url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Linn_Torp
|
2023-02-04
|
Linn Torp
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i fellesstart', 'Kategori:Norgesmestere i gateritt', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2004']
|
Linn Torp (født 22. april 1977) er en norsk syklist som representerer Eidsvoll sykkelklubb. Hun ble norsk mester i fellesstart i 2006 og i 2009. Hun deltok for Norge under Sommer-OL 2004 og under VM i 2004 og i 2006. Som profesjonell sykler hun for Lotto-Belisol.
|
Linn Torp (født 22. april 1977) er en norsk syklist som representerer Eidsvoll sykkelklubb. Hun ble norsk mester i fellesstart i 2006 og i 2009. Hun deltok for Norge under Sommer-OL 2004 og under VM i 2004 og i 2006. Som profesjonell sykler hun for Lotto-Belisol.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Linn Torp – Olympics.com
(en) Linn Torp – Olympic.org
(en) Linn Torp – Olympedia
(en) Linn Torp – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Linn Torp – ProCyclingStats
(en) Linn Torp – Cycling Archives
(en) Linn Torp – Cycling Quotient
Linn Torp sin hjemmeside
|
Linn Torp (født 22. april 1977) er en norsk syklist som representerer Eidsvoll sykkelklubb.
| 16,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Nupen
|
2023-02-04
|
Kjell Nupen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Kjell Nupen (født 5. september 1955 i Kristiansand, død 12. mars 2014) var en norsk billedkunstner.
|
Kjell Nupen (født 5. september 1955 i Kristiansand, død 12. mars 2014) var en norsk billedkunstner.
== Biografi ==
Han var utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo og Staatliche Kunstakademie i Düsseldorf. I 1974 debuterte han på Høstutstillingen i Oslo og Sørlandsutstillingen i Kristiansand. Han studerte under Reidar Aulie, Knut Rose, Ludvig Eikaas, Gerhard Richter, K.O. Gütz og Rolf Sackheim.
Nupen var en allsidig kunstner som jobbet innenfor flere medier (maleri, grafikk, glass, keramikk, bronse og granitt), men så på seg selv først og fremst som maler. Han har stilt ut i en rekke land og gjort flere betydelige utsmykkingsoppdrag. Nupen fikk sitt gjennombrudd i ung alder, og har blitt innkjøpt av en rekke sentrale institusjoner i inn- og utland.
Nupen arbeidet med beslektede tema og fargevalg i det meste av kunstnerskapet.
Nupen bodde og arbeidet i Kristiansand. Han var tilknyttet Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo.
== Utvalgte utsmykningsoppdrag ==
Hånes skole, 1979
Stavanger lufthavn, Sola, 1986
Silkeborg by, 1988
Aker Brygge, Oslo, 1989
Hydro ASA, Oslo, 1989
Otterdalsparken, Kristiansand, 1991
Gimlekollen, Kristiansand, 1993
Statoil, Stavanger, 1993-95
Ernst & Young, Oslo, 1994
Gravane, Kristiansand, Krukke, 1994
Bergen by, 1995
Sogndalen, Paal-Helge Haugen-parken, Tvedestrand, 1995
Viborg by, 1999
Bølgen & Moi, Kristiansand, 2001
Hurtigruteskipet MS «Finnmarken» (OVDS), 2002
Hurtigruteskipet MS «Trollfjord» (TFDS), 2002
MS «The World», 2002
Søm kirke, Kristiansand, 2004 og 2012
Randers by, 2005
Herring Shipping, Danmark, 2006
Krifa, Danmark, 2007
Telemark sykehus, Porsgrunn/Skien, 2008
Ansgarkapellet, Kristiansand, 2008
Husnes Torv, Husnes, 2009
AB6 København, Danmark, 2009
Forum Jæren, Bryne, 2009
Helsfyr Atrium, Oslo, 2010
Geilo kulturkyrkje, Geilo, 2010
Grimstad kapell, Grimstad, 2011
Viborg rådhus, Danmark, 2011
Privatbanken, Kristiansand, 2012
Broerenkeerk, Zwolle, Nederland, 2013
Olsvik kirke, Bergen, 2013
Stortingskapellet, Oslo
«Sommernatt til E.M.» på et frimerke i serie Norsk kunst II, 2009
== Utvalgte samlinger ==
Dronning Sonjas kunstsamling
Norsk Hydro, Oslo
Helsingborg konstmuseum
China Modern Art Museum
Nasjonalmuseet, Oslo
Rogaland kunstmuseum, Stavanger
Norsk kulturråd, Oslo
Oslo kommunes kunstsamlinger, Oslo
Henie-Onstad kunstsenter, Høvikodden
Nordisk kulturfond, Nordisk konstcentrum, Helsinki
Fond National D´Art Contemporain, Paris
Stadt Baden - Baden
Bergen billedgalleri, Bergen
Trondheim kunstmuseum
Stavanger billedgalleri
Västerås konstmuseum
Sørlandets kunstmuseum
Bomuldsfabrikken kunsthall
Kunstverkene Stille, stille og Mediterraneo ved Kistefos-Museets skulpturpark
== Kjell Nupens stiftelse ==
Kjell Nupens stiftelse for unge, utøvende kunstnere ble opprettet i 2005, og har siden delt ut stipend til unge kunstnere på Sørlandet. Stiftelsens formål er å bidra til å styrke kunstlivet på Sørlandet, fremme forståelsen for papirbasert kunst, samt støtte andre ideelle formål. Ifølge Nupen er «stipendet en håndsrekning fra kollega til kollega, og et genuint ønske om at både det økonomiske bidraget og oppmerksomheten som medfølger, bidrar positivt i den videre utvikling av kunstnerskapet». I stiftelsens styre satt Nupen frem til sin død, advokat Gunnar Steen og Kristiansands tidligere ordfører Jan Oddvar Skisland.
Mottakere2005: Jan Freuchen
2007: Tommy Johansson
2010: Erik Pirolt og Nils Christian Moe-Repstad
2011: Veronica B. Vallenes og Andreas Tellefsen
2012: Ann Cathrin November Høibo
2014: Lars Morell
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kunsthistorie.no om Kjell Nupen
Offisielt nettsted
«Nærbilde av Nupen» Dagbladet
Kjell Nupen i listen.no - bilder og utstillingshistorikk
Nupen hos Galleri Svae 2014
NRK Sørlandet
Flere presseklipp: https://archive.is/20140304144337/http://www.kjellnupen.no/2013/_pressklipperside.html
|
Nupen er et sted ved Bremnes i Kvæfjord kommune, like ved kommunegrensa til Harstad.
| 16,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1961
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1961
|
['Kategori:Bøker fra 1961', 'Kategori:Kunst og kultur i 1961', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1961 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1961.
|
Litteraturåret 1961 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1961.
== Fødsler ==
11. januar – Carl Morten Amundsen, norsk dramaturg og regissør
13. januar – Line Baugstø, norsk forfatter
28. januar – Arnaldur Indriðason, islandsk forfatter
13. februar – Henry Rollins, amerikansk sanger og tekstforfatter
21. februar – Chuck Palahniuk, amerikansk forfatter og frilansjournalist.
26. februar – Monika Fagerholm, finsksvensk forfatter.
3. mars – Knut Nærum, norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder
6. april – Ulf B Nilsson, svensk komponist, forfatter og trubadur.
29. mai – Laura Trenter, svensk forfatter
13. juni – Kjetil Rolness, norsk musiker, sosiolog og forfatter
17. august – Heléne Lööw, svensk historiker
19. september – Sara Arrhenius, svensk skribent, kurator og forfatter.
8. desember – Ann Coulter, amerikansk forfatter
30. desember – Douglas Coupland, kanadisk forfatter.
== Dødsfall ==
10. januar - Dashiell Hammett. amerikansk forfatter (født 1894)
1. juli – Louis-Ferdinand Céline, fransk forfatter (født 1894)
2. juli - Ernest Hemingway, amerikansk forfatter, nobelprisvinner (født 1899)
19. juli – Hjalmar Gullberg, svensk forfatter, medlem av Svenska Akademien (født 1898)
15. august – Kerstin Hed, svensk forfatter (født 1890)
23. september – Elmer Diktonius, finsksvensk forfatter (født 1896)
21. oktober – Nils Ferlin, svensk poet (født 1898)
6. desember – Frantz Fanon, fransk forfatter (født 1925)
26. desember – Kristofer Uppdal, norsk forfatter (født 1878)
== Prisvinnere ==
Bastianprisen: Halldis Moren Vesaas
Blicherprisen: Hans Povlsen
Se Boklotteriets stipendiater 1961
Boklotteriet deler ut Litteraturfrämjandets stora romanpris til Lars Gyllensten
Boklotteriet deler ut Litteraturfrämjandets stora pris til Artur Lundkvist
Det Danske Akademis Store Pris: Knuth Becker
Emil Aarestrup-medaljen: Ole Wivel
Holberg-medaljen: Robert Neiiendam
Kritikerprisen: Cecil Bødker
Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur
Litteraturprisen;
1. Jan-Magnus Bruheim, for Røyskatten og andre barnerim
1. Inger Hagerup, for Lille Persille
2. Anka Borch, for Torarin
2. Haakon Lie, for I villdyrskog
3. Vigdis Rojahn, for Stribust
3. Bjørn Rongen Slalåm for livet
Nils Holgersson-plaketten: Åke Holmberg
Nobelprisen i litteratur: Ivo Andric, Jugoslavia
== Hendelser ==
Jnanpith-prisen blir innstiftet.
Forfatteren Nils Johan Rud mottar Statens kunstnerlønn fra dette året.
Boklotteriet deler for første gang ut Litteraturfrämjandets stora romanpris
Hungryalismen oppstår i India
== Nye bøker ==
=== Skjønnlitteratur ===
==== A - G ====
Allmänna linjen av Janne Bergquist
Den fjerde rytter (The Pale Horse) av Agatha Christie
A Fall of Moondust av Arthur C. Clarke
A House for Mr Biswas av V.S. Naipaul
Brannen av Tarjei Vesaas
Catch-22 av Joseph Heller
Cleng Peerson: Hundevakt av Alfred Hauge
Felicias bryllup av Aksel Sandemose
==== H - N ====
Ingen skriver til obersten (El coronel no tiene quien le escriba) av Gabriel García Márquez
Joacim av Axel Jensen
The Judas Tree av A.J. Cronin
Kritstrecket av Bosse Gustafson
Lotta på Bråkmakargatan av Astrid Lindgren
Moder natt (Mother Night) av Kurt Vonnegut
Mot öster - soldat! av Jan Fridegård
==== O - U ====
Operasjon Tordensky (Thunderball) av Ian Fleming
Solaris av Stanislaw Lem
Stranger in a Strange Land av Robert A. Heinlein
Sølvhammeren av Vera Henriksen
Telefon til avdøde (Call for the Dead) av John le Carré
Till varmare länder av P C Jersild
To Kill a Mockingbird av Harper Lee
Unconditional Surrender av Evelyn Waugh
==== V - Å ====
Verdens største fersken av Roald Dahl
Vår misnøyes vinter (The Winter of Our Discontent) av John Steinbeck
=== Religiøse skrifter ===
Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter
=== Sakprosa ===
Vårt folks historie av Thorleif Dahl (hovedredaktør), Axel Coldevin og Johan Schreiner
What is History? av Edward Hallett Carr
|
Litteraturåret 1961 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1961.
| 16,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%BAna_Sivertsen
|
2023-02-04
|
Rúna Sivertsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske journalister', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 11. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Klaksvík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Rúna Sivertsen (født Joensen 11. oktober 1955 i Klaksvík) er en færøysk politiker og bistandsarbeider.
Hun gikk ut i arbeidslivet etter folkeskolen, og hun giftet seg som 21-åring. Fra 1977 til 1981 drev ekteparet en hvitevareforretning. Hun arbeidet deretter i ulike tjenesteyrker. Hun var også aktiv innen barne- og ungdomsarbeidet innen Brøðrasamkoman i Klaksvík. Forkynneren og bibeloversetteren Victor Danielsen var hennes morfar.Rúna Sivertsen satt i skolestyret i Klaksvík 1988–2000 og i styret for byens sykehus 1995–1996, som representant for Fólkaflokkurin. Hun møtte som vara på Lagtinget for regjeringssjef Anfinn Kallsberg 1996–2002. Hun satt i Lagtingets velferdskomité og Lagtingets justiskomité.Hun arbeidet så noen år som frilansjournalist og radiovert.I 2007 meldte hun overgang til Sjálvstýrisflokkurin. I 2008 ble hun ansatt som partisekretær. Sivertsen har også stilt til valg for partiet, men senere trukket seg mer tilbake.I 2007 ble hun daglig leder for den færøyske avdelingen av ABC Children's Aid.
|
Rúna Sivertsen (født Joensen 11. oktober 1955 i Klaksvík) er en færøysk politiker og bistandsarbeider.
Hun gikk ut i arbeidslivet etter folkeskolen, og hun giftet seg som 21-åring. Fra 1977 til 1981 drev ekteparet en hvitevareforretning. Hun arbeidet deretter i ulike tjenesteyrker. Hun var også aktiv innen barne- og ungdomsarbeidet innen Brøðrasamkoman i Klaksvík. Forkynneren og bibeloversetteren Victor Danielsen var hennes morfar.Rúna Sivertsen satt i skolestyret i Klaksvík 1988–2000 og i styret for byens sykehus 1995–1996, som representant for Fólkaflokkurin. Hun møtte som vara på Lagtinget for regjeringssjef Anfinn Kallsberg 1996–2002. Hun satt i Lagtingets velferdskomité og Lagtingets justiskomité.Hun arbeidet så noen år som frilansjournalist og radiovert.I 2007 meldte hun overgang til Sjálvstýrisflokkurin. I 2008 ble hun ansatt som partisekretær. Sivertsen har også stilt til valg for partiet, men senere trukket seg mer tilbake.I 2007 ble hun daglig leder for den færøyske avdelingen av ABC Children's Aid.
== Referanser ==
|
Rúna Sivertsen (født Joensen 11. oktober 1955 i Klaksvík) er en færøysk politiker og bistandsarbeider.
| 16,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%A1njal_Pauli_Danielsen_(1919%E2%80%932010)
|
2023-02-04
|
Dánjal Pauli Danielsen (1919–2010)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Færøyske bønder', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Velbastaður', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Må ikke forveksles med Dánjal Pauli Danielsen (1913–1991).Dánjal Pauli Danielsen (født 2. desember 1919 på Velbastaður, død 24. desember 2010 i Tórshavn) var en færøysk kongsbonde og politiker (Ff.).
Han var sønn av kongsbonde Johannes Danielsen og hustru Jensine Lisberg. Morbroren var Jens Oliver Lisberg, som regnes blant opphavsmennene til Færøyenes flagg, som ble heist første gang det året han ble født. Han deltok tidlig i arbeidet på farsslektens gård på Velbastaður, som han senere overtok og drev som 14. generasjon. Han hadde en lengre landbruksutdannelse fra Island. Han var gift med Helene Marie Jacobsen, en yngre søster av forfatter Jørgen-Frantz Jacobsen.Han var medlem av Færøyenes jordstyre 1957–1975, mesteparten av tiden som formann. Han var også formann i kraftselskapet SEVs representantskap 1963–1975 og styremedlem i Norðurlandahúsið 1980–1998 (unntatt fire år). Selve realiseringen av Norðurlandahúsið var også i stor grad Danielsens verk, ved siden av Erlendur Paturssons pionérinnsats.Danielsen var tungt involvert i det organisatoriske arbeidet i Fólkaflokkurin fra partiet fikk en fastere struktur med et sentralt ledd i 1950-årene. Han ble da deltidsansatt som partiets første landssekretær, og ble værende i stillingen inntil 1970-årene. I midten av 1970-årene var Danielsen et opplagt ministeremne for partiet, til tross for at han aldri var innvalgt på Lagtinget. Han satt i Atli Dams koaliasjonsregjeringer som minister for handels-, landbruks- og kulturpolitiske saker 1975–1979, deretter handels-, landbruks- og skolesaker 1979–1981.I 1978 ble han utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. I 1994 ble han tildelt Jacob Letterstedt-medaljen for sin innsats for nordisk samarbeid.
|
Må ikke forveksles med Dánjal Pauli Danielsen (1913–1991).Dánjal Pauli Danielsen (født 2. desember 1919 på Velbastaður, død 24. desember 2010 i Tórshavn) var en færøysk kongsbonde og politiker (Ff.).
Han var sønn av kongsbonde Johannes Danielsen og hustru Jensine Lisberg. Morbroren var Jens Oliver Lisberg, som regnes blant opphavsmennene til Færøyenes flagg, som ble heist første gang det året han ble født. Han deltok tidlig i arbeidet på farsslektens gård på Velbastaður, som han senere overtok og drev som 14. generasjon. Han hadde en lengre landbruksutdannelse fra Island. Han var gift med Helene Marie Jacobsen, en yngre søster av forfatter Jørgen-Frantz Jacobsen.Han var medlem av Færøyenes jordstyre 1957–1975, mesteparten av tiden som formann. Han var også formann i kraftselskapet SEVs representantskap 1963–1975 og styremedlem i Norðurlandahúsið 1980–1998 (unntatt fire år). Selve realiseringen av Norðurlandahúsið var også i stor grad Danielsens verk, ved siden av Erlendur Paturssons pionérinnsats.Danielsen var tungt involvert i det organisatoriske arbeidet i Fólkaflokkurin fra partiet fikk en fastere struktur med et sentralt ledd i 1950-årene. Han ble da deltidsansatt som partiets første landssekretær, og ble værende i stillingen inntil 1970-årene. I midten av 1970-årene var Danielsen et opplagt ministeremne for partiet, til tross for at han aldri var innvalgt på Lagtinget. Han satt i Atli Dams koaliasjonsregjeringer som minister for handels-, landbruks- og kulturpolitiske saker 1975–1979, deretter handels-, landbruks- og skolesaker 1979–1981.I 1978 ble han utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. I 1994 ble han tildelt Jacob Letterstedt-medaljen for sin innsats for nordisk samarbeid.
== Referanser ==
|
Dánjal Pauli Danielsen (født 2. desember 1919 på Velbastaður, død 24.
| 16,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Napoleon_Nols%C3%B8e
|
2023-02-04
|
Napoleon Nolsøe
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1877', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske leger', 'Kategori:Fødsler 26. august', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tórshavn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Napoleon Nolsøe (født 26. august 1809 i Tórshavn, død 28. februar 1877) var en færøysk lege og politiker. Han var sønn av Jacob Nolsøe og Anne Cathrine Pedersdatter. Napoleon Nolsøe var cand.med. fra 1841, og jobbet deretter en periode som lege i Tórshavn, og senere på Suðuroy, før han var amtslege for hele Færøyene 1858–1865. Nolsøe satt på Lagtinget 1852–1854 og 1865–1869. Han skrev en diktsamling i tre håndskrevne bind 1840–1851.
|
Napoleon Nolsøe (født 26. august 1809 i Tórshavn, død 28. februar 1877) var en færøysk lege og politiker. Han var sønn av Jacob Nolsøe og Anne Cathrine Pedersdatter. Napoleon Nolsøe var cand.med. fra 1841, og jobbet deretter en periode som lege i Tórshavn, og senere på Suðuroy, før han var amtslege for hele Færøyene 1858–1865. Nolsøe satt på Lagtinget 1852–1854 og 1865–1869. Han skrev en diktsamling i tre håndskrevne bind 1840–1851.
== Kilder ==
Løgtingið 150 – Hátíðarrit, bind 2 (2002), s. 328. (PDF Arkivert 17. juli 2012 hos Wayback Machine.)
|
Napoleon Nolsøe (født 26. august 1809 i Tórshavn, død 28.
| 16,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eleanora_av_Normandie
|
2023-02-04
|
Eleanora av Normandie
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1071', 'Kategori:Fødsler i 1010', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Normannere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Eleanora av Normandie (født ca. 1010, død en gang etter 1071) var tante av Vilhelm Erobreren, og delte fornavn med sin langt mer berømte slektning, Eleanora av Aquitaine (1122–1204).
Eleanora var datter av hertug Rikard II av Normandie (963 – 1027), «den gode», og hans hustru Judith av Bretagne (982 – 1017), datter av Conan I av Bretagne. Hun ble gift med grev Baldwin IV av Flandern i 1031 som hans andre hustru etter Ogive av Luxembourg. Eleanora fikk minst et barn med Baldwin, en datter som ble døpt Judith (Fausta) og som senere ble gift med Toste Godwinson som falt sammen Harald Hardråde i slaget ved Stamford Bridge i 1066, samme år som Vilhelm Erobreren invaderte England. Tostes kone Judith ble igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf I av Bayern.
Eleanora døde i Flandern en gang etter 1071.
|
Eleanora av Normandie (født ca. 1010, død en gang etter 1071) var tante av Vilhelm Erobreren, og delte fornavn med sin langt mer berømte slektning, Eleanora av Aquitaine (1122–1204).
Eleanora var datter av hertug Rikard II av Normandie (963 – 1027), «den gode», og hans hustru Judith av Bretagne (982 – 1017), datter av Conan I av Bretagne. Hun ble gift med grev Baldwin IV av Flandern i 1031 som hans andre hustru etter Ogive av Luxembourg. Eleanora fikk minst et barn med Baldwin, en datter som ble døpt Judith (Fausta) og som senere ble gift med Toste Godwinson som falt sammen Harald Hardråde i slaget ved Stamford Bridge i 1066, samme år som Vilhelm Erobreren invaderte England. Tostes kone Judith ble igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf I av Bayern.
Eleanora døde i Flandern en gang etter 1071.
== Søsken ==
Eleanora hadde følgende søsken:
Richard III (ca. 997), hertug av Normandie
Robert I (999), hertug av Normandie
William, munk ved Fécamp, død 1025
Adélaide, gift med Renaud I, grev av Burgund
Matilda, død 1033
== Referanser ==
|
Eleanora av Normandie (født ca. 1010, død en gang etter 1071) var tante av Vilhelm Erobreren, og delte fornavn med sin langt mer berømte slektning, Eleanora av Aquitaine (1122–1204).
| 16,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Norges_%C3%85ndssvakehjem
|
2023-02-04
|
Nord-Norges Åndssvakehjem
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1954', 'Kategori:Helse- og omsorgsinstitusjoner', 'Kategori:Norges helsevesen', 'Kategori:Opphør i 1991']
|
Nord-Norges Åndssvakehjem var en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede som var i drift fra 1954 til 1991. Institusjonen ga pleie, vern og opplæring til mennesker med psykisk utviklingshemming.
Institusjonen var organisert som en egen stiftelse, den samme stiftelsen som i dag heter Nord-Norges Diakonistiftelse. Sentralinstitusjonen var Trastad Gård i Kvæfjord, men den samme stiftelsen drev også blant annet Vensmoen hjem for åndssvake i Saltdal og Straumfjordheimen i Nordreisa.
Det var Margarethe Wiig som fikk ideen om å opprette hjemmet, fordi hun så behovet da hun fulgte en pasient fra Sortland til Klæbu Pleiehjem i 1937. Hennes engasjement fikk Hålogaland bispedømmeråd til å nedsette en komite med oppgave å legge til rette for opprettelsen av en slik institusjon for hele Nord-Norge. Komiteen begynte sitt arbeid i 1949, og fikk kjøpt gården Trastad til formålet. Den første paviljongen, som pasientbolighusene ble kalt, ble åpnet i 1954, samme år som stiftelsen ble formelt etablert.
Fra åpningen, da paviljong 1 hadde plass til 30 pasienter, ble institusjonen stadig utvidet, ofte finansiert av innsamlingsaksjoner. På det meste var det 375 pasienter på Trastad.
Institusjonen ble lagt ned i 1991 som følge av HVPU-reformen, som ga ansvaret for omsorg og utdanning for psykisk utviklingshemmede til hjemkommunene.
|
Nord-Norges Åndssvakehjem var en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede som var i drift fra 1954 til 1991. Institusjonen ga pleie, vern og opplæring til mennesker med psykisk utviklingshemming.
Institusjonen var organisert som en egen stiftelse, den samme stiftelsen som i dag heter Nord-Norges Diakonistiftelse. Sentralinstitusjonen var Trastad Gård i Kvæfjord, men den samme stiftelsen drev også blant annet Vensmoen hjem for åndssvake i Saltdal og Straumfjordheimen i Nordreisa.
Det var Margarethe Wiig som fikk ideen om å opprette hjemmet, fordi hun så behovet da hun fulgte en pasient fra Sortland til Klæbu Pleiehjem i 1937. Hennes engasjement fikk Hålogaland bispedømmeråd til å nedsette en komite med oppgave å legge til rette for opprettelsen av en slik institusjon for hele Nord-Norge. Komiteen begynte sitt arbeid i 1949, og fikk kjøpt gården Trastad til formålet. Den første paviljongen, som pasientbolighusene ble kalt, ble åpnet i 1954, samme år som stiftelsen ble formelt etablert.
Fra åpningen, da paviljong 1 hadde plass til 30 pasienter, ble institusjonen stadig utvidet, ofte finansiert av innsamlingsaksjoner. På det meste var det 375 pasienter på Trastad.
Institusjonen ble lagt ned i 1991 som følge av HVPU-reformen, som ga ansvaret for omsorg og utdanning for psykisk utviklingshemmede til hjemkommunene.
== Eksterne lenker ==
Nord-Norges Diakonistiftelse (NND)
Festskrift for NND. Stiftelsens historie
Sørensen, Beate Katrine: «En neve ull» – Nord-Norges Åndssvakehjem, historien om hvordan og hvorfor Trastad Gård ble til. Masteravhandling i diakoni, Det teologiske menighetsfakultet, 2010.
Trastad Samlinger – museum med historien om institusjonen
|
Nord-Norges Åndssvakehjem var en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede som var i drift fra 1954 til 1991. Institusjonen ga pleie, vern og opplæring til mennesker med psykisk utviklingshemming.
| 16,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Callan_Mulvey
|
2023-02-04
|
Callan Mulvey
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn']
|
Callan Mulvey (født 23. februar 1975) er en australsk skuespiller. Han ble født i Auckland på New Zealand, men flyttet til Australia som 8-åring. Mulvey er mest kjent for rollen sin som Drazic i Heartbreak High og som Johnny Cooper i Home and Away. Han har i tillegg hatt en rolle i McLeods døtre (engelsk McLeod's Daughters) i 2007. I 2004 ble han utsatt for en alvorlig bilulykke og mistet bl.a synet på høyre øye.
Han har også en rolle som politioverbetjent i spenningserien RUSH, vist på TV2.
|
Callan Mulvey (født 23. februar 1975) er en australsk skuespiller. Han ble født i Auckland på New Zealand, men flyttet til Australia som 8-åring. Mulvey er mest kjent for rollen sin som Drazic i Heartbreak High og som Johnny Cooper i Home and Away. Han har i tillegg hatt en rolle i McLeods døtre (engelsk McLeod's Daughters) i 2007. I 2004 ble han utsatt for en alvorlig bilulykke og mistet bl.a synet på høyre øye.
Han har også en rolle som politioverbetjent i spenningserien RUSH, vist på TV2.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Callan Mulvey på Internet Movie Database
(sv) Callan Mulvey i Svensk Filmdatabas
(da) Callan Mulvey på Scope
(fr) Callan Mulvey på Allociné
(en) Callan Mulvey på AllMovie
(en) Callan Mulvey hos The Movie Database
(en) Callan Mulvey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Callan Mulvey (født 23. februar 1975) er en australsk skuespiller.
| 16,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flesnes_skole
|
2023-02-04
|
Flesnes skole
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barne- og ungdomsskoler i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Kvæfjord', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber']
|
Flesnes skole er en offentlig barne- og ungdomsskole på Flesnes i Kvæfjord.
|
Flesnes skole er en offentlig barne- og ungdomsskole på Flesnes i Kvæfjord.
== Referanser ==
|
Flesnes skole er en offentlig barne- og ungdomsskole på Flesnes i Kvæfjord.
| 16,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poitevinsk
|
2023-02-04
|
Poitevinsk
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Romanske språk', 'Kategori:Språk i Frankrike', 'Kategori:Språk i USA']
|
Poitevinsk er et språk som ble talt av folket i Poitou og er et av de regionale språkene i Frankrike. Det er nå klassifisert som en av dialektene i langues d'oïl, men har bestemte trekk til langue d'oc. Språket ble talt i det som var grenseområdene mellom de to språkfamiliene oïl og oc (stedsnavnene i regionen viser klart hvor de historiske bosetterne av oc-talerne slo seg ned). Langues d'oïl spredte seg etterhvert sørover og tok opp seg trekk fra langue d'oc.
Poitevinsk er også referert til som parlanjhe («språket»). Dronning Eleanora av Aquitaine skrev og talte antagelig på dette språket. François Rabelais skrev at han hadde lært denne dialekten sammen med mange andre språk og dialekter ettersom han ble utdannet ved Fontenay-le-Comte. François Villon talte også en del poitevinsk.
Den tidligste dokumenterte skriftlige bruken av språket er i charter og juridiske dokumenter som er datert fra 1200-tallet. Folket som talte det var kjent som poitevinere. Den tidligste trykte teksten er datert 1554: La Gente Poitevinrie. En tradisjon av monologer for teaterframførelser representerte et litterært uttrykk for språket, skjønt fra 1800-tallet og inn på 1900-tallet, særlig med utgivelsen av ukeavisen Le Subiet fra 1901, ble en fast journalistisk produksjon etablert. Forlaget Geste Editions har utgitt en rekke bøker om og med dette språket. Det er lingvister som hevder at Serments de Strasbourg, den første tekst på fransk i henhold til den offisielle franske historieskrivningen, var egentlig skrevet på poitevinsk.
I 1973 ble det foreslått en standardisert ortografi.
Den mest østlige delen av Poitou er hjemstedet til en minoritet av oksitanske talere. Utenfor Frankrike er språket talt i nordlige California, særlig i Sacramento, Plumas, Tehama og Siskiyou, hvor det er en befolkning av fransk avstamning. Arkaisk «fransk» er resultatet av poitevinsk blandet med fransk og lokale nyvinninger.
|
Poitevinsk er et språk som ble talt av folket i Poitou og er et av de regionale språkene i Frankrike. Det er nå klassifisert som en av dialektene i langues d'oïl, men har bestemte trekk til langue d'oc. Språket ble talt i det som var grenseområdene mellom de to språkfamiliene oïl og oc (stedsnavnene i regionen viser klart hvor de historiske bosetterne av oc-talerne slo seg ned). Langues d'oïl spredte seg etterhvert sørover og tok opp seg trekk fra langue d'oc.
Poitevinsk er også referert til som parlanjhe («språket»). Dronning Eleanora av Aquitaine skrev og talte antagelig på dette språket. François Rabelais skrev at han hadde lært denne dialekten sammen med mange andre språk og dialekter ettersom han ble utdannet ved Fontenay-le-Comte. François Villon talte også en del poitevinsk.
Den tidligste dokumenterte skriftlige bruken av språket er i charter og juridiske dokumenter som er datert fra 1200-tallet. Folket som talte det var kjent som poitevinere. Den tidligste trykte teksten er datert 1554: La Gente Poitevinrie. En tradisjon av monologer for teaterframførelser representerte et litterært uttrykk for språket, skjønt fra 1800-tallet og inn på 1900-tallet, særlig med utgivelsen av ukeavisen Le Subiet fra 1901, ble en fast journalistisk produksjon etablert. Forlaget Geste Editions har utgitt en rekke bøker om og med dette språket. Det er lingvister som hevder at Serments de Strasbourg, den første tekst på fransk i henhold til den offisielle franske historieskrivningen, var egentlig skrevet på poitevinsk.
I 1973 ble det foreslått en standardisert ortografi.
Den mest østlige delen av Poitou er hjemstedet til en minoritet av oksitanske talere. Utenfor Frankrike er språket talt i nordlige California, særlig i Sacramento, Plumas, Tehama og Siskiyou, hvor det er en befolkning av fransk avstamning. Arkaisk «fransk» er resultatet av poitevinsk blandet med fransk og lokale nyvinninger.
|
Poitevinsk er et språk som ble talt av folket i Poitou og er et av de regionale språkene i Frankrike. Det er nå klassifisert som en av dialektene i langues d'oïl, men har bestemte trekk til langue d'oc.
| 16,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Troms_museum
|
2023-02-04
|
Sør-Troms museum
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Harstad', 'Kategori:Kulturminnevern i Norge', 'Kategori:Museer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber']
|
Sør-Troms Museum er et regionmuseum og spesialmuseum som dekker kommunene Bjarkøy, Harstad, Kvæfjord, Skånland, Lavangen, Salangen og Ibestad. Museet er en sammenslåing av flere museer, deriblant Trondarnes Distriktsmuseum og Trastad Samlinger. Regionmuseet har ansvaret for kulturminnearbeid, bygdetun og drift av museumsanlegg.Verdens eldste seilende skonnert Anna Rogde er fra 2010 også en del av Sør-Troms Museum.
|
Sør-Troms Museum er et regionmuseum og spesialmuseum som dekker kommunene Bjarkøy, Harstad, Kvæfjord, Skånland, Lavangen, Salangen og Ibestad. Museet er en sammenslåing av flere museer, deriblant Trondarnes Distriktsmuseum og Trastad Samlinger. Regionmuseet har ansvaret for kulturminnearbeid, bygdetun og drift av museumsanlegg.Verdens eldste seilende skonnert Anna Rogde er fra 2010 også en del av Sør-Troms Museum.
== Eksterne lenker ==
Sør-Troms Museum
|
Sør-Troms Museum er et regionmuseum og spesialmuseum som dekker kommunene Bjarkøy, Harstad, Kvæfjord, Skånland, Lavangen, Salangen og Ibestad. Museet er en sammenslåing av flere museer, deriblant Trondarnes Distriktsmuseum og Trastad Samlinger.
| 16,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trouble
|
2023-02-04
|
Trouble
|
['Kategori:Pekere']
|
Trouble kan vise til:
|
Trouble kan vise til:
== Album ==
Trouble (Akon-album)
Trouble (Bonnie McKee-album)
Trouble (Whitesnake-album)
Trouble (Ray LaMontagne-album)
Trouble (Trampled by Turtles-album)
Trouble (Trouble-album)
== Sanger ==
«Trouble» (Cat Stevens-sang)
«Trouble» (Coldplay-sang)
«Trouble» (Lindsey Buckingham-sang)
«Trouble» (Nia Peeples-sang)
«Trouble» (Pink-sang)
«Trouble» (Ray LaMontagne-sang)
«Trouble» (Elvis Presley-sang) skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller
|
Trouble kan vise til:
| 16,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1961
|
2023-02-04
|
Filmåret 1961
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1961', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1961']
|
Filmåret 1961 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1961.
|
Filmåret 1961 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1961.
== Fødsler ==
2. januar – Gabrielle Carteris, amerikansk skuespiller.
13. januar – Julia Louis-Dreyfus, amerikansk skuespillerinne
24. januar – Nastassja Kinski, tysk skuespillerinne
12. februar – Janne Marie Kokkin, norsk skuespiller
15. februar – Mikael Tornving, svensk komiker, skuespiller og TV-programleder.
26. februar – Richard Günther, svensk regissør.
4. mars – Steven Weber, amerikansk skuespiller.
17. mars – Dana Reeve, amerikansk skuespillerinne og sangerinne
24. mars – Thomas Frydenlund, norsk skuespiller
25. mars – Monika Ahlberg, svensk skuespiller.
26. mars – Billy Warlock, amerikansk skuespiller.
2. april – Christopher Meloni, amerikansk skuespiller.
3. april – Eddie Murphy, amerikansk skuespiller.
12. april – Lisa Gerrard, australsk musiker, sangerinne og komponist.
17. april – Thorsten Flinck, svensk regissør og skuespiller.
2. mai – Stephen Daldry, britisk regissør
6. mai – George Clooney, amerikansk skuespiller
8. mai – Janet McTeer, britisk skuespillerinne
9. mai
John Corbett, amerikansk skuespiller.
Fredrik Ultvedt, svensk skuespiller.
13. mai – Siobhan Fallon, amerikansk skuespiller.
14. mai – Tim Roth, britisk skuespiller
16. mai – Anette Hoff, norsk skuespillerinne
5. juni – Mary Kay Bergman, amerikansk stemmeskuespiller.
9. juni – Michael J. Fox, canadisk skuespiller.
17. juni – Thomas Haden Church, amerikansk skuespiller
18. juni – Laurent Grévill, fransk skuespiller.
25. juni – Ricky Gervais, britisk skuespiller
15. juli – Forest Whitaker, amerikansk skuespiller, regissør og filmprodusent.
18. juli – Eindride Eidsvold, norsk skuespiller
23. juli – Woody Harrelson, amerikansk skuespiller.
30. juli
Laurence Fishburne, amerikansk skuespiller.
Richard Linklater, amerikansk regissør
7. august – Maggie Wheeler, amerikansk skuespillerinne
9. august – Amy Stiller, amerikansk skuespillerinne
11. september – Virginia Madsen, amerikansk skuespiller.
12. september – Mylène Farmer, fransk sangerinne, låtskriver og regissør.
13. september – Dan Kandell, svensk skuespiller.
18. september – James Gandolfini, amerikansk skuespiller (død 2013)
21. september – Nancy Travis, amerikansk skuespiller.
25. september – Heather Locklear, amerikansk skuespillerinne
26. september
Charlotte Fich, dansk skuespiller.
Steve Kratz, svensk skuespiller.
29. september – Dan Johansson, svensk skuespiller.
30. september – Eric Stoltz, amerikansk skuespiller.
7. oktober – Matthias Brandt, tysk skuespiller
16. oktober – Fanny Gjörup, svensk barneskuespiller.
17. oktober – Henry Bronett, svensk skuespiller og sirkusdirektør.
31. oktober
Peter Jackson, newzealandsk regissør og skuespiller.
Max Lundqvist, svensk skuespiller.
4. november – Ralph Macchio, amerikansk skuespiller.
14. november
Vicki Schreck, amerikansk skuespiller.
D.B. Sweeney, amerikansk skuespiller.
15. november
Pål Øie, norsk filmregissør
Rossana Mariano, svensk skuespiller.
28. november – Alfonso Cuarón, mexicansk regissør
18. november – Nick Chinlund, amerikansk skuespiller.
19. november – Meg Ryan, amerikansk skuespiller.
22. november – Mariel Hemingway, amerikansk skuespiller.
29. november
Margaret Bykoff, svensk skuespiller.
Kim Delaney, amerikansk skuespiller.
Tom Sizemore, amerikansk skuespiller.
1. desember – Jeremy Northam, britisk skuespiller.
10. desember – Nia Peeples, amerikansk skuespiller.
14. desember – Fredrik Dolk, svensk skuespiller.
== Dødsfall ==
1. januar – Ernst Brunman, svensk operettesanger og skuespiller.
6. februar – George Schnéevoigt, dansk regissør og fotograf.
17. februar – Julius Jaenzon, svensk filmfotograf og regissør.
19. februar – Einar Fagstad, svensk sanger, skuespiller, komponist og musiker (dragspel).
12. mars – Kate Thunman, svensk skuespiller.
15. april – Artur Cederborgh, svensk skuespiller.
19. april - Georg Dalunde, svensk boktrykker og skuespiller (født 1881)
8. mai – Signe Kolthoff, svensk skuespiller og sangerinne.
11. mai – Uno Larsson, svensk statistskuespiller, fotograf og kinomaskinist.
13. mai - Gary Cooper, amerikansk skuespiller (født 1901)
2. juni – Anna-Greta Krigström, svensk skuespiller.
11. juni - Hulda Didrichsen, dansk skuespillerinne (født 1878)
17. juni – Jeff Chandler, amerikansk skuespiller.
18. juni – John Hilke, svensk skuespiller.
28. juni – Aurore Palmgren, svensk skuespiller.
10. juli
Nita Hårleman, svensk skuespiller.
Erik Wettergren, svensk overintendent, manusforfatter kunstforfatter.
26. august – Hampe Faustman, svensk regissør og skuespiller.
1. september – Åke Askner, svensk skuespiller.
11. oktober – Chico Marx, amerikansk komiker, en av Brødrene Marx.
16. oktober - Frank D. Williams, amerikansk filmfotograf (født 1893)
18. oktober – Tsuru Aoki, japansk-amerikansk skuespiller.
20. oktober – Astrid Bodin, svensk skuespiller.
2. november – Harriet Bosse, norsk-svensk skuespiller.
12. november – Max Hansen, dansk skuespiller, sanger, komponist og manusforfatter.
21. november – Hjördis Gille, svensk skuespiller.
28. november – Harry Persson, svensk skuespiller og sanger.
1. desember – Hartwig Fock, svensk skuespiller og teaterregissør.
20. desember – Moss Hart, amerikansk dramatiker, manusforfatter og regissør.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== # ===
101 dalmatinere – En sjarmør i pels
=== A - G ===
Alla vi barn i Bullerbyn
Bruden som forsvant
Cleo fra 5 til 7 (Ventetiden)
Dødspendelen
El Cid
En kvinne er en kvinne
En stjernes fortid
Feber i blodet
Frokost hos Tiffany's
=== H - N ===
Hans Nielsen Hauge
Lola
Lomma full av flaks
Lystgården
Kanonene på Navarone
La ragazza con la valigia
=== O - U ===
Pojken i trädet
Perlemor
Tilbake til Peyton Place
Le soleil dans l'oeil
Swedenhielms
Som i et speil
Uten feste
=== V - Å ===
Yojimbo - Livvakten
Änglar, finns dom?
== Eksterne lenker ==
(en) 1961 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1961 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1961.
| 16,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odins_gate_(Oslo)
|
2023-02-04
|
Odins gate (Oslo)
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Frogner (strøk)']
|
Odins gate (1A–31B, 2A–34C) er en gate på Frogner i Oslo. Den går fra Thomas Heftyes gate i vest, så gjennom Elisenberg til den krysser Frognerveien, før den slutter i Gyldenløves gate.
Gaten er oppkalt etter guden Odin fra norrøn mytologi, og fikk navnet sitt i 1896. Det ble tidligere skrevet Odens gate.Bebyggelsen i den delen av gaten som ligger mellom Thomas Heftyes gate og Frognerveien, består med et par unntak av bygårder fra 1890-tallet. Stykket mellom Frognerveien og Gyldenløves gate ble opparbeidet og fikk sin bebyggelse på 1900-tallet. Med unntak av en og annen murvilla og tomannsbolig består bebyggelsen av bygårder i fire etasjer, iblant med relativt høy kjelleretasje. Loftsetasjene er i mange tilfeller innredet for beboelse i 1970- og 1980-årene.
|
Odins gate (1A–31B, 2A–34C) er en gate på Frogner i Oslo. Den går fra Thomas Heftyes gate i vest, så gjennom Elisenberg til den krysser Frognerveien, før den slutter i Gyldenløves gate.
Gaten er oppkalt etter guden Odin fra norrøn mytologi, og fikk navnet sitt i 1896. Det ble tidligere skrevet Odens gate.Bebyggelsen i den delen av gaten som ligger mellom Thomas Heftyes gate og Frognerveien, består med et par unntak av bygårder fra 1890-tallet. Stykket mellom Frognerveien og Gyldenløves gate ble opparbeidet og fikk sin bebyggelse på 1900-tallet. Med unntak av en og annen murvilla og tomannsbolig består bebyggelsen av bygårder i fire etasjer, iblant med relativt høy kjelleretasje. Loftsetasjene er i mange tilfeller innredet for beboelse i 1970- og 1980-årene.
== Bebyggelse ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Odins gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 409. ISBN 978-82-573-1760-7.
Ragnar Olsen (2017). Gatevandring Majorstuen. Bok 3. Oslo. s. 231–237. ISBN 978-82-999615-3-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Odins gate, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (O)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
|
Odins gate (1A–31B, 2A–34C) er en gate på Frogner i Oslo. Den går fra Thomas Heftyes gate i vest, så gjennom Elisenberg til den krysser Frognerveien, før den slutter i Gyldenløves gate.
| 16,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odins_gate_(Oslo)
|
2023-02-04
|
Odins gate (Oslo)
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Frogner (strøk)']
|
Odins gate (1A–31B, 2A–34C) er en gate på Frogner i Oslo. Den går fra Thomas Heftyes gate i vest, så gjennom Elisenberg til den krysser Frognerveien, før den slutter i Gyldenløves gate.
Gaten er oppkalt etter guden Odin fra norrøn mytologi, og fikk navnet sitt i 1896. Det ble tidligere skrevet Odens gate.Bebyggelsen i den delen av gaten som ligger mellom Thomas Heftyes gate og Frognerveien, består med et par unntak av bygårder fra 1890-tallet. Stykket mellom Frognerveien og Gyldenløves gate ble opparbeidet og fikk sin bebyggelse på 1900-tallet. Med unntak av en og annen murvilla og tomannsbolig består bebyggelsen av bygårder i fire etasjer, iblant med relativt høy kjelleretasje. Loftsetasjene er i mange tilfeller innredet for beboelse i 1970- og 1980-årene.
|
Odins gate (1A–31B, 2A–34C) er en gate på Frogner i Oslo. Den går fra Thomas Heftyes gate i vest, så gjennom Elisenberg til den krysser Frognerveien, før den slutter i Gyldenløves gate.
Gaten er oppkalt etter guden Odin fra norrøn mytologi, og fikk navnet sitt i 1896. Det ble tidligere skrevet Odens gate.Bebyggelsen i den delen av gaten som ligger mellom Thomas Heftyes gate og Frognerveien, består med et par unntak av bygårder fra 1890-tallet. Stykket mellom Frognerveien og Gyldenløves gate ble opparbeidet og fikk sin bebyggelse på 1900-tallet. Med unntak av en og annen murvilla og tomannsbolig består bebyggelsen av bygårder i fire etasjer, iblant med relativt høy kjelleretasje. Loftsetasjene er i mange tilfeller innredet for beboelse i 1970- og 1980-årene.
== Bebyggelse ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Odins gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 409. ISBN 978-82-573-1760-7.
Ragnar Olsen (2017). Gatevandring Majorstuen. Bok 3. Oslo. s. 231–237. ISBN 978-82-999615-3-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Odins gate, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (O)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
|
Odins gate kan vise til:
| 16,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elisenbergveien_(Oslo)
|
2023-02-04
|
Elisenbergveien (Oslo)
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Frogner']
|
Elisenbergveien (1-37B, 4-32) er en gate på Frogner i Oslo.
Elisenbergveien har navn etter Løkken Elisenberg (Schafteløkken). Gaten består for det meste av bygårder i mur bygget på 1890-tallet.
Gaten begynner i Nobels gate, krysser Thomas Heftyes gate og Bygdøy allé ved Thomas Heftyes plass, og forsetter gjennom Elisenberg til den slutter i Amtmann Furus plass.
|
Elisenbergveien (1-37B, 4-32) er en gate på Frogner i Oslo.
Elisenbergveien har navn etter Løkken Elisenberg (Schafteløkken). Gaten består for det meste av bygårder i mur bygget på 1890-tallet.
Gaten begynner i Nobels gate, krysser Thomas Heftyes gate og Bygdøy allé ved Thomas Heftyes plass, og forsetter gjennom Elisenberg til den slutter i Amtmann Furus plass.
== Bygninger ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Oslo byleksikon: Elisenbergveien
Per A. Jakhelln (1998). «Skarpsno-strøket — et par hundre bygninger og villaer». I Kirsten Heiberg. Skarpsno: Fra løkke til fasjonabelt strøk. Oslo: Skarpsno vel. s. 194–196.
== Eksterne lenker ==
(en) Elisenbergveien, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
|
Elias Blix' gate
| 16,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skien
|
2023-02-04
|
Skien
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skien']
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
== Geografi ==
=== Topografi ===
Skien kommune omfatter 778 km², hvorav ca. 479 km² er skogareal, 46 km² jordbruksareal og 57 km² ferskvann. Resterende 197 km² er byområder, boligområder og industriområder. Skien inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
Landskapet i Skien er preget av tettbebyggelse fra sentrum og sørover langs Skienselva mot Porsgrunn, rike jordbruksområder i Gjerpen øst for sentrum, og i nord og vest store skogkledde åser unntatt i drabantbyen Gulset.
De høyeste punktene i kommunen er Skårråfjellet (814 moh), og Ørnenuten (811 moh). Begge disse fjelltoppene ligger nord i kommunen, nær grensa mot Sauherad. Nærmere sentrum er Vealøs (491 moh), Skrehelle (553 moh), Geitebuvarden (525 moh) og Ulvskollen (405 moh) populære turmål.
Innsjøen Norsjø, som er hoveddrikkevannskilden i Skien, ligger på grensa mellom Skien og Nome kommune. Norsjø er en sentral del av Norsjø–Skienkanalen, med Løveid sluser på Skotfoss.
=== Geologi ===
Skien har en variert geologi. I nord og vest består berggrunnen av gneis og kvartsitt. Gjennom sentrum og bydelen Gjerpen går det et kambrosilurbelte. Etter den siste istida lå dette området under vann i flere tusen år, og havavsetningene har gjort området til et svært produktivt jordbruksareal. I øst er det vulkanske bergarter, og i nordøst består berggrunnen av larvikitt og granitt.
=== Klima ===
Skien har et moderat kystklima, med relativt milde vintre og varmt sommervær. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
=== Områder i kommunen ===
==== Sentrum ====
Selve byen er anlagt ved Bryggevannet innerst i Skienselva, og Hjellevannet som ligger nederst i Telemarksvassdraget. Mellom disse to vanna var det opprinnelig fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Skienselva gir innseilingsmulighet fra havet, noe som antakelig har vært avgjørende for byens beliggenhet.
Bryggevannet har gjennom årenes løp blitt fylt ut en del. Tidligere har dette vannet gått helt opp til der hvor dagens rådhus ligger. I Hjellevannet har det også vært betydelig utfylling, senest på 1970-tallet.
Rundt sentrumskjernen finner man de eldste bydelene i Skien:
I tillegg er det gamle bydelsnavn som ikke er i bruk lenger, fordi geografien i sentrum har endret seg mye. Eksempler på slike bydelsnavn er Lille-helvete og Mudringen. En bekk som løp gjennom sentrum, Lortebekk, er lagt i rør og eksisterer dermed heller ikke lenger.
==== Omegn ====
Falkum er et villastrøk som ligger vest for sentrum, mellom Lundedalen og Falkumelva. Bydelene i sentrum, samt Falkum og Mæla, utgjør Lunde lokalutvalgsområde.
Bratsberg ligger på høyden mellom sentrum/Skienselva og Gjerpensdalen. Hovedveien mellom Bratsberg og sentrum har tradisjonelt vært Snipetorp, som leder opp til bydelen Bratsbergkleiva. I området finner man også de gamle gårdene Frogner, Brekke og Bratsberg gård.
Nedover Skienselva er det tettbygd strøk langs hele strekningen mellom Skien og Porsgrunn sentrum. På vestsida finner man blant annet bydelene Gimsøy, Gråten, Kjørbekk og Nenset, og på østsida ligger Follestad, Bøle, Menstad og Borgestad.
Øst for sentrum finner man Gjerpen, med rikt jordbruk i Gjerpensdalen. Enda lenger øst er det store skogkledde åser, og her finner man det store kommunikasjonstårnet på Vealøs.
Vest for sentrum ligger Gulset. Her bor det i underkant av 8 000 innbyggere (Gulset og Vestre Gulset samlet). Gulset er Skiens største bydel med hensyn til innbyggertall. Området nord for Gulset kalles vestmarka. Her finner man mange gruver fra 1500-tallet. Åfoss og Skotfoss ligger også i vest, ved utløpet av innsjøen Norsjø.
Sør for sentrum ligger Solum. Området strekker seg fra Farelva og Hjellevannet i nord, til Frierfjorden i sør. Her ligger blant annet bydelene Klyve og Gimsøy. Ved Skienselvas utløp i Frierfjorden ligger Flakvarp. I sørvest finner man store skogområder rundt Kilebygda og Mælum.
Nord i kommunen ligger Valebø, Luksefjell og Sauheradsfjella. Det er lite bebyggelse i disse områdene.
=== Naturvern ===
I Skien er det åtte naturreservater. Børsesjø (1165 daa), som ligger i Gjerpensdalen, er en av landets rikeste fuglebiotoper. Det er registrert over 230 fuglearter i området rundt innsjøen. De andre naturreservatene er Gunnborgdalen (97 daa), Heggemyr (49 daa), Lagmannskjær (17 daa), Orrhanemyr (72 daa), Orsjømyra (354 daa), Skrim-Sauheradfjella (123643 daa, men ligger bare delvis i Skien) og Svartefjell (60 daa).
== Navn ==
Byens navn har ingenting med framkomstmiddelet ski å gjøre, selv om det har felles opprinnelse med ordet «ski» som betyr kløyvd stokk (jamfør skigard). Ordet «ski» er avledet av å skille. Navnet (norrønt) Skiðan var nok opprinnelig et elvenavn, trolig med betydningen den som skiller (elvenavn var oftest aktive).
I folkevandringstida kom grenene til området. De opprettet et eget stammerike ved Norsjø, hvor Solum var en viktig del. Vassdraget markerte da skillet mellom grenene, på Solumsida, og den delen av områdets befolkning i Gjerpen og Eidanger som hadde kulturelt og handelsmessig fellesskap med Vestfold. Navnet Skiða er trolig fra en tid da det ikke var noe vannskille i Skien. Den gang fløt nåværende Bryggevannet og Hjellevannet sammen.
På 900-tallet begynte brynesteinshandlere å legge seg til ved Skiða, og slik har elvenavnet gradvis festa seg ved det som i løpet av kort tid ble en viktig handelsplass.Navnet Skien uttales /²ʃe:en/, dvs. «sjeen» med samme tonelag som «bønner». Byens egne innbyggere uttaler byens navn slik det tidligere ble skrevet, det vil si med to e-er, og ikke med noen i-lyd. Lyden /i/ i navnet Skiða var kort, og ble svekket til /e:/. Dette bekreftes også i gamle tekster og kart, hvor bynavnet skrives «Scheen».. Denne rettskrivinga må ha hatt basis i lang tids fastsatt uttale.
== Historie ==
Allerede rundt 1500 f.Kr. begynte det å vokse fram et bondesamfunn i Grenland. Etter hvert som nye jernredskaper ble vanlig i jordbruket, økte også behovet for brynesteiner. Eidsborgbryner ble en viktig handelsvare, og stedet der fallet fra Hjellevannet danner et hinder for skipsfart på Skienselva ble en naturlig handelsplass.
=== Fra tettsted til kjøpstad ===
Fra rundt år 1000 var det en omfattende bosetting i Skien sentrum som kan defineres som et tettsted. Dette ble fastslått gjennom de arkeologiske utgravingene som ble ledet av Siri Myrvoll på slutten av 1970-tallet.
Dag Eilivsson er en av de første personene man kjenner til i Skiens historie. Han var lendmann på Bratsberg, og far til den senere mektige Gregorius Dagsson. I siste halvdel av 1000-tallet etablerte Dagsætta seg som handelshøvdinger i området, og i år 1102 vet man at Dag Eilivsson og hans menn fra Bratsberg reiste med Magnus Berrføtt på hærtog til Irland.
Rundt år 1110 ble kirken på Kapitelberget bygget, og dette er den eldste steinkirken man kjenner til i distriktet. Noen år senere, rundt 1150, ble Gjerpen kirke reist. Da hadde benediktinerklosteret Gimsøy kloster allerede blitt grunnlagt på Klosterøya, man antar at dette skjedde rundt år 1115. Klosteret ble raskt en viktig maktfaktor i distriktet. Dags datter Baugeid var en av klosterets første abbedisser.
Midt på 1100-tallet fant det sted en regulering av bebyggelsen i sentrum. Det ble laget en trebrobelagt gate, og lafta tømmerbygninger ble reist. Beboerne var handelsmenn, håndverkere og fiskere. Tidlig på 1200-tallet ble sysselinndelingen innført. Skiensyssel omfattet Grenland, Telemark og Numedal og Skien ble et økonomisk og administrativt sentrum.
Utover på 1200-tallet ble Gimsøy kloster en stadig sterkere maktfaktor i området. Samtidig utviklet Skien seg til å bli en by, med yrende liv og bebyggelse rundt havna og Mariakirken som lå midt i byen. Tidlig på 1300-tallet ble havna utvidet, og mange Hanseater, engelske og hollandske kjøpmenn seilte opp Skienselva.
I 1358 ble Skiens eldste privilegiebrev utstedt av kong Håkon VI Magnusson, og byen ble offisielt en kjøpstad. Privilegiebrevet var delvis et resultat av en maktkamp mellom Skiens handelsmenn og klosteret. Senere privilegiebrev bekrefter at det var en slik konflikt. Ettervirkninger av svartedauen og innbyrdes stridigheter mellom norske byer har sannsynligvis også vært medvirkende årsaker til utstedelsen av det første privilegiebrevet.
På 1400-tallet ble bysamfunnet bedre organisert. Skien fikk et borgerstyre som besto av 12 rådmenn, og én eller to av disse ble utpekt som borgermester. På denne tiden foregikk det en utstrakt handel med hollendere, og flere av disse slo seg ned i byen.
Samtidig sto den katolske kirke sterkt, og Gimsøy kloster forvaltet store landområder. Med reformasjonen fra og med 1536 tilfalt klosteret kongen, som ble den største eiendomsbesitteren i Skien og omegn. Samme år som den saksiske bergmannen Hans Glaser satte i gang produksjonen av sølvdaleren på Klosterøya, i 1546, brant Gimsøy kloster. Denne brannen regnes ikke som bybrann. Omkring 20 år senere, skal byen ha blitt brent ned av svenskene under Den nordiske syvårskrigen. Dette regnes som den første av i alt ni bybranner som har herjet Skien. Allerede i 1583 brant tre fjerdedeler av middelalderbyen, deriblant gikk kirka og rådstua tapt.
=== Tidlig industriutbygging ===
Industriutbygginga i Skien tok til på 1500-tallet. I 1539 startet driften av Fossum Jernverk, det eldste jernverket i Norge. Jernmalmen ble hentet fra Glasergruva, som ligger i vestmarka nord for Gulset. I 1546 ble den første Gimsøydaleren produsert på Klosterøya. Det var kun 28 år etter den aller første Daleren, forløperen til Dollaren, ble presset i Joachimsthal i Bøhmen. I 1625 ble den første masovnen bygget på jernverket.
I sentrum ble det startet opp sagbruk som utnyttet fossefallet. Tømmerfløting på elva kom i gang på 1600-tallet, og Skien ble landets ledende trelastsentrum. Byen var en viktig eksporthavn for tømmer og plank, og importhavn for korn. Landheving og utvikling i skipsfarten hadde etter hvert gjort byen lite tilgjengelig for handelsskip, og ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund vokste etter gradvis fram.
1663 ble et merkeår for Skiensborgerne. Kong Frederik 3 hadde havnet i bunnløs gjeld.
Jørgen Bjelke var en av de største kreditorene. Han var på den tiden lensherre på Bratsberg, og kongen betalte gjelden ved å gi fra seg eiendommene i Skien. I den forbindelsen overtok Skiensborgerne eiendomsretten til 39 sager i byen, for 400 riksdaler per sag. På 1670-tallet var det en kraftig økning i eksport av trevarer til England og Nederland, noe som førte til en høykonjunktur uten sidestykke i byens historie.
På begynnelsen av 1600-tallet er det anslått at det bodde om lag 1000 mennesker i Skien sentrum. Til sammenlikning bodde det rundt 2000–3000 mennesker i Christiania på samme tid. I 1835 hadde byen 2158 innbyggere, og i 1885 hadde dette steget til 7538. Utvidelser av bygrensa er noe av forklaringa på denne kraftige økninga.
Også på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av mange branner. Det var bybranner i 1652, 1671 og 1682. I brannen i 1671 gikk 90 bygårder tapt. På 1700-tallet var det også en rekke katastrofale branner. Store deler av byen brant ned i 1732 og i 1766, hvor alle byens viktigste dokumenter gikk tapt. I 1777 brant det på nytt. Denne gangen brant 172 bygårder, 32 sager og 2 vannmøller ned.
På 1700-tallet slo en rekke kjente handelsslekter seg ned i Skien. Slekter som Løvenskiold, Wesseltoft, Ording og Cappelen eksisterer i byen den dag i dag. Utover 1700-tallet opplevde byen tilbakegang mens ladestedene vokste. Senere skulle byen oppleve ny fremgang som industriby, kommunikasjonsknutepunkt og fylkets administrative senter.
=== Opptur og katastrofe ===
1800-tallet var preget av store forandringer og rivende utvikling, men endte i en fryktelig katastrofe. Byen hadde fortsatt en viktig posisjon som handels- og industriby.
I 1815 hadde Skien om lag 1800 innbyggere. I 1836 opprettet Norges Bank en avdeling i Skien.
Det var mange teknologiske nyvinninger på denne tiden, og i Skien var man tidlig ute på mange områder. I 1862 ble Norsjø–Skienkanalen åpnet. To år senere, i 1864, ble det åpnet et gassverk som forsynte Skiens beboere med gass og varme. I 1882 kom Vestfoldbanen til Skien. Og Norges første elektrisitetsverk som leverte strøm til abonnenter, Laugstol Bruk, startet opp i Skien i 1885.
I 1856 ble områdene Banejordet, Brekkejordet, Bratsbergkleiva, Follestad og Klosterhaugene lagt under Skien. Dette skjedde til protester fra Skiens innbyggere, da bebyggerne i disse områdene stort sett var arbeidere og fattigfolk. Det skjedde også endringer i industrien i byen. I 1867 ble Fossum Jernverk lagt ned, etter mer enn 300 års drift. Men ny industri kom til, når Benjamin Sewell grunnla Union Bruk i 1873.
I 1875 hadde Skien 5450 innbyggere. Den gangen var både Gjerpen og Solum egne kommuner. Innbyggertallet for Skien omfattet derfor ikke personer som bodde i disse områdene.
I 1881 var det en stor brann ved Union, men det var likevel bare en forsmak på det som skulle komme. I 1885 kom et nytt forvarsel, da Cappelens residens på Gjemsø kloster brant ned. I 1886 brant byen igjen. Den var den største brann i byens historie. Hele 244 bygårder brant ned til grunnen. Sentrum ble fullstendig rasert. På 1890-tallet ble sentrum på nytt bygd opp. Det ble laget en ny byplan, og det ble innført murtvang i sentrum av byen.
=== Mot vår tid ===
På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd nye boligområder rundt bykjernen. Brekkeby, Brekkejordet, Gimsøy, Falkum og andre steder er villastrøk som ble bygd den gangen. På 1970-tallet var det utbygging av nye bydeler på Gulset og Klyve, og det vokste opp tidstypisk blokkbebyggelse.
I 1920 ble jernbanestrekningen Bratsbergbanen åpnet. Mellomkrigstida var også preget av konflikter. I 1931 sto det store Menstadslaget i Skien. Da sendte forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig er gravlagt i Skien, soldater mot arbeiderne. I 1940 ble Skien okkupert av tyskerne, og byen hadde nazi-styre frem til 1945.
I 1964 ble Skien by slått sammen med herredene Solum, Gjerpen og Valebø krets i Holla kommune til storkommunen Skien. I tillegg var det en grensejustering i 1968, som førte til at 3 554 personer ble overført fra Skien til Porsgrunn. Etter dette har kommunens grenser ligget fast.
Kommunesammenslåinger og grensejusteringer på 1960-tallet ga store utslag på folketallet. I 1968 bodde det 44 300 mennesker i Skien kommune. Med unntak for et lite fall i folketilveksten på begynnelsen av 1980-tallet, har folketallet økt jevnt opp til 51 359 i 2009. I 2008 var 7,8 % av befolkningen personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og 1,8 % var personer med vestlig innvandrerbakgrunn. I Skien bor 89 % av befolkningen i tettbygd strøk.I 1968 sto Skienshallen ferdig og hvor EM i turn ble arrangert i 1975. På 1970-tallet var det flere viktige kulturelle begivenheter i byen. I 1973 ble Skiens nye kulturhus Ibsenhuset åpnet. I 1978 ble det opprettet et eget regionteater, Telemark teater (nå Teater Ibsen).
I 1986 kom et nytt signal på skiftende tider. Da ble Skotfoss bruk, papirfabrikken på Skotfoss, lagt ned. Tyve år senere, i 2006, ble også Norske Skog Union på Klosterøya nedlagt.
== Samfunn ==
=== Tettsteder ===
Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer Skien/Porsgrunn som et tettsted. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere pr 1. januar 2009.. I tillegg opererer SSB med to andre tettsteder i Skien, det er Hoppestad og Sneltvedt.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Bystyret i Skien består av 55 representanter. Ved kommunestyrevalget 2019 var det 43 803 stemmeberettigede. Frammøte var 25 413 (58,3 %). Stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor.
=== Områder med lokalutvalg ===
Se også liste over grunnkretser i Skien kommune.Skien deles inn i 15 lokalutvalg, og områdeinndelingen er delvis et resultat av tidligere kommunesammenslåinger. Kommunen innførte ordningen med lokalutvalg i 1952, og de fungerer som høringsinstanser og arenaer for å komme med idéer og spørsmål til kommunen. Områdene i Skien kommune med lokalutvalg, er:
=== Offentlige etater ===
Skien er fra 1. januar 2020 fylkeshovedstad for Vestfold og Telemark fylke og er sete for fylkeskommunen, mens hovedkontoret til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark (tidlige fylkesmannen) ble lagt til Tønsberg. Det nye fylkeshuset ligger i Skien sentrum og har adresse Torgata 18 (tidligere NAV-bygget).
Skien er også sete for Nedre Telemark tingrett og Agder lagmannsrett, med rettslokaler i Statens Hus på Nylende. Telemark politidistrikt har hovedsete på Myren, sammen med Grenland politistasjon. Skien brannvesen holder også til i dette området. Skien fengsel ligger på Rødmyr.
Byens største helseinstitusjon er Sykehuset Telemark, som eies av helseforetaket Helse Sør-Øst. I Skien har sykehuset avdelinger for somatikk og psykiatri. Legevakta i Skien er samlokalisert med sykehusets akuttmottak på Moflata. Kommunen driver også syv botilbud med heldøgns omsorgstjenester.
=== Utdanning og skole ===
==== Grunnskoler ====
Det ble gjort en del omstrukturering med nedleggelser av mindre grunnskoler i Skien i årene 2008–2010. I skoleåret 2012-2013 er det 14 barneskoler og 6 ungdomsskoler i Skien kommune. I tillegg har kommunen to spesialskoler, et pedagogisk senter og spesialpedagogiske tjenester. Skien kommune har også noen private skoler.
==== Videregående skoler ====
Vestfold og Telemark fylkeskommune eier og driver tre videregående skoler i Skien, disse er Skien videregående skole, Hjalmar Johansen videregående skole og Skogmo videregående skole.
==== Høyere utdannelse ====
Høyere utdanning tilbys på Høgskolen i Telemark, med avdelinger i Porsgrunn, Bø, Notodden og Rauland. Høgskolen tilbyr både bachelor- og mastergrader, yrkesutdanninger og etterutdanningstilbud.
=== Samferdsel ===
Vei – Den viktigste inn- og utfartsåren til Skien er riksvei 36, som starter fra E18 i Porsgrunn. Veien fortsetter videre til E134 i Seljord, og er den viktigste veien i nord/syd-retning i Telemark. En annen mye brukt innfartsvei til Skien er riksvei 32, som går fra E18 ved Holmestrand til Skien.
Tog – Skien er endestasjon for jernbanestrekningen Vestfoldbanen, som sto ferdig i 1882. NSB har daglige avganger mellom Skien og Eidsvoll. I tillegg går det tog på Bratsbergbanen, mellom Eidanger og Notodden.
Fly – Skien lufthavn, Geiteryggen betjener flyselskapene Widerøe og Danish Air Transport, som har daglige avganger til Bergen og Stavanger. Flyplassen ble åpnet i 1952.
Buss – Vy Buss opererer rutebusstrafikken i Skien og dekker hele grenlandsområdet. I tillegg har Grenlandsekspressen fast rute mellom Skien og Oslo, og Telemarkekspressen går mellom Seljord og Tønsberg via Skien.
Båt – Skien er en havneby, med adkomst fra Frierfjorden opp gjennom Skienselva. I tillegg er Skien sluse den nederste slusa i Norsjø–Skienkanalen, noe som gir mulighet for å reise vannveien til Dalen og Kviteseidbyen via Telemarkskanalen. Skien havneterminal ligger på Vold ved Frierfjorden.
=== Hoteller og utesteder ===
I sentrum av Skien finner man to hoteller. Hotell Høyer ligger ved Rådhusplassen, og har 100 rom. Hotel Bryggeparken ligger på Langbryggene, og har 103 rom. Begge disse hotellene har også konferanselokaler.
Utenfor sentrum finner man Sportellet (tidligere Hotell Herkules), som er en del av Skien Fritidspark. Om sommeren brukes en del av Sportellet som vandrerhjem.
De fleste restauranter og andre utesteder i sentrum, ligger på Langbryggene og i Hjellen. Det ligger også noen utesteder og restauranter i Kongens gate og i Kverndalsgata.
=== Religiøse forhold ===
Skien prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke, og prosten har sete i Skien. Skien prosti omfatter Skien, Siljan og Porsgrunn fellesråd. Skien kirkelige fellesråd har følgende menigheter: Borgestad, Gimsøy og Nenset, Gjerpen, Gulset, Kilebygda, Melum, Skien, Skotfoss og Solum.I Skien er det mange frikirkesamfunn. Skien Misjonskirke er den eldste frikirken i Norge som ble stiftet i 1856 av presten Gustav Adolph Lammers da han brøt med statskirken. Skien Baptistmenighet ble stiftet i 1860 og er landets eldste og største baptistmenighet. Pinsekirken Tabernaklet i Skien var den første pinsemenighet i Norge og ble grunnlagt i 1908. I tillegg finnes det en rekke andre frikirkesamfunn i byen. Den første menigheten til Jehovas vitner i Norge ble ca. 1900 grunnlagt i Skiensområdet.
Det er også tre muslimske foreninger i Skien: Telemark Islamsk Trossamfunn (657 medlemmer i 2006), Telemark Islamsk Forening i Skien (356 medlemmer i 2006) og Al-Ghadir Islamske Kulturforening (146 medlemmer i 2006).Human-Etisk Forbund har lokallag i Telemark med kontor i Skien.
=== Interkommunalt samarbeid ===
Grenlandskommunene er tett integrert, og driver et utstrakt interkommunalt samarbeid. Dette omfatter blant annet Miljørettet helsevern i Grenland , Barnevernsvakta i Grenland, Grenland Landbrukskontor, Krisesenteret i Telemark og Renovasjon i Grenland.
== Næringsliv ==
=== Historiske trekk ===
Skien har lange tradisjoner som handel- og industriby, først og fremst gjennom virksomheten på Klosterøya. På begynnelsen av 1000-tallet var Skien en liten handelsplass, med hovedvekt på eksport av brynestein. Handelsvirksomheten økte utover på 1100-tallet og ble kontrollert av klosteret på øya.På 1500-tallet var det en rivende utvikling av industrien i Skien, med jernverk på Fossum og bygging av sagbruk på Bruene. Ved hjelp av fyrsetting ble det sprengt ut en rekke renner, slik at sagene kunne utnytte fallhøyda mellom Hjellevannet og Bryggevannet. I dag utnyttes dette fallet av to kraftverk: Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Senere var det en lang periode med cellulose- og papirproduksjon, før epoken med bearbeiding av trevarer tok slutt da Norske Skog la ned driften av Union Bruk i 2006. I dag er det en oppblomstring av ny næringsvirksomhet på øya, med overvekt av IKT-, engineering- og bioteknologibedrifter.
=== Dagens situasjon ===
ABB er den største private arbeidsgiveren i Skien, med sitt anlegg for produksjon av kraftprodukter på Nylende. På Klosterøya er bedriftene eZ Systems og Bionor Immuno blant de viktigste selskapene. På Bruene, rett ved Klosterøya, har Norgesmøllene en stor mølle. I tillegg til Klosterøya og Nylende, har kommunen større næringsområder på Kjørbekk, Rødmyr og Vold. Her er det en rekke mindre produksjons-, service- og handelsbedrifter.
Skien kommune er kommunens og Telemark fylkes største arbeidsplass, med 3255 årsverk i 2008. Skien har relativt få ansatte i privat næringsliv, og det er et underskudd på arbeidsplasser i Skien. Det viktigste arbeidsmarkedet for innbyggerne i Skien er Porsgrunn, hvor det er overskudd på arbeidsplasser i privat næring. Men arbeidmarkedet i Grenland er tett integrert, og det er også mange som pendler fra Porsgrunn til Skien.
=== Jordbruk ===
Jordbrukssektoren er også viktig i Skien. Gjerpensdalen er et av Telemarks kjerneområder for landbruk, og Skien er Telemarks viktigste jordbrukskommune. Dog er det ikke mange som er sysselsatt i jordbruket i Skien. Av kommunens arbeidsaktive befolkning i 2004 var 1,4 % sysselsatt i primærnæringene jordbruk/skogbruk/fiske, 18,2 % var ansatt i sekundærnæringer, mens 80,0 % arbeidet i tertiærnæringer.
== Kultur ==
=== Byvåpenet ===
Dagens byvåpen er et resultat av en lang utvikling som sannsynligvis går tilbake til middelalderen. Det er trolig bare noen av motivene i våpenet som er så gamle. Fra 1609 kjennes et bysegl med de to skiene, men i stedet for skistavene var det et likearmet og smalt gresk kors. Seglet fra 1609 har spisser i korsvinklene, og blomsterornamenter på hver side av sentralmotivet. Allerede på slutten av 1600-tallet forekommer bysegl med en stav mellom skiene i stedet for korset. Begge disse versjonene ble brukt inntil godt ut på 1800-tallet – da også med to furutrær i stedet for blomstene.
En forenklet og fargelagt utgave av byvåpenet finnes på altertavlen fra 1618 som nå er i Mælum kirke. Altertavlen antas å ha vært tidligere i Skien kirke. Våpenet fra 1618 er et skjold som har blå bunn og to opprette gull ski.
Den mer kompliserte sammenstillingen av figurene ski, skistaver, stjerne og blomster er basert på byseglene. På 1800-tallet ble alle disse figurene satt inn i et skjold med bunnen rød og figurene i gull eller gul farge. Fra den tid ble det vanlig å bruke dette som byens eget våpenskjold. Vår tids byvåpen er en fortsettelse av dette, men har nå et vannrett avdelt lite felt nederst, en såkalt «skjoldfot». Dette feltet er en stilisering av den naturalistiske gressbakken som blomstene/trærne vokser fra i tidligere versjoner av byvåpenet og i byseglene tilbake til 1609. Skjoldfoten og dagens mest brukte utgave av byvåpenet, stammer fra 1930-årene, da førstearkivar Hallvard Trætteberg tegnet våpenet i en form for stram funkis-stil, såkalt «flatestil».
Kommunen bruker våpenet med en såkalt «murkrone» på skjoldets øverste kant. Bruken av slike murkroner i byers våpen er en internasjonal tradisjon fra 1800-tallet.
=== Kulturliv ===
Henrik Ibsen ble født i Stockmanngården i 1828, og bodde i Skiensområdet til han var 16 år. Ibsen har blant annet gitt navn til byens kulturhus, Ibsenhuset. Her arrangeres det kunstutstillinger og konserter, og i Ibsenhuset finner man også byens bibliotek. I tillegg til kunstutstillinger på Ibsenhuset, er det også utstillinger på Galleri Løveid og Galleri Falkum.
Kommunen har i en årrekke arrangert ulike Ibsen-festivaler, og i 2008 ble Skien internasjonale Ibsenkonferanse arrangert for første gang. Skien kommune deler også ut Ibsenprisen, og kommunen har en særskilt satsing på Ibsenformidling til barn og unge som kalles StøpeSkien.
Teater Ibsen er regionteater for Telemark og Vestfold, og har sitt hovedkvarter på Klosterøya i Skien. Teatret ble etablert i 1975 under navnet Telemark Teater, men fikk sitt nåværende navn i 1991. Teatret har som målsetting å være et byteater for Skien og Tønsberg, samtidig som de turnerer i Telemark og Vestfold.
Festivalen Viser ved kanalen arrangeres i juni, med konserter ved Løveid sluse. I slutten av august arrangeres festivalen Mersmak i Skien. Festivalen tilbyr nye smaker, fargerik mat, lokal mat, konkurranser, folkeliv, kulturinnslag og mer.
=== Museer og parker ===
Telemark museum er det kulturhistoriske museet for Telemark fylke. De holder til i Brekkeparken, hvor det er en stor samling av gamle bondestuer, løer, loft og bur fra hele Telemark. I tillegg har museet en stor samling folkekunst fra hele Telemark, og et stort utvalgt av gjenstander fra 1700-tallet og 1800-tallet. Søndre Brekke gård er også en del av anlegget til Telemark museum, som holder åpent fra begynnelsen av mai til slutten av august.
Henrik Ibsen Museum på Venstøp er også en del av Telemark museum. Museet ligger i bygningen som var Henrik Ibsens barndomshjem, og fokuserer på barnet i Ibsens liv og dikt. På Venstøp finner man blant annet «mørkeloftet», som er maken til det Ibsen skriver om i Vildanden. Museet er åpent hver dag fra midten av april til slutten av august.
I tillegg til Brekkeparken, er det flere andre store parker nær sentrum. Bakkestranda ligger langs den nordre bredden av Hjellevannet. Her er det bademuligheter, og man kan se skulpturen Rottejomfruen. Lundedalen ligger rett vest for sentrum, og her står Wilhelm Rasmussens statue av Hjalmar Johansen. Flere statuer av Rasmussen kan man se på Stevneplassen, som ligger nordvest for Lundedalen. I sentrum er det også en rekke mindre parker, som for eksempel Ibsenparken. Her kan man se en stor Ibsen-statue, og en mindre statue med motiv fra Lille Eyolf og Vildanden. De fleste andre mindre parkene har også statuer, blant annet laget av kunstneren Dyre Vaa.
=== Tusenårssted ===
Tusenårsstedet i Skien er Vannfronten. Det inkluderer området fra Bakkestranda via Hjellebrygga, Laugstolparken, Skien sluse, Smieøya til Bryggeparken med Tollboden. Tusenårsstedet er markert gjennom prosjektet «Morild», som består av lyssetting/-fontener i og ved Skienselva. I Bryggevannet er det satt fem lysfontener.
Det var i forbindelse med tusenårsskiftet at alle fylker og kommuner i landet skulle velge ut sitt eget tusenårssted. I november 1999 vedtok Skien kommune at Vannfronten skulle være Skiens tusenårssted. Dette var argumentene til formannskapet:
Vannfronten er et nært og viktig uterom for opplevelse av fellesskapet i byen.
Vannfronten bygger på de aller viktigste minnene og tradisjonene fra Skiens historie som møteplass i 1000 år, og er det viktigste elementet for videre utvikling av Skiens identitet.
Vannfronten inneholder spennende utviklingsmuligheter for framtiden som vil forsterke områdets betydning.
Vannfronten bygger opp om Skien som startsted på Telemarkskanalen.
Vannfronten er et viktig element for Telemarkskanalen/Skien som tusenårssted i Telemark.Skiens offisielle kulturminne
Kapitelberget er Skiens offisielle kulturminne. Det var i forbindelse med det nasjonale kulturminneåret 1997 at det ble lansert en kampanje der hver kommune i landet skulle utpeke det fremste og viktigste kulturminnet i egen kommune. Det var kulturavdelingen i Skien kommune og styret for prosjektet «Skien 1000 år» som var ansvarlige for denne kampanjen.
Etter nominering, innsending av forslag og stemmesedler der media også var aktive medspillere, ble Skien offisielle kulturminne kåret i mai 1997. Valget falt på Kapitelberget.
=== Arkitektur ===
Etter den siste store bybrannen i 1886, ble det innført murtvang i sentrum. Det ble laget en ny byplan med en sentralakse der Skien kirke er sentral. I tillegg til kirken er det en rekke andre severdige bygninger i sentrum. Historisme preger arkitekturen, med stiluttrykk fra blant annet gotikk, renessanse og barokk. Noen av de mest severdige bygningene i sentrum, er:
Snipetorp er byens eldste boligkvarter som overlevde bybrannen i 1886. Her er det sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Også Skien prestegård ble spart i den siste bybrannen. Prestegården ligger på Lundetoppen, og er fra ca. 1778.I de eldste villastrøkene rundt sentrum, for eksempel på Falkum, kan man finne flere fine innslag av funkis. Utenfor sentrum er Gjerpen kirke en av de mest severdige bygningene. Dette er en korskirke av stein, bygget rundt år 1150.
=== Sport ===
Det finnes om lag 50 ulike idrettslag i Skien, med et bredt utvalg av aktiviteter. Flere av idrettslagene har lange tradisjoner, og den eldste av disse er Idrætsforeningen Odd. Polfareren Hjalmar Johansen var en aktiv turner og var med på å stifte denne foreningen i 1885. Odds turnforening driver nå denne tradisjonen videre.
Odds ballklubb er også en del av Idrætsforeningen Odd. Klubben ble stifta i Skien i 1894, og er landets eldste fotballklubb. Frem til 1937 dominerte de norsk fotball, og vant til sammen 11 norgesmesterskap. Klubben var også i norgestoppen helt frem til slutten av 1960-åra, men spilte så i lavere divisjoner i 1970-åra og 1980-åra. På midten av 1990-åra begynte en ny sterk periode for klubben. I november 2000 tok klubben sin hittil siste cuptittel, og med dette har klubben totalt 12 kongepokaler. Dette er mest i landet. Laget har spilt i eliteserien siden 1999, men unntak av et år i divisjonen under, i 2008. Odds ballklubb spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena, som ligger på Falkum.
IF Ørn ble stifta i 1896 og er fortsatt aktiv innen vinteridrettene langrenn, kombinert, hopp og skiskyting. En annen gammel klubb er IF Storm, som ble stifta i 1902. Klubben har mange medlemmer og er organisert i Storms Ballklubb og Storms Turngruppe. IF Borg ble sitfta i 1914 og driver også med fotball og turn. Skotfoss Turn & Idrettsforening er også en gammel forening som fortsatt er aktiv.
Det har også vært tradisjon for håndball i kommunen. Tidligere var Skiens Ballklubb og Herkules store navn i herrehåndball, mens Gjerpen fortsatt gjør det bra på damesiden. Håndballkampene blir spilt i Skienshallen, som er en del av det store fritidsanlegget Skien fritidspark.
I september 2010 ble bilcross- og rallycross-banen på Grenland Motorsportsenter åpnet. Motorsportsenteret ligger på Eikornrød, ca. 12 km nord for Skien sentrum. Banen er bygget og blir drevet av NMK Grenland. NMK Grenland har også bane for Gokart på Geiteryggen Motorstadion i Skien
I byens største bydel er Gulset Idrettsforening en viktig klubb. Aktiviteten der er organisert i undergruppene fotball, håndball, ski, turmarsj og turn. Ellers finnes det en rekke andre større og mindre idrettslag i byen, med aktiviteter som hundekjøring, sykling, svømming, skøyteløp, alpint, orientering, bryting, ridning, bordtennis, ishockey og mer. Travsport foregår på Klosterskogen Travbane.
=== Medier ===
Det utgis to aviser i Skien. Varden, som ble grunnlagt i 1874, er den eldste av de to avisene. I 2017 hadde Varden et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 687. Telemarksavisa, som ble grunnlagt i 1921 under navnet Telemark Arbeiderblad, hadde i 2017 et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 787.Telemarksavisa driver også lokal-TV-kanalen TV Telemark. Radio Grenland er distriktets eneste lokalradio og eies av Jærradiogruppen.
=== Dialekt ===
Folk fra Skien bor i Skien, og snakker vikværsk. De bruker endelsen -a på hunkjønnsord i bestemt form entall, eksempler på dette er brua og elva. I flertallsendelsene -ene og -er brukes også -a, men denne svekkes til en -æ i ubestemt form. Skiensfolk sier bilær og båtær i ubestemt form, og bilane og båtane i bestemt form. I dialekta brukes også tjukk l.
=== Vennskapsbyer ===
Skien kommune har en rekke vennskapsbyer, både i og utenfor Europa.
== Kjente personer fra Skien ==
Gregorius Dagsson (død 1161), kongens lendmann
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge.
Henrik Ibsen (1828–1906), dramatiker
Gunnar Knudsen, (1848–1928), partileder (V) og statsminister
Hjalmar Johansen (1867–1913), polfarer og idrettsmann
Peter Andreas Munch (1810–1863), historiker og nasjonsbygger
Sverre Løberg (1905–1976), stortingsrepresentant (Ap) og motstandsmann
Tor Åge Bringsværd (1939–), forfatter
Bjørn Tore Godal (1945–), stortingsrepresentant og statsråd (Ap)
Jon Fredrik Baksaas (1954–), tidl. konsernsjef i Telenor
Bård Tufte Johansen (1969-), komiker, programleder
== Se også ==
Skienssangen
== Litteratur ==
J. Borchsenius: Skien før branden 1886. Fabritius & Sønners Forlag, Oslo 1934.
Tor Erling Aarhus Bratsberg: SKIEN - Fortid og nåtid i tekst og bilder. Genius Forlag, Skien 2006. ISBN 82-91645-17-5
Terje Christensen: Gjerpen bygds historie (3 bind), utgitt av Skien kommune 1971-1985.
Thor Øistein Eriksen: Skiensfolk i trehus på brusten - Ei bok om Snipetorp og Kleiva. Utgitt 2013. ISBN 978-82-303-2319-9
Tor Kjetil Gardåsen: Slik var Skien - En kulturhistorie med bilder fra fotograf R. Nyblins samling. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1986/Thure Forlag 1996
Tor Kjetil Gardåsen: Best i vest – FALKUM – en bydel i Skien. Genius Forlag, Skien 2003. ISBN 82-91645-14-0
Tor Kjetil Gardåsen: Jeg var der! Det hendte i Skien 1955-1965. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1997. ISBN 82-90692-22-6
Tor Kjetil Gardåsen: Bymiljøer fra i går til i dag. Trekk fra utviklingen i Skien og Porsgrunn etter 1945. Byminner 17. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1980.
Tor Kjetil Gardåsen: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1993. ISBN 82-90692-14-5
Toralf Gjone: Solum bygds historie (2 bind), utgitt av Solum kommune 1962/65
Thor Gundersen: SKIEN – "den smukkeste bygde by -". Byminner 30. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel i samarbeid med Skien historielag, Skien 2000. ISBN 82-91427-07-
Berner Hansen, Jens Per Jensen, Ole Johnsen, Fredrik Skau: Bydelen Bratsbergkleiva. Byminner 20. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1986.
Berner Hansen: Gatenavn i Skien. Byminner 21. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1988.
Berner Hansen, T. Hansen, Per Svein Bratsberg: SKIEN - et streiftog i gamle bilder. Genius Forlag, Skien 1986. ISBN 82-991292-1-4
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre & Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006.
Jens Per Jensen: Bydelen Bakken. Byminner 16. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1979]
Jens Per Jensen: Gårder og landsteder i Skien og omegn. Byminner 12. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1976
Jens Per Jensen: Snipetorp og Søndre Brekke. Byminner 4. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1963.
Gunnar Knudsen: Erindringer 1905-1925. Bearbeidet og redigert av Harald Bache Bystrøm. Grenmar Forlag 1998. ISBN 82-992998-3-7
Magne Kortner, Einar Østvedt, Tor Kjetil Gardåsen: Mer enn hundre år for kunsten – Skien kunstforening 1910 – 2010. Utgitt av Skien kunstforening 2010.
Magne Kortner og Tom Riis: SKIEN – Vandringer på kryss og tvers. Oluf Rasmussens Forlag, Skien 2002. ISBN 82-7065-024-2
Nils Olaf Kristensen, Bjørn Moen, Nils Fredrik Skau: Storms første 100 år – idretten og folka som var med. Utgitt av I.F. Storm 2002. ISBN 82-996469-0-1
Erik Kullerud: Skien kirke 1894-1994....og Gud sa bli lys!. Utgitt av Skien Menighetsråd og Selskapet for Skien Bys Vel 1994. ISBN 82-91427-01-1
Guttorm Liebe & Thorbjørn Wahlstrøm: Skien - byen og brannene. Skien brannvesen gjennom 150 år. Thure Forlag, Skien 2018. ISBN 978-82-91634-1
Siri Myrvoll: Jakten på det eldste Skien. Byminner 27. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1996. ISBN 82-91427-04-6
R. Nilssen (red): Skienspatrioter – med skjemt og alvor. Forlaget Grenland 2001. ISBN 82-91986-31-2
Truls Norby: Varden – fra fjord og fjell gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark fra 1874 til 1999. Forlaget Grenland 1999. ISBN 82-91986-08-8
Leif K. Roksund: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9
Leif K. Roksund: "...og toners flukt mot sky" – Om Skien Musikkforening med glimt fra byens musikkliv. Byminner 31. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 2001.
Thor Inge Rødseth og Tor Kjetil Gardåsen: Med gamle kart gjennom Skiens historie. Byminner 19. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1984.
J. A. Schneider: Fra det gamle Skien – Skildringer og aktstykker til byens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1914-24. Forlag: Erik St. Nilssens Bokhandel, Skien.
Ivar Seierstad og Einar Østvedt: Skiens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1958-1959. Utgitt av Skien kommune i kommisjon hos Erik St. Nilssen Forlag, Skien.
Skiensboka – et lokalhistorisk leksikon. Utgitt av Historisk Forum Skien 2010. 464 s. ISBN 978-82-303-1603-0
Skien historielag: Vi er fri – Skien i krigsårene 1940-45. Utgitt av Skien historielag 1995. ISBN 82-993493-0-3
Skien historielag: Glimt 1932-2007. Skien historielag 75 år. Utgitt av Skien historielag 2007. ISBN 978-82-993493-1-4
Telemark Museum: Hundre år på Brekke. Med bidrag av Tor Kjetil Gardåsen, Kari Benedict Bjerke, Arnulf Rafgård, Jørgen Haave, Dag Jenssen. Skien 2010.
Bjarne Tveito: Fra Johnsens butikk til Lundetangen kinosenter – Med kinofilm i Skien i 100 år. Utgitt av Skien kommunale kinomatografer 1998. ISBN 82-994715-0-8
Thorbjørn Wahlstrøm: Langs ælva. Minner fra Follestad og Bøleveien. Genius Forlag AS, Skien 2009. ISBN 978-82-91645-20-9
Thorbjørn Wahlstrøm: Sånn var´e på Bøle. Genius Forlag, Skien 1999. ISBN 82-91645-09-4
Einar Østvedt: Tradisjonsrike bygninger i Skien. Byminner 15. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1978
Einar Østvedt: Kloster og kjøpstad. Byminner 3. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1964
Einar Østvedt: Skiens Apotek gjennom 250 år. Oluf Rasmussens Boktrykkeri, Skien 1968.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Liste over ordførere i Skien viser navn, parti og funksjonsperiode for ordførere fra innføringen av formannskapslovene i 1837.
| 16,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mobbing
|
2023-02-04
|
Mobbing
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Menneskelig atferd', 'Kategori:Mobbing']
|
Mobbing defineres vanligvis som negativ eller ondsinnet atferd, som gjentas og foregår over tid, i en relasjon som er preget av ubalanse i styrkeforholdet mellom partene - det vil si at den som blir utsatt for plagingen har vanskelig for å forsvare seg. Mobbing regnes som et overgrep, og som en form for antisosial adferd.
|
Mobbing defineres vanligvis som negativ eller ondsinnet atferd, som gjentas og foregår over tid, i en relasjon som er preget av ubalanse i styrkeforholdet mellom partene - det vil si at den som blir utsatt for plagingen har vanskelig for å forsvare seg. Mobbing regnes som et overgrep, og som en form for antisosial adferd.
== Faglig definisjon ==
Den svenske psykologen Dan Olweus, som er en sentral forsker på fenomenet mobbing, utdyper begrepet på følgende vis:
Ordet kommer fra den engelske ordstammen mob - hvilket antyder at det vanligvis er en stor (og anonym) gruppe som er den aktive parten. Men begrepet rommer også situasjoner der én enkelt person trakasserer og plager en annen (mobbeofferet).En person blir derfor mobbet når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra én eller flere personer.Det å påføre, eller ha med hensikt å påføre, en annen person skade eller ubehag, regnes som en negativ eller aggressiv handling. Olweus definerer at slike negative handlinger kan forekomme i tre uttrykksformer:Verbale negative handlinger: det å fremsette trusler eller hånlige, stygge og ubehagelige uttalelser - med hensikt om å ramme en annen.
Fysiske negative handlinger: det å slå, skubbe, sparke, knipe eller holde noen fast mot deres vilje.
Negative handlinger uten bruk av ord og fysisk kontakt: det å vende ryggen til, eller vegre seg mot å etterkomme en annen person ønsker, når dette gjøres for å irritere eller såre den andre parten.For å defineres som mobbing, må det foreligge en ubalanse i maktforholdet mellom partene. Den som utsettes for de negative handlingene har vanligvis ikke så lett for å forsvare seg, og blir hjelpeløs i møte med disse. Situasjoner der to personer som er tilnærmet likeverdige psykisk og fysisk er i konflikt, krangler eller slåss, går ikke under definisjonen mobbing.Det er vanlig å skille mellom direkte og indirekte mobbing:
Direkte mobbing foregår åpenlyst og skjer under direkte mellom-menneskelig kontakt - med åpne og synlige overgrep mot offeret.
Indirekte mobbing omfatter atferd som ikke behøver å skje direkte mellom mobberen(e) og den som mobbes. Kan ta form av baksnakking og ryktespredning, sosial isolering og sosial manipulasjon med mål om å få andre marginalisert og/eller ekskludert fra enkelte grupper.Digital mobbing, det vil si mobbing via elektroniske medier, regnes nå som en tredje kategori.
== Aktører ==
Det er vanlig å dele de som er involvert i mobbing inn i tre grupper:
Mobbeoffer: personer som blir mobbet uten selv å mobbe andre.
Mobber: personer som mobber uten selv å bli mobbet.
Mobbeoffer-mobber: personer som både blir mobbet og som mobber andre.
== Motivasjon og årsak ==
Motivet for å utøve mobbeadferd mot andre, kan være å få makt over mobbeofferet, og/eller å føle tilhørighet med personer eller grupper man utøver mobbingen sammen med. Slik utadrettet aggresjon for å oppnå sosiale gevinster, kalles proaktiv aggresjon.Årsaken til at noen blir henholdsvis mobbere og mobbeofre, kan være sammensatt. Forskning viser at gruppedynamikk kan spille en særlig stor rolle. Sosial utrygghet, svakt samhold, hierarkier og klikkdannelser i grupper kan føre til mobbing. Dette gir seg særlig utslag blant barn på mellomtrinnet og ungdomsskolen, da disse er i en livsfase der identitetsmarkering og posisjon i de sosiale hierarkiene kan være av stor betydning.
== Digital mobbing ==
Digital mobbing er mobbing som utøves via internett på digitale arenaer, som for eksempel på sosiale medier og via ulike mobilapplikasjoner. I tillegg til det rent teknologiske aspektet, er det også andre aspekter ved digital mobbing som skiller seg fra den tradisjonell mobbingen. Forskning viser at de som bedriver digital mobbing også ofte blir utsatt for det selv. I tillegg har ofre for tradisjonell mobbing en økt sannsynlighet for å mobbe andre digitalt. Flere forskere forklarer dette med at det ofte foreligger et hevnmotiv ved digital mobbing - det kan være lettere å ta igjen når man er anonym. I tillegg er voksne i mindre grad til stede på digitale arenaer, sammenlignet med fysiske.
Det er vanskeligere å avgjøre avsenderens intensjon på digitale flater, da kroppsspråk og tonefall i mange tilfeller er fraværende. Dette gjør digital mobbing vanskeligere å identifisere enn mer tradisjonell mobbing. Avsenderes anonymitet og potensialet for stor digital spredning av mobbeaktiviteten, kan også medføre en økt følelse av avmakt og usikkerhet for ofre for digital mobbing sammenlignet med fysisk mobbing.
Det kan se ut til at digital mobbing forårsaker større grad av angst for offeret, mens tradisjonell mobbing gir økt risiko for depresjon.
== Mobbing blant barn og unge i Norge ==
Ifølge Folkehelseinstituttet var det per februar 2016 rundt 63 000 barn og unge som ble mobbet regelmessig i Norge. Tallet fremkommer fra undersøkelser blant elever i femte til tiende klasse, samt alle tre klassetrinn på videregående skole. Samme undersøkelse viser at rundt 80 000 (13,3 prosent) av elevene i grunnskolen er involvert i mobbing, om man inkluderer både mobbere og mobbeofre. Av disse er 50 000 (8,3 prosent) mobbeofre, mens 17 000 (2,8 prosent) er mobbere. 13 000 (2,2 prosent) er begge deler (mobbeoffer-mobber).Ifølge elevundersøkelsen 2019 oppga 6 prosent av norske elever at de ble mobbet. Disse oppga at de ble mobbet av medelever, av voksne eller digitalt av noen på skolen. Det var femteklassingene, som var de yngste deltakerne i undersøkelsen, som opplevde mest mobbing. Andelen som rapporterer om mobbing, avtok med alder og årstrinn. På 5. trinn meldte 8,5 prosent av jentene og 9,2 prosent av guttene at de ble mobbet. På 10. trinn var andelen litt over 4 prosent for begge kjønn, og på videregående var andelen rundt 2 prosent. Rundt 451 184 elever deltok i undersøkelsen - hvilket er det høyeste antallet noensinne.Ifølge Folkehelseinstituttet er risikoen for å bli et mobbeoffer høyest for de yngste elevene. En del av mobbingen mot disse blir også utført av elever på høyere klassetrinn.
Mobbing forekommer ikke bare på skolen, men også i barns nærområder, i forbindelse med fritidsaktiviteter, på fest eller digitalt.
I elevundersøkelsen 2017 oppga 40,5 prosent av barn som opplevde seg mobbet, at de voksne på skolen ikke kjente til mobbingen. 16 prosent oppga at skolen visste om mobbingen, men unnlot å foreta seg noe.
=== Forskjeller mellom kjønn ===
Når det gjelder kjønnsfordeling, er det nesten like mange mobbeofre blant jenter som blant gutter, mens det er flere gutter som mobber enn jenter. En del av mobberne opptrer i grupper på to eller tre - og gjerne med én person som leder an. Jenter som mobber, benytter i mindre grad fysisk vold enn det gutter gjør. Indirekte mobbing er omtrent like vanlig blant gutter som blant jenter.En forskningsrapport fra 2015 viser at utestenging og baksnakking blant gutter ofte ikke blir oppdaget. Forskerne bak rapporten mener dette kan skyldes en tradisjonell holdning om at gutter ordner opp selv, eller at voksne fokuserer mer på "jentedrama". Dette kan føre til at lærere i større grad overser eller bagatelliserer mobbingen som blir utført mot gutter. Ifølge rapporten blir gutter i større grad enn jenter utsatt for former for stille og skjult mobbing, som baksnakking, ryktespredning, utfrysing og «blikking» (å se stygt på noen for å markere at de er utenfor fellesskapet eller er mindre verdt). I tillegg er det mindre sannsynlig at gutter melder fra om at de blir mobbet. En forklaring kan være at jenter er flinkere enn gutter til å sette ord på det som skjer.
== Vern og tiltak - barn og unge ==
=== Norske skoleelevers vern i Opplæringsloven ===
Skoleelevers rett til et trygt og godt psykososialt miljø, er lovfestet i opplæringsloven. Lovens kapittel 9 A tar for seg elevenes skolemiljø. Sitater fra lovteksten:
§ 9 A-2. Retten til et trygt og godt skolemiljø. Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring.§ 9 A-3. Nulltoleranse og systematisk arbeid. Skolen skal ha nulltoleranse mot krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Skolen skal arbeide kontinuerlig og systematisk for å fremme helsen, miljøet og tryggheten til elevene.§ 9 A-4. Aktivitetsplikt for å sikre at elever har et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Alle som arbeider på skolen, skal følge med på om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig. Alle som arbeider på skolen, skal varsle rektor dersom de får mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø.§ 9 A-5. Skjerpet aktivitetsplikt dersom en som arbeider på skolen krenker en elev. Dersom en som arbeider på skolen, får mistanke om eller kjennskap til at en annen som arbeider på skolen utsetter en elev for krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering, skal vedkommende straks varsle rektor.§ 9 A-6. Fylkesmannens håndheving av aktivitetsplikten i enkeltsaker. Dersom en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø, kan eleven eller foreldrene melde saken til Fylkesmannen etter at saken er tatt opp med rektor.Kapittel 9A ble innført i 2017. Lovendringen skal ha vært omstridt, og ifølge en undersøkelse utført av Klassekampen høsten 2019, mente 57 prosent av lærerne og 44 prosent av skolelederne at endringen hadde medført «at lærernes rettssikkerhet var blitt svekket». Begrunnelsen som ble oppgitt, var at visse elever mistolket grensesetting som krenkende. Noen lærere oppga at de «kviet seg for å være alene med elever av frykt for uriktig anklager om krenkelser». Trass i dette mente allikevel 83 prosent av skolelederne og 77 prosent av lærerne at innføringen av 9A først og fremst var er et positivt bidrag til å sikre elevenes rett til et trygt psykososialt skolemiljø.
=== Tiltak mot mobbing i skolen ===
Ifølge en studie utført av Velferdsforskningsinstituttet NOVA og Arbeidsforskningsinstituttet, er det særlig tre tiltak som er effektive for å forebygge mobbing på barne- og ungdomsskoler:
Adferdsregulering. Dette beskriver lærernes bruk av virkemidler med mål om en ønsket adferd fra elevene. For å lykkes med dette, trengs en tydelig klasseledelse i klasserommet og en synlig tilstedeværelse av lærere i friminuttene. Lærerne må praktisere «omsorgsfull kontroll», hvilket innebærer å gi både positiv og negativ anerkjennelse. Rent konkret innebærer dette at regelbrudd bør få konsekvenser, samtidig som adferdsreguleringen ikke blir for streng og kontrollerende.Relasjonsarbeid. Lærere må jobbe for å skape gode relasjoner til både elevene og deres foreldre. Jo sterkere relasjon mellom elev og lærer, desto større er sjansen for at læreren får med seg hva som skjer i og utenfor klasserommet. Dette fordrer at lærerne forsterker positiv atferd framfor å sanksjonere negativ atferd. I tillegg må foreldrene få informasjon fra skolen om hvordan man avdekker mobbing hos egne barn.Sosiale aktiviteter. Dette punktet beskriver lærerstyrte tiltak for å skape et godt klassemiljø. Eksempler på slike tiltak kan være aktiviteter i friminuttene, klasseturer, teateroppsetninger og lignende. Formålet med slike tiltak er å skape gode relasjoner mellom elevene, som igjen kan fremmer tilhørighet, inkludering, fellesskap og samhold. Ifølge forskerne bak undersøkelsen er det derimot en fare for at slike tiltak kan virke mot sin hensikt hvis miljøet i klassen er dårlig fra før.
==== Bruk av støttegrupper ====
En studie fra 2014 viser at bruk av støttegrupper kan være et effektivt tiltak for å få bukt med mobbing på skolen. I studien deltok 18 skolebarn i alderen 12–13 år ved to skoler på Østlandet. Elever som opplevde seg mobbet, fikk velge ut 5 til 7 medelever som kunne delta i gruppen sammen med helsesøster og en lærer.
Å ha en venn er en viktig beskyttelsesfaktor mot mobbing, og sosial støtte kan redusere mobbingen. Studien viste at mobbingen tok slutt ved bruk av støttegrupper. De som hadde opplevd å blitt mobbet, følte seg tryggere, gladere, mer inkludert og mer synlige. De fikk venner, ekskluderingen opphørte og de fikk økt mot til å stå opp mot mobberne.
Også de andre elevene i støttegruppen opplevde at deltakelsen var en positiv erfaring. Flere oppga at det var meningsfullt og gledelig å kunne hjelpe en medelev. Støttegruppene førte også et bedre klassemiljø.
Gruppene ble ledet med utgangspunkt i metoden LØFT (løsningsfokuserte samtaler), et samtaleverktøy hvor man legger vekt på løsninger og muligheter. Hensikten er å konkretisere håp og ønsker deltakerne har for egen fremtid, for så å fokusere på deres eksisterende ressurser og erfaringer som kan hjelpe dem å nå disse.
==== Mobbeombud ====
Mobbeombudet har som mandat å drive forebyggende arbeid, og samtidig være en uavhengig instans der foreldre og elever kan søke råd og veiledning. I 2013 ble det første mobbeombudet tilsatt ved Buskerud fylkeskommune. Høsten 2018 ble det innført en nasjonal ordning med mobbeombud for alle barnehagebarn og grunnskoleelever, i alle landets fylker. Ordningen var frivillig, men samtlige fylkeskommuner takket ja. Mobbeombudene skal samarbeide med elev- og lærlingeombudene om skolemiljøet i videregående opplæring. Ordningen er et ledd i regjeringens tiltak mot mobbing, og ombudene skal styrke det lokale arbeidet mot mobbing i barnehager og skoler. Et viktig formål er å sørge for at ofre for mobbing får raskere hjelp.Ifølge det nasjonale mandatet skal mobbeombudet ha følgende oppgaver:
Støtte og veilede barn, elever og foreldre i saker om psykososialt miljø
Jobbe forebyggende med informasjon til, og opplæring for, barn, elever og foreldre
Skape dialog og bidra til god tverrfaglig oppfølging etter at saker er håndtert
Bidra til dokumentasjon og erfaringsdeling i fylket og nasjonalt
Støtte elev- og lærlingeombudet i arbeid med psykososialt miljø
==== Evaluering av ordningen med mobbeombud ====
Samtidig med innføring av mobbeombud i alle fylker, satte regjeringen i gang en følgeevaluering. Denne skal brukes til å gi innspill til utforming av ordningen i de nye regionene fra 2020. Velferdsforskningsinstituttet NOVA har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet evaluert ordningen med fylkesvise mobbeombud. Prosjektet pågikk fra 1. september 2018 til 15. juni 2020. I rapporten konkluderte forskerne med at mobbeombudene bidrar til at flere barn får det trygt og godt.
== Mobbing på arbeidsplassen ==
Ifølge Arbeidstilsynet kan mobbing på arbeidsplasser arte seg på følgende vis:
At en person blir utestengt fra det sosiale nettverket på arbeidsplassen
At en person blir systematisk forbigått eller oversett ved fordeling av arbeidsoppgaver
At en person bli uriktig eller overdrevet beskyldt for dårlig arbeid
At en person blir ertet, fleipet med og/eller latterliggjort.For at slike hendelser skal falle inn under begrepet mobbing, må disse skje gjentatte ganger og over tid.
Rundt 15 prosent av alle arbeidstakere på verdensbasis oppgir at de blir utsatt for mobbing.Høye jobbkrav, jobbusikkerhet, rollekonflikt og rolleuklarhet skal være faktorer som kan gi økt risiko for å oppleve mobbing. Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt kan fokus på god ledelse, gode interne prosedyrer og retningslinjer og et godt klima for konflikthåndtering bidra til å forebygge og lette belastningen for arbeidstakere som er utsatt for mobbing.En norsk studie fra 2018 undersøkte destruktiv ledelse og mobbing blant 500 norske ansatte og deres ledere. Ifølge forskerne bak studien, kan ledere som utsetter sine ansatte for sinneutbrudd, ydmykelser, hån og forbigåelser karakteriseres som destruktive ledere. Resultatene av studien viste at relasjonen mellom den enkelte leder og ansatte var av stor betydning. I tilfeller der leder og ansatt hadde en god sosial relasjon, var lederen mer tilbøyelig til å tolererer lav innsats fra den ansatte. Hvis relasjonen derimot var dårlig, og lederen i tillegg anså at den ansatte presterte dårlig på jobb, økte risikoen for mobbeadferd fra leder og kolleger.
=== Mobbing på norske arbeidsplasser ===
Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt opplever rundt fem prosent av norske arbeidstakere at de blir mobbet på jobben. Av de rundt 2,7 millioner norske arbeidstakerne utgjør dette rundt 135.000 personer. I tillegg oppgir rundt 15 prosent at de blir utsatt for systematisk trakassering i jobbsammenheng, uten at de nødvendigvis definerer adferden som mobbing. Mobbing er blant de viktigste risikofaktorene for helseplager og sykefravær i norsk arbeidsliv.
=== Norske arbeidstakeres vern i Arbeidsmiljøloven ===
I Norge er ikke begrepet «mobbing» spesifikt nevnt i Arbeidsmiljøloven, men denne forbyr «trakassering og annen utilbørlig opptreden» på arbeidsplassen. Sitat fra lovens § 4-3. Krav til det psykososiale arbeidsmiljøet:(1) Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.
(2) Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.
(3) Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.
(4) Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.
Alle virksomheter plikter å ha rutiner for rapportering av avvik - herunder mobbing. Rutinene skal være meddelt alle ansatte, med informasjon om hvordan og til hvem man skal gå frem for å melde fra om slike avvik. Dette gjøres som regel til nærmeste overordnede, til tillitsvalgte eller til bedriftens verneombud. Om man opplever å bli mobbet av nærmeste leder, skal avviket meldes til denne lederens overordnede (som i visse tilfeller vil si til virksomhetens styre).
Arbeidsgiver har ansvar for ivaretakelse av et forsvarlig arbeidsmiljø, og har dessuten undersøkelses- og aktivitets-plikt dersom arbeidsmiljøet ikke samsvarer med kravene i arbeidsmiljøloven. Påstander om mobbing skal undersøkes, og det skal iverksettes konkrete tiltak for å forhindre gjentakelser.
== Mobbing på norske universitet og høyskoler ==
=== Ansatte ===
I 2019 gjennomførte Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo og Kunsthøgskolen i Oslo en spørreundersøkelse for å kartlegge mobbing og trakassering blant ansatte i universitets- og høyskolesektoren. Alle høgskoler og universiteter i Norge ble invitert til å delta, og 26 av dem svarte ja. Undersøkelsen ble sendt ut til 42 778 ansatte, og ble besvart av 17 984 respondenter (en responsrate på 42 prosent).Ifølge rapporten oppga 13 prosent at de hadde blitt mobbet eller trakassert på sin nåværende arbeidsplass i løpet av de siste 12 månedene. Flere eldre enn yngre oppga å ha blitt mobbet eller trakassert i løpet av perioden. I aldersgruppen 50 til 59 år oppga 15 prosent å ha blitt mobbet eller trakassert, det høyeste tallet blant alle alderskategoriene. Respondenter over 50 år utgjorde 40,7 prosent av respondentene, og denne gruppen meldte om 44,4 prosent av den totale innmeldte mobbingen og trakasseringen. Respondenter under 50 år utgjorde 59 prosent av respondentene, og disse meldte om 55,6 prosent av den totale mobbingen og trakasseringen.
=== Studenter ===
I 2017 gjennomførte Universitetet i Agder en undersøkelse om mobbing blant studenter ved tre norske universiteter og to høgskoler. Ifølge rapporten oppga ni prosent av de drøyt 3000 respondentene at de hadde blitt utsatt for mobbing ved studiestedet. Til sammenligning viste tall fra elevundersøkelsen fra året før at 6,3 prosent av alle grunnskoleelever rapporterte å ha blitt mobbet.De fleste av mobbeofrene oppga at mobbingen ble utført av medstudenter eller av lærere under forelesning. To tredjedeler av ofrene oppga å bli utsatt for psykisk mobbing, i form av å bli ignorert, vendt ryggen til og utestengt fra grupper og aktiviteter. Mange andre oppga at de ble utsatt for verbal mobbing, i form av stygge og negative kommentarer og utskjelling. Noen oppga å ha blitt utsatt for både psykisk og verbal mobbing. Svært få rapporterte om fysisk eller digital mobbing, hvilket er vanligere blant yngre elever.
==== Studenters vern i Universitets- og høyskoleloven ====
Norske studenters rett til et godt skolemiljø er sikret i Universitets- og høyskolelovens § 4-3. Læringsmiljø. Sitat fra lovteksten:§ 4-3. Læringsmiljø
(1) Styret har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Styret skal, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet. Styret skal innenfor sitt ansvarsområde arbeide for å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 13.
(2) Styret har ansvar for at læringsmiljøet på institusjonen, herunder det fysiske og psykiske arbeidsmiljø, er fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. [...]
(3) Ved institusjonen skal det være et læringsmiljøutvalg som skal bidra til at bestemmelsene i første og annet ledd blir gjennomført. [...]
(4) Institusjonens arbeid med læringsmiljøet skal dokumenteres og inngå som en del av institusjonens interne system for kvalitetssikring etter § 1-6.
(5) Studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med særskilte behov har rett til egnet individuell tilrettelegging [...].
(6) Arbeidstilsynet fører tilsyn med at kravene i annet ledd overholdes. Arbeidsmiljøloven kapittel 18 om tilsyn og tvangsmidler mv. gjelder tilsvarende så langt det passer.
== Virkninger av mobbing ==
=== Barn og ungdom ===
Barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har en betydelig økt risiko for å utvikle psykiske problemer. Risikoen er ofte dobbelt så høy eller mer blant mobbeofre enn blant de som ikke har vært mobbet. Risikoen øker når mobbingen er systematisk og langvarig.Det å bli utsatt for mobbing kan medføre psykiske problemer som depressivitet, angst, lav selvtillit, ensomhet, selvmordstanker og psykotiske symptomer. Mobbeofre kan også utvikle psykosomatiske plager som hodepine, magesmerter og søvnvansker.For mange mobbeofre varer de psykiske problemene livet ut. Ifølge en undersøkelse fra 2006 var snaut 50 prosent av voksne pasienter ved en psykiatrisk poliklinikk, hadde vært utsatt for mobbing i skolealder. Ifølge en meta-analyse fra 2011, hadde elever som ble mobbet på skolen dobbelt så stor risiko for depresjon og andre relaterte problem ved oppfølging syv år senere.I undersøkelsen Skammens rolle i forholdet mellom mobbing i barndom og psykososial tilpasning som ung voksen, utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (2018), undersøkte forskerne personer som var blitt utsatt for mobbing over lengre tid. Studien viste at de skadelige konsekvensene av mobbing varte lenge etter at mobbingen hadde opphørt, og at mobbeofre kan få problemer med å tilpasse seg voksenlivet. Langtidskonsekvensene av mobbing var tilsvarende som for ofre for alvorlige voldshandlinger. Studien viste at langsiktige negative konsekvenser av mobbing ikke var begrenset til psykiske helseproblemer, men også påvirket sosial tilpasning og funksjonsproblemer. Ofrenes grad av skam forbundet med mobbingen, så ut til å være særlig avgjørende for offerets videre utvikling.Mobbing kan også gi negative langtidskonsekvenser for personer som deltar i mobbingen. Ungdomsskolelever som mobber andre, har økt risiko for å utvise antisosial eller kriminell adferd senere i livet. Ifølge en norsk studie fra 2018 hadde videregående-elever som var involvert i mobbing, økt risiko for psykiske vansker og søvnvansker, sammenlignet med sine jevnaldrende. Disse hadde også flere depressive symptomer enn normalgruppen, men mindre enn mobbeofrene. Ifølge studien sov både mobberne og de mobbede betydelig mindre, og dårligere, enn sine jevnaldrende. Både mobberne og mobbeofrene hadde dårligere karakterer enn hele utvalgspopulasjonen sett under ett.
=== Voksne ===
Ifølge en studie fra 2016, innebærer mobbing på arbeidsplassen en signifikant forhøyet risiko for at offeret blir utstøtt fra i arbeidslivet. Ansatte som har blitt mobbet på arbeidsplassen, har en økt sannsynlighet for å bli uføretrygdet, delta i attføringstiltak eller for å gå arbeidsledig fem år etter at mobbingen fant sted. Studien viser også at mobbing på arbeidsplassen henger sammen med høyere grad av psykiske plager og sykefravær på kort sikt. I tilfeller der ekskludering og utfrysing inngår som en del av mobbingen, utviser offeret derimot høyere grad av psykiske plager, men tar samtidig ut færre sykedager. Ifølge studien er en mulig forklaring på dette at mobbeofre bevisst unnlater å bruke sykefraværsdager, da fravær ytterligere svekker offerets "sosiale posisjon og opplevde mulighet for re-inkludering".
== Forskning på mobbing i Norge ==
Det er en rekke norske institusjoner som forsker på barn og voksnes levevilkår og arbeidsmiljø, og herunder omfanget av mobbing. Blant disse er:
Regionalt kunnskapssenter for barn og unge
Velferdsforskningsinstituttet NOVA, ved OsloMet - storbyuniversitetet
Arbeidsforskningsinstituttet, ved OsloMet - storbyuniversitetet
Ungdata, ved OsloMet - storbyuniversitetet
UiA PULS, ved Universitetet i Agder
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Statistisk sentralbyrå - Levekårsundersøkelsen
Fafo
Læringsmiljøsenteret, ved Universitetet i Stavanger
Norwegian Research Centre
== Se også ==
Manifest mot mobbing
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om mobbing i Store norske leksikon
Rådet for psykisk helse - hjelpetelefoner og nettressurser
SnakkOmMobbing.no - Blå Kors
World Anti-Bullying Forum Arkivert 26. september 2020 hos Wayback Machine.
Arbeidstilsynets side om mobbing.
"Læringsmiljø og mobbing" - på regjeringen.no.
Utdanningsdirektoratets prosjekt Nullmobbing.no.
Evaluering av mobbeombudsordningen på OsloMet.no.
Rapport fra Elevundersøkelsen 2019.
Olweusprogrammet mot mobbing og antisosial atferd.
Ungsinn.no. Tidsskrift for virksomme tiltak for barn og unge.
Ungdata - kartlegging av barn og unges levevilkår
Digital mobbing. Kunnskapsoversikt over forskning på effekter av tiltak.
Om mobbing på Utdanningsforskning.no.
Lærerrommet podkast, episode 15. "Jentedrama - om mobbing".
Viten og snakkis podkast. "Dette gjør skolene som får bukt med mobbingen".
|
Digital mobbing er en forholdsvis ny form for mobbing som foregår via internett eller mobiltelefon. Mobbingen kan foregå via blant annet blogger, hjemmesider, nettsamfunn, e-post, SMS, MMS og sosiale medier.
| 16,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1962
|
2023-02-04
|
Filmåret 1962
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1962', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1962', 'Kategori:Utgivelser fra 1962', 'Kategori:Verk fra 1962']
|
Filmåret 1962 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1962.
|
Filmåret 1962 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1962.
== Hendelser ==
9. april – Ingmar Bergman vinner en Oscar for Som i et speil som hadde svensk premiere 1961
== Fødsler ==
1. januar – Richard Roxburgh, australsk skuespiller.
15. januar – Ola Isedal, svensk skuespiller.
17. januar – Jim Carrey, amerikansk skuespiller.
29. januar – Nicholas Turturro, amerikansk skuespiller.
5. februar – Jennifer Jason Leigh, amerikansk skuespiller.
6. februar – Eddie Izzard, britisk komiker og skuespiller.
11. februar
Sheryl Crow, amerikansk rockesanger og skuespiller.
Tina Leijonberg, svensk TV-programleder, skuespiller og sanger.
15. februar – Niklas Hjulström svensk skuespiller, regissør og artist.
16. februar – Julia Hede, svensk barneskuespiller, fotograf og regissør.
17. februar – Lou Diamond Phillips, amerikansk skuespiller.
21. februar
Jakob Eklund, svensk skuespiller.
Mikael Hylin, svensk regissør og manusforfatter.
27. februar – Adam Baldwin, amerikansk skuespiller.
1. mars – Peter Malmsjö, svensk skuespiller.
19. mars – Johan Gry, svensk skuespiller.
20. mars – Stephen Sommers, amerikansk regissør, manusforfatter og filmprodusent.
21. mars
Matthew Broderick, amerikansk skuespiller.
Rosie O'Donnell, amerikansk skuespiller, TV-programleder og komiker.
9. april – Louise Raeder, svensk skuespiller.
15. april – Nick Kamen, britisk popsanger.
23. april – John Hannah, britisk skuespiller.
27. april – Eva Callenbo, svensk skuespiller og manusforfatter.
10. mai – David Fincher, amerikansk regissør
12. mai – Emilio Estévez, amerikansk skuespiller.
14. mai – Danny Huston, amerikansk skuespiller.
24. mai – Gene Anthony Ray, amerikansk skuespiller.
26. mai – Bobcat Goldthwait, amerikansk skuespiller.
10. juni – Gina Gershon,amerikansk skuespillerinne
13. juni – Mark Frankel, britisk skuespiller.
16. juni – Arnold Vosloo, sørafrikansk skuespiller.
24. juni – Åsa Ekberg, svensk skuespiller.
29. juni – Jonas Frick, svensk regissør og manusforfatter.
30. juni – Predrag Bjelac, serbisk skuespiller
3. juli
Tom Cruise, amerikansk skuespiller.
Thomas Gibson, amerikansk skuespiller.
13. juli – Tom Kenny, amerikansk skuespiller.
19. juli – Anthony Edwards, amerikansk skuespiller.
25. juli – Sabina Guzzanti, italiensk skuespillerinne
6. august – Michelle Yeoh, kinesisk-malaysisk danserinne og filmskuespiller.
8. august – Levent Ülgen, tyrkiskkurdisk skuespiller.
13. august – Maria Langhammer, svensk skuespiller og sangerinne (blues, soul og country).
16. august – Steve Carell, amerikansk komiker, skuespiller, filmprodusent og manusforfatter.
20. august
Sophie Aldred, britisk skuespillerinne
James Marsters, amerikansk skuespiller og musiker
29. august – Rebecca De Mornay, amerikansk skuespiller.
21. september – Rob Morrow, amerikansk skuespiller.
2. oktober – Jeff Bennett, amerikansk stemmeskuespiller.
4. oktober – Ulf Friberg, svensk skuespiller, manusforfatter og teaterregissør.
13. oktober – Kelly Preston, amerikansk skuespiller.
28. oktober – Daphne Zuniga, amerikansk skuespiller.
5. november – Per Graffman, svensk skuespiller.
11. november – Demi Moore, amerikansk skuespiller og fotomodell.
13. november – Per Sandberg, svensk skuespiller.
19. november
Tommy Andersson, svensk skuespiller.
Jodie Foster, amerikansk skuespiller og regissør.
Stefan Grybe, svensk barneskuespiller.
26. november
Cary Elwes, britisk skuespiller.
Hannes Holm, svensk regissør og manusforfatter.
9. desember – Felicity Huffman, amerikansk skuespillerinne
22. desember – Ralph Fiennes, britisk skuespiller
28. desember – Sharon Dyall, svensk sangerinne og skuespiller.
30. desember – Alessandra Mussolini, italiensk politiker og skuespillerinne
== Dødsfall ==
24. februar – Torsten Hammarén, svensk skuespiller og teatersjef.
10. mars – Olle Janson, svensk skuespiller.
18. april – Harald Wehlnor, svensk skuespiller.
30. april – Gull Natorp, svensk skuespiller.
18. mai – Hedvig Nenzén, svensk skuespiller.
24. juni – Henry Richter, svensk journalist og manusforfatter.
5. august – Marilyn Monroe, amerikansk skuespiller.
2. september – Johan Rosén, svensk skuespiller, dekormaler, rekvisitør og teaterdirektør.
20. september – Verner Oakland, svensk skuespiller.
30. september – Sven Magnusson, svensk skuespiller.
5. oktober – Tod Browning, amerikansk filmregissør og skuespiller.
12. november – Bror Abelli, svensk regissør, skuespiller, sanger, forfatter og kinoeier.
9. desember – Carl Deurell, svensk skuespiller.
15. desember – Charles Laughton, britisk skuespiller og regissør.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Cronaca familiare
David og Lisa
Den lengste dagen
De fire ryttere
Det hendte i Aten
Dr. No
Drep ikke en sangfugl
El misterio del lago
Frankenstein, el vampiro y compania
=== H - N ===
Hva hendte med Baby Jane?
King Kong vs. Godzilla
Lawrence av Arabia
Lolita
Mannen som skjøt Liberty Valance
Medaljens bakside
Miraklet Helen Keller
Nils Holgerssons forunderlige reise
=== O - U ===
Operasjon Løvsprett
Raggargänget
Reve-enka
Ruterdame dreper (Manchurian Candidate)
Something's Got to Give
=== V - Å ===
Vår i luften
Vi vant Vesten
Å leve sitt eget liv
== Eksterne lenker ==
(en) 1962 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1962 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1962.
| 16,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakt
|
2023-02-04
|
Jakt
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friluftsliv', 'Kategori:Jakt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
«Jakt» kan også referere til predasjon og båttypen jakt
Jakt eller veiding (av norr. veiðr) er å spore opp og fange eller felle ville dyr og fugler, som kan brukes til matauk eller klær, eller på annen måte ha nytteverdi for jegeren. Jakt kan også tjene til å regulere en viltbestand, for eksempel for å begrense eller unngå skade på beitemark. I den industrialiserte delen av verden er det ikke lenger behov for å jakte for matauk og klær, så der er jakt en mer eller mindre kontroversiell hobby med stor økonomisk betydning for mange.
|
«Jakt» kan også referere til predasjon og båttypen jakt
Jakt eller veiding (av norr. veiðr) er å spore opp og fange eller felle ville dyr og fugler, som kan brukes til matauk eller klær, eller på annen måte ha nytteverdi for jegeren. Jakt kan også tjene til å regulere en viltbestand, for eksempel for å begrense eller unngå skade på beitemark. I den industrialiserte delen av verden er det ikke lenger behov for å jakte for matauk og klær, så der er jakt en mer eller mindre kontroversiell hobby med stor økonomisk betydning for mange.
== Bakgrunn ==
I gresk mytologi er Artemis kjent som jaktgudinnen, eller den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Artemis var også kjent som jaktgudinnen Diana i romersk mytologi.
Menneskets jaktinstinkt var opprinnelig motivert ut fra behovet for mat, der menneskets diett skal ha et visst innslag av kjøtt fra pattedyr, fugler eller fisk. I årtusener var menneskene jegere og sankere som flyttet rundt med årstidene og byttedyrene de jaktet på. I Europa fulgte disse disse jegerne villreinens migrering nordover, etter hvert som isen trakk seg tilbake etter siste istid. Slik ble Skandinavia befolket, men bofaste ble disse folkene først mye senere. I Norge og Europa forøvrig er det funnet en rekke beviser for slike veidekulturer, blant annet gjennom funn av helleristninger og hulemalerier.
Man har antatt at samene var blant de første veidefolkene som bosatte seg i det nordlige Europa, men selv om det finnes en rekke bevis for at jegerfolk var bofaste, så kan ikke disse bevisene uten videre tilskrives den samiske veidekulturen før nærmere år 0. Jakt har alltid vært en essensiell del av selve livsgrunnlaget for naturfolkene, mens jakt i det moderne samfunnet mer blir å regne som en sport eller fritidssyssel.
På 1900-tallet ble forsyningen av denne type mat industrielt organisert, og behovet for å «dra på jakt» mindre aktuelt mange steder i verden. Fortsatt er imidlertid jakt et primærbehov for mange, men i industriland tilfredsstiller jakten kun et sekundærbehov, som ønsket om friluftsliv og sosialt fellesskap med likesinnede. Der vil kostnadene ved å delta i jakt ofte overstige besparelsene, og bare sjeldent finner man i dag mennesker som i livnærer seg av jakt. Derimot finner vi i økende grad næringer som organiserer forskjellig typer jakt mot betaling. Helt fram til 1970-tallet har det dessuten vært utstrakt jakt på såkalte skadedyr.
== Jakt og fangst ==
Jakt kan deles inn på mange måter, men det har blitt vanlig å skille mellom småviltjakt og storviltjakt. Småviltjakt er jakt på mindre pattedyr og fugler, opp til størrelsen av et rådyr, som i seg selv ikke regnes som småvilt i Norge. Storviltjakt er jakt på større pattedyr, som for eksempel større hjortedyr, oksedyr, elefanter og større rovpattedyr som bjørner og store kattedyr.
En form for jakt kalles også fangst, en jaktform som i dag i hovedsak omhandler kommersiell utnyttelse av fisk og sjøpattedyr. Fiske, hvalfangst og selfangst er eksempler på denne jaktformen, som i tidligere tider også i stor grad omhandlet fangst av pelsdyr. Denne næringen har imidlertid for det meste blitt overtatt av såkalt pelsdyroppdrett.
== Jaktvåpen ==
Våpen til jaktbruk kan sammenfattes som jaktvåpen. I dag bruker man helst lange skytevåpen av typen rifle og haglegevær når man jakter, men i mange kulturer er det fortsatt vanlig å bruke mer primitive våpentyper, som spyd, buevåpen, slynge, sprettert og ulike blankvåpen eller gift, feller og snarer. I noen former for trofejakt er det også vanlig å bruke primitive våpen. Også spesialtrente hunder og rovfugler kan benyttes og brukes fortsatt noen steder.
I Norge reguleres all bruk av våpen av våpenloven.
== Jaktformer ==
Der er mange måter å jakte på. Man kan jakte alene eller sammen med andre mennesker og dyr. Det er grunn til å tro at hunden, som også er kalt menneskets beste venn, ble domestisert av jaktmessige årsaker. Mennesket har også temmet og dressert mange dyr av samme grunn, for eksempel rovfugler og gepard. Mange dyr har dessuten blitt domestiserte for at mennesket skal slippe å gå på jakt, eksempelvis sau, geit, gris og kveg.
=== Drivjakt ===
Drivjakt er en jaktform som har røtter tilbake til steinalderen. Prinsippet går ut på å drive (jage) vilt mot andre jegere som har posisjonert seg i terrenget på forhånd. En eller flere jegere går gjennom et begrenset område i terrenget for å drive eventuelle dyr mot postene. Jaktformen er typisk for blant annet elgjakt. Til drivjakt kan man også bruke såkalte drivende hunder for å jage viltet mot jegerne.
Utfordringen med drivjakt ligger først og fremst i å forutse hvor dyrenes fluktrute vil gå. Mange jegere bruker derfor mye tid på å undersøke terrenget på forhånd for å finne de beste postene. Det kan for eksempel være et dyretråkk eller en naturlig kløft i terrenget som sikrer dyret skjul. Dyrene kjenner som regel terrenget godt og jegeren bør derfor lete etter velbrukte dyretråkk eller andre spor som tilsier at dyrene velger akkurat den fluktruten. Selv dyr som ikke kjenner terrenget vil av instinkt følge visse mønstre i valget av fluktrute. I mange tilfeller velger dyrene likevel en helt annen rute enn det jegeren anså som logisk, spesielt skjer dette med svært stressede dyr. Det er vanlig å gå mot vinden slik at dyrene ikke får vær av menneske før de ser eller hører driverne.
Det stilles ikke like høye krav til forsiktighet på post under drivjakt som f.eks ved råbukkjakt. Det skyldes at dyrene flykter fra en fare og dermed ikke er så oppmerksomme på andre farer.
I land med høy fattigdom og jakt er en eksklusiv turistnæring, som for eksempel i Ungarn, Slovakia og Polen, er det vanlig at fattige arbeider for jaktarrangører med å drive dyr gjennom skogen mot jegerne som har betalt for jakten. Dette forekommer sjelden eller aldri i Norge, fordi stort sett all jakt organiseres av jegerne selv eller eventuelt sammen med en jaktguide eller kjentmann.
=== Hetsjakt ===
Hetsjakt er en spesielt hurtig form for drivjakt der hurtige hetsende hunder renner etter viltet for å nedlegge det selv (altså uten bruk av våpen), men slik jakt er ikke lenger tillatt i Skandinavia og mange andre industrialiserte land. Jaktformen blir av flere hevdet å være en form for blodsport, men den er fortsatt både vanlig og nødvendig (for matauk) mange steder i verden.
De mest typiske jakthundene for hetsjakt er mynder, fordi disse er svært hurtige og gjerne har et bedre utviklet syn enn andre hunderaser, men også hurtige støvere og terriere blir benyttet i noen grad. Jaktformen blir av noen regnet som en blodsport, men mange steder (for eksempel i Asia, Afrika og Sør-Amerika) er den essensiell for at folk skal klare å overleve.
==== Parforsejakt ====
Parforsejakt eller parforcejakt (av fransk par Force = med vold, hets) er en type hetsjakt der et jaktlag av jegere jakter rødrev (i tidligere tider også andre pattedyr) fra hesteryggen og bruker et kobbel av hunder, tradisjonelt av hunderasen foxhound eller en annen hurtig støvertype som jager i flokk, til å søke opp og hetse rødreven til dyret blir utmattet og styrter.
Jaktformen har vært spesielt populær i Storbritannia i tiden etter andre verdenskrig, men det er også vært drevet med parforsejakt i mange andre land. Som regel blir reven drept ved at hundene river den i filler, men opprinnelig var det personen med høyest rang som hadde retten til å drepe byttet, som regel med dolk. Jaktformen er forbudt i de fleste industrialiserte land og blir gjerne regnet som en blodsport.
==== Falkoneri ====
Falkoneri er en form for hetsjakt. Rovfugler lar seg dressere til å hetse småvilt og andre fugler. Det er spesielt ørner og falker som brukes, ofte jaktfalk eller kongeørn. Selve akten kalles falkonering, og de som holder på med dette kalles falkonerere.
Falkoneri hadde høy status i Europa under middelalderen, men er nå blitt uvanlig og ofte ulovlig. Det finnes imidlertid fortsatt falkoneri i noen europeiske land, for eksempel i Storbritannia og Spania. I flere land utenfor Europa er falkoneri fortsatt i bruk for matauk. I andre land brukes slike fugler aktivt til å beskytte fly og flyplasser, gjennom at rovfuglene jager vekk andre fugler, som ellers kan have i jetmotorene til flyene og forårsake store katastrofer.
=== Lokkejakt ===
Lokkejakt er en jaktform der jegeren bruker en lokk til å narre viltet inn på skuddhold. Jaktformen er derfor mest egnet for revirhevdende arter, for eksempel til bukkejakt og revejakt. Lokkejakt krever også god kunnskap om arten det skal jaktes på.
=== Posteringsjakt ===
Posteringsjakt er en passiv jaktform der jegerne benytter seg av faste plasser (poster) der dyra ofte trekker eller er lette å få øye på, for eksempel i hogst- og åkerkanter, myrhalser osv. Mange jegere bygger også jakttårn eller trehytter og lignende, for å gjøre livet på post mer komfortabelt og sjansen til å bli oppdaget av viltet mindre. Ellers er det også vanlig å dekke seg til på andre måter. Posteringsjakt kan man drive på med alene eller sammen med andre. Det er blant annet en vanlig jaktform når man jakter på rådyr.
=== Smygjakt ===
Smygjakt eller snikjakt er en jaktform der jegeren (som regel alene) går stille eller «sniker» for å oppdage og komme seg inn på skuddhold av vilt, uten at viltet oppdager ham. I Norge brukes teknikken ofte på rådyr og hjort. Jaktformen er ikke avhengig av organisering eller samkjøring av jegere og er sånt sett enkel å utføre, men det kreves derimot svært mye av jegeren. Blant annet er tålmodighet, list og kunnskap om viltet avgjørende for å lykkes. Hjortevilt er svært vare og oppmerksomme dyr som frykter mennesker. De har en velutviklet hørsel og luktesans og er som regel alltid på vakt etter farer. De er dessuten vant til å skille ut bevegelser i skogen og har godt nattesyn. Dette gjør at det stilles store krav til jegerens kamuflasje og fremferd i skogen. Det er avgjørende at jegeren går mot vinden, unngår å bevege seg i silhuett samt unngår å knekke kvister eller rasle i løv eller skaresnø. Jegeren bør også kle seg i farger som samsvarer med omgivelsene han skal jakte i. Mange velger også å kamuflere lys hudfarge med kamuflasjefarger eller bekledning. Jegeren bør også forflytte seg rolig og i skjul av vegetasjonen.
Til tross for dette hender det relativt ofte at mennesker møter på dyr som nærmest virker tamme. Spesielt kan dette skje med hunndyr som har unger, men også mannevonde dyr kan bli nærgående. Enkelte, ekstremt brunstige hanndyr kan også være uforsiktige i sin kamp for å beskytte reviret sitt.
Snikjakt gir en fordel for jegeren fordi viltet som regel er ustøkket og derfor i ro. Jegeren kan da bruke god tid på å observere dyret på forhånd og planlegge skuddet godt. Dette gir vesentlig mindre risiko for skadeskyting eller feilskyting.
=== Støkkjakt ===
Støkkjakt foregår ved at jegeren beveger seg forsiktig i terrenget og støkker (skremmer) opp viltet. Det er spesielt vanlig med støkkjakt på ryper og skogsfugl. Støkkjakt krever god kondisjon, hurtighet og gode skyteferdigheter, i tillegg til lokalkunnskaper om hvor viltet finnes. Støkkjakt kan drives alene eller sammen med andre. Når man er flere går man helst på rekke.
=== Toppjakt ===
Toppjakt er jakt på skogsfugl, først og fremst storfugl og orrfugl som beiter i tretoppene, med rifle. Toppjakt bedrives helst om vinteren og ofte på ski, når det er snø. Snøen tvinger fuglene opp i trærne på søken etter mat. Toppjakt kan også med fordel drives med treskjellende hunder.
Toppjakt var lenge forbudt i Norge, men har lange tradisjoner i våre naboland, Sverige og Finland. Fra 1993 ble jaktformen også tillatt igjen i Norge. Kritikken mot toppjakt har gått på at bruk av rifle representerer en risiko for mennesker, dyr og eiendom. Mange har dessuten ment at skogsfugljakt med rifle beskatter stammen for hardt.
=== Utmattelsesjakt ===
Utmattelsesjakt er den enkleste jaktformen, og trolig eldste. Dette er en våpenløs forfølgelsesjakt. Den bygger på det faktum at mennesket er i stand til å lunte avgårde over lang tid uten å bli overopphetet, mens byttedyr nok løper fortere, men da over kortere strekninger og med behov for å bli kvitt overskuddsvarme før neste spurt. Jegere fra Khoisan-folket i det sydlige Afrika kan nedlegge gaseller og sebraer på dette viset, bare ved å følge sporet etter ett enkelt dyr. Samme jaktform brukes av urinnvånere i Australia som jakter kenguruer.
== Troféjakt ==
Troféjakt er ikke en jaktform, men kan hevdes å være jakt på ville dyr, som det (tidligere og i visse kretser fortsatt) gir høy status å ha felt, men der felt vilt ikke primært er matauk eller ment å skape økonomisk profitt for jegeren. Grunnen til at denne jaktformen kalles troféjakt ligger i at hodet på viltet som regel ble kuttet av og utstoppet, som et bevis.
== Krypskyting ==
Krypskyting eller krypjakt er begrep som beskriver ulovlig jakt på dyr. Jegerne kalles derfor krypskyttere. Årsakene til krypskyting er helst av økonomisk karakter.
Krypskyting er kjent over hele verden, også i Norge. Mange steder utgjør denne jaktformen en reell trussel for artenes eksistens, for eksempel i Afrika og Asia, der blant annet elefanter og nesehorn jaktes ulovlig på grunn av verdien elfenbein har. Krypskyting bedrives også som troféjakt, selv om dette var mer vanlig før i tiden. Også tradisjonell østlig medisin etterspør trua arter, eksempelvis tiger, noe som leder til økt krypskyting av økonomiske årsaker.
== Jakthunder ==
Jakthunder er typisk hunder som kan grupperes som drivende hunder, skjellende hunder, støtende hunder, stående fuglehunder og apporterende hunder. Dette er hunder som i hovedsak primært bruker luktesansen, sekundært hørselen og synet.
Hundens nytteverdi på jakt er betydelig, fordi hundens sanseapparat på mange områder langt overgår menneskets. Hunder har i så måte svært mye bedre luktesans og hørsel, og er derfor flinkere til å orientere seg med disse sansene. Gjennom trening og erfaring kan derfor jeger og hund samarbeide om å oppdage og felle vilt. Ulike hunderaser har imidlertid ulike forutsetninger som jakthunder, derfor kan man ikke hevde at en bestemt rase er best til jakt på en bestemt art eller gruppe med dyr.
== Jaktutstyr ==
Jaktutstyr er utstyr jegeren bruker for å fremme jakten, herunder gjøre jakten sikrere, mer komfortabel eller suksessrik. I tillegg til ulike typer våpen og ammunisjon omfattes jaktutstyr av lokkeutstyr, kamuflasjebekledning og fottøy, kommunikasjonsutstyr, GPS eller kart og kompass, sikkerhetsutstyr og annet nyttig verktøy jegeren kan ha behov for. Slikt utstyr omfatter også utstyr som kan være nyttig for eventuelle jakthunder, som for eksempel hundepeiler, jaktdekken, jakthalsbånd, sporliner og ulikt seleutstyr, og potesokker eller hundesko.
== Jakt og fangst i Norge ==
=== Jakt- og fangstrettigheter ===
Jakt- og fangstrettighetene er en del av grunneierretten, en enerett som i Norge og de fleste andre land tilhører grunneieren, og således ikke er omfattet av den særnorske allemannsretten. Jakt og fangst kan derfor bare drives med tillatelse fra grunneier, selv om denne er identisk med staten. Et unntak er den såkalte frie jakten på hav og fjord. Der kan jakt skje uten tillatelse, utenfor grensen mellom sjø og land.
=== Prøver og avgifter ===
I Norge må alle som skal jakte på vilt ha bestått jegerprøven og ha betalt årlig jegeravgift til staten. I tillegg må jegere som skal jakte på storvilt med rifle eller kombivåpen bestå en skyteprøve for storviltjegere hvert år. Jegere som skal være med på såkalt lisensfelling må stå i Jegerregisteret og ha bestått jegerprøven og årlig skyteprøve for storviltjegere, samt ha betalt jegeravgift for inneværende jaktår.
=== Statistikk ===
Det står oppført over 427 500 jegere i det norske jegerregisteret, hvorav 7 100 er utenlandske personer. 196 300 betalte jegeravgift for jaktåret 2008/2009, hvorav 13 100 kvinner. Av disse var 193 200 bosatt i landet. Akershus fylke toppet statistikken med 18 400 betalende personer.
=== Viltloven ===
I Norge reguleres all jakt av LOV 1981-05-29 nr 38: Lov om jakt og fangst av vilt av 1981, eller viltloven som loven også kalles. Som hovedregel er alt vilt fredet hvis ikke annet spesifiseres med lov. Viltloven regulerer alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr.Lovens formål er at «viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv». Laveste forvaltningsnivå er de kommunale viltnemnder. Jakten på de større hjortedyra foregår i vald som får tildelt kvote for antall og klasse dyr som lovlig kan felles.
For å jakte småvilt i Norge må du være fylt 16 år, men man kan være med på såkalt opplæringsjakt på småvilt fra man fyller 14 år. Da trenger man imidlertid samtykke fra sine foresatte. Man kan dessuten bare jakt under tilsyn av en lisensiert jeger, som selv har fylt 20 år og har betalt jegeravgiften for inneværende jaktår. For å jakte småvilt alene før man fyller 18 år må man innhente politimesterens tillatelse til å bære våpen, enten du du skal kjøpe og eie det selv eller låne et.
For å jakte storvilt i Norge må du være fylt 18 år, men man kan være med på såkalt opplæringsjakt på småvilt fra man fyller 16 år. Da trenger man imidlertid samtykke fra sine foresatte. Man kan dessuten bare jakt under tilsyn av en lisensiert jeger, som selv har fylt 20 år og har bestått skyteprøve for storviltjegere og betalt jegeravgiften for inneværende jaktår.
=== Jakttider og jaktbare arter ===
Jaktbare arter har ulike jakttider i Norge. Tidsrommene reguleres i forskrift om jakt- og fangsttider og myndighet i forbindelse med forskriften er delegert til fylkesmannen, kommunen og villreinnemnda.
== Se også ==
Matauk
Jakt med hund
Jakt i middelalderen
Jegere og samlere
Lisensfelling
Norges Jeger- og Fiskerforbund
Norges Buejegerforbund
Miljødirektoratet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Jakt
NOS D 393: Jaktstatistikk 2004-2006. Tabellregister. Statistisk sentralbyrå. Besøkt 31. juli 2009
Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst. Lovdata.
Statistisk sentralbyrå: Jakt og fiske
Jakt og makt, om jaktens tidligste historie i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no
|
Jakt i middelalderen var både en nødvendighet for folk flest og en fritidssyssel for adelen hvor menn jaktet ville dyr. Mens jakten var en viktig kilde for mat var det sjelden en hovedkilde.
| 16,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1950/51 var den 70. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villtulipan
|
2023-02-04
|
Villtulipan
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Liljefamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Villtulipan (Tulipa sylvestris) er en viltvoksende plante i tulipanslekta med gule blomster.
Den kommer opprinnelig fra Syd- og Sentral-Europa, samt Nord-Afrika. Den hadde allerede på 1970-tallet spredd seg til sør i Sverige og Sørlandet. Den regnes som en ballastplante i Norge.
Den blomstrer normalt i slutten av mai, og har en velduftende gul stjerneformet tulipanblomst med spisse blomsterblad. Den har 10–40 cm lang stilk. De sprer seg via underjordiske utløpere fra morløken. Ved gode lysforhold blir det rikelig blomstring. I motsetning til de fleste andre tulipanarter kan villtulipanen trives i halvskygge. Den vil ha varm, veldrenert og kalkrik jord.
Villtulipan er Arendals kommuneblomst.
|
Villtulipan (Tulipa sylvestris) er en viltvoksende plante i tulipanslekta med gule blomster.
Den kommer opprinnelig fra Syd- og Sentral-Europa, samt Nord-Afrika. Den hadde allerede på 1970-tallet spredd seg til sør i Sverige og Sørlandet. Den regnes som en ballastplante i Norge.
Den blomstrer normalt i slutten av mai, og har en velduftende gul stjerneformet tulipanblomst med spisse blomsterblad. Den har 10–40 cm lang stilk. De sprer seg via underjordiske utløpere fra morløken. Ved gode lysforhold blir det rikelig blomstring. I motsetning til de fleste andre tulipanarter kan villtulipanen trives i halvskygge. Den vil ha varm, veldrenert og kalkrik jord.
Villtulipan er Arendals kommuneblomst.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Villtulipan i Encyclopedia of Life
(en) Villtulipan i Global Biodiversity Information Facility
(no) Villtulipan hos Artsdatabanken
(sv) Villtulipan hos Dyntaxa
(en) Villtulipan hos ITIS
(en) Villtulipan hos NCBI
(en) Villtulipan hos The International Plant Names Index
(en) Villtulipan hos Tropicos
(en) Kategori:Tulipa sylvestris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Tulipa sylvestris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tulipa sylvestris – detaljert informasjon på Wikispecies
Museumsnett – Villtulipan
Museumsnett – Villtulipan på Sørlandet
Biologiportalen – Villtulipan
|
Villtulipan (Tulipa sylvestris) er en viltvoksende plante i tulipanslekta med gule blomster.
| 16,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eleonore_av_Aquitaine
|
2023-02-04
|
Eleonore av Aquitaine
|
['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1204', 'Kategori:Engelske dronninger', 'Kategori:Franske dronninger', 'Kategori:Franske monarker', 'Kategori:Fødselsdato ukjent', 'Kategori:Fødsler i 1122', 'Kategori:Grever av Poitiers', 'Kategori:Hertuger av Aquitaine', 'Kategori:Hertuger av Gascogne', 'Kategori:Huset Poitiers', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Poitiers', 'Kategori:Personer knyttet til korstogene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Ikke å forveksle med Leonora av AquitaineEleonore, hertuginne av Aquitaine (født 1122, død 1. april 1204) var en av de rikeste og mektigste kvinnene i Vest-Europa i løpet av høymiddelalderen. Hun var beskytter av diktere og forfattere som Wace, Benoît de Sainte-Maure og Chrétien de Troyes. Hun var gift med to konger, og ble selv mor til to konger.
Eleonore etterfulgte sin far som suo jure hertuginne av Aquitaine og grevinne av Poitiers da hun var femten år gammel, og ble med det den mest ettertraktede brud i Europa. Tre måneder etter sin tiltredelse giftet hun seg med Ludvig (VII), sønn og yngre medhersker av hennes verge, kong Ludvig VI av Frankrike. Som Frankrikes dronning deltok hun i det mislykkede andre korstog. Kort tid etter at korstoget var avsluttet ble Ludvig VII og Eleonore enige om å oppløse sitt ekteskap. Skilsmissen var dels motivert av hennes eget ønske, dels at de to barn hun hadde født begge var døtre, Marie og Alix, og ikke en etterlengtet sønn. Det kongelige ekteskap ble annullert den 11. mars 1152 med den oppgitte grunnen av blodsslektskap av fjerde grad. Deres døtre ble dog erklært legitime og varetekten ble gitt til deres far, mens Eleonores gods og riker som hun hadde tatt med seg inn i ekteskapet ble gitt tilbake til henne.
Så snart hun kom tilbake til Poitiers fridde hun til den elleve år yngre Henrik, hertug av Normandie. Den 18. mai 1152, seks uker etter at hennes første ekteskap var blitt oppløst, giftet hun seg med Henrik. Den 25. oktober 1154 overtok hennes ektemann den engelske trone og ble konge av England, samt hersker over store områder i dagens Frankrike. I løpet av de neste tretten årene fødte hun Henrik II av England åtte barn: fem sønner, to som ble konger av England, og tre døtre. Imidlertid ble Henrik og Eleonore etter hvert politiske motstandere. Han lot henne fengsle i årene 1173 og 1189 fordi hun hadde støttet sønnens opprør mot ham.
Eleonore ble enke den 6. juli 1189. Henrik og Eleonore sønn Rikard Løvehjerte arvet tronen, og løslot øyeblikkelig sin mor fra fangenskapet. Som dronningmor fungerte Eleonore som regent for sin sønn da han dro på det tredje korstog. Eleonore overlevde Rikard og levde godt inn i regimet til sin yngste sønn, kong Johan av England. Ved den tid da hun døde hadde hun overlevd alle sine barn, unntatt kong Johan og Leonora av Aquitaine, dronning av Castilla.
|
Ikke å forveksle med Leonora av AquitaineEleonore, hertuginne av Aquitaine (født 1122, død 1. april 1204) var en av de rikeste og mektigste kvinnene i Vest-Europa i løpet av høymiddelalderen. Hun var beskytter av diktere og forfattere som Wace, Benoît de Sainte-Maure og Chrétien de Troyes. Hun var gift med to konger, og ble selv mor til to konger.
Eleonore etterfulgte sin far som suo jure hertuginne av Aquitaine og grevinne av Poitiers da hun var femten år gammel, og ble med det den mest ettertraktede brud i Europa. Tre måneder etter sin tiltredelse giftet hun seg med Ludvig (VII), sønn og yngre medhersker av hennes verge, kong Ludvig VI av Frankrike. Som Frankrikes dronning deltok hun i det mislykkede andre korstog. Kort tid etter at korstoget var avsluttet ble Ludvig VII og Eleonore enige om å oppløse sitt ekteskap. Skilsmissen var dels motivert av hennes eget ønske, dels at de to barn hun hadde født begge var døtre, Marie og Alix, og ikke en etterlengtet sønn. Det kongelige ekteskap ble annullert den 11. mars 1152 med den oppgitte grunnen av blodsslektskap av fjerde grad. Deres døtre ble dog erklært legitime og varetekten ble gitt til deres far, mens Eleonores gods og riker som hun hadde tatt med seg inn i ekteskapet ble gitt tilbake til henne.
Så snart hun kom tilbake til Poitiers fridde hun til den elleve år yngre Henrik, hertug av Normandie. Den 18. mai 1152, seks uker etter at hennes første ekteskap var blitt oppløst, giftet hun seg med Henrik. Den 25. oktober 1154 overtok hennes ektemann den engelske trone og ble konge av England, samt hersker over store områder i dagens Frankrike. I løpet av de neste tretten årene fødte hun Henrik II av England åtte barn: fem sønner, to som ble konger av England, og tre døtre. Imidlertid ble Henrik og Eleonore etter hvert politiske motstandere. Han lot henne fengsle i årene 1173 og 1189 fordi hun hadde støttet sønnens opprør mot ham.
Eleonore ble enke den 6. juli 1189. Henrik og Eleonore sønn Rikard Løvehjerte arvet tronen, og løslot øyeblikkelig sin mor fra fangenskapet. Som dronningmor fungerte Eleonore som regent for sin sønn da han dro på det tredje korstog. Eleonore overlevde Rikard og levde godt inn i regimet til sin yngste sønn, kong Johan av England. Ved den tid da hun døde hadde hun overlevd alle sine barn, unntatt kong Johan og Leonora av Aquitaine, dronning av Castilla.
== Tidlig liv ==
Eleonore eller Aliénor var den eldste av tre barn av Vilhelm X, hertug av Aquitaine og hertuginne Aenor de Châtellerault, datteren av Dangereuse de L' Isle Bouchard og Aimery I av Châtellerault. Dangereuse var blitt røvet fra sin første ektefelle Aimery I, kanskje ikke uvillig, av hertug Vilhelm IX av Aquitaine, kjent også som trubadur og sanger, noe som var en skandale i samtiden og opprørte kirken. Også hertugens sønn var lite begeistret over at faren forviste moren Filippa av Toulouse til fordel for en bortført gift kvinne. Forholdet ble dog mindre anspent da faren lot sin sønn bli gift med sin «stesøster», Dangereuses datter Aenor.
Eleonore fikk navn etter sin mor Aenor og ble kalt Aliénor, fra det latinske kortnavnet Alia Aenor, noe som betydde «den andre Aenor». Det ble Eléanor på langues d'oïl og Eleanor(a) på engelsk og germanske språk.
Faren gjorde alt for å sikre henne den best mulige utdannelsen. Hun ble undervist i latin, musikk og litteratur, og trenet i ridning, falkejakt og andre jaktaktiviteter. Eleonore var utadvendt, livlig, intelligent og med en sterk vilje. Våren 1130, da hun var åtte år gammel, døde hennes fire år gamle bror Vilhelm Aigret sammen med deres mor i festningen Talmont-sur-Gironde ved Aquitaines atlanterhavskyst. Eleonore ble med dette enearving til farens besittelser. Aquitaine var den største og rikeste provinsen i Frankrike; Poitou og Aquitaine utgjorde til sammen bortimot en tredjedel av dagens moderne Frankrike. Eleonore hadde kun ett annet legitimt søsken, den yngre søsteren Petronilla. Hennes halvbrødre, Vilhelm og Joscelin, ble anerkjent av Vilhelm X som hans sønner, men ikke som hans arvinger, og av hans døtre som deres brødre. Senere, i løpet av de første fire årene av Henrik II av Englands regime, ble alle tre søsknene forent ved Eleonores hoff i Poitiers.
=== Framtoning ===
Eleonore var meget vakker: alle samtlige kilder er enige om dette. Selv i en tid da aristokratiets kvinner var omfattende priset var superlativene som ble gitt til henne uten tvil oppriktige. Da hun var ung ble hun beskrevet som perpulchra – «mer enn vakker». Da hun var rundt tredve år, noe som ville ha blitt betraktet som middelaldrende eller til og med gammel etter middelalderens standarder, kalte den kjente trubaduren Bernart de Ventadour henne for «elskverdig, elskelig og legemliggjørelsen av sjarme», berømmet hennes «yndige øyne og edle mine» og erklærte at hun var «en som ville krone enhver konges vesen». William av Newburgh framhevet hennes sjarm, og selv i hennes aldrende år beskrev Richard av Devizes henne som vakker mens Matthew Paris, som skrev på 1200-tallet, husket henne som «beundringsverdig vakker».
Imidlertid har ingen etterlatt en mer detaljert beskrivelse av Eleonore. Således er vi uten kunnskap om selv fargen på hennes hår og øyne. Bildet på hennes grav viser en lang og grovkalibret kvinne, men dette er ikke nødvendigvis en presis representasjon. Hennes segl fra rundt 1152 viser henne med en slank og spinkel figur, men det er ikke nødvendigvis noen portrettlikhet. Da hun var 51 år gammel var hun fortsatt slank nok til å forkle seg som en mann, noe som antyder at hun var rimelig høy, smidig og ikke for fyldig.
Skjønnhetsidealet på 1100-tallet var blondt hår og blå øyne, således har mange foreslått at kronikørene ikke trengte å være overstrømmende i deres prisning om Eleonore ikke bekreftet dette idealet. Det er dog mer sannsynlig at hun hadde et rødt eller kastanjebrunt hår, og således arvet sin farge fra sin far og bestefar som begge var brunøyd og med kobberrødt hår. Beviset for dette kan bli funnet i et veggmaleri i kapellet i Sainte-Radegonde ved Chinon. Dette veggmaleriet, som ganske sikkert avbilder Eleonore og ble malt i løpet av hennes levetid i et område hvor hun var godt kjent, viser en kvinne med rødaktig hår.
Hva som er sikkert er at fra tidlig av tiltrakk Eleonore seg oppmerksomhet fra menn, ikke bare for sitt utseende, men også for et imøtekommende vesen. Gervase av Canterbury beskrev henne langt senere som «en overordentlig skarpsindig og klok kvinne, født av edel ætt, men ustabil og vilter».
=== Arv ===
En gang rundt 1137 dro hertug Vilhelm X fra Poitiers til Bordeaux og tok sine døtre med seg. Da de nådde fram til Bordeaux etterlot han Eleonore og Petronilla i omsorgen til erkebiskopen av Bordeaux, en av hertugens få lojale vasaller. Hertugen dro deretter til Apostelen Jakobs skrin i Santiago de Compostela sammen med flere andre pilegrimer. Langfredag den 9. april 1137 ble han magesyk etter å ha spist fisk på et vertshus, muligens av matforgiftning, og han døde om kvelden ved helligdommen etter å ha testamentert Aquitaine til Eleonore.
Eleonore var rundt femten år gammel da hun ble hertuginne av Aquitaine, og således den mest ettertraktede arvingen i Europa. I disse tider var kidnappingen av en kvinnelig arving sett på som en måte å skaffe seg en tittel. Vilhelm hadde diktert sitt testamente den dagen han døde; han lot Eleonore arve riket og utpekte kong Ludvig VI av Frankrike, med tilnavnet «den feite», som hennes verge. Vilhelm påla kongen å ta vare på både hertuginnen og hennes besittelser, foruten å skaffe henne en egnet ektemann. Inntil en slik mann kunne bli funnet hadde kongen alle juridiske rettigheter til hennes gods og eiendommer. Hertugen insisterte på at hans død skulle bli holdt skjult inntil kong Ludvig var blitt informert – mennene måtte reise fra Compostela over Pyreneene som raskt som mulig til Bordeaux for å gi beskjed til erkebiskopen, og deretter i all hast til Paris for å informere kongen.
Kongen av Frankrike var selv alvorlig syk på denne tiden og led av «en fluks av innvollene», det vil si dysenteri, noe han aldri ble helt frisk fra. Til tross for sin umåtelig fedme og livstruende sykdom var Ludvig fortsatt ved sine fulle fem. Han hadde stor omsorg for sin nye arving, prins Ludvig, og kongen var derfor lykkelig over at en av hans mektigste vasaller var død, og ikke minst at det rikeste og største hertugdømmet i Frankrike var tilgjengelig for ham.
Istedenfor å fungere som en verge for hertuginnen og hertugdømmet erklærte kongen han ville gifte henne bort til sin egen arving og legge Aquitaine inn under den franske kronen. Således ble Frankrikes og Huset Capets makt og posisjon økt betydelig. I løpet av få timer hadde Ludvig sørget for at hans sønn prins Ludvig skulle bli gift med Eleonore. Ansvaret for bryllupsforberedelsene ble gitt til abbed Suger av Saint-Denis. Prins Ludvig ble sendt til Bordeaux med en eskorte på 500 riddere, hvori abbed Suger selv, Theobald II, greve av Champagne og Raoul I, greve av Vermandois.
== Første ekteskap ==
Den 25. juli 1137 ble paret gift i katedralen i Bordeaux, Cathédrale Saint-André de Bordeaux, av erkebiskop Geoffrey de Lauroux. Rett etter bryllupet ble paret tronet som hertug og hertuginne av Aquitaine. Vilkårene for ekteskapet var at landområdene skulle være uavhengige av Frankrike, og hennes eiendommer ville ikke bli blandet med Frankrike før i neste generasjon: Eleonores eldste sønn ville bli både konge av Frankrike og hertug av Aquitaine. Hun ga Ludvig en bryllupspresang som fortsatt eksisterer: en vase av bergkrystall, for tiden utstilt i Louvre.
Med sitt stolte vesen vakte Eleonore ubehag blant de mer sindige nordfrankerne. Eleonore ble sammenlignet med sin forgjenger og i henhold til kildene mente Ludvigs mor, Adélaide de Maurienne, at Eleonore var både lettsindig og vilter, og med en dårlig innflytelse.Hennes oppførsel ble gjentatte ganger kritisert som uanstendig av eldre kirkefyrster, særlig Bernhard av Clairvaux og abbed Suger. Kong Ludvig var derimot meget forelsket og ga henne hva hun ba om, selv om oppførselen forbløffet ham. Store midler ble satt inn for å forskjønne det spartanske bypalasset i Paris for hennes skyld.
=== Konflikter ===
Selv om Ludvig var en from mann kom han snart i en voldelig konflikt med pave Innocent II. I 1141 ble erkebiskopsetet i Bourges ledig, og kongen fremmet en av sin kanslere, Cadurc, som kandidat mens han la ned veto mot en annen, egnet kandidat, Pierre de la Châtre, som omgående ble valgt av Bourges' geistlige og innviet av paven. Ludvig skal etter sigende ha låst Bourges' byporter for den nye biskopen. Paven husket lignende forsøk fra Vilhelm X på å forvise Innocents tilhengere fra Poitou og erstatte dem med kongetro prester, la skylden på Eleonore, og sa at Ludvig bare var et barn og burde bli lært manérer. Rasende sverget Ludvig på relikvier at så lenge han levde skulle Pierre aldri få slippe inn i Bourges. Dette førte til interdikt på kongens landområder og Pierre de la Chatre ble gitt tilflukt hos Theobald II, greve av Champagne.
Ludvig havnet i krig med grev Theobald II da han tillot at Raoul I, greve av Vermandois forstøtte sin hustru Leonora, niese av Theobald II, og deretter giftet seg med Petronilla av Aquitaine, søster av dronning Eleonore. Dronningen ba innstendig Ludvig om å støtte hennes søsters illegitime ekteskap med Raoul av Vermandois. Ludvig var også påvirket av at Theobald II hadde støttet paven mot ham i striden om Bourges. Krigen varte i to år (1142–1144) og endte med at Champagne ble okkupert av den kongelige hæren. Ludvig var personlig deltagende i angrepet og nedbrenningen av byen Vitry. Mer enn tusen personer som hadde søkt tilflukt i en kirke døde i flammene. Forferdet og med et ønske om å få avsluttet krigen forsøkte Ludvig å få til en fred med Theobald II i bytte for en støtte om å få fjernet interdiktet på Raoul og Petronilla.
I juni 1144 besøkte kongen og dronningen den nybygde katedralen i Saint-Denis. Der hadde dronningen også et møte med Bernard av Clairvaux; hun ba om at han, gjennom sin innflytelse hos paven, fikk fjernet bannlysningen av Petronilla og Raoul. I bytte ville kong Ludvig gjøre innrømmelser i Champagne og anerkjenne Pierre de la Chatre som erkebiskop av Bourges. Misfornøyd med dronningen kjeftet Bernard på henne for hennes mangel på anger og hennes innblanding i statens anliggender. Som svar brøt Eleonore sammen og ydmykt ba om unnskyldning for sin oppførsel, påsto at hun var bitter på grunn av at hun ikke hadde født barn. Som svar på dette ble Bernard mer vennlig mot henne: «Mitt barn, søk de ting som skaper fred. Slutt med å egge opp kongen mot kirken, og be ham om å gjøre bedre handlinger. Om du vil love å gjøre dette skal jeg love å be den nådige herre om å skjenke deg avkom». I løpet av noen uker kom freden tilbake til Frankrike. Landområdene til Theobald II ble gitt tilbake og Pierre de la Chatre ble innsatt som erkebiskop av Bourges. I april 1145 fødte Eleonore en datter, Marie.
=== Korstog ===
Ludvig var fortsatt tynget av skyld over massakrene i Vitry-le-Brûlé og ønsket å gjøre en pilegrimsreise til Det hellige land som en soning for sine synder. Tilfeldigvis krevde pave Eugenius III høsten 1145 at han ga seg på korstog til Midtøsten for å berge de frankiske kongedømmene der. Ludvig samtykket, og erklærte på julaften 1145 i Bourges sitt forsett om å dra på korstog.
Eleonore deltok også i korstoget, og ble fulgt av såvel hoffrøkner som 300 vasaller. Hun insisterte å delta i korstoget som føydal leder av soldater fra hennes hertugdømme. Myten om at hun og hennes kvinnelige følge kledde seg som amasoner har blitt avvist av historikerne, men hennes vitnesbyrd om å starte det andre korstog fra Vézelay, stedet hvor ryktene hadde plassert Maria Magdalenas grav, framhevet dramatisk kvinnenes rolle i kampanjen.
Korstoget i seg selv oppnådde lite. Ludvig var en veik og lite effektiv hærfører med liten innsikt i å opprettholde soldatenes disiplin eller moral, eller i taktiske beslutninger. I Øst-Europa ble den franske hæren tidvis hindret av den bysantinske keiseren Manuel I Komnenos, som fryktet at hæren ville sette hans rike i fare. I løpet av deres tre uker lange opphold i Konstantinopel ble Ludvig feiret og Eleonore meget beundret. Hun ble sammenlignet med Penthesilea, den mytiske dronning av amasonene, av den greske historikeren Niketas Khoniates.
Fra den tid da korsfarerne dro inn Lilleasia gikk korstoget dårlig. Kongen og dronningen var optimistiske – den bysantinske keiseren hadde fortalt at den tyske keiseren Konrad hadde vunnet en stor seier mot en tyrkisk hær, mens sannheten var at den tyske hæren var blitt massakrert. Da de slo leir i nærheten av Nicea (dagens Iznik) møtte de restene av den tyske hæren, inkludert en fortumlet og syk Konrad. Franskmennene med de overlevende tyskerne fortsatte å marsjere i økende uorden mot Antiokia ved Orontes. Deres humør ble løftet på juleaften da de slo leir ved den frodige dalen ved Efesos og ble angrepet av en tyrkisk hær som franskmennene klarte å slå tilbake.
Ludvig besluttet deretter å reise direkte over de frygiske fjellene i håp om at det ville gå raskere å nå fram til Eleonores onkel Raymond i Antiokia. Da de krysset fjellene ble de imidlertid skremt av de etterlatte likene etter den tidligere drepte tyske hæren.
Den dagen de begynte å krysse fjellet Kadmos (Topçambaba i provinsen Aydin) besluttet Ludvig å ta ansvaret for enden av toget hvor de ubevæpnede pilegrimene og de som fraktet utstyr marsjerte. Fortroppen med Eleonore ble kommandert av hennes vasall fra Aquitaine, Geoffrey de Rancon. Fortroppen som ikke var belemret med bagasjen nådde toppen av Kadmos hvor de Rancon ga ordre om gjøre leir for natten før han endret seg og besluttet å marsjere videre sammen med greven av Maurienne, Ludvigs onkel, til et platå rett ved som ville gi en bedre leir. Slike ulydigheter skjedde stadig i hæren på grunn av kongens manglende autoritet. Nå grep tyrkerne, som hadde fulgte med i flere dager, muligheten og angrep de som ennå ikke hadde nådd toppen. Tyrkerne hadde erobret fjellets topp, og franskmennene, både soldatene og pilegrimene, ble overrasket. Det var intet håp om å slippe unna. De som forsøkte ble tatt og drept, og mange menn, hester og bagasje forsvant over kanten til dalen under.
Kongen ble reddet av sin egen mangel på autoritet – etter å ha hånet en konges klesdrakt til fordel for en soldats enkle våpenkjole klarte han å slippe unna uskadd, i motsetningen til livvaktene som ble brutalt slått i hjel. Det fortelles at han «raskt og tappert klatret i fjellet ved å benytte seg av en del trerøtter som Gud hadde gitt for hans trygghet» og klarte å overleve angrepet. Andre var ikke så heldige: «Ingen hjelp kom fra himmelen, unntatt at natten kom».Den offisielle syndebukken for katastrofen ble Geoffrey de Rancon som hadde tatt beslutningen om å fortsette. Det ble foreslått å henge ham, noe kongen ignorerte. Siden han var Eleonores vasall mente andre at hun hadde den egentlige skyld i massakren. Dette skal ikke ha gjort henne mer populær; heller ikke det faktum at hennes egne soldater, som marsjerte i fortroppen, ikke var involvert i kampene. Hennes rykte ble ytterligere skadet av hennes angivelige affære med onkelen Raymond av Poitiers, prins av Antiokia.
Det hevdes av oppholdet i det østlige Middelhav inspirerte Eleonore til å kunngjøre sjørettslover, de såkalte Rôles d'Oléron trådte i kraft i 1160 og dannet siden basis for europeisk sjørett.
=== Opphevelse av ekteskapet ===
Selv før korstoget hadde Eleonore og Ludvig blitt kjølige overfor hverandre. Byen Antiokia hadde blitt annektert av Bohemond I av Antiokia i det første korstoget, og ble nå styrt av Eleonores fargesprakende onkel Raymond som hadde fått fyrstedømmet ved å gifte seg med den regjerende prinsessen Constance av Antiokia. Eleonore støttet hans ønske om gjenerobre det nærliggende grevskapet Edessa, som var grunnen til korstoget. I tillegg til å ha stått nær Raymond i barndommen viste hun nå en omfattende glede ved å være sammen med sin onkel. Mens mange historikere i dag anser dette som familieglede, grunnet deres tidligere vennskap og hans likhet med hennes far og bestefar, valgte de fleste den gang å tro at de to hadde en affære som involverte ekteskapsbrudd og utroskap foruten incest.
Ludvig var pålagt av kirken til å reise til Jerusalem mens Eleonore erklærte at hun ønsket å bli hos Raymond sammen med sine soldater fra Aquitaine. Ludvig fikk henne da fraktet ut med makt og hans lange marsj mot Jerusalem og tilbake nordover svekket hæren. Hennes fengsling gjorde ridderne motløse og den delte korsfarerhæren kunne ikke overvinne muslimenes styrker. Av ulike grunner, muligens at tyskerne insisterte på erobring, angrep korsfarerlederne Damaskus som hadde vært korsfarernes allierte fram til angrepet. Da dette forsøket mislykkes trakk de seg deretter tilbake til Jerusalem og vendte deretter hjem til Europa.
Å komme seg hjem var ikke lettere. Det kongelige paret reiste på hver sitt skip, og begge ble først angrepet i mai av bysantinske skip som forsøkte å erobre begge skipene for å ta dem til byen Bysants, etter sigende på ordre fra keiseren selv. De slapp unna angrepet uskadde, men dårlig vær drev Eleonores skip langt sørover mot Barbareskkysten. Ingenting ble hørt fra henne på to måneder før i midten av juli da Eleonores skip nådde fram til Palermo på Sicilia hvor hun fikk høre at både hun og ektemannen var blitt oppgitt som døde.
Kongen var fortsatt savnet, men hun ble gitt ly og kost av tjenerne til kong Roger II av Sicilia inntil kong Ludvig til slutt nådde fram til Calabria og hun dro da dit for å møte ham. Senere ved kong Rogers hoff i Potenza fikk hun høre nyheten om at hennes onkel Raymond var død. Denne nyheten synes å ha endret parets planer: istedenfor å dra tilbake til Frankrike fra Marseille dro de til paven i Tusculum hvor han hadde oppholdt seg i fem måneder på grunn av et opprør.
Pave Eugenius III ga ikke, som Eleonore hadde håpet, en opphevelse av ekteskapet, men forsøkte å forsone Eleonore og Ludvig, bekreftet deres ekteskaps lovlighet, og proklamerte at intet ord kunne bli sagt imot det, og at det ikke kunne bli oppløst under noen påskudd. Han sørget for at Eleonore ikke hadde noe annet valgt enn å sove i samme seng med Ludvig. Her unnfanget de sitt andre barn, datteren Alix. Ekteskapet var nå dødsdømt. Ludvig var fortsatt uten en sønn og mannlig arving, han merket økt motstand mot Eleonore fra sine baroner, og dertil kom hennes eget ønske om skilsmisse. I denne situasjonen hadde Ludvig få valgmuligheter. Den unge dronningen var øyensynlig mer enn hva ektemannen, og kirken, kunne tåle. «Jeg trodde jeg hadde giftet meg med en konge, men fant ut at jeg var viet til en munk», skal Eleonore ved en anledning ha uttalt.Den 11. mars 1152 møttes de i den kongelige festningen i Beaugency for å oppløse ekteskapet. Møtet ble presidert av erkebiskop Hugh Sens, øverste geistlige og primas i Frankrike, og Ludvig og Eleonore var begge til stede. Det samme var erkebiskopene av Bordeaux og Rouen. Erkebiskop Samson av Reims handlet på Eleonores vegne og talte hennes sak. Den 21. mars innvilget de fire erkebiskopene med pavens samtykke at ekteskapet ble opphevet grunnet konsangvinitet (blodsslektskap) av fjerde grad (de var tremenninger og delte felles opphav med Robert II av Frankrike). Deres døtre ble derimot erklært legitime og foreldremyndigheten og varetekten for dem ble gitt til faren. Erkebiskop Samson fikk forsikringer om at Eleonores landområder og riker skulle bli gitt tilbake til henne.
== Andre ekteskap ==
To adelsmenn, — Theobald V, greve av Blois og Geoffrey VI, greve av Anjou (bror av Henrik, hertug av Normandie), — forsøkte å kidnappe Eleonore da hun reiste til Poitiers for å gifte seg med henne og deretter kreve hennes gods og riker. Eleonore sendte da utsendinger til Henriks hoff i Anjou med anmodning om at han måtte komme straks og gifte seg med henne. Den 18. mai 1152 (1. pinsedag), seks uker etter skilsmissen, ble Eleonore gift med Henrik «uten den pomp og prakt som var passende for deres rang».Ved dette ble Eleonore hertuginne av Normandie og grevinne av Angevin mens Henrik ble hertug av Aquitaine og greve av Poitiers. Hun var omtrent tolv år eldre enn ham, og var nærmere i slekt med ham enn hva hun hadde vært til Ludvig. De var halve tremenninger gjennom deres felles forfedre Ermengarde av Anjou (hustru av Robert I, hertug av Burgund, og Geoffrey II, greve av Gâtinais); de var begge etterkommere av Robert II av Normandie. Et mulig ekteskap mellom Henrik og Eleonores datter Marie hadde faktisk blitt erklært umulig på grunn av slektskapet. En av Eleonores elskere, i henhold til ryktene, skal ha vært Henriks far, Geoffrey av Anjou, som hadde rådet sin sønn til å unngå enhver befatning med henne.
I løpet av de neste tretten årene fødte hun Henrik fem sønner og tre døtre: Vilhelm; Henrik; Matilda; Rikard; Geoffrey; Leonora; Johanna; og Johan. Historikeren John Speed nevner muligheten av at Eleonore også hadde en sønn ved navn Filip som døde ung. Speeds kilder eksisterer ikke lenger og han er den eneste som nevner denne fødselen.Eleonores ekteskap ble sagt å ha vært stormende og kranglete, skjønt med tilstrekkelig samarbeid til at de produserte minst åtte svangerskap. Henrik var på ingen måte trofast til sin hustru, og hadde et rykte som rundbrenner. Deres felles sønn Vilhelm og Henriks sønn Geoffrey utenfor ekteskapet ble født kun noen måneder fra hverandre. Henrik ble far til en rekke barn utenfor ekteskapet. Eleonore synes å ha hatt et ambivalent forhold til disse affærene; for eksempel ble Geoffrey av York, en illegitim sønn av Henrik og en prostituert ved navn Ykenai, anerkjent av Henrik som hans barn og vokste opp i Westminster under dronningens omsorg.
Tiden mellom Henriks tiltredelse og Eleonores siste fødsel var turbulent og urolig: Aquitaine trosset Henriks autoritet som Eleonores ektemann; det ble gjort (mislykkede) forsøk på å kreve Toulouse, den rettmessige arven etter Eleonores bestemor og far; Ludvig av Frankrike ble enkemann og giftet seg på nytt; og Henriks yngste sønn (Henrik den unge konge) inngikk giftermål med Ludvigs datter Marguerite. Den største prøvelsen var striden mellom kong Henrik og Thomas Becket, engelsk kansler og senere erkebiskop av Canterbury. Vi vet lite om Eleonores deltagelse i riksstyret i denne tiden. Ved slutten av 1166, og fødselen av deres siste barn, hadde Henriks affære med Rosamund Clifford blitt kjent, og Eleonoras ekteskap med Henrik synes å ha strandet for godt.
Eleonores tredje datter Matilda ble i 1167 bortgiftet til Henrik Løve av Sachsen. Eleonore ble i England sammen med sin datter inntil Matildas reise til Normandie i september. Etterpå samlet Eleonore sine flyttbare eiendeler i England og fikk dem i desember transportert i flere skip til Argentan i nordlige Frankrike. I løpet av julefeiringen ved det engelske hoffet synes hun å ha inngått en avtale om skilsmisse fra Henrik. Hun dro til sin egen by Poitiers rett etter jula. Henrik gjorde intet for å hindre henne og lot faktisk sin hær personlig eskortere henne dit før han lot den angripe festningen til den opprørske familien Lusignan. Henrik fortsatte deretter med sine egne foretak utenfor Aquitaine og etterlot jarl Patrick, den lokale kommandanten, som hennes beskyttende verge. Da Patrick ble drept i et bakhold var Eleonore etterlatt til å håndtere sin arv på egen hånd, og overtok også byrden ved å betale løsepenger for Patricks nevø, William Marshal.
=== Det litterære sentrum i Poitiers ===
Da Henrik II ble konge av England i 1154 rådde han over et veldig rike, Angevin-riket, som foruten England også omfattet Normandie, Anjou, Maine og Touraine, og med Eleonore også Poitou og Aquitaine. I dette omfattende fransk-engelske riket var fransk det litterære språk og det kulturelle sentrum var Eleonores hoff. Hennes bestefar, Vilhelm IX, var den første kjente trubadur, som dyrket et hoff med dikt og sang, og hennes far, Vilhelm X, videreførte denne arven og var selv en beskytter av kunsten. I dette miljøet vokste Eleonore opp, selv godt utdannet og belest, og «takket være Eleonores innflytelse kom de provençalske trubadurenes høviskhet til prege litteraturen i Europa 100 år framfor i tid».Blant de diktere som hun var beskytter av var blant annet Wace, Benoît de Sainte-Maure, og Chrétien de Troyes. Fra Wace mottok Eleonore i 1155, året etter at hun var blitt dronning, en rimkrønike-oversettelse av Geoffrey av Monmouth som han kalte Roman de Brut. Dette er første gang begrepet «roman» brukes på fransk, som fra denne tiden beskrev de bøker som var oversatt fra latin til romansk, det vil si fransk. Wace fabulerte videre om kong Arthur, som opptar en tredjedel av verket, og la dermed grunnen til den franske Arthur-litteraturen, de såkalte bretonske romaner (romans bretons), i hoffkulturen i Poiters og Troyes hvor henholdsvis Eleonore og hennes datter Marie av Champagne regjerte. Tidens fremste dikter Chrétien de Troyes tilhørte Maries hoff, og fra ham er det bevart fem bretonske «ridder»-romaner, skrevet i perioden 1165 og 1190, hvor heroisk kamp forenes med høvisk kjærlighet.
En annen sjangre fra samme tid og samme miljø sprang ut av både 1100-tallets interesse for antikkens forfattere og den sørfranske høviske diktningen. Den ledende forfatteren her var en annen ved Eleonores hoff, Benoît de Sainte-Maure, som skrev Troja-romanen (Le Roman de Troie) ca 1165. Denne hofflitteraturens hensikt var å fungere som et moralsk speil for fyrstene, hvor de litterære figurene opptrådte i henhold til høvisk kjærlighet. Dedikasjonen i diktet til en «riche dame de riche rei» er med sikkerhet identifisert som Eleonore av Aquitaine, og tjener også til å datere diktet til årene før Eleonore ble fengslet av Henrik II i 1173.
Eleonore bodde bare kortere perioder i England. Det var Poitiers som var hennes hjem. Til tross for all hennes innflytelse på kulturen er Eleonores tid i Poitiers lite kjent. En liten katedral står fortsatt med de glassmalerier som feiret Eleonore og Henrik II, og viser et familietre som vokser fra deres bønner. Eleonores hoff var i Palasset i Poitiers (Palais de justice de Poitiers), som hadde vært sete for hertugene av Aquitaine siden 1000-tallet. Vilhelm IX bygde et tårn hvor han plasserte sin elskerinne Dangereuse, Eleonores bestemor. Eleonore selv forbedret palasset, og selv i sluttfasen av hennes liv (antagelig en gang mellom 1191 og 1204) bygde hun det ut til en enorm spisesal, Salle des Pas Perdus («Salen med de tapte fotskritt»), hvor hvert skritt ble gjort taust av hallens veldige størrelse, 50 meter langt og 17 meter bredt, kanskje den største i Europa på denne tiden.
Det kan virke som om det i Eleonores sal ble dyrket én særegen litterær aktivitet ved at «jury» bestående av tolv menn og kvinner hørte på fortellinger om kjærlighet mellom adelige personer som dem selv. Om det virkelig fantes en slik «kjærlighetssal» hvor den høviske kjærligheten ble dyrket i ord er uklart. Det finnes dog noen fragmenter fra hoffbrev, bestemmelser og bedømmelser som kan gi hentydninger om et aristokratisk «elskovshoff», men særlig fra et merkverdig verk De amore (Om kjærligheten) som ble skrevet av Andreas Capellanus. På den ene siden er det en avhandling om kjærlighetens vesen og vilkår, og på den andre siden er den tilsynelatende en satire som håner det samme. Det er særlig kapittelet om utroskap som har spredt oppfatningen om et middelaldersk «elskovshoff», men cours d'amour betyr heller «elskovsdomstol». I beste fall var det en form for selskapslek ved Eleonores hoff, men kan like gjerne være forfatterens ironiske framstilling.
=== Opprør og fengsling ===
Henrik II konsentrerte seg om å kontrollere sitt stadig større rike. Etter en konflikt lot han sin erkebiskop Thomas Becket i Canterbury bli myrdet i 1170. Om det var Henriks egentlig mening å ta sin erkebiskop av dage er usikkert. Mordet vekket uansett avsky i hele Europa, en oppfatning som antagelig ble delt av Eleonore.I mars 1173 gikk Henrik og Eleonores sønn Henrik den unge konge til opprør, antagelig krenket av at faren ikke ga ham makt og autoritet til tross for at han var tronarvingen. Da opprøret feilet flyktet den unge Henrik til Paris. Deretter dro han i hemmelighet til Aquitaine hvor hans to yngre brødre Rikard og Geoffrey levde sammen med sin mor, og «med hennes overbærenhet», slik ble det uttrykt, «overtalte han dem til å slå seg sammen med ham».Dronningen sendte sine yngre sønner til Frankrike «for å delta sammen med ham mot deres far kongen». Straks hennes sønner hadde dratt til Paris oppmuntret Eleonore adelen i sør til å gå i opprør med hennes støtte. Mellom mars og mai forlot Eleonore Poitiers for å slutte seg til sønnene til Paris, men hun ble arrestert på vegen og sendt til kong Henrik II i Rouen. Fengslingen ble ikke gjort offentlig kjent, og det er ikke kjent hvor hun oppholdt seg det neste året. Den 8. juli 1174 dro Henrik med skip fra havnen i Barfleur til England. Med seg hadde han Eleonore. Så snart som de gikk i land i Southampton ble Eleonore fraktet til enten Winchester Castle eller Sarum Castle og holdt fengslet der.
=== Fengselsårene 1173–1189 ===
Eleonore satt fengslet i seksten år, det meste av tiden på ulike steder i England. I løpet av sin fengsling ble Eleonore naturlig nok mer og mer fjern fra sine sønner, også Rikard som hun kan ha betraktet som sin favoritt. Hun hadde ikke muligheten til å se sine sønner særlig ofte under sitt fangenskap, skjønt hun ble løslatt ved spesielle anledninger som til julefeiringen. Omtrent 6,5 km fra Shrewsbury ved klosteret Haughmond ligger «Queen Eleanor's Bower» («Dronning Eleonores kammer/lysthus»), ruinene etter en festning som muligens kan ha vært et av hennes fengsler.
Henrik mistet sin store kjærlighet, Rosamund Clifford, i 1176. Han hadde møtt henne i 1166 og innledet et forhold til henne i 1173, angivelig mens han overveiet skilsmisse fra Eleonore. Rosamond var en av Henriks mange elskerinner, men selv om han behandlet sine andre forhold diskret, skrøt han av Rosamund. Den beryktede affæren fikk en munk og skriver med anlegg for latin til å skrive hennes navn som «Rosa Immundi», eller «Rose av ukyskhet». Likeledes var Rosamund antagelig et av Henriks våpen for å provosere Eleonore til å kreve ekteskapet oppehvet (noe som blusset ut i oktober 1175). Hadde hun så gjort kunne Henrik ha utpekt Eleonore som abbedisse av Fontevraud, krevd at hun tok løftet om fattigdom, og følgelig frasagt seg sine titler og bortimot halve riket til ham, men Eleonore var for snedig til å bli provosert til dette. Etter Rosamunds død spredte det seg et rykte om at hun hadde blitt forgiftet av Eleonore. Det er ikke kjent om Henrik trodde på dette, men han donerte mye penger til nonneklosteret Godstow, der Rosamund er gravlagt.
I 1183 forsøkte Henrik den unge konge på nytt å reise seg mot sin far. Han var gjeldstynget og var blitt nektet å ha kontroll over Normandie, og i denne situasjonen forsøkte han å overfalle sin far i Limoges. Han fikk støtte fra tropper sendt av sin bror Geoffrey og Filip II August av Frankrike. Henriks tropper befestet byen og tvang sønnen på flukt. Henrik den unge konge vandret målløst om i Aquitaine inn til han ble syk av dysenteri. Om lørdagen 11. juni 1183 innså unge Henrik at han var døende. Tynget av samvittighetskvaler ba han om at Henrik II måtte tilgi ham. Henrik II fryktet det var en felle og holdt seg unna, men sendte sin ring til sønnen. Klamrende til ringen ba Henrik den unge konge om at hans far ville vise hans mor nåde, og at alle hans venner skulle be Henrik II om at han skulle løslate henne. Kongen sendte Thomas av Earley, erkediakon av Wells, for å fortelle Eleonore i Sarum om hva som hadde skjedd. Etter sigende skal Eleonore ha hatt en drøm hvor hun forutså sin sønn Henriks død. I 1193 fortalte hun pave Celestin III at hun ble plaget av minnet om sønnen.
I 1183 gjorde Filip av Frankrike krav om at flere eiendommer i Normandie tilhørte Den unge konges dronning Marguerite, men Henrik II hevdet at de en gang hadde tilhørt Eleonore og ville derfor gå tilbake til henne ved hennes sønns død. Av denne grunn førte Henrik II Eleonore til Normandie på slutten av sommeren 1183. Hun ble i Normandie i seks måneder. Dette var begynnelsen på en periode med større frihet for den fortsatt bevoktede kvinnen. Eleonore ble sendt tilbake til England antagelige tidlig i 1184. I de neste få årene reiste Eleonore ofte sammen med sin ektemann og deltok tidvis i styringen av riket sammen med ham. Hun hadde imidlertid fortsatt en vokter med seg, og var ikke fri.
=== Enkestand ===
Da Henrik II døde 6. juli 1189, kun dager etter at han hadde fått en skade i en ridderturnering, var Rikard Løvehjerte hans ubestridte arving. En av hans første bestemmelser som konge var å sende William Marshal til England med ordre om å frigjøre Eleonore fra fengsel, men hennes voktere hadde allerede satt henne fri.Eleonore red til Westminster og mottok troskapedene fra mange av lordene og prelatene på vegne av den nye kongen. Hun hersket over England i Rikards navn, og signerte som «Eleonore, ved Guds nåde, dronning av England». Den 13. august 1189 seilte Rikard fra Barfleur til Portsmouth og ble mottatt med stor entusiasme. Hun styrte England som regent da Rikard dro av sted på det tredje korstog. Hun personlig forhandlet hans løsepenger ved å reise til Tyskland.
Hun overlevde Rikard da han døde etter et skudd fra armbrøst og levde godt inn i regimet til sin yngste sønn kong Johan av England. I 1199, under fredsforhandlingene mellom Filip II av Frankrike og kong Johan ble det enighet om at Filips tolv år gamle arving Ludvig skulle bli gift med en av Johans nieser i Castilla. Johan ba Eleonore om å reise til Castilla for å velge en av prinsessene. I en alder av 77 år gammel reiste Eleonore fra Poitiers, og kun rett utenfor Poitiers ble hun overfalt og tatt til fange av Hugo IX av Lusignan som for lenge siden hadde blitt solgt av sine forfedre til Henrik II. Eleonore kjøpte seg fri ved å gå med på hans vilkår og fortsatte reisen sørover, krysset Pyreneene, og reiste gjennom kongedømmene Navarra og Castilla, og kom fram før slutten av februar 1200.
Kong Alfonso VIII og dronning Leonora hadde to gjenværende døtre som var ugifte, Urraca og Blanka (Blance). Eleonore valgte den yngste av dem, Blanka av Castilla. Hun ble i to måneder ved hoffet der og i slutten av mars dro hun og Blanche tilbake over Pyreneene. Mens de feiret påske i Bordeaux kom den berømte krigeren Mercadier til henne, og det ble da besluttet at han skulle eskortere dronningen og prinsessen nordover. «På den andre dagen i påskeuken, ble han drept i byen av en soldat i tjeneste til Brandin», en rivaliserende leiesoldatkaptein. Denne tragedien ble for mye for den aldrende dronningen, som ble utmattet og ute av stand til å fortsette til Normandie. Hun og Blanche red i lette etapper i Loiredalen, og hun overga Blanche til erkebiskopen av Bordeaux som overtok hennes eskorte. Den utmattede Eleonore dro videre til Fontevrault hvor hun ble. Tidlig om sommeren ble Eleonore syk og Johan besøkte henne der.
Eleonore ble dårlig på nytt tidlig i 1201. Da det brøt ut krig mellom Johan og Filip erklærte Eleonore sin støtte til Johan og dro fra Fontevrault til sin hovedstad Poitiers for å hindre at hennes sønnesønn Arthur, fiende av Johan, tok kontroll der. Arthur hadde hørt om hennes planer og beleiret sin bestemors festning i Mirabeau. Da Johan hørte om hva hans nevø var i ferd med å gjøre marsjerte han sørover, angrep Arthurs styrker og tok ham til fange. Eleonore dro da tilbake til Fontevrault hvor hun tok sløret som nonne.
Hun døde i 1204 og ble gravlagt i klosteret Fontevraud ved siden av sin ektemann Henrik og sin sønn Rikard. Hennes gravbilde viser henne lesende i Bibelen og er dekorert med praktfulle juveler. Ved sin død hadde hun overlevd alle sine barn, unntatt kong Johan og dronning Leonora.
== Eleonore i bøker, film og på scene ==
Eleonore og Henrik er hovedpersonene i James Goldmans skuespill The Lion in Winter, som ble filmet i 1968 med Peter O'Toole og Katharine Hepburn i hovedrollene. Hepburn fikk Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin innsats. En ny dramatisering for TV i 2003 hadde Patrick Stewart og Glenn Close i hovedrollene. Close fikk en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle.
En beskrivelse av Eleonore i skuespillet Becket, som ble filmatisert i 1964 med Pamela Brown som dronningen, inneholdt historiske unøyaktigheter. Forfatteren Jean Anouilh vedgår disse unøyaktighetene i et forord.
I 2004 turnerte Eileen Page med monologen Mother of the Pride, skrevet av Catherine Muschamp, i Storbritannia. I 2005 spilte Chapelle Jaffe den samme rollen i Toronto.
«Dronning Elinor» opptrer i Shakespeares stykke Kong Johans liv og død, sammen med den øvrige kongefamilien. I produksjoner for britisk fjernsyn har dronningen blitt portrettert i dette stykket av Una Venning (1952) og Mary Morris (1984).
Eleonore har en sentral rolle i Sharon Kay Penmans historiske romantrilogi om Plantaganet'ene When Christ And His Saints Slept (1995), Time and Chance (2002), og Devil's Brood (2008). Penman har også skrevet en rekke historiske kriminalromaner hvor den aldrende dronningen sender sin betrodde tjener ut for å løse ulike mysterier og gåter. Titlene er Queen's Man, Cruel as the Grave, Dragon's Lair, og Prince of Darkness.
Eleonore opptrer også i en rekke filmatiseringer av de fiktive fortellingene om Ivanhoe og Robin Hood. Hun har blitt spilt av Martita Hunt i The Story of Robin Hood and His Merrie Men (1952); Jill Esmond i den britiske eventyrserien for TV The Adventures of Robin Hood (1952–1953); Phyllis Neilson-Terry i den britiske eventyrserien for TV Ivanhoe (1958); Yvonne Mitchell i BBCs TV-dramaserie The Legend of Robin Hood (1975); Siân Phillips i TV-serien Ivanhoe (1997); og Tusse Silberg i TV-serien The New Adventures of Robin Hood (1997).
Hun har videre blitt portrettert av Mary Clare i stumfilmen Becket (1923), basert på et skuespill av Alfred Tennyson; Prudence Hyman i den britiske TV-barneserien Richard the Lionheart (1962); og Jane Lapotaire i BBCs TV-dramaserie The Devil's Crown (1978), som skildret regimene til Henrik II, Rikard I og Johan. Senest har hun blitt portrettert av Lynda Bellingham i BBCs serie Robin Hood (2006).
== Ekteskap og barn ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Biografier og andre litterære verkerBall, Margaret: Dutchess of Aquitaine, St. Martin's Press, 13. juni 2006, ISBN 0312205333, ISBN 978-0312205331
Boase, Roger: The Origin and Meaning of Courtly Love: A Critical Study of European Scholarship, Manchester University Press, 1977, ISBN 0719006562
Bull, Marcus & Catherine Léglu (red.): The World of Eleanor of Aquitaine: Literature and Society in Southern France between the Eleventh and Thirteenth Centuries. Woodbridge, Boydell & Brewer 2005, ISBN 1843831147, EAN 9781843831143
Calmel, Mireille: Le lit d'Aliénor, 2001, XO éd. 1. februar 2002, ISBN 2845630417, EAN 9782845630413
Duby, Georges: Women of the Twelfth Century, Volume 1 : Eleanor of Aquitaine and Six Others, University Of Chicago Press, 24. november 1997, ISBN 0226167801, ISBN 978-0226167800
Fripp, Robert: Power of a Woman. Memoirs of a turbulent life: Eleanor of Aquitaine, Shillingstone Press, 1. november 2006, ISBN 0978062140, ISBN 9780978062149
Gregory, Kristiana: The Royal Diaries, Eleanor Crown Jewel of Aquitaine, Scholastic Press, 1. november 2002, ISBN 0439164842, ISBN 978-0439164849
Kaufman, Pamela: The Book of Eleanor: A Novel of Eleanor of Aquitaine, Crown, 12. mars 2002, ISBN 0609609068, ISBN 978-0609609064
Kelly, Amy Ruth: Eleanor of Aquitaine and the Four Kings, Harvard University Press, 1. januar 1950, ISBN 0674242505, ISBN 9780674242500
Meade, Marion: Eleanor of Aquitaine: A Biography, Hawthorn Books, New York, 1977, ISBN 0801522315
Parsons, John Carmi & Wheeler, Bonnie: Eleanor of Aquitaine: Lord and Lady, Palgrave Macmillan, New York, September 2002, ISBN 0-312-29582-0
Plaidy, Jean: The Courts of Love, Putnam Pub Group, 1987, ISBN 0399132945, ISBN 9780399132940
Seward, Desmond: Eleanor of Aquitaine: The Mother Queen (1978)
Weir, Alison: Eleanor of Aquitaine: A Life (1999) ISBN 0-224-04424-9
== Eksterne lenker ==
(en) Eleanor of Aquitaine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eleanor of Aquitaine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Eleonore-vasen, bevart i museet Louvre
RoyaList Online interactive family tree, interaktivt kongelig slektstre (engelsk)
|
Petronilla av Aquitaine (født ca. 1125, død 1193) var datter av Vilhelm X av Aquitaine og Aénor de Châtellerault.
| 16,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Talmont-sur-Gironde
|
2023-02-04
|
Talmont-sur-Gironde
|
['Kategori:0°V', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Kommuner i Charente-Maritime', 'Kategori:Sider med kart']
|
Talmont-sur-Gironde er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike.
|
Talmont-sur-Gironde er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike.
== Geografi ==
Landsbyen ligger rundt 15 km sør for Royan på en liten odde som dominerer Girondeestuariet. Det synes å liggende vaklende på denne forhøyningen i fjellet og dekker hvert eneste kvadratmeter av plass. Små strender kan bli funnet ved sokkelen av festningen som hovedsakelig stuper ned mot sjøen. Innlandet er myrlendt og med et lite vannløp som går langs sørveggen av landsbyen.
== Severdigheter ==
Landsbyen har mottatt lovordene av være en av «De mest vakre landsbyer i Frankrike».
Landsbyen er kjent for sine utstillinger av stokkrose som trenger seg mellom de små gågatene mellom de små husene.
== Kirken ==
Kirken til Sankt Radegonde ble bygget i 1094. Dens struktur synes svært sammentrengt og er romansk i sin karakter. Kirken var et stoppested for pilegrimsreisen til Santiago de Compostela i nordlige Spania via Turonensis ettersom pilegrimene krysset Gironde ved dette stedet (Voie de Soulac Littoral Aquitain).
== Historie ==
Den lukkete og befestede landsbyen ble grunnlagt rundt kirken i 1284, i henhold til planene av oldtidens bastider på ordre av Edvard I av England.
Før den tid døde Aénor de Châtellerault sammen med den fire år gamle Vilhelm Aigret, arvingen til hertugdømmet Aquitaine, som Talmont-sur-Gironde var en del av her i 1130. Muligens ble de rammet av tuberkulose. Det gjorde Eleanora av Aquitaine til arving, og hun ble siden dronning av henholdsvis Frankrike og England.
I løpet av hundreårskrigen som delte England og Frankrike ble befestningen i Talmont en strategisk interesse.
I 1652 ble landsbyen ødelagt av spanjolene.
== Kjente personer ==
Louis II de la Trémoille (1460 – 1525), general og prins av Talmont.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Talmont-sur-Gironde
== Referanser ==
Kommunedata fra INSEE
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Talmont-sur-Gironde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Talmont-sur-Gironde er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Nouvelle-Aquitaine sørvest i Frankrike.
| 16,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skiens_privilegiebrev
|
2023-02-04
|
Skiens privilegiebrev
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Skiens historie']
|
Skiens privilegiebrev, som stadfester Skiens posisjon som kjøpstad, har blitt utstedt en rekke ganger.
|
Skiens privilegiebrev, som stadfester Skiens posisjon som kjøpstad, har blitt utstedt en rekke ganger.
== Første privilegiebrev ==
Skiens eldste privilegiebrev ble utstedt av kong Håkon VI Magnusson den 16. mars 1358, og definerte Skien for første gang som kjøpstad. Teksten i brevet, var:
Håkon med Guds nåde Norges konge sender alle menn i Skien og i Skiensyssel som hører og ser dette brevet, Guds og sin hilsen. Vi vil at dere skal vite at vi har gitt dere full frihet til å lage malt i Skien og kjøpe og selge korn slik som det før har vært skikk og bruk i byen Skien, og ha handel med all annen vare, både med brynestein og andre ting, og kjøpe og selge på den måten som dere har gjort fra gammel tid.
Vi forbyr fullstendig enhver mann å hindre eller skade dem i disse ting på noen slags måte eller å bryte denne foranstaltning og forordning. Men alle som gjør det skal få kjenne vår sanne unåde og dertil vente at vi skal føre et slikt oppsyn med dette at det skal bli andre til advarsel. Dette brev ble gjort i Tønsberg fredag før femte søndag i faste i vår regjerings tredje år og forseglet med vårt sekret i vårt nærvær.
Ordlyden i brevet avslører at Skien var betraktet som en by lenge før 1358, for eksempel i: «...slik som det før har vært skikk og bruk i byen Skien».
== Andre privilegiebrev ==
Skiens andre privilegiebrev ble utstedt av kong Magnus VII Eiriksson, far til Håkon VI Magnusson, den 5. oktober 1365. Dette privilegiebrevet har identisk ordlyd med det første brevet, men ble altså utstedt av kong Magnus. Brevet fremstår derfor noe gåtefullt, men man antar at det ble gjort fordi kong Magnus på dette tidspunktet var i en svært vanskelig posisjon. Han satt i fengsel i Sverige, og ønsket antakelig å stadfeste for befolkningen hvem som var deres konge. Som takk for hjelpen, ønsket han at innbyggerne i Skien skulle være med å befri ham.
== Tredje privilegiebrev ==
Det tredje privilegiebrevet ble også utstedt av kong Magnus, dette skjedde den 21. november 1371. Nå hadde byen fått sitt tredje privilegiebrev i løpet av 13 år, og i dette tredje brevet var det åpenbart at det var en konflikt mellom byens borgere og Gimsøy kloster. Kong Magnus kom selv til Skien i 1371 for å tale nonnene på klosteret til rette. I brevet advares det mot dem som «drister seg til å forstyrre eller hindre de tidligere nevnte bymenn i Skien».
Også klosterets posisjon klargjøres i brevet: «Likeså forbyr vi at noen holder noe kjøpmannsskap i Gimsøy unntatt så meget som abbedissen skal kjøpe til klosterets behov, og hver den som bryter denne vår vedtekt skal rammes av vår sanne vrede og unåde. Dette vårt brev ble gjort i klosteret i Gimsøy fredagen nest før Clemensmessedag i vår norske regjerings femtitredje år og forseglet i vårt nærvær.»
== Senere utstedte privilegiebrev ==
Skien by har fått utstedt privilegiebrev en rekke ganger etter 1371.
4. juli 1468
5. september 1473
16. juni 1500
5. oktober 1508
18. mai 1542
21. juli 1548
22. juli 1552
9. mars 1562
16. september 1596
25. august 1648
13. desember 1660
30. juli 1662
12. februar 1683
16. januar 1666
25. april 1682
23. september 1735
12. juli 1737
14. november 1749
26. september 1789
4. desember 1807
== Referanser ==
|
Skiens privilegiebrev, som stadfester Skiens posisjon som kjøpstad, har blitt utstedt en rekke ganger.
| 16,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1963
|
2023-02-04
|
Filmåret 1963
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1963', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1963', 'Kategori:Utgivelser fra 1963', 'Kategori:Verk fra 1963']
|
Filmåret 1963 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1963.
|
Filmåret 1963 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1963.
== Hendelser ==
11. februar – Filmen Nattverdsgjestene i regi av Ingmar Bergman har premiere.
23. september – Filmen Tystnaden i regi av Ingmar Bergman har premiere.
12. oktober – Årets Åsa-Nissefilm heter Åsa-Nisse och tjocka släkten.
== Fødsler ==
11. januar – Jason Connery, britisk skuespiller.
14. januar – Steven Soderbergh, amerikansk filmregissør.
24. januar – Peter Wahlbeck, svensk komiker, forfatter, manusforfatter og skuespiller.
3. februar – Liv Heløe, norsk skuespiller og dramatiker
21. februar – William Baldwin, amerikansk skuespiller.
28. februar – Mats Rudal, svensk skuespiller.
15. mars – Gregory Nicotero, amerikansk skuespiller og makeupekspert.
16. mars – Kevin Smith, newzealandsk skuespiller
18. mars – Vanessa Williams, amerikansk sangerinne, skuespiller og fotomodell.
20. mars – David Thewlis, britisk skuespiller.
27. mars
Quentin Tarantino, amerikansk filmregissør, skuespiller og manusforfatter.
Xuxa, egentlig Maria da Graça Meneghel, amerikansk-brasiliansk skuespiller, TV-programleder, stripperske og pornoskuespiller.
4. april – Ulrika Paulson, svensk skuespiller.
8. april – Julian Lennon, britisk musiker, komponist og skuespiller, sønn av John Lennon.
10. april – Dimitris Starovas, gresk skuespiller.
26. april – Jet Li, kinesisk skuespiller.
28. april – Beate Grimsrud, norsk forfatter, dramatiker og regissør
1. mai – Bente Hjelm, svensk radioprater, låtskriver, sangerinne, skuespiller og standup-komiker.
8. mai – Michel Gondry, fransk filmregissør.
9. mai – Gary Daniels, britisk skuespiller.
13. mai – Michael Hjorth, svensk regissør, manusforfatter og filmprodusent.
25. mai – Mike Myers, kanadisk skuespiller.
3. juni – Mi Ridell, svensk skuespiller.
4. juni – Björn Kjellman, svensk skuespiller.
6. juni
Jason Isaacs, britisk skuespiller.
Anthony Starke, amerikansk skuespiller.
9. juni – Johnny Depp, amerikansk skuespiller.
10. juni – Jeanne Tripplehorn, amerikansk skuespiller.
11. juni – Magnus Roosmann, svensk skuespiller.
15. juni – Helen Hunt, amerikansk skuespiller.
17. juni – Greg Kinnear, amerikansk skuespiller.
21. juni – Jesper Danielsson, svensk produksjonsassistent, regiassistent og filmlydtekniker.
25. juni – Jackie Swanson, amerikansk skuespiller.
5. juli – Edie Falco, amerikansk skuespiller.
11. juli – Lisa Rinna, amerikansk skuespiller.
15. juli – Brigitte Nielsen, dansk fotomodell og skuespiller.
19. juli – Kristina Törnqvist, svensk skuespiller.
30. juli – Lisa Kudrow, amerikansk skuespiller, kjent fra TV-serien Venner
9. august – Whitney Houston, amerikansk sanger og skuespiller.
11. august – Pierre Johnsson, svensk stuntmann og skuespiller.
15. august – Anders Nilsson, svensk regissør, manusforfatter og fotograf.
23. august – Park Chan-wook, sørkoreansk regissør
28. august – Jennifer Coolidge, amerikansk skuespiller.
19. september – Mats Långbacka, finsksvensk skuespiller, manusforfatter og produsent.
24. september – Peter Engman, svensk skuespiller.
25. september
Tate Donovan, amerikansk skuespiller.
Mikael Persbrandt, svensk skuespiller.
26. september – Lysette Anthony, britisk skuespiller.
6. oktober – Elisabeth Shue, amerikansk skuespiller.
14. oktober – Maria Lundqvist, svensk skuespiller.
25. oktober – Stina Rautelin, finsksvensk skuespiller.
31. oktober – Rob Schneider, amerikansk skuespiller
1. november – Katja Riemann, tysk skuespillerinne
2. november – Jonas Gardell, svensk forfatter, manusforfatter, komiker og skuespiller.
5. november – Tatum O'Neal, amerikansk skuespiller.
18. november – Gerhard Hoberstorfer, svensk skuespiller, sanger og danser.
6. desember – Jens Hultén, svensk skuespiller
14. desember – Cynthia Gibb, amerikansk skuespiller.
18. desember – Brad Pitt, amerikansk skuespiller.
19. desember
Jennifer Beals, amerikansk skuespiller.
Til Schweiger, tysk skuespiller.
21. desember – Govinda, indisk skuespiller og politiker.
== Dødsfall ==
2. januar
Jack Carson, amerikansk skuespiller.
Dick Powell, amerikansk skuespiller og sanger.
5. januar – Erik Strandmark, svensk skuespiller.
19. januar – Gösta Gustafson, svensk skuespiller.
16. februar – Else Jarlbak, dansk skuespiller.
5. mars – Ludvig Gentzel, svensk skuespiller og sanger.
27. april – Erik Berglund, svensk regissør og skuespiller.
1. mai – Arthur Hilton, svensk operadirektør og skuespiller.
8. juni – Sickan Castegren, finsksvensk skuespiller.
5. august – Ragnar Brandhild, svensk fotograf, ateliersjef, inspisient og filmprodusent.
17. august – Richard Barthelmess, amerikansk skuespiller.
6. desember – Ivar Johansson, svensk regissør og manusforfatter.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== # ===
8½
=== A - G ===
Adam og Eva
Bye Bye Birdie
Cleopatra
Den gule bilen
Den lille soldat
Den store flukten
Det forgjettede land
Det spøker på Hill House
Det er meg han har vært hos
Dragées au poivre
Elskere
Englebukten
Flytt deg, elskling
Fra havn til havn
Freske fraspark
From Russia with Love
Fuglene
=== H - N ===
Hvem svindler hvem?
Irma la Douce
It's a Mad, Mad, Mad, Mad World
Jason and the Argonauts
Langskipene
Leoparden
The Lonely Stage
Nattverdsgjestene
Nongnu
=== O - U ===
Papirdragen
Pappas venninner
Prisen
Promises! Promises!
Ravnen
Skapt for kjærlighet
Sten Stensson kommer tillbaka
Tjeneren
Tom Jones
Tre da'r i buren
Tystnaden
=== V - Å ===
Zapruder-filmen
== Eksterne lenker ==
(en) 1963 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1963 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1963.
| 16,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_av_Devizes
|
2023-02-04
|
Richard av Devizes
|
['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1200', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Fødsler i 1150', 'Kategori:Kronikører', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wiltshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Richard av Devizes var en engelsk krønikeskriver og en munk ved klosteret oppkalt etter Sankt Svithun ved Winchester som levde og var virksom på slutten av 1100-tallet.
Hans fødested er antagelig indikert av hans etternavn, Devizes i Wiltshire, men om hans liv vet vi ingenting. Han er kreditert av John Bale (død 1563) med komposisjonen til Annales de Wintonia som ble redigert av Henry Richards Luard i hans andre bind av Annales Monastici. Om dette er korrekt så levde krønikeskribenten etter at kong Rikard I døde i 1199.
I hans redegjørelse av kroningen av Rikard Løvehjerte i 1189 var han den første som benyttet begrepet «holocaust» om massemordet på jødene i London, skjønt bruken av dette ordet refererer kun til «offer ved ild». Det var også skjebnen til jødene da husene deres ble satt i brann for å tvinge dem ut slik at pøbelen kunne slå dem ihjel:
Så lenge var varigheten av dette kjente mysterium, at dette holocaust kunne knapt bli utført den påfølgende dagen.
|
Richard av Devizes var en engelsk krønikeskriver og en munk ved klosteret oppkalt etter Sankt Svithun ved Winchester som levde og var virksom på slutten av 1100-tallet.
Hans fødested er antagelig indikert av hans etternavn, Devizes i Wiltshire, men om hans liv vet vi ingenting. Han er kreditert av John Bale (død 1563) med komposisjonen til Annales de Wintonia som ble redigert av Henry Richards Luard i hans andre bind av Annales Monastici. Om dette er korrekt så levde krønikeskribenten etter at kong Rikard I døde i 1199.
I hans redegjørelse av kroningen av Rikard Løvehjerte i 1189 var han den første som benyttet begrepet «holocaust» om massemordet på jødene i London, skjønt bruken av dette ordet refererer kun til «offer ved ild». Det var også skjebnen til jødene da husene deres ble satt i brann for å tvinge dem ut slik at pøbelen kunne slå dem ihjel:
Så lenge var varigheten av dette kjente mysterium, at dette holocaust kunne knapt bli utført den påfølgende dagen.
== Chronicon ==
Chronicon de rebus gestis Ricardi Primi (1192) er det verk som hovedsakelig har gjort Richard av Devizes kjent, og dekker de første tre årene av Rikard Is regime. Det er en praktisk redegjørelser av hendelser i England og i Det hellige land i løpet av det tredje korstog. Fortelleren av krøniken er en fransk-jødisk lappeskomaker som gir råd til unge franske kristne som tenker på å besøke England.
For hendelsene av korstoget selv er det en del som har betraktet Richard av Devizes som en svak autoritet, men hans redegjørelse av forberedelsene til korstoget, og av de engelske hendelsene i kongens fravær er verdifulle til tross for flere mulige unøyaktigheter.
I nyere tid har det kommet en ny lesning av krøniken hovedsakelig på grunn av det uforholdsmessige antallet av klassiske og bibelske referanser som verket er fylt med (se Anthony P. Bales artikkel, sitert nedenfor). Heller enn å være en sannferdig historisk redegjørelse blir Devizes' tekst nå lest som en elegant satire og en utfordring av samtidige kristne myter mot det jødiske samfunnet og dets skikker, særlig til de som angår de påståtte rituelle mordene på kristne gutter av jøder i Winchester. Det er imidlertid intet forsvar for det jødiske samfunnet. Andre har sett på forfatteren som særdeles konservativ, dypt forankret i fordommene til hans klosterorden, og kan bli vurdert på som fiendtlig innstilt til jødene og til Englands kansler, William Longchamp.
Devizes skriver i levende, fyndig og epigrammatisk stil, hans latin viser påvirkningen av 1100-tallets renessanse i dens forfinelse og i dens levninger av klassiske poeter.
== Bibliografi ==
For trykte utgaver av Chronicon de rebus gestis Ricardi Primi:
Ved J. Stevenson (Eng. Historical Soc., 1838)
Ved R. Howlett i Chronicles of the Reigns of Stephen, Henry II and Richard I, vol. iii. (Rolls Series, 1886);
The Annales de Wintonia i H. R. Luards Annales Monastici, vol. ii. (Rolls Series, London, 1864-69).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bale, Anthony P. (2000): «Richard of Devizes and Fictions of Judaism», i Jewish Culture and History 3.2, 55-72.
Partner, Nancy (2012): «Richard of Devizes: The Monk Who Forgot to be Medieval» i: Glenn, Jason (red): The Middle Ages in Texts and Texture: Reflections on Medieval Sources, Toronto, University of Toronto
== Eksterne lenker ==
«Richard of Devizes (DNB00)» i: Dictionary of National Biography, 1885-1900, Volume 48, via WikiSource
«Chronicle of the deeds of Richard I» oversatt av John Allen Giles.
|
Richard av Devizes var en engelsk krønikeskriver og en munk ved klosteret oppkalt etter Sankt Svithun ved Winchester som levde og var virksom på slutten av 1100-tallet.
| 16,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bardse
|
2023-02-04
|
Bardse
|
['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Båttyper', 'Kategori:Seilskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-05']
|
Bardsen eller baardsen er en middelalderlig skipstype som eksisterte fra 1300-tallet til 1500-tallet. I nederlandsk litteratur er skipstypen omtalt som bartze der den var videreutviklet til et rent fraktfartøy. Skipstypen er lite kjent for ettertiden og er dermed omdiskutert for skipshistorikerne som rent faktisk har lite å bygge på. Bare én sikker avbildning av et skip betegnet som en «bardse» er bevart på et kobberstikk fra ca. 1480. Denne skipstypen hadde eksisterte i Nord-Europa under betegnelsen bardser i Danmark, Sverige, Finland, Tyskland og Nederland.
|
Bardsen eller baardsen er en middelalderlig skipstype som eksisterte fra 1300-tallet til 1500-tallet. I nederlandsk litteratur er skipstypen omtalt som bartze der den var videreutviklet til et rent fraktfartøy. Skipstypen er lite kjent for ettertiden og er dermed omdiskutert for skipshistorikerne som rent faktisk har lite å bygge på. Bare én sikker avbildning av et skip betegnet som en «bardse» er bevart på et kobberstikk fra ca. 1480. Denne skipstypen hadde eksisterte i Nord-Europa under betegnelsen bardser i Danmark, Sverige, Finland, Tyskland og Nederland.
== Bardsen ==
De første omtalelser om denne betegnelsen stammet fra 1300-tallet om et større rofartøy for transport av folk, gjerne til krigsformål med opphav i Nederland. Et slikt krigsfartøy for transport av stridsberedne folk formodentlig var lik en «barge» fra de engelske øyene og Flandern, et bysegl fra Damme i Flandern vist en barge som også var brukt som et lastskip i 1400-tallet. Bardsen var ved midten av 1400-tallet definert både som et krigsskip og et fraktskip.
I 1461 var to store bardser med på en liste over skipene i den danske flåten som hanseatene hadde fått laget. Ett av disse skipene hadde 150 krigsfolk ombord og forkastell. Ved dette tidspunktet hadde skipstypen blitt videreutviklet til kravellbygde storskip med rett stevn og et halvdekk helt fram til stormasten.
Kobberstikket signert W.A. fra ca. 1480 vist et havarert og drektig skip med brutte master som er beskrevet som en «bardze». Den flamske mestergravøren er bedre kjent for hans kobberstikket Kraeck fra ca. 1470 til 1480 som gjenviste et av de beste avbildninger fra 1400-tallet om en karack. Det havarerte skipet var kravellbygget med et halvdekk opptil halvparten av skrogets lengde, et kort, trekantet forkastell på forstevnen og én stormast samt to mindre master. Den mindre fokkemasten hellet forutover på forstevnen med et lite råseil, og fra forstevnen stakk et baugspyd oppover i lufta. Langt akterut helt på hakkebrettet der akterskipet sluttet, var en mesanmast antagelig med et latinseil reist.
Et brev datert til 1481 fra Danmark omkring regnskap på tilbehør for danskekongens storskip, vist at bardsen hadde fire ankre.
Fra ca. 1565 hadde et kobberstikk blitt laget for å vise forskjellige skipstyper av den berømte kunstneren Pieter Brueghel den eldre. På dette kobberstikket var et skip med firkantede halvkastell helt fram til stormasten og en rett forstevn med innesvingende skipssider opp mot fordekket omtalt som en «bardse» med fire master. Utseendet på dette skipet har også vært sett på en rekke andre avbildninger fra 1500-tallet fra Vest-Europa.
== Litteratur ==
Renæssancens Fartøjer -sejlads og søfart i Danmark 1550-1650, Ole Mortensøn 1995 ISBN 87-88509-14-11
Flådens fødsel, Jørgen H. Barfod 1990 ISBN 87-87720-08-6
|
Bardsen eller baardsen er en middelalderlig skipstype som eksisterte fra 1300-tallet til 1500-tallet. I nederlandsk litteratur er skipstypen omtalt som bartze der den var videreutviklet til et rent fraktfartøy.
| 16,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_I_av_Burgund
|
2023-02-04
|
Robert I av Burgund
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1076', 'Kategori:Fødsler i 1011', 'Kategori:Hertuger av Burgund', 'Kategori:Huset Burgund', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Robert I Capet eller Robert I av Frankrike (også kalt Robert le Vieux, født 1011, død 21. mars 1076) var hertug av Burgund i tiden mellom 1032 og til sin død. Robert var sønn av kong Robert II av Frankrike og var bror av Henrik I av Frankrike.
I 1025 da hans eldste bror Hugo Magnus var død, hadde han og Henrik I gått til opprør mot sin far og de beseiret ham, og tvang ham tilbake til Paris. I 1031 etter at deres far kongen var død deltok Robert i et opprør mot sin bror, noe han fikk støtte fra sin mor, dronning Constance av Arles. Fred ble kun oppnådd da Robert ble gitt hertugdømmet Burgund i 1032.
I løpet av sitt regime var han knapt mer enn en røverbaron som hadde liten eller ingen kontroll over sin vasaller, og han plyndret deres eiendommer stadig vekk, særlig de som tilhørte kirken. Han tok inntektene til bispedømmet Autun og vin fra kannikene i Dijon. Han gjorde innbrudd i klosteret Saint-Germain i Auxerre. I 1055 forviste han sin hustru, Helie av Semur, og myrdet hennes bror Joceran og hennes far Dalmace I av Semur med sine egne hender. I det samme året nektet Harduoin, biskopen av Langres, innvie kirken i Sennecy slik at den ikke «ble utsatt for hertugens vold».
Hans første sønn Hugo døde i et slag da han var ung og hans andre sønn, Henrik, døde også før ham selv (ca. 1071). Han ble etterfulgt av Henriks eldste sønn, hans sønnesønn Hugo I av Burgund, men han abdiserte kort tid etter til fordel for sin yngre bror Eudes I av Burgund.
|
Robert I Capet eller Robert I av Frankrike (også kalt Robert le Vieux, født 1011, død 21. mars 1076) var hertug av Burgund i tiden mellom 1032 og til sin død. Robert var sønn av kong Robert II av Frankrike og var bror av Henrik I av Frankrike.
I 1025 da hans eldste bror Hugo Magnus var død, hadde han og Henrik I gått til opprør mot sin far og de beseiret ham, og tvang ham tilbake til Paris. I 1031 etter at deres far kongen var død deltok Robert i et opprør mot sin bror, noe han fikk støtte fra sin mor, dronning Constance av Arles. Fred ble kun oppnådd da Robert ble gitt hertugdømmet Burgund i 1032.
I løpet av sitt regime var han knapt mer enn en røverbaron som hadde liten eller ingen kontroll over sin vasaller, og han plyndret deres eiendommer stadig vekk, særlig de som tilhørte kirken. Han tok inntektene til bispedømmet Autun og vin fra kannikene i Dijon. Han gjorde innbrudd i klosteret Saint-Germain i Auxerre. I 1055 forviste han sin hustru, Helie av Semur, og myrdet hennes bror Joceran og hennes far Dalmace I av Semur med sine egne hender. I det samme året nektet Harduoin, biskopen av Langres, innvie kirken i Sennecy slik at den ikke «ble utsatt for hertugens vold».
Hans første sønn Hugo døde i et slag da han var ung og hans andre sønn, Henrik, døde også før ham selv (ca. 1071). Han ble etterfulgt av Henriks eldste sønn, hans sønnesønn Hugo I av Burgund, men han abdiserte kort tid etter til fordel for sin yngre bror Eudes I av Burgund.
== Familie ==
Han giftet seg med sin første hustru Helie av Semur en gang rundt 1033, og støtte henne fra seg i 1046. Robert fikk fem barn med henne:
Hugo (1034 – 1059), drept i slag
Henrik av Burgund (1035 – ca. 1074)
Robert (1040 – 1113), forgiftet; gift med Violante av Sicilia, datter av Roger I av Sicilia
Simon (1045 – 1087)
Constance av Burgund (1046 – 1093), gift med Alfonso VI av CastillaMed sin andre hustru, Ermengarde av Anjou, datter av Fulko III av Anjou, fikk han en datter:
Hildegard av Burgund (ca. 1056 – 1104), gift med hertug Vilhelm VIII av Aquitaine
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gwatking, H. M., Whitney, J. P., et al.: Cambridge Medieval History: Bind III – Germany and the Western Empire. Cambridge University Press: London, 1930.
|
Robert I Capet eller Robert I av Frankrike (også kalt Robert le Vieux, født 1011, død 21. mars 1076) var hertug av Burgund i tiden mellom 1032 og til sin død.
| 16,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1964
|
2023-02-04
|
Filmåret 1964
|
['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1964', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1964', 'Kategori:Utgivelser fra 1964', 'Kategori:Verk fra 1964']
|
Filmåret 1964 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1964.
|
Filmåret 1964 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1964.
== Årets filmer ==
=== # ===
3 Nuts in Search of a Bolt
491
=== A - G ===
A Hard Day's Night
Alle tiders kupp
Blod og svarte kniplinger
Bryllupsbesvær
The Comedy of Terrors
Den store ulven kaller
Dr. Strangelove
Drapsmenn
Einer frisst den anderen
En heldig spekulant
Evil of Frankenstein, The
Fail-Safe
For ikke å snakke om alle disse vakre kvinner
For en neve dollar
Fuharankenshutain tai baragon
Ghidorah, the Three-Headed Monster
Goldfinger
Goodbye Charlie
=== H - N ===
Hvor skal dette ende?
Hysj hysj Charlotte
Iguananatten
Kjærlighetskarusellen
Kyss meg, tosken
L'amore primitivo
Le voleur de Tibidabo
Mannen fra Rio
Mary Poppins
Mothra vs. Godzilla
My Fair Lady
=== O - U ===
Onibaba – djevle-kvinnene
Outsiderbanden
Paraplyene i Cherbourg
Pus ta meg!
Tjorven, Båtsmann og Moses
=== V - Å ===
Viva Las Vegas
Åsa-Nisse i popform
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Fødsler ==
7. januar – Nicolas Cage, amerikansk skuespiller.
9. januar – Rasmus Troedsson, svensk skuespiller og forfatter
18. januar – Jane Horrocks, britisk skuespiller.
23. januar – Mariska Hargitay, amerikansk skuespillerinne
27. januar – Bridget Fonda, amerikansk skuespiller.
1. februar – Linus Roache, britisk skuespiller.
5. februar
Helena Bergström, svensk skuespiller.
Laura Linney, amerikansk skuespiller.
6. februar – Karin Falck, svensk barneskuespiller.
13. februar – Penelope Ann Miller, amerikansk skuespiller.
14. februar – Mark Addy, britisk skuespiller.
15. februar – Chris Farley, amerikansk skuespiller og komiker (død 1997)
18. februar – Matt Dillon, amerikansk skuespiller.
20. februar – French Stewart, amerikansk skuespiller.
24. februar
Bill Bailey, engelsk komiker, skuespiller og musiker.
Todd Field, amerikansk skuespiller, manusforfatter og regissør.
9. mars – Juliette Binoche, fransk skuespiller.
11. mars – Emma Chambers, britisk skuespiller
16. mars – Gore Verbinski, amerikansk filmregissør.
17. mars – Rob Lowe, amerikansk skuespiller.
19. mars – Jake Weber, britisk skuespiller.
30. mars – Ian Ziering, amerikansk skuespiller.
7. april – Russell Crowe, newzealandsk skuespiller
20. april
Crispin Glover, amerikansk skuespiller.
Andy Serkis, britisk skuespiller.
21. april – Johan Bergman, svensk regissør og barneskuespiller.
24. april
Cedric the Entertainer, amerikansk skuespiller.
Djimon Hounsou, beninsk-amerikansk skuespiller
25. april – Hank Azaria, amerikansk skuespiller.
28. april – Malin Gjörup, svensk skuespiller og operaartist, mezzosopran.
29. april – Tintin Anderzon, svensk skuespiller.
8. mai – Niels Jensen, svensk skuespiller, sanger og låtskriver.
23. mai – Angela Kovács, svensk skuespiller.
2. juni – Caroline Link, tysk regissør
3. juni – James Purefoy, britisk skuespiller.
4. juni – Sean Pertwee, britisk skuespiller
9. juni – Martina Haag, svensk skuespiller, kronikør og forfatter.
3. juli – Yeardley Smith, amerikansk skuespiller
10. juni
Christopher Penn, amerikansk skuespiller.
15. juni – Courteney Cox, amerikansk skuespillerinne
22. juni – Henrik Mestad, norsk skuespiller og forfatter
23. juni – Joss Whedon, amerikansk regissør, manusforfatter og produsent.
5. juli
Ronald D. Moore, amerikansk TV-produsent og manusforfatter.
Andreas Nilsson, svensk skuespiller.
9. juli – Courtney Love, amerikansk skuespiller.
10. juli – Marit Synnøve Berg, norsk skuespillerinne
22. juli
John Leguizamo, colombiansk skuespiller.
Anneke von der Lippe, norsk skuespiller.
26. juli
Sandra Bullock, amerikansk skuespiller.
John Christian Rosenlund, norsk filmfotograf
9. august – Måns Ekman, svensk produksjonsassistent og skuespiller.
14. august – Brannon Braga, amerikansk manusforfatter og TV-produsent.
28. august – Dermot Keaney, britisk skuespiller.
2. september – Keanu Reeves, kanadisk skuespiller.
4. september – Simon Andersen, dansk–norsk skuespiller
5. september – Amanda Ooms, svensk skuespiller.
7. september – Andrine Sæther, norsk skuespillerinne
14. september – Faith Ford, amerikansk skuespiller.
30. september – Monica Bellucci, italiensk skuespiller og fotomodell.
3. oktober – Clive Owen, britisk skuespiller
9. oktober – Guillermo del Toro, mexicansk filmregissør, manusforfatter og filmprodusent.
23. oktober – Camilla Henemark, svensk sanger, skuespiller, modell og debattant.
3. november – Paprika Steen, dansk skuespiller og regissør.
9. november – Robert Duncan McNeill, amerikansk skuespiller.
16. november – Valeria Bruni Tedeschi, fransk–italiensk skuespillerinne
29. november – Don Cheadle, amerikansk skuespiller
4. desember – Marisa Tomei, amerikansk skuespillerinne
8. desember
Maria Antoniou, svensk skuespiller.
Teri Hatcher, amerikansk skuespiller.
12. desember – Birger Österberg, svensk skuespiller.
14. desember – Erik Skjoldbjærg, norsk regissør
20. desember – Robert Gustafsson, svensk skuespiller og komiker.
== Dødsfall ==
13. januar – Semmy Friedmann, svensk skuespiller
4. februar – Sven-Otto Lindqvist, svensk skuespiller
20. februar – John Botvid, svensk skuespiller, komiker, revyforfatter
2. mars – Frans Oscar Öberg, svensk skuespiller
19. april – Adolf Jahr, svensk skuespiller
3. juni – Mary Rapp, svensk skuespiller
24. september – Gösta Stevens, svensk journalist, manusforfatter, regissør, sangtekstforfatter og oversetter
9. oktober – Tollie Zellman, svensk skuespiller
17. oktober – Paul Hagman, svensk skuespiller
1. november – Sture Lagerwall, svensk skuespiller og regissør
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1964 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1964 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1964.
| 16,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Jerebko
|
2023-02-04
|
Jonas Jerebko
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Borås', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske basketballspillere']
|
Jonas Jerebko (født 2. mars 1987 i Borås, Sverige) er en svensk basketballspiller for det amerikanske NBA-laget Golden State Warriors.
|
Jonas Jerebko (født 2. mars 1987 i Borås, Sverige) er en svensk basketballspiller for det amerikanske NBA-laget Golden State Warriors.
== Oppvekst ==
Jerebko er sønn av tidligere Syracuse University-spiller Chris Jerebko, som senere spilte profesjonelt i Sverige og slo seg ned der.
Jonas signerte en kontrakt som gjorde at han skulle spille for University of Buffalo i farens hjemby, men han bestemte seg heller for å gi opp utdanningen til fordel for en profesjonell karriere.
== Europeisk karriere ==
Jonas Jerebko begynte karrieren sin for Borås Basket, og i 2006–2007-sesongen signerte han for det svenske topplaget Plannja Basket, der han og laget ble svenske mestere. Etter denne sesongen signerte han en proffkontrakt for det italienske laget Pallacanestro Biella.
== NBA-karriere ==
Jerebko annonserte at han ville være med i NBA-draftet i 2008, men senere trakk han tilbake denne meldingen. Begrunnelsen var at han ønsket å være i Italia et år til for å få mer erfaring før han skulle til NBA. Tidligere collegetrener og nåværende ESPN-analytiker Fran Fraschilla utnevnte Jerebko til den femte beste europeiske spilleren i NBA-draftet i 2009. Han ble valgt i andre runde som nummer 39 totalt i dette draftet av Detroit Pistons. Han er den første svenske landslagsspilleren som har spilt i NBA, selv om Maciej Lampe, Damir Markota og Joakim Noah alle er delvis svenske. Han er den andre spilleren med oppvekst i Norden som har spilt i NBA siden Torgeir Bryn i 1989.
== Landslagsspill ==
Jerebko har spilt 10 landskamper for Sveriges herrelandslag i basketball.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jonas Jerebko – FIBA
(en) Jonas Jerebko – eurobasket.com
(en) Jonas Jerebko – Basketball-Reference.com
Italia-profil
Draftexpress.com profil
NBADraft.net profil
|
USD/år
| 16,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ermengarde_av_Anjou
|
2023-02-04
|
Ermengarde av Anjou
|
['Kategori:Adelige franskmenn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1076', 'Kategori:Fødsler i 1018', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Angers', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Ermengarde av Anjou (født ca. 1018, død 18. mars 1076), datter av greve Fulko III av Anjou og Hildegarde av Metz ble født i Angers, og ble myrdet i kirken Fleurey-sur-Ouche, Côte-d'Or.
Hun ble gift for andre gang i 1048 med Robert I «le Vieux», hertug av Burgund. Hun ble drept sammen med sin ektemannFra sitt første ekteskap med Geoffrey II, greve av Gâtinais, hadde hun følgende barn:
Hildegarde de Château-Landon
Geoffrey III av Anjou
Fulko IV av AnjouFra sitt andre ekteskap med Robert I, hertug av Burgund fikk en datter:
Hildegard av Burgund (ca. 1056–1104), gift med hertug Vilhelm VIII av Aquitaine
|
Ermengarde av Anjou (født ca. 1018, død 18. mars 1076), datter av greve Fulko III av Anjou og Hildegarde av Metz ble født i Angers, og ble myrdet i kirken Fleurey-sur-Ouche, Côte-d'Or.
Hun ble gift for andre gang i 1048 med Robert I «le Vieux», hertug av Burgund. Hun ble drept sammen med sin ektemannFra sitt første ekteskap med Geoffrey II, greve av Gâtinais, hadde hun følgende barn:
Hildegarde de Château-Landon
Geoffrey III av Anjou
Fulko IV av AnjouFra sitt andre ekteskap med Robert I, hertug av Burgund fikk en datter:
Hildegard av Burgund (ca. 1056–1104), gift med hertug Vilhelm VIII av Aquitaine
== Se også ==
Ermengarde II av Anjou (død 1146), hennes barnebarn, datter av grev Fulko IV av Anjou
== Referanser ==
|
Ermengarde av Anjou (født ca. 1018, død 18.
| 16,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Walsh
|
2023-02-04
|
Joe Walsh
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wichita', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Joseph Fidler Walsh (født 20. november 1947 i Wichita i Kansas) er en amerikansk gitarist og låtskriver.
Han er best kjent for sin tid med Eagles, men har også hatt suksess med sin solokarriere og er en mye brukt studiomusiker. Walsh ble først med i James Gang i 1969. Der var han medlem frem til 1972, og forflyttet seg deretter til bandet Barnstorm. I 1976 gikk han til Eagles. «Hotel California» var det første albumet han var med på å lage. Han har også spilt i Ringo Starr & His All-Starr Band. Han var også medlem i supergruppen The Best, sammen med Keith Emerson (fra Emerson, Lake & Palmer) på keyboards, John Entwistle (fra The Who) på bassgitar og sang, Jeff "Skunk" Baxter (fra Steely Dan og The Doobie Brothers) på gitar og Simon Phillips (Fra The Jack Bruce Band, 801, The Jeff Beck Group og Toto på trommer).
På midten av 1960-tallet, etter studier ved Kent State University, spilte Walsh med forskjellige lokale band fra Ohio før han ble mer kjent som medlem av the James Gang, et band fra Cleveland, Ohio der deres hit «Funk #49» fremhevet hans kvalitet både som gitarist og sanger. Roger Abramson, en konsertprodusent og manager, signerte the James Gang til BPI i Cleveland. Etter at han forlot James Gang i 1972, dannet Walsh bandet Barnstorm sammen med Joe Vitale og Kenny Passarelli, en bassist fra Colorado, der Walsh bodde etter å ha flyttet Ohio. Selv om bandet holdt sammen i tre år og spilte inn tre album, blr det markedsført som soloprosjektet til Walsh. Det siste albumet til Barnstorm, So What fra 1974 inneholdt mange gjesteopptredener fra medlemmer av Eagles, som nettopp hadde fått kontrakt med Walshs produsent, Bill Szymczyk.
Etter anbefaling fra Szymczyk's, ble Walsh medlem i Eagles i 1975, som bandets gitarist og keyboardspiller etter at Bernie Leadon hadde sluttet i Eagles. Hotel California var det første albumet med Eagles Walsh deltok på. In 1998 bedømte magasinet "Guitarist" gitarsoloene på Hotel California av Walsh og Don Felder som de beste gitarsoloene noensinne. Magasinet "Guitar World" bedømte gitarsoloene som nummer åtte på "Top 100 Guitar Solos". Som medlem av The Eagles, ble Walsh innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 1998 og i "Vocal Group Hall of Fame" i 2001.
Foruten innspillinger med forskjellige band, ga han selv ut 12 studioalbum, 6 samlingsalbum og to livealbum. Som soloartist kom han på hitlistene med «Rocky Mountain Way», «Life's Been Good», «All Night Long», «A Life of Illusion» og «Ordinary Average Guy».
|
Joseph Fidler Walsh (født 20. november 1947 i Wichita i Kansas) er en amerikansk gitarist og låtskriver.
Han er best kjent for sin tid med Eagles, men har også hatt suksess med sin solokarriere og er en mye brukt studiomusiker. Walsh ble først med i James Gang i 1969. Der var han medlem frem til 1972, og forflyttet seg deretter til bandet Barnstorm. I 1976 gikk han til Eagles. «Hotel California» var det første albumet han var med på å lage. Han har også spilt i Ringo Starr & His All-Starr Band. Han var også medlem i supergruppen The Best, sammen med Keith Emerson (fra Emerson, Lake & Palmer) på keyboards, John Entwistle (fra The Who) på bassgitar og sang, Jeff "Skunk" Baxter (fra Steely Dan og The Doobie Brothers) på gitar og Simon Phillips (Fra The Jack Bruce Band, 801, The Jeff Beck Group og Toto på trommer).
På midten av 1960-tallet, etter studier ved Kent State University, spilte Walsh med forskjellige lokale band fra Ohio før han ble mer kjent som medlem av the James Gang, et band fra Cleveland, Ohio der deres hit «Funk #49» fremhevet hans kvalitet både som gitarist og sanger. Roger Abramson, en konsertprodusent og manager, signerte the James Gang til BPI i Cleveland. Etter at han forlot James Gang i 1972, dannet Walsh bandet Barnstorm sammen med Joe Vitale og Kenny Passarelli, en bassist fra Colorado, der Walsh bodde etter å ha flyttet Ohio. Selv om bandet holdt sammen i tre år og spilte inn tre album, blr det markedsført som soloprosjektet til Walsh. Det siste albumet til Barnstorm, So What fra 1974 inneholdt mange gjesteopptredener fra medlemmer av Eagles, som nettopp hadde fått kontrakt med Walshs produsent, Bill Szymczyk.
Etter anbefaling fra Szymczyk's, ble Walsh medlem i Eagles i 1975, som bandets gitarist og keyboardspiller etter at Bernie Leadon hadde sluttet i Eagles. Hotel California var det første albumet med Eagles Walsh deltok på. In 1998 bedømte magasinet "Guitarist" gitarsoloene på Hotel California av Walsh og Don Felder som de beste gitarsoloene noensinne. Magasinet "Guitar World" bedømte gitarsoloene som nummer åtte på "Top 100 Guitar Solos". Som medlem av The Eagles, ble Walsh innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 1998 og i "Vocal Group Hall of Fame" i 2001.
Foruten innspillinger med forskjellige band, ga han selv ut 12 studioalbum, 6 samlingsalbum og to livealbum. Som soloartist kom han på hitlistene med «Rocky Mountain Way», «Life's Been Good», «All Night Long», «A Life of Illusion» og «Ordinary Average Guy».
== Privatliv ==
Joe Walsh har vært gift fem ganger. Han var i en kort periode gift med Margie Walsh på 1960-tallet, med Stefany Rhodes fra 1971 til 1978, med Juanita Boyer fra 1980 til 1988 og med Denise Driscoll fra 1999 til 2006. Walsh giftet seg med Marjorie Bach (søster til Barbara Bach som er gift med Ringo Starr) i Los Angeles 13. desember 2008.
Datteren til Walsh, Lucy Walsh, er musiker som jobbet med Ashlee Simpson og andre. Hun ha ut sitt debutalbum, Lost in the Lights, i 2007.
Walsh's eldste datter, Emma Kristen, ble født i 1971 og døde i 1974, 3 år gammel av skader hun fikk i en bilulykke. Denne tragiske hendelsen inspirerte Walsh til låten «Song for Emma» på hans soloalbum So What som ble utgitt senere det året.
Walsh har meddelt at han lider av ADHD, Tvangslidelse og Asperger syndrom. Han har også slitt med avhengighet av alkohol og narkotika. Men la det bak seg i 1993.
== Diskografi ==
James Gang
Yer' Album (1969)
James Gang Rides Again (1970)
Thirds (1971)
James Gang Live in Concert (1971)
The Best Of The James Gang Featuring Joe Walsh (1973)
The James Gang 16 Greatest Hits (1973)Eagles
Hotel California (1976)
The Long Run (1979)
Eagles Live (1980)
Hell Freezes Over (1994)
Long Road Out of Eden (2007)Barnstorm
Barnstorm (1972)
The Smoker You Drink, the Player You Get (1973)Med REO Speedwagon
Ridin' the Storm Out (1973)Med Ringo Starr
Old Wave (1983)
Ringo Starr & His All-Starr Band (1990)
Ringo Starr and His All Starr Band Volume 2: Live from Montreux (1993)
Vertical Man (1998)
VH1 Storytellers (1998)
Y Not (2010)
Ringo 2012 (2012)
Postcards from Paradise (2015)
Give More Love (2017)
What's My Name (2019)
Zoom In (2021)
Change the World (EP) (2021)Soloalbum
So What (1974)
You Can't Argue with a Sick Mind (1976)
But Seriously Folks (1978)
There Goes the Neighborhood (1981)
You Bought It, You Name It (1983)
The Confessor (1985)
Got Any Gum? (1987)
Ordinary Average Guy (1991)
Songs for a Dying Planet (1992)
Analog Man (2012)
All Night Long: Live in Dallas (2013)Singler (utvalg)
Topp 50 på Billboard Hot 100
«Rocky Mountain Way» (#23) (1973)
«Life's Been Good» (#12) (1978)
«All Night Long» (#19) (1980)
«A Life of Illusion» (#34) (1981)Samlealbum
The Best of Joe Walsh (1978)
So Far So Good (1978)
Rocky Mountain Way (1985)
Welcome to the Club (1988)
Look What I Did! (1995)
Joe Walsh's Greatest Hits – Little Did He Know... (1997)
The Best of Joe Walsh & The James Gang 1969-1974 (1997)Andre samarbeid
Indianola Mississippi Seeds – B.B. King (1970)
L.A. Midnight – B.B. King (1972)
All American Boy - Rick Derringer (1973)
The Kids & Me - Billy Preston (1974)
Souvenirs - Dan Fogelberg (1974)
Stone Alone - Bill Wyman (1976)
A Night on the Town - Rod Stewart (1976)
Black Rose - J. D. Souther (1976)
Act Like Nothing's Wrong - Al Kooper (1976)
Nether Lands - Dan Fogelberg (1977)
Little Criminals - Randy Newman (1977)
Earth & Sky - Graham Nash (1980)
Bad Luck Streak in Dancing School - Warren Zevon (1980)
Wild Heart of the Young - Karla Bonoff (1982)
I Can't Stand Still - Don Henley (1982)
Lionel Richie - Lionel Richie (1982)
Ross - Diana Ross (1983)
No Lookin' Back - Michael McDonald (1986)
Back in the High Life - Steve Winwood (1986)
Richard Marx - Richard Marx (1987)
Wilson Phillips - Wilson Phillips (1990)
Red House - Albert King (1991)
The Fire Inside - Bob Seger (1991)
Not Alone - Thomas Jefferson Kaye (1992)
Vertical Man - Ringo Starr (1998)
The Wind - Warren Zevon (2003)
Long Way Home - Frankie Miller (2006)
Just Who I Am: Poets & Pirates - Kenny Chesney (2007)
Sonic Highways - Foo Fighters (2014)
Songs of Cinema - Michael Bolton (2017)
TajMo - Taj Mahal, Keb' Mo' (2017)
Threads - Sheryl Crow (2019)
Brother Johnny - Edgar Winter (2022)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Joe Walsh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joe Walsh på Internet Movie Database
(fr) Joe Walsh på Allociné
(en) Joe Walsh på AllMovie
(en) Joe Walsh hos Rotten Tomatoes
(en) Joe Walsh hos The Movie Database
(en) Joe Walsh på Apple Music
(en) Joe Walsh på Discogs
(en) Joe Walsh på MusicBrainz
(en) Joe Walsh på SoundCloud
(en) Joe Walsh på Spotify
(en) Joe Walsh på Songkick
(en) Joe Walsh på Last.fm
(en) Joe Walsh på AllMusic
(en) Joe Walsh på Twitter
(en) Joe Walsh på Facebook
Joe Walsh på Instagram
(en) Joe Walsh på YouTube
(en) Joe Walsh på Myspace
|
Joseph Fidler Walsh (født 20. november 1947 i Wichita i Kansas) er en amerikansk gitarist og låtskriver.
| 16,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl-Henric_Svanberg
|
2023-02-04
|
Carl-Henric Svanberg
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jokkmokk kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forretningsfolk', 'Kategori:Svenske konsernsjefer']
|
Carl-Henric Svanberg (født 29. mai 1952) er en svensk næringslivsleder og styreleder for BP. Han var konsernsjef for Ericsson fra 2003 til 2009.
|
Carl-Henric Svanberg (født 29. mai 1952) er en svensk næringslivsleder og styreleder for BP. Han var konsernsjef for Ericsson fra 2003 til 2009.
== Referanser ==
|
Carl-Henric Svanberg (født 29. mai 1952) er en svensk næringslivsleder og styreleder for BP.
| 16,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Golets-Tornyj-gruppen
|
2023-02-04
|
Golets-Tornyj-gruppen
|
['Kategori:148°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Golets-Tornyj-gruppen er en gruppe sinderkjegler nord på øya Iturup i Kurilene i Russland.
|
Golets-Tornyj-gruppen er en gruppe sinderkjegler nord på øya Iturup i Kurilene i Russland.
== Kilder ==
Golets-Tornyj-gruppen på Global Volcanism Program
|
Golets-Tornyj-gruppen er en gruppe sinderkjegler nord på øya Iturup i Kurilene i Russland.
| 16,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogmo_videreg%C3%A5ende_skole
|
2023-02-04
|
Skogmo videregående skole
|
['Kategori:59,1°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Skoler i Skien', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Utdanningsstubber', 'Kategori:Videregående skoler i Vestfold og Telemark']
|
Skogmo videregående skole er en videregående skole som ligger i Skien.
|
Skogmo videregående skole er en videregående skole som ligger i Skien.
== Historie ==
Skogmo videregående skole ble opprettet 1. august 1983. Skolens første rektor var Sigmund Steenbuch. Skolen leide lokaler av Skien kommune i lokalene til Skogmo ungdomsskole på Kjørbekkhøgda.
Fagområdene var i starten elektro, sosial– og helsefag, tegning, form– og farge, husflid og estetiske fag i tillegg til gruppe for psykisk utviklingshemming.
1. august 1984 ble Klosterskogen videregående skoles avdeling i Kjørbekk lagt under administrasjon av Skogmo videregående skole. Byggfag, automasjon og el.verk ble en del av tilbudet til Skogmo.
Arne Koch ble rektor i 1994 og avd. Kjørbekk ble ledet av inspektør Karl Rolf Helgesen. Dagens rektor er Morten Berg-Jensen.
I 1988 leide skolen et bygg i Bedriftsveien som ble bygget til elektro og byggfagavdelingen.
I 1990 leide skolen Klosterskogen barneskole hvor flere helse- og sosialklasser ble opprettet.
I 1992 fikk skolen kjøpt 5,5 mål ny tomt på Kjørbekk og utvidelse av skolebyggene satt i gang. Det startet med ny betonghall med administrasjonslokaler i 2. etasje. Dette ble i sin helhet bygget av skolens elever og lærere. Byggeprosjektet var særdeles vellykket og vakte positiv oppmerksomhet både hos fylkesskolesjefen og politikerne.
Forholdene lå meget godt til rette for å bygge mer på Kjørbekk. Tilstøtende tomt ble kjøpt fra Skagerak Energi. Planer ble lagt for å bygge mer skole på Kjørbekk slik at de klassene som var på Kjørbekkhøgda kunne flyttes ned i Kjørbekkdalen der hvor skolen er i dag.
=== Utbygging 2017 ===
Skolen på Kjørbekk i Skien ble bygd ut for 144 millioner kroner og stod klar til skolestart 2017.
Skogmo videregående skole har fått oppgraderinger og utvidelser. Avdelingen for teknikk og industriell produksjon (TIP), som tidligere holdt til på Hjalmar Johansen avdeling Klosterskogen, flyttes til Skogmo videregående skole. Fellesarealer som består av kantine, bibliotek, auditorium, lærearbeidsplass og administrasjon har også blitt rehabilitert. I tillegg har det vært omfattende endringer i inngangsparti, resepsjon, kantine, auditorium, bibliotek og uteområder. Totalbudsjettet for prosjektet er 144 millioner kroner. Skoleutbyggingen ble enstemmig vedtatt av hovedutvalg for kompetanse i april 2015. Det var Skanska Norge AS som hadde totalentreprisen på utbygging av Skogmo videregående skole.
== Utdanningstilbud ==
Skolen tilbyr følgende utdanningsprogram:
Helse- og oppvekstfagAmbulansefag
Barne- og ungdomsarbeiderfag
Helsearbeiderfag
Helseservicefag
Apotekteknikk
Helsesekretær
Helse- og oppvekstfag med studiekompetanseBarne- og ungdomsarbeiderfag
Helsearbeiderfag
Bygg- og anleggsteknikkByggteknikk
Tømrer
Murer
Betongfagarbeider
Stillasbygger
Klima-, energi- og miljøteknikk
Rørlegger
Blikkenslager
Taktekker
ElektrofagElenergi
Data og elektronikk
Dataelektroniker
Automatisering
VG3 Automatisering
Teknikk og industriell produksjonKjøretøy
Bilskade, lakk og karosseri
IndustriteknologiSkolen tilbyr i tillegg voksenopplæring.
== Referanser ==
|
Videregående opplæring - vilbli.no|besøksdato=2018-12-09|språk=nb|verk=vilbli.
| 16,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utg%C3%A5ende_str%C3%B8m
|
2023-02-04
|
Utgående strøm
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oseanografi']
|
En utgående strøm (engelsk rip current) er en overflatetrøm som går ut fra strender grunnet ansamling av store lokale vannmasser inne ved stranden. Utgående strømner er særlig vanlig på strender langs kysten, og er årsak til mange drukningsulykker.
Den utgående strømmen kan være mellom 5 og 30 meter bred. På badestrender oppstår det gjerne nye strømkorridorer i intervaller på mellom 100 og 400 meter langs stranden. På en badestrand med store bølger vil man ofte kunne gjenkjenne de utgående strømmene ved å se hvor vannet har minst bølger og bølgebrus. Dette kommer av at de utgående strømmene motvirker bølgene.
|
En utgående strøm (engelsk rip current) er en overflatetrøm som går ut fra strender grunnet ansamling av store lokale vannmasser inne ved stranden. Utgående strømner er særlig vanlig på strender langs kysten, og er årsak til mange drukningsulykker.
Den utgående strømmen kan være mellom 5 og 30 meter bred. På badestrender oppstår det gjerne nye strømkorridorer i intervaller på mellom 100 og 400 meter langs stranden. På en badestrand med store bølger vil man ofte kunne gjenkjenne de utgående strømmene ved å se hvor vannet har minst bølger og bølgebrus. Dette kommer av at de utgående strømmene motvirker bølgene.
== Virkemåte ==
De utgående strømmene oppstår som følge av at bølgene frakter store vannmasser inn mot land, og at disse vannmassene må fraktes ut igjen på grunn av tyngdekraften. Det dannes derfor korridorer på stranden med jevne mellomrom som fungerer som en «motorvei» hvor vannet føres vekk fra land igjen. Sanden blir gjerne litt dypere i korridorene. Korridorene flytter seg med tiden, og av denne grunnen setter badevakter i mange land opp nye flagg hver dag for å varsle om strømninger.
== Ulykker ==
Det har blitt rapportert at mesteparten av drukningsulykker på strender på verdensbasis skjer ved at badegjester med lite kunnskap om utgående strømmer går uti vannet der hvor det ser roligst ut, uvitende om at man da står i fare for å havne i en strømkorridor. En vanlig reaksjon når man merker at man blir dratt utover er å få panikk og svømme rett mot land. Dette er livsfarlig og nyttesløst, ettersom man da svømmer mot strømmen. Strømkorridorene har vanligvis en hastighet rundt 0.5 meter per sekund, men kan bli opptil 2.5 m/s hvilket er raskere enn noe menneske kan svømme (den olympiske rekorden på 50 m fri er ca. 2.4 m/s). Resultatet er at den svømmende kan bli ført lenger vekk fra land, bli utmattet og drukne.
== Hvordan overleve en utgående strøm ==
Er man først i en utgående strøm er det tryggest å svømme parallelt med land til man slipper ut. Når man har kommet seg ut av strømkorridoren kan man svømme inn mot land igjen, eller eventuelt ligge i ro og la bølgene frakte seg inn mot land igjen.
Surfere brukere ofte utgående strømmer for å raskt komme seg ut fra stranden, og padler deretter til siden for å surfe inn igjen på bølgene.
== Navn ==
På engelsk kalles fenomenet rip current (direkte oversatt «rift-strøm»), muligens fordi det vaskes ut dype renner i sanden under de utgående strømmene som ser ut som en rift. En annen mulig grunn er at overflaten av vannet kan se ut som en rift i forhold til bølgene rundt. På dansk heter fenomenet «hestehul» eller «revlehul», og på svensk «ripström».
== Forveksling ==
Utgående strømmer forveksles iblant med undervannsstrømmer (engelsk undertow) og understrømmer (engelsk subsurface currents). Dette blir feil oversettelse, og det er dessuten en vanlig myte at man kan bli dratt under av utgående strømmer.
Undervannsstrømmer forekommer overalt hvor bølger slår mot land (i motsetning til utgående strømmer som bare skjer på enkelte steder). Undervannsstrømmene er sterkest ved bunnen, og sterkest hvor det er grunt. Man kan føle undervannsstrømmer hvis man vasser på en strand, men de er sjelden farlige.
Understrømmer er som regel dype havstrømmer som kan finnes på flere hundre meters dyp.Den amerikanske organisasjonen for livreddere United States Lifesaving Association bemerker at begrepet undervannsstrømmer er feil.
En utgående strøm er en horsontal strømning. Utgående strømmer drar ikke folk under vann – de drar folk bort fra land. Drukning skjer når folk ikke lenger klarer å holde seg flytende og ikke klarer å svømme til land. Dette kan komme av ulike kombinasjoner av frykt, panikk, utmattelse eller mangel på svømmeferdigheter. Noen steder blir utgående strømmer referert til med ukorrekte navn som «rip tide» eller «undervannsstrøm». Vi oppfordrer kun til bruk av det korrekte navnet rip currents (utgående strømmer). Bruk av andre navn kan skape forvirring, og gjør det vanskelig å drive opplæring.
== Se også ==
Fralandsvind
Undervannsstrøm
Understrøm
Surfing
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utgående strømmer - plakat fra Jæren Friluftsråd
Science of the Surf website (Australia) – excellent video explaining how to recognise and understand rip currents.
Rip Current Safety (US National Weather Service)
United States Lifesaving Association, Rip Currents Arkivert 5. mai 2009 hos Wayback Machine.
Rip Currents – Everything a swimmer needs (pictures too) on just one page
Rip Current Awareness (New Jersey Marine Sciences Consortium)
|
En utgående strømStrandliv – Hus på KretaSlik holder du deg trygg på strendene i sommer – CanariavisenJæren Friluftsråd - Strender (engelsk rip current) er en overflatetrøm som går ut fra strender grunnet ansamling av store lokale vannmasser inne ved stranden. Utgående strømner er særlig vanlig på strender langs kysten, og er årsak til mange drukningsulykker.
| 16,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Reimer
|
2023-02-04
|
Martin Reimer
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske syklister']
|
Martin Reimer (født 14. juni 1987) er en tysk syklist. Han ble profesjonell i Cervélo TestTeam i 2009, og vant samme år landeveisrittet under det tyske mesterskapet. Han la opp etter 2011-sesongen da han ikke fikk ny kontrakt. Han gjorde comeback til 2013-sesongen med MTN-Qhubeka.
|
Martin Reimer (født 14. juni 1987) er en tysk syklist. Han ble profesjonell i Cervélo TestTeam i 2009, og vant samme år landeveisrittet under det tyske mesterskapet. Han la opp etter 2011-sesongen da han ikke fikk ny kontrakt. Han gjorde comeback til 2013-sesongen med MTN-Qhubeka.
== Meritter ==
== Lag ==
Cervélo TestTeam (2009–2010)
Skil-Shimano (2011)
MTN-Qhubeka (2013–)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Reimer – ProCyclingStats
(en) Martin Reimer – Cycling Archives
(en) Martin Reimer – Cycling Quotient
|
Martin Reimer (født 14. juni 1987) er en tysk syklist.
| 16,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1965
|
2023-02-04
|
Filmåret 1965
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1965', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1965', 'Kategori:Utgivelser fra 1965', 'Kategori:Verk fra 1965']
|
Filmåret 1965 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1965.
|
Filmåret 1965 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1965.
== Fødsler ==
3. januar – Jens Albinus, dansk skuespiller
4. januar – Julia Ormond, britisk skuespiller.
9. januar – Joely Richardson, britisk skuespiller.
11. januar – Fredrik Hammar, svensk skuespiller, musiker og sanger.
18. januar – Anders Bohman, svensk filmprodusent og fotograf.
22. januar – Diane Lane, amerikansk skuespiller.
27. januar – Alan Cumming, britisk skuespiller.
29. januar – Richard Carlsohn, svensk musikalartist og skuespiller.
1. februar – Petra Nielsen, svensk skuespiller, sanger og musikalartist.
4. februar – Anna Helena Bergendal, svensk skuespiller.
6. februar – Jan Sverák, tsjekkisk regissør og produsent.
17. februar – Michael Bay, amerikansk regissør og filmprodusent.
3. mars
Helga Mjeldheim, norsk skuespiller
Johannes Runeborg, svensk animatør, filmsensor, copywriter, filmjournalist og regissør.
7. mars – Cameron Daddo, australsk skuespiller.
14. mars
Aamir Khan, indisk skuespiller, filmprodusent og manusforfatter.
Dan Malmer, svensk skuespiller, musikalartist og koreograf.
16. mars – Ulf Malmros, svensk regissør, manusforfatter og klipper.
25. mars – Sarah Jessica Parker, amerikansk skuespiller.
29. mars – Jill Goodacre, amerikansk skuespillerinne
1. april – Tomas Alfredson, svensk regissør.
4. april – Robert Downey jr., amerikansk skuespiller.
5. april – Mike McCready, amerikansk skuespiller
16. april – Jon Cryer, amerikansk skuespiller.
17. april – William Mapother, amerikansk skuespiller.
20. april – Måns Herngren, svensk skuespiller og regissør.
26. april – Kevin James, amerikansk skuespiller og komiker
1. mai – Figge Norling, svensk skuespiller og teaterregissør.
3. mai – Thodoris Atheridis, gresk skuespiller.
23. mai – Tom Tykwer, tysk regissør
24. mai – John C. Reilly, amerikansk skuespiller.
29. mai – Matthew Porretta, amerikansk skuespiller.
31. mai – Brooke Shields, amerikansk skuespiller.
2. juni – Anna Lindholm, svensk skuespiller.
10. juni
Veronica Ferres, tysk skuespiller.
Elizabeth Hurley, britisk fotomodell og skuespiller.
19. juni – Per Svensson, svensk skuespiller.
22. juni – Richard Turpin, svensk skuespiller og teaterregissør.
1. juli – Harald Zwart, norsk regissør og manusforfatter.
3. juli – Connie Nielsen, dansk skuespillerinne
8. juli – Niclas Wahlgren, svensk skuespiller.
1. august – Sam Mendes, britisk filmregissør og filmprodusent.
6. august
Jeremy Ratchford, kanadisk skuespiller.
Juliane Köhler, tysk skuespillerinne
19. august – Kyra Sedgwick, amerikansk skuespiller.
24. august – Marlee Matlin, amerikansk skuespillerinne
29. august – Ella Lemhagen, svensk regissør.
3. september – Charlie Sheen, amerikansk skuespiller.
7. september – Lars Söderdahl, svensk skuespiller.
17. september
Kyle Chandler, amerikansk skuespiller.
Bryan Singer, amerikansk regissør
19. september – Sara Kadefors, svensk forfatter, journalist, manusforfatter og programledare.
27. september – Maria Schrader, tysk skuespillerinne
1. oktober – Irma Schultz, svensk sanger og skuespiller.
5. oktober – Sylvia Rauan, svensk skuespiller.
8. oktober – Ardal O'Hanlon, irsk skuespiller
10. oktober – Chris Penn, amerikansk skuespiller (død 2006)
11. oktober
Sean Patrick Flanery, amerikansk skuespiller.
Luke Perry, amerikansk skuespiller.
13. oktober – Kristina Humle, svensk regissør, manusforfatter og filmprodusent.
14. oktober – Steve Coogan, britisk skuespiller.
28. oktober – Jami Gertz, amerikansk skuespiller.
29. oktober – Petronella Barker, norsk skuespillerinne
2. november – Shahrukh Khan, indisk skuespiller.
5. november – Famke Janssen, nederlandsk skuespiller og fotomodell.
20. november – Ben Stiller, amerikansk skuespiller.
21. november – Anne-Grethe Bjarup Riis, dansk skuespiller og maler.
22. november – Mads Mikkelsen, dansk skuespiller.
25. november – Pierre Tafvelin, svensk skuespiller.
15. desember – Kimberly Donley, amerikansk fotomodell og skuespiller.
18. desember – Shawn Christian, amerikansk skuespiller.
19. desember – Iren Reppen, norsk skuespillerinne, sangerinne og programleder
23. desember – Gunilla Johansson, svensk skuespiller.
25. desember – Kajsa Ingemarsson, svensk skuespiller og manusforfatter.
29. desember – Kristian Lima de Faria, svensk skuespiller.
== Dødsfall ==
9. januar – Karl-Ewert Christenson, svensk skuespiller og sangtekstforfatter.
14. januar – Jeanette MacDonald, amerikansk skuespiller.
5. februar – Irving Bacon, amerikansk skuespiller.
15. februar – Nat King Cole, amerikansk musiker og skuespiller (født 1919)
23. februar – Stan Laurel, engelsk skuespiller, Halvan.
21. mars – Oscar Rydqvist, svensk journalist, forfatter, dramatiker, manusforfatter og regissør.
23. mars – Holger Höglund, svensk skuespiller og manusforfatter.
26. mars – Olof Sandborg, svensk skuespiller og teaterregissør.
2. april – Nils Kihlberg, svensk skuespiller, sanger og teaterregissør.
8. april – Lars Hanson, svensk skuespiller.
19. april – Anna Hillberg, svensk skuespiller.
23. april – Knut Burgh, svensk skuespiller.
20. mai – Åke Söderblom, svensk skuespiller.
3. juni – Elof Ahrle, svensk regissør og skuespiller.
5. juni – Wilhelm, svensk prins og dokumentarfilmskaper.
7. juni – Judy Holliday, amerikansk skuespillerinne (født 1921)
24. juli – Constance Bennett, amerikansk skuespillerinne og filmprodusent (født 1904)
8. september – Dorothy Dandridge, amerikansk skuespillerinne (født 1922)
11. september – Monica Ekberg, svensk skuespiller.
13. september – Axel Slangus, finsk skuespiller, regissør og manusforfatter.
27. september – Clara Bow, amerikansk skuespillerinne (født 1905)
17. oktober – Anders Henrikson, svensk regissør, manusforfatter og skuespiller.
20. oktober – Gösta Bodin, svensk skuespiller og sanger.
22. oktober – Lars Egge, svensk operettesanger, skuespiller og teatersjef.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Alphaville
Att angöra en brygga
Ardennerslaget
The Cincinnati Kid
Disse dristige menn i de farlige fly
Djengis Kahn
Doctor Zhivago
Elsket og savnet
Frankenstein Meets the Space Monster
Faster, Pussycat! Kill! Kill!
Flyet som forsvant
Fly savnes
For noen få dollar mer
=== H - N ===
Harlow
Help!
Helter i Telemark
Jean Harlow – den platinablonde
Le soldatesse
Lord Jim
Min venn Pierrot
Mitt hjem er Copacabana
=== O - U ===
Operasjon Tordensky
Operation Crossbow
Samleren
Skjær i sjøen
Sound of Music
Tjorven og Skrållan
To på topp
=== V - Å ===
Åsa-Nisse slår til
== Eksterne lenker ==
(en) 1965 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1965 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1965.
| 16,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Goriastsjaja_Sopka
|
2023-02-04
|
Goriastsjaja Sopka
|
['Kategori:151°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Goriastsjaja Sopka («den brennende åsen») er en eksplosiv vulkan på Simusjir i Kurilene i Russland. Den er 891 moh..
Vulkanen er aktiv og hadde det siste utbruddet sitt i 1914. Den har hatt fem eksplosive utbrudd mellom 1842 og 1914.
|
Goriastsjaja Sopka («den brennende åsen») er en eksplosiv vulkan på Simusjir i Kurilene i Russland. Den er 891 moh..
Vulkanen er aktiv og hadde det siste utbruddet sitt i 1914. Den har hatt fem eksplosive utbrudd mellom 1842 og 1914.
== Kilder ==
Goriastsjaja Sopka på Global Volcanism Program
|
Goriastsjaja Sopka («den brennende åsen») er en eksplosiv vulkan på Simusjir i Kurilene i Russland. Den er 891 moh..
| 16,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jargon_File
|
2023-02-04
|
Jargon File
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett-slang', 'Kategori:Ordbøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjargong']
|
Jargon File er en omfattende engelsk ordliste med beskrivelser av hacker-slang. Den opprinnelige Jargon File var en samling sjargong fra tekniske miljøer som MIT, Stanford University og andre. Man forsøker å unngå vanlige tekniske termer, men inkluderer ord som benyttes av hackere.
Jargon File ble opprettet i 1975 av Raphael Finkel ved Stanford, og året etter ble en kopi spredd til MIT. Oppslagsordene dreide seg for det meste om kunstig intelligens. Stadig flere ord lagt til filen, og i 1981 ble en stor del av den trykket i CoEvolution Quarterly. Den ble utgitt som bok i 1983 som The Hacker's Dictionary (Harper & Row CN 1082, ISBN 0-06-091082-8).
Fra 1990 ble filen utvidet til å omfatte andre tekniske områder enn bare kunstig intelligens. Dagens fil dekker nå sjargong fra miljøer innen usenet, C-programmering og Unix. Det er også gjort innsats for å få med ord fra IBM-PC-, Amiga-, Macintosh- og stormaskin-miljøer. Den nye versjonen er trykket og utgitt som The New Hacker's Dictionary.
Pr. 2019 er den siste revisjonen 5.0.1 fra 5. januar 2012.
|
Jargon File er en omfattende engelsk ordliste med beskrivelser av hacker-slang. Den opprinnelige Jargon File var en samling sjargong fra tekniske miljøer som MIT, Stanford University og andre. Man forsøker å unngå vanlige tekniske termer, men inkluderer ord som benyttes av hackere.
Jargon File ble opprettet i 1975 av Raphael Finkel ved Stanford, og året etter ble en kopi spredd til MIT. Oppslagsordene dreide seg for det meste om kunstig intelligens. Stadig flere ord lagt til filen, og i 1981 ble en stor del av den trykket i CoEvolution Quarterly. Den ble utgitt som bok i 1983 som The Hacker's Dictionary (Harper & Row CN 1082, ISBN 0-06-091082-8).
Fra 1990 ble filen utvidet til å omfatte andre tekniske områder enn bare kunstig intelligens. Dagens fil dekker nå sjargong fra miljøer innen usenet, C-programmering og Unix. Det er også gjort innsats for å få med ord fra IBM-PC-, Amiga-, Macintosh- og stormaskin-miljøer. Den nye versjonen er trykket og utgitt som The New Hacker's Dictionary.
Pr. 2019 er den siste revisjonen 5.0.1 fra 5. januar 2012.
== Eksterne lenker ==
Den originale Jargon File
Den nåværende versjonen av The Jargon File
Arkiv
Jargon Database
|
Jargon File er en omfattende engelsk ordliste med beskrivelser av hacker-slang. Den opprinnelige Jargon File var en samling sjargong fra tekniske miljøer som MIT, Stanford University og andre.
| 16,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Groznyjgruppen
|
2023-02-04
|
Groznyjgruppen
|
['Kategori:147°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geologistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Groznyjgruppen er en vulkan sentralt på Iturup i Kurilene i Russland.
|
Groznyjgruppen er en vulkan sentralt på Iturup i Kurilene i Russland.
== Kilder ==
Groznyjgruppen på Global Volcanism Program
|
Groznyjgruppen er en vulkan sentralt på Iturup i Kurilene i Russland.
| 16,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivaogruppen
|
2023-02-04
|
Ivaogruppen
|
['Kategori:149°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Ivaogruppen er en vulkan sør på øya Urup i Kurilene i Russland.
|
Ivaogruppen er en vulkan sør på øya Urup i Kurilene i Russland.
== Kilder ==
Ivaogruppen på Global Volcanism Program
|
Ivaogruppen er en vulkan sør på øya Urup i Kurilene i Russland.
| 16,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karpinskijgruppen
|
2023-02-04
|
Karpinskijgruppen
|
['Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Karpinskijgruppen er en vulkangruppe som ligger sør på Paramusjir i Kurilene i Russland. Oppå gruppen ligger to slake kjegler som stiger til en høyde på 1345 moh.. De består av andesitt og andesitt-basalt. I de to kraterne finner en fumaroler og fontener av flytende svovel. Det siste store og eneste historiske utbruddet kom i 1952. Sidene av vulkanene er dekket av isbreer som har dannet flere dalbunner en tidligere trodde var eroderte krater. Vulkanene er kalt opp etter geologen Aleksandr Petrovitsj Karpinskij.
|
Karpinskijgruppen er en vulkangruppe som ligger sør på Paramusjir i Kurilene i Russland. Oppå gruppen ligger to slake kjegler som stiger til en høyde på 1345 moh.. De består av andesitt og andesitt-basalt. I de to kraterne finner en fumaroler og fontener av flytende svovel. Det siste store og eneste historiske utbruddet kom i 1952. Sidene av vulkanene er dekket av isbreer som har dannet flere dalbunner en tidligere trodde var eroderte krater. Vulkanene er kalt opp etter geologen Aleksandr Petrovitsj Karpinskij.
== Kilder ==
Karpinskijgruppen på Global Volcanism Program
"Карпинского Вулкан" Store Sovjetiske Leksikon
|
Karpinskijgruppen er en vulkangruppe som ligger sør på Paramusjir i Kurilene i Russland. Oppå gruppen ligger to slake kjegler som stiger til en høyde på 1345 moh..
| 16,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stord
|
2023-02-04
|
Stord
|
['Kategori:59,8°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stord']
|
Stord er en kommune i Sunnhordland i Vestland fylke. Også navn på øya Stord, hvis sørlige halvdel dekkes av Stord kommune, og den nordlige av Fitjar. Kommunen Stord omfatter et 144 km² stort areal på de bebodde øyene Stord, Huglo og Føyno. I tillegg kommer flere mindre øyer og holmer.
Navnet Stord kommer av norrønt, «den høgreiste».
Stord fikk bystatus i 1997 og er Norges 2. største by etter Ålesund med nynorsk som skriftspråk. Kommunestyrets vedtak er at hele kommunen har bystatus. Stord er regionsenter for Sunnhordland.Kommunesenteret heter Leirvik, som på folkemunne blir kalt «Vikjo». Her bor det ca. 14 000 innbyggere. Sagvåg er nest største tettsted med ca. 3 500 innbyggere. Stord kommune har et samlet innbyggertall på nær 19 000 innbyggere.
Største hovednæring er leverandørindustrien innen olje og gass – hovedsakelig feltutvikling men òg teknologiutvikling, drift, vedlikehold og modifikasjoner. Aker Solutions Stord (Kværner fram til 2020), Wärtsilä og Leirvik AS har samlet over 3000 ansatte.
Børtveit kraftverk ligger på Stord. Det gjør også Stord lufthavn, Sørstokken.
Avisen Sunnhordland kommer ut på Stord tre ganger i uka. Nettavisen Stord24 har også kontor her. Leirvik har lokalkontor for NRK.
|
Stord er en kommune i Sunnhordland i Vestland fylke. Også navn på øya Stord, hvis sørlige halvdel dekkes av Stord kommune, og den nordlige av Fitjar. Kommunen Stord omfatter et 144 km² stort areal på de bebodde øyene Stord, Huglo og Føyno. I tillegg kommer flere mindre øyer og holmer.
Navnet Stord kommer av norrønt, «den høgreiste».
Stord fikk bystatus i 1997 og er Norges 2. største by etter Ålesund med nynorsk som skriftspråk. Kommunestyrets vedtak er at hele kommunen har bystatus. Stord er regionsenter for Sunnhordland.Kommunesenteret heter Leirvik, som på folkemunne blir kalt «Vikjo». Her bor det ca. 14 000 innbyggere. Sagvåg er nest største tettsted med ca. 3 500 innbyggere. Stord kommune har et samlet innbyggertall på nær 19 000 innbyggere.
Største hovednæring er leverandørindustrien innen olje og gass – hovedsakelig feltutvikling men òg teknologiutvikling, drift, vedlikehold og modifikasjoner. Aker Solutions Stord (Kværner fram til 2020), Wärtsilä og Leirvik AS har samlet over 3000 ansatte.
Børtveit kraftverk ligger på Stord. Det gjør også Stord lufthavn, Sørstokken.
Avisen Sunnhordland kommer ut på Stord tre ganger i uka. Nettavisen Stord24 har også kontor her. Leirvik har lokalkontor for NRK.
== Geografi ==
Stord har bare fastlandsgrense til Fitjar kommune. Over sund og fjorder kommer en i nordøst til Tysnes, i øst til Kvinnherad, i sør over Bømlafjorden til Sveio og i vest til Bømlo.
Nordøst i kommunen er det flere høye fjell. Den høyeste toppen er Mehammarsåta på 749 moh., mens den mest kjente er Kattnakken, som ligger 724 moh. Her står en radio og TV-sender og det går grusvei helt til topps.
I sør og øst er det lavland med mye god dyrkingsjord. Her ligger det meste av bebyggelse, industri og jordbruksareal. Tettstedet Leirvik strekker seg fra Rommetveit i øst til Skjersholmane og Heiane i sør.
En finner tre naturreservat i Stord kommune. Iglatjørna naturreservat, Sjoalemyra naturreservat og Hystad naturreservat. Hystad naturreservat, også kalt "Hystadmarkjo" er det mest kjente. Naturreservatet består av flere naturtyper, men det er spesielt den usedvanlig godt bevarte svartolder-sumpskogen i området som er grunnen til etableringen av naturreservatet. Naturreservatet inneholder også flere forhistoriske gravminner. I og rundt "Hystadmarkjo" er det 14 steinrøyser og 2 steinringer fra perioden bronsealder til vikingtid der det er gjort flere arkeologiske funn. Naturreservatet er også et av de mest benyttede friluftsområdene i kommunen, med flere badeplasser og opparbeidet grusvei som går tvers gjennom.
== Historie ==
Stord kommune ble opprettet i 1838, som følge av formannskapslovene av 1837. Fitjar ble skilt ut som egen kommune i 1860, og Valestrand i 1868.
== Samferdsel ==
Trekantsambandet med bruer og undersjøisk tunnel gir forbindelse sørover til Sveio på fastlandet og til øykommunen Bømlo. Europavei 39, hovedveien mellom Bergen og Stavanger, går over øyen. Det er ferjeforbindelse fra Skjersholmane til Ranavik i Kvinnherad, og fra Jektavik til Hodnanes på Tysnes og Huglo. Stord lufthavn Sørstokken ligger på en halvøy ca. 3 km nordøst for Sagvåg. Herfra går det daglig rutefly til Oslo. Leirvik er et viktig regionssentrum i Sunnhordland, og er et knutepunkt for kollektivtrafikken i området, med hurtigbåtterminal og busstasjon.
== Politikk ==
Utfyllende artikkel: Tidligere kommunevalg på Stord
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
I løpet av 2020 meldte Bente Bjelland (Ap), Katrin Innvær Ankervold (Ap) og Linda Grundtvig (FrP) seg ut av sine partier, og stod som uavhengige i kommunestyret. Siden har Bjelland og Ankervold meldt seg inn igjen i Arbeiderpartiet. Linda Grundtvig meldte seg inn i Høyre i februar 2022, og de er dermed største opposisjonsparti med syv representanter i kommunestyret. I februar 2022 ble Nancy Aasheim (Sp) valgt til ny varaordfører etter at Jakob Bjelland (Sp) ble utnevnt til statssekretær i desember 2021.
== Bydeler ==
Leirvik
Heiane/Digernes/Eldøy
Sagvåg/Litlabø
Nordbygdo
Huglo
== Kjente personer fra Stord ==
Bård Haugland (1835–1896), «første bonde på Stortinget», stortingsrepresentant (for Venstre) og statsråd
Ragnar Rommetveit (1924–2017), professor i psykologi ved Universitetet i Oslo
Ivar Eskeland (1927–2005), forfatter, oversetter og litteraturkritiker
Per Olav Kaldestad (født 1947), forfatter
Olav Eldøy (født 1948), designer født på Stord
Per Ståle Lønning (født 1950), journalist og programleder
Atle Hansen (født 1954), journalist og barnebokforfatter
Magne Rommetveit (født 1956), stortingsrepresentant (Ap) 2009-2021
Rune Belsvik (født 1956), forfatter
Ivar Braut (født 1956), biskop født på Stord
Lars Slettebø (født 1961), karikaturtegner
Øyvind Angeltveit (født 1958), komiker og medlem av Lompelandslaget
Kari Veiteberg (født 1961), biskop i Oslo bispedømme fra 2017
Olav Akselsen (1965-2021), sjøfartsdirektør, tidligere stortingsrepresentant (for Arbeiderpartiet) og statsråd
Dag Jørund Lønning (født 1967), sosialantropolog og bygdeforsker
Kjell Storelid (født 1970), skøyteløper
Eivind Gullberg Jensen (født 1972), dirigent
Selma Lønning Aarø (født 1972), forfatter
Janove Ottesen (født 1975), artist, vokalist i Kaizers Orchestra
Synnøve Macody Lund (født 1976), skuespiller og forfatter
Kjersti G. Steinsbø (født 1976), filmregissør
Arve Isdal (født 1977), gitarist i metallbandet Enslaved
Håvard Tvedten (født 1978), håndballspiller
Emilie Hegh Arntzen (født 1994), håndballspiller
Christian Brink (født 1983), fotballspiller
Anna R. Folkestad (født 1983), illustratør og barnebokforfatter
Severin Eskeland (født 1977), Filmregissør
Ingvild Lothe (født 1990), Poet og forfatter
Martha Leivestad (født 1994), programleder og youtuber
Hilde Skår (født 1998), popsanger
== Storddøra ==
Når man kommer båtveien inn mot Leirvik, ser man en høy skulptur som ligner en stor dør. Den heter Storddøra og er laget av Sissel Tolaas. Den er plassert i Onarheimsparken ytterst på moloen ved Leirvik havn. Den er ca. 16 meter høy, og består av 20 kuber med propeller inne i hver kube. Den kostet 5.5 millioner for kommunen.
== Utdannelse i Stord kommune ==
Høgskulen på Vestlandet
Sagvåg skule
Leirvik skule
Hystad skule
Rommetveit skule
Langeland skule
Tjødnalio skule
Litlabø skule
Stord ungdomsskule
Nordbygdo ungdomsskule
Nysæter ungdomsskule
Stord vidaregåande skule
== Vennskapsbyer ==
San Juan Comalapa, Guatemala
Hangö, Finland
Gentofte, Danmark
Halmstad, Sverige
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Stord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stord i Store norske leksikon
(no) Høgskulen Vetslandet
(no) Sunnhordland (lokalavis)
|
Stord Ungdomsskule er en skole ved Leirvik på Stord i Hordaland, og er bygd på begynnelsen av 1960-tallet.
| 16,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Industriell_kjemi_og_bioteknologi
|
2023-02-04
|
Industriell kjemi og bioteknologi
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fag og studieprogrammer', 'Kategori:Ingeniørvitenskap']
|
Industriell kjemi og bioteknologi er en 5-årig sivilingeniørutdanning som gir brede grunnleggende ferdigheter innenfor kjemi og andre naturfag. Utdanningen gir solid innsikt innen den spesialiseringen man velger og forståelse av de industrielle prosessene som brukes. Samtidig lærer man prosjektarbeid, kommunikasjon og informasjonssøking, og får kontakter som kan være nyttige resten av livet.
|
Industriell kjemi og bioteknologi er en 5-årig sivilingeniørutdanning som gir brede grunnleggende ferdigheter innenfor kjemi og andre naturfag. Utdanningen gir solid innsikt innen den spesialiseringen man velger og forståelse av de industrielle prosessene som brukes. Samtidig lærer man prosjektarbeid, kommunikasjon og informasjonssøking, og får kontakter som kan være nyttige resten av livet.
== Læringsmål ==
De to første årene er studieplanen felles for alle studenter på sivilingeniørutdanning industriell kjemi og bioteknologi. Studiet gir alle studenter en grunnleggende innføring i kjemi, kjemisk prosessteknologi, matematikk, fysikk og informasjonsteknologi. I de tre siste årene velges spesialisering blant studieretningene: kjemisk prosessteknologi, kjemi, bioteknologi eller materialkjemi og energiteknologi.
== Studieretninger ==
Bioteknologi
Kjemi
Kjemisk prosessteknologi
Materialteknologi
== Eksterne lenker ==
Industriell kjemi og bioteknologi på NTNU.no
|
Industriell kjemi og bioteknologi er en 5-årig sivilingeniørutdanning som gir brede grunnleggende ferdigheter innenfor kjemi og andre naturfag. Utdanningen gir solid innsikt innen den spesialiseringen man velger og forståelse av de industrielle prosessene som brukes.
| 16,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kharimkotan
|
2023-02-04
|
Kharimkotan
|
['Kategori:154°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Kharimkotan (russisk: Харимкотан) er ei vulkanøy om lag 13 km fra Onekotan i Kurilene. Øya hører til Sakhalin oblast i Russland. Den er 12 km lang og 8 km bred og har et areal på 68 km².
Øya ble dannet av vulkanen med samme navn som øya. Vulkanen har en høyde på 1 157 moh.. På toppen ligger to hesteskoformete krater som oppstod da de øvre fjellsidene av vulkanen kollapset. Andre spor av denne kollapsen finner en på øst- og nordvestsiden av øya som består av løs stein. Den andre vulkanen på øya, Severgin, kollapset i 1933 og skapte en tsunami. Dette raset er synlig på satellittbilder.
|
Kharimkotan (russisk: Харимкотан) er ei vulkanøy om lag 13 km fra Onekotan i Kurilene. Øya hører til Sakhalin oblast i Russland. Den er 12 km lang og 8 km bred og har et areal på 68 km².
Øya ble dannet av vulkanen med samme navn som øya. Vulkanen har en høyde på 1 157 moh.. På toppen ligger to hesteskoformete krater som oppstod da de øvre fjellsidene av vulkanen kollapset. Andre spor av denne kollapsen finner en på øst- og nordvestsiden av øya som består av løs stein. Den andre vulkanen på øya, Severgin, kollapset i 1933 og skapte en tsunami. Dette raset er synlig på satellittbilder.
== Kilder ==
Kharimkotan på Global Volcanism Program
== Eksterne lenker ==
(en) Kharimkotan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Kharimkotan (russisk: Харимкотан) er ei vulkanøy om lag 13 km fra Onekotan i Kurilene. Øya hører til Sakhalin oblast i Russland.
| 16,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pumaer
|
2023-02-04
|
Pumaer
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Mindre kattedyr']
|
Pumaer (Puma) er en slekt av kattedyr som hører hjemme i gruppen av pumaer og geparder. Gruppen består av en slekt med to arter. Artene har øyne med runde pupiller. Nyere forskning viser at geparder (Acinonyx) er en søsterslekt til pumaer. Samlet refereres det gjerne til hele gruppen som puma-linjen.
Spor etter pumalignende felider som kan dateres til sen pliocen og tidlig pleistocen er funnet flere steder i Eurasia, for eksempel Puma pardoides, men tolkningen av det fylogeniske slektskapet til Puma concolor har vært kontroversiell. Med bakgrunn i morfologiske studier og funn gjort av puma-lignende felider på Den iberiske halvøy har forskere nå konkludert med at P. pardoides er nært beslektet med P. pardoides, noe som støtter en teori om at puma-linjens opprinnelse sto i Eurasia.
|
Pumaer (Puma) er en slekt av kattedyr som hører hjemme i gruppen av pumaer og geparder. Gruppen består av en slekt med to arter. Artene har øyne med runde pupiller. Nyere forskning viser at geparder (Acinonyx) er en søsterslekt til pumaer. Samlet refereres det gjerne til hele gruppen som puma-linjen.
Spor etter pumalignende felider som kan dateres til sen pliocen og tidlig pleistocen er funnet flere steder i Eurasia, for eksempel Puma pardoides, men tolkningen av det fylogeniske slektskapet til Puma concolor har vært kontroversiell. Med bakgrunn i morfologiske studier og funn gjort av puma-lignende felider på Den iberiske halvøy har forskere nå konkludert med at P. pardoides er nært beslektet med P. pardoides, noe som støtter en teori om at puma-linjens opprinnelse sto i Eurasia.
== Fylogeni ==
Fylogeni etter Johnson m. fl., 2006.
=== Arter ===
Puma (pumaer)
P. concolor (puma, også kalt cougar og fjelløve)
P. c. concolor
P. c. anthonyi
P. c. cabrerae
P. c. costaricensis
P. c. couguar
P. c. puma
P. yagouaroundi (jaguarundi, også kalt oterkatt)
P. y. yagouaroundi
P. y. ameghinoi
P. y. cacomitli
P. y. eyra
P. y. fossata
P. y. melantho
P. y. panamensis
P. y. tolteca
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Puma i Encyclopedia of Life
(en) Puma i Global Biodiversity Information Facility
(en) Puma hos Fossilworks
(en) Puma hos ITIS
(en) Puma hos NCBI
(en) Kategori:Puma – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Puma – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Puma – detaljert informasjon på Wikispecies
|
* jaguarundi
| 16,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eugenius_III
|
2023-02-04
|
Eugenius III
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1153', 'Kategori:Italienske cisterciensere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Pisa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Pave Eugenius III (død 8. juli 1153), født som Bernardo da Pisa, var pave fra 1145 til 1153. Han var den første fra Cistercienserordenen som ble pave. I 1146 skrev han et brev til abbed Orm i Munkeliv kloster i Bergen, der Herdla kirke omtales.
|
Pave Eugenius III (død 8. juli 1153), født som Bernardo da Pisa, var pave fra 1145 til 1153. Han var den første fra Cistercienserordenen som ble pave. I 1146 skrev han et brev til abbed Orm i Munkeliv kloster i Bergen, der Herdla kirke omtales.
== Tidlig liv ==
Bernardo ble født i Pisa, men lite er kjent om hans bakgrunn. Fra 1400-tallet er han vanligvis blitt identifisert som et medlem av familien Paganelli di Montemagno som tilhørte adelen i Pisa, men dette er ikke bevist, og motsies av andre vitnemål som antyder at han var en mann av langt mer beskjeden opprinnelse. Mellom 1133 og 1138 fungerte han som vicedominus av erkebispesetet i Pisa. Under påvirkning fra Bernhard av Clairvaux gikk han inn i Cistercienserordenen i klosteret i Clairvaux i 1138. Et år senere kom han tilbake til Italia som leder for ordenen i Scandriglia. I 1140 gjorde pave Innocent II ham til abbed av klosteret S. Anastasio alle Tre Fontane utenfor Roma. Kanskje på samme tid ble han også opphøyet til kardinalenes kollegium, skjønt nøyaktigheten i disse vitnemålene for hans kardinalsverdighet er blitt bestridt.
== Pontifikat ==
Bernardo ble valgt til pave i februar 1145 og tok navnet Eugenius III. Utnevnelsen skyldtes delvis det faktum at ingen andre var særlig ivrige etter å innta en posisjon med plikter som på den tiden var vanskelige og farlige, men hovedsakelig at han var en venn og en elev av Bernhard av Clairvaux, den mest innflytelsesrike geistlige i vestkirken, og en sterk tilhenger av pavens verdslig autoritet. Valget hadde derimot ikke Bernhards godkjennelse. Tvert om var han uenig i valget på grunn av «uskylden og enkelheten» til Eugenius III; men i ettertid dro han fordel av de egenskapene hos den nye paven som han tidligere hadde protestert mot.
I bortimot hele hans pavetid var det ikke mulig for Eugenius III å bo i Roma. Knapt hadde han forlatt byen for å bli innviet i klosteret Farfa, rundt 40 km nord for Roma, før borgerne under påvirkning av Arnold av Brescia (en motstander av pavens verdslige makt) gjeninnførte den gamle romerske konstitusjonen, og valgte Giordano Pierleoni som«patrisier». I Tivoli i Italia appellerte Eugenius III om hjelp fra Roger II av Sicilia og fra italienske byer som lå i strid med Roma. Roger II sendte sin general Robert av Selby. Med denne støtten lyktes han i å gjenerobre autoriteten i byen, men da han ikke kunne gå med på en forrædersk overenskomst mot Tivoli, ble han på nytt tvunget til å forlate byen i mars 1146. Han oppholdt seg for en tid i Viterbo og deretter i Siena, men dro til slutt til Frankrike.
Da han hørte at grevskapet Edessa hadde falt for tyrkerne, sendte han i desember 1145 bullen Quantum praedecessores til kong Ludvig VII av Frankrike, og oppfordret ham til å delta i ytterligere et korstog. Ved en stor riksdag som ble holdt i Speyer i 1146, ble Konrad III av Det tysk-romerske rike og mange av hans adelsmenn overtalt til å gå i korstog, hovedsakelig ved hjelp av Bernards veltalenhet.
Han holdt kirkemøte i Nord-Europa, i Paris, Reims og Trier i 1147 og 1149, viet reformering av prestelivet. Han betraktet og godkjente også verkene til Hildegard von Bingen. I 1149 dro Eugenius III tilbake til Italia og tok bolig i Viterbo. Han flyktet til prins Ptolemeus II av Tusculums festning i Tusculum den 8. april, der han møtte korsfarerkongen Ludvig VII av Frankrike og hans hustru Eleanora av Aquitaine på vei tilbake fra Det hellige land. Ekteparet ba om skilsmisse, men han nektet å innvilge dette. Han ble i Tusculum fram til 7. november. I 1150, med hjelp fra kongen av Sicilia, var han igjen i stand til å reise til Roma, men uenigheten med republikanerne tvang ham deretter til å trekke seg tilbake.
Keiser Fredrik I Barbarossa hadde lovet ham hjelp mot hans opprørske undersåtter, men Eugenius III døde i Tivoli den 8. juli 1153, og keiserens hjelp kom derfor aldri. Selv om Romas borgere mislikte pavens kamp for å øke sin verdslige makt, anerkjente de ham som sitt åndelige overhode. Han ble gravlagt i Vatikanet med alle æresbevisninger, og hans grav fikk siden berømmelse som åsted for mirakuløse helbredelser.
== Referanser ==
|
Pave Eugenius III (død 8. juli 1153), født som Bernardo da Pisa, var pave fra 1145 til 1153.
| 16,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolokolgruppen
|
2023-02-04
|
Kolokolgruppen
|
['Kategori:150°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Kolokolgruppen er en vulkangruppe sentralt på øya Urup i Kurilene i Russland.
|
Kolokolgruppen er en vulkangruppe sentralt på øya Urup i Kurilene i Russland.
== Kilder ==
Kolokolgruppen på Global Volcanism Program
|
Kolokolgruppen er en vulkangruppe sentralt på øya Urup i Kurilene i Russland.
| 16,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1966
|
2023-02-04
|
Filmåret 1966
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1966', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1966', 'Kategori:Utgivelser fra 1966', 'Kategori:Verk fra 1966']
|
Filmåret 1966 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1966.
|
Filmåret 1966 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1966.
== Fødsler ==
1. januar – Embeth Davidtz, amerikansk skuespiller.
12. januar
Olivier Martinez, fransk skuespiller.
Rob Zombie, amerikansk musiker og regissør.
13. januar – Patrick Dempsey, irsk-amerikansk skuespiller.
22. januar – Billy Zane, amerikansk skuespiller.
27. januar – Tamlyn Tomita, amerikansk skuespiller.
11. februar – Reuben Sallmander, svensk skuespiller.
24. februar – Billy Zane, skuespiller.
25. februar – Téa Leoni, amerikansk skuespiller.
27. februar – Baltasar Kormákur, islandsk skuespiller og regissør
2. mars – Howard Bernstein, britisk musikk- og filmprodusent.
11. mars – Anna Ulrica Ericsson, svensk skuespiller.
21. mars
Shobhana Chandrakumar, indisk skuespiller.
Tomas Tivemark, svensk skuespiller, manusforfatter, filmprodusent og komponist.
26. mars – Michael Imperioli, amerikansk skuespiller.
8. april – Robin Wright, amerikansk skuespiller.
26. april – Brita Møystad Engseth, norsk programleder og filmkritiker
3. mai – Lotta Östlin, svensk skuespiller.
7. mai – Gard B. Eidsvold, norsk skuespiller
8. mai – Rafael Edholm, svensk skuespiller, regissør, manusforfatter og fotomodell.
11. mai – Malin Berghagen, svensk skuespiller.
16. mai – Janet Jackson, amerikansk sanger og skuespiller.
23. mai – Richard Paulson, svensk regissør og manusforfatter.
26. mai – Helena Bonham Carter, engelsk skuespillerinne
11. juni – Greg Grunberg, amerikansk skuespiller.
17. juni – Jason Patric, amerikansk skuespiller.
22. juni – Annika Kofoed, svensk skuespiller.
25. juni – Zhiwen Wang, kinesisk skuespiller.
27. juni – J.J. Abrams, amerikansk regissør, manusforfatter og skuespiller.
28. juni
John Cusack, amerikansk skuespiller.
Mary Stuart Masterson, amerikansk skuespiller.
9. juli – Fyr Thorwald, svensk skuespiller og produsent.
14. juli – Matthew Fox, amerikansk skuespiller.
15. juli – Irène Jacob, sveitsisk skuespiller.
25. juli – Line Arlien-Søborg, dansk skuespiller, regissør og manusforfatter
4. august – Kalle Westerdahl, svensk skuespiller.
14. august – Halle Berry, amerikansk skuespiller.
19. august – Chi An Gramfors, svensk journalist, kritiker og manusforfatter.
2. – Salma Hayek, meksikansk/amerikansk skuespillerinne
5. september – Karin Bjurström, svensk skuespiller og sanger.
9. september
Adam Sandler, amerikansk skuespiller og produsent.
David Bennent, sveitsisk skuespiller
18. september – Tomas Fryk, svensk skuespiller.
25. september – Jason Flemyng, britisk skuespiller.
8. oktober – Rudy Claes, norsk skuespillerinne
11. oktober – Kenneth Slotterøy Elvebakk, norsk regissør
14. oktober – Justine Kirk, svensk skuespiller, programpresentatør på SVT.
18. oktober – Gjertrud L. Jynge, norsk skuespillerinne
19. oktober – Jon Favreau, amerikansk skuespiller og regissør.
12. november – David Schwimmer, amerikansk skuespiller.
17. november – Sophie Marceau, fransk skuespiller.
23. november – Vincent Cassel, fransk skuespiller.
7. desember – C. Thomas Howell, amerikansk skuespiller.
11. desember – Gary Dourdan, amerikansk skuespiller.
15. desember – Katja von Garnier, tysk regissør
21. desember – Kiefer Sutherland, canadisk skuespiller
31. desember – Lars Yngve Johansson, svensk manusforfatter, komponist og musiker.
== Dødsfall ==
1. februar - Buster Keaton, amerikansk stumfilmskuespiller og filmskaper (født 1895)
14. februar
Frithiof Bjärne, svensk skuespiller.
Hugo Björne, svensk skuespiller.
21. februar – Jules Gaston Portefaix, svensk skuespiller og manusforfatter.
28. februar – Schamyl Bauman, svensk manusforfatter, produsent, filmklipper og regissør.
3. mars – Gustaf Wally, svensk danser, skuespiller, revyaktør, regissør og teatersjef.
26. mars – Ragnar Falck, svensk skuespiller, regiassistent og produksjonsleder.
4. april – Lorens Marmstedt, svensk regissør, manusforfatter og filmprodusent.
5. april – Siv Thulin, svensk skuespiller.
6. april – John Melin, svensk skuespiller.
15. mai – Alli Halling, svensk skuespiller.
27. mai – Sven Melin, svensk skuespiller og sanger.
30. juni – Nils Idström, svensk skuespiller, forfatter og manusforfatter.
15. juli – Sten Looström, svensk skuespiller.
23. juli – Montgomery Clift, amerikansk skuespiller (født 1920)
31. juli – Lars Görling, svensk forfatter, regissør og manusforfatter.
14. august – Bertil Ehrenmark, svensk skuespiller.
4. september – Martin Sterner, svensk skuespiller og teaterleder.
9. september – Folke Algotsson, svensk tegner og skuespiller.
13. september – Wiktor Andersson, svensk skuespiller.
22. september
Katie Rolfsen, norsksvensk skuespiller.
Cléo de Mérode, fransk danser.
18. oktober – Christian Bratt, svensk skuespiller og sanger.
11. november – John Norrman, svensk skuespiller.
19. november – Robert Ryberg, svensk skuespiller og teaterdirektør.
30. november – Hildur Lithman, svensk skuespiller.
4. desember – Nils Jerring, svensk skuespiller og regissør.
15. desember - Walt Disney, tegner og filmprodusent. (født 1901)
17. desember – Gösta Ström, svensk skuespiller og inspisient.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Alfie
Broder Gabrielsen
Løvinnen Elsa
Fantastisk oppdrag
The Fat Spy
Før frostnettene
Den gode, den onde og den grusomme
Gå, ikke løp
=== H - N ===
Hurra for Andersens
Kanonbåten San Pablo
The Las Vegas Hillbillys
Made in USA
Manos: The Hands of Fate
Min venn Balthazar
Modesty Blaise - aksjon huntiger
=== O - U ===
Paris brûle-t-il?
Persona
Hold ryggen stiv!
Sjuende far i huset
Spionen som visste for meget
Stopp verden, jeg vil av
Sult
Susanne Simonin, la Religieuse de Denis Diderot
Tjorven og Mysak
Three Sisters, The
=== V - Å ===
Hvem er redd for Virginia Woolf?
Vær beredt
Åsa-Nisse i raketform
== Eksterne lenker ==
(en) 1966 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1966 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1966.
| 16,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjellevannet
|
2023-02-04
|
Hjellevannet
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Skien', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skiensvassdraget']
|
Hjellevannet er det nederste vannbassenget i Telemarksvassdraget. Vannet ligger i Skien kommune, og har tilløp fra Farelva og Falkumelva. Utløpet gikk opprinnelig ned i Skienselva gjennom fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Fra 1500-tallet ble vannfallet mellom Hjellevannet og Skienselva utnyttet i en rekke fossesager. I dag er alle fossene demmet opp, og kraften tas ut ved Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Vannet er avgrenset av Klosterøya, Smieøya og Bruene i øst. I nord finner man bydelene Bakken og Hjellen. I vest er innløpet fra Farelva, og i sør finner ligger bydelen Gimsøy.
|
Hjellevannet er det nederste vannbassenget i Telemarksvassdraget. Vannet ligger i Skien kommune, og har tilløp fra Farelva og Falkumelva. Utløpet gikk opprinnelig ned i Skienselva gjennom fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Fra 1500-tallet ble vannfallet mellom Hjellevannet og Skienselva utnyttet i en rekke fossesager. I dag er alle fossene demmet opp, og kraften tas ut ved Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Vannet er avgrenset av Klosterøya, Smieøya og Bruene i øst. I nord finner man bydelene Bakken og Hjellen. I vest er innløpet fra Farelva, og i sør finner ligger bydelen Gimsøy.
== Referanser ==
|
| inndelingnavn = Fylke
| 16,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geoffrey_de_Rancon
|
2023-02-04
|
Geoffrey de Rancon
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Personer knyttet til korstogene']
|
Geoffrey de Rancon var en fransk adelsmann og soldat som levde på 1100-tallet. Det er lite som er kjent om ham, men kanskje var han fra Taillebourg.Han var dronning Eleanora av Aquitaines militære kommandant under det andre korstoget (1147–1149). Da korsfarerne ledet av Ludvig VII av Frankrike, ektefelle av Eleanora, klatret opp fjellet Kadmos, marsjerte Rancon til tross for stående ordre videre framfor det sted som var avtalt på forhånd. Han besluttet i samråd med greven av Maurienne, onkel av kongen, at et platå i nærheten ville gi en bedre leirplass. Denne formen for ulydighet var ikke uvanlig i den franske hæren på grunn av kongens vaklevoren ledelse.
På grunn av dette ble hæren delt og disorganisert, og tyrkerne som lå i bakhold kunne med hell angripe den delen av hæren som hang etter. Kongen klarte med nød og neppe å unnslippe mens hans hærgruppe ble massakrert. Geoffrey de Rancon fikk etterpå skylden for massakren og kongen forviste ham fra korstoget som straff.
I romanen The Book of Eleanor, av Pamela Kaufman, blir han kalt for «Richard of Rancon» og er, som ofte i denne typen romaner, blitt gjort til Eleanoras elsker. Det er selvsagt ingen historiske indikasjoner på at dette var tilfelle.
Isabelle de Lusignan (1234–1299), datter av Isabella av Angoulême, ble gift med en Geoffrey de Rancon, men dette må ha vært sønn eller sønnesønn av Eleanora av Aquitaines kommandant ettersom han ville ha vært rundt hundre år gammel da Isabelle de Lusignan ble født. Et slektsregister på internett oppgir Rancon døde i 1154
|
Geoffrey de Rancon var en fransk adelsmann og soldat som levde på 1100-tallet. Det er lite som er kjent om ham, men kanskje var han fra Taillebourg.Han var dronning Eleanora av Aquitaines militære kommandant under det andre korstoget (1147–1149). Da korsfarerne ledet av Ludvig VII av Frankrike, ektefelle av Eleanora, klatret opp fjellet Kadmos, marsjerte Rancon til tross for stående ordre videre framfor det sted som var avtalt på forhånd. Han besluttet i samråd med greven av Maurienne, onkel av kongen, at et platå i nærheten ville gi en bedre leirplass. Denne formen for ulydighet var ikke uvanlig i den franske hæren på grunn av kongens vaklevoren ledelse.
På grunn av dette ble hæren delt og disorganisert, og tyrkerne som lå i bakhold kunne med hell angripe den delen av hæren som hang etter. Kongen klarte med nød og neppe å unnslippe mens hans hærgruppe ble massakrert. Geoffrey de Rancon fikk etterpå skylden for massakren og kongen forviste ham fra korstoget som straff.
I romanen The Book of Eleanor, av Pamela Kaufman, blir han kalt for «Richard of Rancon» og er, som ofte i denne typen romaner, blitt gjort til Eleanoras elsker. Det er selvsagt ingen historiske indikasjoner på at dette var tilfelle.
Isabelle de Lusignan (1234–1299), datter av Isabella av Angoulême, ble gift med en Geoffrey de Rancon, men dette må ha vært sønn eller sønnesønn av Eleanora av Aquitaines kommandant ettersom han ville ha vært rundt hundre år gammel da Isabelle de Lusignan ble født. Et slektsregister på internett oppgir Rancon døde i 1154
== Referanser ==
|
Geoffrey de Rancon var en fransk adelsmann og soldat som levde på 1100-tallet. Det er lite som er kjent om ham, men kanskje var han fra Taillebourg.
| 16,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bryggevannet
|
2023-02-04
|
Bryggevannet
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Skiens geografi', 'Kategori:Skiensvassdraget', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Bryggevannet er navnet på havnebassenget som ligger innerst i Skienselva i Skien. På 1000-tallet gikk vannet betydelig lenger opp enn i dag, men i årenes løp har havnebassenget blitt fylt betydelig igjen. Da nytt rådhus skulle bygges på 1890-tallet, ble det funnet rester av sjøboder og en kai under utgravingene. Vannet har tidligere altså gått helt opp til dagens rådhus.
|
Bryggevannet er navnet på havnebassenget som ligger innerst i Skienselva i Skien. På 1000-tallet gikk vannet betydelig lenger opp enn i dag, men i årenes løp har havnebassenget blitt fylt betydelig igjen. Da nytt rådhus skulle bygges på 1890-tallet, ble det funnet rester av sjøboder og en kai under utgravingene. Vannet har tidligere altså gått helt opp til dagens rådhus.
== Referanser ==
|
Bryggevannet er navnet på havnebassenget som ligger innerst i Skienselva i Skien. På 1000-tallet gikk vannet betydelig lenger opp enn i dag, men i årenes løp har havnebassenget blitt fylt betydelig igjen.
| 16,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Winchester_Castle
|
2023-02-04
|
Winchester Castle
|
['Kategori:1°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borger i England', 'Kategori:Ruiner i England', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i England']
|
Winchester Castle er en bygning fra middelalderen i byen Winchester i fylket Hampshire, England. Den ble reist i 1067, året etter at Vilhelm Erobreren og hans normannere invaderte England. I sin tid var den et av de sterkeste festninger i England og i mer et århundre tjente den som regjeringens sete inntil denne flyttet til London. Kun «Den store hallen» (en. the Great Hall), som ble bygget på 1200-tallet eksisterer i dag. Den huser et museum som omhandler Winchesters historie.
|
Winchester Castle er en bygning fra middelalderen i byen Winchester i fylket Hampshire, England. Den ble reist i 1067, året etter at Vilhelm Erobreren og hans normannere invaderte England. I sin tid var den et av de sterkeste festninger i England og i mer et århundre tjente den som regjeringens sete inntil denne flyttet til London. Kun «Den store hallen» (en. the Great Hall), som ble bygget på 1200-tallet eksisterer i dag. Den huser et museum som omhandler Winchesters historie.
== Den store hallen ==
Ved slutten av kong Johan av Englands regime i 1216 hadde festningen og dens kongelige palass et behov for omfattende reparasjoner. Mellom 1222–1235 bygde Henrik III av England til «Den store hallen», bygget i formen av «dobbel kube» og i flintstein. Opprinnelig hadde den lavere vegger og et tak med takvinduer. I deres sted har ble blitt lagt til høye vinduer med steinprydelser. Edvard II av Englands gjorde utvidelser til festningen. En etterligning av det mytiske runde bord til kong Arthur henger i Den store hallen. Bordet ble opprinnelig konstruert på 1200-tallet og ble malt i dens nåværende form for Henrik VIII av England. Rundt kanten av bordet er navnene på kong Arthurs riddere. Bordet har ved undersøkelser blitt datert til 1275.
Taket ble ombygd på slutten av 1300-tallet, noe som endret hallens ytre framtoning. Under den engelske borgerkrigen ble festningen holdt av rojalistene inntil den ble erobret av parlamentshæren i 1646. Oliver Cromwell ga ordre til at festningen skulle bli revet, men Den store hallen ble beholdt som møtested for råd og fylkesdomstolene.
I 1873 ble taket i hallen fornyet.
Bak Den store hallen er det opprettet en form for middelalderhage som i dag kalles for «Dronning Eleanoras hage». Det er mulig at dronning Eleanora av Aquitaine ble holdt i forvaring her i 1174 av hennes ektefelle kong Henrik II av England.
== Historikk ==
Under borgerkrigene i 1141, var Maud av Englands styrker beleiret av Stefan av England i borgen.
I 1302, unslapp Edvard I og hans andre kone, Margrethe av Frankrike, så vidt døden da borgen ble ødelagt av brann. Margaret av York, datter av kong Edward IV, ble født her den 10. april 1472.
Den 17. november 1603 sto Sir Walter Raleigh for retten for forræderi i den ombygde store hallen.
Slottet ble brukt av rojalistene i den engelske borgerkrigen, og falt til slutt til Parlamentarianerne i 1646. Oliver Cromwell beordret da slottet ødelagt.
I det 17. århundre planla Charles II å bygge King's House tilstøtende området, og beordret Christopher Wren til å utforme et kongelig palass som skulle Slottet i Versailles. Prosjektet ble stanset av James II.
Siden 1889 har Winchester Castle vært sete for Hampshire County som har kontorer ved siden av «Den store hallen». I nærheten kan de utgravde restene av det runde tårnet deler av den middelalderske bymuren også sees.
== Eksterne lenker ==
History of the Castle on Britain Express
|
thumb|Den store hallen, Winchester Castle
| 16,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heyerdahl
|
2023-02-04
|
Heyerdahl
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Våpenførende slekter']
|
Heyerdahl er en norsk slekt som i mannslinjen stammer fra Gunbjørn Vigernes (død 1654) i Aurskog. Navnet Heyerdahl ble tatt i bruk av hans sønnesønns sønn og slekten har deretter delt seg i tre grener. I dag er slekten mest kjent gjennom Thor Heyerdahl, men slekten har mange andre kjente medlemmer, blant annet offiserer, forretningsfolk, politikere, leger, advokater og kunstnere.
|
Heyerdahl er en norsk slekt som i mannslinjen stammer fra Gunbjørn Vigernes (død 1654) i Aurskog. Navnet Heyerdahl ble tatt i bruk av hans sønnesønns sønn og slekten har deretter delt seg i tre grener. I dag er slekten mest kjent gjennom Thor Heyerdahl, men slekten har mange andre kjente medlemmer, blant annet offiserer, forretningsfolk, politikere, leger, advokater og kunstnere.
== Slektsvåpen ==
I segl fra slektsmedlemmer på 1700-tallet, finnes slektsvåpenet med flere varianter. Den enkleste utgaven som er brukt i de fleste slektsgrenene, har i skjoldet en heire stående på to berg (små fjelltopper inntil hverandre), som et talende våpen. Oppe på hjelmen er hjelmtegnet tre nedstukne sverd mellom to nedstukne sabler.
Grenen etter oberst Christian von Heyerdahl (død 1802) har skjoldet to ganger kløvd i blått, sølv og blått. I det første av disse tre skjoldfeltene er det et hestehode over tre (to over en) kuler (heraldisk skive), alt i sølv farge. Det andre feltet har tre blå kjelekroker, mens tredje felt har motivet med heiren på bergene, alt sølv. Hjelmtegnet er tre sølv strutsefjær. De to første våpenfeltene er fra familien til oberstens ektefelle, Anne M. Fremming (1. felt), henholdsvis familien til hans svigermor Catharina von Hadeln (2. felt).
Grenen etter Erik Heyerdahl (død 1801) har våpen med skjold kløvd i svart og sølv, i 1. felt hestehodet over kulene og i 2. felt heiren på bergene. På skjoldet en rangkrone. Erik var gift med Maren C. Fremming som var kusine til Anne M. Fremming.
Eidsvollsmannen Hieronymus Heyerdahl brukte ikke våpenskjold i sitt segl på Grunnloven 1814, bare et monogramsegl med bokstavene H og H sammenslynget og i skråskrift. Også enkelte andre eidsvollsmenn som hadde slektsvåpen, brukte monogramsegl, bl.a. Christian Magnus Falsen og Jacob Aall.
== Kjente medlemmer ==
Anders Heyerdahl (1832–1918), komponist, musiker, lokalhistoriker
Christopher Heyerdahl (født 1963), kanadisk skuespiller (norsk opphav)
Dag Heyerdahl Larsen (1955–2012), oversetter
Didrik Rye Heyerdahl (1894–1986) direktør og heraldiker
Erik Heyerdahl (1939–2022), musikkjournalist og programleder
Fridtjof Heyerdahl (1879–1970), bedriftsleder, president i Norges Røde Kors
Georg Carl Buonaparte Heyerdahl (1798–1853), offiser og politiker
Halvor Heyerdahl (1825–1900), ingeniør
Halvor Heyerdahl Rasch (1805–1883), zoolog, professor
Hans Heyerdahl (1857–1913), kunstmaler
Hauk Heyerdahl (født 1970), skuespiller
Hieronymus Heyerdahl (1773–1847), prest, lærer, eidsvollsmann
Hieronymus Heyerdahl (1867–1959), jurist, politiker
Jens P. Heyerdahl (1910–2002), høyesterettsadvokat
Jens P. Heyerdahl (født 1943), bedriftsleder
Johan Fredrik Heyerdahl (1937–2021), forlagsredaktør
Marius Heyerdahl (1938–1979), billedkunstner
Nils Heyerdahl (født 1941), sjef for Radioteatret
Nordahl Heyerdahl-Larsen (1987–2008) forretningsmann
Ragna Heyerdahl Hørbye (1861–1950), politiker og forfatter
Ragnar Heyerdahl (født 1960), fiolinist, komponist
Siril Heyerdahl (født 1981), programleder, journalist
Stener Severin Heyerdahl (1811–1883), lege
Stein Barth-Heyerdahl (1909–1972) journalist og redaktør
Thor Heyerdahl (1914–2002), eventyrer, forfatter, eksperimentell arkeolog
Thorbjørn Heyerdahl (1854–1931), embedsmann
Hasse Hope (født 1986), humorist og programleder
== Litteratur ==
Fotolitografisk Gjengivelse af det i Storthingets Arkiv opbevarede Original-Haandskrift af Kongeriget Norges Grundlov af 17.de Mai 1814 (viser eidsvollsmennenes segl)
Henning Sollied: Slekten Heyerdahl, Oslo 1940
Christer Bøkwall og Jan Raneke (redaktører): «HEYERDAHL SVR-106-67», Skandinavisk Vapenrulla, hefte 7, Malmö 1967
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag Oslo 1976)
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981, side 97
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990, side 74-75
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens aner og andre slektsopplysninger, samt bilde med beskrivelse av bokstavseglet hans på Grunnloven 17. mai 1814.
== Referanser ==
|
Stein Barth-Heyerdahl (født 12. juli 1909 i Stamnes i Nordland, død 1972 i Eggedal, Buskerud) var en norsk nasjonalsosialist, nyhedning, redaktør, journalist, politiker og kunstner.
| 16,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dragan_Stojkovi%C4%87
|
2023-02-04
|
Dragan Stojković
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Fotballspillere for FK Radnički Niš', 'Kategori:Fotballspillere for Hellas Verona FC', 'Kategori:Fotballspillere for Nagoya Grampus', 'Kategori:Fotballspillere for Olympique de Marseille', 'Kategori:Fotballspillere for Røde stjerne Beograd', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Nagoya Grampus', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Jugoslaviske fotballspillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Nis', 'Kategori:Serbiastubber', 'Kategori:Serbiske fotballspillere', 'Kategori:Serbiske fotballtrenere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1984', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1990', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Trenere for Serbias herrelandslag i fotball']
|
Dragan Stojković (serbisk kyrillisk: Драган Стојковић; født 3. mars 1965 i Niš i Serbia) er en serbisk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er landslagstrener for Serbia.Han er best kjent fra sin tid i Røde Stjerne, der han etter overgangen til Olympique de Marseille ble kåret til «femte stjernen» i klubben, dvs. han er en av de fem største spillerne som noen gang har spilt i klubben.
Bare ett år etter at han gikk over til Olympique spilte han Mesterligafinale mot sin gamle klubb. Marseille-treneren, Franz Beckenbauer, holdt han på benken i over 90 minutt, og etter at han spilte ekstraomganger og kampen skulle avgjøres fra elleve meter, ville han ikke være med på å skyte straffe mot sin gamle klubb, Røde Stjerne, som vant finalen med 5-3, etter straffesparkkonkurransen.
Han ble to ganger kåret til beste spiller i den gamle jugoslaviske ligaen, i 1988 og 1989.
Dragan er kanskje mest kjente fotballspiller som spilte i den japanske ligaen. Han ble etter hvert svært populær, og etter sin karriere i Nagoya Grampus Eight fikk han en tribune på stadion oppkalt etter seg, og en gate i byen Nagoya.
Mange mener at han kunne hatt en stor karriere i Europa, men han valgte i stedet å være i Japan. Selv om Arsène Wenger ønsket at han skulle være med til Arsenal og tilbake til europeisk fotball, hadde Dragan heller lyst til å avslutte karrieren i Nagoya.
|
Dragan Stojković (serbisk kyrillisk: Драган Стојковић; født 3. mars 1965 i Niš i Serbia) er en serbisk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er landslagstrener for Serbia.Han er best kjent fra sin tid i Røde Stjerne, der han etter overgangen til Olympique de Marseille ble kåret til «femte stjernen» i klubben, dvs. han er en av de fem største spillerne som noen gang har spilt i klubben.
Bare ett år etter at han gikk over til Olympique spilte han Mesterligafinale mot sin gamle klubb. Marseille-treneren, Franz Beckenbauer, holdt han på benken i over 90 minutt, og etter at han spilte ekstraomganger og kampen skulle avgjøres fra elleve meter, ville han ikke være med på å skyte straffe mot sin gamle klubb, Røde Stjerne, som vant finalen med 5-3, etter straffesparkkonkurransen.
Han ble to ganger kåret til beste spiller i den gamle jugoslaviske ligaen, i 1988 og 1989.
Dragan er kanskje mest kjente fotballspiller som spilte i den japanske ligaen. Han ble etter hvert svært populær, og etter sin karriere i Nagoya Grampus Eight fikk han en tribune på stadion oppkalt etter seg, og en gate i byen Nagoya.
Mange mener at han kunne hatt en stor karriere i Europa, men han valgte i stedet å være i Japan. Selv om Arsène Wenger ønsket at han skulle være med til Arsenal og tilbake til europeisk fotball, hadde Dragan heller lyst til å avslutte karrieren i Nagoya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Dragan Stojković – Munzinger Sportsarchiv
(en) Dragan Stojković – Olympedia
(en) Dragan Stojković – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dragan Stojković – FIFA
(en) Dragan Stojković – UEFA
(jp) Dragan Stojković – J.League Data
(jp) Dragan Stojković – J.League Data (manager)
(fr) Dragan Stojković – LÉquipe
(en) Dragan Stojković – Transfermarkt
(en) Dragan Stojković – Transfermarkt (manager)
Et kjent mål mot Spania i VM 1990 - VIDEO
Et vanlig Piksy-mål - VIDEO
Pixy video fra Japan_1
Pixy video fra Japan_2
|
| år1 =1981–1986| klubb1 =| kamper1 = 70| mål1 = 8
| 16,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bruene
|
2023-02-04
|
Bruene
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skiens geografi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Bruene er navnet på området fra Telemarksgata til Klosterøya i Skien. I tidligere tider var det tre fosser i dette området: Bollefoss, Langfoss og Damfoss. Mellom Bollefoss og Damfoss ligger øya Eidet, og mellom Damfoss og Langfoss ligger Smieøya. Alle fossene er i dag oppdemmet.
I tillegg til fossene, var det også sprengt ut en rekke renner i området. Disse ble bygget for å utnytte vannfallet mellom Hjellevannet og Bryggevannet til å drive sager. Dermed må det ha vært en rekke bruer i dette området, derav navnet.
|
Bruene er navnet på området fra Telemarksgata til Klosterøya i Skien. I tidligere tider var det tre fosser i dette området: Bollefoss, Langfoss og Damfoss. Mellom Bollefoss og Damfoss ligger øya Eidet, og mellom Damfoss og Langfoss ligger Smieøya. Alle fossene er i dag oppdemmet.
I tillegg til fossene, var det også sprengt ut en rekke renner i området. Disse ble bygget for å utnytte vannfallet mellom Hjellevannet og Bryggevannet til å drive sager. Dermed må det ha vært en rekke bruer i dette området, derav navnet.
== Referanser ==
|
Bruene er navnet på området fra Telemarksgata til Klosterøya i Skien. I tidligere tider var det tre fosser i dette området: Bollefoss, Langfoss og Damfoss.
| 16,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjellen
|
2023-02-04
|
Hjellen
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Skien', 'Kategori:Stubber 2020-03', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Hjellen er en bydel i Skien, og ligger langs den indre delen av Hjellevannet. Turistbåtene som trafikkerer Telemarkskanalen starter fra brygga på Hjellen.
|
Hjellen er en bydel i Skien, og ligger langs den indre delen av Hjellevannet. Turistbåtene som trafikkerer Telemarkskanalen starter fra brygga på Hjellen.
== Litteratur ==
Birger A. Øvrum: «Kjenn din by – lokalhistorie fra Skien og omegn», Skien historielag, Skien 1989, side 11-13 (Broene), 31-34 (Laugstol Bruk), 82-85 (vassdragsregulering)
|
Hjellen er en bydel i Skien, og ligger langs den indre delen av Hjellevannet. Turistbåtene som trafikkerer Telemarkskanalen starter fra brygga på Hjellen.
| 16,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storfjellet
|
2023-02-04
|
Storfjellet
|
['Kategori:Pekere']
|
Storfjellet kan vise til flere fjell i Norge:
Storfjellet (Bergen) – i Bergen kommune i Hordaland
Storfjellet (Rauma og Norddal) (1 759 moh) – i Rauma og Norddal kommuner i Møre og Romsdal
Storfjellet (Tafjord) (1 821 moh) – i Fjord kommune i Møre og Romsdal
Storfjellet (Langfjelldalen) (1 711 moh) – nordøst i Norddal kommune i Møre og Romsdal
Storfjellet (Saltdal) (1 331 moh) – i Saltdal kommune i Nordland
Storfjellet (Narvik) (1 633 moh) – i Narvik kommune i Nordland
Storfjellet (Røst) – i Røst kommune i Nordland
Storfjellet (Loppa) (1 067 moh) – i Loppa kommune i Finnmark
|
Storfjellet kan vise til flere fjell i Norge:
Storfjellet (Bergen) – i Bergen kommune i Hordaland
Storfjellet (Rauma og Norddal) (1 759 moh) – i Rauma og Norddal kommuner i Møre og Romsdal
Storfjellet (Tafjord) (1 821 moh) – i Fjord kommune i Møre og Romsdal
Storfjellet (Langfjelldalen) (1 711 moh) – nordøst i Norddal kommune i Møre og Romsdal
Storfjellet (Saltdal) (1 331 moh) – i Saltdal kommune i Nordland
Storfjellet (Narvik) (1 633 moh) – i Narvik kommune i Nordland
Storfjellet (Røst) – i Røst kommune i Nordland
Storfjellet (Loppa) (1 067 moh) – i Loppa kommune i Finnmark
|
Storfjellet kan vise til flere fjell i Norge:
| 16,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storfjellet_(Saltdal)
|
2023-02-04
|
Storfjellet (Saltdal)
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Saltdal', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']
|
Storfjellet (på samisk: Ájvasnjuonne) er et fjell i Saltdal kommune i Nordland fylke. Toppen heter Storfjelltoppen og danner grensepunkt for Junkerdal nasjonalpark.
Fjellet ligger mellom Evenesdal og Sulitjelmafjellene, den strekker seg til Salfjellet og Balvatnet i øst. Rett sør for toppen ligger Sjurfjellet.
|
Storfjellet (på samisk: Ájvasnjuonne) er et fjell i Saltdal kommune i Nordland fylke. Toppen heter Storfjelltoppen og danner grensepunkt for Junkerdal nasjonalpark.
Fjellet ligger mellom Evenesdal og Sulitjelmafjellene, den strekker seg til Salfjellet og Balvatnet i øst. Rett sør for toppen ligger Sjurfjellet.
== Referanser ==
|
Storfjellet (på samisk: Ájvasnjuonne) er et fjell i Saltdal kommune i Nordland fylke. Toppen heter Storfjelltoppen og danner grensepunkt for Junkerdal nasjonalpark.
| 16,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FK_Zemun
|
2023-02-04
|
FK Zemun
|
['Kategori:1946 i Jugoslavia', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1946', 'Kategori:Fotballag i Serbia']
|
FK Zemun (serbisk kyrillisk: ФК Земун) er en fotballklubb fra Zemun i Beograd. Klubben ble etablert i 1946 som Jedinstvo Zemun. I 1969 ble Sremac Zemun og Sparta Zemun fusjonert til FK Galenika Zemun. Klubben fikk sitt nåværende navn i 1986.
Supportergruppa til klubben heter Taurunum Boys og ble etablert i 1987.
|
FK Zemun (serbisk kyrillisk: ФК Земун) er en fotballklubb fra Zemun i Beograd. Klubben ble etablert i 1946 som Jedinstvo Zemun. I 1969 ble Sremac Zemun og Sparta Zemun fusjonert til FK Galenika Zemun. Klubben fikk sitt nåværende navn i 1986.
Supportergruppa til klubben heter Taurunum Boys og ble etablert i 1987.
== Eksterne lenker ==
Supporterside
UEFA Profil
|
| president =
| 16,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OFK_Beograd
|
2023-02-04
|
OFK Beograd
|
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1911', 'Kategori:Fotballag i Serbia', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Serbiastubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sport i Beograd', 'Kategori:Stubber 2019-03']
|
OFK Beograd (serbisk kyrillisk: ОФК Београд) er en fotballklubb fra Beograd i Serbia. Klubben ble stiftet i 1911 under navnet BSK. Den har hatt flere storhetstider, blant annet på 1960- og begynnelsen av 70-tallet da de hadde gode resultater i Europa. De kom blant annet til semifinalen i UEFA-cupen i 1962-63.
|
OFK Beograd (serbisk kyrillisk: ОФК Београд) er en fotballklubb fra Beograd i Serbia. Klubben ble stiftet i 1911 under navnet BSK. Den har hatt flere storhetstider, blant annet på 1960- og begynnelsen av 70-tallet da de hadde gode resultater i Europa. De kom blant annet til semifinalen i UEFA-cupen i 1962-63.
== Eksterne lenker ==
Klubbens offisielle nettsider
|
OFK Beograd (serbisk kyrillisk: ОФК Београд) er en fotballklubb fra Beograd i Serbia. Klubben ble stiftet i 1911 under navnet BSK.
| 16,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terez%C3%ADn
|
2023-02-04
|
Terezín
|
['Kategori:14°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Ústí nad Labem (region)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Terezín (tysk: Theresienstadt) er en by og en tidligere militær festning og garnisonsby i regionen Ústí nad Labemi Tsjekkia. Byen er best kjent for sin fortid som Theresienstadt konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.
Festningen ble bygget av Habsburgmonarkiet sent på 1700-tallet og oppkalt etter keiserinnen Maria Teresia. Festningen ligger ikke langt fra grensen mot Tyskland og der Ohře flyter sammen med Elben i krigstid kunne disse elvene brukes for å sette omegnen under vann. Festningen huset 5655 soldater i fredstid og rundt 11 000 soldater i krigstid. Festningen ble aldri beleiret, selv om det var trefninger under Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866. Under første verdenskrig ble festningen benyttet som fengsel for politiske fanger, blant annet Gavrilo Princip, som drepte erkehertug Franz Ferdinand i 1914, døde her i 1918 av tuberkulose.
|
Terezín (tysk: Theresienstadt) er en by og en tidligere militær festning og garnisonsby i regionen Ústí nad Labemi Tsjekkia. Byen er best kjent for sin fortid som Theresienstadt konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.
Festningen ble bygget av Habsburgmonarkiet sent på 1700-tallet og oppkalt etter keiserinnen Maria Teresia. Festningen ligger ikke langt fra grensen mot Tyskland og der Ohře flyter sammen med Elben i krigstid kunne disse elvene brukes for å sette omegnen under vann. Festningen huset 5655 soldater i fredstid og rundt 11 000 soldater i krigstid. Festningen ble aldri beleiret, selv om det var trefninger under Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866. Under første verdenskrig ble festningen benyttet som fengsel for politiske fanger, blant annet Gavrilo Princip, som drepte erkehertug Franz Ferdinand i 1914, døde her i 1918 av tuberkulose.
== Theresienstadt konsentrasjonsleir ==
Under andre verdenskrig var Theresienstadt brukt av tyske myndigheter som ghetto/konsentrasjonsleir for jøder fra Tsjekkoslovakia, Tyskland, Østerrike, Nederland og Danmark. Mer enn 140 000 jøder ble sendt til Theresienstadt og rundt 33 000 døde i ghettoen, rundt 90 000 ble transportert videre til tilintetgjørelsesleirer som Auschwitz.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Terezín – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Terezín (tysk: Theresienstadt) er en by og en tidligere militær festning og garnisonsby i regionen Ústí nad Labemi Tsjekkia. Byen er best kjent for sin fortid som Theresienstadt konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.
| 16,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manuel_Zelaya
|
2023-02-04
|
Manuel Zelaya
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Honduranske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
José Manuel Zelaya Rosales (født 20. september 1952 i Juticalpa) er en honduransk politiker som var Honduras' president fra 27. januar 2006 til 28. juni 2009. Zelaya representerte Partido Liberal (PL). Zelaya ble avsatt i et militærkupp og fraktet til Costa Rica. 21. september samme år kom han seg inn igjen i landet og tok tilflukt i ambassaden til Brasil.
Zelaya vant knapt over den konservative presidentkandidaten Porfirio Lobo Sosa ved valget 27. november 2005, og ble innsatt 27. januar 2006. Han tok da over etter Ricardo Maduro, som den femte presidenten fra Honduras' liberale parti. Som president beveget han imidlertid sterkt til venstre, og samarbeidet med Hugo Chávez' «bolivariske allianse».
Etter kuppet mot Zelaya overtok Roberto Micheletti fra det samme liberale partiet som midlertidig president. Ved det svært omstridte valget i november samme år ble Porfirio Lobo Sosa valgt til ny president og tiltrådte i januar 2010.
I desember 2009 stemte parlamentet over et forslag om å gjeninnsette Zelaya frem til perioden hans uansett utløper i januar 2010, men forslaget ble nedstemt. Bare 14 representanter stemte for å gjeninnsette Zelaya.
|
José Manuel Zelaya Rosales (født 20. september 1952 i Juticalpa) er en honduransk politiker som var Honduras' president fra 27. januar 2006 til 28. juni 2009. Zelaya representerte Partido Liberal (PL). Zelaya ble avsatt i et militærkupp og fraktet til Costa Rica. 21. september samme år kom han seg inn igjen i landet og tok tilflukt i ambassaden til Brasil.
Zelaya vant knapt over den konservative presidentkandidaten Porfirio Lobo Sosa ved valget 27. november 2005, og ble innsatt 27. januar 2006. Han tok da over etter Ricardo Maduro, som den femte presidenten fra Honduras' liberale parti. Som president beveget han imidlertid sterkt til venstre, og samarbeidet med Hugo Chávez' «bolivariske allianse».
Etter kuppet mot Zelaya overtok Roberto Micheletti fra det samme liberale partiet som midlertidig president. Ved det svært omstridte valget i november samme år ble Porfirio Lobo Sosa valgt til ny president og tiltrådte i januar 2010.
I desember 2009 stemte parlamentet over et forslag om å gjeninnsette Zelaya frem til perioden hans uansett utløper i januar 2010, men forslaget ble nedstemt. Bare 14 representanter stemte for å gjeninnsette Zelaya.
== Den fjerde urna ==
Kuppet ble gjennomført samme morgenen som publiseringen av en meningsmåling om støtten til «Den fjerde urna» ved det planlagte presidentvalget i november 2009. Stemmesedlene i Den fjerde urna skulle avgjøre om honduranerne ønsket å danne ny grunnlovgivende forsamling.
Honduras’ grunnlov stammer fra 1982, et knapt år etter at det forrige militærdiktaturet ble erstattet av et sivilt styre. Da grunnloven ble skrevet, fungerte den nye sivile regjeringen fortsatt på militærets premisser, og fikk operere under kontroll av USAs ambassadør og "skyggepresident" John Negroponte.
Det er en konservativ grunnlov som begrenser mulighetene til politisk deltakelse. Kritikerne har stilt spørsmål ved om grunnloven kan anses for å være demokratisk.
== Hvem er den avsatte presidenten? ==
Selv om det finnes flere mindre partier i Honduras, har honduransk politikk siden 1980 vært dominert av de to partiene Partido Liberal (PL) og Partido Nacional (PN). Begge partienes røtter strekker seg tilbake til starten på 1900-tallet og representerer interessene til ulike deler av jordbruks- og næringslivseliten. De ideologiske forskjellene er imidlertid vanskeligere å få øye på. Zelaya, som ble valgt inn med 4 prosentpoeng foran Porfiro Lobo Sosa fra PN i 2005, kommer fra en velstående familie som er del av det tradisjonelle rurale oligarkiet. Zelaya representerte likevel den mer liberale fløyen i Partido Liberal.
I 2005 gikk Zelaya til valg på en mer human kriminalitetsbekjempelse, kamp mot sosiale forskjeller, korrupsjonsbekjempelse og folkelig deltakelse. Han fikk i sin presidentperiode gjennomslag for anti-korrupsjonsloven ”Ley de Transparencia y Acceso a la Información Pública”, og loven for folkelig deltakelse «Ley de Participación Ciudadana», som garanterte den planlagte meningsmålingen 28. juni.
Zelaya ignorerte kraftige protester fra La Coordinadora Nacional de Resistencia Popular (CNRP) og Bloque Popular, nasjonale paraplyorganisasjoner for ulike grasrotorganisasjoner, da han i 2006 signerte frihandelsavtalen CAFTA med USA, de Mellomamerikanske landene og Den dominikanske republikk. Han gikk også inn for privatisering av vannressurser, og ga vide konsesjoner til utenlandske gruveselskaper. Privatiseringen var i samsvar med strukturtilpasningene som Honduras forpliktet seg til da landet som HIPC-land (Heavily Indebted Poor Country) i 2007 fikk ettergitt 1,4 milliarder US dollar i gjeld.
== Sosial protest og mobilisering ==
CNRP og Bloque Popular økte protestnivået under Zelayas periode. Seksten massive veiblokader i 2007, tre generalstreiker, og en stor streik i offentlig sektor i 2008 var kraftige virkemidler for å fronte 12 krav for sosiale, økonomiske og politiske reformer. De krevde blant annet jordbruksreform, økt minstelønn, statlig overtakelse av vannressurser, økt skatt for gruveselskapene, sterkere sosial forpliktelse fra gruvesektoren og forbud mot Open Pit Mining – den mest miljøskadelige gruvedriften, som gir store utslipp av tungmetaller.
Gruveselskaper, hovedsakelig fra USA og Canada, har konsesjoner på gruvedrift i områder tilsvarende 30 prosent av Honduras territorium. Landsbyer som ligger i nærheten av gruvene opplever det som er blitt kalt en helsekrise. Allergier, håravfall, luftveissykdommer og aborter er blant de vanligste helseproblemene miljøgiftene fra gruvedriften forårsaker.
== Politiske endringer før kuppet ==
Mot slutten av 2007 viste Zelaya tegn til et mer tydelig politisk kursskifte. Fagbevegelsen fikk gjennomslag for å heve minstelønnen til arbeiderne med 60 prosent, til 292 US dollar. Dette falt ikke i god jord i Maquila-industrien, som med rundt 130 000 sysselsatte er den største i Mellom-Amerika, og nyter stor politisk og økonomisk makt i Honduras.
Jordbruksarbeidere fikk en lønnsøkning på 20 prosent. Reaksjoner fra den historisk viktige banansektoren uteble heller ikke. Standard fruit Company og Dole meldte om dårlige konkurransevilkår, og muligheten for å flytte driften ut av Honduras. Videre innførte Zelaya gratis skolegang og gratis skolemat, og han ga etter for presset fra CNRP om å sette i gang jordbruksreform og forbedre gruvedriftslovgivningen.
Allerede før de nasjonale reformene hadde Zelaya begynt å knytte politiske bånd til latinamerikanske land som Venezuela, Bolivia, og Ecuador. Zelaya meldte Honduras inn i den Venezuela-støttede oljealliansen PetroCaribe, samt det Bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA) hvor landet deltar sammen med sju andre land. ALBA har et uttalt mål om å bygge et økonomisk samarbeid i stedet for konkurranse mellom medlemsstatene, og ble etablert av Fidel Castro og Hugo Chavez som en politisk og økonomisk motvekt til USA. Innmeldelsen i ALBA provoserte næringslivseliten i Honduras, og førte til at Zelaya mistet støtten fra eget parti.
Grasrotorganisasjonene mobiliserte bredt for å støtte «Den fjerde urna», da en ny grunnlovgivende forsamling ville åpnet for endring av grunnloven. Forslaget ble derimot motarbeidet av maktsektorene i landet: flertallet av kongressmedlemmene, høyesterett, riksadvokaten, hæren, den katolske kirken og de evangeliske kirkene, massemediene og næringslivet. Sektorene har stått samlet i sin støtte til kuppregjeringen.
== Referanser ==
|
José Manuel Zelaya Rosales (født 20. september 1952 i Juticalpa) er en honduransk politiker som var Honduras' president fra 27.
| 16,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roberto_Micheletti
|
2023-02-04
|
Roberto Micheletti
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Honduranske presidenter', 'Kategori:Menn']
|
Roberto Micheletti Bain (født 13. august 1943) er en honduransk politiker for det liberale partiet, Partido Liberal de Honduras. Han ble tatt i ed som landets president 28. juni 2009, som følge av den konstitusjonelle krisen i landet. Militæret i Honduras ble beordret av Honduras' høyesterett til å arrestere den tidligere presidenten Manuel Zelaya for forbrytelser mot den honduranske konstitusjonen.
Micheletti har vært formann for Honduras' nasjonalkongress (parlament) siden 2006. I 2009 ble han også valgt til visepresident i Den Liberale Internasjonale.
Han har to ganger forsøkt å bli sitt partis presidentkandidat. Det liberale partiets kandidat ved valget i november 2009 var tidligere visepresident Elvin Ernesto Santos. Porfirio Lobo Sosa fra det konservative partiet ble valgt til ny president, og vil etterfulgte Michelleti i embedet 27. januar 2010.
|
Roberto Micheletti Bain (født 13. august 1943) er en honduransk politiker for det liberale partiet, Partido Liberal de Honduras. Han ble tatt i ed som landets president 28. juni 2009, som følge av den konstitusjonelle krisen i landet. Militæret i Honduras ble beordret av Honduras' høyesterett til å arrestere den tidligere presidenten Manuel Zelaya for forbrytelser mot den honduranske konstitusjonen.
Micheletti har vært formann for Honduras' nasjonalkongress (parlament) siden 2006. I 2009 ble han også valgt til visepresident i Den Liberale Internasjonale.
Han har to ganger forsøkt å bli sitt partis presidentkandidat. Det liberale partiets kandidat ved valget i november 2009 var tidligere visepresident Elvin Ernesto Santos. Porfirio Lobo Sosa fra det konservative partiet ble valgt til ny president, og vil etterfulgte Michelleti i embedet 27. januar 2010.
|
Roberto Micheletti Bain (født 13. august 1943) er en honduransk politiker for det liberale partiet, Partido Liberal de Honduras.
| 16,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1967
|
2023-02-04
|
Filmåret 1967
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1967', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1967', 'Kategori:Utgivelser fra 1967', 'Kategori:Verk fra 1967']
|
Filmåret 1967 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1967.
|
Filmåret 1967 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1967.
== Fødsler ==
2. januar – Tia Carrere, amerikansk modell, sangerinne og skuespillerinne
7. januar – Jacob Ericksson, svensk skuespiller.
10. januar – Magnus Krepper, svensk skuespiller, danser og sanger.
14. januar – Emily Watson, britisk skuespiller.
20. januar – Katarina Andersson, svensk skuespiller og operasanger (sopran).
22. januar – Åsa Johannisson, svensk skuespiller, koreograf, regiassistent og sanger.
8. februar
Eric Donell, svensk skuespiller, regissør, manusforfatter og produsent.
Felix Herngren, svensk skuespiller og regissør.
11. februar – Karl Dyall, svensk danser, koreograf, sanger og skuespiller.
19. februar – Benicio del Toro, puertoricansk skuespiller.
20. februar
Laura Dern, amerikansk skuespiller.
Lili Taylor, amerikansk skuespiller.
1. mars – Niclas Abrahamsson, svensk regissør, skuespiller og visesanger.
2. mars – Kjell Wilhelmsen, svensk skuespiller.
16. mars – Lauren Graham, amerikansk skuespiller.
25. mars – Sophie Tolstoy, svensk skuespiller og teaterregissør.
31. mars – Daniel Fridell, svensk regissør, manusforfatter og produsent.
3. april – Malena Engström, svensk skuespiller.
16. april – Maria Bello, amerikansk skuespiller.
22. april – Sheryl Lee, amerikansk skuespiller.
23. april – Melina Kanakaredes, amerikansk skuespiller.
30. april – Philip Kirkorov, russisk sanger, skuespiller, musikalartist og TV-personlighet.
5. mai – Camilla Lundén, svensk skuespiller.
17. mai – Cameron Bancroft, kanadisk skuespiller.
6. juni – Paul Giamatti, amerikansk skuespiller.
8. juni – Jasmin Tabatabai, iransk–tysk skuespillerinne
10. juni – Peder Ernerot, svensk sangtekstforfatter, komponist, manusforfatter og musiker.
20. juni – Nicole Kidman, australsk-amerikansk skuespillerinne, regissør og sangerinne
23. juni – Boris Aljinovic, tysk skuespiller
24. juni – Jonas Inde, svensk skuespiller og manusforfatter.
28. juni – Gil Bellows, kanadisk skuespiller.
1. juli – Pamela Anderson, kanadisk skuespiller
16. juli – Will Ferrell, amerikansk skuespiller.
17. juli – Regina Lund, svensk skuespiller.
18. juli – Vin Diesel, amerikansk skuespiller, regissør og filmprodusent.
19. juli – Yaël Abecassis, israelsk skuespiller.
20. juli – Reed Diamond, amerikansk skuespiller.
23. juli – Philip Seymour Hoffman, amerikansk skuespiller.
25. juli – Matt LeBlanc, amerikansk skuespiller.
3. august – Mathieu Kassovitz, fransk skuespiller regissør og manusforfatter
4. august – Simon Norrthon, svensk skuespiller.
16. august – Ulrika Jonsson, britisk TV-programleder, skuespiller og forfatter.
20. august – Elisabeth Matheson, norsk skuespillerinne
21. august – Carrie-Anne Moss, kanadisk skuespiller.
22. august – Adewale Akinnuoye-Agbaje, britisk modell og skuespiller
25. august – Tom Hollander, britisk skuespiller.
30. august – Cilla Thorell, svensk skuespiller.
11. september – Harry Connick jr., amerikansk sanger, pianist og skuespiller
17. september – Anne Louise Hassing, dansk skuespiller.
18. september – Tara Fitzgerald, britisk skuespiller.
28. september – Mira Sorvino, amerikansk skuespiller.
2. oktober – Tomas Köhler, svensk skuespiller
5. oktober – Guy Pearce, australsk skuespiller.
7. oktober – Fredrik Egerstrand, svensk skuespiller, regissør og kunstner.
17. oktober – René Dif, dansk musiker og skuespiller.
21. oktober – Fridtjof Mjøen, norsk skuespiller.
28. oktober – Julia Roberts, amerikansk skuespiller.
8. november – Courtney Thorne-Smith, amerikansk skuespiller.
13. november – Steve Zahn, amerikansk skuespiller.
22. november – Mark Ruffalo, amerikansk skuespiller.
28. november – Anna Nicole Smith, amerikansk modell, skuespiller og forfatter.
30. november – Åsa Forsblad, svensk skuespiller.
4. desember – Paula Nielsen, svensk skuespiller og danser.
7. desember – Ray Jones IV, svensk skuespiller.
13. desember – Jamie Foxx, amerikansk skuespiller og musiker
16. desember – Miranda Otto, australsk skuespiller.
24. desember – Pernilla Wahlgren, svensk skuespiller og artist.
== Dødsfall ==
3. januar – Erik Rosén, svensk skuespiller og tekstforfatter.
7. januar – Albin Erlandzon, svensk skuespiller.
8. januar
Kolbjørn Knudsen, norsksvensk skuespiller (født 1897)
Zbigniew Cybulski, polsk skuespiller
21. januar – Ann Sheridan, amerikansk skuespiller.
24. februar – Franz Waxman, tyskamerikansk komponist av filmmusikk.
2. mars – Sven Björkman, svensk skuespiller, forfatter, kåsør, manusforfatter, komponist og sangtekstforfatter.
4. mars – Mauritz Strömbom, svensk skuespiller.
15. mars – Curt Löwgren, svensk skuespiller.
20. mars – Anne-Lise Wang, norsk skuespiller (født 1920)
25. mars – Dagmar Bentzen, svensk skuespiller.
26. mars – Åke Hylén, svensk skuespiller og stillbildefotograf.
25. april – Walter Lindström, svensk skuespiller.
25. mai – Lennart Wallén, svensk filmklipper og regissør.
29. mai – Åke Claesson, svensk skuespiller og sanger.
30. mai – Tekla Sjöblom, svensk skuespiller.
10. juni
Gösta Sjöberg, svensk journalist, avismann, forfatter og manusforfatter.
Spencer Tracy, amerikansk skuespiller (født 1900)
15. juni – Bertil Duroj, svensk filmarkitekt og scenograf (født 1893)
24. juni – Signe Lundberg-Settergren, svensk skuespiller.
26. juni – Françoise Dorléac, fransk skuespiller.
29. juni – Jayne Mansfield, amerikansk skuespiller (født 1933)
7. juli – Vivien Leigh, britisk skuespiller.
24. juli – Constance Bennett, amerikansk skuespiller.
6. august – Maj Törnblad, svensk skuespiller.
21. august – Sven Bertil Norberg, svensk skuespiller.
25. august – Paul Muni, amerikansk skuespiller.
5. september
Tor Borong, svensk skuespiller og inspisient.
Alfred Maurstad, norsk skuespiller og regissør.
15. oktober – Carl Apoloff, svensk skuespiller.
9. november – Charles Bickford, amerikansk skuespiller.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== A–G ===
Barbarella
Barbent i parken
Bonnie og Clyde
Columbo: Livsfarlig oppskrift
Dagens skjønnhet
Den fremmede
Det største spillet
Dont Look Back
Dr. Dolittle
Elvira Madigan
Etter natt kommer dag
Fjernt fra byens larm
Gendarmen i New York
Guide for gifte menn
Gutten som kappåt med trollet
=== H–N ===
Hells Angels on Wheels
Hevneren fra Alcatraz
Hvordan jeg vant krigen
Hugo og Josefin
Jag är nyfiken–gul
James Bond i Japan
Jungelboken
King Kong Escapes
La chinoise
Liv
Magical Mystery Tour
Manndomsprøven
Martha
Moderne fritid
Natten var het
=== O–U ===
Pikene fra Rochefort
Roseanna
Skrållan, Ruskprick og Knorrhane
Son of Godzilla
Stimulantia
12 fortapte menn
Under ditt parasoll
Udyret Frankenstein
=== V–Å ===
Vampyrenes natt
Weekend
== Eksterne lenker ==
(en) 1967 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1967 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1967.
| 16,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saltdal
|
2023-02-04
|
Saltdal
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Personer fra Saltdal kommune', 'Kategori:Saltdal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil']
|
Saltdal kommune (pitesamisk: Sálatvuome suohkan) ligger i Salten i Nordland. Kommunen ble opprettet 1. januar 1838 som et resultat av formannskapslovene, og omfatter stort sett det som tidligere utgjorde Saltdal prestegjeld. Med unntak av en liten grenseregulering i 1949, da en liten del av Skjerstad ble innlemmet i Saltdal, har kommunens grenser vært uendret siden opprettelsen.
Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst.
Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltelva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspille på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder som ble brukt av bygdefolket oppover langs dalen. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel.
|
Saltdal kommune (pitesamisk: Sálatvuome suohkan) ligger i Salten i Nordland. Kommunen ble opprettet 1. januar 1838 som et resultat av formannskapslovene, og omfatter stort sett det som tidligere utgjorde Saltdal prestegjeld. Med unntak av en liten grenseregulering i 1949, da en liten del av Skjerstad ble innlemmet i Saltdal, har kommunens grenser vært uendret siden opprettelsen.
Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst.
Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltelva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspille på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder som ble brukt av bygdefolket oppover langs dalen. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel.
== Geografi ==
Saltdal er et fjordlandskap og en vid dal, denne strekker seg i nord-sør retning fra Rognan, i den innerste delen av Skjerstadfjorden i nord, og oppover mot Saltfjellet i sør. Ved Storjord blir dalen trangere og brattere, men vier seg igjen ut på Saltfjellet. Ved Røkland og Storjord går det store sidedaler mot øst, disse er henholdsvis Evenesdalen og Junkerdalen, der Junkerdalen er den sørligste. Det er rolig fjellterreng stort sett på begge sider av dalen, med blant annet Solvågtinden i Junkerdalen og Ølfjellet på Saltfjellet, som noen av de mest markante fjelltoppene. Den høyeste er imidlertid Nordre Saulo helt inntil svenskegrensa. Det er store øde fjellområder i øst, inn mot Sverige og i sør på Saltfjellet. Gjennom hele dalen strekker Saltdalselva seg nesten uten stryk før en kommer til Røkland. Elva har bidratt med store løsmasseavsetninger i nedre deler av dalen. Bosetningen er konsentrert i dalbunnen.
Utover i Saltdalsfjorden er det flere bygder, der Botn, Saksenvik, Stamnes og Setså på østsiden er de største.
Saltdalen er kjent for sitt stabile tørre innlandsklima, med varme somre og kalde vintre. Dette var bakgrunnen for etableringen av Vensmoen tuberkulosesanatorium. Øvre Saltdal, stasjonen Borkamo er blant de stedene med minst nedbør i Norge i den internasjonale normalperioden 1961-90. I siste 30-års periode 1991-2020, så er årsnormalen imidlertid bare 211 mm på stedet, som gjør Borkamo i Saltdal til Norges tørreste
sted.
Hengebjørk har en av sine nordligste vekststeder i Saltdal.
Det er terrasser av sand den ene over den andre oppover i Saltdalen. Den laveste terrassen ligger helt nede ved Rognan og på denne står hovedkirken. Dalsidene er bratte og skogbevogste. Omtrent midt i dalen følger Europaveg 6 og Nordlandsbanen. Fylkesvei 812 går over fjellet til Misvær i vest, og riksvei 77 til Sverige går gjennom Junkerdalen i østlig retning. Før 2. verdenskrig var det ikke bilvei fra Rognan og videre nordover, men den tyske okkupasjonsmakten hadde store planer for vei- og jernbanebygging, og veien ble forlenget nordover langs fjorden mot Fauske i løpet av 2. verdenskrig.
Mot fjellsidene mot øst og vest er det flere steder bratte sider uten vegetasjon, det en kaller for flåg eller flog. Det største ligger over Rognan og kalles Storflåget eller Fiskvågflåget, som kan sees på lange avstander. Andre flåg er Littelflåget, Ravnflåget, Nessflåget, Fjellengflåget og Tørflåget.
Junkerdalen er som nevnt en sidedal til Saltdalen og starter ved Storjord og går helt inn mot fjellområdet Graddis på grensen mot Sverige. Dalen begynner med en trangt kløft, kalt Junkerdalsura som strekker seg fra Storjord til Solvågli. Junkerdalselva går i mange fosser og stryk gjennom denne kløften, og i tidligere tider gikk det en enkel kjørevei her, som ble bygget 1871-79. Denne veien var så smal at det ikke en gang var plass til stabesteiner. Dessuten går det mange ras langs med fjellsiden til Solvågtinden og Båtfjellet, slik at stabesteinene uansett ville blitt revet ned. Junkerdalen er kjent for sin spesielle flora som første gang ble beskrevet at sognepresten i Saltdal, Søren Christian Sommerfelt (1794-1838). Etter Junkerdalsura er dalen vid og Junkerdalselva går her rolig. Øverst i Junkerdalen ligger Graddis fjellstue og her var det i gammel tid en sti over til Merkenes fjellstue i Sverige.
I Saltdal er det flere unike områder hva gjelder geologi, vegetasjon og dyreliv. Flere av disse områdene er av internasjonal verdi, spesielt Junkerdal nasjonalpark med sine sjeldne planter. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark er også et område med store kvaliteter. Det er også flere naturreservater i Saltdal, og disse er:
Dypen naturreservat
Fiskvågflåget naturreservat
Fiskvågvatnet naturreservat
Junkerdalsura naturreservat
Kjeggen naturreservat
Nystadneslia naturreservat
Skansenøyra naturreservat
Stor-Graddis naturreservat
== Geologi ==
Det går en glimmerskifer-marmorformasjon fra Skjerstad og østover gjennom Saltdalen. Bergartene består videre av glimmerskifer og glinsende og sort skifer. Mange steder der elvene går ned i fjorden er det marmor og kalkstein. Øst for hoveddalen forekommer gneis og sandstenlignende glimmerskifer og kvartsskifer. Sør for Junkerdalen og på begge sider av Lønsdalen er det granitt. Et spesiell fenomen er alle de underjordiske elver, som har blitt dannet gjennom kalk og marmorformasjonene, mest kjente er Russågrotta der elva Russåga har sitt løp.
== Tidlig historie ==
Saltdalen er rikt på kulturminner med stort mangfold som spenner over et langt tidsrom. Kulturminner viser ulike etniske gruppers utnytting av fjell, vann, elver og dalområder, og her er grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk kultur. På flere gårder i Saltdalen, Evenesdalen og Junkerdalen er det gamle kulturminner som bruer, sagbruk, kverner og møller. Det er også spor etter tjærebrenning og tømmerfløting.
Arkeologiske undersøkelser beskrevet på slutten av 1950-tallet oppsummerer at det er funnet boplasser i Saltdal fra yngre steinalder, nærmere bestemt på Vassboten og Storjord. På begge stedene har en funnet beinknusere og brynestein. På Storjord er det i tillegg funnet ildsted, fiskesøk, en pimpstein, en øks av grønn skifer, en kniv og en spydspiss av skifer. I Lønsdalen, sør for Heimervatnet, ble det i 1931 funnet del av en ski.På Hjelbunes ved Skipmannvik ble det rundt 1950 er det funnet en del av en øks fra steinalderen. Øksen er datert til å være fra rundt 2500 år før Kristus og er en såkalt skafthulløks som har blitt delt i to ved skaftehullet. Den har ikke hatt noe praktisk betydning, men har vært et statussymbol for stormenn. Slike økser er et kjennetegn med spor etter stridsøkskulturen. En regner med at øksen er produsert i Sør-Skandinavia. En tolker funnet til at menneskene som levde i området hadde et sterkt ønske om å tilegne seg prestisjegjenstander.I Finnvika utenfor Rognan ble det funnet en flintdolk i 1980-årene. Dolken er datert til omtrent 1800 år før Kristus. Også den har opprinnelse fra Sør-Skandinaviske jordbrukere tilhørende klokkebegerkulturen. Både denne dolken og skafthulløksen er imitasjoner av metall. Dolken er uskadet og holdes for å være en av de vakreste som er funnet i Nord-Norge. Selv om dolken og øksen har blitt fremstilt av tidlige jordbrukere antas det ikke at jordbruksøkonomien hadde spred seg opp til Saltfjorden i det tidsrommet øksen er fremstilt. En antar at det heller var snakk om folk som livnærte seg av jakt og fiske, hadde noen husdyr og dyrket korn småskala. Fra tiden dolken kommer fra mener en derimot at jordbruket hadde etablert seg i regionen. Gjenstandene vitner om kontakt mellom mennesker over store avstander og på tvers av etniske og kulturelle grenser.På Langset, ute ved Saltdalsfjorden, er det to gravhauger fra jernalderen. Dessuten er det funnet flere langhauger på Saksenvik, også fra jernalderen.Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider, der en fremdeles kan se flere kvernberg. Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av kvernsteinene. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. En mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet og at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som fantes i Hålogaland i jernalderen.Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal enn fra kvernsteinsbruddene i Hyllestad. Med økt bruk av naturressurser i Sør-Salten, som Setså og Saksenvik tilhører, skjedde samtidig en norrøn bosetningsekspansjon innover i landet og kolonisering av tidligere samiske områder. Historikere antar at kvernsteinbruddene i Saltdal må ha vært organisert av norrøne stormenn, og at høvdingsetet på Boðin (senere Bodøgård) sannsynligvis var sterkt involvert.
På Saltnes, øst for Saltdalselvas utløp, ble den første kirke i Saltdalen bygget i 1651, denne ble revet i 1776 da en ny kirke ble reist. Kirken som ble oppført i 1776 ble i 1865 flyttet til Skånland i Trondenes.På Skansen, som nå er et større boligfelt øst for selve Rognan sentrum, er det funnet rester etter et festningsanlegg, som skal være anlagt av Preben von Ahnen på midten av 1600-tallet.Fra Samisk jernalder er det funnet fangstgraver for villrein ved Vensmoen. Videre er det på Trettnes et stykke ovenfor Kjemågas utløp i Saltdalselva funnet fallgraver for villreinsfangst, det samme har en funnet mellom Storjord og Stornes. Av samiske offersteiner er de tre steinene ved Stødi stasjon godt kjent. Det er også en samisk offerplass, formet som en ringmur med diameter 4-5 meter mellom Nordre Bjøllåvatnet og Søre Bjøllåvatnet.
== Nyere historie ==
=== Gårder i Saltdal ===
Setså beskrives av geolog og kulturgeograf Amund Helland (1846-1918) som en av de eldste gårdene i Saltdalen. For øvrig utførte Helland en stor geografiske beskrivelse av Norge på begynnelsen av 1900-tallet. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430 nevnes Setså som en gård tilhørende erkebispestolen i Trondheim, som også hadde eierandel i kvernsteinsbruddet der. Herfra ble det tatt ut kvernsteiner for hele Nordland. Etter tradisjonell oppfatning stod det første huset med vinduer på Setså. I gammel tid var det vanlig med kveitsjå, det vil si at mavesekken til fisken kveite ble renset og spent opp på en ramme og brukt istedenfor vindusglass.Sundby var i gammel tid den største og mest betydningsfulle gård i Saltdalen. Det ble holdt ting på gården, den fikk den første vanndrevne sag og det var her poteter ble dyrket første gang i Saltdal.Andre gårder som er nevne i Aslak Bolts jordebok er Drageid, Saksenvik, Os, Nesby, Medby, Fiskvåg og Langvåg. At disse gårdene tilhører kirken vil si at de er drevet av leilendinger eller bygslingsmenn. Etter reformasjonen ble gårdene lagt under kronen (kongen). I årene 1793 til rundt 1815 ble gårdene solgt til bygslingsmennene.Lensregnskapen fra 1567 viser at det i Saltdalen var totalt 35 gårdbrukere fordelt på 18 gårder. Liv Krane har i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 antatt at det kunne ha vært 6-7 personer på hver gård, og da kan hele Saltdalens befolkning estimeres til 250 personer.
==== Gården Fiskevåg ====
Gården Fiskevåg ved Fiskvågvannet, rundt 1 kilometer fra fjordbotnen, må ha vært ganske stor etter nord-norske forhold. Landskylden som gården betalte i 1386 var på 6 våger og 2 pund. (I tørrfisk vil dette si ca. 120 kg.) Gården strakk seg helt fra Høyarfall ned til fjorden, alt det som i dag er Rognan-sentrum og Skansen, i øst strakk den seg til Saltdalselva ved Saltnes. Lensregnskapen fra 1612 nevner to brukere på gården, nemlig Skipper Oluff Johannesen og Morten Christensen. Morten Christensen er Saltdalens første prest og kalles «herr Morten», sannsynligvis er han dansk. På denne tiden hadde Saltdal egentlig felles prest med Skjerstad, men dette var en upraktisk ordning fordi presten skulle roes over fjorden til søndagspreken én gang i måneden. Denne presten betale skatter og avgifter for å bo på gården til presten i Bodø som har rettighetene. Da denne presten dør rundt 1646, ønsker saltdalingene seg både prest og egen kirke. Dette blir innvilget og det blir bestemt at også den nye presten skal bo på Fiskevåg. For å spe på prestens beskjedne inntekt forpliktet allmuen seg til å betale såkalt juleskjenk. Denne består av et kjøttlår og 8-12 lys annethvert år fra hver mann, samt 32 shilling hvert år.Liv Krane skriver i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 at på denne tiden var hele det som i dag er Rognan-sentrum en utmark for Fiskevåg gården, og at det neppe bodde noen mennesker ut mot fjordbotnen. Imidlertid mener hun at det er sannsynlig at det på denne tiden var en rekke buer og naust langs Rognan-fjæra, dette fordi fjorden var hovedferdselsåren. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik.Ved Fiskvågvatn, nøyaktig én kilometer fra havet, var det i tidligere tider forbindelse til havet. Helland nevner at eldre folk sa at en kunne ro fra havet og opp til dette vannet. Det sies at det var en dyp renne inntil fjellet som var farbar med båt, men at et mektig jordskred fylte rennen. Mens rennen var farbar var det jektehavn her, noe som har gitt navn til Store og Lille Jægtbakken. Imidlertid viser nyere forsking utført ved Universitetet i Tromsø, at det neppe har vært forbindelsen mellom Fiskvågvannet og havet siden vikingtiden, altså rundt år 1000.Jektefart var transport fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, i retur fikk bygdene ettertraktede varer som var umulig å produsere i Nord-Norge, eller for eksempel korn som det ikke ble produsert tilstrekkelig av. Denne transporten var organisert som såkalte bygdefar, det vil si at én jekt foretar transporten på vegne av en hel bygd. Den første sikre opplysning om en bygdefarordning i Salten har en fra Saltdalen i 1666.Bygningene på Fiskevåg ble etterhvert i dårlig stand og prestene som bor der på 1600- og 1700-tallet klager stadig over trange kår. Dette endrer seg når Saltdal blir eget kirkesogn i 1770. Fiskevåg blir nå etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp. Bygningen settes opp i tømmer, og snekker, maler og murermester blir lønnet for arbeidet, mens resten utføres som pliktarbeid av bygdens folk. I 1885 er denne bygningen for liten og en ny og større bygning blir ført opp. Den gamle bygningen blir solgt til baker O. Spørck for 800 kroner og han bygger denne opp som hotell på Rognan. Dette hotellet brant imidlertid ned etter noen få år, mens den nye prestegårdsbygningen fremdeles er bolig for presten i Saltdal. På begynnelsen av 1800-tallet har Fiskevåg hele ni husmannsplasser.
==== Gården Saltnes ====
I tillegg til gården Fiskevåg var Saltnes på østsiden av Saltdalselva ut mot fjorden den andre storgården i Saltdal. Opprinnelig navn på gården kan ha vært Saltptarnes, der det første ledde i ordet er et elvenavn. Ikke mye er kjent om gården, men i skattemanntallet for 1557 er den omtalt for første gang. Det nevnes flere brukere og eiere etter dette årstallet. I 1724 omtales for første gang Abel Abelsen Mørch på Saltnes, hans slekt skal komme til å residere på Saltnes i mer enn 150 år. Mørch er født i Bremen i Tyskland rundt 1680 og han bodde noen år som kjøpmann i Bergen. I 1706 tar han borgerskap i Bergen, han blir gift to ganger, siste gang med Gjertrud Omsen. Hennes far i Bergen er blitt eier av Saltnes etter å ha tatt utlegg i gården i 1720. Paret bosetter seg på Saltnes hvor de får 10 barn, en kilde sier at ni av disse vokser opp. Abel Abelsen Mørch dør i 1730 og Gjertrud blir sittende alene med ansvar for barna, gårdsdriften og handelsvirksomheten som hennes mann har etablert. Den yngste datteren het Margrethe Elisabeth Mørch og var født i 1729, hun gifter seg med en av sønnene til Elling Kristoffersen fra gården Fiskevåg. Elling Kristoffersens mor var medlem av Benkestokslekten fra Meløy, denne familien hadde mange forgreninger ut til handelsstedene i Nordland, og fikk stor betydning for økonomisk og kulturell utvikling.Margrethe Elisabeth Mørch ble altså gift med Jens Ellingsen fra Fiskevåg i 175, han kjøper gården og får skjøtet den 2. august 1751. Margrete Mørch er da 22 år og Jens Ellingsen 29 år. I løpet av de neste 24 årene får de 12 barn hvorav ni vokser opp. Med Jens Ellingsen som handelsmann blir Fiskevåg en av de store handelsstedene i Salten. Jens Ellingsen driver også jektebruk samme med sin bror, og de har to jekter som de seiler til Bergen med. Alle sønnene ble oppsittere og skippere på handelssteder rundt omkring i Nordland på steder som Sortland, Røsvik, Lødingen, Steigen (Skagstad), Skrova og Borge. De to døtrene giftes inn på handelsstedene i Gimsøysand og Inndyr.
Ellingsene blir skippere på Saltnes i flere generasjoner. Med seg til Bergen har de fisk, tran og rogn, når de reiser tilbake har de med seg varer, gjerne importert fra utlandet. Skipperne ble velholdne og gårder som Saltnes og Fiskevåg fikk stor innflytelse økonomisk og kulturelt. Skipperne kunne legge seg til en egen livsstil med store hus med møbler og innbo som ellers bare var vanlig i byene. De var gjerne de første til å ta i bruk nye ting som kaffe og te, og de kunne kle seg etter skiftende moter. Slik kunne moter og samværsformer som var vanlige i Europa finne veien til små steder nordpå.Johan Ellingsen var den yngste av søsknene, han overtok Saltnes og drev en stor husholdning med mange tjenere, og hadde ikke mindre enn seks drenger på gården. Saltnes var i tillegg både kirkested og handelssted. Etter 1814 kom en ny tid, og formene for handel og omsetning endret seg. Skipperne gikk over til å kun være handelsmenn og redere. På 1830-tallet begynte mange handelsmenn å sende varene sine til Tromsø, istedenfor Bergen. Mange skippere hadde stor gjeld i Bergen, og fra midten av 1800-tallet begynte bergenskjøpmennene å ta store renter for denne. Handelsmannen på Saltnes tok initiativ til den første banken i Saltdal, og han var både formann og kasserer i denne. Økonomisk problemer og konkurs, samt mislighold i banken førte til at den siste handelsmannen på Saltnes måtte sone fem års straffearbeid i Trondheim. Hans kone og barn dro sørover, og de kom aldri mer tilbake. Gården er i dag del av Saltdal bygdetun.
==== Gårdene oppover i Saltdalen ====
Oppover i Saltdalen mot sør ligger de største gårdene, som også sies å være de eldste. Disse heter Nestby, Medby og Sundby, der Nestby er den nordligst, og Sundby ligger lengst mot sør. «By» betegner en større gård med flere oppsittere. Lenger opp i dalen ligger de gamle gårdene Pothus og Evensgård der sidedalen Evenesdal begynner. Disse var tidligere de øverste gårdene i Saltdal. Enda lenger opp ligger Røkland, Lilleallmenningen og Storallmenningen, som senere ble de øverste gårdene. Sør for disse begynner allmenningsskogen som strekker seg kilometervis oppover dalen og videre oppover Lønsdalen og Junkerdalen.De nyere gårdene lenger opp i dalen ble opprettet av rydningsmenn på midten av 1850-tallet, og disse har navn som ender på «nes». Disse gårdene er Bleiknes, Langnes, Trætnes, Berghulnes, Christen Dalnes, Nystadnes, Mastnes og Stornes. Ved Storjord renner Lønselva og Junkerdalselva sammen og danner Saltdalselva. Saltdalen deler seg også her, mot øst går Junkerdalen og mot sør Lønsdalen. I Junkerdalen har det vært samisk bosetning i lang tider og norsk bosetning først på 1800-tallet. I gamle dager før det ble anlagt vei over Saltfjellet var ikke Lønsdal noen mye brukt vei over til Rana. Istedenfor fulgte folk telefonledningen gjennom Bjølådalen lenger vest.Junkerdalen har forøvrig fått navn etter junkeren Preben von Ahnen som på oppdrag fra Danskekongen utførte et hevntokt inn i Sverige for å ødelegge sølvgruvene i Nasa. Dette felttoget ble utført med en tropp på rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal, som gikk gjennom dalen og over svenskegrensen mot Silbojocki i midten av august 1659.
=== Kirkested ===
I eldre tid var nærmeste kirkested Skjerstad hvor Saltdalens lille befolkning sognet. Enda før denne tid var nærmeste kirke i Bodø. Helland nevner at Preben von Ahnen lot Saltdalens allmue å få tillatelse til å bygge en kirke i 1648. Dette som en belønning for å ha vært velvillige stilt overfor festningsanlegget som han etablerte på Skansen, dessuten for å ha deltatt i felttoget gjennom Junkerdalen for å ødelegge Nasa sølvgruver. Det heter at Saltdalens menighet søkte Fredrik III om å få egen prest, da presten «Herr John» i Skjerstad døde. Den 21. desember 1650 ble søknaden innvilget «paa grund af veiens besværlighed og det onde føre til Skjerstad». Den første kirken ble bygget på Saltnes på en slette rett øst for Saltdalselvas utløp. En ny kirke ble bygget i 1864 på Rognan og denne er fortsatt hovedkirken i bygda.
Næst indenfor Skjærstad ophøyer sig smukt Salt-Dalen, forinden hvis Cirkul og BugtVed ott-ti Bønder ernæres. Et Folk av Arbeide, som hjælper sig vel, Har selvr opbyggd et lidet Capel,
Hvori der prædikes og læres.Paa egen Bekostning de lønner den Mand, Som dennem oplyser i salig Forstand
Og sætter GUDS Kundskap for Øie. Det Brød er vel lidet, dog lever han der, I lige stor` Parter GUD Brødet ei skjær,
Part maa sig med Smulerne nøye.
Ifølge legenden ble tømmeret hugget langt oppe i allmenningskogen, og fløtet nedover Saltdalselva. Der stokkene fløt i land skulle kirken bygges. Tømmeret fløt i land ved Lien et stykke opp i dalen. Siden dette var et ubekvemt sted for en kirke ble tømmeret igjen skjøvet ut i elven, og denne gange fløt tømmeret opp på Saltnes hvor det ble bygget kirke eller kapell i 1651. Dette til tross for at en heller ville ha foretrukket at kirken ble reist på andre siden av Saltdalselva. I 1776 ble den opprinnelige kirken revet og en ny korskirke bygget der den gamle stod. Tømmeret fra den gamle kirken ble solgt og benyttet til oppføring av Skånland kapell på Trondenes. Noen år før dette, i 1770 ble Saltdal eget prestesogn.
=== Rognan og dets utvikling som bygdesenter ===
På 1600-tallet var det som i dag er Rognan sentrum en del av utmarken til gården Fiskevåg. Innbyggertallet i Saltdal var lavt, og det var sannsynligvis ingen som bodde ut mot fjorden. Helt ut mot stranden lå det antageligvis naust og boder der folkene oppe i bygda hadde sine båter og utstyr. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik. Sentrum i bygda er i lang tid sannsynligvis Fiskevåg og Saltnes der skipperne kommer med sine varer fra Bergen, som nevnt over i avsnittene om disse gårdene.
Presten og botanikeren Søren Christian Sommerfelt utga i 1827 Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen og her er en utførlig beskrivelse av Rognan. Han skriver at stedet har utviklet seg til å være et sted der noen husmenn og gjestgivere bor fast. I tillegg har de fleste i Saltdal et naust eller en bod på Rognan. Hit reiser folk oppe fra bygda for å hente sine fiskevarer eller for selge trevarer til fremmede. Sommerfelt beskriver at folk ikke bare reiser ned til Rognan for å gjøre nødvendige ærender, men også for å svire. – Foruten fyll blir det også en del spetakkel, sier Sommerfelt, og ikke bare husbonden, men tjenestefolk og barn drar nedover. Han beklager seg over denne skikken, men sier at dette er noe folk helt fra ungdomstiden er blitt vant med, så dette er en vane som er vanskelig å endre. Brennevinet er billig og selges over alt, og som Sommerfelt sier: – mødrene synes det er for hardt å nekte smågutter en slik nektar. Sommerfelt håper at det skal være mulig å kunne innskrenke bruken om folk får smaken på noen annet og mindre skadelig, og han håper at kaffe kan fylle brennevinets plass.
Helland beskriver Rognan på begynnelsen av 1900-tallet, han nevner de mange små tømmerstuer som folkene lenger opp i dalen bruker til å sove over til kirkepreken på søndag, eller ofte over til mandag. Folk oppe i dalen hadde lang kirkevei, det var dessuten vanlig å gjøre innkjøp hos handelsmennene på lørdag. Lørdag er som en fridag i Saltdalen, og folk sier at de er «rognankledd», og mener da det samme som «søndagskledd» andre steder. I 1840-årene ble det etablert fast handel på Rognan. De som åpnet handelsboder forsøke på forskjellig vis å samle kunder, og det oppstod en skikk med å la det stå en dunk med tobakk på disken, fra denne kunne alle få tobakk i pipene sine gratis.Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank på Rognan. Det bodde handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk på Rognan.Tidligere var bebyggelsen i dalen samlet i landsbylignende klynger, men ved 1900-tallet var gårdene flyttet og spred ut. Den største bebyggelsen var på Rognan der det var 38 bebodde hus og 289 fastboende.
==== Kafeene ====
De afgjør forretninger og gaar ellers og driver og fortærer store mængder kaffe, naar de ikke kan faa øl eller brændevin.
På begynnelsen av 1900-tallet var det kommet opp to kafeer på Rognan. Både folk som hadde ærend med handel og de som ikke hadde slikt ærend tok inn der. Folk som kom kjørende nedover bygdeveien om vinteren, og de som bygde båter i Rognan-fjæra, kunne ta seg tid til en varm kopp kaffe. Noen av de som gikk mye på kaffe ble kjent for å være stordrikkere og kunne sette til livs 15-20 kopper på en dag. Vanlig mening var imidlertid at det beste var å ta den kaffen en ville ha tidlig på dagen. De som drev kaffene hadde det nemlig med å koke kaffe på gruten og dessuten tilsette sikori, og slik blir det ikke god kaffe av. Senere kom det til mange flere kafeer og utover i etterkrigstiden var Rognan et sted med mye folkeliv der kafebesøk var sentralt.
=== Næringsveier ===
==== Husdyrhold og jordbruk ====
Helland beskriver i sin beretningen fra 1908 at de dyrebesetninger som er best behandlet er de som kommer fra gårdene høyere opp i dalførene. I de laver deler av dalen arbeider folk med båtbygging, og ser på landbruk kun som en binæring. Gårder lenger opp driver kun med gårdsdrift. Også Aksel Hagemanns reiseskildring fra Saltdalen i 1880-tallet nevner at jordbruket forsømmes. Han sier at for «mændene er jordbruget et uværdig arbeide, der helst bør overlates til kvinderne». På den annen side sier han at «dalværingen ikke læger sig på ladsiden», mennene drar på Lofotfisket, de hugger skog, lager «hundreder tønder tjære» og driver med båtbygging på nesten hver eneste gård.
En saa stor industri som baadbyggerie i Saltdalen optager meget af landmandens tid, saa landbruget ei kan ofres det arbeid som der, hvor hele familien har landbruget som eneste beskjæftigelse.
Amund Helland sier at i Junkerdalen er værforholdene skiftende, spesielt på sensommeren, og det hender at høyet etter slåtten må tas inn halvtørt. Her benyttes små utmarksløer med sterk gjennomtrekk, slik at høyet allikevel tørker. På alle gårdene er det sauehold, og på fjellgårdene er det også geiter. Det selges kjøtt til gruvene i Sulitjelma og til Bodø som stadig vokser. Smør og ost selges også i små kvanta. Videre har korndyrking vært viktig i hoveddalen, men utsatt for frost på høsten. Det dyrkes bygg 40 km opp i dalen fra fjordbunnen, og litt havre. På høyereliggende gårder dyrkes kun poteter, og i Junkerdalen dyrkes korn i sørhellinger i dalsidene. I beskrivelsen står det at sæterbruk har vært vanlig i tidligere tider, men disse er allerede nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Bare i Boten noe lenger ut i Saltdalsfjorden har en dyr på utmarksbeite på noe som ligner sæterbruk, men her går folk opp hver morgen og kveld for å melke.I beskrivelsen til Amund Helland er det også nevnt at tamrein ble hold i store antall tidligere, men på begynnelsen av 1900-tallet er det bare noen få oppsittere igjen som holder rein. Det er en enkelt svensk reinflokk på rundt 1000 rein på sommerbeite i fjellene, videre har norske og svenske samer hatt rein i fjellene i Saltdalen. På begynnelsen av 1900-tallet har de norske samene blitt fastboende.Landmåler og kaptein Marius Widerøe er i Saltdalen i 1909 for å foreta landmålinger for Norges geografiske oppmåling. Han gir mange beskrivelser av forholdene i Saltdalen. Widerø bemerker at behandlingen av jorden skal ha forbedret seg mye de siste årene, men at den enda står langt tilbake. Redskapen betegnes som dårlige og gammeldagse, men at en del nytt utstyr blir tatt i bruk. Dessuten bemerker han at det brukes dårlig gjødsel. Han har heller ikke mye positivt å si om fedriften, selv om den er viktigere enn åkerbruket: – Kvegrasen er dårlig, det er små, dårlige og magre kyr, og oksene som brukes til avl er ikke mer enn kalver.
==== Skogbruk ====
Det er store sammenhengende skogstrekninger i Saltdalen, og mye av dette er furuskog. Helland skriver at allmenningene på begynnelsen av 1900-tallet er hardt uthugget. Det er staten som eier mesteparten av furuskogen, og tømmeret selges på auksjon eller etter anbud til bygdens folk. Lite tømmer selges ut av bygden, fordi det meste går med til båtbygging. Tidvis er det drift i sagbrukene ved Drage, Sundby, Børånes og Saltnes. Ellers er det mye bjørkeskog og om våren blir denne fløtet nedover elvene fra Dverset og Vik, denne blir solgt som ved i Bodø eller endog helt ut til Lofoten. Også bjørkenever blir eksportert fra Saltdal til kyststrøkene. Her har en bruk for never til taktekking, altså at den legges under torven. I Saltdalselva fløtes tømmer helt oppe fra Lønselva, fra 1. juni til 15. juli syselsetter dette hele 50 mann.
==== Fiske ====
Når det gjelder fiske på begynnelsen av 1900-tallet skriver Helland at fisket i Saltdalsfjorden kun er til hjemmebruk. Det er ikke mye fisk i fjorden, men noe torsk og hyse fås. Imidlertid sies det at fisket her var mye bedre i eldre tid, og at et stort og forskjelligartet fiskeri fant sted. Dette hadde sammenheng med sildestimer som kom inn fjorden. Tradisjonelt reiste menn fra Saltdalen på Lofotfisket, men rundt 1908 er det kun seks båter som drar ut på Lofotfisket. Det er mer vanlig at fersk fisk transporteres fra Lofoten og inn til Saltdal. Tidligere kan han fortelle at alle menn i alderen 16-60 år dro på Lofothavet. Ved århundreskiftet er det ikke uvanlig at bygdens unge menn søker arbeid i Sulitjelma gruber når alt annet slår feil.Helland beskriver at om våren er det stimer av lodde som går opp i Saltdalselva under isen, i tillegg til flyndre og ål. Av og til fanges ål, men den kastes fordi folk anser den for å være skadelig. Det fiskes laks både i Saltdalselva, i Saltdalsfjorden og i ørret i vannene inne i fjellene, men dette har liten betydning annet enn som avveksling.
==== Befolkning skikk og bruk ====
Sommerfelt nevne at blant de 1049 innbyggere er det 119 gårdsmenn, det vil si gårder med matrikkulert jord. Det er syv husmenn med tilgang til jord de kan dyrke, og syv som ikke har jordstykke. Det er fire husmenn som er både uten hus og jord, disse lever som såkalte inderser. Videre beskriver Sommerfelt befolkningen som alminnelige sunne og friske. Imidlertid mente folk at mennene var sterkere før, og allmenn oppfatning er at dette skyldes at guttene begynner med hardt arbeid i for tidlig alder, spesielt sendes de tidlig ut på Lofotfisket. Sommerfelt mener imidlertid at den naturlige forklaringen er: – brennevin og tobakk som fortærere menneskenes kraft både psykisk og moralsk. Videre skriver han at kvinnene har et fortrinn i Saltdalen ved at de er pene: – meget vakre piker er ikke sjeldent, spesielt mellom 16 og 18 år. Etter denne tid legger de seg dessverre ut på grunn av det tunge arbeidet. Kvinnene har derfor en ualminnelig styrke.Sommerfelt beskriver også en skikk med å døpe barna svært tidlig, og det har skjedd at barn har blitt døpt samme dag som de er født: – Når slikt skjer om vinteren er det ikke til å underes over at barn begraves søndagen etter at de er døpt. Sommerfelt mener at skikken er så innarbeidet at dette neppe tar slutt før det kommer en lov som forbyr dette.Sommerfelt beskriver saltdalingenes arbeidsinnsats: – De er svært kjent for sin arbeidsomhet, men etter mitt skjønn er det først og fremst det annet kjønn som skal ha denne rosen, for kvinnene blir pålagt nesten alt arbeid på gårdene. Han sier at saltdalingene på vinterfiske i Lofoten er kjent for sin ordentlig oppførsel. Derimot er de ikke godt likt av handelsstanden, grunnen er at de fører hjem den største delen av fiskefangsten og ikke selger alt for å bruke mesteparten på kjøp av brennevin. Folk leser godt, men det er sjeldent at noen kan skrive og regneferdighetene er dårlige. Dette kunne vært nyttige kunnskaper mener Sommerfelt siden folk driver mye med småhandel.En spesiell skikk i Saltdalen som Sommerfelt beskriver er at det tidligere aldri ble slaktet storfe om sommeren. Dermed hadde ingen kjøttmatt selv i de største bryllup. Det ble ansett som synd å slakte dyr i «dets gledeligste tid» på året, men han skriver at andre overtroiske grunner kan ligge bak.
I 1897 var det 107 individer i Junkerdalen, hvorav 82 bodde i selve dalen og resten bodde i Tjøris, Skaidi og Graddis. De fleste er fra distriktet, men det er noen innvandrere fra Solør og Valdres, en del innvandrede svensker, og noen med samisk herkomst. Språket er oppblandet med ikke-norske ord og uttrykk. Totalt i Saltdalen var det ved folketellingen i 1900 kun 33 samer og 6 kvener. I 1725 er det ifølge Thomas von Westen 17 samiske familier i Saltdalen: – 68 sjeler er omvendt fra hedenskapen til kristendommen. Sommerfeldt sier at ved begynnelsen av 1800-tallet er antallet samer neppe over 68. På denne tiden begynner «fjellfinnerne» (samer) å komme ned i bygden for å selge rein, ost, skinn og et spesielt skinn fra føttene til reinen som ble brukt til finsko. Tilbake fikk samene brennevin, vadmel og mel.Ifølge Helland var Saltdalen i gammel tid bebygget av nordmenn i fjordbotnen, og samer holdt til lenger opp i dalen. Helland sier at: – På Sundby ble det drevet tuskhandel med finnerne, skindvarer byttes mot kramvarer og brennevin. Finnerne kom om sommeren med kløvrein og om vinteren med pulk. Han sier at folks oppfatning er at de fleste gårder lengst oppe i Saltdalen er etablert av samer. Ved begynnelsen av 1900-tallet sier han at det er sjeldent å se samer i dalen, men at det er noen fattige samiske familier lenger opp i sidedalene, samt sporadisk svenske flyttsamer som streifer i fjelltraktene.
==== Husflid og småindustri ====
På begynnelsen av 1900-tallet var det dampdrevne sagbruk på Drage, Sundby og Saltnes, samt en tønnefabrikk i Saksenvik. Fra Russånes sagbruk og snedkerfabrik ble det produsert møbler, vogner og flere andre ting. Denne lille fabrikken ble drevet med vannkraft fra Russåga. Fabrikken ekspanderte utover på 1900-tallet og pene møbler blir produsert og solgt langt utenfor Saltdals grenser. Bedriften fikk en stor kontrakt med Telegrafverket på midten av 1930-tallet om leveranser av telefonbokser for innendørs bruk. Dette var pene kabinnetter god isolert med sagflis og papp. Produksjonen av telefonbokser og møbler fortsatte i mange år, men med mange vansker. I 1972 avviklet bedriften sin virksomhet. I dag produseres det ferdighytter på Russånes, kjent som Saltdalshytta.
=== Båtbyggingen ===
Båtbyggingen i Saltdalen har meget lange tradisjoner, og det er gjort antagelser om at langskipet «Ormen» kjent fra Olav Trygvassons saga var bygget her. Etter alt å dømme var skipet bygget nordpå, selv om det ikke er noe sikkert belegg for at det kom fra Saltdal. Knut Moe fremlegger i Bodin bygdebok argumenter for at langskipet kom fra Saltdal, han sier at «eneste rimelige byggested for Ormen» er Saltdal. I så fall vitner dette om skipsbygging i Saltdal før år 1000. Snorre sier at Ormen var det fineste skipet i Norge, og at Olav røvet det fra Salten-høvdingen Raud den ramme. Ormen hadde 30 rom og hadde en stor drage med forgylt hode i fronten. Dette skipet var for øvrig modell for «Ormen lange» som var enda større.Major Peter Schnitler omtaler båtbyggingen i Saltdalen i 1743 i forbindelse med sine grensekommisjonsprotokoller, dette er forøvrig de tidligste konkrete skriftlige kilder som finnes om denne virksomheten, og den første som også dokumenterte at de bygde jekter i Saltdal. Eiler Hagerup Rosenvinge forteller i 1790 at saltdalsbåtene er de beste og mest ettertraktede båtene i Nordlandene. Dersom folk i Nordlandene skulle klare seg uten båtene fra Saltdalen ville det se ille ut for fiskeriene og for trafikken til Bergen. Sommerfelt beskriver også at båtbyggingen i Saltdal er av vesentlig betydning for bosetning og livberging i Nord-Norge på 1800-tallet.Ifølge Sommerfelt ble det i 1820-årene bygget en ny jekt på Rognan hvert år. Allerede så tidlig klagde bygdefolket over at det i allmenningskogen var vanskelig å finne stort nok tømmer til slike båter. For øvrig sier Helland at det skal ha være bygget en skonnert på Rognan. Sommerfelt sier også noe om egen jektefart, altså transport av tørrfisk til Bergen, ikke ble vanlig før i 1708.
At tilhugge Tømmeret til Planker til Baaders og Jægters bygning i hvilken Konst de exelerere.
Tømmer ble skaffet opptil 50 km opp i Saltdalen fra Rognan i Kongens allmenning. På denne tiden var øksen den viktigste redskapen, og major Schnitler mente at bøndene på denne måten ødela mye tømmer ved at kun én eller to planker kunne lages ut fra én stokk. Om de heller hadde fått satt opp et sagbruk kunne de fått fem til seks planker ut av hver tømmerstokk, mente han. På denne tiden kjente ikke bøndene til sagbruk. Året da major Schnitler besøkte Saltdal var det åtte eller ni båter av forskjellig størrelse under bygging. Disse ble solgt til folk ikke bare i Nordland, men enda lengre unna.Helland beskriver at båtbyggingen skjedde som husflid på gårdene flere titals kilometer fra fjordbotnen. Hver mann var båtbygger, og om sommeren rodde man båtene nedover Saltdalselva og om vinteren dro de nedover på snølagt mark. Axel Hagemann sier i sin reiseskildring: «Den underlige, taktfaste klinkningsmusikk følger fra Rognan til Nordnes, hvad enten man saa reiser sommer eller vinter». Videre skriver han om transporten av nybygde båter nedover Saltdalen: «Det er ogsaa et stolt syn om lørdagene at se disse lette, nypudsede baade fyldet med festklædt almue, mænd og kvinder, stryge nedover elven, ført av kraftige aarer, snart enkeltvis, snart flere sammen dannede hele smaa flotiller.»Det fortelles at det en gang ble transportert 16 dekksskøyter nedover Saltdalen, og at den største av disse var 55 fot. Transporten tok hele åtte dager og for den største båten måtte det være 100 mann for å dra. Slike transporter ble kalt for sættardugna.På begynnelsen av 1900-tallet skjedde båtbyggingen i Nordland ellers i Bindal, Vefsn, Hemnes og Rana. De viktigste bygdene for båtbyggingen i Nord-Norge var Rana og Saltdalen. Alle båtene fra Rana ble lagd av gran, mens de fra Saltdal lages av furu. Båtene fra Saltdal var dermed sterkere, men tyngre enn de fra Helgeland. Helland sier at båtene fra Rana var kjent for å være lettere og vakrere. I 1887 bygges den første listerbåten i Saltdal. Denne båttypen har sitt opphav fra Lindesnes og er kravelbygd, og fikk til å begynne med ikke noe godt ry på seg i Nord-Norge. Noen mente at båttypen var farlig fordi kastevind kunne få båten til å skjære over og gå ned. En nordlandsbåt derimot ville ikke synke, men holde seg flytende med kjølen opp. De som berget seg opp på kjølhvelvet kunne dermed ha håp om redning. Fordelen med listerbåten var at den var bedre skikket for havfiske, den var lettere å manøvrere og mer ledig i sjøen under seiling. Etter en tid fikk fiskerne mer tillit til den nye båttypen, og i Saltdal ble nordlandsbåtene ikke lenger bygget.I Saltdal kunne en svært iherdig båtbygger greie å bygge en båt på 12-14 fot i løpet av 5-6 dager, imidlertid hadde ikke slike båtbyggere godt ry på seg for å lage gode båter. Sommerfelt beskriver at båtbyggerne har et bemerkelsesverdig skarpt og øvet øye for sitt fag. De bruker ikke andre mål, vinkler, og så videre enn lengdemål når de bygger båtene. Båtbyggerne var ofte selv fiskere og fikk dermed anledning til å seile med sine egne båter før de ble solgt. Dette ga dem erfaring med hva som var viktig med en god båtkonstruksjon.På begynnelsen av 1900-tallet ble det sjeldent bygd fembøringer, mens det før ble bygd kun slike båter og andre nordlandsbåter. De største båter som ble bygd var kravellbygde med dekk som koster opptil 5000 kroner. Dermed ble det lagd nye båttyper i Saltdalen, mens det i Rana, Beiarn og Folda ble bygd tradisjonelle båter. De mindre båtene som blebygd var imidlertid av den tradisjonelle typen. Bygging av store båter skjedde kun på Rognan. Den siste jekten bygges i Saltdalen i 1881.
At omfanget av båtbyggingen er stort får en inntrykk av når Helland sier at i 1817 blir nesten alle de større og mindre båter som var i bruk i Bodø, Salten, Lofoten og Vesterålen kom fra Saltdal. Han nevner at i 1900 hadde 120 mann arbeidet med å bygge 413 båter, av dette var det skøyter, dorryer, spissbåter, listerbåter, nordlandsbåter, kjekser og joller. Hver mann hadde da bruk 20 arbeidsuker hver dette året. Det produseres både klinkede og kravellbygde båter.Omkring 1900-tallet ble det vanlig med motor (dieselmotor) i fiskefartøyene istedenfor seil. Fartøyene utvikles til å bli større og tyngre, noe som fører til konsentrasjon av båtbyggingen på Rognan. I 1914 blir den første slippanlegget på Rognan bygget av Johan Drage og Ludvig K. Næsby, denne var kjent som «Drageslipen». I 1921 etableres det andre anlegget av Mons Høihilder og Harald Bakken, kjent som «Patentslipen». På 1930-tallet arbeider mellom 150 og 200 mann med båtbygging, og et tilsvarende antall arbeider med småbåtbygging på gårdene. Johan Drage får flere ganger medalje for sine gode båter, og leverer fiskebåter fra Grense Jakobselv til Stad, dessuten til Finland og Island. Fra 1914 til 1953 produserer Johan Drage 330 nybygg, det dreier seg om passasjerbåter, fiske-, fangst- og ishavsfartøyer og bilferger. Båtene bygges opp til 120 fot, og i tillegg utføres det flere tusen ombygginger og reparasjoner.Det tekniske utstyret for båtbyggingen utviklet seg i takt med tiden, men driftsbygningene var dårlige, og de gamle naustene var falleferdige. Frem til 1940 var arbeidsforholdene slik de hadde vært 100 år tidligere. Båtbyggingen foregikk under åpen himmel, som verken ga tilfredsstillende forhold for materialer eller for arbeidsfolk. Moderniseringen kom utover etterkrigstiden. Et spesielt forhold med bedriftene var den svært begrensede administrasjonen, og typisk ble kontor- og regnskapsarbeid utført av bedriftseierne ved de to båtbyggeriene etter vanlig arbeidstid. Helt opp til nå har det vært bygget tradisjonelle båter på Rognan, en jekt ble bygget så sent som i 1996.
=== Skansen ekserserplass ===
På Skansen rett øst for dagens sentrum på Rognan ble det på slutten av 1800-tallet etablert en ekserserplass, etter at det med lov av 28. juni 1897 ble gjeninnført tvungen verneplikt i Nord-Norge. Den første innrykningen var i juni 1898 for Salten kretskompani som omfattet de daværende kommunene Bodø, Bodin, Gildeskål, Beiarn, Skjerstad, Saltdal, Folda, Steigen og Hamarøy. Plassen ble også noen år benyttet for Lofotkompaniet. På Skansen ekserserplass var det kun telt for rekruttene. Rekruttperioden varte i 72 dager om sommeren med rund 800 soldater i leiren. Rekruttleiren ga det lille stedet ekstrainntekter og arbeidsplasser, på denne tiden var det bare 38 bebodde hus på Rognan og seks syv landhandlere.Skansen ekserserplass hadde flere store ulemper: Det var ikke spesielt godt øvingsterreng i nærheten og veien til skytebanen var lang. I 1909 var siste sesong på Skansen og Saltenkompaniet ble etter dette forlagt på Elvegårdsmoen. Som nevnt over var for øvrig Skansen etablert som et festningsanlegg av Preben von Ahnen på 1600-tallet. Her hadde han sitt Saltens kompani 112 menige soldater som etter tradisjonen trente, og var forlagt i ett halvt år i forbindelse med felttoget til Nasa sølvgruver i Sverige. Under 2. verdenskrig ble det anlagt flyplass på Skansen som fremdeles er i bruk for småfly.
=== Vensmoen sanatorium ===
Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som Vensmoen Sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk 7. november 1916.Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966. Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.
=== Elektrifisering ===
Det første vannkraftverket i Saltdalen ble satt i drift i 1909 i forbindelse med Russånes snekkerfabrikk. Neste kraftverk som ble etablert var i forbindelse med sanatoriet på Vensmoen. Dette elektrisitetsverket er på 28 kW og ble satt i drift i 1914. Ordfører Mons Høihilder arbeidet i årene 1917-18 for at Saltdal skulle få et større elektrisitetsverk. Kjemåga langt oppe i Saltdalen ble utpekt til å være et passende vassdrag. Planen var kommet så langt at kopperledninger ble innkjøpt, men de økonomisk dårlige tiden i mellomkrigstiden satte en stopper for planen. I 1921 ble det tatt initiativ til å stifte et aksjeselskap for å bygge et større kraftselskap, uten at dette fører frem. Johan Drage var initiativtager og 17. august 1928 er offisiell stiftelsedato for selskapet. Dragefossen i nedre del av Saltdal ble utbygd med et kraftverk som ble satt i drift i januar 1929. Kraftverket fikk en turbin på 200 kW og forsynete hele bygda fra Vensmoen og ned til Rognan. I andre mer avsidesliggende deler av Saltdal fikk folk bygd sine egne småkraftverk. Helt ut på 1950-tallet ble det bygd det vannkraftverk, men da begynte også den offentlige utbyggingen av elektrisitetsforsyningen og de fleste småkraftverkene ble avviklet.
=== Saltdal under andre verdenskrig ===
==== Kamphandlinger under den tyske okkupasjonen ====
Under angrepet på Norge i 1940 ble folk i Saltdal allerede den 9. april 1940 direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde Sør-Hålogaland regiment (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.
Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i Vestfjorden. Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen «Sorko» gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.
Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på Orknøyene.Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal. 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.
==== Blodveien ====
Under okkupasjonen hadde tyskerne et enormt transportbehov, ikke minst i Nord-Norge. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt, veinettet var dårlig og jernbanen gikk ikke lenger enn til Mosjøen. Jernbaneutbygging ble sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. 30 000 krigsfanger satt inn for å gjennomføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i Korgen, Botn i Saltdal og i Ofoten skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var elendige. Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.
I Saltdal var det opptil 18 fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da SS hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.Den 14. juli 1943 ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost. Hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som Blodveien. Dette korset er fremdeles markert.Lokalbefolkningen unngikk ikke å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble mye mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde nært leirene ga så ofte de kunne. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlige på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Botn-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president Josip Broz Tito etter krigen.I løpet av tre år greide rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, husly mat og utstyr. Flere virket som grenseloser. Peder Båtskar var sannsynligvis den som hjalp flest rømlinger over til Sverige. Han var en fattig mann som levde i en gamme på fjellet sør for Rognan. Boplassen han hold til på helt Båtskar, og han drev fiske og jakt på fjellet. Han ble sett på som en tulling og lite aktet i bygda, men han var godt kjent i fjellet. Båtskar var aktiv grenselos helt til han ble arrestert av tyskerne og sendt til Grini fangeleir.I dag er det en jugoslavisk krigskirkegård i Botn med en massegrav for 1657 døde. Det er også en tysk krigskirkegård rett ved der soldater fra hele Nord-Norge er gravlagt. For øvrig er det flere krigsmonumenter i Saltdal.
==== Hakekorset i Storfloget ====
Det er en stor naken fjellside over Rognan som kan sees både utover i Saltdalsfjorden og oppover dalen. Øverst oppe i Storfloget, 400 meter over Rognan, hadde en tysk alpejeger malt et stort hakekors som målte 10 x 10 meter. Etter frigjøringen tok saltdalingen Ivar Knoph initiativ til å få hakekorset fjernet, og en norsk-russisk dugnadsgjeng klatret opp og malte det norske flagget over. Tau fikk de gratis hos butikkene og båtbyggeriene på Rognan.
=== Etterkrigstiden ===
Saltdal utviklet seg som flere andre steder i indre Nordland til et service- og tjenestested, med gode kommunikasjoner, småindustri, skole og offentlige tjenester. Båtbygging rund om på gårdene fortsatte helt opp til i dag, selv om båtbyggingen ved de to verftene er den viktigste aktiviteten i bygda utover 1950-, 60- og 70-tallet. Treforedling og sagbruk er også viktig, i tillegg til gårdsdrift.
Standard telefon- og kabelfabrikk beslutter å legge en kabelfabrikk på Rognan som ble offisielt åpnet 29. juni 1972. Fabrikken fikk en arbeidsstokk på 120 personer. Hovedproduktet er plastisolerte telefonkabler. I februar 1977 begynte produksjonen av fiberoptiske sjøkabler. I mai 1987 besluttet Televerket at STK skulle være hovedleverandør av fiberkabel til det fiberoptiske stamnettet i Norge og bestilte kabler for 70 millioner kroner. I 1990 ble det lagt en 40 km lang kabel av denne typen over Cook-stredet utenfor Australia. Dette ble sett på som et gjennombrudd på verdensmarkedet for fiberoptisk kabel fra Rognan.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Næringsliv ==
Saltdal er fra naturens side en god jordbruksbygd og gårdsbruk drives fremdeles langs den flate dalbunnen og til dels langs Saltdalsfjorden. Brukene er små, og mange har inntekter utenom gårdsdriften. Arealene brukes hovedsakelig til produksjon av fôr, samt noe potet og grønnsaker, men husdyrhold som storfe og sau er viktigst.
Saltdals næringsliv besto inntil slutten av 1970-tallet av treforedling og båtbygging ved Saltdalsverftet. I 1972 etablerte Standard telefon- og kabelfabrikk en fabrikk på Rognan, med produksjon av telekabel på vegne av Televerket. Fabrikken er fremdeles i drift og er nå eid av det franske konsernet Nexans og er fremdeles spesialisert på fiberoptiske kabler for offshorebruk. På 90-tallet ble bemanningen reduserte på kabelfabrikken.
Båtbyggeraktiviteten er ikke lenger en virksomhet som sysselsetter mange mennesker, men en tysk båtbygger har etablert seg og driver i dag Kai Lindes Trebåtbyggeri.Hepro AS ble etablert i 1987 og er leverandør av elektriske rullestoler til Hjelpemiddelsentralen. Selskapet omsatte for 250 millioner kroner i 2021 og sysselsetter 90 personer.På Russånes ligger en av Norges største hytteprodusenter, Rusånes Fabrikker AS som lager Saltdalshytta. Produksjonen av ferdighytter sysselsetter nærmere 100 personer. Bedriften omsatte for 425 millioner kroner i 2021.Biobag international i Rognan produserer gjenvinnbare plastposer for et internasjonalt marked og omsatte for 82 millioner kroner i 2021 og har ti ansatte.
Saltdal har mye gjennomgangstrafikk, spesielt turister om sommeren som kjører på Europaveg 6. Det er en rekke overnattingsmuligheter, både i kommunesenteret og ellers i kommunen.
== Offentlige institusjoner ==
På Rognan er det videregående skoler.
Saltdal svarer til Saltdal- og Øvre Saltdal sogn i Saltdal prestegjeld, Salten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme.
Saltdal lensmannsdistrikt hører til under Salten politidistrikt. Saltdal hører til under Salten tingrett.
== Kultur ==
Saltdal kommune har kino og samfunnshus, idrettshall, fotballbane, svømmehall, flere ungdomsklubber og en rekke sosiale og kulturelle aktiviteter. Rognandagan er et marked og en sammenkomst for tradisjonelle kystfartøyer som avvikles hvert år.
I kommunen er det et omfattende bygdetun med lokale samlinger og bygninger, samt et museum som omhandler Blodveien.
Alt for Rognan var en realytyserie og et revykompani som gikk på TV 2 høsten 2006. Revykompaniet oppnådde suksess med flere oppsetninger på Chat Noir og reiste på norgesturné etterpå.
Saltdal har hatt en sterk kultur for alternativ musikk. Punkbandet Svartedauen fikk avisoverskrifter for den kontroversielle teksten til låten "Bærre på jævel" allerede i 1979. På 90-tallet/2000-tallet var det bandene Dubel Darr og Schtimm og miljøet rundt Clearpass Records som fikk oppmerksomhet.
== Kjente saltdalinger ==
Bernhoff Hansen (1877–1950), olympisk mester i bryting
Johan Parelius Erichsen (1886–1974), fagforeningsmann, politiker
Erling Engan (1910–1982), stortingsrepresentant (Sp) 1954–1973
Trygve Hoff (1938–1987), visekunstner
Flint Juventino Beppe (1973–), musiker, komponist
Lena Kristin Ellingsen (1980–), skuespiller
Siv Mossleth (1967-), stortingsrepresentant (Sp)
== Vennskapsbyer ==
Niš
== Se også ==
Kommunestyrevalg i Saltdal
== Referanser ==
== Litteraturliste ==
Amund Helland (1908). Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet XVIII. (norsk). Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Fjerde del. Kristiania: Aschehoug & Co. P. Simonsen (1958). Funn og fortidsminner i Indre Salten (norsk). Tromsø: Tromsø Museum. Erling Svanberg (1990). Langs vei og lei i Nordland – Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år (norsk). Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 82-7416-021-5. Ragnvald Mo (1972). Gard og bygd (norsk). Norsk Folkeminnelag/Universitetsforlaget. ISBN 82 000 271137. Erling Svanberg (1976). «Samferdsel». I Leif B. Lillegaard. Bygd og by i Norge (norsk). Nordland. Gyldendal. ISBN 82-05-08829-2. Axel Hagemann (1886). Naturskildringer og naturhistoriske skisser fra Nordlands indre dale (norsk). Kristiania: Alb. Cammermeyer. Liv Krane (1996). «Gården Saltnes». Saltdalsboka 1996 (norsk). Kristiania: Saltdal kommune. Odd Storeng (1997). Liv Krane, red. Krigsfangens jistorie – Blodveien i Saltdal (norsk). Bodø: Saltdal kommune. ISBN 82-91138-81-8. Cveja Jovanović (1985). Flukt til friheten – Fra nazi-dødsleire i Norge (norsk). Gyldendal. ISBN 82-05-16358-8.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Saltdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Saltdal i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Saltdal - Statistisk sentralbyrå
(no) Nordlandsmuseet - Blodveien
(no) Nordlandsmuseet - Blodveimuseet
(mul) Film fra 1950-tallet fra Rognan og Saltdal ved Maria Nestby
|
Båtfjellet (lulesamisk: Vanásgájsse) er et fjellparti nord for Junkerdalen i Saltdal kommune i Nordland fylke. Fjellet har bratte sider ned mot Junkerdalen og gir et massivt inntrykk herfra.
| 16,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sogeti
|
2023-02-04
|
Sogeti
|
['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske selskaper', 'Kategori:Svenske selskaper']
|
Sogeti er et fransk it-selskap, som er en del av Capgemini-konsernet. Selskapet har 20 000 ansatte i 14 land, hvorav ca. 1 100 jobber i Norden. Hovedkontoret i Norge ligger i Oslo og administrerende direktør for Sogeti Norge AS er Morten Løvstad.
|
Sogeti er et fransk it-selskap, som er en del av Capgemini-konsernet. Selskapet har 20 000 ansatte i 14 land, hvorav ca. 1 100 jobber i Norden. Hovedkontoret i Norge ligger i Oslo og administrerende direktør for Sogeti Norge AS er Morten Løvstad.
== Navnet ==
Navnet Sogeti kommer fra Frankrike og er det opprinnelige navnet for hele Capgemini-konsernet som ble grunnlagt av Serge Kampf i 1967. Sogeti er en forkortelse for SOciété pour la Gestion de l’Entreprise et le Traitement de l’Information (fritt oversatt: en virksomhet som tilbyr tjenester for ledelse av virksomheter og informasjonsbehandling).
== Historie ==
Fram til 1992 bar Capgemini-konsernets svenske selskap navnet Cap Gemini Sogeti. Deretter endret det navn til Cap Programator som igjen ble endret til Cap Gemini og Cap Gemini Ernst & Young. I 2002 grunnla Capgemini-konsernet datterselskapet Sogeti i seks land. Sogeti Norge AS ble dannet 15. juni 2007. Selskapene innen Sogeti-konsernet er heleide datterselskap til Cap Gemini S.A., som er notert på børsen i Paris .
Sogetis internasjonale forskningsinstitutt ViNT (Vision – Inspiration – Navigation – Trends) ble grunnlagt av Sogeti Nederland i 1993 og finnes idag i Washington, Stockholm og Amsterdam. ViNTs forskningsagenda styres av et "Board of Recommendation" der medlemmene er IT-sjefer i internasjonale selskaper. Forskningen har blitt publisert i ulike bøker hvorav de fleste er utgitt på flere språk.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sogeti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sogeti Norge
|
Sogeti er et fransk it-selskap, som er en del av Capgemini-konsernet. Selskapet har 20 000 ansatte i 14 land, hvorav ca.
| 16,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ganqing
|
2023-02-04
|
Ganqing
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesisk kultur', 'Kategori:Kinesiske ord og uttrykk', 'Kategori:Sosialpsykologi']
|
Ganqing (kinesisk: 感情, pinyin: Gǎnqíng) er et viktig konsept for sosiale relasjoner i kinesisk kultur. Det kan løst oversettes med «følelse», og er relatert til konseptet guānxi (relasjonsnettverk). Gǎnqíng reflekterer tonen i de sosiale relasjoner mellom to personer eller to grupper. Man kan tale om å ha god gǎnqíng, som betyr at to personer kommer godt overens, eller dyp gǎnqíng, som betyr at det er sterke følelser involvert innen en relasjon.
Uttrykket gǎnqíng benyttes også politisk, som i uttalelser fra Folkerepublikken Kinas regjering. Da kan det bli vanskelig å gripe dersom man i oversettelsen bentytter ordet «følelser». Hvis man leser i oversettelse at en handling har «såret det kinesiske folks følelser»" kan det være best å tolke dette som om handlingen har «forstyrret relasjonene med det kinesiske folk». I denne kontekst oppfattes bedre den implisitte trussel om at dersom ikke kursen endres, vil samarbeidet med Kina lide.
|
Ganqing (kinesisk: 感情, pinyin: Gǎnqíng) er et viktig konsept for sosiale relasjoner i kinesisk kultur. Det kan løst oversettes med «følelse», og er relatert til konseptet guānxi (relasjonsnettverk). Gǎnqíng reflekterer tonen i de sosiale relasjoner mellom to personer eller to grupper. Man kan tale om å ha god gǎnqíng, som betyr at to personer kommer godt overens, eller dyp gǎnqíng, som betyr at det er sterke følelser involvert innen en relasjon.
Uttrykket gǎnqíng benyttes også politisk, som i uttalelser fra Folkerepublikken Kinas regjering. Da kan det bli vanskelig å gripe dersom man i oversettelsen bentytter ordet «følelser». Hvis man leser i oversettelse at en handling har «såret det kinesiske folks følelser»" kan det være best å tolke dette som om handlingen har «forstyrret relasjonene med det kinesiske folk». I denne kontekst oppfattes bedre den implisitte trussel om at dersom ikke kursen endres, vil samarbeidet med Kina lide.
== Referanser ==
|
Ganqing (kinesisk: 感情, pinyin: Gǎnqíng) er et viktig konsept for sosiale relasjoner i kinesisk kultur. Det kan løst oversettes med «følelse», og er relatert til konseptet guānxi (relasjonsnettverk).
| 16,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nan_Ling
|
2023-02-04
|
Nan Ling
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjellkjeder i Kina', 'Kategori:Gruvedrift', 'Kategori:Guangdong', 'Kategori:Guangxi', 'Kategori:Hunan', 'Kategori:Jiangxi']
|
Nan Ling (kinesisk: 南岭; pinyin: Nánlǐng) er samlebetegnelsen for noen fjellkjeder i det sørlige Kina. De løper gjennom den autonome region Guangxi og provinsen Guangdong, Hunan og Jiangxi.
Nan Ling-fjellene skiller Sentralkina fra Sørkina. Områdene sønnafjells har tropisk klima, og det muliggjør to innhøstninger av ris.
Fjellene er også vannskillet mellom Chang Jiang og Perlefloden. Fjellkjedene er inntil 200 km brede og løper 600 km i øst-vest-retning.
Et annet navn på fjellkjedene er Wuling-fjellene (五岭, Wǔ Lǐng: «fem fjell» eller 五岭山脉), ettersom den består av de fem fjellkjedene Yuecheng (越城岭), Dupang (都庞岭), Mengzhu (萌渚岭), Qitian (骑田岭) og Dayu (大庾岭). I virkeligheten kan man også medregne utløperen Jiulian-fjellene (九连山) på grensen mellom Jiangxi og Guangdong.
|
Nan Ling (kinesisk: 南岭; pinyin: Nánlǐng) er samlebetegnelsen for noen fjellkjeder i det sørlige Kina. De løper gjennom den autonome region Guangxi og provinsen Guangdong, Hunan og Jiangxi.
Nan Ling-fjellene skiller Sentralkina fra Sørkina. Områdene sønnafjells har tropisk klima, og det muliggjør to innhøstninger av ris.
Fjellene er også vannskillet mellom Chang Jiang og Perlefloden. Fjellkjedene er inntil 200 km brede og løper 600 km i øst-vest-retning.
Et annet navn på fjellkjedene er Wuling-fjellene (五岭, Wǔ Lǐng: «fem fjell» eller 五岭山脉), ettersom den består av de fem fjellkjedene Yuecheng (越城岭), Dupang (都庞岭), Mengzhu (萌渚岭), Qitian (骑田岭) og Dayu (大庾岭). I virkeligheten kan man også medregne utløperen Jiulian-fjellene (九连山) på grensen mellom Jiangxi og Guangdong.
== Gruvedrift ==
Ionadsorpsjonleire utvinnes i dagbrudd i området, og disse gruvene er blant verdens viktigste kilder for sjeldne jordarter.
== Referanser ==
|
Nan Ling (kinesisk: 南岭; pinyin: Nánlǐng) er samlebetegnelsen for noen fjellkjeder i det sørlige Kina. De løper gjennom den autonome region Guangxi og provinsen Guangdong, Hunan og Jiangxi.
| 16,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_Hvite_B%C3%A5nd
|
2023-02-04
|
Det Hvite Bånd
|
['Kategori:1874 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske avholdsorganisasjoner', 'Kategori:Norske religiøse organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1874']
|
For filmen fra 2009, se Det hvite båndet
Det Hvite Bånd (på engelsk Woman’s Christian Temperance Union, WCTU, eller The White Ribbon) er en internasjonal, kristen avholdsorganisasjon for kvinner.
Det var amerikanske Annie Wittenmyyer (1827–1900) som startet The Women's Christian Temperance Union i Hillsboro i Ohio i 1874. Fem år senere tok ho Frances E. Willard (1839–1898) over som president, og Annie mente foreninga burde hete The White Ribbon. I tillegg til avholdssaken jobbet de fra 1883 også for kvinners stemmerett. Senere tok de også med sedelighet, fredssaken og dyrevern.
Margaret Østenstad fra Norge er den 16. Verdens President (2013-)
|
For filmen fra 2009, se Det hvite båndet
Det Hvite Bånd (på engelsk Woman’s Christian Temperance Union, WCTU, eller The White Ribbon) er en internasjonal, kristen avholdsorganisasjon for kvinner.
Det var amerikanske Annie Wittenmyyer (1827–1900) som startet The Women's Christian Temperance Union i Hillsboro i Ohio i 1874. Fem år senere tok ho Frances E. Willard (1839–1898) over som president, og Annie mente foreninga burde hete The White Ribbon. I tillegg til avholdssaken jobbet de fra 1883 også for kvinners stemmerett. Senere tok de også med sedelighet, fredssaken og dyrevern.
Margaret Østenstad fra Norge er den 16. Verdens President (2013-)
== I Norge ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Woman's Christian Temperance Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Det Hvite Bånds nettsider
|
Det Hvite Bånd (på engelsk Woman’s Christian Temperance Union, WCTU, eller The White Ribbon) er en internasjonal, kristen avholdsorganisasjon for kvinner.
| 16,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urgehal
|
2023-02-04
|
Urgehal
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1992', 'Kategori:Norske black metal-band']
|
Urgehal er et norsk black metal-band dannet i 1992 av Trondr Nefas og Enzifer. Nefas døde i mai 2012.
|
Urgehal er et norsk black metal-band dannet i 1992 av Trondr Nefas og Enzifer. Nefas døde i mai 2012.
== Medlemmer ==
Nåværende«Enzifer» – Gitar
«Mannevond» (Lloyd Hektoen) – Bassgitar
«Uruz» (Jarle Byberg) – SlagverkTidligere«Trondr Nefas» (Trond Bråthen) – Gitar, vokal (1992–2012)
Chiron (aka Ulv) – Bassgitar (1992–1997)
Shregoth (Tomas Torgersbråten) – Bassgitar (2003–2006)
Aradia – Keyboard (1992)
Renton (Eirik Renton) – Slagverk (2008–2010)
== Diskografi ==
1994 – Ferd (Demo)
1995 – Rise of the Monument (Demo)
1997 – Arma Christi (No Colours) (Studioalbum)
1998 – Massive Terrestrial Strike (No Colours) (Studioalbum)
2001 – Atomkinder (Flesh For Beast Records) (Studioalbum)
2003 – Through Thick Fog Till Death (Flesh For Beast Records / Agonia Records) (Studioalbum)
2005 – Demonrape (Agonia Records) (EP)
2006 – A Norwegian Hail To VON (Holycaust) (Split-album)
2006 – Goatcraft Torment (Agonia Records) (Studioalbum)
2007 – The Eternal Eclipse – 15 Years of Satanic Black Metal (Agonia Records) (Samlealbum)
2007 – Satanisk Norsk Black Metal (Blackseed Productions) (Split-EP)
2009 – Ikonoklast (Season of Mist) (Studioalbum)
2016 – Aeons in Sodom (Season of Mist) (Studioalbum)
== Eksterne lenker ==
(en) Urgehal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Urgehal på Discogs
(en) Urgehal på MusicBrainz
(en) Urgehal på Encyclopaedia Metallum
(en) Urgehal på Songkick
(en) Urgehal på MySpace
|
Hønefoss
| 16,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transformers:_De_beseirede_sl%C3%A5r_tilbake
|
2023-02-04
|
Transformers: De beseirede slår tilbake
|
['Kategori:Actionfilmer fra USA', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:DreamWorks-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2009', 'Kategori:Filmer regissert av Michael Bay', 'Kategori:Oppfølgerfilmer', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Transformers']
|
Transformers: De beseirede slår tilbake (originaltittel: Transformers: Revenge of the Fallen) er en amerikansk sciencefiction-actionfilm fra 2009, regissert av Michael Bay. Den er oppfølgeren til Transformers fra 2007 og blir derfor også referert til som «Transformers 2» eller «Transformers II». Steven Spielberg gjentok oppgaven som produsent, mens Shia LaBeouf gjentok rollen som Sam Witwicky. Filmen introduserer mange flere roboter til handlingen.
|
Transformers: De beseirede slår tilbake (originaltittel: Transformers: Revenge of the Fallen) er en amerikansk sciencefiction-actionfilm fra 2009, regissert av Michael Bay. Den er oppfølgeren til Transformers fra 2007 og blir derfor også referert til som «Transformers 2» eller «Transformers II». Steven Spielberg gjentok oppgaven som produsent, mens Shia LaBeouf gjentok rollen som Sam Witwicky. Filmen introduserer mange flere roboter til handlingen.
== Handlingsreferat ==
I år 17.000 før Kristus reiser de opprinnelige Transformers-lederne, The Seven Primes, gjennom verdensrommet for å skape Energon med stjerne-absorberende maskiner kalt Sun Harvesters, som ødelegger stjerner for å samle råmaterialet deres. En av dem bryter regelverket deres, og får dermed kallenavnet "The Fallen". Han blir konfrontert av de andre Primes som fengsler ham, før han kan høste solen ved hjelp av Matrix of Leadership. Resten av The Seven Primes ofrer seg da for å skjule Matrix med kroppene deres på et ukjent sted.
I nåtiden, to år etter slaget ved Mission City har Autobots og en felles innsatsstyrke fra det amerikanske militæret og de britiske væpnede styrkene grunnlagt ikke-biologiske ekstra-terrestriale artertrakten (NEST) en internasjonal styrke som har i oppgave å eliminere de resterende Decepticons. I Shanghai avskjærer Autobots to Decepticons, Demolishor og Sideways. Sideways blir drept av Autobot Sideswipe, mens Optimus Prime dreper Demolishor. Ved NESTs sikre hovedkvarter i Diego Garcia konkluderer nasjonal sikkerhetsrådgiver, Theodore Galloway, at restene av Megatron ligger på bunnen av Laurentian Abyss. Decepticon Soundwave hacker seg inn i en militær satellitt, hører denne informasjonen, og sender Ravage og Reedman for å hente restene av Megatron.
De gjenoppliver Megatron som deretter reiser til en av Saturns måner, hvor han gjenforenes med sin nestkommanderende, Starscream - og deres herre, The Fallen. I mellomtiden begynner Sam Witwicky (spilt av Shia LaBeouf) ved college. Men han blir forfulgt og forført av Alice, en Decepticon Pretender som utgir seg for en annen student. De ønsker at Sam skal føre Decepticons til en ny Energon-kilde. I mellomtiden lander NEST-styrker og Autobots i nærheten av Pyramidekomplekset ved Giza og blir angrepet av en stor styrke fra Decepticons.
== Skuespillere ==
Shia LaBeouf som Sam Witwicky, og blir dratt inn i kampen.
Megan Fox som Mikaela Banes. Sam's kjæreste.
Josh Duhamel som William Lennox. Major i det amerikanske militæret, som grunnla NEST
Tyrese Gibson som Robert Epps i det amerikanske militæret, og medlem av NEST
John Turturro som Seymour Simmons. En tidligere agent.
Ramon Rodriguez som Leo Spitz. En college-bekjent av Sam.
Kevin Dunn som Ron Witwicky, Sam's far.
Julie White som Judith Witwicky, Sam's mor.
Isabel Lucas som Alice, som forsøker å spionere på Sam ved college.
John Benjamin Hickey som Theodore Galloway. En hissig kritiker av NEST og Autobots.
Glenn Morshower som General Morshower. Medlem av NEST-styrken.
Matthew Marsden som Graham. Medlem av det britiske militæret, og soldat i NEST
Rainn Wilson som professor R.A. Colan. Sam og Leo's lærer.
Peter Cullen som Optimus Prime. Leder for Autobots.
Hugo Weaving gir stemme til Megatron.
Tony Todd som The Fallen. Grunnlegger av The Decepticons.
Mark Ryan som Jetfire. En Autobot.
Jess Harnell som Ironhide. Håndlanger for Optimus Prime.
Charlie Adler som Starscream, Megatron's nestkommanderende.
Robert Foxworth som Ratchet, En Autobot.
Michael York som Prime #1. EN av The Seven Primes.
Kevin Michael Richardson som Prime #2. En av The Seven Primes.
Robin Atkin Downes som Prime #3. En av Tthe Seven Primes
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Transformers: Revenge of the Fallen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Transformers: De beseirede slår tilbake på Internet Movie Database
(no) Transformers: De beseirede slår tilbake hos Filmfront
(sv) Transformers: De beseirede slår tilbake i Svensk Filmdatabas
(da) Transformers: De beseirede slår tilbake i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Transformers: De beseirede slår tilbake på Allociné
(nl) Transformers: De beseirede slår tilbake på MovieMeter
(en) Transformers: De beseirede slår tilbake på AllMovie
(en) Transformers: De beseirede slår tilbake på Turner Classic Movies
(en) Transformers: De beseirede slår tilbake på Rotten Tomatoes
(en) Transformers: De beseirede slår tilbake på Metacritic
Trailere
Transformers: De beseirede slår tilbake hos Yahoo!
Transformers: De beseirede slår tilbake hos Transformers Wiki
(no) Transformers: De beseirede slår tilbake hos Filmweb
|
USA
| 16,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Der_ingen_skulle_tru_at_nokon_kunne_bu
|
2023-02-04
|
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
|
['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske dokumentarserier', 'Kategori:Norske reality-TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris']
|
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er en norsk fjernsynsserie. Serien handler om mennesker som har valgt å leve på avsidesliggende plasser, nær naturen og i enklere kår.
Det første programmet ble sendt på NRK 8. desember 2002. Ved utgangen av 2021 er det laga 20 sesonger av serien.
Oddgeir Bruaset skapte programmet og var programleder de første tolv åra. Sentrale var også fotografene Brede Røsjø og Tor Sivertstøl. Da Bruaset pensjonerte seg i 2014, tok Arve Uglum over. Sammen med hovedfotograf Torje Bjellaas hadde Uglum ansvaret i fem sesonger. I 2020 tok Noralv Pedersen over som programleder; han lager serien sammen med Bjellaas.
|
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er en norsk fjernsynsserie. Serien handler om mennesker som har valgt å leve på avsidesliggende plasser, nær naturen og i enklere kår.
Det første programmet ble sendt på NRK 8. desember 2002. Ved utgangen av 2021 er det laga 20 sesonger av serien.
Oddgeir Bruaset skapte programmet og var programleder de første tolv åra. Sentrale var også fotografene Brede Røsjø og Tor Sivertstøl. Da Bruaset pensjonerte seg i 2014, tok Arve Uglum over. Sammen med hovedfotograf Torje Bjellaas hadde Uglum ansvaret i fem sesonger. I 2020 tok Noralv Pedersen over som programleder; han lager serien sammen med Bjellaas.
== Tittel og konsept ==
Tittelen på serien kommer fra en strofe i sangen «Anne Knutsdotter» av Claus Pavels Riis: «Vi bur oppå ein plass der som ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Hver episode skildrer hverdagen til ett menneske eller én familie som bor langt utenfor allfarvei et sted i Norge.
== Popularitet ==
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er en populær serie i Norge. På det meste er programmene blitt fulgt av over én million seere. og selv etter etter at stadig flere TV-kanaler og strømmeplattformer er kommet til, hadde serien per 2022 fremdeles et stort publikum.Programmet er også populært i Sverige, og har vært sendt på SVT siden 2003.
== Priser ==
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og serieskaperne har fått en rekke utmerkelser, blant andre disse:
Gullruten 2008: programmet fikk prisen «beste magasin- eller livsstilsprogram»
Gullruten 2009: Bruaset mottok Folkets TV-pris
Gullruten 2015: Bruaset mottok Gullrutens hederspris
Kringkastingssjefens språkpris 2018 til Uglum for «ein nynorskbruk som kler landskapet i programmet»
Kringkastingsprisen 2020 tildelt Uglum
Gullruten 2021: Torje Bjellaas mottok fagprisen for sitt fotoarbeid på serien
== Avleggere ==
En rekke oppfølgingsprogram er blitt laga, mellom anna en hel serie om gården Røneset. Denne fikk navnet Severin, etter fornavnet på han som bodde på gården da programmene ble laget. Det har blitt laga tre sesonger av Severin.Der ingen skulle tru at nokon kunne bu inspirerte også til andre tv-program, som Glimt av Norge. Denne serien med kortdokumentarer hadde premiere i 2010 og er laga i ti sesonger per 2021.
== Episoder ==
=== Sesong 1 ===
=== Sesong 2 ===
=== Sesong 3 ===
=== Sesong 4 ===
=== Sesong 5 ===
=== Sesong 6 ===
=== Sesong 7 ===
=== Sesong 8 ===
=== Sesong 9 ===
=== Sesong 10 ===
=== Sesong 11 ===
=== Sesong 12 ===
=== Sesong 13 ===
=== Sesong 14 ===
=== Sesong 15 ===
=== Sesong 16 ===
=== Sesong 17 ===
=== Sesong 18 ===
=== Sesong 19 ===
=== Sesong 20 ===
=== Sesong 21 ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
(en) Der ingen skulle tru at nokon kunne bu på Internet Movie Database
(no) Der ingen skulle tru at nokon kunne bu på NRK TV
|
Kari Bu (født 6. juni 1978) er en norsk journalist, forfatter og oversetter.
| 16,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1968
|
2023-02-04
|
Filmåret 1968
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1968', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1968', 'Kategori:Utgivelser fra 1968', 'Kategori:Verk fra 1968']
|
Filmåret 1968 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1968.
|
Filmåret 1968 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1968.
== Fødsler ==
2. januar – Cuba Gooding jr., amerikansk skuespiller.
6. januar – John Singleton, amerikansk regissør og manusforfatter.
12. januar – Lee Stone, amerikansk skuespiller i pornografisk film.
13. januar – Anna Järphammar, svensk TV-programleder og skuespiller.
14. januar – LL Cool J, amerikansk rappmusiker og skuespiller.
17. januar – Anita Killi, norsk animatør og filmskaper
25. januar – Ulf Kvensler, svensk manusforfatter og skuespiller.
29. januar – Edward Burns, amerikansk skuespiller, manusforfatter og regissør.
12. februar – Josh Brolin, amerikansk skuespiller.
16. februar – Annika Hallin, svensk skuespiller
18. februar – Molly Ringwald, amerikansk skuespiller.
23. februar – Henrik Schyffert, svensk skuespiller.
2. mars – Daniel Craig, britisk skuespiller
6. mars – Moira Kelly, amerikansk skuespiller.
8. mars – Bengt Stenberg, svensk barnskuespiller.
12. mars – Aaron Eckhart, amerikansk skuespiller.
19. mars – Othman Karim, svensk regissør, fotograf og programleder i TV.
21. mars – Kelly Tainton, svensk danser og skuespiller.
29. mars – Lucy Lawless, newzealandsk skuespiller.
1. april – Mårten Klingberg, svensk skuespiller, manusforfatter og regissør.
8. april – Patricia Arquette, amerikansk skuespiller.
14. april – Anthony Michael Hall, amerikansk skuespiller.
15. april – Steve Aalam, svenskamerikansk skuespiller, manusforfatter og rollebesetter.
19. april – Ashley Judd, amerikansk skuespiller.
24. april – Stacy Haiduk, amerikansk skuespiller.
30. april – Verona Pooth, boliviansk skuespiller.
7. mai – Traci Lords, amerikansk skuespiller, sanger og pornostjerne.
19. mai – Lena Ollmark, svensk forfatter og manusforfatter.
28. mai – Kylie Minogue, australsk sanger og skuespiller.
4. juni – Scott Wolf, amerikansk skuespiller.
8. juni – Morgan Alling, svensk skuespiller, manusforfatter og regissør
12. juni – Sannamari Patjas, svensk skuespiller.
14. juni – Yasmine Bleeth, amerikansk skuespiller.
18. juni – Tova Magnusson-Norling, skuespiller og regissør.
8. juli – Peter Gardiner, svensk skuespiller.
27. juli – Julian McMahon, australsk skuespiller.
30. juli – Sofie Gråbøl, dansk skuespiller.
4. august – Daniel Dae Kim, amerikansk skuespiller
9. august
Gillian Anderson, amerikansk skuespiller.
Eric Bana, australsk skuespiller.
14. august
Catherine Bell, amerikansk skuespiller og fotomodell.
Johanna Friberg, svensk skuespiller.
15. august – Debra Messing, amerikansk skuespiller.
28. august – Billy Boyd, skotsk skuespiller.
29. august – Olivia Stevens, svensk maler og skuespiller.
3. september – Felix Engström, svensk skuespiller.
4. september – Phill Lewis, amerikansk skuespiller.
10. september – Guy Ritchie, britisk regissør og manusforfatter.
12. september – Paula McManus, svensk skuespiller, sketsjforfatter og programleder i TV.
13. september – Emma Sjöberg, svensk fotomodell, TV-programleder og skuespiller.
16. september – Marc Anthony, puertoricanskamerikansk sanger og skuespiller.
25. september – Will Smith, amerikansk skuespiller.
26. september – Jim Caviezel, amerikansk skuespiller.
28. september – Naomi Watts, engelsk–australsk skuespiller og filmprodusent.
8. oktober – Emily Procter, amerikansk skuespiller.
12. oktober – Hugh Jackman, australsk skuespiller.
14. oktober – Gustave Lund, svensk komponist, musiker, forfatter og skuespiller.
28. oktober – Marjaana Maijala, finsk skuespiller.
6. november – Kelly Rutherford, amerikansk skuespiller.
8. november – Parker Posey, amerikansk skuespiller.
10. november – U-God, egentlig Lamont Jody Hawkins, amerikansk musiker og skuespiller.
18. november – Owen Wilson, amerikansk skuespiller.
27. november – Michael Vartan, fransk-amerikansk skuespiller.
2. desember – Lucy Liu, kinesisk-amerikansk skuespiller.
3. desember – Brendan Fraser, kanadisk-amerikansk skuespiller.
7. desember – Tom A. Haug, norsk skuespiller
22. desember – Dina Meyer, amerikansk skuespiller.
23. desember – Quincy Jones Jr, svensk musiker, musikkprodusent og skuespiller.
== Dødsfall ==
1. februar – Axel Witzansky, svensk ballettdanser, skuespiller, teaterpedagog og koreograf.
12. februar – Eva Sachtleben, svensk skuespiller.
18. februar – Alice O'Fredericks, svenskdansk skuespiller, scripta, manusforfatter og regissør.
4. mars - Einar Sissener, norsk skuespiller og regissør (født 1897)
19. mars - Aagot Didriksen, norsk skuespiller. (født 1874)
20. mars - Carl Theodor Dreyer, dansk filmregissør og manusforfatter (født 1889)
24. april – Tommy Noonan, amerikansk skuespiller.
7. mai – Olle Florin, svensk skuespiller.
8. mai – Ludde Juberg, svensk skuespiller og teaterleder.
14. mai – Viveka Linder, svensk skuespiller.
7. juni – Anna-Lisa Baude, svensk skuespiller.
18. juni – Helga Brofeldt, svensk skuespiller.
25. juni – Rolf von Nauckhoff, svensktysk skuespiller.
29. juni – Arne Hedenö, svensk operettesanger og skuespiller.
9. juli – Göta Klintberg, svensk skuespiller.
3. august – Björn Berglund, svensk skuespiller og visesanger.
13. august – Anna Flygare-Stenhammar, svensk skuespiller.
17. august – Albin Lindahl, svensk skuespiller, sanger og teaterøkonom.
13. oktober – Rudolf Wendbladh, svensk skuespiller, regissør og teatersjef.
23. oktober – Naima Wifstrand, svensk operettesanger, skuespiller, komponist og regissør.
30. oktober – Ramon Novarro, mexicansk-amerikansk skuespiller, myrdet.
1. november – Jules Sylvain, svensk komponist, manusforfatter og musiker.
10. november – Gustaf Lövås, svensk skuespiller.
16. november – Nils Whiten, svensk inspisient, regiassistent, skuespiller.
10. desember – Olof Hillberg, svensk skuespiller.
21. desember - Erna Schøyen, norsk skuespiller (født 1887)
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== # ===
2001: En romodyssé
=== A - G ===
Apeplaneten
Barbarella
Bare et liv – Historien om Fridtjof Nansen
Blue, den tause
Bullitt
Candy
Den vita sporten
Destroy All Monsters
Det våres for Hitler
Dom kallar oss mods
Funny Girl
The Green Berets
=== H - N ===
Hang'em High
Head
Heksebrenneren
Hennes meget kongelige høyhet
Høyt skum i Hollywood
I hodet på en gammel gubbe
If....
I Love You, Alice B. Toklas
Jag är nyfiken - blå
Kanoner til San Sebastian
Korridoren
La marca del hombre loco
Mannen som ikke kunne le
Mayerling
Med alle midler
Night of the Living Dead
=== O - U ===
Ondt blod i Vesten
Pappa, hvorfor er du sint?
Petulia
På to hjul i svingen
Rosemary's Baby
Seduto alla sua destra
Seks om kuppet
Shalako
Single Room Furnished
Skittent spill
Siste nudisten
SOS Nordpolen
Stor ståhei med Åsa-Nisse!
Stjålne kyss
Teorema
Thomas Crown, Bankrøver
Ungkar i faresonen
Unnskyld, vi gifter oss
=== V - Å ===
Ørneredet
== Eksterne lenker ==
(en) 1968 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1968 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1968.
| 16,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Byron_Katie
|
2023-02-04
|
Byron Katie
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personlig utvikling', 'Kategori:Sakprosaforfattere fra USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Byron Kathleen Mitchell (pikenavn Reid), mest kjent under forfatternavnet Byron Katie (født 12. juni 1942) er en amerikansk foredragsholder og forfatter som underviser sin egenutviklede metode for introspeksjon kalt The Work.
|
Byron Kathleen Mitchell (pikenavn Reid), mest kjent under forfatternavnet Byron Katie (født 12. juni 1942) er en amerikansk foredragsholder og forfatter som underviser sin egenutviklede metode for introspeksjon kalt The Work.
== Idégrunnlag ==
Utgangspunktet er at mennesker «plager» seg selv med stressende tanker som man tar for gitt og aldri vurderer om disse tankene er sanne eller usanne. Som et utgangspunkt starter man med tanker som går på å «fordømme» personer i sin nærmeste krets (f.eks. John burde høre bedre etter når jeg snakker til ham). Slike tanker skaper stress og frustrasjoner hos personene som har dem. Byron Katie sier at når en person har en slik tanke, argumenterer han/hun mot virkeligheten fordi vedkommende egentlig prøver å forandre virkeligheten i tankene. Ifølge Byron Katie ligger årsaken til depresjoner ikke i omgivelsene, men i de oppfatningene individet har om omgivelsene. Istedenfor at individet forgjeves forsøker å forandre verden slik at den passer til individets egne tanker om hvordan ting «burde være», kan individet undersøke sine egne tanker ved å stille spørsmål.
Er det sant?
Er du helt sikker på at det er sant?
Hvordan reagerer du når du tenker den tanken?
Hvem ville du være uten denne tanken?The Work har blitt sammenliknet med den sokratiske dialog, buddhistisk lære og 12-trinns programmer.
== Bibliografi ==
=== På norsk ===
Elsk det som er – fire spørsmål som kan forandre livet ditt – Byron Katie, Stephen Mitchell, Kari Kahrs (Oversetter), Hilt og Halsten , 2002
Trenger jeg din kjærlighet? Byron Katie, Michael Katz, Kari Kahrs (Oversetter), Damm, 2005
=== På engelsk ===
Loving What Is: Four Questions That Can Change Your Life, with Stephen Mitchell, Harmony Books, 2002, ISBN 0-609-60874-6
I Need Your Love – Is That True? How to Stop Seeking Love, Appreciation, and Approval and Start Finding Them Instead, with Michael Katz, Harmony Books, 2005, ISBN 1-4000-5107-X
A Thousand Names for Joy: Living in Harmony with the Way Things Are, with Stephen Mitchell, Harmony Books, 2007. ISBN 978-0-307-33923-2
Question Your Thinking, Change the World: Quotations from Byron Katie, edited by Stephen Mitchell, Hay House, 2007. ISBN 978-1-4019-1730-2
Who Would You Be Without Your Story?: Dialogues with Byron Katie, edited by Carol Williams, Hay House (October 15, 2008), ISBN 978-1-4019-2179-8
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
=== Hjemmeside ===
Norsk hjemmeside for The Work av Byron Katie
Den offisielle hjemmesiden for The Work av Byron Katie
=== Amerikanske artikler ===
The Noumenon Journal, Summer 2000/2001: An Interview with Byron Katie
Adato Adato, Allison. How a Self-Help Guru Is Born in The Los Angeles Times, Nov. 24, 2002
=== Norske artikler ===
Ildsjelen August 2009 Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
Tara 2005 Arkivert 8. september 2016 hos Wayback Machine.
Eva 2005 Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
=== Sitater ===
Wikiquote: Byron Katie – sitater
|
| fsted =
| 16,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torkil_Lund_Johansen
|
2023-02-04
|
Torkil Lund Johansen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske filmmusikkomponister', 'Kategori:Personer fra Vefsn kommune', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08']
|
Torkil Lund Johansen (født 23. september 1977) er en norsk klassisk komponist bosatt i Leirfjord kommune i Nordland. Han er opprinnelig fra Mosjøen i Vefsn kommune.
Torkil Lund Johansen har i tillegg til klassiske verk også skrevet filmmusikk til spillefilm, dokumentarer og kortfilmer.
Dokumentarfilmen Fjellfinnhua (eng: Lapp Hat) fra 2010 vant prisen for «Beste norske dokumentarfilm 2010» ved Den norske dokumentarfilmfestivalen i Volda.
Etter premieren ved Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2010 skapte regissør Guro Saniola Bjerks dokumentarfilm Fjellfinnhua en del kontroverser, og NRK utsatte visningen på TV flere ganger før kanalen omsider viste den i januar 2011. Rikskanalen arrangerte et debattforum før filmen ble vist på TV.
Torkil Lund Johansen har blant andre kortfilmer også komponert musikk til filmskaper David Kinsellas kortfilm Når snøen faller (2009).
I 2009 viste TV 2 dokumentarserien Den iskalde krigen (2009) om mafiametoder og korrupsjon i Europa, hvor regissør og produsent Anne Berit Vestby følger forfatter Stein Morten Lier på research til sin nye bok.
Spillefilmen Til siste hinder (regi: Anders Øvergaard) vant Amandaprisen 2012 for "Beste barnefilm", og prisen «Prize of the Children's Jury» under Lübeck Internasjonale Filmfestival i Tyskland i november 2011, og er Johansens spillefilmdebut.
|
Torkil Lund Johansen (født 23. september 1977) er en norsk klassisk komponist bosatt i Leirfjord kommune i Nordland. Han er opprinnelig fra Mosjøen i Vefsn kommune.
Torkil Lund Johansen har i tillegg til klassiske verk også skrevet filmmusikk til spillefilm, dokumentarer og kortfilmer.
Dokumentarfilmen Fjellfinnhua (eng: Lapp Hat) fra 2010 vant prisen for «Beste norske dokumentarfilm 2010» ved Den norske dokumentarfilmfestivalen i Volda.
Etter premieren ved Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2010 skapte regissør Guro Saniola Bjerks dokumentarfilm Fjellfinnhua en del kontroverser, og NRK utsatte visningen på TV flere ganger før kanalen omsider viste den i januar 2011. Rikskanalen arrangerte et debattforum før filmen ble vist på TV.
Torkil Lund Johansen har blant andre kortfilmer også komponert musikk til filmskaper David Kinsellas kortfilm Når snøen faller (2009).
I 2009 viste TV 2 dokumentarserien Den iskalde krigen (2009) om mafiametoder og korrupsjon i Europa, hvor regissør og produsent Anne Berit Vestby følger forfatter Stein Morten Lier på research til sin nye bok.
Spillefilmen Til siste hinder (regi: Anders Øvergaard) vant Amandaprisen 2012 for "Beste barnefilm", og prisen «Prize of the Children's Jury» under Lübeck Internasjonale Filmfestival i Tyskland i november 2011, og er Johansens spillefilmdebut.
== Filmmusikk ==
Reisen gjennom Lofoten (2013) - Dokumentarfilm, regi Anders Øvergaard
Tran og fløtekarameller (2012) – Kortfilm, regi Guro Saniola Bjerk
A Silhouette Story (2012) – Kortfilm, regi Anders Øvergaard
Coming Home / Til siste hinder (2011) – Spillefilm, regi Anders Øvergaard
Wash (2011) – Kortfilm, regi Daniel Jeremy Wetherell
Eppy Maurry (2010) – Kortfilm, regi Daniel Jeremy Wetherell
Sometimes (2010) – Kortfilm, regi Guro Saniola Bjerk
Lapp Hat / Fjellfinnhua (2010) – Dokumentarfilm, regi Guro Saniola Bjerk
Den iskalde krigen (2009) – Dokumentarserie TV 2, regi Anne Berit Vestby
Når snøen faller (2009) – Kortfilm, regi David Kinsella
== Klassisk musikk ==
Dødsmesse (2015 -) - Rekviem for symfoniorkester, kor, og solister.
Symfoni nr. 1 i G-moll (2013) for symfoniorkester.
== Priser og nominasjoner ==
2012: Coming Home / Til siste hinder: Vinner av Amanda-prisen i kategorien "Beste barne- og ungdomsfilm"
2012: Coming Home / Til siste hinder: Nominert til Amanda i kategorien "Folkets Amanda"
2012: Coming Home / Til siste hinder: Vinner av "Beste barnefilm" ved Stockholm Filmfestival Junior 2012
2012: A Silhouette Story: Vinner av Harald Zwart filmkonkurranse ved The Gathering 2012
2012: Sometimes: Vinner av Amandusprisen 2012 i kategorien "Publikumsprisen"
2012: Sometimes: Vinner av Amandusprisen 2012 i kategorien "Beste dokumentarfilm"
2011: Coming Home / Til siste hinder: Vinner av «Prize of the Children's Jury» under Lübeck Internasjonale Filmfestival i Tyskland / Lübeck 2011
2011: Lapp Hat: Vinner av «Erasmus Euromedia Award» i Wien 2011 (Special Award in the Category of Education and ethics)
2010: Lapp Hat: Vinner av «Beste Norske Dokumentarfilm» 2010 ved Den norske dokumentarfilmfestivalen 2010
2010: Lapp Hat: Nominert som beste dokumentarfilm ved 2010 «Northern Character» Int Film and TV festival Murmansk, Russia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Torkil Lund Johansen på Internet Movie Database
(en) Torkil Lund Johansen
|
Torkil Lund Johansen (født 23. september 1977) er en norsk klassisk komponist bosatt i Leirfjord kommune i Nordland.
| 16,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Kids_Are_Alright
|
2023-02-04
|
The Kids Are Alright
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1965', 'Kategori:Sanger skrevet av Pete Townshend', 'Kategori:The Who-sanger']
|
«The Kids Are Alright» er en sang av det engelske rockebandet The Who skrevet av Pete Townshend. Sangen ble gitt ut på debutalbumet My Generation i 1965. Sangen går i en klassisk pop-musikkformat fra den tiden, som en typisk tre-akkordsang, som går periodisk i en spesiell sekvens mellom tonika, subdominant og dominant. Townshend skal ha vært inspirert av Henry Purcell da han skrev den.
Denne sangen og tittelsporet «My Generation» fra albumet ble signaturlåter for bandet og for modskulturen i England på 1960-tallet.
Sangen ble senere tittelen på en dokumentarfilm om bandet fra 1979.
Den amerikanske utgaven av sangen inneholdt en forkortet gitarsolo, og var derfor 20 sekunder kortere.
I live-framføringer i de senere årene legger The Who til en lengre, ekstra seksjon mot slutten av sangen, som ofte inkluderer improvisert lyrikk, referanser til eget liv og egne barn. Etter John Entwistles død har denne ekstra teksten noen ganger referert til ham.
Sangen er spilt inn av en rekke andre band, eksempelvis The Queers, Goldfinger, Eddie and the Hot Rods, The Pleasers, Dropkick Murphys, Hi-Standard, Green Day, Pearl Jam og Belle & Sebastian.
|
«The Kids Are Alright» er en sang av det engelske rockebandet The Who skrevet av Pete Townshend. Sangen ble gitt ut på debutalbumet My Generation i 1965. Sangen går i en klassisk pop-musikkformat fra den tiden, som en typisk tre-akkordsang, som går periodisk i en spesiell sekvens mellom tonika, subdominant og dominant. Townshend skal ha vært inspirert av Henry Purcell da han skrev den.
Denne sangen og tittelsporet «My Generation» fra albumet ble signaturlåter for bandet og for modskulturen i England på 1960-tallet.
Sangen ble senere tittelen på en dokumentarfilm om bandet fra 1979.
Den amerikanske utgaven av sangen inneholdt en forkortet gitarsolo, og var derfor 20 sekunder kortere.
I live-framføringer i de senere årene legger The Who til en lengre, ekstra seksjon mot slutten av sangen, som ofte inkluderer improvisert lyrikk, referanser til eget liv og egne barn. Etter John Entwistles død har denne ekstra teksten noen ganger referert til ham.
Sangen er spilt inn av en rekke andre band, eksempelvis The Queers, Goldfinger, Eddie and the Hot Rods, The Pleasers, Dropkick Murphys, Hi-Standard, Green Day, Pearl Jam og Belle & Sebastian.
== Eksterne lenker ==
Promoveringsvideoen, tatt opp i Hyde Park
Fra en konsert fra Royal Albert Hall, med Zak Starkey på trommene
|
«The Kids Are Alright» er en sang av det engelske rockebandet The Who skrevet av Pete Townshend. Sangen ble gitt ut på debutalbumet My Generation i 1965.
| 16,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brittany_Byrnes
|
2023-02-04
|
Brittany Byrnes
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Sydney', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Brittany Anne Byrnes (født 31. juli 1987) er en australsk skuespiller. Hennes mest notable rolle var som Natasha Green i TV-filmen Little Oberon fra 2005.
|
Brittany Anne Byrnes (født 31. juli 1987) er en australsk skuespiller. Hennes mest notable rolle var som Natasha Green i TV-filmen Little Oberon fra 2005.
== Personlige liv ==
Byrnes ble født i Australia. Fra 4 årsalder gikk hun ved Bradshaw Dancers Performing Arts Academy og lærte i alle former for dans. Hun gikk på Terra Sancta College i Quakers Hill i ungdomsskoleårene.
Byrnes har hatt roller siden hun var 7 år. da hun spilte i filmen Babe. Hun fikk senere hovedrollen i TV-filmen When Good Ghouls Go Bad. Hennes siste rolle er 'Charlotte Watsford' i Nick's H2O: Just Add Water.
== Skuespillerkarrière ==
Byrnes' første rolle var i Babe, hvor hun spilte barnebarnet. Deretter hadde hun roller i filmene Little Oberon, Mermaids og Swimming Upstream. Hun har også vært med i fjernsynsprogrammene Beastmaster, All Saints og den andre sesongen av det australske programmet H2O: Just Add Water hvor hun spiller den nye jenta, Charlotte Watsford.
I 2005 ble Byrnes nominert til en AFI-pris (de unge skuespillernes pris) for sin rolle i Little Oberon.
I 2008 ble hun nominert igjen til en AFI-pris (beste kvinnelige birolle i et fjernsynsdrama) for rollen i H2O: Just Add Water.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Brittany Byrnes på Internet Movie Database
(fr) Brittany Byrnes på Allociné
(en) Brittany Byrnes på AllMovie
(en) Brittany Byrnes hos The Movie Database
|
Brittany Anne Byrnes (født 31. juli 1987) er en australsk skuespiller.
| 16,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanling
|
2023-02-04
|
Nanling
|
['Kategori:Pekere']
|
Nanling kan være:
Fylket Nanling i byprefekturet Wuhu i provinsen Anhui i Folkerepublikken Kina
Fjellkjedegruppen Nanling i Kina.
|
Nanling kan være:
Fylket Nanling i byprefekturet Wuhu i provinsen Anhui i Folkerepublikken Kina
Fjellkjedegruppen Nanling i Kina.
|
Nanling kan være:
| 16,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liupan_Shan
|
2023-02-04
|
Liupan Shan
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fjellkjeder i Kina', 'Kategori:Gansu', 'Kategori:Ningxia Hui', 'Kategori:Shaanxi']
|
Liupan Shan (六盘山) eller Liupan Shanmai (六盘山脉) er et av de få fjellpartiene i Kina som løper i nord-sør-retning. Fjellkjeden ligger i grensetraktene mellom Ningxia, Gansu og Shaanxi. Den er ca. 240 km lang og dannert vannskillet mellom elvene Wei He (渭河) og Jing He (泾河). Høyeste topp er Migang Shan (米缸山= på grensen mellom fylkene Jingyuan (泾源) og Longde (隆德); den er 2 942 meter høy.
Den sørligere del av fjellkjeden heter også Long Shan (陇山).
|
Liupan Shan (六盘山) eller Liupan Shanmai (六盘山脉) er et av de få fjellpartiene i Kina som løper i nord-sør-retning. Fjellkjeden ligger i grensetraktene mellom Ningxia, Gansu og Shaanxi. Den er ca. 240 km lang og dannert vannskillet mellom elvene Wei He (渭河) og Jing He (泾河). Høyeste topp er Migang Shan (米缸山= på grensen mellom fylkene Jingyuan (泾源) og Longde (隆德); den er 2 942 meter høy.
Den sørligere del av fjellkjeden heter også Long Shan (陇山).
|
Liupan Shan (六盘山) eller Liupan Shanmai (六盘山脉) er et av de få fjellpartiene i Kina som løper i nord-sør-retning. Fjellkjeden ligger i grensetraktene mellom Ningxia, Gansu og Shaanxi.
| 16,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Florence_Ballard
|
2023-02-04
|
Florence Ballard
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Soulmusikere fra USA']
|
Florence Ballard Chapman (født Florence Glenda Ballard 30. juni 1943 i Detroit, død 22. februar 1976 samme sted) var en soul-sanger fra USA, en av grunnleggerne av vokalgruppen The Supremes. Ballard ble født i Detroit av foreldrene Jessie Ballard og Lurlee Wilson. Sammen med Mary Wilson, Diana Ross og Betty McGlown startet de gruppen The Primettes. Gruppen byttet navn til The Supremes, et navn Ballard kom på, da de signerte platekontrakt med Motown Records i 1961.
|
Florence Ballard Chapman (født Florence Glenda Ballard 30. juni 1943 i Detroit, død 22. februar 1976 samme sted) var en soul-sanger fra USA, en av grunnleggerne av vokalgruppen The Supremes. Ballard ble født i Detroit av foreldrene Jessie Ballard og Lurlee Wilson. Sammen med Mary Wilson, Diana Ross og Betty McGlown startet de gruppen The Primettes. Gruppen byttet navn til The Supremes, et navn Ballard kom på, da de signerte platekontrakt med Motown Records i 1961.
== The Supremes ==
I starten fikk alle de tre jentene (McGlown forlot gruppen tidlig) synge solo på innspillingene. Ballards innspilling av «Buttered Popcorn» ble blant annet deres andre singel. Wilson skrev i sin biografi at Ballards stemme var så kraftig at hun måtte stå fem meter unna mikrofonen, mens de to andre sto helt inntil. Berry Gordy, sjefen i Motown, bestemte sent i 1963 at Diana Ross og hennes stemme passet best som vokalist, noe som opprørte Ballard som var vant til å få synge solo på skolen og i kirken. Verken Ballard eller Wilson sang hovedvokal på noen av de ti nummer 1-hitene Supremes fikk mellom 1964 og 1967. Jentene skulle i 1966 spille på den berømte nattklubben «Copacabana». Ballard hadde én solosang, «People». Opp mot premieren slet hun med en forkjølelse og avsto fra å øve inn sangen, som så ble gitt Ross. Dette fikk Ballard vite bare dagen før. Hun svarte etter dette med å ikke møte opp på innspillinger og framføringer. Hun slet, ifølge Wilsons biografi, med minnene fra en voldtekt og drakk jevnlig.
Ballard hadde på noen konserter blitt erstattet av Cindy Birdsong, som senere skulle overta Ballards plass i gruppen. Drikkingen og Ballards vekt var blitt et problem, og kranglene mellom Ballard og Ross/Gordy ble verre. Ballard følte seg presset ut, og verken Ross eller Gordy ville late som om de ville ha henne der. Ballard ble fortalt at hun var millionær og kunne gi seg når som helst, noe som fikk henne til å føle seg sterkt uønsket. Ballards siste opptreden med gruppen var på Flamingo Hotel i Las Vegas. Hun ble sendt rett hjem etter en episode hvor hun skal ha møtt opp full på scenen og ved et tilfelle, ifølge Wilson, ha beveget seg slik at kostymet hennes gikk opp og huden syntes. Publikum skal ha blitt forferdet, og Gordy løp backstage og krevde Ballard av scenen.
Ballard giftet seg i 1968 med Tommy Chapman, en tidligere sjåfør for Motown. 22. februar skrev Ballard under på et dokument som løste henne fra Motown. Hun mottok en sum på 139 804,94 amerikanske dollar som lønn og royalties for de seks årene med The Supremes. Hun skrev også under på at hun aldri kunne bruke eller snakke om sin fortid i The Supremes, noe som senere hindret solokarrierem i å ta av.
Ballard skrev i mars 1968 en platekontrakt med ABC Records, men de to singlene «It Doesn't Matter How I Say It» og «Love Ain't Love» greide ikke å plassere seg på salgslistene, og hennes planlagte album You Don't Have To ble skrinlagt (senere utgitt i 2002). Pengene hennes fra Motown forsvant med advokaten, og til tross for en strålende framføring for president Richard M. Nixon i 1969, ble de neste årene tøffe for Ballard.
== Siste år og død ==
Ballard fødte i 1968 tvillingene Michelle og Nicole, og i 1971 fikk hun datteren Lisa. Samme år saksøkte hun Motown og The Supremes for 8,7 millioner dollar hun mente var hennes. Søksmålet ble avvist, og Ballard mistet huset og ekteskapet.
Ballard hadde i 1974 sin siste spilling med The Supremes, da hun dukket opp på scenen under en konsert på Six Flags Magic Mountain, spillende på en tamburin til jubelbrøl. I disse årene gikk Ballard på trygd, en nyhet som sjokkerte USA. Uinterresert i å vende tilbake til sangen ble hennes økonomiske stilling forverret. I 1975 mottok hun en ukjent sum med penger etter et søksmålet mot sin tidligere advokat. Nyheten om Ballards liv på trygd, hadde virket sjokkerende på mange, og Ballard mottok flere tilbud. Hun fortalte i et åtte timer langt intervju med Peter Benjaminson at hun var interessert i å starte på nytt og gjenoppta syngingen.
Ballard hadde de siste årene gått på medisiner for høyt blodtrykk, og i januar 1976 klaget hun til moren over at hun følte seg varm og dårlig. Formen ble dårligere, og datteren Nicole skal ha funnet Ballard liggende på stua 21. februar. Hun skal ha klaget over sterke smerter i beina, og hun ble senere den kvelden innlagt på Mt. Carmel Mercy Hospital. Neste dag, den 22. februar ble hun erklært død som følge av blodpropp, på samme dato som hun åtte år tidligere hadde sluttet i The Supremes. Hennes død blir beskrevet som en av rockens største tragedier. Florence Ballard Chapman ligger begravet på Detroit Memorial Park Cemetery.
== Senere ==
Barna Michelle, Nicole og Lisa går i dag alle tre på trygd som deres mor. Da Ballard døde i 1976, opprett Diana Ross en konto til hver av jentene med 10 000 dollar, som var borte da jentene fylte 18. Peter Benjaminson lanserte i april 2008 en biografi basert på intervjuet med Ballard, The Lost Supreme: The Life of Dreamgirl Florence Ballard. Søsteren Maxine Ballard har også utgitt bok om Florences liv.
I 1988 ble The Supremes, og dermed Ballard, innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Florence Ballard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Florence Ballard på Internet Movie Database
(en) Florence Ballard på Discogs
(en) Florence Ballard på MusicBrainz
(en) Florence Ballard på Genius — sangtekster
(en) Florence Ballard på AllMusic
|
Florence Ballard Chapman (født Florence Glenda Ballard 30. juni 1943 i Detroit, død 22.
| 16,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2008_NBA-draftet
|
2023-02-04
|
2008 NBA-draftet
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketball i 2008', 'Kategori:National Basketball Association']
|
2008 NBA-draftet var NBAs årlige draftbegivenhet i 2008 som fant sted i Madison Square Garden i New York den 26. juni.
|
2008 NBA-draftet var NBAs årlige draftbegivenhet i 2008 som fant sted i Madison Square Garden i New York den 26. juni.
== Valgene ==
Draftet ble delt opp i to runder der de 30 NBA-lagene i prinsippet skulle velge spiller etter tur, men noen av klubbene har byttet rettighetene til disse trekkene mot spillere eller penger tidligere i sesongen slik at andre klubber trekker deres trekk til sitt eget lag.
Oklahoma City Thunder draftet spillere under navnet «Seattle SuperSonics», men skiftet navn like etter.
=== Første runde ===
=== Andre runde ===
== Eksterne lenker ==
2008 NBA-draftet hos NBA.com
|
2008 NBA-draftet var NBAs årlige draftbegivenhet i 2008 som fant sted i Madison Square Garden i New York den 26. juni.
| 16,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8veid_sluser
|
2023-02-04
|
Løveid sluser
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Skien', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norsjø–Skienkanalen', 'Kategori:Samferdsel i Skien', 'Kategori:Skiensvassdraget', 'Kategori:Sluser i Telemarkskanalen', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Løveid sluseanlegg er det øverste sluseanlegget i Norsjø–Skienkanalen, som er den nederste og eldste av de to kanalene som utgjør Telemarkskanalen. Den forbinder Meierelva, som er et sideløp til Farelva, og Norsjø. Sluseanlegget har tre kammer, med en løftehøyde på 10,3 meter opp til Norsjøs 15,3 moh. Sluseanlegget ligger ved Skotfoss i Skien.
Norsjø–Skienkanalen ble bygget i perioden 1854 -61. Hans Jørgen Christian Aall (amtmann i Bratsberg 1846-77) fremmet saken om anlegg av Norsjø–Skienkanalen for Stortinget. Han kan dermed kalles Norsjø–Skienkanalens far, selv om fadderne var mange. Hans byste, utført av Jo Visdal, er reist ved Løveid sluse.
Sluseanlegget fikk høsten 2012 satt inn de nye flomportene, som kan brukes for å gi to ekstra høydemeters løftehøyde inn i Norsjø.
|
Løveid sluseanlegg er det øverste sluseanlegget i Norsjø–Skienkanalen, som er den nederste og eldste av de to kanalene som utgjør Telemarkskanalen. Den forbinder Meierelva, som er et sideløp til Farelva, og Norsjø. Sluseanlegget har tre kammer, med en løftehøyde på 10,3 meter opp til Norsjøs 15,3 moh. Sluseanlegget ligger ved Skotfoss i Skien.
Norsjø–Skienkanalen ble bygget i perioden 1854 -61. Hans Jørgen Christian Aall (amtmann i Bratsberg 1846-77) fremmet saken om anlegg av Norsjø–Skienkanalen for Stortinget. Han kan dermed kalles Norsjø–Skienkanalens far, selv om fadderne var mange. Hans byste, utført av Jo Visdal, er reist ved Løveid sluse.
Sluseanlegget fikk høsten 2012 satt inn de nye flomportene, som kan brukes for å gi to ekstra høydemeters løftehøyde inn i Norsjø.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Løveid Locks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
VisitTelemarks side om Løveid sluser
|
Løveid sluseanlegg er det øverste sluseanlegget i Norsjø–Skienkanalen, som er den nederste og eldste av de to kanalene som utgjør Telemarkskanalen. Den forbinder Meierelva, som er et sideløp til Farelva, og Norsjø.
| 16,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SuperTed
|
2023-02-04
|
SuperTed
|
['Kategori:Animerte eventyrserier', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 1980-årene', 'Kategori:Britiske animerte barneserier', 'Kategori:TV-produksjoner på BBC']
|
SuperTed er en walisisk animert barneserie som gikk på BBC fra 1983 til 1986. Serien handlet om en teddybjørn med magiske superkrefter. Serien besto av 36 episoder.
I Norge ble serien sendt på NRKs Frokost-TV på slutten av 1980-årene.
|
SuperTed er en walisisk animert barneserie som gikk på BBC fra 1983 til 1986. Serien handlet om en teddybjørn med magiske superkrefter. Serien besto av 36 episoder.
I Norge ble serien sendt på NRKs Frokost-TV på slutten av 1980-årene.
== Handling ==
På en leketøysfabrikk blir en liten teddybjørn med en fabrikasjonsfeil kastet inn på et mørkt lagerrom. Der blir han funnet av Prikken, et prikkete vesen fra verdensrommet. Prikken gir teddybjørnen liv med hjelp av kosmisk støv, og tar han så med seg til en fortryllet sky. Der gir Moder Natur lekebjørnen fantastiske krefter, og han blir til SuperTed. SuperTed bruker sine superkrefter til å bekjempe ondskap, og hovedfiendene hans er den slemme cowboyen Tex, og hans to hjelpere: den tykke og klønete Bolla, og det svært lettskremte skjelletet Beinet.
== Norsk versjon ==
Serien er oversatt til norsk av Morten Lange, og de norske stemmene er ved Sverre Anker Ousdal, Arne Lindtner Næss, Finn Schau, Per Lillo-Stenberg, Kari Gjærum, Mari Bjørgan og Trond Brænne som fortelleren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) SuperTed på Internet Movie Database
|
SuperTed er en walisisk animert barneserie som gikk på BBC fra 1983 til 1986. Serien handlet om en teddybjørn med magiske superkrefter.
| 16,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/HTC_Hero
|
2023-02-04
|
HTC Hero
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mobiltelefoner fra HTC', 'Kategori:Mobiltelefoner introdusert i 2009']
|
HTC Hero er den tredje mobiltelefonen som blir lansert av HTC innen Android-plattformen.
HTC kaller Andriodmodellene sine A-serien, der HTC Magic og HTC Dream var de to første. Hero er den første modellen i A-serien med 3,5 mm kontakt for lyd og multitouch skjerm og brukergrensesnittet HTC Sense. Telefonen ble annonsert 24. juni 2009 i London, og lansert i juli 2009.
Telefonen ble etterfulgt av HTC Legend.
|
HTC Hero er den tredje mobiltelefonen som blir lansert av HTC innen Android-plattformen.
HTC kaller Andriodmodellene sine A-serien, der HTC Magic og HTC Dream var de to første. Hero er den første modellen i A-serien med 3,5 mm kontakt for lyd og multitouch skjerm og brukergrensesnittet HTC Sense. Telefonen ble annonsert 24. juni 2009 i London, og lansert i juli 2009.
Telefonen ble etterfulgt av HTC Legend.
== Spesifikasjoner ==
Skjerm: 3,2 tommer
Skjermoppløsning: 320 x 480
Styring: multitouch skjerm, trackball
Batteri: 1350 mAh
Taletid: 470 minutter (GSM) til 420 minutter (WCDMA)
Standbytid: 440 timer (GSM) til 750 timer (WCDMA)
Kamera: 5 megapiksler med autofocus
GPS
Digitalt kompass
528 MHz ARM prosessor
RAM: 288 MB
ROM: 512 MB
microSD minnekort
Operativsystem: Android
Quad band GSM
Wi-Fi (802.11b/g)
Bluetooth 2.0 + EDR og A2DP
Mini USB (HTC ExtUSB)
3.5 mm audio jack, microphone, speaker
G-Sensor
Størrelse: 112 mm (h), 56,2 mm (b) 14,35 mm (d)
Vekt: 135 g med batteri
== Se også ==
HTC Dream
HTC Magic
== Eksterne lenker ==
HTC produktside Arkivert 22. juni 2010 hos Wayback Machine.
|
HTC Hero er den tredje mobiltelefonen som blir lansert av HTC innen Android-plattformen.
| 16,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_kalte_oss_helter
|
2023-02-04
|
De kalte oss helter
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1989', 'Kategori:Filmer lagt til jungelområder', 'Kategori:Filmer om Vietnamkrigen', 'Kategori:Filmer regissert av Brian De Palma', 'Kategori:Krigsfilmer fra USA']
|
De kalte oss helter (originaltittel: Casualties of War) er et amerikansk krigsdrama fra 1989 regissert av Brian De Palma, med Michael J. Fox og Sean Penn i hovedrollene. Manus er ved David Rabe og er basert på en virkelig hendelse fra 1966. Filmens hovedkilde var en artikkel fra 1969 i The New Yorker skrevet av Daniel Lang.
De kalte oss helter ble godt mottatt av filmkritikerne, men ble ingen publikumssuksess i USA.
|
De kalte oss helter (originaltittel: Casualties of War) er et amerikansk krigsdrama fra 1989 regissert av Brian De Palma, med Michael J. Fox og Sean Penn i hovedrollene. Manus er ved David Rabe og er basert på en virkelig hendelse fra 1966. Filmens hovedkilde var en artikkel fra 1969 i The New Yorker skrevet av Daniel Lang.
De kalte oss helter ble godt mottatt av filmkritikerne, men ble ingen publikumssuksess i USA.
== Handling ==
Max Eriksson (Michael J. Fox) er en ung soldat som forsøker å forhindre at fem andre amerikanske soldater med sersjanten i spissen (Sean Penn), bortfører og voldtar en ung landsbypike under Vietnamkrigen. Sersjanten, som står i spissen for den grusomme udåden, er en mektig og karismatisk ung mann som skyves over grensen til barbarisme på grunn av de redselsfulle og brutale kampene. Eriksson blir etterhvert tvunget til å ta parti alene mot sine medsoldater og bataljonssjefen, som forsøker å dysse ned saken.
Filmens essens kan beskrives som en ung manns søken etter sunn dømmekraft og rettferdighet midt i krigens forferdelige kaos.
== Om filmen ==
=== Anmelderne og publikum ===
Filmen fikk god mottakelse av filmanmelderne og har oppnådd 85% på Rotten Tomatoes. Til tross for det ble den ingen publikumssuksess i USA og klarte heller ikke å overgå den produksjonskostnader. Den innbrakte $18,7 millioner ved amerikansker kinoer og havnet på en 58.-plass over de mest innbringende filmene i USA for 1989.
=== Priser og nominasjoner ===
Filmen ble i 1990 tildelt en pris av Political Film Society. Det kan også nevnes at den ble nominert til en Golden Globe for musikken og en Golden Reel Award ved Motion Picture Sound Editors (også for musikken).
=== I Norge ===
Dagbladets anmelder gav filmen terningkast fem.Vurderinger i ettertid
På slutten av 2001 vurderte CINERAMA DVD-utgivelsen og endte opp på terningkast fire. Anmelderen skrev følgende sluttkommentar: «Casualties Of War er ingen film du blir glad til sinns av. Historien er skildret på en meget god og realistisk måte, og Michael J. Fox briljerer som soldat omgitt av en hard virkelighet. Det er en film til ettertanke, og det er en film som enhver burde få med seg». DVD arkivet vurderte filmen i 2006 og endte opp på 6 av 10 oppnåelige stjerner. Anmelderen (Thomas Smith) mente at historien den forteller både flott og viktig, og at skuespillerne er glimrende. Men han mente også at filmen feilet på det punkt der den forsøker å spille filosoferende og at den der ble noe ufrivillig komisk og «i overkant melodramatisk og pompøs». Anmelderen konkluderte på følgende måte: «En god antikrigsfilm som kunne vært langt bedre med mer realistisk dialog og mer passende musikk».
Det er en film til ettertanke, og det er en film som enhver burde få med seg
== I rollene ==
Michael J. Fox ... Pfc. Max Eriksson
Sean Penn ... Sgt. Tony Meserve
Don Harvey ... Cpl. Thomas E. Clarke
John C. Reilly ... Pfc. Herbert Hatcher
John Leguizamo ... Pfc. Antonio Diaz
Thuy Thu Le ... Thị Oanh Thân / Jenta på toget
Erik King ... Cpl. "Brownie" Brown
Jack Gwaltney ... Pfc. Rowan
Ving Rhames ... Lt. Reilly
Dan Martin ... Hawthorne
Dale Dye ... Capt. Hill
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) De kalte oss helter på Internet Movie Database
(no) De kalte oss helter hos Filmfront
(sv) De kalte oss helter i Svensk Filmdatabas
(da) De kalte oss helter i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) De kalte oss helter på Allociné
(nl) De kalte oss helter på MovieMeter
(en) De kalte oss helter på AllMovie
(en) De kalte oss helter på Turner Classic Movies
(en) De kalte oss helter på Rotten Tomatoes
(en) De kalte oss helter på Box Office Mojo
|
De kalte oss helter (originaltittel: Casualties of War) er et amerikansk krigsdrama fra 1989 regissert av Brian De Palma, med Michael J. Fox og Sean Penn i hovedrollene.
| 16,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosamund_Clifford
|
2023-02-04
|
Rosamund Clifford
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall i 1170-årene', 'Kategori:Dødsfall i 1176', 'Kategori:Fødsler i 1140-årene', 'Kategori:Fødsler i 1150', 'Kategori:Kurtisaner', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Herefordshire', 'Kategori:Personer fra middelalderen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Rosamund Clifford (født før 1150 – død ca. 1176), stundom kalt for «The Fair Rosamund» (Den Vakre Rosamund) eller «Rose of the World» (Verdens Rose), var berømt for hennes skjønnhet og som elskerinnen til kong Henrik II av England. Hun ble videre kjent i engelsk folkeminne.
Rosamund var datteren til lord Walter de Clifford, en walisiske grenseherre (engelsk Welsh Marches; walisisk Y Mers), og hans hustru Margaret Isobel de Tosny. Walter var opprinnelig kjent under det normanniske navnet Walter Fitz Richard («sønn av Richard»), men hans navn ble gradvis endret til hans posisjon, først steward, deretter som lord. Dette var festningen Clifford Castle ved elven Wye. Rosamund hadde to søstre, Amice og Lucy. Amice giftet seg med Osbern fitz Hugh av Richard's Castle og Lucy til Hugh de Say av Stokesay. Hun hadde også tre brødre; Walter II de Clifford, Richard og Gilbert.
Rosamund møtte antagelig kongen første gang da han passerte Clifford Castle i 1163 i løpet av hans hærtokt i Wales mot Rhys ap Gruffydd.
|
Rosamund Clifford (født før 1150 – død ca. 1176), stundom kalt for «The Fair Rosamund» (Den Vakre Rosamund) eller «Rose of the World» (Verdens Rose), var berømt for hennes skjønnhet og som elskerinnen til kong Henrik II av England. Hun ble videre kjent i engelsk folkeminne.
Rosamund var datteren til lord Walter de Clifford, en walisiske grenseherre (engelsk Welsh Marches; walisisk Y Mers), og hans hustru Margaret Isobel de Tosny. Walter var opprinnelig kjent under det normanniske navnet Walter Fitz Richard («sønn av Richard»), men hans navn ble gradvis endret til hans posisjon, først steward, deretter som lord. Dette var festningen Clifford Castle ved elven Wye. Rosamund hadde to søstre, Amice og Lucy. Amice giftet seg med Osbern fitz Hugh av Richard's Castle og Lucy til Hugh de Say av Stokesay. Hun hadde også tre brødre; Walter II de Clifford, Richard og Gilbert.
Rosamund møtte antagelig kongen første gang da han passerte Clifford Castle i 1163 i løpet av hans hærtokt i Wales mot Rhys ap Gruffydd.
== Hadde hun noen barn? ==
Historikerne er delt over spørsmålet om Rosamunds forhold til kongen produserte barn eller ikke. Spørsmålet er komplisert ved vanskeligheten over å skille fakta i Rosamunds liv fra den mengde av legender og myter som omgir det. Mange historikere har konkludert med at Rosamund antagelig født et enkelt barn med kongen, men det kan ikke identifiseres eller spesifisere en fødselsdato for det. En del moderne forfattere, blant annet Alison Weir, er av det mening at Rosamund ikke fikk noen barn, men om dette betyr at hun aldri hadde en fødsel eller kun at ingen barn overlevde barndommen er fortsatt uklart.
Legendene har knyttet to av kong Henriks illegitime sønner til Rosamund: Geoffrey Plantagenet (1151–1212), erkebiskop av York, og William Longespée (ca. 1180–1226), jarl av Salisbury. Hennes moderskap for disse to ble først påstått århundrer senere. Ingen av dem var hennes sønner. Henrik og Rosamund møttes rundt 1163, og deres forhold varte fram til 1176. Geoffrey og Rosamund ville derfor være på omtrent samme alder. I tillegg er Geoffrey direkte attestert til en ellers ukjent kvinne ved navn Ykenai, sannsynligvis en annen elskerinne av kongen. Moren til William Longespée er derimot en gåte i mange år, men sannheten ble avdekket da et dokument som ble utstedt av ham ble funnet. Det inneholdt en referanse til «Comitissa Ida, mater mea» (grevinne Ida, min mor). Hun var Ida de Toeny, grevinne av Norfolk.
Andre fortellinger
Lite er kjent om Rosamund, men hun er diskutert i flere bøker om Eleanor av Aquitaine, Henriks dronning. Legendene om hennes liv er mange, men svært få solide fakta er tilgjengelige. Fortellingen om at hun ble forgiftet av en sjalu Eleanora er helt sikkert ikke sann, og det samme er fortellingen om at Henrik bygde en jakthytte for henne i Woodstock og omga den med en hage som var en labyrint («Rosamund's Bower», Rosamunds løvhytte, ble revet da Blenheim Palace ble bygget i nærheten. I Den franske krønike i London er hun, merkelig nok, beskrevet som brent til døde av Henriks hustru. I løpet av elisabethansk tid ble fortellinger om at Rosamund var blitt myrdet av Eleanora av Aquitaine populære, men Ballad of Fair Rosamund av Thomas Delaney og The Complaint of Rosamund av Samuel Daniel (1592) er ren fiksjon.
Det er antatt at hun kom inn i kong Henriks liv på den tid da dronning Eleanora var gravid med sitt siste barn, Johan, som ble født den 24. desember 1166 i Oxford. Faktisk er Eleanora kjent for å ha født Johan ved Beaumont Palace heller enn Woodstock: grunn for at Johan ble født ved Beaumont Palace var at selv om det var planlagt at det skulle skje ved Woodstock, nektet hun etter å ha funnet Rosamund der.
Autoritetene har ulike meninger om Rosamund ble værende avsondret i Woodstock mens Henrik dro fram og tilbake mellom England og hans kontinentale besittelser, eller om hun reiste sammen med ham som en del av hans husholdning. Om det siste var tilfellet kan de to ikke tilbrakt mer enn en fjerdedel av tiden sammen av tidsrommet 1166 og 1176. Som historikeren Marion Meade har sagt det: «Til tross for all hennes påfølgende berømmelse, Rosamund må ha vært en av de mest neglisjerte konkubiner i historien». Historikerne synes å være enige om at Rosamund var det motsatte av Eleanoras personlighet, og at Henrik og Rosamund synes å ha delt en dyp kjærlighet.
Rosamund har ofte blitt knyttet til landsbyen Frampton on Severn i Gloucestershire, en av hennes fars besittelser. Walter begunstiget møllen ved Frampton til klosteret Godstow Abbey til gode for sjelene til datteren Rosamund og hustruen Margaret. Landsbyens gressbane i Frampton ble kjent som Rosamund's Green ved 1600-tallet.
== Død og ettermæle ==
Henriks utenomekteskapelige forhold ble offentlig kjent i 1174 og det ble avsluttet ved at Rosamund trakk seg tilbake til nonneklosteret ved Godstow i nærheten av Oxford i 1176, kort tid før hun øde. Hennes død ble husket i Hereford Cathedral den 6. juli, for øvrige den samme dagen som kongen blir minnet.
Henrik og Clifford-familien betalte for hennes grav ved Godstow i koret i klosterkirken og for begavelse som ville sikre at nonnene vil ta vare på hennes grav. Den ble populær lokal helligdom fram til 1191, to år etter Henriks død. Hugh av Lincoln, biskop av Lincoln, besøkte Godstow og oppdaget Rosamunds grav rett foran høyalteret. Graven var dekket med blomster og lys, noe som viste at lokalbefolkningen fortsatt ba her. Biskopen kalte Rosamund for en skjøge og beordret at hennes levninger skulle bli fjernet fra kirken og gravlagt utenfor sammen med de øvrige. Han skal ha sagt at «den kristne religion kan ikke vokse inn i forakt, og at andre kvinner, advart av hennes eksempel, kan avholde seg fra utillatelig og utenomekteskapelig samkvem». Hennes grav ble flyttet til gravlunden av nonnenes kapittelhus hvor det fortsatt ble besøkt inntil det ble ødelagt under oppløsningen av Englands klostre som kong Henrik VIII av England beordret. Levningene av nonneklosteret Godstow står fortsatt og kan bli besøkt.
Den franske forfatteren Guillaume Apollinaire benyttet seg av Rosamund som en sentrale figur i sitt dikt «Rosemonde», tatt fra hans samling Alcools fra 1913.
== I fiksjonen ==
Rosamund Clifford er et emne i Samuel Daniels dikt fra 1592, «The Complaint of Rosamond».
Rosamund Clifford er nevnt i Virginia Henleys historiske romanse, The Falcon and the Flower. (1988)
Kjærlighetsforholdet til Henrik II er også beskrevet i Sharon Penmans historiske roman Time and Chance. Denne representerer livet til kongen basert på forskerundersøkelser. Den fortsetter i Penmans Devil's Brood.
Forholdet mellom Rosamund og Henrik er en rammefortelling i Robin Paiges kriminalroman, Death at Blenheim Palace. (2006)
Rosamund er nevnt og er kreditert som mor til en kommende nonne med det samme navn i Lynsay Sands' romantiske roman, Always. Mens hun egentlig ikke framstår som en sann figur i romanen er Henrik II det som nonnens far.
Rosamund er en figur i den fiktive romanen The Book of Eleanor, A Novel of Eleanor of Aquitaine av Pamela Kaufman.
Rosamund opptrer som en død figur i den fiktive romanen The Death Maze (utgitt i USA under tittelen The Serpent's Tale) av Ariana Franklin. (2008)
Rosmonda d'Inghilterra (Rosamund av England) er en italiensk opera fra 1834 av Gaetano Donizetti.
Rosamund er diskutert i skuespillet og filmversjonene av dette stykket kalt The Lion in Winter. Stykkets hovedperson er Rikard Løvehjerte, sønn av Henrik II med sin hustru.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Photo of Godstow Priory
The Legend of Rosamund and Eleanor of Aquitaine
Alcools
|
Rosamund Clifford (født før 1150 – død ca. 1176), stundom kalt for «The Fair Rosamund» (Den Vakre Rosamund) eller «Rose of the World» (Verdens Rose), var berømt for hennes skjønnhet og som elskerinnen til kong Henrik II av England.
| 16,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lowell_George
|
2023-02-04
|
Lowell George
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Lowell George (født 13. april 1945, død 29. juni 1979) var en amerikansk musiker og sanger i rockebandet Little Feat. Han var også flerinstrumentalist, produsent og framfører i tradisjonen sanger-låtskriver.
|
Lowell George (født 13. april 1945, død 29. juni 1979) var en amerikansk musiker og sanger i rockebandet Little Feat. Han var også flerinstrumentalist, produsent og framfører i tradisjonen sanger-låtskriver.
== Tidlig år ==
Lowell George var født i Hollywood, California som sønn av Willard H. George, en pelsbereder som avlet chinchillaer (haremus) og leverte pels til filmstudioer.
Georges første instrument var munnspill. I en alder av seks år opptrådte han på Ted Mack's Original Amateur Hour hvor han framførte en duett med sin eldre bror Hampton. På Hollywood High School begynte han spille fløyte i skolens orkester, og da han var elleve år gammel begynte han å lære seg gitar samtidig som han fortsatte å spille munnspill. Senere lærte han seg saksofon og det den gang sjeldne instrumentet sitar. Han spilte gitar sammen med en skolekamerat og framtidige bandmedlem, Paul Barrere.
== Musikkarriere ==
=== Tidlige år ===
Georges første band, The Factory, ble etablert i 1965. Blant medlemmene var framtidige trommeslager i Little Feat, Richie Hayward, (som erstattet Dallas Taylor i september 1966), og Martin Kibbee (også kjent som Fred Martin) som senere skrev flere av Little Feats sanger med George, blant annet «Dixie Chicken» og «Rock & Roll Doctor». Frank Zappa produserte to sanger for gruppa. The Factory hadde en opptreden på situasjonskomedien F Troop på 1960-tallet som «The Bed Bugs».
Etter at gruppa ble oppløst ble George for en kort periode medlem av gruppa The Standells. Deretter fulgte noen få måneder i slutten av 1968 og begynnelsen av 1969 hvor George var medlem av Zappas band, The Mothers of Invention, og kan bli hørt på albumet Weasels Ripped My Flesh, og han spilte gitar og sang på flere spor av den første plata av Zappas You Can't Do That on Stage Anymore, Volume 5, inkludert en versjon av «Here Lies Love», med George Lowell som førstesanger. George ble også med Peter Tork i hans første gruppe etter The Monkees, Release.
=== Little Feat ===
Etter å ha forlatt Mothers of Invention inviterte George sine gamle musikere til å opprette en nytt band som de ga navnet Little Feat (= Små prestasjoner)
George spilte vanligvis, skjønt ikke alltid, førstegitar sammen med Barrere og fokuserte som en slidegitarist. Ry Cooder spilte slide på den opprinnelige innspillingen, skjønt George innspilte på nytt deler av dette materialet. Mark Brend har skrevet at det var Georges «bruk av kompresjon som definerte hans lyd og ga ham midlene til å spille sine vidstrakte melodiske linjer».Utenfor gruppa spilte George gitar på John Cales album Paris 1919 (1973), Harry Nilssons album Son of Schmilsson (Take 54) og på The Meters' «Just Kissed My Baby» i 1974. Sistnevnte er han ikke kreditert, men er blitt verifisert av Leo Nocentelli.
På 1970-tallet utga Little Feat en rekke studioalbum: Little Feat, Sailin' Shoes, Dixie Chicken, Feats Don't Fail Me Now, The Last Record Album, og Time Loves A Hero. Gruppas konsertalbum fra 1978, Waiting for Columbus, ble deres mestselgende album.
Payne og Barrere forlot gruppa i 1979.
Lowell George var musikkprodusent for andre, og produserte Grateful Deads album Shakedown Street (1978), foruten også Little Feats egne album, Valerie Carters album fra 1977, Just A Stone's Throw Away, og sitt eget soloalbum fra 1979, Thanks, I'll Eat it Here.
== Død ==
Den 15. juni 1979 begynte George å turnere for å støtte utgivelsen av sitt soloalbum. Han ble syk i sitt hotellrom i Arlington County og døde den 29. juni 1979. En obduksjon viste at han døde av hjertesvikt]. Han ble kremert i Washington, DC den 2. august. Hans aske ble fløytet tilbake til Los Angeles hvor den ble spredt utover Stillehavet fra hans fiskebåt. Han etterlot seg datteren Inara George som også er musiker, og en sønn.
== Hyllester posthumt ==
En veldedighetskonsert for Lowell Georges familie ble holdt kort tid etter hans død i The Forum i Los Angeles den 4. august 1979 hvor Little Feat, Jackson Browne, Linda Ronstadt, Bonnie Raitt, Nicolette Larson, og andre musiker opptrådte.
Sangen «Ride Like The Wind» på den selvtitulerte albumet fra 1979 av Christopher Cross var dedikert til Lowell George.
Jackson Browne minnes George i sin sang fra 1980, «Of Missing Persons», skrevet om George og adressert til hans datter Inara George.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lowell George – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lowell George på Internet Movie Database
(en) Lowell George på Discogs
(en) Lowell George på MusicBrainz
(en) Lowell George på Spotify
(en) Lowell George på Genius — sangtekster
(en) Lowell George på AllMusic
|
Lowell George (født 13. april 1945, død 29.
| 16,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walter_Janka
|
2023-02-04
|
Walter Janka
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i den spanske borgerkrig (republikanere)', 'Kategori:Dødsfall 17. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chemnitz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forleggere', 'Kategori:Tyskere fra den spanske borgerkrig']
|
Walter Janka (født 29. april 1914 i Chemnitz i Tyskland, død 17. mars 1994 i Kleinmachnow) var en tysk forlegger.
|
Walter Janka (født 29. april 1914 i Chemnitz i Tyskland, død 17. mars 1994 i Kleinmachnow) var en tysk forlegger.
== Liv og virke ==
=== Mellomkrigstiden og den annen verdenskrig ===
I 1936 deltok han i Thälmann-bataljonen i De internasjonale brigadene i den spanske borgerkrig. Her ble han kaptein i 1937, og deretter major i Karl-Marx-divisjonen, og slik den yngste majoren i folkearmeen. Han ble alvorlig skadet under slaget ved Ebro.
Etter at Nasjonalist-Spania seiret i borgerkrigen, flyktet han til Frankrike hvor han satt internert fram til 1941. I november 1941 flyktet han via Casablanca til Mexico. Her startet han sammen med Paul Merker og Alexander Abusch organisasjonen Freies Deutschland. I Mexico drev han forlaget El Libro Libre («Den frie boken») fra det ble stiftet i 1942. Den tyske forfatteren Anna Seghers var også med i forlaget. Fra 1946 var Janka leder av KPD-gruppen i Mexico.
=== I Øst-Tyskland (DDR) ===
Etter den annen verdenskrig drog han i april 1947 tilbake til Tyskland. Det samme året giftet han seg med oversetteren Charlotte (Lotte) Scholz. De to fikk to barn, André, født 1948 og Yvonne, født 1950.
Etter kort fartstid i ledelsen av det nydannede SED ble Janka i juli 1948 med i ledelsen av DEFA og var fra 6. oktober 1948 direktør der. Han ble allerede i 1949 avløst.
I februar 1950 ble han stedfortredende økonomisk ansvarlig for Aufbau Forlag i Berlin. Fra 1953 var han leder for det samme forlaget. Janka planla en filmatisering av Thomas Manns roman Buddenbrooks i et samarbeid mellom DEFA og vesttyske filmprodusenter. En annen ide han hadde var å lage en DEFA-film med Charlie Chaplin. For å diskutere dette traff han Chaplin 18. mai 1954 i Vevey.
==== Arrestasjon ====
6. desember 1956 ble Walter Janka beskyldt for kontrarevolusjonær sammensvergelse og satt i varetekt i Hohenschönhausen. Etter et halvt år ble Janka dømt til fem års tukthus for å være «bakmann og deltaker i en kontrarevolusjonær gruppe».
==== Rehabilitering ====
Den 23. desember 1960 ble Walter Janka på grunn av internasjonale protester løslatt før endt soning. Etter en tid som arbeidsledig begynte han å arbeide med synkronisering og var fra 1962 dramaturg ved DEFA. Han bodde i Kleinmachnow ved Berlin.
I 1972 fulgte en offentlig anerkjennelse av at han hadde vært forfulgt av nazistene (Verfolgter des Naziregimes) og ble gitt tilbake medlemskapet i SED. I 1973 løste han seg fra DEFA.
I 1940-årene skrev han artikler, foretok flere reiser til Vest-Tyskland og holdt foredrag ovver sine erfaringer fra Den spanske borgerkrig. 1. mai 1989 fikk han den østtyske forstjenstmedalje i gull for «fremragende fortjenster ved oppbyggingen og utviklingen av sen sosialistiske samfunnsordning i Den tyske demokratiske republikk».
=== Etter DDRs fall ===
I 1989, etter sammenslåelsen av Vest- og Øst-Tyskland, utkom hans memoarer: Schwierigkeiten mit der Wahrheit (1989), Spuren eines Lebens (1991), ... bis zur Verhaftung. Erinnerungen eines deutschen Verlegers (1993).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Walter Janka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Walter Janka på Internet Movie Database
(sv) Walter Janka i Svensk Filmdatabas
(en) Walter Janka på AllMovie
(en) Walter Janka hos The Movie Database
|
Walter Janka (født 29. april 1914 i Chemnitz i Tyskland, død 17.
| 16,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1969
|
2023-02-04
|
Filmåret 1969
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1969', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1969', 'Kategori:Utgivelser fra 1969', 'Kategori:Verk fra 1969']
|
Filmåret 1969 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1969.
|
Filmåret 1969 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1969.
== Hendelser ==
Under sommeren spiller Öyvind Fahlström inn Du gamla, du fria
== Fødsler ==
1. januar – Sophie Okonedo, britisk skuespiller.
11. januar – Verne Troyer, amerikansk skuespiller
14. januar – Jason Bateman, amerikansk skuespiller
17. januar
Naveen Andrews, britisk skuespiller.
Lukas Moodysson, svensk regissør.
27. januar – Marc Forster, tysksveitsisk regissør og manusforfatter.
1. februar – Brian Krause, amerikansk skuespiller og manusforfatter.
3. februar – Paolo Roberto, svensk proffbokser, TV-programleder og skuespiller.
5. februar – Michael Sheen, walisisk skuespiller.
6. februar
David Hayter, amerikansk stemmeskuespiller og manusforfatter.
Daniel Lind Lagerlöf, svensk regissør og produsent.
8. februar – Mary McCormack, amerikansk skuespiller.
10. februar – Hakim Jakobsson, svensk skuespiller.
11. februar – Jennifer Aniston, amerikansk skuespiller.
6. mars
Andrea Elson, amerikansk skuespiller.
Aslag Guttormsgaard, norsk musiker og skuespiller
11. mars – Terrence Howard, amerikansk skuespiller.
6. april
Petter Billengren, svensk skuespiller.
Paul Rudd, amerikansk skuespiller.
21. april – Toby Stephens, britisk skuespiller.
25. april – Renée Zellweger, amerikansk skuespiller.
1. mai
Wes Anderson, amerikansk filmregissør og manusforfatter.
Carrie Stevens, amerikansk fotomodell og skuespiller.
6. mai – Puk Scharbau, dansk skuespillerinne.
19. mai – Thomas Vinterberg, dansk regissør og manusforfatter.
25. mai – Anne Heche, amerikansk skuespiller, filmregissør og forfatter.
13. juni – Jamie Walters, amerikansk skuespiller og musiker.
15. juni – Ice Cube, eg. O'Shea Jackson, amerikansk skuespiller og rapper.
20. juli – Josh Holloway, amerikansk skuespiller.
22. juli – Despina Vandi, gresktysk sanger, fotomodell og skuespiller.
24. juli – Jennifer López, amerikansk sanger og skuespiller.
17. august – Donnie Wahlberg, amerikansk skuespiller og musiker, medlem i New kids on the block.
18. august
Edward Norton, amerikansk skuespiller.
Christian Slater, amerikansk skuespiller.
19. august – Matthew Perry, amerikansk-kanadisk skuespiller.
28. august
Jack Black, amerikansk skuespiller.
Jason Priestley, kanadisk skuespiller.
3. september – Dominic West, britisk skuespiller.
5. september – Dweezil Zappa, amerikansk gitarist og skuespiller.
20. september – Robert Jelinek, svensk skuespiller, sanger og musiker (gitar, tenorsaksofon, munnspill, congas).
25. september – Catherine Zeta-Jones, walisisk skuespiller
29. september
Erika Eleniak, amerikansk skuespiller og fotomodell.
Oded Menashe, israelsk skuespiller.
15. oktober – Vanessa Marcil, amerikansk skuespiller.
23. oktober – Dolly Buster, tysktsjekkisk pornostjerne, stripperske, forfatter, politiker og skuespiller.
4. november – Matthew McConaughey, amerikansk skuespiller
13. november – Gerard Butler, britisk skuespiller.
20. november – Kirsti Torhaug, norsk skuespiller.
2. desember – Charlotte Munck, dansk skuespiller
12. desember – Carrie Westcott, amerikansk fotomodell og skuespiller.
20. desember – Henriette Lien, norsk skuespillerinne og danser
21. desember – Julie Delpy, fransk skuespiller.
29. desember – Jennifer Ehle, amerikansk skuespiller.
== Dødsfall ==
2. februar – Boris Karloff, britisk skuespiller.
5. februar – Thelma Ritter, amerikansk skuespillerinne (født 1902)
6. mai – Torsten Winge, svensk skuespiller og regissør.
2. juni – Bullan Weijden, svensk skuespiller og sanger.
8. juni
Lill Arncloo, svensk skuespiller.
Robert Taylor, amerikansk skuespiller.
10. juni – Gösta Sandin, svensk filmprodusent.
22. juni – Judy Garland, amerikansk skuespiller.
1. juli – Lilly Kjellström, svensk skuespiller.
3. juli – Edward L. Alpherson, amerikansk filmprodusent og filmselskapsdirektør.
31. juli – Harry Ahlin, svensk skuespiller.
3. august – Rune Halvarsson, svensk skuespiller.
4. august – Hilding Gavle, svensk skuespiller.
9. august – Sharon Tate, amerikansk skuespiller.
11. august – Inga Hodell, svensk skuespiller.
14. august – Sven d'Ailly, svensk operasanger, luttspiller, teaterregissør og skuespiller.
15. september – Åke Grönberg, svensk regissør, skuespiller og sanger.
28. september – Lotus Robb, amerikansk skuespiller.
7. oktober – Lars Ekborg, svensk skuespiller.
12. oktober – Sonja Henie, norskamerikansk skuespiller og kunst løper, olympisk gullmedaljør.
27. oktober – Vera Nilsson, svensk skuespiller.
8. november - Egil Hjorth-Jenssen, norsk skuespiller, teatersjef, oversetter og forfatter (født 1893)
24. november – Erik Bergman, svensk skuespiller.
21. desember – Ilse Steppat, tysk skuespillerinne (født 1917)
26. desember – Brita Öberg, svensk skuespiller.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Alfred den store
All Monsters Attack
An-Magritt
Asfalt-cowboy
Bokhandlaren som slutade bada
Brent jord
Butch Cassidy and the Sundance Kid
The Cube
De ubeseirede
Den ville biljakten (The Italian Job), regi: Peter Collinson
Den ville gjengen
Easy Rider
Eriksson
Frankenstein Must Be Destroyed
Freddy klarer biffen
Freske Benjamin
Gladiatorene
=== H - N ===
Hello, Dolly!
Himmel og helvete, regi: Øyvind Vennerød
James Bond i hemmelig tjeneste (On Her Majesty's Secret Service), regi: Peter R. Hunt
Jente med mannsmot (True Grit), regi: Henry Hathaway
Kes – haukungen (Kes), regi: Ken Loach
Kjærligheten er kaldere enn døden (Liebe ist kälter als der Tod), regi: Rainer Werner Fassbinder
Klabautermannen
Kvinner som elsker
Marlowe tar saken (Marlowe), regi: Paul Bogart
Model Shop
=== O - U ===
Olsen-Banden
Pippi Langstrømpe
Satyricon
Slaget om Storbritannia
Svømmebassenget
Topaz
Udyret skal dø
Ur kärlekens språk
Uten skrupler
=== V - Å ===
Ådalen 31
Åsa-Nisse i rekordform
== Eksterne lenker ==
(en) 1969 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1969 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1969.
| 16,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_misjon_blant_hjeml%C3%B8se
|
2023-02-04
|
Norsk misjon blant hjemløse
|
['Kategori:1897 i Norge', 'Kategori:Norske misjonsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1897', 'Kategori:Romani']
|
Norsk misjon blant hjemløse (opprinnelig Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet) var en norsk misjonsorganisasjon. Den ble opprettet i 1897 etter initiativ fra sogneprest Jacob Walnum i Bergen. Organisasjonen ble av Kirkedepartementet ilagt arbeidet med assimilering av romanifolket. Misjonen fikk navnet Norsk misjon blant hjemløse i 1935. Utover 1900-tallet fungerte misjonen mer og mer som statens «taterdirektorat» inntil den ble avviklet i 1989. Misjonen drev blant annet barnehjem (hvor den omplasserte reisende-barn), arbeidet for å bosette reisende, samt å kristne folkegruppen. De drev også Svanviken arbeidskoloni, der omstreifer/tater-familier skulle læres opp til å leve som fastboende. Norsk misjon blant hjemløse var også pådrivere for tvangssterilisering av tatere. Organisasjonen er fortsatt som Kirkens Sosialtjeneste.
Interneringen og atskillelsen av taterbarn fra foreldre var et overgrep mot barna det rammet, og i 1998 uttrykte Regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.
|
Norsk misjon blant hjemløse (opprinnelig Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet) var en norsk misjonsorganisasjon. Den ble opprettet i 1897 etter initiativ fra sogneprest Jacob Walnum i Bergen. Organisasjonen ble av Kirkedepartementet ilagt arbeidet med assimilering av romanifolket. Misjonen fikk navnet Norsk misjon blant hjemløse i 1935. Utover 1900-tallet fungerte misjonen mer og mer som statens «taterdirektorat» inntil den ble avviklet i 1989. Misjonen drev blant annet barnehjem (hvor den omplasserte reisende-barn), arbeidet for å bosette reisende, samt å kristne folkegruppen. De drev også Svanviken arbeidskoloni, der omstreifer/tater-familier skulle læres opp til å leve som fastboende. Norsk misjon blant hjemløse var også pådrivere for tvangssterilisering av tatere. Organisasjonen er fortsatt som Kirkens Sosialtjeneste.
Interneringen og atskillelsen av taterbarn fra foreldre var et overgrep mot barna det rammet, og i 1998 uttrykte Regjeringen en uforbeholden unnskyldning overfor de rammede.
== Referanser ==
|
Norsk misjon blant hjemløse (opprinnelig Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet) var en norsk misjonsorganisasjon. Den ble opprettet i 1897 etter initiativ fra sogneprest Jacob Walnum i Bergen.
| 16,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Inder%C3%B8y
|
2023-02-04
|
Liste over ordførere i Inderøy
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Ordførere i Inderøy', 'Kategori:Ordførerlister i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Liste over ordførere i Inderøy begynner i 1838. Inderøy kommune i Nord-Trøndelag ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. Kommunen ble delt i tre i 1907: Inderøy, Røra og Sandvollan. I 1962 ble disse tre slått sammen den nye kommunen Inderøy. Den 1. januar 2012 ble Mosvik og Inderøy kommuner slått sammen til dagens Inderøy kommune.Blant de første ordførerne fantes lavere embetsmenn som fhv lensmenn Lorents Oxaal og løytnant Jørgen Buck, en handelsmann (Lorents D. Muus) og to større brukseiere: Herman Løchen og Ole Richter. Fra 1862 kommer lokale, selveiende gårdbrukere inn på lista med Sivert Bragstad og etterhvert Peter Hægstad. Med J.C. Tiller og Ole Braa kommer Venstre-lærerne inn på lista. Etter dem følger flere gårdbrukere, og Paul Hjulstad ble i 1946 den første ordføreren med arbeiderbakgrunn. Fram til kommunesammenslåingen i 1962 vekslet Venstre og Bondepartiet på å ha ordføreren – stort sett; etter 1962 har Arbeiderpartiet og Senterpartiet vekslet.
Politisk engasjement har gått i arv på mange av gårdene i Inderøy. Ordførerne Sivert Bragstad, Peter Hægstad, Ole Haugum og Hans Melhus har sønner, svigersønner og/eller sønnesønner som også ble ordførere. Sivert Bragstad har flest politiske etterkommere. Den samme tendensen til arvet engasjement sees også i liste over ordførere i Røra.
Karin Kjølmoen ble i 1990 den første kvinnelige ordføreren. Den lengstsittende ordføreren er Kåre Sjøvold med 18 år – dersom man regner med de fire årene som ordfører i Røra kommune før sammenslåingen. Ole Haugum var ordfører i 15 år, og Ole Tronstad i 12 år.
Flere av ordførerne har deltatt i rikspolitikken. Ole Richter og Bjarne Lyngstad var statsråder. Ole Braa, Ole Haugum, Bjarne Lyngstad og Karin Kjølmoen har møtt som stortingsrepresentanter eller vararepresentanter, mens Arild Vist og Karin Kjølmoen har deltatt i regjeringsapparatet som hhv. politisk rådgiver og statssekretær.
|
Liste over ordførere i Inderøy begynner i 1838. Inderøy kommune i Nord-Trøndelag ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. Kommunen ble delt i tre i 1907: Inderøy, Røra og Sandvollan. I 1962 ble disse tre slått sammen den nye kommunen Inderøy. Den 1. januar 2012 ble Mosvik og Inderøy kommuner slått sammen til dagens Inderøy kommune.Blant de første ordførerne fantes lavere embetsmenn som fhv lensmenn Lorents Oxaal og løytnant Jørgen Buck, en handelsmann (Lorents D. Muus) og to større brukseiere: Herman Løchen og Ole Richter. Fra 1862 kommer lokale, selveiende gårdbrukere inn på lista med Sivert Bragstad og etterhvert Peter Hægstad. Med J.C. Tiller og Ole Braa kommer Venstre-lærerne inn på lista. Etter dem følger flere gårdbrukere, og Paul Hjulstad ble i 1946 den første ordføreren med arbeiderbakgrunn. Fram til kommunesammenslåingen i 1962 vekslet Venstre og Bondepartiet på å ha ordføreren – stort sett; etter 1962 har Arbeiderpartiet og Senterpartiet vekslet.
Politisk engasjement har gått i arv på mange av gårdene i Inderøy. Ordførerne Sivert Bragstad, Peter Hægstad, Ole Haugum og Hans Melhus har sønner, svigersønner og/eller sønnesønner som også ble ordførere. Sivert Bragstad har flest politiske etterkommere. Den samme tendensen til arvet engasjement sees også i liste over ordførere i Røra.
Karin Kjølmoen ble i 1990 den første kvinnelige ordføreren. Den lengstsittende ordføreren er Kåre Sjøvold med 18 år – dersom man regner med de fire årene som ordfører i Røra kommune før sammenslåingen. Ole Haugum var ordfører i 15 år, og Ole Tronstad i 12 år.
Flere av ordførerne har deltatt i rikspolitikken. Ole Richter og Bjarne Lyngstad var statsråder. Ole Braa, Ole Haugum, Bjarne Lyngstad og Karin Kjølmoen har møtt som stortingsrepresentanter eller vararepresentanter, mens Arild Vist og Karin Kjølmoen har deltatt i regjeringsapparatet som hhv. politisk rådgiver og statssekretær.
== Ordførere 1838–1906 ==
== Ordførere 1907–1961 ==
== Ordførere 1962–2011 ==
== Ordførere etter 2012 ==
For ordførere i gamle Mosvik, se liste over ordførere i Mosvik.
== Referanser ==
|
Liste over ordførere i Inderøy begynner i 1838.«Ordførere i Inderøy kommune» Inderøyningen, 2.
| 16,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Super_Bowl
|
2023-02-04
|
Super Bowl
|
['Kategori:American Football League', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:National Football League', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1967', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sluttspill i American Football League', 'Kategori:Sluttspill i National Football League', 'Kategori:Super Bowl']
|
Super Bowl er den årlige tittelkampen i National Football League (NFL) som arrangeres tidlig i februar. I Norge er det VGTV som viser kampen. Den markerer slutten på seriespillet som begynner mot slutten av sommeren året før. Det har vært den siste kampen i sesongen siden 1966, da det tok over for NFL Championship Game. Siden 2022 har kampen alltid blitt spilt på andre søndag i februar, og fra 2004 til 2021 ble den spilt første søndag i februar. Før dette ble Super Bowls spilt på søndager mellom begynnelsen og midten av januar fra 1967 til 1978 og mot slutten av januar fra 1979 til 2003. Vinnerlaget blir tildelt Vince Lombardi-troféet, oppkalt etter hovedtreneren som vant de to første Super Bowl-kampene. Ettersom at NFL begrenser bruken av varmerket «Super Bowl» blir kampen ofte referert til som «the big game» eller lignende av bedrifter som ikke har sponsoravtaler.
Kampen ble introdusert som en del av fusjonsplanen mellom NFL og rivalen American Football League (AFL) hvor det beste laget fra hver liga konkurrerte for en tittel. Kampen gikk originalt under navnet AFL–NFL World Championship Game frem til den fikk navnet «Super Bowl» i Super Bowl III i 1969. De første fire Super Bowl-kampene, fra 1967 til 1970, ble spilt før sammenslåingen, og hver liga vant to ganger hver. Etter sammenslåingen i 1970 ble de ti lagene i AFL og tre lag fra NFL plassert i American Football Conference (AFC), mens de resterende 13 lagene fra NFL utgjorde National Football Conference (NFC). Alle kampene siden Super Bowl V i 1971 har blitt spilt mellom de to beste lagene fra hver conference, og NFC leder 27–25 over AFC.
Av de 32 lagene i NFL har 20 (11 i NFC, 9 i AFC) vunnet et Super Bowl og 14 (8 fra AFC og 7 fra NFC) har vunnet flere ganger. AFCs New England Patriots og Pittsburgh Steelers har flest Super Bowl-titler med seks hver; Patriots har nådd kampen flest ganger, 11. Blant lagene i NFC har Dallas Cowboys og San Francisco 49ers flest titler med fem hver, og Cowboys har flest turer til tittelkampen med åtte. Med fem tap har Patriots og Denver Broncos i AFC rekorden for flest nederlag i Super Bowl. Baltimore Ravens i AFC og Tampa Bay Buccaneers i NFC er de eneste lagene som er ubeseiret i flere Super Bowls, med to titler hver. Av de 12 lagene som aldri har vunnet et Super Bowl er AFCs Cleveland Browns, Houston Texans og Jacksonville Jaguars samt NFCs Detroit Lions de eneste som aldri har nådd tittelkampen.
Super Bowl er blant de mest sette idrettsarrangementer i verden og ofte den mest sette TV-sendingen i USA hvert år. Kampen ligger kun bak finalen i UEFA Champions League som det mest sette idrettsarrangementet på verdensbasis hvert år og de syv mest sette TV-sendingene i USAs historie er Super Bowl-kamper. Reklametid under Super Bowl er den dyreste i året på grunn av de høye seertallene, som har ført til at bedrifter ofte utvikler sine dyreste reklamer for sendingen. Super Bowl er også den nest-største dagen for matforbruk i USA etter Thanksgiving. Kampen er ofte også årets mest sette begivenhet på TV i USA;
|
Super Bowl er den årlige tittelkampen i National Football League (NFL) som arrangeres tidlig i februar. I Norge er det VGTV som viser kampen. Den markerer slutten på seriespillet som begynner mot slutten av sommeren året før. Det har vært den siste kampen i sesongen siden 1966, da det tok over for NFL Championship Game. Siden 2022 har kampen alltid blitt spilt på andre søndag i februar, og fra 2004 til 2021 ble den spilt første søndag i februar. Før dette ble Super Bowls spilt på søndager mellom begynnelsen og midten av januar fra 1967 til 1978 og mot slutten av januar fra 1979 til 2003. Vinnerlaget blir tildelt Vince Lombardi-troféet, oppkalt etter hovedtreneren som vant de to første Super Bowl-kampene. Ettersom at NFL begrenser bruken av varmerket «Super Bowl» blir kampen ofte referert til som «the big game» eller lignende av bedrifter som ikke har sponsoravtaler.
Kampen ble introdusert som en del av fusjonsplanen mellom NFL og rivalen American Football League (AFL) hvor det beste laget fra hver liga konkurrerte for en tittel. Kampen gikk originalt under navnet AFL–NFL World Championship Game frem til den fikk navnet «Super Bowl» i Super Bowl III i 1969. De første fire Super Bowl-kampene, fra 1967 til 1970, ble spilt før sammenslåingen, og hver liga vant to ganger hver. Etter sammenslåingen i 1970 ble de ti lagene i AFL og tre lag fra NFL plassert i American Football Conference (AFC), mens de resterende 13 lagene fra NFL utgjorde National Football Conference (NFC). Alle kampene siden Super Bowl V i 1971 har blitt spilt mellom de to beste lagene fra hver conference, og NFC leder 27–25 over AFC.
Av de 32 lagene i NFL har 20 (11 i NFC, 9 i AFC) vunnet et Super Bowl og 14 (8 fra AFC og 7 fra NFC) har vunnet flere ganger. AFCs New England Patriots og Pittsburgh Steelers har flest Super Bowl-titler med seks hver; Patriots har nådd kampen flest ganger, 11. Blant lagene i NFC har Dallas Cowboys og San Francisco 49ers flest titler med fem hver, og Cowboys har flest turer til tittelkampen med åtte. Med fem tap har Patriots og Denver Broncos i AFC rekorden for flest nederlag i Super Bowl. Baltimore Ravens i AFC og Tampa Bay Buccaneers i NFC er de eneste lagene som er ubeseiret i flere Super Bowls, med to titler hver. Av de 12 lagene som aldri har vunnet et Super Bowl er AFCs Cleveland Browns, Houston Texans og Jacksonville Jaguars samt NFCs Detroit Lions de eneste som aldri har nådd tittelkampen.
Super Bowl er blant de mest sette idrettsarrangementer i verden og ofte den mest sette TV-sendingen i USA hvert år. Kampen ligger kun bak finalen i UEFA Champions League som det mest sette idrettsarrangementet på verdensbasis hvert år og de syv mest sette TV-sendingene i USAs historie er Super Bowl-kamper. Reklametid under Super Bowl er den dyreste i året på grunn av de høye seertallene, som har ført til at bedrifter ofte utvikler sine dyreste reklamer for sendingen. Super Bowl er også den nest-største dagen for matforbruk i USA etter Thanksgiving. Kampen er ofte også årets mest sette begivenhet på TV i USA;
== Opphav ==
I fire tiår etter ligaen ble stiftet i 1920 hadde NFL overlevd flere forsøk på å etablere rivaliserende ligaer. I 1960 dukket NFLs mest seriøse konkurrent opp da American Football League (AFL) ble stiftet. AFL kjempet med NFL over spillere og tilhengere. Den originale "bowl"-kampen var Rose Bowl Game i Pasadena i California, som først ble spilt i 1902 som "Tournament East–West football game", en del av Pasadena Tournament of Roses, og flyttet til det nye Rose Bowl Stadium i 1923. Stadionet fikk sitt navn både fra kampen som ble spilt der som en del av Tournament of Roses, og at den var utformet som en skål, i likhet med Yale Bowl i New Haven i Connecticut. Tournament of Roses-kampen ble eventuelt kjent som Rose Bowl-kampen. Som et resultat av Rose Bowl-kampens popularitet dukket det opp flere sluttspillkamper i college football, i Miami (Orange Bowl, New Orleans Sugar Bowl og El Paso (Sun Bowl i 1935, og for Dallas (Cotton Bowl i 1937. Innen det første Super Bowl ble arrangert var ordet "bowl" i referanse til store og viktige amerikansk fotballkamper allerede veletablert.
Etter den første sesongen av American Football League sendte AFLs kommissær Joe Foss en invitasjon til NFL, 14. januar 1961, med forslag om å arrangere en "World Playoff"-kamp mellom vinnerne av de to ligaene, med første kamp etter den kommende 1961-sesongen. Den første av disse tittelkampene, dersom den hadde blitt avholdt, ville vært mellom Houston Oilers og Green Bay Packers.
Lamar Hunt, eier av AFLs Kansas City Chiefs, var den første til å bruke "Super Bowl" i referanse til mesterskapskampen mellom AFL og NFL i møter for diskusjon av sammenslåingen av de to ligaene. Hunt sa senere at navnet trolig hadde kommet fra at ungene hans hadde lekt med en Super Ball-leke; en gammel utgave av ballen er utstilt i Pro Football Hall of Fame i Canton i Ohio. I et brev til NFLs kommissær Pete Rozelle datert 25. juli 1966 skrev Hunt, «I have kiddingly called it the 'Super Bowl,' which obviously can be improved upon.»
Ligaens eiere valgte navnet "AFL–NFL Championship Game", men i juli 1966 siterte Kansas City Star Hunt som sa «the Super Bowl—that's my term for the championship game between the two leagues», og mediene begynte umiddelbart å bruke navnet. Selv om ligaen i 1967 sa at «not many people like it» og ba om forslag og vurderte alternativer som "Merger Bowl" og "The Game", rapporterte Associated Press at navnet Super Bowl «grew and grew and grew—until it reached the point that there was Super Week, Super Sunday, Super Teams, Super Players, ad infinitum». "Super Bowl" ble offisielt tatt i bruk for den tredje årlige kampen.Ligaen bruker romertall fremfor år for å identifisere hvert Super Bowl og har gjort det siden den femtende utgaven av kampen i januar 1971. Det eneste unntaket var for Super Bowl 50, som ble spilt 7. februar 2016 etter 2015-sesongen, og året returnerte de tilbruk av romertall med Super Bowl LI etter 2016-sesongen.
Etter at NFLs Green Bay Packers vant de to første Super Bowl-kampene var noen lageiere bekymret for sammenslåingens fremtid. På tiden var det mange som var usikre på om lagene i AFL kunne konkurrere med lagene i NFL. Dette endret seg derimot etter at AFLs New York Jets slo NFLs Baltimore Colts i Super Bowl III i Miami. Året etter slo AFLs Kansas City Chiefs NFLs Minnesota Vikings 23–7 i Super Bowl IV i New Orleans, som var den siste tittelkampen utspilt mellom AFL og NFL før ligaene offisielt ble slått sammen. I forkant av 1970-sesongen omorganiserte NFL de to conferencene; de tidligere AFL-lagene pluss tre NFL-lag (Baltimore Colts, Pittsburgh Steelers og Cleveland Browns) utgjorde American Football Conference (AFC), og de gjenværende NFL-lagene ble plassert i National Football Conference (NFC). Vinneren av hver conference skulle så møtes i Super Bowl.
Det vinnende laget blir tildelt Vince Lombardi-troféet, oppkalt etter Green Bay Packers' hovedtrener, som vant de to første Super Bowl-kampene og tre av de fem NFL Championship-kampene, i 1961, 1962 og 1965. Etter at Lombardi døde i september 1970 ble troféet oppkalt etter ham. Den første gangen troféet ble utdelt under sitt nye navn var til Baltimore Colts etter at laget vant Super Bowl V i Miami.
== Dato ==
Siden 2022 har Super Bowl blitt arrangert på andre søndag i februar. NFLs terminliste begynner uken etter Labor Day (første mandag i september), som er den første uken av et 18 uker langt seriespill, fulgt av et tre uker langt sluttspill og en uke med Pro Bowl, før Super Bowl arrangeres. Denne terminlisten har vært i bruk siden en 18. uke (og 17. seriekamp) ble introdusert i 2021, og Super Bowl LVI den 14. februar 2022 ble den første tittelkampen til å følge den nye planen.
Kampen ble avholdt i januar fra kampen ble introdusert frem til 2001, da terrorangrepet 11. september 2001 førte til at en av ukene ble utsatt og Super Bowl XXXVI ble avholdt 3. februar. Fra og med Super Bowl XXXVIII i 2003 ble Super Bowl avholdt første søndag i februar frem til seriespillet ble utvidet i 2021, da kampen ble flyttet til andre søndag i februar.
== Historie og resultater ==
Pittsburgh Steelers og New England Patriots har delt flest seiere i Super Bowl med seks; Dallas Cowboys og San Francisco 49ers har fem hver, og Green Bay Packers og New York Giants har fire seiere. Fjorten andre lag i NFL har vunnet minst ett Super Bowl.
Patriots har rekorden for flest turer til Super Bowl (elleve). Dallas Cowboys, Pittsburgh Steelers og Denver Broncos har delt nest flest med åtte kamper hver, som ble oppnådd i skreven rekkefølge. Belichick har rekorden for flest Super Bowl-seiere (åtte) samt flest deltakelser (tolv, ni som hovedtrener, en gang som assisterende hovedtrener og to ganger som defensive coordinator). Dan Reeves holdt rekorden for flest deltakelser før (ni, to som spiller, tre som assistenttrener og fire som hovedtrener. Brady har flest kampstarter i Super Bowl (ti) og seiere som spillere (syv), mens Charles Haley har nest flest seiere som spiller (fem).
Åtte lag har spilt i en Super Bowl-kamp men aldri vunnet. Minnesota Vikings vant det siste NFL Championship før sammenslåingen men tapte mot AFL-mesterne Kansas City Chiefs i Super Bowl IV, og ble det første laget til å nådd mesterskapskampen fire ganger uten en seier. Buffalo Bills spilte i fire Super Bowls på rad, men tapte alle kampene. Patriots og Denver Broncos har delt flest nederlag i Super Bowl-kamper med fem.
Fire lag (Cleveland Browns, Detroit Lions, Jacksonville Jaguars og Houston Texans) har aldri nådd Super Bowl. Browns og Lions vant begge NFL Championships før Super Bowl ble stiftet, mens Jaguars (1995) og Texans (2002) er relativt nye lag i NFL.
=== 1960-årene: Tidlig historie og dominerende Packers ===
Green Bay Packers vant de to første Super Bowls (da kjent som AFL–NFL World Championship Game) over Kansas City Chiefs og Oakland Raiders etter henholdsvis 1966- og 1967-sesongene. Packers var ledet av quarterback Bart Starr, som ble utpekt til Most Valuable Player (MVP) i begge kampene. Disse to mesterskapene, sett sammen med Packers NFL-mesterskap i 1961, 1962 og 1965, var den mest vellykkede perioden i NFLs historie; fem mesterskap på syv år, og den eneste gangen et lag har vunnet tre ligatitler på rad (1965, 1966 og 1967).
I Super Bowl III slo AFLs New York Jets favorittene Baltimore Colts fra NFL 16–7. Jets var ledet av quarterback Joe Namath, som hadde garantert en seier for Jets før kampen, og tidligere hovedtrener for Colts Weeb Ewbank. Seieren var et symbol på at AFL var like konkurransedyktige som NFL. Dette ble bekreftet året etter da AFLs Kansas City Chiefs slo NFLs Minnesota Vikings 23–7 i Super Bowl IV.
=== 1970-årene: Dominerende lag ===
Etter at sammenslåingen av AFL og NFL var ferdigstilt i 1970 skulle tre lag—Dallas Cowboys, Miami Dolphins og Pittsburgh Steelers—dominere ligaen gjennom 70-årene, med åtte Super Bowl-seiere delt mellom dem i løpet av tiåret.
Baltimore Colts, som nå var en del av AFC, startet tiåret med seier over Cowboys i Super Bowl V, en kamp som er kjent for å være det eneste Super Bowl hvor en spiller fra taperlaget ble utpekt til Super Bowl MVP (Cowboys' linebacker Chuck Howley). Dette markerte starten på Super Bowl som NFLs mesterskapskamp.
Etter nederlaget sesongen før kom Cowboys tilbake med seier over Dolphins i Super Bowl VI. Dette skulle være Dolphins siste nederlag på over ett år, da de året etter gikk ubeseiret, 14–0, gjennom seriespillet, før de vant alle kampene i sluttspillet, avsluttet med en 14–7 seier i Super Bowl VII, og ble det første og eneste laget til å ha avsluttet en hel sesong, serie- og sluttspill inkludert, uten nederlag. Dolphins vant ligaen igjen året etter med seier i Super Bowl VIII.
Mot slutten av 70-årene ble Steelers det første dynastiet siden sammenslåingen da de vant fire Super Bowls (IX, X, XIII og XIV) på seks år. De var ledet av hovedtrener Chuck Noll, angrepsspillerne Terry Bradshaw, Franco Harris, Lynn Swann, John Stallworth og Mike Webster, og sitt dominerende "Steel Curtain"-forsvar, ledet av "Mean" Joe Greene, L.C. Greenwood, Ernie Holmes, Mel Blount, Jack Ham og Jack Lambert. Trenerne og administrasjonen spilte også en stor rolle i dynastiets suksess, basert på de viktige spillerne draftet i det nå kjente NFL Draft i 1974. Spillerne valgt i det året har blitt beskrevet som noen av de beste noensinne. Pittsburgh valgte fire fremtidige Hall of Famere, mer enn noe annet lag i noen annen idrett har gjort i ett draft. Steelers var det første laget til å vinne tre, og deretter fire, Super Bowls, og nådde seks AFC Championship Games i tiåret, med åtte turer til sluttspillet på rad. Ni spillere og tre trenere og medlemmer av administrasjonen har siden blitt innlemmet i Pro Football Hall of Fame. Pittsburgh er fremdeles det eneste laget som har vunnet to Super Bowls på rad to ganger, og fire Super Bowls i løpet av seks år.
Steelers' dynastiets eneste avbrytelser kom da Oakland Raiders vant Super Bowl XI og Cowboys vant sitt andre Super Bowl i løpet av tiåret.
Minnesota Vikings, med quarterback Fran Tarkenton og sitt Purple People Eaters forsvar, var det eneste laget som nådde flere Super Bowls (IV, VIII, IX og XI) dette tiåret uten å vinne ett.
=== 1981–1996: NFCs seierrekke ===
På 80- og 90-tallet tok NFC over som den dominerende conferencen gjennom det nye tiåret og store deler av 1990-årene. NFC vant 16 av 20 Super Bowls i løpet av de to tiårene, inkludert 13 på rad mellom Super Bowl XIX og Super Bowl XXXI.
Det mest vellykkede laget på 80-tallet var San Francisco 49er og deres West Coast offense under Hall of Fame hovedtrener Bill Walsh. Angrepet var ledet av trippel Super Bowl MVP og Hall of Fame quarterback Joe Montana, Super Bowl MVP og Hall of Fame wide receiver Jerry Rice, running back Roger Craig og defensive safety/cornerback Ronnie Lott. Under dem vant 49ers fire Super Bowl i løpet av tiåret (XVI, XIX, XXIII og XXIV) og nådde sluttspillet ni ganger mellom 1981 og 1990, inkludert åtte divisjonstitler, og ble dermed det andre dynastiet siden sammenslåingen.
nd made nine playoff appearances between 1981 and 1990, including eight division championships, becoming the second dynasty of the post-merger NFL. I 1985 gikk Chicago Bears 18–1 under hovedtrener Mike Ditka, quarterback Jim McMahon og Hall of Fame running back Walter Payton. Laget hadde en dominerende seier i Super Bowl XX. Washington Redskins og New York Giants var også topplag i perioden; Redskins vant Super Bowls XVII, XXII og XXVI. Giants vant Super Bowls XXI og XXV. Begge lagene vant Super Bowls med forskjellige startende quarterbacks; Redskins vant med Joe Theismann (XVII), Doug Williams (XXII) og Mark Rypien (XXVI), og Giants vant med Phil Simms (XXI) og Jeff Hostetler (XXV). I likhet med på 70-tallet var Oakland Raiders det eneste laget som avbrøt de dominante lagene, med seier i XV og XVIII (sistnevnte som Los Angeles Raiders). CIncinnati Bengals (XVI og XXIII), Miami Dolphins (XVII og XIX) og Denver Broncos (XXI, XXII og XXIV) nådde flere Super Bowls i løpet av 1980-tallet uten å vinne et.
Etter flere sesonger med svake resultater på 80-tallet klatret Dallas Cowboys til topps igjen på 90-tallet. I løpet av tiåret nådde Cowboys sluttspillet hvert år utenom ett mellom 1990 og 1997. Mellom 1992 og 1996 vant Cowboys divisjonen hvert år. I samme periode hadde Buffalo Bills nådd Super Bowl fire ganger på rad, med nederlag i hver eneste kamp. Etter Super Bowl-titler for divisjonsrivalene New York (1990) og Washington (1991) vant Cowboys tre av de neste fire tittelkampene (XXVII, XXVIII og XXX) under quarterback Troy Aikman, running back Emmitt Smith og wide receiver Michael Irvin. Alle tre spillerne ble senere innlemmet i Hall of Fame. Cowboys' seierrekke ble avbrutt av 49ers, som vant sin femte tittel med Super Bowl XXIX etter dominerende prestasjoner av Super Bowl MVP og Hall of Fame quarterback Steve Young, Hall of Fame wide receiver Jerry Rice og Hall of Fame cornerback Deion Sanders; Cowboys' seier i Super Bowl XXX året etter gav også dem sin femte tittel, som de gjorde med Sanders som året før hadde vunnet Super Bowl med 49ers. NFCs seierrekke fortsatte med Green Bay Packers og Hall of Fame quarterback Brett Favre da de vant Super Bowl XXXI, deres første ligatittel siden Super Bowl II i 1968.
=== 1997–2009: AFC slår tilbake og Patriots klatrer til toppen ===
I Super Bowl XXXII ledet quarterback John Elway og running back Terrell Davis Denver Broncos til en overraskende seier over de regjerende mestrene Packers, som avsluttet NFCs 13-årige seierrekke. Året etter slo Broncos Atlanta Falcons i Super Bowl XXXIII, Elways femte Super Bowl-kamp, andre NFL-tittel, og siste kamp i NFL. De to seierne på rad representerte starten på en periode hvor lag fra AFC skulle vinne ni av 12 Super Bowls. I perioden mellom 1995 og 2018 stod fem lag—Steelers, New England Patriots, Broncos, Baltimore Ravens og Indianapolis Colts—for 22 av de 24 AFC Super Bowl-lagene (inkludert de siste 16), og de samme lagene møttes ofte tidligere i sluttspillet. For sammenligning hadde NFC et forskjellig lag i Super Bowl hver eneste sesong mellom 2001 og 2010.
New England Patriots ble det dominerende laget i begynnelsen av 2000-tallet, med tre ligatitler på fire år. De ble det andre laget til å oppnå det i NFLs historie (etter Dallas Cowboys på 1990-tallet). I Super Bowl XXXVI ledet quarterback Tom Brady, i sitt første år som starter, laget til en 20–17 seier over favorittene St. Louis Rams. Brady ble utpekt til MVP for kampen. Patriots vant også Super Bowls XXXVIII og XXXIX over henholdsvis Carolina Panthers og Philadelphia Eagles. Denne fire-årige perioden med dominans ble kun avbrutt da Tampa Bay Buccaneers slo Oakland Raiders 48–21 i Super Bowl XXXVII.
Pittsburgh Steelers og Indianapolis Colts fortsatte AFCs dominans med seier i Super Bowls XL og XLI i 2005–06 og 2006–07 over henholdsvis Seattle Seahawks og Chicago Bears.
I 2007-sesongen ble Patriots det fjerde laget i NFLs historie til å ha et seriespill uten nederlag eller uavgjort, det andre i Super Bowl-æraen etter Miami Dolphins i 1972, og det første som gikk 16–0 gjennom seriespillet. De var favoritter i Super Bowl XLII, men tapte kampen 17–14 mot Eli Manning og New York Giants, for et sammenlagtresultat for sesongen på 18–1, slutt- og seriespill inkludert.
Sesongen etter satte Steelers en rekord med sin sjette Super Bowl-tittel (XLIII) etter en 27–23 seier over Arizona Cardinals i kampens siste minutter.
New Orleans Saints sikret sin første tittel i 2009-sesongen da de slo Indianapolis Colts 31–17 i Super Bowl XLIV. Med seieren ble Saints, sammen med New York Jets, ett av to lag som vant sin eneste Super Bowl-kamp.
=== 2010–2019: Patriots' andre dominerende periode; paritet i NFC ===
New England Patriots dominerte denne periode i AFC, og de eneste fire andre lagene som representerte conferencen var Steelers, Broncos, Ravens og Chiefs. Patriots tangerte Dallas Cowboys’ rekord for flest Super Bowl-kamper i et tiår med fem (2011, 2014, 2016, 2017 og 2018) og hadde også vunnet fire kamper på fem år, men manglet én seier for tre strake mellom 2016 og 2018. Med åtte AFC Championship Games fra 2011 til 2018 var Patriots også kun tre seiere (2012, 2013 og 2015) fra å spille i åtte Super Bowls i løpet av ett tiår.
Super Bowl-kampene på slutten av 2000-årene og begynnelsen av 2010-årene er kjent for solide quarterbacks, spesielt i AFC. Tom Brady, Ben Roethlisberger eller Peyton Manning var quarerback for laget fra AFC i alle utenom to av Super Bowl-kampene fra 2002 til 2019. De eneste lagene i NFC som nådde Super Bowl to ganger i samme periode var Seattle Seahawks, under quarterback Russell Wilson, og New York Giants, under quarterback Eli Manning.
Green Bay Packers fikk sin fjerde Super Bowl-seier i Super Bowl XLV, over Pittsburgh Steelers, etter 2010-sesongen, og satte også en rekord med sin 13. NFL-tittel. Dette ble Aaron Rodgers' eneste Super Bowl-seier. I Super Bowl XLVI året etter nådde Patriots sitt første Super Bowl i tiåret, hvor de skulle ende opp igjen flere ganger. Patriots tapte kampen 21–17 mot Giants og Eli Manning, som hadde slått Patriots fire år tidligere. Dette var Giants fjerde Super Bowl-seier.
I Super Bowl XLVII ble NFCs San Francisco 49ers slått 34–31 av Baltimore Ravens. I ukene før kampen hadde den fått kallenavnet "Harbaugh Bowl", de hovedtrenerne for de to lagene, John Harbaugh og Jim Harbaugh, er brødre. Ravens hadde en 28–6 ledelse i tredje kvarter, før kampen ble utsatte med 34 minutter på grunn av et strømbrudd i New Orleans. Etter at kampen startet opp igjen scoret San Francisco 17 strake poeng, men tapte allikevel kampen. Super Bowl XLVIII, som ble arrangert i MetLife Stadium i New Jersey, var det første Super Bowl som ble arrangert utendørs i lave temperaturer. Seattle Seahawks vant sin første NFL-tittel med en 43–8 seier over Denver Broncos, hvor Seattles ligaledende forsvar møtte Peyton Mannings angrep som hadde slått NFL-rekorden for flest poeng i en sesong.
I Super Bowl XLIX slo patriots de regjerende mestrene Seahawks 28–24. Patriots, som lå ti poeng under, hadde et comeback sent i fjerde kvarter hvor Tom Brady scoret to touchdowns og sikret seieren. Mot slutten av kampen hadde nykommeren Malcolm Butler en interception på en pasning fra Russell Wilson på Patriots 1-yard linje som lot Patriots hale ut tiden og avslutte kampen. Brady tangerte Joe Montanas rekord for flest Super Bowl MVP-titler da han for tredje gang ble utpekt til kampens MVP.
I Super Bowl 50 det første Super Bowl som brukte arabiske tall, slo Broncos, med ligaens beste forsvar, Carolina Panthers, som hadde ligaens beste angrep, i det som skulle bli quarterback Peyton Mannings siste kamp. Von Miller dominerte kampen med 2,5 sacks og to fumbles på Cam Newton; begge førte til touchdowns for Broncos.
I Super Bowl LI, den første gangen kampen gikk til overtid, ledet Atlanta Falcons 28–3 sent i tredje kvarter; innen kampen var over hadde Patriots utlignet til 28–28 etter to touchdowns på rad med two-point conversions. Falcons tapte 34–28 på overtid. Poengforskjellen på 25 poeng var den største comebackseieren i Super Bowls historie, 15 fler enn den gamle rekorden. Patriots tok eldelsen for første gang da de scoret den kampvinnende touchdownen. Tom Brady ble igjen utpekt til Super Bowl MVP, hans fjerde, sikret sin femte Super Bowl-tittel, og satte Super Bowl-rekorder med 466 pasningsyards og 43 fullførte pasninger.
I Super Bowl LII avsluttet Philadelphia Eagles en 57 år lang titteltørke da de slo de regjerende mestrene Patriots 41–33, og Nick Foles ble utpekt til MVP. Patriots hadde totalt 613 yards i kampen, og Brady slo sin gamle rekord med 505 pasningsyards; Eagles hadde totalt 538 yards i kampen. 33 poeng var flest for et tapende lag i Super Bowls historie, og 1 151 yards på angrep mellom de to lagene var en NFL-rekord (inkl. serie-, sluttspill og Super Bowls). Det var Eagles tredje Super Bowl og første seier.
Etter at Super Bowl LII satte en ny rekord for flest poeng i et Super Bowl satte Super Bowl LIII en rekord for færrest poeng i et Super Bowl. Patriots slo Los Angeles Rams 13–3. Tom Brady tok rekorden for flest Super Bowl-titler av en spiller med sin sjette, en mer enn Charles Haleys fem. Han ble også den eldste spilleren til å vinne et Super Bowl, 41 år gammel, og Bill Belichick ble den eldste treneren til å vinne et Super Bowl, 66 år gammel. Wide receiver Julian Edelman ble utpekt til Super Bowl MVP.
I Super Bowl LIV slo Kansas City Chiefs San Francisco 49ers 31–20 med et comeback mot slutten av kampen, for sin første Super Bowl-tittel på 50 år. Dette var første gang siden 1991 at NFC ikke hadde flere Super Bowl-seiere enn AFC (25 seiere for hver conference). NFL og AFL vant to ganger hver før sammenslåingen, og NFC/AFC eksisterte ikke i de fire første Super Bowl-kampene. Super Bowl LV fant sted i Tampa i Florida 7. februar 2021, hvor Tampa Bay Buccaneers sikret sin andre tittel med en 31–9 seier over Kansas City Chiefs. Tom Brady satte en rekord med sin syvende Super Bowl-seier, og dette var også første gang et lag spilte et Super Bowl i sitt eget stadion.
=== 2020-tallet ===
Los Angeles Rams slo Cincinnati Bengals i Super Bowl LVI i SoFi Stadium 23–20. Dette var den andre gangen et lag vant et Super Bowl i sitt eget stadion.
Super Bowl LVII skal avholdes i State Farm Stadium i Glendale i Arizona mellom Philadelphia Eagles og Kansas City Chiefs.
== TV-dekning og seertall ==
Super Bowl er et av de mest sette årlige idrettsarrangementene i verden med overveldende høye seertall innenlands. Det eneste andre årlige arrangementet med flere seere er finalen i UEFA Champions League. I flere år har Super Bowl hatt høye seertall i USA og internasjonalt, og er ofte det mest sette programmet fra USA i løpet av et år. Kampen har vanligvis høye Nielsen ratings, vanligvis en rating på rundt 40 og en andel på 60. Dette betyr at i snitt ser over 100 millioner personer i USA på Super Bowl på ethvert øyeblikk.
I de årlige pressemeldingene før hvert års Super Bowl påstår NFL vanligvis at årets kamp har et potensielt verdensomspennende tilskuertall på rundt en milliard folk i over 200 land. Dette tallet viser til antallet personer med muligheten til å se kampen, ikke antallet som faktisk ser på. Påstanden har flere ganger blitt feiltolket i media som en referanse til sistnevnte, som har ført til feiloppfatninger om kampens faktiske globale tilskuertall. Det New York-baserte markedsundersøkelsesfirmaet Initiative målte de globale seertallene for Super Bowl XXXIX til rundt 93 millioner personer, med 98% av seerne i Nord-Amerika, som betydde at rundt to millioner personer utenfor Nord-Amerika så Super Bowl det året.Super Bowl XLIX i 2015 har rekorden for høyeste gjennomsnittlige antall seere i USA med 114,4 millioner og er den mest sette TV-sendingen i USAs historie. 118,5 millioner så halftime-showet og 168 millioner seere i USA hadde sett flere deler av Super Bowl-sendingen. Kampen satte en ny rekord for flest seere totalt for femte gang på seks år. Super Bowl XLIX hadde på det meste 120,8 millioner seere og satte rekorden for totalt antall seere for femte gang på seks år.
Kampen med høyest rating ifølge Nielsen var Super Bowl XVI i 1982, som ble sett på 49,1% av husstander, eller 40 020 000. Ratings for kampen, hvor San Francisco slo Cincinnati, kan tildels ha vært så høye på grunn av en stor snøstorm som påvirket store deler av nordøstlige USA og førte til at flere måtte holde seg hjemme enn til vanlig. Super Bowl XVI er fremdeles nummer fire på Nielsens toppliste for rating, og tre andre Super Bowls, XII, XVII og XX er også blant topp ti.
Noen kjente reklamekampanjer for kampen er blant andre Budweiser "Bud Bowl", Apples introduksjon av Macintosh i 1984, og dot-com-reklamene i 1999 og 2000. Ettersom at seertallene for Super Bowl har økt stødig over de siste årene har også prisene på reklameplasser økt, og for Super Bowl LVI ble det betalt opp mot $7 millioner for 30 sekunder i 2022. En andel av seere følger kun med på kampen for å se reklamene. Populære sangere og musikere har fremført før kampen og under halftime-seremoniene. I 2010 rapporterte Nielsen at 51% av seere så på reklamene.Siden 1991 har Super Bowl begynt mellom 18:19 og 18:40 EST slik at størsteparten av kampen spilles i beste sendetid på USAs østkyst.
=== Super Bowl på TV ===
Siden begynnelsen har kampen blitt rotert årlig mellom TV-kanalene som også dekket serie- og sluttspillet i NFL.
Super Bowl I (1967) er den eneste utgaven som ble sendt på to nettverk samtidig. NBC holdt da rettighetene til AFL-kamper og CBS holdt rettighetene til NFLs kamper. Begge nettverkene fikk dekke kampen med forskjellige kommentatorer, men NBC måtte bruke CBS' video istedenfor å produsere egen dekning.Fra og med Super Bowl II (1968) hadde NBC rettighetene for kampen i partallsår og CBS i oddetallsår. Denne årlige rotasjonen fortsatte gjennom sammenslåingen av AFL og NFL i 1970 da NBC fikk rettighetene til kamper i AFC og CBS fikk rettighetene til kamper i NFC. ABC begynte dekning av Monday Night Football i 1970, men ble ikke inkludert i den årlige rotasjonen før Super Bowl XIX (1985). ABC, CBS og NBC fortsatte å rotere rettighetene for Super Bowl frem til 1994, da Fox tok over rettighetene for NFC, som tidligere tilhørte CBS. CBS tok over NBCs plass i rotasjonen for Super Bowl, og NBC tok over rettighetene for AFC i 1998. Som et resultat av de nye kontraktene i 2006, hvor NBC tok over Sunday Night Football fra ESPN og Monday Night Football gikk fra ABC til ESPN, tok NBC over ABCs plass i rotasjonen for Super Bowl. Denne nye rotasjonen mellom CBS, Fox og NBC fortsetter frem til nye kontrakter trer i effekt i 2023, hvor ABC igjen skal få rettighetene til tittelkampen og fire nettverk deltar i den årlige rotasjonen.NFL har brutt rotasjonen dersom det kan føre til at andre idrettsarrangementene som nettverk sender etter kampen kan tjene på det. Eksempelvis fikk CBS rettighetene for Super Bowl XXVI (1992) etter at de også hadde fått rettighetene til Vinter-OL 1992; NBC endte opp med å sende tittelkampen to år på rad i 1993 (XXVII) og 1994 (XXVIII). NBC sendte også Super Bowl LVI (2022) istedenfor CBS, da NBC også dekket Vinter-OL 2022. Med den nye kontrakten som trer i effekt i 2023 hvor fire nettverk deler på rettighetene har NBC fått rettighetene i år hvor Vinter-OL avholdes.Super Bowls I–VI ble ikke vist i TV-markedene for vertsbyene som et resultat av ligaens daværende regler. Super Bowl VII ble sendt i Los Angeles som et eksperiment etter at alle billettene ble utsolgt ti dager før kampen.Analytikeren John Madden er den eneste som har deltatt i dekning av Super Bowl for alle de fire nettverkene (fem med CBS, tre med Fox, to med ABC og en med NBC).
Notat: Årene viser det året kampen faktisk ble spilt (skal spilles) og ikke NFL-sesongen kampen var en del av.^ *: De nåværende TV-kontraktene med nettverkene utgår etter 2022-sesongen (eller Super Bowl LVII tidlig i 2023). Med denne avtalen roteres Super Bowl årlig mellom CBS, Fox og NBC i den rekkefølgen. ABC blir også inkludert i rotasjonen med den neste kontrakten, som er aktiv fra 2023 av.^ **: Det første Super Bowl ble sendt både på CBS og NBC. Nettverkene brukte samme video (fra CBS) med egne kommentatorer.
=== Programmer etter Super Bowl ===
Super Bowl har en stor effekt på programmene som direkte følger kampen på samme kanal, og effekten kan var i flere timer. TV-kritikeren Alan Pergament fra Buffalo nevnte i sammenheng med programmene som ble sendt etter Super Bowl XLVII på CBS: «A paid program that ran on CBS 4 (WIVB-TV) at 2:30 in the morning had a 1.3 rating. That's higher than some CW prime time shows get on WNLO-TV, Channel 4's sister station.»Nettverkene som dekker Super Bowl drar nytte av denne effekten ved å sende episoder av sine største TV-serier, eller ved å sende premierer for lovende nye serier i tidsluken like etter kampen.
== Underholdning ==
Initially, it was sort of a novelty and so it didn't quite feel right. But it was just like, this is the year ... Bands of our generation, you can sort of be seen on a stage like this or, like, not seen. There's not a lot of middle places. It is a tremendous venue.
Under tidlige Super Bowls bestod halftime-showet av musikkorps fra lokale colleger eller high schools; ettersom kampen ble mer populær ble det startet en trend hvor populære sangere og musikere fremførte før kampen og under halftime, eller sang nasjonalsangen eller America the Beautiful. Ulikt kamper i serie- eller sluttspillet blir det satt av 30 minutter til halftime i Super Bowl. Etter at en spesiell direktesendt episode av Fox-serien In Living Color førte til lavere seertall for halftime-showet under Super Bowl XXVI forsøkte NFL å øke seertallene ved å hyre inn toppartister for å fremføre. De kontaktet Michael Jackson, som året etter hadde høyere seertall enn selve kampen. En annen minneverdig konsert var da U2 spilte under Super Bowl XXXVI i 2002; under den tredje låten deres, Where the Streets Have No Name, spilte bandet under en stor skjerm som viste navnene på de som døde under terrorangrepet 11. september.
I flere år ble Whitney Houstons versjon av nasjonalsangen under Super Bowl XXV i 1991, som var under Gulfkrigen, sett på som en av de beste fremførelsene av sangen noensinne. Sopranoen Renee Fleming ble den første operasangeren til å fremføre nasjonalsangen før Super Bowl XLVIII.
Halftime-showet for Super Bowl XXXVIII ble kontroversiell etter at Justin Timberlake fjernet en del av Janet Jacksons topp og avdekket ett av brystene hennes i en kort periode før kameraene kuttet bort. Hendelsen førte til at Federal Communications Commission utstedte en bot (samt en større gransking av upassende innhold på TV), og at MTV, som da var tilknyttet til CBS gjennom Viacom) ble utestengt fra å produsere halftime-showet i fremtiden av NFL. I et forsøk på å hindre en slik hendelse igjen valgte NFL å slutte å invitere populære samtidsmusikere og inviterte heller kun én hovedartist, som Paul McCartney, The Rolling Stones, The Who, Prince og Bruce Springsteen. Dette varte frem til Super Bowl XLV da ligaen hyret inn popartistene The Black Eyed Peas og Lady Gaga.Med unntak av Super Bowl XXXIX har den kjente reklamekampanjen «I'm going to Disney World!» funnet sted under hvert Super Bowl siden Super Bowl XXI da quarterback Phil Simms fra New York Giants ble den første til å delta.
== Stadioner ==
Per Super Bowl LVI har 29 av 56 Super Bowls blitt arrangert i tre byer: Storbyområdet Miami (11 ganger), New Orleans (ti ganger) og Storbyområdet Los Angeles (åtte ganger). Ingen markeder eller regioner uten et aktivt lag i NFL har arrangert Super Bowl, og det er nå et de jure krav at områder som søker om å arrangere Super Bowl har et aktivt lag. For eksempel var Los Angeles, som hadde arrangert Super Bowl syv ganger og sist i 1993 med Super Bowl XXVII, ikke vert for kampen igjen etter at begge lagene som holdt til i markedet forlot byen i 1995 frem til Rams og Chargers igjen returnerte til byen i henholdsvis 2016 og 2017. Caesars Superdome har vært stadion for syv Super Bowls, mer enn noe annet stadion, og skal også være vert i 2024-sesongen. Orange Bowl var det eneste AFL-stadionet som avholdt et Super Bowl, og var også det eneste som har avholdt flere på rad, med Super Bowls II og III.
Syv Super Bowls har blitt arrangert i stadioner som ikke var i bruk av et av NFL-lagene i vertsbyen, noe som ikke har skjedd siden stadion for Super Bowl XXVII ble valgt 19. mars 1991. Dette kom av at vertsbyen ikke ble påkrevd å arrangere kampen i det samme stadionet som NFL-laget brukte dersom stadionet som ble valgt ble sett på som bedre for et stort arrangement; for eksempel ble Los Angeles' fem siste Super Bowls avholdt i Rose Bowl, som aldri har blitt brukt av noen NFL-lag utenom Super Bowl. De eneste andre stadionene som ikke var hjemmestadioner for lag i NFL som har arrangert Super Bowl var Rice Stadium (Houston oilers hadde tidligere spilt i Rice Stadium men flyttet til Astrodome flere år før Super Bowl VIII) og Stanford Stadium. Siden valget av stadion for Super Bowl XXVIII 23. mai 1990 har ligaen foretrukket å tildele Super Bowl til helt nye eller nylig renoverte stadioner.
Kun to lag har spilt et Super Bowl i eget stadion, Tampa Bay Buccaneers i 2020 som nådde Super Bowl LV i Raymond James Stadium og Los Angeles Rams i 2021 som spilte Super Bowl LVI i SoFi Stadium. Før det var Minnesota Vikings i 2017 vært nærmest, etter å ha nådd NFC Championship Game. I 2017 ble U.S. Bank Stadium det første Super Bowl-stadionet (valgt 20. mai 2014) som også var vertsbane for en kamp i divisjonsrunden av sluttspillet samme sesong (som Vikings vant); alle tidligere ganger hvor vertsstadionet for Super Bowl også var brukt i en sluttspillkamp samme år var det i wildcardrunden. To lag har spilt Super Bowl i sine hjemmemarkeder, men ikke i eget hjemmestadion: San Francisco 49ers vant Super Bowl XIX i Stanford Stadium istedenfor Candlestick Park; Los Angeles Rams tapte Super Bowl XIV i Rose Bowl istedenfor Los Angeles Memorial Coliseum, i perioden hvor ligaen ofte valgte et stadion som ikke var hjemmebane for et lag i NFL til å arrangere Super Bowl.
Tradisjonelt sett har NFL ikke tildelt Super Bowl til stadioner som ligger i klimaer med en forventet gjennomsnittlig daglig temperatur under 50 °F (10 °C) på kampdagen, med mindre stadionet er innendørs eller har innfellbart tak. Seks Super Bowls har blitt spilt i nordlige byer: to i Detroit-området—Super Bowl XVI i Pontiac Silverdome i Pontiac i Michigan og Super Bowl XL i Ford Field i Detroit, to i Minneapolis—Super Bowl XXVI i Hubert H. Humphrey Metrodome og Super Bowl LII i U.S. Bank Stadium, ett i Indianapolis i Lucas Oil Stadium for Super Bowl XLVI, og ett i New York-området—Super Bowl XLVIII i MetLife Stadium. Det var kun MetLife Stadium som ikke hadde et tak, men det ble fremdeles valgt for Super Bowl XLVIII med en reserveplan for å endre dato dersom det skulle være tungt snøfall på kampdagen. Valget av MetLife Stadium istedenfor Sun Life Stadium førte til kontrovers da ligaen ba om å få bygget et tak på Sun Life Stadium (i tilfelle en regnstorm) om stadionet skulle bli vurdert for fremtidige Super Bowls.Der har vært noen få tilfeller hvor ligaen har trukket Super Bowl fra byer. Super Bowl XXVII i 1993 skulle originalt avholdes i Sun Devil Stadium i Tempe i Arizona, men etter at innbyggere i Arizona stemte mot å anerkjenne Martin Luther King Day som en betalt helligdag for delstatsansatte i 1990 valgte NFL å flytte kampen til Rose Bowl i Pasadena i California. Da Arizona eventuelt stemte for å gjøre dagen til en helligdag i 1992 ble Super Bowl XXX i 1996 tildelt Tempe. Super Bowl XXXIII var originalt gitt til Candlestick Park i San Francisco, men da planer om å renovere stadionet ble skrinlagt ble kampen flyttet til Pro Player Stadium i Miami. Super Bowl XXXVII ble tildelt et stadion som ikke var ferdigbygd i San Francisco, og ble flyttet til Qualcomm Stadium i San Diego da det viste seg at stadionet ikke kom til å stå klart for kampen. Super Bowl XLIV, planlagt for 7. februar 2010, ble fratatt New York Citys planlagte West Side Stadium fordi byen, delstaten og New York Jets, som skulle bruke stadionet, ikke klarte å komme til enighet om finansiering. Super Bowl XLIV ble eventuelt gitt til Hard Rock Stadium i Miami Gardens i Florida. Super Bowl XLIX i 2015 ble originalt planlagt for Arrowhead Stadium i Kansas City i Missouri, men etter at to forslag om omsetningsavgift ble nedstemt kombinert med økende motstand fra lokale forretningsutøvere og politikere valgte Kansas City å trekke søknaden. Super Bowl XLIX ble eventuelt tildelt State Farm Stadium i Glendale i Arizona.
=== Valg av stadion ===
Stadion for Super Bowl blir valgt i et møte mellom alle lageierne i NFL, vanligvis tre til fem år før selve kampen. Den har aldri blitt avholdt i et område som ikke hadde et lag i NFL, men i 2007 luftet NFLs kommissær Roger Goodell en idé om å arrangere et Super Bowl i London, muligens i Wembley Stadium.Ut Super Bowl LVI kunne lag søke om retten til å arrangere et Super Bowl i en prosess hvor byer søkte om å avholde et Super Bowl og ble evaluert basert på hvor nytt eller nylig renovert stadionet var, og byens evne til å arrangere kampen, men denne prosessen ble endret i 2018. Ligaen tok alle avgjørelser om vertsby for kampen fra Super Bowl LVII og fremover; ligaen velger et stadion, laget setter sammen et forslag, og ligaen stemmer deretter over om forslaget er tilfredsstillende.I 2014 ble et dokument som viste kravene for å arrangere et Super Bowl lekket. Noen av kravene er:
Stadionet må ligge i et marked med et NFL-lag og ha en kapasitet på minst 70 000, med tilstrekkelige fasiliteter for mediedekning og elektrisitet. Stadioner kan inkludere midlertidige sitteplasser for Super Bowls, men dette må godkjennes av ligaen. Stadioner med en gjennomsnittlig temperatur under 50 °F (10 °C) må enten ha et tak eller godkjennes av ligaen. Der må være minst 35 000 parkeringsplasser innen 1 mile (1,6 km) av stadionet.
Stadionet må ha plass for en Gameday Experience, et stort underholdningsområde før kampen, innen gåavstand fra selve stadionet.
Vertsbyen må ha tilstrekkelig plass for NFL Experience, den interaktive fornøyelsesparken som åpner en uke før Super Bowl. Et innendørs lokale for arrangementet må være minst 850 000 kvadratfot (79 000 m²), og et utendørs lokale må ha minst 1 000 000 kvadratfot (93 000 m²). Der må også være tilstrekkelig plass for Media Center i nærheten, samt for alle andre arrangementer i Super Bowl-uken, inkludert golfbaner og bowlinghaller.
Der må være tilstrekkelig infrastruktur rundt stadionet og alle andre fasiliteter relatert til arrangementet, inkludert parkering, sikkerhet, elektrisitet og media, nødvendig kommunikasjonsutstyr og transport.
Antallet hotellplasser innen en times kjøring av stadionet må tilsvare 35% av stadionets kapasitet, i tillegg til hoteller for lagene, dommere, media m.m. (For Super Bowl XXXIX hyret Jacksonville inn flere cruise linere som fungerte som midlertidige hoteller.)
Der må være treningslokaler av omtrentlig lik kvalitet for begge lagene innen 20 minutters kjøretid fra lagenes hoteller, og lokaler for øving for alle arrangementer innen rimelig avstand. Treningslokalene må ha en gressbane og en bane med samme underlag som Super Bowl-stadionet.
Stadionet må ha minst 70 000 seter, inkludert klubbseter og suiter, under seriespillet.Mye av kostnadene for å arrangere Super Bowl dekkes av vertsbyen, men deler av kostnadene dekkes også av NFL. New Orleans, som arrangerte Super Bowl XLVII, investerte over $1 milliard i forbedring av infrastruktur i årene før kampen.NFL forberede alltid et reservestadion for Super Bowl dersom kampen skulle ende opp med å bli flyttes i siste øyeblikk.
=== Hjemmelag ===
Det utpekte hjemmelaget bytter mellom NFC-laget i oddetallskamper og AFC-laget i partallskamper. Dette begynte med det første Super Bowl hvor Green Bay Packers var utpekt til hjemmelag. Uavhengig av hvilket lag som er utpekt som borte- eller hjemmelag er begge lagenes logo og tekstlogo malt i hver sin målsone. Det utpekte bortelaget har vunnet 31 av 56 Super Bowls (omtrent 55%).
Siden Super Bowl XIII i januar 1979 har hjemmelaget fått velge om de vil bruke sine fargede eller hvite uniformer. Originalt måtte hjemmelaget brukte sine fargede uniformer, som førte til at Dallas brukte sine mindre brukte mørkeblå trøyer under Super Bowl V. Flesteparten av hjemmelagene i Super Bowl velger å bruke sine farged uniformer, men der har vært syv unntak: Dallas Cowboys i Super Bowl XIII og XXVII, Washington Redskins i Super Bowl XVII, Pittsburgh Steelers i Super Bowl XL, Denver Broncos i Super Bowl 50, New England Patriots i Super Bowl LII og Tampa Bay Buccaneers i Super Bowl LV. Cowboys har siden 1964 brukt hvite uniformer hjemme. Redskins brukte hvitt under hovedtrener Joe Gibbs mellom 1981 og 1992, som ble videreført av Richie Petitbon og Norv Turner ut 2000, og igjen da Gibbs returnerte fra 2004 og ut 2007. Steelers, som alltid har brukt sine sorte trøyer på hjemmebane siden sammenslåingen av AFL og NFL i 1970, valgte hvite trøyer etter å ha vunnet tre sluttspillkamper på bortebane på rad i sine hvite uniformer. Avgjørelsen ble sammenlignet med den New England Patriots tok i Super Bowl XX; Patriots hadde brukt hvite trøyer hjemme i løpet av 1985-sesongen, men etter å ha vunnet bortekamper i sluttspillet mot New York Jets og Miami Dolphins i røde uniformer valgte New England å bruke rødt i Super Bowl selv om de var hjemmelag. I Super Bowl 50 sa Denver Broncos' general manager John Elway, «We've had Super Bowl success in our white uniforms»; de hadde tidligere gått 0–4 i Super Bowls i oransje uniformer. Det er uklart hvorfor Patriots valgte å bruke sine hvite trøyer under Super Bowl LII. Under Bill Belichick og Tom Brady har New England for det meste brukt sine blå trøyer hjemme, men har brukt hvitt i en hjemmekamp i 2008-, 2010- og 2011-sesongene. New England Patriots gikk 3–0 i de hvite uniformene i Super Bowls før Super Bowl LII med Belichick og Brady, og det er mulig de fulgte en ny trend hvor lag brukte hvitt under Super Bowl. Buccaneers valgte å bruke hvite trøyer året de ble det første laget noensinne til å spille et Super Bowl i sitt eget stadion, i Super Bowl LV. De brukte den samme uniformen i divisjonsrunden og NFC Championships. Lag i hvite uniformer har vunnet 36 av 56 Super Bowls (64%). De eneste lagene som har vunnet i sine mørke, fargede uniformer i nyere tid er Green Bay Packers mot Pittsburgh Steelers i Super Bowl XLV, Philadelphia Eagles mot New England Patritos i Super Bowl LII, og Kansas City Chiefs mot San Francisco 49ers i Super Bowl LIV, og lag i hvitt har vunnet 12 av de siste 13 Super Bowls.Som en del av feiringen rundt organisasjonens 75-årsdag brukte 49ers throwback-uniformer fra 1955 i Super Bowl XXIX, som de i det året brukte som hjemmeuniformer. I Super Bowl LIII brukte Los Angeles Rams sine kongeblå og gule throwback-uniformer, som de tidligere hadde brukt i seks hjemmekamper og en sluttspillkamp på hjemmebane. Det er ingen lag som har brukt sine tredje uniformer eller Color Rush-uniformer i Super Bowl. 49ers skal ha bedt om å få brukte sine helt hvite tredje uniformer i Super Bowl LIV, som San Francisco Chronicle rapporterte at de kunne dersom de fikk spesialtillatelse fra ligaen; ligaen lot dem ikke bruke dem og 49ers brukte derfor heller sine standarduniformer, hvite trøyer med gullfargede bukser.
=== Vertsbyer/-regioner ===
Super Bowl har blitt arrangert i femten forskjellige regioner.
Notat: Årene viser selve året kampen ble spilt (eller skal spilles; fremtidige kamper vises i kursiv) og ikke NFL-sesongen kampen var en del av.
=== Stadioner ===
Totalt 27 forskjellige stadioner, hvorav syv ikke lenger eksisterer, har vært eller skal være vert for Super Bowls. Årene i tabellen viser kalenderåret kampen ble spilt (skal spilles) og ikke NFL-sesongen den var en del av.
^ ^: Stadionet er revet.^ ‡: Miami Gardens ble en by i 2003. Før det hadde stadionet en adresse i Miami som en del av Miami-Dade County.^ ††: De originale Stanford Stadium, som var vert for Super Bowl XIX, ble revet og erstattet med et nytt stadion i 2006.^ ˇ: Fremtidige Super Bowls, viser i kursiv.Fremtidige stadioner:
Kampen har aldri blitt arrangert i en region som ikke hadde et AFL- eller NFL-lag da kampen ble avholdt.
San Diego er det eneste storbyområdet som tidligere har arrangert Super Bowls, men ikke lenger har et NFL-lag; San Diego Stadium var vert for tre Super Bowls før byen mistet sitt NFL-lag. London i England har til tider også blitt nevnt som en mulig vertsby for Super Bowl i fremtiden. NFL har arrangert flere kamper i Wembley Stadium som en del av NFL International Series, og stadionet er spesielt utformet for store, individuelle arrangementer. NFLs kommissær Roger Goodell har åpent diskutert muligheten flere ganger.Et av de større problemene med å arrangere et Super Bowl i London er tidssoner; en typisk kamp med avspark 18:30 EST ville resultert i at kampen begynte 23:30 i London, som ville vært usedvanlig sent for en tilskuersport (NFL har aldri startet en kamp senere en 21:15 lokal tid).Selv om søknader frem til Super Bowl LIX allerede har blitt levert ville det tidligste mulige året for Super Bowl i London vært med Super Bowl LVIII i 2024.Åtte stadioner som har arrangert et Super Bowl eksisterer ikke lenger:
Tulane Stadium, på Tulane University campus, som var vert for tre Super Bowls, ble revet i november 1979
Tampa Stadium, som var vert for to Super Bowls, ble revet i april 1999
Stanford Stadium, som var vert for ett Super Bowl, ble revet og bygd opp fra bunnen i 2005–06
Orange Bowl, som var vert for fem Super Bowls, ble revet i mai 2008
Hubert H. Humphrey Metrodome i Minneapolis, som var vert for Super Bowl i 1992, ble revet i mars 2014
Georgia Dome i Atlanta, som var vert for to Super Bowls, ble revet i november 2017
Pontiac Silverdome i Detroit, som var vert for Super Bowl i 1982, ble revet i mars 2018, fem måneder etter at Georgia Dome ble revet
San Diego Stadium, som var vert for Super Bowl tre ganger, ble nedstengt i mars 2020 og revet tidlig i 2021.
== Varemerket Super Bowl ==
NFL er aktive i å stanse det de ser på som uautorisert kommersiell bruk av varemerkene "NFL", "Super Bowl" og "Super Sunday". Dette har resultert i at mange arrangementer og kampanjer tilknyttet kampen, men som ikke har direkte tilknytning til NFL, blir bedt om å referere til kampen som "The Big Game" eller lignende. En radioreklame for Planters nøtter parodierte dette med sitatet «it would be super ... to have a bowl ... of Planters nuts while watching the big game!» og komiker Stephen Colbert begynter i 2014 å referere til kampen som "Superb Owl". I 2015 gikk NFL til sak mot en Arizona-basert ideell organisasjon som søkte om varemerke for "Superb Owl". NFL påstår at bruken av frasen "Superb Owl" implisitt viste en tilknytning til NFL, og basert på dette har ligaen omfattende rettigheter til å begrense hvor kampen kan vises offentlig; ligaen mener for eksempel at kampen ikke kan vises i kirker eller under andre arrangementer som «promote a message», og lokaler som ikke regelmessig viser idrettsarrangementer kan ikke vise Super Bowl på en skjerm større enn 55 tommer. Noen kritikere mener at NFL tar sitt eierskap av varemerket for langt ved å si at «any use is prohibited», da dette går imot fair use i USA. Orrin Hatch, senator fra Utah, la i 2008 frem et lovforslag «to provide an exemption from exclusive rights in copyright for certain nonprofit organizations to display live football games», og «for other purposes».I 2004 begynte NFL å sende ut 'cease and desist'-brev til casinoer i Las Vegas som arrangerte Super Bowl-fester. Ifølge brevene var "Super Bowl" et registrert varemerke som tilhørte NFL, og andre bedrifter som brukte navnet for profitt brøt føderal lov. Flere casinoer i Vegas responderte med å fortsette å drive festene, men under navn som "Big Game Parties".I 2006 forsøkte NFL å varemerke "The Big Game"; de trakk søknaden tilbake i 2007 etter økende motstand kommersielt og fra offentligheten, i hovedsak fra Stanford University og University of California, Berkeley samt deres tilhengere, da Stanford Cardinal og California Golden Bears konkurrerer i Big Game, som har blitt arrangert siden 1892 (28 år før NFL ble stiftet og 75 år før Super Bowl I. I tillegg var Mega Millions-lotteriet kjent som The Big Game (da The Big Game Mega Millions) fra 1996 til 2002.
== Se også ==
Grey Cup, tittelkampen i Canadian Football League (CFL).
National Football Leagues mesterskapshistorie
Liste over NFL-mestere (1920–1969)
Liste over sluttspilltørker i NFL
Liste over quarterbacks som har stilt til start i flere Super Bowls
Liste over vinnere av Super Bowl
Liste over kringkastere for Super Bowl
Liste over hovedtrenere i Super Bowl
Liste over Super Bowl-rekorder
NFL Honors
== Noter og referanser ==
Videre litteratur
2006 NFL Record and Fact Book. Time Inc. Home Entertainment. 1. juli 2006. ISBN 1-933405-32-5.
Total Football II: The Official Encyclopedia of the National Football League. Harper Collins. 1. juli 2006. ISBN 1-933405-32-5.
The Sporting News Complete Super Bowl Book 1995. ISBN 0-89204-523-X.
The Super Bowl: An Official Retrospective with DVD. Ballantine Books. 2005. ISBN 0-345-48719-2.
MacCambridge, Michael (2004). America's Game. Random House. ISBN 0-375-50454-0.
Chris Jones (2. februar 2005). "NFL tightens restrictions on Super Bowl advertisements". Las Vegas Review-Journal.
John Branch (4. februar 2006). "Build It and They Will Come". The New York Times.
Jackson, Kevin; Merron, Jeff; Schoenfield, David. «100 Greatest Super Bowl Moments». ESPN.com (engelsk). Besøkt 5. mai 2020.
"SI's 25 Lost Treasures"—Sports Illustrated, 11. juli 2005 s. 114.
"The Super Bowl I–VII." Lost Treasures of NFL Films. ESPN2. 26. januar 2001.
"MTV's Super Bowl Uncensored". MTV. 27. januar 2001.
"Talk Shows." CBS: 50 Years from Television City. CBS. 27. april 2002.
Dee, Tommy (januar 2007). «Super Bowl Halftime Jinx». Maxim (engelsk). Arkivert fra originalen 8. februar 2009. Besøkt 5. mai 2020.
The Pro Football Playoff Encyclopedia. ISBN 978-0-9835136-2-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Super Bowl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
| MVP = Troy Aikman, quarterback
| 16,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theobald_II,_greve_av_Champagne
|
2023-02-04
|
Theobald II, greve av Champagne
|
['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-08', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1152', 'Kategori:Fødsler i 1090', 'Kategori:Fødsler i 1093', 'Kategori:Grever av Blois', 'Kategori:Grever av Champagne', 'Kategori:Grever av Chartres', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Theobald av Blois, også kalt for «den store» (fransk Thibaut de Blois, født 1090, død 10. januar 1152), greve av Blois og av Chartres som Theobald IV fra 1102, og var greve av Champagne og Brie som Theobald II fra 1125.
Blant hans besittelser var Auxerre, Maligny, Ervy, Troyes og Châteauvillain som len for hertug Eudes II av Burgund. Han var sønn av Stefan II av Blois og Adela av Normandie, og eldre bror av kong Stefan av England. Selv om han var andre sønn ble Theobald utpekt som etterfølger framfor sin eldre bror Vilhelm.
Han ble gitt landområder i Sulley og giftet bort til en frue ved hans mors hoff. Hans temperament ga ham tidlig problemer, selv i ung alder. Han angrep eller fornærmet biskopen i Chartres femten år gammel og fikk således sin mor til å tenke seg om to ganger før hun forfremmet ham.Theobald hadde ingen slike problemer. Tvert imot fulgte han moren på rundreiser i deres rike ved hundretalls anledninger og etter at hun trakk seg tilbake til Marcigney i 1125 administrerte han familiens eiendommer med stor dyktighet. Adela døde i hennes elskede kloster i 1136, året etter at hennes yngre sønn Stefan ble kronet til konge av England.Kong Ludvig VII av Frankrike ble involvert i en krig med Theobald da han aksepterte at grev Raoul I av Vermandois, og seneschal av Frankrike, skille seg og forviste sin hustru Eléonore av Blois, som var Theobalds søster. Isteden giftet Raoul I seg med Petronilla av Aquitaine, søster av Frankrikes dronning Eleanora av Aquitaine. Krigen som varte i to år (1142–1144) ble preget av at Champagne ble okkupert og herjet av den kongelige hær og ikke minst at byen Vitry ble okkupert. Mange mennesker ble drept da kirken ble brent ned med menigheten innenfor.
Fransklæreren Pierre Abélard som ble berømt for sin kjærlighetsaffære med sin student Héloïse søkte tilflukt i Champagne under Theobald IIs regime. Han døde i ved Cluny-klosteret i Burgund, et kloster som hadde blitt støttet av Theobald IIs familie i mange år.
I 1123 giftet Theobald II seg med Matilda av Kärnten, datter av Engelbert, hertug av Kärnten.
Deres barn var
Henry I av Champagne
Theobald V av Blois
Adèle av Champagne, gift med kong Ludvig VII av Frankrike
Isabelle av Champagne, gift med første gang Roger av Apulia (død 1148); og andre gang med William Gouet IV (død 1170)
Marie av Champagne, gift med hertug Eudes II av Burgund, ble abbedisse av Fontevraud-klosteret senere i livet.
Guillaume Hvithånd, 1135-1202, erkebiskop av Reims 1176-1202, Cardinal 1179
Stefan I av Sancerre 1133-1191, greve av Sancerre og korsfarer, døde under beleiringen av Akko
Agnes av Champagne (død 1207), Dame de Ligny, gift med Renaut II av Bar (død 1170).
Margaret av Champagne, nonne ved Fontevraud-klosteret.
|
Theobald av Blois, også kalt for «den store» (fransk Thibaut de Blois, født 1090, død 10. januar 1152), greve av Blois og av Chartres som Theobald IV fra 1102, og var greve av Champagne og Brie som Theobald II fra 1125.
Blant hans besittelser var Auxerre, Maligny, Ervy, Troyes og Châteauvillain som len for hertug Eudes II av Burgund. Han var sønn av Stefan II av Blois og Adela av Normandie, og eldre bror av kong Stefan av England. Selv om han var andre sønn ble Theobald utpekt som etterfølger framfor sin eldre bror Vilhelm.
Han ble gitt landområder i Sulley og giftet bort til en frue ved hans mors hoff. Hans temperament ga ham tidlig problemer, selv i ung alder. Han angrep eller fornærmet biskopen i Chartres femten år gammel og fikk således sin mor til å tenke seg om to ganger før hun forfremmet ham.Theobald hadde ingen slike problemer. Tvert imot fulgte han moren på rundreiser i deres rike ved hundretalls anledninger og etter at hun trakk seg tilbake til Marcigney i 1125 administrerte han familiens eiendommer med stor dyktighet. Adela døde i hennes elskede kloster i 1136, året etter at hennes yngre sønn Stefan ble kronet til konge av England.Kong Ludvig VII av Frankrike ble involvert i en krig med Theobald da han aksepterte at grev Raoul I av Vermandois, og seneschal av Frankrike, skille seg og forviste sin hustru Eléonore av Blois, som var Theobalds søster. Isteden giftet Raoul I seg med Petronilla av Aquitaine, søster av Frankrikes dronning Eleanora av Aquitaine. Krigen som varte i to år (1142–1144) ble preget av at Champagne ble okkupert og herjet av den kongelige hær og ikke minst at byen Vitry ble okkupert. Mange mennesker ble drept da kirken ble brent ned med menigheten innenfor.
Fransklæreren Pierre Abélard som ble berømt for sin kjærlighetsaffære med sin student Héloïse søkte tilflukt i Champagne under Theobald IIs regime. Han døde i ved Cluny-klosteret i Burgund, et kloster som hadde blitt støttet av Theobald IIs familie i mange år.
I 1123 giftet Theobald II seg med Matilda av Kärnten, datter av Engelbert, hertug av Kärnten.
Deres barn var
Henry I av Champagne
Theobald V av Blois
Adèle av Champagne, gift med kong Ludvig VII av Frankrike
Isabelle av Champagne, gift med første gang Roger av Apulia (død 1148); og andre gang med William Gouet IV (død 1170)
Marie av Champagne, gift med hertug Eudes II av Burgund, ble abbedisse av Fontevraud-klosteret senere i livet.
Guillaume Hvithånd, 1135-1202, erkebiskop av Reims 1176-1202, Cardinal 1179
Stefan I av Sancerre 1133-1191, greve av Sancerre og korsfarer, døde under beleiringen av Akko
Agnes av Champagne (død 1207), Dame de Ligny, gift med Renaut II av Bar (død 1170).
Margaret av Champagne, nonne ved Fontevraud-klosteret.
== Referanser ==
|
thumb|125px|Det opprinnelige våpenskjold for grevskapet Blois.
| 16,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tusen%C3%A5rssted
|
2023-02-04
|
Tusenårssted
|
['Kategori:Lister relatert til Norges geografi', 'Kategori:Tusenårssteder']
|
Tusenårssted er et sted som en norsk kommune eller fylkeskommune utpekte for å markere overgangen til 2000-tallet. I Norge ble det bestemt at kommunene og fylkeskommunene skulle velge seg ut hvert sitt henholdsvis kommunale og fylkeskommunale tusenårssted.
|
Tusenårssted er et sted som en norsk kommune eller fylkeskommune utpekte for å markere overgangen til 2000-tallet. I Norge ble det bestemt at kommunene og fylkeskommunene skulle velge seg ut hvert sitt henholdsvis kommunale og fylkeskommunale tusenårssted.
== Fylkestusenårsstedene ==
Utgangspunktet for Kultur- og kirkedepartementet, som sto bak ideen om tusenårsstedene, var at det skulle være et tusenårssted i hvert fylke, og at disse skulle være på plass innen år 2005. Tusenårsstedet skulle også ses i sammenheng med hundreårsfeiringen for unionsoppløsningen i 1905.
Målet for fylkestusenårsstedene var å bidra til at anlegg, institusjoner, kulturmiljøer, naturområder m.v. av stor historisk, kulturell og miljømessig verdi blir tatt vare på og markert på en særskilt måte.
Tusenårsstedene skal ha en nasjonal kulturell og miljømessig betydning som peker ut over det enkelte fylke. Dette målet sier noe om hva som gjør et sted til tusenårssted i fylket og hvorfor en ønsket å gi stedet denne statusen.
Retningslinjene for utvelgelsen av fylkestusenårsstedene ble fastsatt av Kultur- og kirkedepartementet og det ble også gitt statlig støtte til tusenårsstedene.
Det var et vilkår for fylkestusenårsstedene at disse skulle ha noe ved seg som har betydning for hele nasjonen. For eksempel vil Høvdingsetet Avaldsnes i Rogaland mellom Nordvegen Historiesenter markere Harald Hårfagres samling av de mindre høvding- eller kongerikene til et kongedømme. Eidsvoll 1814 – Rikspolitisk senter på Eidsvoll i Akershus vil markere den demokratiske styringsformen i landet. Steder som Avaldsnes, Eidsvoll og Petter Dass-museet på Alstahaug er fylkestusenårssteder nettopp fordi de peker ut over det lokalsamfunnet og det fylket hvor de er lokalisert. Folk på alle kanter av landet vil erindre noe fra historietimene som vil gi assosiasjoner om noe felles som peker ut over det enkelte fylke når slike steder nevnes.
Det var to hovedtiltak som staten la vekt på i sin målsetting med tusenårsstedene:
Ta vare på
MarkereTa vare på ved å sette i stand bygninger og kulturlandskap, oppgradering og gjøre stedet lett tilgjengelig for publikum.
Tusenårsstedene skulle også markeres ved et fysisk tiltak, som for eksempel en minneplate, skulptur eller bygning. Andre markeringer kunne være aktiviteter og arrangementer.
== Kommunetusenårsstedene ==
Tusenårsstedene skulle være den fysiske manifestasjonen av tusenårsskiftet og skulle velges gjennom en lokal utvelgesprosess. Stedet kunne være det travle handelstorget, en promenade langs elven, en honnørbrygge eller fergekai, en monumental plass eller et stille sted utafor allfarveg.
I et informasjonsrundskriv fra Kulturdepartementet fra mai 1999 skriver daværende statsråd Anne Enger Lahnstein at Tusenårsstedene skal være et møteplass for ulike brukergrupper knyttet til et nytt eller et eksisterende bygg, anlegg, torg, kulturmiljø, naturområde m.v. Midlene skal fortrinnsvis brukes til å etablere et nytt «sted», eventuelt å oppgradere et eksisterende utover vanlig vedlikehold. For de kommuner som av ulike årsaker ikke finner det hensiktsmessig å etablere et spesielt tusenårssted, vil tilskuddet kunne benyttes til å forskjønne det offentlige rom i kommunen.
Midlene som det her vises til var en støtte på kr. 119 500 som kommunene ble tildelt fra arrangørselskapet Tusenårsskiftet-Norge 2000 AS i økonomisk støtte.
Arrangørselskapet var et heleid statsaksjeselskap, hvis formål var å forberede og gjennomføre markeringen av nytt årtusen og hundreårsjubileet for unionsoppløsningen i 1905.
= Fylkene =
= Kommunene =
== A ==
== B ==
== D ==
== E ==
== F ==
== G ==
== H ==
== I ==
== J ==
== K ==
== L ==
== M ==
== N ==
== O ==
== P ==
== R ==
== S ==
== T ==
== U ==
== V ==
== Ø ==
== Å ==
== Se også ==
Liste over tusenårssteder
== Eksterne lenker ==
Tusenarssted.no
Hundreårsmarkeringen
|
Hereiene tusenårssted er et natur-/fjellområde mellom Svåsand og Herand i Jondal kommune. Naturen her er svært særegen og er tilrettelagt med stoppested og bord og benker.
| 16,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mongolia
|
2023-02-04
|
Mongolia
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Mongolia', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1911']
|
Mongolia (mongolsk: Монгол улс, den mongolske nasjon, også omtalt som Ytre Mongolia) er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Mongolia har et flateinnhold på 1 564 116 km² og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. Ulan Bator, som i 2008 hadde like over én million innbyggere, er landets hovedstad og største by.Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flere nomadiske imperier, blant andre xiongnu, xianbei, rouran og göktürkene. Landområdet var også sentrum for Mongolriket, som ble etablert av Djengis Khan i 1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Etter Yuan-dynastiets sammenbrudd i 1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det 17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet i Qing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i 1911 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i 1921. Først i 1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk og sovjetisk innflytelse, og i 1924 ble Folkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mange revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989 opplevde Mongolia en egen revolusjon i 1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en ny grunnlov i 1992.
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan. Landet inneholder lite dyrket mark og består for det meste av steppeområder omkranset av Gobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.
|
Mongolia (mongolsk: Монгол улс, den mongolske nasjon, også omtalt som Ytre Mongolia) er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Mongolia har et flateinnhold på 1 564 116 km² og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. Ulan Bator, som i 2008 hadde like over én million innbyggere, er landets hovedstad og største by.Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flere nomadiske imperier, blant andre xiongnu, xianbei, rouran og göktürkene. Landområdet var også sentrum for Mongolriket, som ble etablert av Djengis Khan i 1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Etter Yuan-dynastiets sammenbrudd i 1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det 17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet i Qing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i 1911 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i 1921. Først i 1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk og sovjetisk innflytelse, og i 1924 ble Folkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mange revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989 opplevde Mongolia en egen revolusjon i 1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en ny grunnlov i 1992.
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan. Landet inneholder lite dyrket mark og består for det meste av steppeområder omkranset av Gobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.
== Naturgeografi ==
Med et landareal på 1 564 116 km² er Mongolia verdens 19. største stat. Landet grenser til Kina i sør, øst og vest og til Russland i nord. Landskapet domineres av stepper, men inneholder også variasjoner i form av fjell i nord og vest samt ørken i sør. Mesteparten av landområdet ligger på et platå med høyder som varierer fra 900 til 1500 moh., bare avbrutt av større fjellkjeder i nordlige og vestlige deler av landet. Mongolias høyeste punkt er Khujtnij orgil (4374 moh.) i Tavan Bogd-massivet i Altajfjellene i vest. Andre fjellområder inkluderer Khangaifjellene sentralt i landet og Khentiifjellene i nord. Landets laveste punkt er saltsjøen Khokh Nuur (560 moh.), lokalisert i det nordøstlige Mongolia.
Asias største ørkenområde, Gobiørkenen, ligger sør i landet og omfatter også deler av det nordlige Kina. Navnet gobi kommer av det mongolske Говь, som kan oversettes med «ørkenslette». Mongolias landskap omfatter også en av de største ferskvannssjøene i Asia (Khövsgölsjøen), en rekke saltvannsjøer, myrer, sanddyner, kuperte gressmarker, skoger og isbreer i fjellene. Det nordlige og vestlige Mongolia er et seismisk aktivt område med hyppige jordskjelv, varme kilder og utdødde vulkaner. Uvs Nuur-bassenget, som også strekker seg inn på russisk territorium, står på UNESCOs verdensarvliste.
=== Klima ===
Mongolia har et temperert, kontinentalt klima med lange, kalde vintre og korte, varme somre. En skjermet beliggenhet, stor høyde over havet og tørr luft gir store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom vinter og sommer. Temperaturen varierer fra -15 til -30 °C om vinteren og 10 og 27 °C om sommeren. Vintrene er tørre, og regnet om sommeren utgjør sjelden mer enn 380 mm i fjellene og 125 mm i ørkenen.De enorme temperaturforskjellene gjør miljøet i landet veldig sårbart, og miljøfiendtlig industri og samferdsel har ført til økologiske ødeleggelser. To tredjedeler av landarealet regnes for å være utsatt for både vann- og vinderosjon, og ytterligere 15 % for bare vannerosjon.
=== Flora og fauna ===
Mesteparten av landarealet består av treløs steppevegetasjon med mange arter gress og urter. I fjellområdene kan man finne skoger med furu, gran, sibiredelgran og mongollerk, foruten løvtrær som osp og bjørk. I Gobiørkenen finnes det kun spredt vegetasjon av planter tilpasset til halvørken- og ørkenklimaet.
Mongolias dyreliv har innslag av sibirsk, nordkinesisk og tibetansk fauna, og det forekommer 150 ulike arter av pattedyr i landet. Arter som elg, hjort, rådyr, gaupe, bjørn, sobel, rødrev og ekorn lever i skogene i nord, mens det lever truede arter som argalisau og snøleopard, foruten sibirsteinbukk og sibirpipehare i fjellene. På steppene finnes det Mongolia- og persiagaseller, foruten murmeldyr. De sjeldne artene kulan og baktriakamel finnes i ørkenen og halvørkenen. Przewalskihest ble reddet fra utryddelse ved hjelp av oppdrett i fangenskap og blir nå forsøkt gjeninnført. Det er finnes mer enn 415 fuglearter i Mongolia, blant annet de sjeldne artene mongolløpekråke og mongolhettemåke. Krypdyrfaunaen omfatter omkring 40 arter. I våtmarkene lever det andefugler, måker og traner. I fjellene finnes det mange fuglearter som også er vanlige i Europa, slik som alpekråke, boltit, li- og fjellrype. Det samme gjelder skogene: perle- og lappugle, konglebit og storfugl. Det finnes 78 arter med ferskvannsfisk, blant annet laksefisker, abbor og gjedde.
== Demografi ==
Mongolias innbyggertall ble i juli 2009 estimert til 3 041 142 av CIA World Factbook, noe som gjør landet til verdens 137. største stat målt etter antall innbyggere. Mongolia har dermed en veldig liten befolkning i forhold til sine to naboer, Russland og Kina. Landet har også en lavere befolkningstetthet enn noen annen selvstendig nasjon i verden (1,7 personer per km²). Selv om majoriteten av befolkningen tilhører den mongolske folkegruppen (85 %), finnes det også mindre grupper tyrkiske folkeslag, slik som kasaker, tuviner og usbekere, som til sammen utgjør cirka 7 % av befolkningen. Videre er det også små grupper med russere, kinesere og tunguser i landet.
Mongolias folkevekst ble i 2007 estimert til 1,2 %. Omtrent 59 % av befolkningen er under 30 år, hvor 27 % av disse er under 14 år. Siden sosialismens fall har Mongolia opplevd en raskere nedgang i samlet fruktbarhetstall (SFT) enn noe annet land i verden, ifølge FNs beregninger: I perioden 1970–1975 var samlet barnetall per kvinne estimert til 7,33; i perioden 2005–2010 er det tilsvarende estimatet 1,87, eller en fjerdedel. Mongolene er opprinnelig et nomadisk folkeslag, men Mongolia har likevel blitt mer urbanisert. Omtrent 40 % av befolkningen bor i hovedstaden Ulan Bator, og i 2002 bodde ytterligere 23 % i byene Darkhan og Erdenet samt aimag-sentrene og permanente bosetninger i sum-ene.
Det offisielle språket i landet er mongolsk (nærmere bestemt khalkha-mongolsk), som bruker det kyrilliske alfabetet og snakkes av omtrent 90 % av befolkningen. Det finnes imidlertid et utall ulike dialekter som snakkes rundt om i landet. Mongolsk er et av de mongolske språkene, og regnes ofte som en del av de altaiske språkene sammen med blant annet tyrkiske og tungusiske språk. Russisk er det mest utbredte fremmedspråket i Mongolia, etterfulgt av engelsk. Koreansk har også blitt populært fremmedspråk ettersom tusenvis av mongoler arbeider i Sør-Korea. Andre fremmedspråk med en viss utbredelse er kinesisk, japansk, tysk og østeuropeiske språk.
Ifølge CIA World Factbook og USAs utenriksdepartement er omtrent halvparten av Mongolias befolkning tilhengere av den tibetanske buddhismen, mens 40 % er listet uten noen religion, 6 % er sjamanister og kristne og 4 % muslimer. Ulike former for sjamanisme har i løpet av historien blitt praktisert i det området som i dag utgjør Mongolia, ettersom disse trosretningene var vanlige blant de asiatiske nomadefolkene. Disse religionene mistet etter hvert tilhengere til den tibetanske buddhismen, men har likevel etterlatt seg spor i mongolsk kultur og blir fremdeles praktisert. I kommunisttiden på 1900-tallet ble religiøs praksis undertrykt av myndighetene, og på ordre fra Josef Stalin ble nesten alle av de 700 buddhisttemplene i Mongolia ødelagt. Etter kommunismens fall i 1990 ble religion igjen legalisert, og tibetansk buddhisme befestet seg som den mest utbredte religionen i Mongolia. Kommunisttidens slutt gjorde det også mulig for andre religioner, slik som islam og kristendom, å vokse i landet. Kristendom opplevde en vekst fra bare fire tilhengere i 1989 til 40 000 i 2008. De fleste har konvertert fra buddhisme, islam og ateisme.
== Historie ==
=== Førhistorisk tid ===
Hulemaleriene i Khoid Tsenkheriin Agui («den nordre, blå hulen») i Khovd-provinsen og Tsagaan Agui («den hvite hulen») i Bajankhongor-provinsen er blant Mongolias viktigste steder fra den den paleolittiske perioden.
Bosetninger i forbindelse med gårdsdrift fra neolittisk tid har blitt funnet i den østlige Dornod-provinsen. Funn fra det vestlige Mongolia fra samme periode tyder bare på midlertidige bosetninger av jegere og fiskere. Befolkningen i Mongolia i kobberalderen har blitt beskrevet som orientalsk i øst og kaukasisk i vest.I bronsealderen var det vestlige Mongolia påvirket av karasuk-kulturen. Megalittiske monumenter (kalt hjortesteiner) og små kurganer, som finnes overalt i landet, stammer trolig fra denne perioden. Andre teorier daterer imidlertid hjortesteinene til det 7. og 8. århundre f.Kr. Et stort gravkompleks fra jernalderen (fra det 5. til 3. århundre f.Kr.), senere også brukt av xiongnu-gruppen, har blitt gravd fram nær Ulaangom.
=== Tidlig historie ===
Mongolia har siden førhistorisk tid vært befolket av grupper med nomader som, fra tid til tid, dannet større allianser med hverandre og dermed fikk større makt og innflytelse. Første gang dette skjedde var med xiongnuene, som ble ført sammen av Modu Shanyu i år 209 f.Kr. De ble snart den største trusselen mot det kinesiske [Shan Yin dynastiet], noe som førte til at sistnevnte bygde opp Den kinesiske mur for å stå imot xiongnuenes plyndringer. Etter xiongnuene mistet sin makt ble rouranene, nære slektninger av mongolene, den mest innflytelsesrike gruppen i landet før de ble slått av göktürkene, som dominerte Mongolia i flere hundreår. I det 7. og 8. århundre e.Kr. ble göktürkene etterfulgt av uighurene og igjen av khitanerne og jursjenerne. I det 10. århundre var landet delt mellom et flertalls stammer som holdt sammen i flyktige allianser på grunn av stridigheter stammene imellom.
=== Mongolriket ===
Mot slutten av det 12. århundre lyktes en høvding med navn Temüjin å forene de mongolske stammene mellom Mandsjuria i øst og Altajfjellene i vest. I 1206 tok han tittelen Djengis Khan, startet en rekke militære kampanjer beryktet for sin brutalitet og villskap, underla seg store deler av Asia og formet dermed Mongolriket; det største imperium i verdenshistorien målt i areal. På sitt største strakte det seg fra dagens Polen i vest til Korea i øst og fra Sibir i nord til Omanbukta og Vietnam i sør, dekket rundt 33 millioner km² (22 % av jordens landareal) og hadde et folketall på over 100 millioner mennesker. Etter Djengis Khans død ble riket delt i fire kongedømmer eller khanater, men også disse ble splittet opp etter Möngke Khans død i 1259. Et av de fire opprinnelige khanatene, som bestod av dagens Mongolia og Kina, ble til Yuan-dynastiet under Kublai-khan, Djengis Khans barnebarn. Han la hovedstaden til det som i dag er Beijing, men etter mer enn et hundreår ved makten ble Yuan-dynastiet erstattet av Ming-dynastiet i 1368. Ming-dynastiets hærstyrker fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland, og ødela samtidig den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum i tillegg til flere andre byer. Dette førte også til at den kulturelle framgangen mongolene hadde oppnådd under Mongolriket, gikk tapt, og Mongolia ble igjen et land preget av anarki og uro.
=== Tiden etter Mongolriket ===
Tiårene som fulgte ble kjennetegnet av voldelige maktkamper mellom ulike grupper, særlig Djengis Khans etterkommere («djengisidene») og oriatene, samt flere kinesiske invasjoner (slik som de fem ekspedisjonene gjort av Yongle-keiseren). På begynnelsen av det 15. århundre var det oriatene ledet av Esen Tayisi som hadde overtaket. De raidet Kina under en konflikt i 1449, hvor den kinesiske keiseren også ble tatt til fange. Esen ble senere myrdet i 1454, noe som førte til at oriatene mistet sin fremtredende posisjon fram til de igjen kom på offensiven i det 17. århundre. På midten av 1500-tallet ble Altan Khan – som egentlig ikke var noen rettmessig khan – mektig. Han grunnla Hohhot i 1557, og hans møte med Dalai Lama i 1578 førte til at tibetansk buddhisme ble introdusert til Mongolia for andre gang. Khalkhaenes Abtai Khan konverterte til buddhisme i 1585 og grunnla Erdene Zuu-klosteret året etter. Hans sønnesønn Zanabazar ble senere den første Jebtsundamba Khutuktu i 1640.
Den siste mongolske khan var Ligdan Khan, som levde tidlig i det 17. århundre. Han kom i konflikt med mandsjuene, og kom klarte også å støte fra seg de fleste mongolske stammene. Ligdan Khan døde i 1634 mens han var på vei til Tibet i et forsøk på å lure seg unna mandsjuene og knuse den buddhistiske gelug-sekten. I 1636 hadde de fleste stammene i det Indre Mongolia underkastet seg mandsjuene. Khalkha-mongolen gjorde til slutt det samme i 1691, noe som førte til at hele dagens Mongolia – foruten de vestlige delene – var under kinesisk styre. Mandsjuene beholdt kontrollen over Mongolia helt fram til 1911 gjennom en serie allianser og ekteskap samt militære og økonomiske tiltak.
=== Uavhengighet ===
Etter Qing-dynastiets fall erklærte Mongolia seg selvstendig i 1911 under ledelse av Bogd Khan, men den nyetablerte Republikken Kina så også på Mongolia som en del av sitt territorium. Området kontrollert av Bogd Khaan tilsvarte omtrent det som iblant omtales som det Ytre Mongolia. De 49 hanshunene i Indre Mongolia samt mongoler fra Alashan- og Qinghai-regionene ytret også interesse om å bli en del av det nye landet, men dette førte ingenting med seg.
Etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1919 ble Mongolia okkupert av kinesiske tropper ledet av Xu Shuzheng. Som følge av den russiske borgerkrigen sendte hvitegardisten og eventyreren Baron Ungern sine tropper til Mongolia i oktober 1920, og bekjempet kineserne i Niislel Khüree (i dag kalt Ulan Bator) tidlig i februar 1921. For å fjerne trusselen Ungern utgjorde, besluttet bolsjevikene å støtte opp om etableringen av et kommunistisk styre og en kommunistisk hær i Mongolia. Den mongolske hæren tok den mongolske delen av Kjakhta fra kineserne den 18. mars 1921, og den 6. juli samme år ankom de russiske og mongolske troppene i Niislel Khüree. Mongolias uavhengighet ble deklarert nok en gang den 11. juli 1921, og markerte starten på syv tiår med sterk sovjetisk innflytelse.
=== Folkerepublikken Mongolia ===
Etter at den religiøse lederen og kongen Bogd Khan døde i 1924, ble Folkerepublikken Mongolia proklamert med støtte fra Sovjetunionen. I 1928 kom Khorloogijn Choibalsan til makten. Under hans styre ble husdyrholdet kollektivisert, hundrevis av buddhistklostre ødelagt og tusenvis av mennesker (og særlig buddhister) drept i forfølgelser. Dødstallene i disse utrenskingene blir normalt estimert til mellom 22 000 og 35 000 mennesker, eller omtrent tre til fire prosent av Mongolias befolkning på den tiden. Andre kilder oppgir imidlertid enda høyere estimater, noen så mye som 100 000 døde. 18 000 av de drepte skal ha vært buddhistiske lamaer.Den japanske imperialismen virket truende for Mongolia i 1931, da japanerne invaderte Mandsjuria like øst for landet. Den sovjetiske seieren i slaget om Khalkhin Gol i den sovjet-japanske grensekrig hindret en japansk invasjon av Mongolia.
Mongolias status ble avklart etter andre verdenskrig. Selv om landet formelt lå under kinesisk overhøyhet, hadde Sovjetunionen i realiteten overtatt denne rollen. Grunnloven som ble vedtatt i 1940 erklærte ikke den kinesiske overhøyheten som opphevet. På bakgrunn av resultatet av Jaltakonferansen i 1945, etterfulgt av press fra USA, aksepterte Chiang Kai-shek en folkeavstemning om spørsmålet. Folkeavstemningen ble avholdt den 20. oktober 1945, og ifølge de offisielle tallene stemte nesten 100 % av velgerne for uavhengighet. Nasjonalistregjeringen i Kina anerkjente deretter Mongolias selvstendighet den 5. januar 1946.Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet anerkjente begge landene hverandre den 6. oktober 1949.
Den 26. januar 1952 overtok Yumjaagijn Tsedenbal makten i landet. I 1956 fordømte man Khorloogijn Choibalsans personkult; dette ble også gjentatt seks år senere, i 1962. Mongolia fortsatte å stille opp for Sovjetunionen etter den andre verdenskrig, og spesielt etter at forholdet mellom Sovjetunionen og Kina forverret seg mot slutten av 1950-årene. Yumjaagijn Tsedenbal beholdt kontrollen over landet fram til 1984, da han under et besøk i Moskva ble tvunget til å overlate kontrollen til Jambyn Batmönkh, angivelig på grunn av sin sykdom og høye alder.
=== Demokrati ===
Mikhail Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk i Sovjetunionen fikk sterk innflytelse også på Mongolia, og førte til en fredelig demokratisk revolusjon i 1990. Revolusjonen førte også med seg at man innførte markedsøkonomi og at et nytt flerpartisystem ble introdusert. I 1992 ble en ny grunnlov undertegnet, og man droppet «folkerepublikken» fra landets navn. Overgangen til markedsøkonomi har ikke bare vært enkel for Mongolia, og i 1990-årene opplevde man både høy inflasjon og matmangel. Første gang et ikke-kommunistisk parti vant valget i Mongolia var ved presidentvalget i 1993, og 1996 for parlamentsvalg.
== Politikk og administrasjon ==
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. Grunnloven av 13. januar 1992 skal garantere ytringsfrihet og religionsfrihet for alle, og fordeler makten mellom tre grener: den lovgivende makt (parlamentet), den utøvende makt (presidenten og regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Parlamentet velges av folket, som igjen utpeker regjeringen. Presidenten blir bestemt gjennom direkte valg. Både parlamentet og presidenten blir valgt for fire år om gangen. Alle mongolske statsborgere over 18 år har stemmerett. Forrige parlamentsvalg ble avholdt den 29. juni 2008, mens det siste presidentvalget var den 24. mai 2009. Mongolia har en rekke politiske partier, hvor de to mest innflytelsesrike er Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP) og Det demokratiske partiet (DP).
=== President ===
Presidenten er Mongolias offisielle statsoverhode, øverste militære leder og leder av landets nasjonale sikkerhetsråd. Landet praktiserer et semipresidentialistisk system, noe som innebærer at presidenten innehar betydelig makt selv om hans rolle for det meste er formell; eksempelvis har presidenten mulighet til å nedlegge veto mot parlamentets beslutninger. I slike tilfeller er to tredjedels flertall nødvendig for at parlamentet skal kunne sette til side presidentens vedtak. Den mongolske grunnloven krever at presidenten må være en innfødt mongol, minst 45 år gammel og ha bodd i landet i de fem siste årene for å kunne bli valgt. Presidenten velges for fire år om gangen, og kan gjenvelges én gang.
=== Parlament og regjering ===
Mongolias har et enkamret parlamentarisk system. Parlamentet, kalt den store Khural (mongolsk: Улсын Их Хурал), består av 76 representanter og utgjør den lovgivende makt. Parlamentsmedlemmene blir valgt i enmannskretser for fire år om gangen. Representantene må være minst 25 år gamle. Parlamentet utpeker regjeringen, som igjen ledes av statsministeren. Nasjonalforsamlingen innehar således mye makt i Mongolia, ettersom presidentens rolle for det meste er formell og regjeringen er avhengig av parlamentets støtte. Den store Khural vedtar eller forkaster lovforslag som framsettes av regjeringen; endringer i grunnloven krever imidlertid to tredjedels flertall. Ved presidentvalg blir også presidentkandidatene foreslått av parlamentet. Parlamentets leder er rangert som nummer to i landets makthierarki, etter presidenten.
Regjeringen, som ledes av statsministeren, blir valgt for fire år om gangen. Den blir formelt utpekt av presidenten og må godkjennes av parlamentet. Regjeringen oppløses dersom statsministeren trekker seg, halvparten av regjeringsmedlemmene beslutter å trekke seg samtidig eller et mistillitsforslag går gjennom i nasjonalforsamlingen.
=== Administrativ inndeling ===
Mongolia er delt inn i aimager (provinser), som igjen er delt inn i 315 sum-er (distrikter). Hovedstaden Ulan Bator er administrert på egen hånd, kjent som en khot (kommune) med provinsstatus. De 21 aimagene er:
Arkhangai
Bayan-Ölgii
Bayankhongor
Bulgan
Darkhan-Uul
Dornod
Dornogovi
Dundgovi
Govi-Altai
Govisümber
Khentii
Khovd
Khövsgöl
Ömnögovi
Orkhon
Övörkhangai
Selenge
Sükhbaatar
Töv
Uvs
Zavkhan
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Mongolia har et positivt forhold og diplomatiske forbindelser til mange land, slik som USA, Russland, Nord- og Sør-Korea, Japan og Folkerepublikken Kina. Myndighetene i Mongolia har i sitt diplomatiske arbeid lagt vekt på å sikre handel og oppfordre utenlandske selskaper til å gjøre investeringer i landet. Landet er medlem av FN (siden 1961) og de fleste av FNs særorganisasjoner, inklusiv Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken. Mongolias førstegangstjeneste er på tolv måneder. I 2004 hadde hæren en personellstyrke på 7500, 370 stridsvogner og 580 ulike pansrede kjøretøy. Flyvåpenet har en personellstyrke på 800 og 11 væpnede helikoptre. I tillegg kommer en halvmilitær styrke på 7200 personer som omfatter grensevakter, indre sikkerhet og sivilforsvar. Mongolias militære materiell er produsert i Russland.
=== Rettsvesen ===
Grunnloven av 1992 krevde at det ble opprettet et uavhengig rettsråd (engelsk: General Council of Courts) som står for utnevnelsen av dommere (som deretter formelt blir valgt av parlamentet og presidenten), og som skal sikre deres rettigheter. Rådet består av blant annet høyesteretts formann, forfatningsdomstolens formann, justisministeren og påtalemyndighetenes leder. Landets rettsvesen består av høyesterett, aimag-retter (provinsretter), sum-retter (distriktsretter), retter i bydistrikter og spesialdomstoler. Høyesterett er Mongolias høyeste rettsinnstans, som på forespørsel kan vurdere alle beslutninger tatt av laverestående domstoler (unntatt spesialiserte rettsavgjørelser) og komme med offisielle tolkninger av alle lover, med unntak av grunnloven; grunnloven kan bare tolkes av en egen forfatningsdomstol.
=== Flagg og riksvåpen ===
Det mongolske flagget består av tre vertikale felter som alle er like brede. De to ytterste feltene er røde, mens det midterste er blått. Det røde feltet nærmest flaggstangen inneholder det såkalte soyombo-tegnet, som består av en flamme øverst, deretter sol og måne, trekant, rektangel, yin og yang samt rektangel og trekant helt nederst. I tiden med kommunistisk styre (1924–1992) var dessuten flagget belagt med en gyllen, femtakket stjerne over soyombo-tegnet. Dagens riksvåpen ble tatt i bruk etter kommunistregimets fall i 1992. Det er rundt og består av en bevinget hest i gull der soyombo-tegnet utgjør den midterste delen av hestens kropp. Hesten er tegnet på en blå bakgrunn omgitt av svastikaer.
=== Forhold til Norge ===
Det ble etablert diplomatiske forbindelser mellom Norge og Mongolia den 11. januar 1968. Det har tradisjonelt vært lite kontakt mellom Mongolia og Norge, men den har økt noe i de senere år; for eksempel besøkte kronprins Haakon Mongolia i november 2008 som goodwillambassadør for UNDP, FNs utviklingsprogram. Under kronprinsens besøk ble også 40-årsjubileet for Norge og Mongolias diplomatiske forbindelser markert. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har drevet bistandsrettet virksomhet i Mongolia siden 1994, og den samlede norske bistanden til Mongolia utgjorde 5,4 millioner kroner i 2007. Det bor i dag rundt 20 nordmenn i Mongolia, og de fleste av disse er knyttet til NLMs arbeid i landet. Mongolias ambassade i Brussel er sideakkreditert til Norge, og Norge er representert i Mongolia ved sin ambassade i Beijing (det finnes også et norsk, honorært generalkonsulat i Ulan Bator). Mongolia har vedtatt å etablere en ny ambassade i Stockholm med planlagt sideakkreditering til Norge og Danmark.
== Næringsliv ==
Selv om stadig flere bor i byene, er Mongolias økonomi fremdeles konsentrert rundt næringer som landbruk og gruvevirksomhet. Mongolia har store mineralressurser, og utvinning av kobber, kull, molybden, tinn, wolfram og gull utgjør en viktig del av landets industrielle produksjon. Landet er verdens tredje største produsent av flusspat. Mongolias harde kontinentalklima gjør at landbruket er sårbart overfor naturkatastrofer i form av ekstrem tørke og kulde. Landet består av lite dyrkbar mark, men til gjengjeld kan omtrent 80 % av arealet brukes som beitemark. Flertallet av befolkningen på landsbygda driver subsistenslandbruk i form av gjeting, og en typisk buskap består ofte av sauer, geiter, kveg, hester og kameler. Mongolia har et høyere antall husdyr per innbygger enn noe annet land i verden. Det blir også dyrket hvete, bygg, potet og andre grønnsaker foruten tomat, vannmelon og tindved; i tillegg kommer andre vekster som fôr til dyrene. I kommunistperioden var landbruket kollektivisert, men det har siden 1990-årene blitt privatisert.
Mongolias bruttonasjonalprodukt (BNP) var på totalt 5 milliarder dollar i 2008 ifølge estimater gjort av CIA World Factbook, mens landets BNP per innbygger ble estimert til 3 200 dollar. Selv om landets BNP har hatt en årlig vekst på omtrent 7,5 % siden 2002, sliter Mongolia fremdeles med handelsunderskudd. En massiv utenlandsgjeld til Russland på 11 milliarder dollar ble tilbakebetalt med 250 millioner dollar i 2004. Landet er fremdeles som utviklingsland å regne, og mottar utenlandsk bistand – både i form av økonomiske tilskudd og teknisk bistand – fra internasjonale organisasjoner som EU og Verdensbanken, samt fra enkeltland som Japan og USA. I 2006 var 32,2 % av befolkningen estimert til å leve under fattigdomsgrensen (mot 36,1 % i 2002-2003 og 35,6 % i 1998).
Primærnæringene står i 2008 for 18,8 % av Mongolias verdiskapning og gir arbeid til omtrent 34 % av Mongolias arbeidsdyktigge befolkning, ifølge CIA World Factbook. Sekundærnæringene utgjør med sine 38,5 % en betydelig del av Mongolias BNP, men sysselsetter imidlertid bare 5 % av arbeidsstokken. 42,7 % av Mongolias samlede verdiskapning skjer i tertiærnæringene, som også sysselsetter 61 % av befolkningen.
Gruvedrift har befestet seg som en av de viktigste næringene i landet ved at stadig flere russiske, kinesiske og kanadiske bedrifter etablerer seg i Mongolia. Landets industri er lokalisert særlig i de større byene Ulan Bator og Darhan, og baserer seg i hovedsak på foredling av råvarene fra mineralutvinningen og landbruket. Det finnes også bedrifter som driver kles- og tekstilproduksjon. Kull er foreløpig landets eneste kraftkilde som ikke må importeres, men vann- og vindkraftverk og oljeraffinerier er under utbygging. På landsbygda bruker man fremdeles tradisjonelle energikilder i form av ved, tørkede røtter og lignende.
I kommunisttiden (1924–1991) mottok Mongolia massiv økonomisk hjelp fra Sovjetunionen, og på sitt største utgjorde denne assistansen så mye som en tredjedel av Mongolias BNP. Denne hjelpen forsvant nærmest over natten som følge av Mongolias demokratisering og Sovjetunionens kollaps i begynnelsen 1990-årene, og det neste tiåret opplevde Mongolia sterk resesjon så vel som økonomisk vekst. Omfattende tørke både om sommeren og vinteren i 2001 og 2002 fikk store konsekvenser for landbruket og førte til ingen eller negativ vekst for landets BNP. Mongolia hadde en høy inflasjonsrate fram til 2008, da prisfall i varemarkedet sørget for å sende inflasjonsraten nedover. Samtidig begynte landet å merke følgene av den globale finanskrisen, noe som ga fallende råvarepriser, mindre statsinntekter og dermed kutt i bevilgningene over statsbudsjettet. Krisen har stoppet veksten i mange næringer, særlig de som ble drevet fram av investeringer fra utlandet.Landets viktigste handelspartnere er Kina og Russland, og Mongolias økonomi er sterkt påvirket av nabolandenes. I 2006 gikk 68,4 % av Mongolias eksport til Kina, mens 29,8 % av Mongolias samlede import kom fra Kina. Mongolia importerer omtrent 95 % av sine petroleumsprodukter og en betydelig andel elektrisitet fra Russland, noe som gjør landet sårbart overfor prisstigning. Den mongolske børsen, etablert i 1991 i Ulan Bator, er verdens minste børs målt etter markedskapitalisering. Mongolia er siden 1997 medlem av Verdens handelsorganisasjon, og har uttrykt ønske om økt deltakelse i handelen internt i Asia.
== Samfunn ==
Mongolias kultur og samfunnsliv er sterkt påvirket av mongolenes tradisjonelle nomadiske livsstil. Samtidig har også tibetansk – særlig gjennom den tibetanske buddhismen – og kinesisk kultur hatt stor betydning. I det 20. århundre fikk også russisk kultur stor betydning på grunn av Folkerepublikken Mongolias nære bånd til Sovjetunionen.
Kjærlighet til sitt opphav og hjemsted er viktige verdier i den mongolske kulturen, og er noe som går igjen i alt fra eldre litterære verk til dagens mongolske populærmusikk. Gjestfrihet er så viktig for livet på steppene, at det nesten er noe som tas for gitt. Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt, baatar, er vanlig i personnavn og opptrer dessuten i navnet på landets hovedstad Ulaanbaatar (også kalt Ulan Bator).
Ger er det mongolske ordet for jurt. Jurtene er en viktig del av mongolenes nasjonale identitet, og den dag i dag bort det fortsatt mange mongoler i disse tradisjonelle teltene. Ordet ger betyr også «hjem», og denne ordstammen gir dessuten opphav til en rekke andre ord. Et eksempel er gerlek, som betyr «å gifte seg».
=== Utdanning ===
Under kommuniststyret var utdanning et av de store satsingsområdene i Mongolia, og i denne perioden ble analfabetismen praktisk talt utryddet ved at det ble opprettet periodiske kostskoler for barn fra nomadiske familier. (I 2003 var 2 % av befolkningen i Mongolia analfabeter.) Siden demokratiseringen i 1992 har landets utdanningssystem beveget seg bort fra denne ordningen. Opplæring i og om Mongolias gamle tradisjoner står sentralt i utdanningssystemet, samtidig som påvirkning fra vestlige land har gjort seg gjeldende siden 1990-årene.
En tiårig obligatorisk skole har vært obligatorisk for alle barn mellom seks og 16 år, hvorav seks av dem er barneskole og fire år ungdomsskole. Den obligatoriske skolegangen er imidlertid blitt utvidet med to år for alle førsteklassinger fra og med skoleåret 2008-2009; det nye systemet vil således ikke være ferdig innført før skoleåret 2019–2020. Videre er det tilbud om opplæring i yrkesfag for ungdom i alderen 16-18 år. Det finnes i dag sju universiteter i Mongolia. Statsuniversitetet i Ulan Bator er landets største og eldste universitet (grunnlagt 1942), og hadde i 2006 cirka 12 000 immatrikulerte studenter.
=== Massemedia ===
Den mongolske pressen fikk i 1920-årene sterke band til Sovjetunionen gjennom Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP), da avisen Ünen («Sannhet»), som minnet mye om sovjetiske Pravda, ble etablert. Myndighetene hadde sterk kontroll over mediene fram til de demokratiske reformene i 1990-årene, og før dette var heller ikke uavhengige medier tillatt i Mongolia. Først i 1999 ble de statlig eide avisene privatisert.
Det samlede avisopplaget i Mongolia har i lengre tid vært fallende (134,1 millioner i 1990 mot 18,5 millioner i 2003), og i dag finnes det ingen regulære dagsaviser i landet. Det finnes seks riksdekkende aviser, og noen av dem kommer i mer enn 300 utgaver i året. I 2003 var avisen Ödriin Sonin landets største med et opplag på rundt 14 200. Foruten avisene finnes det et utall andre publikasjoner som kommer ut med ujevne mellomrom og med ulik hyppighet.
Det finnes ett statlig radiokringkastingsselskap (Mongolradio, grunnlagt 1934) og ett statlig fjernsynsselskap (Mongolteleviz, grunnlagt 1967). Mongolradio sender i tre kanaler (to på mongolsk og én på kasakhisk), mens Mongolteleviz sender i to kanaler. Imidlertid kan bare én tredjedel av landets innbyggere få inn den statlige TV-kanalen. Utenom disse statlige selskapene, finnes det en rekke private radio- og TV-stasjoner i landet. Det er dessuten planlagt at de to statlig eide radio- og fjernsynsselskapene skal privatiseres.
=== Helse ===
Siden 1990 har den forventede levealderen og spedbarnsdødeligheten i Mongolia henholdsvis steget og sunket jevnt, både som følge av sosiale endringer og forbedringer i helsevesenet. Det er likevel betydelige rom for forbedringer, særlig i grisgrendte strøk. Spedbarnsdødeligheten i Mongolia ligger på 4,3 %, mens forventet levealder for kvinner er på 70 år. Det tilsvarende tallet for menn er 65 år. Landets samlede fruktbarhetstall (SFT) er på 1,87.Landets helsevesen omfatter blant annet 17 spesialiserte sykehus, fire regionale diagnostikk- og behandlingssentre, ni distriktssykehus, 21 aimagsykehus og 323 sum-sykehus. I tillegg kommer 536 private sykehus. I 2002 fantes det 33273 helsearbeidere i landet, hvorav 6823 var leger. Det er 75,7 sykehussenger per 10 000 innbyggere i Mongolia.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Mongolenes hemmelige historie omtaler en sanglitteratur med bruk av trommer ved sammenkomster, sjamansangere og om diktersangeres politiske rolle. For eksempel ga Djengis Khan felespilleren Arghasun politiske oppdrag, og Arghun Khan sendte i 1289 en bard som sendebud til Filip den gode av Frankrike.
Instrumentalensembler har en viktig posisjon i mongolsk musikk; tidligere bare ved herskernes hoff, men senere også innen folkemusikken. Amankhuur (munnharpe), tomshu (tostrenget lutt), morin khuur (tostrenget fele), yatang (siter) og limbe (bambustverrfløyte) er noen eksempler på sentrale instrumenter i den mongolske musikken. Ellers domineres musikken av vokale former, blant annet lange episke viser og strofiske sanger som fremføres enten solistisk eller akkompagnert av fele. Overtonesang er en spesiell vokalteknikk hvor sangeren lager en dyp grunntone samtidig som han fremhever enkelte høye deltoner. Dette gjør at det oppstår en tostemmig effekt, ikke ulikt en munnharpe.
Strupesang er en viktig del av den mongolske musikk-kulturen og er særlig kjent blant tyrkisk-mongolske stammer i Atlaj og Sajanfjellene i det vestlige Mongolia.I det 20. århundre ble vestlig, klassisk musikk introdusert og blandet med tradisjonelle, mongolske elementer av enkelte komponister. Mot slutten av århundret har også moderne pop- og rock, foruten hiphop, blitt populært blant yngre musikere. Den mongolske populærmusikkscenen er for det meste konsentrert rundt hovedstaden Ulan Bator og er lite kjent utenfor landets grenser.
I 2016 ble det mongolsk metal/hardrock band The Hu dannet, de er ikke bare populære i Mongolia men også i vesten. De spiller tradisjonell mongolsk instrumentering, inkludert Morin khuur, Tovshuur og fremfører mongolsk strupesang, bandet musikkstil sin for "hunnu rock", hu inspirert av Hunnu, et gammelt mongolsk imperium, kjent som hunere i vestlig kultur. Noen av bandets tekster inkluderer gamle mongolske krigsrop og poesi.
=== Litteratur ===
Eldre mongolsk litteratur er for det meste religiøs (buddhistisk) litteratur oversatt fra tibetansk. Det betydeligste verket i den eldre mongolske litteraturen er imidlertid den historiske krønikeboken Mongolenes hemmelige historie. Det finnes en rekke slike historiske krøniker fra Mongolia, eksempelvis Altan Tobtsji og Sanngan Setsjen.
Den moderne mongolske litteraturen har vært under sterk kommunistisk innflytelse, men har også brukt motiver fra eldre tider. Sjangere som lyrikk, roman og drama står sterkt. Blant de viktigste forfatterne fra moderne tid finner man Dasjdordjijn Natsagdordsj (1906–1937), kjent for sine skuespill og dikt; Tsendijn Damdinsüren (1908–1986), som stod for en mengde litteraturhistoriske arbeider og oversettelser av klassiske verker, og T. Lodoidamba (1917–), kjent for sine romaner.
=== Kunst ===
Noen av de tidligste mongolske kunstuttrykkene er helleristninger og bronse- og kobbervåpen med framstillinger av dyr fra tidlig bronsealder. Det er også funnet steler i stein (utført i den skytiske dyrestilen) fra jernalderen. Under det tyrkiske khunatet (552–745) ble det laget gravmonumenter, menneskelignende steinskulpturer og steler i stein på skilpaddeformede fundamenter.
Mongolsk kunst har blitt sterkt påvirket av buddhismens viktige posisjon, og fra begynnelsen av 1200-tallet kan man se spor av indisk, kinesisk og tibetansk innflytelse. Den lamaistiske skulpturen nådde sitt kunstneriske høydepunkt på 1600- og 1700-tallet med mestere som Dzanabadzar (1635–1723).
I folkekunsten finnes det en rekke lokale mønstre utøfrt i tekstiler og metall. I det 20. århundre var den mongolske malerkunsten sterkt påvirket av sovjetisk kunst.
=== Idrett ===
Nadaam (mongolsk for «leker») er en type tradisjonelle festivaler som arrangeres i Mongolia om sommeren. Den største av festivalene arrangeres i Ulan Bator mellom den 11. og 13. juli hvert år. Lekene består av mongolsk bryting, bueskyting og ridning. Tradisjonelt har bare menn deltatt i konkurransene, men i senere år har også kvinner fått lov til å delta i bueskytingen og ridningen.
Tradisjonelle idretter som hesteridning og mongolsk bryting er veldig populære, men idretter som bordtennis, basketball og fotball blir stadig mer populære. Dessuten har flere mongolske brytere gjort suksess i japansk sumobryting. Naidangijn Tüvshinbajar tok Mongolias første olympiske gullmedalje noensinne da han vant mennenes hundrekilosklasse under lekene i Beijing i 2008. Flere mongolske kvinner har vært suksessrike i pistolskyting: Otrjadyn Gündegmaa vant en sølvmedalje under OL i 2008 og Munkhbayar Dorjsuren (som nå representerer Tyskland) er to ganger verdensmester og dobbel bronsemedaljevinner i OL (1992 og 2008).
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Uvs Nuur insjøen
Orchondalens kulturlandskap
Bergkunst i Altai
Burkhan Khaldun fjellet og det omkringliggende hellige landskapet
Landskap i DauriaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Den tradisjonelle og åndelige musikken utført på den mongolske hestehårsfiolinen Morin Khuur
2010 – Tradisjonell kunst fra Khöömei
2010 – Naadam, tradisjonell festival
2011 – Limbe fløytespill av folkesang, med sirkulær pust
2013 – Mongolske Ger
2014 – Knoke-bein skyting
2016 – Falkoneri
2017 – Den nomadiske livsstilen med tradisjonell praksis for å tilbe hellige stede
2019 – Tradisjonell hestemelk Airag i Khokhuur
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ray Hudson: Geographica – atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Könemann, 2004.
Michael Kohn: Mongolia. Lonely Planet, 2008. ISBN 9781741045789. (engelsk)
== Eksterne lenker ==
=== Norske ===
Mongolias konsulat i Oslo
Store norske leksikon om Mongolia
Norsk-mongolsk forening
(no) Statistikk og andre data om Mongolia i FN-sambandets nettsted Globalis.no
=== Engelske ===
Mongolia Open Governement
Mongolia Ministry of Foreign Affairs
Mongolian Tourist Board
Official Tourism Website of Mongolia
Travel to Mongolia
Natalia Rudaya, Pavel Tarasov, Nadezhda Dorofeyuk, Nadia Solovieva... Holocene environments and climate in the Mongolian Altai reconstructed from the Hoton-Nur pollen and diatom records: a step towards better understanding climate dynamics in Central Asia // Quaternary Science Reviews Arkivert 24. september 2011 hos Wayback Machine.
|
Folkerepublikken Mongolia (mongolsk: Бүгд Найрамдах Монгол Ард Улс) var en kommuniststat i Øst- og Sentral-Asia som eksisterte mellom 1924 og 1992. Mongolia var under det Mandsjuriske Qing-dynastiets kontroll helt til dynastiets kollaps i 1911, da Xinhairevolusjonen ledet til dets kollaps.
| 16,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tarator
|
2023-02-04
|
Tarator
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bulgarsk mat', 'Kategori:Matstubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Supper', 'Kategori:Tyrkisk mat', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Tarator (bulgarsk: таратор, makedonsk: таратор, таратур eller тартор og albansk: taratorë, Tyrkisk: Tarator) er en kald salatsuppe. Suppen er vanlig sommermat i mange balkanske kjøkken, blant annet i Bulgaria og Tyrkia.
Suppen er typisk lagd av yogurt, agurk, hvitløk, dill, matolje, og vann.
|
Tarator (bulgarsk: таратор, makedonsk: таратор, таратур eller тартор og albansk: taratorë, Tyrkisk: Tarator) er en kald salatsuppe. Suppen er vanlig sommermat i mange balkanske kjøkken, blant annet i Bulgaria og Tyrkia.
Suppen er typisk lagd av yogurt, agurk, hvitløk, dill, matolje, og vann.
|
Tarator (bulgarsk: таратор, makedonsk: таратор, таратур eller тартор og albansk: taratorë, Tyrkisk: Tarator) er en kald salatsuppe. Suppen er vanlig sommermat i mange balkanske kjøkken, blant annet i Bulgaria og Tyrkia.
| 16,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.