url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Roar_Pedersen
|
2023-02-04
|
Roar Pedersen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Roar Pedersen (født 19. mars 1964) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte for Bryne. Han ble cupmester med Bryne i 1987.
|
Roar Pedersen (født 19. mars 1964) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte for Bryne. Han ble cupmester med Bryne i 1987.
== Karriere som spiller ==
== Referanser ==
|
Roar Pedersen (født 19. mars 1964) er en tidligere norsk fotballspiller.
| 16,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_Fosse
|
2023-02-04
|
Tor Fosse
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Tor Fosse (født 8. februar 1966) er en norsk tidligere fotballspiller. Han tilbrakte sin fotballkarriere i Bryne. Han ble cupmester med Bryne i 1987. Posisjonen hans på banen var i forsvar.
|
Tor Fosse (født 8. februar 1966) er en norsk tidligere fotballspiller. Han tilbrakte sin fotballkarriere i Bryne. Han ble cupmester med Bryne i 1987. Posisjonen hans på banen var i forsvar.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tor Fosse – Transfermarkt
(no) Tor Fosse – Norges Fotballforbund
|
| klubb1 =
| 16,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lomonosovgruppen
|
2023-02-04
|
Lomonosovgruppen
|
['Kategori:155°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Lomonosovgruppen er en vulkangruppe sør på øya Paramusjir i Kurilene i Russland.
|
Lomonosovgruppen er en vulkangruppe sør på øya Paramusjir i Kurilene i Russland.
== Kilder ==
Lomonosovgruppen på Global Volcanism Program
|
Lomonosovgruppen er en vulkangruppe sør på øya Paramusjir i Kurilene i Russland.
| 16,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Screencast
|
2023-02-04
|
Screencast
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dataterminologi', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk']
|
En screencast er et opptak av skjermbildet på en datamaskin, publisert som en videofilm. En screencast, eller skjermvideo på norsk, brukes gjerne i sammenheng med programvareopplæring eller andre oppgaver relatert til bruk av datamaskin. Ordet screencast brukes både om selve filmen som produseres, og om publiseringskanalen.
|
En screencast er et opptak av skjermbildet på en datamaskin, publisert som en videofilm. En screencast, eller skjermvideo på norsk, brukes gjerne i sammenheng med programvareopplæring eller andre oppgaver relatert til bruk av datamaskin. Ordet screencast brukes både om selve filmen som produseres, og om publiseringskanalen.
== Kombinasjon av screencast og vidcast ==
Som en naturlig forlengelse av styrkene til både screencast-mediet og podcast-distribusjonen, finnes det i dag mange tilgjengelige vidcast-tjenester. Disse tilbyr i hovedsak programvareopplæring, mens vidcasten You Suck at Photoshop kombinerer programvareopplæring med humor.
== Bruk av screencast i undervisning ==
Det finnes mange forskjellige bruksområder for screencaster i undervisningen. Man kan for eksempel lage screencasts for å instruere i bruken av et bestemt nettsted, en eller flere typer dataprogrammer eller lignende. Bruken av slike screencaster kan for eksempel være at elevene sitter hjemme og utfører oppgaver i henhold til disse hjelpevideoene, eller at de brukes som en del av en differensiert undervisning.
== Eksempler på screencast ==
Nettsted for opplasting og deling av forskjellige screencaster, Screencasts.com
Opplæring i bruk av et nettsted ved opptak av skjermaktivitet. Video lagt ut åpent på Youtube
Nettsted med mange videoer for programvareopplæring (mest fri programvare)
MIT i USA har laget fine opplæringsvideoer i informasjonssøk i vitenskapelige databaser [1]
== Eksterne lenker ==
=== Programvare ===
BB Flashback Express Gratis i begrenset versjon
Jing Gratis i begrenset versjon
w:Camtasia Studio. Betalløsning
w:Adobe Captivate Betalløsning
Wink Gratis
Camstudio Gratis
Explain Everything Betalløsning for iPad
=== Ressurser ===
Diskusjonsside for pedagogisk bruk av screencast.
|
En screencast er et opptak av skjermbildet på en datamaskin, publisert som en videofilm. En screencast, eller skjermvideo på norsk, brukes gjerne i sammenheng med programvareopplæring eller andre oppgaver relatert til bruk av datamaskin.
| 16,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luzjinsundet
|
2023-02-04
|
Luzjinsundet
|
['Kategori:156°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-07', 'Kategori:Sund i Russland']
|
Luzjinsundet er et 15 km bredt sund mellom Antsiferov og Paramusjir i Kurilene i Russland.
Gymnelus soldatovi (ålekvabbe) finnes her på dyp ned til 100 meter.
|
Luzjinsundet er et 15 km bredt sund mellom Antsiferov og Paramusjir i Kurilene i Russland.
Gymnelus soldatovi (ålekvabbe) finnes her på dyp ned til 100 meter.
== Referanser ==
|
Luzjinsundet er et 15 km bredt sund mellom Antsiferov og Paramusjir i Kurilene i Russland.
| 16,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engler_%26_demoner_(film)
|
2023-02-04
|
Engler & demoner (film)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dan Brown', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 2009', 'Kategori:Filmer lagt til Roma', 'Kategori:Filmer lagt til Sveits', 'Kategori:Filmer regissert av Ron Howard', 'Kategori:Mysteryfilmer fra USA', 'Kategori:Oppfølgerfilmer', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA', 'Kategori:Vatikanstaten']
|
Engler & demoner (originaltittel: Angels & Demons) er en amerikansk mysteri-thriller fra 2009 regissert av Ron Howard. Manus er basert på Dan Browns roman med samme navn og er oppfølgeren til Da Vinci-koden, som også ble regissert av Ron Howard. Også i denne spilles hovedrollen av Tom Hanks, mens andre sentrale roller spilles av Ewan McGregor, Ayelet Zurer og Stellan Skarsgård.
Filmen ble relativt dårlig mottatt av kritikerne, men ble en forholdsvis stor publikumssuksess.
Den ble etterfulgt av Inferno (2016).
|
Engler & demoner (originaltittel: Angels & Demons) er en amerikansk mysteri-thriller fra 2009 regissert av Ron Howard. Manus er basert på Dan Browns roman med samme navn og er oppfølgeren til Da Vinci-koden, som også ble regissert av Ron Howard. Også i denne spilles hovedrollen av Tom Hanks, mens andre sentrale roller spilles av Ewan McGregor, Ayelet Zurer og Stellan Skarsgård.
Filmen ble relativt dårlig mottatt av kritikerne, men ble en forholdsvis stor publikumssuksess.
Den ble etterfulgt av Inferno (2016).
== Handling ==
En amerikansk professor og ekspert på kunst, symboler og religion Robert Langdon blir hentet fra hjembyen Boston til atomkjerneforskningsanlegget CERN i Genève av toppsjefen Maximilian Richter for å bistå ved etterforskningen av et mord av fysikeren og presten Silvano. Det viser seg at Silvano har jobbet hemmelig med fremstilling av antimaterie, det ultimate «sprengstoff» som er over 100 ganger kraftigere enn en hydrogenbombe, og har produsert en farlig stor mengde av dette, «en hel dråpe».
Antimaterien blir stjålet og en representant fra det arkaiske nettverket av vitenskapsmenn kalt Illuminati truer i en telefonsamtale med å bruke stoffet til å legge Vatikanstaten i ruiner som hevn for flere hundre år gamle overgrep fra den katolske kirke mot en rekke vitenskapsmenn. Samtidig foregår det et konklave for valg av ny pave og de fire mest aktuelle kandidatene er blitt bortført av Illuminati. Det haster med å finne antimaterien ettersom den er sikret i en beholder som bare har strømforsyning for et døgn. Når tiden er ute vil den annihilere i en voldsom eksplosjon.
Langdon drar sammen med den dreptes datter og assistent Vittoria Vetra til Roma og får av kammerherre Patrick McKenna, den avdøde pavens nærmeste, slippe til i Vatikanets arkiv på leting etter en veiviser langs illuminasjonsveien, som Langdon mener vil føre dem til de bortkomne kardinalene. Veiviseren, som er et dikt og en rebus, ble brukt i gammel tid av en gruppe vitenskapsmenn som ville drive sine virksomhet fri fra Vatikanets overvåkning. Veiviseren blir funnet etter intens leting og en desperat kamp mot tiden starter fra kirke til kirke gjennom Roma i forsøket på å redde kardinalene.
== Om filmen ==
=== Anmelderne ===
Filmen ble relativt dårlig mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den kun har fått 37% på Rotten Tomatoes og 48% på Metacritic. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3 av 4 stjerner.Anmelderen i VG gav den terningkast fem, NRKs Filmpolitiet og God Kveld Norge terningkast fire, Dagbladet terningkast tre og Aftenposten terningkast to. Aftenpostens Per Haddal beskrev den som en «sjarmløs mølje» og skrev videre at «Engler og demoner fører seg som zombier, i en påkostet, men livløs filmatisering som ender i en mølje».
=== Økonomi og popularitet ===
Filmen innbrakte 485,9 millioner dollar på verdensbasis, hvorav 133,3 millioner i USA. Den ble den niende mest innbringende filmen på verdensbasis i 2009 og 22de mest innbringende i USA.Produksjonskostnadene var på 150 millioner dollar.Det må også nevnes at den innbrakte 34,8 millioner dollar på DVD-salg i USA i løpet av de første syv ukene (Blu-ray ikke inkludert).Den innbrakte 27 millioner kroner på norske kinoer.
=== Innspilling ===
Filmopptakene ble gjort i Roma, Italia og Sony Pictures Studios i Culver City, California.
== Rollebesetning ==
Tom Hanks ... Robert Langdon
Ayelet Zurer ... Vittoria Vetra
Ewan McGregor ... Patrick McKenna (Carlo Ventresca i boken)
Stellan Skarsgård ... Commander Maximilian Richter
Pierfrancesco Favino ... Inspektør Ernesto Olivetti
David Pasquesi ... Claudio Vincenzi
Nikolaj Lie Kaas ... Mr. Gray
Armin Mueller-Stahl ... Kardinal Strauss
Thure Lindhardt ... Lieutenant Chartrand, offiser i Sveitsergarden
Marc Fiorini ... Aldo Cardinal Baggia
Elya Baskin ... Kardinal Petrov
Pasquale Cassalia ... Reporter for RAI
Auguste Fredrik ... Sveritisk vakt
Endre Hules ... Forsker ve d CERN
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Engler & demoner på Internet Movie Database
(no) Engler & demoner hos Filmfront
(sv) Engler & demoner i Svensk Filmdatabas
(da) Engler & demoner i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Engler & demoner på Allociné
(nl) Engler & demoner på MovieMeter
(en) Engler & demoner på AllMovie
(en) Engler & demoner på Turner Classic Movies
(en) Engler & demoner på Rotten Tomatoes
(en) Engler & demoner på Metacritic
(no) Engler & demoner hos Filmweb
|
| musikk = Hans Zimmer
| 16,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paal_Fjeldstad
|
2023-02-04
|
Paal Fjeldstad
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Paal Fjeldstad (født 11. februar 1962) er en tidligere norsk fotballspiller. Han tilbrakte sin fotballkarriere i Brann og Bryne. Han ble cupmester med Bryne i 1987.
|
Paal Fjeldstad (født 11. februar 1962) er en tidligere norsk fotballspiller. Han tilbrakte sin fotballkarriere i Brann og Bryne. Han ble cupmester med Bryne i 1987.
== Karriere som spiller ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paal Fjeldstad – Transfermarkt
(no) Paal Fjeldstad – Norges Fotballforbund
|
Paal Fjeldstad (født 11. februar 1962) er en tidligere norsk fotballspiller.
| 16,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Usbekistans_riksv%C3%A5pen
|
2023-02-04
|
Usbekistans riksvåpen
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Riksvåpen', 'Kategori:Usbekistan']
|
Usbekistans riksvåpen ble antatt i sin nåværende utforming 2. juli 1992. Våpenets sentralmotiv er den mytiske fuglen Semurg foran et landskap og en oppadstigende sol. Semurgen symboliserer gjenfødelse. I landskapet inngår blå fjell, grønne daler og to sølv elver, Amu Darya and Syr Darya.
Riksvåpenet har mange elementer hentet fra det tidligere Usbekisk SSRs riksvåpen. Den kommunistiske røde stjerne øverst er byttet ut med de islamske symbolene Rub el Hizb (۞) med månesigd og stjerne. Omkring våpenet er aksene av hvete og bomull beholdt. Omkring plantene er det et banner i nasjonalfargene blått, hvitt og grønt med teksten O'ZBEKISTON eller Узбекистон, landets navn på usbekisk.
|
Usbekistans riksvåpen ble antatt i sin nåværende utforming 2. juli 1992. Våpenets sentralmotiv er den mytiske fuglen Semurg foran et landskap og en oppadstigende sol. Semurgen symboliserer gjenfødelse. I landskapet inngår blå fjell, grønne daler og to sølv elver, Amu Darya and Syr Darya.
Riksvåpenet har mange elementer hentet fra det tidligere Usbekisk SSRs riksvåpen. Den kommunistiske røde stjerne øverst er byttet ut med de islamske symbolene Rub el Hizb (۞) med månesigd og stjerne. Omkring våpenet er aksene av hvete og bomull beholdt. Omkring plantene er det et banner i nasjonalfargene blått, hvitt og grønt med teksten O'ZBEKISTON eller Узбекистон, landets navn på usbekisk.
|
Usbekistans riksvåpen ble antatt i sin nåværende utforming 2. juli 1992.
| 16,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarne_Lodden
|
2023-02-04
|
Bjarne Lodden
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Bjarne Lodden (født 30. september 1966) er en tidligere norsk fotballspiller. Han tilbrakte fotballkarrieren sin i Bryne. Han ble cupmester med Bryne i 1987. Han er nå styremedlem i Bryne FK.
|
Bjarne Lodden (født 30. september 1966) er en tidligere norsk fotballspiller. Han tilbrakte fotballkarrieren sin i Bryne. Han ble cupmester med Bryne i 1987. Han er nå styremedlem i Bryne FK.
== Karriere som spiller ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bjarne Lodden – Transfermarkt
|
Bjarne Lodden (født 30. september 1966) er en tidligere norsk fotballspiller.
| 16,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oppt%C3%B8yer
|
2023-02-04
|
Opptøyer
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Opptøyer']
|
Opptøyer, eller oppløp, er voldsomheter i en menneskemengde, ofte rettet mot myndigheter eller konkrete hendelser.Opptøyer kan føre til materielle skader og ved noen tilfeller skader på mennesker og dødsfall. Deltakere i opptøyer er ofte uorganiserte, og de kan virke som kaotiske grupper preget av flokkmentalitet. Forskning tyder likevel på at opptøyer ikke er irrasjonelle, men følger omvendte sosiale normer.
|
Opptøyer, eller oppløp, er voldsomheter i en menneskemengde, ofte rettet mot myndigheter eller konkrete hendelser.Opptøyer kan føre til materielle skader og ved noen tilfeller skader på mennesker og dødsfall. Deltakere i opptøyer er ofte uorganiserte, og de kan virke som kaotiske grupper preget av flokkmentalitet. Forskning tyder likevel på at opptøyer ikke er irrasjonelle, men følger omvendte sosiale normer.
== Bilder ==
== Se også ==
Politisk demonstrasjon
Oppvigleri
Opprør
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Riots – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Opptøyer, eller oppløp, er voldsomheter i en menneskemengde, ofte rettet mot myndigheter eller konkrete hendelser.
| 16,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%9E%C3%B3risvatn
|
2023-02-04
|
Þórisvatn
|
['Kategori:18°V', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det islandske høylandet', 'Kategori:Innsjøer på Island', 'Kategori:Reservoarer på Island', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Þórisvatn er den største innsjøen på Island og ligger lengst sør på hovedveien Sprengisandur på Det islandske høylandet.
Innsjøen er et magasin med et areal på omtrent 88 km² og er 109 meter dyp. Den samler opp vannet fra elven Þjórsá, som kommer ned fra isbreen Hofsjökull og Þjórsá bringer også overvann videre. Vann fra reservoaret blir nyttet til produksjon av elektrisitet. Som de fleste islandske innsjøene, som stort sett er bresjøer eller vulkanske innsjøer, har den en sterk grønnfarge.
|
Þórisvatn er den største innsjøen på Island og ligger lengst sør på hovedveien Sprengisandur på Det islandske høylandet.
Innsjøen er et magasin med et areal på omtrent 88 km² og er 109 meter dyp. Den samler opp vannet fra elven Þjórsá, som kommer ned fra isbreen Hofsjökull og Þjórsá bringer også overvann videre. Vann fra reservoaret blir nyttet til produksjon av elektrisitet. Som de fleste islandske innsjøene, som stort sett er bresjøer eller vulkanske innsjøer, har den en sterk grønnfarge.
== Se også ==
Innsjøer på Island
Islands geografi
== Eksterne lenker ==
Bilder
|
Þórisvatn er den største innsjøen på Island og ligger lengst sør på hovedveien Sprengisandur på Det islandske høylandet.
| 16,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Madsen_(fotballspiller)
|
2023-02-04
|
Jan Madsen (fotballspiller)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for Moss FK', 'Kategori:Fotballspillere for Strømsgodset TF', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer']
|
Jan Madsen (født 9. januar 1965) er en norsk tidligere fotballspiller. Han tilbrakte sin fotballkarriere i Bryne,Strømsgodset og Moss. Han ble cupmester med Bryne i 1987. Fikk også med seg gutte-, junior-, ungdoms- og A-landskamper for Norge før han måtte legge opp på toppnivå, grunnet skader allerede som 26-åring.
|
Jan Madsen (født 9. januar 1965) er en norsk tidligere fotballspiller. Han tilbrakte sin fotballkarriere i Bryne,Strømsgodset og Moss. Han ble cupmester med Bryne i 1987. Fikk også med seg gutte-, junior-, ungdoms- og A-landskamper for Norge før han måtte legge opp på toppnivå, grunnet skader allerede som 26-åring.
== Karriere som spiller ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Madsen – Transfermarkt
(en) Jan Madsen – WorldFootball.net
(en) Jan Madsen – EU-Football.info
(no) Jan Madsen – Norges Fotballforbund
|
1979
| 16,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Digitale_skiller
|
2023-02-04
|
Digitale skiller
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Datakultur', 'Kategori:Digital kompetanse', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-12', 'Kategori:Sosialfilosofi']
|
Digitale skiller primært viser til de sosiale og økonomiske forskjeller som endrer seg eller øker som følge av at forskjellige grupper i samfunn får ulik tilgang til teknologi.
|
Digitale skiller primært viser til de sosiale og økonomiske forskjeller som endrer seg eller øker som følge av at forskjellige grupper i samfunn får ulik tilgang til teknologi.
== Uenighet om innholdet i begrepet ==
Det ser ut til å være en del ganske forskjellige oppfatninger om hvordan man skal definere «Digitale skiller». Utgangspunktet her er at vi forsøker å definere digitale skiller i forbindelse med skolen. En mer teknisk definisjon av begrepet vil fokusere på forskjeller i tilgang til datamaskinutstyr, programvare og Internett mellom skoler. Kanskje vil man også vurdere forskjeller i tilgangen til utstyr hjemme.
I stadig større grad er man imidlertid blitt opptatt av at begrepet digitale skiller primært bør vise til de sosiale og økonomiske forskjeller som endrer seg eller øker som følge av at ulike grupper i skolen får større tilgang til teknologi. Da vil ikke definisjonen være forankret i forskjeller i teknologisk tilgang, men i sosial og økonomisk ulikhet. Frønes mener for eksempel at aktørenes brukskompetanse og læringsbetingelser er avgjørende. Hvis man bare måler teknologitilgang vil bedre bredbåndsutbygging bety mindre ulikhet, men den sosiale ulikheten vil kunne øke dersom man måler hvordan forbedret tilgang påvirker de IKT-baserte læringsaktivitetene. Tilgang kan ikke oppfattes som et ”enten/eller”, men heller som et sett av faktorer som må forstås i sammenheng (Frønes 2002: 31-32,37). Hvis man gjennomfører eksamen på PC vil for eksempel elever som har brukt data lite hjemme skrive vesentlig saktere på tastatur. Dermed vil de har dårligere forutsetninger for å gjøre det bra på prøvene hvis ikke de er vant med å skrive på PC i skoletiden. Castells mener også at bruk av Internett i undervisningen potensielt kan bidra til å forsterke eksisterende sosiale forskjeller. Hvis elevens evne til å behandle informasjon fra Internett blir viktig i undervisningen, vil barn fra familier uten datamaskiner kunne havne ennå lenger etter klassekamerater med datamaskiner hjemme. Disse elevene har utviklet større evne til informasjonsbehandling takket være et velutdannet hjemmemiljø. Uten korrigerende tiltak vil internettanvendelse i skolen kunne bidra til å forsterke eksisterende sosiale forskjeller med røtter i klasse, utdanning, og etnisitet (Castells 2002: 262-263).
ITU har vært opptatt av at digitale skiller primært bør vise til forskjeller i digital kompetanse. Ifølge ITU (Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning) er det nå i skolen et mål om at alle elever skal være digitalt kompetente. Slik situasjonen er i dag i skolen kan ikke de nye kravene til bruk av digitale verktøy i Kunnskapsløftet realiseres (Erstad med flere 2005).
== Dagens situasjon i Norge angående digitale skiller (beskrivelse) ==
Sentrale instanser ønsker at alle elever skal få hver sin PC i skolen (ITU) Noen lærerutdanninger (Høgskolen i Østfold) og fylkeskommuner (Tromsø) tilbyr 1 PC til hver elev.
Her vil vi si litt mer om tilgangen på utstyr og programmer i skolen. Det har vært gjennomført gjentakende undersøkelser ved konsulentfirmaet Steinar Østerby på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Undersøkelsen er en gjennomgang av den norske skolens utstyrs- og driftsituasjon. Dataene i undersøkelsen er basert på informasjon fra grunnskolens informasjonssystem på Internett (GSI). Undersøkelsen ble gjort i 2005 og gjentatt i 2007 (Utdanningsdirektoratet,2007). Undersøkelsene viser en tendens til en større dekning av maskiner per elev i skolen. De siste to år har det, på landsbasis, i grunnskolen gått fra 6,5 i 2005 til 4,7 i 2007 elever per maskin. Sammenligner vi med 2003, var tettheten i grunnskolen på 7.8 elev per maskin (Utdanningsdirektoratet,2007). Her er det jevnt over blitt en klar forbedring, men det er ikke godt nok enda. Hvis tendensen til denne forbedringen vedvarer vil vi i løpet av svært få år ha en dekning på opp i mot 100 %. Variasjon mellom kommuner i maskintett har vært, og vil høyst sannsynlig fortsatt forekomme. Det som har vært tendensen er at mindre kommuner har en høyere maskintetthet en de større kommunene, men de større har en bedre Internett dekning og bedre eller høyere oppkoblingshastighet på sine nettverk. Maskiner koblet opp mot Internett i grunnskolen, var i 2007 over 90 %. Skolene hadde i 2007 økt resursbruken innen IKT med 25 % siden 2005. Disse resursene utgjorde, i grunnskolen som helhet, 626 årsverk da denne undersøkelsen ble gjennomført. Skolene i de små kommunene har satt av mer resurser til bruk, men som en følge av større maskintetthet, blir resursbruken per maskin lavere (Utdanningsdirektoratet,2007).
Bruken av digitale læringsplattformer(LMS) økte i perioden 2005 – 2007 med 41 %. Av ungdomsskolene fotalte over 80 % at de brukte LMS av en eller annen type. På landsbasis har dette økt fra 17 % i 2005 til 58 % i 2007, så her ser vi en klar positiv utvikling i bruken av LMS. Noen eksempler av LMS er Classfronter, It's learning og First class. Undersøkelsen spør kun etter om det brukes LMS og ikke hvilke LMS’er som brukes. Sammenligner vi med den videregående skolen, sier undersøkelsen at det er en mer innarbeidet bruk av LMS. 98 % av videregående skolene bruker ett eller flere av disse systemene. To LMS’er som dominerer i bruk, og brukes i 90 % av skolene, er It’s learning eller Classfronter.
Digitale skiller forårsaket av økonomiske og sosiale forskjeller: En undersøkelse publisert av ITU nr4 Digitale skiller (Ottestad,2005), viser at 94 % av husstandene med skolebarn, har tilgang på datamaskin i hjemmet. Et annet interessant funn er at barn med minoritetsbakgrunn har 84 % av elevene datamaskin hjemme. Blant de majoritetsspråklige har hele 84 % tilgang til internett, men det er bare 69 % av minoritetsspråklige barn som har tilgang til internett. Barn av foreldre med høyere utdanning har en mer variert bruk av IKT, og et hyppigere bruk av internett og e- post, sammenlignet med barn av foreldre med en lavere utdannelse. Fars utdanning har også større utslag enn mors utdanning når man ser på bruken av IKT blant barna. Undersøkelsen Ung i Norge (Ottestad,2005), viser at det er en betydelig forskjell på skoleprestasjoner for de som har tilgang til Internett hjemme og de som ikke har tilgang. Videre viser undersøkelsen at minoritetselever også har et større utbytte av datamaskin med internettilgang en de majoritetsspråklige elevene. Som nevnt tidligere, så har bruken og tilgangen på datautstyr og internettilgang ikke nødvendigvis noe med den økonomiske situasjonen i hjemmet å gjøre, men mulig er den kulturelle kapitalen i hjemmene som har innvirkning på dette. Tilgangen på Internett og data i Norge, sammenlignet med andre land er god, også i skolen. Derimot er bruken av utstyret i skolen, ikke kommet så langt som man det man skulle ha håpe på.
ITU Skriver i sin artikkel ”Digital skole hver dag” (Søby, 2005) at skolen som institusjon i samfunnet må følge utviklingen som skjer ved den kulturelle og samfunnsmessige endringen, og søke sin legitimitet ut i fra dette. Dette innebærer også utfordringene skolene i Norge har ved digitale skiller seg i mellom. Den digitale sosiale kulturen i skolene har fortsatt store forskjeller. Mange av skolene i 2005 hadde ifølge ITU (Søby, 2005), kommet godt i gang med den pedagogiske bruken av de digitale verktøyene, mens andre skoler ikke hadde kommet i gang med denne oppgaven enda. Det har nok skjedd forbedringer siden 2005, men mange skoler har nok fortsatt et stykke å gå, før de er oppe i det ønskede nivået. Mulig et av problemene er at det ikke finnes noen faste retningslinjer eller normer for hvilket utstyr, internettlinje og programmer skolene bør ha. Dette kan videre føre til at skoler prioriterer annerledes uten at de blir stilt ansvarlig for dette, og da skaper enda større digitale skiller (Søby, 2005). Igjen vil mangelen på normer føre til at den digitale utviklingen og kompetansen forsinkes for elevene. For lærere vil dette også føre til forsinket pedagogisk bruk av IKT i undervisningen. Kunnskapsløftet har klare mål for hva elevers kompetansemål er. Skolers prioriteringer kan føre til at elevene ikke har den kompetansen som er beskrevet i kunnskapsløftet, når de går ut av grunnskolen eller har overgang til ungdomsskolen eller videregående (Søby, 2005).
== Dagens situasjon internasjonalt angående digitale skiller ==
== Utfordringene ved digitale skiller ==
Hvis digitale skiller bygger på forskjeller i digital kompetanse så bør man også klare å måle ulikheter i denne kompetanseformen. I ITU Monitor (Kløvestad og Kristiansen 2004 og Erstad med flere 2005) forsøker man på dette. Hovedproblemet med denne type undersøkelser er imidlertid at de ikke kommer klart frem hvilke læringsaktiviteter eller kompetanseform som er mest verdifull. Dette ser vi når for eksempel ”avanserte anvendelsesområder” først og fremst blir relatert til bruk av avansert programvare som videoredigering osv. Likeledes blir skriving i et tekstbehandlingsprogram definert som en enkel IKT-aktivitet, men dette kan jo godt være en avansert læringsaktivitet. Hovedproblemet er at IKT-bruken er adskilt fra læringsaktiviteten i målingen. Dermed får man ikke noe godt inntrykk av den pedagogiske og faglige bruken av IKT som det er mest interessant å vite noe om. Slik risikerer man å relativisere teknologibruken og gjøre den ensidig positiv.
De lærere som primært kobler digitale skiller til sosial ulikhet vil kunne la være å bruke datamaskiner for å skape mest mulig «rettferdige» læringsvilkår for sine elever. Prinsipielt sett vil bruk av datamaskinen i skolen bare bli rettferdig når alle elever har like god tilgang til utstyret både på skolen og hjemme. En slik likhetstenkning legger et press mot at alle elever bør ha tilgang til maskiner i skolen (og helst hjemme i tillegg) eller så må man la være å bruke datamaskin. Med den store satsningen på bærbare maskiner ser man nå at man begynner å tilrettelegge for daglig tilgang. En problemstilling blir da om skolen kan kompensere for at noen elever i liten grad har tilgang til eller bruker PC hjemme. Man kunne tenke seg at man hadde en ambisjon om å bringe alle elevene opp til en viss minimumskompetanse uavhengig om det bidrar til å forsterke forskjellene mellom elevene eller ikke. En annen tendens vi ser er at elever som ikke har maskiner hjemme får tilbud om å bruke maskiner på skolen når skoledagen er over (eksempel på skole) (Baltzersen 2007).
Man kan allikevel spørre seg om det blir utopisk å tro at man skal klare å utjevne de digitale skillene helt. Noen elever vil alltid være flinkere enn andre til å bruke data. Alle elever bør imidlertid få opplæring i relevant programvare de skal bruke i undervisningen. De datakyndige vil kunne ha enda større fordeler hvis det ikke blir gitt tilstrekkelig opplæring. Det er også interessant at de som er mest datakyndige ikke nødvendigvis er de som er mest faglig flinke (Schofield og Davidson 2003). Mer bruk av datamaskiner i undervisningen vil derfor kunne bidra til å synliggjøre flere ulike former for kompetanse i klassen.
Det er også vanskelig og unngå å tenke samfunnsøkonomi og oppfatninger som en utfordring i denne sammenheng. Media forteller stadig om nedskjæringer og kutt til skoleverket, samt problematikken og urettferdigheten ved at elever bør ha egne pc’r hjemme for å imøtekomme krav om bruk av digitale verktøy i undervisningen. Det vil her meget mulig bli et digitalt klasseskille på grunn av privatøkonomien i de norske hjem er av stor variasjon. Videre skrives det om hvor viktig det er å innføre digital kompetanse blant elever på alle skoler innen alle fagfelt. Det er også legt storvekt på dette i læreplanene, lagt frem av (departementet). Enkelte vil nok oppfatte det at alle har datautstyr hjemme, selv om sannheten fortsatt er at dette ikke helt er tilfellet. Utsagn som: «Alle som er interessert har hjemme PC, og de som ikke har det er ikke interessert i å delta i den digitale verden». eller «En ny PC koster da ikke noe, nesten.» Dette er utsagn som faktisk eksisterer blant nordmenn, og da kan vi klart se at det må bli klasseskiller med disse tanker og holdninger.
En del av de som jobber innenfor den norske skolen, opplever sannsynlig bruk av digitale verktøy som en større belastning. Med dette tenker vi på den arbeidsmengde og tilgjengelig tid, samt tilgangen til midler og utstyr for å gjennomføre undervisning. Med begrenset tilgjengelig tid og utstyr kan det være vanskelig å gjennomføre undervisning på en slik måte at det er i tråd med de krav som er beskrevet i kunnskapsløftet. Bakgrunnen for dette kan være at de er usikre på bruk av programmer, og hvordan de tilrettelegger dette i undervisningen. I tillegg til dette kan det være tilliten til det digitale utstyret. Det er jo slik at for eksempel datamaskiner av og til ”krasjer”, og dette kan i en undervisning spolere mye av den planlagte timen. Et annet moment er lærernes tekniske kunnskaper om å reparere problemene som oppstår. Ofte er dette for noen en enkel software konflikt, men det kan virke skremmende å prøve å gjøre noe med det, når feilen dukker opp. Det vil også bruke av den tiden som skulle ha vært brukt til undervisning. Elever kan bli, som en følge av problemet, urolige og dette blir en tilleggsbelasting for den som skal håndtere både digitale verktøy og elevenes fokus i timen. Det man kan erfare som en følge av disse problemene er at lærere ikke tar i bruk digitalt utstyr, fordi de ikke har tillit til at det fungerer. En annen tilnærmet lik situasjon er når elever skal arbeide på egne eller skolens maskiner. Det kan også oppstå problemer, slik at elevene ikke får arbeidet med det de skal når det blir feil på utstyret. Dette er et til tider stort uro moment for den enkelte elev. Arbeidet som skulle vært gjort blir utsatt og fører til forargelse og tap av fokus på arbeidsoppgaven. Som et resultat av disse temaene, velger kanskje mange lærere å la digitale verktøy være utelatt i undervisningstiden. Det de da kan gjøre er at de tar utskrifter, som deles ut til elevene. Slike historier kan vi høre fra en del skoler og vil medføre digitale skiller mellom skoleklasser og lærere ved den samme skolen.
Hvordan kan vi se for oss den fremtidige kvaliteten i undervisningen opprettholdes og utbedres med de midler som tilføres skoleverket.(mer om dette)
Faren ved å godta elevenes kunnskapsforskjeller, er at dette da mulig kan fungere som hvilepute for den videre læringen. Det vi her legger i begrepet ”hvilepute” er at de som da skal legge til rette for undervisning, og utjevning av digitale skiller, slår seg til ro med at det alltid vil være kunnskapsforskjeller blant elevene. Med bakgrunn av dette vil man muligens ikke vektlegge, den gode tanke om læring og utvikling for alle, nok for å tilrettelegge for at elevenes kunnskaper heves til et ønsket nivå, fordi man da har slått seg til ro med at det ikke er mulig at alle elevene kan bli like flinke i bruk av digitale verktøy. Et annet bilde av hvileputen kan være at enkelte lærere fraskriver seg ansvaret for elevenes digitale kunnskapsutvikling. Dette kan begrunnes med at på grunn av skolens digitale utstyr er det ikke noe de kan gjøre. Det digitale utstyret er ikke tilstrekkelig godt nok, eller at det er mangel på tilgang til dette. Holdningene lærerne kan være i fare for å ha, vil derfor få følger for elevenes utvikling og bidra til å skape digitale skiller.
== Litteratur ==
Baltzersen, Rolf K (2007). IKT – mirakelkur eller tynn suppe? En kritisk analyse av sentrale teknologibegreper innenfor skolefeltet Halden: Høgskolen i Østfold (HiØ. Rapport. 2007:9) Rapport (lesedato 270807)
Castells, Manuel (2002). Internetgalaxen: Reflektioner om Internet, Ekonomi og Samhälle. Sverige : Daidalos
Erstad, O., Kløvestad, V., Kristiansen, T. & M. Søby (2005). ITU Monitor 2005. På vei mot digital kompetanse i grunnopplæringen. Oslo: Universitetsforlaget.
Frønes, Ivar (2002). Digitale skiller: utfordringer og strategier. Bergen : Fagbokforlaget.
Kløvstad, V. & T. Kristiansen (2004): Skolens digitale tilstand 2003. Oslo: Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning.
Schofield, J. & A. L. Davidson (2003). The Impact of Internet Use on Relationships Between Teachers and Students. I: Mind, Culture and Activity, vol. 10, nr. 1, s.62-79
Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning, 2005, Morten Søby, https://web.archive.org/web/20070412075157/http://www.itu.no/filearchive/Digital_skole_hver_dag.pdf, 30.03-2008
Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning,2005, Red. Geir Ottestad, http://www.itu.no/filearchive/nr4_Digitale_skiller.pdf, 30.03-2008
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, 2004, Leila Torgersen, https://web.archive.org/web/20070529161011/http://www.nova.no/index.gan?id=1731&subid=0&longFormat=1, 30.03-2008
Utdanningsdirektoratet,2007, https://web.archive.org/web/20071017140705/http://www.udir.no/upload/Satsningsomraader/digital_kompetanse/Utstyrs-og_driftssituasjonen_i_grunnopplaringen_06-07.pdf, 30.03-2008
== Fotnoter ==
|
Digitale skiller primært viser til de sosiale og økonomiske forskjeller som endrer seg eller øker som følge av at forskjellige grupper i samfunn får ulik tilgang til teknologi.
| 16,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Makanrusji
|
2023-02-04
|
Makanrusji
|
['Kategori:154°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kurland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Makanrusji er en liten øy i den nordlige delen av Kurilene i Russland og består av en sovende eller utdødd stratovulkan som stiger 1169 meter over havet. Makanrusji ligger 28 km fra Onekotan og mellom de ligger Det fjerde Kurilsundet. Makanrusji ligger derfor bak den nåværende aktive vulkanbuen i Kurilene.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast i Russland.
|
Makanrusji er en liten øy i den nordlige delen av Kurilene i Russland og består av en sovende eller utdødd stratovulkan som stiger 1169 meter over havet. Makanrusji ligger 28 km fra Onekotan og mellom de ligger Det fjerde Kurilsundet. Makanrusji ligger derfor bak den nåværende aktive vulkanbuen i Kurilene.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast i Russland.
== Eksterne lenker ==
(en) Makanrushi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Index Mundi: Makanrushi
Sakhalin Oblast
|
Makanrusji er en liten øy i den nordlige delen av Kurilene i Russland og består av en sovende eller utdødd stratovulkan som stiger 1169 meter over havet. Makanrusji ligger 28 km fra Onekotan og mellom de ligger Det fjerde Kurilsundet.
| 16,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hennafjellet
|
2023-02-04
|
Hennafjellet
|
['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Heim', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']
|
Hennafjellet er et fjell i Halsa kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 633 moh. Fjellet ligger helt ut mot Arasvikfjorden, som ligger mellom Halsa og Aure. Hennafjellet ligger ytterst i en lang fjellrekke som danner et skille mellom Valsøyfjorden og resten av kommunen.
|
Hennafjellet er et fjell i Halsa kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 633 moh. Fjellet ligger helt ut mot Arasvikfjorden, som ligger mellom Halsa og Aure. Hennafjellet ligger ytterst i en lang fjellrekke som danner et skille mellom Valsøyfjorden og resten av kommunen.
== Referanser ==
|
Hennafjellet er et fjell i Halsa kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 633 moh.
| 16,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saufjellet
|
2023-02-04
|
Saufjellet
|
['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Heim', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']
|
Saufjellet er et fjell i Heim kommune (tidligere i Halsa kommune) i Trøndelag og Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 799 meter over havet.
Den enkleste veien opp er fra Valsøybotn. Man følger grusvei og sti opp til Langvatnet på ca. 500 moh, og derfra går man rett opp mot toppen. Herfra har man god utsikt mot Valsøyfjorden, Hjelmkona, og tidligere Halsa kommunes høyeste fjell Hjelmen.
|
Saufjellet er et fjell i Heim kommune (tidligere i Halsa kommune) i Trøndelag og Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 799 meter over havet.
Den enkleste veien opp er fra Valsøybotn. Man følger grusvei og sti opp til Langvatnet på ca. 500 moh, og derfra går man rett opp mot toppen. Herfra har man god utsikt mot Valsøyfjorden, Hjelmkona, og tidligere Halsa kommunes høyeste fjell Hjelmen.
== Referanser ==
|
Saufjellet er et fjell i Heim kommune (tidligere i Halsa kommune) i Trøndelag og Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 799 meter over havet.
| 16,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5ge
|
2023-02-04
|
Måge
|
['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Gårder i Ullensvang', 'Kategori:Sider med kart']
|
Måge (Ullensvang kommune, G.nr. 47) er et sted og en gard i Ullensvang kommune på vestsiden av Sørfjorden. Sørgrensen utgjøres av Kvitnoelva. Nordgrensen er elva Idlegjel. Garden går fra Sørfjorden og helt opp til Nordre Folgefonna. Fjeltoppene Hanakam (1088 moh) og Solvarden (1105 moh) er kjente turmål sammen med det idylliske Raunsdalvatnet. Det er i dag seks bruk der og nærmere 40 bolighus. Folketallet er rundt 100 personer.
|
Måge (Ullensvang kommune, G.nr. 47) er et sted og en gard i Ullensvang kommune på vestsiden av Sørfjorden. Sørgrensen utgjøres av Kvitnoelva. Nordgrensen er elva Idlegjel. Garden går fra Sørfjorden og helt opp til Nordre Folgefonna. Fjeltoppene Hanakam (1088 moh) og Solvarden (1105 moh) er kjente turmål sammen med det idylliske Raunsdalvatnet. Det er i dag seks bruk der og nærmere 40 bolighus. Folketallet er rundt 100 personer.
== Driftsform ==
Driftsformen er i dag kombinert fruktdyrking og husdyrhold, kombinert med noe gårdsturisme. Det er campingplass og gårdsbutikk. På et av brukene er det også steinknuseverk og det er startet mikrokraftverk.
|
Måge (Ullensvang kommune, G.nr.
| 16,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvetiapin
|
2023-02-04
|
Kvetiapin
|
['Kategori:ATC N05A', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Infoboks legemiddel med en uspesifisert ATC-kode', 'Kategori:Psykosedempende legemidler']
|
Kvetiapin (markedsført i Norge som Seroquel og Quetiapin) er et annengenerasjons (atypisk) antipsykotikum til behandling av schizofreni og som også er indisert for bruk ved andre psykiatriske tilstander som bipolar lidelse og unipolar depresjon. I tillegg blir det tidvis brukt i behandlingen av søvnløshet og rusproblemer.Legemiddelet finnes som tabletter med 25, 100, 200 og 300 mg. I tillegg finnes det en formulering i depotform (Seroquel Depot). Medisinen kan virke sløvende på sentralnervesystemet, og bilkjøring frarådes inntil effekten er klarlagt.Blant de mange bivirkningene er diabetes og tardiv dyskinesi de mest alvorlige. Sistnevnte forekommer relativt sjelden i forhold til de gamle antipsykotika. Tilstanden er som regel irreversibel selv om medikamentet seponeres.
Medisinen er ikke fysisk vanedannende, men en plutselig stopp i bruk av medisinen kan medføre en forverring av tilstanden. I motsetning til de fleste andre antipsykotika, ser det ut til at kvetiapin kan ha misbrukspotensiale, og det er rapportert om misbruk av legemiddelet hos personer som tidligere har misbrukt andre stoffer, særlig benzodiazepiner.
|
Kvetiapin (markedsført i Norge som Seroquel og Quetiapin) er et annengenerasjons (atypisk) antipsykotikum til behandling av schizofreni og som også er indisert for bruk ved andre psykiatriske tilstander som bipolar lidelse og unipolar depresjon. I tillegg blir det tidvis brukt i behandlingen av søvnløshet og rusproblemer.Legemiddelet finnes som tabletter med 25, 100, 200 og 300 mg. I tillegg finnes det en formulering i depotform (Seroquel Depot). Medisinen kan virke sløvende på sentralnervesystemet, og bilkjøring frarådes inntil effekten er klarlagt.Blant de mange bivirkningene er diabetes og tardiv dyskinesi de mest alvorlige. Sistnevnte forekommer relativt sjelden i forhold til de gamle antipsykotika. Tilstanden er som regel irreversibel selv om medikamentet seponeres.
Medisinen er ikke fysisk vanedannende, men en plutselig stopp i bruk av medisinen kan medføre en forverring av tilstanden. I motsetning til de fleste andre antipsykotika, ser det ut til at kvetiapin kan ha misbrukspotensiale, og det er rapportert om misbruk av legemiddelet hos personer som tidligere har misbrukt andre stoffer, særlig benzodiazepiner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Quetiapine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Felleskatalogen: Seroquel «AstraZeneca»
(no) Kvetiapin i Store norske leksikon
|
|metabolisme=Hepatisk via CYP3A4-katalysert sulfoksidasjon til dets aktive metabolite norquetiapine (N-desalkylquetiapine)
| 16,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_Strandberg
|
2023-02-04
|
Stefan Strandberg
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for FC Ural Sverdlovsk Oblast', 'Kategori:Fotballspillere for FK Krasnodar', 'Kategori:Fotballspillere for FK Mandalskameratene', 'Kategori:Fotballspillere for Hannoverscher SV 1896', 'Kategori:Fotballspillere for Lyngdal IL', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fotballspillere for Salernitana Calcio 1919', 'Kategori:Fotballspillere for Trapani Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Italia', 'Kategori:Norske fotballspillere i Russland', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Lyngdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11']
|
Ken Remi Stefan Strandberg (født 25. juli 1990) er en norsk fotballspiller som spiller for Vålerenga.
|
Ken Remi Stefan Strandberg (født 25. juli 1990) er en norsk fotballspiller som spiller for Vålerenga.
== Karriere ==
Strandberg kom fra barndomsklubben Lyngdal til Mandalskameratene som 15-åring i 2006. I januar 2009 signerte han en fireårskontrakt med Vålerenga. Han var utlånt til Bryne deler av sesongen 2009.Han hadde tidligere prøvespilt for klubber som Derby, Portsmouth og Stuttgart.I juni 2014 bestemte Strandberg for gå i streik mot RBK. Dette ledet til kommentarer om illojalitet og manglende klubb-engasjement hos Strandberg og at han var ferdig i klubben. Dette viste seg ikke å være riktig, og RBK tok han tilbake. Men i august samme år inntraff igjen en ny episode hvor Strandberg påsto at han ikke var mentalt klar for å spille, noe som ledet til sterke reaksjoner.
Den 7. juni 2015 ble det klart at Strandberg forlater RBK til fordel for russiske FK Krasnodar.
== Landslaget ==
Han har også spilt på aldersbegrensede landslag i fotball opp til U-21. Da U-21 landslaget var i Østerrike i mars 2011 var han utnevnt til kaptein i lagets to kamper.
Han ble tatt opp på A-landslaget januar 2012, men måtte melde forfall etter en skade, han ble erstattet av Tromsø-spilleren Thomas Drage.
Den 19. november 2013 fikk han sin første landskamp for Norge mot Skottland.Den 6. juni 2021 scoret han sitt første landslagsmål for Norge mot Hellas.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefan Strandberg – FIFA
(en) Stefan Strandberg – UEFA
(en) Stefan Strandberg – Transfermarkt
(en) Stefan Strandberg – national-football-teams.com
(en) Stefan Strandberg – WorldFootball.net
(en) Stefan Strandberg – Soccerbase.com
(en) Stefan Strandberg – FootballDatabase.eu
(en) Stefan Strandberg – Soccerway
(en) Stefan Strandberg – EU-Football.info
(no) Stefan Strandberg – Norges Fotballforbund
Offisiell statistikk for Rosenborg Ballklub: Stefan Strandberg
|
| draktnummer =44
| 16,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wadi_Al_Hayaa
|
2023-02-04
|
Wadi Al Hayaa
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Libyas kommuner', 'Kategori:Wadier']
|
Wadi Al Hayaa er en kommune i Libya som i 2003 hadde 86 801 innbyggere og et areal på 31 890 km². Den ligger øst i landet, og grenser i nord til Wadi Al Shatii, i øst til Sabha, i sør til Murzuq og i vest til Ghat.
|
Wadi Al Hayaa er en kommune i Libya som i 2003 hadde 86 801 innbyggere og et areal på 31 890 km². Den ligger øst i landet, og grenser i nord til Wadi Al Shatii, i øst til Sabha, i sør til Murzuq og i vest til Ghat.
|
Wadi Al Hayaa er en kommune i Libya som i 2003 hadde 86 801 innbyggere og et areal på 31 890 km². Den ligger øst i landet, og grenser i nord til Wadi Al Shatii, i øst til Sabha, i sør til Murzuq og i vest til Ghat.
| 16,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1978
|
2023-02-04
|
Filmåret 1978
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1978', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1978']
|
Filmåret 1978 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1978.
|
Filmåret 1978 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1978.
== Fødsler ==
7. februar
David Carmel, svensk skuespiller.
Ashton Kutcher, amerikansk skuespiller, programleder, modell og produsent.
10. februar – Emma Peters, svensk skuespiller.
20. februar
Jay Hernandez, amerikansk skuespiller.
Julia Jentsch, tysk skuespillerinne
1. mars – Jensen Ackles, amerikansk skuespiller.
23. mars – Nicholle Tom, amerikansk skuespiller.
8. mai – Josie Maran, amerikansk fotomodell (supermodell) og skuespiller.
11. mai – Laetitia Casta, fransk supermodell og skuespiller.
30. mai – Ellen Bredefeldt, svensk skuespiller.
2. juni – Justin Long, amerikansk skuespiller.
4. juni – Julia Marko-Nord, svensk skuespiller.
10. juni – Shane West, amerikansk musiker og skuespiller.
16. juni – Daniel Brühl, tysk skuespiller
7. juli – Kaia Varjord, norsk skuespillerinne
12. juli – Michelle Rodríguez, amerikansk skuespillerinne
19. juli – Topher Grace, amerikansk skuespiller.
21. juli
Justin Bartha, amerikansk skuespiller.
Josh Hartnett, amerikansk skuespiller.
9. august – Audrey Tautou, fransk skuespiller.
12. september
Benjamin McKenzie, amerikansk skuespiller
Sverrir Gudnason, islandsk-svensk skuespiller
21. september – Paulo Costanzo, kanadisk skuespiller.
3. oktober
Shannyn Sossamon, amerikansk skuespiller.
Christian Coulson, britisk skuespiller
10. oktober – Jodi Lyn O'Keefe, amerikansk skuespiller.
7. november – Cajsa Lisa Ejemyr, svensk skuespiller og sanger.
9. november – Sisqó, amerikansk rhythm and blues-sanger og skuespiller.
12. november – Alexandra Maria Lara, tysk skuespillerinne
24. november
Katherine Heigl, amerikansk skuespiller og fotomodell.
Vanessa Incontrada, italienskspansk fotomodell, skuespiller og TV-programleder.
5. desember – Jesper Salén, svensk skuespiller.
7. desember – Shiri Appleby, amerikansk skuespiller
8. desember – Ian Somerhalder, amerikansk skuespiller og fotomodell.
== Dødsfall ==
5. januar – Arne Ragneborn, svensk skuespiller, regissør og manusforfatter.
11. januar – Michael Bates, britisk skuespiller
19. februar – Arvid Olson, svensk kunstner og filmpioner.
13. mars – Ottar Wicklund, norsk skuespiller.
19. mars – Winifred Westover, amerikansk skuespiller.
22. mars – Gustav Svensson, svensk stoffmisbruker som ble kjent gjennom dokumentarfilmen Dom kallar oss mods.
19. april – Manetta Ryberg, svensk skuespiller.
4. juni – Emy Owandner, svensk skuespiller og operettesanger.
27. juni – Josette Day, fransk skuespillerinne (født 1914)
4. juli – Carola Braunbock, tysk skuespillerinne (født 1924)
27. juli – Gösta Wallenius, svensk tekstforfatter, kapellmester, komponist og arrangør av filmmusikk.
6. august – Ivar Hallbäck, svensk operasanger (andre tenor) og skuespiller.
25. august – Gösta Terserus, svensk teaterskoleleder og skuespiller.
3. september – Karin Molander, svensk skuespiller.
9. september – Jack Warner, amerikansk filmselskapsdirektør og filmprodusent.
15. september – Bruce Montgomery, britisk filmmusikk-komponist.
24. september – Nils Nordståhl, svensk skuespiller.
13. oktober – Elsa Carlsson, svensk skuespiller.
19. oktober – Gig Young, amerikansk skuespiller (født 1913)
28. oktober – Margareta Fahlén, svensk skuespiller.
1. november – Kjell Jansson, svensk skuespiller.
4. desember - Tancred Ibsen, norsk regissør og manusforfatter (født 1893)
10. desember
Olof Thiel, svensk filmprodusent og komponist.
Ed Wood, amerikansk filmregissør.
17. desember – Per Björkman, svensk skuespiller.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
All You Need Is Cash
Attack of the Killer Tomatoes
Brass Target – Jakten på nazigullet
Capricorn One
Coma
Convoy
Dawn of the Dead
Deltagjengen
Denne mannen er farlig - The Medusa Touch
Det andre skiftet
Det kom en cowboy
Deutschland im Herbst
Devil Dog: The Hound of Hell
Dinosaurenes planet
Driver
Erica – fri kvinne
The Evil
Eyes of Laura Mars
F.I.S.T.
Farlig kontakt
Fengselsfugl
The Fifth Floor
Formynderne
Game of Death
Grease
Guttene fra Brasil
Gå - fortell Sparta om vår død
=== H - N ===
Haisommer 2
Halloween – Natten da morderen kom
Himmelske dager
Hjortejegeren
Hooper - Den amerikanske helten
Hughes and Harlow: Angels in Hell
Høstsonaten
Invasion of the Body Snatchers
Jeg - en Bulldozer
Jeg er blyg, jeg
Lasermannen
The Last Waltz
Magic
The Magic of Lassie
Maria Brauns ekteskap
Midnight Express
The Mountain of the Cannibal God
Mord på Nilen
Never av stål
=== O - U ===
Olsenbanden og Data-Harry sprenger verdensbanken
One in a million
Operasjon Cobra
Paradise Alley
Picassos eventyr
Piraya
Ringenes herre
Se opp for Gloria
Sextette
Skyt først!
Slumrande toner
Summer of fear
Supermann
Svermen
=== V - Å ===
The Wild Geese
Zoltan, Hound of Dracula
== Eksterne lenker ==
(en) 1978 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1978 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1978.
| 16,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bavaria_Yachtbau
|
2023-02-04
|
Bavaria Yachtbau
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1978', 'Kategori:Motorbåtprodusenter', 'Kategori:Seilbåtprodusenter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skipsverft', 'Kategori:Tyske industriselskaper']
|
Bavaria Yachtbau GmbH er et tysk verft basert i Bayern. Bavaria Yachtbau produserer lystbåter, både seilbåter og motorbåter.
|
Bavaria Yachtbau GmbH er et tysk verft basert i Bayern. Bavaria Yachtbau produserer lystbåter, både seilbåter og motorbåter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bavaria yachts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Bavaria Yachtbau GmbH er et tysk verft basert i Bayern. Bavaria Yachtbau produserer lystbåter, både seilbåter og motorbåter.
| 16,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolaus_Michael_Oppel
|
2023-02-04
|
Nicolaus Michael Oppel
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Autorer for zoologi', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1820', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1782', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Tirschenreuth', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske zoologer']
|
Nicolaus Michael Oppel (født 7. desember 1782 i Schönficht i Kurfyrstedømmet Bayern, død i München 16. februar 1820) var en tysk zoolog og illustratør.
Han studerte 1807–09 ved Muséum national d'histoire naturelle i Paris og var assistenten til André Marie Constant Duméril. Her ble han kjent med de berømte naturforskerne Georges Cuvier, Jean-Baptiste de Lamarck, Alexander von Humboldt, Bernard Germain de Lacépède og Pierre André Latreille. I 1811 publiserte Oppel Die Ordnungen, Familien, und Gattungen der Reptilen als Prodorm einer Naturgeschichte derselben. I dette verket defineres mange taksonomiske kategorier innenfor krypdyrenes systematikk som fortsatt brukes.
|
Nicolaus Michael Oppel (født 7. desember 1782 i Schönficht i Kurfyrstedømmet Bayern, død i München 16. februar 1820) var en tysk zoolog og illustratør.
Han studerte 1807–09 ved Muséum national d'histoire naturelle i Paris og var assistenten til André Marie Constant Duméril. Her ble han kjent med de berømte naturforskerne Georges Cuvier, Jean-Baptiste de Lamarck, Alexander von Humboldt, Bernard Germain de Lacépède og Pierre André Latreille. I 1811 publiserte Oppel Die Ordnungen, Familien, und Gattungen der Reptilen als Prodorm einer Naturgeschichte derselben. I dette verket defineres mange taksonomiske kategorier innenfor krypdyrenes systematikk som fortsatt brukes.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Josef F. Schmidtler (2008). «Nikolaus Michael Oppel (1782–1820). Wiederentdeckung eines genialen Reptilienmalers und Herpetologen» (PDF). Sekretär (tysk). 8 (2): 9–30.
Josef F. Schmidtler (2009). «Der »Thiermaler» Nikolaus Michael Oppel (1782–1820) und die Anfänge der herpetologischen Forschung an der Bayerischen Akademie der Wissenschaften» (PDF). Zeitschrift für bayerische Landesgeschichte (tysk). München. 72: 483–512. ISSN 0044-2364.
|
Nicolaus Michael Oppel (født 7. desember 1782 i Schönficht i Kurfyrstedømmet Bayern, død i München 16.
| 16,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matua
|
2023-02-04
|
Matua
|
['Kategori:153°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Matua (russisk: Матуа) eller Matsuwa er ei øy sentralt i Kurilene i Sakhalin oblast i Russland. Den har et areal på 52 km².
Nordvest på øya står Sarytsjev med en høyde på 1496 meter over havet. Den er en av de mest aktive vulkanene i Kurilene og har regelmessige utbrudd. Toppen har hatt minst 14 utbrudd siden 1765. Det største av disse fant sted i 1924 og det siste store utbruddet kom i 2009.
|
Matua (russisk: Матуа) eller Matsuwa er ei øy sentralt i Kurilene i Sakhalin oblast i Russland. Den har et areal på 52 km².
Nordvest på øya står Sarytsjev med en høyde på 1496 meter over havet. Den er en av de mest aktive vulkanene i Kurilene og har regelmessige utbrudd. Toppen har hatt minst 14 utbrudd siden 1765. Det største av disse fant sted i 1924 og det siste store utbruddet kom i 2009.
== Historie ==
Under den andre verdenskrig hadde japanerne en flybase på øya. I 1944 ble de japanske installasjonene på øya bombardert av amerikanske styrker. Flere japanske transportskip ble søkt nær øya og ved havnen. 1. juni 1944 skjøt et batteri på land USS «Herring» (SS-233) i senk.
== Eksterne lenker ==
Matua — Oceandots.
De sentrale Kurilene — Volcano World.
Sarytsjev
Sakhalin oblast
|
Matua (russisk: Матуа) eller Matsuwa er ei øy sentralt i Kurilene i Sakhalin oblast i Russland. Den har et areal på 52 km².
| 16,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stuenes_skole
|
2023-02-04
|
Stuenes skole
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Aust-Agder)', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barne- og ungdomsskoler i Agder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Arendal']
|
Stuenes skole er en offentlig grunnskole med trinn 1-10 på Saltrød, 6 km øst for Arendal sentrum. Skolen er delt i to, ett barnetrinn og ett ungdomstrinn. Skolen har skolefritidsordning (SFO). Per 2019 er May Dypdalen skolens rektor.
|
Stuenes skole er en offentlig grunnskole med trinn 1-10 på Saltrød, 6 km øst for Arendal sentrum. Skolen er delt i to, ett barnetrinn og ett ungdomstrinn. Skolen har skolefritidsordning (SFO). Per 2019 er May Dypdalen skolens rektor.
== Ny skole ==
Etter planen skulle Stuenes skole i august 2014 ta i bruk på et nybygg på 10 500 kvadratmeter rett ved den gamle skolen. Kostnaden var i forkant beregnet til 180 millioner kroner,, og skolen skulle ta i mot 825 elever. Den gamle ungdomsskolen skulle rives og erstattes med et nytt 25-meters svømmebasseng. Bygget som rommet den gamlebrnes barneskolen skulle selges, og det var planlagt at denne bygningen skulle reguleres til leilighet. I samme omgang skulle Stuenes Stadion oppgraderes til kunstgress.Den gamle skolen ble revet i august 2021
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
|
Stuenes skole er en offentlig grunnskole med trinn 1-10 på Saltrød, 6 km øst for Arendal sentrum. Skolen er delt i to, ett barnetrinn og ett ungdomstrinn.
| 16,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medvezjia
|
2023-02-04
|
Medvezjia
|
['Kategori:148°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Medvezjia er en vulkan nord på øya Iturup i Kurilene i Russland.
|
Medvezjia er en vulkan nord på øya Iturup i Kurilene i Russland.
== Kilder ==
Medvezjia på Global Volcanism Program
|
Medvezjia er en vulkan nord på øya Iturup i Kurilene i Russland.
| 16,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freaks_and_Geeks
|
2023-02-04
|
Freaks and Geeks
|
['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Kansellerte TV-serier', 'Kategori:Komiserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på NBC', 'Kategori:TV-serier fra 1990-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:Ungdomsserier fra USA']
|
Freaks and Geeks er en amerikansk komedie- og dramaserie for ungdom som gikk på NBC fra 1999 til 2000. Serien ble skapt av Paul Feig og produsert av Judd Apatow. Atten episoder ble laget, men serien ble kansellert og tatt av luften etter at bare tolv var blitt sendt.
På grunn av tidlig kansellering og bare en sesong med atten episoder, fikk Freaks and Geeks en slags kult-status. Serien dukket faktisk opp på magasinet Time Magazine sin liste "100 Greatest Shows of All Time" i 2007.
|
Freaks and Geeks er en amerikansk komedie- og dramaserie for ungdom som gikk på NBC fra 1999 til 2000. Serien ble skapt av Paul Feig og produsert av Judd Apatow. Atten episoder ble laget, men serien ble kansellert og tatt av luften etter at bare tolv var blitt sendt.
På grunn av tidlig kansellering og bare en sesong med atten episoder, fikk Freaks and Geeks en slags kult-status. Serien dukket faktisk opp på magasinet Time Magazine sin liste "100 Greatest Shows of All Time" i 2007.
== Handling ==
Tenåring Lindsay Weir, og hennes yngre bror Sam, studerer ved William McKinley High School i løpet av skoleåret 1980 / 1981. Handlingen finner sted i byen Chippewa i Michigan, en fiktiv forstad til Detroit. Lindsay slutter seg til en gruppe venner som omtales som «freaks» sammen med Daniel Desario, Ken Miller, Nick Andopolis og Kim Kelly. Sam og hans venner utgjør nerdene ved skolen: Neal Schweiber og Bill Haverchuck.
Millie Kentner, Lindsays «nerdete» og svært religiøse tidligere beste venn, er også en tilbakevendende karakter. Det samme var Cindy Sanders, en populær cheerleader som Sam er forelsket i. Lindsay og hennes forhold til hennes nye venner, og friksjonene dette forårsaker med foreldrene deres, og med hennes eget selvbilde, utgjør en sentral del av TV-serien. Handlingen følger også Sam, og hans gruppe med nerdete venner, når de navigerer i en annen del av det sosiale universet - og forsøker å passe inn.
== Rolleliste ==
=== Hovedroller ===
Linda Cardellini i rollen som Lindsay Weir
John Francis Daley i rollen som Sam Weir
James Franco i rollen som Daniel Desario
Samm Levine i rollen som Neal Schweiber
Seth Rogen i rollen som Ken Miller
Jason Segel i rollen som Nick Andopolis
Martin Starr i rollen som Bill Haverchuck
Busy Philipps i rollen som Kim Kelly
Becky Ann Baker i rollen som Jean Weir
Joe Flaherty i rollen som Harold Weir
=== Andre roller ===
Sarah Hagan i rollen som Millie Kentner
Natasha Melnick i rollen som Cindy Sanders
Thomas F. Wilson i rollen som Coach Ben Fredricks
Steve Bannos i rollen som Frank Kowchevski
Michael Beardsley i rollen som Humphries
Shawn Soong i rollen som Stroker
Jerry Messing i rollen som Gordon Crisp
Dave Allen i rollen som Jeff Rosso
Stephen Lea Sheppard i rollen som Harris Trinsky
Chauncey Leopardi i rollen som Alan White
Lizzy Caplan i rollen som Sara
Ben Foster i rollen som Eli
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Freaks and Geeks på Internet Movie Database
(en) Freaks and Geeks på Rotten Tomatoes
(en) Freaks and Geeks på Metacritic
|
|musikk = Michael Andrews
| 16,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5vard_Nyb%C3%B8
|
2023-02-04
|
Håvard Nybø
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Håvard Nybø (født 11. april 1983) er en tidligere, norsk landeveissyklist som syklet for laget Sparebanken Vest-Ridley. Han la opp etter 2009-sesongen.
|
Håvard Nybø (født 11. april 1983) er en tidligere, norsk landeveissyklist som syklet for laget Sparebanken Vest-Ridley. Han la opp etter 2009-sesongen.
== Meritter ==
Norsk U23-mester, 2004.
2. etappe, Ringerike Grand Prix 2006.
2. etappe, Tour de Liège 2006
Rogaland Grand Prix, 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Håvard Nybø – ProCyclingStats
(en) Håvard Nybø – Cycling Archives
(en) Håvard Nybø – Cycling Quotient
|
| fsted =
| 16,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stj%C3%B8rdal
|
2023-02-04
|
Stjørdal
|
['Kategori:11°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stjørdal']
|
Stjørdal (sørsamisk: Skïerde/Sjïeredaelie) er en kommune i Trøndelag fylke. Stjørdal er et av de brede elvedalførene ved Trondheimsfjorden. Stjørdal har rundt 24 000 innbyggere og er Trøndelags nest mest folkerike kommune etter Trondheim. Kommunesenteret Stjørdalshalsen vedtok bystatus i 1997.
Stjørdal grenser i vest til Malvik, som ligger mellom Stjørdal og Trondheim, i sør til Selbu, i øst til Meråker, og i nord til Levanger og i sjøen i nordvest til Frosta. Stjørdal er et trafikknutepunkt, hvor Europavei 14 tar av fra Europavei 6, Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes på Hell, Fylkesvei 705 går fra Stjørdal til Selbu, Tydal og Brekken. Trondheim lufthavn, Værnes ligger i Stjørdal og er regional hovedflyplass. Det er tre mil til Trondheim, omtrent en halvtime med bil, buss eller tog. Storlien rett over grensen i Sverige ligger en time unna.
Stjørdal er et sentrum for varehandel og transport. Olje- og gassteknologi, energi- og miljøteknologi, mekanisk produktutvikling og informasjonsteknologi er noen andre viktige bransjer i Stjørdals næringsliv. Equinors driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger på Tangen i Stjørdal. Nord universitet har studiested for trafikkfag og økonomisk-administrative fag på Tangen. Det er både sivil og militær aktivitet knyttet til Trondheim lufthavn, Værnes og Værnes garnison. Stjørdal er også et fruktbart jord- og skogbruksdistrikt.
Kommunen har fornminner tilbake til steinalderen; det finnes flere helleristningsfelt. Værnes var et viktig høvdingsete i Trøndelag i førkristen tid. Den over 800 år gamle Værnes kirke er Norges eldste bygning som fremdeles er i bruk. Steinvikholm slott og Hegra festning er også viktige historiske minnesmerker. Mange utenlandske turister besøker også Hell stasjon med «Gods-Expedition». Laksefisket i Stjørdalselva har lange tradisjoner. Fra Forbordsfjellet er det milevis utsikt i alle retninger utover Trøndelag.
|
Stjørdal (sørsamisk: Skïerde/Sjïeredaelie) er en kommune i Trøndelag fylke. Stjørdal er et av de brede elvedalførene ved Trondheimsfjorden. Stjørdal har rundt 24 000 innbyggere og er Trøndelags nest mest folkerike kommune etter Trondheim. Kommunesenteret Stjørdalshalsen vedtok bystatus i 1997.
Stjørdal grenser i vest til Malvik, som ligger mellom Stjørdal og Trondheim, i sør til Selbu, i øst til Meråker, og i nord til Levanger og i sjøen i nordvest til Frosta. Stjørdal er et trafikknutepunkt, hvor Europavei 14 tar av fra Europavei 6, Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes på Hell, Fylkesvei 705 går fra Stjørdal til Selbu, Tydal og Brekken. Trondheim lufthavn, Værnes ligger i Stjørdal og er regional hovedflyplass. Det er tre mil til Trondheim, omtrent en halvtime med bil, buss eller tog. Storlien rett over grensen i Sverige ligger en time unna.
Stjørdal er et sentrum for varehandel og transport. Olje- og gassteknologi, energi- og miljøteknologi, mekanisk produktutvikling og informasjonsteknologi er noen andre viktige bransjer i Stjørdals næringsliv. Equinors driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger på Tangen i Stjørdal. Nord universitet har studiested for trafikkfag og økonomisk-administrative fag på Tangen. Det er både sivil og militær aktivitet knyttet til Trondheim lufthavn, Værnes og Værnes garnison. Stjørdal er også et fruktbart jord- og skogbruksdistrikt.
Kommunen har fornminner tilbake til steinalderen; det finnes flere helleristningsfelt. Værnes var et viktig høvdingsete i Trøndelag i førkristen tid. Den over 800 år gamle Værnes kirke er Norges eldste bygning som fremdeles er i bruk. Steinvikholm slott og Hegra festning er også viktige historiske minnesmerker. Mange utenlandske turister besøker også Hell stasjon med «Gods-Expedition». Laksefisket i Stjørdalselva har lange tradisjoner. Fra Forbordsfjellet er det milevis utsikt i alle retninger utover Trøndelag.
== Navn ==
Navnet Stjørdal kommer av Stjóri eller Stjóra, som er eldre navn på Stjørdalselva. Dette kan være norrønt for «styre» eller «styreredskap». Dette kan bety at dalens form minte om en åre. Navnet kan i tilfelle forklares som «dalen som styrer elva ut i fjorden».Stjørdal er nevnt i skriftlige kilder før svartedauden som Stjoradal, der innbyggerne omtales som stjørdølir. I dansketiden ble skrivemåten forvansket, og etter hvert ble Størdalen og Stjørdalen enerådende. Fra 1880-årene var Stjørdalen dominerende. Samtidig med delingen av Nedre Stjørdalen herred i 1902 ble navnet av kongen i statsråd endret fra bestemt til ubestemt form, Stjørdal, til protester fra lokalbefolkningen. Herredsstyret søkte senere om å endre navnet til Stjørdalen, men fikk avslag. Et mindretall i herredsstyret ønsket Værnes som herredsnavn.Den bestemte formen er bevart i dialektuttalen av navnet: Sjørdarn.
På sørsamisk heter kommunen Skierde.
== Geografi ==
Kommunen består grovt sett av den nedre delen av distriktet og dalføret Stjørdalen, i tillegg til Skatvalslandet, som naturgeografisk sett ikke hører til dalføret. Stjørdal grenser i vest til Malvik, som ligger mellom Stjørdal og Trondheim, i sør til Selbu, i øst til Meråker, og i nord til Levanger og i sjøen i nordvest til Frosta. Stjørdal kommune deles inn i sognene Stjørdal (tidligere Værnes), Skatval, Lånke og Hegra. Disse sammenfaller også grovt sett med delområdene som kommunen deles inn i for statistiske formål. Kommunen omslutter to enklaver av Malvik kommune, Jøsåsgårdene.
Kommunen rommer deler av naturvernområdene Skarvan og Roltdalen nasjonalpark og Øvre Forra naturreservat. Kommunen består av 45 % myr og fjell, 40 % produktiv skog, 10 % dyrket mark, 3 % bygge- og trafikkareal og 2 % vann. 2 % (19 km²) av arealet ligger minst 5 km unna tyngre tekniske inngrep, og ca. 6,5 % (60 km²) er vernet.En femtedel av arealet ligger under 150 meter over havet. I nord og sør når åsene opp i 600 moh., på grensen mot Meråker i øst når fjelltoppene opp i vel 900 moh., og i sørøst helt opp 1 171 moh. med kommunens høyeste fjell, Storskarven.Flertallet av innbyggerne bor allikevel på Stjørdalshalsen. Tettstedet kalles ofte bare Stjørdal eller Halsen, herav det opprinnelige innbyggernavnet «halsbygg». Stjørdalshalsen ligger der hvor Stjørdalen møter Stjørdalsfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. I Stjørdalsfjorden har både Gråelva og Stjørdalselva sine utløp, og det er nettopp plasseringen mellom disse to elveløpene som har gitt stedet navnet Halsen. Stjørdalselvas utløp har senere blitt omlagt med et kunstig utløp gjennom Langøras sørlige parti. Det gamle elveløpet sperres av flystripen i sør, og sammen med Langøras nordlige parti utgjør dette i dag våtmarksområdet Halsøen, et grunt mudderområde med rikt fugleliv.
Samtidig med innføringen av bystatus i 1997, bestemte kommunestyret at tettstedets navn skulle være Stjørdal, skjønt det opprinnelige navnet fortsatt brukes av mange for å skille tettstedet fra kommunen.
=== Geologi ===
Stjørdal inngår i Trondheimsfeltet, en geologisk provins av kambrosilurske og sterkt omdannede skyvedekker av havbunnsskorpe som ble foldet opp og lagt over grunnfjellet under den kaledonske fjellkjedefolding for om lag 420 millioner år siden. Det nederste (eldste) og østre dekket (Meråkerdekket) karakteriseres av kaledonske bergarter som ble betydelig omdannet under fjellfoldingen. Dekkene fortsetter inn via Meråker og videre inn i Sverige med større innslag av skifer og sandstein, inntil det finnosvekiske grunnfjellet overtar.
Grunnforholdene og bergartene i kommunen er svært sammensatte, og aller mest variert på Skatval. Mye av berggrunnen består av fyllitt, som i lavlandet for det meste er dekket av leire og sand. Stjørdalelvas ulike løp gjennom tidene har gjort at grunnforholdene på Stjørdalshalsen og langs ved elva opp gjennom Hegra er mer ensartet enn andre steder i kommunen. Elva har skåret seg ned i løsmassene og dannet leirterrasser og sandmoer.
Det er flere felter med kvikkleire i kommunen. De aller mest utsatte områdene finner man i Skjelstadmark, hvor flere store leirskred har formet landskapet i store deler av bygda. Det siste store skredet gikk i 1962. Det finnes felter med kvikkleire i andre deler av kommunen også, men disse utgjør ikke noen større trussel med tanke på skredsikkerhet.
=== Klima ===
De indre strøkene av kommunen er skjermet av fjell, og har innlandsklima med moderat nedbør og kalde vintre, mens ytre strøk er påvirket av Norskehavet, og har kystklima. Fosenhalvøyas høydedrag skjermer imidlertid lavere strøk lengre øst, og Trondheimsfjorden demper både vinterkulde og sommervarme.Kommunen har to målestasjoner for både temperatur og nedbør: Værnes og Kvithammer. Disse ligger henholdsvis sør og nord for Stjørdalshalsen, og henholdsvis 12 og 40 meter over havet. Gjennomsnittet av målinger foretatt 1961–1990 viser at det er liten forskjell på de to målestasjonene, både hva angår temperatur og nedbør. Gjennomsnittstemperaturen ved begge målestasjoner var 5,0 °C, mens gjennomsnittlig årsnedbør lå på 892 mm på Værnes og 900 mm på Kvithamar.
== Samfunn ==
Kommunen består av kommunesenteret og tettstedet Stjørdalshalsen, samt bygdene Skatval, Lånke og Hegra. I tillegg kommer Skjelstadmark og mindre steder som Hell, Langstein, Vassbygda, Flora, Sona og Forradal. Stjørdal har høy grad av dagpendling fra Steinkjer i nord til Trondheim i sør. Kommunen er sentrum for administrasjonen i Værnesregionen, som dessuten omfatter Frosta, Meråker, Malvik, Tydal, Selbu. Kommunen er også en del av det interkommunale samarbeidet Trondheimsregionen.
I 2017 var 82 % av kommunens befolkning medlemmer av Den norske kirke, mens 6,8 % var medlemmer av andre trossamfunn. Andelen barn som ble døpt i Den norske kirke var 71,6 %. Både oppslutningen om Den norske kirke og andelen døpte i kirken var godt over landsgjennomsnittet. Stjørdal (Værnes), Skatval, Lånke, Elvran, Skjelstadmark, Flora og Hegra danner egne kirkesogn. De tilhører Stjørdal prosti og Nidaros bispedømme. Tidlig på 1800-tallet fikk haugianismen mange tilhengere i Stjørdal. Stjørdal regnes fortsatt til kjerneområdene for vekkelseskristendom i Nord-Trøndelag. Misjonsorganisasjonene eier i fellesskap et moderne bedehus på Stjørdalshalsen. Det finnes også en menighet innen Misjonskirken, etablert i 1936, med nærmere 400 medlemmer. Det største ikke-kristne trossamfunnet er Stjørdal islamske kultursenter med 556 tilskuddsberettigede medlemmer i 2018. Human-Etisk Forbund er organisert med et eget lokallag. Medlemmer av trossamfunn som ikke er organisert i kommunen, er gjerne knyttet til forsamlinger og institusjoner i Trondheim.
I domstolene dekkes Stjørdal kommune av Inntrøndelag tingrett i Frostating lagdømme, som har kontorsted i henholdsvis Steinkjer og Trondheim, etter at Stjør- og Verdal tingrett og Inderøy tingrett ble slått sammen i 2011. Stjørdal lensmannskontor er landets største lensmannskontor.
=== Demografi ===
Stjørdal er Nord-Trøndelags største kommune i innbyggertall siden den gikk forbi Steinkjer i 2008, og Stjørdalshalsen har vært det største tettstedet siden 2019. Stjørdal har hatt sterk tilvekst de siste tyve årene, og dette må nok ses i sammenheng med at Stjørdal ligger kun omtrent tre mil, eller en halvtime med bil, buss eller tog, unna Trondheim, og mange flytter derfor ut til Stjørdal for å bo og pendler inn til Trondheim. I tillegg har Stjørdal tilvekst i form av flyplassen og som et trafikknutepunkt for sitt område i Trøndelag og store deler av kommunene i umiddelbar nærhet.
Stjørdal har en forholdsvis ung befolkning, men gjennomsnittsalderen er økende. I 2019 var 22,7 % av befolkningen under 18 år, og 15,9 % var 67 år eller eldre. 4,2 % var 80 år eller eldre.De tre hovedalternativene i Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivninger i 2019 tilsier at Stjørdal vil ha mellom 28 300 og 31 600 innbyggere i 2040. Andelen av befolkningen som er 67 år eller eldre, vil være økt til rundt 22 %.Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde 9,2 % av Stjørdals befolkning i 2019. De mest tallrike innvandrergruppene var somaliere, polakker, syrere, thaier, eritreere og litauere. Fra Vest-Europa var det flest svensker og tyskere.Av kommunens 22 379 innbyggere bor 14 959 i tettbebyggelse (
66.8 prosent), og 7 373 i spredtbygde strøk (
47 bor på ukjent sted).
Det er en klar overvekt av eneboliger; 68,1 % av boligene i kommunen i 2018. 20,3 % av befolkningen bodde i tomannsboliger, rekkehus eller kjedehus, mens 9 % bodde i blokker eller bygårder. 14,3 % av kommunens befolkning bodde på gårdsbruk i 2018.Stjørdal kommune har følgende tettsteder: Stjørdalshalsen (med 13 378 innbyggere), Hegra (980), Skatval (959), og Prestmoen (372) (per 1. januar 2022).
=== Samferdsel ===
Stjørdal er et trafikknutepunkt i Midt-Norge, ettersom både Europavei 6 og Europavei 14 samt Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes ved Hell stasjon. Stjørdalshalsen betjenes av Stjørdal stasjon på Nordlandsbanen. Det er flere veiprosjekter under planlegging eller utbygging i kommunen, deriblant firefelts Europavei 6 både nord og sør for Stjørdalshalsen. 4,4 km lange Gevingåsen tunnel ble åpnet i 2011, og den reduserte reisetiden for tog mellom Nord-Trøndelag og Trondheim med 4–5 minutter. Nesten parallelt med Gevingåsen tunnel går den 3,9 km lange veitunnelen Helltunnelen, som ble åpnet i 1995.
Trondheim lufthavn, Værnes i Stjørdal er landsdelens hovedflyplass og siden 2006 landets fjerde mest trafikkerte flyplass. De første tre permanente flyene ble stasjonert på Værnes i 1919, men den virkelige utviklingen til dagens flyplass kom med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Dagens to terminaler ble åpnet i henholdsvis 1982 og 1994. Flyplassen har et eget stoppested på Nordlandsbanen.
I nærheten av næringsarealene på Sutterø ved Stjørdalshalsen ligger Stjørdal havn, som driftes av Trondheim Havn. Selskapet har foreslått å bygge en terminal for lossing mellom sjø-, vei- og jernbanetransport ved Hell, og omgjøre Stjørdal havn til et rekreasjonsområde, men andre lokaliseringer er også foreslått.
=== Skole og helse ===
Nord universitet har en avdeling på Stjørdal, med studier i trafikkpedagogikk (tidligere Statens trafikklærerskole) og vernepleie (nytt fra januar 2011). Samlokalisert med Trondheim lufthavn, Værnes finnes Heimevernets hovedbase for Trøndelag, tidligere Luftforsvarets Skolesenter Værnes (LFS) og Værnes Flystasjon. Heimevernets utdanningssenter Værnes (HVUV) lå tidligere på Værnes, men ble nedlagt i 2008.På Stjørdalshalsen ligger Ole Vig videregående skole, en av Nord-Trøndelags største skoler, med over 1 200 elever. Blå Kors driver privatskolen Aglo videregående skole på Skatval, hvor man også finner den private grunnskolen Fagerhaug kristne skole. Offentlige grunnskoler i kommunen er Elvran skole, Flormo skole, Forradal skole, Fosslia skole, Halsen skole, Halsen ungdomsskole, Haraldreina skole, Hegra barneskole, Hegra ungdomsskole, Kvislabakken skole, Lånke skole, Skatval skole, Skjelstadmark skole og Stokkan ungdomsskole. Målt i grunnskolepoeng har resultatene i grunnskolen blitt forbedret fra 2008 til 2009, og om lag 99 % av elevene begynner på videregående opplæring samme år som de fullfører grunnskolen. Kommunen har full barnehagedekning. I 2011 hadde 24,6 % av kommunens innbyggere universitets- eller høyskoleutdannelse, mot 19,3 % i Trøndelag og 29 % i Norge som helhet.Administrasjonen i Helse Midt-Norge har tilhold i kommunen. Kommunen huser dessuten et distriktsmedisinsk senter (DMS), flere helsestasjoner tilknyttet kommunehelsetjenesten, samt flere legekontor tilknyttet fastlegeordningen. Nærmeste sykehus er St. Olavs hospital i Trondheim og Sykehuset Levanger. Stjørdal har også sykehjem og flere aldershjem. I helse- og omsorgssektoren har eneromsdekningen forholdt seg stabil på om lag 91 % i årene 2008–2009, men her er det varslet flere dobbeltrom. Fritt brukervalg innen omsorgstjenester ble vedtatt i 2010.Stjørdal er en foregangskommune innen utvikling og kommunal bruk av velferdsteknologi, og har inntatt en regional (interkommunal) lederrolle for å koordinere arbeidet med disse tilbudene til eldre og pleietrengende som alternativ til institusjonsplass.
=== Politikk ===
Kommunen er styrt etter formannskapsmodellen. Ordfører i kommunen siden mai 2022 er Eli Arnstad fra Senterpartiet, mens varaordfører siden oktober 2011 er Ole Hermod Sandvik fra Høyre. Sentrum–høyrepartiene har hatt flertall i kommunestyret siden 1999; siden 2017 har Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne hatt et politisk samarbeid i de kommunale organene.Store investeringer knyttet til befolkningsveksten gir kommunen høye kapitalkostnader. Kommunen har også «valgt en desentralisert struktur for sitt tjenestetilbud,» noe statens inntektssystem for kommunene ikke kompenserer for. Mens kommunens frie inntekter ligger under landsgjennomsnittet, er graden av langsiktig gjeld relativt stabil. Kommunen stod på ROBEK-listen i periodene 2006–2007 og 2008–2009, men har siden hatt budsjettbalanse.Kommunen har ingen eiendomsskatt på bolig- eller næringseiendom.
Kommunestyrevalget 2019
=== Media ===
Stjørdalens Blad ble etablert i 1892. Den gis ut i Stjørdal, og dekker kommunene Stjørdal, Malvik og Meråker. Avisen var først et radikalt Venstre-organ, senere mer orientert mot Arbeiderpartiet, men er i dag erklært partipolitisk uavhengig. Avisen har en husstandsdekning på 56,2 % i kommunen.Stjørdals-Nytt ble etablert i 1984. Den distribueres gratis til alle husstander i Stjørdal, Meråker, Åsen, Frosta, Malvik, Selbu og Tydal. Avisens forløper var det borgerlige organet Stjørdalingen, som utkom fra 1924 til 1985.
Adresseavisen i Trondheim har en husstandsdekning på 35,5 % i Stjørdal. Trønder-Avisa har også en viss spredning.
Nea Radio og Radio Trøndelag har avdelinger i Stjørdal. I 1980- og 1990-årene ble det drevet nærradio og lokalt fjernsyn i Stjørdal.
== Næringsliv ==
Kommunen har siden 1960-årene vokst frem til et betydelig industri- og servicesentrum i regionen med kjøpesentre, maskinindustri, produksjon av mineralske produkter, plastvareindustri og næringsmiddelindustri. Det er over 2 000 bedrifter og næringsdrivende i Stjørdal som sysselsetter vel 8 000 arbeidstagere. Kommunen selv har 1 250 årsverk og 1 600 ansatte. 74,2 % av sysselsettingen er i privat sektor, og den registrerte arbeidsledigheten er på 2,7 %. Ifølge NHO skyldes mye av dette ringvirkninger av aktiviteten på Værnes. I 2015 dagpendlet 19,8 % av kommunens sysselsatte til Trondheim.I 2009 var 17,6 % av arbeidsplassene i kommunen knyttet til industri eller oljenæring, betydelig over landsgjennomsnittet. I 2004 hadde verkstedindustrien nesten halvparten av industriens sysselsatte i kommunen, og viktige bedrifter innen bransjen inkluderer blant andre Glen Dimplex Nordic og Microplast. 18 % i industrien var sysselsatt i produksjon av mineralske produkter, med for eksempel Norsk Leca og Glava, mens 17 % var sysselsatt i gummi- og plastvareindustri som Norplasta.Konsentrasjonen av industribedrifter på Sutterø skyldes den forhenværende teglprodusenten Tangen bruk, som i sin tid var kommunens dominerende industriarbeidsplass. På Tangen ved Sutterø ligger også Equinors driftsadministrasjon for region midt, som inkluderer feltene Åsgard, Mikkel, Heidrun, Kristin og Njord. Driftsadministrasjonen ble vedtatt lagt til Stjørdal av Stortinget i 1988; «Stjørdal og Kristiansund fikk dermed opprettet driftsorganisasjoner samtidig og utviklet seg parallelt som oljebyer.» I 2022 hadde Equinor 600–700 ansatte i Stjørdal.Stjørdal kommune er også et betydelig jordbruksdistrikt med omfattende korn- og potetdyrking, i likhet med andre flatbygder ved Trondheimsfjorden, men jordbruket er ikke begrenset til de sjønære områdene. Det finnes også et betydelig storfe- og hønsehold. Stjørdal er også en av fylkets største skogbrukskommuner; i 2004 hadde man en årlig avvirkning på 40 700 m³. Sysselsettingen i jord- og skogbruket er på 3,5 %, litt over landsgjennomsnittet.Det mest varierte utvalget av butikker finnes i kjøpesentre som Torgkvartalet i sentrum og Hellsenteret på Sandfærhus, mens flere bygnings- og interiørforretninger er samlet i Sjøsiden kjøpesenter på Sutterø. Kommunens eldste kjøpesenter er Domus i Kjøpmannsgata.
Reiselivsbransjen har vært i stadig vekst i kommunen, og i dag har Stjørdal en betydelig del av fylkets samlede overnattingskapasitet. Sysselsettingen i hotell- og restaurantbransjen ligger også en del over landsgjennomsnittet. Scandic Hell Hotel på Sandfærhus er et av landets største konferansehoteller utenfor Oslo. Andre hoteller inkluderer Quality Hotel Airport Værnes i sentrum og Radisson Blu Hotel, Trondheim Airport på flyplassen.
Handelsstanden og industrien er organisert i Stjørdal Næringsforum.
== Historie ==
Helleristninger og arkeologiske funn tyder på at det har vært menneskelig bosetning i Stjørdal fra et tidlig stadium. Særlig er helleristningene i Hegra velkjente, men det finnes helleristningsfelt fra steinalderen i alle de fire kommunedelene, Stjørdal, Lånke, Hegra, og Skatval. Maktsentrene i dalføret ser ut til å ha etablert i jernalderen, og Værnes gård ble sentrum for det uttrønderske fylket Stiordølafylki, hvor Stjørdalen, Neadalen og Klæbu inngikk. I den forbindelse ble også Værnes kirke anlagt her.
Sigurd Håkonsson Ladejarl var kommet over fra Lade til Oglo, det daværende navnet på Skatval, på gjestebud i november 962. Huset ble så omringet av Eirikssønnenes menn, som så satte fyr på lokalet, og Sigurd brant inne. Det er omdiskutert hvorvidt ladejarlen brant inne på Fløan eller Auran. Det er ikke foretatt noen arkeologiske undersøkelser som kan bevise hvor jarlen ble innebrent.
Byggingen av Steinvikholm slott ble tidligst påbegynt sommeren 1524, og det hersker temmelig stor enighet om at slottet stod ferdig i 1532. I samtiden var slottet den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder. Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for byggherren, erkebiskop Olav Engelbrektsson, og det fungerte som den katolske kirkens siste skanse i Norge før erkebiskopen ble tvunget i landflyktighet ved reformasjonen i 1537. I perioden 1532–1556 bodde også lensherren fast på Steinvikholm, og Trondhjems len bar da navnet Steinvikholm len. Aktiviteten opphørte i 1575, og slottet forfalt. Slottet er senere utgravd og delvis rekonstruert.
=== Skibreder ===
Fra middelalderen var det historiske Stjórdœlafylki inndelt i 8 skibreder:
Ogló
Varnes
Hof
Hegrinar
Eyja
Lexudal
Selabú
Þýðdal
=== Prestegjeldet og tinglag ===
Fra slutten av 1500-tallet og utover til 1700 var Stjørdalen delt i tre tinglag:
Arnstad tinglag, ble dannet av Aglo og Værnes skibreder.
Bøstad tinglag, ble dannet av Hovs og Hegrinar skibreder.
Rødde tinglag, bla dannet av Leksar og Øyar skibreder.
=== Delingen av Trondhjems amt ===
Det store Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Som et opprinnelig uttrøndersk fylke skulle Stjørdal ha tilfalt Søndre Trondhjems amt, men kong Frederik VI flyttet grensen syd for Stjørdal for å skape en jevnere befolkningsmessig fordeling amtene imellom. Senere har Stjørdal i økende grad blitt omtalt som en del av Inntrøndelag, eller innant'e trønder.
Fremveksten av småbyen på Stjørdalshalsen skjøt fart på 1800-tallet. Hjørnesteinsbedriften på stedet kom til å bli teglverket Tangen bruk, som fikk sin glanstid ved flyttingen til Tangen i 1824. Bedriften drev også med tømmerfløting og pottemaking, og keramikk og andre produkter ble spredt helt til Nordland og Jämtland. Tangen bruk ble først nedlagt i 1960-årene. Løken-familien etablerte flere industriforetak i Stjørdal, hvorav brenneriet på By var det største. Her ble det primært produsert potetbrennevin. Stjørdal hadde aldri kjøpstadsrettigheter, og man fikk derfor ikke et borgerskap av handels- og embedsmenn på samme måte som i Trondheim eller Levanger. Bortsett fra en handelsstand av begrenset størrelse, forble Stjørdal i all hovedsak et bonde-, arbeider- og håndverkersamfunn.
Ved innføringen av formannskapslovene i 1837 ble Stjørdalens formannskapsdistrikt, som bestod av dagens Stjørdal og Meråker kommuner, opprettet. Formannskapsdistriktet ble i 1850 delt i Nedre og Øvre Stjørdal formannskapsdistrikt. Stjørdalen hadde ved delingen 11 643 innbyggere, hvorav 6 543 ble boende i Nedre Stjørdal. I 1874 ble Øvre Stjørdal delt i Hegra og Meråker herreder. Den militære tilstedeværelsen på Værnes fra 1887 var en viktig betingelse for kommunens vekst på 1900-tallet. I 1902 ble Nedre Stjørdal delt i Lånke, Skatval og Stjørdal herreder.
Hegra festning ble anlagt med tanke på eventuelle angrep fra svensk side etter unionsoppløsningen i 1905. I april og mai 1940 kjempet 284 norske soldater og én kvinne, «Lotta fra Hegra», Anne Margrethe Strømsheim, under major Hans Reidar Holtermanns kommando mot de tyske okkupantene i 23 døgn. De norske styrkene overgav seg som de siste i Sør-Norge.
Synet på Stjørdal som et vekstsentrum i regionen ble avgjørende da Stjørdal, Lånke, Hegra og Skatval ble slått sammen til storkommunen Stjørdal ved nyttår 1962.
== Kultur ==
Kimen Kulturhus åpnet i 2015. Kulturhuset inneholder blant annet landets første kirkerom i sitt slag, Stjørdal kirke.Kommunen har fleridrettslagene Flora, Forra, Hegra, Nybrott, Dalebrand, Fram, Lånke, Remyra, Skjelstadmark, Stjørdals-Blink og Tangmoen. Av disse er Stjørdals-Blink størst, og dets herrelag i fotball spiller pr 2020 i 3. divisjon fotball for menn. De største idrettsanleggene er Stjørdalshallen fra 2012, stadionet Øverlands Minde, Nye Blinkbanen og Lånkebanen.
Til kommunens mest besøkte attraksjoner regnes oftest Steinvikholm slott, Hegra festning, Værnes kirke og Hell stasjon. På Steinvikholm har midnattsoperaen «Olav Engelbrektsson» blitt spilt av Opera Trøndelag siden 1993. Blues in Hell har blitt arrangert siden 1992. Friluftsmuseet Stjørdal museum Værnes omfatter Værnes gamle prestegård og flere andre bygg.
Landbruksmessa Agrisjå arrangeres hvert tredje år. Stjørdals tusenårssted er torget, sentralt beliggende mellom Kjøpmannsgata og Torgkvartalet på Stjørdalshalsen.
=== Kommunevåpen ===
Stjørdals kommunevåpen fra 1983 er basert på et motiv fra det gamle Stjordølafylkets segl, som er dokumentert brukt i «hyldningsbrevet», utstedt på Båhus slott i 1344, og sannsynligvis brukt frem til reformasjonen. Seglet viste helgenen Margareta av Antiokia med en korsstav som dreper en linnorm, et symbol på djevelen. Værnes kirke ble sannsynligvis viet til henne som helgen. Motivet hadde også blitt gjenskapt i et moderne segl som Henrik Mathiesen utarbeidet, og som ble vedtatt av formannskapet i kommunen den 1. februar 1898.Riksarkivets heraldiker Hallvard Trætteberg mente at det ikke skulle være menneskeskikkelser i et kommunevåpen, et område hvor praksisen har vært inkonsekvent. Han foreslo derfor enten en hvit korsstav på rød bunn, eller en hvit linnorm på rødt som motiv. Kommunen trodde også at korsstaven allerede var i bruk. Trættebergs bearbeidede forslag om linnormen ble vedtatt i kommunestyret den 29. september 1983 og godkjent i statsråd den 25. november samme år. Andre ideer til motiver som var fremme, var en såmann (Ole Vig), et ølkrus på rød bunn, som et symbol på stjørdalsølet eller helleristninger.
=== Dialekt ===
Stjørdalsdialekten tilhører de inntrønderske dialektenes sørlige gruppe, som tradisjonelt har hatt full utjevning i likevektsord som viktigste kjennetegn. Dette er særlig tydelig i verb: vårrå ([vɔrrɔ], «være»), låvvå ([lɔvvɔ], «love»), våttå ([vɔttɔ], «vite») og gråvvå ([grɔvvɔ], «grave»). I andre verb forekommer apokope. Det er apokope i svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel oks ([uks], «okse»), bakk ([bakk], «bakke»), ung ([uŋ], «unge») og stælp ([stæɽp], «stolpe»). I dialekter nord for Verdal ender disse ordene på i, og i bygdene vest og sør for Stjørdal den mer typiske e. I tradisjonelt bøyningsmønster i stjørdalsdialekten har de nevnte substantivene fått i-en tilbake i bestemt form entall, for eksempel oksin ([uksiɲ], «oksen») og ungin ([uŋiɲ], «ungen»). I svake hunkjønnsord med overvekt har dialekten bare tilsvarende utjevning med u, som i stuggu («stue»), mens dialekter nordenfor har både u og o. Palatalisering forekommer kun i trykksterke stavelser.
Tradisjonelt har man i dialekten hatt én vokallyd mer enn i normert norsk, en såkalt dyp ø (œ), en mellomlyd mellom æ og ø. Det fantes meningsforskjeller, slik som sjæl («å skille») og sjœl («å skylle»). At denne lyden har falt bort hos de fleste dialektbrukerne, har beviselig skjedd etter 1920, og begynte trolig i Hegra og Meråker. I Stjørdal fikk lyden et sammenfall med æ, mens den i dialektene nordenfor fikk det med ø. Noen dialektbrukere vil derfor holde fast på uttalen av «smør» som smœr, de som er påvirket av lydendringen som smær, mens de som er påvirket en mer skriftrett uttale, som smør. Dialekten har også hatt cirkumflekstonelag, eller totoppet stavelse, og har derfor hatt en meningsforskjell mellom eksempelvis sup («sup») og sûp («suppe»).Det finnes rester av dativ i stjørdalsdialekten, men de blir sjeldnere. Allerede i 1970-årene merket språkforskerne seg en klar tilbakegang over få generasjoner. Dativ var helst bevart i substantiver styrt av preposisjoner, slik som i skoja («i skogen»), på låfti («på loftet») og på gålom («på gårdene»), og ved indirekte objekt, som i æ ga mat åt guta («jeg gav mat til gutten»). Substantiver i bestemt entall, i dativ, ender på -a i hankjønn, -n i hunkjønn og -i i intetkjønn. Intetkjønnsordene går også fra tostavelsestone til enstavelsestone (som fra «loven» til «låven»). Substantiver i bestemt flertall, i dativ, ender på -om. Det finnes også rester av dativ, akkusativ og genitiv i faste uttrykk.
Vanlige spørreord i stjørdalsdialekten er kæm (hvem), ka (hva), hænn (hvor), kålles (hvordan) og kåffer (hvorfor).
Innflytting og generell regionalisering av dialektene gjør at talemålet i Stjørdal blir mindre særpreget og får en enklere grammatikk.
I stjørdalsdialekten uttales ikke kommunenavnet bokstavrett, men nærmere bestemt som «Sjørdarn» ([ʃøɖa:ɳ]), og utelater dermed t-en. En innbygger kalles en «stjørdaling», og uttales også uten t på dialekt. Dette innbyggernavnet er også det vanligste for Stjørdalshalsen, hvor den opprinnelige formen er «halsbygg» ([hæʃbygg]). De ulike bygdene i kommunen har egne innbyggernavn med endelsen -bygg ([bøgg]) eller -ing ([iŋ]): «skatvalsbygg», «lånkbygg», «hegrasbygg», «skjelstadmarking» og flere. Formen «skatvaling» er også i bruk, men den normerte formen er «skatvalsbygg».
== Vennskapsbyer ==
Stjørdal har hatt ulike former for vennskapssamarbeid med følgende byer og kommuner:
Danmark: Broby (1984–2006)
Finland: Karstula (1984–ukjent)
Guatemala: Panajachel (2010–2013)
Sverige: Ragunda (1984–)
Thailand: Bangkok (2009–)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berg, Kaare (1995). Stjørdal. Fra strandsted til storsamfunn. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993759-0-8.
Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. 3 bind. Trondheim: Tapir akademisk forlag. ISBN 82-519-2000-0.
Christophersen, Egil (1993–1995). Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene 1940–45. 2 bind. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993028-0-3.
Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse. ISBN 82-7385-170-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Dybdahl, Audun (1979). Stjørdalen gjennom bølgedalen. Bosetningsmessige og økonomiske forhold i Stjørdalsbygdene ca. 1200–1660. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01928-4.
Foss, Thorbjørn (1988). Stjørdalen. Skildring. Midt-Norge forlag. ISBN 82-7358-010-5.
Hovd, Rune (2000). Værnes. Fra høvdingsete til storflyplass. Utgitt av Værnes flystasjon i samarbeid med Forsvarets pensjonistforening Værnes og Stjørdal historielag. Stjørdal. ISBN 82-995464-0-0.
Leirfall, Jon (1968–1972). Stjørdalsboka. Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. 3 bind. Stjørdal og Meråker kommuner.
Løkken, Hans Olav (2002–2021). Stjørdalens krønike. 21 bind. Trondheim. ISBN 978-82-93149-00-2.
Pettersson, Kjell Erik (1999). Sånn va de! En fotodokumentasjon fra Stjørdalen gjennom 150 år. Stjørdal historielag. ISBN 82-995244-0-7.
Pettersson, Kjell Erik (2001). Sånn va de å! Bilder fra et århundre. Stjørdal historielag. ISBN 82-995244-1-5.
Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune. ISBN 82-991614-0-1.
Selin, Jan Algar (2010). Krig og fred. Bilde for bilde. Stjørdal. ISBN 978-82-998514-0-4.
Værnesbranden, Ivar Nilssen (1988). Sagn fra Stjørdal. Fra en svunnen tid (faksimileutgave). 2 bind. Stjørdal historielag.
Wik, Svein (2008). Stjørdalen fra fjord til fjell. Stjørdal. ISBN 978-82-303-1123-3.
Aasvold, Gunnar (1984). Sagbruk og fløting i Stjørdalsvassdraget gjennom 350 år 1610–1960. Stjørdalsvassdragets fellesfløtingsforening. ISBN 82-7358-001-6.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stjørdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lokale historier fra Stjørdal
(no) Stjørdal historielag
(no) Stjørdalens Blad
(no) Stjørdalsbilder
|
Liste over ordførere i Nedre Stjørdal. Stjørdalen formannskapsdistrikt (herred) ble opprettet ved innføringen av formannskapslovene av 1837.
| 16,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SHA-sjekksumsfunksjoner
|
2023-02-04
|
SHA-sjekksumsfunksjoner
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kryptografiske algoritmer']
|
SHA (Secure Hash Algorithm) er en samling av kryptografiske sjekksumsfunksjoner (engelsk: checksum) som er designet av National Security Agency (NSA). De tre SHA-algoritmene er konstruert forskjellig og er mest kjent som SHA-0, SHA-1, SHA-2 og SHA-3.
SHA-0 og SHA-1 er ikke ansett som sikre, SHA-1 er ikke anbefalt brukt til anvendelser innen sikkerhet etter 2010.
SHA-256, SHA-512, SHA-224 og SHA-384 hører til SHA-2-familien og bruker den samme algoritmen. Forskjellen er at de har ulik størrelse på den ferdige hash-verdien (256/512 biter).
SHA-3-familien har de samme størrelsene som SHA-2-familien.
|
SHA (Secure Hash Algorithm) er en samling av kryptografiske sjekksumsfunksjoner (engelsk: checksum) som er designet av National Security Agency (NSA). De tre SHA-algoritmene er konstruert forskjellig og er mest kjent som SHA-0, SHA-1, SHA-2 og SHA-3.
SHA-0 og SHA-1 er ikke ansett som sikre, SHA-1 er ikke anbefalt brukt til anvendelser innen sikkerhet etter 2010.
SHA-256, SHA-512, SHA-224 og SHA-384 hører til SHA-2-familien og bruker den samme algoritmen. Forskjellen er at de har ulik størrelse på den ferdige hash-verdien (256/512 biter).
SHA-3-familien har de samme størrelsene som SHA-2-familien.
== Eksempler ==
=== Eksempler på SHA-1 ===
Her er et eksempel på SHA-1 med ASCII-tegnsett. ASCII er også brukt i resten av eksemplene.
SHA1("The quick brown fox jumps over the lazy dog")
= 2fd4e1c6 7a2d28fc ed849ee1 bb76e739 1b93eb12
Den minste forandring i meldingen vil gjøre store forandringer i resulterende hash-verdi. Ved å forandre "dog" til "cog", for eksempel, så vil det bli forandring i 81 av de 160 bitene.
SHA1("The quick brown fox jumps over the lazy cog")
= de9f2c7f d25e1b3a fad3e85a 0bd17d9b 100db4b3
Resultatet for en tom streng (lengde 0) er:
SHA1("")
= da39a3ee 5e6b4b0d 3255bfef 95601890 afd80709
Denne voldsomme endringen er et følge av Avalanche-effekten.
|
SHA (Secure Hash Algorithm) er en samling av kryptografiske sjekksumsfunksjoner (engelsk: checksum) som er designet av National Security Agency (NSA). De tre SHA-algoritmene er konstruert forskjellig og er mest kjent som SHA-0, SHA-1, SHA-2 og SHA-3.
| 16,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katharine_McPhee
|
2023-02-04
|
Katharine McPhee
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Idol-deltakere i USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
|
Katherine McPhee (født 25. mars 1984 i Los Angeles i California) er en amerikansk sanger og skuespiller.
McPhee kom på andreplass i Amerikansk Idol 2005 (sesong 5), etter Taylor Hicks. Hun ga ut det selvtitulerte debutalbumet Katharine McPhee 30. januar 2007, som ble solgt i 116 000 eksemplarer den første uken. Platen gikk rett til andreplass på Billboard Top 200 albumlisten. Pr 1. januar 2009 har albumet blitt solgt i 375 000 eksemplarer totalt.
McPhee har også hatt flere mindre roller i film og TV-serier.
Hun har nå hovedrollen som Karen Cartwright i serien Smash.
|
Katherine McPhee (født 25. mars 1984 i Los Angeles i California) er en amerikansk sanger og skuespiller.
McPhee kom på andreplass i Amerikansk Idol 2005 (sesong 5), etter Taylor Hicks. Hun ga ut det selvtitulerte debutalbumet Katharine McPhee 30. januar 2007, som ble solgt i 116 000 eksemplarer den første uken. Platen gikk rett til andreplass på Billboard Top 200 albumlisten. Pr 1. januar 2009 har albumet blitt solgt i 375 000 eksemplarer totalt.
McPhee har også hatt flere mindre roller i film og TV-serier.
Hun har nå hovedrollen som Karen Cartwright i serien Smash.
== Filmografi ==
== Diskografi ==
2007: Katharine McPhee
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Katharine McPhee – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Katharine McPhee – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Katharine McPhee på Internet Movie Database
(sv) Katharine McPhee i Svensk Filmdatabas
(da) Katharine McPhee på Scope
(fr) Katharine McPhee på Allociné
(en) Katharine McPhee på AllMovie
(en) Katharine McPhee hos Turner Classic Movies
(en) Katharine McPhee hos Rotten Tomatoes
(en) Katharine McPhee hos The Movie Database
(en) Katharine McPhee hos Internet Broadway Database
(en) Katharine McPhee på Apple Music
(en) Katharine McPhee på Discogs
(en) Katharine McPhee på MusicBrainz
(en) Katharine McPhee på Spotify
(en) Katharine McPhee på Songkick
(en) Katharine McPhee på Last.fm
(en) Katharine McPhee på Genius — sangtekster
(en) Katharine McPhee på AllMusic
|
Amerikansk
| 16,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1979
|
2023-02-04
|
Filmåret 1979
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1979', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1979', 'Kategori:Utgivelser fra 1979', 'Kategori:Verk fra 1979']
|
Filmåret 1979 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1979.
|
Filmåret 1979 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1979.
== Fødsler ==
8. januar – Sarah Polley, kanadisk skuespiller.
15. januar – Busy Philipps, amerikansk skuespiller og manusforfatter.
16. januar - Aaliyah, amerikansk sanger og skuespiller (død 2001)
25. januar – Wali Razaqi, afghansk skuespiller.
26. januar – Linda Steinhoff, norsk skuespiller
9. februar
Viktor Ginner, svensk skuespiller.
Mena Suvari, amerikansk skuespiller.
21. februar – Jennifer Love Hewitt, amerikansk skuespiller.
23. februar – Sascha Zacharias, svensk skuespiller.
14. mars – Nick Atkinson, svensk skuespiller.
4. april
Heath Ledger, australsk skuespiller (død 2008)
Natasha Lyonne, amerikansk skuespiller.
10. april – Tsuyoshi Doumoto, japansk skuespiller og musiker, sanger i Kinki Kids.
12. april – Claire Danes, amerikansk skuespiller.
19. april – Kate Hudson, amerikansk skuespiller.
20. april – Stian Barsnes-Simonsen, norsk programleder og skuespiller
28. april – Jorge García, amerikansk skuespiller.
28. mai – Jesse Bradford, amerikansk skuespiller.
6. juni
Emil Lindroth, svensk musikkprodusent og skuespiller.
Jacinta Stapleton, australsk skuespillerinne
28. juni – Florian Zeller, fransk dramatiker, forfatter og filmregissør
17. juli – Mike Vogel, amerikansk skuespiller og fotomodell.
3. august – Evangeline Lilly, kanadisk skuespiller og fotomodell.
6. august – Megumi Okina, japansk skuespiller, fotomodell og sanger.
22. august – Ingeborg Sundrehagen Raustøl, norsk skuespillerinne
18. september – Liv Mjönes, svensk skuespillerinne
26. september – Jenny Ulving, svensk skuespiller.
4. oktober – Rachael Leigh Cook, amerikansk skuespiller.
8. oktober – Kristanna Loken, amerikansk skuespillerinne og modell
16. november – Eun-ju Lee, sørkoreansk skuespiller.
19. november – Martin Rutegard, svensk skuespiller.
5. desember – Nick Stahl, amerikansk skuespiller
28. desember – Noomi Rapace, svensk skuespiller.
29. desember – Diego Luna, mexicansk skuespiller.
== Dødsfall ==
29. januar – Birgit Sergelius, finlandssvensk skuespiller.
7. februar – Verner Arpe, svensk skuespiller.
12. februar – Jean Renoir, fransk regissør (født 1894)
15. mars – Sture Ericson, svensk skuespiller og regissør.
22. mars – Ben Lyon, amerikansk skuespiller, (født 1901)
10. april – Nino Rota, italiensk filmmusikk-komponist.
18. april – Jullan Kindahl, svensk skuespiller og sanger.
19. april – Berndt Westerberg, svensk skuespiller.
14. mai – Hugo Bolander, svensk filmprodusent, regissør, skuespiller og manusforfatter.
25. mai – Fred Gunnarsson, svensk skuespiller.
27. mai – Ulf Greber, norsk filmfotograf og regissør (født 1912)
29. mai – Mary Pickford, amerikansk skuespiller, manusforfatter og produsent (født 1892)
11. juni – John Wayne, amerikansk skuespiller og regissør (født 1907)
12. juni – Gerda Björne, svensk skuespiller.
14. juni
Toivo Pawlo, svensk skuespiller.
Rigmor Lange, norsk danser og skuespiller (født 1926)
19. juli – Annika Tretow, svensk skuespiller.
7. august – Mathias Alexandersson, svensk skuespiller.
12. august – Inger Juel, svensk skuespiller og sanger.
8. september – Jean Seberg, amerikansk skuespiller.
22. september – Tore Segelcke, norsk skuespiller (født 1901)
25. september – Tapio Rautavaara, finsk friidrettsutøver, musiker og skuespiller (født 1915)
27. september – Gracie Fields, britisk skuespiller og sanger.
12. oktober – Turid Haaland, norsk skuespiller (født 1908)
13. oktober – Ulla Castegren, svensk skuespiller og sanger.
14. oktober – Lasse Dahlqvist, svensk komponist, visesanger og skuespiller (født 1910)
31. oktober – Edvin Adolphson, svensk skuespiller.
17. november
Anders Ek, svensk skuespiller.
Anna-Lisa Fröberg, svensk skuespiller.
30. november – Zeppo Marx, amerikansk skuespiller og filmagent, en av Brødrene Marx (født 1901)
18. desember – Henny Lindorff Buckhøj, dansk skuespiller.
22. desember – Darryl F. Zanuck, amerikansk filmprodusent, manusforfatter, regissør og studiosjef (født 1902)
25. desember – Joan Blondell, amerikansk skuespiller.
29. desember – Carl-Johan Unger, svensk skuespiller.
== Oscar i utvalg (komplett liste) ==
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Agatha
Airport '80: Concorde
Alien
All That Jazz
Apokalypse nå!
Blikktrommen
Caligula
Det sorte hullet
Det første store togrøveriet
Dracula
Drømmekvinnen "10"
Du er sprø Marikken
Ett anständigt liv
Familien Flint og Frankenstein
Farlig arv
Flatfoot på Nilen
Flukten fra Alcatraz
Flukten til Athena
The Glove
=== H - N ===
Hvordan man gjør gutter av menn
Jakten på Jack the Ripper
Kinasyndromet
Kramer mot Kramer
Kronprinsen
Kvinnene
L'amour en fuite
Lucie
Narnia - Løven, heksa og klesskapet
Mad Max
Manhattan
Maria Brauns ekteskap
Menn av stål
Måneraketten (James Bond)
Nattens krigere
Norma Rae
Nosferatu - Nattens vampyr
=== O - U ===
Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder
Poseidons hemmelighet
Profeten Brians liv og historie
Rallarblod
The Real Bruce Lee
Rocky II
The Rose
Skyt ikke på tannlegen
Stalker
Star Trek: The Motion Picture
Stortyven
Sunburn
Supernullet
Tidsstorm
Together
Unnskyld, hvor er Hollywood?
=== V -Å ===
Velkommen Mr. Chance
Vi holder med flodhestene
Zombie Flesh Eaters
== Eksterne lenker ==
(en) 1979 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 1979 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1979.
| 16,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_de_la_Ch%C3%A2tre
|
2023-02-04
|
Pierre de la Châtre
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 1171', 'Kategori:Erkebiskoper av Bourges', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Menn']
|
Pierre de la Châtre (død 1171) var en fransk geistlig i middelalderen. Han var den sekstisjette erkebiskopen av Bourges, fra 1141 til 1171.
|
Pierre de la Châtre (død 1171) var en fransk geistlig i middelalderen. Han var den sekstisjette erkebiskopen av Bourges, fra 1141 til 1171.
== En vanskelig start ==
I 1141 døde Albéric av Reims (også skrevet Aubrey/Aubry), sekstifemte erkebiskop av Bourges. Pave Innocent II valgte Pierre de la Châtre som hans etterfølger, men kong Ludvig VII var ikke enig. Han fremmet sin kandidat, Cadurc, en av hans egne kanslere mens han samtidig la ned veto mot pavens kandidat. Pierre de la Châtre ble uansett valgt av Bourges' geistlige og innviet av paven. Ludvig skal etter sigende ha låst Bourges' byporter for den nye biskopen. Paven husket lignende forsøk fra hertug Vilhelm X av Aquitaine på å forvise Innocents tilhengere fra Poitou og erstatte dem med kongetro prester. Paven la derfor skylden for striden på Vilhelm Xs datter Eleanora, kongens dronning, og hevdet at Ludvig bare var et barn og burde bli lært manérer. Rasende sverget Ludvig på relikvier at så lenge han levde skulle Pierre de la Châtre aldri få slippe inn i Bourges. Dette førte til interdikt på kongens landområder og Pierre de la Chatre måtte søke tilflukt hos Theobald II, greve av Champagne. Krisen med at kongen brente byen Vitry hvor mange tusener av mennesker ble drept i 1142 førte til at kongen måtte gi seg og den nye erkebiskopen av Bourges ble godkjent.
== Virketid ==
I 1145 overtalte Bernard av Clairvaux, abbed av Cîteaux, kongen til å dra på det andre korstoget. Pierre de la Châtre var en av deltagerne og kom siden tilbake til Bourges, der han døde i 1171.
|
Pierre de la Châtre (død 1171) var en fransk geistlig i middelalderen. Han var den sekstisjette erkebiskopen av Bourges, fra 1141 til 1171.
| 16,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hemmeligheten_bak_min_suksess
|
2023-02-04
|
Hemmeligheten bak min suksess
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1987', 'Kategori:Filmkomedier fra USA']
|
Hemmeligheten bak min suksess (originaltittel: The Secret of My Succe$s) er en amerikansk filmkomedie fra 1987 med Michael J. Fox i hovedrollen. Regien er ved Herbert Ross, mens manus er ved Jim Cash (som året før hadde stor suksess med filmen Top Gun).
Hemmeligheten bak min suksess fikk forholdsvis lunken mottakelse av filmkritikerne, men ble til tross for det en publikumssuksess både i USA og til en viss grad utenfor.
|
Hemmeligheten bak min suksess (originaltittel: The Secret of My Succe$s) er en amerikansk filmkomedie fra 1987 med Michael J. Fox i hovedrollen. Regien er ved Herbert Ross, mens manus er ved Jim Cash (som året før hadde stor suksess med filmen Top Gun).
Hemmeligheten bak min suksess fikk forholdsvis lunken mottakelse av filmkritikerne, men ble til tross for det en publikumssuksess både i USA og til en viss grad utenfor.
== Handling ==
Brantley Foster (Michael J. Fox) er en vellutdannet ung mann som flytter fra Kansas til New York for å gjøre karriere. Etter flere skuffelser får han omsider jobb i foretaket hos sin rike onkel. Der må han begynne lengst nede i hierarkiet, på postavdelingen, i et gigantisk foretak med usympatiske sjefer. I et forsøk på å imponere en kvinnelig sjef utgir han seg for å være en av mellomlederne i bedriften, noe som også skal bidra til at han roter seg inn i en rekke forviklinger.
== Om filmen ==
Filmen fikk forholdvis beskjeden mottakelse av filmanmelderne og har oppnådd 58% på Rotten Tomatoes (juli 2009). Den kjente filmkritikeren Roger Ebert gav en og en halv (av fire) stjerner.Til tross for lunken mottakelse av anmelderne ble den en publikumssuksess i USA og en moderat suksess utenfor. Den innbrakte $67 millioner på amerikanske kinoer og $111 millioner globalt. Den ble den syvende mest innbringende filmen i USA for 1987.Den ble i 1988 tildelt en BMI Film Music Award for sountracken og samme år nominert til en Golden Globe (også for sountracken).
== I rollene ==
Michael J. Fox: Brantley Foster (Carlton Whitfield)
Helen Slater: Christy Wills
Richard Jordan: Howard Prescott
Margaret Whitton: Vera Prescott
John Pankow: Fred Melrose
Christopher Murney: Barney Rattigan
Gerry Bamman: Art Thomas
Fred Gwynne: Donald Davenport
Carol Ann Susi: Jean
Elizabeth Franz: Grace Foster
Mercedes Ruehl: Sheila
Cindy Crawford: Som seg selv
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hemmeligheten bak min suksess på Internet Movie Database
(no) Hemmeligheten bak min suksess hos Filmfront
(sv) Hemmeligheten bak min suksess i Svensk Filmdatabas
(da) Hemmeligheten bak min suksess i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Hemmeligheten bak min suksess på Allociné
(nl) Hemmeligheten bak min suksess på MovieMeter
(en) Hemmeligheten bak min suksess på AllMovie
(en) Hemmeligheten bak min suksess på Turner Classic Movies
(en) Hemmeligheten bak min suksess på Rotten Tomatoes
(en) Hemmeligheten bak min suksess på Metacritic
=== Nett-TV ===
Filmtrailer
|
Hemmeligheten bak min suksess (originaltittel: The Secret of My Succe$s) er en amerikansk filmkomedie fra 1987 med Michael J. Fox i hovedrollen.
| 16,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Top%C3%A7ambaba-fjellet
|
2023-02-04
|
Topçambaba-fjellet
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aydın (provins)', 'Kategori:Fjell i Tyrkia']
|
Topçambaba Dağı (tidligere Baba Dağı eller Baba Dagh) er et fjell i provinsen Aydin i sørvestlige Tyrkia. Fjellets opprinnelige navn var Kadmos (fra antikk gresk Κάδμος). Det lå i antikken i Frygia (latin Phrygia Magna).I antikken var fjellsiden dekket av trær. Elven Kadmos, med samme navn som fjellet selv, rant ned fjellsiden og strømmet ut i den større elven Lykos, både Kadmos og Lykos er de antikke navnene, som igjen var en sideelv av Büyük Menderes (historisk Maeander). Fjellkjeden Kadmos dannet den sørlige grensen for området Büyük Menderes i disse delene. Den romerske forfatteren Plinius den eldre omtalte fjellet. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios plasserte den i samme breddegrad som Mykale, et fjell på vestkysten av Anatolia.
Da den franske korsfarerhæren under det andre korstoget i 1145 krysset fjellet ble baktroppen av hæren under ledelse av kong Ludvig VII av Frankrike hengende etter. Tyrkerne angrep og det var bare med nød og neppe at kongen unnslapp mens baktroppen ble massakrert.
|
Topçambaba Dağı (tidligere Baba Dağı eller Baba Dagh) er et fjell i provinsen Aydin i sørvestlige Tyrkia. Fjellets opprinnelige navn var Kadmos (fra antikk gresk Κάδμος). Det lå i antikken i Frygia (latin Phrygia Magna).I antikken var fjellsiden dekket av trær. Elven Kadmos, med samme navn som fjellet selv, rant ned fjellsiden og strømmet ut i den større elven Lykos, både Kadmos og Lykos er de antikke navnene, som igjen var en sideelv av Büyük Menderes (historisk Maeander). Fjellkjeden Kadmos dannet den sørlige grensen for området Büyük Menderes i disse delene. Den romerske forfatteren Plinius den eldre omtalte fjellet. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios plasserte den i samme breddegrad som Mykale, et fjell på vestkysten av Anatolia.
Da den franske korsfarerhæren under det andre korstoget i 1145 krysset fjellet ble baktroppen av hæren under ledelse av kong Ludvig VII av Frankrike hengende etter. Tyrkerne angrep og det var bare med nød og neppe at kongen unnslapp mens baktroppen ble massakrert.
== Referanser ==
|
Topçambaba Dağı (tidligere Baba Dağı eller Baba Dagh) er et fjell i provinsen Aydin i sørvestlige Tyrkia. Fjellets opprinnelige navn var Kadmos (fra antikk gresk Κάδμος).
| 16,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niketas_Khoniates
|
2023-02-04
|
Niketas Khoniates
|
['Kategori:1100-tallet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1217', 'Kategori:Fødsler i 1155', 'Kategori:Greske historikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Denizli', 'Kategori:Personer knyttet til korstogene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østromerriket']
|
Niketas Khoniates (gresk: Νικήτας Χωνιάτης; født ca. 1155, død 1217), stundom kalt for Akominatos (Ακομινάτος), var en bysantinsk-gresk historiker som hans bror Mikhael Khoniates, som han fulgte fra deres fødested Kolossai (senere Khonai eller Chonæ), en by i Frygia, og til Konstantinopel.
|
Niketas Khoniates (gresk: Νικήτας Χωνιάτης; født ca. 1155, død 1217), stundom kalt for Akominatos (Ακομινάτος), var en bysantinsk-gresk historiker som hans bror Mikhael Khoniates, som han fulgte fra deres fødested Kolossai (senere Khonai eller Chonæ), en by i Frygia, og til Konstantinopel.
== Liv og verker ==
Niketas Khoniates ble født av velstående foreldre rundt eller en gang etter 1150 i byen Khonai i den bysantinske provinsen Frygia. Niketas, biskopen av Khonai, døpte og ga barnet navn. Senere ble han kalt for «Khoniates» etter hans fødested. Da han var ni år gammel sendte hans far ham til Konstantinopel sammen med hans bror for å få en utdannelse. Niketas’ eldre bror hadde en stor innflytelse på hans første år av hans liv.
Han begynte først en karriere som politiker og hadde flere utnevnelser under keiserne fra Huset Angelos, blant hans posisjoner var som storkansler (storlogothet) og han var guvernør av Filippopolis i en kritisk tid. Etter at Konstantinopel ble erobret og plyndret under det fjerde korstoget i 1204 flyktet han til Nikea (i dag kalles den for Iznik) hvor han bodde ved hoffet til Keiserriket Nikea og keiser Theodor I Lascaris. Her henga han seg til litteraturen. Han døde en gang rundt 1215 eller 1216. Hans viktigste verk var hans Historie som besto av hele 21 bind og dekket perioden 1118 til 1207.
Til tross for dens blomstrende, overlessete og retoriske stil er den av betydelig verdi som en nedtegnelse av hendelser fra hele keiserdømmet som han enten var et øyevitne til eller hadde hørt om, men han må balanseres opp mot en annen gresk samtidshistoriker, Johannes Kinnamos. Den viktigste delen er beskrivelsen av erobringen av Konstantinopel som med fordel kan leses opp mot Geoffroi de Villehardouins og Paolo Rannusios verker om det samme emne. Den lille avhandlingen Om statuer ødelagt av latinerne (muligens endret av en senere skribent) er av særlig interesse for arkeologien. Hans dogmatiske verk Thesaurus Orthodoxae Fidei, som selv om det er fullstendig bevart i manuskriptform har bare blitt utgitt i deler. Det er en av de viktigste autoriteter om kjetteri og kjetterske forfattere på 1100-tallet.
== Niketas i fiksjonen ==
Umberto Ecos roman Baudolino er delvis plassert i Konstantinopel under erobringen. Den fiktive helten Baudolino er en venn og fortrolig av Niketas Khoniates. I løpet av romanen, som er en historisk fiksjon, blir ikke Niketas omtalt på mest flatterende måte, men han forteller sin livshistorie til Baudolino som selv opplever en merkelig samtid med store omveltninger.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brand, Charles M.: Byzantium Confronts the West, 1968 (ISBN 0-7512-0053-0).
Choniates, Nicetas: The Sack of Constantinople, Konstantinopels plyndring
Choniates, Nicetas: Excerpt from the Historia, utdrag fra Historie
Harris, Jonathan: 'Distortion, divine providence and genre in Nicetas Choniates' account of the collapse of Byzantium 1180-1204', Journal of Medieval History, vol. 16 (2000) 19-31
Magoulias, Harry J. (overs.): O City of Byzantium, Annals of Niketas Choniates, 1984 (ISBN 0-8143-1764-2).
Nicetae Choniatae Historia, red. Jan Louis van Dieten, Berlin, 1975.
Niketas Khoniates’ Historie, Hieronymus Wolf, 1557
== Eksterne lenker ==
Greek Opera Omnia by Migne Patrologia Graeca with analytical indexes
Den opprinnelige greske teksten til Niketas Khoniates’ Historie
|
Niketas Khoniates (gresk: Νικήτας Χωνιάτης; født ca. 1155, død 1217), stundom kalt for Akominatos (Ακομινάτος), var en bysantinsk-gresk historiker som hans bror Mikhael Khoniates, som han fulgte fra deres fødested Kolossai (senere Khonai eller Chonæ), en by i Frygia, og til Konstantinopel.
| 16,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A9zelay
|
2023-02-04
|
Vézelay
|
['Kategori:3°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Bourgogne-Franche-Comté', 'Kategori:Kommuner i Yonne', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Frankrike']
|
Vézelay er en kommune i departementet Yonne i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Klosteret i Vézelay og dens klosterkirke har arkitektonisk og historisk betydning.
|
Vézelay er en kommune i departementet Yonne i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Klosteret i Vézelay og dens klosterkirke har arkitektonisk og historisk betydning.
== Demografi ==
Per folketelling av 1999 var befolkningen på 492. Den 1. januar 2006 var befolkningstallet beregnet til 473.
== Vin ==
Bourgogne Vézelay er den lokale vinen. Vinproduksjonen ligger i enden av byen og produserer en rekke viner, hovedsakelig hvitvin, basert for det meste på druevarianter av Chardonnay, Pinot Noir og Melon de Bourgogne. Omtrent halvparten av produksjonen er markedsførte via handelsforeningen Cave Henry.
== Pilegrimskirken La Madeleine ==
Den benediktinske klosterkirken i Vézelay ble grunnlagt på 800-tallet. Kort tid etter fikk kirken relikviene til Maria Magdalena og har siden vært et viktig pilegrimssted.
Den nåværende kirken ble oppført i tiden 1089–1206. Dens romslige midtskip, nesten 60 meter langt, har uvanlige høye hvelv. Dens proporsjoner og det gotiske korets eleganse gir interiøret en letthet som forsterkes av de grå ribbene på midtskipets massive buer. De markerer midtskipets travéer og deler inn krysshvelvet ovenfor. Midtskipet nås gjennom vakker skulpturell inngang fra en bred vestportal.
Overfor inngangen fra narthex til midtskipet troner Kristus i en omfattende utført relieff. I majestetisk storhet i midten sender han ut apostlene på deres oppdrag om å omvende hedningene, bote de syke og drive ut demoner fra de besatte.
Bernhard av Clairvaux ba har for det andre korstog, påsken 1146, framfor kong Ludvig VII av Frankrike.
Kongene Rikard I av England og Filip II August av Frankrike møttes her før de ga seg på veg til det tredje korstoget i 1190.
Kirken og Vézelay har siden 1979 vært en del av verdensarven.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vézelay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vézelay – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Maison du Visiteur, a prelude to visiting the basilica
Photographs of some details in the Basilica
History plus photo pages showing the famous Tympanum, Zodiac and Capital Sculptures of the Basilique Ste-Madeleine,Vézelay
UNESCO World Heritage Centre – Vézelay, Church and Hill
|
Vézelay er en kommune i departementet Yonne i regionen Bourgogne-Franche-Comté øst i Frankrike. Klosteret i Vézelay og dens klosterkirke har arkitektonisk og historisk betydning.
| 16,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dinard
|
2023-02-04
|
Dinard
|
['Kategori:2°V', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Ille-et-Vilaine', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Dinard er en kommune i departementet Ille-et-Vilaine i regionen Bretagne nordvest i Frankrike. Byen har bare drøyt 10 000 innbyggere, men er berømt fordi velhavende mennesker, spesielt briter, har brukt byen som feriested om sommeren siden 1850-tallet. Byen er kjent for sine stripede badetelt på Plage de l´Ecluse, også kalt Grand Plage (plage betyr strand på fransk). Ved entreen til stranden står en statue av Alfred Hitchcock og hvert år i oktober arrangeres det en britisk filmfestival her. Stranden er omgitt av meget dyre hoteller og mange mennesker kommer hver dag med buss fra St. Malo for å bade. Det går daglig både busser og båter. Byen er kjent for sine store og mange private villaer som er oppført i jugendstil. Det finnes også minnesmerker over Picasso som var her mye.
|
Dinard er en kommune i departementet Ille-et-Vilaine i regionen Bretagne nordvest i Frankrike. Byen har bare drøyt 10 000 innbyggere, men er berømt fordi velhavende mennesker, spesielt briter, har brukt byen som feriested om sommeren siden 1850-tallet. Byen er kjent for sine stripede badetelt på Plage de l´Ecluse, også kalt Grand Plage (plage betyr strand på fransk). Ved entreen til stranden står en statue av Alfred Hitchcock og hvert år i oktober arrangeres det en britisk filmfestival her. Stranden er omgitt av meget dyre hoteller og mange mennesker kommer hver dag med buss fra St. Malo for å bade. Det går daglig både busser og båter. Byen er kjent for sine store og mange private villaer som er oppført i jugendstil. Det finnes også minnesmerker over Picasso som var her mye.
== Attraksjoner ==
Musée du Site Balnéaire
St. Bartholomew Church
Akvariet
Barrage de la Rance
Point du Grouin Domaine Naturel Départemental
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Dinard
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Dinard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Dinard er en kommune i departementet Ille-et-Vilaine i regionen Bretagne nordvest i Frankrike. Byen har bare drøyt innbyggere, men er berømt fordi velhavende mennesker, spesielt briter, har brukt byen som feriested om sommeren siden 1850-tallet.
| 16,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/.38_Special
|
2023-02-04
|
.38 Special
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Patroner']
|
.38 Special er en sentertent rettvegget patron utviklet av Smith & Wesson.
Patronen blir vanligvis brukt i revolver, men det er også noen karabiner som bruker denne patronen. .38 Special var standard tjenestekaliber i de fleste politiavdelinger i USA fra 1920-tallet og fram til 1980-tallet.
Patronen ble introdusert i 1902 som en forbedring av .38 Long Colt patronen som ble ansett som for svak som militærpatron etter erfaringer i den filippinsk-amerikanske krig. Selv om røksvakt krutt var tatt i bruk allerede, ble den i utgangspunktet ladet med svartkrutt, men i løpet av et års tid ble ladninger med røksvakt krutt tilgjengelig. Fordelene med .38 Special er bl.a. at den er svært presis i et godt våpen, den har også lite rekyl, og er derfor en av de mest populære revolverpatronene også i dag, over 100 år etter introduksjonen. I dag blir den brukt til sportsskyting, småviltjakt (i land hvor det er tillatt) og for selvforsvar.
I 1935 ble det introdusert en kraftigere versjon, kalt .357 Magnum i forbindelse med kraftigere våpen som tålte disse ladningene. .38 Special ladninger kan brukes i våpen kamret for .357 Magnum, men ikke omvendt. Det er populært å bruke .38 Special ladninger i .357 Magnum-våpen p.g.a. lavere rekyl og mindre smell.
|
.38 Special er en sentertent rettvegget patron utviklet av Smith & Wesson.
Patronen blir vanligvis brukt i revolver, men det er også noen karabiner som bruker denne patronen. .38 Special var standard tjenestekaliber i de fleste politiavdelinger i USA fra 1920-tallet og fram til 1980-tallet.
Patronen ble introdusert i 1902 som en forbedring av .38 Long Colt patronen som ble ansett som for svak som militærpatron etter erfaringer i den filippinsk-amerikanske krig. Selv om røksvakt krutt var tatt i bruk allerede, ble den i utgangspunktet ladet med svartkrutt, men i løpet av et års tid ble ladninger med røksvakt krutt tilgjengelig. Fordelene med .38 Special er bl.a. at den er svært presis i et godt våpen, den har også lite rekyl, og er derfor en av de mest populære revolverpatronene også i dag, over 100 år etter introduksjonen. I dag blir den brukt til sportsskyting, småviltjakt (i land hvor det er tillatt) og for selvforsvar.
I 1935 ble det introdusert en kraftigere versjon, kalt .357 Magnum i forbindelse med kraftigere våpen som tålte disse ladningene. .38 Special ladninger kan brukes i våpen kamret for .357 Magnum, men ikke omvendt. Det er populært å bruke .38 Special ladninger i .357 Magnum-våpen p.g.a. lavere rekyl og mindre smell.
== Se også ==
.38 Long Colt
.38 S&W
.38 ACP
.38 Super
Liste over patrontyper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) .38 Special – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
38 Special kan vise til:
| 16,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/38_Special_(band)
|
2023-02-04
|
38 Special (band)
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jacksonville', 'Kategori:Kultur i Florida', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA']
|
.38 Special (også skrevet Thirty-Eight Special) er et amerikansk rockband som ble dannet av Don Barnes og Donnie Van Zant i Jacksonville, Florida i 1975.
|
.38 Special (også skrevet Thirty-Eight Special) er et amerikansk rockband som ble dannet av Don Barnes og Donnie Van Zant i Jacksonville, Florida i 1975.
== Diskografi ==
Studioalbum
== Kilder ==
Omtale hos last.fm
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) .38 Special (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 38 Special på Apple Music
(en) 38 Special på Discogs
(en) 38 Special på MusicBrainz
(en) 38 Special på SoundCloud
(en) 38 Special på Spotify
(en) 38 Special på Songkick
(en) 38 Special på Last.fm
(en) 38 Special på Genius — sangtekster
(en) 38 Special på AllMusic
38 Special på Twitter
38 Special på Twitter
38 Special på Facebook
38 Special på Instagram
38 Special på YouTube
38 Special på Myspace
|
.38 Special (også skrevet Thirty-Eight Special) er et amerikansk rockband som ble dannet av Don Barnes og Donnie Van Zant i Jacksonville, Florida i 1975.
| 16,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svenskebekken
|
2023-02-04
|
Svenskebekken
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Aurskog-Høland', 'Kategori:Haldenvassdraget']
|
Svenskebekken på Lierfoss i Aurskog-Høland i Viken er ei elv i Haldenvassdraget som strekker seg fra Spilhauggrenda i nord til Lierelva i sør.
|
Svenskebekken på Lierfoss i Aurskog-Høland i Viken er ei elv i Haldenvassdraget som strekker seg fra Spilhauggrenda i nord til Lierelva i sør.
|
Svenskebekken på Lierfoss i Aurskog-Høland i Viken er ei elv i Haldenvassdraget som strekker seg fra Spilhauggrenda i nord til Lierelva i sør.
| 16,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atomreaktor
|
2023-02-04
|
Atomreaktor
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Energiomforming', 'Kategori:Kjernereaktorer', 'Kategori:Nøyaktighet']
|
Atomreaktor er en innretning hvor en kjernefysisk reaksjon foregår under kontrollerte forhold. I forbindelse med strømproduksjon er det til dags dato kun snakk om spaltbart materiale som undergår kontrollert kjernespaltning (fisjon). Reaktorer hvor den motsatte prosessen, kjernesammensmelting eller fusjon, finner sted er under utvikling, men disse returnerer for øyeblikket mindre energi enn man tilfører dem. Spaltbart materiale kan være anriket uran, naturlig uran, eller plutonium. Det knytter seg forhåpninger til bruk av thorium i atomreaktorer, men dette er foreløpig ikke blitt realisert. De aller fleste atomreaktorer drives med lavanriket uran, der ca. 3% av uranet i brenselet utgjøres av isotopen 235U. Formålet med en atomreaktor er som regel å produsere varmeenergi som igjen omdannes til elektrisk energi i et system der varmen brukes til å koke vann, og dampen ledes gjennom turbiner koblet til generatorer. Atomreaktorer brukes også til å produsere plutonium til bruk i atomvåpen. Det finnes idag i overkant av 400 operative, strømproduserende reaktorer i verden.
|
Atomreaktor er en innretning hvor en kjernefysisk reaksjon foregår under kontrollerte forhold. I forbindelse med strømproduksjon er det til dags dato kun snakk om spaltbart materiale som undergår kontrollert kjernespaltning (fisjon). Reaktorer hvor den motsatte prosessen, kjernesammensmelting eller fusjon, finner sted er under utvikling, men disse returnerer for øyeblikket mindre energi enn man tilfører dem. Spaltbart materiale kan være anriket uran, naturlig uran, eller plutonium. Det knytter seg forhåpninger til bruk av thorium i atomreaktorer, men dette er foreløpig ikke blitt realisert. De aller fleste atomreaktorer drives med lavanriket uran, der ca. 3% av uranet i brenselet utgjøres av isotopen 235U. Formålet med en atomreaktor er som regel å produsere varmeenergi som igjen omdannes til elektrisk energi i et system der varmen brukes til å koke vann, og dampen ledes gjennom turbiner koblet til generatorer. Atomreaktorer brukes også til å produsere plutonium til bruk i atomvåpen. Det finnes idag i overkant av 400 operative, strømproduserende reaktorer i verden.
== Prinsipp ==
Det underliggende prinsippet for både atomvåpen og atomreaktorer er kjernespaltning. Enkelte tunge radioaktive grunnstoffer har isotoper der atomkjernen kan brytes ned ved at den deler seg og gir opphav til to nye atomer (spaltningsprodukter), i tillegg til noen nøytroner (som regel 2-3) med høy energi. Dette skjer svært sjeldent spontant, men for uranisotopene 233U, 235U og plutoniumisotopen 239Pu vil bestråling av atomkjernene med nøytroner med nokså lav energi få en relativt stor andel av de bestrålte atomkjernene til å spaltes. Kjernespaltningen frigjør store mengder energi som omdannes til varmeenergi, og det er denne energien som brukes i et atomkraftverk. Ved å utforme brenselselementer og reaktor på en slik måte at de høyenergetiske nøytronene som dannes ved kjernespaltningen får redusert sin energi kan man oppnå en kjedereaksjon. For å redusere energien til nøytronene bruker man moderatorer. Stoffer med lav atomvekt, f.eks. vann, tungtvann og grafitt er gode og mye brukte moderatorer. Det finnes også reaktorer der høyenergetiske nøytroner blir brukt.
For at en kjedereaksjon skal komme i stand må hver kjernespaltning gi opphav til minst det antallet nøytroner som er nødvendig for å skape en ny kjernespaltning. Dersom det produseres flere nøytroner enn dette, kan kjedereaksjonen løpe løpsk, noe som kan føre til en kjernefysisk nedsmelting, eller i verste fall en kjernefysisk eksplosjon. For å kontrollere kjedereaksjonen, kan overskuddet av nøytroner fanges opp av regulerbare reaktorkomponenter, kontrollstaver, som kan føres inn og ut av reaktorkjernen og dermed regulere nøytronfluksen. Kontrollstavene er laget av stoffer med god evne til å ta opp nøytroner, f.eks. kadmium.
== Klassifikasjon ==
Atomreaktorer kan klassifiseres på bakgrunn av bl.a. konstruksjon, reaksjonstype, moderatorstoff, kjølemiddel og formål. Under følger en liste over noen reaktortyper klassifisert etter konstruksjon. I tillegg til disse finnes det bl.a. enkelte reaktorer, såkalte formeringsreaktorer, som er i stand til å produsere mer spaltbart materiale enn det som kreves for å drive dem, hovedsakelig ved at 238U, som utgjør hoveddelen av uranet omdannes til 239Pu ved at 238U tar opp et nøytron og omdannes til 239U, som i sin tur nesten umiddelbart henfaller til 239Pu ved dobbelt betahenfall. Det finnes også reaktorer som bruker flytende metall, f.eks. natrium og flytende salter som kjølemiddel. Disse drives ved en langt høyere temperatur enn alminnelige reaktorer.
== Nåværende teknologier ==
Det er i dag to typer kjernekraft i bruk:
Radioisotopgeneratorer produserer energi fra varmen som frigjøres ved radioaktiv nedbryting. Noen radioisotope termoelektriske generatorer har blitt opprettet for å drive romsonder (for eksempel Cassini-Huygens), noen fyrtårn i det tidligere Sovjetunionen, og enkelte pacemakere. Varmeeffekten fra disse generatorene avtar med tiden; varmen konverteres til elektrisitet ved å utnytte den termoelektriske effekt.
Fisjonsreaktorer produserer varme gjennom en kontrollert kjernefysisk kjedereaksjon i en kritisk masse av spaltbart materiale. Alle dagens kjernekraftverk er kritiske fisjonsreaktorer, som er fokus for denne artikkelen. Utgangseffekten av en fisjonsreaktor kan kontrolleres. Det finnes flere undergrupper av kritiske fisjonsreaktorer, som kan klassifiseres som Generasjon I, Generasjon II og Generasjon III. Alle reaktorer vil bli sammenlignet med trykkvannsreaktor (PWR), da det er standard moderne reaktor design.
=== Trykkvannsreaktor ===
Trykkvannsreaktor (PWR – Pressurized Water Reactor) utgjør et flertall av alle vestlige kjernekraftverk og er én av to typer lettvannsreaktorer (LWR), den andre typen er kokevannsreaktor (BWR). I en trykkvannsreaktor blir den primære kjølevæsken (overopphetet vann) pumpet under høyt trykk til reaktorkjernen, og det oppvarmede vannet overfører termisk energi til en dampgenerator. I motsetning til kokevannsreaktor, hindrer trykket i den primære kjølevæskesløyfen vannet i å koke i reaktoren (Leidenfrost-effekt). Trykkvannsreaktorer ble opprinnelig laget for å betjene atomubåter med elektrisitet og ble brukt i den opprinnelige utformingen av det første kommersielle kjernekraftverket ved Shippingport. Reaktoren tilhører kategorien generasjon II reaktor. VVER er det russiske begrepet for den russisk-designede trykkvannsreaktoren.
Kjernefysisk brensel i reaktorbeholderen blir aktivert i en fisjonskjedereaksjon, som produserer varme, og varmer vannet i den primære kjølevæskesløyfen ved varmeledning gjennom drivstoffkappen. Den varme primære kjølevæsken pumpes til en varmeveksler, kalt dampgenerator, der varmen overføres gjennom et sett med rør til en sekundær kjølevæske under lavere trykk, som fordamper til trykksatt damp. Overføringen av varme gjøres uten å blande to væsker, som er ønskelig fordi den primære kjølevæsken kan bli radioaktiv.
=== Kokvannsreaktor ===
Kokvannsreaktoren (BWR – Boiling Water Reactor) har også svært stor utbredelse på verdensbasis. Også denne reaktoren blir både kjølt og moderert av lettvann. Slik navnet kan tyde på, utgjøre kjølemiddelet her av vann som koker. Dampen ledes til turbinene før den kondenserer og ledes tilbake til reaktortanken.
=== RBMK-reaktor ===
RBMK er en forkortelse for russisk Reaktor Bolschoj Moshnosti Kanalnij (Russisk: Реактор Большой Мощности Канальный) som betyr «reaktor med høy effekt av kanaltype», og beskriver en klasse for grafittmoderert kjernekraftreaktor, som ble bygget i Sovjetunionen, for bruk i kjernekraftverk til å produsere kjernekraft fra atombrensel. Denne reaktortypen stod i Tsjernobyl kjernekraftverk da ulykken oppstod 26. april 1986, og per 2009, finnes det minst 12 stykker av denne typen som er i drift i Russland og Litauen. Det finnes imidlertid ingen planer om å bygge nye reaktorer av denne typen. RBMKs teknologi ble utviklet på 1950-tallet, og denne teknologien anses i dag som utdatert. I tillegg er der et internasjonalt press for å få stengt ned de gjenværende reaktorene av denne typen. RBMK var en kulminasjon av det sovjetiske programmet for å produsere vannkjølte kraftreaktorer basert på deres grafittmodererte plutoniumproduksjon fra militære reaktorer. Den første av disse, AM-1 («Атом Мирный», russisk for «Atom Mirny», «fredelig atom») produserte 5 MW med elektrisitet (30 MW termisk) og leverte kraft til Obninsk fra 1954 til 1959.
Ved å bruke lettvann for kjøling og grafitt som moderator, er det mulig å bruke naturlig uran som brensel. Derfor kan en stor strømreaktor bygges uten at det kreves deling av isotoper, som anriket uran eller tungtvann. Reaktoren er konstruert slik at bytte av brensel kan skje mens reaktoren er aktiv. Dette gjør reaktoren til et attraktivt alternativ for fattige land som vil produsere atomvåpen, ettersom utvinning av plutonium fra reaktoren kan skje løpende, slik at det ikke er nødvendig med et stort antall reaktorer.
Reaktoren er bygget i 3 størrelser, hvor den største finnes ved Ignalina kjernekraftverk i Litauen. Disse ble vurdert til 1 500 MW hver. Den minste er i Obninsk utenfor Moskva. Reaktoren er konstruert av grafittblokker og en grafittsylinder med en diameter på ca. 11,8 meter. I denne er det boret mellom 1661 og 1693 kanaler til brenselselementer. Sylinderen er ca. 7 meter høy og omgitt av en tynn stålbeholder til å sikre mot utsiving av luft fra reaktorkjernen. I alle kanalene er det trykkrør med hvert brenselselement bestående av to ledd i forlengelse, hver med 18 brenselsstaver. Brenselstavene består av metallrør som fylles med pellets av uran i keramisk form. Brensel er uran anriket til 2% 235U. En reaktor som ligner på RBMK er den kanadiske CANDU-reaktoren.
=== VVER-reaktoren ===
Reaktor på høytrykksvann og finnes i tre generasjoner. Russlands første 440/230 ble utviklet på 60-tallet og er av internasjonale eksperter regnet som den farligste reaktortypen i drift. Neste generasjon 440/213 ble satt i drift tidlig på 80-tallet, og den siste generasjonen 1000 ble utviklet på slutten av 80-tallet. Ingen av reaktorene møter vestlige sikkerhetsstandarder. De to første reaktorene hadde ingen spesielle former for sikkerhet og ble levert med dårlig kjølesystem.
Dette er en Russisk type reaktor som ligner trykkvannsreaktorer.
=== CANDU-reaktor ===
CANDU-reaktoren er en canadisk-oppfunnet, trykk tungtvannsreaktor, utviklet sent på 1950- og 1960-tallet etter et samarbeid mellom Atomic Energy of Canada Limited (AECL), Hydro-Electric Power Commission of Ontario (omdøpt Ontario Hydro i 1974, og siden 1999 kjent som Ontario Power Generation), Canadian General Electric (nå kjent som GE Canada), samt flere private næringslivsdeltakere. Forkortelsen «CANDU», et registrert varemerke for Atomic Energy of Canada Limited, står for «Canada Deuterium Uranium». Dette er en referanse til sin dideuteriumoksid (tungtvann) moderator og bruken av uran som brensel (opprinnelig, naturlig uran). Alle nåværende kraftreaktorer i Canada er av typen CANDU.
Fisjonsreaksjoner i reaktorkjernen varmer opp en væske, i dette tilfellet tungtvann. Denne kjølevæsken holdes under høyt trykk for å heve kokepunktet og unngå betydelige dampdannelse i kjernen. Det varme tungtvannet generert i denne primære kjøleloopen går inn i en varmeveksler, og varmer lettvann i sekundære kjølelooper med mindre trykk. Dette vannet blir til damp og driver en tradisjonell turbin med en elektrisk generator knyttet til den. Eventuelle overskytende varmeenergi i dampen, etter at den har strømmet gjennom turbinen, blir sluppet ut i naturen på en rekke måter, mest typisk i en stor mengde kaldt vann, for eksempel en innsjø, elv eller hav. Varmeenergien kan også fjernes ved at man benytter et kjøletårn, men de unngås når det er mulig fordi de reduserer anleggets effektivitet.
En CANDU-drivstofforsamling består av en rekke rør som inneholder keramiske pelleter med drivstoff, sammensatt i en sylinder som passer innenfor drivstoffkanalen i reaktoren. I eldre design hadde forsamlingen 28 eller 37 drivstoffrør, hver med en lengde på en halv meter, med 12 slike forsamlinger liggende ende til ende i en drivstoffkanal. Den relativt nye CANFLEX har 43 rør, med to størrelser på pelletene. Det er ca. 10 cm i diameter, 0,5 m lang og veier ca. 20 kg, og erstatter bunten med 37 rør. Den er designet spesielt for å øke drivstoffytelsen ved å utnytte to forskjellige pelletdiameter.
En rekke lettvannsavdelinger kalt flytende sonekontrollører, hjelper til med å kontrollere hastighet på fisjonen. De flytende sonekontrollørene absorberer overflødige nøytroner og reduserer hastigheten i fisjonsreaksjonen, i sine regioner av reaktorkjernen. CANDU-reaktorer har installert to uavhengige, hurtigvirkende systemer for nedstenging. Utkoblingsstaver penetrer reaktorkjernen vertikalt og lavere inn i kjernen i tilfelle en feil i sikkerhetssystemet. Et sekundært sikkerhetssystem innebærer innsprøyting av en gadolinium-nitratløsning under høyt trykk, direkte til lavtrykks-moderator.
== Brenselstav ==
En brenselstav på 4 meter vil romme ca. 200 pellets. En ferdig pellet på 15 gram trenger ca. 78 gram natur-uran, eller opptil 200 kilo malm. Ett tonn malm vil gi 200 gram til 2 kilo natur-uran. Malmen blir blandet med svovelsyre, for å danne gult pulver (yellow-cake). Ved rike malmforekomster kan en utvinne over 100 kilo uran pr tonn malm. Noe som gir mindre avfall.
En pellet produserer opptil 110 millioner becquerel, 1 kilo lav og medium- radioaktivt avfall, og 15 gram høyradioaktivt avfall. Samtidig gir det 0,15 gram plutonium.
En pellet med 235U kan produsere like mye energi som 1 tonn kull. Dette tilsvarer også tre tønner olje eller to tonn ved som brensel.
== Atomreaktorer i Norge ==
I Norge er det to forskningsreaktorer som eies av Institutt for energiteknikk: en på Kjeller og en i Halden. Haldenreaktoren ble stengt i 2018, og reaktoren på Kjeller ble stengt året etter.
== Se også ==
Kjernefysisk nedsmelting
Kjernekraft
Tsjernobylulykken
Institutt for energiteknikk
== Referanser ==
|
Reaktor kan vise til:
| 16,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kringstadbukta
|
2023-02-04
|
Kringstadbukta
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moldes geografi']
|
Kringstadbukta er et friluftsområde med sandstrand som ligger 3,5 km vest for Molde i Møre og Romsdal. Sandstranda er et resultat av forrige istid og strekker seg flere kilometer utover i Romsdalsfjorden.
Kringstadbukta ligger på en halvøy omgitt av store gressbakker, furuskog og svaberg. I 1940 etablerte tyskerne seg der med et tiltalls bygninger og forsvarsverk. Både før og etter krigen ble det drevet gård med dyr i Kringstadbukta. I 1963 ekspropierte Molde kommune området og etablerte det som permanent friluftsområde.
Molde innehar en norsk værrekord, nemlig høyest målte temperatur for oktober med 25,6 °C den 11. oktober 2005. De spesielle klimaforholdene gjør at vanntemperaturen ofte er langt høyere enn folk forestiller seg. 8. juni 2008 ble det målt 20 grader i vannet i Kringstadbukta. Samme år, 15. september, ble det målt hele 18 grader.
Molde kommune bruker mye tid og ressurser i Kringstadbukta og har som målsetting at "Kringstadbukta skal være noe å vise fram".
Kringstadbukta er ifølge NRK 1 (som laget TV-innslag der sommeren 2008) norges eneste badestrand (frittliggende) med egen nettside.
|
Kringstadbukta er et friluftsområde med sandstrand som ligger 3,5 km vest for Molde i Møre og Romsdal. Sandstranda er et resultat av forrige istid og strekker seg flere kilometer utover i Romsdalsfjorden.
Kringstadbukta ligger på en halvøy omgitt av store gressbakker, furuskog og svaberg. I 1940 etablerte tyskerne seg der med et tiltalls bygninger og forsvarsverk. Både før og etter krigen ble det drevet gård med dyr i Kringstadbukta. I 1963 ekspropierte Molde kommune området og etablerte det som permanent friluftsområde.
Molde innehar en norsk værrekord, nemlig høyest målte temperatur for oktober med 25,6 °C den 11. oktober 2005. De spesielle klimaforholdene gjør at vanntemperaturen ofte er langt høyere enn folk forestiller seg. 8. juni 2008 ble det målt 20 grader i vannet i Kringstadbukta. Samme år, 15. september, ble det målt hele 18 grader.
Molde kommune bruker mye tid og ressurser i Kringstadbukta og har som målsetting at "Kringstadbukta skal være noe å vise fram".
Kringstadbukta er ifølge NRK 1 (som laget TV-innslag der sommeren 2008) norges eneste badestrand (frittliggende) med egen nettside.
== Eksterne lenker ==
Kringstadbuktas hjemmeside
|
Kringstadbukta er et friluftsområde med sandstrand som ligger 3,5 km vest for Molde i Møre og Romsdal. Sandstranda er et resultat av forrige istid og strekker seg flere kilometer utover i Romsdalsfjorden.
| 16,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/En_sporvogn_til_Begj%C3%A6r_(1951)
|
2023-02-04
|
En sporvogn til Begjær (1951)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på skuespill', 'Kategori:Filmer basert på verk av Tennessee Williams', 'Kategori:Filmer bevart i USAs nasjonale filmregister', 'Kategori:Filmer fra 1951', 'Kategori:Filmer med en Oscar-vinnende kvinnelig birolle', 'Kategori:Filmer med en Oscar-vinnende kvinnelig hovedrolle', 'Kategori:Filmer med en Oscar-vinnende mannlig birolle', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01']
|
En sporvogn til Begjær (originaltittel: A Streetcar Named Desire) er en amerikansk dramafilm fra 1951, regissert av Elia Kazan og med Marlon Brando og Vivien Leigh i hovedrollene. Filmen bygger på Tennessee Williams' Pulitzerpris-vinnende skuespill En sporvogn til begjær (skuespill) fra 1947.
Filmen ble innlemmet i National Film Registry i 1999, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle». I 1998 ble den kåret til filmhistoriens 45. beste spillefilm fra USA på listen «AFI's 100 Years...100 Movies». Da listen ble oppdatert i 2007 lå den på 47. plass. To av replikkene fra filmen ble i 2005 rangert blant de 100 beste replikkene i amerikansk filmhistorie i kåringen AFI's 100 Years…100 Movie Quotes: Stanleys «Stella! Hey, Stella!» og Blanches «I have always depended on the kindness of strangers.» («Jeg har alltid vært avhengig av fremmede menneskers godhet.»)
|
En sporvogn til Begjær (originaltittel: A Streetcar Named Desire) er en amerikansk dramafilm fra 1951, regissert av Elia Kazan og med Marlon Brando og Vivien Leigh i hovedrollene. Filmen bygger på Tennessee Williams' Pulitzerpris-vinnende skuespill En sporvogn til begjær (skuespill) fra 1947.
Filmen ble innlemmet i National Film Registry i 1999, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle». I 1998 ble den kåret til filmhistoriens 45. beste spillefilm fra USA på listen «AFI's 100 Years...100 Movies». Da listen ble oppdatert i 2007 lå den på 47. plass. To av replikkene fra filmen ble i 2005 rangert blant de 100 beste replikkene i amerikansk filmhistorie i kåringen AFI's 100 Years…100 Movie Quotes: Stanleys «Stella! Hey, Stella!» og Blanches «I have always depended on the kindness of strangers.» («Jeg har alltid vært avhengig av fremmede menneskers godhet.»)
== Handling ==
Blanche DuBois, en middelaldrende engelsk-lærer på videregående skole, ankommer New Orleans. Hun møter sin søster Stella og hennes ektemann Stanley Kowalski som bor i en falleferdig leilighet. Stella ønsker søsteren velkommen som gjest, men Blanche er nedlatende og kritiserer henne ofte. Det avsløres at Blanche og Stellas familie-hjem, Belle Reve, gikk tapt på grunn av en kreditor. Blanche, som ble enke i ung alder etter ektemannens selvmord, er fattig og hadde ingen steder å reise bortsett fra til søsteren sin.
Stanley mistenker at Blanche skjuler penger fra dem og kunngjør at Stella er gravid. Blanche møter Stanleys venn, Mitch, hvis høflige måte står i skarp kontrast til Stanleys andre venner. Mitch blir tiltrukket av Blanches flørtende sjarm, og romantikk blomstrer mellom dem. I løpet av en poker-kveld sammen med vennene sine eksploderer Stanley i beruset raseri, slår Stella og avslutter spillet. Blanche og Stella flykter ovenpå til nabo Eunice sin leilighet.
Etter at hans sinne avtar, betror Stanley seg angerfullt til Stella. Uimotståelig trukket mot hennes fysiske lidenskap for ham, drar hun til Stanley - som fører henne til sengs. Når uker blir til måneder, oppstår det mer spenning mellom Blanche og Stanley. I mellomtiden avdekker Stanley hennes skjulte historie om mental ustabilitet, promiskuitet og at hun fikk sparken etter å hatt sex med en mindreårig student.
== Medvirkende ==
Vivien Leigh som Blanche DuBois
Marlon Brando som Stanley Kowalski
Kim Hunter som Stella Kowalski
Karl Malden som Harold «Mitch» Mitchell
Rudy Bond som Steve Hubbel
Nick Dennis som Pablo Gonzales
Peg Hillias som Eunice Hubbel
Wright King som en samler
Richard Garrick som en lege
== Priser og nominasjoner ==
Filmen vant flere priser, inkludert:
Beste kvinnelige hovedrolle: Vivien Leigh
Beste mannlige birolle: Karl Malden
Beste kvinnelige birolle: Kim Hunter
Beste scenografi – Svart-hvitt: Richard Day og George James Hopkins
BAFTA for beste kvinnelige britiske skuespiller: Vivien Leigh
Golden Globe for beste kvinnelige birolle: Kim HunterMarlon Brando ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle, men vant ikke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) En sporvogn til Begjær på Internet Movie Database
(no) En sporvogn til Begjær hos Filmfront
(sv) En sporvogn til Begjær i Svensk Filmdatabas
(da) En sporvogn til Begjær i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) En sporvogn til Begjær på Allociné
(nl) En sporvogn til Begjær på MovieMeter
(en) En sporvogn til Begjær på AllMovie
(en) En sporvogn til Begjær på Turner Classic Movies
(en) En sporvogn til Begjær på Rotten Tomatoes
(en) En sporvogn til Begjær på Metacritic
|
| medvirkende =
| 16,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gavin_Hood
|
2023-02-04
|
Gavin Hood
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Manusforfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Johannesburg', 'Kategori:Regissørstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Sørafrikanske regissører', 'Kategori:Sørafrikanske skuespillere']
|
Gavin Hood (født 12. mai 1963) er en sørafrikansk regissør, manusforfatter, produsent og skuespiller, best kjent for å ha skrevet og regissert den Oscar-belønte fremmedspråklige filmen Tsotsi (2005). Han har også regissert filmen X-Men Origins: Wolverine (2009) for 20th Century Fox, og Antatt skyldig (2007) for New Line Cinema. Han skal regissere Ender's Game (2013), som er basert på Orson Scott Cards roman med samme navn.
Hood opptrer også som skuespiller innimellom, mest notabel i filmen In Enemy Hands og i en episode av Stargate SG-1.
|
Gavin Hood (født 12. mai 1963) er en sørafrikansk regissør, manusforfatter, produsent og skuespiller, best kjent for å ha skrevet og regissert den Oscar-belønte fremmedspråklige filmen Tsotsi (2005). Han har også regissert filmen X-Men Origins: Wolverine (2009) for 20th Century Fox, og Antatt skyldig (2007) for New Line Cinema. Han skal regissere Ender's Game (2013), som er basert på Orson Scott Cards roman med samme navn.
Hood opptrer også som skuespiller innimellom, mest notabel i filmen In Enemy Hands og i en episode av Stargate SG-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gavin Hood på Internet Movie Database
(sv) Gavin Hood i Svensk Filmdatabas
(da) Gavin Hood på Filmdatabasen
(da) Gavin Hood på Scope
(fr) Gavin Hood på Allociné
(en) Gavin Hood på AllMovie
(en) Gavin Hood hos Rotten Tomatoes
(en) Gavin Hood hos The Movie Database
|
| fsted = Johannesburg, Sør-Afrika
| 16,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lamborghini_Insecta
|
2023-02-04
|
Lamborghini Insecta
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bilstubber', 'Kategori:Konseptbiler fra Lamborghini', 'Kategori:Lamborghini-modeller', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06']
|
Lamborghini Insecta er en konseptbil fra Lamborghini, designet i 2009 av Iulian Bumbu.
Insecta er en midtmotorisert, toseters sportsbil på størrelse med Lamborghini Gallardo, og utstyrt med den samme V10-motoren på 5,2 liter. Lamborghini har ikke bekreftet noen produksjonsbil basert på dette konseptet, men det har blitt antydet at inspirasjon herfra vil hentes til etterfølgeren av Lamborghini Murciélago.
|
Lamborghini Insecta er en konseptbil fra Lamborghini, designet i 2009 av Iulian Bumbu.
Insecta er en midtmotorisert, toseters sportsbil på størrelse med Lamborghini Gallardo, og utstyrt med den samme V10-motoren på 5,2 liter. Lamborghini har ikke bekreftet noen produksjonsbil basert på dette konseptet, men det har blitt antydet at inspirasjon herfra vil hentes til etterfølgeren av Lamborghini Murciélago.
|
Lamborghini Insecta er en konseptbil fra Lamborghini, designet i 2009 av Iulian Bumbu.
| 16,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stranda_(N%C3%B8tter%C3%B8y)
|
2023-02-04
|
Stranda (Nøtterøy)
|
['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Færder', 'Kategori:Nøtterøys geografi']
|
Stranda er et sted sørøst på Nøtterøy i Færder kommune og en del av grunnkretsen Torød. Stranda ligger like sør for Middelborg og sørøst for Torød. Stranda ligger i en liten vik rettet mot Søndre Årøy. Viken danner utgangspunktet for den lokale stranden, Torødstranda.
Stedsnavnet, Stranda, refererer til det den gamle strandsittergården som først lå her på 1600-tallet. En større gård lå her fra starten av 1800-tallet. Stranda huset i denne perioden også et skipsbyggeri. Selve gården på stedet ble brent av Nøtterøy kommune i 1976. Etter fjerningen av gården er stedet mest kjent for å huse Torødstranda. Som navnet Torødstranda tilsier, regnes Stranda gjerne som en del av det større tettstedet Torød.
|
Stranda er et sted sørøst på Nøtterøy i Færder kommune og en del av grunnkretsen Torød. Stranda ligger like sør for Middelborg og sørøst for Torød. Stranda ligger i en liten vik rettet mot Søndre Årøy. Viken danner utgangspunktet for den lokale stranden, Torødstranda.
Stedsnavnet, Stranda, refererer til det den gamle strandsittergården som først lå her på 1600-tallet. En større gård lå her fra starten av 1800-tallet. Stranda huset i denne perioden også et skipsbyggeri. Selve gården på stedet ble brent av Nøtterøy kommune i 1976. Etter fjerningen av gården er stedet mest kjent for å huse Torødstranda. Som navnet Torødstranda tilsier, regnes Stranda gjerne som en del av det større tettstedet Torød.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Torød og Stranda
|
Stranda er et sted sørøst på Nøtterøy i Færder kommune og en del av grunnkretsen Torød. Stranda ligger like sør for Middelborg og sørøst for Torød.
| 16,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8mmereik
|
2023-02-04
|
Tømmereik
|
['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Færder', 'Kategori:Gårder i Færder', 'Kategori:Nøtterøys geografi']
|
Tømmereik er en gård og et sted på Nøtterøy i Færder kommune i Vestfold som er en del av grunnkretsen og tettstedet Torød. Navnet kommer trolig av at stedet i eldre tider utmerket seg ved en stor eik. De første skriftlige referansene til stedet kom på siste halvdel av 1600-tallet, etter at stedet trolig ble skilt ut fra gården Brevik, og deretter ble et eget bruk.
|
Tømmereik er en gård og et sted på Nøtterøy i Færder kommune i Vestfold som er en del av grunnkretsen og tettstedet Torød. Navnet kommer trolig av at stedet i eldre tider utmerket seg ved en stor eik. De første skriftlige referansene til stedet kom på siste halvdel av 1600-tallet, etter at stedet trolig ble skilt ut fra gården Brevik, og deretter ble et eget bruk.
== Referanser ==
|
Tømmereik er en gård og et sted på Nøtterøy i Færder kommune i Vestfold som er en del av grunnkretsen og tettstedet Torød. Navnet kommer trolig av at stedet i eldre tider utmerket seg ved en stor eik.
| 16,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lundetoppen
|
2023-02-04
|
Lundetoppen
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bydeler i Skien', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Lundetoppen er en bydel i Skien. Den viktigste gata på Lundetoppen er Lundegata, som strekker seg fra bydelene Hjellen og Bakken i sør til Lie i nord. Øst for Lundetoppen ligger sentrum, og i vest ligger Lundedalen. Det ligger flere kjente bygninger i bydelen, deriblant Ibsenhuset og Skien prestegård.
|
Lundetoppen er en bydel i Skien. Den viktigste gata på Lundetoppen er Lundegata, som strekker seg fra bydelene Hjellen og Bakken i sør til Lie i nord. Øst for Lundetoppen ligger sentrum, og i vest ligger Lundedalen. Det ligger flere kjente bygninger i bydelen, deriblant Ibsenhuset og Skien prestegård.
|
Lundetoppen er en bydel i Skien. Den viktigste gata på Lundetoppen er Lundegata, som strekker seg fra bydelene Hjellen og Bakken i sør til Lie i nord.
| 16,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1957/58 var den 77. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skien
|
2023-02-04
|
Skien
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skien']
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
== Geografi ==
=== Topografi ===
Skien kommune omfatter 778 km², hvorav ca. 479 km² er skogareal, 46 km² jordbruksareal og 57 km² ferskvann. Resterende 197 km² er byområder, boligområder og industriområder. Skien inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
Landskapet i Skien er preget av tettbebyggelse fra sentrum og sørover langs Skienselva mot Porsgrunn, rike jordbruksområder i Gjerpen øst for sentrum, og i nord og vest store skogkledde åser unntatt i drabantbyen Gulset.
De høyeste punktene i kommunen er Skårråfjellet (814 moh), og Ørnenuten (811 moh). Begge disse fjelltoppene ligger nord i kommunen, nær grensa mot Sauherad. Nærmere sentrum er Vealøs (491 moh), Skrehelle (553 moh), Geitebuvarden (525 moh) og Ulvskollen (405 moh) populære turmål.
Innsjøen Norsjø, som er hoveddrikkevannskilden i Skien, ligger på grensa mellom Skien og Nome kommune. Norsjø er en sentral del av Norsjø–Skienkanalen, med Løveid sluser på Skotfoss.
=== Geologi ===
Skien har en variert geologi. I nord og vest består berggrunnen av gneis og kvartsitt. Gjennom sentrum og bydelen Gjerpen går det et kambrosilurbelte. Etter den siste istida lå dette området under vann i flere tusen år, og havavsetningene har gjort området til et svært produktivt jordbruksareal. I øst er det vulkanske bergarter, og i nordøst består berggrunnen av larvikitt og granitt.
=== Klima ===
Skien har et moderat kystklima, med relativt milde vintre og varmt sommervær. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
=== Områder i kommunen ===
==== Sentrum ====
Selve byen er anlagt ved Bryggevannet innerst i Skienselva, og Hjellevannet som ligger nederst i Telemarksvassdraget. Mellom disse to vanna var det opprinnelig fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Skienselva gir innseilingsmulighet fra havet, noe som antakelig har vært avgjørende for byens beliggenhet.
Bryggevannet har gjennom årenes løp blitt fylt ut en del. Tidligere har dette vannet gått helt opp til der hvor dagens rådhus ligger. I Hjellevannet har det også vært betydelig utfylling, senest på 1970-tallet.
Rundt sentrumskjernen finner man de eldste bydelene i Skien:
I tillegg er det gamle bydelsnavn som ikke er i bruk lenger, fordi geografien i sentrum har endret seg mye. Eksempler på slike bydelsnavn er Lille-helvete og Mudringen. En bekk som løp gjennom sentrum, Lortebekk, er lagt i rør og eksisterer dermed heller ikke lenger.
==== Omegn ====
Falkum er et villastrøk som ligger vest for sentrum, mellom Lundedalen og Falkumelva. Bydelene i sentrum, samt Falkum og Mæla, utgjør Lunde lokalutvalgsområde.
Bratsberg ligger på høyden mellom sentrum/Skienselva og Gjerpensdalen. Hovedveien mellom Bratsberg og sentrum har tradisjonelt vært Snipetorp, som leder opp til bydelen Bratsbergkleiva. I området finner man også de gamle gårdene Frogner, Brekke og Bratsberg gård.
Nedover Skienselva er det tettbygd strøk langs hele strekningen mellom Skien og Porsgrunn sentrum. På vestsida finner man blant annet bydelene Gimsøy, Gråten, Kjørbekk og Nenset, og på østsida ligger Follestad, Bøle, Menstad og Borgestad.
Øst for sentrum finner man Gjerpen, med rikt jordbruk i Gjerpensdalen. Enda lenger øst er det store skogkledde åser, og her finner man det store kommunikasjonstårnet på Vealøs.
Vest for sentrum ligger Gulset. Her bor det i underkant av 8 000 innbyggere (Gulset og Vestre Gulset samlet). Gulset er Skiens største bydel med hensyn til innbyggertall. Området nord for Gulset kalles vestmarka. Her finner man mange gruver fra 1500-tallet. Åfoss og Skotfoss ligger også i vest, ved utløpet av innsjøen Norsjø.
Sør for sentrum ligger Solum. Området strekker seg fra Farelva og Hjellevannet i nord, til Frierfjorden i sør. Her ligger blant annet bydelene Klyve og Gimsøy. Ved Skienselvas utløp i Frierfjorden ligger Flakvarp. I sørvest finner man store skogområder rundt Kilebygda og Mælum.
Nord i kommunen ligger Valebø, Luksefjell og Sauheradsfjella. Det er lite bebyggelse i disse områdene.
=== Naturvern ===
I Skien er det åtte naturreservater. Børsesjø (1165 daa), som ligger i Gjerpensdalen, er en av landets rikeste fuglebiotoper. Det er registrert over 230 fuglearter i området rundt innsjøen. De andre naturreservatene er Gunnborgdalen (97 daa), Heggemyr (49 daa), Lagmannskjær (17 daa), Orrhanemyr (72 daa), Orsjømyra (354 daa), Skrim-Sauheradfjella (123643 daa, men ligger bare delvis i Skien) og Svartefjell (60 daa).
== Navn ==
Byens navn har ingenting med framkomstmiddelet ski å gjøre, selv om det har felles opprinnelse med ordet «ski» som betyr kløyvd stokk (jamfør skigard). Ordet «ski» er avledet av å skille. Navnet (norrønt) Skiðan var nok opprinnelig et elvenavn, trolig med betydningen den som skiller (elvenavn var oftest aktive).
I folkevandringstida kom grenene til området. De opprettet et eget stammerike ved Norsjø, hvor Solum var en viktig del. Vassdraget markerte da skillet mellom grenene, på Solumsida, og den delen av områdets befolkning i Gjerpen og Eidanger som hadde kulturelt og handelsmessig fellesskap med Vestfold. Navnet Skiða er trolig fra en tid da det ikke var noe vannskille i Skien. Den gang fløt nåværende Bryggevannet og Hjellevannet sammen.
På 900-tallet begynte brynesteinshandlere å legge seg til ved Skiða, og slik har elvenavnet gradvis festa seg ved det som i løpet av kort tid ble en viktig handelsplass.Navnet Skien uttales /²ʃe:en/, dvs. «sjeen» med samme tonelag som «bønner». Byens egne innbyggere uttaler byens navn slik det tidligere ble skrevet, det vil si med to e-er, og ikke med noen i-lyd. Lyden /i/ i navnet Skiða var kort, og ble svekket til /e:/. Dette bekreftes også i gamle tekster og kart, hvor bynavnet skrives «Scheen».. Denne rettskrivinga må ha hatt basis i lang tids fastsatt uttale.
== Historie ==
Allerede rundt 1500 f.Kr. begynte det å vokse fram et bondesamfunn i Grenland. Etter hvert som nye jernredskaper ble vanlig i jordbruket, økte også behovet for brynesteiner. Eidsborgbryner ble en viktig handelsvare, og stedet der fallet fra Hjellevannet danner et hinder for skipsfart på Skienselva ble en naturlig handelsplass.
=== Fra tettsted til kjøpstad ===
Fra rundt år 1000 var det en omfattende bosetting i Skien sentrum som kan defineres som et tettsted. Dette ble fastslått gjennom de arkeologiske utgravingene som ble ledet av Siri Myrvoll på slutten av 1970-tallet.
Dag Eilivsson er en av de første personene man kjenner til i Skiens historie. Han var lendmann på Bratsberg, og far til den senere mektige Gregorius Dagsson. I siste halvdel av 1000-tallet etablerte Dagsætta seg som handelshøvdinger i området, og i år 1102 vet man at Dag Eilivsson og hans menn fra Bratsberg reiste med Magnus Berrføtt på hærtog til Irland.
Rundt år 1110 ble kirken på Kapitelberget bygget, og dette er den eldste steinkirken man kjenner til i distriktet. Noen år senere, rundt 1150, ble Gjerpen kirke reist. Da hadde benediktinerklosteret Gimsøy kloster allerede blitt grunnlagt på Klosterøya, man antar at dette skjedde rundt år 1115. Klosteret ble raskt en viktig maktfaktor i distriktet. Dags datter Baugeid var en av klosterets første abbedisser.
Midt på 1100-tallet fant det sted en regulering av bebyggelsen i sentrum. Det ble laget en trebrobelagt gate, og lafta tømmerbygninger ble reist. Beboerne var handelsmenn, håndverkere og fiskere. Tidlig på 1200-tallet ble sysselinndelingen innført. Skiensyssel omfattet Grenland, Telemark og Numedal og Skien ble et økonomisk og administrativt sentrum.
Utover på 1200-tallet ble Gimsøy kloster en stadig sterkere maktfaktor i området. Samtidig utviklet Skien seg til å bli en by, med yrende liv og bebyggelse rundt havna og Mariakirken som lå midt i byen. Tidlig på 1300-tallet ble havna utvidet, og mange Hanseater, engelske og hollandske kjøpmenn seilte opp Skienselva.
I 1358 ble Skiens eldste privilegiebrev utstedt av kong Håkon VI Magnusson, og byen ble offisielt en kjøpstad. Privilegiebrevet var delvis et resultat av en maktkamp mellom Skiens handelsmenn og klosteret. Senere privilegiebrev bekrefter at det var en slik konflikt. Ettervirkninger av svartedauen og innbyrdes stridigheter mellom norske byer har sannsynligvis også vært medvirkende årsaker til utstedelsen av det første privilegiebrevet.
På 1400-tallet ble bysamfunnet bedre organisert. Skien fikk et borgerstyre som besto av 12 rådmenn, og én eller to av disse ble utpekt som borgermester. På denne tiden foregikk det en utstrakt handel med hollendere, og flere av disse slo seg ned i byen.
Samtidig sto den katolske kirke sterkt, og Gimsøy kloster forvaltet store landområder. Med reformasjonen fra og med 1536 tilfalt klosteret kongen, som ble den største eiendomsbesitteren i Skien og omegn. Samme år som den saksiske bergmannen Hans Glaser satte i gang produksjonen av sølvdaleren på Klosterøya, i 1546, brant Gimsøy kloster. Denne brannen regnes ikke som bybrann. Omkring 20 år senere, skal byen ha blitt brent ned av svenskene under Den nordiske syvårskrigen. Dette regnes som den første av i alt ni bybranner som har herjet Skien. Allerede i 1583 brant tre fjerdedeler av middelalderbyen, deriblant gikk kirka og rådstua tapt.
=== Tidlig industriutbygging ===
Industriutbygginga i Skien tok til på 1500-tallet. I 1539 startet driften av Fossum Jernverk, det eldste jernverket i Norge. Jernmalmen ble hentet fra Glasergruva, som ligger i vestmarka nord for Gulset. I 1546 ble den første Gimsøydaleren produsert på Klosterøya. Det var kun 28 år etter den aller første Daleren, forløperen til Dollaren, ble presset i Joachimsthal i Bøhmen. I 1625 ble den første masovnen bygget på jernverket.
I sentrum ble det startet opp sagbruk som utnyttet fossefallet. Tømmerfløting på elva kom i gang på 1600-tallet, og Skien ble landets ledende trelastsentrum. Byen var en viktig eksporthavn for tømmer og plank, og importhavn for korn. Landheving og utvikling i skipsfarten hadde etter hvert gjort byen lite tilgjengelig for handelsskip, og ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund vokste etter gradvis fram.
1663 ble et merkeår for Skiensborgerne. Kong Frederik 3 hadde havnet i bunnløs gjeld.
Jørgen Bjelke var en av de største kreditorene. Han var på den tiden lensherre på Bratsberg, og kongen betalte gjelden ved å gi fra seg eiendommene i Skien. I den forbindelsen overtok Skiensborgerne eiendomsretten til 39 sager i byen, for 400 riksdaler per sag. På 1670-tallet var det en kraftig økning i eksport av trevarer til England og Nederland, noe som førte til en høykonjunktur uten sidestykke i byens historie.
På begynnelsen av 1600-tallet er det anslått at det bodde om lag 1000 mennesker i Skien sentrum. Til sammenlikning bodde det rundt 2000–3000 mennesker i Christiania på samme tid. I 1835 hadde byen 2158 innbyggere, og i 1885 hadde dette steget til 7538. Utvidelser av bygrensa er noe av forklaringa på denne kraftige økninga.
Også på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av mange branner. Det var bybranner i 1652, 1671 og 1682. I brannen i 1671 gikk 90 bygårder tapt. På 1700-tallet var det også en rekke katastrofale branner. Store deler av byen brant ned i 1732 og i 1766, hvor alle byens viktigste dokumenter gikk tapt. I 1777 brant det på nytt. Denne gangen brant 172 bygårder, 32 sager og 2 vannmøller ned.
På 1700-tallet slo en rekke kjente handelsslekter seg ned i Skien. Slekter som Løvenskiold, Wesseltoft, Ording og Cappelen eksisterer i byen den dag i dag. Utover 1700-tallet opplevde byen tilbakegang mens ladestedene vokste. Senere skulle byen oppleve ny fremgang som industriby, kommunikasjonsknutepunkt og fylkets administrative senter.
=== Opptur og katastrofe ===
1800-tallet var preget av store forandringer og rivende utvikling, men endte i en fryktelig katastrofe. Byen hadde fortsatt en viktig posisjon som handels- og industriby.
I 1815 hadde Skien om lag 1800 innbyggere. I 1836 opprettet Norges Bank en avdeling i Skien.
Det var mange teknologiske nyvinninger på denne tiden, og i Skien var man tidlig ute på mange områder. I 1862 ble Norsjø–Skienkanalen åpnet. To år senere, i 1864, ble det åpnet et gassverk som forsynte Skiens beboere med gass og varme. I 1882 kom Vestfoldbanen til Skien. Og Norges første elektrisitetsverk som leverte strøm til abonnenter, Laugstol Bruk, startet opp i Skien i 1885.
I 1856 ble områdene Banejordet, Brekkejordet, Bratsbergkleiva, Follestad og Klosterhaugene lagt under Skien. Dette skjedde til protester fra Skiens innbyggere, da bebyggerne i disse områdene stort sett var arbeidere og fattigfolk. Det skjedde også endringer i industrien i byen. I 1867 ble Fossum Jernverk lagt ned, etter mer enn 300 års drift. Men ny industri kom til, når Benjamin Sewell grunnla Union Bruk i 1873.
I 1875 hadde Skien 5450 innbyggere. Den gangen var både Gjerpen og Solum egne kommuner. Innbyggertallet for Skien omfattet derfor ikke personer som bodde i disse områdene.
I 1881 var det en stor brann ved Union, men det var likevel bare en forsmak på det som skulle komme. I 1885 kom et nytt forvarsel, da Cappelens residens på Gjemsø kloster brant ned. I 1886 brant byen igjen. Den var den største brann i byens historie. Hele 244 bygårder brant ned til grunnen. Sentrum ble fullstendig rasert. På 1890-tallet ble sentrum på nytt bygd opp. Det ble laget en ny byplan, og det ble innført murtvang i sentrum av byen.
=== Mot vår tid ===
På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd nye boligområder rundt bykjernen. Brekkeby, Brekkejordet, Gimsøy, Falkum og andre steder er villastrøk som ble bygd den gangen. På 1970-tallet var det utbygging av nye bydeler på Gulset og Klyve, og det vokste opp tidstypisk blokkbebyggelse.
I 1920 ble jernbanestrekningen Bratsbergbanen åpnet. Mellomkrigstida var også preget av konflikter. I 1931 sto det store Menstadslaget i Skien. Da sendte forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig er gravlagt i Skien, soldater mot arbeiderne. I 1940 ble Skien okkupert av tyskerne, og byen hadde nazi-styre frem til 1945.
I 1964 ble Skien by slått sammen med herredene Solum, Gjerpen og Valebø krets i Holla kommune til storkommunen Skien. I tillegg var det en grensejustering i 1968, som førte til at 3 554 personer ble overført fra Skien til Porsgrunn. Etter dette har kommunens grenser ligget fast.
Kommunesammenslåinger og grensejusteringer på 1960-tallet ga store utslag på folketallet. I 1968 bodde det 44 300 mennesker i Skien kommune. Med unntak for et lite fall i folketilveksten på begynnelsen av 1980-tallet, har folketallet økt jevnt opp til 51 359 i 2009. I 2008 var 7,8 % av befolkningen personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og 1,8 % var personer med vestlig innvandrerbakgrunn. I Skien bor 89 % av befolkningen i tettbygd strøk.I 1968 sto Skienshallen ferdig og hvor EM i turn ble arrangert i 1975. På 1970-tallet var det flere viktige kulturelle begivenheter i byen. I 1973 ble Skiens nye kulturhus Ibsenhuset åpnet. I 1978 ble det opprettet et eget regionteater, Telemark teater (nå Teater Ibsen).
I 1986 kom et nytt signal på skiftende tider. Da ble Skotfoss bruk, papirfabrikken på Skotfoss, lagt ned. Tyve år senere, i 2006, ble også Norske Skog Union på Klosterøya nedlagt.
== Samfunn ==
=== Tettsteder ===
Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer Skien/Porsgrunn som et tettsted. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere pr 1. januar 2009.. I tillegg opererer SSB med to andre tettsteder i Skien, det er Hoppestad og Sneltvedt.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Bystyret i Skien består av 55 representanter. Ved kommunestyrevalget 2019 var det 43 803 stemmeberettigede. Frammøte var 25 413 (58,3 %). Stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor.
=== Områder med lokalutvalg ===
Se også liste over grunnkretser i Skien kommune.Skien deles inn i 15 lokalutvalg, og områdeinndelingen er delvis et resultat av tidligere kommunesammenslåinger. Kommunen innførte ordningen med lokalutvalg i 1952, og de fungerer som høringsinstanser og arenaer for å komme med idéer og spørsmål til kommunen. Områdene i Skien kommune med lokalutvalg, er:
=== Offentlige etater ===
Skien er fra 1. januar 2020 fylkeshovedstad for Vestfold og Telemark fylke og er sete for fylkeskommunen, mens hovedkontoret til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark (tidlige fylkesmannen) ble lagt til Tønsberg. Det nye fylkeshuset ligger i Skien sentrum og har adresse Torgata 18 (tidligere NAV-bygget).
Skien er også sete for Nedre Telemark tingrett og Agder lagmannsrett, med rettslokaler i Statens Hus på Nylende. Telemark politidistrikt har hovedsete på Myren, sammen med Grenland politistasjon. Skien brannvesen holder også til i dette området. Skien fengsel ligger på Rødmyr.
Byens største helseinstitusjon er Sykehuset Telemark, som eies av helseforetaket Helse Sør-Øst. I Skien har sykehuset avdelinger for somatikk og psykiatri. Legevakta i Skien er samlokalisert med sykehusets akuttmottak på Moflata. Kommunen driver også syv botilbud med heldøgns omsorgstjenester.
=== Utdanning og skole ===
==== Grunnskoler ====
Det ble gjort en del omstrukturering med nedleggelser av mindre grunnskoler i Skien i årene 2008–2010. I skoleåret 2012-2013 er det 14 barneskoler og 6 ungdomsskoler i Skien kommune. I tillegg har kommunen to spesialskoler, et pedagogisk senter og spesialpedagogiske tjenester. Skien kommune har også noen private skoler.
==== Videregående skoler ====
Vestfold og Telemark fylkeskommune eier og driver tre videregående skoler i Skien, disse er Skien videregående skole, Hjalmar Johansen videregående skole og Skogmo videregående skole.
==== Høyere utdannelse ====
Høyere utdanning tilbys på Høgskolen i Telemark, med avdelinger i Porsgrunn, Bø, Notodden og Rauland. Høgskolen tilbyr både bachelor- og mastergrader, yrkesutdanninger og etterutdanningstilbud.
=== Samferdsel ===
Vei – Den viktigste inn- og utfartsåren til Skien er riksvei 36, som starter fra E18 i Porsgrunn. Veien fortsetter videre til E134 i Seljord, og er den viktigste veien i nord/syd-retning i Telemark. En annen mye brukt innfartsvei til Skien er riksvei 32, som går fra E18 ved Holmestrand til Skien.
Tog – Skien er endestasjon for jernbanestrekningen Vestfoldbanen, som sto ferdig i 1882. NSB har daglige avganger mellom Skien og Eidsvoll. I tillegg går det tog på Bratsbergbanen, mellom Eidanger og Notodden.
Fly – Skien lufthavn, Geiteryggen betjener flyselskapene Widerøe og Danish Air Transport, som har daglige avganger til Bergen og Stavanger. Flyplassen ble åpnet i 1952.
Buss – Vy Buss opererer rutebusstrafikken i Skien og dekker hele grenlandsområdet. I tillegg har Grenlandsekspressen fast rute mellom Skien og Oslo, og Telemarkekspressen går mellom Seljord og Tønsberg via Skien.
Båt – Skien er en havneby, med adkomst fra Frierfjorden opp gjennom Skienselva. I tillegg er Skien sluse den nederste slusa i Norsjø–Skienkanalen, noe som gir mulighet for å reise vannveien til Dalen og Kviteseidbyen via Telemarkskanalen. Skien havneterminal ligger på Vold ved Frierfjorden.
=== Hoteller og utesteder ===
I sentrum av Skien finner man to hoteller. Hotell Høyer ligger ved Rådhusplassen, og har 100 rom. Hotel Bryggeparken ligger på Langbryggene, og har 103 rom. Begge disse hotellene har også konferanselokaler.
Utenfor sentrum finner man Sportellet (tidligere Hotell Herkules), som er en del av Skien Fritidspark. Om sommeren brukes en del av Sportellet som vandrerhjem.
De fleste restauranter og andre utesteder i sentrum, ligger på Langbryggene og i Hjellen. Det ligger også noen utesteder og restauranter i Kongens gate og i Kverndalsgata.
=== Religiøse forhold ===
Skien prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke, og prosten har sete i Skien. Skien prosti omfatter Skien, Siljan og Porsgrunn fellesråd. Skien kirkelige fellesråd har følgende menigheter: Borgestad, Gimsøy og Nenset, Gjerpen, Gulset, Kilebygda, Melum, Skien, Skotfoss og Solum.I Skien er det mange frikirkesamfunn. Skien Misjonskirke er den eldste frikirken i Norge som ble stiftet i 1856 av presten Gustav Adolph Lammers da han brøt med statskirken. Skien Baptistmenighet ble stiftet i 1860 og er landets eldste og største baptistmenighet. Pinsekirken Tabernaklet i Skien var den første pinsemenighet i Norge og ble grunnlagt i 1908. I tillegg finnes det en rekke andre frikirkesamfunn i byen. Den første menigheten til Jehovas vitner i Norge ble ca. 1900 grunnlagt i Skiensområdet.
Det er også tre muslimske foreninger i Skien: Telemark Islamsk Trossamfunn (657 medlemmer i 2006), Telemark Islamsk Forening i Skien (356 medlemmer i 2006) og Al-Ghadir Islamske Kulturforening (146 medlemmer i 2006).Human-Etisk Forbund har lokallag i Telemark med kontor i Skien.
=== Interkommunalt samarbeid ===
Grenlandskommunene er tett integrert, og driver et utstrakt interkommunalt samarbeid. Dette omfatter blant annet Miljørettet helsevern i Grenland , Barnevernsvakta i Grenland, Grenland Landbrukskontor, Krisesenteret i Telemark og Renovasjon i Grenland.
== Næringsliv ==
=== Historiske trekk ===
Skien har lange tradisjoner som handel- og industriby, først og fremst gjennom virksomheten på Klosterøya. På begynnelsen av 1000-tallet var Skien en liten handelsplass, med hovedvekt på eksport av brynestein. Handelsvirksomheten økte utover på 1100-tallet og ble kontrollert av klosteret på øya.På 1500-tallet var det en rivende utvikling av industrien i Skien, med jernverk på Fossum og bygging av sagbruk på Bruene. Ved hjelp av fyrsetting ble det sprengt ut en rekke renner, slik at sagene kunne utnytte fallhøyda mellom Hjellevannet og Bryggevannet. I dag utnyttes dette fallet av to kraftverk: Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Senere var det en lang periode med cellulose- og papirproduksjon, før epoken med bearbeiding av trevarer tok slutt da Norske Skog la ned driften av Union Bruk i 2006. I dag er det en oppblomstring av ny næringsvirksomhet på øya, med overvekt av IKT-, engineering- og bioteknologibedrifter.
=== Dagens situasjon ===
ABB er den største private arbeidsgiveren i Skien, med sitt anlegg for produksjon av kraftprodukter på Nylende. På Klosterøya er bedriftene eZ Systems og Bionor Immuno blant de viktigste selskapene. På Bruene, rett ved Klosterøya, har Norgesmøllene en stor mølle. I tillegg til Klosterøya og Nylende, har kommunen større næringsområder på Kjørbekk, Rødmyr og Vold. Her er det en rekke mindre produksjons-, service- og handelsbedrifter.
Skien kommune er kommunens og Telemark fylkes største arbeidsplass, med 3255 årsverk i 2008. Skien har relativt få ansatte i privat næringsliv, og det er et underskudd på arbeidsplasser i Skien. Det viktigste arbeidsmarkedet for innbyggerne i Skien er Porsgrunn, hvor det er overskudd på arbeidsplasser i privat næring. Men arbeidmarkedet i Grenland er tett integrert, og det er også mange som pendler fra Porsgrunn til Skien.
=== Jordbruk ===
Jordbrukssektoren er også viktig i Skien. Gjerpensdalen er et av Telemarks kjerneområder for landbruk, og Skien er Telemarks viktigste jordbrukskommune. Dog er det ikke mange som er sysselsatt i jordbruket i Skien. Av kommunens arbeidsaktive befolkning i 2004 var 1,4 % sysselsatt i primærnæringene jordbruk/skogbruk/fiske, 18,2 % var ansatt i sekundærnæringer, mens 80,0 % arbeidet i tertiærnæringer.
== Kultur ==
=== Byvåpenet ===
Dagens byvåpen er et resultat av en lang utvikling som sannsynligvis går tilbake til middelalderen. Det er trolig bare noen av motivene i våpenet som er så gamle. Fra 1609 kjennes et bysegl med de to skiene, men i stedet for skistavene var det et likearmet og smalt gresk kors. Seglet fra 1609 har spisser i korsvinklene, og blomsterornamenter på hver side av sentralmotivet. Allerede på slutten av 1600-tallet forekommer bysegl med en stav mellom skiene i stedet for korset. Begge disse versjonene ble brukt inntil godt ut på 1800-tallet – da også med to furutrær i stedet for blomstene.
En forenklet og fargelagt utgave av byvåpenet finnes på altertavlen fra 1618 som nå er i Mælum kirke. Altertavlen antas å ha vært tidligere i Skien kirke. Våpenet fra 1618 er et skjold som har blå bunn og to opprette gull ski.
Den mer kompliserte sammenstillingen av figurene ski, skistaver, stjerne og blomster er basert på byseglene. På 1800-tallet ble alle disse figurene satt inn i et skjold med bunnen rød og figurene i gull eller gul farge. Fra den tid ble det vanlig å bruke dette som byens eget våpenskjold. Vår tids byvåpen er en fortsettelse av dette, men har nå et vannrett avdelt lite felt nederst, en såkalt «skjoldfot». Dette feltet er en stilisering av den naturalistiske gressbakken som blomstene/trærne vokser fra i tidligere versjoner av byvåpenet og i byseglene tilbake til 1609. Skjoldfoten og dagens mest brukte utgave av byvåpenet, stammer fra 1930-årene, da førstearkivar Hallvard Trætteberg tegnet våpenet i en form for stram funkis-stil, såkalt «flatestil».
Kommunen bruker våpenet med en såkalt «murkrone» på skjoldets øverste kant. Bruken av slike murkroner i byers våpen er en internasjonal tradisjon fra 1800-tallet.
=== Kulturliv ===
Henrik Ibsen ble født i Stockmanngården i 1828, og bodde i Skiensområdet til han var 16 år. Ibsen har blant annet gitt navn til byens kulturhus, Ibsenhuset. Her arrangeres det kunstutstillinger og konserter, og i Ibsenhuset finner man også byens bibliotek. I tillegg til kunstutstillinger på Ibsenhuset, er det også utstillinger på Galleri Løveid og Galleri Falkum.
Kommunen har i en årrekke arrangert ulike Ibsen-festivaler, og i 2008 ble Skien internasjonale Ibsenkonferanse arrangert for første gang. Skien kommune deler også ut Ibsenprisen, og kommunen har en særskilt satsing på Ibsenformidling til barn og unge som kalles StøpeSkien.
Teater Ibsen er regionteater for Telemark og Vestfold, og har sitt hovedkvarter på Klosterøya i Skien. Teatret ble etablert i 1975 under navnet Telemark Teater, men fikk sitt nåværende navn i 1991. Teatret har som målsetting å være et byteater for Skien og Tønsberg, samtidig som de turnerer i Telemark og Vestfold.
Festivalen Viser ved kanalen arrangeres i juni, med konserter ved Løveid sluse. I slutten av august arrangeres festivalen Mersmak i Skien. Festivalen tilbyr nye smaker, fargerik mat, lokal mat, konkurranser, folkeliv, kulturinnslag og mer.
=== Museer og parker ===
Telemark museum er det kulturhistoriske museet for Telemark fylke. De holder til i Brekkeparken, hvor det er en stor samling av gamle bondestuer, løer, loft og bur fra hele Telemark. I tillegg har museet en stor samling folkekunst fra hele Telemark, og et stort utvalgt av gjenstander fra 1700-tallet og 1800-tallet. Søndre Brekke gård er også en del av anlegget til Telemark museum, som holder åpent fra begynnelsen av mai til slutten av august.
Henrik Ibsen Museum på Venstøp er også en del av Telemark museum. Museet ligger i bygningen som var Henrik Ibsens barndomshjem, og fokuserer på barnet i Ibsens liv og dikt. På Venstøp finner man blant annet «mørkeloftet», som er maken til det Ibsen skriver om i Vildanden. Museet er åpent hver dag fra midten av april til slutten av august.
I tillegg til Brekkeparken, er det flere andre store parker nær sentrum. Bakkestranda ligger langs den nordre bredden av Hjellevannet. Her er det bademuligheter, og man kan se skulpturen Rottejomfruen. Lundedalen ligger rett vest for sentrum, og her står Wilhelm Rasmussens statue av Hjalmar Johansen. Flere statuer av Rasmussen kan man se på Stevneplassen, som ligger nordvest for Lundedalen. I sentrum er det også en rekke mindre parker, som for eksempel Ibsenparken. Her kan man se en stor Ibsen-statue, og en mindre statue med motiv fra Lille Eyolf og Vildanden. De fleste andre mindre parkene har også statuer, blant annet laget av kunstneren Dyre Vaa.
=== Tusenårssted ===
Tusenårsstedet i Skien er Vannfronten. Det inkluderer området fra Bakkestranda via Hjellebrygga, Laugstolparken, Skien sluse, Smieøya til Bryggeparken med Tollboden. Tusenårsstedet er markert gjennom prosjektet «Morild», som består av lyssetting/-fontener i og ved Skienselva. I Bryggevannet er det satt fem lysfontener.
Det var i forbindelse med tusenårsskiftet at alle fylker og kommuner i landet skulle velge ut sitt eget tusenårssted. I november 1999 vedtok Skien kommune at Vannfronten skulle være Skiens tusenårssted. Dette var argumentene til formannskapet:
Vannfronten er et nært og viktig uterom for opplevelse av fellesskapet i byen.
Vannfronten bygger på de aller viktigste minnene og tradisjonene fra Skiens historie som møteplass i 1000 år, og er det viktigste elementet for videre utvikling av Skiens identitet.
Vannfronten inneholder spennende utviklingsmuligheter for framtiden som vil forsterke områdets betydning.
Vannfronten bygger opp om Skien som startsted på Telemarkskanalen.
Vannfronten er et viktig element for Telemarkskanalen/Skien som tusenårssted i Telemark.Skiens offisielle kulturminne
Kapitelberget er Skiens offisielle kulturminne. Det var i forbindelse med det nasjonale kulturminneåret 1997 at det ble lansert en kampanje der hver kommune i landet skulle utpeke det fremste og viktigste kulturminnet i egen kommune. Det var kulturavdelingen i Skien kommune og styret for prosjektet «Skien 1000 år» som var ansvarlige for denne kampanjen.
Etter nominering, innsending av forslag og stemmesedler der media også var aktive medspillere, ble Skien offisielle kulturminne kåret i mai 1997. Valget falt på Kapitelberget.
=== Arkitektur ===
Etter den siste store bybrannen i 1886, ble det innført murtvang i sentrum. Det ble laget en ny byplan med en sentralakse der Skien kirke er sentral. I tillegg til kirken er det en rekke andre severdige bygninger i sentrum. Historisme preger arkitekturen, med stiluttrykk fra blant annet gotikk, renessanse og barokk. Noen av de mest severdige bygningene i sentrum, er:
Snipetorp er byens eldste boligkvarter som overlevde bybrannen i 1886. Her er det sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Også Skien prestegård ble spart i den siste bybrannen. Prestegården ligger på Lundetoppen, og er fra ca. 1778.I de eldste villastrøkene rundt sentrum, for eksempel på Falkum, kan man finne flere fine innslag av funkis. Utenfor sentrum er Gjerpen kirke en av de mest severdige bygningene. Dette er en korskirke av stein, bygget rundt år 1150.
=== Sport ===
Det finnes om lag 50 ulike idrettslag i Skien, med et bredt utvalg av aktiviteter. Flere av idrettslagene har lange tradisjoner, og den eldste av disse er Idrætsforeningen Odd. Polfareren Hjalmar Johansen var en aktiv turner og var med på å stifte denne foreningen i 1885. Odds turnforening driver nå denne tradisjonen videre.
Odds ballklubb er også en del av Idrætsforeningen Odd. Klubben ble stifta i Skien i 1894, og er landets eldste fotballklubb. Frem til 1937 dominerte de norsk fotball, og vant til sammen 11 norgesmesterskap. Klubben var også i norgestoppen helt frem til slutten av 1960-åra, men spilte så i lavere divisjoner i 1970-åra og 1980-åra. På midten av 1990-åra begynte en ny sterk periode for klubben. I november 2000 tok klubben sin hittil siste cuptittel, og med dette har klubben totalt 12 kongepokaler. Dette er mest i landet. Laget har spilt i eliteserien siden 1999, men unntak av et år i divisjonen under, i 2008. Odds ballklubb spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena, som ligger på Falkum.
IF Ørn ble stifta i 1896 og er fortsatt aktiv innen vinteridrettene langrenn, kombinert, hopp og skiskyting. En annen gammel klubb er IF Storm, som ble stifta i 1902. Klubben har mange medlemmer og er organisert i Storms Ballklubb og Storms Turngruppe. IF Borg ble sitfta i 1914 og driver også med fotball og turn. Skotfoss Turn & Idrettsforening er også en gammel forening som fortsatt er aktiv.
Det har også vært tradisjon for håndball i kommunen. Tidligere var Skiens Ballklubb og Herkules store navn i herrehåndball, mens Gjerpen fortsatt gjør det bra på damesiden. Håndballkampene blir spilt i Skienshallen, som er en del av det store fritidsanlegget Skien fritidspark.
I september 2010 ble bilcross- og rallycross-banen på Grenland Motorsportsenter åpnet. Motorsportsenteret ligger på Eikornrød, ca. 12 km nord for Skien sentrum. Banen er bygget og blir drevet av NMK Grenland. NMK Grenland har også bane for Gokart på Geiteryggen Motorstadion i Skien
I byens største bydel er Gulset Idrettsforening en viktig klubb. Aktiviteten der er organisert i undergruppene fotball, håndball, ski, turmarsj og turn. Ellers finnes det en rekke andre større og mindre idrettslag i byen, med aktiviteter som hundekjøring, sykling, svømming, skøyteløp, alpint, orientering, bryting, ridning, bordtennis, ishockey og mer. Travsport foregår på Klosterskogen Travbane.
=== Medier ===
Det utgis to aviser i Skien. Varden, som ble grunnlagt i 1874, er den eldste av de to avisene. I 2017 hadde Varden et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 687. Telemarksavisa, som ble grunnlagt i 1921 under navnet Telemark Arbeiderblad, hadde i 2017 et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 787.Telemarksavisa driver også lokal-TV-kanalen TV Telemark. Radio Grenland er distriktets eneste lokalradio og eies av Jærradiogruppen.
=== Dialekt ===
Folk fra Skien bor i Skien, og snakker vikværsk. De bruker endelsen -a på hunkjønnsord i bestemt form entall, eksempler på dette er brua og elva. I flertallsendelsene -ene og -er brukes også -a, men denne svekkes til en -æ i ubestemt form. Skiensfolk sier bilær og båtær i ubestemt form, og bilane og båtane i bestemt form. I dialekta brukes også tjukk l.
=== Vennskapsbyer ===
Skien kommune har en rekke vennskapsbyer, både i og utenfor Europa.
== Kjente personer fra Skien ==
Gregorius Dagsson (død 1161), kongens lendmann
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge.
Henrik Ibsen (1828–1906), dramatiker
Gunnar Knudsen, (1848–1928), partileder (V) og statsminister
Hjalmar Johansen (1867–1913), polfarer og idrettsmann
Peter Andreas Munch (1810–1863), historiker og nasjonsbygger
Sverre Løberg (1905–1976), stortingsrepresentant (Ap) og motstandsmann
Tor Åge Bringsværd (1939–), forfatter
Bjørn Tore Godal (1945–), stortingsrepresentant og statsråd (Ap)
Jon Fredrik Baksaas (1954–), tidl. konsernsjef i Telenor
Bård Tufte Johansen (1969-), komiker, programleder
== Se også ==
Skienssangen
== Litteratur ==
J. Borchsenius: Skien før branden 1886. Fabritius & Sønners Forlag, Oslo 1934.
Tor Erling Aarhus Bratsberg: SKIEN - Fortid og nåtid i tekst og bilder. Genius Forlag, Skien 2006. ISBN 82-91645-17-5
Terje Christensen: Gjerpen bygds historie (3 bind), utgitt av Skien kommune 1971-1985.
Thor Øistein Eriksen: Skiensfolk i trehus på brusten - Ei bok om Snipetorp og Kleiva. Utgitt 2013. ISBN 978-82-303-2319-9
Tor Kjetil Gardåsen: Slik var Skien - En kulturhistorie med bilder fra fotograf R. Nyblins samling. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1986/Thure Forlag 1996
Tor Kjetil Gardåsen: Best i vest – FALKUM – en bydel i Skien. Genius Forlag, Skien 2003. ISBN 82-91645-14-0
Tor Kjetil Gardåsen: Jeg var der! Det hendte i Skien 1955-1965. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1997. ISBN 82-90692-22-6
Tor Kjetil Gardåsen: Bymiljøer fra i går til i dag. Trekk fra utviklingen i Skien og Porsgrunn etter 1945. Byminner 17. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1980.
Tor Kjetil Gardåsen: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1993. ISBN 82-90692-14-5
Toralf Gjone: Solum bygds historie (2 bind), utgitt av Solum kommune 1962/65
Thor Gundersen: SKIEN – "den smukkeste bygde by -". Byminner 30. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel i samarbeid med Skien historielag, Skien 2000. ISBN 82-91427-07-
Berner Hansen, Jens Per Jensen, Ole Johnsen, Fredrik Skau: Bydelen Bratsbergkleiva. Byminner 20. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1986.
Berner Hansen: Gatenavn i Skien. Byminner 21. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1988.
Berner Hansen, T. Hansen, Per Svein Bratsberg: SKIEN - et streiftog i gamle bilder. Genius Forlag, Skien 1986. ISBN 82-991292-1-4
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre & Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006.
Jens Per Jensen: Bydelen Bakken. Byminner 16. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1979]
Jens Per Jensen: Gårder og landsteder i Skien og omegn. Byminner 12. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1976
Jens Per Jensen: Snipetorp og Søndre Brekke. Byminner 4. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1963.
Gunnar Knudsen: Erindringer 1905-1925. Bearbeidet og redigert av Harald Bache Bystrøm. Grenmar Forlag 1998. ISBN 82-992998-3-7
Magne Kortner, Einar Østvedt, Tor Kjetil Gardåsen: Mer enn hundre år for kunsten – Skien kunstforening 1910 – 2010. Utgitt av Skien kunstforening 2010.
Magne Kortner og Tom Riis: SKIEN – Vandringer på kryss og tvers. Oluf Rasmussens Forlag, Skien 2002. ISBN 82-7065-024-2
Nils Olaf Kristensen, Bjørn Moen, Nils Fredrik Skau: Storms første 100 år – idretten og folka som var med. Utgitt av I.F. Storm 2002. ISBN 82-996469-0-1
Erik Kullerud: Skien kirke 1894-1994....og Gud sa bli lys!. Utgitt av Skien Menighetsråd og Selskapet for Skien Bys Vel 1994. ISBN 82-91427-01-1
Guttorm Liebe & Thorbjørn Wahlstrøm: Skien - byen og brannene. Skien brannvesen gjennom 150 år. Thure Forlag, Skien 2018. ISBN 978-82-91634-1
Siri Myrvoll: Jakten på det eldste Skien. Byminner 27. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1996. ISBN 82-91427-04-6
R. Nilssen (red): Skienspatrioter – med skjemt og alvor. Forlaget Grenland 2001. ISBN 82-91986-31-2
Truls Norby: Varden – fra fjord og fjell gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark fra 1874 til 1999. Forlaget Grenland 1999. ISBN 82-91986-08-8
Leif K. Roksund: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9
Leif K. Roksund: "...og toners flukt mot sky" – Om Skien Musikkforening med glimt fra byens musikkliv. Byminner 31. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 2001.
Thor Inge Rødseth og Tor Kjetil Gardåsen: Med gamle kart gjennom Skiens historie. Byminner 19. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1984.
J. A. Schneider: Fra det gamle Skien – Skildringer og aktstykker til byens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1914-24. Forlag: Erik St. Nilssens Bokhandel, Skien.
Ivar Seierstad og Einar Østvedt: Skiens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1958-1959. Utgitt av Skien kommune i kommisjon hos Erik St. Nilssen Forlag, Skien.
Skiensboka – et lokalhistorisk leksikon. Utgitt av Historisk Forum Skien 2010. 464 s. ISBN 978-82-303-1603-0
Skien historielag: Vi er fri – Skien i krigsårene 1940-45. Utgitt av Skien historielag 1995. ISBN 82-993493-0-3
Skien historielag: Glimt 1932-2007. Skien historielag 75 år. Utgitt av Skien historielag 2007. ISBN 978-82-993493-1-4
Telemark Museum: Hundre år på Brekke. Med bidrag av Tor Kjetil Gardåsen, Kari Benedict Bjerke, Arnulf Rafgård, Jørgen Haave, Dag Jenssen. Skien 2010.
Bjarne Tveito: Fra Johnsens butikk til Lundetangen kinosenter – Med kinofilm i Skien i 100 år. Utgitt av Skien kommunale kinomatografer 1998. ISBN 82-994715-0-8
Thorbjørn Wahlstrøm: Langs ælva. Minner fra Follestad og Bøleveien. Genius Forlag AS, Skien 2009. ISBN 978-82-91645-20-9
Thorbjørn Wahlstrøm: Sånn var´e på Bøle. Genius Forlag, Skien 1999. ISBN 82-91645-09-4
Einar Østvedt: Tradisjonsrike bygninger i Skien. Byminner 15. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1978
Einar Østvedt: Kloster og kjøpstad. Byminner 3. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1964
Einar Østvedt: Skiens Apotek gjennom 250 år. Oluf Rasmussens Boktrykkeri, Skien 1968.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Lie er en bydel i Skien. Den viktigste gata på Lie er Liegata, som strekker seg fra sentrumskjernen i sør til Banejordet og Mæla i nord.
| 16,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Darko_Pantsjev
|
2023-02-04
|
Darko Pantsjev
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Lokomotive Leipzig', 'Kategori:Fotballspillere for Düsseldorfer TSV Fortuna 1895', 'Kategori:Fotballspillere for FC Internazionale Milano', 'Kategori:Fotballspillere for FC Sion', 'Kategori:Fotballspillere for FK Vardar', 'Kategori:Fotballspillere for Røde stjerne Beograd', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Jugoslaviske fotballspillere', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Makedonske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Skopje', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1990']
|
Darko Pantsjev (makedonsk: Дарко Панчев; født 7. september 1965 i Skopje i Makedonia i Jugoslavia) er tidligere fotballspiller fra Jugoslavia og Republikken Makedonia.
Pantsjev var beste skårer i Røde stjerne Beograd, Jugoslavisk liga, og i Europa i sesong 1990-1991, med 34 mål. Men Gullstøvelen fikk han ikke før femten år senere. Alt pga. flere mistenkelige ting som skjedde på Kypros og deres liga, ifølge France Football ble det bestemt at ingen skulle tildeles tittel for europas topp-skårer det året.
Men 3. august 2006 ble en spesiell galla arrangert i Skopje, der Michel Platini, Dragan Stojković og Dragan Džajić presenterte trofeet for han.
Darko skåret den siste straffespark i Mesterligaen finalen i 1991, der Røde Stjerne vant kampen mot Olympique Marseille i Bari på Stadio San Nicola
|
Darko Pantsjev (makedonsk: Дарко Панчев; født 7. september 1965 i Skopje i Makedonia i Jugoslavia) er tidligere fotballspiller fra Jugoslavia og Republikken Makedonia.
Pantsjev var beste skårer i Røde stjerne Beograd, Jugoslavisk liga, og i Europa i sesong 1990-1991, med 34 mål. Men Gullstøvelen fikk han ikke før femten år senere. Alt pga. flere mistenkelige ting som skjedde på Kypros og deres liga, ifølge France Football ble det bestemt at ingen skulle tildeles tittel for europas topp-skårer det året.
Men 3. august 2006 ble en spesiell galla arrangert i Skopje, der Michel Platini, Dragan Stojković og Dragan Džajić presenterte trofeet for han.
Darko skåret den siste straffespark i Mesterligaen finalen i 1991, der Røde Stjerne vant kampen mot Olympique Marseille i Bari på Stadio San Nicola
== Eksterne lenker ==
(de) Darko Pantsjev – Munzinger Sportsarchiv
(en) Darko Pantsjev – FIFA
(en) Darko Pantsjev – Transfermarkt
(en) Darko Pantsjev – national-football-teams.com
(en) Darko Pantsjev – WorldFootball.net
(en) Darko Pantsjev – Soccerbase.com
(de) Darko Pantsjev – fussballdaten.de
(en) Darko Pantsjev – Soccerway
(en) Darko Pantsjev – EU-Football.info
(en) Darko Pantsjev – FBref
Panathinaikos - Røde Stjerne - Darko 2 mål
Røde Stjerne - Olympique - CL finale
|
| fødtsted = Skopje, Makedonia
| 16,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haukemyr
|
2023-02-04
|
Haukemyr
|
['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nøtterøys geografi']
|
Haukemyr er et sted på Nøtterøy i Færder kommune som tilhører grunnkretsen Torød. Haukemyr ligger like nord for Tømmereik og utgjør den vestre delen av nærområdet Torød. Stedet ligger ved foten av Vetan. Stedsnavnet kommer av en referanse til fuglenavnet hauk.
|
Haukemyr er et sted på Nøtterøy i Færder kommune som tilhører grunnkretsen Torød. Haukemyr ligger like nord for Tømmereik og utgjør den vestre delen av nærområdet Torød. Stedet ligger ved foten av Vetan. Stedsnavnet kommer av en referanse til fuglenavnet hauk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Torød og Stranda
|
Haukemyr er et sted på Nøtterøy i Færder kommune som tilhører grunnkretsen Torød. Haukemyr ligger like nord for Tømmereik og utgjør den vestre delen av nærområdet Torød.
| 16,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bodilprisen_for_beste_amerikanske_film
|
2023-02-04
|
Bodilprisen for beste amerikanske film
|
['Kategori:Bodilprisen']
|
Bodilprisen for beste amerikanske film er en av Bodilprisene som deles ut av den danske Danske Filmkritikere og ble innstiftet i 1948. Utvelgelseskomiteen kan velge ikke å dele ut prisen, hvis den ikke finner noen film som er verdig. Kategorien het fra starten "Beste amerikanske film" men ble i 1961 gjort om til "Beste ikke-europeiske film". Det het den inntil i 2001, hvor den igjen ble delt ut som "Beste amerikanske film". Til gjengjeld er den tidligere rent europeiske kategorien blitt endret, så den nå rommer verden utenfor USA.
To ganger er prisen ikke blitt delt ut: i 1957, da de amerikanske produsenter hadde boikottet Danmark, og det derfor ikke var noen filmer å velge mellom, og i 1964, da det i stedet ble delt to priser til europeiske filmer.
|
Bodilprisen for beste amerikanske film er en av Bodilprisene som deles ut av den danske Danske Filmkritikere og ble innstiftet i 1948. Utvelgelseskomiteen kan velge ikke å dele ut prisen, hvis den ikke finner noen film som er verdig. Kategorien het fra starten "Beste amerikanske film" men ble i 1961 gjort om til "Beste ikke-europeiske film". Det het den inntil i 2001, hvor den igjen ble delt ut som "Beste amerikanske film". Til gjengjeld er den tidligere rent europeiske kategorien blitt endret, så den nå rommer verden utenfor USA.
To ganger er prisen ikke blitt delt ut: i 1957, da de amerikanske produsenter hadde boikottet Danmark, og det derfor ikke var noen filmer å velge mellom, og i 1964, da det i stedet ble delt to priser til europeiske filmer.
== Liste over prisvinnere ==
== Eksterne lenker ==
«Bodilprisen / Amerikanske film» (dansk). Bodilprisen.dk. Besøkt 13. mai 2020.
|
Bodilprisen for beste amerikanske film er en av Bodilprisene som deles ut av den danske Danske Filmkritikere og ble innstiftet i . Utvelgelseskomiteen kan velge ikke å dele ut prisen, hvis den ikke finner noen film som er verdig. Kategorien het fra starten "Beste amerikanske film" men ble i gjort om til "Beste ikke-europeiske film". Det het den inntil i , hvor den igjen ble delt ut som "Beste amerikanske film". Til gjengjeld er den tidligere rent europeiske kategorien blitt endret, så den nå rommer verden utenfor USA.
| 16,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bodilprisen_for_beste_dokumentar/kortfilm
|
2023-02-04
|
Bodilprisen for beste dokumentar/kortfilm
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bodilprisen']
|
Bodilprisen for beste dokumentar/kortfilm er en av Bodilprisene som deles ut av Danske Filmkritikere og ble innstiftet i 1948. Utvelgelseskomiteen kan velge ikke å dele ut prisen, hvis den ikke finner noen verdig film.
Prisen for beste dokumentar/kortfilm har langt fra vært delt ut hvert år, og senest, i 2005, på bekostning av en av spillefilmskategoriene (Beste amerikanske film eller Beste ikke-amerikanske film.)
|
Bodilprisen for beste dokumentar/kortfilm er en av Bodilprisene som deles ut av Danske Filmkritikere og ble innstiftet i 1948. Utvelgelseskomiteen kan velge ikke å dele ut prisen, hvis den ikke finner noen verdig film.
Prisen for beste dokumentar/kortfilm har langt fra vært delt ut hvert år, og senest, i 2005, på bekostning av en av spillefilmskategoriene (Beste amerikanske film eller Beste ikke-amerikanske film.)
== Liste over prisvinnere ==
== Eksterne lenker ==
«Bodilprisen / Dokumentarfilm» (dansk). Bodilprisen.dk. Besøkt 13. mai 2020.
|
Bodilprisen for beste dokumentar/kortfilm er en av Bodilprisene som deles ut av Danske Filmkritikere og ble innstiftet i . Utvelgelseskomiteen kan velge ikke å dele ut prisen, hvis den ikke finner noen verdig film.
| 16,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Judge_Judy
|
2023-02-04
|
Judge Judy
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dokusåper fra USA', 'Kategori:Emmy-prisen for beste TV-program', 'Kategori:TV-produksjoner på CBS', 'Kategori:TV-serier fra 1990-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2020-årene, fra USA']
|
Judge Judy er en amerikansk rettslig dokusåpe, med familierettsdommer Judith Sheindlin. Serien gikk på CBS fra 1996 til 2021. Den skildrer mindre rettslige tvister. Alle tvistene var reelle og dommen rettskraftig.
Per 2008 har serien blitt nominert elleve ganger for Emmy-prisen. Programmet har 10 millioner seere hver dag, og seerne består av 75 % kvinner og 25 % menn. Programmene blir innspilt i Los Angeles i California, selv om bildene i vignetten viser New York hvor Sheindlin arbeidet som dommer tidligere. Med i programmet er rettsoffiser Petri Hawkins-Byrd.
I Norge har serien gått på TVNorge og søsterkanaler.
|
Judge Judy er en amerikansk rettslig dokusåpe, med familierettsdommer Judith Sheindlin. Serien gikk på CBS fra 1996 til 2021. Den skildrer mindre rettslige tvister. Alle tvistene var reelle og dommen rettskraftig.
Per 2008 har serien blitt nominert elleve ganger for Emmy-prisen. Programmet har 10 millioner seere hver dag, og seerne består av 75 % kvinner og 25 % menn. Programmene blir innspilt i Los Angeles i California, selv om bildene i vignetten viser New York hvor Sheindlin arbeidet som dommer tidligere. Med i programmet er rettsoffiser Petri Hawkins-Byrd.
I Norge har serien gått på TVNorge og søsterkanaler.
== Sitater ==
Judge Judy har blitt kjent for å bruke en del faste uttrykk under rettssakene:
«If I had different parents, I would be 5.7» (Hvis jeg hadde hatt andre foreldre ville jeg vært 5.7 fot høy). Judy, som er 5 fot, pleier å si dette når deltagerne i rettssaken sier «if» (hvis), og viser til noe som kunne skjedd, men ikke skjedde.
«Do you know how you can tell that a teenager is lying? Their mouth is moving» (Vet du hvordan du kan vite om en tenåring lyver? De beveger munnen)
«If you tell the truth, you don’t have to have a good memory» (Hvis du forteller sannheten trenger du ikke ha god hukommelse)
«They don’t keep me here because I’m gorgeous, they keep me here because I’m smart» (De har ikke ansatt meg fordi jeg er vakker, de har det fordi jeg er smart)
«On your best day, you’re not as smart as I am on my worst day» (På din beste dag er du ikke smartere enn jeg er på min dårligste)
«Uhm is not an answer!» (Ehm er ikke et svar)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Judge Judy på Internet Movie Database
|
Judge Judy er en amerikansk rettslig dokusåpe, med familierettsdommer Judith Sheindlin. Serien gikk på CBS fra 1996 til 2021.
| 16,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seksjon_IR
|
2023-02-04
|
Seksjon IR
|
['Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1991', 'Kategori:Helse- og sosialtjenester i Viken', 'Kategori:Helse Sør-Øst', 'Kategori:Rusomsorg']
|
Seksjon IR er en avrusningsenhet tilhørende Akershus universitetssykehus. Institusjonen tilbyr avrusning og kartlegging til personer over 18 år som har et hovedmisbruk av illegale rusmidler, derav navnet Seksjon IR (illegale rusmidler). Institusjonen har døgndrift 365 dager i året. Avdelingen har ikke en akutt mottaksfunksjon. Innleggelser skjer på dagtid etter henvisning. Ahus har også et tilbud, Klosteret, for personer som er avhengig av alkohol og medikamenter.
|
Seksjon IR er en avrusningsenhet tilhørende Akershus universitetssykehus. Institusjonen tilbyr avrusning og kartlegging til personer over 18 år som har et hovedmisbruk av illegale rusmidler, derav navnet Seksjon IR (illegale rusmidler). Institusjonen har døgndrift 365 dager i året. Avdelingen har ikke en akutt mottaksfunksjon. Innleggelser skjer på dagtid etter henvisning. Ahus har også et tilbud, Klosteret, for personer som er avhengig av alkohol og medikamenter.
== Historisk bakgrunn ==
Institusjonen ble etablert på Nordbyhagen i Lørenskog i 1991 som et skadereduserende tiltak i forbindelse med HIV-epidemien blant rusmiddelavhengige. I forbindelse med bygging av nytt sykehus (Ahus) ble Seksjon IR midlertidig flyttet til Skedsmokorset. I april 2011 flyttet Seksjon IR tilbake Nordbyhagen i Lørenskog. Den nye avdeling er etablert som en tredelt enhet med totalt 17 plasser. Deler av enheten, med to senger, vil da være tilrettelagt for å ta i mot pasienter innlagt på tvang i henhold til Helse- og omsorgstjenesteloven.
Avdelingen har siden etablering endret navn flere ganger. Tidligere navn har vært Rusakutten og Enhet for stoffmisbrukere.
== Eksterne lenker ==
(no) Akershus universitetssykehus
|
Seksjon IR er en avrusningsenhet tilhørende Akershus universitetssykehus. Institusjonen tilbyr avrusning og kartlegging til personer over 18 år som har et hovedmisbruk av illegale rusmidler, derav navnet Seksjon IR (illegale rusmidler).
| 16,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanley_A._McChrystal
|
2023-02-04
|
Stanley A. McChrystal
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bronze Star', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Generaler fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Offiserer i U.S. Army', 'Kategori:Personer fra Leavenworth County i Kansas', 'Kategori:Personer fra krigen i Afghanistan (2001–2021)', 'Kategori:Personer fra krigen i Irak', 'Kategori:Personer fra krigen mot terror', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Stanley Allen McChrystal (født 14. august 1954) er general i United States Army og var øverstkommanderende for International Security Assistance Force (ISAF) og de amerikanske styrkene i Afghanistan (USFOR-A) fra 15. juni 2009 til 23. juni 2010. Tidligere, fra 2003 til 2008, var han sjef for Joint Special Operations Command, enheten bak operasjonen som tok livet av Abu Musab al-Zarqawi, lederen for Al-Qaida i Irak. I denne stillingen ble han imidlertid også kritisert for sin rolle i granskingen av «Pat Tillman friendly fire-episoden».
|
Stanley Allen McChrystal (født 14. august 1954) er general i United States Army og var øverstkommanderende for International Security Assistance Force (ISAF) og de amerikanske styrkene i Afghanistan (USFOR-A) fra 15. juni 2009 til 23. juni 2010. Tidligere, fra 2003 til 2008, var han sjef for Joint Special Operations Command, enheten bak operasjonen som tok livet av Abu Musab al-Zarqawi, lederen for Al-Qaida i Irak. I denne stillingen ble han imidlertid også kritisert for sin rolle i granskingen av «Pat Tillman friendly fire-episoden».
== Privatliv ==
McChrystal er sønn av Mary Gardner Bright og Major General Herbert J. McChrystal Junior og han var det fjerde barnet i en familie på fem gutter og en jente, som alle hadde en militær karriere eller giftet seg med militære ektefeller. Hans eldre bror, oberst Scott McChrystal, er en pensjonert prest fra US Army. McChrystal giftet seg med sin kone Annie i april 1977. Paret har en voksen sønn, Sam.
== Tidlig karriere ==
McChrystal ble uteksaminert fra United States Military Academy (West Point) i 1976 og gikk deretter inn i tjeneste i USAs hær. Han tjenestegjorde blant annet i Sør-Korea i 1981.
== Gulfkrigen ==
I 1990 ble McChrystal overført til hærens spesialstyrker og knyttet til Joint Special Operations Command som er en del av U.S. Army Special Operations Command. Han gjorde deretter tjeneste i Saudi-Arabia under Gulfkrigen.
== Karriere som general ==
Mens han var nestkommanderende for den 82. luftbårne divisjon, ble McChrystal 1. januar 2001 utnevnt til brigadegeneral.
Ved starten av Irak-krigen i mars 2003 gjorde han tjeneste i det amerikanske forsvarsdepartementets hovedkvarter Pentagon som medlem av Joint Chiefs of Staff.
=== Øverstkommanderende for JSOC ===
McChrystal var sjef for Joint Special Operations Command (JSOC) i 5 år fra 2003. Som sådan holdt han en svært lav profil i offentligheten fram til juni 2006, da styrkene hans tok livet av Abu Musab al-Zarqawi, Al-Qaidas leder i Irak.
Blant JSOC-styrkenes tidlige vellykkete operasjoner var pågripelsen av Saddam Hussein i desember 2003. McChrystal ble forfremmet til generalløytnant i februar 2006.
McChrystals «Zarqawi-enhet», Task Force 6-26, ble kjent for sine forhørsmetoder, særlig i leiren Camp Nama, hvor de ble anklaget for overgrep mot fanger. Etter at skandalen med overgrep og tortur mot fanger i Abu Ghraib-fengslet ble offentlig kjent i april 2004, ble 34 medlemmer av styrken gitt en reprimande.
=== Director, Joint Chiefs of Staff ===
McChrystal ble ansett som en kandidat til å etterfølge general Bryan D. Brown som innehaver av kommandoen for U.S. Special Operations Command i 2007, og til å etterfølge general David Petraeus som kommanderende general for den multi-nasjonale styrken i Irak
eller admiral William J. Fallon som kommandoinnehaver for U.S. Central Command i 2008. Alle disse er stillinger som innebærer status som firestjerners general.
I stedet ble McChrystal nominert av president Bush til å etterfølge generalløytnant Walter L. Sharp som nestleder («director») for Joint Chiefs of Staff i februar 2008. Dette er en stilling med rang av 3-stjerners general, noe McChrystal som generalløytnant på dette tidspunkt allerede innehadde.
Senatets godkjennelse av utnevnelsen, som i mange tilfeller er ren rutine, ble trukket i langdrag av
medlemmer av forsvarskomiteen som ønsket mer informasjon om den angivelige mishandlingen av fanger begått av enheter fra spesialstyrkene i Irak og Afghanistan under kommando av McChrystal.
Etter lukkete møter med McChrystal bekreftet forsvarskomiteen hans fornyete utnevnelse til generalløytnant i mai 2008, og i august 2008 fikk han så den nestlederstillingen han var nominert til i den militære sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff).
=== Øverstkommanderende for styrkene i Afghanistan ===
I og med Senatets godkjennelse den 10. juni 2009 av at McChrystal ble gitt kommandoen over både USAs og NATOs styrker (ISAF) i Afghanistan, ble han også forfremmet til full general (4 stjerner). Kort etter at han overtok kommandoen startet Operasjon Khanjar. Dette innebar både den største offensive operasjonen og innledningen til måneden med de største tapstallene for NATO-styrkene, siden invasjonen i 2001.
McChrystal sendte en 66-siders rapport til USAs forsvarsminister Robert Gates, der han tok til orde for å sende større militære styrker til Afghanistan, samtidig som han ga uttrykk for at «vi kommer til å vinne». Rapporten ble kjent for offentligheten 20. september 2009. McChrystal advarte om at krigen kunne bli tapt om man ikke sendte flere soldater, men rapporten konkluderte med forsiktig optimisme: «Selv om situasjonen er alvorlig, er suksess fortsatt mulig å oppnå.»At McChrystal lot sine anbefalinger til forsvarsministeren tilflyte offentligheten ble kritisert som et «enestående» forsøk fra en general på å framtvinge en beslutning fra en president, og enkelte i Kongressen oppfordret president Obama til å gi McChrystal sparken for å ha offentliggjort rapporten. Medlem av Representantenes hus, Dennis Kucinich, ga uttrykk for det syn at generaler er «underordnet presidenten, som er den øverste befalshaver. Han er sjefen. Og når generaler begynner å gi råd offentlig om hva presidenten bør gjøre, bør de ikke være generaler lenger.»
=== Avgang som øverstkommanderende etter artikkel i Rolling Stone ===
I en artikkel med tittelen The Runaway General skrevet av freelancejournalisten Michael Hastings, som ble publisert i bladet Rolling Stone 25. juni 2010, gjorde medlemmer av McChrystals stab narr av regjeringens representanter, inkludert visepresident Joe Biden, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren James L. Jones, USAs ambassadør i Afghanistan Karl W. Eikenberry, og Richard Holbrooke. McChrystal ble kalt inn på teppet i Det hvite hus 23. juni 2010 for å avgi forklaring, og i en pressekonferanse senere samme dag, gjorde president Barack Obama det kjent at han hadde avskjediget McChrystal.
=== Post-militær karriere ===
I 2010, etter å ha forlatt militæret, begynte McChrystal å undervise ved Yale University.
McChrystal er medgrunnlegger og partner for McChrystal Group LLC, et konsulentfirma med kontorer i Alexandria i Virginia. I november 2010 kunngjorde JetBlue Airways at McChrystal skal bli med i styret deres.McChrystals biografi, My Share of the Task, ble publisert av Penguin Group den 7. januar 2013. Selvbiografien var egentlig planlagt å komme ut i november 2012, men ble forsinket på grunn av sikkerhetsgodkjenning som kreves av det amerikanske Forsvarsdepartementet.I 2014 gav McChrystal sin støtte til Seth Moulton fra Massachusetts til den amerikanske Kongressen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stanley A. McChrystal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stanley A. McChrystal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stanley A. McChrystal på Internet Movie Database
(en) Stanley A. McChrystal på Twitter
|
Stanley Allen McChrystal (født 14. august 1954) er general i United States Army og var øverstkommanderende for International Security Assistance Force (ISAF) og de amerikanske styrkene i Afghanistan (USFOR-A) fra 15.
| 16,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afghanistan
|
2023-02-04
|
Afghanistan
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afghanistan', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler']
|
Afghanistan (dari/pashto: افغانستان Afghānestān), er en innlandsstat på grensen mellom Sentral-Asia og Sør-Asia. Landet grenser til Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Folkerepublikken Kina. Tre fjerdedeler av landet består av vanskelig tilgjengelige fjellområder.
Afghanistan, som betyr «Afghanernes land», har vært et gammelt midtpunkt på Silkeveien og for migrasjon. Landet har en viktig geostrategisk beliggenhet i og med at det forbinder Øst-, Sør-, Vest- og Sentral-Asia, og har vært hjemmet til ulike folkeslag gjennom tidene. Regionen har vært et mål for ulike inntrengere siden antikken, blant annet de antikke makedonerne ledet av Aleksander den store, muslimske hærer, mongolene og andre. Afghanistan har også fungert som et dannelsessted for mange kongeriker som for eksempel Det gresk-baktriske kongedømmet, Kush-riket, heftalittene, samanidene, Ghaznavid-riket, Timurid-dynastiet og andre.Den politiske historien til det moderne Afghanistan begynner i det 18. århundre med pashtunske stammer (kjent som afghanere på persisk) på fremmarsj, da Hotaki-dynastiet i 1709 etablerte sitt styre i Kandahar og mer spesifikt da Ahmed Shah Durrani i 1747 skapte Durrani-riket, som var forløperen til det moderne Afghanistan. I 1776 ble hovedstaden flyttet fra Kandahar til Kabul, og samtidig ble de fleste av rikets territorier avstått til de omkringliggende dynastiene innen 1893.
På slutten av det 19. århundre ble Afghanistan en bufferstat i «det store spillet» mellom det britiske og russiske imperiet. Den 19. august 1919, etter den tredje anglo-afghanske krig, oppnådde landet full uavhengighet fra Storbritannia omkring dets utenrikssaker. Etter uavhengigheten og frem til opprettelsen av Republikken Afghanistan 1973 ble landet styrt som et monarki med stadige maktskifter og turbulente omveltninger. Kong Zahir Shah satt imidlertid sammenhengende ved makten fra 1933. I 1973 ble han styrtet ved et kupp. Fra 1973 til 1978 var Afghanistan republikk med Mohammed Daoud Khan som president. Han innførte en rekke moderniserings-refomer.
Siden slutten av 1970-tallet har Afghanistan lidd under vedvarende og brutale borgerkriger med stor grad av utenlandsk innblanding. Et kommunistisk kupp mot Daoud Khan i 1978, der Afghanistan ble Den demokratiske republikken Afghanistan , skapte ikke bare uro i befolkningen, men også innad i kommunistpartiet, med intern splid om makten. Drapet på president Taraki i september 1979 utløste ny uro, og førte til den sovjetiske invasjonen desember 1979. Babrak Karmal ble innatt som ny president av Sovjetunionen. I 1980-årene kjempet en rekke grupperinger av mujahedin, støttet av Pakistan, Saudi-Arabia og USA, mot sovjetstyrkene og Karmals regime med store våpenleveranser. I 1989 trakk Sovjetunionen sine styrker ut av landet. Det sovjetisk-støttede regimet fortsatte å styre i Kabul, men mistet raskt kontrollen over resten av landet til mujahedin. Krigen mot kommunistregimet fortsatte. Da Sovjetunionen brøt sammen hadde ikke regjeringen lenger noen å støtte seg til, og i april 1992 ble Kabul inntatt og kommunistregimet styrtet. Mujahedin innsatte Burhanuddin Rabbani som president. Men de forskjellige mujahedingrupperingene, med base i hver sine deler av landet, begynte straks å kjempe mot hverandre om makten. Borgerkrigen fortsatte, denne gangen gruppe mot gruppe. Den fundamentalistiske, islamske bevegelsen Taliban, som oppsto i 1994 som en reaksjon mot den nye borgerkrigen, tok kontroll over 3/4 av landet og Kabul i 1996. De innførte en radikal tolkning av islam og styrte landet etter sharia med strenghet. Afghanistan ble et lukket land, der kvinnene mistet alle rettigheter og måtte bære burka, mens mennene ble påbudt å gå med skjegg, bønnetidene ble strengt overholdt, offentlig halshogging for brudd på sharia ble innført, og all "vestlig" teknologi ble forbudt. I mars 2001 ble den 53 meter høye Budda-statuen, som hadde stått i Bamiyan siden før-muslimsk tid, -og sto på verdensarvlisten-, sprengt i biter av Taliban fordi de mente den var blasfemisk. Taliban møtte under hele perioden motstand fra Nord-Alliansen i den stadig mindre delen av landet som Taliban ikke kontrollerte. Taliban lyktes med å drepe alliansens populære leder Ahmed Shah Massoud i et spektakulært terror-anslag 9. september 2001, noe som var et hardt slag mot Nord-Alliansen.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 i USA invaderte USA, med støtte fra flere NATO-land, Afghanistan i oktober 2001, ettersom Taliban-regimet nektet å utlevere Osama Bin Laden, leder av al-Qaida, som var hovedmistenkt for terrorangrepet. Invasjonen ble sett på som del av den amerikansk-ledede krigen mot terror. NATO lyktes raskt, i samarbeid med Nord-Alliansen, å okkupere landet og styrte regimet. Taliban ble midlertidig kraftig svekket, men bygget seg opp igjen og førte geriljakrig i samarbeid med andre radikale islamistgrupper. Hamid Karzai, som ble innsatt som interim-president allerede i juni 2002, ble valgt til republikkens første president, og satt til 2014. Ashraf Ghani Ahmadzai vant valget i 2014 og satt som president fram til han flyktet fra landet i 2021 ettersom Taliban overtok Kabul.I september 2020 pågikk det forhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban om et samarbeid for å gjøre slutt på den blodige konflikten som har vedvart siden invasjonen i 2001. Afghanistan har vært herjet av krig sammenhengende siden 1979, i over 40 år. I august 2021 innledet Taliban en storoffensiv der de på kort tid erobret stadig flere av landets provinser, og også inntok hovedstaden Kabul 15. august. I Panjshir-provinsen klarte styrker lojale til det gamle regimet å beholde kontrollen i noen uker til, men i september overtok Taliban også denne provinsen, og det ble rapportert at motstanden stort sett hadde stilnet, og at lederne for motstanden hadde forlatt landet.Afghanistan er et av de fattigste og minst utviklede landene i verden. Afghanistan sto for rundt 85 prosent av den globale opiumsproduksjonen i 2020, og forsynte rundt 80 prosent av alle opiatbrukere i verden.Afghansk mynde er en type familiehund som har opprinnelse i Afghanistan.
|
Afghanistan (dari/pashto: افغانستان Afghānestān), er en innlandsstat på grensen mellom Sentral-Asia og Sør-Asia. Landet grenser til Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Folkerepublikken Kina. Tre fjerdedeler av landet består av vanskelig tilgjengelige fjellområder.
Afghanistan, som betyr «Afghanernes land», har vært et gammelt midtpunkt på Silkeveien og for migrasjon. Landet har en viktig geostrategisk beliggenhet i og med at det forbinder Øst-, Sør-, Vest- og Sentral-Asia, og har vært hjemmet til ulike folkeslag gjennom tidene. Regionen har vært et mål for ulike inntrengere siden antikken, blant annet de antikke makedonerne ledet av Aleksander den store, muslimske hærer, mongolene og andre. Afghanistan har også fungert som et dannelsessted for mange kongeriker som for eksempel Det gresk-baktriske kongedømmet, Kush-riket, heftalittene, samanidene, Ghaznavid-riket, Timurid-dynastiet og andre.Den politiske historien til det moderne Afghanistan begynner i det 18. århundre med pashtunske stammer (kjent som afghanere på persisk) på fremmarsj, da Hotaki-dynastiet i 1709 etablerte sitt styre i Kandahar og mer spesifikt da Ahmed Shah Durrani i 1747 skapte Durrani-riket, som var forløperen til det moderne Afghanistan. I 1776 ble hovedstaden flyttet fra Kandahar til Kabul, og samtidig ble de fleste av rikets territorier avstått til de omkringliggende dynastiene innen 1893.
På slutten av det 19. århundre ble Afghanistan en bufferstat i «det store spillet» mellom det britiske og russiske imperiet. Den 19. august 1919, etter den tredje anglo-afghanske krig, oppnådde landet full uavhengighet fra Storbritannia omkring dets utenrikssaker. Etter uavhengigheten og frem til opprettelsen av Republikken Afghanistan 1973 ble landet styrt som et monarki med stadige maktskifter og turbulente omveltninger. Kong Zahir Shah satt imidlertid sammenhengende ved makten fra 1933. I 1973 ble han styrtet ved et kupp. Fra 1973 til 1978 var Afghanistan republikk med Mohammed Daoud Khan som president. Han innførte en rekke moderniserings-refomer.
Siden slutten av 1970-tallet har Afghanistan lidd under vedvarende og brutale borgerkriger med stor grad av utenlandsk innblanding. Et kommunistisk kupp mot Daoud Khan i 1978, der Afghanistan ble Den demokratiske republikken Afghanistan , skapte ikke bare uro i befolkningen, men også innad i kommunistpartiet, med intern splid om makten. Drapet på president Taraki i september 1979 utløste ny uro, og førte til den sovjetiske invasjonen desember 1979. Babrak Karmal ble innatt som ny president av Sovjetunionen. I 1980-årene kjempet en rekke grupperinger av mujahedin, støttet av Pakistan, Saudi-Arabia og USA, mot sovjetstyrkene og Karmals regime med store våpenleveranser. I 1989 trakk Sovjetunionen sine styrker ut av landet. Det sovjetisk-støttede regimet fortsatte å styre i Kabul, men mistet raskt kontrollen over resten av landet til mujahedin. Krigen mot kommunistregimet fortsatte. Da Sovjetunionen brøt sammen hadde ikke regjeringen lenger noen å støtte seg til, og i april 1992 ble Kabul inntatt og kommunistregimet styrtet. Mujahedin innsatte Burhanuddin Rabbani som president. Men de forskjellige mujahedingrupperingene, med base i hver sine deler av landet, begynte straks å kjempe mot hverandre om makten. Borgerkrigen fortsatte, denne gangen gruppe mot gruppe. Den fundamentalistiske, islamske bevegelsen Taliban, som oppsto i 1994 som en reaksjon mot den nye borgerkrigen, tok kontroll over 3/4 av landet og Kabul i 1996. De innførte en radikal tolkning av islam og styrte landet etter sharia med strenghet. Afghanistan ble et lukket land, der kvinnene mistet alle rettigheter og måtte bære burka, mens mennene ble påbudt å gå med skjegg, bønnetidene ble strengt overholdt, offentlig halshogging for brudd på sharia ble innført, og all "vestlig" teknologi ble forbudt. I mars 2001 ble den 53 meter høye Budda-statuen, som hadde stått i Bamiyan siden før-muslimsk tid, -og sto på verdensarvlisten-, sprengt i biter av Taliban fordi de mente den var blasfemisk. Taliban møtte under hele perioden motstand fra Nord-Alliansen i den stadig mindre delen av landet som Taliban ikke kontrollerte. Taliban lyktes med å drepe alliansens populære leder Ahmed Shah Massoud i et spektakulært terror-anslag 9. september 2001, noe som var et hardt slag mot Nord-Alliansen.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 i USA invaderte USA, med støtte fra flere NATO-land, Afghanistan i oktober 2001, ettersom Taliban-regimet nektet å utlevere Osama Bin Laden, leder av al-Qaida, som var hovedmistenkt for terrorangrepet. Invasjonen ble sett på som del av den amerikansk-ledede krigen mot terror. NATO lyktes raskt, i samarbeid med Nord-Alliansen, å okkupere landet og styrte regimet. Taliban ble midlertidig kraftig svekket, men bygget seg opp igjen og førte geriljakrig i samarbeid med andre radikale islamistgrupper. Hamid Karzai, som ble innsatt som interim-president allerede i juni 2002, ble valgt til republikkens første president, og satt til 2014. Ashraf Ghani Ahmadzai vant valget i 2014 og satt som president fram til han flyktet fra landet i 2021 ettersom Taliban overtok Kabul.I september 2020 pågikk det forhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban om et samarbeid for å gjøre slutt på den blodige konflikten som har vedvart siden invasjonen i 2001. Afghanistan har vært herjet av krig sammenhengende siden 1979, i over 40 år. I august 2021 innledet Taliban en storoffensiv der de på kort tid erobret stadig flere av landets provinser, og også inntok hovedstaden Kabul 15. august. I Panjshir-provinsen klarte styrker lojale til det gamle regimet å beholde kontrollen i noen uker til, men i september overtok Taliban også denne provinsen, og det ble rapportert at motstanden stort sett hadde stilnet, og at lederne for motstanden hadde forlatt landet.Afghanistan er et av de fattigste og minst utviklede landene i verden. Afghanistan sto for rundt 85 prosent av den globale opiumsproduksjonen i 2020, og forsynte rundt 80 prosent av alle opiatbrukere i verden.Afghansk mynde er en type familiehund som har opprinnelse i Afghanistan.
== Etymologi ==
Navnet Afghanistan betyr bokstavelig talt «afghanernes land». Endeleddet -stān er her det persiske uttrykket for «land». Ordet afghaner forstås i denne sammenheng ikke som det moderne uttrykket for statsborgere av Afghanistan, men det viser spesielt til pashtunerne og deres tilhørende stammer. Disse blir omtalt som afghanere i det persiske språket og på tvers av nærliggende land, mens på det indiske subkontinentet brukes betegnelsen pathaner om dette folket. Pashtunere regnes som grunnleggerne av det moderne Afghanistan.
Suffikset -stan er også brukt i navnet til andre geografiske enheter, for eks. Usbekistan, Kurdistan og Turkmenistan.
I 1801 ble navnet Afghanistan nevnt offisielt for første gang i den anglo-persiske fredsavtalen i forbindelse med de pashtunske bosetningene. Før det hadde navnet allerede blitt brukt om pashtunerne i de chagataiske memoarene til Babur i det 16. århundre, men den gang i begrenset forstand ved at det kun dreide seg om pashtunere bosatt sør for Kabul. Frem til det 19. århundre ble navnet bare brukt om de tradisjonelle landområdene til pashtunerne, mens riket som helhet var kjent som kongeriket Kabul eller Kabulistan som foretrukket av den britiske statsmannen og historikeren Mountstuart Elphinstone, selv på 1900-tallet. Andre deler av landet var i visse perioder anerkjent som selvstendige kongedømmer, slik som kongeriket Balkh sent i det 18. og tidlig i det 19. århundre. Det mest kjente, historiske navnet på denne regionen er likevel Stor-Khorasan, som i flere århundrer ble brukt i den islamske og persiske storhetstiden. Nordlige og vestlige deler av dagens Afghanistan utgjorde viktige områder i det historiske Khorasan-området.
Med ekspansjonen og sentraliseringen av landet, besluttet afghanske autoriteter å vedta å utvide navnet Afghanistan til å gjelde hele kongeriket, og det viste nå til landområder som var underlagt det pashtunske Barakzai-dynastiet. Den engelske oversettelsen hadde før dette allerede dukket opp i forskjellige avtaler mellom Britisk India og Qajar-dynastiet. Afghanistan som navn på hele riket ble nevnt av Friedrich Engels i 1857. Det var først i 1919, da Afghanistan løsrev seg fullstendig fra det britiske imperiet, at navnet Afghanistan ble offisielt anerkjent av verdenssamfunnet. I landets første grunnlov av 1923 ble navnet som sådan bekreftet.
== Naturgeografi ==
Afghanistan er en innlandsstat av strategisk betydning i regionen. Den grenser til Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan i nord, Iran i vest, Pakistan i sør og Folkerepublikken Kina i øst. Afghanistan er for det meste fjellrikt, men det finnes sletter i nord og sørvest. Mindre enn 10 % av landets samlede areal ligger under 600 moh. Fjellene i Hindu Kush (opp i mot 7 500 meter høye) og Safed Koh strekker seg over store deler av landet. Det høyeste punktet er Nowshak, som ligger 7 485 moh i Hindu Kush. Elvesletten rundt Amu-Darja på grensen til Turkmenistan ligger 285 moh og er dermed det laveste punktet i Afghanistan.
Det samlede arealet på 647 500 km² gjør Afghanistan til verdens 41. største land (etter Burma). Klimaet varierer etter region og har en tendens til å endre seg ganske raskt. Store deler av landet er tørt, og ferskvannstilgangen er begrenset. Det finnes kun sletter langs Amu-Darja i nord og ørkenaktige områder i sørvest.
I sørvest ligger en slette med myrområder på grensen til Iran. Den lengste elven er Helmand, som har sitt utspring i nærheten av hovedstaden Kabul øst i landet. Afghanistan er først og fremst et fjelland i østlige deler av Det iranske høylandet. I nordøst strekker Hindu Kush seg gjennom landskapet. Mellom bekkenet rundt Kabul og den nordlige delen av landet har det siden 1964 vært en vinteråpen veiforbindelse over fjellryggen med en nesten 3 km lang tunnel. Det endorheiske Sistan-bekkenet er et av de tørreste områdene i verden.Den sørlige delen av Hindu Kush faller bratt ned i landskapet i Nuristan, som fremdeles er delvis dekket av barskog. Landskapet mellom hovedstaden Kabul og Khyberpasset på grensen til Pakistan er det politiske og økonomiske kjerneområdet i landet. I vestlige Afghanistan er befolkningen konsentrert i og rundt byen Herat. Det sørlige og sørvestlige Afghanistan består av ørkener og stepper, og krysses kun av elven Helmand. Helmand ender i saltsjøen i Sistan på grensen til Iran. Øst for Helmand ligger ørkenen Dasht-e Lut, mens på vestsiden ligger Dasht-e Margoh som i hovedsak består av grus og leire. Band-e Amir-innsjøene i Bamiyan-provinsen er blant de mest berømte severdighetene i landet.
=== Klima ===
Afghanistan har kontinentalklima med varme somre og kalde vintre. Det er svært kalde vintre i de sentrale strøkene, fjellene i nordøst (rundt Nuristan) og Wakhan-korridoren. I disse områdene ligger den gjennomsnittlige temperaturen i januar under ÷15 °C. I motsatt tilfelle er det varme somre i de lavtliggende områdene Sistan-bekkenet i sørvest, Jalalabad-bekkenet i øst og Turkestanslettene langs Amu Darja-elven i nord, der temperaturen i gjennomsnitt ligger over 35 °C i juli.
De vinterlige vestavindene bringer med seg moderate nedbørsmengder, mens somrene er tørre, og det er kun helt i sørøst at monsunregn forekommer. På grunn av landets beliggenhet i høyt terreng forekommer det store snøfall i nord, men også i dalene kan det snø sporadisk. Klimatisk sett tilhører de sørlige delene av landet den subtropiske sonen der dyrking av daddelpalmer er mulig, mens nordområdene ligger i den tempererte sonen. Temperaturforskjellen er den største i verden: Den varierer mellom ÷50 °C og +53 °C. I 2000 led halvparten av befolkningen under hyppig og sterk tørke. Afghanistan blir jevnlig rystet av mindre jordskjelv, hovedsakelig i den nordøstlige delen av Hindu Kush. Rundt 125 landsbyer ble ødelagt og 4 000 mennesker drept av jordskjelvet 31. mai 1998.
== Demografi ==
Et FN-anslag fra 2021 viser at den afghanske befolkningen er 40 297 865, med rundt 2,7 millioner afghanske flyktninger som for tiden bor i Pakistan og Iran. Med et areal på 647 500 km² gir dette en folketetthet på 43,5 innbyggere pr. kvadratkilometer. En delvis folketelling gjennomført i 1979 viste at innbyggertallet i Afghanistan var 13 051 358. Det forventes at befolkningen vil øke til 82 millioner innen 2050.Siden 1980 har mer enn seks millioner afghanere flyktet til nabolandene Pakistan og Iran. Mange kommer greit tilbake, men de militære kampene etter 2001 skapte en ny flyktningstrøm; hundretusener har blitt internt fordrevne. UNHCR har siden 2002 hjulpet rundt fire millioner afghanske flyktninger med å vende tilbake til hjemlandet. Frem til i dag har de klart å få 3,2 millioner flyktninger tilbake fra Pakistan og 860 000 fra Iran. Om lag tre millioner registrerte afghanere var fortsatt i eksil i slutten av 2007, hvorav om lag to millioner i Pakistan, særlig i Peshawar, og 910 000 i Iran. Programmet for frivillig hjemreise fra Pakistan ble videreført i mars 2008.
=== Folkegrupper ===
Afghanistans etnisk og språklig blandede befolkning reflekterer dets plassering hvor historiske handelsveier og invasjonsruter ledet fra Sentral-Asia inn i sørlige og sørvestlige Asia. Befolkningen er delt inn i et stort antall etniske grupper og stammer. Av historiske grunner blir pashtunerne ofte sett på som landets fremste statsborgere. Ofte lever flere etniske grupper blandet i boligområdene, og i slike områder er det bare folketallet som kan beregnes og ikke eksakte tall for hver folkegruppe. Kategoriseringen i etniske grupper er heller ikke entydig, siden selvidentifisering og fremmedbeskrivelse ofte er forskjellig. Nøyaktige tall på størrelse og sammensetning av forskjellige etniske grupper finnes ikke siden det ikke har blitt holdt systematisk folketelling på flere tiår. De fleste tallene er derfor bare omtrentlige.
Persiskspråklige utgjør den største gruppen og er anslått til å være over 50 % (hazaraer, tadsjikere, turkmenere og usbekere snakker dari. Med 42 % utgjør pashtunerne (historisk «afghanerne») den største etniske gruppen, og disse er grunnleggerne og navngiverne av landet. Den nest størst gruppen er tadsjikere (27 % ) etterfulgt av usbekere og hazaraer (9 % hver). Deretter kommer stammen aimagh (4 % ), turkmenere (3 % ) og balucher (2 % ). De resterende 4 % tilhører andre etniske grupper eller stammer.
Pashtunerne er videre delt inn i flere nomadiske stammer, og kuchi-folket er blant de største med ca. fem millioner mennesker. Disse er under artikkel 14 av Afghanistans grunnlov gitt spesiell beskyttelse og stemmerettigheter. Tadsjiker er en generell beskrivelse av den persiske befolkningen i Afghanistan og de kalles ofte Dihgan eller Dihwar («Landsbyeier», «slå seg ned» i rett forstand) i øst og sør. I streng forstand er ikke tadsjikerne en etnisk gruppe, ettersom en gjenkjennbar kulturell, sosial eller politisk avgrensning i forhold til de andre gruppene ikke eksisterer. De utgjør flertallet i de fleste byer. Begrepet «tadsjiker» blir vanligvis brukt av andre som et analytisk begrep for folk som ikke er hører til et stammesamfunn, er dari-talende og i hovedsak følger sunnimuslimsk tro. Andre dari-språklige grupper som for eksempel qizilbash identifiserer seg selv som tadsjikere i økende grad. Hazaraene er hovedsakelig sjiamuslimer.
Etter 1992 har etniske konflikter mellom mujahedin tilhørende de ulike gruppene preget situasjonen i landet. De tradisjonelle herskerne i Afghanistan var pashtuner, og disse utgjør også størsteparten av Talibans medlemmer. Taliban-regimets fall i 2001 ga en allianse av tadsjikere, hazaraer og usbekere muligheten til å komme frem til en avtale om maktdeling. Siden den gang føler pashtunerne at de har blitt angrepet til gjengjeld. Under Taliban-styret oppstod det i tillegg en konflikt mellom sunnier og sjiaer.
=== Språk ===
I Afghanistan snakkes det ca. 49 talespråk og over 200 ulike dialekter. Av disse er dari (også kjent som østpersisk) det mest vanlige talespråket med omtrent 50 % av befolkningen som brukere, mens pashto benyttes av ca. 35 % av innbyggerne. Begge er indoeuropeiske språk fra underfamilien iranske språk, og offisielle språk i landet. Disse språkene brukes blant annet under det store møtet Loya jirga.
Andre førstespråk er tyrkiske språk (i hovedsak usbekisk og turkmensk; 11 % ) og 30 andre mindre språk, først og fremst balutsji og pashai (4 % ). I tillegg brukes mindre språk som nuristani (askunu, kamkata-viri, vasi-vari, tregami og waigali), pamiri (shughni, munji, ishkashimi og wakhi), brahui, hindko, kirgisisk etc rundt omkring i landet. Et mindre antall etniske minoriteter, først og fremst sikher og hinduer, snakker punjabi. Det er vanlig å være tospråklig i Afghanistan.
=== Religion ===
Over 99,9 % av befolkningen i Afghanistan er muslimer, hvorav om lag fire femtedeler (80 % ) er sunnimuslimer, en femtedel (19 % ) er sjiamuslimer og 1 % er andre. Frem til 1890-årene var området rundt Nuristan kjent som Kafiristan («kafirenes land») på grunn av dets innbyggere, nuristani-folket, et etnisk distinkt folk som praktiserte animisme, polyteisme og sjamanisme.Frem til midten av 1980-tallet var det muligens rundt 50 000 hinduer og sikher som bodde i forskjellige byer, hovedsakelig i Kabul, Kandahar, Jalalabad og Ghazni. I dag finnes det også hindu- og sikh-minoriteter, omtrent 15 000 hinduer og noen få hundre sikher. Det var også et mange hundreår gammelt jødisk samfunn på flere tusen i Afghanistan som utvandret til Europa, Israel og USA ved slutten av forrige århundre, og bare ett jødisk individ, Zablon Simintov, bor fortsatt i landet. Utvandringen skjedde blant annet som følge av den sovjetiske invasjonen og borgerkrigen i 1990-årene.
Kristne står for høyst 0,1 % av befolkningen og det er bare én kirke som er akseptert av myndighetene. Den ligger i den italienske ambassaden i Kabul. Antageligvis er det mange «underjordiske kirker» i Afghanistan. Hele Bibelen er oversatt til dari og Det nye testamentet er oversatt til pashto. Myndighetene i Afghanistan nekter afghanske statsborgere å være kristne, og dersom noen konverterer kan de risikere dødsstraff. Hvis en afghaner ikke går i moskéen ofte blir det med en gang satt mistanke om at personen har konvertert. Afghanistan har fengselsstraff på to år for homofili, med mulighet for dødsstraff.Islam tolkes og forstås forskjellig etter etnisk gruppe, geografisk område og/eller utdanningsnivå. De pre-islamske skikkene spiller en viktig rolle for befolkningen, blant annet den iranske nyttårsfeiringen (Norouz) etter den iranske kalenderen eller troen på at virak (røkelse) bringer velsignelse. Begge de nevnte eksemplene er zoroastrianske skikker.
== Historie ==
Afghanistan blir ofte omtalt som «veikrysset i Sentral-Asia», og landet har en turbulent historie som oppmarsjområde for invasjoner. I oldtiden var landet kjent som Ariana eller Bactria, i middelalderen som Khorasan. Regionen som i dag heter Afghanistan har i gamle dager vært en del av Perserriket og har opp gjennom tidene blitt okkupert av mange styrker, inkludert Aleksander den store, Djengis Khan, det britiske imperiet og Sovjetunionen.
Den afghanske staten slik vi kjenner den i dag, oppstod i 1746 under Durrani-dynastiet, men kontrollen over landet ble gitt til Storbritannia helt frem til kong Amanullah kom på tronen i 1919. Til tross for at den moderne staten Afghanistan ble opprettet i 1746 har landet en meget gammel historie og ulike tidslinjer over forskjellige sivilisasjoner. Arkeologisk utgraving på prehistoriske steder utført av Louis Dupree, University of Pennsylvania, Smithsonian Institution og andre indikerer at mennesker bodde i det som nå er Afghanistan for minst 50 000 år siden, og at jordbrukssamfunn i området var blant de første i verden.Afghanistan er et land med en unik beliggenhet der mange sivilisasjoner har omgått hverandre, ofte kjempet, og var et viktig sted for tidlig historisk aktivitet. Regionen har vært hjemmet til ulike folkeslag gjennom tidene, blant dem gamle ariske stammer, som i dominerende grad la grunnlaget for at indoiranske språk fikk fotfeste i området. I enkelte deler av historien ble landet erobret og innlemmet i store imperier, blant dem Akamenide-dynastiet, det makedonske riket, Mauryariket, det muslimsk-arabiske riket, Sasanide-dynastiet og en rekke andre. Mange dynastier og kongeriker kom også til makten i det som nå er Afghanistan, som for eksempel gresk-baktrianerne, kushanerne, indosasanidene, saffaridene, samanidene, ghaznavidene, ghuridene, kartidene, timuridene, mogulene og til slutt Hotaki- og Durrani-dynastiene, som markerte starten på det moderne Afghanistans politiske historie.
=== Fra antikken til moderne tid ===
Det området som i dag utgjør Afghanistan, altså den østlige delen av det iranske høylandet, tilhørte det persiske riket i antikken. Senere oppstod et gresk-baktrisk kongedømme i Baktria, og dette riket ble styrt av etterkommerne av troppene til Aleksander den store. Etter dette ble området kontrollert av parterne og dernest det persiske Sasanide-dynastiet. Etter Sasanide-dynastiets fall i kjølvannet av de muslimske arabernes invasjon, og den langsomme oppløsningen av Abbaside-kalifatet, ble området dominert av lokale, persiske dynastier som nominelt sett var underlagt kalifatet i middelalderen. Islam fikk fotfeste i denne regionen relativt sakte. Ifølge en islamsk krønike skal de fleste menneskene i området Ghowr (mellom Herat og Kabul) ha blitt muslimer først når de tyrkiske nomadene og krigsfangene (under blant annet ghaznavidene og seldsjukkene) erobret regionen mot slutten av det 10. århundre. Fra det 16. til 18. århundre var området midtpunkt for konflikten mellom de persiske safavidene i vest, det indiske Mogulriket i sørøst og det usbekiske Shaibanid-dynastiet i nord.
=== Pashtunernes fremmarsj ===
Historien til det moderne Afghanistan er uten tvil knyttet til pashtunernes nasjonale historie. Utallige pashtunske opprør mot respektive herskere (persiske safavider og indiske moguler) endte med Ghilzai-stammens opprør i 1719, som i sin tur ledet til fallet av safavidene i Persia i år 1722. Dette var en seier for pashtunerne, men den ble kortvarig. Bare syv år senere ble de beseiret av Nadir Shah og fordrevet tilbake til Kandahar. Gjennom Nadir Shahs etterfølgende erobringer i perioden 1736-1747 fikk det persiske riket midlertidig tilbake kontrollen over regionen som i dag heter Afghanistan. Etter mordet på ham overtok Durrani-stammen, som var alliert med Nadir Shah og kjempet under hans kommando mot Ghilzai, selv makten.
=== Statsdannelse og navngiving ===
Etter Nadir Shahs død i år 1747 grunnla pashtuneren Ahmed Shah Durrani et uavhengig, pashtunsk rike øst for sitt kongedømme. Det nyetablerte riket kan ses på som en forløper til den moderne staten Afghanistan. Av den grunn regnes Durrani vanligvis som grunnleggeren av Afghanistan. Senere brøt dette riket sammen på grunn av interne stridigheter og innblandinger utenfra. Litt senere kom Afghanistan under innflytelse av det stadig ekspanderende britiske imperiet. Navnet «Afghanistan» ble innført først i det 19. århundre og vedtatt som statsnavn først i 1919.
=== Britisk og russisk innflytelse ===
I Afghanistan kolliderte russiske og britiske koloniale interesser, og The Great Game er betegnelsen på denne strategiske rivaliseringen og konflikten mellom det britiske og russiske imperiet om herredømmet i Sentral-Asia. Helt siden etableringen av den keiserlige russiske marine av tsar Peter den store hadde marinens mål vært å ekspandere sin innflytelsessfære til Indiahavet og bygge en isfri havn der. For å komme Russland i forkjøpet skulle Afghanistan erobres og annekteres som en del av det britiske imperiet, og senere innlemmes i Britisk India. I perioden 1839-1842 kjempet i tillegg en stor angloindisk hær i den første anglo-afghanske krig mot relativt dårlig utstyrte afghanere. Britene var i stand til å okkupere regionen, men ikke oppnå sine mål. I 1842 kom en våpenhvile på plass og britene gikk med på å trekke sine tropper tilbake. Disse troppene ble imidlertid kort tid etterpå utsatt for et angrep i Khyberpasset, og dette resulterte i at alle de 12 000 sivile, 690 britiske og 2 840 indiske soldatene ble drept.
Som svar på dette nederlaget dro en straffeekspedisjon under generalmajor George Pollock til Afghanistan og ankom Kabul 15. september 1842. Den 11. oktober 1842 trakk britiske styrker seg ut av Kabul, og senere også ut av hele landet. Denne krigen fikk den britiske koloniforvaltningen til ikke å gjennomføre ytterligere direkte operasjoner i Afghanistan på lang tid. Den vanskeliggjorde også britenes politisk-økonomiske tiltak, som for eksempel kontroll av handelsrutene i Sentral-Asia og britenes forsøk på å angripe det kinesiske Qing-dynastiet gjennom disse rutene. Katastrofen i Afghanistan trakk også til seg mange indere ettersom den britisk-indiske hæren i stor grad bestod av balutsjer.
I frustrasjon over den tidligere ydmykelsen erklærte den britiske regjeringen i 1878 nok en gang krig mot Afghanistan. Til tross for afghanernes små militære suksesser under andre anglo-afghanske krig, som i slaget om Maiwand i 1880, ble motstanden knust av britene, som til gjengjeld satte fyr på hovedstaden Kabul og innsatte en marionett som konge. Samtidig drev Storbritannia den afghanske utenrikspolitikken i de neste 40 årene. På grunn av mange opprør i Afghanistan ble landet i 1893 delt av britene ved hjelp av Durand-linjen, og det sørøstlige området (dagens pakistanske provinser Khyber Pakhtunkhwa, FATA og en liten del av Balutsjistan) ble overført til den indiske kronkolonien. For å bevokte grenselinjen ble den paramilitære styrken Khyber Rifles, bestående av afridier tilhørende en pashtun-stamme, opprettet i 1880. Denne styrken skulle sørge for at bare lokalbefolkningen kunne bevege seg fritt i området. Regimentet eksisterer fremdeles som en del av den pakistanske hæren.
Den tredje anglo-afghanske krig i mai 1919 – et siste forsøk fra afghansk side på å frigjøre seg fra Storbritannia – førte gjennom omfattende forhandlinger med de afghanske diplomatene under Amanullah Khan til slutt til Rawalpindi-traktaten. Den 8. august 1919 ble Afghanistan anerkjent som en suveren og uavhengig stat av Storbritannia. Under forhandlingene i forkant av traktaten hadde afghanerne truet med å skape tettere forbindelser til Russland dersom Storbritannia ikke ga opp sin utenrikspolitikk i Afghanistan. Dermed hadde Afghanistan oppnådd full uavhengighet etter mer enn 60 år med britisk styre, mens en stor del av de områdene som hadde blitt innlemmet i Britisk India senere ble en del av Pakistan. Det uavhengige Afghanistan utgjorde en buffersone mellom i det storpolitiske spillet mellom britiske og russiske interesser. Dette kunne også legges merke til på grensen og viser seg i dag fortsatt i Wakhan-korridoren.
=== Afghanistan etter uavhengigheten ===
Fra 1933 til 1973 var Afghanistan et konstitusjonelt monarki (Barakzai-dynastiet) med Mohammed Zahir Shah i spissen. Dette var også den foreløpig siste stabile perioden i landet. I 1946 ble Afghanistan medlem av FN. I 1973 måtte kongedømmet vike for en republikk etter at kongens svoger, Mohammed Daoud Khan, gjennomførte et kupp. Daoud og hele hans familie ble myrdet i 1978 da kommunistene kom til makten i 1978, men som imidlertid bare kunne holde seg ved makten med sovjetisk hjelp. Med den sovjetiske invasjonen i desember 1979 utviklet borgerkrigen seg til en ti år lang stedfortrederkrig, den afghansk-sovjetiske krig, mellom den sovjetiske okkupasjonsmakten og mujahedin støttet av USA, Pakistan, Saudi-Arabia og en rekke andre land. Krigen endte med tilbaketrekning av sovjetiske tropper i 1989. Den sovjet-støttede regjeringen under president Najibullah kunne fortsatt holde til i Kabul, til tross for mujahedins erobring av byen i 1992. De forskjellige mujahedin-gruppene begynte å bekjempe hverandre umiddelbart i etterkant. Det brøt ut en annen borgerkrig, som varte frem til rundt 1995.
I 1995 begynte den radikale, islamistiske bevegelsen Taliban, med røtter i Pakistan, å erobre landområder i Afghanistan. I løpet av 1995 hadde de overtatt byene Kandahar og Jalalabad og i september 1996 erobret de hovedstaden Kabul, samtidig som de erklærte landet som Det islamske emiratet Afghanistan. Mot slutten av 2000 hadde Taliban fått kontroll over 95 % av landet. Den eneste gjenværende opposisjonen, Nordalliansen, klarte bare å holde et lite stykke land nordøst i Afghanistan. Under Talibans syv år lange regime opplevde store deler av befolkningen restriksjoner på sin frihet og brudd på sine menneskerettigheter. Blant annet ble musikk, sport, bilder og fjernsyn forbudt, nesten alle skoler og universiteter stengt, menn tvunget til å bære skjegg og kvinner fikk kun forlate huset burkakledd med en mannlig ledsager. I tillegg fikk jenter og kvinner ikke lov til å gå på skole og arbeid. Kommunistene ble systematisk utryddet og tyver ble straffet med amputering av en av deres hender eller føtter. I løpet av 2001 klarte Taliban å stanse nesten all opiumproduksjon i Afghanistan.
=== Etter terrorangrepet 11. september 2001 ===
Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 begynte amerikanske og britiske luftstyrker å bombe Afghanistan under Operasjon Enduring Freedom. På bakken samarbeidet amerikanske og britiske spesialstyrker med team tilhørende CIAs Special Activities Division og den tadsjiksk-dominerte Nordalliansen om å iverksette en militær offensiv for å styrte regimet. Disse angrepene førte til fallet av Mazar-e Sharif og deretter Kabul i november 2001, samtidig som Taliban trakk seg tilbake fra mesteparten av Nord-Afghanistan. ISAF ble opprettet av FNs sikkerhetsråd i desember 2001 for å sikre Kabul og de omkringliggende områdene. I samme måned ble også Karzai-administrasjonen etablert for å styre landet.
Ettersom flere koalisjonsstyrker ble med i krigen og Nordalliansens styrker kjempet seg sørover, trakk Taliban og Al-Qaida seg tilbake mot det fjellendte grenseområdet rundt Durand-linjen, mellom Afghanistan og Pakistan. Fra 2002 og fremover fokuserte Taliban på å overleve og gjenoppbygge sine styrker. I mellomtiden tok NATO kontroll over ISAF i 2003. Fra 2003 og fremover økte Taliban antallet angrep ved hjelp av opprørskrig. Taliban, som var fast forankret i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan, opplevde en oppblomstring og viste at det kunne innlede store, koordinerte og effektive angrep mot koalisjonsstyrker og afghanske styrker. I løpet av årene gjennomførte NATO-ledede styrker flere offensiver mot befestede Taliban, men disse viste seg ikke å være i stand til å fjerne Taliban-opprørerne fullt ut. I løpet av 2009 begynte en Taliban-ledet skyggeregjering å danne sin egen fullkomne versjon av meklingsinstans.Den 1. desember 2009 kunngjorde den amerikanske presidenten Barack Obama at han ville øke det amerikanske militærets engasjement ved å utplassere ytterligere 30 000 soldater over en periode på seks måneder. Han foreslo også å begynne tilbaketrekking av tropper 18 måneder fra den dagen. Under Afghanistan-konferansen i London den 26. januar 2010, som samlet 70 land og organisasjoner, fortalte den afghanske presidenten Hamid Karzai verdens ledere at han siktet på å nå ut til ledersjiktet i Taliban med et fredsinitiativ i løpet av noen uker. Karzai satte rammen for dialog med Taliban-ledere da han gikk inn for at gruppens ledelse skulle ta del i et «loya jirga» - eller en samling av de eldre - for å sette i gang fredssamtaler.
=== Talibans nye militæroffensiv i 2021 ===
I august 2021 rykket væpnede styrker fra Taliban inn i hovedstaden Kabul, etter å ha tatt kontrollen i et stort antall afghanske provinser.Tidlig om morgenen søndag den 15. august 2021 flyktet den afghanske presidenten Ashraf Ghani fra presidentpalasset i Kabul, ifølge talsmenn for regjeringen. Han kom seg i sikkerhet i den amerikanske ambassaden, og det ble rapportert at han hadde flyktet videre til Tadjikistan samtidig som Taliban-styrkene inntok Kabul. Ghani hadde blitt gjenvalgt i 2019 og tatt i ed 9. mars 2020; resultatet av presidentvalget i 2019 ble kunngjort så sent som 18. februar 2020.
== Politikk og administrasjon ==
=== Politisk system ===
Historisk sett har den afghanske politikken bestått av maktkamper, blodige statskupp og ustabile maktoverføringer. Med unntak av en militærjunta har landet blitt styrt med så å si alle styreformer, blant annet som et monarki, en republikk, et teokrati og en kommuniststat. I perioden 1978-87 var landet en folkerepublikk etter tradisjonelt sovjetisk mønster, og fra 1992 var det en islamsk republikk. Denne republikken ble styrt av den fundamentalistiske Taliban-bevegelsen fra 1996 til 2001. Siden den sovjetiske invasjonen i 1979 har ingen myndighet hatt kontroll over hele landet.
Etter regimeskiftet ble det i 2002 opprettet en grunnlovgivende forsamling, Loya jirga, og en grunnlovskommisjon, som i november 2003 la frem et forslag til ny grunnlov. Forslaget ble vedtatt av Loya jirga i januar 2004. Grunnloven som erstattet den gamle fra 1964 og som ble ratifisert av Loya jirga i 2004, omstrukturerte staten som en islamsk republikk bestående av tre grener; utøvende, lovgivende og dømmende makt. Den tidligere grunnloven hadde i praksis vært ute av kraft siden monarkiets fall 1973. Landets grunnlov anses som en av de mest demokratiske i den islamske verden og sørger for likestilling av folk tilhørende alle religioner og etniske grupper, samt mellom kjønn.Den nye grunnloven fastslår at den utøvende presidenten og de to visepresidentene skal velges direkte av folket for en periode på fem år. Etter to perioder kan ikke presidenten og visepresidentene stille til valg igjen. En presidentkandidat må være en muslim, afghansk statsborger og minst 40 år gammel. Presidentkandidaten nominerer to kandidater til stillingen som visepresident. Presidenten er både stats- og regjeringsoverhode, samt øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Han har også makt til å bestemme over sin regjering, samt tildeling av stillinger i militæret, politiet og provinsielle regjeringer med samtykke fra parlamentet. Presidenten er ansvarlig for å utpeke de 25 ministrene som må godkjennes av nasjonalforsamlingen, Meli Shura. Forsamlingen består av to kamre: Senatet (Meshrano Jirga) og folkekammeret (Wolesi Jirga). Wolesi Jirga velges i direkte valg for fem år og har (etter valget i 2005) 249 medlemmer; 68 av plassene er reservert for kvinner og ti plasser er reservert for minoriteten av nomadiske kuchi-folk. Meshrano Jirga har 102 medlemmer, hvorav en tredjedel er representanter for provinsene (med en funksjonstid på fire år), en tredjedel for distriktene (for tre år) og en tredjedel er utpekt av presidenten (for fem år). Halvparten av de sistnevnte skal være kvinner.
Sammen med medlemmene av nasjonalforsamlingen utgjør provins- og distriktsguvernørene Loya jirga, som kan sammenkalles av regjeringen ved behov for å diskutere grunnleggende spørsmål om nasjonal selvstendighet og suverenitet. Den fungerer også som riksrett.
Den dømmende myndighet består av Stera Mahkama (høyesterett), lagmannsretten og domstoler på lavere nivå. Høyesteretten består av ni dommere som presidenten utnevner for en periode på fem år og som godkjennes av parlamentet. Dommerne må være minst 40 år gamle før tjenestegjøring, ikke tilhøre noe politisk parti og må ha en grad i rettsvitenskap eller islamsk lovgivning. Stera Mahkama har også prøvelsesrett.
=== Statsoverhode og regjering ===
Presidenten er som nevnt statsoverhode i Afghanistan. Landet ble i tiden 2001-2014 ledet av Karzai-administrasjonen med Hamid Karzai som president og leder. Karzai ble håndplukket av Bush-administrasjonen å lede et interimsstyre etter Talibans fall. Fra 2014 styres landet av president Ashraf Ghani Ahmadzai. Blant de valgte representantene i 2005 var det tidligere mujahedin, Taliban-medlemmer, kommunister, reformister og islamske fundamentalister. 28 % av representantene som ble valgt var kvinner, tre prosent mer enn kravet på minst 25 % kvinner fastsatt i grunnloven. Dette plasserte Afghanistan, lenge kjent under Taliban for dets undertrykkelse av kvinner, på 30.-plass med hensyn til prosentandel kvinnerepresentasjon i regjeringen. Karzais nåværende regjering består av medlemmer av Nordalliansen og en blanding av andre regionale og etniske grupper fra overgangsregjeringen som ble dannet av Loya jirga. Den tidligere monarken Mohammed Zahir Shah reiste tilbake til landet etter eksil i Roma, men ble ikke gjeninnsatt som konge og var til stede kun ved seremonier.
=== Politiske partier ===
Afghanistan har et flerpartisystem med flere politiske partier i utvikling, der ofte ingen parti har en mulighet til å ha all makt alene og partiene må samarbeide med hverandre for å danne koalisjonsregjeringer.De viktigste partiene i landet er Hizb ut-Tahrir («Frihetspartiet»), Hezb-i-Islami («Det islamske partiet»), Harakat-e Islami-yi Afghanistan («Afghanistans islamske bevegelse») og Hizb-i-wahdat («Afghanistans islamske enhetsparti»). Ingen av disse partiene har imidlertid stor innflytelse siden de er små og må gå sammen for å danne koalisjoner. Blant disse er United National Front en av de største.Et fåtall politiske partier er forbudt,[hvilke?] enten på grunn av deres ideologi eller tidligere historie. Communist (Maoist) Party of Afghanistan («Det afghanske kommunist(maoist)partiet»), Taliban («De som søker kunnskap») og Sazman-i Rihayi Afghanistan («Afghanistans frigjøringsorganisasjon») hører med blant disse.
=== Administrativ inndeling ===
Afghanistan er administrativt inndelt i 34 provinser (velayat), som hver har en hovedstad. Hver provins er delt inn i mange provinsielle distrikter, og hvert distrikt dekker vanligvis en by eller flere bydeler. Landet har i dag 398 distrikter, men dette tallet er ventet å øke med fremtidig omorganisering av den administrative inndelingen.
I hver provins er det en guvernør (waali) som blir utnevnt av det afghanske innenriksdepartementet, mens prefekter for distriktene i provinsen utnevnes av provinsguvernøren. Guvernøren er representant for den sentrale regjeringen i Kabul, og er ansvarlig for alle administrative og formelle saker. Regjeringen i Kabul har imidlertid ikke kontroll over hele landet. Den provinsielle politimesteren utnevnes også av innenriksdepartementet, og arbeider sammen med guvernøren i alle politirelaterte saker for alle byene eller distriktene i den bestemte provinsen.
Det er et unntak i hovedstaden (Kabul) der ordføreren velges av den afghanske presidenten, og er helt uavhengig av prefekturet Kabul.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Det afghanske forsvarsbudsjettet for 2008 hadde en total ramme på ca. 172 millioner amerikanske dollar, og forsvarsutgiftene utgjorde dermed 2,2 % av BNP. Det afghanske forsvaret består av de to våpengrenene Nasjonalhæren og Luftkorpset. I tillegg eksisterer Afghanistans nasjonalpoliti og grensepoliti, samt autoriserte militser rundt om i landet. Siden Afghanistan er en innlandsstat har den ingen marine. Det er allmenn verneplikt for menn og kvinner i en fireårsperiode fra fylte 22 år.
Nasjonalhæren har for tiden (per januar 2010) ca. 108 000 soldater, men det er planer om å øke styrken til 260 000 innen 2014. De afghanske styrkene trenes i hovedsak av ISAF og det amerikanske forsvaret. Luftkorpset har en mannskapsstyrke på ca. 8000 og råder over 40 fly og helikoptre, de fleste fra sovjettiden. På grunn av det foreldede utstyret er luftvåpenet i stor grad ubrukelig. Grensevakten har en styrke på ca. 12 000 og paramilitære styrker/politi på ca. 70 000. Det nasjonale forsvaret plages av ineffektivitet og endemisk korrupsjon. Desertering er et annet betydelig problem i den afghanske hæren. Frem til september 2009 sluttet en av fire soldater i aktiv tjeneste i den afghanske hæren i løpet av tolv måneders perioden, ifølge data fra det amerikanske forsvarsdepartementet og generalinspektøren for rekonstruksjon i Afghanistan.Helt siden Taliban-regimet ble fjernet har Afghanistans nye regjering opprettholdt tette bånd til USA og andre medlemmer av NATO. Mer enn 22 NATO-land har sendt tusenvis av soldater til Afghanistan som en del av International Security Assistance Force (ISAF). Utenom nære militære forbindelser har Afghanistan også sterke økonomiske forbindelser med NATO-medlemmer og andre allierte. USA er den største bidragsyteren til Afghanistan, fulgt av Japan, Storbritannia, Tyskland og India.Forholdet mellom Afghanistan og nabolandet Pakistan svinger ofte. Pakistan hadde stor innflytelse i Afghanistan på grunn av nære forbindelser med de fleste Taliban-lederne. Denne innflytelsen har imidlertid gradvis gått nedover siden Talibans fall. Likevel er det tette sikkerhetsmessige og økonomiske bånd mellom nabolandene i dag. Afghanistan har også sterke historiske og kulturelle forbindelser med nabolandet Iran, ettersom begge landene var en del av Stor-Iran. I tillegg har landet gode relasjoner til en rekke tidligere sovjetstater, særlig Russland, Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan.
Afghanistan ble medlem av FN i 1946 og er med i de fleste av FNs særorganisasjoner, som for eksempel Verdensbanken. Landet har observatørstatus i WTO og er med i ICC. Afghanistan er i tillegg med i en rekke andre internasjonale organisasjoner, slik som Den islamske konferanse, Den islamske utviklingsbank (IDB), Colombo-planen og ECO.
=== Flagg, symboler og ordener ===
Det afghanske nasjonalflagget har blitt skiftet mer enn 20 ganger siden 1900. De fleste flaggene hadde tre horisontale eller vertikale striper i grønt, hvitt (eller rødt) og svart, noen med islamske inskripsjoner, andre med statens våpen i midten. Dagens flagg ble godkjent av interimregjeringen og innført 26. januar 2002. Det er stort sett identisk med flagget som ble benyttet under kongedømmet fra 1930 til 1973. Flagget er en vertikal trikolor i svart, rødt og grønt (regnet fra stangen), med det hvite riksvåpenet i midten.
I likhet med nasjonalflagget har også riksvåpenet til Afghanistan blitt endret flere ganger. Afghanistans nåværende riksvåpen ble tatt i bruk i 2002 og modifisert i 2004. Det består av en stilisert moské med en bønnenisje og alter, flankert på begge sider av flagg på flaggstenger. Over moskeen står det «Allahu Akbar», arabisk for «Gud er stor». Moskeen er omkranset av et ombundet hveteaks, der det nederst er skrevet «Afghanistan». Øverst, der aksene møtes, er det en inskripsjon av shahadah på arabisk. Under moskeen står årstallet 1298, som i den islamske solkalender tilsvarer 1919, da landet oppnådde uavhengighet fra Storbritannia.
=== Forholdet til Norge ===
Norge har ikke hatt noen direkte politiske og/eller kulturelle forhold til Afghanistan, men har gjennom bidrag til krigen i Afghanistan skapt gode bilaterale forbindelser mellom landene. Disse forbindelsene er skapt gjennom blant annet FN og NATO. Afghanistankomiteen i Norge (AiN) er et eksempel på en norsk hjelpeorganisasjon som driver diverse nødhjelpsprosjekter i landet. Norge har hatt tilstedeværelse i Afghanistan i form av uavhengige hjelpeorganisasjoner i mer enn 30 år. I de senere år har den norske tilstedeværelsen i Afghanistan vært ekstra sterk, med omfattende sivilt og militært nærvær. Rundt 500 menn og kvinner deltar for tiden i den internasjonale stabiliseringsstyrken (ISAF).
Regnskapsførte merkostnader direkte knyttet til Norges deltagelse i militære operasjoner i utlandet var 1 315 millioner kroner i 2008. I Afghanistan var det norske bidraget en stabiliseringsstyrke i Meymaneh i Faryab-provinsen, en utrykningsstyrke basert i Mazar-e-Sharif og en spesialstyrke i Kabul-området. Det norske forsvaret bidro dessuten med støtte til utvikling av anestesimiljøet ved Balkh sykehus og sanitetsutdanning av den lokale politistyrken i Mazar-e Sharif. Den norske bistanden har tre hovedsatsinger: Landsbyutvikling, skole og et godt styresett. Afghanistans betydning i norsk utenrikspolitikk fører til hyppige og høytstående besøk til landet, både fra militær og sivil side.
Afghanistan er representert i Norge med ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Afghanistan gjennom ambassade i Kabul. Den sistnevnte ambassaden ble opprettet i 2001, og er én av Norges største ambassader.
== Næringsliv ==
Afghanistan er medlem av Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC), ECO og Den islamske konferanse (OIC). Landet er veldig avhengig av dyrking og husdyrhold. I 2010 lever 40 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. To tredjedeler av befolkningen lever på mindre enn to amerikanske dollar om dagen. Økonomien har lidd kraftig av den sovjetiske invasjonen i 1979 og etterfølgende kriger, mens ekstrem tørke vanskeliggjorde landets økonomiske situasjon ytterligere i perioden 1998-2001. Ifølge Verdensbanken «har den økonomiske veksten vært sterk og gitt bedre levekår siden 2001».Landets næringsliv begynte å forbedre seg i 2002 på grunn av tilførsel av flere milliarder amerikanske dollar gjennom internasjonal bistand og investeringer, samt migrantoverføringer fra afghanere i utlandet. Det skyldes også dramatiske forbedringer i jordbruksproduksjonen og slutten på en fire år lang tørkeperiode i det meste av landet.
En av de viktigste drivkreftene for den nåværende økonomiske gjenoppbyggingen er tilbakevendingen av over fem millioner afghanske flyktninger fra nabolandene, som brakte med seg frisk energi, entreprenørskap og nyttige ferdigheter, i tillegg til trengende midler for å starte opp bedrifter. Det som også hjelper er internasjonal bistand på to-tre milliarder amerikanske dollar hvert år, den delvise gjenoppbyggingen av jordbrukssektoren og gjenåpningen av markedsinstitutter. Private utbygginger er også satt i gang. I 2006 åpnet en Dubai-basert afghansk familie et Coca-Cola-anlegg i Afghanistan til en verdi av 25 millioner amerikanske dollar.Mens landets betalingsbalanse i stor grad finansieres av donorpenger, går bare en liten del – omtrent 15 % – direkte til statsbudsjettet. Resten går til ikke-budsjettmessig forbruk og donorbaserte prosjekter gjennom FN-systemet og ikke-statlige organisasjoner. Statsbudsjettet utgjorde kun 350 millioner amerikanske dollar i 2003 og anslagsvis 550 millioner i 2004. Landets valutareserver utgjør ca. 500 millioner amerikanske dollar. Inntekter kommer hovedsakelig fra toll, mens skatteinntekter er ubetydelige.
Ny afghani er i dag Afghanistans gjeldende valuta. Innføringen av de nye sedlene kombinert med den relative stabiliteten i forhold til tidligere perioder har bidratt til å stabilisere prisene, samt redusere dem mellom desember 2002 og februar 2003. Siden den gang har indeksen vist stabilitet, med en moderat økning mot slutten av 2003.Den yrkesaktive befolkningen i 2002 var om lag elleve millioner (av et estimert folketall på 29 millioner). Per 2005 er den offisielle arbeidsledigheten på 40 %. Ca. 70 % av den arbeidsføre befolkningen er sysselsatt med jordbruk og fedrift, som tidligere svarte for nesten halve eksporten og mer enn halve BNP. Antallet ufaglærte unge mennesker er anslått til tre millioner, noe som sannsynligvis vil øke med rundt 300 000 per år. BNP ble i 2006 anslått til 8,4 milliarder amerikanske dollar. Jordbrukssektoren står for ca. 60 % av BNP, industrien for ca. 15 % og tjenestesektoren for ca. 25 %.
Den virkelige verdien av BNP, uten inntekter fra narkotika, økte med 29 % i 2002, 16 % i 2003, 8 % i 2004 og 14 % i 2005. Så mye som en tredjedel av Afghanistans BNP kommer fra dyrkede valmuer og illegale narkotikastoffer som opium og dens to derivater, morfin og heroin, samt hasjproduksjon. Ifølge FN satte opiumsproduksjonen i Afghanistan ny rekord i 2007 med en økning i produksjon på mer enn en tredjedel fra det foregående året. Om lag 3,3 millioner afghanere er nå involvert i opiumsproduksjon. Produksjonen av opiumsvalmuen er 20 ganger høyere siden krigen i 2001 og utgjør over 90 % av verdensproduksjonen.
FN anslår at verdien av eksporten av opium utgjorde fire milliarder amerikanske dollar i 2007, dvs ca. 50 % av BNP. Det meste ender i Vesten som heroin.
=== Naturressurser ===
Ifølge Amerikas forente staters geologiske undersøkelse og det afghanske departementet for gruvedrift og industri kan Afghanistan være i besittelse av opp i mot 1 000 km³ naturgass, 3,6 milliarder fat (570 millioner m³) petroleum og opp i mot 1 325 millioner fat (2,107 x 108 m³) våtgass. Dette kan markere et vendepunkt i gjenoppbyggingen av Afghanistan. Energieksport kan generere de inntektene den afghanske staten trenger for å modernisere landets infrastruktur og gi befolkningen flere økonomiske muligheter. Andre rapporter viser at landet har store mengder gull, kobber, kull, jernmalm og andre mineraler. Den afghanske regjeringen er i ferd med å hente ut eksportere landets kobberreserver, noe som vil gi royalty tilsvarende 1,2 milliarder amerikanske dollar hvert år i de neste 30 årene. Kobberdriften vil også sørge for 3 000 faste arbeidsplasser.
Det foregår betydelig opiumsdyrking i landet. Både i 2018 og i 2019 var produksjonen av opium 6 400 tonn.
=== Energiproduksjon og -bruk ===
Etter flere tiår med borgerkrig er den elektriske infrastrukturen ødelagt i mange områder. I 2004 hadde bare ca. 6-7 % av befolkningen tilgang til elektrisitet, men dette var bare rundt fire timer om dagen. 30 % av alle elektriske forbindelser i landet var i Kabul, og de daværende 42 kraftverkene hadde en installert effekt på kun 240 MW i stedet for den nominelle effekten 454 MW. Et landsdekkende distribusjonsnett finnes ikke, men det er foreslått bygging av småkraftverk for lokal forsyning. Enkelte kraftverk er allerede realisert. Ved utgangen av 2006 hadde Afghanistan inngått avtaler med nabolandene for import av elektrisitet. Landet har stort potensial for å utnytte vannkraft. Det er planer om å utvide det eksisterende Kajakai vannkraftverk. I mellomtiden har det skjedd store fremskritt på dette området: I 2009 ble et landsdekkende distribusjonsnett satt i drift, noe som gir store deler av befolkningen tilgang til elektrisitet.
=== Bankvesen ===
Den afghanske sentralbanken kalles Da Afghanistan Bank, og ble etablert i 1939 for å regulere alle bank- og pengeoperasjoner i landet samt for å opprettholde en stabil valuta. Sentralregjeringen satser på økt effektivitet og bedre innsamling av skatt og tollavgifter. Ombygging av den finansielle sektoren synes å ha vært vellykket så langt. Penger kan nå overføres inn og ut av landet via offentlige bankkanaler. Siden 2003 har over 16 nye (private) banker åpnet i landet, blant annet Afghanistan International Bank, Kabul Bank, Azizi Bank, Pashtany Bank, Standard Chartered Bank, First Micro Finance Bank og andre.
=== Samferdsel ===
Afghanistans internasjonale bilkjennetegn er AFG.
Veinettet er under utbygging og skal utvides. Før den russiskbygde veien og tunnelen gjennom Salangpasset (3 363 moh) ble åpnet i 1964, var store deler av nordområdene avstengt fra Kabul og resten av landet om vinteren. I løpet av 1960- og 1970-årene ble veinettet sterkt forbedret, men senere igjen rasert. Den såkalte «ringveien» er hovedfartsåren i landet, og rundt 60 % av befolkningen bor innenfor denne. Frem til 2007 hadde 715 km av den allerede blitt oppgradert. Ferdigstillingen av den siste strekningen på 400 km nordvest i landet er forsinket på grunn av den lokale sikkerhetssituasjonen. I tillegg ble 800 km med andre veier oppgradert eller bygget.
Grenseelven Amu-Darja og dens tilløpselv Pjandzj er en naturlig hindring for landtransport til nabolandene Usbekistan og Turkmenistan, siden det bare finnen noen få broer over begge elvene. Videre er det stor minefare i enkelte områder, og mange veier er ofte underminert på spesielle tider av året. De fleste som reiser fra en by til en annen tar bussen. I senere tid har biler blitt mer tilgjengelig med blant annet Toyota-, Nissan- og Hyundai-forhandlere i Kabul. Et stort antall brukte biler importeres også fra De forente arabiske emirater.
I Afghanistan er det over 60 flystriper og flyplasser, men de fleste av disse har dekke av grus. Bare i noen få byer finnes det større flyplasser med fast dekke, men disse brukes hovedsakelig av US Air Force. Kabul og Kandahar har internasjonale lufthavner. Over et dusin flyselskaper flyr til destinasjoner i Afghanistan. Det nasjonale flyselskapet i landet er Ariana Afghan Airlines, som flyr innenriks mellom Kabul, Kandahar, Herat og Mazar-e Sharif. Selskapet har også internasjonale ruter til blant annet Dubai, Frankfurt am Main og Istanbul. Andre flyselskaper som flyr noen innenriks- og utenriksavganger er Kam Air, Pamir Airways og Safi Airways.
Det afghanske jernbanenettet er begrenset til 24,6 km og forbinder med Turkmenistan. Tidligere var det en mindre forbindelse mellom den afghanske byen Hairatan (ved Amu-Darja nord for Mazar-e Sharif) over til den usbekiske byen Termez. Fra Turkmenistan, Usbekistan og Pakistan fører anleggsbaner til Afghanistan, og banen over Khyberpasset til den pakistansk-afghanske grensebyen Landi Khana er stengt. Det er for tiden to pågående jernbaneprosjekter, et mellom Herat og den iranske byen Mashhad og et annet mellom Kandahar og Quetta i Pakistan.
Bare Amu-Darja, grenseelven i nord, er seilbar for litt større fartøyer. Elvehavner langs Amu-Darja har veiforbindelser til Kabul. Karachi (i Pakistan) er normalt den viktigste transitthavnen for skipstrafikk.
Afghanistan har i flere tiår blitt betraktet som et potensielt transittland for fossilt brensel, først og fremst på grunn av sin beliggenhet mellom de turkmenske olje- og gassfeltene i Det kaspiske hav og Det indiske hav. Utbygging av en rørledning mellom Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan har blitt foreslått lenge, og denne vil mest sannsynlig sørge for transport av turkmensk gass til India og Pakistan. Prosjektet var uklart, men ble på grunn av den usikre sikkerhetssituasjonen og finansieringen utsatt på ubestemt tid, og skal kanskje ikke gjennomføres allikevel. Byggingen av rørledningen vil skape tusenvis av arbeidsplasser og hvert år bringe staten gode fortjenester på 100-300 millioner amerikanske dollar i form av transittavgifter.
=== Turisme ===
I Kabul er enkelte hoteller og gjestgiverier åpne for utlendinger. Reiser utenfor hovedstaden er farlige. Mange kulturskatter, slik som de berømte Buddha-statuene i Bamiyan, har blitt ødelagt eller plyndret. Dette har svekket turismen betraktelig. Afghanistan publiserer ikke offisielle tall for turismenæringen. I 1960- og 1970-årene førte den såkalte hippie trail fra Europa til Sør-Asia gjennom Afghanistan.
Utlendingsdirektoratet har advart mot å reise til Afghanistan. Reiser anses som farlige og frarådes på det sterkeste, siden redningsarbeid i tilfelle ulykke bare er mulig under ekstreme forhold og ikke kan garanteres.
== Samfunn ==
Afghanistan er et av verdens fattigste land. Gjennom historien har landet vært preget av indre og ytre konflikter. Landbefolkningen har tradisjon for lokalt selvstyre basert på familiedynastier, stammeledere og opposisjon til sentralmyndighetene. Størstedelen av befolkningen er sunnimuslimer, som praktiserer religionen i streng tradisjonell form med stor grad av atskillelse mellom menn og kvinner.
Islam i Afghanistan har gjennom århundrer blitt tolket meget konservativt av afghanerne fordi den pashtunske stammeloven har en spilt en sentral rolle. Spesielt i byer og større tettsteder kan kvinner stort sett bare forlate huset med burka. Imidlertid er dette bare vanlig i urbane strøk. På landsbygda var burka ikke en vanlig praksis fordi det var til hinder i for eksempel feltarbeid. Bare i den korte perioden med kommunistisk regime i 1978 og gjennom støtte av sovjetiske tropper i 1979 fikk kvinner formell uavhengighet, frihet og utdanning. Senere tvang Taliban alle kvinner til å bære burka, men denne forpliktelsen opphørte offisielt i 2001. Likevel er burka kvinnenes alminnelige klesplagg og det er fortsatt uvanlig å se dem uten ansiktsdekkende slør.
=== Kalender og helligdager ===
Den iranske kalenderen er den offisielle kalenderen i Afghanistan siden 1922. Alle nasjonale helligdager og administrative begivenheter følger denne kalenderen. Islamsk kalender brukes fortsatt i religiøs sammenheng, mens gregoriansk kalender brukes parallelt med den iranske kalenderen for å holde tidsregningen i overensstemmelse med den øvrige verden. I Det islamske emiratet Afghanistan under Taliban ble den islamske månekalenderen brukt til fordel for den iranske solkalenderen. Siden Loya jirga i 2004 er bruken av iransk solkalender grunnlovsfestet.
Afghanistans offisielle helligdager er 21. mars (norouz), 1. mai (arbeidernes internasjonale kampdag) og 19. august (nasjonaldag). Den 28. april hvert år feires mujahedins seiersdag, da afghansk mujahedin i 1992 veltet kommunistregimet i landet. Selv om denne dagen feires som en helligdag av folket, regnes den ikke som en offentlig høytidsdag.
=== Utdanning ===
Sovjetinvasjonen, den 20 år lange borgerkrigen, Taliban-regimet og flyktningproblemet har hatt store negative konsekvenser for utviklingen av utdanningssystemet i Afghanistan. De fleste afghanske barn og unge har i dag ingen tilgang til utdanning. Kvinner er spesielt utsatt. Under Taliban-regimet ble all undervisning av jenter og kvinner forbudt. Andelen analfabeter blant den voksne befolkningen er blant de høyeste i verden. Analfabetisme på ca. 70 % er svært høy i internasjonal målestokk. Den nasjonale lesekyndigheten er beregnet til å være kun 34 % . UNICEF anslår at mer enn 80 % av de voksne kvinnene og rundt 50 % av de voksne mennene mangler tilgang til utdanningsinstitusjoner. Ifølge FN har 700 skoler blitt stengt i landet på grunn av dårlig sikkerhet.
Analfabetismen er en av de største hindringene for å gjenoppbygge landet. Etter den internasjonale intervensjonen i høsten 2001 stod oppbygging av utdanningssystemet sentralt i gjenoppbyggingen av Afghanistan og fredsprosessen i landet. Som ledd i alfabetiseringsprosessen satte UNESCO i gang The Literacy and Non-Formal Education Development in Afghanistan Project i januar 2003. Med utenlandsk hjelp har mange nye skoler blitt bygget, og disse drives av velutdannede lærere. Med dette har en stor andel barn og unge, særlig jenter, fått tilgang til utdanning.Per 2009 ble var mer enn fem millioner mannlige og kvinnelige studenter immatrikulert i skoler over hele landet. Det er imidlertid fortsatt betydelige hindringer til utdanning i Afghanistan, alt fra manglende finansiering, utrygge skolebygninger og kulturelle normer. Videre er det stor mangel på kvalifiserte lærere, spesielt i landlige strøk. Mangel på kvinnelige lærere er et annet problem som angår noen afghanske foreldre, særlig i mer konservative områder. Enkelte foreldre tillater ikke at deres døtre blir undervist av menn.Et annet aspekt ved utdanning som er i rask endring i Afghanistan er høyere utdanningsinstitusjoner. Etter Talibans fall, ble Universitetet i Kabul gjenåpnet for både mannlige og kvinnelige studenter. I 2006 åpnet også American University of Afghanistan dørene med hensikt å tilby et engelskspråklig, pedagogisk læringsmiljø i verdensklasse. Universitetet tar i mot studenter fra Afghanistan og nabolandene. Universitetet i Balkh utvides kraftig med hjelp fra USA og Tyskland. En ny militærskole har også blitt satt opp for å trene og utdanne afghanske soldater.
=== Massemedia ===
I enkelte deler av Afghanistans historie, som for eksempel under Taliban-regimet, var alle typer medier under streng kontroll av staten, mens i andre deler av historien stod mediene relativt fritt. Under Taliban ble fjernsyn forbudt fra 1996, og trykte medier fikk forbud mot å publisere kommentarer, bilder eller leserinnlegg. Den statlige Radio Afghanistan ble omdøpt til Radio Shari'as stemme. Dette var den eneste tillatte radiostasjonen og den sendte kun religiøse programmer og propaganda, ingen musikk.Etter Talibans fall skjedde det en frigjøring av mediene. Radio Afghanistan ble gjenopprettet, og musikk, som hadde vært forbudt i fem år, ble igjen sendt. Private medier kom også på banen. Litt senere ble Kabul TV gjenopprettet og en kvinne ble ansatt som nyhetsoppleser. Både radio og fjernsyn står direkte under kommunikasjonsdepartementet. Radioen sender i hovedsak på dari og pashto, men enkelte sendinger skjer på andre minoritetsspråk. Landets fjernsynssendinger ble startet i 1961, og fargesendinger ble innført i 1978.
Presse- og ytringsfrihet er fremmet i grunnloven av 2004 og sensur er forbudt, men krenkelse av enkeltpersoner eller produksjon av innhold som strider mot islamske prinsipper er forbudt. I 2008 rangerte organisasjonen Reportere uten grenser det afghanske mediemiljøet på 156.-plass av i alt 173 plasser, der førsteplass betyr størst pressefrihet. 400 publikasjoner er nå registrert og 60 radiostasjoner, en viktig kilde til informasjon, finnes i dag. Utenlandske radiostasjoner, slik som BBC World Service, sender også sendinger.
Afghanistan hadde tidligere 14 dagsaviser med et samlet opplag på 180 000 samt en rekke periodiske publikasjoner. Under borgerkrigen sluttet de fleste å komme ut på regulær basis, eller gikk inn. Etter Talibans fall i høsten 2001 har mange aviser, ukeblader og tidsskrifter kommet i gang igjen, eller er blitt nystartet. Viktigst er de tre Kabul-avisene Hewad («hjemland», statlig), den statlige engelskspråklige avisen Kabul Times og avisen Shari'at. Kabul Weekly er for tiden den mest utbredte avisen i landet. På midten av 1980-tallet var Haqiqat-e Inquilab-e Saur en av de mest innflytelsesrike avisene i Afghanistan.
=== Helsevesen ===
Befolkningen i Afghanistan har i gjennomsnitt kort levealder, faktisk blant de korteste i verden. Gjennomsnittlig levealder for afghanske menn er 43,9 år, mens det for kvinner er 43,8 år. Med tanke på HDI er Afghanistan det nest minst utviklede landet i verden. Mye av dette skyldes landets dramatiske historie, dårlig utbygde helsevesen, tøffe arbeidsforhold og klima. Siden 2002, da FN begynte å fokusere på situasjonen i Afghanistan etter Operasjon Enduring Freedom, har en rekke forbedringer blitt gjort i landets helsevesen. Til tross for omfattende internasjonal bistand, forventet ikke WHO i 2004 at Afghanistans helseindikatorer skulle forbedre seg vesentlig i løpet av de ti årene.Hver halvtime dør i gjennomsnitt en afghansk kvinne som følge av graviditetsrelaterte komplikasjoner, en annen av tuberkulose og 14 barn, hovedsakelig av unngåelige sykdommer. Åtte år etter Talibans fall forblir det humanitære og utviklingsmessige behovet i Afghanistan akutt. Ifølge en UNICEF-rapport fra november 2009 er Afghanistan nå det farligste stedet i verden for et barn å bli født. Afghanistan har den høyeste barnedødeligheten i verden – 257 dødsfall per 1 000 levendefødte – og 70 % av befolkningen mangler tilgang til rent vann. I landlige områder dør én av fem barn før fylte fem år. På grunn av dårlige sanitære forhold og utilstrekkelig tilgang til rent drikkevann er infeksjons- og parasittsykdommer som malaria og diaré svært vanlige. Feilernæring og dårlig ernæring er også utbredt. Tørken i 1999-2002 forsterket disse forholdene.Den afghanske regjeringen har ambisiøse planer om å redusere barnedødeligheten fra 1 600 til 400 for hver 100 000 levendefødte innen 2020. Anslagsvis har 80 000 afghanere mistet lemmer, i hovedsak på grunn av landminer. Etter flere år med krig i Afghanistan er det anslagsvis en million handikappede. Dette er en av de høyeste prosentandelene i verden.
=== Største byer ===
Den eneste byen i Afghanistan med over en million innbyggere er hovedstaden Kabul. Andre store byer i landet (etter folketall) er Herat, Kandahar, Mazar-e Sharif, Jalalabad, Ghazni og Kunduz. Urbane områder opplever sterk befolkningsvekst etter opprettelsen av den islamske republikken i 2002.
== Kultur ==
Afghanistan har en kompleks historie som har overlevd enten i sine nåværende kulturer eller i form av ulike språk og monumenter. Imidlertid har mange av landets historiske monumenter blitt skadet i de senere krigene. De to kjente statuene av Buddha i Bamiyan-provinsen ble ødelagt av Taliban, som betraktet dem som avgudsdyrkende. Andre kjente steder er byene Kandahar, Herat, Ghazni og Balkh. I Haridalen ligger minareten i Jam, som i likhet med Buddha-statuene er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. En kappe som visstnok ble båret av Mohammed skal være oppbevart inne i den berømte Moskéen for Profeten Muhammads kappe (eng. Mosque of the Cloak of the Prophet Mohammed) i byen Kandahar.
=== Musikk, dans og drama ===
Musikktradisjonene i Afghanistan varierer regionalt og etnisk, og gjenspeiler bånd til sentralasiatisk, orientalsk og indisk kultur. Hver etniske gruppe fremviser egne musikalske stiltrekk, spesielt i folkemusikken. Luttinstrumenter i mange forskjellige utforminger, størrelser og etniske varianter (robab, tanbur, dambura og dutar) er svært populære. Fløyter og trommer er andre instrumenter som også er vanlige. Ellers finnes ulike fløytetyper, obo-lignende blåseinstrumenter (zurna), munnharpe, fingersymbaler, trommer og andre rytmeinstrumenter.
Tradisjonelt er de fleste musikere menn, samtidig som musikerrollen har lav sosial status. Siden 1950-tallet har bruken av musikk i afghansk radio ført til et bedre syn på musikerrollen og samtidig formidlet en sterkere innflytelse fra andre land, blant annet fra indisk populærmusikk. Musikkulturen i Afghanistan er stadig preget av de negative holdningene til musikk som ofte følger med islamsk ortodoksi. Disse holdningene kom til uttrykk i sin mest ekstreme form etter Talibans maktovertakelse i 1996, i form av forbud mot musikkutøvelse. Før Taliban tok makten var byen Kabul hjem for mange musikere som mestret både tradisjonell og moderne afghansk musikk, særlig under norouz-feiringen. Kabul i midten av det 20. århundre har blitt sammenlignet med Wien i det 18. og 19. århundre.
Gateopptredener med fortellerteater har vært en del av den afghanske teatertradisjonen. De opptredende bærer lange kostymer som ligner på de som kjennes fra det gamle Hellas. Fortellerne resiterer på en syngende måte dikt om religiøse helter og deres gjerninger. Sanger som bringer nytt om kjente personer er også vanlig, men fremføringen av ballader som handler om krig står sentralt.
Teater i moderne vestlig forstand ble introdusert i Kabul på slutten av 1920-årene under regjeringen til Amanullah Khan, som gjorde forsøk på å vestliggjøre Afghanistan. Et nasjonalteater ble bygd tidlig i 1940-årene, og her ble det spilt skuespill både fra vestlige land og fra Sovjetunionen. Nasjonalteateret i Kabul ble sterkt ødelagt under de mange krigshandlingene, men er blitt gjenåpnet etter Taliban-regimets fall. Flere vestlige teatre har bidratt til gjenetablering av teateret, deriblant også Den Nationale Scene i Bergen.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Av de offisielle språkene i Afghanistan har pashto en relativt beskjeden litterær tradisjon tilbake til 1500-tallet, mens dari har meget rike litterære tradisjoner felles med persisk og tadsjikisk. De østlige dialektene av det persiske språket er kjent som dari. Selve navnet stammer fra Pārsī-e Darbārī som betyr «det kongelige hoffs persisk». Det gamle uttrykket Darī – et av de opprinnelige navnene til persisk – ble tatt i bruk igjen i den afghanske grunnloven av 1964, og var ment å markere at «afghanerne betraktet deres land som språkets vugge. Derfor unngås i stor grad navnet Fārsī, språket i Fārs».
Til tross for at lesekyndigheten er lav spiller klassisk persisk poesi en meget viktig rolle i den afghanske kulturen. Poesi har alltid vært en av de store pedagogiske pilarene i Iran og Afghanistan, til det nivået at den har integrert seg i kulturen. Persisk kultur har alltid hatt stor innflytelse på afghansk kultur. Private poesikonkurranser kjent som musha’era er ganske vanlige selv blant vanlige folk. I nesten hvert eneste hus finner man en eller flere diktsamlinger av en eller annen type, selv om de ikke leses ofte.
Mange av de kjente persiske poetene fra det 10. til 15. århundre stammer fra Khorasan (i dag kjent som Afghanistan), slik som Jalal al-Din Muhammad Balkhi (også kjent som Rumi eller Mawlana), Rabi'a Balkhi (den første dikteren innen persisk poesi), Khwaja Abdullah Ansari, Nasir Khusraw, Jami, Ali-Shir Nava'i (den berømte visir av Timurid), Sanā'ī Ghaznawi, Abu-Mansur Daqiqi, Farrukhi Sistani, Unsuri Balkhi, Anvari og mange andre. Dessuten er Khalilullah Khalili, Sufi Ashqari, Sarwar Joya, Qahar Asey og Parwin Pazhwak noen av de moderne persiskspråklige dikterne og forfatterne som er relativt godt kjent i den persisktalende verden.
I tillegg til diktere og forfattere vokste mange persiske forskere og filosofer opp og arbeidet i regionen som i dag utgjør Afghanistan. Mest kjent var Avicenna (Abu Ali Hussein ibn Sina). Ibn Sina, som senere i livet reiste til Isfahan for å åpne en medisinsk skole der, betegnes som «faren til moderne medisin» av noen forskere. George Sarton kalte Ibn Sina «den mest berømte vitenskapsmann innen islam og en av de mest kjente blant alle raser, steder og tider». Hans mest kjente verker er The Book of Healing («Boka om healing») og Medisinens Kanon, også kjent som Qanun. Ibn Sinas historie fant også veien til samtidig engelsk litteratur gjennom Noah Gordons The Physician, nå utgitt på mange språk.
Al-Farabi var en annen kjent filosof og forsker i 9. og 10. århundre, som ifølge Ibn al-Nadim var fra Faryab-provinsen i Afghanistan. Andre kjente forskere og filosofer var Abu Rayhan Biruni, Abu Zayd al-Balkhi, Abu Ma'shar al-Balkhi og Al-Sijzi.
=== Kunst og arkitektur ===
Fra første årtusen e.Kr. oppstod det, under vekslende dynastier, interessante møter mellom gresk-romersk, indisk og buddhistisk kunst, særlig i det som kalles Gandhara-perioden. Det finnes fremdeles rester av buddhistisk kunst og arkitektur, selv om mye ble ødelagt av Taliban-opprørerne, som betraktet det som avgudsdyrkende. Det billedfiendtlige regimet gikk hardt til verks mot landets billedkunst, både den som var i museer og andre steder. Det mest kjente tilfellet var de store Buddha-statuene i Bamiyan-dalen, de største Buddha-statuene i verden. Her lå det en gammel klippehelligdom med de to store statuene fra 100-tallet e.Kr. hugd ut i fjellveggen; statuene var påvirket av iransk kunst. I mars 2001 sjokkerte Taliban-regimet den kulturinteresserte verden ved å sprenge og skyte dem i stykker. En annen kultur det finnes spor etter, er den persisk-sassanidiske fra omkring år 870. Dette sees blant annet i arkitektoniske løsninger på kuppelbygninger.
Fra 900-tallet styrket islam sin stilling, og ble etter hvert den dominerende religionen og den kulturelle kraften i landet. Det viktigste byggverket fra denne tiden er en moské i Mazar-e Sharif, viet til kalifen Ali. Dessuten finnes flere praktfulle minareter. Herat i den vestlige delen av landet var en viktig by fra 1000-tallet, og på 1400-tallet begynte dens blomstringstid. Byen hadde mange monumentalbygg, og var dessuten et viktig senter for produksjon av finere stoffer. Iransk stil dominerte i billedkunst og arkitektur. Moskeen i Herat er et eksempel på timuridisk arkitektur fra tidlig på 1400-tallet. Herat var også kjent for sine miniatyrmalerier. Det meste var illustrasjoner til litteratur, særlig poesi. Perspektivet ble innført etter mongolsk forbilde. Arbeidene fra Herat er mer detaljerte og levende enn tilsvarende arbeider fra Shiraz i Iran, som var det andre viktige senteret for illuminasjonskunst. Behzad var den fremste av malerne i Herat.
På 1900-tallet ble malerkunsten i Afghanistan ofte brukt til å uttrykke ulike nasjonalistiske synspunkter. Den var da inspirert av både vestlige retninger og eldre islamsk kunst, for eksempel Herat-stil.
=== Mat og drikke ===
Afghanistan har variert topografi, noe som gjør det mulig å dyrke mange forskjellige avlinger. Afghansk mat er i stor grad basert på nasjonens viktigste avlinger, det vil si korn som hvete, mais, ris og bygg. Landets kulinariske spesialiteter reflekterer dets etniske og geografiske mangfold, og har likheter med nabolandet Pakistan, Iran, Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan. Det afghanske kjøkken har mye til felles med kjøkkenet i Sentral-Asia og Midtøsten. Blant de kulinariske spesialitetene i det afghanske kjøkken har man for eksempel qabili pilaff med delikat grønnsakssaus, Badenjan-Burani (kokt aubergine med rømmesaus) og ashak.
=== Idrett ===
Hestesporten buzkashi er nasjonalsporten i Afghanistan. Den ligner polo og blir spilt av ryttere i to lag, der hver rytter prøver å få tak i og holde kadaveret av en kalv, og deretter få den bort fra de andre spillerne eller kaste den over en mållinje.
Afghan Premier League er den øverste fotballigaen i Afghanistan. Det afghanske fotballandslaget ble grunnlagt i 1933 og var inaktivt i perioden 1984-2002 på grunn av indre og ytre uroligheter. I dag er laget igjen aktivt og deltar i internasjonale arrangementer. Afghanistan har per desember 2009 ikke et eget kvinnelandslag.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Minareten i Jam
Bamiyandalens kulturlandskap og fornminnerMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Nawrouz, 21. mars er starten på et nytt år
== Referanser ==
== Litteratur ==
NorskElisabeth Eide og Terje Skaufjord Afghanistan : ingen fred å få Pax 2014 ISBN 978-82-530-3699-1
Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer «Alt dette kunne vært unngått» : en reise gjennom det nye Afghanistan, Press 2014 ISBN 978-82-7547-706-2EngelskBarfield, Thomas: Afghanistan: A Cultural and Political History. University Presses of California, Columbia and Princeton, 2010, ISBN 9780691145686.
Barth, Fredrik: Afghanistan og Taliban. Pax, 2010, ISBN 9788253032696.
Griffiths, John C.: Afghanistan: A History of Conflict. André Deutsch, London. 1981, oppdatert utgave (2001).
Griffiths, John C.: Afghanistan: Land of Conflict and Beauty. Carlton Books Ltd, 2009, ISBN 9780233002750.
Levi, Peter: The Light Garden of the Angel King: Journeys in Afghanistan. Bobbs-Merrill Company, Indianapolis / New York, 1972.
Moorcroft, William og Trebeck, George: Travels in the Himalayan Provinces of Hindustan and the Panjab; in Ladakh and Kashmir, in Peshawar, Kabul, Kunduz, and Bokhara... from 1819 to 1825, Vol. II. Reprint: New Delhi, Sagar Publications, 1971 (1841).
Toynbee, Arnold J.: Between Oxus and Jumna. Oxford University Press, London, 1961.
Wood, John: A Journey to the Source of the River Oxus. Ny utgave, endret av hans sønn, med en ekstra tekst, «Geography of the Valley of the Oxus», av Henry Yule. John Murray, London, 1872.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Afghanistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) افغانستان – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Afghanistan hos Wikivoyage
(en) Topografisk kart over Afghanistan (1:300 000)
(en) FN-kart over Afghanistan fra 2009 (PDF)
(en) Wikimedia atlas: Afghanistan - diverse kart over Afghanistan
(en) Afghanistan - CIA: The World Factbook
(en) Afghanistan - Open Directory Project (generell informasjon)
(en) Afghanistan Information Management Service Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine. - et FN-prosjekt
(en) Library of Congress Country Study of Afghanistan - Detaljert informasjon om Afghanistan
(en) IRIN landsprofil: Afghanistan
(en) Historiske bilder fra Afghanistan
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Afghanistan i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Utenriksdepartementets informasjonssider om Afghanistan
|
Et presidentvalg i Afghanistan ble avholdt den 20. august 2009.
| 16,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1958/59 var den 78. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skien
|
2023-02-04
|
Skien
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skien']
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
== Geografi ==
=== Topografi ===
Skien kommune omfatter 778 km², hvorav ca. 479 km² er skogareal, 46 km² jordbruksareal og 57 km² ferskvann. Resterende 197 km² er byområder, boligområder og industriområder. Skien inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
Landskapet i Skien er preget av tettbebyggelse fra sentrum og sørover langs Skienselva mot Porsgrunn, rike jordbruksområder i Gjerpen øst for sentrum, og i nord og vest store skogkledde åser unntatt i drabantbyen Gulset.
De høyeste punktene i kommunen er Skårråfjellet (814 moh), og Ørnenuten (811 moh). Begge disse fjelltoppene ligger nord i kommunen, nær grensa mot Sauherad. Nærmere sentrum er Vealøs (491 moh), Skrehelle (553 moh), Geitebuvarden (525 moh) og Ulvskollen (405 moh) populære turmål.
Innsjøen Norsjø, som er hoveddrikkevannskilden i Skien, ligger på grensa mellom Skien og Nome kommune. Norsjø er en sentral del av Norsjø–Skienkanalen, med Løveid sluser på Skotfoss.
=== Geologi ===
Skien har en variert geologi. I nord og vest består berggrunnen av gneis og kvartsitt. Gjennom sentrum og bydelen Gjerpen går det et kambrosilurbelte. Etter den siste istida lå dette området under vann i flere tusen år, og havavsetningene har gjort området til et svært produktivt jordbruksareal. I øst er det vulkanske bergarter, og i nordøst består berggrunnen av larvikitt og granitt.
=== Klima ===
Skien har et moderat kystklima, med relativt milde vintre og varmt sommervær. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
=== Områder i kommunen ===
==== Sentrum ====
Selve byen er anlagt ved Bryggevannet innerst i Skienselva, og Hjellevannet som ligger nederst i Telemarksvassdraget. Mellom disse to vanna var det opprinnelig fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Skienselva gir innseilingsmulighet fra havet, noe som antakelig har vært avgjørende for byens beliggenhet.
Bryggevannet har gjennom årenes løp blitt fylt ut en del. Tidligere har dette vannet gått helt opp til der hvor dagens rådhus ligger. I Hjellevannet har det også vært betydelig utfylling, senest på 1970-tallet.
Rundt sentrumskjernen finner man de eldste bydelene i Skien:
I tillegg er det gamle bydelsnavn som ikke er i bruk lenger, fordi geografien i sentrum har endret seg mye. Eksempler på slike bydelsnavn er Lille-helvete og Mudringen. En bekk som løp gjennom sentrum, Lortebekk, er lagt i rør og eksisterer dermed heller ikke lenger.
==== Omegn ====
Falkum er et villastrøk som ligger vest for sentrum, mellom Lundedalen og Falkumelva. Bydelene i sentrum, samt Falkum og Mæla, utgjør Lunde lokalutvalgsområde.
Bratsberg ligger på høyden mellom sentrum/Skienselva og Gjerpensdalen. Hovedveien mellom Bratsberg og sentrum har tradisjonelt vært Snipetorp, som leder opp til bydelen Bratsbergkleiva. I området finner man også de gamle gårdene Frogner, Brekke og Bratsberg gård.
Nedover Skienselva er det tettbygd strøk langs hele strekningen mellom Skien og Porsgrunn sentrum. På vestsida finner man blant annet bydelene Gimsøy, Gråten, Kjørbekk og Nenset, og på østsida ligger Follestad, Bøle, Menstad og Borgestad.
Øst for sentrum finner man Gjerpen, med rikt jordbruk i Gjerpensdalen. Enda lenger øst er det store skogkledde åser, og her finner man det store kommunikasjonstårnet på Vealøs.
Vest for sentrum ligger Gulset. Her bor det i underkant av 8 000 innbyggere (Gulset og Vestre Gulset samlet). Gulset er Skiens største bydel med hensyn til innbyggertall. Området nord for Gulset kalles vestmarka. Her finner man mange gruver fra 1500-tallet. Åfoss og Skotfoss ligger også i vest, ved utløpet av innsjøen Norsjø.
Sør for sentrum ligger Solum. Området strekker seg fra Farelva og Hjellevannet i nord, til Frierfjorden i sør. Her ligger blant annet bydelene Klyve og Gimsøy. Ved Skienselvas utløp i Frierfjorden ligger Flakvarp. I sørvest finner man store skogområder rundt Kilebygda og Mælum.
Nord i kommunen ligger Valebø, Luksefjell og Sauheradsfjella. Det er lite bebyggelse i disse områdene.
=== Naturvern ===
I Skien er det åtte naturreservater. Børsesjø (1165 daa), som ligger i Gjerpensdalen, er en av landets rikeste fuglebiotoper. Det er registrert over 230 fuglearter i området rundt innsjøen. De andre naturreservatene er Gunnborgdalen (97 daa), Heggemyr (49 daa), Lagmannskjær (17 daa), Orrhanemyr (72 daa), Orsjømyra (354 daa), Skrim-Sauheradfjella (123643 daa, men ligger bare delvis i Skien) og Svartefjell (60 daa).
== Navn ==
Byens navn har ingenting med framkomstmiddelet ski å gjøre, selv om det har felles opprinnelse med ordet «ski» som betyr kløyvd stokk (jamfør skigard). Ordet «ski» er avledet av å skille. Navnet (norrønt) Skiðan var nok opprinnelig et elvenavn, trolig med betydningen den som skiller (elvenavn var oftest aktive).
I folkevandringstida kom grenene til området. De opprettet et eget stammerike ved Norsjø, hvor Solum var en viktig del. Vassdraget markerte da skillet mellom grenene, på Solumsida, og den delen av områdets befolkning i Gjerpen og Eidanger som hadde kulturelt og handelsmessig fellesskap med Vestfold. Navnet Skiða er trolig fra en tid da det ikke var noe vannskille i Skien. Den gang fløt nåværende Bryggevannet og Hjellevannet sammen.
På 900-tallet begynte brynesteinshandlere å legge seg til ved Skiða, og slik har elvenavnet gradvis festa seg ved det som i løpet av kort tid ble en viktig handelsplass.Navnet Skien uttales /²ʃe:en/, dvs. «sjeen» med samme tonelag som «bønner». Byens egne innbyggere uttaler byens navn slik det tidligere ble skrevet, det vil si med to e-er, og ikke med noen i-lyd. Lyden /i/ i navnet Skiða var kort, og ble svekket til /e:/. Dette bekreftes også i gamle tekster og kart, hvor bynavnet skrives «Scheen».. Denne rettskrivinga må ha hatt basis i lang tids fastsatt uttale.
== Historie ==
Allerede rundt 1500 f.Kr. begynte det å vokse fram et bondesamfunn i Grenland. Etter hvert som nye jernredskaper ble vanlig i jordbruket, økte også behovet for brynesteiner. Eidsborgbryner ble en viktig handelsvare, og stedet der fallet fra Hjellevannet danner et hinder for skipsfart på Skienselva ble en naturlig handelsplass.
=== Fra tettsted til kjøpstad ===
Fra rundt år 1000 var det en omfattende bosetting i Skien sentrum som kan defineres som et tettsted. Dette ble fastslått gjennom de arkeologiske utgravingene som ble ledet av Siri Myrvoll på slutten av 1970-tallet.
Dag Eilivsson er en av de første personene man kjenner til i Skiens historie. Han var lendmann på Bratsberg, og far til den senere mektige Gregorius Dagsson. I siste halvdel av 1000-tallet etablerte Dagsætta seg som handelshøvdinger i området, og i år 1102 vet man at Dag Eilivsson og hans menn fra Bratsberg reiste med Magnus Berrføtt på hærtog til Irland.
Rundt år 1110 ble kirken på Kapitelberget bygget, og dette er den eldste steinkirken man kjenner til i distriktet. Noen år senere, rundt 1150, ble Gjerpen kirke reist. Da hadde benediktinerklosteret Gimsøy kloster allerede blitt grunnlagt på Klosterøya, man antar at dette skjedde rundt år 1115. Klosteret ble raskt en viktig maktfaktor i distriktet. Dags datter Baugeid var en av klosterets første abbedisser.
Midt på 1100-tallet fant det sted en regulering av bebyggelsen i sentrum. Det ble laget en trebrobelagt gate, og lafta tømmerbygninger ble reist. Beboerne var handelsmenn, håndverkere og fiskere. Tidlig på 1200-tallet ble sysselinndelingen innført. Skiensyssel omfattet Grenland, Telemark og Numedal og Skien ble et økonomisk og administrativt sentrum.
Utover på 1200-tallet ble Gimsøy kloster en stadig sterkere maktfaktor i området. Samtidig utviklet Skien seg til å bli en by, med yrende liv og bebyggelse rundt havna og Mariakirken som lå midt i byen. Tidlig på 1300-tallet ble havna utvidet, og mange Hanseater, engelske og hollandske kjøpmenn seilte opp Skienselva.
I 1358 ble Skiens eldste privilegiebrev utstedt av kong Håkon VI Magnusson, og byen ble offisielt en kjøpstad. Privilegiebrevet var delvis et resultat av en maktkamp mellom Skiens handelsmenn og klosteret. Senere privilegiebrev bekrefter at det var en slik konflikt. Ettervirkninger av svartedauen og innbyrdes stridigheter mellom norske byer har sannsynligvis også vært medvirkende årsaker til utstedelsen av det første privilegiebrevet.
På 1400-tallet ble bysamfunnet bedre organisert. Skien fikk et borgerstyre som besto av 12 rådmenn, og én eller to av disse ble utpekt som borgermester. På denne tiden foregikk det en utstrakt handel med hollendere, og flere av disse slo seg ned i byen.
Samtidig sto den katolske kirke sterkt, og Gimsøy kloster forvaltet store landområder. Med reformasjonen fra og med 1536 tilfalt klosteret kongen, som ble den største eiendomsbesitteren i Skien og omegn. Samme år som den saksiske bergmannen Hans Glaser satte i gang produksjonen av sølvdaleren på Klosterøya, i 1546, brant Gimsøy kloster. Denne brannen regnes ikke som bybrann. Omkring 20 år senere, skal byen ha blitt brent ned av svenskene under Den nordiske syvårskrigen. Dette regnes som den første av i alt ni bybranner som har herjet Skien. Allerede i 1583 brant tre fjerdedeler av middelalderbyen, deriblant gikk kirka og rådstua tapt.
=== Tidlig industriutbygging ===
Industriutbygginga i Skien tok til på 1500-tallet. I 1539 startet driften av Fossum Jernverk, det eldste jernverket i Norge. Jernmalmen ble hentet fra Glasergruva, som ligger i vestmarka nord for Gulset. I 1546 ble den første Gimsøydaleren produsert på Klosterøya. Det var kun 28 år etter den aller første Daleren, forløperen til Dollaren, ble presset i Joachimsthal i Bøhmen. I 1625 ble den første masovnen bygget på jernverket.
I sentrum ble det startet opp sagbruk som utnyttet fossefallet. Tømmerfløting på elva kom i gang på 1600-tallet, og Skien ble landets ledende trelastsentrum. Byen var en viktig eksporthavn for tømmer og plank, og importhavn for korn. Landheving og utvikling i skipsfarten hadde etter hvert gjort byen lite tilgjengelig for handelsskip, og ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund vokste etter gradvis fram.
1663 ble et merkeår for Skiensborgerne. Kong Frederik 3 hadde havnet i bunnløs gjeld.
Jørgen Bjelke var en av de største kreditorene. Han var på den tiden lensherre på Bratsberg, og kongen betalte gjelden ved å gi fra seg eiendommene i Skien. I den forbindelsen overtok Skiensborgerne eiendomsretten til 39 sager i byen, for 400 riksdaler per sag. På 1670-tallet var det en kraftig økning i eksport av trevarer til England og Nederland, noe som førte til en høykonjunktur uten sidestykke i byens historie.
På begynnelsen av 1600-tallet er det anslått at det bodde om lag 1000 mennesker i Skien sentrum. Til sammenlikning bodde det rundt 2000–3000 mennesker i Christiania på samme tid. I 1835 hadde byen 2158 innbyggere, og i 1885 hadde dette steget til 7538. Utvidelser av bygrensa er noe av forklaringa på denne kraftige økninga.
Også på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av mange branner. Det var bybranner i 1652, 1671 og 1682. I brannen i 1671 gikk 90 bygårder tapt. På 1700-tallet var det også en rekke katastrofale branner. Store deler av byen brant ned i 1732 og i 1766, hvor alle byens viktigste dokumenter gikk tapt. I 1777 brant det på nytt. Denne gangen brant 172 bygårder, 32 sager og 2 vannmøller ned.
På 1700-tallet slo en rekke kjente handelsslekter seg ned i Skien. Slekter som Løvenskiold, Wesseltoft, Ording og Cappelen eksisterer i byen den dag i dag. Utover 1700-tallet opplevde byen tilbakegang mens ladestedene vokste. Senere skulle byen oppleve ny fremgang som industriby, kommunikasjonsknutepunkt og fylkets administrative senter.
=== Opptur og katastrofe ===
1800-tallet var preget av store forandringer og rivende utvikling, men endte i en fryktelig katastrofe. Byen hadde fortsatt en viktig posisjon som handels- og industriby.
I 1815 hadde Skien om lag 1800 innbyggere. I 1836 opprettet Norges Bank en avdeling i Skien.
Det var mange teknologiske nyvinninger på denne tiden, og i Skien var man tidlig ute på mange områder. I 1862 ble Norsjø–Skienkanalen åpnet. To år senere, i 1864, ble det åpnet et gassverk som forsynte Skiens beboere med gass og varme. I 1882 kom Vestfoldbanen til Skien. Og Norges første elektrisitetsverk som leverte strøm til abonnenter, Laugstol Bruk, startet opp i Skien i 1885.
I 1856 ble områdene Banejordet, Brekkejordet, Bratsbergkleiva, Follestad og Klosterhaugene lagt under Skien. Dette skjedde til protester fra Skiens innbyggere, da bebyggerne i disse områdene stort sett var arbeidere og fattigfolk. Det skjedde også endringer i industrien i byen. I 1867 ble Fossum Jernverk lagt ned, etter mer enn 300 års drift. Men ny industri kom til, når Benjamin Sewell grunnla Union Bruk i 1873.
I 1875 hadde Skien 5450 innbyggere. Den gangen var både Gjerpen og Solum egne kommuner. Innbyggertallet for Skien omfattet derfor ikke personer som bodde i disse områdene.
I 1881 var det en stor brann ved Union, men det var likevel bare en forsmak på det som skulle komme. I 1885 kom et nytt forvarsel, da Cappelens residens på Gjemsø kloster brant ned. I 1886 brant byen igjen. Den var den største brann i byens historie. Hele 244 bygårder brant ned til grunnen. Sentrum ble fullstendig rasert. På 1890-tallet ble sentrum på nytt bygd opp. Det ble laget en ny byplan, og det ble innført murtvang i sentrum av byen.
=== Mot vår tid ===
På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd nye boligområder rundt bykjernen. Brekkeby, Brekkejordet, Gimsøy, Falkum og andre steder er villastrøk som ble bygd den gangen. På 1970-tallet var det utbygging av nye bydeler på Gulset og Klyve, og det vokste opp tidstypisk blokkbebyggelse.
I 1920 ble jernbanestrekningen Bratsbergbanen åpnet. Mellomkrigstida var også preget av konflikter. I 1931 sto det store Menstadslaget i Skien. Da sendte forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig er gravlagt i Skien, soldater mot arbeiderne. I 1940 ble Skien okkupert av tyskerne, og byen hadde nazi-styre frem til 1945.
I 1964 ble Skien by slått sammen med herredene Solum, Gjerpen og Valebø krets i Holla kommune til storkommunen Skien. I tillegg var det en grensejustering i 1968, som førte til at 3 554 personer ble overført fra Skien til Porsgrunn. Etter dette har kommunens grenser ligget fast.
Kommunesammenslåinger og grensejusteringer på 1960-tallet ga store utslag på folketallet. I 1968 bodde det 44 300 mennesker i Skien kommune. Med unntak for et lite fall i folketilveksten på begynnelsen av 1980-tallet, har folketallet økt jevnt opp til 51 359 i 2009. I 2008 var 7,8 % av befolkningen personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og 1,8 % var personer med vestlig innvandrerbakgrunn. I Skien bor 89 % av befolkningen i tettbygd strøk.I 1968 sto Skienshallen ferdig og hvor EM i turn ble arrangert i 1975. På 1970-tallet var det flere viktige kulturelle begivenheter i byen. I 1973 ble Skiens nye kulturhus Ibsenhuset åpnet. I 1978 ble det opprettet et eget regionteater, Telemark teater (nå Teater Ibsen).
I 1986 kom et nytt signal på skiftende tider. Da ble Skotfoss bruk, papirfabrikken på Skotfoss, lagt ned. Tyve år senere, i 2006, ble også Norske Skog Union på Klosterøya nedlagt.
== Samfunn ==
=== Tettsteder ===
Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer Skien/Porsgrunn som et tettsted. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere pr 1. januar 2009.. I tillegg opererer SSB med to andre tettsteder i Skien, det er Hoppestad og Sneltvedt.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Bystyret i Skien består av 55 representanter. Ved kommunestyrevalget 2019 var det 43 803 stemmeberettigede. Frammøte var 25 413 (58,3 %). Stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor.
=== Områder med lokalutvalg ===
Se også liste over grunnkretser i Skien kommune.Skien deles inn i 15 lokalutvalg, og områdeinndelingen er delvis et resultat av tidligere kommunesammenslåinger. Kommunen innførte ordningen med lokalutvalg i 1952, og de fungerer som høringsinstanser og arenaer for å komme med idéer og spørsmål til kommunen. Områdene i Skien kommune med lokalutvalg, er:
=== Offentlige etater ===
Skien er fra 1. januar 2020 fylkeshovedstad for Vestfold og Telemark fylke og er sete for fylkeskommunen, mens hovedkontoret til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark (tidlige fylkesmannen) ble lagt til Tønsberg. Det nye fylkeshuset ligger i Skien sentrum og har adresse Torgata 18 (tidligere NAV-bygget).
Skien er også sete for Nedre Telemark tingrett og Agder lagmannsrett, med rettslokaler i Statens Hus på Nylende. Telemark politidistrikt har hovedsete på Myren, sammen med Grenland politistasjon. Skien brannvesen holder også til i dette området. Skien fengsel ligger på Rødmyr.
Byens største helseinstitusjon er Sykehuset Telemark, som eies av helseforetaket Helse Sør-Øst. I Skien har sykehuset avdelinger for somatikk og psykiatri. Legevakta i Skien er samlokalisert med sykehusets akuttmottak på Moflata. Kommunen driver også syv botilbud med heldøgns omsorgstjenester.
=== Utdanning og skole ===
==== Grunnskoler ====
Det ble gjort en del omstrukturering med nedleggelser av mindre grunnskoler i Skien i årene 2008–2010. I skoleåret 2012-2013 er det 14 barneskoler og 6 ungdomsskoler i Skien kommune. I tillegg har kommunen to spesialskoler, et pedagogisk senter og spesialpedagogiske tjenester. Skien kommune har også noen private skoler.
==== Videregående skoler ====
Vestfold og Telemark fylkeskommune eier og driver tre videregående skoler i Skien, disse er Skien videregående skole, Hjalmar Johansen videregående skole og Skogmo videregående skole.
==== Høyere utdannelse ====
Høyere utdanning tilbys på Høgskolen i Telemark, med avdelinger i Porsgrunn, Bø, Notodden og Rauland. Høgskolen tilbyr både bachelor- og mastergrader, yrkesutdanninger og etterutdanningstilbud.
=== Samferdsel ===
Vei – Den viktigste inn- og utfartsåren til Skien er riksvei 36, som starter fra E18 i Porsgrunn. Veien fortsetter videre til E134 i Seljord, og er den viktigste veien i nord/syd-retning i Telemark. En annen mye brukt innfartsvei til Skien er riksvei 32, som går fra E18 ved Holmestrand til Skien.
Tog – Skien er endestasjon for jernbanestrekningen Vestfoldbanen, som sto ferdig i 1882. NSB har daglige avganger mellom Skien og Eidsvoll. I tillegg går det tog på Bratsbergbanen, mellom Eidanger og Notodden.
Fly – Skien lufthavn, Geiteryggen betjener flyselskapene Widerøe og Danish Air Transport, som har daglige avganger til Bergen og Stavanger. Flyplassen ble åpnet i 1952.
Buss – Vy Buss opererer rutebusstrafikken i Skien og dekker hele grenlandsområdet. I tillegg har Grenlandsekspressen fast rute mellom Skien og Oslo, og Telemarkekspressen går mellom Seljord og Tønsberg via Skien.
Båt – Skien er en havneby, med adkomst fra Frierfjorden opp gjennom Skienselva. I tillegg er Skien sluse den nederste slusa i Norsjø–Skienkanalen, noe som gir mulighet for å reise vannveien til Dalen og Kviteseidbyen via Telemarkskanalen. Skien havneterminal ligger på Vold ved Frierfjorden.
=== Hoteller og utesteder ===
I sentrum av Skien finner man to hoteller. Hotell Høyer ligger ved Rådhusplassen, og har 100 rom. Hotel Bryggeparken ligger på Langbryggene, og har 103 rom. Begge disse hotellene har også konferanselokaler.
Utenfor sentrum finner man Sportellet (tidligere Hotell Herkules), som er en del av Skien Fritidspark. Om sommeren brukes en del av Sportellet som vandrerhjem.
De fleste restauranter og andre utesteder i sentrum, ligger på Langbryggene og i Hjellen. Det ligger også noen utesteder og restauranter i Kongens gate og i Kverndalsgata.
=== Religiøse forhold ===
Skien prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke, og prosten har sete i Skien. Skien prosti omfatter Skien, Siljan og Porsgrunn fellesråd. Skien kirkelige fellesråd har følgende menigheter: Borgestad, Gimsøy og Nenset, Gjerpen, Gulset, Kilebygda, Melum, Skien, Skotfoss og Solum.I Skien er det mange frikirkesamfunn. Skien Misjonskirke er den eldste frikirken i Norge som ble stiftet i 1856 av presten Gustav Adolph Lammers da han brøt med statskirken. Skien Baptistmenighet ble stiftet i 1860 og er landets eldste og største baptistmenighet. Pinsekirken Tabernaklet i Skien var den første pinsemenighet i Norge og ble grunnlagt i 1908. I tillegg finnes det en rekke andre frikirkesamfunn i byen. Den første menigheten til Jehovas vitner i Norge ble ca. 1900 grunnlagt i Skiensområdet.
Det er også tre muslimske foreninger i Skien: Telemark Islamsk Trossamfunn (657 medlemmer i 2006), Telemark Islamsk Forening i Skien (356 medlemmer i 2006) og Al-Ghadir Islamske Kulturforening (146 medlemmer i 2006).Human-Etisk Forbund har lokallag i Telemark med kontor i Skien.
=== Interkommunalt samarbeid ===
Grenlandskommunene er tett integrert, og driver et utstrakt interkommunalt samarbeid. Dette omfatter blant annet Miljørettet helsevern i Grenland , Barnevernsvakta i Grenland, Grenland Landbrukskontor, Krisesenteret i Telemark og Renovasjon i Grenland.
== Næringsliv ==
=== Historiske trekk ===
Skien har lange tradisjoner som handel- og industriby, først og fremst gjennom virksomheten på Klosterøya. På begynnelsen av 1000-tallet var Skien en liten handelsplass, med hovedvekt på eksport av brynestein. Handelsvirksomheten økte utover på 1100-tallet og ble kontrollert av klosteret på øya.På 1500-tallet var det en rivende utvikling av industrien i Skien, med jernverk på Fossum og bygging av sagbruk på Bruene. Ved hjelp av fyrsetting ble det sprengt ut en rekke renner, slik at sagene kunne utnytte fallhøyda mellom Hjellevannet og Bryggevannet. I dag utnyttes dette fallet av to kraftverk: Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Senere var det en lang periode med cellulose- og papirproduksjon, før epoken med bearbeiding av trevarer tok slutt da Norske Skog la ned driften av Union Bruk i 2006. I dag er det en oppblomstring av ny næringsvirksomhet på øya, med overvekt av IKT-, engineering- og bioteknologibedrifter.
=== Dagens situasjon ===
ABB er den største private arbeidsgiveren i Skien, med sitt anlegg for produksjon av kraftprodukter på Nylende. På Klosterøya er bedriftene eZ Systems og Bionor Immuno blant de viktigste selskapene. På Bruene, rett ved Klosterøya, har Norgesmøllene en stor mølle. I tillegg til Klosterøya og Nylende, har kommunen større næringsområder på Kjørbekk, Rødmyr og Vold. Her er det en rekke mindre produksjons-, service- og handelsbedrifter.
Skien kommune er kommunens og Telemark fylkes største arbeidsplass, med 3255 årsverk i 2008. Skien har relativt få ansatte i privat næringsliv, og det er et underskudd på arbeidsplasser i Skien. Det viktigste arbeidsmarkedet for innbyggerne i Skien er Porsgrunn, hvor det er overskudd på arbeidsplasser i privat næring. Men arbeidmarkedet i Grenland er tett integrert, og det er også mange som pendler fra Porsgrunn til Skien.
=== Jordbruk ===
Jordbrukssektoren er også viktig i Skien. Gjerpensdalen er et av Telemarks kjerneområder for landbruk, og Skien er Telemarks viktigste jordbrukskommune. Dog er det ikke mange som er sysselsatt i jordbruket i Skien. Av kommunens arbeidsaktive befolkning i 2004 var 1,4 % sysselsatt i primærnæringene jordbruk/skogbruk/fiske, 18,2 % var ansatt i sekundærnæringer, mens 80,0 % arbeidet i tertiærnæringer.
== Kultur ==
=== Byvåpenet ===
Dagens byvåpen er et resultat av en lang utvikling som sannsynligvis går tilbake til middelalderen. Det er trolig bare noen av motivene i våpenet som er så gamle. Fra 1609 kjennes et bysegl med de to skiene, men i stedet for skistavene var det et likearmet og smalt gresk kors. Seglet fra 1609 har spisser i korsvinklene, og blomsterornamenter på hver side av sentralmotivet. Allerede på slutten av 1600-tallet forekommer bysegl med en stav mellom skiene i stedet for korset. Begge disse versjonene ble brukt inntil godt ut på 1800-tallet – da også med to furutrær i stedet for blomstene.
En forenklet og fargelagt utgave av byvåpenet finnes på altertavlen fra 1618 som nå er i Mælum kirke. Altertavlen antas å ha vært tidligere i Skien kirke. Våpenet fra 1618 er et skjold som har blå bunn og to opprette gull ski.
Den mer kompliserte sammenstillingen av figurene ski, skistaver, stjerne og blomster er basert på byseglene. På 1800-tallet ble alle disse figurene satt inn i et skjold med bunnen rød og figurene i gull eller gul farge. Fra den tid ble det vanlig å bruke dette som byens eget våpenskjold. Vår tids byvåpen er en fortsettelse av dette, men har nå et vannrett avdelt lite felt nederst, en såkalt «skjoldfot». Dette feltet er en stilisering av den naturalistiske gressbakken som blomstene/trærne vokser fra i tidligere versjoner av byvåpenet og i byseglene tilbake til 1609. Skjoldfoten og dagens mest brukte utgave av byvåpenet, stammer fra 1930-årene, da førstearkivar Hallvard Trætteberg tegnet våpenet i en form for stram funkis-stil, såkalt «flatestil».
Kommunen bruker våpenet med en såkalt «murkrone» på skjoldets øverste kant. Bruken av slike murkroner i byers våpen er en internasjonal tradisjon fra 1800-tallet.
=== Kulturliv ===
Henrik Ibsen ble født i Stockmanngården i 1828, og bodde i Skiensområdet til han var 16 år. Ibsen har blant annet gitt navn til byens kulturhus, Ibsenhuset. Her arrangeres det kunstutstillinger og konserter, og i Ibsenhuset finner man også byens bibliotek. I tillegg til kunstutstillinger på Ibsenhuset, er det også utstillinger på Galleri Løveid og Galleri Falkum.
Kommunen har i en årrekke arrangert ulike Ibsen-festivaler, og i 2008 ble Skien internasjonale Ibsenkonferanse arrangert for første gang. Skien kommune deler også ut Ibsenprisen, og kommunen har en særskilt satsing på Ibsenformidling til barn og unge som kalles StøpeSkien.
Teater Ibsen er regionteater for Telemark og Vestfold, og har sitt hovedkvarter på Klosterøya i Skien. Teatret ble etablert i 1975 under navnet Telemark Teater, men fikk sitt nåværende navn i 1991. Teatret har som målsetting å være et byteater for Skien og Tønsberg, samtidig som de turnerer i Telemark og Vestfold.
Festivalen Viser ved kanalen arrangeres i juni, med konserter ved Løveid sluse. I slutten av august arrangeres festivalen Mersmak i Skien. Festivalen tilbyr nye smaker, fargerik mat, lokal mat, konkurranser, folkeliv, kulturinnslag og mer.
=== Museer og parker ===
Telemark museum er det kulturhistoriske museet for Telemark fylke. De holder til i Brekkeparken, hvor det er en stor samling av gamle bondestuer, løer, loft og bur fra hele Telemark. I tillegg har museet en stor samling folkekunst fra hele Telemark, og et stort utvalgt av gjenstander fra 1700-tallet og 1800-tallet. Søndre Brekke gård er også en del av anlegget til Telemark museum, som holder åpent fra begynnelsen av mai til slutten av august.
Henrik Ibsen Museum på Venstøp er også en del av Telemark museum. Museet ligger i bygningen som var Henrik Ibsens barndomshjem, og fokuserer på barnet i Ibsens liv og dikt. På Venstøp finner man blant annet «mørkeloftet», som er maken til det Ibsen skriver om i Vildanden. Museet er åpent hver dag fra midten av april til slutten av august.
I tillegg til Brekkeparken, er det flere andre store parker nær sentrum. Bakkestranda ligger langs den nordre bredden av Hjellevannet. Her er det bademuligheter, og man kan se skulpturen Rottejomfruen. Lundedalen ligger rett vest for sentrum, og her står Wilhelm Rasmussens statue av Hjalmar Johansen. Flere statuer av Rasmussen kan man se på Stevneplassen, som ligger nordvest for Lundedalen. I sentrum er det også en rekke mindre parker, som for eksempel Ibsenparken. Her kan man se en stor Ibsen-statue, og en mindre statue med motiv fra Lille Eyolf og Vildanden. De fleste andre mindre parkene har også statuer, blant annet laget av kunstneren Dyre Vaa.
=== Tusenårssted ===
Tusenårsstedet i Skien er Vannfronten. Det inkluderer området fra Bakkestranda via Hjellebrygga, Laugstolparken, Skien sluse, Smieøya til Bryggeparken med Tollboden. Tusenårsstedet er markert gjennom prosjektet «Morild», som består av lyssetting/-fontener i og ved Skienselva. I Bryggevannet er det satt fem lysfontener.
Det var i forbindelse med tusenårsskiftet at alle fylker og kommuner i landet skulle velge ut sitt eget tusenårssted. I november 1999 vedtok Skien kommune at Vannfronten skulle være Skiens tusenårssted. Dette var argumentene til formannskapet:
Vannfronten er et nært og viktig uterom for opplevelse av fellesskapet i byen.
Vannfronten bygger på de aller viktigste minnene og tradisjonene fra Skiens historie som møteplass i 1000 år, og er det viktigste elementet for videre utvikling av Skiens identitet.
Vannfronten inneholder spennende utviklingsmuligheter for framtiden som vil forsterke områdets betydning.
Vannfronten bygger opp om Skien som startsted på Telemarkskanalen.
Vannfronten er et viktig element for Telemarkskanalen/Skien som tusenårssted i Telemark.Skiens offisielle kulturminne
Kapitelberget er Skiens offisielle kulturminne. Det var i forbindelse med det nasjonale kulturminneåret 1997 at det ble lansert en kampanje der hver kommune i landet skulle utpeke det fremste og viktigste kulturminnet i egen kommune. Det var kulturavdelingen i Skien kommune og styret for prosjektet «Skien 1000 år» som var ansvarlige for denne kampanjen.
Etter nominering, innsending av forslag og stemmesedler der media også var aktive medspillere, ble Skien offisielle kulturminne kåret i mai 1997. Valget falt på Kapitelberget.
=== Arkitektur ===
Etter den siste store bybrannen i 1886, ble det innført murtvang i sentrum. Det ble laget en ny byplan med en sentralakse der Skien kirke er sentral. I tillegg til kirken er det en rekke andre severdige bygninger i sentrum. Historisme preger arkitekturen, med stiluttrykk fra blant annet gotikk, renessanse og barokk. Noen av de mest severdige bygningene i sentrum, er:
Snipetorp er byens eldste boligkvarter som overlevde bybrannen i 1886. Her er det sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Også Skien prestegård ble spart i den siste bybrannen. Prestegården ligger på Lundetoppen, og er fra ca. 1778.I de eldste villastrøkene rundt sentrum, for eksempel på Falkum, kan man finne flere fine innslag av funkis. Utenfor sentrum er Gjerpen kirke en av de mest severdige bygningene. Dette er en korskirke av stein, bygget rundt år 1150.
=== Sport ===
Det finnes om lag 50 ulike idrettslag i Skien, med et bredt utvalg av aktiviteter. Flere av idrettslagene har lange tradisjoner, og den eldste av disse er Idrætsforeningen Odd. Polfareren Hjalmar Johansen var en aktiv turner og var med på å stifte denne foreningen i 1885. Odds turnforening driver nå denne tradisjonen videre.
Odds ballklubb er også en del av Idrætsforeningen Odd. Klubben ble stifta i Skien i 1894, og er landets eldste fotballklubb. Frem til 1937 dominerte de norsk fotball, og vant til sammen 11 norgesmesterskap. Klubben var også i norgestoppen helt frem til slutten av 1960-åra, men spilte så i lavere divisjoner i 1970-åra og 1980-åra. På midten av 1990-åra begynte en ny sterk periode for klubben. I november 2000 tok klubben sin hittil siste cuptittel, og med dette har klubben totalt 12 kongepokaler. Dette er mest i landet. Laget har spilt i eliteserien siden 1999, men unntak av et år i divisjonen under, i 2008. Odds ballklubb spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena, som ligger på Falkum.
IF Ørn ble stifta i 1896 og er fortsatt aktiv innen vinteridrettene langrenn, kombinert, hopp og skiskyting. En annen gammel klubb er IF Storm, som ble stifta i 1902. Klubben har mange medlemmer og er organisert i Storms Ballklubb og Storms Turngruppe. IF Borg ble sitfta i 1914 og driver også med fotball og turn. Skotfoss Turn & Idrettsforening er også en gammel forening som fortsatt er aktiv.
Det har også vært tradisjon for håndball i kommunen. Tidligere var Skiens Ballklubb og Herkules store navn i herrehåndball, mens Gjerpen fortsatt gjør det bra på damesiden. Håndballkampene blir spilt i Skienshallen, som er en del av det store fritidsanlegget Skien fritidspark.
I september 2010 ble bilcross- og rallycross-banen på Grenland Motorsportsenter åpnet. Motorsportsenteret ligger på Eikornrød, ca. 12 km nord for Skien sentrum. Banen er bygget og blir drevet av NMK Grenland. NMK Grenland har også bane for Gokart på Geiteryggen Motorstadion i Skien
I byens største bydel er Gulset Idrettsforening en viktig klubb. Aktiviteten der er organisert i undergruppene fotball, håndball, ski, turmarsj og turn. Ellers finnes det en rekke andre større og mindre idrettslag i byen, med aktiviteter som hundekjøring, sykling, svømming, skøyteløp, alpint, orientering, bryting, ridning, bordtennis, ishockey og mer. Travsport foregår på Klosterskogen Travbane.
=== Medier ===
Det utgis to aviser i Skien. Varden, som ble grunnlagt i 1874, er den eldste av de to avisene. I 2017 hadde Varden et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 687. Telemarksavisa, som ble grunnlagt i 1921 under navnet Telemark Arbeiderblad, hadde i 2017 et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 787.Telemarksavisa driver også lokal-TV-kanalen TV Telemark. Radio Grenland er distriktets eneste lokalradio og eies av Jærradiogruppen.
=== Dialekt ===
Folk fra Skien bor i Skien, og snakker vikværsk. De bruker endelsen -a på hunkjønnsord i bestemt form entall, eksempler på dette er brua og elva. I flertallsendelsene -ene og -er brukes også -a, men denne svekkes til en -æ i ubestemt form. Skiensfolk sier bilær og båtær i ubestemt form, og bilane og båtane i bestemt form. I dialekta brukes også tjukk l.
=== Vennskapsbyer ===
Skien kommune har en rekke vennskapsbyer, både i og utenfor Europa.
== Kjente personer fra Skien ==
Gregorius Dagsson (død 1161), kongens lendmann
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge.
Henrik Ibsen (1828–1906), dramatiker
Gunnar Knudsen, (1848–1928), partileder (V) og statsminister
Hjalmar Johansen (1867–1913), polfarer og idrettsmann
Peter Andreas Munch (1810–1863), historiker og nasjonsbygger
Sverre Løberg (1905–1976), stortingsrepresentant (Ap) og motstandsmann
Tor Åge Bringsværd (1939–), forfatter
Bjørn Tore Godal (1945–), stortingsrepresentant og statsråd (Ap)
Jon Fredrik Baksaas (1954–), tidl. konsernsjef i Telenor
Bård Tufte Johansen (1969-), komiker, programleder
== Se også ==
Skienssangen
== Litteratur ==
J. Borchsenius: Skien før branden 1886. Fabritius & Sønners Forlag, Oslo 1934.
Tor Erling Aarhus Bratsberg: SKIEN - Fortid og nåtid i tekst og bilder. Genius Forlag, Skien 2006. ISBN 82-91645-17-5
Terje Christensen: Gjerpen bygds historie (3 bind), utgitt av Skien kommune 1971-1985.
Thor Øistein Eriksen: Skiensfolk i trehus på brusten - Ei bok om Snipetorp og Kleiva. Utgitt 2013. ISBN 978-82-303-2319-9
Tor Kjetil Gardåsen: Slik var Skien - En kulturhistorie med bilder fra fotograf R. Nyblins samling. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1986/Thure Forlag 1996
Tor Kjetil Gardåsen: Best i vest – FALKUM – en bydel i Skien. Genius Forlag, Skien 2003. ISBN 82-91645-14-0
Tor Kjetil Gardåsen: Jeg var der! Det hendte i Skien 1955-1965. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1997. ISBN 82-90692-22-6
Tor Kjetil Gardåsen: Bymiljøer fra i går til i dag. Trekk fra utviklingen i Skien og Porsgrunn etter 1945. Byminner 17. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1980.
Tor Kjetil Gardåsen: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1993. ISBN 82-90692-14-5
Toralf Gjone: Solum bygds historie (2 bind), utgitt av Solum kommune 1962/65
Thor Gundersen: SKIEN – "den smukkeste bygde by -". Byminner 30. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel i samarbeid med Skien historielag, Skien 2000. ISBN 82-91427-07-
Berner Hansen, Jens Per Jensen, Ole Johnsen, Fredrik Skau: Bydelen Bratsbergkleiva. Byminner 20. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1986.
Berner Hansen: Gatenavn i Skien. Byminner 21. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1988.
Berner Hansen, T. Hansen, Per Svein Bratsberg: SKIEN - et streiftog i gamle bilder. Genius Forlag, Skien 1986. ISBN 82-991292-1-4
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre & Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006.
Jens Per Jensen: Bydelen Bakken. Byminner 16. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1979]
Jens Per Jensen: Gårder og landsteder i Skien og omegn. Byminner 12. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1976
Jens Per Jensen: Snipetorp og Søndre Brekke. Byminner 4. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1963.
Gunnar Knudsen: Erindringer 1905-1925. Bearbeidet og redigert av Harald Bache Bystrøm. Grenmar Forlag 1998. ISBN 82-992998-3-7
Magne Kortner, Einar Østvedt, Tor Kjetil Gardåsen: Mer enn hundre år for kunsten – Skien kunstforening 1910 – 2010. Utgitt av Skien kunstforening 2010.
Magne Kortner og Tom Riis: SKIEN – Vandringer på kryss og tvers. Oluf Rasmussens Forlag, Skien 2002. ISBN 82-7065-024-2
Nils Olaf Kristensen, Bjørn Moen, Nils Fredrik Skau: Storms første 100 år – idretten og folka som var med. Utgitt av I.F. Storm 2002. ISBN 82-996469-0-1
Erik Kullerud: Skien kirke 1894-1994....og Gud sa bli lys!. Utgitt av Skien Menighetsråd og Selskapet for Skien Bys Vel 1994. ISBN 82-91427-01-1
Guttorm Liebe & Thorbjørn Wahlstrøm: Skien - byen og brannene. Skien brannvesen gjennom 150 år. Thure Forlag, Skien 2018. ISBN 978-82-91634-1
Siri Myrvoll: Jakten på det eldste Skien. Byminner 27. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1996. ISBN 82-91427-04-6
R. Nilssen (red): Skienspatrioter – med skjemt og alvor. Forlaget Grenland 2001. ISBN 82-91986-31-2
Truls Norby: Varden – fra fjord og fjell gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark fra 1874 til 1999. Forlaget Grenland 1999. ISBN 82-91986-08-8
Leif K. Roksund: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9
Leif K. Roksund: "...og toners flukt mot sky" – Om Skien Musikkforening med glimt fra byens musikkliv. Byminner 31. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 2001.
Thor Inge Rødseth og Tor Kjetil Gardåsen: Med gamle kart gjennom Skiens historie. Byminner 19. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1984.
J. A. Schneider: Fra det gamle Skien – Skildringer og aktstykker til byens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1914-24. Forlag: Erik St. Nilssens Bokhandel, Skien.
Ivar Seierstad og Einar Østvedt: Skiens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1958-1959. Utgitt av Skien kommune i kommisjon hos Erik St. Nilssen Forlag, Skien.
Skiensboka – et lokalhistorisk leksikon. Utgitt av Historisk Forum Skien 2010. 464 s. ISBN 978-82-303-1603-0
Skien historielag: Vi er fri – Skien i krigsårene 1940-45. Utgitt av Skien historielag 1995. ISBN 82-993493-0-3
Skien historielag: Glimt 1932-2007. Skien historielag 75 år. Utgitt av Skien historielag 2007. ISBN 978-82-993493-1-4
Telemark Museum: Hundre år på Brekke. Med bidrag av Tor Kjetil Gardåsen, Kari Benedict Bjerke, Arnulf Rafgård, Jørgen Haave, Dag Jenssen. Skien 2010.
Bjarne Tveito: Fra Johnsens butikk til Lundetangen kinosenter – Med kinofilm i Skien i 100 år. Utgitt av Skien kommunale kinomatografer 1998. ISBN 82-994715-0-8
Thorbjørn Wahlstrøm: Langs ælva. Minner fra Follestad og Bøleveien. Genius Forlag AS, Skien 2009. ISBN 978-82-91645-20-9
Thorbjørn Wahlstrøm: Sånn var´e på Bøle. Genius Forlag, Skien 1999. ISBN 82-91645-09-4
Einar Østvedt: Tradisjonsrike bygninger i Skien. Byminner 15. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1978
Einar Østvedt: Kloster og kjøpstad. Byminner 3. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1964
Einar Østvedt: Skiens Apotek gjennom 250 år. Oluf Rasmussens Boktrykkeri, Skien 1968.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Kverndalen er en bydel i Skien, og ligger rett nord for sentrumskjernen og øst for bydelen Lie. Gjennom bydelen går blant annet Kongens gate.
| 16,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1959/60 var den 79. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nok_Air
|
2023-02-04
|
Nok Air
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 2004', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Stubber 2019-07', 'Kategori:Thailandske flyselskaper', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Nok Air er et thailandsk lavprisflyselskap som opererer innenriksflyvninger i Thailand. Selskapet har sin hovedbase på Bangkok Don Mueng lufthavn og ble etablert i 2004.
|
Nok Air er et thailandsk lavprisflyselskap som opererer innenriksflyvninger i Thailand. Selskapet har sin hovedbase på Bangkok Don Mueng lufthavn og ble etablert i 2004.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nok Air – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nok Air – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Nok Air er et thailandsk lavprisflyselskap som opererer innenriksflyvninger i Thailand. Selskapet har sin hovedbase på Bangkok Don Mueng lufthavn og ble etablert i 2004.
| 16,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_%C3%A1_Heygum
|
2023-02-04
|
Bjørn á Heygum
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske jurister', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Konsuler', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vestmanna', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Bjørn á Heygum (født 4. januar 1954 i Vestmanna) er en færøysk høyesterettsadvokat og politiker.
Han har juridisk embedseksamen fra Københavns Universitet fra 1981 og advokatbevilling med møterett for Kongeriket Danmarks høyesterett. Han har praktisert som advokat siden 1986, og er partner i advokatfirmaet Heygum & Petersen i Tórshavn. Han er også svensk generalkonsul på Færøyene.Bjørn á Heygum var innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy fra 1994 til 1998. Han fikk 646 personlige stemmer, flest av Sambandsflokkurins kandidater. Han ledet Lagtingets justiskomité og satt i Lagtingets miljøkomité. Han søkte ikke gjenvalg til Lagtinget i 1998. Ved lagtingsvalget i 2015 stilte han som kandidat for Sjálvstýri. Han har senere vært formann i partiets velgerforening på Suðurstreymoy.
|
Bjørn á Heygum (født 4. januar 1954 i Vestmanna) er en færøysk høyesterettsadvokat og politiker.
Han har juridisk embedseksamen fra Københavns Universitet fra 1981 og advokatbevilling med møterett for Kongeriket Danmarks høyesterett. Han har praktisert som advokat siden 1986, og er partner i advokatfirmaet Heygum & Petersen i Tórshavn. Han er også svensk generalkonsul på Færøyene.Bjørn á Heygum var innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy fra 1994 til 1998. Han fikk 646 personlige stemmer, flest av Sambandsflokkurins kandidater. Han ledet Lagtingets justiskomité og satt i Lagtingets miljøkomité. Han søkte ikke gjenvalg til Lagtinget i 1998. Ved lagtingsvalget i 2015 stilte han som kandidat for Sjálvstýri. Han har senere vært formann i partiets velgerforening på Suðurstreymoy.
== Referanser ==
|
Bjørn á Heygum (født 4. januar 1954 i Vestmanna) er en færøysk høyesterettsadvokat og politiker.
| 16,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niels_Pauli_Danielsen
|
2023-02-04
|
Niels Pauli Danielsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske borgermestre', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske lutherske prester', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 6. desember', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tvøroyri', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Niels Pauli Danielsen (født 6. desember 1938 på Tvøroyri) er en færøysk luthersk prest og politiker (KrF).
Han vokste opp i en indremisjonsfamilie i Vágur. Foreldrene var fisker Hilmar á Teigum (Hilmar Sigmund Danielsen) og hustru Elsa Elisabeth Midjord. På morssiden var han tremenning av lagtingsmann Sverre Midjord. Han var gift med Elsebeth Kalsø fra Klaksvík, som døde i 2019.Han tok preliminæreksamen i 1955 og studentereksamen i Rønde i 1958. I 1959 begynte han på teologistudiet ved Københavns Universitet. Han tok teologisk embedseksamen i 1968 og overtok prestekallet på Viðareiði etter K.O. Viderø. Danielsen var så residerende kapellan på Nes fra 1973 til 1974, sogneprest på Strendur og i Skála fra 1974 til 1980 og sogneprest i Klaksvík fra 1979 til han gikk av med pensjon i 2009.Danielsen var medlem av sognestyrene på Viðareiði og Sjógv, fra 1971 til 1974 sognestyreformann på Viðareiði. Han var medlem av Tjóðveldisflokkurin frem til kristne miljøer fant sammen med Framburðs- og Fiskivinnuflokkurin og dannet Kristiligi Fólkaflokkurin, Føroya Framburðs- og Fiskivinnuflokkur i 1984. Han var sosial- og kommunalminister i Atli Dams fjerde regjering fra 1985 til 1988, innvalgt Lagtinget fra Norðoyar fra 1988 til 1994 og formann i partiets lagtingsgruppe fra 1991, da Miðflokkurin brøt ut, til 1994.
|
Niels Pauli Danielsen (født 6. desember 1938 på Tvøroyri) er en færøysk luthersk prest og politiker (KrF).
Han vokste opp i en indremisjonsfamilie i Vágur. Foreldrene var fisker Hilmar á Teigum (Hilmar Sigmund Danielsen) og hustru Elsa Elisabeth Midjord. På morssiden var han tremenning av lagtingsmann Sverre Midjord. Han var gift med Elsebeth Kalsø fra Klaksvík, som døde i 2019.Han tok preliminæreksamen i 1955 og studentereksamen i Rønde i 1958. I 1959 begynte han på teologistudiet ved Københavns Universitet. Han tok teologisk embedseksamen i 1968 og overtok prestekallet på Viðareiði etter K.O. Viderø. Danielsen var så residerende kapellan på Nes fra 1973 til 1974, sogneprest på Strendur og i Skála fra 1974 til 1980 og sogneprest i Klaksvík fra 1979 til han gikk av med pensjon i 2009.Danielsen var medlem av sognestyrene på Viðareiði og Sjógv, fra 1971 til 1974 sognestyreformann på Viðareiði. Han var medlem av Tjóðveldisflokkurin frem til kristne miljøer fant sammen med Framburðs- og Fiskivinnuflokkurin og dannet Kristiligi Fólkaflokkurin, Føroya Framburðs- og Fiskivinnuflokkur i 1984. Han var sosial- og kommunalminister i Atli Dams fjerde regjering fra 1985 til 1988, innvalgt Lagtinget fra Norðoyar fra 1988 til 1994 og formann i partiets lagtingsgruppe fra 1991, da Miðflokkurin brøt ut, til 1994.
== Referanser ==
|
Niels Pauli Danielsen (født 6. desember 1938 på Tvøroyri) er en færøysk luthersk prest og politiker (KrF).
| 16,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%93li_Holm
|
2023-02-04
|
Óli Holm
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske fotballspillere', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Færøyske pedagoger', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Óli Jacob Peter Olaf Holm (født 15. april 1945 i Vágur) er en færøysk skolemann, idrettsleder og politiker (Tj.).
|
Óli Jacob Peter Olaf Holm (født 15. april 1945 i Vágur) er en færøysk skolemann, idrettsleder og politiker (Tj.).
== Liv og virke ==
Han vokste opp i Vágur som sønn av fiskeskipper og kommunepolitiker Alfred Holm og hustru Elsa Larsen.Han gikk Nørre Nissum seminarium i Danmark og begynte deretter som folkeskolelærer i Vágur. Mellom 1971 og 1973 var han lærer ved Sct. Jørgens skole i Holstebro. I 1973 kom han tilbake til Vágur som assisterende rektor. Han er gift med Elise (Lisa) Holm fra Holstebro, som han gikk lærerseminaret sammen med. De har siden arbeidet sammen på skolen i Vágur.Holm var formann i hovedstyret i Tjóðveldisflokkurin (nå Tjóðveldi) 1992–2002 samt undervisnings- og kulturminister i Anfinn Kallsbergs første regjering 2001–2002.Holm har vært en habil bridge- og fotballspiller. Som spiller for VB Vágur var han med på å vinne mellomdivisjonen i 1964, og han spilte for laget i den færøyske toppdivisjonen 1966–1979. Holm spilte ofte ving i de første årene, siden midtbane og forsvar. Han har vært styreformann i klubben. I 1985 ble han innvalgt i styret i Fótbóltssamband Føroya, der han var formann 2004–2008.Óli Holm er far til statsviter og kommunepolitiker Dennis Holm.
== Referanser ==
|
Óli Jacob Peter Olaf Holm (født 15. april 1945 i Vágur) er en færøysk skolemann, idrettsleder og politiker (Tj.
| 16,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A6tur_%C3%AD_Kirkjuger%C3%B0i
|
2023-02-04
|
Pætur í Kirkjugerði
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Færøyske bønder', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 9. mai', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hestur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Pætur í Kirkjugerði (født 9. mai 1813 på Velbastaður, død 16. desember 1899) var en færøysk bonde og politiker. Han vokste opp på Hestur som sønn av Poul Olsen og Billa Heindriksdóttir. Han drev gårdsbruk i Skálavík på Sandoy, hvor han giftet seg med Anna Maria Poulsdóttir. Pætur í Kirkjugerði var innvalgt på Lagtinget fra Sandoy 1857–1861 og 1869–1873.
|
Pætur í Kirkjugerði (født 9. mai 1813 på Velbastaður, død 16. desember 1899) var en færøysk bonde og politiker. Han vokste opp på Hestur som sønn av Poul Olsen og Billa Heindriksdóttir. Han drev gårdsbruk i Skálavík på Sandoy, hvor han giftet seg med Anna Maria Poulsdóttir. Pætur í Kirkjugerði var innvalgt på Lagtinget fra Sandoy 1857–1861 og 1869–1873.
== Referanser ==
|
Pætur í Kirkjugerði (født 9. mai 1813 på Velbastaður, død 16.
| 16,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mendelejev_(vulkan)
|
2023-02-04
|
Mendelejev (vulkan)
|
['Kategori:145°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Mendelejev (russisk: Вулкан Менделеева, Vulkan Mendelejeva, japansk: Rausu-dake) er en vulkan som ligger sør på øya Kunasjir i Kurilene i Russland.
|
Mendelejev (russisk: Вулкан Менделеева, Vulkan Mendelejeva, japansk: Rausu-dake) er en vulkan som ligger sør på øya Kunasjir i Kurilene i Russland.
== Kilder ==
Mendelejevvulkanen på Global Volcanism Program
|
Mendelejev (russisk: Вулкан Менделеева, Vulkan Mendelejeva, japansk: Rausu-dake) er en vulkan som ligger sør på øya Kunasjir i Kurilene i Russland.
| 16,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pentatonisk_skala
|
2023-02-04
|
Pentatonisk skala
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Musikkskalaer', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07']
|
En pentatonisk skala (fra gresk πεντα, penta, «fem») er en musikalsk skala med fem toner per oktav i motsetning til en heptatonisk skala (syv toner) skala som for eksempel dur.Pentatoniske skalaer er svært vanlige og finnes over hele verden, som i keltisk folkemusikk, ungarsk folkemusikk, vestafrikansk musikk, afrikansk-amerikanske spirituals, jazz, amerikansk blues og rock, bluegrass (hvor blant annet Bill Monroes komposisjon Jerusalem Ridge er nevnt som et typisk eksempel), samisk joik, barnesanger, den greske tradisjonelle musikken og sanger fra Epirus i det nordvestre Hellas og musikken i Sør-Albania, philippinsk Kulintang, melodier fra Korea, Malaysia, Japan, Kina, India og Vietnam (inkludert folkemusikken i disse landene), den andinske musikken, den afro-karibiske tradisjon og polsk musikk fra Tatra-fjellene. Også vestlige klassiske komponister, som franske Claude Debussy, har brukt pentatoniske skalaer. Av instrumenter er blant annet Great Highland-sekkepipe og det etiopiske strengeinstrumentet krar som er stemt i pentatonisk skala.
|
En pentatonisk skala (fra gresk πεντα, penta, «fem») er en musikalsk skala med fem toner per oktav i motsetning til en heptatonisk skala (syv toner) skala som for eksempel dur.Pentatoniske skalaer er svært vanlige og finnes over hele verden, som i keltisk folkemusikk, ungarsk folkemusikk, vestafrikansk musikk, afrikansk-amerikanske spirituals, jazz, amerikansk blues og rock, bluegrass (hvor blant annet Bill Monroes komposisjon Jerusalem Ridge er nevnt som et typisk eksempel), samisk joik, barnesanger, den greske tradisjonelle musikken og sanger fra Epirus i det nordvestre Hellas og musikken i Sør-Albania, philippinsk Kulintang, melodier fra Korea, Malaysia, Japan, Kina, India og Vietnam (inkludert folkemusikken i disse landene), den andinske musikken, den afro-karibiske tradisjon og polsk musikk fra Tatra-fjellene. Også vestlige klassiske komponister, som franske Claude Debussy, har brukt pentatoniske skalaer. Av instrumenter er blant annet Great Highland-sekkepipe og det etiopiske strengeinstrumentet krar som er stemt i pentatonisk skala.
== Hemitonisk og anhemitonisk ==
Etnomusikologi klassifiserer vanligvis pentatoniske skalaer som enten hemitoniske eller anhemitoniske. Hemitoniske skalaer inneholder én eller flere halvtoner, anhemitoniske skalaer inneholder ingen halvtoner.Det finnes pentaton-dur og -moll. Pentaton moll i C ville fått tonene: C, Eb, F, G og Hb. Pentaton dur i C ville fått tonene C, D, E, G og A.
== Referanser ==
|
En pentatonisk skala (fra gresk , penta, «fem») er en musikalsk skala med fem toner per oktav i motsetning til en heptatonisk skala (syv toner) skala som for eksempel dur.
| 16,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milne_(vulkan)
|
2023-02-04
|
Milne (vulkan)
|
['Kategori:151°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Milne er en vulkan som ligger sør på Simusjir i Kurilene i Russland. Den er det høyeste punktet på øya.
|
Milne er en vulkan som ligger sør på Simusjir i Kurilene i Russland. Den er det høyeste punktet på øya.
== Kilder ==
Milnevulkanen på Global Volcanism Program
|
Milne er en vulkan som ligger sør på Simusjir i Kurilene i Russland. Den er det høyeste punktet på øya.
| 16,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Impregnering
|
2023-02-04
|
Impregnering
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bekledning', 'Kategori:Teknologi', 'Kategori:Treverk', 'Kategori:Vann']
|
Impregnering er en behandlingsprosess for å gjøre ulike materialer (for eksempel trevirke og tekstiler) motstandsdyktige mot vann og fuktighet. Det eksisterer ulike metoder.
Man impregnerer treverk slik at de ikke skal trekke vann, og dermed forutsake råte.
Tidligere brukte man CCA-impregnering på treverk i Norge, men det er nå forbudt. I gamledager brukte man tjære for å impregnere blant annet båter. Kreosot brukes blant annet til jernbanesviller og telefonstolper.
|
Impregnering er en behandlingsprosess for å gjøre ulike materialer (for eksempel trevirke og tekstiler) motstandsdyktige mot vann og fuktighet. Det eksisterer ulike metoder.
Man impregnerer treverk slik at de ikke skal trekke vann, og dermed forutsake råte.
Tidligere brukte man CCA-impregnering på treverk i Norge, men det er nå forbudt. I gamledager brukte man tjære for å impregnere blant annet båter. Kreosot brukes blant annet til jernbanesviller og telefonstolper.
== Tekstiler ==
Man kan impregnere klær og sko også, da ved å påføre kjemikalier som gjør dem vanntette. En annen ting som er vanlig å impregnere er telt og seil til båter. I riktig gamle dager brukte man barking på seil og tauverk.
== CCA-impregnering ==
CCA-impregnering er en type impregnering for treverk.
Impregneringen er forbudt i Norge, men ble tidligere brukt i utstrakt grad til trykkimpregnering av treverk. Inneholder tildels store mengder giftige tungmetaller, som kobber (Cu), krom (Cr) og arsen (As), derav navnet CCA. Tre som er CCA-impregnert eller impregnert med kreosot, klassifiseres som farlig avfall og leveres inn på egne avfallsmottak.
== Se også ==
Impregnering av trevirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljødirektoratet: Kjemikalier
|
Impregnering er en behandlingsprosess for å gjøre ulike materialer (for eksempel trevirke og tekstiler) motstandsdyktige mot vann og fuktighet. Det eksisterer ulike metoder.
| 16,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paramusjir
|
2023-02-04
|
Paramusjir
|
['Kategori:155°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Paramusjir (russisk: Парамушир) eller Paramushiro fra ainu (for «bred øy») er ei øy i øygruppen Kurilene i Russland. Den er 100 km lang og i snitt om lag 20 km bred og har et areal på 2053 km². Den er den største øya i de nordlige Kurilene og bare Iturup er større i hele øygruppen.
|
Paramusjir (russisk: Парамушир) eller Paramushiro fra ainu (for «bred øy») er ei øy i øygruppen Kurilene i Russland. Den er 100 km lang og i snitt om lag 20 km bred og har et areal på 2053 km². Den er den største øya i de nordlige Kurilene og bare Iturup er større i hele øygruppen.
== Geografi og naturhistorie ==
Sjumsju er ei øy i nordøst og mellom denne øya og Paramusjir ligger det 2,5 km smale sundet kalt Det andre Kurilsundet. Antsiferov ligger i sørøst på andre siden av det 15 km brede Luzjinsundet. 20 km mot nordvest ligger Atlasov og Onekotan ligger i sør på andre siden av det 40 km brede sundet kalt Det fjerde Kurilsundet. Nordenden av øya ligger 39 km fra Kapp Lopatka på sørenden av Kamtsjatkahalvøya.
Paramusjir hører til distriktet Severo-Kurilskij i Sakhalin oblast. Severo-Kurilsk er det administrative senteret i distriktet og med 2500 innbyggere er byen den eneste bosetningen på Paramusjir. Byen er òg den største på Kurilene, men Kurilsk på Iturup er nesten like stor. Andre landsbyer som en gang lå langs kysten av Paramusjir er i dag hovedsakelig spøkelsesbyer. Dette kommer delvis av et krakk i det lukrative sildefiske og delvis av den katastrofale tsunamien som rammet Kamtsjatka i 1952 og som tok om lag 2300 liv.
Geologisk er Paramusjir en sammenhengende kjede på 23 vulkaner. Minst fem av disse er aktive: Tsjikuratsjki på 1816 moh, Fusstoppen på 1772 moh, Tatarinova, Karpinskogo og Ebeko. Tsjikuratsjki, den høyeste toppen på Paramusjir har vært aktiv siden 2002 og det siste utbruddet kom i august 2008.
Paramusjir har et subarktisk klima som er sterkt påvirket av den kalde Oyashiostrømmen. Av trær på Paramusjir finner en stort sett bare sibirsk dvergfuru og små or. Den alpine tundraen som dominerer landskapet produserer store mengder sopp og bær, særlig tyttebær, åkerbær og krekling. Rødrev, hare og røyskatt finnes på øya og blir jaktet på av innbyggerne. Øya har òg en bestand av gråbjørn. Sundet mellom Paramusjir og Sjumsju har store bestander av havoter og sel.
Flere arter aure og stillehavslaks gyter i elvene på øya, særlig i Tukharkaelva som med 20 km er den lengste elva på øya.
== Historie ==
Japan gjorde krav på Paramusjir og resten av Kurilene mot slutten av 1800-tallet. Paramusjir hadde den nordligste japanske militærbasen fram til slutten av den andre verdenskrig. Denne basen ble sporadisk bombardert av amerikanske fly og skip fra Aleutene fra 1943 til slutten av krigen. Her lå òg minst en krigsfangeleir. I august 1945 invaderte Sovjetunionen Paramusjir og etter krigen tok de kontroll over hele Kurilene.
== Eksterne lenker ==
Bilder av Paramusjir
Sakhalin oblast
|
Paramusjir (russisk: Парамушир) eller Paramushiro fra ainu (for «bred øy») er ei øy i øygruppen Kurilene i Russland. Den er 100 km lang og i snitt om lag 20 km bred og har et areal på 2053 km².
| 16,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prevo
|
2023-02-04
|
Prevo
|
['Kategori:152°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Prevo er en vulkan sentralt på øya Simusjir i Kurilene i Russland.
|
Prevo er en vulkan sentralt på øya Simusjir i Kurilene i Russland.
== Kilder ==
Prevo på Global Volcanism Program
|
Prevo er en vulkan sentralt på øya Simusjir i Kurilene i Russland.
| 16,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%A5tebrann
|
2023-02-04
|
Bråtebrann
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ild']
|
Bråtebrann eller bråtebrenning er å kvitte seg med plantemateriale ved å brenne det. Det kan være å brenne en haug av kvister og gress, eller man kan tenne på et område uten å samle sammen det som skal brennes. Hvis bråtebrannen holdes under kontroll, er den altså ikke en brann i betydningen ukontrollert eller uønsket ild. Men bråtebranner er et svært omdiskutert tema - både fordi de av og til kommer ut av kontroll, og fordi de forurenser mye. Det siste er særlig plagsomt for bl.a. allergikere. Noen norske kommuner har restriksjoner på bråtebrenning. Vanligvis er det forbudt å gjøre opp ild i skog og mark fra 15. april til 15. september. Utenom denne perioden kan kommuner og fylker forby all bruk av åpen ild pga. gress- og skogbrannfare. I januar og februar 2014 innførte f.eks. kommuner i Midt-Norge et slikt forbud, påskyndet av bl.a. Flatanger-brannen.
Samtidig er bråtebrannen et slags vårtegn, en overgang fra vinter til vår, og en opprydding. Med dette i bakhodet skrev den svenske humoristen Hasse Alfredson i 1961 en liten håndbok som han kalte En liten bok om att bränna löv, ris, kvistar och annat avfall i ett hörn av trädgården.
|
Bråtebrann eller bråtebrenning er å kvitte seg med plantemateriale ved å brenne det. Det kan være å brenne en haug av kvister og gress, eller man kan tenne på et område uten å samle sammen det som skal brennes. Hvis bråtebrannen holdes under kontroll, er den altså ikke en brann i betydningen ukontrollert eller uønsket ild. Men bråtebranner er et svært omdiskutert tema - både fordi de av og til kommer ut av kontroll, og fordi de forurenser mye. Det siste er særlig plagsomt for bl.a. allergikere. Noen norske kommuner har restriksjoner på bråtebrenning. Vanligvis er det forbudt å gjøre opp ild i skog og mark fra 15. april til 15. september. Utenom denne perioden kan kommuner og fylker forby all bruk av åpen ild pga. gress- og skogbrannfare. I januar og februar 2014 innførte f.eks. kommuner i Midt-Norge et slikt forbud, påskyndet av bl.a. Flatanger-brannen.
Samtidig er bråtebrannen et slags vårtegn, en overgang fra vinter til vår, og en opprydding. Med dette i bakhodet skrev den svenske humoristen Hasse Alfredson i 1961 en liten håndbok som han kalte En liten bok om att bränna löv, ris, kvistar och annat avfall i ett hörn av trädgården.
== Referanser ==
|
Bråtebrann eller bråtebrenning er å kvitte seg med plantemateriale ved å brenne det. Det kan være å brenne en haug av kvister og gress, eller man kan tenne på et område uten å samle sammen det som skal brennes.
| 16,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rajkoke
|
2023-02-04
|
Rajkoke
|
['Kategori:153°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Rajkoke (russisk: Райкоке, japansk: 雷公計島) er ei liten vulkansk øy med en diameter på om lag 2,5 km. Øya har en høyde på 551 meter over havet og hører til Kurilene i Russland. Vulkanen er fortsatt aktiv og det siste kjente utbruddet skjedde i 1924.
Rajkoke er en av fem store yngleplasser for stellersjøløver i Kurilene og har den største kolonien av havhest i Kurilene. Kaptein Henry James Snow rapporterte i 1883 at 15 000 nordlig pelssel holdt til på øya. Men alt i 1890-årene var det bare få igjen på grunn av rovdrift av pelsjegere. I dag er det ikke pelssel å finne på Rajkoke i det hele tatt.
|
Rajkoke (russisk: Райкоке, japansk: 雷公計島) er ei liten vulkansk øy med en diameter på om lag 2,5 km. Øya har en høyde på 551 meter over havet og hører til Kurilene i Russland. Vulkanen er fortsatt aktiv og det siste kjente utbruddet skjedde i 1924.
Rajkoke er en av fem store yngleplasser for stellersjøløver i Kurilene og har den største kolonien av havhest i Kurilene. Kaptein Henry James Snow rapporterte i 1883 at 15 000 nordlig pelssel holdt til på øya. Men alt i 1890-årene var det bare få igjen på grunn av rovdrift av pelsjegere. I dag er det ikke pelssel å finne på Rajkoke i det hele tatt.
== Eksterne lenker ==
(en) Raikoke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Rajkoke på Global Volcanism Program
|
| fjellrekke =
| 16,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rassjua
|
2023-02-04
|
Rassjua
|
['Kategori:153°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Rassjua (russisk: Расшуа, japansk: 羅処和島) er ei vulkansk øy sentralt i Kurilene i Russland. Den ligger 16 km frå Usjisjirøyene og 30 km sørvest for Matsuwa.
Vulkanen på øya strekker seg 956 meter over havet og hadde det siste utbruddet sitt i 1957.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
|
Rassjua (russisk: Расшуа, japansk: 羅処和島) er ei vulkansk øy sentralt i Kurilene i Russland. Den ligger 16 km frå Usjisjirøyene og 30 km sørvest for Matsuwa.
Vulkanen på øya strekker seg 956 meter over havet og hadde det siste utbruddet sitt i 1957.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
== Eksterne lenker ==
(en) Rasshua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sakhalin oblast
Rassjua på Global Volcanism Program
|
| fjellrekke =
| 16,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudakov
|
2023-02-04
|
Rudakov
|
['Kategori:149°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Rudakov (russisk: Рудаков) er en stratovulkan som ligger sentralt på øya Urup i Kurilene i Russland. Vulkanen har et 700 meter bredt krater som inneholder en 300 meter bred kratersjø.
|
Rudakov (russisk: Рудаков) er en stratovulkan som ligger sentralt på øya Urup i Kurilene i Russland. Vulkanen har et 700 meter bredt krater som inneholder en 300 meter bred kratersjø.
== Kilder ==
Rudakov på Global Volcanism Program
|
Rudakov (russisk: Рудаков) er en stratovulkan som ligger sentralt på øya Urup i Kurilene i Russland. Vulkanen har et 700 meter bredt krater som inneholder en 300 meter bred kratersjø.
| 16,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sarytsjev
|
2023-02-04
|
Sarytsjev
|
['Kategori:153°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Sarytsjev er en vulkan som dekker nesten hele øya Matua i Kurilene i Russland. Den er en ung, symmetrisk stratovulkan.
Toppen er kalt opp etter utforskeren og hydrografen Gavril Sarytsjev fra den russiske marinen (1763–1831).
|
Sarytsjev er en vulkan som dekker nesten hele øya Matua i Kurilene i Russland. Den er en ung, symmetrisk stratovulkan.
Toppen er kalt opp etter utforskeren og hydrografen Gavril Sarytsjev fra den russiske marinen (1763–1831).
|
Sarytsjev er en vulkan som dekker nesten hele øya Matua i Kurilene i Russland. Den er en ung, symmetrisk stratovulkan.
| 16,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sinarka
|
2023-02-04
|
Sinarka
|
['Kategori:154°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Sinarka er en vulkan som ligger nord på øya Sjiasjkotan i Kurilene i Russland.
|
Sinarka er en vulkan som ligger nord på øya Sjiasjkotan i Kurilene i Russland.
== Referanser ==
== Kilder ==
Sinarka på Global Volcanism Program
|
Sinarka er en vulkan som ligger nord på øya Sjiasjkotan i Kurilene i Russland.
| 16,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjiasjkotan
|
2023-02-04
|
Sjiasjkotan
|
['Kategori:154°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Sjiasjkotan (russisk: Шиашкотан) er ei øy i Kurilene i Russland. Den er dannet av to vulkanske øyer som er knyttet sammen av ei smal landtunge.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
|
Sjiasjkotan (russisk: Шиашкотан) er ei øy i Kurilene i Russland. Den er dannet av to vulkanske øyer som er knyttet sammen av ei smal landtunge.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
== Eksterne lenker ==
Sakhalin oblast
|
Sjiasjkotan (russisk: Шиашкотан) er ei øy i Kurilene i Russland. Den er dannet av to vulkanske øyer som er knyttet sammen av ei smal landtunge.
| 16,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Tsoj
|
2023-02-04
|
Viktor Tsoj
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. august', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske sangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Viktor Robertovitsj Tsoj (russisk: Ви́ктор Ро́бертович Цой, koreansk: 빅토르 초이; født 21. juni 1962 i Leningrad i Sovjetunionen, død 15. august 1990 i Tukums i Latvia i Sovjetunionen) var en sovjetisk rockemusiker best kjent som vokalist og gitarist i Kino fra 1981 til sin død i en bilulykke i 1990. Tsoj blir sett på som en av pionerene i russisk rock og har fremdeles ei høy stjerne blant tilhengere sine.
Tsoj døde i ei bilulykke i 1990, antakeligvis etter å ha sovna bak rattet. Etter hans død ble det siste Kino-albumet fullført av de gjenlevende i bandet og gitt ut som Tsjornyj Albom (Det svarte albumet).
|
Viktor Robertovitsj Tsoj (russisk: Ви́ктор Ро́бертович Цой, koreansk: 빅토르 초이; født 21. juni 1962 i Leningrad i Sovjetunionen, død 15. august 1990 i Tukums i Latvia i Sovjetunionen) var en sovjetisk rockemusiker best kjent som vokalist og gitarist i Kino fra 1981 til sin død i en bilulykke i 1990. Tsoj blir sett på som en av pionerene i russisk rock og har fremdeles ei høy stjerne blant tilhengere sine.
Tsoj døde i ei bilulykke i 1990, antakeligvis etter å ha sovna bak rattet. Etter hans død ble det siste Kino-albumet fullført av de gjenlevende i bandet og gitt ut som Tsjornyj Albom (Det svarte albumet).
== Tsoj-vegger ==
Etter sin død er artisten blitt hedret med en rekke «uoffisielle» Viktor Tsoj-vegger i russiske byer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Viktor Tsoi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Viktor Tsoi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Viktor Tsoj på Internet Movie Database
(fr) Viktor Tsoj på Allociné
(en) Viktor Tsoj på AllMovie
(en) Viktor Tsoj hos The Movie Database
(en) Viktor Tsoj på Apple Music
(en) Viktor Tsoj på Discogs
(en) Viktor Tsoj på MusicBrainz
(en) Viktor Tsoj på SoundCloud
(en) Viktor Tsoj på Spotify
(en) Viktor Tsoj på Last.fm
(en) Viktor Tsoj på Genius — sangtekster
(en) Viktor Tsoj på AllMusic
|
Viktor Robertovitsj Tsoj (russisk: Ви́ктор Ро́бертович Цой, koreansk: 빅토르 초이; født 21. juni 1962 i Leningrad i Sovjetunionen, død 15.
| 16,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Absalon_Guttormsen
|
2023-02-04
|
Absalon Guttormsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1902', 'Kategori:Færøyske bønder', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske pedagoger', 'Kategori:Færøyske snekkere', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1830', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Absalon Guttormsen (født 5. mai 1830 på Trøllanes, død 11. juli 1902) var en færøysk bonde, lærer og politiker.
Han var sønn av Jóhanna Maria (født Østerø) og Guttormur Absalonsen fra Viðareiði. Han var gift med Elin Sofía Jensdatter. Absalon Guttormsen var faglært snekker, men bonde av yrke. Han var lærer på Kalsoy 1875–1893. Han var innvalgt på Lagtinget fra Norðoyar 1861–1869 og 1873–1893. I 1899 ble han styrerepresentant for Norðoyar i Føringafelag, en del av den færøyske nasjonal- og selvstyrebevegelsen. Absalon Guttormsen sørget for å organisere avholdsbevegelsen på sine hjemtrakter. Han skal ha vært inspirert av Asbjørn Kloster.
|
Absalon Guttormsen (født 5. mai 1830 på Trøllanes, død 11. juli 1902) var en færøysk bonde, lærer og politiker.
Han var sønn av Jóhanna Maria (født Østerø) og Guttormur Absalonsen fra Viðareiði. Han var gift med Elin Sofía Jensdatter. Absalon Guttormsen var faglært snekker, men bonde av yrke. Han var lærer på Kalsoy 1875–1893. Han var innvalgt på Lagtinget fra Norðoyar 1861–1869 og 1873–1893. I 1899 ble han styrerepresentant for Norðoyar i Føringafelag, en del av den færøyske nasjonal- og selvstyrebevegelsen. Absalon Guttormsen sørget for å organisere avholdsbevegelsen på sine hjemtrakter. Han skal ha vært inspirert av Asbjørn Kloster.
== Referanser ==
|
Absalon Guttormsen (født 5. mai 1830 på Trøllanes, død 11.
| 16,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjumsju
|
2023-02-04
|
Sjumsju
|
['Kategori:156°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Sjumsju (russisk: Шумшу) er den nordligste øya i Kurilene i Russland. Den ligger bare 11 km sør for Kapp Lopatka på Kamtsjatkahalvøya og har et areal på 388 km². Øya er den laveste av alle øyene i øygruppen og det høyeste punktet er 189 meter over havet. Terrenget på den lavtliggende øya er dekket av mange innsjøer og myrområde.
Siden den ligger nær Kamtsjatka var Sjumsju det første området av Kurilene som kosakkene kom til de første årene av 1700-tallet. Det var fra en base på denne øya at russiske pelsjegere og kjøpmenn gradvis flyttet seg til de andre øyene i øygruppen og Sakhalin. Byen Bajkovo (Kataoka) er den største bosetningen og det administrative senteret på Sjumsju.
I 1945 var øya åstedet for det siste slaget under annen verdenskrig mellom Sovjetunionen og Japan. Slaget startet 18. august, tre dager etter at keiser Hirohito hadde bedt om å overgi seg.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
|
Sjumsju (russisk: Шумшу) er den nordligste øya i Kurilene i Russland. Den ligger bare 11 km sør for Kapp Lopatka på Kamtsjatkahalvøya og har et areal på 388 km². Øya er den laveste av alle øyene i øygruppen og det høyeste punktet er 189 meter over havet. Terrenget på den lavtliggende øya er dekket av mange innsjøer og myrområde.
Siden den ligger nær Kamtsjatka var Sjumsju det første området av Kurilene som kosakkene kom til de første årene av 1700-tallet. Det var fra en base på denne øya at russiske pelsjegere og kjøpmenn gradvis flyttet seg til de andre øyene i øygruppen og Sakhalin. Byen Bajkovo (Kataoka) er den største bosetningen og det administrative senteret på Sjumsju.
I 1945 var øya åstedet for det siste slaget under annen verdenskrig mellom Sovjetunionen og Japan. Slaget startet 18. august, tre dager etter at keiser Hirohito hadde bedt om å overgi seg.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
== Eksterne lenker ==
Bilder av øya
Sakhalin oblast
|
Sjumsju (russisk: Шумшу) er den nordligste øya i Kurilene i Russland. Den ligger bare 11 km sør for Kapp Lopatka på Kamtsjatkahalvøya og har et areal på 388 km².
| 16,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smirnov_(vulkan)
|
2023-02-04
|
Smirnov (vulkan)
|
['Kategori:146°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Smirnov er en vulkan som ligger nordvest på Kunasjir i Kurilene i Russland. Den består av stratovulkanene Smirnov og Rurui. Rurui er den høyeste av disse med en høyde på 1485 meter over havet.
|
Smirnov er en vulkan som ligger nordvest på Kunasjir i Kurilene i Russland. Den består av stratovulkanene Smirnov og Rurui. Rurui er den høyeste av disse med en høyde på 1485 meter over havet.
== Kilder ==
Smirnovvulkanen på Global Volcanism Program
|
Smirnov er en vulkan som ligger nordvest på Kunasjir i Kurilene i Russland. Den består av stratovulkanene Smirnov og Rurui.
| 16,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_E._Jacobsen
|
2023-02-04
|
Jacob E. Jacobsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre i Klaksvík', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Færøyske kjøpmenn', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Klaksvík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Jacob Edvard V. Jacobsen (1889–1947), på folkemunne kalt Jákup í Búðini, var en færøysk havnefogd, kjøpmann og sosialdemokratisk politiker fra Klaksvík. Han var Klaksvíks borgermester 1935–1938 og medlem av det færøyske Lagtinget 1940–1943 og 1945–1946.
Han var sønn av husmann Jóan Jakku Jacobsen og hustru Poulina Olina Pedersen i Klaksvík. Allerede som unggutt var han med faren rundt på øyene for å bygge ishus. Som 13-åring begynte han i handelslære hos Simon Frederik Hansen, så hos Ole Frederik Joensen. 22 år gammel ble han bestyrer ved Jørgen Bech & Sønners Eftf.s handelsfilial i Oyndarfjørður, senere også i Leirvík og Klaksvík. De drev fiskebåtrederi, kjøpmannsforretning, import av salt, kull og tømmer, eksport av klippfisk samt agentur for DFDS. Han drev også eget fiskebåtrederi, men måtte selge.Han giftet seg i 1916 med Johanne (Hanna) Waag, datter av kjøpmann Simon Frederik Hansen (Símun í Vági) og søster av bryggerieier og lagtingsmann Einar Waag.Han var innvalgt i kommunestyret i Klaksvík 1922–1947 og borgermester 1935–1938. Han ble pådriver for utbyggingen av blant annet havnen og elektrisitetsverket, og ble deretter ansatt som havnefogd. Han var også kasserer for havnen i 25 år. I 1936 var han med på å stifte den sosialdemokratiske velgerforeningen på Norðoyar. Jacobsen var innvalgt på Lagtinget fra Norðoyar 1940–1943 og 1945–1946, som den første sosialdemokratiske representanten herfra.Etter et kort sykeleie døde han av hjerneblødning og ble gravlagt i Klaksvík.
|
Jacob Edvard V. Jacobsen (1889–1947), på folkemunne kalt Jákup í Búðini, var en færøysk havnefogd, kjøpmann og sosialdemokratisk politiker fra Klaksvík. Han var Klaksvíks borgermester 1935–1938 og medlem av det færøyske Lagtinget 1940–1943 og 1945–1946.
Han var sønn av husmann Jóan Jakku Jacobsen og hustru Poulina Olina Pedersen i Klaksvík. Allerede som unggutt var han med faren rundt på øyene for å bygge ishus. Som 13-åring begynte han i handelslære hos Simon Frederik Hansen, så hos Ole Frederik Joensen. 22 år gammel ble han bestyrer ved Jørgen Bech & Sønners Eftf.s handelsfilial i Oyndarfjørður, senere også i Leirvík og Klaksvík. De drev fiskebåtrederi, kjøpmannsforretning, import av salt, kull og tømmer, eksport av klippfisk samt agentur for DFDS. Han drev også eget fiskebåtrederi, men måtte selge.Han giftet seg i 1916 med Johanne (Hanna) Waag, datter av kjøpmann Simon Frederik Hansen (Símun í Vági) og søster av bryggerieier og lagtingsmann Einar Waag.Han var innvalgt i kommunestyret i Klaksvík 1922–1947 og borgermester 1935–1938. Han ble pådriver for utbyggingen av blant annet havnen og elektrisitetsverket, og ble deretter ansatt som havnefogd. Han var også kasserer for havnen i 25 år. I 1936 var han med på å stifte den sosialdemokratiske velgerforeningen på Norðoyar. Jacobsen var innvalgt på Lagtinget fra Norðoyar 1940–1943 og 1945–1946, som den første sosialdemokratiske representanten herfra.Etter et kort sykeleie døde han av hjerneblødning og ble gravlagt i Klaksvík.
== Referanser ==
|
Jacob Edvard V. Jacobsen (1889–1947), på folkemunne kalt Jákup í Búðini, var en færøysk havnefogd, kjøpmann og sosialdemokratisk politiker fra Klaksvík.
| 16,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snousundet
|
2023-02-04
|
Snousundet
|
['Kategori:150°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Sund i Russland', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Snousundet er et sund mellom Tsjirpoj og Brat Tsjirpojev i Russland. Kanalen er fylt av skjær og holmer. Det er kalt opp etter Henry James Snow FRGS (1848–1915), en engelskmann som jaktet i og rundt Kurilene mellom 1873 og 1896.
|
Snousundet er et sund mellom Tsjirpoj og Brat Tsjirpojev i Russland. Kanalen er fylt av skjær og holmer. Det er kalt opp etter Henry James Snow FRGS (1848–1915), en engelskmann som jaktet i og rundt Kurilene mellom 1873 og 1896.
|
Snousundet er et sund mellom Tsjirpoj og Brat Tsjirpojev i Russland. Kanalen er fylt av skjær og holmer.
| 16,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ndre_Brekke_g%C3%A5rd
|
2023-02-04
|
Søndre Brekke gård
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Skien', 'Kategori:Kulturminner i Skien', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Telemark Museum', 'Kategori:Telemarks historie']
|
Søndre Brekke gård ligger i Skien, og er en viktig del av Telemark museum. Gården ble skilt ut fra Nordre Brekke rundt år 1400, og dagens hovedbygning ble bygget i 1780. I eierperiodene til gårdens to siste private eiere, skipsrederne Hans Hoell og Nils P. Høyer, bodde en rekke kusiner av Henrik Ibsen på gården; Høyer solgte gården til museet i 1909. Gården danner utgangspunktet for Brekkeparken. Hovedbygningene er bygget i empirestil, og fremstår slik som de var da Niels Aall eide bygget på begynnelsen av 1800-tallet.
|
Søndre Brekke gård ligger i Skien, og er en viktig del av Telemark museum. Gården ble skilt ut fra Nordre Brekke rundt år 1400, og dagens hovedbygning ble bygget i 1780. I eierperiodene til gårdens to siste private eiere, skipsrederne Hans Hoell og Nils P. Høyer, bodde en rekke kusiner av Henrik Ibsen på gården; Høyer solgte gården til museet i 1909. Gården danner utgangspunktet for Brekkeparken. Hovedbygningene er bygget i empirestil, og fremstår slik som de var da Niels Aall eide bygget på begynnelsen av 1800-tallet.
== Historie ==
Handelsminister Niels Aall kjøpte Søndre Brekke i 1810, og bodde der i noen år. Prins Christian Frederik, den senere kongen, besøkte Niels Aall på Søndre Brekke i 1813; prinsen var i godt humør og det ble arrangert festligheter til hans ære. Henrik Johan Paus, far til to senere fruer på Søndre Brekke og som var tilstede med bl.a. Knud Ibsen, fortalte at prinsen «svang [...] sig lystig med bondepiger og piger fra Skiens by» på gårdsplassen.Niels Aall fikk etterhvert store økonomiske problemer, og i 1830 solgte han Søndre Brekke til sønnen, kammerjunker Hans Aall, og flyttet selv til Ulefoss hovedgård. Hans Aall bodde aldri selv på Søndre Brekke, og forpaktet bort gården til kjøpmann Christian Myhre for 200 spd. i året mellom 1832 og 1855.Skipsreder Hans Hoell forpaktet gården fra Hans Aall fra 1855 og eide den fra 1864 til sin død i 1889. Han var etter tur gift med to kusiner av Henrik Ibsen, Sofie Henriette Paus (1832–1862) og Nina Paus (1839–1866), begge døtre av Henrik Johan Paus som var Knud Ibsens bror, Marichen Altenburgs fetter og som hadde vokst opp i Altenburggården. I folketellingen i 1865 bestod husstanden av Hans Hoell, ektefellen Nina og hennes søster Tina Paus (de hadde navnene fordi de var niende og tiende barn), sønnen fra første ekteskap Herman, og fire tjenestefolk; dessuten bodde Sophie og Hannah Blom som losjerende på gården. Eneste barn i andre ekteskap Nina Henriette Hoell ble født i 1866. Etter å ha mistet begge sine ektefeller henholdsvis 30 og 27 år gamle giftet ikke Hoell seg flere ganger, men ansatte en husbestyrerinne; i folketellingen i 1875 var det seks tjenestefolk på gården.Etter Hoells død solgte hans to gjenlevende barn Herman og Nina (gift Arneberg) gården til skipsreder Nils P. Høyer som var gift med deres kusine Christiane Sophie Hielm; hennes mor Louise Paus var søster av Hans Hoells to ektefeller. Nils P. Høyer solgte i 1909 gården til Telemark museum.I 1840-årene hadde amtmann Falsen kontor på Søndre Brekke; amtmennene Arneberg og Aubert hadde kontor der i 1880- og 1890-årene; datteren på gården Nina Hoell ble gift med en nevø av amtmann Arneberg. Bratsberg amtsting holdt møtene sine i den store salen i nordfløyen.
== Den grå dame ==
Søndre Brekke har også sitt eget gjenferd, i form av Den grå dame. Sagnet knytter seg til et besøk prins Christian Frederik avla godseier Niels Aall på Brekke i 1813. Under festlighetene som ble arrangert i forbindelse med besøket, ble det ikke tatt hensyn til at en dame på gården lå og var meget syk. Det er denne kvinne som etter sin død skal ha vandret hvileløst omkring på hovedgården. I bygningens annen etasje, har hun fått oppkalt et værelse etter seg.
== Tidligere eiere ==
Gården har hatt en rekke eiere fra 1400-tallet og frem til Telemark Museum overtok i 1909.
Mariakirken i Skien ( –1689)
Hans Jacobsen Falck (1689–1694)
Henrik Adeler (ca. 1694–1711)
Petter Russel (ca. 1711–1725)
Joachim Schweder (ca. 1727–1741)
Simon Laur. Schweder (1741–1775)
Jochum Adtzlew (1775–1791)
Petter Adtzlew (1791–1806)
Susanna H. Ording (1806–1810)
Niels Aall (1810–1830)
Hans Aall (1830–1864)
Hans Hoell (1864–1889; forpaktet gården 1855–1864)
Søskenene Herman Hoell og Nina Arneberg f. Hoell, forriges arvinger (1889–1890)
Nils P. Høyer (1890–1909)
== Se også ==
Brekkeparken
Telemark Museum
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Søndre Brekke gård – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Søndre Brekke gård». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
|
Søndre Brekke gård ligger i Skien, og er en viktig del av Telemark museum. Gården ble skilt ut fra Nordre Brekke rundt år 1400, og dagens hovedbygning ble bygget i 1780.
| 16,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiatia
|
2023-02-04
|
Tiatia
|
['Kategori:146°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Tiatia (russisk: Тятя, japansk: Chachadake) er en vulkan nordøst på øya Kunasjir i Kurilene i Russland. Vulkanen er den høyeste fjelltoppen på øya. Tiatia er et av de beste eksemplene på en sommavulkan i verden, en stratovulkan der toppen har kollapset og dannet en kaldera som igjen nesten er fylt opp av en ny, yngre vulkankjegle som har steget over kanten på kalderaen.
|
Tiatia (russisk: Тятя, japansk: Chachadake) er en vulkan nordøst på øya Kunasjir i Kurilene i Russland. Vulkanen er den høyeste fjelltoppen på øya. Tiatia er et av de beste eksemplene på en sommavulkan i verden, en stratovulkan der toppen har kollapset og dannet en kaldera som igjen nesten er fylt opp av en ny, yngre vulkankjegle som har steget over kanten på kalderaen.
== Kilder ==
Tiatia på Global Volcanism Program
Overvåking av vulkansk aktivitet ved hjelp av satellitter
|
Tiatia (russisk: Тятя, japansk: Chachadake) er en vulkan nordøst på øya Kunasjir i Kurilene i Russland. Vulkanen er den høyeste fjelltoppen på øya.
| 16,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tri_sestry
|
2023-02-04
|
Tri sestry
|
['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1994', 'Kategori:Russiske filmer']
|
Tri sestry (originaltittel: Три сестры) er en russisk film fra 1994 regissert av Sergej Solovjov.
|
Tri sestry (originaltittel: Три сестры) er en russisk film fra 1994 regissert av Sergej Solovjov.
== Skuespillere ==
Olga Beljajeva som Olga
Ksenija Katjalina som Irina
Jelena Korikova som Masja
Sergej Agapitov som Andrej
Galina Djomina
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tri sestry på Internet Movie Database
(en) Tri sestry på AllMovie
|
Tri Sestry (russisk: Три сестры, «de tre søstrene») er en vulkan sentralt på øya Urup i Kurilene i Russland.
| 16,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_2002
|
2023-02-04
|
Filmåret 2002
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 2002', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 2002']
|
Filmåret 2002 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 2002.
|
Filmåret 2002 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 2002.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
21. januar – Peggy Lee, amerikansk sanger og skuespiller.
25. januar – Karen Rasmussen, svensknorsk skuespiller.
11. februar – Barry Foster, britisk skuespiller.
15. februar – Kevin Smith, newzealandsk skuespiller
21. februar - John Thaw, britisk skuespiller, Inspector Morse (født 1942)
28. februar – Eivor Engelbrektsson, svensk skuespiller.
10. mars – Jan Pande-Rolfsen, norsk skuespiller (født 1922)
27. mars
Milton Berle, amerikansk manusforfatter, komponist, komiker og skuespiller.
Dudley Moore, britisk skuespiller.
4. april – Stuart Görling, svensk komponist og arrangør av filmmusikk.
7. april – John Agar, amerikansk skuespiller.
8. april – María Félix, mexicansk skuespiller.
25. april – Lisa Lopes, amerikansk sanger og skuespiller.
5. mai – George Sidney, amerikansk filmregissør og filmprodusent.
7. juni – Signe Hasso, svenskamerikansk skuespiller.
9. juli – Rod Steiger, amerikansk skuespiller (født 1925)
11. august – Thomas Ryberger, svensk regissør og manusforfatter.
17. august – Sonja Stjernquist, svensk operette- og musikalsanger (sopran) og skuespiller.
29. august – Per Lindqvist, svensk sanger og skuespiller.
25. oktober – Richard Harris, britisk skuespiller.
10. november – Anne-Marie Brunius, svensk skuespiller.
14. november – Eddie Bracken, amerikansk skuespiller.
18. november - James Coburn, skuespiller (født 1928)
19. november
Birgit Eggers, svensk skuespiller.
Leif Forstenberg, svensk skuespiller.
23. november – Karl-Magnus Thulstrup, svensk skuespiller og sanger.
3. desember – Glenn Quinn, irsk skuespiller.
21. desember – Per Appelberg, svensk skuespiller.
27. desember – George Roy Hill, amerikansk regissør (født. 1921)
28. desember – Åke Lindström, svensk skuespiller og regissør.
Ukjent dato – Siri Rom, norsk skuespillerinne
== Filmpriser ==
=== Academy Awards (Oscar) i utvalg ===
Se her for komplett liste
=== Golden Globe i utvalg ===
Se her for komplett liste
=== Palme d'Or (Filmfestivalen i Cannes) ===
Pianisten (The Pianist), regissert av Roman Polański, Frankrike
=== Amandaprisen i utvalg ===
Se her for komplett liste
=== Guldbaggar i utvalg ===
=== Bodilprisen i utvalg ===
=== Golden Raspberry Awards i utvalg ===
Se her for komplett liste
== Årets filmer ==
=== # ===
24 Hour Party People
28 dager senere
8 Mile
=== A - G ===
The Abduction Club
About Adam
Adresse Barcelona
Ali G - Indahouse
Austin Powers in Goldmember
Bad Company
Baader
Beck - Annonsmannen
Beck - Enstøingen
Beck - Kartellet
Beck - Ukjent avsender
Beck - Det siste vitnet
Blade II
Boat Trip
Hvem var Jason Bourne
Bowling for Columbine
Bubba Ho-tep
Best i Sverige
Catch Me If You Can
Chicago
City of God
Collateral Damage
Confessions of a Dangerous Mind
Crossroads
Cube 2
Det absolutte mareritt
Devdas
Die Another Day
Dirty Pretty Things
Engelen på høyre skulder
Enough
Far from Heaven
The Four Feathers
Frida
Glasskår
Grabben i graven bredvid - om kjærlighet, kjøttboller og en kirkegård
Gutter er gutter
The Guys
=== H - N ===
Halalabad Blues
Han elsker meg... han elsker meg ikke
Harry Potter og mysteriekammeret
Havet
Hero
The Hot Chick
The Hours
Hva angår Schmidt
Hva sier man til en kvinne?
Hundtricket
In America
I Spy
Istid
In My Skin
Irreversible
Jason X
John Q.
Ki Avrio Mera Einai
Klassefesten
Magisk møte på Manhattan
Sju dager og ett liv
Lilja 4-ever
Lilo & Stitch
Mannen uten minne
Men in Black II
Minority Report
Mitt store fete greske bryllup
Mokuyo Kumikyoku
The Mothman - Dødens budbringer
Mr. Deeds
=== O - U ===
One Hour Photo
Pappa polis
Pelle Politibil
Phone Booth
Pianisten
The Ring
Resident Evil
Road to Perdition
Den røde drage
Band on the Run
Ringenes herre: To tårn
Sjørøverplaneten
Skru'n som Beckham
Snakk til henne
Solaris
Spider-Man
Spun
Star Trek - Nemesis
Star Wars Episode II: Klonene angriper
Suicide Club
Smoking
The Sweetest Thing
Two Weeks Notice
Tvillingsøstre
Utanför din dörr
=== V - Å ===
Vanilla Sky
Velkommen hjem
White Oleander
Windtalkers
xXx
== Eksterne lenker ==
(en) 2002 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se
|
Filmåret 2002 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 2002.
| 16,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spylerv%C3%A6ske
|
2023-02-04
|
Spylervæske
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Biler', 'Kategori:Rengjøringsmidler']
|
Spylervæske (også kalt vindusspylervæske) er en væske som brukes for å rengjøre front- og bakruten under kjøring med kjøretøy, og noen ganger også frontlyktene.
Væsken fylles på en beholder, normalt under panseret, og opereres med en strømbryter inne i kjøretøyet. Bryteren aktiverer en elektrisk pumpe som pumper spylervæsken ut gjennom tynne slanger til dyser som spruter væsken på kjøretøyets vindusruter (normalt foran og bak). Vindusviskerne aktiveres så (ofte automatisk) og drar væsken utover ruten og rengjør denne. I kaldere deler av verden tilføres kjemikalier, ofte glykol og etanol, for å hindre at spylervæsken fryser når temperaturen kommer under frysepunktet.
På eldre biler fantes det systemer hvor man pumpet med foten på en gummiblære på gulvet for å skape trykk for å transportere spylervæsken fra beholderen opp til vinduet.
|
Spylervæske (også kalt vindusspylervæske) er en væske som brukes for å rengjøre front- og bakruten under kjøring med kjøretøy, og noen ganger også frontlyktene.
Væsken fylles på en beholder, normalt under panseret, og opereres med en strømbryter inne i kjøretøyet. Bryteren aktiverer en elektrisk pumpe som pumper spylervæsken ut gjennom tynne slanger til dyser som spruter væsken på kjøretøyets vindusruter (normalt foran og bak). Vindusviskerne aktiveres så (ofte automatisk) og drar væsken utover ruten og rengjør denne. I kaldere deler av verden tilføres kjemikalier, ofte glykol og etanol, for å hindre at spylervæsken fryser når temperaturen kommer under frysepunktet.
På eldre biler fantes det systemer hvor man pumpet med foten på en gummiblære på gulvet for å skape trykk for å transportere spylervæsken fra beholderen opp til vinduet.
|
Spylervæske (også kalt vindusspylervæske) er en væske som brukes for å rengjøre front- og bakruten under kjøring med kjøretøy, og noen ganger også frontlyktene.
| 16,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Strike_of_the_Sword
|
2023-02-04
|
Operasjon Strike of the Sword
|
['Kategori:2009 i Afghanistan', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 2009', 'Kategori:Militære operasjoner som involverer USA', 'Kategori:NATO-operasjoner i Afghanistan', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']
|
Operasjon Khanjar eller Operation Strike of the Sword (Operasjon Sverdhugg) var en amerikansk-ledet offensiv mot Taliban i Helmand-provinsen i det sørlige Afghanistan i forkant av presidentvalget i Afghanistan 20. august 2009].
Operasjonen ble iverksatt 2. juli 2009, og målet var å rykke inn med marinesoldater i de Taliban-kontrollerte områdene langs Helmand-elvedalen og sikre disse, med hovedmålet om å sørge for sikkerheten for den afghanske sivilbefolkningen mot Taliban generelt, og spesielt forut for presidentvalget i august. Blant annet ville man beskytte velgere som inntil da ikke hadde hatt mulighet til å registrere seg som stemmegivere.Operasjonen representerte et skifte i Afghanistan-strategien, etter år med mislykket amerikansk-ledet arbeid med å ødelegge Talibans skjulesteder i Afghanistan og utvide den afghanske regjeringens myndighet i landets sørlige og østlige regioner. Operasjon Khanjar var den første større operasjonen i president Barack Obamas nye krigstrategi for Afghanistan. Operasjonen var så langt årets største fremstøt siden Pentagon utplasserte flere tropper i konfliktområdet. Amerikanske tjenestemenn kalte dette den største luftbro-offensiven siden Vietnamkrigen. Amerikanske marineoffiserer uttalte at operasjonen, som krevde måneders planlegging, var US Marines største operasjon siden slaget om Fallujah i Irak i 2004.
|
Operasjon Khanjar eller Operation Strike of the Sword (Operasjon Sverdhugg) var en amerikansk-ledet offensiv mot Taliban i Helmand-provinsen i det sørlige Afghanistan i forkant av presidentvalget i Afghanistan 20. august 2009].
Operasjonen ble iverksatt 2. juli 2009, og målet var å rykke inn med marinesoldater i de Taliban-kontrollerte områdene langs Helmand-elvedalen og sikre disse, med hovedmålet om å sørge for sikkerheten for den afghanske sivilbefolkningen mot Taliban generelt, og spesielt forut for presidentvalget i august. Blant annet ville man beskytte velgere som inntil da ikke hadde hatt mulighet til å registrere seg som stemmegivere.Operasjonen representerte et skifte i Afghanistan-strategien, etter år med mislykket amerikansk-ledet arbeid med å ødelegge Talibans skjulesteder i Afghanistan og utvide den afghanske regjeringens myndighet i landets sørlige og østlige regioner. Operasjon Khanjar var den første større operasjonen i president Barack Obamas nye krigstrategi for Afghanistan. Operasjonen var så langt årets største fremstøt siden Pentagon utplasserte flere tropper i konfliktområdet. Amerikanske tjenestemenn kalte dette den største luftbro-offensiven siden Vietnamkrigen. Amerikanske marineoffiserer uttalte at operasjonen, som krevde måneders planlegging, var US Marines største operasjon siden slaget om Fallujah i Irak i 2004.
== Bakgrunn for operasjonen ==
Siden 2001 har Helmand-provinsen blitt ansett for å være et tilfluktssted for Taliban-bevegelsen, og hadde vært en av de farligste provinsene for koalisjonens styrker i Afghanistan, hvor den britiske ISAF-styrken hadde vært i en fastlåst situasjon siden 2006. Det store landområdet vanskeliggjorde kontrollen over provinsen, mens frivillige fra hele den muslimske verden og hundrevis av lokale afghanere fortsatte å delta i opprøret mot koalisjons- og regjeringsstyrkene.De sørlige og østlige provinsene i Afghanistan, og Helmand i særdeleshet, ligger i den såkalte «grønne sonen», som er et frodig jordbruksområde kjent for å være sentrumet for Afghanistans opiumsproduksjon. Da de afghanske regjerings- og sikkerhetsstyrker har hatt manglende ressurser og evne til å kontrollere området har Helmand vært et av Talibans hovedseter. Taliban-opprørerne var dessuten støttet av lokale krigsherrer og narkotikahandlere som var imot den afghanske regjeringen og koalisjonsstyrkenes kamp mot narkotikaproduksjonen.
=== Amerikansk troppeøkning ===
For å bekjempe det stadig økende Taliban-opprøret ble omkring 3 000 amerikanske soldater fra 3rd Brigade Combat Team av 10th Mountain Division utplassert i provinsene Lowgar og Vardak i januar 2009. Disse troppene var den første bølgen av en forventet troppeøkning opprinnelig beordret av George W. Bush, og som ble økt etter at Barack Obama tiltrådte presidentembetet 20. januar 2009.Den 17. februar 2009 opplyste Obama-administrasjonen at 17 000 soldater skulle sendes til Afghanistan i løpet av våren, i likhet med George W. Bushs troppeøkning i Irak i 2007. Obama uttalte at «For å stabilisere situasjonen har jeg etterkommet et ønske fra utenriksminister Robert Gates om å sende to brigader til Afghanistan». Troppeøkningen ville bestå av to brigader; 2nd Marine Expeditionary Brigade med 8 000 mann og 5th Brigade, 2nd Infantry Division, en såkalt Stryker Brigade, med 4 000 mann. De resterende 5 000 soldatene bestod av logistikkpersonell, militærpoliti og liknende.Den amerikanske øverstkommanderende i Afghanistan, general David D. McKiernan, anmodet om ytterligere 30 000 amerikanske tropper, hvilket ville ha doblet antallet av 30 000 amerikanske tropper som da tjenestegjorde i landet.Ved begynnelsen av juni 2009 hadde over 10 000 marinesoldater blitt utplassert i det sørlige Afghanistan, som den første bølgen av styrken på 21 000 mann.
=== Militære utfordringer ===
Byen Nawzad ble for Afghanistan-ekspertene et klart eksempel på utfordringene de amerikanske styrkene hadde når det gjaldt ønsket om å endre krigens videre utvikling med et begrenset antall tropper. Byen hadde vært scenen for en fastlåst situasjon siden 2006. Verken britiske eller estiske styrker var i stand til å dominere regionen. Siden de amerikanske marinesoldatene tok over ansvaret for regionen i mars 2008 hadde også de vært i en tilsvarende stillstand.
I flere måneder ble ansvaret for byen tildelt et kompani fra U.S. Marines. Forespørsler om forsterkninger ble avslått ettersom marinestyrkenes ledelse i Afghanistan måtte gi prioritet til områder med flere sivile. Selv om en direkte seier ikke var mulig, var ideen at et enkelt kompani marinesoldater skulle "trekke ut tiden" med Taliban for å holde opprørerne opptatte mens andre enheter kunne vinne «hjerter og sinn» andre steder.I april 2009, med tre bataljoner i regionen (3rd Battalion, 8th Marines, 2nd Battalion, 3rd Marines og 2nd Battalion, 14th Marines), var marinesoldatene endelig i stand til å lykkes med å skyve tilbake frontlinjen med noen få hundre meter og dermed skape en større buffersone rundt de amerikanske stillingene. Et betydelig antall opprørere ble også antatt å ha blitt drept.
Men ved utgangen av juni 2009 var byen fortsatt i en fastlåst situasjon, og byen forble en spøkelsesby.
=== Politisk press ===
I tillegg ble presidentvalget i Afghanistan, som var planlagt avholdt 20. august 2009, et stadig mer omdiskutert spørsmål. Kritikere stilte spørsmål til hvordan et meningsfullt nasjonalt valg kunne bli holdt mens Taliban-opprørere kontrollerte så mye av det sørlige Afghanistan.Brigadegeneral Lawrence D. Nicholson, sjefen for 2. Marine Expeditionary Brigade, erklærte at operasjonen var rettet mot å forbedre sikkerheten i forkanten av presidentvalget, og sikre at alle velgere kunne registrere seg til valget i områder hvor dette ikke kunne gjøres tidligere. Marinesoldatene ville med overveldende styrke angripe og deretter konsolidere ISAFs hold på regionen.
== Målet med operasjonen ==
We're doing this very differently. We're going to be with the people. We're not going to drive to work. We're going to walk to work. (Vi gjør dette svært annerledes. Vi skal være med folk. Vi har ikke tenkt å kjøre til arbeid. Vi skal gå til arbeid.)
Operasjonen representerte et skifte i Afghanistan-strategien etter år med mislykket amerikansk-ledet arbeid med å ødelegge Talibans skjulesteder i Afghanistan og utvide den afghanske regjeringens myndighet i landets sørlige og østlige regioner. Obama-administrasjonen hadde gitt topp prioritet til å snu motgangen i krigen, og operasjonen i Helmand ble sett på som et potensielt viktig første skritt i å avgjøre krigens utfall. Operasjon Khanjar var den første større operasjonen i president Barack Obamas nye krigstrategi for Afghanistan, og fulgte også en britisk-ledet operasjon i det samme området uken før Khanjar ble iverksatt. Det var også den første store offensiven etter at den amerikanske generalen Stanley McChrystal overtok kommandoen over ISAF og de amerikanske styrkene i Afghanistan i midten av juni 2009.Målet med operasjonen var å rykke inn i de Talibankontrollerte områdene langs elven med marinesoldater. Etter at de amerikanske styrkene hadde nedkjempet opprørerne og sikret en rekke utpekte byer og landsbyer, ville soldatene bygge og bo i små utposter blant lokalbefolkningen. Deretter ville sikkerhetsansvaret bli overført til de afghanske sikkerhetsstyrkene. Ifølge sjefen for 2nd Marine Expeditionary Brigade, Brig. Gen Lawrence D. Nicholson, skulle marinesoldatene fokusere sin innsats på å beskytte sivile fra Taliban og gjenopprette den afghanske regjeringens tjenester, i stedet for å forfølge og nedkjempe opprørerne.Den første fasen av operasjonen var planlagt til å vare i 36 timer, der de sekundære mål skulle oppnås først. Hovedmålene i operasjonen omfattet områdene Garmsir og Nawa, som er mot den sørlige grensen til Pakistan. Mange av opprørerne skulle ha søkt tilflukt i disse områdene, og være involvert i opiumshandelen som finansierer Taliban.
== Tidslinje ==
=== Operasjonen iverksettes ===
Tidlig om morgenen den 2. juli 2009 iverksatte amerikanske styrker en massiv offensiv mot Taliban i Helmand-provinsen i det sørlige Afghanistan under kodenavnet Operasjon Khanjar («sverdstøt»). Nærmere 4 000 marineinfanterister fra 2nd Marine Expeditionary Brigade tok del i operasjonen sammen med 650 afghanske soldater og politifolk.
Like etter midnatt bordet de første marinesoldatene sine CH-47 Chinook transporthelikoptre ved deres fjerntliggende ørkenbase Camp Leatherneck. Helikopterne skulle transportere soldatene til Helmand-elvedalen. AH-64 Apache kamphelikoptre og NATO-jagerfly skulle sørge for flystøtte. Disse marinesoldatene ble droppet av helikoptre rundt 01:00 lokal tid bak Talibans linjer, hvoretter de skulle angripe dem bakfra. De første skuddene i operasjonen ble avfyrt rundt 06:15 da en marineenhet kom under fiendtlig ild. AH-1 Cobra angrepshelikoptre ble kalt inn og streifet trelinjen hvor Taliban-opprørernes ild kom fra.
Noen timer senere bordet en annet kontingent av marinesoldater CH-53 Super Stallion transporthelikoptre som skulle transportere dem til elvedalen. Samtidig med transporthelikopterne rykket dusinvis av tungt pansrede transportkjøretøyer mot byene langs Helmand-elvedalen. Disse kjøretøyene var konstruert til å tåle de improviserte, men dødelige sprengladninger som Taliban-opprørerne hadde plantet langs veiene.Så langt hadde afghanske og amerikanske soldater rykket inn i byer og landsbyer langs Helmand-elven for å sikre sivilbefolkningen fra Taliban. De første marineenhetene møtte ikke noen motstand da de nådde sine destinasjoner. Marineoffiserer uttalte før operasjonen ble iverksatt at de forventet bare minimal motstand fra Taliban i operasjonens innledende fase, men at angrep mot marinesoldatene ville trolig øke når de rykket inn i byene og begynte å patruljere området. Feltoffiserene hadde derfor blitt bedt om å forberede seg for selvmordsangrep, bakholdsangrep og veisidebomber.
=== Amerikansk tilbakeholdenhet ===
=== Garmsir district ===
=== Nawa district ===
=== Khan Neshin district ===
== Reaksjoner ==
=== USA ===
=== Pakistan ===
=== Operasjonens effektivitet ===
== Deltakende enheter ==
=== USA ===
1st Battalion, 5th Marines
2nd Battalion, 8th Marines
2nd Light Armored Reconnaissance Battalion
Marine Aircraft Group 40
Combat Aviation Brigade, 82nd Airborne Division (a.k.a Task Force Pegasus)
=== Afghanistan ===
Ukjent
=== Storbritannia ===
Ukjent
=== Taliban ===
Et ukjent antall Taliban-opprørere samt lokale krigsherrer.
== Se også ==
Krigen i Afghanistan (2001-)
Felttoget i Helmand-provinsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Aftenposten: Bildeserie: USA-offensiv i Afghanistan
The Washington Post: Bildeserie: U.S. Pushes Into Taliban Strongholds
The Sacramento Bee: Bildeserie: Operation Khanjar - U.S. Marines in Afghanistan
|
USA Afghan National Army
| 16,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_F%C3%A6r%C3%B8yenes_samferdselsministre
|
2023-02-04
|
Liste over Færøyenes samferdselsministre
|
['Kategori:Lister over færøyske politikere', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Samferdselsministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í samferðslumálum) er medlem av Færøyenes regjering og sjef for Samferdselsdepartementet. Etter innføringen av departementsstrukturen i 1998 var samferdselssaker tillagt Innenriksdepartementet fra 2004 til 2013, deretter Næringsdepartementet frem til 2015. Samferdselsdepartementet ble opprettet i 2015. I 2019 ble samferdselssaker overført til Finansdepartementet.
Ministre for samferdselssaker før departementsstrukturen:
Minister og sjef for Samferdselsdepartementet:
|
Samferdselsministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í samferðslumálum) er medlem av Færøyenes regjering og sjef for Samferdselsdepartementet. Etter innføringen av departementsstrukturen i 1998 var samferdselssaker tillagt Innenriksdepartementet fra 2004 til 2013, deretter Næringsdepartementet frem til 2015. Samferdselsdepartementet ble opprettet i 2015. I 2019 ble samferdselssaker overført til Finansdepartementet.
Ministre for samferdselssaker før departementsstrukturen:
Minister og sjef for Samferdselsdepartementet:
== Referanser ==
|
Samferdselsministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í samferðslumálum) er medlem av Færøyenes regjering og sjef for Samferdselsdepartementet. Etter innføringen av departementsstrukturen i 1998 var samferdselssaker tillagt Innenriksdepartementet fra 2004 til 2013, deretter Næringsdepartementet frem til 2015.
| 16,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Hol
|
2023-02-04
|
Jon Hol
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1851', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Nord-Odal kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Venstre-politikere']
|
Jon Gundersen Hol (født 1. september 1851 i Nord-Odal, død 1941) var en norsk arbeiderorganisator, ingeniør og politiker som representerte Venstre. Han ble landskjent da han i februar 1884 utga pamfletten Rifleringen, hvor han tok til orde for borgeroppstand og forsvar av Stortinget mot et angivelig planlagt kuppforsøk fra Kong Oscar II, under konfliktene rundt Riksrettssakene mot tidens Høyre-regjering. Etter at Venstre kom til makten ble tiltalene mot Hol frafalt. Han var samtidig en ivrig organisator og fikk arbeiderne ved Akers mekaniske verksted til å starte en «borgerlig» arbeiderforening og utgi en ikke-sosialistisk arbeideravis, «Arbeideren», i desember 1884.
Hol studerte en tid på Statens håndverk- og kunstindustriskole, og tok ellers militær utdanning. I 1878 ble han ansatt i Kristianias ingeniørvesen, og skrev samtidig stadig mer for Norsk Nationaltidende. Han tok etter hvert til orde offentlig for parlamentarisme, og aktiviserte seg dessuten i Kristiania Arbeidersamfund som styremedlem. Etter kort tid ble Hol i 1881 redaktør av arbeidersamfundets avis «Samfundet», som ble hans viktigste kanal for publisering av politiske artikler.
I 1882 oppstod det sterke rykter om at Oscar II og statsminister Christian Selmer planla militærkupp, og Hol var blant de sterkeste talsmennene for å ta ryktene alvorlig. Hol og andre Venstre-menn, særlig i distriktene, tok til orde for frivillige skyttervesen og borgervæpninger som kunne forsvare Stortinget og det valgte demokratiet. Han var med på å grunnlegge Kristiania Folkevæbningssamlag, og var selv leder for Nordre Skytterlag i Nordre Aker. Snart ble Hol også en lederskikkelse i Det frivillige skyttervesens magasin Norsk Skyttertidende. Etter Venstres solide valgseier i 1882 ble den politiske situasjonen stadig mer uholdbar, og under riksrettssaken mot Selmers regjering ga Jon Hol ut pamfletten Rifleringen 8. februar. Han satt fengslet for majestetsfornærmelse 10-26. februar, og også Bjørnstjerne Bjørnson ble arrestert. Men i juni 1884 ble saken henlagt, og senere samme måned ble Johan Sverdrup statsminister.
Hol var opprinnelig lite politisk, men skrev stadig mer om arbeiderspørsmål og om behovet for politiske forandringer i tiden fra omkring 1880. Han startet i 1884 Det norske Arbeiderforbund, med brodd mot den sosialistiske Fagforeningenes Centralkomite som var blitt startet av Hols hovedmotstander i organiseringen av Kristiania-arbeiderne, den senere Arbeiderparti-lederen Christian Holtermann Knudsen. De to organisasjonene støtte særlig sammen på møtene i De forenede norske Arbeidersamfund, som besto av både sosialistiske foreninger og «borgerlige» arbeidersamfunn av den typen Hol opprettet. Hols engasjement var inderlig, etter at arbeiderne på Akers mekaniske ble konfrontert med et 10% lønnskutt ble det utlyst streik, og Hol og Det norske Arbeiderforbund kjempet både for kortere arbeidsdag og allmenn stemmerett, ved siden av borgerlige dyder som avhold og sedelighet. Hols arbeiderforbund maktet ikke å organisere streik eller bekjempe lønnskuttet på Akers, og mer arbeiderdominerte, sosialistiske fagforeninger tok snart over hegenemoniet i hovedstaden.Fagforeningene som hadde utgjort Det norske Arbeiderforbund dannet senere grunnstammen i partiet Arbeiderdemokratene fra 1906, ledet av Johan Castberg. Også den avisen Hol grunnla i 1884 – «Arbeideren» – overlevde og ble etterhvert Arbeiderdemokratenes organ. Både organisasjonen og avisen stod på venstresida i partiet Venstre, med brodd mot Arbeiderpartiet og Holtermann-Knudsens avis «Vort Arbeide» (senere «Social-Demokraten»). Jon Hol prøvde to ganger å bli nominert til stortingslisten for Venstre. Etter sitt nasjonale politiske engasjement og konfliktene med de sosialistiske fagforeningene, trakk Hol seg etterhvert tilbake som byingeniør i Skien fra 1891, og var også bystyrerepresentant i Skien.
|
Jon Gundersen Hol (født 1. september 1851 i Nord-Odal, død 1941) var en norsk arbeiderorganisator, ingeniør og politiker som representerte Venstre. Han ble landskjent da han i februar 1884 utga pamfletten Rifleringen, hvor han tok til orde for borgeroppstand og forsvar av Stortinget mot et angivelig planlagt kuppforsøk fra Kong Oscar II, under konfliktene rundt Riksrettssakene mot tidens Høyre-regjering. Etter at Venstre kom til makten ble tiltalene mot Hol frafalt. Han var samtidig en ivrig organisator og fikk arbeiderne ved Akers mekaniske verksted til å starte en «borgerlig» arbeiderforening og utgi en ikke-sosialistisk arbeideravis, «Arbeideren», i desember 1884.
Hol studerte en tid på Statens håndverk- og kunstindustriskole, og tok ellers militær utdanning. I 1878 ble han ansatt i Kristianias ingeniørvesen, og skrev samtidig stadig mer for Norsk Nationaltidende. Han tok etter hvert til orde offentlig for parlamentarisme, og aktiviserte seg dessuten i Kristiania Arbeidersamfund som styremedlem. Etter kort tid ble Hol i 1881 redaktør av arbeidersamfundets avis «Samfundet», som ble hans viktigste kanal for publisering av politiske artikler.
I 1882 oppstod det sterke rykter om at Oscar II og statsminister Christian Selmer planla militærkupp, og Hol var blant de sterkeste talsmennene for å ta ryktene alvorlig. Hol og andre Venstre-menn, særlig i distriktene, tok til orde for frivillige skyttervesen og borgervæpninger som kunne forsvare Stortinget og det valgte demokratiet. Han var med på å grunnlegge Kristiania Folkevæbningssamlag, og var selv leder for Nordre Skytterlag i Nordre Aker. Snart ble Hol også en lederskikkelse i Det frivillige skyttervesens magasin Norsk Skyttertidende. Etter Venstres solide valgseier i 1882 ble den politiske situasjonen stadig mer uholdbar, og under riksrettssaken mot Selmers regjering ga Jon Hol ut pamfletten Rifleringen 8. februar. Han satt fengslet for majestetsfornærmelse 10-26. februar, og også Bjørnstjerne Bjørnson ble arrestert. Men i juni 1884 ble saken henlagt, og senere samme måned ble Johan Sverdrup statsminister.
Hol var opprinnelig lite politisk, men skrev stadig mer om arbeiderspørsmål og om behovet for politiske forandringer i tiden fra omkring 1880. Han startet i 1884 Det norske Arbeiderforbund, med brodd mot den sosialistiske Fagforeningenes Centralkomite som var blitt startet av Hols hovedmotstander i organiseringen av Kristiania-arbeiderne, den senere Arbeiderparti-lederen Christian Holtermann Knudsen. De to organisasjonene støtte særlig sammen på møtene i De forenede norske Arbeidersamfund, som besto av både sosialistiske foreninger og «borgerlige» arbeidersamfunn av den typen Hol opprettet. Hols engasjement var inderlig, etter at arbeiderne på Akers mekaniske ble konfrontert med et 10% lønnskutt ble det utlyst streik, og Hol og Det norske Arbeiderforbund kjempet både for kortere arbeidsdag og allmenn stemmerett, ved siden av borgerlige dyder som avhold og sedelighet. Hols arbeiderforbund maktet ikke å organisere streik eller bekjempe lønnskuttet på Akers, og mer arbeiderdominerte, sosialistiske fagforeninger tok snart over hegenemoniet i hovedstaden.Fagforeningene som hadde utgjort Det norske Arbeiderforbund dannet senere grunnstammen i partiet Arbeiderdemokratene fra 1906, ledet av Johan Castberg. Også den avisen Hol grunnla i 1884 – «Arbeideren» – overlevde og ble etterhvert Arbeiderdemokratenes organ. Både organisasjonen og avisen stod på venstresida i partiet Venstre, med brodd mot Arbeiderpartiet og Holtermann-Knudsens avis «Vort Arbeide» (senere «Social-Demokraten»). Jon Hol prøvde to ganger å bli nominert til stortingslisten for Venstre. Etter sitt nasjonale politiske engasjement og konfliktene med de sosialistiske fagforeningene, trakk Hol seg etterhvert tilbake som byingeniør i Skien fra 1891, og var også bystyrerepresentant i Skien.
== Referanser ==
|
Jon Gundersen Hol (født 1. september 1851 i Nord-Odal, død 1941) var en norsk arbeiderorganisator, ingeniør og politiker som representerte Venstre.
| 16,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordb%C3%A6rtre
|
2023-02-04
|
Jordbærtre
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngfamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753']
|
Jordbærtre (Arbutus unedo) er en plante i lyngfamilien.
Den er en eviggrønn busk eller lite tre og blir opptil tolv meter høy. Barken er rødbrun og faller av i flak. Bladene er spredte, elliptiske, mørkegrønne, læraktige og tannete. Blomstene er kremfargete, klokkeformede og duftende; de sitter i nikkende, tette klaser. Frukten er et bær med grove vorter, som minner litt om et jordbær. Den er først gul, men blir siden skarlagensrød. Fruktene blir ikke modne før neste års blomster springer ut.
Arten vokser i skogkanter, kratt og på steinete steder, helst på sur jord. Den er viktig del av maquis-vegetasjonen i middelhavsområdet og vokser rundt det meste av Middelhavet, men er sjelden lengst øst der den delvis erstattes av slektningen Arbutus andrachne. Den finnes også langs den europeiske atlanterhavsskysten til Bretagne og sørvestre deler av Irland.
Åmene til Europas største dagsommerfugl, Charaxes jasius, lever på jordbærtre.
Jordbærtre dyrkes i hager som prydplante, men er også nyttig på mange andre måter. Blomstene har mye nektar og er viktige for honningbier, men denne honningen har en bitter smak som ikke alle liker. Fruktene kan spises, men har en noe flau smak; unedo betyr «spis én». Det lages syltetøy og alkoholholdige drikker av fruktene, for eksempel det portugisiske brennevinet medronho. Veden egner seg godt til å lage trekull, og i Hellas brukes den til fløyter.
Madrid har et jordbærtre og en bjørn i byvåpenet.
|
Jordbærtre (Arbutus unedo) er en plante i lyngfamilien.
Den er en eviggrønn busk eller lite tre og blir opptil tolv meter høy. Barken er rødbrun og faller av i flak. Bladene er spredte, elliptiske, mørkegrønne, læraktige og tannete. Blomstene er kremfargete, klokkeformede og duftende; de sitter i nikkende, tette klaser. Frukten er et bær med grove vorter, som minner litt om et jordbær. Den er først gul, men blir siden skarlagensrød. Fruktene blir ikke modne før neste års blomster springer ut.
Arten vokser i skogkanter, kratt og på steinete steder, helst på sur jord. Den er viktig del av maquis-vegetasjonen i middelhavsområdet og vokser rundt det meste av Middelhavet, men er sjelden lengst øst der den delvis erstattes av slektningen Arbutus andrachne. Den finnes også langs den europeiske atlanterhavsskysten til Bretagne og sørvestre deler av Irland.
Åmene til Europas største dagsommerfugl, Charaxes jasius, lever på jordbærtre.
Jordbærtre dyrkes i hager som prydplante, men er også nyttig på mange andre måter. Blomstene har mye nektar og er viktige for honningbier, men denne honningen har en bitter smak som ikke alle liker. Fruktene kan spises, men har en noe flau smak; unedo betyr «spis én». Det lages syltetøy og alkoholholdige drikker av fruktene, for eksempel det portugisiske brennevinet medronho. Veden egner seg godt til å lage trekull, og i Hellas brukes den til fløyter.
Madrid har et jordbærtre og en bjørn i byvåpenet.
== Bilder ==
== Litteratur ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 165–166. ISBN 0-7136-7015-0.
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 292–293. ISBN 82-512-0355-4.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 375. ISBN 82-10-01282-7.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 136. ISBN 82-562-0490-7.
M.G. Miguel m.fl. (2014). «Arbutus unedo L.: chemical and biological properties». Molecules. 19 (10): 15799-15823. ISSN 1420-3049. doi:10.3390/molecules191015799.
== Eksterne lenker ==
(en) Jordbærtre i Encyclopedia of Life
(en) Jordbærtre i Global Biodiversity Information Facility
(en) Jordbærtre hos ITIS
(en) Jordbærtre hos NCBI
(en) Jordbærtre hos The International Plant Names Index
(en) Jordbærtre hos Tropicos
(en) Kategori:Arbutus unedo – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Arbutus unedo – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Arbutus unedo – detaljert informasjon på Wikispecies
|
– naturlig utbredelse
| 16,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skien
|
2023-02-04
|
Skien
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skien']
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
== Geografi ==
=== Topografi ===
Skien kommune omfatter 778 km², hvorav ca. 479 km² er skogareal, 46 km² jordbruksareal og 57 km² ferskvann. Resterende 197 km² er byområder, boligområder og industriområder. Skien inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
Landskapet i Skien er preget av tettbebyggelse fra sentrum og sørover langs Skienselva mot Porsgrunn, rike jordbruksområder i Gjerpen øst for sentrum, og i nord og vest store skogkledde åser unntatt i drabantbyen Gulset.
De høyeste punktene i kommunen er Skårråfjellet (814 moh), og Ørnenuten (811 moh). Begge disse fjelltoppene ligger nord i kommunen, nær grensa mot Sauherad. Nærmere sentrum er Vealøs (491 moh), Skrehelle (553 moh), Geitebuvarden (525 moh) og Ulvskollen (405 moh) populære turmål.
Innsjøen Norsjø, som er hoveddrikkevannskilden i Skien, ligger på grensa mellom Skien og Nome kommune. Norsjø er en sentral del av Norsjø–Skienkanalen, med Løveid sluser på Skotfoss.
=== Geologi ===
Skien har en variert geologi. I nord og vest består berggrunnen av gneis og kvartsitt. Gjennom sentrum og bydelen Gjerpen går det et kambrosilurbelte. Etter den siste istida lå dette området under vann i flere tusen år, og havavsetningene har gjort området til et svært produktivt jordbruksareal. I øst er det vulkanske bergarter, og i nordøst består berggrunnen av larvikitt og granitt.
=== Klima ===
Skien har et moderat kystklima, med relativt milde vintre og varmt sommervær. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
=== Områder i kommunen ===
==== Sentrum ====
Selve byen er anlagt ved Bryggevannet innerst i Skienselva, og Hjellevannet som ligger nederst i Telemarksvassdraget. Mellom disse to vanna var det opprinnelig fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Skienselva gir innseilingsmulighet fra havet, noe som antakelig har vært avgjørende for byens beliggenhet.
Bryggevannet har gjennom årenes løp blitt fylt ut en del. Tidligere har dette vannet gått helt opp til der hvor dagens rådhus ligger. I Hjellevannet har det også vært betydelig utfylling, senest på 1970-tallet.
Rundt sentrumskjernen finner man de eldste bydelene i Skien:
I tillegg er det gamle bydelsnavn som ikke er i bruk lenger, fordi geografien i sentrum har endret seg mye. Eksempler på slike bydelsnavn er Lille-helvete og Mudringen. En bekk som løp gjennom sentrum, Lortebekk, er lagt i rør og eksisterer dermed heller ikke lenger.
==== Omegn ====
Falkum er et villastrøk som ligger vest for sentrum, mellom Lundedalen og Falkumelva. Bydelene i sentrum, samt Falkum og Mæla, utgjør Lunde lokalutvalgsområde.
Bratsberg ligger på høyden mellom sentrum/Skienselva og Gjerpensdalen. Hovedveien mellom Bratsberg og sentrum har tradisjonelt vært Snipetorp, som leder opp til bydelen Bratsbergkleiva. I området finner man også de gamle gårdene Frogner, Brekke og Bratsberg gård.
Nedover Skienselva er det tettbygd strøk langs hele strekningen mellom Skien og Porsgrunn sentrum. På vestsida finner man blant annet bydelene Gimsøy, Gråten, Kjørbekk og Nenset, og på østsida ligger Follestad, Bøle, Menstad og Borgestad.
Øst for sentrum finner man Gjerpen, med rikt jordbruk i Gjerpensdalen. Enda lenger øst er det store skogkledde åser, og her finner man det store kommunikasjonstårnet på Vealøs.
Vest for sentrum ligger Gulset. Her bor det i underkant av 8 000 innbyggere (Gulset og Vestre Gulset samlet). Gulset er Skiens største bydel med hensyn til innbyggertall. Området nord for Gulset kalles vestmarka. Her finner man mange gruver fra 1500-tallet. Åfoss og Skotfoss ligger også i vest, ved utløpet av innsjøen Norsjø.
Sør for sentrum ligger Solum. Området strekker seg fra Farelva og Hjellevannet i nord, til Frierfjorden i sør. Her ligger blant annet bydelene Klyve og Gimsøy. Ved Skienselvas utløp i Frierfjorden ligger Flakvarp. I sørvest finner man store skogområder rundt Kilebygda og Mælum.
Nord i kommunen ligger Valebø, Luksefjell og Sauheradsfjella. Det er lite bebyggelse i disse områdene.
=== Naturvern ===
I Skien er det åtte naturreservater. Børsesjø (1165 daa), som ligger i Gjerpensdalen, er en av landets rikeste fuglebiotoper. Det er registrert over 230 fuglearter i området rundt innsjøen. De andre naturreservatene er Gunnborgdalen (97 daa), Heggemyr (49 daa), Lagmannskjær (17 daa), Orrhanemyr (72 daa), Orsjømyra (354 daa), Skrim-Sauheradfjella (123643 daa, men ligger bare delvis i Skien) og Svartefjell (60 daa).
== Navn ==
Byens navn har ingenting med framkomstmiddelet ski å gjøre, selv om det har felles opprinnelse med ordet «ski» som betyr kløyvd stokk (jamfør skigard). Ordet «ski» er avledet av å skille. Navnet (norrønt) Skiðan var nok opprinnelig et elvenavn, trolig med betydningen den som skiller (elvenavn var oftest aktive).
I folkevandringstida kom grenene til området. De opprettet et eget stammerike ved Norsjø, hvor Solum var en viktig del. Vassdraget markerte da skillet mellom grenene, på Solumsida, og den delen av områdets befolkning i Gjerpen og Eidanger som hadde kulturelt og handelsmessig fellesskap med Vestfold. Navnet Skiða er trolig fra en tid da det ikke var noe vannskille i Skien. Den gang fløt nåværende Bryggevannet og Hjellevannet sammen.
På 900-tallet begynte brynesteinshandlere å legge seg til ved Skiða, og slik har elvenavnet gradvis festa seg ved det som i løpet av kort tid ble en viktig handelsplass.Navnet Skien uttales /²ʃe:en/, dvs. «sjeen» med samme tonelag som «bønner». Byens egne innbyggere uttaler byens navn slik det tidligere ble skrevet, det vil si med to e-er, og ikke med noen i-lyd. Lyden /i/ i navnet Skiða var kort, og ble svekket til /e:/. Dette bekreftes også i gamle tekster og kart, hvor bynavnet skrives «Scheen».. Denne rettskrivinga må ha hatt basis i lang tids fastsatt uttale.
== Historie ==
Allerede rundt 1500 f.Kr. begynte det å vokse fram et bondesamfunn i Grenland. Etter hvert som nye jernredskaper ble vanlig i jordbruket, økte også behovet for brynesteiner. Eidsborgbryner ble en viktig handelsvare, og stedet der fallet fra Hjellevannet danner et hinder for skipsfart på Skienselva ble en naturlig handelsplass.
=== Fra tettsted til kjøpstad ===
Fra rundt år 1000 var det en omfattende bosetting i Skien sentrum som kan defineres som et tettsted. Dette ble fastslått gjennom de arkeologiske utgravingene som ble ledet av Siri Myrvoll på slutten av 1970-tallet.
Dag Eilivsson er en av de første personene man kjenner til i Skiens historie. Han var lendmann på Bratsberg, og far til den senere mektige Gregorius Dagsson. I siste halvdel av 1000-tallet etablerte Dagsætta seg som handelshøvdinger i området, og i år 1102 vet man at Dag Eilivsson og hans menn fra Bratsberg reiste med Magnus Berrføtt på hærtog til Irland.
Rundt år 1110 ble kirken på Kapitelberget bygget, og dette er den eldste steinkirken man kjenner til i distriktet. Noen år senere, rundt 1150, ble Gjerpen kirke reist. Da hadde benediktinerklosteret Gimsøy kloster allerede blitt grunnlagt på Klosterøya, man antar at dette skjedde rundt år 1115. Klosteret ble raskt en viktig maktfaktor i distriktet. Dags datter Baugeid var en av klosterets første abbedisser.
Midt på 1100-tallet fant det sted en regulering av bebyggelsen i sentrum. Det ble laget en trebrobelagt gate, og lafta tømmerbygninger ble reist. Beboerne var handelsmenn, håndverkere og fiskere. Tidlig på 1200-tallet ble sysselinndelingen innført. Skiensyssel omfattet Grenland, Telemark og Numedal og Skien ble et økonomisk og administrativt sentrum.
Utover på 1200-tallet ble Gimsøy kloster en stadig sterkere maktfaktor i området. Samtidig utviklet Skien seg til å bli en by, med yrende liv og bebyggelse rundt havna og Mariakirken som lå midt i byen. Tidlig på 1300-tallet ble havna utvidet, og mange Hanseater, engelske og hollandske kjøpmenn seilte opp Skienselva.
I 1358 ble Skiens eldste privilegiebrev utstedt av kong Håkon VI Magnusson, og byen ble offisielt en kjøpstad. Privilegiebrevet var delvis et resultat av en maktkamp mellom Skiens handelsmenn og klosteret. Senere privilegiebrev bekrefter at det var en slik konflikt. Ettervirkninger av svartedauen og innbyrdes stridigheter mellom norske byer har sannsynligvis også vært medvirkende årsaker til utstedelsen av det første privilegiebrevet.
På 1400-tallet ble bysamfunnet bedre organisert. Skien fikk et borgerstyre som besto av 12 rådmenn, og én eller to av disse ble utpekt som borgermester. På denne tiden foregikk det en utstrakt handel med hollendere, og flere av disse slo seg ned i byen.
Samtidig sto den katolske kirke sterkt, og Gimsøy kloster forvaltet store landområder. Med reformasjonen fra og med 1536 tilfalt klosteret kongen, som ble den største eiendomsbesitteren i Skien og omegn. Samme år som den saksiske bergmannen Hans Glaser satte i gang produksjonen av sølvdaleren på Klosterøya, i 1546, brant Gimsøy kloster. Denne brannen regnes ikke som bybrann. Omkring 20 år senere, skal byen ha blitt brent ned av svenskene under Den nordiske syvårskrigen. Dette regnes som den første av i alt ni bybranner som har herjet Skien. Allerede i 1583 brant tre fjerdedeler av middelalderbyen, deriblant gikk kirka og rådstua tapt.
=== Tidlig industriutbygging ===
Industriutbygginga i Skien tok til på 1500-tallet. I 1539 startet driften av Fossum Jernverk, det eldste jernverket i Norge. Jernmalmen ble hentet fra Glasergruva, som ligger i vestmarka nord for Gulset. I 1546 ble den første Gimsøydaleren produsert på Klosterøya. Det var kun 28 år etter den aller første Daleren, forløperen til Dollaren, ble presset i Joachimsthal i Bøhmen. I 1625 ble den første masovnen bygget på jernverket.
I sentrum ble det startet opp sagbruk som utnyttet fossefallet. Tømmerfløting på elva kom i gang på 1600-tallet, og Skien ble landets ledende trelastsentrum. Byen var en viktig eksporthavn for tømmer og plank, og importhavn for korn. Landheving og utvikling i skipsfarten hadde etter hvert gjort byen lite tilgjengelig for handelsskip, og ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund vokste etter gradvis fram.
1663 ble et merkeår for Skiensborgerne. Kong Frederik 3 hadde havnet i bunnløs gjeld.
Jørgen Bjelke var en av de største kreditorene. Han var på den tiden lensherre på Bratsberg, og kongen betalte gjelden ved å gi fra seg eiendommene i Skien. I den forbindelsen overtok Skiensborgerne eiendomsretten til 39 sager i byen, for 400 riksdaler per sag. På 1670-tallet var det en kraftig økning i eksport av trevarer til England og Nederland, noe som førte til en høykonjunktur uten sidestykke i byens historie.
På begynnelsen av 1600-tallet er det anslått at det bodde om lag 1000 mennesker i Skien sentrum. Til sammenlikning bodde det rundt 2000–3000 mennesker i Christiania på samme tid. I 1835 hadde byen 2158 innbyggere, og i 1885 hadde dette steget til 7538. Utvidelser av bygrensa er noe av forklaringa på denne kraftige økninga.
Også på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av mange branner. Det var bybranner i 1652, 1671 og 1682. I brannen i 1671 gikk 90 bygårder tapt. På 1700-tallet var det også en rekke katastrofale branner. Store deler av byen brant ned i 1732 og i 1766, hvor alle byens viktigste dokumenter gikk tapt. I 1777 brant det på nytt. Denne gangen brant 172 bygårder, 32 sager og 2 vannmøller ned.
På 1700-tallet slo en rekke kjente handelsslekter seg ned i Skien. Slekter som Løvenskiold, Wesseltoft, Ording og Cappelen eksisterer i byen den dag i dag. Utover 1700-tallet opplevde byen tilbakegang mens ladestedene vokste. Senere skulle byen oppleve ny fremgang som industriby, kommunikasjonsknutepunkt og fylkets administrative senter.
=== Opptur og katastrofe ===
1800-tallet var preget av store forandringer og rivende utvikling, men endte i en fryktelig katastrofe. Byen hadde fortsatt en viktig posisjon som handels- og industriby.
I 1815 hadde Skien om lag 1800 innbyggere. I 1836 opprettet Norges Bank en avdeling i Skien.
Det var mange teknologiske nyvinninger på denne tiden, og i Skien var man tidlig ute på mange områder. I 1862 ble Norsjø–Skienkanalen åpnet. To år senere, i 1864, ble det åpnet et gassverk som forsynte Skiens beboere med gass og varme. I 1882 kom Vestfoldbanen til Skien. Og Norges første elektrisitetsverk som leverte strøm til abonnenter, Laugstol Bruk, startet opp i Skien i 1885.
I 1856 ble områdene Banejordet, Brekkejordet, Bratsbergkleiva, Follestad og Klosterhaugene lagt under Skien. Dette skjedde til protester fra Skiens innbyggere, da bebyggerne i disse områdene stort sett var arbeidere og fattigfolk. Det skjedde også endringer i industrien i byen. I 1867 ble Fossum Jernverk lagt ned, etter mer enn 300 års drift. Men ny industri kom til, når Benjamin Sewell grunnla Union Bruk i 1873.
I 1875 hadde Skien 5450 innbyggere. Den gangen var både Gjerpen og Solum egne kommuner. Innbyggertallet for Skien omfattet derfor ikke personer som bodde i disse områdene.
I 1881 var det en stor brann ved Union, men det var likevel bare en forsmak på det som skulle komme. I 1885 kom et nytt forvarsel, da Cappelens residens på Gjemsø kloster brant ned. I 1886 brant byen igjen. Den var den største brann i byens historie. Hele 244 bygårder brant ned til grunnen. Sentrum ble fullstendig rasert. På 1890-tallet ble sentrum på nytt bygd opp. Det ble laget en ny byplan, og det ble innført murtvang i sentrum av byen.
=== Mot vår tid ===
På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd nye boligområder rundt bykjernen. Brekkeby, Brekkejordet, Gimsøy, Falkum og andre steder er villastrøk som ble bygd den gangen. På 1970-tallet var det utbygging av nye bydeler på Gulset og Klyve, og det vokste opp tidstypisk blokkbebyggelse.
I 1920 ble jernbanestrekningen Bratsbergbanen åpnet. Mellomkrigstida var også preget av konflikter. I 1931 sto det store Menstadslaget i Skien. Da sendte forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig er gravlagt i Skien, soldater mot arbeiderne. I 1940 ble Skien okkupert av tyskerne, og byen hadde nazi-styre frem til 1945.
I 1964 ble Skien by slått sammen med herredene Solum, Gjerpen og Valebø krets i Holla kommune til storkommunen Skien. I tillegg var det en grensejustering i 1968, som førte til at 3 554 personer ble overført fra Skien til Porsgrunn. Etter dette har kommunens grenser ligget fast.
Kommunesammenslåinger og grensejusteringer på 1960-tallet ga store utslag på folketallet. I 1968 bodde det 44 300 mennesker i Skien kommune. Med unntak for et lite fall i folketilveksten på begynnelsen av 1980-tallet, har folketallet økt jevnt opp til 51 359 i 2009. I 2008 var 7,8 % av befolkningen personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og 1,8 % var personer med vestlig innvandrerbakgrunn. I Skien bor 89 % av befolkningen i tettbygd strøk.I 1968 sto Skienshallen ferdig og hvor EM i turn ble arrangert i 1975. På 1970-tallet var det flere viktige kulturelle begivenheter i byen. I 1973 ble Skiens nye kulturhus Ibsenhuset åpnet. I 1978 ble det opprettet et eget regionteater, Telemark teater (nå Teater Ibsen).
I 1986 kom et nytt signal på skiftende tider. Da ble Skotfoss bruk, papirfabrikken på Skotfoss, lagt ned. Tyve år senere, i 2006, ble også Norske Skog Union på Klosterøya nedlagt.
== Samfunn ==
=== Tettsteder ===
Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer Skien/Porsgrunn som et tettsted. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere pr 1. januar 2009.. I tillegg opererer SSB med to andre tettsteder i Skien, det er Hoppestad og Sneltvedt.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Bystyret i Skien består av 55 representanter. Ved kommunestyrevalget 2019 var det 43 803 stemmeberettigede. Frammøte var 25 413 (58,3 %). Stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor.
=== Områder med lokalutvalg ===
Se også liste over grunnkretser i Skien kommune.Skien deles inn i 15 lokalutvalg, og områdeinndelingen er delvis et resultat av tidligere kommunesammenslåinger. Kommunen innførte ordningen med lokalutvalg i 1952, og de fungerer som høringsinstanser og arenaer for å komme med idéer og spørsmål til kommunen. Områdene i Skien kommune med lokalutvalg, er:
=== Offentlige etater ===
Skien er fra 1. januar 2020 fylkeshovedstad for Vestfold og Telemark fylke og er sete for fylkeskommunen, mens hovedkontoret til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark (tidlige fylkesmannen) ble lagt til Tønsberg. Det nye fylkeshuset ligger i Skien sentrum og har adresse Torgata 18 (tidligere NAV-bygget).
Skien er også sete for Nedre Telemark tingrett og Agder lagmannsrett, med rettslokaler i Statens Hus på Nylende. Telemark politidistrikt har hovedsete på Myren, sammen med Grenland politistasjon. Skien brannvesen holder også til i dette området. Skien fengsel ligger på Rødmyr.
Byens største helseinstitusjon er Sykehuset Telemark, som eies av helseforetaket Helse Sør-Øst. I Skien har sykehuset avdelinger for somatikk og psykiatri. Legevakta i Skien er samlokalisert med sykehusets akuttmottak på Moflata. Kommunen driver også syv botilbud med heldøgns omsorgstjenester.
=== Utdanning og skole ===
==== Grunnskoler ====
Det ble gjort en del omstrukturering med nedleggelser av mindre grunnskoler i Skien i årene 2008–2010. I skoleåret 2012-2013 er det 14 barneskoler og 6 ungdomsskoler i Skien kommune. I tillegg har kommunen to spesialskoler, et pedagogisk senter og spesialpedagogiske tjenester. Skien kommune har også noen private skoler.
==== Videregående skoler ====
Vestfold og Telemark fylkeskommune eier og driver tre videregående skoler i Skien, disse er Skien videregående skole, Hjalmar Johansen videregående skole og Skogmo videregående skole.
==== Høyere utdannelse ====
Høyere utdanning tilbys på Høgskolen i Telemark, med avdelinger i Porsgrunn, Bø, Notodden og Rauland. Høgskolen tilbyr både bachelor- og mastergrader, yrkesutdanninger og etterutdanningstilbud.
=== Samferdsel ===
Vei – Den viktigste inn- og utfartsåren til Skien er riksvei 36, som starter fra E18 i Porsgrunn. Veien fortsetter videre til E134 i Seljord, og er den viktigste veien i nord/syd-retning i Telemark. En annen mye brukt innfartsvei til Skien er riksvei 32, som går fra E18 ved Holmestrand til Skien.
Tog – Skien er endestasjon for jernbanestrekningen Vestfoldbanen, som sto ferdig i 1882. NSB har daglige avganger mellom Skien og Eidsvoll. I tillegg går det tog på Bratsbergbanen, mellom Eidanger og Notodden.
Fly – Skien lufthavn, Geiteryggen betjener flyselskapene Widerøe og Danish Air Transport, som har daglige avganger til Bergen og Stavanger. Flyplassen ble åpnet i 1952.
Buss – Vy Buss opererer rutebusstrafikken i Skien og dekker hele grenlandsområdet. I tillegg har Grenlandsekspressen fast rute mellom Skien og Oslo, og Telemarkekspressen går mellom Seljord og Tønsberg via Skien.
Båt – Skien er en havneby, med adkomst fra Frierfjorden opp gjennom Skienselva. I tillegg er Skien sluse den nederste slusa i Norsjø–Skienkanalen, noe som gir mulighet for å reise vannveien til Dalen og Kviteseidbyen via Telemarkskanalen. Skien havneterminal ligger på Vold ved Frierfjorden.
=== Hoteller og utesteder ===
I sentrum av Skien finner man to hoteller. Hotell Høyer ligger ved Rådhusplassen, og har 100 rom. Hotel Bryggeparken ligger på Langbryggene, og har 103 rom. Begge disse hotellene har også konferanselokaler.
Utenfor sentrum finner man Sportellet (tidligere Hotell Herkules), som er en del av Skien Fritidspark. Om sommeren brukes en del av Sportellet som vandrerhjem.
De fleste restauranter og andre utesteder i sentrum, ligger på Langbryggene og i Hjellen. Det ligger også noen utesteder og restauranter i Kongens gate og i Kverndalsgata.
=== Religiøse forhold ===
Skien prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke, og prosten har sete i Skien. Skien prosti omfatter Skien, Siljan og Porsgrunn fellesråd. Skien kirkelige fellesråd har følgende menigheter: Borgestad, Gimsøy og Nenset, Gjerpen, Gulset, Kilebygda, Melum, Skien, Skotfoss og Solum.I Skien er det mange frikirkesamfunn. Skien Misjonskirke er den eldste frikirken i Norge som ble stiftet i 1856 av presten Gustav Adolph Lammers da han brøt med statskirken. Skien Baptistmenighet ble stiftet i 1860 og er landets eldste og største baptistmenighet. Pinsekirken Tabernaklet i Skien var den første pinsemenighet i Norge og ble grunnlagt i 1908. I tillegg finnes det en rekke andre frikirkesamfunn i byen. Den første menigheten til Jehovas vitner i Norge ble ca. 1900 grunnlagt i Skiensområdet.
Det er også tre muslimske foreninger i Skien: Telemark Islamsk Trossamfunn (657 medlemmer i 2006), Telemark Islamsk Forening i Skien (356 medlemmer i 2006) og Al-Ghadir Islamske Kulturforening (146 medlemmer i 2006).Human-Etisk Forbund har lokallag i Telemark med kontor i Skien.
=== Interkommunalt samarbeid ===
Grenlandskommunene er tett integrert, og driver et utstrakt interkommunalt samarbeid. Dette omfatter blant annet Miljørettet helsevern i Grenland , Barnevernsvakta i Grenland, Grenland Landbrukskontor, Krisesenteret i Telemark og Renovasjon i Grenland.
== Næringsliv ==
=== Historiske trekk ===
Skien har lange tradisjoner som handel- og industriby, først og fremst gjennom virksomheten på Klosterøya. På begynnelsen av 1000-tallet var Skien en liten handelsplass, med hovedvekt på eksport av brynestein. Handelsvirksomheten økte utover på 1100-tallet og ble kontrollert av klosteret på øya.På 1500-tallet var det en rivende utvikling av industrien i Skien, med jernverk på Fossum og bygging av sagbruk på Bruene. Ved hjelp av fyrsetting ble det sprengt ut en rekke renner, slik at sagene kunne utnytte fallhøyda mellom Hjellevannet og Bryggevannet. I dag utnyttes dette fallet av to kraftverk: Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Senere var det en lang periode med cellulose- og papirproduksjon, før epoken med bearbeiding av trevarer tok slutt da Norske Skog la ned driften av Union Bruk i 2006. I dag er det en oppblomstring av ny næringsvirksomhet på øya, med overvekt av IKT-, engineering- og bioteknologibedrifter.
=== Dagens situasjon ===
ABB er den største private arbeidsgiveren i Skien, med sitt anlegg for produksjon av kraftprodukter på Nylende. På Klosterøya er bedriftene eZ Systems og Bionor Immuno blant de viktigste selskapene. På Bruene, rett ved Klosterøya, har Norgesmøllene en stor mølle. I tillegg til Klosterøya og Nylende, har kommunen større næringsområder på Kjørbekk, Rødmyr og Vold. Her er det en rekke mindre produksjons-, service- og handelsbedrifter.
Skien kommune er kommunens og Telemark fylkes største arbeidsplass, med 3255 årsverk i 2008. Skien har relativt få ansatte i privat næringsliv, og det er et underskudd på arbeidsplasser i Skien. Det viktigste arbeidsmarkedet for innbyggerne i Skien er Porsgrunn, hvor det er overskudd på arbeidsplasser i privat næring. Men arbeidmarkedet i Grenland er tett integrert, og det er også mange som pendler fra Porsgrunn til Skien.
=== Jordbruk ===
Jordbrukssektoren er også viktig i Skien. Gjerpensdalen er et av Telemarks kjerneområder for landbruk, og Skien er Telemarks viktigste jordbrukskommune. Dog er det ikke mange som er sysselsatt i jordbruket i Skien. Av kommunens arbeidsaktive befolkning i 2004 var 1,4 % sysselsatt i primærnæringene jordbruk/skogbruk/fiske, 18,2 % var ansatt i sekundærnæringer, mens 80,0 % arbeidet i tertiærnæringer.
== Kultur ==
=== Byvåpenet ===
Dagens byvåpen er et resultat av en lang utvikling som sannsynligvis går tilbake til middelalderen. Det er trolig bare noen av motivene i våpenet som er så gamle. Fra 1609 kjennes et bysegl med de to skiene, men i stedet for skistavene var det et likearmet og smalt gresk kors. Seglet fra 1609 har spisser i korsvinklene, og blomsterornamenter på hver side av sentralmotivet. Allerede på slutten av 1600-tallet forekommer bysegl med en stav mellom skiene i stedet for korset. Begge disse versjonene ble brukt inntil godt ut på 1800-tallet – da også med to furutrær i stedet for blomstene.
En forenklet og fargelagt utgave av byvåpenet finnes på altertavlen fra 1618 som nå er i Mælum kirke. Altertavlen antas å ha vært tidligere i Skien kirke. Våpenet fra 1618 er et skjold som har blå bunn og to opprette gull ski.
Den mer kompliserte sammenstillingen av figurene ski, skistaver, stjerne og blomster er basert på byseglene. På 1800-tallet ble alle disse figurene satt inn i et skjold med bunnen rød og figurene i gull eller gul farge. Fra den tid ble det vanlig å bruke dette som byens eget våpenskjold. Vår tids byvåpen er en fortsettelse av dette, men har nå et vannrett avdelt lite felt nederst, en såkalt «skjoldfot». Dette feltet er en stilisering av den naturalistiske gressbakken som blomstene/trærne vokser fra i tidligere versjoner av byvåpenet og i byseglene tilbake til 1609. Skjoldfoten og dagens mest brukte utgave av byvåpenet, stammer fra 1930-årene, da førstearkivar Hallvard Trætteberg tegnet våpenet i en form for stram funkis-stil, såkalt «flatestil».
Kommunen bruker våpenet med en såkalt «murkrone» på skjoldets øverste kant. Bruken av slike murkroner i byers våpen er en internasjonal tradisjon fra 1800-tallet.
=== Kulturliv ===
Henrik Ibsen ble født i Stockmanngården i 1828, og bodde i Skiensområdet til han var 16 år. Ibsen har blant annet gitt navn til byens kulturhus, Ibsenhuset. Her arrangeres det kunstutstillinger og konserter, og i Ibsenhuset finner man også byens bibliotek. I tillegg til kunstutstillinger på Ibsenhuset, er det også utstillinger på Galleri Løveid og Galleri Falkum.
Kommunen har i en årrekke arrangert ulike Ibsen-festivaler, og i 2008 ble Skien internasjonale Ibsenkonferanse arrangert for første gang. Skien kommune deler også ut Ibsenprisen, og kommunen har en særskilt satsing på Ibsenformidling til barn og unge som kalles StøpeSkien.
Teater Ibsen er regionteater for Telemark og Vestfold, og har sitt hovedkvarter på Klosterøya i Skien. Teatret ble etablert i 1975 under navnet Telemark Teater, men fikk sitt nåværende navn i 1991. Teatret har som målsetting å være et byteater for Skien og Tønsberg, samtidig som de turnerer i Telemark og Vestfold.
Festivalen Viser ved kanalen arrangeres i juni, med konserter ved Løveid sluse. I slutten av august arrangeres festivalen Mersmak i Skien. Festivalen tilbyr nye smaker, fargerik mat, lokal mat, konkurranser, folkeliv, kulturinnslag og mer.
=== Museer og parker ===
Telemark museum er det kulturhistoriske museet for Telemark fylke. De holder til i Brekkeparken, hvor det er en stor samling av gamle bondestuer, løer, loft og bur fra hele Telemark. I tillegg har museet en stor samling folkekunst fra hele Telemark, og et stort utvalgt av gjenstander fra 1700-tallet og 1800-tallet. Søndre Brekke gård er også en del av anlegget til Telemark museum, som holder åpent fra begynnelsen av mai til slutten av august.
Henrik Ibsen Museum på Venstøp er også en del av Telemark museum. Museet ligger i bygningen som var Henrik Ibsens barndomshjem, og fokuserer på barnet i Ibsens liv og dikt. På Venstøp finner man blant annet «mørkeloftet», som er maken til det Ibsen skriver om i Vildanden. Museet er åpent hver dag fra midten av april til slutten av august.
I tillegg til Brekkeparken, er det flere andre store parker nær sentrum. Bakkestranda ligger langs den nordre bredden av Hjellevannet. Her er det bademuligheter, og man kan se skulpturen Rottejomfruen. Lundedalen ligger rett vest for sentrum, og her står Wilhelm Rasmussens statue av Hjalmar Johansen. Flere statuer av Rasmussen kan man se på Stevneplassen, som ligger nordvest for Lundedalen. I sentrum er det også en rekke mindre parker, som for eksempel Ibsenparken. Her kan man se en stor Ibsen-statue, og en mindre statue med motiv fra Lille Eyolf og Vildanden. De fleste andre mindre parkene har også statuer, blant annet laget av kunstneren Dyre Vaa.
=== Tusenårssted ===
Tusenårsstedet i Skien er Vannfronten. Det inkluderer området fra Bakkestranda via Hjellebrygga, Laugstolparken, Skien sluse, Smieøya til Bryggeparken med Tollboden. Tusenårsstedet er markert gjennom prosjektet «Morild», som består av lyssetting/-fontener i og ved Skienselva. I Bryggevannet er det satt fem lysfontener.
Det var i forbindelse med tusenårsskiftet at alle fylker og kommuner i landet skulle velge ut sitt eget tusenårssted. I november 1999 vedtok Skien kommune at Vannfronten skulle være Skiens tusenårssted. Dette var argumentene til formannskapet:
Vannfronten er et nært og viktig uterom for opplevelse av fellesskapet i byen.
Vannfronten bygger på de aller viktigste minnene og tradisjonene fra Skiens historie som møteplass i 1000 år, og er det viktigste elementet for videre utvikling av Skiens identitet.
Vannfronten inneholder spennende utviklingsmuligheter for framtiden som vil forsterke områdets betydning.
Vannfronten bygger opp om Skien som startsted på Telemarkskanalen.
Vannfronten er et viktig element for Telemarkskanalen/Skien som tusenårssted i Telemark.Skiens offisielle kulturminne
Kapitelberget er Skiens offisielle kulturminne. Det var i forbindelse med det nasjonale kulturminneåret 1997 at det ble lansert en kampanje der hver kommune i landet skulle utpeke det fremste og viktigste kulturminnet i egen kommune. Det var kulturavdelingen i Skien kommune og styret for prosjektet «Skien 1000 år» som var ansvarlige for denne kampanjen.
Etter nominering, innsending av forslag og stemmesedler der media også var aktive medspillere, ble Skien offisielle kulturminne kåret i mai 1997. Valget falt på Kapitelberget.
=== Arkitektur ===
Etter den siste store bybrannen i 1886, ble det innført murtvang i sentrum. Det ble laget en ny byplan med en sentralakse der Skien kirke er sentral. I tillegg til kirken er det en rekke andre severdige bygninger i sentrum. Historisme preger arkitekturen, med stiluttrykk fra blant annet gotikk, renessanse og barokk. Noen av de mest severdige bygningene i sentrum, er:
Snipetorp er byens eldste boligkvarter som overlevde bybrannen i 1886. Her er det sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Også Skien prestegård ble spart i den siste bybrannen. Prestegården ligger på Lundetoppen, og er fra ca. 1778.I de eldste villastrøkene rundt sentrum, for eksempel på Falkum, kan man finne flere fine innslag av funkis. Utenfor sentrum er Gjerpen kirke en av de mest severdige bygningene. Dette er en korskirke av stein, bygget rundt år 1150.
=== Sport ===
Det finnes om lag 50 ulike idrettslag i Skien, med et bredt utvalg av aktiviteter. Flere av idrettslagene har lange tradisjoner, og den eldste av disse er Idrætsforeningen Odd. Polfareren Hjalmar Johansen var en aktiv turner og var med på å stifte denne foreningen i 1885. Odds turnforening driver nå denne tradisjonen videre.
Odds ballklubb er også en del av Idrætsforeningen Odd. Klubben ble stifta i Skien i 1894, og er landets eldste fotballklubb. Frem til 1937 dominerte de norsk fotball, og vant til sammen 11 norgesmesterskap. Klubben var også i norgestoppen helt frem til slutten av 1960-åra, men spilte så i lavere divisjoner i 1970-åra og 1980-åra. På midten av 1990-åra begynte en ny sterk periode for klubben. I november 2000 tok klubben sin hittil siste cuptittel, og med dette har klubben totalt 12 kongepokaler. Dette er mest i landet. Laget har spilt i eliteserien siden 1999, men unntak av et år i divisjonen under, i 2008. Odds ballklubb spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena, som ligger på Falkum.
IF Ørn ble stifta i 1896 og er fortsatt aktiv innen vinteridrettene langrenn, kombinert, hopp og skiskyting. En annen gammel klubb er IF Storm, som ble stifta i 1902. Klubben har mange medlemmer og er organisert i Storms Ballklubb og Storms Turngruppe. IF Borg ble sitfta i 1914 og driver også med fotball og turn. Skotfoss Turn & Idrettsforening er også en gammel forening som fortsatt er aktiv.
Det har også vært tradisjon for håndball i kommunen. Tidligere var Skiens Ballklubb og Herkules store navn i herrehåndball, mens Gjerpen fortsatt gjør det bra på damesiden. Håndballkampene blir spilt i Skienshallen, som er en del av det store fritidsanlegget Skien fritidspark.
I september 2010 ble bilcross- og rallycross-banen på Grenland Motorsportsenter åpnet. Motorsportsenteret ligger på Eikornrød, ca. 12 km nord for Skien sentrum. Banen er bygget og blir drevet av NMK Grenland. NMK Grenland har også bane for Gokart på Geiteryggen Motorstadion i Skien
I byens største bydel er Gulset Idrettsforening en viktig klubb. Aktiviteten der er organisert i undergruppene fotball, håndball, ski, turmarsj og turn. Ellers finnes det en rekke andre større og mindre idrettslag i byen, med aktiviteter som hundekjøring, sykling, svømming, skøyteløp, alpint, orientering, bryting, ridning, bordtennis, ishockey og mer. Travsport foregår på Klosterskogen Travbane.
=== Medier ===
Det utgis to aviser i Skien. Varden, som ble grunnlagt i 1874, er den eldste av de to avisene. I 2017 hadde Varden et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 687. Telemarksavisa, som ble grunnlagt i 1921 under navnet Telemark Arbeiderblad, hadde i 2017 et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 787.Telemarksavisa driver også lokal-TV-kanalen TV Telemark. Radio Grenland er distriktets eneste lokalradio og eies av Jærradiogruppen.
=== Dialekt ===
Folk fra Skien bor i Skien, og snakker vikværsk. De bruker endelsen -a på hunkjønnsord i bestemt form entall, eksempler på dette er brua og elva. I flertallsendelsene -ene og -er brukes også -a, men denne svekkes til en -æ i ubestemt form. Skiensfolk sier bilær og båtær i ubestemt form, og bilane og båtane i bestemt form. I dialekta brukes også tjukk l.
=== Vennskapsbyer ===
Skien kommune har en rekke vennskapsbyer, både i og utenfor Europa.
== Kjente personer fra Skien ==
Gregorius Dagsson (død 1161), kongens lendmann
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge.
Henrik Ibsen (1828–1906), dramatiker
Gunnar Knudsen, (1848–1928), partileder (V) og statsminister
Hjalmar Johansen (1867–1913), polfarer og idrettsmann
Peter Andreas Munch (1810–1863), historiker og nasjonsbygger
Sverre Løberg (1905–1976), stortingsrepresentant (Ap) og motstandsmann
Tor Åge Bringsværd (1939–), forfatter
Bjørn Tore Godal (1945–), stortingsrepresentant og statsråd (Ap)
Jon Fredrik Baksaas (1954–), tidl. konsernsjef i Telenor
Bård Tufte Johansen (1969-), komiker, programleder
== Se også ==
Skienssangen
== Litteratur ==
J. Borchsenius: Skien før branden 1886. Fabritius & Sønners Forlag, Oslo 1934.
Tor Erling Aarhus Bratsberg: SKIEN - Fortid og nåtid i tekst og bilder. Genius Forlag, Skien 2006. ISBN 82-91645-17-5
Terje Christensen: Gjerpen bygds historie (3 bind), utgitt av Skien kommune 1971-1985.
Thor Øistein Eriksen: Skiensfolk i trehus på brusten - Ei bok om Snipetorp og Kleiva. Utgitt 2013. ISBN 978-82-303-2319-9
Tor Kjetil Gardåsen: Slik var Skien - En kulturhistorie med bilder fra fotograf R. Nyblins samling. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1986/Thure Forlag 1996
Tor Kjetil Gardåsen: Best i vest – FALKUM – en bydel i Skien. Genius Forlag, Skien 2003. ISBN 82-91645-14-0
Tor Kjetil Gardåsen: Jeg var der! Det hendte i Skien 1955-1965. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1997. ISBN 82-90692-22-6
Tor Kjetil Gardåsen: Bymiljøer fra i går til i dag. Trekk fra utviklingen i Skien og Porsgrunn etter 1945. Byminner 17. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1980.
Tor Kjetil Gardåsen: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1993. ISBN 82-90692-14-5
Toralf Gjone: Solum bygds historie (2 bind), utgitt av Solum kommune 1962/65
Thor Gundersen: SKIEN – "den smukkeste bygde by -". Byminner 30. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel i samarbeid med Skien historielag, Skien 2000. ISBN 82-91427-07-
Berner Hansen, Jens Per Jensen, Ole Johnsen, Fredrik Skau: Bydelen Bratsbergkleiva. Byminner 20. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1986.
Berner Hansen: Gatenavn i Skien. Byminner 21. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1988.
Berner Hansen, T. Hansen, Per Svein Bratsberg: SKIEN - et streiftog i gamle bilder. Genius Forlag, Skien 1986. ISBN 82-991292-1-4
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre & Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006.
Jens Per Jensen: Bydelen Bakken. Byminner 16. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1979]
Jens Per Jensen: Gårder og landsteder i Skien og omegn. Byminner 12. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1976
Jens Per Jensen: Snipetorp og Søndre Brekke. Byminner 4. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1963.
Gunnar Knudsen: Erindringer 1905-1925. Bearbeidet og redigert av Harald Bache Bystrøm. Grenmar Forlag 1998. ISBN 82-992998-3-7
Magne Kortner, Einar Østvedt, Tor Kjetil Gardåsen: Mer enn hundre år for kunsten – Skien kunstforening 1910 – 2010. Utgitt av Skien kunstforening 2010.
Magne Kortner og Tom Riis: SKIEN – Vandringer på kryss og tvers. Oluf Rasmussens Forlag, Skien 2002. ISBN 82-7065-024-2
Nils Olaf Kristensen, Bjørn Moen, Nils Fredrik Skau: Storms første 100 år – idretten og folka som var med. Utgitt av I.F. Storm 2002. ISBN 82-996469-0-1
Erik Kullerud: Skien kirke 1894-1994....og Gud sa bli lys!. Utgitt av Skien Menighetsråd og Selskapet for Skien Bys Vel 1994. ISBN 82-91427-01-1
Guttorm Liebe & Thorbjørn Wahlstrøm: Skien - byen og brannene. Skien brannvesen gjennom 150 år. Thure Forlag, Skien 2018. ISBN 978-82-91634-1
Siri Myrvoll: Jakten på det eldste Skien. Byminner 27. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1996. ISBN 82-91427-04-6
R. Nilssen (red): Skienspatrioter – med skjemt og alvor. Forlaget Grenland 2001. ISBN 82-91986-31-2
Truls Norby: Varden – fra fjord og fjell gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark fra 1874 til 1999. Forlaget Grenland 1999. ISBN 82-91986-08-8
Leif K. Roksund: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9
Leif K. Roksund: "...og toners flukt mot sky" – Om Skien Musikkforening med glimt fra byens musikkliv. Byminner 31. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 2001.
Thor Inge Rødseth og Tor Kjetil Gardåsen: Med gamle kart gjennom Skiens historie. Byminner 19. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1984.
J. A. Schneider: Fra det gamle Skien – Skildringer og aktstykker til byens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1914-24. Forlag: Erik St. Nilssens Bokhandel, Skien.
Ivar Seierstad og Einar Østvedt: Skiens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1958-1959. Utgitt av Skien kommune i kommisjon hos Erik St. Nilssen Forlag, Skien.
Skiensboka – et lokalhistorisk leksikon. Utgitt av Historisk Forum Skien 2010. 464 s. ISBN 978-82-303-1603-0
Skien historielag: Vi er fri – Skien i krigsårene 1940-45. Utgitt av Skien historielag 1995. ISBN 82-993493-0-3
Skien historielag: Glimt 1932-2007. Skien historielag 75 år. Utgitt av Skien historielag 2007. ISBN 978-82-993493-1-4
Telemark Museum: Hundre år på Brekke. Med bidrag av Tor Kjetil Gardåsen, Kari Benedict Bjerke, Arnulf Rafgård, Jørgen Haave, Dag Jenssen. Skien 2010.
Bjarne Tveito: Fra Johnsens butikk til Lundetangen kinosenter – Med kinofilm i Skien i 100 år. Utgitt av Skien kommunale kinomatografer 1998. ISBN 82-994715-0-8
Thorbjørn Wahlstrøm: Langs ælva. Minner fra Follestad og Bøleveien. Genius Forlag AS, Skien 2009. ISBN 978-82-91645-20-9
Thorbjørn Wahlstrøm: Sånn var´e på Bøle. Genius Forlag, Skien 1999. ISBN 82-91645-09-4
Einar Østvedt: Tradisjonsrike bygninger i Skien. Byminner 15. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1978
Einar Østvedt: Kloster og kjøpstad. Byminner 3. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1964
Einar Østvedt: Skiens Apotek gjennom 250 år. Oluf Rasmussens Boktrykkeri, Skien 1968.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Borgengården i Skien er en bygning som ligger på hjørnet av Prinsessegata og Hesselberggata. Den er bygget i en iøynefallende nybarokk stil, og ble tegnet av arkitekten Finn Knudsen.
| 16,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Wallander
|
2023-02-04
|
Kurt Wallander
|
['Kategori:Adapsjoner av verk av Henning Mankell', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiktive politifolk', 'Kategori:Kurt Wallander', 'Kategori:Personer i kriminallitteraturen']
|
Kurt Wallander er en litterær figur i en serie krimromaner skrevet av Henning Mankell. Kurt Wallander er en politietterforsker fra Ystad som i bøkene løser ulike mordgåter. Han er en skilt middelaldrende mann som i blant får besøk av sin datter. Han elsker operamusikk og hører ofte på det. Han lever ikke særlig sunt og helsen hans har begynt å skrante. Han besøker i blant sin gamle far som bor på landet og livnærer seg av å male.
Flere av bøkene har blitt filmatisert som TV-serier og langfilmer og Wallander har da blitt spilt av Rolf Lassgård. I filmserien som ble påbegynt i 2005 og som produseres av bl.a. TV4, med Wallander - Før frosten som første film, spilles Wallander av Krister Henriksson. Allikevel spilte Rolf Lassgård igjen Wallander i filmene Steget efter (film), Brandvägg (film) og Pyramiden (film). Disse inngikk ikke i samme serie som Krister Henrikssons filmer, og er produsert bl.a. av SVT.
Jan Guillou lånte inn Kurt Wallander i den tiende Hamilton-boken En medborgare höjd över varje misstanke (1995). Guillou og Mankell skrev sammen TV-serien Talismanen (der helten heter Wallton som en ordlek på deras respektive romanhelter Wallander og Hamilton) og her forekommer også Kurt Wallander, nå spilt av Lennart Jähkel.
I den britiske versjonen blir Kurt Wallander spilt av Kenneth Branagh. Det var Branagh selv som bad om å få spille rollen, siden han liker bøkene.
|
Kurt Wallander er en litterær figur i en serie krimromaner skrevet av Henning Mankell. Kurt Wallander er en politietterforsker fra Ystad som i bøkene løser ulike mordgåter. Han er en skilt middelaldrende mann som i blant får besøk av sin datter. Han elsker operamusikk og hører ofte på det. Han lever ikke særlig sunt og helsen hans har begynt å skrante. Han besøker i blant sin gamle far som bor på landet og livnærer seg av å male.
Flere av bøkene har blitt filmatisert som TV-serier og langfilmer og Wallander har da blitt spilt av Rolf Lassgård. I filmserien som ble påbegynt i 2005 og som produseres av bl.a. TV4, med Wallander - Før frosten som første film, spilles Wallander av Krister Henriksson. Allikevel spilte Rolf Lassgård igjen Wallander i filmene Steget efter (film), Brandvägg (film) og Pyramiden (film). Disse inngikk ikke i samme serie som Krister Henrikssons filmer, og er produsert bl.a. av SVT.
Jan Guillou lånte inn Kurt Wallander i den tiende Hamilton-boken En medborgare höjd över varje misstanke (1995). Guillou og Mankell skrev sammen TV-serien Talismanen (der helten heter Wallton som en ordlek på deras respektive romanhelter Wallander og Hamilton) og her forekommer også Kurt Wallander, nå spilt av Lennart Jähkel.
I den britiske versjonen blir Kurt Wallander spilt av Kenneth Branagh. Det var Branagh selv som bad om å få spille rollen, siden han liker bøkene.
== Litteratur ==
Morder uten ansikt / Mördare utan ansikte (1991)
Hundene i Riga / Hundarna i Riga (1992)
Den hvite løvinnen / Den vita lejoninnan (1993)
Silkeridderen / Mannen som log (1994)
Villspor / Villospår (1995)
Den femte kvinnen / Den femte kvinnan (1996)
Ett skritt etter / Steget efter (1997)
Brannvegg / Brandvägg (1998)
Pyramiden (1999)
Før frosten / Innan frosten (2002) (med datteren Linda som hovedperson)
Den urolige mannen (2009)
== Filmer og TV-serier ==
=== Rolf Lassgård som Wallander ===
Mördare utan ansikte (1994; TV-serie i fire deler)
Hundarna i Riga (november 1995; også sendt som TV-serie i to deler i SVT 2 i 1996 med reprise i 1998)
Den vita lejoninnan (1996; også sent i SVT 2 1998)
Villospår (2001; TV-serie i tre deler på SVT 1)
Den femte kvinnan (2002; TV-serie i fire deler på SVT 1)
Mannen som log (2003; TV-serie i to deler på SVT 1)
Steget efter (film juni 2005)
Brandvägg (dvd-release 2006; også som TV-serie i to deler på SVT 1 i 2007)
Pyramiden (dvd-release 28. november 2007)
=== Lennart Jähkel som Wallander ===
Talismanen (2003; TV-serie i åtte deler)
=== Krister Henriksson som Wallander ===
==== Første omgang ====
Før frosten (kinopremiere 14. januar 2005)
Byidioten (dvd-premiere 3. august 2005)
Brødrene (dvd-premiere 7. september 2005)
Mørket (dvd-premiere 12. oktober 2005)
Afrikaneren (dvd-premiere 16. november 2005)
Mastermind (kinopremiere 16. desember 2005, dvd-premiere 22. mars 2006)
Det svake leddet (dvd-premiere 15. mars 2006)
Fotografen (dvd-premiere 10. mai 2006)
Dekkoperasjonen (dvd-premiere 19. juli 2006)
Luftslottet (dvd-premiere 23. august 2006)
Blodsbånd (dvd-premiere 25. oktober 2006)
Forfalskeren (dvd-premiere 1. november 2006)
Hemmeligheten (kinopremiere 11. november 2006, dvd-premiere 3. mars 2007)
==== Andre omgang ====
Hevnen (kinopremiere 9. januar 2009, dvd-premiere 20. mai 2009)
Skylden (dvd-premiere 17. juni 2009)
Kuréren (dvd-premiere22. juli 2009)
Tyven (dvd-premiere 19. august 2009) *
Cellisten (dvd-premiere 16. september 2009) *
Presten (dvd-premiere 14. oktober 2009)
Lekkasjen (dvd-premiere 2. desember 2009)
Skytteren (dvd-premiere 16. desember 2009)
Dødsengelen (dvd-premiere 24. mars 2010)
Mordbrannen (dvd-premiere 5. mai 2010)
Arven (dvd-premiere 26. mai 2010)
Innkreveren (dvd-premiere 30. juni 2010)
Vitnet (dvd-premiere 4. august 2010)Cellisten er før Tyven i serien, men Tyven kommer tidigere da filmene slippes i produksjonsrekkefølge.
=== Tredje omgang ===
Den urolige mannen
Forsvunnet
Sveket
Savnet
Brannstifteren
Sorgfuglen
== Se også ==
Henning Mankell
Martin Beck
Roland Hassel
Van Veeteren
Kommissær Winter
== Referanser ==
|
Wallender – Byidioten er en svensk film fra 2005.
| 16,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Ileby
|
2023-02-04
|
Arne Ileby
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 25. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938']
|
Arne Ileby (født 2. desember 1913, død 25. desember 1999) var en norsk fotballspiller fra Fredrikstad, kjent som en av de mestscorende i Norgesmesterskapet i fotball for herrer og fra landslaget.
Han var fra Frydenberg og spilte for Fredrikstad FK 1932-46 der han vant seks mesterskap: NM 1935 (en scoring), 1936, 1938 (en scoring), og 1940 (to scoringer).
Han vant Norgesserien 1937-38 og Norgesserien 1938–39.
Han var med på det tapende finalelaget i cupfinalen 1945 (en scoring, praktfullt fra dødlinjen), samt i 1946 (en scoring).
Han tok jobben som oppmann i 1946 og var siden med i styre og stell og fikk mange utmerkelser for dette.
Ileby var med i troppen til OL 1936 med bronselaget, samt til VM 1938 i Frankrike. Hans ene kamp fikk han i 1939 mot Sverige.
|
Arne Ileby (født 2. desember 1913, død 25. desember 1999) var en norsk fotballspiller fra Fredrikstad, kjent som en av de mestscorende i Norgesmesterskapet i fotball for herrer og fra landslaget.
Han var fra Frydenberg og spilte for Fredrikstad FK 1932-46 der han vant seks mesterskap: NM 1935 (en scoring), 1936, 1938 (en scoring), og 1940 (to scoringer).
Han vant Norgesserien 1937-38 og Norgesserien 1938–39.
Han var med på det tapende finalelaget i cupfinalen 1945 (en scoring, praktfullt fra dødlinjen), samt i 1946 (en scoring).
Han tok jobben som oppmann i 1946 og var siden med i styre og stell og fikk mange utmerkelser for dette.
Ileby var med i troppen til OL 1936 med bronselaget, samt til VM 1938 i Frankrike. Hans ene kamp fikk han i 1939 mot Sverige.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arne Ileby – Olympedia
(en) Arne Ileby – national-football-teams.com
(en) Arne Ileby – WorldFootball.net
(en) Arne Ileby – Soccerway
(en) Arne Ileby – EU-Football.info
(no) Arne Ileby – Norges Fotballforbund
(en) Arne Ileby – FBref
|
| landslagår = 19371939
| 16,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jamie_Uys
|
2023-02-04
|
Jamie Uys
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Boksburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørafrikanske regissører']
|
Jacobus Johannes Uys (født 30. mai 1921 i Boksburg i Sør-Afrika, død 29. januar 1996 i Johannesburg), bedre kjent som Jamie Uys, var en sørafrikansk filmregissør.
Han debuterte som filmregissør i 1951 med den afrikaans-språklige filmen Daar doer in die bosveld. I løpet av sin karriere regisserte han tilsammen 24 filmer, deriblant:
Dingaka (1965)
After You, Comrade (1967)
Lost in the Desert (Afrikaans versjon som Dirkie: 1969; Engelsk versjon som Dirkie Lost in the Desert / Lost in the Desert: 1969/1970)
Animals Are Beautiful People (1974)
Gudene må være gale (1979)
Funny People II (1983)
Gudene må være gale II (1989)Uys mottok en Grand Prix på Festival International du Film de Comedy Vevey for Gudene må være gale i 1981, og i 1974 mottok han en Hollywood Foreign Press Associationpris for beste dokumentar for Animals Are Beautiful People. Denne dokumentarfilmen tok for seg plante- og dyrelivet i Sør-Afrika, Namibia, Botswana og Zimbabwe, spesielt ørkenskapninger. Et av høydepunktene var noen elefanter, vortesvin, apekatter og andre dyr som gikk svimlende rundt etter å ha spist råtten, bedervet marulafrukt.
Jamie Uys' største og mest kjente film var Gudene må være gale. Filmen er en komedie som handler om buskmannen N!xau som en dag finner en colaboks i Kalahari-ørkenen. Boksen hadde falt ut fra et fly, og siden den kom fra himmelen, trodde de den tilhørte gudene og måtte returneres. Filmen genererte en massiv suksess i USA, Japan, Europa og andre territorier, som førte til en mindre suksessfull oppfølger, Gudene må være gale II.
Uys døde av hjerteattak i 1996 i en alder av 74.
|
Jacobus Johannes Uys (født 30. mai 1921 i Boksburg i Sør-Afrika, død 29. januar 1996 i Johannesburg), bedre kjent som Jamie Uys, var en sørafrikansk filmregissør.
Han debuterte som filmregissør i 1951 med den afrikaans-språklige filmen Daar doer in die bosveld. I løpet av sin karriere regisserte han tilsammen 24 filmer, deriblant:
Dingaka (1965)
After You, Comrade (1967)
Lost in the Desert (Afrikaans versjon som Dirkie: 1969; Engelsk versjon som Dirkie Lost in the Desert / Lost in the Desert: 1969/1970)
Animals Are Beautiful People (1974)
Gudene må være gale (1979)
Funny People II (1983)
Gudene må være gale II (1989)Uys mottok en Grand Prix på Festival International du Film de Comedy Vevey for Gudene må være gale i 1981, og i 1974 mottok han en Hollywood Foreign Press Associationpris for beste dokumentar for Animals Are Beautiful People. Denne dokumentarfilmen tok for seg plante- og dyrelivet i Sør-Afrika, Namibia, Botswana og Zimbabwe, spesielt ørkenskapninger. Et av høydepunktene var noen elefanter, vortesvin, apekatter og andre dyr som gikk svimlende rundt etter å ha spist råtten, bedervet marulafrukt.
Jamie Uys' største og mest kjente film var Gudene må være gale. Filmen er en komedie som handler om buskmannen N!xau som en dag finner en colaboks i Kalahari-ørkenen. Boksen hadde falt ut fra et fly, og siden den kom fra himmelen, trodde de den tilhørte gudene og måtte returneres. Filmen genererte en massiv suksess i USA, Japan, Europa og andre territorier, som førte til en mindre suksessfull oppfølger, Gudene må være gale II.
Uys døde av hjerteattak i 1996 i en alder av 74.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jamie Uys på Internet Movie Database
(sv) Jamie Uys i Svensk Filmdatabas
(da) Jamie Uys på Filmdatabasen
(fr) Jamie Uys på Allociné
(en) Jamie Uys på AllMovie
(en) Jamie Uys hos The Movie Database
|
Jacobus Johannes Uys (født 30. mai 1921 i Boksburg i Sør-Afrika, død 29.
| 16,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brevik_(N%C3%B8tter%C3%B8y)
|
2023-02-04
|
Brevik (Nøtterøy)
|
['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Færder', 'Kategori:Gårder i Færder', 'Kategori:Kulturminner i Færder', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Nøtterøys geografi']
|
Brevik er en gård og et sted på sørøstspissen av Nøtterøy i Færder kommune. Brevik grenser mot Movik og Buerstad i vest og Tømmereik, Nestvik og Stranda i nord. Øst for Brevik ligger Søndre Årøy og i sør ligger Tjøme og Mågerø. Brevik tilhører grunnkretsen Buerstad og delområdet Torød.
Navnet Brevik kommer av en dominerende bred vik som er plassert inn mellom Brevikodden og Junkerodden som heter Brevikbukta.Det er registrert ei gravrøys fra bronsealderen/jernalderen på det høyeste punktet i Brevik.
|
Brevik er en gård og et sted på sørøstspissen av Nøtterøy i Færder kommune. Brevik grenser mot Movik og Buerstad i vest og Tømmereik, Nestvik og Stranda i nord. Øst for Brevik ligger Søndre Årøy og i sør ligger Tjøme og Mågerø. Brevik tilhører grunnkretsen Buerstad og delområdet Torød.
Navnet Brevik kommer av en dominerende bred vik som er plassert inn mellom Brevikodden og Junkerodden som heter Brevikbukta.Det er registrert ei gravrøys fra bronsealderen/jernalderen på det høyeste punktet i Brevik.
== Referanser ==
|
Brevik er en gård og et sted på sørøstspissen av Nøtterøy i Færder kommune. Brevik grenser mot Movik og Buerstad i vest og Tømmereik, Nestvik og Stranda i nord.
| 16,599 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.