url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Spr%C3%A5kstrid
|
2023-02-04
|
Språkstrid
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Språk']
|
Språkstrid eller målstrid er uttrykk brukt om diskusjoner omkring språkbruk i mange land.
Norge har en pågående og til tider heftig språkstrid som gjelder de to målformene bokmål og nynorsk. Men det er også språkstrider i mange andre land. Det kan gjelde stillingen til helt ulike språk, som fransk og flamsk i Belgia, men òg være en strid mellom nærliggende språk som de to målformene i Norge. Det samme er tilfellet for striden mellom kastiljansk og katalansk i Catalonia, og mellom ukrainsk og russisk i Ukraina. Et annet eksempel er striden som i begynnelsen av forrige århundret raste mellom gammelgresk og nygresk i Hellas, og som endte med klar seier for det nygreske målet (les mer om dette i artikkelen målreising).
Det er språkstrider i mange land, denne listen viser bare noen av dem:
Den norske språkstriden
Den finske dialektkrigen
Den belgiske språkstriden
Den færøyske språkstridenMer kortvarige stider kan ha dreid seg rundt rettskrivingsreformer, som
Majonæsekrigen i Danmark
|
Språkstrid eller målstrid er uttrykk brukt om diskusjoner omkring språkbruk i mange land.
Norge har en pågående og til tider heftig språkstrid som gjelder de to målformene bokmål og nynorsk. Men det er også språkstrider i mange andre land. Det kan gjelde stillingen til helt ulike språk, som fransk og flamsk i Belgia, men òg være en strid mellom nærliggende språk som de to målformene i Norge. Det samme er tilfellet for striden mellom kastiljansk og katalansk i Catalonia, og mellom ukrainsk og russisk i Ukraina. Et annet eksempel er striden som i begynnelsen av forrige århundret raste mellom gammelgresk og nygresk i Hellas, og som endte med klar seier for det nygreske målet (les mer om dette i artikkelen målreising).
Det er språkstrider i mange land, denne listen viser bare noen av dem:
Den norske språkstriden
Den finske dialektkrigen
Den belgiske språkstriden
Den færøyske språkstridenMer kortvarige stider kan ha dreid seg rundt rettskrivingsreformer, som
Majonæsekrigen i Danmark
|
Språkstrid eller målstrid er uttrykk brukt om diskusjoner omkring språkbruk i mange land.
| 16,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turgaj
|
2023-02-04
|
Turgaj
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kasakhstan', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kasakhstanstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12']
|
Turgaj (russisk: Тургай) er en elv i Kasakhstan med en lengde på 825 km og et nedbørfelt på 157 000 km². Den har utspringet sitt der elvene Zjaldama og Kara-Turgaj renner sammen og renner så gjennom Turgajdalen. Turgaj renner ut i saltsjøen Sjalkartenits.
Middelvannføringen til Turgaj er 9 m³/s. Elven fryser til i begynnelsen av november og isen ligger til april.
|
Turgaj (russisk: Тургай) er en elv i Kasakhstan med en lengde på 825 km og et nedbørfelt på 157 000 km². Den har utspringet sitt der elvene Zjaldama og Kara-Turgaj renner sammen og renner så gjennom Turgajdalen. Turgaj renner ut i saltsjøen Sjalkartenits.
Middelvannføringen til Turgaj er 9 m³/s. Elven fryser til i begynnelsen av november og isen ligger til april.
|
Turgaj (russisk: Тургай) er en elv i Kasakhstan med en lengde på 825 km og et nedbørfelt på . Den har utspringet sitt der elvene Zjaldama og Kara-Turgaj renner sammen og renner så gjennom Turgajdalen.
| 16,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burla
|
2023-02-04
|
Burla
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Altaj kraj', 'Kategori:Elver i Kasakhstan']
|
Burla (russisk: Бурла) er en elv i Altaj kraj i Russland og Pavlodar oblast i Kasakhstan.
Elven har en lengde på 489 kilometer og et nedbørfelt på 12 800 km². Bredden av Burla er myrlendt og den renner over Kulundasteppa. I tørre år ender elven i innsjøen Bolsjoje Topolnoje på russisk territorium, mens den i våte år renner ut i innsjøen Bolsjoj Azjbulat i Kasakhstan.
Middelvannføringen til Burla ved munningen i Bolsjoje Topolnoje er bare om lag 3 m³/s.
|
Burla (russisk: Бурла) er en elv i Altaj kraj i Russland og Pavlodar oblast i Kasakhstan.
Elven har en lengde på 489 kilometer og et nedbørfelt på 12 800 km². Bredden av Burla er myrlendt og den renner over Kulundasteppa. I tørre år ender elven i innsjøen Bolsjoje Topolnoje på russisk territorium, mens den i våte år renner ut i innsjøen Bolsjoj Azjbulat i Kasakhstan.
Middelvannføringen til Burla ved munningen i Bolsjoje Topolnoje er bare om lag 3 m³/s.
== Referanser ==
|
| nedbørfelt = 12 800 | nedbørfelt_ref =
| 16,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1984_(album)
|
2023-02-04
|
1984 (album)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1984', 'Kategori:Van Halen-album']
|
1984 eller MCMLXXXIV er et studioalbum fra det amerikanske hardrock-bandet Van Halen.
Albumet er det mest populære fra bandet i forhold til salg og listeplasseringer og ble utgitt 9. januar 1984. Det er det siste albumet David Lee Roth deltar på før han forlot bandet. Albumet solgte til diamantplate i 1999. Singelen til sporet «Jump» solgte tre millioner eksemplarer og gikk til topps på Billboard Hot 100, og den ble Grammy Award nominert i 1985 for «Best Rock Vocal Group».
|
1984 eller MCMLXXXIV er et studioalbum fra det amerikanske hardrock-bandet Van Halen.
Albumet er det mest populære fra bandet i forhold til salg og listeplasseringer og ble utgitt 9. januar 1984. Det er det siste albumet David Lee Roth deltar på før han forlot bandet. Albumet solgte til diamantplate i 1999. Singelen til sporet «Jump» solgte tre millioner eksemplarer og gikk til topps på Billboard Hot 100, og den ble Grammy Award nominert i 1985 for «Best Rock Vocal Group».
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Michael Anthony, David Lee Roth, Eddie Van Halen og Alex Van Halen.
«1984» – 1:07
«Jump» – 4:04
«Panama» – 3:32
«Top Jimmy» – 3:00
«Drop Dead Legs» – 4:14
«Hot for Teacher» – 4:44
«I'll Wait» – 4:45
«Girl Gone Bad» – 4:35
«House of Pain» – 3:19
== Personell ==
David Lee Roth – vokal
Eddie Van Halen – gitar, keyboard
Michael Anthony – bassgitar
Alex Van Halen – slagverk
== Sertifiseringer ==
Gullplate: 12. mars 1984
Platinaplate: 12. mars 1984
4x Platinaplate: 22. oktober 1984
5x Platinaplate: 23. januar 1985
6x Platinaplate: 1. juli 1987
7x Platinaplate: 11. juli 1994
8x Platinaplate: 8. august 1996
Diamantplate: 8. februar 1999
== Eksterne lenker ==
(en) 1984 på Discogs
(en) 1984 på MusicBrainz
(en) 1984 på Spotify
(en) 1984 på Spotify
(en) 1984 på AllMusic
Classic Van Halen – 1984
|
| anmeldelse = *Allmusic lenke
| 16,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/All_round
|
2023-02-04
|
All round
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sportsterminologi']
|
All round (fra engelsk) er et begrep som beskriver en person som viser allsidighet og har kunnskap, kompetanse eller ferdigheter innen flere områder. Personen blir da gjerne omtalt som en allrounder. Begrepet nyttes hovedsakelig innen sport for å beskrive en idrettsutøver som viser dyktighet innen et bredere spekter av øvelser eller fysiske ferdigheter.
|
All round (fra engelsk) er et begrep som beskriver en person som viser allsidighet og har kunnskap, kompetanse eller ferdigheter innen flere områder. Personen blir da gjerne omtalt som en allrounder. Begrepet nyttes hovedsakelig innen sport for å beskrive en idrettsutøver som viser dyktighet innen et bredere spekter av øvelser eller fysiske ferdigheter.
== Hurtigløp på skøyter ==
Mer spesifikt rettes begrepet All round mot konkurranser og sammenlagtmesterskap i hurtigløp på skøyter, der det gås fire distanser hvor tidene omgjøres til poeng, og utøveren med den laveste poengsum står som sammenlagtvinner. I NM, EM og VM er distansene for menn 500 meter, 1500 meter, 5000 meter og 10 000 meter. For kvinner er de to lengste distansene 3000 meter og 5000 meter.
En all roundutøver er en allsidig utøver som mestrer alle distanser fra de korte sprintøvelsene til de lengre distanseløpene. Vinneren av et mesterskap kalles all roundmester.
|
All round (fra engelsk) er et begrep som beskriver en person som viser allsidighet og har kunnskap, kompetanse eller ferdigheter innen flere områder. Personen blir da gjerne omtalt som en allrounder.
| 16,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sammy_Hagar
|
2023-02-04
|
Sammy Hagar
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Heavy metal-gitarister', 'Kategori:Heavy metal-vokalister', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Monterey', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Van Halen']
|
Samuel Roy «Sammy» Hagar (født 13. oktober 1947 i Monterey, California) er en amerikansk vokalist og gitarist
Han er kjent for sin solokarriere og som tidligere vokalist/gitarist i Van Halen. I 2008 startet han opp supergruppa Chickenfoot med tidligere bandmedlem Michael Anthony, Chad Smith fra Red Hot Chili Peppers og gitarvirtuos Joe Satriani.
|
Samuel Roy «Sammy» Hagar (født 13. oktober 1947 i Monterey, California) er en amerikansk vokalist og gitarist
Han er kjent for sin solokarriere og som tidligere vokalist/gitarist i Van Halen. I 2008 startet han opp supergruppa Chickenfoot med tidligere bandmedlem Michael Anthony, Chad Smith fra Red Hot Chili Peppers og gitarvirtuos Joe Satriani.
== Diskografi ==
Montrose1973: Montrose
1974: Paper MoneySammy Hagar1976: Nine On A Ten Scale
1977: Sammy Hagar («The Red Album»)
1977: Musical Chairs
1978: All Night Long
1979: Street Machine
1979: Danger Zone
1981: Standing Hampton
1982: Three Lock Box
1984: VOA
1987: I Never Said Goodbye
1997: Marching To Mars
1999: Red Voodoo
2000: Ten 13
2001: Not 4 Sale
2006: Livin' It Up!
2008: Cosmic Universal FashionVan Halen1986: 5150
1988: OU812
1991: For Unlawful Carnal Knowledge
1993: Live: Right Here, Right Now
1995: Balance
1996: Best of Volume I
2004: The Best of Both WorldsChickenfoot2009: Chickenfoot (Redline Entertainment)
2011: Chickenfoot III (E1 Music)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sammy Hagar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell Sammy Hagar nettside
Sammy Hagar diskografi
Sammy Hagar hos All Music Guide
(en) Sammy Hagar på Internet Movie Database
(en) Sammy Hagar hos Rotten Tomatoes
(en) Sammy Hagar hos The Movie Database
(en) Sammy Hagar hos Internet Broadway Database
(en) Sammy Hagar på Apple Music
(en) Sammy Hagar på Discogs
(en) Sammy Hagar på MusicBrainz
(en) Sammy Hagar på SoundCloud
(en) Sammy Hagar på Spotify
(en) Sammy Hagar på Songkick
(en) Sammy Hagar på Last.fm
(en) Sammy Hagar på Genius — sangtekster
(en) Sammy Hagar på AllMusic
Sammy Hagar på Twitter
Sammy Hagar på Facebook
Sammy Hagar på Instagram
Sammy Hagar på YouTube
Sammy Hagar på Myspace
|
Samuel Roy «Sammy» Hagar (født 13. oktober 1947 i Monterey, California) er en amerikansk vokalist og gitarist
| 16,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Gothard
|
2023-02-04
|
Michael Gothard
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:James Bond', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London']
|
Michael Alan Gothard (født 24. juni 1939 i London, død 2. desember 1992 i Hampstead) var en engelsk skuespiller, best husket for sin rolle som Kai i TV-serien Arthur of the Britons, og som den mystiske skurken Emile Leopold Locque i James Bond-filmen Kun for dine øyne (1981).
|
Michael Alan Gothard (født 24. juni 1939 i London, død 2. desember 1992 i Hampstead) var en engelsk skuespiller, best husket for sin rolle som Kai i TV-serien Arthur of the Britons, og som den mystiske skurken Emile Leopold Locque i James Bond-filmen Kun for dine øyne (1981).
== Biografi ==
Michael Gothard ble født i London i 1939. Etter han var ferdig med skolen reiste han rundt i Europa, uten noen særlig plan for hva han skulle gjøre videre i livet. Han forsøkte seg i mange forskjellige yrker, blant annet var han bygningsarbeider i en periode. Han bodde et år i Paris på Boulevard Saint-Michel i Latinerkvarteret. Han arbeidet også en kort periode som klesmodell, men følte seg aldri komfortabel med den jobben. Da han vendte tilbake til England, 21 år gammel, bestemte han seg for å bli skuespiller.
== Karriere ==
Han dukket opp i flere suksessrike filmer, men uten å ha den ledende rollen. Han var viden kjent for sin dype og kraftfulle stemme, som var en del av hans viktigste kjennetegn. Han gikk på kveldskurs på et verksted mens du holder nede en dag jobb. Han begynte sin skuespillerkarriere å spille små roller i mange TV-serier. Han fikk senere en berømt rolle i skrekkfilmen Skriiik og skriiik igjen (1970), der han spilte en farlig seriemorder som har tørster etter blod. Med denne filmen begynte han sitt rykte for å spille merkelig tegn.
En av hans mest kjente roller var i skrekkfilmen The Devils (1971), der han hadde en framstående rolle som en fanatisk heksejeger og eksorsist. Han spilte i mange historiske filmer og serier, herunder Arthur of the Britons (1972), en britisk TV-serie om den historiske Kong Arthur av britene, hvor han hadde rollen som Kai. Han spilte også de virkelige drapsmannen John Felton i De tre musketerer (1973). Han ble kjent for et større kino-publikum da han spilte drapsmannen med briller Emile Leopold Locque i James Bond-filmen Kun for dine øyne (1981). Denne rollen er fortsatt regnet som en av de viktigste i karrieren hans. Det var også en av hans siste store filmroller. Hans senere kamper inkludert biroller i TV-filmen Ivanhoe (1982), og i science-fiction-skrekkfilmen Lifeforce (1985). Han spilte senere George Lusk i TV-serien Jack the Ripper (1988), dette var en av hans siste roller.
== Dødsfall ==
Michael Gothard bodde i Hampstead mot slutten av sitt liv og var aldri gift. Han led av alvorlig depresjon, men lite er kjent om detaljene rundt dette. Det var sannsynligvis på grunn av den langsiktige banen for ensomhet. Han begikk selvmord ved hengning, i sitt eget hjem i 1992.
== Filmografi i utvalg ==
Skriiik og skriiik igjen (1970) … Keith
The Last Valley (1970) … Hansen
The Devils (1971) … Far Barre
Arthur of the Britons (TV-serie) (1972–73) … Kai
De tre musketerer (1973) … Felton
King Arthur, the Young Warlord (1975) … Kai
Warrior Queen (TV-serie) (1978) … Volthan
Warlords of Atlantis (1978) … Atmir
The Professionnals (TV-serie) (1979) … Kodai
Shoestring (TV-serie) (1981) … Harry
Kun for dine øyne (1981) … Emile Leopold Locque
Ivanhoe (TV-film) (1982) … Athelstone
Lifeforce (1985) … Dr. Bukovsky
Minder (TV-serie) (1985) … Sergei
Hammer House of Mystery and Suspense (TV-serie) (1986) … Marvin
Jack the Ripper (TV-serie) (1988) … George Lusk
== Eksterne lenker ==
(en) Michael Gothard på Internet Movie Database
(sv) Michael Gothard i Svensk Filmdatabas
(fr) Michael Gothard på Allociné
(en) Michael Gothard på AllMovie
(en) Michael Gothard hos Rotten Tomatoes
(en) Michael Gothard hos The Movie Database
Michael Gothard på Find A Grave
|
| fsted = London, England
| 16,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABSamson%C2%BB_(1565)
|
2023-02-04
|
«Samson» (1565)
|
['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansk-norske krigsskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip fra 1500-tallet', 'Kategori:Skip fra den nordiske syvårskrigen', 'Kategori:Språkvask 2022-05']
|
«Samson» var det danske flaggskipet under den nordiske syvårskrigen i året 1566 under kommando av admiral Hans Lauritzen-Baden. Under sjøtoget i sommeren hadde flaggskipet ledet den allierte flåten på 36 skip inn i det tredje slaget ved Öland og kjempet et hardt sammenstøt med det svenske flaggskipet «Sankt Erik». Ombord på storskipet ble befalhaveren Kristoffer Mogenson som var ansvarlig for knektene og artilleristene ombord, felt med en kanonkule.
Etter sjøslaget ønsket Lauritzen-Baden å begrave den drepte befalhaveren, og nektet å lytte på den lübeckske admiral Tinnappel og andre skipssjefer som ikke ønsket å kaste ankre utenfor Visby når man hadde fått varsel om forekommende storm. I natten mellom 27. og 28. april ble den allierte flåten nesten utslettet av en voldsom nattlig storm, minst 5 000 mennesker skal ha omkommet. Den egenrådige admiralen ombord på flaggskipet «Samson» omkommet sammen med mesteparten av besetningen på cirka 1 100 mann.
|
«Samson» var det danske flaggskipet under den nordiske syvårskrigen i året 1566 under kommando av admiral Hans Lauritzen-Baden. Under sjøtoget i sommeren hadde flaggskipet ledet den allierte flåten på 36 skip inn i det tredje slaget ved Öland og kjempet et hardt sammenstøt med det svenske flaggskipet «Sankt Erik». Ombord på storskipet ble befalhaveren Kristoffer Mogenson som var ansvarlig for knektene og artilleristene ombord, felt med en kanonkule.
Etter sjøslaget ønsket Lauritzen-Baden å begrave den drepte befalhaveren, og nektet å lytte på den lübeckske admiral Tinnappel og andre skipssjefer som ikke ønsket å kaste ankre utenfor Visby når man hadde fått varsel om forekommende storm. I natten mellom 27. og 28. april ble den allierte flåten nesten utslettet av en voldsom nattlig storm, minst 5 000 mennesker skal ha omkommet. Den egenrådige admiralen ombord på flaggskipet «Samson» omkommet sammen med mesteparten av besetningen på cirka 1 100 mann.
== «Samson» ==
Dette storskipet i motsetning til flerparten av krigsskipene under den nordiske syvårskrigen er rimelige godt dokumentert for ettertiden med en angivelige lengde på 120 fot, muligens langs kjøl og en bredde på 44 fot ved bygging i Lübeck. Ettersom storskipet var bygget og sjøsatt av de lübeckske skipsbyggerne, er det åpenbart at målet på fot entens er lübecksk eller tysk. Det større storskipet «Adler von Lübeck» hadde en kjølslengde på 124 tyske fot eller 38,8 m.
Sylvester Francke som forresten hadde vært skipsoffiser på danske krigsskip under krigen, hadde kommet til Lübeck både for å føre tilsyn på byggingen av krigsskip og delta i rådslagning om hvordan disse skulle være. Hans navn hadde derfor blitt knyttet til tre flaggskip som var under bygging i det samme året, det nye flaggskipet «Fortuna» og søsterskipet «Adler von Lübeck», endog oppgitt som den fremste skipsbyggeren. Et brev til København som hadde blitt funnet i nyere tid, trolig var om «Samson» som skulle leveres til danskekongen i løpet av året 1565.
køllængden er 60 alen, det flack inden borde er 25 fod, fra overløbet 44 fod inden «der remmen», og den får 2 overløb og en kobrygge, og skal leveres til kongen i København i Pinse med Guds hjælp.
Brevet handlet etter all sannsynlighet ikke om det større storskipet «Fortuna» som har allerede sine dimensjoner oppgitt for ettertiden gjennom andre kilder, som forresten hadde blitt sjøsatt først i 1566. Brevet var datert i 1565. Opplysningene i brevet vist at dette skipet som etter all sannsynlighet var «Samson», hadde to kanondekk og én kubrygge mellom for- og akterkasteller. Bestykningen som har blitt oppgitt for ettertiden, betydde også at «Samson» måtte ha vært rimelige stort. Et «kartov» kanonskyts deles i flere kalibre, den vanligste er halvkartov på 16 til 24 punds kalibre med en stykkvekt på minst 2 tonn.
Det har blitt oppgitt at «Samson» skulle være mer enn 300 lester i deplasement, hvilken ment trolig et deplasement på ca. 900 tonn om det skulle være opptil tre registertonn pr. lest. Men det er usikkert om denne opplysningen omfattet hele skipet eller mindre. Det var ikke mindre enn sin svenske rivalen «Sankt Erik» ifølge de samtidige beretninger om sjøslaget ved Öland.
De fleste krigsskipene under krigen i midten av 1500-tallet hadde tre master, men «Samson» skulle ha fire master som et vanlig trekk på de største storskipene fram til begynnelsen på 1600-tallet. Besetningen på opptil 1 100 mann ombord på admiralskipet normalt ville ikke ha forekommet om admiralflagget ikke var overført til «Samson». Et annet skip som formodentlig var lik stor, «Jægermester» i 1565 hadde litt over fem hundre mann i svensk tjeneste.
Etter stormkatastrofen i juli 1566 ble de fleste vraker oppbrutt enten av menneskene eller av naturen, men stedet der admiralskipet «Samson» hadde forlist, er ikke kjent.
== Litteratur ==
Svenska Flottans Historia bind 1 1521–1679, Malmö, 1942
Den danske flådes historie 1533-1588: Christian 3.s flåde, Jørgen H. Barfod 1995 ISBN 87-00-24526-7
== Eksterne lenker ==
Samson (1565) Arkivert 15. desember 2005 hos Wayback Machine.
|
«Samson» var det danske flaggskipet under den nordiske syvårskrigen i året 1566 under kommando av admiral Hans Lauritzen-Baden. Under sjøtoget i sommeren hadde flaggskipet ledet den allierte flåten på 36 skip inn i det tredje slaget ved Öland og kjempet et hardt sammenstøt med det svenske flaggskipet «Sankt Erik».
| 16,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vodafonedeildin_2009
|
2023-02-04
|
Vodafonedeildin 2009
|
['Kategori:2009 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Betrideildin', 'Kategori:Fotball i 2009', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Vodafonedeildin 2009, tidligere kjent som Formuladeildin, var den færøyske eliteserien i fotball for herrer i 2009.
Serien startet opp 4. april 2009 og ble avsluttet 3. oktober 2009. Regjerende mestere var EB/Streymur fra Streymoy.
Ligaen besto også i 2009 av 10 lag. Klubbene B71 Sandur og Skála IF rykket forrige sesong ned i den færøyske førstedivisjonen, 1. deild. Disse ble erstattet av de nyopprykkede lagene 07 Vestur og AB Argir.
Serien ble vunnet av HB Tórshavn, med EB/Streymur på andreplass og Víkingur på tredjeplass.
KÍ Klaksvík og 07 Vestur rykket ned.
|
Vodafonedeildin 2009, tidligere kjent som Formuladeildin, var den færøyske eliteserien i fotball for herrer i 2009.
Serien startet opp 4. april 2009 og ble avsluttet 3. oktober 2009. Regjerende mestere var EB/Streymur fra Streymoy.
Ligaen besto også i 2009 av 10 lag. Klubbene B71 Sandur og Skála IF rykket forrige sesong ned i den færøyske førstedivisjonen, 1. deild. Disse ble erstattet av de nyopprykkede lagene 07 Vestur og AB Argir.
Serien ble vunnet av HB Tórshavn, med EB/Streymur på andreplass og Víkingur på tredjeplass.
KÍ Klaksvík og 07 Vestur rykket ned.
== Tabell ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell nettside - football.fo
Færøyske fotballnyheter, resultater og informasjon (engelsk)
|
Vodafonedeildin 2009, tidligere kjent som Formuladeildin, var den færøyske eliteserien i fotball for herrer i 2009.
| 16,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Billion_Dollar_Babies
|
2023-02-04
|
Billion Dollar Babies
|
['Kategori:Alice Cooper-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1973', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Bob Ezrin']
|
Billion Dollar Babies er et album av det amerikanske hardrock-bandet Alice Cooper, utgitt i mars 1973. Det er vidt sett på som et av de beste Alice Cooper-albumene og viser gruppen på deres artistiske og kommersielle topp. Mange av sangene fra dette albumet er fast inventar i Alice Coopers liveshow fram til i dag, særlig «I Love the Dead» er ofte assosiert med Coopers falske henrettelse, mens «Elected» er ofte brukt som ekstranummer.
Billion Dollar Babies var også navnet på bandet stiftet av Michael Bruce, Mike Marconi, Dennis Dunaway, Bob Dolin og Neal Smith etter de skilte lag med Alice Cooper i 1974. Dette bandet var involvert i en rettssak over bruken av navnet. De ga bare ut et album; Battleaxe fra 1977, før de skilte lag.Billion Dollar Babies nådde nummer 1 på Billboard 200.
Fire singler ble gitt ut fra albumet: «Elected», som nådde nummer 26 på Billboard Hot 100, «Hello, Hooray», 35.-plass, «No More Mr. Nice Guy», 25.-plass, og «Billion Dollar Babies», 57.-plass.
Det originale vinylalbumet kom med en «Billion Dollar-seddel» i full størrelse, med bandmedlemmene på forsiden og en politisk tegning på baksiden.
Tittelsporet er en duett mellom Alice Cooper og Donovan.
«Hello, Hooray» er kreditert til Rolf Kempf, som egentlig er et alias brukt av produsent-låtskriver Kim Fowley, av årsaker som aldri er blitt forklart av Fowley eller bandet. Fowley kom til å skrive eller samskrive sanger for Alices soloalbum etter den originale Alice Cooper-gruppen ble splittet.
Megadeth covret sangen «No More Mr. Nice Guy» til filmen Shocker.
Tittelsporet var med i Xbox 360-versjonen av videospillet Guitar Hero II, feiltitulert i manualen som «Million Dollar Babies».
Den kvadrafoniske LP-en har unike mikser og versjoner av sangene, som ikke er tilgjengelig noen andre steder. Forskjellene er lengre sangfadinger og slutter, forskjellig sangtekst («Raped And Freezin'»: «Alone with a bloody nose» på siste vers, mot «Alone down in Mexico» på Stereo LP og CD versjoner, som et eksempel), og fades erstattet av overganger i følgende sanger: «Generation Landslide» og «Sick Things».
|
Billion Dollar Babies er et album av det amerikanske hardrock-bandet Alice Cooper, utgitt i mars 1973. Det er vidt sett på som et av de beste Alice Cooper-albumene og viser gruppen på deres artistiske og kommersielle topp. Mange av sangene fra dette albumet er fast inventar i Alice Coopers liveshow fram til i dag, særlig «I Love the Dead» er ofte assosiert med Coopers falske henrettelse, mens «Elected» er ofte brukt som ekstranummer.
Billion Dollar Babies var også navnet på bandet stiftet av Michael Bruce, Mike Marconi, Dennis Dunaway, Bob Dolin og Neal Smith etter de skilte lag med Alice Cooper i 1974. Dette bandet var involvert i en rettssak over bruken av navnet. De ga bare ut et album; Battleaxe fra 1977, før de skilte lag.Billion Dollar Babies nådde nummer 1 på Billboard 200.
Fire singler ble gitt ut fra albumet: «Elected», som nådde nummer 26 på Billboard Hot 100, «Hello, Hooray», 35.-plass, «No More Mr. Nice Guy», 25.-plass, og «Billion Dollar Babies», 57.-plass.
Det originale vinylalbumet kom med en «Billion Dollar-seddel» i full størrelse, med bandmedlemmene på forsiden og en politisk tegning på baksiden.
Tittelsporet er en duett mellom Alice Cooper og Donovan.
«Hello, Hooray» er kreditert til Rolf Kempf, som egentlig er et alias brukt av produsent-låtskriver Kim Fowley, av årsaker som aldri er blitt forklart av Fowley eller bandet. Fowley kom til å skrive eller samskrive sanger for Alices soloalbum etter den originale Alice Cooper-gruppen ble splittet.
Megadeth covret sangen «No More Mr. Nice Guy» til filmen Shocker.
Tittelsporet var med i Xbox 360-versjonen av videospillet Guitar Hero II, feiltitulert i manualen som «Million Dollar Babies».
Den kvadrafoniske LP-en har unike mikser og versjoner av sangene, som ikke er tilgjengelig noen andre steder. Forskjellene er lengre sangfadinger og slutter, forskjellig sangtekst («Raped And Freezin'»: «Alone with a bloody nose» på siste vers, mot «Alone down in Mexico» på Stereo LP og CD versjoner, som et eksempel), og fades erstattet av overganger i følgende sanger: «Generation Landslide» og «Sick Things».
== Sporliste ==
«Hello, Hooray» (Kempf) – 4:15
«Raped and Freezin'» (Cooper, Michael Bruce) – 3:19
«Elected» (Cooper, Glen Buxton, Bruce, Dennis Dunaway, Neal Smith) – 4:05
«Billion Dollar Babies» (Cooper, Bruce, Smith) – 3:43
«Unfinished Sweet» (Cooper, Bruce, Smith) – 6:18
«No More Mr. Nice Guy» (Cooper, Bruce) – 3:06
«Generation Landslide» (Cooper, Buxton, Bruce, Dunaway, Smith) – 4:31
«Sick Things» (Cooper, Bruce, Bob Ezrin) – 4:18
«Mary Ann» (Cooper, Bruce) – 2:21
«I Love the Dead» (Cooper, Ezrin) – 5:09
=== Deluxeversjon CD bonusspor ===
CD gjenutgivelsen fra 2001 inneholder en bonus-CD med følgende spor:
«Hello Hooray» (Live) (Kempf) – 3:04
«Billion Dollar Babies» (Live) (Cooper, Bruce, Smith) – 3:47
«Elected» (Live) (Cooper, Buxton, Bruce, Dunaway, Smith) – 2:28
«I'm Eighteen» (Live) (Cooper, Buxton, Bruce, Dunaway, Smith) – 4:50
«Raped and Freezin'» (Live) (Cooper, Bruce) – 3:14
«No More Mr. Nice Guy» (Live) (Cooper, Bruce) – 3:07
«My Stars» (Live) (Cooper, Ezrin) – 7:32
«Unfinished Sweet» (Live) (Cooper, Bruce, Smith) – 6:01
«Sick Things» (Live) (Cooper, Bruce, Ezrin) – 3:16
«Dead Babies» (Live) (Cooper, Buxton, Bruce, Dunaway, Smith) – 2:58
«I Love the Dead» (Live) (Cooper, Ezrin) – 4:48
«Coal Black Model T» – 2:28
«Son of Billion Dollar Babies» – 3:45
«Slick Black Limousine» (Cooper, Dunaway) – 4:26Spor 1 til 11 er spilt inn live i Houston 1973, tidligere uutgitt på CD
Spor 12 er en tidlig versjon av "Slick Black Limousine", tidligere uutgitt
Spor 13 er en "Generation Landslide" outtake, tidligere uutgitt
Spor 14 var tidligere utgitt i Storbritannia, kun i 1973 som en gratis Flexi disc i NME magazine
== Personell ==
Alice Cooper – Vokal
Glen Buxton – Leadgitar
Michael Bruce – Rytmegitar, keyboard, bakgrunnsvokal
Dennis Dunaway – Bass, bakgrunnsvokal
Neal Smith – Trommer
Donovan – Vokal på sangen «Billion Dollar Babies»
Steve «Deacon» Hunter – Gitar
Mick Mashbir – Gitar
Dick Wagner – Gitar
Bob Dolin – Keyboard
David Libert – Vokal
=== Produksjon ===
Bob Ezrin – Produsent
Jack Douglas – Lydtekniker
Robin Black – Lydtekniker
Frank Hubach – Lydtekniker
Ed Sprigg – Lydtekniker
Logan Jervis – Lydtekniker
Shelly Yakus – Lydtekniker
Peter Flanagan – Lydtekniker
Brian Kehew – Redigering, remixing
Pacific Eye & Ear – Designkonsept
Greg Allen – Design
Hugh Brown – Design
David P. Bailey – Fotografi, coverfoto
Neal Preston – Fotografi
Lynn Goldsmith – Fotografi
Jo Motta – Prosjektkoordinator
Steve Woolard – Prosjektkoordinator
Randy Perry – Prosjektassistent
Vanessa Atkins – Lederartikkel oppsyn
Norma Edwards – Lederartikkel research
Shawn Amos – Lederartikkel koordinator
== Listeplasseringer ==
=== Album ===
=== Singler ===
Billboard (North America)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Billion Dollar Babies på Discogs
(en) Billion Dollar Babies på MusicBrainz
(en) Billion Dollar Babies på Spotify
(en) Billion Dollar Babies på Spotify
(en) Billion Dollar Babies på AllMusic
Alice Cooper Billion Dollar Babies Turneprogram
|
lenke
| 16,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/New_Israel_Fund
|
2023-02-04
|
New Israel Fund
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Israel']
|
New Israel Fund (NIF) er et fond som donererer penger til og støtter organisasjoner i Israel som fremmer en demokratisk utvikling i landet og sikrer frihet, rettferdighet og likhet for alle landets borgere. Organisasjonen fokuserer spesielt på borgerrettigheter og menneskerettigheter, religiøs toleranse og pluralisme, samt å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller i det israelske samfunnet, særlig mellom jøder og arabere. Som et tegn på organisasjonens utstrakte hånd til palestinerne er alle organisasjonens tekster trespråklige, på hebraisk, arabisk og engelsk.
Enkelte på høyresiden i Israel har anklaget organisasjonen for å ha en antisionistisk agenda. Dette blir tilbakevist av organisasjonens leder, professor ved Georgetown University Law Center, Peter Edelman, som beskriver kritikken som «udemokratisk og ujødisk».
|
New Israel Fund (NIF) er et fond som donererer penger til og støtter organisasjoner i Israel som fremmer en demokratisk utvikling i landet og sikrer frihet, rettferdighet og likhet for alle landets borgere. Organisasjonen fokuserer spesielt på borgerrettigheter og menneskerettigheter, religiøs toleranse og pluralisme, samt å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller i det israelske samfunnet, særlig mellom jøder og arabere. Som et tegn på organisasjonens utstrakte hånd til palestinerne er alle organisasjonens tekster trespråklige, på hebraisk, arabisk og engelsk.
Enkelte på høyresiden i Israel har anklaget organisasjonen for å ha en antisionistisk agenda. Dette blir tilbakevist av organisasjonens leder, professor ved Georgetown University Law Center, Peter Edelman, som beskriver kritikken som «udemokratisk og ujødisk».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
New Israel Fund
|
New Israel Fund (NIF) er et fond som donererer penger til og støtter organisasjoner i Israel som fremmer en demokratisk utvikling i landet og sikrer frihet, rettferdighet og likhet for alle landets borgere. Organisasjonen fokuserer spesielt på borgerrettigheter og menneskerettigheter, religiøs toleranse og pluralisme, samt å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller i det israelske samfunnet, særlig mellom jøder og arabere.
| 16,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Original_Hits
|
2023-02-04
|
Original Hits
|
['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samlealbum fra 1995', 'Kategori:The Animals-album']
|
Original Hits er et samlealbum av rockegruppen The Animals, utgitt i 1995 av plateselskapet Disky. Albumet inneholder atten sanger fra 1964–1965 perioden, med lisens fra EMI.
|
Original Hits er et samlealbum av rockegruppen The Animals, utgitt i 1995 av plateselskapet Disky. Albumet inneholder atten sanger fra 1964–1965 perioden, med lisens fra EMI.
== Sporliste ==
«House of the Rising Sun» (Trad. Arr. Prince) – 4:31
«We've Gotta Get Out of This Place» (Mann/Weil) – 3:15
«Don't Let Me Be Misunderstood» (Benjamin/Marcus/Caldwell) – 2:29
«Bring It on Home to Me» (Cooke) – 2:45
«Boom Boom» (Hooker) – 3:19
«Memphis Tennessee» (Berry) – 3:07
«Baby Let Me Take You Home» (Russell/Farrell) – 2:22
«Club A-Gogo» (Burdon/Price) – 2:21
«I'm Mad Again» (Hooker) – 4:18
«It's My Life» (Atkins/D'Errico) – 3:08
«Bright Lights Big City» (Reed) – 2:56
«The Story of Bo Diddley» (Burdon/McDaniel) – 5:45
«She Said Yeah» (Jackson/Christy) – 2:21
«Around and Around» (Berry) – 2:46
«The Girl Can't Help It» (Troup) – 2:23
«I've Been Around» (Domino) – 1:36
«How You've Changed» (Berry) – 3:14
«I'm Crying» (Price/Burdon) – 2:48
== Eksterne lenker ==
(en) Original Hits på Discogs
|
lenke
| 16,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1997
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1997
|
['Kategori:Bøker fra 1997', 'Kategori:Kunst og kultur i 1997', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1997 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1997.
|
Litteraturåret 1997 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1997.
== Dødsfall ==
3. februar – Bohumil Hrabal, tsjekkisk forfatter (født 1914)
9. mars – Terry Nation, britisk forfatter (født 1930)
15. mars – Kåre Holt, norsk forfatter (født 1916)
20. mars – Britt G. Hallqvist, svensk forfatter og teolog (født 1914)
20. mars – Britt G. Hallqvist, svensk forfatter og salmeskaper.
5. april - Allen Ginsberg, amerikansk forfatter og poet. (født 1926)
29. mai – Jeff Buckley, sanger/sangskriver (født 1966)
12. juni – Bulat Okudzjava, russisk forfatter, poet og pioner innen den russiske trubadurkunsten.
2. august – William S. Burroughs, amerikansk forfatter (født 1914)
13. oktober – Ian Stuart Black, britisk manusforfatter (født 1915)
29. oktober
Anton LaVey, amerikansk forfatter, den moderne satanismens grunnlegger
Mary Jane Latsis (som oftest under pseudonymet Emma Lathen sammen med Mary Jane Latsis), amerikansk krimforfatter (født 1927)
3. november – Martha Henissart (som oftest under pseudonymet Emma Lathen sammen med Mary Jane Latsis), amerikansk krimforfatter (født 1929)
25. desember – Bjarne Slapgard, norsk forfatter (født 1901)
== Prisvinnere ==
Anders Jahres kulturpris
Hovedpris: Gordon Hølmebakk, litteraturformidler
Juniorpris: Cathrine Grøndahl, forfatter
Astrid Lindgren-priset: Anna-Clara & Thomas Tidholm
Augustpriset
Skjønnlitteratur: Majgull Axelsson – Aprilhäxan (Aprilheksen)
Sakprosa: Sven-Eric Liedman – I skuggan av framtiden
Barne- og ungdomslitteratur:Annika Thor – Sanning eller konsekvens
BMF-plaketten: Henning Mankell
Nobelprisen i litteratur: Dario Fo
P2-lytternes romanpris: Jan Jakob Tønseth, for Et vennskap
== Hendelser ==
Tidskrift: Aorta: journal för retrogardistisk kultur kommer ut med sitt første nummer.
== Nye bøker ==
=== 0 - 9 ===
1900 av Gunnar Staalesen
3001: The Final Odyssey av Arthur C. Clarke
=== A - G ===
Bert och bacillerna av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Bert och beundrarinnorna av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Biopsi av Lars Ramslie
Blinddøra av Hans Herbjørnsrud
Böhmen ligger ved havet av Ingeborg Bachmann gjendiktet av Karin Haugane
The Champion av Elizabeth Chadwick
Circum Polaris, antologi ved Liv Lundberg (redaktør)
De som ser etter tegn av Britt Karin Larsen
Den misunnelige frisøren av Lars Saabye Christensen
Den skarpeste kniven av Philip Pullman
Den som frykter ulven av Karin Fossum
Dragens Tårer av B. Andreas Bull-Hansen
Deception On His Mind av Elizabeth George
Ditt kompetenta barn – på väg mot nya värderingar för familjen av Jesper Juul
Flaggermusmannen av Jo Nesbø
Gobi: Baghdad av Tor Åge Bringsværd
=== H - N ===
Hallstein Bronskimlet d.a.y. av Kjell Aukrust
Harry Potter og de vises stein (Harry Potter and the Philosopher's Stone) av J.K. Rowling
Heim att til 1990-åra av Frode Grytten
Högt spel av Jan Mårtenson
Karnas arv av Herbjørg Wassmo
Kjærlighet (roman)Kjærlighet av Hanne Ørstavik
Kontraktet av John W. Grow
Lungbarrow av Marc Platt
Løvens gap av Anne Holt og Berit Reiss-Andersen
Min barndoms verden av Odd Børretzen
Mulle Meck bygger ett hus av George Johansson
Museet for stjålne minner (Das Museum der gestohlenen Erinnerungen) av Ralf Isau
=== O - U ===
Siamesisk av Stig Sæterbakken
Sofia Albertinas palats av Jan Mårtenson og Ralf Turander
Steget efter av Henning Mankell
Stridselefanten nerför vägen igen poesiantologi av Malmöligan
Sunes hemligheter og Anders Jacobsson og Sören Olsson
Trollspeilet av Tom Egeland
=== V - Å ===
Verden forsvinner av Liv Køltzow
While the Lights Last and Other Stories av Agatha Christie
== Sakprosa ==
En reise i vannets historie. Fra Regnkysten til Muscat av Terje Tvedt
Kommunismens svartebok (Le Livre noir du communisme : Crimes, terreur, répression) av Stéphane Courtois, Nicolas Werth, Karel Bartosek, Jean-Louis Panne, Jean-Louis Margolin og Andrzej Paczkowski
Møte med døden i norrøn middelalder av Arnved Nedkvitne
== Religiøse skrifter ==
Bibelen Guds Ord, oversettelse av Norvald Yri, Ingulf Diesen, Leif Jacobsen og Sigurd Grindheim
Salmer 1997
|
Litteraturåret 1997 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1997.
| 16,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1998
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1998
|
['Kategori:Bøker fra 1998', 'Kategori:Kunst og kultur i 1998', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1998 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1998.
|
Litteraturåret 1998 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1998.
== Hendelser ==
Sult-prisen blir innstiftet.
== Prisvinnere ==
Augustpriset
Skjønnlitteratur: Göran Tunström – Berömda män som varit i Sunne
Sakprosa: Bengt Jangfeldt – Svenska vägar till S:t Petersburg
Barne- og ungdomslitteratur: Henning Mankell – Resan till världens ände
BMF-plaketten: Majgull Axelsson
Erik Lindegren-priset: Göran Sonnevi
Henrik Steffens-prisen: Jan Kjærstad
Nils Holgersson-plaketten: Moni Nilsson-Brännström – Bara Tsatsiki
Holbergmedaljen: Jess Ørnsbo
Nobelprisen i litteratur: José Saramago, Portugal
P2-lytternes romanpris: Erik Fosnes Hansen, for Beretninger om beskyttelse
Sult-prisen: Jonny Halberg
== Nye bøker ==
=== Skjønnlitteratur ===
About a Boy av Nick Hornby
Beretninger om beskyttelse av Erik Fosnes Hansen
Bert Babyface av Anders Jacobsson og Sören Olsson
De usynliges by av Britt Karin Larsen
Den digitale festning av Dan Brown
Det gröna kapitalet av Mikael Nyberg
Det har ingenting med kjærlighet å gjøre av Cathrine Grøndahl
Det svarta guldet av Jan Mårtenson
Djevelen holder lyset av Karin Fossum
Eldringen av Torbjörn Säfve
En blomma i Afrikas öken av Waris Dirie
Gates of Fire av Steven Pressfield
Harry Potter og mysteriekammeret av J. K. Rowling
Hemliga litterära världsakademin: Isjättarnas tid av Torbjörn Säfve
Hull av Louis Sachar
I hjertet av VM av Anne Holt
Jumbo av Axel Jensen
Kakerlakkene av Jo Nesbø
Kim Novak badade aldrig i Genesarets sjö av Håkan Nesser
Kron og mynt av Kjartan Fløgstad
Kungliga Serafimerorden 1748-1998 av Per Nordenvall
Kurt quo vadis? av Erlend Loe
The Last King of Scotland av Giles Foden
Lenker av Anne Karin Elstad
Meddelande. Noveller i urval 1971-1997 av Tove Jansson
Mellan henne och jag av Helene Rådberg
Museet for stjålne minner (Das Museum der gestohlenen Erinnerungen) av Ralf Isau
Plugghästen Sune av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Rainbow Six av Tom Clancy
Rundtomrask Roverandom av J.R.R. Tolkien
Selvbeherskelse av Stig Sæterbakken
Solgudens Hevn av Aage Hauken
Sune och familjen Anderssons sjuka jul av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Veien til Jerusalem av Jan Guillou
Vokterne av Willy Ustad
Æ av Kjetil Seim, Ole Gunnar Solskjær
=== Sakprosa ===
De nasjonale strateger av Rune Slagstad
Ti i krig av Kristen Taraldsen
Verdens sande tilstand av Bjørn Lomborg
== Dødsfall ==
9. februar – Halldór Laxness, islandsk forfatter, nobelprisvinner (født 1902)
17. februar – Ernst Jünger, tysk forfatter (født 1895)
22. februar – Erik Amdrup, dansk professor i kirurgi, overlege og forfatter (født 1923)
23. mars – Lillie Björnstrand, svensk skuespiller og forfatter
10. april – Francis Durbridge, britisk krimforfatter.
19. april – Octavio Paz, meksikansk forfatter og ambassadør (født 1914)
21. april – Jean-François Lyotard, fransk filosof (født 1924)
15. mai – Roland Vila, katalansk/fransk forfatter (født 1949)
10. juni – Hammond Innes, britisk forfatter (født 1914)
11. juni – Catherine Cookson, britisk forfatter
13. juni – Birger Ruud, norsk skihopper (født 1911)
20. juli – Arthur Berg, norsk redaktør og teolog (født 1916)
31. juli – Arvid Hanssen, norsk forfatter (født 1932)
4. september – Inge Aicher-Scholl, tysk forfatter (født 1917)
6. september – Akira Kurosawa, japansk filmregissør, produsent og manusforfatter (født 1910)
28. september – Olle Länsberg, svensk forfatter, manusforfatter og sangtekstforfatter
19. november – Tetsuya Theodore Fujita, japansk forsker (født 1920)
== Referanser ==
|
Litteraturåret 1998 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1998.
| 16,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valdez
|
2023-02-04
|
Valdez
|
['Kategori:146°V', 'Kategori:1790 i Nord-Amerika', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1790', 'Kategori:Byer i Alaska', 'Kategori:Byer i Valdez-Cordova Census Area', 'Kategori:Sider med kart']
|
Valdez er en havneby i folketellingsområdet Valdez-Cordova i Alaska i Amerikas forente stater (USA). I 2005 bodde det 4 020 personer i byen fordelt på et areal på 717,6 km². Byen ligger cirka 180 km øst for Alaskas største by, Anchorage. I byen finnes Valdez oljeterminal.
Utover å være et oljesenter er denne byen et utgangspunkt for mange heliski-operatører. En av disse er Valdez Heli-Ski Guides. Turene som kjøres er mellom 3 000 til 5 000 fot.
|
Valdez er en havneby i folketellingsområdet Valdez-Cordova i Alaska i Amerikas forente stater (USA). I 2005 bodde det 4 020 personer i byen fordelt på et areal på 717,6 km². Byen ligger cirka 180 km øst for Alaskas største by, Anchorage. I byen finnes Valdez oljeterminal.
Utover å være et oljesenter er denne byen et utgangspunkt for mange heliski-operatører. En av disse er Valdez Heli-Ski Guides. Turene som kjøres er mellom 3 000 til 5 000 fot.
== Exxon Valdez-forliset ==
Den 24. mars 1989 forliste tankeren Exxon Valdez cirka 40 km vest for Valdez.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Valdez, Alaska – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Valdez er en havneby i folketellingsområdet Valdez-Cordova i Alaska i Amerikas forente stater (USA). I 2005 bodde det 4 020 personer i byen fordelt på et areal på 717,6 km².
| 16,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Galleri_Blunk
|
2023-02-04
|
Galleri Blunk
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Trondheim', 'Kategori:Kunstgallerier og kunstmuseer i Norge', 'Kategori:Lademoen']
|
Galleri Blunk er et non-profit kunstgalleri lokalisert på Strandveien på Svartlamon. Galleriet er drevet av unge kunstnere i Trondheim og studenter ved Kunstakademiet i Trondheim (KiT). Hovedmålsetningen er at galleriet skal være en arena for kunststudenter og nyetablerte kunstnere, hvor de får en mulighet til å vise sine arbeider for byens befolkning.
|
Galleri Blunk er et non-profit kunstgalleri lokalisert på Strandveien på Svartlamon. Galleriet er drevet av unge kunstnere i Trondheim og studenter ved Kunstakademiet i Trondheim (KiT). Hovedmålsetningen er at galleriet skal være en arena for kunststudenter og nyetablerte kunstnere, hvor de får en mulighet til å vise sine arbeider for byens befolkning.
== Se også ==
Kunstakademiet i Trondheim (KiT)
Fakultet for arkitektur og billedkunst (NTNU)
== Kilder ==
«Blunk kunstgalleri - hjemmeside». Besøkt 24. juni 2009.
== Eksterne lenker ==
Galleri Blunk
Galleri KiT
Kunstakademiet i Trondheim
|
Galleri Blunk er et non-profit kunstgalleri lokalisert på Strandveien på Svartlamon. Galleriet er drevet av unge kunstnere i Trondheim og studenter ved Kunstakademiet i Trondheim (KiT).
| 16,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afterall
|
2023-02-04
|
Afterall
|
['Kategori:1998 i England', 'Kategori:1998 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forlag', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Engelske tidsskrifter', 'Kategori:Kunst og kultur i 1998', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1998', 'Kategori:Samtidskunst', 'Kategori:Tidsskrifter fra USA']
|
Afterall er en allmennyttig organisasjon for forskning rundt temaet samtidskunst, grunnlagt av kurator Charles Esche og kunstner Mark Lewis i 1998 med førsteutgaven av Afterall Journal påfølgende år. Hovedbeskjeftigelsene til Afterall er publiseringen av tidsskriftet Afterall Journal samt publisering av bøker. I tillegg arrangerer de kurs, seminarer og andre arrangementer. Afterall er basert i London og Los Angeles.
|
Afterall er en allmennyttig organisasjon for forskning rundt temaet samtidskunst, grunnlagt av kurator Charles Esche og kunstner Mark Lewis i 1998 med førsteutgaven av Afterall Journal påfølgende år. Hovedbeskjeftigelsene til Afterall er publiseringen av tidsskriftet Afterall Journal samt publisering av bøker. I tillegg arrangerer de kurs, seminarer og andre arrangementer. Afterall er basert i London og Los Angeles.
== Afterall Journal ==
Afterall Journal utgis tre ganger i året (fra 1998 til 2006 utkom journalen to ganger årlig). Både formatet (29,7 x 19 cm), designen og innholdsfortegnelsen har vært den samme hele veien. Tidsskriftet presenterer hvert nummer fire nye kunst-utøvere; oftest er dette samtidskunstnere, men også filmskapere som Gus van Sant og Harun Farocki, dansere som Michael Clark samt avant-garde rockebandet Red Krayola. Hver blir presentert med to essays av to skribenter. I tillegg til disse finnes det to kontekstualiserende essays om temaer som de presenterte kunstnere jobber med. Selv om Afterall Journal har en tilnærmelsesvis akademisk oppbygning er skribentene tilknyttet magasinet fra samtidskunst-feltet heller enn akademia.
Afterall Journal ble ugitt av Central Saint Martins College of Arts and Design i London frem til 2002 når California Institute of the Arts (CalArts) i Los Angeles ble med-utgiver og kunstneren Thomas Lawson, dekan på CalArts, ble medredaktør. I 2006 inkorporerte Afterall Journal tidsskriftet Andere Sinema (AS) utgitt av Museum van Hedendaagse Kunst Antwerpen (MuHKA). MuHKA ble dermed tredje partner i utgivelsen og AS' redaktør Dieter Roelstraete ble ny medredaktør.
Afterall Journal deltok på documenta 12s prosjekt «documenta magazines» i 2005 - 2007.
=== Kunstnerliste (t.o.m. utgave 20) ===
Utgave 0: Fiona Banner, Pavel Buchler, Jeremy Deller, Pierre Huyghe, Superflex
Utgave 1: Michael Asher, Tacita Dean, Maria Eichhorn, Gus Van Sant, Simon Starling
Utgave 2: Julie Becker, Peter Doig, Olafur Eliasson, Isa Genzken, Walter De Maria
Utgave 3: Michelangelo Antonioni, Karen Kilimnik, Hilary Lloyd, Uri Tzaig
Utgave 4: Jack Goldstein, Frances Stark, Thomas Struth, Lily van der Stokker, Cerith Wyn Evans
Utgave 5: Pawel Althamer, Mary Heilmann, Barbara Kruger, Chris Petit, Anri Sala
Utgave 6: Chantal Akerman, Laylah Ali, Helen Levitt, Allen Ruppersberg, Sean Snyder
Utgave 7: Kenneth Anger, Jeremy Blake, Jutta Koether, Richard Wright, [The Handsome Family
Utgave 8: James Benning, Dominique Gonzalez-Foerster, Surasi Kusolwong, Sharon Lockhart, Rosemarie Trockel
Utgave 9: Michael Clark, Thomas Hirschhorn, Joan Jonas, Los Carpinteros, Marjetica Potrc
Utgave 10: Joëlle Tuerlinckx, Monika Baer, René Daniëls, Edgar Arceneaux, Sam Durant
Utgave 11: Harun Farocki, Rachel Harrison, David Lamelas, Manfred Pernice, The Wooster Group
Utgave 12: Patrick Caulfield, Trisha Donnelly, Boris Mikhailov, T.J. Wilcox, Cathy Wilkes
Utgave 13: Center for Land Use Interpretation, Sora Kim, Yayoi Kusama, Aïda Ruilova, Taro Shinoda
Utgave 14: Ibon Aranberri, Bernadette Corporation, Andrea Bowers, Ivan Grubanov, Julie Mehretu
Utgave 15: Richard Hawkins, Jennifer Bornstein, Sanja Ivekovic
Utgave 16: Ulrike Ottinger, Christopher Williams, Gillian Carnegie, Yto Barrada
Utgave 17: Bjarne Melgaard, Hans-Peter Feldmann, Gerard Byrne, Lutz Bacher
Utgave 18: William Pope.L, Javier Tellez, Cameron Jamie, Sturtevant
Utgave 19: Kai Althoff, Hito Steyerl, The Red Krayola, Jim Shaw
Utgave 20: Omer Fast, Enrico David, Goshka Macuga, Lothar Baumgarten
=== Skribenter ===
== Afterall Books ==
Afterall Books ble etablert i 2006 med to utgivelses-serier. I One Work-serien skriver en kritiker, kunsthistoriker, kunstner eller teoretiker om et kunstverk som har hatt betydning for utviklingen av samtidskunst. Reader-serien fokuserer på tekstsamlinger som angår diskusjonene i samtidskunst eller moderne kunst. Afterall Books kan sees som en forlengelse av tidsskriftet. Reader-serien tar for seg kontekstualiserende essays mens One Work gjør dybdeanalyse av enkeltverk. Afterall Books' hovedredaktører er Charles Esche og Mark Lewis.
=== Readers ===
Readers-serien er tekstsamlinger om et utvalgt tema som skal belyses fra forskjellige vinkler. Serien er publisert i samarbeid med Tate Publishing – forlagsdelen av Tate Gallery, en gruppe museer i England. Ansvarlig redaktør er Charles Esche.
IRWIN (red.) (2006). East Art Map. Afterall. ISBN 978-184638-005-1. , Esche, Charles and Bradley, Will (red.) (2007). Art and Social Change. Afterall og Tate Publishing. ISBN 978-1-85437-626-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link),Leighton, Tanya (red.) and Esche, Charles (hoved red.) (2008). Art and the Moving Image: A Critical Reader. Afterall og Tate Publishing. ISBN 978-1-85437-625-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link),
=== One Work ===
Serien prøver å belyse enkeltverk i samtidskunsthistorien. Bøkene blir publisert av Afterall og distribuert av MIT Press. Hovedredaktør for serien er Mark Lewis.
utgivelser i serien (pr. juni 2009)
Adler, Dan (2009). Hanne Darboven: Cultural History 1880–1983. ISBN 978-1-84638-050-1. ,
Harbord, Janet (2009). Chris Marker: La Jetée. ISBN 978-1-84638-048-8. ,
Gidal, Peter (2008). Andy Warhol: Blow Job. ISBN 978-1-84638-041-9. ,
Cerizza, Luca (2008). Alighiero e Boetti: Mappa. ISBN 978-1-84638-027-3. ,
Wood, Catherine (2007). Yvonne Rainer: The Mind is a Muscle. ISBN 978-1-84638-037-2. ,
Millar, Jeremy (2007). Fischli and Weiss: The Way Things Go (Der Lauf der Dinge). ISBN 978-1-84638-035-8. ,
Holert, Tom (2007). Marc Camille Chaimowicz: Celebration? Realife. ISBN 978-1-84638-029-7. ,
Myers, Terry R. (2007). Mary Heilmann: Save the Last Dance for Me. ISBN 978-1-84638-031-0. ,
Morgan, Susan (2006). Joan Jonas: I Want to Live in the Country (And Other Romances). ISBN 978-1-84638-025-9. ,
Newman, Michael (2006). Richard Prince: Untitled (couple). ISBN 978-1-84638-003-7. ,
Moore, Rachel (2006). Hollis Frampton: (nostalgia). ISBN 978-184638-001-3. ,
Groys, Boris (2006). Ilya Kabakov: The Man Who Flew into Space from His Apartment. ISBN 978-184638-004-4.
Verwoert, Jan (2006). Bas Jan Ader: In Search of the Miraculous. ISBN 978-184638-002-0.
== Afterall Online ==
Afterall Online skal dekke deler av samtidskunstfeltet som Afterall Journal ikke dekker; intervjuer med kunstnere og kuratorer og kritikk av utstillinger. Online-delen av Afterall har en lett tilbøyelighet til å ha fokus på vestkyst-USA. Dette kan forklares med at det blir publisert fra Los Angeles av ansvarlig redaktør Stacy Allan.
== Afterall Events ==
Afterall Events er den yngste delen av Afterall. I all hovedsak består denne delen av slippfester for tidsskriftet og bøkene, men også seminarer, konferanser, filmvisninger, foredrag, bokmesser, science fiction mini-filmfestivaler og debatter. Disse er alltid i samarbeid med forskjellige kunstinstitusjoner som Tate Modern i London, The Kitchen i New York og Mandrake Bar i Los Angeles.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Afterall
California Institute of the Arts
Central Saint Martins College of Art and Design
MuHKA
|
Afterall er en allmennyttig organisasjon for forskning rundt temaet samtidskunst, grunnlagt av kurator Charles Esche og kunstner Mark Lewis i 1998 med førsteutgaven av Afterall Journal påfølgende år. Hovedbeskjeftigelsene til Afterall er publiseringen av tidsskriftet Afterall Journal samt publisering av bøker.
| 16,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt-Arve
|
2023-02-04
|
Kurt-Arve
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere']
|
Kurt Arve Liabø (født 2. februar 1971 i Bergen) er en sanger, musiker og komponist fra Florø. Han ble kjent under navnet «Kurt-Arve Washburn» i 2009, som et resultat av hans fremførelse av hans selvkomponerte sang «Then Rainy Days are Not so Sad», i den andre sesongen av TV-serien Norske Talenter.
Plateselskapet Tylden ga ut country-albumet Happy Summer Days på CD, og digital nedlasting, den 22. juni 2009. Denne inkluderer sangen «Then Rainy Days are Not so Sad», som først ble utgitt som MP3 og ringetone i 2009. Musikk og tekst på albumet er skrevet av Liabø.
Liabø spilte inn sitt første soloalbum i 1984, og har lokalt gitt ut en rekke album som han spilte inn selv, og brente på CD i opplag på under 50. Dette var fra 1982 til 1994, også 38 solo album og kassetter i perioden 1995 til 2008.Liabø bruker parykk når han opptrer (med bindestrek) Washburn (som i Washburn gitaren). Liabø er diagnostisert med Aspergers syndrom.
|
Kurt Arve Liabø (født 2. februar 1971 i Bergen) er en sanger, musiker og komponist fra Florø. Han ble kjent under navnet «Kurt-Arve Washburn» i 2009, som et resultat av hans fremførelse av hans selvkomponerte sang «Then Rainy Days are Not so Sad», i den andre sesongen av TV-serien Norske Talenter.
Plateselskapet Tylden ga ut country-albumet Happy Summer Days på CD, og digital nedlasting, den 22. juni 2009. Denne inkluderer sangen «Then Rainy Days are Not so Sad», som først ble utgitt som MP3 og ringetone i 2009. Musikk og tekst på albumet er skrevet av Liabø.
Liabø spilte inn sitt første soloalbum i 1984, og har lokalt gitt ut en rekke album som han spilte inn selv, og brente på CD i opplag på under 50. Dette var fra 1982 til 1994, også 38 solo album og kassetter i perioden 1995 til 2008.Liabø bruker parykk når han opptrer (med bindestrek) Washburn (som i Washburn gitaren). Liabø er diagnostisert med Aspergers syndrom.
== Diskografi ==
Happy Summer Days (Tylden, 2009)
#«Happy Summer Days»
#«Then Rainy Days Are Not So Sad»
#«Something New, Something Strange»
#«Friendship»
#«Good Time Sally»
#«It's Summer Love»
#«What A Party»
#«I Dance With Tracy Tonight»
#«A Wonderful Day With You»
#«Lonesome Roads»
#«Good Old Memories»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kurt-Arve Washburn - Then Rainy Days Are Not So Sad på YouTube
|
| fsted = Bergen
| 16,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kary_Mullis
|
2023-02-04
|
Kary Mullis
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. august', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kjemikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Caldwell County i Nord-Carolina', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Kary Banks Mullis (født 28. desember 1944 i Lenoir i Nord-Carolina i USA, død 7. august 2019 i Newport Beach i California) var en amerikansk biokjemiker. Han fikk sammen med Michael Smith fra Canada Nobelprisen i kjemi i 1993 for sine innsatser for metodeutviklingen innen DNA-basert kjemi og for oppdagelsen av PCR-metoden (Polymerase Chain Reaction). Mullis hevdet selv at oppdagelsen neppe hadde blitt gjort hvis det ikke hadde vært for hans bruk av LSD.
|
Kary Banks Mullis (født 28. desember 1944 i Lenoir i Nord-Carolina i USA, død 7. august 2019 i Newport Beach i California) var en amerikansk biokjemiker. Han fikk sammen med Michael Smith fra Canada Nobelprisen i kjemi i 1993 for sine innsatser for metodeutviklingen innen DNA-basert kjemi og for oppdagelsen av PCR-metoden (Polymerase Chain Reaction). Mullis hevdet selv at oppdagelsen neppe hadde blitt gjort hvis det ikke hadde vært for hans bruk av LSD.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kary Mullis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kary Mullis på Internet Movie Database
(en) Kary Mullis hos The Movie Database
(en) Kary Mullis – Encyclopedia of Surfing
(en) Nobelprisen i kjemi 1993 hos Nobelprize.org
(en) Kary Mullis hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1993
|
Kary Banks Mullis (født 28. desember 1944 i Lenoir i Nord-Carolina i USA, død 7.
| 16,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magekatarr
|
2023-02-04
|
Magekatarr
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykdommer i fordøyelsessystemet']
|
Magekatarr eller gastritt er en betennelse i magesekkens slimhinne. Betennelsen kan være symptomfri, men også forårsake plager som svie, brenning og ubehag i mellomgulvet. Begreper brukes ofte upresist ved slike plager, og krever egentlig mikroskopisk undersøkelse av magesekkslimhinnen.Det finnes to typer magekatarr. Den ene er akutt og den andre er kronisk. Akutt magekatarr skyldes ofte store mengder alkohol, men kan også utvikle seg som bivirkning ved bruk av enkelte legemidler som kroppen ikke tåler, spesielt sure medikamenter som NSAIDs som acetylsalisylsyre, naproxen og andre. Ved høyt stressnivå vil stimulering via vagusnerven bidra til øket produksjon av saltsyre i magesekken som kan etse på magesekken og forårsake gastritt. Dette gir hevelse og rødhet, små sår eller punktblødninger i slimhinnen, og kan kanskje utvikle seg videre til magesår.Kronisk magekatarr er den mest vanlige og oppstår ofte ved langvarig påvirkning, slik som hos pasienter med bakterien Helicobacter pylori i mageslimhinnen (type B). Hos andre ser det ut til at en sykdomstilstand der det er kroppens eget immunforsvar som angriper mageslimhinnen, altså en autoimmun reaksjon, er ansvarlig, (type A).På 1970-tallet var det vanlig å behandle kronisk gastritt og magesår med såkalt vagotomi, som er en operasjon der bukhulen ble åpnet og fine nervefibere av vagusnerven på overflaten av mavesekken ble klippet. Nyere, syrehemmende legemidler og trippelkur mot eventuell infeksjon av Helicobacter pylori har gjort vagotomi til en uaktuell operasjon.
Kronisk gastritt karakteriseres av ansamling av hvite blodceller i slimhinnen, og steg for steg ødeleggelse av kjertelstrukturer. På grunn av dette vil syresekresjonen svekkes og opphøre. Intrinsic factor er et stoff som også produceres i mageslimhinnen. Hvis man mangler dette kan det føre til pernisiøs anemi, med manglende opptak av vitamin B12.
|
Magekatarr eller gastritt er en betennelse i magesekkens slimhinne. Betennelsen kan være symptomfri, men også forårsake plager som svie, brenning og ubehag i mellomgulvet. Begreper brukes ofte upresist ved slike plager, og krever egentlig mikroskopisk undersøkelse av magesekkslimhinnen.Det finnes to typer magekatarr. Den ene er akutt og den andre er kronisk. Akutt magekatarr skyldes ofte store mengder alkohol, men kan også utvikle seg som bivirkning ved bruk av enkelte legemidler som kroppen ikke tåler, spesielt sure medikamenter som NSAIDs som acetylsalisylsyre, naproxen og andre. Ved høyt stressnivå vil stimulering via vagusnerven bidra til øket produksjon av saltsyre i magesekken som kan etse på magesekken og forårsake gastritt. Dette gir hevelse og rødhet, små sår eller punktblødninger i slimhinnen, og kan kanskje utvikle seg videre til magesår.Kronisk magekatarr er den mest vanlige og oppstår ofte ved langvarig påvirkning, slik som hos pasienter med bakterien Helicobacter pylori i mageslimhinnen (type B). Hos andre ser det ut til at en sykdomstilstand der det er kroppens eget immunforsvar som angriper mageslimhinnen, altså en autoimmun reaksjon, er ansvarlig, (type A).På 1970-tallet var det vanlig å behandle kronisk gastritt og magesår med såkalt vagotomi, som er en operasjon der bukhulen ble åpnet og fine nervefibere av vagusnerven på overflaten av mavesekken ble klippet. Nyere, syrehemmende legemidler og trippelkur mot eventuell infeksjon av Helicobacter pylori har gjort vagotomi til en uaktuell operasjon.
Kronisk gastritt karakteriseres av ansamling av hvite blodceller i slimhinnen, og steg for steg ødeleggelse av kjertelstrukturer. På grunn av dette vil syresekresjonen svekkes og opphøre. Intrinsic factor er et stoff som også produceres i mageslimhinnen. Hvis man mangler dette kan det føre til pernisiøs anemi, med manglende opptak av vitamin B12.
== Referanser ==
|
Magekatarr eller gastritt er en betennelse i magesekkens slimhinne. Betennelsen kan være symptomfri, men også forårsake plager som svie, brenning og ubehag i mellomgulvet.
| 16,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugo_Gernsback
|
2023-02-04
|
Hugo Gernsback
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 16. august', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Luxembourgske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra byen Luxembourg', 'Kategori:Science fiction-forfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Hugo Gernsback (født i 1884, død i 1967) var forfatter og redaktør som opprinnelig kom fra Luxembourg, men flyttet til USA på begynnelsen av 1900-tallet.
Han var den første som brukte begrepet science fiction i 1929, i det første nummeret av sitt magasin Science Wonder Stories.
|
Hugo Gernsback (født i 1884, død i 1967) var forfatter og redaktør som opprinnelig kom fra Luxembourg, men flyttet til USA på begynnelsen av 1900-tallet.
Han var den første som brukte begrepet science fiction i 1929, i det første nummeret av sitt magasin Science Wonder Stories.
== Referanser ==
|
Hugo Gernsback (født i 1884, død i 1967) var forfatter og redaktør som opprinnelig kom fra Luxembourg, men flyttet til USA på begynnelsen av 1900-tallet.
| 16,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ploskij
|
2023-02-04
|
Ploskij
|
['Kategori:160°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Fjell i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Ploskij er en skjoldvulkan som ligger nord på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Kilden til elven Vojampolka ligger ved fjellet.
|
Ploskij er en skjoldvulkan som ligger nord på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Kilden til elven Vojampolka ligger ved fjellet.
|
Ploskij er en skjoldvulkan som ligger nord på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Kilden til elven Vojampolka ligger ved fjellet.
| 16,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjennommarsj
|
2023-02-04
|
Gjennommarsj
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Militærvesen']
|
Gjennommarsj er et begrep som brukes når et land som driver krig å la sine militære styrker gå gjennom et annet land og territorium hvis dette landet har erklært seg nøytralt.
Ifølge Haagkonvensjonen fra 1907 er det forbudt for et land som driver krigføring gjennom et annet land som har erklært seg nøytralt. Denne loven ble brutt under 2. verdenskrig da Sverige som var nøytralt lot tyske tropper få reise gjennom Sverige med jernbanen.
|
Gjennommarsj er et begrep som brukes når et land som driver krig å la sine militære styrker gå gjennom et annet land og territorium hvis dette landet har erklært seg nøytralt.
Ifølge Haagkonvensjonen fra 1907 er det forbudt for et land som driver krigføring gjennom et annet land som har erklært seg nøytralt. Denne loven ble brutt under 2. verdenskrig da Sverige som var nøytralt lot tyske tropper få reise gjennom Sverige med jernbanen.
|
Gjennommarsj er et begrep som brukes når et land som driver krig å la sine militære styrker gå gjennom et annet land og territorium hvis dette landet har erklært seg nøytralt.
| 16,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1989
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1989
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1989', 'Kategori:Kunst og kultur i 1989', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1989 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1989.
|
Litteraturåret 1989 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1989.
== Prisvinnere ==
Augustpriset: Cecilia Lindqvist – Tecknens rike
Bouchercon – mottakere av ærespris: Dorothy Salisbury Davis
Carl Emil Englund-priset: Gösta Ågren
Dan Andersson-priset: Arne Upling
Nils Holgersson-plaketten: Mats Wahl
Nobelprisen i litteratur: Camilo José Cela, Spania
Övralidspriset: Torgny Lindgren
== Hendelser ==
24. februar – Ayatolla Khomeini erklærer en fatwa, en dødsdom, og utlover også en belønning på 1-3 millioner amerikanske dollar for den som dreper Salman Rushdie, forfatteren av Sataniske vers.
Noen av prisene som ble innstiftet:
Augustpriset (Sverige)
Æresprisen ved Bouchercon (USA)
Drassows Legat (Danmark)
Journey Prize (Canada)
Moa-prisen (Sverige)
== Nye bøker ==
=== Skjønnlitteratur ===
13 takters blues av Idar Lind
And the Ass saw the Angel av Nick Cave
De Stora Penslarnas lek av Peter Pohl
Den guddommelige tragedie av Bergljot Hobæk Haff
Din ande skiner av Jan Arvid Hellström
Dinas bok av Herbjørg Wassmo
En bønn for Owen Meany (A Prayer for Owen Meany) av John Irving
Fem hjärtan i en tändsticksask av P C Jersild
Fiendens fiende av Jan Guillou
Franska revolutionens bilder av Jan Myrdal
Följeslagare av Johannes Edfeldt
A Great Deliverance av Elizabeth George
Generalen i sin labyrint (El general en su laberinto) av Gabriel García Márquez
Gobi: Djevelens skinn og ben av Tor Åge Bringsværd
Huden full (Skin Tight) av Carl Hiaasen
Hyperion av Dan Simmons
Judasevangeliet av Aage Hauken
Joy Luck Club av Amy Tan
Komedin I av Stig Larsson
Kådisbellan av Roland Schütt
Medan regnbågen bleknar av Peter Pohl
Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug
Mord i Venedig av Jan Mårtenson
Mord på Oxfordkanalen (The Wench Is Dead) av Colin Dexter
Moon palace (Moon Palace) av Paul Auster
Noen som Angela av Bror Hagemann
Polstjärnan tur och retur av George Johansson
Pubertet av Jan Myrdal
Rent spel av Tove Jansson
Resten av dagen (The Remains of the Day) av Kazuo Ishiguro
Rosario är död av Majgull Axelsson
Slottet i staden av Jan Mårtenson
Stempler av Lars Saabye Christensen
Stormens tid (The Pillars of the Earth) av Ken Follett
Sune och Svarta Mannen av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Svanens sång av Jan Arvid Hellström
Tolv på det trettonde av Jan Myrdal
Vesterålen av Lars Saabye Christensen
Ägande och makt. Vad kommer efter de 15 familjerna? av CH Hermansson
=== Sakprosa ===
A Theory of Socialism and Capitalism av Hans-Hermann Hoppe
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1989 in literature – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Litteraturåret 1989 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1989.
| 16,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sredinnyjfjellene
|
2023-02-04
|
Sredinnyjfjellene
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjell i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Fjellkjeder i Russland']
|
Sredinnyjfjellene (russisk: Срединный хребет; Sredinnyj khrebet) er en fjellkjede i Kamtsjatka i Russland. Den strekker seg fra nord til sør langs midten av halvøya og består av vulkaner, hovedsakelig skjoldvulkaner og stratovulkaner. Den høyeste toppen i fjellkjeden er Itsjinskij, en stratovulkan på 3621 moh. Sredinnyjfjellene er skilt fra kystfjellene i øst av Den sentrale kamtsjatkasenkingen.
|
Sredinnyjfjellene (russisk: Срединный хребет; Sredinnyj khrebet) er en fjellkjede i Kamtsjatka i Russland. Den strekker seg fra nord til sør langs midten av halvøya og består av vulkaner, hovedsakelig skjoldvulkaner og stratovulkaner. Den høyeste toppen i fjellkjeden er Itsjinskij, en stratovulkan på 3621 moh. Sredinnyjfjellene er skilt fra kystfjellene i øst av Den sentrale kamtsjatkasenkingen.
|
Sredinnyjfjellene (russisk: Срединный хребет; Sredinnyj khrebet) er en fjellkjede i Kamtsjatka i Russland. Den strekker seg fra nord til sør langs midten av halvøya og består av vulkaner, hovedsakelig skjoldvulkaner og stratovulkaner.
| 16,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hyttebutikken
|
2023-02-04
|
Hyttebutikken
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Norske detaljistselskaper']
|
Hyttebutikken er en landsdekkende kjede som spesialiserer seg på salg av hyttetutstyr og gassapparater.
Oslomannen Haavard Amlie (1918–1989) dannet i 1962 selskapet Selectron AS (satt sammen av ordene Selected og Electronics) i Sandvika i Bærum, og spesialiserte seg tidlig på moderne radio- og fjernsynsapparater. Da større kjeder vokste seg fram i Norge gjorde det endrede konkurransebildet rundt hjemmeelektronikk at Selectron valgte å endre sin fokus fra elektronikk til propandrevne gassapparater, bilrekvisita og verktøy. Etterhvert utviklet dette seg til et rent hyttekonsept, og Selectron AS HytteButikken ble det nye navnet på butikken som i 1993 flyttet inn i gamle Sandvika stasjon.
Hyttebutikken har 40 butikker spredt over hele Norge. Av disse eies fem av Selectron, mens resten drives av frittstående forhandlere.
|
Hyttebutikken er en landsdekkende kjede som spesialiserer seg på salg av hyttetutstyr og gassapparater.
Oslomannen Haavard Amlie (1918–1989) dannet i 1962 selskapet Selectron AS (satt sammen av ordene Selected og Electronics) i Sandvika i Bærum, og spesialiserte seg tidlig på moderne radio- og fjernsynsapparater. Da større kjeder vokste seg fram i Norge gjorde det endrede konkurransebildet rundt hjemmeelektronikk at Selectron valgte å endre sin fokus fra elektronikk til propandrevne gassapparater, bilrekvisita og verktøy. Etterhvert utviklet dette seg til et rent hyttekonsept, og Selectron AS HytteButikken ble det nye navnet på butikken som i 1993 flyttet inn i gamle Sandvika stasjon.
Hyttebutikken har 40 butikker spredt over hele Norge. Av disse eies fem av Selectron, mens resten drives av frittstående forhandlere.
== Eksterne lenker ==
Selskapets nettside
|
Hyttebutikken er en landsdekkende kjede som spesialiserer seg på salg av hyttetutstyr og gassapparater.
| 16,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nan_Bentzen_Skille
|
2023-02-04
|
Nan Bentzen Skille
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske filologer', 'Kategori:Norske litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Nan Helene Bentzen Skille (født 12. februar 1945) er en norsk forfatter og cand.philol.
Hun har i en årrekke deltatt i formidlingen av Sigrid Undsets litteratur, både gjennom Sigrid Undset Selskapet, som hun ledet de fem første årene etter stiftelsen i 1997, som redaktør for tidsskriftet Gymnadenia (1997–2003) og som rådsmedlem i Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene. Skille presenterte Sigrid Undset i skolefjernsynsserien Nordiske giganter og var prosjektleder for en videoproduksjon av Undsets eventyrkomedie Østenfor sol og vestenfor måne og for filmen Ei blott til lyst, som er en fortelling om da kunstnerne på Lillehammer laget dukketeater.
I 2000 tok Skille initiativet til å få satt opp en minneplakett i Via Frattina 138 i Roma, i det huset hvor Sigrid Undset bodde i to perioder av sitt liv. I fem år var Skille engasjert av Maihaugen for å arbeide med restaureringen av Bjerkebæk og for å dokumentere stedets historie. Hun ble tildelt Anders Sandvigs Museumsstipend for 2000. Skille var i flere år fast spaltist i NRK Oppland, med litteratur som fagområde.
|
Nan Helene Bentzen Skille (født 12. februar 1945) er en norsk forfatter og cand.philol.
Hun har i en årrekke deltatt i formidlingen av Sigrid Undsets litteratur, både gjennom Sigrid Undset Selskapet, som hun ledet de fem første årene etter stiftelsen i 1997, som redaktør for tidsskriftet Gymnadenia (1997–2003) og som rådsmedlem i Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene. Skille presenterte Sigrid Undset i skolefjernsynsserien Nordiske giganter og var prosjektleder for en videoproduksjon av Undsets eventyrkomedie Østenfor sol og vestenfor måne og for filmen Ei blott til lyst, som er en fortelling om da kunstnerne på Lillehammer laget dukketeater.
I 2000 tok Skille initiativet til å få satt opp en minneplakett i Via Frattina 138 i Roma, i det huset hvor Sigrid Undset bodde i to perioder av sitt liv. I fem år var Skille engasjert av Maihaugen for å arbeide med restaureringen av Bjerkebæk og for å dokumentere stedets historie. Hun ble tildelt Anders Sandvigs Museumsstipend for 2000. Skille var i flere år fast spaltist i NRK Oppland, med litteratur som fagområde.
== Bibliografi ==
1977 Fragmentation and Integration. A Critical Study of Doris Lessing, The Golden Notebook, Universitetet i Bergen ((no) bibsys)
1996 Dattera til Brødrene Brose - barnebok, Solum forlag ISBN 82-560-1062-2
2003 Innenfor gjerdet. Hos Sigrid Undset på Bjerkebæk Aschehoug ISBN 82-03-22946-8 (Anmeldelse)
2009 Inside the Gate. Sigrid Undset's Life at Bjerkebæk – biography (oversatt av Tiina Nunnally), Aschehoug, ISBN 9788203194474
2018 Inside the Gate. Sigrid Undset's Life at Bjerkebæk - biography (oversatt av Tiina Nunnally), University of Minnesota Press, ISBN 978-1-5179-0496-8
2004 Maxim Gorkij eller Sigrid Undset?. I: NRK P2-akademiet. XXX. Transit forlag. ISBN 82-7596-152-1. (utdrag av foredraget)
2016 Undset-forelesningen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografiske opplysninger Arkivert 6. juni 2014 hos Wayback Machine. Aschehoug
Bibsys: Videoproduksjoner Arkivert 19. januar 2012 hos Wayback Machine.
adressa.no: Jul til gangs på Bjerkebæk
[1]GD:15/5-2009
Adresseavisen 11. oktober 2000. Flagget reddet Undset-minne.[2]
Times Literary Supplement 24. august 2018. " Look to Norway " [3]
GD: 8/9-2019 https://www.gd.no
Dixikon.se Med Sigrid Undset på barrikadene
Nan Bentzen Skille (15.04.2020). «Brukne liljer og falne kvinner». dixikon.se.
|
Nan Helene Bentzen Skille (født 12. februar 1945) er en norsk forfatter og cand.
| 16,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rachel_de_Queiroz
|
2023-02-04
|
Rachel de Queiroz
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske forfattere', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 17. november', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Fortaleza', 'Kategori:Portugisiskspråklige forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Rachel de Queiroz (født 17. november 1910, død 4. november 2003) var forfatter fra Brasil. Debuterte som forfatter med boken O Quinze. Hun var en svært produktiv forfatter.
Hun ble valg inn til delegat til FN som første kvinne fra Brasil.
|
Rachel de Queiroz (født 17. november 1910, død 4. november 2003) var forfatter fra Brasil. Debuterte som forfatter med boken O Quinze. Hun var en svært produktiv forfatter.
Hun ble valg inn til delegat til FN som første kvinne fra Brasil.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rachel de Queiroz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rachel de Queiroz på Internet Movie Database
(en) Rachel de Queiroz hos The Movie Database
|
Rachel de Queiroz (født 17. november 1910, død 4.
| 16,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eksperimentell_arkeologi
|
2023-02-04
|
Eksperimentell arkeologi
|
['Kategori:Arkeologisk metode', 'Kategori:Arkeologisk teori', 'Kategori:Arkeologiske disipliner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Eksperimentell arkeologi er et studiefelt og en gren av arkeologi som bruker innlevelse som et vindu til å danne ny kunnskap om hvordan mennesker levde i forhistorisk tid. Den oppsto som en bevegelse innenfor arkeologi på 1960-tallet. Dette skjedde samtidig med at hovedprinsippet bak det – praksis – hadde innflytelse på flere andre områder, spesielt på utdanning. Samtidseksempler på dette kan finnes både i konseptet av et «levende museum» der restaureringsarbeid foregår med bruk av tradisjonelle metoder og der publikum kan delta, og likeledes i en rekke populære tv-program som forsøker å vise en helhetlig rekonstruksjon av visse tidsalders levemåter.
Eksperimentell arkeologi forsøker å teste arkeologiske hypoteser, vanligvis ved å etterligninger eller tilnærmet gjennomføre teknikkene til gamle kulturer. Den bruker en rekke metoder, teknikker, analyser og tilnærminger, basert på arkeologisk kildemateriale som gamle strukturer eller gjenstander. Det er forskjellig fra bruken av primitiv teknologi uten bekymring for arkeologiske eller historiske studier. Levende historie og historisk gjeninnføring, som vanligvis utføres som hobbyer, er ikke-arkeologiske motstykker til denne akademiske disiplinen.
En av hovedformene for eksperimentell arkeologi er å lage kopier av historiske strukturer ved bruk av kun historisk nøyaktige teknologier. Dette er noen ganger kjent som rekonstruksjonsarkeologi; rekonstruksjon innebærer imidlertid en eksakt kopi av fortiden, når det faktisk bare er én persons idé om fortiden. De siste årene har eksperimentell arkeologi vært omtalt i flere TV-produksjoner, som BBCs Building the Impossible og PBS’ Secrets of Lost Empires. Mest bemerkelsesverdig var forsøkene på å lage flere av Leonardo da Vincis design fra skissebøkene hans, for eksempel hans væpnede kampvogn fra 1400-tallet.
|
Eksperimentell arkeologi er et studiefelt og en gren av arkeologi som bruker innlevelse som et vindu til å danne ny kunnskap om hvordan mennesker levde i forhistorisk tid. Den oppsto som en bevegelse innenfor arkeologi på 1960-tallet. Dette skjedde samtidig med at hovedprinsippet bak det – praksis – hadde innflytelse på flere andre områder, spesielt på utdanning. Samtidseksempler på dette kan finnes både i konseptet av et «levende museum» der restaureringsarbeid foregår med bruk av tradisjonelle metoder og der publikum kan delta, og likeledes i en rekke populære tv-program som forsøker å vise en helhetlig rekonstruksjon av visse tidsalders levemåter.
Eksperimentell arkeologi forsøker å teste arkeologiske hypoteser, vanligvis ved å etterligninger eller tilnærmet gjennomføre teknikkene til gamle kulturer. Den bruker en rekke metoder, teknikker, analyser og tilnærminger, basert på arkeologisk kildemateriale som gamle strukturer eller gjenstander. Det er forskjellig fra bruken av primitiv teknologi uten bekymring for arkeologiske eller historiske studier. Levende historie og historisk gjeninnføring, som vanligvis utføres som hobbyer, er ikke-arkeologiske motstykker til denne akademiske disiplinen.
En av hovedformene for eksperimentell arkeologi er å lage kopier av historiske strukturer ved bruk av kun historisk nøyaktige teknologier. Dette er noen ganger kjent som rekonstruksjonsarkeologi; rekonstruksjon innebærer imidlertid en eksakt kopi av fortiden, når det faktisk bare er én persons idé om fortiden. De siste årene har eksperimentell arkeologi vært omtalt i flere TV-produksjoner, som BBCs Building the Impossible og PBS’ Secrets of Lost Empires. Mest bemerkelsesverdig var forsøkene på å lage flere av Leonardo da Vincis design fra skissebøkene hans, for eksempel hans væpnede kampvogn fra 1400-tallet.
== Eksempler ==
Sagnlandet Lejre (Historisk Arkæologisk Forsknings- og Formidlingscenter) er et forsknings- og formidlingssenter og turistattraksjon ved Lejre, 13 km vest for Roskilde, i Danmark. Det har fortid og arkeologi som hovedtema og ved dets opprettelse i 1964 gikk det under navnet Historisk-arkæologisk Forsøgscenter. I de virksomme verkstedene: veveverkstedet, pottemakeriet og smeden lages det kopier av håndverk fra historisk og forhistorisk tid. Her fremstilles redskapene og klesdraktene til bruk i de rekonstruerte miljøene.Kon-Tiki-ekspedisjonen (1947), en balsaflåte bygget av Thor Heyerdahl, seilte fra Peru til Polynesia for å demonstrere muligheten for kulturell utveksling mellom Sør-Amerika og de polynesiske øyene.Bygging av kopier av vikingeskip har blant annet som mål å finne tilbake til fortidens byggekunst med klinkbygde skip. Alt fra å finne de riktige trestokkene til smiing av nagler bidrer til å holde i hevde den tradisjonelle håndverkskunsten.Forsøk på å transportere store steiner som de som ble brukt i Stonehenge i England over korte avstander med kun teknologi som ville vært tilgjengelig på den tiden. De opprinnelige steinene ble sannsynligvis flyttet fra Pembrokeshire til stedet på Salisbury-sletten.Siden 1970-tallet har rekonstruksjonen av innrammede bygninger av tømmer gitt grunnlag for forståelsen av tidlige angelsaksiske hus i West Stow, Suffolk, England. Dette omfattende forskningsprogrammet gjennom eksperimentering og erfaring fortsetter i dag.Antikkens greske triremer har blitt rekonstruert fra skipstegninger og fra arkeologiske levninger og har med suksess blitt forsøkt sjøsatt og rodd av dyktige sjømenn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ascher, Robert (1961): «Experimental archeology», American Anthropologist (Menasha) 63, 4: pp 793–816.
Coles, John Morton (1979): Experimental archaeology, London a.o.: Academic Press, ISBN 0-12-179750-3 / ISBN 0-12-179752-X, gjenutgitt 2010, ISBN 978-1-932846-26-3
Mathieu, James R. red., (2002): Experimental archaeology, replicating past objects, behaviors and processes, BAR International Series 1035, Oxford, ISBN 1-84171-415-1.
Tringham, Ruth (1978): «Experimentation, ethnoarchaeology, and the leapfrogs in archaeological methodology», Gould, Richard A., red.: Explorations in ethnoarchaeology. Albuquerque, s. 169–199.
== Eksterne lenker ==
(en) Experimental archaeology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
EXARC, the International association of Archaeological Open Air Museums and Experimental Archaeology
EXAR the European Association for the advancement of archaeology by experiment
|
thumb|Eksperiment med kopier av tverrøkser fra [[den båndkeramiske kulturen (ca. 5600-5000 f.
| 16,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reform_94
|
2023-02-04
|
Reform 94
|
['Kategori:Hendelser i 1994', 'Kategori:Hendelser i 1995', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Regjeringen Brundtland III', 'Kategori:Skolelover, skolereformer og læreplaner', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Utdanningsstubber']
|
Reform 94 (R94) var en reform i det norske skolesystemet som ble satt i verk fra skoleåret 1994/1995. Reformen bestemte at alle ungdommer som hadde fullført grunnskole våren 1994 eller senere, hadde rett til videregående opplæring i tre år. Reformen bestemte strukturen i videregående utdanning fram til reformen ble avløst av neste store reform, Kunnskapsløftet-06, som ble innført i 2006.
Gudmund Hernes, som var utdannings- og forskningsminister fra 1990 til 1995, var initiativtaker og ledet reformen.
Elever som fulgte undervisning under Reform 94 kunne velge mellom 13 grunnkurs
Allmenne, økonomiske og administrative fag
Musikk, dans og drama
Idrettsfag
Helse- og sosialfag
Formgivingsfag
Naturbruk
Hotell- og næringsmiddelfag
Byggfag
Tekniske byggfag
Elektrofag
Mekaniske fag
Kjemi- og prosessfag
TrearbeidsfagDet første året av videregående skole ble kalt Grunnkurs (GK), mens de påfølgende ble kalt henholdsvis Videregående kurs 1 (VK1) og Videregående kurs 2 (VK2). De tre årene er siden Kunnskapsløftet i 2006 endret til Videregående trinn 1 til 3, forkortet Vg1, Vg2, Vg3.
|
Reform 94 (R94) var en reform i det norske skolesystemet som ble satt i verk fra skoleåret 1994/1995. Reformen bestemte at alle ungdommer som hadde fullført grunnskole våren 1994 eller senere, hadde rett til videregående opplæring i tre år. Reformen bestemte strukturen i videregående utdanning fram til reformen ble avløst av neste store reform, Kunnskapsløftet-06, som ble innført i 2006.
Gudmund Hernes, som var utdannings- og forskningsminister fra 1990 til 1995, var initiativtaker og ledet reformen.
Elever som fulgte undervisning under Reform 94 kunne velge mellom 13 grunnkurs
Allmenne, økonomiske og administrative fag
Musikk, dans og drama
Idrettsfag
Helse- og sosialfag
Formgivingsfag
Naturbruk
Hotell- og næringsmiddelfag
Byggfag
Tekniske byggfag
Elektrofag
Mekaniske fag
Kjemi- og prosessfag
TrearbeidsfagDet første året av videregående skole ble kalt Grunnkurs (GK), mens de påfølgende ble kalt henholdsvis Videregående kurs 1 (VK1) og Videregående kurs 2 (VK2). De tre årene er siden Kunnskapsløftet i 2006 endret til Videregående trinn 1 til 3, forkortet Vg1, Vg2, Vg3.
== Kritikk ==
Reformen har ofte blitt kritisert for å teoretisere yrkesopplæringen, noe som ifølge kritikere førte til stort frafall blant elever som var svake i teori.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liv Anne Støren, Synnøve Skjersli Brandt, Per Olaf Aamodt Evaluering av Reform 94 Sluttrapport fra NIFUs hovedprosjekt
|
Reform 94 (R94) var en reform i det norske skolesystemet som ble satt i verk fra skoleåret 1994/1995. Reformen bestemte at alle ungdommer som hadde fullført grunnskole våren 1994 eller senere, hadde rett til videregående opplæring i tre år.
| 16,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akademia_Nauk
|
2023-02-04
|
Akademia Nauk
|
['Kategori:159°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Fjell i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Akademia Nauk er en vulkan sør på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Vulkanen har flere kalderaer fylt med vann og den mest kjente av disse er Karymskijsjøen, kalt opp etter karymene.
Vulkanen er kalt opp etter det russiske vitenskapsakademiet.
|
Akademia Nauk er en vulkan sør på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Vulkanen har flere kalderaer fylt med vann og den mest kjente av disse er Karymskijsjøen, kalt opp etter karymene.
Vulkanen er kalt opp etter det russiske vitenskapsakademiet.
|
Akademia Nauk er en vulkan sør på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Vulkanen har flere kalderaer fylt med vann og den mest kjente av disse er Karymskijsjøen, kalt opp etter karymene.
| 16,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vasilij_Golovnin
|
2023-02-04
|
Vasilij Golovnin
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1776', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Starozjilovskij rajon', 'Kategori:Russiske admiraler', 'Kategori:Russiske oppdagere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Vasilij Mikhajlovitsj Golovnin (russisk: Василий Михайлович Головнин, født (8. april 1776 i Gulynki i guvernementet Rjazan i Russland, død 29. juni 1831 i St. Petersburg) var en russisk sjøfarer, viseadmiral og et korresponderende medlem av St. Petersburgs vitenskapsakademi (1818).
|
Vasilij Mikhajlovitsj Golovnin (russisk: Василий Михайлович Головнин, født (8. april 1776 i Gulynki i guvernementet Rjazan i Russland, død 29. juni 1831 i St. Petersburg) var en russisk sjøfarer, viseadmiral og et korresponderende medlem av St. Petersburgs vitenskapsakademi (1818).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn og oppvekst ===
Vasilij Golovnin ble født i april 1776 på sin fars gods. Både hans far og farfar hadde tjenestegjort i den russiske hær som eliteoffiserer i Preobrazjenskij livregiment. Vasilij Golovnin stod til å følge familietradisjonen, men hans far døde da han fortsatt var barn, og i en alder av tolv ble han innskrevet på det russiske flåteakademi som kadett. Han dimitterte fire år senere i 1792.
=== Tidlig karriere ===
Golovnin trådte inn i aktiv tjeneste som kadett i mai og juni 1790, og deltok som sådan i en rekke sjøslag mod svenskene. Han var med på flere krigstokter mellom 1793 og 1798. Fra 1798 til 1800 fungerte han som adjutant og tolk for viseadmiral M. K. Makarov, kommandør for en russisk eskadre som sammen med den britiske flåte opererte i Nordsjøen. I 1799 deltok han i en landgangsoperasjon ved Hollands kyster.
På ordre av tsar Aleksander I ble Golovnin sammen med flere andre russiske offiserer sendt avsted for å dyktiggjøre seg ytterligere ombord på britiske skip. Han tjente tre år (1802-1805) i den britiske flåte under admiral Nelson, Collingwood og Cornwallis.
I 1806 vendte han tilbake til Russland. Her begynte han å systematisere den russiske flåtes signaler etter engelsk forbilde.
=== Dianas reise ===
I 1806 fikk han med rang av kun løytnant kommandoen over den tremastede kanonbåt Diana, et ombygget tømmertransportskip. Med det foretog han sin første verdensomseiling (1807—1809) med det formål å undersøke det nordlige Stillehavet og seile forsyninger til Okhotsk.Diana seilte fra Kronstadt den 7. juli 1807. Et hardt uvær i april 1808 forhindret skipet i å runde Kapp Horn. I stedet besluttet Golovnin seg for å gå sør via Kapp det Gode Håp for å ta inn forsyninger. Han ankret opp ved havnebyen Simon's Town den 3. mai 1808, uvitende om at forholdet mellom Russland og England siden hans avreise var blitt fiender og at hans land nå var alliert med Frankrike. Diana ble tilbakeholdt som et fiendtlig skip, og Golovnin og hans besetning måtte tilbringe over ett år som fanger på skipet mens man ventet på beskjed fra London. Han frygtet at intet ville skje og planla flukt. Den 28. mai 1809 var vindforholdene perfekte og sikten begrenset. Besetningen kappet ankertauene og slapp usett ut av havnen forbi flere engelske krigsskip. Så snart englenderne oppdaget flukten satte forfølgelsen inn, men klarte ikke å innhente Diana, som seilte sikkert til Kamtsjatka. I 1816 utgav Golovnin en beretning på russisk om reisen, tilbakeholdelsen og flukten.
==== Fangenskap i Japan ====
I 1811 fortsatte Golovnin det arbeid med å kartlegge øygruppen Kurilene som ble påbegynt i første del av 1700-tallet av dansken Morten Spangberg. Under utforskningen av øya Kunashir lokket japanerne Golovnin i land, der han ble pågrepet og anklaget for å ha forbrutt seg mot Sakoku (Japans politikk som forbød utlendinger adgang til landet). Han og hans besetning var i to år japanernes fanger på øya Hokkaido. Etter et feilslått fluktforsøk besluttet Golovnin seg for å utnytte tiden til å lære seg japansk og sette seg inn i landets kultur og tradisjoner
==== Befrielse ====
I 1813 kom den russiske flåtekaptein Pjort Rikord de fangne til unnsetning. Ved hjelp av en rik japansk kjøpmann, Takadaya Kahei, ble de løslatt og kunne vende tilbake til Russland.
Golovnins verk om fangenskapet og ikke minst beskrivelsen av Japan ble straks en viktig kilde til innsikt i det lukkede land. Boken ble oversatt til en rekke språk, herunder dansk.
==== Kamtsjatka-ekspedisjonen ====
I 1817 fikk Golovnin kommandoen over fregatten Kamtsjatka som også skulle foreta en jordomseiling med det formål å inspisere de russiske besittelser i det nordlige Stillehav. Blant annet skulle han utferdige en detaljert rapport om forholdet mellom den eskimoiske befolkning på øya Kodiak og det russisk-amerikanske kompani. Med som forskere på ekspedisjonen var blant andre Fjodor Litke, Fjodor Matjusjkin og Ferdinand von Wrangel. Tilbakereisen utgikk fra Petropavlovsk på Kamtsjatka, hvor den danske naturforsker Morten Wormskiold oppholdt seg ufrivillig etter å ha måttet forlate Rurik-ekspedisjonen året før. Wormskiold ble medtatt som naturvitenskapelig medarbeider på ekspedisjonen. Dansken bidro ikke bare med biologiske, hydrologiske og meteorologiske iakttagelser. Han kunne også ut fra sin førstehåndskjennskap til det grønlandske språk slå fast at befolkningens språk på Kodiak var beslektet med grønlandsk.Etter sin tilbakekomst til Russland i september 1819 utgav Golovnin sin reiseberetning, som beskriver ekspedisjonens møter med blant annet befolkningene på Kodiak og Hawaii.
=== Senere år ===
I 1821 ble Golovnin utnevnt til visedirektør for det russiske marinekorps og senere, i 1823, til general i flåten. Han stod for ledelsen av skipsbygning og for artilleriavdelingen. Under hans tilsyn ble det bygget over 200 skip, blant dem Russlands første dampskip. Golovnin døde av kolera under en epidemi som hjemsøkte den russiske hovedstad i 1831. Han er begravet på Mitrofankirkegården i St. Petersburg.
== Verker ==
Begebenheiten des Capitains von der russisch-kaiserlichen Marine Golownin in der Gefangenschaft bei den Japanern in den Jahren 1811, 1812 und 1813 nebst seinen Bemerkungen über das japanische Reich und Volk und einem Anhange des Capitains Rikord. zwei Bände, Verlag Gerhard Fleischer der Jüngere, Leipzig 1817–1818
== Referanser ==
|
Golovnin er en vulkan sør på øya Kunasjir i Kurilene i Russland. Vulkanen er den sørligste vulkanen i Kurilene.
| 16,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunasjir
|
2023-02-04
|
Kunasjir
|
['Kategori:145°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Omstridte områder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Kunasjir (russisk: Кунаши́р, japansk: 国後島 – Kunashiri, fra aino: «svart øy») er den sørligste øya i øygruppen Kurilene i Sakhalin oblast lengst øst i Russland. Øya blir imidlertid også gjort krav på av Japan.
|
Kunasjir (russisk: Кунаши́р, japansk: 国後島 – Kunashiri, fra aino: «svart øy») er den sørligste øya i øygruppen Kurilene i Sakhalin oblast lengst øst i Russland. Øya blir imidlertid også gjort krav på av Japan.
== Geografi ==
Øya ligger mellom sundene Kunasjir, Catherine, Izmena og Sør-Kuril. Kunasjir er synlig fra den nærliggende japanske øya Hokkaidō og mellom disse ligger Nemurosundet.
Øya har et areal på 1490 km², er 123 km lang og 4 til 30 km bred.
Kunasjir er formet av fire vulkaner som en gang var forskjellige øyer før de gikk sammen i lavtliggende områder med innsjøer og varme kilder. Alle vulkanene er fortsatt aktive, Tiatia (1819 moh), Smirnov, Mendelejev (Ruasu Dake) og Golovnin).Øya består av vulkanske og krystallinske bergarter. Klimaet er monsunaktig. Vegetasjonen består hovedsakelig av gran, furu og blandingsløvskog med lian og kurilsk bambuskratt. Fjellene er dekket av bjørk og sibirsk dvergfuru, urter eller bart fjell.
Det ble funnet trekjerner av hundreårgamle eiker (Quercus crispula) i juli 2001 på Kunasjir.Hovednæringen på øya er fiske og fiskeindustri. Øya har en havn ved Juzjno-Kurilsk, det administrative senteret i Juzjno-Kurilskij-distriktet og er den største bosetningen på øya. Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
== Historie ==
I 1789 var Kunasjiri åstedet for Menasji-Kunasjir-opprøret der ainofolket gjorde opprør mot japanske handelsfolk og kolonister.
Den russiske sjømannen Vasilij Golovnin prøvde å kartlegge og utforske øya i 1819, men ble arrestert av japanske styresmakter og satt to år i fengsel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilder
Geografisk data
|
Kunasjir (russisk: Кунаши́р, japansk: 国後島 – Kunashiri, fra aino: «svart øy») er den sørligste øya i øygruppen Kurilene i Sakhalin oblast lengst øst i Russland. Øya blir imidlertid også gjort krav på av Japan.
| 16,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ketoj
|
2023-02-04
|
Ketoj
|
['Kategori:152°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Ketoj er ei vulkanøy sentralt i Kurilene i Sakhalin oblast i Russland. Øya er sirkelformet og har et areal på 73 km² og en diameter på 10 km.
Midt på øya ligger en 1,5 km bred kaldera med en liten kratersjø. Terrenget er bratt og kupert med flere fjell. Langs kysten av øya er det bratte klipper som er fra 30-60 meter høye i øst og i sør til ennå høyere klipper i vest og i nord. Strendene på øya består hovedsakelig av stein og steinblokker. Øya har en høyde på 1172 moh. Ketoj er fortsatt aktiv og hadde det siste utbruddet sitt i 1960.
|
Ketoj er ei vulkanøy sentralt i Kurilene i Sakhalin oblast i Russland. Øya er sirkelformet og har et areal på 73 km² og en diameter på 10 km.
Midt på øya ligger en 1,5 km bred kaldera med en liten kratersjø. Terrenget er bratt og kupert med flere fjell. Langs kysten av øya er det bratte klipper som er fra 30-60 meter høye i øst og i sør til ennå høyere klipper i vest og i nord. Strendene på øya består hovedsakelig av stein og steinblokker. Øya har en høyde på 1172 moh. Ketoj er fortsatt aktiv og hadde det siste utbruddet sitt i 1960.
== Kilder ==
Global Volcanism Program
== Eksterne lenker ==
(en) Ketoy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
| fjellrekke =
| 16,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Khangar
|
2023-02-04
|
Khangar
|
['Kategori:157°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Fjell i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Khangar er en vulkan som ligger sentralt på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den er den sørligste vulkanen i Sredinnyjfjellene. Vulkanen har en 2 km bred kaldera som nå er fylt med vann og blitt til en innsjø.
|
Khangar er en vulkan som ligger sentralt på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den er den sørligste vulkanen i Sredinnyjfjellene. Vulkanen har en 2 km bred kaldera som nå er fylt med vann og blitt til en innsjø.
|
Khangar er en vulkan som ligger sentralt på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den er den sørligste vulkanen i Sredinnyjfjellene.
| 16,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1936/37 var den 62. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ksudatsj
|
2023-02-04
|
Ksudatsj
|
['Kategori:157°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Ksudatsj (òg kalt Voniutsji Khrebet) er en vulkan sør i Kamtsjatka i Russland. Det siste utbruddet kom i 1907, og er det største registrerte vulkanutbruddet noensinne på Kamtsjatka.
På toppen av vulkanen ligger to kalderaer oppå hverandre. To innsjøer, Balsjoje og Kraternoje, ligger i disse kalderaene, og disse, samt varmekilder og den omliggende villmarken, gjør Ksudatsj til et populært turområde. Ksudatsj ligger såpass fjernt fra folk at nye utbrudd ikke umiddelbart skal være noen trussel for mennesker i området.
|
Ksudatsj (òg kalt Voniutsji Khrebet) er en vulkan sør i Kamtsjatka i Russland. Det siste utbruddet kom i 1907, og er det største registrerte vulkanutbruddet noensinne på Kamtsjatka.
På toppen av vulkanen ligger to kalderaer oppå hverandre. To innsjøer, Balsjoje og Kraternoje, ligger i disse kalderaene, og disse, samt varmekilder og den omliggende villmarken, gjør Ksudatsj til et populært turområde. Ksudatsj ligger såpass fjernt fra folk at nye utbrudd ikke umiddelbart skal være noen trussel for mennesker i området.
== Kilder ==
«Ksudach Volcano, Kamchatka, Russia». NASA Earth Observatory. 21. september 2008. Arkivert fra originalen 1. oktober 2006. Besøkt 25. juni 2009.
|
Ksudatsj (òg kalt Voniutsji Khrebet) er en vulkan sør i Kamtsjatka i Russland. Det siste utbruddet kom i 1907, og er det største registrerte vulkanutbruddet noensinne på Kamtsjatka.
| 16,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurilesj%C3%B8en
|
2023-02-04
|
Kurilesjøen
|
['Kategori:157°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med feilaktige koordinattagger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Kurilesjøen (russisk: Курильское озеро) er en stor kaldera med en kratersjø sør på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den har et areal på 77 km², en gjennomsnittlig dybde på 176 meter og en største dybde på 306 meter. Kratersjøen er det største gytestedet for stillehavslaks i Eurasia.
|
Kurilesjøen (russisk: Курильское озеро) er en stor kaldera med en kratersjø sør på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den har et areal på 77 km², en gjennomsnittlig dybde på 176 meter og en største dybde på 306 meter. Kratersjøen er det største gytestedet for stillehavslaks i Eurasia.
== Kilder ==
Zaretskaia, N. E.; m.fl. (2001). «Radiocarbon dating of the Kurile caldera eruption (South Kamchatka, Russland)» (PDF). Geochronometria. s. s. 95–102. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)Ponomareva, V. V.; m.fl. (2004). «The 7600 (14C) year BP Kurile caldera-forming eruption, Kamchatka, Russland: stratigraphy og field relationships». Journal of Volcanology and Geothermal Research. 136. s. 199-222. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
Global Volcanism Program
|
Kurilesjøen (russisk: Курильское озеро) er en stor kaldera med en kratersjø sør på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den har et areal på 77 km², en gjennomsnittlig dybde på 176 meter og en største dybde på 306 meter.
| 16,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lvinaja_Past
|
2023-02-04
|
Lvinaja Past
|
['Kategori:146°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Lvinaja Past (betyr «løvegapet») er en vulkan sør på øya Iturup i Kurilene i Russland.
|
Lvinaja Past (betyr «løvegapet») er en vulkan sør på øya Iturup i Kurilene i Russland.
|
Lvinaja Past (betyr «løvegapet») er en vulkan sør på øya Iturup i Kurilene i Russland.
| 16,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iturup
|
2023-02-04
|
Iturup
|
['Kategori:147°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Omstridte områder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Iturup (russisk: Итуру́п, aino: エトゥオロプシリ – Etuworop-sir, japansk: 択捉島 – Etorofu-tô) er den største øya i de sørlige Kurilene. Det er den nordligste øya i de sørlige Kurilene og blir i dag kontrollert av Russland og Sakhalin oblast. Japan gjør imidlertid også krav på øya.
|
Iturup (russisk: Итуру́п, aino: エトゥオロプシリ – Etuworop-sir, japansk: 択捉島 – Etorofu-tô) er den største øya i de sørlige Kurilene. Det er den nordligste øya i de sørlige Kurilene og blir i dag kontrollert av Russland og Sakhalin oblast. Japan gjør imidlertid også krav på øya.
== Geografi ==
Iturup ligger nær sørenden av Kurilene mellom Kunasjir (19 km mot sørvest) og Urup (37 km mot nordøst). Byen Kurilsk, det administrative senteret i Kurilskij distrikt, ligger om lag midt på øyas vestkyst.
Øya har et areal på 3139 km², en lengde på 200 km og en bredde på 7 til 27 km.
Sundet mellom Iturup og Urup blir kalt Vriessundet, etter den nederlandske utforskeren Maarten Gerritsz Vries, som var den første europeeren som utforsket området.Iturup består av vulkanske massiv og fjellrygger. En rekke vulkaner går fra nordøst til sørvest og danner ryggraden på øya. Den høyeste av disse er Stokap (1634 moh) sentralt på øya. Kysten av Iturup er høy og bratt. Vegetasjonen består hovedsakelig av gran, lerke, furu og blandingsløvskog med or, lian og kurilsk bambuskratt. Fjellene er dekket av bjørk og sibirsk dvergfuru, urter eller bare bart fjell.
== Historie ==
Til å begynne med var øya bosatt av ainofolket og etter hvert kom det både en russisk bosetning (sent på 1700-tallet) og en japansk garnison her (1800), der Kurilsk i dag ligger. I 1855 ble Iturup avstått til Japan gjennom Shimoda-traktaten.
26. november 1941 la et japansk hangarskip ut frå Hitokappubukta (japansk: 単冠湾) på østsiden av Iturup for å delta i angrepet på Pearl Harbor.
I 1945 ble øya okkupert av Sovjetunionen etter at Japan hadde tapt i annen verdenskrig. De japanske innbyggerne ble drevet ut til det japanske fastlandet. I 1956 ble de to landene enige om å gjenopprette diplomatiske forhold, men fredsavtalen har ennå (2009) ikke avgjort statusen til Iturup og flere andre øyer i området som Japan fortsatt gjør krav på. Iturup er dermed blant de omstridte øyene i Kurilene.
Et sovjetisk antiluftvern, Burevestnik (russisk for stormsvale), ligger på øya og har siden 1950-årene vært base for en rekke Mikoyan jagerfly. I 1968 ble Seaboard World Airlines Flight 253 avskåret over Kurilene og tvunget ned til Burevestnik med 214 amerikanske tropper som var på vei til Vietnam. En eldre flyplass, Vetrovoje, ligger øst på øya og ble hovedsakelig brukt av japanske styrker under den andre verdenskrig.
== Referanser ==
|
Iturup (russisk: Итуру́п, aino: エトゥオロプシリ – Etuworop-sir, japansk: 択捉島 – Etorofu-tô) er den største øya i de sørlige Kurilene. Det er den nordligste øya i de sørlige Kurilene og blir i dag kontrollert av Russland og Sakhalin oblast.
| 16,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1988
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1988
|
['Kategori:Bøker fra 1988', 'Kategori:Kunst og kultur i 1988', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1988 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1988.
|
Litteraturåret 1988 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1988.
== Dødsfall ==
4. februar – Ole Høeg, dansk forfatter og journalist (født 1920)
1. mars – Signe Höjer, svensk sykesøster, politiker og forfatter (født 1896)
9. mars – Henry Peter Matthis, svensk forfatter (født 1892)
11. mars – Einar Malm, svensk forfatter og manusforfatter (født 1900)
7. april – Olga Wikström, svensk forfatter (født 1905)
12. april – Alan Paton, sørafrikansk forfatter (født 1903)
25. april – Valerie Jean Solanas, feminist og forfatter fra USA (født 1936)
4. mai – Annalisa Forssberger, svensk forfatter (født 1906)
8. mai – Robert A. Heinlein, amerikansk science fiction-forfatter (født 1907)
10. juni – Odd Eidem, norsk forfatter (født 1913)
30. juli – Ólafur Jóhann Sigurðsson, islandsk forfatter (født 1918)
20. juli – Karl Otto Zamore, forfatter, journalist
27. juli – Svante Lundgren, fotograf, forfatter (født 1913)
2. august – Raymond Carver, forfatter og lyriker fra USA (født 1938)
10. august – Jan-Magnus Bruheim, norsk forfatter (født 1914)
13. september – Christian Kampmann, dansk forfatter og journalist (født 1939)
4. oktober – Geoffrey Household, britisk forfatter (født 1900)
22. november – Erich Fried, østerriksk lyriker, oversetter og essayist (født 1921)
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: Naguib Mahfouz, Egypt
Nils Holgersson-plaketten: Ulf Stark
Carl Emil Englund-priset: Gunnar Harding
Edith Södergran-priset: Tua Forsström
== Hendelser ==
Posten i Sverige ga ut to frimerker til 100-årsminnet om Dan Anderssons fødsel.
== Nye bøker ==
=== 0 - 9 ===
2061: Odyssey Three av Arthur C. Clarke
3 x Sovjet av Jan Myrdal
=== A - G ===
Alkymisten (O Alquimista) av Paulo Coelho
Alltid den där Anette! av Peter Pohl
The Big Nowhere av James Ellroy
Det brinnande trädet av Mare Kandre
En annan ordning av Jan Myrdal
En meccanopojke berättar av Jan Myrdal
Foucaults pendel (Il pendolo di Foucault) av Umberto Eco
Fisking I Valdres av Viggo Sandvik
Flickor av Håkan Sandell
Freaky Deaky av Elmore Leonard
Födde: en dotter av Björn Hellberg
Gorilla av Torbjörn Säfve
A great deliverance av Elizabeth George
=== H - N ===
Havet inom oss av Peter Pohl
Herman av Lars Saabye Christensen
Hvem har ditt ansikt av Liv Køltzow
Händ! av Stig Larsson
I nasjonens interesse (I nationens intresse) av Jan Guillou
Indiansommar av Jan Arvid Hellström
Jesus står i porten av Ingvar Ambjørnsen
Kalayaan av Roar Sørensen
Koreografen av Håkan Nesser
The Lives of John Lennon av Albert Goldman
Matilda av Roald Dahl
Nattsvermeren (The Silence of the Lambs) av Thomas Harris
Neros bägare av Jan Mårtenson
New Jersey av Bon Jovi
Nödsignal från rymden och andra berättelser från kosmos av George Johansson
=== O - U ===
Röda hund av P C Jersild
Rødhudenes land av Torill Thorstad Hauger
Rövarna i Skuleskogen av Kerstin Ekman
Sataniske vers av Salman Rushdie
Skuggömman av Maria Gripe
Små nøkler, store rom av Bjørg Vik
Sånt som skjer av Laila Stien
=== V - Å ===
Vill gå hem av Jonas Gardell
== Sakprosa ==
The Manual av Bill Drummond og Jimmy Cauty
Univers uten grenser (A brief history of time) av Stephen Hawking
== Religiøse skrifter ==
Norsk Bibel
|
Litteraturåret 1988 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1988.
| 16,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1937/38 var den 63. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kanonball
|
2023-02-04
|
Kanonball
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ballsport']
|
Kanonball eller stikkball er en lagsport som er vanlig i gymundervisningen. Reglene finnes i mange forskjellige varianter.
I USA er spillet kjent som Dodgeball, og «International Dodgeball Federation» er et forbund som har standardisert reglene for den amerikanske varianten av spillet.
|
Kanonball eller stikkball er en lagsport som er vanlig i gymundervisningen. Reglene finnes i mange forskjellige varianter.
I USA er spillet kjent som Dodgeball, og «International Dodgeball Federation» er et forbund som har standardisert reglene for den amerikanske varianten av spillet.
== Norsk skolevariant ==
Siden det finnes flere varianter er dette ikke noen absolutt regeloversikt for kanonball, men en veiledning til de grunnleggende sidene ved spillet. Denne varianten har blant annet blitt brukt i både Oslo og Bergen.
=== Spillere ===
Antall spillere kan variere veldig, men er typisk antall elever i en skoleklasse.. Spillerne deles inn i to lag og en konge velges på hvert lag.
=== Utstyr ===
Minst en ball benyttes og denne er ofte en skumgummiball av en størrelse som ligger mellom en håndball og en fotball, men andre typer baller brukes også.
=== Spilleområde ===
Spilleområdet er normalt hele gymsalen, som ofte er rektangulær. Banen deles opp i fire deler på tvers av lengderetningen og normalt symmetrisk om midtlinja slik at de to midterste delene får mest plass. I noen tilfeller kan læreren som ofte fungerer som dommer flytte grensene for å gjøre spillet jevnere. I utgangspunktet står lagene på hver sin side av midtstreken og kongene står i det lille området i motsatt ende av banen for eget lag. Spillere må til enhver tid oppholde seg i sitt eget område og det kan være (men er ikke alltid) juks å strekke seg etter baller i områder som ikke er ens eget. Oppdelingen av banen gjøres ofte med gymbenker.
=== Spillet ===
Spillet går ut på å stikke motspillere. Å «stikke» vil si å kaste en ball som treffer en spiller og deretter lander i bakken uten å bli fanget opp på veien.
Ballen(e) kastes ofte tilfeldig ut på banen i det spillet begynner. En annen variant er at man lar ballen(e) ligge på midtlinjen i det spillet starter, slik at deltakerne må løpe for å hente ballen først. Dette medfører en viss risiko, og ønsket om å få starte med ballen må veies opp mot at faren er stor for å bli stukket dersom en motspiller når en ball rett før deg.
Dersom man forsøker å stikke en motspiller, men ballen fanges av den som blir truffet, kalles det pol. Ved pol er det den som kastet ballen, som blir stukket isteden.
En vanlig regel er også at baller som treffer hodet (hodestikk) ikke teller.
I tillegg kan en spiller bare bli stukket om vedkommende befinner seg i den delen av sitt lags område som grenser til midtlinjen.
Spillere som blir stukket må flytte seg til det området hvor kongen i utgangspunktet står («stikk-sonen»).
Dersom en spiller i stikk-sonen klarer å stikke en motspiller, får man returnere til midtområdet og anses ikke lenger for å være stukket.
Når alle unntatt kongen på et lag er stukket, flytter kongen seg til den delen av sitt lags område som grenser til midtlinjen, og spiller der. Kongen har i utgangspunktet tre liv og mister ett hver gang vedkommende blir stukket. Et lag taper dersom lagets konge mister alle livene, og det andre laget har da vunnet.
== Se også ==
Dødball (ballspill)
Slåball
== Kilder ==
(no) Kanonball i Store norske leksikon
|
Kanonball eller stikkball er en lagsport som er vanlig i gymundervisningen. Reglene finnes i mange forskjellige varianter.
| 16,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Egeland
|
2023-02-04
|
Lars Egeland
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. desember', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Lokalpolitikere i Tønsberg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibliotekarer', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:SV-politikere i Vestfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra SV', 'Kategori:Vararepresentanter til Stortinget']
|
Lars Egeland (født 6. desember 1957 i Tønsberg) er en norsk politiker for SV.
Egeland er utdannet bibliotekar ved Statens Bibliotekhøgskole og senere sivilbibliotekar. Han var ansatt som hovedbibliotekar ved Høgskolen i Vestfold 1994–2003, som avdelingsdirektør i ABM-utvikling 2003–2007, og siden 2007 læringssenterdirektør ved Høgskolen i Oslo. På årsmøtet i Norsk Bibliotekforening 2014 ble han valgt som nestleder i foreningen.
Egeland har vært medlem av Tønsberg bystyre fra 1979, og leder av Vestfold SV siden 2008. Egeland var 1. vararepresentant for SV til Stortinget fra Vestfold 2001–2013, og møtte fast på Stortinget for Inga Marte Thorkildsen i hennes mammapermisjon vinter 2009/2010. Han ble fast representant på Stortinget da Thorkildsen ble utnevnt til barne-, likestillings og integreringsminister våren 2012 og fram til valget høsten 2013. Da gikk han tilbake til stilling som direktør for Læringssenter og bibliotek ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
I Stortingsvalget 2017 var han SVs førstekandidat i Vestfold.
|
Lars Egeland (født 6. desember 1957 i Tønsberg) er en norsk politiker for SV.
Egeland er utdannet bibliotekar ved Statens Bibliotekhøgskole og senere sivilbibliotekar. Han var ansatt som hovedbibliotekar ved Høgskolen i Vestfold 1994–2003, som avdelingsdirektør i ABM-utvikling 2003–2007, og siden 2007 læringssenterdirektør ved Høgskolen i Oslo. På årsmøtet i Norsk Bibliotekforening 2014 ble han valgt som nestleder i foreningen.
Egeland har vært medlem av Tønsberg bystyre fra 1979, og leder av Vestfold SV siden 2008. Egeland var 1. vararepresentant for SV til Stortinget fra Vestfold 2001–2013, og møtte fast på Stortinget for Inga Marte Thorkildsen i hennes mammapermisjon vinter 2009/2010. Han ble fast representant på Stortinget da Thorkildsen ble utnevnt til barne-, likestillings og integreringsminister våren 2012 og fram til valget høsten 2013. Da gikk han tilbake til stilling som direktør for Læringssenter og bibliotek ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
I Stortingsvalget 2017 var han SVs førstekandidat i Vestfold.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Lars Egeland hos Stortinget
(no) Lars Egeland hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Lars Egeland
|
Lars Egeland (født 6. desember 1957 i Tønsberg) er en norsk politiker for SV.
| 16,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slangehodefisker
|
2023-02-04
|
Slangehodefisker
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pieter Bleeker', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1860', 'Kategori:Piggfinnefisker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Slangehodefisker (også kalt for ormehodefisker) er en fiskegruppe som er utbredt i ferskvann i deler av Afrika og Asia.
De har en langstrakt kropp med lang rygg- og gattfinne. Halefinnen er avrundet. Channa gachua blir bare 25 cm lang, men de fleste artene blir 60–100 cm lange. De er i stand til å puste luft ved hjelp av et såkalt suprabranchialorgan. Munnen er stor og har kraftige tenner. Slangehodefisker er grådige rovfisker som eter vanninsekter, bløtdyr, andre fisker, amfibier og små pattedyr.
|
Slangehodefisker (også kalt for ormehodefisker) er en fiskegruppe som er utbredt i ferskvann i deler av Afrika og Asia.
De har en langstrakt kropp med lang rygg- og gattfinne. Halefinnen er avrundet. Channa gachua blir bare 25 cm lang, men de fleste artene blir 60–100 cm lange. De er i stand til å puste luft ved hjelp av et såkalt suprabranchialorgan. Munnen er stor og har kraftige tenner. Slangehodefisker er grådige rovfisker som eter vanninsekter, bløtdyr, andre fisker, amfibier og små pattedyr.
== Utbredelse ==
De tre artene i slekten Parachanna er utbredt i Vest-Afrika. I Asia forkommer slekten Channa med 29 arter fra sørøstre Iran østover til Sumatra, Borneo og Java, men de har ikke krysset Wallacelinjen på naturlig vis. Channa finnes også i Øst-Asia helt nord til Amur og Khankasjøen.
Slangehodefisker har spredd seg til nye områder med menneskelig hjelp. Dette skyldes både utsettinger og fisker som har rømt fra akvakultur. De betraktes som farlige invaderende arter og kan gjøre stor skade på innfødt fauna. Innførte slangehodefisker forekommer på Madagaskar, Sulawesi, Filippinene, Taiwan, Japan og i de sentralasiatiske flodene Amu-Darja og Syr-Darja. I USA finnes de på Hawaii, samt i Florida og andre delstater på østkysten.
== En invaderende art ==
Slangehodefisk kan utnytte oksygen i luften, og flere arter kan dessuten bevege seg på land ved hjelp av de stive brystfinnene. I perioder med tørke graver de seg ned i bunnmudderet og går i dvale.
Nordlig slangehodefisk, Channa argus, går opp i den tempererte sone og tåler kalde vintre. Den hører hjemme i Nord- og Sør-Korea, Kina og Russland.
Arten ble innført til USA og brukes som oppdrettsfisk. Men den holdt seg ikke i oppdrettsdammene. I 1997 ble den for første gang funnet forvillet i California, og i 2000 ble to eksemplarer tatt i Florida. Sommeren 2002 ble et eksemplar på 45 cm fisket opp i Crofton Pond, Maryland. Klimaet i denne delen av USA minner mye om tilsvarende der fisken kom fra, og arten lot til å trives i sitt nye miljø. En fryktet den skulle utrydde all annen fisk – en problemstilling som minner om når gjedda kommer inn i ørretvann hos oss. I Crofton Pond ble slangehodefisken utryddet ved at dammen ble tørrlagt. Flere andre steder har en brukt rotenon eller andre gifter for å få bukt med fisken. Senere er arten funnet en rekke steder, særlig på og nær østkysten, til New York og Massachusetts i nord. I Potomac Rivers nedre løp er den blitt ganske vanlig. Den er flere ganger satt ut eller kommet på avveie, og den er temmelig spredningsdyktig. Den kan ikke forsere fosser og stryk. Til gjengjeld kan unge eksemplarer vrikke seg av gårde over land ved hjelp av de stive brystfinnene (Courtenay & Williams 2004), og arten kan leve på land i flere dager. En frykter at den skal spre seg f.eks. via White River i Arkansas (hvor den er funnet like ved) til Arkansas River og videre til Mississippi, hvor en selvfølgelig ikke kan tørrlegge eller forgifte hele vassdraget for å få bukt med den.
=== Skrekkfilmer ===
Det er tatt slangehodefisk på nærmere 12 kg, og i USA er det tatt eksemplarer av nordlig slangehodefisk på ca. 1 m og 8 kg. Arten skal kunne bli 1,5 m – men det er alltid vanskelig å vite hvor stor en fisk faktisk kan bli, da fisk vokser hele livet. I tillegg er de største eksemplarene blitt det fordi de unngår redskap.
Størrelsen og egenskapene som rovfisk har gjort den (i likhet med gjedda) til gjenstand for spekulative artikler i enkelte massemedier. Som visse andre rovfisk har den også dukket opp i skrekkfilmer, f.eks. Frankenfish og Snakehead Terror. I sistnevnte skjer flere mystiske dødsfall i området rundt en innsjø, og de viser seg å ha sammenheng med en kombinasjon av slangehodefisk og anabole steroider.
== Systematikk ==
I linneansk systematikk regnes slangehodefiskene som familien Channidae. De ble tidligere regnet til en egen orden, kalt Channiformes eller Ophicephaliformes. De plasseres nå som den eneste familien i underordenen Channoidei blant piggfinnefiskene. Fylogenetiske undersøkelser viser at labyrintfiskene er søstergruppen til slangehodefiskene. Det er ikke helt overraskende når en betrakter utbredelsen og den felles evnen til å puste luft.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) slangehodefisker – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) slangehodefisker i Global Biodiversity Information Facility
(no) slangehodefisker hos Artsdatabanken
(sv) slangehodefisker hos Dyntaxa
(en) slangehodefisker hos Fossilworks
(en) slangehodefisker hos ITIS
(en) slangehodefisker hos NCBI
(en) Kategori:Channidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Channidae – detaljert informasjon på Wikispecies
(en) Family Channidae - Snakeheads - FishBase
«Denne fisken er kjøttetende og kan gå på land», Dagbladet 30. april 2013
www.snakeheads.org
W.R.Courtenay Jr. & J. D. Williams, 2004. ‘’Snakeheads (Pisces, Channidae).—A Biological Synopsis and Risk Assessment’’, U.S. Geological Survey Circular 1251, vi+143 s.
|
* Channa
| 16,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5ndball
|
2023-02-04
|
Håndball
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Håndball', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Håndball er en lagidrett, populær i Nord- og Øst-Europa. Håndball spilles i dag stort sett innendørs.
|
Håndball er en lagidrett, populær i Nord- og Øst-Europa. Håndball spilles i dag stort sett innendørs.
== Historie ==
Håndball er en sport som opprinnelig kommer fra sent på 1800-tallet i Danmark. Holger Nielsen beskrev reglene for første gang i 1906.
== Spillets gang ==
Håndball blir spilt på en bane med på størrelsen 40 × 20 meter. Man får poeng ved at ballen havner i motstanderens mål. Den som har flest mål etter to omganger vinner, hvert årstall/kull har forskjellig tid, noen har 10 minutter mens andre har 30 minutter. Det finnes også omganger som varer i 40 minutter. Foran målet er det et felt formet som en halvsirkel med en radius på seks meter. Dette kalles målfeltet. Det er også en stiplet halvsirkel ni meter fra målet. Bare den forsvarende målvakta har lov til å være inne i målfeltet, selv om en hvilken som helst spiller kan prøve å ta ballen i lufta innenfor målfeltet. Skulle en forsvarende spiller prøve å stoppe en angriper ved å være innafor målfeltet, kan det bli 7m-kast (straffekast) til det angripende laget. Man får ikke lov til å sparke ballen eller røre den med foten, man kan kun bruke hendene.
Spilleren som har ballen, - kan gå tre skritt før vedkommende må kaste den fra seg, - eller stusse den (sende ballen ned i gulvet, - hvoretter den kommer opp igjen, - og spilleren griper/fanger den igjen).Disse tre skrittene gjelder også for målvakta hvis vedkommende er utenfor målfeltet, innenfor målfeltet kan målvaktene ta så mange skritt de vil.
== Posisjoner ==
Hvert lag har inntil 14 spillere, men kun syv spillere, seks utespillere og en målvakt, kan være samtidig på banen. For unge spiller man 5 på banen og en målvakt.Målvakten er den eneste som har anledning til å berøre ballen med foten, men bare innenfor eget målfelt. Forlater målvakten sitt eget målfelt er man å regne som en utespiller.Man forventer at de fleste spillere bidrar både i angrep og forsvar, men på høyeste nivå forekommer det ofte bytter mellom spillets to faser for å få inn spesialister. I håndball er det ingen begrensning på hvor ofte man kan bytte inn og ut spillere.
=== I angrep ===
Utespillerne blir vanligvis gruppert etter posisjonene i angrep mot et etablert forsvar.
Backrekka (9-meter): Tre spillere: venstreback, playmaker/midtback, høyreback. Disse spillerne har ofte i oppdrag å ta vare på ballen og sette opp et skudd mot mål.
Kantspillere: Venstrekant, høyrekant. Blir ofte satt opp én mot én mot målvakt, men da fra spiss vinkel, og bør helst ha gode skrudde skudd eller andre triks.
Strekspiller: Spiller midt i motstandernes forsvarslinje, rett foran mål. Strekspilleren har ofte i oppdrag å legge til rette (sperre) for en forsvarsspiller slik at en bakspiller kan få en enklere avslutning.
=== I forsvar ===
Forsvarsspillet i håndball dreier seg om å ikke åpne opp rom for et skudd og ikke miste kontakten med sine naboer i forsvaret, i tillegg til å gå inn i duell eller nærkamp med angrepsspillere som er i ferd med å skyte. To hovedgrener av forsvarstaktikker er offensivt (utgruppert) forsvar og nedgruppert forsvar. Et offensivt forsvar betyr at én eller flere spillere sendes ut fra forsvarsrekka for å forstyrre backrekka, eventuelt framprovosere en feilpasning (teknisk feil). Nedgruppert forsvar kalles også 6–0-forsvar. Posisjoner her er, fra venstre til høyre side, venstre ener (V1), venstre toer (V2), venstre treer (V3) høyre treer (H3), høyre toer (H2) og høyre ener (H1).
== Ball ==
Ballen er mindre enn en fotball, slik at det skal være mulig å holde den med ei hånd (selv om det er lovlig å holde den med to hender). Det er ulik størrelse på ballene som blir brukt på forskjellige alderstrinn. Det er tillatt å forbedre ballgrepet ved å benytte klister i håndflatene, men det har på 2010-tallet kommet nye regler som betyr at man ikke får bruke klister før man spiller på et 16-årslag. Sporten stiller store krav til utøverne taktisk og teknisk, og en håndballspiller må være sterk, hurtig og utholdende.
Internasjonale ballstørrelser er
== Ballstørrelser i Skandinavia ==
K = Klister
== Regler ==
Det er lov å gå tre skritt med ballen uten å stusse (sprette) den i gulvet. På det tredje skrittet må ballen enten sentres til en medspiller, eller skytes mot mål. Banen er avgrenset med streker som angir ni-meter (frikast), seks-meter (målvaktsområdet) foruten spilleområdet. Samtlige utespillere på laget kan delta i både forsvar og angrep, men på toppnivå har det blitt stadig vanligere å bytte enkelte spillere for hver fase.
Noen regelbrudd
Skritt - Når en spiller tar mer enn tre skritt med ballen.
Tramp - Når en angripende spiller tråkker innenfor målvaktsområdet stoppes angrepet, og ballen gis til forsvarende lag. Om forsvarende lag benytter straffefeltet gis angripende lag straffekast.
Advarsel (gult kort) - Gis for regelbrudd som ikke kvalifiserer til to minutters utvisning. Kan gis sammen med både fri- og straffekast.
Fot - Når ballen treffer en spillers fot. Dette gir motstanderlaget frikast fra der forseelsen skjedde, alternativt fra ni meter.
Dobbel stuss - Når ballfører stusser ballen 1 gang i bakken, deretter stopper og stusser igjen. Dette gir ballen over til forsvarende lag ved et frikast.
Feilbytte: De spillerne som inngår i et bytte, skal alltid forlate eller entre spillebanen over eget lags innbyttelinje. Feil innbytte skal straffes med 2-minutters utvisning.
Feilkast (innkast): Kasteren skal stå med én fot på sidelinjen og forbli i korrekt posisjon til ballen har forlatt hånden.I håndball benyttes også regelen om passivt spill, i regelverket definert som at det ballbesittende lag ikke gjør et forsøk på å angripe eller skyte mot mål. Dommerne kan gi det angripende laget forvarsel, og dermed mulighet til å skyte mål, før de blåser av spillet. Men kan også blåse av spillet direkte ved en passiv handling fra angripende lag.
== Straff ==
Gult kort: En spiller kan få ett gult kort, ett lag kan få tre gule kort før det gis to-minutter.
To-minutter: Straff ved alvorligere regelbrudd. Spilleren må sitte på benken i to minutter, og laget har en spiller mindre i samme periode.
Rødt kort: Hvis en spiller har fått tre to-minuttere. Man kan også få direkte rødt kort. En spiller som har fått rødt kort, må sette seg på tribunen. Ved rødt kort må laget spille med én spiller mindre i to minutter. Når denne perioden er over, kan laget sette inn en ny spiller som erstatning for den som fikk rødt kort. Spilleren som ble tildelt rødt kort må forlate banens umiddelbare nærhet, og kan ikke lenger delta i kampen. Også trenere og lagledere kan få rødt kort.
== Profiler ==
Norges kvinnelandslag, populært kalt «Håndballjentene», er blant landets mest populære idrettsprofiler.
== Se også ==
Utendørshåndball
Eliteserielisensen
Peter Wessel Cupen
Sparserien
Eliteserien i håndball for menn
Eliteserien i håndball for kvinner
== Referanser ==
|
En håndball er en ball som brukes i lagspillet håndball.
| 16,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8berg
|
2023-02-04
|
Bjøberg
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Gårder i Hemsedal']
|
Bjøberg er en fjellgård og setergrend på Hemsedalsfjella mellom Hemsedal og Lærdal. Gården var tidligere skysstasjon. Ligger inntil riksvei 52. Nærmeste bebyggelse er Tuv i Hemsedal, ca. 20 km, og Borlaug i Lærdal, ca. 23 km.
|
Bjøberg er en fjellgård og setergrend på Hemsedalsfjella mellom Hemsedal og Lærdal. Gården var tidligere skysstasjon. Ligger inntil riksvei 52. Nærmeste bebyggelse er Tuv i Hemsedal, ca. 20 km, og Borlaug i Lærdal, ca. 23 km.
|
Bjøberg er en fjellgård og setergrend på Hemsedalsfjella mellom Hemsedal og Lærdal. Gården var tidligere skysstasjon.
| 16,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Keilhau
|
2023-02-04
|
Wilhelm Keilhau
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske professorer i økonomi', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Raseteoretikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Se også Wilhelm Christian Keilhau Fabritius.Wilhelm Christian Ottesen Keilhau (født 30. juli 1888 i Kristiania, død 9. juni 1954 i Oslo) var norsk sosialøkonom. Han var utdannet cand.jur., ble dosent i sosialøkonomi (1921) og professor i sosialøkonomi (statsøkonomi og statistikk) ved Universitetet i Oslo (1934). Keilhau var med i Den konsultative norske komite for rasehygiene og bidro med utformingen av Steriliseringsloven (1934, åpnet for tvangssteriliseringer). Senere var han også leder av Straffelovkomiteen. Han skrev mange artikler og avhandlinger om penge- og valutaspørsmål. Han var medlem av Norges Banks direksjon i London under krigen og var den norske utsendingen til Bretton Woods-konferansen i 1944.
|
Se også Wilhelm Christian Keilhau Fabritius.Wilhelm Christian Ottesen Keilhau (født 30. juli 1888 i Kristiania, død 9. juni 1954 i Oslo) var norsk sosialøkonom. Han var utdannet cand.jur., ble dosent i sosialøkonomi (1921) og professor i sosialøkonomi (statsøkonomi og statistikk) ved Universitetet i Oslo (1934). Keilhau var med i Den konsultative norske komite for rasehygiene og bidro med utformingen av Steriliseringsloven (1934, åpnet for tvangssteriliseringer). Senere var han også leder av Straffelovkomiteen. Han skrev mange artikler og avhandlinger om penge- og valutaspørsmål. Han var medlem av Norges Banks direksjon i London under krigen og var den norske utsendingen til Bretton Woods-konferansen i 1944.
== Slekt ==
Wilhelm Keilhau var sønn av Harald Keilhau (1854–90) og Louise Ottesen (1867–1927). Han var gift to ganger.
== Barndom ==
Keilhau var bare to år da hans far døde, og han vokste opp som enebarn sammen med moren. Fordi han var sykelig, flyttet de fra Kristiania til Lillehammer. Alt som 16-åring, i tiden omkring unionsoppløsningen i 1905, oppnådde han landsomfattende innflytelse. Han tok initiativ til å opprette landets første gutteskytterlag ved sin skole. Gjennom onkelen, general Hans Vilhelm Keilhau, ble forsvarsminister Strugstad oppmerksom på idéen. Gutteskytterlaget ble etterlignet over hele landet, og det ble utarbeidet en egen stortingsproposisjon om saken.
== Akademisk karriere ==
Som 21-åring tok han eksamen i statsøkonomi, og tre år senere ble han cand. jur. med laud. Siden slo han inn på statsøkonomiens bane, og skrev en doktoravhandling om grunnrentelæren. I avhandlingen påsto Keilhau at den berømte økonomen David Ricardo hadde tatt feil, men ble skarpt tilbakevist av den svenske nasjonaløkonomen Knut Wicksell.
Etter å ha tatt doktorgraden ble Keilhau universitetsstipendiat, og foreleste samtidig ved Norges landbrukshøyskole. Han hadde søkt om professorstillingen etter avgåtte Nicolai Rygg, men Thorvald Aarum ble foretrukket, og et foreslått dosentur ble tildelt Gunnar Jahn. Først i 1921 fikk Keilhau sitt eget dosentur. I 1926 søkte han igjen om et professorat, men etter konkurranseforelesninger tilfalt det Ingvar Wedervang. Først i 1934 fikk Keilhau et eget professorat.
== Keilhau og norsk pengepolitikk ==
I mellomkrigstiden ble Keilhau en av de skarpeste kritikerne av den norske pengepolitikken, paripolitikken. Etter første verdenskrig gikk sentralbanksjef Nicolai Rygg inn for å gjenopprette pariteten fra før krigen. Keilhau skrev artikler og holdt foredrag rettet mot denne politikken, og han skrev dessuten historiske avhandlinger om pengepolitikk samt Norges Banks historie. Etter at Norge hadde forlatt gullstandarden i 1931 skrev Keilhau utredningen en analyse av landets pengevesen, Overgang til ny pengeenhet. Han vendte tilbake til dette emnet etter andre verdenskrig i Den nye internasjonale pengeordning og i Den norske pengehistorie.
== Under og etter andre verdenskrig ==
Da tyskerne invaderte Norge i 1940, fulgte Keilhau regjeringen til London. Han var i Molde da byen ble bombet i slutten av april. I London virket han blant annet som krigsadvokat og medlem av Norges Banks direksjon. Her skrev han også en bok på engelsk om norsk historie, Norway in World History, samt et ubenyttet filmmanuskript. Han ble benyttet som taler i BBCs sendinger til Norge; talene ble i 1945 utgitt som Norsk røst i London. I juli 1944 var Keilhau formann for den norske delegasjonen på Bretton Woods-konferansen. I etterkrigsårene markerte han seg som motstander av planøkonomi, og var sterkt kritisk til Wilhelm Thagaards lovforslag.
== Keilhau som historiker ==
Som økonom skrev Keilhau ofte om historiske emner, og han beveget seg også over i den rene historien. I tidsskriftet Samtiden hadde han en artikkelserie med portretter av norske politikere. Han skrev Norges historie under første verdenskrig i Norge og verdenskrigen (1927), og han skildret Norges historie i perioden 1814–1938 i de fire siste bindene av Det norske folks liv og historie. Her ga han en bredere historisk skildring enn det som til da hadde vært vanlig, for eksempel tok han også med emner som kunst, litteratur, økonomisk og sosial historie. Hans skarpe portretter av historiens personligheter vakte imidlertid oppsikt. Statsråd Anton Omholts etterkommere anla injuriesak mot ham, og hverken de militære, arbeiderbevegelsen, målbevegelsen eller bøndene var fornøyd med hans skildring.
== Skjønnlitterær forfatter ==
Keilhau forsøkte seg i 1913 som dikter med samlingen Der blir engang, men diktene hans ble slaktet av anmelderne og parodiert av studentene. Etter første verdenskrig skrev han imidlertid to populære romaner under pseudonym. Tore Tank, som ble utgitt på forlaget H.Aschehoug & Co. (W. Nygaard) i 1923, er en skildring av jobbetidens Kristiania, mens Bankchefens dagbok skildrer de første etterkrigsårene. Pseudonymet ble ikke avslørt før etter hans død.
== Mangesidig virksomhet ==
Foruten virket som statsøkonom og historiker gjorde Keilhau seg gjeldende på en rekke områder innenfor norsk samfunnsliv i mellom- og etterkrigstiden. Han hadde alt fra gymnasiast- og studentdagene tatt del i samfunnsdebatten, og var særlig kjent for sin skarrende stemme. Under første verdenskrig skrev han krigskorrespondanser fra vestfronten, og han leverte sjakkspalter til Morgenbladet. 1918–1921 var han direktør for Det Norske Luftfartsrederi, og han stiftet Den norske forening for Nasjonenes Liga sammen med Fridtjof Nansen. Høstsemesteret 1915 var han formann for studentersamfundet, og han var i mange år formann i Statsøkonomisk Forening og den norske PEN-klubben. Han virket dessuten som konsulent ved Nobelinstituttet og var medlem av Den pengetekniske komité 1932–1934.
== Verker i utvalg ==
Die Wertungslehre, 1923
Tore Tank – Fortælling, 1923.
Norge og verdenskrigen. Oslo: Aschehoug, 1927.
Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Med Edvard Bull, Wilhelm Keilhau, Haakon Shetelig og Sverre Steen, Aschehoug. 1929
Streiflys over Marx, 1932. Skrifter utgitt av Bergens Socialøkonomiske Forening nr. 1.
The Encyclopedia of the Social Sciences. Utkom i årene 1930-1935. (bidrag)
Vår egen tid, 1938
Den økonomiske og den politiske liberalisme. Stenersens Forlag, 1939
Dramaet i 1836. Carl Johan og Jonas Collett, 1939
Handelens Venner' og Oslo Handelsstands Forening 12. november 1841 – 12. november 1941
Norway in World History. MacDonald & Co 1944.
Norsk røst i London. Innlegg og stemninger på utefronten, Aschehoug 1945
Den nye internasjonale pengeordning, Aschehoug 1946
Skipsfartens betydning for Norge, 2. utg., 1948
Norges eldste linjerederi. Jubileumsskrift til Det Bergenske Dampskibsselskabs 100-års dag. 1951. I anledningen av rederiets 100-årsjubileum.
Prisloven, naturretten og liberalisme. Samtiden, nov. 1952.
Den Norske Pengehistorie, Aschehoug, 1952
Vennenes Samfund (Kvekerne), I: Redegi., vol.36, side 86-92.
Principles of private and public planning a study in economic sociology. Engelsk oversettelse, 1951
== Referanser ==
== Kilder ==
Preben Munthe: Norske økonomer: sveip og portretter. Oslo: Universitetsforlaget, 1992.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Tore Tank – sitater
(no) Publikasjoner av Wilhelm Keilhau i BIBSYS
|
Hans Vilhelm Dopp Mandall Keilhau (født 18. august 1845 i Bergen, død 31.
| 16,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigrid_Gurie
|
2023-02-04
|
Sigrid Gurie
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Tvillinger fra USA']
|
Sigrid Gurie (født Sigrid Guri Haukelid, 18. mai 1911 i Brooklyn i New York, død 14. august 1969 i Mexico by) var en norsk-amerikansk filmskuespiller og bildekunstner. Hun var aktiv som skuespiller i 1930- og 1940-årene.Sigrid Gurie var datter av Sigrid og Bjørgulv Haukelid og var tvillingsøsteren til den norske offiseren og motstandsmannen Knut Haukelid. Familien vendte tilbake til Norge i 1912, hvor hun hadde sin oppvekst.
I 1936 ankom hun Hollywood, og filmmagnaten Samuel Goldwyn tok æren av å ha oppdaget henne. Han kalte henne The siren of the fjords (fjordenes sirene), og lot henne spille «eksotiske og mysteriøse kvinneroller». I 1938 spilte hun hovedrollen som Kublai-khans datter, prinsesse Kokashin, i filmen Marco Polos eventyr med Gary Cooper i den mannlige hovedrollen, for Samuel Goldwyn Productions.
På slutten av 1940-årene var hun elev ved Kann Institute of Art i Vest-Hollywood, hvor hun studerte olje- og portrettmaleri. Blant hennes verk var portretter, landskaper samt penne- og blekkskisser. Hun stilte ut i Kunstforeningen i Oslo i 1972.1961–1969 var hun bosatt i byen San Miguel de Allende i Mexico og fortsatte å male. Hun designet også juveler for det danske kongehuset. I 1969 ble hun innlagt på sykehus i Mexico by med et nyreproblem. En blodpropp passerte imidlertid lungene hennes og forårsaket hennes død.
|
Sigrid Gurie (født Sigrid Guri Haukelid, 18. mai 1911 i Brooklyn i New York, død 14. august 1969 i Mexico by) var en norsk-amerikansk filmskuespiller og bildekunstner. Hun var aktiv som skuespiller i 1930- og 1940-årene.Sigrid Gurie var datter av Sigrid og Bjørgulv Haukelid og var tvillingsøsteren til den norske offiseren og motstandsmannen Knut Haukelid. Familien vendte tilbake til Norge i 1912, hvor hun hadde sin oppvekst.
I 1936 ankom hun Hollywood, og filmmagnaten Samuel Goldwyn tok æren av å ha oppdaget henne. Han kalte henne The siren of the fjords (fjordenes sirene), og lot henne spille «eksotiske og mysteriøse kvinneroller». I 1938 spilte hun hovedrollen som Kublai-khans datter, prinsesse Kokashin, i filmen Marco Polos eventyr med Gary Cooper i den mannlige hovedrollen, for Samuel Goldwyn Productions.
På slutten av 1940-årene var hun elev ved Kann Institute of Art i Vest-Hollywood, hvor hun studerte olje- og portrettmaleri. Blant hennes verk var portretter, landskaper samt penne- og blekkskisser. Hun stilte ut i Kunstforeningen i Oslo i 1972.1961–1969 var hun bosatt i byen San Miguel de Allende i Mexico og fortsatte å male. Hun designet også juveler for det danske kongehuset. I 1969 ble hun innlagt på sykehus i Mexico by med et nyreproblem. En blodpropp passerte imidlertid lungene hennes og forårsaket hennes død.
== Filmer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sigrid Gurie på Internet Movie Database
(sv) Sigrid Gurie i Svensk Filmdatabas
(da) Sigrid Gurie på Filmdatabasen
(fr) Sigrid Gurie på Allociné
(en) Sigrid Gurie på AllMovie
(en) Sigrid Gurie hos Turner Classic Movies
(en) Sigrid Gurie hos The Movie Database
|
Sigrid Gurie (født Sigrid Guri Haukelid, 18. mai 1911 i Brooklyn i New York, død 14.
| 16,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malyj_Semiatsjik
|
2023-02-04
|
Malyj Semiatsjik
|
['Kategori:159°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Malyj Semiatsjik (russisk: Малый Семячик) er en vulkan som ligger øst på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den består av en stratovulkan i en 10 km bred kaldera, som igjen ligger i en 15-20 km bred kaldera kalt Stena Soboloiny fra midten av pleistocen. Tre overlappende stratovulkaner har oppstått langs en linje som går fra nordøst til sørvest. Den yngste kjeglen, Seno-Semiatsjik, ligger i sørvest. En varm, syrete kratersjø fyller det historisk aktive Troitskijkrateret, som oppstod i form av store eksplosive utbrudd for om lag 400 år siden.
|
Malyj Semiatsjik (russisk: Малый Семячик) er en vulkan som ligger øst på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den består av en stratovulkan i en 10 km bred kaldera, som igjen ligger i en 15-20 km bred kaldera kalt Stena Soboloiny fra midten av pleistocen. Tre overlappende stratovulkaner har oppstått langs en linje som går fra nordøst til sørvest. Den yngste kjeglen, Seno-Semiatsjik, ligger i sørvest. En varm, syrete kratersjø fyller det historisk aktive Troitskijkrateret, som oppstod i form av store eksplosive utbrudd for om lag 400 år siden.
== Kilder ==
Malyj Semiatsjik på Global Volcanism Program
|
Malyj Semiatsjik (russisk: Малый Семячик) er en vulkan som ligger øst på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Den består av en stratovulkan i en 10 km bred kaldera, som igjen ligger i en 15-20 km bred kaldera kalt Stena Soboloiny fra midten av pleistocen.
| 16,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skien
|
2023-02-04
|
Skien
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skien']
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
== Geografi ==
=== Topografi ===
Skien kommune omfatter 778 km², hvorav ca. 479 km² er skogareal, 46 km² jordbruksareal og 57 km² ferskvann. Resterende 197 km² er byområder, boligområder og industriområder. Skien inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
Landskapet i Skien er preget av tettbebyggelse fra sentrum og sørover langs Skienselva mot Porsgrunn, rike jordbruksområder i Gjerpen øst for sentrum, og i nord og vest store skogkledde åser unntatt i drabantbyen Gulset.
De høyeste punktene i kommunen er Skårråfjellet (814 moh), og Ørnenuten (811 moh). Begge disse fjelltoppene ligger nord i kommunen, nær grensa mot Sauherad. Nærmere sentrum er Vealøs (491 moh), Skrehelle (553 moh), Geitebuvarden (525 moh) og Ulvskollen (405 moh) populære turmål.
Innsjøen Norsjø, som er hoveddrikkevannskilden i Skien, ligger på grensa mellom Skien og Nome kommune. Norsjø er en sentral del av Norsjø–Skienkanalen, med Løveid sluser på Skotfoss.
=== Geologi ===
Skien har en variert geologi. I nord og vest består berggrunnen av gneis og kvartsitt. Gjennom sentrum og bydelen Gjerpen går det et kambrosilurbelte. Etter den siste istida lå dette området under vann i flere tusen år, og havavsetningene har gjort området til et svært produktivt jordbruksareal. I øst er det vulkanske bergarter, og i nordøst består berggrunnen av larvikitt og granitt.
=== Klima ===
Skien har et moderat kystklima, med relativt milde vintre og varmt sommervær. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
=== Områder i kommunen ===
==== Sentrum ====
Selve byen er anlagt ved Bryggevannet innerst i Skienselva, og Hjellevannet som ligger nederst i Telemarksvassdraget. Mellom disse to vanna var det opprinnelig fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Skienselva gir innseilingsmulighet fra havet, noe som antakelig har vært avgjørende for byens beliggenhet.
Bryggevannet har gjennom årenes løp blitt fylt ut en del. Tidligere har dette vannet gått helt opp til der hvor dagens rådhus ligger. I Hjellevannet har det også vært betydelig utfylling, senest på 1970-tallet.
Rundt sentrumskjernen finner man de eldste bydelene i Skien:
I tillegg er det gamle bydelsnavn som ikke er i bruk lenger, fordi geografien i sentrum har endret seg mye. Eksempler på slike bydelsnavn er Lille-helvete og Mudringen. En bekk som løp gjennom sentrum, Lortebekk, er lagt i rør og eksisterer dermed heller ikke lenger.
==== Omegn ====
Falkum er et villastrøk som ligger vest for sentrum, mellom Lundedalen og Falkumelva. Bydelene i sentrum, samt Falkum og Mæla, utgjør Lunde lokalutvalgsområde.
Bratsberg ligger på høyden mellom sentrum/Skienselva og Gjerpensdalen. Hovedveien mellom Bratsberg og sentrum har tradisjonelt vært Snipetorp, som leder opp til bydelen Bratsbergkleiva. I området finner man også de gamle gårdene Frogner, Brekke og Bratsberg gård.
Nedover Skienselva er det tettbygd strøk langs hele strekningen mellom Skien og Porsgrunn sentrum. På vestsida finner man blant annet bydelene Gimsøy, Gråten, Kjørbekk og Nenset, og på østsida ligger Follestad, Bøle, Menstad og Borgestad.
Øst for sentrum finner man Gjerpen, med rikt jordbruk i Gjerpensdalen. Enda lenger øst er det store skogkledde åser, og her finner man det store kommunikasjonstårnet på Vealøs.
Vest for sentrum ligger Gulset. Her bor det i underkant av 8 000 innbyggere (Gulset og Vestre Gulset samlet). Gulset er Skiens største bydel med hensyn til innbyggertall. Området nord for Gulset kalles vestmarka. Her finner man mange gruver fra 1500-tallet. Åfoss og Skotfoss ligger også i vest, ved utløpet av innsjøen Norsjø.
Sør for sentrum ligger Solum. Området strekker seg fra Farelva og Hjellevannet i nord, til Frierfjorden i sør. Her ligger blant annet bydelene Klyve og Gimsøy. Ved Skienselvas utløp i Frierfjorden ligger Flakvarp. I sørvest finner man store skogområder rundt Kilebygda og Mælum.
Nord i kommunen ligger Valebø, Luksefjell og Sauheradsfjella. Det er lite bebyggelse i disse områdene.
=== Naturvern ===
I Skien er det åtte naturreservater. Børsesjø (1165 daa), som ligger i Gjerpensdalen, er en av landets rikeste fuglebiotoper. Det er registrert over 230 fuglearter i området rundt innsjøen. De andre naturreservatene er Gunnborgdalen (97 daa), Heggemyr (49 daa), Lagmannskjær (17 daa), Orrhanemyr (72 daa), Orsjømyra (354 daa), Skrim-Sauheradfjella (123643 daa, men ligger bare delvis i Skien) og Svartefjell (60 daa).
== Navn ==
Byens navn har ingenting med framkomstmiddelet ski å gjøre, selv om det har felles opprinnelse med ordet «ski» som betyr kløyvd stokk (jamfør skigard). Ordet «ski» er avledet av å skille. Navnet (norrønt) Skiðan var nok opprinnelig et elvenavn, trolig med betydningen den som skiller (elvenavn var oftest aktive).
I folkevandringstida kom grenene til området. De opprettet et eget stammerike ved Norsjø, hvor Solum var en viktig del. Vassdraget markerte da skillet mellom grenene, på Solumsida, og den delen av områdets befolkning i Gjerpen og Eidanger som hadde kulturelt og handelsmessig fellesskap med Vestfold. Navnet Skiða er trolig fra en tid da det ikke var noe vannskille i Skien. Den gang fløt nåværende Bryggevannet og Hjellevannet sammen.
På 900-tallet begynte brynesteinshandlere å legge seg til ved Skiða, og slik har elvenavnet gradvis festa seg ved det som i løpet av kort tid ble en viktig handelsplass.Navnet Skien uttales /²ʃe:en/, dvs. «sjeen» med samme tonelag som «bønner». Byens egne innbyggere uttaler byens navn slik det tidligere ble skrevet, det vil si med to e-er, og ikke med noen i-lyd. Lyden /i/ i navnet Skiða var kort, og ble svekket til /e:/. Dette bekreftes også i gamle tekster og kart, hvor bynavnet skrives «Scheen».. Denne rettskrivinga må ha hatt basis i lang tids fastsatt uttale.
== Historie ==
Allerede rundt 1500 f.Kr. begynte det å vokse fram et bondesamfunn i Grenland. Etter hvert som nye jernredskaper ble vanlig i jordbruket, økte også behovet for brynesteiner. Eidsborgbryner ble en viktig handelsvare, og stedet der fallet fra Hjellevannet danner et hinder for skipsfart på Skienselva ble en naturlig handelsplass.
=== Fra tettsted til kjøpstad ===
Fra rundt år 1000 var det en omfattende bosetting i Skien sentrum som kan defineres som et tettsted. Dette ble fastslått gjennom de arkeologiske utgravingene som ble ledet av Siri Myrvoll på slutten av 1970-tallet.
Dag Eilivsson er en av de første personene man kjenner til i Skiens historie. Han var lendmann på Bratsberg, og far til den senere mektige Gregorius Dagsson. I siste halvdel av 1000-tallet etablerte Dagsætta seg som handelshøvdinger i området, og i år 1102 vet man at Dag Eilivsson og hans menn fra Bratsberg reiste med Magnus Berrføtt på hærtog til Irland.
Rundt år 1110 ble kirken på Kapitelberget bygget, og dette er den eldste steinkirken man kjenner til i distriktet. Noen år senere, rundt 1150, ble Gjerpen kirke reist. Da hadde benediktinerklosteret Gimsøy kloster allerede blitt grunnlagt på Klosterøya, man antar at dette skjedde rundt år 1115. Klosteret ble raskt en viktig maktfaktor i distriktet. Dags datter Baugeid var en av klosterets første abbedisser.
Midt på 1100-tallet fant det sted en regulering av bebyggelsen i sentrum. Det ble laget en trebrobelagt gate, og lafta tømmerbygninger ble reist. Beboerne var handelsmenn, håndverkere og fiskere. Tidlig på 1200-tallet ble sysselinndelingen innført. Skiensyssel omfattet Grenland, Telemark og Numedal og Skien ble et økonomisk og administrativt sentrum.
Utover på 1200-tallet ble Gimsøy kloster en stadig sterkere maktfaktor i området. Samtidig utviklet Skien seg til å bli en by, med yrende liv og bebyggelse rundt havna og Mariakirken som lå midt i byen. Tidlig på 1300-tallet ble havna utvidet, og mange Hanseater, engelske og hollandske kjøpmenn seilte opp Skienselva.
I 1358 ble Skiens eldste privilegiebrev utstedt av kong Håkon VI Magnusson, og byen ble offisielt en kjøpstad. Privilegiebrevet var delvis et resultat av en maktkamp mellom Skiens handelsmenn og klosteret. Senere privilegiebrev bekrefter at det var en slik konflikt. Ettervirkninger av svartedauen og innbyrdes stridigheter mellom norske byer har sannsynligvis også vært medvirkende årsaker til utstedelsen av det første privilegiebrevet.
På 1400-tallet ble bysamfunnet bedre organisert. Skien fikk et borgerstyre som besto av 12 rådmenn, og én eller to av disse ble utpekt som borgermester. På denne tiden foregikk det en utstrakt handel med hollendere, og flere av disse slo seg ned i byen.
Samtidig sto den katolske kirke sterkt, og Gimsøy kloster forvaltet store landområder. Med reformasjonen fra og med 1536 tilfalt klosteret kongen, som ble den største eiendomsbesitteren i Skien og omegn. Samme år som den saksiske bergmannen Hans Glaser satte i gang produksjonen av sølvdaleren på Klosterøya, i 1546, brant Gimsøy kloster. Denne brannen regnes ikke som bybrann. Omkring 20 år senere, skal byen ha blitt brent ned av svenskene under Den nordiske syvårskrigen. Dette regnes som den første av i alt ni bybranner som har herjet Skien. Allerede i 1583 brant tre fjerdedeler av middelalderbyen, deriblant gikk kirka og rådstua tapt.
=== Tidlig industriutbygging ===
Industriutbygginga i Skien tok til på 1500-tallet. I 1539 startet driften av Fossum Jernverk, det eldste jernverket i Norge. Jernmalmen ble hentet fra Glasergruva, som ligger i vestmarka nord for Gulset. I 1546 ble den første Gimsøydaleren produsert på Klosterøya. Det var kun 28 år etter den aller første Daleren, forløperen til Dollaren, ble presset i Joachimsthal i Bøhmen. I 1625 ble den første masovnen bygget på jernverket.
I sentrum ble det startet opp sagbruk som utnyttet fossefallet. Tømmerfløting på elva kom i gang på 1600-tallet, og Skien ble landets ledende trelastsentrum. Byen var en viktig eksporthavn for tømmer og plank, og importhavn for korn. Landheving og utvikling i skipsfarten hadde etter hvert gjort byen lite tilgjengelig for handelsskip, og ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund vokste etter gradvis fram.
1663 ble et merkeår for Skiensborgerne. Kong Frederik 3 hadde havnet i bunnløs gjeld.
Jørgen Bjelke var en av de største kreditorene. Han var på den tiden lensherre på Bratsberg, og kongen betalte gjelden ved å gi fra seg eiendommene i Skien. I den forbindelsen overtok Skiensborgerne eiendomsretten til 39 sager i byen, for 400 riksdaler per sag. På 1670-tallet var det en kraftig økning i eksport av trevarer til England og Nederland, noe som førte til en høykonjunktur uten sidestykke i byens historie.
På begynnelsen av 1600-tallet er det anslått at det bodde om lag 1000 mennesker i Skien sentrum. Til sammenlikning bodde det rundt 2000–3000 mennesker i Christiania på samme tid. I 1835 hadde byen 2158 innbyggere, og i 1885 hadde dette steget til 7538. Utvidelser av bygrensa er noe av forklaringa på denne kraftige økninga.
Også på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av mange branner. Det var bybranner i 1652, 1671 og 1682. I brannen i 1671 gikk 90 bygårder tapt. På 1700-tallet var det også en rekke katastrofale branner. Store deler av byen brant ned i 1732 og i 1766, hvor alle byens viktigste dokumenter gikk tapt. I 1777 brant det på nytt. Denne gangen brant 172 bygårder, 32 sager og 2 vannmøller ned.
På 1700-tallet slo en rekke kjente handelsslekter seg ned i Skien. Slekter som Løvenskiold, Wesseltoft, Ording og Cappelen eksisterer i byen den dag i dag. Utover 1700-tallet opplevde byen tilbakegang mens ladestedene vokste. Senere skulle byen oppleve ny fremgang som industriby, kommunikasjonsknutepunkt og fylkets administrative senter.
=== Opptur og katastrofe ===
1800-tallet var preget av store forandringer og rivende utvikling, men endte i en fryktelig katastrofe. Byen hadde fortsatt en viktig posisjon som handels- og industriby.
I 1815 hadde Skien om lag 1800 innbyggere. I 1836 opprettet Norges Bank en avdeling i Skien.
Det var mange teknologiske nyvinninger på denne tiden, og i Skien var man tidlig ute på mange områder. I 1862 ble Norsjø–Skienkanalen åpnet. To år senere, i 1864, ble det åpnet et gassverk som forsynte Skiens beboere med gass og varme. I 1882 kom Vestfoldbanen til Skien. Og Norges første elektrisitetsverk som leverte strøm til abonnenter, Laugstol Bruk, startet opp i Skien i 1885.
I 1856 ble områdene Banejordet, Brekkejordet, Bratsbergkleiva, Follestad og Klosterhaugene lagt under Skien. Dette skjedde til protester fra Skiens innbyggere, da bebyggerne i disse områdene stort sett var arbeidere og fattigfolk. Det skjedde også endringer i industrien i byen. I 1867 ble Fossum Jernverk lagt ned, etter mer enn 300 års drift. Men ny industri kom til, når Benjamin Sewell grunnla Union Bruk i 1873.
I 1875 hadde Skien 5450 innbyggere. Den gangen var både Gjerpen og Solum egne kommuner. Innbyggertallet for Skien omfattet derfor ikke personer som bodde i disse områdene.
I 1881 var det en stor brann ved Union, men det var likevel bare en forsmak på det som skulle komme. I 1885 kom et nytt forvarsel, da Cappelens residens på Gjemsø kloster brant ned. I 1886 brant byen igjen. Den var den største brann i byens historie. Hele 244 bygårder brant ned til grunnen. Sentrum ble fullstendig rasert. På 1890-tallet ble sentrum på nytt bygd opp. Det ble laget en ny byplan, og det ble innført murtvang i sentrum av byen.
=== Mot vår tid ===
På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd nye boligområder rundt bykjernen. Brekkeby, Brekkejordet, Gimsøy, Falkum og andre steder er villastrøk som ble bygd den gangen. På 1970-tallet var det utbygging av nye bydeler på Gulset og Klyve, og det vokste opp tidstypisk blokkbebyggelse.
I 1920 ble jernbanestrekningen Bratsbergbanen åpnet. Mellomkrigstida var også preget av konflikter. I 1931 sto det store Menstadslaget i Skien. Da sendte forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig er gravlagt i Skien, soldater mot arbeiderne. I 1940 ble Skien okkupert av tyskerne, og byen hadde nazi-styre frem til 1945.
I 1964 ble Skien by slått sammen med herredene Solum, Gjerpen og Valebø krets i Holla kommune til storkommunen Skien. I tillegg var det en grensejustering i 1968, som førte til at 3 554 personer ble overført fra Skien til Porsgrunn. Etter dette har kommunens grenser ligget fast.
Kommunesammenslåinger og grensejusteringer på 1960-tallet ga store utslag på folketallet. I 1968 bodde det 44 300 mennesker i Skien kommune. Med unntak for et lite fall i folketilveksten på begynnelsen av 1980-tallet, har folketallet økt jevnt opp til 51 359 i 2009. I 2008 var 7,8 % av befolkningen personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og 1,8 % var personer med vestlig innvandrerbakgrunn. I Skien bor 89 % av befolkningen i tettbygd strøk.I 1968 sto Skienshallen ferdig og hvor EM i turn ble arrangert i 1975. På 1970-tallet var det flere viktige kulturelle begivenheter i byen. I 1973 ble Skiens nye kulturhus Ibsenhuset åpnet. I 1978 ble det opprettet et eget regionteater, Telemark teater (nå Teater Ibsen).
I 1986 kom et nytt signal på skiftende tider. Da ble Skotfoss bruk, papirfabrikken på Skotfoss, lagt ned. Tyve år senere, i 2006, ble også Norske Skog Union på Klosterøya nedlagt.
== Samfunn ==
=== Tettsteder ===
Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer Skien/Porsgrunn som et tettsted. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere pr 1. januar 2009.. I tillegg opererer SSB med to andre tettsteder i Skien, det er Hoppestad og Sneltvedt.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Bystyret i Skien består av 55 representanter. Ved kommunestyrevalget 2019 var det 43 803 stemmeberettigede. Frammøte var 25 413 (58,3 %). Stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor.
=== Områder med lokalutvalg ===
Se også liste over grunnkretser i Skien kommune.Skien deles inn i 15 lokalutvalg, og områdeinndelingen er delvis et resultat av tidligere kommunesammenslåinger. Kommunen innførte ordningen med lokalutvalg i 1952, og de fungerer som høringsinstanser og arenaer for å komme med idéer og spørsmål til kommunen. Områdene i Skien kommune med lokalutvalg, er:
=== Offentlige etater ===
Skien er fra 1. januar 2020 fylkeshovedstad for Vestfold og Telemark fylke og er sete for fylkeskommunen, mens hovedkontoret til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark (tidlige fylkesmannen) ble lagt til Tønsberg. Det nye fylkeshuset ligger i Skien sentrum og har adresse Torgata 18 (tidligere NAV-bygget).
Skien er også sete for Nedre Telemark tingrett og Agder lagmannsrett, med rettslokaler i Statens Hus på Nylende. Telemark politidistrikt har hovedsete på Myren, sammen med Grenland politistasjon. Skien brannvesen holder også til i dette området. Skien fengsel ligger på Rødmyr.
Byens største helseinstitusjon er Sykehuset Telemark, som eies av helseforetaket Helse Sør-Øst. I Skien har sykehuset avdelinger for somatikk og psykiatri. Legevakta i Skien er samlokalisert med sykehusets akuttmottak på Moflata. Kommunen driver også syv botilbud med heldøgns omsorgstjenester.
=== Utdanning og skole ===
==== Grunnskoler ====
Det ble gjort en del omstrukturering med nedleggelser av mindre grunnskoler i Skien i årene 2008–2010. I skoleåret 2012-2013 er det 14 barneskoler og 6 ungdomsskoler i Skien kommune. I tillegg har kommunen to spesialskoler, et pedagogisk senter og spesialpedagogiske tjenester. Skien kommune har også noen private skoler.
==== Videregående skoler ====
Vestfold og Telemark fylkeskommune eier og driver tre videregående skoler i Skien, disse er Skien videregående skole, Hjalmar Johansen videregående skole og Skogmo videregående skole.
==== Høyere utdannelse ====
Høyere utdanning tilbys på Høgskolen i Telemark, med avdelinger i Porsgrunn, Bø, Notodden og Rauland. Høgskolen tilbyr både bachelor- og mastergrader, yrkesutdanninger og etterutdanningstilbud.
=== Samferdsel ===
Vei – Den viktigste inn- og utfartsåren til Skien er riksvei 36, som starter fra E18 i Porsgrunn. Veien fortsetter videre til E134 i Seljord, og er den viktigste veien i nord/syd-retning i Telemark. En annen mye brukt innfartsvei til Skien er riksvei 32, som går fra E18 ved Holmestrand til Skien.
Tog – Skien er endestasjon for jernbanestrekningen Vestfoldbanen, som sto ferdig i 1882. NSB har daglige avganger mellom Skien og Eidsvoll. I tillegg går det tog på Bratsbergbanen, mellom Eidanger og Notodden.
Fly – Skien lufthavn, Geiteryggen betjener flyselskapene Widerøe og Danish Air Transport, som har daglige avganger til Bergen og Stavanger. Flyplassen ble åpnet i 1952.
Buss – Vy Buss opererer rutebusstrafikken i Skien og dekker hele grenlandsområdet. I tillegg har Grenlandsekspressen fast rute mellom Skien og Oslo, og Telemarkekspressen går mellom Seljord og Tønsberg via Skien.
Båt – Skien er en havneby, med adkomst fra Frierfjorden opp gjennom Skienselva. I tillegg er Skien sluse den nederste slusa i Norsjø–Skienkanalen, noe som gir mulighet for å reise vannveien til Dalen og Kviteseidbyen via Telemarkskanalen. Skien havneterminal ligger på Vold ved Frierfjorden.
=== Hoteller og utesteder ===
I sentrum av Skien finner man to hoteller. Hotell Høyer ligger ved Rådhusplassen, og har 100 rom. Hotel Bryggeparken ligger på Langbryggene, og har 103 rom. Begge disse hotellene har også konferanselokaler.
Utenfor sentrum finner man Sportellet (tidligere Hotell Herkules), som er en del av Skien Fritidspark. Om sommeren brukes en del av Sportellet som vandrerhjem.
De fleste restauranter og andre utesteder i sentrum, ligger på Langbryggene og i Hjellen. Det ligger også noen utesteder og restauranter i Kongens gate og i Kverndalsgata.
=== Religiøse forhold ===
Skien prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke, og prosten har sete i Skien. Skien prosti omfatter Skien, Siljan og Porsgrunn fellesråd. Skien kirkelige fellesråd har følgende menigheter: Borgestad, Gimsøy og Nenset, Gjerpen, Gulset, Kilebygda, Melum, Skien, Skotfoss og Solum.I Skien er det mange frikirkesamfunn. Skien Misjonskirke er den eldste frikirken i Norge som ble stiftet i 1856 av presten Gustav Adolph Lammers da han brøt med statskirken. Skien Baptistmenighet ble stiftet i 1860 og er landets eldste og største baptistmenighet. Pinsekirken Tabernaklet i Skien var den første pinsemenighet i Norge og ble grunnlagt i 1908. I tillegg finnes det en rekke andre frikirkesamfunn i byen. Den første menigheten til Jehovas vitner i Norge ble ca. 1900 grunnlagt i Skiensområdet.
Det er også tre muslimske foreninger i Skien: Telemark Islamsk Trossamfunn (657 medlemmer i 2006), Telemark Islamsk Forening i Skien (356 medlemmer i 2006) og Al-Ghadir Islamske Kulturforening (146 medlemmer i 2006).Human-Etisk Forbund har lokallag i Telemark med kontor i Skien.
=== Interkommunalt samarbeid ===
Grenlandskommunene er tett integrert, og driver et utstrakt interkommunalt samarbeid. Dette omfatter blant annet Miljørettet helsevern i Grenland , Barnevernsvakta i Grenland, Grenland Landbrukskontor, Krisesenteret i Telemark og Renovasjon i Grenland.
== Næringsliv ==
=== Historiske trekk ===
Skien har lange tradisjoner som handel- og industriby, først og fremst gjennom virksomheten på Klosterøya. På begynnelsen av 1000-tallet var Skien en liten handelsplass, med hovedvekt på eksport av brynestein. Handelsvirksomheten økte utover på 1100-tallet og ble kontrollert av klosteret på øya.På 1500-tallet var det en rivende utvikling av industrien i Skien, med jernverk på Fossum og bygging av sagbruk på Bruene. Ved hjelp av fyrsetting ble det sprengt ut en rekke renner, slik at sagene kunne utnytte fallhøyda mellom Hjellevannet og Bryggevannet. I dag utnyttes dette fallet av to kraftverk: Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Senere var det en lang periode med cellulose- og papirproduksjon, før epoken med bearbeiding av trevarer tok slutt da Norske Skog la ned driften av Union Bruk i 2006. I dag er det en oppblomstring av ny næringsvirksomhet på øya, med overvekt av IKT-, engineering- og bioteknologibedrifter.
=== Dagens situasjon ===
ABB er den største private arbeidsgiveren i Skien, med sitt anlegg for produksjon av kraftprodukter på Nylende. På Klosterøya er bedriftene eZ Systems og Bionor Immuno blant de viktigste selskapene. På Bruene, rett ved Klosterøya, har Norgesmøllene en stor mølle. I tillegg til Klosterøya og Nylende, har kommunen større næringsområder på Kjørbekk, Rødmyr og Vold. Her er det en rekke mindre produksjons-, service- og handelsbedrifter.
Skien kommune er kommunens og Telemark fylkes største arbeidsplass, med 3255 årsverk i 2008. Skien har relativt få ansatte i privat næringsliv, og det er et underskudd på arbeidsplasser i Skien. Det viktigste arbeidsmarkedet for innbyggerne i Skien er Porsgrunn, hvor det er overskudd på arbeidsplasser i privat næring. Men arbeidmarkedet i Grenland er tett integrert, og det er også mange som pendler fra Porsgrunn til Skien.
=== Jordbruk ===
Jordbrukssektoren er også viktig i Skien. Gjerpensdalen er et av Telemarks kjerneområder for landbruk, og Skien er Telemarks viktigste jordbrukskommune. Dog er det ikke mange som er sysselsatt i jordbruket i Skien. Av kommunens arbeidsaktive befolkning i 2004 var 1,4 % sysselsatt i primærnæringene jordbruk/skogbruk/fiske, 18,2 % var ansatt i sekundærnæringer, mens 80,0 % arbeidet i tertiærnæringer.
== Kultur ==
=== Byvåpenet ===
Dagens byvåpen er et resultat av en lang utvikling som sannsynligvis går tilbake til middelalderen. Det er trolig bare noen av motivene i våpenet som er så gamle. Fra 1609 kjennes et bysegl med de to skiene, men i stedet for skistavene var det et likearmet og smalt gresk kors. Seglet fra 1609 har spisser i korsvinklene, og blomsterornamenter på hver side av sentralmotivet. Allerede på slutten av 1600-tallet forekommer bysegl med en stav mellom skiene i stedet for korset. Begge disse versjonene ble brukt inntil godt ut på 1800-tallet – da også med to furutrær i stedet for blomstene.
En forenklet og fargelagt utgave av byvåpenet finnes på altertavlen fra 1618 som nå er i Mælum kirke. Altertavlen antas å ha vært tidligere i Skien kirke. Våpenet fra 1618 er et skjold som har blå bunn og to opprette gull ski.
Den mer kompliserte sammenstillingen av figurene ski, skistaver, stjerne og blomster er basert på byseglene. På 1800-tallet ble alle disse figurene satt inn i et skjold med bunnen rød og figurene i gull eller gul farge. Fra den tid ble det vanlig å bruke dette som byens eget våpenskjold. Vår tids byvåpen er en fortsettelse av dette, men har nå et vannrett avdelt lite felt nederst, en såkalt «skjoldfot». Dette feltet er en stilisering av den naturalistiske gressbakken som blomstene/trærne vokser fra i tidligere versjoner av byvåpenet og i byseglene tilbake til 1609. Skjoldfoten og dagens mest brukte utgave av byvåpenet, stammer fra 1930-årene, da førstearkivar Hallvard Trætteberg tegnet våpenet i en form for stram funkis-stil, såkalt «flatestil».
Kommunen bruker våpenet med en såkalt «murkrone» på skjoldets øverste kant. Bruken av slike murkroner i byers våpen er en internasjonal tradisjon fra 1800-tallet.
=== Kulturliv ===
Henrik Ibsen ble født i Stockmanngården i 1828, og bodde i Skiensområdet til han var 16 år. Ibsen har blant annet gitt navn til byens kulturhus, Ibsenhuset. Her arrangeres det kunstutstillinger og konserter, og i Ibsenhuset finner man også byens bibliotek. I tillegg til kunstutstillinger på Ibsenhuset, er det også utstillinger på Galleri Løveid og Galleri Falkum.
Kommunen har i en årrekke arrangert ulike Ibsen-festivaler, og i 2008 ble Skien internasjonale Ibsenkonferanse arrangert for første gang. Skien kommune deler også ut Ibsenprisen, og kommunen har en særskilt satsing på Ibsenformidling til barn og unge som kalles StøpeSkien.
Teater Ibsen er regionteater for Telemark og Vestfold, og har sitt hovedkvarter på Klosterøya i Skien. Teatret ble etablert i 1975 under navnet Telemark Teater, men fikk sitt nåværende navn i 1991. Teatret har som målsetting å være et byteater for Skien og Tønsberg, samtidig som de turnerer i Telemark og Vestfold.
Festivalen Viser ved kanalen arrangeres i juni, med konserter ved Løveid sluse. I slutten av august arrangeres festivalen Mersmak i Skien. Festivalen tilbyr nye smaker, fargerik mat, lokal mat, konkurranser, folkeliv, kulturinnslag og mer.
=== Museer og parker ===
Telemark museum er det kulturhistoriske museet for Telemark fylke. De holder til i Brekkeparken, hvor det er en stor samling av gamle bondestuer, løer, loft og bur fra hele Telemark. I tillegg har museet en stor samling folkekunst fra hele Telemark, og et stort utvalgt av gjenstander fra 1700-tallet og 1800-tallet. Søndre Brekke gård er også en del av anlegget til Telemark museum, som holder åpent fra begynnelsen av mai til slutten av august.
Henrik Ibsen Museum på Venstøp er også en del av Telemark museum. Museet ligger i bygningen som var Henrik Ibsens barndomshjem, og fokuserer på barnet i Ibsens liv og dikt. På Venstøp finner man blant annet «mørkeloftet», som er maken til det Ibsen skriver om i Vildanden. Museet er åpent hver dag fra midten av april til slutten av august.
I tillegg til Brekkeparken, er det flere andre store parker nær sentrum. Bakkestranda ligger langs den nordre bredden av Hjellevannet. Her er det bademuligheter, og man kan se skulpturen Rottejomfruen. Lundedalen ligger rett vest for sentrum, og her står Wilhelm Rasmussens statue av Hjalmar Johansen. Flere statuer av Rasmussen kan man se på Stevneplassen, som ligger nordvest for Lundedalen. I sentrum er det også en rekke mindre parker, som for eksempel Ibsenparken. Her kan man se en stor Ibsen-statue, og en mindre statue med motiv fra Lille Eyolf og Vildanden. De fleste andre mindre parkene har også statuer, blant annet laget av kunstneren Dyre Vaa.
=== Tusenårssted ===
Tusenårsstedet i Skien er Vannfronten. Det inkluderer området fra Bakkestranda via Hjellebrygga, Laugstolparken, Skien sluse, Smieøya til Bryggeparken med Tollboden. Tusenårsstedet er markert gjennom prosjektet «Morild», som består av lyssetting/-fontener i og ved Skienselva. I Bryggevannet er det satt fem lysfontener.
Det var i forbindelse med tusenårsskiftet at alle fylker og kommuner i landet skulle velge ut sitt eget tusenårssted. I november 1999 vedtok Skien kommune at Vannfronten skulle være Skiens tusenårssted. Dette var argumentene til formannskapet:
Vannfronten er et nært og viktig uterom for opplevelse av fellesskapet i byen.
Vannfronten bygger på de aller viktigste minnene og tradisjonene fra Skiens historie som møteplass i 1000 år, og er det viktigste elementet for videre utvikling av Skiens identitet.
Vannfronten inneholder spennende utviklingsmuligheter for framtiden som vil forsterke områdets betydning.
Vannfronten bygger opp om Skien som startsted på Telemarkskanalen.
Vannfronten er et viktig element for Telemarkskanalen/Skien som tusenårssted i Telemark.Skiens offisielle kulturminne
Kapitelberget er Skiens offisielle kulturminne. Det var i forbindelse med det nasjonale kulturminneåret 1997 at det ble lansert en kampanje der hver kommune i landet skulle utpeke det fremste og viktigste kulturminnet i egen kommune. Det var kulturavdelingen i Skien kommune og styret for prosjektet «Skien 1000 år» som var ansvarlige for denne kampanjen.
Etter nominering, innsending av forslag og stemmesedler der media også var aktive medspillere, ble Skien offisielle kulturminne kåret i mai 1997. Valget falt på Kapitelberget.
=== Arkitektur ===
Etter den siste store bybrannen i 1886, ble det innført murtvang i sentrum. Det ble laget en ny byplan med en sentralakse der Skien kirke er sentral. I tillegg til kirken er det en rekke andre severdige bygninger i sentrum. Historisme preger arkitekturen, med stiluttrykk fra blant annet gotikk, renessanse og barokk. Noen av de mest severdige bygningene i sentrum, er:
Snipetorp er byens eldste boligkvarter som overlevde bybrannen i 1886. Her er det sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Også Skien prestegård ble spart i den siste bybrannen. Prestegården ligger på Lundetoppen, og er fra ca. 1778.I de eldste villastrøkene rundt sentrum, for eksempel på Falkum, kan man finne flere fine innslag av funkis. Utenfor sentrum er Gjerpen kirke en av de mest severdige bygningene. Dette er en korskirke av stein, bygget rundt år 1150.
=== Sport ===
Det finnes om lag 50 ulike idrettslag i Skien, med et bredt utvalg av aktiviteter. Flere av idrettslagene har lange tradisjoner, og den eldste av disse er Idrætsforeningen Odd. Polfareren Hjalmar Johansen var en aktiv turner og var med på å stifte denne foreningen i 1885. Odds turnforening driver nå denne tradisjonen videre.
Odds ballklubb er også en del av Idrætsforeningen Odd. Klubben ble stifta i Skien i 1894, og er landets eldste fotballklubb. Frem til 1937 dominerte de norsk fotball, og vant til sammen 11 norgesmesterskap. Klubben var også i norgestoppen helt frem til slutten av 1960-åra, men spilte så i lavere divisjoner i 1970-åra og 1980-åra. På midten av 1990-åra begynte en ny sterk periode for klubben. I november 2000 tok klubben sin hittil siste cuptittel, og med dette har klubben totalt 12 kongepokaler. Dette er mest i landet. Laget har spilt i eliteserien siden 1999, men unntak av et år i divisjonen under, i 2008. Odds ballklubb spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena, som ligger på Falkum.
IF Ørn ble stifta i 1896 og er fortsatt aktiv innen vinteridrettene langrenn, kombinert, hopp og skiskyting. En annen gammel klubb er IF Storm, som ble stifta i 1902. Klubben har mange medlemmer og er organisert i Storms Ballklubb og Storms Turngruppe. IF Borg ble sitfta i 1914 og driver også med fotball og turn. Skotfoss Turn & Idrettsforening er også en gammel forening som fortsatt er aktiv.
Det har også vært tradisjon for håndball i kommunen. Tidligere var Skiens Ballklubb og Herkules store navn i herrehåndball, mens Gjerpen fortsatt gjør det bra på damesiden. Håndballkampene blir spilt i Skienshallen, som er en del av det store fritidsanlegget Skien fritidspark.
I september 2010 ble bilcross- og rallycross-banen på Grenland Motorsportsenter åpnet. Motorsportsenteret ligger på Eikornrød, ca. 12 km nord for Skien sentrum. Banen er bygget og blir drevet av NMK Grenland. NMK Grenland har også bane for Gokart på Geiteryggen Motorstadion i Skien
I byens største bydel er Gulset Idrettsforening en viktig klubb. Aktiviteten der er organisert i undergruppene fotball, håndball, ski, turmarsj og turn. Ellers finnes det en rekke andre større og mindre idrettslag i byen, med aktiviteter som hundekjøring, sykling, svømming, skøyteløp, alpint, orientering, bryting, ridning, bordtennis, ishockey og mer. Travsport foregår på Klosterskogen Travbane.
=== Medier ===
Det utgis to aviser i Skien. Varden, som ble grunnlagt i 1874, er den eldste av de to avisene. I 2017 hadde Varden et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 687. Telemarksavisa, som ble grunnlagt i 1921 under navnet Telemark Arbeiderblad, hadde i 2017 et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 787.Telemarksavisa driver også lokal-TV-kanalen TV Telemark. Radio Grenland er distriktets eneste lokalradio og eies av Jærradiogruppen.
=== Dialekt ===
Folk fra Skien bor i Skien, og snakker vikværsk. De bruker endelsen -a på hunkjønnsord i bestemt form entall, eksempler på dette er brua og elva. I flertallsendelsene -ene og -er brukes også -a, men denne svekkes til en -æ i ubestemt form. Skiensfolk sier bilær og båtær i ubestemt form, og bilane og båtane i bestemt form. I dialekta brukes også tjukk l.
=== Vennskapsbyer ===
Skien kommune har en rekke vennskapsbyer, både i og utenfor Europa.
== Kjente personer fra Skien ==
Gregorius Dagsson (død 1161), kongens lendmann
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge.
Henrik Ibsen (1828–1906), dramatiker
Gunnar Knudsen, (1848–1928), partileder (V) og statsminister
Hjalmar Johansen (1867–1913), polfarer og idrettsmann
Peter Andreas Munch (1810–1863), historiker og nasjonsbygger
Sverre Løberg (1905–1976), stortingsrepresentant (Ap) og motstandsmann
Tor Åge Bringsværd (1939–), forfatter
Bjørn Tore Godal (1945–), stortingsrepresentant og statsråd (Ap)
Jon Fredrik Baksaas (1954–), tidl. konsernsjef i Telenor
Bård Tufte Johansen (1969-), komiker, programleder
== Se også ==
Skienssangen
== Litteratur ==
J. Borchsenius: Skien før branden 1886. Fabritius & Sønners Forlag, Oslo 1934.
Tor Erling Aarhus Bratsberg: SKIEN - Fortid og nåtid i tekst og bilder. Genius Forlag, Skien 2006. ISBN 82-91645-17-5
Terje Christensen: Gjerpen bygds historie (3 bind), utgitt av Skien kommune 1971-1985.
Thor Øistein Eriksen: Skiensfolk i trehus på brusten - Ei bok om Snipetorp og Kleiva. Utgitt 2013. ISBN 978-82-303-2319-9
Tor Kjetil Gardåsen: Slik var Skien - En kulturhistorie med bilder fra fotograf R. Nyblins samling. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1986/Thure Forlag 1996
Tor Kjetil Gardåsen: Best i vest – FALKUM – en bydel i Skien. Genius Forlag, Skien 2003. ISBN 82-91645-14-0
Tor Kjetil Gardåsen: Jeg var der! Det hendte i Skien 1955-1965. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1997. ISBN 82-90692-22-6
Tor Kjetil Gardåsen: Bymiljøer fra i går til i dag. Trekk fra utviklingen i Skien og Porsgrunn etter 1945. Byminner 17. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1980.
Tor Kjetil Gardåsen: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1993. ISBN 82-90692-14-5
Toralf Gjone: Solum bygds historie (2 bind), utgitt av Solum kommune 1962/65
Thor Gundersen: SKIEN – "den smukkeste bygde by -". Byminner 30. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel i samarbeid med Skien historielag, Skien 2000. ISBN 82-91427-07-
Berner Hansen, Jens Per Jensen, Ole Johnsen, Fredrik Skau: Bydelen Bratsbergkleiva. Byminner 20. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1986.
Berner Hansen: Gatenavn i Skien. Byminner 21. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1988.
Berner Hansen, T. Hansen, Per Svein Bratsberg: SKIEN - et streiftog i gamle bilder. Genius Forlag, Skien 1986. ISBN 82-991292-1-4
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre & Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006.
Jens Per Jensen: Bydelen Bakken. Byminner 16. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1979]
Jens Per Jensen: Gårder og landsteder i Skien og omegn. Byminner 12. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1976
Jens Per Jensen: Snipetorp og Søndre Brekke. Byminner 4. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1963.
Gunnar Knudsen: Erindringer 1905-1925. Bearbeidet og redigert av Harald Bache Bystrøm. Grenmar Forlag 1998. ISBN 82-992998-3-7
Magne Kortner, Einar Østvedt, Tor Kjetil Gardåsen: Mer enn hundre år for kunsten – Skien kunstforening 1910 – 2010. Utgitt av Skien kunstforening 2010.
Magne Kortner og Tom Riis: SKIEN – Vandringer på kryss og tvers. Oluf Rasmussens Forlag, Skien 2002. ISBN 82-7065-024-2
Nils Olaf Kristensen, Bjørn Moen, Nils Fredrik Skau: Storms første 100 år – idretten og folka som var med. Utgitt av I.F. Storm 2002. ISBN 82-996469-0-1
Erik Kullerud: Skien kirke 1894-1994....og Gud sa bli lys!. Utgitt av Skien Menighetsråd og Selskapet for Skien Bys Vel 1994. ISBN 82-91427-01-1
Guttorm Liebe & Thorbjørn Wahlstrøm: Skien - byen og brannene. Skien brannvesen gjennom 150 år. Thure Forlag, Skien 2018. ISBN 978-82-91634-1
Siri Myrvoll: Jakten på det eldste Skien. Byminner 27. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1996. ISBN 82-91427-04-6
R. Nilssen (red): Skienspatrioter – med skjemt og alvor. Forlaget Grenland 2001. ISBN 82-91986-31-2
Truls Norby: Varden – fra fjord og fjell gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark fra 1874 til 1999. Forlaget Grenland 1999. ISBN 82-91986-08-8
Leif K. Roksund: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9
Leif K. Roksund: "...og toners flukt mot sky" – Om Skien Musikkforening med glimt fra byens musikkliv. Byminner 31. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 2001.
Thor Inge Rødseth og Tor Kjetil Gardåsen: Med gamle kart gjennom Skiens historie. Byminner 19. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1984.
J. A. Schneider: Fra det gamle Skien – Skildringer og aktstykker til byens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1914-24. Forlag: Erik St. Nilssens Bokhandel, Skien.
Ivar Seierstad og Einar Østvedt: Skiens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1958-1959. Utgitt av Skien kommune i kommisjon hos Erik St. Nilssen Forlag, Skien.
Skiensboka – et lokalhistorisk leksikon. Utgitt av Historisk Forum Skien 2010. 464 s. ISBN 978-82-303-1603-0
Skien historielag: Vi er fri – Skien i krigsårene 1940-45. Utgitt av Skien historielag 1995. ISBN 82-993493-0-3
Skien historielag: Glimt 1932-2007. Skien historielag 75 år. Utgitt av Skien historielag 2007. ISBN 978-82-993493-1-4
Telemark Museum: Hundre år på Brekke. Med bidrag av Tor Kjetil Gardåsen, Kari Benedict Bjerke, Arnulf Rafgård, Jørgen Haave, Dag Jenssen. Skien 2010.
Bjarne Tveito: Fra Johnsens butikk til Lundetangen kinosenter – Med kinofilm i Skien i 100 år. Utgitt av Skien kommunale kinomatografer 1998. ISBN 82-994715-0-8
Thorbjørn Wahlstrøm: Langs ælva. Minner fra Follestad og Bøleveien. Genius Forlag AS, Skien 2009. ISBN 978-82-91645-20-9
Thorbjørn Wahlstrøm: Sånn var´e på Bøle. Genius Forlag, Skien 1999. ISBN 82-91645-09-4
Einar Østvedt: Tradisjonsrike bygninger i Skien. Byminner 15. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1978
Einar Østvedt: Kloster og kjøpstad. Byminner 3. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1964
Einar Østvedt: Skiens Apotek gjennom 250 år. Oluf Rasmussens Boktrykkeri, Skien 1968.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Tollboden i Skien har vært Tolletatens tilholdssted på Langbryggene siden om lag 1860. Tollvesenet har vært representert i Skien fra langt tilbake i tid, og i et notat fra 1656 kommer det frem at de holdt til ytterst på Bruene.
| 16,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nemo_(vulkan)
|
2023-02-04
|
Nemo (vulkan)
|
['Kategori:154°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Nemo (russisk: Немо) er en stratovulkan som ligger nord på øya Onekotan i Kurilene i Russland. Den er avkappet av to kalderaer, der selve kjeglen til Nemo ligger i den sørvestlige enden av den yngste kalderaen og en halvmåneformet innsjø fyller delvis den nordøstlige delen.
|
Nemo (russisk: Немо) er en stratovulkan som ligger nord på øya Onekotan i Kurilene i Russland. Den er avkappet av to kalderaer, der selve kjeglen til Nemo ligger i den sørvestlige enden av den yngste kalderaen og en halvmåneformet innsjø fyller delvis den nordøstlige delen.
== Kilder ==
Nemo på Global Volcanism Program
|
Nemo (russisk: Немо) er en stratovulkan som ligger nord på øya Onekotan i Kurilene i Russland. Den er avkappet av to kalderaer, der selve kjeglen til Nemo ligger i den sørvestlige enden av den yngste kalderaen og en halvmåneformet innsjø fyller delvis den nordøstlige delen.
| 16,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Onekotan
|
2023-02-04
|
Onekotan
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Onekotan (russisk: Онекотан), også kalt Onekotan To, er ei øy helt nord i Kurilene i Sakhalin oblast i Russland. Onekotan er ei vulkansk øy og en del av «Ildringen» som finnes rundt Stillehavet. Den har et areal på 315 km², er 42,5 km lang og 11-16 km bred.
Onekotan er unik fordi den har en kaldera fylt med vann både nord og sør på øya. Den største av disse to ligger i sør og har igjen ei øy midt i innsjøen. Dette blir kalt Tao-Rusyr-kalderaen. Det høyeste punktet på Onekotan er Krenitsyn på 1325 moh., og ligger på øya som ligger i kalderaen. I nyere tid er det dannet sekundære vulkankjegler i begge kalderaer og den nordligste er nesten helt fylt av en slik, kalt Nemotoppen.
Det er aure i Tsjiornojesjøen, en av de to innsjøene på Onekotan.
Mellom naboøyene og Onekotan ligger Det fjerde Kurilsundet, Jevreinovsundet og Krenitsynsundet. Naboøyene er Makanrusji med en vulkan på 1170 moh. i nordvest og Kharimkotan med en 1210 meter høy vulkan i sør.
|
Onekotan (russisk: Онекотан), også kalt Onekotan To, er ei øy helt nord i Kurilene i Sakhalin oblast i Russland. Onekotan er ei vulkansk øy og en del av «Ildringen» som finnes rundt Stillehavet. Den har et areal på 315 km², er 42,5 km lang og 11-16 km bred.
Onekotan er unik fordi den har en kaldera fylt med vann både nord og sør på øya. Den største av disse to ligger i sør og har igjen ei øy midt i innsjøen. Dette blir kalt Tao-Rusyr-kalderaen. Det høyeste punktet på Onekotan er Krenitsyn på 1325 moh., og ligger på øya som ligger i kalderaen. I nyere tid er det dannet sekundære vulkankjegler i begge kalderaer og den nordligste er nesten helt fylt av en slik, kalt Nemotoppen.
Det er aure i Tsjiornojesjøen, en av de to innsjøene på Onekotan.
Mellom naboøyene og Onekotan ligger Det fjerde Kurilsundet, Jevreinovsundet og Krenitsynsundet. Naboøyene er Makanrusji med en vulkan på 1170 moh. i nordvest og Kharimkotan med en 1210 meter høy vulkan i sør.
== Kilder ==
Bilde av Onekotan
Aure i Tsjiornojesjøen
== Eksterne lenker ==
Sakhalin oblast
|
Onekotan (russisk: Онекотан), også kalt Onekotan To, er ei øy helt nord i Kurilene i Sakhalin oblast i Russland. Onekotan er ei vulkansk øy og en del av «Ildringen» som finnes rundt Stillehavet.
| 16,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simusjir
|
2023-02-04
|
Simusjir
|
['Kategori:152°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Innsjøer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Simusjir (russisk: Симушир, japansk: 新知島) er ei vulkansk øy i Kurilene i Russland.
En rekke vulkaner (opp til 1539 moh.) danner øya, som er 59 km lang og 12 km bred med et areal på 227,6 km². En kaldera på 7,5 km i diameter ligger nordøst på øya og delvis under vann. Midt på øya ligger Prevotoppen og i sørvest ligger Zavaritskij kaldera med tre kalderaer inni hverandre.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
|
Simusjir (russisk: Симушир, japansk: 新知島) er ei vulkansk øy i Kurilene i Russland.
En rekke vulkaner (opp til 1539 moh.) danner øya, som er 59 km lang og 12 km bred med et areal på 227,6 km². En kaldera på 7,5 km i diameter ligger nordøst på øya og delvis under vann. Midt på øya ligger Prevotoppen og i sørvest ligger Zavaritskij kaldera med tre kalderaer inni hverandre.
Administrativt hører øya til Sakhalin oblast.
== Historie ==
Den russiske sjøfareren Gerasim Izmailov var strandet på Simusjir tidlig i 1770-årene. Han var her et helt år og levde av musling, gress og røtter.
Ainofolket og aleuter bosatte seg på Simusjir på 1800-tallet.
Nordøst på øya ligger Broutonbukta som den sovjetiske marinen brukte som en hemmelig ubåtbase mellom 1987 og 1994. Restene av basen kan en tydelig se på satellittbildet. I dag er ikke øya bosatt og flere sovjetiske landsbyer, som Kraternyj er forlatt.
== Referanser ==
== Kilder ==
Global Volcanism Program
Simusjir ubåtbase
== Eksterne lenker ==
Sakhalin oblast
|
Simusjir (russisk: Симушир, japansk: 新知島) er ei vulkansk øy i Kurilene i Russland.
| 16,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Broutonbukta
|
2023-02-04
|
Broutonbukta
|
['Kategori:152°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bukter i Russland', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sakhalin oblasts geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Broutonbukta (russisk: бухта Броутона, bukhta Broutona) er ei bukt heilt nord på øya Simusjir i Kurilene i Russland.
|
Broutonbukta (russisk: бухта Броутона, bukhta Broutona) er ei bukt heilt nord på øya Simusjir i Kurilene i Russland.
|
Broutonbukta (russisk: бухта Броутона, bukhta Broutona) er ei bukt heilt nord på øya Simusjir i Kurilene i Russland.
| 16,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tao-Rusyr_kaldera
|
2023-02-04
|
Tao-Rusyr kaldera
|
['Kategori:154°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Tao-Rusyr kaldera er en stratovulkan som ligger sør på øya Onekotan i Kurilene i Russland. Den har en 7,5 km bred kaldera dannet under et katstrofalt utbrudd for mindre enn 10 000 år siden. Bergartene har en alder på mellom 5500 og 9400 år. Kaltsevojesjøen fyller kalderaen samt en stor symmetrisk andesittisk kjegle kalt Krenitsyn, som stiger som ei øy i innsjøen. Vulkanen er kalt opp etter kaptein Pjotr Krenitsyn fra den russiske keiserlige marinen.
Det siste utbruddet skjedde i 1952 og dannet en liten lavadom på kysten av øya. Krenitsyn har et krater på toppen som er 350 meter bredt og er det høyeste punktet på vulkanen og hele Onekotan med 1325 moh. En annen kaldera Nemo, ligger nord på øya og inneholder en sentral kjegle og en kratersjø. Tao-Rusyr kalderaen er fortsatt aktiv.
|
Tao-Rusyr kaldera er en stratovulkan som ligger sør på øya Onekotan i Kurilene i Russland. Den har en 7,5 km bred kaldera dannet under et katstrofalt utbrudd for mindre enn 10 000 år siden. Bergartene har en alder på mellom 5500 og 9400 år. Kaltsevojesjøen fyller kalderaen samt en stor symmetrisk andesittisk kjegle kalt Krenitsyn, som stiger som ei øy i innsjøen. Vulkanen er kalt opp etter kaptein Pjotr Krenitsyn fra den russiske keiserlige marinen.
Det siste utbruddet skjedde i 1952 og dannet en liten lavadom på kysten av øya. Krenitsyn har et krater på toppen som er 350 meter bredt og er det høyeste punktet på vulkanen og hele Onekotan med 1325 moh. En annen kaldera Nemo, ligger nord på øya og inneholder en sentral kjegle og en kratersjø. Tao-Rusyr kalderaen er fortsatt aktiv.
== Kilder ==
Tao-Rusyr kaldera på Global Volcanism Program
Vulkansk aktivitet og nylig tefra på Kurilene
|
Tao-Rusyr kaldera er en stratovulkan som ligger sør på øya Onekotan i Kurilene i Russland. Den har en 7,5 km bred kaldera dannet under et katstrofalt utbrudd for mindre enn 10 000 år siden.
| 16,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Usjisjir
|
2023-02-04
|
Usjisjir
|
['Kategori:152°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Russland', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Usjisjir (russisk: Ушишир) er en delvis undersjøisk vulkan sentralt i Kurilene i Russland. Det meste av vulkanen ligger under havnivå, men delene av den som stikker opp av havet danner ei øygruppe kalt Usjisjirøyene.
Den største av disse er Ryponkitsja, nordsiden av vulkanen, og den andre er Jankitsja, toppen av kalderaen. Begge øyene er knyttet sammen av ei smal landtunge.
Administrativt hører øyene til Sakhalin oblast.
|
Usjisjir (russisk: Ушишир) er en delvis undersjøisk vulkan sentralt i Kurilene i Russland. Det meste av vulkanen ligger under havnivå, men delene av den som stikker opp av havet danner ei øygruppe kalt Usjisjirøyene.
Den største av disse er Ryponkitsja, nordsiden av vulkanen, og den andre er Jankitsja, toppen av kalderaen. Begge øyene er knyttet sammen av ei smal landtunge.
Administrativt hører øyene til Sakhalin oblast.
== Se også ==
Kraterbukta
== Kilder ==
Usjisjir på Global Volcanism Program
Oceandots
== Eksterne lenker ==
Sakhalin oblast
|
| fjellrekke =
| 16,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wang_Yue
|
2023-02-04
|
Wang Yue
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kinesiske sjakkspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Taiyuan', 'Kategori:Sjakkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-05', 'Kategori:Ungdomsverdensmestere i sjakk']
|
Wang Yue (王玥; pinyin: Wáng Yuè, født 31. mars 1987 i Taiyuan i Shanxi i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk stormester i sjakk med FIDE-rating 2749 per 1. mars 2010, som er 10.-plass i verden.
|
Wang Yue (王玥; pinyin: Wáng Yuè, født 31. mars 1987 i Taiyuan i Shanxi i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk stormester i sjakk med FIDE-rating 2749 per 1. mars 2010, som er 10.-plass i verden.
== Eksterne lenker ==
(en) Wang Yue – FIDE
(en) Wang Yue – US Chess Federation
(en) Wang Yue – chessgames.com
(en) Wang Yue – OlimpBase
(en) Wang Yue – Chess.com
(en) Wang Yue – 365Chess.com
|
| født = 31. mars 1987
| 16,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uzon
|
2023-02-04
|
Uzon
|
['Kategori:159°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Kamtsjatka kraj', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Uzon (russisk: Узон) er en 9 ganger 12 km stor vulkansk kaldera øst på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Sammen med Gejzernaja kaldera danner den det største geotermale feltet på Kamtsjatkahalvøya. Kalderaene oppstod midt i pleistocen etter flere store utbrudd som kastet ut 20-25 km³ ignimbritt over et stort område. Dalnysjøen fyller en maar fra holocen nordøst i kalderaen.
|
Uzon (russisk: Узон) er en 9 ganger 12 km stor vulkansk kaldera øst på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Sammen med Gejzernaja kaldera danner den det største geotermale feltet på Kamtsjatkahalvøya. Kalderaene oppstod midt i pleistocen etter flere store utbrudd som kastet ut 20-25 km³ ignimbritt over et stort område. Dalnysjøen fyller en maar fra holocen nordøst i kalderaen.
== Kilder ==
Uzon på Global Volcanism Program
|
Uzon (russisk: Узон) er en 9 ganger 12 km stor vulkansk kaldera øst på Kamtsjatkahalvøya i Russland. Sammen med Gejzernaja kaldera danner den det største geotermale feltet på Kamtsjatkahalvøya.
| 16,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zavaritskij_kaldera
|
2023-02-04
|
Zavaritskij kaldera
|
['Kategori:151°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Kratersjøer i Russland', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Zavaritskij kaldera er en kaldera sentralt på øya Simusjir i Kurilene i Russland. Birjuzovojesjøen fyller delvis den yngste av tre kalderaer som ligger inni hverandre i vulkanen.
|
Zavaritskij kaldera er en kaldera sentralt på øya Simusjir i Kurilene i Russland. Birjuzovojesjøen fyller delvis den yngste av tre kalderaer som ligger inni hverandre i vulkanen.
== Kilder ==
Zavaritskij kaldera på Global Volcanism Program
|
Zavaritskij kaldera er en kaldera sentralt på øya Simusjir i Kurilene i Russland. Birjuzovojesjøen fyller delvis den yngste av tre kalderaer som ligger inni hverandre i vulkanen.
| 16,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kraterbukta
|
2023-02-04
|
Kraterbukta
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bukter i Russland', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sakhalin oblasts geografi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04']
|
Kraterbukta er ei bukt på Usjsjirøyene, som er en del av Kurilene i Russland. Bukta ble formet av en vulkan som i dag er utdødd. Kurilene har i dag flere aktive vulkaner.
Russiske Fjernøsten genererer mye inntekter fra turisme ved Kraterbukta.
|
Kraterbukta er ei bukt på Usjsjirøyene, som er en del av Kurilene i Russland. Bukta ble formet av en vulkan som i dag er utdødd. Kurilene har i dag flere aktive vulkaner.
Russiske Fjernøsten genererer mye inntekter fra turisme ved Kraterbukta.
== Kilder ==
Skildring
Kart og informasjon
== Eksterne lenker ==
Sakhalin Oblast
|
Kraterbukta er ei bukt på Usjsjirøyene, som er en del av Kurilene i Russland. Bukta ble formet av en vulkan som i dag er utdødd.
| 16,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agnb%C3%B8kslekten
|
2023-02-04
|
Agnbøkslekten
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjørkefamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Takson navngitt av Carl von Linné', 'Kategori:Tresorter']
|
Agnbøkslekten (Carpinus) er en slekt av løvtrær i bjørkefamilien.
De fleste artene er små, løvfellende trær, men noen blir bare busker. Barken er furete eller glatt. Bladene er spredte og enkelt- eller dobbelttannede. De er sambu og vindpollinerte, og hannraklene er gjemt i en knopp om vinteren, mens hunnraklene har lange skjell. Hver nøttefrukt er omgitt av et langt og et kort blad som er sammenvokst ved basis.
Slekten omfatter 37 arter i de tempererte og subtropiske strøkene på den nordlige halvkule, med flest arter i Øst-Asia og særlig i Kina, som har 27 endemiske arter. I Europa er det to arter, agnbøk og orientagnbøk. Ingen arter vokser vilt i Norge, men agnbøk finnes nordover til Danmark og Sør-Sverige. Agnbøk er mye brukt i hekker i Norge.
Det er vanlig å regne slekten til bjørkefamilien, men enkelte forskere velger å plassere agnbøkslekten sammen med hasselslekten (Corylus), humlebøkslekten (Ostrya) og Ostryopsis i en egen familie – Corylaceae (hasselfamilien).
|
Agnbøkslekten (Carpinus) er en slekt av løvtrær i bjørkefamilien.
De fleste artene er små, løvfellende trær, men noen blir bare busker. Barken er furete eller glatt. Bladene er spredte og enkelt- eller dobbelttannede. De er sambu og vindpollinerte, og hannraklene er gjemt i en knopp om vinteren, mens hunnraklene har lange skjell. Hver nøttefrukt er omgitt av et langt og et kort blad som er sammenvokst ved basis.
Slekten omfatter 37 arter i de tempererte og subtropiske strøkene på den nordlige halvkule, med flest arter i Øst-Asia og særlig i Kina, som har 27 endemiske arter. I Europa er det to arter, agnbøk og orientagnbøk. Ingen arter vokser vilt i Norge, men agnbøk finnes nordover til Danmark og Sør-Sverige. Agnbøk er mye brukt i hekker i Norge.
Det er vanlig å regne slekten til bjørkefamilien, men enkelte forskere velger å plassere agnbøkslekten sammen med hasselslekten (Corylus), humlebøkslekten (Ostrya) og Ostryopsis i en egen familie – Corylaceae (hasselfamilien).
== Arter ==
Noen av artene i denne slekten er:
agnbøk (Carpinus betulus)
amerikaagnbøk (Carpinus caroliniana)
Carpinus cordata
Carpinus faginea
Carpinus fargesii
japanagnbøk (Carpinus japonica)
Carpinus laxiflora
orientagnbøk (Carpinus orientalis)
Carpinus tropicalis
Carpinus tschonoskii
Carpinus turczaninowii
== Litteratur ==
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 212–213. ISBN 82-10-01282-7.
«Carpinus». Flora of China. Besøkt 7. april 2015.
«World Check List Carpinus». Kew Royal Botanic Gardens. Besøkt 7. april 2015.
Ki‐Oug Yoo og Jun Wen (2002). «Phylogeny and biogeography of Carpinus and subfamily Coryloideae (Betulaceae)». International Journal of Plant Sciences. 163 (4): 641–650. ISSN 1058-5893. doi:10.1086/340446.
== Eksterne lenker ==
(en) agnbøkslekten i Encyclopedia of Life
(en) agnbøkslekten i Global Biodiversity Information Facility
(no) agnbøkslekten hos Artsdatabanken
(sv) agnbøkslekten hos Dyntaxa
(en) agnbøkslekten hos Fossilworks
(en) agnbøkslekten hos ITIS
(en) agnbøkslekten hos NCBI
(en) agnbøkslekten hos The International Plant Names Index
(en) agnbøkslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Carpinus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carpinus – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Agnbøkslekten (Carpinus) er en slekt av løvtrær i bjørkefamilien.
| 16,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agnb%C3%B8k
|
2023-02-04
|
Agnbøk
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asias trær', 'Kategori:Bjørkefamilien', 'Kategori:Englands flora', 'Kategori:Europas trær', 'Kategori:Italias flora', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vest-Asias flora']
|
Agnbøk (Carpinus betulus) er et løvfellende tre i agnbøkslekten innenfor bjørkefamilien. Den er en av de to artene i slekten som vokser i Europa.
Den er et ganske lite tre med rund krone og blir i Europa opptil 25 m høy. Barken er lyst sølvgrå med lysebrune og lysegrå striper. Eldre trær har en dypt furet stamme. Vinterknoppene er smale, tilspissede og ligger trykket mot greina; hos bøk stikker derimot knoppene utover. Bladene er spredte, 8–10 cm lange, 5–6,5 cm brede, avlangt ovale, skarpt dobbelttannede og har 15 par nerver.
Blomstringen skjer samtidig med løvsprett i mai. Hannraklene er 2,5–5 cm lange og lysende gulgrønne. Hunnraklene er 6 cm lange med 8 par nøttefrukter. Hvert par er omgitt av et 3,5 cm langt grønt svøpblad med to fliker nær basis. Frukten er en liten nøtt som spres med vinden.
Arten tåler ganske mye skygge og kan vokse under høyere og mer lyskrevende trær som furu og sommereik. Blandingsskoger av agnbøk og sommereik er et av de viktigste plantesamfunnene i det mellomeuropeiske løvskogbeltet. Agnbøk finnes fra England og Frankrike østover til Hviterussland og Ukraina. Den mangler på Den iberiske halvøy og middelhavsøyene, men finnes i Italia, på Balkan og østover i nordlige Anatolia, Kaukasia og Nord-Iran. I de fuktige skogene i Kaukasia og Nord-Iran blir agnbøk opptil 35 m høy, og disse forekomstene blir av og til skilt ut som en egen art, Carpinus caucasica.
Agnbøk brukte lang tid på å vandre nordover etter siste istid og dukket opp i Mellom-Europa for omtrent 5000 år siden. Den kom til Polen for omtrent 4000 år siden, og de polske trærne ser ut til å stamme fra to ulike refugier. Spredningen skjedde samtidig med det første jordbruket, noe som skyldes at agnbøk fikk en fordel etter at menneskelig aktivitet begynte å påvirke artssammensetningen i skogene.
I Danmark vokser agnbøk i østlige Jylland og på øyene, og i Sverige finnes den nordover til sydlige Halland, østlige Småland og Öland. Den er et av de siste treslagene som innvandret til Skandinavia. Agnbøk vokser ikke naturlig i Norge, men er vanlig plantet i kyststrøk nordover til Trøndelag. Den brukes blant annet i hekker og finnes forvillet noen steder i Norge.
Veden er svært hard og slitesterk og blir brukt til verktøyskaft, trommestikker og til hamrene i klaverinstrumenter. Tidligere ble hjulaksler ofte laget av denne tresorten. Brennverdien er høy, og veden egner seg godt til fyring.
Agnbøk er til tross for navnet ingen nær slektning av bøk, og de to treslagene tilhører to ulike familier.
|
Agnbøk (Carpinus betulus) er et løvfellende tre i agnbøkslekten innenfor bjørkefamilien. Den er en av de to artene i slekten som vokser i Europa.
Den er et ganske lite tre med rund krone og blir i Europa opptil 25 m høy. Barken er lyst sølvgrå med lysebrune og lysegrå striper. Eldre trær har en dypt furet stamme. Vinterknoppene er smale, tilspissede og ligger trykket mot greina; hos bøk stikker derimot knoppene utover. Bladene er spredte, 8–10 cm lange, 5–6,5 cm brede, avlangt ovale, skarpt dobbelttannede og har 15 par nerver.
Blomstringen skjer samtidig med løvsprett i mai. Hannraklene er 2,5–5 cm lange og lysende gulgrønne. Hunnraklene er 6 cm lange med 8 par nøttefrukter. Hvert par er omgitt av et 3,5 cm langt grønt svøpblad med to fliker nær basis. Frukten er en liten nøtt som spres med vinden.
Arten tåler ganske mye skygge og kan vokse under høyere og mer lyskrevende trær som furu og sommereik. Blandingsskoger av agnbøk og sommereik er et av de viktigste plantesamfunnene i det mellomeuropeiske løvskogbeltet. Agnbøk finnes fra England og Frankrike østover til Hviterussland og Ukraina. Den mangler på Den iberiske halvøy og middelhavsøyene, men finnes i Italia, på Balkan og østover i nordlige Anatolia, Kaukasia og Nord-Iran. I de fuktige skogene i Kaukasia og Nord-Iran blir agnbøk opptil 35 m høy, og disse forekomstene blir av og til skilt ut som en egen art, Carpinus caucasica.
Agnbøk brukte lang tid på å vandre nordover etter siste istid og dukket opp i Mellom-Europa for omtrent 5000 år siden. Den kom til Polen for omtrent 4000 år siden, og de polske trærne ser ut til å stamme fra to ulike refugier. Spredningen skjedde samtidig med det første jordbruket, noe som skyldes at agnbøk fikk en fordel etter at menneskelig aktivitet begynte å påvirke artssammensetningen i skogene.
I Danmark vokser agnbøk i østlige Jylland og på øyene, og i Sverige finnes den nordover til sydlige Halland, østlige Småland og Öland. Den er et av de siste treslagene som innvandret til Skandinavia. Agnbøk vokser ikke naturlig i Norge, men er vanlig plantet i kyststrøk nordover til Trøndelag. Den brukes blant annet i hekker og finnes forvillet noen steder i Norge.
Veden er svært hard og slitesterk og blir brukt til verktøyskaft, trommestikker og til hamrene i klaverinstrumenter. Tidligere ble hjulaksler ofte laget av denne tresorten. Brennverdien er høy, og veden egner seg godt til fyring.
Agnbøk er til tross for navnet ingen nær slektning av bøk, og de to treslagene tilhører to ulike familier.
== Galleri ==
== Litteratur ==
«Avenbok». Den virtuella floran. Besøkt 11. april 2015.
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 54–55. ISBN 82-512-0355-4.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 212–213. ISBN 82-10-01282-7.
O.B. Hansen. «Månedens plante: Agnbøk (Carpinus betulus)». NMBU. Arkivert fra originalen 18. april 2015. Besøkt 11. april 2015.
H. Küster (1997). «The role of farming in the postglacial expansion of beech and hornbeam in the oak woodlands of central Europe». The Holocene. 7 (2): 239–242. ISSN 1477-0911. doi:10.1177/095968369700700213.
A. Boratyński m.fl. (2007). «Seed involucre variation of Carpinus betulus (Corylaceae) in Poland» (PDF). Acta Biologica Cracoviensia. Series Botanica. 49 (1): 103–111. ISSN 0001-5296. Arkivert fra originalen (PDF) 17. august 2016. Besøkt 6. juli 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Agnbøk i Encyclopedia of Life
(en) Agnbøk i Global Biodiversity Information Facility
(no) Agnbøk hos Artsdatabanken
(sv) Agnbøk hos Dyntaxa
(en) Agnbøk hos ITIS
(en) Agnbøk hos NCBI
(en) Agnbøk hos The International Plant Names Index
(en) Agnbøk hos Tropicos
(en) Kategori:Carpinus betulus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Carpinus betulus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Carpinus betulus – detaljert informasjon på Wikispecies
|
– naturlig utbredelse
| 16,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sten_Ove_Eike
|
2023-02-04
|
Sten Ove Eike
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Sandefjord Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Karmøy kommune']
|
Sten Ove Eike (født 8. oktober 1981 i Skudenes) er en norsk fotballspiller som spiller for Skudenes. Hans posisjon på banen er i angrep. Eike spilte fra 2004 til 2011 for FK Haugesund.
|
Sten Ove Eike (født 8. oktober 1981 i Skudenes) er en norsk fotballspiller som spiller for Skudenes. Hans posisjon på banen er i angrep. Eike spilte fra 2004 til 2011 for FK Haugesund.
== Eksterne lenker ==
(en) Sten Ove Eike – Transfermarkt
(en) Sten Ove Eike – FBref
NIFS.no – Eikes spillerprofil hos Norsk & Internasjonal Fotballstatistikk
|
| fødtsted = Skudenes
| 16,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OSI_Innebandy
|
2023-02-04
|
OSI Innebandy
|
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1993', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Innebandyklubber i Norge', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:OSI', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2021-08']
|
OSI Innebandy er innebandylaget i Oslostudentenes Idrettsklubb. Laget består i hovedsak av studenter og oppfyller kravet for studentidrettslag om minst 80% studenter i medlemsmassen. OSI Innebandy holder til i både Blindern Atletica og Domus Atletica. Draktfargene er rød og hvit.
|
OSI Innebandy er innebandylaget i Oslostudentenes Idrettsklubb. Laget består i hovedsak av studenter og oppfyller kravet for studentidrettslag om minst 80% studenter i medlemsmassen. OSI Innebandy holder til i både Blindern Atletica og Domus Atletica. Draktfargene er rød og hvit.
== Historie ==
OSI Innebandy har tidligere hatt lag i eliteserien og har vært med siden tidlig i norsk innebandyhistorie, men særlig mangel på kontinuitet har vært et problem for studentklubben.
==== Sesong 2008/09 ====
Denne sesongen hadde OSI Innebandy to damelag og tre herrelag.
D1 endte på tredjeplass i 1.divisjon. D2 kom på tredjeplass i 3.divisjon.
H1 kom på 6.-plass i 2.divisjon avdeling B, H2 fikk en fjerdeplass i divisjon 3C og H3 kom på fjerdeplass i divisjon 5C.
Retningslinjene for OSI sier at lagene skal ha en medlemsmasse med minst 80% studenter.
Som en følge av innstramning av dette meldte rundt 70 % av laget overgang til andre klubber. I hovedsak Bygdø/Monolitten.
==== Sesong 2009/10 ====
I begynnelsen av sesongen hadde OSI innebandy bare ett herrelag og ingen damelag, men etter aktiv rekruttering ved semesterstart ble ytterligere et herrelag påmeldt til seriespill. OSI innebandy stilte dermed med ett lag i 4. divisjon og ett lag i 5. divisjon i Oslo og Akershus. Klubben jobbet også aktivt mot å etablere et damelag påfølgende sesong, noe som også skjedde.
Herrenes førstelag endte på en femteplass i fjerdedivisjon, avdeling B. Herrenes andrelag endte på en sjetteplass i femtedivisjon, avdeling C.
=== Sesong 2012/13 ===
Sesong 2012/13 spiller herrenes førstelag i 3. divisjon avd A og andrelaget for herrer i 4. divisjon avd B. Dette etter at begge lagene rykket opp etter sesongen 2011/12. Damelaget spiller sin andre strake sesong i 2. divisjon.
=== Sesong 2013/14 ===
Herrenes førstelag rykket opp etter forrige sesong og spiller nå i 2. divisjon. Denne sesongen opprettes Damer 2 i 3. divisjon.
=== Sesong 2014/15 ===
Herrenes førstelag rykket opp etter forrige sesong, der de endte på andreplass på målforskjell, og spiller sesongen 2014/15 i 1. divisjon Østlandsserien. Damer 1 spiller i 2. divisjon, Damer 2 i 3. divisjon og Herrer 2 i 4. divisjon.
==== Tabeller 2012/13 ====
OSI Herrer 1 |
OSI Herrer 2 |
OSI Damer 1 |
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
|
OSI Innebandy er innebandylaget i Oslostudentenes Idrettsklubb. Laget består i hovedsak av studenter og oppfyller kravet for studentidrettslag om minst 80% studenter i medlemsmassen.
| 16,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cheick_Tidiane_Lo
|
2023-02-04
|
Cheick Tidiane Lo
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Notodden FK', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dakar', 'Kategori:Senegalesiske fotballspillere']
|
Cheick Tidiane Lo (født 5. mars 1987 i Dakar) er en senegalesisk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Notodden Fotballklubb. Han regnes som en sterk feilvendt angrepsspiller. Lo har en fortid i Renessance Dakar fra sitt hjemland før han kom til Notodden i 2008.
|
Cheick Tidiane Lo (født 5. mars 1987 i Dakar) er en senegalesisk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Notodden Fotballklubb. Han regnes som en sterk feilvendt angrepsspiller. Lo har en fortid i Renessance Dakar fra sitt hjemland før han kom til Notodden i 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) Cheick Tidiane Lo – Transfermarkt
|
| fødtsted = Dakar
| 16,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1980
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1980
|
['Kategori:Bøker fra 1980', 'Kategori:Kunst og kultur i 1980', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1980 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1980.
|
Litteraturåret 1980 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1980.
== Fødsler ==
13. januar – Christian Bråtebekken, norsk forfatter
15. november – Brynjulf Jung Tjønn, norsk forfatter
Johanna Thydell, svensk forfatter
Johan Lundh, svensk kunstner, kurator og frilansskribent.
== Dødsfall ==
14. april – Gianni Rodari, italiensk forfatter (født 1920)
15. april – Jean-Paul Sartre, fransk forfatter (født 1905)
7. juni – Henry Miller, amerikansk forfatter (født 1891)
1. juli – Charles Percy Snow, britisk vitenskapsmann og forfatter (født 1905)
14. juli – Kristian Kristiansen, norsk forfatter (født 1909)
22. november – Mae West, amerikansk skuespillerinne, dramatiker og sangerinne (født 1893)
2. desember – Romain Gary, fransk forfatter, diplomat og filmregissør (født 1914)
6. desember – Margot Bennett, britisk forfatter (født 1912)
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: Czeslaw Milosz
Nordisk råds litteraturpris:Sara Lidman, Vredens barn
Astrid Lindgren-priset: Maud Reuterswärd (posthumt)
Nils Holgersson-plaketten: Rose Lagercrantz
Svenska Deckarakademin: årets beste kriminalroman på svensk – Drömmar till döds av Ruth Rendell.
Carl Emil Englund-priset: Urban Torhamn
Litteraturfrämjandets stora romanpris : Jaques Werup
Noma-prisen: Mariama Bâ
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
=== 0-9 ===
1000 år av Olle Häger
=== A - G ===
A Princess in Berlin av Arthur R. G. Solmssen.
Billettene av Lars Saabye Christensen
Bomben av Lars Molin
Det sargade landet av Stephen R. Donaldson
Djävulens hand av Jan Mårtenson
Drömmar till döds av Ruth Rendell
Dustene (The Twits) av Roald Dahl
Dödsbrickan av Henning Mankell
Evas bok av Marianne Fredriksson
Fyr og flamme av Kjartan Fløgstad
Gentlemen av Klas Östergren
Giftermålen mellan zonerna tre, fyra och fem av Doris Lessing
=== H - N ===
Humlehjertene av Ola Bauer
Hvem var Jason Bourne (The Bourne Identity) av Robert Ludlum
Indien väntar av Jan Myrdal
Kommunister. Andra boken av CH Hermansson
Kristian Kvart og jeg: min pubertets by av Odd Børretzen
Känneru brorsan? av Ernst Brunner
Løp, mann av Liv Køltzow
Minotauros av Tor Åge Bringsværd
Moro-vers av André Bjerke
Møllen ved Floss (The Mill on the Floss) av George Eliot
The Number of the Beast av Robert A. Heinlein
=== O - U ===
Planetjakten av George Johansson
Siriuseksperimentene (The Sirian Experiments) av Doris Lessing
The Restaurant at the End of the Universe – Douglas Adams
Rosens navn (Il nome della rosa) av Umberto Eco
Skurken i muminhuset av Tove Jansson
=== V - Å ===
Äppelblom och ruiner av Marianne Ahrne
== Sakprosa ==
Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli
Free to Choose av Milton og Rose Friedman
|
Litteraturåret 1980 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1980.
| 16,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martha_Sandwall-Bergstr%C3%B6m
|
2023-02-04
|
Martha Sandwall-Bergström
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Vetlanda kommun', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Svenske forfattere']
|
Martha Sandwall-Bergström (født 5. juni 1913, død 12. mars 2000) var en svensk barne- og ungdomsboksforfatter, mest kjent for sine 13 bøker om Kulla-Gulla, som er oversatt til tolv språk.
Martha Sandwall ble født i Nävelsjö sogn (socken), i Jönköpings län. Faren var prest innen Alliansmissionen og prekte ofte under gudstjenestene ved Lannaskede Brunn, som var byens kuranstalt. Da den gikk konkurs overtok faren kuranstalten og familien ble hotelleiere. Marta begynte tidlig å skrive, og kun tolv år gammel sendte hun inn tekster til et ukeblad. Fire år senere fikk hun sin første novelle publisert. Martha jobbet i et år som tjenestejente hos en svensk familie i Polen, samt et år i Frankrike. Hun kom tilbake til Sverige i 21-årsalderen og tok poster som tjenestejente i Stockholm. I ledige stunder skrev hun. Hun tok en 1-årig utdannelse ved Pålmans for å bli kontordame.
Hun giftet seg med Lars-Erik Bergström, en åtte år eldre arkeolog. Da han ikke hadde noen fast inntekt, fikk Martha sin del av ansvaret for å forsørge familien gjennom ulike kontorjobber, samtidig som hun skrev noveller og andre korte tekster. Familien tilbrakte mye tid i Spania, og på begynnelsen av 1950-tallet flyttet de dit. Maria kjøpte en gård utenfor Málaga, der de dyrket appelsiner og hadde esler, ender og geiter. Hun investerte også i bygg- og utviklingsprosjekt, som ble kalt ferieparadiset Solkysten, samtidig som hun fortsatte å skrive.
Martha Sandwall-Bergström skapte Kulla-Gulla for å delta i en barnebokkonkurranse, utlyst av Bonniers. Boka og de senere bøkene bygde på de opplevelsene som Martha hadde i sin barndoms fattige Småland, og slikt som hun hørte det ble fortalt om. Boka ble en suksess, og hun vant konkurransen. Martha fortsatte å skrive, blant annet fordi familien trengte penger.
|
Martha Sandwall-Bergström (født 5. juni 1913, død 12. mars 2000) var en svensk barne- og ungdomsboksforfatter, mest kjent for sine 13 bøker om Kulla-Gulla, som er oversatt til tolv språk.
Martha Sandwall ble født i Nävelsjö sogn (socken), i Jönköpings län. Faren var prest innen Alliansmissionen og prekte ofte under gudstjenestene ved Lannaskede Brunn, som var byens kuranstalt. Da den gikk konkurs overtok faren kuranstalten og familien ble hotelleiere. Marta begynte tidlig å skrive, og kun tolv år gammel sendte hun inn tekster til et ukeblad. Fire år senere fikk hun sin første novelle publisert. Martha jobbet i et år som tjenestejente hos en svensk familie i Polen, samt et år i Frankrike. Hun kom tilbake til Sverige i 21-årsalderen og tok poster som tjenestejente i Stockholm. I ledige stunder skrev hun. Hun tok en 1-årig utdannelse ved Pålmans for å bli kontordame.
Hun giftet seg med Lars-Erik Bergström, en åtte år eldre arkeolog. Da han ikke hadde noen fast inntekt, fikk Martha sin del av ansvaret for å forsørge familien gjennom ulike kontorjobber, samtidig som hun skrev noveller og andre korte tekster. Familien tilbrakte mye tid i Spania, og på begynnelsen av 1950-tallet flyttet de dit. Maria kjøpte en gård utenfor Málaga, der de dyrket appelsiner og hadde esler, ender og geiter. Hun investerte også i bygg- og utviklingsprosjekt, som ble kalt ferieparadiset Solkysten, samtidig som hun fortsatte å skrive.
Martha Sandwall-Bergström skapte Kulla-Gulla for å delta i en barnebokkonkurranse, utlyst av Bonniers. Boka og de senere bøkene bygde på de opplevelsene som Martha hadde i sin barndoms fattige Småland, og slikt som hun hørte det ble fortalt om. Boka ble en suksess, og hun vant konkurransen. Martha fortsatte å skrive, blant annet fordi familien trengte penger.
== Bibliografi ==
(ufullstendig)
Kulla-Gulla (1945) (norsk Kulla-Gulla i 1946 og Gullas løfte i 1949)
Kulla-Gulla håller sitt löfte (1946) (norsk Kulla-Gulla holder sitt løfte i 1946)
Kulla-barnen på herrgården (1947) også Kulla-Gulla på herrgården (1966) (norsk Kulla-Gulla på herregården i 1977)
Kulla-Gulla i skolan (1948) (norsk Kulla-Gulla på skolen i 1978)
Johanna : ungdomsroman från svensk medeltid (1948)
Kulla-Gullas sommarlov (1949)
Kulla-Gulla finner sin väg (1950)
Kulla-Gullas myrtenkrona (1951)
Aldrig en lugn stund hos Oskarssons (1952) (norsk Aldri annet enn bråk i 1953)
Allt händer hos Oskarssons (1953)
Alt kan hende (norsk 1954)
Maiken Stolt, fødd Oskarsson (1954) (norsk Maiken Stolt i 1955)
Änglarnas bäck (1955) (norsk Pepita i 1960)
Snäckans sång (1956) (norsk Konkyliens sang i 1961)
Unga Pepita (1958) (norsk Unge Pepita i 1962)
Silvermånen (1959) (norsk Sølvmånen i 1964)
Elddansen på Silvermånen (1961) (norsk Ilddansen på Sølvmånen i 1965)
I Silvermånens tecken (1962) (norsk I Sølvmånens tegn i 1966)
Kulla-Gulla vinner en seger (1965) (norsk Kulla-Gulla vinner en seier i 1976)
Kulla-Gulla löser en gåta (1966) (norsk Kulla-Gulla løser en gåte i 1977)
Kulla-Gullas första bal (1967) (norsk Kulla-Gulla – Det første ball i 1978)
Kulla-Gulla och Tomas Torpare (1968)
Mysteriet vid korsvägen (1971)
Kulla-Gulla på Blomgården (1972) (norsk Kulla-Gulla på Blomstergården i 1972)
Kulla-Gulla på barnhemmet (billedbok) (1986) (norsk Kulla-Gulla på barnehjemmet i 1989. Utgitt sammen med Kulla-Gulla tjenestejente under tittelen Kulla-Gulla av Bokklubbens Barn)
Kulla-Gulla lillpiga (billedbok) (1987) (norsk Kulla-Gulla tjenestejente i 1989. Utgitt sammen med Kulla-Gulla på barnehjemmet under tittelen Kulla-Gulla av Bokklubbens Barn)
== Eksterne lenker ==
(en) Martha Sandwall-Bergström på Internet Movie Database
(en) Martha Sandwall-Bergström hos The Movie Database
(sv) Martha Sandwall-Bergström hos Libris
|
Martha Sandwall-Bergström (født 5. juni 1913, død 12.
| 16,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1970
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1970
|
['Kategori:Bøker fra 1970', 'Kategori:Kunst og kultur i 1970', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1970 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1970.
|
Litteraturåret 1970 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1970.
== Fødsler ==
4. januar – Carl Frode Tiller, norsk forfatter
8. januar – Dave Eggers, amerikansk forfatter
10. februar – Åsne Seierstad, norsk journalist og forfatter
20. februar – Julia Franck, tysk forfatter
23. februar – Heidi Marie Kriznik, norsk forfatter
26. februar – Hans Frode Asmyhr, norsk politiker
27. februar – Jørn Lier Horst, norsk forfatter
28. februar – Daniel Handler, amerikansk forfatter
16. april – Margreth Olin, norsk filmregissør og manusforfatter
30. mai – Espen Stueland, norsk lyriker
10. juni – Reidar Kjelsen, norsk illustratør og forfatter
17. juli – Alexandra Pascalidou, svensk journalist, programleder på TV og forfatter
18. august – Harald Rosenløw Eeg, norsk forfatter
9. september – Vidar Kvalshaug, norsk forfatter og journalist
6. november – Ethan Hawke, amerikansk skuespiller, regissør og forfatter
== Dødsfall ==
2. februar – Bertrand Russell, britisk matematiker og filosof (født 1872)
11. mars – Erle Stanley Gardner, amerikansk forfatter.
15. mars – Tarjei Vesaas, norsk forfatter (født 1897)
16. mars – K.G. Ossiannilsson, svensk forfatter (født 1875)
12. mai – Nelly Sachs, tysk-svensk forfatter og nobelprisvinner (død 1891)
9. juli – Elov Persson, svensk forfatter og tegneserietegner, skaperen av Kronblom (død 1894)
25. september – Erich Maria Remarque, tysk-amerikansk forfatter (født 1898)
19. oktober – Unica Zürn, tysk surrealistisk forfatter, poet og kunstner.
3. november – Fleming Lynge, dansk forfatter og manusforfatter.
23. november – Alf Prøysen, norsk visesanger og forfatter (født 1914)
26. november – Sigfrid Siwertz, svensk forfatter og medlem av Svenska Akademien 1932-70.
Eli Krog, norsk publisist og oversetter (død 1891)
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: Aleksandr Solzjenitsyn, Sovjetunionen
Nordisk råds litteraturpris tildeles Klaus Rifbjerg for Anna, jeg, Anna
Carl Emil Englund-priset: Axel Liffner
Litteraturfrämjandets stora romanpris: Sven Delblanc
Litteraturfrämjandets hederspris Guldskeppet: Astrid Lindgren
Se Litteraturfrämjandets stipendiater 1970
== Hendelser ==
Det svenske Litteraturfrämjandet innstifter en hederspris: Guldskeppet.
Bouchercon en årlige verdenskongressen for krimlitteratur etableres.
== Nye bøker ==
=== A – G ===
Albansk utmaning av Jan Myrdal og Gun Kessle
Ande, vind och liv av Jan Arvid Hellström
Are You There, God? It's Me, Margaret av Judy Blume
Bomsalva av Lars Molin
Den fantastiske Mikkel Rev (Fantastic Mr Fox) av Roald Dahl
Den kvinnelige evnukk av Germaine Greer
Det bortförlovade landet av Olle Häger
Förrädarna av Bosse Gustafson
The dialectic of sex av Shulamith Firestone
=== H – N ===
Högt spel i tändstickor av Olle Häger
Jentespranget av Sigbjørn Hølmebakk
Kina. Revolutionen går vidare av Jan Myrdal og Gun Kessle
Liv ved straumen av Tarjei Vesaas
Menedarna av Kerstin Ekman
Mörkerseende av Tomas Tranströmer
Måken Jonathan (Jonathan Livingston Seagull) av Richard Bach
Målmannens angst ved straffesparkmerket av Peter Handke
=== O – U ===
Offside av Bosse Gustafson
Passenger to Frankfurt av Agatha Christie
Rapport från en slaskhink av Maja Ekelöf
Rebellernas rike av Olle Häger
Sent i november av Tove Jansson
Slavernes øer av Thorkild Hansen
Snut, snut, kaffegrut (Polis, polis, potatismos!) av Sjöwall & Wahlöö
Solen går upp i väst av Olle Häger
Stalin av Olle Häger
=== V – Å ===
The Vivisector av Patrick White
== Sakprosa ==
Islamsk deklarasjon (Islamska Deklaracija) av Alija Izetbegović
|
Litteraturåret 1970 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1970.
| 16,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alan_Dzagojev
|
2023-02-04
|
Alan Dzagojev
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for CSKA Moskva', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Nord-Ossetia', 'Kategori:Russiske fotballspillere', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2014', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2018', 'Kategori:Stubber 2021-04']
|
Alan Jelizbarovitsj Dzagojev (russisk Алан Елизбарович Дзагоев; født 17. juni 1990) er en russisk fotballspiller som spiller for den russiske klubben CSKA Moskva.
|
Alan Jelizbarovitsj Dzagojev (russisk Алан Елизбарович Дзагоев; født 17. juni 1990) er en russisk fotballspiller som spiller for den russiske klubben CSKA Moskva.
== Landslaget ==
11. oktober 2008 fikk han sin første landskamp for Russland mot Tyskland.Han ble tatt ut i Russlands tropp til VM i fotball 2018 i Russland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Alan Dzagojev – Munzinger Sportsarchiv
(en) Alan Dzagojev – FIFA
(en) Alan Dzagojev – UEFA
(en) Alan Dzagojev – Transfermarkt
(en) Alan Dzagojev – national-football-teams.com
(en) Alan Dzagojev – WorldFootball.net
(en) Alan Dzagojev – FootballDatabase.eu
(de) Alan Dzagojev – fussballdaten.de
(en) Alan Dzagojev – Soccerway
(en) Alan Dzagojev – EU-Football.info
|
| fødtsted = Beslan
| 16,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_russisk-tyrkiske_krig_(1828%E2%80%931829)
|
2023-02-04
|
Den russisk-tyrkiske krig (1828–1829)
|
['Kategori:1800-tallet i Georgia', 'Kategori:1820-årene i Det osmanske rike', 'Kategori:1828 i Bulgaria', 'Kategori:1828 i Det osmanske rike', 'Kategori:1828 i Russland', 'Kategori:1829 i Bulgaria', 'Kategori:1829 i Det osmanske rike', 'Kategori:1829 i Russland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Den russisk-tyrkiske krig', 'Kategori:Konflikter i 1828', 'Kategori:Konflikter i 1829', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Det osmanske rike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Russland', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Storbritannia', 'Kategori:Tyrkias historie']
|
Den russisk-tyrkiske krig i 1828–1829 ble utløst av Den greske selvstendighetskrigen, og brøt ut da den osmanske sultan Mahmud II stengte Dardanellene for russiske skip etter at Det russiske keiserdømmet hadde engasjert seg i slaget ved Navarino som stod 20. oktober 1827.
|
Den russisk-tyrkiske krig i 1828–1829 ble utløst av Den greske selvstendighetskrigen, og brøt ut da den osmanske sultan Mahmud II stengte Dardanellene for russiske skip etter at Det russiske keiserdømmet hadde engasjert seg i slaget ved Navarino som stod 20. oktober 1827.
== Kampene ==
I juni 1828 krysset en russisk styrke under kommando av tsar Nikolaj I av Russland Donau og rykket inn i Dobrudsja. I forkant av denne offensiven hadde en russisk styrke rykket inn i Valakia, og tatt Brăila og București uten å møte motstand. Russerne konsentrerte seg deretter om de strategisk viktigste stedene i Bulgaria: Sjumen, Varna og Silistra. Varna ble inntatt 29. september ved hjelp av den russiske Svartehavsflåten og en beleiring. Sjumen viste seg vanskeligere å innta. Den osmanske styrken på 40 000 mann der sto imot russernes angrep og klarte etter hvert å kutte de russiske forsyningslinjene. Sult og sykdommer tok livet av flere russiske soldater enn kamphandlingene. Da vinteren nærmet seg, trakk de russiske styrkene seg tilbake til Bessarabia.
Året etter gikk russerne igjen til en ny offensiv med utgangspunkt i Bessarabia. Etter harde kamper klarte russerne 19. juni å nå de målene de ikke hadde nådd året i forveien. Denne offensiven kom samtidig med en offensiv i det nordøstlige Anatolia, hvor russerne inntok Akhaltsikhe, Jerevan, Kars og Erzurum.
I juli startet de russiske styrkene en ny offensiv på Balkan, og 12. juli falt Burgas i russiske hender. De russiske styrkene unngikk den osmanske styrkekonsentrasjonen i Sliven, og gikk i stedet direkte mot Istanbul. 28. august brøt det ut panikk i byen, da de russiske styrkene bare var 68 km unna.
== Fredsavtale ==
I denne situasjonen så ikke den osmanske sultan andre muligheter enn om å be om fredsforhandlinger, og en våpenhvile ble inngått i Adrianopel 14. september. Den avsluttende Adrianopeltraktaten ga russerne det meste av den østlige svartehavskysten, helt vest til munningen av Donau. Videre ble den russiske overhøyheten over Georgia og deler av dagens Armenia anerkjent. Videre fikk Serbia selvstyre og russerne opprettholdt okkupasjonen av Moldova og Valakia i påvente av utbetaling av en betydelig krigserstatning fra Det osmanske rike.
|
Det russiske keiserdømmet
| 16,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1960
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1960
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1960', 'Kategori:Kunst og kultur i 1960', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1960 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1960.
|
Litteraturåret 1960 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1960.
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: Saint-John Perse
De Nios Stora Pris: Evert Taube
Se Boklotteriets stipendiater 1960
Boklotteriet deler ut Litteraturfrämjandets stora pris til Hjalmar Gullberg
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
Den mystiske plumpuddingen (The Adventure of the Christmas Pudding) av Agatha Christie
Den onde hyrde av Jens Bjørneboe
Drep ikke en sangfugl (To Kill a Mockingbird) av Harper Lee
Flera hundra knutar av Janne Bergquist
For Your Eyes Only av Ian Fleming
Forsoningen (Reunion) av Fred Uhlman
Flåklypa Tidende av Kjell Aukrust
Hvem skal trøste Knøttet? (Vem ska trösta knyttet? ) av Tove Jansson
Jim Knapp og Lukas lokomotivfører (Jim Knopf und Lukas der Lokomotivführer) av Michael Ende
Kasta Sten av Bosse Gustafson
Kulturers korsväg av Jan Myrdal
Light in My Darkness av Helen Keller
Maos lille røde av Mao Zedong
Mina drömmars stad av Per Anders Fogelström
Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas
Räknelära av P C Jersild (debutroman)
Simen, Bonden og Bror min av Kjell Aukrust
Soldathustrun av Jan Fridegård
== Fødsler ==
Alderen på levende personer født i 1960 er enten: 62 eller 63 år.
Juan Miguel Aguilera, spansk science fiction-forfatter
9. februar – He Dong, kinesisk forfatter
20. februar – Henrik Dahl, dansk sosiolog, livsstilsforsker, forfatter og samfunnsdebattør.
25. februar – Joakim Garff, dansk teolog, forfatter og forskningslektor
29. februar – Anthony Robbins, amerikansk forfatter
4. mars – Axel Hellstenius, norsk forfatter
17. mars – Arild Rein, norsk forfatter
18. mars – Steve Kloves, amerikansk manusforfatter
24. mars – Lene Kaaberbøl, dansk forfatter
12. mai – Liv Karin Kirkebøen Almendingen, norsk forfatter
21. mai – John O'Brien, forfatter fra USA (død 1994)
13. juli – Ian Hislop, britisk satiriker
27. juni – Trude Teige, norsk forfatter
21. juli – Brynjar Aa, norsk forfatter og dramatiker
10. august – Øystein Alme, norsk forfatter
14. august – Tom Sterri, norsk skuespiller, revyforfatter, instruktør, teatersjef og TV-produsent
15. august – Morten Harry Olsen, norsk forfatter
25. august – Tore Oksholen, norsk forfatter
2. september – Vetle Lid Larssen, norsk forfatter
14. september – Christian Petzold, tysk regissør og manusforfatter
15. september – Nikoline Werdelin, dansk tegner og dramatiker
17. september – Elsebeth Egholm, dansk krimforfatter
10. november
Neil Gaiman, britisk forfatter og tegneserieskaper
Arve Juritzen, norsk journalist, forfatter, forlegger og TV-produsent
14. november – Torunn Borge, norsk forfatter
4. desember – Tania Kjeldset, norsk forfatter og illustratør
10. desember –Kenneth Branagh, britisk skuespiller og manusforfatter
18. desember – Niels Chr. Geelmuyden, norsk forfatter og journalist
22. desember – Felicitas Hoppe, tysk forfatter
Juan Miguel Aguilera, spansk science fiction-forfatter
Malcolm Pryce, britisk romanforfatter
== Dødsfall ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1960 in literature – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Litteraturåret 1960 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1960.
| 16,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antsiferov
|
2023-02-04
|
Antsiferov
|
['Kategori:154°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Antsiferov (russisk: Остров Анциферова – Ostrov Anitsiferova) òg kalt Sjirinki (russisk: Ширинки) er ei liten folketom øy i Kurilene i Russland. Den hører til den nordlige øygruppen, om lag 15 km fra sørenden av Paramusjir på andre siden av Luzjinsundet og 140 km fra sørenden av Kamtsjatkahalvøya. Den er en nesten sirkelformet stratovulkan med en diameter på 4,25 km. Kanten av krateret er 761 moh. Administrativt hører øya til distriktet Severo-Kurilskij i Sakhalin oblast.
Den er kalt opp etter kosakkerutforskeren Danila Antsiferov, som først skildret øya da han reiste langs de nordlige Kurilene tidlig på 1700-tallet.
På sørenden av Antsiferov ligger det fem store områder der stellersjøløver kommer for å treffe en make (om lag 600 dyr holder til her). Siden det ikke er rovdyr på øya er det òg særs store fuglekolonier med havhest og lundefugl, som hekker i fjellsidene. Det er òg mye krykkje og polarlomvi i klippene.
|
Antsiferov (russisk: Остров Анциферова – Ostrov Anitsiferova) òg kalt Sjirinki (russisk: Ширинки) er ei liten folketom øy i Kurilene i Russland. Den hører til den nordlige øygruppen, om lag 15 km fra sørenden av Paramusjir på andre siden av Luzjinsundet og 140 km fra sørenden av Kamtsjatkahalvøya. Den er en nesten sirkelformet stratovulkan med en diameter på 4,25 km. Kanten av krateret er 761 moh. Administrativt hører øya til distriktet Severo-Kurilskij i Sakhalin oblast.
Den er kalt opp etter kosakkerutforskeren Danila Antsiferov, som først skildret øya da han reiste langs de nordlige Kurilene tidlig på 1700-tallet.
På sørenden av Antsiferov ligger det fem store områder der stellersjøløver kommer for å treffe en make (om lag 600 dyr holder til her). Siden det ikke er rovdyr på øya er det òg særs store fuglekolonier med havhest og lundefugl, som hekker i fjellsidene. Det er òg mye krykkje og polarlomvi i klippene.
== Kilder ==
Antsiferov på Global Volcanism Program
== Eksterne lenker ==
(en) Antsiferov – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sakhalin oblast
|
Antsiferov (russisk: Остров Анциферова – Ostrov Anitsiferova) òg kalt Sjirinki (russisk: Ширинки) er ei liten folketom øy i Kurilene i Russland. Den hører til den nordlige øygruppen, om lag 15 km fra sørenden av Paramusjir på andre siden av Luzjinsundet og 140 km fra sørenden av Kamtsjatkahalvøya.
| 16,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atlasov
|
2023-02-04
|
Atlasov
|
['Kategori:155°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Vulkaner i Russland', 'Kategori:Øyer i Sakhalin oblast', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Atlasov (japansk: Araido) er den nordligste øya og vulkanen i Kurilene, en del av Sakhalin oblast i Russland. Den er òg den høyeste vulkanen i øygruppen med en høyde på 2339 moh. Andre navn på øya er Ujakhuzjatsj, Oyakoba og Alaid.
Øya er kalt opp etter Vladimir Atlasov, en russisk utforsker fra 1600-tallet som erklærte Kamtsjatkahalvøya en del av Russland. Øya er i hovedsak en vulkankjegle som stikker opp av havet i Okhotskhavet. Øya har et areal på 119 km² og er i dag ikke bosatt.
Den nær perfekte formen på øya har ført til mange sagner om vulkanen hos folket som lever i regionen, som itelmenere og ainofolket. Den russiske forskeren Stepan Krasjeninnikov ble fortalt en saga om at fjellet en gong lå i Kamtsjatka, men at nabofjellet ble sjalu på det vakre fjellet og forviste det til havet. Dette skapte Kurilesjøen sør på Kamtsjatka.
Japaneren Ito Osamu skildret fjellet i 1926 som mer utstøkt formet enn Fuji-san.
|
Atlasov (japansk: Araido) er den nordligste øya og vulkanen i Kurilene, en del av Sakhalin oblast i Russland. Den er òg den høyeste vulkanen i øygruppen med en høyde på 2339 moh. Andre navn på øya er Ujakhuzjatsj, Oyakoba og Alaid.
Øya er kalt opp etter Vladimir Atlasov, en russisk utforsker fra 1600-tallet som erklærte Kamtsjatkahalvøya en del av Russland. Øya er i hovedsak en vulkankjegle som stikker opp av havet i Okhotskhavet. Øya har et areal på 119 km² og er i dag ikke bosatt.
Den nær perfekte formen på øya har ført til mange sagner om vulkanen hos folket som lever i regionen, som itelmenere og ainofolket. Den russiske forskeren Stepan Krasjeninnikov ble fortalt en saga om at fjellet en gong lå i Kamtsjatka, men at nabofjellet ble sjalu på det vakre fjellet og forviste det til havet. Dette skapte Kurilesjøen sør på Kamtsjatka.
Japaneren Ito Osamu skildret fjellet i 1926 som mer utstøkt formet enn Fuji-san.
== Kilder ==
Global Volcanism Program
== Eksterne lenker ==
(en) Atlasov Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Russisk ekspedisjon til Kurilene
Sakhalin oblast
|
Atlasov (japansk: Araido) er den nordligste øya og vulkanen i Kurilene, en del av Sakhalin oblast i Russland. Den er òg den høyeste vulkanen i øygruppen med en høyde på 2339 moh.
| 16,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atsonupuri
|
2023-02-04
|
Atsonupuri
|
['Kategori:147°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Aktive vulkaner', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sakhalin oblast', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kurilene', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stratovulkaner', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Vulkaner i Russland']
|
Atsonupuri er en vulkan sentralt på øya Iturup i øygruppen Kurilene i Russland. Den har en høyde på 1206 moh og hadde sitt siste utbrudd i 1932.
|
Atsonupuri er en vulkan sentralt på øya Iturup i øygruppen Kurilene i Russland. Den har en høyde på 1206 moh og hadde sitt siste utbrudd i 1932.
== Kilder ==
Atsonupuri på Global Volcanism Program
|
Atsonupuri er en vulkan sentralt på øya Iturup i øygruppen Kurilene i Russland. Den har en høyde på 1206 moh og hadde sitt siste utbrudd i 1932.
| 16,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mary_Wilson
|
2023-02-04
|
Mary Wilson
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Personer fra Washington County i Mississippi', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Soulmusikere fra USA']
|
Mary Wilson (født 6. mars 1944 i Greenville i Mississippi i USA, død 8. februar 2021 i Las Vegas) var en amerikansk soul-sanger og forfatter.
|
Mary Wilson (født 6. mars 1944 i Greenville i Mississippi i USA, død 8. februar 2021 i Las Vegas) var en amerikansk soul-sanger og forfatter.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Mary Wilson var datter av slakteren Sam Wilson og hans hustru Johnnie Mae Wilson. Hun var den eldste av tre barn. Familien flyttet til Chicago der faren ville finne seg arbeid, men da hun var tre år gammel ble Mary Wilson tatt inn hjemme hos hennes tante Ivory «I.V.»og onkelen John L. Pippin i Detroit. Hennes foreldre ble senere separert og Marys mor og søsken kom også til Detroit, men da hadde Mary begynt å tro at I.V. var hennes mor. Moren tok arbeid som hushjelp.
=== Primettes, Supremes ===
Mary Wilson ble kjent med Florence Ballard, og de to begynte å synge sammen. I 1959 ble Ballard og Wilson til en sanggruppe sammen med andre unge kvinner, som en pendant til den mannlige vokalgruppen «The Primes». Wilson slik med i «The Primettes», med Diana Ross og Betty McGlown, som bodde i samme boligområdet som Wilson og Ballard. I denne perioden traff Mary også Aretha, Erma og Carolyn Franklin, døtrene til den lokale baptistpresten. Hun ble imidlertid mest kjent som ett av medlemmene i vokalgruppa «The Supremes» (det var Primettes etter et navneskifte), og var også det originalmedlemmet som holdt gruppa sammen fra 1959 til den ble oppløst i 1977, med flere medlemmer som kom og gikk etter at Diana Ross gikk ut i 1970.
=== Etter The Supremes ===
Wilson fikk store økonomiske problemer da Motown mistet interesse for gruppa i 1970-årene og flere av låtene deres ble store fiaskoer. Wilson gikk solo i 1977 og saksøkte Motown for deres dårlige management. Motown tilbød Wilson en platekontrakt og ble oppfordret til å droppe saken, til tross for at den i dag står som en av de sterkeste sakene mot Motown og selskapets direktør, Berry Gordy. Motown slapp Wilsons album Mary Wilson med singelen «Red Hot», som nådde 85.-plass på Billboard-lista.
=== Senere karriere ===
Motown droppet Wilson året etter med dårlig salgstall som grunn, til tross for kontrakten som sa at hun skulle få produsere fire plater over de neste fem årene. Wilson skrev i 1986 sin første biografi, Dreamgirl: My Life As A Supreme, hvor Motown, Berry Gordy og Diana Ross fikk gjennomgå. Boka er i dag en av de mest solgte artistbiografiene. Wilson utgav senere på 1980-tallet singlene «Don't Get Mad, Get Even» og «Ooh Child», og hun var en populær gjest hos blant andre David Letterman og Jay Leno. Hun var en av de store artistene som fikk opptre under Dionne Warwicks «That's What Friends Are For AIDS Concert 1988», direktesendt til hele verden.
Hun hadde på 1980-tallet store problemer med å få opptre i USA, ettersom Motown mente de eide navnet til The Supremes, en sak som de kom til enighet om i 1990. Wilson utgav sitt andre album, Walk The Line, som fikk mye omtale i pressen. Plateselskapet CEO Records erklærte seg imidlertid konkurs dagen etter at albumet var utgitt. Wilson valgte dermed å utelukkende fokusere på konserter i Europa. Hun framførte alt fra jazz til gamle Supremes-låter.
I 1988 ble The Supremes, og dermed Wilson, innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Mary Wilson (singer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mary Wilson på Internet Movie Database
(sv) Mary Wilson i Svensk Filmdatabas
(fr) Mary Wilson på Allociné
(en) Mary Wilson på AllMovie
(en) Mary Wilson hos The Movie Database
(en) Mary Wilson hos Internet Broadway Database
(en) Mary Wilson på Discogs
(en) Mary Wilson på MusicBrainz
(en) Mary Wilson på Songkick
(en) Mary Wilson på AllMusic
|
Mary Wilson (født 6. mars 1944 i Greenville i Mississippi i USA, død 8.
| 16,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1940
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1940
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1940', 'Kategori:Kunst og kultur i 1940', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1940 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1940.
|
Litteraturåret 1940 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1940.
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur blir ikke delt ut
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
Det forsømte forår av Hans Scherfig
For Whom the Bell Tolls av Ernest Hemingway
Inside the Whale av George Orwell
Kallocain av Karin Boye
Kimen av Tarjei Vesaas
Kom til meg, død (Sad Cypress) av Agatha Christie
Nattens Brød I. An-Magritt av Johan Falkberget
The Power and the Glory av Graham Greene
Reisen fra frykten (Journey into Fear) av Eric Ambler
Tartarenes ørken (Il deserto dei Tartari) av Dino Buzzati
Trägudars land av Jan Fridegård
Waldo av Robert A. Heinlein
== Fødsler ==
Alderen på levende personer født i 1940 er enten: 82 eller 83 år.
5. februar – Pål Espolin Johnson, norsk forfatter
9. februar – John Maxwell Coetzee, sørafrikansk forfatter, nobelprisvinner
22. februar – Ola Breivega, norsk filolog og målmann
24. februar – Inger Alfvén, svensk forfatter
1. mars – Preben Meulengracht Sørensen, dansk professor i norrøn filologi (død 2001)
6. mars – Per Egil Hegge, norsk journalist
12. mars – M.A. Numminen, finsk artist, sanger, komponist og forfatter
22. mars – Göran Grimvall, svensk professor og forfatter
25. mars – Marianne Ahrne, svensk forfatter og regissør
30. mars – Uwe Timm, tysk forfatter
8. april – Peter Benchley, amerikansk forfatter (død 2006)
9. mai – James L. Brooks, amerikansk regissør og manusforfatter
24. mai – Josif Brodskij, russisk forfatter og nobelprisvinner (litteratur) (død 1996)
30. mai – Jan Lööf, kunstner, forfatter, tegneserietegner, jazzmusiker.
13. august – Ulf Durling, svensk forfatter
31. august – Dorrit Willumsen, dansk forfatter
1. oktober – Aud Korbøl, norsk forfatter
5. oktober – Eldrid Lunden, norsk lyriker
14. oktober – Jack Berntsen, norsk forfatter og musiker
24. oktober – Inga E. Næss, norsk forfatter
1. november
Jon Skolmen, norsk skuespiller og forfatter (død 2019)
Barry Sadler, amerikansk sanger og forfatter
19. november – Alberto Nessi, sveitsisk, italienskspråklig forfatter.
5. desember – Peter Pohl, svensk forfatter.
11. desember – Fríða Á. Sigurðardóttir, islandsk forfatter
21. desember – Rolf Sagen, norsk forfatter
30. desember – Christer Dahl, svensk regissør, manusforfatter, forfatter og produsent
ukjent dato - Jarl Hammarberg, svensk poet, forfatter og bildekunstner
ukjent dato – Owe Gustafson, svensk forfatter, kunstner og illustratør
== Dødsfall ==
27. januar - Isaak Babel, sovjetisk journalist, dramatiker og novelleforfatter (født 1894)
10. mars - Mikhail Bulgakov, russisk forfatter (født 1891)
16. mars - Selma Lagerlöf, svensk forfatter, nobelprisvinner, medlem av Svenska Akademien (født 1858)
20. mai - Verner von Heidenstam, svensk forfatter og poet, medlem av Svenska Akademien, nobelprisvinner (født 1859)
2. oktober - Anders Platou Wyller, norsk litteraturforsker og humanist (født 1903)
16. november - Albert Engström, svensk forfatter og kunstner (født 1869)
21. desember - F. Scott Fitzgerald, amerikansk forfatter (født 1896)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1940 in literature – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Litteraturåret 1940 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1940.
| 16,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bobby_Smith
|
2023-02-04
|
Bobby Smith
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Brighton & Hove Albion FC', 'Kategori:Fotballspillere for Chelsea FC', 'Kategori:Fotballspillere for Tottenham Hotspur FC', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Redcar and Cleveland', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958']
|
Robert Alfred Smith (født 22. februar 1933 i Lingdale, død 18. september 2010 i Enfield) var en engelsk fotballspiller.
Han spilte på Chelsea FC mellom 1950 og 1955. Han spilte 74 ligakamper og scora 23 ligamål for de blå. Mellom 1955 og 1964 spilte han i Tottenham Hotspur. Han ble også toppscorer i engelsk førstedivisjon i 1958 med 36 mål. Året etter ble han på ny toppscorer, denne gangen sammen den senere Tottenham legenden Jimmy Greaves med 32 ligamål. I Tottenham var han en del av det berømte laget som tok «The Double» i sesongen 1960/61, hvor han var sterkt delaktig med 28 ligamål og 33 totalt. I tillegg til dette vant han FA-cupfinalen i 1962 og Cupvinnercupen i 1963. Han scora i begge FA-cupfinalene. Han spilte 271 ligakamper og scora 176 ligamål for Tottenham.
Han spilte én sesong i Brighton & Hove Albion før han la opp i 1965.
|
Robert Alfred Smith (født 22. februar 1933 i Lingdale, død 18. september 2010 i Enfield) var en engelsk fotballspiller.
Han spilte på Chelsea FC mellom 1950 og 1955. Han spilte 74 ligakamper og scora 23 ligamål for de blå. Mellom 1955 og 1964 spilte han i Tottenham Hotspur. Han ble også toppscorer i engelsk førstedivisjon i 1958 med 36 mål. Året etter ble han på ny toppscorer, denne gangen sammen den senere Tottenham legenden Jimmy Greaves med 32 ligamål. I Tottenham var han en del av det berømte laget som tok «The Double» i sesongen 1960/61, hvor han var sterkt delaktig med 28 ligamål og 33 totalt. I tillegg til dette vant han FA-cupfinalen i 1962 og Cupvinnercupen i 1963. Han scora i begge FA-cupfinalene. Han spilte 271 ligakamper og scora 176 ligamål for Tottenham.
Han spilte én sesong i Brighton & Hove Albion før han la opp i 1965.
== Landslagskarriere ==
Bobby Smith spilte 15 landskamper for England og scora 13 mål. Han var med i troppen til fotball-VM 1958.
== Eksterne lenker ==
(en) Bobby Smith – UEFA
(en) Bobby Smith – Transfermarkt
(en) Bobby Smith – national-football-teams.com
(en) Bobby Smith – EU-Football.info
(en) Bobby Smith – FBref
|
| dødsted = Enfield
| 16,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1938/39 var den 64. sesongen av den engelske FA-cupen, og den siste før andre verdenskrig.
| 16,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1930
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1930
|
['Kategori:Bøker fra 1930', 'Kategori:Kunst og kultur i 1930', 'Kategori:Litteraturår', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Litteraturåret 1930 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1930.
|
Litteraturåret 1930 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1930.
== Fødsler ==
23. januar – Derek Walcott, sanktluciansk forfatter og nobelprisvinner
17. februar – Ruth Rendell, britisk forfatter
22. februar – Edward D. Hoch, amerikansk krimrforfatter
27. februar – Martin Lönnebo, svensk biskop emeritus i Linköpings stift og forfatter
4. mars – Anne-Lisa Amadou, norsk professor i fransk litteratur (død 2002)
26. mars – Gregory Corso, amerikansk forfatter
8. april – Miller Williams, lyriker fra USA (84, død 2015)
11. april – Anton LaVey, amerikansk forfatter, den moderne satanismens grunnlegger
30. mai – Peter Sandelin, finsksvensk poet og bildekunstner
8. juli – Lennart Sjögren, svensk forfatter og bildekunstner
11. juli – Harold Bloom, amerikansk litteraturprofessor og litteraturkritiker
15. juli – Jacques Derrida, fransk filosof og forfatter (død 2004)
2. august – Inger Sandberg, svensk forfatter
8. august
Lars Björkman, svensk forfatter og manusforfatter
Terry Nation, britisk forfatter (d. 1997)
16. august – Robert Culp, amerikansk skuespiller, regissør og forfatter.
19. august – Frank McCourt, irsk-amerikansk lærer og forfatter (død 2009)
27. august – Aase Foss Abrahamsen, norsk forfatter
28. september – Pål Hougen, norsk kunsthistoriker (død 2007)
29. september – Colin Dexter, britisk forfatter (død 2017)
10. oktober – Harold Pinter, britisk dramatiker, forfatter og nobelprisvinner (litteratur)
14. oktober – Kirsti Birkeland, norsk forfatter
17. oktober – Sverre M. Fjelstad, norsk naturfotograf og forfatter
11. november – Minako Oba, japansk forfatter (død 2007)
15. november – J.G. Ballard, britisk forfatter (død 2009)
16. november – Chinua Achebe, nigeriansk forfatter, lyriker og kritiker
28. november – Audun Nilsskog, norsk lyriker (død 2002)
8. desember – Maximilian Schell, skuespiller, regissør og forfatter.
14. desember – Tor Jacobsen, norsk forfatter
31. desember – Lasse Holmqvist, svensk TV-programleder, journalist og forfatter
Paul Andersson, svensk lyriker (død 1976)
== Dødsfall ==
7. januar – Jacob Breda Bull, norsk forfatter (født 1853)
10. februar - Jon Flatabø, norsk forfatter (folkelivsdiktning) og journalist (født 1846)
13. april – Agnes Branting, svensk tekstilkunstner og forfatter
14. april - Vladimir Majakovskij (født 1893), russisk forfatter og bildekunstner
13. april – Agnes Branting (født 1862), svensk tekstilkunstner og forfatter
7. juli – Arthur Conan Doyle, britisk forfatter
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: Sinclair Lewis, USA
De Nios stora pris: Erik Blomberg, Bertel Gripenberg
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
=== A - G ===
August av Knut Hamsun
Clownen Jac av Hjalmar Bergman
De dødes advokat (The Mysterious Mr. Quin) av Agatha Christie
Goda grannar, trogna grannar av Levi Rickson
«Guds aper» (The Apes of God) av Wyndham Lewis
Gummitapperne ved Rio Madeira [A Selva] av Ferreira de Castro
=== H - N ===
Giftmordet (Strong Poison) av Dorothy L. Sayers
Malteserfalken (The Maltese Falcon) av Dashiell Hammett
«Monica» av Saunder Lewis
Mordet i prestegården (The Murder at the Vicarage) av Agatha Christie
=== O - U ===
Umettelighet (Nienasycenie) av Stanilaw Ignacy Witkiewicz
=== V - Å ===
Verdens centrum av Mentz Schulerud
Vi, Hennes menige (Her Privates We) av Frederic Manning
== Sakprosa ==
Oslo Turnforenings Historie 1855-1930
== Referanser ==
== Kilder ==
1001 Bøker du bør lese før du dør av Peter Boxall, oversatt av Kjell Olav Jensen, ISBN 978-82-458-0835-3
|
Litteraturåret 1930 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1930.
| 16,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandviga
|
2023-02-04
|
Sandviga
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Arendal', 'Kategori:Uthavner']
|
Sandviga er et boligområde på Hisøy i Arendal kommune, og ligger ved åpningen av Galtesund.
|
Sandviga er et boligområde på Hisøy i Arendal kommune, og ligger ved åpningen av Galtesund.
== Historie ==
Sandviga var en del av uthavna Merdø som strakte seg rundt bassenget som avgrenses av Merdø, Rævesand på Tromøy og Sandviga på Hisøy. For sjøfarende var dette ei havn; hvilken del de brukte i den aktuelle situasjonen var avhengig av vind og vær.
Sandviga har hatt bosetting siden 1400- / 1500-tallet. Det ble anlagt et kanonbatteri på stedet rundt 1700-tallet for å beskytte innseilingen til Arendal. Sandvigodden fyr ble bygget på samme sted i 1844, og fyret med sine fire bygninger er nå fredet. Uthavnen hadde i 1875 fem losbåter og tolv loser. Der var blant annet en sjømannskole og handelsvirksomhet.
== Kystfort ==
I Sandviga ligger det tyske kystfortet «HKB 33/979 Hisøen», som senere har fått navnet «Sandvigen festning». Fortet ble bygget av den tyske okkupasjonsmakten i 1941. Formålet var å sikre innseilingen til Arendal gjennom Galtesund. Innseilingen via Tromøysund ble sikret fra Kalvøysund festning. Fortet var bestykket med fire stk. 105 anti-skipkanoner og antiluftskyts. Etter andre verdenskrig på midten av 1960-tallet ble fortet utbygget av det norske sjøforsvaret i samarbeid med NATO, og brukt som drivstoffdepot for undervannsbåter, og det var lenge militær aktivitet der. Tankkapasiteten var på fem millioner liter drivstoff. Idag er området overtatt av Arendal kommune, og regulert til friluftsområde. I mai 2008 bestemte et enstemmig bystyret at Hisøy Idrettslag fikk overta Sandvigen fort. Laget har nå gjort fortet tilgjengelig for utleie til overnatting, kurs, teambuilding, treningsleir, og selskapslokaler.
== Eksterne lenker ==
NRK – Liv på fortet filmklipp
|
Sandviga er et boligområde på Hisøy i Arendal kommune, og ligger ved åpningen av Galtesund.
| 16,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/U.S._Cyber_Command
|
2023-02-04
|
U.S. Cyber Command
|
['Kategori:Artikler hvor kommandert av,kommandant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datakrigføring', 'Kategori:Datasikkerhetsmyndigheter', 'Kategori:Etableringer i 2009', 'Kategori:USAs forsvar']
|
U.S. Cyber Command er en amerikansk militær kommando med oppgave å operere i cyberspace og beskytte det amerikanske forsvarets 15 000 datanettverk og syv millioner datamaskiner mot dataangrep. Sjefen for U.S. Cyber Command er samtidig direktør i National Security Agency og sjef for Central Security Service.
Kommandoen ble beordret opprettet av forsvarsminister Robert Gates 23. juni 2009. Fra starten var den underlagt U.S. Strategic Command, men i august 2017 besluttet Donald Trump å fristille U.S. Cyber Command fra U.S. Strategic Command og gjøre den til en selvstendig hovedkommando. Den fikk selvstendig status 4. mai 2018.
|
U.S. Cyber Command er en amerikansk militær kommando med oppgave å operere i cyberspace og beskytte det amerikanske forsvarets 15 000 datanettverk og syv millioner datamaskiner mot dataangrep. Sjefen for U.S. Cyber Command er samtidig direktør i National Security Agency og sjef for Central Security Service.
Kommandoen ble beordret opprettet av forsvarsminister Robert Gates 23. juni 2009. Fra starten var den underlagt U.S. Strategic Command, men i august 2017 besluttet Donald Trump å fristille U.S. Cyber Command fra U.S. Strategic Command og gjøre den til en selvstendig hovedkommando. Den fikk selvstendig status 4. mai 2018.
== Cyber Mission Force ==
De primære operative styrkene underlagt Cyber Command består av 133 team som samlet utgjør Cyber Mission Force. Det er over 6200 soldater og sivile fordelt på fire typer team:
Cyber National Mission Teams (NMT) skal forsvare USA ved å identifisere fiendtlig aktivitet, blokkere angrep og manøvrere for å bekjempe dem
Cyber Combat Mission Teams (CMT) skal utføre militære operasjoner i cyberspace til støtte for de ulike hovedkommandoenes prioriteter og oppdrag
Cyber Protection Teams (CPT) skal forsvare Forsvarsdepartementets digitale infrastruktur, beskytte prioriterte oppdrag og forberede cyberstyrker til strid.
Cyber Support Teams (CST) skal sørge for analytisk og planleggingsstøtte til NMT og CMT
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United States Cyber Command – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Faktaark om U.S. Cyber Command
|
| hovedkvarter = Fort Meade
| 16,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1920
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1920
|
['Kategori:Bøker fra 1920', 'Kategori:Kunst og kultur i 1920', 'Kategori:Litteraturår', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Litteraturåret 1920 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1920.
|
Litteraturåret 1920 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1920.
== Prisvinnere ==
Carl Møllers Legat: Marinus Børup
De Nios Stora Pris: Hans Larsson
Goncourt-prisen: Ernest Pérochon for Nêne
Holger Drachmann-legatet: Ludvig Holstein
Kungliga priset: Julius Centerwall
Nobelprisen i litteratur: Knut Hamsun, Norge
Otto Benzons Forfatterlegat: Aage v. Kohl
Prix Femina: Edmond Gojon for Le Jardin des Dieux
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
150000000 – Vladimir Majakovskij
Altarelden av Kristofer Uppdal
Bør Børson – Olderdalens største sønn av Johan Falkberget
Familjen och den kommunistiska staten av Aleksandra Kollontaj (på grunn av den svært omdiskuterte oversettelsen ble denne boken gitt ut med ny oversettelse til svensk i 1972 med tittelen Kvinnan och revolutionen.)
I stålstormer (In Stahlgewittern) av Ernst Jünger
Inde i fjordene av Peter Egge
Konerne ved Vandposten av Knut Hamsun
Kongen av Kristofer Uppdal
Kristin Lavransdatter: Kransen av Sigrid Undset
Mémoires et notes de numismatique av Adrien Blanchet
Radikalismen - kommunismens barnsjukdom av Vladimir Lenin
R.U.R av Karel Čapek
Storbryllope av Olav Duun
Styles-mysteriet (The Mysterious Affair at Styles) av Agatha Christie
Uskyldens tid (The Age of Innocence) av Edith Wharton
Vandrer mot Lyset! av Michael Agerskov
Vi (Мы) av Jevgenij Zamjatin
== Fødsler ==
2. januar – Isaac Asimov, russisk–amerikansk forfatter (død 1992)
20. januar – Thorleif Schjelderup, norsk skihopper og forfatter (død 2006)
29. januar – Arne Hestenes, norsk journalist og forfatter (død 1995)
15. februar – Anne-Cath. Vestly, norsk forfatter (død 2008)
17. februar – Ivo Caprino, norsk filmregissør og forfatter (død 2001)
29. februar – Fjodor Abramov, russisk forfatter (død 1983)
3. mars – James Doohan, canadisk skuespiller og forfatter (død 2005)
8. mars – Eva Dahlbeck, svensk skuespiller, forfatter og poet (død 2008)
10. mars – Boris Vian, fransk ingeniør, forfatter og jazztrompetist (død 1959)
11. mars – Ole Høeg, dansk forfatter og journalist (død Mal:Litteraturåret 1988)
19. mars – Kjell Aukrust, norsk tegner, illustratør og forfatter (død 2002)
30. mars – Jan Olof Olsson, svensk redaktør, journalist og forfatter (død Mal:Litteraturåret 1974)
4. april – Dagfinn Grønoset, norsk forfatter og journalist (død 2008)
5. april – Arthur Hailey, britisk–canadisk forfatter (død 2004)
17. april – Bengt Anderberg, svensk forfatter (død Mal:Litteraturåret 2008)
24. april – Jørgen Clevin, dansk illustratør, barnebokforfatter og barneprogramleder (død 1993)
1. mai – Magnus von Platen, svensk litteraturviter og forfatter (død Mal:Litteraturåret 2002)
9. mai – Richard Adams, britisk forfatter (død 2016)
5. juni – Cornelius Ryan, amerikansk krigskorrespondent og forfatter (død 1974)
10. juni – Ruth Graham, amerikansk forfatter (død 2007)
11. juni – Majken Cullborg, svensk forfatter og manusforfatter (død 2006)
9. juli – Ragnhild Magerøy, norsk forfatter (død 2010)
3. august – P. D. James, engelsk forfatter (død 2014)
16. august – Charles Bukowski, amerikansk forfatter (død 1994)
17. august – Elsi Rydsjö, svensk forfatter (94, død 2015)
22. august – Ray Bradbury, amerikansk forfatter (død 2012)
23. august – Birger Rasmussen, norsk motstandsmann og forretningsmann (død 2007)
30. september – Arne Gadd, svensk maler, tegner, grafiker og forfatter (død 2003)
6. oktober – Edvard Beyer, norsk litteraturhistoriker, professor i norsk litteratur ved Universitetet i Oslo (død 2003)
8. oktober
Frank Herbert, amerikansk science fiction-forfatter (død 1986)
Nils Werenskiold, norsk forfatter og oversetter (død 1991)
9. oktober – Jens Bjørneboe, norsk forfatter (død 1976)
14. oktober – Åke Arenhill, svensk kunstner, kåsør og tekstforfatter (død 2018)
15. oktober – Mario Puzo, amerikansk forfatter (død 1999)
18. oktober
Melina Mercouri, amerikansk-gresk skuespiller, forfatter og politiker (død 1994)
Ulf Palme, svensk skuespiller, forfatter og regissør (død 1993)
22. oktober – Tim Leary, amerikansk forfatter, psykolog og talsmann for bruk av narkotika (død 1996)
23. oktober – Gianni Rodari, italiensk forfatter (død 1980)
31. oktober – Dick Francis, britisk forfatter (død 2010)
2. november – Aharon Megged, israelsk forfatter (95, død 2016)
3. november – Georgios Psychoundakis, gresk soldat (Kreta) og forfatter (død 2006)
22. november – Paul Erickson, britisk manusforfatter (død 1991)
20. desember – Väinö Linna, finsk forfatter (død 1992)
26. desember – Bjarte Birkeland, norsk litteraturforsker (død 2000)
== Dødsfall ==
20. mai – Emil Ábrányi den eldre, ungarsk lyriker og estetiker (født 1850)
3. april – Fernanda Nissen, norsk journalist, literarturkritiker, teaterkritiker, politiker og kvinnesakskvinne (født 1862)
16. september – Dan Andersson, svensk forfatter og poet (født 1888)
== Referanser ==
== Litteratur ==
1001 Bøker du bør lese før du dør av Peter Boxall, oversatt av Kjell Olav Jensen, ISBN 978-82-458-0835-3
|
Litteraturåret 1920 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1920.
| 16,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiplingdalen
|
2023-02-04
|
Fiplingdalen
|
['Kategori:13°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Granes geografi', 'Kategori:Sider med kart']
|
Fiplingdalen (Feplingdal) er et skogkledd dalføre i Grane kommune i Nordland. Den ligger fra 300—400 moh, og er ca. 40 km lang. Fiplingdalselva renner gjennom dalen mot nord og øst til Vefsna. Dalen har også veiforbindelse sørover til Majavatn.
Bygda ligger langs Villmarksveien, som er et alternativ til E6. Fiplingdal har ca. 100 innbyggere, men har klart å opprettholde både skole, barnehage og butikk. Bygda har et variert næringsliv, med landbruk som hovednæring.
Det finnes ca. 350 hytter/fritidshus i dalføret. Bygda er utgangspunkt for mange turer, blant annet Simskardet som innfallsport til Børgefjell nasjonalpark, Storvegskardet og Bæråsen.
|
Fiplingdalen (Feplingdal) er et skogkledd dalføre i Grane kommune i Nordland. Den ligger fra 300—400 moh, og er ca. 40 km lang. Fiplingdalselva renner gjennom dalen mot nord og øst til Vefsna. Dalen har også veiforbindelse sørover til Majavatn.
Bygda ligger langs Villmarksveien, som er et alternativ til E6. Fiplingdal har ca. 100 innbyggere, men har klart å opprettholde både skole, barnehage og butikk. Bygda har et variert næringsliv, med landbruk som hovednæring.
Det finnes ca. 350 hytter/fritidshus i dalføret. Bygda er utgangspunkt for mange turer, blant annet Simskardet som innfallsport til Børgefjell nasjonalpark, Storvegskardet og Bæråsen.
== FIL-Fiplingdal idrettslag ==
Fiplingdal IL ble stiftet i 1956, og har oppgjennom årene stort sett drevet med vinteraktiviteter, der det største arrangementet var påskeskirennet skjærtorsdag.
Laget har lysløype som holdes åpen gjennom vinteren, og turløyper innover Bæråsen, Simskaret og Storvegskardet. Laget har eget hus som blir brukt ved ulike arrangementer. Høsten 2005/vinteren 2006 ble det bygget et skitrekk.
Laget står bak Fiplingdalsmartnan som har mellom 1000 og 1500; dette arrangementet er bærebjelken i lagets økonomi.
== Eksterne lenker ==
Fiplingdal.no Arkivert 13. september 2017 hos Wayback Machine.
|
Fiplingdalen (Feplingdal) er et skogkledd dalføre i Grane kommune i Nordland. Den ligger fra 300—400 moh, og er ca.
| 16,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europar%C3%A5dets_museumspris
|
2023-02-04
|
Europarådets museumspris
|
['Kategori:1977 i Europa', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europarådet', 'Kategori:Kulturpriser', 'Kategori:Museer', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1977']
|
Euoparådets museumspris deles ut årlig av Europarådet fra 1977. To norske museer er tildelt prisen, nemlig Svalbard museum i 2008 og Bryggens Museum i 1978.
Prisen utdeles av Europarådets komite for kultur, forskning og utdanning på grunnlag av en anbefaling fra juryen i The European Museum Forum, og er en del av European Museum of The Year- prisene.
Prisen for 2015 gikk til Rijksmuseum i Amsterdam, Nederland.
|
Euoparådets museumspris deles ut årlig av Europarådet fra 1977. To norske museer er tildelt prisen, nemlig Svalbard museum i 2008 og Bryggens Museum i 1978.
Prisen utdeles av Europarådets komite for kultur, forskning og utdanning på grunnlag av en anbefaling fra juryen i The European Museum Forum, og er en del av European Museum of The Year- prisene.
Prisen for 2015 gikk til Rijksmuseum i Amsterdam, Nederland.
== Se også ==
Årets museum i Norge.
Årets museum i Europa
== Eksterne lenker ==
Prisvinnerne fra 1977
|
Euoparådets museumspris deles ut årlig av Europarådet fra 1977. To norske museer er tildelt prisen, nemlig Svalbard museum i 2008 og Bryggens Museum i 1978.
| 16,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Johnsen
|
2023-02-04
|
Christian Johnsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1893', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1828', 'Kategori:Konsuler', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:St. Olavs Orden']
|
Christian Johnsen (født 13. september 1828 i Norderborg på øya Als i Danmark, død 28. desember 1893 i Kristiansund) var handelsmann, skipsreder, fabrikkeier og dansk konsul i Kristiansund.
Han bygget opp en omfattende forretningsvirksomhet med eksport til og handelsforbindelser i en rekke land. Hans forretningsvirksomhet var sentrert om klippfisknæringen.
Etter hvert bygget han sommerboligen Villa Retiro i Molde som stod ferdig i 1874. På denne eiendommen anla han et parkanlegg som var åpent for Moldes befolkning. I nyere tid ble annekset på naboeiendommen Knausen revet, og det viste seg da at veggene var isolert med gamle protokoller fra Christian Johnsens forretningsdrift. Dette materialet oppbevares nå på Nordmøre museum (Norsk klippfiskmuseum) og Romsdalsmuseet, og har blitt en viktig kilde til forskning på forretningsdriften i Kristiansund og på Johnsens virksomhet.
|
Christian Johnsen (født 13. september 1828 i Norderborg på øya Als i Danmark, død 28. desember 1893 i Kristiansund) var handelsmann, skipsreder, fabrikkeier og dansk konsul i Kristiansund.
Han bygget opp en omfattende forretningsvirksomhet med eksport til og handelsforbindelser i en rekke land. Hans forretningsvirksomhet var sentrert om klippfisknæringen.
Etter hvert bygget han sommerboligen Villa Retiro i Molde som stod ferdig i 1874. På denne eiendommen anla han et parkanlegg som var åpent for Moldes befolkning. I nyere tid ble annekset på naboeiendommen Knausen revet, og det viste seg da at veggene var isolert med gamle protokoller fra Christian Johnsens forretningsdrift. Dette materialet oppbevares nå på Nordmøre museum (Norsk klippfiskmuseum) og Romsdalsmuseet, og har blitt en viktig kilde til forskning på forretningsdriften i Kristiansund og på Johnsens virksomhet.
== De første årene ==
Christian Johnsen var født i Slesvig, nærmere bestemt i byen Nordborg, som sønn av skipsfører Jørgen Johnsen og Anna Laehne. Han hadde tre brødre og en pleiesøster. Som ung gutt reiste han til sjøs med sin far, men i 1850 fikk han seg jobb hos importfirmaet Gurtubay i Bilbao i Spania. Arbeidsgiveren importerte klippfisk fra Shetland, Island og Norge, og Christian Johnsen fikk dermed solid innsikt i hvordan denne handelen foregikk. Som Gurtubays utsending besøkte han både Ålesund og Kristiansund flere ganger i årene frem til 1854.Han giftet han seg i 1854 med Jensine Wilhelmine Øwre (1828–1908) fra Ålesund. Hun var datter av apotekeren Peder Jalles Øwre og Karen (født Spliid Møller) Øwre. Ekteparet Johnsen etablerte seg i Kristiansund i 1854. De fikk fjorten barn, hvorav tretten vokste opp. Christian Johnsen startet forretning som klippfiskeksportør i Kristiansund, og hans gamle arbeidsgiver Gurtubay ble en av hans faste kunder.
== Klippfisk - produksjon og eksport ==
Christian Johnsen ble en av Kristiansunds, og dermed Norges, fremste produsenter og eksportører av klippfisk. Han stod også bak oppfinnelsen av den skinn- og benfrie klippfisken. Fra 1883 var han dansk visekonsul.I boken Handelen med Tørfisk og Klipfisk fra 1893 beskriver et kapittel hvordan norske klippfiskprodusenter klarte å bygge opp et stort eksportmarked utenfor Europa. Boken tilkjenner tre norske firmaer æren for dette: Carl E. Rønneberg og Søn i Ålesund, Nicolay H. Knudtzon i Kristiansund, og Christian Johnsen. «Christian Johnsen gav affæren the finishing touch ved export av klipfisk i dobbelte kasser til Philippinerne (i slutningen af 1850-aarene).»
== Annen næringsvirksomhet ==
I 1876 startet Christian Johnsen å produsere guano og fiskelim i Kristvika på Averøy utenfor Kristiansund. Kristvik Fabriker var i familien Johnsens eie til rundt 1920.I Stiftelsen Nordmøre Museums samlinger inngår flere norske og utenlandske diplomer tildelt produkter fra firmaet Christian Johnsen.
== Samfunnsengasjement ==
I 1865 stiftet 29 av Kristiansunds borgere byens første sjømannsmisjonsforening. Christian Johnsen var medlem av foreningens styre.Han var medlem av Kristiansund bystyre fra 1865 til 1892, og i årene 1872, 1879 og 1884 var han ordfører i byen. Han virket også som direktør for Kristiansunds Sparebank, og var styremedlem i en rekke foretak og foreninger.
== Villa Retiro i Molde ==
I 1874 lot Christian Johnsen oppføre en sommerbolig på Fannestranda, som senere ble innlemmet i Molde kommune. Eiendommen ga han navnet Villa Retiro.
== Annet ==
I 1877 stilte Christian Johnsen opp som vert for Bjørnstjerne Bjørnson da dikteren besøkte byen for å holde foredrag. Ved tidligere Kristiansundsvisitter hadde dikteren vært innlosjert hos konsul Nicolay H. Knudtzon III, men Knudtzon var fornærmet over at Bjørnson hadde gjort narr av at han skrev navnet sitt med Z og ikke med S. Derfor ville han ikke ha Bjørnson i hus mer. Foruten å påta seg vertskapet sørget Johnsen også for forsoning mellom Bjørnson og konsul Knudtzon.I 2005 ble det lansert en «bacalao-vin» i Kristiansund. Vinen var spansk, men initiativtagerne valgte å dekorere flasken med en etikett som opprinnelig var blitt brukt av Christian Johnsen i hans klippfiskproduksjon: "Hovedetiketten er for øvrig en original etikett brukt av Christian Johnsen, en av de virkelig store klippfiskeksportører i nordmørsbyen for drøyt hundre år siden, og er hentet fra samlingene til Nordmøre Museum."
== Utmerkelser og æresbevisninger ==
Christian Johnsen ble i 1880 utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs orden «for almennyttig Virksomhed».
== Referanser ==
|
Christian Johnsen (født 13. september 1828 i Norderborg på øya Als i Danmark, død 28.
| 16,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_J%C3%A6ger
|
2023-02-04
|
Hans Jæger
|
['Kategori:Anarkister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1910', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1854', 'Kategori:Kristiania-bohemen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Hans Henrik Jæger (født 2. september 1854, død 8. februar 1910) var en norsk forfatter, anarkist og bohem. Jæger har preget norsk litteratur mer som eksempel ved sitt liv enn den litteraturen han skrev, til tross for at bøkene hans ble beslaglagt av myndighetene og sendte forfatteren i fengsel. Jæger kom til å øve innflytelse på det intellektuelle miljøet i Norge i 1880-årene ved å danne midtpunktet i en gruppe av studenter og kunstnere, den såkalte Kristiania-bohemen, som vendte borgerskapet og karrieren ryggen.
|
Hans Henrik Jæger (født 2. september 1854, død 8. februar 1910) var en norsk forfatter, anarkist og bohem. Jæger har preget norsk litteratur mer som eksempel ved sitt liv enn den litteraturen han skrev, til tross for at bøkene hans ble beslaglagt av myndighetene og sendte forfatteren i fengsel. Jæger kom til å øve innflytelse på det intellektuelle miljøet i Norge i 1880-årene ved å danne midtpunktet i en gruppe av studenter og kunstnere, den såkalte Kristiania-bohemen, som vendte borgerskapet og karrieren ryggen.
== Bakgrunn ==
Jæger var født i Drammen, sønn av Nicolai Henrik Jæger (1818–1864) og Othilia Henriette Elisabeth Foss (1825–1868) og storebror til samfunnsøkonomen Oskar Jæger (1863-1933). Han vokste opp i Bergen og dro til sjøs da han var 14 år gammel. I 1875 ble han student og fikk stilling som stortingsreferent. Han studerte filosofi, spesielt Kant, Fichte, Hegel, men satte seg også inn naturalistiske kunstteorier, slik som Émile Zola. Han ble ingen stor kunstner eller menneskekjenner, men en teoretiker og en logiker, slår Harald og Edvard Beyer fast.
Jæger debuterte med en filosofisk avhandling om Kants fornuftkritikk, som ble utgitt i 1878 sammen med dikt av hans venn Gunnar Heiberg. Jæger påpekte at Kants filosofi fører til praktisk idealisme. I Studentersamfundet erklærte han seg som tilhenger av determinisme og forkastet all moral og religion. Han kom med to belærende skuespill, Olga (1883) og En intellektuel Forførelse (1884). Med sin kompromissløse tese om selvmord eller metafysikk nærmer Jæger seg anarkismen ved århundreskiftet.
== Kjærlighet eller ekteskap ==
Hans Jæger ble herostratisk berømt for to innlegg i Kristiania Arbeidersamfund, hvor han karakteriserte ekteskapet og den sosiale urettferdighet som samfunnets to onder. Uten fri kjærlighet og sosialisme vil det heller ikke være mulig å avskaffe usedligheten, og spørsmålet må derfor være i hvilken form man ønsker å bevare den, hevdet han.
Ekteskapet – som ikke er bygget på kjærlighet, men på økonomisk grunnlag – hindrer menneskene i å leve et rikt liv. Disse holdningene kom til uttrykk i den selvbiografiske romanen Fra Kristiania-Bohêmen (1885), som angrep «de tre gigantiske granittkolosser, som bærer den gamle kultur og det gamle samfund og holder al åndsfattigdommen oppe –: kristendommen, moralen og det gamle rettsbegrep.»
== Forbudt ==
Inspirert av naturalismen, den deterministiske diktning, ville Jæger beskrive de sosiale forholds innflytelse på enkeltindividet ut fra det selvopplevde. Den selvbiografiske Fra Kristiania-Bohêmen ble øyeblikkelig beslaglagt og Jæger selv i 1886 idømt en større pengebot og 60 dagers fengsel. Han mistet også stillingen som stortingsstenograf. Jæger hadde på forhånd gått ut med en omtale av boka, hvor han hevdet litteraturens rett til å skrive om prostitusjonen og den dobbeltmoralen som lå til grunn for det offentlig regulerte prostitusjonssystemet.
I og med at beslaglegging skjedde under Sverdrups radikal-liberale regjering, førte dette til diskusjon, spesielt innenfor de radikale kretser, om kunstens rolle i samfunnet og ytringsfrihetens grenser. Jonas Lie var en av dem som protesterte ved å skrive i Dagbladet den 23. mars 1886 at «å kjempe mot åndsstrømningene var som å ville stanse Golfstrømmen med en kork.»
I begynnelsen av 1890-årene tapte den ytterliggående borgerlige radikalismen terreng og nyromantikken vant fram. Jægers siste litterære verk var trilogien «Kristiania-bohemens Bekjendelser», som besto av bøkene Syk kjærlighet, Bekjendelser og Fengsel og fortvilelse (1893–1902). «Kristiania-bohemens Bekjendelser» er en dagboksroman om forfatterens liv mellom november 1887 og oktober 1888. Det var også i dette tidsrommet han sonet dommen for Fra Kristiania-Bohêmen. Trilogien kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Krohgs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet.
Bøkene ble beslaglagt i hele Norden. Ut over å forklare sin egen kjærlighet, håner Jæger sine tidligere kampfeller for å ha oppgitt enhver samfunnsmessig virksomhet. I trilogiens sluttkapitel står det: «Fred og forsoning på alle kanter, hej, hyp! Inn i borgerskapet.»
== Filosofi og anarkisme ==
Som person var Jæger hensynsløst ærlig, behersket ironisk, var dialektisk skolert og sannhetssøkende, men samtidig en idealist og en fantast som ofret hele sin borgerlige eksistens for sine meninger. Etter at han var blitt fratatt sitt arbeid som stortingsstenograf og blitt nektet å studere i Norge, dro han desillusjonert til Paris, hvor han fortsatte sine filosofistudier.
I 1906 utkom hans bok med den ironiske tittel Anarkiets bibel. Påvirket av både marxisme og Kropotkins anarkisme analyserer han Østens sprang inn i kapitalismen, kapitalismens krise og den sammenhengen dette har med agrarkrisen. Boken blir sett på som logisk bygget opp og interessant, men blir kritisert for å være teoretisk svak. Boken kritiserer pengeveldet og forkynner en anarkistisk revolusjon som forutsetning for et bedre liv for menneskeheten.
I 1907 startet Jæger et politisk kamptidsskrift ved navn «Korsaren» og med undertittelen «et kamporgan mod den socialdemokratiske alliancepolitik og statsparlamentarisme». Bladet hadde tilknytning til en anarkistisk organisasjon.
Andre verker han skrev er Kristiania-Billeder (1888), Novelletter (1889) og Socialismens ABC (1910) (ikke fullført). Han hadde også planer om et verk om Jean-Jacques Rousseau – Pierre-Joseph Proudhon – Karl Marx, en Metafysik og Bibelens anarki, men døde av kreft før noen av disse planene var ferdige.
Jæger er – trolig urettmessig – kreditert for de legendariske «Bohêmbudene».
== Inspirator ==
Selv om Jæger ikke skapte kunstneriske monumenter, var hans litteratur menneskelige dokumenter. Hans liv og radikalisme ble en kunstnerisk inspirasjon for senere kunstnere, som Edvard Munch, Jens Bjørneboe og Ketil Bjørnstad.
== Verker ==
=== Romaner ===
Fra Kristiania-Bohêmen, 1885
Syk kjærlihet 1893
Bekjendelser, 1902
Fængsel og fortvilelse, 1903
=== Skuespill ===
Olga, 1883
En intellektuell forførelse, 1884
=== Sakprosa, debatt ===
Kants fornuftskritik, 1878
Min forsvarstale i Højesteret, 1886
Hans Jægers sidste ord i Bohême-sagen, 1888
Anarkiets bibel, 1908
== Litteratur ==
Harald og Edvard Beyer: Norsk litteraturhistorie, 1978
Anne Siri Bryhni (red.): Bohem mot borger, 1971
Olav Storstein: Hans Jæger, 1935
Ketil Bjørnstad: Jæger, 2001
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Jæger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Hans Jæger hos Nationaltheatret
(no) Hans Jæger hos Sceneweb
(no) Dokumentasjonsprosjektet med tekster av Hans Jæger. Kristiania Bohemen I-II, Tekster fra Impressionisten, Syk Kjærlighet,Bekjennelser, Fængsel og Fortvilelse
(en) Anarkist Leksika
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Hans Jæger, bøker om Hans Jæger, arkiv etter Hans Jæger
(no) Digitalt fortalt: «Bohemens Død. Hans Jæger, 1854-1910» (skrevet av Lasse Jacobsen, Munch-museet) (besøkt 9. mars 2012)
|
Oskar Gustav Jæger (født 16. juni 1863 i Bergen, død 19.
| 16,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A%C3%A9nor_de_Ch%C3%A2tellerault
|
2023-02-04
|
Aénor de Châtellerault
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1103', 'Kategori:Fødsler på 1100-tallet', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra departementet Vienne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Aénor av Châtellerault, hertuginne av Aquitaine (født ca. 1103 i Châtellerault, Vienne, Frankrike, død mars 1130 i Talmont-sur-Gironde) var en fransk adelig kvinne i middelalderen, som var mor til Eleanora av Aquitaine.
Aénor var datter av vicomte Aimery I av Châtellerault og dennes hustru, Dangereuse de L' Isle Bouchard (død 1151). Aénors mor Dangereuse ble bortført av den amorøse hertug Vilhelm IX av Aquitaine som tok henne som sin elskerinne til tross for at de begge var gift hver på sin kant. Han levde åpent med henne i Aquitaine. Han fant ut at datteren Aénor kunne gifte seg med hans sønn, Vilhelm X av Aquitaine. Også sønnen hadde sin fars noe løse forhold til kvinner og hadde allerede en elskerinne ved navn Emma, datter av vicomte Aymar av Lymoges. Emma ble bortført før Vilhelm X og hun kunne bli gift, og hun ble isteden tvangsgiftet med hertugen av Angoulême. Selv nektet Vilhelm X å gifte seg med Aénor, gikk ekteskapet som planlagt, antagelig en gang rundt 1120 da Aénor var rundt 17 år gammel. Et år eller to senere født hun en datter døpt Alienor (Eleanora). Tre år senere, i 1125, fødte hun enda en datter, til fars sorg som håpet på en mannlig arving, men endelig i 1126 ble en mannlig arving født, døpt Vilhelm Aigret. Fra før hadde Vilhelm X to sønner utenfor ekteskap, Vilhelm og Joscelin.
Året etter, i 1127, døde hertug Vilhelm IX og hans sønn Vilhelm X ble da den neste hertugen av Aquitaine som styrte et stort hertugdømme fra deres festning i Poitiers. I 1130 rammet ulykken familien da Aénor døde, kun 27 år gammel, og det samme gjorde Vilhelm Aigret, fire år gammel. Omstendighetene er uklare, men muligens ble de rammet av tuberkulose. Det gjorde Eleanora, den eldste datteren, til arving av hertugdømmet, og en attraktiv pris for europeiske fyrstehus.
|
Aénor av Châtellerault, hertuginne av Aquitaine (født ca. 1103 i Châtellerault, Vienne, Frankrike, død mars 1130 i Talmont-sur-Gironde) var en fransk adelig kvinne i middelalderen, som var mor til Eleanora av Aquitaine.
Aénor var datter av vicomte Aimery I av Châtellerault og dennes hustru, Dangereuse de L' Isle Bouchard (død 1151). Aénors mor Dangereuse ble bortført av den amorøse hertug Vilhelm IX av Aquitaine som tok henne som sin elskerinne til tross for at de begge var gift hver på sin kant. Han levde åpent med henne i Aquitaine. Han fant ut at datteren Aénor kunne gifte seg med hans sønn, Vilhelm X av Aquitaine. Også sønnen hadde sin fars noe løse forhold til kvinner og hadde allerede en elskerinne ved navn Emma, datter av vicomte Aymar av Lymoges. Emma ble bortført før Vilhelm X og hun kunne bli gift, og hun ble isteden tvangsgiftet med hertugen av Angoulême. Selv nektet Vilhelm X å gifte seg med Aénor, gikk ekteskapet som planlagt, antagelig en gang rundt 1120 da Aénor var rundt 17 år gammel. Et år eller to senere født hun en datter døpt Alienor (Eleanora). Tre år senere, i 1125, fødte hun enda en datter, til fars sorg som håpet på en mannlig arving, men endelig i 1126 ble en mannlig arving født, døpt Vilhelm Aigret. Fra før hadde Vilhelm X to sønner utenfor ekteskap, Vilhelm og Joscelin.
Året etter, i 1127, døde hertug Vilhelm IX og hans sønn Vilhelm X ble da den neste hertugen av Aquitaine som styrte et stort hertugdømme fra deres festning i Poitiers. I 1130 rammet ulykken familien da Aénor døde, kun 27 år gammel, og det samme gjorde Vilhelm Aigret, fire år gammel. Omstendighetene er uklare, men muligens ble de rammet av tuberkulose. Det gjorde Eleanora, den eldste datteren, til arving av hertugdømmet, og en attraktiv pris for europeiske fyrstehus.
== Familie ==
Aénor og Vilhelm X fikk følgende barn.
Eleanora av Aquitaine, hertuginne av Aquitaine, og hustru til både Ludvig VIII av Frankrike og Henrik II av England.
Petronilla av Aquitaine, hustru av Raoul I, greve av Vermandois.
Vilhelm Aigret (død fire år gammel)Grevskapet «Châtelherault» ble senere en tittel som tilhørte de skotske hertugene av Hamilton.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Genealogy, slektsforskning
Genealogy of Aenor de Châtellerault, slektsforskning
Ancestral Family of Aenor de Châtellerault, slektsforskning
|
Aénor av Châtellerault, hertuginne av Aquitaine (født ca. 1103 i Châtellerault, Vienne, Frankrike, død mars 1130 i Talmont-sur-Gironde) var en fransk adelig kvinne i middelalderen, som var mor til Eleanora av Aquitaine.
| 16,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullfeberen_i_California
|
2023-02-04
|
Gullfeberen i California
|
['Kategori:1848 i USA', 'Kategori:1849 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Californias historie', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Gullfeberen i California begynte ved et gullfunn den 24. januar 1848, i det området som siden ble kjent som California. Nyheten spredde seg og over 300 000 mennesker kom fra andre deler av USA og andre deler av verden for å grave etter gull.
|
Gullfeberen i California begynte ved et gullfunn den 24. januar 1848, i det området som siden ble kjent som California. Nyheten spredde seg og over 300 000 mennesker kom fra andre deler av USA og andre deler av verden for å grave etter gull.
== Eksterne lenker ==
Artikkel fra PBS om gullrushet (engelsk)
|
Gullfeberen i California begynte ved et gullfunn den 24. januar 1848, i det området som siden ble kjent som California.
| 16,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_sykehus
|
2023-02-04
|
Liste over norske sykehus
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges-relaterte lister', 'Kategori:Sykehus i Norge']
|
Liste over norske sykehus er en oversikt over alle sykehus i Norge. Tabellen lister sykehus med fødeavdeling og akuttfunksjoner etter pasientgrunnlag (folketall) for lokalsykehustilbudet. Under tabellen nevnes private og øvrige, mindre sykehus uten lokalsykehusfunksjon og/eller fødeavdeling og akuttmottak.
|
Liste over norske sykehus er en oversikt over alle sykehus i Norge. Tabellen lister sykehus med fødeavdeling og akuttfunksjoner etter pasientgrunnlag (folketall) for lokalsykehustilbudet. Under tabellen nevnes private og øvrige, mindre sykehus uten lokalsykehusfunksjon og/eller fødeavdeling og akuttmottak.
== Liste ==
== Mindre sykehus etter landsdel ==
Sørøstlandet: Moss sykehus, Diakonhjemmet sykehus, Lovisenberg diakonale sykehus, Lillehammer sanitetsforenings revmatismesykehus, Rjukan sykehus, Notodden sykehus, Tynset sykehus, Granheim lungesykehus, Sandefjord sykehus, Larvik sykehus, Hallingdal sjukestugu, Sunnaas sykehus, Ski sykehus, Mandal sykehusVestlandet: Odda sykehus, Valen sjukehus, Haraldsplass diakonale sykehus, Betanien sykehus, Lærdal sjukehus, Nordfjord sjukehus, Kysthospitalet i HagevikTrøndelag: Orkdal sjukehusNord-Norge: Longyearbyen sykehus, Mosjøen sykehus
== Private sykehus uten lokalsykehusfunksjon ==
Aleris
Drammen Private Sykehus
Feiringklinikken
Glittreklinikken
Hjertesenteret i Oslo
Kolibri Medical
Medi 3
Oseberg Medisinske Klinikk
Sykehus og spesialistklinikk
Volvat Medisinske Senter
Haugesund Sanitetsforenings Revmatismesykehus
== Referanser ==
== Kilder ==
Frittsykehusvalg.no
St.meld. nr. 43 (1999-2000)
Helsedepartementets sykehusliste
|
Sandefjord sykehus var et statseid sykehus i Sandefjord, som var i drift i 50 år. Driften startet opp juni 1959, og sykehuset ble nedlagt 28.
| 16,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Karl_von_Diebitsch
|
2023-02-04
|
Hans Karl von Diebitsch
|
['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1785', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Personer fra Trzebnica fylke', 'Kategori:Russisk adel', 'Kategori:Russiske generaler', 'Kategori:Russiske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Hans Karl Friedrich Anton von Diebitsch und Narden (russisk: Иван Иванович Дибич-Забалканский; Ivan Ivanovitsj Dibich-Zabalkanskij, født 13. mai 1785 i Groß Leipe nær Obernigk, Nedre Schlesien, død 10. juni 1831 ved Pułtusk) var en tysk-født offiser som også tjenestegjorde som russisk feltmarskalk og senere ble russisk greve.
|
Hans Karl Friedrich Anton von Diebitsch und Narden (russisk: Иван Иванович Дибич-Забалканский; Ivan Ivanovitsj Dibich-Zabalkanskij, født 13. mai 1785 i Groß Leipe nær Obernigk, Nedre Schlesien, død 10. juni 1831 ved Pułtusk) var en tysk-født offiser som også tjenestegjorde som russisk feltmarskalk og senere ble russisk greve.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hans Karl von Diebitsch stammet fra en gammel schlesisk adelsslekt. Den direkte stammlinge begynte med Heinrich von Diebitsch (født ca 1400), hoffmester for hertug Ludwig II av Liegnitz (slik nevnt i 1435).
=== Militær ===
Han ble utdannet på kadettskolen i Berlin, men etter ønske fra faren, som hadde vært adjutant for Fredrik II og gått i russisk tjeneste, gjorde han det samme i 1801, som fenrik i Semjonovskijregimentet. Han deltok i Napoleonskrigene i kampene fra 1805 og ble såret i slaget ved Austerlitz, deltok i slaget ved Eylau og slaget ved Friedland. Etter Friedland-slaget ble han forfremmet til kaptein.
I løpet av de neste fem årene viet han seg til militærstudier og gikk inn i aktiv tjeneste igjen i forbindelse med Napoleons felttog i Russland 1812. Her utmerket han seg under Peter Wittgensteins kommando, særlig ved Polatsk 18. og 19. oktober. Etter disse kampene ble han forfremmet til generalmajor. Under avslutning av disse kampene, kjempet han mot de prøyssiske styrkene til Ludwig Yorck von Wartenburg og framforhandlet med ham, gjennom Carl von Clausewitz konvensjonen av Tauroggen, og tjenestegjorde deretter sammen med Yorck i de tidlige delene av frihetskrigen med den sjette koalisjonen.
Etter slaget ved Lützen tjenstgjorde han i Schlesien og deltok i forhandlingene om de hemmelige traktatene av Reichenbach som samlet kreftene mot Napoleon. Etter å ha utmerket seg ved slaget ved Dresden og folkeslaget ved Leipzig, ble han utnevnt til generalløytnant. I et kritisk øyeblikk under krigen i 1814 fikk han de allierte til å marsjere mot Paris og etter innmarsjen ble han tildelt Aleksander Nevskij-ordenen av tsar Aleksander I av Russland.
I 1815 deltok han på Wienerkongressen og tjenestegjorde deretter som sjefadjutant for tsaren og hans etterfølger Nikolaj I av Russland. Han hadde i denne posisjonen stor innflytelse på russisk politikk. Tsar Nikolaj utnevnte han først til baron, deretter til greve. I 1820 ble han sjef for generalstaben, og i 1825 var han sentral i å slå ned dekabristopprøret.Hans er imidlertid i ettertid mest kjent for sine fortjenester under den russisk-tyrkiske krig, en krig som etter noen tilbakeslag, ble avgjort ved Diebitschs framrykking mot Adrianopel. Dette ga ham graden av feltmarskalk og han ble tildelt ærestittelen zabalkanski til minne om hans felttog gjennom Balkan.
I 1830 ble han utnevnt til kommandør over den store hæren som skulle slå ned novemberoppstanden i Polen. He vant det fryktelige slaget ved Olszynka Grochowska 25. februar, og vant igjen slaget ved Ostrołęka 26. mai, men døde rett etter av koleraen i Klecksewo nær Pułtusk.
== Referanser ==
== Kilder ==
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Belmont (Schumberg), Graf Diebitsch (Dresden, 1830);
Strmer, Der Tod des Grafen Diebitsch (Berlin, 1832);
Bantych Kamenski, Biographies of Russian Field-Marshals (St Petersburg, 1841);
Chesney, Russo-Turkish Campaigns of 1828-29, (New York, 1856).
|
Det russiske keiserriket
| 16,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1910
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1910
|
['Kategori:Bøker fra 1910', 'Kategori:Kunst og kultur i 1910', 'Kategori:Litteraturår', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Litteraturåret 1910 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1910.
|
Litteraturåret 1910 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1910.
== Prisvinnere ==
Carl Møllers Legat: Albert Dam
Goncourt-prisen: Louis Pergaud for De Goupil à Margot
Nobelprisen i litteratur: Paul Heyse, Tyskland
Otto Benzons Forfatterlegat: Sven Lange
Prix Femina: Marguerite Audoux for Marie-Claire
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
=== A - G ===
Antikt ideal av Vilhelm Ekelund
Böcker och vandringar av Vilhelm Ekelund
Den farlige alder av Karin Michaëlis
=== H - N ===
Hans nåds testamente av Hjalmar Bergman
Havet av K.G. Ossiannilsson
Howards End av E.M. Foster
«Inntrykk fra Afrika» (Impressions d'Afrique) av Raymond Roussel
Kring fabrikken av Oskar Braaten
Malte Laurids Brigges opptegnelser (Die Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge) av Rainer Maria Rilke
Nøkksjølia av Olav Duun
=== O - U ===
Operafantomet (Le Fantôme de l'Opéra) av Gaston Leroux
Pelle Erobreren (1906–1910) av Martin Andersen Nexø
Pennskaftet av Elin Wägner
Remplins brev av Mentz Schulerud
Tomtebobarnen av Elsa Beskow
Ungdom av Sigrid Undset
=== V - Å ===
== Fødsler ==
=== Første kvartal ===
1. januar – Haniya Yutaka, japansk forfatter (død 1997)
6. januar – Wright Morris, romanforfatter, fotograf, og essayist (død 1998)
18. januar – Roland Svensson, svensk bokillustratør, kunstner og forfatter (død 2003)
31. januar – Nomi Rubel, tyskjødisk forfatter (død 1996)
3. februar – Jack Belden, amerikansk krigskorrespondent og forfatter (død 1989)
6. februar – Irmgard Keun, tysk forfatter (død 1982)
7. februar – Max Bense, tysk filosof, forfatter og publisist (død 1990)
16. februar – Börje Larsson, svensk regissør, manusforfatter, sangtekstforfatter og skuespiller
27. februar – Peter De Vries, redaktør og romanforfatter fra USA (død 1993)
5. mars – Ennio Flaiano, italiensk forfatter, manusforfatter og journalist (død 1972)
15. mars – An Rutgers, nederlandsk forfatter (død 1990)
17. mars – Karl Hans Bergmann, tysk publisist (død 2007)
27. mars – John R. Pierce, ingeniør og forfatter fra USA (død 2002)
=== Andre kvartal ===
2. april – Theodor Siers, tysk sjakkproblemkonstruktør og forfatter (død 1991)
5. april – Effi Biedrzynski, tysk lektor, Goethe-forsker og publisist (død 2004)
8. april – Harriet Doerr, forfatter fra USA (død 2002)
10. april – Paul Sweezy, amerikansk nasjonaløkonom og forfatter (død 2004)
11. april – Karl Vennberg, svensk forfatter (død 1995)
20. april – Jan Dobraczyński, polsk forfatter og Politiker (død 1994)
25. april – Thorsten Jonsson, svensk forfatter og oversetter (død 1950)
26. april – Mehmed Meša Selimović, bosnisk forfatter (død 1982)
28. april – Åsmund Sveen, norsk forfatter (død 1963)
3. mai – Norman Corwin, amerikansk forfatter fra USA (død 2011)
5. mai – Leo Lionni, nederlandskfødt italiensk grafiker, maler og forfatter (død 1999)
11. mai – John Paddy Carstairs, britisk forfatter, filmregissør og manusforfatter (død 1970)
23. mai – Artie Shaw, amerikansk Jazzmusiker og forfatter (død 2004)
24. mai – Marģeris Zariņš, latvisk komponist og forfatter (død 1994)
28. mai – Lorenzo Calogero, italiensk Lyriker (død 1961)
30. mai
Georg K. Glaser, tyskfransk forfatter (død 1995)
Harry Bernstein, britiskfødt amerikansk forfatter (død 2011)
=== Tredje kvartal ===
8. juni
María Luisa Bombal, chilensk forfatter (død 1980)
John W. Campbell, Science fiction-forfatter fra USA (død 1971)
13. juni – Gonzalo Torrente Ballester, spansk forfatter (død 1999)
15. juni – Hugh Walters, britisk forfatter (død 1993)
18. juni – Castro Soromenho, angolansk forfatter (død 1968)
20. juni
Arthur Lloyd Eshbach, forfatter og utgiver fra USA (død 2003)
Josephine Johnson, romanforfatter, lyriker, og essayist fra USA (død 1990)
23. juni
Jean Anouilh, fransk forfatter og dramatiker (død 1987)
Annemarie Böll, tysk oversetter (død 2004)
26. juni: Lau Lauritzen jr., dansk skuespiller, filmregissør og manusforfatter (død 1977)
28. juni: Erich Kuby, tysk Journalist og forfatter (død 2005)
2. juli
Hans Günther Adler, østerriksk forfatter (død 1988)
C. C. Bergius, tysk forfatter (død 1996)
7. juli: Monika Mann, tysk forfatter (død 1992)
14. juli - Vincent Brome, engelsk biograf og romanforfatter (død 2004)
22. juli: Richard Plant, tyskamerikansk forfatter (død 1998)
27. juli
Julien Gracq, fransk forfatter (død 2007)
Rajzel Zychlinski, jiddisj lyriker (død 2001)
1. august
Erik Lönnroth, svensk historiker, medlem av Svenska Akademien 1962-2002 (død 2002)
Raymond A. Palmer, forfatter og utgiver fra USA (død 1977)
5. august – Erik Lindegren, svensk forfatter (død 1968)
9. august – Robert van Gulik, nederlandsk krimforfatter, doktor i sinologi og diplomat (død 1967)
25. august – Dorothea Tanning, maleri, billedhugger og forfatter fra USA (død 2012)
30. august – Pierre Vago, fransk arkitekt og utgiver (død 2002)
=== Fjerde kvartal ===
11. september – Manuel Mujica Láinez, argentinsk forfatter og journalist (død 1984)
12. september – Erich Brehm, tysk kabaretforfatter og -leder (død 1966)
17. september – František Hrubín, tsjekkisk forfatter og lyriker (død 1971)
19. september – Curt Meyer-Clason, tysk forfatter og oversetter (død 2012)
4. oktober
Selina Chönz, sveitsisk, retoromanskspråklig barnebokforfatter(død 2000)
4. oktober – Adolf Branald, tsjekkisk forfatter (død 2008)
4. oktober: Guðmundur Daníelsson, islandsk forfatter (død 1990)
8. oktober: Winston Hibler, amerikansk manusforfatter, filmprodusent og -regissør og skuespiller (død 1976)
9. oktober – Eckart Hachfeld, tysk forfatter og manusforfatter (død 1994)
12. oktober – Ferdinand Finne, norsk maler, grafiker, scenekunstner og forfatter (død 1999)
13. oktober
Claes Gill, norsk lyriker og skuespiller (død 1973)
Ernest K. Gann, flyger, forfatter, filmmaker, sjømann, fisker og naturverner (død 1991)
15. oktober – Haddis Alemayehu, etiopisk politiker og romanforfatter (død 2003)
22. oktober – Maurice Zermatten, sveitsisk forfatter (død 2001)
24. oktober – Gunter d'Alquen, tysk journalist (død 1998)
26. oktober – Eva Hoffmann-Aleith, tysk prest, lærer og forfatter (død 2002)
8. november – Elfriede Brüning, tysk forfatter
14. november – Eric Malpass, engelsk forfatter (død 1996)
17. november – Rachel de Queiroz, brasiliansk forfatter (død 2003)
18. november – Friedrich Weinreb, hasidisk jødisk vismann, forteller og forfatter (død 1988)
9. desember – Fritz A. Koeniger, tysk forfatter (ukjent dødsår)
12. desember – Aslaug Låstad Lygre, norsk lyriker (død 1966)
19. desember
Jean Genet, fransk romanforfatter, dramatiker og lyriker (død 1986)
José Lezama Lima, kubansk forfatter og lyriker (død 1976)
24. desember
Jean-Paul Crespelle, fransk forfatter (død 1994)
Fritz Leiber, forfatter av fantasy og science fiction fra USA (død 1992)
30. desember – Paul Bowles, amerikansk forfatter og komponist (død 1999)
== Dødsfall ==
10. januar – Frederik Vermehren, dansk maler og folkelivsskildrer (født 1823)
29. januar – Édouard Rod, sveitsisk forfatter (født 1857)
1. februar – Otto Julius Bierbaum, tysk forfatter og forfatter (født 1865)
7. februar – Josef Schöffel, østerriksk journalist og politiker (født 1832)
8. februar – Hans Jæger, norsk forfatter (født 1854)
9. april - Vittoria Aganoor, italiensk lyriker av armensk herkomst (født 1855)
21. april – Mark Twain, amerikansk forfatter (født 1835)
26. april – Bjørnstjerne Bjørnson, norsk forfatter, nobelprisvinner 1903 (født 1832)
30. april – Jean Moréas, franskgresk lyriker (født 1856)
7. mai – Emil Friedrich Kautzsch, tysk protestantisk teolog og orientalist (født 1841)
22. mai – Jules Renard, fransk forfatter (født 1864)
28. mai – Kálmán Mikszáth, ungarsk forfatter (født 1847)
3. juni – Julius Wolff, tysk lyriker og forfatter (født 1834)
5. juni – O. Henry, amerikansk forfatter (født 1862)
29. juni – Wilhelm Spemann, tysk forlegger (født 1844)
2. juli – Frederick James Furnivall, engelsk filolog og redaktør (født 1825)
4. august - Heinrich Julius Holtzmann, tysk protestantisk teolog (født 1832)
20. august – August Robert Wolff, polsk forlegger og bokhandler (født 1833)
26. august - William James, filosof og psykolog fra USA (født 1842)
27. august - Sylvia Llewelyn Davies, datter av George du Maurier og mor til "Lost Boys" (født 1866)
8. oktober – Maria Konopnicka, polsk lyriker (født 1842)
14. oktober – Rudolf Lindau, tysk forfatter og Diplomat (født 1829)
17. oktober
William Vaughn Moody, dramatiker og lyriker fra USA (født 1869)
Julia Ward Howe, lyriker fra USA (født 1819)
Kurd Lasswitz, tysk forfatter og filosof (født 1848)
15. november – Wilhelm Raabe, tysk forfatter (født 1831)
3. desember – Mary Baker Eddy, forfatter og religionsgrunnlegger fra USA (født 1821)
17. desember – Max Wilhelm Meyer, tysk astronom, naturforsker og forfatter (født 1853)
20. november – Leo Tolstoj, russisk forfatter (født 1828)
Marina Krebs, tysk forfatter (født 1838)
== Litteratur ==
1001 Bøker du bør lese før du dør av Peter Boxall, oversatt av Kjell Olav Jensen, ISBN 978-82-458-0835-3
|
Litteraturåret 1910 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1910.
| 16,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skien
|
2023-02-04
|
Skien
|
['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skien']
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
|
Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
== Geografi ==
=== Topografi ===
Skien kommune omfatter 778 km², hvorav ca. 479 km² er skogareal, 46 km² jordbruksareal og 57 km² ferskvann. Resterende 197 km² er byområder, boligområder og industriområder. Skien inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
Landskapet i Skien er preget av tettbebyggelse fra sentrum og sørover langs Skienselva mot Porsgrunn, rike jordbruksområder i Gjerpen øst for sentrum, og i nord og vest store skogkledde åser unntatt i drabantbyen Gulset.
De høyeste punktene i kommunen er Skårråfjellet (814 moh), og Ørnenuten (811 moh). Begge disse fjelltoppene ligger nord i kommunen, nær grensa mot Sauherad. Nærmere sentrum er Vealøs (491 moh), Skrehelle (553 moh), Geitebuvarden (525 moh) og Ulvskollen (405 moh) populære turmål.
Innsjøen Norsjø, som er hoveddrikkevannskilden i Skien, ligger på grensa mellom Skien og Nome kommune. Norsjø er en sentral del av Norsjø–Skienkanalen, med Løveid sluser på Skotfoss.
=== Geologi ===
Skien har en variert geologi. I nord og vest består berggrunnen av gneis og kvartsitt. Gjennom sentrum og bydelen Gjerpen går det et kambrosilurbelte. Etter den siste istida lå dette området under vann i flere tusen år, og havavsetningene har gjort området til et svært produktivt jordbruksareal. I øst er det vulkanske bergarter, og i nordøst består berggrunnen av larvikitt og granitt.
=== Klima ===
Skien har et moderat kystklima, med relativt milde vintre og varmt sommervær. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
=== Områder i kommunen ===
==== Sentrum ====
Selve byen er anlagt ved Bryggevannet innerst i Skienselva, og Hjellevannet som ligger nederst i Telemarksvassdraget. Mellom disse to vanna var det opprinnelig fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Skienselva gir innseilingsmulighet fra havet, noe som antakelig har vært avgjørende for byens beliggenhet.
Bryggevannet har gjennom årenes løp blitt fylt ut en del. Tidligere har dette vannet gått helt opp til der hvor dagens rådhus ligger. I Hjellevannet har det også vært betydelig utfylling, senest på 1970-tallet.
Rundt sentrumskjernen finner man de eldste bydelene i Skien:
I tillegg er det gamle bydelsnavn som ikke er i bruk lenger, fordi geografien i sentrum har endret seg mye. Eksempler på slike bydelsnavn er Lille-helvete og Mudringen. En bekk som løp gjennom sentrum, Lortebekk, er lagt i rør og eksisterer dermed heller ikke lenger.
==== Omegn ====
Falkum er et villastrøk som ligger vest for sentrum, mellom Lundedalen og Falkumelva. Bydelene i sentrum, samt Falkum og Mæla, utgjør Lunde lokalutvalgsområde.
Bratsberg ligger på høyden mellom sentrum/Skienselva og Gjerpensdalen. Hovedveien mellom Bratsberg og sentrum har tradisjonelt vært Snipetorp, som leder opp til bydelen Bratsbergkleiva. I området finner man også de gamle gårdene Frogner, Brekke og Bratsberg gård.
Nedover Skienselva er det tettbygd strøk langs hele strekningen mellom Skien og Porsgrunn sentrum. På vestsida finner man blant annet bydelene Gimsøy, Gråten, Kjørbekk og Nenset, og på østsida ligger Follestad, Bøle, Menstad og Borgestad.
Øst for sentrum finner man Gjerpen, med rikt jordbruk i Gjerpensdalen. Enda lenger øst er det store skogkledde åser, og her finner man det store kommunikasjonstårnet på Vealøs.
Vest for sentrum ligger Gulset. Her bor det i underkant av 8 000 innbyggere (Gulset og Vestre Gulset samlet). Gulset er Skiens største bydel med hensyn til innbyggertall. Området nord for Gulset kalles vestmarka. Her finner man mange gruver fra 1500-tallet. Åfoss og Skotfoss ligger også i vest, ved utløpet av innsjøen Norsjø.
Sør for sentrum ligger Solum. Området strekker seg fra Farelva og Hjellevannet i nord, til Frierfjorden i sør. Her ligger blant annet bydelene Klyve og Gimsøy. Ved Skienselvas utløp i Frierfjorden ligger Flakvarp. I sørvest finner man store skogområder rundt Kilebygda og Mælum.
Nord i kommunen ligger Valebø, Luksefjell og Sauheradsfjella. Det er lite bebyggelse i disse områdene.
=== Naturvern ===
I Skien er det åtte naturreservater. Børsesjø (1165 daa), som ligger i Gjerpensdalen, er en av landets rikeste fuglebiotoper. Det er registrert over 230 fuglearter i området rundt innsjøen. De andre naturreservatene er Gunnborgdalen (97 daa), Heggemyr (49 daa), Lagmannskjær (17 daa), Orrhanemyr (72 daa), Orsjømyra (354 daa), Skrim-Sauheradfjella (123643 daa, men ligger bare delvis i Skien) og Svartefjell (60 daa).
== Navn ==
Byens navn har ingenting med framkomstmiddelet ski å gjøre, selv om det har felles opprinnelse med ordet «ski» som betyr kløyvd stokk (jamfør skigard). Ordet «ski» er avledet av å skille. Navnet (norrønt) Skiðan var nok opprinnelig et elvenavn, trolig med betydningen den som skiller (elvenavn var oftest aktive).
I folkevandringstida kom grenene til området. De opprettet et eget stammerike ved Norsjø, hvor Solum var en viktig del. Vassdraget markerte da skillet mellom grenene, på Solumsida, og den delen av områdets befolkning i Gjerpen og Eidanger som hadde kulturelt og handelsmessig fellesskap med Vestfold. Navnet Skiða er trolig fra en tid da det ikke var noe vannskille i Skien. Den gang fløt nåværende Bryggevannet og Hjellevannet sammen.
På 900-tallet begynte brynesteinshandlere å legge seg til ved Skiða, og slik har elvenavnet gradvis festa seg ved det som i løpet av kort tid ble en viktig handelsplass.Navnet Skien uttales /²ʃe:en/, dvs. «sjeen» med samme tonelag som «bønner». Byens egne innbyggere uttaler byens navn slik det tidligere ble skrevet, det vil si med to e-er, og ikke med noen i-lyd. Lyden /i/ i navnet Skiða var kort, og ble svekket til /e:/. Dette bekreftes også i gamle tekster og kart, hvor bynavnet skrives «Scheen».. Denne rettskrivinga må ha hatt basis i lang tids fastsatt uttale.
== Historie ==
Allerede rundt 1500 f.Kr. begynte det å vokse fram et bondesamfunn i Grenland. Etter hvert som nye jernredskaper ble vanlig i jordbruket, økte også behovet for brynesteiner. Eidsborgbryner ble en viktig handelsvare, og stedet der fallet fra Hjellevannet danner et hinder for skipsfart på Skienselva ble en naturlig handelsplass.
=== Fra tettsted til kjøpstad ===
Fra rundt år 1000 var det en omfattende bosetting i Skien sentrum som kan defineres som et tettsted. Dette ble fastslått gjennom de arkeologiske utgravingene som ble ledet av Siri Myrvoll på slutten av 1970-tallet.
Dag Eilivsson er en av de første personene man kjenner til i Skiens historie. Han var lendmann på Bratsberg, og far til den senere mektige Gregorius Dagsson. I siste halvdel av 1000-tallet etablerte Dagsætta seg som handelshøvdinger i området, og i år 1102 vet man at Dag Eilivsson og hans menn fra Bratsberg reiste med Magnus Berrføtt på hærtog til Irland.
Rundt år 1110 ble kirken på Kapitelberget bygget, og dette er den eldste steinkirken man kjenner til i distriktet. Noen år senere, rundt 1150, ble Gjerpen kirke reist. Da hadde benediktinerklosteret Gimsøy kloster allerede blitt grunnlagt på Klosterøya, man antar at dette skjedde rundt år 1115. Klosteret ble raskt en viktig maktfaktor i distriktet. Dags datter Baugeid var en av klosterets første abbedisser.
Midt på 1100-tallet fant det sted en regulering av bebyggelsen i sentrum. Det ble laget en trebrobelagt gate, og lafta tømmerbygninger ble reist. Beboerne var handelsmenn, håndverkere og fiskere. Tidlig på 1200-tallet ble sysselinndelingen innført. Skiensyssel omfattet Grenland, Telemark og Numedal og Skien ble et økonomisk og administrativt sentrum.
Utover på 1200-tallet ble Gimsøy kloster en stadig sterkere maktfaktor i området. Samtidig utviklet Skien seg til å bli en by, med yrende liv og bebyggelse rundt havna og Mariakirken som lå midt i byen. Tidlig på 1300-tallet ble havna utvidet, og mange Hanseater, engelske og hollandske kjøpmenn seilte opp Skienselva.
I 1358 ble Skiens eldste privilegiebrev utstedt av kong Håkon VI Magnusson, og byen ble offisielt en kjøpstad. Privilegiebrevet var delvis et resultat av en maktkamp mellom Skiens handelsmenn og klosteret. Senere privilegiebrev bekrefter at det var en slik konflikt. Ettervirkninger av svartedauen og innbyrdes stridigheter mellom norske byer har sannsynligvis også vært medvirkende årsaker til utstedelsen av det første privilegiebrevet.
På 1400-tallet ble bysamfunnet bedre organisert. Skien fikk et borgerstyre som besto av 12 rådmenn, og én eller to av disse ble utpekt som borgermester. På denne tiden foregikk det en utstrakt handel med hollendere, og flere av disse slo seg ned i byen.
Samtidig sto den katolske kirke sterkt, og Gimsøy kloster forvaltet store landområder. Med reformasjonen fra og med 1536 tilfalt klosteret kongen, som ble den største eiendomsbesitteren i Skien og omegn. Samme år som den saksiske bergmannen Hans Glaser satte i gang produksjonen av sølvdaleren på Klosterøya, i 1546, brant Gimsøy kloster. Denne brannen regnes ikke som bybrann. Omkring 20 år senere, skal byen ha blitt brent ned av svenskene under Den nordiske syvårskrigen. Dette regnes som den første av i alt ni bybranner som har herjet Skien. Allerede i 1583 brant tre fjerdedeler av middelalderbyen, deriblant gikk kirka og rådstua tapt.
=== Tidlig industriutbygging ===
Industriutbygginga i Skien tok til på 1500-tallet. I 1539 startet driften av Fossum Jernverk, det eldste jernverket i Norge. Jernmalmen ble hentet fra Glasergruva, som ligger i vestmarka nord for Gulset. I 1546 ble den første Gimsøydaleren produsert på Klosterøya. Det var kun 28 år etter den aller første Daleren, forløperen til Dollaren, ble presset i Joachimsthal i Bøhmen. I 1625 ble den første masovnen bygget på jernverket.
I sentrum ble det startet opp sagbruk som utnyttet fossefallet. Tømmerfløting på elva kom i gang på 1600-tallet, og Skien ble landets ledende trelastsentrum. Byen var en viktig eksporthavn for tømmer og plank, og importhavn for korn. Landheving og utvikling i skipsfarten hadde etter hvert gjort byen lite tilgjengelig for handelsskip, og ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund vokste etter gradvis fram.
1663 ble et merkeår for Skiensborgerne. Kong Frederik 3 hadde havnet i bunnløs gjeld.
Jørgen Bjelke var en av de største kreditorene. Han var på den tiden lensherre på Bratsberg, og kongen betalte gjelden ved å gi fra seg eiendommene i Skien. I den forbindelsen overtok Skiensborgerne eiendomsretten til 39 sager i byen, for 400 riksdaler per sag. På 1670-tallet var det en kraftig økning i eksport av trevarer til England og Nederland, noe som førte til en høykonjunktur uten sidestykke i byens historie.
På begynnelsen av 1600-tallet er det anslått at det bodde om lag 1000 mennesker i Skien sentrum. Til sammenlikning bodde det rundt 2000–3000 mennesker i Christiania på samme tid. I 1835 hadde byen 2158 innbyggere, og i 1885 hadde dette steget til 7538. Utvidelser av bygrensa er noe av forklaringa på denne kraftige økninga.
Også på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av mange branner. Det var bybranner i 1652, 1671 og 1682. I brannen i 1671 gikk 90 bygårder tapt. På 1700-tallet var det også en rekke katastrofale branner. Store deler av byen brant ned i 1732 og i 1766, hvor alle byens viktigste dokumenter gikk tapt. I 1777 brant det på nytt. Denne gangen brant 172 bygårder, 32 sager og 2 vannmøller ned.
På 1700-tallet slo en rekke kjente handelsslekter seg ned i Skien. Slekter som Løvenskiold, Wesseltoft, Ording og Cappelen eksisterer i byen den dag i dag. Utover 1700-tallet opplevde byen tilbakegang mens ladestedene vokste. Senere skulle byen oppleve ny fremgang som industriby, kommunikasjonsknutepunkt og fylkets administrative senter.
=== Opptur og katastrofe ===
1800-tallet var preget av store forandringer og rivende utvikling, men endte i en fryktelig katastrofe. Byen hadde fortsatt en viktig posisjon som handels- og industriby.
I 1815 hadde Skien om lag 1800 innbyggere. I 1836 opprettet Norges Bank en avdeling i Skien.
Det var mange teknologiske nyvinninger på denne tiden, og i Skien var man tidlig ute på mange områder. I 1862 ble Norsjø–Skienkanalen åpnet. To år senere, i 1864, ble det åpnet et gassverk som forsynte Skiens beboere med gass og varme. I 1882 kom Vestfoldbanen til Skien. Og Norges første elektrisitetsverk som leverte strøm til abonnenter, Laugstol Bruk, startet opp i Skien i 1885.
I 1856 ble områdene Banejordet, Brekkejordet, Bratsbergkleiva, Follestad og Klosterhaugene lagt under Skien. Dette skjedde til protester fra Skiens innbyggere, da bebyggerne i disse områdene stort sett var arbeidere og fattigfolk. Det skjedde også endringer i industrien i byen. I 1867 ble Fossum Jernverk lagt ned, etter mer enn 300 års drift. Men ny industri kom til, når Benjamin Sewell grunnla Union Bruk i 1873.
I 1875 hadde Skien 5450 innbyggere. Den gangen var både Gjerpen og Solum egne kommuner. Innbyggertallet for Skien omfattet derfor ikke personer som bodde i disse områdene.
I 1881 var det en stor brann ved Union, men det var likevel bare en forsmak på det som skulle komme. I 1885 kom et nytt forvarsel, da Cappelens residens på Gjemsø kloster brant ned. I 1886 brant byen igjen. Den var den største brann i byens historie. Hele 244 bygårder brant ned til grunnen. Sentrum ble fullstendig rasert. På 1890-tallet ble sentrum på nytt bygd opp. Det ble laget en ny byplan, og det ble innført murtvang i sentrum av byen.
=== Mot vår tid ===
På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd nye boligområder rundt bykjernen. Brekkeby, Brekkejordet, Gimsøy, Falkum og andre steder er villastrøk som ble bygd den gangen. På 1970-tallet var det utbygging av nye bydeler på Gulset og Klyve, og det vokste opp tidstypisk blokkbebyggelse.
I 1920 ble jernbanestrekningen Bratsbergbanen åpnet. Mellomkrigstida var også preget av konflikter. I 1931 sto det store Menstadslaget i Skien. Da sendte forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig er gravlagt i Skien, soldater mot arbeiderne. I 1940 ble Skien okkupert av tyskerne, og byen hadde nazi-styre frem til 1945.
I 1964 ble Skien by slått sammen med herredene Solum, Gjerpen og Valebø krets i Holla kommune til storkommunen Skien. I tillegg var det en grensejustering i 1968, som førte til at 3 554 personer ble overført fra Skien til Porsgrunn. Etter dette har kommunens grenser ligget fast.
Kommunesammenslåinger og grensejusteringer på 1960-tallet ga store utslag på folketallet. I 1968 bodde det 44 300 mennesker i Skien kommune. Med unntak for et lite fall i folketilveksten på begynnelsen av 1980-tallet, har folketallet økt jevnt opp til 51 359 i 2009. I 2008 var 7,8 % av befolkningen personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og 1,8 % var personer med vestlig innvandrerbakgrunn. I Skien bor 89 % av befolkningen i tettbygd strøk.I 1968 sto Skienshallen ferdig og hvor EM i turn ble arrangert i 1975. På 1970-tallet var det flere viktige kulturelle begivenheter i byen. I 1973 ble Skiens nye kulturhus Ibsenhuset åpnet. I 1978 ble det opprettet et eget regionteater, Telemark teater (nå Teater Ibsen).
I 1986 kom et nytt signal på skiftende tider. Da ble Skotfoss bruk, papirfabrikken på Skotfoss, lagt ned. Tyve år senere, i 2006, ble også Norske Skog Union på Klosterøya nedlagt.
== Samfunn ==
=== Tettsteder ===
Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer Skien/Porsgrunn som et tettsted. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere pr 1. januar 2009.. I tillegg opererer SSB med to andre tettsteder i Skien, det er Hoppestad og Sneltvedt.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Bystyret i Skien består av 55 representanter. Ved kommunestyrevalget 2019 var det 43 803 stemmeberettigede. Frammøte var 25 413 (58,3 %). Stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor.
=== Områder med lokalutvalg ===
Se også liste over grunnkretser i Skien kommune.Skien deles inn i 15 lokalutvalg, og områdeinndelingen er delvis et resultat av tidligere kommunesammenslåinger. Kommunen innførte ordningen med lokalutvalg i 1952, og de fungerer som høringsinstanser og arenaer for å komme med idéer og spørsmål til kommunen. Områdene i Skien kommune med lokalutvalg, er:
=== Offentlige etater ===
Skien er fra 1. januar 2020 fylkeshovedstad for Vestfold og Telemark fylke og er sete for fylkeskommunen, mens hovedkontoret til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark (tidlige fylkesmannen) ble lagt til Tønsberg. Det nye fylkeshuset ligger i Skien sentrum og har adresse Torgata 18 (tidligere NAV-bygget).
Skien er også sete for Nedre Telemark tingrett og Agder lagmannsrett, med rettslokaler i Statens Hus på Nylende. Telemark politidistrikt har hovedsete på Myren, sammen med Grenland politistasjon. Skien brannvesen holder også til i dette området. Skien fengsel ligger på Rødmyr.
Byens største helseinstitusjon er Sykehuset Telemark, som eies av helseforetaket Helse Sør-Øst. I Skien har sykehuset avdelinger for somatikk og psykiatri. Legevakta i Skien er samlokalisert med sykehusets akuttmottak på Moflata. Kommunen driver også syv botilbud med heldøgns omsorgstjenester.
=== Utdanning og skole ===
==== Grunnskoler ====
Det ble gjort en del omstrukturering med nedleggelser av mindre grunnskoler i Skien i årene 2008–2010. I skoleåret 2012-2013 er det 14 barneskoler og 6 ungdomsskoler i Skien kommune. I tillegg har kommunen to spesialskoler, et pedagogisk senter og spesialpedagogiske tjenester. Skien kommune har også noen private skoler.
==== Videregående skoler ====
Vestfold og Telemark fylkeskommune eier og driver tre videregående skoler i Skien, disse er Skien videregående skole, Hjalmar Johansen videregående skole og Skogmo videregående skole.
==== Høyere utdannelse ====
Høyere utdanning tilbys på Høgskolen i Telemark, med avdelinger i Porsgrunn, Bø, Notodden og Rauland. Høgskolen tilbyr både bachelor- og mastergrader, yrkesutdanninger og etterutdanningstilbud.
=== Samferdsel ===
Vei – Den viktigste inn- og utfartsåren til Skien er riksvei 36, som starter fra E18 i Porsgrunn. Veien fortsetter videre til E134 i Seljord, og er den viktigste veien i nord/syd-retning i Telemark. En annen mye brukt innfartsvei til Skien er riksvei 32, som går fra E18 ved Holmestrand til Skien.
Tog – Skien er endestasjon for jernbanestrekningen Vestfoldbanen, som sto ferdig i 1882. NSB har daglige avganger mellom Skien og Eidsvoll. I tillegg går det tog på Bratsbergbanen, mellom Eidanger og Notodden.
Fly – Skien lufthavn, Geiteryggen betjener flyselskapene Widerøe og Danish Air Transport, som har daglige avganger til Bergen og Stavanger. Flyplassen ble åpnet i 1952.
Buss – Vy Buss opererer rutebusstrafikken i Skien og dekker hele grenlandsområdet. I tillegg har Grenlandsekspressen fast rute mellom Skien og Oslo, og Telemarkekspressen går mellom Seljord og Tønsberg via Skien.
Båt – Skien er en havneby, med adkomst fra Frierfjorden opp gjennom Skienselva. I tillegg er Skien sluse den nederste slusa i Norsjø–Skienkanalen, noe som gir mulighet for å reise vannveien til Dalen og Kviteseidbyen via Telemarkskanalen. Skien havneterminal ligger på Vold ved Frierfjorden.
=== Hoteller og utesteder ===
I sentrum av Skien finner man to hoteller. Hotell Høyer ligger ved Rådhusplassen, og har 100 rom. Hotel Bryggeparken ligger på Langbryggene, og har 103 rom. Begge disse hotellene har også konferanselokaler.
Utenfor sentrum finner man Sportellet (tidligere Hotell Herkules), som er en del av Skien Fritidspark. Om sommeren brukes en del av Sportellet som vandrerhjem.
De fleste restauranter og andre utesteder i sentrum, ligger på Langbryggene og i Hjellen. Det ligger også noen utesteder og restauranter i Kongens gate og i Kverndalsgata.
=== Religiøse forhold ===
Skien prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke, og prosten har sete i Skien. Skien prosti omfatter Skien, Siljan og Porsgrunn fellesråd. Skien kirkelige fellesråd har følgende menigheter: Borgestad, Gimsøy og Nenset, Gjerpen, Gulset, Kilebygda, Melum, Skien, Skotfoss og Solum.I Skien er det mange frikirkesamfunn. Skien Misjonskirke er den eldste frikirken i Norge som ble stiftet i 1856 av presten Gustav Adolph Lammers da han brøt med statskirken. Skien Baptistmenighet ble stiftet i 1860 og er landets eldste og største baptistmenighet. Pinsekirken Tabernaklet i Skien var den første pinsemenighet i Norge og ble grunnlagt i 1908. I tillegg finnes det en rekke andre frikirkesamfunn i byen. Den første menigheten til Jehovas vitner i Norge ble ca. 1900 grunnlagt i Skiensområdet.
Det er også tre muslimske foreninger i Skien: Telemark Islamsk Trossamfunn (657 medlemmer i 2006), Telemark Islamsk Forening i Skien (356 medlemmer i 2006) og Al-Ghadir Islamske Kulturforening (146 medlemmer i 2006).Human-Etisk Forbund har lokallag i Telemark med kontor i Skien.
=== Interkommunalt samarbeid ===
Grenlandskommunene er tett integrert, og driver et utstrakt interkommunalt samarbeid. Dette omfatter blant annet Miljørettet helsevern i Grenland , Barnevernsvakta i Grenland, Grenland Landbrukskontor, Krisesenteret i Telemark og Renovasjon i Grenland.
== Næringsliv ==
=== Historiske trekk ===
Skien har lange tradisjoner som handel- og industriby, først og fremst gjennom virksomheten på Klosterøya. På begynnelsen av 1000-tallet var Skien en liten handelsplass, med hovedvekt på eksport av brynestein. Handelsvirksomheten økte utover på 1100-tallet og ble kontrollert av klosteret på øya.På 1500-tallet var det en rivende utvikling av industrien i Skien, med jernverk på Fossum og bygging av sagbruk på Bruene. Ved hjelp av fyrsetting ble det sprengt ut en rekke renner, slik at sagene kunne utnytte fallhøyda mellom Hjellevannet og Bryggevannet. I dag utnyttes dette fallet av to kraftverk: Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Senere var det en lang periode med cellulose- og papirproduksjon, før epoken med bearbeiding av trevarer tok slutt da Norske Skog la ned driften av Union Bruk i 2006. I dag er det en oppblomstring av ny næringsvirksomhet på øya, med overvekt av IKT-, engineering- og bioteknologibedrifter.
=== Dagens situasjon ===
ABB er den største private arbeidsgiveren i Skien, med sitt anlegg for produksjon av kraftprodukter på Nylende. På Klosterøya er bedriftene eZ Systems og Bionor Immuno blant de viktigste selskapene. På Bruene, rett ved Klosterøya, har Norgesmøllene en stor mølle. I tillegg til Klosterøya og Nylende, har kommunen større næringsområder på Kjørbekk, Rødmyr og Vold. Her er det en rekke mindre produksjons-, service- og handelsbedrifter.
Skien kommune er kommunens og Telemark fylkes største arbeidsplass, med 3255 årsverk i 2008. Skien har relativt få ansatte i privat næringsliv, og det er et underskudd på arbeidsplasser i Skien. Det viktigste arbeidsmarkedet for innbyggerne i Skien er Porsgrunn, hvor det er overskudd på arbeidsplasser i privat næring. Men arbeidmarkedet i Grenland er tett integrert, og det er også mange som pendler fra Porsgrunn til Skien.
=== Jordbruk ===
Jordbrukssektoren er også viktig i Skien. Gjerpensdalen er et av Telemarks kjerneområder for landbruk, og Skien er Telemarks viktigste jordbrukskommune. Dog er det ikke mange som er sysselsatt i jordbruket i Skien. Av kommunens arbeidsaktive befolkning i 2004 var 1,4 % sysselsatt i primærnæringene jordbruk/skogbruk/fiske, 18,2 % var ansatt i sekundærnæringer, mens 80,0 % arbeidet i tertiærnæringer.
== Kultur ==
=== Byvåpenet ===
Dagens byvåpen er et resultat av en lang utvikling som sannsynligvis går tilbake til middelalderen. Det er trolig bare noen av motivene i våpenet som er så gamle. Fra 1609 kjennes et bysegl med de to skiene, men i stedet for skistavene var det et likearmet og smalt gresk kors. Seglet fra 1609 har spisser i korsvinklene, og blomsterornamenter på hver side av sentralmotivet. Allerede på slutten av 1600-tallet forekommer bysegl med en stav mellom skiene i stedet for korset. Begge disse versjonene ble brukt inntil godt ut på 1800-tallet – da også med to furutrær i stedet for blomstene.
En forenklet og fargelagt utgave av byvåpenet finnes på altertavlen fra 1618 som nå er i Mælum kirke. Altertavlen antas å ha vært tidligere i Skien kirke. Våpenet fra 1618 er et skjold som har blå bunn og to opprette gull ski.
Den mer kompliserte sammenstillingen av figurene ski, skistaver, stjerne og blomster er basert på byseglene. På 1800-tallet ble alle disse figurene satt inn i et skjold med bunnen rød og figurene i gull eller gul farge. Fra den tid ble det vanlig å bruke dette som byens eget våpenskjold. Vår tids byvåpen er en fortsettelse av dette, men har nå et vannrett avdelt lite felt nederst, en såkalt «skjoldfot». Dette feltet er en stilisering av den naturalistiske gressbakken som blomstene/trærne vokser fra i tidligere versjoner av byvåpenet og i byseglene tilbake til 1609. Skjoldfoten og dagens mest brukte utgave av byvåpenet, stammer fra 1930-årene, da førstearkivar Hallvard Trætteberg tegnet våpenet i en form for stram funkis-stil, såkalt «flatestil».
Kommunen bruker våpenet med en såkalt «murkrone» på skjoldets øverste kant. Bruken av slike murkroner i byers våpen er en internasjonal tradisjon fra 1800-tallet.
=== Kulturliv ===
Henrik Ibsen ble født i Stockmanngården i 1828, og bodde i Skiensområdet til han var 16 år. Ibsen har blant annet gitt navn til byens kulturhus, Ibsenhuset. Her arrangeres det kunstutstillinger og konserter, og i Ibsenhuset finner man også byens bibliotek. I tillegg til kunstutstillinger på Ibsenhuset, er det også utstillinger på Galleri Løveid og Galleri Falkum.
Kommunen har i en årrekke arrangert ulike Ibsen-festivaler, og i 2008 ble Skien internasjonale Ibsenkonferanse arrangert for første gang. Skien kommune deler også ut Ibsenprisen, og kommunen har en særskilt satsing på Ibsenformidling til barn og unge som kalles StøpeSkien.
Teater Ibsen er regionteater for Telemark og Vestfold, og har sitt hovedkvarter på Klosterøya i Skien. Teatret ble etablert i 1975 under navnet Telemark Teater, men fikk sitt nåværende navn i 1991. Teatret har som målsetting å være et byteater for Skien og Tønsberg, samtidig som de turnerer i Telemark og Vestfold.
Festivalen Viser ved kanalen arrangeres i juni, med konserter ved Løveid sluse. I slutten av august arrangeres festivalen Mersmak i Skien. Festivalen tilbyr nye smaker, fargerik mat, lokal mat, konkurranser, folkeliv, kulturinnslag og mer.
=== Museer og parker ===
Telemark museum er det kulturhistoriske museet for Telemark fylke. De holder til i Brekkeparken, hvor det er en stor samling av gamle bondestuer, løer, loft og bur fra hele Telemark. I tillegg har museet en stor samling folkekunst fra hele Telemark, og et stort utvalgt av gjenstander fra 1700-tallet og 1800-tallet. Søndre Brekke gård er også en del av anlegget til Telemark museum, som holder åpent fra begynnelsen av mai til slutten av august.
Henrik Ibsen Museum på Venstøp er også en del av Telemark museum. Museet ligger i bygningen som var Henrik Ibsens barndomshjem, og fokuserer på barnet i Ibsens liv og dikt. På Venstøp finner man blant annet «mørkeloftet», som er maken til det Ibsen skriver om i Vildanden. Museet er åpent hver dag fra midten av april til slutten av august.
I tillegg til Brekkeparken, er det flere andre store parker nær sentrum. Bakkestranda ligger langs den nordre bredden av Hjellevannet. Her er det bademuligheter, og man kan se skulpturen Rottejomfruen. Lundedalen ligger rett vest for sentrum, og her står Wilhelm Rasmussens statue av Hjalmar Johansen. Flere statuer av Rasmussen kan man se på Stevneplassen, som ligger nordvest for Lundedalen. I sentrum er det også en rekke mindre parker, som for eksempel Ibsenparken. Her kan man se en stor Ibsen-statue, og en mindre statue med motiv fra Lille Eyolf og Vildanden. De fleste andre mindre parkene har også statuer, blant annet laget av kunstneren Dyre Vaa.
=== Tusenårssted ===
Tusenårsstedet i Skien er Vannfronten. Det inkluderer området fra Bakkestranda via Hjellebrygga, Laugstolparken, Skien sluse, Smieøya til Bryggeparken med Tollboden. Tusenårsstedet er markert gjennom prosjektet «Morild», som består av lyssetting/-fontener i og ved Skienselva. I Bryggevannet er det satt fem lysfontener.
Det var i forbindelse med tusenårsskiftet at alle fylker og kommuner i landet skulle velge ut sitt eget tusenårssted. I november 1999 vedtok Skien kommune at Vannfronten skulle være Skiens tusenårssted. Dette var argumentene til formannskapet:
Vannfronten er et nært og viktig uterom for opplevelse av fellesskapet i byen.
Vannfronten bygger på de aller viktigste minnene og tradisjonene fra Skiens historie som møteplass i 1000 år, og er det viktigste elementet for videre utvikling av Skiens identitet.
Vannfronten inneholder spennende utviklingsmuligheter for framtiden som vil forsterke områdets betydning.
Vannfronten bygger opp om Skien som startsted på Telemarkskanalen.
Vannfronten er et viktig element for Telemarkskanalen/Skien som tusenårssted i Telemark.Skiens offisielle kulturminne
Kapitelberget er Skiens offisielle kulturminne. Det var i forbindelse med det nasjonale kulturminneåret 1997 at det ble lansert en kampanje der hver kommune i landet skulle utpeke det fremste og viktigste kulturminnet i egen kommune. Det var kulturavdelingen i Skien kommune og styret for prosjektet «Skien 1000 år» som var ansvarlige for denne kampanjen.
Etter nominering, innsending av forslag og stemmesedler der media også var aktive medspillere, ble Skien offisielle kulturminne kåret i mai 1997. Valget falt på Kapitelberget.
=== Arkitektur ===
Etter den siste store bybrannen i 1886, ble det innført murtvang i sentrum. Det ble laget en ny byplan med en sentralakse der Skien kirke er sentral. I tillegg til kirken er det en rekke andre severdige bygninger i sentrum. Historisme preger arkitekturen, med stiluttrykk fra blant annet gotikk, renessanse og barokk. Noen av de mest severdige bygningene i sentrum, er:
Snipetorp er byens eldste boligkvarter som overlevde bybrannen i 1886. Her er det sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Også Skien prestegård ble spart i den siste bybrannen. Prestegården ligger på Lundetoppen, og er fra ca. 1778.I de eldste villastrøkene rundt sentrum, for eksempel på Falkum, kan man finne flere fine innslag av funkis. Utenfor sentrum er Gjerpen kirke en av de mest severdige bygningene. Dette er en korskirke av stein, bygget rundt år 1150.
=== Sport ===
Det finnes om lag 50 ulike idrettslag i Skien, med et bredt utvalg av aktiviteter. Flere av idrettslagene har lange tradisjoner, og den eldste av disse er Idrætsforeningen Odd. Polfareren Hjalmar Johansen var en aktiv turner og var med på å stifte denne foreningen i 1885. Odds turnforening driver nå denne tradisjonen videre.
Odds ballklubb er også en del av Idrætsforeningen Odd. Klubben ble stifta i Skien i 1894, og er landets eldste fotballklubb. Frem til 1937 dominerte de norsk fotball, og vant til sammen 11 norgesmesterskap. Klubben var også i norgestoppen helt frem til slutten av 1960-åra, men spilte så i lavere divisjoner i 1970-åra og 1980-åra. På midten av 1990-åra begynte en ny sterk periode for klubben. I november 2000 tok klubben sin hittil siste cuptittel, og med dette har klubben totalt 12 kongepokaler. Dette er mest i landet. Laget har spilt i eliteserien siden 1999, men unntak av et år i divisjonen under, i 2008. Odds ballklubb spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena, som ligger på Falkum.
IF Ørn ble stifta i 1896 og er fortsatt aktiv innen vinteridrettene langrenn, kombinert, hopp og skiskyting. En annen gammel klubb er IF Storm, som ble stifta i 1902. Klubben har mange medlemmer og er organisert i Storms Ballklubb og Storms Turngruppe. IF Borg ble sitfta i 1914 og driver også med fotball og turn. Skotfoss Turn & Idrettsforening er også en gammel forening som fortsatt er aktiv.
Det har også vært tradisjon for håndball i kommunen. Tidligere var Skiens Ballklubb og Herkules store navn i herrehåndball, mens Gjerpen fortsatt gjør det bra på damesiden. Håndballkampene blir spilt i Skienshallen, som er en del av det store fritidsanlegget Skien fritidspark.
I september 2010 ble bilcross- og rallycross-banen på Grenland Motorsportsenter åpnet. Motorsportsenteret ligger på Eikornrød, ca. 12 km nord for Skien sentrum. Banen er bygget og blir drevet av NMK Grenland. NMK Grenland har også bane for Gokart på Geiteryggen Motorstadion i Skien
I byens største bydel er Gulset Idrettsforening en viktig klubb. Aktiviteten der er organisert i undergruppene fotball, håndball, ski, turmarsj og turn. Ellers finnes det en rekke andre større og mindre idrettslag i byen, med aktiviteter som hundekjøring, sykling, svømming, skøyteløp, alpint, orientering, bryting, ridning, bordtennis, ishockey og mer. Travsport foregår på Klosterskogen Travbane.
=== Medier ===
Det utgis to aviser i Skien. Varden, som ble grunnlagt i 1874, er den eldste av de to avisene. I 2017 hadde Varden et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 687. Telemarksavisa, som ble grunnlagt i 1921 under navnet Telemark Arbeiderblad, hadde i 2017 et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 787.Telemarksavisa driver også lokal-TV-kanalen TV Telemark. Radio Grenland er distriktets eneste lokalradio og eies av Jærradiogruppen.
=== Dialekt ===
Folk fra Skien bor i Skien, og snakker vikværsk. De bruker endelsen -a på hunkjønnsord i bestemt form entall, eksempler på dette er brua og elva. I flertallsendelsene -ene og -er brukes også -a, men denne svekkes til en -æ i ubestemt form. Skiensfolk sier bilær og båtær i ubestemt form, og bilane og båtane i bestemt form. I dialekta brukes også tjukk l.
=== Vennskapsbyer ===
Skien kommune har en rekke vennskapsbyer, både i og utenfor Europa.
== Kjente personer fra Skien ==
Gregorius Dagsson (død 1161), kongens lendmann
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge.
Henrik Ibsen (1828–1906), dramatiker
Gunnar Knudsen, (1848–1928), partileder (V) og statsminister
Hjalmar Johansen (1867–1913), polfarer og idrettsmann
Peter Andreas Munch (1810–1863), historiker og nasjonsbygger
Sverre Løberg (1905–1976), stortingsrepresentant (Ap) og motstandsmann
Tor Åge Bringsværd (1939–), forfatter
Bjørn Tore Godal (1945–), stortingsrepresentant og statsråd (Ap)
Jon Fredrik Baksaas (1954–), tidl. konsernsjef i Telenor
Bård Tufte Johansen (1969-), komiker, programleder
== Se også ==
Skienssangen
== Litteratur ==
J. Borchsenius: Skien før branden 1886. Fabritius & Sønners Forlag, Oslo 1934.
Tor Erling Aarhus Bratsberg: SKIEN - Fortid og nåtid i tekst og bilder. Genius Forlag, Skien 2006. ISBN 82-91645-17-5
Terje Christensen: Gjerpen bygds historie (3 bind), utgitt av Skien kommune 1971-1985.
Thor Øistein Eriksen: Skiensfolk i trehus på brusten - Ei bok om Snipetorp og Kleiva. Utgitt 2013. ISBN 978-82-303-2319-9
Tor Kjetil Gardåsen: Slik var Skien - En kulturhistorie med bilder fra fotograf R. Nyblins samling. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1986/Thure Forlag 1996
Tor Kjetil Gardåsen: Best i vest – FALKUM – en bydel i Skien. Genius Forlag, Skien 2003. ISBN 82-91645-14-0
Tor Kjetil Gardåsen: Jeg var der! Det hendte i Skien 1955-1965. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1997. ISBN 82-90692-22-6
Tor Kjetil Gardåsen: Bymiljøer fra i går til i dag. Trekk fra utviklingen i Skien og Porsgrunn etter 1945. Byminner 17. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1980.
Tor Kjetil Gardåsen: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1993. ISBN 82-90692-14-5
Toralf Gjone: Solum bygds historie (2 bind), utgitt av Solum kommune 1962/65
Thor Gundersen: SKIEN – "den smukkeste bygde by -". Byminner 30. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel i samarbeid med Skien historielag, Skien 2000. ISBN 82-91427-07-
Berner Hansen, Jens Per Jensen, Ole Johnsen, Fredrik Skau: Bydelen Bratsbergkleiva. Byminner 20. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1986.
Berner Hansen: Gatenavn i Skien. Byminner 21. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1988.
Berner Hansen, T. Hansen, Per Svein Bratsberg: SKIEN - et streiftog i gamle bilder. Genius Forlag, Skien 1986. ISBN 82-991292-1-4
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre & Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006.
Jens Per Jensen: Bydelen Bakken. Byminner 16. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1979]
Jens Per Jensen: Gårder og landsteder i Skien og omegn. Byminner 12. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1976
Jens Per Jensen: Snipetorp og Søndre Brekke. Byminner 4. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1963.
Gunnar Knudsen: Erindringer 1905-1925. Bearbeidet og redigert av Harald Bache Bystrøm. Grenmar Forlag 1998. ISBN 82-992998-3-7
Magne Kortner, Einar Østvedt, Tor Kjetil Gardåsen: Mer enn hundre år for kunsten – Skien kunstforening 1910 – 2010. Utgitt av Skien kunstforening 2010.
Magne Kortner og Tom Riis: SKIEN – Vandringer på kryss og tvers. Oluf Rasmussens Forlag, Skien 2002. ISBN 82-7065-024-2
Nils Olaf Kristensen, Bjørn Moen, Nils Fredrik Skau: Storms første 100 år – idretten og folka som var med. Utgitt av I.F. Storm 2002. ISBN 82-996469-0-1
Erik Kullerud: Skien kirke 1894-1994....og Gud sa bli lys!. Utgitt av Skien Menighetsråd og Selskapet for Skien Bys Vel 1994. ISBN 82-91427-01-1
Guttorm Liebe & Thorbjørn Wahlstrøm: Skien - byen og brannene. Skien brannvesen gjennom 150 år. Thure Forlag, Skien 2018. ISBN 978-82-91634-1
Siri Myrvoll: Jakten på det eldste Skien. Byminner 27. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1996. ISBN 82-91427-04-6
R. Nilssen (red): Skienspatrioter – med skjemt og alvor. Forlaget Grenland 2001. ISBN 82-91986-31-2
Truls Norby: Varden – fra fjord og fjell gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark fra 1874 til 1999. Forlaget Grenland 1999. ISBN 82-91986-08-8
Leif K. Roksund: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9
Leif K. Roksund: "...og toners flukt mot sky" – Om Skien Musikkforening med glimt fra byens musikkliv. Byminner 31. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 2001.
Thor Inge Rødseth og Tor Kjetil Gardåsen: Med gamle kart gjennom Skiens historie. Byminner 19. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1984.
J. A. Schneider: Fra det gamle Skien – Skildringer og aktstykker til byens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1914-24. Forlag: Erik St. Nilssens Bokhandel, Skien.
Ivar Seierstad og Einar Østvedt: Skiens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1958-1959. Utgitt av Skien kommune i kommisjon hos Erik St. Nilssen Forlag, Skien.
Skiensboka – et lokalhistorisk leksikon. Utgitt av Historisk Forum Skien 2010. 464 s. ISBN 978-82-303-1603-0
Skien historielag: Vi er fri – Skien i krigsårene 1940-45. Utgitt av Skien historielag 1995. ISBN 82-993493-0-3
Skien historielag: Glimt 1932-2007. Skien historielag 75 år. Utgitt av Skien historielag 2007. ISBN 978-82-993493-1-4
Telemark Museum: Hundre år på Brekke. Med bidrag av Tor Kjetil Gardåsen, Kari Benedict Bjerke, Arnulf Rafgård, Jørgen Haave, Dag Jenssen. Skien 2010.
Bjarne Tveito: Fra Johnsens butikk til Lundetangen kinosenter – Med kinofilm i Skien i 100 år. Utgitt av Skien kommunale kinomatografer 1998. ISBN 82-994715-0-8
Thorbjørn Wahlstrøm: Langs ælva. Minner fra Follestad og Bøleveien. Genius Forlag AS, Skien 2009. ISBN 978-82-91645-20-9
Thorbjørn Wahlstrøm: Sånn var´e på Bøle. Genius Forlag, Skien 1999. ISBN 82-91645-09-4
Einar Østvedt: Tradisjonsrike bygninger i Skien. Byminner 15. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1978
Einar Østvedt: Kloster og kjøpstad. Byminner 3. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1964
Einar Østvedt: Skiens Apotek gjennom 250 år. Oluf Rasmussens Boktrykkeri, Skien 1968.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Rådhuset i Skien er en bygning som ble oppført for å være byens nye rådhus, etter den store bybrannen i 1886. Bygget er oppført i nyklassisistisk stil, og ble tegnet av arkitektene Hagbarth Schytte-Berg og Peter Lauritz Lowzow.
| 16,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertram_Brockhouse
|
2023-02-04
|
Bertram Brockhouse
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske fysikere', 'Kategori:Canadiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Order of Canada', 'Kategori:Personer fra Lethbridge']
|
Bertram Neville Brockhouse (født 15. juli 1918, død 13. oktober 2003) var en fysiker fra Canada som fikk Nobelprisen i fysikk i 1994 sammen med amerikaneren Clifford Shull, for sin forskning på nøytroner.
Han tok Bachelor of Arts ved University of British Columbia i 1947, og ved University of Toronto tok han Master of Arts i 1948 og dr.philos. i 1950. Arbeidet som førte til Nobelprisen ble utført mellom 1950 og 1962 da han arbeidet ved Chalk River Nuclear Laboratory, som drives av Atomic Energy of Canada. Han var professor ved McMaster University i Ontario, Canada fra 1962 til 1984.
Han har fått to gater oppkalt etter seg, «Brockhouse Way» på McMaster University i 2005, og «Brockhouse Way» i Deep River, Ontario. Han har også fått en medalje oppkalt etter seg; «Brockhouse Medal», som utgis årlig av Canadian Association of Physicists.
|
Bertram Neville Brockhouse (født 15. juli 1918, død 13. oktober 2003) var en fysiker fra Canada som fikk Nobelprisen i fysikk i 1994 sammen med amerikaneren Clifford Shull, for sin forskning på nøytroner.
Han tok Bachelor of Arts ved University of British Columbia i 1947, og ved University of Toronto tok han Master of Arts i 1948 og dr.philos. i 1950. Arbeidet som førte til Nobelprisen ble utført mellom 1950 og 1962 da han arbeidet ved Chalk River Nuclear Laboratory, som drives av Atomic Energy of Canada. Han var professor ved McMaster University i Ontario, Canada fra 1962 til 1984.
Han har fått to gater oppkalt etter seg, «Brockhouse Way» på McMaster University i 2005, og «Brockhouse Way» i Deep River, Ontario. Han har også fått en medalje oppkalt etter seg; «Brockhouse Medal», som utgis årlig av Canadian Association of Physicists.
== Priser ==
Nobelprisen i fysikk 1994 sammen med amerikaneren Clifford Shull
Officer of the Order of Canada, 1982
Companion of the Order of Canada, 1995
Tory Medal of the Royal Society of Canada
The Buckley Prize of the American Physical Society
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysikk 1994 hos Nobelprize.org
(en) Bertram Brockhouse hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1994
|
|fødested = Lethbridge, Alberta
| 16,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clifford_Shull
|
2023-02-04
|
Clifford Shull
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fysikere fra USA', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Kjernefysikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Pittsburgh', 'Kategori:Stubber 2021-10']
|
Clifford Glenwood Shull (født 23. september 1915 i Pittsburgh, Pennsylvania, død 31. mars 2001) var en fysiker fra USA.
Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1994 sammen med Bertram Brockhouse for deres arbeid med nøytroner. Det utgis en pris i hans navn: The Clifford G. Shull Prize in Neutron Physics, fra The Neutron Scattering Society of America.
|
Clifford Glenwood Shull (født 23. september 1915 i Pittsburgh, Pennsylvania, død 31. mars 2001) var en fysiker fra USA.
Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1994 sammen med Bertram Brockhouse for deres arbeid med nøytroner. Det utgis en pris i hans navn: The Clifford G. Shull Prize in Neutron Physics, fra The Neutron Scattering Society of America.
== Priser ==
Oliver E. Buckley Condensed Matter Prize, American Physical Society, 1956
Innvalgt i American Academy of Arts and Sciences, 1956
Innvalgt i The National Academy of Sciences, 1975
Gregori Aminoff prisen, Kungliga Vetenskapsakademien, 1993
Nobelprisen i fysikk, 1994, sammen med Bertram Brockhouse
== Publikasjoner ==
Davidson, W. L., Morton, G. A., Shull, C. G. & E. O. Wollan. Neutron Diffraction Analysis of NaH and NaD, United States Department of Energy , (28. april 1947).
Shull, C. G.; Wollan, E. O. The Diffraction of Neutrons by Crystalline Powders, Oak Ridge National Laboratory (ORNL),United States Department of Energy (28. april 1947).
Shull, C.G., Wollan, E.O. & M.C. Marney. Neutron Diffraction Studies, Oak Ridge National Laboratory (ORNL),United States Department of Energy (22. oktober 1948).
Rundle, R.E., Shull, C.G. & E.O. Wollan. The Crystal Structure of Thorium and Zirconium Dihydrides by X-ray and Neutron Diffraction, Ames Laboratory, Oak Ridge National Laboratory (ORNL), United States Department of Energy (20. april 1951).
Nathans, R., Riste, T., Shirane, G. & C.G. Shull. Polarized Neutron Studies on Antiferromagnetic Single Crystals: Technical Report No. 4, Massachusetts Institute of Technology (MIT), Brookhaven National Laboratory, United States Department of Energy, National Security Agency (NSA), Air Force Office of Scientific Research (AFOSR), (26. november 1958).
Shull, C.G. Low Temperature and Neutron Physics Studies: Final Progress Report, March 1, 1986--May 31, 1987, Massachusetts Institute of Technology (MIT), United States Department of Energy, (27. juli 1989).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysikk 1994 hos Nobelprize.org
(en) Clifford Shull hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1994
|
|fødested = Pittsburgh, Pennsylvania
| 16,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Revetal
|
2023-02-04
|
Revetal
|
['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:1901 i Norge', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Tønsberg', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Tønsberg', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1938', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1901', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Tønsbergs historie']
|
Revetal (/reˈvata:ɽ/ eller /reːvəˈta:l/) er en tettbebyggelse i Tønsberg kommune i Vestfold og Telemark. Sammen med det nærliggende boligfeltet Bergsåsen utgjør det tettstedet Revetal/Bergsåsen, som har 2 441 innbyggere per 1. januar 2022.
Revetal vokste fram rundt togstasjonen langs Eidsfossbanen. Stasjonsbygningen har i seinere år vært pizzarestaurant. I 1968 blei Revetal ungdomsskole etablert. Den var felles for kommunene Våle og Ramnes.
I perioden 2002–2019 var Revetal administrasjonssenter i Re kommune, som blei slått sammen med Tønsberg fra 2020. Kystområdet fra Mulvika til Helland inkludert Sandsletta og Langøya i Breiangen blei avstått til Holmestrand kommune.
|
Revetal (/reˈvata:ɽ/ eller /reːvəˈta:l/) er en tettbebyggelse i Tønsberg kommune i Vestfold og Telemark. Sammen med det nærliggende boligfeltet Bergsåsen utgjør det tettstedet Revetal/Bergsåsen, som har 2 441 innbyggere per 1. januar 2022.
Revetal vokste fram rundt togstasjonen langs Eidsfossbanen. Stasjonsbygningen har i seinere år vært pizzarestaurant. I 1968 blei Revetal ungdomsskole etablert. Den var felles for kommunene Våle og Ramnes.
I perioden 2002–2019 var Revetal administrasjonssenter i Re kommune, som blei slått sammen med Tønsberg fra 2020. Kystområdet fra Mulvika til Helland inkludert Sandsletta og Langøya i Breiangen blei avstått til Holmestrand kommune.
== Navnet ==
Revetal er nevnt i et diplom fra 1320, som «Reffoudale». Navnet blei tidligere skrevet Rævetal. En mulig etymologi for det uvanlige navnet er at det kommer av «rev» og «tagl» (håret i dyrets hale), som har vært brukt om ei plante som kan ha vokst i området.
== Næringsliv ==
Av bedrifter er Atenti (regnskap), Agios, Cederroth og Nortura Eggprodukter av betydning.
== Kommunikasjon ==
Revetal har bussforbindelse til Tønsberg sentrum og har hatt ekspressbusser til Oslo. Fylkesvei 35 («Bispeveien») går gjennom Revetal sentrum.
=== Revetal stasjon ===
Revetal var tidligere en stasjon på på Tønsberg–Eidsfossbanen. Den ble åpnet som Rævatal stasjon 21. oktober 1901, tre dager etter at jernbanestrekningen hadde blitt åpnet. I 1926 ble skrivemåten endret til Revatal. Stasjonen ble nedlagt 1938 da anen ble nedlagt. Stasjonsbygningen ligger i dag ved fylkesvei 35, som her følger den gamle jernbanetraséen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Byggingen av Re kommunehus på Veidekkes nettsider
Flyfoto (gammelt) og kart over Revetal
|
Bergsåsen, også (feilaktig) kalt Hagahogget, er en ås i Vestmarka i Asker kommune i Viken. Den har en høyde på 458,7 moh og er det høyeste punktet i Asker kommune.
| 16,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/For_Unlawful_Carnal_Knowledge
|
2023-02-04
|
For Unlawful Carnal Knowledge
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1991', 'Kategori:Van Halen-album']
|
For Unlawful Carnal Knowledge (F.U.C.K.) er det niende studioalbumet fra amerikanske Van Halen.
Albumet ble utgitt 18. juli 1991, debuterte på 1.-plass på den amerikanske Billboard Top 200-albumlisten og lå der i tre uker. Albumets tittel kom fra at de opprinnelig ville kalle det «FUCK» for å provosere den amerikanske sensuren, men måtte istedenfor kalle det For Unlawful Carnal Knowledge og forkorte det med akronymet FUCK. Turneen som promoterte albumet, het F.U.C.K. 'n' Live.
Instrumentalsporet «316» er tatt fra Eddie Van Halen sin sønn Wolfgang Van Halen sin fødselsdato, 16. mars. Wolfgang ble i 2006 bassist i bandet da han overtok etter Michael Anthony. På sporet «Poundcake» bruker Eddie en batteridrill til å spille på gitaren.
|
For Unlawful Carnal Knowledge (F.U.C.K.) er det niende studioalbumet fra amerikanske Van Halen.
Albumet ble utgitt 18. juli 1991, debuterte på 1.-plass på den amerikanske Billboard Top 200-albumlisten og lå der i tre uker. Albumets tittel kom fra at de opprinnelig ville kalle det «FUCK» for å provosere den amerikanske sensuren, men måtte istedenfor kalle det For Unlawful Carnal Knowledge og forkorte det med akronymet FUCK. Turneen som promoterte albumet, het F.U.C.K. 'n' Live.
Instrumentalsporet «316» er tatt fra Eddie Van Halen sin sønn Wolfgang Van Halen sin fødselsdato, 16. mars. Wolfgang ble i 2006 bassist i bandet da han overtok etter Michael Anthony. På sporet «Poundcake» bruker Eddie en batteridrill til å spille på gitaren.
== Sporliste ==
Alle spor av Michael Anthony, Sammy Hagar, Eddie Van Halen og Alex Van Halen.
«Poundcake» – 5:22
«Judgement Day» – 4:41
«Spanked» – 4:53
«Runaround» – 4:21
«Pleasure Dome» – 6:57
«In 'n' Out» – 6:05
«Man on a Mission» – 5:04
«The Dream Is Over» – 4:00
«Right Now»– 5:21
«316» – 1:29
«Top of the World» – 3:55
== Personell ==
Sammy Hagar – vokal, gitar
Eddie Van Halen – gitar, keyboard
Michael Anthony – bassgitar
Alex Van Halen – slagverk
== Eksterne lenker ==
(en) For Unlawful Carnal Knowledge på Discogs
(en) For Unlawful Carnal Knowledge på MusicBrainz
(en) For Unlawful Carnal Knowledge på Spotify
(en) For Unlawful Carnal Knowledge på AllMusic
|
Van Halen
| 16,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polens_riksv%C3%A5pen
|
2023-02-04
|
Polens riksvåpen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Polske nasjonalsymboler', 'Kategori:Riksvåpen']
|
Polens riksvåpen består av en hvit ørn på en rødfarget bunn. Ørnen bærer en krone, og har et gyllent nebb og gylne klør. I Polen kalles riksvåpenet vanligvis for Den hvite ørn (polsk Orzeł Biały).
Dagens utgave av riksvåpenet stammer fra 1927. Den hvite ørnen forekommer på mynter fra kong Bolesławs tid, og var i begynnelsen piastenes familievåpen. Den hvite ørnen ble gjort til nasjonalsymbol av Przemysł II i 1295.
Polakkene har en velkjent legende om riksvåpenets opprinnelse: ifølge historien gikk de tre høvdingbrødrene Lech, Czech og Rus hver sin vei og opprettet hvert sitt rike. Czech ble far til tsjekkerne og Rus til rutenerne. Da Lech kom til en plass i det nåværende Polen der han søkte ly for natten, så han en hvit ørn fly opp fra sitt reir mot den røde solnedgangen, hvilket forklarer den røde bakgrunnen på våpenet. Begeistret bestemte han seg for å slå seg ned der, og plasserte ørnen i sitt våpen. Her grunnla Lech ifølge legenden Polens første hovedstad, som han kalte Gniezdno (i dag Gniezno), fra ordet gniazdo (reir).
|
Polens riksvåpen består av en hvit ørn på en rødfarget bunn. Ørnen bærer en krone, og har et gyllent nebb og gylne klør. I Polen kalles riksvåpenet vanligvis for Den hvite ørn (polsk Orzeł Biały).
Dagens utgave av riksvåpenet stammer fra 1927. Den hvite ørnen forekommer på mynter fra kong Bolesławs tid, og var i begynnelsen piastenes familievåpen. Den hvite ørnen ble gjort til nasjonalsymbol av Przemysł II i 1295.
Polakkene har en velkjent legende om riksvåpenets opprinnelse: ifølge historien gikk de tre høvdingbrødrene Lech, Czech og Rus hver sin vei og opprettet hvert sitt rike. Czech ble far til tsjekkerne og Rus til rutenerne. Da Lech kom til en plass i det nåværende Polen der han søkte ly for natten, så han en hvit ørn fly opp fra sitt reir mot den røde solnedgangen, hvilket forklarer den røde bakgrunnen på våpenet. Begeistret bestemte han seg for å slå seg ned der, og plasserte ørnen i sitt våpen. Her grunnla Lech ifølge legenden Polens første hovedstad, som han kalte Gniezdno (i dag Gniezno), fra ordet gniazdo (reir).
== Historisk utvikling ==
|
Kongress-Polens riksvåpen var Kongress-Polens nasjonalsymbol, men dette uttrykte også Det russiske keiserrikets dominans over den polske kongehuset, ved at det kombinerte de to landenes tidligere riksvåpen:
| 16,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ministerhotellet
|
2023-02-04
|
Ministerhotellet
|
['Kategori:1600-tallet i Sverige', 'Kategori:18°Ø', 'Kategori:1911 i Sverige', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført på 1600-tallet', 'Kategori:Byggverk i Stockholm', 'Kategori:Byggverk revet i 1911', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere byggverk i Sverige']
|
Ministerhotellet, eller Pechlinska palatset (Pechlinske palasset), var en bygning på Blasieholmen i Stockholm. Den tjente som arbeidsplass og bolig for norske statsråder i Sverige fra 1814 til 1905. Ministerhotellet ble revet i 1911.
Ole Richter, Norges statsminister i Stockholm fra 1884, tok sitt liv på statsministerkontoret her den 15. juni 1888.
|
Ministerhotellet, eller Pechlinska palatset (Pechlinske palasset), var en bygning på Blasieholmen i Stockholm. Den tjente som arbeidsplass og bolig for norske statsråder i Sverige fra 1814 til 1905. Ministerhotellet ble revet i 1911.
Ole Richter, Norges statsminister i Stockholm fra 1884, tok sitt liv på statsministerkontoret her den 15. juni 1888.
== Litteratur ==
Odd Inge Skjævesland: Ministerhotellet : Unionens bortglemte maktarena (2005). ISBN 978-91-1-301492-0.
== Eksterne lenker ==
Om ministerhotellet, fra nettstedet stockholmskallan.se
|
Ministerhotellet, eller Pechlinska palatset (Pechlinske palasset), var en bygning på Blasieholmen i Stockholm. Den tjente som arbeidsplass og bolig for norske statsråder i Sverige fra 1814 til 1905.
| 16,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/5150
|
2023-02-04
|
5150
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1986', 'Kategori:Van Halen-album']
|
5150 er det syvende studioalbumet fra amerikanske hardrock-bandet Van Halen.
Albumet ble utgitt 24. mars 1986 og er det første fra bandet med den nye vokalisten Sammy Hagar, som erstattet David Lee Roth. Navnet på albumet er hentet fra Eddie Van Halens hjemmestudio 5150, som også er et kodeord brukt av politiet i California for en mentalt forstyrret person. Eddie har også en gitar og en forsterkertype produsert av Peavey Electronics med dette navnet, samt et av sporene på albumet er kalt «5150».
«Why Can't This Be Love» ble albumets mest populære sang. Den havnet på tredjeplass på den amerikanske Billboard-lista.
|
5150 er det syvende studioalbumet fra amerikanske hardrock-bandet Van Halen.
Albumet ble utgitt 24. mars 1986 og er det første fra bandet med den nye vokalisten Sammy Hagar, som erstattet David Lee Roth. Navnet på albumet er hentet fra Eddie Van Halens hjemmestudio 5150, som også er et kodeord brukt av politiet i California for en mentalt forstyrret person. Eddie har også en gitar og en forsterkertype produsert av Peavey Electronics med dette navnet, samt et av sporene på albumet er kalt «5150».
«Why Can't This Be Love» ble albumets mest populære sang. Den havnet på tredjeplass på den amerikanske Billboard-lista.
== Sporliste ==
Alle låtene er skrevet av Michael Anthony, Sammy Hagar, Eddie Van Halen og Alex Van Halen.
«Good Enough» – 4:04
«Why Can't This Be Love» – 3:47
«Get Up» – 4:37
«Dreams» – 4:54
«Summer Nights» – 5:06
«Best of Both Worlds» – 4:48
«Love Walks In» – 5:11
«5150» – 5:44
«Inside» – 5:02
== Personell ==
Sammy Hagar – vokal, gitar
Eddie Van Halen – gitar, keyboard
Michael Anthony – bassgitar
Alex Van Halen – slagverk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 5150 på Discogs
(en) 5150 på MusicBrainz
(en) 5150 på Spotify
(en) 5150 på AllMusic
|
lenke
| 16,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.