url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_s%C3%B8te_liv
|
2023-02-04
|
Det søte liv
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1960', 'Kategori:Filmer regissert av Federico Fellini', 'Kategori:Franskspråklige filmer', 'Kategori:Gullpalmen-vinnere', 'Kategori:Italienske dramakomedier', 'Kategori:Italienskspråklige filmer', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer', 'Kategori:Tyskspråklige filmer']
|
Det søte liv (originaltittel: La dolce vita) er en italiensk dramakomedie fra 1960, regissert av Federico Fellini. Den handler om menneskene i Romas aristokrati og overklassemiljø. Fellini viser overklassen som noen dekadente og ukultiverte mennesker som kjemper for å holde kjedsomheten på avstand. Den har blitt beskrevet som et overveldende portrett av, og angrep på, vårt materialistiske samfunns narcissisme, selviscenesettelse, meningsløshet – og uendelige tomhet. Den er vanligvis sitert som filmen som signaliserer skillet mellom Fellinis tidligere neo-realistiske filmer og hans senere kunstfilmer. Den blir ofte regnet blant filmhistoriens fremste arbeider.
|
Det søte liv (originaltittel: La dolce vita) er en italiensk dramakomedie fra 1960, regissert av Federico Fellini. Den handler om menneskene i Romas aristokrati og overklassemiljø. Fellini viser overklassen som noen dekadente og ukultiverte mennesker som kjemper for å holde kjedsomheten på avstand. Den har blitt beskrevet som et overveldende portrett av, og angrep på, vårt materialistiske samfunns narcissisme, selviscenesettelse, meningsløshet – og uendelige tomhet. Den er vanligvis sitert som filmen som signaliserer skillet mellom Fellinis tidligere neo-realistiske filmer og hans senere kunstfilmer. Den blir ofte regnet blant filmhistoriens fremste arbeider.
== Handling ==
Marcello (Marcello Mastroianni) jobber som journalist i Roma på 1950-tallet der han dekker tabloidsaker om filmstjerner, religiøse syn og aristokratiets forfall.
Filmen dekker syv dager av Marcellos liv. Marcello bor sammen med Emma (Yvonne Furneaux), en kvinne som elsker ham. Marcello motstår hennes dominerende og moderlige holdning til kjærlighet og hennes konvensjonelle perspektiv på livet, mens Emma ignorerer Marcellos uttrykksløse søken etter verdi og mening. Han møter på et antall kvinner gjennom filmen, inkludert Maddalena (Anouk Aimée), en vakker, rik og sløvet elsker, og Sylvia (Anita Ekberg), en svensk-amerikansk filmstjerne som han begjærer. Han gjenforenes med sin gamle venn Steiner (Alain Cuny) og sin far.
== Roller ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Det søte liv på Internet Movie Database
(no) Det søte liv hos Filmfront
(sv) Det søte liv i Svensk Filmdatabas
(da) Det søte liv i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Det søte liv på Allociné
(nl) Det søte liv på MovieMeter
(en) Det søte liv på AllMovie
(en) Det søte liv på Turner Classic Movies
(en) Det søte liv på Rotten Tomatoes
(en) Det søte liv på Metacritic
|
| regi = Federico Fellini
| 16,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1999
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1999
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1999', 'Kategori:Kunst og kultur i 1999', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1999 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1999.
|
Litteraturåret 1999 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1999.
== Prisutdelinger ==
BMF-plaketten: Elsie Johansson
Gerard Bonniers pris: Torgny Lindgren
Gustaf Fröding-stipendiet: Inger Edelfeldt
Nobelprisen i litteratur: Günter Grass
P2-lytternes romanpris: Hanne Ørstavik, for Like sant som jeg er virkelig
Sult-prisen: Hanne Ørstavik
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
100 oumbärliga seriealbum av Fredrik Strömberg
A Darwinian Left av Peter Singer
A Deepness in the Sky av Vernor Vinge
Atlantis Funnet (Atlantis Found) av Clive Cussler
Belgaraths dotter av David Eddings
Bestiarium av Mare Kandre
Bikubesong av Frode Grytten
Carambole av Håkan Nesser
A Crown of Swords av Robert Jordan
Berts bokslut av Anders Jacobsson og Sören Olsson
De er døde - men lever fortsatt i Oslo! av Arild Svensgam
De gales hus av Karin Fossum
De var Furre var av Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas
Død joker av Anne Holt
Döden är en man av Per Lindeberg
Elsk meg i morgen av Ingvar Ambjørnsen
Etter kongens ufravikelig ordre av Carl Gustaf Armfeldt
Falleferdig himmel av Lars Saabye Christensen
Frosken Vertigo og det store spranget av Frode Grytten
Glamorama av Bret Easton Ellis
Grøftetildragelsesmysteriet av Thure Erik Lund
Hannibal av Thomas Harris
Harry Potter og fangen fra Azkaban av J. K. Rowling
Hemliga litterära världsakademin: Kärlekens dårar av Torbjörn Säfve
Hertiginnan av Erat av David Eddings
Häxan av Jan Mårtenson
Kongen som ville ha mer enn en krone av Lars Saabye Christensen (medf.)
L av Erlend Loe
Livlegens besøk (Livläkarens besök) av P.O. Enquist
Maren Gripes nødvendige ritualer av Øystein Lønn
Noen som elsker hverandre av Lars Saabye Christensen
Oppdageren av Jan Kjærstad
Pasninger av Lars Saabye Christensen
På diabilden är huvudet proppfullt av lycka av Catharina Gripenberg
Sangen om løpende hester av Britt Karin Larsen
Sauermugg av Stig Sæterbakken
Sireners sång av Nina Björk
Sola er en feit gud av Jon Ewo
Sune och klantpappan av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Svarta Björn - Legend och verklighet av Jan-Erik Johansson
Svarta tornet av Robert Jordan
Så grydde hämndens timme av John Marsden
T. Singer av Dag Solstad
Tempelridderen (Tempelriddaren) av Jan Guillou
Timbuktu av Paul Auster
Under en sort paraply av Lars Saabye Christensen
Unrestricted Warfare av Qiao Liang og Wang Xiangsui
Öppet hav av Annika Thor
== Dødsfall ==
8. januar – Peter Seeberg, dansk forfatter (født 1925)
7. februar – Lars Molin, svensk forfatter (født 1942)
8. februar –
Øistein Parmann, norsk forfatter og forlegger (født 1921)
Iris Murdoch, irsk romanforfatter og filosof født (1919)
20. februar – Sarah Kane, engelsk skuespillforfatter (født 1971)
7. mars – Antônio Houaiss, brasiliansk forfatter og kulturminister (født 1915)
8. mars – Adolfo Bioy Casares, argentinsk forfatter (født 1914)
13. mars – Lee Falk, amerikansk skribent, teaterregissør, manusforfatter, tegneserietegner, romanforfatter, animatør og produsent (født 1911)
10. mai – Shel Silverstein, amerikansk poet som skrev for barn (født 1930)
12. juni – Ola Bauer, norsk forfatter (født 1943)
2. juli – Mario Puzo, amerikansk forfatter (født 1920)
23. august – James White, forfatter av sciencefiction- noveller og romaner fra Nord-Irland (født 1928)
25. september – Marion Zimmer Bradley, amerikansk forfatter (født 1930)
19. oktober – Nathalie Sarraute, russiskfødt fransk forfatter og advokat (født 1900)
12. desember – Joseph Heller, amerikansk forfatter (født 1923)
31. desember – Ferdinand Finne, norsk maler, grafiker, scenekunstner og forfatter (født 1910)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1999 in literature – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Litteraturåret 1999 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1999.
| 16,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FK_%C5%BDalgiris
|
2023-02-04
|
FK Žalgiris
|
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1947', 'Kategori:Fotballag i Litauen', 'Kategori:Sport i Vilnius']
|
FK Žalgiris er en litauisk fotballklubb som kommer fra hovedstaden Vilnius. Klubben spiller i A lyga, høyeste fotballnivå i Litauen.
|
FK Žalgiris er en litauisk fotballklubb som kommer fra hovedstaden Vilnius. Klubben spiller i A lyga, høyeste fotballnivå i Litauen.
== Navnehistorie ==
1947 – Dinamo
1948 – 1961 – Spartakas
1962 – Žalgiris
1993 – Žalgiris-EBSW
1995 – FK Žalgiris
2009 – VMFD Žalgiris
2015 – FK Žalgiris
== Sesonger ==
== Meritter ==
Seriemester: 101991, 1992, 1999, 2013, 2014, 2015, 2016, 2020, 2021, 2022Cupmester: 141990–91, 1992–93, 1993–94, 1996–97, 2003, 2011–12, 2012–13, 2013–14, 2014–15, 2015–16, 2016, 2018, 2021, 2022Supercupmester: 72003, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2020Sovjetisk eliteserie: 11982
== Spillerstall ==
Pr. 19. januar 2023.
== Kjente tidligere spillere ==
Pau Morer Vicente (2019)
Ogenyi Onazi (2021)
Josip Tadić (2021–)
Oliver Buff (2022–)
== Trenere ==
Mindaugas Čepas (2008–2009)
Igoris Pankratjevas (2009–2010)
Vitalijus Stankevičius (2011)
Damir Petravić (2012)
Marek Zub (2012–2014)
Valdas Dambrauskas (2014–2017)
Aleksandr Brazevič (2017)
Aurelijus Skarbalius (2017–2018)
Valdas Urbonas (2018–2019)
Marek Zub (2019)
João Luís Martins (2019)
Aliaksei Baga (2020)
Vladimir Tjeburin (2021–...)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) FK Žalgiris Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
| supporterklubb =
| 16,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_G._Skeppstedt
|
2023-02-04
|
Alf G. Skeppstedt
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:Norske forretningsfolk']
|
Alf Gustav Skeppstedt (født 21. desember 1935) er en norsk organisasjonsmann og bedriftsleder.
Etter examen artium i 1955 tok Skeppstedt skogteknikkereksamen ved Statens skogskole i Kongsberg i 1960 og en Master of Science-grad ved State University College of Forestry i New York i 1963. Han hadde deretter et studieopphold ved Albert-Ludwigs-Universität, før han ble bedriftsøkonomisk kandidat fra Handelshøyskolen BI i 1970.Skeppstedt har vært innom en rekke bedrifter og organisasjoner, blant annet Tofte Cellulosefabrik, Union, Studieselskapet for Norsk Industri, Landbrukets Priscentral og Trelastindustriens Sentralforbund.Skeppstedt har vært aktiv i Norsk Landbruksjournalistlag, og har også vært generalsekretær (1975–88) og leder (1989–92) i International Federation of Agricultural Journalists.
|
Alf Gustav Skeppstedt (født 21. desember 1935) er en norsk organisasjonsmann og bedriftsleder.
Etter examen artium i 1955 tok Skeppstedt skogteknikkereksamen ved Statens skogskole i Kongsberg i 1960 og en Master of Science-grad ved State University College of Forestry i New York i 1963. Han hadde deretter et studieopphold ved Albert-Ludwigs-Universität, før han ble bedriftsøkonomisk kandidat fra Handelshøyskolen BI i 1970.Skeppstedt har vært innom en rekke bedrifter og organisasjoner, blant annet Tofte Cellulosefabrik, Union, Studieselskapet for Norsk Industri, Landbrukets Priscentral og Trelastindustriens Sentralforbund.Skeppstedt har vært aktiv i Norsk Landbruksjournalistlag, og har også vært generalsekretær (1975–88) og leder (1989–92) i International Federation of Agricultural Journalists.
== Referanser ==
|
Alf Gustav Skeppstedt (født 21. desember 1935) er en norsk organisasjonsmann og bedriftsleder.
| 16,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/11._serierunde_i_Toppserien_2009
|
2023-02-04
|
11. serierunde i Toppserien 2009
|
['Kategori:Serierundene i Toppserien 2009']
|
11. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt lørdag den 6. juni klokken 16:00, bortsett fra Kolbotn-Stabæk, som var TV-kamp og ble spilt søndag 7. juni klokken 14:00.
|
11. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt lørdag den 6. juni klokken 16:00, bortsett fra Kolbotn-Stabæk, som var TV-kamp og ble spilt søndag 7. juni klokken 14:00.
== Fakta ==
== Kommentarer ==
== Eksterne lenker ==
Toppserien 2009: Terminliste og resultater på altomfotball.no
|
11. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt lørdag den 6.
| 16,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iriomotekatt
|
2023-02-04
|
Iriomotekatt
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler om grupper som er endemiske til steder som mangler nowiki-lenke på Wikidata', 'Kategori:Japans endemiske fauna', 'Kategori:Mindre kattedyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Okinawa prefektur', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoologistubber']
|
Iriomotekatt (Prionailurus bengalensis iriomotensis) er et lite rovdyr som tilhører gruppen av asiatiske flekkede småkatter.
|
Iriomotekatt (Prionailurus bengalensis iriomotensis) er et lite rovdyr som tilhører gruppen av asiatiske flekkede småkatter.
== Beskrivelse ==
Det er fortsatt usikkert om dette kattedyret er en underart av leopardkatten, slik den framstår her og slik den oppføres i IUCNs rødliste, eller er en egen art (Prionailurus iriomotensis), slik noen fortsatt betrakter den som. Da den japanske forskeren Yoshinori Imaizumi oppdaget katten i 1967 trodde man at han hadde oppdaget en ny art. Dette er imidlertid revidert, slik at de fleste i dag regner den som lokal variant eller underart av leopardkatten.
Iriomotekatten skiller seg fra leopardkatten på flere måter, blant annet gjennom å være fysisk mindre og gjennom forskjeller i skallen. Den har dessuten kun 28 tenner, mot normalt 30. Kroppslengden er cirka 50–60 cm og halen utgjør i tillegg cirka 20 cm. Lemmene er relativt korte og ender i labber som ikke har fullt inntrekkbare klør. Vekten er typisk 3,5–5 kg (typisk 4,2 kg ± 0,5 kg. Pelsen, som består av relativt lange hår, er gråbrun i fargen og har tydelig flekkmønster.
== Utbredelse og habitat ==
Iriomotekatten er endemisk for den 292 km² store øya Iriomote i Okinawa, Japan. Habitatet består for det meste av lavt fjellandskap (300–460 moh.) med subtropisk eviggrønn skog, med innslag av mangrovebelter langs vannveiene. Studier har vist at iriomotekatten foretrekker lavereliggende områder med en mosaikk av våtmarksområder, småelver og mindre bakketopper.
== Annet ==
Bestanden av iriomotekatter er kritisk truet av utryddelse og underarten står oppført på IUCNs rødliste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Iriomotekatt i Global Biodiversity Information Facility
(en) Iriomotekatt hos Fossilworks
(en) Iriomotekatt hos ITIS
(en) Kategori:Prionailurus bengalensis iriomotensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Prionailurus iriomotensis – detaljert informasjon på Wikispecies
|
| rødlistereferanse=Izawa, M. 2008.
| 16,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svingbane
|
2023-02-04
|
Svingbane
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Veier']
|
En svingbane (en svingfil eller et svingfelt) er en kjørebane som er beregnet for kjøretøyer som ønsker å svinge av til en sidevei lenger fremme.
Svingbaner er normalt oppmerket med piler som starter med en strek parallelt med kjørebanen for å "knekke" i 45° eller 90° til den siden hvor man kan dreie (svinge). Gradtallet kommer an på sideveiens retning. Visse steder kan pilene kombineres hvis svingbanen fører til to sideveier. Pilen kan også være en blendet sidegren midt på "skaftet" av pilen, dersom man ikke må svinge av den førstkommende veien, men skal fortsette til den neste.
|
En svingbane (en svingfil eller et svingfelt) er en kjørebane som er beregnet for kjøretøyer som ønsker å svinge av til en sidevei lenger fremme.
Svingbaner er normalt oppmerket med piler som starter med en strek parallelt med kjørebanen for å "knekke" i 45° eller 90° til den siden hvor man kan dreie (svinge). Gradtallet kommer an på sideveiens retning. Visse steder kan pilene kombineres hvis svingbanen fører til to sideveier. Pilen kan også være en blendet sidegren midt på "skaftet" av pilen, dersom man ikke må svinge av den førstkommende veien, men skal fortsette til den neste.
|
En svingbane (en svingfil eller et svingfelt) er en kjørebane som er beregnet for kjøretøyer som ønsker å svinge av til en sidevei lenger fremme.
| 16,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Stokke
|
2023-02-04
|
Benjamin Stokke
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Eik-Tønsberg', 'Kategori:Fotballspillere for FK Tønsberg', 'Kategori:Fotballspillere for Kristiansund BK', 'Kategori:Fotballspillere for Levanger FK', 'Kategori:Fotballspillere for Mjøndalen IF', 'Kategori:Fotballspillere for Randers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Sandefjord Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Danmark', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2023-01']
|
Benjamin Stokke (født 20. august 1990) er en fotballspiller som fra den 31. desember 2022 er klubbløs.Han ble hentet til FK Tønsberg fra samarbeidsklubben Eik-Tønsberg foran 2009 sesongen. Her hadde han spilt en solid 2008-sesong, og hadde fått flere andre tilbud, bl.a fra 1.divisjons-klubben Hønefoss, men han takket nei til fordel for Tønsberg-laget. 11. februar 2011 signerte han en toårs kontrakt med å Sandefjord Fotball. Etter 2011-sesongen fikk Benjamin signaler om at det ville bli lite spilletid i SF og ble fristilt fra kontrakten i slutten av mars 2012. Han signerte ikke mange dagene etter en 1-årskontrakt med mulighet for forlengelse med Mjøndalen Idrettsforening, som hadde vært interessert i å få han på laget i 3 år.
I november 2016 ble det kjent at Stokke signerte en toårskontrakt med Kristiansund Ballklubb.
Stokke scoret sitt første hattrick mot Stabæk i kampen som endte 1-4 til Kristiansund, 25. juni 2017.
I overgangsvinduet 2018 gikk Stokke fra Kristiansund BK til Randers FC.Den 23. juni 2020 skrev han under for Vålerenga ut 2020.Den 18. mars 2021 skrev han under for Mjøndalen ut 2022.
|
Benjamin Stokke (født 20. august 1990) er en fotballspiller som fra den 31. desember 2022 er klubbløs.Han ble hentet til FK Tønsberg fra samarbeidsklubben Eik-Tønsberg foran 2009 sesongen. Her hadde han spilt en solid 2008-sesong, og hadde fått flere andre tilbud, bl.a fra 1.divisjons-klubben Hønefoss, men han takket nei til fordel for Tønsberg-laget. 11. februar 2011 signerte han en toårs kontrakt med å Sandefjord Fotball. Etter 2011-sesongen fikk Benjamin signaler om at det ville bli lite spilletid i SF og ble fristilt fra kontrakten i slutten av mars 2012. Han signerte ikke mange dagene etter en 1-årskontrakt med mulighet for forlengelse med Mjøndalen Idrettsforening, som hadde vært interessert i å få han på laget i 3 år.
I november 2016 ble det kjent at Stokke signerte en toårskontrakt med Kristiansund Ballklubb.
Stokke scoret sitt første hattrick mot Stabæk i kampen som endte 1-4 til Kristiansund, 25. juni 2017.
I overgangsvinduet 2018 gikk Stokke fra Kristiansund BK til Randers FC.Den 23. juni 2020 skrev han under for Vålerenga ut 2020.Den 18. mars 2021 skrev han under for Mjøndalen ut 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Benjamin Stokke – Transfermarkt
(en) Benjamin Stokke – Soccerway
(no) Benjamin Stokke – Norges Fotballforbund
(en) Benjamin Stokke – FBref
|
| kamper1 = | mål1 =
| 16,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tao_of_Jeet_Kune_Do
|
2023-02-04
|
Tao of Jeet Kune Do
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kampsport', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2016-05']
|
Tao of Jeet Kune Do er en bok om kampteknikker skrevet av Bruce Lee.
Boken er en av de mest utbredte i verden om temaet.
|
Tao of Jeet Kune Do er en bok om kampteknikker skrevet av Bruce Lee.
Boken er en av de mest utbredte i verden om temaet.
|
Tao of Jeet Kune Do er en bok om kampteknikker skrevet av Bruce Lee.
| 16,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nes_S%C3%B3knar_%C3%8Dtrottarfelag
|
2023-02-04
|
Nes Sóknar Ítrottarfelag
|
['Kategori:1957 på Færøyene', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eysturoy', 'Kategori:Fotballag etablert i 1957', 'Kategori:Fotballag på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Nes Sóknar Ítrottarfelag, ofte forkortet NSÍ, er en fotballklubb i Runavík på Eysturoy på Færøyene.
NSÍ ble stiftet den 24. mars 1957 og favnet hele det daværende Nes sókn, som Runavík senere ble utskilt fra. NSÍ drev først mest med håndball, men utvidet i løpet av 1960-årene med flere idretter, som badminton og kapproing. Den første fotballbanen ble anlagt i Runavík i 1972. Avdelingene for kapproing og håndball ble utskilt fra NSÍ som de selvstendige klubbene Kappróðrarfelagið NSÍ og Hondbóltsfelagið Tjaldur i 1998, og NSÍ har siden vært rendyrket som fotballklubb.Med sine mer enn 600 medlemmer er NSÍ et av de største idrettslagene på Færøyene. NSÍ har en egen supporterklubb, Guliganz.Klubben deltok for første gang i europacup i 2003, da den spilte sin første kamp mot FC Lyn Oslo. I 2007 ble NSÍ færøyske mestere for første gang.
|
Nes Sóknar Ítrottarfelag, ofte forkortet NSÍ, er en fotballklubb i Runavík på Eysturoy på Færøyene.
NSÍ ble stiftet den 24. mars 1957 og favnet hele det daværende Nes sókn, som Runavík senere ble utskilt fra. NSÍ drev først mest med håndball, men utvidet i løpet av 1960-årene med flere idretter, som badminton og kapproing. Den første fotballbanen ble anlagt i Runavík i 1972. Avdelingene for kapproing og håndball ble utskilt fra NSÍ som de selvstendige klubbene Kappróðrarfelagið NSÍ og Hondbóltsfelagið Tjaldur i 1998, og NSÍ har siden vært rendyrket som fotballklubb.Med sine mer enn 600 medlemmer er NSÍ et av de største idrettslagene på Færøyene. NSÍ har en egen supporterklubb, Guliganz.Klubben deltok for første gang i europacup i 2003, da den spilte sin første kamp mot FC Lyn Oslo. I 2007 ble NSÍ færøyske mestere for første gang.
== Andre avdelinger ==
Klubben stiller i tillegg til A-laget flere lag i de lavere færøyske divisjonene. Per sesongen 2008 stilte klubben et andrelag (NSÍ II) i færøysk 1. divisjon, og et tredje og fjerdelag (NSÍ III og NSÍ IV) i 3. divisjon.
NSÍ Runavík har i flere år hatt et kvinnelag med i den øverste kvinnedivisjonen på Færøyene. Fra 2009 stilt kvinnelag sammen med B68 Toftir i nabokommunen Nes.
For yngre avdelinger har også et av NSÍ Runavíks guttelag utmerket seg med seier i Dana Cup i 2008.
== Meritter ==
Seriemester (1):
2007
Cupmester (2):
1986 og 2002
tapende finalister: 1980, 1985, 1988 og 2004
Færøysk supercup (1):
2007
== NSÍ Runavík i Europa ==
NSÍ Runavík har representert Færøyene i europacup ved fem anledninger, første gang i 2003 mot norske Lyn. NSÍ har deltatt både i kvalifisering til UEFA-cupen og Mesterligaen, samt første runde i Intertoto-cupen, men aldri gått videre. Av 8 europacupkamper laget har spilt er 7 tapt, eneste seier per dags dato var 1-0 hjemme mot FC Dinamo Tbilisi i 2008. I første kvalifiseringsrunde av Europaligaen i 2009 møtte Runavík igjen et norsk lag, denne gang Rosenborg.
== Se også ==
Færøysk fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Klubbens internettsider
Guliganz – NSÍ supporterklubb Arkivert 22. februar 2007 hos Wayback Machine.
Spillerstall - Transfermarkt
|
Nes Sóknar Ítrottarfelag, ofte forkortet NSÍ, er en fotballklubb i Runavík på Eysturoy på Færøyene.
| 16,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lys%C3%B8ysundet
|
2023-02-04
|
Lysøysundet
|
['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Ørland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Trøndelag', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Trøndelag']
|
Lysøysund er et tettsted i Jøssund sogn i Ørland kommune i Trøndelag. Tettstedet har 266 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ved Lauvøyfjorden, på fastlandet innenfor Lysøya, sør for innløpet til Åfjorden.
Stiftelsen Frohavet arrangerer kystkulturdagene i Lysøysund, som avholdes hver august med forskjellig tema.
|
Lysøysund er et tettsted i Jøssund sogn i Ørland kommune i Trøndelag. Tettstedet har 266 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger ved Lauvøyfjorden, på fastlandet innenfor Lysøya, sør for innløpet til Åfjorden.
Stiftelsen Frohavet arrangerer kystkulturdagene i Lysøysund, som avholdes hver august med forskjellig tema.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stiftelsen Frohavet
|
|befolkningsår =
| 16,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bingselva
|
2023-02-04
|
Bingselva
|
['Kategori:59,8°N', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drammensvassdraget', 'Kategori:Elver i Modum', 'Kategori:Elver i Øvre Eiker']
|
Bingselva (også skrevet Bingenselva) er ei elv i Øvre Eiker og Modum kommuner i Viken. Den dannes ved samløpet mellom Letmolielva og Løken ved Brutangen vest for Bingen og munner ut i Drammenselva ved Skotselv. Elva er 15,0 kilometer lang.De to største sideelvene kommer begge fra sør, Smedselva ved Bingen og Spitelva ved Holte. I Skotselv kalles Bingselva også for Vesleelva og Drammenselva for Storelva. Ned til Steinsrud danner elva kommunegrensen mellom Øvre Eiker og Modum.
|
Bingselva (også skrevet Bingenselva) er ei elv i Øvre Eiker og Modum kommuner i Viken. Den dannes ved samløpet mellom Letmolielva og Løken ved Brutangen vest for Bingen og munner ut i Drammenselva ved Skotselv. Elva er 15,0 kilometer lang.De to største sideelvene kommer begge fra sør, Smedselva ved Bingen og Spitelva ved Holte. I Skotselv kalles Bingselva også for Vesleelva og Drammenselva for Storelva. Ned til Steinsrud danner elva kommunegrensen mellom Øvre Eiker og Modum.
== Referanser ==
|
| fjerneste_kilde = Tannbergtjenn i Flesberg
| 16,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smitteb%C3%A6rer
|
2023-02-04
|
Smittebærer
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Epidemiologi', 'Kategori:Immunsystemet', 'Kategori:Infeksjonssykdommer']
|
Smittebærer eller smittespreder eller vektor, er et dyr, menneske, insekt, gjenstand eller annen organisme som ikke er syk, men som har smittefarlige bakterier, virus, eller andre organismer som kan gi sykdom hos andre organismer enn dem selv. En smittebærer kan være et individ som har hatt sykdommen, men fortsatt har smittestoffet og kan smitte andre med den gjerne over lang tid.
Det finnes et stort antall eksempler på smittebærere av smittestoffet for et stort antall smittsomme sykdommer. Eksempler på disse er:
Helsepersonell som har undersøkt en pasient med smittsom sykdom kan ha smittestoff på hendene og kan smitte andre eller seg selv dersom vedkommende har dårlige rutiner for håndhygiene.
Historien om «Typhoid Mary» fra New York i 1900-årene illustrerer godt faren ved å fungere som smittebærer. Hun utskilte salmonellabakterier i avføringen, hadde dårlig håndhygiene og arbeidet som kokk i flere familier der hun smittet 53 personer med salmonella. Tre av disse døde. Det var tidligere ikke kjent at friske personer kunne være smittebærer av salmonella.
Tsetsefluen suger blod og kan få i seg blod fra malariabærere som har parasitter av familien Plasmodium. Disse parasittene lever inne i røde blodlegemer. En Tsetseflue som har sugd infisert blod fra en pasient kan injisere noe slikt blod før den suger blod av en frisk person og påfører personen malaria. Dette er bakgrunnen for at myggnett bør brukes rundt senga om natta i områder med malaria.
Svartedauden er forårsaket av bakterien Pasteurella Pestis eller Yersinia pestis. Denne bakterien infiserer gnagere og tar livet av noen av dem, men de gnagerne som overlever blir bærere og kan smitte mennesker. Det antaes at det var rotter fra skip fra England som smittet de første som ble syke i Norge. Siden rotter og mus kan være smittebærere fra fremmede land har skipstrossene ofte en plate som gjør det umulig for rottene å komme seg i land ved å gå på trossene.
Aidsvirus og hepatittvirus finnes i blod og må komme inn i blodet for at en ny person skal smittes. Brukte sprøyter med blodrester fra pasienter som har eller har hatt sykdommene, kan fungere som smittebærer om de brukes på friske.
Flått er et insekt som suger blod fra mennesker og dyr. Omkring 20-60 % av flåttene er infisert med borrelia som er en bakterie som forårsaker borreliose som er en alvorlig nevrologisk sykdom.
|
Smittebærer eller smittespreder eller vektor, er et dyr, menneske, insekt, gjenstand eller annen organisme som ikke er syk, men som har smittefarlige bakterier, virus, eller andre organismer som kan gi sykdom hos andre organismer enn dem selv. En smittebærer kan være et individ som har hatt sykdommen, men fortsatt har smittestoffet og kan smitte andre med den gjerne over lang tid.
Det finnes et stort antall eksempler på smittebærere av smittestoffet for et stort antall smittsomme sykdommer. Eksempler på disse er:
Helsepersonell som har undersøkt en pasient med smittsom sykdom kan ha smittestoff på hendene og kan smitte andre eller seg selv dersom vedkommende har dårlige rutiner for håndhygiene.
Historien om «Typhoid Mary» fra New York i 1900-årene illustrerer godt faren ved å fungere som smittebærer. Hun utskilte salmonellabakterier i avføringen, hadde dårlig håndhygiene og arbeidet som kokk i flere familier der hun smittet 53 personer med salmonella. Tre av disse døde. Det var tidligere ikke kjent at friske personer kunne være smittebærer av salmonella.
Tsetsefluen suger blod og kan få i seg blod fra malariabærere som har parasitter av familien Plasmodium. Disse parasittene lever inne i røde blodlegemer. En Tsetseflue som har sugd infisert blod fra en pasient kan injisere noe slikt blod før den suger blod av en frisk person og påfører personen malaria. Dette er bakgrunnen for at myggnett bør brukes rundt senga om natta i områder med malaria.
Svartedauden er forårsaket av bakterien Pasteurella Pestis eller Yersinia pestis. Denne bakterien infiserer gnagere og tar livet av noen av dem, men de gnagerne som overlever blir bærere og kan smitte mennesker. Det antaes at det var rotter fra skip fra England som smittet de første som ble syke i Norge. Siden rotter og mus kan være smittebærere fra fremmede land har skipstrossene ofte en plate som gjør det umulig for rottene å komme seg i land ved å gå på trossene.
Aidsvirus og hepatittvirus finnes i blod og må komme inn i blodet for at en ny person skal smittes. Brukte sprøyter med blodrester fra pasienter som har eller har hatt sykdommene, kan fungere som smittebærer om de brukes på friske.
Flått er et insekt som suger blod fra mennesker og dyr. Omkring 20-60 % av flåttene er infisert med borrelia som er en bakterie som forårsaker borreliose som er en alvorlig nevrologisk sykdom.
|
Smittebærer eller smittespreder eller vektor, er et dyr, menneske, insekt, gjenstand eller annen organisme som ikke er syk, men som har smittefarlige bakterier, virus, eller andre organismer som kan gi sykdom hos andre organismer enn dem selv. En smittebærer kan være et individ som har hatt sykdommen, men fortsatt har smittestoffet og kan smitte andre med den gjerne over lang tid.
| 16,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Speltbr%C3%B8d
|
2023-02-04
|
Speltbrød
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler utsagn', 'Kategori:Brød']
|
Speltbrød er brød laget av kornsorten spelt. Det er mettende og nærmest litt søtlig. Det dufter kakeaktig og reduseres i smak hvis det ligger ute en eller to dager. Spelt inneholder mer protein enn hvete, og det samme gjelder innholdet av sporstoffene magnesium, sink, jern og kobber. Dette er medvirkende til at spelt anses for å være sunnere enn hvete, og derfor er spelt da også blitt stadig mer populært.
|
Speltbrød er brød laget av kornsorten spelt. Det er mettende og nærmest litt søtlig. Det dufter kakeaktig og reduseres i smak hvis det ligger ute en eller to dager. Spelt inneholder mer protein enn hvete, og det samme gjelder innholdet av sporstoffene magnesium, sink, jern og kobber. Dette er medvirkende til at spelt anses for å være sunnere enn hvete, og derfor er spelt da også blitt stadig mer populært.
|
Speltbrød er brød laget av kornsorten spelt. Det er mettende og nærmest litt søtlig.
| 16,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robertprisen_for_%C3%A5rets_engelskspr%C3%A5klige_film
|
2023-02-04
|
Robertprisen for årets engelskspråklige film
|
['Kategori:Robertprisen']
|
Robertprisen for årets engelskspråklige film, tidligere Robertprisen for årets amerikanske film er en filmpris som utdeles av Danmarks Film Akademi ved den årlige Robertfesten.
|
Robertprisen for årets engelskspråklige film, tidligere Robertprisen for årets amerikanske film er en filmpris som utdeles av Danmarks Film Akademi ved den årlige Robertfesten.
== Prisvinnere ==
1996 – Smoke
1999 – The Truman Show
2000 – The Straight Story
2001 – American Beauty
2002 – Ringenes Herre – Ringens brorskap
2003 – Gosford Park
2004 – The Hours
2005 – Lost in Translation
2006 – Sideways
2007 – Babel
2008 – Delt: Jason Bournes ultimatum og Ratatouille
2009 – No Country for Old Men
2010 – Se opp
2011 – Inception
2012 – Drive
2013 – Operasjon Argo
2014 – Gravity
2015 – Boyhood
2016 – Birdman
2017 – The Revenant
2018 – Manchester by the Sea
2019 – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
2020 – Joker
2021 – 1917
2022 – Nomadland
== Noter ==
== Referanser ==
|
Robertprisen for årets engelskspråklige film, tidligere Robertprisen for årets amerikanske film er en filmpris som utdeles av Danmarks Film Akademi ved den årlige Robertfesten.Utdelt som Årets amerikanske film fra 1999.
| 16,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plankalk%C3%BCl
|
2023-02-04
|
Plankalkül
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Programmeringsspråk', 'Kategori:Programmeringstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08']
|
Plankalkül (tysk: Plan Calculus) regnes for å være det første programmeringsspråket. Plankalkül ble skapt i Tyskland i 1943–1945, muligens så tidlig som i 1941, av computer-pioneren Konrad Zuse til hans Z3 og Z4 computere.
Plankalkül forble imidlertid teoretisk og ble ikke implementert på en computer i Zuses levetid. På grunn av Zuses (og Tysklands) isolasjon fra det internasjonale samfunnet for forskning og utvikling av computere, fikk Plankalkül ingen innflytelse på den senere utviklingen av programmering og programmeringsspråk.
Plankalkül ble først implementert i praksis i 2000, av en gruppe fra Freie Universität Berlin – fem år etter Zuses død.
|
Plankalkül (tysk: Plan Calculus) regnes for å være det første programmeringsspråket. Plankalkül ble skapt i Tyskland i 1943–1945, muligens så tidlig som i 1941, av computer-pioneren Konrad Zuse til hans Z3 og Z4 computere.
Plankalkül forble imidlertid teoretisk og ble ikke implementert på en computer i Zuses levetid. På grunn av Zuses (og Tysklands) isolasjon fra det internasjonale samfunnet for forskning og utvikling av computere, fikk Plankalkül ingen innflytelse på den senere utviklingen av programmering og programmeringsspråk.
Plankalkül ble først implementert i praksis i 2000, av en gruppe fra Freie Universität Berlin – fem år etter Zuses død.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The "Plankalkül" of Konrad Zuse: A Forerunner of Today's Programming Languages av Friedrich L. Bauer (alternativ kilde)
|
Plankalkül (tysk: Plan Calculus) regnes for å være det første programmeringsspråket. Plankalkül ble skapt i Tyskland i 1943–1945, muligens så tidlig som i 1941Russel, Stuart; Norvig, Peter; Artificial Intelligence, Prentice Hall, s.
| 16,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alberto_Elli
|
2023-02-04
|
Alberto Elli
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dopingsaker i sykling', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Italienske syklister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Monza e Brianza']
|
Alberto Elli (født 9. mars 1964 i Giussano, Italia) er en tidligere italiensk proffsyklist.
Elli begynte sin proffkarriere i 1987 i Remac-Fanini, og syklet for ulike italienske lag frem til 1997. Da byttet han til franske Casino. Senere syklet han i Team Telekom før han avsluttet karrieren i det lille italienske laget Index Alexia i 2002. Dette året fikk lagkamerat Paolo Savoldelli sitt store gjennombrudd med seier i Giro d'Italia, men Elli var ikke med på Index Alexias lag.
Hans viktigste resultat inkluderer to seire i Luxemburg rundt i 1996 og 2000, en seier i Grand Prix Midi Libre 1997 og seier i Milano-Vignola 1993. Dessuten har han tre pallplasseringer fra det italienske mesterskapet i landeveisritt (2.-plass i 1987 og 3.-plass i 98 og 99) og en andreplass fra Milano–Sanremo 1997.
Elli var kjent som en god klatrer og en som jobbet hardt.
Elli fikk ikke sin deby i Tour de France før han var 26, men fikk til gjengjeld 11 strake deltakelser da han først kom i gang. Han fullførte hver gang og hans beste resultat kom i 1994, da det ble 7.-plass. Elli skulle egentlig være en av Jan Ullrichs hjelpere i Touren 1999, men fordi Ullrich ikke kunne stille fikk Elli forholdsvis frie tøyler og kjørte inn til 17.-plass sammenlagt. Året etter var Ullrich tilbake, og Elli var av den grunn hjelperytter. På 6. etappe, som var nesten helt flat, kom han seg med i et 12-mannsbrudd. De fikk over 13 minutter før feltet begynt å kjøre, men de 12 jobbet bra sammen og feltet kom til mål 7 min og 49 sek bak. Elli endte som nummer seks på etappen og tok over ledertrøyen. Dette var første gang i karrieren han bar gult i Touren, og Telekom gav ham akkurat nok støtte til å holde på trøyen gjennom de tre neste etappene som var forholdsvis flate. 10. etappe var derimot en fjelletappe og det var ventet at Elli ville miste trøyen. Likevel sa han at han ville kjempe hardt for den, og holdt såpass følge over den første førstekategoribakken at han tok igjen feltet i nedkjøringen. I neste fjell tapte han imidlertid rundt 10 min, blant annet fordi Telekom så seg nødt til å holde høy fart i feltet av hensyn til Jan Ullrichs muligheter for en god sammenlagtplassering, og etter etappen måtte han gi fra seg trøyen til Lance Armstrong.
Elli fikk også med seg en andre- og tredjeplass i Tourens fjellkonkurranse i 98 og 99.
Ellis karriere tok slutt i mai 2002 da han ble suspendert i 6 måneder. Bakgrunnen for dette var etterforskningen etter Giroen i 2001, da illegale produkter ble funnet hos flere ryttere under et politiraid. Etter noen års fravær fra sykkelsporten kom Elli tilbake og er i dag sportsdirektør i Preti Mangimi-laget.
|
Alberto Elli (født 9. mars 1964 i Giussano, Italia) er en tidligere italiensk proffsyklist.
Elli begynte sin proffkarriere i 1987 i Remac-Fanini, og syklet for ulike italienske lag frem til 1997. Da byttet han til franske Casino. Senere syklet han i Team Telekom før han avsluttet karrieren i det lille italienske laget Index Alexia i 2002. Dette året fikk lagkamerat Paolo Savoldelli sitt store gjennombrudd med seier i Giro d'Italia, men Elli var ikke med på Index Alexias lag.
Hans viktigste resultat inkluderer to seire i Luxemburg rundt i 1996 og 2000, en seier i Grand Prix Midi Libre 1997 og seier i Milano-Vignola 1993. Dessuten har han tre pallplasseringer fra det italienske mesterskapet i landeveisritt (2.-plass i 1987 og 3.-plass i 98 og 99) og en andreplass fra Milano–Sanremo 1997.
Elli var kjent som en god klatrer og en som jobbet hardt.
Elli fikk ikke sin deby i Tour de France før han var 26, men fikk til gjengjeld 11 strake deltakelser da han først kom i gang. Han fullførte hver gang og hans beste resultat kom i 1994, da det ble 7.-plass. Elli skulle egentlig være en av Jan Ullrichs hjelpere i Touren 1999, men fordi Ullrich ikke kunne stille fikk Elli forholdsvis frie tøyler og kjørte inn til 17.-plass sammenlagt. Året etter var Ullrich tilbake, og Elli var av den grunn hjelperytter. På 6. etappe, som var nesten helt flat, kom han seg med i et 12-mannsbrudd. De fikk over 13 minutter før feltet begynt å kjøre, men de 12 jobbet bra sammen og feltet kom til mål 7 min og 49 sek bak. Elli endte som nummer seks på etappen og tok over ledertrøyen. Dette var første gang i karrieren han bar gult i Touren, og Telekom gav ham akkurat nok støtte til å holde på trøyen gjennom de tre neste etappene som var forholdsvis flate. 10. etappe var derimot en fjelletappe og det var ventet at Elli ville miste trøyen. Likevel sa han at han ville kjempe hardt for den, og holdt såpass følge over den første førstekategoribakken at han tok igjen feltet i nedkjøringen. I neste fjell tapte han imidlertid rundt 10 min, blant annet fordi Telekom så seg nødt til å holde høy fart i feltet av hensyn til Jan Ullrichs muligheter for en god sammenlagtplassering, og etter etappen måtte han gi fra seg trøyen til Lance Armstrong.
Elli fikk også med seg en andre- og tredjeplass i Tourens fjellkonkurranse i 98 og 99.
Ellis karriere tok slutt i mai 2002 da han ble suspendert i 6 måneder. Bakgrunnen for dette var etterforskningen etter Giroen i 2001, da illegale produkter ble funnet hos flere ryttere under et politiraid. Etter noen års fravær fra sykkelsporten kom Elli tilbake og er i dag sportsdirektør i Preti Mangimi-laget.
== Viktigste resultat ==
1987
2.-plass i det italienske mesterskapet i landeveisritt
2.-plass i Coppa Agostoni1992
Etappe- og sammenlagtseier i Hofbräu Cup
Etappeseier i Luxemburg rundt1993
Trofeo Matteotti
Milano-Vignola1994
Etappeseier i Settimana Siciliana
Prolog- og sammenlagtseier i Boland Bank Tour1995
To etappeseire i Bicicleta Vasca
Criterium d'Abruzzo1996
Etappeseier i Bicicleta Vasca
Etappe- og sammenlagtseier i Luxemburg rundt
GP Città di Camaiore1997
Sammenlagtseier i Grand Prix Midi Libre1998
To etappe- og sammenlagtseier Vuelta a Murcia
Etappeseier i Baskerland rundt
3.-plass i det italienske mesterskapet i landeveisritt
3.-plass i Flèche Wallonne1999
3.-plass i det italienske mesterskapet i landeveisritt2000
Etappeseier i Rapport Toer
GP de Wallonie
Sammenlagtseier i Luxemburg rundt
Etappeseier i Sveits rundt
== Tour de France ==
1990 – 72.-plass
1991 – 91.-plass
1992 – 28.-plass
1993 – 17.-plass
1994 – 7.-plass
1995 – 33.-plass
1996 – 15.-plass
1997 – 30.-plass
1998 – 29.-plass
1999 – 17.-plass
2000 – 84.-plass, og ledertrøyen i fire dager.
== Andre Grand Tours ==
Giro d'Italia 2001 : 54.-plass
Vuelta a España 2001 : 39.-plass
== Lag ==
1987 Remac-Fanini
1988 Fanini-7Up-Mirinda
1989-1993 Ariostea
1994 GB-MG Boys
1995-1996 MG-Technogym
1997-1998 Casino
1999-2001 Team Telekom
2002 Index Alexia
== Sportsdirektør/støtteapparat ==
Team Barloworld 2004-2005
Team Endeka 2006
Kio Ene 2007
Preti Mangimi 2008-
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alberto Elli – ProCyclingStats
(en) Alberto Elli – Cycling Archives
(en) Alberto Elli – CycleBase
(en) Alberto Elli – TheSports.org
|
Alberto Elli (født 9. mars 1964 i Giussano, Italia) er en tidligere italiensk proffsyklist.
| 16,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Gr%C3%B8nlands_landstingsformenn
|
2023-02-04
|
Liste over Grønlands landstingsformenn
|
['Kategori:Grønlandske politikere', 'Kategori:Lister over presidenter for lovgivende forsamlinger']
|
Landstingsformannen er leder for Landstinget på Grønland.
|
Landstingsformannen er leder for Landstinget på Grønland.
== Formenn ==
== Kilder ==
Grønlands landsting
|
Landstingsformannen er leder for Landstinget på Grønland.
| 16,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fabian_Andersen
|
2023-02-04
|
Fabian Andersen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Mjøndalen IF', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Fabian Andreas Andersen (født 10. november 1988 i Drammen) er en norsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Kvik Halden. Hans posisjon på banen er på midtbanen. Andersen kom til Mjøndalen fra Østsiden IL i begynnelsen av desember 2008 og har en fortid i Fredrikstad hvor han spilte juniorfotball.
|
Fabian Andreas Andersen (født 10. november 1988 i Drammen) er en norsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Kvik Halden. Hans posisjon på banen er på midtbanen. Andersen kom til Mjøndalen fra Østsiden IL i begynnelsen av desember 2008 og har en fortid i Fredrikstad hvor han spilte juniorfotball.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fotball.MIF.no – Andersens spillerprofil hos Mjøndalen
NIFS.no – Andersens spillerprofil hos Norsk & Internasjonal Fotballstatistikk
|
Fabian Andreas Andersen (født 10. november 1988 i Drammen) er en norsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Kvik Halden.
| 16,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hemsil
|
2023-02-04
|
Hemsil
|
['Kategori:60°N', 'Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Gol', 'Kategori:Elver i Hemsedal', 'Kategori:Hallingdalsvassdraget']
|
Hemsil (også skrevet Hemsila) er ei elv i Hemsedal og Gol kommuner i Viken. Den dannes ved samløpet av elvene Grøndøla og Mørkedøla ved Tuv, og renner mot sørøst gjennom dalføret Hemsedal til den munner ut i Hallingdalselva ved Gol.
Elva er utbygd til kraftproduksjon i kraftverkene Hemsil I og Hemsil II.
|
Hemsil (også skrevet Hemsila) er ei elv i Hemsedal og Gol kommuner i Viken. Den dannes ved samløpet av elvene Grøndøla og Mørkedøla ved Tuv, og renner mot sørøst gjennom dalføret Hemsedal til den munner ut i Hallingdalselva ved Gol.
Elva er utbygd til kraftproduksjon i kraftverkene Hemsil I og Hemsil II.
== Referanser ==
|
| fjerneste_kilde = Tjern nord for Grensehøgde
| 16,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1930/31 var den 56. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glenn_Hilleren
|
2023-02-04
|
Glenn Hilleren
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Mjøndalen IF', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Kongsberg kommune']
|
Glenn Hilleren (født 16. februar 1982 i Kongsberg) er en norsk fotballspiller som spilte for Mjøndalen IF. Hans posisjon på banen er i forsvar. Hilleren har før øvrig en fortid i Vestfossen IF.
Hans første to skåringer på toppnivå skjedde i samme kamp hjemme mot Hamarkameratene i den niende serierunden i Adeccoligaen 2009 den 1. juni 2009.
|
Glenn Hilleren (født 16. februar 1982 i Kongsberg) er en norsk fotballspiller som spilte for Mjøndalen IF. Hans posisjon på banen er i forsvar. Hilleren har før øvrig en fortid i Vestfossen IF.
Hans første to skåringer på toppnivå skjedde i samme kamp hjemme mot Hamarkameratene i den niende serierunden i Adeccoligaen 2009 den 1. juni 2009.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Glenn Hilleren – Transfermarkt
Fotball.MIF.no – Hillerens spillerprofil hos Mjøndalen Arkivert 10. april 2009 hos Wayback Machine.
NIFS.no – Hillerens spillerprofil hos Norsk & Internasjonal Fotballstatistikk
|
| fødtsted = Kongsberg
| 16,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iskald
|
2023-02-04
|
Iskald
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2005', 'Kategori:Norske black metal-band']
|
Iskald er et norsk melodisk black metal band fra Bodø i Nord-Norge.
Bandet ble etablert i 2005, og debutalbumet Shades of Misery kom i mars 2007.
Oppfølgeralbumet Revelations of Reckoning Day ble innspilt i Berlin i juli 2008, produsert av Stamos Koiousis og Vangelis Labrakis.
Bandet spilte på Infernofestivalen i 2008, by:Larm, Hovefestivalen og Parkenfestivalen 2009 i Bodø og Hammerslag Vinterblot i Tønsberg i 2012
|
Iskald er et norsk melodisk black metal band fra Bodø i Nord-Norge.
Bandet ble etablert i 2005, og debutalbumet Shades of Misery kom i mars 2007.
Oppfølgeralbumet Revelations of Reckoning Day ble innspilt i Berlin i juli 2008, produsert av Stamos Koiousis og Vangelis Labrakis.
Bandet spilte på Infernofestivalen i 2008, by:Larm, Hovefestivalen og Parkenfestivalen 2009 i Bodø og Hammerslag Vinterblot i Tønsberg i 2012
== Diskografi ==
Northern Twilight (EP, 400 eks. 2005)
Shades of Misery (2007)
Revelations of Reckoning Day (2008)
The Sun I Carried Alone (2011)
Nedom og Nord (2013)
Innhøstinga (2018)
== Medlemmer ==
Faste medlemmer
Simon Larsen – gitar, bassgitar, keyboard, vokal
Aage Krekling – slagverk / vokalKonsertmusikere
Ben Hansen – gitar
Kenneth Henriksen – bassgitarTidligere medlemmer
Lars Johannessen – gitar
Espen Solstad – gitar
Rene Zonneveld – bassgitar
Gjallarhorn (Anders Lambersøy) Deltok på innspilling av Northern Twilight Bassist, vokalist
== Eksterne lenker ==
(en) Iskald på Discogs
(en) Iskald på MusicBrainz
(en) Iskald på Encyclopaedia Metallum
(en) Iskald på SoundCloud
(en) Iskald på Songkick
(en) Iskald på Last.fm
(en) Iskald på MySpace
|
Iskald er et norsk melodisk black metal band fra Bodø i Nord-Norge.
| 16,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Revelations_of_Reckoning_Day
|
2023-02-04
|
Revelations of Reckoning Day
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Black metal-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Norske musikkalbum']
|
Revelations of Reckoning Day er det norske melodisk black metal-bandet Iskald sitt andre studioalbum.
Albumet ble utgitt på Indie Recordings i 2008 og er oppfølger til debutalbumet Shades of Misery. Det ble innspilt i Berlin i juli 2008, og produsert av Stamos Koiousis og Vangelis Labrakis.
|
Revelations of Reckoning Day er det norske melodisk black metal-bandet Iskald sitt andre studioalbum.
Albumet ble utgitt på Indie Recordings i 2008 og er oppfølger til debutalbumet Shades of Misery. Det ble innspilt i Berlin i juli 2008, og produsert av Stamos Koiousis og Vangelis Labrakis.
== Sporliste ==
«Ruin of Mankind»
«A Breath of Apocalypse»
«Warriors of the Northern Twilight, Part 2»
«Endtime»
«The Orphanage»
«Det stilner til storm»
«Tartarus»
«Journey to Hel»
«Dommedag»
== Eksterne lenker ==
(en) Revelations of Reckoning Day på Discogs
(en) Revelations of Reckoning Day på MusicBrainz
|
lenke
| 16,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1931/32 var den 57. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Grorud
|
2023-02-04
|
Lars Grorud
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Eik-Tønsberg', 'Kategori:Fotballspillere for FK Tønsberg', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fotballspillere for Sandefjord Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune']
|
Lars Grorud (født 2. juli 1983 i Tønsberg) er en norsk tidligere fotballspiller.Grorud startet karrièren i Eik Tønsberg og spilte flere sesonger i FK Tønsberg. Groruds posisjon på banen er i forsvar, og han regnes som en kompromissløs og fysisk sterk forsvarer.
Grorud gikk fra FK Tønsberg til Songdal, der han ble kaptein og spilte i tre sesonger. Brann hentet midtstopperen og han var i Bergen frem til Fredrikstad FK sikret seg signaturen til midtstopperen sommeren 2012. Der spilte han frem til Fram Larvik ble neste stopp i Januar 2015.
Sommeren 2012 forlot han Brann til fordel for nedrykkspressede Fredrikstad FK. Lars spilte samtlige minutter ut den sesongen, men klarte ikke å bidra til å holde FFK i Tippeligaen.
For 2015-sesongen signerte han for Fram Larvik i 2.divison, der han kun spilte en halv sesong før Lars Bohinen og SF kom på banen. Grorud ble hentet for å rydde opp bak hos bunnlaget i Tippeligaen. En strekkskade gjorde at Grorud kun fikk bidratt i 8 Tippeligakamper denne høsten.
|
Lars Grorud (født 2. juli 1983 i Tønsberg) er en norsk tidligere fotballspiller.Grorud startet karrièren i Eik Tønsberg og spilte flere sesonger i FK Tønsberg. Groruds posisjon på banen er i forsvar, og han regnes som en kompromissløs og fysisk sterk forsvarer.
Grorud gikk fra FK Tønsberg til Songdal, der han ble kaptein og spilte i tre sesonger. Brann hentet midtstopperen og han var i Bergen frem til Fredrikstad FK sikret seg signaturen til midtstopperen sommeren 2012. Der spilte han frem til Fram Larvik ble neste stopp i Januar 2015.
Sommeren 2012 forlot han Brann til fordel for nedrykkspressede Fredrikstad FK. Lars spilte samtlige minutter ut den sesongen, men klarte ikke å bidra til å holde FFK i Tippeligaen.
For 2015-sesongen signerte han for Fram Larvik i 2.divison, der han kun spilte en halv sesong før Lars Bohinen og SF kom på banen. Grorud ble hentet for å rydde opp bak hos bunnlaget i Tippeligaen. En strekkskade gjorde at Grorud kun fikk bidratt i 8 Tippeligakamper denne høsten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Grorud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lars Grorud – Transfermarkt
(en) Lars Grorud – Soccerway
(no) Lars Grorud – Norges Fotballforbund
(en) Lars Grorud – FBref
NIFS.no – Groruds spillerprofil hos Norsk & Internasjonal Fotballstatistikk
https://web.archive.org/web/20150427111446/http://framfotball.no/?tb_player=lars-grorud
|
| fødtsted = Tønsberg
| 16,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shades_of_Misery
|
2023-02-04
|
Shades of Misery
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Black metal-album', 'Kategori:Debutalbum fra 2007', 'Kategori:Norske musikkalbum']
|
Shades of Misery er det norske melodisk black metal-bandet Iskald sitt debutalbum.
Albumet ble først selvutgitt av bandet i 2006, og så på nytt i 2007 på Indie Recordings med nytt albumomslag.
|
Shades of Misery er det norske melodisk black metal-bandet Iskald sitt debutalbum.
Albumet ble først selvutgitt av bandet i 2006, og så på nytt i 2007 på Indie Recordings med nytt albumomslag.
== Sporliste ==
«Hymn of Desolation»
«The Shadowland»
«Eden»
«Lokes dans»
«Då Gjallarhorn song»
«Pesten»
«Shades of Misery»
«Warriors of the Northern Twilight»
«When Hell Freezes Over»
== Personell ==
Simon Larsen – gitar, bassgitar, keyboard, vokal
Aage A. Krekling – slagverk / vokal
|
lenke
| 16,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Northern_Twilight
|
2023-02-04
|
Northern Twilight
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Black metal-album', 'Kategori:EP-plater fra 2005', 'Kategori:Norske EP-plater']
|
Northern Twilight er en EP fra det norske melodisk black metal-bandet Iskald.
EP-en er bandets første utgivelse, og ble selvfinansiert og laget i 400 eksemplarer. Den ble innspilt, mikset og mastered i Andøy Lydstudio i desember 2005, av Iskald og Steiner Aarsnes, og utgitt 17. april samme år.
|
Northern Twilight er en EP fra det norske melodisk black metal-bandet Iskald.
EP-en er bandets første utgivelse, og ble selvfinansiert og laget i 400 eksemplarer. Den ble innspilt, mikset og mastered i Andøy Lydstudio i desember 2005, av Iskald og Steiner Aarsnes, og utgitt 17. april samme år.
== Sporliste ==
«Intro» – 1:12
«Lokes Dans» – 6:02
«The Last Alliance» – 5:52
«Surrounded by Darkness» – 4:55
«Warriors of the Northern Twilight» – 6:18
|
lenke
| 16,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valtter_Laaksonen
|
2023-02-04
|
Valtter Laaksonen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for FC Inter Turku', 'Kategori:Fotballspillere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Stavanger IF', 'Kategori:Fotballspillere for Vaasan Palloseura', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Personer fra Åbo', 'Kategori:Sportsartikler som trenger oppdatering', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge']
|
Valtter Laaksonen (født 3. mai 1984 i Åbo) er en finsk fotballspiller som spiller for den finske klubben Vaasan Palloseura. Laaksonens posisjon på banen er i angrep. Han har spilt over 30 kamper for aldersbestemte landslag i Finland og kom til Sogndal Fotball fra FC Inter Turku foran 2008–sesongen som erstatning for kantspilleren Brian Waltrip. I februar 2010 forlot han Sogndal uten å signere for en ny klubb.Høsten 2009 var Laaksonen utlånt til Stavanger Idrettsforening.
|
Valtter Laaksonen (født 3. mai 1984 i Åbo) er en finsk fotballspiller som spiller for den finske klubben Vaasan Palloseura. Laaksonens posisjon på banen er i angrep. Han har spilt over 30 kamper for aldersbestemte landslag i Finland og kom til Sogndal Fotball fra FC Inter Turku foran 2008–sesongen som erstatning for kantspilleren Brian Waltrip. I februar 2010 forlot han Sogndal uten å signere for en ny klubb.Høsten 2009 var Laaksonen utlånt til Stavanger Idrettsforening.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Valtter Laaksonen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Valtter Laaksonen – Transfermarkt
(en) Valtter Laaksonen – Soccerway
(en) Valtter Laaksonen – FBref
SogndalFotball.no – Laaksonens spillerprofil hos Sogndal
NIFS.no – Laaksonens spillerprofil hos Norsk & Internasjonal Fotballstatistikk
|
| fødtsted = Åbo
| 16,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1932/33 var den 58. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bygd%C3%B8y_all%C3%A9_(Oslo)
|
2023-02-04
|
Bygdøy allé (Oslo)
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skjøter i Monopol (norsk utgave)', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Frogner (strøk)']
|
Bygdøy allé (1–127, 135, 2–92; lokal form: Bygdø allé) er en gate på Frogner i Oslo som går fra Solli plass til Sjølystveien ved avkjøringen til Bygdøy. Den ble opparbeidet fra 1890, og navngitt året etter. Gaten er kjent for de store kastanjetrærne som pryder den, og særlig nedre del representerer også den raske byutviklingen som fant sted i Oslo frem til byggekrakket i 1899, med påkostede og fasjonable murgårder i fire etasjer. Senere ble det bygget en del gode eksempler på jugendbebyggelse, blant annet nr. 47.
Bygdøy allé ble planlagt i 1889 som en parisisk boulevard. Men politikerne syntes det ble for dyrt, og reduserte den til halv bredde. Bare ved Frogner kirke ses det hvor bred den egentlig skulle være.Gaten er 1.400 meter lang og hadde i 2010 en kjøretøytrafikk på hverdager på 21 000. Den er en hovedtrafikkåre ut av byen som blant annet den vestgående kollektive busstrafikken blir kanalisert gjennom.
Det meste av Bygdøy allé ligger i bydel Frogner. Unntaket er nr. 135, som ligger i Ullern.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol.
|
Bygdøy allé (1–127, 135, 2–92; lokal form: Bygdø allé) er en gate på Frogner i Oslo som går fra Solli plass til Sjølystveien ved avkjøringen til Bygdøy. Den ble opparbeidet fra 1890, og navngitt året etter. Gaten er kjent for de store kastanjetrærne som pryder den, og særlig nedre del representerer også den raske byutviklingen som fant sted i Oslo frem til byggekrakket i 1899, med påkostede og fasjonable murgårder i fire etasjer. Senere ble det bygget en del gode eksempler på jugendbebyggelse, blant annet nr. 47.
Bygdøy allé ble planlagt i 1889 som en parisisk boulevard. Men politikerne syntes det ble for dyrt, og reduserte den til halv bredde. Bare ved Frogner kirke ses det hvor bred den egentlig skulle være.Gaten er 1.400 meter lang og hadde i 2010 en kjøretøytrafikk på hverdager på 21 000. Den er en hovedtrafikkåre ut av byen som blant annet den vestgående kollektive busstrafikken blir kanalisert gjennom.
Det meste av Bygdøy allé ligger i bydel Frogner. Unntaket er nr. 135, som ligger i Ullern.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol.
== Bygninger ==
=== Fra Solli plass til Gabels gate ===
=== Fra Gabels gate til Thomas Heftyes gate ===
=== Fra Thomas Heftyes gate til Sjølyst ===
== Kastanjealleen ==
Alleen er godt kjent, og tema for Jens Book-Jenssens sang Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé.
De opprinnelige ca. 230 trærne ble plantet i 1896–97, trolig etter forbilde i Paris. Rundt 1930 var trærne så store at beboerne klaget over skyggevirkningen. Bygartner Marius Røhne mente valget av treslag var feil, og foreslo på slutten av 1930-årene at annethvert tre burde fjernes, men det ble ikke gjennomført. Fra 1985 er det plantet nye trær til erstatning for de som dør. I 2010 var det 122 opprinnelige trær i alleen og 87 plantet etter 1985. Fra 1970-årene har saltskadene vært økende, og alleen har senere fremstått stadig mindre enhetlig.Ved en tilstandsvurdering i 2010 av de da 209 kastanjetrærne kom det frem at trærne fordelte seg med om lag en tredjedel i hver av vekstfase, klimaksfase og avviklingsfase. Grunt jordsmonn, begrenset tilgang på vann og næring, påkjørsel av bil og snøbrøyting var trusler mot trærne, men veisaltingen var den viktigste årsaken til at arborist Erik Solfjeld anslo at 60 prosent av trærne ville være døde i løpet av 20 år. Senere har kastanjer blitt skiftet ut med rogn.
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Bruun, Ole Daniel (1999). Arkitektur i Oslo. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0948-6.
Engh, Pål Henry og Gunnarsjaa, Arne (1984). Oslo: En arkitekturguide. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05961-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jakhelln, Per A. H. (1998). «Skarpsno-strøket — Et par hundre bygninger og villaer». I Heiberg, Kirsten. Skarpsno: Fra løkke til fasjonabelt strøk. Oslo: Skarpsno vel.
Mørch, Morten Ole (2009). Frogner – fra jordbruk og løkkeland til bydel. Bastion forlag.
Tvedt, Knut Are, red. (2000). Oslo byleksikon (4 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0815-3.
Tvedt, Knut Are, red. (2010). Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
|
Karenslyst allé (1A-57, 2-58) er en gate mellom Skøyen og Sjølyst i Oslo. Veien går fra Bygdøy allé til Drammensveien.
| 16,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stemorsblomst
|
2023-02-04
|
Stemorsblomst
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiolfamilien', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet']
|
Stemorsblom, stemorsblomst eller natt og dag (Viola tricolor) er en ett- eller toårig fiol, med en høyde på opp til 20 cm. Arten tilhører fiolfamilien og har en opprett vekst. Navnet stemorsblom er knyttet til en fantasifull forklaring av kronbladenes form og farge. Den er spiselig, og har bruksområder innen folkemedisin.
|
Stemorsblom, stemorsblomst eller natt og dag (Viola tricolor) er en ett- eller toårig fiol, med en høyde på opp til 20 cm. Arten tilhører fiolfamilien og har en opprett vekst. Navnet stemorsblom er knyttet til en fantasifull forklaring av kronbladenes form og farge. Den er spiselig, og har bruksområder innen folkemedisin.
== Etymologi ==
Navnet stemorsblom finnes også i flere andre europeiske språk (bl.a. tysk). Planten har fått sitt norske navn etter dens utseende. Dersom en nøye studerer stemorsblomen, vil en se at de to øverste kronbladene ligger litt oppå hverandre, og at de kun er festet sammen på ett begerblad (en stol). Tidligere ble et slikt par av kronblader ofte sammenlignet med to stedøtre som måtte sitte i lag på den samme stolen og som bare fikk ha på seg blått. De to midterste (og sidestilte) kronbladene er de ekte døtrene som hadde på seg litt finere klær og de får sitte på hver sin stol (hvert kronblad sitt begerblad). Nederst er stemoren selv som har en gul, flott kjole sittende på to stoler (det femte og siste kronbladet på to begerblad). Stemorsblom, og varianter av dette navnet, er vanlig kjent de fleste steder, men er sannsynligvis innført utenfra i relativt ny tid. Det latinske navnet tricolor betyr trefarget.
Navnet natt og dag, med varianter, er kjent fra alle fylker sør for Trøndelag, og i flere fylker er dette navnet dominerende. Det har sin forklaring i blomstens farger, fra den lyse (gule) dagen nederst til den mørke (lilla) natten øverst.
Skjereblom, maikatt, kjerkefolk, kjerringtenner, sypiker og gammel-kjerringblome er andre navn på planten. Grimstad kommune i Aust-Agder har stemorsblom som kommuneblomst.
== Beskrivelse ==
Det finnes tre underarter av stemorsblom; bakkestemorsblom (Viola tricolor subsp. tricolor), sandstemorsblom (Viola tricolor subsp. curtisii) og Viola tricolor subsp. faeroeënsis. Stemorsblomstene vi dyrker, hagestemorsblomster, er hybrider med innblanding av en rekke sorter. De tre underartene avviker en del fra hverandre, og denne beskrivelsen dreier seg om den ettårige Viola tricolor subsp. tricolor. Stenglene er glatte og ofte forgrenede. De bærer spredte blader, som er smalt egg- eller ovalformede med buktet rand (noen få grove tenner langs kanten). Planten har mange blader og grener med flere blomster. Hvert blad har store, bladaktige fotfliker, som er lansettformede. Oversiden av bladene og fotflikene er gressgrønn, mens undersiden er litt lysere. Stemorsblom har flikete akselblad som er omtrent halvparten så lange som selve bladet. Blomstringen skjer i mai – september, og da ser en de uregelmessige blomstene sitte nikkende og endestilt på spesielle skudd. Blomstene har i regelen to fiolette, to lilla og et gult kronblad. De er dermed flerfargede, men det forekommer også mer eller mindre enfargede blomster i farger fra hvitt til fiolett. Krobladene har ofte "retningsstriper" for å lokke til seg pollinerende insekter og en duftende gul flekk som tydelig viser hvor insektene skal lande. Stemorsblomen blir bestøvet av bier og humler med lange snabler. Når disse insektene trekker snabelen ut etter å ha forsynt seg med nektar fra blomsten, setter det seg pollen på snabelen som de kan overføre til neste blomst de besøker. En liten, men nøyaktig mekanisme hindrer at pollenet blir avsatt på eget arr når snabelen trekkes ut. Stemorsblom har dermed insektpollinering. Fruktene er kapsler med mange frø.
Stemorsblom blomstrer gjennom nesten hele vekstsesongen, fra april til oktober, med tyngdepunktet i tidsperioden mai-juni.
=== Ikke-synlige trekk ===
Rotnettet består av én eller noen få loddrette hovedrøtter, som bærer forholdsvis få siderøtter.
=== Størrelse ===
0,20 x 0,15 m (20 x 15 cm/år).
== Habitat og utbredelse ==
Stemorsblom blomstrer mest hele året, bare det ikke blir for vått. Planten er mest vanlig i Sør-Norge; den er å finne langs havstrand, veikant, berg, skogbryn og lignende. Stemorsblom trives best i kalkfattig kulturjord, på lysåpne og skrinne tørrbakker, grunnlendte berg og på sandbunn. Den er vanlig å finne i lett jord på åkrer sammen med ugress, ettersom den selv opptrer som ugress. Men på de norske åkrene er åkerstemorsblom (Viola arvensis) mye vanligere.
Stemorsblom har sin opprinnelse i Europa, men har senere blitt innført i Nord-Amerika, blant annet på grunn av kulturen og den medisinske nytten. Planten har etter innføringen utbredt seg massivt på det amerikanske kontinentet, og blir kalt “Johnny Jump Up” av amerikanerne. I Europa finnes den over alt, bortsett fra lengst i sør. Arten finnes også i Nord-Afrika og lengst vest i Asia. Den går opp til ca. 2700 moh. I Norge har den stor utbredelse helt nord til Finnmark. En underart av stemorsblom vokser på sanddyner og grasmark på sand i Rogaland.
== Dyrkning og bruk ==
Viola tricolor er en av mange plantearter som inneholder cyclotider. Disse små peptidene har vist seg å være interessante i utviklingen av medikamenter på grunn av deres størrelse og struktur, som gir peptidene god stabilitet. Vitri A er blant de cyclotidene som er å finne i stemorsblom, og som har en cellegift-lignende karakteristikk. Denne funksjonen gjør at planten kan brukes til å behandle kreftpasienter.Stemorsblomen har ikke vært særlig til nytte som medisinplante i Norge og heller ikke til annen tradisjonell bruk. I utlandet har den vært mer brukt. I Europa ble den i middelalderen regnet som et universalmiddel mot mange sykdommer. Det aller viktigste har vært den påstått gode effekten mot ymse hudsykdommer; det blir sagt at den motkjempet eksem, kviser, fet hud og brennkopper. Dette skjedde og skjer ved et flere uker langt kur med urtete av stemorsblom. I visse land blir stemorsblom brukt i moderne plantemedisin.
Stemorsblomen inneholder saponiner, og kan derfor brukes som slimløsende middel. Som slimløsende middel er den brukt mot bronkitt, kikhoste, katarrer og infeksjoner. I tillegg til den slimløsende egenskapen virker også planten vanndrivende, blodrensende og hudrensende.
Stemorsblomstene vi dyrker kalles hagestemorsblomster, Viola x wittrockiana. De finnes i et vell av fargekombinasjoner og størrelser. De minste, med blomster som er bare litt større enn hos den ville formen, er blitt svært populære de siste årene. De største har blomster på ca. 8 cm i diameter. Hagestemorsblomster tåler noen kuldegrader og kan derfor settes ut forholdsvis tidlig om våren. De kan forville seg. De tilhører et fertilt hybridkompleks der flere arter i fiolslekten inngår, som V. tricolor, V. lutea, V. altaica og V. cornuta (hornfol).I likhet med mange andre vakre blomster kan hele blomsten spises, og brukes som pynt i matlaging. Den har en mild smak.
== Underarter ==
Viola tricolor subsp. tricolor – den underarten som er beskrevet her, og som opptrer ”ugressaktig” på lett jord i marker og ved havet
Viola tricolor subsp. curtisii – en lav staude med forgrenede jordstengler
== Litteratur ==
Pål Hermansen: Vakre vekster i skog og eng. Universitetsforlaget, 1988.
Holm, E. & Bredsdorff, T. H.: Blomsterbiologi. Cappelens forlag, 1978.
Høeg, O.A.: Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo, 1975.
Johannes Lid: Norsk og svensk flora. Oslo, 1974.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) stemorsblom i Encyclopedia of Life
(en) stemorsblom i Global Biodiversity Information Facility
(no) stemorsblom hos Artsdatabanken
(sv) stemorsblom hos Dyntaxa
(en) stemorsblom hos ITIS
(en) stemorsblom hos NCBI
(en) stemorsblom hos The International Plant Names Index
(en) stemorsblom hos Tropicos
(en) Kategori:Viola tricolor – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Viola tricolor – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Viola tricolor – detaljert informasjon på Wikispecies
Status er: «spiselig» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund.Stemorsblom på naturfakta.no
Stemorsblom – eller natt og dag – på skogoglandskap.no
Stemorsblom og klassifisering på miljolare.no
|
* Bakkestemorsblom (V. tricolor subsp.
| 16,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugh_de_Puiset
|
2023-02-04
|
Hugh de Puiset
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper av Durham', 'Kategori:Dødsfall 3. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1195', 'Kategori:Engelske justiciarer', 'Kategori:Fødsler i 1125', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Hugh de Puiset (født ca. 1125, død 3. mars 1195) var en middelaldersk biskop av Durham og justiciar av England under kong Rikard I av England. Han var nevø av kong Stefan av England og Henry av Blois som begge støttet Hughs karriere i kirken. Han hadde posisjonen som finansminister av York for en rekke år, noe som førte ham inn i en konflikt med Henry Murdac, erkebiskop av York. I 1153 ble Hugh valgt til biskop av Durham til tross for motstand fra Murdac.
Hugh var ikke involvert i konflikten mellom kong Henrik II og Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury. Kongen mistenkte Hugh for å støtte hans arving, Henrik den unge konge, da prinsen gjorde opprør og Hugh ble i tillegg også mistenkt for å gi støtte til skottenes konge, Vilhelm I, i løpet av dennes invasjon av nordlige England i 1174. Etter at Henriks andre sønn Rikard ble konge kjøpte Hugh posisjonen som sheriff av Northumbria foruten også jarledømmet Northumbria. Han skaffet seg også posisjonen som justiciar, som det var antatt at han skulle dele med William de Mandeville, men da denne døde måtte Hugh dele posisjonen med William Longchamp. Denne greide å få stillingen vristet fra Hugh og beholde den alene fra midten av 1190.
Som biskop var Hugh kjent som en byggherre, blant annet en steinbro i byen Durham og kapellet Galilee Chapel i Durhamkatedralen. Hans administrasjon av en kirkens landområder omfattet en undersøkelse på de nøyaktige besittelsen til bispesetet. Som velynder sponset Hugh karrieren til kronikøren Roger av Hoveden. Hugh hadde en elskerinne i lang tid og med henne fikk han minst to sønner, og muligens ytterligere to til.
|
Hugh de Puiset (født ca. 1125, død 3. mars 1195) var en middelaldersk biskop av Durham og justiciar av England under kong Rikard I av England. Han var nevø av kong Stefan av England og Henry av Blois som begge støttet Hughs karriere i kirken. Han hadde posisjonen som finansminister av York for en rekke år, noe som førte ham inn i en konflikt med Henry Murdac, erkebiskop av York. I 1153 ble Hugh valgt til biskop av Durham til tross for motstand fra Murdac.
Hugh var ikke involvert i konflikten mellom kong Henrik II og Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury. Kongen mistenkte Hugh for å støtte hans arving, Henrik den unge konge, da prinsen gjorde opprør og Hugh ble i tillegg også mistenkt for å gi støtte til skottenes konge, Vilhelm I, i løpet av dennes invasjon av nordlige England i 1174. Etter at Henriks andre sønn Rikard ble konge kjøpte Hugh posisjonen som sheriff av Northumbria foruten også jarledømmet Northumbria. Han skaffet seg også posisjonen som justiciar, som det var antatt at han skulle dele med William de Mandeville, men da denne døde måtte Hugh dele posisjonen med William Longchamp. Denne greide å få stillingen vristet fra Hugh og beholde den alene fra midten av 1190.
Som biskop var Hugh kjent som en byggherre, blant annet en steinbro i byen Durham og kapellet Galilee Chapel i Durhamkatedralen. Hans administrasjon av en kirkens landområder omfattet en undersøkelse på de nøyaktige besittelsen til bispesetet. Som velynder sponset Hugh karrieren til kronikøren Roger av Hoveden. Hugh hadde en elskerinne i lang tid og med henne fikk han minst to sønner, og muligens ytterligere to til.
== Tidlig liv ==
Hugh var nevø av brødrene Stefan av England og Henry av Blois, født som den yngre sønnen av Hugh, herre av Puiset, og Agnes, søster av Stefan og Henry. Agnes’ foreldre var Stefan, greve av Blois og Adela, datter av Vilhelm Erobreren. Hans familie på farssiden hadde holdt et adelskap i nordlige Frankrike. Hugh ble født ca. 1125 ettersom i 1153, ved hans valg som biskop, var han fortsatt under den kirkelovlige alder for biskoper som var 28 år. Henry av Blois skaffet Hugh posisjonen som erkediakon ved Winchester bispedømme en gang før 1139.Hugh ble etterpå erkediakon av York og finansminister av York en gang rundt 1143, sannsynligvis ved beskyttelsen og støtten fra William FitzHerbert mens han tjente sin første tid som erkebiskop av York. Mens han var finansminister var han medlem av et parti som ønsket å velge Hilary som erkebiskop etter William FitzHerberts avsettelse i 1147. Den kandidaten som vant fram var Henry Murdac, abbed av Fountains, som ble støttet av biskopene i Durham og Carlisle, henholdsvis William av St. Barbara og Æthelwold. På grunn av motstanden bannlyste Murdac Hugh som selv gjorde det samme.
== Biskop av Durham under Henrik II ==
Den 22. januar 1153 ble Hugh valgt til bispesetet Durham av katedralkapittelet til tross for motstanden til Henry Murdac som bannlyste katedralkapittelet som svar. På grunn av Murdacs motstand og at han nektet å godkjenne valget måtte Hugh reise til Roma for å bli innviet som biskop da paven kunne overstyre erkebiskopen av York. Han ble innviet den 20. desember 1153 av pave Anastasius II, og han ble seremonielt installert som biskop i sin katedral i Durham den 2. mai 1154.Det er mulig at Hugh ikke var til stede ved kroningen av Henrik II av England og hans dronning Eleanora av Aquitaine. En del kilder plasserer ham ved kroningen, men andre gjør det ikke. Han var heller ikke til stede ved kirkemøtet i Clarendon i 1164 hvor Konstitusjonene fra Clarendon ble utstedt, en rekke bestemmelser, hele 16 artikler, som representerte et forsøk på å begrense de geistlige privilegier og minske kirkemakten og pavens innflytelse i England. Dette ble grunnen til krangelen og striden mellom kongen og Thomas Becket. I den påfølgende striden mellom disse to motpartene tok Hugh selv ikke side. Han var derimot til stede med Roger, erkebiskop av York ved kroningen av kongens eldste sønn Henrik den unge konge i 1170, og ble derfor suspendert av pave Alexander III. Kroningen ført til sist til at Becket ble drept i desember 1170 og hans påfølgende martyrium og helliggjøring.Hugh ervervet seg en fritakelse som gjorde det mulig for ham seg geistlig å holde sin festning ved Northallerton da Henrik ellers ga ordre om at de fleste ulovlige festninger som hadde blitt reist i løpet av Stefan av Englands regime skulle rives. Han bygde også en festning ved Norham, formet slik at de bidro til å forsvare nordlige England mot angrep fra Skottland.
Han ble mistenkt for å ha vært involvert i Opprøret i 1173-1174 da Henrik den unge konge gikk til opprør mot sin far. Det synes ikke som om Hugh hadde deltatt aktivt, men kong Henrik II mistenkte ham like fullt for å ha støttet opprørerne. Da kong Vilhelm I av Skottland invaderte nordlige England i løpet av våren 1174 skal Hugh enten ha sett gjennom fingrene eller faktisk også hjulpet skotske kongen. Mistanken falt på kongen ettersom han var meget forsiktig i forsvaret mot skotske angrep. Hugh skaffet seg også en avtale med skottene som tillot dem å reise fritt og uhindret over kirkens landområder ved at de ikke gjorde skade på kirkens eiendommer. Til sist førte biskopens nevø, Hugh IV de Puiset, greve av Bar i Frankrike, en hær mot Hartlepool, etter sigende for å hjelpe til med å forsvare Hugh, men kong Henrik II fryktet at det var et forsøk på å gi støtte til opprørerne til Henrik den unge konge. Etter at opprøret var blitt slått ned ga kongen ordre om at Hughs festning i Northallerton skulle bli ødelagt. Hugh ble også nødt til å overgi andre festninger.I kirkesaker var han til stede ved kirkerådet i Tours i 1163 som ble holdt av pave Alexander III. I 1179 deltok han også i det økumeniske tredje Laterankonsil i Roma, hvor over 300 biskoper deltok. Det var mens han var der at ble involvert i konflikten mellom den skotske kongen og kapittelet i St Andrews over valget av biskop av St Andrews. Kongen ønsket sin kapellan, en annen ved navn Hugh, mens kapittelet ønsket seg John Scotus. Paven beordret Hugh de Puiset til å tvinge den skotske kongen til adlyde, men i 1183 ble konflikten løst med et kompromiss.
== Under Rikard Løvehjerte ==
Da kong Rikard I av England begynte sitt regime i 1189 kjøpte Hugh posisjonene som jarl av Northumbria og sheriff av Northumbria. Hugh betalte 2000 pund for disse, og betalte ytterligere 1000 pund for posisjonen som justiciar og for å bli fritatt for sin korstogsed. Det charter som ga Hugh jarledømmet nevner at kong Rikard hadde skjenket biskopen jarledømmet «ved sverd og ring», noe som er den tidligste nevnelsen av denne formuleringen i et charter av denne gunsten. Rikard fylte også erkebispesetet York, som hadde stått ledig siden 1181, med sin egen halvbror Geoffrey, sønn av Henrik II utenfor ekteskap. At York hadde stått ledig hadde økt Hughs makt da han ikke hadde en overordnet så lenge setet sto ledig (noe som kong Henrik II ofte gjorde med en del geistlige posisjoner ettersom posisjonens inntekter da gikk til tronen). I to år var det ikke mulig for Geoffrey å bli innviet, men i 1191 sørget en ny pave, Celestine III, for at han ble det og beordret Hugh å underkaste seg Geoffrey.Hugh delte posisjonen som justiciar med William de Mandeville, men Mandeville døde kort tid etter å ha inntrådt stillingen. Kong Rikard forfremmet da William Longchamp til å dele stillingen med Hugh .. De to mennene gikk ikke sammen, og i mars 1190 delte Rikard autoriteten, ga Hugh autoritet nord for elven Humber, og ga autoritet for resten av England til Longchamp. Denne ordningen var ikke endelig, og Longchamp utmanøvrerte Hugh slik at han ble enejusticiar ved midten av 1190. Longchamp fikk deretter Hugh arrestert for å overskride sin autoritet og tvang ham til å overgi sin festning, sin jarledømme og sine gisler. Den virkelige årsaken var Longchamps hat mot Hugh. William av Newburgh, en middelalderkrønikerforfatter, mente at det var galt at biskop hadde posisjonen som justiciar, og uttalte at Gud ville ikke akseptere lojaliteten til «en biskop som ønsket å behage både den himmelske og den jordiske konge».
== Død og ettermæle ==
Hugh beordret en undersøkelse over inntektene og ressursene i hans bispesete. Dette skjedde i 1183, og da undersøkelsen var ferdig ble resultatene innskrevet i et register som ble kjent som Boldonboken. Hugh kjempet også en langvarig strid med sitt eget katedralkapittel over retten til å ha oppsyn med munkene, en konflikt somv arte i over 40 år. Dette førte til at munkene forfalsket mange dokumenter med den hensikt for å vise hvordan tidligere biskoper hadde skjenket dem rettigheter og privilegier som unntok dem fra biskopens overoppsyn. Han lå også i strid med erkebiskop Roger av York over landområder som de begge eide i den andres bispedømme.
Som byggherre bygde han den Nye broa, i dag Elvet Bridge, i Durham, den andre broa av stein i byen. Han overså også arbeidet av Durhamkatedralen, dekorert på innsiden av mormor, installerte glassmalerier, plasserte en helligdom for relikviene av Beda den ærverdige, og bygde kapellet Galilee Chapel på vestenden av katedralen. Den nåværende normanniske døråpningen og galleriet som er over porten i festningen Durham Castle var også arbeidet til Hugh, noe som var en del av en hall bygget inn i festningens borggård. Sammen skottenes konge bygde han den første broen over elven Tweed ved Berwick. Han bygde også om Norwich Castle, erstattet de tidligere bygningene som var reist av Ranulf Flambard, en tidligere biskop, med en festning bygget av stein.Hugh de Puiset var kjent for sin ekstravagant smak og overdådig livsstil, foruten også hans besittelse av et stort bibliotek. Han hadde en sønn, Henry, som var en av gislene som ble krevd av Longchamp i 1190. En annen sønn var Hugh, som siden ble kansler for kong Filip II August av Frankrike. Både Henry og Hugh var sønner av biskopens elskerinne gjennom mange år, Alice de Percy. Alice kan også ha vært mor til ytterligere to av biskopens sønner, William, erkediakon av Northumberland, og Burchard, erkediakon av Durham og finansminister av York. Han hadde et antall andre elskerinner, men Alice var den ene som var mest offentlig, såpass at det ble betraktet som upassende, og som mest av alt minnet om et ekteskap. Det var for øvrig ikke uvanlig at prester holdt seg med en kvinne på denne tiden. Kravet var at de ikke giftet seg.
Hugh var ikke godt kjent som en lærd, men han fungerte som velynder av skribenten Roger av Hoveden, som begynte å skrive rundt 1169. Han bestilte også to store bibler, den ene er fortsatt i Durham og betraktes som et mesterstykke av en bok. Denne er i Durhamkatedralens bibliotek, manuskript A. II. 1.
Hugh de Puiset døde den 3. mars 1195 etter å ha styrt sin bispesete i uvanlig lang tid, i hele førtito år.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barlow, Frank (1979): The English Church 1066–1154: A History of the Anglo-Norman Church. New York: Longman. ISBN 0-582-50236-5. OCLC 185371515.
Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England 1042–1216 (Fjerde utg.). New York: Longman. ISBN 0-582-49504-0. OCLC 16578834.
Barlow, Frank (1986): Thomas Becket. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-07175-1. OCLC 13456532.
Barrow, G. W. S. (2004): «Puiset, Hugh du, earl of Northumberland (c.1125–1195)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. Retrieved on 2008-04-24.
Bartlett, Robert C. (2000): England Under the Norman and Angevin Kings: 1075–1225. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-822741-8. OCLC 173856018.
Greenway, Diana E. (1971): Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Archdeacons of Winchester diocese. Institute of Historical Research.
Greenway, Diana E. (1971): Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Durham Bishops. Institute of Historical Research. Retrieved on 2008-04-24.
Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (Tredje utg., revidert). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X. OCLC 183920684.
Gillingham, John (1999): Richard I. New Haven, Conn: Yale University Press. ISBN 0-300-07912-5. OCLC 185695243.
Huscroft, Huscroft (2005): Ruling England 1042–1217. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-84882-2. OCLC 223968971.
Kerr, Mary; Kerr, Nigel (1984): A Guide to Norman Sites in Britain. London: Granada. ISBN 0-246-11976-4. OCLC 59779285.
Knowles, David (1976): The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216 (Andre utg., opptrykk). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6. OCLC 156898145.
Lawrence, C. H. (2001): Medieval Monasticism: Forms of Religious Life in Western Europe in the Middle Ages (Tredje utg.). New York: Longman. ISBN 0-582-40427-4.
LoPrete, Kimberly A. (Vinter 1990): «The Anglo-Norman Card of Adela of Blois». Albion 22 (4): 569–589. doi: 10.2307/4051390.
Poole, Austin Lane (1955): From Domesday Book to Magna Carta, 1087–1216 (Andre utg.). Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-821707-2. OCLC 233685139.
Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540. London: Weidenfeld and Nicolson.
Warren, W. L. (1973): Henry II. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-03494-5. OCLC 4274479.
|
Hugh de Puiset (født ca. 1125, død 3.
| 16,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1958
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1958
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1958', 'Kategori:Kunst og kultur i 1958', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1958 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1958.
|
Litteraturåret 1958 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1958.
== Fødsler ==
25. januar – Alessandro Baricco, italiensk forfatter.
4. februar – Kjell Ola Dahl, norsk forfatter
16. februar – Ice-T, eg. Tracy Marrow, amerikansk skuespiller, forfatter og Rap-artist
26. februar – Michel Houellebecq, fransk forfatter
7. mars – Jan Faye Braadland, norsk forfatter
8. april – Lars Vik, norsk skuespiller og dramatiker
12. april – Trond Buland, norsk forfatter
14. mai – Anna Höglund, svensk forfatter og illustratør
9. juni – Inghill Johansen, norsk forfatter
12. september – Kim Fupz Aakeson, dansk forfatter og illustratør
26. oktober – Angelika Klüssendorf, tysk forfatter
27. oktober – Finn Skårderud, norsk forfatter og psykiater
29. oktober – Torgrim Eggen, norsk forfatter, journalist og musiker
16. november – Anne Holt, norsk jurist, journalist, forfatter og politiker, justisminister 1996–1997
10. desember – Cornelia Funke, tysk forfatter
30. desember – Matthew Tree, britisk forfatter som skriver på katalansk og engelsk
Anna-Lena Lodenius, svensk forfatter og journalist
== Dødsfall ==
29. mai – Juan Ramón Jiménez, spansk forfatter (f. 1881)
9. juli – Gabriel Scott, norsk forfatter (f. 1874)
5. november – Gunnar Larsen, norsk forfatter (f. 1900)
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: Boris Pasternak, Sovjetunionen (tvingades av regismen att avböja priset)
Se Boklotteriets stipendiater 1958
Boklotteriet deler ut Litteraturfrämjandets stora pris til Per E. Rundquist
== Hendelser ==
Forfatteren Johan Borgen mottar Statens kunstnerlønn fra dette året.
== Nye bøker ==
=== A - G ===
Mønsteret rakner (Things Fall Apart) av Chinua Achebe
Det är Lotta förstås! av Ester Ringnér-Lundgren (den første Lotta-boken)
Dr. No av Ian Fleming
En bland eder av Jan Fridegård
=== H - N ===
Krapps siste spole (Krapp's Last Tape) av Samuel Beckett
La oss se på saken av Axel Kielland
Leoparden (Il Gattopardo) av Giuseppe Tomasi di Lampedusa
=== O - U ===
On the Beach av Nevil Shute
Simen, Bonden og Bror min av Kjell Aukrust
To kvinner av Alberto Moravia
=== V - Å ===
Vinter i Bellapalma av Jens Bjørneboe
Vår mann i Havanna av Graham Greene
== Referanser ==
|
Litteraturåret 1958 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1958.
| 16,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blue_Water_Arena
|
2023-02-04
|
Blue Water Arena
|
['Kategori:1955 i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk fullført i 1955', 'Kategori:Esbjerg', 'Kategori:Fotballstadioner i Danmark', 'Kategori:Sider med kart']
|
Blue Water Arena, også kjent som Esbjerg Stadion, er et fotballstadion i Esbjerg og hjemmebane for Esbjerg fB.
Fotballarenaen er en del av Esbjerg Idrætspark, som består av fotballbaner, idrettshaller og ishaller, samt en rekke andre idrettsanlegg.
|
Blue Water Arena, også kjent som Esbjerg Stadion, er et fotballstadion i Esbjerg og hjemmebane for Esbjerg fB.
Fotballarenaen er en del av Esbjerg Idrætspark, som består av fotballbaner, idrettshaller og ishaller, samt en rekke andre idrettsanlegg.
== Historie ==
I 2004 ble det oppført en ny tribune som en del av en større omlegging av stadion. I april 2007 ble det av Esbjerg kommune avsatt 72,2 millioner kroner til en fremtidig ferdigstilling, samt at EfB stilte med et bidrag på 32,8 mill. Dette prosektet omfatter bygging av to endetribuner, renovering av den gamle tribunen og nye garderober.
Etter fornyelsen vil arenaen ha en samlet kapasitet på 18 000 tilskuere, hvorav 11 451 er sitteplasser. Ombyggingen startet i mars 2008 og ventes ferdig våren 2009.
Etter ferdigstillelsen blir Blue Water Arena Danmarks fjerde største stadion.
|
Blue Water Arena, også kjent som Esbjerg Stadion, er et fotballstadion i Esbjerg og hjemmebane for Esbjerg fB.
| 16,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rio_Bravo
|
2023-02-04
|
Rio Bravo
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1959', 'Kategori:Filmer lagt til Texas', 'Kategori:Filmer lagt til rurale strøk', 'Kategori:Filmer regissert av Howard Hawks', 'Kategori:Westernfilmer fra USA']
|
Rio Bravo er en amerikansk westernfilm fra 1959 regissert av Howard Hawks. Hovedrollene spilles av John Wayne, Dean Martin og Ricky Nelson. Den er basert på en novelle av B.H. McCampbell.
Filmen er den første av Howard Hawks trilogi, der den andre er El Dorado (1967) og den tredje Rio Lobo (1970). Alle med John Wayne i hovedrollen.
|
Rio Bravo er en amerikansk westernfilm fra 1959 regissert av Howard Hawks. Hovedrollene spilles av John Wayne, Dean Martin og Ricky Nelson. Den er basert på en novelle av B.H. McCampbell.
Filmen er den første av Howard Hawks trilogi, der den andre er El Dorado (1967) og den tredje Rio Lobo (1970). Alle med John Wayne i hovedrollen.
== Handling ==
Sheriff John T. Chance i Texas, arresterer Joe Burnette for mord. Joes bror, Nathan, er en mektig mann og leier en rekke revolvermenn til å befri Joe, mens Chance bare har fylliken Dude og den gamle mannen Stumpy til å hjelpe seg. Kampen ser ut til å være over før den har begynt og de tre må holde stand til delstatens marshal kommer.
== Om filmen ==
=== Anmelderne og publikum ===
Filmen har fått svært god omtale av filmkritikerne og har oppnådd så mye som 100% på Rotten Tomatoes.VGs anmelder gav den terningkast tre og skrev: «Ta den ikke alvorlig, men gå og mor Dem. Artig western med John Wayne, Dean Martin, Ricky Nelson».
=== Priser ===
Filmens regissør ble nominert til en Directors Guild of America i 1960. Den ble året før nominert til to Golden Laurel (beste film og beste skuespiller).
Filmen ble distribuert av Warner Bros. i USA og mange andre land.
== I rollene ==
John Wayne: John T. Chance
Dean Martin: Dude
Ricky Nelson: Colorado Ryan
Angie Dickinson: Feathers
Walter Brennan: Stumpy
Ward Bond: Pat Wheeler
John Russell: Nathan Burdette
Claude Akins: Joe Burdette
Walter Barnes: Charlie (Bartender)
Pedro Gonzalez Gonzalez: Carlos Robante (as Pedro Gonzalez-Gonzalez)
Estelita Rodriguez: Consuela Robante
Malcolm Atterbury: Jake (stage driver)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rio Bravo på Internet Movie Database
(no) Rio Bravo hos Filmfront
(no) Rio Bravo på NRK TV
(sv) Rio Bravo i Svensk Filmdatabas
(da) Rio Bravo i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Rio Bravo på Allociné
(nl) Rio Bravo på MovieMeter
(en) Rio Bravo på AllMovie
(en) Rio Bravo på Turner Classic Movies
(en) Rio Bravo på Rotten Tomatoes
|
Rio Bravo er en amerikansk westernfilm fra 1959 regissert av Howard Hawks. Hovedrollene spilles av John Wayne, Dean Martin og Ricky Nelson.
| 16,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8st
|
2023-02-04
|
Røst
|
['Kategori:12°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Røst', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Røst (nordsamisk: Gádderuosta) er en øykommune som ligger værhardt til, ytterst og lengst sørvest i Lofoten i Nordland, omtrent der Vestfjorden møter Norskehavet. Innbyggerne i kommunen kalles røstværinger. Kommunesenteret ligger på øya Røstlandet, der også de langt fleste røstværingene bor. Røsts kommunevåpen viser tre stiliserte sorte toppskarver på hvit bunn og har sammenheng med sagnet om tre bønder som bodde på fabeløya Utrøst og hadde evnen til å kunne gjøre seg om til skarver.
|
Røst (nordsamisk: Gádderuosta) er en øykommune som ligger værhardt til, ytterst og lengst sørvest i Lofoten i Nordland, omtrent der Vestfjorden møter Norskehavet. Innbyggerne i kommunen kalles røstværinger. Kommunesenteret ligger på øya Røstlandet, der også de langt fleste røstværingene bor. Røsts kommunevåpen viser tre stiliserte sorte toppskarver på hvit bunn og har sammenheng med sagnet om tre bønder som bodde på fabeløya Utrøst og hadde evnen til å kunne gjøre seg om til skarver.
== Etymologi ==
Stedsnavnet kommer av den norrøne benevnelsen rost, som betyr virvel. Navnet Røst har trolig sammenheng med lokale malstrømmer som følger av tidevannsforskjellene mellom Vestfjorden og Norskehavet, som Moskstraumen i nabokommunen.Det samiske navnet, Gádderuosta, betyr Landrust. Gádderuosta (land-Røst) står i motsetning til Utrøst, som tyder på at hulderlandet også har hatt et samisk navn som nå er tapt.
== Geografi ==
Øygruppa Røst består av 365 øyer og utgjør den ytterste, vestligste og sørligste kommunen i Lofoten, beliggende cirka 100 km vest for fastlandet og 115 km nord for den nordlige polarsirkelen (66° 33' N). Det betyr at man kan oppleve midnattssolen på Røst i sommerhalvåret og mørketiden i vinterhalvåret. Værøy kommune er nærmeste nabo og ligger på motsatt side av Røsthavet, cirka 25 km mot nordøst.
Røstlandet er den største øya i kommunen. Sør for Røstlandet reiser fuglefjelløyene Vedøya, Storfjellet, Trenyken, Hærnyken og Ellevsnyken seg fra havet. Storfjellet er høyest og rager 259 moh, og er med det Røsts høyeste punkt. Lengst sørvest og aller ytterst i havgapet ligger den vesle flate øya Skomvær med Skomvær fyr.
De fleste innbyggerne bor på Røstlandet, men noen få andre øyer er også bebodd. Disse er knyttet til Røstlandet med veier, moloer og bruer.
== Fiskerisamfunnet Røst ==
Røst er i dag et lite fiskerisamfunn som er tuftet på fisk og sjødyr som hentes opp fra havet rundt øygruppa, og spesielt Lofotfisket har betydde mye. Store deler av befolkningen på rundt 500 er fortsatt nært knyttet til fiske. Røst har seks fiskebruk. Under Lofotfisket kommer det også mange fiskefartøy fra andre steder langs Norskekysten. Opp mot 400–600 båter kan være med på fisket. I denne perioden blir en egen redningsskøyte stasjonert på Røst.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Klima ==
Røst har et typisk norsk kystklima som er ganske stabilt. Temperaturen synker sjelden svært lavt om vintrene og er heller ikke svært høy om somrene. Klimaet påvirkes mye av havstrømmene, spesielt Golfstrømmen, på grunn av øyenes beliggenhet. Av samme årsak er det sjeldent vindstille på Røst, som ofte rammes av sterke vinder med opp til orkan styrke på høstparten og i vinterhalvåret. Røst er også normalt snøfattig vinterstid, men det kan falle nok til at man kan ake og stå på ski.
== Naturmangfold ==
Noen kilometer sør for Røstlandet ligger noen av Nord-Europas rikeste fuglefjell, som Vedøya, Storfjellet og Nykan, med de tre mindre fuglefjelløyene Ellevsnyken, Trenyken og Hernyken. På Hernyken ligger det også en forskningsstasjon for sjøfugler som har vært operativ siden 1950-tallet. Ved ingen annen lokalitet nord for den nordlige polarsirkelen er det registrert så mange fuglearter som på Røst, med sine nær 300 arter. Her hekker det årlig sjøfugler i titusentall hver vår, og blant disse finner man Norges største populasjon av sjøpapegøyer, en svært karakteristisk sjøfuglart som egentlig heter lunde (Fratercula arctica). Noen fuglearter holder til på Røst på helårsbasis, men de fleste er sesonghekkere som bare tilbringer deler av året der. Noen er også bare innom øyene under trekket vår og høst.I 1936 ble det satt ut noen kongepingviner fra Sør-Georgia på Røst. Meningen var å etablere en egen pingvinkoloni i Nord-Norge. Men fuglene flyktet og forsvant. Et nytt forsøk ble gjort i 1938 med gullpingviner og brillepingviner. En del fugler overlevde i flere år, og noen kan ha formert seg. Siste observasjon av pingvin var i 1954 i Hamarøy. Pingvinene har siden da vært borte i vill tilstand i Norge.
== Forbindelsen med fastlandet ==
Røst har forbindelse med Lofoten og Bodø med fly og båt. Røst lufthavn, som ligger nord på øya Røstlandet, betjenes av Widerøe med to daglige avganger til Bodø og Leknes. Den gassdrevne bilferga «Værøy» betjener sambandet Bodø–Røst–Værøy–Moskenes og anløper Røst én gang daglig i vinter-, vår- og høsthalvåret, mens det er to daglige anløp i sommerhalvåret. Turen fra Bodø til Røst tar cirka fire timer med fergen. Røst fergekai ligger på sørspissen av Røstlandet, med adkomst via fylkesvei 7582.
== Kultur ==
=== Historien om Pietro Querini ===
Røst er kjent som stedet der den venetianske adelsmanenn Pietro Querini drev i land i 1432.
I 2012 var det premiére på Querinioperaen, en operaforestilling basert på denne sanne historien. Fra 2014 har Querinidagene vært arrangert på Røst første helga i august.
I 2018 ble litteraturparken Pietro Querini opprettet, og Røst ble med i det italienske nettverket Parchi Letterari.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er det gamle handelsstedet Brygga.
=== Lundefestivalen på Røst ===
Lundefestivalen, som arrangeres til ære for den tallrike og betydningsfulle lunden, er en festival som siden 1996 årlig har blitt arrangert på Røst år ved St. Hans-tider. Festivalen har hatt flere kjente artister, som Jørn Hoel, Jenny Jenssen, Steinar Albrigtsen, Hellbillies, Bjelleklang, Banana Airlines, DDE og A1, i tillegg til lokale band og artister. Fra og med 2008 har festivalen blitt arrangert i Røsts nye storstue Quirinihallen.
=== Radio Røst ===
Røst har egen lokal radio på frekvensen 100,8 MHZ. Her blir det arrangert radiobingo ukentlig. Radioen blir også brukt ved forskjellige andre anledninger også, for eksempel under Lundefestivalen, Sommerradio osv.
=== Serien om Røst ===
Høsten 2006 ble det vist åtte episoder om Røst på riksdekkende norsk TV. Serien dreide seg mest om det yrende fiskelivet, og om prosessen fra fisken kommer på land til den serveres i Italia. Serien omhandlet også mye av det som skjer utenom fiskeindustrien.
=== Kongebesøk på Røst ===
I juni 2018 avla kong Harald og dronning Sonja et besøk på Røst. Under besøket signerte de blant annet en stein som vil bli plassert utenfor kirken ved siden av steinen som kong Olav signerte da han besøkte Røst i 1963.
== Se også ==
Røsts kommunevåpen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helge A. Wold (1998). I Pietro Querinis fotefar. Nordland fylkeskommune. ISBN 8279130101.
Baines, Steve (1991). Fugler på Røst. Røst kommune. ISBN 8299242002.
Reinert Svendsen (1916). Historiske efterretninger om Værøy og Røst. Aschehoug.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Røst – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Røst i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Røst - Statistisk sentralbyrå
(no) Røst i Lofoten er Norges ytterste øy - nordnorge.com
(no) Visit Røst - Reiselivsportal for Røst
|
Røst er en norsk dokumentarserie som gikk på NRK1 i 2006. Serien fulgte livet til beboerne på øya Røst i Nordland.
| 16,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_f%C3%A6r%C3%B8yske_lagtingsmedlemmer_1906%E2%80%931908
|
2023-02-04
|
Liste over færøyske lagtingsmedlemmer 1906–1908
|
['Kategori:1906 på Færøyene', 'Kategori:1907 på Færøyene', 'Kategori:1908 på Færøyene', 'Kategori:Lister over færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Det var 20 medlemmer av Lagtinget på Færøyene mellom lagtingsvalgene 1906 og 1908.
|
Det var 20 medlemmer av Lagtinget på Færøyene mellom lagtingsvalgene 1906 og 1908.
== Medlemmer ==
I tillegg til de valgte medlemmene møtte også prost Fríðrikur Petersen og amtmann Christian Bærentsen på Lagtinget.
== Eksterne lenker ==
Løgtingið 150 – Hátíðarrit, bind 2 (2002). (PDF Arkivert 27. september 2006 hos Wayback Machine.)
|
Det var 20 medlemmer av Lagtinget på Færøyene mellom lagtingsvalgene 1906 og 1908.
| 16,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%93li_Nikl%C3%A1i_Skaalum
|
2023-02-04
|
Óli Niklái Skaalum
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Færøyske borgermestre', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske pedagoger', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hvalba', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Óli Niklái Skaalum (født 29. april 1849 i Hvalba, død 29. januar 1924 i København) var en færøysk folkeskolelærer og politiker (Sb.). Fra 1906 til 1916 var Skaalum innvalgt på det færøyske Lagtinget fra Suðuroy.
|
Óli Niklái Skaalum (født 29. april 1849 i Hvalba, død 29. januar 1924 i København) var en færøysk folkeskolelærer og politiker (Sb.). Fra 1906 til 1916 var Skaalum innvalgt på det færøyske Lagtinget fra Suðuroy.
== Familie og yrke ==
Han ble døpt Ole Nicolaj, men kalt ved den færøyske formen Óli Niklái. Han var sønn av kongsbonde Ole Olsen Skaalum og hustru Elisabeth (Lisa) Frederikke Niclasdatter i grenden Skálar i Hvalba. Han giftet seg med Elisabeth Helene Sofie Niclasen, også hun fra Hvalba. De fikk ti barn, deriblant lærer og lagtingsmann Jens Pauli Skaalum samt lærer og redaktør Oluf Skaalum. Hans brors sønnesønn Sverri Skaalum var sognestyreformann i Vágur.
Han var blant de første som gikk lærerseminaret i Tórshavn, hvor han avla eksamen med skussmålet «udmærket duelig» i 1872. Deretter var han folkeskolelærer i Hvalba frem til han avgikk med pensjon i 1920. Mellom 1872 og 1909 var han også lærer i Sandvík. Dessuten holdt han aftenskole for voksne i sognet.
== Tillitsverv ==
Skaalum var medlem av sognestyret (kommunestyret) i Hvalba fra 1875 til 1915, fra 1888 som formann. Han var klokker i Hvalbiar kirkja i 16 år, kirkeverge i 20 år, værobservatør på stedet for Danmarks Meteorologiske Institut i 28 år samt medlem av forstanderskapet i Færø Amts Sparekasse i en årrekke. Han var også styreformann for et fiskebåtrederi og for kullgruvedriften i fjellene mellom Hvalba og Trongisvágur.
Fra 1906 til 1916 var Skaalum innvalgt på Lagtinget. Han var blant lagtingsmennene som i 1906 dannet Færøyenes første politiske parti, Sambandsflokkurin. Han var en pådriver for telefonforbindelsen til Suðuroy, bygging av kirke og kaianlegg i Sandvík og Hvalba, og tilskudd til kornbøndene.
== Sykdom, død og æresbevisninger ==
Han døde på Rigshospitalet i København i 1924 etter langvarig kreftsykdom, og ble gravlagt på Vestre kirkegård.Skaalum ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1923.
== Referanser ==
|
Óli Niklái Skaalum (født 29. april 1849 i Hvalba, død 29.
| 16,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intern_sp%C3%B8k
|
2023-02-04
|
Intern spøk
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Interne spøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Intern spøk betegner en spøk som klart er rettet mot personer som er «på innsiden» av en sosial gruppe, profesjon eller annen gruppe av personer med en felles forståelse, en esoterisk spøk. Den er bare morsom for de som kjenner bakgrunnen for spøken. Slike spøker kan eksistere i små sosiale nettverk, som en vennegjeng, eller de kan være felles for en hel profesjon, f.eks. folk innen filmindustrien. En bok utgitt i 1998 inneholdt nesten 2000 slike spøker fra populære medier.En intern spøk kan bidra til å styrke fellesskapsfølelsen, noen ganger, men ikke alltid, på bekostning av de som er utenfor. Noe av styrken ved en slik spøk er at målgruppen vet at det finnes folk som ikke skjønner den. Den fungerer som en kryptisk allusjon til noe man har felles.
|
Intern spøk betegner en spøk som klart er rettet mot personer som er «på innsiden» av en sosial gruppe, profesjon eller annen gruppe av personer med en felles forståelse, en esoterisk spøk. Den er bare morsom for de som kjenner bakgrunnen for spøken. Slike spøker kan eksistere i små sosiale nettverk, som en vennegjeng, eller de kan være felles for en hel profesjon, f.eks. folk innen filmindustrien. En bok utgitt i 1998 inneholdt nesten 2000 slike spøker fra populære medier.En intern spøk kan bidra til å styrke fellesskapsfølelsen, noen ganger, men ikke alltid, på bekostning av de som er utenfor. Noe av styrken ved en slik spøk er at målgruppen vet at det finnes folk som ikke skjønner den. Den fungerer som en kryptisk allusjon til noe man har felles.
== Referanser ==
|
Intern spøk betegner en spøk som klart er rettet mot personer som er «på innsiden» av en sosial gruppe, profesjon eller annen gruppe av personer med en felles forståelse, en esoterisk spøk. Den er bare morsom for de som kjenner bakgrunnen for spøken.
| 16,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A1rvusz
|
2023-02-04
|
Párvusz
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Grafikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Ungarske kunstnere', 'Kategori:Ungarske malere']
|
Párvusz (født som Norbert Kiss, 1. mars 1981) er en ungarsk grafisk formgiver. Han har studert i både Budapest og Szeged. I 2005 dro han til Sápmi, og siden den gang har han laget en rekke bilder med samiske symboler.I tillegg til samisk, snakker Párvusz engelsk, tysk, finsk, svensk, norsk, udmurtisk og russisk.
|
Párvusz (født som Norbert Kiss, 1. mars 1981) er en ungarsk grafisk formgiver. Han har studert i både Budapest og Szeged. I 2005 dro han til Sápmi, og siden den gang har han laget en rekke bilder med samiske symboler.I tillegg til samisk, snakker Párvusz engelsk, tysk, finsk, svensk, norsk, udmurtisk og russisk.
== Hans verk ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Official Offisiell hjemmeside
Infonuorra: Ungarer vil bli same
|
Párvusz (født som Norbert KissParvusz.fw.
| 16,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muhammed_Reza_Pahlavi
|
2023-02-04
|
Muhammed Reza Pahlavi
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 27. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Huset Pahlavi', 'Kategori:Iranere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Teheran', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Muhammed Reza Sjah Pahlavi (persisk: محمدرضا شاه پهلوی) (født 26. oktober 1919, død 27. juli 1980) var den siste sjahen av Iran, den andre av huset Pahlavi, og hersket fra 1941 til 1979. Han hadde titlene Sjâhansjâh («kongenes konge») og Aryamehr («ariernes lys»).
|
Muhammed Reza Sjah Pahlavi (persisk: محمدرضا شاه پهلوی) (født 26. oktober 1919, død 27. juli 1980) var den siste sjahen av Iran, den andre av huset Pahlavi, og hersket fra 1941 til 1979. Han hadde titlene Sjâhansjâh («kongenes konge») og Aryamehr («ariernes lys»).
== Ungdomstid, utdannelse og familiebakgrunn ==
Muhammed Reza var født i Teheran og var sønn av Reza Pahlavi, den kommende sjahen, og hans andre kone Tadj ol-Molouk (1896–1982). Unge Muhammed utdannet seg ved Institut Le Rosey, en sveitsisk internatskole, og den militære høyskolen i Teheran.
Hans far hadde steget fra posten som krigsminister til statsminister før han ble valgt av Majlis (nasjonalforsamlingen) som sjah av Iran i 1925 og grunnlagt Pahlavi-dynastiet.
Før Reza Pahlavi inntok tronen, hadde kongedømmet Iran fått merke den gradvise ekspansjonen til de to imperiene Russland og Storbritannia. I det 19. århundre hadde Russland annektert den nordlige delen av Iran, som ble kjent som Tadsjikistan. Samtidig hadde britene begynt å øve innflytelse over den sørlige delen av Iran gjennom sin kontroll over India, som var en tradisjonell handelspartner for Iran. I det 20. århundre kom de dessuten til å dominere oljeindustrien i Iran. Ved hjelp av diplomati støttet opp av militær styrke kom britene til å legge begrensninger på iransk suverenitet på måter som ofte opplevdes som ydmykende av iranerne. Reza Pahlavi forsøkte å begrense denne innflytelsen ved å knytte bånd til Italia og Tyskland. Men i stedet for å begrense britisk og russisk innflytelse, ga denne politikken dem bare nye grunner for fortsatt innblanding i iranske affærer. Dette ble særlig synlig under andre verdenskrig.
== Styret til sjah Muhammed Reza ==
=== Avsettelsen av hans far ===
I 1941 invaderte Tyskland sin tidligere allierte nabo, Sovjetunionen, som raskt allierte seg med Storbritannia. Britene og sovjeterne var bekymret for at sjahen var i ferd med å stille sitt oljerike land til disposisjon for tyskerne. Sammen okkuperte de to stormaktene Iran og tvang sjahen til å trekke seg til fordel for sin sønn. Iran ble en betydelig rute for britisk og senere amerikansk hjelp til Sovjetunionen. Dette massive forsyningsforetaket ble kjent som «den persiske korridor», og markerte den første amerikanske involveringen i Iran i stor skala.
=== Konsolidering av makten ===
På slutten av krigen preget politisk uro Iran. I 1951 vedtok nasjonalforsamlingen under ledelse av den demokratisk valgte statsministeren Muhammed Mossadegh å nasjonalisere den britiskeide oljeindustrien i landet. I et samarbeid mellom sjahen, krefter i hæren og agenter fra CIA ble det i 1953 iverksatt et kupp mot statsministeren. Kuppet så først ut til å være mislykket og sjahen flyktet fra landet, men med hærens inngripen ble statsministeren avsatt og erstattet av general Fazlollah Zahedi, og sjahen kunne vende tilbake.I etterkant av kuppet mot Mossadegh etablerte sjah Muhammed Reza seg som Irans reelle hersker. De to dominerende partiene, det marxistisk inspirerte Tudeh og det mer liberale Nasjonal front ble ødelagt. I 1957 ble den hemmelige politistyrken SAVAK grunnlagt; styrken kom til å bli fryktet for sin bruk av tortur og sine henrettelser uten lov og dom. Etter noen år med et mislykket forsøk på å innføre et topartisystem ble det i 1975 etablert et ettpartisystem, de fleste avisene ble lagt ned og statsministeren redusert til sjahens rådgiver.I «den hvite revolusjonen» (1960-1963) gjennomførte sjahen et antall betydelige moderniseringstiltak av det iranske samfunnet. Viktigst av dem var en serie jordreformer som la begrensninger på hvor mye jord en enkelt jordeier kunne eie. Disse tiltakene gjorde i realiteten slutt på den tradisjonelle jordeiende klassen. Et annet område for reform var kvinners rettigheter, blant annet stemmerett og rett til skilsmisse.
Iran opplevde en sterk økonomisk vekst i 1960- og 1970-årene. Samtidig økte opposisjonen mot sjahens autokratiske styre. 16. januar 1979 ble han og hans familie tvunget til å flykte fra Iran for andre gang etter et år med ekstrem uro og offentlige protester. Dette satte i gang den iranske revolusjonen. Etter sjahens avgang, tok konservative muslimer ledet av ayatollah Khomeini som hadde returnert fra sitt eksil i Frankrike, ledelsen av den pågående revolusjonen og forandret «Imperiet Iran/Persia» til en islamsk republikk.
=== Eksil og død ===
Monarken hadde blitt upopulær i store deler av verden og reiste fra land til land i sitt andre eksil og søkte det han håpet var en midlertidig residens. Først reiste han til Egypt der han fikk en varm velkomst fra president Anwar el-Sadat. Muhammed Reza bodde senere i Marokko, Bahamas og Mexico. Men hans kreft begynte å bli verre og krevde umiddelbar og sofistikert behandling. President Jimmy Carter tillot nølende sjahen å gjøre et kort opphold i USA for å få medisinsk behandling. Kompromisset var ekstremt upopulært i Iran, hvor det nye regimet krevde at han skulle returnere til Iran for å stilles for retten og henrettes. Dette førte til gisselkrisen i Iran. Da sjahens behandling var over, presset den amerikanske regjeringen, som var ivrig etter å unngå videre konfrontasjon, den tidligere monarken til å forlate landet. Han forlot USA og bodde en kort stund i Panama. Til slutt reiste han tilbake til Egypt og han døde i Kairo 27. juli 1980. Muhammed Reza Pahlavi er begravet i moskéen ar-Rifai i Kairo, en moské med stor symbolsk verdi. De siste kongelige herskerne av to antikke imperier er gravlagd her, Muhammed Reza Shah Pahlavi av Iran og kong Faruk I av Egypt.Kort tid etter at han ble kastet, skrev Muhammed Reza Pahlavi en selvbiografi på fransk, med tittelen Reponse à l'histoire. Den ble oversatt til engelsk (Answer to History) og persisk (Pasukh bih Tarikh) samt til andre språk, og ble publisert posthumt i 1980. Boken er hans personlige beretning om hans styre og bedrifter, i tillegg til hans syn på saker relatert til den iranske revolusjonen og vestlig politikk overfor Iran. Sjahen plasserer skylden for SAVAKs misgjerninger og de mislykkede demokratiske og sosiale reformene (særlig gjennom den hvite revolusjonen) på Amir Abbas Hoveida og hans administrasjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mohammad Reza Pahlavi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Muhammed Reza Pahlavi hos The Peerage
(en) Muhammed Reza Pahlavi på Internet Movie Database
(en) Muhammed Reza Pahlavi på Discogs
|
Reza Pahlavi II (Cyrus Reza Pahlavi) (født 31. oktober 1960 i Teheran) var Irans kronprins fra sin fødsel i 1960 til revolusjonen i 1979.
| 16,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shahbanu
|
2023-02-04
|
Shahbanu
|
['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Iran']
|
Shahbanu (persisk شهبانو, Šāhbānū) er en persisk tittel som betyr keiserinne. Tittelen ble tildelt Farah Pahlavi i 1967. Farah Pahlavi var gift med Mohammed Reza Pahlavi, sjahen av Iran, og hadde tittelen dronning (Malakeh) før hun ble kronet til keiserinne i 1967.
Farah Pahlavi var den første keiserinnen som ble kronet i Iran siden den arabiske invasjonen i det 7. århundre. De siste sasanide-keiserinnene, Purandokht og Azarmidokht, ca. år 630, var de siste som hadde tittelen keiserinne før Farah Pahlavi. Sasanide-tittelen for shahbanu var bâmbişnân bâmbişn, dvs. «dronningenes dronning», og ble båret av dronningens førstekone, for å fremheve henne foran de andre dronningene i kongens hushold.
Farah Pahlavi lever siden 1979 i eksil, men bruker fortsatt tittelen.
|
Shahbanu (persisk شهبانو, Šāhbānū) er en persisk tittel som betyr keiserinne. Tittelen ble tildelt Farah Pahlavi i 1967. Farah Pahlavi var gift med Mohammed Reza Pahlavi, sjahen av Iran, og hadde tittelen dronning (Malakeh) før hun ble kronet til keiserinne i 1967.
Farah Pahlavi var den første keiserinnen som ble kronet i Iran siden den arabiske invasjonen i det 7. århundre. De siste sasanide-keiserinnene, Purandokht og Azarmidokht, ca. år 630, var de siste som hadde tittelen keiserinne før Farah Pahlavi. Sasanide-tittelen for shahbanu var bâmbişnân bâmbişn, dvs. «dronningenes dronning», og ble båret av dronningens førstekone, for å fremheve henne foran de andre dronningene i kongens hushold.
Farah Pahlavi lever siden 1979 i eksil, men bruker fortsatt tittelen.
|
Shahbanu (persisk شهبانو, Šāhbānū) er en persisk tittel som betyr keiserinne. Tittelen ble tildelt Farah Pahlavi i 1967.
| 16,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leines
|
2023-02-04
|
Leines
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Steigen']
|
Leines er et sted i Steigen kommune i Nordland. Leines blir gjerne brukt som et felles stedsnavn for den tidligere Leiranger kommune. Det omfatter blant annet Åsjord, Gylset, Brennvik, Skjelstad, Grubstad, Leines og Helnessund.
|
Leines er et sted i Steigen kommune i Nordland. Leines blir gjerne brukt som et felles stedsnavn for den tidligere Leiranger kommune. Det omfatter blant annet Åsjord, Gylset, Brennvik, Skjelstad, Grubstad, Leines og Helnessund.
|
Leines er et sted i Steigen kommune i Nordland. Leines blir gjerne brukt som et felles stedsnavn for den tidligere Leiranger kommune.
| 16,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Satertind
|
2023-02-04
|
Satertind
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Saltdal', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']
|
Satertind (også kalt Store Sjurfjellet, lulesamisk: Sattaratjåhkkå) er den høyeste tinden på Sjurfjellet og rager 1 623 meter over havet med en primærfaktor på 987 meter. Sjurfjellet ligger i Junkerdal nasjonalpark i Saltdal kommune i Nordland fylke.
Enkleste ankomst til Satertind er ved å ta bilen innerst inn i Evenesdal, men det er også mulig nå tinden fra Skaiti.
|
Satertind (også kalt Store Sjurfjellet, lulesamisk: Sattaratjåhkkå) er den høyeste tinden på Sjurfjellet og rager 1 623 meter over havet med en primærfaktor på 987 meter. Sjurfjellet ligger i Junkerdal nasjonalpark i Saltdal kommune i Nordland fylke.
Enkleste ankomst til Satertind er ved å ta bilen innerst inn i Evenesdal, men det er også mulig nå tinden fra Skaiti.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
|
| sf = 16
| 16,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stor-Elvdal
|
2023-02-04
|
Stor-Elvdal
|
['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stor-Elvdal']
|
Stor-Elvdal er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord mot Folldal og Alvdal, i øst mot Rendalen, i sør mot Åmot, i sørvest mot Ringsaker, i vest mot Øyer og Ringebu, og i nordvest mot Sør-Fron.
|
Stor-Elvdal er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord mot Folldal og Alvdal, i øst mot Rendalen, i sør mot Åmot, i sørvest mot Ringsaker, i vest mot Øyer og Ringebu, og i nordvest mot Sør-Fron.
== Historikk ==
Det gamle navnet på Østerdalen mellom Tynset i nord og Rena i syd var Elv(e)dalen, som gjerne ble benevnt Lille-Elvdalen i den øvre delen og Stor-Elvdalen i den nedre. Lille-Elvdalen ble forøvrig navn på et eget herred 1864, senere kalt Alvdal, mens Stor-Elvdalen var eget herred allerede fra 1837. Den eneste endringen i kommunens utstrekning skjedde i 1965, da Sollia med 365 innbyggere ble innlemmet i Stor-Elvdal, som fra før hadde 3808 innbyggere.
Sollien ble utskilt som eget herred fra Ringebu i 1864, og overført fra Oppland til Hedmark i 1890.
Stor-Elvdal kommune inngikk i Hedmark fylke inntil sammenslåingen med Oppland til Innlandet i 2020.
== Geografi ==
Kommunen er langstrakt i nord-sydlig retning og følger i hovedsak Østerdalen fra elven Hovda i syd til sammenløpet mellom Atna-elven og Glomma (lokalt: Glåma) ved tettstedet Atna i nordøst. Herfra fortsetter kommunen nordvestover Atndalen til Atnsjøen og nordgrensen mot Folldal ved Straumbu. Den øvre delen av Atndalen fra Mogrenda utgjorde tidligere Sollia kommune.
Hoveddelen av Stor-Elvdal består av fjell og skog. Kommunen har rundt regnet 1000 km² med skog og 1000 km² med fjell. Det meste av fjellområdene ligger vest i kommunen og strekker seg uavbrutt fra Hedmarksvidda i syd til Rondane i nordvest. I øst ligger skogkledde åser mot Rendalen.
To elver deler kommunen i to, øst og vest for elven(e). Glåma er klart den største og renner i hoveddalføret, mens Atna-elven løper gjennom Atndalen. Tilførselselver til Glåma er Hovda og Søkkunda (fra vest), Neta (fra øst), Imsa med sideelvene nordre og søndre Eldåa (fra vest), Trya (fra vest), Kjemåa (fra øst), Tresa (fra øst) og søndre og nordre Bjøråa (fra vest). Tilførselselver til Atna-elven er Storgryta, Veslegryta og Setninga. Største innsjø er Atnsjøen, delt mellom Stor-Elvdal og Sør-Fron, med den største delen i Stor-Elvdal. Andre store sjøer er Setningssjøen, Myklebysjøen og Søkkundsjøene.
Østkjølen danner skillet mellom Østerdalen og Rendalen, som regnes fra området mellom elvene Rena og Glåma i syd. Her ligger Furusethseter og Evenstadsetra og Skånskjøen før en kommer ned til et lite dalføre ved Kjemsjøen, rett ovenfor Koppang. Fra Kjemsjøen går det bomvei til Evenstad. På denne strekningen er Søndre Hovden høyeste topp med sine 869 moh. Nord for Kjemsjøen ligger Mora og Koppangskjølen, som var seterområde for gårdene i Koppangsområdet. Hele området er naturlig skogkledt. Høyeste topp er Grønkampen med 927 moh. En annen markant topp er Månseterkletten med sine 884 moh.
Vestkjølen er betraktelig høyere enn Østkjølen og danner skillet mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen. I Stor-Elvdal starter dette området ved treriksrøysa mellom kommunene Åmot, Ringsaker og Stor-Elvdal. Herfra stiger terrenget jevnt, du passerer Søkkundsjøene, Myklebysjøen, krysser Birkebeinerveien til Lillehammer, Nordre Gråvola på 1141 moh, krysser Imsdalen, de tre Fampene med 1320 moh på det høyeste, deretter Trya-vassdraget, Hirkjølen og inn i tidligere Sollia kommune, hvor Storvola rager 1435 moh. For til slutt å ende opp ved kommunens høyeste fjell: Gravskardhøgda med sine 1767 moh. som ligger rett nord for Atnbrua.
Langs hovedelvene Glåma og Atna ligger det som er av dyrkbar mark i Stor-Elvdal, tilsammen 23500 dekar, og kommunens grendelag, fra sør: Steinvik, Strand, Opphus, Rasta, Evenstad, Mykleby, Imsroa, Stai, Trønnes, Koppang, Øverengsmoen, Bjørånes, Atna, Mogrenda, Sollia, Enden og Atnbrua. Koppang er kommunens administrasjonssenter og eneste større tettsted.
== Samferdsel ==
Mens total lengde på kommunen i luftlinje er 105 km, er det ca 13 mil å kjøre mellom kommunegrensene ved Hovda i syd og Straumbu i nordvest. Riksvei 3 kommer oppover Østerdalen fra Rena og fortsetter nordover mot Hanestad, nærmere 90 km i kommunen. Ved Atna går fylkesvei 219 oppover Atndalen til Enden i Sollia, hvor fylkesvei 27 kommer sydfra over Venabygdsfjellet og fortsetter nordover til Atnsjøen og videre mot Folldal.
Andre viktige veier er fylkesvei 30 fra Koppang til Rendalen, fylkesvei 27 fra Enden i Sollia til Ringebu i Gudbrandsdalen (helårsvei), Birkebeinerveien fra Messelt til Lillehammer (bomvei), Vinjevegen (bomvei) fra Trønnes til Friisveien mot Ringebu og Friisveien fra Hirmoen i Atndalen også til Ringebu i Gudbrandsdalen.
Rørosbanen går gjennom kommunen og har ikke mindre enn seks stoppesteder, noe som antas å være blant de høyeste for en enkelt kommune i landet. Fra syd mot nord er disse: Steinvik, Opphus, Evenstad, Stai, Koppang og Atna, og alle tog på ruten Hamar-Røros/Trondheim stopper fast på de to siste, mens de fire første betjenes ved behov. Det er et nedlagt stoppested, Rasta, mellom Opphus og Evenstad. Togfrekvensen er seks tog daglig i nordlig og sydlig retning mandag-fredag og tre tog i hver retning lørdag-søndag. Reisetiden med tog gjennom kommunen er akkurat en time.
== Klima ==
Stor-Elvdal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Kultur ==
Som kommunens navn sier er landskapet preget av den store elva som renner gjennom dalen, Glåma. Bjørnstjerne Bjørnson karakteriserte Stor-Elvdal som Norges «Rhin dal». Mest kjente landskap er «Koppangsøyene», et øylandskap som strekker seg fra Sundflobrua i nord (bru mellom Koppang og Trønnes) og Stai i sør. Som det står i Stor-Elvdalssangen: «Der Glåma bryter bred og mektig frem». Et annet mektig landskapsbilde er Atnsjøen mot Rondane, et bilde som er udødeliggjort av maleren Harald Sohlberg.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Koppang sentrum. I triangelen mellom hotellet, kjøpesenteret Coop og kjøpesenteret Øyen-senteret står tusenårsstedet markert med en skulptur laget av kunstneren Øivin Storbækken. Den forestiller tre reinsdyr som kommer ut og ned fra en fjellside. Steinen er Tolgagranitt og reinsdyrene i kobber.
== Kulturpersonligheter ==
Ole Olsen Evenstad (1766–1833), medlem i Riksforsamlingen i 1814
Anne Evenstad (1830-1909), skogeier og legatstifter
Martinus Helgesen (1849-1926), fiolinist og komponist
Ole Olsen Messelt (1790-1870), bjørneskytter
Oskar Bjørnstad (Bjørn fra Landet) (1875-1968), lærer og forfatter
Andreas Anderssen (1879-1945), krigshelt
Hans S. Hanssen (1905-1984), lærer og forfatter
Kåre Nordvik (1938-), maler, tegner og grafiker
Mona Lyngar (1944-), forfatter
Unni Skurdal (1942-), kunsthåndverker (sølvsmykker)
Tyra Teodora Tronstad (1972-), forfatter
=== Personligheter med tilknytning til bygda ===
Bjørnstjerne Bjørnson: Besøkte Stor-Elvdal mange ganger. God venn med mange av bøndene i bygda. Det resulterte i at han gav en stor del av sin boksamling til kommunen, som senere har blitt kalt «Bjørnson-biblioteket». Bodde mye hos sine venner Haakon og Berthe Westgaard på gården Nordstu Vestgård
Aasmund Olavsson Vinje: Vandret gjennom Stor-Elvdal i 1860 for å overvære kroningen av kong Carl av Sverige i Nidarosdomen. Hans besøk i bygda er udødeliggjort gjennom beskrivelsene i Færdaminne som han publiserte i etterkant av turen. Mest kjent er beskrivelsene fra den søndagen da han vandret opp liene fra Nystu Trønnes, ved dagens Vinjestøtte, hvor han for første gang fikk synet av Rondane, og trolig skrev teksten til «Ved Rundarne», forbi Kaldkjølla og til Hellakssetra, hvor han møtte Huldra.
Jens Andreas Friis: Professor, forfatter og naturmenneske. Skjøt reinsdyrbukken på Ringebufjellet i august 1860 som ble servert kong Carl og hans følge på Elstad i Ringebu under middagen på nedturen etter kroningen i Nidarosdomen.
Knut Hamsun: Bodde i Stor-Elvdalen og Atnbrua i 1914. Her skrev han boken En vandrer spiller med sordin.
Harald Sohlberg: Malte «Vinternatt ved Rondane». Rondane i bakgrunnen og Atnsjøen i forgrunnen er motivet i bildet. Sohlberg har malt flere bilder med utgangspunkt i Atnbrua og Atnsjøen.
== Skoler ==
Stor-Elvdal har fire grunnskoler:
Koppang skole 1.–7. klasse
Opphus skole 1.–7. klasse (Nedlagt 2012)
Sollia barne- og ungdomsskole 1.–10. klasse
Stor-Elvdal ungdomsskole 8.–10. klasseHøgskolen i Innlandet, fakultet for anvendt økologi, landbruksfag og bioteknologi, ligger på Evenstad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stor-Elvdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stor-Elvdal i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Stor-Elvdal - Statistisk sentralbyrå
(no) Opplev Stor-Elvdal - Turistinformasjon
|
Rasta er en liten bygd eller grend sør i Stor-Elvdal kommune. Rasta ligger ca.
| 16,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjurfjellet
|
2023-02-04
|
Sjurfjellet
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Saltdal', 'Kategori:Fjell over 1000 meter']
|
Sjurfjellet (lulesamisk: Sattar) er et fjellmassiv i Junkerdal nasjonalpark i Saltdal kommune i Nordland fylke. Det ligger mellom Storengdalen i nord og Rykkjedalen i sør. Fjellet er høyest i vest, hvor Satertind (1 623) ruver synlig fra alle omkringliggende daler og fjell.
Vest for Sjurfjellet ligger Evenesdal, i sør ligger Solvågtinden og Båtfjellet, og i øst ligger Junkerdalen, Skaiti og svenskegrensen som går videre nordover. Nordover ser man Storfjellet med Balvatnet bakenfor.
Sjurfjellet med sine omkringliggende daler var tidligere et eldorado for matauke, i Rykkjedalen var det mye fugl, østover i retning Tjårrisdalen støtte man ofte på jerv og bjørn, mens det videre nordenfor Leipibakken mot Salberg var mye gaupe. Videre nedover mot Evenesdal i Storengdalen og elva som renner ned var det rikt med fiske. Alt i alt, et meget rikt dyreliv samtidig som naturen bød på både bær og sopp.
|
Sjurfjellet (lulesamisk: Sattar) er et fjellmassiv i Junkerdal nasjonalpark i Saltdal kommune i Nordland fylke. Det ligger mellom Storengdalen i nord og Rykkjedalen i sør. Fjellet er høyest i vest, hvor Satertind (1 623) ruver synlig fra alle omkringliggende daler og fjell.
Vest for Sjurfjellet ligger Evenesdal, i sør ligger Solvågtinden og Båtfjellet, og i øst ligger Junkerdalen, Skaiti og svenskegrensen som går videre nordover. Nordover ser man Storfjellet med Balvatnet bakenfor.
Sjurfjellet med sine omkringliggende daler var tidligere et eldorado for matauke, i Rykkjedalen var det mye fugl, østover i retning Tjårrisdalen støtte man ofte på jerv og bjørn, mens det videre nordenfor Leipibakken mot Salberg var mye gaupe. Videre nedover mot Evenesdal i Storengdalen og elva som renner ned var det rikt med fiske. Alt i alt, et meget rikt dyreliv samtidig som naturen bød på både bær og sopp.
== Referanser ==
|
| første1 =
| 16,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solv%C3%A5gtinden
|
2023-02-04
|
Solvågtinden
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Saltdal', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']
|
Solvågtinden (også skrevet Solvågtind, lulesamisk: Sávlotjåhkkå) er tinden på det karakteristiske kjegleformede Solvågfjellet. Den har en høyde på 1 559 meter over havet. Fjellet ligger i Junkerdal nasjonalpark i Saltdal kommune i Nordland fylke.
Det er grei adkomst til fjellet fra Storjord, som har blitt et populært turmål. Fra toppen er det utsikt over Junkerdalen, Saltdalen og Saltfjellet. Nordøst for tinden ligger Båtfjellet og Satertind.
|
Solvågtinden (også skrevet Solvågtind, lulesamisk: Sávlotjåhkkå) er tinden på det karakteristiske kjegleformede Solvågfjellet. Den har en høyde på 1 559 meter over havet. Fjellet ligger i Junkerdal nasjonalpark i Saltdal kommune i Nordland fylke.
Det er grei adkomst til fjellet fra Storjord, som har blitt et populært turmål. Fra toppen er det utsikt over Junkerdalen, Saltdalen og Saltfjellet. Nordøst for tinden ligger Båtfjellet og Satertind.
== Referanser ==
|
Solvågtinden (også skrevet Solvågtind, lulesamisk: Sávlotjåhkkå) er tinden på det karakteristiske kjegleformede Solvågfjellet. Den har en høyde på meter over havet.
| 16,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russ%C3%A5grotta
|
2023-02-04
|
Russågrotta
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grotter i Saltdal']
|
Russågrotta på Jarbrufjell er en av flere grotter i Saltdalen. Ved siden av Vikgrotta er Russågrotta er en av de mest spektakulere med sin hvite marmor som elva Russåga har gjennomskåret i århundrer.
|
Russågrotta på Jarbrufjell er en av flere grotter i Saltdalen. Ved siden av Vikgrotta er Russågrotta er en av de mest spektakulere med sin hvite marmor som elva Russåga har gjennomskåret i århundrer.
|
Russågrotta på Jarbrufjell er en av flere grotter i Saltdalen. Ved siden av Vikgrotta er Russågrotta er en av de mest spektakulere med sin hvite marmor som elva Russåga har gjennomskåret i århundrer.
| 16,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikgrotta
|
2023-02-04
|
Vikgrotta
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Grotter i Saltdal']
|
Vikgrotta (også kjent som Vikhola) er en grotte vest for Rognan i Saltdal kommune. Vikgrotta har en smal inngang som man må krabbe gjennom for å komme inn i grotta. Deretter åpner grotta seg med både elver og fosser.
|
Vikgrotta (også kjent som Vikhola) er en grotte vest for Rognan i Saltdal kommune. Vikgrotta har en smal inngang som man må krabbe gjennom for å komme inn i grotta. Deretter åpner grotta seg med både elver og fosser.
== Se også ==
Russågrotta på Jarbrufjell
== Referanser ==
|
Vikgrotta (også kjent som Vikhola) er en grotte vest for Rognan i Saltdal kommune. Vikgrotta har en smal inngang som man må krabbe gjennom for å komme inn i grotta.
| 16,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evenesdalen
|
2023-02-04
|
Evenesdalen
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bosetninger i Saltdal', 'Kategori:Daler i Nordland', 'Kategori:Sider med kart']
|
Evenesdalen er en liten sidedal til Saltdal og strekker seg ca. 10 kilometer fra Svarventunellen og innerst i dalen.
Dalføret ligger 35 km fra Rognan sentrum, og 10 km øst for Røkland.
Det har vært fast bosetning i dalen siden midten av 1800-tallet, på begynnelsen av 1900-tallet bodde det på det meste over 100 mennesker her, medregnet gårdene på Myrland og Storengan. De fleste har livnært seg på gårdsdrift opp igjennom tidene, men det har også vært mølledrift i enkelte av vassdragene. I dag er det bare i underkant av 30 fastboende, og det er bare noen få gårder som fortsatt er i drift. De resterende yrkesaktive pendler til jobber nede i bygda, eller nærliggende bysentra.
Evenesdalen ligger tett innpå Junkerdal nasjonalpark og er et ypperlig utgangspunkt for turer på fjellet, både sommer og vinter. Man kan ta fatt på de T-merkede rutene fra skolehuset nederst i dalen, eller man kan velge å kjøre helt inn til Storeng fjellgård som er en privateid ubetjent turistforeningshytte. Du kan fra begge disse innfallsportene følge T-rutene til Balvatnet (Coarvi-hytta) i nord over Storfjellet (Saltdal), til Skaiti (Trygvebu) via Storengdalen i øst eller Junkerdalen.
Et annet godt alternativ er å gå rundt Sjurfjellet eller bestige Satertind som en dagsmarsj, eventuelt prøve ut fiskelykken i de forskjellige vannene i gangavstand fra veien. I tillegg er det rikelig med bær og sopp av forskjellige slag.
|
Evenesdalen er en liten sidedal til Saltdal og strekker seg ca. 10 kilometer fra Svarventunellen og innerst i dalen.
Dalføret ligger 35 km fra Rognan sentrum, og 10 km øst for Røkland.
Det har vært fast bosetning i dalen siden midten av 1800-tallet, på begynnelsen av 1900-tallet bodde det på det meste over 100 mennesker her, medregnet gårdene på Myrland og Storengan. De fleste har livnært seg på gårdsdrift opp igjennom tidene, men det har også vært mølledrift i enkelte av vassdragene. I dag er det bare i underkant av 30 fastboende, og det er bare noen få gårder som fortsatt er i drift. De resterende yrkesaktive pendler til jobber nede i bygda, eller nærliggende bysentra.
Evenesdalen ligger tett innpå Junkerdal nasjonalpark og er et ypperlig utgangspunkt for turer på fjellet, både sommer og vinter. Man kan ta fatt på de T-merkede rutene fra skolehuset nederst i dalen, eller man kan velge å kjøre helt inn til Storeng fjellgård som er en privateid ubetjent turistforeningshytte. Du kan fra begge disse innfallsportene følge T-rutene til Balvatnet (Coarvi-hytta) i nord over Storfjellet (Saltdal), til Skaiti (Trygvebu) via Storengdalen i øst eller Junkerdalen.
Et annet godt alternativ er å gå rundt Sjurfjellet eller bestige Satertind som en dagsmarsj, eventuelt prøve ut fiskelykken i de forskjellige vannene i gangavstand fra veien. I tillegg er det rikelig med bær og sopp av forskjellige slag.
|
Evenesdalen er en liten sidedal til Saltdal og strekker seg ca. 10 kilometer fra Svarventunellen og innerst i dalen.
| 16,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Da_han_m%C3%B8tte_henne
|
2023-02-04
|
Da han møtte henne
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1989', 'Kategori:Filmer regissert av Rob Reiner', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Romantiske komedier fra USA', 'Kategori:Stubber 2022-05']
|
Da han møtte henne (originaltittel When Harry Met Sally...) er en amerikansk romantisk komediefilm fra 1989, skrevet av Nora Ephron og regissert av Rob Reiner. I hovedrollene møter vi Billy Crystal i rollen som Harry og Meg Ryan i rollen som Sally.
Ephron ble nominert til Oscar for beste originalmanus for sitt filmmanuskript.
I 2004 ble det satt opp en teaterversjon av filmen med Luke Perry og Alyson Hannigan i rollene.
Det amerikanske filminstituttet (AFI) har kåret filmen til tidenes 25. beste kjærlighetsfilm fra USA. Replikken «I'll have what she's having.» («Jeg vil ha det samme som henne») fra kafé-scenen hvo Sally imiterer en orgasme, ble i 2005 kåret til en av de femti beste replikkene i amerikansk filmhistorie, i kåringen AFI's 100 Years…100 Movie Quotes.
|
Da han møtte henne (originaltittel When Harry Met Sally...) er en amerikansk romantisk komediefilm fra 1989, skrevet av Nora Ephron og regissert av Rob Reiner. I hovedrollene møter vi Billy Crystal i rollen som Harry og Meg Ryan i rollen som Sally.
Ephron ble nominert til Oscar for beste originalmanus for sitt filmmanuskript.
I 2004 ble det satt opp en teaterversjon av filmen med Luke Perry og Alyson Hannigan i rollene.
Det amerikanske filminstituttet (AFI) har kåret filmen til tidenes 25. beste kjærlighetsfilm fra USA. Replikken «I'll have what she's having.» («Jeg vil ha det samme som henne») fra kafé-scenen hvo Sally imiterer en orgasme, ble i 2005 kåret til en av de femti beste replikkene i amerikansk filmhistorie, i kåringen AFI's 100 Years…100 Movie Quotes.
== Handling ==
Harry og Sally treffer hverandre for første gang da hun gir ham skyss fra Chicagos universitet til New York. Filmen hopper i tid, og paret støter stadig på hverandre på grunn av mislykkede kjærlighetsforhold. Etter en stund skapes et nært vennskap mellom dem, og de trives med å ha en venn av det motsatte kjønn. Men så blir de stilt spørsmålet: «Kan en mann og en kvinne være venner uten at sex kommer i veien?»
== Medvirkende ==
Billy Crystal som Harry Burns
Meg Ryan som Sally Albright
Carrie Fisher som Marie Fisher
Bruno Kirby som Jess Fisher
Steven Ford som Joe
Lisa Jane Persky som Alice
Michelle Nicastro som Amanda Reese
Kevin Rooney som Ira Stone
Harley Jane Kozak som Helen Hillson
Estelle Reiner som restaurantkunde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) When Harry Met Sally... – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Da han møtte henne på Internet Movie Database
(no) Da han møtte henne hos Filmfront
(sv) Da han møtte henne i Svensk Filmdatabas
(da) Da han møtte henne i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Da han møtte henne på Allociné
(nl) Da han møtte henne på MovieMeter
(en) Da han møtte henne på AllMovie
(en) Da han møtte henne på Turner Classic Movies
(en) Da han møtte henne på Rotten Tomatoes
(en) Da han møtte henne på Metacritic
|
Da han møtte henne (originaltittel When Harry Met Sally...) er en amerikansk romantisk komediefilm fra 1989, skrevet av Nora Ephron og regissert av Rob Reiner.
| 16,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vebostad
|
2023-02-04
|
Vebostad
|
['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Troms)', 'Kategori:Bosetninger i Kvæfjord', 'Kategori:Gårder i Troms og Finnmark']
|
Vebostad eller Vebbestad er en gård/grend på Kveøya i Kvæfjord kommune i Troms.
Vebostad er en av de eldste gårdene i Kvæfjord, med spor etter fast bosetning fra eldre jernalder, ca. 300 f.Kr. En tydelig gårdshaug viser hvor det viktigste bruket har ligget. Navnet kommer av det norrøne ordet vé, som betyr helligdom, og bosted. Dette kan bety at det kan ha vært et hov eller en offerplass her i førkristen tid.
Som en gammel, sentral gård med gode avlinger ble Vebostad sentrum i Kvæfjord i middelalderen, og var Kvæfjords tingsted. På 1600-tallet var Vebostad-bonden Kvæfjords bondelensmann. Gjertrud Rasch, som giftet seg med Hans Egede, var fra Vebostad, og var datter av bondelensmann Niels Rasch. I 1946 eller 1947 ble det reist en minnestein for Gjertrud Rasch på Vebostad.
I 1896 gikk gården Vebostad konkurs. Den ble da delt opp i fire, og solgt som mindre enheter til nye folk. Siden ble en husmannsplass også til en femte del av det som i dag er Vebostad.
Rundt år 1900 fikk Kveøy skolekrets sitt eget skolehus, som ble bygget på Vebostad. I 1950 ble det bygget en ny skole, som nå er nedlagt. Barn i skolealder fra Kveøya går nå på Borkenes skole. Kveøyas grendehus som ble bygget midt på 1980-tallet huser Kveøy barnehage og ligger like ved skolen.
|
Vebostad eller Vebbestad er en gård/grend på Kveøya i Kvæfjord kommune i Troms.
Vebostad er en av de eldste gårdene i Kvæfjord, med spor etter fast bosetning fra eldre jernalder, ca. 300 f.Kr. En tydelig gårdshaug viser hvor det viktigste bruket har ligget. Navnet kommer av det norrøne ordet vé, som betyr helligdom, og bosted. Dette kan bety at det kan ha vært et hov eller en offerplass her i førkristen tid.
Som en gammel, sentral gård med gode avlinger ble Vebostad sentrum i Kvæfjord i middelalderen, og var Kvæfjords tingsted. På 1600-tallet var Vebostad-bonden Kvæfjords bondelensmann. Gjertrud Rasch, som giftet seg med Hans Egede, var fra Vebostad, og var datter av bondelensmann Niels Rasch. I 1946 eller 1947 ble det reist en minnestein for Gjertrud Rasch på Vebostad.
I 1896 gikk gården Vebostad konkurs. Den ble da delt opp i fire, og solgt som mindre enheter til nye folk. Siden ble en husmannsplass også til en femte del av det som i dag er Vebostad.
Rundt år 1900 fikk Kveøy skolekrets sitt eget skolehus, som ble bygget på Vebostad. I 1950 ble det bygget en ny skole, som nå er nedlagt. Barn i skolealder fra Kveøya går nå på Borkenes skole. Kveøyas grendehus som ble bygget midt på 1980-tallet huser Kveøy barnehage og ligger like ved skolen.
|
Vebostad eller Vebbestad er en gård/grend på Kveøya i Kvæfjord kommune i Troms.
| 16,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_kjente_skiensfolk
|
2023-02-04
|
Liste over kjente skiensfolk
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Personer fra Skien kommune']
|
Denne lista er en oversikt over kjente personer fra Skien.
|
Denne lista er en oversikt over kjente personer fra Skien.
== Historiske personer ==
Gregorius Dagsson (død 1161), kongens lendmann
Didrich von Cappelen (1761-1828), eidsvollsmann, brukseier og skipsreder
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm 1828-1841, stattholder i Norge 1841-1856.
Conrad Nicolai Schwach (1793–1860), dikter, vokste opp i Solum
Peter Andreas Munch (1810–1863), historiker, vokste opp i Gjerpen
== Politikere ==
Gunnar Knudsen (1848–1928), partileder (V)1909-1927, statsminister 1908-1910 og 1913-1920.
Carl Gunderson (1864-1933), guvernør i Sør Dakota, USA, 1921-1925, med far fra Valebø: Hans Gunderson (1832-1913)
Didrik («Dixe») Cappelen (1900–1970), jurist, politiker (H) og motstandsmann
Sverre Løberg (1905–1976), stortingsrepresentant (Ap) 1945-1969, motstandsmann.
Oddvar Berrefjord (1918–1999), justisminister (Ap) 1971-1972 og 1980-1981, fylkesmann i Telemark 1976-1988.
Tor Halvorsen (1930–1987), LO-leder 1977-1987, miljøvernminister 1973-1974, sosialminister 1974-1976
Einfrid Halvorsen (1937–), fagforeningsleder (Handel og Kontor), statsråd (Ap) 1988–1989
Solveig Sollie (1939–), statsråd (KrF) 1989–1990, fylkesmann i Telemark 1998–2004.
Arne Kielland (1939– 2003), stortingsrepresentant 1969-1977 og redaktør.
Tora Aasland (1942–), statsråd (SV) 2007-2012, fylkesmann i Rogaland 1991-2007 og 2012-2013.
Bjørn Tore Godal (1945–), politiker (Ap), statsråd 1991–1997 og 2000–-2001.
Rolf Erling Andersen (1947–2021), ordfører (Ap) i Skien, 1993, 1995-1999 og 2003-2011.
Lene Løken (1947–2020), statssekretær (Ap) 1990–1993, direktør i Film & Kino 1993–2014
Kari Nordheim-Larsen (1948–), bistandsminister (Ap) 1992-1997, fylkesmann i Telemark 2006-2018
Kari Lise Holmberg (1951–), ordfører (H) i Skien 1999-2001, stortingsrepresentant 2001-2009.
Hans Andreas Limi (1960-), generalsekretær i FrP 1988-1994, stortingsrepresentant fra Akershus fra 2013
Geir Bekkevold (1963-), stortingsrepresentant (KrF) fra 2009
Terje Lien Aasland (1965–), stortingsrepresentant (Ap) fra 2005, olje- og energiminister fra 2022
Terje Riis-Johansen (1968–), statsråd (Sp) 2005–2011, fylkesordfører i Telemark 2011-2015, fylkesordfører i Vestfold og Telemark 2019-
Eskil Pedersen (1984–), leder i AUF 2010-2014
== Embetsmenn ==
Fredrik Vilhelm Bull-Hansen (1927–2018), general og forsvarssjef 1984-1987, født i Solum
Halvor Bergan (1931–2015), biskop i Agder bispedømme 1983-1998, født i Melum (Skien)
Svein Holst Andreassen (1940–), ambassadør
Georg Fredrik Rieber-Mohn (1945-), jurist, riksadvokat og høyesterettsdommer
Eivind S. Homme (1957-), ambassadør
== Industri og finans ==
Emil Aubert (1930–2022), investor og styreleder
Øivind Christoffersen (1950–), næringslivsleder, adm. direktør i Statsbygg 2000-2013
Jon Fredrik Baksaas (1954–), konsernsjef i Telenor 2002-2015
Margareth Øvrum (1958–), sivilingeniør, industrileder (Statoil/Equinor)
== Akademikere og vitenskap ==
Carl Størmer (1874-1957), matematiker, geofysiker, professor ved UiO
Rikard Berge (1881–1969), folkeminnegransker og fylkeskonservator, styrer av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1916-1951
Einar Østvedt (1903–1980), historiker og forfatter
Bjarne Berulfsen (1906–1970), professor (nordisk språkvitenskap) ved Universitetet i Oslo, født i Kilebygda
Helge Fæhn (1918–2008), professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo
Inge Johansen (1928–2018), sivilingeniør, professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim
Anders Klemetsen (1938–), marinbiolog, professor ved Universitetet i Tromsø
Bjørn Reino Olsen (1940–), professor og medisinsk forsker (Harvard University, USA)
Jorunn Hareide (1940–), professor (nordisk litteratur) ved Universitetet i Oslo
Jan Erik Karlsen (1942–), professor (industriell økonomi) ved Universitetet i Stavanger
Svein Mønnesland (1943–), professor (slaviske språk) ved Universitetet i Oslo
Arne Olsen (professor) (1944–2021), professor (fysikk) ved Universitetet i Oslo
Leiv Ose (1944–), professor (medisin) ved UiO
Kjell A. Eliassen (1946–), professor (europeiske og asiatiske studier) (Handelshøyskolen BI)
Jørund Straand (1951–), professor (allmennmedisin) ved UiO
== Radio/TV og presse ==
Brynild Anundsen (1844–1913), grunnlegger og utgiver av Decorah Posten (USA)
Christian A. R. Christensen (1906–1967), norsk pressemann, motstandsmann, redaktør (VG)
Halvor Tjønn (f. 1952), historiker, journalist og fofatter
Jarle Roheim Håkonsen (f. 1969), journalist og programleder, utenrikskorrespondent (NRK)
Monica Csango (f. 1969), journalist og filmskaper
Hedda Kise (f. 1972), programleder (TV 2)
== Artister og kunstnere ==
=== Forfattere og dramatikere ===
Henrik Ibsen (1828–1906)
Erik Kullerud (1926–1994)
Thor Thorsen (1927–1999)
Ingebjørg Dahl Sem (1936–)
Tor Åge Bringsværd (1939–)
Merete Junker (1959–)
=== Musikere, sangere og komponister ===
Abraham Hvidsten (1878–1944), organist og komponist
Erna Skaug (1923-2020), operasangerinne
Unni Rugtvedt (1934–1997), operasangerinne
Kari Løvaas (1939–), operasangerinne og solist
Kjell Ingebretsen (1943-), professor og orkesterdirigent
Yngvar Numme (1944–), musiker, revyforfatter og regissør
Tor Erik Gunstrøm (1943–), musiker og komiker
Torhild Staahlen (1947–2021), operasangerinne
Iver Kleive (1949–), organist og pianist
Rune Klakegg (1955–), jazzmusiker
Bjørn Klakegg (1958–), jazzmusiker
Audun Kleive (1961–), jazzmusiker
Bugge Wesseltoft (1964–), jazzmusiker
Gisle Kverndokk (1967–), musiker og komponist
Jannicke Abrahamsen (1978–), sanger
Atle Pettersen (1989—), vokalist, programleder (NRK)
Julie Bergan (1994–), sanger og låtskriver
=== Bildekunstnere ===
August Cappelen (1827–1852), kunstmaler
Wilhelm Rasmussen ((1879–1965), billedhugger
Nils Løberg (1917-2002), billedkunstner
Thorstein Rittun (1929–2018), kunstmaler, grafiker
Sidsel Westbø (1943–), billedkunstner, grafiker
Jan Petter Bratsberg (1948–), billedkunstner
Tom Gundersen (1951–), billedkunstner og grafiker
Helene Kortner (1966–), keramiker
=== Film og teater ===
Sonja Wigert (1913–1980), skuespiller
Knut Wigert (1916–2006), skuespiller
Paul Skoe (1918–2000), programredaktør i NRK, instruktør i Radioteatret
Nils-Reinhardt Christensen (1919–1990), filmregissør, forfatter
Anne Lise Grøtvik Lunde (1924–2003), teatersjef, instruktør, operasanger
Randi Kolstad (1925–1999), skuespiller
Terje Kristiansen (1944–2021), filmregissør, skuespiller og filmprodusent
Magne Lindholm (1945–), skuespiller
Morten Borgersen (1950–), skuespiller og teatersjef
Trine Wenberg Svensen (1966–), skuespiller
Jeanne Bøe (1967–), skuespiller
Bård Tufte Johansen (1969–), komiker og underholder
Mattis Herman Nyquist (1982–), skuespiller
Jonis Josef (1992–), komiker
== Idrettsutøvere ==
=== Fotballspillere ===
Ingolf «Skruen» Pedersen (1890–1964)
Per Skou (1891–1962)
Einar «Jeja» Gundersen (1896–1962)
Werner "Scotty" Nilsen (1904–1992), innvalgt i US National Soccer Hall of Fame (USA)
Nils «Påsan» Eriksen (1911–1975)
Geir Karlsen (1948–)
Torjus Hansén (1973–)
Tommy Svindal Larsen (1973–)
Frode Johnsen (1974–)
Rune Almenning Jarstein (1984–)
=== Andre idretter ===
Anita Valen (1968–), syklist
Monica Valen (1970–), syklist
Anders Nordberg (1978–), orienteringsløper
== Andre kategorier ==
Hjalmar Johansen (1867–1913), polarfarer
Karl August Haraldsen (1889–1959), kjøpmann, far til dronning Sonja
Aage Samuelsen (1919–1987), predikant og komponist
Gunnar Prestegård (1935–), teolog, organisasjonsmann og politiker (KrF)
Jan Thomas Mørch Husby (1966–), stylist, modell og programleder
== Se også ==
Kategori:Personer fra Skien kommune
|
Denne lista er en oversikt over kjente personer fra Skien.
| 16,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarne_Larsen
|
2023-02-04
|
Bjarne Larsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Oslo']
|
Bjarne Gullov Larsen
(født 28. mars 1922,
død 3. august 2002)
var en norsk fiolinist og 1.konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester i 25 år.Oppvokst i Gamlebyen studerte han med
Ernst Glaser og debuterte i Universitetets aula 1938 med
Djevletrillesonaten, Sindings suite a-moll og
Wieniawskis violinkonsert d-moll. Reimar Riefling akkompagnerte på klaver.
Dette ble en strålende suksess, og debutkonserten måtte gjentas. Bjarne Larsen innledet videre studier i
London hos Carl Flesch, men dette ble avbrutt av andre verdenskrigs utbrudd 1. september 1939.
|
Bjarne Gullov Larsen
(født 28. mars 1922,
død 3. august 2002)
var en norsk fiolinist og 1.konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester i 25 år.Oppvokst i Gamlebyen studerte han med
Ernst Glaser og debuterte i Universitetets aula 1938 med
Djevletrillesonaten, Sindings suite a-moll og
Wieniawskis violinkonsert d-moll. Reimar Riefling akkompagnerte på klaver.
Dette ble en strålende suksess, og debutkonserten måtte gjentas. Bjarne Larsen innledet videre studier i
London hos Carl Flesch, men dette ble avbrutt av andre verdenskrigs utbrudd 1. september 1939.
== Profesjonell karrière ==
Han var konsertmester i Nationaltheatret
i perioden 1948-58 og benyttet Johan Halvorsens fiolin som tjenesteinstrument. I denne tiårige perioden befestet han sitt ry som Norges ledende fiolinist.
I 1958 ble han utnevnt til 1.konsertmester i
Oslo Filharmoniske Orkester der han tok over etter
Ernst Glaser. Konsertmesterposten skjøttet han til 1983 da han rykket ned til tuttimusiker. I 1987 forlot han orkestret ved oppnådd aldersgrense. I de få år
Filharmoniens eget kammerorkester virket under Ernst Glasers ledelse, var Larsen konsertmester i orkestret som besto av 15 strykere og cembalisten Rolf Karlsen.
== Konsertfiolinist med stort repertoar ==
Bjarne Larsen var i flere tiår Norges ledende fiolinist med et stort konsertrepertoar. Med Filharmonien spilte han et høyt tosifret antall fiolinkonserter av høy vanskelighetsgrad, og hans største kunstneriske suksess ble Carl Nielsens fiolinkonsert i 1966. For denne prestasjonen fikk han Musikkritikerprisen i 1967. Ved Filharmoniens 60-årsjubileum i 1979 spilte han Felix Mendelssohns fiolinkonsert e-moll med Mariss Jansons som dirigent. Konserten ble overført på NRK fjernsynet og er i 2015 lagt ut for nedlasting på NRKs hjemmesider. Hans to siste solistoppgaver med Oslo-Filharmonien fant sted i 1978 og 1979 med henholdsvis Finn Mortensens Fantasi for fiolin og orkester og Mendelssohns fiolinkonsert. Finn Mortensens Fantasi for fiolin og orkester er tilegnet Bjarne Larsen.
== Filmkarrière ==
I 1944 medvirket Bjarne Larsen i filmen Kommer du, Elsa? som er en norsk dramafilm i regi av Toralf Sandø. Manuset ble skrevet av regissøren og Victor Borg. Det bygger på Borgs skuespill Kommer du, Elsa?. I rollene ses blant andre Aase Bye, Erling Drangsholt og Harald Schwenzen. I filmen spiller Bjarne Larsen en ung begavet fiolinist som rammes av tuberkulose og dør. I handlingen tolker Larsen Beethovens fiolinkonsert D-dur med Waldemar Alme ved flyglet. Mye av musikken er spilt inn av 50 filharmonikere ledet av Odd Grüner-Hegge. Også i filmen Englandsfarere medvirker Bjarne Larsen i rollen som Jonas.
== Ettermæle som kunstner ==
Bjarne Larsens fiolinspill var av internasjonal klasse, og hans innspilling av Griegs fiolinsonater vakte internasjonal oppsikt og påkalte Yehudi Menuhins oppmerksomhet og beundring.
Hvor Arve Tellefsen framstår som en rotnorsk spellemann med stor utstråling, var Bjarne Larsen mer en fiolinistmester av europeisk snitt med kontinental standard. Han var som personlighet like innadvendt som Tellefsen er utadvendt og fikk neppe den berømmelse hans glansfulle spill vitterlig gjorde ham fortjent til. I Oslo-Filharmonien går det fortsatt gjetord om hans fiolinsoli på konsertmesterpulten i for eksempel Bachs Matteuspasjonen, Beethovens Missa brevis, Brahms' 1. symfoni, Rimsky-Korsakoffs Scheherazade og Richard Strauss' Vier letzte Lieder.
Larsen var gift med sangerinnen Edith Thallaug. I sitt annet ekteskap var han gift med Ruth Steger.Bjarne Larsen mottok Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt virke i norsk musikkliv.
== Priser ==
Musikkritikerprisen 1967 for solopartiet i Carl Nielsens fiolinkonsert
Oslo bys kunstnerpris 1967
Kongens fortjenstmedalje i gull 1983
Gammleng-prisen 1988
== Utgivelser ==
Contemporary Music from Norway (Philips, 1968). Med Arne Sletsjøe (1916)
Griegsonater (Triola, 1958). Med Ivar Johnsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bjarne Larsen på Internet Movie Database
(no) Bjarne Larsen hos Nationaltheatret
|
Bjarne Gullov Larsen
| 16,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_andre_italienske_frigj%C3%B8ringskrig
|
2023-02-04
|
Den andre italienske frigjøringskrig
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den andre italienske frigjøringskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Den andre italienske frigjøringskrig, også kalt den fransk-østerrikske krig, den østerriksk-sardinske krig eller den østerriksk-piedmontiske krig ble utkjempet i 1859 mellom Napoleon III av Frankrike og Kongedømmet Sardinia på den ene side mot keiserdømmet Østerrike på den annen side. I forbindelse med prosessen som ledet fram til Italias samling blir denne krigen omtalt som den andre frigjøringskrig.
|
Den andre italienske frigjøringskrig, også kalt den fransk-østerrikske krig, den østerriksk-sardinske krig eller den østerriksk-piedmontiske krig ble utkjempet i 1859 mellom Napoleon III av Frankrike og Kongedømmet Sardinia på den ene side mot keiserdømmet Østerrike på den annen side. I forbindelse med prosessen som ledet fram til Italias samling blir denne krigen omtalt som den andre frigjøringskrig.
== Bakgrunn ==
Etter Piemontes nederlag for Østerrike i den første italienske frigjøringskrig, ble det klart at de ikke kunne slå stormakter som Østerrike uten utenlandske allierte. Dette førte til at statsminister Camillo Benso di Cavour i Kongedømmet Sardinia prøvde å etablere gode relasjoner til andre europeiske stormakter, blant annet gjennom deltakelse i Krimkrigen. Under fredskonferansen i Paris argumenterte han for italiensk uavhengighet og prøvde å få oppmerksomhet for dette. Han oppnådde et visst gjennomslag for dette hos Frankrike og Storbritannia, men de ønsket ikke å utfordre Østerrike, da en italiensk uavhengighet ville også medføre krav mot de østerrikske besittelsene i Lombardia, Veneto og Friuli-Venezia Giulia.Utviklingen gjorde at italiensk uavhengighet fikk støtte gjennomslag hos Napoleon III, og i 1858 tegnet Frankrike og kongedømmet Sardinia en hemmelig avtale hvor Frankrike ville hjelpe Sardinia i en krig mot Østerrike, dersom Sardinia ble angrepet. For dette ville Sardinia overføre Nice og Savoie til Frankrike.
Cavour ble da avhengige av at Østerrike angrep først, og provoserte Østerrike gjennom en rekke militære øvelser rett opp til grensen. Østerrike utstedte et ultimatum 23. april 1859 og forlangte fullstendig demobilisering av den sardinske hæren, og da dette ble avvist, gikk Østerrike til angrep 29. april, og slik dro Frankrike inn i konflikten.
== Styrkene ==
De franske styrkene besto totalt av 130 000 mann, 2 000 tilknyttet kavaleriet og 312 kanoner. Samlet utgjorde dette halvparten av de totalt franske hæren. Øverstkommanderende var Napoleon III, og delt inn i fem korps:
Første korps ble ledet av grev Achille Baraguey d’Hilliers
Andre korps ble ledet av Patrice Mac-Mahon
Tredje korps ble ledet av François Certain de Canrobert
Fjerde korps ble ledet av Adolphe Niel
Femte korps ble ledet av prins NapoleonI tillegg ble den keiserlige garden ledet av Auguste Regnaud de Saint-Jean d’Angely.
Den sardinske hæren hadde en styrke på 70 000 mann, 4 000 tilknyttet kavaleriet og 90 kanoner. Den var delt inn i fem divisjoner og øverstkommanderende var kong Viktor Emmanuel II av Savoia, støttet av Alfonso La Marmora.
Den østerrikske hæren besto av totalt 220 000 mann, 824 kanoner og et kavaleri bestående av 22 000 mann. Den ble ledet av feltmarskalk, grev Ferenc Gyulay, som ved krigsutbruddet var østerriksk guvernør for Lombardia-Venetia.
== Operasjoner ==
Da krigen brøt ut, sto det ingen franske styrker i Italia, så François Certain de Canrobert rykket med sin styrke inn i Piemonte. Dette var den første store militære bruk av jernbane i troppeforflytninger. De østerrikske styrkene regnet med en rask seier over de svake og tallmessig underlegne sardinske styrkene, før franskmennene rakk å komme til unnsetning. Men den østerrikske øverstkommanderende, grev Gyulai rykket forsiktig og langsomt rundt ved elven Ticino, da han endelig krysset elven og startet en offensiv, brøt et kraftig regnvær løs, og sammen med forsvarernes oversvømming av området ble framrykkingen svært forsinket.
Til slutt nådde østerrikerne byen Vercelli og kunne derfra true Torino. Dette bygget seg opp det første slaget ved Montebello della Battaglia 20. mai.
20. mai: Fransk infanteri og sardinsk kavaleri slo den østerrikske hæren i slaget ved Montebello og den østerrikske hæren trakk seg tilbake
26. mai: Giuseppe Garibaldis alpejegere vant over østerrikske styrker i slaget om Varese
27. mai: Alpejegerne slo østerrikerne igjen i slaget ved San Fermo og rykket inn i Como
30. mai: Sardinske styrker slo østerrikske styrker i slaget ved Palestro
4. juni: Franske og sardinske styrker slo østerrikske styrker i slaget ved Magenta
20. – 24. juni: Napoleon III og Viktor Emanuel II slo en østerriksk hær ledet av keiser Frans Josef i slaget ved Solferino. Dette slaget fører til at Henri Dunant dannet Røde Kors
11. juli: Truet av revolusjon i Ungarn inngikk den østerrikske keiser Frans Josef en våpenhvileavtale med Napoleon III i Villafranca
== Se også ==
Den første italienske frigjøringskrig
Den tredje italienske frigjøringskrig
== Litteratur ==
Allmayer-Beck/Lessing: Die K.(u.)K. Armee 1848–1914, Gütersloh 1980, ISBN 3-570-07287-8
Martin Prieschl, "Der Weg nach Solferino – Die politischen Ursachen von 1859", in: Österreichische Militärische Zeitschrift ÖMZ 2/2010, Wien 2010, S. 189–207
Heinz Rieder: Napoleon III. – Abenteurer und Imperator, Casimir Katz Verlag, Gernsbach 2006, EDITION KATZ, ISBN 3-938047-16-X
Karl Marx – Friedrich Engels – Werke, Berlin 1961, ISBN 3-320-00206-6
|
Frankrike Kongedømmet Sardinia
| 16,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Norges_%C3%85ndssvakehjem
|
2023-02-04
|
Nord-Norges Åndssvakehjem
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1954', 'Kategori:Helse- og omsorgsinstitusjoner', 'Kategori:Norges helsevesen', 'Kategori:Opphør i 1991']
|
Nord-Norges Åndssvakehjem var en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede som var i drift fra 1954 til 1991. Institusjonen ga pleie, vern og opplæring til mennesker med psykisk utviklingshemming.
Institusjonen var organisert som en egen stiftelse, den samme stiftelsen som i dag heter Nord-Norges Diakonistiftelse. Sentralinstitusjonen var Trastad Gård i Kvæfjord, men den samme stiftelsen drev også blant annet Vensmoen hjem for åndssvake i Saltdal og Straumfjordheimen i Nordreisa.
Det var Margarethe Wiig som fikk ideen om å opprette hjemmet, fordi hun så behovet da hun fulgte en pasient fra Sortland til Klæbu Pleiehjem i 1937. Hennes engasjement fikk Hålogaland bispedømmeråd til å nedsette en komite med oppgave å legge til rette for opprettelsen av en slik institusjon for hele Nord-Norge. Komiteen begynte sitt arbeid i 1949, og fikk kjøpt gården Trastad til formålet. Den første paviljongen, som pasientbolighusene ble kalt, ble åpnet i 1954, samme år som stiftelsen ble formelt etablert.
Fra åpningen, da paviljong 1 hadde plass til 30 pasienter, ble institusjonen stadig utvidet, ofte finansiert av innsamlingsaksjoner. På det meste var det 375 pasienter på Trastad.
Institusjonen ble lagt ned i 1991 som følge av HVPU-reformen, som ga ansvaret for omsorg og utdanning for psykisk utviklingshemmede til hjemkommunene.
|
Nord-Norges Åndssvakehjem var en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede som var i drift fra 1954 til 1991. Institusjonen ga pleie, vern og opplæring til mennesker med psykisk utviklingshemming.
Institusjonen var organisert som en egen stiftelse, den samme stiftelsen som i dag heter Nord-Norges Diakonistiftelse. Sentralinstitusjonen var Trastad Gård i Kvæfjord, men den samme stiftelsen drev også blant annet Vensmoen hjem for åndssvake i Saltdal og Straumfjordheimen i Nordreisa.
Det var Margarethe Wiig som fikk ideen om å opprette hjemmet, fordi hun så behovet da hun fulgte en pasient fra Sortland til Klæbu Pleiehjem i 1937. Hennes engasjement fikk Hålogaland bispedømmeråd til å nedsette en komite med oppgave å legge til rette for opprettelsen av en slik institusjon for hele Nord-Norge. Komiteen begynte sitt arbeid i 1949, og fikk kjøpt gården Trastad til formålet. Den første paviljongen, som pasientbolighusene ble kalt, ble åpnet i 1954, samme år som stiftelsen ble formelt etablert.
Fra åpningen, da paviljong 1 hadde plass til 30 pasienter, ble institusjonen stadig utvidet, ofte finansiert av innsamlingsaksjoner. På det meste var det 375 pasienter på Trastad.
Institusjonen ble lagt ned i 1991 som følge av HVPU-reformen, som ga ansvaret for omsorg og utdanning for psykisk utviklingshemmede til hjemkommunene.
== Eksterne lenker ==
Nord-Norges Diakonistiftelse (NND)
Festskrift for NND. Stiftelsens historie
Sørensen, Beate Katrine: «En neve ull» – Nord-Norges Åndssvakehjem, historien om hvordan og hvorfor Trastad Gård ble til. Masteravhandling i diakoni, Det teologiske menighetsfakultet, 2010.
Trastad Samlinger – museum med historien om institusjonen
|
Nord-Norges Diakonistiftelse (NND) er en stiftelse som primært driver diakoni rettet mot psykisk utviklingshemmede i Nord-Norge og i Arkhangelsk. Det er Nord-Hålogaland og Sør-Hålogaland bispedømmeråd som står bak stiftelsen, som har hovedkontor i Harstad.
| 16,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Les_Humphries_Singers
|
2023-02-04
|
Les Humphries Singers
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Tyske musikkgrupper']
|
Les Humphries Singers var en popgruppe med base i Hamburg som var populære i store deler av Vest-Europa i første halvdel av 1970-tallet.
Gruppen ble dannet av engelskmannen Les Humphries, som hadde flyttet til Hamburg. Der startet han sammen med Jimmy Bilsbury en musikkgruppe for å lage gladpop inspirert av hippiestilen og gospelmusikken. Gruppen ble kjent for sine sceneshow og for å ha mange vokalister (10–15 i gruppens storhetstid) med en variert etnisk bakgrunn.
Les Humphries Singers eksisterte i perioden 1969–1977, men først fra 1970 ble det alvor i prosjektet. I de følgende årene hadde gruppen en rekke store hitlåter som We are Goin' down Jordan, Mamma Loo, Mexico, Carnival og Kansas City. Etterhvert begynte gruppen å miste populariteten, og den siste større opptredenen fant sted under Eurovision Song Contest 1976, hvor de fremførte Sing Sang Song, som kom på 15.-plass. Les Humphries komponerte også tittelmelodien til TV-serien Derrick.
Gruppen ble oppløst da Humphries plutselig forlot Vest-Tyskland av skattemessige grunner og flyttet hjem til London. Noen av gruppens medlemmer hadde suksess i andre sammenhenger, f.eks. Liz Mitchell, som ble et sentralt medlem i Boney M, Jürgen Drews, som fikk en stor solokarrière i Tyskland og John Lawton, som ble medlem av Uriah Heep.
Gruppen har blitt gjenforent ved enkelte anledninger, og i mai 2007 dannet noen av gruppens medlemmer fra 1970-tallet gruppen The Original Singers, som opptrer med mange av gruppens sanger samt nytt materiale. Blant medlemmene er Jürgen Drews, Peggy Evres, Judy Archer og Tina Kemp-Werner.
|
Les Humphries Singers var en popgruppe med base i Hamburg som var populære i store deler av Vest-Europa i første halvdel av 1970-tallet.
Gruppen ble dannet av engelskmannen Les Humphries, som hadde flyttet til Hamburg. Der startet han sammen med Jimmy Bilsbury en musikkgruppe for å lage gladpop inspirert av hippiestilen og gospelmusikken. Gruppen ble kjent for sine sceneshow og for å ha mange vokalister (10–15 i gruppens storhetstid) med en variert etnisk bakgrunn.
Les Humphries Singers eksisterte i perioden 1969–1977, men først fra 1970 ble det alvor i prosjektet. I de følgende årene hadde gruppen en rekke store hitlåter som We are Goin' down Jordan, Mamma Loo, Mexico, Carnival og Kansas City. Etterhvert begynte gruppen å miste populariteten, og den siste større opptredenen fant sted under Eurovision Song Contest 1976, hvor de fremførte Sing Sang Song, som kom på 15.-plass. Les Humphries komponerte også tittelmelodien til TV-serien Derrick.
Gruppen ble oppløst da Humphries plutselig forlot Vest-Tyskland av skattemessige grunner og flyttet hjem til London. Noen av gruppens medlemmer hadde suksess i andre sammenhenger, f.eks. Liz Mitchell, som ble et sentralt medlem i Boney M, Jürgen Drews, som fikk en stor solokarrière i Tyskland og John Lawton, som ble medlem av Uriah Heep.
Gruppen har blitt gjenforent ved enkelte anledninger, og i mai 2007 dannet noen av gruppens medlemmer fra 1970-tallet gruppen The Original Singers, som opptrer med mange av gruppens sanger samt nytt materiale. Blant medlemmene er Jürgen Drews, Peggy Evres, Judy Archer og Tina Kemp-Werner.
== Medlemmer ==
Les Humphries (1969-1977)
Jimmy Bilsbury (1969-1977)
Peggy Evers (1970-1976)
Judy Archer (1970-1976)
Victor Scott (1970-1976)
Christoffer Yim (1971-1976)
John Lawton (1971-1976)
Jürgen Drews (1972-1976)
Tina Kemp-Werner (1970-1974)
Earl Jordan (1972-1976)
Elvira "Puppa" Herbert (1972-1975)
Dave O'Brien (1973-1976)
Enry David-Farscher (1970-1972)
Malcolm Magaron (1970-1972)
Liz Mitchell (1970-1972)
Sheila McKinlay (1973-1975)
Emily Woods-Jensen (1974-1976)
Claudia Schwarz (1974-1976)
Renate Andersen-Bilsbury (1974-1976)
Henner Hoier (1970-1971)
Dornée Edwards (1970-1971)
Goldy Kloen-Evert (1970-1971)
Myrna David (1971-1972)
Barry St. John (1972-1973)
John Selley (1972-1973)
Linda Uebelherr (1973-1974)
Don Adams (1974-1975)
Maddy Verhaar (1975-1976)
Irene "Ischi" Bendorff (1971)
Ginger (1971)
Gail Stevens (1974)
Lil Walker (1975)
== Eksterne lenker ==
(en) The Les Humphries Singers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Les Humphries Singers på Discogs
(en) Les Humphries Singers på MusicBrainz
(en) Les Humphries Singers på Spotify
|
Les Humphries Singers var en popgruppe med base i Hamburg som var populære i store deler av Vest-Europa i første halvdel av 1970-tallet.
| 16,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Les_Humphries
|
2023-02-04
|
Les Humphries
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Croydon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
John Leslie Humphreys (bedre kjent som Les Humphries; født 10. august 1940 i Croydon, død 26. desember 2007 i Basingstoke) var en engelsk popmusiker. Han var frontfiguren i Les Humphries Singers, et populært band på første halvdel av 1970-tallet. Humphreys' mest kjente musikkstykke er kjenningsmelodien til TV-serien Derrick.
Humphries dro til Vest-Tyskland i 1966, der han spilte i bandet Wonderland. Senere møtte han Henner Hoier, og sammen dannet de bandet Les Humphries Singers.
I 1972 giftet Humphries seg med den jugoslaviske sangerinnen og skuespillerinnen Dunja Rajter. De fikk sønnen Danny Leslie Humphries (f. 1974), kjent fra det tyske rockebandet Glow.
|
John Leslie Humphreys (bedre kjent som Les Humphries; født 10. august 1940 i Croydon, død 26. desember 2007 i Basingstoke) var en engelsk popmusiker. Han var frontfiguren i Les Humphries Singers, et populært band på første halvdel av 1970-tallet. Humphreys' mest kjente musikkstykke er kjenningsmelodien til TV-serien Derrick.
Humphries dro til Vest-Tyskland i 1966, der han spilte i bandet Wonderland. Senere møtte han Henner Hoier, og sammen dannet de bandet Les Humphries Singers.
I 1972 giftet Humphries seg med den jugoslaviske sangerinnen og skuespillerinnen Dunja Rajter. De fikk sønnen Danny Leslie Humphries (f. 1974), kjent fra det tyske rockebandet Glow.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Leslie Humphries – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Les Humphries på Internet Movie Database
(sv) Les Humphries i Svensk Filmdatabas
(en) Les Humphries hos The Movie Database
(en) Les Humphries på Discogs
(en) Les Humphries på MusicBrainz
(en) Les Humphries på MusicBrainz
|
John Leslie Humphreys (bedre kjent som Les Humphries; født 10. august 1940 i Croydon, død 26.
| 16,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landstingsvalget_p%C3%A5_Gr%C3%B8nland_2005
|
2023-02-04
|
Landstingsvalget på Grønland 2005
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Valg i 2005', 'Kategori:Valg på Grønland']
|
Landstingsvalget på Grønland 2005 ble avholdt over hele Grønland den 15. november 2005, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2005–2009. Sittende statsminister Hans Enoksen (S) etablerte et samarbeid med Inuit Ataqatigiit (IA) og Atassut (A) under parolen «Felles ansvar og samarbeid».
|
Landstingsvalget på Grønland 2005 ble avholdt over hele Grønland den 15. november 2005, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2005–2009. Sittende statsminister Hans Enoksen (S) etablerte et samarbeid med Inuit Ataqatigiit (IA) og Atassut (A) under parolen «Felles ansvar og samarbeid».
== Resultat ==
|
Landstingsvalget på Grønland 2005 ble avholdt over hele Grønland den 15. november 2005, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2005–2009.
| 16,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Far_Beyond_Driven
|
2023-02-04
|
Far Beyond Driven
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum av Pantera', 'Kategori:Musikkalbum fra 1994', 'Kategori:Musikkalbum fra EastWest Records', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Terry Date']
|
Far Beyond Driven er det syvende albumet fra heavy metal-bandet Pantera. Albumet ble gitt ut den 22. mars 1994, via East West Records. Det blir av mange sett på som et av de mest ekstreme albumene som noensinne har debutert som nummer 1 i USA.Albumets originale coverbilde (et bor som peneterer en anus) ble forbudt grunnet sensurlovene, så albumet ble gjenutgitt med det nå legendariske bildet av en hodeskalle som bli penetrert av et bor. Kopier av den originale versjonen med det forbudte coverbildet er nå ganske sjeldne og blir solgt for større pengebeløp på butikker og auksjoner.
|
Far Beyond Driven er det syvende albumet fra heavy metal-bandet Pantera. Albumet ble gitt ut den 22. mars 1994, via East West Records. Det blir av mange sett på som et av de mest ekstreme albumene som noensinne har debutert som nummer 1 i USA.Albumets originale coverbilde (et bor som peneterer en anus) ble forbudt grunnet sensurlovene, så albumet ble gjenutgitt med det nå legendariske bildet av en hodeskalle som bli penetrert av et bor. Kopier av den originale versjonen med det forbudte coverbildet er nå ganske sjeldne og blir solgt for større pengebeløp på butikker og auksjoner.
== Historie ==
Far Beyond Driven brakte Panteras musikk til et enda tyngre og mer ekstremt nivå en de tidligere utgivelsene; man fikk en langvarig, sakte groove gjennom hele albumet. En stor grunn til akkurat dette er at Dimebag Darrell nå spiller på en veldig nedstemt gitar, og med en tyngre spillestil.
Anselmos tekster på albumet var mye mer personlige en på tidligere album. Sanger som «Becoming» og «25 Years» kan virke som om de handler om Philip Anselmos tidligere liv.
I heftet som finnes i albumet er alle tekstene skrevet ned, med unntak av coveret av «Planet Caravan». Istedenfor står det en litt defensiv melding i heftet:
This is a Black Sabbath song off of the Paranoid album. So don't freak out on us. We did the song because we wanted to. It has nothing to do with the integrity of our direction. It's a tripped out song. We think you'll dig it. If you don't, don't fucking listen to it. Thanks. On behalf of the rest of Pantera, Phil Anselmo '94.
Dette var det første Pantera-albumet hvor Darrell ble kalt for «Dimebag Darrell», og ikke «Diamond Darrell», selv om han i Vulgar Videos blir referert til som «Dimebag».
Det ble også gitt ut et samlingssett i Australia og New Zealand, i begrenset opplag, som inneholdt to kopier av albumet, med både det originale og det nye coverbildet.
Den japanske utgaven og Driven Downunder Tour '94 Souvenir Collection-utgaven, inneholdt begge et ekstra 13. spor. Sporet, «The Badge», er et cover av Poison Idea.
Det refereres til albumet i Machine Head sin sang, «Aesthetics of Hate», det tredje sporet på albumet The Blackening, som ble utgitt i 2007.
Sporet «Good Friends and a Bottle of Pills» er en referanse til sangen «Good Friends and a Bottle of Wine», som kan bli funnet på Ted Nugent sitt album, Weekend Warriors.
Sporet «The Badge» inneholder sitater fra filmen Taxi Driver, utgitt i 1976.
== Mottagelse ==
Albumet inneholder en coverversjon av Black Sabbath sin «Planet Caravan», som det avsluttende sporet, som nådde 21.-plass på Billboards Mainstream Rock Tracks, og 26.-plass på UK Singles Chart. Albumets fjerde spor, og første singel, «I'm Broken», nådde 19.-plass på UK Singles Chart.
Rolling Stone (5/19/94, s.103) – 4 Stjerner – «...a kind of aesthetics of thud...the real art smolders in the noise itself...»
Entertainment Weekly (4/1/94, s.54) – Karakter: B+ – «If you're burned out on raging young men spewing aggression atop jackhammering drums and grinding guitars, then pass on Pantera. But if you've still got a yen for that sort of fare, than you can't do much better than this slab of metallic mayhem».
Melody Maker (4/2/94, s.35) – «Like great techno, it's utterly flawless music, free of any error, minimal and animal enough to make a screaming bloody mess of the head».
== Sporliste ==
Alle spor av Pantera, med mindre annet er notert.«Strength Beyond Strength» – 3:37
«Becoming» – 3:04
«5 Minutes Alone» – 5:46
«I'm Broken» – 4:23
«Good Friends and a Bottle of Pills» – 2:52
«Hard Lines, Sunken Cheeks» – 6:59
«Slaughtered» – 3:56
«25 Years» – 6:04
«Shedding Skin» – 5:35
«Use My Third Arm» – 4:50
«Throes of Rejection» – 5:00
«Planet Caravan» (Ozzy Osbourne, Tony Iommi, Geezer Butler, Bill Ward) – 4:02
«The Badge» (Poison Idea) (Bonusspor i Japan) – 3:55
== Personell ==
Pantera – Arrangør, produsent
Terry Date – Produsent, Lydtekniker, miksing
Phil Anselmo – Vokalist
Dimebag Darrell – Gitar
Rex Brown – Bassgitar
Vinnie Paul – Trommer
== Listeposisjoner ==
Album
Singler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Far Beyond Driven på Discogs
(en) Far Beyond Driven på MusicBrainz
(en) Far Beyond Driven på Encyclopaedia Metallum
|
lenke
| 16,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanus_vi%C3%B0_H%C3%B8gadals%C3%A1
|
2023-02-04
|
Hanus við Høgadalsá
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre i Tórshavn', 'Kategori:Dødsfall 6. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske skipsredere', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kaldbak', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Hanus við Høgadalsá (IPA: [hɛanʊs viː ˈhøadalsɔa]) (født Hanus Vang 8. mars 1913 på Kaldbak, død 6. januar 1998 i Tórshavn) var en færøysk forretningsmann og politiker (Tj.). Han var innvalgt på det færøyske Lagtinget fra 1950 til 1974 og kommunepolitiker i Tórshavn.
|
Hanus við Høgadalsá (IPA: [hɛanʊs viː ˈhøadalsɔa]) (født Hanus Vang 8. mars 1913 på Kaldbak, død 6. januar 1998 i Tórshavn) var en færøysk forretningsmann og politiker (Tj.). Han var innvalgt på det færøyske Lagtinget fra 1950 til 1974 og kommunepolitiker i Tórshavn.
== Familie og yrkesliv ==
Han var sønn av Maria (født Bærentsen på Sund) og Jákup Andrias Vang. Han ble døpt Hanus Vang. Han ønsket først å bytte navn til við Á («ved åen»), men dette lot seg ikke gjøre, og i 1945 fikk han bytte navn til við Høgadalsá. Hanus við Høgadalsá giftet seg med Hanna Poulsen fra Kirkja.Han gikk realskolen i Tórshavn og deretter i lære hos postvesenet i Danmark og på Færøyene. Han ble avskåret fra hjemlandet under den andre verdenskrig, da Danmark ble okkupert av Tyskland og Færøyene av Storbritannia, og kom tilbake til Tórshavn i august 1945. Etter en tid hos postverket begynte han å arbeide for entreprenøren Petur Michelsen, og for import- og eksportforretninger. Deretter drev han rederivirksomhet. Han arbeidet også for den færøyske huslånsstiftelsen, og satt i styret for Føroya Banki.
== Politisk arbeid ==
Han var med på å danne partiet Tjóðveldisflokkurin i 1948, i protest mot at Færøyene ikke fikk sin uavhengighet fra Danmark etter folkeavstemningen to år tidligere. En amerikansk etterretningskilde beskrev Erlendur Patursson, Jákup í Jákupsstovu og Hanus við Høgadalsá som den reelle ledelsen i Tjóðveldisflokkurin. Samme kilde beskrev Hanus við Høgadalsá som den mest tillitvekkende av dem – en sindig, dyktig og moderat politiker som nøt tillit hos befolkningen.Hanus við Høgadalsá var innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy 1950–1974. Han satt i Færøyenes skolestyre og Lagtingets revisjon. Han var medlem av kommunestyret i Tórshavn 1949–1960 og 1969–1972, viseborgermester i 1960 og 1972 og Tórshavns borgermester i 1970.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hanus við Høgadalsá – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Hanus við Høgadalsá () (født Hanus Vang 8. mars 1913 på Kaldbak, død 6. januar 1998 i Tórshavn) var en færøysk forretningsmann og politiker (Tj.). Han var innvalgt på det færøyske Lagtinget fra 1950 til 1974 og kommunepolitiker i Tórshavn.
| 16,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Nicolle
|
2023-02-04
|
Charles Nicolle
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Franske leger', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Personer fra Rouen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Charles Jules H. Nicolle (født i 21. september 1866 i Rouen, død 28. februar 1936 i Tunis) var en fransk lege og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1928 for sitt arbeid med tyfus.
Nicolle lærte tidlig om biologi fra hans far, Eugène Nicolle, som var lege ved sykehuset i Rouen. Han fikk en mastergrad i 1893 fra Pasteur Institute. På dette tidspunktet returnerte han til Rouen som et medlem av medisinfakultetet fram til 1896 og da som direktør for bakteriologlaboratoriet.
I 1903 ble Nicolle direktør for Pasteur Institute i Tunis, hvor han utførte arbeidet med tyfus som senere skulle gi ham en Nobelpris. Han var fremdeles direktør for instituttet da han døde i 1936. I 1972 ble han innvalgt som representant av Kungliga Vetenskapsakademien.
Nicolle skrev også fiksjon og filosofi opp gjennom livet, inkludert bøkene Le Pâtissier de Bellone, Les deux Larrons, and Les Contes de Marmouse.
Han giftet seg med Alice Avice i 1895 og fikk to barn, Marcelle (f. 1896) and Pierre (f. 1898).
|
Charles Jules H. Nicolle (født i 21. september 1866 i Rouen, død 28. februar 1936 i Tunis) var en fransk lege og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1928 for sitt arbeid med tyfus.
Nicolle lærte tidlig om biologi fra hans far, Eugène Nicolle, som var lege ved sykehuset i Rouen. Han fikk en mastergrad i 1893 fra Pasteur Institute. På dette tidspunktet returnerte han til Rouen som et medlem av medisinfakultetet fram til 1896 og da som direktør for bakteriologlaboratoriet.
I 1903 ble Nicolle direktør for Pasteur Institute i Tunis, hvor han utførte arbeidet med tyfus som senere skulle gi ham en Nobelpris. Han var fremdeles direktør for instituttet da han døde i 1936. I 1972 ble han innvalgt som representant av Kungliga Vetenskapsakademien.
Nicolle skrev også fiksjon og filosofi opp gjennom livet, inkludert bøkene Le Pâtissier de Bellone, Les deux Larrons, and Les Contes de Marmouse.
Han giftet seg med Alice Avice i 1895 og fikk to barn, Marcelle (f. 1896) and Pierre (f. 1898).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1928 hos Nobelprize.org
(en) Charles Nicolle hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1928
|
Charles Jules H. Nicolle (født i 21.
| 16,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjartan_Mohr
|
2023-02-04
|
Kjartan Mohr
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre i Tórshavn', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 17. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Haakon VIIs frihetskors', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tórshavn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Kjartan Frits Mohr (født 8. desember 1899 i Tórshavn, død 17. mai 1979 samme sted) var en færøysk verftsdirektør, skipsreder, konsul og politiker for Framburðsflokkurin.
|
Kjartan Frits Mohr (født 8. desember 1899 i Tórshavn, død 17. mai 1979 samme sted) var en færøysk verftsdirektør, skipsreder, konsul og politiker for Framburðsflokkurin.
== Liv og virke ==
Han var sønn av skipper og skipsreder Jens Mohr og hustru Maren Margrethe Elisabeth Evensen. Morfaren var grossist, skipsreder og dannebrogsmann Joen Peter Evensen.Kjartan Mohr gikk i lære som skipstømrer ved flytedokken i København. I 1920 kom han tilbake til Færøyene og begynte for seg selv som båtbygger og -reparatør. I 1936 etablerte han sitt eget skipsverft i hjembyen, Tórshavnar skipsmiðja. I 1961 ble det første stålskipet sjøsatt fra verftet. Verftet ble en av Tórshavns største arbeidsplasser med sine 120–150 ansatte. Ved siden av verftet drev han en omfattende rederivirksomhet.Mohr var medlem av kommunestyret i Tórshavn 1949–1964 og 1969–1976, valgt for Framburðsfelagið, som i midten av 1950-årene brøt med Fólkaflokkurin og dannet sitt eget parti, Framburðsflokkurin. Han var Tórshavn bys borgermester 1949–1951 og på nytt i 1971. Mohr var innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy 1954–1978, den første perioden som partiløs, fra 1958 valgt for Framburðsflokkurin.I 1958 ble han portugisisk visekonsul i Tórshavn.I 1947 ble Mohr tildelt Haakon VIIs Frihetskors «for fremrakende [sic] fortjenester av Norges sak under krigen». Han hadde hjulpet norske sjøfolk som kom til Færøyene som båtflyktninger.Mohr ble ridder av Dannebrogordenen i 1949 og ridder av 1. klasse av samme orden i 1973.
== Referanser ==
|
Kjartan Frits Mohr (født 8. desember 1899 i Tórshavn, død 17.
| 16,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nedrustning
|
2023-02-04
|
Nedrustning
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forsvarspolitikk', 'Kategori:Fred', 'Kategori:Viktige stubber']
|
Nedrustning er en betegnelse som brukes når militæret i et land ruster ned. Det motsatte av nedrustning er opprustning, hvilket betyr at et land velger å bruke mer penger på militæret.
Når det gjelder nedrustning er det spesielt kjernefysiske våpen som får mest oppmerksomhet. Nedrustning av kjernevåpenlagrene har vært tema for mangfoldige samtaler og forhandlinger spesielt mellom USA og Russland.
|
Nedrustning er en betegnelse som brukes når militæret i et land ruster ned. Det motsatte av nedrustning er opprustning, hvilket betyr at et land velger å bruke mer penger på militæret.
Når det gjelder nedrustning er det spesielt kjernefysiske våpen som får mest oppmerksomhet. Nedrustning av kjernevåpenlagrene har vært tema for mangfoldige samtaler og forhandlinger spesielt mellom USA og Russland.
== Se også ==
Beredskap
== Eksterne lenker ==
FN-sambandets temasider om Nedrustning
|
Nedrustning er en betegnelse som brukes når militæret i et land ruster ned. Det motsatte av nedrustning er opprustning, hvilket betyr at et land velger å bruke mer penger på militæret.
| 16,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Negativ_kontakt
|
2023-02-04
|
Negativ kontakt
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etterretning', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Negativ kontakt er uttrykket som blir brukt på en person som gir opplysninger til et etterretningsvesen uten at man selv er klar over det. Eventuelt at personen gir opplysninger til et annet etterretningsvesen enn personen tror.
|
Negativ kontakt er uttrykket som blir brukt på en person som gir opplysninger til et etterretningsvesen uten at man selv er klar over det. Eventuelt at personen gir opplysninger til et annet etterretningsvesen enn personen tror.
|
Negativ kontakt er uttrykket som blir brukt på en person som gir opplysninger til et etterretningsvesen uten at man selv er klar over det. Eventuelt at personen gir opplysninger til et annet etterretningsvesen enn personen tror.
| 16,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siameser
|
2023-02-04
|
Siameser
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katteraser']
|
Siameser kan også vise til en person fra Thailand.Siameser er en av de første bestemte katterasene innen orientalsk korthår, og stammer trolig fra Sørøst-Asia, selv om det eksakte opphavet er ukjent. Det sies at katten kommer fra de hellige tempelkattene i Siam (nå Thailand). I Thailand er siameser en av flere innfødte katteraser, og blir kalt Wichien-maat (วิเชียรมาศ, som betyr «månediamant»). I det tyvende århundre ble siameser en av de mest populære rasene i Europa og Nord-Amerika. Siamesere har veldig ofte blå øyne.
|
Siameser kan også vise til en person fra Thailand.Siameser er en av de første bestemte katterasene innen orientalsk korthår, og stammer trolig fra Sørøst-Asia, selv om det eksakte opphavet er ukjent. Det sies at katten kommer fra de hellige tempelkattene i Siam (nå Thailand). I Thailand er siameser en av flere innfødte katteraser, og blir kalt Wichien-maat (วิเชียรมาศ, som betyr «månediamant»). I det tyvende århundre ble siameser en av de mest populære rasene i Europa og Nord-Amerika. Siamesere har veldig ofte blå øyne.
== Eksterne lenker ==
(en) Siamese cats – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
www.thaicat.ru Thai & Siamese Cat Club
|
| FIFe =Anerkjent
| 16,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minamata-sykdom
|
2023-02-04
|
Minamata-sykdom
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kumamoto prefektur', 'Kategori:Miljøkatastrofer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Minamata-sykdom er en sykdom som ble oppkalt etter en by i Japan som het Minamata. I 1950-årene ble flere personer angrepet av kvikksølv-forgiftning i området langs Yatsushiro-sjøens kyster ved og på begge sider av denne byen. Utslippene av kvikksølv kom fra en kjemisk fabrikk som het Chisso.
På noen få år døde det nesten 50 mennesker, og mange hundre mennesker fikk alvorlige misdannelser og ble svært syke etter forgiftningen. Utslippene av kjemisk materiale i denne byen førte til enda strengere regler for industriutslipp av farlige kjemiske stoffer.
|
Minamata-sykdom er en sykdom som ble oppkalt etter en by i Japan som het Minamata. I 1950-årene ble flere personer angrepet av kvikksølv-forgiftning i området langs Yatsushiro-sjøens kyster ved og på begge sider av denne byen. Utslippene av kvikksølv kom fra en kjemisk fabrikk som het Chisso.
På noen få år døde det nesten 50 mennesker, og mange hundre mennesker fikk alvorlige misdannelser og ble svært syke etter forgiftningen. Utslippene av kjemisk materiale i denne byen førte til enda strengere regler for industriutslipp av farlige kjemiske stoffer.
== Litteratur ==
Ishimure Michiko: Paradies im Meer der Qualen: Unsere Minamata-Krankheit. Insel-Verlag, Frankfurt am Main/ Leipzig 1995, ISBN 3-458-16725-0.
W. Eugene Smith, Aileen Smith: Minamata. Holt, Rinehart and Winston of Canada, New York 1975, ISBN 0-03-013641-5.
|
thumb|
| 16,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alkoholkommisjonen_av_1910
|
2023-02-04
|
Alkoholkommisjonen av 1910
|
['Kategori:Alkoholpolitikk', 'Kategori:Norsk politisk historie']
|
Alkoholkommisjonen av 1910 ble nedsatt av Stortinget. Kommisjonen skulle gjennomgå norsk alkoholpolitikk, og komme med forslag til endringer. Kommisjonen fikk 9 medlemmer. Medlemmene representerte såvel politiske partier som ulike fagmiljøer.
Leder for kommisjonen ble Axel Holst (Generalsekretær i Legeforbundet).
Øvrige medlemmer:
Nicolai Rygg – Direktør i «Det statistiske Centralbureau».
Johan Scharffenberg – Lege.
Sven Aarrestad – Formann i Det norske totalavholdsselskap.
Adam Egede-Nissen – Arbeiderpartiet.Alkoholkommisjonen sluttførte sitt arbeid i 1915, og leverte den 3 000 sider lange innstillingen i 1916.
I innstillingen finner vi alle de tre hovedretningene i alkoholpolitikken representert. Flertallet på seks avviste avholdsbevegelsens mål om et totalforbud mot alkoholomsetning, og gikk inn for en fortsatt legal omsetning av alkohol, men under sterk offentlig kontroll. Et mindretall på to, Sven Aarrestad og Adam Egede-Nissen, forsvarte avholdsbevegelsens tradisjonelle linje, som gikk ut på et forsvar for en regulert alkoholomsetning, og et mål om å oppnå totalforbud – i første omgang mot brennevin – gjennom lokale folkeavstemninger. Endelig var det et mindretall på én, Johan Scharffenberg, som gikk inn for et landsomfattende totalforbud mot all alkoholomsetning.
Brennevinsforbudet som ble innført i desember 1916 var således ikke etter anbefaling fra kommisjonen.
Ved behandlingen av alkoholkommisjonens innstilling i Stortinget i 1918, ble det vedtatt en ny lov om salg og skjenking av brennevin, vin, fruktvin, øl og mjød. Loven slo fast at all import og omsetning av brennevin skulle legges inn under samlagene, og at samlagenes overskudd i sin helhet skulle tilfalle statskassen. Dermed var de privatøkonomiske interessene helt ute av brennevinssalget, men fremdeles kunne brennevinsproduksjon, samt salg av øl og vin, foregå i privat regi. Det ble også vedtatt et forslag som både skulle gjøre det vanskeligere å opprette nye samlag og lettere å legge ned allerede eksisterende. Loven av 1918 sa nemlig at alle som ikke møtte fram ved samlagsavstemningene, skulle telle som om de hadde stemt mot samlag. Det ble slått fast at alt salg av øl og vin skulle være gjenstand for kommunal bevilling, og det vanlige var at det ble gitt bevilling for en periode på ett år.
Arkivverket har i dag arkivert 3 hyllemeter av kommisjonens arbeid.
|
Alkoholkommisjonen av 1910 ble nedsatt av Stortinget. Kommisjonen skulle gjennomgå norsk alkoholpolitikk, og komme med forslag til endringer. Kommisjonen fikk 9 medlemmer. Medlemmene representerte såvel politiske partier som ulike fagmiljøer.
Leder for kommisjonen ble Axel Holst (Generalsekretær i Legeforbundet).
Øvrige medlemmer:
Nicolai Rygg – Direktør i «Det statistiske Centralbureau».
Johan Scharffenberg – Lege.
Sven Aarrestad – Formann i Det norske totalavholdsselskap.
Adam Egede-Nissen – Arbeiderpartiet.Alkoholkommisjonen sluttførte sitt arbeid i 1915, og leverte den 3 000 sider lange innstillingen i 1916.
I innstillingen finner vi alle de tre hovedretningene i alkoholpolitikken representert. Flertallet på seks avviste avholdsbevegelsens mål om et totalforbud mot alkoholomsetning, og gikk inn for en fortsatt legal omsetning av alkohol, men under sterk offentlig kontroll. Et mindretall på to, Sven Aarrestad og Adam Egede-Nissen, forsvarte avholdsbevegelsens tradisjonelle linje, som gikk ut på et forsvar for en regulert alkoholomsetning, og et mål om å oppnå totalforbud – i første omgang mot brennevin – gjennom lokale folkeavstemninger. Endelig var det et mindretall på én, Johan Scharffenberg, som gikk inn for et landsomfattende totalforbud mot all alkoholomsetning.
Brennevinsforbudet som ble innført i desember 1916 var således ikke etter anbefaling fra kommisjonen.
Ved behandlingen av alkoholkommisjonens innstilling i Stortinget i 1918, ble det vedtatt en ny lov om salg og skjenking av brennevin, vin, fruktvin, øl og mjød. Loven slo fast at all import og omsetning av brennevin skulle legges inn under samlagene, og at samlagenes overskudd i sin helhet skulle tilfalle statskassen. Dermed var de privatøkonomiske interessene helt ute av brennevinssalget, men fremdeles kunne brennevinsproduksjon, samt salg av øl og vin, foregå i privat regi. Det ble også vedtatt et forslag som både skulle gjøre det vanskeligere å opprette nye samlag og lettere å legge ned allerede eksisterende. Loven av 1918 sa nemlig at alle som ikke møtte fram ved samlagsavstemningene, skulle telle som om de hadde stemt mot samlag. Det ble slått fast at alt salg av øl og vin skulle være gjenstand for kommunal bevilling, og det vanlige var at det ble gitt bevilling for en periode på ett år.
Arkivverket har i dag arkivert 3 hyllemeter av kommisjonens arbeid.
== Kilder ==
Per Fuglum – Brennevinsforbudet i Norge. 1995, 659 sider – ISBN 9788251914147
Olav Hamran og Christine Myrvang – Fiin gammel , Vinmonopolet 75 år. 1998, 493 sider – ISBN 8251837383
|
Alkoholkommisjonen av 1910 ble nedsatt av Stortinget. Kommisjonen skulle gjennomgå norsk alkoholpolitikk, og komme med forslag til endringer.
| 16,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clavinet
|
2023-02-04
|
Clavinet
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektrofoner', 'Kategori:Tangentinstrumenter']
|
Clavinet er et elektromekanisk musikkinstrument som ble produsert av selskapet Hohner i forskjellige modeller mellom 1964 og 1982. Instrumentet er et slags elektrisk forsterket klavikord. Clavinetten har tangenter med gummikledte metalltunger på undersiden, som slår på sine respektive strenger (vanlige elgitarstrenger), hvor lyden tas opp av to lange mikrofoner (s.k. «Single-Coil»-mikrofoner), for siden å forsterkes via en ekstern instrumentforsterker.
Clavinetten er mest brukt innen funk og reggae, men brukes generelt i alle typer populærmusikk.
|
Clavinet er et elektromekanisk musikkinstrument som ble produsert av selskapet Hohner i forskjellige modeller mellom 1964 og 1982. Instrumentet er et slags elektrisk forsterket klavikord. Clavinetten har tangenter med gummikledte metalltunger på undersiden, som slår på sine respektive strenger (vanlige elgitarstrenger), hvor lyden tas opp av to lange mikrofoner (s.k. «Single-Coil»-mikrofoner), for siden å forsterkes via en ekstern instrumentforsterker.
Clavinetten er mest brukt innen funk og reggae, men brukes generelt i alle typer populærmusikk.
== Modeller ==
Clavineten kom på 1960-tallet ut i en mengde ulike modeller. De fleste hadde 60 tangenter med tilhørende 60 strenger, hvilket ga den fem oktaver i omfang.
Clavinet I
Clavinet II
Clavinet L
Clavinet C
Clavinet D6
Clavinet E7
Clavinet/Pianet duo
== Eksterne lenker ==
clavinet.de
clavinet.com
Huge collection of notably titles with the Clavinet
Anthology of best Clavinet videos on the internet
|
Clavinet er et elektromekanisk musikkinstrument som ble produsert av selskapet Hohner i forskjellige modeller mellom 1964 og 1982. Instrumentet er et slags elektrisk forsterket klavikord.
| 16,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landstingsvalget_p%C3%A5_Gr%C3%B8nland_2002
|
2023-02-04
|
Landstingsvalget på Grønland 2002
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valg i 2002', 'Kategori:Valg på Grønland']
|
Landstingsvalget på Grønland 2002 ble avholdt over hele Grønland den 3. desember 2002, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2002–2005. Sittende statsminister Jonathan Motzfeldt (S) var tvunget til å utskrive nyvalg grunnet økonomisk rot. Hans Enoksen ble på forhånd valg til ny partiformann i Siumut, og partiet vant valget. Enoksen ble valgt til ny statsminister av Landstinget den 14. desember.
|
Landstingsvalget på Grønland 2002 ble avholdt over hele Grønland den 3. desember 2002, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2002–2005. Sittende statsminister Jonathan Motzfeldt (S) var tvunget til å utskrive nyvalg grunnet økonomisk rot. Hans Enoksen ble på forhånd valg til ny partiformann i Siumut, og partiet vant valget. Enoksen ble valgt til ny statsminister av Landstinget den 14. desember.
== Resultat ==
== Kilder ==
Valgresultater
|
Landstingsvalget på Grønland 2002 ble avholdt over hele Grønland den 3. desember 2002, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2002–2005.
| 16,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Olav_Nilsen
|
2023-02-04
|
John Olav Nilsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
John Olav Nilsen (født 1982) er en norsk vokalist, poet, musiker, tekstforfatter, låtskriver og produsent.
Han er oppvokst i Loddefjord i Bergen vest. Han er kjent fra bandet John Olav Nilsen & Gjengen som platedebuterte høsten 2009 og rapgruppa Freakshow. Han ble nominert til årets tekstforfatter i 2012 av Spellemannprisen. 2016 startet han John Olav Nilsen & Nordsjøen.
|
John Olav Nilsen (født 1982) er en norsk vokalist, poet, musiker, tekstforfatter, låtskriver og produsent.
Han er oppvokst i Loddefjord i Bergen vest. Han er kjent fra bandet John Olav Nilsen & Gjengen som platedebuterte høsten 2009 og rapgruppa Freakshow. Han ble nominert til årets tekstforfatter i 2012 av Spellemannprisen. 2016 startet han John Olav Nilsen & Nordsjøen.
== Karriere med Gjengen ==
Bandet spiller en blanding av flere stilarter som pop, rock, soul og punk, som de selv kaller «gatepop». Tekstene til John Olav Nilsen er utelukkende på norsk. Bandet begynte å forme seg seint i 2006 mens nåværende stamme av bandet kom sammen i januar 2007 i Bergen, med unntak av Alastair Guilfoyle og Tim H. Bjerke som kom inn på senere tidspunkt.
Bandet spilte en rekke konserter i Bergen og på Vestlandet i 2007 og 2008. Låten «Diamanter & Kirsebær» ble utgitt på samleplaten Opplett i 2008. Konserten de spilte den 18. desember 2008 sammen med 5071-vennene Fjorden Baby! på Mono i Oslo, ble av Dagsavisen kåret til «Årets konsert» i 2008.Bandet ble i 2008 Ukens Urørt på NRK P3, og var også blant finalistene under kåringen av Årets Urørt i 2009. Bandet endte på 3.-plass i finalen.
I februar 2009 deltok John Olav Nilsen & Gjengen på by:Larm i Oslo.
Bandet ble signert på selskapet VME Voices Music & Entertainment i februar 2009 og debutalbumet For sant til å være godt ble utgitt 14. september 2009. Platen fikk meget god mottakelse blant anmelderne. Terningkast 6 i Dagsavisen, Aftenposten, Bergen Tidende, Firdaposten og Lydverket. Terningkast 5 hos Dagbladet, VG og Bergensavisen. 6. mars 2010 mottok bandet gullplate for over 15000 solgte av debutplaten.
22. september gikk albumet inn på 3.-plass på VG-listen topp 40 album, samt 1.-plass på VG-listen topp 30 norske album.
I slutten av 2009 ble For sant til å være godt kåret til årets norske album av blant annet Dagbladet, NRK Lydverket, Adressa, Aftenposten og flere. I tillegg vant det også kritikertoppen for årets album blant alle album som kom ut i hele verden i 2009. Det er tredje gangen et norsk album vinner denne kåring siden den ble startet i 1989. Under Spellemannprisen 2009 den 6. mars 2010 vant de klassen rock for debutalbumet. De var i tillegg nominert i klassen årets nykommer.
Den 7. februar 2011 slapp de andre albumet Det nærmeste du kommer som høstet gode kritikker og debuterte på 1.-plass på VG-listen og på iTunes-listen. Albumet ble nominert til spellemannprisen 2011 i klassen rock.
11. oktober 2011 spilte bandet under UKA11 i Trondheim.
Låten Hundeår var i 2011 den mest spilte låten på Nrk p1.
I februar 2012 gav bandet ut EP-en Vinterkarusellen med Nils Bech. Den andre låten på EP-en er en hyllest til Riksvei 555 fra Bergen vestover forbi Laksevåg og Loddefjord.
I september 2012 gav bandet ut albumet Den eneste veien ut. Og som de foregående albumene høstet det svært gode kritikker og gikk rett inn på 2.-plass på VG-listen og øverst på den norske iTunes-listen. Etter en omfattene høst og vinterturnè avsluttet de sommeren 2013 som en av headlinerne på årets Øyafestivalen, igjen til strålende kritikker av NRK. John Olav var også nominert til årets tekstforfatter under Spellemansprisen som ble holdt i Stavanger i 2013.
Høsten 2013 kunngjorde John Olav Nilsen at bandet ville bli avsluttet. Til Bergens Tidende sa han blant annet: "Vi kommer alltid til å være en gjeng, vi bare tar oss fri fra å være et band " . 16. november 2013 spilte John Olav Nilsen & Gjengen sin aller
siste konsert hjemme i Bergen, på USF Verftet. Konserten ble utsolgt
lenge før konserten, og på avskjedsturneen "Den lange veien hjem" spilte
de også i Trondheim, Oslo og Stavanger.
== Karriere med Nordsjøen ==
John Olav Nilsen & Nordsjøen er et band fra Bergen som består av John Olav Nilsen, Einar Vaagenes, Lars Eriksen og Mikael Kanstad. Bandet ble startet i 2016 og befinner seg i den musikalske sjangeren motstands-pop.
Deres første utgivelse var singelen Inn i min tid som ble utgitt 18. november 2016. Albumet Nordsjøen ble utgitt 17. februar 2017. Etter albumslippet ble singelen Sjansen i havet remikset av Marius Våreid og elektronikamusiker Burning God Little. Bandet gjennomførte en Norgesturné i etterkant av utgivelsen og spilte på en rekke festivaler sommeren 2017.
Bandet ga ut en liveplate, John Olav + Victoria (Live fra Victoria), 9.mars 2018. Innspilt under en konsert på Victoria Pub i Bergen under festivalen VillVillVest høsten 2017.
John Olav Nilsen, Einar Vaagenes og Lars Eriksen spilte tidligere sammen i bandet John Olav Nilsen & Gjengen.
== Andre prosjekter ==
Våren/høsten 2014 og 2015 er han aktuell med teaterstykket Sånne som oss. Dette er skrevet av Frode Grytten og er basert på tekstene og tekstuniverset til Nilsen. Stykket er gitt ut i bokformat av Forlaget Oktober. Nilsen bidrar også med tekst i samlingen kjenn ditt hjarta falla - VÅRE VAKRASTE DIKT utgitt av Samlaget.Han har også gjort design og fotografi for blant annet Fjorden Baby!, Jonas V, True I.T.C., John Olav Nilsen & Nordsjøen
== Diskografi ==
=== Album ===
John Olav Nilsen & GjengenFor sant til å være godt (2009)
Det nærmeste du kommer (2011)
Den eneste veien ut (2012)John Olav Nilsen & NordsjøenNordsjøen (2017)
Det store i det små (2020)
=== Singler ===
John Olav Nilsen & Gjengen10 ganger 1000 (2009)
Valiumsvalsen (2009)
Hull i himmelen (2009)
Skrekkfilm (2011)
Hundeår (2011)
Vinterkarusellen feat. Nils Bech (2012)
Eurosport (2012)
Nesten som eg lever (2012)
Bensinbarn (2013)John Olav Nilsen & NordsjøenInn i min tid (2016)
Paris, Bergen (2017)
Sjansen i havet (2017)
Sjansen i havet - Burning God Little Nordavind Dub (2017)
Glemt av gud (2019)
Odyssé (2019)
Den smale sti (2020)
=== Annet ===
Kristian Anttila: Josefine feat: John Olav Nilsen (2010)
Lars Vaular: Som i en siste dans feat. John Olav Nilsen (2011)
Fjorden Baby!: Igjen og igjen feat. John Olav Nilsen (2015)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Olav Nilsen på Internet Movie Database
(en) John Olav Nilsen på Discogs
(en) John Olav Nilsen på MusicBrainz
(no) Intervju med Natt & Dag
(no) Intervju med John Olav Nilsen i Dagsavisen feb. 2011
(no) Offisiell nettside Wikiquote: John Olav Nilsen – sitater
|
John Olav Nilsen (født 1982) er en norsk vokalist, poet, musiker, tekstforfatter, låtskriver og produsent.
| 16,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1959
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1959
|
['Kategori:Bøker fra 1959', 'Kategori:Kunst og kultur i 1959', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1959 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1959.
|
Litteraturåret 1959 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1959.
== Fødsler ==
14. januar
Øyvind Berg, norsk lyriker
Geoff Tate, amerikansk vokalist
21. februar – Hanne-Vibeke Holst, dansk forfatter og journalist
15. mars – Ben Okri, nigeriansk dikter og forfatter
3. april – Hanne Bramness, norsk forfatter
5. april – Annette Mattsson, norsk forfatter
10. april – Finn Bjelke, norsk humorist, forfatter og radioprater
12. april – Anna-Lena Brundin, svensk forfatter, komiker, sangerinne
17. april – Hans Crispin, svensk innspillingsleder, forfatter, produsent, skuespillere og programleder for TV4
18. april – Susan Faludi, amerikansk – ungarsk forfatter
3. mai – Ben Elton, britisk komiker og forfatter
17. juni – Mark Williams, britisk skuespiller, komiker og manusforfatter
27. juni – Thure Erik Lund, norsk forfatter
30. juni – Daniel Goldhagen, amerikansk historiker
8. juli – Tom Egeland, norsk forfatter og nyhetssjef i TV2
11. juli – Suzanne Vega, amerikansk tekstforfatter og sanger
12. juli – Charlie Murphy, amerikansk skuespiller og forfatter
13. august – Mikael Niemi, svensk forfatter
29. september – Jon Fosse, norsk forfatter og dramatiker
31. oktober – Neal Stephenson, amerikansk science fiction-forfatter
13. november – José Carlos Somoza, spansk forfatter
19. november – Nils Ivar Agøy, norsk historiker, dr. philos, teolog, forfatter og oversetter
28. desember – Andy McNab, engelsk forfatter
== Dødsfall ==
28. februar – Maxwell Anderson, amerikansk dramatiker og forfatter
26. mars – Raymond Chandler amerikansk forfatter (f. 1888)
23. juni – Boris Vian, fransk ingeniør, forfatter og jazztrompetist
3. juli – Johan Bojer, norsk forfatter (f. 1872)
15. juli – Peter Egge, norsk forfatter (f. 1869)
27. september – Herman Wildenvey, norsk forfatter (f. 1885)
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: Salvatore Quasimodo, Italia
Se Boklotteriets stipendiater 1959
Boklotteriet deler ut Litteraturfrämjandets stora pris til Tage Aurell
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
=== A - G ===
Andas barn av Janne Bergquist
André Bjerkes ABC av André Bjerke (forfatter) og Gøsta Munsterhjelm (illustratør)
Blåmann av Jens Bjørneboe
Biljard klokken halv ti (Billard um halb zehn) av Heinrich Böll
Blikktrommen (Die Blechtrommel) av Günter Grass
Goldfinger av Ian Fleming
En dag i Ivan Denisovitsj' liv av Aleksandr Solzjenitsyn
=== H - N ===
Jeg av Johan BorgenKatt i dueslaget (Cat Among the Pigeons) av Agatha Christie
Koncentration och storföretag av CH Hermansson
Line av Axel Jensen
Muren av Jan Fridegård
Nattens Brød IV. Kjærlighetens veier av Johan Falkberget
=== O - U ===
Parasit av Bosse Gustafson
Sista brevet till Sverige av Vilhelm Moberg
Sunnanäng av Astrid Lindgren
Svensk soldat av Jan Fridegård
30 meter mord av Kerstin Ekman
=== V - Å ===
Veien til Agra av Aimée Sommerfelt
|
Litteraturåret 1959 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1959.
| 16,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orkan
|
2023-02-04
|
Orkan
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk fra indianske språk', 'Kategori:Tropiske sykloner', 'Kategori:Vind']
|
For andre orkaner som ofte opptrer i tropiske områder, se Tropisk syklon (ofte omtalt som orkan).
Orkan (fra spansk huracán, egentlig en vestindisk stormgud) er en kraftig vind med middelstyrke over 32,6 m/s (63 knop, 118 km/t), målt 10 m over bakken, over en periode på minst 10 minutter. På Beauforts vindskala er orkan vindstyrke 12, skalaens høyeste nivå. Orkan brukes både om selve vinden og om det intense lavtrykket som gir denne vinden – det siste også i tilfeller hvor orkan forekommer bare i en mindre del av lavtrykksområdet.
For tropiske orkaner i Nord-Atlanteren beregnes maksimal vindstyrke som høyeste gjennomsnitt over en periode på ett minutt, likeså i Saffir-Simpson-skalaen. En tropisk orkan etter denne skalaen er derfor litt «svakere» enn en av våre (ekstratropiske) orkaner med samme oppgitte vindhastighet.
«Orkanbyger» eller «orkan i kastene» brukes av og til hvis de sterkeste vindkastene overstiger 32,6 m/s. Hvis vinden er uvanlig byget, for eksempel i forkant av et kraftig tordenvær, kan det være nyttig å oppgi styrken i de sterkeste vindkastene i tillegg til eller istedenfor gjennomsnittsvinden. Det samme gjelder for tornadoer, som neppe gir sterk vind i minst ti minutter på samme sted.
|
For andre orkaner som ofte opptrer i tropiske områder, se Tropisk syklon (ofte omtalt som orkan).
Orkan (fra spansk huracán, egentlig en vestindisk stormgud) er en kraftig vind med middelstyrke over 32,6 m/s (63 knop, 118 km/t), målt 10 m over bakken, over en periode på minst 10 minutter. På Beauforts vindskala er orkan vindstyrke 12, skalaens høyeste nivå. Orkan brukes både om selve vinden og om det intense lavtrykket som gir denne vinden – det siste også i tilfeller hvor orkan forekommer bare i en mindre del av lavtrykksområdet.
For tropiske orkaner i Nord-Atlanteren beregnes maksimal vindstyrke som høyeste gjennomsnitt over en periode på ett minutt, likeså i Saffir-Simpson-skalaen. En tropisk orkan etter denne skalaen er derfor litt «svakere» enn en av våre (ekstratropiske) orkaner med samme oppgitte vindhastighet.
«Orkanbyger» eller «orkan i kastene» brukes av og til hvis de sterkeste vindkastene overstiger 32,6 m/s. Hvis vinden er uvanlig byget, for eksempel i forkant av et kraftig tordenvær, kan det være nyttig å oppgi styrken i de sterkeste vindkastene i tillegg til eller istedenfor gjennomsnittsvinden. Det samme gjelder for tornadoer, som neppe gir sterk vind i minst ti minutter på samme sted.
== Kategorisering og sesong ==
Etter vindstyrken kategorisere orkaner etter Saffir-Simpson-skalaen (1–5). For å nå kategori 5 må orkanen ha en hastighet på 135 knop. Orkaner, særlig i de høyeste kategoriene 4 og 5, kan resultere i meget store skader på bygninger og på landskap.
=== Orkansesong ===
Der orkaner forekommer, er de vanligvis sesongebetont, for eksempel:
På den sørlige halvkule forekommer tropiske orkaner fra oktober til mai.
I Nord-Atlanteren og Mexicogolfen forekommer tropiske orkaner vesentlig fra juli til desember.
I Indiahavet forekommer tropiske orkaner ved monsunskiftene - særlig i november, men også om våren.
I Norge og i Nord- og Mellom-Europa for øvrig forekommer ekstratropiske orkaner i vinterhalvåret, særlig i desember og januar.
I norske farvann, særlig mellom Lofoten og Nordkapp, kan polare lavtrykk en sjelden gang gi vind av orkanstyrke, vesentlig om vinteren.
== Etymologi ==
«Orkan» kommer via spansk fra et arawakspråk, som også er kilden til det engelske «hurricane». og tilsvarende på flere andre europeiske språk. De tidlige europeiske sjøfarerne plukket opp ordet fra de innfødte tainoene på ferdene til Det karibiske hav og De karibiske øyer. Engelsk tempest og islandsk fárviðri («farevær») har lignende betydning. Tyfon og taifun er betegnelser på tropiske orkaner. Supertyfon brukes om tropiske kategori 4- og 5-orkaner.
== Navnsetting ==
I 1979 vedtok Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) at ekstreme uvær skulle få personnavn, og at det skulle brukes både mannsnavn og kvinnenavn. I Norge er det Meteorologisk institutt som varsler og setter navn på ekstremværene. Alle uvær som antas å gi orkan over et større område regnes som ekstremvær (men ikke alle ekstremvær er orkaner). Navnelistene er satt opp på forhånd i alfabetisk rekkefølge. Navnene skal være korte, lette å uttale og å holde fra hverandre, og de skal være annethvert mannsnavn og kvinnenavn. Irene følges av Jonny, deretter følger Kaja, Leo og Mia.
== Orkaner i Norge ==
=== Sjelden – men de forekommer ===
Stormer er vanlig langs mye av norskekysten, særlig i vinterhalvåret – men de færreste av dem når orkanstyrke, og orkan er registrert bare på de mest utsatte stedene langs kysten samt enkelte fjelltopper. Mest utsatt langs kysten er antagelig Kråkenes fyr ved Stad, med ca. 150 registrerte orkaner siden observasjonene begynte. Også i Europa for øvrig rammes enkelte ganger av ekstratropiske lavtrykk som gir vind av orkanstyrke. Disse lavtrykkene kan ha tropisk opphav, men orkaner som rammer Norge fødes ofte utenfor Newfoundland, passerer sør for Island og bøyer av mot nordøst når de treffer norskekysten. Våre lavtrykk kalles ekstratropiske sykloner; på engelsk også European windstorms. De er ikke like sine tropiske «søsken», men begge er avhengige av en høy havtemperatur for å dannes, og de kan rasere store områder. Over land mister stormen sin energi raskt ettersom uværet mister sin varmetilførsel fra havet. Dette gjelder særlig hvis de treffer på fjellkjeder og/eller snødekkede områder.
Det er registrert vindkast på 130 knop eller 240 km/t (67 m/s) på Shetland og 145 knop eller 270 km/t (75 m/s) på oljeplattformen Statfjord B i Nordsjøen.
=== Nyttårsorkanen ===
Den kraftigste orkan (kategori 3-orkan) som har rammet Norge de siste 200 år, er den såkalte nyttårsorkanen som rammet Nordvestlandet 1. januar 1992. Den skadet 50 000 – 60 000 bygninger, hvorav noen ble helt ødelagt. Det var også betydelige skader på infrastruktur, kulturminner, havbruksanlegg og ikke minst på skog. Rundt 2 millioner kubikkmeter tømmer ble slått i bakken. Samlet økonomisk skade ble anslått til vel 2 milliarder kroner. Egenandeler ved forsikringsskader og økonomiske tap ved driftsstans er ikke inkludert. Mangel på elektrisitet ga betydelig driftstap i næringslivet og kriselignede tilstander på institusjoner og i private hjem. Store områder ble mørklagt i flere dager og provisoriske energiløsninger var i bruk enkelte steder i lengre tid. Tilsvarende krisetilstander har man ikke opplevd i dette området siden den andre verdenskrig.
=== Tor ===
Ekstremværet Tor traff Norge 29. januar 2016. På Kråkenes fyr ble det målt middelvind på 48,9 m/s og vindkast på 61,7 m/s.
=== Dagmar ===
Ekstremværet Dagmar traff Norge natt til 26. desember 2011, med en lignende bane som Nyttårsorkanen. Middelvind på Kråkenes fyr var 46 m/s, som tilsvarte en Kategori 2-orkan.
=== Galnemåndagen 1822 ===
Orkanen av 11. mars 1822 - kjent som Galnemåndagen - var blant de mest dødbringende som har rammet Norge. Bakgrunnen for de store tap av menneskeliv var vesentlig fordi værvarsler ikke fantes på den tiden, og fordi fiskerne reiste ut i havgapet med små, åpne seil- og robåter.
== Orkaner i Europa ==
Også lenger sør i Vest- og Mellom-Europa er ekstratropiske sykloner svært vanlig, og noen få når orkanstyrke. Disse kan følge en sørligere bane, for eksempel Sør-England–Frankrike–Sør-Tyskland eller mot sørøst over England, Nederland, Belgia, Frankrike, Tyskland. De kan også ramme land lenger øst som Polen, Sverige og de baltiske statene.
Disse stormene kan forårsaker store ødeleggelser. Skadene etter orkanene Lothar og Martin i desember 1999 ble beregnet til 11,3 milliarder dollar, eller ca. 70 mrd. kr etter datidens pengeverdi. Den mest ødeleggende orkanen i Europa etter Lothar var Klaus som rammet store deler av det sentrale og sørlige Frankrike, nordlige Spania, Andorra og deler av Italia i januar 2009. Blant annet bedre varsling har imidlertid gjort at orkaner i Europa sjelden krever mange menneskeliv.
== Tropiske og ekstratropiske orkaner - likheter og forskjeller ==
Vind av orkans styrke oppstår oftest i tropiske strøk. Navnet på fenomenet er avhengig av hvor i verden det oppstår. Orkaner, spesielt de som oppstår i Stillehavet, er også kjent som sykloner og tyfoner. Slike stormer dannes over varmt hav, ved en havtemperatur må være på 26,5 °C. Fordamping fra havoverflaten fører til dannelse av små, intense tordensystemer. Etterhvert som disse systemene vokser, kan systemet utvikles til en tropisk storm, med vindstyrke på 63–117 km/t, det vil si mellom stiv kuling og sterk storm. Om det tilføres mer energi i form av varme fra havet, og stormen ikke møter landmasser, vil stormen kunne utvikle seg til en orkan.
=== Likheter ===
De representerer de kraftigste av henholdsvis tropiske og ekstratropiske sykloner (lavtrykk).
De kan medføre enorme ødeleggelser på grunn av ekstremt sterk vind, enorme bølger og stormflo.
De forårsakes av store temperaturforskjeller i atmosfæren.
De kan ha et øye – med moderat vind og skyfritt. Dette hadde nyttårsorkanen.
De kommer ofte i serier, selv om to påfølgende lavtrykk ikke nødvendigvis følger samme bane.
=== Forskjeller ===
De tropiske dannes hovedsakelig fordi luften tilføres varme og fuktighet fra svært varmt havvann (minst 26,5 °C). De ekstratropiske skyldes hovedsakelig motsetningen mellom kalde (polare) og varme og fuktige (subtropiske) luftmasser. De blir til orkaner bare hvis denne motsetningen er uvanlig stor, vesentlig i vinterhalvåret – og hvis havet er forholdsvis varmt.
De tropiske når høyere opp i atmosfæren. De høyeste skyene blir ofte 17 km eller enda høyere, mens skysystemene til lavtrykkene på våre bredder ikke når høyere opp enn 10–12 km.
De tropiske gir som regel langt mer intens nedbør, og nedbøren på utsatte steder kan bli mer langvarig fordi de beveger seg langsomt.
De ekstratropiske har gjerne større utstrekning.
De tropiske beveger seg gjerne langsomt. De ekstratropiske beveger seg meget hurtig, drevet av en meget sterk jetstrøm i øvre del av troposfæren. Nyttårsorkanen ble dannet øst for Newfoundland bare vel ett døgn før den traff norskekysten, etter å ha beveget seg med en fart på over 25 m/s (over 90 km/t)..
Tropiske Kategori 4- og 5-orkaner har sterkene vind enn noe som er registrert i ekstratropiske lavtrykk. De kraftigste vi kjenner av den sorten i Europa – for eksempel nyttårsorkanen og orkanene Lothar og Martin (som herjet Mellom-Europa i desember 1999) – har hatt vindstyrker tilsvarende Kategori 2- og 3-orkaner.
== Andre typer orkaner ==
Polare lavtrykk dannes ofte i visse farvann, for eksempel i det nordlige Norskehavet. De kan en sjelden gang nå orkanstyrke. De dannes når meget kald luft fra is- og snødekkede områder strømmer ut over åpent og forholdsvis varmt vann. Dermed tilføres luften varme og fuktighet. Den blir ustabil, det utvikles snøbyger, og under visse forhold kan bygeskyene begynner å rotere rundt hverandre. På den måten minner polare lavtrykk mye om tropiske orkaner.
== Se også ==
Beauforts skala
Syklon
Lavtrykk
== Referanser ==
|
|-
| 16,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fremont_Street
|
2023-02-04
|
Fremont Street
|
['Kategori:115°V', 'Kategori:36°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Las Vegas', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:USA-stubber', 'Kategori:Veier i Nevada', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Fremont Street er en gate i Las Vegas, Nevada og er byens nest mest kjente gate (etter Las Vegas Strip). I likhet med The Strip er Fremont Street også dominert av kasinoer. Den er oppkalt etter oppdageren John C. Frémont.
|
Fremont Street er en gate i Las Vegas, Nevada og er byens nest mest kjente gate (etter Las Vegas Strip). I likhet med The Strip er Fremont Street også dominert av kasinoer. Den er oppkalt etter oppdageren John C. Frémont.
|
Fremont Street er en gate i Las Vegas, Nevada og er byens nest mest kjente gate (etter Las Vegas Strip). I likhet med The Strip er Fremont Street også dominert av kasinoer.
| 16,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/For_Those_About_to_Rock_(We_Salute_You)_(andre_betydninger)
|
2023-02-04
|
For Those About to Rock (We Salute You) (andre betydninger)
|
['Kategori:Pekere']
|
For Those About to Rock har flere betydninger:
For Those About to Rock (We Salute You), musikkalbum av AC/DC
«For Those About to Rock (We Salute You)», sang av AC/DC
For Those About to Rock, DVD med AC/DC
|
For Those About to Rock har flere betydninger:
For Those About to Rock (We Salute You), musikkalbum av AC/DC
«For Those About to Rock (We Salute You)», sang av AC/DC
For Those About to Rock, DVD med AC/DC
|
For Those About to Rock har flere betydninger:
| 16,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_pok%C3%A9moner
|
2023-02-04
|
Liste over pokémoner
|
['Kategori:Lister over figurer i videospill', 'Kategori:Pokémoner']
|
Pokémon er fiksjonelle dyr, eller egentlig «lommemonstre» (fra engelsk Pocket Monsters, sammentrukket som japansk låneord til Pokémon), i Pokémon-universet, en oppdiktet spill- og tegnefilmverden skapt i Japan som populærkulturell underholdning for barn fra 1995 og framover. I disse fortellingene er det også «pokémon-trenere», mennesker som fanger og trener pokémon for å bruke skapningene til å kjempe mot hverandre. Andre har pokémon kun som venner og kjæledyr.
De første spillene som kom i videospillserien Pokémon, Pokémon Red og Blue, hadde 151 forskjellige pokémon. I mange av de senere spillene i serien har det blitt lagt til flere pokémon, slik at det totale antallet kjente pokémon per 2017 er 801.Hver enkelt pokémon kan ordnes etter type. Figurene har også sin egen personlighet. Den er gjerne bestemt av hvilke områder dyret lever og trives i. For eksempel liker de fleste vann-pokémon seg i områder med mye vann (ved hav, strender, innsjøer og så videre). Det finnes totalt 18 ulike typer pokémon.I likhet med dyr i den virkelige verden, har hver enkelt pokémon sine unike mål og definerte størrelser som vekt, høyde og fargetoner. Én Pikachu kan for eksempel ha en noe lysere gulfarg sammenliknet med en annen Pikachu som har vokst opp i et annet område.
|
Pokémon er fiksjonelle dyr, eller egentlig «lommemonstre» (fra engelsk Pocket Monsters, sammentrukket som japansk låneord til Pokémon), i Pokémon-universet, en oppdiktet spill- og tegnefilmverden skapt i Japan som populærkulturell underholdning for barn fra 1995 og framover. I disse fortellingene er det også «pokémon-trenere», mennesker som fanger og trener pokémon for å bruke skapningene til å kjempe mot hverandre. Andre har pokémon kun som venner og kjæledyr.
De første spillene som kom i videospillserien Pokémon, Pokémon Red og Blue, hadde 151 forskjellige pokémon. I mange av de senere spillene i serien har det blitt lagt til flere pokémon, slik at det totale antallet kjente pokémon per 2017 er 801.Hver enkelt pokémon kan ordnes etter type. Figurene har også sin egen personlighet. Den er gjerne bestemt av hvilke områder dyret lever og trives i. For eksempel liker de fleste vann-pokémon seg i områder med mye vann (ved hav, strender, innsjøer og så videre). Det finnes totalt 18 ulike typer pokémon.I likhet med dyr i den virkelige verden, har hver enkelt pokémon sine unike mål og definerte størrelser som vekt, høyde og fargetoner. Én Pikachu kan for eksempel ha en noe lysere gulfarg sammenliknet med en annen Pikachu som har vokst opp i et annet område.
== Liste over pokémoner etter pokédex ==
=== Merknader ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pokédex med engelsk navn på alle pokémon fra 1.-3 generasjon.
|
Ditto er en oppdikta figur i serien Pokémon. Den blei introdusert i 1.
| 16,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1990
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1990
|
['Kategori:Bøker fra 1990', 'Kategori:Kunst og kultur i 1990', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1990 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1990.
|
Litteraturåret 1990 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1990.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
2. april – Asbjørn Toms, norsk skuespiller, regissør og manusforfatter (f. 1915)
11. april – Ivar Lo-Johansson, svensk forfatter.
30. mai – Egil Holmsen, svensk regissør, manusforfatter, journalist, forfatter og skueespillere.
26. september – Alberto Moravia, italiensk forfatter.
12. oktober – Peter Wessel Zapffe, norsk filosof (f. 1899)
22. oktober – Louis Althusser, fransk filosof (f. 1918)
23. november – Roald Dahl, britisk forfatter (f. 1916)
24. desember – Thorbjørn Egner, norsk forfatter, tegner, visedikter og komponist (f. 1912)
== Prisvinnere ==
Anders Jahres kulturpris: Asbjørn Aarnes, for litteraturforskning og formidling
Nobelprisen i litteratur: Octavio Paz, Mexico
Nordisk råds litteraturpris: Tomas Tranströmer, Sverige, För levande och döda
Pulitzerprisen for skjønnlitteratur: Oscar Hijuelos for The Mambo Kings Play Songs of Love (The Mambo Kings spiller opp! eller Sangen om den vakre María)
ABFs litteratur- och konststipendium – Bengt Berg
Aftonbladets litteraturpris – Birgitta Lillpers
Aniara-prisen – Niklas Rådström
Astrid Lindgren-priset – Maj Bylock
Augustpriset: Lars Ahlin – De sotarna! De sotarna
Bellmanpriset – Lars Gustafsson
BMF-plaketten – Gunnar Lundkvist for Klas Katt går vilse
BMF-Barnboksplaketten – Pija Lindenbaum for Else-Marie och småpapporna
Carl Emil Englund-priset – Ingemar Leckius for Vid Terebintträdet
Dan Andersson-priset – Thorstein Bergman
De Nios Stora Pris – Tobias Berggren og Lars Gustafsson
De Nios Vinterpris – Per Agne Erkelius
Doblougska priset – Sigrid Combüchen og Georg Klein, Sverige samt Johannes Heggland og Cecilie Løveid, Norge
Elsa Thulins översättarpris – Marianne Gerland-Ekeroth
Gerard Bonniers pris – Sven Alfons og Örjan Lindberger
Goncourtprisen – Jean Rouaud for Les Champs d'honneur
Gun och Olof Engqvists stipendium – Lars Andersson, Bernt Erikson og Lasse Söderberg
Gustaf Fröding-stipendiet: Astrid Lindgren
Gustaf Fröding-sällskapets lyrikpris – Lennart Sjögren
Göteborgs-Postens litteraturpris – Stig Larsson
Hedenvind-plaketten – Kurt Salomonson
Ivar Lo-priset – Författargruppen Fyrskift
Karlfeldt-priset – Caj Lundgren
Kellgrenpriset – P.C. Jersild
Letterstedtska priset för översättningar – Ulla Roseen för översättningen av Juan Goytisolos Förbjudet område
Litteraturfrämjandets stora pris – Lars Norén
Litteraturfrämjandets stora romanpris: Kjell Johansson
Lotten von Kræmers pris – Per Erik Wahlund
Lundequistska bokhandelns litteraturpris – Stig Strömholm
Moa-priset – Aino Trosell
Neustadtpriset – Tomas Tranströmer
Nils Holgersson-plaketten: Annika Holm
Petrarca-Preis – Paul Wühr
Pilotpriset – Willy Kyrklund
Rolf-Dieter-Brinkmann-Stipendium – Thomas Kling, Tyskland
Schückska priset – Bengt Landgren og Sven Linnér
Signe Ekblad-Eldhs pris – Ernst Brunner og Ulla Olin-Nilson
Stiftelsen Selma Lagerlöfs litteraturpris – Lars Andersson
Stig Carlson-priset – Ingrid Arvidsson
Studieförbundet Vuxenskolans författarpris – Gerda Antti og Staffan Söderholm
Svenska Akademiens nordiska pris – Henrik Nordbrandt, Danmark
Svenska Akademiens tolkningspris – Zbynek Cernik
Svenska Akademiens översättarpris – Jan Stolpe
Svenska Dagbladets litteraturpris – Urban Andersson för Det hemliga ljuset
Sveriges Radios Lyrikpris – Lars Gustafsson
Tegnérpriset – Göran Palm
Tidningen Vi:s litteraturpris – Vibeke Olsson
Tollanderska priset – Peter Sandelin
Tucholskypriset – Bei Dao, Kina
Östersunds-Postens litteraturpris – Bodil Malmsten
Övralidspriset – Bengt Holmqvist
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
=== A - G ===
Akilles häl av Jan Mårtenson
Av støv er du kommet av Bing & Bringsværd
Berts første funderinger av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Berts videre funderinger av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Bly av Lars Saabye Christensen
Den aktverdige morderen (Den hedervärde mördaren) av Jan Guillou
Den stulna bönemattan av Torbjörn Säfve
Det nye legemet av Sigurd Helseth
Efter år og dag av Tore Hamsun (selvbiografi)
En gentleman äntrar ringen av Torbjörn Säfve
Fem år av frihet av Jan Myrdal
The Fifth Discipline av Peter Senge
Fru Björks öden och äventyr av Jonas Gardell
Fyrstikkguten av Frode Grytten
Gutten på taket av Nils Gullak Horveis
=== H - N ===
Isplaneten: En berättelse från Yttre Rymden av George Johansson
Jason Bournes ultimatum (The Bourne Ultimatum) av Robert Ludlum
Kabalmysteriet av Jostein Gaarder
Kan ingen hjälpa Anette? av Peter Pohl
Kunnskapsforlagets Idrettsleksikon av Rolf Bryhn og Knut Are Tvedt (Hovedredaktører)
Kuperad lek eller skändaren från Skänninge av Torbjörn Säfve
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese
Langdistansesvømmar av Frode Grytten
Liten Ida av Marit Paulsen
L.A. Confidential av James Ellroy.
Medaljens forside av Dag Solstad
=== O - U ===
Pastorn klipper till av Jan Arvid Hellström
Rand av Jan Kjærstad
Salme ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen
The Scions of Shannara av Terry Brooks
Seierherrene av Roy Jacobsen
Skampåle av Håkan Sandell
Skulle jag sörja, då vore jag tokot av Torbjörn Säfve
Svart på vitt av Olle Häger
=== V - Å ===
Well-Schooled in Murder av Elizabeth George.
== Referanser ==
== Se også ==
|
Litteraturåret 1990 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1990.
| 16,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_Johannesen
|
2023-02-04
|
Ivan Johannesen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Færøyske sjøfolk', 'Kategori:Færøyske skipsredere', 'Kategori:Fødsler 28. juni', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Miðvágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Ivan Johannesen (født 28. juni 1934 i Miðvágur, død 18. april 2012) var en færøysk politiker (Sb.) og fiskebåtreder.
|
Ivan Johannesen (født 28. juni 1934 i Miðvágur, død 18. april 2012) var en færøysk politiker (Sb.) og fiskebåtreder.
== Liv og virke ==
Han var faglært skipsmaskinist og arbeidet mange år i fiskeflåten. Han ble etter hvert skipper og medeier i fartøyer. Han hadde ellers sterke politiske og religiøse interesser.Han var innvalgt på Lagtinget fra Vágar fra 1978 til 1988 og på nytt fra 1994 til 1998, som representant for Sambandsflokkurin. Han var formann i Lagtingets finanskomité fra 1980 til 1984.Han var styreformann i kraftselskapet SEV fra 1981 til 1985.Fra 1989 til 1991 var han medlem av Jógvan Sundsteins andre regjering med ansvar for finans-, havbruks- og kommunalpolitiske saker. Bankkrisen på Færøyene rammet øysamfunnet hardt, og Johannesen måtte som finansminister stå for kraftige nedskjæringer i offentlige budsjetter og store skatteøkninger.Fra 1994 til 1998 var han medlem av Edmund Joensens første og andre regjering, først med ansvar for fiskeri og havbruk, deretter for havbruk, landbruk og øvrig næringsliv.Den internasjonale fiskeripolitikken ble mer betent i de økonomiske kriseårene på Færøyene. Særlig omstridt var spørsmålet om uregulert fiske i Smutthullet. I 1996 underskrev fiskeriministrene Ivan Johannesen og Jan Henry T. Olsen en avtale om bekjempelse av uregulert fiske, der Norge og Færøyene ville motarbeide landing av fisk fra Smutthullet som var fanget av fartøyer uten kvoter.
== Utmerkelser ==
Ivan Johannesen ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1990.
== Referanser ==
|
Ivan Johannesen (født 28. juni 1934 i Miðvágur, død 18.
| 16,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1991
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1991
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1991', 'Kategori:Kunst og kultur i 1991', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1991 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1991.
|
Litteraturåret 1991 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1991.
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur – Nadine Gordimer
Augustpriset: Sven Delblanc Livets Ax
Nils Holgersson-plaketten: Henning Mankell
Litteraturfrämjandets stora pris: Barbro Lindgren
Carl Emil Englund-priset: Bruno K Öijer
Litteraturfrämjandets stora romanpris : Christer Eriksson
== Hendelser ==
Alessandro Baricco debuterer med Castelli di rabbia (Vredens slott).
== Nye bøker ==
Aliide, Aliide av Mare Kandre
Alla rosor ska inte tuktas av Anna-Greta Leijon
Arvfurstens palats av Jan Mårtenson og Alf Åberg
Bandyspelaren som försvann i Gambia av Olle Häger
Berts bravader av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Berts ytterligere funderinger av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Den sultne veien (The Famished Road) av Ben Okri
Den tapte juvel (The Jewel That Was Ours) av Colin Dexter
Generation X - sagor för en accelererad kultur av Douglas Coupland
Duktigt, Sune av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Därvarns resa av Mats Wahl
En liten kärlekssång av Michelle Magorian
Hjemme verst (Native Tongue) av Carl Hiaasen
Hvordan forstå og bruke en nordmann av Odd Børretzen
I går hade vi Nebukadnessar av Tore Zetterholm
Kapten Nemos bibliotek av P.O. Enquist
Karaktär och perspektiv. Att tolka litterära gestalter i det mimetiska språkspelet av Lars-Åke Skalin
Kniven på strupen av Kjartan Fløgstad
Lite grønt bilde i stor blå ramme av Herbjørg Wassmo
Malins kung Gurra av Peter Pohl
Man har ett snärj av Peter Pohl
Medaljens forside av Dag Solstad
Min vän Percys magiska gymnastikskor av Ulf Stark
Morder uten ansikt (Mördare utan ansikte) av Henning Mankell
På resa av Jan Myrdal og Gun Kessle
Ramses hämnd av Jan Mårtenson
Seierherrene av Roy Jacobsen
Simon och ekarna av Marianne Fredriksson
Sliver av Ira Levin
Smykket fra slagmarken av Hans Børli
Sofies verden av Jostein Gaarder
Titta Max grav av Barbro Lindgren
Tre trappor upp med hiss av Maria Gripe
Ufattelig kjærlighet (Redeeming Love) av Francine Rivers
Vendetta av Jan Guillou
== Dødsfall ==
24. januar – Bo Setterlind, svensk forfatter og poet.
29. januar – Ingebrigt Davik, norsk forfatter (født 1925)
31. januar – Åge Rønning, norsk forfatter og journalist (født 1925)
2. mars – Serge Gainsbourg, fransk forfatter og musiker (født 1928)
3. april – Graham Greene, britisk forfatter
4. juli – Martin Söderhjelm, svensk skuespillere, regissør, dramaturg og forfatter
24. juli – Isaac Bashevis Singer, forfatter og nobelprisvinnere.
15. august – Waldemar Brøgger, norsk forfatter og forlagsmann (født 1911)
9. oktober – Dagmar Lange, svensk krimforfatter, pseud. Maria Lang. (født 1914)
17. oktober – Ester Lindin, svensk folkeskolelærer og forfatter.
21. oktober – Ron Forsyth, australsk forlegger og redaktør
27. oktober – Paul Erickson, britisk manusforfatter (født 1920)
24. november – Freddie Mercury, sanger i bandet Queen.
3. desember – Arthur Fischer, svensk skuespillere, forfatter, skulptør, akvarellmaler og tegnere.
11. desember – Arthur Lundkvist, forfatter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1991 in literature – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Litteraturåret 1991 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1991.
| 16,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ut%C3%B8vere_i_Tour_de_France_2009
|
2023-02-04
|
Liste over utøvere i Tour de France 2009
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagere i Tour de France', 'Kategori:Frankrike-relaterte lister', 'Kategori:Lister over syklister', 'Kategori:Tour de France 2009']
|
Liste over utøvere i Tour de France 2009
|
Liste over utøvere i Tour de France 2009
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Startlist for Tour de France 2009, procyclingstats
|
Liste over utøvere i Tour de France 2009
| 16,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moldevatnet
|
2023-02-04
|
Moldevatnet
|
['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drikkevannsreservoarer i Norge', 'Kategori:Innsjøer i Molde', 'Kategori:Sider med kart']
|
Moldevatnet er en innsjø i Molde kommune i Møre og Romsdal. Vatnet ligger rundt fire kilometer nord for Molde sentrum og er hovedvannkilden for byen. Det har utløp mot øst til Moldeelva.
|
Moldevatnet er en innsjø i Molde kommune i Møre og Romsdal. Vatnet ligger rundt fire kilometer nord for Molde sentrum og er hovedvannkilden for byen. Det har utløp mot øst til Moldeelva.
== Referanser ==
|
Moldevatnet er en innsjø i Molde kommune i Møre og Romsdal. Vatnet ligger rundt fire kilometer nord for Molde sentrum og er hovedvannkilden for byen.
| 16,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pidgey
|
2023-02-04
|
Pidgey
|
['Kategori:Pokémoner']
|
Pidgey er en oppdikta figur i serien Pokémon. Den er en pokémon, av typene normal og flygende. Den blei introdusert i 1. generasjon av Pokémon. Pidgey utvikler seg til Pidgeotto, som igjen utvikler seg til Pidgeot.
Av utseende kan den likne en del på en fugl. Den har en ganske rufsete fjærdrakt. Fjærene på ryggen, stjerten og mesteparten av vingene, samt deler av hodefjærene, er brune, mens brystet, buken, vingetippene og deler av hodefjerne har en lys besj farge. Den har et rosa, krummende nebb, og rosa bein, med tre klør på hver fot. To av klørne peker framover, og éi peker bakover. Fra øya og nedover et lite stykke har den et svart mønster.
Pidgey er en vanlig pokémon, som lever i skogen. Den er ikke glad i å slåss. Hvis den møter fiender sparker den ofte opp sand som blinder dem, i stedet for å slåss. Den kan flakse med vingene sine for å blåse opp en dustsky, for å få insektspokémoner til å dukke opp, som den eter. Den kan også blåse bort fiender ved å lage vinder ved å flakse med vingene. Pidgey har en ekstremt god retningssans. Hvis man plasserer den langt unna sine vante omgivelser kan den framleis finne fram til heimen sin.
|
Pidgey er en oppdikta figur i serien Pokémon. Den er en pokémon, av typene normal og flygende. Den blei introdusert i 1. generasjon av Pokémon. Pidgey utvikler seg til Pidgeotto, som igjen utvikler seg til Pidgeot.
Av utseende kan den likne en del på en fugl. Den har en ganske rufsete fjærdrakt. Fjærene på ryggen, stjerten og mesteparten av vingene, samt deler av hodefjærene, er brune, mens brystet, buken, vingetippene og deler av hodefjerne har en lys besj farge. Den har et rosa, krummende nebb, og rosa bein, med tre klør på hver fot. To av klørne peker framover, og éi peker bakover. Fra øya og nedover et lite stykke har den et svart mønster.
Pidgey er en vanlig pokémon, som lever i skogen. Den er ikke glad i å slåss. Hvis den møter fiender sparker den ofte opp sand som blinder dem, i stedet for å slåss. Den kan flakse med vingene sine for å blåse opp en dustsky, for å få insektspokémoner til å dukke opp, som den eter. Den kan også blåse bort fiender ved å lage vinder ved å flakse med vingene. Pidgey har en ekstremt god retningssans. Hvis man plasserer den langt unna sine vante omgivelser kan den framleis finne fram til heimen sin.
== Eksterne lenker ==
(en) «Pidgey» på Bulbapedia
|
Pidgey er en oppdikta figur i serien Pokémon. Den er en pokémon, av typene normal og flygende.
| 16,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5nvatnet
|
2023-02-04
|
Månvatnet
|
['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Rauma', 'Kategori:Sider med kart']
|
Månvatnet er en innsjø i Måndalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det har utløp mot nord til elva Måna.
|
Månvatnet er en innsjø i Måndalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det har utløp mot nord til elva Måna.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Månvatnet på nettstedet romsdal.com
|
Månvatnet er en innsjø i Måndalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det har utløp mot nord til elva Måna.
| 16,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solskjelsvatnet
|
2023-02-04
|
Solskjelsvatnet
|
['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Aure', 'Kategori:Sider med kart']
|
Solskjelsvatnet er en innsjø på Solskjeløya i Aure kommune på Nordmøre. Vannet ligger 20 meter over havet. Det er omkring 320 meter på det bredeste og omkring 800 meter langt.
|
Solskjelsvatnet er en innsjø på Solskjeløya i Aure kommune på Nordmøre. Vannet ligger 20 meter over havet. Det er omkring 320 meter på det bredeste og omkring 800 meter langt.
== Fiske ==
I Solskjelsvatnet finnes det bra med aure. Fisk opp til 600-700 gram er ikkje uvanlig. Det er to varianter av auren, en er nesten helt blank, den andre varianten er brunlig med røde prikker. Fisken gyter i en bekk ved sørsiden av vannet om høsten. Sjøauren kan gå helt opp i vannet om høsten ved stor vannføring.
Det finnes også ål i vannet. For å fiske i vannet må en ha tillatelse fra grunneieren.
== Referanser ==
|
Solskjelsvatnet er en innsjø på Solskjeløya i Aure kommune på Nordmøre. Vannet ligger 20 meter over havet.
| 16,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1992
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1992
|
['Kategori:Bøker fra 1992', 'Kategori:Kunst og kultur i 1992', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1992 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1992.
|
Litteraturåret 1992 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1992.
== Dødsfall ==
10. februar - Alex Haley, amerikansk forfatter (født 1921).
6. april – Isaac Asimov, russisk-amerikansk forfatter (født 1920)
21. april – Väinö Linna, finsk forfatter (født 1920)
26. juni – Harald Sverdrup, norsk lyriker (født 1923)
9. oktober - Per Olof Sundman, svensk forfatter og politiker (centerpartist), medlem av Svenska Akademien 1975 - 1992 (født 1922)
15. desember - Sven Delblanc, svensk forfatter (født 1931)
== Prisvinnere ==
Anders Jahres kulturpris: Halldis Moren Vesaas, lyriker og gjendikter
Augustpriset
Skjønnlitteratur: Niklas Rådström – Medan tiden tänker på annat
Sakprosa: Gunnar Broberg m.fl – Gyllene äpplen
Barne- og ungdomslitteratur: Peter Pohl og Kinna Gieth – Jag saknar dig, jag saknar dig!
Det Danske Akademis Store Pris: – Peter Laugesen
Erik Lindegren-priset: Ann Jäderlund
Glassnøkkelen: Henning Mankell, for Mördare utan ansikte
Nobelprisen i litteratur – Derek Walcott, amerikansk forfatter.
Nils Holgersson-plaketten: Viveca Sundvall
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
=== Skjønnlitteratur ===
==== A - G ====
Berts bekjennelser av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Bilder. Fyra herdabrev om bild och verklighet av Jan Arvid Hellström
Deliria av Mare Kandre
Den engelske pasienten (The English Patient) av Michael Ondaatje
Den hemmelige historien (The Secret History) av Donna Tartt
Den store stygge idrettsboka av Per Inge Torkelsen
Det er greit for meg av Per Petterson
Det står en pöbel på min trapp av Mats Söderlund
Dolores Claiborne av Stephen King
Edith av Ernst Brunner
Eks og Sett av Hans Herbjørnsrud
Ellevte roman, bok atten av Dag Solstad
En komikers uppväxt av Jonas Gardell
Fire søsken av Willy Ustad
Fredrik Matsson flyttar av George Johansson
Frihetens fengsel (Das Gefängnis der Freiheit) av Michael Ende
Frøken Smillas fornemmelse for snø (Frøken Smillas fornemmelse for sne) av Peter Høeg
Gutten som ville være en av gutta av Lars Saabye Christensen
==== H - N ====
Hundarna i Riga av Henning Mankell
I et annet lys av Karin Fossum
Ingens av Lars Saabye Christensen
Julemysteriet av Jostein Gaarder
Mostly Harmless av Douglas Adams
Ingenmannsland (Ingen mans land) av Jan Guillou
Jag saknar dig, jag saknar dig! av Peter Pohl og Kinna Gieth
Kan du vissla Johanna av Ulf Stark
Lul av Axel Jensen
Lykkens sønn av Herbjørg Wassmo
Malmöligan : en originalantologi, poesiantologi
Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus av John Gray
Midas hand av Jan Mårtenson
Noen kommer, noen går av Anne B. Ragde
När Västerlandet trädde fram av Jan Myrdal og Gun Kessle
Sunes jul av Anders Jacobsson og Sören Olsson
==== O - U ====
Renhetens pris av Bergljot Hobæk Haff
Sahara av Clive Cussler
Shampoo Planet av Douglas Coupland
Snow Crash av Neal Stephenson
Tidens ålder av Jan Myrdal
Tuva-Lisa av Anders Jacobsson og Sören OlssonUnder godhetens synsvinkel av Nina Karin Monsen
==== V - Å ====
Var inte rädd av Torbjörn Säfve
Verdens øye (The Eye of the World) av Robert Jordan
Äldreomsorgen i Övre Kågedalen av Nikanor Teratologen
=== Sakprosa ===
Ville svaner: Tre døtre av Kina av Jung Chang
|
Litteraturåret 1992 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1992.
| 16,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1993
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1993
|
['Kategori:Bøker fra 1993', 'Kategori:Kunst og kultur i 1993', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1993 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1993.
|
Litteraturåret 1993 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1993.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
6. mai – Dorothy B. Hughes, amerikansk forfatter og litteraturkritiker (født 1904)
9. mai – Freya Madeline Stark, engelsk oppdagelsesreisende, forfatter av reiseskildringer (født 1893)
12. mai – Ulf Palme, svensk skuespiller, forfatter og regissør (født 1920)
7. juni – Nils Johan Rud, norsk forfatter og redaktør (født 1908)
19. juni – William Golding, britisk romanforfatter og lyriker, nobelprisvinner (født 1911)
27. juni – Kurt Mahr, tysk forfatter (født 1934)
1. juli – Gert Hofmann, tysk forfatter (født 1931)
10. juli – Ruth Krauss, barnebokforfatter og lyriker fra USA (født 1901)
18. juli – Jean Negulesco, rumenskamerikansk filmregissør og manusforfatter (født 1900)
7. august – Jørgen Clevin, dansk illustratør, barnebokforfatter og barne-tv-vert (født 1920)
17. august – Hermann Gerstner, tysk bibliotekar og forfatter (født 1903)
20. august – Hans Lebert, østerriksk forfatter og operasanger (født 1919)
28. august – Edward Palmer Thompson, britisk historiker og forfatter (født 1924)
2. september – Ingvar Moe, norsk forfatter (født 1936)
7. september – Eugen Barbu, rumensk romanforfatter, dramatiker og journalist (født 1924)
16. september – Oodgeroo Noonuccal, australsk lyriker, politisk aktivist og pedagog (fødenavn: Kathleen Jean Mary Ruska, annet navn: Kath Walker) (født 1924)
22. september – Niklaus Meienberg, sveitsisk forfatter og gravende journalist (født 1940)
30. september – Jenny Aloni, tyskisraelsk forfatter (født 1917)
3. november – Anders Jonason, svensk forfatter (født 1925)
19. november – Kenneth Burke, forfatter, filosof fra USA (født 1897)
25. november – Anthony Burgess, britisk forfatter (født 1917)
2. desember – Paal Brekke, norsk forfatter (født 1923)
4. desember – Margaret Landon, forfatter fra USA (født 1903)
11. desember
Majken Johansson, svensk dikter (født 1930)
Klaus Nonnenmann, tysk forfatter (født 1922)
28. desember – William L. Shirer, forfatter, journalist og historiker fra USA (født 1904)
== Prisvinnere ==
Anders Jahres kulturpris: Stein Mehren, lyriker og samtidskritiker
Augustpriset
Skjønnlitteratur: Kerstin Ekman – Händelser vid vatten
Sakprosa: Peter Englund – Ofredsår
Barne- og ungdomslitteratur: Mats Wahl – Vinterviken
BMF-plaketten: Peter Kihlgård
Deutscher Jugendliteraturpreis: Henning Mankell
Glassnøkkelen: Peter Høeg for Frøken Smillas fornemmelse for sne
Gustaf Fröding-stipendiet: Jonas Gardell
Nobelprisen i litteratur: Toni Morrison, USA
KTF:s pris-årets författare: Kerstin Ekman
The Martin Beck award: Tim Krabbé – De försvunna
== Hendelser ==
KTF:s pris-årets författare innstiftes.
== Nye bøker ==
=== Politiske bøker ===
Fra socialstat til minimalstat av Anders Fogh Rasmussen
Det sovande folket av Fredrik Reinfeldt
=== # ===
80 grader aust for Birdland av Frode Grytten
=== A - G ===
Bert och badbrudarna av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Berts dagbok (revidert versjon) av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Blind Gudinne av Anne Holt
Den akustiske skyggen av Lars Saabye Christensen
Den ensamme älskaren av Mikael Furugärde
Den vita lejoninnan av Henning Mankell
Dødens investeringer av Kjell Ola Dahl
Engelen din, Robinson av Edvard Hoem
Forføreren av Jan Kjærstad
Fredrik Matsson blir kär av George Johansson
Gamens öga av Jan Mårtenson
=== H - N ===
Hendelser ved vann (Händelser vid vatten) av Kerstin Ekman
Hjärtans Fröjd av Per Nilsson
Händelser vid vatten av Kerstin Ekman
I et speil, i en gåte av Jostein Gaarder
Imperiet av Ryszard Kapuściński
Inför nedräkningen av Jan Myrdal
Jag har valt att dyrka kvinnorna av Torbjörn Säfve
Min salig bror Jean Hendrich av Carina Burman
Mulle Meck bygger en bil av George Johansson
=== O - U ===
Simon og Kaia bader av Gro Dahle
Siste seier (Den enda segern) av Jan Guillou
Skratta får du göra i Sibirien av Olle Häger
Strip Tease av Carl Hiaasen
Sunes sommar av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Tatt av kvinnen av Erlend Loe
Thranes metode av Øystein Lønn
Utsikt til paradiset av Ingvar Ambjørnsen
=== V - Å ===
Vinterviken av Mats Wahl
Visor från Mumindalen av Tove Jansson
Øyets sult av Tove Nilsen
Årstider och åsikter av Stig Claesson
|
Litteraturåret 1993 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1993.
| 16,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1933/34 var den 59. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Wagner
|
2023-02-04
|
Robert Wagner
|
['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
|
Robert John Wagner (født 10. februar 1930) er en amerikansk skuespiller, blant annet kjent fra rollen som mangemillionæren og amatørdetektiven Jonathan Hart, som sammen med sin vakre kone Jennifer Hart (Stefanie Powers) lever det glamorøse liv i serien Par i hjerter (1979–1984).
|
Robert John Wagner (født 10. februar 1930) er en amerikansk skuespiller, blant annet kjent fra rollen som mangemillionæren og amatørdetektiven Jonathan Hart, som sammen med sin vakre kone Jennifer Hart (Stefanie Powers) lever det glamorøse liv i serien Par i hjerter (1979–1984).
== Tidlige liv ==
Robert Wagner ble født i Detroit. Familien flyttet til Los Angeles da han var syv år gammel. Han ble tidlig klar over at det var skuespiller han drømte om å bli, og han jobbet iherdig for å oppnå denne drømmen. Målrettet tok han en rekke strøjobber (inkludert en som caddie for skuespiller Clark Gable) i håp om at noen ville se potensialet som lå i han, men det var da han var ute og spiste med sine foreldre på en restaurant i Beverly Hills at en talentspeider oppdaget han.
== Karriere ==
Robert Wagner hadde sin aller første mindre rolle i filmen The Happy Years (1950). To år senere landet han en rolle som fallskjermjeger i filmen With a Song in My Heart med Susan Hayward, og det var denne rollen som skulle sikre han en kontrakt med 20th Century Fox. Takket være hans gutteaktige sjarm strømmet rolletilbudene på, dog ofte av mindre karakter. Dette til tross, han var fast bestemt på å fortsette, og det var hans gode prestasjoner i filmer som Titanic (1953), Prince Valiant (1954), Between Heaven and Hell (1956), All the Fine Young Cannibals (1960) og The War Lover (1962) som til slutt skaffet han et stuerent navn i bransjen. I 1963 medvirket han i Den rosa panteren (1963), som ble en stor kassasuksess. Samme året giftet han seg med Marion Marshall, ei gammel venninne som han innledet et forhold til da han spilte inn filmen Den lengste dagen (1962), og det nygifte ekteparet slo seg ned i Europa. Mangel på filmtilbud og store roller førte til et brudd mellom han og 20th Century Fox. Det skulle gå noen år før han igjen entret det store lerret, denne gangen i filmen Harper (1966) med Paul Newman. Det ble imidlertid et noe kortvarig comeback, og det var på dette tidspunktet at han bestemte seg for å satse på en karriere innen TV. Dette skulle vise seg å være et meget smart karrierevalg. I årene som fulgte, spilte han i serier som It Takes a Thief (1968–1970), The Name of the Game (1970–1971), Switch (1975–1978) og sist, men ikke minst Par i hjerter (1979–1984). I mellomtiden rakk han å spille inn filmer som The Towering Inferno (1974) og Airport '80 (1979), som begge ble kommersielle suksesser. Da Par i hjerter tok slutt på midten av 1980-tallet, dabbet også hans TV-karriere ut. Han var kun å se i en håndfull filmer og serier i løpet av de neste 13 årene, til han på slutten av 1990-tallet fikk fornyet tillit som den nå velkjente Number Two i filmene om Austin Powers (1997, 1999, 2002). I de siste par årene har han hatt en tilbakevendende rolle som Teddy i "Two and a Half Men" (2003). Han spilte far til Anthony Dinozzo i NCIS.
== Personlige liv ==
Robert Wagner var gift med skuespillerinnen Natalie Wood i perioden 1957 til 1961. Fra 1963 og frem til deres separasjon i 1971 var han gift med Marion Marshall, de ble offisielt skilt i april 1972. Sammen fikk de datteren Katie Wagner. Den 16 juli 1972 giftet han seg på ny med Natalie Wood, hans store kjærlighet. Ekteskapet varte frem til 29. november 1981, da hun så tragisk omkom i en drukningsulykke. Sammen fikk de datteren Courtney Wagner. I 1990 giftet han seg med skuespillerinnen Jill St. John.
== Filmografi (utvalg) ==
Adams i The Happy Years (1950) (ukreditert)
Pvt. Coffman i Okinawa (1951)
Fallskjermjeger i With a Song in My Heart (1952)
Willie Little i Stars and Stripes Forever (1952)
Tony Petrakis i Beneath the 12-Mile Reef (1953)
Gifford "Giff" Rogers in Titanic (1953)
Joe Devereaux i Broken Lance (1954)
Prince Valiant i Prince Valiant (1954)
Josh Tanner i White Feather (1955)
Bud Corliss i A Kiss Before Dying (1956)
Sam Gifford i Between Heaven and Hell (1956)
Christopher Teller i The Mountain (1956)
Lt. Pell i The Hunters (1958)
Chad Bixby, basert på Chet Baker i All the Fine Young Cannibals (1960)
Lt Ed Boland i The War Lover (1962)
U.S. Army Ranger i Den lengste dagen (1962)
George Lytton i Den rosa panteren (1963) and Den rosa panterens forbannelse (1983)
Allan Taggert i Harper (1966)
Mike Banning i Banning (1967)
Harry Price i The Biggest Bundle of Them All (1968)
Luther Erding i Winning (1969)
Alexander Mundy i It Takes a Thief (1968–70)
David Corey i The Name of the Game (1970–1971)
Dan Bigelow i The Towering Inferno (1974)
Brick Pollitt i Laurence Olivier Presents: Katt på hett blikktak (1976) (med Natalie Wood og Laurence Olivier)
Pete T. Ryan i Switch (1975–1978)
Kevin Harrison i Airport '80 (1979)
Jonathan Hart i Par i hjerter (1979–1984)
Mike Chambers i Tyv lurer tyv (1987)
Bill Krieger i Dragon: The Bruce Lee Story (1993)
Number Two i filmene om Austin Powers (1997, 1999, 2002)
Tom Baxter i Wild Things (1998)
Digicron President i Fatal Error (1999)
Amos i Man of Faith (2005)
President James Garfield i Netherbeast Incorporated (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Robert Wagner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Wagner – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Wagner på Internet Movie Database
(sv) Robert Wagner i Svensk Filmdatabas
(da) Robert Wagner på Filmdatabasen
(da) Robert Wagner på Scope
(fr) Robert Wagner på Allociné
(en) Robert Wagner på AllMovie
(en) Robert Wagner hos Rotten Tomatoes
(en) Robert Wagner hos The Movie Database
(en) Robert Wagner hos TV.comRobert Wagner hos Yahoo! Movies
Artikler om Robert Wagner hos The Malibu Times
|
Robert John Wagner (født 10. februar 1930) er en amerikansk skuespiller, blant annet kjent fra rollen som mangemillionæren og amatørdetektiven Jonathan Hart, som sammen med sin vakre kone Jennifer Hart (Stefanie Powers) lever det glamorøse liv i serien Par i hjerter (1979–1984).
| 16,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trastad_Samlinger
|
2023-02-04
|
Trastad Samlinger
|
['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Kvæfjord', 'Kategori:Kultur i Kvæfjord', 'Kategori:Museer etablert i 1996', 'Kategori:Museer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart']
|
Trastad Samlinger er et museum på Trastad i Kvæfjord kommune. Museet har et galleri som viser kunst laget av psykisk utviklingshemmede, samt en utstilling som viser hvordan forholdene var både før og under tida da Trastad Gård var en institusjon for pleie, vern og opplæring av psykisk utviklingshemmede.
Den historiske utstillinga viser en autentisk bo- og pleieavdeling for 23 gutter, slik den var da den var ny i 1966. Museet trekker både fram det positive i utviklingen for rettighetene til de såkalt åndssvake, men viser også remmer og tvangstrøyer som var i bruk.
I forbindelse med kunstgalleriet vises keramikkarbeider som viser utvikling i arbeidet til ungdom som ble stemplet som «ikke utviklingsdyktige». Spesielt er de i dag produktive kunstnerne Herleik Kristiansen og Torstein Nilsen, samt deres tidligere lærer Sigvor Riksheim, i fokus.
Torstein Nilsen har malt maleriet ved inngangen.
Trastad Samlinger er i dag en del av det regionale museet Sør-Troms museum.
|
Trastad Samlinger er et museum på Trastad i Kvæfjord kommune. Museet har et galleri som viser kunst laget av psykisk utviklingshemmede, samt en utstilling som viser hvordan forholdene var både før og under tida da Trastad Gård var en institusjon for pleie, vern og opplæring av psykisk utviklingshemmede.
Den historiske utstillinga viser en autentisk bo- og pleieavdeling for 23 gutter, slik den var da den var ny i 1966. Museet trekker både fram det positive i utviklingen for rettighetene til de såkalt åndssvake, men viser også remmer og tvangstrøyer som var i bruk.
I forbindelse med kunstgalleriet vises keramikkarbeider som viser utvikling i arbeidet til ungdom som ble stemplet som «ikke utviklingsdyktige». Spesielt er de i dag produktive kunstnerne Herleik Kristiansen og Torstein Nilsen, samt deres tidligere lærer Sigvor Riksheim, i fokus.
Torstein Nilsen har malt maleriet ved inngangen.
Trastad Samlinger er i dag en del av det regionale museet Sør-Troms museum.
== Eksterne lenker ==
Sør-Troms museum: Trastad samlinger
|
Trastad Samlinger er et museum på Trastad i Kvæfjord kommune. Museet har et galleri som viser kunst laget av psykisk utviklingshemmede, samt en utstilling som viser hvordan forholdene var både før og under tida da Trastad Gård var en institusjon for pleie, vern og opplæring av psykisk utviklingshemmede.
| 16,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1994
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1994
|
['Kategori:Bøker fra 1994', 'Kategori:Kunst og kultur i 1994', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1994 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1994.
|
Litteraturåret 1994 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1994.
== Prisvinnere ==
Amalie Skram-prisen: Liv Køltzow
Augustpriset
Skjønnlitteratur: Björn Ranelid – Synden
Sakprosa: Leif Jonsson m.fl – Musiken i Sverige I-IV
Barne- og ungdomslitteratur: Ulf Nilsson – Mästaren och de fyra skrivarna
Nils Holgersson-plaketten: Thomas Tidholm
Nobelprisen i litteratur: Kenzaburo Oe, Japan
Svenska akademiens stora pris: Tove Jansson, Finland
BMF-plaketten: Kerstin Ekman
Erik Lindegren-priset: Eva Ström
== Hendelser ==
Amalie Skram-prisen etableres.
== Nye bøker ==
Anna, Hanna och Johanna av Marianne Fredriksson
A Beautiful Mind av Sylvia Nasar
Berts bekymmer av Anders Jacobsson og Sören Olsson
The Bell Curve av Richard Herrnstein og Charles Murray
Djävulen och Gud av Mare Kandre
En fest i Liu Lin av Jan Myrdal og Gun Kessle
Estetisk salighet av Stig Sæterbakken
Fimbul av Kjartan Fløgstad
Fisken av Erlend Loe
Genanse og verdighet av Dag Solstad
Gobi: Min prins av Tor Åge Bringsværd
Hakk av Hanne Ørstavik
Instamatic av Arne Berggren
Jakten på nyresteinen av Vibeke Idsøe
Livet efter Gud av Douglas Coupland
Maria & José av Erlend Loe
Markus og Diana av Klaus Hagerup
Mekka av Lars Saabye Christensen
Mord och mat – Jan Mårtenson
Min vän shejken i Stureby – Ulf Stark
Mulle Meck bygger en båt – George Johansson
Mästaren och de fyra skrivarna – Ulf Nilsson
När morgondagarna sjöng – Jan Myrdal
Quinnan och Dr Dreuf – Mare Kandre
Salige er de som tørster av Anne Holt
Supersnuten Sune av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Søylen av Karin Fossum
Tsarens guld av Jan Mårtenson
Utvidelse av kampsonen (Extension du domaine de la lutte) av Michel Houellebecq
Østre linje av Atle Næss
== Dødsfall ==
14. januar – Agnar Mykle, norsk forfatter (født 1915)
20. februar – Rolf Jacobsen, norsk lyriker (født 1907)
6. mars – Melina Mercouri, amerikansk-gresk skuespiller, forfatter og politiker
9. mars – Charles Bukowski, amerikansk forfatter (født 1920)
26. mars – Margaret Millar, kanadisk-amerikansk forfatter (født 1915)
7. april – Golo Mann, tysk historiker, forfatter og filosof (født 1909)
14. april – Bernt Engelmann, tysk historiker og journalist (født 1921)
16. april – Ralph Ellison, amerikansk forfatter (født 1914)
23. mai – Olav H. Hauge, norsk forfatter (født 1908)
14. august – Elias Canetti, sefardisk-jødisk (tysk) forfatter, nobelprisvinner i litteratur (født 1905)
4. september – Folke Mellvig, svensk forfatter og manusforfatter
23. september – Robert Bloch, forfatter av krim, skrekk, fantasi-litteratur og science fiction fra USA (født 1917)
20. november – John Lucarotti, canadisk manusforfatter (født 1926)
Beate Audum, norsk barnebokforfatter (født 1944)
== Referanser ==
|
Litteraturåret 1994 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1994.
| 16,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asle_Dingstad
|
2023-02-04
|
Asle Dingstad
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Gammelkatolske prester', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske nordiskkatolske prester', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Asle Dingstad (født 1946) var forlagssjef i Luther Forlag, et av Norges eldste forlag. Han er utdannet prest og var prost i Larvik prosti i Den norske kirke før han konverterte til Den nordisk-katolske kirke, der han nå er prest. Dingstad har tidligere vært kandidat til ledige bispeseter i Den norske kirke og fikk den gangen en del stemmer som biskop.
Han ble forlagssjef i Luther Forlag i 1998. Han er siden 2008 sokneprest i St. Johannes Døperen menighet i Oslo.
|
Asle Dingstad (født 1946) var forlagssjef i Luther Forlag, et av Norges eldste forlag. Han er utdannet prest og var prost i Larvik prosti i Den norske kirke før han konverterte til Den nordisk-katolske kirke, der han nå er prest. Dingstad har tidligere vært kandidat til ledige bispeseter i Den norske kirke og fikk den gangen en del stemmer som biskop.
Han ble forlagssjef i Luther Forlag i 1998. Han er siden 2008 sokneprest i St. Johannes Døperen menighet i Oslo.
== «Dingstadsaken»/«Tunsbergsaken» ==
Dingstad tilhørte et høykirkelig orientert og konservativt miljø innen Den norske kirke. Mens han var prost i Tunsberg bispedømme frasa Dingstad seg på 1990-tallet tilsyn av biskop Sigurd Osberg, og nektet dermed å anerkjenne ham som biskop. Dette skjedde etter at Osberg hadde reist alvorlig tvil ved holdbarheten i kirkens nei til homofilt samliv som en legitim samlivsform. Dingstad selv delte synet til flertallet av det daværende bispekollegiet. Dingstads tilsynsnekt førte igjen til at Osberg i 1998 reiste læresak mot prosten. Dette var den første saken som var blitt reist for Den norske kirkes lærenemnd. Lærenemnda ga i sin uttalelse i 2000 ikke prost Dingstad rett til å nekte biskopen tilsyn (Tunsberg-saken 14. mars 2000). Dingstad sa fra seg embedet som prost og konverterte til Den nordisk-katolske kirke som konsekvens av Lærenemndas beslutning. Han ble presteviet der 12. august samme året.
== Motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov ==
Sammen med Nina Karin Monsen og Helge Johan Thue, samt flere andre, stevnet Dingstad staten for å få vurdert begrepet gyldig ekteskap og krav om å få likestilt ektepar med partnere når det gjaldt å akseptere den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven, Felles ekteskapslov.
Saken ble avvist både av Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og endelig av Høyesteretts ankeutvalg 2. juli 2010. I Ankeutvalgets begrunnelse heter der i avsnitt (18) at
«Kjernen i søksmålet synes å være at de ankende parter ikke ønsker at deres ekteskap skal være av samme karakter som likekjønnede ekteskap. Dette synes imidlertid å være et spørsmål om verdivalg og ikke et spørsmål som kan være gjenstand for rettslig prøving.»Og videre fremholdt Høyesteretts kjæremålsutvalg i avsnitt (20):
«Etter utvalgets oppfatning har de ankende parter kun en ideell interesse i å oppnå dom i henhold til påstanden. En slik dom vil ikke ha noen betydning for deres rettsstilling, idet saken bare gjelder det de ankende parter i prosesskrift for Høyesterett har angitt som «ekteskapets metafysiske dimensjon ». Ettersom en dom i de ankende parters favør ikke vil ha noen rettsvirkning for dem, er det etter utvalgets oppfatning klart at lovens vilkår for å fremme saken ikke er oppfylt.»Sammen med 538 andre ektepar klaget gruppen avvisningen inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg, og krevde å få rett til å reise sak i Norge. Klagemålet ble avvist der i 2012.
== Referanser ==
|
Asle Dingstad (født 1946) var forlagssjef i Luther Forlag, et av Norges eldste forlag. Han er utdannet prest og var prost i Larvik prosti i Den norske kirke før han konverterte til Den nordisk-katolske kirke, der han nå er prest.
| 16,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1934/35 var den 60. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke_i_Norge
|
2023-02-04
|
Den katolske kirke i Norge
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke i Norge']
|
Den katolske kirke i Norge (Katolsk tid i Norge) ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første som bedrev kristning av befolkningen i Norge kom formodentlig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen - «Nordens apostel».
|
Den katolske kirke i Norge (Katolsk tid i Norge) ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første som bedrev kristning av befolkningen i Norge kom formodentlig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen - «Nordens apostel».
== Historie ==
=== De fem historiske bispesetene ===
Kong Olav Kyrre opprettet rundt 1068 de tre første faste bispeseter i Norge:
Selja (i Nordfjord) for det Vestenfjellske Norge,
Nidaros (i Trondheim) for det Nordenfjellske Norge,
Oslo for det Østenfjellske Norge.Senere tilkomster og endringer i bispeseter:
1125: Stavanger,
1153: Hamar,
1170: Bispesetet på Selja flyttet til Kristkirken i Bjørgvin (Bergen).Disse regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge:
Dioecesis Nidrosiensis,
Dioecesis Bergensis,
Dioecesis Osloensis,
Dioecesis Stavangrensis,
Dioecesis Hamarensis.
=== Den norske kirkeprovins ===
Den norske kirkeprovins ble i 1152 opprettet med erkebispesete i Nidaros, som den katolske kirkens utpost mot Europas nordvestlige hjørne, omfattende hele det norrøne området med Norge, Island, Færøyene, Grønland, Orknøyene og Isle of Man.
I 1152 kom den engelske kardinalen Nicholas Breakspear, som to år senere ble pave under navnet Hadrian IV, til Norge for å organisere den norske kirkeprovins og vigsle den tidligere stavangerbispen Jon Birgersson til landets første erkebiskop. Den norske kirke ble i årene som fulgte utstyrt med omfattende privilegiebrev, med fullt indre selvstyre. I en periode preget av borgerkrig kunne kirken manøvrere slik at den skaffet seg større makt på bekosting av både konge og ting. Da Håkon Herdebrei falt i 1162, steg en ny tronpretendent fram med hjelp av lederen av lendmannspartiet, Erling Skakke. Ved hans sønn Magnus Erlingssons salving og kroning fikk kirken enda større privilegier.
=== Middelalderen ===
I tidlig middelalder (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Tidlig katolsk innflytelse kom ved handel, inntak av slaver fra katolske områder, nordmenn som møtte katolisismen i utlandet, og ved misjonsvirksomhet fra vest og fra sør. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet, som følge av at landets skytshelgen St. Olav var skrinlagt i domkirken der.
Med Olav den hellige ble den katolske kirkes posisjon befestet i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble katolisisme den dominerende og etter hvert eneste tro. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til reformasjonen i 1537, da den ble forbudt.
=== Etter reformasjonen ===
Det var ingen folkebevegelse som førte til reformasjonen i Norge i 1537. Det brede laget av folket hadde lite kjennskap til reformasjonstankene. Overgangen fra katolisisme til protestantisme skjedde først og fremst ut fra kongens og makthavernes økonomiske og politiske interesser. Reformasjonen førte til at kong Kristian III fikk hånd om alt kirkegodset i Norge, noe som utgjorde halvparten av all jord i landet.
Den nye troen var fremmed for nordmennene, og ble introdusert gjennom danske prester og danske bøker. Reformasjonen ble oppfattet som tvang av svært mange. Flere adels- og embetsmenn ville imidlertid være med på å dele kirkegodset, og støttet reformasjonen av den grunn.
Reformasjonen førte til at den lutherske statskirken, Den norske kirke, ble den eneste tillatte. Den katolske kirken ble forbudt. Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og den katolske kirke ble en undergrunnskirke.
=== Motreformasjonen i Danmark-Norge ===
Den første tiden etter reformasjonen fikk de nordiske kirkene stort sett være i fred. Paven og den katolske kirken var de første årene mest opptatt av det som skjedde i Tyskland og nabolandene.
Det ble likevel flere ganger laget planer om å overta makten i Danmark-Norge, blant annet med hjelp av Peder Oxe og senere ved Andreas Lorichs prosjekt ved å overfalle Danmark med spanske styrker.
Etterhvert ble det opprettet teologiske studier for nordboere i Roma. Senere også i Belgia, Polen og andre steder. Studentene gikk på jesuittiske skoler, og mange fikk studiene gratis. De måtte delta på katolske messer, skrifte og katolsk nattverd. Mange av studentene gikk over til katolisismen, og den mest kjent er Laurentius Nicolai Norvegus. Skolen fikk også godt ry på seg. De var flinke å lære fra seg, de holdt ungdommene i streng kustus og de var billigere enn skoler de konkurrerte med. Flere begynte med misjonsvirksomhet i Norden, med utgangspunkt i Polen og Belgia. Det ble etterhvert også en del katolikker i Norge som mer og mindre skjulte sin tro, blant annet Laurits Clausen Scabo som var biskop i Stavanger og Christoffer Hjort som var rektor ved Oslo skole. I 1602 fikk katolikkene i Norge i en periode en egen geistlig.
I 1604 ble situasjonen for katolikkene forverret. Det ble da forbudt å ansette noen som hadde gått på jesuittiske skoler i stillinger i skoler og kirker. I praksis ble det da slutt med at studenter fra Norge dro til jesuittiske skoler, og mye av kontakten med katolske land forsvant.
I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk. Som en følge av det kom det i 1624 forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, med trussel om dødsstraff.
Men omkring midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte.
=== Etter 1843 ===
I Norges Grunnlov fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. Kong Karl III Johan ga tillatelse til dette, og presten Gottfried Ignatius Montz reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire messe i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og det teologiske fakultet. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.
6. mars 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere.
I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner).
Med endringer i 1851, 1897, 1956 og i 1964 hadde §2 i den norske Grunnloven følgende ordlyd: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»
== Kirken i moderne tid ==
=== Struktur ===
I den katolske kirke er den viktigste enheten bispedømmene. Disse kan være samlet under et erkebispedømme, eller stå direkte under paven i Roma. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, kapelldistrikter, der det er nødvendig.
==== Bispedømmer og stift ====
I 1667 besluttet den hellige stol at Norge skulle underlegges det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen med sete i Bremen. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet Vikariatet for de nordiske misjoner. I 1781 ble den skandinaviske halvøy skilt ut i det apostoliske vikariatet Sverige, med sete i Stockholm.
I 1852, ni år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen, katolsk jurisdiksjon, det apostoliske prefekturet Nordpolmisjonen. Denne dekket også bl.a. Island og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon etter reformasjonen, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefektur i 1869 og vikariat i 1892.
I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene (sui iuris) Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefektur i 1935, og Nord-Norge i 1944.
Neste organisatoriske endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.
I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsatt er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ennå ikke oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen stift om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift.
==== Menigheter ====
Den katolske kirke i Norge besto pr oktober 2015 av 33 menigheter og 3 kapelldistrikt. Nedenfor er disse rangert etter kirkedistrikt og kronologisk etter opprettelsestidspunkt som «stasjon» eller menighet.
I Oslo katolske bispedømme:
1843: St. Olav (Oslo)
1858: St. Paul (Bergen)
1870: St. Peter (Halden)
1878: St. Birgitta (Fredrikstad)
1889: Vår Frue (Porsgrunn)
1890: St. Ansgar (Kristiansand)
1890: St. Hallvard (Oslo)
1898: St. Svithun (Stavanger)
1899: St. Laurentius (Drammen)
1911: St. Franciskus Xaverius kirke (Arendal)
1924: St. Torfinn (Hamar)
1926: Maria (opprinnelig Jesu Hjerte-menigheten, Stabekk)
1926: St. Josef (Haugesund)
1929: St. Olav (Tønsberg)
1935: St. Teresia (Hønefoss)
1952: St. Magnus (Lillestrøm)
1956: Mariakirken (Lillehammer)
1989: St. Mikael (Moss)
1992: Maria (Askim)
1993: St. Frans (Larvik)
2007: St. Thomas (Valdres), kapelldistrikt
2007: St. Gudmund (Jessheim)
2007: Sta. Clara (Kongsvinger)
2010: Johannes Døperen (Sandefjord)
2013: Johannes (Oslo)
2018: St. Elisabeth (Eikeli i Bærum)
2021: Sta. Barbara (Kongsberg)I Tromsø stift:
1859: Vår Frue (Tromsø)
1874: St. Mikael (Hammerfest, hvori opptatt St. Josef i Alta som ble opprettet 1855)
1893: St. Sunniva (Harstad)
1935: Hl. Familie (Stamsund)
1951: St. Eystein (Bodø)
1988: Kristus Kongen (Narvik)
2003: Hl. Ånd (Mosjøen)
2021: St. Joseph (Alta), kapelldistrikt
2021: St. Lorenzo Ruiz (Bjørnevatn), kapelldistriktI Trondheim stift:
1902: St. Olav (Trondheim, hvori opptatt Jesu Hjerte som ble opprettet 1872)
1923: St. Sunniva (Molde)
1934: St. Eystein (Kristiansund)
1959: Vår Frue (Ålesund)
1964: St. Torfinn (Levanger)
=== Klostervesen ===
Se Katolske klostre i Norge.
=== Mangfold ===
Mangfold preger den katolske kirken i Norge. I tråd med norske regler mottar den katolske kirken i Norge statstilskudd for de katolikkene som er registrert og har norsk personnummer. Per november 2011 var det registrert om lag 98 000 katolikker i Norge, altså knappe 2 % av befolkningen på den tiden. På grunn av stor arbeidsinnvandring betjente den katolske kirken i Norge imidlertid om lag 200 000 katolikker.Kirkesamfunnet har vokst de siste årene, med medlemmer fra store deler av verden. Av de over 150 000 registrerte medlemmene i den katolske kirken i Norge, er største andelen bosatt på det sentrale Østlandet, med 35 000 registrerte katolikker i Oslo (per mai 2014).
==== Nasjonaliteter ====
Den største gruppen av innvandrere i Norge er fra Polen (97 500 innvandrere per 1. januar 2016). Polen er et katolsk land, og mange av innvandrerne derfra oppsøker den katolske kirken i Norge. Den nest største gruppen av innvandrere til Norge kommer fra Litauen (37 400 personer), mens innvandrere fra Sverige ligger like bak som den tredje største innvandrergruppen (omtrent 34 000 personer i Norge per 1. januar 2016). Arbeidsinnvandringen til Norge fra katolske land har økt etter at mange land ble medlem av EU i 2004. Dette har bidratt til å endre sammensetningen og øke mangfoldet i den katolske kirken i Norge.
Før innvandringen til Norge etter EU-utvidelsen i 2004, viste statistikken til den katolske kirken i Norge at topp 10 grupper for kirkens medlemmer var (etter fødeland):
Norge (19 460)
Filippinene (4 519)
Vietnam (3 687)
Chile (2 274)
Sri Lanka (1 334)
Tyskland (642)
USA (560)
Italia (511)
Frankrike (506)
==== Tilrettelagte tilbud ====
Mangfoldet av nasjonaliteter blant den katolske kirkens medlemmer gjenspeiles i kirkens varierte tilbud.
Det viktigste samlingspunktet for trosutøvelse i den katolske kirken er å feire messe. Kirkens mangfold gjenspeiles i de ulike messetilbudene. I St. Olav domkirkemenighet i Oslo er det syv til åtte messer hver søndag, som holdes på polsk, engelsk, norsk, kroatisk, spansk, fransk og vietnamesisk. I tillegg tilbyr andre menigheter messer på flere andre språk.
Den katolske kirken tilbyr sjelesorg (pastoral omsorg) for sine medlemmer. Dette tilbys gjerne på medlemmenes morsmål, ettersom det er en personlig og sentral del av troslivet. I Oslo katolske bispedømme tilbyr innvandrersjelesorgen sine tjenester til medlemmer fra Burma, Eritrea, Filippinene, Irak (kaldeere), Kroatia, Litauen, Polen, Sri Lanka, Ukraina, Ungarn og Vietnam, i tillegg til alle de fransk- og spansktalende medlemmene, og messer på engelsk - noen særlig innrettet mot afrikanere. De fleste prestene reiser rundt i bispedømmet for å tilby innvandrede medlemmer denne tjenesten, med unntak av polske prester, som er plassert i nesten alle menighetene grunnet den store andelen av polske katolikker i Norge.
== Kirkelige organisasjoner ==
=== Caritas Norge ===
Nødhjelpsorganiasjonen Caritas Norge ble opprettet i 1964 som arvtager for Katolsk flyktninghjelp.
=== Norges Unge Katolikker ===
Norges Unge Katolikker (NUK) er en katolsk barne- og ungdomsorganisasjon som har sitt utspring i de katolske menighetene i Norge. NUK er et fellesskap hvor barn og unge har sin egen plass og kan treffe andre katolikker. NUK baserer sitt arbeid på troskap til den katolske kirken og arbeider i samråd med biskopene på stiftsplan og sogneprestene i den enkelte menighet. NUK støttes av biskopene i de tre katolske stiftene i Norge.
Til grunn for alt NUKs arbeid ligger de tre nøkkelbegrepene tro, fellesskap og handling.
Organisasjonen har lokallag i hele landet. I lokallagene treffes barn og ungdommer for å bygge opp vennskap og fellesskap med hverandre i troen, og for å gjøre ting for andre mennesker. Det lokale arbeidet er det primære i NUKs virksomhet.
Hvert år arrangeres det barne- og ungdomsleirer i regi av NUK. Disse leirene er spredt rundt i hele landet. Det arrangeres påskeleirer for ungdom og sommerleirer for alle aldersgrupper. NUK arrangerer også flere helgesamlinger hvert år.
NUK er medlem av Nordisk Katolsk Ungdomsråd, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).
== Urettmessige krav om statsstøtte ==
I 2016 oppdaget Fylkesmannen i Oslo at Oslo katolske bispedømme i perioden 2010 til 2014 hadde oppgitt for høye medlemstall og derfor mottatt for mye i statsstøtte. Bispedømmet søkte om og fikk utbetalt statsstøtte på vegne av alle de katolske menighetene i Norge, fordi det førte det sentraliserte medlemsregisteret for alle landets katolske menigheter.. Det kom frem at ansatte i Oslo katolske bispedømme hadde brukt telefonkatalogen for å velge ut navn som «virket katolske», for eksempel ved at de så ut til å være polske eller spanske. De ansatte i bispedømmet søkte opp personnumrene til disse personene, førte dem opp i medlemsregisteret og krevde statsstøtte for disse påståtte medlemmene. Kulturdepartementet krevde deretter at bispedømmet skulle tilbakeføre midlene som de urettmessig hadde fått utbetalt. Saken endte i retten, og både tingretten og lagmannsretten ga Staten medhold i at pengene skulle betales tilbake. I dommen går det fram at «i overkant av 67 000 personer er blitt lagt inn i registeret vårt av fem personer som vi vet alle i større eller mindre grad har benyttet telefonkatalogen som en av kildene».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Den katolske kirke i Norge
Norges Unge Katolikker
Caritas Norge
Ministrantutvalget
|
Den nordisk-katolske kirke er et gammelkatolsk kirkesamfunn opprettet i 1999. Det ble hovedsakelig dannet av tidligere medlemmer fra de lutherske statskirker i de nordiske land.
| 16,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/No_Way_Out
|
2023-02-04
|
No Way Out
|
['Kategori:Pekere']
|
No Way Out har flere betydninger:
|
No Way Out har flere betydninger:
== Filmer ==
Ingen utvei (No Way Out), am. film fra 1950 med Richard Widmark og Sidney Poitier
Ingen utvei (No Way Out), am. film fra 1987 med Kevin Costner og Gene Hackman
== Litteratur ==
No Way Out, ei bok i serien om Hardyguttene
== Musikk ==
No Way Out (album), et album av Puff Daddy
No Way Out, et album fra 1967 av The Chocolate Watchband
Det er flere sanger med denne tittelen.
|
No Way Out har flere betydninger:
| 16,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1995
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1995
|
['Kategori:Bøker fra 1995', 'Kategori:Kunst og kultur i 1995', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1995 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1995.
|
Litteraturåret 1995 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1995.
== Prisvinnere ==
Augustpriset
Skjønnlitteratur: Torgny Lindgren – Hummelhonung
Sakprosa: Maria Flinck – Tusen år i trädgården. Från sörmländska herrgårdar och bakgårdar
Barne- og ungdomslitteratur: Rose Lagercrantz – Flickan som inte ville kyssas
Nils Holgersson-plaketten: Inger Edelfeldt
Nobelprisen i litteratur: Seamus Heaney, Storbritannia
BMF-plaketten: Marianne Fredriksson
Hedenvind-plaketten: Torgny Lindgren
== Hendelser ==
24. juli – Jan Guillou gir ut den tiende og siste boken om Carl Hamilton, En medborgare höjd över varje misstanke.
Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe blir publisert på fransk.
Halldis Moren Vesaas-prisen blir etablert.
== Nye bøker ==
=== Skjønnlitteratur ===
100 år i 20 bilder av Olle Häger
André Gill av Jan Myrdal
Aska och ära av Elizabeth George
Balansekunst (A Fine Balance) av Rohinton Mistry
Bedratt av vinden (Stormy Weather) av Carl Hiaasen
Bert og brødrene av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Berts bryderier av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Bytet av Lars Molin
A child called It av Dave Pelzer
Demonens død av Anne Holt
Du har inte en chans - ta den! av Gunnel Linde
Dygden har jag platt försummat av Torbjörn Säfve
En beretning om blindhet (Ensaio sobre a cegueira) av José Saramago
En lang historie (Ein weites Feld) av Günter Grass
Entropi av Hanne Ørstavik
Evas øye av Karin Fossum
Fredrik Matsson vinner en vän av George Johansson
Fugledansen av Ingvar Ambjørnsen
Gjett hvor glad jeg er i deg (Guess How Much I Love You) av Sam McBratney
Glasskår av Harald Rosenløw Eeg
Hestehviskeren (The Horse Whisperer) av Nicholas Evans
High Fidelity av Nick Hornby
Himmelblomsttreets muligheter av Gert Nygårdshaug
Interkulturella läroprocesser av Pirjo Lahdenperä
Jubel av Lars Saabye Christensen
Karons färja av Jan Mårtenson
Kurt blir grusom av Erlend Loe
The Lost World av Michael Crichton
Meir enn regn av Frode Grytten
México av Jan Myrdal og Gun Kessle
Min vän shejken i Stureby av Ulf Stark
Mulle Meck bygger ett flygplan av George Johansson
The Naked Heart av Peter Gay
Og resten står skrivd i stjernene Axel Jensen
Om retrogardism av Clemens Altgård og Håkan Sandell
The Prestige av Christopher Priest
Reiser – fire fortellinger av Herbjørg Wassmo
Sune älskar Sophie av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Tsatsiki och morsan av Moni Nilsson-Brännström
Änglarnas fall. En berättelse från katarernas Languedoc i det trettonde århundradet av Jan Arvid Hellström
=== Sakprosa ===
Emotional Intelligence av Daniel Goleman
Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren av Erik Gjems-Onstad
The Naked Heart av Peter Gay
=== Religiøse skrifter ===
Den katolske kirkes katekisme av Johannes Paul II
== Fødsler ==
19. mai – Yahya Hassan, dansk dikter (død 2020)
== Dødsfall ==
9. januar – Peter Cook, britisk skuespiller, satiriker, forfatter og komiker (født 1937)
10. januar – Tore Hamsun, norsk kunstmaler og forfatter (født 1912)
18. mai – Tor Ulven, norsk forfatter (født 1953)
14. juni – Roger Zelazny, amerikansk fantasy- og science fiction-forfatter
11. juli – Stig Bergendorff, svensk skuespiller, forfatter. regissør, manusforfatter, komponist og tekstforfatter
22. juli – Kolbjørn Stenødegård, norsk forfatter (født 1937)
30. juli – Pelle Christensen, norsk skuespiller og oversetter (født 1923)
28. august – Michael Ende, tysk forfatter (født 1929)
5. september – Ebba Lindqvist, svensk forfatter (87, født 1908)
14. oktober – Edith Pargeter, engelsk forfatter (født 1913)
17. oktober – Gunvor Hofmo, norsk lyriker (født 1921)
22. oktober – Kingsley Amis, britisk forfatter (født 1922)
4. november – Gilles Deleuze, fransk filosof (født 1925)
2. desember – Robertson Davies, canadisk forfatter
18. desember – Ross Thomas, amerikansk forfatter (født 1926)
26. november – Sigmund Mjelve, norsk lyriker (født 1926)
30. desember – Katarina Taikon, svensk forfatter (født 1932)
== Referanser ==
|
Litteraturåret 1995 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1995.
| 16,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1935/36 var den 61. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 16,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_finske_dialektkrigen
|
2023-02-04
|
Den finske dialektkrigen
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finlands historie', 'Kategori:Finlandstubber', 'Kategori:Finsk språkhistorie', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2021-09']
|
Den finske dialektkrigen (finsk: murteiden sota) er navnet på en opphetet diskusjon eller en språkstrid om hvordan det finske skriftspråket skulle se ut. Den finske dialektkrigen varte i perioden 1820–1840, men den var mest intens i starten og slutten av perioden.
Bakgrunnen for dialektkrigen var at det finske skriftspråket var mer representativt for de vestfinske enn de østfinske dialektene, og at det hadde relativt mye innflytelse fra svensk, sammenlignet med de østlige dialektene. Med den nye politiske situasjonen etter 1809, da Finland ikke lenger var en del av Sverige, men en del av Russland, gjorde det nødvendig å lage en ny finsk identitet.
|
Den finske dialektkrigen (finsk: murteiden sota) er navnet på en opphetet diskusjon eller en språkstrid om hvordan det finske skriftspråket skulle se ut. Den finske dialektkrigen varte i perioden 1820–1840, men den var mest intens i starten og slutten av perioden.
Bakgrunnen for dialektkrigen var at det finske skriftspråket var mer representativt for de vestfinske enn de østfinske dialektene, og at det hadde relativt mye innflytelse fra svensk, sammenlignet med de østlige dialektene. Med den nye politiske situasjonen etter 1809, da Finland ikke lenger var en del av Sverige, men en del av Russland, gjorde det nødvendig å lage en ny finsk identitet.
== Litteratur ==
Trond Trosterud: Den finske dialektkrigen (1820–1840). Mål og makt 1996.
|
Den finske dialektkrigen (finsk: murteiden sota) er navnet på en opphetet diskusjon eller en språkstrid om hvordan det finske skriftspråket skulle se ut. Den finske dialektkrigen varte i perioden 1820–1840, men den var mest intens i starten og slutten av perioden.
| 16,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wiese_(TV-program)
|
2023-02-04
|
Wiese (TV-program)
|
['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske talkshow på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK']
|
Wiese var et norsk talkshow med Claus Wiese som gikk på NRK fra 1996 til 1998. Hver sending var todelt, der første del var mer underholdningspreget, mens andre del bestod av en lengre intervjudel. Prosjektleder var Vidar Nordli-Mathisen.Premieren ble sett av 955 000.Programmet vant prisen «Beste underholdningsprogram» under Gullruten 1998.
|
Wiese var et norsk talkshow med Claus Wiese som gikk på NRK fra 1996 til 1998. Hver sending var todelt, der første del var mer underholdningspreget, mens andre del bestod av en lengre intervjudel. Prosjektleder var Vidar Nordli-Mathisen.Premieren ble sett av 955 000.Programmet vant prisen «Beste underholdningsprogram» under Gullruten 1998.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Noen episoder på NRK Nett-TV
|
Wiese var et norsk talkshow med Claus Wiese som gikk på NRK fra 1996 til 1998. Hver sending var todelt, der første del var mer underholdningspreget, mens andre del bestod av en lengre intervjudel.
| 16,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1996
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1996
|
['Kategori:Bøker fra 1996', 'Kategori:Kunst og kultur i 1996', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1996 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1996.
|
Litteraturåret 1996 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1996.
== Prisvinnere ==
Arthur Holmeslands pris for sakprosa: Kristian Ottosen
Augustpriset
Skjønnlitteratur: Tomas Tranströmer – Sorgegondolen
Sakprosa Maja Hagerman – Spåren av kungens män
Barne- og ungdomslitteratur: Ulf Stark och Anna Höglund – Min syster är en ängel
Deutscher Jugendliteraturpreis: Mats Wahl
Gustaf Fröding-stipendiet: Kerstin Ekman
Nobelprisen i litteratur:Wisława Szymborska, Polen
BMF-plaketten: Claes Hylinger
Erik Lindegren-priset: Jesper Svenbro
Landsbygdens författarstipendium: Torgny Lindgren
== Hendelser ==
Arthur Holmeslands pris for sakprosa etableres.
Kagge Forlag etableres.
Bokklubben Nye Bøker kårer De fire nye store.
== Nye bøker ==
=== Skjønnlitteratur ===
Alias Grace av Margaret Atwood
Barins triangel av Håkan Nesser
Bert og Becka Boys av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Berts befrielse av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Brødre i blodet av Ingvar Ambjørnsen
Byen uten navn eller hvordan lage verdens beste vafler av Fredrik Hossmann (forfatter) og Annette Halvorsen (illustratør)
Caesars örn av Jan Mårtenson
Den andre siden av blått. Et bildedikt fra Loften og Vesterålen. Av Lars Saabye Christensen (medf.)
Den Siste Don (The Last Don) av Mario Puzo
Den store røde hunden Erlend Loe
Detonerade drömmar av Ulf Söderström
Dr. Munks testamente av Ragnar Hovland
Druidparken av Torbjörn Säfve
En øy i havet (En ö i havet) av Annika Thor
Erobreren Jan Kjærstad
Fight Club av Chuck Palahaniuk
För gammal vänskaps skull av Tomas Arvidsson
Glasfåglarna av Elsie Johansson
Gå mot solen av Margareta Strömstedt
Gör mig levande igen av Kerstin Ekman
Hemmelig torsdag i treet av Herbjørg Wassmo
Hon går genom tavlan, ut ur bilden av Johanna Nilsson (debut)
In The Presence Of The Enemy av Elizabeth George
Kunsten å vere neger Are Kalvø
Kystfolket av Kjellaug Steinslett
Latours katalog av Nikolaj Frobenius
Naiv.Super. av Erlend Loe
Nokon kjem til å kome av Jon Fosse
Otto Monster av Jon Ewo og illustrert av Reidar Kjelsen
Professor Andersens natt av Dag Solstad
Se deg ikke tilbake! av Karin Fossum
Skammen av Bergljot Hobæk Haff
Skimmer av Göran Tunström
Slangebæreren av Unni Lindell
Sommarspel av Robert Kangas
Sorgegondolen av Tomas Tranströmer
Startpistolen av Claes Holmström
Sunes hjärnsläpp av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Tuva-Lisa och vindens son av Anders Jacobsson og Sören Olsson
Under det rosa täcket av Nina Björk
Vägar till Sveriges kristnande av Jan Arvid Hellström
Zilch av Mikael Furugärde
=== Sakprosa ===
Darwin's Black Box av Michael J. Behe
Kystfolkets kokebok av Kjellaug Steinslett
Norge - Israels beste venn av Hilde Henriksen Waage
== Dødsfall ==
3. mars – Marguerite Duras, fransk forfatter og regissør (født 1914)
6. mai – Pekka Langer, svensk forfatter og programleder på TV og radio.
31. mai – Tim Leary, amerikansk forfatter, psykolog og talsmann for narkotikabruk
17. juni – Thomas Samuel Kuhn, amerikansk forfatter, filosof og vitenskapsmann (født 1922)
30. juli – Ingar Skrede, norsk forfatter (født 1939)
3. september – Erling Christie, norsk forfatter (født 1928)
5. september – Johanna Schwarz, norsk forfatter (født 1931)
1. oktober – Carl Fredrik Engelstad, norsk forfatter, journalist og litteraturhistoriker (født 1915)
13. oktober – Henri Nannen, tysk journalist og forlegger (født 1913)
3. desember – Solveig von Schoultz, finsk, finlandssvensk forfatter (født 1907)
19. desember – Lasse Holmqvist, svensk TV-programleder, journalist og forfatter
20. desember – Carl Sagan, amerikansk astronom og forfatter (født 1934)
== Referanser ==
|
Litteraturåret 1996 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1996.
| 16,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.