url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix_2022
|
2023-02-04
|
Melodi Grand Prix 2022
|
['Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikk i 2022', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum']
|
Melodi Grand Prix 2022 var den 60. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Vinneren av konkurransen ble Subwoolfer med låten «Give That Wolf a Banana». Som vinnere representerte de Norge i Eurovision Song Contest 2022 i Torino i Italia, der de endte på en tiendeplass i finalen.
Konkurransen ble arrangert av NRK og besto av fire delfinaler, to sistesjanse-sendinger og en finale. Til sammen deltok 21 sanger. Av disse var fem direktekvalifisert til finalen, mens de øvrige 16 konkurrerte i delfinalene og sistesjansen. Vinnerne fra hver delfinale og sistesjansen kvalifiserte seg til finalen, slik at finalefeltet besto av ti låter.
Delfinalene ble arrangert i januar og februar, mens finalen fant sted lørdag 19. februar 2022. Alle sendingene gikk direkte fra H3 Arena på Fornebu, med Kåre Magnus Bergh, Annika Momrak og Mikkel Niva som programledere. Bergh ledet konkurransen for åttende gang, mens Momrak og Niva debuterte som Melodi Grand Prix-programledere. Delfinalene og sistesjansen gikk uten publikum i salen, mens det var 500 publikummere i finalen.
|
Melodi Grand Prix 2022 var den 60. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Vinneren av konkurransen ble Subwoolfer med låten «Give That Wolf a Banana». Som vinnere representerte de Norge i Eurovision Song Contest 2022 i Torino i Italia, der de endte på en tiendeplass i finalen.
Konkurransen ble arrangert av NRK og besto av fire delfinaler, to sistesjanse-sendinger og en finale. Til sammen deltok 21 sanger. Av disse var fem direktekvalifisert til finalen, mens de øvrige 16 konkurrerte i delfinalene og sistesjansen. Vinnerne fra hver delfinale og sistesjansen kvalifiserte seg til finalen, slik at finalefeltet besto av ti låter.
Delfinalene ble arrangert i januar og februar, mens finalen fant sted lørdag 19. februar 2022. Alle sendingene gikk direkte fra H3 Arena på Fornebu, med Kåre Magnus Bergh, Annika Momrak og Mikkel Niva som programledere. Bergh ledet konkurransen for åttende gang, mens Momrak og Niva debuterte som Melodi Grand Prix-programledere. Delfinalene og sistesjansen gikk uten publikum i salen, mens det var 500 publikummere i finalen.
== Bakgrunn ==
En ukes tid etter Eurovision Song Contest 2021 åpnet NRK for innsending av bidrag til den norske konkurransen i 2022. Påmeldingsvinduet var opprinnelig fra 28. mai til 15. august, men fristen ble senere forlenget til 15. september.Konkurransen var åpen for alle låtskrivere, men hver låtskriver kunne maksimalt sende inn tre låter. De innsendte bidragene måtte ha minst én norsk bidragsyter for å «prioritere og fremme norsk musikkliv». I tillegg til den åpne konkurransen så også konkurranseredaksjonen etter potensielle bidrag gjennom målrettede søk og direkte dialog med den norske musikkbransjen. Redaksjonen hadde til sammen rundt 1200 låter til vurdering.Artistene og låtene ble presentert under en lanseringssending 10. januar 2022.
== Sendingene ==
Konkurransen besto av fire delfinaler med fire låter hver, der vinneren av hver delfinale kvalifiserte seg til finalen lørdag 19. februar 2022.
I tillegg fikk de tolv utslåtte låtene fra delfinalene en ny mulighet til å kvalifisere seg til finalen gjennom to «sistesjanse»-sendinger. Mandag 7. februar stemte seerne og lytterne videre fire av de tolv utslåtte artistene i en direktesending på NRK1 og NRK P1. I denne sendingen viste en opptredenene fra delfinalene. De fire beste gikk videre til sistesjansen lørdag 12. februar. Der opptrådte de live med låtene sine på nytt og konkurrerte om den aller siste finalebilletten. I tillegg direktekvalifiserte NRK fem låter til finalen, slik at finalefeltet besto av ti bidrag.
Alle sendingene gikk direkte fra H3 Arena på Fornebu, der NRK hadde slått sammen to studioer for å gi større fysisk plass til produksjon og scene. På grunn av smittvernsrestriksjoner rundt covid-19 var det ingen publikum under delfinalene eller sistesjansen, men finalen hadde 500 publikummere. Delfinalene ble sendt direkte på NRK1 og NRK TV fra klokken 19.50 til 21.10, mens finalen ble sendt fra klokken 19.55 til 22.00.
=== Programledere ===
Sendingene ble ledet av Kåre Magnus Bergh, Annika Momrak og Mikkel Niva. Bergh var programleder for åttende gang og styrket med det programlederrekorden sin i Melodi Grand Prix; den forrige rekorden hadde Odd Grythe, som ledet de seks første konkurransene i 1960–1965. Annika Momrak og Mikkel Niva debuterte som programledere i konkurransen. Alle programlederne hadde imidlertid erfaring fra barneutgaven MGPjr: Bergh var programleder i 2009 og 2010, Momrak vant konkurransen i 2013 som del av gruppen Unik 4, mens Niva hadde ledet MGPjr tre ganger: i 2017, 2018 og 2019.
=== Konsept ===
Høsten 2021 varslet konkurranse-redaksjonen flere endringer i stemmesystemet for Melodi Grand Prix. Blant annet vurderte NRK å innføre en form for juryer for å gjøre den norske utvelgelsen mer likt Eurovision Song Contest. Til slutt droppet NRK juryplanene og lot seerne ene og alene avgjøre delfinalene og finalen.I hver delfinale konkurrerte fire artister om én finaleplass. På forhånd ble artistene trukket i to par som kjempet mot hverandre i to dueller. De to duellvinnerne møttes i en avgjørende gullduell, hvor vinneren sikret seg en plass i finalen. De fem forhåndskvalifiserte ble presentert i hver sin sending før finalen for å sikre lik sendetid. Fire av de forhåndskvalifiserte opptrådte i hver sin delfinale, mens den femte forhåndskvalifiserte ble presentert under sistesjansen 12. februar.
== Finalen ==
Finalen ble avholdt i H3 Arena lørdag 19. februar og ble overført direkte på NRK1, NRK P1 og NRK TV klokken 19.55–22.00. Ti melodier deltok; fem var forhåndskvalifiserte, mens de øvrige fem kvalifiserte seg via de fire delfinalene og sistesjansen. Seerne bestemte vinneren ved å stemme på nrk.no eller via sms.
=== Deltakere ===
Startrekkefølgen ble avgjort av showets produsenter etter sistesjanse-programmet og offentliggjort 14. februar.
=== Resultat ===
I finalen skal de ti låtene fremføres direkte før seerne stemmer på sine favoritter. Da første avstemningsrunde var over, avslørte programlederne hvilke fire låter som har fått flest stemmer. Av disse fire avslørte programlederne deretter hvilke to låter som fikk flest stemmer av de fire. Disse to låtene møttes i den endelige gullduellen.I gullduellen opptrådte de to finalistene på nytt, før seerne stemte igjen. Stemmene fra første avstemning ble nullstilt, og avstemningen foregikk via nrk.no eller tekstmelding.
==== Første runde ====
==== Gullduell ====
De fire med flest stemmer ble avslørt av programlederne. Av disse fire gikk de to med flest stemmer videre til den avgjørende gullduellen. Låten som fikk flest stemmer i gullduellen, vant Melodi Grand Prix og er Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2022.
=== Detaljert stemmeresultat ===
Stemmene til de to gullduellantene ble lest opp landsdel for landsdel. Stemmene ble lest opp av Jorun Stiansen (Sørlandet), Imerika (Midt-Norge), Jenny Jenssen (Nord-Norge), Jostein Austvik (Vestlandet) og fjorårsvinner TIX (Østlandet).
== Delfinalene ==
=== Delfinale 1 ===
Delfinalen ble arrangert i H3 Arena lørdag 15. januar 2022, klokken 19.50–21.15. I denne delfinalen deltok fire låter. I tillegg presenterte den forhåndskvalifiserte finalisten Elsie Bay sitt bidrag «Death of Us» i denne delfinalen. Didrik og Emil Solli-Tangen var gjesteeksperter.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen var lagt opp som en cup. Først ble de fire deltakerne delt inn i to dueller som ble trukket før delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre deretter i en avgjørende gullduell, der vinneren fikk en plass i finalen. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no.
=== Delfinale 2 ===
Ble arrangert i H3 Arena lørdag 22. januar 2022, klokken 19.50–21.15. I denne delfinalen deltok fire låter. I tillegg presenterte den forhåndskvalifiserte finalisten Christian Ingebrigtsen sitt bidrag «Wonder of the World» i denne delfinalen. Annika Momrak var ikke programleder for denne delfinalen, siden hun var i isolasjon på grunn av covid-19. Hun ønsket imidlertid seerne velkommen hjemme fra sin egen stue. Marte Stokstad og Kevin Vågenes var gjesteeksperter.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen var lagt opp som en cup. Først ble de fire deltakerne delt inn i to dueller som ble trukket før delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre deretter i en avgjørende gullduell, der vinneren fikk en plass i finalen. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no.
=== Delfinale 3 ===
Ble arrangert i H3 Arena lørdag 29. januar 2022, klokken 19.50–21.15. I denne delfinalen deltok fire låter. I tillegg presenterte det forhåndskvalifiserte bandet NorthKid sitt finalebidrag «Someone» i denne delfinalen. Opprinnelig skulle Subwoolfer ha fremført finalebidraget sitt i denne delfinalen, men duoen måtte avlyse på grunn av covid-19. Også programleder Kåre Magnus Bergh måtte stå over denne delfinalen, siden han var i isolasjon på grunn av covid-19. Ingeborg Heldal og Stian «Staysman» Thorbjørnsen var gjesteeksperter.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen var lagt opp som en cup. Først ble de fire deltakerne delt inn i to dueller som ble trukket før delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre deretter i en avgjørende gullduell, der vinneren fikk en plass i finalen. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no.
=== Delfinale 4 ===
Ble arrangert i H3 Arena lørdag 5. februar 2022, klokken 19.50–21.22. I denne delfinalen deltok fire låter. I tillegg presenterte det forhåndskvalifiserte bandet Subwoolfer sitt finalebidrag «Give That Wolf a Banana» under sendingen.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen var lagt opp som en cup. Først ble de fire deltakerne delt inn i to dueller som ble trukket før delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre deretter i en avgjørende gullduell, der vinneren fikk en plass i finalen. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no.
=== Sistesjansen ===
==== Del 1 ====
Den første delen av sistesjansen ble sendt på NRK1 og NRK P1 mandag 7. februar, klokken 20.05–21.00 og 21.15–22.30. Sendingen var lagt opp som et radioprogram fra NRK Marienlyst, og det ble vist opptak av opptredenene i delfinalene. Via NRK.no stemte seerne og lytterne videre fire låter til del 2 av sistesjansen lørdag 12. februar.
==== Del 2 ====
Ble arrangert i H3 Arena lørdag 12. februar 2022, klokken 19.55–21.10. I denne sendingen deltok de fire låtene som ble stemt frem fra del 1 av sistesjansen. I tillegg presenterte forhåndskvalifiserte Anna-Lisa Kumoji sitt bidrag «Queen Bees» under sendingen.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen besto av to runder. I første runde opptrådte alle de fire sistesjansen-deltakerne. Seerne stemte frem to av dem til den siste og avgjørende gullduellen, der vinneren fikk den siste plassen i finalen. Seerne avgjorde begge rundene ved å stemme på NRK.no.
== Tilbakevendende artister ==
Flere av deltakerne i 2022 hadde deltatt i konkurransen tidligere:
I tillegg var Frode Vassel korist for JOWST i Eurovision Song Contest 2017, Alexander Rybak i 2018 og KEiiNO i 2019.
== Hendelser ==
=== Korona-konsekvenser ===
Fremdeles fikk koronaviruspandemien konsekvenser for arrangementet, siden NRK ikke ønsket å legge finalen til en stor arena som for eksempel Trondheim Spektrum eller Oslo Spektrum. «Det var rett og slett ikke mulig å gamble med en så stor arena med tanke på den fortsatt usikre koronasituasjonen», sa prosjektleder Stig Karlsen under årsmøtet til Den norske Grand Prix-klubben i oktober 2021.Konkurransen ble opprinnelig planlagt med publikum i alle sendinger, men NRK besluttet 16. desember å droppe publikum i delfinalene og sistesjansen. Årsaken var den forverrede smittesituasjonen med omikronvarianten og nye, forsterkede nasjonale restriksjoner. Folk som allerede hadde kjøpt billetter, fikk refundert dem. NRK besluttet 2. februar 2022 at finalen skulle ha inntil 500 publikummere.Sykdom, karantene og isolasjon førte til flere fravær og endringer i programmet. Programleder Annika Momrak måtte stå over delfinale 2 på grunn av covid-19, mens Kåre Magnus Bergh måtte stå over delfinale 3 på grunn av det samme. Også flere i produksjonen måtte isoleres på grunn av koronasykdom, noe som gjorde at NRK flere ganger måtte iverksette flere nødløsninger for å få avviklet sendingene.Forhåndskvalifiserte Subwoolfer skulle ha fremført sin låt under delfinale 3, men måtte avlyse siden duoen ble smittet av covid-19. I stedet byttet de plass med forhåndskvalifiserte NorthKid, som skulle ha fremvist låten sin i delfinale 4.
=== Private telefonnumre på skjermen ===
Under sistesjansen del 1 ringte NRK opp de fire artistene som gikk videre til sistesjansen del 2. Ved en glipp dukket telefonnumrene til Mari Bølla og Maria Mohn opp på skjermen. NRK avpubliserte programmet da dette ble kjent, og republiserte det neste dag uten telefonnumrene.
== Seertall ==
Antall seere på NRK1 og NRK TV. Markedsandelene gjelder for lineær-tv. Finalen ble kun sett av 737 000 seere, det laveste seertallet som er registrert for en norsk finale.
== Noter ==
== Se også ==
MGPjr 2022
Sámi Grand Prix 2022
== Referanser ==
|
Lewis Hamilton
| 15,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sarthe_(elv)
|
2023-02-04
|
Sarthe (elv)
|
['Kategori:0°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Frankrike', 'Kategori:Loires vassdragsområde', 'Kategori:Maine-et-Loire', 'Kategori:Normandies geografi', 'Kategori:Orne', 'Kategori:Pays de la Loires geografi', 'Kategori:Sarthe', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Sarthe er en elv vest i Frankrike. Sammen med elven Mayenne danner den Maine, som igjen er en sideelv til Loire. Nedbørfeltet er på 7 864 km² dersom Loir ikke tas med.
Sarthe har sitt utspring i departementet Orne nær Moulins-la-Marche. Den renner gjennom følgende departement og byer:
Orne: Le Mêle-sur-Sarthe, Alençon
Sarthe: Fresnay-sur-Sarthe, Beaumont-sur-Sarthe, Le Mans, Sablé-sur-Sarthe
Maine-et-Loire: Châteauneuf-sur-Sarthe, Tiercé, AngersEt par kilometer etter at den renner sammen med elven Loir, møter Sarthe Mayenne nord for byen Angers. To andre sideelver er Evre og Huisne.
|
Sarthe er en elv vest i Frankrike. Sammen med elven Mayenne danner den Maine, som igjen er en sideelv til Loire. Nedbørfeltet er på 7 864 km² dersom Loir ikke tas med.
Sarthe har sitt utspring i departementet Orne nær Moulins-la-Marche. Den renner gjennom følgende departement og byer:
Orne: Le Mêle-sur-Sarthe, Alençon
Sarthe: Fresnay-sur-Sarthe, Beaumont-sur-Sarthe, Le Mans, Sablé-sur-Sarthe
Maine-et-Loire: Châteauneuf-sur-Sarthe, Tiercé, AngersEt par kilometer etter at den renner sammen med elven Loir, møter Sarthe Mayenne nord for byen Angers. To andre sideelver er Evre og Huisne.
== Eksterne lenker ==
(en) Sarthe River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Sarthe er en elv vest i Frankrike. Sammen med elven Mayenne danner den Maine, som igjen er en sideelv til Loire.
| 15,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85snessetertjern
|
2023-02-04
|
Åsnessetertjern
|
['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Aurskog-Høland']
|
Åsnessetertjern (eller Åsnessetertjenn) er et vann ved Busåsen, nordøst for tettstedet Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Viken.
|
Åsnessetertjern (eller Åsnessetertjenn) er et vann ved Busåsen, nordøst for tettstedet Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Viken.
== Kilder ==
Kommunens kartgrunnlag
== Eksterne lenker ==
(no) Tjernsmosen i Miljødirektoratets nettsted Naturbase (myra sør for Åsnessetertjern)
|
Åsnessetertjern (eller Åsnessetertjenn) er et vann ved Busåsen, nordøst for tettstedet Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Viken.
| 15,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elgtjern
|
2023-02-04
|
Elgtjern
|
['Kategori:Pekere']
|
Elgtjern kan vise til flere tjern i Norge, blant annet:
Elgtjern (Aurskog-Høland, Busåsen) – ved Busåsen i Aurskog-Høland kommune i Akershus
Elgtjern (Aurskog-Høland, Søndre Mangen) – ved Søndre Mangen i Aurskog-Høland kommune i Akershus
Elgtjern (Gran) – i Tingelstad i Gran kommune i Oppland
|
Elgtjern kan vise til flere tjern i Norge, blant annet:
Elgtjern (Aurskog-Høland, Busåsen) – ved Busåsen i Aurskog-Høland kommune i Akershus
Elgtjern (Aurskog-Høland, Søndre Mangen) – ved Søndre Mangen i Aurskog-Høland kommune i Akershus
Elgtjern (Gran) – i Tingelstad i Gran kommune i Oppland
|
Elgtjern kan vise til flere tjern i Norge, blant annet:
| 15,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vienne
|
2023-02-04
|
Vienne
|
['Kategori:Pekere']
|
Vienne kan vise til:
Vienne (elv), sideelv til elven Loire i Frankrike
Vienne (departement), departement i regionen Nouvelle-Aquitaine i Frankrike
Vienne (Isère), by og kommune i departementet Isère i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i Frankrike
Vienne, det franske navnet på Østerrikes hovedstad Wien
|
Vienne kan vise til:
Vienne (elv), sideelv til elven Loire i Frankrike
Vienne (departement), departement i regionen Nouvelle-Aquitaine i Frankrike
Vienne (Isère), by og kommune i departementet Isère i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i Frankrike
Vienne, det franske navnet på Østerrikes hovedstad Wien
== Se også ==
Vienna
|
Vienne er en av de viktigste elvene sørvest i Frankrike, og en stor sideelv til Loire. Den inneholder flere demninger for produksjon av vannkraft, og er den største elven i den nordre delen av regionen Nouvelle-Aquitaine.
| 15,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enzo_Ferrari
|
2023-02-04
|
Enzo Ferrari
|
['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Ferrari', 'Kategori:Formel 1-personer', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Italienske forretningsfolk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Modena', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Enzo Anselmo Ferrari (født 18. februar 1898 i Modena i Emilia-Romagna, død 14. august 1988 samme sted) stiftet racingteamet Scuderia Ferrari, og senere av bilfabrikken Ferrari.
|
Enzo Anselmo Ferrari (født 18. februar 1898 i Modena i Emilia-Romagna, død 14. august 1988 samme sted) stiftet racingteamet Scuderia Ferrari, og senere av bilfabrikken Ferrari.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Enzo ble født i Emilia-Romagna distriktet i Italia. der han ble introdusert til motorsport av faren sin, Alfredo, som drev en moderat metallfabrikerende forretning. Da han var 10 år tok faren han med til Bologna for å se Coppa Flori løpet der en mann ved navn Felice Nazzaro vant for Fiat, og dermed var Enzo hektet. Han fikk lite formell utdannelse, og hadde fra denne dag av en sterk interesse av motorsport og racing.
Ferrari tjenestegjorde for den italienske hæren under første verdenskrig, men ble dimittert etter å bli smittet av influensaepidemien som oppsto i 1918. Da hadde både faren og broren hans dødd det forrige året. Da han kom tilbake til hjembyen hadde familieselskapet kollapset, og alene i verden begynte han å jobbe i bilhandelen som foregikk i Torino. Han begynte å danne vennskap og nettverk.
=== Racerkjører, forretningsmann ===
Han søkte arbeid hos Fiat, men endte i stedet opp hos firmaet CMN. Dette firmaet bygget om lastebiler til små passasjerbiler, og Ferrari begynte å kjøre racing for CMN i 1920 da han deltok i Parma-Poggi di Bereceto bakkeløpet.
I 1920 flyttet en av vennene han fra CMN, Ugo Sivocci til Alfa Romeo og fikset en jobb for han der. I Alfa ble han Giorgio Riminis (Nicola Romeos nærmeste hjelper) høyre hånd og kjørte for Alfa i det verdenskjente Targa Florio, Mugello og noen andre løp.
I 1923 vant han sitt første løp, og han fortsatte å vinne en rekke løp tidlig på 1920-tallet. Hans suksess i lokale løp førte til at Alfa Romeo tilbød ham mer prestisjefylte muligheter, men Ferrari takket nei. Derimot i 1924 fikk han sete hos fabrikkslaget for det franske Grand Prix, men den daværende P2 GP bilen var mye for han og han stilte aldri til løp. Han dro hjem til Modena og fortsatte oppbyggingen av sitt lille Alfa Romeo agentur som tiltrakk seg flere velstående klienter. Først i 1927 gjeninntok han racingen. Han fortsatte å jobbe som teamsjef for Alfa Romeos racingteam frem til 1929, da Alfa Romeo trakk seg ut av racing. Som en følge av dette stiftet Ferrari det private teamet Scuderia Ferrari med god økonomisk støtte fra sine klienter, deriblant Caniato-brødrene og Mario Tadini. Satsingen var også støttet av Alfa Romeo-fabrikken. Det nye lagets oppgave var å preparere, påmelde og kjøre Alfa Romeoer for så rike eiere.
Ferrari styrte utviklingen av Alfa Romeos racingmodeller, og bygget opp et team med over førti sjåfører, inkludert blant andre Giuseppe Campari og Tazio Nuvolari. Ferrari selv kjørte racing frem til han fikk sin førstefødte i 1932 (Alfredo Ferrari, kjent som Dino, som døde i 1956).
Støtten fra Alfa Romeo varte frem til 1933, da økonomiske problemer tvang Alfa til å trekke seg. I stedet fikk Ferrari støtte fra Pirelli, som sørget for at teamet kunne fortsette i racing. Til tross for sjåførenes dyktighet vant de få løp, og fabrikker som Auto Union og Mercedes-Benz dominerte denne perioden.
I 1937 tok Alfa igjen kontroll over sin innsats i racing, og Ferrari ble redusert til sportsdirektør under Alfas sjefsingeniør. Kort tid etter forlot Ferrari Alfa, men en klausul i kontrakten forbød ham å kjøre racing eller designe i fire år.
I stedet startet Ferrari Auto-Avio Costruzioni, et selskap som leverte deler til andre racingteam. Til Mille Miglia-løpet i 1940 laget selskapet to biler, som ble kjørt av Alberto Ascari og Lothario Rangoni. Under andre verdenskrig var selskapet involvert i produksjon av krigsmateriell, og etter at en bombe traff fabrikken ble den flyttet fra Modena til Maranello. Først etter andre verdenskrig startet Ferrari produksjon av biler med sitt eget navn, gjennom selskapet Ferrari S.p.A., som ble stiftet i 1947.
Det første racet med en Ferrari-model var i Torino i 1948, og den første seieren kom senere samme år i Lago di Garda. Ferrari deltok i Formel 1-mesterskapet fra begynnelsen i 1950, men tok ikke sin første seier før i det Storbritannias Grand Prix i 1951. Selskapet solgte sportsbiler for å finansiere racinginnsatsen, ikke bare i Formel 1, men også i løp som Mille Miglia og 24-timersløpet på Le Mans. Mange av selskapets største seire kom på Le Mans (14 seire, 6 på rad i 1960-65), og ikke i Formel 1.
I 1960 ble Ferrari tvunget til å selge deler av selskapet til Fiat på grunn av redusert etterspørsel og økonomiske problemer. Ford hadde forsøkt å kjøpe selskapet i 1963 for 18 millioner dollar, men ble avvist. Fiat kjøpte en liten andel i 1965, og økte eierskapet sitt til 50% i 1969. (I 1988 var Fiats andel hele 90%).
Ferrari satt som administrerende direktør frem til 1971, og selv etter sin avgang hadde han innvirkning på den daglige driften av selskapet. I 1975 begynte Ferrari igjen å vinne i Formel 1, fordi sjåførens dyktighet og motorens egenskaper veide opp for ulempene ved et svakt chassis og dårlig aerodynamikk. Etter noen suksesser mot slutten av 1970-tallet gikk det igjen dårlig for Ferraris Formel 1-satsing.
Sesongen 1982 åpnet med en god bil, 126C2, sjåfører i verdensklasse og lovende resultater i de første løpene. Men, i mai 1982 ble Gilles Villeneuve drept i 126C2, og lagkameraten Didier Pironis karriere fikk en brå slutt da bilen snurret på en rettstrekke på Hockenheim-banen i august. På det tidspunktet lå Pironi i ledelsen i sjåførmesterskapet, men tapte ledelsen da han måtte stå over de resterende løpene i sesongen. Enzo Ferrari fikk ikke oppleve flere seire for Ferrari-teamet, han døde i Modena i 1988 i en alder av 90 år.
Scuderia Ferrari Formula 1 Team begynte å dominere Formel 1 mot slutten av 1990-tallet, og vant seks mesterskap på rad i 1999–2004 med Michael Schumacher bak rattet.
Etter sønnen Alfredo «Dino» Ferraris død brukte Enzo solbriller hver eneste dag, for å ære sønnen.
Motorbanen Autodromo Enzo e Dino Ferrari, som ligger i Imola er oppkalt etter Enzo Ferrari og hans sønn Dino.
== Bøker ==
Enzo Ferrari: The Man, the Cars, the Races, the Machine av Brock Yates (Doubleday, 1991)
My terrible joys: The Enzo Ferrari memoirs av Enzo Ferrari (Ukjent forlag, 1963)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Enzo Ferrari – Munzinger Sportsarchiv
Grand Prix History – Hall of Fame, Enzo Ferrari
GrandPrix.com biografi
|
Autodromo Enzo e Dino Ferrari er en racerbane som ligger nær den italienske byen Imola, 40 kilometer øst for Bologna og 80 kilometer øst for Ferrari-fabrikken i Maranello.
| 15,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erdre
|
2023-02-04
|
Erdre
|
['Kategori:1°V', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Frankrike', 'Kategori:Loire-Atlantique', 'Kategori:Loires vassdragsområde', 'Kategori:Maine-et-Loire', 'Kategori:Pays de la Loires geografi', 'Kategori:Sider med kart']
|
Erdre er en elv vest i Frankrike og en av sideelvene til Loire fra høyre. Den har sitt utspring i departementet Maine-et-Loire nær La Pouëze. Elven renner òg gjennom departementet Loire-Atlantique. Den munner ut i Loire ved byen Nantes. Andre byer Erdre renner gjennom er Candé, Riaillé, Nort-sur-Erdre og Sucé-sur-Erdre.
Erdre er uvanlig på den måten at den er bredere lenger oppe i elven enn i den nedre delen. På det laveste punktet, der Erdre møter Loire i Nantes, er den tidligere leia hennes nå hovedvei og forretningsstrøket Cours des Cinquante Otages. Erdre møter nå Loire via en undergrunnskanal under Rue Henri IV, og de renner i hop nær hovedjernbanestasjonen.
Om lag 15 km opp i elven, ved Plaine de Mazeroles, nær Sucé sur Erdre, har Erdre gått fra å være noen få hundre meter bred til nesten en kilometer. Vidt sumpterreng gjør elven ennå bredere. Overfor her går Nantes-Brest-kanalen vestover ved landsbyen Nort sur Erdre.
|
Erdre er en elv vest i Frankrike og en av sideelvene til Loire fra høyre. Den har sitt utspring i departementet Maine-et-Loire nær La Pouëze. Elven renner òg gjennom departementet Loire-Atlantique. Den munner ut i Loire ved byen Nantes. Andre byer Erdre renner gjennom er Candé, Riaillé, Nort-sur-Erdre og Sucé-sur-Erdre.
Erdre er uvanlig på den måten at den er bredere lenger oppe i elven enn i den nedre delen. På det laveste punktet, der Erdre møter Loire i Nantes, er den tidligere leia hennes nå hovedvei og forretningsstrøket Cours des Cinquante Otages. Erdre møter nå Loire via en undergrunnskanal under Rue Henri IV, og de renner i hop nær hovedjernbanestasjonen.
Om lag 15 km opp i elven, ved Plaine de Mazeroles, nær Sucé sur Erdre, har Erdre gått fra å være noen få hundre meter bred til nesten en kilometer. Vidt sumpterreng gjør elven ennå bredere. Overfor her går Nantes-Brest-kanalen vestover ved landsbyen Nort sur Erdre.
== Eksterne lenker ==
(en) Erdre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Erdre er en elv vest i Frankrike og en av sideelvene til Loire fra høyre. Den har sitt utspring i departementet Maine-et-Loire nær La Pouëze.
| 15,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Molin_(forfatter)
|
2023-02-04
|
Lars Molin (forfatter)
|
['Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Åre kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske manusforfattere', 'Kategori:Svenske regissører']
|
Lars Molin, Lars Fredrik Molin (født 6. mai 1942 i Undersåker, Jämtlands län (Jämtland), død 7. februar 1999 i Sundbyberg, Stockholms län) var en svensk forfatter, dramatiker og regissør.
Molin arbeidet som veimester fram til 1972. Hans debut skjedde med romanen Bomsalva i 1970, som handler om en ulykke under gygging av et kraftverk der tre arbeider ble drept og der mestedelen av boken er selvopplevd. Året etter var det tid for debuten som dramatiker, med filmen Badjävlar, om motsetninger mellom bofaste og sommergjester, som også ble hans offentlige gjennombrudd.
Molins berømte TV-produksjoner inkluderer Potatishandlaren, Kejsarn av Portugallien (etter Selma Lagerlöfs roman) og Tre Kärlekar, som alle har fått et stort publikum når de ble sendt på TV.
Lars Molin fikk også internasjonal suksess – han vant blant annet den ettertraktede Emmy-statuetten for beste TV-produksjon, med Den tatuerade änkan, med Mona Malm i hovedrollen, 1999.
|
Lars Molin, Lars Fredrik Molin (født 6. mai 1942 i Undersåker, Jämtlands län (Jämtland), død 7. februar 1999 i Sundbyberg, Stockholms län) var en svensk forfatter, dramatiker og regissør.
Molin arbeidet som veimester fram til 1972. Hans debut skjedde med romanen Bomsalva i 1970, som handler om en ulykke under gygging av et kraftverk der tre arbeider ble drept og der mestedelen av boken er selvopplevd. Året etter var det tid for debuten som dramatiker, med filmen Badjävlar, om motsetninger mellom bofaste og sommergjester, som også ble hans offentlige gjennombrudd.
Molins berømte TV-produksjoner inkluderer Potatishandlaren, Kejsarn av Portugallien (etter Selma Lagerlöfs roman) og Tre Kärlekar, som alle har fått et stort publikum når de ble sendt på TV.
Lars Molin fikk også internasjonal suksess – han vant blant annet den ettertraktede Emmy-statuetten for beste TV-produksjon, med Den tatuerade änkan, med Mona Malm i hovedrollen, 1999.
== Filmografi ==
== Bibliografi ==
== Priser og utmerkelser ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Lars Molin (forfatter) hos Svensk Filmdatabas
(en) Lars Molin på Internet Movie Database
(sv) Lars Molin i Svensk Filmdatabas
(da) Lars Molin på Filmdatabasen
(en) Lars Molin på AllMovie
(en) Lars Molin hos The Movie Database
|
Lars Molin, Lars Fredrik Molin (født 6. mai 1942 i Undersåker, Jämtlands län (Jämtland), død 7.
| 15,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Brabrook
|
2023-02-04
|
Peter Brabrook
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Chelsea FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leyton Orient FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Ham United FC', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958']
|
Peter Brabrook (født 8. november 1937 i Greenwich, død 10. desember 2016) var en engelsk fotballspiller som spilte ving.
Begynte karrieren i Redbridge FC. Gikk til Chelsea før deres gullsesong i 1955. Han spilte tre kamper i sesongen 1954/55 da Chelsea vant ligaen for første gang. De neste årene etablerte han seg på laget, og han spilte til sammen 271 kamper og scora 57 mål for London-laget. Etter en disputt med manager Tommy Docherty i 1962, ble han kjøpt av West Ham United for £35 000.
I West Ham spilte han sammen med spillere som Bobby Moore, Geoff Hurst og Martin Peters. I West Ham vant han FA-cupen og Cupvinnercupen. Han spilte 167 ligakamper og scora 33 ligamål for West Ham. I 1968 ble han solgt til Leyton Orient. Her spilte han 72 ligakamper og han scora seks ligamål.
Senere returnerte han til West Ham og jobba i deres akademi. Her var han med og utvikla spillere som Joe Cole, Michael Carrick og Frank Lampard.
Han spilte tre landskamper for England, en av kampene kom i fotball-VM 1958 mot Sovjetunionen.
|
Peter Brabrook (født 8. november 1937 i Greenwich, død 10. desember 2016) var en engelsk fotballspiller som spilte ving.
Begynte karrieren i Redbridge FC. Gikk til Chelsea før deres gullsesong i 1955. Han spilte tre kamper i sesongen 1954/55 da Chelsea vant ligaen for første gang. De neste årene etablerte han seg på laget, og han spilte til sammen 271 kamper og scora 57 mål for London-laget. Etter en disputt med manager Tommy Docherty i 1962, ble han kjøpt av West Ham United for £35 000.
I West Ham spilte han sammen med spillere som Bobby Moore, Geoff Hurst og Martin Peters. I West Ham vant han FA-cupen og Cupvinnercupen. Han spilte 167 ligakamper og scora 33 ligamål for West Ham. I 1968 ble han solgt til Leyton Orient. Her spilte han 72 ligakamper og han scora seks ligamål.
Senere returnerte han til West Ham og jobba i deres akademi. Her var han med og utvikla spillere som Joe Cole, Michael Carrick og Frank Lampard.
Han spilte tre landskamper for England, en av kampene kom i fotball-VM 1958 mot Sovjetunionen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Brabrook – FIFA
(en) Peter Brabrook – Transfermarkt
(en) Peter Brabrook – national-football-teams.com
(en) Peter Brabrook – EU-Football.info
(en) Peter Brabrook – FBref
|
Peter Brabrook (født 8. november 1937 i Greenwich, død 10.
| 15,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bremerholms_orlogsverft
|
2023-02-04
|
Bremerholms orlogsverft
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Danmark-Norge', 'Kategori:Københavns historie']
|
Bremerholms orlogsverft var et dansk marineverft på Gammelholm i København. Det drev reparasjon og bygging av krigsskip for den dansk-norske marine inntil det ble nedlagt i 1859 og verftsvirksomheten flyttet til Nyholm (dagens Marinestasjon København).
Verftet var en militær straffeanstalt og siden en generell slaveri-anstalt for Danmark-Norge. Etter Christian Vs Norske Lov av 1687 skulle norske menn idømt «arbeid i jern» sendes til Bremerholms orlogsverft. Forbrytelsene de var skyldige i, var ofte tyveri, rømning fra festningsstraff, eller desertasjon. Fra 1739 opphørte Bremerholm å være straffeanstalt og norske straffanger sonet i stedet ved nærmeste norske festning.
|
Bremerholms orlogsverft var et dansk marineverft på Gammelholm i København. Det drev reparasjon og bygging av krigsskip for den dansk-norske marine inntil det ble nedlagt i 1859 og verftsvirksomheten flyttet til Nyholm (dagens Marinestasjon København).
Verftet var en militær straffeanstalt og siden en generell slaveri-anstalt for Danmark-Norge. Etter Christian Vs Norske Lov av 1687 skulle norske menn idømt «arbeid i jern» sendes til Bremerholms orlogsverft. Forbrytelsene de var skyldige i, var ofte tyveri, rømning fra festningsstraff, eller desertasjon. Fra 1739 opphørte Bremerholm å være straffeanstalt og norske straffanger sonet i stedet ved nærmeste norske festning.
|
Bremerholms orlogsverft var et dansk marineverft på Gammelholm i København. Det drev reparasjon og bygging av krigsskip for den dansk-norske marine inntil det ble nedlagt i 1859 og verftsvirksomheten flyttet til Nyholm (dagens Marinestasjon København).
| 15,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Broadbent
|
2023-02-04
|
Peter Broadbent
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Aston Villa FC', 'Kategori:Fotballspillere for Brentford FC', 'Kategori:Fotballspillere for Shrewsbury Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stockport County FC', 'Kategori:Fotballspillere for Wolverhampton Wanderers FC', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Dover', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958']
|
Peter Frank Broadbent (født 15. mai 1933 i Kent, død 1. oktober 2013 i Himley, Staffordshire) var en engelsk fotballspiller.
Han begynte sin profesjonelle karriere i Brentford i 1950, men var ikke i klubben mer enn et snaut år. Han ble kjøpt av Wolverhampton Wanderers for £10 000 i 1951. Midtbanespilleren ble hos Wolverhampton til 1965 etter å ha spilt 497 kamper og scoret 145 mål for klubben. I løpet av tiden i Wolverhampton vant han ligaen tre ganger (1953/54, 1957/58 og 1958/59) og FA-cupen i 1960. Han scoret også klubben aller første mål i Europacupen da han scoret mot tyske Schalke 04.
Han forlot Wolves i 1965 og gikk til Shrewsbury Town. I Shrewsbury spilte han 69 ligakamper og scoret syv ligamål før han gikk til Aston Villa året etter. Der spilte han til 1969 og han spilte 64 ligakamper og scoret to ligamål.
Han spilte 31 ligakamper og scoret ett ligamål i Stockport County før han la opp etter et år i non-league i 1971.
Han spilte syv landskamper for England og scoret to mål. Han spilte en kamp i fotball-VM 1958.
Han hadde på slutten av livet alzheimers.
|
Peter Frank Broadbent (født 15. mai 1933 i Kent, død 1. oktober 2013 i Himley, Staffordshire) var en engelsk fotballspiller.
Han begynte sin profesjonelle karriere i Brentford i 1950, men var ikke i klubben mer enn et snaut år. Han ble kjøpt av Wolverhampton Wanderers for £10 000 i 1951. Midtbanespilleren ble hos Wolverhampton til 1965 etter å ha spilt 497 kamper og scoret 145 mål for klubben. I løpet av tiden i Wolverhampton vant han ligaen tre ganger (1953/54, 1957/58 og 1958/59) og FA-cupen i 1960. Han scoret også klubben aller første mål i Europacupen da han scoret mot tyske Schalke 04.
Han forlot Wolves i 1965 og gikk til Shrewsbury Town. I Shrewsbury spilte han 69 ligakamper og scoret syv ligamål før han gikk til Aston Villa året etter. Der spilte han til 1969 og han spilte 64 ligakamper og scoret to ligamål.
Han spilte 31 ligakamper og scoret ett ligamål i Stockport County før han la opp etter et år i non-league i 1971.
Han spilte syv landskamper for England og scoret to mål. Han spilte en kamp i fotball-VM 1958.
Han hadde på slutten av livet alzheimers.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Broadbent – Transfermarkt
(en) Peter Broadbent – national-football-teams.com
(en) Peter Broadbent – EU-Football.info
(en) Peter Broadbent – FBref
|
Peter Frank Broadbent (født 15. mai 1933 i Kent, død 1.
| 15,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Rennes_1
|
2023-02-04
|
Universitetet i Rennes 1
|
['Kategori:1970 i Frankrike', 'Kategori:1°V', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Frankrike', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1970']
|
Universitetet i Rennes 1 (fransk: Université de Rennes 1) er et statlig universitet grunnlagt i 1970. Det har hovedsete i Rennes, hovedstaden i provinsen Bretagne i Frankrike.
Universitetet i Rennes 1 hadde i 2005 rundt 25 000 studenter.
Den norske fysikeren Alex Hansen er æresdoktor ved universitetet.
|
Universitetet i Rennes 1 (fransk: Université de Rennes 1) er et statlig universitet grunnlagt i 1970. Det har hovedsete i Rennes, hovedstaden i provinsen Bretagne i Frankrike.
Universitetet i Rennes 1 hadde i 2005 rundt 25 000 studenter.
Den norske fysikeren Alex Hansen er æresdoktor ved universitetet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Mate-URL
(en) Université de Rennes 1 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Universitetet i Rennes 1 (fransk: Université de Rennes 1) er et statlig universitet grunnlagt i 1970. Det har hovedsete i Rennes, hovedstaden i provinsen Bretagne i Frankrike.
| 15,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Rennes_2
|
2023-02-04
|
Universitetet i Rennes 2
|
['Kategori:1969 i Frankrike', 'Kategori:1°V', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Universiteter i Frankrike', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1969']
|
Universitetet i Rennes 2 (fransk: Université de Rennes 2 Haute Bretagne) er et statlig universitet grunnlagt i 1969. Det har hovedsete i Rennes, hovedstaden i provinsen Bretagne i Frankrike.
Universitetet i Rennes 2 hadde i 2005 rundt 17 000 studenter.
|
Universitetet i Rennes 2 (fransk: Université de Rennes 2 Haute Bretagne) er et statlig universitet grunnlagt i 1969. Det har hovedsete i Rennes, hovedstaden i provinsen Bretagne i Frankrike.
Universitetet i Rennes 2 hadde i 2005 rundt 17 000 studenter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
Mate-URL
(en) Université Rennes 2 Haute Bretagne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Universitetet i Rennes 2 (fransk: Université de Rennes 2 Haute Bretagne) er et statlig universitet grunnlagt i 1969. Det har hovedsete i Rennes, hovedstaden i provinsen Bretagne i Frankrike.
| 15,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bremerholm
|
2023-02-04
|
Bremerholm
|
['Kategori:Pekere']
|
Bremerholm har flere betydninger:
Bremerholm, det tidligere navnet på området Gammelholm i København
Bremerholm (København), gate i København
Bremerholm (Assens), bebyggelse i Skydebjerg Sogn, Assens Kommune
Bremerholm (Århus), et mindre naturområde ved Holmstrupgård vest for Århus
Bremerholms orlogsverft, dansk marineverft på Gammelholm i København
|
Bremerholm har flere betydninger:
Bremerholm, det tidligere navnet på området Gammelholm i København
Bremerholm (København), gate i København
Bremerholm (Assens), bebyggelse i Skydebjerg Sogn, Assens Kommune
Bremerholm (Århus), et mindre naturområde ved Holmstrupgård vest for Århus
Bremerholms orlogsverft, dansk marineverft på Gammelholm i København
|
Bremerholm har flere betydninger:
| 15,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klemens_III
|
2023-02-04
|
Klemens III
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1191', 'Kategori:Fødsler i 1130', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Personer knyttet til korstogene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
For motpaven, se Clemens IIIKlemens III (latin for «mild») (født 1130 i Roma, død 27. mars 1191) var pave fra den 19. desember 1187 til sin død. Opprinnelig het han Paolo Scolari.Klemens III var ved sitt valg i 1187 kardinalbiskop av Praeneste, dagens Palestrina, og han ble valgt to dager etter at Gregor VIII døde i Pisa. Klemens overførte i 1188 pavestolen fra Pisa til Roma, og greide i 1189 å gjenopprette freden mellom kirken og keiserdømmet.
|
For motpaven, se Clemens IIIKlemens III (latin for «mild») (født 1130 i Roma, død 27. mars 1191) var pave fra den 19. desember 1187 til sin død. Opprinnelig het han Paolo Scolari.Klemens III var ved sitt valg i 1187 kardinalbiskop av Praeneste, dagens Palestrina, og han ble valgt to dager etter at Gregor VIII døde i Pisa. Klemens overførte i 1188 pavestolen fra Pisa til Roma, og greide i 1189 å gjenopprette freden mellom kirken og keiserdømmet.
== Virke ==
Kun noen måneder før Klemens ble valgt til pave, hadde den muslimske hærføreren Saladin beseiret den kristne korsfarerhæren i slaget ved Hattin, og deretter erobret hovedstaden - den hellige byen Jerusalem - i kongedømmet Jerusalem. Klemens plasserte seg da i spissen for korstogsbevegelsen og greide å få den tysk-romerske keiser Fredrik Barbarossa, kong Filip II August av Frankrike, og Englands konge, Rikard Løvehjerte, til å ta korset i 1188. Resultatet var det tredje korstog, men Klemens selv døde i mars 1191 uten å få oppleve fredsavtalen i 1192.
Han endret det den skotske kirkes posisjon. Tidligere var den underlagt den engelske erkebiskopstolen i York, nå hørte den i stedet inn under pavestolen. Til gjengjeld gjorde Klemens den tyske keiser Henrik rasende ved å skjenke kongedømmet Sicilia til Tancred I. Krisen ble akutt da paven døde i 1191.
Pave Klemens ble gravlagt i Laterankirken i Roma.
== Pavens brev i Riksarkivet ==
I Riksarkivet oppbevares et brev fra pave Klemens til alle norske geistlige datert 28. januar 1189. Det er det eldste brev som omhandler Norge, og bevart i norske samlinger. I brevet forbyr paven geistlige å delta i krigshandlinger med våpen i hånd. Deres oppgave i felten skal være å gi syndsforlatelse og dele ut sakramenter til døende. Brevet er skrevet på eselskinn, og skriften er karolingisk diplomskrift.I 1188 innsatte pave Klemens Eirik Ivarsson som ny erkebiskop, og han la ut på den obligatoriske reisen til Roma for å motta palliet, halskledet som var symbol på hans verdighet. Med seg tilbake hadde han trolig også dette brevet, som han kan ha bedt om å få, ettersom han lå i strid med kongen om kirkens økonomiske og juridiske frihet i forhold til kongemakten. Brevet er skrevet under borgerkrigene i Norge, da det var i ferd med å komme til åpent brudd mellom kong Sverre og kirken. I 1190 fant erkebiskop Eirik det tryggest å forlate Norge.
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Pope Clement III» i 1913-utgaven av Catholic Encyclopedia.
Robinson, Ian Stuart: The Papacy, 1073-1198: Continuity and Innovation, Cambridge University Press 1990
|
* For motpaven, se Clemens III
| 15,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donkeyboy
|
2023-02-04
|
Donkeyboy
|
['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2005', 'Kategori:Norske popgrupper', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen']
|
Donkeyboy er en norsk popgruppe fra Drammen.
Bandet ble etablert i 2005 av Cato Sundberg, Kent Sundberg og Thomas Drabløs. Peter Michelsen og Alexander Garborg Ågedal ble senere medlemmer. Alexander Garborg Ågedal valgte i januar 2013 å slutte i bandet til fordel for å være mer sammen med sin datter.
|
Donkeyboy er en norsk popgruppe fra Drammen.
Bandet ble etablert i 2005 av Cato Sundberg, Kent Sundberg og Thomas Drabløs. Peter Michelsen og Alexander Garborg Ågedal ble senere medlemmer. Alexander Garborg Ågedal valgte i januar 2013 å slutte i bandet til fordel for å være mer sammen med sin datter.
== Karriere ==
I 2006 var de en av finalistene under NRKs urørtfinale. Deres første singel, «Ambitions», kom 30. mars 2009, og solgte til tre ganger platinaplate. Linnea Dale er gjestevokalist på refrenget på singelen, og deltar også på bandets andre singel, «Sometimes».
Donkeyboy satte flere norske single-rekorder med debutalbumet og ble de første artist som hadde fire låter inne på VG-lista Topp 20 samtidig, med «Ambitions» på 1.-plass (i sin 29. uke), «Sometimes» på 2.-plass, «Broke My Eyes» på 6.-plass og «Awake» på 17.-plass.
De slo også den 45 år gamle ukesrekorden til The Beatles fra 1964. Beatles hadde 5 uker på rad på topp med låtene «I Feel Fine» og «If I Fell» ved årsskiftet 1964-65. Donkeyboy oppnådde 6 uker, før Rihanna klarte å splitte de to førstesinglene til Donkeyboy. Underveis gikk også «Ambitions» opp og tok førsteplassen en uke foran «Sometimes» før sistnevnte igjen overtok toppen. Også det er en rekord som det norske bandet er alene om. Dette skjedde den uka Donkeyboy ga ut debutalbumet. Samme uka lå de to låtene for fjerde uke på rad som nummer 1 og 2 på den offisielle norske radiolista Hit 40 også, det var det heller ingen artist som har klart før dem.
Dessuten er de eneste band som har den unike trippelen å toppe albumlista samtidig med å ha dobbel topp på single- og radiolista Hit 40 samtidig. En rekord som kan synes bortimot uslåelig.
Ambitions fikk 52 uker på VG-lista topp 20, da de gikk ut med en 18.-plass i uke 13 i 2010.Etter suksessen med albumet og singlene, vant bandet tre priser under Spellemannprisen 2009; sangen «Ambitions» ble kåret til årets hit, videoen til sangen, som ble regissert av Kristoffer Borgli, ble kåret til årets musikkvideo, mens bandet vant klassen årets nykommer. I tillegg ble bandet nominert i klassen popgruppe og brødrene Cato og Kent Sundberg ble nominert til populærkomponist for musikken til debutalbumet. I 2011 ble bandet den første norske vinneren av EBBA-prisen, en europeisk pris som deles ut til fremadstormende artister eller grupper fra ulike land som har nådd publikum utenfor sitt eget land for første gang.Oppfølgeralbumet Silver Moon ble gitt ut i 2012. Fra det ble singelen «City Boy» nominert til årets hit under Spellemannprisen 2012. Bandet slapp i 2013 ut singelen «Triggerfinger» og i mars 2014 «Crazy Something Normal». Sistnevnte ble nominert til årets hit under Spellemannprisen 2014.
I 2015 ble singelen «Downtown» utgitt, etterfulgt av «Lost» i 2016 og «Kaleidoscope» i 2017. Bandets siste singel per 2020, «It'll Be Alright», ble gitt ut i mars 2018.
== Diskografi ==
== Medlemmer ==
Cato Sundberg: vokal, gitar
Kent Sundberg: synthesizer, vokalist
Peter Michelsen: gitar, kor
Thomas Drabløs: slagverk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Donkeyboy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Donkeyboy på Internet Movie Database
(en) Donkeyboy på Apple Music
(en) Donkeyboy på Discogs
(en) Donkeyboy på MusicBrainz
(en) Donkeyboy på SoundCloud
(en) Donkeyboy på Spotify
(en) Donkeyboy på Songkick
(en) Donkeyboy på Last.fm
(en) Donkeyboy på Genius — sangtekster
(en) Donkeyboy på AllMusic
Donkeyboy på Twitter
Donkeyboy på Facebook
Donkeyboy på Instagram
Donkeyboy på YouTube
Donkeyboy på Myspace
|
Donkeyboy er en norsk popgruppe fra Drammen.
| 15,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_T._Andersen
|
2023-02-04
|
Harald T. Andersen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysiologer', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo']
|
Harald Torbjørn Andersen er en norsk fysiolog og lege.Han ble cand.real./mag.scient. ved UiO i 1957, dr. philos. samme sted sted i 1963 og cand. med. samme sted i 1974. Han har vært dosent og professor i fysiologi ved UiO, samt forsker ved flere amerikanske universiteter, bl.a. ved University of Pennsylvania, der han tok Ph.D.-graden. Andersen har også videreutdannet seg i flymedisin og var formann for Norsk Flymedisinsk Forening, og har som lege arbeidet ved Rikshospitalet. Han har også deltatt i ekspedisjoner vedrørende fysiologiske tilpasninger til klima hos isolerte folkegrupper.Andersen er medlem av New York Academy of Science. Han er tildelt H.M. Kongens gullmedalje i medisin.
|
Harald Torbjørn Andersen er en norsk fysiolog og lege.Han ble cand.real./mag.scient. ved UiO i 1957, dr. philos. samme sted sted i 1963 og cand. med. samme sted i 1974. Han har vært dosent og professor i fysiologi ved UiO, samt forsker ved flere amerikanske universiteter, bl.a. ved University of Pennsylvania, der han tok Ph.D.-graden. Andersen har også videreutdannet seg i flymedisin og var formann for Norsk Flymedisinsk Forening, og har som lege arbeidet ved Rikshospitalet. Han har også deltatt i ekspedisjoner vedrørende fysiologiske tilpasninger til klima hos isolerte folkegrupper.Andersen er medlem av New York Academy of Science. Han er tildelt H.M. Kongens gullmedalje i medisin.
== Referanser ==
|
Harald Torbjørn Andersen er en norsk fysiolog og lege.
| 15,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egil_Johnsen
|
2023-02-04
|
Egil Johnsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 1980', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 1988', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske handikappidrettsutøvere', 'Kategori:Norske ispiggere', 'Kategori:Norske langrennsløpere']
|
Egil Johnsen er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i paralympiske vinterleker to ganger, der han vant én bronsemedalje i ispigging under Paralympiske vinterleker 1980. Han deltok også åtte år senere i langrenn i de paralympiske vinterlekene.
|
Egil Johnsen er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i paralympiske vinterleker to ganger, der han vant én bronsemedalje i ispigging under Paralympiske vinterleker 1980. Han deltok også åtte år senere i langrenn i de paralympiske vinterlekene.
== Meritter ==
Paralympiske vinterleker 1980
Bronse i ispigging, 1500 m
== Eksterne lenker ==
(en) Egil Johnsen – Paralympic.org
NIF – Norske medaljefordelinger i Paralympics (PDF)
|
Egil Johnsen er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i paralympiske vinterleker to ganger, der han vant én bronsemedalje i ispigging under Paralympiske vinterleker 1980. Han deltok også åtte år senere i langrenn i de paralympiske vinterlekene.
| 15,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Nilsen
|
2023-02-04
|
Einar Nilsen
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 1960', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Norske handikappidrettsutøvere', 'Kategori:Norske svømmere', 'Kategori:Paralympiske bronsemedaljevinnere for Norge']
|
Einar Nilsen er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i paralympiske sommerleker én gang, der han vant én bronsemedalje i svømming.
|
Einar Nilsen er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i paralympiske sommerleker én gang, der han vant én bronsemedalje i svømming.
== Meritter ==
Paralympiske sommerleker 1960
Bronse i svømming, 25 m rygg
== Eksterne lenker ==
NIF – Norske medaljefordelinger i Paralympics (PDF)
|
Einar Nilsen er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i paralympiske sommerleker én gang, der han vant én bronsemedalje i svømming.
| 15,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walter_de_Coutances
|
2023-02-04
|
Walter de Coutances
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskop av Lincoln', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1207', 'Kategori:Erkebiskoper av Rouen', 'Kategori:Fødsler på 1100-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normannere', 'Kategori:Personer fra Cornwall', 'Kategori:Rikskanslere i England', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Walter de Coutances (død 16. november 1207) var i middelalderen biskop av Lincoln og erkebiskop av Rouen. Han tjenestegjorde også i regjeringen til Henrik II av England og siden under dennes sønn Rikard I av England. Hans høyeste regjeringsposisjon var da han var de facto sjefsjusticiar av England.
|
Walter de Coutances (død 16. november 1207) var i middelalderen biskop av Lincoln og erkebiskop av Rouen. Han tjenestegjorde også i regjeringen til Henrik II av England og siden under dennes sønn Rikard I av England. Hans høyeste regjeringsposisjon var da han var de facto sjefsjusticiar av England.
== Liv ==
Walter var født i Cornwall og han begynte sin karriere i kanselliet til kong Henrik II av England. Han var kannik i katedralen i Rouen i 1169.Han ble visekansler og kasserer for katedralen i Rouen i 1173. Han ble erkediakon av Oxford i antagelig også i 1173, og iallfall innen den 14. mars 1176. Han ble valgt til bisepsetet i Lincoln den 8. mai 1183, og han ble innviet som biskop den 3. juli 1183 ved Angers. Han ble innsatt ved katedralen i Lincoln den 11. desember 1183. Den 17. november 1184 oppnådde han erkebispesetet i Rouen med kong Henrik IIs hjelp.
Gjennom det meste av sin karriere var han ansatt i diplomatiske og administrative plikter. Han reise sammen med Rikard Løvehjerte i det tredje korstoget, men ble sent tilbake fra Messina for å undersøke anklagene som baronene og aristokratiet hadde fremmet mot kansleren William Longchamp. Det var intet vennskap mellom disse to, og det har blitt påstått at de begge var rivaler for den fremste geistlige posisjonen i England, erkebiskop av Canterbury. Walter de Coutances stilte seg på samme side som baronene og kongens bror Johan av England, og han godkjente Longchamps avsettelse – en avgjørelse som teknisk sett var garantert av den myndighet som han var gitt av kongen.
Festningen Wallingford Castle ble stilt til hans rådighet mens Rikard var på korstoget, men Johan beleiret det og drev erkebiskopen vekk.
Storrådet anerkjente nå erkebiskopen som justiciar selv om han aldri ble navngitt som sådan i noen dokumenter, og han forble overhodet til regjeringen fram til 1193 da han ble erstattet Hubert Walter. Erkebiskopen gjorde gode tjenester for å få Rikard løslatt fra sitt fangenskap i Tyskland, men havnet deretter i en krangel med sin herre og la hele Normandie i interdikt ettersom grensefestningen Château-Gaillard ved normanniske Vexin hadde blitt bygd på hans land uten hans tillatelse.
Etter at Rikard døde i 1199 anerkjente erkebiskopen Johan som den rettmessige etterfølgeren av hertugdømmet Normandie og innviet ham som hertug, men hans personlig tilbøyelighet lente seg mot Arthur I av Bretagne, nevø av Johan og Rikards opprinnelige arving. Det var dog vanskelig for ham og han ble frarådet fra å gi sin støtte. Erkebiskopen aksepterte den franske erobringen av Normandie i 1204 med sinnsro, skjønt han holdt sin gamle lydighet mens utfallet av kampen fortsatt var uviss. Han overleve erobringen og hans senere historie er ukjent inntil han døde i 1207.
I løpet av hans karriere lot han sin nevø John av Coutances forfremmes til erkediakon av Oxford og til domprost av Rouen, og hans nevø ble senere biskop av Worcester. Andre nevøer var William, i rekkefølge diakon av katedralen av Lincoln og erkediakon av Rouen, og Richard, også erkediakon av Rouen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
British History Online Archdeacons of Oxford
British History Online Bishops of Lincoln
British History Online Bishops of Worcester
Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (3. rev. utg.) Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X.
Spear, David S. (1982): «The Norman Empire and the Secular Clergy, 1066-1204» (abonnement kreves). Journal of British Studies XXI (2): 1-10.
== Videre lesning ==
Se William Stubbs’ utgaver av Benedictus Abbas, Hoveden og Diceto (Rolls series); R Howletts utgave av William av Newburgh og Richard av Devizes i Chronicles, etc., of the Reigns of Stephen, Henry II and Richard I (Rolls series). Se også forordet til tredje bind av Stubbs' Hoveden, ss. lix.-xcviii.; JH Rounds Commune of London, og det franske diktet om Guillaume le Maréchal (ad. P Meyer, Soc. de l'Histoire de France).
|
Walter de Coutances (død 16. november 1207) var i middelalderen biskop av Lincoln og erkebiskop av Rouen.
| 15,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivars_Godmanis
|
2023-02-04
|
Ivars Godmanis
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. november', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Latviske politikere', 'Kategori:Latviske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Riga', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Ivars Godmanis (født 27. november 1951) er en latvisk politiker, og var statsminister i Latvia fra 7. mai 1990 til 3. august 1993, og igjen fra 20. desember 2007 til 12. mars 2009. Han leder det liberale partiet Latvijas Ceļš (Den latviske vei).
Godmanis ble født i Riga. Han var den første ikke-kommunistiske statsministeren i Latvia etter den sovjetiske okkupasjonen da han tok over vervet i 1990, som medlem av Den latviske folkefronten (Latvijas Tautas Fronte), den brede selvstendighetsbevegelsen. Han ble òg den første statsministeren i det selvstendige Latvia da landet forlot Sovjetunionen i 1991. Han var senere finansminister fra 1998 til 1999, etter å ha blitt med i Latvijas Ceļš i 1997.
Ved parlamentsvalget 7. oktober 2006 fikk Latvijas Ceļš 8,6 % av stemmene, og ble med i en koalisjonsregjering sammen med det konservative Tautas Partija (Folkepartiet) og to andre partier, under statsminister Aigars Kalvītis. Godmanis ble innenriksminister. I november 2007 måtte Kalvītis gå av, og Godmanis ble ny statsminister i desember, i en koalisjonsregjering basert på de samme partiene. Tidlig i 2009 måtte han gå av som en følge av den internasjonale finanskrisa, som rammer Latvia hardt.
|
Ivars Godmanis (født 27. november 1951) er en latvisk politiker, og var statsminister i Latvia fra 7. mai 1990 til 3. august 1993, og igjen fra 20. desember 2007 til 12. mars 2009. Han leder det liberale partiet Latvijas Ceļš (Den latviske vei).
Godmanis ble født i Riga. Han var den første ikke-kommunistiske statsministeren i Latvia etter den sovjetiske okkupasjonen da han tok over vervet i 1990, som medlem av Den latviske folkefronten (Latvijas Tautas Fronte), den brede selvstendighetsbevegelsen. Han ble òg den første statsministeren i det selvstendige Latvia da landet forlot Sovjetunionen i 1991. Han var senere finansminister fra 1998 til 1999, etter å ha blitt med i Latvijas Ceļš i 1997.
Ved parlamentsvalget 7. oktober 2006 fikk Latvijas Ceļš 8,6 % av stemmene, og ble med i en koalisjonsregjering sammen med det konservative Tautas Partija (Folkepartiet) og to andre partier, under statsminister Aigars Kalvītis. Godmanis ble innenriksminister. I november 2007 måtte Kalvītis gå av, og Godmanis ble ny statsminister i desember, i en koalisjonsregjering basert på de samme partiene. Tidlig i 2009 måtte han gå av som en følge av den internasjonale finanskrisa, som rammer Latvia hardt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivars Godmanis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivars Godmanis hos Europaparlamentet
|
Ivars Godmanis (født 27. november 1951) er en latvisk politiker, og var statsminister i Latvia fra 7.
| 15,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_%C3%98kland
|
2023-02-04
|
Sverre Økland
|
['Kategori:Pekersider med personnavn']
|
Sverre Økland er navnet til flere personer:
Sverre Økland (1941) – norsk offiser.
Sverre Økland (1993) – norsk fotballspiller.
|
Sverre Økland er navnet til flere personer:
Sverre Økland (1941) – norsk offiser.
Sverre Økland (1993) – norsk fotballspiller.
|
Sverre Økland er navnet til flere personer:
| 15,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aigars_Kalv%C4%ABtis
|
2023-02-04
|
Aigars Kalvītis
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. juni', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Latviske politikere', 'Kategori:Latviske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Riga', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Aigars Kalvītis (født 27. juni 1966 i Riga) er en latvisk politiker, og var statsminister i Latvia fra 2. desember 2004 til 20. desember 2007. Han representerer det konservative partiet Tautas Partija (Folkepartiet).
Kalvītis var en av grunnleggerne av det politiske partiet Tautas partija i 1997, og han ble valgt inn i Latvias parlament for første gang i 1998. Kalvītis fungerte som minister for landbruk fra 1999 til 2000, og han satt som minister for økonomi fra 5. mai 2000 til 7. november 2002. Den 2. desember 2004 ble Kalvītis innsatt som statsminister i Latvia. I 2007 annonserte Kalvītis at han ville gå av som statsminister, og han ble etterfulgt av Ivars Godmanis. Hans sønn, Kārlis Kalvītis, er profesjonell ishockeyspiller.
|
Aigars Kalvītis (født 27. juni 1966 i Riga) er en latvisk politiker, og var statsminister i Latvia fra 2. desember 2004 til 20. desember 2007. Han representerer det konservative partiet Tautas Partija (Folkepartiet).
Kalvītis var en av grunnleggerne av det politiske partiet Tautas partija i 1997, og han ble valgt inn i Latvias parlament for første gang i 1998. Kalvītis fungerte som minister for landbruk fra 1999 til 2000, og han satt som minister for økonomi fra 5. mai 2000 til 7. november 2002. Den 2. desember 2004 ble Kalvītis innsatt som statsminister i Latvia. I 2007 annonserte Kalvītis at han ville gå av som statsminister, og han ble etterfulgt av Ivars Godmanis. Hans sønn, Kārlis Kalvītis, er profesjonell ishockeyspiller.
== Referanser ==
|
Aigars Kalvītis (født 27. juni 1966 i Riga) er en latvisk politiker, og var statsminister i Latvia fra 2.
| 15,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Husrom
|
2023-02-04
|
Husrom
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Rom', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Husrom er et sted en har tak over hodet og vegger rundt seg. Det er vanlig at hus over en viss størrelse blir delt inn i rom til ulik bruk.
Rom en kan leie, i hotell og lignende, følger gjerne en standardisert inndeling i enkeltrom, dobbeltrom osv.
|
Husrom er et sted en har tak over hodet og vegger rundt seg. Det er vanlig at hus over en viss størrelse blir delt inn i rom til ulik bruk.
Rom en kan leie, i hotell og lignende, følger gjerne en standardisert inndeling i enkeltrom, dobbeltrom osv.
== Eksterne lenker ==
(en) Rooms – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Husrom er et sted en har tak over hodet og vegger rundt seg. Det er vanlig at hus over en viss størrelse blir delt inn i rom til ulik bruk.
| 15,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_%C3%98kland_(1993)
|
2023-02-04
|
Sverre Økland (1993)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Aalesunds FK', 'Kategori:Fotballspillere for IL Hødd', 'Kategori:Fotballspillere for Kristiansund BK', 'Kategori:Fotballspillere for Løv-Ham Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere']
|
Sverre Hjelle Økland (født 19. juni 1993) er en norsk fotballspiller som spiller for Idrottslaget Hødd.Han ble tidenes yngste spiller i Tippeligaen da han debuterte for Aalesunds Fotballklubb den 20. juni 2009, 16 år og én dag gammel. Denne rekorden ble i 2012 slått av den 15 år gamle Sandnes Ulf spilleren Zymer Bytyqi.
I slutten av 2008 ønsket Premier League-klubben Aston Villa FC unggutten, men han skrev i stedet en treårs kontrakt med Aalesund. Økland står med flere aldersbestemte landslagskamper. I forkant av 2011-sesongen var Økland med Løv-Ham på treningsleir og blant annet med tanke på en mulig utlånsavtale. Økland ble klar for Løv-Ham like før overgangsvinduet stengte og studerte på toppidrettsgymnaset i Bergen. Utlånsavtalen strakk seg ut vårsesongen 2011.I juli 2012 signerte Økland en kontrakt ut 2012-sesongen med Kristiansund.
|
Sverre Hjelle Økland (født 19. juni 1993) er en norsk fotballspiller som spiller for Idrottslaget Hødd.Han ble tidenes yngste spiller i Tippeligaen da han debuterte for Aalesunds Fotballklubb den 20. juni 2009, 16 år og én dag gammel. Denne rekorden ble i 2012 slått av den 15 år gamle Sandnes Ulf spilleren Zymer Bytyqi.
I slutten av 2008 ønsket Premier League-klubben Aston Villa FC unggutten, men han skrev i stedet en treårs kontrakt med Aalesund. Økland står med flere aldersbestemte landslagskamper. I forkant av 2011-sesongen var Økland med Løv-Ham på treningsleir og blant annet med tanke på en mulig utlånsavtale. Økland ble klar for Løv-Ham like før overgangsvinduet stengte og studerte på toppidrettsgymnaset i Bergen. Utlånsavtalen strakk seg ut vårsesongen 2011.I juli 2012 signerte Økland en kontrakt ut 2012-sesongen med Kristiansund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sverre Økland – Transfermarkt
(en) Sverre Økland – Soccerway
(en) Sverre Økland – FBref
Fotballspillere for Ullensaker/Kisa IL
|
| fsted =Ålesund
| 15,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enkeltrom
|
2023-02-04
|
Enkeltrom
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Rom', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Et enkeltrom er et rom med éi seng, gjerne på hotell, motell, suitell eller lignende.
|
Et enkeltrom er et rom med éi seng, gjerne på hotell, motell, suitell eller lignende.
== Eksterne lenker ==
(en) Rooms – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Et enkeltrom er et rom med éi seng, gjerne på hotell, motell, suitell eller lignende.
| 15,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dobbeltrom
|
2023-02-04
|
Dobbeltrom
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Rom', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Et dobbeltrom er et rom som er ment for to personer. Det er ofte plass til en liten person i tillegg.
Dobbeltrom har som regel ei dobbeltseng men kan òg ha to enkle senger. I så fall blir det gjerne kalt twin-rom.
På de fleste av norske hotell er det dobbeltrom som er det vanlige.
Det koster gjerne litt mindre å leie enkeltrom, men per person er dobbeltrom ofte billigst.
|
Et dobbeltrom er et rom som er ment for to personer. Det er ofte plass til en liten person i tillegg.
Dobbeltrom har som regel ei dobbeltseng men kan òg ha to enkle senger. I så fall blir det gjerne kalt twin-rom.
På de fleste av norske hotell er det dobbeltrom som er det vanlige.
Det koster gjerne litt mindre å leie enkeltrom, men per person er dobbeltrom ofte billigst.
== Eksterne lenker ==
(en) Rooms – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Et dobbeltrom er et rom som er ment for to personer. Det er ofte plass til en liten person i tillegg.
| 15,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AaB_Fodbold
|
2023-02-04
|
AaB Fodbold
|
['Kategori:1885 i Danmark', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1885', 'Kategori:Fotballag i Danmark', 'Kategori:Sport i Aalborg']
|
AaB Fodbold eller AaB er en dansk fotballklubb hjemmehørende i Aalborg og en del av Aalborg Boldspilklub som har flere idrettsavdelinger. I internasjonale sammenhenger benyttes forkortelsen Aalborg BK.
|
AaB Fodbold eller AaB er en dansk fotballklubb hjemmehørende i Aalborg og en del av Aalborg Boldspilklub som har flere idrettsavdelinger. I internasjonale sammenhenger benyttes forkortelsen Aalborg BK.
== Historie ==
AaBs historie begynte i 1885, og er dermed den nest eldste klubben etter AGF av de beste klubbene i Danmark. Klubben er også, sammen med Brøndby IF, den eneste klubben som har spilt samtlige sesonger i SAS-ligaen.
Klubbens sportslige høydepunkter er danmarksmesterskaperne i 1995, 1999 og 2008. I 1995 ble klubben samtidig den første danske deltager i Champions League, hvor det blant annet ble 2-1 seier over Panathinaikos. AaB ble egentlig slått ut i kvalikken av Dynamo Kyiv, men det ukrainske laget ble ekskludert etter en bestikkelsessak. Også etter klubbens tredje mesterskap i 2008, kvalifiserte AaB seg til den prestisjefylte turneringen, da man i to kvalifikasjonsrunder lyktes med å slå ut FK Modrica fra Bosnia-Hercegovina og FBK Kaunas fra Litauen. AaB spilte seg også til UEFA-cupenens gruppespill 2007-2008, da de slo Sampdoria, og ble det første danske laget som slo ut et italiensk lag ut av en europeisk turnering.
AaB ble danske seriemestre i 2008 og kvalifiserte seg deretter til Mesterligaen 2008/2009. Her fikk laget en 3.-plass i gruppespillet, og gikk videre til UEFA-cupen, hvor klubben møtte Deportivo La Coruña i 1/16-finalene. AaB vant 6-1 sammenlagt, og møtte Manchester City i 1/8-finalene. AaB tapte 2-0 på bortebane i Manchester, men vant 2-0 på hjemmebane i Aalborg. Etter straffesparkkonkurranse gikk Manchester City videre, og Aalborg BK var ferdig i Europa for 2008/2009-sesongen.
AaB spilte Europaligaen i 2009/2010-sesongen.
== Spillerstall ==
Oppdatert 3. april 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Tidligere norske spillere ==
Petter Belsvik
Bård Borgersen
Tore André Dahlum
Ståle Solbakken
Frank Strandli
Thomas Gill
Fredrik Winsnes
Trond Andersen
Daniel Fredheim Holm
Kjetil Wæhler
== Meritter ==
Superligaen
1995, 1999, 2008, 2014Landspokalturneringen
1966, 1970, 2014UEFA Intertoto Cup
2007
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted
(en) Aalborg BK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Torben Boye (560)|
| 15,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svenska_Dagbladets_Thaliapris
|
2023-02-04
|
Svenska Dagbladets Thaliapris
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske utmerkelser', 'Kategori:Teaterpriser']
|
Svenska Dagbladets Thaliapris deles årlig ut til en person som har utmerket seg innen teaterverden. Prisen er på 15 000 SEK og et diplom. I 2004 var det første gang en koreograf som vant prisen; tidigere prisvinnere har vært skuespillere eller regissører.
|
Svenska Dagbladets Thaliapris deles årlig ut til en person som har utmerket seg innen teaterverden. Prisen er på 15 000 SEK og et diplom. I 2004 var det første gang en koreograf som vant prisen; tidigere prisvinnere har vært skuespillere eller regissører.
== Liste over prisvinnere ==
|
Svenska Dagbladets Thaliapris deles årlig ut til en person som har utmerket seg innen teaterverden. Prisen er på og et diplom.
| 15,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1922/23 var den 48. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 15,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julius_Nyerere_internasjonale_lufthavn
|
2023-02-04
|
Julius Nyerere internasjonale lufthavn
|
['Kategori:39°Ø', 'Kategori:6°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Tanzania', 'Kategori:Sider med kart']
|
Julius Nyerere internasjonale lufthavn (IATA: DAR, ICAO: HTDA) er Tanzanias viktigste flyplass, og betjener havnebyen Dar-es-Salaam, den største byen i Tanzania. Flyplassen har fått navn etter landets første president, Julius K. Nyerere.
|
Julius Nyerere internasjonale lufthavn (IATA: DAR, ICAO: HTDA) er Tanzanias viktigste flyplass, og betjener havnebyen Dar-es-Salaam, den største byen i Tanzania. Flyplassen har fått navn etter landets første president, Julius K. Nyerere.
== Historie ==
Den tyske koloniregjeringen bygget den første flyplassen i Tanganyika i Kurasini syd for Dar-es-Salaam i 1918. Den fikk navnet Mkeja Airport.
En annen flyplass kjent som «Dar es Salaam Airport, Terminal I» ble bygget i Ukonga vest for byen da den første ikke lenger kunne møte behovet. Denne ble utvidet og ny terminalbygning ble påbegynt bygget i 1979. Den ble offisielt åpnet av Julius Nyerere i oktober 1984.
I oktober 2005 ble Dar es Salaam International Airport (DIA) omdøpt til Mwalimu Julius Kambarage Nyerere International Airport.
Tilsammen 9 501 265 passasjerer benyttet flyplassen i årene 1980 - 2004; et snitt på 2 770 passasjerer per dag.Igjen, i november 2006 ble flyplassens navn endret til Julius Nyerere International Airport (JNIA).I 2006, ble flyplassen benyttet av 1 249 419 passasjerer
== Selskaper og destinasjoner ==
Air Malawi (Blantyre, Lilongwe)
Air Uganda (Entebbe, Nairobi, Zanzibar, Juba, Khartoum)
Air Zimbabwe (Harare, Nairobi)
British Airways (London-Heathrow)
Coastal Aviation (Tanzanian safari parks, private charters- Addis Ababa, Johannesburg, Nairobi)
Comores Air Services (Moroni)
Comores Aviation (Anjouan, Moroni)
Community Airlines (Kilimanjaro, Mwanza)
EgyptAir (Cairo)
Emirates (Dubai)
Ethiopian Airlines (Addis Ababa)
Kenya Airways (Nairobi)
KLM (Amsterdam)
Linhas Aéreas de Moçambique (Maputo, Pemba)
Precision Air (Kigoma, Kilimanjaro, Mombasa, Musoma, Mwanza, Nairobi, Shinyanga, Tabora, Zanzibar)
Qatar Airways (Doha)
South African Airways (Johannesburg)
Swiss International Air Lines (Zürich)
Zambezi Airlines (Lusaka)
ZanAir (Zanzibar)
=== Flyfrakt ===
Safair
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Julius Nyerere International Airport
Tanzania Airports Authority
|
Julius Nyerere internasjonale lufthavn er Tanzanias viktigste flyplass, og betjener havnebyen Dar-es-Salaam, den største byen i Tanzania. Flyplassen har fått navn etter landets første president, Julius K.
| 15,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1923/24 var den 49. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 15,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aztl%C3%A1n
|
2023-02-04
|
Aztlán
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aztekisk mytologi og religion', 'Kategori:Nahuatl', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Aztlán (spansk uttale [as'tlan], fra nahuatl Aztlān, IPA: [ˈastɬaːn]) eller Aztatlān, er det mytisk-legendariske hjemlandet til nahuaene, som var et dominerende kulturfolk i Mesoamerika. Fortellingene om Aztlan er en sentral opphavsmyte i aztekisk mytologi. Etnonymet azteker er et ord fra nahuatl som betyr «folket fra Azt[at]lān».
|
Aztlán (spansk uttale [as'tlan], fra nahuatl Aztlān, IPA: [ˈastɬaːn]) eller Aztatlān, er det mytisk-legendariske hjemlandet til nahuaene, som var et dominerende kulturfolk i Mesoamerika. Fortellingene om Aztlan er en sentral opphavsmyte i aztekisk mytologi. Etnonymet azteker er et ord fra nahuatl som betyr «folket fra Azt[at]lān».
== Etymologi ==
Aztlán er en feilaktig spansk uttale av et navn på nahuatl. Ord på nahuatl er alltid paroksytoner, mens navnet Aztlán legger trykket på den siste stavelsen, og er et oksyton. Aztlán er derfor ikke den opprinnelige uttalen, men et av mange låneord fra nahuatl til mexicansk spansk, hvor de opprinnelige paroksytonene er forvandlet til oksytoner.
Navnets etymologiske mening er omstridt. Crónica Mexicayotl fra 1598 beskriver dets mening som «hegrenes sted». En slik betydning kan imidlertid ikke tilskrives navnet Aztlán. I henhold til morfologien i nahuatl, skal «hegrenes sted» uttales Aztatlān (Aztatl = «hegre» + Tlan = «sted»).Andre forslag om ordets mulige mening er «stedet for det hvite», og «ved stedet i nærheten av redskapene».
== Kildetekstene ==
De originale kildene for beskrivelsene av Aztlán er Codex Borbonicus, Codex Telleriano-Remensis og Aubin Codex.
Aztlán er også nevnt i Historia Tolteca-Chichimeca fra 1500-tallet, i Historia de la Nueva Espana av Bernardino de Sahagún, og i Tlaxcalas historie av Diego Muñoz Camargo fra 1580-tallet.
Fortellingen nådde Europa gjennom Fray Diego Duráns bok Historia de las Indias de la Nueva España e Islas de la Tierra Firme (1581), hvor Aztlán ble skildret som en Edens hage uten sykdom og død, som eksisterte et eller annet sted langt i nord. Slike fortellinger ble gjentatt av andre, og var en av drivkreftene bak spanske ekspedisjoner nordover til det som idag er delstaten California i USA.
== Legenden ==
Legendene forteller at syv nahua-stammer bodde i Chicomoztoc, som betyr «stedet med de syv huler». Hver hule representerte en av stammene: xochimilca, tlahuica, acolhua, tlaxcalan, tepaneca, chalca og mexica. På grunn av deres felles språklige opprinnelse, blir disse stammene kalt nahuatlaca (nahuaer). Etter å ha forlatt hulene, bosatte disse syv stammene seg i nærheten av Aztlán.
De ulike beskrivelsene av Aztlán er ikke entydige. I noen legender beskrives Aztlán som et paradis. I Aubin Codex hevdes det derimot at aztekerne var underkuet av en tyrannisk samfunnselite på Aztlán som kalte seg selv Azteca Chicomoztoca. Under ledelse av deres prest, greide aztekerne til slutt å flykte fra denne herskerklassen. På veien fikk de forbud av deres gud Huitzilopochtli mot å kalle seg selv «atzekere». Guden forklarte dem at de skulle bli kjent under navnet mexica.
Aztláns rolle i aztekernes mytologi er mindre viktig enn deres legendariske fortellinger om folkevandringen til Tenochtitlan. Denne vandringen sørover begynte ifølge legenden den 24. mai 1064. I 1064 fant det sted et vulkansk utbrudd i Sunset Crater i Arizona. Det aztekiske solåret ble innledet den 24. mai 1054. Samme år som supernova-eksplosjonen i krabbetåken ble observert fra mai til juli.
Hver enkelt av de syv stammene skal ifølge legendene ha dannet sine egne bystater i det sentrale Mexico. To av disse bystatene skal ha vært Tepaneca (idag Azcapotzalco) og Matlatzinca (som talte et otomangueansk språk som ikke er en del av den uto-aztekiske språkfamilie), som ble dannet i perioden 1300–1521.
Legendene forteller videre at mexica var den siste stammen som vandret sørover. Da de ankom deres forfedres hjemland i Mexicodalen, var alt land erobret, og de ble tvunget til å okkupere et område langs Texcocosjøen.
== Hvor lå Aztlán? ==
Fortellingen om Aztlán har mange fellestrekk med andre mytologiske steder, som Tamoanchan, Chicomoztoc, Tollan og Cibola. På tross av dette, har arkeologer prøvd å identifisere den geografiske beliggenheten til Mexica-stammens hjemland.
I 1837 fremsatte N. F. Hyer teorien om at Aztlán kunne være identisk med Aztatlan hos Mississippi-kulturen i Wisconsin. Teorien bygde på en etymologisk fortolkning av navnet Aztatlan som ble foretatt av Alexander von Humboldt. Denne fortolkningen er ikke akseptert av senere forskning av de aztekiske krønikerne, som ble funnet i Tenochtitlan like etter den spanske erobringen.
Fjellet «Cerro del Culiacan» i Yuriria-innsjøen har også blitt antatt å kunne være Aztlán. Når det fotograferes fra vannet fra sørsiden, ligner fjellet svært mye på en øy, ikke ulik illustrasjonen til høyre. Alle spanske skribenter som noterte seg hva de beseirede Mexica-lærde fortalte, beskriver avstanden til Mexica-folkets hjemland som beliggende «150 leguas» (150 dagsmarsjer eller 630 km) unna Tenochtitlan. En slik avstand faller sammen med dette fjellet.
I sin bok Atlantis: The Antediluvian World fra 1882 forsøkte Ignatius L. Donnelly å sette Aztlán i forbindelse med Atlantis, som ble omtalt av den greske filosofen Platon i dialogene Timaios og Kritias.
I 1887 fremsatte den mexicanske antropologen Alfredo Chavero hypotesen om at Aztlán befant seg ved stillehavskysten i delstaten Nayarit.
Tidlig på 1980-tallet hevdet også Mexicos president José López Portillo at den lille menneske-skapte øybyen Mexcaltitán i delstaten Nayarit, var den geografiske beliggenheten til Aztlán. Delstaten inkorporerte symbolet på Aztlán i sitt våpenskjold sammen med inskribsjonen «Nayarit, mexicanernes hjemland». Mexicanske historikere har forkastet dette som et politisk utspill, og som en politisk bløff for å trekke flere turister til dette kystområdet.Den mexicanske arkeologen Eduardo Matos Moctezuma har forsøkt å plassere Aztlán et eller annet sted i de moderne delstatene Guanajuato, Jalisco og Michoacán.Det har også blitt fremsatt hypoteser om at Aztlán var beliggende i området omkring Lake Powell mellom Utah og Arizona. De atzekiske legendene om deres folkevandring, beskriver et opphold på Culhuacán («det bueformede fjellet»), og enkelte har tolket dette som Anasazikulturens hjemland ved klippe-palasset i Mesa Verde nasjonalpark. Denne hypotesen er imidlertid blitt forkastet som en romantisk forestilling hos personer som er ukjente med den mesoamerikanske muntlige tradisjon blant innfødte i Mexico.
== Tekster på norsk ==
Diego Durans tekster «Reisen fra Aztlán og grunnleggelsen av Tenochtitlan» og «Reisen tilbake til Aztlán» er utgitt på norsk i antologien Myter fra Meso-Amerika, 2007.
== Referanser ==
|
Aztlán (spansk uttale [as'tlan], fra nahuatl Aztlān, IPA: [ˈastɬaːn]) eller Aztatlān, er det mytisk-legendariske hjemlandet til nahuaene, som var et dominerende kulturfolk i Mesoamerika. Fortellingene om Aztlan er en sentral opphavsmyte i aztekisk mytologi.
| 15,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnstein_Arnebergprisen
|
2023-02-04
|
Arnstein Arnebergprisen
|
['Kategori:Arkitektur i 2008', 'Kategori:Arkitektur i Norge', 'Kategori:Arkitekturpriser', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske priser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2008']
|
Arnstein Arnebergprisen (etter arkitekten Arnstein Arneberg) er Østfold arkitektforenings pris for fremragende arkitektur. Prisen deles ut årlig til et bygg eller anlegg som står frem som et eksempel for god arkitektur. Prisen ble stiftet i anledning ØAFs 50-årsjubileum i 2008.
Prisvinnere:
|
Arnstein Arnebergprisen (etter arkitekten Arnstein Arneberg) er Østfold arkitektforenings pris for fremragende arkitektur. Prisen deles ut årlig til et bygg eller anlegg som står frem som et eksempel for god arkitektur. Prisen ble stiftet i anledning ØAFs 50-årsjubileum i 2008.
Prisvinnere:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Arnstein Arnebergprisen
|
Arnstein Arnebergprisen (etter arkitekten Arnstein Arneberg) er Østfold arkitektforenings pris for fremragende arkitektur. Prisen deles ut årlig til et bygg eller anlegg som står frem som et eksempel for god arkitektur.
| 15,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polens_ambassade_i_Oslo
|
2023-02-04
|
Polens ambassade i Oslo
|
['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Ambassadebygninger i Oslo', 'Kategori:Ambassader i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frogner (strøk)', 'Kategori:Kulturminner i bydel Frogner', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Polen', 'Kategori:Sider med kart']
|
Polens ambassade i Oslo (pol. Ambasada Rzeczypospolitej Polskiej w Oslo) er Republikken Polens diplomatiske representasjon til Norge, med adresse Olav Kyrres plass 1.
Ambassadør fra 15. mars 2018 er Iwona Liliana Woicka-Żuławska.
|
Polens ambassade i Oslo (pol. Ambasada Rzeczypospolitej Polskiej w Oslo) er Republikken Polens diplomatiske representasjon til Norge, med adresse Olav Kyrres plass 1.
Ambassadør fra 15. mars 2018 er Iwona Liliana Woicka-Żuławska.
== Ambassadebygningen ==
Både kanselli og residens er i en monumental, nybarokk murvilla ved Olav Kyrres plass på Frogner, ikke langt fra bydelsgrensen mot bydel Ullern. Villaen ble tegnet av Herman Backer og oppført i 1916/1917 for grosserer Christian Strøm (kjent fra Steen & Strøm). Bygningen er vernet etter Plan- og bygningsloven.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Oslo Diplomatic List på UDs nettside Diplomatiske forbindelser
Utenriksdepartementet om bilaterale forbindelser mellom Polen og Norge (arkivert nettside)
Embassypages.com om ambassaden
«Polens ambassade i Oslo». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
|
Polens ambassade i Oslo
| 15,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fengcheng
|
2023-02-04
|
Fengcheng
|
['Kategori:Pekere']
|
Fengcheng kan være:
Byfylket Fengcheng i byprefekturet Yichun i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina,
Byfylket Fengcheng i byprefekturet Dandong i provinsen Liaoning i Kina.
Storkommunen Fengcheng i fylket Anxi i byprefekturet Quanzhou i provinsen Fujian i Kina.
|
Fengcheng kan være:
Byfylket Fengcheng i byprefekturet Yichun i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina,
Byfylket Fengcheng i byprefekturet Dandong i provinsen Liaoning i Kina.
Storkommunen Fengcheng i fylket Anxi i byprefekturet Quanzhou i provinsen Fujian i Kina.
|
Fengcheng kan være:
| 15,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jianyang
|
2023-02-04
|
Jianyang
|
['Kategori:Pekere']
|
Jianyang kan være:
Byfylket Jianyang i byprefekturet Nanping i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina,
Fylket Jianyang i byprefekturet Ziyang i provinsen Sichuan i Kina.
|
Jianyang kan være:
Byfylket Jianyang i byprefekturet Nanping i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina,
Fylket Jianyang i byprefekturet Ziyang i provinsen Sichuan i Kina.
|
Jianyang kan være:
| 15,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Ingar_Westeren
|
2023-02-04
|
Knut Ingar Westeren
|
['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske professorer i strategi-, organisasjons- og ledelsesfag', 'Kategori:Personer fra Fet kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']
|
Knut Ingar Westeren (født 10. august 1950 i Fetsund) er en norsk samfunnsøkonom. Han er professor emeritus i økonomi og ledelse ved Nord universitet i Steinkjer.
Han er cand.oecon. fra Universitetet i Oslo fra 1975 og arbeidet i Industridepartementet fra 1976 til 1980 og i næringsavdelingen i Nord-Trøndelag fylkeskommune fra 1980 til 1983.I 1984 ble han ansatt som amanuensis i samfunnsfag ved daværende Nord-Trøndelag distriktshøgskole i Steinkjer. Han ble senere høgskoledosent og professor ved den sammenslåtte Høgskolen i Nord-Trøndelag og senere Nord universitet. Han var også rektor i to perioder (1988–1991 og 1999–2003).Han tok doktorgraden i regionaløkonomi ved Universitetet i Trondheim i 1987 på en avhandling om industriens transportkostnader.Han vokste opp i Fetsund, der faren var lensmannsbetjent og kommunepolitiker.
|
Knut Ingar Westeren (født 10. august 1950 i Fetsund) er en norsk samfunnsøkonom. Han er professor emeritus i økonomi og ledelse ved Nord universitet i Steinkjer.
Han er cand.oecon. fra Universitetet i Oslo fra 1975 og arbeidet i Industridepartementet fra 1976 til 1980 og i næringsavdelingen i Nord-Trøndelag fylkeskommune fra 1980 til 1983.I 1984 ble han ansatt som amanuensis i samfunnsfag ved daværende Nord-Trøndelag distriktshøgskole i Steinkjer. Han ble senere høgskoledosent og professor ved den sammenslåtte Høgskolen i Nord-Trøndelag og senere Nord universitet. Han var også rektor i to perioder (1988–1991 og 1999–2003).Han tok doktorgraden i regionaløkonomi ved Universitetet i Trondheim i 1987 på en avhandling om industriens transportkostnader.Han vokste opp i Fetsund, der faren var lensmannsbetjent og kommunepolitiker.
== Referanser ==
|
Knut Ingar Westeren (født 10. august 1950 i Fetsund) er en norsk samfunnsøkonom.
| 15,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Folkvord
|
2023-02-04
|
Erling Folkvord
|
['Kategori:AKPs ledelse', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sosionomer', 'Kategori:Personer fra Levanger kommune', 'Kategori:RV-politikere i Oslo', 'Kategori:Rødt-politikere i Oslo', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sosialarbeidere', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo']
|
Erling Folkvord (født 15. juni 1949 i Levanger) er en norsk politiker (Rødt) og sosialarbeider. Han var stortingsrepresentant i perioden 1993–1997, og har også sittet 19 år i Oslo bystyre.
|
Erling Folkvord (født 15. juni 1949 i Levanger) er en norsk politiker (Rødt) og sosialarbeider. Han var stortingsrepresentant i perioden 1993–1997, og har også sittet 19 år i Oslo bystyre.
== Bakgrunn, utdannelse og yrke ==
Han er sønn av skolesjef Sverre Folkvord og lærer Eldrid Kjesbu, og avsluttet gymnaset i 1968. Folkvord utdannet seg ved sosialskolen i Trondheim, og ble ferdig sosionom i 1974. Han jobbet som sosialfullmektig ved Oslo kommunes omsorgstiltak for rusmiddelbrukere 1974–77, som verneassistent 1977–88, og har arbeidet som miljøarbeider etter det.
== Politisk virke ==
Folkvord var nestleder i Arbeidernes kommunistparti (AKP) fra 1990 til 1997. Han var nestleder for landsstyret i Rød Valgallianse fra 1989. Videre var han medlem av Oslo bystyre i perioden 1984–95, hvor han har vært medlem igjen siden 1999. Han var medlem av finanskomitéen i 1992. Dessuten var han leder for Sosiale etaters fagforening i Oslo 1976–78. I perioden 1993–1997 var Folkvord stortingsrepresentant for Rød Valgallianse fra Oslo. Han er dermed partiets første og siste stortingsrepresentant, ettersom partiet nå er erstattet av Rødt. Han stilte til gjenvalg både i 1997, 2005 og 2009 uten å bli innvalgt. Folkvord representerte Rødt (tidligere Rød Valgallianse & AKP) i Oslo bystyre i perioden 2007-2011.
Folkvord var leder for Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO) 2003–2005. Han er blitt særlig kjent som korrupsjonsjeger og har stått bak flere avsløringer av maktmisbruk. Selv om partiet har slitt med oppslutningen er Folkvord kjent som en høyt respektert og populær politiker, også blant velgere på den politiske høyresiden.I 1994 ble han dømt for ærekrenkelse mot Olav Thon. Folkvord ble idømt en bot på 13 000 kroner, samt 50 000 i oppreisning.I mai 2010 skulle han delta i den mye omtalte Gaza-konvoien, men fikk ikke tillatelse av de tyrkiske myndighetene på Kypros.Han er også sterkt engasjert for kurdernes sak og har gjennomført flere reiser i de kurdiske områder.
== Familie ==
Datteren Jorunn Folkvord var på 90-tallet leder av Rød Ungdom og leder av Oslo AKP. Hun arbeider nå som lærer. Storesøsteren er Magnhild Folkvord som er forfatter og tidligere journalist i Klassekampen.
== Publikasjoner ==
Det var ikkje berre Eirik Jensen : Om polititoppar og ukultur (2021)
Rojava! : Kurderne i kamp for ei framtid utan Assad, Erdoğan og Daesh (2016)
Det store Oslo-ranet (2015)
Byråden mot hjelpepleieren (2013)
Vår korrupte hovedstad (2011)
I pose og sekk – historien om Eckbos Legater og hvordan misbruk av veldedige stiftelser kan stoppes (2008)
Operasjon Heilomvending (2007)
Urent farvann! – ei bok om triangelet Color Line, Sjømannsforbundet og Staten (2006)
Stopp tjuven! en redningsaksjon for velferdsstaten (2005)
Oslo 2005: Velferd for alle – eller fortsatt rått og blått (2004), med Oslo RVs bystyregruppe
Kurdistan – om fortid, folk og framtid (2002), med Veronica Melå
Kurdistan i Golfkrigens skygge (1999), med Espen Løkeland-Stai og Arnljot Ask
Rødt! På barrikadene for AKP og RV (1998)
Livet bak murene (1997) (red.)
Jorda rundt på 1. klasse – reise i norsk byfornying 1976–1993 (1993), med Espen Mathisen
Sannheta om boblebadet – korrupsjon i Norge 1991 (1991), med Espen Mathisen
Rapport frå rottereiret – korrupsjon i Norge 1990 (1990)
Det store pensjonistranet og andre fortellinger – hverdagskrim fra Oslo rådhus (1987)
Sosialsentralen – en historie om maktmisbruk (1984), med Harald Stabell og Frode Gjertsen
Arbeidarrörsla, dei frivillige avholdsorganisasjonane, staten og rusgiftspörsmålet (1974), med Svein Hanssen, Jorunn Frantzen og Rolf Tryggestad
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Erling Folkvord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Erling Folkvord hos Stortinget
(no) Erling Folkvord hos Norsk senter for forskningsdata
Flere av Folkvords bøker i fulltekst
Bloggen til Erling Folkvord
Tekster av Erling Folkvord
Politiske taler av Erling Folkvord, virksommeord.uib.no
|
Asbjørn Folkvord (født 10. august 1937 på Skatval i Nord-Trøndelag) er en norsk pedagog.
| 15,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lasse_Opseth
|
2023-02-04
|
Lasse Opseth
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Kaupanger IL', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Eid kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Lasse Opseth (født 27. januar 1956 på Nordfjordeid) er en norsk tidligere fotballspiller.
Opseth spilte fotball for Sogndal Fotball i perioden 1980–1983, så gikk han til Lillestrøm Sportsklubb i 1984, og returnerte til Sogndal i 1985 igjen, hvor han var til 1991. Han var på Norges herrelandslag i fotball i 1982.
Fra 1994 har han vært administrerende direktør for familiebedriften Førde Sementvarefabrikk i Førde.
|
Lasse Opseth (født 27. januar 1956 på Nordfjordeid) er en norsk tidligere fotballspiller.
Opseth spilte fotball for Sogndal Fotball i perioden 1980–1983, så gikk han til Lillestrøm Sportsklubb i 1984, og returnerte til Sogndal i 1985 igjen, hvor han var til 1991. Han var på Norges herrelandslag i fotball i 1982.
Fra 1994 har han vært administrerende direktør for familiebedriften Førde Sementvarefabrikk i Førde.
== Karriere som spiller ==
== Referanser ==
== Kilder ==
www.nrk.no om Lasse Opseth
== Eksterne lenker ==
(en) Lasse Opseth – Transfermarkt
(en) Lasse Opseth – EU-Football.info
(no) Lasse Opseth – Norges Fotballforbund
|
| år1 = –1979
| 15,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Depotfunnet_ved_Harrogate
|
2023-02-04
|
Depotfunnet ved Harrogate
|
['Kategori:2007 i England', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:North Yorkshire', 'Kategori:Vikingtiden i England', 'Kategori:Vitenskap i 2007']
|
Harrogate-skatten (eller Skattefunnet ved Vale of York eller Vikingskatten ved Vale of York) er en norrøn skatt etter vikinger fra 900-tallet bestående av 617 sølvmynter og andre gjenstander og som var urørt da de ble funnet i 2007 nær byen Harrogate i North Yorkshire, England. Denne samlingen med etterlatte kulturgjenstander var den største som er funnet i Storbritannia siden 1840 da Cuerdale-skatten ble funnet i Lancashire. Siden ble den angelsaksiske skatten i Staffordshire avdekket i 2009; den var langt større med over 3500 gjenstander.
|
Harrogate-skatten (eller Skattefunnet ved Vale of York eller Vikingskatten ved Vale of York) er en norrøn skatt etter vikinger fra 900-tallet bestående av 617 sølvmynter og andre gjenstander og som var urørt da de ble funnet i 2007 nær byen Harrogate i North Yorkshire, England. Denne samlingen med etterlatte kulturgjenstander var den største som er funnet i Storbritannia siden 1840 da Cuerdale-skatten ble funnet i Lancashire. Siden ble den angelsaksiske skatten i Staffordshire avdekket i 2009; den var langt større med over 3500 gjenstander.
== Oppdagelsen ==
Den 6. januar 2007 oppdaget David Whelan, en halvveis pensjonert forretningsmann fra Leeds, og hans sønn Andrew, en landmåler, Harrogate-skatten ved hjelp av metalldetektorer. Far og sønn Whelan fortalte BBC at de hadde søkt med metalldetektorer som hobby i rundt fem år.De fant skatten på et jorde som ikke var blitt vår-pløyd ennå. Seinere ble hele jordet undersøkt, men det ble ikke funnet noen tegn til tidligere bosetninger eller bygninger. På rundt 30 centimeters dyp fant far og sønn Whelan en sølvbolle med mynter og biter av sølv. De rapporterte funnet til Amy Cooper ved Portable Antiquities Scheme (PAS), et frivillig program for å nedtegne fortidsfunn fra vanlige folk. Far og sønn ble rost for å ha vist «mønstergyldig oppførsel ved ikke å ta ut noe fra bollen, men bevare funnet intakt». Skatten ble fraktet til British Museum hvor konservatorer tok ut objektene med sikte på å bevare dem og sikre mulig «kontekstuell informasjon». Funnet ble annonsert den 19. juli 2007. British Museum ga ut en pressemelding som slo fast at «størrelsen og kvaliteten på skatten er bemerkelsesverdig», og «gjorde det til det viktigste funnet av denne typen i Storbritannia på over 150 år», og sa også at «funnet er av global betydning, foruten at det også er av enorm viktighet for historien i North Yorkshire».Ved et rettsmøte i Harrogate den 19. juli 2007 ble skatten klassifisert som «Treasure» av kronfogden Geoff Fell under skatteloven av 1996, som krever at slike funn skal bli tilbudt for salg til museer, og at salgssummen skal deles mellom oppdager og grunneier etter avtale dem imellom. Funnet vil bli taksert av en egen uavhengig takstnemnd underlagt Kultur, media og sportsdepartementet.
== Gjenstandene ==
Skatten besto av 617 sølvmynter og 65 andre gjenstander, inkludert ornamenter, barrer og edelt metall som var skjult i en forgylt sølvbeholder (varierende beskrevet som kopp, bolle eller gryte), framstilt i Frankrike eller Tyskland en gang rundt 900 og dekorert med «vinranker, løv og seks jaktscener som viste løver, hjorter og en hest». Løvene var løvinner uten manke. Bollen er antatt å ha vært benyttet til nattverdbrød i en kirke eller kloster i nordlige Frankrike og den er antagelig blitt røvet under vikingtokt eller gitt som tributt. Bollen er så lik Halton Moor-bollen, også bevart ved British Museum, at det er høyst sannsynlig at de begge kommer fra det samme karolinske verkstedet og ble produsert på midten av 800-tallet. Den var blitt gravd ned i en blykiste.En sjelden armring av gull (muligens fra Irland) og hakkesølv (biter og fragmenter som hogd fra større metallgjenstander, tidvis brukt som valuta i henhold til vekt) ble også funnet. De ulike myntene hadde symboler og inskripsjoner av islamsk, kristne og førkristen norrøn opprinnelse: «en del av myntene hadde blandet kristent og hedensk billedspråk, noe som kaster lys over trosforestillingene hos nykristne vikinger».Skatten var blitt beskyttet av et dekke av bly i en eller annen form. Myntene er datert fra slutten av 800-tallet og tidlig på 900-tallet, noe som gir den tidligst mulige datering av funnet. Den første teorien om grunnen til en slik omsorgsfull nedgraving av rikdommer, er at skatten har tilhørt en rik norrøn høvding i de urolige tidene som fulgte erobringene av vikingkongedømmet Northumbria i året 927 av den angelsaksiske kongen av et forent England, Adalstein (924–939). En annen kortvarig periode av norrønt vikingstyre fulgte Adalsteins død i 939; det varte fram til den norrøne kongen av Jórvík (dagens by York), Eirik Blodøks, ble forvist og drept i 954.
Skatten omfattet objekter fra mange ulike og fjerne steder, inkludert Samarkand i dagens Usbekistan, Nord-Afrika, Afghanistan, Russland, Irland, Skandinavia, og det europeiske fastlandet, noe som «illustrerte bredden av vikingenes reiser og handelsforbindelser». Gareth Williams, kurator for mynter fra tidlig middelalder ved British Museum, undersøkte gjenstandene.
== Overtagelse og utstilling ==
Den uavhengige takstnemnden Treasure Valuation Committee har vurdert funnets verdi til 1 082 000 pund. Skatten ble kjøpt i fellesskap av York Museums Trust, og British Museum med finansiering fra National Heritage Memorial Fund, Art Fund, og British Museum Friends.Fra 17. september 2009 ble gjenstander fra depotet stilt ut på Yorkshire Museum i York i en periode på seks uker før museet ble stengt for renovering i november 2009. Det ble deretter fraktet tilbake til British Museum for videre konserveringarbeid, og siden 1. august 2010 er det tilbake i Yorkshire Museum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Viking Hoard» Arkivert 19. februar 2012 hos Wayback Machine.. Yorkshire Museum. 1. september 2009
«In Pictures: Vale of York Hoard». BBC News. 17. september 2009
«The Vale of York Hoard on History of York». 22. september 2009.
«The Vale of York Hoard Portable Antiquities Scheme record number SWYOR-AECB53». 15. juni 2010
The Vale of York Hoard on the Portable Antiquities Schemes fotostrøm på Flickr. Andre bilder av depotet
|
Harrogate-skatten (eller Skattefunnet ved Vale of York eller Vikingskatten ved Vale of York) er en norrøn skatt etter vikinger fra 900-tallet bestående av 617 sølvmynter og andre gjenstander og som var urørt da de ble funnet i 2007 nær byen Harrogate i North Yorkshire, England. «The Harrogate Hoard», Current Archaeology, 11.
| 15,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingrid_Landmark_Tandrevold
|
2023-02-04
|
Ingrid Landmark Tandrevold
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2019', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2020', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2021', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Juniorverdensmestere i skiskyting', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i skiskyting', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting']
|
Ingrid Landmark Tandrevold (født 23. september 1996) er en norsk skiskytter som representerer Fossum Idrettsforening. Hun debuterte i verdenscupen i mars 2016 med en 29.-plass på sprinten i Khanty-Mansijsk. Per 21. mars 2021 har hun én verdenscupseier. Hun har tre VM-gull på 4 x 6 km stafett og to sølv og én bronse individuelt fra VM.
|
Ingrid Landmark Tandrevold (født 23. september 1996) er en norsk skiskytter som representerer Fossum Idrettsforening. Hun debuterte i verdenscupen i mars 2016 med en 29.-plass på sprinten i Khanty-Mansijsk. Per 21. mars 2021 har hun én verdenscupseier. Hun har tre VM-gull på 4 x 6 km stafett og to sølv og én bronse individuelt fra VM.
== Karriere ==
Tandrevold ble i 2015 regnet som et stort skiskyttertalent, og hun vant normaldistansen i NM i mars samme år. Under junior-VM i Minsk i februar 2015 tok hun gull på jaktstarten, sølv på normaldistansen og bronse på sprint og stafett.Under EM i skiskyting 2016 i Tjumen tok Tandrevold tre bronsemedaljer: i jaktstart, fellesstart og parstafett der hun gikk sammen med Vetle Sjåstad Christiansen. Under EM i skiskyting 2017 tok hun en ny medalje i parstafett sammen med Sjåstad Christiansen, denne gangen ble det sølvmedalje.
20. januar 2019 fikk hun sin første pallplassering i verdenscupen da hun ble nummer to på fellesstart i Ruhpolding.Tandrevold tok sølvmedalje på sprinten under VM i skiskyting 2019 i Östersund, kun 9,7 sekunder bak verdensmester Anastasija Kuzmina fra Slovakia.16. februar 2021, under VM i skiskyting 2021 i Pokljuka, tok hun bronse på normaldistansen. Hun var 1 minutt og 4 sekunder bak vinneren Marketa Davidova fra Tsjekkia. På andreplass kom Hanna Öberg fra Sverige. Tandrevold gikk første etappe på Norges lag som vant gull på stafetten. De øvrige etappene ble gått av henholdsvis Tiril Eckhoff, VM-debutant Ida Lien og Marte Olsbu Røiseland.På VMs siste dag spurtslo hun Eckhoff og Røiseland, og gikk inn til sølv på fellesstarten.Tandrevold tok sin første seier i verdenscupen da hun vant den siste øvelsen i verdenscupen i skiskyting 2020/21, fellesstart i Östersund.
== Meritter ==
=== Olympiske leker ===
=== Verdensmesterskap ===
=== Verdenscupseire individuelt ===
=== Verdenscupseire stafett ===
=== Verdenscupen sammenlagt ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ingrid Landmark Tandrevold – Olympics.com
(en) Ingrid Landmark Tandrevold – Olympedia
(en) Ingrid Landmark Tandrevold – FIS (langrenn)
(en) Ingrid Landmark Tandrevold – IBU
(en) Ingrid Landmark Tandrevold – biathlon.com.ua
(en) Ingrid Landmark Tandrevold – TheSports.org
Ingrid Landmark Tandrevold på Facebook
Ingrid Landmark Tandrevold på Instagram
Ingrid Landmark Tandrevold på YouTube
|
Landmark kan vise til:
| 15,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valhall_(andre_betydninger)
|
2023-02-04
|
Valhall (andre betydninger)
|
['Kategori:Pekere']
|
Valhall har flere betydninger:
Valhall guden Odins bosted i norrøn mytologi.
Valhall (tegneserie) – dansk tegneserie
Valhalla dansk animasjonsfilm fra 1986
Valhallfeltet – norsk oljefelt
Valhall (band) – norsk heavy metal-band
Vallhall Arena – idrettshall
|
Valhall har flere betydninger:
Valhall guden Odins bosted i norrøn mytologi.
Valhall (tegneserie) – dansk tegneserie
Valhalla dansk animasjonsfilm fra 1986
Valhallfeltet – norsk oljefelt
Valhall (band) – norsk heavy metal-band
Vallhall Arena – idrettshall
== Geografisk ==
Valhallveien/Valhallvegen vanlig norsk gatenavn brukt i Fredrikstad/Sarpsborg, Ski, Drøbak, Fagerstrand, Oslo, Kongsvinger, Elverum, Hønefoss, Åsgårdstrand, Porsgrunn/Skien, Evje, Stavanger/Sandnes, Steinkjer og Alta
Valhalla/Walhalla et villapreget boligområde på nordsida Nøtterøy
Valhall stedsnavn i Halden
Valhallavegen gatenavn i Oslo, Brandbu/Jaren og Farsund
Walhallavegen gatenavn i Stryn
Valhallgata gate i Haugesund
Valhallagata gate i Kristiansand
Valhalls gate gatenavn i Fredrikstad/Sarpsborg
Valhallbakken stedsnavn i Narvik
|
Valhall har flere betydninger:
| 15,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metal_Merchants_Festival
|
2023-02-04
|
Metal Merchants Festival
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Heavy metal-festivaler', 'Kategori:Musikkfestivaler i Oslo', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2009']
|
Metal Merchants Festival er en heavy metal-musikkfestival som avholdes årlig i Oslo i januar.
Festivalen ble første gang holdt 30.-31. januar 2009 i Kanonhallen. I 2010 avholdes festivalen 29.-30. januar på John Dee Live Club & Pub.
|
Metal Merchants Festival er en heavy metal-musikkfestival som avholdes årlig i Oslo i januar.
Festivalen ble første gang holdt 30.-31. januar 2009 i Kanonhallen. I 2010 avholdes festivalen 29.-30. januar på John Dee Live Club & Pub.
== Band 2009 ==
Artillery
Beehler
Assassin
Mekong Delta
Vendetta
Pagan Altar
Warning
Valhall
Trivial Act avlyst
Enforcer
Hirax
Hallows Eve avlyst
== Band 2010 ==
Fredag
Anihilated
Solitaire
Lamented Souls
The Lamp of Thoth
TankLørdag
Torch
Necronomicon
Dark Quarterer
Slough Feg
Omen
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Metal Merchants Festival er en heavy metal-musikkfestival som avholdes årlig i Oslo i januar.
| 15,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ali_Khamenei
|
2023-02-04
|
Ali Khamenei
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Geistlige personer', 'Kategori:Iranske presidenter', 'Kategori:Islamske teologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-11', 'Kategori:Personer fra Mashhad']
|
Ayatollah Seyyed Ali Hosseini Khamenei (persisk: آیتالله سید علی حسینی خامنهای; (født 17. juli 1939 i Mashhad i Iran) er en iransk politiker og åndelig leder som siden 1989 har vært den øverste lederen i Iran. Han var president fra 1981 til 1989.
|
Ayatollah Seyyed Ali Hosseini Khamenei (persisk: آیتالله سید علی حسینی خامنهای; (født 17. juli 1939 i Mashhad i Iran) er en iransk politiker og åndelig leder som siden 1989 har vært den øverste lederen i Iran. Han var president fra 1981 til 1989.
== Tidlig karriere ==
Ayatollah Ali Khamenei studerte islamsk filosofi og ble lærer i emnet. Han var en nøkkelfigur i den iranske revolusjonen og en nær fortrolig av Ayatollah Khomeini. Khamenei ble utnevnt til den mektige posten som Teherans fredagsbønneleder av Khomeini høsten 1979, etter at Ayatollah Hossein-Ali Montazeri trakk seg fra posten. I juni 1981 unnslapp Khamenei såvidt et bombeattentat, da en bombe som var skjult i en lydopptager ved en pressekonferanse, eksploderte ved siden av ham. Han mistet permanent noen funksjoner i sin høyre hånd, men hendelsen styrket hans rykte som en «levende martyr» blant sine tilhengere.
Etter attentatet mot Muhammed Ali Rajai i 1981, ble Ayatollah Khamenei valgt til president i Iran av et massivt flertall ved valget i oktober 1981 og ble den første geistlige som ble president. Khomeini hadde opprinnelig ønsket å holde geistlige borte fra presidentembedet, men endret syn. Mange så presidentskapet til Khamenei som et tegn på at Iran gikk bort fra ideen om sekulært styre.
Han ble gjenvalgt til en ny periode i 1985. Som nær alliert av Khomeini, var det sjelden at han kom i uenighet med den øverste lederen, i motsetning til Irans første president, Abolhassan Bani-Sadr. Da Khomeni døde, ble Khamenei valgt som den nye øverste lederen av ekspertrådet den 4. juni 1989. Siden Khamenei opprinnelig ikke ble regnet som en høytstående nok geistlig til å innta embetet, og det nye tillegget til grunnloven som tillot en geistlig på hans nivå til å bli øverste leder ikke var satt i verk, titulerte rådet ham internt som en midlertidig embetsinnehaver inntil den nye grunnloven ble satt i verk.
== Åndelig leder ==
Ayatollah Khameneis periode som åndelig leder har vært preget av utallige uenigheter med reformvennlige medlemmer av Majlis i Iran, som under den sjette perioden etter den iranske revolusjonen har bestridt mange av hans dekreter og beslutninger. Det har blitt lagt ned veto mot mange reformlover og mange reformister har blitt hindret i å stille til valg av vokterrådet, hvis medlemmer er valgt direkte eller indirekte av Khamenei. I tilfellet med presseloven, forberedt av reformistiske medlemmer av parlamentet for å lette presset på pressen, beordret han direkte ordstyreren i parlamentet, Mahdi Karrubi, å fjerne saken fra agendaen til Majlis.
Khamenei, som var 14 år under Abadan-krisen (da USA hjalp til med å kaste statsminister Muhammed Mossadegh) fastholdt også en aggressiv holdning overfor Israel og USA (og muligens andre land som han kaller ved det generelle uttrykket fienden). I senere år har der vært beskyldninger om at han har støttet et skjult program for utvikling av atomvåpen i Iran, som en respons til atommaktene Israel og USA.
Ved presidentvalget i Iran 12. juni 2009 hevdet president Mahmoud Ahmadinejads medarbeidere å ha vunnet valget, like etter at stemmelokalene stengte, men Ali Khamenei satte igang etterforskning av valget etter påstander om valgfusk.Khamenei har to sønner, Mojtaba og Mostafa, og ifølge Gholam Ali Haddad-Adel lever han i enkle forhold[1].
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ali Khamenei – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ali Khamenei سید علی خامنهای – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ali Khamenei på Internet Movie Database
(en) Ali Khamenei hos The Movie Database
Ali Khamenei på Twitter
Ali Khamenei på Twitter
Ali Khamenei på Facebook
Ali Khamenei på Instagram
(en) The office of the Supreme Leader
(de) Imam Khamenei
(en) BBC News' profile on Ayatollah Ali Khamenei
|
Hossein Ali Montazeri (persisk: حسین علی منتظری), (født 1922, død 2009) var en av lederne i den islamske revolusjonen i Iran. Han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini i 1988, etter han kritiserte henrettelsene av politiske fanger og andre brudd på menneskerettene.
| 15,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FaceFront
|
2023-02-04
|
FaceFront
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske plateselskaper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04']
|
FaceFront er et norsk plateselskap med base i Oslo.
Selskapet konsentrerer seg om band innen heavy metal-sjangeren, men har også med rockebandet Backstreet Girls.
|
FaceFront er et norsk plateselskap med base i Oslo.
Selskapet konsentrerer seg om band innen heavy metal-sjangeren, men har også med rockebandet Backstreet Girls.
== Band ==
ARK
Backstreet Girls
Breed
Carnivora
Diamondog
Dirty Callahans
Exposed
Griffin
Highland Glory
Keep of Kalessin
Minas Tirith
Pagans Mind
Phoenix Rizing
Ratcats
Rooster
Scariot
Sensa Anima
The Carburetors
Thunderbolt
Triosphere
Trivial Act
Tulus
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
FaceFront er et norsk plateselskap med base i Oslo.
| 15,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/White_Lies
|
2023-02-04
|
White Lies
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske musikkgrupper', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Utdaterte artikler']
|
White Lies er en britisk trio som spiller postpunk/new wave. Gruppen startet opp i 2007 og i januar 2009 ga de ut To Lose My Life.
Flere anmeldelser har spådd at gruppen blir det nye store innen rock 2009, deriblant BBC. I Aftenposten fikk de omtalen «Kraftfull debut. Britenes eget The Killer».
|
White Lies er en britisk trio som spiller postpunk/new wave. Gruppen startet opp i 2007 og i januar 2009 ga de ut To Lose My Life.
Flere anmeldelser har spådd at gruppen blir det nye store innen rock 2009, deriblant BBC. I Aftenposten fikk de omtalen «Kraftfull debut. Britenes eget The Killer».
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) White Lies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) White Lies på Internet Movie Database
(en) White Lies på Apple Music
(en) White Lies på Discogs
(en) White Lies på MusicBrainz
(en) White Lies på SoundCloud
(en) White Lies på Spotify
(en) White Lies på Songkick
(en) White Lies på Last.fm
(en) White Lies på Genius — sangtekster
(en) White Lies på AllMusic
|
White Lies er en britisk trio som spiller postpunk/new wave. Gruppen startet opp i 2007 og i januar 2009 ga de ut To Lose My Life.
| 15,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qom
|
2023-02-04
|
Qom
|
['Kategori:34°N', 'Kategori:50°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Iran', 'Kategori:Provinsen Qom', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Qom (persisk: قم) er en by som ligger sør for Teheran i Iran. Byen er administrasjonssenteret for provinsen Qom,
og har 959 116 innbyggere (2006). Byens historie går tilbake til 800-tallet. Byen ble ødelagt av den tyrkiske hærføreren Timur Lenk på 1300-tallet og igjen av afghanerne i 1722.
Byen er en av sjiamuslimenes helligste og er Irans teologiske sentrum der mullaene får sin utdannelse.
Etter den iranske revolusjon og på grunn av Ruhollah Khomeini ble byen enda mer betydningsfull. Antallet islamlærde der steg etter 1979 til rundt 50 000. Qom er som lærested for sjiittisk islam lange mer konservativt enn Najaf i Irak, og det er fra Qom at tanken om de geistliges rett og plikt til å styre regjeringen og avkreve full lojalitet fra befolkningen springer ut.
|
Qom (persisk: قم) er en by som ligger sør for Teheran i Iran. Byen er administrasjonssenteret for provinsen Qom,
og har 959 116 innbyggere (2006). Byens historie går tilbake til 800-tallet. Byen ble ødelagt av den tyrkiske hærføreren Timur Lenk på 1300-tallet og igjen av afghanerne i 1722.
Byen er en av sjiamuslimenes helligste og er Irans teologiske sentrum der mullaene får sin utdannelse.
Etter den iranske revolusjon og på grunn av Ruhollah Khomeini ble byen enda mer betydningsfull. Antallet islamlærde der steg etter 1979 til rundt 50 000. Qom er som lærested for sjiittisk islam lange mer konservativt enn Najaf i Irak, og det er fra Qom at tanken om de geistliges rett og plikt til å styre regjeringen og avkreve full lojalitet fra befolkningen springer ut.
== Historie ==
Området har vært bebodd siden det 5. årtusen f.Kr.
== Severdigheter ==
De mange gravmæler over persiske konger og sjiittiske hellige har gjort Qom til et viktig pilegrimsmål. Berømt er gravmoskeen fra ca. 1600.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fa) Offisielt nettsted
(en) Qom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Qom (persisk: قم) er en by som ligger sør for Teheran i Iran. Byen er administrasjonssenteret for provinsen Qom,
| 15,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S.T.A.L.K.E.R.:_Shadow_of_Chernobyl
|
2023-02-04
|
S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl
|
['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Førstepersonsskytespill', 'Kategori:Overlevelsesspill', 'Kategori:Videorollespill', 'Kategori:Videospill utviklet i Ukraina', 'Kategori:Windows-spill']
|
S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl, tidligere kjent som S.T.A.L.K.E.R.: Oblivion Lost, er et førstepersonsskytespill (videospill) av den ukrainske utvikleren GSC Game World som ble utgitt i 2007.
Temaet i spillet er en slags alternativ virkelighet, der et sekundært kjernefysisk katastrofe skjer på Tsjernobyl kjernekraftverket i nærmeste fremtid og gjør merkelige endringer i området rundt. Spillet har en Ulineær historie og gameplay elementer som handel og toveis Kommunikasjon med NPC-er (datastyrte karakterer). Spillet inneholder elementer av rollespill og business simulerings spill.
Spillet bygger litt på den russiske romanen Roadside Picnic fra 1972 og den russiske filmen Stalker fra 1979.
|
S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl, tidligere kjent som S.T.A.L.K.E.R.: Oblivion Lost, er et førstepersonsskytespill (videospill) av den ukrainske utvikleren GSC Game World som ble utgitt i 2007.
Temaet i spillet er en slags alternativ virkelighet, der et sekundært kjernefysisk katastrofe skjer på Tsjernobyl kjernekraftverket i nærmeste fremtid og gjør merkelige endringer i området rundt. Spillet har en Ulineær historie og gameplay elementer som handel og toveis Kommunikasjon med NPC-er (datastyrte karakterer). Spillet inneholder elementer av rollespill og business simulerings spill.
Spillet bygger litt på den russiske romanen Roadside Picnic fra 1972 og den russiske filmen Stalker fra 1979.
== Eksterne lenker ==
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl på Steam
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl på GOG.com
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl hos MobyGames
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl hos MobyGames
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl hos MobyGames
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl hos MobyGames
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl på Metacritic
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl på Internet Movie Database
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl hos Giant Bomb
(en) S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl hos Internet Game Database
|
S.T.
| 15,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauens_fortjenstorden
|
2023-02-04
|
Litauens fortjenstorden
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litauiske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2002']
|
Litauens fortjenstorden (litauisk: Ordino «Už nuopelnus Lietuvai») er en litauisk orden. Den ble innstiftet 18. juni 2002 til belønning av innsats for Litauen. Ordenen kan tildeles både litauere og utlendinger. Litauens president er ordenens stormester. Litauens fortjenstorden rangerer som den fjerde og siste av Litauens ordener, etter Vytautas den stores orden, Vytiskorsets orden og Storfyrst Gediminas av Litauens orden.
|
Litauens fortjenstorden (litauisk: Ordino «Už nuopelnus Lietuvai») er en litauisk orden. Den ble innstiftet 18. juni 2002 til belønning av innsats for Litauen. Ordenen kan tildeles både litauere og utlendinger. Litauens president er ordenens stormester. Litauens fortjenstorden rangerer som den fjerde og siste av Litauens ordener, etter Vytautas den stores orden, Vytiskorsets orden og Storfyrst Gediminas av Litauens orden.
== Inndeling ==
Litauens fortjenstorden er inndelt i fem trinn:
Storkors
Storkommandørkors
Kommandørkors
Offiserkors
RidderkorsI tilknytning til ordenen finnes også en medalje i sølv.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Litauens fortjenstorden er et femarmet kors i gull med hvit emalje, utformet slik at korsets nedre vertikale del har doble korsarmer. I korsvinklene er det plassert gullstråler. En ridder til hest, motivet fra Litauens riksvåpen, er plassert over korset. Baksiden bærer våpenskjoldene for landets fem viktigste byer – Vilnius, Kaunas, Klaipėda, Šiauliai og Panevėžys– samt innskriften «PRO LITUANIA» og årstallet 2002.Ordenstegnet har lik utforming for de ulike gradene, men er av ulik størrelse og er opphengt i bånd av ulik utforming. Ordenstegnet er opphengt i båndet i ledd av forskjellig utforming, som viser til hva slags fortjenester som er belønnet. Leddet er i gull og består av en oval med symboler for sju ulike felter: offentlig tjeneste og fremme av Litauen utenlands, humanitær innsats, kultur og utdanning, handels- og næringsliv, helse og velferd, forsvar og idrett.Ordensstjernen er i sølv og har ni rette tagger. Den har ordenstegnet i midten. Ordensbåndet er rødt med striper i grønt og gult ved kantene. Dette er fargene fra Litauens flagg.
== Tildeling ==
Litauens fortjenstorden kan tildeles litauere eller andre lands borgere for innsats til fordel for Litauen innen offentlig tjeneste, humanitært virke, kultur og utdanning, handels- og næringsliv, helse og velferd, forsvar, idrett eller for fremme av Litauens sak i utlandet. Ordenen benyttes også som en diplomatisk orden, blant annet for å belønne Litauens honorære konsuler i utlandet.
== Norske innehavere ==
Flere nordmenn er tildelt Litauens fortjenstorden. Blant disse er Litauens konsul i Bergen Helge Dyrnes, som i 2005 ble tildelt offiserskorset, og Espen Selvik, som i 2008 ble utnevnt til ridder. I forbindelse med statsbesøk i 2011 ble en lang rekke nordmenn dekorert med Litauens fortjenstorden. Blant disse var Bjørn T. Grydeland, Åge Bernhard Grutle og Arne Omholt, som alle mottok storkors. Ove Thorsheim og Lodve Solholm ble utnevnt til storkommandører. Fabian Stang, Bjørn Tømmerdal og Sven Gjeruldsen mottok kommandørkorset, mens offiserskorset ble tildelt blant andre Ronny Harald Blomvik.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
State Orders, Medals and Other Decorations, presidentens offisielle nettsted
Apdovanotų asmenų duomenų bazė Arkivert 16. september 2009 hos Wayback Machine., søkbar database over ordensinnehavere
|
Litauens fortjenstorden (litauisk: Ordino «Už nuopelnus Lietuvai») er en litauisk orden. Den ble innstiftet 18.
| 15,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6r%C3%B8y
|
2023-02-04
|
Bærøy
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Kragerø']
|
Bærøy er den fjerde største øya i Kragerø kommune, med et areal på 2,68 km². Høyeste punkt er Bærøykjerringa med 68 moh.
Øya ligger 1,5 km rett øst for Kragerø sentrum, og har fergeforbindelse som opereres av Kragerø Fjordbåtselskap. Overfarten med fergen tar ca. 10 minutter.
Fastboende: 96.
Bærøy er med sine 520 sommerbeboere Kragerøs mest bebodde øy på sommeren.
På Gulodden på øyas vestside ligger et kvartsbrudd. Dette var i drift mellom 1907 og 1982. Senere gjort om til hyttefelt med 29 hytter, 1 mindre og et større leilighetsbygg. Utbygger var Stor-Oslo med Arild Rygg. På Bærøy er det åtte kilometer veier og stier.
|
Bærøy er den fjerde største øya i Kragerø kommune, med et areal på 2,68 km². Høyeste punkt er Bærøykjerringa med 68 moh.
Øya ligger 1,5 km rett øst for Kragerø sentrum, og har fergeforbindelse som opereres av Kragerø Fjordbåtselskap. Overfarten med fergen tar ca. 10 minutter.
Fastboende: 96.
Bærøy er med sine 520 sommerbeboere Kragerøs mest bebodde øy på sommeren.
På Gulodden på øyas vestside ligger et kvartsbrudd. Dette var i drift mellom 1907 og 1982. Senere gjort om til hyttefelt med 29 hytter, 1 mindre og et større leilighetsbygg. Utbygger var Stor-Oslo med Arild Rygg. På Bærøy er det åtte kilometer veier og stier.
== Litteratur ==
Utarbeidet av en komité, Sannidal og Skåtøy: Gårds- og slektshistorie for Skåtøy, Naper, Kragerø, 1950 (Ebok fra bokhylla.no)
Kragerø skolestyre, Skole-glimt : trekk fra grunnskolens historie i Sannidal-Kragerø-Skåtøy : 1739-1989 : fra tavle og griffel - til edb og data, Kragerø 1989, (Ebok fra bokhylla.no)
Larsen, Sigbjørn, Mellom holmer og skjær, Østre Øydistriks Vel, Kragerø 1993, ISBN 82-992934-0-5 (Ebok fra bokhylla.no)
|
thumb|Kragerøskjærgården, Bærøy rett øst for Kragerø sentrum.
| 15,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%A5holmen
|
2023-02-04
|
Stråholmen
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Kragerø', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Kragerø']
|
Stråholmen er en liten øy i Kragerøskjærgården i Telemark. Øya er omtrent 1,5 km lang og 1 km på det bredeste, og ligger omtrent 2 km nord for Jomfruland. Stråholmen vender ut mot Skagerrak i øst og gir vern mot havet for innsiden. Øya er en del av raet som strekker seg langs Jomfruland og oppover gjennom Vestfold.
Jomfruland nasjonalpark ble opprettet i desember 2016; den omfatter øyene Jomfruland og Stråholmen og sjøområdene rundt.
|
Stråholmen er en liten øy i Kragerøskjærgården i Telemark. Øya er omtrent 1,5 km lang og 1 km på det bredeste, og ligger omtrent 2 km nord for Jomfruland. Stråholmen vender ut mot Skagerrak i øst og gir vern mot havet for innsiden. Øya er en del av raet som strekker seg langs Jomfruland og oppover gjennom Vestfold.
Jomfruland nasjonalpark ble opprettet i desember 2016; den omfatter øyene Jomfruland og Stråholmen og sjøområdene rundt.
== Historie og bosetning ==
Midt på øya ligger en liten bosetning som i dag består av hytter, som benyttes om sommeren. Bosetningen på Stråholmen var opprinnelig opprettet i seilskipstiden, som en plass der man lett kunne se skip som kom inn fra havet. Sent på 1900-tallet hadde ikke bosetningen lenger noen økonomisk funksjon, bortsett fra spredd jordbruksaktivitet.
== Bygninger og natur ==
På nordsiden av øya ligger en godt skjermet havn og en strand, som ofte blir benyttet av de lokale innbyggerne og turister. Stråholmen har ikke fergeforbindelse, men kan for eksempel nås med taxibåt fra Kragerø, Valle (i Bamble) eller Langesund.
Den sørligste delen av øya er vernet som naturreservat. Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med tilhørende vegetasjon og dyreliv. Lokaliteten er det mest artsrike våtmarksområde for fugl i Telemark.Den midtre og vestre delen av øya er vernet som landskapsvernområde. Her er formålet å bevare et særegent og vakkert landskap med interessant kvartærgeologi og kulturminner. Dessuten har havstranda internasjonal verneverdi, og her finnes en rekke sjeldne planter. Fuglelivet er fredet også i landskapsvernområdet.Det er utarbeidet en forvaltningsplan for øya, som omfatter både naturreservatet, landskapsvernområdet og øya for øvrig.Øya er flott for turgåere, og regnes som et bra sted for sportsfiske.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stråholmens historie
|
thumb|Kragerøskjærgården, Stråholmen helt i nordøst.
| 15,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oksyton
|
2023-02-04
|
Oksyton
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fonologi']
|
Et oksyton (fra gresk: ὀξύτονος, oxýtonos) er et ord hvor det fonologiske trykket legges på den siste stavelsen.
Eksempler på norsk er ord som maritím, oksygén, konklusjón, kategorí, garantí, osv.
I et paroksyton legges trykket på nest siste stavelse, mens proparoksytoner legger det fonologiske trykket på stavelsen før den nest siste.
|
Et oksyton (fra gresk: ὀξύτονος, oxýtonos) er et ord hvor det fonologiske trykket legges på den siste stavelsen.
Eksempler på norsk er ord som maritím, oksygén, konklusjón, kategorí, garantí, osv.
I et paroksyton legges trykket på nest siste stavelse, mens proparoksytoner legger det fonologiske trykket på stavelsen før den nest siste.
|
Et oksyton (fra gresk: ὀξύτονος, oxýtonos) er et ord hvor det fonologiske trykket legges på den siste stavelsen.
| 15,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OpenCL
|
2023-02-04
|
OpenCL
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Grensesnitt for programvare']
|
OpenCL (Open Computing Language) er et rammeverk for å skrive programmer som utføres på tvers av heterogene plattformer bestående av CPU-er, GPU-er og andre prosessorer. OpenCL inkluderer et språk (basert på C99) for skriving av Kernel (funksjoner som utføres på OpenCL enheter), samt APIene som brukes for å definere og kontrollere plattformer. OpenCL gir parallell databehandling med bruken av oppgavebasert og databasert parallellisme.
OpenCL er analoge til de åpne industristandarder OpenGL og OpenAL, for 3D-grafikk og datamaskinens lyd. OpenCL utnytter kraften til GPU utover grafikk (GPGPU). OpenCL forvaltes av den teknologibaserte ideelle organisasjonen Khronos Group.
|
OpenCL (Open Computing Language) er et rammeverk for å skrive programmer som utføres på tvers av heterogene plattformer bestående av CPU-er, GPU-er og andre prosessorer. OpenCL inkluderer et språk (basert på C99) for skriving av Kernel (funksjoner som utføres på OpenCL enheter), samt APIene som brukes for å definere og kontrollere plattformer. OpenCL gir parallell databehandling med bruken av oppgavebasert og databasert parallellisme.
OpenCL er analoge til de åpne industristandarder OpenGL og OpenAL, for 3D-grafikk og datamaskinens lyd. OpenCL utnytter kraften til GPU utover grafikk (GPGPU). OpenCL forvaltes av den teknologibaserte ideelle organisasjonen Khronos Group.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) OpenCL – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
OpenCL (Open Computing Language) er et rammeverk for å skrive programmer som utføres på tvers av heterogene plattformer bestående av CPU-er, GPU-er og andre prosessorer. OpenCL inkluderer et språk (basert på C99) for skriving av Kernel (funksjoner som utføres på OpenCL enheter), samt APIene som brukes for å definere og kontrollere plattformer.
| 15,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paroksyton
|
2023-02-04
|
Paroksyton
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fonologi']
|
Et paroksyton (fra gresk: παροξύτονος, paroxýtonos) er et ord hvor det fonologiske trykket legges på den nest siste stavelsen i ordet. De fleste ord på italiensk er paroksytoner.
Eksempler på norsk er ord som antilópe, og flertallsord som millióner, kanóner, kaníner, etc.
Beslektede fonologiske begreper er et oksyton, hvor trykket legges på siste stavelse, mens et proparoksyton legger det fonologiske trykket på stavelsen før den nest siste.
|
Et paroksyton (fra gresk: παροξύτονος, paroxýtonos) er et ord hvor det fonologiske trykket legges på den nest siste stavelsen i ordet. De fleste ord på italiensk er paroksytoner.
Eksempler på norsk er ord som antilópe, og flertallsord som millióner, kanóner, kaníner, etc.
Beslektede fonologiske begreper er et oksyton, hvor trykket legges på siste stavelse, mens et proparoksyton legger det fonologiske trykket på stavelsen før den nest siste.
|
Et paroksyton (fra gresk: παροξύτονος, paroxýtonos) er et ord hvor det fonologiske trykket legges på den nest siste stavelsen i ordet. De fleste ord på italiensk er paroksytoner.
| 15,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jin_Yong
|
2023-02-04
|
Jin Yong
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jiaxing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Louis Cha (kinesisk: 查良鏞; psevdonym Jin Yong (金庸), født 6. februar 1924 i Haining i provinsen Zhejiang i Kina, død 30. oktober 2018 i Hongkong) var en kinesisk forfatter av wuxiaromaner.
Mellom 1955 og 1972 skrev han 14 romaner og en novelle. Mer enn hundre millioner eksemplarer av hans verker ble solgt i hele verden, oversatt til mange språk, som koreansk, engelsk, japansk, fransk, vietnamesisk, indonesisk, burmesisk og thailandsk. Mange av dem er også blitt adaptert til film, fjernsynsserier, tegneseriebøker og videospill.
Louis Cha studerte i Chongqing og ved universitetet i Suzhou. I 1947 arbeidet han som journalist for avisen Ta Kung Pao. Året etter flyttet han tilk Hongkong. I avisen Hsin Wan Pao ble han kjent med Chen Wentong en wuxia-romanforfatter med psevdonymet Liang Yusheng. I 1955 skrev Cha sin første roman, Shū jiàn ēn chóu lù. I 1959 grunnla han sammen med Shen Pao Sing (沈寶新) avisen Ming Pao.
Han døde den 30. oktober 2018 i Hongkong.
|
Louis Cha (kinesisk: 查良鏞; psevdonym Jin Yong (金庸), født 6. februar 1924 i Haining i provinsen Zhejiang i Kina, død 30. oktober 2018 i Hongkong) var en kinesisk forfatter av wuxiaromaner.
Mellom 1955 og 1972 skrev han 14 romaner og en novelle. Mer enn hundre millioner eksemplarer av hans verker ble solgt i hele verden, oversatt til mange språk, som koreansk, engelsk, japansk, fransk, vietnamesisk, indonesisk, burmesisk og thailandsk. Mange av dem er også blitt adaptert til film, fjernsynsserier, tegneseriebøker og videospill.
Louis Cha studerte i Chongqing og ved universitetet i Suzhou. I 1947 arbeidet han som journalist for avisen Ta Kung Pao. Året etter flyttet han tilk Hongkong. I avisen Hsin Wan Pao ble han kjent med Chen Wentong en wuxia-romanforfatter med psevdonymet Liang Yusheng. I 1955 skrev Cha sin første roman, Shū jiàn ēn chóu lù. I 1959 grunnla han sammen med Shen Pao Sing (沈寶新) avisen Ming Pao.
Han døde den 30. oktober 2018 i Hongkong.
== Verker ==
Shū jiàn ēn chóu lù (書劍恩仇錄)
Bì xuě jiàn (碧血劍)
Shè diāo yīng xióng zhuàn (射鵰英雄傳)
Xuě shān fēi hú (雪山飛狐)
Shén diāo xiá lǚ (神鵰俠侶)
Fēi hú wài zhuàn (飛狐外傳)
Bái mǎ xiào xī fēng (白馬嘯西風)
Yuān yāng dāo (鴛鴦刀)
Yǐ tiān tú lóng jì (倚天屠龍記)
Lián chéng jué (連城訣)
Tiān lóng bā bù (天龍八部)
Xiá kè xíng (俠客行)
Xiào ào jiāng hú (笑傲江湖)
Lù dǐng jì (鹿鼎記)
Yuè nǚ jiàn (越女劍)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jin Yong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jin Yong på Internet Movie Database
(en) Jin Yong hos The Movie Database
|
Louis Cha (kinesisk: 查良鏞; psevdonym Jin Yong (金庸), født 6. februar 1924 i Haining i provinsen Zhejiang i Kina, død 30.
| 15,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1924/25 var den 50. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 15,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cha_Chi_Ming
|
2023-02-04
|
Cha Chi Ming
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Hongkongkinesere', 'Kategori:Kinesiske forretningsfolk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jiaxing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Cha Chi-ming (født 1914 i fylket Haining i provinsen Zhejiang i Kina, død 28. mars 2007 i Hongkong) var en forretningsmann og filantrop i Hongkong. Han var styreformann for CDW International Limited, The Mingly Corporation Limited og Hong Kong Resort International Limited.
Hans bakgrunn var fra Zhejiang, der han studerte tekstiilteknologi og ble uteksaminert fra Zhejianguniversitetet i 1931.
I 1994 donerte han 20 millioner dollar til Qiu Shi Science and Technologies Foundation, en stiftelse som utdeler priser til kinesiske forskere som har kommet med banebrytende bidrag innen sine felter.
|
Cha Chi-ming (født 1914 i fylket Haining i provinsen Zhejiang i Kina, død 28. mars 2007 i Hongkong) var en forretningsmann og filantrop i Hongkong. Han var styreformann for CDW International Limited, The Mingly Corporation Limited og Hong Kong Resort International Limited.
Hans bakgrunn var fra Zhejiang, der han studerte tekstiilteknologi og ble uteksaminert fra Zhejianguniversitetet i 1931.
I 1994 donerte han 20 millioner dollar til Qiu Shi Science and Technologies Foundation, en stiftelse som utdeler priser til kinesiske forskere som har kommet med banebrytende bidrag innen sine felter.
== Referanser ==
|
Cha Chi-ming (født 1914 i fylket Haining i provinsen Zhejiang i Kina, død 28. mars 2007 i Hongkong) var en forretningsmann og filantrop i Hongkong.
| 15,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1925/26 var den 51. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 15,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Touraine
|
2023-02-04
|
Touraine
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike']
|
Touraine er en tidligere provins i Frankrike. Provinsens hovedstad var Tours. I den politiske omorganiseringen av franske områder i 1790 ble Touraine delt mellom departementene Indre-et-Loire, Loir-et-Cher og Indre. Touraine kalles også for «Frankrikes hage», og ble et rekreasjonsområde for de franske kongene på slutten av middelalderen og i renessansen.
|
Touraine er en tidligere provins i Frankrike. Provinsens hovedstad var Tours. I den politiske omorganiseringen av franske områder i 1790 ble Touraine delt mellom departementene Indre-et-Loire, Loir-et-Cher og Indre. Touraine kalles også for «Frankrikes hage», og ble et rekreasjonsområde for de franske kongene på slutten av middelalderen og i renessansen.
== Geografi ==
Elven Loire og dens bielver Cher, Indre og Vienne løper gjennom Touraine, som er en del av det såkalte Paris-bassenget. Området er velkjent for sin vindyrking.
Hurtigtoget TGV, Train à Grande Vitesse (fransk for «høyhastighetstog») forbinder Tours med Paris. Ettersom det tar mindre enn en time å reise med TGV fra Tours til hovedstaden, er det mange dagpendlere som arbeider i Paris men bor i Touraine.
== Historie ==
Touraine har sitt navn fra den galliske stammen som kaltes turonere, og som også har gitt navn til byen Tours. Turonerne bodde i området for mer enn 2000 år siden. På norrønt ble byen kalt Túskaland. I 1044 overlot Thibaud III av Blois herredømmet over Touraine til hertugen av Anjou. I 1154 besteg angevinene den engelske tronen, og dette var starten på huset Plantagenets regjeringstid. Festningen Chinon var deres sterkeste base i Touraine. I 1205 erobret Filip II August av Frankrike Touraine, som ble gjort til et kongelig hertugdømme.
I 1429 hadde Jeanne d’Arc et historisk møte med den framtidige kong Karl VII av Frankrike i Chinon-slottet. Chinon er for øvrig fødebyen til forfatteren François Rabelais (1493–1553).
Fra slutten av 1400-tallet og opp gjennom 1500-tallet var Touraine et yndet feriested for de franske kongene. De mørke og dystre festningene ble omgjort til vakre renessanseslott. Disse slottene er i dag populære turistattraksjoner. Det kongelige hertugdømmet ble omgjort til provins i 1584 og ble delt inn i departementer i 1790.
== Severdigheter ==
Det finnes fortsatt en rekke slott i Touraine, blant annet i Amboise, Azay-le-Rideau, Chaumont, Chenonceaux, Chinon, Langeais, Loches, Villandry og Blois. Deres kongelige glans og prakt danner en kontrast til de grønne dalene og bondegårdene som omgir dem.
== Kjente personer ==
René Descartes
François Rabelais
Alfred de Vigny
Honoré de BalzacI tillegg til kjente franskmenn er flere utenlandske navn knyttet til området:
Leonardo da Vinci døde i Amboise i 1519
Archibald Douglas, 4. jarl av Douglas, hertug av Touraine, var kommandant i den skotske hæren i Frankrike under hundreårskrigen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Touraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Touraine er en tidligere provins i Frankrike. Provinsens hovedstad var Tours.
| 15,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asparaginsyre
|
2023-02-04
|
Asparaginsyre
|
['Kategori:Aminosyrer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Asparaginsyre, eller aspartat, er en ikke-essensiell aminosyre. Asparaginsyre inngår dermed i de fleste proteiner. Asparaginsyre (aspartat) er dessuten en komponent i produksjonen av søtningsstoffet aspartam, som er et dipeptid dannet av aminosyrene asparaginsyre og fenylalanin.
|
Asparaginsyre, eller aspartat, er en ikke-essensiell aminosyre. Asparaginsyre inngår dermed i de fleste proteiner. Asparaginsyre (aspartat) er dessuten en komponent i produksjonen av søtningsstoffet aspartam, som er et dipeptid dannet av aminosyrene asparaginsyre og fenylalanin.
== Litteratur ==
Madigan, Michael T.; Martinko, John M.; Stahl, David A.; Clark, David P.; Brock, Thomas D. (2012). Brock Biology of Microorganisms (13 utg.). Boston, Mass. Pearson. ISBN 032173551X.
Alberts, Bruce (2014). Essential Cell Biology (4 utg.). New York. Garland Science. ISBN 9780815344551.
Alberts, Bruce; Wilson, John H.; Hunt, Tim (2015). Molecular biology of the cell (6 utg.). New York. Garland Science.
Sadava, David E. (2008). Life : The Science of Biology (8 utg.). Sunderland, Mass. Sinauer Associates.
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
|
Asparaginsyre, eller aspartat, er en ikke-essensiell aminosyre. Asparaginsyre inngår dermed i de fleste proteiner.
| 15,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1926/27 var den 52. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 15,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mexcaltit%C3%A1n
|
2023-02-04
|
Mexcaltitán
|
['Kategori:105°V', 'Kategori:21°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nayarits geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Mexico', 'Kategori:Øyer i Stillehavet']
|
Mexcaltitán er en liten menneskeskapt øyby langs kysten av den mexicanske delstaten Nayarit. Den tilhører Santiago Ixcuintla kommune. Mexcaltitán hadde 818 innbyggere i 2010.Tidlig på 1980-tallet hevdet Mexicos president José López Portillo at Mexcaltitán var den geografiske beliggenheten til Aztlán, aztekernes mytiske urhjem. Delstaten la til symbolet på Aztlán i sitt våpenskjold sammen med inskripsjonen «Nayarit, mexicanernes hjemland».
Flere historikere har forkastet dette som et politisk utspill, og vitenskapelige artikler har påvist dette som en politisk bløff for å trekke til seg turister.Øya er tilgjengelig via båt fra havneområdet La Batanza, som befinner seg 40 kilometer fra sentrum av Santiago Ixcuintla. Den blir markedsført som et turistmål, og fikk status som «Pueblo Mágico» i 2001, men mista denne statusen i 2009 fordi den ikke lenger klarte å oppfylle krava.
|
Mexcaltitán er en liten menneskeskapt øyby langs kysten av den mexicanske delstaten Nayarit. Den tilhører Santiago Ixcuintla kommune. Mexcaltitán hadde 818 innbyggere i 2010.Tidlig på 1980-tallet hevdet Mexicos president José López Portillo at Mexcaltitán var den geografiske beliggenheten til Aztlán, aztekernes mytiske urhjem. Delstaten la til symbolet på Aztlán i sitt våpenskjold sammen med inskripsjonen «Nayarit, mexicanernes hjemland».
Flere historikere har forkastet dette som et politisk utspill, og vitenskapelige artikler har påvist dette som en politisk bløff for å trekke til seg turister.Øya er tilgjengelig via båt fra havneområdet La Batanza, som befinner seg 40 kilometer fra sentrum av Santiago Ixcuintla. Den blir markedsført som et turistmål, og fikk status som «Pueblo Mágico» i 2001, men mista denne statusen i 2009 fordi den ikke lenger klarte å oppfylle krava.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mexcaltitán – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Mexcaltitán er en liten menneskeskapt øyby langs kysten av den mexicanske delstaten Nayarit. Den tilhører Santiago Ixcuintla kommune.
| 15,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1927/28 var den 53. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 15,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aubin_Codex
|
2023-02-04
|
Aubin Codex
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Litteratur på nahuatl']
|
Aubin Codex, også kalt Manuscrito de 1576 (manuskriptet fra 1576), er en fortelling i tekst og bilder, skrevet i Nahuatl, som beskriver Aztekernes historie, fra deres avreise fra det mytologiske hjemlandet Aztlán, gjennom den spanske erobringen av Mexico, frem til den tidligere spanske kollonitiden i 1607.
Manuskriptet består av 81 blader, og ble mest sannsynlig påbegynt i 1567. Det er også mulig at det ble skrevet under ledelse Fray Diego Durán. Da det ble publisert i 1867 under tittelen Historia de las Indias de Nueva-España y isles de Tierra Firme, ble Diego Durán omtalt som forfatteren.
Blant mange andre emner, inneholder manuskriptet en beretning av innfødte om massakren ved tempelet i Tenochtitlan i 1520.
Manuskriptet er oppbevart i Bibliothèque nationale de France i Paris. En kopi av originalen er oppbevart i Robert Garrett Collection i biblioteket til Princeton University.
|
Aubin Codex, også kalt Manuscrito de 1576 (manuskriptet fra 1576), er en fortelling i tekst og bilder, skrevet i Nahuatl, som beskriver Aztekernes historie, fra deres avreise fra det mytologiske hjemlandet Aztlán, gjennom den spanske erobringen av Mexico, frem til den tidligere spanske kollonitiden i 1607.
Manuskriptet består av 81 blader, og ble mest sannsynlig påbegynt i 1567. Det er også mulig at det ble skrevet under ledelse Fray Diego Durán. Da det ble publisert i 1867 under tittelen Historia de las Indias de Nueva-España y isles de Tierra Firme, ble Diego Durán omtalt som forfatteren.
Blant mange andre emner, inneholder manuskriptet en beretning av innfødte om massakren ved tempelet i Tenochtitlan i 1520.
Manuskriptet er oppbevart i Bibliothèque nationale de France i Paris. En kopi av originalen er oppbevart i Robert Garrett Collection i biblioteket til Princeton University.
|
Aubin Codex, også kalt Manuscrito de 1576 (manuskriptet fra 1576), er en fortelling i tekst og bilder, skrevet i Nahuatl, som beskriver Aztekernes historie, fra deres avreise fra det mytologiske hjemlandet Aztlán, gjennom den spanske erobringen av Mexico, frem til den tidligere spanske kollonitiden i 1607.
| 15,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amaranterordenen
|
2023-02-04
|
Amaranterordenen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opphør i 1654', 'Kategori:Svenske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1653']
|
Amaranterordenen (svensk: Amarantorden) var en svensk orden innstiftet under et kostymeball Helligtrekongersdag 1653 av dronning Christina av Sverige. Ordenen var oppkalt etter hyrdinnen Amaranta fra mytologien, men amaranta er også navnet på en udødelig vekst i Edens hage og dermed et symbol på det uforgjengelige. Dronningen spilte ved kostymeballet rollen som Amaranta. Ordenen opptok ved innstiftelsen 16 mannlige og 16 kvinnelige medlemmer, alle tilknyttet hoffet. Senere ble ordenen også tildelt utenlandske fyrster og fremmede lands ambassadører ved Sveriges hoff.Ordenstegnet besto av et monogram av to vertikalt motstilte Aer, det hele omgitt av en laurbærkrans i grønn emalje hvorpå det var lagt et hvitemaljert bånd som bar innskriften «dolce nella memoria» (i søtt minne).Ordenstegnet var opphengt i et ildfarget bånd.Amaranterordenen opphørte allerede året etter innstiftelsen, da dronning Christina abdiserte.I 1760 ble det innstiftet et privat ordensselskap med navnet Amaranten, men som ikke har sammenheng med dronning Christinas orden.
|
Amaranterordenen (svensk: Amarantorden) var en svensk orden innstiftet under et kostymeball Helligtrekongersdag 1653 av dronning Christina av Sverige. Ordenen var oppkalt etter hyrdinnen Amaranta fra mytologien, men amaranta er også navnet på en udødelig vekst i Edens hage og dermed et symbol på det uforgjengelige. Dronningen spilte ved kostymeballet rollen som Amaranta. Ordenen opptok ved innstiftelsen 16 mannlige og 16 kvinnelige medlemmer, alle tilknyttet hoffet. Senere ble ordenen også tildelt utenlandske fyrster og fremmede lands ambassadører ved Sveriges hoff.Ordenstegnet besto av et monogram av to vertikalt motstilte Aer, det hele omgitt av en laurbærkrans i grønn emalje hvorpå det var lagt et hvitemaljert bånd som bar innskriften «dolce nella memoria» (i søtt minne).Ordenstegnet var opphengt i et ildfarget bånd.Amaranterordenen opphørte allerede året etter innstiftelsen, da dronning Christina abdiserte.I 1760 ble det innstiftet et privat ordensselskap med navnet Amaranten, men som ikke har sammenheng med dronning Christinas orden.
== Referanser ==
== Kilder ==
Berghman, Arvid: Nordiska ordnar och dekorationer, Malmö: John Kroon, AB Malmö Ljustrycksanstalt, 1949.
Löwenhielm, Frederik: «Belöningar och utmärkelsetecken» i Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden, 1748–1998, Stockholm: Kungl. Maj:ts Orden, 1998.
|
Amaranterordenen (svensk: Amarantorden) var en svensk orden innstiftet under et kostymeball Helligtrekongersdag 1653 av dronning Christina av Sverige.Berghman 1949, s.
| 15,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1928/29 var den 54. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 15,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cr%C3%B3nica_Mexicayotl
|
2023-02-04
|
Crónica Mexicayotl
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klassisk nahuatl', 'Kategori:Litteratur på nahuatl']
|
Crónica Mexicayotl er en beretning om det aztekiske imperium, som ble skrevet ned i både spansk og nahuatl av Fernando Alvarado Tezozómoc omkring 1598. Forfatteren tilhørte den aztekiske kongerekken, og domumenterer den aztekiske versjonen av historien i det sentrale Mexico.
Manuskriptet gir en beretning om aztekernes historie, fra den første herskeren (Tlaotani) Acamapichtli, frem til de første spanske guvernører på midten av 1500-tallet.
Versjonen i nahuatl ble oppdaget av Joaquín García Icazbalceta i Boturini-samlingen, og senere flyttet til Bibliothèque nationale de France i Paris.
I 1949 ble en oversettelse publisert av Adrián Leon.
|
Crónica Mexicayotl er en beretning om det aztekiske imperium, som ble skrevet ned i både spansk og nahuatl av Fernando Alvarado Tezozómoc omkring 1598. Forfatteren tilhørte den aztekiske kongerekken, og domumenterer den aztekiske versjonen av historien i det sentrale Mexico.
Manuskriptet gir en beretning om aztekernes historie, fra den første herskeren (Tlaotani) Acamapichtli, frem til de første spanske guvernører på midten av 1500-tallet.
Versjonen i nahuatl ble oppdaget av Joaquín García Icazbalceta i Boturini-samlingen, og senere flyttet til Bibliothèque nationale de France i Paris.
I 1949 ble en oversettelse publisert av Adrián Leon.
== Litteratur ==
Roland Schmidt‐Riese og Rosa H. Yáñez Rosales: Crónica Mexicayotl: Die Chronik des Mexikanertums des Alonso Franco, des Hernando de Alvarado Tezozomoc und des Domingo Francisco de San Antón Muñón Chimalpahin Quauhtlehuanitzin, redigert av Berthold Riese, Collectanea Instituti Anthropos 44. Saint Augustin: Academia Verlag, 2004; gjengitt i International Journal of American Linguistics, Volume 75, Number 2, April 2009, s. 115-291.
|
Crónica Mexicayotl er en beretning om det aztekiske imperium, som ble skrevet ned i både spansk og nahuatl av Fernando Alvarado Tezozómoc omkring 1598. Forfatteren tilhørte den aztekiske kongerekken, og domumenterer den aztekiske versjonen av historien i det sentrale Mexico.
| 15,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_universiteter_i_El_Salvador
|
2023-02-04
|
Liste over universiteter i El Salvador
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over skoler', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Universiteter i El Salvador', 'Kategori:Utdanningsstubber']
|
Dette er en liste over universiteter i El Salvador.
Universidad de El Salvador, UESLokalisert i San Salvador og andre byer.Universidad Autónoma de Santa Ana, UNASALokalisert i Santa AnaUniversidad Centroamericana «José Simeón Cañas», UCALokalisert i San SalvadorUniversidad Francisco Gavidia, UFGLokalisert i San SalvadorUniversidad Católica de Occidente, UNICO
Universidad "Dr. José Matías Delgado"
Universidad Don Bosco, UDB
Universidad Evangélica
Universidad de Nueva San Salvador, UNSS
Universidad Albert Einstein
Universidad Alberto Masferrer
Universidad Modular Abierta, UMA
Universidad Tecnológica de El Salvador, UTEC
Universidad Politécnica de El Salvador
|
Dette er en liste over universiteter i El Salvador.
Universidad de El Salvador, UESLokalisert i San Salvador og andre byer.Universidad Autónoma de Santa Ana, UNASALokalisert i Santa AnaUniversidad Centroamericana «José Simeón Cañas», UCALokalisert i San SalvadorUniversidad Francisco Gavidia, UFGLokalisert i San SalvadorUniversidad Católica de Occidente, UNICO
Universidad "Dr. José Matías Delgado"
Universidad Don Bosco, UDB
Universidad Evangélica
Universidad de Nueva San Salvador, UNSS
Universidad Albert Einstein
Universidad Alberto Masferrer
Universidad Modular Abierta, UMA
Universidad Tecnológica de El Salvador, UTEC
Universidad Politécnica de El Salvador
|
Dette er en liste over universiteter i El Salvador.
| 15,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Eirik_Thoresen
|
2023-02-04
|
Jan Eirik Thoresen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kirurger', 'Kategori:Personer tilknyttet Oslo universitetssykehus', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Jan Eirik Koen Thoresen (født 11. februar 1952) er en norsk lege, kirurg og helseforetaksleder.
Han var administrerende direktør for Helse Midt-Norge fra 2007 til 2009. Han har tidligere arbeidet med helseministerens samhandlingsprosjekt.
Han var konstituert som administrerende direktør for Oslo universitetssykehus fra 4. juni 2009 til 1. juli 2009, da Siri Hatlen tiltrådte stillingen. Thoresen etterfulgte Erik Omland som var konstituert fra starten av det nye helseforetaket.
Etter at Hatlen ble direkør fortsatte Thoresen i Oslo universitetssykehus som prosjektleder og viseadministrerende direktør. Han ble igjen konstituert administrerende direktør da Hatlen trakk seg fra stillingen sin 5. juni 2011.
|
Jan Eirik Koen Thoresen (født 11. februar 1952) er en norsk lege, kirurg og helseforetaksleder.
Han var administrerende direktør for Helse Midt-Norge fra 2007 til 2009. Han har tidligere arbeidet med helseministerens samhandlingsprosjekt.
Han var konstituert som administrerende direktør for Oslo universitetssykehus fra 4. juni 2009 til 1. juli 2009, da Siri Hatlen tiltrådte stillingen. Thoresen etterfulgte Erik Omland som var konstituert fra starten av det nye helseforetaket.
Etter at Hatlen ble direkør fortsatte Thoresen i Oslo universitetssykehus som prosjektleder og viseadministrerende direktør. Han ble igjen konstituert administrerende direktør da Hatlen trakk seg fra stillingen sin 5. juni 2011.
== Referanser ==
|
Jan Eirik Koen Thoresen (født 11. februar 1952) er en norsk lege, kirurg og helseforetaksleder.
| 15,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universidad_Aut%C3%B3noma_de_Santa_Ana
|
2023-02-04
|
Universidad Autónoma de Santa Ana
|
['Kategori:1980-årene i El Salvador', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Universiteter i El Salvador', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1982', 'Kategori:Utdanningsstubber']
|
Universidad Autónoma de Santa Ana er et universitet i Santa Ana i El Salvador.
Universitetet ble grunnlagt 26. april 1982 av advokaten Mauricio Gutiérrez Castro og legen Hector Abel Tobar. Det øverste organet som styrer institusjonen er Asamblea de Gobernadores.
Universitetet har to fakulteter; et fakultetet for vitenskap og humaniora og et helsefakultetet.
|
Universidad Autónoma de Santa Ana er et universitet i Santa Ana i El Salvador.
Universitetet ble grunnlagt 26. april 1982 av advokaten Mauricio Gutiérrez Castro og legen Hector Abel Tobar. Det øverste organet som styrer institusjonen er Asamblea de Gobernadores.
Universitetet har to fakulteter; et fakultetet for vitenskap og humaniora og et helsefakultetet.
== Se også ==
Liste over universiteter i El Salvador
== Eksterne lenker ==
Universitetets offisielle internettside
|
Universidad Autónoma de Santa Ana er et universitet i Santa Ana i El Salvador.
| 15,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5rd_Eker
|
2023-02-04
|
Bård Eker
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske designere', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-07']
|
Bård Eker (født 3. oktober1961 i Fredrikstad) er en norsk industridesigner og forretningsmann. Han er også aktiv i den internasjonal hurtigbåtsportklassen Class 1.Eker er utdannet sivilindustridesigner fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (nå: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Institutt for industridesign) i 1989.Ekers forretnings- og designvirksomhet er i stor grad fokusert på raske motorkjøretøy, men har også inkludert design av barnevogner for den tidligere møbelprodusenten Stokke AS.Bård Eker eier bedriftsgruppen Eker Group, som blant annet inkluderer Eker Design. Han er også heleier av Hydrolift.
|
Bård Eker (født 3. oktober1961 i Fredrikstad) er en norsk industridesigner og forretningsmann. Han er også aktiv i den internasjonal hurtigbåtsportklassen Class 1.Eker er utdannet sivilindustridesigner fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (nå: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Institutt for industridesign) i 1989.Ekers forretnings- og designvirksomhet er i stor grad fokusert på raske motorkjøretøy, men har også inkludert design av barnevogner for den tidligere møbelprodusenten Stokke AS.Bård Eker eier bedriftsgruppen Eker Group, som blant annet inkluderer Eker Design. Han er også heleier av Hydrolift.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bård Eker på Internet Movie Database
Eker Groups nettsted
Eker Designs nettsted
«Bård Eker (TV-innslag)». Dagsrevyen. NRK. 21. juni 2009. Arkivert fra originalen (Video (Silverlight)) 29. juni 2009. Besøkt 22. juni 2009.
«Bård Eker (Dagsrevyen 18. august 2009)» (Video (Silverlight)). Dagsrevyen. NRK.
|
Bård Eker (født 3. oktober1961 i Fredrikstad) er en norsk industridesigner og forretningsmann.
| 15,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boklotteriets_stipendiater_1957
|
2023-02-04
|
Boklotteriets stipendiater 1957
|
['Kategori:1950 i Sverige', 'Kategori:Boklotteriet', 'Kategori:Kunst og kultur i 1957']
|
Det svenske Boklotteriet startet i 1948 etter et initiativ av forfatteren Carl Emil Englund. Boklotteriet ble opprettet som en reaksjon på den lille støtten den svenske staten ga seriøse skjønnlitterære forfattere. Det var et lotteri der premiene var bøker og der overskuddet av lotteriet gikk til stipender for kulturarbeidere og spesielt forfattere. Selv om stipendene i dag virker små så hadde disse beløpene betydelig kjøpekraft da de ble utdelt. Overskuddet for Boklotteriet 1956 ble cirka SEK 235 000. Antallet lodd for Boklotteriet 1956 var 600 000. På våren 1957 var det tid for å peke ut stipendiater.
|
Det svenske Boklotteriet startet i 1948 etter et initiativ av forfatteren Carl Emil Englund. Boklotteriet ble opprettet som en reaksjon på den lille støtten den svenske staten ga seriøse skjønnlitterære forfattere. Det var et lotteri der premiene var bøker og der overskuddet av lotteriet gikk til stipender for kulturarbeidere og spesielt forfattere. Selv om stipendene i dag virker små så hadde disse beløpene betydelig kjøpekraft da de ble utdelt. Overskuddet for Boklotteriet 1956 ble cirka SEK 235 000. Antallet lodd for Boklotteriet 1956 var 600 000. På våren 1957 var det tid for å peke ut stipendiater.
== Forfattere som mottok stipend ==
== Mottakere av andre sipend ==
== Eksterne lenker ==
Carl-Emil Englund och Boklotteriet hos Kungl. bibliotek - Sveriges nationalbibliotek
Boklotteriet
(no) Carl-Emil_Englund i Store norske leksikon
|
Det svenske Boklotteriet startet i 1948 etter et initiativ av forfatteren Carl Emil Englund. Boklotteriet ble opprettet som en reaksjon på den lille støtten den svenske staten ga seriøse skjønnlitterære forfattere.
| 15,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fri_Flyt
|
2023-02-04
|
Fri Flyt
|
['Kategori:Pekere']
|
Fri Flyt har flere betydninger:
Fri Flyt (musikkgruppe) (1993-2001), norsk folkemusikkgruppe.
Fri Flyt (magasin), norskspråklig sportsmagasin etablert 1998.
Fri flyt!, en mini-CD av Vazelina Bilopphøggers
|
Fri Flyt har flere betydninger:
Fri Flyt (musikkgruppe) (1993-2001), norsk folkemusikkgruppe.
Fri Flyt (magasin), norskspråklig sportsmagasin etablert 1998.
Fri flyt!, en mini-CD av Vazelina Bilopphøggers
== Se også ==
Flyt
|
Fri Flyt har flere betydninger:
| 15,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jehovaordenen
|
2023-02-04
|
Jehovaordenen
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1606']
|
Jehovaordenen (svensk: Jehovaorden) antas å ha vært en ridderorden innstiftet i 1606 av kong Karl IX av Sverige. Et ordenskjede, som Karl IX bar ved sin kroning, er bevart og oppbevares ved Livrustkammaren i Stockholm. Det er innskriften fra dette, Jehova skrevet med hebraiske bokstaver, som er opphavet til navnet som tilskrives ordenen. Karl IXs valgspråk var «Jehovah solatium meum» (Jehova er min trøst). Det er ikke kjent statutter for ordenen og det vites heller ikke om kjedet er tildelt andre enn kongen selv, og det kan derfor være usikkert om det bevarte kjedet representerte insigniene for en egentlig orden.
Det bevarte ordenskjedet har et ordenstegn utformet som en gull heraldisk sol med 16 stråler, der de åtte rette strålene er i hvit emalje og de åtte bølgende strålene i rød emalje. I midten står en åttetagget stjerne med innskriften יהוה, Jehova skrevet på hebraisk. Kjedet har ledd med hender som griper vaser, det heraldiske våpenmerket for Vasa-ætten, og innfattede bergkrystaller.Gustav IIIs planer fra 1778, om opprettelsen av en orden for presteskapet, med samme navn, ble ikke realisert.
|
Jehovaordenen (svensk: Jehovaorden) antas å ha vært en ridderorden innstiftet i 1606 av kong Karl IX av Sverige. Et ordenskjede, som Karl IX bar ved sin kroning, er bevart og oppbevares ved Livrustkammaren i Stockholm. Det er innskriften fra dette, Jehova skrevet med hebraiske bokstaver, som er opphavet til navnet som tilskrives ordenen. Karl IXs valgspråk var «Jehovah solatium meum» (Jehova er min trøst). Det er ikke kjent statutter for ordenen og det vites heller ikke om kjedet er tildelt andre enn kongen selv, og det kan derfor være usikkert om det bevarte kjedet representerte insigniene for en egentlig orden.
Det bevarte ordenskjedet har et ordenstegn utformet som en gull heraldisk sol med 16 stråler, der de åtte rette strålene er i hvit emalje og de åtte bølgende strålene i rød emalje. I midten står en åttetagget stjerne med innskriften יהוה, Jehova skrevet på hebraisk. Kjedet har ledd med hender som griper vaser, det heraldiske våpenmerket for Vasa-ætten, og innfattede bergkrystaller.Gustav IIIs planer fra 1778, om opprettelsen av en orden for presteskapet, med samme navn, ble ikke realisert.
== Referanser ==
== Kilder ==
Berghman, Arvid: Nordiska ordnar och dekorationer, Malmö: John Kroon, AB Malmö Ljustrycksanstalt, 1949.
Löwenhielm, Frederik: «Belöningar och utmärkelsetecken» i Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden, 1748–1998, Stockholm: Kungl. Maj:ts Orden, 1998.
|
Jehovaordenen (svensk: Jehovaorden) antas å ha vært en ridderorden innstiftet i 1606 av kong Karl IX av Sverige. Et ordenskjede, som Karl IX bar ved sin kroning, er bevart og oppbevares ved Livrustkammaren i Stockholm.
| 15,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/10._serierunde_i_Toppserien_2009
|
2023-02-04
|
10. serierunde i Toppserien 2009
|
['Kategori:Serierundene i Toppserien 2009']
|
10. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 1. juni klokken 18:00, bortsett fra Stabæk – Klepp, som ble spilt klokken 14:00.
|
10. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 1. juni klokken 18:00, bortsett fra Stabæk – Klepp, som ble spilt klokken 14:00.
== Fakta ==
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Toppserien 2009: Terminliste og resultater på altomfotball.no
|
10. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 1.
| 15,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5_sangens_vinger
|
2023-02-04
|
På sangens vinger
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1976', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øystein Sunde-album']
|
På sangens vinger er det femte studioalbumet av Øystein Sunde, utgitt 27. september 1976. Albumet solgte omtrent 25 000 eksemplarer i 1976/1977. Dette resulterte i trofeer som sølv- og gullplate. I 2015 hadde totalsalget nådd omtrent 40 000 eksemplarer. Albumet lå seks usammenhengende uker på VG-lista fra uke 6/1977 til uke 15/1977, med 13.-plass som beste plassering.Det var Ole Paus som ga Sunde ideen om å kalle albumet På sangens vinger. Øystein Sunde hadde opprinnelig tenkt å kalle albumet Sommer i lynol.Albumet ble reutgitt i 2012 på CD og vinyl i forbindelse med samleboksene Sundes 5 første og Puslespill, og da ble spor 5 på originalutgivelsen («Blues for en god venn») fjernet fra CD-utgaven.
|
På sangens vinger er det femte studioalbumet av Øystein Sunde, utgitt 27. september 1976. Albumet solgte omtrent 25 000 eksemplarer i 1976/1977. Dette resulterte i trofeer som sølv- og gullplate. I 2015 hadde totalsalget nådd omtrent 40 000 eksemplarer. Albumet lå seks usammenhengende uker på VG-lista fra uke 6/1977 til uke 15/1977, med 13.-plass som beste plassering.Det var Ole Paus som ga Sunde ideen om å kalle albumet På sangens vinger. Øystein Sunde hadde opprinnelig tenkt å kalle albumet Sommer i lynol.Albumet ble reutgitt i 2012 på CD og vinyl i forbindelse med samleboksene Sundes 5 første og Puslespill, og da ble spor 5 på originalutgivelsen («Blues for en god venn») fjernet fra CD-utgaven.
== Sporliste ==
Side 1:
«Vippetangen konditori» (2:38)
«Den store telefonkatastrofen» (5:13) («Creeque Alley» av John Phillips og Michelle Phillips)
«Det ække lett å værra kuul» (2:39) («It Does Not Pay To Be Hip» av Shel Silverstein)
«Plukke, plukke, plukke» (2:03) («Pickie, Pickie, Pickie» av Jerry Reed)
«Blues for en god venn» (3:03)Side 2:
«Hei, Henry Ford» (2:32) («Lord, Mr. Ford» av Dick Feller)
«Kjepper i romjula» (2:32) («You Can't Rollerskate in a Buffalo Herd» av Roger Miller)
«På kne over fisketorget» (2:06) («Jerry’s Breakdown» av Jerry Reed)
«Slektens sang» (3:00) («Slektens gang» av Ole Paus)
«Onkel'n til Per-Erik» (1:48) («Lady Madonna» av Lennon/McCartney)
«De hebraiske alper» (1:30) («Black Mountain Rag», trad.)
«Nå er cupfinalen over» (2:04) («One Note Samba» av Antonio Carlos Jobim)
=== Reutgivelse i 2012 (CD) ===
«Vippetangen konditori» (2:38)
«Den store telefonkatastrofen» (5:13) («Creeque Alley» av John Phillips og Michelle Phillips)
«Det ække lett å værra kuul» (2:39) («It Does Not Pay To Be Hip» av Shel Silverstein)
«Plukke, plukke, plukke» (2:03) («Pickie, Pickie, Pickie» av Jerry Reed)
«Hei, Henry Ford» (2:32) («Lord, Mr. Ford» av Dick Feller)
«Kjepper i romjula» (2:32) («You Can't Rollerskate in a Buffalo Herd» av Roger Miller)
«På kne over fisketorget» (2:06) («Jerry’s Breakdown» av Jerry Reed)
«Slektens sang» (3:00) («Slektens gang» av Ole Paus)
«Onkel'n til Per-Erik» (1:48) («Lady Madonna» av Lennon/McCartney)
«De hebraiske alper» (1:30) («Black Mountain Rag», trad.)
«Nå er cupfinalen over» (2:04) («One Note Samba» av Antonio Carlos Jobim)
== Medvirkende ==
=== Musikere ===
Øystein Sunde - sang, gitarer, dobro, bass, låtskriver, arrangement, produsent
Terje Venaas - bass
Bjørn Jacobsen - bass
Trond Øverland - bass, synthesizer, piano på Onkel'n til Per-Erik
Pete Knutsen - piano
Egil Kapstad - piano
Svein Christiansen - trommer
Svein-Erik Gaardvik - trommer
Nils Petter Nyrén - elektrisk gitar på Vippetangen konditori
Fred Nøddelund - trompet (festrompet og guttemusikkaspirant) på Slektens sang
Arild Andersen - bass på Nå er cupfinalen over
Ole Paus - telefonterror og mannskor på Den store telefonkatastrofen, den strenge fader på Slektens sang, låtskriver
Marit Syversen - telefondame på Den store telefonkatastrofen
=== Øvrige ===
Mikkel Aas - produsent
Inge Holst Jacobsen - tekniker
Knut Harlem - artwork, coverdesign
Tomas Siqveland - remastering (2012)
Rune Johansen - remastering (2012)
Magnus Grønli - digitalisering av cover (2012)
== Listeplassering ==
== Utgaver ==
Philips - LP, kassett utgitt 1976
Spinner Records - LP utgitt 2012, også tilgjengelig i samleboksen Øystein Sundes samlede riller (2018)
Spinner Records - CD utgitt 2012, også tilgjengelig i samleboksene Puslespill og Sundes 5 første
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om albumet på Spinner
På sangens vinger på VG-lista
|
På sangens vinger er det femte studioalbumet av Øystein Sunde, utgitt 27. september 1976.
| 15,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svein_Nyhus
|
2023-02-04
|
Svein Nyhus
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Eneggede tvillinger', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Personer fra Færder kommune', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Tjøme kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av bokkunstprisen', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser']
|
Svein Nyhus (født 23. januar 1962 i Tønsberg) er en norsk illustratør og barnebokforfatter.
|
Svein Nyhus (født 23. januar 1962 i Tønsberg) er en norsk illustratør og barnebokforfatter.
== Bakgrunn og arbeid ==
Svein Nyhus har utdannelse fra grafisk linje ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo der han studerte fra 1981 til 1985. Han har siden arbeidet som frilans illustratør for blant annet blader og aviser. Fra 1995 har han særlig skrevet og tegnet bildebøker og samarbeidet med kona si, forfatteren Gro Dahle, om flere allalderbøker med psykologiske og symbolske motiver.
Flere av bøkene til Svein Nyhus formidler filosofisk og eksistensiell undring i et enkelt språk. Illustrasjonene viser vanligvis karikerte, oppstilte figurer i tablåaktige oppslag. Tegneteknikken er blyant, papirkollasj, tusj og digital bearbeiding. Enkelte originalillustrasjoner er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket, og flere av bøkene er oversatt til andre språk.I 2010 utsmykket Svein Nyhus Follebu skole i Gausdal kommune med veggmalerier, og i 2019 Tønsberg og Færder bibliotek.
== Bokutgivelser ==
Det er noe med bøkene til Svein Nyhus som gjør dem så annerledes. Man merker det i språket som elegant leker seg bortover sidene. Man ser det i bildene som er både vakre og skumle og magiske og litt rampete på en gang. Bøkene hans er fabulerende, abstrakte og samtidig konkrete, og de vekker nye tanker. De er enkle nok til å fange oppmerksomheten helt ned til de minste leserne, men samtidig så komplekse at en voksen vil få minst like mye ut av dem.
=== Barnebøker med egne tekster og illustrasjoner ===
1995: Sesam Stasjon ABC – ABC-bok med figurene fra barne-TV-serien om Sesam Stasjon
1995: Drømmemaskinen – bildebok om en oppfinner
1998: Pappa! – bildebok om en gutt som fantaserer om faren sin
1999: Verden har ingen hjørner – filosofisk bildebok – ISBN 9788205306035
2001: Lille Lu og trollmannen Bulibar – fantasybok for barn – ISBN 9788205279018
2002: Ingen – bildebok om ensomhet – ISBN 9788205303171
2004: Jeg! – bildebok om å være til – ISBN 9788205332003
2008: Opp og ut – bildebok om mot – ISBN 9788205374393
2010: Sånt som er – bildebok med plansjer – ISBN 9788205399198
2011: Lars er Lars – pekebok/bildebok for små barn – ISBN 9788205418356
2011: Lars danser – pekebok/bildebok for små barn –
2012: Lars er ikke – pekebok/bildebok for små barn – ISBN 9788205425804
2013: Lars sier hei – pekebok/bildebok for små barn – ISBN 9788205425798
2013: Lars er stor – pekebok/bildebok for små barn – ISBN 9788205454187
2016: Skal vi leke? – bildebok – ISBN 9788205495234
2021: Steder å tisse – bildebok – ISBN 9788205505766
=== Bøker med illustrasjoner av Svein Nyhus ===
1993: Gro Dahle: Bare blåbær, Bjarne – bildebok med figurene fra barne-tv-serien Sesam Stasjon
1993: Tor Edvin Dahl: Bamsen som ikke kunne si C – bildebok
1994: Tor Edvin Dahl: Kritt og Klara i farta
1994: Eyvind Skeie: Sesam stasjon sangbok 2 – med figurene fra barne-tv-serien Sesam Stasjon
1997: Gro Dahle: Den grådige ungen – bildebok om sjalusi og en umettelig jente som vil ha alt (ny utgave 2011) – ISBN 9788202174033
1998: Gro Dahle: Den helt vidunderlige grisen Nøffi – bildebok om en stuegris
1999: Gro Dahle: Hemmeligheten til fru Plomme (gjenutgitt med nye farger 2010) – ISBN 9788202182984
2000: Gro Dahle: Bak Mumme bor Moni – bildebok om sinne
2000: André Bjerke: Moro-vers – nyillustert utgave med Bjerkes rim og regler for barn – ISBN 9788203242953
2002: Gro Dahle: Snill – bildebok om snille, selvutslettende jenter (gjenutgitt i liten størrelse 2004)
2003: Gro Dahle: Sinna Mann – bildebok om vold i hjemmet
2004: Gro Dahle: Djeveltanna – fortellingsbok om tannfelling og en snill djevelunge – ISBN 9788202240639
2004: Märtha Louise: Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet – bildebok om da kronprins Olav kom til Norge – ISBN 9788202242060
2005: Gro Dahle: Tikk takk, sier Tiden – bildebok om klokker og tid – ISBN 9788202250058
2007: Gro Dahle: Håret til mamma – bildebok om en deprimert mor
2008: Gro Dahle: Roy – bildebok om en død hund – ISBN 9788202286446
2009: Gro Dahle: God natt, natt – godnattdikt for barn – ISBN 9788202313760
2013: Ylvis og Christian Løchstøer: Hva sier reven? – bildebok med norsk tekst basert på musikkvideoen The Fox – ISBN 9788203256813
2014: Gro Dahle: Akvarium – bildebok – ISBN 9788202439682
2016: Gro Dahle: Blekkspruten – bildebok – ISBN 9788202499037
2018: Gro Dahle: Dragen – bildebok – ISBN 9788202576882
2022: Gro Dahle: Ikke! – bildebok – ISBN 9788202757045
== Litterære priser m.m. ==
1998: Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur: Bildebokprisen for Pappa!
1999: Årets vakreste bøker: gull i klassen «Bildebøker» for Pappa!
1999: Unni Sands bildebokpris for Verden har ingen hjørner
2000: Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for Verden har ingen hjørner
2001: Årets vakreste bøker: diplom for Moro-vers
2001: Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur: litteraturprisen for Lille Lu og trollmannen Bulibar
2002: Brageprisen for Snill (sammen med Gro Dahle)
2002: Fortuna Interboks ærespris (sammen med Gro Dahle)
2003: Årets vakreste bøker: diplom i klassen «Bildebøker» for Snill
2003: Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur: Bildebokprisen for Sinna Mann (sammen med Gro Dahle)
2004: Årets vakreste bøker, diplom i klassen «Bildebøker» for Sinna Mann
2007: Vestfolds litteraturpris
2010: Årets vakreste bøker: diplom for God natt, natt
2010: Bokkunstprisen
2010: Vestfold fylkeskommunes kunstnerpris
2011: Årets vakreste bøker: gull i klassen «Bildebøker» for Sånt som er
2014: Teskjekjerringprisen for 2013, sammen med broren Egil Nyhus, «for sitt virke som tegnere og forfattere både i bokform og på veien med forestillinger for barn gjennom mange år»
2015: Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok utgitt i 2014 for Akvarium (sammen med Gro Dahle)
2016: Norsk illustrasjonsfonds æresstipend
2019: Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2018: Spesialprisen tildelt Gro Dahle, Svein Nyhus og Kaia Dahle Nyhus «for å behandle vanskelige temaer og psykisk helse i bildebøker av høy kunstnerisk kvalitet».
2019: Årets vakreste bøker: diplom for Dragen
2019: Deutscher Ärtzinnenbunds Die Silberne Feder, en årlig barnebokpris fra det tyske forbundet for kvinnelige leger, for Bösemann, den tyske utgaven av Sinna Mann, sammen med Gro Dahle
2020: Bösemann, den tyske utgaven av Sinna Mann, utvalgt til merking med Kimi-Siegel, et tysk kvalitetsmerke for litteratur som fremmer mangfold, sammen med Gro Dahle
2020: Annecy tegnefilmfestivals Prix Contrechamp til Ilze Burkovska Jacobsens norsk-latviske animerte dokumentarfilm My Favorite War basert på tegninger av Svein Nyhus.
=== Nominasjoner og annet ===
2000: Nominert til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok for Verden har ingen hjørner
2000: Nominert til Brageprisen for Bak Mumme bor Moni (sammen med Gro Dahle)
2001: Utvalgt i The White Ravens (tysk bokkatalog over utmerket barnelitteratur) for Verden har ingen hjørner
2003: Nominert til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok for Sinna Mann (sammen med Gro Dahle)
2003 og 2005: Nominert som norsk illustratør til IBBY-prisen (Hans Christian Andersen-medaljen)
2004: Nominert i klassen «Årets vakreste bok» i Årets vakreste bøker for Sinna Mann
2004: Utvalgt i The White Ravens (tysk bokkatalog over utmerket barnelitteratur) for Sinna Mann
2006, 2007, 2008,2009, 2010, 2011, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018, 2020, 2021 og 2022: Nominert som en av flere norske barnebokforfattere og -illustratører til den internasjonale Astrid Lindgren-prisen for påfølgende år
2007: Beijing Forfatterforenings pris for oversettelse og utgivelse av utenlandsk litteratur ble tildelt det norsk-kinesiske forlaget Nordisk Kunst og Litteratur for den kinesiske utgivelsen av Svein Nyhus' bildebok Verden har ingen hjørner i 2005
2009: Nominert til UPrisen for Roy (sammen med Gro Dahle)
2010: Nominert til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok utgitt 2009 for God natt, natt (sammen med Gro Dahle)
2010: Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur 2009: nominert til bildebokprisen for God natt, natt (sammen med Gro Dahle)
2011: Nominert i klassen «Årets vakreste bok» i Årets vakreste bøker for Sånt som er
2011: Nominert til den polske IBBY-prisen Dong Award 2010 for Włosy Mamy, den polske utgaven av Håret til Mamma
2013: Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur 2012: nominert til bildebokprisen for pekebokserien Lars er Lars, Lars danser og Lars er ikke
2013: Førsteplass i kategorien «bildebøker» på New York Times Best Seller list for Ylvis' Hva sier reven?, en barnebok illustrert av Svein Nyhus
2017: Nominert til Kulturdepartementets bildebokpris 2016 for Blekkspruten (sammen med Gro Dahle)
== Bokillustrasjoner ==
Galleriet viser eksempler på tegninger fra barnebøker illustrert av Svein Nyhus.
== Privat ==
Svein Nyhus bor sammen med forfatteren Gro Dahle på øya Tjøme i Færder kommune i Vestfold. De har tre barn, blant annet illustratøren og barnebokforfatteren Kaia Dahle Nyhus (født 1990).
Han er også tvillingbroren til avistegneren Egil Nyhus, som han har hatt flere tegneforestillinger for barn sammen med.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Svein Nyhus hos Sceneweb
(no) Publikasjoner av Svein Nyhus i BIBSYS
Svein Nyhus' blogg om bøkene og illustrasjonene
Egen bildepresentasjon
Gyldendal forlags presentasjon av Svein Nyhus (anmeldelser og portrett)
Intervju i Vestfold Blad desember 2010
Intervju i Dagbladet januar 2012
|
Simon Dahle Nyhus (født 8. september 1988 i Tønsberg) er en norsk 3D-designer og illustratør.
| 15,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Paulss%C3%B8n_Haagenstad
|
2023-02-04
|
Ole Paulssøn Haagenstad
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. april', 'Kategori:Dødsfall i 1866', 'Kategori:Fødsler 17. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1775', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Personer fra Vågå kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1814', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1815–1817', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1818–1820', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1824–1826', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1827–1829', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1833–1835', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1836–1838', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1839–1841', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1842–1844', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oppland']
|
Ole Paulssøn Haagenstad (født 17. oktober 1775, død 16. april 1866) var en norsk bonde og politiker. Han ble valgt til Stortinget i
1814, 1815, 1818, 1824, 1827, 1833, 1836, 1839 og 1842. Han representerte valgkretsen Christians amt (i dag Oppland).
Haagenstad var født på gården Harildstad i Kvikne i Fron. Som barn flyttet han til en onkel som bodde på Haagenstad i Våge og arvet hans gård.
Han var konstituert lensmann, forlikskommissær og valgmann i flere år. Haagenstad var gift med søskenbarnet Kari Thorsdatter Bratt fra Bjølstad.
|
Ole Paulssøn Haagenstad (født 17. oktober 1775, død 16. april 1866) var en norsk bonde og politiker. Han ble valgt til Stortinget i
1814, 1815, 1818, 1824, 1827, 1833, 1836, 1839 og 1842. Han representerte valgkretsen Christians amt (i dag Oppland).
Haagenstad var født på gården Harildstad i Kvikne i Fron. Som barn flyttet han til en onkel som bodde på Haagenstad i Våge og arvet hans gård.
Han var konstituert lensmann, forlikskommissær og valgmann i flere år. Haagenstad var gift med søskenbarnet Kari Thorsdatter Bratt fra Bjølstad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Haagenstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Ole Paulssøn Haagenstad hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet, 1814-1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K digital utgave side 317
|
Ole Paulssøn Haagenstad (født 17. oktober 1775, død 16.
| 15,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sten_Olsen_Ovren
|
2023-02-04
|
Østen Olsen Ovren
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1843', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1780', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Personer fra Gausdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1815–1817', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1821–1823', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1833–1835', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oppland']
|
Østen Olsen Ovren (født 7. januar 1780 i Gausdal, død 18. oktober 1843 samme sted) var en norsk bonde og politiker. Han ble valgt til Stortinget for periodene 1815–1817, 1821–1823 og 1833–1835. Han representerte valgkretsen Christians amt (Oppland).
|
Østen Olsen Ovren (født 7. januar 1780 i Gausdal, død 18. oktober 1843 samme sted) var en norsk bonde og politiker. Han ble valgt til Stortinget for periodene 1815–1817, 1821–1823 og 1833–1835. Han representerte valgkretsen Christians amt (Oppland).
== Referanser ==
== Kilder ==
Biografisk informasjon om Østen Olsen Ovren , NSD Norsk senter for forskningsdatas politikerarkiv (nedlagt)
Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet, samt tillæg. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø samt tillæg digital utgave side 679
== Eksterne lenker ==
(no) Østen Olsen Ovren hos Norsk senter for forskningsdata
|
Østen Olsen Ovren (født 7. januar 1780 i Gausdal, død 18.
| 15,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Paulsen_B%C3%B8e
|
2023-02-04
|
Johannes Paulsen Bøe
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. november', 'Kategori:Dødsfall i 1859', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1774', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Personer fra Nord-Fron kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1815–1817', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oppland']
|
Johannes Paulsen Bøe (født 4. november 1774 i Nord-Fron, død 7. november 1859 samme sted) var en norsk politiker. Han ble valgt til Stortinget i 1815. Han representerte valgkretsen Christians amt (i dag kalt Oppland). Han arbeidet som bonde.
|
Johannes Paulsen Bøe (født 4. november 1774 i Nord-Fron, død 7. november 1859 samme sted) var en norsk politiker. Han ble valgt til Stortinget i 1815. Han representerte valgkretsen Christians amt (i dag kalt Oppland). Han arbeidet som bonde.
== Referanser ==
== Kilder ==
Biografisk informasjon om Johannes Paulsen Bøe , NSD Norsk senter for forskningsdatas politikerarkiv (nedlagt)
Tallak Lindstøl: Stortinget og statsrådet, 1814-1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side 155-156, digital utgave
== Eksterne lenker ==
(no) Johannes Paulsen Bøe hos Norsk senter for forskningsdata
|
Johannes Paulsen Bøe (født 4. november 1774 i Nord-Fron, død 7.
| 15,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christopher_Olsen_Uhlen
|
2023-02-04
|
Christopher Olsen Uhlen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1757', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Personer fra Modum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1815–1817', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Buskerud']
|
Christopher Olsen Uhlen (født 5. februar 1757 på Modum, død 24. februar 1841) var en norsk politiker. Han ble valgt til Stortinget for perioden 1815–1817 hvor han representerte valgkretsen Buskerud amt. Han arbeidet som bonde og lensmann.
|
Christopher Olsen Uhlen (født 5. februar 1757 på Modum, død 24. februar 1841) var en norsk politiker. Han ble valgt til Stortinget for perioden 1815–1817 hvor han representerte valgkretsen Buskerud amt. Han arbeidet som bonde og lensmann.
== Referanser ==
== Kilder ==
Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet, samt tillæg. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø samt tillæg digital utgave side 913
Biografisk informasjon om Christopher Olsen Uhlen , NSD Norsk senter for forskningsdatas politikerarkiv (nedlagt)
== Eksterne lenker ==
(no) Kristoffer Olsen Uhlen hos Norsk senter for forskningsdata
|
Christopher Olsen Uhlen (født 5. februar 1757 på Modum, død 24.
| 15,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boklotteriets_stipendiater_1949
|
2023-02-04
|
Boklotteriets stipendiater 1949
|
['Kategori:1949 i Sverige', 'Kategori:Boklotteriet', 'Kategori:Kunst og kultur i 1949']
|
Det svenske Boklotteriet startet i 1948 etter et initiativ av forfatteren Carl Emil Englund. Boklotteriet ble opprettet som en reaksjon på den lille støtten den svenske staten ga seriøse skjønnlitterære forfattere. Det var et lotteri der premiene var bøker og der overskuddet av lotteriet gikk til stipender for kulturarbeidere og spesielt forfattere. Selv om stipendene i dag virker små så hadde disse beløpene betydelig kjøpekraft da de ble utdelt. Overskuddet for Boklotteriet 1948 ble cirka SEK 47 000. Våren 1949 var det tid for å peke ut de første stipendiater.
|
Det svenske Boklotteriet startet i 1948 etter et initiativ av forfatteren Carl Emil Englund. Boklotteriet ble opprettet som en reaksjon på den lille støtten den svenske staten ga seriøse skjønnlitterære forfattere. Det var et lotteri der premiene var bøker og der overskuddet av lotteriet gikk til stipender for kulturarbeidere og spesielt forfattere. Selv om stipendene i dag virker små så hadde disse beløpene betydelig kjøpekraft da de ble utdelt. Overskuddet for Boklotteriet 1948 ble cirka SEK 47 000. Våren 1949 var det tid for å peke ut de første stipendiater.
== Forfattere som mottok stipend ==
Bokotteriet har alltid søkt så allsidig som mulig å spre stipendene. Således har interessentene hvert år fått en viss sum til å fordele innen sine respektive virksomhetsområder.
Stipender fra Arbetarnas bildningsförbund:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Carl-Emil Englund och Boklotteriet hos Kungl. bibliotek - Sveriges nationalbibliotek
Boklotteriet
(no) Carl-Emil_Englund i Store norske leksikon
|
Det svenske Boklotteriet startet i 1948 etter et initiativ av forfatteren Carl Emil Englund. Boklotteriet ble opprettet som en reaksjon på den lille støtten den svenske staten ga seriøse skjønnlitterære forfattere.
| 15,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martaholmen
|
2023-02-04
|
Martaholmen
|
['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Larvik']
|
Martaholmen er en øy i Larvik kommune, like utenfor Kjerringvik, tilgjengelig med småbåt. Arealet er litt over 60 dekar. Høyeste punkt er 26 meter over havet.
Øya har fått navn etter seilskuten Marta som forliste her.
|
Martaholmen er en øy i Larvik kommune, like utenfor Kjerringvik, tilgjengelig med småbåt. Arealet er litt over 60 dekar. Høyeste punkt er 26 meter over havet.
Øya har fått navn etter seilskuten Marta som forliste her.
== Referanser ==
|
Martaholmen er en øy i Larvik kommune, like utenfor Kjerringvik, tilgjengelig med småbåt. Arealet er litt over 60 dekar.
| 15,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_Martin_S%C3%A6terhaug
|
2023-02-04
|
Trond Martin Sæterhaug
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Lokalpolitikere i Grong', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-12', 'Kategori:Personer fra Levanger kommune', 'Kategori:SV-politikere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Sosialistisk Ungdoms ledelse', 'Kategori:Stubber 2020-12']
|
Trond Martin Sæterhaug (født 26. juli 1978 i Levanger i Nord-Trøndelag) er en norsk kulturleder og tidligere politiker (utmeldt av SV i 2017).
Han er kulturleder i Grong kommune og kulturhussjef for Kulturhuset Kuben.
Sæterhaug var SVs 1. kandidat til Stortinget fra Nord-Trøndelag ved stortingsvalget 2009 og var leder i Nord-Trøndelag Sosialistisk Venstreparti fra 2010 – 2012. Han har tidligere jobbet blant annet i Klassekampen, vært lønnet tillitsvalgt som generalsekretær i Sosialistisk Ungdom (SU) og organisasjonskonsulent i Ungdom & fritid (Landsforeningen for Ungdomshus og Fritidsklubber). Han var ordførerkandidat for SV i Grong kommune ved kommunevalget 2011 og 2015, men meldte seg ut av partiet SV i 2017 og satt kommunestyreperioden ut som uavhengig representant.
|
Trond Martin Sæterhaug (født 26. juli 1978 i Levanger i Nord-Trøndelag) er en norsk kulturleder og tidligere politiker (utmeldt av SV i 2017).
Han er kulturleder i Grong kommune og kulturhussjef for Kulturhuset Kuben.
Sæterhaug var SVs 1. kandidat til Stortinget fra Nord-Trøndelag ved stortingsvalget 2009 og var leder i Nord-Trøndelag Sosialistisk Venstreparti fra 2010 – 2012. Han har tidligere jobbet blant annet i Klassekampen, vært lønnet tillitsvalgt som generalsekretær i Sosialistisk Ungdom (SU) og organisasjonskonsulent i Ungdom & fritid (Landsforeningen for Ungdomshus og Fritidsklubber). Han var ordførerkandidat for SV i Grong kommune ved kommunevalget 2011 og 2015, men meldte seg ut av partiet SV i 2017 og satt kommunestyreperioden ut som uavhengig representant.
== Politiske verv ==
2011–2019 Medlem i kommunestyret i Grong kommune for Sosialistisk Venstreparti (uavhengig representant fra 2018).
2010–2011 Medlem i regjeringsoppnevnt utvalg som skal utrede ungdoms makt og deltakelse
2010–2011 Landsstyrerepresentant i Sosialistisk Venstreparti
2010–2012 Fylkesleder i Nord-Trøndelag SV
2008–2009 Stortingskandidat for Nord-Trøndelag SV
2008–2009 Medlem av internasjonalt utvalg i Sosialistisk Venstreparti
2006–2007 Styremedlem i Stiftelsen Manifest
2002–2006 SU-representant i landsstyret i Sosialistisk Venstreparti
2002–2006 Organisasjonssekretær i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom (SU)
2001–2005 2. vararepresentant til Stortinget for Nord-Trøndelag SV
2000–2002 Landsstyrerepresentant i Sosialistisk Ungdom
2000–2002 Fylkesleder i Nord-Trøndelag Sosialistisk Ungdom
1999–2003 Kommunestyrerepresentant for SV i Levanger
== Yrkeskarrière ==
2018–d.d. Avdelingsleder kultur og kulturhussjef for Kulturhuset Kuben i Grong kommune
2009–2017 Ungdomsarbeider i Grong kommune
2009–2010 Kontaktlærer ved Grong Barne- og Ungdomsskole i Grong
2009–2009 Frikjøpt stortingskandidat for Nord-Trøndelag Sosialistisk Venstreparti
2006–2009 Organisasjonskonsulent i Ungdom & Fritid - Landsforeninga for fritidsklubber og ungdomshus
2002–2006 Generalsekretær i Sosialistisk Ungdom
2002–2002 Kampanjemedarbeider i Klassekampen
1999–2002 Miljøassistent i pleie- og omsorgssektoren i Levanger
|
Trond Martin Sæterhaug (født 26. juli 1978 i Levanger i Nord-Trøndelag) er en norsk kulturleder og tidligere politiker (utmeldt av SV i 2017).
| 15,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neda
|
2023-02-04
|
Neda
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Iran', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']
|
Neda var en 27 år gammel kvinne som ble drept under demonstrasjonene i tilknytning til valget i Iran i 2009. Drapet på henne ble filmet av tilskuere. Videoen ble postet på Internett og navnet hennes ble raskt et samlende kamprop for pro-reform iranere som demonstrerte. «Neda» betyr «stemme» på farsi og hun ble således kalt «Irans stemme» av noen opposisjonsgrupper.
|
Neda var en 27 år gammel kvinne som ble drept under demonstrasjonene i tilknytning til valget i Iran i 2009. Drapet på henne ble filmet av tilskuere. Videoen ble postet på Internett og navnet hennes ble raskt et samlende kamprop for pro-reform iranere som demonstrerte. «Neda» betyr «stemme» på farsi og hun ble således kalt «Irans stemme» av noen opposisjonsgrupper.
== Omstendighetene ved Nedas død ==
En uidentifisert Twitter-poster hevdet 20. juni 2009 at Neda, sammen med sin far, gikk i et protesttog ned Karegar Avenyen i Theheran. De deltok i protestene mot det angivelige valgjukset i valget som nylig hadde vært. Hun ble da angivelig skutt av opprørspoliti. Udaterte amatørvideoer av hennes angivelig død ble sent ut på internett gjennom Facebook og YouTube. Videoene var ledsaget av et ubekreftet budskap skrevet av et anonymt individ som hevdet at han/hun var tilstede da videoen ble tatt opp:
«Klokken 19.05 20. juni. Sted: Karegar Av., på hjørnet der Khosravi St. og Salehi gt. krysser. En ung kvinne som stod sammen med sin far og så på protestene ble skutt av et medlem av basij som gjemte seg på toppen av et sivilt hus. Han hadde klart sikte mot piken og kunne ikke bomme. Imidlertid siktet han mot hjertet hennes. Jeg er lege så jeg løp til henne og forsøkte å redde henne. Men kulen hadde truffet med en slik kraft at den hadde revet opp brytstet hennes og hun døde på mindre enn to minutter. Protestene holdt på omtrent 1 kilometer unna i hovedgaten og noen av demonstrantene løp vekk fra tåregas som ble brukt mot dem, mot Salehi gt. Filmen er tatt opp av min venn som stod ved siden av meg. Vær så snill å la verden vite.»
Diskusjoner om Neda på Twitter ble raskt et av de viktigste emnene på kvelden 20. juni, 2009.Videoens autentisitet, hendelsens lokalisering og den angivelige drapsmannens identitet har ikke blitt bekreftet av de viktigste mediene. Kvinnens angivelige død ble ikke rapportert av statskontrollerte medier, men ble berettet om av internasjonale medier. CNN viste videoen flere ganger 21. juni 2009, først med ansiktet til piken skjult og deretter uten noen sensur.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Video på youtube som angivelig viser Nedas død
Neda på Twitpic
«Les images de la mort de Neda bouleverse le web – Metro». Arkivert fra originalen 2. april 2012. Besøkt 21. juni 2009. Arkivert 19. februar 2012 hos Wayback Machine.
«Neda, la ragazza uccisa a Teheran diventa il simbolo della rivolta - esteri - Repubblica.it». Besøkt 21. juni 2009.
«Deaths confirmed in Iran unrest». Aljazeera.net. 21. juni 2009. Besøkt 21. juni 2009. «Reports on community-driven websites such as Twitter claim a number of protesters were killed by police in the clashes. One video uploaded to YouTube on Saturday alleged to show a teenage girl - being called Neda - dying on the street after being shot by police. Al Jazeera was unable to verify the authenticity of the video or other reports of violence due to an official ban on independent reporting in the capital. However, on blogs and social-networking websites, Neda was being held up as a symbol and a martyr for the protesters.»
«Aufruhr im Iran : Neda, die Märtyrerin - Politik - STERN.DE». Besøkt 21. juni 2009.
«Le Figaro - International : Neda, martyre de la contestation et icône du web». Besøkt 21. juni 2009.
«Sterben in Iran: Neda, die Ikone des Protests - SPIEGEL ONLINE - Nachrichten - Politik». Besøkt 21. juni 2009.
«In Iran, One Woman's Death May Have Many Consequences». Time.com. 21. juni 2009. Besøkt 21. juni 2009. Arkivert 22. juni 2009 hos Wayback Machine.
|
Neda var en 27 år gammel kvinne som ble drept under demonstrasjonene i tilknytning til valget i Iran i 2009. Drapet på henne ble filmet av tilskuere.
| 15,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Subhas_Chandra_Bose
|
2023-02-04
|
Subhas Chandra Bose
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. august', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Indiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cuttack', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Subhas Chandra Bose (født 1897, død 1945) var en indisk politisk leder, kjent for sin rolle i Indias frigjøringskamp. Bose stod for en linje med væpnet motstand mot den britiske kolonimakten, og havnet dermed på kant med Gandhi og resten av lederskapet i Indias Nasjonale Kongress.
Under andre verdenskrig samarbeidet Bose med aksemaktene i kampen for selvstendighet. Han organiserte da en hær kalt Indian National Army, og kjempet sammen med japanske styrker mot de allierte blant annet under slaget ved Imphal.
I august 1945 skal Bose ha omkommet i en flystyrt på vei til Sovjetunionen. Vraket ble imidlertid aldri funnet, noe som gav næring til en rekke ulike teorier om hva som egentlig hendte.
|
Subhas Chandra Bose (født 1897, død 1945) var en indisk politisk leder, kjent for sin rolle i Indias frigjøringskamp. Bose stod for en linje med væpnet motstand mot den britiske kolonimakten, og havnet dermed på kant med Gandhi og resten av lederskapet i Indias Nasjonale Kongress.
Under andre verdenskrig samarbeidet Bose med aksemaktene i kampen for selvstendighet. Han organiserte da en hær kalt Indian National Army, og kjempet sammen med japanske styrker mot de allierte blant annet under slaget ved Imphal.
I august 1945 skal Bose ha omkommet i en flystyrt på vei til Sovjetunionen. Vraket ble imidlertid aldri funnet, noe som gav næring til en rekke ulike teorier om hva som egentlig hendte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Subhas Chandra Bose – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Subhas Chandra Bose – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Subhas Chandra Bose på Internet Movie Database
|
Subhas Chandra Bose (født 1897, død 1945) var en indisk politisk leder, kjent for sin rolle i Indias frigjøringskamp. Bose stod for en linje med væpnet motstand mot den britiske kolonimakten, og havnet dermed på kant med Gandhi og resten av lederskapet i Indias Nasjonale Kongress.
| 15,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolkata_internasjonale_lufthavn
|
2023-02-04
|
Kolkata internasjonale lufthavn
|
['Kategori:22°N', 'Kategori:88°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i India', 'Kategori:Kolkata', 'Kategori:Sider med kart']
|
Netaji Subhash Chandra Bose internasjonale lufthavn (Kolkata Airport) (IATA: CCU, ICAO: VECC) er Kolkatas internasjonale flyplass. Den ligger i den nordlige forstaden Dum Dum og ligger 17 km fra Kolkatas sentrum. Flyplassen ble bygget i 1924 som Dum Dum Airport, før den ble oppkalt etter Subhas Chandra Bose.
|
Netaji Subhash Chandra Bose internasjonale lufthavn (Kolkata Airport) (IATA: CCU, ICAO: VECC) er Kolkatas internasjonale flyplass. Den ligger i den nordlige forstaden Dum Dum og ligger 17 km fra Kolkatas sentrum. Flyplassen ble bygget i 1924 som Dum Dum Airport, før den ble oppkalt etter Subhas Chandra Bose.
== Selskaper ==
=== Innenriksterminalen ===
=== Utenlandsterminalen ===
=== Fraktterminalen ===
Kolkata benyttes også av en rekke fraktselskaper, for eksempel Air India Cargo, Blue Dart Aviation, Etihad Crystal Cargo, Jade Cargo, Lufthansa Cargo og Singapore Airlines Cargo.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Netaji Subhas Chandra Bose International Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Flyplassinformasjon om VECC hos World Aero Data
|
| lokalt navn-a=
| 15,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DumDum_Boys
|
2023-02-04
|
DumDum Boys
|
['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:DumDum Boys', 'Kategori:Musikk i Trondheim', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Oh Yeah!', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris', 'Kategori:Årets spellemann']
|
DumDum Boys fra Trondheim er et norsk band, som regnes som et av de fire store i norsk rock på 1980-tallet, sammen med deLillos, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers. Bandet ble i 1979 dannet under navnet Wannskrækk og var i starten et punkband. Etter at den første vokalisten sluttet, ble Per Øivind Houmb («Prepple») hentet inn som erstatter av vennene Kjartan Kristiansen (gitar) og Persi Iveland (bass). Da Iveland sluttet ble han erstattet av Aslak Dørum. Sola Jonsen har vært bandets trommeslager siden 1982.
Bandet har iblant opptrådt under aliaset «Racer», som for eksempel da de gav ut «Bønda fra nord» som den offisielle låta til herrelandslaget i fotball i EM i fotball 2000.
Bandet ble i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame.
|
DumDum Boys fra Trondheim er et norsk band, som regnes som et av de fire store i norsk rock på 1980-tallet, sammen med deLillos, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers. Bandet ble i 1979 dannet under navnet Wannskrækk og var i starten et punkband. Etter at den første vokalisten sluttet, ble Per Øivind Houmb («Prepple») hentet inn som erstatter av vennene Kjartan Kristiansen (gitar) og Persi Iveland (bass). Da Iveland sluttet ble han erstattet av Aslak Dørum. Sola Jonsen har vært bandets trommeslager siden 1982.
Bandet har iblant opptrådt under aliaset «Racer», som for eksempel da de gav ut «Bønda fra nord» som den offisielle låta til herrelandslaget i fotball i EM i fotball 2000.
Bandet ble i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame.
== Historie ==
=== 1979–1990 ===
Bandet opptrådte for første gang på Angelltrøa fritidsklubb i Trondheim i 1979 og rakk på kort tid å bli ganske populære i nærmiljøet.
I 1985 bestemte de seg for å skifte navn og valgte DumDum Boys (etter en låt av Iggy Pop og David Bowie). Bandet sang fremdeles på norsk selv om Prepple byttet ut trønderdialekten med riksmål. Bandet vakte imidlertid liten interesse hos plateselskapene og bestemte seg for å gi ut debut-singelen Sorgenfri på egen hånd.
Etter at også EP-en Bapshuari ble utgitt på eget selskap fikk DumDum Boys tilbud fra flere selskaper og bestemte seg til slutt for å signere for CBS (nåværende Sony).I 1988 spilte bandet inn sin første LP, Blodig Alvor Na Na Na Na Na, i Nidaros Studio sammen med produsent Roger Valstad. Platen ble godt mottatt av kritikerne og solgte bedre enn forventet. Albumet inneholdt blant annet låtene «En vill en», «Lunch i det grønne» og «Idyll». Platen ble belønnet med Spellemannprisen 1988 i klassen rock, og bandet flyttet til Oslo.
Året etter, i 1989, kom bandets andre LP, Splitter Pine, som ble fulgt opp med en turné. Albumet ble en suksess, og selve låten «Splitter Pine» ble en stor slager dette året. Turneen omfattet både Kalvøyafestivalen, Roskildefestivalen og en konsert i Moskva. Under Spellemannprisen 1989 vant de nok en gang klassen rock for beste album.I 1990 ble keyboardist Atle Karlsen offisielt medlem av gruppa. Sammen med Kjartan Kristiansen skrev han filmmusikken til den norske spillefilmen Døden på Oslo S. Låten fra filmen, «Englefjes», var sammen med «Metallic Hvit» blant sporene på bandets tredje plate Pstereo, den siste av tre gjort i samarbeid med Roger Valstad. Pstereo ble godt mottatt av kritikerne, og bandet mottok sin tredje Spellemannpris i klassen rock på like mange år – og for sine tre første album – noe som fremdeles er unikt i Spellemannprisens historie.
=== 1992–1996 ===
I 1992 ble bandet løst fra kontrakten med Sony og gjenopplivet et gammel plateselskap – Oh Yeah! – samtidig som de inngikk en distribusjonsavtale med EMI. Samleplaten Riff – Wannskrækk 1980–85, som inneholder alle studioutgivelsene fra perioden som Wannskrækk (inkludert låtene fra demokassetten), ble utgitt på begynnelsen av året.
Gruppas neste plate, Transit, ble spilt inn i Ambience Studio i Oslo og i Bergen med Yngve Sætre som produsent. Transit viste den litt mer kompakte og røffe siden av DumDum Boys, og nok en gang fikk de gode kritikker. Platen ble en salgssuksess uten at DumDum Boys fikk Spellemannprisen i kategorien rock denne gangen, men de mottok derimot vandretrofeet Årets spellemann under Spellemannprisen 1992.Til tross for pausen som gruppa hadde hatt i ett år – og Transit-suksessen – var bandet preget av intern uro, og Persi Iveland sluttet. Den første ikke-trønderen i bandet ble den nye bassisten, Aslak Dørum, Steinar Vikans høyre hånd i Ramalama Management, som hadde hatt ansvaret for flere av DumDum Boys' videoer. 14. mai 1993 spilte Dum Dum Boys sin første konsert med Dørum på bass. Den foregikk utendørs på plattdans i Vanvikan utenfor Trondheim.
Prepple fremførte Morten Abels tittellåt til filmen Hodet over vannet. Prepple hadde også etablert et eget firma som drev med utleie av bruktbiler, og «på fritida sang han i DumDum Boys».I august 1994 kom albumet Ludium ut. Platen var et resultat av nok et samarbeid med Yngve Sætre og ble en umiddelbar salgssuksess. Flere av bandets mest populære låter er å finne på dette albumet: «Mitt hjertes trell», «Hagelangs», «Tyven Tyven» og tittellåten på nesten åtte minutter. Publikum sviktet imidlertid den første delen av den påfølgende turneen, og det var ikke før filmdokumentaren Stein og stjerner hadde premiere på norske kinoer utpå høsten at bandet igjen spilte for fulle lokaler. Disse konsertene ble utgangspunktet for live-albumet 1001 Watt.
Det påfølgende året var DumDum Boys mindre aktive selv om Kristiansen skrev låter og bandet jevnlig møttes for å forberede seg på studioopptak. Imidlertid ga bandet ut singelen Kan det være nødvendig å være så sint under aliaset Racer, som en oppfordring til duoen Knutsen & Ludvigsen om å bilegge en pågående feide og bli venner igjen. Denne utgivelsen av sangen som duoen selv opprinnelig hadde skrevet og gitt ut på plate, var ifølge Knutsen & Ludvigsen selv en hovedårsak til at de innså at de måtte finne tilbake til hverandre igjen.I 1996 dro DumDum Boys til Melbourne i Australia for å spille inn en ny plate. Yngve Sætre var som vanlig produsent, men i tillegg hadde han med seg Espen Berg som assistent, og albumet Sus gikk rett inn på førsteplass på de norske hitlistene. Bandet dro på turné igjen i april. Turneen varte hele året, og i september markerte DumDum Boys at det var ti år siden den første singelen, Sorgenfri, ble sluppet. I forbindelse med markeringen ble de første utgivelsene – Sorgenfri og Bapshuari – utgitt på en felles CD, Bapshuariari.
=== 1996–2011 ===
1997 var et relativt mindre aktivt år; Kristiansen og Karlsen skrev filmmusikken til kortfilmen Red Indian, og bandet tok på seg sporadiske spillejobber, bl.a på torget i Trondheim hvor de spilte for over 20 000 tilskuere i forbindelse med byens 1000-årsjubileum. Utpå høsten gikk bandet i sitt eget studio, Stearinlyd, for å forberede det nye albumet. Totem ble påbegynt i løpet av desember i studioet Endless Sound i Oslo. Samtidig slapp de singelen Stjernesludd, som imidlertid ikke ble med på albumet. Samme år ble bandet tildelt Gammleng-prisen i klassen pop.
I mars 1998 slapp DumDum Boys sitt syvende album, Totem, og første singel (om man ser bort fra Stjernesludd) er Ikke Faen. Etter Totem tok bandet etter eget utsagn en «lengre pause». Pausen skulle i praksis vare i ca. fem år, til 2003.
8. januar 2001 kom samlealbumet Schlägers, som inneholder 20 av DumDum Boys' favorittlåter og den helt nye låta «Monosapiens». Albumet ble også sluppet som dobbel-CD i et begrenset opplag på 5 000 eksemplarer.
Sommeren 2003 var DumDum Boys tilbake på scenen. I juni spilte de på Norwegian Wood-festivalen, og Dagbladets journalist omtalte konserten som historisk og ga den terningkast 6. 23. oktober samme år holdt bandet nok en konsert, denne gang under UKA i «Dødens Dal» i Trondheim. Konserten ble tatt opp på film og kom i 2004 ut som en DVD, DumDum Boys i Dødens Dal.
9. desember 2004 mottok DumDum Boys Sør-Trøndelag fylkeskommunes kulturpris av fylkesordfører Tore O. Sandvik. Bandet ble fremhevet som «landets fremste rockeband og en stor inspirasjonskilde for mange andre musikere». Prisen besto av en glasskulptur av Cathrine Maske, et diplom og et pengebeløp på 25 000 kroner.I 2005 medvirket DumDum Boys med låten «Gjeld» på dobbeltalbumet Det Beste Til Meg Og Mine Venner, hvor norske musikere hyllet Joachim Nielsen. Bandet kom i januar 2006 ut med singelen Enhjørning og høstet gode kritikker i rikspressen, blant annet terningkast 6 i VG. Bandets første album på åtte år, Gravitasjon, ble utgitt 13. mars 2006, og de spilte en rekke konserter rundt omkring i Norge i løpet av våren/sommeren. Høsten 2006 deltok de på albumet Dans til musikken, et hyllestalbum til Lasse Myrvolds ære, med «Dine øyne sier alt».12. november 2007 kunngjorde DumDum Boys at Atle Karlsen hadde sluttet og at de kom til å fortsette som kvartett – også på konserter i november og desember. Tidlig i 2008 ble imidlertid keyboardist Mikael Lindqvist hyrt inn på tangenter til deres turné påfølgende sommer.Bandet ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2007 2. februar 2008.18. september 2009 slapp bandets sin første singel på tre år, «Snø på Mars», fra albumet Tidsmaskin som ble gitt ut 9. november samme år. Låten er skrevet av Kjartan Kristiansen. Under Spellemannprisen 2009 vant Kjartan Kristiansen og Aslak Dørum prisen årets tekstforfattere for musikken til Tidsmaskin.11. juni 2010 startet de årets sommerturné som et av hovedbandene på Norwegian Wood.
Bandet ble i 2011 tildelt Alf Prøysens Ærespris.
Festivalen Pstereo, som arrangeres på Marinen i Trondheim, er oppkalt etter Dumdum Boys-albumet ved samme navn. Dumdum Boys har gjestet festivalen som headliner to ganger (2008 og 2010) og har også spilt på festivalen som Wannskrækk.
== Medlemmer ==
Per Øivind "Prepple" Houmb – vokalist (1985–)
Kjartan Kristiansen – gitarist (1985–)
Aslak Dørum – bassist (1993–)
Sola Jonsen – trommeslager (1985–)
== Tidligere medlemmer ==
Persi Iveland – bassist (1985–1993)
Atle Karlsen – keyboardist (1989–2007)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Blodig Alvor Na Na Na Na Na (1988) (#14 NO)
Splitter pine (1989) (#3 NO)
Pstereo (1990) (#1 NO)
Transit (1992) (#1 NO)
Ludium (1994) (#2 NO)
Sus (1996) (#1 NO)
Totem (1998) (#7 NO)
Gravitasjon (2006) (#1 NO)
Tidsmaskin (2009) (#1 NO)
Ti liv (2012) (#1 NO)
Armer og bein (2018) (#1 NO)
=== Konsertalbum og samleplater ===
Riff – Wannskrækk 1980–85 (Wannskrækk) (1992)
1001 Watt (konsertalbum) (1994) (#13 NO)
Schlägers (samleplate) (2001) (#1 NO)
Ti Live (konsertalbum) (2012)
Løsøre (2019) (#37 NO)
=== Singler ===
«Sorgenfri» (1986)
«Boom Boom» (1989) (#6 NO)
«Splitter pine» (1989) (#5 NO)
«Plaster på såret» (1990) (#2 NO)
«Englefjes» (1990) (#7 NO)
«Transit Crewversjon» (1992)
«Ikke faen» (1998) (#17 NO)
«Monosapiens» (2000)
«Enhjørning» (2006) (#1 NO)
«Snø på Mars» (2009) (#17 NO)
«Hjertestups / Kannibal» (2009)
«Tre er to for mye» (2012)
«Hagelangs / Stor og sterk» (2015)
«Tid og sted / Har det på tunga» (2015)
«Torden i det fjerne» (2017)
«Så som så» (2021)
=== EP ===
Bapshuari (EP) (1986)
Transit Sigmata Exit (1992) (#5 NO)
Mitt hjertes trell (1994) (#6 NO)
Sustema Magica (1996)
Bapshuariari (1996)
Stjernesludd (1997) (#17 NO)
=== DVD ===
2004: DumDum Boys i Dødens Dal (liveopptak fra konsert), (#1 NO)
=== Innspillinger under navnet Racer ===
1995: Kan det være nødvendig å være så sint
1998: Bønda fra nord
2000: Bønda fra nord 2000
2013: Hei ny dag
2015: Gamle gule plata med Beach Boys/Hei ny dag, med Knutsen & Ludvigsen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sindre Kartvedt En vill en- biografi om DumDum boys Aschehoug 2015 ISBN 9788203295584
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) DumDum Boys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) DumDum Boys på Internet Movie Database
(en) DumDum Boys på Discogs
(en) DumDum Boys på MusicBrainz
(en) DumDum Boys på Songkick
(en) DumDum Boys på AllMusic
|
|land = India
| 15,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AGF_Fodbold
|
2023-02-04
|
AGF Fodbold
|
['Kategori:1880 i Danmark', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1880', 'Kategori:Fotballag i Danmark']
|
AGF er en fotballklubb fra Århus, Danmark som spiller i Superligaen. Klubben er en del av Aarhus Gymnastikforening af 1880 som ble stiftet i 1880, og fikk fotball på programmet i 1902.
Den profesjonelle delen av klubben ble stiftet i 1978. I 2005 ble navnet endret til Århus Elite, da man valgte å utvide med håndball, basket og friidrett.
|
AGF er en fotballklubb fra Århus, Danmark som spiller i Superligaen. Klubben er en del av Aarhus Gymnastikforening af 1880 som ble stiftet i 1880, og fikk fotball på programmet i 1902.
Den profesjonelle delen av klubben ble stiftet i 1978. I 2005 ble navnet endret til Århus Elite, da man valgte å utvide med håndball, basket og friidrett.
== Spillerstall ==
Oppdatert 3. april 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Meritter ==
Danmarksmesterskapet
1955, 1956, 1957, 1960, 1986Landspokalturneringen
1955, 1957, 1960, 1961, 1965, 1987, 1988, 1992, 1996
I alt ni pokaler, noe som er rekord
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) AGF – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Uwe Rösler |
| 15,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A1kup_%C3%AD_J%C3%A1kupsstovu
|
2023-02-04
|
Jákup í Jákupsstovu
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Færøyske forfattere', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske redaktører', 'Kategori:Færøyske sysselmenn', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sørvágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Jákup í Jákupsstovu (født Jacob Elias Henriksen 7. juli 1922 i Sørvágur, død 24. februar 1976 i Tórshavn) var en færøysk organisasjonsmann og sosialistisk politiker.
|
Jákup í Jákupsstovu (født Jacob Elias Henriksen 7. juli 1922 i Sørvágur, død 24. februar 1976 i Tórshavn) var en færøysk organisasjonsmann og sosialistisk politiker.
== Liv og virke ==
Han var sønn av Josephine Cathrine (født Johansen) og Johan Jacob Henriksen. Han drog til sjøs som ung, og fikk deretter teoretisk og praktisk opplæring i forretningsdrift og økonomi i Danmark. Etter at Tysklands okkupasjon av Danmark var over i 1945, kunne han vende tilbake til Færøyene, og i 1946 ble han sysselmann på Vágar.Han ble innvalgt på Lagtinget fra Vágar, som representant for Javnaðarflokkurin, ved lagtingsvalget i november 1945. Han var 23 år gammel da han ble valgt, og var lenge den yngste som noensinne hadde blitt fast innvalgt på Lagtinget. Foran folkeavstemningen på Færøyene 1946 inntok han et klart standpunkt for løsrivelse fra Danmark, på tvers av partilinjen, og han ble derfor utstøtt av partiet. Han agiterte sammen med Sjálvstýrisflokkurin for at færøyingene skulle stemme for løsrivelse fra Danmark, noe et knapt flertall av velgerne også gjorde. Da kong Christian X av Danmark oppløste Lagtinget, møtte Jákup í Jákupsstovu allikevel opp til det neste planlagte lagtingsmøtet, som eneste representant, i protest. Jákup í Jákupsstovu sikret deretter én stemmes overvekt til selvstyrepartiene i Lagtinget. Han ble så ekskludert fra Javnaðarflokkurin. Ved nyvalget i november 1946 stilte han som uavhengig kandidat på Vágar, men tapte mandatet til Hentzar Weihe med 24 stemmer.I 1948 stiftet han Tjóðveldisflokkurin sammen med Hanus við Høgadalsá, Sigurð Joensen og Erlendur Patursson. I 1950-årene drev amerikanske myndigheter løpende rapportering om politikere og den politiske situasjonen på Færøyene, og en utsending beskrev Jákup í Jákupsstovu som mer veltalende enn både Erlendur Patursson og Hanus við Høgadálsá, men samtidig som den farligste radikaleren. Samme kilde mente også at de tre var den virkelige ledelsen i Tjóðveldisflokkurin.I 1954 gikk han fra sysselmannsstillingen til å bli sekretær i Føroya Fiskimannafelag. Han ble også redaktør for foreningens blad, Fiskimannablaðið. Han fratrådte som sekretær i 1971. Han var også styremedlem i Føroya Arbeiðarafelag 1949–1953, styremedlem i kunstforeningen Listafelagið og turistforeningen Ferðamannafelagið samt formann i forfatterforeningen Rithøvundafelag Føroya 1973–1976.Han ble cand.polit. fra Institute of Social Studies i Haag i 1965 på en avhandling om lønnsdannelsen og arbeidsforholdene for fiskerne på Færøyene. Avhandlingen ble også utgitt i færøysk oversettelse i 1972.Jákup í Jákupsstovu ble tildelt M.A. Jacobsens Heiðursløn for sakprosa for Fólkanøvn í Føroyum i 1974.Han giftet seg med Edith Lamhauge fra Lamba, og de fikk seks døtre sammen: Súsan í Jákupsstovu, Katrin í Horni, Beinta í Jákupsstovu, Annika í Jákupsstovu, Ása í Jákupsstovu og Marjun í Jakupsstovu. Edith Lamhauge var enke og hadde to sønner fra sitt tidligere ekteskap: Kjartan í Jákupsstovu (Kristiansen) og Hjalti í Jákupsstovu, som han adopterte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jákup í Jákupsstovu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Jákup í Jákupsstovu (født Jacob Elias Henriksen 7. juli 1922 i Sørvágur, død 24.
| 15,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willi_Railo
|
2023-02-04
|
Willi Railo
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske psykologiprofessorer', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Willi Sten Railo (født 22. mars 1941, død 8. juli 2010) var en norsk sakprosaforfatter, dr. phil og professor i prestasjonspsykologi. Han var fra og med 1980-tallet rådgiver for den svenske suksesstreneren Sven-Göran Eriksson. Railo ble kjent for idrettspsykologiboken Best når det gjelder, som utkom i 1986.
BBC laget en dokumentar om temaet Railo og hans nære samarbeid med Sven-Göran Eriksson. Samarbeidet har også resultert i boken Fotbollens insida: om det mentala spelet fra 2000.
Railo har drevet arbeid innen ledelse, teambygging og idrettspsykologi både nasjonalt og internasjonalt, og han har vært rådgiver for en rekke skandinaviske og internasjonale firmaer.
|
Willi Sten Railo (født 22. mars 1941, død 8. juli 2010) var en norsk sakprosaforfatter, dr. phil og professor i prestasjonspsykologi. Han var fra og med 1980-tallet rådgiver for den svenske suksesstreneren Sven-Göran Eriksson. Railo ble kjent for idrettspsykologiboken Best når det gjelder, som utkom i 1986.
BBC laget en dokumentar om temaet Railo og hans nære samarbeid med Sven-Göran Eriksson. Samarbeidet har også resultert i boken Fotbollens insida: om det mentala spelet fra 2000.
Railo har drevet arbeid innen ledelse, teambygging og idrettspsykologi både nasjonalt og internasjonalt, og han har vært rådgiver for en rekke skandinaviske og internasjonale firmaer.
== Bibliografi i utvalg ==
2000: Fotbollens insida : om det mentala spelet, Naarden, Malmö (Sverige): MNR International Utbildningsproduktion, Medforfattere: Sven-Göran Eriksson og Håkan Matson. ISBN 90-806014-1-1, ib.
1992: Nya Bäst när det gäller – Idrottspsykologi Farsta (Sverige): Svenska idrottsrörelsens studieförbund Amas Export, Medforfattere: Håkan Matson. ISBN 91-87660-73-3, ib.
1988: Først til fremtiden (Originaltittel: Först till framtiden), Naarden (Sverige): Amas Export, Medforfattere: Håkan Matson og Jon-Ivar Johansen. ISBN 82-991169-2-9
1987: Ditt barns idrett (Originaltittel: Ditt barns idrott), Naarden (Sverige): Amas Export. Medforfattere: Håkan Matson og Jon-Ivar Johansen. ISBN 82-991169-2-9
1986: Studieveileder for Best når det gjelder. Oslo, Universitetsforlaget, ISBN 82-00-36676-6
1986: Motivasjon og læring, Oslo, Universitetsforlaget, ISBN 82-00-36645-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.tdu.se om Railo
|
Willi Sten Railo (født 22. mars 1941, død 8.
| 15,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ceres_Park_%26_Arena
|
2023-02-04
|
Ceres Park & Arena
|
['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:1916 i Danmark', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk fullført i 1916', 'Kategori:Fotballstadioner i Danmark', 'Kategori:Håndball-EM 2010 for kvinner', 'Kategori:Håndball-EM 2014 for menn', 'Kategori:Idrettsanlegg i Danmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Aarhus']
|
Ceres Park & Arena (tidligere NRGi Arena og Aarhus Idrætspark) er en del av idrettsanlegget Atletion i Aarhus, tidligere Århus Idrætspark. Den består av flere idrettshaller, samt et fotballstadion med løpebaner.
Arenaen er hjemmebane for fotballklubben AGF Fodbold, samt håndball- og basketlagene i klubben. Idrettshallene er også flittig brukt til håndballandskamper.
NRGi Arena er Danmarks 3. største fotballstadion, og i 2006 ble arenaen omdøpt til NRGi Arena etter sponsoren NRGi.
|
Ceres Park & Arena (tidligere NRGi Arena og Aarhus Idrætspark) er en del av idrettsanlegget Atletion i Aarhus, tidligere Århus Idrætspark. Den består av flere idrettshaller, samt et fotballstadion med løpebaner.
Arenaen er hjemmebane for fotballklubben AGF Fodbold, samt håndball- og basketlagene i klubben. Idrettshallene er også flittig brukt til håndballandskamper.
NRGi Arena er Danmarks 3. største fotballstadion, og i 2006 ble arenaen omdøpt til NRGi Arena etter sponsoren NRGi.
== Historie ==
Det opprinnelige Århus Idrætspark ble tegnet og oppført i årene 1916–18. Idrettsparken ble innviet den 5. juni 1920 med deltagelse av kong Christian X og dronning Alexandrine.
Den ene av hallene brant ned under andre verdenskrig, og ble først gjenoppført i 1947 som den nye stadionhal. I 1993 ble det igjen foretatt en større renovering av anlegget med blant annet idrettshotel og kontorer.
To år på rad hadde FC Barcelona treningsleir i Århus, og arenaen ble brukt under deres treningskamper. Flere landskamper er blitt lagt til arenaen, blant annet kampene mot Liechtenstein og Spania foran EM 2008. Disse kampene ble lagt til Århus fordi Parken hadde fått karantene etter at en dansk supporter stormet banen i en kamp mot Sverige.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Århus Idrætspark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Ceres Park & Arena (tidligere NRGi Arena og Aarhus Idrætspark) er en del av idrettsanlegget Atletion i Aarhus, tidligere Århus Idrætspark. Den består av flere idrettshaller, samt et fotballstadion med løpebaner.
| 15,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1949
|
2023-02-04
|
Litteraturåret 1949
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1949', 'Kategori:Kunst og kultur i 1949', 'Kategori:Litteraturår']
|
Litteraturåret 1949 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1949.
|
Litteraturåret 1949 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1949.
== Fødsler ==
Alderen på levende personer født i 1949 er enten: 73 eller 74 år.
== Dødsfall ==
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: William Faulkner
De Nios Stora Pris: Fritiof Nilsson Piraten
Se Boklotteriets stipendiater 1949
Holberg-medaljen: Karen Blixen
== Hendelser ==
== Nye bøker ==
1984 – George Orwell
Bryllupsbesvær – Stig Dagerman
Den røde planeten – Robert A. Heinlein
Det annet kjønn – Simone de Beauvoir
Dårhushjonet – Lars Levi Læstadius (posthumt)
Eld i håg – Stieg Trenter
Figurer på mørk bunn – Cora Sandel
Det store veiskillet – Kåre Holt
Karius og Baktus – Thorbjørn Egner
Kon-Tiki og jeg – Erik Hesselberg
Løgneren – Martin A. Hansen
Morder i huset (Crooked House) – Agatha Christie
Nils Karlsson Pyssling – Astrid Lindgren
Offerrök – Jan Fridegård
Paa gjengrodde Stier – Knut Hamsun
Utvandrarna – Vilhelm Moberg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1949 in literature – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Litteraturåret 1949 er en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1949.
| 15,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hubert_Walter
|
2023-02-04
|
Hubert Walter
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1205', 'Kategori:Engelske justiciarer', 'Kategori:Engelske kanslere', 'Kategori:Engelske katolske biskoper', 'Kategori:Fødsler i 1160', 'Kategori:Katolske biskoper av Salisbury', 'Kategori:Katolske erkebiskoper av Canterbury', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra distriktet King's Lynn and West Norfolk", 'Kategori:Personer knyttet til korstogene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Hubert Walter (født ca. 1160, død 13. juli 1205) var en innflytelsesrik kongelig rådgiver på slutten av 1100-tallet og helt i begynnelsen av 1200-tallet i posisjonen som kansler og justiciar av England, og erkebiskop av Canterbury. Som kansler begynte Walter med å administrere det kongelige arkivet, charterrullene (Charter Rolls), en nedtegnelse av alle charter, konsesjoner og tillatelser som ble utstedt av kanselliet. Walter er ikke kjent for sin fromhet eller sin lærdhet, men historikerne har bedømt ham som en av de fremste regjeringsministre i engelsk historie.
Walter skyldte mye til sin onkel Ranulf de Glanvill for sin tidlig forfremmelse og som hjalp ham å bli en skriver for skattkammeret. Walter tjenestegjorde for kong Henrik II av England på mange måter, ikke bare i administrasjonen for finans, men også i diplomatiske og juridiske saker. Etter at han ikke lyktes som kandidat for bispedømmet York ble han valgt til biskop av Salisbury kort tid etter kroningen av Henrik IIs sønn Rikard I av England.
Walter fulgte kong Rikard på det tredje korstoget, og var en av de fremste som var involvert i å skaffe løsepengene for Rikard da han satt fengslet i Tyskland på veg tilbake fra Det hellige land. Som en belønning for Walters tro tjeneste ble han valgt til den neste erkebiskopen av Canterbury i 1193. Han tjente også som Rikards justiciar fram til 1198 da han ble ansvarlig for å skaffe penger som kongen trengte for sin krigføring i Frankrike. Walter satte opp et system som var forløperen den moderne fredsdommer basert på å velge fire riddere i hvert hundre for å administrere rettspleien og loven. Det kan argumenteres for at det således går en direkte forbindelse mellom reformene til ledet av Ranulf de Glanvill under Henrik II til de tilsvarende ledet av Hubert Walter under Rikard I. Han gjenopptok også forgjengerens strid over å opprette et kirkebygg som konkurrent til Canterburykatedralen, en strid som først ble bilagt da paven beordret ham å oppgi disse planene. Etter Rikards død i 1199 hjalp Walter til å sikre forfremmelsen til Rikards bror Johan av England til tronen. Walter tjenestegjorde også for Johan som diplomat og hadde i denne forbindelsen flere reiser til Frankrike.
|
Hubert Walter (født ca. 1160, død 13. juli 1205) var en innflytelsesrik kongelig rådgiver på slutten av 1100-tallet og helt i begynnelsen av 1200-tallet i posisjonen som kansler og justiciar av England, og erkebiskop av Canterbury. Som kansler begynte Walter med å administrere det kongelige arkivet, charterrullene (Charter Rolls), en nedtegnelse av alle charter, konsesjoner og tillatelser som ble utstedt av kanselliet. Walter er ikke kjent for sin fromhet eller sin lærdhet, men historikerne har bedømt ham som en av de fremste regjeringsministre i engelsk historie.
Walter skyldte mye til sin onkel Ranulf de Glanvill for sin tidlig forfremmelse og som hjalp ham å bli en skriver for skattkammeret. Walter tjenestegjorde for kong Henrik II av England på mange måter, ikke bare i administrasjonen for finans, men også i diplomatiske og juridiske saker. Etter at han ikke lyktes som kandidat for bispedømmet York ble han valgt til biskop av Salisbury kort tid etter kroningen av Henrik IIs sønn Rikard I av England.
Walter fulgte kong Rikard på det tredje korstoget, og var en av de fremste som var involvert i å skaffe løsepengene for Rikard da han satt fengslet i Tyskland på veg tilbake fra Det hellige land. Som en belønning for Walters tro tjeneste ble han valgt til den neste erkebiskopen av Canterbury i 1193. Han tjente også som Rikards justiciar fram til 1198 da han ble ansvarlig for å skaffe penger som kongen trengte for sin krigføring i Frankrike. Walter satte opp et system som var forløperen den moderne fredsdommer basert på å velge fire riddere i hvert hundre for å administrere rettspleien og loven. Det kan argumenteres for at det således går en direkte forbindelse mellom reformene til ledet av Ranulf de Glanvill under Henrik II til de tilsvarende ledet av Hubert Walter under Rikard I. Han gjenopptok også forgjengerens strid over å opprette et kirkebygg som konkurrent til Canterburykatedralen, en strid som først ble bilagt da paven beordret ham å oppgi disse planene. Etter Rikards død i 1199 hjalp Walter til å sikre forfremmelsen til Rikards bror Johan av England til tronen. Walter tjenestegjorde også for Johan som diplomat og hadde i denne forbindelsen flere reiser til Frankrike.
== Tidlig liv ==
Walter var sønn av Hervey Walter og hans hustru Maud de Valoignes, en av døtrene og (arving) av Theobald de Valoignes, som var herre av Parham i Suffolk. Walter var en av seks brødre. Den eldste broren, Theobald Walter, og Walter selv, fikk hjelp med deres karriere av deres onkel, Ranulf de Glanvill. Glanvill var justiciar for Henrik II, og var gift til Martha de Valoignes søster, Bertha. En yngre bror, Osbert, ble en kongelig dommer og døde i 1206. Brødrene Roger, Hamo (eller Hamon) og Bartholomew finnes bare som vitner på charter. Walters far og bestefar hadde landområder i Suffolk og Norfolk som ble arvet av Theobald.Walters familie kom fra West Dereham i Norfolk og hvor Walter sannsynligvis ble født. Walter opptrer første gang i Glanvills husholdning i et charter som har blitt forsøksvis datert 1178, skjønt ettersom det er udatert kan det han bli skrevet så sent som 1180. Hans bror Theobald tjente også i deres onkels husholdning. Walters takknemlighet overfor sin tante og onkel er vist charteret for grunnleggelsen av Walters kloster i Dereham hvor han anmode klosteret om å be for «sjelene til Ranulf Glanvill og Bertha hans hustru som fostret oss».Tidligere historikere har antatt at Walter studerte jus i Bologna basert på at hans navn opptrer på en liste over de som ble feiret ved et kloster i Bologna hvor engelske studenter bodde. Moderne historikere har underslått dette da denne listen også omfatter ikke bare studenter, men også velgjørere. Et annet bevis peker på det faktum at Walter hadde liten kunnskap i latin, og betraktet ikke seg selv som en lærd mann. Det betyr dog ikke at var analfabet, kun at han ikke var «bok-lærd», eller utdannet ved et universitet. Hans samtidige, krønikeskribenten Gerald av Wales sa om Walter at finansministeren var av hans skole.
== Første posisjoner ==
Ved 1184-1185 hadde Walter en posisjon som baron for finansministeren. Kongen ga ham ulike oppgaver, inkludert som forhandler, dommer og som kongelig sekretær. Han ble utpekt som diakon av York på ordre av kong Henrik II i juli 1186. Erkebispedømmet hadde stått ledig siden 1181 og det ville forbli så fram til 1189. Det var Walters jobb som diakon å administrere erkebispedømmet York. Han ble fremmet som kandidat til å bli erkebiskop av York i september, men ble ikke valgt. Katedralkapittelet ved York presenterte fem mulige kandidater for kongens godkjennelse, men alle fem ble avvist. Det er ikke klart hvorfor alle navnene ble avvist, men det er mulig det ikke hadde noe å gjøre med hvor velegnet kandidatene var, men stammet heller fra kongens vilje til å la setet stå ledig slik at bispedømmets inntekter gikk til kongen. Krønikeskriveren Gervase av Canterbury har sagt at under Henrik IIs regime styrte Walter England ettersom «Glanvill søkte hans råd». Dokumenter har vist at Walter var aktiv i administrasjon av bispedømme York.På samme tid grunnla Walter et hus for kanniker tilknyttet premonstratenserordenen på en kjøpt eiendom i West Dereham i 1188. Hans onkel og andre familiemedlemmer hadde favorisert denne religiøse orden og klosteret lå i nærheten av familiens gods i Norfolk.
I 1187, sammen Glanvill og kong Henrik II, forsøkte Walter å megle en strid mellom erkebiskopen av Canterbury, Baldwin av Exeter, og munkene ved katedralkapitlet. Deres anstrengelser var fruktesløse, og Walter ble senere trukket inn i striden på nytt, tidlig i 1189, og på nytt som erkebiskop. Striden sentrerte rundt Baldwins forsøk på å bygge en kirke dedikert til sankt Thomas Becket rett utenfor byen Canterbury. Planen var å bemanne kirken med kanniker framfor munker, noe munkene ved Canterbury fryktet var et forsøk på å fjerne katedralkapitelets rett til å velge erkebiskopen. Forsøket i 1189 ble avgjort av Baldwin da han oppga området i nærheten av Canterbury for et annet lengre unna ved Lambeth, noe som var mindre truende for munkene.
== Biskop av Salisbury ==
Etter at kong Henrik II døde i 1189 utpekte den nye kongen Rikard I av England Walter til biskop av Salisbury. Valget skjedde den 15. september 1189 ved Pipewell og med innvielse den 22. oktober 1189 ved Westminster. Også valgt til bispeseter var Godfrey de Lucy for setet i Winchester, Richard FitzNeal til setet i London, og William Longchamp i London. Forfremmelsen av så mange biskoper var sannsynligvis ment som et signal på at den nye kongen brøt med farens vane med å holde bispesetene ledige for selv å ta inntektene fra dem. På samme tid ble Glanvill tvunget fra sin posisjon som justiciar. Walter ble sannsynligvis framhevet til biskop på tross av sin onkel og på grunn av politisk manøvrering over framhevelsen av kongens illegitime halvbror Geoffrey til bispesetet York, noe Walter først hadde motsatt seg. Katedralkapitelet valgt Walter kort tid før Geoffreys forfremmelse, og for en kort tid appellerte Walter til Roma. Hans egen bispesete var enten en belønning eller en bestikkelse for at Walter trakk tilbake sine innvendinger for Geoffreys framhevelse. Geoffrey ble valgt til biskop av York delvis på grunn av kong Henriks ønske på dødsleiet, og delvis for å plassere halvbroren i kirken slik at han ikke kunne bli et kongesemne for Englands trone.
Kort tide etter at han var utnevnt fulgte Walter kongen på det tredje korstoget, og dro iføre for kongen direkte fra Marseille til Det hellige land i en gruppe reisende som også omfattet Baldwin av Exeter, erkebiskop av Canterbury, og Ranulf de Glanvill. De reisende forlot Marseille i august 1190 og kom fram to måneder senere. Mens han var på korstoget ble han rost av de andre og han fungerte som Rikards første forhandler med Saladin for en fredsavtale. Etter at avtalen ble inngått var Walter i den første gruppen av pilegrimer som reiste til Jerusalem og Saladin underholdt Walter mens han oppholdt seg i den hellige byen. Han klarte å trekke ut et løfte fra Saladin at en liten gruppe vestlige geistlige skulle få tillatelse til å bli igjen i byen for å utføre religiøse tjenester. Walter ledet deretter den engelske hæren tilbake til England etter at Rikard selv dro fra Midtøsten, men på Sicilia fikk han høre at kongen var blitt arrestert og holdt fanget i Tyskland. Sammen med William av Sainte-Mère-Eglise var Walter blant de første av Rikards undersåtter som fant kongen i Ochsenfurt hvor han på det tidspunktet ble holdt innesperret. I april 1193 kom han selv tilbake til England for å skaffe penger for å løse kongen ut. Rikard skrev til sin mor, dronning Eleanora av Aquitaine, at Walter skulle bli valgt for erkebispesetet Canterbury, noe som også skjedde. Han ble valgt til erkebiskop uten samråd med biskopene, som normalt krevde retten til å avgjøre den nye erkebiskopen. Han mottok sitt pallium, symbolet på sin autoritet, og ble innviet ved Canterbury den 7. november 1193, og ble gjort til justiciar antagelig den 25. desember 1193. Hvilket betydde at han nest etter kongen besatt de to øverste posisjonene i England, både i regjeringen og i kirken.
== Justiciar ==
Etter at Rikard ble løslatt tilbrakte han liten tid i England, men konsentrerte seg om krigen med kong Filip II August av Frankrike som hadde begynt med den franske kongens forsøk på å overta Rikards besittelser på kontinentet. Walter ble i England og skaffet penger for kongens krigføring, og lede administreringen av kongedømmet. Den pågående krigføringen tvang Walter til å finne nye måter å skaffe penger. Historikeren Doris Stenton har skrevet at de finansielle nedtegnelsene («Pipe Rolls»/«Rørrullene») i løpet av Walters tid som justiciar «gir inntrykket av et land som ble beskattet til yttergrensene». Walter var også ansvarlig i å velge kongelige dommere, og mange av hans valg var knyttet til eller hadde tidligere arbeidet sammen med erkebiskopen i den kongelige administrasjonen. På grunn av Rikards fravær var Walter i stand til å utøve mer autoritet som justiciar enn noen av hans forgjengere. Alt hva Walter trengte å gjøre for å holde Rikards økonomiske behov dekket. Kombinert med Walters posisjon som erkebiskop satt Walter med større makt i England enn noen annen siden dagene til Lanfranc.En av Walters første handlinger som justiciar var i februar 1194 da han overså en føydal dom over Johan av England. Etter at Rikard var satt fri hadde Johan hatt til hensikt å starte et opprør og hadde forberedt sine festninger på forsvar. Hans brev som ga ordre om forberedelsene ble snappet opp og Johan ble fratatt sine besittelser . Da Johan ikke viste noen tegn på underkastelse innkalte Walter et eklektisk møte i Westminster for å bannlyse Johan om han ikke underkastet seg. Da kongens halvbror fortsatt nektet ble han følgelig lyst i interdikt. For å beseire opprøret måtte Walter selv ta ledelsen av beleiringen av festningen Marlborough Castle. Han ansatte sin bror Theobald til å lede en tilsvarende hærtokt i Lancaster, og belønnet ham med posisjonen som sheriff av Lancaster. Sluttligen gjorde Johan fred med Rikard, og han fikk igjen fornyet sin gunst, skjønt han fikk ikke tilbake sine besittelser før på slutten av 1195.Walters fremste administrative grep var hans instruksjoner til de omreisende dommerne i 1194 og 1198, hans forordninger av 1195, et forsøk på å bedre rettsvesenet i kongedømmet, og hans plan av 1198 for en bedømmelse av landskatt. I 1194 ble domstolene beordret til å sikre valget av fire kronbetjenter ved hvert lokalrett. Kronbetjentene skulle registrere kongelige rettssaker som tidligere hadde vært sheriffens ansvarsområde. Juryene ble valgt av en komite av fire riddere som også ble valgt av lokalretten. Denne introduksjonen av kronbetjenter og konstabler førte sluttligen til en endring i sheriffens rolle, og minsket deres viktighet i den kongelige administrasjonen. Selv om Walter sannsynligvis ikke deltok i beslutningen i å opprette en egen finansminister for innsamlingen av Rikards løsepenger utpekte Walter 2 «escheatorere» (se Hjemfall), eller voktere av de riktige beløp: Hugh Bardulf i nordlige England, og William av Sainte-Mère-Eglise i sørlige England. Det var uansett i løpet av hans tid som justiciar at den juridiske rollen til «exchequer» (skattkammeret) ble utskilt fra de rent finansielle aspektene.Han arbeidet også for å innføre en orden i pengelåningen av jødiske pengeutlånere, og organiserte et system hvor de kongelige embetsmenn arbeidet for å motarbeide svindel fra begge sider i denne forretningen. Walter var også sannsynligvis den som innførte systemet med å beholde en arkivert kopi av alle charter, brev, patentbrev og bøter eller nedtegnelser av alle inngåtte avtaler som ble gjort ved de kongelige hoff, rettssaler og i kanselliet. Den aller første skriftlige avtalen er påtegnet utsagnet «Dette er den første håndskrift som ble gjort i kongens hoff i form av tre håndskrifter, i henhold til ordre av hans nåde av Canterbury og andre av kongens baroner, sluttligen ved dette kan en nedtegnelse bli gjort som blir sendt til kassereren for å bli plassert i skattkammeret».I 1195 utsendte Walter en forordning hvor fire riddere ble utpekt i hvert hundre for å fungere som voktere av freden, en forløper til kontoret med fredsdommer. Hans bruk av riddere, som opptrer for første gang i det politiske liv, er det første tegn på framveksten av en samfunnsklasse som enten som medlemmer av parlamentet eller lovgivningen, ble senere støttespillere for den engelske regjeringen. I 1198 krevde Walter en carucage, eller plogskatt, på fem shillinger for hvert plogland under kultivering. Imidlertid på grunn av de vanskeligheter som kom fra denne bedømmingen av skatten fikk justiciaren til å beordre dem om bli gjort av en edsvoren jury i hvert hundre. Det er sannsynlig at jurymedlemmene ble valgt.I utenlandske saker forhandlet Walter med Skottland i 1195 og med Wales i 1197. Forhandlingene med Skottland var over skottenes krav på Northumbria eller nordlige England som helhet. Forhandlingene brøt sammen, men forholdene mellom de to nasjonene forble gode i løpet av resten av Rikards regime. Samtalene med Wales begynte etter at de engelske herrene Roger Mortimer og William de Briouze ekspanderte inn walisisk områder i 1195, noe som førte til bekymringer at den walisiske kongen Rhys ap Gruffydd kunne angripe over grensen. I 1196 slo Walter ned et folkelig opprør i London ledet av William Fitz Osbern. Fitz Osbern var en folketaler som utnyttet misnøyen til fattige i London mot de høye skattene. Hans talegaver førte til opptøyer i London, og han ble grepet og hengt på ordre av Walter.
== Kirkelig affærer og oppsigelse ==
Walter holdt et pavelig legat fra pave Celestin III fra 1195 til 1198, noe som gjorde det mulig for ham å fungere med pavens autoritet innenfor den engelske kirke. Han undersøkte aktivt geistlige tjenesteforseelser, og avsatte flere abbeder, blant annet Robert fra klosteret Thorney Abbey i 1195 og en abbed av St Mary's i provinsen til erkebiskopen av York. Ved klosterkatedralen i Worcester disiplinerte han munkene en gang mellom Herny de Sullys død og valget av John av Coutances, noe som var hans rett som erkebiskop av provinsen. I hans eget bispedømme ga han tillatelse til markeder til byer og ga tillatelse til å prege mynter i Shrewsbury, og arbeidet for skaffe tilbake landområder og gods som erkebispesetet hadde mistet.
Han startet på nytt opplegget til sin forgjenger, Baldwin av Exeter, om å grunnlegge en kirke i Canterbury som skulle være bemannet med verdslige og ikke munker. Han lovte at den nye grunnleggelsens kanniker ikke skulle få tillatelse til å stemme i valg av erkebiskop og heller ikke ville graven til helgenen Thomas Becket bli flyttet dit. Munkene ved katedralkapittelet var likevel mistenksom og henvendte seg direkte til paven. Striden fra Baldwins tid flammet opp igjen da paven støttet munkene og kongen støttet sin erkebiskop. Sluttligen bestemte paven for munkenes sak og beordret Walter til å ødelegge hva som var blitt bygget.Erkebiskopen holdt eklektiske råd, inkludert ett i York i 1195 som bestemte ved lov at de geistlige skulle samle deres tiende i fulle, «uten noen reduksjon». Et annet kirkemøte ble holdt i London i 1200 for ved lov å bestemme størrelsen og ordningen med de geistliges inntekter, og bestemte også at prestene, når da sa messen, skulle talte klart og ikke tale for raskt eller for sakte. På anmodningen fra pavedømmet innhentet Walter også opplysninger om helliggjøringen av Gilbert av Sempringham og Wulfstan av Worcester. Han nektet å gi sitt samtykke til valget av Gerald av Wales som biskop av St David's i Wales og satte seg imot anstrengelsene til Gerald og andre til å få opphevet St David's til et erkebispesete.I den siste del av Rikards regime økte presset mot Walter. Konflikter mellom hans kirkelige plikter og hans plikter i regjeringen gjorde ham til et mål for kritikk fra begge sider. En strid i desember 1197 over Rikards krav at magnatene i England skulle framskaffe 300 riddere for militærtjeneste i Frankrike førte til fornyet surmuling blant både prestene og baronene. I tillegg var Rikard misfornøyd med resultatet av carucage i 1198, og Walter ba om å få forlate sin post den 11. juli 1198. Walter må ha gått av frivillig da han hadde snakket om å fratre sine verdslige plikter siden 1194. En del middelalderkilder hevder likevel at han ble presset fra sin posisjon av kongen.
== Under kong Johan ==
I henhold til biografien Livet til William Marshal, som dateres til kort tid etter 1219, da ordet nådde William Marshal, en av de rikeste og mest innflytelsesrike baroner, at Rikard var død, konsulterte han med Walter og diskuterte hvem de skulle støtte som den neste kongen. Marshals valg var Johan av England, Rikards yngste bror, men Walter hadde i førstningen lent seg mot Johans unge nevø Arthur I av Bretagne. Da Marshal insisterte på Johan som var en voksen har forfatteren av Livet til William Marshal latt Walter svare «‘Så la det bli slik’, sa erkebiskopen, ‘men merk mine ord, Marshal, du vil aldri angre noe i ditt liv som dette’».Dette er ganske sikkert en retrospektiv kommentar som har blitt plassert i biografien, basert på Johans senere handlinger. Straks Johan visste at han støtte fra Hubert Walter og William Marshal sendte han Walter av sted til England for å kreve at alle fri menn ga sin troskapsed til den nye kongen. Den 27. mai 1199 kronet Walter den nye kongen, noe som var erkebiskopen av Canterburys rett. På sin kroningsdag utpekte kongen Walter til kansler. Historikeren og forfatteren av en biografi om Johan av England, W. L. Warren, sier om Walter at «Ingen levende hadde et bedre grep om forviklingene i den kongelige regjering, og selv i sin gamle år var hans sinn smidig og fruktbar til å hanskes med nye problemer».En av Walters første forslag var å senke avgiftene for å få et charter bekreftet, fra 9 pund og fem shilling til 18 shilling og fire pence. Ifølge med dette grepet var kravet om at intet charter ville bli akseptert i en konges rettssal uten å ha blitt bekreftet av kong Johan. Ikke bare reduserte dette forfalskninger, det førte også til etableringen av «charter-rullene», en administrativ kopi av alle dokumenter og forordninger som ble utgitt og bekreftet av regjeringen. I sitt forhold til andre tjenestemenn arbeidet Walter tett med justiciar Geoffrey Fitz Peter i innsamlingen av skatt, og begge menn dro til Wales i 1203 på en diplomatisk misjon. En annen felles handling angikk en skatt på en syvendedel av flyttbare eiendom samlet inn fra både verdslige som geistlige personer. Middelalderkrønikeforfatteren Roger av Wendover sa at kongen «hadde erkebiskop Hubert av Canterbury til fungere for ham i saker om kirkeeiendom, Geoffrey fitz-Peter i saker av verdslig eiendom, og disse sparte ingen i å utføre deres ordre».Walter var også ansvarlig for å oppbevare kopier av andre kongelige brev i Close Roll og Patent Rolls. Sistnevnte nedtegnet brev som var utsendt i «patenter», eller åpent og ikke forseilet, og Close Roll nedtegnet brev som var forseglet, eller som «lukkede brev». De ulike rullene er bevart fra 1199 for Charter Roll, 1201 for Patent Roll, og 1204 for Close Roll. Walter fortsatte å komme med nyvinninger også i lokalstyringen, som den tidligste nedtegnelsen av kronfogdens ruller, eller fylkesnedtegnelsene, som ble benyttet for kryssjekke muntlige bevitnelser i fylkenes rettssaler fra 1202 og 1203 under Walters kanslertid.
I 1201 dro Walter på en diplomatisk misjon til kong Filip II August av Frankrike som ikke var vellykket, og i 1202 kom han tilbake til England som regent da Johan reiste utenlands. I april 1204 dro Walter tilbake til Frankrike sammen John de Gray, biskop av Norwich, Eustace, biskop av Ely, William Marshal, og Robert de Beaumont, jarlen av Leicester, for å søke fred med den franske kongen. Filip II August insisterte at Johan overleverte Arthur av Bretagne, Arthurs søster Eleanora, og frasa seg alle sine besittelser i Frankrike før det kunne bli fred. Dette nektet Johan å gå med på, og diplomatene reiste tilbake til England kort tid før den franske kongen erobret Normandie.
Foruten Walters diplomatiske oppdrag ga kongen ham varetekten av festningen Rochester Castle den 20. juli 1202, men da Walter allerede bokførte skatt og avgifter for byen Rochester til skattekisten i 1200 er det mulig at han holdt festningen før 1202. Kong Johan ga erkebiskopen også retten til å prege mynter, en tillatelse Walter holdt til sin død i 1205.Under Johan fortsatte Walter å være aktiv i kirkesaker, og i september 1200 ble det holdt et provinsielt kirkemøte i London. Dette møtet handlet om et antall emner, blant spørsmål knyttet til Skriften, finans, og prestenes plikter. Møtet støttet seg på andre kirkemøter, blant annet Det tredje lateranmøtet av 1179. Walter var også talsmann hos pave Innocent III i 1200, meglet mellom kongen og paven i spørsmålet over en strid om cistercienserordenen. Det var i samme år som kirken nedtegnet at erkebispesetet Canterbury begynte å bli nedtegnet og oppbevart, skjønt etter Walters død i 1205 ble nedtegnelsene mer sparsommelig fram til 1300-tallet.
== Død og ettermæle ==
Hubert Walter døde den 13. juli 1205 etter en lengre sykdomstid som sørget for at han kom til en forsoning med sine munker. Middelalderkrønikeforfatteren Ralph av Coggeshall fortalte at hans død tok fire dager, og skrev at han ga messedrakt, juveler og alterutsmykninger til sine munker, men alt dette ble konfiskert av kong Johan etter at Walter var død. Han ble gravlagt i Treenighetskapellet i Canterburykatedralen ved siden av Thomas Becket og hvor hans grav fortsatt kan bli sett. Denne graven kan ha blitt bygget av håndverkeren som kalles for William Engelskmannen, og som også designet kapellet. Graven dekker et synlig sted i kapellet og Walter var den første erkebiskop som ble gravlagt her siden 1170-tallet da alle gravene, unntatt Beckets, ble flyttet for å gi større oppmerksomhet til Beckets helligdom. Hubert Walter forble den eneste geistlige som ble gravlagt her inntil 1300-tallet. Tittelen «Øverste av hele England» som har blitt brukt av erkebiskopene av Canterbury dateres til Walters tid.Kronikøren Matthew Paris gjenfortalte historien om at da kong Johan hørte om Walters død skal kongen ha sagt: «Nå for første gang er jeg konge av England!». Denne historien, hvor underholdende den enn er, er apokryptisk. Mer sikker er fortellingen som en annen krønikeforfatter, Roger av Wendover, har fortalt om Walters juleforberedelser i 1200. Roger forteller at Walter delte ut klær til de som var til stede ved julefesten, noe som gjorde kong Johan rasende. Roger sier at Walter «ønsket å plassere seg selv a par med kongen».Som Becket var Walter ikke en hellig mann, skjønt han var, slik John Gillingham, historikeren og biografen til Rikard I av England, sier, «en av de mest framstående regjeringsministre i engelsk historie». Den hellige Hugh av Lincoln, en samtidig, er sagt å ha bedt om tilgivelse fra Gud for ikke å ha irettesatt Walter så ofte som han sannsynligvis burde ha gjort. Moderne historikere tenerer til ikke å dele det eldre synet at Walter var den drivende kraft bak de administrative endringene under Rikards regime, at Rikard var uinteressert i regjeringen, og at han etterlot alle avgjørelser til sine ministre, særlig Longchamp og Walter. Forskningen til James Holt og andre har vist at Rikard var meget involvert i regjeringsbeslutninger, og at det var mer av et partnerskap mellom kongen og hans ministre. Walter var derimot meget nyskapende i sin holdning til regjeringen. Walter fortsatte å nyte støtte fra Rikards bror Johan, og det var i løpet av Johans regime at et antall av Walters administrative reformer skjedde, skjønt hvor mye kongelig drivkraft som lå bak nyvinningene er ukjent, gitt Johans interesse for regjering og administrasjon.Walter var også offer for vitser for hans mangel på lærdhet, og ble siktemålet for en rekke lumske fortellinger fra pennen til Gerald av Wales, en uvenn av erkebiskopen. Selv Walters støttespillere kunne bare uttale at han var «moderat skrivekyndig». Walters mangel på lærdhet skaffet ham hån, særlig fra Gerald av Wales, men Walter ansatte en rekke lovkyndige i sin husholdning og ansatte også arkitekten Elias av Dereham som var en av Walters testamentfullbyrdere. Elias har tradisjonelt blitt kreditert som arkitekten av Salisburykatedralen etter Walters død. En annen lærd som var ansatt av Walter var Peter av Blois, som tjente både Walter og hans etterfølger som en sekretær i latin. Andre ansatte var de lovkyndige, utdannet ved Bologna, i kirkerett. Vi vet lite om Walters framtoning, skjønt han ble beskrevet av Gerald av Wales som høy og av godt utseende. Gerald priste også hans intelligens og dyktighet.W. L. Warren har fremmet teorien at enten Walter eller Geoffrey Fitz Peter, og ikke Ranulf Glanvill, var forfatteren av Tractatus de legibus et consuetudinibus regni Angliæ, en juridisk avhandling om engelskmennenes lover og konstitusjoner. Chrimes er enig at Glanvill sannsynligvis ikke var forfatteren, og mener at Walter er en bedre kandidat, skjønt han kan ikke være sikker. Om Walter virkelig var forfatteren har komponert det som Chrimes har karakterisert som en «stort litterært minneverk over Henrik IIs regjering». Ingen av Walters to biografer fra moderne tid tror at Walter var forfatteren, og historikeren Ralph Turner er enig i denne vurderingen. Historikeren Michael Clanchy sier om Hubert Walter at «spredningen av dokumenter var et europeisk og vedvarende fenomen, skjønt om det skal bli assosiert i England til en mann, ville denne mannen være Hubert Walter».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Carpenter, D. A. (Januar 1976): «The Decline of the Curial Sheriff in England 1194–1258». The English Historical Review 91 (358): 1–32. doi:10.1093/ehr/XCI.CCCLVIII.1.
Cheney, C. R. (Juli 1981): «Levies on the English clergy for the poor and for the king, 1203» (avgift kreves). The English Historical Review 96 (380): 577–584. doi:10.1093/ehr/XCVI.CCCLXXX.577.
Chrimes, S. B. (1972): Henry VII. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-02266-1.
Church, S. D. (April 1995): «The Rewards of Royal Service in the Household of King John: A Dissenting Opinion» (avgift kreves). The English Historical Review 110 (436): 277–302. doi:10.2307/576010 (ikke aktiv i 02. juni 2009).
Clanchy, C. T. (1993): From Memory to Written Record: England 1066–1307 (Andre utg.). Malden, MA: Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-16857-7.
Cokayne, George E. (1982): The Complete Peerage of England, Scotland, Ireland, Great Britain, and the United Kingdom, Extant, Extinct, or Dormant: Volume Two Bass to Canning (Microprint ed.). Gloucester [England]: A. Sutton. ISBN 0-904387-82-8.
Coredon, Christopher (2007): A Dictionary of Medieval Terms & Phrases (Opptrykk). Woodbridge: D. S. Brewer. ISBN 978-1-84384-138-8.
Cosman, Madeleine Pelner (2007): Medieval Wordbook: More the 4,000 Terms and Expressions from Medieval Culture. New York: Barnes & Noble. ISBN 978-0-7607-8725-0.
Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (Tredje utg., revi.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X.
Gillingham, John (November 2004): «The Historian as Judge: William of Newburgh and Hubert Walter» (avgift kreves). The English Historical Review 119 (119): 1275–1287. doi:10.1093/ehr/119.484.1275.
Gillingham, John (1999): Richard I. New Haven, Conn: Yale University Press. ISBN 0-300-07912-5.
Greenway, Diana E. (1991): «Fasti Ecclesiæ Anglicanæ 1066–1300: volume 4: Salisbury». Institute of Historical Research.
Greenway, Diana E. (1999): «Fasti Ecclesiæ Anglicanæ 1066–1300: Volume 6: York». Institute of Historical Research.
Harper-Bill, Christopher (1999): «John and the Church of Rome» i King John: New Interpretations. S. D. Church, Woodbridge, UK: Boydell Press.
Hearn, M. F. (March 1994): http://www.jstor.org/stable/3046001 «Canterbury Cathedral and the Cult of Becket» (avgift kreves). The Art Bulletin 76 (1): 19–52. doi:10.2307/3046001.
Hollister, C. W. (November 1961): «King John and the Historians» (fee required). Journal of British Studies 1 (1): 1–19. doi:10.1086/385431.
Joliffe, J. E. A. (1955): Angevin Kingship. London: Adam and Charles Black.
Jones, J. A. P. (1971): King John and Magna Carta. London: Longman. ISBN 0-582-31463-1.
Kemp, Brian (July 1973): «Exchequer and Bench in the Later Twelfth Century—Separate or Identical Tribunals?» (avgift kreves). The English Historical Review lxxxviii (88): 559–573. doi:10.1093/ehr/LXXXVIII.CCCXLVIII.559.
Knowles, David (1976): The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216 (Andre utg., opptrykk). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6.
Moorman, John R. H. (1955): Church Life in England in the Thirteenth Century (Revidert utgave). Cambridge: Cambridge University Press.
Mortimer, Richard (1994): Angevin England 1154–1258. Oxford: Blackwell. ISBN 0-631-16388-3.
Mortimer, Richard (Mai 1981): «The Family of Rannulf de Glanville». Bulletin of the Institute of Historical Research LIV (129): 1–16.
Petit-Dutaillis, Charles; overs. E. D. Hunt (1964): The Feudal Monarchy in France and England: From the Tenth to the Thirteenth Century. New York: Harper Torchbooks.
Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540. London: Weidenfeld and Nicolson.
Saul, Nigel (2000): A Companion to Medieval England 1066–1485. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-2969-8.
Reeve, Matthew M. (2003): «A Seat of Authority: The Archbishop's Throne at Canterbury Cathedral» (avgift kreves). Gesta 42 (2): 131–142. doi:10.2307/25067082 (ikke aktiv i 2. juni 2009).
Stacey, Robert C. (2004): «Walter, Hubert (d. 1205)». Oxford Dictionary of National Biography (registrering kreves, stundom også avgift). Oxford University Press.
Turner, Ralph V. (2005): King John: England's Evil King? Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-3385-7.
Turner, Ralph V. (Våren 1986): «Religious Patronage of Angevin Royal Administrators, c. 1170–1239». Albion 18 (1): 1–21. doi:10.2307/4048700.
Turner, Ralph V. (Vinter 1979): «The Reputation of Royal Judges Under the Angevin Kings» (avgift kreves). Albion 11 (4): 301–316. doi:10.2307/4048542.
Turner, Ralph V. (Våren 1997): «Richard Lionheart and English Episcopal Elections» (avgift kreves). Albion 29 (1): 1–13. doi:10.2307/4051592.
Turner, Ralph V. (Høsten 1975): «Roman Law in England Before the Time of Bracton». Journal of British Studies 15 (1): 1–25. doi:10.1086/385676.
Turner, Ralph V. (Våren 1990): «Who Was the Author of Glanvill? Reflections on the Education of Henry II's Common Lawyers» (avgift kreves). Law and History Review 8 (1): 97–127. doi:10.2307/743677.
Tyerman, Christopher (2006): God's War: A New History of the Crusades. Cambridge: Belknap Press of Harvard University Press. ISBN 0-674-02387-0.
Warren, W. L. (1978): King John. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-03643-3.
West, Francis (1966): The Justiciarship in England 1066–1232. Cambridge, UK: Cambridge University Press.
Young, Charles R. (1968): Hubert Walter: Lord of Canterbury and Lord of England. Durham, NC: Duke University Press.
== Eksterne lenker ==
Opptrykk vist på nettet av Pipe Roll Societys utgivelse av Feet of Fines for Henry II and first seven years of Richard I, ved Brigham Young University
|
Hubert Walter (født ca. 1160, død 13.
| 15,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fryktens_sommer
|
2023-02-04
|
Fryktens sommer
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1997', 'Kategori:Gode artikler', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA']
|
For den amerikanske skrekkfilmen fra 1978, se Fryktens sommer (1978)Fryktens sommer (originaltittel: I Know What You Did Last Summer) er en amerikansk skrekkfilm fra 1997 regissert av Jim Gillespie. Filmen handler om fire amerikanske tenåringer som kjører ned og dreper en mann på en øde veistrekning nattestid. De kvitter seg med liket og forsøker å legge det hele bak seg. Året etter får en av dem et mystisk brev det det står at vedkommende vet hva de gjorde forrige sommer. Like etter blir den ene av dem drept. Hovedrollene spilles av Sarah Michelle Gellar, Ryan Phillippe, Freddie Prinze jr. og Jennifer Love Hewitt. Filmen er løst basert på en bok fra 1973 skrevet av Lois Duncans.
Filmen har fått to oppfølgere: Fryktens sommer 2 (1998) og I'll Always Know What You Did Last Summer (2006), hvorpå sistnevnt ble lansert direkte på video. Filmen var inspirert av suksessen til Wes Cravens slasherfilm Skrik, fra 1996.Den fikk lunken mottakelse av filmanmelderne, men ble en moderat publikumssuksess.
|
For den amerikanske skrekkfilmen fra 1978, se Fryktens sommer (1978)Fryktens sommer (originaltittel: I Know What You Did Last Summer) er en amerikansk skrekkfilm fra 1997 regissert av Jim Gillespie. Filmen handler om fire amerikanske tenåringer som kjører ned og dreper en mann på en øde veistrekning nattestid. De kvitter seg med liket og forsøker å legge det hele bak seg. Året etter får en av dem et mystisk brev det det står at vedkommende vet hva de gjorde forrige sommer. Like etter blir den ene av dem drept. Hovedrollene spilles av Sarah Michelle Gellar, Ryan Phillippe, Freddie Prinze jr. og Jennifer Love Hewitt. Filmen er løst basert på en bok fra 1973 skrevet av Lois Duncans.
Filmen har fått to oppfølgere: Fryktens sommer 2 (1998) og I'll Always Know What You Did Last Summer (2006), hvorpå sistnevnt ble lansert direkte på video. Filmen var inspirert av suksessen til Wes Cravens slasherfilm Skrik, fra 1996.Den fikk lunken mottakelse av filmanmelderne, men ble en moderat publikumssuksess.
== Handling ==
De fire vennene Julie, Helen, Ray og Barry feirer at de er ferdig på High School. På vei hjem fra feiringen kjører de ruspåvirkede ungdommene på en skikkelse som dukker opp fra intet på den øde landeveien. Ungdommene stanser bilen i håp om at det bare var et dyr de traff, men får panikk da de finner et livløst menneske. Da en annen jevnaldrende bekjent, Max, kommer kjørende mot dem, gjemmer de den tilsynelatende livløse kroppen i veikanten. Etter at faren er over enes de om å dumpe kroppen i sjøen og sverger taushet for å skjule sin forbrytelse. Men da de er i ferd med å dumpe ham fra kaia våkner mannen til live og tar tak i den ene av ungdommene. Det oppstår panikk, men etter noen tumulter klarer ungdommene å velte ham i sjøen.
Sommeren etter, etter sitt første år på college, drar Julie tilbake til den lille fiskerlandsbyen på ferie. Julie er en nervebunt. Forrige sommers hendelse har satt dype spor, og studiene har gått dårlig. Etter kort tid mottar hun mystisk brev hvor det står «Jeg vet hva dere gjorde sist sommer». Julie blir urolig og kontakter de andre i håp om å få klarhet. Det oppstår usikkerhet blant dem om hvorvidt det er noen som bare tuller med dem – eller om brevet er skrevet av noen som var vitne til deres udåd. Barry mistenker at det er Max som står bak brevet og oppsøker ham derfor på fiskeriet der han jobber for å advare ham mot konsekvensene. Men like etter blir Max drept av en mystisk mann med kjøttkrok, og senere på kvelden blir Barry hardt skadd da den samme morderen forsøker å drepe ham med hans egen bil. Det blir klart for de andre at noen er ute etter dem. Ikke for å få dem arrestert og stilt for retten, men for å drepe dem. De tre gjenværende begynner så å finne ut mere om fiskeren de kjørte på og oppdager at han hadde drept sin venninne to år før ulykken – og at drapet skjedde på eksakt samme sted som påkjørselen. Etter flere sjokkerende opplevelser begynner imidlertid noen av dem å nøste trådene sammen og innser etterhvert at drapsmannen er en annen en den de i utgangspunktet trodde.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Fryktens sommer ble moderat publikumssuksess i USA. Den innbrakte $125,6 millioner på verdensbasis, hvorav $72 millioner i USA. Filmen havnet på 33. plass over de mest innbringende filmene på verdensbasis i 1997 og på 19. plass i USA.Produksjonskostnadene var på $17 millioner.
=== Anmelderne ===
Fryktens sommer fikk lunken mottakelse av anmelderne, noe som gjenspeiles i at den bare har fått 42 % på Rotten Tomatoes. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den bare en av fire stjerner, mens Leonard Maltin gav den to av fire.VGs anmelder gav den terningkast fire med begrunnelsen at den var effektiv, men også klisjépreget. Anmelderen mente videre at dette måtte være «drømmefilmen» for unge mennesker som elsker skrekk. Dagbladets anmelder var langt mer negativ og gav den terningkast to. Anmelderen mente det var for mange logiske brister, uten spesielt godt spill og uten originaliteten til Skrik. Anmelderen gav imidlertid ros for filmens fotografering og mente det var der styrken lå. Aftenposten og Dagsavisen gav også bare terningkast to.
=== Priser og nominasjoner ===
Jennifer Love Hewitt og Sarah Michelle Gellar ble tildelt hver sin Blockbuster Entertainment Award, mens John Debney ble tildelt en ASCAP i klassen Top Box Office Films. Filmen ble nominert til en Saturn Award i klassen beste skrekkfilm.
== I rollene ==
(utvalg)
Sarah Michelle Gellar ... Helen Shivers
Jennifer Love Hewitt ... Julie James
Ryan Phillippe ... Barry Cox
Freddie Prinze jr. ... Ray Bronson
Bridgette Wilson ... Elsa Shivers
Johnny Galecki ... Max Neurick
Anne Heche ... Melissa 'Missy' Egan
Muse Watson ... Ben Willis (fiskeren, hevneren)
Stuart Greer ... Officer David Caporizo
Deborah Hobart ... Mrs. James
Rasool J'Han ... Deb
Jonathan Quint ... David Egan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fryktens sommer på Internet Movie Database
(no) Fryktens sommer hos Filmfront
(sv) Fryktens sommer i Svensk Filmdatabas
(da) Fryktens sommer i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Fryktens sommer på Allociné
(nl) Fryktens sommer på MovieMeter
(en) Fryktens sommer på AllMovie
(en) Fryktens sommer på Turner Classic Movies
(en) Fryktens sommer på Rotten Tomatoes
(en) Fryktens sommer på Metacritic
|
Fryktens sommer (originaltittel: I Know What You Did Last Summer) er en amerikansk skrekkfilm fra 1997 regissert av Jim Gillespie. Filmen handler om fire amerikanske tenåringer som kjører ned og dreper en mann på en øde veistrekning nattestid.
| 15,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ciise_Aden_Abshir
|
2023-02-04
|
Ciise Aden Abshir
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Eidsvold Turn', 'Kategori:Fotballspillere for KFUM-Kameratene Oslo', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Nybergsund IL-Trysil', 'Kategori:Fotballspillere for Simba SC', 'Kategori:Fotballspillere for Ullensaker/Kisa IL', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mogadishu', 'Kategori:Somaliske sportsutøvere', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge']
|
Ciise Aden Abshir (født 1. juni 1986) er en somalisk fotballspiller som fra 31. desember 2019 er klubbløs.For noen år siden trakk det internasjonale fagbladet World Soccer. Han måtte rømme Somalia på grunn av borgerkrigen. da hadde abshir allerede opplevde et proffopphold både i Tanzania og Malta hvor han vant seriemesterskap i Tanzania 2003-2004 med Simba Sports Club. Ciise var en lovende målscorer på landslaget, og er nominert til kåringen av tiårets beste somaliske spiller. Han kom til Norge og lillestrøm sportsklubb som prøve-spiller, og fikk tilbud to års prøff kontrakt . men uheldig og langvarig tretthetsbrudd i ankelen gjorde at karrieren måtte bygges på nytt .
Ciise har tidligere spilt for Elman FC all time goal scorere fra Somalia, Simba SC fra Tanzania og Pietà Hotspurs fra Malta.Abshir har 24 U-21 landskamper og 13 mål for Somalia. Han scoret vinnermålet, da Somalia slo Tanzania 1–0 i CECAFA-turneringen 3. januar 2009.
|
Ciise Aden Abshir (født 1. juni 1986) er en somalisk fotballspiller som fra 31. desember 2019 er klubbløs.For noen år siden trakk det internasjonale fagbladet World Soccer. Han måtte rømme Somalia på grunn av borgerkrigen. da hadde abshir allerede opplevde et proffopphold både i Tanzania og Malta hvor han vant seriemesterskap i Tanzania 2003-2004 med Simba Sports Club. Ciise var en lovende målscorer på landslaget, og er nominert til kåringen av tiårets beste somaliske spiller. Han kom til Norge og lillestrøm sportsklubb som prøve-spiller, og fikk tilbud to års prøff kontrakt . men uheldig og langvarig tretthetsbrudd i ankelen gjorde at karrieren måtte bygges på nytt .
Ciise har tidligere spilt for Elman FC all time goal scorere fra Somalia, Simba SC fra Tanzania og Pietà Hotspurs fra Malta.Abshir har 24 U-21 landskamper og 13 mål for Somalia. Han scoret vinnermålet, da Somalia slo Tanzania 1–0 i CECAFA-turneringen 3. januar 2009.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ciise Aden Abshir – FIFA
(en) Ciise Aden Abshir – Transfermarkt
(en) Ciise Aden Abshir – national-football-teams.com
(en) Ciise Aden Abshir – WorldFootball.net
(en) Ciise Aden Abshir – Soccerway
(en) Ciise Aden Abshir – FBref
|
| fødtsted = Mogadishu
| 15,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/17._%C3%A5rhundre_f.Kr.
|
2023-02-04
|
17. århundre f.Kr.
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer']
| null |
== Begivenheter ==
1600 f.Kr. Himmeldisken fra Nebra ble laget.
Olmekere produserte gummi.DateringerDen megalittiske steinsettingen Ca na Costa på Formentera er datert til det 17. århundre f.Kr.
|
==Begivenheter==
| 15,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjertrud_Rasch
|
2023-02-04
|
Gjertrud Rasch
|
['Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1735', 'Kategori:Fødsler i 1673', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lutherske misjonærer', 'Kategori:Misjonærer på Grønland', 'Kategori:Norske misjonærer', 'Kategori:Personer fra Kvæfjord kommune']
|
Gjertrud (Giertrud) Rasch (født 1673 på Kveøya i Kvæfjord, død 21. desember 1735 på Grønland) var en norsk prestekone som reiste sammen med ektemannen Hans Egede som de første misjonærene til Grønland.
|
Gjertrud (Giertrud) Rasch (født 1673 på Kveøya i Kvæfjord, død 21. desember 1735 på Grønland) var en norsk prestekone som reiste sammen med ektemannen Hans Egede som de første misjonærene til Grønland.
== Familie og oppvekst ==
Gjertrud Rasch var datter av Kvæfjords bondelensmann Niels Nielsen Rasch, som drev den viktige gården Vebostad og jektefart derfra. I oppveksten må hun derfor ha vært vitne til både hekseridommen over Johanne Nilsdatter og til konflikten mellom faren og den selvoppnevnte bondelensmannen Anders Jensen Fjeresløv, en konflikt som førte til både håndgemeng og store bøter for Niels Rasch.
Familien hadde tilknytning til fogd Poul Hansen Egede i Harstad, og fogdens sønn Hans Egede gikk i prestelære hos sogneprest Peder Hind, som var hans onkel, i Kvæfjord. Etter at Poul Egede døde i gjeld i 1706 ble alliansen mellom familiene enda viktigere, og Gjertrud og Hans Egede giftet seg da hun var 34 år gammel og han var 21.
== Prestekone i Vågan ==
Hans Egede fikk et prestekall i Vågan, hvor ekteskapet med Gjertrud brøt tradisjonen om at den nye presten skulle gifte seg med presteenka. Tida i Vågan gikk med til forberedelser til ektemannens misjonskall om å reise til Grønland. Reisen ble muliggjort blant annet med hjelp fra Gjertruds bror Niels Rasch, som drev handelsfart og fangst. Selv om Gjertrud fra først ikke ønsket at familien med fire små barn skulle legge ut på reisen, var hun den som senere støttet ektemannen da han var motløs, og hun hadde stor lit til Gud.
== Grønland ==
I 1718 reiste Hans og Gjertrud Egede til Bergen, og i 1721 videre til Grønland, hvor de ikke møtte etterkommere etter norrøne bosettere, som ventet, men begynte å misjonere blant inuittene. Forholdene var vanskelige, på den danske kolonien som de grunnla måtte det rasjoneres strengt. Til å begynne med bodde familien Egede i en jordgamme. Kontakten med Europa og Danmark førte til en stor koppeepidemi. I denne nøden viste Gjertrud en stor godhet og omsorg for inuittene. Denne omsorgen har gjort at hun og ektemannen blir satt pris på i Grønlands historie selv om kolonialiseringen også hadde negative sider – deriblant koppeepidemien.
Gjertrud Rasch døde utmattet på Grønland 21. desember 1735, og ble gravlagt fra Nicolaikirken i København 5. oktober 1736. I 1946 eller 1947 ble det reist en minnestein på hjemgården Vebostad, og Grønlands nye kirke har fått navnet Gertrud Rasks kirke
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ruud, Edvard (1994). «Gjertrud Rask, 1673–1735». Årbok for Kvæfjord (8): 3–4.
Furset, Ole J.: «Hans Egede og Gjertrud Rasch» – Trondarnes Distriktsmuseums skriftserie nr. 4.
|
Gjertrud (Giertrud) Rasch (født 1673 på Kveøya i Kvæfjord, død 21. desember 1735 på Grønland) var en norsk prestekone som reiste sammen med ektemannen Hans Egede som de første misjonærene til Grønland.
| 15,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senter_for_IKT_i_utdanningen
|
2023-02-04
|
Senter for IKT i utdanningen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 2010', 'Kategori:Kunnskapsdepartementet', 'Kategori:Opphør i 2017', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter', 'Kategori:Utdanning i Norge']
|
Senter for IKT i utdanningen var et statlig forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. Senteret hadde som formål å bidra til at bruken av IKT i skolen bedrer kvaliteten på undervisningen og at IKT-bruk fører til økt læringsutbytte. Hovedmålgrupper for senteret var barnehage, grunnskole og videregående opplæring, i tillegg til førskolelærer- og lærerutdanningen. Senteret var lokalisert til Oslo og Tromsø, med hovedkontor nominelt i Tromsø. Senteret hadde ca. 40 ansatte i Oslo og ca. 40 i Tromsø.
Fra 1. januar 2018 ble Senter for IKT i utdanningen fusjonert med Utdanningsdirektoratet under navnet Utdanningsdirektoratet – direktoratet for barnehage, grunnopplæring og IKT.
|
Senter for IKT i utdanningen var et statlig forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. Senteret hadde som formål å bidra til at bruken av IKT i skolen bedrer kvaliteten på undervisningen og at IKT-bruk fører til økt læringsutbytte. Hovedmålgrupper for senteret var barnehage, grunnskole og videregående opplæring, i tillegg til førskolelærer- og lærerutdanningen. Senteret var lokalisert til Oslo og Tromsø, med hovedkontor nominelt i Tromsø. Senteret hadde ca. 40 ansatte i Oslo og ca. 40 i Tromsø.
Fra 1. januar 2018 ble Senter for IKT i utdanningen fusjonert med Utdanningsdirektoratet under navnet Utdanningsdirektoratet – direktoratet for barnehage, grunnopplæring og IKT.
== Oppgaver ==
Senter for IKT i utdanningen hadde ansvar for å legge til rette for at identitetsforvaltningssystemet FEIDE blir innført og tatt i bruk i norsk skole. Senteret driftet og videreutviklet nettstedet utdanning.no, som gir informasjon om yrkes- og utdannignsvalg rettet mot elever, lærere og skolerådgivere. Sammen med Sametinget har senteret utviklet nettstedet ovttas.no som samler samiske læremidlerSenteret utførte forsknings- og kartleggingsoppgaver om bruk av IKT i skole og barnehage, hvorav den største er den kvantitative undersøkelsen Monitor som annethvert år siden 2003 har undersøkt IKT-bruken i norsk skole. Senteret hadde redaktøransvar for det IKT-pedagogiske forskningstidsskriftet Nordic Journal of Digital Literacy. I samarbeid med andre fagmiljø informerer senteret om juridiske problemstillinger knyttet til IKT i skolen knyttet til personvern, opphavsrett, identitetsforvaltning og bruk av skytjenester i utdaningssektorenSenteret innredet et høyteknologisk læringslaboratorium kalt «Rom for læring» som lånes ut gratis til klasser som vil teste ut læringsopplegg.
== Historikk ==
Senter for IKT i utdanningen ble opprettet 1. januar 2010. Senteret var da en sammenslåing av organisasjonene utdanning.no, ITU, UNINETT ABC. Senteret ble foreslått gjennom stortingsmelding nr. 31 (2007-2008) Kvalitet i skolen.Den første direktøren for senteret var Sylvi Barman-Jenssen. I mai 2011 kunngjorde hun at hun trakk seg fra 1. juni 2011. Fra våren 2012 tiltrådte Trond Ingebretsen som ny direktør.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tildeingsbrev Senter for IKT i utdanningen 2012
iktsenteret.no Senterets hjemmeside
pressemelding fra Regjeringen.no
|
| medlemmer =
| 15,899 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.