url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Parklind
|
2023-02-04
|
Parklind
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Tilioideae']
|
Parklind (Tilia × europaea) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Treet er en hybrid mellom lind (Tilia cordata) og storlind (Tilia platyphyllos).
|
Parklind (Tilia × europaea) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Treet er en hybrid mellom lind (Tilia cordata) og storlind (Tilia platyphyllos).
== Beskrivelse ==
Det er et stort tre som blir 30–40 m høyt. Røttene danner rotskudd, og stammen har nyskudd langt nede. Bladplatene er med sine inntil 10 cm noe større enn hos vanlig lind, men langt mindre enn hos storlind (inntil 15 cm). Formen er den samme skjeve og hjerteformede som hos lind, men ikke fullt så skjeve som på storlind. Bladene er snaue og blekgrønne, men har små hvite eller lysebrune hårdusker i nervevinklene på undersiden. De er ofte infisert med galler. Det er som regel ingen utpreget høstfarge. Blomsterkvasten har 4–10 blomster hengende, mens de to nøttene i hver fruktkvast er om lag 8 mm store. Nøtten har lave lister, mens nøtten hos vanlig lind er omtrent helt glatt. Parklind danner sjelden eller aldri fertile frø.
== Dyrking ==
Hybriden forekommer naturlig der foreldreartene vokser sammen i Europa. De to artene har riktignok litt ulik blomstringstid, men med nok overlapp til at hybridisering kan skje. Parklind var blant de hyppigst dyrkede løvtrærne i Europa fra 1600-tallet til rundt 1960. Sølvlind og krimlind har senere erstattet parklind i Mellom-Europa fordi de ikke danner rotskudd, blir lite angrepet av insekter og bedre tåler vegsalt og komprimert jord. Kultivaren 'Wratislaviensis' har lyst gyllengule blad om våren, som senere blir grønne, og guloransje til gul høstfarge.Parklind er svært vanlig dyrket i Norge nordover til Vesterålen i herdighetssone 5. Den plantes i hager, parker, kirkegårder og langs gater. Den er forvillet noen steder på Sør- og Østlandet, men ser ikke ut til å kunne reprodusere.
== Humledød ==
Det blir ofte observert store mengder døde og døende humler under parklind i blomstringstiden, særlig i tørre somre. Dette skjer ikke hvert år. Nøyaktig hvorfor så mange humler dør er ikke kjent. Flere teorier har blitt satt fram. En går på at lindetrær, både enkeltarter (parklind og sølvlind), og også enkelttrær, produserer forholdsvis mye av sukkerarten mannose som humler ikke kan fordøye. Teorien er at når det er varmt og tørt stiger mannose-andelen av nektaren, noe som går ut over humlene, men bare i liten grad bier. En annen teori er at trærne går tom for nektar og at humlene sulter ihjel. Lindetrær generelt skiller ut duftstoffer som virker tiltrekkende på humler og andre pollinerende insekter, og ofte vil det være frenetisk aktivitet i blomstene. Når blomstene går tomme, vil bier fly videre, mens humler, som er mindre metodiske, blir i treet på grunn av duftstoffene til de dør av matmangel.Kunnskapen om humledød er oppsummert i to studier, en norsk og en engelsk, som begge ble publisert i 2017. Den finnes ingen dokumentasjon på at lindenektar inneholder mannose eller andre giftstoffer, så den teorien avvises. Det ville også være merkelig om et insektpollinert tre skulle forgifte sine viktigste pollinatorer. Det kan tenkes at humlene lokkes til blomstene på grunn av duftstoffer og koffein etter at nektarproduksjonen er redusert, men denne hypotesen må underbygges med mer forskning. Lindetrær sprøytes ikke med insektmidler i Norge, så den forklaringen er ikke aktuell. Sult eller alderdom er den mest sannsynlige dødsårsaken. Predasjon fra kjøttmeis og veps kan også være viktig. En tysk studie viser at 76 % av døde humler under sølvlind har predatorskader, og i en studie utført i Trondheim hadde nesten 90 % av døde humler under lindetrær fugleskader.I Fremmedartslista 2018 er parklind vurdert til lav risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og liten økologisk effekt. Ekspertkomiteen for karplanter finner ingen sammenheng mellom parklind og humledød.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) parklind i Encyclopedia of Life
(en) parklind i Global Biodiversity Information Facility
(en) parklind hos ITIS
(en) parklind hos ITIS
(en) parklind hos The International Plant Names Index
(en) parklind hos Tropicos
(en) Kategori:Tilia × europaea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Tilia × europaea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tilia × europaea – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Parklind (Tilia × europaea) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Treet er en hybrid mellom lind (Tilia cordata) og storlind (Tilia platyphyllos).
| 15,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Warlock
|
2023-02-04
|
Warlock
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1982', 'Kategori:Tyske tradisjonell metal-band']
|
Warlock var et tysk heavy metal-band på 1980-tallet.
Bandet ble etablert i 1982, og oppnådde relativ kommersiell suksess på midten av 1980-tallet. Etter det fjerde studioalbumet, Triumph And Agony, i 1987, hadde det vært så mange utskiftninger i bandet at vokalist Doro Pesch var det eneste opprinnelige medlemmet som var igjen. Da hun skiftet plateselskap byttet hun navnet på bandet (teknisk sett nytt band) til Doro, da rettighetene til navnet Warlock tilhørte det gamle plateselskapet.
|
Warlock var et tysk heavy metal-band på 1980-tallet.
Bandet ble etablert i 1982, og oppnådde relativ kommersiell suksess på midten av 1980-tallet. Etter det fjerde studioalbumet, Triumph And Agony, i 1987, hadde det vært så mange utskiftninger i bandet at vokalist Doro Pesch var det eneste opprinnelige medlemmet som var igjen. Da hun skiftet plateselskap byttet hun navnet på bandet (teknisk sett nytt band) til Doro, da rettighetene til navnet Warlock tilhørte det gamle plateselskapet.
== Medlemmer ==
Siste besetning
Doro Pesch – Vokal
Tommy Bolan – Gitar
Niko Arvanitis – Gitar
Tommy Henriksen – Bassgitar
Robert Rondinelli – SlagverkTidligere medlemmer
Rudy Graf – Gitar
Frank Rittel – Bassgitar
Peter Szigeti – Gitar
Michael Eurich – Slagverk
== Diskografi ==
Studioalbum
Burning the Witches (1984)
Hellbound (1985)
True As Steel (1986)
Triumph And Agony (1987)Samlealbum
Rare Diamonds (1991)
Earth Shaker Rock (1998)EP-er
You Hurt My Soul (On And On) (1985)
Fight For Rock (1986)Singler
Without You (1984)
All Night (1985)
Fight for Rock (1986)
All We Are (1987)
East Meets West (1987)
Für Immer (1987)Demoer
Mausoleum Demo (1983)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Warlock på Discogs
(en) Warlock på MusicBrainz
(en) Warlock på Encyclopaedia Metallum
(en) Warlock på Spotify
(en) Warlock på Songkick
(en) Warlock på AllMusic
|
Düsseldorf
| 15,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvlind
|
2023-02-04
|
Sølvlind
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Tilioideae']
|
Sølvlind (Tilia tomentosa) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Den vokser opprinnelig på Balkan, fra Ungarn til det sørvestlige Ukraina, og sørover til nordvestlige Tyrkia.
Dette er et stort tre på 10-30 meter, sjelden opp til 32 meter. Det viktigste kjennetegnet er den sølvgrå baksiden av bladene, som lyser opp trekronen. Selve kronen er perfekt rundet og ofte bred konisk, eller slank med hengende endegrener (variant 'Petiolaris', inntil 33 m). Grenene er bratt oppstående i spiss vinkel. Barken er mørk gråbrun, med grunne furer, og stammen kan bli inntil 2 m i diameter. Skuddene har fine, grå hår. Bladplatene er rundere og har tydeligere nerver enn hos vanlig lind (Tilia cordata). Bladene har grovere og større tenner langs kanten enn hva vi finner hos lind, parklind eller storlind. Blomsterkvasten har 7-10 blomster hengende, mens de to nøttene i hver fruktkvast er om lag 10 mm store. Nøtten har 5 tydelige lister, og er hvithåret.Sølvlind, sammen med parklind, er en av de lindeartene som er involvert når store mengder døde og døende humler hoper seg opp under lindetrær på høysommeren.
|
Sølvlind (Tilia tomentosa) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Den vokser opprinnelig på Balkan, fra Ungarn til det sørvestlige Ukraina, og sørover til nordvestlige Tyrkia.
Dette er et stort tre på 10-30 meter, sjelden opp til 32 meter. Det viktigste kjennetegnet er den sølvgrå baksiden av bladene, som lyser opp trekronen. Selve kronen er perfekt rundet og ofte bred konisk, eller slank med hengende endegrener (variant 'Petiolaris', inntil 33 m). Grenene er bratt oppstående i spiss vinkel. Barken er mørk gråbrun, med grunne furer, og stammen kan bli inntil 2 m i diameter. Skuddene har fine, grå hår. Bladplatene er rundere og har tydeligere nerver enn hos vanlig lind (Tilia cordata). Bladene har grovere og større tenner langs kanten enn hva vi finner hos lind, parklind eller storlind. Blomsterkvasten har 7-10 blomster hengende, mens de to nøttene i hver fruktkvast er om lag 10 mm store. Nøtten har 5 tydelige lister, og er hvithåret.Sølvlind, sammen med parklind, er en av de lindeartene som er involvert når store mengder døde og døende humler hoper seg opp under lindetrær på høysommeren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sølvlind i Encyclopedia of Life
(en) Sølvlind i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sølvlind hos Artsdatabanken
(sv) Sølvlind hos Dyntaxa
(en) Sølvlind hos ITIS
(en) Sølvlind hos NCBI
(en) Sølvlind hos The International Plant Names Index
(en) Sølvlind hos Tropicos
(en) Kategori:Tilia tomentosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Tilia tomentosa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tilia tomentosa – detaljert informasjon på Wikispecies
|
– naturlig utbredelse
| 15,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maximinus_II_Daia
|
2023-02-04
|
Maximinus II Daia
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 313', 'Kategori:Fødsler i 270', 'Kategori:Konstantinske dynasti', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Tetrarkiet']
|
Maximinus II Daia (latin: Gaius Valerius Galerius Maximinus Daia Augustus; født ca. 20. november 270, død juli eller august 313) var en romersk keiser fra 308 til 313. Han ble innviklet i de romerske innbyrdeskrigene under tetrarkiet mellom medkeiserne. Krigen begynte i 306 med usurpatoren Maxentius og nederlaget til Severus, og hvor Maximinus Daia ble nedkjempet av Licinius.
Maximinus II Daia ble beskrevet av antikkens historikere og skribenter som ondskapsfull, ubehøvlet, uten utdannelse, og en tyrann, særlig preget av hans motstand og forfølgelse av kristne. Til tross for at han uten tvil var en tyrann, er mye av hans omdømme er preget av kristen propaganda som var like fordomsfull mot sine fiender som omvendt proporsjonalt for de keisere de støttet, som Licinius og Konstantin som viste seg å være vel så nådeløse og grusomme.
|
Maximinus II Daia (latin: Gaius Valerius Galerius Maximinus Daia Augustus; født ca. 20. november 270, død juli eller august 313) var en romersk keiser fra 308 til 313. Han ble innviklet i de romerske innbyrdeskrigene under tetrarkiet mellom medkeiserne. Krigen begynte i 306 med usurpatoren Maxentius og nederlaget til Severus, og hvor Maximinus Daia ble nedkjempet av Licinius.
Maximinus II Daia ble beskrevet av antikkens historikere og skribenter som ondskapsfull, ubehøvlet, uten utdannelse, og en tyrann, særlig preget av hans motstand og forfølgelse av kristne. Til tross for at han uten tvil var en tyrann, er mye av hans omdømme er preget av kristen propaganda som var like fordomsfull mot sine fiender som omvendt proporsjonalt for de keisere de støttet, som Licinius og Konstantin som viste seg å være vel så nådeløse og grusomme.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn og tidlige år ===
Maximinus kom fra en bondefamilie i Dacia som sønn av søsteren til den senere keiser Galerius. Han ble født i nærheten av familiens landområder ved Felix Romuliana, et jordbruksområde i Donau-regionen av Moesia, hva som i dag er østlige Serbia. Han gikk inn i hæren og steg gradvis i gradene som scutarius, protector, og tribunus. Da Diokletian og Maximianus Herculius trakk seg fra sine posisjoner keisere den 1. mai 305 ble de etterfulgt av Konstantius Klorus og Galerius som keisere, augustus; deres nye cæsar (kronprins) var henholdsvis Severus og Maximinus Daia. Galerius adopterte Maximinus før han ble forfremmet, og som cæsar fikk han styringen av Syria og Egypt. Hans navn hadde vært Daia (eller Daza) selv før forfremmelsen. Han hadde en hustru og en datter, men begges navn er gått tapt. Hans sønn navn var Maximus.
=== Innbyrdeskrig ===
I 308, etter at Licinius ble opphøyd til augustus, ble Galerius' adopterte sønn Maximinus og Konstantius Klorus' sønn Konstantin erklært som filii Augustorum («sønner av augusti»), men Maximinus begynte antagelig å kalle seg keiser etter en krig med det persiske Sasanideriket i 310. Da Galerius døde i 311, delte Maximinus den østlige delen av Romerriket mellom Licinius og seg selv. Da Licinius og Konstantin inngikk en allianse, følte Maximinus behov for en tilsvarende og gjorde en hemmelig avtale med usurpatoren Maxentius som kontrollerte Italia.
Høsten 312 mens Konstantin drev krig mot Maxentius, synes Maximinus Daia å ha drevet vellykket krig mot armenerne, men var i uansett tilfelle tilbake i Syria i februar 313 da han fikk bekreftet eksistensen om alliansen mellom Konstantin og Licinius. Da Maxentius' hær ble beseiret og Maxentius druknet elven Tiber da han forsøkte flykte, endret maktbalansen i faretruende grad for Maximinus Daia. Han måtte komme på offensiven og sikre seg kontroll over Galerius' besittelser før Licinius' tok dem. Mens Konstantin var opptatt av germanere langs Rhinen lå muligheten for å angripe Licinius. Han samlet en stor hær på rundt 70 000 og marsjerte vinterstid inn i Anatolia. Ekstremt dårlig vær svekket hæren etter hvert som han tok seg fram. I april 313 krysset han Bosporos og kom fram til byen Byzantium som var holdt av en garnison av Licinius' soldater. Da byen nektet å overgi seg beleiret han den og tok den etter 11 dager. Han dro videre til Heraclea Perinthus (dagens tyrkiske by Marmara Ereğlisi) som ble tatt etter en kortvarig beleiring. Licinius hadde kommet fram til Adrianople (dagens tyrkiske by Edirne) med en liten hær på rundt 30 000 samtidig som Maximinus beleiret Heraclea. De to styrkene ble konfrontert i slaget ved Tzirallum (eller Adrianople) den 30. april 313. Slagstedet er lokalisert til Campus Serenus ved Tzirallum, identifisert som dagens tyrkiske by Çorlu. Til tross for at Licinius var tallmessig underlegen, synes det som om hans militære dyktighet og hans soldaters fasthet vendte forskjellen til sin fordel. Ved slutten av dagen hadde Maximinus' soldater blitt knust og sendt på flukt. Licinius' seier var avgjørende.Maximinus Daia unnslapp drapene, kastet av seg sin keiserlige purpurkappe og i ordinære klær flyktet han over Bosporos. Licinius forfulgte ham med sin hær, og Maximinus dro inn i Anatolia med håp om omgruppere og samle en ny hær bortenfor Taurusfjellene. Han etablerte nytt hovedkvarter i byen Tarsus og befestet fjellovergangen for å forhindre Licinius' frammarsj. Licinius lot seg ikke stoppe. Han brøt gjennom befestningene i fjellene og beleiret Maximinus i Tarsus. Omringet av havet og fjellene var hans situasjon håpløs. Samtidig ble han syk. Om det var grunnet sykdom eller ved at han tok gift er uklart. I uansett tilfelle ble han raskt svekket, og døde en ynkelig død i Tarsus i juli eller august 313. Han ble gravlagt i nærheten av byen.Den kristne forfatteren Lactantius har fortalt at han svelget gift. Imidlertid hadde han spist sitt siste store måltid rett før, noe som forhindret giften å virke etter hensikten. Det tok ham fire dager å dø, og med synlig glede over hedningens pinsler, har Lactantius i detaljer fortalt hvordan han rev ut sine egne øyne. Licinius sørget deretter å drepe Daias to yngre sønner, begge under ni år, og drukne hans hustru. Han drepte også tre andre mulig fordringshavere til keisertronen for å være sikker, alle barn av døde keisere.
== Eusebius om Maximinus ==
Den kristne forfatteren Lactantius har hevdet at Maximinus var fordervet av griskhet og overtro, og levde i en meget utsvevende og lastefull liv: «Og han gikk til slik en utsvevelse av dårskap og fyll at hans sinn var forstyrret og sinnslidende i hans fyllefester; og han ga ordrer mens han var på beruset som han måtte trekke tilbake da han ble edru. (...) Han formanet hæren å leve tøylesløs i alle former for rangel og utskeielser, og oppmuntret guvernører og generaler til å misbruke deres undersåtter med griskhet og lyst. Hvorfor må vi fortelle om de uanstendige, skamløse handlingene til denne mannen, eller regne opp de utallige som han begikk utroskap med? For han kunne ikke passere gjennom en by uten å jevnlig forderve kvinner og forbryte seg mot jomfruer.» I henhold til Lactantius var det kun kristne som var anstendige nok til å stå opp imot ham, og de ble særlig straffet med «ild og sverd og korsfestelse og vill dyr og havet dyp, og avkapping av lemmer, og brenning, stikke ut øyne, og lemlestelse av hele kroppen...»Den ensidige og fordomsfulle karakteriseringen av Maximinus Daia kom til å prege en senere ikke-kristen keiser, Flavius Claudius Julianus, som i kristne tekster kalles for " Julianus den frafalne". Som Maximinus ledet Julianus sin hær til nederlag og fikk en forferdelig død som guddommelig straff. Konstantin underla Maximinus Daia til fordømmelse, damnatio memoriæ, kalte ham for en tyrannus, og Licinius, som selv var en kristen keiser, ble likeledes fordømt som tyrann. Det er ikke mulig for moderne historiografi å rehabilitere Maximinus med de historiske kildene som er tilgjengelig. Nær all kunnskap om Maximinus er avledet fra fiendtlige, kristne kilder. Maximinus Daia var en hedensk keiser som åpenbart ikke likte kristne, men han var ikke besatt på å forfølge kristne i særdeleshet slik kristen propaganda har påstått. Hans styre førte til martyrer, men neppe i den størrelsesorden som har blitt påstått.
Beskrivelsene av hans død er preget av jødisk-kristne klisjer: forferdelig lidelse, galskap og død, hvilket var straffen for de som nektet Gud eller var hans fiender. Alle keiserne i Tetrarkiet, Konstantin den store som unntaket, fikk en voldelig død preget av foreferdelige lidelser. I kontrast står beskrivelsen døden til av far til Konstantin, Konstantius Klorus død, omgitt av sin familie og sovnet stille inn. Maximinus Daias var ikke uten politiske kvaliteter, men i motsetning til den senere Julian, manglet han forsvarere mot den ensidige og fordomsfull kristne propaganda.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Primære kilderEusebius: Historia Ecclesiastica, VIII, 14
Lactantius: De Mortibus PersecutorumSekundære kilderBauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton
Christensen, Torben (1974): C. Galerius Valerius Maximinus. Studier over politik og religion i Romerriget 305-13, Festskrift udgivet af Københavns Universitet. København.
DiMaio, Jr., Michael (1996): «Maximinus Daia (305–313 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
Marcos, Mar: «Portrait of a Persecutor: The Defeat and Death of Maximinus Daia», Academia.edu
== Eksterne lenker ==
(en) Maximinus II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maximinus II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Caius Valerius Daja Maximinus». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
|
Maximinus II Daia (latin: Gaius Valerius Galerius Maximinus Daia Augustus; født ca. 20.
| 15,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samfundsvernet
|
2023-02-04
|
Samfundsvernet
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Paramilitære organisasjoner', 'Kategori:Politi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sikkerhet']
|
Samfundsvernet eller Norsk Samfundsvern var en paramilitær «hvit garde», sterkt forankret i det borgerlige samfunn, som organiserte borgervern og halvmilitære grupperinger. Organisasjonen hadde aktiviteter over hele Norge en periode i mellomkrigstiden.
|
Samfundsvernet eller Norsk Samfundsvern var en paramilitær «hvit garde», sterkt forankret i det borgerlige samfunn, som organiserte borgervern og halvmilitære grupperinger. Organisasjonen hadde aktiviteter over hele Norge en periode i mellomkrigstiden.
== Etablering ==
Samfundsvernet oppsto ved sammenslutningen av forskjellige kontrarevolusjonære foreninger til én organisasjon. Det ble etablert på privat initiativ i 1923, på bakgrunn av særlig to faktorer:
den økende tilslutning blant arbeidere for røde strømninger og dermed frykt for en rød revolusjon
politiets og forsvarets svekkede posisjon i samfunnet.
== Virksomhet og omfang ==
Organisasjonen ble fra 1925 ledet av den norske offiseren og politikeren Ragnvald Hvoslef, tidligere forsvarsattaché til Washington D.C. og sjef for HM Kongens Garde. Medlemmene var vanlige borgere som ikke nødvendigvis hadde militær eller politi-bakgrunn. Det var knesatt et celleprinsipp der hvert nytt medlem måtte ha to faddere. Organisasjonen var basert på frivillige økonomiske bidrag, og ble støttet av både bankvesenet og næringslivet.
Offiserer meldte seg for å trene medlemmene. Instruksjon i skyting og gatekamp foregikk på øyer i Oslofjorden og i Nordmarka. Medlemmene ble utstyrt bl.a. med Mauser 7.65 mm automatpistoler. Etter to års aktivitet hadde organisasjonen cirka 3 000 medlemmer over hele landet.
Forsvarsminister Quisling tok Samfundsvernets deltagelse i beregningen da han la sine tidlige planer for statskupp i 1932. Organisasjonen besto da av en reservepolitistyrke på 12–15 000 mann. Hvoslef var medstifter av Nasjonal Samling og fra starten del av partiets politiske komité.
== Innlemmelse i politiet og nedleggelse ==
Samfundsvernet fortsatte som privat organisasjon frem til 1928, etter hvilket Stortinget godkjente Samfundsvernet som reservepoliti, og vernets lokalavdelinger ble stilt under politimestrenes kommando. Det var frykt blant politikerne for hva en slik privat paramilitær styrke kunne benyttes til, for eksempel ved et eventuelt statskupp. Tilhengere av NNSAP var lite fornøyde med denne tvungne innlemmelse.I 1935 ble det brakt på det rene at Samfundsvernet drev militærøvelser med hærens materiell. Ved den nye politiloven av februar 1936 ble det opprettet forbud mot private garder. Dermed ble Samfundsvernet forbudt ved lov, og opphørte å eksistere.
== Referanser ==
== Kilder ==
Med pistol og totschläger. Særtrykk av TOTN 1985.Klykken, Trond: Samfundsvernet: Angrepets sak er å ødelegge fienden Paramilitært borgervern i norsk mellomkrigstid 1923-1936.Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. Nr. 1/1981.
|
Samfundsvernet eller Norsk Samfundsvern var en paramilitær «hvit garde», sterkt forankret i det borgerlige samfunn, som organiserte borgervern og halvmilitære grupperinger. Organisasjonen hadde aktiviteter over hele Norge en periode i mellomkrigstiden.
| 15,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Collingwood_(New_Zealand)
|
2023-02-04
|
Collingwood (New Zealand)
|
['Kategori:172°Ø', 'Kategori:40°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på New Zealand', 'Kategori:Sider med kart']
|
Collingwood er en by i det nordlige hjørnet av Sørøya på New Zealand. Den ligger i sentrum av Aorere Valley og i den vestlige delen av Golden Bay-området. Collingwood tilhører Tasman-regionen.
Ikke langt fra Collingwood ligger Kahurangi nasjonalpark og Farewell Spit og byen er en økoturistdestinasjon selv om den er langt fra de vanlige turistveiene.
|
Collingwood er en by i det nordlige hjørnet av Sørøya på New Zealand. Den ligger i sentrum av Aorere Valley og i den vestlige delen av Golden Bay-området. Collingwood tilhører Tasman-regionen.
Ikke langt fra Collingwood ligger Kahurangi nasjonalpark og Farewell Spit og byen er en økoturistdestinasjon selv om den er langt fra de vanlige turistveiene.
== Historie ==
Byen ble opprinnelig kalt Gibbstown etter William Gibbs, men ble senere omdøpt Collingwood etter admiral Cuthbert Collingwood som var admiral Horatio Nelsons nestkommanderende ved Trafalgar. Byen var en av kandidatene for å bli New Zealands hovedstad i 1800-tallet. Et lite gullrush forårsaket en rask, men kortvarig, befolkningsøkning i 1857. Byen ble ødelagt under en bybrann i 1904.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Collingwood, New Zealand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
|breddegrad = -40.666
| 15,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yellow_Magic_Orchestra
|
2023-02-04
|
Yellow Magic Orchestra
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artister innen elektronisk musikk']
|
Yellow Magic Orchestra (YMO) er et japansk electropop-band som ble stiftet i 1978. Medlemmene er Haruomi Hosono på bass, Yukihiro Takahashi på trommer og vokal og Ryuichi Sakamoto på keyboard. De er kjente for å være pionerene innen technopop-sjangeren.
|
Yellow Magic Orchestra (YMO) er et japansk electropop-band som ble stiftet i 1978. Medlemmene er Haruomi Hosono på bass, Yukihiro Takahashi på trommer og vokal og Ryuichi Sakamoto på keyboard. De er kjente for å være pionerene innen technopop-sjangeren.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Yellow Magic Orchestra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yellow Magic Orchestra på Internet Movie Database
(en) Yellow Magic Orchestra på Apple Music
(en) Yellow Magic Orchestra på Discogs
(en) Yellow Magic Orchestra på MusicBrainz
(en) Yellow Magic Orchestra på Spotify
(en) Yellow Magic Orchestra på Spotify
(en) Yellow Magic Orchestra på Songkick
(en) Yellow Magic Orchestra på Last.fm
(en) Yellow Magic Orchestra på Genius — sangtekster
(en) Yellow Magic Orchestra på AllMusic
|
Yellow Magic Orchestra (YMO) er et japansk electropop-band som ble stiftet i 1978. Medlemmene er Haruomi Hosono på bass, Yukihiro Takahashi på trommer og vokal og Ryuichi Sakamoto på keyboard.
| 15,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sort_morb%C3%A6r
|
2023-02-04
|
Sort morbær
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grønne blomster', 'Kategori:Morbærfamilien']
|
Sort morbær (vitenskapelig navn: Morus nigra) er et lite, løvfellende tre med en bredkronet vekstform. Det tilhører morbærfamilien. Treet stammer mest sannsynlig fra de sørvestlige delene av Asia.
|
Sort morbær (vitenskapelig navn: Morus nigra) er et lite, løvfellende tre med en bredkronet vekstform. Det tilhører morbærfamilien. Treet stammer mest sannsynlig fra de sørvestlige delene av Asia.
== Beskrivelse ==
Stammen er kort og knudrete, og grenene er utsperrede. Barken er først grønn og en smule hårete. Senere blir den brun, og på gamle grener er den gråbrun og korkaktig. Knoppene sitter spredt, og de er svarte (derav navnet). Bladene er hjerteformede med en grovt takket kan. I Norge skjer blomstringen i juni, men det er vanskelig å oppdage blomstringen fordi blomstene er grønne. Fruktene er sammensatte "bær". Frukten er grønn inntil den modner sent på sommeren, og blir nesten sort (derav det latinske nigra, som betyr sort).
=== Ikke-synlige trekk ===
Rotnettet er grovt og dyptgående (hvis jorda ellers er porøs nok). Frukten har en sterk aromatisk smak, som kan minne om solbær. Det er fruktene (bærene) som er opphavet til navnet "morbær". Beskjæringen bør utføres i desember for å unngå at treet "blør".
=== Størrelse ===
10 x 10 m (15 x 10 cm/år).
== Utbredelse ==
Sort morbær har vært dyrket så lenge at man ikke med sikkerhet vet hvor treet egentlig stammer fra. Mye tyder dog på at planten er tilpasset forholdene i Kaukasusfjellenes sydøstvendte skråninger. Der finner man viltvoksende eksemplarer i blandede løvskoger, sammen med blant andre ekte fiken, ekte mispel, påfuglbusk, granateple, ekte vinranke og kaukasisk alm. Sort morbær blir i dag også dyrket i Europa. Sort morbær har også lenge blitt dyrket i det sørvestlige Asia, og mange betegner dette som treets opprinnelsessted. Ifølge Botanisk hage i Oslo og Botanisk hage i Århus, er det Kina som er opprinnelsesstedet for morbærtrærne.
== Dyrkning og bruk ==
Sort morbær har vært dyrket lenge på grunn av dets spiselige frukt, og blir plantet og ofte naturalisert i store deler av Øst-Europa, inkludert Ukraina. I øst plantes den i Kina. Fruktene til iransk morbær eller sort morbær får en lilla-svart farge ved modning. Sort, rød og hvit morbær er utbredt i Nord-India, Pakistan, Iran og Afghanistan. I disse landene er trærne og frukten kjent ved det persiske navnet toot (morbær) eller shahtoot (شاه توت) (kongens eller "overordnedes" morbær). I Midtøsten lages det ofte syltetøy og sherbet (en kald drink) av frukten. Sort morbær ble innført i Storbritannia i det 17. århundre, i håp om at det ville være nyttig i dyrkningen av silkeormer.
== Se også ==
Bær
Hvitmorbær
== Eksterne lenker ==
(en) Sort morbær i Encyclopedia of Life
(en) Sort morbær i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sort morbær hos Artsdatabanken
(sv) Sort morbær hos Dyntaxa
(en) Sort morbær hos ITIS
(en) Sort morbær hos NCBI
(en) Sort morbær hos The International Plant Names Index
(en) Sort morbær hos Tropicos
(en) Kategori:Morus nigra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Morus nigra – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Morus nigra – detaljert informasjon på Wikispecies
Tegning av sort morbær
Kortfattet informasjon om sort morbær på dansk
|
Sort morbær (vitenskapelig navn: Morus nigra) er et lite, løvfellende tre med en bredkronet vekstform. Det tilhører morbærfamilien.
| 15,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hyllevare
|
2023-02-04
|
Hyllevare
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Logistikk', 'Kategori:Norske ord og uttrykk', 'Kategori:Næringsliv', 'Kategori:Objektivitet']
|
Hyllevare er en benevnelse som de fleste næringslivsbransjer bruker om produkter som under normale omstendigheter alltid skal være klare for neste kunde. Produktene er standardprodukter det er relativt jevn etterspørsel etter, og hvor de aller fleste kunder er fornøyde med å få det samme som andre, i stedet for å bestille og vente på noe mer spesielt som ofte også koster mer. I noen bransjer, der etterspørselen etter en vare kan dreie seg om billass, brukes uttrykket lagervare, siden leveransene gjerne foregår direkte fra lageret.
Hyllevare er blitt sjeldnere i mange bransjer der vareutvalget er motepreget eller er preget av stadige tekniske nyvinninger og endringer.
I databransjen er hyllevare masseproduserte dataprogrammer som man kan kjøpe ferdiglaget i forretning eller fra leverandør. Herunder hører de fleste programmer som hjemmebrukere kommer i befatning med, slik som operativsystemer, e-postprogrammer, tekstbehandling, regneark, databaser, bilderedigeringsprogrammer, DAK og videospill. Hyllevare er ikke det samme som "shelfware" på engelsk. "Shelfware" er en betegnelse på programvare man anskaffet og satte rett i hylla uten noensinne å bruke det.
Skreddersøm er programvare laget for en bestemt kunde og tilpasset dennes særegne behov. Det er dyrt sammenlignet med hyllevare, og kunden vil sannsynligvis være en bedrift.
En spesiell form for hyllevare er frivare (eng: freeware) som gis bort gratis av ulike årsaker – fra de idealistiske til de totalt kyniske.
|
Hyllevare er en benevnelse som de fleste næringslivsbransjer bruker om produkter som under normale omstendigheter alltid skal være klare for neste kunde. Produktene er standardprodukter det er relativt jevn etterspørsel etter, og hvor de aller fleste kunder er fornøyde med å få det samme som andre, i stedet for å bestille og vente på noe mer spesielt som ofte også koster mer. I noen bransjer, der etterspørselen etter en vare kan dreie seg om billass, brukes uttrykket lagervare, siden leveransene gjerne foregår direkte fra lageret.
Hyllevare er blitt sjeldnere i mange bransjer der vareutvalget er motepreget eller er preget av stadige tekniske nyvinninger og endringer.
I databransjen er hyllevare masseproduserte dataprogrammer som man kan kjøpe ferdiglaget i forretning eller fra leverandør. Herunder hører de fleste programmer som hjemmebrukere kommer i befatning med, slik som operativsystemer, e-postprogrammer, tekstbehandling, regneark, databaser, bilderedigeringsprogrammer, DAK og videospill. Hyllevare er ikke det samme som "shelfware" på engelsk. "Shelfware" er en betegnelse på programvare man anskaffet og satte rett i hylla uten noensinne å bruke det.
Skreddersøm er programvare laget for en bestemt kunde og tilpasset dennes særegne behov. Det er dyrt sammenlignet med hyllevare, og kunden vil sannsynligvis være en bedrift.
En spesiell form for hyllevare er frivare (eng: freeware) som gis bort gratis av ulike årsaker – fra de idealistiske til de totalt kyniske.
|
Hyllevare er en benevnelse som de fleste næringslivsbransjer bruker om produkter som under normale omstendigheter alltid skal være klare for neste kunde. Produktene er standardprodukter det er relativt jevn etterspørsel etter, og hvor de aller fleste kunder er fornøyde med å få det samme som andre, i stedet for å bestille og vente på noe mer spesielt som ofte også koster mer.
| 15,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mir-Hossein_Mousavi
|
2023-02-04
|
Mir-Hossein Mousavi
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Iranske politikere', 'Kategori:Iranske utenriksministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Øst-Aserbajdsjan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Mir-Hossein Mousavi Khameneh (farsi: میرحسین موسوی خامنه; født 29. september 1942 i Khameneh i Øst-Aserbajdsjan) er en iransk reformistpolitiker, maler og arkitekt som tjente som Irans femte og siste statsminister fra 1981 til 1989 – etterpå ble statsministerposten avskaffet.Han var kandidat til presidentvalget i Iran 2009, hvor han ble erklært slått av sittende president Mahmoud Ahmadinejad. Valgresultatet utløste store protester og demonstrasjoner.
|
Mir-Hossein Mousavi Khameneh (farsi: میرحسین موسوی خامنه; født 29. september 1942 i Khameneh i Øst-Aserbajdsjan) er en iransk reformistpolitiker, maler og arkitekt som tjente som Irans femte og siste statsminister fra 1981 til 1989 – etterpå ble statsministerposten avskaffet.Han var kandidat til presidentvalget i Iran 2009, hvor han ble erklært slått av sittende president Mahmoud Ahmadinejad. Valgresultatet utløste store protester og demonstrasjoner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mir-Hossein Mousavi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mir-Hossein Mousavi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Mir-Hossein Mousavi Khameneh (farsi: میرحسین موسوی خامنه; født 29. september 1942 i Khameneh i Øst-Aserbajdsjan) er en iransk reformistpolitiker, maler og arkitekt som tjente som Irans femte og siste statsminister fra 1981 til 1989 – etterpå ble statsministerposten avskaffet.
| 15,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristningen_av_Norge
|
2023-02-04
|
Kristningen av Norge
|
['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristendom i Norge', 'Kategori:Norsk religionshistorie', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Kristningen av Norge startet relativt sent i forhold til resten av Europa, men tok seg kraftig opp med de kristne kongene Håkon den gode, Olav Tryggvason og første del av kristningen regnes ofte som fullført da Olav Haraldsson (Olav den hellige) fikk kristendommen inn i landets lover. Det er ikke sikkert når kristningen av Norge begynte, men det har nok vært kontakt med kristne fra folkevandringstiden og frem til vikingtiden.
Landnåmaboka forteller at noen av de første landnåmsmennene på Island som kom fra Norge omkring 870–930, var kristne. Landnåmaboka ble skrevet på 1100-tallet, og er bygd på muntlige kilder.
|
Kristningen av Norge startet relativt sent i forhold til resten av Europa, men tok seg kraftig opp med de kristne kongene Håkon den gode, Olav Tryggvason og første del av kristningen regnes ofte som fullført da Olav Haraldsson (Olav den hellige) fikk kristendommen inn i landets lover. Det er ikke sikkert når kristningen av Norge begynte, men det har nok vært kontakt med kristne fra folkevandringstiden og frem til vikingtiden.
Landnåmaboka forteller at noen av de første landnåmsmennene på Island som kom fra Norge omkring 870–930, var kristne. Landnåmaboka ble skrevet på 1100-tallet, og er bygd på muntlige kilder.
== Arkeologiske funn ==
Arkeologene diskuterer om samfunnene langs norskekysten har vært utsatt for kristen påvirkning allerede på 600- og 700-tallet. Da blir det vanskelig å opprettholde forskjellen mellom hedenske og kristne graver. Det er mulig at det i hovedsak var andre forhold enn religiøs tilhørighet som uttrykkes i gravskikkene. I Tyskland fortsatte gamle gravskikker lenge etter kristningen, så kristendommen kan ha øvd innflytelse i Norge lenge før de gamle gravskikkene forsvant.
I 1925 konstaterte Haakon Shetelig at det rundt 600 fantes lave, uanseelige graver som han mente var påvirket av kristne gravskikker i land som vi mottok våpen og klær fra.
Fridtjov Birkeli har påvist mange steinkors i Norge han mente kunne være fra 900- og tidlig 1000-tallet.. Kristine Holme Gabrielsen har studert alle Vestlandets steinkors og sett dem i forhold til landskapskontekst og plassering til gårder. Hun mente det var stormenn, bygdefolk og konger som reiste korsene.I 1976 og 1977 slo Charlotte Blindheim fast at mellom hedenske båtgraver er det funnet en hel del kristensdomspåvirkede graver fra 800- og 900-tallet. I en grav var et relikviegjemme det eneste gravgodset. I en annen grav var det en bispestav, og i andre røkelseskar. Det er funn av en støpeform for kors. Det er funnet flere kristne kultgjenstander i Kaupanger enn i Hedeby og Birka. Funnene under utgravninger av Kaupangen i Skiringssal tilsier at det allerede på 800-tallet fantes en kristen befolkning.
Helt fravær av hedenske graver, har vært tolket som tegn på at kristendommen var blitt den helt dominerende religionen. Det viser seg at det er en god del regional forskjeller i landet:
I Trøndelag er det ikke daterbare gravfunn etter år 950. Sæbjørg Walaker Nordeide mente at det ikke er tegn til ikke-kristen aktivitet i Trondheim, som ble utbygd fra 990-årene og senere. Hun mente at det likevel kunne ha vært hedensk kultvirksomhet på Hove i Åsen (Levanger) frem til anlegget der ble nedlagt ca. år 1000 og på Mære til kirken ble bygget der ca. 1050-1075.
På Nordmøre og Romsdal er det kristne gravfunn fra 900-tallet på Veøy.
På Sunnmøre og Nordfjord er det en klar nedgang i anntall gravfunn fra 800- til 900-tallet.
Fra Sogn er det knapt noen gravfunn etter år 950.
Hordaland har mange gravfunn fra 900- og 1000-tallet. Sæbjørg Walaker Nordeide angir at antall gravfunn økte fra 800- til 900-tallet.
Per Hernæs hevder i 1995 at det er spor etter kristen innflytelse i graver fra yngre jernalder i Rogaland. Det dreier seg dels om graver som mangler klart hedenske fortegn (som flatmarksgraver, graver med lite eller intet gravgods), dels om graver med inventar av antatt kristen karakter (som vokslys og korssymbolikk). I Hernæs’ materiale fra Rogaland, er det flere av de gravene som har kristne indikatorer i gravskikk og gravinventar som funnene fra Refsnes i Hå og Husabø i Stavanger. Det er likevel et gravfunn fra Suldal som er med en Torshammer og mynter fra 978 og 1016.
Malin Eriksson forsøkte i 1999 å vise at den samme kristne innflytelsen som ble funnet i Rogaland også gjorde seg gjeldende også i vikingtidsgravene fra Vest-Agder. I Vest-Agder forsvinner også de aller fleste ikke kristne gravene midt på 900-tallet.
I Aust-Agder er det ingen graver fra kyststrøkene som er yngre enn år 950. I Setesdal økte antall gravfunn fra 800- til 900-tallet, og det er også gravfunn fra 1000-tallet. De hedenske gravene på Agder forsvinner stort sett omkring 950. I Bringsvær er det likevel tre hedenske graver fra om lag år 1000, som må ha vært laget i et hovedsakelig kristent miljø. Det er runesteiner fra Galteland i Evje og fra Oddernes prestegård i Kristiansand. Galtelandssteinens hovedinnskrift er tydet slik: «Arnstein reiste denne sten efter Bjor, sin sønn. Han fant døden i hæren da Knut «søkte» England», og den lille sidelinjen slik: «En er Gud». Innskriftene er datert til omkring 1020. Oddernessteinen har to innskrifter. Den eldste innskriften er fra tidlig på 900-tallet, den andre fra 1000-tallet og den er tydet slik: «Øyvind gjorde denne kirke - Olav den helliges gudsøn - på sin odel(sgård)».
I Hallingdal i Buskerud er det bare noen få gravfunn etter år 1000.
I Østfold og Vestfold er det en kraftig reduksjon i gravfunn fra midten av 900-tallet. I Østfold er det bare funnet fire graver yngre enn år 950. I Vestfold økte likevel antall graver på slutten av 900-tallet.
I Oslo har en kristne graver fra perioden 980–1030.
I Akershus, Oppland og Hedmark er det ikke norrøne graver som kan dateres bedre enn at de er fra vikingtiden (800–1050). Det er ingen tegn til kristen påvirkning på gravene.
== Reiste steiner ==
Om de reiste steinene skriver Fridtjov Birkeli at selv om de ikke alltid har et religiøst innhold, har en tatt opp en romersk-kristen skikk. Han mente at reiste steiner var tegn på påvirkning av kristne gravskikker på De britiske øyer. Danske steiner har også hatt hedensk innhold. James Knirk skriver derimot at reising av bautasteiner hadde tradisjon i Norge tilbake til 300- og 400-tallet. Det er bevart om lag 50 bautasteinene i Norge. Birkeli tar alle slike steiner til inntekt for kristen påvirkning, mens James Knirk mente at de norske steinene var i en tidligere hedensk tradisjon.
De reiste steinene er en vanskelig kildegruppe da de er vanskelige å datere. De steinene som Birkeli daterer til 900-tallet er:
Fridtjov Birkeli skriver om en runestein som ble funnet i fundamentet til Mariakirken i Stavanger at den «kan» være fra 900-tallet. Sophus Bugge med flere skriver derimot at den trolig fra første halvdel av 1000-tallet.
Fridtjov Birkeli skriver at Kulisteinen på Kuløy i Edøy sokn på Nordmøre kan være fra 900-tallet. Han viser til Aslak Liestøl som har datert den til begynnelsen av 1000-tallet, men senere har uttalt at det ikke er noe i veien for at den kan være fra 900-tallet. James Knirk skriver at en har gjort en årringsanalyse av trevirke til en bro like ved og kommet til at trestammen er felt i 1034. Han argumenter da for at det er sammenheng mellom steinen og broa, og at steinen er fra ca. 1034.
Fridtjov Birkeli viser til Galteland-steinen i Evje i Setesdalen som dateres til 1016–1020. Det er så en tekst som viser at far og sønn hadde kristen tro, og Birkeli tolker det som at faren må ha vært kristen på 900-tallet. James Knirk kommer også til at steinen er laget like etter 1015. Han mente at Birkelis knytning av steinen til 900-tallet er likevel bare en mulighet.Så selv om Fridtjov Birkeli mente at noen av de reiste steinene er fra 900-tallet, så er det klart mulig å tolke det annerledes. Den eldste, daterbare steinene er fra omkring 1015–1020.
== Kirker ==
Før kirker ble bygget må det ha vært kristne i et visst omfang der kirken ble bygget.
De første kirkene ble bygget i tre. Etterhvert ble det også bygget kirker i stein. Siden det var dyrere å bygge steinkirker enn trekirker, ble de fleste steinkirkene bygd i byene eller i de rikeste jordbruksbygdene, mens det ellers i landet var flest trekirker. De første kirkene ble oppført i romansk stil, senere i gotisk stil. I løpet av middelalderen ble det oppført rundt 300 steinkirker og 1 200 trekirker i Norge.Ved arkeologiske undersøkelser på Veøy i Romsdalen har arkeologen Brit Solli påvist to kirkegårder fra sen vikingtid. Den eldste ser ut til å ha vært anlagt en gang i første halvdel av 900-årene, den andre nærmere år 1000. Det har trolig vært en samtidig kirke eller kapell på stedet. Sæbjørg Walaker Nordeide mente det kunne ha vært et klostersamfunn med folk fra De britiske øyer på Veøy.I Kvinesdal i Vest-Agder dokumenterte en arkeologisk undersøkelse i 2000 at en kirke var blitt bygget på det stedet der den nåværende sognekirken i dalen står, så tidlig som omkring 980–1020. Det som tolkes som en kristen gravplass på stedet, ser ut til å ha vært tatt i bruk allerede tidlig i 900-årene.
Under koret av Stavanger domkirke ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56 % sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060. Senere har Paula Utigard Sandvik gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i krypten i 1867 ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer var mest i bruk i vikingtid og tidligere.
Utgravningen ved Clemenskirken i Oslo i 1970–1971 viste gamle graver. Kirkegårdsområdet ble ifølge C14-dateringene fra 1972, tidfestet til 980–1030. Nå mener en at skjelettmaterialet er yngre og i hovedsak kan dateres til første halvdel av 1000-tallet. I de øverste lagene var skjelettene orientert som den senere stenkirken. I de underste lagene var gravene lagt med 30° avvik, men parallelt med den nordre kirkegårdsmuren. Mellom de to eldste fasene var det oppfylling av sand.C-14-dateringer fra Urnes stavkirke er gjort av tre prøver tatt i 1974. Prøvene ga alderen til år 995 pluss minus 75 år, år 850 pluss minus 150 år og år 965 pluss minus 75 år. Disse prøvene tilsier en stor sannsynlighet for at minst en av prøvene er eldre enn år 1000. Det er ikke opplyst hvor i kirken prøvene er tatt fra.
Clemenskirken i Trondheim, heter det seg at den ble bygd på initiativ av Olav den hellige i 1016. Etter hans død i 1030, ble hans helgenskrin satt ned i denne kirken, og her ble også sønnen Magnus Olavsson gravlagt.
Heimskringla forteller at Olav Tryggvason lot bygge en kirke på Moster på Bømlo omking 995. I tillegg holdt Olav den hellige et ting på Moster rundt 1020, der kristenretten i Norge ble innført. Vi har ingen arkeologisk funn som støtter opp under dette.
Den eldste Peterskirken i Tønsberg kan være reist alt før år 1000. Dagens kirke ble bygd i stein tidlig på 1100-tallet. Det er dokumentert graver som er ødelagt av fundamenteringen for steinkirken, og som derfor må være eldre enn denne. Dateringer av gravene gjør det rimelig å anslå at en eldre gravplass var i bruk på 1000-tallet. Trolig har det stått en eldre trekirke her.I Sarpsborg er det ved Nikolaikirken funnet kristne graver som er fra en gang i perioden 890–1015, som tyder på en trekirke på samme sted som den senere steinkirken.Det er også gjort flere undersøkelser der en har studert etablering av kirkesteder i en større landskapsmessig kontekst. Man har sett på hvor de tidligste kirkene er bygget i forhold til gårder, førkristne graver og på hvilke steder de er plasserte i landskapet. Noen kirker kan betegnes som gårdskirker, de er plassert i tilknytning til en spesiell gård, mens andre har en mer sentral plassering i et bygdelag.
== Kongenes betydning i kristningen ==
Kongesagaene fremhever særlig kongenes betydning for innføringen av kristendommen, og da gjerne med våpenmakt. Det er uvisst i hvilket omfang det var nødvendig. I mange tilfeller kan den omtalte kristningen bare være et virkemiddel mot politiske motstandere.
Sverre Bagge skriver at da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, regner en med at om lag fem prosent av befolkningen var kristne i den vestlige delen av riket og om lag ti prosent i den østlige. Hvor stor prosenten var i Norge, har vi ingen anelse om. Men han mente at kristendommen kom i en monopolstilling i Norge på grunn av kongenes påvirkning og påbud, men for å få det til å virke måtte en del av befolkningen også være kristne. Han sammenlikner også innføringen av en kristen statskirke med bolsjevikenes kupp i Russland i 1917.
Landets første kjente kristne konge var Håkon Adalsteinsfostre, som regjerte i hovedsak på Vestlandet i perioden 935–961. Han ble døpt i England. Han kan ha brakt med seg landets første biskop – Sigfrid.Jellingsteinen eller «Kong Haralds stein» i Danmark er etter kong Harald Blåtann. Innskriften lyder: Kong Harald bød gjøre disse kumler (dvs. minnesmerker) etter Gorm sin far og etter Thyre sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne. Harald Blåtann (død 985) antas å ha vært konge over Østlandet, men i hvilken grad han arbeidet for innføring av kristendommen i denne delen av riket er uvisst.
Også Olav Tryggvason som regjerte i perioden 995–1000 regnes som kristen. Sagaene forteller at han fikk bygget den første kirken i landet – på Moster på Bømlo, men på dette tidspunktet var det nok flere andre kirker i landet. Adam av Bremen skrev ca. 1075 at somme sa at Olav var kristen, mens andre mente han var frafallen. Men alle var enige i at han var en spåmann, han lest i tegn og satt all sin lit til fuglevarsler. Derav fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med trolldomskunst, og hadde med seg seidemenn.Harald Blåtanns sønn Svein Tjugeskjegg hevdet også overherredømme over Norge i perioden 1000–1014, men hadde jarler som styrte for seg.
Knud den mektige som var konge over hele Norge fra 1028, var også kristen. Eldbjørg Haug mente at han hadde ga relikvier til det som nå er Stavanger domkirke.
Olav den hellige regnes som den som fikk innført den katolske kirkens lære som statsreligion i Norge. Om lag 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, der kristenretten ble vedtatt. Vedtaket knyttet kirken til kongen, som en statskirke. Loven ble imidlertid ikke gjeldende før den ble vedtatt på tingene rundt i landet. Nøyaktig når de ulike tingene vedtok loven vet vi ikke. Vi ser også at vedtakene avvek en del fra landsdel til landsdel. Loven slik den ble vedtatt på Gulating begynte slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Atter andre viser til at de bevarte skaldekvadene ikke forteller at Olav gjorde noen innsats for kristendommen i det hele tatt. Videre at Olav og Grimkjell mest sannsynlig ikke innførte nye kirkelige lover til Norge, men at lovene ble tilskrevet Olav på et senere tidspunkt..
Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til helgen og «Norges evige konge» (Rex Perpetuus Norvegiae). Olav er, ved siden av jomfru Maria, den helgenen som er viet flest kirker til i Norge. Kirken ville at Norges konger i ettertiden skulle regnes som Olavs vasaller. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Dette var noe de senere kongene ikke gikk med på.
== Misjonærene ==
Kristendommen i Vest-Europa utviklet seg i ulike retninger, avhengig av geografisk område. Norge var påvirket av impulser fra flere områder, både fra England, Irland, Danmark, Tyskland og Frankrike. I tillegg kan en fra islandske kilder lese om mer sporadiske besøk av misjonærer fra østlige områder. De ulike retningene hadde variende påvirkningskraft over tid, og påvirkningen var også avhengig av hvor i landet en oppholdt seg.
I 822 fikk biskop Ebo av Reims i oppdrag av paven å starte misjon rettet mot Norden, og han skal ha lykkes med å opprette en forsamling i Danmark. I 826 ble danskekongen Harald Klak døpt i Mainz sammen med flere danske stormenn. I 830 kom misjonæren Ansgar på invitasjon fra svearnes konge på besøk til Birka, der det ble opprettet en menighet og bygd et lite kapell. Det er mulig at det også i Norge ble drevet med misjon, men det er ikke dokumentert i skriftlige kilder.
For den katolske kirke var Norge fra 831 til 1103, en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Fra 1103 til 1152 sorterte kirken i Norge under erkebiskopen i Lund i Skåne (på den tiden tilhørende kongeriket Danmark). I 1152–1153 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.
== Kristendommens påvirkning av samfunnet ==
Det er antatt at det var prestene som brakte skriftspråket til Norden – og dermed også bøkene. Runene, som ble brukt i hedensk tid, hadde både som formål å fortelle og å være magiske tegn. Med skriftspråket fikk vi en rikholdig norrøn litteratur. I bispegårdene, kongsgårdene, prestegårdene og klostrene ble tekster skrevet ned og avskrifter laget.
Historikeren Finnur Jónsson mente at de tallrike ættesagaene på Island er blitt nedtegnet etter den muntlige tradisjon av prester og munker i klostrene. Først skrev en på latin, snart skiftet forfatterne til norrønt språk. Fra omkring 1150 ble gjort en rekke oversettelser av europeisk kristen litteratur. Det dreide seg om helgenenes liv, samt kjente verk om tros- og morallære, askese og mystikk. Også store deler av Bibelen ble oversatt til norsk. Dette arbeidet brukte en skriver ett år til. På 1200-tallet blir det forfattet to bind med prekensamlinger (homilier). Noen av prekenene er oversatt, de fleste er forfattet på hjemlig grunn. Den religiøse poesien startet på 1100-tallet. Blant de det viktigste diktet regnes:
Geisli hedrer Kristus gjennom hans verk i hellig Olav.
Draumkvedet er et visjonsdikt om en vandring i den hinsidige verden.
Harmasol er et dikt om anger og om Kristus som tilgir den angrende.Kirken og presteskapet hadde et stort behov for store inntekter til bygge kirker og presteboliger, og til å holde prester og tjenere med lønn. Mange måter å få inn penger ble benyttet, som tiende, avlatshandel, bønner for avdødes sjeler mot betaling, samt skoler, kost og logi eller sykeopphold for rike i kirkelige bygg mot betaling. I Norge ble tiende innført under Sigurd Jorsalfares styre (1103–1130) etter langvarig strid mellom kongene og biskopene. Lovene påbød alle å betale 1/10 av sitt innkomme til kirken. Tienden ble så fordelt med 1/4-part hver på biskopen, den lokale kirken, presten og fattige. Den siste fjerdeparten ble kalt «bondeluten» og ble brukt i de enkelte bygder. Fordi botsøvelsene kunne være svært strenge, etablerte den katolske kirken en praksis som innebar at syndere kunne gi pengegaver til kirken isteden. Dette utviklet seg fra 1200-tallet med handel med avlatsbrev som var skriftlige dokumenter som beviste at vedkommende hadde kjøpt seg fri fra den evige straff for syndene sine.
I den eldre kvinneforskningen er det vist til hvor stolte, handlekraftige og selvstendige kvinnene i de førkristne norrøne samfunnene var i forhold til idealene i kristen tid, med den underdanige kvinnen som var underordnet mannen. Etterhvert er en blitt mer usikker på hvordan kvinnenes stilling var siden det er lite kildemateriell. Ved ekteskap kunne kvinnene i kristen si nei til mannen, men det var nok ofte proforma. Kristendommen fratok kvinnen hennes rett til skilsmisse. Ved barnfødsler var kvinner ureine. Kvinner som døde med uforløste barn inne seg kunne i perioder ikke gravlegges på kirkegårder siden barnet ikke var døpt. Kvinnene kunne i førkristen tid lede kulthandlinger, det forsvant med kristendommen. Der ble kvinnelige kulthandlinger som magi, trolldom og spådommer kriminalisert. Man skal heller ikke glemme at et stort antall kvinner i det norrøne samfunnet var rettsløse slaver, og at alle kvinner etter bortfallet av slaveriet på 1100-tallet fikk rettsvern.
En viktig endring med kristendommen var at kirken motarbeidet blodhevn. Dette ble etter hvert borte utover middelalderen.
== Kristingen av samene ==
Adam av Bremen omkring 1070 og Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-tallet forteller at sørsamene var kristnet, men at nordsamene var hedninger.I sagaen etter kong Håkon Håkonsson kan en lese at det midt på 1200-tallet ble satt igang misjon mot samiske områder i Troms. De første kirkene i nordsamiske områder ble da bygget. I 1313 fikk samer som omvendte seg til kristendommen, reduserte bøter i 20 år. Etter den tid måtte de betale som andre.Selv om enkelte samer var kristnet tidligere, mente Sæbjørg Walaker Nordeid at samene ble kristnet i tre stadier. Først ble samene i Nord-Troms og Finnmark kristnet i samvirke med norske innflyttere på 1300-tallet. Den østlige samiske befolkingen i Finnmark ble trolig kristnet på 1500-tallet av misjonærer fra den gresk ortodokse kirken. Resten ble kristnet av norske misjonærer på 1700- og 1800-tallet.Else Mundal mente at de fleste samene ved utgangen av middelalderen praktiserte en kristen tro sammen med nordmenn, men at de seg i mellom også hadde andre trosforestillinger. Mange lot seg døpe og en del lot seg primsigne. Da de etter reformasjonen ble utsatt for misjonsvirksomheten, spesielt fra Thomas von Westen, var det i hovedsak snakk om en overgang fra katolsk til protestantisk tro, og fjerning av en del samiske tradisjoner. Katolsk tro ble sett på som like kjettersk som hedendom. Biskop Peder Krog i Trondheim (1689-1731) mente at samene var kristne. Misjonsvirksomheten på 1700-tallet var mer en vekkelse enn en kristning.
== Litteratur ==
Jens Amundsen (1979): Nye veier i steinkorsforskningen, Rogalands avis, 13. oktober 1979.
Sverre Bagge (2005): Konge og politikk avgjorde tro, kronikk i Aftenposten, 17. juli 2005 (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1081217.ece)
Sverre Bagge: CHRISTIANIZATION AND STATE FORMATION IN EARLY MEDIEVAL NORWAY, Scandinavian Journal of History Volum 30, Nr 2. Juni 2005, side 107–134, http://www.scribd.com/FabulousJourney/d/3493135-SBaggeSJH302005.
Birkenes, Lars Øyvind (2004): "Gard, grav og kyrkje. Ein arkeologisk analyse i Hardangerregionen". Upublisert hovudfagsoppgave i arkeologi, Universitetet i Bergen
Brattekværne, Cathrine (2006): "Kirkesteder i indre Sogn". Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi, Universitetet i Bergen
Sophus Bugge, Oluf Rygh, Ingvald Undset, Magnus Olsen og Aslak Liestøl (1954): Norges innskrifter med de yngre runer, tredje bind, VIII. Aust-Agder fylke IX. Vest-Agder fylke X. Rogaland fylke, Norsk Historisk Kjeldeskriftinstitutt, Oslo 1954.
Fridtjov Birkeli (1973). Norske steinkors i tidlig middelalder. Oslo.
Fridtjov Birkeli (1995). Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge, Verbum forlag.
Nils-Petter Enstad (2008). Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre.
Malin Eriksson (1999). Deo soli gloria? Fra Hedendom til kristendom i Vest-Agder. Agder historielags årsskrift 75. Også publisert: http://www.geocities.com/stenrose_och_teg/deo_soli.htm.
Kristine Holme Gabrielsen (2007). Vestlandets steinkors. Monumentalisme i en brytningstid, UBAS Hovedfag/Master 2, 115–272, Universitetet i Bergen
Cato Guhnfeldt: Oslo yngre enn antatt, Aftenposten, 3.7.2007 – http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article1867330.ece.
Per Hernæs (1995). Kristen innflytelse i Rogalands vikingtid. I: Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. Oslo.
Per Hernæs (1995). Karmøys historie – som det stiger frem, Karmøy kommune.
Oddgeir Hoftun (2008). Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 978-82-560-1619-8.
Sigrid H. H. Kaland (1995): Fra hedensk til kristen religion, Årbok for Sogn, 1995, side 64–77.
James E Knirk (1996): ”Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge”. Norske runesteiner forteller om kristningen, i boka ”Fra hedendom til kristendom” med Magnus Rindal som redaktør, Notam Gyldendal forlag, Oslo, 1996, side 43–53.
Arne Kvitrud (1998). Luster i perioden fra år 600 til 1349, Stavanger, 1998. Også publisert – http://www.kvitrud.no/luster-600-1349.htm.
Else Mundal: Fjǫld veit hon fræða, Novus forlag, Oslo, 2012. Denne inneholder blant annet artikkelene: «Kong Håkon Magnussons rettarbot for Hålogaland i 1313 og andre kjelder til kristninga av samane i mellomalderen» og «Korleis påverka kristninga og kyrkja kjønnsrollemønsteret?».
Sæbjørg Walaker Nordeide: The Viking Age as a Period of Religious Transformation: The Christianization of Norway from AD 560 to 1150/1200 (Studies in Viking and Medieval Scandinavia), 2011.
Lise Merete Olaussen og Heide Johnsen (2005): Fant eldgammel kirke, Aftenposten, 4. februar 2005.(https://web.archive.org/web/20050415043403/http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article962272.ece).
Paula Utigard Sandvik: Under overflaten i mellomalderbyen Stavanger, Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006.
Bergljot Solberg (2000) Jernalderen i Norge. 500 år før Kristus til 1030 år etter Kristus, Oslo: Cappelen forlag. ISBN 82-02-19871-2.
Frans-Arne Stylegar (2004): Snartemo – topografi og gravferd, Arkeologi i nord – http://arkeologi.blogspot.com/2004_10_01_archive.html.
Frans-Arne Stylegar (2004): Lid – Båtgraver og båtsymbolikk omkring Lindesnes, Arkeologi i nord – http://arkeologi.blogspot.com/2004/10/lid-btgraver-og-btsymbolikk-omkring.html.
Jón Viðar Sigurðsson (2003): Kristninga i Norden 750–1200, Oslo, Samlaget.
Jón Viðar Sigurðsson , Marit Myking og Magnus Rindal (redaktører) (2004): Religionsskiftet i Norden: brytinger mellom nordisk og europeisk kultur 800-1200 e.Kr. Oslo: Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder.
Skeiseid, Angunn (2007): Seks kyrkjestader i Rogaland. Ein arkeologisk undersøkelse av kyrkjestader i indre og ytre delar av Rogaland. Mastergradsoppgåve i arkeologi, Universitetet i Bergen - https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/2846/42178951.pdf?sequence=1 Arkivert 13. juli 2015 hos Wayback Machine..
Torstein Jørgensen: Fra Wessex til Vestlandet. Om kristningen av Norge i tidlig middelalder, 1990.
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
(no) Kristendommens historie i Norge, artikkel hos Store norske leksikon
(nn) Kvifor vart dei ikkje kristne?, forklaringer på den sene kristningen i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no
(no) Landet blir kristnet, artikkel hos Norgeshistorie.no
(no) Kirkeorganisasjonen etableres i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no
(no) Den kristne disiplineringen, artikkel hos Norgeshistorie.no
|
Kristningen av Norge startet relativt sent i forhold til resten av Europa, men tok seg kraftig opp med de kristne kongene Håkon den gode, Olav Tryggvason og første del av kristningen regnes ofte som fullført da Olav Haraldsson (Olav den hellige) fikk kristendommen inn i landets lover. Det er ikke sikkert når kristningen av Norge begynte, men det har nok vært kontakt med kristne fra folkevandringstiden og frem til vikingtiden.
| 15,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Savatage
|
2023-02-04
|
Savatage
|
['Kategori:1978 i USA', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1978', 'Kategori:Power metal-band fra USA', 'Kategori:Progressiv metal-band fra USA', 'Kategori:Tradisjonell metal-band fra USA']
|
Savatage er et amerikansk heavy metal-band.
Bandet ble etablert i Florida i 1978 av brødrene Jon og Criss Oliva. Bandet har vært inaktivt siden siste studioalbum i 2001, og de har ikke opptrådt siden 2002, da de konsentrerer seg om sideprosjektet Trans-Siberian Orchestra.
|
Savatage er et amerikansk heavy metal-band.
Bandet ble etablert i Florida i 1978 av brødrene Jon og Criss Oliva. Bandet har vært inaktivt siden siste studioalbum i 2001, og de har ikke opptrådt siden 2002, da de konsentrerer seg om sideprosjektet Trans-Siberian Orchestra.
== Medlemmer ==
Nåværende medlemmer
Zachary Stevens – vokal (1993–2001)
Jon Oliva – vokal, gitar, keyboard (1978–2002)
Chris Caffery – gitar (1987, 1989, 1995-2002)
Al Pitrelli – gitar (1995-2000, 2002)
Johnny Lee Middleton – bassgitar (1985–2002)
Jeff Plate – slagverk (1994–2002)
Tidligere medlemmer
Criss Oliva – gitar (1978–1993) (død)
Steve Wacholz – slagverk (1980–1993)
Keith Collins – bassgitar (1981–1985)
Alex Skolnick – gitar (1994)
Damond Jiniya – vokal (2001–2002)
Jack Frost – gitar (2001–2002)
== Diskografi ==
Sirens (1983)
The Dungeons Are Calling (1984)
Power of the Night (1985)
Fight for the Rock (1986)
Hall of the Mountain King (1987)
Gutter Ballet (1989)
Streets: A Rock Opera (1991)
Edge of Thorns (1993)
Handful of Rain (1994)
Dead Winter Dead (1995)
The Wake of Magellan (1998)
Poets and Madmen (2001)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Savatage – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Savatage på Apple Music
(en) Savatage på Discogs
(en) Savatage på MusicBrainz
(en) Savatage på Encyclopaedia Metallum
(en) Savatage på Spotify
(en) Savatage på Songkick
(en) Savatage på Last.fm
(en) Savatage på Genius — sangtekster
(en) Savatage på AllMusic
|
Florida
| 15,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jack_Frost
|
2023-02-04
|
Jack Frost
|
['Kategori:Pekersider med personnavn']
|
Jack Frost er navnet til flere personer:
Jack Frost (musiker)
|
Jack Frost er navnet til flere personer:
Jack Frost (musiker)
== Fiktive personer ==
Jack Frost (alv), en alve- eller snømannliknende eventyrfigur i angloamerikansk folklore
Fader Frost, en russisk eventyrfigur og nyttårsnisse
Detektiv Jack Frost
|
Jack «Frost» Dempsey (født 4. juli 1968 i New Jersey) er en amerikansk heavy metal-gitarist.
| 15,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Welches
|
2023-02-04
|
Welches
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Clackamas County', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:USA-stubber']
|
Welches er et lite sted i Clackamas County i delstaten Oregon i USA. Welches er kjent for sitt rike dyreliv. Her lever for eksempel bjørner fritt rundt blant innbyggerne. Det er en stor golfbane i Welches og utenfor det lille stedet ligger det høyeste fjellet i delstaten Oregon, Mount Hood.
|
Welches er et lite sted i Clackamas County i delstaten Oregon i USA. Welches er kjent for sitt rike dyreliv. Her lever for eksempel bjørner fritt rundt blant innbyggerne. Det er en stor golfbane i Welches og utenfor det lille stedet ligger det høyeste fjellet i delstaten Oregon, Mount Hood.
|
Welches er et lite sted i Clackamas County i delstaten Oregon i USA. Welches er kjent for sitt rike dyreliv.
| 15,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dino_Grandi
|
2023-02-04
|
Dino Grandi
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Italienske fascister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Bologna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Greve Dino Grandi (født 4. juni 1895 i Mordano ved Bologna i Italia, død 21. mai 1988) var politiker og jurist i Italia. Han var aktiv fascist og ønsket i likhet med Benito Mussolini å lede fascistpartiet.
Mellom 1929 og 1943 hadde han prøvd seg både som justisminister, utenriksminister og Italias ambassadør i Storbritannia. I 1943 var han med i fascistpartiets øverste råd da de mente at krigen var over for Italias del og avsatte Mussolini som statsleder.
På grunn av dette måtte han flykte til Portugal kort tid senere. I 1944 ble han dømt til døden av fascistene, men han vendte hjem i 1973.
|
Greve Dino Grandi (født 4. juni 1895 i Mordano ved Bologna i Italia, død 21. mai 1988) var politiker og jurist i Italia. Han var aktiv fascist og ønsket i likhet med Benito Mussolini å lede fascistpartiet.
Mellom 1929 og 1943 hadde han prøvd seg både som justisminister, utenriksminister og Italias ambassadør i Storbritannia. I 1943 var han med i fascistpartiets øverste råd da de mente at krigen var over for Italias del og avsatte Mussolini som statsleder.
På grunn av dette måtte han flykte til Portugal kort tid senere. I 1944 ble han dømt til døden av fascistene, men han vendte hjem i 1973.
== Referanser ==
|
Greve Dino Grandi (født 4. juni 1895 i Mordano ved Bologna i Italia, død 21.
| 15,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stersurtslekta
|
2023-02-04
|
Østersurtslekta
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter som inneholder pyrrolizidinalkaloider', 'Kategori:Rubladfamilien']
|
Østersurtslekta (Mertensia) er en planteslekt som er utbredt med ca. 50 arter i Europa, Asia og Nord-Amerika. Det er enten opprette eller oppstigende planter. Bladene sitter motstilt og er helkantete. Blomstene er samlet i enden på svikler. De er vanligvis blå eller fiolette. Frøene er harde nøtter. Den eneste viltvoksende arten i Norge er østersurt (Mertensia maritima).
|
Østersurtslekta (Mertensia) er en planteslekt som er utbredt med ca. 50 arter i Europa, Asia og Nord-Amerika. Det er enten opprette eller oppstigende planter. Bladene sitter motstilt og er helkantete. Blomstene er samlet i enden på svikler. De er vanligvis blå eller fiolette. Frøene er harde nøtter. Den eneste viltvoksende arten i Norge er østersurt (Mertensia maritima).
== Arter ==
Noen av artene i Mertensia:
Mertensia arizonica
Mertensia bella
Mertensia ciliata
Mertensia drummondii
Mertensia eastwoodiae
Mertensia lanceolata
Mertensia longiflora
østersurt (Mertensia maritima)
Mertensia maritima subsp. asiatica
strandøstersurt (Mertensia maritima subsp. maritima)
polarøstersurt (Mertensia maritima subsp. tenella)
Mertensia oblongifolia
Mertensia paniculata
Mertensia paniculata var. alaskana
Mertensia paniculata var. borealis
Mertensia paniculata var. paniculata
Mertensia pubescens
nikkeøstersurt (Mertensia sibirica)
klokkeøstersurt (Mertensia virginica)
== Litteratur ==
«Mertensia». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 13. januar 2022.
Mare Nazaire, Xiao-Quan Wang og Larry Hufford (2014). «Geographic origins and patterns of radiation of Mertensia (Boraginaceae)». American Journal of Botany. 101 (1): 104–118. ISSN 1537-2197. JSTOR 23596855. PMID 24384306. doi:10.3732/ajb.1300320.
Mare Nazaire og Larry Hufford (2014). «Phylogenetic systematics of the genus Mertensia (Boraginaceae)». Systematic Botany. 39 (1): 268–303. ISSN 1548-2324. JSTOR 24546137. doi:10.1600/036364414X678107.
Knut Langeland (2018). Stauder i norske hager (2 utg.). Vigmostad & Bjørke. s. 253. ISBN 978-82-529-3277-5.
== Eksterne lenker ==
(en) østersurtslekta i Encyclopedia of Life
(en) østersurtslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) østersurtslekta hos Artsdatabanken
(sv) østersurtslekta hos Dyntaxa
(en) østersurtslekta hos ITIS
(en) østersurtslekta hos NCBI
(en) østersurtslekta hos Panarctic Flora
(en) østersurtslekta hos The International Plant Names Index
(en) østersurtslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Mertensia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mertensia (Boraginaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies
|
se teksten
| 15,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reklame_for_alvor
|
2023-02-04
|
Reklame for alvor
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Kommunikasjon i Norge', 'Kategori:Reklame']
|
Reklame for alvor er kommunikasjonsbransjens dugnad for en god sak, ideell organisasjon eller formål. Konkurransen gjennomføres nå hvert annet år.
Konkurransen ble første gang gjennomført i 1990, og hadde per 2009 en verdi på 15 millioner norske kroner for vinneren.
Vinnere
1990 – Verdens Naturfond (WWF)
1991 – Landsforeningen for trafikkskadde
1992 – NOAS
1993 – Landsforbundet Mot Stoffmisbruk
1994 – Landsaksjonen for en bedre eldreomsorg
1995 – Organisasjonen Voksne for Barn
1996 – Organdonasjon
1997 – Mental Helse
1998 – Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)
1999 – Foreningen 2 Foreldre
2000 – Anoreksi og Bulimi Foreningen
2001 – Kirkens Bymisjon
2002 – Natteravnene
2003 – Norsk Luftambulanse
2004 – Hold Norge rent
2005 – BarneVakten
2006 – LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
2007 – Way Back – Stiftelsen Livet Etter Soning
2008 – Miljøagentene
2009 – Stine Sofies Stiftelse
2010 – Antirasistisk Senter
2012 – Holder de ord
2014 - Frivillighetssentralene
2016 - Dysleksi Norge
|
Reklame for alvor er kommunikasjonsbransjens dugnad for en god sak, ideell organisasjon eller formål. Konkurransen gjennomføres nå hvert annet år.
Konkurransen ble første gang gjennomført i 1990, og hadde per 2009 en verdi på 15 millioner norske kroner for vinneren.
Vinnere
1990 – Verdens Naturfond (WWF)
1991 – Landsforeningen for trafikkskadde
1992 – NOAS
1993 – Landsforbundet Mot Stoffmisbruk
1994 – Landsaksjonen for en bedre eldreomsorg
1995 – Organisasjonen Voksne for Barn
1996 – Organdonasjon
1997 – Mental Helse
1998 – Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)
1999 – Foreningen 2 Foreldre
2000 – Anoreksi og Bulimi Foreningen
2001 – Kirkens Bymisjon
2002 – Natteravnene
2003 – Norsk Luftambulanse
2004 – Hold Norge rent
2005 – BarneVakten
2006 – LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
2007 – Way Back – Stiftelsen Livet Etter Soning
2008 – Miljøagentene
2009 – Stine Sofies Stiftelse
2010 – Antirasistisk Senter
2012 – Holder de ord
2014 - Frivillighetssentralene
2016 - Dysleksi Norge
== Referanser ==
== Kilder ==
Agderpostens nettutgave
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Reklame for alvor
|
Reklame for alvor er kommunikasjonsbransjens dugnad for en god sak, ideell organisasjon eller formål.Reklame for alvor ,besøkt 5.
| 15,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_Trykkeritidende
|
2023-02-04
|
Nordisk Trykkeritidende
|
['Kategori:1892 i Norge', 'Kategori:Nedlagte norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1892', 'Kategori:Publikasjoner nedlagt i 1947']
|
Nordisk Trykkeritidende. Organ for de grafiske Fag og Papirindustrien og ble grunnlagt av faktor Chr. Thorvaldsen (1860-1927) som privat foretak tilknyttet Kristiania Bogtrykkerforening. Det utkom som månedsblad i 4° - kvartformat - fra juli 1892, og var landets første grafiske fagtidsskrift.
|
Nordisk Trykkeritidende. Organ for de grafiske Fag og Papirindustrien og ble grunnlagt av faktor Chr. Thorvaldsen (1860-1927) som privat foretak tilknyttet Kristiania Bogtrykkerforening. Det utkom som månedsblad i 4° - kvartformat - fra juli 1892, og var landets første grafiske fagtidsskrift.
== Formål og redaksjon ==
Hensikten med tidsskriftet var å skaffe norske boktrykkere lettere tilgang på kunnskaper om fagets utvikling. Det gjaldt både den hjemlige typografi- og bokhistorie og de tekniske nyvinninger som kom fra den store utenverden. At bladet stilte nye krav til investeringer i typografisk utstyr og typografiske ferdigheter, føltes for enkelte som direkte truende. Oscar de Besche, som eide Morgenbladet, erklærte således at «dette nye fagbladet aldri skulde komme innenfor veggene i hans bedrift». Motarbeidet av de større, eldre aktørene i bransjen var Nordisk Trykkeritidende et konstant underskuddsforetak. Da agenturfirmaet A. Gulowsen trakk seg ut på tampen av året 1899, stanset utgivelsen, men ble fra nyttår i 1900 overtatt av Norsk Boktrykkerforening.
Bladets redaktør var Olav Bergenn.. Ved Bergenns død i 1896 overtok August Mortensen redaktørposten. Bladet hadde rent innholdsmessig sin storhetstid under August Mortensens lederskap. Av de mest verdifulle artikkelseriene som ble publisert, var redaktørens egen historiske gjennomgang av «Bogtrykkerkunstens repræsentanter i Norge». Ikke minst fordi det finnes så lite skrevet om norske forleggere, xylografer og typografer, sammenliknet med hva våre naboland, Sverige og Danmark, kan vise til, står disse skriveriene i en særklasse med å gi innblikk i norsk boktrykkerhistorie.
Mortensen hadde fungert som medarbeider helt siden starten, og var også den som satt med ansvaret i 1906, da bladet ble omgjort til «Organ for Den Norske Boktrykkerforening». Redaksjonen og Boktrykkerforeningen hadde sine redaksjonslokaler i Drammensveien 4, nå: Henrik Ibsens gate.
== August Mortensen ==
August Mortensen var også den som stilte seg i spissen for å få opprettet et Norsk Bogtrykkmuseum. Han brukte Nordisk Trykkeritidendes spalter til å appellere til abonnentene om å ta vare på og gi gjenstander til en utstilling av eldre trykkeripresser, løse typer, settekasser og annet håndverksutstyr. De skaffet seg i egne lokaler i Kristiania sentrum.
== Bernhard Andreas Wium ==
Fra nyttår i 1910 overtok boktrykker Bernhard Andreas Wium (f. 1867) som redaktør, en stilling han ble sittende med like til utgangen av 1934, altså i 25 år. Fra nyttår i 1935 var Hjørvard Thorsvik redaktør, og fra 1941 overtok boktrykker Arthur Nelson ansvaret i samarbeid med Wium. Ved utgangen av 1947 opphørte Nordisk Trykkeritidende, men ble fra nr. 1 1948 videreført som Norsk grafisk tidsskrift.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Aftenposten: «Nordisk Trykkeritidende 50 år». Aftenposten Nr. 296. Oslo, onsdag 1. juli 1942, s. 2.
Halfdan Arneberg: «Norsk Boktrykkmuseum» (s. 6). Nordisk Trykkeritidende. Organ for de grafiske fag og papirindustrien. Kristiania 1936.
[Fædrelandsvennen]: «'Svartekunsten' gjennom det siste halve hundreår. Nordisk Trykkeritidendes 50-års-jubileum» (s. 4). Fædrelandsvennen Nr. 116. Lørdag 23. mai 1942.
August Mortensen: «Bogtrykkerkunstens repræsentanter i Norge I-XLVII». (Trykt som manuskript.) Nordisk Trykkeritidende. Organ for de grafiske fag og papirindustrien. Kristiania 1900-07.
|
Nordisk Trykkeritidende. Organ for de grafiske Fag og Papirindustrien og ble grunnlagt av faktor Chr.
| 15,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_J._B._Wilson
|
2023-02-04
|
John J. B. Wilson
|
['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Golden Raspberry Awards', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra Santa Monica']
|
John J. B. Wilson (født i 1954 i Chicago i Illinois) er en amerikansk reklamemann og PR-agent. Han vokste opp i Chicago, og etterhvert i Santa Monica i California. Wilson tok utdannelse innen film og TV ved University of California, og jobbet etter utdannelsen med markedsføring av filmer.
Wilson er mest kjent som grunnleggeren av Golden Raspberry Awards, en årlig filmpris som deles ut til de dårligste filmene igjennom det siste året.
Hvert år arrangerte Wilson en middag for vennene sine under Oscar-utdelingen. I 1981, etter at den 53. Oscar-utdelingen var ferdig, ba Wilson vennene sine om å gi ut tilfeldige filmpriser i stuen sin
Den improviserte seremonien var en suksess, og uken etter ble en pressemelding Wilson hadde sendt ut om seremonien plukket opp av et par lokale aviser, blant annet «Los Angeles Daile News», med overskriften «Take These Envelopes, Please».
Wilson bestemte seg for å formalisere hendelsen, etter at han hadde sett en dobbeltvisning av Can't Stop the Music og Xanadu
Han samlet vennene sine til middag og visning av den 53. Oscar-utdelingen igjen, og ga gjestene stemmekort for å stemme fram de verste filmprestasjonene. Wilson sto bak et podium av papp, med en skumgummipall på et kosteskaft som mikrofon, og utropte Can't Stop the Music til tidenes første Razzie-vinner.Antallet tilskuere økte raskt igjennom årene, og allerede den fjerde Razzie-utdelingen ble dekket av CNN og to andre store nyhetskanaler. Wilson har beholdt sin aktive rolle i utdelingene, og blir omtalt som «Head Razzberry». Han skrev også en bok, The Official Razzie Movie Guide, som ble utgitt i 2005 samtidig med at den 25. Razzie-utdelingen ble avholdt.
|
John J. B. Wilson (født i 1954 i Chicago i Illinois) er en amerikansk reklamemann og PR-agent. Han vokste opp i Chicago, og etterhvert i Santa Monica i California. Wilson tok utdannelse innen film og TV ved University of California, og jobbet etter utdannelsen med markedsføring av filmer.
Wilson er mest kjent som grunnleggeren av Golden Raspberry Awards, en årlig filmpris som deles ut til de dårligste filmene igjennom det siste året.
Hvert år arrangerte Wilson en middag for vennene sine under Oscar-utdelingen. I 1981, etter at den 53. Oscar-utdelingen var ferdig, ba Wilson vennene sine om å gi ut tilfeldige filmpriser i stuen sin
Den improviserte seremonien var en suksess, og uken etter ble en pressemelding Wilson hadde sendt ut om seremonien plukket opp av et par lokale aviser, blant annet «Los Angeles Daile News», med overskriften «Take These Envelopes, Please».
Wilson bestemte seg for å formalisere hendelsen, etter at han hadde sett en dobbeltvisning av Can't Stop the Music og Xanadu
Han samlet vennene sine til middag og visning av den 53. Oscar-utdelingen igjen, og ga gjestene stemmekort for å stemme fram de verste filmprestasjonene. Wilson sto bak et podium av papp, med en skumgummipall på et kosteskaft som mikrofon, og utropte Can't Stop the Music til tidenes første Razzie-vinner.Antallet tilskuere økte raskt igjennom årene, og allerede den fjerde Razzie-utdelingen ble dekket av CNN og to andre store nyhetskanaler. Wilson har beholdt sin aktive rolle i utdelingene, og blir omtalt som «Head Razzberry». Han skrev også en bok, The Official Razzie Movie Guide, som ble utgitt i 2005 samtidig med at den 25. Razzie-utdelingen ble avholdt.
== Referanser ==
Crouse, Richard (2005). Reel Winners: Movie Award Trivia. Dundurn Press Ltd. s. 208. ISBN 1550025740.
Dawson, Jim (2006). Blame it on the dog: a modern history of the fart. Ten Speed Press. ISBN 1580087515.
English, James F. (2005). The economy of prestige: prizes, awards, and the circulation of cultural value. Harvard University Press. ISBN 0674018842.
== Eksterne lenker ==
(en) John J. B. Wilson på Internet Movie Database
|
John J. B.
| 15,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bekkel%C3%B8pere
|
2023-02-04
|
Bekkeløpere
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Charles Jean-Baptiste Amyot', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jean Guillaume Audinet-Serville', 'Kategori:Nebbmunner formelt beskrevet i 1843', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Bekkeløpere (Veliidae) er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever som rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr. I likhet med den beslektede familien vannløpere (Gerridae) løper Veliidae rundt på vannoverflaten.
Det er i Norge funnet tre arter av bekkeløpere. Gruppen er artsrik i tropene og det er kjent over 700 arter.
|
Bekkeløpere (Veliidae) er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever som rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr. I likhet med den beslektede familien vannløpere (Gerridae) løper Veliidae rundt på vannoverflaten.
Det er i Norge funnet tre arter av bekkeløpere. Gruppen er artsrik i tropene og det er kjent over 700 arter.
== Utseende ==
Små til middelsstore (1–10 mm), avlange teger. De minner om vannløpere (Gerridae), men kroppen er ikke like slank og beina kortere enn hos disse. Dessuten holder de mellom- og bakbeina bøyd i en vinkel, mens vannløperne vanligvis holder dem rette når de ikke er i bevegelse. På farge er de vanligvis mørke, ofte med to rader av røde flekker langs ryggen. Pronotum er stort og dekker hele oversiden av thorax.
== Levevis ==
I likhet med familien vannløpere (Gerridae) lever Veliidae på overflaten av ferskvann, men ulikt vannløperne foretrekker de gjerne rennende vann. De kan mestre ganske sterk strøm, men holder seg helst i små bakevjer og ved bredden, og de sitter på bredden eller i vegetasjonen når de ikke er på jakt etter mat. De beveger seg hurtig og rykkvis, men er ikke like raske som de mer langbeinte vannløperne. Om de trenger å bevege seg raskere, kan de skille ut en væske fra munndelene som reduserer vannets overflatespenning (virker som såpe) og får dyret til å skyte fart. Veliidae kan av og til samles i store "stimer", men det er uvisst hvilken funksjon disse har. De lever av smådyr, både levende og døde, som faller ned på vannoverflaten eller føres med strømmen. Den tropiske underfamilien Haloveliinae inneholder noen marine arter.
== Systematisk inndeling / norske arter ==
Familien Veliidae er systematisk plassert i gruppen Gerromorpha, sammen med: Mesoveliidae, Hebridae, Paraphrynoveliidae, Macroveliidae, Vannskridere, Hermatobatidae og Vannløpere.
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Noen av heftene (se kilde) tar for seg de norske vannløperne.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe Gerromorpha – lever i vann eller på vannoverflaten.
familien bekkeløpere (Veliidae)
underfamilien Haloveliinae – marine arter, tropiske områder
slekten Halovelia Bergroth
slekten Xenobates Esaki
underfamilien Microveliinae – små, korte arter
slekten Microvelia Westwood, 1834 – fire arter i Europa. I Norge:
Microvelia reticulata (Burmeister, 1835) – funnet spredt nord til Møre og Romsdal
underfamilien Ocelloveliinae
underfamilien Perittopinae
underfamilien Rhagoveliinae
slekten Rhagovelia – én art i Europa, over 200 i verden
underfamilien Veliinae
slekten Velia Latreille, 1804 – 17 arter i Europa
Velia caprai Tamanini, 1947 – spredt til Sør-Trøndelag
Velia saulii Tamanini, 1947 – spredt til Sør-Trøndelag
== Kilder ==
Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
Gjerde, Harald og Hågvar, Sigmund. 1985. Vannteger unntatt buksvømmere (Corixidae. Norsk entomologisk forening, Norske Insekttabeller Nr. 8, 8 sider.
Ottesen, P.S. (red.) 1993 Norske Insektfamilier og deres artsantall. NINA utredning 055, 40 sider.
Australian Faunal Directory – Veliidae (2002)
== Eksterne lenker ==
(en) bekkeløpere – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) bekkeløpere i Encyclopedia of Life
(en) bekkeløpere i Global Biodiversity Information Facility
(no) bekkeløpere hos Artsdatabanken
(sv) bekkeløpere hos Dyntaxa
(en) bekkeløpere hos Fauna Europaea
(en) bekkeløpere hos Fossilworks
(en) bekkeløpere hos ITIS
(en) bekkeløpere hos NCBI
(en) Kategori:Veliidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Veliidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Fauna Europaea - Europas fauna, arter og utbredelseskart.
Bildegalleri over nordamerikanske arter
|
* Microvelia
| 15,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Demoex
|
2023-02-04
|
Demoex
|
['Kategori:2002 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Direkte demokrati', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2002', 'Kategori:Politiske partier i Sverige', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-06', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Demoex (forkortelse for Demokratisk experiment) er et lokalt svensk politisk parti i Vallentuna utenfor Stockholm. Demoex stiller til valg på en direktedemokratisk plattform, der partiets stemmer i kommunestyret blir avgjort gjennom avstemninger avholdt på Internett. Alle innbyggere i Vallentuna som er over 16 år kan registrere seg gratis på partiets internettside. På denne blir alle saker fra kommunestyret (kommunfullmäktige) presentert med muligheter for diskusjon og avstemning. Resultatet av avstemningen avgjør hva partiets representanter stemmer i kommunestyret.
Siden 2002 har partiet hatt en representant av 41 i kommunestyret i Vallentuna.
|
Demoex (forkortelse for Demokratisk experiment) er et lokalt svensk politisk parti i Vallentuna utenfor Stockholm. Demoex stiller til valg på en direktedemokratisk plattform, der partiets stemmer i kommunestyret blir avgjort gjennom avstemninger avholdt på Internett. Alle innbyggere i Vallentuna som er over 16 år kan registrere seg gratis på partiets internettside. På denne blir alle saker fra kommunestyret (kommunfullmäktige) presentert med muligheter for diskusjon og avstemning. Resultatet av avstemningen avgjør hva partiets representanter stemmer i kommunestyret.
Siden 2002 har partiet hatt en representant av 41 i kommunestyret i Vallentuna.
== Valgresultat ==
== Se også ==
Direktedemokratene – lignende bevegelse i Norge
== Eksterne lenker ==
demoex.net
Valresultat i val till Vallentuna kommunfullmäktige 2002 och 2006
|
Demoex (forkortelse for Demokratisk experiment) er et lokalt svensk politisk parti i Vallentuna utenfor Stockholm. Demoex stiller til valg på en direktedemokratisk plattform, der partiets stemmer i kommunestyret blir avgjort gjennom avstemninger avholdt på Internett.
| 15,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Type_(biologi)
|
2023-02-04
|
Type (biologi)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Systematisk biologi']
|
Type betegner i biologisk nomenklatur grunnlaget for beskrivelsen av et takson. Avhengig av den aktuelle nomenklaturkoden kan typen være et eksemplar, en illustrasjon, eller et takson.Det er noen nyanser i bruken av begrepet type mellom zoologi og botanikk. En må også merke seg at ordet ikke nødvendigvis innebærer at typen er «typisk» for taksonet. Typearten for ekte rever (Vulpes) er for eksempel rødrev (V. vulpes), som er den største, og kanskje minst typiske arten i slekten.
|
Type betegner i biologisk nomenklatur grunnlaget for beskrivelsen av et takson. Avhengig av den aktuelle nomenklaturkoden kan typen være et eksemplar, en illustrasjon, eller et takson.Det er noen nyanser i bruken av begrepet type mellom zoologi og botanikk. En må også merke seg at ordet ikke nødvendigvis innebærer at typen er «typisk» for taksonet. Typearten for ekte rever (Vulpes) er for eksempel rødrev (V. vulpes), som er den største, og kanskje minst typiske arten i slekten.
== Typer i zoologi ==
I zoologisk nomenklatur er typen for arter og underarter et eksemplar. Typen for grupper med høyere rang enn art er et takson med lavere rang enn taksonet som beskrives.
Når biologer beskriver en ny art eller underart, undersøker de så mange eksemplarer som mulig. Den zoologiske nomenklaturkoden krever likevel at når en ny art beskrives, så skal ett, og bare ett, eksemplar defineres som type for arten.
Eksemplaret som brukes som type i den originale beskrivelsen kalles holotype. Konserverte typer oppbevares i samlingene til naturvitenskapelige museer, så andre forskere kan undersøke dem. Artsbeskrivelsen skal inneholde opplysninger om hvor holotypen er oppbevart, og det oppgis et referansenummer for at det skal være mulig å finne igjen eksemplaret i samlingene.
=== Definisjoner ===
Typeeksemplar – et individ, eller fossil som definerer en art. (ikke formelt definert)
Typelokalitet – det geografiske stedet der typeeksemplaret ble funnet.
Typeart – en art som definerer en slekt.
Typeslekt – en slekt som definerer en familie.
Typeserie – alle eksemplarene som ble brukt i beskrivelsen.
Isotype – en del, eller prøve fra holotypen (for eksempel en avlegger fra en plante eller en blodprøve fra et dyr).
Paratype – et eksemplar fra typeserien, som ikke ble brukt til holotype.
Neotype – et eksemplar som seinere er blitt valgt til type, fordi holotypen er ødelagt, eller forsvunnet, eller fordi den originale beskrivelsen ikke definerte en holotype.
Syntype – et eksemplar som ble nevnt i en beskrivelse der det ikke ble definert en holotype.
Lektotype – en syntype som seinere er definert som type for et takson.
Paralektotype – et av de resterende eksemplarene fra en serie med syntyper etter at en lektotype er valgt.
Allotype – en paratype som har motsatt kjønn av holotypen. (ikke formelt definert, ordet har også en annen betydning)
== Typer i botanikk ==
I botanikken er en type enten et eksemplar, eller en illustrasjon. Dette skyldes at det tidligere var vanskelig å oppbevare og transportere tørkede planter. Det var derfor ofte bedre å bruke en illustrasjon som type. For taksa publisert etter 1. januar 1958 skal illustrasjoner ikke brukes som type.
Bare arter, og taksa med lavere rang enn art, kan ha egne typer. Slekter har samme type som en av artene i slekten, og familier har samme type som en av slektene i familiene.
== Typeslekter og nominalarter ==
Ofte vil en slekt eller familie bære navnet til den første arten som ble beskrevet i gruppen, eller blitt gitt navnet etter en art som er «typisk» for gruppen. For eksempel er slekten Mustela nominalslekten for mårdyrfamilien (Mustelidae). Hos gnagere er svartrotte Rattus rattus nominalarten for rotteslekten Rattus, mens husmus Mus musculus er både nominalart for slekten Mus og for familien Muridae, som omfatter både mus og rotter. Begrepene typeart og typeslekt er definert i den zoologiske nomenklaturkoden, men ikke i den botaniske. Begrepene brukes likevel uformelt også i botanikken.
== Referanser ==
== Se også ==
Monotypisk taxon
Polytypisk taxon
Oligotypisk taxon
|
Type betegner i biologisk nomenklatur grunnlaget for beskrivelsen av et takson. Avhengig av den aktuelle nomenklaturkoden kan typen være et eksemplar, en illustrasjon, eller et takson.
| 15,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Sjakkblad
|
2023-02-04
|
Norsk Sjakkblad
|
['Kategori:1906 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1906', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjakk i Norge']
|
Norsk Sjakkblad er et norsk sjakktidsskrift og medlemsbladet til Norges Sjakkforbund. Norsk Sjakkblad sendes ut til alle medlemmene i forbundet og inneholder blant annet artikler om sjakkhendelser i Norge og ute i verden, intervjuer, terminlister over kommende sjakkturneringer og ratinglister for de aktive spillerne. Fra 1. september 2014 er Leif Erlend Johannessen ansvarlig redaktør for bladet, mens Yonne Tangelder er i redaksjonsteamet og blant annet har ansvar for layout og mer.
Siden 1975 har bladet blitt finansiert av medlemskontingenten til Norges Sjakkforbund.
I 1906-1909 utkom bladet med tilsammen 30 nummer, men gikk deretter inn. Etter at Norges Sjakkforbund ble stiftet i 1914, kom det mer regelmessighet i utgivelsene fra 1919-1929, og deretter fra 1932-1939. Etter andre verdenskrig kom bladet i gang igjen i 1950, og ble holdt gående med 2-3 nummer i året fram til 1969. Siden 1975 har Norsk Sjakkblad kommet ut regelmessig. Fra 1975-1999 utkom bladet for det meste med 8, fra 2000-2011 med 6 utgaver i året. Fra og med 2012-årgangen ble antallet utgaver redusert til 4 og antallet sider per nummer samtidig økt til 68.
|
Norsk Sjakkblad er et norsk sjakktidsskrift og medlemsbladet til Norges Sjakkforbund. Norsk Sjakkblad sendes ut til alle medlemmene i forbundet og inneholder blant annet artikler om sjakkhendelser i Norge og ute i verden, intervjuer, terminlister over kommende sjakkturneringer og ratinglister for de aktive spillerne. Fra 1. september 2014 er Leif Erlend Johannessen ansvarlig redaktør for bladet, mens Yonne Tangelder er i redaksjonsteamet og blant annet har ansvar for layout og mer.
Siden 1975 har bladet blitt finansiert av medlemskontingenten til Norges Sjakkforbund.
I 1906-1909 utkom bladet med tilsammen 30 nummer, men gikk deretter inn. Etter at Norges Sjakkforbund ble stiftet i 1914, kom det mer regelmessighet i utgivelsene fra 1919-1929, og deretter fra 1932-1939. Etter andre verdenskrig kom bladet i gang igjen i 1950, og ble holdt gående med 2-3 nummer i året fram til 1969. Siden 1975 har Norsk Sjakkblad kommet ut regelmessig. Fra 1975-1999 utkom bladet for det meste med 8, fra 2000-2011 med 6 utgaver i året. Fra og med 2012-årgangen ble antallet utgaver redusert til 4 og antallet sider per nummer samtidig økt til 68.
== Redaktører ==
Norsk Sjakkblad har gjennom tidene hatt mange forskjellige redaktører. Den viktigste bidragsyteren til bladet er Øystein Brekke. Etter seks år uten utgivelser blåste han sammen med Henning Wadd Hermansen liv i bladet i 1975 og redigerte det fram til 1980. I tillegg sto han for en omfattende modernisering av bladet da han igjen var redaktør for 2000-årgangen. Nedenfor følger en oversikt over alle redaktører av bladet siden 1975.
Ungdommens Sjakkforbund utgir et eget medlemsblad, Førsteraden. Dette har ofte skjedd i nært samarbeid med Norsk Sjakkblad.
== Referanser ==
== Kilder ==
Øystein Brekke: Norges sjakkforbund 75 år 1914-1989, Norges Sjakkforbund 1989, ISBN 82-991916-0-2
Liste over redaktører for Norsk Sjakkblad (pdf-fil)
Norsk Sjakkblad
== Eksterne lenker ==
Norges Sjakkforbund
|
Norsk Sjakkblad er et norsk sjakktidsskrift og medlemsbladet til Norges Sjakkforbund. Norsk Sjakkblad sendes ut til alle medlemmene i forbundet og inneholder blant annet artikler om sjakkhendelser i Norge og ute i verden, intervjuer, terminlister over kommende sjakkturneringer og ratinglister for de aktive spillerne.
| 15,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FC_Midtjylland
|
2023-02-04
|
FC Midtjylland
|
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1999', 'Kategori:Fotballag i Danmark', 'Kategori:Sport i Danmark i 1999']
|
FC Midtjylland er en dansk fotballklubb fra Herning og Ikast-området i Midtjylland, som spiller i Superligaen.
Klubben ble stiftet 1. juli 1999 som en sammenslåing av klubbene Herning Fremad og Ikast FS, der begge på det tidspunktet befant seg i 1. divisjon. Allerede i sin første sesong rykket klubben opp i Superligaen med 6 poengs margin.
FC Midtjylland ble dansk mester i sesongen 2014/2015, og har mottatt sølv i Superligaen i 2006/07 og 2007/08, bronse i 2001/02 og 2004/05, og har deltatt i den danske cupfinalen to ganger. Disse finalene endte med nederlag, begge ganger mot Brøndby IF.
FC Midtjyllands offisielle supporterklubb er Black Wolves.
|
FC Midtjylland er en dansk fotballklubb fra Herning og Ikast-området i Midtjylland, som spiller i Superligaen.
Klubben ble stiftet 1. juli 1999 som en sammenslåing av klubbene Herning Fremad og Ikast FS, der begge på det tidspunktet befant seg i 1. divisjon. Allerede i sin første sesong rykket klubben opp i Superligaen med 6 poengs margin.
FC Midtjylland ble dansk mester i sesongen 2014/2015, og har mottatt sølv i Superligaen i 2006/07 og 2007/08, bronse i 2001/02 og 2004/05, og har deltatt i den danske cupfinalen to ganger. Disse finalene endte med nederlag, begge ganger mot Brøndby IF.
FC Midtjyllands offisielle supporterklubb er Black Wolves.
== Spillerstall ==
Oppdatert 4. april 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted
(en) FC Midtjylland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
|
| 15,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krigshistorisk_landskap
|
2023-02-04
|
Krigshistorisk landskap
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gratangen', 'Kategori:Byggverk i Lavangen', 'Kategori:Byggverk i Målselv', 'Kategori:Gratangens historie', 'Kategori:Kulturminner i Norge fra andre verdenskrig', 'Kategori:Lavangens historie', 'Kategori:Minnesmerker', 'Kategori:Minnesmerker for andre verdenskrig og holocaust', 'Kategori:Målselvs historie', 'Kategori:Narviks historie', "Kategori:Troms' historie"]
|
Krigshistorisk landskap – Felttoget Narvik 1940 er et prosjekt for å vise fram krigshistorien i nordre Nordland og Troms. Det er et samarbeid mellom Hæren, Statens vegvesen og kommunene i området, og består av seks minnesmerker med informasjonstavler, satt opp på eller ved steder der det foregikk viktige krigshandlinger våren 1940. I tillegg til minnesmerkene er strekningen mellom Narvik og Bardufoss på europavei 6 gitt navnet General Fleischers vei.
Minnesmerkene som inngår i prosjektet står på Skjomnes, Bjørnfjell og Herjangen i Narvik kommune, Øse i Gratangen, Lapphaugen, sørøst for Fossbakken, i Lavangen og Bardufoss i Målselv. Informasjonstavlene er utformet av kunstneren Alvin Jensvold fra Gratangen. Krigshistorisk landskap ble åpnet på Lapphaugen av kong Harald V den 15. juni 2009.
I forbindelse med etableringen av Krigshistorisk landskap ble minnestøtten over general Carl Gustav Fleischer på Lapphaugen flyttet ca. 300 meter. Minnestøtten er nå plassert sammen med monumentet som inngår i Krigshistorisk landskap.
NARVIK 1940
Kampene på narvikfronten i april, mai og juni 1940 er de mest omfattende i nyere norsk historie. I løpet av en to måneders periode ble hele Nord-Norge satt på krigsfot i anstrengelsene for å slå tilbake mot Nazi-Tysklands angrep. Alle tilgjengelige ressurser fra hær og marine, samt hele den sivile administrasjon gjorde sitt ytterste for å håndtere den ekstreme krisesituasjonen som hadde rammet landsdelen. Området som skulle forsvares var stort. Fra grensen i Sør-Varanger i øst til fylkesgrensen mot Nord-Trøndelag i sør er det nesten 2000 km. I begge ytterkantene, samt i sentrum, var det trusler man måtte forholde seg til og takle.
De mest intense operasjonene kom til å stå i fjellene rundt Narvik. Sammen med styrker fra Storbritannia, Frankrike og Polen kom norske avdelinger her til å tvinge nazi Tysklands styrker på rettrett. Etter 63 døgn med kamphandlinger stod de tyske styrkene presset med ryggen opp mot svenskegrensen. Bristepunktet var nær. Imidlertid hadde utviklingen på kontinentet på dette tidspunktet snudd situasjonen mot egne og allierte styrker. De alliertes uttrekning gjorde det umulig for Norge å fortsette kampene på egen hånd. Det som var i ferd med å bli en lokal seier ble dermed likevel et nederlag. Etter to måneder med ufattelig slit og strabaser ble de norske avdelinger demobilisert og sendt hjem.
Til tross for det endelige resultatet står kampene på Narvik fronten i 1940 som det fremste eksempel på norsk militær motstand under felttoget i 1940. For dagens soldater er det mye å lære av den innsatsvilje og det lederskap som ble utvist under de ekstreme forholdene de norske avdelingene ble utsatt for. Innsikt i de militære operasjonene, og rammene rundt disse er av spesielt stor verdi. Det mangfoldige kildemateriale og kampområdenes karakter gjør Narvik eksempelet til et av de best dokumenterte og mangfoldige eksempler i norsk krigshistorie.
Monumenter - Prosjekt ”Krigshistorisk landskap – Narvik 1940”
Prosjektet var ledet av Sjefen for Hærens styrker og sjef 6. divisjons kommando, generalmajor Jon Berge Lilland. Prosjektidé og praktisk utførelse ble ledet av G-9-seksjonen ved undertegnede. Prosjektet har vært en tanke fra tilbake i 1999 da daværende divisjonssjef generalmajor Lars Sølvberg utfordret undertegnede med ivaretakelse og presentasjon av Hærens og spesielt 6. divisjonens historie. Høsten 2007 ble det sannsynlig at 6 divisjonens resterende deler også skulle termineres, støttet av Informasjonssjef /HSTY og med skisseforslag fra kunstner Alvin Jensvold presenterte vi derfor en plan og en skisse. General Lilland ser verdien av prosjektet, både med ivaretakelse av en viktig historie, anerkjennelse til de som deltok og en verdig avvikling av 6. divisjon. General Lilland ga sin tilslutning og med dette også den «risiko» både økonomisk og praktisk prosjektet hadde. Mentor har også vært generalmajor Torkel Hovland som med sin innsats for å formidle kunnskap om felttoget og general Fleischer har bidratt til ønsket om å presentere historien for et bredt publikum. Felttoget er det største slaget i Norge noensinne, regner man med Hær-, Sjø- og luftstridskrefter og direktebidrag fra sivile nærmer tallet soldater nesten 50 tusen (halvparten i kamp på land), og rundt 7 tusen falne (usikre tall, men inkl spesielt mange på sjøen).
Monumentene som er laget kombinerer kunst, informasjon, et sted til ettertanke og annet bruk – en vanskelig utfordring for kunstneren. Hvert monument har unikt innhold og er plassert strategisk i stridsområdet, både ift krigshandlinger og tilgjengelighet langs hovedferdselsvei E-6/E-10. I det svarte granittbordet er det etset inn 5 håndflater som representerer soldatene fra de fem nasjoner, Tyskland, Frankrike, Polen, England og Norge.
Kostnadene for selve produksjonen var ca 1 mill, i tillegg kommer grunnarbeider, betydelig egeninnsats, Hærens ingeniørbataljon, entreprenørutgifter samt åpningsseremonien med Hans Majestet Kong Harald. Som en fantastisk gest fra veimyndighetene så har også veiaksen E-6 Skjomnes-Bardufoss fått navnet ”General Fleischers veg”. Veimyndighetene støttet også veg-skiltingen med en halv million kroner. Synergien med turismen har i så måte vært viktig.
I prosjektet har det også vært flytting av General Fleischers bauta på Lapphaugen, en produksjon av bannere som disponeres av museene samt at det kommer en bokutgivelse. Krigshistorisk landskap Dombås har nyttet erfaringer, konsept og kunstnerisk presentasjon til sitt vellykkede prosjekt
Hans Majestet Kong Harald åpnet det Krigshistoriske landskapet 15. juni på Lapphaugen, med etterfølgende seremoni i Narvik, herunder mottagelse med veteraner fra kampene.
Som en takk har Alvin Jensvold produsert et bilde symbolisert med ISAK SELLANRÅ i Knut Hamsuns ”Markens Grøde”. Bakgrunnen for bildet er at Isak var en nybråttsmann, en sliter som tar tunge tak i tøffe tider – og han klarer det! Kunstneren synes dette løftet Isak faktisk gjør - med den altfor tunge steinen - symboliserer det umenneskelige slit som soldatene under Narvik-felttoget hadde – og de lyktes. Bildet symboliserer også samtidig arbeidet med realiseringen av det Krigshistoriske landskap, den innsats mottakeren av dette bildet har gjort for at monumentene er reist og at åpningsseremonien med HM Kong Harald ble en verdig og flott seremoni.
Krigshistorisk landskap med Kongens heder og tilstedeværelse på åpningen var en begivenhet der General Fleischer og hans menn og allierte fikk sin rettmessige honnør, samtidig som at man også minnes fiendens soldater i forsoningens ånd.
Som initiativtager og prosjektleder følte oberstløytnant Stig Magne Hagen jeg at man sammen har realisert en drøm hos mange av oss som lenge har jobbet med denne delen av verdenshistorien. Med dette er man også med på å ære 6. divisjonens minne under krigen og gjennom nesten 100 års eksistens.
Vi minnes de som deltok eller var berørt og gir herved noe til etterkommere og nye generasjoner. Med dette prosjektet er publikum gitt en mulighet for å gjøres kjent med vår viktigste og ærerike land-militære historie og 5 år etter åpningen har erfaringene vist at dette er en udelt suksess. Veteraner, pårørende og publikum verdsetter monumentene. Flere synergier er skapt innen turisme, arrangement og attraksjoner - flere prosjekter der etterkrigshistorien også fremheves er i emning.
|
Krigshistorisk landskap – Felttoget Narvik 1940 er et prosjekt for å vise fram krigshistorien i nordre Nordland og Troms. Det er et samarbeid mellom Hæren, Statens vegvesen og kommunene i området, og består av seks minnesmerker med informasjonstavler, satt opp på eller ved steder der det foregikk viktige krigshandlinger våren 1940. I tillegg til minnesmerkene er strekningen mellom Narvik og Bardufoss på europavei 6 gitt navnet General Fleischers vei.
Minnesmerkene som inngår i prosjektet står på Skjomnes, Bjørnfjell og Herjangen i Narvik kommune, Øse i Gratangen, Lapphaugen, sørøst for Fossbakken, i Lavangen og Bardufoss i Målselv. Informasjonstavlene er utformet av kunstneren Alvin Jensvold fra Gratangen. Krigshistorisk landskap ble åpnet på Lapphaugen av kong Harald V den 15. juni 2009.
I forbindelse med etableringen av Krigshistorisk landskap ble minnestøtten over general Carl Gustav Fleischer på Lapphaugen flyttet ca. 300 meter. Minnestøtten er nå plassert sammen med monumentet som inngår i Krigshistorisk landskap.
NARVIK 1940
Kampene på narvikfronten i april, mai og juni 1940 er de mest omfattende i nyere norsk historie. I løpet av en to måneders periode ble hele Nord-Norge satt på krigsfot i anstrengelsene for å slå tilbake mot Nazi-Tysklands angrep. Alle tilgjengelige ressurser fra hær og marine, samt hele den sivile administrasjon gjorde sitt ytterste for å håndtere den ekstreme krisesituasjonen som hadde rammet landsdelen. Området som skulle forsvares var stort. Fra grensen i Sør-Varanger i øst til fylkesgrensen mot Nord-Trøndelag i sør er det nesten 2000 km. I begge ytterkantene, samt i sentrum, var det trusler man måtte forholde seg til og takle.
De mest intense operasjonene kom til å stå i fjellene rundt Narvik. Sammen med styrker fra Storbritannia, Frankrike og Polen kom norske avdelinger her til å tvinge nazi Tysklands styrker på rettrett. Etter 63 døgn med kamphandlinger stod de tyske styrkene presset med ryggen opp mot svenskegrensen. Bristepunktet var nær. Imidlertid hadde utviklingen på kontinentet på dette tidspunktet snudd situasjonen mot egne og allierte styrker. De alliertes uttrekning gjorde det umulig for Norge å fortsette kampene på egen hånd. Det som var i ferd med å bli en lokal seier ble dermed likevel et nederlag. Etter to måneder med ufattelig slit og strabaser ble de norske avdelinger demobilisert og sendt hjem.
Til tross for det endelige resultatet står kampene på Narvik fronten i 1940 som det fremste eksempel på norsk militær motstand under felttoget i 1940. For dagens soldater er det mye å lære av den innsatsvilje og det lederskap som ble utvist under de ekstreme forholdene de norske avdelingene ble utsatt for. Innsikt i de militære operasjonene, og rammene rundt disse er av spesielt stor verdi. Det mangfoldige kildemateriale og kampområdenes karakter gjør Narvik eksempelet til et av de best dokumenterte og mangfoldige eksempler i norsk krigshistorie.
Monumenter - Prosjekt ”Krigshistorisk landskap – Narvik 1940”
Prosjektet var ledet av Sjefen for Hærens styrker og sjef 6. divisjons kommando, generalmajor Jon Berge Lilland. Prosjektidé og praktisk utførelse ble ledet av G-9-seksjonen ved undertegnede. Prosjektet har vært en tanke fra tilbake i 1999 da daværende divisjonssjef generalmajor Lars Sølvberg utfordret undertegnede med ivaretakelse og presentasjon av Hærens og spesielt 6. divisjonens historie. Høsten 2007 ble det sannsynlig at 6 divisjonens resterende deler også skulle termineres, støttet av Informasjonssjef /HSTY og med skisseforslag fra kunstner Alvin Jensvold presenterte vi derfor en plan og en skisse. General Lilland ser verdien av prosjektet, både med ivaretakelse av en viktig historie, anerkjennelse til de som deltok og en verdig avvikling av 6. divisjon. General Lilland ga sin tilslutning og med dette også den «risiko» både økonomisk og praktisk prosjektet hadde. Mentor har også vært generalmajor Torkel Hovland som med sin innsats for å formidle kunnskap om felttoget og general Fleischer har bidratt til ønsket om å presentere historien for et bredt publikum. Felttoget er det største slaget i Norge noensinne, regner man med Hær-, Sjø- og luftstridskrefter og direktebidrag fra sivile nærmer tallet soldater nesten 50 tusen (halvparten i kamp på land), og rundt 7 tusen falne (usikre tall, men inkl spesielt mange på sjøen).
Monumentene som er laget kombinerer kunst, informasjon, et sted til ettertanke og annet bruk – en vanskelig utfordring for kunstneren. Hvert monument har unikt innhold og er plassert strategisk i stridsområdet, både ift krigshandlinger og tilgjengelighet langs hovedferdselsvei E-6/E-10. I det svarte granittbordet er det etset inn 5 håndflater som representerer soldatene fra de fem nasjoner, Tyskland, Frankrike, Polen, England og Norge.
Kostnadene for selve produksjonen var ca 1 mill, i tillegg kommer grunnarbeider, betydelig egeninnsats, Hærens ingeniørbataljon, entreprenørutgifter samt åpningsseremonien med Hans Majestet Kong Harald. Som en fantastisk gest fra veimyndighetene så har også veiaksen E-6 Skjomnes-Bardufoss fått navnet ”General Fleischers veg”. Veimyndighetene støttet også veg-skiltingen med en halv million kroner. Synergien med turismen har i så måte vært viktig.
I prosjektet har det også vært flytting av General Fleischers bauta på Lapphaugen, en produksjon av bannere som disponeres av museene samt at det kommer en bokutgivelse. Krigshistorisk landskap Dombås har nyttet erfaringer, konsept og kunstnerisk presentasjon til sitt vellykkede prosjekt
Hans Majestet Kong Harald åpnet det Krigshistoriske landskapet 15. juni på Lapphaugen, med etterfølgende seremoni i Narvik, herunder mottagelse med veteraner fra kampene.
Som en takk har Alvin Jensvold produsert et bilde symbolisert med ISAK SELLANRÅ i Knut Hamsuns ”Markens Grøde”. Bakgrunnen for bildet er at Isak var en nybråttsmann, en sliter som tar tunge tak i tøffe tider – og han klarer det! Kunstneren synes dette løftet Isak faktisk gjør - med den altfor tunge steinen - symboliserer det umenneskelige slit som soldatene under Narvik-felttoget hadde – og de lyktes. Bildet symboliserer også samtidig arbeidet med realiseringen av det Krigshistoriske landskap, den innsats mottakeren av dette bildet har gjort for at monumentene er reist og at åpningsseremonien med HM Kong Harald ble en verdig og flott seremoni.
Krigshistorisk landskap med Kongens heder og tilstedeværelse på åpningen var en begivenhet der General Fleischer og hans menn og allierte fikk sin rettmessige honnør, samtidig som at man også minnes fiendens soldater i forsoningens ånd.
Som initiativtager og prosjektleder følte oberstløytnant Stig Magne Hagen jeg at man sammen har realisert en drøm hos mange av oss som lenge har jobbet med denne delen av verdenshistorien. Med dette er man også med på å ære 6. divisjonens minne under krigen og gjennom nesten 100 års eksistens.
Vi minnes de som deltok eller var berørt og gir herved noe til etterkommere og nye generasjoner. Med dette prosjektet er publikum gitt en mulighet for å gjøres kjent med vår viktigste og ærerike land-militære historie og 5 år etter åpningen har erfaringene vist at dette er en udelt suksess. Veteraner, pårørende og publikum verdsetter monumentene. Flere synergier er skapt innen turisme, arrangement og attraksjoner - flere prosjekter der etterkrigshistorien også fremheves er i emning.
== Se også ==
Slaget om Narvik
Narvik krigsminnemuseum
== Eksterne lenker ==
Fremover/ANB: Kongen takket krigsveteraner (16. juni 2009)
Fremover: Kongen åpnet Krigshistorisk landskap (bildeserie, 16. juni 2009)
NRK: Krigshistorisk landskap (bildeserie, 16. juni 2009)
NRK: Krigshistorie blir turistattraksjon (11. mars 2009)
Fremover: – Synligere plassering for Fleischer-støtte (20. mai 2009)
|
Krigshistorisk landskap – Felttoget Narvik 1940 er et prosjekt for å vise fram krigshistorien i nordre Nordland og Troms. Det er et samarbeid mellom Hæren, Statens vegvesen og kommunene i området, og består av seks minnesmerker med informasjonstavler, satt opp på eller ved steder der det foregikk viktige krigshandlinger våren 1940.
| 15,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/English_Football_League
|
2023-02-04
|
English Football League
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Etableringer i 1888', 'Kategori:Fotball i England', 'Kategori:Sport i England i 1888']
|
English Football League (EFL) er en organisasjon som representerer 72 fotballklubber fra England og Wales. Ligaen ble stiftet som The Football League på et møte den 22. mars 1888 etter et initiativ fra Aston Villas direktør, William McGregor.
8. september samme år startet den første sesongen med 12 klubber, med antallet steg raskt og var i 1959 blitt 92 klubber. I 1992 brøt de 20 beste klubbene ut av ligaen og dannet sin egen liga, FA Premier League. The Football League representerer ikke disse klubbene lenger, selv om det er opprykk og nedrykk mellom FA-Premier League og The Football League. Klubbene i The Football League er fordelt på tre divisjoner: EFL Championship, EFL League One og EFL League Two.
Ligaen er den eldste profesjonelle fotballiga i verden.
|
English Football League (EFL) er en organisasjon som representerer 72 fotballklubber fra England og Wales. Ligaen ble stiftet som The Football League på et møte den 22. mars 1888 etter et initiativ fra Aston Villas direktør, William McGregor.
8. september samme år startet den første sesongen med 12 klubber, med antallet steg raskt og var i 1959 blitt 92 klubber. I 1992 brøt de 20 beste klubbene ut av ligaen og dannet sin egen liga, FA Premier League. The Football League representerer ikke disse klubbene lenger, selv om det er opprykk og nedrykk mellom FA-Premier League og The Football League. Klubbene i The Football League er fordelt på tre divisjoner: EFL Championship, EFL League One og EFL League Two.
Ligaen er den eldste profesjonelle fotballiga i verden.
== Medlemmene i 1888 ==
== Utviklingen i ligastruktur ==
1888: The Football League.
1892: 2. divisjon innført.
1915–1919: Ikke spilt på grunn av 1. verdenskrig.
1920: 3. divisjon innført. (Øverste divisjon i Southern League tatt opp i The Football League.)
1921: 3. divisjon nord innført. 3. divisjon fra forrige sesong ble til 3. divisjon sør.
1939–1946: Ikke spilt på grunn av 2. verdenskrig. Serien avbrutt etter 3. serierunde 2. september 1939.
1958: 3. divisjon nord og 3. divisjon sør omgjort til nasjonal 3. divisjon og 4. divisjon.
1987: Det innføres opp- og nedrykk mellom 4. divisjon og Football Conference. Lag nr 24 i 4. divisjon rykker ned og ut av Ligaen mens lag nr 1 i Football Conference rykker opp og inn i Ligaen.
1992: FA Premier League innført. The Football League omfattet deretter nivå 2, 3 og 4, som ble kalt 1. divisjon, 2. divisjon og 3. divisjon.
2003: Også lag nr 23 i nåværende 3. divisjon rykker ned i Football Conference. Lag nr 2-5 i Football Conference spiller play-off om opprykksplass nr 2 til 3. divisjon.
2004: 1. divisjon omdøpt til Football League Championship, 2. divisjon omdøpt til Football League One, og 3. divisjon omdøpt til Football League Two.
2016: Football League Championship omdøpt til EFL Championship, Football League One til EFL League One og Football League Two til EFL League Two.
== Tabeller for øverste nivå i engelsk fotball ==
Inkluderer bare de sesongene der The Football League sto som ansvarlig for denne divisjonen, altså fra 1888/89 til og med 1991/92-sesongen.
1888-89,
1889-90,
1890-91,
1891-92,
1892-93,
1893-94,
1894-95,
1895-96,
1896-97,
1897-98,
1898-99,
1899-00,
1900-01,
1901-02,
1902-03,
1903-04,
1904-05,
1905-06,
1906-07,
1907-08,
1908-09,
1909-10,
1910-11,
1911-12,
1912-13,
1913-14,
1914-15,
1919-20,
1920-21,
1921-22,
1922-23,
1923-24,
1924-25,
1925-26,
1926-27,
1927-28,
1928-29,
1929-30,
1930-31,
1931-32,
1932-33,
1933-34,
1934-35,
1935-36,
1936-37,
1937-38,
1938-39,
1939-40,
1946-47,
1947-48,
1948-49,
1949-50,
1950-51,
1951-52,
1952-53,
1953-54,
1954-55,
1955-56,
1956-57,
1957-58,
1958-59,
1959-60,
1960-61,
1961-62,
1962-63,
1963-64,
1964-65,
1965-66,
1966-67,
1967-68,
1968-69,
1969-70,
1970-71,
1971-72,
1972-73,
1973-74,
1974-75,
1975-76,
1976-77,
1977-78,
1978-79,
1979-80,
1980-81,
1981-82,
1982-83,
1983-84,
1984-85,
1985-86,
1986-87,
1987-88,
1988-89,
1989-90,
1990-91,
1991-92,
== Tabeller for 2. nivå i engelsk fotball ==
EFL Championship, het Football League Championship f.o.m. 2004–2005 t.o.m. 2016–2017, 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Før 1992-93 var navnet 2. divisjon.
1892-93,
1893-94,
1894-95,
1895-96,
1896-97,
1897-98,
1898-99,
1899-00,
1900-01,
1901-02,
1902-03,
1903-04,
1904-05,
1905-06,
1906-07,
1907-08,
1908-09,
1909-10,
1910-11,
1911-12,
1912-13,
1913-14,
1914-15,
1919-20,
1920-21,
1921-22,
1922-23,
1923-24,
1924-25,
1925-26,
1926-27,
1927-28,
1928-29,
1929-30,
1930-31,
1931-32,
1932-33,
1933-34,
1934-35,
1935-36,
1936-37,
1937-38,
1938-39,
1939-40,
1946-47,
1947-48,
1948-49,
1949-50,
1950-51,
1951-52,
1952-53,
1953-54,
1954-55,
1955-56,
1956-57,
1957-58,
1958-59,
1959-60,
1960-61,
1961-62,
1962-63,
1963-64,
1964-65,
1965-66,
1966-67,
1967-68,
1968-69,
1969-70,
1970-71,
1971-72,
1972-73,
1973-74,
1974-75,
1975-76,
1976-77,
1977-78,
1978-79,
1979-80,
1980-81,
1981-82,
1982-83,
1983-84,
1984-85,
1985-86,
1986-87,
1987-88,
1988-89,
1989-90,
1990-91,
1991-92,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006,
2006–2007,
2007–2008,
2008–2009,
2009–2010,
2010–2011,
2011–2012,
2012–2013,
2013–2014,
2014–2015
== Tabeller for 3. nivå i engelsk fotball ==
EFL League One, het Football League One f.o.m. 2004–2005 t.o.m. 2016–2017, 2. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Fra 1958-59 t.o.m. 1991-92 var navnet 3. divisjon. Fra 1921-22 til 1957-58 var det to avdelinger, som da ble kalt 3. divisjon sør og nord.
1920–1921,
1958–1959,
1959–1960,
1960–1961,
1961–1962,
1962–1963,
1963–1964,
1964–1965,
1965–1966,
1966–1967,
1967–1968,
1968–1969,
1969–1970,
1970–1971,
1971–1972,
1972–1973,
1973–1974,
1974–1975,
1975–1976,
1976–1977,
1977–1978,
1978–1979,
1979–1980,
1980–1981,
1981–1982,
1982–1983,
1983–1984,
1984–1985,
1985–1986,
1986–1987,
1987–1988,
1988–1989,
1989–1990,
1990–1991,
1991–1992,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006,
2006-07,
2007-08,
2008-09,
2009-10,
2010-11,
2011-12,
2012-13,
2013-14,
2014-15
=== 3.divisjon, avd. sør ===
1921–1922,
1922–1923,
1923–1924,
1924–1925,
1925–1926,
1926–1927,
1927–1928,
1928–1929,
1929–1930,
1930–1931,
1931–1932,
1932–1933,
1933–1934,
1934–1935,
1935–1936,
1936–1937,
1937–1938,
1938–1939,
1939–1940,
1946–1947,
1947–1948,
1948-1949,
1949-1950,
1950-1951,
1951-1952,
1952-1953,
1953-1954,
1954-1955,
1955-1956,
1956-1957,
1957-1958,
=== 3.divisjon, avd. nord ===
1921–1922,
1922–1923,
1923–1924,
1924–1925,
1925–1926,
1926–1927,
1927–1928,
1928–1929,
1929–1930,
1930–1931,
1931–1932,
1932–1933,
1933–1934,
1934–1935,
1935–1936,
1936–1937,
1937–1938,
1938–1939,
1939–1940,
1946–1947,
1947–1948,
1948-1949,
1949-1950,
1950-1951,
1951-1952,
1952-1953,
1953-1954,
1954-1955,
1955-1956,
1956-1957,
1957-1958
== Tabeller for 4. nivå i engelsk fotball ==
EFL League Two, het Football League Two f.o.m. 2004–2005 t.o.m. 2016–2017, 3. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Fra 1958-59 t.o.m. 1991-92 var navnet 4. divisjon.
1958–1959,
1959–1960,
1960–1961,
1961–1962,
1962–1963,
1963–1964,
1964–1965,
1965–1966,
1966–1967,
1967–1968,
1968–1969,
1969–1970,
1970–1971,
1971–1972,
1972–1973,
1973–1974,
1974–1975,
1975–1976,
1976–1977,
1977–1978,
1978–1979,
1979–1980,
1980–1981,
1981–1982,
1982–1983,
1983–1984,
1984–1985,
1985–1986,
1986–1987,
1987–1988,
1988–1989,
1989–1990,
1990–1991,
1991–1992,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006,
2006-2007,
2007-08,
2008-09,
2009-10,
2010-11,
2011-12,
2012-13,
2013-14,
2014-15
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) English Football League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Football League Championship 2009–2010 var den 111. sesongen i The Football League og den sjette sesongen der Football League Championship var det nest øverste nivået i engelsk fotball.
| 15,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MCH_Arena
|
2023-02-04
|
MCH Arena
|
['Kategori:56°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk fullført i 2004', 'Kategori:Byggverk i Herning', 'Kategori:Fotballstadioner i Danmark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Danmark i 2004', 'Kategori:Sport i Herning']
|
MCH Arena (tidligere SAS Arena) er et fotballstadion i Herning, hvor FC Midtjylland spiller sine hjemmekamper.
Det ble innviet den 27. mars 2004, i en kamp hvor FC Midtjylland vant 6-0 over Akademisk Boldklub. Totalkostnaden for arenaen var 85 millioner danske kroner.
Tilskuerrekorden er fra 11. november 2007, da 11 763 tilskuere så FC Midtjylland spille mot FC København.
MCH Arena er bygget for framtidige utvidelser, der man kan utvide til 50 000 plasser ved behov.
MCH Arena er i 2020/21 sesongen hjemmebane for FC Midtjylland i Champions League
|
MCH Arena (tidligere SAS Arena) er et fotballstadion i Herning, hvor FC Midtjylland spiller sine hjemmekamper.
Det ble innviet den 27. mars 2004, i en kamp hvor FC Midtjylland vant 6-0 over Akademisk Boldklub. Totalkostnaden for arenaen var 85 millioner danske kroner.
Tilskuerrekorden er fra 11. november 2007, da 11 763 tilskuere så FC Midtjylland spille mot FC København.
MCH Arena er bygget for framtidige utvidelser, der man kan utvide til 50 000 plasser ved behov.
MCH Arena er i 2020/21 sesongen hjemmebane for FC Midtjylland i Champions League
== Eksterne lenker ==
MCH Arena - Nordic Stadiums
|
MCH Arena (tidligere SAS Arena) er et fotballstadion i Herning, hvor FC Midtjylland spiller sine hjemmekamper.
| 15,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8disk_historie
|
2023-02-04
|
Jødisk historie
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Jødisk historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Jødisk historie er historien til det jødiske folket, deres tro og kultur. Jødenes historie er over fire tusen år gammel, og omfatter hundrevis av ulike befolkningsgrupper, vil enhver behandling av emnet kun bli gitt med brede penselstrøk. De som levde i oldtidens Israel kalles israelitter, men borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.
|
Jødisk historie er historien til det jødiske folket, deres tro og kultur. Jødenes historie er over fire tusen år gammel, og omfatter hundrevis av ulike befolkningsgrupper, vil enhver behandling av emnet kun bli gitt med brede penselstrøk. De som levde i oldtidens Israel kalles israelitter, men borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.
== Oldtidens jødisk historie (fram til 37 f.Kr.) ==
=== Oldtidens israelitter ===
I de to første periodene av jødenes historie er også historien om Den fruktbare halvmåne. Den begynner blant de folkene som bosetter seg langs de fruktbare elvene Nilen, Tigris og Eufrat. Omgitt av oldtidens seter for høykulturer i Egypt og Babylonia, av den arabiske ørkenen og ved fjellene og høylandene i Lilleasia var landet Kanaan et møtested for mange kulturer. Kanaan ble senere kjent som Israel, og ved ulike tider som Judea, Koilesyria, Palestina, Levanten, Det hellige land, og til slutt Israel igjen. Kanaan var et gjennomfartssted for etablerte handelsruter fra så langt tilbake som til steinalderen, og hadde viktige havner ved kysten av Middelhavet og i Akababukten mot Rødehavet. Bosetningene ved Middelhavet preget kulturene i Den fruktbare halvmåne.
Israelsk kultur hadde sin opprinnelse i den kanaanittiske kulturen på slutten av bronsealderen og i løpet av begynnelsen av jernalderen, løselig sett rundt 1200-1000 f.Kr., og kulturelt er vanskelig å skille disse to folkene. De tidligste arkeologiske bevisene for eksistensen av Israel og Judea som stater eller samfunn er datert fra midten av 800-tallet f.Kr. (Israel) og midten av 700-tallet f.Kr. (Judea). De to nasjonene ble forent under Saul som den første konge som Det forente kongedømme Israel, befestet under David, og oppnådde en form for «gullalder» under Salomo før det forente riket ble delt under Salomos etterfølger, en gang rundt 930 f.Kr. Kongedømmet Israel ble veltet av sine fiender på andre halvdel av 700-tallet f.Kr., fulgt av kongedømmet Judea i de første årene av 500-tallet f.Kr. Etter dette ble Israel benyttet som litterært begrep for et folk mens Judea i ulike former ble navnet på en provins som i rekkefølge var underlagt babylonere, persere, grekere og romere.
Israel og Judea delte kultur med sine nærmeste naboer. Som edomittene og moabittene snakket de et vestsemittisk, en større undergruppe av semittiske språk, og som kanaanittene dyrket de guden El (navnet «El» betyr gud på hebraisk og andre semittiske språk). I motsetning til sine naboer i øst og vest dyrket de også en gud ved navn Jahve som ble identifisert med El, men fiendtlig til den viktige kanaanittiske guden Baal. I henhold til Bibelen anså folket i Israel seg selv som fremmed som hadde tatt landområder fra kanaanittene.
Tradisjonelt har jøder verden over hevdet å nedstamme fra oldtidens israelitter som bosatte seg i landområdet i Kanaan. Israelittene sporer deres slekt tilbake til et felles opphav og stamfar, den bibelske patriarken Abraham via Isak og Jakob, som var hebreere, etterkommere av Ever. Jødisk tradisjon hevder at israelittene var etterkommere av Jakobs tolv sønner (en av dem het Juda), som bosatte seg i Egypt. Mens deres slektninger i Egypt ble gjort til slaver av den egyptiske farao, tidvis identifisert med Ramses II. I den jødiske tradisjon emigrerte israelittene fra Egypt og til Kanaan (Exodus – «utvandringen»), ledet av profeten Moses. Denne hendelsen markerer dannelsen av israelittene som et folk, delt i tolv stammer med navn etter Jakobs tolv sønner.
Jødisk tradisjon og Bibelen (Første Mosebok til Første Krønikebok) forteller at israelittene vandret i ørkenen i over tyve år før de erobret Kanaan under ledelse av Josva, deres leder etter Moses’ død. Landet ble delt mellom de tolv stammene og for en tid var det ledet av en rekke ledere kjent som dommere. I tiden etter ble israelittisk monarki under Saul, og fortsatte under kong David og hans sønn Salomo. Kong David erobret Jerusalem og gjorde den til sin hovedstad. Davids sønn bygde det første tempelet i Jerusalem. Etter Salomos regime ble nasjonen delt i to riker, Israel i nord, som besto av ti av stammene, og Judea i sør, som besto av to av stammene, Juda og Benjamin. Israel ble erobret av den assyriske herskeren Salmanassar V på 700-tallet f.Kr. Det er ingen felles akseptert historisk nedtegnelse for de ti stammene, og de er blitt referert til som Israels ti tapte stammer.
=== Det babylonske fangenskap ===
Kongeriket Judea ble erobret av en babylonsk hær i slutten av 500-tallet f.Kr. Landets elite ble forvist til Babylon. Senere kom en del av dem tilbake, ledet av profetene Esra og Nehemja, etter at Babylonia var blitt erobret av perserne. Ettersom zoroastrisme var statsreligionen for Det persiske riket, har det blitt spekulert i hvilken grad denne religionen har vært en innflytelse for utviklingen av jødedommen, eksempelvis ideen om monoteisme.
=== Tiden etter fangenskapet ===
Konstruksjonen av det andre tempelet ble fullført under lederskapet til de siste tre jødiske profetene Haggai, Sakarja, og Malaki, og med godkjennelse fra perserne. Etter at den siste profeten var død og fortsatt under persisk overherredømme, kom lederskapet av det jødiske folket i hendene på påfølgende generasjoner av zugot («par av») ledere. De blomstret først under perserne og deretter under grekerne. Som et resultat ble fariseere og saddukéere dannet. Jødiske mynter, som Yehud-mynting, ble framstilt i Judea, både i tiden under perserne og under grekerne.
=== Hellenistiske Judea ===
Erobringene til Aleksander den store på slutten av 300-tallet spredte gresk språk og kultur, også i Midtøsten, og ga opphav til den hellenistiske tidsalder som søkte å skape felles eller universal kultur. Jødiske tankeretninger ble påvirket av hellenistisk filosofi fra 200-tallet f.Kr., især den jødiske diaspora i Alexandria, og kulminerte i sammenstillingen av Septuaginta, som var en kritisk oversettelse til gresk av den hebraiske Bibelen. Arbeidet ble gjort i stadier og ble fullført i år 132 f.Kr. Den jødiske filosofen Filon av Alexandria var en viktig talsmann for symbiosen av jødisk teologi og hellenistisk filosofi.
=== Det hasmoneiske kongedømme ===
Etter Aleksanders død ble hans verdensrike delt mellom hans generaler, og et av dem var Selevkidriket. Forholdet mellom hellenistiske jøder og andre jøder ble derimot forringet. Da jødiske ritualer og praksis ble bannlyst av selevkidkongen Antiokos IV Epifanes gikk de ortodokse jøder til opprør mot det greske styret. Opprøret ble ledet av det hasmoneiske dynasti (også kjent som makkabeere) og førte til opprettelsen av et uavhengig, jødisk kongedømme, det hasmoneiske kongedømme. Dette riket varte fra år 165 f.Kr. til 63 f.Kr. Kongedømmet endte i borgerkrig mellom sønnene til Salome Alexandra, Johannes Hyrkanos II, og Aristobulos II. De jøder som ikke ville bli ledet av et hellenistisk dynasti og en konge, men av et teokratisk presteskap, appellerte til Roma, noe som endte med total romersk erobring og annektering av landet, ledet av Pompeius.
== Romersk styre (63 f.Kr. – 400 e.Kr.) ==
Judea under romersk styre var først et uavhengig jødisk kongedømme, først ved den hasmoneiske familie, deretter ved familien Herodes, men gradvis gikk deres makt tilbake inntil landet kom direkte inn under romersk styre og ble omdøpt til Iudaea Province. Romerriket var ofte ufølsom og brutal i sin behandling av sine jødiske undersåtter. I år 66 gjorde jødene opprør mot de romerske herskerne i Judea. Opprøret ble knust av de framtidige romerske keiserne Vespasian og Titus. Beleiringen av Jerusalem i år 70 førte til at romerne ødela det meste av tempelet i Jerusalem og i henhold til en del redegjørelser, plyndret gjenstander fra tempelet, eksempelvis Menorá, en kostbar syvarmet lysestake som ble brukt i tempelet, men først og fremst oppfattet som et symbol på jødedommen.
Jødene fortsatte å leve i betydelig antall i sitt land fram til rundt midten av 100-tallet, da den romerske generalen Sextus Julius Severus herjet Judea for å slå ned Bar Kokhba-opprøret, det tredje større opprøret mot Romerriket. 985 landsbyer ble ødelagt og det meste av den jødiske befolkningen ble hovedsakelig utryddet, drept, solgt som slaver og tvunget til å flykte. Forvist fra Jerusalem ble det som var igjen av det jødiske folket sentrert rundt Galilea.
=== Diaspora ===
Mange av jødene i Judea ble solgt som slaver mens andre ble borgere i andre deler av Romerriket. Apostlenes gjerninger (Acta), den femte boken i Det nye testamente i Bibelen, foruten andre Paulustekster, har hyppige referanser til store befolkningsgrupper av hellenistiske jøder i mange byer rundt om i Romerriket. Disse var kun påvirket av diaspora (gresk διασπορά, «spredning») i dets åndelige forstand, og absorberte savnet og tapet av et hjemland, noe som ble en hjørnestein i den jødiske tro, underbygget av jødeforfølgelser i forskjellige deler av verden. Politikken mot omvendelse og konvertering jødedommen, som spredde jødisk religion ut over hele den hellenistiske verden, synes å ha endt med krigene mot romerne, og den påfølgende rekonstruksjonen av jødiske verdier i tiden etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem.
Av kritisk betydning for å omforme den jødiske tradisjonen fra den tempelbaserte religionen til tradisjonene under diaspora var utviklingen av fortolkningene av Tora funnet i Misjná og Talmud.
=== Den sene romerske perioden ===
Til tross for det feilslåtte Bar Kokhba-opprøret forble jøder fortsatt i landet Israel i betydelig antall. Jøder som ble igjen gjennomgikk mange hendelser og bevæpnede konflikter mot påfølgende okkupanter av landet. En del av de mest kjente og viktigste jødiske tekster ble satt sammen i israelske byer på denne tiden. Den jerusalemske Talmud (Talmúd jerusjalmí), sammenstillelsen av Misjná og niqqud, et vokalpunkt-system som er brukt i hebraisk skriftspråk, er eksempler på dette.
I denne perioden var tannaim og amoraim aktive, rabbinere som organiserte og diskuterte jødiske muntlige lover. Beslutningene til tannaim er fortsatt i Misjná, Baraita, Tosefta og ulike sammenstillinger av Midrash. Misjná ble satt sammen kort tid etter 200 e.Kr., antagelig av Judah haNasi, en betydelig leder i det jødiske samfunnet i Judea. Kommentarene av amoraim om Misjná er satt sammen i den jerusalemske Talmud, antagelig en gang rundt 400, og muligens i Tiberias.
I 351 startet den jødiske befolkningen i Sepphoris, en by rundt seks km nord-nordvest for Nasaret, et opprør ledet av Patricius mot det undertrykkende styrtet til Constantius Gallus, den romerske keiseren i øst. Opprøret ble til sist knust av den romerske generalen Ursicinus som ødela med romersk grundighet mange byer. I Sepphoris ble opprørerne nedkjempet, men byen ble likevel ikke ødelagt, skjønt den ble likevel knust i jordskjelvet i Galilea i 363. En hentydning i jødiske skrifter tyder på at Patricius ble drept i kampene.
I henhold til tradisjonen skapte den jødiske religiøse lederen Hillel II den hebraiske kalender basert på at månedene ble beregnet ut fra månefaser og at justeringer ble lagt inn over tid for å sikre overensstemmelse med solåret og årstidene. Inntil da var hele det jødiske samfunnet utenfor landet Israel avhengig av kalenderen godkjent av Sanhedrin, det store rådet, jødenes høyeste politiske og religiøse organ i gresk-romersk tid. Dette var nødvendig for behørig føring av de jødiske helligdager. Imidlertid var deltagerne avhengige av rådets godkjennelse, og samtidig var de budbærere som kommuniserte rådets beslutninger ut til fjerne jødiske samfunn stadig utsatt for farer. Da den religiøse forfølgelsen fortsatte, besluttet Hillel II å konstruere en autorisert kalender for all tid framover.
Den siste hedenske romerske keiser, Julian II, tillot jødene å reise tilbake til «hellige Jerusalem som dere i så mange år har ønsket å gjenoppbygge», og ikke minst reise tempelet på nytt. Imidlertid ble keiseren drept i et slag den 26. juni 363 i hans feilslåtte hærtokt mot Sasanide-dynastiet, og tempelet ble ikke gjenoppbygd.
== Middelalderen ==
=== Bysants ===
Jødene ble spredt over hele Romerriket og denne utviklingen fortsatte i noe mindre grad under Bysants, Østromerriket, i det sentrale og østlige Middelhavet. Den militante og eksklusive kristendommen og cæsareopapismen i Østromerriket behandlet ikke jødene godt, og forholdene og innflytelsen av jødene i diaspora riket dalte dramatisk.
Det var offisiell kristen politikk å konvertere jøder til kristendommen, og kristne ledere brukte makten til Romas myndigheter i sine forsøk. Etter opprøret i Galilea i 351 ble mange av byene ødelagt, og Sepphoris og Lydda hvor to av de mest betydelige juridiske akademiene lå reiste seg aldri igjen. Uansett er det i denne perioden hvor nasiene (prinsene) i Tiberias fikk skapte den jødiske kalender, og med kalenderen var det ikke behov for ytterligere autoritet fra Judea. På den samme tid lovet keiser Julian II opphevelse av den offisielle forfølgelsen av jødene, men ved hans død var de kristnes makt over riket total. Fra 398 hvor Johannes Chrysostomos, hans tilnavn betyr «gullmunn», ble innviet som patriark av Konstantinopel, økte den ondsinnet retorikken mot jødene mot nye høyder med en rekke av prekener som «Mot jødene» hvor Johannes prekte mot «den jødiske sykdom». Det hatefulle språket bygde opp et klima av mistillit mot større jødiske bosteder som de i Konstantinopel og Antiokia ved Orontes.
På begynnelsen av 400-tallet sendte keiser Theodosius den store ut en rekke med dekreter som etablerte en offisiell forfølgelse av jødene. Jødene hadde ikke liv til å eie egne slaver, bygge nye synagoger, ha stillinger i staten eller føre en rettssak. Giftemål mellom en jøde og en ikke-jøde var et lovbrudd som kunne straffes med døden. Det samme var det for en kristen å konvertere til jødedommen. Theodosius forbød Sanhedrin, den store rådet, og avskaffet nasienes posisjon. Under keiser Justinian I den store begrenset myndighetene jødenes sivile rettigheter ytterligere, og truet deres religiøse privilegier. Keiseren blandet seg også inn i synagogenes indre anliggender,, og forbød eksempelvis bruken av hebraisk språk i jødiske gudstjenester. Trassighet fra jødene ble straffet med fysiske straffer, landsforvisning, og tap av eiendom. Jødene i Borium, ikke langt fra Syrtis Major, som motsto den bysantinske general Belisarius i hans krig mot vandalene, ble tvunget til omfavne kristendommen, og deres synagoge ble omgjort til en kirke.Justinian I og hans etterfølgere hadde bekymringer utenfor provinsen Judea og det var ikke nok soldater til å gjennomføre disse reguleringene. Som et resultat, ironisk nok, ble det bygget en rekke nye synagoger på 500-tallet med vakre mosaikkgulv. Jødene assimilerte de rike kunstformene til den bysantinske kulturen. Det eksisterte mosaikker som avbildet mennesker, dyr, menoráer, dyrekretsen, og bibelske figurer. Storslåtte eksempler på disse synagogegulvene har blitt funnet i Beit Alfa i Israel (som blant omfatter scenen hvor Abraham ofrer en sau istedenfor sin sønn Isak, sammen med veldig stor avbildning av dyrekretsen), Tiberias, Bet She'an,og Sepphoris.
Den utrygg og farlige eksistensen for jødene under bysantinsk styre varte ikke lenge, hovedsakelig på grunn av eksplosjonen av muslimsk religion fra den fjerne arabiske halvøya hvor det også bodde store befolkningsgrupper med jøder. Det muslimske kalifatet jagde bysantinerne fra Det hellige land i løpet av et par år etter deres seier i slaget ved Jarmuk i 636. Et vitnemål over bysantinernes grusomheter mot jødene kan bli merket i det store antallet jøder som flyktet fra de gjenværende bysantinske områdene til fordel for datidens trygghet under muslimsk områder i de påfølgende århundrene.
Dog ble ikke størrelsen av de jødiske samfunnene i Østromerriket ikke påvirket av keisernes forsøk på tvangskonverteringer til kristendommen da disse ikke hadde større effekt. Den nøyaktige statusen til jødene i Lilleasia under Østromerriket er fortsatt et forskningsemne for historikerne.
En kuriøs historisk hendelse skjedde som et resultat av denne utvandringen. En gang i løpet 600-tallet eller 700-tallet, synes det som om khazarene, en tyrkisk stamme i det området som i dag er Ukraina, konverterte til jødedommen. Hvor fullstendig denne konverteringen var er uklart, men det er sikkert at det hadde vært en jødisk befolkning på Krimhalvøya siden den hellenistiske tiden, og disse kan ha blitt styrket av flyktende jøder fra Østromerriket. Den persiske geografen Ibn al-Faqih rapporterte på 900-tallet at «hele khazarfolket er jøder». På tross av dette utsagnet mener de fleste forskerne at bare overklassen konverterte til jødedommen. Påvirket og truet av både islam og det kristne Østromerriket, og samtidig mottok store fordeler av sin jødiske befolkning, kan ha vært grunnen til khazarenes omvendelse. Det er spekulert i om khazarske herskerne konverterte til jødedommen i et forsøk på å være nøytrale i striden mellom muslimene og bysantinerne, og som en sikkerhet for egen uavhengighet.
=== Under islam og korsfarerne ===
Det hadde vært i en lang tid, om enn usikkert hvor lenge, et betydelig antall med jøder i Arabia. En del arabiske historikere hevdet at det kunne være så mye som opp til 80 000 som kom etter ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem. Ved handelsstasjonene i Medina og Mekka var det jødiske gravlunder. Arabiske historikere nevner navnene på rundt 20 jødiske stammer.Som en del av diaspora hadde et stort antall jøder utvandret til Den arabiske halvøya for å være utenfor kontrollen til den romerske staten. Allerede under Muhammed begynte araberne føre krig mot jødiske stammer. I 624 ble en jødisk stamme som ble kalt for Banu Qaynuqa forvist etter stridigheter og året etter ble en større jødisk stamme i Medina, Banu Qurayza, angrepet og utryddet da muslimene angrep deres befestninger, noe som er blitt nevnt i Sura 33:25-27 i Koranen. Historien til jødene under muslimsk styre var tidvis like ustabilt som andre steder: de fleste jøder ble forvist fra vestlige Arabia kort tid etter at profeten Muhammed døde på midten av 600-tallet.
Til tross for slike tilbakeslag kontrollerte jødene det meste av handelen i Palestina, selv etter at araberne erobret Midtøsten, og som dhimmi (monoteister som under islam blir tålt med begrensede sivile rettigheter) hadde jødene en blomstring til tross for de ble underlagt restriksjoner. Kulturelt hadde jødene framgang og niqqud synes å ha blitt oppfunnet i Tiberias i området til det islamske kalifat. Ved at jødene tross foretrakk å bli diskriminert av arabere framfor å bli forfulgt og tidvis drept av kristent styre deltok også jødene i forsvaret av Jerusalem mot korsfarernes angrep i 1099 under det første korstoget. Om de mislyktes ville det bety massakre. På denne tiden var det jødiske samfunn over hele landet, inkludert Jerusalem, Tiberias, Ramla, Ashkelon, Caesarea, og Gaza. Selv om disse befolkningsgruppene var ikke et spesielt angrepsmål for korsfarerkongedømmene ble jødisk liv under korsfarernes styre langt mer vanskelig og farlig.
Under mamelukkenes tid bosatte Nachmanides (1194 – 1270), hans egentlige navn var rabbi Moses ben Nachman fra Spania, en rabbiner, filosof, lege, og bibelkommentator, seg ned i Gamlebyen i Jerusalem i 1267 etter at korsfarerne hadde forvist befolkningen, og siden hadde det vært en fast jødisk tilstedeværelse der. Den synagoge som han etablerte eksisterer fortsatt.
=== Spania, Nord-Afrika, og Midtøsten ===
Etter maurernes erobring av al-Andalus i år 711 fikk den innfødte befolkningen i stor utstrekning beholde sin religion og sine skikker under religiøst tolerante islamske herskeren. De første sefardiske jødene hadde trolig ankommet mens den iberiske halvøy var under Romerriket, som handelsfolk eller flyktninger etter ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i år 70. Etter at den mauriske kontrollen over store deler av Iberia gikk tapt til kristne herskere, var det på 1100-1200-tallet en periode med relativt fredelig sameksistens (spansk: La Convivencia) mellom folkegruppene.I løpet av middelalderen ble jødene generelt behandlet bedre av muslimske herskere enn av kristne. Til tross for annenklasses borgerskap spilte jødene framtredende roller ved muslimske hoff, og opplevde en form for «gullalder» i al-Andalus, maurernes Spania i tiden 900-1100, skjønt forholdene forverret seg betydelig etter denne tiden. Opptøyer som resulterte i at jøder ble drept skjedde stadig i Nord-Afrika i de neste århundrene, særlig i Marokko, Libya og Algerie, hvor jødene etter hvert ble tvunget til å leve gettoer.
På 1000-tallet kom det muslimske pogromer (jødeforfølgelser) mot jødene i Spania, i Córdoba i 1011 og i Granada i 1066. Påbud som ga ordre om at synagoger skulle ødelegges fant sted i Egypt, Syria, Irak og Jemen. I områder som Jemen, Marokko og Bagdad ble jøder tidvis tvunget til å konvertere til muslimer eller bli henrettet om de nektet. Almohadene, som hadde tatt kontroll over det meste islamske Iberia ved 1172, overgikk almoravidene i fanatisme, og de truet og straffet dhimmiene meget strengt. Jøder og kristne ble utvist fra Marokko og islamske Spania. I valget mellom død eller konvertering utvandret de fleste jødene. En del, slik som Maimonides og hans familie, flyktet sørover og østover til mer tolerante muslimske land, mens andre dro nordover i håp om å finne en viss trygghet blant de voksende kristne kongedømmene i Europa.Etter 1492 (Reconquista) ble jøder og muslimer tvangskonvertert eller deportert. Av en jødisk befolkning på kanskje 400 000 i Iberia, ble omkring 160 000 i henhold til Alhambra-dekretet (spansk: Decreto de la Alhambra). Jødeforfølgelsene i det katolske Spania etter 1492 hadde dels rasebiologiske aspekter som ligner på nazistenes 400 år senere.Latin Hispania og hebraisk Sepharad ble brukt for omtrent det samme geografiske området. Det var ikke helt entydig hvem som ble regnet som sephardi. Det var heller ikke noe enhetlig jødisk samfunn for hele den iberiske halvøy, og det var knapt noen forestilling om felles identitet for iberiske jøder. De enkelte spanske eller iberiske jødene var snarere «jøder i Sevilla» eller «jøder i Barcelona», sjeldnere «jøder i Aragon». Etter fordrivelsene fra 1492 fortsatte mange jøder i en generasjon eller to i Nord-Afrika og andre steder å organisere seg etter opphavsby i Spania. Jøder fordrevet fra Spania slo seg ned flere steder rundt Middelhavet, også hos sultanen i Konstantinopel. Etter fordrivelsen fra det katolske Spania tok mange sefardiske jøder imot sultanens invitasjon og slo seg ned i Istanbul. Under det osmanske millet-systemet levde jødene i stor grad innenfor et selvstyrt område med egne lover. Ved sultanens hoff tjenestegjorde mange jøder blant annet som tolker. Konstantinopel hadde en jødisk samfunn før den osmanske erobringen i 1453.
=== Europa ===
Det hadde vært jødiske befolkningsgrupper i Europa i lang tid, særlig i områdene til det tidligere Romerriket. Det er nedtegnelser om jødiske samfunn i Frankrike og i Tyskland fra 300-tallet, og betydelig antall i Spania senere.
Norman Cantor og andre historikere på 1900-tallet har bestridt den konvensjonelle forestillingen at middelalderen var generelt en særdeles vanskelig tid for jødene. I tidlige middelaldersamfunn, før den kristne kirke ble helt organisert, var det tolerante tider. Mellom 800 og 1100 var det løselig regnet rundt 1,5 millioner jøder i kristne Europa. De var heldige i å ikke være en del av det føydale system som livegen eller ridder, og således spart for den undertrykkelsen og stadig krigføringen som gjorde livet elendig for mange kristne. I motsetning til lekmannskristne var jøder generelt lese- og skrivekyndige, de var mer renslige og således ved bedre helse enn mange kristne, og var derfor mindre utsatt ved pestutbrudd. I forholdene til det kristne samfunn var de beskyttet av konger, prinser og biskoper på grunn av de nødvendige tjenester de ga på tre områder: finansielt, administrativt og innenfor medisin. Kristne lærde som var interessert i Bibelen kunne faktisk konsultere og ha fruktbare samtaler med talmudske rabbinere. Alle dette endret seg med reformene og styrkingen av den romersk-katolske kirke, særlig ved opprettelsen av misjonerende fransikaner- og dominikanermunker, og med framveksten av en misunnelig og konkurrerende kristen middelklasse i byene. Ved 1300 framførte munker og lokale prester pasjonsspill ved påsketider som framstilte jøder i samtidige klær som drepte Jesus Kristus, noe som lærte tilhørerne å avsky og hate jødene. Det var ved denne tiden at forfølgelser og forvisninger ble heftige. Først rundt 1500 fant jødene sikkerhet og opplevde en ny oppblomstring i Polen.
I det store og hele ble jødene i stor grad forfulgt og plaget i kristne Europa i tiden etter 1300. Ettersom de var de eneste som hadde tillatelse til å låne penger mot renter (noe som var forbudt for katolikker av kirken), ble en del jøder svært velstående pengeutlånere, og fungerte som dagens banksystem. Kristne herskere oppdaget gradvis fordelene av å ha en samfunnsklasse som jødene som kunne stille penger for deres bruk uten at de var utsatt for bannlysning av den kristne kirke. Nesten all pengehandel i vestlige Europa var styrt av jødene. Jøder ble kongelige «servi cameræ», kongens eiendom, og han sørget derfor beskyttelse i gode tider.
I henhold til James Carroll sto «jødene for 10 prosent av den totale befolkningen i Romerriket. Ved det forhold, om ikke andre faktorer hadde inntruffet, burde det ha vært 200 millioner jøder i verden i dag, istedenfor noe som 13 millioner.»Jøder ble hyppig massakrert og forvist fra ulike europeiske land. Forfølgelsen nådde sitt høydepunkt under korstogene. Under det første korstoget fra 1096 ble de blomstrende jødiske samfunnene langs Rhinen og Donau fullstendig ødelagt. I det andre korstoget i 1147 ble franske jøder utsatt for hyppige massakrer i korsfarerbegeistringen . Jødene ble også angrepet ved gjeterkorstoget i 1251 og 1320. Korstogene ble fulgt av utvisning og deportasjon, inkludert i 1290, da alle engelske jøder ble forvist, i 1396 ble rundt 100 000 jøder i Frankrike forvist, og i 1421 ble tusener jagd fra Østerrike. Mange av disse fant et nytt fristed i Polen.
== Tidlig moderne tid ==
=== Osmansk tid og 1800-tallet ===
Jødene levde i det geografiske området Lilleasia (dagens Tyrkia, men geografisk enten Anatolia eller Lilleasia) i mer enn 2 400 år. Den opprinnelige blomstringen under hellenistisk tid ebbet bort under kristent bysantinsk styre, men kom seg noe tilbake under styret til ulike muslimske myndigheter som knuste og erstattet regjeringen i Konstantinopel, fra da av kalt Istanbul. Under det meste av osmansk tid var Tyrkia en nødhavn for jøder som flyktet fra forfølgelse i vest, og har fortsatt en liten jødisk befolkning den dag i dag.
Ved tiden rundt slaget ved Jarmuk i 636 da Levanten kom inn under muslimsk styre eksisterte det rundt tredve jødiske samfunn i Haifa, Sikem, Hebron, Ramla, Gaza, Jerusalem, og dessuten flere i nord. Safed ble det åndelige sentrum for jødene og lovverket Shulchan aruch ble satt sammen der, det samme ble mange Kabbala-tekster. Den første hebraiske trykkemaskin, og første trykkeri i vestlige Asia startet i 1577.
Den situasjonen hvor jødene kunne nyte både kulturell som økonomisk framgang til enkelte tider, og grovt forfulgt til andre tider har blitt oppsummert av den østerrikske historikeren Gustave Edmund von Grunebaum: «Det ville ikke være vanskelig å sette sammen navnene til en variert og større antall jødiske undersåtter eller borgere i det islamske område som hadde oppnådd høy stilling, myndighet, stor finansiell betydning, til betydelig og anerkjent intellektuell prestasjoner; og det samme kan bli sagt om kristne. Men det ville igjen ikke være vanskelig å sette sammen en lengre liste over forfølgelser, tyranniske konfiskeringer, forsøk på tvungen konverteringer, eller pogromer.»
Generelt ble posisjonen for jødene særdeles verre på 1800-tallet i de muslimske landene. Det var en massakre av jøder i Bagdad i 1828. I 1839 stormet en mobb i den østlige persiske byen Mashhad inn i det jødiske kvarteret, brente synagogen, og ødela Torarullene. Det var kun ved tvungen konvertering at en massakre og massemord ble avverget. I 1867 var det ytterligere en massakre i Barfurush (dagens Babol i nordlige Iran).I 1840 ble jødene i Damaskus i Syria falsk anklaget for å ha myrdet en kristen munk og hans muslimske tjener og benyttet deres blod for å bake Massá, usyret brød for pesah, den jødisk påske. En jødisk barberer ble torturert inntil han «tilsto», to andre jøder som ble arrestert døde under torturen mens en tredje konverterte til islam for unngå mishandling og død. Gjennom hele 1860-tallet var jødene i Libya underkastet hva den engelske historikeren Martin Gilbert har karakterisert som «straffeskatt». I 1864 ble rundt 500 jøder drept i Marrakech og Fès i Marokko. I 1869 ble 18 jøder drept i Tunis og en arabisk mobb plyndret jødiske hjem og butikker, og brente synagoger på øya Djerba i Tunis. I 1875 ble 20 jøder drept av en mobb i Demnate i Marokko og andre steder i Marokko ble jøder angrepet og drept i gatene midt på dagen. I 1891 ba ledende muslimer i Jerusalem de osmanske myndighetene i Konstantinopel om forby jøder fra Russland om å komme til landet. I 1897 ble synagoger herjet og jøder drept i Tripolitania i Libya.Historikeren Benny Morris har skrevet at ett symbol på jødisk fornedrelse var fenomenet at muslimske barn kastet stein på jøder. Morris har sitert en reisende fra 1800-tallet: «Jeg har sett en liten fyr på seks år med en tropp av runde smårollinger på kun tre og fire år, og lærte [dem] å kaste stein på en jøde, og en liten urchin (gategutt) ville, med den største kjølighet, subbe fram til mannen og bokstavelig spytte på hans jødiske gabardin. Til alt dette var jøden forpliktet til å underkaste seg; det ville være mer enn hans liv som sto på spill ved å straffe en muhammedaner.»I henhold til Mark Cohen i Oxford Handbook of Jewish Studies har de fleste forskere konkludert med at den arabiske antisemittisme i den moderne verden vokste fram på 1800-tallet på bakteppet av motstridende jødisk og arabisk nasjonalisme, og ble importert til den arabiske verden av nasjonalistiske kristne arabere og deretter videreført av muslimene.
=== Forholdene i Europa ===
Se også Hoffjøde og Jødisk historie i Øst-Europa
I løpet av den europeiske renessanse skjedde de verste deportasjonene i kjølvannet av Reconquista, gjenerobringen av Den iberiske halvøy fra maurerne i tidsrommet 718 og 1492. Da den siste muslimske herskeren var blitt nedkjempet i Granada i 1492 fulgte Den spanske inkvisisjonen og hele den spansk befolkningen på rundt 200 000 sefardiske jøder ble utvist. Det ble fulgt av ytterligere fordrivelser av jøder fra Sicilia i 1493 med rundt 37 000 innbyggere og tilsvarende forvisninger i Portugal i 1496. De forviste spanske jødene flyktet hovedsakelig til Det osmanske rike, Holland og Nord-Afrika. Andre utvandret til sørlige Europa og til Midtøsten.
På 1600-tallet var det bortimot ingen jøder som levde i Vest-Europa. Det relativt tolerante Polen hadde den største jødiske befolkningen i Europa, men den rolige situasjonen for jødene der endte da polske og litauiske jøder ble drept i tusentall av kosakker i Chmelnyzkyj-oppstanden i 1648 og i løpet av de svenske krigene (1655). Drevet av disse og andre forfølgelser flyttet mange jøder tilbake til Vest-Europa i løpet av siste halvdel av 1600-tallet. Det siste forbud mot jøder i England ble trukket tilbake i 1654, men periodiske utvisninger fra enkelte engelske byer skjedde fortsatt, og jøder ble ofte forhindret fra å eie landeiendommer eller tvunget til å leve i ghettoer.
Med delingen av Polen på slutten av 1700-tallet ble den jødiske befolkningen delt mellom Det russiske keiserdømmet, Østerrike-Ungarn, og Preussen.
=== Opplysningstiden i Europa og Haskalá ===
I løpet av den europeiske renessanse og opplysningstiden skjedde det betydelige endringer innenfor de jødiske samfunnene. Haskalá-bevegelsen, den jødiske opplysningstiden og en religiøs bevegelse blant europeiske jøder i tiden mellom 1770 og 1880. Jødene begynte å kreve frigivelse fra restriktive lover og integrasjon i det bredere europeiske samfunnet. Verdslig og vitenskapelig utdannelse ble lagt til den tradisjonelle religiøse undervisningen som unge jøder fikk, og det oppsto en interesse i en nasjonal jødisk identitet, inkludert en fornyet interesse i jødisk historie og hebraisk. Haskalá fremmet både reformbevegelser og konservative bevegelser, og plantet frøene for en sionisme mens den på samme tid oppmuntret kulturell tilpasning til de land hvor jødene bodde i. På omtrent samme tid ble en annen bevegelse født, bortimot det motsatte av Haskalá, nemlig ḥasidisk jødedom. Rabbineren Israel Baal Shem Tov fremmet på 1700-tallet retningen ḥasidisme, som ble en egen ortodoks jødedom basert på ekstrem fromhet. Den fremmet både åndelighet og livsglede som de fundamentale aspekter av jødisk tro. og bevegelsen fikk raskt mange tilhengere for sin mer livsglade og samtidige mystiske tilnærming til troen. Disse to bevegelsene, og den tradisjonelle tilnærmingen til jødedommen, dannet grunnlaget for de moderne inndelingene av jødisk praksis.
På samme tid var den ytre verden i endring, og det var politisk debatt om jødenes emansipasjon som å gi dem like rettigheter som andre borgere. Det første landet som gjorde dette var Frankrike i løpet av den franske revolusjon i 1789. Selv da var jødene forventet å integrere seg og ikke fortsette sine tradisjoner. Denne ambivalensen ble demonstrert i en berømt tale av den franske politikeren Clermont-Tonnerre i 1789:
«Vi må først avvise alt til jødene som en nasjon og tilstå alt til jødene som individer. Vi må trekke tilbake anerkjennelse av deres dommere; de burde kun ha våre dommere. Vi må avvise lovmessig beskyttelse for å opprettholde de såkalte lovene i deres egen jødiske organisasjon; de burde hverken bli tillatt å danne i staten et politisk gruppe eller et system. De må bli borgere hver for seg. Men, noen vil si til meg, de vil ikke ønske å bli borgere. Vel da! Om de ikke ønsker å bli borgere burde de si det, og deretter burde vi landsforvise dem. Det er motbydelig å ha i staten en sammenslutning av ikke-borgere, og en nasjon innenfor nasjonen...»
=== 1800-tallet ===
Selv det fortsatt eksisterte forfølgelser spredde emansipasjon (likestillingen) av jødene seg over hele Europa på 1800-tallet. Napoléon Bonaparte inviterte jødene til å forlate ghettoene i Europa hvor de var påtvunget til å gå med gule hatter og armbind med davidsstjerne og søke tilflukt i de nylig opprettede tolerante regimene som tilbød likhet under Napoléons lover (Code Napoléon, opprinnelig Code civil des Français). Napoléon hadde selv besøkte for første gang i sitt liv en jødisk ghetto i Ancona den 9. februar 1797 og beordret da at de skulle kaste de gule hattene og erstatte dem med en lue med det franske flaggets, trikolorens, farger (la cocarde tricolore). Ved 1871 hadde Tyskland også gitt jødene like rettigheter, sammen med hvert eneste land i Europa, unntatt Russland.
Til tross for økende integrering av jødene i det sekulære samfunnet begynte det å oppstå en ny form for antisemittisme, men istedenfor middelalderens fordommer og religiøse hat var denne basert på ideer om rase og nasjonal enhet. Denne formen for antisemittisme hevdet grunnløst at jødene var en egen og mindreverdig rase i henhold til Europas såkalte ariske folk. Disse feilslutningene hadde sin opprinnelse hos den tyske romantikeren Friedrich von Schlegel. Disse ideene førte til framvekst av politiske partier i Frankrike, Tyskland, og Østerrike-Ungarn som krevde at jødene skulle bli fratatt sine rettigheter.
=== Jødeparagrafen i Norge ===
I 1814, da Norge fikk etablert sin egen grunnlov på Eidsvoll og for en tid hadde håp om egen frigjøring og nasjonal selvstendighet, kom også «jødespørsmålet» opp. En rekke av de ledende personer i Riksforsamlingen, som for eksempel W. F. K. Christie og Nicolai Wergeland, gikk sterkt inn for å forby jøder i Norge. Embetsmannen Lauritz Weidemann skrev fordomsfull og usammenhengende at «den jødiske nasjonens historie har vist at dette folket alltid har vært opprørsk og svikefull...». Etter en del debatt ble det besluttet at jødene ved lov («§2, siste passus») «...fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Grunnlovsvedtaket betydde en skjerpelse i forhold til Norske Lovs bestemmelse som ga jøder adgang med leidebrev. Forbudet i Norges Grunnlov var absolutt og uten legale muligheter til unntak. Jøder som likevel kom til landet, som forretningsreisende eller som følge av skipbrudd, ble arrestert og utvist, i enkelte tilfeller bøtelagt.En av de som opplevde det urettferdige i disse lovene var Nicolai Wergelands sønn Henrik Wergeland som startet kampen i 1830 med å få omgjort sin fars vedtak. Foran behandlingen på Stortinget i 1842 nedla Wergeland et stort arbeide i å samle argumenter for forslaget å få fjernet jødeparagrafen. Wergeland forsøkte også å påvirke holdningene ved hjelp av poesi. Diktsamlingen «Jøden» kom ut i april 1842 og ble sendt hver enkelt stortingsrepresentant, fem måneder før Stortinget skulle ta stilling til grunnlovsforslaget. Forslaget fikk ikke flertall, men etter februarrevolusjonen i 1848 oppsto det en endring i det politiske klima, også i Norge, og situasjonen på Stortinget i 1851 var forskjellig fra tidligere. Forslaget fra 1845 kom opp på nytt i uendret form og ble denne gang vedtatt med 93 mot 10 stemmer, betydelig mer enn de 70 som var nødvendig for å gi gyldig grunnlovsvedtak.
=== Dreyfus og sionismen ===
Rasistisk antisemittisme sto fram stadig hyppigere i europeisk kultur, i enkelte land var det mindre eksplisitt, mens den i andre land var nærmest en del av den offisielle nasjonale politikken. Mest kjent er Dreyfus-saken i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Den franske offiseren Alfred Dreyfus av jødisk herkomst ble den 15. oktober 1894 arrestert for spionasje. Dernest ble han av en krigsrett den 5. januar 1895 dømt til livsvarig opphold på Djevleøya like utenfor Guyana i Sør-Amerika. Dommen kom på bakgrunn av forfalskede dokumenter. En del av prosessen var at Dreyfus ble fratatt all ære, degradert og hans sverd ble brukket. Den franske antisemitten Édouard Drumont, som hadde utgitt boken La France Juive (Det jødiske Frankrike), skrev for avisen «La Libre Parole», og agiterte sterkt for å demonisere jødene i Frankrike og få dem stengt ute. Drumont var blant Dreyfus' mest innbitte og høylytte motstandere.
To år etter at Dreyfus var blitt sendt til straffeleiren ble det klart at en annen fransk offiser var den skyldige, men at offiserer med høyere rang hadde underslått disse bevisene for å få Dreyfus dømt. I 1898 ble Dreyfus-saken behandlet i kassasjonsretten, som erklærte dommen ugyldig. Dreyfus fikk komme tilbake til Frankrike, men ble i 1899 funnet skyldig i en ny krigsrett. Dette vakte sterke reaksjoner, og han ble nesten umiddelbart benådet av republikkens president, Émile Loubet, og sluppet fri fra fengselet. Forfatteren Émile Zola bidro med sin berømte avisartikkel «J'accuse» (Jeg anklager) til at Dreyfus etter lang tid fikk oppreisning.
Disse forfølgelsene, sammen med statsstøttede pogromer i Russland på slutten av 1800-tallet, førte til et stadig større antall jøder ble overbevist om de ville kun være trygge i deres egen nasjon. Den østerrikske og jødiske journalisten Theodor Herzl var også en av de som fulgte Dreyfus-rettssaken og dens etterspill. Herzl skrev boken Der Judenstaat (Den jødiske stat, 1896) og grunnla World Zionist Organization med det ene formålet å opprette en egen stat for verdens jøder. Sionisme er et vanskelig begrep; sionistene har rett i at jøder i et antisemittisk samfunn aldri vil være trygge for sine liv, men på den annen side er sionisme en form for jødisk nasjonalisme ved å hevde at det jødiske folk utgjør en egen etnisk/nasjonal gruppe, og gir således paradoksalt antisemittismen rett. Stedet hvor en jødisk stat skulle dannes var ikke hvor som helst, det var i jødenes gamle hjemland i Midtøsten, hele eller deler av det historiske landskapet Israel med hovedvekt på Jerusalem. Det var samtidig en gjenklang av den gamle jødiske hilsningen i århundrer, «Neste år, Jerusalem!» Underforstått, en gang skal alle jøder vende hjem. På 1900-tallet kom denne prosessen i gang for alvor.
== 1900-tallet ==
=== Utvandringen til Israel ===
I løpet av 1870- og 1880-tallet hadde debatten blant jødene i Europa stadig mer kretset rundt spørsmålet om å utvandre til Israel og etablere et nasjonalt hjem der. I 1882 ble den første sionistiske bosetningen, Rishon LeZion, grunnlagt av immigranter som tilhørte bevegelsen «Hovevei Zion» fra opprinnelig Russland. Senere ble bevegelsen «Bilu» grunnlagt og som etablerte flere bosetninger i landet Israel.
Sionistbevegelsen ble offisielt grunnlagt etter konferansen i Katowice i 1884 og kongressen til sionistene i 1897. Det var Theodor Herzl som begynte kampen for å overtale datidens supermakter til å tillate at jødene dannet en egen stat. Etter den første verdenskrig synes det som om forholdene lå til rette for å etablere en egen stat: Storbritannia okkuperte Palestina fra Det osmanske rike og jødene fikk et løfte om et «nasjonalt hjem» fra britene i form av Balfourerklæringen i 1917. I 1920 begynte det britiske Palestinamandatet.
I begynnelsen ble den projødiske Herbert Samuel utnevnt som høykommissær i Palestina. Det hebraiske universitetet i Jerusalem ble etablert og flere store jødiske immigrasjonsbølger til Midtøsten kom i gang. Arabiske bosettere i Palestina var ikke begeistret over innvandringen og begynte etterhvert å motsette seg jødisk bosetning ved voldelige opptøyer og terror. Arabiske gjenger begikk terroraksjoner og mord på konvoier og på den jødiske befolkningen. Etter arabiske opptøyer i 1920 og oppstyr i Jaffa i 1921 innså de jødiske lederne at britene ikke hadde vilje til å stå opp mot volden og opprørene, og at de selv måtte forsvare seg med egne midler. I 1920 ble Haganah opprettet, en væpnet jødisk selvforsvarsstyrke for å beskytte sine gårder og kibbutzer.
Det var store opptøyer i Hebron i 1929 hvor 67 jøder ble drept av arabere. Mordene sendt sjokkbølger gjennom de jødiske samfunnene i Palestina og i verden. De overlevende ble evakuert av britene, mange kom tilbake i 1931, men bortimot alle flyktet i tiden 1936–1939 da det brøt et langvarig arabisk opprør. Det førte til reorganiseringen og utviklingen av den jødiske paramilitære Haganah som etter uavhengigheten i 1948 omgjort til det som nå er Israels forsvarsstyrker, Tzva Haganah le-Yisra'el.
Storbritannia begynte å snu i Palestinaspørsmålet. Både på De britiske øyer som andre steder økte antisemittismen. Den britiske arbeiderpartipolitikeren Oswald Mosley, etablerte sitt eget parti, British Union of Fascists, som hevdet at jødene ført Storbritannia inn i krig, og ønsket derfor fred og samarbeid med Tyskland. I Tyskland var Adolf Hitler kommet til makten, og Nürnberglovene i 1935 gjorde effektivt 500 000 tyske jøder til flyktninger i sitt eget land. I mars 1938 annekterte Hitler Østerrike og gjorde ytterligere 200 000 jøder til statsløse flyktninger, og i september samme år aksepterte Storbritannia at nasjonalsosialistene annekterte Sudetenland, noe som gjorde ytterligere 100 000 jøder til flyktninger.
På grunn av den arabiske volden i Palestina og den spente situasjonen i Europa begynte Storbritannia gradvis trekke seg fra den opprinnelige tanken om en jødisk stat. Isteden begynte de å spekulere i en form for fellesnasjonal løsning eller en arabisk stat med en jødisk minoritet. For jødene var dette ikke en løsning, men det motsatte.
=== Holocaust ===
I 1933, da Adolf Hitler og NSDAP tok makten i Tyskland, ble situasjonen for tyske jødene akutt alvorlig. Økonomisk krise, rasistisk antisemittiske lover og frykt for en kommende krig fikk mange jøder til å flykte fra Europa til Palestina, til USA og faktisk også til Sovjetunionen som i tiden etter den russiske revolusjon hadde gjennomført store pogromer mot jødene, særlig Ukraina hvor «en og en halv million ukrainske jøder ble ofre for de mest ondskapsfulle angrep siden Khmelnytskijs dager. Beregnet antall av drepte går så høyt som en jøde av hver tretten. Hundrevis av tusener ble etterlatt hjemløse.»I 1939 brøt andre verdenskrig ut, og fram til 1941 var bortimot det meste av Europa okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland, inkludert Polen hvor millioner av jøder levde. I 1941 da invasjonen av Sovjetunionen begynte ga Hitler ordre om å sette i gang den «endelige løsning», en omfattende organisert operasjon av en hittil uhørt og uovertruffent skala med det mål å tilintetgjøre alle jødene i Europa og franske Nord-Afrika. Dette folkemordet, hvor seks millioner jøder ble metodisk myrdet og med gruoppvekkende grusomhet, er kjent som «holocaust», eller det hebraiske begrepet «shoah». I Polen ble mer enn en million jøder myrdet i gasskamre i det største utryddelsesanlegget, Auschwitz-Birkenau. Ikke bare jøder ble myrdet, men også andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper. Fra Norge ble det sendt 735 mennesker til sin sikre død.Den massive størrelsen av holocaust, og de redsler og uhyrligheter som skjedde i løpet av det, påvirket i stor grad den jødiske nasjonen. Ikke minst påvirket det verdensopinionen, som først etter krigen innså og forsto rekkevidden av holocaust. I etterkrigstiden ble det åpenbart at det var umulig å etterlate jødene i hendene på andre nasjoner, og arbeidet for å etablere et ly for det sårete jødiske folket kom i gang på ny.
=== Etableringen av staten Israel ===
I 1945 ble de jødiske motstandsbevegelsene i Palestina forent, og Den jødiske motstandsbevegelse ble etablert. Bevegelsen begynte å legge press på de britiske myndighetene og å ta hevn på arabiske bråkmakere som angrep jødene. Det er ulik mening om hvor suksessfull den voldelige kampen var. Ulydighetsbevegelsen stoppet til slutt i 1946, i tiden etter at det britiske militærhovedkvarteret i King David Hotel ble bombet. I denne bombingen ble 91 personer drept, for det meste sivile. Det jødiske lederskapet besluttet isteden å sentrere kampen for å få den ulovlige innvandringen til Palestina inn i landet, og de organiserte store mengder av jødiske krigsflyktninger fra Europa uten å ha tillatelse fra de britiske myndighetene. Denne innvandringen bidro i stor grad til de jødiske bosetningene i Israel og endret oppfatningen på verdensopinionen. Britiske myndigheter besluttet til sist å la De forente nasjoner (FN) å ta beslutningen om Palestinas skjebne.
Den 29. november 1947 besluttet FN å dele landet i to stater: en jødisk stat og en arabisk stat. Det jødiske lederskapet aksepterte beslutningen, men araberne motsatte seg den og begynte på nytt å gå til angrep på jødiske bosetninger. Samme dag som araberne avviste FN-planen erklærte David Ben-Gurion Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat, noe som ikke ble anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Jordan, Libanon og Irak. I 1948 begynte den arabisk-israelske krig, eller Israels uavhengighetskrig som den også er blitt hetende.
Israel var ikke uforberedt og selv om landet bare seks måneder tidligere hadde kun drøyt 4 000 mann under våpen, var det nå vokst til 36 500 – dog meget dårlig utrustet, den første tiden uten tunge våpen, stridsvogner og uten fly. Israel ble angrepet fra alle kanter med tropper og stridsvogner fra de ovennevnte statene. Midtveis i krigen hadde de siste britiske soldatene forlatt Palestinamandatet. Til tross for overmakten sto Israel imot. Da krigen sluttet i juni 1949 i en endelig våpenhvile, hadde Israel inntatt nye områder, mens nabolandet Jordan hadde besatt Vestbredden og halvdelen av Jerusalem, og Egypt erobret Gazastripen. I fredstiden begynte den unge staten med den langvarige historien en hektisk virksomhet for å bygge staten og dessuten ta til seg store bølger av tusenvis av jødiske flyktninger fra hele verden.
Siden 1948 har Israel vært involvert i rekke større militære konflikter, inkludert Suezkrisen i 1956, Seksdagerskrigen i 1967, Jom kippur-krigen i 1973, Libanon-krigen i 1982, og den nye krigen med Libanon i 2006, foruten en bortimot konstant rekke av pågående mindre konflikter for å bevare sine nasjonale interesser.
Siden 1977 har det vært fortsatte og hovedsakelig lite suksessfulle diplomatiske anstrengelser satt i gang av Israel, dets naboer, og andre partier, inkludert USA, Den europeiske union, og Norge, for å føre fredsprosessen videre med det mål å løse konfliktene mellom Israel og dets naboer, hovedsakelig over skjebnen til det palestinske folket.
=== Jøder i USA ===
USA var ett av de land, bortsett fra Israel, hvor flest jøder utvandret til for unnslippe forfølgelser, og har vært en del av den amerikanske rammeverket helt siden kolonitiden. Fram til 1830-tallet var det jødiske samfunnet i Charleston i Sør-Carolina den mest tallrike i Nord-Amerika. Med den store innvandringen av jøder fra Tyskland på 1800-tallet etablerte jødene seg i mange byer over hele USA. En enda større innvandring av østeuropeiske jøder i tidsrommet 1880–1914 brakte en større og fattig andel mennesker til New York. Flyktninger fra Europa etter den andre verdenskrig og fra Sovjetunionen etter 1970 har også bidratt. Dagens jødiske befolkning er på rundt fem millioner, under 2 prosent av totaliteten, og er synkende på grunn av mindre familiestørrelser og innbyrdes giftemål.
Jødiske ledere har oppmuntret til tilpasning og integrering til det amerikanske samfunnet, og er i dag en del av amerikanske kultur. Under den amerikanske borgerkrigen kjempet rundt 3 000 jøder (ut av rundt 150 000 jøder totalt i USA) på de konføderates side mens rundt 7 000 kjempet på nordstatenes side. Under den andre verdenskrig kjempet 500 000 amerikanske jøder, rundt halvparten av alle jøder av hankjønn mellom 18 og 50, i krigen. Ettersom USA aldri ble underkastet holocaust, har landet stått fram etter den andre verdenskrig som det største og rikeste senteret for jødedommen i verden.
== Jøder på 2000-tallet ==
Israel ble etablert som hjemland for det jødiske folket og er ofte referert til som den jødiske staten. Landets tilbakevendingslov gir alle jøder og alle av jødisk slekt retten til å få israelsk statsborgerskap]. I dag er Israel et parlamentarisk demokrati med en befolkning på over 7,5 millioner mennesker. Av disse er rundt 6,6 millioner jødiske. Israel er i dag en moderne samfunn med blant annet åtte offentlige universiteter.
I dag er de største jødiske samfunnene i USA og Israel, men betydelige samfunn i Frankrike, Argentina, Russland, England og Canada. I Norge bor det i dag trolig minst 1 500 jøder, i hovedsak i Oslo.Den jødiske autonome oblast, skapt i Sovjetperioden, har fortsatt som en selvstendig oblast under Russland. Øverste rabbiner av Birobidzhan, Mordechai Scheiner, forteller at det er 4 000 jøder i hovedstaden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jewish history – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jewish history – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
The Jewish History Resource Center. Prosjektsenter for forskning i jødisk historie ved Det hebraiske universitet i Jerusalem
Resources> Modern Period> 20th Cent.> History of Israel> State of Israel Prosjektsenter for forskning i jødisk historie ved Det hebraiske universitet i Jerusalem
Jewish Virtual Library. Meget omfattende
Jewish History and Culture Encyclopaedia Arkivert 24. desember 2008 hos Wayback Machine. Offisielt nettsted for den jødiske encyklopedien på 22 bind, Encyclopaedia Judaica
Internet Jewish History Sourcebook, kildetekster for jødisk historie
Israelite Religion to Judaism: the Evolution of the Religion of Israel. Den historiske utviklingen av israelittisk religion til jødisk tro
Greek Influence on Judaism from the Hellenistic Period Through the Middle Ages c. 300 BCE- 1200 CE. Gresk innflytelse på jødedommen under den hellenistiske tid og videre til middelalderen
Jewish History, jødisk historie ved chabad.org
«Under the Influence: Hellenism in Ancient Jewish Life» Arkivert 29. februar 2012 hos Wayback Machine., hellenismen i oldtidens jødiske liv, Bibelarkeologisk samfunn
|
Jødisk historie i England er historien om det jødiske folk i England fra de første skriftlige bekreftelser og fram til moderne tid. Det engelske samfunn har tidvis århundrenes løp fungert som et fristed for forfulgte jøder fra mange steder i Europa, men har selv stått for noen av de verste ugjerninger, overgrep og forfølgelser i form av massakrer og mord.
| 15,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Todesfuge
|
2023-02-04
|
Todesfuge
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dikt']
|
Todesfuge (Dødsfuge) er et tysk dikt skrevet av Paul Celan og først publisert i 1948.
Det beskriver hendelsene i en tysk konsentrasjonsleir.
|
Todesfuge (Dødsfuge) er et tysk dikt skrevet av Paul Celan og først publisert i 1948.
Det beskriver hendelsene i en tysk konsentrasjonsleir.
== Tittelens mening ==
Strukturen i diktet ligner en fuge; frasene er satt sammen i nye kombinasjoner. Tittelen kan sees på som en referanse til dødsmusikk, noe som kan lede tankene hen til fanger i nazistiske leire som ble tvunget til å spille musikk for fanger som gikk til sin død i gasskamrene.
== Tolkning ==
Diktet starter med et oksymoron; «schwarze Milch» (Svart melk).
Det er mulig at Celan her refererer til Klagesangene i Det gamle testamente. Et sitat fra Klagesangene:
«Sions høvdinger var renere enn snø og hvitere enn melk. Deres kropp var rødere enn koraller, de så ut som safir. Nå ser de svartere ut enn sot, en kan ikke kjenne dem igjen på gaten.»
«Svart melk» er et synonym for noe som er godt og ondt samtidig. I dette tilfellet er det livet i en konsentrasjonsleir. Livet i seg selv er godt («melk»). Men gjennom undertrykkelse, tortur og drap i leiren blir det til et objekt som er kontrollert av andre og ikke lenger av individet selv («sort»). Melken får sin fatale sorte farve. Livet er forgiftet av den allestedsnærværende dødstrusselen.
== Referanser ==
|
Todesfuge (Dødsfuge) er et tysk dikt skrevet av Paul Celan og først publisert i 1948.
| 15,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsuyoshi_Sekito
|
2023-02-04
|
Tsuyoshi Sekito
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Japanske gitarister', 'Kategori:Japanske musikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Osaka', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Videospillkomponister fra Japan']
|
Tsuyoshi Sekito (関戸 剛, Sekito Tsuyoshi, født 3. april 1963) er en japansk videospillkomponist, musiker og gitarist. Han er medlem av bandene The Black Mages og The Star Onions.
|
Tsuyoshi Sekito (関戸 剛, Sekito Tsuyoshi, født 3. april 1963) er en japansk videospillkomponist, musiker og gitarist. Han er medlem av bandene The Black Mages og The Star Onions.
== Eksterne lenker ==
(en) Tsuyoshi Sekito på Internet Movie Database
(en) Tsuyoshi Sekito på Discogs
(en) Tsuyoshi Sekito på MusicBrainz
(en) Tsuyoshi Sekito på Spotify
|
Osaka, Japan
| 15,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Israel_Joshua_Singer
|
2023-02-04
|
Israel Joshua Singer
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Jødiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter til USA', 'Kategori:Personer fra Biłgoraj fylke', 'Kategori:Polske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Israel Joshua Singer (jiddisch: ישראל יהושע, født 30. november 1893 i Biłgoraj, Polen, død 10. februar, 1944 i New York) var en amerikansk forfatter. Han ble født i Polen som Yisroel Yehoyshue (Yeshue) Zinger, sønn av Pinchas Mendl Zinger, en rabbiner og forfatter av rabbinske kommentarer, og Bashva Zylberman. Han var bror til nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer og forfatterinnen Esther Kreitman.
Singer var jiddisch-språklig og bidro til den jiddisch-språklige presse fra 1916 og ble i 1921 korrespondent for den ledende amerikanske jiddisch-språklige avisen «Forverts» («Forward»). Hans novelle «Liuk», ble gitt ut i 1924 og tok for seg den ideologiske forvirringen under den bolsjevikiske revolusjon. Han skrev sin første roman, «Stål og jern», i 1924. i 1934 emigrerte han til USA. Han døde i New York i 1944.
Hans memoarer, «Om en verden som ikke finnes mer», ble gitt ut etter hans død i 1946.
|
Israel Joshua Singer (jiddisch: ישראל יהושע, født 30. november 1893 i Biłgoraj, Polen, død 10. februar, 1944 i New York) var en amerikansk forfatter. Han ble født i Polen som Yisroel Yehoyshue (Yeshue) Zinger, sønn av Pinchas Mendl Zinger, en rabbiner og forfatter av rabbinske kommentarer, og Bashva Zylberman. Han var bror til nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer og forfatterinnen Esther Kreitman.
Singer var jiddisch-språklig og bidro til den jiddisch-språklige presse fra 1916 og ble i 1921 korrespondent for den ledende amerikanske jiddisch-språklige avisen «Forverts» («Forward»). Hans novelle «Liuk», ble gitt ut i 1924 og tok for seg den ideologiske forvirringen under den bolsjevikiske revolusjon. Han skrev sin første roman, «Stål og jern», i 1924. i 1934 emigrerte han til USA. Han døde i New York i 1944.
Hans memoarer, «Om en verden som ikke finnes mer», ble gitt ut etter hans død i 1946.
== Verker ==
Dertseylungen («Fortellinger»), utgitt posthumt i 1949
Fun a velt vos is nishto mer, memoarer, utgitt posthumt i 1946 under tittelen Of a World That is No More
Di mishpokhe Karnovsky (1943), gjenutgitt som The Family Karnovsky i 1969
Khaver Nachman, engelsk: East of Eden (1939)
The River Breaks Up (1938)
Friling («Vår») (1937)
Di Brider Ashkenazi, engelsk: The Brothers Ashkenazi (1936) - utgitt på norsk (oversatt fra engelsk av Finn Halvorsen) i 1937 under tittelen Brødrene Ashkenazi
Yoshe kalb (1932)
Nay Rusia, engelsk: New Russia, (1928)
Shtol un ayzn (engelsk: Steel and Iron) (1927)
== Referanser ==
== Kilder ==
Anita Norich "Singer, Israel Joshua" American National Biography Online Feb. 2000.
== Eksterne lenker ==
(en) Israel Joshua Singer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Israel Joshua Singer hos Internet Broadway Database
(en) Israel Joshua Singer hos American National Biography
Free version in Yiddish of Fun A Welt Wos Iz Nishto Mer
|
Israel Joshua Singer (jiddisch: ישראל יהושע, født 30. november 1893 i Biłgoraj, Polen, død 10.
| 15,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shiro_Hamaguchi
|
2023-02-04
|
Shiro Hamaguchi
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Japanske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Fukuoka', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Shiro Hamaguchi (浜口 史郎, Hamaguchi Shirō, født 19. november 1969) er en japansk komponist. Han har jobbet med diverse animer og har arrangert albumer fra Final Fantasy-serien, inkludert «Piano Collections»-albumene til Final Fantasy VII, Final Fantasy VIII og Final Fantasy IX.
|
Shiro Hamaguchi (浜口 史郎, Hamaguchi Shirō, født 19. november 1969) er en japansk komponist. Han har jobbet med diverse animer og har arrangert albumer fra Final Fantasy-serien, inkludert «Piano Collections»-albumene til Final Fantasy VII, Final Fantasy VIII og Final Fantasy IX.
== Eksterne lenker ==
(en) Shiro Hamaguchi på Internet Movie Database
|
er en japansk komponist. Han har jobbet med diverse animer og har arrangert albumer fra Final Fantasy-serien, inkludert «Piano Collections»-albumene til Final Fantasy VII, Final Fantasy VIII og Final Fantasy IX.
| 15,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlo_Marochetti
|
2023-02-04
|
Carlo Marochetti
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1867', 'Kategori:Franske billedhuggere', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1805', 'Kategori:Italienske billedhuggere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen']
|
Carlo (Charles) Marochetti (født 1805 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 1867 i Paris) var en italiensk-fransk billedhugger, oppvokst i Paris som fransk borger. Han studerte i Roma 1822-1830, ble premiert for statuene Ung pike leker med hund (1829) og Nedstyrtet engel (1831), og bodde 1832-48 i Frankrike.
Han utførte flere arbeider i Paris, blant annet et panel i Triumfbuen, Vincenzo Bellinis grav på Père Lachaisekirkegården og en rytterstatue av Emmanuel Philibert, hertugen av Savoia på Piazza San Carlo i Torino. Marochetti fulgte kongen Louis-Philippe av Frankrike i eksil i Storbritannia etter julirevolusjonen i 1848.
Resten av sitt liv bodde han for det meste i London, hvor han blant annet utførte en statue av dronning Victoria, en rytterstatue av Richard Løvehjerte til verdensutstillingen i 1851 (denne ble i 1860 støpt i bronse og plassert utenfor Overhuset), en statue av Robert Stephenson (1871) en byste av William Makepeace Thackeray (i Westminster Abbey), og marmorbyster av dronning Victoria og prins Albert til mausoleet i Windsor-parken.
Marochetti ble utnevnt til baron av Kongen av Sardinia og var dessuten ridder av Æreslegionen.
|
Carlo (Charles) Marochetti (født 1805 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 1867 i Paris) var en italiensk-fransk billedhugger, oppvokst i Paris som fransk borger. Han studerte i Roma 1822-1830, ble premiert for statuene Ung pike leker med hund (1829) og Nedstyrtet engel (1831), og bodde 1832-48 i Frankrike.
Han utførte flere arbeider i Paris, blant annet et panel i Triumfbuen, Vincenzo Bellinis grav på Père Lachaisekirkegården og en rytterstatue av Emmanuel Philibert, hertugen av Savoia på Piazza San Carlo i Torino. Marochetti fulgte kongen Louis-Philippe av Frankrike i eksil i Storbritannia etter julirevolusjonen i 1848.
Resten av sitt liv bodde han for det meste i London, hvor han blant annet utførte en statue av dronning Victoria, en rytterstatue av Richard Løvehjerte til verdensutstillingen i 1851 (denne ble i 1860 støpt i bronse og plassert utenfor Overhuset), en statue av Robert Stephenson (1871) en byste av William Makepeace Thackeray (i Westminster Abbey), og marmorbyster av dronning Victoria og prins Albert til mausoleet i Windsor-parken.
Marochetti ble utnevnt til baron av Kongen av Sardinia og var dessuten ridder av Æreslegionen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
|
Carlo (Charles) Marochetti (født 1805 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 1867 i Paris) var en italiensk-fransk billedhugger, oppvokst i Paris som fransk borger. Han studerte i Roma 1822-1830, ble premiert for statuene Ung pike leker med hund (1829) og Nedstyrtet engel (1831), og bodde 1832-48 i Frankrike.
| 15,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ry%C5%ABji_Sasai
|
2023-02-04
|
Ryūji Sasai
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Japanske bassister', 'Kategori:Japanske musikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Osaka', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Videospillkomponister fra Japan']
|
Ryūji Sasai (笹井隆司, Sasai Ryūji, født 2. desember 1961) er en videospillkomponist og musiker. Han er best kjent for sitt arbeid med Square-spill som for eksempel Final Fantasy Legend 3, Mystic Quest Legend og Treasure of the Rudras. Han var også bassist i det japanske hardrock-bandet Novela.
|
Ryūji Sasai (笹井隆司, Sasai Ryūji, født 2. desember 1961) er en videospillkomponist og musiker. Han er best kjent for sitt arbeid med Square-spill som for eksempel Final Fantasy Legend 3, Mystic Quest Legend og Treasure of the Rudras. Han var også bassist i det japanske hardrock-bandet Novela.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ryūji Sasai på Discogs
(en) Ryūji Sasai på MusicBrainz
(en) Ryūji Sasai på Last.fm
(en) Ryūji Sasai på Last.fm
(en) Ryūji Sasai på Internet Movie Database
(en) Ryūji Sasai hos MobyGames
|
er en videospillkomponist og musiker. Han er best kjent for sitt arbeid med Square-spill som for eksempel Final Fantasy Legend 3, Mystic Quest Legend og Treasure of the Rudras.
| 15,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kenji_It%C5%8D
|
2023-02-04
|
Kenji Itō
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Tokyo', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:Videospillkomponister fra Japan']
|
Kenji Itō (伊藤 賢治, Itō Kenji, født 5. juli 1968), også kjent som Itoken (イトケン, Itoken), er en japansk videospillkomponist. Han er best kjent for sitt arbeid på Mana- og SaGa-serien. I 2001 forlot han Square for å bli en frilanser, men har siden fortsatt å samarbeide med selskapet. Han ble født i Tokyo.
|
Kenji Itō (伊藤 賢治, Itō Kenji, født 5. juli 1968), også kjent som Itoken (イトケン, Itoken), er en japansk videospillkomponist. Han er best kjent for sitt arbeid på Mana- og SaGa-serien. I 2001 forlot han Square for å bli en frilanser, men har siden fortsatt å samarbeide med selskapet. Han ble født i Tokyo.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kenji Itō på Internet Movie Database
(en) Kenji Itō på Discogs
(en) Kenji Itō på MusicBrainz
Kenji Itō på Twitter
|
, også kjent som , er en japansk videospillkomponist. Han er best kjent for sitt arbeid på Mana- og SaGa-serien.
| 15,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Symphonic_Game_Music_Concerts
|
2023-02-04
|
Symphonic Game Music Concerts
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konserter', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Stubber 2017-11', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Symphonic Game Music Concerts (tysk: Symphonische Spielemusikkonzerte) er en serie årlige tyske videospillmusikk-konserter, kjente for å være de første spillmusikkonsertene utenfor Japan. De blir produsert av Thomas Böcker og blir fremført av diverse orkestre dirigert av Andy Brick og, fra og med 2008, Arnie Roth.
|
Symphonic Game Music Concerts (tysk: Symphonische Spielemusikkonzerte) er en serie årlige tyske videospillmusikk-konserter, kjente for å være de første spillmusikkonsertene utenfor Japan. De blir produsert av Thomas Böcker og blir fremført av diverse orkestre dirigert av Andy Brick og, fra og med 2008, Arnie Roth.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Symphonic Game Music Concerts (tysk: Symphonische Spielemusikkonzerte) er en serie årlige tyske videospillmusikk-konserter, kjente for å være de første spillmusikkonsertene utenfor Japan. De blir produsert av Thomas Böcker og blir fremført av diverse orkestre dirigert av Andy Brick og, fra og med 2008, Arnie Roth.
| 15,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_og_Hammarforsens_brus
|
2023-02-04
|
Peder og Hammarforsens brus
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sanger', 'Kategori:Sanger fra 1967', 'Kategori:Sanger fra 1974', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']
|
«Peder og Hammarforsens brus» er en sang fra Vømmøl Spellmannslag, utgitt på deres debutalbum Vømmøl'n i 1974. Sangen er skrevet av Kristian Schravlevold alias Hans Rotmo i 1967, og er basert på en vits.
|
«Peder og Hammarforsens brus» er en sang fra Vømmøl Spellmannslag, utgitt på deres debutalbum Vømmøl'n i 1974. Sangen er skrevet av Kristian Schravlevold alias Hans Rotmo i 1967, og er basert på en vits.
== Historien og musikken ==
Vitsen handler om en kar som er på bygdefest, og ønsker å høre en spesiell låt. Han går frem til spellemannen som spiller til dans, og spør om han kan spille «Hammarforsens brus». Spellemannen svarer bekreftende, og setter i gang med å spille låta. Problemet er at det spellemannen spiller ikke ligner på den ønskede låta: «Sei mæ nu, du Peder, va det der Hammarforsens brus?» Spellemannen har svar på tiltale: «Ja, sa Peder, men du skjønne det – det va fossen ætte utbygginga (til kraftverk) i 1963»
Musikken er en blanding av folkemusikk og pop, en stil som gjode Vømmøl Spellmannslag populære i Norge første gang i 1974 og 1975. Det benyttes enkle instrumenter som lurk, bass, mandolin og fiolin.
== Musikere ==
Kristian Schravlevold – vokalist, lurk, fiolin
Konrad Vømmølbakken – mandolin
Peder Storvømmølvold – gitar
Birger Skruddusvingen – bass
== Konsertfremføringer ==
«Peder og Hammarforsens brus» ble spilt på nærmest samtlige konserter med Vømmøl Spellmannslag i bandets korte karriere. Senere ble den tidvis spilt av Hans Rotmo og hans forskjellige band og prosjekter på 1970-tallet og 1980-tallet.
Offisiell utgivelse med konsertopptak av «Peder og Hammarforsens brus»:
Vømmøl'n, på bonus-CD fra ny-utgivelsen i 2009.
== Referanser ==
|
«Peder og Hammarforsens brus» er en sang fra Vømmøl Spellmannslag, utgitt på deres debutalbum Vømmøl'n i 1974. Sangen er skrevet av Kristian Schravlevold alias Hans Rotmo i 1967, og er basert på en vits.
| 15,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermatobatidae
|
2023-02-04
|
Hermatobatidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Hermatobatidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. Disse tegene lever ved korallrev, der de er aktive på de tørrlagte delene ved fjære sjø. Man kjenner åtte arter i denne gruppen, alle blir plassert i slekten Hermatobates.
|
Hermatobatidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. Disse tegene lever ved korallrev, der de er aktive på de tørrlagte delene ved fjære sjø. Man kjenner åtte arter i denne gruppen, alle blir plassert i slekten Hermatobates.
== Utseende ==
Små (2,5–4 mm) teger, avlangt ovale, vingeløse og med nokså korte bein. På farge er de mørkbrune til svarte, kledt med korte, fløyelsaktige hår. Hodet er bredere enn langt med store fasettøyne. Pronotum er ganske kort, de to resterende ryggplatene på thorax (mesonotum og metanotum) er delvis sammenvokst og store. Hos hannene dekker de hele bakkroppen, hos hunnene har mesonotum påfallende sidelapper. Beina er temmelig korte og tykke, særlig hannenes frambein. Føttene består av tre ledd. Ytterst har de kraftige klør som hjelper tegene holde seg fast når sjøen er urolig. Bakkroppen er påfallende kort, de ulike leddene er sammenvokste i større eller mindre grad.
== Levevis ==
Hermatobatidae er knyttet til tropiske korallrev som ligger så grunt at deler av dem ligger tørt ved fjære sjø. De ser bare ut til å finnes i et smalt belte på ca. 20 centimeter ved fjæremålet. Når det er flo, gjemmer de seg i luftbobler inne mellom korallene, ved fjære sjø kommer de fram og leter etter mat. De hører dermed til en liten gruppe av insekter som er marine, sammen med blant andre noen medlemmer fra de beslektede familiene vannløpere og Veliidae, tegen Aepophilus bonnairei og larvene til en del arter av fjærmygg (Chironomidae). Hermatobatidene er trolig for det meste rovdyr, men de kan også spise alger.
== Utbredelse ==
Familien er kjent fra de tropiske områdene av Atlanterhavet, Det indiske hav og Stillehavet, men hver enkelt art er ofte bare kjent fra én lokalitet.
== Systematisk inndeling ==
Familien Hermatobatidae er systematisk plassert i gruppen Gerromorpha, sammen med: Mesoveliidae, Hebridae, Paraphrynoveliidae, Macroveliidae, Vannskridere, vannløpere og Veliidae.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe Gerromorpha – lever i vann eller på vannoverflaten.
familien Hermatobatidae
slekten Hermatobates Carpenter, 1892 – 8 arter:
Hermatobates armatus Andersen & Weir, 2000
Hermatobates bredini Herring, 1965
Hermatobates haddoni Carpenter, 1892 – Australia
Hermatobates hawaiiensis Carpenter, 1892
Hermatobates kula Polhemus & Polhemus, 2006
Hermatobates marchei Coutiére & Martin, 1901
Hermatobates walkeri China, 1957
Hermatobates weddi China, 1957 – Australia
== Kilder ==
Foster, W. (1989) Zonation, behaviour and morphology of the intertidal coral-treader Hermatobates (Hemiptera: Hermatobatidae). Zoological journal of the Linnean Society 96: 87-105. [1]
Australian Faunal Directory – Hermatobatidae (2002)
== Eksterne lenker ==
(en) Hermatobates hawaiiensis – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Hermatobates hawaiiensis i Encyclopedia of Life
(en) Hermatobates hawaiiensis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hermatobates hawaiiensis hos ITIS
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Hermatobates
| 15,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phnom_Rung
|
2023-02-04
|
Phnom Rung
|
['Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hinduistiske templer i Kambodsja', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-05', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Phnom Rung (thai:ปราสาทหินพนมรุ้ง), eller med sitt fulle navn, Prasat Hin Phanom Rung (Phanom Rung steinslott), er et angkoriansk tempelkompleks på kanten av en utdødd vulkan på 1320 fots høyde (ca 400 meter), i Buriramprovinsen i Isanregionen i Thailand. Det ble bygget i sandstein og lateritt mellom det 10. og det 13. århundre. Det var et hindutempel viet til Shiva, og symboliserer Kailashfjellet, hans himmelske bolig.
Tempelet ble restaurert over en periode på 17 år, fra 1971 til 1988, og ble åpnet for publikum av prinsesse Maha Chakri Sirindhorn 21. mai 1988. I 2005 ble det sendt forslag til UNESCO om at tempelet skulle få en plass på verdensarvlista.
|
Phnom Rung (thai:ปราสาทหินพนมรุ้ง), eller med sitt fulle navn, Prasat Hin Phanom Rung (Phanom Rung steinslott), er et angkoriansk tempelkompleks på kanten av en utdødd vulkan på 1320 fots høyde (ca 400 meter), i Buriramprovinsen i Isanregionen i Thailand. Det ble bygget i sandstein og lateritt mellom det 10. og det 13. århundre. Det var et hindutempel viet til Shiva, og symboliserer Kailashfjellet, hans himmelske bolig.
Tempelet ble restaurert over en periode på 17 år, fra 1971 til 1988, og ble åpnet for publikum av prinsesse Maha Chakri Sirindhorn 21. mai 1988. I 2005 ble det sendt forslag til UNESCO om at tempelet skulle få en plass på verdensarvlista.
|
Phnom Rung (thai:ปราสาทหินพนมรุ้ง), eller med sitt fulle navn, Prasat Hin Phanom Rung (Phanom Rung steinslott), er et angkoriansk tempelkompleks på kanten av en utdødd vulkan på 1320 fots høyde (ca 400 meter), i Buriramprovinsen i Isanregionen i Thailand. Det ble bygget i sandstein og lateritt mellom det 10.
| 15,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kornst%C3%B8rrelse
|
2023-02-04
|
Kornstørrelse
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sedimentære bergarter']
|
Kornstørrelse beskriver diameteren til enkeltpartikler i et sediment, eller partiklene i klastiske sedimentære bergarter. Begrepet kan også brukes om andre partikler. Begrepet omhandler ikke krystallstørrelse. Et korn kan bestå av fragmenter fra ett krystall eller flere krystaller.
Størrelsene viser til Wentworth scale (eller Udden-Wentworth). Krumbein phi (φ) skalaen er en modifikasjon av Wentworth skalaen, laget av W. C. Krumbein, (Krumbein & Sloss 1963). Den er logaritmisk og utledet fra formelen
ϕ
=
−
log
2
D
/
D
0
,
{\displaystyle \phi =-\log _{2}{D/D_{0}}\,,}
der
ϕ
{\displaystyle \phi }
er Krumbein phi skalaen,
D
{\displaystyle D}
er partikkelets diameter,
D
0
{\displaystyle D_{0}}
er en referansediameter, lik 1 mm.Formelen kan omskrives for å finne φ:
D
=
D
0
×
2
−
ϕ
.
{\displaystyle D=D_{0}\times 2^{-\phi }\,.}
|
Kornstørrelse beskriver diameteren til enkeltpartikler i et sediment, eller partiklene i klastiske sedimentære bergarter. Begrepet kan også brukes om andre partikler. Begrepet omhandler ikke krystallstørrelse. Et korn kan bestå av fragmenter fra ett krystall eller flere krystaller.
Størrelsene viser til Wentworth scale (eller Udden-Wentworth). Krumbein phi (φ) skalaen er en modifikasjon av Wentworth skalaen, laget av W. C. Krumbein, (Krumbein & Sloss 1963). Den er logaritmisk og utledet fra formelen
ϕ
=
−
log
2
D
/
D
0
,
{\displaystyle \phi =-\log _{2}{D/D_{0}}\,,}
der
ϕ
{\displaystyle \phi }
er Krumbein phi skalaen,
D
{\displaystyle D}
er partikkelets diameter,
D
0
{\displaystyle D_{0}}
er en referansediameter, lik 1 mm.Formelen kan omskrives for å finne φ:
D
=
D
0
×
2
−
ϕ
.
{\displaystyle D=D_{0}\times 2^{-\phi }\,.}
== Litteratur ==
W C Krumbein & L L Sloss, Stratigraphy and Sedimentation, 2nd edition (Freeman, San Francisco, 1963).
J A Udden, "Mechanical composition of clastic sediments", Bull. Geol. Soc. Am. 25:655–744 (1914).
C K Wentworth, "A scale of grade and class terms for clastic sediments", J. Geology 30:377–392 (1922).
== Eksterne lenker ==
NGU Kornstørrelser, http://www.ngu.no/Mareano/Kornstorrelse.html
|
Kornstørrelse beskriver diameteren til enkeltpartikler i et sediment, eller partiklene i klastiske sedimentære bergarter. Begrepet kan også brukes om andre partikler.
| 15,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solholmen_overgangsbolig
|
2023-02-04
|
Solholmen overgangsbolig
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kriminalomsorgen', 'Kategori:Kristiansand', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Solholmen overgangsbolig er en overgangsbolig i Kristiansand og er underlagt Kriminalomsorgens region sørvest. Innsatte kan overføres fra fengsel med høyt eller lavere sikkerhetsnivå til overgangsbolig når en del av straffen er gjennomført. Innsatte skal ikke overføres dersom formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen.
Byggeprosessen ble ferdig i 2010 og det er 16 soningsplasser på institusjonen. Det er også mulig for par å sone siste del av dommen her.
Etter visse innkjøringsproblemer og mangel på søknader om avsoning av dom ved Solholmen overgangsbolig er søknadsmassen i ferd med å ta seg opp.
Av ansatte ved institusjonen kan det nevnes at det er flere sosionomer, spesialpedagoger, personel med bakgrunn fra fengselsvesenet eller bakgrunn fra Nav. Institusjonen har også ansatt en helsefagarbeider.
Innsatte ved Solholmen skal oppleve en tilværelse som er tilnærmet lik et liv i frihet. Dette innebærer at alle beboerne må jobbe/ta utdannelse på dagtid. Beboerne har egne hybler, med bad, kjøkkenkrok, eget toalett/dusj osv. Det er også oppvaskmaskin på alle hyblene.
Det er også åpnet for at kvinner kan sone dom ved institusjonen.
Institusjonen er utsmykket med fotografier av Stig Berge.
|
Solholmen overgangsbolig er en overgangsbolig i Kristiansand og er underlagt Kriminalomsorgens region sørvest. Innsatte kan overføres fra fengsel med høyt eller lavere sikkerhetsnivå til overgangsbolig når en del av straffen er gjennomført. Innsatte skal ikke overføres dersom formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen.
Byggeprosessen ble ferdig i 2010 og det er 16 soningsplasser på institusjonen. Det er også mulig for par å sone siste del av dommen her.
Etter visse innkjøringsproblemer og mangel på søknader om avsoning av dom ved Solholmen overgangsbolig er søknadsmassen i ferd med å ta seg opp.
Av ansatte ved institusjonen kan det nevnes at det er flere sosionomer, spesialpedagoger, personel med bakgrunn fra fengselsvesenet eller bakgrunn fra Nav. Institusjonen har også ansatt en helsefagarbeider.
Innsatte ved Solholmen skal oppleve en tilværelse som er tilnærmet lik et liv i frihet. Dette innebærer at alle beboerne må jobbe/ta utdannelse på dagtid. Beboerne har egne hybler, med bad, kjøkkenkrok, eget toalett/dusj osv. Det er også oppvaskmaskin på alle hyblene.
Det er også åpnet for at kvinner kan sone dom ved institusjonen.
Institusjonen er utsmykket med fotografier av Stig Berge.
== Eksterne lenker ==
Kriminalomsorgens presentasjon av Solholmen overgangsbolig
Solholmen overgangsbolig Arkivert 22. februar 2016 hos Wayback Machine. overgangsbolig.no
|
Solholmen overgangsbolig er en overgangsbolig i Kristiansand og er underlagt Kriminalomsorgens region sørvest. Innsatte kan overføres fra fengsel med høyt eller lavere sikkerhetsnivå til overgangsbolig når en del av straffen er gjennomført.
| 15,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kv%C3%A6fjord
|
2023-02-04
|
Kvæfjord
|
['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kvæfjord', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuona suohkan) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya.
Kvæfjord har et innbyggertall på 2 822 (2021), hvorav 1 389 i kommunesenteret Borkenes.
Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake», Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske.
|
Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuona suohkan) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya.
Kvæfjord har et innbyggertall på 2 822 (2021), hvorav 1 389 i kommunesenteret Borkenes.
Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake», Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske.
== Navn ==
Det finnes mange gamle varianter av navnet på bygda. De første som nevnes er Quidiafiorde og forskjellige stavemåter av dette, senere er det blitt forenklet til blant annet Quidefiord, Quefiord og i 1723 Qvæfiord. Ifølge Oluf Rygh, i hans verk Norske Gaardnavne, må dette komme av Kviðjafjordr, hvor Kviðja betegner øya som i dag heter Kveøya og ligger midt i fjorden. Kviðja kan bety buk eller mage (kviðr), og henviser i så fall til øyas buede form.Andre muligheter for navneopprinnelsen er kvidugr, altså fruktsommelig, eller kvi, kvia som kan bety oppdyrka og innhegna jordstykke i utmark, eller en samlingsplass for husdyr (kve).Det samiske fjordnavnet Giehtavuotna betyr «håndfjorden» og henspiller muligens på fjordens form – ei hånd med flere fingrer (sidefjorder). Dette navnet kan også være bakgrunn for det norske.
Både Kvefjord og Kvedfjord var lenge korrekte offisielle skrivemåter i tillegg til Kvæfjord.
== Geografi ==
Kommunen ligger rundt fjordene Kvæfjorden og Gullesfjorden, samt Gullesfjordens sidefjord Austerfjorden. Kvæfjorden deles i to sund av Kveøya. Sundet på nordsida kalles Bygdesundet, og på sørsida Øysundet. Ytterst i fjorden ligger Gapøya og Gapøyholman. Tidligere omfattet kommunen også Godfjorden, som ble overført til Sortland kommune 1. januar 2000.
Rundt Gullesfjorden, i den sørvestre delen av kommunen, er det høye og spisse fjell med bratte lier. Det høyeste punktet i Kvæfjord, 1 118 moh., er på fjellet Reinspælen, som ligger vest for Gullesfjorden. I nord og øst er det mer avrundede fjell, bredere daler og mer viddelandskap, som på Melåheia. De fleste vassdragene i kommunen er små og næringsfattige.
Bortsett fra i området Straumsbotn–Storjord, ligger det aller meste av bebyggelsen som et smalt belte langs kystlinja.
Riksvei 83 går fra Harstad og inn i Kvæfjord kommune over Kvæfjordeidet, og den tre km lange riksvei 849 går fra Gåra og inn til kommunesenteret Borkenes. Riksvei 83 går så forbi de innerste gårdene i Kvæfjorden, langs Øysundet og Gullesfjorden, og krysser den med fergesambandet Refsnes–Flesnes. I Langvassbukt møter veien riksvei 85, som går fra europavei 10 i Gullesfjordbotn og mot Sortland. Europavei 10 fra Lødingen mot Lofoten går gjennom den sørligste delen av kommunen.
=== Klima ===
Kvæfjord har et typisk subarktisk maritimt klima, og er beskyttet av høye fjell. Jordbruket drar dessuten nytte av sørvendte lier og lyse netter i midnattssol. Kald nordavind kan stå rett inn i fjorden fra Nordishavet, og etter perioder med varme sommerdager ta med seg havtåke som legger seg i fjorden.
Det er veldig stor forskjell på nedbørmengden i de forskjellige delene av kommunen, i nord er det lite nedbør sammenlignet med relativt mye i sør. Denne nedbørsgradienten er en av de største i Norge.Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
Kvæfjord innehar fylkesrekorden for største årsnedbør i Troms fylke. På Eidet i Gullesfjorden ble det målt 2 622 mm i 2003.
=== Geologi ===
Bergartene i området domineres av eldre, relativt tungt forvitrelige grunnfjellsbergarter, i hovedsak granitt. Vest og sør for Gullesfjorden er det gneis som har en alder på mer enn 2,5 milliarder år. Det finnes smale belter av kalkspatmarmor i området, som gir viktig kalktilskudd til vegetasjonen.
På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort forsøk med bergverksdrift ved Kjengsnes i Austerfjorden, og på Skår på Kveøya (jernmalm), i Straumsfjellet og på Berg (kobber), men dette var ulønnsomt, og driften opphørte etter kort tid. Den mest vellykkede lokaliteten var Skår, hvor det ble utvunnet noen tusen tonn jernmalm.
Istider har lagt igjen mye morene. Det må ha vært tungt arbeid å rydde stein fra jordene, ettersom det er så mye bunnmorene i området, men resultatet ble svært godt.
=== Naturvern ===
Tre områder i kommunen er vernet som naturreservater: Gapøy naturreservat, Gapøyholman naturreservat og Gullesfjordbotn naturreservat.
Kvæfjord kommune har fått utarbeidet en egen database for kartlegging av verdifulle naturtyper og rødlistede arter. Alle de sju naturtypene som Direktoratet for naturforvaltning regner som verdifulle med tanke på det biologiske mangfoldet, er registrert i Kvæfjord. Det marine biologiske mangfoldet er kartlagt gjennom undersøkelse av verdifulle marine naturtyper i et nasjonalt prosjekt.Kommunen har fått i spesielt oppdrag å ta vare på den rødlistede arten snøsoleie.
== Samfunn ==
Befolkningstettheten er størst på nordsiden av Kvæfjorden. Grendene Vikeland, Gåra, Strand, Trastad og Dale inngår i tillegg til tettstedet Borkenes i dette området med sammenhengende bebyggelse og innmark. Utenfor Dale ligger grendene Utstrand, Elde og Bremnes, og innenfor ligger Vik, Straumen og Storjord. I Gullesfjorden ligger Hemmestad, Refsnes, Flesnes og Langvassbukt. Kveøya har grendene Hundstad og Vebostad.
Det er tre postnummer knyttet til kommunen: 9475 Borkenes, 9476 Borkenes (postbokser) og 8409 Gullesfjord.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Delområder ===
Kvæfjord kommune er delt inn i følgende to statistiske delområder (innbyggertall fra 2012):
Kvæfjord vestre (250)
Kvæfjord østre (2775)
=== Skoler og barnehager ===
Kommunen har to barne- og ungdomsskoler, Borkenes skole og Flesnes skole. I tillegg har én skole, Vik skole, bare 1.–4. trinn. Elevene herfra går videre på Borkenes skole fra 5. til 10. klasse. De tre skolene har SFO-tilbud. Kommunen driver også barnehager på Borkenes, Flesnes og i Vik.
Rå videregående skole tilbyr undervisning i idrettsfag, restaurant- og matfag og helse- og oppvekstfag, i tillegg til tilrettelagt undervisning i forskjellige studieretninger. Skolen blir drevet av Troms fylkeskommune. Tidligere hadde skolen linje for naturbruk, en videreføring av Statens gartnerskole, Rå, som ble etablert i 1957.Grendene innerst i Gullesfjorden benytter skole- og barnehagetjenester i Lødingen kommune.
=== Helse ===
Det er kommunale legekontorer og helsestasjon på Trastad, og den fylkeskommunale tannklinikken ligger like ved. Kommunen har en felles legevaktsordning med Harstad, slik at legevakta befinner seg på UNN Harstad (Harstad sykehus), utenfor legesenterets åpningstider.
=== Media ===
Harstad Tidende er lokalavis for kommunen, som dessuten ligger innenfor dekningsområdet til Bladet Vesterålen. UL Fram gir ut bygdemagasinet Kveaalen, som skriver om kultur, lokalhistorie og UL Frams aktiviteter.
=== Kirker ===
Kommunen tilsvarer Kvæfjord menighet og sogn. Sognet har to kirker, hovedkirken Kvæfjord kirke på Rå ved Borkenes og Langvassbukt kirke i Gullesfjord. Det er en gravlund ved Kvæfjord kirke og en på Flesnes.
Det er en baptistmenighet på Borkenes.
=== Administrative inndelinger ===
Kvæfjord ligger i Sør-Troms og inngår i følgende administrative inndelinger:
Sør-Troms regionråd
Trondenes prosti
Trondenes tingrett
Kvæfjord tilhørte Lofoten og Vesterålen politidistrikt før 2002. Deretter ble kommunen overført til Midtre Hålogaland politidistrikt (2002–2015). Den 1. januar 2016 ble kommunen innlemmet i Nordland politidistrikt, men ble i løpet av 2016 innlemma i Troms politidistrikt.
Midtre Hålogaland veidistrikt
Sør-Troms næringsregionKvæfjord var tidligere en del av Senja fogderi.
== Sysselsetting og næringsliv ==
De fleste arbeidsplassene i Kvæfjord hører til offentlig forvaltning. Borkenes og grendene rundt deler i stor grad arbeidsplasser med Harstad. Dagpendling til Sortland og Lødingen er vanlig i Gullesfjorden.
=== Jordbruk ===
Kommunen har tradisjonelt vært et jordbruksområde, på grunn av godt jordsmonn og gode klimaforhold. Dagens jordbruk konsentrerer seg om husdyrhold. I 2009 var det 73 gårdsbruk som søkte produksjonstilskudd. Som det framgår av tabellen under er det sauehold og melke- og kjøttproduksjon av tamfe som er viktigst, men også hønsehold for eggproduksjon og svinehold er av betydning.
I tillegg til gress til fôr dyrkes det poteter, kommunen har en stor jordbær- og bringebærprodusent og en grønnsaksprodusent. To gartnerier drives med helårsproduksjon, og Rå videregående skole har sitt eget gartneri. Jordbæra har til og med fått plass i kommunevåpenet. Det er også dyrket mye granskog i kommunen, men skogbruket er ikke produktivt ennå.
=== Havbruk ===
I likhet med jordbruk har fiske også vært viktig. «Fiskerbonden» er et velbrukt begrep i kulturhistoria. Fiske er imidlertid en næringsvei i tilbakegang. I en periode over ti år fra 1999 har antallet yrkesfiskere i Kvæfjord gått ned med over 60 %. I 2008 var det registrert 11 fulltidsfiskere og 11 deltidsfiskere i kommunen. Tidligere var det en sildoljefabrikk på Borkenes, og det har også blitt eksperimentert med oppdrett av blåskjell. I Gullesfjorden driver Nordlaks Oppdrett AS oppdrett av laks.
=== Industri ===
Takstolfabrikken AS i Gåra har hele regionen som marked. Ellers har industrien i Kvæfjord vært begrenset til den nå nedlagte sildoljefabrikken, samt Borkenes mekaniske verksted, som flyttet ut av sine lokaler på Borkenes og i Straumen og til Stangnes i Harstad i 2007.
=== Turisme ===
Gullesfjordbotn camping er stort sett den eneste etableringen innenfor turistnæring.
=== Omsorgstjenester ===
Stiftelsen Nord-Norges Åndssvakehjem med sentralinstitusjonen Trastad Gård ble opprettet i 1954. Institusjonen har betydd mye for kommunen, også etter at den ble lagt ned i 1991. Institusjonen var omsorgs- og utdanningsinstitusjon for psykisk utviklingshemmede fra hele landsdelen. Siden HVPU-reformen i 1991, som ga ansvaret for omsorg til hver enkelt kommune, har Kvæfjord fortsatt hatt en stor omsorgstjeneste. I 2005 ble den private institusjonen Kvæfjord Opplevelse og Avlastning (KOA) opprettet. KOA tilbyr tilrettelagte botilbud for voksne, avlastningstjenester for barn og unge og barneverntjenester.
Kvæfjord Eiendom, det kommunale eiendomsselskapet som overtok bygningsmassene på Trastad Gård, driver Borkenes mottak, et asylmottak for voksne asylsøkere. Tidligere har det også vært asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere (EMA-mottak) i kommunen, og dette ble drevet av KOA.
== Historie ==
=== Jernalder og vikingtid ===
Gravhauger, bautaer og utgravninger forteller at det har vært faste bosetninger i Kvæfjord siden jernalderen, og på gården Vebostad på Kveøya er det spor som viser at gården har vært bebodd siden ca. 300 f.Kr. I forbindelse med bygginga av Kveøyforbindelsen foretok Tromsø Museum utgravninger på Hundstad, nabogården til Vebostad. Det ble da funnet ti gravrøyser, stolpehull, ildsteder etter to eller tre hus, samt ardspor. Dette viser at det første stedet i Kvæfjord som ble bebodd, var sørsiden av Kveøya. De fleste av gjenstandene funnet her tilhører nå Tromsø Museum. Man finner gravhauger også på Øynes på Kveøya, og på Strand og Gåra på Borkenes-sida.
Andre spor fra jernalder og vikingtid er gårdsnavnene. Vebostad kommer av det norrøne ordet «ve» (helligdom) og «bosted», så det har tydeligvis vært et hov eller en offerplass på denne gården. Det samme gjelder for Strand, i gammel form Véstrónd, som er nabogården til Rå, dagens kirkested, som kanskje også har vært et hedensk hov. Gårdsnavnet Hundstad kan vise en sammenheng med vikinghøvdingen Tore Hund, men dette er ikke dokumentert. I Norge er det anslått å være mer enn 2.500 staðir-navn som er kjent fra perioden 0-600 e.Kr. og ble vanlig i folkevandringstiden, og Hundstad og Vebostad er to av disse. Kvæfjord var en av de første norske bygdene der gravrøyser ble registrert og undersøkt arkeologisk etter at sogneprest Nicolai Berner i 1864 skrev til Norges første professor i arkeologi, Oluf Rygh, om gravhauger og bautasteiner han kjente til i området.I fjellet Melåaksla over Austerfjorden er det bygget opp 30 skyteskjul i steinur ved en utilgjengelig fjellsti som reinen bruker som trekkvei. Dette fangstanlegget ligger sentralt på Hinnøya, og villrein kan ha blitt jaget fra Lødingen-området og Jonsheimen mot fangstanlegget, hvor så mange som 40–50 mennesker kan ha vært engasjert i villreinjakta. Alderen på anlegget er vanskelig å fastslå, men det ble sannsynligvis bygget før den lille istiden forandret fangstforholdene, og på grunn av mangel på skriftlige kilder kan det ha vært brukt allerede før år 1000. Det kan være at Ottar fra Hålogaland brukte Melåaksla som sitt fangstanlegg.
=== Kirkehistorie ===
Kirkehistoria gir kilder til hvordan Kvæfjord var som sogn i middelalderen og framover. På Trondenes historiske senter i Harstad finnes det et utskåret alterskap fra 1520 som opprinnelig tilhørte datidens Kvæfjord kirke. Midtfiguren viser Olav den hellige som står på en drage med St. Olavs eget ansikt. Kirkekunsten forteller om datidens velstående kirke og samfunn, Kvæfjord hadde gode avlinger og bøndene betalte derfor store tiender.Kvæfjord var et annekssogn under Trondenes helt fram til 1731, men ble da et eget sogn. Bispevisitasprotokollene i perioden 1734–1775 forteller om varierende forhold i bygda. 1742 var et år med sult og fattigdom, og det var i hele perioden vanskelig å få tak i gode skolemestere – det ble ikke noen fast skikk på skolevesenet i Kvæfjord før på 1800-tallet. Likevel forteller biskopene i noen av protokollene at allmuen er vel opplyst.
=== Samisk bosetning i Kvæfjord ===
Fram til 1775 forteller protokollene også hvor mange samiske familier det var i Kvæfjord. Bakgrunnen for dette var at denne opptellingen ga bakgrunn for å skulle skaffe samisk lærer. En kan derfor være skeptisk til den påståtte fordoblingen av antallet samiske familier, fra 12 i 1759 til 25 i 1767. Registreringen av samiske familier i bispevisitasprotokollene fra Kvæfjord opphørte fra 1775, da språkpolitikken var lagt om og samene skulle få undervisning på norsk. I 1720-årene ble det opprettet fem sameskoler i Sør-Troms, en av disse lå på Kjengsnes i Austerfjorden. Det har vært sjøsamiske gårder i Austerfjorden, i indre Gullesfjord, på Ytre Aspenes og i Molvik.
En avhandling fra 2001 påpeker at den samiske befolkningen er underregistrert både i kirkelige og skattemessige kilder. Antallet samiske familier i Kvæfjord er stipulert til å ha økt fra 12 i 1701 til 28 i 1763. En årsak til underregistreringen er at samene bodde utenfor matrikulert jord, på rydninger som ikke ble omfattet av skattereglene. Senere, på 1800-tallet, oppstod det mange norsk-samiske familier grunnet ekteskap mellom folkegruppene, mens antallet kvæfjærdinger med samiske røtter økte. Ved folketellingen i 1930 oppga «forbausende mange» at de behersket samisk språk. Språkforskeren Just Qvigstad beskrev en gammel sjøsamisk dialekt i Kvæfjord, beslektet med en utdødd sjøsamisk dialekt fra Vesterålen.
På Storjord finnes det gammetufter og andre spor av samisk bosetning. På et 400 ganger 600 meter stort område er det rundt 30 kulturminner som viser et helhetlig bilde av bosetningsformen fra 17- og 1800-tallet. Det har ligget potet- og kornåkre her, 200 meter over havet, i bratte sørvendte skråninger for å utnytte sola, og med oppbygde nedkanter for å ta vare på jordsmonnet. Gammene har blitt brukt av både jordbrukssamer, reindriftssamer og sommerstid også av sjøsamer. Plasseringen av gammene var strategisk, plassert på forhøyninger i terrenget for å drenere, på porøs berggrunn. Nede ved innsjøene på Storjorda kan vintertemperaturen være 12–15 grader lavere enn på høydene der gammene ble plassert.
=== Handelssentra ===
Det naturlige sentrum i Kvæfjord var opprinnelig Vebostad, og det var her Johanne Nilsdatter, den siste kvinnen i Norge dømt for trolldomskunst, satt fanget før hun ble henrettet på bålet i 1695. Men på denne tiden begynte også Borkenes og Øynes å bli viktige grender, på grunn av handelen. På 1800-tallet var det Hemmestad som var handelssenteret, før Borkenes igjen tok over og begynte utviklingen fram mot tettstedet det er i dag.
=== Kvæfjord under andre verdenskrig ===
Under slaget om Narvik var Harstad en viktig havn for de allierte. For å komme unna tyske flyangrep i byen bodde soldatene i hus og låver på Strand og Gåra før de dro til felten. Også kvæfjærdinger og hester fra Kvæfjord ble mobilisert, og reiste til Setermoen hvor de forberedte seg til felten.Om morgenen den 13. april 1940 kom to tyske fly over området, og ble beskutt av luftvernskyts over Harstad. De ble truffet og måtte nødlande på isen i Gullesfjordbotn.
For å forsvare Harstad mot et eventuelt britisk angrep over Kvæfjordeidet, bygget tyskerne maskingeværstillinger og bunkere på Gåra og i Straumen. Et område ved Gårakrysset, hvor veien går opp mot eidet, ble minelagt. På Bremnes var det også en tysk leir, med en fangeleir for russiske fanger.
== Kultur ==
Foreningslivet står sterkt i Kvæfjord, og har en viktig tradisjon gjennom ungdomslagene, som finnes i flere av grendene. De største er UL Fram på Borkenes og UL Varden i Vik. Det er ofte disse foreningene som står bak samfunns- og grendehusene i kommunen. UL Frams hus «Fram» på Borkenes er mye brukt til basarer, kafeer og dugnadsarbeid.
Revyselskapet Framifrå, stiftet 2002, er et amatørteaterlag som har tilknytning til UL Fram, og som årlig setter opp «Kvæfjordrevyen». Revylaget har sammen med kommunen fått gjort Sosialbygget, det tidligere kapellet og forsamlingslokalet på Trastad Gård, mer egnet til kulturarrangementer som revyer og konserter. Revyselskapet Framifrå vant Harstad Sparebanks kulturpris for 2008.Borkenes skolekorps samarbeider med den kommunale kulturskolen, og har dirigent og flere instruktører fra Forsvarets Musikkorps Nord-Norge i Harstad. Bygda har et tradisjonsrikt mannskor, Kvæfjord Mannskor, og Kvæfjord Blainnakor bidrar også til amatørmusikklivet.
Fårebygget er et galleri og atelier som er en ombygd fjøs, og her foregår det utstillinger, konserter, malekurs og julemesser.
Kvæfjord idrettslag har mange aldersbestemte lag innenfor både fotball og handball, men er aktivt på mange andre måter også. Laget arrangerer blant annet terrengløp, gateløp, skikaruseller, turorientering og treningsløp i orientering. Kvæfjordløyper A/L vedlikeholder skiløypenettet fra Kvæfjordeidet, gjennom Borkenesmarka og til Trastadmarka, som blir godt brukt av kvæfjerdinger og harstadværinger. I tillegg har Kvæfjord en svømmeklubb, et skytterlag og en pistolklubb.
Kommunen eier og driver en idrettshall med gymsal og svømmehall, Kvæfjordhallen, som ligger like ved Borkenes stadion, en fotballbane med krøllgress. Hallen og banen brukes både av Borkenes skole, Rå videregående skole – spesielt av idrettslinja, og Kvæfjord idrettslag. Kommunens 17. mai-arrangement foregår vanligvis i Kvæfjordhallen, og arrangeres på dugnad av et lag eller ei forening på oppdrag fra kommunen.
Kvæfjord kommunes kulturpris og miljøpris blir delt ut årlig. Miljøprisen gis til noen som bygger eller restaurerer en bygning med tanke på opprinnelig utforming, lokal tilpasning og stedlig byggeskikk. Prisene består av en sjekk på henholdsvis 8 000 kroner (kulturprisen) og 4 000 kroner (miljøprisen) og et kunstnerisk utformet diplom, laget av Anne Semb.
=== Museer og severdigheter ===
Det regionale museet Sør-Troms museum har ansvaret for kulturminnearbeidet i Kvæfjord. Museumsinstitusjonen driver museumsanleggene i kommunen.
På Trastad Samlinger vises kunst laget av psykisk utviklingshemmede. Kunsten stammer både fra tida da Trastad Gård var en institusjon for psykisk utviklingshemmede, og fra galleriets nåværende internasjonale kontakter. Museet har også ei utstilling som viser institusjonens historie og dagligliv.
På Hemmestad brygge, det tidligere handelsstedet, er det utstillinger som viser kulturhistorie fra Kvæfjord.
På Borkenes finnes et bygdetun hvor det står et gammelt skolehus, et stabbur og to møller.
Kommunen har et rikt kulturlandskap med både gamle og nye kulturminner. Det går en kultursti fra Skallan ved Gåra til Rå hvor man kan se rester av anlegg som skulle forsvare Harstad under andre verdenskrig, gravhauger, sommerfjøs og annet. I tillegg er Kulturlandskap Storjord vernet gjennom kommunal reguleringsplan, og tilrettelagt med informasjonsskilt og brosjyre.
Nupen ved Bremnes er et utsiktspunkt mot midnattssola, som blir flittig besøkt av både kvæfjerdinger, harstadværinger og turister. Stedet ble kåret til Norges mest romantiske sted i 2009 av reisemagasinet Reiser og Ferie.
=== Tusenårssteder ===
Kommunen har valgt to museer i kommunen som tusenårssteder. Disse to er henholdsvis breddeprosjektet Hemmestad brygge og søyleprosjektet Trastad Samlinger.
=== Kvæfjordsangen ===
Kvæfjord, du er bygda vår
Deg vi fikk som beste gave
Slik du ligg her vest mot havet
Meire kjær frå år til år
Kvæfjord har sin egen sang, «Helsing til Kvæfjord», skrevet av Jacob Norman. Sangen har seks vers og hedrer blant annet den flotte naturen og fedrenes arbeid for føda. Sangen synges på melodien til sangen «Du er landets verneskog» eller på en egen melodi skrevet av Asbjørn Edvardsen.
== Kjente kvæfjærdinger ==
Johanne Nilsdatter (død 1795), den siste som det er dokumentert ble dømt og henrettet for hekseri i Norge.
Gertrud Rask (1673-1735), misjonær, gift med Hans Egede
Mikkel Røg (1679-1739), kongelig medaljegravør
Birger Bergersen (1891-1977), professor, første formann i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, statsråd (Ap)
Frithjov Meier Vik (1902-1986), stortingsrepresentant (H) 1954-1965
Ole H. Bremnes (1930-2018), dikter og lærer
Helge Johan Størkersen (1936-2021), første direktør i Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR)
Karl Erik Harr (1940– ), bildekunstner
Nils M. Knutsen (1943– ), professor (nordisk litteratur) ved Universitetet i Tromsø
Bendiks H. Arnesen (1951– ), ordfører (Ap) 1986-1995, stortingsrepresentant 1997-2013
Kjell Arne Røvik (1956– ), professor (organisasjonsteori) ved Universitetet i Tromsø
Ivar Andreas Forn (1983– ), tidligere fotballspiller på Mjøndalen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Linde, Erling, red. (1960). Kvæfjordboka. 1. Kvæfjord: Kvæfjord kommune v. bygdebokkomiteen.
Norman, Jac., red. (1973). Kvæfjordboka. 2. Kvæfjord: Kvæfjord kommune v. bygdebokkomiteen.
Markussen, Doris (2001). Giftermål og faddervalg. Endringer i etnisk tilhørighet i Kvæfjord 1751–1865. (Hovedoppgave i historie). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Gaarder, G. & Mikkelsen, P. (2003). «Biologisk mangfold i Kvæfjord kommune. Kartlegging av naturtyper og oppgradering av viltkart. Miljøfaglig Utredning rapport 2003:26» (PDF). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kvæfjord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Kvæfjord - Statstisk sentralbyrå
(no) Kvæfjord i Store norske leksikon
(no) Hemmestad Brygge
(no) Gapøya i Store norske leksikon
(no) Om Gapøya
(no) Kvæfjord kommune -- Kvæfjordsangen
|
De geologiske forholdene i Kvæfjord domineres av eldre, relativt tungt forvitrelige grunnfjellsbergarter, i hovedsak granitt og granodioritt. Vest og sør for Gullesfjorden er det gneis som har en alder på mer enn 2,5 milliarder år.
| 15,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Corona_(satellitt)
|
2023-02-04
|
Corona (satellitt)
|
['Kategori:1960 i USA', 'Kategori:1961 i USA', 'Kategori:1962 i USA', 'Kategori:1971 i USA', 'Kategori:1972 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Romutforskning i 1960', 'Kategori:Romutforskning i 1961', 'Kategori:Romutforskning i 1962', 'Kategori:Romutforskning i 1971', 'Kategori:Romutforskning i 1972', 'Kategori:Satellitter']
|
Corona var den første amerikanske serien av spionsatellitter som var i stand til å fotografere. Satellittene var i bruk i CIA og US Air Force fra august 1960 til mai 1972. De ble blant annet brukt til å overvåke Sovjetunionen, Kina og andre områder som amerikanerne så på som "truende".
Utviklingsprosjektet skjøt fart etter U2-affæren i mai 1960.
Navnet Corona var et av CIAs kodeord for klassifisert informasjon. Siden 1995 er informasjon om Corona avklassifisert.
|
Corona var den første amerikanske serien av spionsatellitter som var i stand til å fotografere. Satellittene var i bruk i CIA og US Air Force fra august 1960 til mai 1972. De ble blant annet brukt til å overvåke Sovjetunionen, Kina og andre områder som amerikanerne så på som "truende".
Utviklingsprosjektet skjøt fart etter U2-affæren i mai 1960.
Navnet Corona var et av CIAs kodeord for klassifisert informasjon. Siden 1995 er informasjon om Corona avklassifisert.
== Eksterne lenker ==
Corona National Reconnaissance Office (NRO) (engelsk)
|
Corona var den første amerikanske serien av spionsatellitter som var i stand til å fotografere. Satellittene var i bruk i CIA og US Air Force fra august 1960 til mai 1972.
| 15,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geologi
|
2023-02-04
|
Geologi
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Hovedfokus her er fagdisiplinen geologi. For jordklodens oppbygging, se: Jorden, Jordens geologi og Europas geologi.
Geologi er læren om jordens opprinnelse, oppbygging og forandring. Begrepet geologi stammer fra de greske ordene geo som betyr jord og logi som betyr lære. Læren har utviklet seg gjennom interessen for å utforske jordens oppbygning og fysiske utvikling. Studiene av dagens bergarter gir nøkkelen til å forstå fortidens utvikling av jordskorpa. Spesielt har planters forhistorie blitt viet stor oppmerksomhet, men også de økonomisk interessene for metaller, kull og olje. Geologi er en del av geovitenskapen, og vitenskapelig geologi oppsto først ved overgangen til 1800-tallet. Geologi leverer også viktig delkunnskap til fysisk geografi. Det sentrale i geologien er studiet av hvordan jordens indre krefter (jordskjelv, vulkanisme) bygger jordskorpen opp, og hvordan jordens ytre krefter (vann, is, vind) bryter jordskorpen ned.Skotten Charles Lyell (1830) grunnla stratigrafien som postulerer at de geologiske prosessene har avsatt biologiske rester og bergarter lagvis gjennom svært lang tid. Senere i samme århundre ble studiet av fossiler satt inn i en evolusjonær sammenheng hvor de og bergartene gjensidig daterer hverandre, og oppdagingene til Lyell og andre geologer inspirerte Charles Darwin sterkt. Dette brakte geologien i berøring med paleontologien, læren om tidligere tiders dyreliv. Geologien og paleontologien har vakt erkjennelsen om at de geologiske kreftene danner og omdanner de fysiske betingelsene som livet på jorda tilpasser seg. I etterkrigstiden ga landevinninger innen uorganisk kjemi geologene redskaper til å bestemme bergarters alder og sammensetning mer nøyaktig. Den kanskje største landevinningen innenfor geologien var likevel platetektonikken på 1960-tallet.
|
Hovedfokus her er fagdisiplinen geologi. For jordklodens oppbygging, se: Jorden, Jordens geologi og Europas geologi.
Geologi er læren om jordens opprinnelse, oppbygging og forandring. Begrepet geologi stammer fra de greske ordene geo som betyr jord og logi som betyr lære. Læren har utviklet seg gjennom interessen for å utforske jordens oppbygning og fysiske utvikling. Studiene av dagens bergarter gir nøkkelen til å forstå fortidens utvikling av jordskorpa. Spesielt har planters forhistorie blitt viet stor oppmerksomhet, men også de økonomisk interessene for metaller, kull og olje. Geologi er en del av geovitenskapen, og vitenskapelig geologi oppsto først ved overgangen til 1800-tallet. Geologi leverer også viktig delkunnskap til fysisk geografi. Det sentrale i geologien er studiet av hvordan jordens indre krefter (jordskjelv, vulkanisme) bygger jordskorpen opp, og hvordan jordens ytre krefter (vann, is, vind) bryter jordskorpen ned.Skotten Charles Lyell (1830) grunnla stratigrafien som postulerer at de geologiske prosessene har avsatt biologiske rester og bergarter lagvis gjennom svært lang tid. Senere i samme århundre ble studiet av fossiler satt inn i en evolusjonær sammenheng hvor de og bergartene gjensidig daterer hverandre, og oppdagingene til Lyell og andre geologer inspirerte Charles Darwin sterkt. Dette brakte geologien i berøring med paleontologien, læren om tidligere tiders dyreliv. Geologien og paleontologien har vakt erkjennelsen om at de geologiske kreftene danner og omdanner de fysiske betingelsene som livet på jorda tilpasser seg. I etterkrigstiden ga landevinninger innen uorganisk kjemi geologene redskaper til å bestemme bergarters alder og sammensetning mer nøyaktig. Den kanskje største landevinningen innenfor geologien var likevel platetektonikken på 1960-tallet.
== Geologiens hovedprosesser ==
Geologifaget studerer hvordan indre og ytre geologiske krefter og elementpåvirkning på Jorda, hva man tidligere ofte kalte «det geologiske maskineriet», flytter og endrer på jord og steinmasser eller «det geologiske byggematerialet».
De ytre geologiske kreftene er varmeenergien fra solen, som skaper vind, nedbør, is og elver som i sin tur fører til bergartsdannelse. Både vind og vann kan stå for graving (erosjon), transport av fine partikler, og avsetning av disse på et nytt sted (sedimentering). I det alt vesentlige vil disse kreftene svært sakte grave eller slite bort stadig mer av fjell og jordsmonn og avsette dette som sedimenter, som i sin tur påvirkes av vekt, trykk og varme slik at de blir kittet sammen (såkalt diagenese) til sedimentære bergarter. Eksempelvis blir sandkorn gjerne til sandstein, finere slam og leire kan bli til skifer. I sjøer og hav kan også dyreliv, plankton og skjell synke til bunns og presses sammen til kalkstein, gjerne lagvis sammen med sandstein eller skifer ettersom avsetningen av dyreliv øker og minsker. I nordlige strøk vil frostsprengning hjelpe til med å bryte opp fjellet i mindre blokker, som etter hvert utsettes for ytterligere ytre krefter og transporteres bort. Og endelig kan isbreer skyve foran seg store masser og avsette morener eller eskere av stein og grus. Materialforflytningen følger som regel tyngdekraften og avsetter sedimentene lavere enn utgangspunktet, for eksempel i et elveleie eller helt ute i havet. Selv de høyeste fjellmasser vil til slutt slites helt ned og bli til et nesten flatt «peneplan». For at et slikt peneplan igjen skal kunne heve seg eller bli åsted for fjelldannelse, må det utsettes for indre geologiske krefter. Himalaya og Alpene er eksempel på fjelldannelse gjennom platekollisjon, mens Langfjella som i dag preger Norge ble dannet ved landhevning basert på andre indre krefter, og Yellowstone-området er hevet av et vulkansk magmakammer.
De indre geologiske kreftene er varmeutviklingen og massebevegelsene i Jordas indre, som skaper platebevegelser, jordskjelv og vulkanisme. Platebevegelser vil føre til kollisjoner hvor en plate bøyes ned (synklinal), mens den motstående platen bøyes opp (antiklinal). Kollisjon mellom to plater gir oftest en fjellkjededannelse (orogenese), og dersom jordskorpen bøyes ned under havbunnsskorpen vil havbunns-bergarter foldes opp og danne en fjellkjede på land, som under den kaledonske fjellkjedefoldingen. Fjellfjededannelse vil oftest ledsages av foldinger av bergartene, hvor de kan foldes så mye at to horisontale lag bytter plass og det eldre lag havner over det yngre. Forholdet mellom jordskjelv og vulkanisme er komplisert, vulkanisme vil ofte følges av mindre jordskjelv, men de største jordskjelvene oppstår ved større plateforskyvninger, som skaper sprekker og forkastninger. Jordas indre varme og magnetisme skaper bevegelser i den flytende magmaen, som kjøles ned og størkner hvis den flyter opp mot overflaten. Størkning ved 600 - 1200 °C med blanding av mineraler skaper magmatiske bergarter (også kalt eruptive bergarter) eller størkningsbergarter, som kan finne sin form enten i dypet før de når overflaten (dypbergarter) eller oppe i dagen etter at de forlater den vulkanske kilden (dagbergarter). Eksempel på dypbergarter er kvartsitt og granitt, eksempel på dagbergarter er porfyr, tuff og basalt. EN vanlig bergart som størkner i havskorpen, er gabbro. Hvis en dypbergart trenger seg oppover i sprekker i jordskorpen og størkner der, skapes en intrusiv gangbergart.
Bergarter oppe i dagen kan også synke ned i dypet gjennom fjellfolding, jordskorpebøyning eller vekten av sedimenter - trykk og varme (200-800 °C) nede i dypet kan da omdanne dem til nye, såkalt metamorfe bergarter. Eksempelvis kan sandstein bli til kvartsitt eller flint, leirskifer kan krystalliseres til fyllitt eller glimmerskifer, mens kalkstein kan omdannes til marmor. Påvirkningen og kreftene i dypet kan være så sterke at den dannes blandingsbergarter - migmatitt, og dypt nede kan man se dannelse av krystallinske skifere, eller tydelig lagdelt gneis.
== Geologiske fagfelt ==
De prosesser som oppsummeres ovenfor, studeres gjerne særskilt hvor den enkelte geolog spesialiserer seg om et eller noen få av de geologiske fenomenene. Geologien deles opp i en rekke fagfelt, som kan inndeles kronologisk etter når de ble oppdaget omtrent slik, og i parentes hva fagfeltene studerer eller avdekker:
petrologi (bergartslære) og petrografi (bergarters utbredelse)
strukturgeologi (bergarters vertikale utbredelse)
mineralogi (mineralenes egenskaper)
paleontologi (forhistorisk liv)
stratigrafi (bergartenes lagdeling)
geomorfologi (landformenes dannelse og utvikling)
hydrogeologi og hydrologi (studier av elver og grunnvann)
vulkangeologi og vulkanologi
kosmologi inklusive studiet av meteoritter
kvartærgeologi (nyeste perioders geologi)
sedimentologi (elver og breers partikkelavsetning)
platetektonikk og platedrift (jordplatebevegelser)
meteorologi (vær og vind)
petroleumsgeologi (dannelse og forekomst av olje og gass)
glasiologi (bre- og skredlære)Geologer bruker sin kunnskap ved arealplanlegging, samfunns- og transportplanlegging, lokalisering av demninger og andre større anlegg, ved leting og gruvedrift på kull, mineraler og edelstener, og ikke minst ved leting og utvinning av olje og gass. Videre kan geologien (stratigrafi) anvendes til å aldersbestemme vertikale lag, for eksempel ved biologers funn av fossiler eller biologisk materiale, ved arkeologers funn av kulturelle levninger, eller som støtte for kriminalteknisk undersøkelse. Geologien leverer delkunnskap til fysisk geografi.
== Geologiens historie ==
I Oldtidens Hellas syslet tenkere med noen grunnleggende geologiske teorier om jordens opprinnelse - Aristoteles så hvor langsomme geologiske endringer var. Hans etterfølger ved Lyceum, filosofen Theofrastos (372-287 f.Kr.), gjorde seg mest bemerket med sitt arbeid peri lithon («Om steiner»), som forble det klassiske læreverket helt til Opplysningstiden. Han beskrev mange mineraler, ertser, ulike typer marmor og kalkstein, og forsøkte å gruppere mineraler utfra hardhet. I romertiden lagde Plinius den eldre en oversikt over mange mineraler og metaller og beskrev rav som et fossil fra furutrær. Han var også inne på krystallografi ved å oppdage den oktaedriske strukturen i diamanter. Abu Rayhan Biruni (973-1048 e. Kr.) var en av de tidligste muslimske geologer, og ga de første beskrivelsene av de geologiske forholdene i India. I Kina formulerte renessansemannen Shen Kuo (1031-1095) en hypotese om landdannelse eller geomorfologi: Etter observasjon av fossile skjeletter i et geologisk stratum i et fjell flere hundre mil fra havet, antydet han at landet var dannet ved landheving, erosjon og avsetning (sedimentasjon) av silt fra elver. Han fant marine fossiler funnet i Taihangfjellene som ligger flere hundre mil fra Stillehavet, og fossilt bambus i et tørt og ugjestmildt område i Shaanxi som satte han på tanken om klimaendring.
Legen Georg Agricola (1494–1555) skrev den første avhandlingen om gruve-drift og metallutvinning, De re metallica libri XII i 1556, med vedlegget Buch von den Lebewesen unter Tage. Han beskrev vindenergi, vannkraft, smelteovner, transport av erts, ekstraksjon av natrium, svovel og aluminium. Danske Niels Stensen (1638–1686) er kreditert med tre hovedprinsipper i stratigrafien – superposisjonsprinsippet, prinsippet om opprinnelig horisontalitet og prinsippet om lateral kontinuitet – teorier som tidligere møtte motstand fra kirken.
På 1600-tallet var geologien sterkt preget av teologi.
Den norske presten Michel Pedersøn Escholt i 1657 verket Geologia Norvegica om jordskjelvets teoretiske og teologiske fundamenter, og omtalte blant annet grotter og hulrom, jordgasser og vulkaner. Og i 1696 publiserte briten William Whiston A New Theory of the Earth som «beviste» at Syndefloden hadde forekommet og dannet jordens bergartslag. Også tyskeren Abraham Werner viste til Syndefloden og foreslo at bergartslag, også basalt og granitt, ble utskilt fra havet i en teori kalt neptunisme.
=== Vulkanstudier, plutonisme og neptunisme ===
På 1700-tallet tegnet Jean-Étienne Guettard og Nicolas Desmarest franske geologiske kart og gjorde de første beskrivelser av vulkansk materiale i denne delen av Frankrike. William Smith (1769–1839) tegnet i Storbritannia noen av de første geologiske kartene og kartla bergartslag ved å studere fossilinnholdet. Ved siden av ham regnes James Hutton ofte som den første moderne geolog. I 1785 ga han ut Theory of the Earth via Royal Society of Edinburgh. Han mente jorden måtte være eldre enn tidligere antatt fordi fjellerosjon og sediment-avsetning tar tid. Hutton gikk særlig sterkt ut mot teoriene som bygget på Bibelhistorien om Syndefloden i geologidebatten. Hans plutonisme hevdet at vulkanske prosesser skapte bergartsdannelsen.Gruveindustrien i det 18. århundre økte forsåelsen for stratigrafi. I 1741 ble det undervist i geologi ved National Museum of Natural History i Frankrike. I Norge stod Beergseminaret på Kongsberg lenge sentralt. Neptunisme og Plutonisme sto mot hverandre som konkurrerende teorier. I 1774 publiserte Abraham Gottlob Werner boken Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien der han presenterte et system for å identifisere mineraler på grunnlag av visse karakteristika. Og i 1749 publiserte den franske naturalisten Georges-Louis Leclerc sin Histoire Naturelle der han angrep de kristne teoriene til blant annet Whiston. Ved sammenligning med avkjølende kuler konkluderte han at jordens alder ikke var 6,000 år som foreslått utfra Bibelen, men snarere 75 000 år.
=== Stratigrafi og evolusjonslære ===
Termen geologi ble introdusert av to naturalister fra Genève, Jean-Andre Deluc og Horace-Benedict de Saussure. Geologi ble også brukt i Encyclopedie i 1751 av Denis Diderot. I 1741 opprettet National Museum of Natural History i Frankrike den første lærerstilling innen geologi.William Smith, Georges Cuvier og Alexander Broignart var foregangsmenn for fossilbasert stratigrafi. Etter utgivelsen av Cuvier og Broignarts bok Description Geologiques des Environs de Paris i 1811 økte interessen for denne nye læren. I 1833 kartla Adam Sedgwick bergarter som han tidfestet til kambrium. Samtidig foretok den banebrytende, skotske geologen Charles Lyell en inndeling av tertiærtiden basert på stratigrafiske studier i Skottland. Roderick Murchison kartla samtidig Wales der han tidfestet øvre deler av Sedgewick's kambrium til nedre deler av silurtiden.Uniformitarisme-katastrofisme-debatten var grunnleggende for vitenskapen i det 19. århundre. Charles Lyell debatterte dette i Principles of Geology (1802) med nytt materiale fra England, Frankrike, Italia og Spania, og bygde opp under Hutton’s ideer om gradualisme. Lyell konkluderte som doktrine at prosesser foregår med samme hastighet i dag som i fortiden. Doktrinen om uniformitarisme ble med dette alminnelig akseptert.Charles Darwin hadde deltatt sammen med Sedgwick ved enkelte ekskursjoner i Wales. Han leste Lyell’s bok Principles of Geology og fattet stor interesse for uniformitarismen. Da Darwin i 1859 fremsatte sin evolusjonteori i boken The Origin of Species henviste han i stor utstrekning til Lyell.
=== Moderne geologi ===
På 1800-tallet ble jordens alder anslått til millioner av år, og ved overgangen til det 20. århundre ble alderen anslått til 2 milliarder år. Radiometrisk datering av mineraler og bergarter ga etter hvert mer nøyaktig datering. Den geologiske tidsskalaen ble dermed videreutviklet og stadig mer nøyaktig. I Norge var Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) pioneren ved Universitetet i Christiania, og foretok geologiske studiereiser i hele landet fra 1830-årene og utga hovedverket Gara Norvegica med geologiske kart over Oslofeltet (1838), Nord-Norge (1844) og Sør-Norge (1850).
Keilhau var den første urbane utforsker av Jotunheimen i 1920, men forfulgte imidlertid et neptunittisk blindspor da han foreslo at granittlagene i Oslo var sedimentære avsetninger. Her traff Theodor Kjerulf (1825-1888) bedre med oppdagelsen av metamorfe strukturer og isavsmeltingens betydning for blokk- og morenedannelse i Norge (1857). Året etter opprettet han Norges geologiske undersøkelse og utga etterhvert en rekke gode geologiske kart.
Teorier om kontinentaldrift ble presentert av Frank Bursley Taylor i 1908 og videreutviklet av Alfred Wegener i 1922, og oppsto på bakgrunn av det lange tidsperspektivet. Kontinentene var ifølge Wegener opprinnelig et sammenhengende landområde som han kalte Pangaea; Wegener mente at Pangaea på et tidspunkt sprakk opp og at kontinentene deretter drev som flåter over havbunnen. Wegner og Arthur Holmes mente at en del atskilte kontinenters kystkonturer, geologi og dyreliv ville passe påfallende godt sammen om de ble lagt inntil hverandre. Denne teorien ga også en forklaring på hvordan fjellkjedene hadde blitt dannet.Dette ble ikke fullt anerkjent før på slutten av 1960-tallet, da teorien om platetektonikk ble lansert og det samtidig ble oppdaget at havbunn skapes vulkansk langs verdenshavenes midtrygger. Derimot fikk kroaten Andrija Mohorovicic større gjennomslag da han etter å ha studert jordskjelv i 1910 postulerte grensen mellom jordskorpa og mantelen. Så gjorde seismologien raske framskritt da tyskeren Beno Gutenberg i 1913 anslo kjernens radius utfra forplantning av jordskjelvbølger, mens danske Inge Lehmann i 1936 oppdaget at det fantes både en indre og en ytre kjerne.
=== Geologien i etterkrigstiden ===
På 1960-tallet skapte forståelsen av platetektonikk det kanskje største gjennombruddet innenfor geologien. Det ble nå mulig å forstå slike fenomener som vulkaners og fjellkjeders plassering, forkeomsten av jordskjelv, hvorfor havet er dypest nær land og hvorfor havbunnsskorpen er yngre, tynnere, og tyngre enn jordskorpen. Forståelsen av platebevegelsene forklarte de geofysiske sideveis bevegelsene av kontinentene og at tung havbunnsskorpe av gabbro, diabas og basalt er yngre enn lettere kontinentalskorpe av granitt, gneis, kalkstein og sandstein. Dette støttet hypotesene om havbunnsspredning og paleomagnetisme. Teorien om havbunnsspredning ble fremsatt av Robert S. Dietz og Harry H. Hess – de mente at ny havbunnsskorpe dannes når havbunner presses fra hverandre langs midthavsrygger. Canadieren John Tuzo Wilson fastslo at Iapetushavet («Atlanteren») hadde åpnet seg, og siden lukket seg i den kaledonske fjellkjedefoldingen. Siden fant man at kontinentene hadde støtt sammen og drevet fra hverandre utallige ganger gjennom jordhistorien. En slik syklus med havbunnsspredning og senere kollisjon kalles gjerne for en wilson-syklus etter nettopp geologen John Tuzo Wilson. Både Appalachene i USA og Kaledonidene i Europa består av felles havbunnsskorpe fra Iapetushavet som dekket kontinentene i kollisjonsfasen under den kaledonske fjellkjedefolding.
Paleomagnetisme er måling av orienteringen til jordens magnetfelt. Den britiske geofysikeren S. Runcorm foreslo konseptet om paleomagnetisme under henvisning til at kontinentene hadde beveget seg relativt til polområdene.Klassifikasjonen av bergarter er av ny dato, størkningsbergartene ble eksempelvis først klassifisert på en konsistent måte av tyske Albert Streckeisen i 1973, hvor innholdet av fem mineralgrupper avgjør grupperingen i lyse, mørke og svært mørke dypbergarter eller vulkanske bergarter.
== Se også ==
Den 33dje verdenskongressen i geologi
Geovitenskap
Europas geologi
Norges geologi
Svalbards geologi
Norges geologiske undersøkelse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av geolog
Artikler på Forskning.no om geofag
NRK Skole med geologiklipp fra NRKs arkiver
|
En blokk er, i geologisk betyding, sedimentære partikler med kornstørrelse over 256 mm i diameter.
| 15,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gis%C3%A8le_Lestrange
|
2023-02-04
|
Gisèle Lestrange
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 9. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Franske kunstnere', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09']
|
Gisèle Lestrange eller Gisèle Celan-Lestrange (født 19. mars 1927, død 9. desember 1991) var en fransk grafisk kunstner.
Hun var født i Paris og studerte tegning og maling ved Académie Julian i Paris fra 1945 til 1949. Hun studerte senere etsing ved Atelier Friedlaender i Paris fra 1954 til 1957.
Hun møtte poeten Paul Celan i november 1951 og giftet seg med ham 21. desember 1952. Svært mange av hennes arbeider har forbindelser til Paul Celans dikt.
|
Gisèle Lestrange eller Gisèle Celan-Lestrange (født 19. mars 1927, død 9. desember 1991) var en fransk grafisk kunstner.
Hun var født i Paris og studerte tegning og maling ved Académie Julian i Paris fra 1945 til 1949. Hun studerte senere etsing ved Atelier Friedlaender i Paris fra 1954 til 1957.
Hun møtte poeten Paul Celan i november 1951 og giftet seg med ham 21. desember 1952. Svært mange av hennes arbeider har forbindelser til Paul Celans dikt.
== Referanser ==
|
Gisèle Lestrange eller Gisèle Celan-Lestrange (født 19. mars 1927, død 9.
| 15,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABRoald_Amundsen%C2%BB_(1904)
|
2023-02-04
|
FLK «Roald Amundsen» (1904)
|
['Kategori:1922 i Norge', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalkokerier', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Næringsliv i Sandefjord', 'Kategori:Sandefjords historie', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1904', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05']
|
FLK «Roald Amundsen» (III) var et flytende hvalkokeri tilhørende det norske selskapet A/S Laboremus ved rederiet T. Dannevig & Co i Sandefjord. Skipet ble innkjøpt i 1922 og ombygget til hvalkokeri til erstatning for FLK «Roald Amundsen» (II) som året før var blitt solgt til A/S Ørnen ved Søren L. Christensen. Hun ble bygget i 1904 som lasteskipet DS «Cape Breton» ved verftet Russell & Co i Port Glasgow for Cape Breton Steamship Company.
I sin første sesong, 1922/23, fanget «Roald Amundsen» ved Sør-Shetlandsøyene, men på grunn av dårlig fangst avsluttet hun fangstsesongen i farvannet utenfor Sør-Georgia. I februar 1924 gjorde en hvalbåt tilhørende «Roald Amundsen» nye geografiske oppdagelser i de sørvestlige delene av Den antarktiske halvøy da den penetrerte Marguerite Bay på utkikk etter nye ankringsplasser.
Fram til opplagssesongen 1931/32 fortsatte «Roald Amundsen» å fange i Sørishavet.
|
FLK «Roald Amundsen» (III) var et flytende hvalkokeri tilhørende det norske selskapet A/S Laboremus ved rederiet T. Dannevig & Co i Sandefjord. Skipet ble innkjøpt i 1922 og ombygget til hvalkokeri til erstatning for FLK «Roald Amundsen» (II) som året før var blitt solgt til A/S Ørnen ved Søren L. Christensen. Hun ble bygget i 1904 som lasteskipet DS «Cape Breton» ved verftet Russell & Co i Port Glasgow for Cape Breton Steamship Company.
I sin første sesong, 1922/23, fanget «Roald Amundsen» ved Sør-Shetlandsøyene, men på grunn av dårlig fangst avsluttet hun fangstsesongen i farvannet utenfor Sør-Georgia. I februar 1924 gjorde en hvalbåt tilhørende «Roald Amundsen» nye geografiske oppdagelser i de sørvestlige delene av Den antarktiske halvøy da den penetrerte Marguerite Bay på utkikk etter nye ankringsplasser.
Fram til opplagssesongen 1931/32 fortsatte «Roald Amundsen» å fange i Sørishavet.
== Se også ==
FLK «Roald Amundsen» (I)
Liste over flytende hvalkokerier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miramar Ship Index
Clydebuilt Ships Database
|
| type = 1904 – 1922: Lasteskip
| 15,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Sexton
|
2023-02-04
|
Anne Sexton
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lyrikere fra USA', 'Kategori:Personer fra Newton i Massachusetts', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Anne Sexton (født 9. november 1928 i Newton i Massachusetts i USA, død 4. oktober 1974 i Weston) var en amerikansk innflytelsesrik poet og forfatter kjent for sine svært personlige dikt.
Hun vant Pulitzerprisen for poesi i 1967 for sin bok Live or Die. Temaer i hennes dikt er blant annet hennes lange kamp mot depresjoner og maniske tilstander, selvdestruktive tendenser og en rekke intime detaljer fra privatlivet, herunder forholdet til sin ektemann og barn. Et av temaene i hennes dikt er depresjon.Etter flere forsøk på selvmord, tok hun sitt eget liv i 1974.
|
Anne Sexton (født 9. november 1928 i Newton i Massachusetts i USA, død 4. oktober 1974 i Weston) var en amerikansk innflytelsesrik poet og forfatter kjent for sine svært personlige dikt.
Hun vant Pulitzerprisen for poesi i 1967 for sin bok Live or Die. Temaer i hennes dikt er blant annet hennes lange kamp mot depresjoner og maniske tilstander, selvdestruktive tendenser og en rekke intime detaljer fra privatlivet, herunder forholdet til sin ektemann og barn. Et av temaene i hennes dikt er depresjon.Etter flere forsøk på selvmord, tok hun sitt eget liv i 1974.
== Arbeider ==
=== Dikt og prosa ===
Ikke fullførte romaner påbegynt i 1960-årene
To Bedlam and Part Way Back (1960)
The Starry Night (1961)
All My Pretty Ones (1962)
Live or Die (1966) – vinner av Pulitzerprisen i 1967
Love Poems (1969)
Mercy Street, en 2-aktr forestilling framført ved American Place Theatre (1969), utgitt av Broadway Play Publishing Inc.
Transformations (1971) ISBN 0-618-08343-X
The Book of Folly (1972)
The Death Notebooks (1974)
The Awful Rowing Toward God (1975; posthumt)
45 Mercy Street (1976; posthumt)
Anne Sexton: A Self Portrait in Letters, redigert av Linda Gray Sexton and Lois Ames (1977; posthumt)
Words for Dr. Y. (1978; posthumous)
No Evil Star: Selected Essays, Interviews and Prose, redigert av Steven E. Colburn (1985; posthumt)
=== Banebøker ===
Alle skrevet ammen med Maxine Kumin
1963 Eggs of Things (illustrert av Leonard Shortall)
1964 More Eggs of Things (illustrert av Leonard Shortall)
1974 Joey and the Birthday Present (illustrert av Evaline Ness)
1975 The Wizard's Tears (illustrert av Evaline Ness)
== Referanser ==
|
Anne Sexton (født 9. november 1928 i Newton i Massachusetts i USA, død 4.
| 15,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nekromantiker
|
2023-02-04
|
Nekromantiker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Esoterisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Nekromantiker, på norsk også kalt nekromant, (dannet av gresk: νεκρός (nekrós), «død», og μαντεία (manteía), «spådom») er en person som behersker nekromanti, det vil si utøver dødemaning og spådomskunst på grunnlag av opplysninger om framtida og annet som ånder etter avdøde angivelig skal besitte. Åndemanere i forskjellig varianter er kjent fra mytologi, religion og folketro over hele verden. I vestlig kulturhistorie er det eksempler på spådomskyndige dødningemanere blant annet fra Bibelen og klassisk oldtid, fra middelalderens svartekunst og nyere tiders spiritisme.
På engelsk ble necromancer synonymt med «ondskapsfull trollmann», og derfra har ordet kommet inn i moderne fantasylitteratur, rollespill og filmer. I populærkulturen brukes gjerne necromancer og «nekromantiker» som betegnelse på en type magiker som har makt over gjenferd.
|
Nekromantiker, på norsk også kalt nekromant, (dannet av gresk: νεκρός (nekrós), «død», og μαντεία (manteía), «spådom») er en person som behersker nekromanti, det vil si utøver dødemaning og spådomskunst på grunnlag av opplysninger om framtida og annet som ånder etter avdøde angivelig skal besitte. Åndemanere i forskjellig varianter er kjent fra mytologi, religion og folketro over hele verden. I vestlig kulturhistorie er det eksempler på spådomskyndige dødningemanere blant annet fra Bibelen og klassisk oldtid, fra middelalderens svartekunst og nyere tiders spiritisme.
På engelsk ble necromancer synonymt med «ondskapsfull trollmann», og derfra har ordet kommet inn i moderne fantasylitteratur, rollespill og filmer. I populærkulturen brukes gjerne necromancer og «nekromantiker» som betegnelse på en type magiker som har makt over gjenferd.
== Nekromantikere i religion og folketro ==
Nekromantikere var opprinnelig spåmenn og -koner, sjamaner og hekser som angivelig hadde evnen til å mane fram ånder fra dødsriket og tiltvinge seg del i åndenes påståtte overnaturlige innsikt. Ved hjelp av besvergelser og magiske ritualer, iblant også ved bruk av avdødes kroppsdeler, kunne de påkalle ånder og komme i kontakt og kommunisere med de døde på samme måte som spiritistiske medier sies å kunne i moderne overtro. Mange fortellinger og forestillinger handler om folk som oppsøke åndemanere når de trenger råd og hjelp fra avdøde slektninger og forfedrenes ånder.
Nekromantikere kunne i tillegg angivelig kommandere ånder og øve makt over gjengangere. Dødemanerne kunne for eksempel vekke lik til live som viljeløse slaver, «levende døde» eller zombier.
Ifølge Moseloven i Det gamle testamentet, israelittenes rettesnor, var det strengt forbudt å vende seg til åndemanere og gjenferd. Likevel henvendte Saul, den første kongen i Det gamle Israel, seg til spåkvinnen fra En-Dor for å søke råd fra profeten Samuel. Gjenferdet av Samuel forteller at Gud vil straffe Saul og israelittene fordi de ikke utryddet fiendestammen amalekittene, slik han hadde befalt. Gud vil nå la filisterne overvinne israelsfolket. Spåkvinnen fra En-Dor er det mest kjente mediet i Bibelen, og blir på norsk også omtalt som heks, trollkvinne, spåkone og sannsiger.
== Hading og hans fostermor ==
Sagnkongen Gram av Danmark ble drept av kong Svipdag fra Norge. Kong Grams sønn Hading ble oppfostret av jotnekvinnen Hardgreip som lærte ham alle idretter. Som voksen dro Hading sammen med fostermoren ut i verden for å hevne sin far. Underveis gikk de inn i et hus der det lå en død mann. Hardgreip ristet runer i en spon og ba Hading legge sponen under tungen på den døde; slik ville han få vite sin skjebne. Hading gjorde slik hun sa, og den døde reiste seg og sa: «Hvem drar meg opp i dagen mot min vilje? En ulykke kommer over den som er skyld i min unyttige vandring opp Helveien, men du Hading skal komme frelst igjennom.»Mer ble det ikke sagt, men neste natt ble Hardgreip drept av andre jotner, mens Hading klarte seg og senere drepte sin fars drapsmann Svipdag.
== Groa-galderet ==
Svipdag var selv en dødemaner. Groa-galderet i Den eldre Edda beretter om hvordan han påkalte den døde moren sin, volven Groa, med bønn om hjelp mot den onde stemoren sin, som tvang ham av gårde for å prøve å befri Menglød. Diktet er en oppramsning av de galderne - tryllesanger - moren hans bruker, da hun våkner til live og forsøker å beskytte sønnen mot farene underveis.
== Hjadningekampen ==
Både Saxo og Snorre forteller om hjadningene, men emnet er eldre. På 800-tallet har Brage den gamle det med i et kvad. Det er kilden til kenninger fra 900-tallet der «kamp» blir kalt «Hognes uvær», mens et skjold kunne kalles «Hedins armers røde måne».Da Frøya en morgen oppdaget at Brisingamen var stjålet, fattet hun straks mistanke til Odin, men han ville bare returnere smykket hvis hun lyktes med å få to mektige konger med 20 vasaller til å slåss uopphørlig, ved at de falne reiste seg igjen og fortsatte kampen. Det lovet Frøya, og iverksatte Hjadningekampen slik: Sagnkongen Hogne av Danmark hadde en datter, skjoldmøyen Hild. En dag ble hun bortført af havkongen Hedin Hjarrandesson, og kong Hogne skyndte seg etter med en stor flåte dit Hedin lå i havn. Hild kom ned til sin fars skip og bød ham en halsring som bot for kvinneranet. Hun syntes nok hun var mer verd enn dette, det syntes faren hennes også, men da Hedin kjapt tilbød mengder med gull som bot, svarte Hogne at det var for sent. Han hadde alt trukket sitt sverd Dåinsleiv (= Dødningearv), smidd av dvergene, og var det først trukket, måtte noen bøte med livet. Dermed begynte slaget so ble kjent som Hjadningekampen (= Hedinsmennenes kamp). Mennene sloss til mørket falt på, og kongene gikk om bord igjen. Men Hild var dødemaner, og hun ble hos de falne om natten og manet livet tilbake i dem. Neste morgen, da kongene møttes på slagmarken igjen, hadde de falne reist seg. Slik fortsatte det. Hjadningene kommer til å kjempe til ragnarok.Ordet «hjadning» er avledet av navnet Hedin, noe som i seg selv viser at sagnet må være eldgammelt, og står svært nær myten om Odins einherjer som også gjenoppstår hver morgen til fornyet kamp. Personnavnet Hedin er det norrøne ordet hedinn (= skinn, pels), som i ulfhednar (= ulvepelser), Harald Hårfagres kjernetropper og hans navn på berserker.
== Dronning Dagmar i folkevisen ==
Med tidligere tiders primitive metoder var det vanskelig å sikre seg at en person virkelig var død, så det hendte iblant at folk våknet til live igjen etter å ha ligget i koma. I folkevisen hører vi om Valdemar Seiers ektefelle, dronning Dagmar, som døde i barsel i 1212. Den fortvilte enkemannen tryglet de tilstedeværende om å samles i bønn for å kalle Dagmar til live igjen. Det lyktes, men i folketroen gleder ikke de døde seg over å bli hentet tilbake, og det gjorde ikke dronningen heller.
Dagmar reiste seg fra båren opp,
hennes øyne var blodig røde.Hun hadde like fullt skaffet seg den overnaturlige kunnskapen man den gang ventet av de døde, og hun kom med sin spådom om kongens neste ekteskap (et råd han ikke tok til følge), før hun måtte tilbake:
Nå er det tid jeg farer herfra,
jeg får ikke lenger lide [dvs. bli].
== Nekromantikere i fantastiske fortellinger ==
Nekromantikeren er en type magiker som er mye brukt i fantasy-historier. Der skildres de ofte som bleke, innelukkede og onde, selv om det også er eksempler på nekromantikere som har brukt evnene sine til å gjøre det gode. Et eksempel på dette finnes i fantasy-romanene Sabriel, Lirael og Abhorsen av Garth Nix.
Sauron, en ond trollmann i J. R. R. Tolkiens fantastiske fortellinger, kalles the Necromancer i den engelske originalversjonen av Hobitten.
== Referanser ==
== Se også ==
Trollmann
Spådomskunst
Nigromanti, svartekunst
Spiritisme
|
Nekromantiker, på norsk også kalt nekromant,Oppslagsordet «nekromant» i Det norske akademis ordbok (dannet av gresk: νεκρός (nekrós), «død», og μαντεία (manteía), «spådom») er en person som behersker nekromanti, det vil si utøver dødemaning og spådomskunst på grunnlag av opplysninger om framtida og annet som ånder etter avdøde angivelig skal besitte. Åndemanere i forskjellig varianter er kjent fra mytologi, religion og folketro over hele verden.
| 15,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arve_H%C3%B8iberg
|
2023-02-04
|
Arve Høiberg
|
['Kategori:Ap-politikere i Vestfold', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Lokalpolitikere i Horten', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Arve Høiberg (født 1966) fra Horten er fylkespolitiker og representerer Arbeiderpartiet.Fra 2003 til 2007 var han varaordfører, gruppeleder og leder av hovedutvalg for teknikk og miljø i Horten kommune. Fra 2007 er han opposisjonsleder, gruppeleder, medlem av fylkesutvalget og hovedutvalg for samferdsel og næring i Vestfold fylkeskommune for Vestfold Arbeiderparti. Han er medlem av Verdiskaping Vestfold, Plattform Vestfold og Jernbaneforum SørVest.
Høiberg er utdannet fengselsbetjent og sosionom. Han arbeidet på Bastøy fengsel fra 1993 til 2007.
|
Arve Høiberg (født 1966) fra Horten er fylkespolitiker og representerer Arbeiderpartiet.Fra 2003 til 2007 var han varaordfører, gruppeleder og leder av hovedutvalg for teknikk og miljø i Horten kommune. Fra 2007 er han opposisjonsleder, gruppeleder, medlem av fylkesutvalget og hovedutvalg for samferdsel og næring i Vestfold fylkeskommune for Vestfold Arbeiderparti. Han er medlem av Verdiskaping Vestfold, Plattform Vestfold og Jernbaneforum SørVest.
Høiberg er utdannet fengselsbetjent og sosionom. Han arbeidet på Bastøy fengsel fra 1993 til 2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Arve Høiberg hos Stortinget
(no) Arve Høiberg hos Norsk senter for forskningsdata
|
Arve Høiberg (født 1966) fra Horten er fylkespolitiker og representerer Arbeiderpartiet.
| 15,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isvinter
|
2023-02-04
|
Isvinter
|
['Kategori:Klima']
|
Isvinter er ved vintertid et ofte anvendt uttrykk i medierne, men noen meteorologisk definisjon av begrepet finnes ikke. Normalt kjennetegnes en isvinter ved at de store statseide isbryterne må i gang når de indre farvannene fryser til.
I Danmark har der vært isvinter 15 ganger i løpet av de siste 100 årene.
|
Isvinter er ved vintertid et ofte anvendt uttrykk i medierne, men noen meteorologisk definisjon av begrepet finnes ikke. Normalt kjennetegnes en isvinter ved at de store statseide isbryterne må i gang når de indre farvannene fryser til.
I Danmark har der vært isvinter 15 ganger i løpet av de siste 100 årene.
== Eksterne lenker ==
DMI, hvornår bliver det isvinter
|
Isvinter er ved vintertid et ofte anvendt uttrykk i medierne, men noen meteorologisk definisjon av begrepet finnes ikke. Normalt kjennetegnes en isvinter ved at de store statseide isbryterne må i gang når de indre farvannene fryser til.
| 15,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannskridere
|
2023-02-04
|
Vannskridere
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Vannskridere (Hydrometridae) er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever som rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr. Vannskriderne lever ved ferskvann og vandrer rundt på vannoverflaten der de finner mat.
Det er kjent ca. 120 arter av vannskridere, de fleste blir plassert i den store slekten Hydrometra. I Europa er det funnet to arter, begge finnes også i Norge, Hydrometra gracilenta på Østlandet og Hydrometra stagnorum på Sør- og Vestlandet.
|
Vannskridere (Hydrometridae) er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever som rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr. Vannskriderne lever ved ferskvann og vandrer rundt på vannoverflaten der de finner mat.
Det er kjent ca. 120 arter av vannskridere, de fleste blir plassert i den store slekten Hydrometra. I Europa er det funnet to arter, begge finnes også i Norge, Hydrometra gracilenta på Østlandet og Hydrometra stagnorum på Sør- og Vestlandet.
== Utseende ==
Små til middelsstore (2,5 – 20 mm), lange og tynne teger. Kroppen er lang og tynn, spesielt hodet er svært smalt. Fasettøynene er små og runde og sitter midt på sidene av hodet. Antenner, sugesnabel og bein er svært spinkle, nærmest trådsmale. De er vanligvis kortvingede og kan ikke fly. På farge er de vanligvis mørke.
== Levevis ==
I likhet med vannløpere og Veliidae ferdes vannskriderne på overflaten av dammer og andre ferskvann, men mens vannløperne løper og hopper framover med raske, rykkvise bevegelser og beina holdt flatt, nærmest tripper vannskriderne fram på høye bein, med forholdsvis langsomme bevegelser, selv om de kan løpe temmelig raskt om de må. De lever av smådyr som er falt ned på vannoverflaten. De holder seg i ro mellom kantvegetasjonen og venter på at et passende bytte skal dukke opp, men går ikke langt ut på åpent vann etter det.
== Systematisk inndeling / norske arter ==
Familien Hydrometridae er systematisk plassert i gruppen Gerromorpha, sammen med: Mesoveliidae, Hebridae, Paraphrynoveliidae, Macroveliidae, Veliidae, Hermatobatidae og Vannløpere.
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Teger (Heteroptera)
gruppe Gerromorpha – lever i vann eller på vannoverflaten.
familien vannskridere, Hydrometridae
underfamilien Heterocleptinae
slekten Heterocleptes
slekten Veliometra
underfamilien Hydrometrinae
slekten Baciliometra
slekten Chaetometra
slekten Dolichocephalometra
slekten Hydrometra Latreille, 1796 – ca. 80 arter. I Norge:
Hydrometra gracilenta Horváth, 1899 – bare funnet i Østfold og Aust-Agder i Norge
Hydrometra stagnorum (Linnaeus, 1758) – Sør- og Vestlandet
underfamilien Limnobatodinae
slekten Limnobatodes
== Kilder ==
Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
Gjerde, Harald og Hågvar, Sigmund. 1985. Vannteger unntatt buksvømmere (Corixidae. Norsk entomologisk forening, Norske Insekttabeller Nr. 8, 8 sider.
Ottesen, P.S. (red.) 1993 Norske Insektfamilier og deres artsantall. NINA utredning 055, 40 sider.
Australian Faunal Directory – Hydrometridae (2002)
== Eksterne lenker ==
(en) Vannskridere i Encyclopedia of Life
(en) Vannskridere i Global Biodiversity Information Facility
(no) Vannskridere hos Artsdatabanken
(sv) Vannskridere hos Dyntaxa
(en) Vannskridere hos Fauna Europaea
(en) Vannskridere hos Fossilworks
(en) Vannskridere hos ITIS
(en) Vannskridere hos NCBI
(en) Kategori:Hydrometridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hydrometridae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Fauna Europaea - Europas fauna, arter og utbredelseskart.
Bildegalleri over nordamerikanske arter
|
* Heterocleptinae
| 15,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dobson_(enhet)
|
2023-02-04
|
Dobson (enhet)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Atmosfære', 'Kategori:Kjemiske enheter']
|
En Dobsonenhet (ofte forkortet DU etter engelsk: Dobson Unit) er en enhet som benyttes til å angi ozonlagets tykkelse. En dobsonenhet svarer til 2,7 x 1020 ozonmolekyler pr. kvadratmeter. Et ozonlag på 0,01 mm har ved et trykk på 1 atmosfære og ved 0°C en dobsonenhet på 1.
Enheten er oppkalt etter den engelske fysikeren Gordon Dobson. Han var den første som bygget et apparat som kunne måle ozonlagets tykkelse fra jordens overflate.
|
En Dobsonenhet (ofte forkortet DU etter engelsk: Dobson Unit) er en enhet som benyttes til å angi ozonlagets tykkelse. En dobsonenhet svarer til 2,7 x 1020 ozonmolekyler pr. kvadratmeter. Et ozonlag på 0,01 mm har ved et trykk på 1 atmosfære og ved 0°C en dobsonenhet på 1.
Enheten er oppkalt etter den engelske fysikeren Gordon Dobson. Han var den første som bygget et apparat som kunne måle ozonlagets tykkelse fra jordens overflate.
|
En Dobsonenhet (ofte forkortet DU etter engelsk: Dobson Unit) er en enhet som benyttes til å angi ozonlagets tykkelse. En dobsonenhet svarer til 2,7 x 1020 ozonmolekyler pr.
| 15,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slir%C3%A5
|
2023-02-04
|
Slirå
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergensbanen', 'Kategori:Byggverk fullført i 1901', 'Kategori:Byggverk i Ulvik', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Hordalands samferdselshistorie', 'Kategori:Kulturminner i Ulvik']
|
Slirå ligger 1301 moh. på strekningen Finse – Hallingskeid på Bergensbanen, i Ulvik kommune i Hordaland. På Slirå ligger en rallarbrakke, vokterbolig og meteorologisk målestasjon. Rallarbrakken er trolig en «Provisorisk Arbeiderbarakke» oppført i 1901 i forbindelse med arbeidet med Bergensbanen. Brakken har siden blitt påbygget, sist på 1950-tallet, slik at den kunne huse opptil 15 mann. På grunn av snøforholdene på høyfjellstrekningen ble det bygget vokterboliger for hver 3 kilometer, tilsammen 77 typeboliger i tre eller stein. Slirå er av typen «Mindre dobbelt Vogterbolig i Træ for Taugevand – Aal-banen», tegnet av arkitekt Paul Armin Due i enkel jugendstil og oppført i 1907. Boligen ble brukt som ingeniørbolig fram til 1909. Senere ble boligen brukt i forbindelse med anleggsarbeid på strekningen. Etter at Finsetunnelen åpnet i 1993 går det ikke lenger vanlig togtrafikk forbi stedet, og siden 2001 har eiendommen vært i privat eie.
Sammen med Fagernut vokterbolig og Sandå stikningsbu ble rallarbrakken og vokterboligen på Slirå ble fredet av Riksantikvaren i 2002.
På Slirå målestasjon i januar 1942 ble Hordalands laveste offisielt registrerte månedsmiddeltemperatur målt til -17,1 °C.
|
Slirå ligger 1301 moh. på strekningen Finse – Hallingskeid på Bergensbanen, i Ulvik kommune i Hordaland. På Slirå ligger en rallarbrakke, vokterbolig og meteorologisk målestasjon. Rallarbrakken er trolig en «Provisorisk Arbeiderbarakke» oppført i 1901 i forbindelse med arbeidet med Bergensbanen. Brakken har siden blitt påbygget, sist på 1950-tallet, slik at den kunne huse opptil 15 mann. På grunn av snøforholdene på høyfjellstrekningen ble det bygget vokterboliger for hver 3 kilometer, tilsammen 77 typeboliger i tre eller stein. Slirå er av typen «Mindre dobbelt Vogterbolig i Træ for Taugevand – Aal-banen», tegnet av arkitekt Paul Armin Due i enkel jugendstil og oppført i 1907. Boligen ble brukt som ingeniørbolig fram til 1909. Senere ble boligen brukt i forbindelse med anleggsarbeid på strekningen. Etter at Finsetunnelen åpnet i 1993 går det ikke lenger vanlig togtrafikk forbi stedet, og siden 2001 har eiendommen vært i privat eie.
Sammen med Fagernut vokterbolig og Sandå stikningsbu ble rallarbrakken og vokterboligen på Slirå ble fredet av Riksantikvaren i 2002.
På Slirå målestasjon i januar 1942 ble Hordalands laveste offisielt registrerte månedsmiddeltemperatur målt til -17,1 °C.
== Eksterne lenker ==
Foto Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
Fredningen av rallarbrakken
Fredningen av vokterboligen
|
Slirå ligger 1301 moh. på strekningen Finse – Hallingskeid på Bergensbanen, i Ulvik kommune i Hordaland.
| 15,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anker_Hansen
|
2023-02-04
|
Anker Hansen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08']
|
Anker «Lokkær’n» Hansen (født 27. februar 1902 på Torpeberget, Borge, død 22. mai 1981)
var en norsk fotballspiller, mest kjent som den som har kortest tid for Norges herrelandslag i fotball, og som den eneste spiller fra Torp IF fra Torp i Fredrikstad som har blitt uttatt. Det var mot Finlands herrelandslag i fotball at Hansen fikk to minutter spilletid i 1925 da han skulle erstatte Jean Louis Bretteville, som riktignok ikke gikk av banen.
Anker Marentius Hansen spilte i Torp Fagforenings musikkorps.
|
Anker «Lokkær’n» Hansen (født 27. februar 1902 på Torpeberget, Borge, død 22. mai 1981)
var en norsk fotballspiller, mest kjent som den som har kortest tid for Norges herrelandslag i fotball, og som den eneste spiller fra Torp IF fra Torp i Fredrikstad som har blitt uttatt. Det var mot Finlands herrelandslag i fotball at Hansen fikk to minutter spilletid i 1925 da han skulle erstatte Jean Louis Bretteville, som riktignok ikke gikk av banen.
Anker Marentius Hansen spilte i Torp Fagforenings musikkorps.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anker Hansen – WorldFootball.net
(en) Anker Hansen – EU-Football.info
(no) Anker Hansen – Norges Fotballforbund
|
Anker «Lokkær’n» Hansen (født 27. februar 1902 på Torpeberget, Borge, død 22.
| 15,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dead_Celebrity_Status
|
2023-02-04
|
Dead Celebrity Status
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske musikkgrupper', 'Kategori:Hiphopgrupper', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Dead Celebrity Status er et hiphop-/bloodmusic-band fra Canada. Deres største hits er «Messiah», «We Fall, We Fall» og «In This Day & Age».
|
Dead Celebrity Status er et hiphop-/bloodmusic-band fra Canada. Deres største hits er «Messiah», «We Fall, We Fall» og «In This Day & Age».
== Eksterne lenker ==
(en) Dead Celebrity Status på Discogs
(en) Dead Celebrity Status på MusicBrainz
(en) Dead Celebrity Status på Last.fm
(en) Dead Celebrity Status på AllMusic
|
Dead Celebrity Status er et hiphop-/bloodmusic-band fra Canada. Deres største hits er «Messiah», «We Fall, We Fall» og «In This Day & Age».
| 15,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/C4-fotosyntese
|
2023-02-04
|
C4-fotosyntese
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotosyntese']
|
C4-fotosyntese er en form for fotosyntese som finner sted hos såkalte C4-planter. Ved å drive slik fotosyntese kan C4-plantene trives i omgivelser som for andre planter vil oppleves som vanskelige eller hardhendte. Dette kan være omgivelser med høye temperaturer, høy lysintensitet eller begrenset tilgang på vann, nitrogen eller karbondioksid. Det som kjennetegner C4-fotosyntese er at det første produktet i mørkereaksjonen er en 4-karbonforbindelse (4 C), nemlig oksaleddiksyre. Ved vanlig fotosyntese (C3-fotosyntese) blir det derimot dannet en 3-karbonforbindelse (3 C).
C4-fotosyntese er som nevnt enkelte planters tilpasning til et miljø med høy lysintensitet og perioder med vannmangel. Planter i ørkener og subtropiske områder driver ofte denne formen for fotosyntese. Oksaleddikesyre dannes når lysintensiteten og temperaturen er høy, og når spalteåpningene er åpne, slik at det er fri adgang til CO2. Når der oppstår vannmangel og spalteåpningene lukkes, setter omdannelsen av oksaleddikkesyren til CO2 planten i stand til å fortsette en normal C3-fotosyntese. Da hvert eneste CO2-molekyl skal gjennomgå to kjemiske prosesser, krever C4-metoden mer energi enn den lite energikrevende C3-metoden. C3-plantene bruker 18 enheter ATP når det skal lages et molekyl glukose, mens C4-planter bruker 30 enheter ATP på den samme jobben. Men ettersom de tropiske og subtropiske plantene mister mer enn halvparten av deres utbytte fra fotosyntesen på grunn av fotorespirasjon, må C4-metoden ses på som en tilpasning som gjør det mulig å nedsette dette energitapet.
C4-planter er en planter som har den organiske syren oksaleddiksyre som det første produktet av mørkereaksjonen i fotosyntesen. Oksaleddiksyre inneholder kun 4 karbonatomer. Det står i motsetning til de vanlige C3-plantene, som danner et stoff med 3 karbonatomer. CO2 blir brukt til å skape syren, som deretter blir lagret i bladets celler. Senere blir den atter nedbrutt, slik at det finnes en CO2-kilde inne i bladet. C4-planter driver C4-fotosyntese. C4-planter er tilpasset et miljø med høy lysintensitet og perioder med vannmangel. Slike planter er ofte å finne i blant annet ørkener og subtropiske områder.
C4-planter finnes i mange grupper av tropiske gressarter (f.eks. i sukkerrør, durra, hirse og mais) og halvgresser, men også i noen tofrøbladete arter. Flere av de kjente præriegressene er C4-planter som trives best i høysommeren med vannunderskudd. Flere familier (f.eks. amarantfamilien, vortemelkfamilien og leddbladfamilien) inneholder både C3- og C4-arter, og det betyr sannsynligvis at C4-fotosyntese har oppstått forholdsvis sent og uavhengig innenfor forskjellige plantegrupper.
|
C4-fotosyntese er en form for fotosyntese som finner sted hos såkalte C4-planter. Ved å drive slik fotosyntese kan C4-plantene trives i omgivelser som for andre planter vil oppleves som vanskelige eller hardhendte. Dette kan være omgivelser med høye temperaturer, høy lysintensitet eller begrenset tilgang på vann, nitrogen eller karbondioksid. Det som kjennetegner C4-fotosyntese er at det første produktet i mørkereaksjonen er en 4-karbonforbindelse (4 C), nemlig oksaleddiksyre. Ved vanlig fotosyntese (C3-fotosyntese) blir det derimot dannet en 3-karbonforbindelse (3 C).
C4-fotosyntese er som nevnt enkelte planters tilpasning til et miljø med høy lysintensitet og perioder med vannmangel. Planter i ørkener og subtropiske områder driver ofte denne formen for fotosyntese. Oksaleddikesyre dannes når lysintensiteten og temperaturen er høy, og når spalteåpningene er åpne, slik at det er fri adgang til CO2. Når der oppstår vannmangel og spalteåpningene lukkes, setter omdannelsen av oksaleddikkesyren til CO2 planten i stand til å fortsette en normal C3-fotosyntese. Da hvert eneste CO2-molekyl skal gjennomgå to kjemiske prosesser, krever C4-metoden mer energi enn den lite energikrevende C3-metoden. C3-plantene bruker 18 enheter ATP når det skal lages et molekyl glukose, mens C4-planter bruker 30 enheter ATP på den samme jobben. Men ettersom de tropiske og subtropiske plantene mister mer enn halvparten av deres utbytte fra fotosyntesen på grunn av fotorespirasjon, må C4-metoden ses på som en tilpasning som gjør det mulig å nedsette dette energitapet.
C4-planter er en planter som har den organiske syren oksaleddiksyre som det første produktet av mørkereaksjonen i fotosyntesen. Oksaleddiksyre inneholder kun 4 karbonatomer. Det står i motsetning til de vanlige C3-plantene, som danner et stoff med 3 karbonatomer. CO2 blir brukt til å skape syren, som deretter blir lagret i bladets celler. Senere blir den atter nedbrutt, slik at det finnes en CO2-kilde inne i bladet. C4-planter driver C4-fotosyntese. C4-planter er tilpasset et miljø med høy lysintensitet og perioder med vannmangel. Slike planter er ofte å finne i blant annet ørkener og subtropiske områder.
C4-planter finnes i mange grupper av tropiske gressarter (f.eks. i sukkerrør, durra, hirse og mais) og halvgresser, men også i noen tofrøbladete arter. Flere av de kjente præriegressene er C4-planter som trives best i høysommeren med vannunderskudd. Flere familier (f.eks. amarantfamilien, vortemelkfamilien og leddbladfamilien) inneholder både C3- og C4-arter, og det betyr sannsynligvis at C4-fotosyntese har oppstått forholdsvis sent og uavhengig innenfor forskjellige plantegrupper.
== Utviklingen og fordelene ved C4-planter ==
C4-planter har en konkurransemessig fordel i forhold til planter som anvender den mer vanlige C3-metoden under en eller flere av disse betingelsene; tørke, høye temperaturer og begrenset tilgang på nitrogen eller karbondioksid. C4-metoden har vært under utvikling ved minst 18 uavhengige tilfeller i forskjellige plantegrupper, så C4-metoden er med den kunnskapen vi har i dag uttrykk for konvergent utvikling. Planter som anvender C4-stoffskiftet omfatter bl.a. sukkerrør og mais. C4-planter oppstod under æraen kenozoikum og ble først alminnelige under miocen. I dag utgjør C4-planter omkring 5 % av biomassen til plantene på jorda og 1 % av jordens kjente plantearter. C4-plantene er konsentrert i tropene.
== Se også ==
CAM-fotosyntese
== Kilder ==
«C4-fotosyntese». UiO, Institutt for biovitenskap. 4. februar 2011. Besøkt 27. juni 2016.
R.F. Sage (2016). «A portrait of the C4 photosynthetic family on the 50th anniversary of its discovery: species number, evolutionary lineages, and Hall of Fame». J. Exp. Bot. ISSN 1460-2431. doi:10.1093/jxb/erw156. Sammendrag.
|
C4-fotosyntese er en form for fotosyntese som finner sted hos såkalte C4-planter. Ved å drive slik fotosyntese kan C4-plantene trives i omgivelser som for andre planter vil oppleves som vanskelige eller hardhendte.
| 15,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yeblikk
|
2023-02-04
|
Øyeblikk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2009', 'Kategori:Postgirobygget-album']
|
Øyeblikk er det syvende albumet til den norske rockegruppen Postgirobygget og ble utgitt i juni 2009. Den første singelen fra dette albumet heter Luftmadrass, og ble gitt ut i mai 2009.
|
Øyeblikk er det syvende albumet til den norske rockegruppen Postgirobygget og ble utgitt i juni 2009. Den første singelen fra dette albumet heter Luftmadrass, og ble gitt ut i mai 2009.
== Sporliste ==
«Oh-la-la» (Arne Hurlen)
«Luftmadrass» (Arne Hurlen)
«Fagerborg Hotell» (Arne Hurlen)
«Lise Berg» (Arne Hurlen)
«Om å ikke bli våt i håret» (Arne Hurlen)
«Havnen» (Arne Hurlen)
«Vanne dagen med vin» (Arne Hurlen)
«Trosbekjennelsen» (Hurlen/Kolset)
«Hank & Doris» (Arne Hurlen)
«En begynnelse, ingen slutt» (Arne Hurlen)
«Jeg vet jeg kan» (Arne Hurlen)
== Medvirkende ==
=== Postgirobygget ===
Arne Hurlen - sang, akustisk og elektrisk gitar, piano, låtskriver
Nils Petter Time - elektrisk gitar, banjo, kor
Nicolai Hauan - bass, kor
Øyvind Kolset - piano, orgel, keyboard, låtskriver
Per Sarin Madsen - trommer, perkusjon, kor
=== Øvrige medvirkende ===
Kyrre Fritzner - produsent, tekniker
Dag Lundquist - miksing
Björn Engelmann - mastering
Erik Burås - fotograf
== Kilder ==
Øyeblikk
== Eksterne lenker ==
(en) Øyeblikk på Discogs
(en) Øyeblikk på MusicBrainz
|
Øyeblikk er det syvende albumet til den norske rockegruppen Postgirobygget og ble utgitt i juni 2009. Den første singelen fra dette albumet heter Luftmadrass, og ble gitt ut i mai 2009.
| 15,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigma_Harmonics
|
2023-02-04
|
Sigma Harmonics
|
['Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nintendo DS-spill', 'Kategori:Videospill fra 2008', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan']
|
Sigma Harmonics (シグマ・ハーモニクス, Shiguma Hāmonikusu) er et konsollrollespill utviklet av Think Garbage og utgitt av Square Enix til Nintendo DS. Spillet ble produsert av Yoshinori Kitase og musikken ble laget av Masashi Hamauzu.
Hele spillet foregår ved Kurogami-herskapshuset. Spilleren må påta seg rollen som Sigma Kurogami og Neon Tsukiyumi, som må reis på eventyr. De er to studenter ved en videregående skole, barndomsvenner og arvinger til to magiske familier. Sigma har makten til å reise i tid. Neon kan bekjempe demoner. Andre karakterene inkluderer blant annet medlemmer av Kurogami-familien, som fremstår som enten offer eller mistenkte i løpet av de forskjellige tidslinjene.
Dixon og Christie, et par demoner løslatt fra Great Clock som fungerer som spillets største antagonister. Rin Yukiha, en detektiv. Samt mannen i svart, en figur som gjentatte ganger blir synlig for Sigma. Spillet er lagt til en alternativ versjon av Tokyo. I eldgamle tider da menneskene trodde at gudene hadde innvirkning på deres liv, kunne demoniske krefter terrorisere verden. Gudene styrket derfor enkelte menneskelige familier med magiske evner.
|
Sigma Harmonics (シグマ・ハーモニクス, Shiguma Hāmonikusu) er et konsollrollespill utviklet av Think Garbage og utgitt av Square Enix til Nintendo DS. Spillet ble produsert av Yoshinori Kitase og musikken ble laget av Masashi Hamauzu.
Hele spillet foregår ved Kurogami-herskapshuset. Spilleren må påta seg rollen som Sigma Kurogami og Neon Tsukiyumi, som må reis på eventyr. De er to studenter ved en videregående skole, barndomsvenner og arvinger til to magiske familier. Sigma har makten til å reise i tid. Neon kan bekjempe demoner. Andre karakterene inkluderer blant annet medlemmer av Kurogami-familien, som fremstår som enten offer eller mistenkte i løpet av de forskjellige tidslinjene.
Dixon og Christie, et par demoner løslatt fra Great Clock som fungerer som spillets største antagonister. Rin Yukiha, en detektiv. Samt mannen i svart, en figur som gjentatte ganger blir synlig for Sigma. Spillet er lagt til en alternativ versjon av Tokyo. I eldgamle tider da menneskene trodde at gudene hadde innvirkning på deres liv, kunne demoniske krefter terrorisere verden. Gudene styrket derfor enkelte menneskelige familier med magiske evner.
== Handling ==
Sigma får problemer på grunn av den mystiske mannen i svart. Når han deretter kommer hjem, oppdager han at verden har forandret seg til det verre. Men ingen kjenner ham igjen, bortsett fra Neon. De to oppdager at noen har løslatt demoner fra den store klokken, og dette forårsaket en tidsendring.
Ved hjelp av deres magi, og den store klokken, reiser Sigma og Neon til fortiden og forsøker å løse forskjellige mysterier. Men dette blir også undersøkt av forskjellige versjoner av Rin Yukiha. Sigma beseirer etter hvert demonene, og samtidig forsvinner Neon - og bare Sigma kan huske henne. Sigma må deretter forsøke å omskrive historien på egen hånd, og skape en fredelig verden for alle sammen.
== Eksterne lenker ==
(en) Sigma Harmonics hos MobyGames
(en) Sigma Harmonics på Behind The Voice Actors
(en) Sigma Harmonics hos GameFAQs
|
| sjanger = Konsollrollespill
| 15,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reidar_Sundby
|
2023-02-04
|
Reidar Sundby
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fotballspillere for Larvik Turn IF', 'Kategori:Fødsler 17. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn']
|
Reidar Sundby (født 17. oktober 1926, død 27. oktober 2014) var en norsk fotballspiller, kjent som storscorer og toppscorer i Hovedserien 1958–59.
Han spilte for laget Stag i Stavern frem til 1952 da han gikk til Larvik Turn. Der spilte han til 1962 og vant tre seriemesterskap, nemlig Hovedserien 1952-53, 1954-55 og 1955-56. Tilsammen spilte han 110 kamper og scoret 71 mål i toppdivisjonen. Han fikk 2.-plass i Norgesmesterskapet i 1956 og scoret Larvik Turns mål i 2-1-tapet for Skeid i finalen.
I hans ene kamp for Norges herrelandslag i fotball, da det ble 1-1 mot Sverige i 1954, scoret han en gang. På 1960-tallet var han spillende trener for moderklubben Stag og førte dem fra fjerde til andre nivå i norsk fotball fra 1966-1968.
Han var far til fotballspillerne Tom Sundby og Reidar Sundby jr..
|
Reidar Sundby (født 17. oktober 1926, død 27. oktober 2014) var en norsk fotballspiller, kjent som storscorer og toppscorer i Hovedserien 1958–59.
Han spilte for laget Stag i Stavern frem til 1952 da han gikk til Larvik Turn. Der spilte han til 1962 og vant tre seriemesterskap, nemlig Hovedserien 1952-53, 1954-55 og 1955-56. Tilsammen spilte han 110 kamper og scoret 71 mål i toppdivisjonen. Han fikk 2.-plass i Norgesmesterskapet i 1956 og scoret Larvik Turns mål i 2-1-tapet for Skeid i finalen.
I hans ene kamp for Norges herrelandslag i fotball, da det ble 1-1 mot Sverige i 1954, scoret han en gang. På 1960-tallet var han spillende trener for moderklubben Stag og førte dem fra fjerde til andre nivå i norsk fotball fra 1966-1968.
Han var far til fotballspillerne Tom Sundby og Reidar Sundby jr..
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reidar Sundby – national-football-teams.com
(en) Reidar Sundby – WorldFootball.net
(en) Reidar Sundby – EU-Football.info
(no) Reidar Sundby – Norges Fotballforbund
(en) Football PLAYER: Reidar Sundby på eu-football.info
(en) Reidar Sundby på www.worldfootball.net
|
Reidar Sundby (født 17. oktober 1926, død 27.
| 15,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grus_(andre_betydninger)
|
2023-02-04
|
Grus (andre betydninger)
|
['Kategori:Pekere']
|
Grus kan sikte til:
Grus – et løst stykke av en bergart med en spesifikk kornstørrelse mellom 2 og 64mm i diameter
Grustennis - underlag i tennis.
Grus – ei gratis kulturavis som kommer ut i Tromsø
Grus er det latinske navnet på stjernebildet Tranen
Grus grus er det latinske navnet på fuglen Trane
|
Grus kan sikte til:
Grus – et løst stykke av en bergart med en spesifikk kornstørrelse mellom 2 og 64mm i diameter
Grustennis - underlag i tennis.
Grus – ei gratis kulturavis som kommer ut i Tromsø
Grus er det latinske navnet på stjernebildet Tranen
Grus grus er det latinske navnet på fuglen Trane
|
Grus kan sikte til:
| 15,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hesen_Z%C3%AErek
|
2023-02-04
|
Hesen Zîrek
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kurdere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Vest-Aserbajdsjan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Hesen Zîrek eller Hasan Zirak (født 1921 i Hermêle i Bukan i Øst-Kurdistan, død 26. juni 1972) var en kjent kurdisk artist fra Øst-Kurdistan.
|
Hesen Zîrek eller Hasan Zirak (født 1921 i Hermêle i Bukan i Øst-Kurdistan, død 26. juni 1972) var en kjent kurdisk artist fra Øst-Kurdistan.
== Referanser ==
|
Hesen Zîrek eller Hasan Zirak (født 1921 i Hermêle i Bukan i Øst-Kurdistan, død 26. juni 1972) var en kjent kurdisk artist fra Øst-Kurdistan.
| 15,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vy_bus4you
|
2023-02-04
|
Vy bus4you
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspressbussruter i Norge', 'Kategori:Kollektivtrafikk i Sverige', 'Kategori:Varemerker', 'Kategori:Vy Buss']
|
Vy bus4you, tidligere Nettbuss Bus4You og bare Bus4You, er et langdistanse-ekspressbusskonsept drevet av Vy Buss. Bussene er innredet med 2 + 1 seter i bredden, i motsetning til 2 + 2 som er det vanlige. I tillegg er det lengre avstand mellom setene, som også er utstyrt med legghvilere og stikkontakt for tilkobling av PC eller lignende. Det tilbys gratis internett-tilgang i bussene. De er beregnet for reiser over lange avstander mellom de største byene, og stopper derfor på svært få holdeplasser mellom endestasjonene. Billetter kan kun kjøpes på forhånd, ikke på bussen. Billettprisene varierer basert på etterspørsel, så det vil som regel være billigere å reise på en ukurant avgang midt i uken enn på de mest populære avgangene i helgene.
|
Vy bus4you, tidligere Nettbuss Bus4You og bare Bus4You, er et langdistanse-ekspressbusskonsept drevet av Vy Buss. Bussene er innredet med 2 + 1 seter i bredden, i motsetning til 2 + 2 som er det vanlige. I tillegg er det lengre avstand mellom setene, som også er utstyrt med legghvilere og stikkontakt for tilkobling av PC eller lignende. Det tilbys gratis internett-tilgang i bussene. De er beregnet for reiser over lange avstander mellom de største byene, og stopper derfor på svært få holdeplasser mellom endestasjonene. Billetter kan kun kjøpes på forhånd, ikke på bussen. Billettprisene varierer basert på etterspørsel, så det vil som regel være billigere å reise på en ukurant avgang midt i uken enn på de mest populære avgangene i helgene.
== Historie ==
Konseptet ble startet av Bus4You Sweden AB i 2007, et selskap som ble startet av tre gründere med bakgrunn fra konkurrenten Swebus Express. Disse tre eide 50% av selskapet, mens Nettbuss Sverige AB eide de resterende 50%. Den første ruta startet 22. oktober 2007 på strekningen Göteborg - Borås - Jönköping - Linköping - Norrköping - Stockholm, og den ble en umiddelbar suksess. Mellom 6. september 2010 og 4. november 2013 gikk denne ruta også videre fra Stockholm til Uppsala.I januar 2008 overtok Bus4You Sweden AB ekspressbusselskapet Säfflebussen AB fra Nettbuss Sverige, samtidig som Nettbuss Sverige økte sitt eierskap i Bus4You til 51%. På høsten 2008 ble disse selskapene slått sammen og det nye navnet på selskapet ble Nettbuss Express AB. Siden det har Nettbuss Sverige overtatt hele selskapet, og hovedkontoret har blitt flyttet fra Borås til Göteborg.17. juni 2008 startet Nettbuss Sør opp et lignende konsept under navnet Nettbuss Komfort på strekningen Kristiansand - Lillesand - Grimstad - Arendal - Oslo. Ruta var beregnet på bedriftsmarkedet, med relativt høye priser og kun kjøring mandag til fredag. Det gikk to avganger fra Kristiansand på morgenen og to tilbake fra Oslo på ettermiddagen. Nettbuss Komfort ble ingen suksess, og ble nedlagt fra 1. juni 2009.2. februar 2009 startet Nettbuss Express AB en ny rute mellom Oslo og Göteborg, som fra 15. juni samme år ble utvidet sørover til Helsingborg og Malmö. Fra 2010 går den også innom Lund.8. desember 2011 startet Nettbuss Ekspress AS å trafikkere strekningen Sandnes - Stavanger - Haugesund - Leirvik (Stord) - Bergen (til sammen 12 mellomliggende stopp) under Bus4You-konseptet.. Drift, billettsalg, markedsføring og ruteplanlegging ble gjennomført av det nystartede selskapet Nettbuss Ekspress AS. 30. august 2015 ble ruta lagt ned på grunn av nedgang i antall reisende.13. oktober 2014 begynte Nettbuss Express AB også å kjøre strekningen Oslo - Karlstad - Kristinehamn - Örebro - Västerås - Stockholm. Dette kom samtidig som man anskaffet nye dobbeltdekkerbusser med 2 + 1 seter i bredden i overetasjen og vanlig ekspressbusstandard i underetasjen.5. januar 2015 ble TIMEkspressen rute TE8 mellom Tjøme og Oslo lagt ned og erstattet med Bus4You på strekningen Borgheim (Nøtterøy) - Tønsberg - Kopstadkrysset (Horten) - Oslo (til sammen 12 mellomliggende stopp). 17. august 2015 ble rutetraséen endret fra å gå via E18 tilbake til TE8s gamle trasé via Bispeveien, og med enkelte avganger helt til Tjøme.Fra 18. januar 2016 ble det satt inn to dobbeltdekkerbusser med Bus4You-standard i halve overetasjen på nattavgangene på Nettbuss express rute NX146 mellom Ulsteinvik og Oslo under navnet Nettbuss express plus. Fra 14. mai 2018 ble det satt inn fem tilsvarende dobbeltdekkerbusser på rute NX190 mellom Oslo og Kristiansand under navnet samme navn.
== Ruter ==
De svenske rutene drives av Vy Travel AB.
400, Stockholm - Norrköping - Linköping - Mjölby - Jönköping - Borås - Landvetter Airport - Göteborg
600, Oslo - Moss - Sarpsborg - Tanumshede - Uddevalla - Göteborg - Helsingborg - Lund - Malmö - Kastrup Airport - København
850, Oslo - Årjäng - Karlstad - Kristinehamn - Karlskoga - Örebro - Arboga - Västerås - Arlanda Airport - Stockholm
== Tidligere ruter ==
De norske rutene ble drevet av Nettbuss Travel AS (fram til 1. januar 2016 kjent som Nettbuss Ekspress AS).
BY8, Tjøme - Nøtterøy - Tønsberg - Oslo (5. januar 2015 – 1. november 2016)
BY140, Sandnes - Stavanger - Haugesund - Stord - Bergen (8. desember 2011 – 30. august 2015)
700, Stockholm - Västerås - Fagersta - Söderbärke - Smedjebacken - Ludvika (september 2020)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Vy bus4you – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Vy bus4you, tidligere Nettbuss Bus4You og bare Bus4You, er et langdistanse-ekspressbusskonsept drevet av Vy Buss. Bussene er innredet med 2 + 1 seter i bredden, i motsetning til 2 + 2 som er det vanlige.
| 15,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sex_Drive
|
2023-02-04
|
Sex Drive
|
['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 2008', 'Kategori:Filmkomedier fra USA']
|
Sex Drive er en amerikansk sexkomedie fra 2008. Filmen handler om en som akkurat er ferdig på high school og som reiser på tvers av USA for å ha sex med en jente han traff på internett. Filmen er basert på romanen All the Way, av Andy Behrens. Filmen ble regissert av Sean Anders, og har skuespillere som Josh Zuckerman, Amanda Crew, og Clark Duke. Den ble gitt ut i Nord-Amerika 17. oktober 2008, og i Storbritannia 9. januar 2009.
|
Sex Drive er en amerikansk sexkomedie fra 2008. Filmen handler om en som akkurat er ferdig på high school og som reiser på tvers av USA for å ha sex med en jente han traff på internett. Filmen er basert på romanen All the Way, av Andy Behrens. Filmen ble regissert av Sean Anders, og har skuespillere som Josh Zuckerman, Amanda Crew, og Clark Duke. Den ble gitt ut i Nord-Amerika 17. oktober 2008, og i Storbritannia 9. januar 2009.
== Handling ==
Ian Lafferty er en 18 år gammel student ved videregående skole, som leter etter en kjæreste på Internett. Han møter snart "fru Tasty" og godtar å møte henne ansikt-til-ansikt. Hun bor i Knoxville, Tennessee, men Ian bor i Bartlett, Illinois. Sammen med sine beste venner Lance Nesbitt og Felicia Alpine reiser Ian til Knoxville i en bil lånt uten tillatelse fra Ians eldre bror Rex. På vei til Knoxville blir radiator i bilen deres overopphetet. Ian og Felicia går videre i forsøk på å finne hjelp. Lance venter ved bilen, når Esekiel tilfeldigvis går forbi i en hestevogn.
Esekiel og hans Amish-venner reparerer bilen, og Lance møter en attraktiv Amish-jente som heter Mary. Men de havner i fengsel fordi Ian kaster en gjenstand mot en politibil. De blir løslatt når Mary betaler kausjon for dem. Endelig fremme i Knoxville tar de inn på hotell. Men Rex ønsker umiddelbart å reise hjem, uten at Ian får tid til å besøke fru Tasty. Samtidig oppdager gjengen at hvis Mary ønsker å forlate Amish-samfunnet, så vil resten av dette samfunnet vende henne ryggen. Lance nekter å reise hjem, og blir igjen for å gifte seg med Mary.
== Skuespillere ==
Josh Zuckerman som Ian Lafferty
Amanda Crew som Felicia Alpine
Clark Duke som Lance Nesbitt
Seth Green som Ezekiel
James Marsden som Rex Lafferty
Katrina Bowden som Ms. Tasty
Alice Greczyn som Mary
Michael Cudlitz som Rick
David Koechner som en haiker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sex Drive på Internet Movie Database
(sv) Sex Drive i Svensk Filmdatabas
(da) Sex Drive i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Sex Drive på Allociné
(nl) Sex Drive på MovieMeter
(en) Sex Drive på AllMovie
(en) Sex Drive på Turner Classic Movies
(en) Sex Drive på Rotten Tomatoes
(en) Sex Drive på Metacritic
(en) Sex Drive på Box Office Mojo
Sex Drive hos AllRovi
|
| medvirkende = Josh ZuckermanAmanda CrewClark DukeSeth GreenJames Marsden
| 15,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Handelsskip
|
2023-02-04
|
Handelsskip
|
['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fartøyer', 'Kategori:Sjøfart', 'Kategori:Skipsterminologi', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Handelsskip er et fartøy som frakter last og passasjerer. Handelsskip finnes i de fleste land i verden.
|
Handelsskip er et fartøy som frakter last og passasjerer. Handelsskip finnes i de fleste land i verden.
|
Handelsskip er et fartøy som frakter last og passasjerer. Handelsskip finnes i de fleste land i verden.
| 15,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roar_Fjellvang
|
2023-02-04
|
Roar Fjellvang
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:KrF-politikere i Vest-Agder', 'Kategori:Lokalpolitikere i Kristiansand', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune']
|
Roar Fjellvang (født 7. mars 1937, død 20. mars 2008) var en kommune- og fylkespolitiker i Kristiansand og Vest-Agder som representerte Kristelig Folkeparti.
Han var aktiv i politikken i 32 år, hvor han var kommunepolitiker 1975–1999 og fylkespolitiker 1999–2007.I sin tjeneste som ombudsmann var han innom en rekke verv i kommunen. Han satt blant annet i bystyret, formannskapet, kommunalutvalget, prisnemnda, skattenemnda, valgnemnda, havnestyret, kulturstyret, bygningsrådet, teknisk styre, takstnemnda, miljøutvalget og skolestyret. I perioden som fylkestingsrepresentant hadde han sentrale ombud som medlem av fylkesutvalget og Innovasjon Norge. Under fylkestingvalget i 2003 stod han oppført på 3.-plass på listen til Kristelig Folkeparti.Da han gikk av med pensjon i 2007, ble han hedret av fylkesordføreren under fylkestingets samling.
|
Roar Fjellvang (født 7. mars 1937, død 20. mars 2008) var en kommune- og fylkespolitiker i Kristiansand og Vest-Agder som representerte Kristelig Folkeparti.
Han var aktiv i politikken i 32 år, hvor han var kommunepolitiker 1975–1999 og fylkespolitiker 1999–2007.I sin tjeneste som ombudsmann var han innom en rekke verv i kommunen. Han satt blant annet i bystyret, formannskapet, kommunalutvalget, prisnemnda, skattenemnda, valgnemnda, havnestyret, kulturstyret, bygningsrådet, teknisk styre, takstnemnda, miljøutvalget og skolestyret. I perioden som fylkestingsrepresentant hadde han sentrale ombud som medlem av fylkesutvalget og Innovasjon Norge. Under fylkestingvalget i 2003 stod han oppført på 3.-plass på listen til Kristelig Folkeparti.Da han gikk av med pensjon i 2007, ble han hedret av fylkesordføreren under fylkestingets samling.
== Referanser ==
|
| beskjeftigelse = Politiker
| 15,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Partidul_Democra%C8%9Biei_Sociale_din_Rom%C3%A2nia
|
2023-02-04
|
Partidul Democrației Sociale din România
|
['Kategori:1992 i Romania', 'Kategori:2001 i Romania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1992', 'Kategori:Politiske partier i Romania', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2001', 'Kategori:Sosialdemokratiske partier']
|
Partidul Democrației Sociale din România («Partiet for Romanias sosialdemokrater», PDSR) var et rumensk sosialdemokratisk parti som eksisterte mellom 1992 og 2000.
PDSR hadde sitt utspring i Den nasjonale redningsfronten (Frontul Salvării Naționale, FSN). En splittelse i FSN mellom Iliescu-fløyen og en mer reformvennlig fløy rundt Petre Roman førte til at Iliescu-fløyen i april 1992 forlot FSN for å danne Den demokratiske nasjonale redningsfronten (Frontul Democrat al Salvării Naționale, FDSN), som i juli 1993 etter å ha blitt slått sammen med tre mindre partier blei til partiet PDSR.
FSDN hadde vunnet parlamentsvalget i 1992 og FSDN/PDSR satt med regjeringsmakta fram til 1996. PDSR måtte gi fra seg regjeringsmakta etter at de tapte parlamentsvalget i 1996, men fikk den tilbake etter valget i november 2000. I januar 2001 slo PDSR seg sammen med Partidul Social Democrat Român (PSDR), det historiske rumenske sosialdemokratiske partiet med røtter tilbake til 1910. Det nye partiet tok navnet Partidul Social Democrat (PSD).
|
Partidul Democrației Sociale din România («Partiet for Romanias sosialdemokrater», PDSR) var et rumensk sosialdemokratisk parti som eksisterte mellom 1992 og 2000.
PDSR hadde sitt utspring i Den nasjonale redningsfronten (Frontul Salvării Naționale, FSN). En splittelse i FSN mellom Iliescu-fløyen og en mer reformvennlig fløy rundt Petre Roman førte til at Iliescu-fløyen i april 1992 forlot FSN for å danne Den demokratiske nasjonale redningsfronten (Frontul Democrat al Salvării Naționale, FDSN), som i juli 1993 etter å ha blitt slått sammen med tre mindre partier blei til partiet PDSR.
FSDN hadde vunnet parlamentsvalget i 1992 og FSDN/PDSR satt med regjeringsmakta fram til 1996. PDSR måtte gi fra seg regjeringsmakta etter at de tapte parlamentsvalget i 1996, men fikk den tilbake etter valget i november 2000. I januar 2001 slo PDSR seg sammen med Partidul Social Democrat Român (PSDR), det historiske rumenske sosialdemokratiske partiet med røtter tilbake til 1910. Det nye partiet tok navnet Partidul Social Democrat (PSD).
|
Partidul Democrației Sociale din România («Partiet for Romanias sosialdemokrater», PDSR) var et rumensk sosialdemokratisk parti som eksisterte mellom 1992 og 2000.
| 15,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troms_milit%C3%A6re_sykehus
|
2023-02-04
|
Troms militære sykehus
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Målselv', 'Kategori:Etableringer i 1954', 'Kategori:Forsvarets sanitet', 'Kategori:Militærsykehus', 'Kategori:Målselvs historie', 'Kategori:Sykehus i Troms og Finnmark', 'Kategori:Tidligere sykehus i Norge']
|
Troms militære sykehus (TMS) tidligere: Brigadesykehuset i Nord-Norge er et lite lokalsykehus i Indre Troms. Sykehuset er Norges eneste militære sykehus. Det er Forsvarets sanitet som er sykehuseier, og sykehussjef er oberstløytnant Reidar Storvik. Det var etter andre verdenskrig også et militærsykehus ved Florida sykehus i Bergen (nonnesykehus).
|
Troms militære sykehus (TMS) tidligere: Brigadesykehuset i Nord-Norge er et lite lokalsykehus i Indre Troms. Sykehuset er Norges eneste militære sykehus. Det er Forsvarets sanitet som er sykehuseier, og sykehussjef er oberstløytnant Reidar Storvik. Det var etter andre verdenskrig også et militærsykehus ved Florida sykehus i Bergen (nonnesykehus).
== Historie ==
TMS ble etablert på Bardufoss i 1954 i forbindelse med opprettelsen av Brigaden i Nord-Norge (BrigN), som ble etablert med sin hovedtyngde i Indre Troms. Fra 1. august 2002 ble TMS etter omstilling i Forsvaret overført fra BrigN til Troms garnison, men har beholdt sitt nåværende navn siden opprettelsen. Sykehuset fikk nytt permanent bygg på Setermoen i 1955 og hadde egen overlege frem til slutten av 1990. Fra 1998 inngikk Forsvaret samarbeid med daværende Universitetssykehuset i Tromsø (nåværende Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN)) om spesialisthelsetilbud på TMS. I mars 2007 ble interkommunal legevakt etablert på TMS for kommunene Bardu, Lavangen, Salangen og Målselv. Stortinget besluttet nedleggelse TMS i 2014.
== Dagens virksomhet ==
Kirurgisk poliklinikk/dagkirurgi
Røntgen
Laboratorium
Analysevirksomhet for Forsvaret
Ambulerende spesialistavdeling: Hud, øye, gynekologi, lunge, øre/nese/hals
Fysioterapi
Garnisonens tannklinikk
Garnisonens sykestue med flere legekontor
Øyeblikkelig hjelp (Forsvaret)
Driftsavdeling
Administrasjon
== Kompetanse og fagmiljø ==
Totalt utføres ca. 7 000 pasientkonsultasjoner per år; i tillegg kommer ca. 6 000 pasienter til røntgen. Forsvarets personell har førsteprioritet. Ved sykehuset finnes et betydelig fagmiljø som også tilfører Forsvaret kompetanse på sykehusdrift og tilfører kompetanse til personell som skal delta i militæroperativ virksomhet – ikke minst relatert til personell som skal delta i operasjoner i utlandet. TMS utgjør et viktig fagmiljø innen sanitet/helse i et kjerneområde for landoperativ virksomhet og i sivil-militært samarbeid. Militære mannskaper som sokner til sykehuset har lavt tjenestefravær. TMS har en betydelig kontakt med det sivile helsevesen og utfører de aller fleste oppgavene for sivile pasienter. Dette samarbeidet er også viktig fordi det sivile helsevesen er Forsvarets eneste styrkeprodusent av medisinsk fagpersonell, ettersom Forsvaret selv ikke er utdanningsinstitusjon for autorisert helsepersonell (med unntak av lærlingordningen i ambulansefaget). TMS' fagmiljø utgjør en meget viktig del av kompetansebygging som den operative sanitetstjenesten i militæroperative virksomheter i utlandet trenger – både i forkant og under militære operasjoner. Samtidig vil også dette fagmiljøet forsterkes ytterligere når det nye feltsykehuset etableres i tilknytning til bygget. Det innebærer at det helsepersonellet som skal ut i krevende tjeneste i utlandet, får sin opplæring ved det mobile sykehuset / TMS, gjennom blant annet behandling av «ordinære» pasienter som ellers ville stått i helsekøen.
Imidlertid er det ingen tvil om at det bygget som rommer TMS, har nådd aldersgrensen.
== Bygningene ==
Sykehuset fikk permanent nybygg oppført på Setermoen i 1955. I 1982 ble bygget fra 1955 renovert og i 1993 påbygget for også å huse garnisonens sykestue og tannklinikk. Bygget fra 1955/1993 fremstår i dag som lite tilpasset dagens krav. TMS har omtrent 50 % av den plassen det er behov for, og er også noe plaget med dårlig ventilasjon og fukt. I 2002 flyttet TMS' administrasjon ut av hovedbygget og inn i en brakkerigg på andre siden av gårdsplassen for å frigjøre plass. Fra høsten 2008 ble et av de nye, modulbaserte (konteiner-) feltsykehusene til Forsvarets sanitet knyttes til TMS, noe som hadde en kostnadsramme på 15 millioner. Dette er den nye generasjons feltsykehus og viktig i ledd av utdanning av fagpersonell og militært sanitetspersonell til militære operasjoner. Det arbeides opp mot Helse- og omsorgsdepartementet fra Forsvaret, omkringliggende kommuner og UNNs side for å få klarsignal til et forprosjekt for bygging av nytt sykehus. Et nytt sykehus vil være viktig for å rekruttere fagpersonell i regionen og for rekruttering til militærmedisin.
== Eksterne lenker ==
Troms militære sykehus på www.mil.no (Forsvarets eget nettsted) [1]
|
Troms militære sykehus (TMS) tidligere: Brigadesykehuset i Nord-Norge er et lite lokalsykehus i Indre Troms. Sykehuset er Norges eneste militære sykehus.
| 15,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stukkatur
|
2023-02-04
|
Stukkatur
|
['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Bygningsdetaljer', 'Kategori:Kunsthåndverk', 'Kategori:Kunstteknikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Stukkatur er dekorasjoner eller kunstverk utført i lett gips av pulverisert marmor og lim, noen ganger forsterket med hår eller metalltråd.
Stukkatur benyttes til skulpturer og arkitektoniske utsmykninger. Teknikken var populær på 1500-, 1600- og 1700-tallet og var særskilt egnet for barokkens og rokokkoens dekorative utsmykninger. Dyktige stukkatører kunne skape et materiale som så ut som marmor med hjelp av store mengder lim og farge i blandingen, såkalt stucco lustro.
|
Stukkatur er dekorasjoner eller kunstverk utført i lett gips av pulverisert marmor og lim, noen ganger forsterket med hår eller metalltråd.
Stukkatur benyttes til skulpturer og arkitektoniske utsmykninger. Teknikken var populær på 1500-, 1600- og 1700-tallet og var særskilt egnet for barokkens og rokokkoens dekorative utsmykninger. Dyktige stukkatører kunne skape et materiale som så ut som marmor med hjelp av store mengder lim og farge i blandingen, såkalt stucco lustro.
== Norge ==
I Norge ble stukkarbeider vanlige i herskapelig bebyggelse fra 1600-årene, særlig i dekorerte himlinger og på brannmurer. Storhetstiden for stukkatur i Norge var siste halvdel av 1800-årene, særlig i murbyen Kristiania, der leiegårdene fikk stukkdekor både på fasadene og i interiørene. I 1890-årene kulminerte bruken av stukkatur. I hovedstaden var ca. 20 stukkatører aktive, hvorav nesten halvparten var innvandrere fra Italia.
== Moderne stukkatur ==
I senere tid er det også utbredt med stukkatur produsert i kunstmaterialer som polyurethane (PU). Disse støpes i form på fabrikk og etterbehandles med folie og grunning. Dette er lette og tøyelige materialer som er enkle å montere.
== Litteratur ==
Ahlstrand, Jan Torsten.; Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, 1976, ISBN 91-44-02852-0
|
Stukkatur er dekorasjoner eller kunstverk utført i lett gips av pulverisert marmor og lim, noen ganger forsterket med hår eller metalltråd.
| 15,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porsgrunn
|
2023-02-04
|
Porsgrunn
|
['Kategori:59,1°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1807', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Porsgrunn', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdaterte artikler']
|
Porsgrunn er en by og en kommune i Grenland i Vestfold og Telemark fylke. Kommunen omfatter de tidligere bykommunene Brevik og Porsgrunn og landkommunen Eidanger. Porsgrunn grenser i nord til Skien og Siljan, i øst mot Larvik i Vestfold, og i vest mot Bamble. Høyeste punkt er Fjerdingen, 360 moh. Kommunen er en del av det området som kalles Grenland.
I selve bykjernen bor det rundt 13 000 innbyggere.
Porsgrunn by ligger ved utløpet av Telemarksvassdraget og er en viktig industriby.
Av næringsvirksomhet i Porsgrunn er det prosessindustrien som dominerer. Tidligere var denne virksomheten en del av Norsk Hydro, men i dag er det Yara og Ineos som driver prosessanleggene for kunstgjødsel og polymer, og er Porsgrunns største industriarbeidsgivere. Yara, en av verdens største mineralgjødselfabrikker, er lokalisert her. Bilfinger Industrial Services Norway AS, Equinor, RHI Normag AS, Porsgrunds Porselænsfabrik, Isola, BEHA, Eramet og Norcem er andre viktige industrielle aktører i Porsgrunn. Mange av virksomhetene er lokalisert i Herøya Industripark.
For industrien er all infrastruktur på plass; kraftnett, damp, gassforsyning og havner. Det er derfor attraktivt for bedrifter å etablere seg i kommunen.
2300 studenter går på Universitetet i Sørøst-Norge, studiested Porsgrunn.
En dobbeltsporet jernbane mellom Porsgrunn og Larvik sto ferdig i 2018. Det jobbes med en sammenkopling av Vestfoldbanen og Sørlandsbanen via Grenlandsbanen. En slik sammenkopling vil gjøre Porsgrunn til ett av Østlandets viktigste knutepunkter.
Porsgrunn inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
|
Porsgrunn er en by og en kommune i Grenland i Vestfold og Telemark fylke. Kommunen omfatter de tidligere bykommunene Brevik og Porsgrunn og landkommunen Eidanger. Porsgrunn grenser i nord til Skien og Siljan, i øst mot Larvik i Vestfold, og i vest mot Bamble. Høyeste punkt er Fjerdingen, 360 moh. Kommunen er en del av det området som kalles Grenland.
I selve bykjernen bor det rundt 13 000 innbyggere.
Porsgrunn by ligger ved utløpet av Telemarksvassdraget og er en viktig industriby.
Av næringsvirksomhet i Porsgrunn er det prosessindustrien som dominerer. Tidligere var denne virksomheten en del av Norsk Hydro, men i dag er det Yara og Ineos som driver prosessanleggene for kunstgjødsel og polymer, og er Porsgrunns største industriarbeidsgivere. Yara, en av verdens største mineralgjødselfabrikker, er lokalisert her. Bilfinger Industrial Services Norway AS, Equinor, RHI Normag AS, Porsgrunds Porselænsfabrik, Isola, BEHA, Eramet og Norcem er andre viktige industrielle aktører i Porsgrunn. Mange av virksomhetene er lokalisert i Herøya Industripark.
For industrien er all infrastruktur på plass; kraftnett, damp, gassforsyning og havner. Det er derfor attraktivt for bedrifter å etablere seg i kommunen.
2300 studenter går på Universitetet i Sørøst-Norge, studiested Porsgrunn.
En dobbeltsporet jernbane mellom Porsgrunn og Larvik sto ferdig i 2018. Det jobbes med en sammenkopling av Vestfoldbanen og Sørlandsbanen via Grenlandsbanen. En slik sammenkopling vil gjøre Porsgrunn til ett av Østlandets viktigste knutepunkter.
Porsgrunn inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
== Historie ==
Det har blitt hevdet at Porsgrunn opprinnelig var navnet på en av tre små øyer som lå der hvor kjøpesenteret Down Town ligger i dag. Selv om det synes riktig at en av disse øyene har blitt omtalt som «Postgrund», er det trolig, som Tønnesen hevder i byhistorien, at navnet opprinnelig er blitt brukt om Vestsida. I middelalderen var dette et sumpområde hvor pors-planten (Myrica gale) vokste villig, og planten ble sanket her av nonnene fra Gimsøy kloster. Det er overveiende sannsynlig at disse ga det navnet til stedet som ordrett betyr «grunn hvor det vokser pors».
Porsgrunn er nevnt første gang i litteraturen av Peder Claussøn Friis i boka «Norrigis Beschrifuelse» som utkom i 1613, i en passasje som trolig er skrevet i 1576 da Friis besøkte Skien: «2½ Mile ind fra Haffuit kommer Skiene-Elff ud i den Fiord, oc kaldis det Sted Porsgrund». Allerede på det tidspunkt betegnet sannsynigvis navnet et større område rundt utløpet av elven. Porsgrunn vokste for alvor fram som havneby for trelast på 1600-tallet, da elven oppover til Skien dels var fylt opp av sagflis, og dels var blitt grunnere som følge av leirras langs elvebreddene mot Skien. Da tollboden ble flyttet fra Skien til Porsgrunn i 1653, førte det til ytterligere oppblomstring av havnen. Byen utviklet seg etter hvert til et ladested med stadig økende handels- og håndverksvirksomhet.
I 1764 ble stedet skilt ut fra de omkringliggende landherredene Eidanger, Solum og Gjerpen som eget prestegjeld. Da hadde byborgerne allerede bygd seg kirke på begge sider av elven, Vestre Porsgrund kirke i 1758 og Østre Porsgrund kirke sto ferdig i 1760.
I 1807 fikk Porsgrunn kjøpstadsrettigheter, og i 1842 ble den egen bykommune. På 1700-tallet ble en rekke skipsverft opprettet og etterhvert fikk de store trelasthandlerne som dominerte byens næringsliv en betydelig seilskipsflåte. Fra 1850-årene ble det fart i industrialiseringen med skipsbyggerier og sagbruksvirksomhet. Seilskipsfarten var på hell mot slutten av århundret og flere redere satset på land og omstillingen i næringslivet førte bl.a. til etablering av Norrøna Fabrikker (bryne- og slipesteiner) i 1884 og Porsgrunds Porselænsfabrik A/S med sin første produksjon i 1887. Noen redere satset på store, gamle seilskuter som var blitt erstattet av dampbåter i utlandet. Dermed ble Porsgrunn Norges største seilskuteby tidlig på 1900-tallet, men etter 1. verdenskrig var den tid forbi. Da hadde allerede industrien med elektro-, jern- og metallindustri blitt de dominerende arbeidsplasser. I 1929 anla Norsk Hydro sitt fabrikkanlegg på Herøya for produksjon av kunstgjødsel.
I 1964 ble Porsgrunn slått sammen med kommunene Eidanger og Brevik, samt mindre deler av Solum, Gjerpen, Hedrum og Brunlanes. Porsgrunn har utviklet seg som utdanningsby de siste årene. Teknisk utdannelse startet med Skiensfjordens Tekniske Fagskole i 1884. I dag er Universitetet i Sørøst-Norge etablert i Porsgrunn, også med sivilingeniørutdanning og doktorgrad. Sykepleieutdanning og helsesøsterutdanning er også etablert ved Høgskolens avdeling i Porsgrunn.
== Tettstedet Porsgrunn/Skien ==
Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer en stor sammenhengende tettbebyggelse gjennom kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble som ett tettsted. Dette tettstedet hadde 94 709 innbyggere per 1. januar 2022, fordelt på Skien kommune med 50 142, Porsgrunn kommune med 34 291 og Bamble kommune med 10 276. I rang betrakter Statistisk sentralbyrå tettstedet Porsgrunn/Skien som 7 av 986.
== Bydeler ==
=== Sentrum ===
Porsgrunn sentrum har i dag ca 350 foretak på gateplan med mange utesteder, serveringsteder, nattklubber og underholdningssteder. Her ligger også Porsgrunns største kjøpesenter, «Down Town». Porsgrunn er også kjent for Porsgrunds Porselænsfabrik, Winterfestival, kulturhuset Ælvespeilet, DuVerden vitensenter, Ølfestival, Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival og mer. Porsgrunnminby er sentrums felles organisasjon for næring, gårdeiere og kommunen.
Fra 2018 er det planlagt store investeringer på 12 til 15 utbygginger til næring og leiligheter, nye gater og veier, nye byrom, opparbeidelse av parkanlegg, miljøgater og ny parkering inne i fjell eller under bakken. Det er anslått en investering av private investorer og utbyggere i de nærmeste år på ca. 6 til 8 miliarder kroner.
Grønn lenke fra vest til øst over Porsgrunnsbrua er et av de planlagte miljøprosjektene. Andre planlagte infrastrukturtiltak er «Knutepunkt Porsgrunn» for sammenknytning av Vestfoldbanen og Sørlandsbanen for jernbane og ny firefelts E 18 gjennom kommunen.
=== Flåtten / Grønli / Rønningen ===
På toppen ligger Meny Flåtten og nord for den ligger Grønli skole, som er en barneskole med ca. 300 elever (per 2020). Rønningen barnehage holder også til i dette området. Ellers har området både blikkenslager, elektrisk forretning og malerbutikk (2017).
Mesteparten av bebyggelsen i området er eneboliger, tomannsboliger, rekkehus og lavblokker. Boligområdene ble hovedsakelig bygd ut på begynnelsen av 1960-tallet for den voksende befolkningen i området som følge av den industrielle ekspansjonen på Herøya. Mange av boligene i dette området ble bygd for Hydro-ingeniørene, spesielt på Grønli og Rønningen. En stor del av eneboligene og tomannsboligene er arkitekttegnede boliger som har blitt masseprodusert for formålet.
Området har ellers mye naturlig skogsterreng, blant annet nærhet til «Sykehusskogen», Bjørntvedtbruddet og Flåtten-jordet med Stridsklev / Urædd-løypa som vinterstid er en mye brukt skiløype.
=== Stridsklev ===
Stridsklev ligger cirka 5 kilometer sør og opp for Porsgrunn sentrum, ca 80–100 moh. Området ble utviklet på 1970-tallet og kan betraktes som et suburbant strøk med lavblokk-, rekkehus- og villabebyggelse. Naboområdet Hovet er en videreføring av området, og ble hovedsakelig utviklet på 1980-tallet. Til sammen bor det (per 2008) ca. 5 300 mennesker i disse områdene i dag.
På Stridsklev finnes Stridsklev barneskole og ungdomsskole, Stridsklevhallen med blant annet nyrenovert svømme-/badeavdeling (per 2017), og Stridsklev kirke. Videre finnes to dagligvareforretninger, bensinstasjon, gartneri, apotek, frisør og storkiosk.
=== Hovet ===
På Hovet ligger tidligere Hovet barneskole, som per 2020 brukes av International School Telemark.
Området er et boligstrøk med en blanding av rekkehus og eneboliger. Her finnes også enkel tilgang til friluftsaktiviteter, som turløyper, lysløype om vinteren, samt gangavstand til flere bade- og fiskemuligheter i Eidangerfjorden.
=== Bjørntvedt ===
Bjørntvedt er et villastrøk nær sentrum. Det er delt opp i Øvre og Nedre Bjørntvedt langs Louis Vauverts gate, og grenser til sentrum i vest, Bjørntvedt skogen i øst, Grønli i sør og Vallermyrene i nord.
Fasiliteter er blant annet velforeningens «løkka», med lekeplass, fotball- og volleyballbane, grill, tennisbaner og skog med hundepark.
=== Sundjordet ===
Nord for Rønningen ligger Sundjordet. Bydelene er skilt av Øyekastveien.Bydelen ligger mellom sentrum og Herøya industripark.
=== Hovenga ===
Bydelen Hovenga er både sentrums-nær og naturnær. Det er flere boligprosjekter under utvikling og oppføring. Lilleelva, eller Leirkup, bukter seg gjennom området. Området har ny skole og mange barnehager.
=== Borge ===
Borge hørte opprinnelig til gamle Gjerpen kommune, med da Gjerpen ble en del av Skien, ble Borge innlemmet i Porsgrunn kommune.
=== Porsgrunn Vest («Vessia») ===
På vestsiden ligger PP-Senteret og Porsgrunds Porselænsfabrik. «Vessia» er et klassisk arbeiderstrøk, med rundt 3 000 innbyggere. I 2006 ble det bygget ny skole i bydelen. Bydelens idrettsklubb, IF Pors, sørger for et bredt og godt fritidstilbud til barn og unge. Pors holder til langt nord i bydelen, på Pors stadion. Pors stadion er også hjemmearena for fotballaget Pors Grenland, som spiller i 3. divisjon idag, men har spilt i toppdivisjon og 1. divisjon tidligere.
=== Herøya ===
Herøya ligger sørvest for Porsgrunn sentrum. Herøya omfatter både Herøya industripark og boligområdet sør for parken.
Bebyggelsen på Herøya består i hovedsak av eneboliger, villaer og rekkehusbebyggelse. Mye av bebyggelsen stammer fra 30-, 40 og 50-tallet. Med gode lekeområder og turmuligheter og et bredt fritidstilbud til barn og unge er bydelen et attraktivt område for barnefamilier. Bydelen har et eget bydelshus (Herøyahuset) hvor det arrangeres ulike arrangementer i løpet av året og som også kan leies til private tilstelninger
På Herøya finnes blant annet Klevstrand barneskole, Skrapeklev barnehage, Tippen barnehage, Herøya legesenter, Herøya kirke og Herøya misjonskirke. I tillegg finnes dagligvarebutikker, post i butikk, lekeområder, frisør, pizzautsalg, treningssenter og idrettsforening som favner bl.a. fotball, håndball og turn.Herøya industripark, som ligger på en halvøy, ligger klart avgrenset fra boligbebyggelsen. Skillet markeres av Herøyakanalen. Industriparken rommer om lag 40 industri- og servicebedrifter.
=== Brevik ===
Brevik var tidligere en selvstendig bykommune. Bebyggelsen har vesentlig bestått at lave trehus, og Brevik fremstår som en liten, hvit kystby. Den høyreiste Breviksbrua har navn etter dette tettstedet, og var en del av E18 frem til 1996. I dag er Brevikbrua del av fylkesvei 354.
=== Kjølnes ===
På Kjølnes ligger Universitetet i Sørøst-Norge, Porsgrunn videregående skole og Kjølnes ungdomsskole. I området finnes også svømmehall, tennishall, idrettens hus med legesentral og flere fotballbaner på gress og en på kunstgress. I august 2010 åpnet det nye skateanlegget på Kjølnes. Anlegget er lokalisert i forbindelse med idrettsanlegget på Kjølnes. Porsgrunn kommune har investert 5,5 millioner i en betongpark på Kjølnes i Porsgrunn, som består av en stor «bowl» og en 66 meter lang «street».
=== Langangen ===
Tettstedet Langangen hadde 513 innbyggere per 1. januar 2012, og ligger ved grensen til Vestfold og Larvik, innerst i Langangsfjorden. Langangen har blant annet egen barneskole, butikk og kirke. Tidligere var tettstedet delt av hovedveien mellom Porsgrunn og Larvik, men i 1979 ble E18 lagt om, og ført i bro over tettstedet.
Navnet Langangen kommer av lang og angr (fjord, vik) og betyr «den lange fjorden». Slik sett skulle man tro at uttalen var Lang-angen. Men lokalt og i områdene rundt uttales navnet normalt Lang-gangen.
«Korketrekkeren» er den gamle veien ned til Langangen, som går rundt seg selv, 360°. I flere år har det også blitt arrangert et meget populært bil-bakkeløp her.
=== Heistad ===
Tettstedet Heistad ligger ved Eidangerfjorden, ca. 9 kilometer sør for Porsgrunn sentrum. Før 1964 var Heistad en del av Eidanger kommune. Stedsnavnet kommer fra gårdsnavnet Heistad (også «Heiestad» og «Heidinstad»). Europavei 18 gikk tidligere gjennom Heistad sentrum, men ble i 1996 lagt utenom Heistad. Det lokale idrettslaget heter IL Hei.
Det helnorske, familieeide selskapet BEHA Fabrikker/BEHA Elektro som lager elektriske artikler, i hovedsak hvitevarer, har sitt fabrikkanlegg og hovedkontor i Lundedalen på Heistad.
=== Bergsbygda/Lillegården/Døvika/Bjønnes ===
Med sin beliggenhet og strandområder, er Bergsbygda et populært sted om sommeren. Kjente landområder er «Steinalderslottet» (egentlig en bygdeborg) på Bjønnes/Leerstang som er et forhistorisk område med gravplasser m.m.
Bergsbygda skole har eksistert siden 1881. Skolen ble stengt i 2009 av Porsgrunn kommune. I 2012 ble lokalene tatt over av Montessoriskole.
=== Eidanger ===
I Eidanger ligger den eldste fungerende kirken i Telemark, Eidanger kirke.
På Eidanger ligger også Tveten barneskole og Tveten ungdomsskole.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er området mellom rådhuset og Porsgrunnselva med den nåværende Rådhusplassen og deler av Østre brygge. Området ligger strategisk til med stor grad av offentlige servicekontorer, rådhuset med teatersal, kino, bibliotek og kulturhuset Ælvespeilet, og står sentralt i satsingen på «kreativ byutvikling».
Rådhusplassen har lange tradisjoner som møteplass, sted for torghandel, kultur og som arena for større byarrangementer. Tusenårsstedet stod ferdig til Porsgrunns byjubileum 3. juli 2007, da byen feiret sine 200 år som kjøpstad. Prosjektet fikk navnet «Rådhusamfiet».
Alle skolene i kommunen fikk i 2000 et eget tusenårstre som de kunne plante på skoleområdet.
== Kultur og samfunn ==
Porsgrunn huser en årlig teaterfestival – Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival – med skuespillere og gjøglere fra hele verden en uke i juni. Kommunen feirer årlig Barnas Dag, med kostymeparade, tivoli, leker og underholdning.
Porsgrunn har tiltrukket seg en rekke nye virksomheter etter at Norsk Hydro trakk seg ut. Kommunen ble etablert som pilotkommune for Miljøverndepartementet og har fått 3,5 millioner kroner for å forme ny kollektivterminal. Gjennom prosjektet «Bo i Grenland» jakter kommunen og næringslivet aktivt på flere unge til ledige jobber. Porsgrunn har via brukerundersøkelser sett en markant økning i folks trivsel og tilhørighetsfølelse. Kommunen har en høyere prosentvis økning i handel og omsetning på utesteder enn i resten av landet. Porsgrunn er ifølge en rapport fra Transportøkonomisk institutt foregangskommune når det gjelder å få et yrende liv tilbake til sentrum av byen.
== Priser ==
1996: Lokaldemokratiprisen for utvikling av en modell for barn og unges medvirkning
2006: Den norske Bolig- og byplanprisen
== Kjente personer fra Porsgrunn ==
Utdypende artikkel: Kjente personer fra Porsgrunn
Carl Deichman (1705–1780), verkseier
Jørgen Aall (1771–1833), Eidsvollsmann
Johan Castberg (1862–1926), jurist, stortingsrepresentant, statsråd
Halfdan Christensen (1873–1950), sjef ved Nationaltheatret
Bernhard B. Fjærestrand (1879 - 1951), frelsesoffiser, redaktør, salmedikter
Hjalmar Fredrik Gjertsen (1885–1958) polarfarer og skipskaptein
Jahn Otto Johansen (1934–2018), utenrikskorrespondent, redaktør og forfatter
Bjørg Vik (1935–2018), forfatter og dramatiker
Ulla-Mari Brantenberg (1947–), glasskunstner
Kristin Halvorsen (1960–), tidl. partileder (SV), stortingsrepresentant, statsråd
Odd Reidar Humlegård (1961–), politidirektør 2012–2018
Petter Stordalen (1962–), hotelleier
Torbjørn Røe Isaksen (1978–), tidl. politiker, stortingsrepresentant, statsråd
Didrik Solli-Tangen (1987–), operasanger
Emil Solli-Tangen (1990–), operasanger
== Vennskapsbyer ==
Björneborg (finsk: Pori), Finland
Gyöngyös, Ungarn
Sigtuna, Sverige
Sundsvall, Sverige
Sønderborg, Danmark
== Se også ==
Porsgrunnssangen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Joh. N. Tønnesen: Porsgrunns historie
Ole Georg Moseng, Ellen Schrumpf, Jon Skeie: Porsgrunns historie (3 bind) utgitt av Porsgrunn kommune 2006 og 2007
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Porsgrunn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Porsgrunn – sitater
(no) Lokalhistorisk arkiv for Porsgrunn
(no) Kultur i Porsgrunn på kart fra Kulturnett.no
(no) ScenicNorway, bilder fra Porsgrunn
(no) Historiske arkiver etter Porsgrunn kommune (1964-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Porsgrunn kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Eidanger kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Brevik kommune (1837-1963) på Arkivportalen
|
Hovet skole er en grunnskole som ligger sør i Porsgrunn kommune. Området skolen ligger i har stort sett eneboliger med skog og koller i nærmiljøet.
| 15,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Front_Mission:_Gun_Hazard
|
2023-02-04
|
Front Mission: Gun Hazard
|
['Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:NES-spill', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Videospill fra 1996', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Videospillstubber']
|
Front Mission: Gun Hazard (フロントミッションシリーズ ガンハザード, Furonto Misshon Shirīzu Gan Hazādo) er et scrolling shooter-spill utviklet av Omiya Soft og utgitt av Square.
Det ble kun gitt ut i Japan i 1996 til Super Famicom. Spillets utviklingsmannskap bestod av mange kjente personer, inkludert Final Fantasy-seriens mest fremstående personer: Hironobu Sakaguchi, Yoshitaka Amano og Nobuo Uematsu.
|
Front Mission: Gun Hazard (フロントミッションシリーズ ガンハザード, Furonto Misshon Shirīzu Gan Hazādo) er et scrolling shooter-spill utviklet av Omiya Soft og utgitt av Square.
Det ble kun gitt ut i Japan i 1996 til Super Famicom. Spillets utviklingsmannskap bestod av mange kjente personer, inkludert Final Fantasy-seriens mest fremstående personer: Hironobu Sakaguchi, Yoshitaka Amano og Nobuo Uematsu.
== Handling ==
Historien utspiller seg i år 2064 over hele verden, i et alternativt Front Mission-univers. På begynnelsen av det 21. århundre slåss nasjoner over hele verden rundt kontrollen av naturressurser. Verdens nasjoner kommer til slutt sammen, i forsøk på å finne en varig løsning på den voksende konflikten. De realiserer etter hvert potensiale i rom-basert energi. Men det dukker opp problemer, og verden går tilbake til konflikter. Spilleren får rolle som en soldat utstasjonert i Bergen, Norge som heter Albert Grabner, hvis foreldre bor i Eningen, Tyskland. I januar 2064 arrangerer Ark Hellbrand fra Bergen et statskupp i et forsøk på å styrte regjeringen ledet av president Moss Orwen. Når disse styrkene begynner å ta over landet, ber president Orwen om assistanse fra NORAD og en fraksjon fra Bergen hær som var lojal mot presidenten.
Albert Grabner får deretter ordre om å fungere som presidentens personlige livvakt, og forsøker å hjelpe ham med å komme seg ut av landet. Imidlertid blir de to til slutt fanget av Hellbrand. Albert må stikke av fra fengsel ved hjelp av Brenda Lockheart, en leiesoldat ansatt av Kernelight Association. De stikker av fra Bergen, og kommer frem til New York City. De besøker hovedkvarteret til Kernelight Association. I håp om å komme tilbake til Bergen og redde president Orwen, godtar Albert å begynne for Kernelight Association og finne allierte som kan hjelpe ham med å styrte Ark.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Front Mission: Gun Hazard hos MobyGames
(en) Front Mission: Gun Hazard på Internet Movie Database
(en) Front Mission: Gun Hazard hos VGMdb
(en) Front Mission: Gun Hazard hos GameFAQs
|
(Virtual Console)
| 15,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberty_Stadium
|
2023-02-04
|
Liberty Stadium
|
['Kategori:3°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballstadioner i Wales', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Swansea']
|
Liberty Stadium er et stadion i Swansea i Wales som brukes til fotball, rugby og konserter.
Liberty Stadium har en kapasitet på 20 532 sitteplasser. Stadionet er hjemmebane til fotballaget Swansea City og rugbylaget Ospreys. Stadionet åpnet i 2005 med kampen mellom Swansea og Fulham FC.
Elton John og The Who har hatt konserter der.
|
Liberty Stadium er et stadion i Swansea i Wales som brukes til fotball, rugby og konserter.
Liberty Stadium har en kapasitet på 20 532 sitteplasser. Stadionet er hjemmebane til fotballaget Swansea City og rugbylaget Ospreys. Stadionet åpnet i 2005 med kampen mellom Swansea og Fulham FC.
Elton John og The Who har hatt konserter der.
|
Liberty Stadium er et stadion i Swansea i Wales som brukes til fotball, rugby og konserter.
| 15,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tobal_No._1
|
2023-02-04
|
Tobal No. 1
|
['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:PlayStation-spill', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Videospill fra 1996', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Videospillstubber']
|
Tobal No. 1 (トバル ナンバーワン, Tobaru Nanbā Wan) er et slåssespill utviklet av DreamFactory, og utgitt av Square i 1996 til PlayStation.
Spillet ble regissert av Seiichi Ishii, figurene ble utformet av Dragon Ball-skaperen Akira Toriyama og musikken ble laget av en rekke komponister, inkludert Nobuo Uematsu, Yasunori Mitsuda og Yoko Shimomura.
Spillet har en turneringsmodus, to spillere mot modus, øvelsesmodus og en unik søke-modus, som alle bruker det samme kamp-systemet. Spilleren må forte seg nedover et antall etasjer, unngå å falle i ulike feller, og delta i konflikter mot en rekke forskjellige fiender. Flere gjenstander kan også bli funnet, kastet av fiender eller kjøpt ved hjelp av krystaller. Disse elementene kan hentes, konsumeres eller kastes på fiender, og inkluderer matvarer som kan gjenopprette spillerens helse. Det finnes ingen metode for å redde fremdriften til spilleren. Hvis spilleren dør, må man begynne på nytt fra begynnelsen.
|
Tobal No. 1 (トバル ナンバーワン, Tobaru Nanbā Wan) er et slåssespill utviklet av DreamFactory, og utgitt av Square i 1996 til PlayStation.
Spillet ble regissert av Seiichi Ishii, figurene ble utformet av Dragon Ball-skaperen Akira Toriyama og musikken ble laget av en rekke komponister, inkludert Nobuo Uematsu, Yasunori Mitsuda og Yoko Shimomura.
Spillet har en turneringsmodus, to spillere mot modus, øvelsesmodus og en unik søke-modus, som alle bruker det samme kamp-systemet. Spilleren må forte seg nedover et antall etasjer, unngå å falle i ulike feller, og delta i konflikter mot en rekke forskjellige fiender. Flere gjenstander kan også bli funnet, kastet av fiender eller kjøpt ved hjelp av krystaller. Disse elementene kan hentes, konsumeres eller kastes på fiender, og inkluderer matvarer som kan gjenopprette spillerens helse. Det finnes ingen metode for å redde fremdriften til spilleren. Hvis spilleren dør, må man begynne på nytt fra begynnelsen.
== Handling ==
Tobal nr. 1 finner sted i år 2048 på en fiktiv planet kalt Tobal, som inneholder store forekomster av Molmoran, en spesell malm som kan brukes som energikilde. Planetens 98. turnering avholdes for å avgjøre hvem som skal få rettighetene til all denne malmen. En rekke mennesker og romvesen konkurrerer for å få denne tittelen.
Spillbare figurer inkluderer Chuji Wu, Oliems, Epon, Hom, Fei Pusu, Mary Ivonskaya, Ill Goga og Gren Kutz. Motstandere inkluderer Nork, Mufu og en keiser som heter Udan. Det eksisterer også en hemmelig motstander som kalles for Toriyama Robo (oppkalt etter Akira Toriyama) som kan låses opp, dersom spilleren har fullført Udans Dungeon-nivå på 30 etasjer i løpet av quest-modus.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
| designere = Seiichi Ishii
| 15,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terje_Bratberg
|
2023-02-04
|
Terje Bratberg
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Terje Torberg Vevik Bratberg (født 17. januar 1955 i Beitstad) er en norsk historiker og forfatter.
Bratberg ble cand. philol. i historie ved UiO i 1990. Han har gjort seg bemerket som byhistoriker og -kommentator i Trondheim. Som leksikonforfatter har han utgitt Trondheim byleksikon og vært fagansvarlig for artikler i Store norske leksikon. Han har også utgitt en rekke artikler og arbeider om historiske temaer, blant annet innen gårds- og slektshistorie. Bratberg var tidligere formann i Fortidsminneforeningen i Trøndelag. Han er ansatt som konservator ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Han har også arbeidet som historielærer ved Grong vgs. i to år.
Bratberg var leder for Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring i 1980-årene. Han utga sammen med Bente Arnesen i 1981 en mellomfagsoppgave i kriminologi om vold mot homofile, som gjerne blir regnet som begynnelsen på homoforskningen ved kriminologisk institutt i Oslo.Sammen med venner kjøpte han i 2005 den fredede bygningen Thomas Angells Stuer i Trondheim, hvor han fortsatt bor.
|
Terje Torberg Vevik Bratberg (født 17. januar 1955 i Beitstad) er en norsk historiker og forfatter.
Bratberg ble cand. philol. i historie ved UiO i 1990. Han har gjort seg bemerket som byhistoriker og -kommentator i Trondheim. Som leksikonforfatter har han utgitt Trondheim byleksikon og vært fagansvarlig for artikler i Store norske leksikon. Han har også utgitt en rekke artikler og arbeider om historiske temaer, blant annet innen gårds- og slektshistorie. Bratberg var tidligere formann i Fortidsminneforeningen i Trøndelag. Han er ansatt som konservator ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Han har også arbeidet som historielærer ved Grong vgs. i to år.
Bratberg var leder for Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring i 1980-årene. Han utga sammen med Bente Arnesen i 1981 en mellomfagsoppgave i kriminologi om vold mot homofile, som gjerne blir regnet som begynnelsen på homoforskningen ved kriminologisk institutt i Oslo.Sammen med venner kjøpte han i 2005 den fredede bygningen Thomas Angells Stuer i Trondheim, hvor han fortsatt bor.
== Publikasjoner (utvalg) ==
Munkholmen, redaktør med Øivind Lunde og Jill Løhre, 2008
Gårds- og slektshistorie for Rissa, 2007
Austrått : herregård i tusen år, 2006
Trondheim byleksikon, 1996, Kunnskapsforlaget, senere utgitt i flere nyutgaver
Utviklingen av et norsk storgods på 1660-tallet : Jens Bjelkes gods 1610-1665, hovedoppgave i historie, UiO, 1990, 386 s.
Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Terje Bratberg i BIBSYS
|
Terje Torberg Vevik Bratberg (født 17. januar 1955 i Beitstad) er en norsk historiker og forfatter.
| 15,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Partidul_Democrat
|
2023-02-04
|
Partidul Democrat
|
['Kategori:1990 i Romania', 'Kategori:2008 i Romania', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1990', 'Kategori:Politiske partier i Romania', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2008']
|
Partidul Democrat («Det demokratiske partiet», PD) var et rumensk sentrum-høyre-parti med utspring i Den nasjonale redningsfronten (Frontul Salvării Naționale, FSN). Navnet Partidul Democrat blei tatt i bruk fra 1993, da den gjenværende delen av FSN, under ledelse av Petre Roman skifta navn. En fløy under ledelse av Ion Iliescu hadde tidligere brutt ut og danna demokratiske nasjonale redningsfronten, som seinere blei til partiet Partidul Democrației Sociale din România (PDSR).
FSN fikk vel 10 prosent av stemmene ved parlamentsvalget i 1992 og tilbragte de neste fire årene i opposisjon. Ved parlamentsvalget i 1996 stilte PD sammen med PDSR som valgalliansen Sosialdemokratisk enhet (PSD) og fikk knapt 13 prosent av stemmene. Partiet var på dette tidspunktet sosialdemokratisk. Partiet var med i de tre koalisjonsregjeringene mellom 1996 og 2000, men ved valget i 2000 stilte partiet igjen aleine og oppslutningen falt til 7 prosent. Foran 2004-valget stilte PD sammen med Det nasjonalliberale partiet (PNL) i Alliansen for rettferdighet og sannhet (DA), samtidig som partiet gikk mot høyre. Alliansen fikk knapt 32 prosent av stemmene, men klarte likevel å danne en regjering. PD var med i regjeringen fram til april 2007. I januar 2008 slo PD seg sammen med det lille partiet Partidul Liberal Democrat (PLD). Det nye partiet fikk navnet Partidul Democrat-Liberal (PD-L).
|
Partidul Democrat («Det demokratiske partiet», PD) var et rumensk sentrum-høyre-parti med utspring i Den nasjonale redningsfronten (Frontul Salvării Naționale, FSN). Navnet Partidul Democrat blei tatt i bruk fra 1993, da den gjenværende delen av FSN, under ledelse av Petre Roman skifta navn. En fløy under ledelse av Ion Iliescu hadde tidligere brutt ut og danna demokratiske nasjonale redningsfronten, som seinere blei til partiet Partidul Democrației Sociale din România (PDSR).
FSN fikk vel 10 prosent av stemmene ved parlamentsvalget i 1992 og tilbragte de neste fire årene i opposisjon. Ved parlamentsvalget i 1996 stilte PD sammen med PDSR som valgalliansen Sosialdemokratisk enhet (PSD) og fikk knapt 13 prosent av stemmene. Partiet var på dette tidspunktet sosialdemokratisk. Partiet var med i de tre koalisjonsregjeringene mellom 1996 og 2000, men ved valget i 2000 stilte partiet igjen aleine og oppslutningen falt til 7 prosent. Foran 2004-valget stilte PD sammen med Det nasjonalliberale partiet (PNL) i Alliansen for rettferdighet og sannhet (DA), samtidig som partiet gikk mot høyre. Alliansen fikk knapt 32 prosent av stemmene, men klarte likevel å danne en regjering. PD var med i regjeringen fram til april 2007. I januar 2008 slo PD seg sammen med det lille partiet Partidul Liberal Democrat (PLD). Det nye partiet fikk navnet Partidul Democrat-Liberal (PD-L).
|
Partidul Democrat («Det demokratiske partiet», PD) var et rumensk sentrum-høyre-parti med utspring i Den nasjonale redningsfronten (Frontul Salvării Naționale, FSN). Navnet Partidul Democrat blei tatt i bruk fra 1993, da den gjenværende delen av FSN, under ledelse av Petre Roman skifta navn.
| 15,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unlimited_Saga
|
2023-02-04
|
Unlimited Saga
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:PlayStation-spill', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Videospill fra 2002', 'Kategori:Videospill utviklet av Square Co.', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Videospillstubber']
|
Unlimited Saga (アンリミテッド: サガ, Anrimiteddo: SaGa) er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (senere Square Enix) til PlayStation 2, og er det niende spillet i SaGa-serien.
Spillet ble først publisert i Japan i desember 2002 og kom senere til Nord-Amerika i juni 2003 og Europa i oktober det samme året. Unlimited Saga ble utformet av seriens veteran Akitoshi Kawazu; han fikk en byline på spillets cover. Musikken ble komponert av Masashi Hamauzu som tidligere lagde lydsporet til spillets forgjenger, SaGa Frontier 2. En special limited collector's edition var tilgjengelig kun i Japan og ble gitt ut samtidig som originalversjonen.
|
Unlimited Saga (アンリミテッド: サガ, Anrimiteddo: SaGa) er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (senere Square Enix) til PlayStation 2, og er det niende spillet i SaGa-serien.
Spillet ble først publisert i Japan i desember 2002 og kom senere til Nord-Amerika i juni 2003 og Europa i oktober det samme året. Unlimited Saga ble utformet av seriens veteran Akitoshi Kawazu; han fikk en byline på spillets cover. Musikken ble komponert av Masashi Hamauzu som tidligere lagde lydsporet til spillets forgjenger, SaGa Frontier 2. En special limited collector's edition var tilgjengelig kun i Japan og ble gitt ut samtidig som originalversjonen.
== Handling ==
Spillet foregår i en navnløs fantasi-verden. Spredt over hele verden ligger de syv underverkene, gigantiske strukturer fra en tid kalt "gullalderen" knyttet til en eldgammel kamp mot kaotiske krefter. Nøkkelen til verdens historie er Iskander, en kriger-konge som erobret halvparten av den kjente verden og grunnla en hovedstad som fremdeles bærer navnet hans i nærheten av et av de syv underverkene. Historien følger syv forskjellige karakterer - Laura, Judy, Ventus, Ruby, Mythe, Kurt og Armic - som kan bruke kraften fra de syv underverkene:
Blant annet Laura er en tidligere pirat som etter ektemannens død finner ny mening i livet ved å beskytte en prins. Judy er en ung heks som ønsker å redde sin bestefar etter at han ble fanget i et speil på grunn av en konflikt med en gammel rival. Ventus er på jakt etter en mann som drepte broren hans mange år tidligere. Alle karakterene kommer etter hvert sammen, og kan samhandle i løpet av denne perioden for å beseire alle fiendene deres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Unlimited Saga hos MobyGames
(en) Unlimited Saga på Internet Movie Database
(en) Unlimited Saga på Behind The Voice Actors
(en) Unlimited Saga hos Internet Game Database
(en) Unlimited Saga hos GameFAQs
|
| designere = Akitoshi Kawazu
| 15,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musashi:_Samurai_Legend
|
2023-02-04
|
Musashi: Samurai Legend
|
['Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:PlayStation 2-spill', 'Kategori:Videospill fra 2005', 'Kategori:Videospill utviklet av Square Enix', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan']
|
Musashi: Samurai Legend, kjent i Japan som Musashiden II: Blade Master (武蔵伝II ブレイドマスター, Musashiden Tsū Bureido Masutā), er et actionspill utviklet og publisert av Square Enix i 2005 til PlayStation 2. Spillet er en oppfølger til Brave Fencer Musashi som ble publisert i 1998. Figurene ble utformet av Tetsuya Nomura, og musikken ble laget av Masashi Hamauzu og Junya Nakano.
|
Musashi: Samurai Legend, kjent i Japan som Musashiden II: Blade Master (武蔵伝II ブレイドマスター, Musashiden Tsū Bureido Masutā), er et actionspill utviklet og publisert av Square Enix i 2005 til PlayStation 2. Spillet er en oppfølger til Brave Fencer Musashi som ble publisert i 1998. Figurene ble utformet av Tetsuya Nomura, og musikken ble laget av Masashi Hamauzu og Junya Nakano.
== Handling ==
Spilleren kontrollerer Musashi, og må slåss mot fiender med sverd. Karakteren kan bruke to sverd: en vanlig katana og et større sverd, som endres når spilleren utvikler seg gjennom spillet. Raske angrep kan gjøres med en vanlig katana. Men det større sverdet brukes til å fullføre angrep, langsomme hardtslående angrep eller mer spesifikke angrep. Spilleren kan også bruke sverdene til å blokkere angrep, eller lære forskjellige teknikker. I byen Antheum, båret av et magisk dyr som kalles for Anthedon (en stor hvit hval) ber en ung prinsesse Mycella i det mystiske "Chamber of Rites" om å tilkalle en helt som kan redde deres verden fra den voksende trusselen fra Gandrake Enterprises.
Musashi blir snart funnet av en gammel kampsport-utøver Master Mew, som straks tar ham under sine vinger. Dessverre for Musashi blir prinsessen kidnappet igjen av president Gandrake, for å fremme sine egne onde planer for å grave ut verdens forsyning av "nebulitt" og bruke Mystics-kraften til å drive nebuliu-mmotoren hans. Så Musashi må forhindre Gandrakes onde planer. Underveis må Musashi også forsøke å komme seg forbi Gandrake Enterprises endeløse svermer av morder-roboter og andre skapninger.
== Eksterne lenker ==
(en) Musashi: Samurai Legend hos MobyGames
(en) Musashi: Samurai Legend på Behind The Voice Actors
(en) Musashi: Samurai Legend hos Giant Bomb
(en) Musashi: Samurai Legend hos Internet Game Database
(en) Musashi: Samurai Legend hos VGMdb
(en) Musashi: Samurai Legend hos GameFAQs
|
| sjanger = Action
| 15,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Partidul_Democrat-Liberal
|
2023-02-04
|
Partidul Democrat-Liberal
|
['Kategori:2008 i Romania', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Opphør i 2014', 'Kategori:Partistubber', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2008', 'Kategori:Politiske partier i Romania', 'Kategori:Romaniastubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10']
|
Partidul Democrat-Liberal («Det demokratisk-liberale partiet», PD-L) var et rumensk sentrum-høyre-parti. PD-L blei til i januar 2008 gjennom en sammenslåing av de tidligere partiene PD og PLD. Partiet er medlem i Det europeiske folkepartiet og dets representanter i Europaparlamentet sitter i Det europeiske folkepartiet - Europeiske demokrater.
Ved parlamentsvalget i 2008 fikk partiet flest mandater i både deputertkammeret og senatet. Partiet danna deretter regjering sammen med Partidul Social Democrat (PSD). I 2014 slo partiet seg sammen med Partidul Național Liberal (PNL).
|
Partidul Democrat-Liberal («Det demokratisk-liberale partiet», PD-L) var et rumensk sentrum-høyre-parti. PD-L blei til i januar 2008 gjennom en sammenslåing av de tidligere partiene PD og PLD. Partiet er medlem i Det europeiske folkepartiet og dets representanter i Europaparlamentet sitter i Det europeiske folkepartiet - Europeiske demokrater.
Ved parlamentsvalget i 2008 fikk partiet flest mandater i både deputertkammeret og senatet. Partiet danna deretter regjering sammen med Partidul Social Democrat (PSD). I 2014 slo partiet seg sammen med Partidul Național Liberal (PNL).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Partidul Democrat-Liberal («Det demokratisk-liberale partiet», PD-L) var et rumensk sentrum-høyre-parti. PD-L blei til i januar 2008 gjennom en sammenslåing av de tidligere partiene PD og PLD.
| 15,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Strand
|
2023-02-04
|
Andreas Strand
|
['Kategori:Pekersider med personnavn']
|
Andreas Strand er navnet til flere personer:
Andreas Strand (ordfører), ordfører i Steinkjer
Andreas Strand (fotballspiller)
Andreas Strand (entomolog)
Andreas Strand (turner)
Andreas Strand (svømmer)
|
Andreas Strand er navnet til flere personer:
Andreas Strand (ordfører), ordfører i Steinkjer
Andreas Strand (fotballspiller)
Andreas Strand (entomolog)
Andreas Strand (turner)
Andreas Strand (svømmer)
|
Andreas Strand (født 16. mars 1974) er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i paralympiske sommerleker én gang, der han vant 2 medaljer i svømming.
| 15,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Partidul_Liberal_Democrat
|
2023-02-04
|
Partidul Liberal Democrat
|
['Kategori:2006 i Romania', 'Kategori:2008 i Romania', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2006', 'Kategori:Politiske partier i Romania', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2008']
|
Partidul Liberal Democrat («Det liberaldemokratiske partiet», PLD) var et liberalt politisk parti i Romania, danna desember 2006 som en utbrytergruppe fra Partidul Național Liberal (PNL). I januar 2008 slo PLD seg sammen med Partidul Democrat (PD). Det nye partiet fikk navnet Partidul Democrat-Liberal (PD-L).
|
Partidul Liberal Democrat («Det liberaldemokratiske partiet», PLD) var et liberalt politisk parti i Romania, danna desember 2006 som en utbrytergruppe fra Partidul Național Liberal (PNL). I januar 2008 slo PLD seg sammen med Partidul Democrat (PD). Det nye partiet fikk navnet Partidul Democrat-Liberal (PD-L).
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
|
Partidul Liberal Democrat («Det liberaldemokratiske partiet», PLD) var et liberalt politisk parti i Romania, danna desember 2006 som en utbrytergruppe fra Partidul Național Liberal (PNL). I januar 2008 slo PLD seg sammen med Partidul Democrat (PD).
| 15,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Cecilie_Ore
|
2023-02-04
|
Anne Cecilie Ore
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 1996', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 2012', 'Kategori:Fødsler 11. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske ryttere', 'Kategori:Paralympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Paralympiske mestere for Norge', 'Kategori:Paralympiske sølvmedaljevinnere for Norge']
|
Anne Cecilie Ore (født 11. oktober 1978) er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i to paralympiske sommerleker, der hun har vunnet fem medaljer innen ridning. Hun konkurrerer også blant funksjonsfriske ryttere.
|
Anne Cecilie Ore (født 11. oktober 1978) er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i to paralympiske sommerleker, der hun har vunnet fem medaljer innen ridning. Hun konkurrerer også blant funksjonsfriske ryttere.
== Meritter ==
Paralympiske sommerleker 1996
Gull i ridning, dressur, grad 3
Gull i ridning, kür, grad 3
Paralympiske sommerleker 2000
Sølv i ridning, dressur, grad 3
Sølv i ridning, kür, grad 3
Bronse i ridning, lag (sammen Ann Cathrin Lübbe, Jens Lasse Dokkan og Silje Gillund)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NIF – Norske medaljefordelinger i Paralympics (PDF)
|
Anne Cecilie Ore (født 11. oktober 1978) er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i to paralympiske sommerleker, der hun har vunnet fem medaljer innen ridning.
| 15,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vista_Alegre
|
2023-02-04
|
Vista Alegre
|
['Kategori:Pekere']
|
Vista Alegre kan bety:
Vista Alegre: et keramikkselskap i Portugal.
Vista Alegre: et krater i Brasil.
Vista Alegre: en by i Brasil
Vista Alegre: en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i Brasil
Vista Alegre do Prata, en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i Brasil
Vista Alegre do Alto, en kommune i delstaten São Paulo i Brasil
Vista Alegre, en landsby på São Tomé i São Tomé og Príncipe
Vista Alegre, en stasjon på Madrids undergrunnsbane
Vista Alegre: et distrikt i Amazonasregionen i Peru
Vista Alegre, en mindre by i Argentina.
Vista Alegre, en by i Panama.
|
Vista Alegre kan bety:
Vista Alegre: et keramikkselskap i Portugal.
Vista Alegre: et krater i Brasil.
Vista Alegre: en by i Brasil
Vista Alegre: en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i Brasil
Vista Alegre do Prata, en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i Brasil
Vista Alegre do Alto, en kommune i delstaten São Paulo i Brasil
Vista Alegre, en landsby på São Tomé i São Tomé og Príncipe
Vista Alegre, en stasjon på Madrids undergrunnsbane
Vista Alegre: et distrikt i Amazonasregionen i Peru
Vista Alegre, en mindre by i Argentina.
Vista Alegre, en by i Panama.
|
Vista Alegre kan bety:
| 15,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Helene_Barlund
|
2023-02-04
|
Anne Helene Barlund
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 1998', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske handikappidrettsutøvere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Paralympiske mestere for Norge']
|
Anne Helene Barlund (født 4. november 1964) er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i to paralympiske vinterleker, der hun vant 7 medaljer i langrennsøvelser.
|
Anne Helene Barlund (født 4. november 1964) er en norsk handikappidrettsutøver som har deltatt i to paralympiske vinterleker, der hun vant 7 medaljer i langrennsøvelser.
== Meritter ==
Paralympiske vinterleker 1994
Gull i langrenn, 15 km klassisk
Gull i langrenn, 3 x 2,5 km stafett (sammen Ragnhild Myklebust og Siw Kristin Vestengen)
Sølv i langrenn, 5 km fri teknikk
4.-plass i langrenn, 5 km klassisk
Paralympiske vinterleker 1998
Gull i langrenn, 3 x 2,5 km stafett (sammen Ragnhild Myklebust og Tone Gravvold)
Sølv i langrenn, 5 km klassisk
Sølv i langrenn, 15 km klassisk
Bronse i langrenn, 5 km fri teknikk
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Helene Barlund – Paralympic.org
NIF – Norske medaljefordelinger i Paralympics (PDF)
|
| fnavn =
| 15,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bocas_del_Toro
|
2023-02-04
|
Bocas del Toro
|
['Kategori:Pekere']
|
Bocas del Toro er spansk for «Oksebuktene». Navnet viser til flere steder i Panama:
Bocas del Toro (provins) – en provins i Panama
Bocas del Toro (by) – provinshovedstad for Bocas del Toro-provinsen i Panama.
Bocas del Toro (distrikt) – et distrikt i den samme provinsen i Panama
Bocas del Toro (øygruppe) – en øygruppe i Det karibiske hav i den samme provinsen i Panama
Bocas del Toro «Isla Colón» internasjonale lufthavn – en flyplass ved byen Bocas del Toro
|
Bocas del Toro er spansk for «Oksebuktene». Navnet viser til flere steder i Panama:
Bocas del Toro (provins) – en provins i Panama
Bocas del Toro (by) – provinshovedstad for Bocas del Toro-provinsen i Panama.
Bocas del Toro (distrikt) – et distrikt i den samme provinsen i Panama
Bocas del Toro (øygruppe) – en øygruppe i Det karibiske hav i den samme provinsen i Panama
Bocas del Toro «Isla Colón» internasjonale lufthavn – en flyplass ved byen Bocas del Toro
|
Bocas del Toro er spansk for «Oksebuktene». Navnet viser til flere steder i Panama:
| 15,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brave_Fencer_Musashi
|
2023-02-04
|
Brave Fencer Musashi
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:PlayStation-spill', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Videospill fra 1998', 'Kategori:Videospill utviklet av Square Co.', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Videospillstubber']
|
Brave Fencer Musashi (ブレイヴフェンサー 武蔵伝, Bureivu Fensā Musashiden) er et action-rollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1998 til PlayStation. Final Fantasy-skaperen Hironobu Sakaguchi var produksjonsleder, Tetsuya Nomura illustrerte figurene og Tsuyoshi Sekito lagde musikken. En oppfølger, Musashi: Samurai Legend, ble publisert i 2005. Brave Fencer Musashi ble gjen-utgitt i Japan til PlayStation Network den 9. juli 2008.
Spilleren får kontroll over en karakter kalt Musashi, som må slåss mot en rekke fiender ved hjelp av to forskjellige sverd kalt Fusion og Lumina. Han søker etter fem ruller som kan øke sverdets styrke, og gi ham nye evner. Det er også flere forskjellige mini-spill og oppgaver spredt overalt i spillet som må fullføres for å komme seg videre i handlingen.
|
Brave Fencer Musashi (ブレイヴフェンサー 武蔵伝, Bureivu Fensā Musashiden) er et action-rollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1998 til PlayStation. Final Fantasy-skaperen Hironobu Sakaguchi var produksjonsleder, Tetsuya Nomura illustrerte figurene og Tsuyoshi Sekito lagde musikken. En oppfølger, Musashi: Samurai Legend, ble publisert i 2005. Brave Fencer Musashi ble gjen-utgitt i Japan til PlayStation Network den 9. juli 2008.
Spilleren får kontroll over en karakter kalt Musashi, som må slåss mot en rekke fiender ved hjelp av to forskjellige sverd kalt Fusion og Lumina. Han søker etter fem ruller som kan øke sverdets styrke, og gi ham nye evner. Det er også flere forskjellige mini-spill og oppgaver spredt overalt i spillet som må fullføres for å komme seg videre i handlingen.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
(PlayStation Network)
| 15,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Messines
|
2023-02-04
|
Slaget ved Messines
|
['Kategori:1917 i Belgia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Konflikter i 1917', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag med deltagelse av Australia', 'Kategori:Slag med deltagelse av New Zealand', 'Kategori:Slag med deltagelse av Storbritannia', 'Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Vestfronten)']
|
Slaget om Messines var et britisk 17 dager langt artilleribombardement av tyske posisjoner ved vestfronten under første verdenskrig. Etter bombardementet fulgte et storskala angrep. Slaget begynte den 21. mai 1917 ved Mesen (fransk: Messines) i vestre Flandern (på mange eldre kart kalles Mesen for det franske Messines). Slaget inntraff rett før det tredje slaget ved Ieper.
|
Slaget om Messines var et britisk 17 dager langt artilleribombardement av tyske posisjoner ved vestfronten under første verdenskrig. Etter bombardementet fulgte et storskala angrep. Slaget begynte den 21. mai 1917 ved Mesen (fransk: Messines) i vestre Flandern (på mange eldre kart kalles Mesen for det franske Messines). Slaget inntraff rett før det tredje slaget ved Ieper.
== Bakgrunn ==
=== Krigen år 1917 ===
Ved inngangen til år 1917 var østfronten rolig etter at sentralmaktene nesten fullstendig hadde erobret Romania. Dette tapet bød på problemer for Ententen. Revolusjonssbestrevelsene i Russland ble støttet av tyskerne. De tyske styrkene hadde også lykkes i å trekke seg nesten uskadde tilbake til Siegfriedlinjen. I og med denne forkortelsen av fronten kunne tyskerne konsentrere sine krympende styrker. De allierte begynte på flere større offensiver på vestfronten, men ingen av disse offensivene skapte nevneverdige forandringer. Franskmennene forsøkte å få til et gjennombrudd i Aisne og i Champagne. De store franske tapene førte til en vanskelig og tung krisesituasjon på den franske siden. De franske styrkene begynte til og med å gjøre opprør, noe det franske lederskapet svarte på med harde straffer. Etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig trådte USA inn i krigen på de alliertes side.
=== Planlegging ===
Den britiske generalen Douglas Haig planla en fornyet offensiv i Flandernområdet. Målet var de tyske ubåtbasene ved Oostende og Zeebrugge ettersom Tyskland hadde erklært ubåtkrig. For å kunne angripe disse havnene måtte de allierte trenga seg gjennom de tyske posisjonene på den 76 meter høye Messineåsen (Mesen) som ble kontrollert av tyske styrker.
== Slaget ==
Om morgenen den 21. mai 1917 åpnet britene, under general Herbert Plumer, ild med 2 000 kanoner mot Wytschaetebogen (Wijtschate). De tyske posisjonene ble bombardert kontinuerlig fram til den 7. juni klokken 2.50. De tyske posisjonene, tilfluktsrommene og feltartilleriet ble i stor grad ødelagt. De tyske styrkene hadde riktignok blitt advart og kunne komme seg i sikkerhet lengre bak og kunne på den måten forberede seg til det kommende angrepet. Etter at artilleribombardementet opphørte tok de tyske styrkene seg tilbake til de raserte skyttergravene fordi de forventet en infanteriframrykking. Den britiske offensiven begynte klokken 3.10 med avfyringen av 19 miner. I de påfølgende eksplosjonene døde omkring 10 000 tyske soldater umiddelbart. Den 3. bayerske divisjonen ble nesten totalt utslettet. Dette resulterte i at det tyske forsvaret nesten totalt kollapset. Britiske, kanadiske og australske minører hadde gravd tunneler til et dyp på 15 til 30 meter under de tyske posisjonene og plassert ut til sammen 22 miner. Hver mine bestod i snitt av 21 tonn sprengstoff, den største minen ved St. Eloi bestod av 42 tonn ammonal. Eksplosjonen var den mest høylytte eksplosjon forårsaket av mennesker og kunne ifølge enkelte utsagn høres helt til Dublin og til den britiske statsministeren David Lloyd Georges bosted i Downing Street 10 i London. Tre miner eksploderte ikke ved antennelsen. En mine eksploderte i 1955 i en storm, men drepte bare ei ku. En annen mine ble funnet og desarmert av tyskerne. Ytterligere en mine ligger begravd, udetonert. Den sammenlagte lengden på tunnelene var 8 000 m. Etter eksplosjonen avfyrte det britiske artilleriet rundt 2 250 kanoner mot de tyske posisjonene. Ni allierte divisjoner fra den britiske 2. armé gikk til angrep ved å anvende giftgass og 72 stridsvogner. Innen tre timer var frontlinjen tatt og tyskerne måtte trekke seg tilbake. Tyske motangrep ble forsøkt uten å lykkes og førte kun til at de allierte erobret mer land.
== Eksplosjonene ==
== Resultat ==
Slaget ved Messines anses å være den mest fremgangsrike offensiven under første verdenskrig og styrket de alliertes moral. Plumer ville gjenoppta offensiven, men ble beordret til å stanse av Haig som forberedte det tredje slaget ved Ieper.
== Litteratur ==
Alexander Barrie: War Underground. The Tunnellers of the Great War, Spellmount, Steplehurst 2000, ISBN 1-86227-081-3
Gerald Gliddon: Arras & Messines, 1917, Sutton Publishing, Stroud, Gloucestershire 1998, (VCs of the First World War Series), ISBN 0-7509-1641-9
Peter Oldham: Messines Ridge. Ypres, Cooper, London 1998, (Battleground Europe), ISBN 0-85052-624-8
Ian Passington: Pillars of fire. The battle of Messines Ridge, Juni 1917, Sutton Publishing, Stroud, Gloucestershire 1998, (VCs of the First World War Series), ISBN 0-7509-1704-0
Hedley Paul Willmott: Der Erste Weltkrieg, Gerstenberg, Hildesheim 2004, ISBN 3-8067-2549-7
Christian Zentner: Illustrierte Geschichte des Ersten Weltkriegs, Bechtermünz, Eltville 1990, ISBN 3-927117-58-7
== Eksterne lenker ==
(en) 1914-1918.net
(en) detailed text to the battle
(en) net.com/messines.html chavasse.u net.com
(en) firstworldwar.com - The Battle of Messines
(en) battle of Messines
(en) westernfront.co.uk
|
Det tyske keiserrike
| 15,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romania
|
2023-02-04
|
Romania
|
['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Balkan', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Romania', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1859']
|
Romania (rumensk: România) er et land i det sørøstlige Mellom-Europa, som har vært regnet for å tilhøre både Øst-Europa og Balkan. Det gjennomskjæres av elven Donaus nedre løp og av fjellkjeden Karpatene. Det grenser til Svartehavet i øst, Bulgaria i sør, Serbia og Ungarn i vest, Ukraina i nord (og ved Donaus utløp) og Moldova i nordøst.
Det moderne Romania oppstod i 1859 som en union mellom fyrstedømmene Moldavia og Valakia. Den tredje hoveddelen av Romania, Transilvania, ble avstått av Ungarn ved Trianon-traktaten etter første verdenskrig. Romanias hovedstad og største by er București. I 2004 ble Romania medlem i NATO, og i 2007 gikk landet inn i EU.
|
Romania (rumensk: România) er et land i det sørøstlige Mellom-Europa, som har vært regnet for å tilhøre både Øst-Europa og Balkan. Det gjennomskjæres av elven Donaus nedre løp og av fjellkjeden Karpatene. Det grenser til Svartehavet i øst, Bulgaria i sør, Serbia og Ungarn i vest, Ukraina i nord (og ved Donaus utløp) og Moldova i nordøst.
Det moderne Romania oppstod i 1859 som en union mellom fyrstedømmene Moldavia og Valakia. Den tredje hoveddelen av Romania, Transilvania, ble avstått av Ungarn ved Trianon-traktaten etter første verdenskrig. Romanias hovedstad og største by er București. I 2004 ble Romania medlem i NATO, og i 2007 gikk landet inn i EU.
== Naturgeografi ==
Romania er et land med mye fjell og har et variert klima. Landet har et temperert innlandsklima med store temperaturforskjeller mellom dag og natt, og mellom sommer og vinter. Dette kommer av at det nesten ikke er temperaturutjevnende effekt fra havet.
== Demografi ==
Under folketellingen i 2011 hadde Romania et innbyggertall på 21 121 641.
=== Språk ===
Hovedspråket i Romania er rumensk, verdens femte største romanske språk. Ungarsk og romanes er de største minoritetsspråkene. Frem til kommunismens fall var også tysk et viktig minoritetsspråk, men de senere årene er flesteparten av de etniske tyskerne emigrert til Tyskland. De viktigste fremmedspråkene er fransk og engelsk. Tradisjonelt sett har fransk vært det dominerende fremmedspråket i skolen, men dette er i ferd med å endre seg.
=== Religion ===
Det er ingen statsreligion i Romania. Per 2011 var flesteparten av rumenerne ortodokse (86,5 %), mens 4,6 % var romersk-katolske og 3,2 % tilhørte den reformerte kirken. 0,2 % var ateister eller «uten religion».I 2015 hadde Romania 18 offisielt registrerte religioner og 36 religiøse foreninger, som til sammen hadde 27 384 kirker, bedehus osv., hvorav 16 400 tilhørte den ortodokse kirken. 99,8 % av rumenerne hadde religiøs tilknytning.Ifølge en meningsmåling fra 2015 er 84 % av rumenerne religiøse, men hele 96,5 % av alle rumenerne tror på gud. 84,4 % tror på helgener, 60 % tror at det finnes et himmelrike, 58 % tror at det finnes et helvete og 54 % på et etterliv.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Det området som i dag utgjør Romania, har vært befolket fra forhistorisk tid. Et av fossilene som er funnet er et kjeveben fra en voksen mann, og regnes for å være mellom 34 000 og 36 000 år gammelt, noe som gjør dette til det eldste fossil av moderne mennesker som er funnet i Europa. I 513 f. Kr. ble de dakiske stammene sør for Donau bekjempet av den persiske erobreren Dareios den store som et ledd i det store felttoget mot skyterne. Mer enn et halvt millennium senere ble Dakia erobret av romerne under Trajan i perioden 101-106, noe som gjorde at dagens Romania ble en romersk provins. Gotiske og karpiske invasjoner gjorde imidlertid at romerne måtte trekke seg tilbake til sydsiden av Donau i perioden fra 238 til 269.
Goterne fortsatte ekspansjonen, og i 271 eller 275 forlot romerne Dakia. Goterne bodde i området frem til det fjerde århundre, da hunerne også invaderte Dakia. Folkevandringstiden førte til ytterligere innvandring, og gepiderne og avarene slo seg ned i Transilvania, der de beholdt makten frem til 700-tallet. Dakia ble så innlemmet i Bulgaria. Det var i denne perioden bulgarerne ble kristnet, og de gikk etter hvert over til kirkeslavisk som liturgisk språk. Dette fikk også konsekvenser for rumenerne, som benyttet slavisk som kirkespråk frem til sekstenhundretallet, da de gikk over til rumensk. De fortsatte også å skrive rumensk språk med kyrilliske bokstaver til midten av 1800-tallet.
Etter middelalderriket Bulgarias fall ble Romania politisk fragmentert. Transilvania ble en del av kongeriket Ungarn, som tidvis også behersket andre deler av det nåværende Romania. Trusselen fra Det osmanske rike på trettenhundretallet gjorde at fyrstedømmene Moldavia og Valakia oppsto som mer sentraliserte politiske enheter. Fra midten av femtenhundretallet var mesteparten av Balkan under tyrkernes herredømme. Moldavia, Valakia og Transilvania kom under osmansk suverenitet, men beholdt indre selvstyre. Transilvania ble tidlig erobret av ungarske herskere. Ungarske og rumenske historikere har lenge debattert Transilvanias eldre historie blant annet for legitimere herredømme over området. Rumenere har hevdet at det er rumensk kontinuitet etter at Romerriket ga opp områdene nord for Donau i år 271 slik at den etnisk rumenske befolkningen kan betraktes som urbefolkning i Transilvania sammenlignet med etniske ungarere (madjarer). Fra ungarsk side blir denne fremstillingen bestridt og legger til grunn at det rumenske språket ble utviklet sør for Donau og at rumenere kom til Transilvania etter madjarene.Habsburgernes seier over tyrkerne i 1699 gjorde at Transilvania ble tilbakeført til Ungarn som en del av Habsburgmonarkiet. I 1718 ble også den vestlige delen av Valakia erobret, men ble senere gitt tilbake igjen. I 1775 ble det vestlige Moldavia (Bukovina) innlemmet i Østerrike, samtidig som Russland tok over den østre halvdelen (Bessarabia).
=== Nasjonal oppvåkning og et uavhengig Romania ===
I revolusjonsåret 1848 kom det også til opprør mot den bestående orden i Romania, etter at den rumenske nasjonalfølelsen var blitt vekket av et mislykket opprør ledet av Tudor Vladimirescu 27 år tidligere. Revolusjonen var mislykket, men ideen om uavhengighet ble ikke lagt død. I 1859 valgte både Valakia og Moldavia Alexandru Ioan Cuza til fyrste, og Donaufyrstedømmene ble dermed forent i en personalunion.
I februar 1856 ble livegenskapet opphevet i Valakia, etter at det ble opphevet i Moldavia i desember året før.Den tyske prinsen Karl av Hohenzollern-Sigmaringen ble i 1866 utpekt til fyrste i det forente fyrstedømmet Romania. I 1877 erklærte Romania full uavhengighet fra Det osmanske riket, og ved Traktaten i Berlin ble dette internasjonalt anerkjent. Bessarabia tilfalt imidlertid Russland, og Transilvania var fortsatt en del av Østerrike-Ungarn. I 1881 ble Karl utropt til konge av Romania under navnet Carol I.
Den nye nasjonen orienterte seg nå mot Vest-Europa, og spesielt mot Frankrike for inspirasjon. Calea Victoria i hovedstaden stod ikke tilbake for Champs Elysées, og București fikk gatebelysning før Wien. Den første elektriske gatebelysningen fikk București i 1882, lenge før mange vesteuropéiske byer. Under første verdenskrig gikk Romania inn på Ententens side i 1916 etter løfter om å få Transilvania, men krigslykken gikk dårlig, og landet ble etter hvert okkupert av Sentralmaktene. Romania ble tvunget til å slutte separatfred i 1918, men Sentralmaktenes sammenbrudd senere på året gjorde at rumenerne kunne gå inn i krigen igjen. Seieren førte til at Transilvania, Bessarabia og Bukovina ble innlemmet i Romania.
Den 1. desember 1918, erklærte nasjonalforsamlingen for rumenerne (avholdt i Alba Iulia) i Transilvania union med kongedømmet Romania. Ungarske styrker trakk seg ut av Transilvania etter våpenhvilen og rumenske styrker tok kontroll. Ungarske styrker gikk i juli 1919 inn i Transilvania i et forsøk på å gjenerobre tapte områder. Den rumenske motoffensiven gikk langt inn i Ungarn vest for Transilvania og rumenske styrker besatte Budapest og store deler av Ungarn til slutten av 1919. Romanias nasjonalforsamling ratifiserte 29. desember 1919 sammenslåingen av Transilvania med Romania. Overføring av Transilvania til Romania ble bekreftet ved Trianon-traktaten med stormaktenes tilslutning.
=== Situasjonen etter første verdenskrig ===
Bessarabia og Transnistria med Odessa lå innenfor Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland. Fra 1650 til 1900 hadde mange jøder innvandret fra Polen og tsarens Russland til rumenske områder på grunn av krig og antisemittisme. Da Bessarabia ble overtatt av tsaren i 1812 utvandret mange jøder til Moldavia der de var tryggere mot overgrep.Romania overtok Bukovina fra Østerrike-Ungarn ved Saint-Germain-traktaten i 1919. Bessarabia ble overført til Romania i 1918 med anerkjennelse fra stormaktene unntatt Sovjetunionen, som ikke aksepterte grensendringen og som opprettet en moldovsk sosialistrepublikk øst for Dnestr. Romania ønsket ikke å gi statsborgerskap til minoritetene i de nyervervede områdene Transilvania, Bessarabia og Bukovina. Etter press fra vestlige land fikk jøder i disse områdene statsborgerskap etter §8 i grunnloven av 1923.Romanias grenser etter første verdenskrig, România Mare («Store Romania»), omfattet nesten alle etniske rumenere samt store slaviske, tyske, ungarske, jødiske og bulgarske minoriteter. I 1921 etablerte Romania en allianse, den lille ententen, sammen med Tsjekkoslovakia og Jugoslavia, støttet av Frankrike, for å motvirke ungarsk revisjonisme. Alliansen gikk i oppløsning etter Münchenavtalen i 1938.Romania var av strategisk betydning for Tyskland på grunn av landets oljekilder, og på grunn av landets store hær (den tredje største blant aksemaktene). I Romania ble den høyreekstreme og antisemittiske Jerngarden etablert i 1927. Jerngarden lå ideologisk nært opp til nazistene i Tyskland og gjorde det godt ved valgene i 1930-årene.
=== Andre verdenskrig ===
Mellomkrigstidens Romania er kjent som România Mare (Stor-Romania), siden alle etniske rumenere nå var samlet i ett rike. Samtidig hadde landet store minoriteter, da 28 % av befolkningen besto av tyskere, ungarere, jøder, ukrainere og andre nasjonaliteter. Frem til 1938 var Romania et liberalt, konstitusjonelt monarki, men landet ble så et diktatur. Kong Carol II ble diktator, men konsekvensene av Molotov–Ribbentrop-pakten gjorde at han måtte abdisere til fordel for sønnen Mikael. General Ion Antonescu grep imidlertid makten og innførte et autoritært, tyskvennlig styre med støtte fra fascistene i Jerngarden. Under tysk press ble den nordlige delen av Transilvania, med en stor ungarsk minoritet, avstått til Ungarn i 1940.
Hitlers regime og Münchenavtalen i 1938 påvirket situasjonen på Balkan, og Ungarn benyttet situasjonen til å fremme krav om retur av Transilvania. Ungarn allierte seg med Tyskland, og med tysk hjelp fikk landet i 1938–1941 tilbake områder avstått 20 år tidligere, blant annet det nordlige Transilvania (rumensk: Transilvania de Nord; ungarsk: Észak-Erdély; tysk: Nordsiebenbürgen). Romania beholdt kontroll over det sørlige Transilvania, der det bodde 40 937 jøder (tall for 1941). Med støtte i avtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland i Molotov–Ribbentrop-pakten ble Romanias regjering i 1940 tvunget til å gå med på at Bessarabia og det nordlige Bukovina ble tilsluttet Sovjetunionen. Da den rumenske hæren trakk seg ut av Bessarabia og Bukovina i 1940 massakrerte de flere hundre jøder i Dorohoi og andre steder.Ved Craiova-traktaten av 7. september 1940 avsto Romania det sørlige Dobrudsja til Bulgaria. Avtalen ble til etter press fra Tyskland og innebar et befolkningsbytte der 67 000 etniske bulgarere måtte forlate Romania og 80 000 rumenere i det sørlige Dobrudsja måtte flytte nordover over delelinjen. Denne grenseendringen ble stadfestet etter andre verdenskrig (ved Paristraktatene (1947)).Tap av Bessarabia og Transilvania, samt Dobrudsja, medvirket til at Carol II av Romania ble presset til å abdisere til fordel for sin sønn Mikael. Regimet kollapset og Ion Antonescu kom til makten. Antonescu oppnådde diktatorisk makt som landets conducător («fører») mens den unge Mikael ikke hadde noen reell makt. Antonescu dannet en fascistregjering med offiserer og folk fra Jerngarden. Antonescu tillot fra oktober tyske soldater i landet. I slutten av januar 1941 gjorde Jerngarden opprør mot Antonescu og med tysk hjelp slo han på blodig måte ned opprøret. Tyske SD hadde støttet Jerngarden i forsøket på å avsette Antonescu, mens andre deler av det tyske apparatet støttet Antonescu. Tyske stridsvogner rullet gjennom București for å demonstrere tysk støtte til Antonescu. Horia Sima og andre ledere i Jerngarden ble smuglet til Tyskland av SD. Etter det mislykkede opprøret ble Antonescu en enda mer lojal alliert av Hitler.Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia. Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste. Tyskland og Romania signerte 10. juni 1941 en traktat om Romanias medvirkning i krigen mot Sovjetunionen, og ble da lovet å få tilbake områdene som hadde vært under sovjetisk kontroll i ett år. I tillegg skulle Romania få området mellom Dnestr og Søndre Buh (kalt Transnistria), inkludert Odessa. Den tredje og fjerde rumenske arme angrep sammen med den ellevte tyske armé Sovjetunionen fra rumensk territorium 22. juni 1941. Den fjerde armeen gikk mot Bessarabia og den tredje mot Nord-Bukovina, og områdene kom under rumensk kontroll i slutten av juli 1941. Romania bidro med 585 000 soldater ved angrepet på Sovjetunionen.Etter sovjetisk okkupasjon av Bessarabia og Nord-Bukovina i 1940 fryktet Hitler at sovjetiske styrker kunne rykke vestover og besette oljefeltene i Romania. Utenriksminister Joachim von Ribbentrop fikk i oppdrag å forsone Ungarn og Romania for å hindre at Ungarns territorielle krav i Transilvania ville føre til oppløsning av Romania som stat. Ribbentrop trakk opp en delelinje som de måtte godta (to tredjedeler av Transilvania ble overført til Ungarn). Tyskland tilbød også å garantere Romanias nye grenser. Tyskland hadde tolv divisjoner klare til å intervenere om nødvendig. Avtalen innebar at Tyskland og Italia garanterte for Romanias grenser. Ribbentrop overtalte Romanias konge til å akseptere den sovjetiske okkupasjonen av Bessarabia, noe som bragte Romania tettere inn i allianse med Tyskland.I januar 1941 kom det frem at SD hadde støttet Jerngarden i et forsøk på å avsette Ion Antonescu. Ribbentrop, Tysklands utenriksminister, betraktet Antonescu som sin protegé, og han sto i gjeld til Tyskland etter maktovertakelsen i september 1940. Tyske stridsvogner rullet gjennom București for å demonstrere tysk støtte til Antonescu. Horia Sima og andre ledere i Jerngarden ble smuglet til Tyskland av SD. Hitler støttet Ribbentrops kritikk av Himmlers, Heydrichs og SS' innblanding i Romania. Etter det mislykkede opprøret ble Antonescu en enda mer lojal alliert av Hitler.
==== Angrepet på Sovjetunionen ====
Romania deltok i Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Rumenske og tyske styrker inntok Bukovina, Bessarabia og Transnistria inkludert Odessa. Transnistria var området øst for elven Dnestr til elven Søndre Buh. Befolkningen i Transnistria var hovedsakelig etnisk ukrainsk, og i tillegg fantes det jøder, russere og rumenere.Rumenske og tyske myndigheter ble 30. august 1941 enige om en administrativ ordning for Transnistria, underlagt, men adskilt fra Romania. Professor Gheorghe Alexianu ble innsatt som rumensk guvernør for området, som ikke ble formelt annektert. Transnistria ble ikke oppfattet som en del av Romania, og det var uklart hva formålet med okkupasjonen var. Transnistria hadde både en militær og sivil administrasjon.Stadig flere rumenske soldater ble sendt til østfronten, mens reservister og gendarmerie (jandarmeria) ble stasjonert i Transnistria. Den rumenske vaktstyrken i Transnistria var ikke spesielt kvalifisert som soldater eller politifolk. På grunn av den pågående krigen i øst var vaktstyrken i stor grad overlatt til seg selv uten noen klare retningslinjer for behandlingen av de deporterte jødene. Transnistria ble et ingenmannsland der de rumenske tjenestemennene i stor grad kunne gjøre det de ville. En betydelig del av de innfødte jødene i Transnistria ble massakrert av den rumenske og tyske okkupasjonsmakten eller døde av sult og sykdom. En av de største enkeltmassakrene var i Odessa 22. til 24. oktober 1941, da flere titusen ble drept på få dager.
==== Slutten på krigen ====
De sovjetiske styrkene brøt gjennom tyske stillinger i Bessarabia under Iași–Chișinău-operasjonen, som begynte 20. august. De tyske og rumenske styrkene i Bessarabia ble omringet og nedkjempet, og omkring 100 000 tyske soldater ble drept og 150 000 tatt til fange. Kong Mikael fikk Antonescu arrestert, utnevnte en provisorisk regjering og gikk over til de allierte 23. august 1944. Sovjetiske styrker rykket deretter frem gjennom Romania og inntok București 31. august. Romania trakk seg fra avtalen fra 1940 om overføring av det nordlige Transilvania til Ungarn. Romania var etter dette i krig med både Tyskland og Ungarn. Omveltningene i Romania førte til at Horthy i august 1944 innsatte en ny regjering, som arbeidet med å inngå separatfred med de allierte, og han var mer bestemt på å stanse deportasjon av landets jøder.Under andre verdenskrig var Romania alliert med Tyskland, men i 1944 gjorde Mikael med støtte fra antifascistiske kretser statskupp og førte Romania over på de alliertes side. Den nærmest allierte makten, Sovjetunionen, rykket frem gjennom Romania under sluttoppgjøret mot Tyskland og beholdt okkupasjonsstyrker i landet også etter fredsslutningen (til 1958). Andre verdenskrig førte til territoriale tap for Romania, som måtte avstå Bukovina og Bessarabia til Sovjetunionen (det senere uavhengige landet Moldova) og det Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Men Ungarn måtte i 1944 gi tilbake det nordlige Transilvania til Romania.
Ion Antonescu ble etter krigen dømt for å ha trukket Romania inn i krigen mot Sovjetunionen, for høyforræderi og for forbrytelser mot menneskeheten. Anstrengelser for å rehabilitere Antonescu begynte før kommunistregimet brøt sammen i 1989. Forskere betrakter ham som en krigsforbryter med ansvar for folkemord. En god del rumenere anser ham som en helt og modig patriot som vernet om landets suverenitet, og som reddet en stor del av landets jødiske innbyggere. Antonescu kastet de mest ytterliggående fascistene og antisemittene, Jerngarden, ut av regjeringen tidlig i 1941. Det er uvisst hva som ville ha skjedd med jødene i det rumenske kjerneområdene dersom Jerngarden fortsatt hadde innflytelse.I 2003 nedsatte president Ion Iliescu en bredt sammensatt internasjonal kommisjon som skulle klarlegge behandlingen av landets jødiske borgere under krigen. Kommisjon ble ledet av Elie Wiesel (Wiesel-kommisjonen, rumensk: Raportul final al Comisiei Internaționale pentru Studierea Holocaustului în România). Kommisjonen konkluderte med at Romania hadde gjennomført et folkemord («carried out genocide against the Jews»).
=== Etterkrigstiden ===
Til tross for at Romania hadde skiftet front i august 1944 til de allierte, ble ikke landet likestilt med de andre allierte landene da krigen tok slutt, men ble behandlet som et okkupert land.Sovjetisk press førte til at Romania ble omdannet til en kommunistisk folkerepublikk, og kong Mikael ble sendt i eksil i desember 1947.
En ny grunnlov ble innført (mars 1948), alle banker, skipsverft, forsikrings-, gruve-, industri- og transportselskaper nasjonalisert (11. juni 1948, kirkene ble satt under statens kontroll (august 1948), det hemmelige politiet Securitate ble etablert (august 1948) og et autoritært og sentralisert utdanningssystem ble innført (oktober 1948).Sovjetiske tropper oppholdt seg i landet til 1958. Romanias sterke mann i perioden 1948 til 1965 var Gheorghe Gheorghiu-Dej, førstesekretær av Arbeiderpartiet. I desember 1955 ble Romania, sammen med Bulgaria og Ungarn, medlem av FN. I 1965 tok Nicolae Ceaușescu over ledelsen av landet, og begynte å føre en mer uavhengig utenrikspolitikk. Innenrikspolitisk var imidlertid regimet svært brutalt, og sikkerhetspolitiet Securitate arresterte reelle og innbilte fiender av regimet. Ceaușescu dannet en personkult rundt seg selv, og et besøk i Nord-Korea gjorde at han ble svært inspirert av Juche-ideologien. Dette førte til en serie med feilslåtte reformer, og åttitallet ble en eneste lang økonomisk nedgangstid. Kjøtt, sukker, mel, smør og egg var blant fødevarer som ble rasjonert. Folk ble ofte pålagt obligatorisk arbeid for det offentlige på søndager og i ferier (det som ble kalt hovtjeneste i livegenskapens tid og corvée i det før-revolusjonære Frankrike). Forbruket av bensin ble satt ned til et minimum, og i 1986 iverksatte man et program for hesteavl for å sette inn hester som erstatning for motorkjøretøyer. Myndighetenes kontroll over privatlivet ble intensivert: ifølge dekret 98/1983 kunne man bare besitte en skrivemaskin hvis man hadde tillatelse av politiet, som bestemte om man hadde behov for den eller ikke; i tillegg måtte man ta med skrivemaskinen til politiet en gang i året for å registrere maskinens bokstaver og tegn. Ifølge dekret 408/1985 måtte alle rumenerne melde fra til myndighetene innen 24 timer hvis de hadde hatt kontakt med utlendinger.I 1948 ble abort gjort ulovlig, for så å bli gjort lovlig igjen i 1957. For å tvinge opp fødselstallene ble, i prinsippet, abort for kvinner under 45 forbudt igjen i 1966, om de hadde mindre enn fire barn. I 1972 ble denne aldersgrensen senket til 40 år. I 1984 ble alderen hevet til 42, og i 1985 til 45, eller hvis man allerede hadde 5 barn. For å hindre illegale aborter ble det innført tvungen månedlig underlivsundersøkelse av alle gravide kvinner. Frem mot år 2000 gikk en fjerdedel av budsjettet i Constanțas østlige bydeler til å sørge for forlatte, underernærte og syke barn.De rundt 3 millioner etnisk ungarerne i Transilvania ble undertrykket under Ceaușescu. I 1990 var det sammenstøt mellom etnisk ungarere og etniske rumenere i byen Tirgu Mures der flere ble drept.Sammen med kommunismens fall i resten av Øst-Europa ble også Ceaușescu-regimet styrtet, etter en revolusjon som oppstod i Timișoara. I en skinnrettssak ble Ceaușescu og hans kone funnet skyldig i en lang rekke forbrytelser, og straks henrettet. Kommunistpartiet ble erklært ulovlig 18. januar 1990. I østblokken var Romania minst under innflytelse av Sovjetunionen og landet hadde stort sett ikke sovjetiske styrker stasjonert.Den nasjonale redningsfronten overtok makten i en overgansperiode, samtidig som restriksjonene på andre partier ble hevet. I mai 1990 fant generalvalg sted, og den tidligere kommunisten Ion Iliescu ble valgt til president I desember 1991 fikk Romania ny grunnlov, og i 1995 ble Emil Constantinescu valgt til president. Romania etter kommunismens fall har vært preget av stadig skiftende maktforhold, der også eks-kommunistene har hatt en viss innflytelse. I 2004 ble Traian Băsescu valgt til president, etter at Iliescu igjen hadde fått sjansen en periode. Klaus Iohannis tiltrådte som president 21. desember 2014.
== Politikk og administrasjon ==
Romania er en demokratisk republikk. Den lovgivende forsamlingen består at to kamre. Senatet (Senatul) har 136 medlemmer og Deputertkammeret (Camera Deputaților) har 330 medlemmer. Representantene blir valgt hvert fjerde år.
Presidenten, som innehar den utøvende makt, blir også valgt ved direkte valg som avholdes hvert femte år. Presidenten utpeker en statsminister, som leder regjeringen og utpeker regjeringens medlemmer. Regjeringen skal godkjennes av den lovgivende forsamlingen.
Fra 1. januar 2007 ble landet tatt opp som EUs medlemsland nummer 26 etter først å ha fått avslag på EU-medlemskap. To og et halvt år etter den store utvidelsen i 2004 hvor EU ble utvidet med ti nye land, var landet kvalifisert til medlemskap.
The Economist rangerte Romania i 2018 på 66. plass av 167 på demokratibarometret.
=== Administrativ inndeling ===
Romania kan deles inn i fire historiske regioner. Disse er Transilvania, Valakia, Moldova (ikke å forveksle med republikken Moldova) og Dobrudsja.
Romania har 41 fylker (rumensk județe). Disse styres av et fylkesråd (consiliu județean), samt en utpekt, upolitisk leder for administrasjonen.
Landet er inndelt i 2686 kommuner (comună), og 265 byer. Kommunene og byene har lokalt selvstyre, og ledes av en borgermester (primar). De største byene har status som municipiu, og har større lokalt selvstyre.
==== Fylker ====
== Næringsliv ==
I 1975 ble Romania første land i Øst-Europa som fikk status som mestbegunstiget handelspartner av USA. Etter at det ble klart at statusen ikke kom til å bli forlenget i 1988, på grunn av Romanias sterke brudd på menneskerettigheter, gjorde Ceaușescu det kjent at Romania ga avkall på den.De første ti årene etter kommunistregimes fall var preget av dårlige økonomiske tider. Mange unge rumenere forlot i denne perioden landet for å søke lykken i Vest-Europa. Siden 2000 har imidlertid trenden snudd, og landet har lav arbeidsledighet med inflasjonen under kontroll.
Myntenheten i Romania er leu (flertall: lei). Denne utstedes av sentralbanken, Banca Națională a României. Den rumenske regjeringen hadde opprinnelig et mål om å innføre euro fra 2014, men har forblitt utenfor eurosonen.Mellom 2007 (da Romania ble medlem av EU) og 2019, fikk landet 26 milliarder euro i subsidier.Per 2020 var merverdiavgiften i Romania 19 % (med noen unntak).
=== Landbruk ===
I 2018 var Romania Europas største eksportør av levende dyr.
== Samfunn ==
=== Største byer ===
|
Liste over politiske partier i Romania er en liste over politiske partier i rumensk politikk.
| 15,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arild_Hovslien
|
2023-02-04
|
Arild Hovslien
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 1980', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske sommerleker 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 1988', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske handikappidrettsutøvere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Paralympiske mestere for Norge']
|
Arild Hovslien (født 15. desember 1952) er en norsk handikappidrettsutøver. Han er synshemmet, og har deltatt i paralympiske vinterleker to ganger for Norge (1976 og 1988). Han vant én gullmedalje i langrenn i disse lekene. Han deltok også i friidrettsøvelser i paralympiske sommerleker to ganger (1980 og 1984).
|
Arild Hovslien (født 15. desember 1952) er en norsk handikappidrettsutøver. Han er synshemmet, og har deltatt i paralympiske vinterleker to ganger for Norge (1976 og 1988). Han vant én gullmedalje i langrenn i disse lekene. Han deltok også i friidrettsøvelser i paralympiske sommerleker to ganger (1980 og 1984).
== Meritter ==
Paralympiske vinterleker 1988
Gull i langrenn, 4 x 10 km stafett (sammen Terje Løvås, Hans Anton Ålien og Åsmund Tveit)
== Eksterne lenker ==
(en) Arild Hovslien – Paralympic.org
NFIF – oversikt over norske medaljevinnere i Paralympics
Norges idrettshøgskole - Glitrende NIH-skussmål etter Ridderuken (med bilde av Hovslien)
|
Arild Hovslien (født 15. desember 1952) er en norsk handikappidrettsutøver.
| 15,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caledoniakanalen
|
2023-02-04
|
Caledoniakanalen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kanaler i Storbritannia', 'Kategori:Skottlands geografi']
|
Caledoniakanalen er en kanal i Skottland mellom Inverness i øst og Fort William i vest. Kanalen med tilhørende innsjøer er om lag 100 kilometer lang. Bare om lag en tredjedel av kanalen er kunstig, resten består av innsjøene Loch Dochfour, Loch Ness, Loch Oich og Loch Lochy. Disse innsjøene er deler av forkastningen Great Glen.
|
Caledoniakanalen er en kanal i Skottland mellom Inverness i øst og Fort William i vest. Kanalen med tilhørende innsjøer er om lag 100 kilometer lang. Bare om lag en tredjedel av kanalen er kunstig, resten består av innsjøene Loch Dochfour, Loch Ness, Loch Oich og Loch Lochy. Disse innsjøene er deler av forkastningen Great Glen.
== Eksterne lenker ==
Waterskape om Caledoniakanalen (engelsk)
Caledonial Canal Navigation Chart (engelsk)
|
thumb|Slusene ved Fort Augustus, Caledoniakanalen
| 15,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Murkvadranten
|
2023-02-04
|
Murkvadranten
|
['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stjernebilder', 'Kategori:Stjernebildestubber', 'Kategori:Stubber 2019-12']
|
Murkvadranten (latin Quadrans Muralis) var et stjernebilde innført av Jérôme Lalande i 1795. Det forestilte en murkvadrant, og befant seg mellom stjernebildene Oksedriveren og Store bjørn. Det er ikke lenger i bruk, men stjerneskuddsvermen Quadrantidene er oppkalt etter den.
|
Murkvadranten (latin Quadrans Muralis) var et stjernebilde innført av Jérôme Lalande i 1795. Det forestilte en murkvadrant, og befant seg mellom stjernebildene Oksedriveren og Store bjørn. Det er ikke lenger i bruk, men stjerneskuddsvermen Quadrantidene er oppkalt etter den.
== Kilder ==
Ridpath, Ian. «Quadrans Muralis: The Mural Quadrant». Ian Ridpath's Star Tales. Besøkt 18. juni 2009.
http://www.pa.msu.edu/people/horvatin/Astronomy_Facts/obsolete_pages/quadrans_muralis.htm
|
Murkvadranten (latin Quadrans Muralis) var et stjernebilde innført av Jérôme Lalande i 1795. Det forestilte en murkvadrant, og befant seg mellom stjernebildene Oksedriveren og Store bjørn.
| 15,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Final_Fantasy_XIV
|
2023-02-04
|
Final Fantasy XIV
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Final Fantasy', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:PlayStation 3-spill', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Videospill fra 2010', 'Kategori:Videospill utviklet av Square Enix', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan', 'Kategori:Videospillstubber', 'Kategori:Windows-spill']
|
Final Fantasy XIV (ファイナルファンタジーXIV, Fainaru Fantajī Fōtīn), også kjent som Final Fantasy XIV Online, er det fjortende spillet i Final Fantasy-serien som ble gitt ut i 2010 til PlayStation 3 og Windows. Spillet er i likhet med Final Fantasy XI et MMORPG. I Final Fantasy XIV lager man sin egen spillfigur og utforsker den fiktive verdenen Hydaelyn, der man begynner i regionen Eorzea. I Eorzea blir spilleren kastet inn i en invasjon fra det fiendtlige imperiet Garlemald og trusselen om å trekke en av verdenens måner ned i planeten for å ødelegge alle barbarstammene og deres guder, Primalene. Sammen med de andre spillerne i verdenen får man muligheten til å stå opp mot de onde kreftene og la godskapen seire i en omfattende og intrikat historie. Seriens veterankomponist Nobuo Uematsu lagde all musikken til spillet. Det er første gang på ti år at Uematsu lagde all musikken til et Final Fantasy-spill i hovedserien, ettersom det siste var Final Fantasy IX i 2000.
|
Final Fantasy XIV (ファイナルファンタジーXIV, Fainaru Fantajī Fōtīn), også kjent som Final Fantasy XIV Online, er det fjortende spillet i Final Fantasy-serien som ble gitt ut i 2010 til PlayStation 3 og Windows. Spillet er i likhet med Final Fantasy XI et MMORPG. I Final Fantasy XIV lager man sin egen spillfigur og utforsker den fiktive verdenen Hydaelyn, der man begynner i regionen Eorzea. I Eorzea blir spilleren kastet inn i en invasjon fra det fiendtlige imperiet Garlemald og trusselen om å trekke en av verdenens måner ned i planeten for å ødelegge alle barbarstammene og deres guder, Primalene. Sammen med de andre spillerne i verdenen får man muligheten til å stå opp mot de onde kreftene og la godskapen seire i en omfattende og intrikat historie. Seriens veterankomponist Nobuo Uematsu lagde all musikken til spillet. Det er første gang på ti år at Uematsu lagde all musikken til et Final Fantasy-spill i hovedserien, ettersom det siste var Final Fantasy IX i 2000.
== Eksterne lenker ==
(en) Final Fantasy XIV hos MobyGames
(en) Final Fantasy XIV hos MobyGames
(en) Final Fantasy XIV hos GameSpot
(en) Final Fantasy XIV hos IGN
(en) Final Fantasy XIV hos VGMdb
(en) Final Fantasy XIV hos GameFAQs
Final Fantasy XIV Fan
|
| format = Blu-ray Disc, DVD-ROM
| 15,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Florida_sykehus
|
2023-02-04
|
Florida sykehus
|
['Kategori:1900-tallet i Bergen', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1937', 'Kategori:Byggverk tegnet av Ole Landmark', 'Kategori:Helse- og sosialtjenester i Bergen', 'Kategori:Oslo katolske bispedømme', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Bergen', 'Kategori:Tidligere sykehus i Norge']
|
Florida sykehus, eller St. Franciskus Hospital, sto ferdig i 1937 og er tegnet av Ole Landmark.
Sykhusbygningen huser i dag St. Paul gymnas, en katolsk videregående skole. Bergen kommune leide bygningen og benyttet den som sykehjem i en periode. Florida sykehus har de siste årene vært byens eneste korttidssykehjem og det eneste sykehjemmet med akuttplasser. Sykehjemmet hadde eget akuttmottak tilknyttet denne funksjonen, og hadde nesten 800 korttidsopphold i løpet av året. Leieavalen utløp i 2012.
|
Florida sykehus, eller St. Franciskus Hospital, sto ferdig i 1937 og er tegnet av Ole Landmark.
Sykhusbygningen huser i dag St. Paul gymnas, en katolsk videregående skole. Bergen kommune leide bygningen og benyttet den som sykehjem i en periode. Florida sykehus har de siste årene vært byens eneste korttidssykehjem og det eneste sykehjemmet med akuttplasser. Sykehjemmet hadde eget akuttmottak tilknyttet denne funksjonen, og hadde nesten 800 korttidsopphold i løpet av året. Leieavalen utløp i 2012.
== Historie ==
Sykehuset ble opprrettet ved av St. Franciskus Xaverius-søstrene – en katolsk nonneorden som var tilknyttet St. Paul menighet, den katolske menigheten i Bergen. Men allerede fra 1899 ble et katolsk hospital drevet i det nåværende Birgittahjemmet som i dag tjener som menighetshus og ligger ved siden av den katolske kirken i Bergen. Dette sykehuset ble drevet under navnet St. Franciskus Hospital inntil opprettelsen av Florida sykehus i 1901. Søstrene drev den gang Florida sykehus, et stort og moderne sykehus etter datidens målestokk som både var søstrenes største virksomhet og den katolske kirkes ansikt utad i byen. Naturlig nok hadde sykehuset også sitt eget kapell – St. Sunniva kapell. Søstrene arbeidet på det private sykehuset helt frem til den offentlige helsetjenesten overtok. Sykehuset ble nedlagt i 1970-årene.
Søstrene opprettet også et hospital i Stavanger i 1902 og kalte det St. Franciskus hospital. Gjennom årene tok nonnene over driften av enkelte sykehjem i Arendal, Haugesund og Hønefoss.
Under krigen var sykehuset overtatt av tyskerne, og de bygget en militærbrakke på eiendommen. Kriegsmarine rekvirerte Florida Sykehus, da under navnet Marine Lazarett Bergen. Brakkebygningen ble også brukt som militærsykehus under krigen for tyskerne. Etter krigen tok det norske Forsvaret over brakkebygningen. Halvparten ble brukt av Forsvarets forskningsinstitutt, mens den andre halvdelen tjente som norsk militærsykehus en kortere tid før forskningsintituttet tok over hele brakkebygningen.
== Franciskus-ordenen ==
15. mars 2001 feiret St. Franciskus Xaveriussøstrene 100-årsjubileum. Det formelle navnet til St. Franciskus Xaverius-søstrene er Den Norske Søsterkongregasjon av Den Hellige Franciskus Xaverius, forkortet til S.F.X.
Mange av nonnene kom fra Mellom-Europa. I juni 2013 hadde ordenen åtte gjenlevende nonner som bodde på hvilehjemmet Marias Minde; deres eget hvilehjem. I 1913 døde den katolske presten Erik Wang. Han hadde kjøpt en eiendom i Ytre Sandviken ved Bergen, og testamenterte denne til St. Franciskus Xaveriussøstrene for at de skulle kunne bygge et hvilehjem der. Eiendommen som ble til Marias Minde stod imidlertid ikke ferdig før i 1956. Både på Møllendal og Solheim kirkegård ble det opprettet store rammegravsteder for søstrene.
== Referanser ==
== Se også ==
St. Franciskus Xaveriussøstrene
== Eksterne lenker ==
UiB:«Kunst og kultur»
Kulturminnegrunnlag for Kommunedelplan Store Lungegårdsvann pdf Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
Om St Franciskus søstrenes første 75 år
St. Paul gymnas
|
Florida sykehus, eller St. Franciskus Hospital, sto ferdig i 1937 og er tegnet av Ole Landmark.
| 15,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agonal_respirasjon
|
2023-02-04
|
Agonal respirasjon
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Åndedrettssystemet']
|
Agonal respirasjon eller døende respirasjon er stadiet før døden inntrer.
Dype gisp eller indragninger som ikke er fullgod respirasjon/pust/luftutveksling blir mer og mer overfladiske og dør etter hvert helt ut.
|
Agonal respirasjon eller døende respirasjon er stadiet før døden inntrer.
Dype gisp eller indragninger som ikke er fullgod respirasjon/pust/luftutveksling blir mer og mer overfladiske og dør etter hvert helt ut.
|
Agonal respirasjon eller døende respirasjon er stadiet før døden inntrer.
| 15,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gigi_D%E2%80%99Agostino
|
2023-02-04
|
Gigi D’Agostino
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. desember', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Italienske musikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10']
|
Luigino Celestino Di Agostino (født 17. desember 1967), bedre kjent under artistnavnet Gigi D'Agostino, er en italiensk DJ, remixer og plateprodusent. I 1986 startet han sin karriere som DJ innen stilen Italo Disco, og ga ut sin første mix, «Psychodelic». Han er godt kjent for singlene sine «Cuba Libre», «Bla Bla Bla» og coverlåten av Nik Kershaws «The Riddle». Han ga i 2004 ut albumet L'Amour Toujours II. I 2018 satset han på popmusikk og ga ut singelen «In My Mind» sammen med Dynoro og er blitt mer populær enn noen gang før.
|
Luigino Celestino Di Agostino (født 17. desember 1967), bedre kjent under artistnavnet Gigi D'Agostino, er en italiensk DJ, remixer og plateprodusent. I 1986 startet han sin karriere som DJ innen stilen Italo Disco, og ga ut sin første mix, «Psychodelic». Han er godt kjent for singlene sine «Cuba Libre», «Bla Bla Bla» og coverlåten av Nik Kershaws «The Riddle». Han ga i 2004 ut albumet L'Amour Toujours II. I 2018 satset han på popmusikk og ga ut singelen «In My Mind» sammen med Dynoro og er blitt mer populær enn noen gang før.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gigi D'Agostino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gigi D'Agostino på Internet Movie Database
(en) Gigi D'Agostino på AllMovie
(en) Gigi D'Agostino på Apple Music
(en) Gigi D'Agostino på Discogs
(en) Gigi D'Agostino på MusicBrainz
(en) Gigi D'Agostino på MusicBrainz
(en) Gigi D'Agostino på SoundCloud
(en) Gigi D'Agostino på Spotify
(en) Gigi D'Agostino på Songkick
(en) Gigi D'Agostino på Last.fm
(en) Gigi D'Agostino på AllMusic
Gigi D'Agostino på Twitter
Gigi D'Agostino på Facebook
Gigi D'Agostino på Instagram
Gigi D'Agostino på YouTube
Gigi D'Agostino på YouTube
|
Luigino Celestino Di Agostino (født 17. desember 1967), bedre kjent under artistnavnet Gigi D'Agostino, er en italiensk DJ, remixer og plateprodusent.
| 15,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trevor_Nunn
|
2023-02-04
|
Trevor Nunn
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske regissører', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ipswich', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Trevor Nunn (født 14. januar 1940 i Ipswich), er en britisk regissør av musikaler og filmer.
Han er utdannet ved Downing College, University of Cambridge. Han ble i 1968 ansatt som regissør ved Royal Shakespeare Company, hvor han ble til 1986.
Nunn forbindes særlig med store musikaloppsetninger i London og New York. Han satt opp Lloyd Webbers Cats på Broadway 1981, og mottok for det en Tony Award 1983. Han fikk en ny Tony for den første engelskspråklige oppsetningen av Les Misérables, Broadway 1985. Han har også regissert Lloyd Webbers musikal Aspects of Love på Broadway.
I London har Nunn satt opp Les Misérables, My Fair Lady, Chess, Starlight Express og Sunset Boulevard.
|
Trevor Nunn (født 14. januar 1940 i Ipswich), er en britisk regissør av musikaler og filmer.
Han er utdannet ved Downing College, University of Cambridge. Han ble i 1968 ansatt som regissør ved Royal Shakespeare Company, hvor han ble til 1986.
Nunn forbindes særlig med store musikaloppsetninger i London og New York. Han satt opp Lloyd Webbers Cats på Broadway 1981, og mottok for det en Tony Award 1983. Han fikk en ny Tony for den første engelskspråklige oppsetningen av Les Misérables, Broadway 1985. Han har også regissert Lloyd Webbers musikal Aspects of Love på Broadway.
I London har Nunn satt opp Les Misérables, My Fair Lady, Chess, Starlight Express og Sunset Boulevard.
== Filmografi i utvalg ==
1996 – Twelfth Night (film 1996)
1986 – Lady Jane
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trevor Nunn på Internet Movie Database
(da) Trevor Nunn på Filmdatabasen
(en) Trevor Nunn hos The Movie Database
(en) Trevor Nunn hos Internet Broadway Database
|
Trevor Nunn (født 14. januar 1940 i Ipswich), er en britisk regissør av musikaler og filmer.
| 15,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Macroveliidae
|
2023-02-04
|
Macroveliidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Macroveliidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever sannsynligvis som rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr. Det er bare kjent tre arter, alle fra vestkysten av Amerika.
|
Macroveliidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever sannsynligvis som rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr. Det er bare kjent tre arter, alle fra vestkysten av Amerika.
== Utseende ==
Små til middelsstore (2,5–5,6 mm), avlange teger med forholdsvis lange bein. Forkroppen er tett hårkledt. Antennene er trådformede og består av fire ledd. Fasettøynene er forholdsvis små og ovale. Sugesnabelen består av fire ledd og når omtrent bak til mellomhoftene, de to innerste leddene er svært korte, det tredje langt, det fjerde kortere. Pronotum varierer i størrelse og form. Macrovelia hornii kan være både langvinget og kortvinget, for de andre to artene kjenner man bare kortvingede eksemplarer.
== Levevis ==
Chepuvelia usingeri lever mellom vått løvstrø på skogbunnen, mens de andre to artene er funnet ved vegetasjonsrike kilder og vann-sig. De ser ut til å unngå dagslys og gjemme seg nede i vegetasjonen. Forøvrig er ingenting kjent om biologien deres, men de antas å være rovdyr.
== Systematisk inndeling ==
Familien Macroveliidae er systematisk plassert i gruppen Gerromorpha, sammen med: Mesoveliidae, Hebridae, Paraphrynoveliidae, vannskridere, Veliidae, Hermatobatidae og Vannløpere.
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe Gerromorpha – lever i vann eller på vannoverflaten.
familien Macroveliidae
Chepuvelia usingeri China, 1962 – sørlige Chile
Macrovelia hornii Uhler, 1872 – vestkysten av Nord-Amerika
Oravelia pege Drake & Chapman, 1963 – bare kjent fra California
== Kilder ==
Schuh, R.T. og Slater, J.A. (1995) True Bugs of the World. 24. Macroveliidae. Ithaca, New York. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Macroveliidae i Encyclopedia of Life
(en) Macroveliidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Macroveliidae hos Fossilworks
(en) Macroveliidae hos ITIS
(en) Macroveliidae hos NCBI
(en) Kategori:Macroveliidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Macroveliidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Chepuvelia usingeri
| 15,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Rytter
|
2023-02-04
|
Henrik Rytter
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. september', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Personer fra Haram kommune', 'Kategori:Personer fra Roan kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Henrik Grytnes Rytter (født 18. januar 1877 i Roan og oppvokst i Haram, død 18. september 1950 på Geilo) var en norsk lyriker, dramatiker og oversetter. Han er særlig kjent for sitt omfattende arbeid med å oversette 23 av Shakespeares verker til nynorsk i 1932, og for gjendiktningen av Peer Gynt i 1949.
|
Henrik Grytnes Rytter (født 18. januar 1877 i Roan og oppvokst i Haram, død 18. september 1950 på Geilo) var en norsk lyriker, dramatiker og oversetter. Han er særlig kjent for sitt omfattende arbeid med å oversette 23 av Shakespeares verker til nynorsk i 1932, og for gjendiktningen av Peer Gynt i 1949.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Henrik Rytter var av bondeslekt, og sønn av en lærer. Han tok middelskoleeksamen i Volda, var huslærer i Dovre og tok eksamen på Volda lærarskule i 1899.
Han var lærer flere steder, fra 1908 ved Møre Folkehøgskule. Han startet opp Nordmøre folkehøgskole på Gjemnes i 1913, men måtte gi opp i 1916 da skolen ble flyttet til Straumsnes.
=== Forfatter ===
Etter dette ga han opp læreryrket og flyttet til Oslo-området, hvor han bosatte seg på Hvaler, senere på Geilo; han «starta som 40-åring på ein ny karriereveg. No ville han vere litterat på heiltid». Her var han konsulent ved Det norske teatret, litteraturkritiker i Den 17de Mai og redaktør av Norsk Ungdom ei kort stund og av Ung-Norig 1924-26. Han satt fanget på Bredtveit under krigen.
Han debuterte i 1907 med stykket Dømde, og fulgte opp med Bråhamaren (1917), Herman Ravn (1924), Våren (1926), Elva (1937) og Prestegarden og øya (1941). Alle skuespillene ble oppført på Det norske teatret. Diktsamlingene hans var Båra (1919), Øya (1920), trilogien Jordsonen (1925) – Skålene (1926) – Vokune (1927), Eros (1928) og Likevel -! (1950).
Rytter var ein ordets tjenar med rike evner. Han var ingen djupt borande psykolog, men han hadde ein usvikandre tru på menneskeånda, og han var ein uredd stridsmann for det frie ord.
I tillegg til Shakespeare og Ibsen (både Peer Gynt og Kongs-Emnerne) oversatte han bl.a. Den guddommelige komedie til nynorsk og Dekameronen til bokmål. Rytter skrev også hørespillene Dei bortkomne (produsert 1940) og Trollelgen (etter Mikkjel Fønhus, produsert 1940).
Han var far til Olav Rytter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Henrik Rytter i Norsk Oversetterleksikon
(no) Publikasjoner av Henrik Rytter i BIBSYS
(no) Henrik Rytter i Norsk biografisk leksikon
|
Henrik Grytnes Rytter (født 18. januar 1877 i Roan og oppvokst i Haram, død 18.
| 15,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Typelokalitet
|
2023-02-04
|
Typelokalitet
|
['Kategori:Pekere']
|
Typelokalitet kan referere til:
Typelokalitet (biologi), betegner i biologisk nomenklatur det geografiske stedet der typeeksemplaret for et takson ble funnet.
Typelokalitet (geologi), et uttrykk som innenfor geologien refererer til den lokaliteten der det første eksemplaret av en stein som har ført til beskrivelsen av et nytt mineral eller en ny bergart ble funnet.
|
Typelokalitet kan referere til:
Typelokalitet (biologi), betegner i biologisk nomenklatur det geografiske stedet der typeeksemplaret for et takson ble funnet.
Typelokalitet (geologi), et uttrykk som innenfor geologien refererer til den lokaliteten der det første eksemplaret av en stein som har ført til beskrivelsen av et nytt mineral eller en ny bergart ble funnet.
|
Typelokalitet kan referere til:
| 15,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borgestadklinikken
|
2023-02-04
|
Borgestadklinikken
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helse- og omsorgsinstitusjoner', 'Kategori:Rusomsorg']
|
Borgestadklinikken – er en spesialisthelseinstitusjon for rusbehandling med to avdelinger i Skien.
Borgestadklinikken tilbyr behandling for mennesker med rus- og avhengighetsrelaterte problemer. Klinikken har spesialkompetanse på behandling av familier med små barn og gravide. Det gis behandling for pasienter med flere typer rusmisbruk/avhengighetsproblematikk, også spilleavhengighet.
Borgestadklinikken tilbyr pårørende behandling og oppfølging.
Kompetansesenter rus-region sør er også tilknyttet Borgestadklinikken. Oppdragsgiver er Helsedirektoratet og hovedoppgaver er kompetansebygging i kommuner om rusrelatert problematikk.
Det er Blå Kors Norge som eier Borgestadklinikken.
|
Borgestadklinikken – er en spesialisthelseinstitusjon for rusbehandling med to avdelinger i Skien.
Borgestadklinikken tilbyr behandling for mennesker med rus- og avhengighetsrelaterte problemer. Klinikken har spesialkompetanse på behandling av familier med små barn og gravide. Det gis behandling for pasienter med flere typer rusmisbruk/avhengighetsproblematikk, også spilleavhengighet.
Borgestadklinikken tilbyr pårørende behandling og oppfølging.
Kompetansesenter rus-region sør er også tilknyttet Borgestadklinikken. Oppdragsgiver er Helsedirektoratet og hovedoppgaver er kompetansebygging i kommuner om rusrelatert problematikk.
Det er Blå Kors Norge som eier Borgestadklinikken.
== Eksterne lenker ==
Borgestadklinikken
|
Borgestadklinikken – er en spesialisthelseinstitusjon for rusbehandling med to avdelinger i Skien.
| 15,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paraphrynoveliidae
|
2023-02-04
|
Paraphrynoveliidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Paraphrynoveliidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever sannsynligvis som rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr. Det er kjent to arter av disse sjeldne tegene, fra det sørlige Afrika.
|
Paraphrynoveliidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever sannsynligvis som rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr. Det er kjent to arter av disse sjeldne tegene, fra det sørlige Afrika.
== Utseende ==
Små (1,7–2,4 mm), ovale til pæreformede, vingeløse teger. Hodet er avlangt, fasettøynene små, runde og utstående. Punktøyne mangler. Antennene er fire-leddete og trådformede. Sugesnabelen når til bakhoftene og består av fire ledd. Kroppen er pæreformet. Føttene er tre-leddete.
== Levevis ==
Paraphrynovelia-artene lever mellom våt mose ved bredden av ferskvann.
== Systematisk inndeling ==
Familien Paraphrynoveliidae er systematisk plassert i gruppen Gerromorpha, sammen med: Mesoveliidae, Hebridae, Macroveliidae, vannskridere, Veliidae, Hermatobatidae og Vannløpere.
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe Gerromorpha – lever i vann eller på vannoverflaten.
familien Paraphrynoveliidae Møller Andersen, 1978
slekten Paraphrynovelia Poisson, 1957 – to arter, sørlige Afrika
Paraphrynovelia brincki Poisson, 1957
Paraphrynovelia slateri Møller Andersen, 1978
== Kilder ==
Schuh, R.T. og Slater, J.A. (1995) True Bugs of the World. 23. Paraphrynoveliidae. Ithaca, New York. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Paraphrynoveliidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Paraphrynoveliidae hos ITIS
(en) Paraphrynoveliidae hos NCBI
Paraphrynoveliidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Paraphrynovelia brincki
| 15,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ambassader_i_Oslo
|
2023-02-04
|
Liste over ambassader i Oslo
|
['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Ambassadebygninger i Oslo', 'Kategori:Ambassader i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister med koordinater', 'Kategori:Lister over byggverk i Norge']
|
Liste over ambassader i Oslo omfatter alle fremmede staters ambassader i Oslo.
De fleste ambassadene i Oslo ligger like vest for sentrum, spesielt i bydelen Frogner. Dette regnes som et pent og representativt nabolag med en sentral beliggenhet, i nærheten av Slottet og Utenriksdepartementet. Unntakene er Kinas og Pakistans ambassader, som ligger i bydel Vestre Aker, ambassadene til Brasil, Sri Lanka og Sør-Sudan, som ligger på Skøyen i Bydel Ullern, USAs ambassade på Huseby og en håndfull ambassader som ligger i Oslo sentrum (hovedsakelig Vika og Kvadraturen).
Det var først etter unionsoppløsningen i 1905 at det daværende Kristiania fikk faste representasjoner på diplomatisk nivå. I 1910 hadde ni stater fast representasjon i byen: Cuba, Danmark, Frankrike, Mexico, Russland, Storbritannia, Sverige, Tyskland og USA. På denne tiden utvekslet bare stormaktene ambassadører, og utsendingene i Kristiania hadde derfor titler som plenipotentiære ministre (ministre med fullmakt) eller chargé d'affaires. Det var først etter andre verdenskrig at det ble vanlig med forbindelser på ambassadørnivå mellom andre land enn stormaktene, ut fra et likeverdighetsprinsipp i diplomatretten.Listen beskriver ikke alle fremmede staters representasjoner for Norge. Grunnen er at de fleste stater ikke har egen ambassade lagt til Norge. Ofte er ambassadøren ved en ambassade i et annet land sideakkreditert til Norge. De fleste slike sideakkrediterte ambassadører holder for Norges vedkommende til i Stockholm, København, London, Berlin eller Brussel. For disse finnes en egen liste som også henviser til en oversikt over konsulær representasjon i Norge.
Listen har heller ikke med Den europeiske unions delegasjon til Norge eller PLOs representasjonskontor i Oslo, som begge ledes av en ambassadør.
|
Liste over ambassader i Oslo omfatter alle fremmede staters ambassader i Oslo.
De fleste ambassadene i Oslo ligger like vest for sentrum, spesielt i bydelen Frogner. Dette regnes som et pent og representativt nabolag med en sentral beliggenhet, i nærheten av Slottet og Utenriksdepartementet. Unntakene er Kinas og Pakistans ambassader, som ligger i bydel Vestre Aker, ambassadene til Brasil, Sri Lanka og Sør-Sudan, som ligger på Skøyen i Bydel Ullern, USAs ambassade på Huseby og en håndfull ambassader som ligger i Oslo sentrum (hovedsakelig Vika og Kvadraturen).
Det var først etter unionsoppløsningen i 1905 at det daværende Kristiania fikk faste representasjoner på diplomatisk nivå. I 1910 hadde ni stater fast representasjon i byen: Cuba, Danmark, Frankrike, Mexico, Russland, Storbritannia, Sverige, Tyskland og USA. På denne tiden utvekslet bare stormaktene ambassadører, og utsendingene i Kristiania hadde derfor titler som plenipotentiære ministre (ministre med fullmakt) eller chargé d'affaires. Det var først etter andre verdenskrig at det ble vanlig med forbindelser på ambassadørnivå mellom andre land enn stormaktene, ut fra et likeverdighetsprinsipp i diplomatretten.Listen beskriver ikke alle fremmede staters representasjoner for Norge. Grunnen er at de fleste stater ikke har egen ambassade lagt til Norge. Ofte er ambassadøren ved en ambassade i et annet land sideakkreditert til Norge. De fleste slike sideakkrediterte ambassadører holder for Norges vedkommende til i Stockholm, København, London, Berlin eller Brussel. For disse finnes en egen liste som også henviser til en oversikt over konsulær representasjon i Norge.
Listen har heller ikke med Den europeiske unions delegasjon til Norge eller PLOs representasjonskontor i Oslo, som begge ledes av en ambassadør.
== Liste over ambassader ==
Oslos strøk går i noen grad over i hverandre og har ikke alltid klart definerte grenser, noe som gjør at det kan være vanskelig å strøksfeste enkelte av ambassadebygningene. Eksempler på dette er Briskeby/Uranienborg, Gimle/Frogner, Vika/Ruseløkka og Uranienborg/Homansbyen/Bak Slottet.
Listen omfatter kun kansellier. Residenser og konsulær-seksjoner er i mange tilfeller lagt andre steder i byen enn kanselliene, selv om det store flertallet av disse også ligger i Bydel Frogner.
Dersom ikke annet er oppgitt, er opplysningene hentet fra Oslo Diplomatic List (se eksterne lenker), som vedlikeholdes kontinuerlig av Utenriksdepartementet.
Listen er sorterbar.
== Se også ==
Liste over sideakkrediteringer til Norge
Liste over utenlandske generalkonsulater i Norge
== Referanser og merknader ==
== Eksterne lenker ==
(en) Embassies in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Diplomatiske forbindelser på Regjeringen.no, inkl. The Oslo Diplomatic List (PDF med ambassadeoversikt)
|
[missions in Norway.png|thumb|Kart der alle land med ambassade i Oslo er markert i blått.
| 15,699 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.