url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Rose_(heraldisk)
|
2023-02-04
|
Rose (heraldisk)
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heraldikk']
|
Rose er en stilisert grafisk figur som er brukt i våpenskjold, flagg, segl, emblemer, andre kjennetegn og symboler.
Den stiliserte rosen har oftest fem store kronblader og et sirkelrundt midtparti. Rosen kan også være utstyrt med to blader på en kort stilk som går ut fra nederste kronblad. Noen ganger er det syv, seks, fem eller fire kronblad, men har rosen bare fire kronblad, så ligner den mye på den særskilte heraldiske figuren firblading. Det forekommer også roser med en rad mindre kronblad mellom ytre kronblad og midtpartiet; dersom de innerste bladene er hvite og de ytterste røde, så kalles figuren ofte for Tudorrose.
I våpenskjold brukes også såkalte «naturlige roser» som har 4–6 kronblader og stilker med blader. Dette ses særlig fra og med 1600-tallet i person- og slektsvåpen.
En spesiell stilisert rose er den såkalte lutherrosen. Den har på en gulkantet blå sirkelflate en hvit fembladet rose med et rødt hjerte i midtfeltet og på hjertet et svart latinsk kors. Lutherrosen brukes som symbol i og for den evangelisk-lutherske kirke.
|
Rose er en stilisert grafisk figur som er brukt i våpenskjold, flagg, segl, emblemer, andre kjennetegn og symboler.
Den stiliserte rosen har oftest fem store kronblader og et sirkelrundt midtparti. Rosen kan også være utstyrt med to blader på en kort stilk som går ut fra nederste kronblad. Noen ganger er det syv, seks, fem eller fire kronblad, men har rosen bare fire kronblad, så ligner den mye på den særskilte heraldiske figuren firblading. Det forekommer også roser med en rad mindre kronblad mellom ytre kronblad og midtpartiet; dersom de innerste bladene er hvite og de ytterste røde, så kalles figuren ofte for Tudorrose.
I våpenskjold brukes også såkalte «naturlige roser» som har 4–6 kronblader og stilker med blader. Dette ses særlig fra og med 1600-tallet i person- og slektsvåpen.
En spesiell stilisert rose er den såkalte lutherrosen. Den har på en gulkantet blå sirkelflate en hvit fembladet rose med et rødt hjerte i midtfeltet og på hjertet et svart latinsk kors. Lutherrosen brukes som symbol i og for den evangelisk-lutherske kirke.
== Våpenskjold med rose ==
Vi kan se den heraldiske rosen i våpenskjold fra middelalderen til i dag og i alle land med europeisk heraldikk.
En variant av det norske riksvåpenet med løven finnes i middelalderen med skjoldbunnen strødd med flere små roser. Finlands riksvåpen har rød bunn strødd med små sølv roser. Skjold med rose har bl.a. det tyske landområdet Kreis Lippe og den norske kommunen Sørum.
I middelalderen hadde bl.a. de norske Audun Hugleiksson og Sudrheimsætten skjold med rose. I nyere tid finnes rose i norske slektsvåpen bl.a. for Fasting, Hartmann, von der Lippe, Nansen, Rosenkrantz (i hjelmtegnet) og Rosenvinge.
Heraldiske, naturlige roser finnes i våpenskjold for bl.a. de norske slektene Blehr, Brochmann, Cappelen, Munch, Rosenkilde, Rosing og Sverdrup.
== Symbolikk ==
Figurer i våpenskjold blir ikke alltid valgt for å ha en spesiell symbolikk. Figurene kan være valgt fordi den som laget våpenet likte figuren, fordi vedkommende ville ha noe særegent, fordi vedkommende ville vise en forbindelse til andre som bruker samme eller lignende våpenfigur, eller rose kan være valgt av andre grunner.
Roser generelt og stiliserte roser spesielt, har vært brukt som symbol med vekslende betydninger, allerede fra førheraldisk tid og i antikken. En rose har symbolisert bl.a. kjærlighet, fortrolighet, skjønnhet, noe som er enestående, visstnok også jomfru Maria og noen katolske helgener. En heraldisk rose kan være et symbol for et landområde, slik som for England og den såkalte «Lippische Rose» i Tyskland. En heraldisk rose har vært merke for tilhengere av visse mektige slekter, særlig Lancaster, York og Tudor i England.
Heraldiske roser eller andre stiliserte roser, kan ses i eller uten noe våpenskjold: de kan være som dekorasjoner og i malerier, på skulpturer, møbler, diverse gjenstander og på andre måter. En eller flere roser er brukt som symbol i poesi, romaner og annen skjønnlitteratur; f.eks. kriminalromanen «Rosens navn» der forfatteren ikke gir noen nærmere forklaring på denne boktittelen.
På grunn av sølvrosene i det finske riksvåpenet, blir en hvit heraldisk rose brukt som et sentralt motiv i ordenstegnene til Finlands hvite roses orden.
== Litteratur ==
H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
Oluf Kolsrud: «Handverkarlags-segl fraa Oslo og Christiania», tidsskriftet St. Hallvard, Kristiania 1915
Hallvard Trætteberg: «Fylkesmerker». Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 – Kristiansand S 1955
Hallvard Trætteberg: Borg i segl, mynt og våpen, Oslo 1967
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
Jan Raneke (redaktør): Nordisk heraldisk terminologi, Lund 1987 (med heraldiske faguttrykk på bokmål og nynorsk)
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013
Johan Marius Setsaas: «Schønings våpenbok: Til glede og bekymring», Genealogen nr. 2/2014, Oslo 2014, side 45-51Andre land
Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
le Baron Stalins: Vocabulaire-Atlas Héraldique en six Langues: Francais-English-Deutsch-Español-Italiano-Nederlandsch, Paris 1952
Carl-Alexander von Volborth: Alverdens heraldik i farver, Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen)
Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
Carl-Alex. von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981
Carl-Alex. von Volborth: The Art of Heraldry, Dorset 1987
Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001
== Se også ==
Rosekrigene
Tudorrose
|
100 px|thumb|[[Tyskland|Tysk tradisjonelt stilisert rød rose med innslag av gull, for landområdet Lippe]]
| 13,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/50_beste_gjennom_50_%C3%A5r
|
2023-02-04
|
50 beste gjennom 50 år
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samlealbum fra 2004', 'Kategori:Wenche Myhre-album']
|
50 beste gjennom 50 år er det fjerde samlealbumet til Wenche Myhre, og ble gitt ut i 2004.
|
50 beste gjennom 50 år er det fjerde samlealbumet til Wenche Myhre, og ble gitt ut i 2004.
== Sporliste ==
CD1:
«66» (U. Jürgens og O. Paus)
«Lass Mich Bei Dir Sein» (N. Günter og H. Knef)
«Da Kanns Du Was Da Hast Du Was» (Niessen og Charly)
«Har du hørt historien om de tre små fisk»
«Over regnbuen» (E. Y. Horburg, H. Arlen og A. Prøysen)
«Midtsommersvermeri» (Nora Skaug)
«Livets Glade Jenter» (R. Brendeland)
«Her kommer musa» (Raab, Posegga, Dietrich og Myhre)
«Tørk bort dine tårer» (Orup og M. Augen)
«Hav og himmel» (J. V. Johannessen og E. Monn-Iversen)
«Stjerne, stjerne natt» (D. McLean)
«Du skal få din dag i morgen» (P. Kr. Indrehus, G. O. Bøkestad og J. V. Johannessen)
«I'm a Woman» (S. Tveit og E. Skeie)
«Det fins et lys i den mørke Tunnelen» (A. L. Webber og R. Borge)
«Keep Smiling» (Jørstad, Albertelli, Malepasso og Fornaciari)
«66 år» (U. Jürgens og O. Paus)
«Tusen takk» (B. Kaempfert og D. Frøland)
«Vi lever» (M. Sardou og J. Eggum)
«Sorry Sally» (Clapton, Faltermeyer og Honer)
«Wenn du mich berhührst» (D. Hill, D. Mann og R. Dahmen)
«Det er jo disse ting der hender» (Pallavicini, P. Massara, J. Dassin, P. Delanoe og C. Lemesle)
«Sambario» (E. Riccardi og D. T. T. Walther)CD2:
«Vi har en tulle med øyne blå» (H. Matthison, Hansen og M. Munthe)
«Et fint bur» (J. Eggum)
«Skogens sønn» (J. Eggum)
«En natt forbi» (J. Eggum)
«Peppar och salt» (P. Ramel)
«Jeg og du og vi to og mange flere» (P. Curtis og Y. Numme)
«There Must Be a Good Day Comin'» (Reilly og Reilly)
«Now That I've Seen You» (Reilly og Reilly)
«Er hat ein knallrotes Gummiboot» ((B. Schmidt og H. Bradtke)
«Hei sveis, her kommer våren» (A. D. Giustina og S. Anderson)
«If They Could See Me Now» (C. Coleman og C. Leigh)
«Det var en ding, dong rena rama sing song, mini-mini flowerpower dress» (Bruhn, Buschor og P. Hellberg)
«De siste entusiasterna» (P. Ramel og B. Wolgers)
«Ein hoch der Liebe» (H. Jankowski og C. J. Schäuble)
«Gartnerløkka» (Thoralf Borg og Rudolf Nilsen)
«Tuppen og Lillemor» (Dybward, Petrie og Wingate)
«Beiss nicht gleich in jeden Apfel» (H. Blum og W. Raschek)
«Vinter og sne» (S. Jansen og A. Næss)
«Å-å-å sheriff» (S. Gainsbourg og E. Hagen)
«Jeg marsjerer ved din side» (R. H. Iredal, H. Saunders, T. Thomas og A. Bendiksen)
«La meg være ung» (A. Bendiksen)
«Jeg går på skole» (A. Bendiksen og A. Næss)
«Gi meg en cowboy til mann» (R. Lindt, P. Strøm og I. Sem)
«Bli med ut og fisk» (T. Atchison og E. Hagen)
«Ei snerten snelle» (V. Sandbeck)
«Katta vår» (B. Fabricius Bjærre og J. Fr. Ellertsen)
«Tenk så deilig det skal bli» (P. G. Jensen og R. Asbjørnsen)
«Åh, det er søndag» (D. Gibson og K. Myhre)
«Kom å bli med»
|
50 beste gjennom 50 år er det fjerde samlealbumet til Wenche Myhre, og ble gitt ut i 2004.
| 13,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Weedle
|
2023-02-04
|
Weedle
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pokémoner']
|
Weedle er en pokémon av typene insekt og gift. Den utvikler seg til Kakuna, som utvikler seg videre til Beedrill.
Weedle ser ut som en brun larve med leddelt kropp. Den har mange rosa føtter, og en stor rosa nese. Den har en stor, giftig brodd på hodet, og en på halen. Grunnen til at brodden er så lys som den er, er for å skremme vekk fiender. Weedle har en ekstremt god luktesans, og kan skille lauv den liker fra det den misliker bare ved å lukte på det.
|
Weedle er en pokémon av typene insekt og gift. Den utvikler seg til Kakuna, som utvikler seg videre til Beedrill.
Weedle ser ut som en brun larve med leddelt kropp. Den har mange rosa føtter, og en stor rosa nese. Den har en stor, giftig brodd på hodet, og en på halen. Grunnen til at brodden er så lys som den er, er for å skremme vekk fiender. Weedle har en ekstremt god luktesans, og kan skille lauv den liker fra det den misliker bare ved å lukte på det.
== Eksterne lenker ==
(en) «Weedle» på Bulbapedia
|
Weedle er en pokémon av typene insekt og gift. Den utvikler seg til Kakuna, som utvikler seg videre til Beedrill.
| 13,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kakuna
|
2023-02-04
|
Kakuna
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pokémoner']
|
Kakuna er en oppdiktet skapning fra Nintendos spillserie Pokémon. Kakuna er av typene insekt og gift. Den utvikler seg fra Weedle, til Beedrill. Kakuna er også en av veldig få Pokémoner som har fått et norsk navn; I store deler av animeen omtales den på norsk som Kokong.
Kakuna ser ut som en gul kokong. Den er en form som de er mens den forandrer seg fra Weedle til Beedrill. Dens indre er sårbart, men den har et solid skall som beskytter mot fiender. Den er nesten ikke i stand til å bevege seg, i stedet sitter den festa til tre under lauv og i greinkroker. Imidlertid er den i stand til å få fram brodden sin og stikke fiender med den. Når den skal til å utvikle seg blir den veldig varm.
|
Kakuna er en oppdiktet skapning fra Nintendos spillserie Pokémon. Kakuna er av typene insekt og gift. Den utvikler seg fra Weedle, til Beedrill. Kakuna er også en av veldig få Pokémoner som har fått et norsk navn; I store deler av animeen omtales den på norsk som Kokong.
Kakuna ser ut som en gul kokong. Den er en form som de er mens den forandrer seg fra Weedle til Beedrill. Dens indre er sårbart, men den har et solid skall som beskytter mot fiender. Den er nesten ikke i stand til å bevege seg, i stedet sitter den festa til tre under lauv og i greinkroker. Imidlertid er den i stand til å få fram brodden sin og stikke fiender med den. Når den skal til å utvikle seg blir den veldig varm.
== Eksterne lenker ==
(en) «Kakuna» på Bulbapedia
|
Kakuna er en oppdiktet skapning fra Nintendos spillserie Pokémon. Kakuna er av typene insekt og gift.
| 13,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stevie_Nicks
|
2023-02-04
|
Stevie Nicks
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Personer fra Phoenix', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Stephanie Lynn «Stevie» Nicks (født 26. mai 1948 i Phoenix i Arizona) er en amerikansk låtskriver og sanger.Hun er kjent som sanger i Fleetwood Mac og for en omfattende solokarriere. Hun har hatt over 40 US Top 50 hits og har solgt over 120 millioner musikkalbum. Tidlig på 1980-tallet, etter å ha gitt ut sitt første soloalbum, kalte Rolling Stone henne: «Regjerende dronning av rock & roll». Nicks ble også kåret til en av de 100 største låtskriver gjennom tidene av Rolling Stone. Hun er kjent for sine lange, vide, teatralske kjoler.
|
Stephanie Lynn «Stevie» Nicks (født 26. mai 1948 i Phoenix i Arizona) er en amerikansk låtskriver og sanger.Hun er kjent som sanger i Fleetwood Mac og for en omfattende solokarriere. Hun har hatt over 40 US Top 50 hits og har solgt over 120 millioner musikkalbum. Tidlig på 1980-tallet, etter å ha gitt ut sitt første soloalbum, kalte Rolling Stone henne: «Regjerende dronning av rock & roll». Nicks ble også kåret til en av de 100 største låtskriver gjennom tidene av Rolling Stone. Hun er kjent for sine lange, vide, teatralske kjoler.
== Biografi ==
=== Fleetwood Mac og Rumours ===
Hun ble invitert med i Fleetwood Mac i 1974 etter at Mick Fleetwood hørte sangen "Frozen Love", som hun hadde spilt inn med kjæresten Lindsey Buckingham. Han hadde kun tenkt å ta med Stevie Nicks, men Lindsey Buckingham sa at de kun kom sammen.I 1975 oppnådde Fleetwood Mac verdensomspennende suksess med albumet Fleetwood Mac. Nicks "Rhiannon" ble kåret til en av The 500 Greatest Songs of All Time av Rolling Stone. Hennes liveopptredener fikk etter hvert mer og mer en teatralsk intensitet som ikke var tilstede på albumet. Sangen bygget opp til et klimaks der Nicks vokal var så lidenskapelig at Mick Fleetwood erklærte at "hennes 'Rhiannon' var som en eksorsisme". Hennes "Landslide" ble en annen hit fra albumet, med tre millioner avspillinger på radio.Da Nicks ble mer klar over sitt image, jobbet hun sammen med klesdesigner Margi Kent for å utvikle et unikt utseende på scenen. Kostymene hennes hadde en sigøyner-bohemsk stil som inneholdt bølgende skjørt, sjal og høye støvler.
Mens Nicks og Buckingham oppnådde profesjonell suksess med Fleetwood Mac, var deres personlige forhold dårligere, så Nicks avsluttet forholdet.
Fleetwood Mac begynte å spille inn sitt oppfølgingsalbum, Rumours, i 1977.
Blant Nicks bidrag til Rumours var "Dreams", som ble bandets eneste Billboard Hot 100 nummer en hit-singel. Nicks hadde også skrevet og spilt inn sangen "Silver Springs", men den ble ikke med på albumet fordi de ikke ønsket for mange langsomme sanger på albumet. Albumet har solgt over 40 millioner eksemplarer.
=== Tusk, Mirage og solokarriere med Bella Donna, The Wild Heart, Rock a Little og kokain ===
Stevie Nicks skrev og spilte inn demoer for et soloprosjekt samtidig som Fleetwood Mac jobbet med albumet Tusk i 1979. Nicks første soloalbum, Bella Donna, ble utgitt 27. juli 1981, det fikk god kritikk og gode salgstall. Det nådde førsteplass på Billboard 200-listen, med fire singler som kom på Billboard Hot 100, og Rolling Stone omtalte henne som "The Reigning Queen of Rock and Roll ". Albumet inneholder også en duett med Tom Petty på hans "Stop Draggin' My Heart Around", og en duett med Don Henly "Leather and Lace".Samme dag som Bella Donna nådde nummer en på Billboard 200, fikk Nicks beskjed om at hennes beste venn Robin Anderson hadde leukemi. Anderson var gravid og fikk beskjed om at hun bare hadde tre måneder igjen å leve. Hun fødte en sønn og ba Nicks bli barnets gudmor. "Jeg fikk aldri glede av Bella Donna i det hele tatt fordi venninnen min døde." Etter Robins død i 1982 giftet Nicks seg med Robins enkemann, Kim Anderson. De trodde at Robin ville ønske at de gjorde det, for å ta vare på babyen. "Vi var alle i så vanvittig sorg, bare helt forvirret," sa hun senere. De skiltes tre måneder senere.Hun spilte inn Mirage med Fleetwood Mac, som ble gitt ut i 1982, og i juni 1983 ga Nicks ut sitt andre soloalbum, The Wild Heart. Albumet solgte til dobbelt platina, nådde nummer fem på Billboard 200 albumlisten, og inneholdt tre hitsingler. Sporet "I Wil Run to You" var også Tom Petty med på. Det introduserte også låtskriver og utøver Sandy Stewart som medforfatter og vokalist. Det var rart at det store narkotikamisbruk ikke å ødelegge mer for suksessen.Til filmen Mot alle odds skre og fremførte hun sangen "Violet and Blue", som ble gitt ut på filmalbumet Against All Odds: Music from the Original Motion Picture Soundtrack i 1984.
Nicks startet på sitt tredje soloalbum, opprinnelig med tittelen Mirror Mirror, og spilte inn sangene i løpet av 1984. Nicks var misfornøyd med albumet, og valgte istede å spille inn et nytt i 1985. Albumet fikk nå tittelen Rock a Little, det ble utgitt i november 1985 å fikk kommersiell suksess, og tre suksessfulle singler. Nicks turnerte med Rock a Little frem til oktober 1986, og opptrådte også med Bob Dylan og Tom Petty and the Heartbreakers under deres turné i Australia.Etter australske turen la Nicks seg inn i Betty Ford Center i 30 dager for å overvinne kokainavhengigheten. Hun tenkte på Janis Joplin og Jimi Hendrixs sterke innflytelse på hennes musikk og liv, det var med på å stoppet henne og fikk henne til å se på verden gjennom klarere øyne.
=== Tango in the Night, Behind the Mask og soloalbumet The Other Side of the Mirror ===
Fleetwood Mac å jobbet med Tango in the Night, men på grunn av hennes turne og innleggelsen var Nicks stort sett utilgjengelig for å jobbe på albumet sammen med bandet men var med på slutten av innspillingen. Hennes bidrag til albumet ble sendt til bandet som jobbet med dem under hennes fravær. Albumet ble utgitt i april 1987 og ble bandets nest mest solgte album noensinne, bak Rumours. Det var store problemer i bandet og Buckingham sluttet. Den etterfølgende turnen ble avbrutt på grunn av Nicks sykdom og at hun hadde utviklet en avhengighet av det beroligende midlet Klonopin som skulle hjelpe henne å holde seg borte fra kokain.
På julealbumet A Very Special Christmas fra 1987 synger hun "Silent Night".
I 1988 begynte Nicks å jobbe med et fjerde soloalbum med den engelske plateprodusenten Rupert Hine. The Other Side of the Mirror ble utgitt i mai 1989 og fikk kommersiell suksess.Fleetwood Mac albumet Behind the Mask ble utgitt i 1990. Det fikk en moderat suksess i USA, men i Storbritannia kom albumet inn på topplisten og solgte til platina. Bandet dro på verdensturne, den siste kvelden ble Buckingham og Nicks gjenforent på scenen for å fremføre "Landslide".
=== Nicks forlater Fleetwood Mac, gir ut Street Angel og slutter med Klonopin ===
Nicks forlot gruppen på grunn av uenighet med Mick Fleetwood, som ikke lot henne gi ut 1977-sporet "Silver Springs" på albumet sitt Timespace: The Best of Stevie Nicks. Han hadde planer om senere å gi det ut på Fleetwood Mac bokssett.
Ti år etter starten på solokarrieren ga Stevie Nicks ut Timespace: The Best of Stevie Nicks, i september 1991. Året etter ga Fleetwood Mac ut bokssett med 4 CD-er, 25 Years - The Chain, som inkluderte "Silver Springs".Under den amerikanske presidentkampanjen i 1992 brukte Bill Clinton Fleetwood Macs "Don't Stop" som kampanjetema, og Nicks sluttet seg til den klassiske Rumours oppstillingen av bandet (inkludert Buckingham) for å fremføre sangen ved Clintons 1993 innvielse galla.
På slutten av 1993 snublet hun over en eske hjemme, falt og slo pannen i peisen og besvimte. Når hun våknet ble hun forferdet over å se alt blodet og visste at det var Klonopin som forårsaket hendelsen. Da innså Nicks at hun trengte hjelp, hun la seg inn for en smertefull 47-dagers avrusning på et sykehus. "Klonopin var verre enn kokainen," har hun sagt. "Jeg mistet åtte år av livet mitt. Jeg skrev ikke, og jeg gikk opp my i vekt."Etter at hun var rusfri ga Nicks ut sitt femte soloalbum, Street Angel, spilt inn i 1992 og 1993 med materiale som hovedsakelig var skrevet noen år tidligere. Albumet ble utgitt i mai 1994, det ble dårlig mottatt og nådde nummer 45 på Billboard Top 200.Hun dro på en tre måneders turne, kritikken av turnen og albumet, og at kritikken fokuserte på hennes overvekt, var en stor skuffelse. Etter turnen lovet hun å aldri sette sin foten på en scene igjen med mindre hun var blitt tynnere.Hun medvirket sammen med Ringo Star på en sang, "Lay Down Your Arms", på albumet For the Love of Harry: Everybody Sing Nilsson, en hyllest til Harry Nilsson som ble utgitt etter hans død.
=== Gjenforening med Fleetwood Mac og Trouble in Shangri-La ===
I 1996 jobbet Lindsey Buckingham med et planlagt soloalbum, han fik hjelp av Mick Fleetwood og John McVie, noe som til slutt førte til en gjenforening bandet. En friskere og slankere Nicks ble med i Fleetwood Mac på livealbumet The Dance, og en meget vellykket 1997-turne som falt sammen med 20-årsjubileet for utgivelsen av Rumours. Før turnen hadde Nicks begynt å jobbe med en sangpedagog for å gi stemmen mer kontroll og beskytte den mot stresset fra lange turplaner. Hun gikk også på en diett og begynte å jogge for å gå ned i vekt. Fleetwood Macs The Dance fikk både kommersiell og kritiker suksess. Albumet ga gruppen flere Grammy-nominasjoner, inkludert en nominasjon til Grammy-prisen Best Pop Performance by a Duo or Group with Vocals for deres liveopptreden av "Silver Springs".På filmalbumet Twister (Music from the Motion Picture), utgitt i 1996, er tittelsporet "Twisted" fremført av Stevie Nicks og Lindsey Buckingham.
I 1998 ble Nicks som medlem av Fleetwood Mac tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame. Samme år ble Fleetwood Mac hedret for Outstanding Contribution av BRIT Awards.Stevie Nicks bokssettet Enchanted ble utgitt i april 1998, hun fulgte det opp med en vellykket Amerika turne.I 1998 bidro Nicks til filmmusikken Practical Magic og opptrådte i Don Henleys støttekonsert for Walden Woods Project.Nicks hadde begynt å skrive til sitt neste album, Trouble in Shangri-La, i 1994 og 1995 da hun var kommet ut av sin Klonopin-avhengighet. Ifølge Nicks var det vennen og den tidligere musikker partneren Tom Petty som fikk overbevise henne om at det var på tide å begynne å skrive musikk igjen. Hun spilte inn sanger til Trouble in Shangri-La albumet med Sheryl Crow som også var produsent på flere spor. Da en konflikt med andre jobber tvang Crow til å hoppe av prosjektet, henvendte Nicks seg først til R&B produsent Dallas Austin, men disse innspillingene har aldri blitt utgitt. Nicks ba endelig John Shanks om å produsere resten av albumet. Artistene Natalie Maines, Sarah McLachlan og Macy Gray bidro på noen av sporene. Utgitt 1. mai 2001 ble Trouble in Shangri-La Nicks solokarriere sin største kritikker og kommersiell suksess. "Planets of the Universe" toppet Billboard Club-listen og ble også nominert til en Grammy-pris for beste kvinnelige rockesang, og Nicks ble kåret til VH1s "Artist of the Month" i mai 2001.Nicks ble kåret til en av People magazine's liste 50 Most Beautiful People, ble omtalt i en Behind the Music-episode, og var med i en episode av VH1 Storytellers Concert Program.
Nicks gjorde flere TV-opptredener for å reklamere for albumet og opptrådte på 2001 Radio Music Awards. Nicks fortsatte med en vellykket turné, selv om noen forestillinger ble kansellert på grunn av bronkitt. Show ble også kansellert på grunn av angrepene 11. september i USA.
=== Fleetwood Mac Say You Will, samlealbum og livealbum ===
I 2001 begynte Fleetwood Mac å jobbe med et nytt studioalbum, men denne gangen uten Christine McVie, så for første gang var Stevie Nicks den eneste kvinnen i bandet. Say You Will ble utgitt i april 2003 og også dette albumet fikk kommersiell suksess, men blandede anmeldelser. Fleetwood Mac dro på turne men samarbeidet mellom Nicks og Buckingham var igjen vanskelig. Etter å ikke ha vært med på Say You Will turnen i noen måneders, gjorde Nicks en fire-kvelders periode i mai 2005 på Caesars Palace i Las Vegas, og gjorde deretter 10 show med Don Henley sin Two Voices turneen. Sommeren 2005 fortsatte Nicks med solo-show Gold Dust-turne.I mars 2007 ga Reprise Records ut Crystal Visions - The Very Best of Stevie Nicks i USA. Albumet debuterte som nummer 21 på Billboard 200 albumlisten. Samlingen inkluderer hennes hitsingler, en dansemix og et nytt spor, en liveversjon av Led Zeppelin's "Rock and Roll". Også en luksuriøs versjon som inkluderer en DVD med alle Nicks musikkvideoer med kommentarer fra Nicks, samt sjeldne opptak fra Bella Donna-innspillingene. En turne med Chris Isaak, som startet i Concord, California 17. mai 2007, fulgte utgivelsen.Bob Welch ga ut live-albumet Live At the Roxy med Stevie Nicks, Christie McVie, John McVie og Mick Fleetwood.
The Soundstage Sessions ble gitt ut i mars 2009. Albumet startet med en førtisyvende plass på Billboard 200-albumlisten. Den første singelen fra albumet, "Crash into Me", ble gitt ut som en digital nedlasting, sammen med "Landslide" (orkesterversjon) som B-side.
I slutten av 2008 kunngjorde Fleetwood Mac at bandet skulle turnere i 2009, og begynte i mars. Turnéen ble stemplet som et 'greatest hits show' med tittelen "Unleashed", selv om de spilte albumspor som "Storms" og "I Know I'm Not Wrong".
=== Solo med In Your Dreams og Fleetwood Mac's Extended Play. ===
Stevie Nicks begynte å jobbe sammen med David A. Stewar på sitt første soloalbum på ti år. Stewar er en musiker og plateprodusent som er mest kjent for å være halvparten av duoen Eurythmics. Nicks opptrådte i en serie show i august 2010. Hun spilte ikke noe av den nye musikken på noen av showene, fordi hun ikke ønsket at den skulle havne på YouTube. Santa Barbara-showet var til intekt for en ung jente, hun hadde møtt gjennom Make-a-Wish Foundation i Los Angeles, med rabdomyosarkom, en sjelden kreftart. Album In Your Dreams ble gitt ut i mai 2011, og singelen "Secret Love" var gitt ut i februar. Nicks skrev opprinnelig "Secret Love" i 1976. Nicks promoterte sangen med en video regissert av Dave Stewart. Nicks guddatter Kelly vises i videoen iført en vintage-kjole som Nicks hadde på seg på scenen i 1976. En annen sang på albumet, "For What It's Worth", inneholder Nicks niese i videoen. Det ble laget en dokumentarfilm for albumet, regissert av Stewart. Dokumentaren rost av kritikere og Nicks dukket opp på mange filmfestivaler for å støtte dokumentaren. In Your Dreams ble godt mottatt av musikk kritikerne. Rolling Stone skrev "Det er ikke bare hennes første album på 10 år, det er hennes fineste sangsamling siden åttitallet". Albumet ble nummer seks på Billboard 200, og ga Nicks sitt femte topp 10-album på listen, med 52 000 solgte eksemplarer den første uken. Andre steder har albumet gjort topp 50 plasseringer, inkludert nummer 24 på det australske ARIA listen, nummer 22 i Canada, og nummer 14 i Storbritannia.Samme dag som Nicks nye album ble utgitt, sendte Fox Network Glee-episoden (sesong 2, episode 19) "Rumours" som inneholdt seks sanger fra Fleetwood Macs album fra 1977, inkludert Nicks sang "Dreams" (bandets eneste nummer én sang på de amerikanske hitlistene). Showet utløste fornyet interesse for bandet og deres vellykkede album, og Rumours gikk inn på Billboard 200-listen igjen som nummer 11, samme uke som In Your Dreams var nummer seks.Nicks bidro med et cover av Buddy Hollys "Not Fade Away" for hyllestalbumet Listen to Me: Buddy Holly, utgitt i september 2011.I 2013 turnerte Fleetwood Mac igjen som et fire-medlemmers band gjennom hele Nord-Amerika og Europa, inkludert konserten i Oslo Spektrum. I april ga bandet ut sitt første nye studio-materiale siden 2003, via digital nedlasting på iTunes, med en firespors EP, Extended Play. Den inneholdt tre nye sanger og en sang fra Buckingham Nicks innspillingen, "Without You".På Sound City - Real to Reel albumet som kom ut i 2013 finner man "You Can't Fix This" med Stevie Nicks, Dave Grohl, Rami Jaffee og Taylor Hawkins.
I 2014 dukket Nicks opp i den tredje sesongen av TV-serien American Horror Story, Coven, i en rolle hun gjentok i den åttende sesongen, Apocalypse. Hun spilte en fiktiv versjon av seg selv og skildret en "hvit heks" med overnaturlige krefter i tre episoder. På showet fremførte hun sangene "Rhiannon", "Has Anyone Ever Written Anything For You?", "Seven Wonders" og "Gypsy".Lady Antebellum ga ut singlen "Golden" sammen med Stevie Nicks i 2014.
=== 24 Karat Gold: Songs from the Vault og Rock and Roll Hall of Fame ===
Nicks åttende studioalbum om i september 2014, 24 Karat Gold: Songs from the Vault, som nådde nummer sju på Billboard 200.Hun dro også på en nordamerikansk turne med Fleetwood Mac, nå gjenforent med Christine McVie, On with the Show tour.I mai 2015 utgav Nicks Crystal Visions - The Very Best of Stevie Nicks, en dobbel vinyl LP. Gjennom 2016 og 2017 turnerte Nicks med The Pretenders på 24 Karat Gold Tour.
(Never Mind The) Stars ga i 2016 ut singelen "Stevie Nicks".
I 2017 var Nicks med på et spor, "Beautiful People Beautiful Problems", på den amerikanske sangeren Lana Del Reys femte studioalbum, Lust for Life.9. juli 2017 opptrådte Nicks på British Summer Time festivalen i Hyde Park i London, sammen med Tom Petty and the Heartbreakers. Hun var også senere med på "Stop Draggin 'My Heart Around" med Petty som en del av Heartbreakers-settet. Dette skulle vise seg å være deres siste opptreden sammen for Tom Petys døde i oktober 2017.I 2018 ble det utgitt et album med tidligere uutgitt stoff med Tom Petty, An America Treasure, hvor en demo fra 1984 "The Apartement Song" og "Insider" fra en live opptreden i Stephen C. O'Conell Center, Gainesville, Florida, 21 september 2006 med Nicks.
Lindsey Buckingham ble sparket fra Fleetwood Mac i april 2018, angivelig etter uenigheter med Nicks og Mick Fleetwood. Nicks hjalp til med å rekruttere hans erstatter, Mike Campbell fra Tom Petty and the Heartbreakers og Neil Finn fra Crowded House. Denne ny besetningen startet på en verdensturné med tittelen An Evening with Fleetwood Mac i 2018–2019.
LeAnn Rimes ga sammen med Stevie Nicks ut singelen "Borrowed (Re-Imagined)" i 2018.
Samlealbumet Stand Back: 1981 - 2017 ble utgitt i 2019, med 3 CD-er.I april 2019 ble Stevie Nicks innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, hun ble den første kvinnen som ble innviet to ganger, en gang som medlem av Fleetwood Mac og som soloartist.Nicks ga ut et live album og konsertfilm Live In Concert The 24 Karat Gold Tour i 2020, regissert av Joe Thomas.9. oktober 2020 ga Nicks ut sin første nye musikk på seks år. Den politiske videoen som fulgte sporet "Show Them the Way" ble regissert av Cameron Crowe.Neil Finn ga ut singelen "Find Your Way Back Home" med Stevie Nicks og Christine McVie i 2020.
I desember 2020 kunngjorde musikkforlaget Primary Wave at Stevie Nicks hadde solgt dem en 80% eierandel i sangkatalogen hennes. Wall Street Journal verdsatte avtalen til 100 millioner dollar.I 2020 skrev Stevie Nicks om USAs respons på COVID-19 og sammenlignet den med en "American Horror Story" – "Alle samles på strendene, i barene, fester, osv." La oss bli fulle og kline, og kan jeg forresten ta resten av drinken din? " – "Vi styrer mot en krasj; folk dør fordi folk ikke har på seg munnbind ... Ingen leder oss. Ingen har en plan".
== Diskografi ==
Solo
Bella Donna (1981)
Stevie Nicks: Live in Concert (1982) - Live Video
The Wild Heart (1983)
Rock a Little (1985)
The Other Side of the Mirror (1989)
Street Angel (1994)
Live at Red Rocks (1995) - Live Video
Enchanted (1998) - 3CD Bokssett
Trouble in Shangri-La (2001)
Crystal Visions – The Very Best of Stevie Nicks (2007) - Samlealbum
The Soundstage Sessions (2009) - Livealbum
In Your Dreams (2011)
24 Karat Gold: Songs from the Vault (2014)
Up Close & Live (2017) - Livealbum
The Best (Live) (2018) Live samlealbum
Stand Back: 1981 - 2017 (2019) - Samlealbum
Live In Concert The 24 Karat Gold Tour (2020) - LivealbumFleetwood Mac
Fleetwood Mac (1975)
Rumours (1977)
Tusk (1979)
Live (1980)
Mirage (1982)
Tango in the Night (1987)
Greatest Hits (1988)
Behind the Mask (1990)
25 Years – The Chain (2D of 4CD Boxset) (1992)
The Dance (1997)
The Very Best of Fleetwood Mac (2002)
Say You Will (2003)
Live in Boston (2004)
Extended Play (2013) - EPBuckingham Nicks
Buckingham Nicks (1974)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Stevie Nicks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stevie Nicks på Internet Movie Database
(en) Stevie Nicks hos Rotten Tomatoes
(en) Stevie Nicks hos The Movie Database
(en) Stevie Nicks på Apple Music
(en) Stevie Nicks på Discogs
(en) Stevie Nicks på MusicBrainz
(en) Stevie Nicks på Spotify
(en) Stevie Nicks på Songkick
(en) Stevie Nicks på Last.fm
(en) Stevie Nicks på Genius — sangtekster
(en) Stevie Nicks på AllMusic
Stevie Nicks på Twitter
Stevie Nicks på Facebook
Stevie Nicks på YouTube
Stevie Nicks på YouTube
|
Stephanie Lynn «Stevie» Nicks (født 26. mai 1948 i Phoenix i Arizona) er en amerikansk låtskriver og sanger.
| 13,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/West_Bromwich_Albion_FC
|
2023-02-04
|
West Bromwich Albion FC
|
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1878', 'Kategori:Fotballag i England', 'Kategori:Sport i England i 1878', 'Kategori:Sport i West Midlands']
|
West Bromwich Albion Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i EFL Championship. Klubben ble stiftet i 1878, og var en av tolv klubber som startet The Football League i 1888. «The Baggies», som er kallenavnet til West Bromwich, spiller hjemmekampene sine på The Hawthorns i West Bromwich. Byen West Bromwich ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, rett nordvest for Birmingham.
|
West Bromwich Albion Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i EFL Championship. Klubben ble stiftet i 1878, og var en av tolv klubber som startet The Football League i 1888. «The Baggies», som er kallenavnet til West Bromwich, spiller hjemmekampene sine på The Hawthorns i West Bromwich. Byen West Bromwich ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, rett nordvest for Birmingham.
== Historie ==
Klubben ble grunnlagt av arbeidere fra Salter's Spring Works i West Bromwich i november 1878.
== Meritter ==
Vinner av 2. divisjon: 1901/02, 1910/11 og 2007/08.
Finalist i FA-cupen: 1886, 1887, 1895, 1912 og 1935.
Finalist i Ligacupen: 1967 og 1970.
Finalist i Watney Cup: 1971.
== Engelske landslagsspillere ==
Siden klubben ble stiftet i 1878 har West Bromwich hatt 41 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 188 kamper, og scoret 32 mål for England. I 177 av kampene har spilleren fra West Bromwich vært med fra start, og i 2 kamper har det engelske landslaget hatt en kaptein som representerte West Bromwich på klubbnivå.
== Klubbrekorder ==
Største seier: 12-0 mot Darwen (h), 4. april 1892
Flest mål: Tony Brown, 279
Dyreste kjøp: Borja Valero, £4,7 m fra Mallorca, 2008
Isaiah Brown ble ved sin debut for WBA 4. mai 2013 den nest yngste spilleren i Premier League med sine 16 år og 117 dager.
== Managere ==
== Spillerstall ==
Oppdatert 27. september 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) West Bromwich Albion F.C. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klubbside fra BBC
(en) Oversikt over klubbens resultater i liga og cup
(en) Uavhengig nettsted om West Bromwich Albion (Rivalsnet)
(en) Uavhengig nettsted om West Bromwich Albion (Westbrom)
(en) Uavhengig nettsted om West Bromwich Albion (Albion Till We Die)
(en) Oversikt over engelske landslagsspillere (England Football Online)
(en) Klubbside fra Soccerbase
(no) Hjemmesiden til West Bromwich Albions norske supporterklubb
|
West Bromwich er en by innenfor det administrative distriktet Sandwell i regionen West Midlands i England. Historisk har byen vært i Staffordshire, og er lokalisert i regionen Black Country, 8 km nordvest for Birmingham.
| 13,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Council_on_Foreign_Relations
|
2023-02-04
|
Council on Foreign Relations
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1921', 'Kategori:Internasjonale ikke-statlige organisasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tankesmier']
|
Council on Foreign Relations (CFR) er en privat, medlemskapsbasert og partipolitisk uavhengig organisasjon med hovedkontor i New York, etablert i 1921. Organisasjonen har hatt innflytelse som tenketank for USAs utenrikspolitikk siden president Woodrow Wilsons dager, og regnes stadig som svært innflytelsesrik.Organisasjonen utgir annenhver måned bladet Foreign Affairs. Den har også et omfattende nettsted med lenker til tenketanken, Rockefeller-studieprogrammet (The David Rockefeller Studies Program), andre programmer, prosjekter, publikasjoner, biografier for notable direktører og andre styremedlemmer, og pressemeldinger.
|
Council on Foreign Relations (CFR) er en privat, medlemskapsbasert og partipolitisk uavhengig organisasjon med hovedkontor i New York, etablert i 1921. Organisasjonen har hatt innflytelse som tenketank for USAs utenrikspolitikk siden president Woodrow Wilsons dager, og regnes stadig som svært innflytelsesrik.Organisasjonen utgir annenhver måned bladet Foreign Affairs. Den har også et omfattende nettsted med lenker til tenketanken, Rockefeller-studieprogrammet (The David Rockefeller Studies Program), andre programmer, prosjekter, publikasjoner, biografier for notable direktører og andre styremedlemmer, og pressemeldinger.
== Historie og arbeidsområder ==
=== Organisasjonens utvikling ===
CFRs første direkte forløper finner man i president Woodrow Wilsons The inquiry fra første verdenskrig. Under fredskonferansen i Paris 1919 dannet medlemmer derfra, sammen med britiske Runde Bord–medlemmer, det britisk–amerikanske Institute of International Affairs på Hotel Majestic den 30. mai 1919. Denne gruppen skilte lag, og britene dannet Royal Institute of International Affairs i 1920 (kjent også som Chatham House), mens den amerkanske delen slo seg sammen med en gruppe forretningsfolk og dannet Council on Foreign Relations den 29. juli 1921.Siden 1921 har CFR vokst jevnt, fra en medlemsmasse på 300 «nøye utvalgte medlemmer», til 3700 medlemmer i 2004.
=== Arbeidsområder ===
CFR ble i stor grad tuftet på ideen om et internasjonalt samarbeid gjennom Nasjonenes Forbund, og et britisk–amerikansk samarbeid innenfor dette. Dette prosjektet viste seg å møte mye motstand i USA, og oppmerksomheten ble vendt andre steder. I etterkrigsårene var man i CFR først og fremst opptatt av Europa, men det ble også gjort studier rundt Sør–Amerika og Asia.I løpet av 30–tallet publiserte Foreign Affairs en rekke artikler mot nøytralitet og for intervensjon mot nazismen og fascismen, og både offentlig kjente og hemmelige studieprogram ble startet opp rundt intervensjon, praktiske konsekvenser av en sannsynlig kommende krig, og rundt internasjonal politikk etter en seier i krigen.I kulissene ble CFR selve senteret for utviklingen av rammer for etterkrigstidens politiske prosjekter og institusjoner, som FN, IMF, Verdensbanken, Marshallhjelpen, GATT og NATO; for utformingen av den kalde krigens doktriner om oppdemmingspolitikk, gjensidig avskrekking, våpenkontroll og ikkespredningsavtaler; og senere også for utviklingen i østblokk–landene etter kommunismens fall.Oppdemmingspolitikken under den kalde krigen fikk også ofte form av aktiv intervensjon for å forhindre kommunistisk, sosialistisk, og i noen tilfeller, nasjonalistisk maktovertakelse i land på de europeiske, søramerikanske og asiatiske kontinenter. Debatter i CFR og anbefalinger fra CFRs studiegruppeledere, samt lednde medlemmers politiske innflytelse fikk også her stor praktisk betydning. Eksempler er USAs skjulte intervensjon i valget i Italia i 1948, hvor bekymringen for at kommunistene skulle vinne det første valget i det nye demokratiet var stor blant CFRs medlemmer, og hvor CIA under ledelse av CFRs styreleder, Allen Dulles, intervenerte og sikret seieren for det kristeligdemokratiske partiet; og kuppet mot Arbenz i Guatemala i 1953, hvor intervensjon i utgangspunktet ble anbefalt av en av CFRs studiegrupper, og hvor en rekke av organisasjonens medlemmer var sentrale i videre agitering for, planlegging, og gjennomføring av kuppet.Et unntak fra den intervensjonistiske linjen finner man i forhold til Vietnamkrigen, hvor det hersket stor uenighet internt i organisasjonen, og hvor det derfor ikke ble publisert analyser over denne i perioden 1964–68. En rekke av CFRs ledende medlemmer deltok imidlertid i andre komiteer som arbeidet for en opptrapping av krigen. Stillheten i CFR ble brutt av redaktøren for Foreign Affairs, som i 1968 viet store seksjoner i tre påfølgende utgaver av bladet til krigen, og som selv uttalte seg skarpt kritisk om denne og den internasjonale isolasjon krigen kunne føre til for USA.Sett opp mot andre kommunistiske land blir forholdet til Kina spesielt. CFR var gjennom 60 og 70–tallet pådriver for en bedring av politiske og økonomiske relasjoner, og fremtredende medlemmer som Kissinger og Cyrus R. Vance stod for og gjennomførte en normalisering av de diplomatiske relasjonene.
== Om organisasjonen ==
CFR har som mål å studere regler og mønstre for utenrikspolitikk, og å utvikle nye ideer for USA i det internasjonale samfunnet. Organisasjonen arbeider primært ut fra USAs perspektiv, og synspunkter argumenteres normalt for med et utgangspunkt i amerikanske interesser, såvel politiske som forretningsmessige, også der disse innebærer internasjonalt samarbeid.
== Arbeidsmetoder ==
Organisasjonen bringer sammen ledere fra finans, industri, militæret, akademia og det politiske liv for å utvikle USAs utenrikspolitikk. Ifølge CFRs egne nettsider skal organisasjonen være en ressurs som hjelper ledere til bedre å forstå verden og de utenrikspolitiske valgene som USA og andre land står fremfor. Organisasjonen må ses som elitistisk. Hoveddelen av organisasjonens møter og debatter er forbeholdt CFRs medlemmer, og innholdet er ikke ment for offentligheten. Publikasjonene er heller ikke primært rettet mot offentligheten, selv om en del av disse er offentlig tilgjengelig. En stor del av organisasjonens publikasjoner blir også hemmelighetsstemplet og sirkulert i USAs departementer, eller de er forbeholdt CFRs medlemmer. Heller enn å påvirke opinionen direkte søker organisasjonen å gjøre dette gjennom å bidra til å forme konsensus blant dens ledere.Ved organisasjonens oppstart var der grupperinger i akademiske og politiske kretser som mente at USAs opinion hadde behov for å bli ledet i utenrikspolitiske spørsmål.
Innen CFR ble dette blant annet argumentert for av Elihu Root, og organisasjonen valgte på det grunnlaget å satse på tunge publikasjoner innen utenrikspolitikk. Den største av disse, Foreign Affairs, hadde også dette formålet (to guide American public opinion) som en del av sin agenda frem til tidlig på 1970–tallet, hvor det ble endret til «å informere» (to inform American public opinion).Ved siden av publiseringen av Foreign Affairs har CFR fra starten av også etablert studiegrupper, det såkalte Rockefeller studieprogrammet, og mer uformelle diskusjonsgrupper. Disse har hatt som mål å produsere rapporter som så har blitt publisert av CFR. Rapportene har blitt presentert som gruppeledernes eget arbeid, og CFR har oppfordret disse til å komme med egne og uavhengige konklusjoner.Selv om de fleste av CFRs foredragsholdere er «fra innsiden» av den verden medlemsmassen har tilhørighet i, har organisasjonen en historie med også å bringe inn upopulære synspunkter i sine debatter og publikasjoner. Allerede i organisasjonens første år skapte det furore da en erklært tilhenger av amerikansk isolasjonisme ble invitert til å holde en tale. Det kom kraftige protester fra finansfolk og fra det opprinnelige CFRs medlemmer. En av partnerne i JP Morgans bank, Russell C. Leffingwell, nektet å delta med en isolasjonist tilstede, og Paul Warburg fra Kuhn Loeb protesterte også kraftig. Invitasjonen til tyske og japanske diplomater midt på 30–tallet skapte også sterke protester fra CFRs medlemmer. Blant andre talere som har vakt reaksjoner kan Castro, Arafat og Mugabe nevnes. Som et eksempel fra nyere tid skapte invitasjonen til Irans president, Ahmadinejad, i 2006 store protester. En av de som da protesterte høylytt var Abraham H. Foxman, lederen for lobbyorganisasjonen Anti-Defamation League. Han sammenlignet besøket med å invitere Hitler på 30–tallet, og uttalte at enkelte av de jødiske medlemmene av organisasjonen direkte hadde vurdert en utmeldelse i protest. En fri meningsutveksling har imidlertid alltid stått sterkt for organisasjonen, og har etter manges mening vært dens største styrke.
== Interessegrupper ==
CFRs medlemsmasse består grunnleggende av en noenlunde jevn fordeling mellom eliten innen industrielle interesser og finansfolk, akademikere, og politiske og byråkratiske ledere. Tradisjonelt regnes organisasjonen som tilhørende østkystens politiske etablissement, selv om organisasjonen gjennom 1900–tallet utvidet og nå har avdelinger i de fleste av USAs større byer. Tilhørigheten på USAs østkyst var eksempelvis synlig i forholdet til kommunismen på 50–tallet, hvor medlemmene var sterkt for en intervenerende holdning til Sovjetunionen, men hvor mccarthyismen samtidig var dårlig likt innen CFR, og ble betraktet som et dårlig skjult angrep på øst-kystens politiske etablissement i sin helhet.Ser man etter mer grunnleggende politisk retninger blant organisasjonens medlemmer kan man si at CFR fra starten av har representert en aktiv og intervensjonistisk linje for USAs utenrikspolitikk, i motsetning til den isolasjonistiske og ikke-intervensjonistiske tanken, som tradisjonelt har stått sterkest i USAs opinion. Organisasjonen har fra starten vært en pådriver for en aktiv og intervenerende amerikansk utenrikspolitikk i forhold til internasjonale konflikter, avtaler, samarbeid og organisasjoner.Medlemsmassen utgjøres, ved siden av industrialister, bankierer og akademikere, også av en større del av ledelsen i USAs statsapparat. En undersøkelse av cv'ene til 502 høyt ansatte i USAs administrasjoner fra 1945 til 1972 viste at over halvparten var medlemmer av CFR. Kritikeren og CFR-medlemmet Richard Barnet kommenterte at medlemskap kunne betraktes som «en overgangsrite for en aspirerende statlig rådgiver». Denne tendensen ser ut til fremdeles også å gjelde andre miljøer, i en artikkel fra Bloomberg News fra 2004 beskrives medlemskap som høythengende for Wall Streets yngre generasjoner.Historikerne Caroll Quigley og Murray N. Rothbard har også begge påpekt at CFR i starten var dominert av personer med sterke assosiasjoner til John Piermont (JP) Morgan, eller til selskaper eid av ham. I takt med at økonomien ble mer oljebasert, og at Rockefeller–dominerte interesser dermed overtok den økonomiske ledelsen i USA, ble organisasjonen også mer dominert av assosierte av Rockefeller-familien og dens selskaper.
== Politisk innflytelse ==
Ifølge organisasjonens egen historiker, Peter Gross, er CFRs nøyaktige innflytelse vanskelig å fastslå, selv om den også samtidig er vanskelig å komme utenom. Dette er både på grunn av at det sjelden er mulig å fastslå nøyaktig når og hvor en ledende person har blitt overbevist om ett bestemt synspunkt, og fordi CFR sjelden selv uttrykker egne meninger. Det er samtidig også eksempler hvor organisasjonens styre har besluttet ikke å publisere rapporter fordi disse har avveket for mye fra konsensus i CFRs styre, eksempelvis da en studiegruppe umiddelbart etter annen verdenkrig foreslo en imøtekommende holdning til Sovjetunionen, og man må kunne slutte at det kan være grenser for hvor mye organisasjonens rapporter avviker fra konsensus internt i CFRs ledelse, eller fra konsensus innen grupperinger der.Organisasjonens politiske påvirkning kan delvis spores i dens valg av temaer og spørsmålsstillinger for studiegruppene i Rockefeller–programmet, og i dens valg av ledere for disse. En sammenholdning av synspunkter publisert av fremtredende medlemmer og av ledere for studiegruppene, i hvilken grad disse har oppnådd ledende politiske verv og posisjoner, og i hvilken grad synspunktene så har fått politisk gjennomslag, gir en pekepinn over CFRs påvirkningnskraft i amerikansk politikk. Organisasjonens medlemmer har også ofte karrierer som både innbefatter akademiske stillinger, styreplasser i forretningslivet, og poster i USAs administrasjoner, og hvor man gjennom livet går frem og tilbake mellom slike (kalt «in-and-outers» internt i CFR.) Blant de mer kjente av disse finnes navn som Allen og John Foster Dulles, George Kennan, Zbigniew Brzezinski, Henry Kissinger og Paul Wolfowitz, som alle har hatt stor betydning både for CFR og for etterkrigstidens politiske utvikling.Handelspolitisk har CFR også hatt stor betydning. Industrielle og økonomiske interesser har utgjort en betydelig del av medlemsmassen, og CFRs arbeid og konklusjoner har blitt preget av dette. En rekke av CFRs medlemmer har også vært finansministre for USA, eller vært ledere for organisasjoner som WTO, IMF og Verdensbanken, og har derigjennom hatt direkte innflytelse på internasjonal økonomisk politikk.
== Konspirasjonsteorier ==
CFR har vært opphav til en rekke konspirasjonsteorier. Dette skyldes delvis de mange høytstående embetsmenn, politikere og industriledere blant medlemmene, delvis CFRs klausuler om hemmelighold, og en del av årsaken må også kunne sees igjen i de mange utenrikspolitiske sakene CFRs medlemmer har vært direkte involvert i, fra og med Wilsons 14 punkter.
En annen faktor som har bidratt er medlemmers overlapping med andre organisasjoner som er utsatt for konspirasjonsteorier. En rekke av CFRs medlemmer er også medlem av organisasjoner som den trilaterale kommisjonen, Bilderberg-gruppen, CEIP, Rockefeller-stiftelsen, RAND og andre. Eksempler på dette er David Rockefeller jr., som har eller har hatt ledende posisjoner i de fleste av disse og som også var med på å grunnlegge flere av dem, George S. Franklin jr., Henry Kissinger, Zbigniew Brzezinski, Cyrus Vance, C. Fred Bergsten, Paul A. Volcker, W. Michael Blumenthal, George H.W. Bush og Elliot Richardson.
CFR er på mange måter den perfekte skyteskiven for konspirasjonsteoretikere fra alle deler av spekteret. For venstresiden representerer organisasjonen en sentral lenke mellom USAs økonomiske eliter og USAs utenrikspolitikk. CFR blir den kapitalistiske elitens verktøy for å bygge det amerkanske riket som et internasjonalt undertrykkende forretningsvelde. Organisasjonens kombinasjon av akademikere, politikere og forretningsfolk påvirker studiegruppenes tematikker, hvor publikasjonene fra gruppenes ledere gjerne kommer fra nøye utplukkede og høyt respekterte statsvitere og strateger, og hvor disse publikasjonene fungerer som akademiske rettferdiggjøringer for et verdenssamfunn hvor de multinasjonale selskapene får frie hender.
Sett fra høyresiden hjelper det hverken at CFR fra starten av har hatt mange jødiske medlemmer og ledere, eller at den er en del av det såkalte østkyst–etablisementet, fra den siden blir CFR oppfattet enten som noen bestemte velstående jødiske familiers, eller eventuelt som venstreliberales eller kommunisters verktøy for å installere en global verdensregjering.
Blant de førstnevnte er dokumentaren Zeitgeist, the Movie fra 2007,
mens man kan regne John Birch Society, som mener organisasjonen planlegger en ny verdensorden og en verdensregjering, og som har publisert en rekke bøker rundt dette, blant de sistnevnte.
Blant denne gruppen finnes også Aaron Russos film, America: Freedom to Fascism fra 2006,John Perkins bør også nevnes, selv om han ikke direkte peker mot CFR. Han snakker mer generelt og løst om USAs forretningsvelde (corporatocracy), og hvordan dette aktivt samarbeider med organisasjoner som WTO, IMF, Verdensbanken og andre institusjoner for å sette flest mulig land i håpløs gjeld, og dermed underlegge dem en form for økonomisk slaveri. Etter eget utsagn er han avhopper fra en stilling som «økonomisk leiemorder» (economic hit man – EHM), hvor han gjennom 1960 og '70–tallet representerte den første bølgen av en amerikansk invasjon. Hans oppgave var å overtale statsledere i utviklingsland til å ta opp utviklingslån, hvor store deler av pengene ble kanalisert direkte tilbake til USA gjennom kontrakter til amerikanske entreprenørselskaper som Haliburton, Bechtel og andre. I tilfeller der statsledere viste seg brysomme ble de fjernet av invasjonens andre bølge, leiemordere som gikk under betegnelsen sjakaler. Kun der disse mislyktes ble det siste alternativet, militær intervensjon, tatt i bruk. Ifølge Perkins har USA på denne måten, først og fremst ved bruk av økonomiske virkemidler, bygget verdenshistoriens største imperium.
Selv om Perkins aldri knytter dette forretningveldet til bestemte grupperinger, må det kunne sies at CFR utgjør en god arena for utvikling av slike samarbeid, og at organisasjonens medlemsmasse i stor grad kan sies å utgjøres av det forretningsveldet han påpeker.
Historikeren Carroll Quigley inkluderte CFR i sin drøfting av det anglo-amerikanske etablissementets forsøk på å forme den internasjonale utviklingen gjennom 1900–tallet. Hans bok Tragedy and Hope ble sitert av konspirasjonsteoretikere som dokumentasjon på at CFR var involvert i en konspirasjon mot USAs interesser. Quigley mente imidlertid også at den anglo–amerikanske innflytelsen over verden gjennomgikk en krise i 1963. Han påpekte at det anglo–amerikanske etablissementet hadde vist en historisk sett usedvanlig evne til å reise seg igjen etter slike kriser, og lot det være et åpent spørsmål hvorvidt dette ville skje på ny.
== Medlemskap ==
Medlemskap gis til bedrifter og til enkeltpersoner. For enkeltpersoner er det to typer medlemskap: livstids- og periodemedlemskap. Periodemedlemskapene varer i 5 år, og er tilgjengelig for dem mellom 30 og 36. Medlemskap er kun åpent for amerikanske statsborgere. Kandidater til livstidsmedlemskap må nomineres skriftlig av et annet livstidsmedlem, og av tre andre personer.
Medlemskap for folk fra forretningsverdenen (250 totalt) er delt mellom Basic, Premium og President's Circle, og er tilsvarende forskjellig priset. Medlemsavgiften vaierer også etter medlemmets stilling og hvor lang tid vedkommende har vært medlem. Alle næringslivslederne får mulighet til å høre fremtredende talere som statsministre, styreledere og direktører fra multinasjonale selskaper, og amerikanske statsledere og kongressmedlammer. President og premiummedlemskapene gir også andre muligheter, som deltakelse på små private middager og mottakelser med verdensledere.
== Medlemmer ==
=== Styret ===
CFRs styre består totalt av 36 medlemmer. Peter G. Peterson og David Rockefeller sr. er respektivt styreleder emeritus og æresstyreleder. CFR har også et internasjonalt panel ansatt, bestående av 35 personer fra forskjellige steder i verden.
=== Finans og industrimedlemmer ===
ABC News
Alcoa
American Express
AIG
Bank of America
Bloomberg L.P.
Boeing
BP
CA, Inc.
Chevron
Citigroup
Coca-Cola
De Beers
Deutsche Bank
Duke Energy
ExxonMobil
FedEx
Ford Motor
General Electric
GlaxoSmithKline
Google
Halliburton
Heinz
Hess
IBM
JPMorgan Chase
Kohlberg Kravis Roberts
Lockheed Martin
MasterCard
McGraw-Hill
McKinsey
Merck
Merrill Lynch
Morgan Stanley
Motorola
NASDAQ
News Corp
Nike
PepsiCo
Pfizer
Shell Oil
Sony Corporation of America
Tata Group
Time Warner
Total S.A.
Toyota Motor North America
UBS
United Technologies
United States Chamber of Commerce
U.S. Trust Corporation
Verizon
VisaKilde: CFR
=== Tidligere medlemmer ===
==== Styreledere ====
Russell Cornell Leffingwell 1946–53
John J. McCloy 1953–70
David Rockefeller sr. 1970–85
Peter George Peterson 1985–2007
Carla A. Hills (co-chairwoman) 2007-
Robert E. Rubin (co-chairman) 2007– Kilde: CFR
==== CFRs presidenter ====
John W. Davis 1921–33
George W. Wickersham 1933–36
Norman Davis 1936–44
Russell Cornell Leffingwell 1944–46
Allen Welsh Dulles 1946–50
Henry Merritt Wriston 1951–64
Grayson L. Kirk 1964–71
Bayless Manning 1971–77
Winston Lord 1977–85
John Temple Swing 1985–86 (Pro tempore)
Peter Tarnoff 1986–93
Alton Frye 1993
Leslie Gelb 1993–2003
Richard N. Haass 2003– Kilde: CFR
==== Notable historiske medlemmer ====
Graham Allison
Robert Orville Anderson
Les Aspin
J. Bowyer Bell
W. Michael Blumenthal
Amy Bondurant
Tom Brokaw
Steve Brock
Harold Brown
Zbigniew Brzezinski
William P. Bundy
George H.W. Bush
George W. Bush
Dick Cheney
William S. Cohen
Warren Christopher
Bill Clinton
E. Gerald Corrigan
William J. Crowe
Kenneth W. Dam
John W. Davis
Norman Davis
C. Douglas Dillon
Thomas R. Donahue
Lewis W. Douglas
Elizabeth Drew
Peggy Dulany
Allen Welsh Dulles
John Foster Dulles
Dwight D. Eisenhower
Brooks Entwistle
Dianne Feinstein
Tom Foley
Leslie H. Gelb
David Gergen
Louis V. Gerstner jr.
Joachim Gfoeller
Maurice R. Greenberg
Alan Greenspan
Chuck Hagel
Najeeb E. Halaby
W. Averell Harriman
Theodore M. Hesburgh
Carla A. Hills
Stanley Hoffmann
Richard Holbrooke
James R. Houghton
Charlayne Hunter-Gault
Bobby Ray Inman
Otto H. Kahn
Nicholas Katzenbach
John Kerry
Lane Kirkland
Jeane Kirkpatrick
Roger T. Moritz
Walter Lippmann
Winston Lord
Charles Mathias jr.
John McCain
John J. McCloy
William J. McDonough
Donald F. McHenry
George J. Mitchell
Bill Moyers
Stanley O'Neal
Henry Paulson
Peter George Peterson
Frank Polk
Charles Prince
Dani Rodrik
John S. Reed
Condoleezza Rice
Elliot L. Richardson
Alice M. Rivlin
David Rockefeller jr.
David Rockefeller sr.
Jay Rockefeller
Robert Roosa
Elihu Root
William D. Ruckelshaus
Stephen Schwarzman
Brent Scowcroft
Donna E. Shalala
George P. Shultz
Theodore Sorensen
George Soros
Jonathan Soros
Lesley Stahl
Adlai E. Stevenson
Henry Stimson
Strobe Talbott
Peter Tarnoff
Fred Thompson
Garrick Utley
Cyrus Vance
Paul Volcker
Paul M. Warburg
Paul Warnke
Clifton R. Wharton jr.
Adam Wolfensohn
James Wolfensohn
Owen D. Young
Robert ZoellickKilde: CFR
== Referanser ==
== Litteratur ==
G. Edward Griffin: "The Creature From Jekyll Island" American Media, Westlake Village, California 1994 ISBN 0-912986-18-2
Peter Grose: Continuing the Inquiry: The Council on Foreign Relations from 1921 to 1996. New York: Council on Foreign Relations: 1996. ISBN 0-876-09192-3
John Perkins: Confessions of an economic hit man. Berrett-Koehler Publishers 2004 ISBN 1576753018, ISBN 9781576753019, (ny utgave 2 Feb 2006 fra Ebury Press: ISBN 0091909104 (10), ISBN 978-0091909109 (13)) Se også: John Perkins webpage
Perloff, James. The Shadows of Power: The Council on Foreign Relations and the American Decline. Appleton, WI: Western Islands, 1988. ISBN 0-882-79134-6.
Carroll Quigley: The Anglo-American Establishment: From Rhodes to Cliveden – Books in Focus, New York ISBN 0916728501 (Ny utgave på Rancho Palos Verdes: GSG & Associates ISBN 0945001010) (Hele teksten online hos Alexander Hamilton Institute)
Carroll Quigley: Tragedy & Hope: A History of the World in Our Time. G. S. G. & Associates, Incorporated, juni 1975. (Engelsk) ISBN 094500110X, ISBN 978-0945001102 (Hele teksten online hos Alexander Hamilton Institute)
Robert D. Schulzinger: The Wise Men of Foreign Affairs. New York: Columbia University Press, 1984. ISBN 0-231-05528-5.
Laurence H. Shoup og William Minter: Imperial Brain Trust: The Council on Foreign Relations and United States Foreign Policy. 1977; New York: Authors Choice Press, 2004. ISBN 0-595-32426-6 (10). ISBN 978-05953-2426-2 (13)
Pierre De Villemarest, Danièle De Villemarest, og William Wolf. Facts and Chronicles Denied to the Public. Vol. 1. Slough, Berkshire, UK: Aquilion, 2004. ISBN 1-904-99700-7.
Michael Wala: The Council on Foreign Relations and American Foreign Policy in the Early Cold War. Providence, RI: Berghann Books, 1994. ISBN 1-571-81003-X
=== Publisert av CFR ===
CFR: Task Force Report: Building a North American Community (2005) ISBN 0876093489, (Rapporten som pdf) (besøkt 10. juni 2009)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Council on Foreign Relations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Foreign Affairs – CRFs hovedpublikasjon
For Educators – "Academic Outreach Initiative": Resurser for lærere og studenter, lenker til et utvalg av CFRs publikasjoner
For the Media – Resurser for media, transkripsjoner av møter, årlige rapporter, kontaktinformasjon.
|
Council on Foreign Relations (CFR) er en privat, medlemskapsbasert og partipolitisk uavhengig organisasjon med hovedkontor i New York, etablert i 1921. Organisasjonen har hatt innflytelse som tenketank for USAs utenrikspolitikk siden president Woodrow Wilsons dager, og regnes stadig som svært innflytelsesrik.
| 13,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannris
|
2023-02-04
|
Vannris
|
['Kategori:Plantesykdommer']
|
Vanris, ofte feilaktig skrevet vannris, enkelte steder også kalt heksekoster, er vanskudd eller knipper med tynne kvister på trestammer. Ordet kommer av sammensetningen «van-» og «ris», altså «feil kvister», og det har ingenting med «vann» å gjøre. Disse skuddene skyter ut fra sovende knopper på treets stamme. Dette fenomenet er mest vanlig på løvtrær som bjørk, or og eik, men forekommer også på bartrær. De kan ligne på forekomster av misteltein, men er genetisk av samme plante som vertstreet.
Vanris dannes når likevekten mellom krone og rot blir forstyrret. Dette kan f.eks. skje etter for harde tynninger, noe som øker næringstilgangen og lysmengden til de gjenværende trærne, eller etter angrep fra insekter som reduserer mengden løvverk.
Et imponerende eksempel på et vanris på eik er den tistammede Sogstieika. De ti nåværende stammene er et vanris som vokste ut av roten på en eldre eik som sto i midten.
Vanris kan gi kvalitetsfeil på trevirket.
|
Vanris, ofte feilaktig skrevet vannris, enkelte steder også kalt heksekoster, er vanskudd eller knipper med tynne kvister på trestammer. Ordet kommer av sammensetningen «van-» og «ris», altså «feil kvister», og det har ingenting med «vann» å gjøre. Disse skuddene skyter ut fra sovende knopper på treets stamme. Dette fenomenet er mest vanlig på løvtrær som bjørk, or og eik, men forekommer også på bartrær. De kan ligne på forekomster av misteltein, men er genetisk av samme plante som vertstreet.
Vanris dannes når likevekten mellom krone og rot blir forstyrret. Dette kan f.eks. skje etter for harde tynninger, noe som øker næringstilgangen og lysmengden til de gjenværende trærne, eller etter angrep fra insekter som reduserer mengden løvverk.
Et imponerende eksempel på et vanris på eik er den tistammede Sogstieika. De ti nåværende stammene er et vanris som vokste ut av roten på en eldre eik som sto i midten.
Vanris kan gi kvalitetsfeil på trevirket.
== Litteratur ==
Frivold, Lars Helge (1994). Trær i kulturlandskapet. [Oslo]: Landbruksforl. ISBN 8252916511.
|
Vanris, ofte feilaktig skrevet vannris, enkelte steder også kalt heksekoster, er vanskudd eller knipper med tynne kvister på trestammer. Ordet kommer av sammensetningen «van-» og «ris», altså «feil kvister», og det har ingenting med «vann» å gjøre.
| 13,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kissinger_Deng
|
2023-02-04
|
Kissinger Deng
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Kjelkehockeyspillere under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjelkehockeyspillere', 'Kategori:Paralympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Kissinger Deng (født 31. mai 1979 i Khartoum i Sudan) var tidligere en norsk kjelkehockeymålvakt. Han har spilt for Oslo Kjelkehockeyklubb og Norges herrelandslag i kjelkehockey.Han er fetter til den britiske NBA-spilleren Luol Deng og tok en bronsemedalje i kjelkehockey for Norge under Paralympiske vinterleker 2010 i Vancouver.Deng ble født i Khartoum i Sudan, men flyktet som 9-åring med sin familie til Egypt for å unnslippe borgerkrigen i Sudan.Han fikk paraplegi som 16-åring, etter å ha falt 18 meter ned fra et kirketak han spilte basketball og brukket ryggen. Legene i Egypt mislyktes i forsøket på å operere og moren hans kontaktet en rekke organisasjoner i håp om å få skaffet medisinsk behandling.Tre år senere oppdaget hun et sykehus i USA som var villig til å gi ham behandling og rette feilene ved hans første operasjon. Dagen før han skulle reise, ble han kontaktet av FN som tilbød Deng sjansen å flytte til Norge.Deng og hans familie bosatte seg i Brøttum og han tilbrakte fem måneder på Sunnaas sykehus.28. november 2015 sto Deng og hans samboers leilighet i femte etasje på Bislett i Oslo i full brann, men paret ble reddet ut i siste øybelikk ved hjelp Oslo brann- og redningsetats stigebil.
|
Kissinger Deng (født 31. mai 1979 i Khartoum i Sudan) var tidligere en norsk kjelkehockeymålvakt. Han har spilt for Oslo Kjelkehockeyklubb og Norges herrelandslag i kjelkehockey.Han er fetter til den britiske NBA-spilleren Luol Deng og tok en bronsemedalje i kjelkehockey for Norge under Paralympiske vinterleker 2010 i Vancouver.Deng ble født i Khartoum i Sudan, men flyktet som 9-åring med sin familie til Egypt for å unnslippe borgerkrigen i Sudan.Han fikk paraplegi som 16-åring, etter å ha falt 18 meter ned fra et kirketak han spilte basketball og brukket ryggen. Legene i Egypt mislyktes i forsøket på å operere og moren hans kontaktet en rekke organisasjoner i håp om å få skaffet medisinsk behandling.Tre år senere oppdaget hun et sykehus i USA som var villig til å gi ham behandling og rette feilene ved hans første operasjon. Dagen før han skulle reise, ble han kontaktet av FN som tilbød Deng sjansen å flytte til Norge.Deng og hans familie bosatte seg i Brøttum og han tilbrakte fem måneder på Sunnaas sykehus.28. november 2015 sto Deng og hans samboers leilighet i femte etasje på Bislett i Oslo i full brann, men paret ble reddet ut i siste øybelikk ved hjelp Oslo brann- og redningsetats stigebil.
== Meritter ==
2010
Bronse i Paralympics
2009
Sølv i VM 2009
Gull i Malmö Open
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
|
}}
| 13,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fatalisten_Jacques_og_herren_hans
|
2023-02-04
|
Fatalisten Jacques og herren hans
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1796', 'Kategori:Franske romaner']
|
Fatalisten Jacques og herren hans (fransk: Jacques le fataliste et son maître) er en roman av Denis Diderot, skrevet i perioden 1765-1780. Den første franske utgaven ble utgitt posthumt i 1796. Romanen var imidlertid kjent i Tyskland før dette, takket være Schillers delvise oversettelse i 1785 og Mylius' fullstendige versjon i 1792.
Hovedtemaet i boken er forholdet mellom tjeneren Jacques og herren hans, som aldri navngis. De to er underveis til en destinasjon som fortelleren med vilje lar være å definere nærmere. For å bekjempe kjedsomheten ved reisen oppfordrer herren Jacques til å fortelle om sine kjærlighetsopplevelser. Jacques forteller, men blir stadig avbrutt av andre karakterer, innfall og belæringer. Andre karakterer i boken bidrar også med historier, og de blir også til stadighet avbrutt. Det forekommer endog en «leser», en karakter som fra tid til annen avbryter fortelleren med spørsmål og innsigelser og etterlyser mer informasjon og flere detaljer. De fleste fortellingene er humoristiske, med romantikk eller sex som tema.
Jacques' sentrale filosofi er at alt som skjer er skrevet «fra oven» («tout ce qui nous arrive de bien et de mal ici-bas était écrit là-haut»), i en stor skriftrull som rulles ut litt etter litt, hvor alle hendelser i fortid og fremtid er skrevet ned. Jacques er likevel ingen passiv person, og han anser sine egne handlinger for å ha verdi. Flere kritikere har beskrevet Jacques' filosofi som determinisme og ikke fatalisme.
Fatalisten Jacques og herren hans kan karakteriseres som en metaroman. Fortellingen om Jacques' kjærlighetsopplevelser er hentet direkte fra Tristram Shandy, noe Diderot ikke gjør noe forsøk på å skjule. Fortelleren nevner da også at det settes inn en hel passasje fra Tristram Shandy til slutt i romanen. Gjennom hele romanen snakker fortelleren nedsettende om sentimentale romaner og han hevder at hendelsene i hans bok har en langt mer realistisk utvikling. Andre steder går fortelleren lei av fortellergjerningen og oppfordrer leseren til selv å supplere visse trivielle detaljer.
|
Fatalisten Jacques og herren hans (fransk: Jacques le fataliste et son maître) er en roman av Denis Diderot, skrevet i perioden 1765-1780. Den første franske utgaven ble utgitt posthumt i 1796. Romanen var imidlertid kjent i Tyskland før dette, takket være Schillers delvise oversettelse i 1785 og Mylius' fullstendige versjon i 1792.
Hovedtemaet i boken er forholdet mellom tjeneren Jacques og herren hans, som aldri navngis. De to er underveis til en destinasjon som fortelleren med vilje lar være å definere nærmere. For å bekjempe kjedsomheten ved reisen oppfordrer herren Jacques til å fortelle om sine kjærlighetsopplevelser. Jacques forteller, men blir stadig avbrutt av andre karakterer, innfall og belæringer. Andre karakterer i boken bidrar også med historier, og de blir også til stadighet avbrutt. Det forekommer endog en «leser», en karakter som fra tid til annen avbryter fortelleren med spørsmål og innsigelser og etterlyser mer informasjon og flere detaljer. De fleste fortellingene er humoristiske, med romantikk eller sex som tema.
Jacques' sentrale filosofi er at alt som skjer er skrevet «fra oven» («tout ce qui nous arrive de bien et de mal ici-bas était écrit là-haut»), i en stor skriftrull som rulles ut litt etter litt, hvor alle hendelser i fortid og fremtid er skrevet ned. Jacques er likevel ingen passiv person, og han anser sine egne handlinger for å ha verdi. Flere kritikere har beskrevet Jacques' filosofi som determinisme og ikke fatalisme.
Fatalisten Jacques og herren hans kan karakteriseres som en metaroman. Fortellingen om Jacques' kjærlighetsopplevelser er hentet direkte fra Tristram Shandy, noe Diderot ikke gjør noe forsøk på å skjule. Fortelleren nevner da også at det settes inn en hel passasje fra Tristram Shandy til slutt i romanen. Gjennom hele romanen snakker fortelleren nedsettende om sentimentale romaner og han hevder at hendelsene i hans bok har en langt mer realistisk utvikling. Andre steder går fortelleren lei av fortellergjerningen og oppfordrer leseren til selv å supplere visse trivielle detaljer.
|
Fatalisten Jacques og herren hans (fransk: Jacques le fataliste et son maître) er en roman av Denis Diderot, skrevet i perioden 1765-1780. Den første franske utgaven ble utgitt posthumt i 1796.
| 13,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iikka_B%C3%A4ckstr%C3%B6m
|
2023-02-04
|
Iikka Bäckström
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske snøbrettkjørere', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Esbo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Iikka Bäckström (født 25. oktober 1984 i Esbo i Finland) er en profesjonell snøbrettkjører. Han har nå bosatt seg i California i USA, hvor han er mer tilgjengelig for sin hovedsponsor DC Shoes.
Bäckström har vært med i snowboardfilmer som:
Happy Hour/Kingpin Productions,
Back in Black/Kingpin Productions,
Promo Copy/Defective Films,
Big Blind/Whiteout Films,
That/Forum,
Season 4 /Whiteout Films,
DC MTN Lab1.5/DC,
Blackout/ Wildcats,
Still Bastards/Wildcats.
|
Iikka Bäckström (født 25. oktober 1984 i Esbo i Finland) er en profesjonell snøbrettkjører. Han har nå bosatt seg i California i USA, hvor han er mer tilgjengelig for sin hovedsponsor DC Shoes.
Bäckström har vært med i snowboardfilmer som:
Happy Hour/Kingpin Productions,
Back in Black/Kingpin Productions,
Promo Copy/Defective Films,
Big Blind/Whiteout Films,
That/Forum,
Season 4 /Whiteout Films,
DC MTN Lab1.5/DC,
Blackout/ Wildcats,
Still Bastards/Wildcats.
== Referanser ==
|
Iikka Bäckström (født 25. oktober 1984 i Esbo i Finland) er en profesjonell snøbrettkjører.
| 13,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix_2018
|
2023-02-04
|
Melodi Grand Prix 2018
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikk i 2018', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato']
|
Melodi Grand Prix 2018 var den 56. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert lørdag 10. mars 2018 i Oslo Spektrum, som har huset samtlige norske finaler siden 2001. Programledere var Kåre Magnus Bergh og Silya Nymoen, som også ledet finalene i 2015 og 2016, og førstnevnte også 2017. Ti sanger deltok i finalen, og i likhet med 2017 ble vinneren kåret av seerne sammen med ti internasjonale jurygrupper. Alexander Rybak vant konkurransen med sin selvkomponerte låt «That's How You Write a Song». Rybak vant også både den norske og internasjonale finalen i 2009. Rybak representerte Norge i Eurovision Song Contest 2018 i Portugal i mai 2018. Der endte sangen som nummer 15 i finalen.
|
Melodi Grand Prix 2018 var den 56. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert lørdag 10. mars 2018 i Oslo Spektrum, som har huset samtlige norske finaler siden 2001. Programledere var Kåre Magnus Bergh og Silya Nymoen, som også ledet finalene i 2015 og 2016, og førstnevnte også 2017. Ti sanger deltok i finalen, og i likhet med 2017 ble vinneren kåret av seerne sammen med ti internasjonale jurygrupper. Alexander Rybak vant konkurransen med sin selvkomponerte låt «That's How You Write a Song». Rybak vant også både den norske og internasjonale finalen i 2009. Rybak representerte Norge i Eurovision Song Contest 2018 i Portugal i mai 2018. Der endte sangen som nummer 15 i finalen.
== Bakgrunn ==
Som tidligere år inviterte NRK norske og utenlandske musikere til å sende inn sanger til konkurransen. Denne gang kom imidlertid invitasjonen rekordtidlig – allerede 31. januar 2017, halvannen måned før finalen av Melodi Grand Prix 2017. «Vi er i oppkjøringen til årets MGP-finale, men jobber parallelt med å finne låter og artister til MGP 2018. Dette er en del av en langsiktig plan for at Norge igjen skal vinne Eurovision Song Contest», sa prosjektleder Stig Karlsen. Innleveringsfristen for bidrag var 10. september 2017.
Da fristen hadde gått ut, hadde NRK mottatt nærmere 1200 melodier, noe som var ny rekord for andre år på rad. De innsendte låtene ble silt ned til rundt 100 og deretter vurdert av en lyttergruppe på rundt 50 personer. De ti finalistene ble presentert under en pressekonferanse 15. januar 2018, og låtene ble sluppet i sin helhet samme dag.Blant deltakerne var tidligere vinnere som Alexander Rybak, Stella Mwangi og Aleksander Walmann. Ellers deltok etablerte artister som Alejandro Fuentes, Nicoline Berg Kaasin og Ida Maria.I forkant av finalen var imidlertid nykommeren Rebecca og «Who We Are» den klare favoritten hos spillselskaper og Den norske Grand Prix-klubben. På plassene bak lå Alexander Rybak samt Stella og Alexandra. Vidar Villas «Moren din» var imidlertid den mest spilte låten av deltakerne på strømmetjenesten Spotify. Dagen før finalen var «Moren din» avspilt over én million ganger, mens andreplassen «Scandilove» hadde litt over 300 000 avspillinger på Spotify.
== Sendingen ==
Som opptakt til finalen produserte NRK flere oppladningsprogrammer på nett, radio og tv. På NRK P1 ble artistene presentert to og to hver lørdag i programmet Snart MGP, og deretter daglig i finaleuken på Nitimen. I tillegg hadde NRK1 daglige kveldssendinger fra Oslo Spektrum. Sendingene gikk direkte på NRK1 som del av kveldsprogrammet Norge nå. Finalen ble overført direkte på NRK1 og NRK TV fra klokken 19.55 til 22.18. Sendingen ble også overført på NRK P1 med Ole Christian Øen som kommentator.
Sendingen åpnet med en kortfilm etterfulgt av et dansenummer på scenen, der programlederne sang utdrag fra tidligere norske Melodi Grand Prix-melodier. Deretter ble de ti finalesangene først fremført én gang, før seerne og de ti internasjonale jurygruppene stemte på låtene. Seernes stemmer telte 50 prosent og de internasjonale juryenes poeng de siste 50 prosentene. De fire beste låtene gikk deretter videre til gullfinalen.Etter dette ble de fire gullfinalistene satt opp i to par, der vinnerne fra hvert par møtte hverandre i en gullduell. De to gullduellantene, Rebecca Thorsen og Alexander Rybak, fremførte deretter sangene sine på nytt. Både i gullfinalen og gullduellen var det norske seere alene som kåret vinneren. Låten med flest stemmer i gullduellen ble Alexander Rybak, og han ble valgt til å representere Norge i Lisboa i Eurovision Song Contest 2018 i mai. Norge deltok i semifinale 2 torsdag 10. mai.
Under sendingen besøkte NRK en Grand Prix-fest i Trondheim. I tillegg hyllet kanalen seere og tilhengere av konkurransen, blant annet ble en ivrig fan hentet opp på scenen og hyllet med krans og sang. I pausenummeret før gullfinalen opptrådte Karoline Krüger og Anita Skorgan med «For vår jord», som vant konkurransen 30 år tidligere. I pausen før gullduellen opptrådte JOWST og Aleksander Walmann med fjorårets vinnermelodi, «Grab the Moment». Med på scenen var også Oslo fagottkor og Didrik Solli-Tangen.
== Deltakere ==
Bidragene ble offentliggjort 15. januar, mens startrekkefølgen ble kunngjort 2. mars.
=== Første runde ===
=== Gullfinale og gullduell ===
== Avstemning ==
=== Første runde ===
I første runde stemte de internasjonale juryene på bidragene med poeng i valørene 1–8, 10 og 12. Det var ti internasjonale juryer med fem medlemmer i hver gruppe. Totalt ga de ti juryene gi 580 poeng, og tv-seerne hadde like mange poeng til fordeling. Seernes poeng ble fordelt ut fra hvor stor prosentandel hver sang fikk. Dersom et bidrag fikk 10 prosent av SMS-stemmene, fikk denne sangen 10 prosent av seernes 580 poeng – altså 58 poeng. De fire sangene med flest poeng avanserte til gullfinalen. Bare juryenes favoritter ble lest opp under avstemningen, det fulle resultatet fra første runde ble ikke offentliggjort.
=== Gullfinale ===
I gullfinalen var det norske seere alene som stemte. Etter en kort reprise av sangene, ble de fire gullfinalistene satt opp i to par. Vinnerne fra hvert par møttes deretter i en gullduell. Gullduellantene fikk med seg stemmene fra gullfinalens første del. Stemmetallene i gullfinalen samt navnene på de internasjonale dommerne ble offentliggjort på nrk.no etter finalen.
== Hendelser ==
Etter to år valgte Jan Fredrik Karlsen å trekke seg som musikalsk leder for Melodi Grand Prix, og i stedet tok prosjektleder Stig Karlsen over jobben. Stig Karlsen fortalte NRK at de internasjonale juryene skulle brukes også i 2018. I tillegg brukte Melodi Grand Prix-redaksjonen en referansegruppe bestående av interne og eksterne musikkfolk, Eurovision-fans og representanter fra publikum til å plukke ut de ti finalelåtene til finalen.Også dette året åpnet redaksjonen for påmelding til neste års finale allerede før årets finale var avholdt. Påmeldingen til Melodi Grand Prix 2019 åpnet allerede 31. januar 2018 med frist til 9. september samme år. Det skulle også vise seg at to av deltakerne fra 2018, Tom Hugo og Alexandra Rotan, skulle vinne Melodi Grand Prix 2019 som medlemmer av KEiiNO.
=== Reaksjoner på sendingen ===
Generelt var presse, fans og publikum positive etter sendingen. I etterkant av showet kom det imidlertid flere medieoppslag om at NRK hadde lagt på «falsk jubel» i sendingen, for bedre å få frem jubelen og applausen til publikum i Oslo Spektrum. «Det er relativt vanlig at man i tv-produksjoner kompenserer med pålegg av kontentumlyd for å kompensere for lyd som er vanskelig å fange opp i krevende omgivelser», sa prosjektleder Stig Karlsen til bladet Kampanje. Ettikrådgiver Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk var derimot skeptisk til praksisen og mente det var med på å svekke sendingens troverdighet.Flere av deltakerne, blant annet Vidar Villas team, mente også at de internasjonale fagjuryene ville favorisere engelskspråklige bidrag fremfor norske. NRK mente frykten var ubegrunnet og svarte med å offentliggjøre navnet på alle de 50 internasjonale jurymedlemmene etter sendingen. Dagsavisen-journalisten David Stenerud mente at NRK favoriserte Alexander Rybak, blant annet ved å gi ham startnummer 10 ved at programlederne flere ganger spurte de andre artistene om Rybaks sang og opptreden under sendingen. NRK avviste at de hadde favorisert Rybak, og sølvvinneren Rebecca understreket at hun ikke følte seg overkjørt eller urettferdig behandlet.Finalen ble sett av 1 001 000 seere, en nedgang på rundt 150 000 seere fra året før. I aldersgruppen 10–29 år var seerandelen 78 prosent.
=== Reaksjoner på resultatet ===
Alexander Rybak vant finalen med over 300 000 stemmer – rundt 2,5 ganger mer enn andreplassen «Who We Are». Dette var Rybaks andre seier i konkurransen, og etter sendingen var det delte meninger om vinnerbidraget. «Noen tror vi har vinnersjansen, mens andre bare gleder seg til Alexander Rybak må tørke av seg gliset når Norge ryker i semifinalen», sa Morten Thomassen, leder for Den norske Grand Prix-klubben, til NRK. Aftenposten mente det var «et sjansespill» å sende Rybak til Eurovision Song Contest i Lisboa.«That's How You Write a Song» gikk imidlertid rett til topps på den norske iTunes-lista etter finalen – sammen med flere av de andre deltakerlåtene. Vinnersangen gikk også inn på topp 10 over de mest strømmede låtene på Spotify i Norge. Utover den påfølgende uken sank strømmetallene imidlertid raskt, og vinnerlåten hadde bare rundt halvparten så mange avspillinger som den foregående vinnerlåten «Grab the Moment». Rybaks vinnerlåt nådde også bare en 28. plass på VG-lista før den internasjonale konkurransen.Selv om vinnerlåten ikke ble noen stor kommersiell suksess i Norge etter seieren, sank likevel Norges vinnerodds i Eurovision Song Contest kraftig. Uken etter seieren steg Norge fra 18. plass og opp til topp 10 blant de fleste internasjonale spillselskapene. I ukene før Eurovision Song Contest lå Norge på en syvendeplass over de største vinnerkandidatene. På samme tid før 2017-konkurransen lå «Grab the Moment» på en 27. plass.
== Se også ==
MGPjr 2018
Eurovision Song Contest 2018
== Referanser ==
|
Storbritannia
| 13,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Google
|
2023-02-04
|
Google
|
['Kategori:122°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Google', 'Kategori:Selskaper etablert i 1998', 'Kategori:Selskaper notert på NASDAQ', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Google (NASDAQ: GOOG) er et amerikansk teknologiselskap som driver flere internettjenester, hovedsakelig innen nettsøk, reklame, skylagring og programvare. De fleste inntektene til selskapet kommer fra AdWords, en reklametjeneste som plasserer reklame rundt i Googles søkeresultater.
Navnet Google stammer fra tallet Googolplex (10¹⁰ ¹⁰⁰) og er også en sammensetning av ordene Global Organization of Oriented Group Language of Earth.Google ble grunnlagt av Larry Page og Sergey Brin mens de var studenter ved Stanford University. Sammen eier de rundt 14 % av aksjene i selskapet direkte, og kontrollerer rundt 56 % av dem gjennom bruk av preferanseaksjer. Google ble offisielt et privat firma 4. september 1998. Selskapet ble børsnotert 19. august 2004, og flyttet samtidig til sitt nye hovedkontor i Mountain View i California, og ga hovedkontoret kallenavnet Googleplex.I august 2015 kunngjorde Google planene sine om å omorganisere selskapet, slik at selve Google ville bli et datterselskap av Alphabet. Omorganiseringen fant sted 2. oktober 2015, hvilket gjorde Google til Alphabets største datterselskap, i tillegg til at Alphabet ble morselskapet for Googles interesser på internett.Googles raske vekst siden det ble grunnlagt har ført til at Google driver en rekke internettjenester, og har kjøpt opp flere andre selskap. Googles mest sentrale tjenester er søkemotoren Google Søk. Googles andre viktige tjenester inkluderer Google Dokumenter, et kontorsystem, Gmail, en e-posttjeneste, Google Drive, en nettskytjeneste, i tillegg til Google+, et sosialt nettverk. Programmer utviklet av Google inkluderer Google Chrome, en nettleser, Google Photos, et program for organisering og redigering av bilder, og Google Hangouts, et program for sending av direktemeldinger og videosamtaler.
Selskapet leder også utviklingen av Android, et mobilt operativsystem, i tillegg til utviklingen av Chrome OS, et operativsystem som består hovedsakelig av en nettleser, og er designet for en type datamaskiner kalt Chromebooks. Google har siden også begynt å arbeide innen kommnunikasjons-teknologi, og har arbeidet sammen med elektronikkselskaper for å produsere Nexus-mobiltelefonene sine. Siden 2012 har de også arbeidet i Kansas City med Google Fiber, en bredbåndstjeneste som bringer fibernett til folks hjem.Det er antatt at Google har over én million servere i diverse datasentre verden over per 2007. Google prosesserte også over én milliard søk og rundt 24 petabyte brukerinformasjon hver dag per 2009. Per september 2016 er Googles hjemmeside verdens mest besøkte. Flere andre nettsider eid av Google, blant annet YouTube, er også å finne i listen over de 500 mest besøkte nettsidene på Alexas nettsider.Googles eksistenserklæring helt fra det ble grunnlagt har vært «å organisere verdens informasjon og gjøre den universelt tilgjengelig og nyttig», mens selskapets uoffisielle motto var «Don't be evil» (norsk: ikke vær ond). Googles forpliktelse til en slik ideologi har siden blitt satt i tvil, siden noen av selskapets handlinger ser ut til å motsi selskapets grunnprinsipper.
|
Google (NASDAQ: GOOG) er et amerikansk teknologiselskap som driver flere internettjenester, hovedsakelig innen nettsøk, reklame, skylagring og programvare. De fleste inntektene til selskapet kommer fra AdWords, en reklametjeneste som plasserer reklame rundt i Googles søkeresultater.
Navnet Google stammer fra tallet Googolplex (10¹⁰ ¹⁰⁰) og er også en sammensetning av ordene Global Organization of Oriented Group Language of Earth.Google ble grunnlagt av Larry Page og Sergey Brin mens de var studenter ved Stanford University. Sammen eier de rundt 14 % av aksjene i selskapet direkte, og kontrollerer rundt 56 % av dem gjennom bruk av preferanseaksjer. Google ble offisielt et privat firma 4. september 1998. Selskapet ble børsnotert 19. august 2004, og flyttet samtidig til sitt nye hovedkontor i Mountain View i California, og ga hovedkontoret kallenavnet Googleplex.I august 2015 kunngjorde Google planene sine om å omorganisere selskapet, slik at selve Google ville bli et datterselskap av Alphabet. Omorganiseringen fant sted 2. oktober 2015, hvilket gjorde Google til Alphabets største datterselskap, i tillegg til at Alphabet ble morselskapet for Googles interesser på internett.Googles raske vekst siden det ble grunnlagt har ført til at Google driver en rekke internettjenester, og har kjøpt opp flere andre selskap. Googles mest sentrale tjenester er søkemotoren Google Søk. Googles andre viktige tjenester inkluderer Google Dokumenter, et kontorsystem, Gmail, en e-posttjeneste, Google Drive, en nettskytjeneste, i tillegg til Google+, et sosialt nettverk. Programmer utviklet av Google inkluderer Google Chrome, en nettleser, Google Photos, et program for organisering og redigering av bilder, og Google Hangouts, et program for sending av direktemeldinger og videosamtaler.
Selskapet leder også utviklingen av Android, et mobilt operativsystem, i tillegg til utviklingen av Chrome OS, et operativsystem som består hovedsakelig av en nettleser, og er designet for en type datamaskiner kalt Chromebooks. Google har siden også begynt å arbeide innen kommnunikasjons-teknologi, og har arbeidet sammen med elektronikkselskaper for å produsere Nexus-mobiltelefonene sine. Siden 2012 har de også arbeidet i Kansas City med Google Fiber, en bredbåndstjeneste som bringer fibernett til folks hjem.Det er antatt at Google har over én million servere i diverse datasentre verden over per 2007. Google prosesserte også over én milliard søk og rundt 24 petabyte brukerinformasjon hver dag per 2009. Per september 2016 er Googles hjemmeside verdens mest besøkte. Flere andre nettsider eid av Google, blant annet YouTube, er også å finne i listen over de 500 mest besøkte nettsidene på Alexas nettsider.Googles eksistenserklæring helt fra det ble grunnlagt har vært «å organisere verdens informasjon og gjøre den universelt tilgjengelig og nyttig», mens selskapets uoffisielle motto var «Don't be evil» (norsk: ikke vær ond). Googles forpliktelse til en slik ideologi har siden blitt satt i tvil, siden noen av selskapets handlinger ser ut til å motsi selskapets grunnprinsipper.
== Historie ==
Google ble startet opp i januar 1996 av Larry Page og Sergey Brin, som et forskningsprosjekt mens de var studenter ved Stanford University.Mens mer konvensjonelle søkemotorer på den tiden rangerte resultatene sine etter hvor mange ganger et søkeord dukket opp på en nettside, arbeidet Page og Brin med det de mente var et bedre system, som analyserte forholdene mellom nettsidene. De kalte dette nye systemet for PageRank. Det rangerte en sides relevans i forhold til andre sider, og hvor relevante de andre sidene var, og om de lenket tilbake til den originale siden.Page og Brin navnga opprinnelig sin nye søkemotor «BackRub», siden systemet sjekket tilbakegående lenker for å vurdere hvor viktig en side var. Etter hvert endret de navnet til Google, som kom av en feilstaving av ordet «googol», et tall som inneholder hundre nuller. Navnet viste til at søkemotoren skulle kunne skaffe enorme mengder informasjon. I starten ble Google kjørt på Stanford Universitys nettsider, med domenene google.stanford.edu og z.stanford.edu.Domenet til Google ble registret 15. september 1997, og selskapet ble formelt grunnlagt 4. september 1998. Det hadde da kontor i garasjen til en venn av Page og Brin, Susan Wojcicki i Menlo Park i California. Craig Silverstein, en medstudent fra Stanford ble selskapets første ansatte som ikke hadde vært med på å grunnlegge selskapet.I mai 2011 oversteg antallet unike besøkende til Google én milliard, en økning på 8,4 % fra mai 2010 antallet, som var 931 millioner. I januar 2013 kunngjorde Google at de hadde tjent 50 milliarder amerikanske dollar gjennom hele 2012. Til sammenligning hadde de tjent 38 milliarder i 2011.I fjerde halvdel av 2014 rapporterte selskapet at de hadde et resultat per aksje på 6,88 amerikanske dollar, som var 0,2 mindre enn forventet. Inntekten til selskapet i den fjerdedelen var på 14,5 milliarder amerikanske dollar, som var 110 millioner mindre enn forventet.I 2015 overtok [Sundar Pichai] rollen som administrende direktør for Google. Pichai er en indisk-amerikansk forretningsmann. Pichai innehar en possisjon i både Google og moderselskapet Alphabet.
== Google Norge ==
I Norge driver Google sin virksomhet fra Oslo. Country director er Jan Grønbech. Offisielt omsatte Google Norge 68,5 millioner i 2012 og betalte 2,4 millioner i skatt, mens reelt anses beløpet å være betydelig større. I 2014 anslås Googles inntekter på hovedområdet søkemotormarkedsføring å være rundt 2 milliarder og Googles konkurransefordel med tilnærmet ingen skatt anses som en alvorlig trussel mot norske mediebedrifter.Googles virksomhet har en kunstig lav skatt, rundt 2 %, noe som fremkommer ved flytting av inntekter mellom ulike land.I 2019 ble Googles omsetning i Norge anslått til å være rundt 4,4 milliarder kroner, av mediedirektør Jarle Thalberg i i mediebyrågrupperingen Group M.
== Kritikk og kontrovers ==
Google fikk i 2021 en bot på ca 220 millioner euro av det franske konkurransetilsynet for misbruk av sin markedsposisjon innen nettreklame.
== PRISM ==
Google er en del av det amerikanske overvåkingssystemet kalt PRISM, ifølge dokumenter lekket av Edward Snowden i 2013. Det eksisterer en usikkerhet om Google, Microsoft, Facebook, Skype, Yahoo, Youtube og Apple som er del av dette overvåkningssystemet, overholder personvernet til brukerne da de juridiske rammene er fundamentert i amerikanske overvåkningslover, som FISA Amendments Act of 2008. Edward Snowden påpekte at PRISM brukes til overvåking av bedrifter.Som et resultat av dette er det blitt mer vanlig å bruke andre søkemotorer som DuckDuckGo. Overvåkingen er så omfattende at den kan overvåke og lagre direkte-kommunikasjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Google – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Google – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Google Wave var et prosjekt kunngjort av Google på Google I/O-konferansen den 28. mai 2009.
| 13,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Johansen_(kjelkehockeyspiller)
|
2023-02-04
|
Roger Johansen (kjelkehockeyspiller)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kjelkehockeyspillere under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjelkehockeyspillere', 'Kategori:Paralympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Paralympiske sølvmedaljevinnere for Norge']
|
For jazzmusikeren med samme navn, se Roger Johansen.Roger Johansen (født 4. februar 1973) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er keeper og spiller til daglig for Oslo KHK.Han kommer fra Leirfjord i Nordland.Han deltar i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver.
|
For jazzmusikeren med samme navn, se Roger Johansen.Roger Johansen (født 4. februar 1973) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er keeper og spiller til daglig for Oslo KHK.Han kommer fra Leirfjord i Nordland.Han deltar i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver.
== Meritter ==
2011
Bronse i EM 2011
2010
Bronse i Paralympics
2009
Sølv i VM 2009
Gull i Malmö Open2007
Gull i EM2006
Sølv i Paralympics2004
Gull i VM2002
Sølv i Paralympics
== Referanser ==
|
Roger Johansen (født 4. februar 1973) er en norsk kjelkehockeyspiller.
| 13,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beedrill
|
2023-02-04
|
Beedrill
|
['Kategori:Pokémoner']
|
Beedrill er en fantasiskapning i Pokémonserien, eid av Nintendo. Beedrill er utviklinga til Kakuna, og den første i utviklingsrekka dens er Weedle. Beedrill er av typene insekt og gift.
Beedrill ser ut som en veps. Den har fire bein, de to forreste ender i to store brodder. På enden av bakkroppen har den en tredje brodd, med den giftigste giften. Beedrill kan fly snøggt, og angriper i sverm hvis de blir sinte. Angrepsmetoden er at de angriper snøggt, stikker, og flyr vekk igjen.
I animeen blir ofte hovedpersonene angrepet av svermer med sinte Beedriller.
|
Beedrill er en fantasiskapning i Pokémonserien, eid av Nintendo. Beedrill er utviklinga til Kakuna, og den første i utviklingsrekka dens er Weedle. Beedrill er av typene insekt og gift.
Beedrill ser ut som en veps. Den har fire bein, de to forreste ender i to store brodder. På enden av bakkroppen har den en tredje brodd, med den giftigste giften. Beedrill kan fly snøggt, og angriper i sverm hvis de blir sinte. Angrepsmetoden er at de angriper snøggt, stikker, og flyr vekk igjen.
I animeen blir ofte hovedpersonene angrepet av svermer med sinte Beedriller.
== Eksterne lenker ==
(en) «Beedrill» på Bulbapedia
|
Beedrill er en fantasiskapning i Pokémonserien, eid av Nintendo. Beedrill er utviklinga til Kakuna, og den første i utviklingsrekka dens er Weedle.
| 13,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puranaene
|
2023-02-04
|
Puranaene
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Puranaene']
|
Puranaene (Sanskrit: पुराण purāṇa, «fornsaga» eller «fra gamle dager») er en gruppe viktige religiøse tekster. De fleste er hinduiske, men mange er også buddhistiske eller skrevet i et jainperspektiv. Flere er også utbredt blant tilhengere av ulike religioner.
«Purana-tekstenes betydning for hinduismen kan ikke overdrives. [...] De er uuttømmelige kilder med hellige fortellinger og har gitt opphav til mange av hinduismens teologiske systemer og de mange billedlige fremstillinger av gudene»
Hinduismens hellige skrifter deles inn i to klasser; de som er blitt åpenbart (shruti) og de som huskes (smriti). I utgangspunktet regnes vedaene som åpenbarte tekster, mens Mahabharata, Ramayana og puranaene er tekster som er «husket», det vil si menneskeskapt. Det er noen nyanser i forhold til dette: noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og noen hinduretninger regner også flere av purana-tekstene, som Bhagavata-Purana, som en åpenbart tekst.
Puranene omfatter utførlige framstillinger av hinduisk mytologi så vel som historie, geografi og kosmologi (blant annet om kjerningen av melkehavet). Viktige puranaer forteller om universets historie fra dets første opprinnelse til dets siste slutt. Andre er beretninger om helter og gudeskikkelsers historie og gjerninger.
Vismannen Vyasa, som også er fortelleren i Mahabharata, skal ifølge tradisjonen ha samlet puranaene, men puranaene er svært forskjellige i stil og innhold og antas av religionshistorikere å ha blitt utformet i ulike deler av India over en svært lang tidsperiode. De eldste nedskrevne versjonene som er kjent stammer fra Gupta-tiden (ca. 280-550), og mange inneholder referanser til kjente historiske skikkelser og begivenheter. Det meste av tekstene er skrevet mellom år 400 og år 1000, men en god del er også yngre enn dette.
Den enkelte purana kan variere i omfang mellom 9 000 og 81 000 vers. Det er anslått at en samlet utgave ville utgjøre 500 bind.
|
Puranaene (Sanskrit: पुराण purāṇa, «fornsaga» eller «fra gamle dager») er en gruppe viktige religiøse tekster. De fleste er hinduiske, men mange er også buddhistiske eller skrevet i et jainperspektiv. Flere er også utbredt blant tilhengere av ulike religioner.
«Purana-tekstenes betydning for hinduismen kan ikke overdrives. [...] De er uuttømmelige kilder med hellige fortellinger og har gitt opphav til mange av hinduismens teologiske systemer og de mange billedlige fremstillinger av gudene»
Hinduismens hellige skrifter deles inn i to klasser; de som er blitt åpenbart (shruti) og de som huskes (smriti). I utgangspunktet regnes vedaene som åpenbarte tekster, mens Mahabharata, Ramayana og puranaene er tekster som er «husket», det vil si menneskeskapt. Det er noen nyanser i forhold til dette: noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og noen hinduretninger regner også flere av purana-tekstene, som Bhagavata-Purana, som en åpenbart tekst.
Puranene omfatter utførlige framstillinger av hinduisk mytologi så vel som historie, geografi og kosmologi (blant annet om kjerningen av melkehavet). Viktige puranaer forteller om universets historie fra dets første opprinnelse til dets siste slutt. Andre er beretninger om helter og gudeskikkelsers historie og gjerninger.
Vismannen Vyasa, som også er fortelleren i Mahabharata, skal ifølge tradisjonen ha samlet puranaene, men puranaene er svært forskjellige i stil og innhold og antas av religionshistorikere å ha blitt utformet i ulike deler av India over en svært lang tidsperiode. De eldste nedskrevne versjonene som er kjent stammer fra Gupta-tiden (ca. 280-550), og mange inneholder referanser til kjente historiske skikkelser og begivenheter. Det meste av tekstene er skrevet mellom år 400 og år 1000, men en god del er også yngre enn dette.
Den enkelte purana kan variere i omfang mellom 9 000 og 81 000 vers. Det er anslått at en samlet utgave ville utgjøre 500 bind.
== Flere typer purana ==
De fleste puranaer legger vekt på en særskilt religiøs personlighet, og setter denne inn i en bredere religiøs og historisk ramme. Det finnes derfor Shivaittiske puranaer, Shakti-puranaer osv. Tradisjonelt skal det ha vært 18 sentrale Mahapuranaer, fordelt med seks dedisert til Brahma, seks til Vishnu og seks til Shiva. Det er ingen enighet om hvilke tekster som utgjør disse atten, og en opptelling har konkludert med at det etter alt å dømme finnes tjue Mahapuranaer. En annen sortering av atten, som beskrives i Padma-Purana er etter de tre kategoriene (gunas): sattva, rajas og tamas (sannhet, lidenskap, uvitenhet).
Den mest populære og oftest siterte er Bhagavata-Purana, som forteller om Vishnus ti avatarer. I Markandeya-Purana finnes Devimahatmya, hyllesten til Gudinnen. Shiva-Purana og Vishnu-Purana er også blant de viktigste.
I tillegg til de 18 (20?) høye mahapuranaene finnes også 18 Upapurana, en lavere kategori. Dessuten finnes Sthala Puranas, som forteller om de enkelte templers historie, og Kula Puranas, som skildrer kastene.
== På norsk ==
Et lite utvalg fra fem av puranaene er oversatt og publisert på norsk i Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter i serien Verdens Hellige Skrifter; nr 3. Bokklubben, 2001.
== Referanser ==
|
Puranaene (Sanskrit: , «fornsaga» eller «fra gamle dager») er en gruppe viktige religiøse tekster. De fleste er hinduiske, men mange er også buddhistiske eller skrevet i et jainperspektiv.
| 13,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Misjon%C3%A6rstilling
|
2023-02-04
|
Misjonærstilling
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Seksualitet', 'Kategori:Seksualitetstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03']
|
Misjonærstilling er et samleie hvor den passive part ligger på ryggen og den aktive parten ligger over ham/henne, ansikt til ansikt.
Hvorfor denne samleiestillingen heter misjonærstillingen, er uklart. Navnet stammer sannsynligvis fra boken Sexual Behavior in the Human Male (1948) av Alfred Kinsey, og bygger på en lang rekke misforståelser. En populær oppfatning er at kristne misjonærer mente at dette var den eneste anstendige måten å ha sex, men dette er ikke bekreftet av historiske fakta.
Toscanere kaller den englestillingen og noen arbergrupper kaller den slangestillingen.
|
Misjonærstilling er et samleie hvor den passive part ligger på ryggen og den aktive parten ligger over ham/henne, ansikt til ansikt.
Hvorfor denne samleiestillingen heter misjonærstillingen, er uklart. Navnet stammer sannsynligvis fra boken Sexual Behavior in the Human Male (1948) av Alfred Kinsey, og bygger på en lang rekke misforståelser. En populær oppfatning er at kristne misjonærer mente at dette var den eneste anstendige måten å ha sex, men dette er ikke bekreftet av historiske fakta.
Toscanere kaller den englestillingen og noen arbergrupper kaller den slangestillingen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Missionary positions – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Misjonærstilling er et samleie hvor den passive part ligger på ryggen og den aktive parten ligger over ham/henne, ansikt til ansikt.
| 13,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cacnea
|
2023-02-04
|
Cacnea
|
['Kategori:Pokémoner']
|
Cacnea er en Pokémon av typen gress. Den utvikler seg til Cacturne.
Cacnea er en rund, grønn pokémon, som lever i ørkener og andre tørre steder. Den har to store armer som kan se ut som klubber. Når den kjemper swinger den med disse armene. Den ligner av utseende ganske mye på en liten kaktus.På hodet har den en gul blomst, som blir vakrere og mer velluktende jo tørrere og tøffere miljø Cacnea lever i. Duften til blomsten er for å lokke til seg bytter. Når byttet kommer, skyter den ut skarpe torner for å nedlegge det. Cacnea kan leve i 30 dager uten vann.
I animeen har James en periode en Cacnea. Denne pleier å klemme han hver gang den blir sendt ut av pokéballen.
|
Cacnea er en Pokémon av typen gress. Den utvikler seg til Cacturne.
Cacnea er en rund, grønn pokémon, som lever i ørkener og andre tørre steder. Den har to store armer som kan se ut som klubber. Når den kjemper swinger den med disse armene. Den ligner av utseende ganske mye på en liten kaktus.På hodet har den en gul blomst, som blir vakrere og mer velluktende jo tørrere og tøffere miljø Cacnea lever i. Duften til blomsten er for å lokke til seg bytter. Når byttet kommer, skyter den ut skarpe torner for å nedlegge det. Cacnea kan leve i 30 dager uten vann.
I animeen har James en periode en Cacnea. Denne pleier å klemme han hver gang den blir sendt ut av pokéballen.
== Eksterne lenker ==
Cacnea på Pokémon Wiki
|
Cacnea er en Pokémon av typen gress. Den utvikler seg til Cacturne.
| 13,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Bjarte_Austevoll
|
2023-02-04
|
Ole Bjarte Austevoll
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 2014', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kjelkehockeyspillere under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Kjelkehockeyspillere under Paralympiske vinterleker 2014', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjelkehockeyspillere', 'Kategori:Paralympiske bronsemedaljevinnere for Norge']
|
Ole Bjarte Austevoll (født 6. august 1970) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er forward, og spiller til daglig for Bergen KH.Han deltok i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver.
|
Ole Bjarte Austevoll (født 6. august 1970) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er forward, og spiller til daglig for Bergen KH.Han deltok i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver.
== Meritter ==
2011
Bronse i EM 2011
2010
Bronse i Paralympics
2009
Sølv i VM 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Bjarte Austevoll – IPC.infostradasports.com
(en) Ole Bjarte Austevoll – Paralympic.org
|
}}
| 13,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solrock
|
2023-02-04
|
Solrock
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pokémoner']
|
Solrock er en figur i videospillserien pokémon, som eies av Nintendo. Den har typene stein og telepatisk. Den blei introdusert i 3. generasjon i serien. Solrock er ikke utvikla fra noen pokémon, og kan heller ikke utvikle seg til noen Pokémon. Den mangler også kjønn, noe som gjør at den eneste måten den kan reprodusere i spilla er å pare med Ditto.
Solrock har en rund kropp av stein, med gule steinstråler ut fra. I midten av kroppen har den mønstre som kan se ut som øyne. Solrock har telepatiske krefter, og svever i lufta.
Solrock blei først oppdaga i Meteor Falls i Hoenn-regionen, et sted hvor som hadde blitt truffet av flere meteorer, sammen med Lunatone, en Pokémon med form som en måne. Det sies at Solrock kommer fra rommet. Noen trur den kommer fra sola. Solrock får sin kraft ved å absorbere sollys, og på solskinnsdager kan grupper av Solrocker stille seg opp mot sola for å absorbere sollys. Solrock kan, som Venusaur, slippe ut denne energien i form av en konsentrert stråle i kamp. Den kan bruke sine telepatiske krefter til å lese tankene til motstanderen. Ved å rotere kroppen sin kan den avgi en intens hete.
|
Solrock er en figur i videospillserien pokémon, som eies av Nintendo. Den har typene stein og telepatisk. Den blei introdusert i 3. generasjon i serien. Solrock er ikke utvikla fra noen pokémon, og kan heller ikke utvikle seg til noen Pokémon. Den mangler også kjønn, noe som gjør at den eneste måten den kan reprodusere i spilla er å pare med Ditto.
Solrock har en rund kropp av stein, med gule steinstråler ut fra. I midten av kroppen har den mønstre som kan se ut som øyne. Solrock har telepatiske krefter, og svever i lufta.
Solrock blei først oppdaga i Meteor Falls i Hoenn-regionen, et sted hvor som hadde blitt truffet av flere meteorer, sammen med Lunatone, en Pokémon med form som en måne. Det sies at Solrock kommer fra rommet. Noen trur den kommer fra sola. Solrock får sin kraft ved å absorbere sollys, og på solskinnsdager kan grupper av Solrocker stille seg opp mot sola for å absorbere sollys. Solrock kan, som Venusaur, slippe ut denne energien i form av en konsentrert stråle i kamp. Den kan bruke sine telepatiske krefter til å lese tankene til motstanderen. Ved å rotere kroppen sin kan den avgi en intens hete.
|
Solrock er en figur i videospillserien pokémon, som eies av Nintendo. Den har typene stein og telepatisk.
| 13,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clioprisen
|
2023-02-04
|
Clioprisen
|
['Kategori:1994 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1994']
|
Clioprisen ble innstiftet i 1994 av Clio-den historiska bokklubben og Svenska Dagbladet. Prisen som er på 25 000 kroner gis til «en framstående yngre historiker innen det svenske språkområdet».
Juryen består av Ludvig Hertzberg (leder), Mats Gellerfelt, Åsa Karlsson, Henrik Klackenberg og Peter Luthersson.
|
Clioprisen ble innstiftet i 1994 av Clio-den historiska bokklubben og Svenska Dagbladet. Prisen som er på 25 000 kroner gis til «en framstående yngre historiker innen det svenske språkområdet».
Juryen består av Ludvig Hertzberg (leder), Mats Gellerfelt, Åsa Karlsson, Henrik Klackenberg og Peter Luthersson.
== Liste over vinnere av Clioprisen ==
1995 – Lena Sommestad
1996 – Dick Harrison
1997 – Jakob Christensson
1998 – Mattias Tydén
1999 – Nils Erik Forsgård
2000 – Linda Oja
2001 – Håkan Håkansson
2002 – Magnus Zetterholm
2003 – Jonas Nordin
2004 – Edda Manga
2005 – Orsi Husz
2006 – Kajsa Bjurklint Rosenblad
2007 – Martin Hårdstedt
2008 – Erland Mårald
2009 – Johan Östling
2010 – Ola Wikander
2011 – Pernilla Rasmussen
2012 – Kristiina Savin
2013 – Rasmus Fleischer
2014 – Julia Nordblad
2015 – Ylva S. Sjöstrand
2016 – Fredrik Charpentier Ljungqvist
2017 – Charlie Järpvall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Clio.se Arkivert 26. oktober 2016 hos Wayback Machine.
|
Clioprisen ble innstiftet i 1994 av Clio-den historiska bokklubben og Svenska Dagbladet. Prisen som er på 25 000 kroner gis til «en framstående yngre historiker innen det svenske språkområdet».
| 13,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyranitar
|
2023-02-04
|
Tyranitar
|
['Kategori:Pokémoner']
|
Tyranitar er en Pokémon fra 2. generasjon. Den har typene stein og mørk. Den utvikles fra Pupitar, som er utviklingen til Larvitar.
Tyranitar står på to bein. Den kan se ut som en stor, kjøttetende dinosaur. Fargen dens er grønn, og på ryggen har den pigger. På magen har den et blått område. Tyranitar er ekstremt sterk. Den kan ikke bli skadet av noen type angrep, så den er ivrig etter å utfordre fiender. Tyranitar bryr seg ikke om andre. Når Tyranitar skal lage seg et reir knuser den et fjell, og legger egga sine der fjellet var. Etter at den har herjet må kart tegnes opp på nytt, fordi den endrer landskapet ved blant annet å knuse fjell og begrave elver.
Når 2. generasjon ble skapt den 21. november 1999, var Tyranitar den tyngste Dark-type Pokémonen. Nå er det en ny Pokémon som heter Yveltal som er med sine 5,8 meter og 203 kg kjent som «Sjefen for mørke Pokémon». Den har typene mørk og flyge og er maskotten av Pokémon Y.
|
Tyranitar er en Pokémon fra 2. generasjon. Den har typene stein og mørk. Den utvikles fra Pupitar, som er utviklingen til Larvitar.
Tyranitar står på to bein. Den kan se ut som en stor, kjøttetende dinosaur. Fargen dens er grønn, og på ryggen har den pigger. På magen har den et blått område. Tyranitar er ekstremt sterk. Den kan ikke bli skadet av noen type angrep, så den er ivrig etter å utfordre fiender. Tyranitar bryr seg ikke om andre. Når Tyranitar skal lage seg et reir knuser den et fjell, og legger egga sine der fjellet var. Etter at den har herjet må kart tegnes opp på nytt, fordi den endrer landskapet ved blant annet å knuse fjell og begrave elver.
Når 2. generasjon ble skapt den 21. november 1999, var Tyranitar den tyngste Dark-type Pokémonen. Nå er det en ny Pokémon som heter Yveltal som er med sine 5,8 meter og 203 kg kjent som «Sjefen for mørke Pokémon». Den har typene mørk og flyge og er maskotten av Pokémon Y.
|
Tyranitar er en Pokémon fra 2. generasjon.
| 13,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ildjarn
|
2023-02-04
|
Ildjarn
|
['Kategori:Ambient-band', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1991', 'Kategori:Heavy metal-bandstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske black metal-band', 'Kategori:Stubber 2023-01']
|
Ildjarn var et norsk black metal prosjekt av Vidar «Ildjarn» Vaaer som ble etablert i 1992. Ildjarn ble offisielt oppløst i 2005.
|
Ildjarn var et norsk black metal prosjekt av Vidar «Ildjarn» Vaaer som ble etablert i 1992. Ildjarn ble offisielt oppløst i 2005.
== Musikkstil ==
Mange av låtene hadde det samme trommemønsteret, og hadde en til to gitarriff. Prosjektets utradisjonelle musikkstil har blitt sammenliknet med en tidlig og minimalistisk hardcore punk. Noen av de siste utgivelsene til Ildjarn ble laget på kun en synthesizer.
== Diskografi ==
Unknown Truths (Demo, 1992)
Seven Harmonies of Unknown Truths (Demo, 1992)
Ildjarn (Demo, 1993)
Norse (EP, 1993)
Minnesjord (Demo, 1994)
Det Frysende Nordariket (Samlealbum, 1995)
Ildjarn (Studioalbum, 1995)
Forest Poetry (Studioalbum, 1996)
Landscapes (Studioalbum, 1996)
Strength and Anger (Studioalbum, 1996)
Svartfråd (EP, 1996)
Son of the Northstar (EP, 2001)
Hardangervidda (Studioalbum, 2002)
Hardangervidda part 2 (EP, 2002)
1992-1995 (Samlealbum, 2002)
Ildjarn-Nidhogg (Samlealbum, 2003)
Minnesjord - The Dark Soil (EP, 2004)
Nocturnal Visions (EP, 2004)
Ildjarn 93 (EP, 2005)
Ildjarn is Dead (Samlealbum, 2005)
== Medlemmer ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ildjarn på Discogs
(en) Ildjarn på MusicBrainz
(en) Ildjarn på Encyclopaedia Metallum
(en) Ildjarn på Spotify
(en) Ildjarn på AllMusic
(en) Ildjarn på MySpace
|
Bø, Norge
| 13,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ninjask
|
2023-02-04
|
Ninjask
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pokémoner']
|
Ninjask er en figur i serien Pokémon, som eies av Nintendo. Ninjask blei introdusert i 3. generasjon. Ninjask utvikler seg fra Nincada, og har typene insekt og flygende.
Ninjask minner om en sangsikade. De er et insekt, med røde øyne, og store vinger. De kan fly så fort at de er veldig vanskelige å se. Når den i tillegg lager tydelige lyder, fikk dette folk til å tru at den var en usynlig pokémon i tidligere tider. En Ninjask som ikke blir trent skikkelig, vil nekte å adlyde treneren sin og lage høge lyder. Derfor sies det at det er denne pokémonen som tester ferdighetene til treneren. Ninjask er også veldig glad i plantesaft.
|
Ninjask er en figur i serien Pokémon, som eies av Nintendo. Ninjask blei introdusert i 3. generasjon. Ninjask utvikler seg fra Nincada, og har typene insekt og flygende.
Ninjask minner om en sangsikade. De er et insekt, med røde øyne, og store vinger. De kan fly så fort at de er veldig vanskelige å se. Når den i tillegg lager tydelige lyder, fikk dette folk til å tru at den var en usynlig pokémon i tidligere tider. En Ninjask som ikke blir trent skikkelig, vil nekte å adlyde treneren sin og lage høge lyder. Derfor sies det at det er denne pokémonen som tester ferdighetene til treneren. Ninjask er også veldig glad i plantesaft.
== Eksterne lenker ==
Ninjask på Pokémon Wiki
|
Ninjask er en figur i serien Pokémon, som eies av Nintendo. Ninjask blei introdusert i 3.
| 13,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Grette
|
2023-02-04
|
Sverre Grette
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Kommandører med stjerne av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsjustitiarier', 'Kategori:Personer fra Oslo']
|
Sverre Grette (født 31. mai 1888 i Kristiania, død 25. januar 1959) var en norsk jurist og høyesterettsjustitiarius.
Grette ble cand. jur. i 1911 og byråsjef i Justisdepartementet i 1920. Han var konstituert høyesterettsdommer et halvt år i 1930 og fast dommer i 1936. Fra 1952 var han høyesterettsjustitiarius frem til 1958, da han nådde aldersgrensen. Grette var blant annet også leder for Direktoratet for fiendtlig eiendom fra 1945 til 1958, medlem i Arbeidsretten og leder for Høyfjellskommisjonen.
|
Sverre Grette (født 31. mai 1888 i Kristiania, død 25. januar 1959) var en norsk jurist og høyesterettsjustitiarius.
Grette ble cand. jur. i 1911 og byråsjef i Justisdepartementet i 1920. Han var konstituert høyesterettsdommer et halvt år i 1930 og fast dommer i 1936. Fra 1952 var han høyesterettsjustitiarius frem til 1958, da han nådde aldersgrensen. Grette var blant annet også leder for Direktoratet for fiendtlig eiendom fra 1945 til 1958, medlem i Arbeidsretten og leder for Høyfjellskommisjonen.
== Kilder ==
Store norske lekiskon
Norsk biografisk leksikon
|
Sverre Grette (født 31. mai 1888 i Kristiania, død 25.
| 13,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferdasyn
|
2023-02-04
|
Ferdasyn
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Black metal-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2005', 'Kategori:Norske musikkalbum', 'Kategori:Sider som er foreslått slettet']
|
Ferdasyn er den siste demoen til det norske black metal-bandet Ulvhedner. Demoen ble kun utgitt i 300 håndnummererte eksemplarer.
|
Ferdasyn er den siste demoen til det norske black metal-bandet Ulvhedner. Demoen ble kun utgitt i 300 håndnummererte eksemplarer.
== Sporliste ==
«Svartavatn» (5:02)
«Atter en ny tid omme» (5:22)
«Sanitorium» (0:36)
«Dreven i dauden av slit» (5:16)
«Ferdasyn» (6:39)
== Eksterne lenker ==
(en) Ferdasyn på Discogs
|
Ferdasyn er den siste demoen til det norske black metal-bandet Ulvhedner. Demoen ble kun utgitt i 300 håndnummererte eksemplarer.
| 13,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferdasyn/Trolldomsanger
|
2023-02-04
|
Ferdasyn/Trolldomsanger
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Black metal-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2006', 'Kategori:Norske musikkalbum']
|
Ferdasyn/Trolldomsanger er et split album mellom de to norske black metal-bandene Ulvhedner og Galdrer.
|
Ferdasyn/Trolldomsanger er et split album mellom de to norske black metal-bandene Ulvhedner og Galdrer.
== Sporliste ==
=== Ulvhedner ===
«Svartavatn» (5:07)
«...Atter er en ny tid omme» (6:05)
«Sanitorium» (5:20)
«Dreven i dauden av slit» (6:45)
«Ferdasyn» (5:12)
=== Galdrer ===
«Norrøn himmel» (0:56)
«Ferdatokt» (4:31)
«Urskogens svarta djup» (4:39)
«Trolldomsanger» (4:36)
«Frost» (0:42)
== Eksterne lenker ==
(en) Ferdasyn/Trolldomsanger på Discogs
|
Ferdasyn/Trolldomsanger er et split album mellom de to norske black metal-bandene Ulvhedner og Galdrer.
| 13,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shedinja
|
2023-02-04
|
Shedinja
|
['Kategori:Pokémoner']
|
Shedinja er en Pokémon fra Pokémonserien, som eies av Nintendo. Den ble første gang introdusert i 3. generasjon. Den er av typene insekt og spøkelse.
Shedinja er skallrestene som blir igjen når Nincada utvikler seg til Ninjask. Den er bare et tomt skall uten noe innvendig, og uten evne til å røre seg. I ryggen er det et hull, hvor Ninjask har krøpet ut da Nincada utviklet seg. Det sies at den som ser inn i dette hullet vil få stjålet sjelen fra seg. Den har også en glorie. Shedinja kan flyte rundt i lufta. Den er immun mot all direkte skade bortsett fra skade fra angrep som ville vært supereffektive mot den, på grunn av den spesielle evnen Wonder Guard. Men hvis den blir rammet av noe som kan skade den, blir den slått ut uansett. I spilla kan den ha maks 1 HP, uansett nivå, EV-er, og andre faktorer.
Shedinja utvikler seg ikke direkte fra Nincada, men den dukker opp i en tom pokéball når Nincada utvikler seg til Ninjask, hvis treneren har plass i laget sitt til å ha den med seg. På grunn av at den ikke forandrer seg fra Nincada direkte, men oppstår når den utvikler seg, kan det diskuteres om Shedinja faktisk er en utvikling av Nincada. Men ifølge den offisielle pokédexen på pokémon.com er den en utvikling av Nincada.
|
Shedinja er en Pokémon fra Pokémonserien, som eies av Nintendo. Den ble første gang introdusert i 3. generasjon. Den er av typene insekt og spøkelse.
Shedinja er skallrestene som blir igjen når Nincada utvikler seg til Ninjask. Den er bare et tomt skall uten noe innvendig, og uten evne til å røre seg. I ryggen er det et hull, hvor Ninjask har krøpet ut da Nincada utviklet seg. Det sies at den som ser inn i dette hullet vil få stjålet sjelen fra seg. Den har også en glorie. Shedinja kan flyte rundt i lufta. Den er immun mot all direkte skade bortsett fra skade fra angrep som ville vært supereffektive mot den, på grunn av den spesielle evnen Wonder Guard. Men hvis den blir rammet av noe som kan skade den, blir den slått ut uansett. I spilla kan den ha maks 1 HP, uansett nivå, EV-er, og andre faktorer.
Shedinja utvikler seg ikke direkte fra Nincada, men den dukker opp i en tom pokéball når Nincada utvikler seg til Ninjask, hvis treneren har plass i laget sitt til å ha den med seg. På grunn av at den ikke forandrer seg fra Nincada direkte, men oppstår når den utvikler seg, kan det diskuteres om Shedinja faktisk er en utvikling av Nincada. Men ifølge den offisielle pokédexen på pokémon.com er den en utvikling av Nincada.
|
Shedinja er en Pokémon fra Pokémonserien, som eies av Nintendo. Den ble første gang introdusert i 3.
| 13,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ABFs_litteratur-_och_konststipendium
|
2023-02-04
|
ABFs litteratur- och konststipendium
|
['Kategori:1949 i Sverige', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1949', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1949']
|
ABFs litteratur- och konststipendium, tidligere ABFs litteraturpris ble innstiftet i 1949 av Arbetarnas bildningsförbund og deles ut årlig under Bok- og biblioteksmessen i Göteborg. Den blir tildelt forfattere og kulturarbeidere som «med ordets eller kulturens hjelp vil synliggjøre det usynlige og få oss å fornemme det glemte».Fra starten i 1949 var det en ren litteraturpris, men dette ble utvidet i 2014 til også å innbefatte andre kulturytringer. På samme tid ble prissummen på SEK 20 000 økt til 100 000.
|
ABFs litteratur- och konststipendium, tidligere ABFs litteraturpris ble innstiftet i 1949 av Arbetarnas bildningsförbund og deles ut årlig under Bok- og biblioteksmessen i Göteborg. Den blir tildelt forfattere og kulturarbeidere som «med ordets eller kulturens hjelp vil synliggjøre det usynlige og få oss å fornemme det glemte».Fra starten i 1949 var det en ren litteraturpris, men dette ble utvidet i 2014 til også å innbefatte andre kulturytringer. På samme tid ble prissummen på SEK 20 000 økt til 100 000.
== Liste over prisvinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ABFs-litteraturochkonststipendium
|
ABFs litteratur- och konststipendium, tidligere ABFs litteraturpris ble innstiftet i 1949 av Arbetarnas bildningsförbund og deles ut årlig under Bok- og biblioteksmessen i Göteborg. Den blir tildelt forfattere og kulturarbeidere som «med ordets eller kulturens hjelp vil synliggjøre det usynlige og få oss å fornemme det glemte».
| 13,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Swellow
|
2023-02-04
|
Swellow
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pokémoner']
|
Swellow er en figur i serien Pokémon, som eies av Nintendo. Den blei introdusert i 3. generasjon. Den er av typene normal og flygende, og er utviklinga til Taillow.
Swellow likner på en fugl. Den er for det meste blå, men den er rød på brystet, halsen, og opp på forsida av hodet. Den har også lysere områder på buken. Den har to store halefjær som er røde på tuppen, og den har fjær som stikker litt ut bakover fra hodet sitt. Halefjærene er en indikasjon på hvor god form den er i. Hvis de står ut og er lette å legge merke til, er den i god form. Swellow sirkler høgt oppe på himmelen når den jakter. Når den ser et bytte, stuper den ned og tar det med klørne sine.
|
Swellow er en figur i serien Pokémon, som eies av Nintendo. Den blei introdusert i 3. generasjon. Den er av typene normal og flygende, og er utviklinga til Taillow.
Swellow likner på en fugl. Den er for det meste blå, men den er rød på brystet, halsen, og opp på forsida av hodet. Den har også lysere områder på buken. Den har to store halefjær som er røde på tuppen, og den har fjær som stikker litt ut bakover fra hodet sitt. Halefjærene er en indikasjon på hvor god form den er i. Hvis de står ut og er lette å legge merke til, er den i god form. Swellow sirkler høgt oppe på himmelen når den jakter. Når den ser et bytte, stuper den ned og tar det med klørne sine.
|
Swellow er en figur i serien Pokémon, som eies av Nintendo. Den blei introdusert i 3.
| 13,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karenus_Kristofer_Thinn
|
2023-02-04
|
Karenus Kristofer Thinn
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1850', 'Kategori:Kommandører med stjerne av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske høyesterettsjustitiarier', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Østre Toten kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-04']
|
Karenus Kristofer Thinn (født 19. desember 1850 på Østre Toten, død 24. mars 1942) var en norsk jurist og høyesterettsjustitiarius.
Thinn tok juridikum i 1874, og i 1884 ble han assessor i Oslo byrett. I 1889 ble han utnevnt til statsadvokat i Trondheim, i 1892 lagmann i Hålogaland, Borgarting og Agder. I 1902 ble han utnevnt til ekstraordinær assessor (høyesterettsdommer). Fra 1909 til 1920 var han høyesterettsjustitiarius.
Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.Han var sønn av sogneprest Bernt Anton Thinn (1819–1881) og Ottine Christine Ottesen (1823–1911), datter av sogneprest Otto Christian Ottesen (1788–1870) og Diderikke Aall (1799–1871). Hans oldefar var Jacob Aall, Borgestad gård. Han var gift med kvinnesakskvinnen Olga Wegner (1858–1943), datter av byfogd Johan Ludwig Wegner og Blanca Bretteville. Hun var barnebarn av godseier Benjamin Wegner og statsminister Christian Zetlitz Bretteville.
Karenus Kristofer Thinn var far til bl.a. høyesterettsadvokat Jakob Thinn.
|
Karenus Kristofer Thinn (født 19. desember 1850 på Østre Toten, død 24. mars 1942) var en norsk jurist og høyesterettsjustitiarius.
Thinn tok juridikum i 1874, og i 1884 ble han assessor i Oslo byrett. I 1889 ble han utnevnt til statsadvokat i Trondheim, i 1892 lagmann i Hålogaland, Borgarting og Agder. I 1902 ble han utnevnt til ekstraordinær assessor (høyesterettsdommer). Fra 1909 til 1920 var han høyesterettsjustitiarius.
Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.Han var sønn av sogneprest Bernt Anton Thinn (1819–1881) og Ottine Christine Ottesen (1823–1911), datter av sogneprest Otto Christian Ottesen (1788–1870) og Diderikke Aall (1799–1871). Hans oldefar var Jacob Aall, Borgestad gård. Han var gift med kvinnesakskvinnen Olga Wegner (1858–1943), datter av byfogd Johan Ludwig Wegner og Blanca Bretteville. Hun var barnebarn av godseier Benjamin Wegner og statsminister Christian Zetlitz Bretteville.
Karenus Kristofer Thinn var far til bl.a. høyesterettsadvokat Jakob Thinn.
== Referanser ==
== Kilder ==
Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Lokalhistoriewiki
|
Karenus Kristofer Thinn (født 19. desember 1850 på Østre Toten, død 24.
| 13,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rick_Astley
|
2023-02-04
|
Rick Astley
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet St. Helens', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Richard Paul «Rick» Astley (født 6. februar 1966 i Newton-le-Willows i Lancashire) er en britisk sanger, låtskriver og musiker som også er kjent som programleder i radio. Han er kjent for sin hit «Never Gonna Give You Up», som toppet hitlistene i 25 land i 1987. Astley har rekorden for å være den eneste mannlige soloartist som har fått sine første åtte singler på Top 10 Storbritannia. Da han la artistkarrieren på hyllen i 1993 hadde han solgt om lag 40 millioner plater globalt.Etter at han trakk seg tilbake fra musikkbransjen i 1993 gjorde Astley et comeback i 2007. Han ble et internettfenomen da videoen til «Never Gonna Give You Up» ble en populær del av internettmemet «Rickrolling». Astley ble kåret til «Best Act Ever» av Internett-brukere under MTV Europe Music Awards 2008.
|
Richard Paul «Rick» Astley (født 6. februar 1966 i Newton-le-Willows i Lancashire) er en britisk sanger, låtskriver og musiker som også er kjent som programleder i radio. Han er kjent for sin hit «Never Gonna Give You Up», som toppet hitlistene i 25 land i 1987. Astley har rekorden for å være den eneste mannlige soloartist som har fått sine første åtte singler på Top 10 Storbritannia. Da han la artistkarrieren på hyllen i 1993 hadde han solgt om lag 40 millioner plater globalt.Etter at han trakk seg tilbake fra musikkbransjen i 1993 gjorde Astley et comeback i 2007. Han ble et internettfenomen da videoen til «Never Gonna Give You Up» ble en populær del av internettmemet «Rickrolling». Astley ble kåret til «Best Act Ever» av Internett-brukere under MTV Europe Music Awards 2008.
== Biografi ==
=== Oppvekst ===
Richard Paul Astley ble født som nummer fire i søskenflokken, men foreldrene hans mistet en sønn før han ble født. Foreldrene hans skilte seg da han var fem, og Astley vokste opp hos sin far. Som tiåring ble han medlem av et lokalt kor. I skoleårene spilte han trommer i flere band. Etter å ha sluttet skolen som sekstenåring begynte Rick Astley å jobbe som sjåfør i farens gartneri, og spilte i klubber om kvelden i ulike band. Et av bandene het Give Way og spesialiserte seg på coverlåter av Beatles- og Shadows-sanger. I 1985 var Astley trommeslager i et soulband kalt FBI. De var et velkjent lokalt band som skrev og spilte sine egne låter, i klubber og puber. Da FBIs vokalist forlot bandet, ble Astley spurt om å være vokalist. FBI vant flere lokale talentkonkurranser. Astley ble oppdaget av plateprodusenten Pete Waterman mens han spilte i FBI, og Waterman overtalte ham til å komme til London for å jobbe i Watermans platestudio Peter Waterman Limited (PWL), og få platene utgitt på RCA Records. Astley takket ja til tilbudet, og ble tatt under vingene av Mike Stock, Matt Aitken og Pete Waterman, kjent som Stock Aitken Waterman. Gjennom arbeidet i PWL fikk han et godt innblikk i prosessene i et platestudio, og et godt grunnlag for sin egen musikerkarriere. Stillingen hans var kalt junior tape recorder. En del kilder oppgir at han startet som tea boy, altså at han hadde ansvaret for å hente mat og drikke til de andre i studio og annet forefallende arbeid. I et intervju korrigerte han dette, og opplyste at han pleide å lage te til folk i studio rett og slett fordi det ligger i hans natur å se til at folk rundt ham har det bra.
== Fenomenet rickrolling ==
I 2007 ble Astleys "Never gonna give you up" til fenomenet "Rickroll", en videreutvikling av "Duckroll". Formålet med denne internett memen er å få personer til å følge en link til interessant eller annet materiale for så å finne videoen av «Never gonna give you up».
== Diskografi ==
1987: Whenever You Need Somebody
1989: Hold Me In Your Arms
1991: Free
1993: Body And Soul
2000: Together Forever – Greatest Hits & More...
2001: Keep It Turned On
2002: Greatest Hits
2004: The Best Of
2004: Love Songs
2005: Portrait
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Rick Astley – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rick Astley – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rick Astley på Internet Movie Database
(da) Rick Astley på Filmdatabasen
(fr) Rick Astley på Allociné
(en) Rick Astley på AllMovie
(en) Rick Astley hos Rotten Tomatoes
(en) Rick Astley hos The Movie Database
(en) Rick Astley på Apple Music
(en) Rick Astley på Discogs
(en) Rick Astley på MusicBrainz
(en) Rick Astley på SoundCloud
(en) Rick Astley på Spotify
(en) Rick Astley på Songkick
(en) Rick Astley på Last.fm
(en) Rick Astley på Genius — sangtekster
(en) Rick Astley på AllMusic
Rick Astley på Twitter
Rick Astley på Facebook
Rick Astley på Instagram
Rick Astley på YouTube
Rick Astley på YouTube
Rick Astley på Myspace
Rick Astley på TikTok
|
Richard Paul «Rick» Astley (født 6. februar 1966 i Newton-le-Willows i Lancashire) er en britisk sanger, låtskriver og musiker som også er kjent som programleder i radio.
| 13,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Calw
|
2023-02-04
|
Calw
|
['Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1075', 'Kategori:Byer i Baden-Württemberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Tysklandstubber']
|
Calw er en tysk by som ligger i Schwarzwald i delstaten Baden-Württemberg, omtrent 18 kilometer sør for Pforzheim og 33 kilometer vest for Stuttgart. Calw er hovedstaden og den største byen i fylket («Landkreis») Calw, og utgjør et midtpunkt for de omkringliggende kommunene.
Forfatteren og Nobelprisvinneren Hermann Hesse er født i Calw.
|
Calw er en tysk by som ligger i Schwarzwald i delstaten Baden-Württemberg, omtrent 18 kilometer sør for Pforzheim og 33 kilometer vest for Stuttgart. Calw er hovedstaden og den største byen i fylket («Landkreis») Calw, og utgjør et midtpunkt for de omkringliggende kommunene.
Forfatteren og Nobelprisvinneren Hermann Hesse er født i Calw.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Calw – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Calw – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
| distrikt = Calw
| 13,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elk_Haus
|
2023-02-04
|
Elk Haus
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1996', 'Kategori:Landeveissykling', 'Kategori:Nedlagte sykkellag', 'Kategori:Organisasjoner opphørt i 2009']
|
Elk Haus var et østerriksk sykkellag. Laget konkurrerte som et profesjonelt kontinentallag. Det har eksistert siden 1996, men fikk ikke status som et profesjonelt kontinentallag før i 2006. Laget har også et kvinnelag som kjører under samme navn. Etter 2009-sesongen ble laget lagt ned.
|
Elk Haus var et østerriksk sykkellag. Laget konkurrerte som et profesjonelt kontinentallag. Det har eksistert siden 1996, men fikk ikke status som et profesjonelt kontinentallag før i 2006. Laget har også et kvinnelag som kjører under samme navn. Etter 2009-sesongen ble laget lagt ned.
== Stall 2009 ==
== Eksterne lenker ==
(tysk) Lagets hjemmesider
|
Østerrike
| 13,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venonat
|
2023-02-04
|
Venonat
|
['Kategori:Pokémoner']
|
Venonat er en figur i serien Pokémon, eid av Nintendo. Den dukka opp første gang i 1. generasjon. Den har typene insekt og gift, og utvikler seg til Venomoth.
Den har en rund kropp, dekka av lilla pels, som består av stive hår som beskyttelse. Den har to små bein og armer, hvite antenner, munn, og røde fasettøyne. Øynene dens fungerer som radar, som den bruker til å finne fram om natta. De kan også brukes til å skyte ut stråler. Om dagen sover den inne hol i tre, fordi insektene den spiser er ute om natta. Den tiltrekkes av lys om natta.
|
Venonat er en figur i serien Pokémon, eid av Nintendo. Den dukka opp første gang i 1. generasjon. Den har typene insekt og gift, og utvikler seg til Venomoth.
Den har en rund kropp, dekka av lilla pels, som består av stive hår som beskyttelse. Den har to små bein og armer, hvite antenner, munn, og røde fasettøyne. Øynene dens fungerer som radar, som den bruker til å finne fram om natta. De kan også brukes til å skyte ut stråler. Om dagen sover den inne hol i tre, fordi insektene den spiser er ute om natta. Den tiltrekkes av lys om natta.
== Eksterne lenker ==
(en) «Venonat» på Bulbapedia
|
Venonat er en figur i serien Pokémon, eid av Nintendo. Den dukka opp første gang i 1.
| 13,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Stubbs
|
2023-02-04
|
William Stubbs
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper i Church of England', 'Kategori:Britiske historikere', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Engelske anglikanske biskoper', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1825', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Harrogate', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
William Stubbs (født 21. juni 1825, død 22. april 1901) var en engelsk historiker og biskop av Oxford.
Som sønn av advokat William Morley Stubbs ble han født i Knaresborough, Yorkshire, og utdannet ved gymnaset Ripon Grammar School og Christ Church ved University of Oxford, hvor han tok eksamen i 1848 i klassikerne og matematikk.
|
William Stubbs (født 21. juni 1825, død 22. april 1901) var en engelsk historiker og biskop av Oxford.
Som sønn av advokat William Morley Stubbs ble han født i Knaresborough, Yorkshire, og utdannet ved gymnaset Ripon Grammar School og Christ Church ved University of Oxford, hvor han tok eksamen i 1848 i klassikerne og matematikk.
== Liv og verker ==
=== Utdannelse og karriere fram til 1889 ===
Han ble valgt som medlem av Trinity College i Oxford, og bodde i Navestock, Essex, fra 1850 til 1866. I 1859 giftet han seg med Catherine, datter av John Dollar, av Navestock, og fikk flere barn. Han var bibliotekar ved Lambeth Palace, og i 1862 søkte han uten hell for et Chichele-professoratet i moderne historie ved Oxford. I 1866 ble han utpekt som professor regius i moderne historie ved Oxford, og holdt denne posisjonen fram til 1884. Hans forelesninger hadde få tilhørere, og han fant forelesningsplikten distraherende fra historieforskningen. En del av hans lovbestemte forelesninger ble utgitt i Lectures on Mediaeval and Modern History. Han var rektor ved Cholderton, Wiltshire, fra 1875 til 1879, hvor han ble utpekt som kannik ved St. Pauls katedral i London. Han tjente ved den eklektiske tinghuskommisjonen i 1881–1883 og skrev tunge appendikser til rapportene. Den 25. april 1884 ble han utnevnt til biskop av Chester og i 1889 ble han biskop av Oxford.
=== Stubbs som historiker ===
Inntil biskop Stubbs fant det nødvendig å hengi all sin tid til religiøse plikter konsentrerte han seg om historiske studier. Han argumenterte at teorien om at historiens enhet og fortsettelse ikke skulle fjerne skillene mellom oldtiden og moderne historie. Han mente at studiet av antikkens historie var en nyttig forberedelse for studiet av moderne historie, begge hadde fordeler og ulemper ved å bli studert hver for seg. Han mente også at effekten av den enkelte karakter og menneskelige natur ville gjøre generaliseringer vage og unyttige. Mens han understreket at historie var nyttig som en mental disiplin og som en del av den liberale utdannelse anbefalte han at historie ble studert hovedsakelig for sin egen del. Det var i denne ånd han arbeidet, han hadde evne for bedømmelse og en begavelse for utførlig og kritisk undersøkelse. Han var tilsvarende fremstående i eklektisk historie, både som en redaktør av tekster og som en historiker av den britiske forfatning.
Hans bevis som en autoritet på kirkehistorie ble vist i 1858 med verket Registrum sacrum anglicanum som beskrev den episkopale suksesjon i England, foruten også i flere senere verker, og særlig i hans andel av Councils and Ecclesiastical Documents, redigert i samarbeid med pastor A. W. Haddan, hvor han var spesielt ansvarlig for tredje bind. Han utmerket seg i kritisk forskning og hans historisk fremstilling er vist i de nitten bind som han redigerte for The Chronicles and Memorials of Great Britain and Ireland during the Middle Ages («Rolls-serien»). Det er likevel hans Constitutional History of England som han har gjort han mest kjent som historiker. Framtoningen av denne boken som sporer utviklingen av den engelske forfatning fra den germanske innvandring eller invasjoner og fram til 1485 markerer i sin tid et distinkt framskritt for engelsk historieforskning. Spesialister kan forbedre et utsagn her og der, men verket har holdt seg som autoritet på sitt område, et monument over tålmodig og inngående forskning, og disiplinert bedømmelse.
Biskop Stubbs tilhørte første rekke av historiske forskere både som forfatter og som en kritiker. Han utmerket seg både fra oppdagelse av materiale til litterær produksjon. Han var en dykltig palegraf og i tekstkritikk. Som forfatter er han kun bedømt for Constitutional History som er godt planlagt og arrangert, men den er ikke levende framstilt, og til tross for den dyktighet som Stubbs håndterte sitt materiale framstår han ikke som en glitrende skribent sammenlignet med andre framstående britiske historikere.
I ettertiden har hans tanker om et politisk rammeverk av konfrontasjoner blitt avløst av K. B. McFarlanes teori om «samfunn av interesser»; mengden av mulige konflikter mellom kongen og adelen var egentlig svært liten (i dette tilfellet, Henrik IV av England, 1399–1413). Historikere som Richard Partington, Rosemary Horrox og spesielt May McKisack har drevet dette synet videre.
== Æresbevisninger ==
Både i England som i Europa og i USA ble biskop Stubbs anerkjent som den fremste av alle engelske historikere i sin tid. Blant hans utmerkelser var Doctor of Divinity, og Doctor of Civil Law av Oxford, Doctor of Laws av Cambridge og Edinburgh, doktor i utroque jure i Heidelberg; æresmedlem av universitet i Kiev og ved akademia i Danmark, Preussen og Bayern, og var en korresponderende medlem av Académie des sciences morales et politiques ved Det franske institutt (Institut de France).
== Stubbs i kirkens tjeneste ==
Stubbs var en høykirkelig tilhenger og hvis doktriner og praksis var grunnet på lærdom og en ærbødighet for oldtiden. Hans meninger ble høyt respektert av hans like i kirken, og han fungerte som en bisitter for erkebiskopen i rettssaken til biskopen av Lincoln, Edward King. Selv om han personlig mislikte mange av sine plikter som biskop ble de utført, og han la sin lidenskap til de plikter som var av særlig åndelig natur. Som leder av kirken ble det sagt at han viste visdom og mot, og benyttet ofte sitt intellekt som et forsvarsvåpen og han tok ikke lett på det som han oppfattet tåpeligheter fra andre.
== Sykom og død ==
Et illebefinnende i november 1900 hadde stor påvirkning på hans helse, men han var likevel i stand til å delta i dronning Viktorias begravelse den 2. februar 1901, og ga en bemerkelsesverdig preken for kongen og den tyske keiser den påfølgende dagen. Hans sykdom ble derimot kritisk den 20. april og han ble gravlagt i kirkegården All Saints, Cuddesdon, ved siden av slottet til biskopene i Oxford.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Letters of William Stubbs, Bishop of Oxford, red. W. H. Hutton.
The Constitutional History of England in Its Origin and Development, (6. utg 1903), Bind en Bind to Bind tre
Charles Petit-Dutaillis: Studies and Notes Supplementary to Stubbs' Constitutional History, Bind en Bind to
|
William Stubbs (født 21. juni 1825, død 22.
| 13,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_Odd_Fellow-orden
|
2023-02-04
|
Den norske Odd Fellow-orden
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Norske Odd Fellow Ordenen', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1898']
|
Den uavhængige norske Odd Fellow Ordenen av I.O.O.F ble stiftet i 1920. Odd Fellow Ordenen ble grunnlagt i Baltimore, USA, den 26. april 1819. Ordenens symbol er tre kjedeledd som symboliserer vennskap, kjærlighet og sannhet. Ordenen er åpen for kvinner og menn, men har separte møter og loger. Logene for kvinnene kalles Rebekka-loger. Logene for menn kaller seg Odd Fellow. Ordenen baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier, og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger. En god Odd Fellow skal kjennes på sine holdninger i dagliglivet, og vise at Ordenens etikk er mer enn teori. Målet kommer også til uttrykk i det påbud Ordenen har gitt medlemmene helt fra starten i 1819; budordene er: å besøke de syke, å hjelpe de trengende, begrave de døde og oppdra de foreldreløse.
Odd Fellow Ordenen er altså en internasjonal sammenslutning av mennesker som har forpliktet seg til å følge visse regler og ordninger gjennom sitt medlemskap, og baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger.
Mange av de oppgavene som Ordenen påla seg for 200 år siden, er nå overtatt av samfunnet i Norge. Men selv en moderne velferdsstat overkommer ikke alt. Ordenen bidrar med en betydelig humanitær innsats. Det jobbes på mange fronter, både lokalt og sentralt. Det gis derfor god anledning til å arbeide i det godes tjeneste; å omsette Ordenens etikk i praktisk handling.
Mannlige medlemmer er organiserte i Odd Fellow loger og leirer. Kvinnelige medlemmer er organiserte i Rebekkaloger og Rebekkaleirer. Enhetene for begge kjønn er integrerte og likestilte deler av Ordenen, og har en felles, nasjonal ledelse. Ordenen er inndelt i grader, og innvielsene i gradene skjer gjennom ritualer som ikke er tilgjengelige for utenforstående. Medlemmer av de fire første gradene møtes i loger, mens medlemmer av høyere grader møtes i leirer. Medlemmene omtaler hverandre som brødre og søstre, eller ordenssøsken.
For å bli medlem må man være fylt 21 år og anerkjenne et høyeste vesen. Ordenen baserer sin lære på et monotoistisk livssyn. Det stilles ikke krav til tilhørighet til en bestemt religion. Odd Fellow Ordenen er ikke en religion eller et trossamfunn.
Ordenen kom til Norge i 1898 da den første Odd Fellow loge ble grunnlagt i Stavanger. Den ble senere flyttet til Christiania. Den første Rebekkaloge ble grunnlagt i Christiania i 1909. Pr. 7. november 2019 hadde Den norske Odd Fellow Ordenen 21.748 medlemmer – 11.375 brødre og 10.373 søstre, fordelt på 286 Odd Fellow- og Rebekkaloger. Innenfor en geografisk region danner flere loger en leir, Odd Fellow leirer og Rebekkaleirer.
Den norske Odd Fellow Ordenen er i dag underlagt Den Europeiske Storloge, som har det overordnede ansvar for Ordenens drift og utvikling i Europa.
|
Den uavhængige norske Odd Fellow Ordenen av I.O.O.F ble stiftet i 1920. Odd Fellow Ordenen ble grunnlagt i Baltimore, USA, den 26. april 1819. Ordenens symbol er tre kjedeledd som symboliserer vennskap, kjærlighet og sannhet. Ordenen er åpen for kvinner og menn, men har separte møter og loger. Logene for kvinnene kalles Rebekka-loger. Logene for menn kaller seg Odd Fellow. Ordenen baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier, og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger. En god Odd Fellow skal kjennes på sine holdninger i dagliglivet, og vise at Ordenens etikk er mer enn teori. Målet kommer også til uttrykk i det påbud Ordenen har gitt medlemmene helt fra starten i 1819; budordene er: å besøke de syke, å hjelpe de trengende, begrave de døde og oppdra de foreldreløse.
Odd Fellow Ordenen er altså en internasjonal sammenslutning av mennesker som har forpliktet seg til å følge visse regler og ordninger gjennom sitt medlemskap, og baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger.
Mange av de oppgavene som Ordenen påla seg for 200 år siden, er nå overtatt av samfunnet i Norge. Men selv en moderne velferdsstat overkommer ikke alt. Ordenen bidrar med en betydelig humanitær innsats. Det jobbes på mange fronter, både lokalt og sentralt. Det gis derfor god anledning til å arbeide i det godes tjeneste; å omsette Ordenens etikk i praktisk handling.
Mannlige medlemmer er organiserte i Odd Fellow loger og leirer. Kvinnelige medlemmer er organiserte i Rebekkaloger og Rebekkaleirer. Enhetene for begge kjønn er integrerte og likestilte deler av Ordenen, og har en felles, nasjonal ledelse. Ordenen er inndelt i grader, og innvielsene i gradene skjer gjennom ritualer som ikke er tilgjengelige for utenforstående. Medlemmer av de fire første gradene møtes i loger, mens medlemmer av høyere grader møtes i leirer. Medlemmene omtaler hverandre som brødre og søstre, eller ordenssøsken.
For å bli medlem må man være fylt 21 år og anerkjenne et høyeste vesen. Ordenen baserer sin lære på et monotoistisk livssyn. Det stilles ikke krav til tilhørighet til en bestemt religion. Odd Fellow Ordenen er ikke en religion eller et trossamfunn.
Ordenen kom til Norge i 1898 da den første Odd Fellow loge ble grunnlagt i Stavanger. Den ble senere flyttet til Christiania. Den første Rebekkaloge ble grunnlagt i Christiania i 1909. Pr. 7. november 2019 hadde Den norske Odd Fellow Ordenen 21.748 medlemmer – 11.375 brødre og 10.373 søstre, fordelt på 286 Odd Fellow- og Rebekkaloger. Innenfor en geografisk region danner flere loger en leir, Odd Fellow leirer og Rebekkaleirer.
Den norske Odd Fellow Ordenen er i dag underlagt Den Europeiske Storloge, som har det overordnede ansvar for Ordenens drift og utvikling i Europa.
== Ordenens loger og leirer ==
== Eksterne] lenker ==
(no) Offisielt nettsted
|
Odd Fellow logen Orion ble grunnlagt i Mo i Rana den 2. desember 1972 som Odd Fellow loge nr 83 i Den Norske Odd Fellow Ordenen.
| 13,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/American_Music_Awards
|
2023-02-04
|
American Music Awards
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkpriser', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1973', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
American Music Awards (AMA) en amerikansk prisutdeling som ble etablert av Dick Clark i 1973 for fremragende prestasjoner innen musikk.
|
American Music Awards (AMA) en amerikansk prisutdeling som ble etablert av Dick Clark i 1973 for fremragende prestasjoner innen musikk.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Mate-URL
|
American Music Awards (AMA) en amerikansk prisutdeling som ble etablert av Dick Clark i 1973 for fremragende prestasjoner innen musikk.
| 13,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bontveit
|
2023-02-04
|
Bontveit
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bergens geografi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02', 'Kategori:Vestlandstubber']
|
Bontveitdalen er et ca. 9 km langt dalføre og et landbruks- og boligområde nær grensen mellom Bergen og Os i Hordaland. Dalen går omtrent i retning sørvest til nordøst. Dalen har veiforbindelse med E39.
Området innerst i dalen er et populært tur- og skiterreng. Dalen er et meget godt område for hjortejakt. Det finnes flere staller, der det drives trening og oppbevaring av hester. Bontveitdalen har en rekke tilrettelagte skogsveier som er ideelle for rideturer. Veien har forbindelse til nabodalføret Hauglandsdalen, også kalt Samdal. Strekningen trafikkeres av buss, med avganger fra Bontveit. I tidligere tider var veiene i de to dalene blant de få veiene i bergensdistriktet der en kunne drive lovlig øvelseskjøring før en fikk førerkort.
På Lund som er endestoppet/snuplassen for bussen, kan man parkere for å gå opp en av skogsveiene mot Dyrdalen. Toppen av dalen er ulik den tradisjonelle vestlandsnaturen og kan best sammenlignes med Skotsk høyland. Gården på Lund driver tradisjonelt jordbruk med hovedvekt på kjøttproduksjon, såkalte diekyr. Dette blir sett på som en meget dyrevennlig oppdrettsform hvor ku og kalv får tilbringe oppveksten sammen uten unødvendig innblanding fra mennesker. Dyrene slippes normalt ut på beite i mai og går fritt i fjellet frem til oktober.
Det er mye husdyr i området og det er derfor viktig at det vises hensyn og at hunder holdes i bånd. Bontveitdalen har mange muligheter for selvhogst av juletrær og det finnes flere gårder oppover dalen som driver med dette.
|
Bontveitdalen er et ca. 9 km langt dalføre og et landbruks- og boligområde nær grensen mellom Bergen og Os i Hordaland. Dalen går omtrent i retning sørvest til nordøst. Dalen har veiforbindelse med E39.
Området innerst i dalen er et populært tur- og skiterreng. Dalen er et meget godt område for hjortejakt. Det finnes flere staller, der det drives trening og oppbevaring av hester. Bontveitdalen har en rekke tilrettelagte skogsveier som er ideelle for rideturer. Veien har forbindelse til nabodalføret Hauglandsdalen, også kalt Samdal. Strekningen trafikkeres av buss, med avganger fra Bontveit. I tidligere tider var veiene i de to dalene blant de få veiene i bergensdistriktet der en kunne drive lovlig øvelseskjøring før en fikk førerkort.
På Lund som er endestoppet/snuplassen for bussen, kan man parkere for å gå opp en av skogsveiene mot Dyrdalen. Toppen av dalen er ulik den tradisjonelle vestlandsnaturen og kan best sammenlignes med Skotsk høyland. Gården på Lund driver tradisjonelt jordbruk med hovedvekt på kjøttproduksjon, såkalte diekyr. Dette blir sett på som en meget dyrevennlig oppdrettsform hvor ku og kalv får tilbringe oppveksten sammen uten unødvendig innblanding fra mennesker. Dyrene slippes normalt ut på beite i mai og går fritt i fjellet frem til oktober.
Det er mye husdyr i området og det er derfor viktig at det vises hensyn og at hunder holdes i bånd. Bontveitdalen har mange muligheter for selvhogst av juletrær og det finnes flere gårder oppover dalen som driver med dette.
|
Bontveitdalen er et ca. 9 km langt dalføre og et landbruks- og boligområde nær grensen mellom Bergen og Os i Hordaland.
| 13,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1946_%E2%80%93_5_000_meter_menn
|
2023-02-04
|
EM i friidrett 1946 – 5 000 meter menn
|
['Kategori:5000 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1946']
|
Øvelsen 5000 meter menn ved EM i friidrett 1946 ble avholdt på Bislett stadion i Oslo, Norge 23. august 1946.Leon Aasbø og Arnt Johan Røme representerte Norge i øvelsen. Aasbø kom på 14.-plass, mens Røme ikke fullførte konkurransen.
|
Øvelsen 5000 meter menn ved EM i friidrett 1946 ble avholdt på Bislett stadion i Oslo, Norge 23. august 1946.Leon Aasbø og Arnt Johan Røme representerte Norge i øvelsen. Aasbø kom på 14.-plass, mens Røme ikke fullførte konkurransen.
== Finalen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske deltagere
|
Øvelsen 5000 meter menn ved EM i friidrett 1946 ble avholdt på Bislett stadion i Oslo, Norge 23. august 1946.
| 13,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Audun_Bakke
|
2023-02-04
|
Audun Bakke
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 2014', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kjelkehockeyspillere under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Kjelkehockeyspillere under Paralympiske vinterleker 2014', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kjelkehockeyspillere']
|
Audun Bakke (født 5. november 1988) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er forward, og spiller til daglig for Oslo KH.Han var med på kjelkehockey som tok bronse under de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver.
|
Audun Bakke (født 5. november 1988) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er forward, og spiller til daglig for Oslo KH.Han var med på kjelkehockey som tok bronse under de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver.
== Meritter ==
2011
Bronse i EM 2011
2010
Bronse i Paralympics
2009
Sølv i VM 2009
Gull i Malmø Open
2007
Gull i EM
== Referanser ==
|
| fødested =
| 13,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ralts
|
2023-02-04
|
Ralts
|
['Kategori:Pokémoner']
|
Ralts er en oppdikta figur i serien Pokémon. Den utvikler seg ikke fra noe, men den har en utvikling som heter Kirlia, som igjen har to utviklinger som heter Gallade og Gardevoir.
Ralts ligner ikke på noen dyr. Den har to bein, med en form som gjør at det ser ut som om den går med kjole. På hodet har den noe som ser ut som en grønn hjelm. Øynene er som regel skjult under denne hjelmen. På hoden har den også to røde horn, som den bruker til å føle hvilke følelser folk har. Hvis den føler glede, kan den dukke opp foran dem med denne følelsen, og hvis den føler fiendtlighet gjømmer den seg.
|
Ralts er en oppdikta figur i serien Pokémon. Den utvikler seg ikke fra noe, men den har en utvikling som heter Kirlia, som igjen har to utviklinger som heter Gallade og Gardevoir.
Ralts ligner ikke på noen dyr. Den har to bein, med en form som gjør at det ser ut som om den går med kjole. På hodet har den noe som ser ut som en grønn hjelm. Øynene er som regel skjult under denne hjelmen. På hoden har den også to røde horn, som den bruker til å føle hvilke følelser folk har. Hvis den føler glede, kan den dukke opp foran dem med denne følelsen, og hvis den føler fiendtlighet gjømmer den seg.
|
Ralts er en oppdikta figur i serien Pokémon. Den utvikler seg ikke fra noe, men den har en utvikling som heter Kirlia, som igjen har to utviklinger som heter Gallade og Gardevoir.
| 13,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Oma_Erichsrud
|
2023-02-04
|
Lars Oma Erichsrud
|
['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Klatrere som har besteget Mount Everest', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere']
|
Lars Oma Erichsrud (født 1. mars 1981) er en norsk lege og fjellklatrer. Erichsrud har erfaring innen akuttmedisin, med fokus på høydemedisin og fjellredning og har deltatt på en rekke ekspedisjoner.
|
Lars Oma Erichsrud (født 1. mars 1981) er en norsk lege og fjellklatrer. Erichsrud har erfaring innen akuttmedisin, med fokus på høydemedisin og fjellredning og har deltatt på en rekke ekspedisjoner.
== Ekspedisjoner ==
Redningsaksjon Jarle Trå, Everest 2009.
Mount Everest 2009, sammen med Petter Nyquist, Dawa Chhiri Sherpa og Nawang Tenzing Sherpa.
Førstebestigning av P-6166 og P-6089
Himalayan Medical Expedition 2007 – Everest
== Referanser ==
|
Lars Oma Erichsrud (født 1. mars 1981) er en norsk lege og fjellklatrer.
| 13,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holger_Drachmann-legatet
|
2023-02-04
|
Holger Drachmann-legatet
|
['Kategori:1917 i Danmark', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske litteraturpriser', 'Kategori:Kunst og kultur i 1917', 'Kategori:Legater']
|
Drachmannlegatet er et dansk legat som deler ut midler på Holger Drachmanns (1846–1908) fødselsdag, 9. oktober. Legatet stammet opprinnelig fra driften av museet i Drachmanns Hus i Skagen.
|
Drachmannlegatet er et dansk legat som deler ut midler på Holger Drachmanns (1846–1908) fødselsdag, 9. oktober. Legatet stammet opprinnelig fra driften av museet i Drachmanns Hus i Skagen.
== Liste over mottakere ==
== Eksterne lenker ==
Drachmannshus med liste over mottakere av legatet
litteraturpriser.dk
|
Drachmannlegatet er et dansk legat som deler ut midler på Holger Drachmanns (1846–1908) fødselsdag, 9. oktober.
| 13,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Nyquist
|
2023-02-04
|
Petter Nyquist
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Klatrere som har besteget Mount Everest', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filmfotografer', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens publikumspris']
|
Petter Lindén Nyquist (født 1. juli 1978) er en norsk fjellklatrer, polfarer, film- og stillfotograf, grafisk designer og programleder kjent fra TV 2-programmet Petter uteligger.
Han var guide, sikkerhetsansvarlig, film og still-fotograf for ITV og BBC dokumentarfilmene Harry's Arctic Heroes, Harry's Mountain Heroes og Harry's South Pole Heroes. I dokumentarene følger Prins Harry krigsskadde soldater i forsøk på å nå Nordpolen, Sydpolen og å bestige Mount Everest.Nyquist har selv deltatt på ekspedisjoner til Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen, samt en rekke toppekspedisjoner. I 2009 deltok han i en redningsaksjon da fjellklatrer Jarle Trå ble hentet ned fra et mislykket forsøk på å bestige Everest.Bildene til Nyquist har vært publisert i en rekke tidsskrifter og bøker. Av bøker er Fjellet Kaller av Stein Grønnerøe, Livet i Fjella av Jarle Trå, Walking With The Wounded av Mark McCrum og Prince Harry av Penny Junior.
Han var eier av produksjonsselskapet Flash Studio fra 2003 - 2013 som han etablerte sammen med Sindre Kinnerød. For Flash Studio var Nyquist filmfotograf og regissør forbindelse med serien på NRK Kampen om Sørpolen. Han produserte og var co-regissør for dokumentaren Alene på Everest på NRK. Nyquist bidro også i produksjonen til serien Oppdrag Sognefjorden og Oppdrag Nord-Norge som gikk på NRK1 i 2011 og 2013, og ble nominert til Gullruten for beste reality i 2011 og 2013.
I 2015 og 2016 var han programleder for TV 2-programmet Petter uteligger hvor han bodde på gaten sammen med uteliggere i 52 dager. Serien ble kåret til beste dokumentarserie under Gullruten 2016 mens Nyquist selv vant publikumsprisen. I 2016 ble han nominert til prisen Årets bankende hjerte som deles ut hvert år i desember av lokalavisen Budstikka. I 2017 kom oppfølgerseriene Peter uteligger: De pårørende og Petter uteligger: Fra gata til Nordkapp og Nyquist ble nominert til Gullruten 2017 i klassen beste mannlige programleder. For serien En ny sjanse ble han nominert til publikumsprisen under Gullruten 2018.
Våren 2020 ledet han dokumentarserien Petter i fengsel på TV 2 hvor han levde 30 dager som innsatt i fengsel. For serien ble han nominert til Gullruten 2020 i klassen beste programleder - nyhet, sport eller aktualitet.
|
Petter Lindén Nyquist (født 1. juli 1978) er en norsk fjellklatrer, polfarer, film- og stillfotograf, grafisk designer og programleder kjent fra TV 2-programmet Petter uteligger.
Han var guide, sikkerhetsansvarlig, film og still-fotograf for ITV og BBC dokumentarfilmene Harry's Arctic Heroes, Harry's Mountain Heroes og Harry's South Pole Heroes. I dokumentarene følger Prins Harry krigsskadde soldater i forsøk på å nå Nordpolen, Sydpolen og å bestige Mount Everest.Nyquist har selv deltatt på ekspedisjoner til Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen, samt en rekke toppekspedisjoner. I 2009 deltok han i en redningsaksjon da fjellklatrer Jarle Trå ble hentet ned fra et mislykket forsøk på å bestige Everest.Bildene til Nyquist har vært publisert i en rekke tidsskrifter og bøker. Av bøker er Fjellet Kaller av Stein Grønnerøe, Livet i Fjella av Jarle Trå, Walking With The Wounded av Mark McCrum og Prince Harry av Penny Junior.
Han var eier av produksjonsselskapet Flash Studio fra 2003 - 2013 som han etablerte sammen med Sindre Kinnerød. For Flash Studio var Nyquist filmfotograf og regissør forbindelse med serien på NRK Kampen om Sørpolen. Han produserte og var co-regissør for dokumentaren Alene på Everest på NRK. Nyquist bidro også i produksjonen til serien Oppdrag Sognefjorden og Oppdrag Nord-Norge som gikk på NRK1 i 2011 og 2013, og ble nominert til Gullruten for beste reality i 2011 og 2013.
I 2015 og 2016 var han programleder for TV 2-programmet Petter uteligger hvor han bodde på gaten sammen med uteliggere i 52 dager. Serien ble kåret til beste dokumentarserie under Gullruten 2016 mens Nyquist selv vant publikumsprisen. I 2016 ble han nominert til prisen Årets bankende hjerte som deles ut hvert år i desember av lokalavisen Budstikka. I 2017 kom oppfølgerseriene Peter uteligger: De pårørende og Petter uteligger: Fra gata til Nordkapp og Nyquist ble nominert til Gullruten 2017 i klassen beste mannlige programleder. For serien En ny sjanse ble han nominert til publikumsprisen under Gullruten 2018.
Våren 2020 ledet han dokumentarserien Petter i fengsel på TV 2 hvor han levde 30 dager som innsatt i fengsel. For serien ble han nominert til Gullruten 2020 i klassen beste programleder - nyhet, sport eller aktualitet.
== Ekspedisjoner/Eventyr ==
"Mjøsa på langs" i Tubtanic med Aleksander Gamme, 2015
Nordpolen(last degree) kameramann, 2015
Petter uteligger, på TV2 november/desember 2015
Last Ice Survey - part 2 med Marc Cornelissen, 2014
Last Ice Survey - part 1 med Marc Cornelissen, 2014
Antarktis - ITV og NBC "Harry's South Pole Heroes, 2013
Everest - ITV "Harry's Mountain Heroes, 2012
Antarktis - "The Push", 2012
Antarktis - "Return to the Penguin Kingdom", 2011
Nordpolen - BBC "Harry's Arctic Heroes", 2011
Las Vegas på langs med Aleksander Gamme, 2011
Nordpolen - Barneo, 2010
Broad Peak med Alexander Gamme, 2010
Mount Everest med Lars Oma Erichsrud, 2009
Kilimanjaro, 2009
Antarktis - NRK "Kampen om Sørpolen", 2008/2009
Ama Dablam med Lars Oma Erichsrud, 2008
P6166 og P6089 Nepal med Lars Oma Erichsrud, 2008
Mt. Damawand med Paal Stenberg, 2007
Mt. Elbrus, 2007
Cho Oyu med Sindre Kinnerød, 2006
Nordpolen fra Russland(ble ufrivillig hentet ut etter 22 dager) med Marc Cornelissen og Doug Stoup, 2005
Nordpolen(last degree) med Marc Cornelissen og Doug Stoup, 2004
Huyana Potosi, 2004
Aconcagua, 2004
Mt. Elbrus, 2003
Nordpolen(fra 86.14N) med Kjetil Holen, 2002
Grønland, 2001
Norpolen med bla. Kjetil Holen og Børge Ousland, 2000
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Petter Nyquist på Internet Movie Database
|
Petter Lindén Nyquist (født 1. juli 1978)Petter i fengsel.
| 13,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trumf_(lojalitetskort)
|
2023-02-04
|
Trumf (lojalitetskort)
|
['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1996', 'Kategori:Lojalitetsprogram']
|
Trumf er et bonuskort, eller såkalt lojalitetsprogram som drives av Trumf AS (976 912 047 i
enhetsregisteret) og som er rettet mot kunder i NorgesGruppen og Shell.
Trumf ble lansert i 1996. Programmet omfattet 1,2 millioner norske husholdninger ved utgangen av 2008. Dagligvarekjedene Centra, Joker, Kiwi, Meny, Spar og Ultra, Mathuset Jacob's på Holtet, bensinstasjonkjeden Shell og kredittkortene Trumf Visa og Shell Mastercard er tilsluttet programmet. Kunder som har skaffet seg Trumfkort opparbeider bonuspoeng ved kjøp i tilsluttede dagligvareforretninger tilsvarende 1% rabatt. De får også visse andre fordeler fra partnerne i programmet.
Noen få torsdager i året er det Trippel-Trumf, noe som vil si at kundene får 3% rabatt. Det er flere kredittkort som kan kobles opp til Trumf bonuskortet og gir ekstra bonuspoeng. Dette gjelder blant annet yA kredittkort, som vil gi kunden 3% ekstra poeng. På en Trippel-Trumf-torsdag vil derfor kunden få bonuspoeng tilsvarende 6% rabatt.
I 2007 ervervet NorgesGruppen kontroll i Trumf AS.
|
Trumf er et bonuskort, eller såkalt lojalitetsprogram som drives av Trumf AS (976 912 047 i
enhetsregisteret) og som er rettet mot kunder i NorgesGruppen og Shell.
Trumf ble lansert i 1996. Programmet omfattet 1,2 millioner norske husholdninger ved utgangen av 2008. Dagligvarekjedene Centra, Joker, Kiwi, Meny, Spar og Ultra, Mathuset Jacob's på Holtet, bensinstasjonkjeden Shell og kredittkortene Trumf Visa og Shell Mastercard er tilsluttet programmet. Kunder som har skaffet seg Trumfkort opparbeider bonuspoeng ved kjøp i tilsluttede dagligvareforretninger tilsvarende 1% rabatt. De får også visse andre fordeler fra partnerne i programmet.
Noen få torsdager i året er det Trippel-Trumf, noe som vil si at kundene får 3% rabatt. Det er flere kredittkort som kan kobles opp til Trumf bonuskortet og gir ekstra bonuspoeng. Dette gjelder blant annet yA kredittkort, som vil gi kunden 3% ekstra poeng. På en Trippel-Trumf-torsdag vil derfor kunden få bonuspoeng tilsvarende 6% rabatt.
I 2007 ervervet NorgesGruppen kontroll i Trumf AS.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
|
Trumf er et bonuskort, eller såkalt lojalitetsprogram som drives av Trumf AS ( i
| 13,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1914/15 var den 44. sesongen av den engelske FA-cupen og den siste før første verdenskrig.
| 13,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1919/20 var den 45. sesongen av den engelske FA-cupen og den første etter første verdenskrig.
| 13,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sankt_Stanislaus-ordenen
|
2023-02-04
|
Sankt Stanislaus-ordenen
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Polske ordener', 'Kategori:Russiske ordener', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1765']
|
Sankt Stanislaus-ordenen (polsk: Order Świętego Stanisława, russisk: Орден Святого Станислава) var en polsk og russisk orden. Den ble innstiftet 7. mai 1765 av kong Stanisław August av Polen til belønning av fortjenester av kronen. Ordenen er oppkalt etter Stanislaus av Kraków, Polens nasjonalhelgen. Sankt Stanislaus-ordenen rangerte som den nest fornemste av Polens ordener, etter Den hvite ørns orden. Ordenen tatt opp igjen av Hertugdømmet Warszawa, videreført av Kongedømmet Polen og innlemmet i det russiske ordensvensen fra 1831. I det russiske ordensvesen rangerte Sankt Stanislaus-ordenen som nummer åttende og siste orden. Sankt Stanislaus-ordenen opphørte ved keiserrikets fall i 1917.
|
Sankt Stanislaus-ordenen (polsk: Order Świętego Stanisława, russisk: Орден Святого Станислава) var en polsk og russisk orden. Den ble innstiftet 7. mai 1765 av kong Stanisław August av Polen til belønning av fortjenester av kronen. Ordenen er oppkalt etter Stanislaus av Kraków, Polens nasjonalhelgen. Sankt Stanislaus-ordenen rangerte som den nest fornemste av Polens ordener, etter Den hvite ørns orden. Ordenen tatt opp igjen av Hertugdømmet Warszawa, videreført av Kongedømmet Polen og innlemmet i det russiske ordensvensen fra 1831. I det russiske ordensvesen rangerte Sankt Stanislaus-ordenen som nummer åttende og siste orden. Sankt Stanislaus-ordenen opphørte ved keiserrikets fall i 1917.
== Utvikling ==
Ved Polens tredje deling i 1795 falt Sankt Stanislaus-ordenen bort. I 1809 ble den gjenopptatt som orden av Hertugdømmet Warszawa. Da Kongedømmet Polen, med den russiske tsar som konge, ble Sankt Stanislaus-ordenen videreført. Den 17. november 1831 ble Sankt Stanislaus-ordenen formelt inkorporert i Keiserriket Russlands ordensvesen. Her rangerte Sankt Stanislaus-ordenensom den åttende og siste av keiserrikets ordener, bak Den hvite ørns orden, som også opprinnelig var polsk. Ordenen ble etter dette formelt kalt Den keiserlige og kongelige Sankt Stanislaus-ordenen. Ordenen opphørte som russisk statsorden etter revolusjonen i 1917, men er etter dette videreført som husorden innen Huset Romanov. På bakgrunn av ordenens lave prestisje ble Sankt Stanislaus-ordenen besluttet Republikken Polen seg i 1921 for ikke å videreføre ordenen. I stedet ble en ny orden, Ordenen Polonia Restituta, innstiftet.
== Insignier ==
Ved innstiftelsen i 1785 besto ordenstegnet for Sankt Stanislaus-ordenen av en oval medaljong, som i midten bar en avbildning av helgenen. dette ble senere endret til et gull malteserkors med polske ørner i korsvinklene. Midtmedaljongen viste Sankt Stanislaus med en stav i hånden og med initialene «S.S.», en på hver side. Motivet var omgitt av en grønn krans og innskriften med ordenens motto, «PREMIANDO INICITAT» («oppfordre ved å belønne»). Baksiden viste kongens monogram.
Da ordenen i 1831 ble innordnet i det keiserlige russiske ordensvesen ble også ordenstegnene endret. Malteserkorset fikk rød emalje. Den polske ørnen i korsvinklene ble byttet ut med den keiserlige dobbeltørnen fra Russlands riksvåpen. Midtmedaljongen ble endret til initialene SS innenfor en grønn laurbærkrans. Ved tildeling til ikke-kristne ble helgenenes monogram byttet ut med riksvåpenet. Mellom 1831 og 1874 hadde ordenstegnet også en keiserlig krone. Ved tildeling til militære kunne ordenstegnet utstyres med sverd. Ordensstjernen hadde grupper av åtte stråler. I midten hadde den medaljongen med helgenens monogram omgitt av en krans, en bord der ordenens motto var innskrevet og utenfor dette igjen en bord med laurbærgrener. Ordensbåndet var rødt med hvite striper ved kantene.
== Inndeling ==
Ved innstiftelsen fikk Sankt Stanislaus-ordenen en klasse. Etter at ordenen i 1831 ble innordnet i det russiske ordensvesenet, ble ordenen reformer og inndelt i fire grader. I 1839 ble dette igjen endret og antallet grader ble redusert til tre.
== Tildeling ==
Sankt Stanislaus-ordenen skulle opprinnelig ha et begrenset antall riddere. Tallet ble ved innstiftelsen satt til 100 adelige, som måtte dokumentere at alle fire besteforeldre var av adelig stand. Medlemmene skulle sverge kongen og landet troskap, samt hjelpe de fattige. Fra 1816 måtte medlemmer av ordenen bidra med en årlig sum til drift av et sykehus i Warszawa.
Begrensningene på antall medlemmer ble raskt satt til side. Kong Stanisław August, ordenens innstifter, utnevnte i løpet av de fire årene etter ordenens opprettelse 774 medlemmer av Sankt Stanislaus-ordenen. Som følge av det store antallet utnevnelser falt ordenens prestisje.
Ordenen ble tildelt både sivile og militære og kunne også tildeles utlendinger. Ordenen ble, på bakgrunn av sitt opphav i det katolske Polen, ikke tildelt medlemmer av det russisk-ortodokse presteskap. Første klasse innebar arvelig adelskap, uten at dette i praksis skapte ny arvelig adel fordi de som ble tildelt første klasse i utgangspunktet allerede var adelige. Andre og tredje klasse medførte personlig adelskap.
Som russisk orden ble Sankt Stanislaus-ordenen tildelt i stort antall. Den var den første orden framstående tjenestemenn i det russiske imperium kunne regne med å få, vanligvis etter en tjenestetid på sju til elleve år. Fra slutten av 1800-tallet ble ordenen også tildelt personer utenfor statstjenesten, slik som framgangsrike forretningsmenn. De første årene av 1900-tallet ble ordenen i et antall på mange tusen per år. Første klasse ble i årene 1907 til 1911 tildelt i et antall av gjennomsnittlig 360 per år. I de siste årene inntil revolusjonen lå antallet tildelinger av andre klasse på 6200 til 7400 årlig. Tredje klasse ble tildelt enda hyppigere. Antallet tildelinger kunne komme opp i hele 15750 per år, med omkring 6000 tildelinger per år som et gjennomsnitt. Som følge av det store antallet tildelinger fikk Sankt Stanislaus-ordenen lav status under de to siste keisere av Russland. I Finland fikk Sankt Stanislaus-ordenen tilnavnet länsmansorden på grunn av den lave anseelsen.
== Norske innehavere ==
Kong Haakon VII var innehaver av storkors av Sankt Stanislaus-ordenen. Også Fridtjof Nansen var innehaver av ordenens 1. klasse. Kong Haakon VIIs overadjutant (1905-07) Karl Friedrich Griffin Dawes var innehaver av ordenens 2. klasse.
== Kilder ==
(fr) Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 265.
(en) Ulla Tillander-Godenheim: The Russian Imperial Award System, 1894-1917, Helsingfors: Vammalan Kirjapaino, 2005, s. 135–138.
(en) Rafal Heydel-Mankoo: «Poland» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1474–1479.
Norbert Wójtowicz, Praemiando Incitat. Order Świętego Stanisława, Warszawa 2007, ISBN 978-83-925702-0-2
|
Sankt Stanislaus-ordenen (polsk: Order Świętego Stanisława, russisk: Орден Святого Станислава) var en polsk og russisk orden. Den ble innstiftet 7.
| 13,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1920/21 var den 46. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 13,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen
|
2023-02-04
|
FA-cupen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
|
FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FA-cupen 1921/22 var den 47. sesongen av den engelske FA-cupen.
| 13,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertran_de_Born
|
2023-02-04
|
Bertran de Born
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall på 1200-tallet', 'Kategori:Fødsler på 1100-tallet', 'Kategori:Personer fra departementet Dordogne', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trubadurer']
|
Bertran de Born (født på 1140-tallet, død innen 1215) var en baron fra Limousin i Frankrike, og en av de mest betydelige oksitanske trubadurer (trobadors) på 1100-tallet.
|
Bertran de Born (født på 1140-tallet, død innen 1215) var en baron fra Limousin i Frankrike, og en av de mest betydelige oksitanske trubadurer (trobadors) på 1100-tallet.
== Liv og verker ==
Bertran de Born var den eldste sønn av Bertran de Born, herre av Autafort (fransk Hautefort) og dennes hustru Ermengardis. Han hadde to yngre brødre, Constantine og Itier. Hans far døde i 1178 og Bertran etterfulgte ham som herre av Autafort. Ved denne tiden var han allerede gift med sin første hustru Raimonda og hadde to sønner.
Autafort ligger ved grensen mellom Limousin og Périgord. Som et resultat av denne plasseringen ble Bertran trukket inn i konfliktene til sønnene av Henrik II av England, herre over Angevin-riket. Bertran måtte også slåss for å beholde kontrollen over sine egne besittelser i Autafort.
I henhold til de føydale skikker i sin region var han ikke den eneste herre av Autafort, men holdt det sammen med sine brødre. Andre tilfeller av co-seigneurie var kjente blant trubadurene, den mest berømte var de av «de fire trubadurer av Ussel», tre brødre og en fetter, og den av Raimon de Miraval og hans brødre. En typisk strategi som ble utøvet av de betydelige territoriale fyrstedømmer, eksempelvis det til hertugdømmet Aquitaine eller fyrstedømmet Toulouse, var å minske innflytelsen til lokale godsherrer ved å oppmuntre til føydale konflikter innenfor deres familier. Bertrans kamp, særlig mot hans bror Constantine, ligger forankret i hjertet av hans poesi som ellers er dominert av politiske emner.
Hans første verk som kan dateres er en sirventes (politisk eller satirisk sang) fra 1181, men det er åpenbart fra denne at han allerede hadde et omdømme som en poet. I 1182 var han tilstede hos sin overherre Henrik II ved dennes hoff i Argentan. Det samme året hadde han deltatt i Henrik den unge konges opprør mot dennes yngre bror Rikard Løvehjerte, da greve av Poitu og hertug av Aquitaine. Bertran skrev sanger som oppmuntret Aimar V av Limoges og andre til å gjøre opprør, og ga ed mot Rikard ved Limoges. Hans bror Constantine tok karakteristisk nok den motsatte side i striden, og Bertran fordrev broren ut av festningen i juli.
Henrik den unge konge, som Bertran hadde både priset og kritisert i sine dikt, døde av dysenteri mens han var på hærtokt i juni 1183. Bertran skrev da en planh (sørgesang) til hans minne: Mon chan fenisc ab dol et ab maltraire. I Rikards straffetokt mot opprørerne, støttet av Alfonso II av Aragón, beseiret han og erobret Autafort, og ga det videre til Constantine de Born. Senere ble området gjenerobret av Henrik II og han ga det tilbake til Bertran. Det synes som om Constantine fra da av levde som leiesoldat.
Bertran de Born ble forsonet med Rikard Løvehjerte, og ga sin støtte til ham i kampen mot Filip II August av Frankrike. Ved ulike tider søkte han å utnytte uenighetene blant angevinene for å beholde sin egen uavhengighet. Han ga dem senhals (tilnavn): Henrik den unge konge var Mariniers («sjømannen»), Geoffrey II, hertug av Bretagne, var Rassa, og Rikard var Oc-e-Non («Ja-og-nei»). Bertran minnet Geoffreys død i en planh, A totz dic que ja mais non voil. Han hadde kontakt med en rekke andre trubadurer og med den nordfranske trouvère Conon de Béthune som han omtalte som «Mon Ysombart».
Selv om han skrev noen få cansos (kjærlighetssanger) var Bertran de Born i overveiende en mester av sirventes. Be.m platz lo gais temps de pascor, som holder leven med krigføring, ble oversatt av Ezra Pound.Da Rikard var blitt konge etter sin far Henrik IIs død, og Filip II August stadig utsatte utferden til den tredje korstog bebreidet Bertran kongene i sanger som priste Konrad av Montferrats heroiske forsvar av byen Tyr i Midtøsten: Folheta, vos mi prejatz que eu chan and Ara sai eu de pretz quals l'a plus gran. Da Rikard ble løslatt fra sitt fangenskap i Tyskland etter å ha blitt mistenkt for å ha myrdet Konrad ønsket Bertran ham tilbake med Ar ven la coindeta sazos. Tilfeldigvis kom en av Bertrans inntektkilder fra markedet i Châlus-Cabrol hvor Rikard rett ved festningen Château de Chalus-Chabrol i 1199 ble rammet av en pil fra en armbrøst som siden drepte ham.
Etter å ha blitt enkemann for andre gang ca. 1196 ble Bertran munk og medlem av cistercienserklosteret Dalon ved Sainte-Trie i regionen Dordogne. Han gitt store tilskudd til klosteret gjennom flere år. Han siste sang som er blitt datert er fra år 1198. Hans navn blir fraværende i opptegnelser etter 1202 og han var helt sikkert død ved 1215 ettersom det finnes en nedtegnelse for en betaling av et lys på hans grav.
Hans œuvre (verker) består av rundt 47 arbeider, 36 som er enstemmig tilskrevet ham i manuskripter, og 11 som er av usikker tilskrivelse. Flere melodier har blitt bevart, og en del av hans sanger har i moderne tid ble innspilt av blant annet Sequentia, Gérard Zuchetto og hans Troubadours Art Ensemble.
== Familie ==
Bertran de Born giftet seg to ganger. Med sin første hustru Raimonda fikk han to sønner (begge slått til riddere i 1192) og en datter:
Bertran, også trubadur, fortsatt i live i 1223
Itier, død i 1237
Aimelina, gift med Seguin de Lastours.Med sin andre hustru Philippa fikk han ytterligere to sønner:
Constantine, som ble munk ved Dalon sammen med sin far.
Bertran den yngre, som fortsatt levde i 1252.
== Litterært ettermæle ==
I henhold til hans senere vida (en romantisert kortbiografi knyttet til hans sanger) trodde Henrik II at Bertran var den som hadde oppmuntret til det opprøret som hans sønn Henrik den unge konge sto for. Som et resultat av dette portretterte den store italienske dikteren Dante Alighieri ham i Den guddommelige komedie som den som sådde av splid blant menn, og straffet Bertran strengt i den åttende sirkelen i Helvete (Canto XXVIII). Her bar han rundt på sitt fraskilte som en lanterne. Gustave Doré har avbildet dette i hans illustrasjoner for Den guddommelige komedie.
Dantes avbildningen påvirket bildet av Bertran i senere litterære verker. I sitt episke dikt Cœur de Lion (1822) avbildet Eleanor Anne Porden ham som den som oppmuntret til splittelse i det tredje korstoget, og ble en eremitt i øst av anger for sin deltagelse til at Rikard Løvehjerte ble holdt fengslet i Tyskland. Han opptrer også som en mindre figur i Maurice Hewletts roman The Life and Death of Richard Yea-and-Nay (1900) og er avbildet på lite smigrende vis. Han er beskrevet som «en mann av hett blod, opphisset og rasende» med «en motvillig ånd». En annen figur avspiser ham som følgende: «En stor poet var han, en stor tyv og en tåpelig tulling.»
Hans minne var behandlet bedre av Ezra Pound som oversatte en del av hans sanger, og baserte flere av sine egne dikt rundt Bertran og hans verker, særlig Na Audiart (1908), Sestina: Altaforte (1909), og Near Perigord (1915). Det er også hentydninger til Bertran i en del av Pounds Cantos. Via påvirkningen av Pounds Na Audiart blir Bertran også nevnt i Sorley MacLeans skotsk-gæliske dikt A' Bhuaile Ghreine (Den solfylte kvie).
Han var et hovedemne i Jean Valmy-Baisses skuespill fra 1936, Bertran de Born, som Darius Milhaud skrev medfølgende musikk til. Han omarbeidet senere musikken til sin komposisjon Suite provencale.
== Referanser ==
== Verker ==
Gouiran, Gérard (red. og overs.): L’Amour et la Guerre: L’Oeuvre de Bertran de Born, 2 bind (Aix en Provence & Marseille, 1985)
Padden, jr., William D.; Sankovitch, Tilde & Stäblein, Patricia H. (red. og overs.): The Poems of the Troubadour Bertran de Born (Berkeley, Los Angeles & London, 1986)
Complete works
Works, oversatt av James H. Donalson Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
== Litteratur ==
Dante Alighieri: The Divine Comedy of Dante Alighieri, Inferno, overs. Allen Mandelbaum, (Bantam Classics 1982) ISBN 0-553-21339-3
Hewlett, Maurice: The Life & Death of Richard Yea-and-Nay (London, 1900) (Project Gutenberg)
Kehew, Robert (red.): Lark in the Morning: The Verses of the Troubadours; oversatt av Ezra Pound, W. D. Snodgrass & Robert Kehew (Chicago, 2005) ISBN 0-226-42933-4
Ezra Pound, Poems & Translations (New York, 2003)
Denne artikkelen omfatter materiale fra Dictionnaire universel d'histoire et de géographie Bouillet/Chassang.
== Eksterne lenker ==
(en) Bertran de Born – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Engelsk oversettelse av Bertran de Borns Bel m'es quan vei – oversatt av Jon Corelis
|
right|thumb|Bertran de Born, utsnitt fra et manuskript med [[trubadurdiktning|trubadursanger, Bibliothèque nationale de France]]
| 13,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Toskedal_Larsen
|
2023-02-04
|
Trygve Toskedal Larsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Paralympiske vinterleker 2014', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Langrennsløpere under Paralympiske vinterleker 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Paralympiske vinterleker 2014', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske handikappidrettsutøvere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Paralympiske vinterleker 2010']
|
Trygve Steinar Toskedal Larsen (født 1. april 1972) er en norsk funksjonshemmet langrennsløper og skiskytter. Han representerer Avaldsnes IL.
Han deltok i langrenn og skiskyting for sittende ved de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver.
Trygve har tatt flere verdenscupseire i begge grener i løpet av sesongen 2010-2011, og fra VM i Khantiy-Mansiysk i april har han 1 gull og 1 bronse.
Foruten ski/skiskytingskarrieren er Trygve en ivrig golfspiller og gitarist.
|
Trygve Steinar Toskedal Larsen (født 1. april 1972) er en norsk funksjonshemmet langrennsløper og skiskytter. Han representerer Avaldsnes IL.
Han deltok i langrenn og skiskyting for sittende ved de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver.
Trygve har tatt flere verdenscupseire i begge grener i løpet av sesongen 2010-2011, og fra VM i Khantiy-Mansiysk i april har han 1 gull og 1 bronse.
Foruten ski/skiskytingskarrieren er Trygve en ivrig golfspiller og gitarist.
== Resultater ==
Paralympiske vinterleker 2010
4.-plass på 15 km langrenn
6.-plass, sprint
Verdensmesterskap for funksjonshemmede 2011
Bronse på åpningsdistansen i langrenn (10km)
Gull i langrennssprinten
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trygve Steinar Toskedal Larsen – FIS (langrenn)
Profil på Vancouver 2010
|
Trygve Larsen (født 1. april 1972) er en norsk kjelkehockeyspiller.
| 13,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nollywood
|
2023-02-04
|
Nollywood
|
['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Nigeriansk film', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09']
|
Nollywood kalles den nigerianske filmindustriens hovedsted i Lagos. Nigeria har verdens tredje største filmindustri etter Bollywood og Hollywood. Det antas at det i Nollywood omsettes for omkring 2 milliarder US-dollar årlig (2005). Filmene spilles inn på DVD og VCD og selges eller leies ut. De spilles gjerne inn på engelsk for at alle grupper i Nigeria og andre land i Afrika skal kunne se dem. Det spilles inn rundt 200 filmer per måned, noe som gjør Nollywood til verdens mest produktive filmmarked. Filmene er kjærlighets- og hevndrama, men behandler også diktatur og korrupsjon.
|
Nollywood kalles den nigerianske filmindustriens hovedsted i Lagos. Nigeria har verdens tredje største filmindustri etter Bollywood og Hollywood. Det antas at det i Nollywood omsettes for omkring 2 milliarder US-dollar årlig (2005). Filmene spilles inn på DVD og VCD og selges eller leies ut. De spilles gjerne inn på engelsk for at alle grupper i Nigeria og andre land i Afrika skal kunne se dem. Det spilles inn rundt 200 filmer per måned, noe som gjør Nollywood til verdens mest produktive filmmarked. Filmene er kjærlighets- og hevndrama, men behandler også diktatur og korrupsjon.
== Se også ==
Bollywood, den indiske filmindustrien
Hollywood, den amerikanske filmindustrien
Tollywood, telugus filmindustri
Kollywood, tamilsk filmindustri
Trollywood, nordre Älvsborgs filmindustri
== Eksterne lenker ==
DN-artikel om Nollywood av Mikael Funke og Marcus Hansson
Rita Dominic, skuespiller, Nollywood Arkivert 11. mars 2016 hos Wayback Machine.
https://web.archive.org/web/20070625154043/http://www.nollywood.com/
Artikkel om Nollywood fra Verdensmagasinet X
|
Nollywood kalles den nigerianske filmindustriens hovedsted i Lagos. Nigeria har verdens tredje største filmindustri etter Bollywood og Hollywood.
| 13,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cream_Gold
|
2023-02-04
|
Cream Gold
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Cream-album', 'Kategori:Gold-utgivelser', 'Kategori:Samlealbum fra 2005']
|
Cream Gold er et samlealbum bestående av to disker av bandet Cream som ble utgitt i 2005, i forbindelse med bandets gjenforening i Royal Albert Hall.
Disk 1 består av 21 studiosanger og disk 2 består av åtte konsertinnspillinger.
Sangene kommer fra bandets fire studioalbum: Fresh Cream, Disraeli Gears, Wheels of Fire, og Goodbye, såvel som Live Cream og Live Cream Volume II (som ble utgitt etter oppløsningen av bandet).
|
Cream Gold er et samlealbum bestående av to disker av bandet Cream som ble utgitt i 2005, i forbindelse med bandets gjenforening i Royal Albert Hall.
Disk 1 består av 21 studiosanger og disk 2 består av åtte konsertinnspillinger.
Sangene kommer fra bandets fire studioalbum: Fresh Cream, Disraeli Gears, Wheels of Fire, og Goodbye, såvel som Live Cream og Live Cream Volume II (som ble utgitt etter oppløsningen av bandet).
== Sporliste ==
=== Disk en ===
Spor tatt fra Fresh Cream (1966):
1. «I Feel Free» 1 (Bruce, Brown) – 2:54
2. «N.S.U.» (Bruce) – 2:47
3. «Sweet Wine» (Baker, Godfrey) – 3:19
4. «I'm So Glad» (James) – 4:01Spor tatt fra Disraeli Gears (1967):
5. «Strange Brew» (Clapton, Pappalardi, Collins) – 2:48
6. «Sunshine of Your Love» (Bruce, Clapton, Brown) – 4:10
7. «World of Pain» (Collins, Pappalardi) – 3:05
8. «Tales of Brave Ulysses» (Clapton, Sharp) – 2:46
9. «S.W.L.A.B.R.» (Bruce, Brown) – 2:31
10. «We're Going Wrong» (Bruce) – 3:29Spor tatt fra Wheels of Fire (1968):
11. «White Room» (Bruce, Brown) – 4:58
12. «Sitting On Top of the World» (Walter Vinson, Lonnie Chatmon; arr. Burnett) – 4:59
13. «Passing the Time» (Baker, Taylor) – 4:32
14. «Politician" (Bruce, Brown) – 4:11
15. «Those Were the Days» (Baker, Taylor) – 2:56
16. «Born Under a Bad Sign» (Jones, Bell) – 3:09
17. «Deserted Cities of the Heart» (Bruce, Brown) – 3:41Spor tatt fra Goodbye (1969):
18. «Anyone For Tennis» 1 (Clapton, Sharp) – 2:37
19. «Badge» (Clapton, Harrison) – 2:46
20. «Doing That Scrapyard Thing» (Bruce, Brown) – 3:16
21. «What a Bringdown» (Baker) – 3:57
=== Disk to: Live ===
1. «N.S.U.» 4 (Bruce) – 10:12
2. «Sleepy Time Time» 4 (Bruce, Godfrey) – 6:50
3. «Rollin' and Tumblin'» 4 (Waters) – 6:34
4. «Spoonful» 2 (Dixon) – 16:46
5. «Crossroads» 2 (Johnson, arr. Clapton) – 4:14
6. «Sunshine of Your Love» 5 (Bruce, Clapton, Brown) – 7:24
7. «I'm So Glad» 3 (James) – 9:12
8. «Toad» 2 (Baker) – 16:16
== Anmerkninger ==
Note 1: tidligere utgitt som en ikke-album single, men inkludert i senere gjenutgivelser av albumetNote 2: tidligere utgitt på Wheels of Fire (1968)Note 3: tidligere utgitt på Goodbye (1969)Note 4: tidligere utgitt på Live Cream (1970)Note 5: tidligere utgitt på Live Cream Volume II (1972)
== Se også ==
Andre Gold titler:
Traffic
KISS
Rod Stewart
Classic Rock
Scorpions
The Allman Brothers Band
== Eksterne lenker ==
(en) Cream Gold på Discogs
(en) Cream Gold på MusicBrainz
|
lenke
| 13,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saad_Hariri
|
2023-02-04
|
Saad Hariri
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Libanesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Riyadh', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Saad Hariri (arabisk: سعد الدين الحريري (kort navn) eller سعد الدين رفيق الحريري (langt navn); født 18. april 1970 i Riyadh i Saudi-Arabia) er en libanesisk politiker. Han var statsminister i Libanon fra 9. november 2009 til 12. januar 2011, og igjen fra desember 2016 inntil den 4. november 2017, da han uttalte i en fjernsynstale at han trakk seg fra stillingen.
|
Saad Hariri (arabisk: سعد الدين الحريري (kort navn) eller سعد الدين رفيق الحريري (langt navn); født 18. april 1970 i Riyadh i Saudi-Arabia) er en libanesisk politiker. Han var statsminister i Libanon fra 9. november 2009 til 12. januar 2011, og igjen fra desember 2016 inntil den 4. november 2017, da han uttalte i en fjernsynstale at han trakk seg fra stillingen.
== Biografi ==
Hariri er født i Riyadh, Saudi-Arabia, som sønn til tidligere statsminister Rafiq Hariri og Nida Bustani, en iraker.Han avsluttet sine studier ved Georgetown University i USA i 1992 med en grad i bedriftsøkonomi.Faren hans ble drept i et selvmordsangrep i 2005. Etter mordet på faren, engasjerte han seg for å finne de skyldige. Han var leder for den anti-syriske bevegelsen 14. mars-alliansen som var dominerende i Hariris samlingsregjering. Han vil ha forhandlinger for å avvæpne Hizbollah, syns at Israel skal ut fra de omdiskuterte Shebaagårdene og er motstander av Syrias innflytelse i Libanon. Han støtter fredsprosessen i Midtøsten og er tilhenger av opprettelsen av en palestinsk stat med hovedstad i Jerusalem.Han har vært på Forbes’ liste over verdens rikeste flere ganger, med en formue på over en milliard dollar. Etter at han ble tvunget til å gå av som statsminister i 2011, bodde han for det meste i Paris, Frankrike og Riyadh.Hariri er leder for den såkalte Fremtidsbevegelsen (al-Mustaqbal), det største partiet i det libanesiske parlamentet, som blir støttet først og fremst av den sunnittiske delen av befolkningen.Hariri har, som sin far hadde, både libanesisk og saudiarabisk statsborgerskap.
== Referanser ==
|
thumb|Saad Hariri (til venstre) med [[USAs president George W. Bush.
| 13,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordenen_Virtuti_Militari
|
2023-02-04
|
Ordenen Virtuti Militari
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Polske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1792']
|
Ordenen Virtuti Militari (polsk: Order Wojenny Virtuti Militari) er en polsk militær orden. Den ble innstiftet 22. juni 1792 av kong Stanisław August av Polen etter slaget ved Zieleńce der polske styrker slo de russiske. Ordenen rangerer som nummer to av Polens seks ordener, etter Den hvite ørns orden, men foran Ordenen Polonia Restituta. Ordenen tildeles kun i tider da Polen er i krig. Polens president er ordenens stormester.
|
Ordenen Virtuti Militari (polsk: Order Wojenny Virtuti Militari) er en polsk militær orden. Den ble innstiftet 22. juni 1792 av kong Stanisław August av Polen etter slaget ved Zieleńce der polske styrker slo de russiske. Ordenen rangerer som nummer to av Polens seks ordener, etter Den hvite ørns orden, men foran Ordenen Polonia Restituta. Ordenen tildeles kun i tider da Polen er i krig. Polens president er ordenens stormester.
== Utvikling ==
Ordenen var først kjent under navnet Krigskorsets orden, Hertugdømmet Warszawas militærorden og Den polske militærorden, men ble etterhvert kjent og navngitt etter innskriften på ordenstegnet: «VIRTUTI MILUITARI».
Ordenens innstiftelse i forbindelse med militær seier over Russland ledet straks til at ordenen ble politisk kontroversiell. Både Russland og russiskallierte polakker motsatte seg ordenen. Den ble i 1792 opphevet som følge av Targowica-konføderasjonens seier over kong Stanisław August, men gjenopprettet av parlamentet i 1793. Etter press fra Russland ble ordenen kort deretter igjen opphevet. Ved Polens deling i oktober 1795 falt ordenen bort. Den ble gjenopprettet i 1806 av general Józef Poniatowski og bekreftet året etter som en orden for Hertugdømmet Warszawa. Tildeling fortsatte da til tross for at det nå var den russiske tsar, som konge av Polen, som var ordenens stormester. Etter at Kongedømmet Polen i 1830 ble gjort til en russisk satellittstat ble Ordenen Virtuti Militari ikke videreført, i motsetning til de to andre polske ordenene, Den hvite ørns orden og Sankt Stanislaus-ordenen. For å svekke anseelsen til Ordenen Virtuti Militari lot tsaren slå en minnemedalje som minnet om ordenen og delte denne ut i stort antall til russiske soldater. Ytterligere en medalje, til minne om erobringen av Warszawa, ble opphengt i båndet til Ordenen Virtuti Militari.
Etter at Polen i november 1918 igjen ble selvstendig, ble etterhvert flere av landets tidligere ordener tatt opp igjen. Den første av disse var Ordenen Virtuti Militari, som ble fornyet 1. august 1919. Ordenen ble igjen tildelt etter at Polen ble dratt inn i den andre verdenskrig. Tildeling skjedde da både ved den polske regjering i eksil og etterhvert ved de kommunistiske styrkene etablert i Sovjetunionen. Etter krigen fortsatte tildeling under Polens kommunistiske makthavere. Ordenen ble videreført i reformert form etter overgangen til demokrati.
== Inndeling ==
Ordenen Virtuti Militari ble inndelt i fem grader. Ved fornyelsen av ordenen i 1919 ble denne inndelingen videreført. Ordenen har inndelingen:
Storkors (Krzyż Wielki)
Kommandørkors (Krzyż Komandorski)
Ridderkors (Krzyż Kawalerski)
Gullkors (Krzyż Złoty)
Sølvkors (Krzyż Srebrny)Innehavere av alle grader kalles ridder.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Ordenen Virtuti Militari besto opprinnelig av en oval medaljong i gull eller sølv med det kongelige monogrammet SAR. Baksiden hadde innskriften «VIRTUTI MILUITARI». Medaljongen var opphengt i ordensbåndet for Sankt Stanislaus-ordenen. Dette var rødt og hvitt, fargene fra Polens riksvåpen og flagg.
Senere ble ordenstegnet endret til et svartemaljert kors med utbøyde armer. Korsets armer fikk innskriften «VIRTUTI MILUITAR». Midtmedaljongen bar den hvite ørnen fra Polens riksvåpen innenfor en krans. Båndet ble endret til blått med svarte striper langs kantene.
Under Folkerepublikken Polen ble insigniene modifisert ved at kronen ble fjernet fra ørnens hode, slik det også skjedde med Polens riksvåpen. Kronen ble også fjernet fra ordenstegnene for storkors- og kommandørgradene. I stedet ble republikkens initialer satt inn, først «RP», deretter «PRL».
Da ordenen ble reformert i 1991, fikk ordenstegnene tilbake det utseende de ble gitt i 1919. Ordenstegnet består av et kors med utbøyde armer, som i midten har en medaljong med polens hvite ørn omgitt av en grønn krans. Korset bærer innskriften «VIRTUTI MILUITARI». Ordenstegnene for første til tredje klasse er i gull med svart emalje. Storkorset og kommandørskorset er opphengt i båndet i en krone. Ordenstegnet for 4. klasse er i gull, det for 5. klasse i sølv, med kanter og innskrift i svart. Baksiden bærer mottoet «HONOR I OJCZYZNA» («ære og fedreland») og årstallet 1792. Ordensstjernen er i sølv og har åtte tagger. Den er besatt med ordenstegnet, der midtmedaljongen i tillegg er utstyrt med innskriften «HONOR I OJCZYZNA». Ordensbåndet er blått med svarte striper.
== Tildeling ==
Ved innstiftelsen ble ordenen tildelt framtredende polske militære, deriblant Józef Poniatowski og
Tadeusz Kościuszko. I alt ble 63 personer tildelt ordenen i 1792. Inntil Polens deling i oktober 1795 hadde til sammen 526 personer blitt tildelt Ordenen Virtuti Militari. I forbindelse med Napoleonskrigene ble det foretatt 1406 utnevnelser til Ordenen Virtuti Militari. I 1809 ble ordenen første gang tildelt en kvinne, infanteristen Joanna Żubr.
Etter gjenopprettelsen i 1919 fant de første tildelinger sted i 1920. Statsoverhodet Józef Piłsudski tildelte da seg selv ordenens 5. klasse. Piłsudski motsatte seg inntil 1923 utnevnelse til ordenens storkors, men ga dette året etter for presset om å la seg utnevne til høyeste grad. han var den eneste polske borger som ble tildelt storkors. Det ble foretatt 19 utnevnelser til kommandørgraden. Over 6500 personer ble tildelt Ordenen Virtuti Militari. Tildeling av Ordenen Virtuti Militari fant sted inntil 1923, da tildeling opphørte. Ordenen ble også tildelt utlendinger, blant dem Ferdinand Foch, kong Albert I av Belgia, kong Alexander I av Jugoslavia, kong Ferdinand I av Romania og kong Viktor Emmanuel III av Italia. Sju allierte generaler ble hedret med kommandørgraden av Ordenen Virtuti Militari.
Tildeling av Ordenen Virtuti Militari ble gjenopptatt etter at Polen i september 1939 ble angrepet og delt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den polske regjeringen i eksil fortsatte tildeling av Ordenen Virtuti Militari for innsats i den andre verdenskrig. Mer enn 5000 utnevnelser ble foretatt.
Ordenen Virtuti Militari tildeles kun for innsats mens Polen er i krig.
I 1943 tok den polske hæren i Sovjetunionen opp tildeling av Ordenen Virtuti Militari. Ordenen ble etter krigens slutt opprettholdt av de nye kommunistiske makthaverne, som fram til 1989 totalt utnevnte 5167 personer til Ordenen Virtuti Militari. Tretten storkors ble tildelt sovjetiske marskalker. I 1974 ble Leonid Bresjnev tildelt ordenen. Tildelingen til Brezjnev vakte reaksjoner i Polen og flere innehavere av ordenen protesterte ved å overlate sine ordenstegn til Den sorte Madonna av Częstochowas alter. Tildelingen til Brezjnev ble i 1990, etter overgangen til demokrati i Polen, kansellert ved presidentdekret. Også andre tildelinger under Folkerepublikken har blitt kansellert.
Ordenen Virtuti Militari ble reformert ved presidentens dekret av 16. april 1991 og nye statutter ble gitt ved lov av 16. oktober 1992. Tildeling kan bare skje når Polen er i krig, med en frist på fem år etter at krigshandlingene er over. Ordenen kan tildeles enkeltpersoner, såvel som militære avdelinger, marinefartøyer og sivile samfunnsenheter. For tiden er nominasjoner til Ordenen Virtuti Militari innstilt. Ordenen er ikke tildelt etter de nye statuttene av 1992.
== Norske innehavere ==
Ordenen Virtuti Militari er også tildelt nordmenn. Blant disse er generalmajor Carl Gustav Fleischer, som hadde ledet felttoget i Nord-Norge der også Polens Den selvstendige Podhalebrigaden deltok. Han ble i desember 1940 tildelt ordenens sølvkors.
== Litteratur ==
(da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 157–158.
(en) Rafal Heydel-Mankoo: «Poland» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1474–1479.
== Eksterne lenker ==
Orders and decorations, Polens president (engelsk)
Order Wojenny Virtuti Militari, Polens president (polsk)
|
Ordenen Virtuti Militari (polsk: Order Wojenny Virtuti Militari) er en polsk militær orden. Den ble innstiftet 22.
| 13,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grofeltet
|
2023-02-04
|
Grofeltet
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske olje- og gassfelter', 'Kategori:Norskehavet', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Grofeltet er et gassfelt i Norskehavet 350 kilometer utenfor Helgelandskysten. «Gro-brønnen» 6603/12-1 ble boret i 2009 med riggen Leiv Eiriksson i lisens 392. Brønnen ligger 150 kilometer nordvest for Norges største uutbygde gassfunn, Victoria. Dersom Grofeltet er drivverdig, vil det bygges et nytt feltsenter og legging av en ny gassrørleding. Totalt vil det da investeres 100-150 milliarder kroner.
A/S Norske Shell er operatør og eier 60% av feltet har anslått at det kan være gass for 1 000 milliarder kroner i feltet. Brønnen er boret på 1376 meters vanndyp, som er det største vanndyp hvor det er gjort funn på norsk sokkel til nå. Brønnen påtraff en 16 meter gasskolonne i øvre kritt-reservoar.
|
Grofeltet er et gassfelt i Norskehavet 350 kilometer utenfor Helgelandskysten. «Gro-brønnen» 6603/12-1 ble boret i 2009 med riggen Leiv Eiriksson i lisens 392. Brønnen ligger 150 kilometer nordvest for Norges største uutbygde gassfunn, Victoria. Dersom Grofeltet er drivverdig, vil det bygges et nytt feltsenter og legging av en ny gassrørleding. Totalt vil det da investeres 100-150 milliarder kroner.
A/S Norske Shell er operatør og eier 60% av feltet har anslått at det kan være gass for 1 000 milliarder kroner i feltet. Brønnen er boret på 1376 meters vanndyp, som er det største vanndyp hvor det er gjort funn på norsk sokkel til nå. Brønnen påtraff en 16 meter gasskolonne i øvre kritt-reservoar.
== Referanser ==
|
Grofeltet er et gassfelt i Norskehavet 350 kilometer utenfor Helgelandskysten. «Gro-brønnen» 6603/12-1 ble boret i 2009 med riggen Leiv Eiriksson i lisens 392.
| 13,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europaparlamentsvalget_i_Sverige_2009
|
2023-02-04
|
Europaparlamentsvalget i Sverige 2009
|
['Kategori:2009 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaparlamentsvalget i 2009', 'Kategori:Europastubber', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08', 'Kategori:Valg i Sverige']
|
Europaparlamentsvalget i Sverige 2009 ble avholdt søndag den 7. juni 2009. Det ble valgt 18 mandater i Europaparlamentet, noe som er ett mandat mindre enn i valget 2004. I valget var hele Sverige en valgkrets, og det var en sperregrense på fire prosent. Forhåndsstemming begynte den 20. mai.
Under valget var det 7 088 303 stemmeberettigede. Valgdeltagelsen var på 45,5%.
|
Europaparlamentsvalget i Sverige 2009 ble avholdt søndag den 7. juni 2009. Det ble valgt 18 mandater i Europaparlamentet, noe som er ett mandat mindre enn i valget 2004. I valget var hele Sverige en valgkrets, og det var en sperregrense på fire prosent. Forhåndsstemming begynte den 20. mai.
Under valget var det 7 088 303 stemmeberettigede. Valgdeltagelsen var på 45,5%.
== Valgresultatet ==
== Kilder ==
Val till Europaparlamentet – Röster Valmyndigheten
|
Europaparlamentsvalget i Sverige 2009 ble avholdt søndag den 7. juni 2009.
| 13,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guancheng
|
2023-02-04
|
Guancheng
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Autonome distrikter i Henan']
|
Guancheng (kinesisk: 管城回族区; pinyin: Guǎnchéng Huízú Qū) er et autonomt bydistrikt for Hui-kinesere i Zhengzhou i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 204 km² og teller 320 000 innbyggere.
|
Guancheng (kinesisk: 管城回族区; pinyin: Guǎnchéng Huízú Qū) er et autonomt bydistrikt for Hui-kinesere i Zhengzhou i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 204 km² og teller 320 000 innbyggere.
== Arkeologiske funn ==
Ruinene etter byen Ao (forenklet kinesisk: 隞; pinyin: Aó) fra Shangdynastiets tid ligger i Shang bypark i Guancheng. På dette stedet har arkeologer avdekket en bybebyggelse omgitt av murer. Dette er etter de flestes oppfatning den gamle Shen-hovedstaden Ao. De arkeologiske funn viser at stedet var et kulturelt sentrum også før Shang-perioden (uansett hvordan denne dateres), og det synes åpenbart at Shang-kulturen stod særlig sterkt her. Bronsegjenstander ble anferdiget her; kniver, fiskekroker, pilspisser. Det er funnet gravkamre med hellebarder (ko, et våpen som åpenbart var viktig i Shang-perioden), beininskripsjoner (blant annet på oksebrystbein og skilpaddeskall, benyttet til prognostisering av helse og fremtid).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Guancheng Hui District – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Guancheng (kinesisk: 管城回族区; pinyin: Guǎnchéng Huízú Qū) er et autonomt bydistrikt for Hui-kinesere i Zhengzhou i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 204 km² og teller 320 000 innbyggere.
| 13,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anning
|
2023-02-04
|
Anning
|
['Kategori:Pekere']
|
Anning kan være:
Bydistriktet Anning i byprefekturet Lanzhou i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina
Byfylket Anning i byprefekturet Kunming i provinsen Yunnan i Folkerepublikken Kina}
|
Anning kan være:
Bydistriktet Anning i byprefekturet Lanzhou i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina
Byfylket Anning i byprefekturet Kunming i provinsen Yunnan i Folkerepublikken Kina}
|
Anning kan være:
| 13,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anning_(Lanzhou)
|
2023-02-04
|
Anning (Lanzhou)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Gansu']
|
Anning (kinesisk: 安宁区; pinyin: Ānníng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Lanzhou, hovedstaden i den kinesiske provins Gansu. Anning har et areal på 86 km² og teller ca. 210 000 innbyggere (2004).
|
Anning (kinesisk: 安宁区; pinyin: Ānníng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Lanzhou, hovedstaden i den kinesiske provins Gansu. Anning har et areal på 86 km² og teller ca. 210 000 innbyggere (2004).
== Se også ==
Lanzhous jordskjelvmuseum
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside
|
Anning (kinesisk: 安宁区; pinyin: Ānníng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Lanzhou, hovedstaden i den kinesiske provins Gansu. Anning har et areal på 86 km² og teller ca.
| 13,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicholas_Hope
|
2023-02-04
|
Nicholas Hope
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 25. desember', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Manchester', 'Kategori:Personer fra Whyalla', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Nicholas Hope (født 1958 i Manchester i England) er en engelsk skuespiller med bakgrunn fra Sydney (Australia) som har bodd flere år i Norge. Han er mest kjent for tittelrollen i filmen Bad Boy Bubby (1993), som innbrakte ham Det australske filminstituttets utmerkelse for beste hovedrolle i 1994. Han har siden fortsatt å arbeide innenfor film, fjernsyn og teater i Australia og Europa.
Han har hatt flere roller i norske filmer, blant annet i Bent Hamers En dag til i solen og i teaterstykker av Jesper Halle og Tord Akerbæk.
I 2004 skrev han en selvbiografi med tittelen Brushing the Tip of Fame (1994, Bantam Australia; ISBN 1863254404), og i 2006 satte han opp sin egen monolog The Colour of Panic, i Sydney (The Studio, Operahuset i Sydney) og i Oslo (Det Åpne Teater).
|
Nicholas Hope (født 1958 i Manchester i England) er en engelsk skuespiller med bakgrunn fra Sydney (Australia) som har bodd flere år i Norge. Han er mest kjent for tittelrollen i filmen Bad Boy Bubby (1993), som innbrakte ham Det australske filminstituttets utmerkelse for beste hovedrolle i 1994. Han har siden fortsatt å arbeide innenfor film, fjernsyn og teater i Australia og Europa.
Han har hatt flere roller i norske filmer, blant annet i Bent Hamers En dag til i solen og i teaterstykker av Jesper Halle og Tord Akerbæk.
I 2004 skrev han en selvbiografi med tittelen Brushing the Tip of Fame (1994, Bantam Australia; ISBN 1863254404), og i 2006 satte han opp sin egen monolog The Colour of Panic, i Sydney (The Studio, Operahuset i Sydney) og i Oslo (Det Åpne Teater).
== Delvis filmografi ==
Bad Boy Bubby (1993) – Bubby
Scooby Doo (2002) – Old Man Smithers
Anacondas: The Hunt for the Blood Orchid (2004) – Christina Van Dyke
Who Killed Dr Bogle and Mrs Chandler? (2006) – Geoffrey Chandler
Uro (2006) - Dealeren
Varg Veum – Bitre blomster (2007) – Warren Donaldson
Lønsj (2008) – Restauranteieren
The Prime Minister is Dead (2008) – WilliamMcMahon
3 Acts of Murder (2009) – Harry Manning
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nicholas Hope på Internet Movie Database
(da) Nicholas Hope på Filmdatabasen
(fr) Nicholas Hope på Allociné
(en) Nicholas Hope hos The Movie Database
Nicholas Hope's CV
Australia: Drømmen er død, artikkel av Hope i Aftenposten
Intervju 2004
|
Nicholas Hope (født 1958 i Manchester i England) er en engelsk skuespiller med bakgrunn fra Sydney (Australia) som har bodd flere år i Norge. Han er mest kjent for tittelrollen i filmen Bad Boy Bubby (1993), som innbrakte ham Det australske filminstituttets utmerkelse for beste hovedrolle i 1994.
| 13,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordenen_Polonia_Restituta
|
2023-02-04
|
Ordenen Polonia Restituta
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordenen Polonia Restituta', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1921']
|
Ordenen Polonia Restituta, egentlig Den polske gjenfødelsesordenen, (polsk: Order Odrodzenia Polski) er en polsk orden. Ordenen er best kjent etter innskriften på ordenstegnet: «POLONIA RESTITUTA», «Polen gjenfødt». Ordenen Polonia Restituta ble innstiftet 4. februar 1921 av Polens nasjonalforsamling til belønning av fortjenester av Polen og det polske folk. Ordenen tildeles i særdeleshet for fremragende innsats innen offentlig tjeneste, vitenskap, kultur og næringsliv. Ordenen rangerer som nummer tre av Polens seks ordener, etter Ordenen Virtuti Militari, men foran Militærkorsets orden. Polens president er ordenens stormester. Den anses som en etterfølger etter Sankt Stanislaus-ordenen.
|
Ordenen Polonia Restituta, egentlig Den polske gjenfødelsesordenen, (polsk: Order Odrodzenia Polski) er en polsk orden. Ordenen er best kjent etter innskriften på ordenstegnet: «POLONIA RESTITUTA», «Polen gjenfødt». Ordenen Polonia Restituta ble innstiftet 4. februar 1921 av Polens nasjonalforsamling til belønning av fortjenester av Polen og det polske folk. Ordenen tildeles i særdeleshet for fremragende innsats innen offentlig tjeneste, vitenskap, kultur og næringsliv. Ordenen rangerer som nummer tre av Polens seks ordener, etter Ordenen Virtuti Militari, men foran Militærkorsets orden. Polens president er ordenens stormester. Den anses som en etterfølger etter Sankt Stanislaus-ordenen.
== Inndeling ==
Ordenen Polonia Restituta var først inndelt i fire klasser, men allerede i 1922 ble en femte lagt til. Ordenen er etter dette inndelt i fem grader:
Storkors (Krzyż Wielki)
Kommandørkors med stjerne (Krzyż Komandorski z Gwiazdą)
Kommandørkors (Krzyż Komandorski)
Offiserskors (Krzyż Oficerski)
Ridderkors (Krzyż Kawalerski)
== Insignier ==
Ordenstegnet for Ordenen Polonia Restituta malteserkors i hvit emalje på gull. Midtmedaljongen bærer Polens hvite ørn omgitt av en blå bord med innskriften «POLONIA RESTITVTA». Baksiden bærer årstallet 1918 på rød emalje omgitt av en krans. Korset er opphengt i båndet i et ledd utformet som en tynn krans. Ordensstjernen er i sølv, har grupper av åtte stråler og bærer en hvitemaljert midtmedaljong med bokstavene «RP» for Republikken Polen innenfor en blå bord der «POLONIA RESTITVTA» er innskrevet. Ordensbåndet er rødt med smale hvite striper langs kantene.
== Tildeling ==
Ordenen ble innstiftet for å belønne fremragende innsats innen vitenskap, kunst og kultur, jordbruk og industri, men også for frivillig innsats og for filantropiske gjerninger. Den kunne også hedre heltemodig innsats og innsats for å avhjelpe konsekvensene av naturkatastrofer. Som fortjenstorden kunne Ordenen Polonia Restituta benyttes for å belønne innsats i offentlig tjeneste, sivil eller militær, av minimum ti års varighet.
Etter reformen av ordenen i 1992 tildeles den nå utelukkende polske statsborgere og benyttes ikke lenger som en diplomatisk orden, da denne funksjonen er overtatt av Republikken Polens fortjenstorden. Ordenen Polonia Restituta tildeles for ekstraordinære fortjenester av stat og samfunn, i særdeleshet for innsats for styrking av forsvaret og nasjonal sikkerhet, for utvikling av landets økonomi, for offentlig tjeneste, for fremragende vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk innsats eller for bidrag til forbindelsene mellom Polen og andre land. Polens president er, i kraft av sitt embete, innehaver av storkors.
Tildeling skjer ved Polens president etter innstilling fra et ordensråd, kalt ordenskapittel, på åtte medlemmer. Ordenskapittelet ledes av stormesteren.
== Norske innehavere ==
Blant norske innehavere som er blitt tildelt Ordenen Polonia Restituta finner vi Axel Aubert, Nikolai Ramm Østgaard, Rolf Andvord, Niels Christian Ditleff, Ingvald Smith-Kielland, Stig Olmer, Birger Kildal og Rolf Andersen.
== Litteratur ==
(da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 157.
(en) Rafal Heydel-Mankoo: «Poland» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1473–1480.
== Eksterne lenker ==
Orders and decorations, Polens president (engelsk)
Order Odrodzenia Polski, Polens president (polsk)
|
Ordenen Polonia Restituta, egentlig Den polske gjenfødelsesordenen, (polsk: Order Odrodzenia Polski) er en polsk orden. Ordenen er best kjent etter innskriften på ordenstegnet: «POLONIA RESTITUTA», «Polen gjenfødt».
| 13,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mar%C3%ADa_Pita
|
2023-02-04
|
María Pita
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1643', 'Kategori:Fødsler i 1565', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra La Coruña', 'Kategori:Spanske offiserer']
|
Mayor Fernández de la Cámara Pita, populært kalt María Pita, (født ca. 1560 i La Coruña, død 1643 i Cambre) var en spansk nasjonalheltinne under forsvaret av A Coruña (Galicia i Spania) under engelskmennenes angrep på byen i 1589.
Den 4. mai 1589 gikk engelske styrker, som allerede hadde kontroll i andre deler av byen, til angrep på gamlebyen. En engelsk flaggbærer hadde allerede nådd den høyeste delen av borgmuren da han ble drept av Pita. Hun stod på den høyeste delen selv, og skrek til forsvarerne: «Quien tenga honra, que me siga» («Den som har ære, følg meg!») Både menn, kvinner og barn tok til mot og den engelske hæren ble så drevet tilbake av byens forsvarere. Engelskmennene ga opp angrepet og dro tilbake til sine skip.
María Pita var gift fire ganger og hadde to barn. Hennes heroiske gjerninger ble hedret og belønnet av Filip II av Spania, som ga henne en pensjon tilsvarende den som militære offiserer mottok, en bonus etter dødsfallet til hennes fjerde ektemann, og retten til å engasjere seg i handel med esler til og fra Portugal.
Andre kvinner deltok også direkte i forsvar av A Coruña. Historiske dokumenter forteller blant annet om en Inés de Ben som fikk behandling for to skuddsår som hun fikk i kamp.
|
Mayor Fernández de la Cámara Pita, populært kalt María Pita, (født ca. 1560 i La Coruña, død 1643 i Cambre) var en spansk nasjonalheltinne under forsvaret av A Coruña (Galicia i Spania) under engelskmennenes angrep på byen i 1589.
Den 4. mai 1589 gikk engelske styrker, som allerede hadde kontroll i andre deler av byen, til angrep på gamlebyen. En engelsk flaggbærer hadde allerede nådd den høyeste delen av borgmuren da han ble drept av Pita. Hun stod på den høyeste delen selv, og skrek til forsvarerne: «Quien tenga honra, que me siga» («Den som har ære, følg meg!») Både menn, kvinner og barn tok til mot og den engelske hæren ble så drevet tilbake av byens forsvarere. Engelskmennene ga opp angrepet og dro tilbake til sine skip.
María Pita var gift fire ganger og hadde to barn. Hennes heroiske gjerninger ble hedret og belønnet av Filip II av Spania, som ga henne en pensjon tilsvarende den som militære offiserer mottok, en bonus etter dødsfallet til hennes fjerde ektemann, og retten til å engasjere seg i handel med esler til og fra Portugal.
Andre kvinner deltok også direkte i forsvar av A Coruña. Historiske dokumenter forteller blant annet om en Inés de Ben som fikk behandling for to skuddsår som hun fikk i kamp.
== Litteratur ==
Søknad til kongen om kompensasjon, Generalarkivet i Simancas. Bystyret i Castile. Bind 772.
María Pita dødsattest, 21. februar 1643, Bispedømmets Gamle Arkiv, Fondo Parroquial Santiago de Sirgas, Libros Sacramentais nº 1
|
Mayor Fernández de la Cámara Pita, populært kalt María Pita, (født ca. 1560 i La Coruña, død 1643 i Cambre) var en spansk nasjonalheltinne under forsvaret av A Coruña (Galicia i Spania) under engelskmennenes angrep på byen i 1589.
| 13,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milit%C3%A6rkorsets_orden
|
2023-02-04
|
Militærkorsets orden
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Polske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2006']
|
Militærkorsets orden (polsk: Order Krzyża Wojskowego) er en polsk militær orden. Den ble innstiftet 18. oktober 2006 av Polens nasjonalforsamling etter forslag av president Lech Kaczyński. Ordenen belønner fortjenstfull innsats innen Polens væpnede styrker i fredstid, samt innsats utført i polske bidrag til internasjonale stabiliserings- eller fredsbevarende operasjoner. Militærkorsets orden henter sitt navn fra de tidlige versjoner av navnet for Ordenen Virtuti Militari, Polens andre militære orden, som bare tildeles for innsats mens Polen er i krig. Militærkorsets orden rangerer som nummer fire av Polens seks ordener, etter Ordenen Polonia Restituta, men foran Uavhengighetskorsets orden. Polens president er ordenens stormester.
|
Militærkorsets orden (polsk: Order Krzyża Wojskowego) er en polsk militær orden. Den ble innstiftet 18. oktober 2006 av Polens nasjonalforsamling etter forslag av president Lech Kaczyński. Ordenen belønner fortjenstfull innsats innen Polens væpnede styrker i fredstid, samt innsats utført i polske bidrag til internasjonale stabiliserings- eller fredsbevarende operasjoner. Militærkorsets orden henter sitt navn fra de tidlige versjoner av navnet for Ordenen Virtuti Militari, Polens andre militære orden, som bare tildeles for innsats mens Polen er i krig. Militærkorsets orden rangerer som nummer fire av Polens seks ordener, etter Ordenen Polonia Restituta, men foran Uavhengighetskorsets orden. Polens president er ordenens stormester.
== Inndeling ==
Militærkorsets orden er inndelt i tre grader:
Storkors (Krzyż Wielki)
Kommandørkors (Krzyż Komandorski)
Ridderkors (Krzyż Kawalerski)
== Insignier ==
Ordenstegnet for Militærkorsets orden består av et kors med utbøyde armer, i blå emalje på gull eller sølv, med ørnen fra Polens riksvåpen i midten. Korset er opphengt i båndet i et ledd utformet som en krone. Baksiden bærer innskriften «MILITO PRO PATRIA» («kjemp for fedrelandet»), «MMVI» for innstiftelsesåret og et serienummer. Ordenstegnet er i gull for 1. klasse, i sølv for 2. og 3. klasse. Ordenstegnet for 3. klasse er mindre i størrelse enn det for 2. klasse.Ordensstjernen er i sølv og har åtte grupper av tagger. Den har ordenstegnet i midten.Ordensbåndet er blått med to røde striper.Medlemmer av militær avdeling som er tildelt Militærkorsets orden bærer en skuldersnor i ordensbåndets farger til sin uniform.
== Tildeling ==
Militærkorsets orden kan tildeles for fremragende stridsinnsats eller for eksepsjonelt mot i innsats mot terroraksjoner i Polen eller som ledd i polske styrkers innsats utenlands. Militærkorsets orden kan også tildeles militære enheter. Tildeling skjer ved Polens president etter innstilling fra et ordensråd, kalt ordenskapittel, seks medlemmer.Ordenen ble første gang tildelt 30. november 2006. Det ble da foretatt en tildeling av ett kommandørkors, til sjefen for Polens styrker i Irak, og åtte ridderkors til medlemmer av de polske styrkene i Irak. Ett av ridderkorsene ble tildelt posthumt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Orders and decorations, Polens president (engelsk)
|
Militærkorsets orden (polsk: Order Krzyża Wojskowego) er en polsk militær orden. Den ble innstiftet 18.
| 13,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelm_II_av_Sicilia
|
2023-02-04
|
Vilhelm II av Sicilia
|
['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1189', 'Kategori:Fødsler i 1155', 'Kategori:Huset Hauteville', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Palermo', 'Kategori:Sicilianske konger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Vilhelm II av Sicilia, italiensk: Guglielmo II di Sicilia fransk Guillaume II (født 1155, død 11. november 1189) kalt for «den gode», var konge av kongedømmet Sicilia fra 1166 til 1189.
|
Vilhelm II av Sicilia, italiensk: Guglielmo II di Sicilia fransk Guillaume II (født 1155, død 11. november 1189) kalt for «den gode», var konge av kongedømmet Sicilia fra 1166 til 1189.
== Liv og virke ==
Vilhelm var kun 11 år gammel da hans far Vilhelm I av Sicilia døde, og han ble da plassert under regentskapet til sin mor, Margareta av Navarra. Inntil kongen ble erklært myndig i 1171 var regjeringen kontrollert først av kansler Étienne du Perche, fetter av dronning Margareta (1166–1168), og deretter av Walter Ophamil, erkebiskop av Palermo, og Matthieu av Ajello, visekansler.
Vilhelms karakter er svært utydelig. Han viste ingen interesse for militære foretagender, og som ensom og søkende etter behag dro han sjelden fra sitt palass i Palermo. Likevel er hans regime markert av en ambisiøs utenrikspolitikk og omfattende diplomati. Ved å være en forkjemper for paven og i hemmelig forbund med byene i Lombardia var han i stand til å stå imot deres felles fiende, Fredrik I Barbarossa. I 1174 og 1175 inngikk han avtaler med Genova og Venezia, og hans ekteskap i februar 1177 med Joan av England, datter av Henrik II av England og Eleanora av Aquitaine, markerte høydepunktet for hans posisjon i den europeiske politikk.
I juli 1177 sendte han en delegasjon med erkebiskop Romuald av Salerno og greve Roger av Andria for å signere traktaten i Venezia med keiseren. For å sikre freden godkjente han ekteskapet med sin tante Constance av Sicilia, datter av Roger II av Sicilia, med Fredrik I Barbarossas sønn Henrik, den senere Henrik VI av Det tysk-romerske rike, og det førte til en generell lovnad som ble gitt henne at hun ble hans etterfølger i tilfelle han selv døde uten en arving. Dette skrittet, fatalt for det normanniske kongedømmet, ble muligens gjort for at Vilhelm hadde til hensikt å hengi seg til erobringer utenlands.
Ute av stand til å gjenoppleve den afrikanske dominans angrep Vilhelm Egypt direkte ettersom den muslimske krigsherre Saladin truet kongeriket Jerusalem derfra. I juli 1174 ble rundt 50 000 menn landsatt ved Alexandria, men Saladins ankosmt tvang sicilianerne til å trekke seg tilbake i uorden. En bedre mulighet åpnet seg den forvirringen som fulgte i det østromerske rike etter at keiser Manuel I Komnenos døde i 1180, og Vilhelm gjenopptok den gamle strid mot Konstantinopel. Durazzo ble erobret den 11. juni 1185 og etterpå marsjerte hæren på antatte 80 000 mann, inkludert 5 000 riddere, mot Thessaloniki, og flåten på anslagsvis 200 skip seilte mot samme mål og erobret på vegen de joniske øyene Korfu, Kefallinia, Ithaka og Zakynthos. I august falt Thessaloniki etter et felles angrep fra flåten og hæren. Den ble påfølgende herjet og plyndret, og anslagsvis 7 000 grekere ble drept.
Troppene marsjerte deretter mot hovedstaden, men hæren til keiser Isak II Angelos beseiret angriperne fra Sicilia på bredden av elva Struma den 7. september 1185. Thessaloniki ble straks forlatt og i 1189 inngikk Vilhelm fred med keiser Isak, og oppga alle erobringer. Han planla nå å overtale alle korsfarerhærer i vesten om å passere hans områder, og synes å ha hatt til hensikt å ha en ledende andel i det tredje korstoget. Hans admiral Margaritus av Brindisi, etter sigende en genial sjømann på linje med Giorgio Rozio av Antiokia, holdt med 60 skip den vestlige delen av Middelhavet åpent for franskmennene, og tvang den altvinnende Saladin til trekke seg tilbake fra før Tripoli våren 1188.
Vilhelm ble derimot ingen faktor i korstoget. I november 1189 døde han i Palermo uten å etterlate seg barn. Orderic Vitalis har dog nedtegnet en sønn i 1181 som formodentlig ikke levde lenge: Bohemond, hertug av Apulia. Vilhelms tilnavn «den gode» er grunnet kanskje mindre til hans karakter enn til at det var lite indre bråk i løpet av hans regime. Dante plasserte Vilhelm i paradiset i sitt verk Den guddommelige komedie og han blir også nevnt av Giovanni Boccaccio i Dekameronen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Matthew, Donald: The Norman Kingdom of Sicily. Cambridge University Press: 1992.
== Eksterne lenker ==
(en) William II of Sicily – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Vilhelm II av Sicilia, italiensk: Guglielmo II di Sicilia fransk Guillaume II (født 1155, død 11. november 1189) kalt for «den gode», var konge av kongedømmet Sicilia fra 1166 til 1189.
| 13,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Promo_1994_(D%C3%B8dheimsgard-demo)
|
2023-02-04
|
Promo 1994 (Dødheimsgard-demo)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødheimsgard-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1994']
|
Promo 1994 er den første demoen til det norske black metal-bandet DHG.
|
Promo 1994 er den første demoen til det norske black metal-bandet DHG.
== Sporliste ==
«En krig å seire» (4:58)
«Starcave, Depths and Chained» (3:39)
«Når vi har dolket Guds hjerte» (4:47)
== Artister ==
Bjørn «Lord Aldrahn» Dencker – Gitar, vokalist
Gylve «Fenriz» Nagell – Bassgitar
Yusaf «Vicotnik» Parvez – Trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Promo 1994 på Discogs
(en) Promo 1994 på MusicBrainz
|
Promo 1994 er den første demoen til det norske black metal-bandet DHG.
| 13,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Kj%C3%B8nn%C3%B8y
|
2023-02-04
|
Gunnar Kjønnøy
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesmenn i Finnmark', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske departementsråder', 'Kategori:Personer fra Averøy kommune']
|
Gunnar Peder Kjønnøy (født 1. juni 1947 i Averøy, Møre og Romsdal) er en norsk tidligere fylkesmann og departementsråd. Han var fylkesmann i Finnmark i fra 1998 til 2016. Han ble utnevnt til fylkesmann i desember 1998, med sete i Vadsø. 1. oktober 2016 gikk han av som fylkesmann og pensjonerte seg.
Kjønnøy ble oppnevnt som medlem av Innstillingsrådet for dommere for perioden 1. november 2014 til og med 31. oktober 2018.
Kjønnøy er utdannet sosialøkonom (cand .oecon) fra Universitetet i Oslo høsten 1972. Han kom til Finnmark fra Fiskeridepartementet, hvor han jobbet til sammen 19 år i ulike lederroller, hvorav de 10 siste årene som departementsråd. Han har tidligere vært ansatt i Kommunal- og regionaldepartementet, Distriktenes utbyggingsfond og Finansdepartementet.
|
Gunnar Peder Kjønnøy (født 1. juni 1947 i Averøy, Møre og Romsdal) er en norsk tidligere fylkesmann og departementsråd. Han var fylkesmann i Finnmark i fra 1998 til 2016. Han ble utnevnt til fylkesmann i desember 1998, med sete i Vadsø. 1. oktober 2016 gikk han av som fylkesmann og pensjonerte seg.
Kjønnøy ble oppnevnt som medlem av Innstillingsrådet for dommere for perioden 1. november 2014 til og med 31. oktober 2018.
Kjønnøy er utdannet sosialøkonom (cand .oecon) fra Universitetet i Oslo høsten 1972. Han kom til Finnmark fra Fiskeridepartementet, hvor han jobbet til sammen 19 år i ulike lederroller, hvorav de 10 siste årene som departementsråd. Han har tidligere vært ansatt i Kommunal- og regionaldepartementet, Distriktenes utbyggingsfond og Finansdepartementet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Fylkesmann Gunnar Kjønnøy». Store norske leksikon. Besøkt 30. mai 2009. «Gunnar Kjønnøy, norsk offentlig tjenestemann, cand.oecon.»
Fylkesmannen i Finnmark på nett
|
Gunnar Peder Kjønnøy (født 1. juni 1947 i Averøy, Møre og Romsdal) er en norsk tidligere fylkesmann og departementsråd.
| 13,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Mantoux
|
2023-02-04
|
Charles Mantoux
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Franske leger', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Serologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09']
|
Charles Mantoux (født 14. mai 1877, død 1947) var en fransk lege som er kjent for sine bidrag innen forskning om tuberkulose. En intradermal immunologisk hudtest bærer hans navn; Mantoux-testen.
|
Charles Mantoux (født 14. mai 1877, død 1947) var en fransk lege som er kjent for sine bidrag innen forskning om tuberkulose. En intradermal immunologisk hudtest bærer hans navn; Mantoux-testen.
== Referanser ==
== Kilder ==
B.G. Firkin & J.A.Whitworth (1987). Dictionary of Medical Eponyms. Parthenon Publishing. ISBN 1-85070-333-7
La syphilis Nerveuse Latente et les Stigmates Merveux de la Syphilis. Paris, 1904.
Intradermo-reaction de la tuberculine. Comptes rendus de l’Académie des sciences, Paris, 1908, 147, 355-357.
|
Charles Mantoux (født 14. mai 1877, død 1947) var en fransk lege som er kjent for sine bidrag innen forskning om tuberkulose.
| 13,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kronet_til_konge
|
2023-02-04
|
Kronet til konge
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1995', 'Kategori:Dødheimsgard-album']
|
Kronet til konge er debutalbumet til det norske black metal-bandet DHG. Studioalbumet ble utgitt av Malicious Records, men gjennutgitt i 1999 av Century Media Records.
|
Kronet til konge er debutalbumet til det norske black metal-bandet DHG. Studioalbumet ble utgitt av Malicious Records, men gjennutgitt i 1999 av Century Media Records.
== Sporliste ==
«Intro» (1:00)
«Å slakte Gud» (6:09)
«En krig å seire» (4:58)
«Jesu blod» (4:51)
«Midnattsskogens sorte kjerne» (6:47)
«Kuldeblest over evig isøde» (4:13)
«Kronet til konge» (4:35)
«Mournful, Yet and Forever» (7:05)
«Når vi har dolket Guds hjerte» (4:47)
«Starcave, Depths and Chained» (3:41)
«When Heavens End» (5:18)
«Outro» (0:44)
== Artister ==
Bjørn «Lord Aldrahn» Dencker – Gitar, vokalist
Gylve «Fenriz» Nagell – Bassgitar, bakgrunnsvokal
Yusaf «Vicotnik» Parvez – Trommer, vokalist
== Kilder ==
(en) Kronet til konge på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Kronet til konge på Discogs
(en) Kronet til konge på MusicBrainz
(en) Kronet til konge på AllMusic
|
Kronet til konge er debutalbumet til det norske black metal-bandet DHG. Studioalbumet ble utgitt av Malicious Records, men gjennutgitt i 1999 av Century Media Records.
| 13,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8de_Arm%C3%A9_Fraksjon
|
2023-02-04
|
Røde Armé Fraksjon
|
['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Røde Armé Fraksjon (tysk: Rote Armee Fraktion) (RAF) var en venstreekstremistisk terrororganisasjon som var aktiv i Vest-Tyskland fra 1970-årene frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den forårsaket stor uro, utførte bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer, gisselaksjoner og drepte tallrike høyprofilerte tyske politikere, embedsmenn og næringslivsledere (i tillegg til et stort antall politimenn, sikkerhetsvakter og privatsjåfører), noe som førte til nasjonal krise høsten 1977 (den tyske høsten).
RAF hadde sine røtter i studentopprøret på slutten av 1960-tallet, og ville etter forbilde av sydamerikanske revolusjonære grupper, f.eks. Tupamaros i Uruguay, føre væpnet kamp som «bygerilja» mot «systemet», som betød den herskende kapitalistiske staten og den amerikanske imperialismen». De hevdet også at NATO-landene, særlig Vest-Tyskland, var styrt av fascister. Navnet var inspirert av Den japanske røde armé, en lignende japansk terrororganisasjon, mens «Fraktion» skulle illustrere tilknytningen til en større marxistisk bevegelse. RAF var i konservativ tysk presse også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter to av medlemmene, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Selv om gruppen i offentligheten ble best kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden», brukte gruppen aldri selv dette navnet, og Meinhof var antagelig en mindre sentral lederskikkelse enn Baaders kjæreste Gudrun Ensslin.
I RAFs historie er det mulig å skille mellom tre ulike «generasjoner», med liten eller ingen personlig sammenheng seg imellom.
|
Røde Armé Fraksjon (tysk: Rote Armee Fraktion) (RAF) var en venstreekstremistisk terrororganisasjon som var aktiv i Vest-Tyskland fra 1970-årene frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den forårsaket stor uro, utførte bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer, gisselaksjoner og drepte tallrike høyprofilerte tyske politikere, embedsmenn og næringslivsledere (i tillegg til et stort antall politimenn, sikkerhetsvakter og privatsjåfører), noe som førte til nasjonal krise høsten 1977 (den tyske høsten).
RAF hadde sine røtter i studentopprøret på slutten av 1960-tallet, og ville etter forbilde av sydamerikanske revolusjonære grupper, f.eks. Tupamaros i Uruguay, føre væpnet kamp som «bygerilja» mot «systemet», som betød den herskende kapitalistiske staten og den amerikanske imperialismen». De hevdet også at NATO-landene, særlig Vest-Tyskland, var styrt av fascister. Navnet var inspirert av Den japanske røde armé, en lignende japansk terrororganisasjon, mens «Fraktion» skulle illustrere tilknytningen til en større marxistisk bevegelse. RAF var i konservativ tysk presse også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter to av medlemmene, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Selv om gruppen i offentligheten ble best kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden», brukte gruppen aldri selv dette navnet, og Meinhof var antagelig en mindre sentral lederskikkelse enn Baaders kjæreste Gudrun Ensslin.
I RAFs historie er det mulig å skille mellom tre ulike «generasjoner», med liten eller ingen personlig sammenheng seg imellom.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
RAFs røtter kan spores tilbake til studentopprøret i siste halvdel av 1960-tallet, og i særlig grad til den radikaliserte og militante studentbevegelsens aktivistmiljøer i Vest-Berlin. Studentopprøret var et internasjonalt fenomen hvor kampen mot USAs krigføring i Vietnam var en viktig fellesnevner, men det fikk i Vest-Tyskland et særlig preg av oppgjør mot den nazistiske foreldregenerasjonens ugjerninger under andre verdenskrig og dennes mangel på selvoppgjør i de første ti-årene etter krigsslutt. Hatet mot «Auschwitz-generasjonen» sto også sentralt i den politiske ideologien til RAFs grunnleggere.
Den første RAF-generasjonen kom i hovedsak fra den militante fløyen av ulike venstregrupperinger, kommunistiske utbryterpartier («K-grupper»), og av den oppløste («utenomparlamentariske») opposisjonelle studentbevegelsen (APO, Außerparlamentarische Opposition). I perioden fra 1965-1966 og fram til RAFs dannelse i 1970 var også flere av dem direkte eller indirekte tilknyttet SDS (Sozialistischer Studentenbund), som etter bruddet med moderpartiet SPD på begynnelsen av 1960-tallet, hadde utviklet seg til å bli det ledende organisatoriske uttrykk for den stadig voksende opprørsbevegelsen blant Vest-Tysklands studenter. En annen drivkraft bak de mange demonstrasjoner og happenings som preget Vest-Berlin i siste del av 1960-tallet, og som utgjorde en viktig del av omlandet til de kommende grunnleggerne av RAF, var det aksjonistiske og anarkistiske bokollektivet «Kommune 1».
I Tyskland ledet studentopprøret til store uroligheter da sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi, besøkte Vest-Berlin i begynnelsen av juni 1967. Etter en dag med voldelige protester hvor eksiliranere og tyske studenter deltok, besøkte sjahen Deutsche Oper. Etter forestillingen ble studenten Benno Ohnesorg – som deltok på sin første demonstrasjon – skutt i hodet og drept av vesttysk politi. Datoen for drapet – 2. juni – ble et viktig symbol for flere generasjoner av terrorister, og ga senere også opphav til RAFs søsterorganisasjon «Bewegung 2. Juni».
Det vesttyske politiets reaksjon mot studentdemonstrasjonene kan i dagens øyne sees på som ganske brutale. Dette, sammen med forestillingen om statlig brutalitet i forbindelse med andre protester, og sterk opposisjon mot Vietnamkrigen og USA, fikk Andreas Baader og Gudrun Ensslin sammen med Thorwald Proll og Horst Söhnlein 2. april 1968 til å sette fyr på to varehus i Frankfurt, etter strategidiskusjoner i studentbevegelsen om legitimiteten til «vold mot ting».
En annen hendelse som bidro sterkt til videre radikalisering av den utenomparlamentariske bevegelsen, var attentatet mot den karismatiske studentlederen Rudi Dutschke i Vest-Berlin 11. april 1968. Dutschke var en sentral skikkelse i miljøet rundt SDS, og en viktig inspirator for og kampfelle med mange av de personer som senere skulle bli sentrale i RAF. Skuddene mot Dutschke ble avfyrt av den unge nynazisten og malersvennen Josef Bachmann. Det regnes som dokumentert at Bachmann ble påvirket til å utføre sin handling gjennom vedvarende hets og propaganda fra den berlinske boulevardpressen, herunder særlig avisen Bild Zeitung. Attentatet resulterte i blokade, steinkasting og brannstifting mot Springerkonsernets (utgiver av Bild Zeitung) hovedkvarter i Berlin. En av aktivistene var den senere lederskikkelsen i RAF, Ulrike Meinhof. Dutschke overlevde etter intensiv legebehandling, men døde 11 år senere av senskader fra attentatet. Etter attentatet fortsatte han sin kamp for den radikale studentbevegelsens mål, men han tok etterhvert klart avstand fra RAFs terroristiske metoder og ble utover 1970-tallet et viktig forbilde for de delene av den nye revolusjonære bevegelsen som avviste RAFs metoder som politisk og moralsk feilslåtte.
Brannstifterne fra varehusbrannen i Frankfurt ble arrestert etter kort tid og den 31. oktober 1968 ble Baader, Ensslin, Proll og Söhnlein dømt til mangeårige fengselsstraffer. Under rettssaken traff Ensslin journalisten Ulrike Meinhof for første gang. Saken ble anket til føderal høyesterett, og de fire slapp ut av fengselet med plikt til å melde seg for politiet regelmessig.
Da høyesterett stadfestet den tidligere dommen gikk brannstifterne under jorden. Sammen med forsvareren deres, Horst Mahler, bestemte de seg for å grunnlegge en bygerilja-tropp etter latinamerikansk forbilde (jf. Minihandbuch des Stadtguerilleros av Carlos Marighella og «fokusteorien» til Che Guevara og Régis Debray). Denne planen ble ikke gjennomført på grunn av arrestasjonen av Andreas Baader. Den første aksjonen til RAF regnes derfor som den følgende frigjøringen av Baader fra fengsel.
Frigjøringen ble gjennomført 14. mai 1970. Andreas Baader var ført til Berlins Institutt for sosiale spørsmål da Ulrike Meinhof hevdet hun ville skrive en bok om barnehjemsbarn sammen med ham. Anledningen ble benyttet til å frigjøre Baader ved hjelp av skytevåpen, og en ansatt ved instituttet, Georg Linke, ble alvorlig skadet av et skudd.
Noen uker etter frigjøringen av Baader, reiste en gruppe på ca. 20 personer, herunder Baader, Ensslin, Meinhof og RAF-advokaten Horst Mahler, til en leir for våpentrening i Jordans ørken. Ansvarlig for våpentreningen var gruppens forbundsfeller i den radikale palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP. Forbindelsen til de militante og til dels terroristiske delene av den palestinske frigjøringsbevegelsen ble etterhvert et viktig grunnlag for RAFs aksjoner i Vest-Tyskland. Støtten tok form av våpenleveranser, våpenopplæring, tilbud om skjulesteder ved ulike steder i Midtøsten og annen logistisk bistand.
Selv om det diskuteres om brannstiftelsene i Frankfurt var den egentlige grunnleggelsen av RAF, regnes oftest frigjøringen av Baader som grunnleggelsen. Dette svarte også til gruppens selvforståelse.
=== Den første generasjonen ===
Den «første generasjonen» (Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Holger Meins, Ulrike Meinhof, Jan-Carl Raspe og andre) var aktive fra 1970 til 1972. I oppbyggingsfasen gjennomførte gruppen en rekke bankran, kjøretøy- og dokumenttyverier. Mye av dette var nødvendig for å bygge opp en logistikk for det nye livet i undergrunnen. RAF steg ut i offentligheten i april 1971 med strategiskriftet «Bygeriljakonseptet» («Das Konzept Stadtguerilla»). Skriftet la grunnlaget for en riksomfattende jakt på de omkring femti gruppemedlemmene. I juli 1971 måtte for første gang en av gruppens medlemmer bøte med livet, da Petra Schelm ble skutt under forsøk på pågripelse i en større politiaksjon i Nord-Tyskland. Gruppens første drap skjedde i Hamburg 22. oktober 1971, da politbetjenten Norbert Schmid ble skutt ned på åpen gate under forsøk på arrestasjon av Ulrike Meinhof og to andre RAF-medlemmer. To måneder senere ble politibetjenten Herbert Schoner skutt ned og drept av et RAF-medlem under et bankran i Kaiserslautern.
Rett før fengslingen av de ledende medlemmene i juni 1972 gjennomførte RAF en rekke bombeangrep mot representanter for maktinstitusjonene gruppen hadde erklært krig, herunder USAs militære hovedkvarter i Frankfurt og Heidelberg, Springerforlagets hovedsentral i Hamburg, politidireksjonen i Augsburg og bilen til dommeren Wolfgang Buddenberg. Resultatet av aksjonene, den såkalte «Mai-offensiven», var 4 døde og 41 skadede.
I løpet av 2 uker i juni 1972 ble medlemmene Baader, Meins, Raspe, Ennslin og Müller arrestert under politiaksjoner i Hamburg, Frankfurt og Hannover. Det ble reist tiltale mot de ledende medlemmene i mai 1975. Etter en spektakulær og nesten 2 år lang rettsprosess i det spesialbygde Stammheim-fengselet, ble medlemmene dømt til livsvarig fengsel for bl.a. mord.
I fengselet klaget terroristene over de skjerpede fengslingsvilkårene som ble stilt dem. De omtalte vilkårene som «isolasjonstortur» (jf. menneskerettskonvensjonen), og krevet bl.a. å få status som krigsfanger. For å knytte vekt til kravene sine ble det gjennomført flere sultestreiker. En av de mest symboltunge av disse var Holger Meins' flere måneder lange sultestreik i Wittlich-fengselet høsten 1974. Tross tvangsforing resulterte sultestreiken i at Meins døde 9. november 1974. Det er sannsynlig at dødsårsaken delvis kan knyttes til at de ansvarlige justismyndighetene, tross innstendige oppfordringer fra hans advokat, nektet å sørge for nødvendig legetilsyn i de siste dagene før hans død. Det spredte seg på dette grunnlag en oppfatning i store deler av offentligheten om at myndighetene var skyld i Meins død, noe som resulterte i massive demonstrasjoner. Meins død førte også til økt sympati for terroristenes sak på den ekstreme venstrefløyen, og til nyrekruttering av både RAF-medlemmer og til scenen av halvlegale understøttere.
I hele RAFs historie spilte bevegelsens advokater en viktig rolle, og noen av dem ble også rettsforfulgt for deltagelse i terroristenes virksomhet (blant annet Horst Mahler og Klaus Croissant). RAF-advokatene fungerte bl.a. som kurerer mellom de innsatte i Stammheim-fengselet og det illegale RAF utenfor fengselet. Blant den første RAF-generasjonens kjente forsvarere finnes senere politikere for De grønne, som Hans-Christian Ströbele og Otto Schily. Schily ble senere også innenriksminister for SPD. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre fikk møte Baader i Stammheim-fengselet 4. desember 1974, og skrev deretter en artikkel i den franske avisen Libération hvor han kritiserte de fengslede RAF-medlemmenes soningsforhold.
Under ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 okkuperte seks tyske medlemmer av «Kommando Holger Meins» deler av den tyske ambassaden i Stockholm, og krevde at 26 fengslede RAF-medlemmer skulle løslates. To gisler og to gisseltakere ble drept.
Ledende medlemmer av den «første generasjonen» døde mellom 1976 og 1977 i fengselet. Ulrike Meinhof ble funnet hengt i sin fengselscelle 9. mai 1976. RAF og et ikke ubetydelig miljø av sympatisører utenfor fengselet, hevdet at det var statsmakten som sto bak «selvmordet» og at Meinhof var blitt henrettet. Etter krav fra RAF-advokat Schily ble det gjennomført ekstra obduksjoner for å få brakt klarhet rundt dødsårsaken. De medisinsk sakkyndige konkluderte med at det ikke var indikasjoner på noen annen dødsårsak enn selvmord gjennom hengning. Ca 1,5 år senere, og som en kulminasjon av Den tyske høsten 1977, fulgte selvmordene til Baader, Ensslin og Raspe. Selvmordene kom få timer etter at den palestinske kommandogruppen «Martyr Halimeh» hadde mislykkes med kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut», og dermed også i forsøket på å tvinge myndighetene til å løslate RAF-fangene. Dagen etter, den 19. oktober 1977, ble den bortførte arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer, etter 6 uker som RAF-gissel, funnet død i koffertrommet på en bil i Frankrike.
Irmgard Möller var den eneste av de fengslede som overlevde. Hun avfeier den dag i dag den offisielle forklaringen om et planlagt, kollektivt selvmord. Omstendighetene rundt dødsfallene har gitt grobunn for en rekke konspirasjonsteorier, og noen påstår at myndighetene drepte RAF-medlemmene. Kort tid etter dødsfallene rapporterte ukemagasinet Stern at en på grunn av byggearbeid hadde slått av alarmsensorene knyttet til nødutgangstrappen i fengselet. Slik kunne uautoriserte personer fått tilgang til fangene. Enkelte har mistanke om innblanding fra sikkerhetstjenestene; imidlertid finnes det ingen beviser for dette. Konspirasjonsteoretikere hevder at omstendighetene rundt dødsfallene, måten mordvåpnene ble brukt på, er grunnlag for å stille spørsmål ved om det var selvmord.
=== Den andre generasjonen ===
Den «andre generasjonen» vokste frem etter arrestasjonene av størstedelen av den første generasjonen, og prøvde høsten 1977 («den tyske høsten») å tvinge staten til å løslate den fengslede «første generasjonen» gjennom kidnappingen av arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer. Sentrale skikkelser i den andre generasjonen var Brigitte Mohnhaupt, Peter-Jürgen Boock og Christian Klar.
For å øke presset mot den føderale regjeringen, kapret en gruppe arabiske terrorister fra Folkefronten for Palestinas frigjøring Lufthansa-passasjerflyet «Landshut», og førte det til Mogadishu i Somalia, og tok passasjerene som gisler. Gisselaksjonen tok slutt da tyske kommandosoldater fra GSG9-gruppen befridde det kaprede flyet i Somalia uten at en eneste passasjer ble skadet. Derimot ble tre av de fire terroristene skutt, den eneste overlevende terroristen var Souhaila Andrawes, som idag lever i Norge.
Få timer etter frigjøringsaksjonen begikk Baader, Ensslin og Raspe selvmord i cellene sine (den såkalte «Stammheim-dødsnatten»). Deretter gjorde den nye RAF-generasjonen alvor av truslene sine, og drepte Hanns-Martin Schleyer.
Medlemmer av den «andre generasjonen» fikk organisatorisk og finansiell hjelp fra DDR. Videre lyktes det enkelte RAF-medlemmer med hjelp fra Stasi å gå under jorden i DDR. Etter at DDR brøt sammen i 1989 ble medlemmenes nye identiteter avdekket. Susanne Albrecht, Inge Viett, Werner Lotze, Ekkehard Freiherr von Seckendorff-Gudent, Christine Dümlein, Monika Helbing, Silke Maier-Witt, Henning Beer, Sigrid Sternebeck og Ralf-Baptist Friedrich ble dømt for forbrytelsene sine.
=== Den tredje generasjonen ===
Den «tredje generasjonen», etter informasjon fra den tyske overvåkningstjenesten (BfV), en sammenslutning av opptil 250 personer, var ansvarlig for gjennomføringen av sabotasjeaksjoner og flere mordanslag. De myrdet kjente personer fra tysk politikk og næringsliv. Den «harde kjernen» utgjorde trolig 15-20 personer.
Av den tredje generasjonens aksjoner er attentatet på Siemens-direktøren Karl Heinz Beckurts, sjefen for Deutsche Bank Alfred Herrhausen og sjefen for Treuhandanstalt (som hadde ansvaret for privatisering av DDRs folkeeiendom) Detlev Karsten Rohwedder mest kjent. Etterforskningen av disse drapene er imidlertid ennå ikke avsluttet, og særlig i forhold til attentatet mot Herrhausen er det reist tvil, på tross av at tyske myndigheter utelukker at noen andre kan stå bak.
Den 4. juli 1993 kom det til skuddveksling i Bad Kleinen ved Schwerin under arrestasjonen av RAF-medlemmene Wolfgang Grams og Birgit Hogefeld. Den 26-årige GSG-9-tjenestemannen Michael Newrzella og Grams døde. Etter opplysninger fra den senere granskningen skjøt Grams, etter at han hadde drept Newrzella med en medbragt pistol, seg selv for å unnslippe arrestasjonen. Spesielt i RAF-sympatiserende kretser spredte mistanken om at Grams ble skutt av en GSG-9 mann seg. Særlig ettersom flere angivelig uavhengige vitner hevdet dette.
Da forholdene rundt operasjonen ble gjennomgått fremkom det vesentlige mangler ved rapporten fra de ulike etterforskningsorganene. På grunn av den offentlige debatten gikk innenriksminister Rudolf Seiters og riksadvokat Alexander von Stahl av.
Wolfgang Grams ble anklaget for å myrdet sjefen for Treuhandanstalt, Detlev Karsten Rohwedder, den 1. april 1991 i Düsseldorf. Riksadvokaten offentliggjorde at man gjennom en DNA-analyse av spor fra åstedet hadde bevis for at Grams var medskyldig.
Den 15. september 1999 ble Andrea Klump og Horst Ludwig Meyer arrestert av østerriksk politi. Ved en skuddveksling døde Meyer. På grunn av Meyers dødsfall er saken ennå ikke behandlet i rettsvesenet. Anklagen om at Klump var RAF-medlem er ikke klarlagt, og i en rettsprosess ble den tilbakekalt.
=== Oppløsningen av RAF ===
Den 20. april 1998 ble en erklæring på åtte sider offentliggjort, der RAF erklærte at de oppløste seg selv. I erklæringen stod det: «For snart 28 år siden, den 14. mai 1970, oppstod i en frigjøringsaksjon RAF. I dag avslutter vi dette prosjektet. Bygeriljaen i form av RAF er nå historie.»
Teksten i erklæringen er offentliggjort på Internett.
== Personer og aksjoner ==
=== Oversikt over viktige RAF-aksjoner ===
=== RAFs ofre ===
Mellom 1970 og 1997 ble 34 personer drept av RAF, dette er:Norbert Schmidt, Herbert Schoner, Hans Eckhard, Paul Bloomquist, Clyde Bronner, Ronald Woodward, Charles Peck, Andreas von Mirbach, Dr. Heinz Hillegaart, Fritz Sippel, Siegfried Buback, Wolfgang Göbel, Georg Wurster, Jürgen Ponto, Heinz Marcisz, Reinhold Brändle, Helmut Ulmer, Roland Pieler, Arie Kranenburg, Dr. Hanns-Martin Schleyer, Hans-Wilhelm Hansen, Dionysius de Jong, Johannes Goemans, Edith Kletzhändler, Dr. Ernst Zimmermann, Edward Pimental, Becky Bristol, Frank Scarton, Prof. Dr. Karl Heinz Beckurts, Eckhard Groppler, Dr. Gerold von Braunmühl, Dr. Alfred Herrhausen (omstridt), Dr. Detlev Karsten Rohwedder og Michael Newrzella (omstridt).
=== RAF-medlemmer som døde ===
I det samme tidsrommet døde 20 personer knyttet til RAF. Ved attentater, arrestasjoner, på grunn av selvmord, sykdom eller ulykker døde:
Petra Schelm, Thomas Weisbecker, Holger Meins, Ulrich Wessel, Siegfried Hausner, Katharina Hammerschmidt, Ulrike Meinhof, Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Jan-Carl Raspe, Ingrid Schubert, Willy-Peter Stoll, Michael Knoll, Elisabeth van Dyck, Juliane Plambeck, Wolfgang Beer, Sigurd Debus, Johannes Thimme, Wolfgang Grams og Horst Ludwig Meyer.
=== RAF-medlemmer som ble fengslet ===
I en periode fram til hun ble løslatt i 2011, var Birgit Hogefeld det eneste RAF-medlemmet som fortsatt var i fengsel.Det sitter pr. februar 2010 kun en person tidligere tilknyttet RAF i tyske fengsler, Birgit Hogefeld (siden 1993). Man regner med at Hogefeld vil bli løslatt sommeren 2011. Brigitte Mohnhaupt og Christian Klar, som begge var viktige lederskikkelser i RAFs 2. generasjon, ble løslatt hhv. mars 2007 og januar 2009. Klar hadde en samlet soningstid på nærmere 30 år. Til forskjell fra de fleste andre tidligere RAF-medlemmene var Klar ved løslatelsen ikke villig til å ta et kritisk oppgjør med sitt virke som RAF-terrorist. Eva Haule ble løslatt i august 2007 etter 21 år i fengsel. En rekke øvrige personer tilknyttet RAFs 2. og 3. generasjon ble løslatt i perioden 2000-2007. Den tidligere terroristen Andrea Klump sitter (siden 2001) fortsatt i fengsel. Tiltalen om RAF-medlemskap ble frafalt av påtalemyndigheten, men hun ble dømt for delaktighet i andre terroraksjoner. Tre tidligere RAF-medlemmer, Ernst Volker Staub, Daniela Klette og Burkhard Garweg, er fortsatt etterlyst av politiet.
== Om RAFs teorier ==
Etter de skriftlige etterlatenskapene etter RAF (i hovedsak fra «den første generasjonen») kan man i utgangspunktet kategorisere RAF som en radikalisert revolusjonær-sosialistisk gruppering. De satte seg inn i neomarxismen til den såkalte Frankfurtskolen og knyttet seg dessuten til denne etter radikaliseringen, selv om representantene for denne skolen bestemte seg for å distansere seg fra terrorisme. I skriftene deres knytter de seg dels også til marxist-leninistiske teorier; man kan konstatere maoistiske tendenser. Det er således vanskelig å karakterisere dem som «neomarxistiske terrorister».
RAF var tydelig fylt av et erklært hat mot «systemet» og statsapparatet til forbundsrepublikken Tyskland. De trakk, som den «utenomparlamentariske opposisjonen» (APO) før dem, frem det de hevdet var fascistiske tendenser i det vestlig-europeiske samfunnet, spesielt den «ufullendte», «tilgitte» og ennå fungerende nasjonalsosialistiske fortiden til Tyskland. Den første generasjonen («Baader-Meinhof-gruppen») og der spesielt den tidligere journalisten Meinhof utviklet en venstreradikal intellektuell teori som til tider fremstår som overraskende klar. Den er preget av en entydig ideologi. Av venstreorienterte «utenomparlamentariske intellektuelle» i samtiden, som f.eks. Rudi Dutschke, ble innholdet i den radikaliserte teorien og terroristpraksisen ikke støttet. I dagbøkene til Dutschke så han «RAF-dumskap» (30.11.1974) og mente: «De negative utslagene av RAF-skitten ser en flere steder, CDU/CSU spesielt, regjeringen generelt og enkelte i RAF-skitten virker å stå sammen: om å hemme den politiske klassekampen!!» (1.12.1974). RAF-skriftene/-posisjonene ble, ikke minst som følge av RAFs forbrytelser, ikke diskutert i størstedelen av samfunnet. I store deler gjaldt dette også like meget for ulike kritiske meningsytringer. RAFs synspunkter og synspunkter fremsatt av RAF-sympatisører ble ikke sett på som seriøse bidrag til den politiske diskursen.
== Bearbeidelse ==
=== Filmer ===
Deutschland im Herbst, Tyskland 1978, regi: Rainer Werner Fassbinder, Volker Schlöndorff o.a.
Die bleierne Zeit, spillefilm, Tyskland 1981, regi: Margarethe von Trotta
Stammheim, doku-drama, Tyskland 1986, regi: Reinhard Hauff, manus: Stefan Aust
Todesspiel, doku-drama, Tyskland 1997, regi: Heinrich Breloer
Das Phantom, politisk-thriller, Tyskland 1997, regi: Dennis Gansel
Die innere Sicherheit, spillefilm, Tyskland 2000, regi: Christian Petzold
Die Stille nach dem Schuss, spillefilm, Tyskland 2000, regi: Volker Schlöndorff
Black Box BRD, dokumentarfilm, Tyskland 2001, regi: Andres Veiel
Baader-Meinhof: In Love with Terror, dokumentarfilm, Storbritannia 2002
Baader, spillefilm, Tyskland 2002, regi: Christopher Roth
Starbuck Holger Meins, dokumentarfilm, Tyskland 2003, regi: Gerd Conradt
Stockholm 75, dokumentarfilm, Sverige 2003, Regi: David Arnowitsch
Andreas Baader - Der Staatsfeind, dokumentarfilm, Tyskland 2003, Regi: Klaus Stern
Im Fadenkreuz-Deutschland & die RAF, dokumentarfilm, Tyskland
Baader-Meinhof, Tyskland 2008, regi: Uli Edel, manus/produsent: Bernd Eichinger, bygger på Stefan Austs bestselger Der Baader-Meinhof Komplex
=== Litteratur ===
Gerhard Wisnewski, Wolfgang Landgraeber, Ekkehard Sieker: Das RAF-Phantom – Wozu Politik und Wirtschaft Terroristen brauchen. ISBN 3-426-80010-1
Wolfgang Landgraeber, Ekkehard Sieker, Gerhard Wisnewski: Operation RAF – Was geschah wirklich in Bad Kleinen?. ISBN 3-426-80048-9
Stefan Aust: Der Baader Meinhof Komplex. ISBN 3442129532
Oliver Tolmein og Irmgard Möller: RAF – Das war für uns Befreiung. ISBN 3894582170
Margrit Schiller og Jens Mecklenburg: Es war ein harter Kampf um meine Erinnerung – Ein Lebensbericht aus der RAF. ISBN 349223304X
Pieter Bakker Schut: 20 Jahre Stammheim – Die notwendige Korrektur der herrschenden Meinung. ISBN 3890290108
Andreas Veiel: Black Box BRD – Alfred Herrhausen, Die deutsche Bank, Die RAF und Wolfgang Grams. ISBN 3421054681
Alexander Straßner: Die dritte Generation der RAF – Entstehung, Struktur, Funktionslogik und Zerfall einer terroristischen Organisation, Wiesbaden 2003. ISBN 3531141147
Thorwald Proll: Wir kamen vom anderen Stern ISBN 3894014202
Carsten Polzin: Deutscher Herbst im Bundesverfassungsgericht – Zur verfassungsrechtlichen und verfassungspolitischen Dimension terroristischer Entführungsfälle. [2]
Alexander König: "Mythos RAF" (1970–1972): Terroristisches oder totalitäres Denken?, in: Diethelm Schneider und Matthias Wallich: Terror und Theologie. St. Ingbert 2003, S. 213-229. ISBN 3861103540
Wolfgang Kraushaar, Jan Philipp Reemtsma und Karin Wieland: Rudi Dutschke, Andreas Baader und die RAF, Hamburger Edition, Februar 2005. ISBN 3936096546
Willi Winkler: Die Geschichte der RAF. Berlin 2005
Bakker Schut, P. H. (Hrsg.): Todesschüsse – Isolationshaft – Eingriffe ins Verteidigungsrecht (Berlin, 1995)
Klusmeyer, Gerd (V.i.S.d.P.): Dokumentation zu den Haftbedingungen der Gefangenen aus der RAF und aus dem Widerstand (Hannover, 1985)
Tolmein, O.: RAF – Das war für uns Befreiung. Ein Gespräch mit Irmgard Möller über bewaffneten Kampf, Knast und Linke (Hamburg, 2002)
Veiel, A.: Black Box BRD (Stuttgart / München, 2002)
Maurer, S.: Isolationshaft in Justizvollzugsanstalten der Bundesrepublik Deutschland ... erläutert am Beispiel der ehemaligen Rote Armee Fraktion (RAF) Bezugsquelle
Astrid Proll: Hans und Grete - Bilder der RAF 1967-1977, Aufbau-Verlag, Berlin 2004. ISBN 3351025971
Tom Vague: Televisionaries: The Red Army Faction Story, 1963-1993, AK Press 1994, ISBN 1873176473
=== Billedkunst ===
18. oktober 1977 (Gemäldezyklus), 1988), av Gerhard Richter, i samlingen til Museum of Modern Art i New York.
Zur Vorstellung des Terrors: Die RAF. Ausstellung, kontroversiell utstilling med verk fra 50 kunstnere, kan sees frem til midten av mai 2005 i Berliner Kunst-Werken.
=== Musikk ===
Baader Meinhof, et musikkalbum fra 1996 av Luke Haines
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20111011124753/http://www.baader-meinhof.com/
https://web.archive.org/web/20041019135048/http://radiobergen.org/artikler/meinhof.html -- kronologi
http://www.extremismus.com/texte/raf2.htm Arkivert 16. oktober 2007 hos Wayback Machine.
RAFs oppløsningserklæring: [3]
«Wie es Andreas Baader gelang, seine kriminelle Hochstaplerexistenz in eine politische Mission umzuwidmen»
|
Japan Libanon
| 13,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_kjelkehockey_2008
|
2023-02-04
|
VM i kjelkehockey 2008
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2008', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Sport i Massachusetts', 'Kategori:Sport i USA i 2008', 'Kategori:VM i kjelkehockey']
|
VM i kjelkehockey 2008 ble arrangert i perioden 29. mars til 5. april 2008, i Marlborough i Massachusetts i USA.
Dette var fjerde gang det ble arrangert VM i kjelkehockey. Det var 200 deltakere fra 10 nasjoner som deltok.
|
VM i kjelkehockey 2008 ble arrangert i perioden 29. mars til 5. april 2008, i Marlborough i Massachusetts i USA.
Dette var fjerde gang det ble arrangert VM i kjelkehockey. Det var 200 deltakere fra 10 nasjoner som deltok.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
VM i kjelkehockey 2008 ble arrangert i perioden 29. mars til 5.
| 13,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aksjon_Vern_Husebyskogen
|
2023-02-04
|
Aksjon Vern Husebyskogen
|
['Kategori:Aktivisme', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner i Oslo']
|
Aksjon Vern Husebyskogen var en norsk interesseorganisasjon, etablert i 2005 for å kjempe mot byggeplanene i en av Oslos grønne lunger, Husebyskogen. Aksjonen oppstod etter at den amerikanske ambassaden fikk kjøpe 40 mål av Husebyskogen for å bygge en ny ambassade.
Aksjonsgruppen gikk sammen med andre organisasjoner til sak mot Oslo kommune for å få omgjort en beslutning i bystyret, fattet med en stemmes overvekt, om å la USA få bygge ambassade i Husebyskogen. Saksøkerne tapte saken i Høyesterett i slutten av mai 2009.Leder for Aksjon Vern Husebyskogen var Margrethe Geelmuyden.
|
Aksjon Vern Husebyskogen var en norsk interesseorganisasjon, etablert i 2005 for å kjempe mot byggeplanene i en av Oslos grønne lunger, Husebyskogen. Aksjonen oppstod etter at den amerikanske ambassaden fikk kjøpe 40 mål av Husebyskogen for å bygge en ny ambassade.
Aksjonsgruppen gikk sammen med andre organisasjoner til sak mot Oslo kommune for å få omgjort en beslutning i bystyret, fattet med en stemmes overvekt, om å la USA få bygge ambassade i Husebyskogen. Saksøkerne tapte saken i Høyesterett i slutten av mai 2009.Leder for Aksjon Vern Husebyskogen var Margrethe Geelmuyden.
== Se også ==
NIMBY
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.vernhusebyskogen.no fra 20. juli 2013 på WaybackMachine
|
Aksjon Vern Husebyskogen var en norsk interesseorganisasjon, etablert i 2005 for å kjempe mot byggeplanene i en av Oslos grønne lunger, Husebyskogen. Aksjonen oppstod etter at den amerikanske ambassaden fikk kjøpe 40 mål av Husebyskogen for å bygge en ny ambassade.
| 13,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Margrethe_Geelmuyden
|
2023-02-04
|
Margrethe Geelmuyden
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Margrethe Geelmuyden (født Lund-Johansen, 1961) er en norsk barnebokforfatter, freelancejournalist og miljø- og grøntaktivist. Hun har skrevet for D2, DN, Aftenposten og Morgenbladet. Hun er særlig kjent som leder for Aksjon Vern Husebyskogen og Nettverk for vern av grønne lunger. Hun skriver ofte om natur og hager, blant annet som hagespaltist i D2. I 2009 utgav hun en bok om iberiaskogsneglen, som er et stadig større problem i Norge, og hvordan sneglen kan bekjempes. Våren 2010 kom hun ut med barneboken Maneten Medusa. Hun har vært nestleder i styret i Oslo og omland friluftsråd, og styreleder for Smestad skolekor, og har sittet i styret i Eikholt kompetansesenter for døvblinde.
Geelmuyden har vært seniorrådgiver i strategisk kommunikasjon og fagansvarlig i Geelmuyden.Kiese.
Hun er oppvokst i Bergen, har en cand.mag. i tysk, spansk og japansk fra Universitetet i Oslo, og en MBA fra Handelshøyskolen BI. Hun har studert japansk språk ved Sophia University i Tokyo.
|
Margrethe Geelmuyden (født Lund-Johansen, 1961) er en norsk barnebokforfatter, freelancejournalist og miljø- og grøntaktivist. Hun har skrevet for D2, DN, Aftenposten og Morgenbladet. Hun er særlig kjent som leder for Aksjon Vern Husebyskogen og Nettverk for vern av grønne lunger. Hun skriver ofte om natur og hager, blant annet som hagespaltist i D2. I 2009 utgav hun en bok om iberiaskogsneglen, som er et stadig større problem i Norge, og hvordan sneglen kan bekjempes. Våren 2010 kom hun ut med barneboken Maneten Medusa. Hun har vært nestleder i styret i Oslo og omland friluftsråd, og styreleder for Smestad skolekor, og har sittet i styret i Eikholt kompetansesenter for døvblinde.
Geelmuyden har vært seniorrådgiver i strategisk kommunikasjon og fagansvarlig i Geelmuyden.Kiese.
Hun er oppvokst i Bergen, har en cand.mag. i tysk, spansk og japansk fra Universitetet i Oslo, og en MBA fra Handelshøyskolen BI. Hun har studert japansk språk ved Sophia University i Tokyo.
== Publikasjoner ==
Den store sneglekrigen, Aschehoug, 2009
Maneten Medusa, Aschehoug, 2010
== Referanser ==
|
Margrethe Geelmuyden (født Lund-Johansen, 1961) er en norsk barnebokforfatter, freelancejournalist og miljø- og grøntaktivist. Hun har skrevet for D2, DN, Aftenposten og Morgenbladet.
| 13,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_kjelkehockey_2004
|
2023-02-04
|
VM i kjelkehockey 2004
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2004', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Ishockeyturneringer i Sverige', 'Kategori:Sport i Sverige i 2004', 'Kategori:VM i kjelkehockey', 'Kategori:Västernorrlands län']
|
VM i kjelkehockey 2004 ble arrangert i perioden 13. til 24. april 2004, i Örnsköldsvik i Sverige.
Dette var tredje gang det ble arrangert VM i kjelkehockey. Det var 104 deltakere fra 8 nasjoner som deltok.
|
VM i kjelkehockey 2004 ble arrangert i perioden 13. til 24. april 2004, i Örnsköldsvik i Sverige.
Dette var tredje gang det ble arrangert VM i kjelkehockey. Det var 104 deltakere fra 8 nasjoner som deltok.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
Offisielle resultater
|
VM i kjelkehockey 2004 ble arrangert i perioden 13. til 24.
| 13,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_kjelkehockey_2000
|
2023-02-04
|
VM i kjelkehockey 2000
|
['Kategori:Internasjonale mesterskap i 2000', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Salt Lake City', 'Kategori:Sport i USA i 2000', 'Kategori:Sport i Utah', 'Kategori:VM i kjelkehockey']
|
VM i kjelkehockey 2000 ble arrangert i perioden 20. til 25. mars 2000, i Salt Lake City i USA.
Dette var andre gang det ble arrangert VM i kjelkehockey. Det var 6 nasjoner som deltok.
|
VM i kjelkehockey 2000 ble arrangert i perioden 20. til 25. mars 2000, i Salt Lake City i USA.
Dette var andre gang det ble arrangert VM i kjelkehockey. Det var 6 nasjoner som deltok.
== Resultater ==
Canada slo Norge 2-1 i finalen; Shawn Matheson scoret Canadas vinnermål foran 6 000 tilskuere. Sverige slo Japan 5-1 i bronsefinalen.
|
VM i kjelkehockey 2000 ble arrangert i perioden 20. til 25.
| 13,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Husebyskogen
|
2023-02-04
|
Husebyskogen
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Parker i Oslo', 'Kategori:Skoger i Norge']
|
Husebyskogen (også kalt «Stubbers») eller «Gardeskogen» er et grøntareal som ligger på Huseby i Oslo. Området brukes som friareal for Oslos befolkning om som øvingsområde for Kongens Garde (Huseby leir) Husebyskogen var opprinnelig ca. 400 mål. Da Forsvaret solgte ut store eiendommer i 2004, ble to store arealer av Husebyskogen solgt til henholdsvis Høegh eiendom og USAs ambassade. Etter dette lovet politikerne i bystyret å verne restarealet. Husebyskogen består av ulike naturtyper som edelløvskog, svartorsumpskog, slåttemark og eng, og grenser til den nasjonalt verneverdige Mærradalen. Området inneholder mye verdifullt biologisk mangfold; mange rødlistede arter og prioriterte naturtyper. 99 fuglearter er registrert. Husebyskogen brukes mye av lokale skoler og idrettsforeninger, og betraktes som en av Oslos viktigste grønne lunger.
|
Husebyskogen (også kalt «Stubbers») eller «Gardeskogen» er et grøntareal som ligger på Huseby i Oslo. Området brukes som friareal for Oslos befolkning om som øvingsområde for Kongens Garde (Huseby leir) Husebyskogen var opprinnelig ca. 400 mål. Da Forsvaret solgte ut store eiendommer i 2004, ble to store arealer av Husebyskogen solgt til henholdsvis Høegh eiendom og USAs ambassade. Etter dette lovet politikerne i bystyret å verne restarealet. Husebyskogen består av ulike naturtyper som edelløvskog, svartorsumpskog, slåttemark og eng, og grenser til den nasjonalt verneverdige Mærradalen. Området inneholder mye verdifullt biologisk mangfold; mange rødlistede arter og prioriterte naturtyper. 99 fuglearter er registrert. Husebyskogen brukes mye av lokale skoler og idrettsforeninger, og betraktes som en av Oslos viktigste grønne lunger.
== Ambassadesaken ==
I 2004 kjøpte USAs ambassade 40 mål av Husebyskogen fra Forsvaret for 80 millioner kroner, med tanke på å bygge en sterkt befestet ambassade. Disse planene ble ikke bifalt av naboer og naturvernere, og en spontan folkeaksjon, Aksjon Vern Husebyskogen, oppstod. En rekke politiske partier i hovedstaden, deriblant Arbeiderpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, gikk også sterkt mot planene og lovet å ikke stemme for å gi tillatelse til ambassadebygging i Husebyskogen. Men et medlem av Arbeiderpartiet (Tom Pape) og et møtende varamedlem for Venstre (Ane Willumsen) sikret flertall for ambassadebygging sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Kari Pahle fra SV.
Aksjon Vern Husebyskogen gikk sammen med Naturvernforbundet Oslo og Akershus og andre organisasjoner til sak mot kommunen og Staten for å stanse ambassadeplanene, men tapte i Høyesterett i mai 2009. Ledende jurister har senere karakterisert denne høyesterettsdommen som feil.
== Referanser ==
|
Husebyskogen (også kalt «Stubbers») eller «Gardeskogen» er et grøntareal som ligger på Huseby i Oslo. Området brukes som friareal for Oslos befolkning om som øvingsområde for Kongens Garde (Huseby leir) Husebyskogen var opprinnelig ca.
| 13,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest
|
2023-02-04
|
Norge i Eurovision Song Contest
|
['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']
|
Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
|
Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest
|
Montenegro debuterte i Eurovision Song Contest i 2007 og har deltatt elleve ganger. Landet deltok tidligere i Eurovision Song Contest som en del av Jugoslavia, og deretter som en del av Serbia og Montenegro i årene 2004–2006.
| 13,878 |
null |
2023-02-04
|
Tysk-romersk keiser
| null | null | null |
Tysk-romersk keiser (tysk Römisch-deutscher Kaiser) var den valgte monarken som styrte over Det tysk-romerske rike, et sentraleuropeisk forbund av områder som eksisterte i løpet av middelalderen og tidlig moderne tid. Opprinnelsen til dette forbundet kan bli sporet tilbake til det karolinske riket under Karl den store.
| 13,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_kjelkehockey_1996
|
2023-02-04
|
VM i kjelkehockey 1996
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1996', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Ishockeyturneringer i Sverige', 'Kategori:Sport i Sverige i 1996', 'Kategori:Stockholms län', 'Kategori:VM i kjelkehockey']
|
VM i kjelkehockey 1996 ble arrangert i mars 1996, i Nynäshamn i Sverige.
Dette var første gang det ble arrangert VM i kjelkehockey. Det var 6 nasjoner som deltok.
|
VM i kjelkehockey 1996 ble arrangert i mars 1996, i Nynäshamn i Sverige.
Dette var første gang det ble arrangert VM i kjelkehockey. Det var 6 nasjoner som deltok.
== Resultater ==
== All Star Team ==
Manuel Guerra Jr. (målvakt)
Eskil Hagen
Helge Bjørnstad
Jan Edbom
Patrick Griffin
Jüri Tammleht
|
VM i kjelkehockey 1996 ble arrangert i mars 1996, i Nynäshamn i Sverige.
| 13,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tilst%C3%A5elsen
|
2023-02-04
|
Tilståelsen
|
['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1970', 'Kategori:Franskspråklige filmer']
|
Tilståelsen (originaltittel: L'Aveu) er en fransk-italiensk film regissert av Costa-Gavras med Yves Montand og Simone Signoret i hovedrollene.
Filmen er basert på historien om den tsjekkoslovakiske kommunisten Artur London, som ble dømt til livsvarig fengesel i Slánský-prosessen.
|
Tilståelsen (originaltittel: L'Aveu) er en fransk-italiensk film regissert av Costa-Gavras med Yves Montand og Simone Signoret i hovedrollene.
Filmen er basert på historien om den tsjekkoslovakiske kommunisten Artur London, som ble dømt til livsvarig fengesel i Slánský-prosessen.
== Handling ==
Artur Ludvik, alias Gerard, er en lojal kommunist og helt fra andre verdenskrig som fungerer som vise-minister for utenriks-saker i Tsjekkoslovakia i 1951. Men Arthur innser at han blir overvåket og forfulgt, og møtes for å diskutere dette med en gruppe venner som har også sitter i forskjellige posisjoner i myndighetene. Vennene innser at de alle sammen blir overvåket, til og med sjefen for den samme hemmelige politi-styrken som gjennomfører overvåkingen. En dag blir Artur arrestert og fengslet av en organisasjon som erklærer seg for å stå over hele partiet. Han blir satt i Isolasjonsfengsling i flere måneder, uten å bli fortalt den egentlige årsaken.
Hans kone Lise og deres barn får heller ingen opplysninger fra myndighetene, men får beskjed om å samarbeide for deres eget beste. Lise blir senere fjernet fra jobben som en nyhetsoppleser på radio, og blir tvunget til å arbeide ved en fabrikk av kommunist-partiet. Gjennom hjernevasking, inkludert søvn-mangel og å bli tvunget til å gå frem og tilbake hele tiden, blir Artur sakte presset til å tilstå forbrytelser som aldri har skjedd, inkludert forræderi. Arthur får også vite at alle vennene hans også har blitt arrestert, og har implisert Arthur i forbrytelser mot myndighetene.
Etter å ha innrømmet alle sine påståtte forbrytelser, skal det skje en offentlig «rettssak» som skal bli sendt direkte på radio og vist på kino. Hans fangevoktere veileder ham til å huske svar utenat som de har forberedt før rettsaken. Han får også flere solide måltider hver dag, vitamin-injeksjoner og får metoder for å forbedre utseendet hans, etter år i fangenskap. Under rettssaken spiller Artur og kollegaene trofast sine roller. Lise, til sin skam, blir tvunget til å avgi en innspilt uttalelse som avviser ektemannen sin og berømmer kommunist-partiet som sendes under rettssaken.
Alle fangene blir dømt til enten dødsstraff, eller til Livsvarig fengselsstraff. Men Artur og enkelte av hans kollegaer blir etter hvert satt fri, og oppnår politisk rehabilitering mellom 1956 og 1963. Men resten av fangene blir imidlertid henrettet kort tid etter dommen, og deretter sendt til kremasjon. Kohoutek, en av tjenestemennene som var ansvarlig for Arturs avhør, blir senere degradert. Kohoutek forsøker å bagatellisere sin rolle i Arturs problemer, ved å påstå at han bare fulgte ordre - men at han aldri forsto hva kommunist-partiet egentlig drev med.
I 1968 fullfører Artur sine memoarer om sine opplevelser i fangenskap, og returnerer til Tsjekkoslovakia for å få boken publisert. Men under Prahavåren, hadde de reaksjonære elementene som hadde orkestrert hele saken blitt presset ut av partiet. Artur håper at partiet nå ønsker å avsløre sannheten om hva som egentlig foregikk i disse årene, like mye som Artur selv. Dessverre ankommer han Praha akkurat i det Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia skal begynne.
== Priser ==
Filmen ble nominert til to Golden Globes og BAFTA-priser som beste utenlandske film.
== Skuespillere ==
Yves Montand som Artur Ludvik
Simone Signoret som Lise Ludvik
Michel Vitold som Smola.
Gabriele Ferzetti som Kohoutek.
Jean Bouise som fabrikk-eier.
Marcel Cuvelier som Josef Pavel
Gérard Darrieu som en politi-betjent.
Jean Lescot som en politi-betjent.
Michel Beaune som en advokat
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) L'Aveu på Internet Movie Database
(sv) L'Aveu i Svensk Filmdatabas
(da) L'Aveu i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) L'Aveu på Allociné
(nl) L'Aveu på MovieMeter
(en) L'Aveu på AllMovie
(en) L'Aveu på Rotten Tomatoes
|
Frankrike
| 13,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Proceedings_of_the_National_Academy_of_Sciences
|
2023-02-04
|
Proceedings of the National Academy of Sciences
|
['Kategori:1914 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1914', 'Kategori:Vitenskap i 1914', 'Kategori:Vitenskapelige tidsskrifter']
|
Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, vanligvis forkortet til PNAS, er et vitenskapelig tidsskrift som har blitt utgitt av National Academy of Sciences siden 1914. I 2014 hadde det en impact factor på 9,674.
|
Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, vanligvis forkortet til PNAS, er et vitenskapelig tidsskrift som har blitt utgitt av National Academy of Sciences siden 1914. I 2014 hadde det en impact factor på 9,674.
== Liste over redaktører ==
Den første administrerende av tidsskriftet var matematikeren Edwin Bidwell Wilson.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Media from Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, vanligvis forkortet til PNAS, er et vitenskapelig tidsskrift som har blitt utgitt av National Academy of Sciences siden 1914. I 2014 hadde det en impact factor på 9,674.
| 13,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zirk_Mir
|
2023-02-04
|
Zirk Mir
|
['Kategori:Sirkus']
|
Zirk Mir var en norsk sirkustrupp som jobbet kreativt med sirkus, musikk og fysisk teater. Aktørene i Zirk Mir var med i ulike forestillinger og drev med kursvirksomhet og undervisning.
Zirk Mir bestod av en gruppe på fem unge menn. En periode reiste de rundt i verden i seilbåt og spilte sikusforestillinger, holdt kurs og møtte andre kunstnere. Senere opptrådte de blant annet med barneforestillingen Ad Undas i Norge.Kompaniet ble kategorisert som utøvere av grenen nysirkus.
|
Zirk Mir var en norsk sirkustrupp som jobbet kreativt med sirkus, musikk og fysisk teater. Aktørene i Zirk Mir var med i ulike forestillinger og drev med kursvirksomhet og undervisning.
Zirk Mir bestod av en gruppe på fem unge menn. En periode reiste de rundt i verden i seilbåt og spilte sikusforestillinger, holdt kurs og møtte andre kunstnere. Senere opptrådte de blant annet med barneforestillingen Ad Undas i Norge.Kompaniet ble kategorisert som utøvere av grenen nysirkus.
== Dokumentarserie ==
I 2014 viste NRK en dokumentarserie på fem episoder om Zirk Mirs verdensomseiling i seilbåt. Serien hadde tittelen Sirkusseilerne, og var basert på sirkustruppens egne filmopptak.
== Medlemmer ==
Mikkel Nanneberg
Jacob Emil Klingen Borg
Manuel Quemizet
Andreas Strand Renberg
Daniel Klingen Borg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
|
Zirk Mir var en norsk sirkustrupp som jobbet kreativt med sirkus, musikk og fysisk teater. Aktørene i Zirk Mir var med i ulike forestillinger og drev med kursvirksomhet og undervisning.
| 13,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_tysk-romerske_rike
|
2023-02-04
|
Det tysk-romerske rike
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Etableringer i 962', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 960-årene', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1806', 'Kategori:Tysk-romerske rike', 'Kategori:Tysklands historie']
|
Det tysk-romerske rike (formelt Det hellige romerske rike, senere Det hellige romerske rike av den tyske nasjon; latin Sacrum Imperium Romanum Nationis Germanicae, tysk Heiliges Römisches Reich, ofte forkortet HRR), var riket og statsdannelsen som oppsto som en følge av at det karolingiske Øst-Frankerriket ble dannet gjennom traktaten i Verdun i 843. Det tysk-romerske rike eksisterte i nesten et årtusen frem til det ble oppløst etter Napoléon Bonapartes initiativ i 1806. Den siste tysk-romerske keiseren var Frans II som abdiserte og avskaffet riket i 1806 under Napoleonskrigene.
I Tyskland kalles det tysk-romerske rike oftest som «det gamle riket» (das Alte Reich). Før oppløsningen av riket omfattet det mesteparten av dagens Tyskland, Tsjekkia (Bøhmen), Østerrike, Liechtenstein, Slovenia, Belgia og Luxembourg. Også store områder av dagens Polen og deler av Nederland og Kroatia, samt deler av Frankrike og Nord-Italia var en del av riket.
Riket forstod seg som en etterfølger etter det antikke Romerriket og tok i bruk flere av dets symboler. Det hadde en særstilling overfor paven, som hadde sine røtter i samarbeidet mellom pavedømmet og karolingerne, og bidro, til tross for et tidvis anstrengt forhold til pavestolen, til å sikre eksistensen av kirkestaten som omfattet selve byen Roma som riket tok sitt navn etter. Ettertidens dom over Det tysk-romerske rike har lenge vært hard, det ble avfeid som en lite effektiv samling av eneveldige småstater. De siste tiårene har historikere sett på forholdet mellom småstater og overstatlighet, i et område med store religiøse og kulturelle forskjeller, med et annet blikk, sett i lys av fremveksten av Den europeiske union (EU).
|
Det tysk-romerske rike (formelt Det hellige romerske rike, senere Det hellige romerske rike av den tyske nasjon; latin Sacrum Imperium Romanum Nationis Germanicae, tysk Heiliges Römisches Reich, ofte forkortet HRR), var riket og statsdannelsen som oppsto som en følge av at det karolingiske Øst-Frankerriket ble dannet gjennom traktaten i Verdun i 843. Det tysk-romerske rike eksisterte i nesten et årtusen frem til det ble oppløst etter Napoléon Bonapartes initiativ i 1806. Den siste tysk-romerske keiseren var Frans II som abdiserte og avskaffet riket i 1806 under Napoleonskrigene.
I Tyskland kalles det tysk-romerske rike oftest som «det gamle riket» (das Alte Reich). Før oppløsningen av riket omfattet det mesteparten av dagens Tyskland, Tsjekkia (Bøhmen), Østerrike, Liechtenstein, Slovenia, Belgia og Luxembourg. Også store områder av dagens Polen og deler av Nederland og Kroatia, samt deler av Frankrike og Nord-Italia var en del av riket.
Riket forstod seg som en etterfølger etter det antikke Romerriket og tok i bruk flere av dets symboler. Det hadde en særstilling overfor paven, som hadde sine røtter i samarbeidet mellom pavedømmet og karolingerne, og bidro, til tross for et tidvis anstrengt forhold til pavestolen, til å sikre eksistensen av kirkestaten som omfattet selve byen Roma som riket tok sitt navn etter. Ettertidens dom over Det tysk-romerske rike har lenge vært hard, det ble avfeid som en lite effektiv samling av eneveldige småstater. De siste tiårene har historikere sett på forholdet mellom småstater og overstatlighet, i et område med store religiøse og kulturelle forskjeller, med et annet blikk, sett i lys av fremveksten av Den europeiske union (EU).
== «Hellig» ==
Selv om uttrykket «sacrum» («hellig») i forbindelse med det middelalderske romerske keiserdømmet ikke oppsto før i 1157 under Fredrik I Barbarossa, er det Otto den store som ble kronet til konge over Tyskland i 962, som vanligvis blir ansett for å være den første tysk-romerske keiseren. Otto var den første keiseren over det imperiet som ikke var en del av det tidligere karolingiske dynastiet.I 1254 ble første gang navnet Sacrum Imperium Romanum (Heiliges Römisches Reich) benyttet, et navn som understreket motsetningen til det tidligere hedenske romerriket, men som også ga en sakral begrunnelse for tyske herskeres overherredømme over «Aftenlandet» (Abendland, den vestlige verden). Tillegget «av den tyske nasjon» (Nationis Germanicae) kom til i senmiddelalderen. Frem til 1806 var Tysklands offisielle navn Heiliges Römisches Reich deutscher Nation ((Det) Hellige romerske rike av den tyske nasjon).
I et dekret fra 1512 uttalte Kölns forsamling at navnet offisielt var endret til Det hellige romerske rike av den tyske nasjon (tysk: Heiliges Römisches Reich Deutscher Nation, latin: Imperium Romanum Sacrum Nationis Germanicæ).
== Territorium ==
== Struktur ==
Det tysk-romerske rike var ingen nasjonalstat, men en overnasjonal statsdannelse som besto av et konglomerat av land i vest- og Sentral-Europa. Styreformen var føderal-monarkisk med en keiser som ble valgt av en gruppe kurfyrster (valgfyrster) bestående av de mektigste fyrster innenfor riket og kronet av paven i Roma. De enkelte fyrstene hadde stor grad av uavhengighet og riket hadde preg av et løst forbund. Fra høymiddelalderen hadde keiseren mistet det meste av styringen med vasallene. Særlig i Øst-Franken gikk oppløsningen langt og fyrstene (hertugene) styrte sine len som selvstendige land.
Etterhvert besto riket av flere hundre fyrstedømmer og land der keiserembetet var svakt og spilte liten rolle. Riket ble svekket av reformasjonen og religionsfreden i Augsburg ga fyrstene rett til å velge om de skulle være protestanter eller katolikker. Freden i Westfalen i 1648 trakk opp nye grenser og keiseren fikk sin makt ytterligere svekket. Etter Westfalen ble fyrstene ansett som statsoverhoder for hvert sitt land.Det fantes enkelte sentrale institusjoner, som Riksdagen, Rikskammerretten, Rikshoffrådet og i krigssituasjoner en felles Riksarmé, men ingen sentral regjering eller egentlig hovedstad. Særlig etter freden i Westfalen i 1648 var riket blitt mest et løst forbund av tyske territorier – eller som Voltaire spottet: «Hverken hellig, romersk eller et rike». Et tettere samarbeid strandet som regel på de store fyrstenes egenrådighet og til slutt på motsetningsforholdet mellom Preussen og Østerrike.
== Institusjoner ==
=== Det keiserlige banner ===
Det tysk-romerske rikets flagg var ikke et nasjonalflagg i tradisjonell forstand, men et keiserlig banner som ble brukt av keiseren. Fargene var svart og gull, men motiv en svart ørn på en gyllen bakgrunn.
Fra slutten av 1200-tallet eller fra tidlig 1300-tallet, var klørne og nebbet farget rød. Fra tidlig på 1400-tallet ble det benyttet en dobbeltørn.Det ble også benyttet et rød og hvitt flagg, særlig da riket deltok i korstogene. Flagget som ble benyttet ble kalt «St. Georgsflagg» og hadde et Georgskors, et hvitt kors på rød bakgrunn tilsvarende, men motsatt med fargesetting som det engelske flagget. Rødt og hvitt var også fargene som ble benyttet av Hansaforbundet.
Kombinasjoner av det keiserlige bannere og røde/hvite felter ble også brukt av de frie riksstedene i deres byflagg.
Gjennom historien brukte Det tysk-romerske rike en rekke ulike heraldiske uttrykk. Dette kom særlig fram i riksvåpenet, hvor en tolkning på et tresnitt fra 1510 fremstiller dette som en såkalt «Quaterionenadler», en riksørn som holder 56 riksvåpnene til de ulike keiserlige statene i riket i grupper av fire på de oppslåtte vingene til en dobbeltørn, med de syv kurfyrstene på toppene og ørnen holder også oppe et krusifiks med den korsfestede Kristus.
=== Konge av romerne ===
Tittelen konge av romerne (latin: Rex Romanorum) ble benyttet av de tysk-romerske keiserne etter at de hadde blitt bekreftet som keisere, men før de hadde blitt kronet av paven. Tittelen impliserte en keiserlig rolle som var anerkjent av paven.
Tidligere hadde tittelen Rex Teutonicorum («konger av tyskerne») blitt benyttet fram til Henrik II som var den første som tok tittelen konge av romerne i bruk.
Tittelen konge av romerne ble også brukt som tittel for en arving til keisertronen som ble valgt mens keiseren fremdeles levet. Imidlertid hendt det at ikke alle som ble valgt til konge av romerne ble kronet til keiser.
Etter kroningen som hellig romersk keiser (og noen ganger før det) ble tittelen erstattet med det keiserlige semper Augustus («alltid Augustus», eller «alltid majestetisk», «alltid opphøyet», «alltid større», fra lat. augere).
=== Riksstender ===
Blant riksumiddelbare personer skilte man mellom riksstendene (entall riksstand, tysk Reichsstand) og resten, hvor riksstender var kjennetegnet ved at de var representert i den tysk-romerske riksdagen. Innen riksstendene ble det videre skilt mellom personer med virilstemme og slike med kuriatsstemme. En virilstemme innebar personlig møterett og egen stemme ved riksdagen (av latin vir = «mann», dvs. «en stemme per mann»). Riksstender uten virilstemme var på riksdagene representert via et kollegium som delte på en felles såkalt kuriatsstemme.
==== Kurfyrster ====
Kurfyrstene (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, 'valg' og fürste 'fyrste', latin princeps elector imperii eller elector) var de fyrstene i Det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og fra 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
==== Riksfyrster ====
Riksfyrstene (tysk Reichsfürst, latin princeps regni) var i Det tysk-romerske rike et adelig statsoverhode med personlig stemme (virilstemme) i riksdagen. Riksfyrstens territorium var riksumiddelbart, dvs. ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren.
Det fantes både geistlige og verdslige riksfyrster. De geistlige fyrstene omfattet fyrsterkebiskoper og fyrstbiskoper, men også enkelte riksprelater ble opphøyet til riksfyrstestanden. Blant de verdslige riksfyrstene var opprinnelig kongen av Böhmen, rikets hertuger samt mark-, pfalz- og landgrever.
==== Riksprelater ====
Riksprelatene (tysk Reichsprälat) var overholdet i riksklostrene som var riksumiddelbare klostre. Klosterets overhode var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksklostre strengt tatt selvstendige stater inne riket. Den verdslige jurisdiksjonen ble imidlertid ofte ivaretatt av fogder i nabostatene.
Noen få riksprelater fikk tildelt fyrsterang, og bar dermed tittelen fyrsteprost, fyrsteabbed eller fyrsteabbedisse (Fürstprobst, Fürstabt/Fürstäbtissin). Noen av disse hadde personlig stemmerett (virilstemme) i riksdagen på lik linje med andre riksfyrster (abbedene av Corvey, Kempten, Prüm, Stablo, prostene av Ellwangen, Berchtesgaden, Weißenburg). De øvrige riksprelatene møtte ikke selv ved riksdagene, men delte på totalt to stemmer. Stemmene ble ivaretatt av to riksprelater som hadde blitt valgt til leder for hver sin «prelatbenk» (den «rhinske» respektive «schwabiske benken» – Rheinische og Schwäbische Prälatenbank).
==== Riksgrevskaper ====
Riksgrevskaper (tysk: Reichsgrafschaft) var riksumiddelbare grevskap. Riksgreven var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksgrevskaper selvstendige stater.
Rundt 1521 fantes det 144 riksgrevskaper. Tallet sank til 99 innen 1792 fordi grevehus døde ut eller ble opphøyet til riksfyrsterangen, eller fordi riksgrevskap ble mediatisert (dvs. slått sammen med større nabostater) eller forlot riket. På den andre siden kom enkelte nye riksgrever til ved delingen av grevehus eller på grunn av opphøyelser til riksgrevestanden. Ved oppløsningen av Det tysk-romerske rike mistet begrepet sin betydning og mange riksgrevskaper sin selvstendighet.
==== Frie rikssteder ====
Frie rikssteder (eller fri riksby; tysk freie Reichsstadt) var riksumiddelbare byer. Byens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var frie rikssteder selvstendige stater. Det var byer som Nürnberg, Frankfurt am Main, Hamburg og Bremen. De kunne imidlertid ikke møte på riksdagene, men utgjorde samlet «De frie riksstedenes kollegium». Dette hadde to stemmer, fordelt på en «rhinsk» og en «schwabisk benk» (Rheinische og Schwäbische Bank). Den første omfattet også de nordtyske frie riksstedene.
Opprinnelig betegnet fri stad og riksstad to ulike status, men forskjellen mistet etter hvert sin betydning, slik at samlebetegnelsen «frie og rikssteder» ble til «frie rikssteder».
==== Andre riksstender ====
===== Riksriddere =====
Riksridderne (tysk Reichsritter) var riddere (rittere) som lå direkte underlagt riket. Ridderen, hans familie og undersåtter var altså ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksriddernes territorier (herligheter) strengt tatt selvstendige stater, selv om de var små og ofte bare omfattet en borg eller noen få bygninger med tilhørende land. Riksridderne var imidlertid ikke regnet som riksstand og kunne ikke møte på riksdagene.
Med grunnleggelsen av Rhinforbundet i 1806 ble tittelen avskaffet og riksriddernes territorier ble innlemmet i nabostatene (mediatisert).
===== Rikslandsby =====
Rikslandsbyene (tysk Reichsdorf) var riksumiddelbar landsby. Landsbyens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var rikslandsbyene strengt tatt selvstendige stater. De kunne imidlertid ikke møte på riksdagene, og var heller ikke representert i riksstedenes kollegium.
På det meste fantes det over 120 rikslandsbyer og riksgods, som var spredt rundt i riket, men hadde sin største tetthet i sydvest, altså hohenstaufernes stamterritorium i Schwaben. Rikslandsbyene representerte de gjenværende kongelige/keiserlige territoriene og hans personlige følgesmenn (vasaller).
=== Riksdagen ===
Samtlige territorier i riket hadde foretredelsesrett for Riksdagen og var i denne forbindelse oppdelt i et antall rikskretser og tre, senere fire, stender. Den danske kongen hadde som hertug av Holsten sete i Riksdagen fra 1487, og den svenske som hertug av Vorpommern, fyrstbiskop av Bremen og fyrstbiskop av Verden sete fra 1648. Flere av fyrstene hadde besittelser utenfor riket, såsom markgreven av Brandenburg, som samtidig var hertug, senere konge, av Preussen, og erkehertugen av Østerrike, som samtidig var konge av Ungarn. Da det var langt over 1000 territorier, kunne Riksdagen anta en anselig størrelse. Derfor reduserte man bestemmelsesretten, slik at ikke hele riksdagen skulle involveres i enhver beslutning. Det tysk-romerske rike er av noen blitt sammenlignet med EU.
=== Rikskretser ===
Rikskretsene var de regionale gruppene av statene inne riket. Formålet for inndelingen var å bygge opp et mer strukturert forsvar, å organisere den keiserlige skatteinnkrevingen. Også Riksdagen ble også i noen grad organisert etter rikskretser.
Hver rikskrets hadde sin egen forsamling kalt Kreistag. Medlemmene av disse forsamlingene fikk ikke automatisk medlemskap i Riksdagen.
=== Rikshoffsrådet og Rikskammerretten ===
Riket hadde to rettsinstanser som til en viss grad konkurrerte med hverandre; Rikshoffsrådet (tysk:Reichshofrat ) i Wien og Rikskammerretten i Wetzlar. Den første ble etablert av keiser Maximilian I i 1497 på grunnlag av et ansatt råd fra middelalderen som en rival til Rikskammerretten (tysk: Reichskammergericht ) som ble grunnlagt av riksdagen i Worms to år tidligere og som keiseren opplevet hadde blitt tvunget på ham av riksdagen.
Rikskammerretten hadde noe mer begrensede fullmakter, eksempelvis dømte den ikke i kriminalsaker, med mindre det ble stilt spørsmål om de strafferettslige prosedyrene var fulgt på en riktig måte. Rikskammerretten arbeidet særlig med saker tilknyttet de føydale forholdene og saker mellom de ulike statene innen riket.
=== Rikshær ===
I den såkalte riksmatrikkelen fra Riksdagen i Worms i 1521 ble det fastslått at alle riksstenderne i riket var forpliktet til å stille et visst antall tropper til en rikshær («Reichheer»), samt hvilket beløp med penger for å underholde denne hæren som måtte betales. Selv om denne fordelingen ble noe justert med tiden, dannet denne fordelingen med små endringer grunnlaget for organiseringen av en rikshær («Reichsheeresverfassung»). Vedtaket fra 1521 bygget på tidligere vedtak fra Riksdagen i Nürnberg i 1422, og fulgt opp og videreutviklet i de senere riksdagene.
Mens rikshæren var en mobiliseringshær fra distriktene, eksisterte det også en keiserlig hær som var en stående hær som fulgte keiseren.
== Historie ==
Med kroningen av frankerkongen Karl den store til keiser av pave Leo III i Roma i år 800 ble forbindelsen knyttet til det gamle romerske keiserriket, hovedsakelig for han hadde blitt innsatt gjennom den tradisjonelle keiserlige kroningen av paven. Dette forble en viktig institusjon innen Det tysk-romerske rike fram til 1500-tallet. Karl den stores politikk om «renovatio Romanorum imperii» (gjenoppliving av Romerriket) fortsatte i det minste i teorien som den offisielle posisjonen i riket fram til det ble oppløst i 1806.
=== Dannelse ===
Den karolingiske keiserlige kronen ble utfordret av herskerne i både det vestlige Frankerriket (Frankrike) og det østlige Frankerriket (Tyskland). Både den vestlige Karl den skallede og den østlige Karl den feite prøvde å nå denne kronen. Men etter at Karl den fete døde i 888, brøt det karolingiske dynastiet sammen og kom aldri tilbake. Ifølge Regino av Prüm prøvde hver av partene uten hell å velge ny hersker. Den siste med slik arverett til den tysk-romerske keiserkronen var Berengar av Friuli som døde i 924.
Stamhertugdømmene Alemannia, Bayern, Franken og Sachsen valgte den frankiske Konrad som deres leder i 911, i stedet for en karolinger. Hans etterfølger, sachseren Henrik fuglefangeren styrte fra 919 til 936, Han utnevnte sin sønn Otto som sin etterfølger, og han ble valgt til konge i 936. Otto lot seg krone i Aachen, som hadde vært Karl den stores hovedstad. Dette var et bevisst valg med den hensikt å knytte bånd til Frankerriket i dets storhetstid. Gjennom giftemål fikk Otto også kontroll over store deler av det nordlige Italia. Han ble senere valgt som Otto I den store i 962. Etter seieren i Lechfeldslaget i 955 hadde han allerede sikret seg kontrollen over store områder i dagens Ungarn før han ble kronet.
=== Middelalderen ===
Tidlige på 1000-tallet ble riket ikke primært oppfattet som «tysk», men som en «konføderasjon» av gamle tyske stammer av bayere, alemannere, frankere og sachsere. Riket som en politisk union overlevde først og fremst som følge av den sterke personlige innflytelsen til personligheter som Henrik fuglefangeren og Otto den store. Selv om de selv var valgt av de germanske stammene, klarte de å selv få utpeke deres etterfølgere blant sine egne arvinger.
Dette ble endret i 1024 da Henrik II døde uten arvinger, og Konrad II ble valgt til ny keiser som den første i Salier-dynastiet. På denne tiden ble motsetningene mellom de tradisjonelle stammene og de mer territorielle kongen/keiserne mer synlige. Kongen hadde fram til dette tidspunktet tilbrakt tiden hovedsakelig i sine tradisjonelle hjemland, og dette endret seg noe under Otto III som etablerte flere residenser og utnevnte underlagte hertuger rundt i riket. Dette ble videreført under hans etterfølgere Henrik II, Konrad II og Henrik III. På denne tiden ble det av denne grunn mer vanlig å referere til riket som et tysk rike («regnum Teutonicum»).
==== Investiturstriden ====
Forholdet til kirken var av helt avgjørende betydning for de første keiserne, men fra 1070-årene ble dette forholdet mer vanskelig da kirken selv ønsket en mer selvstendig kirke i forhold til de verdslige makthaverne. Også paven ble en del av denne endringen, og fra pave Gregor VII ble pavens keiserens største motstander. Konkret dreide striden seg om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren., og ble kalt Investiturstriden (av investitur, den symbolske høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete). Den ble utløst da pave Gregor VII insisterte på å gjøre dette selv, mens keiser Henrik IV svarte med å utfordre pavens legitimitet, blant annet ved å omtale paven som Hildebrand siden keiseren ikke hadde vært med på pavevalget, noe som tidligere hadde vært vanlig. Paven svarte med å bannlyse Henrik IV, samtidig som at han ble ydmyket av at de tyske hertugene valgte Rudolf av Schwaben som ny konge i riket. Henrik IV måtte da i første omgang gi seg, gjennom den senere kjente Kanossagangen.
Striden pågikk i årene fra 1075 og varte fram til Wormskonkordatet i 1122. Her fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.
Men denne striden fikk en varig virkning da keisernes gudegitte autoritet ble varig ødelagt, men enda viktigere var de at kirken hadde fått en uavhengig rolle innen rikets politiske system og ikke var underlagt den som til enhver tid var keiser.
==== Hohenstauferne ====
Forholdet til paven skulle etter hvert like mye dreie seg om hvem som skulle ha makt i Italia, mer enn bispeutnevnelser. Videre var det hele tiden et spørsmål om ideologi og prestisje.
Men under det lange styret til huset Hohenstaufen (1138–1254) i Italia ble de tyske prinsene stadig sterkere og la til rette for en vellykket, fredelig innflytting østover av tyske bønder, handelsmenn og andre til området som var tynt befolket av vestslavere eller ubebodd. Denne langsomme germaniseringen av områdene østover kom ikke på grunnlag av en ekspansiv, bevisst tysk imperialisme, men førte til at Det tysk-romerske rikes innflytelse østover etter hvert økte, blant annet i områder som Pommern og Schlesien, også gjennom giftemål med den vestlaviske befolkningen. Den tyske orden ble invitert av Preussen ved hertug Konrad av Masovia til å kristne gammelprøysserne i 1226. De tyske riddernes ordensstat (tysk: Deutschordensstaat) og deres senere tyske etterfølgere i Preussen var imidlertid aldri en formell del av Det tysk-romerske rike.
=== Renessansen ===
Under keiser Karl V (1500–1558) var det både konflikter med hensyn til arvefølgen til den spanske tronen, men det var særlig stridigheter knyttet til religion. Allerede før Karl V ble keiser hadde Martin Luther i 1517 satt i gang prosessen som førte fram til reformasjonen. På denne tiden så mange lokale hertuger reformasjonen og endringen i trosretningen som en mulighet til å utfordre den sterke stillingen til keiser Karl V. Dette første til at Det tysk-romerske riket ble splittet langs religiøse linjer, hvor særlig nord og øst, med mange av de viktige byer som Strasbourg, Frankfurt am Main og Nürnberg ble protestantiske, mens sør og vest forble hovedsakelig katolske.
=== Barokken ===
Allerede på 1600-tallet var prosessen mot oppløsning av riket på gang, både tredveårskrigen og ikke minst den etterfølgende freden i Westfalen i 1648 ga områdene innen riket tilnærmet full uavhengighet. Traktatene som omtales som freden i Westfalen var både avtaler som avsluttet krigen, men dannet også forfatningen til Det tysk-romerske rike. Avhengig av hvordan man summerte sammen de ulike delene av Det tysk-romerske rike, så var antallet stater totalt rundt 350. Formelt ble Habsburgerne valgt til keiser av ni kurfyrster, reelt arvet de stort sett tittelen, men uten å kunne benytte det som grunnlag for å etablere en felles stat.Den sveitsiske konføderasjonen, som allerede i 1499 hadde fått en delvis uavhengighet, samt Det nordlige Nederland under Filip IV av Spania forlot Det tysk-romerske rike. Fra dette tidspunktet eksisterte den keiserlige overbygningen i realiteten kun i navnet og statene internt opptrådte fritt i forhold til hverandre, og blant de få restriksjonene som eksisterte var at de ikke kunne danne allianser mot keiseren. I denne situasjonen valgte habsburgerne å konsolidere sine områder i både Østerrike og andre steder.
Freden i Westfalen markerte slutten på en katastrofal tid for Sentral-Europa. Før tredveårskrigen (i 1620) hadde befolkningen innen Det tysk-romerske rike vært på rundt 20 millioner mennesker. Krigens herjinger førte til at det ble halvert, og det nådde først samme antall innbyggere i 1750. Fredsavtalen inngått i Westfalen ledet til en 150-år relativt fredelig periode, frem til revolusjonskrigene (1792–1799).Habsburgerne posisjon ble styrket etter slaget ved Wien (også kjent som slaget ved Kahlenberg) den 12. september 1683 da osmanene under Kara Mustafa ble knust av en tysk-polsk styrke under ledelse av Jan III Sobieski. Slaget gjorde slutt på tyrkernes beleiring av Wien, og markerte slutten på osmanenes ekspansjon i Europa og starten på habsburgernes hegemoni i Sentral-Europa.
=== 1700-tallet ===
Etter hvert som Frankrike, særlig under Ludvig XIV fikk en økende innflytelse i Sentral-Europa, ble habsburgerne stadig mer avhengige av at erkehertugen av Østerrike kunne utbalansere Preussen som hadde store territorier liggende innenfor riket. Gjennom 1700-tallet ble Habsburgerne involvert i en rekke europeiske konflikter, slike som den spanske arvefølgekrigen, den polske tronfølgekrig og den østerrikske arvefølgekrig. Fra syvårskrigen (1756–1763) og frem til oppløsningen i 1806, ble det stadig økende krav om reform av Det tysk-romerske rike.Gjennom hele perioden fra 1740 og fram til oppløsningen ble Det tysk-romerske rike preget av den tyske rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen. Presset ble øket fra 1792, da revolusjonskrigene også førte til større endringer internt i riket, blant annet gjennom Reichsdeputationshauptschluss.
=== Oppløsning ===
Da Napoléon Bonaparte kom til makten i Frankrike og invaderte Tyskland, for deretter å okkupere en stor del av de keiserlige landene, falt det tysk-romerske rike sammen. Keiser Frans II la i 1806 ned kronen som tysk-romersk keiser. Samtidig utropte han seg til keiser av Østerrike.
== De etterfølgende tyske statsdannelsene ==
Fra 1792 utløste revolusjonskrigene politiske prosesser som medførte en langsom oppløsning av riket. Reichsdeputationshauptschluss var en serie av mediatisering og sekularisering i perioden 1795 til 1814 gjennom den senere delen av den franske revolusjon og Napoleonstiden.I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet og et rundt 130 000 km² landområde delt på nytt etter Napoléon Bonapartes ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet 1805 «den tredje koalisjon», mens Preussen holdt seg passiv. Etter Napoléon Bonapartes seier over Østerrike samme år (i slaget ved Austerlitz) ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoléon Bonaparte, opphøyet til kongeriker. De dannet kjernen i Rhinforbundet, som formelt oppløste Det tysk-romerske rike da Napoléon Bonaparte etablerte Rhinforbundet i 1806. Flere områder av det tidligere tysk-romerske riket var imidlertid ikke med i dette.
På Wienerkongressen i 1815 etter seieren over Frankrike sluttet tyske stater seg igjen sammen i Det tyske forbund («Deutscher Bund»). Det tyske forbundet besto av 39 selvstendig og suverene stater.
== Ettertidens vurdering ==
I over 150 år ble det Det tysk-romerske rike nedvurdert av historikere, politikere og andre. Stormaktene mente Det tysk-romerske rike var en samling med latterlige småstater, uten evne til å hevde seg utenrikspolitisk. Liberale hevdet at standssamfunnet og eneveldet hadde stengt for mer representative, konstitusjonelle, styreformer, mens de nasjonale anså at oppsplittingen hadde hemmet Tysklands mulighet til å markere seg i Europa. Ved slutten av Napoleonskrigene (1803–1815) ønsket selv ikke de konservative seg tilbake til det gamle styret, og historikerne kunne underbygge hvorfor den negative omtalen var rettferdig.
Takket være den politiske oppsplittingen levde de fleste tyskere tettere på og ble trukket er aktivt inn i, utøvelsen av makt enn noe annet europeisk folk, inkludert britene. [...] De politiske formene var aldri demokratiske, ofte oligarkiske eller aristokratiske, men de spredte myndighet langt nedover mot samfunnets røtter.
I de siste tiårene har en del historikere fremmet en annen vurdering, at Det tysk-romerske rike, med sine kompliserte institusjonelle strukturer, kan sees som en slags forgjenger for Den europeiske union (EU), med sistnevntes vekt på maktfordelingen mellom de deltakende statene. Disse historikerne ser «den føderative nasjonen» som den karakteristiske for Sentral-Europa, med dets mange religiøse, språklige og politiske skillelinjer på kryss og tvers av statsgrensene. I dette store området ivaretok da de enkelte små fyrstedømmer og stater borgernes mest umiddelbare behov for fred og orden innad, mens Det tysk-romerske rike tok seg av fellesoppgaven, å sikre hele området utad.
== Referanser ==
== Kilder ==
Gotthard, Axel (2003): Das Alte Reich. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, ISBN 3-534-15118-6
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Schmidt, Georg (1999): Geschichte des Alten Reiches. Staat und Nation in der Frühen Neuzeit 1495 – 1806. München: C.H.Beck, ISBN 3-406-45335-X
== Eksterne lenker ==
«Die Welt der Habsburger», fra habsburger.net (tysk)
|
Henrik VI av Det tysk-romerske rike (født november 1165 i Nijmegen, død 28. september 1197 i Messina) var konge av Tyskland fra 1190 til 1197, tysk-romersk keiser fra 1191 til 1197 og konge av Sicilia fra 1194 til 1197.
| 13,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stadion_(Malm%C3%B6)
|
2023-02-04
|
Stadion (Malmö)
|
['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor eier forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Malmö', 'Kategori:Fotballstadioner i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Malmö']
|
Stadion er et fotballstadion i Malmö, som Malmö FF siden 2009 har hatt som hjemmebane.
Det første spadetaket ble tatt 23. april 2007 og innvielsen av arenaen skjedde den 13. april 2009. Arenaen ligger i Stadionområdet i Malmö, mellom Stadiongatan og gamle Malmö stadion. Mandag 3. mars 2008 meddelte det europeiske fotballforbundet UEFA at Stadion skulle være vertskap for finalen i U21-EM i fotball for herrer 2009.
Det første målet ble scoret av Labinot Harbuzi den 13. april 2009 under innvielseskampen mellom Malmö FF og Örgryte IS, som hjemmelaget vant 3-0.
|
Stadion er et fotballstadion i Malmö, som Malmö FF siden 2009 har hatt som hjemmebane.
Det første spadetaket ble tatt 23. april 2007 og innvielsen av arenaen skjedde den 13. april 2009. Arenaen ligger i Stadionområdet i Malmö, mellom Stadiongatan og gamle Malmö stadion. Mandag 3. mars 2008 meddelte det europeiske fotballforbundet UEFA at Stadion skulle være vertskap for finalen i U21-EM i fotball for herrer 2009.
Det første målet ble scoret av Labinot Harbuzi den 13. april 2009 under innvielseskampen mellom Malmö FF og Örgryte IS, som hjemmelaget vant 3-0.
== Navn på stadionet ==
Den 12. juli 2007 offentliggjorde Malmö FF at navnerettighetene ville bli solgt til Swedbank og Sparbanksstiftelsen Skåne, som bandt seg til å betale minst 5 millioner kroner pr. år i ti år for at arenaen skulle hete Swedbank Stadion. Swedbank låner også ut 300 millioner svenske kroner til bygget.
Swedbank sponser også flere andre idrettsanlegg: Swedbank Arena i Örnsköldsvik, som er hockeylaget MODOs hjemmearena, Swedbank Park i Västerås, der blant annet Västerås SK spiller sine hjemmekamper fra 2008, og Friends Arena i Solna, som fra 2012 kommer til å være Sveriges nasjonalarena.
== Bygningen ==
Arenaen er 27 meter høy og rommer 21 000 sitteplasser eller alternativt 18 000 sitteplasser og 6 000 ståplasser. Den består av to etasjer på alle sider bortsett fra den nordre tribunen, der det er en ståtribuneetasje. Spillebanen måler 105 x 68 meter og underlaget er naturgress. På kortsidene finnes to storskjermer, som er over 50 m² store. Totalkostnaden for arenaen er 580 millioner svenske kroner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Swedbank Stadion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
|
| 13,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanjingmennesket
|
2023-02-04
|
Nanjingmennesket
|
['Kategori:Arkeologi i Kina', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Homo erectus', 'Kategori:Jiangsus historie', 'Kategori:Nanjing']
|
Nanjingmennesket (Homo erectus nankinensis, kinesisk: 南京人, pinyin: Nánjīng rén, eller 南京猿人, Nánjīng yuánrén) ble oppdaget i mars 1993 i Tangshangrotten ved Nanjing i provinsen Jiangsu i Kina. Funnet dreide seg om fossiler fra menneskelige skallebenplater og tenner. Nanjingmennesket tilordnes Homo erectus.
Funnet ble gjort i grottene på 60–97 cm dybde av Liu Luhong, en arbeider fra området.Analyseresultater viser at Nanjingmennesket levde for mellom 580 000 og 620 000 år siden i det sørlige Kina.
Fossilene er utstilt i Nanjingmuseet i Nanjing.
|
Nanjingmennesket (Homo erectus nankinensis, kinesisk: 南京人, pinyin: Nánjīng rén, eller 南京猿人, Nánjīng yuánrén) ble oppdaget i mars 1993 i Tangshangrotten ved Nanjing i provinsen Jiangsu i Kina. Funnet dreide seg om fossiler fra menneskelige skallebenplater og tenner. Nanjingmennesket tilordnes Homo erectus.
Funnet ble gjort i grottene på 60–97 cm dybde av Liu Luhong, en arbeider fra området.Analyseresultater viser at Nanjingmennesket levde for mellom 580 000 og 620 000 år siden i det sørlige Kina.
Fossilene er utstilt i Nanjingmuseet i Nanjing.
== Litteratur ==
Wu Rukang, Li Xingxue, Wu Xinzhi og Mu Xinan (utg.): Homo erectus from Nanjing. Nanjing: Jiangsu Science and Technology Publishing House, 2002. 317 sider.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Chinese hominid challenges out-of-Africa origin of modern man
Study on the Living Date of Homo Erectus Nankinensis
|
Nanjingmennesket (Homo erectus nankinensis, kinesisk: 南京人, pinyin: Nánjīng rén, eller 南京猿人, Nánjīng yuánrén) ble oppdaget i mars 1993 i Tangshangrotten ved Nanjing i provinsen Jiangsu i Kina. Funnet dreide seg om fossiler fra menneskelige skallebenplater og tenner.
| 13,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friends_Arena
|
2023-02-04
|
Friends Arena
|
['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner 2013', 'Kategori:Fotballstadioner i Sverige', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Solna kommune', 'Kategori:Sport i Stockholm']
|
Friends Arena er en flerbruksarena i Arenastaden i Solna, nord for Stockholm. Arenaen er Sveriges nasjonalarena for herrelandslaget i fotball med plass til 50 000 sittende tilskuere på idrettsarrangementer og 65 000 plasser på konserter. Arenaen ligger ca. 500 meter nordvest for Solna stasjon, like ved innsjøen Råstasjön. Areanaen ble åpnet 27. oktober 2012 og kostet cirka 2,8 milliarder svenske kroner. I tilknytning til arenaen ligger Mall of Scandinavia, som ble innviet 12. november 2015, med 250 butikker over tre etasjer.
Arenaprojektet eies av det svenske fotballforbundet, Solna kommune, Peab, Fabege og Jernhusen. Finalen i Europaligaen 2016/2017 ble spilt på arenaen.
|
Friends Arena er en flerbruksarena i Arenastaden i Solna, nord for Stockholm. Arenaen er Sveriges nasjonalarena for herrelandslaget i fotball med plass til 50 000 sittende tilskuere på idrettsarrangementer og 65 000 plasser på konserter. Arenaen ligger ca. 500 meter nordvest for Solna stasjon, like ved innsjøen Råstasjön. Areanaen ble åpnet 27. oktober 2012 og kostet cirka 2,8 milliarder svenske kroner. I tilknytning til arenaen ligger Mall of Scandinavia, som ble innviet 12. november 2015, med 250 butikker over tre etasjer.
Arenaprojektet eies av det svenske fotballforbundet, Solna kommune, Peab, Fabege og Jernhusen. Finalen i Europaligaen 2016/2017 ble spilt på arenaen.
== Navn ==
Swedbank kjøpte navnerettigheter til den nye arenaen for 153 millioner svenske kroner, en avtale som varer frem til 2023. Avtalen medførte at arenaen skulle hete Swedbank Arena. 28. mars 2012 kunngjorde Swedbank at det ville donere navnerettighetene til organisasjonen Friends, som er en frivillig organisasjon som arbeider mot mobbing i skolen. Arenaen endret derfor navn til Friends Arena.
Ved et eventuelt EM- eller VM-sluttspill, finalekamp i Mesterligaen eller Europaligaen, må arenanavnet endres til et navn uten, slik som da Allianz Arena i München måtte endre navn til Fifa World Cup Stadium München under VM i fotball 2006.
== Historie ==
Det var i utgangspunktet planer om å bygge en ny nasjonalarena for fotball i nærheten av innendørsarenaen Ericsson Globe i Stockholm, som skulle erstatte Råsunda stadion. 1. april 2006 besluttet derimot Sveriges fotballforbund (SvFF) å bygge det nye stadionet i Solna. Byggingen var beregnet å koste rundt 1,9 milliarder svenske kroner, et anslag som økte til 2,8 milliarder kroner før byggingen hadde startet etter at det ble oppdaget at fundamentet måtte pæles. Da den nye arenaen sto ferdig, ble den gamle Råsunda stadion fra 1937 revet og erstattet av leiligheter.. Råsunda var finalearena for VM i fotball 1958 og er den arenaen som har arrangert en VM-finale, som er revet.
== Fasiliteter ==
Friends Arena er Nordens største arena og oppfyller FIFAs og UEFAs høyeste tekniske krav for fotballstadioner, hvilket betyr at arenaen kan brukes til et eventuelt EM- eller VM-sluttspill, eller til finalekamp i Mesterligaen eller Europaligaen. Publikumskapasiteten for fotballkamper er 50 000 sitteplasser og for konserter mellom 20 000 og 67 500. Hele arenaen er oppvarmet og har skyvbart tak, ettersom den skal brukes året rundt. Spillebanen er 68 × 105 meter, mens takhøyden er 33 meter.
Sammen med arenaen planlegges en helt ny bydel, «Arenastaden», i Solna, i området ved Solna stasjon som var et nedslitt industriområde. I arenaområdet skal det også bygges et hotell, Quality Hotel, med 400 dobbeltrom og restauranter med plass til cirka 6 000 gjester, den største med plass til 2 000 gjester. Det er også planer om kongress- og konferanselokaler.
Nærmeste togstasjon er Solna stasjon.
== Tilskuerrekorder ==
=== Konserter ===
=== Idrett ===
=== Andre arrangementer ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Friends Arena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons for Friends Arena
|
| adresse = Solna kommune, Stockholms län
| 13,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vitenskaps%C3%A5ret_1914
|
2023-02-04
|
Vitenskapsåret 1914
|
['Kategori:Vitenskap i 1910-årene', 'Kategori:Vitenskap i 1914', 'Kategori:Vitenskapsår']
|
Vitenskapsåret 1914 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap og teknologi i 1914.
|
Vitenskapsåret 1914 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap og teknologi i 1914.
== Astronomi ==
Sinope, den ytterste måne som til da er kjent til Jupiter ble oppdaget av Seth Barnes Nicholson ved Lick Observatory.
En 76 cm stjernekikkert blir bygget ved Allegheny Observatory i Pittsburgh, Pennsylvania. Det er den femte største stjernekikkert i verden.
Robert Goddard begynner å bygge raketter.
Walter Sydney Adams bestemmer den utrolige høye tettheten til Sirius B.
== Fysikk ==
James Franck og Gustav Hertz observerer atom eksitasjon
Ernest Rutherford forslår at de positivt ladede atomkjernene inneholder protoner
== Teknologi ==
W. H. Carrier patenterer design for air conditioner
Kodak introduserte Autographic systemet
== Prisvinnere ==
Clarkemedaljen: Arthur Smith Woodward
Copleymedaljen: Joseph John Thomson
Darwinmedaljen: Edward Bagnall Poulton
De Morgan-medaljen: Joseph Larmor
Nobelprisen:
Fysikk: Max von Laue
Kjemi: Theodore William Richards
Medisin: Robert Bárány
Wollastonmedaljen: John Edward Marr
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Andre hendelser ==
Manifesto of the Ninety-Three blir proklamert i Tyskland.
National Academy of Sciences beginner å gi ut tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences.
== Se også ==
|
Vitenskapsåret 1914 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap og teknologi i 1914.
| 13,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alver
|
2023-02-04
|
Alver
|
['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Alver', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']
|
For det mytologiske begrep Alv, se Alv.Alver er en kommune i Nordhordland i Vestland fylke. Kommunen ble etablert 1. januar 2020 da de tidligere kommunene Lindås, Radøy og Meland ble slått sammen til Alver. Ordfører er Sara Sekkingstad (Sp). og varaordfører er Øyvind Helland Oddekalv (Ap)
|
For det mytologiske begrep Alv, se Alv.Alver er en kommune i Nordhordland i Vestland fylke. Kommunen ble etablert 1. januar 2020 da de tidligere kommunene Lindås, Radøy og Meland ble slått sammen til Alver. Ordfører er Sara Sekkingstad (Sp). og varaordfører er Øyvind Helland Oddekalv (Ap)
== Navn ==
Navnet kommer av gårdsnavnet Alver som har gitt navn til og ligger i bygdelaget Alversund ved Alverstraumen i tidligere Lindås kommune. Gårdsnavnet alver stammer fra Alvera, norrønt Alviðra. Førsteleddet trolig av av norrønt al, ‘hel’, og viðra, ‘vær’, det vil si et sted utsatt for vær fra alle kanter eller all slags vær.
== Geografi ==
Alver ligger i det geologiske området Bergensfeltet eller Bergensbuene. Det er 843 øyer og holmer i Alver. Kommunen grenser til Bergen, Osterøy og Vaksdal (skilt ved sjø) i sør, Modalen i øst, Masfjorden, Austrheim og Gulen i nord, Fedje i nordvest og Askøy og Øygarden i vest
Kommunen ligger i storbyregionen Bergen og omland.
=== Natur ===
Alver kommune er en del av UNESCO sitt biosfæreområde i Nordhordland. Dette er Norges første og eneste biosfæreområde.
== Samferdsel ==
E39 går gjennom kommunen fra Nordhordlandsbrua i sør til Steinareset (447 m.o.h) i Romarheimsdalen i nord. Den går gjennom Knarvik (adm. senter i kommunen), Eikanger, Ostereidet og Vikanes. Nordhordlandsbrua er med sine 1 614 meter Norges nest lengste bro. Over skipsleien er den en skråkabelbro, mens resten av anlegget er en flytebro på 1 243 meter. Det gjør den til verdens lengste flytebro uten sideforankring. Andre viktige veier er fylkesvei 57 til Mongstad og videre til Skilbrei i Sunnfjord. Fylkesvei 564 går til Rossland på Holsnøy og videre mot Skjelanger. Den går også gjennom Frekhaug, det nest største senteret i kommunen. Fylkesvei 565 går over Radøy til Fosnstraumbrua og videre til Austrheim. Manger ligger ikke langt unna fylkesveien.
== Arbeids- og næringsliv i kommunen ==
Mongstad er et stort industriområde, der deler ligger i Austrheim kommune og deler ligger i Alver kommune. Dette er noe som gir vekst, trafikk og sysselsetting for disse to kommunene og dermed styrker distriktet. Blant annet er Equinor, tidligere Statoil (Statoil skiftet navn til Equinor i 2018, ettersom selskapet nå driver med mer enn bare olje, for eksempel gass), en aktør i industriområdet her og er svært viktig for næringslivet for Alver. På Mongstad ligger Norges største oljeraffineri, eid av Equinor og Shell, og har en kapasitet til å raffinere 10 - ti, millioner tonn råolje hvert år. I hovedsak er produktene bensin, dieselolje, jetdrivstoff og andre lette petroleumsprodukter.
Mongstad har også et anlegg for produksjon av koks.
Det meste av det raffineriet produserer blir eksportert, altså har Mongstad forbindelser til utover Norges landegrenser. Det er heller ingen nyhet at Equinor er et transnasjonalt selskap, også kalt multinasjonalt selskap - det betyr at selskapet har avdelinger/produksjon i flere enn ett land. Equinor er blant mange andre land, både i Norge, India, Algerie, Bahamas og USA. (Norway, India, Algeria, Bahamas and United States).
Mongstad ble anlagt i perioden 1972–1975. Da anlegget ble utvidet i 1989, kom det også budsjettoverskridelser på til sammen over fire milliarder kroner.
Mongstad er forsyningsbase for petroleumsvirksomheten i Nordsjøen, og Equinor driver i tillegg et kompetansesenter for oljerelatert virksomhet.
Til opplysning er petroleum jordolje, betegnelsen petroleum brukes altså vanligvis om råolje og naturgass.
=== Handel ===
I Knarvik ligger kjøpesenteret Knarvik senter, offisielt kalt AMFI Knarvik fra og med oktober 2022. Senteret ble åpnet 28. juni 1978. I dag har senteret over 60 butikker og totalt 100 forskjellige virksomheter fordelt på 28 000 kvm, inklusive en rekke offentlige og private tjenestefunksjoner, i tillegg til 750 parkeringsplasser.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Kommunen er hjem til to av landets mestvinnende brassband i Norgesmesterskapet for brassband, Eikanger-Bjørsvik Musikklag (EMBL) og Manger Musikklag. EMBL er per 2022 det mestvinnende musikkorpset, med 19 titler. Manger Musikklag har vunnet tredje flest titler, med sine 8. De to musikklagene har også begge vunnet EM for brassband. EMBL har vunnet fire europamesterskap, senest i 2017. Manger Musikklag vant sit hittil eneste europamesterskap i 2011.
=== Kulturlandskap ===
Lyngheisenteret på Lygra er et kulturlandskapsmuseum for Nordhordland og lyngheiområdet langs kysten av Vestlandet. Senteret er etablert som et resultat av Lindåsprosjektets arbeid i 1970-årene da lyngheikulturen ble dokumentert. Lyngheisenteret er det eneste stadet i Europa med autentiske lyngheier drevet av lokale bønder, som også er tilrettelagt for publikum.
=== Kirker ===
Det finnes flere kirker i Alver kommune. I Knarvik finner man Knarvik kirke, en spektakulær kirke bygget stål og dekket av kortreist malmfuru. Kirken hadde et byggebudsjett på 70 millioner kroner, noe som skulle dekke selve byggingen, uteområdet og hovedetasjen. Orgelet har blitt gitt i gave av Trond Mohn. Byggearbeidet ble påbegynt 3. november 2012, og kirken ble vigslet 30. november 2014. Kirken ble tegnet av arkitekt Reiulf Ramstad, og har vekket internasjonal oppmerksomhet og interesse arkitekturmagasiner og -nettsteder, samt vunnet priser for sitt design. i 2015 vant publikumsprisen i klassen for religiøse bygg i den internasjonale prestisjefylte arkitekt- og designkonkurransen Architizer A+ Award. Den har også blitt nominert til EU-prisen for arkitektur og Mies van der Rohe Award 2015.
På Radøy finner man Emigrantkirka på Sletta, som opprinnelig ble bygget av norske emigranter i Brampton, Nord-Dakota i USA på begynnelsen av 1900-tallet. I 1996 ble kirken gitt i gave til Vestnorsk Utvandringssenter, og flyttet på dugnad til Sletta, der det fra før lå en kirkegård. Mannen bak flyttingen og planleggingen av den var lektor Asbjørn Ystebø.
=== Medier ===
Avisene Nordhordland og Strilen dekker Alver kommune, samt kommunene Austrheim, Masfjorden, Modalen, Fedje i Nordhordland og Gulen i Ytre Sogn. Begge avisene publiserer alt redaksjonelt innhold på nynorsk. Regionavisene Bergens Tidende og Bergensavisen (BA) har også innhold fra kommunen, men har hovedsaklig innhold fra Bergen. Strilen er eid av A/S Lokalavisene, som igjen er eid av mediekonsernet Schibsted, i likhet med Bergens Tidende. Som en følge av dette deler de to avisene redaksjonelt innhold fra regionen Nordhordland med hverandre. Avisene Nordhordland og Bergensavisen deler også redaksjonelt, da begge er eide av mediekonsernet Amedia.
== Idrett ==
Knarvik er hjemmet for Knarvikmila, et av Norges største mosjons- og løpsarrangementer, grunnlagt i 1982 av den tilflyttede ildsjelen Helge Brekke fra Vik i Sogn. Arrangementet er fordelt over flere dager, og omfatter konferanser, barneløp, ungdomsløp, naturløype og asfaltløp i distansene halvmaraton, 5 km og 10 km. Løpene har målgang på Knarvik stadion, et ikonisk stadionanlegg som i 1981 var vertskap for Knarvik Games, der det ble satt verdensrekord på 5 000 meter for både herrer og kvinner. Henry Rono løp inn til 13.06.30, mens Paula Fudge løp inn til 15:14.51.
Friidrettsklubben som arrangerer Knarvikmila er et av kommunens mange idrettslag, FIL AKS-77. Klubben ble stiftet i 1977 som en sammenslåing av friidrettsgruppene i IL Alvidra, Knarvik IL og Seim IL, og AKS er akronymene til de tre klubbene.
== Befolkning og tettsteder ==
Kommunen har 29 834 innbyggere per 3. kvartal 2022.
=== Tettsteder ===
Ifølge SSB ligger det 13 tettsteder i Alver kommune – rangert etter innbyggertall per 1. januar 2021:
Knarvik, inkludert Alversund – 6 359
Frekhaug, inkludert Mjåtveit – 3 169
Lindås – 1 366
Manger – 1 166
Leknes – 1 111
Holme – 941
Moldekleiv – 596
Krossneset på Flatøy – 492
Haugland – 452
Austmarka – 402
Seim – 402
Vikebø – 332
Dalemarka – 226
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Kjente alværinger ==
Carl Andreas Fougstad (1806-1871), politiker og embetsmann
Johannes Lavik (1856-1929), redaktør og nynorskforkjemper
Lauritz Johan Tvedt (1876–1953), stortingsrepresentant (H) og gårdbruker
Knut Monssen Nordanger (1883–1965), stortingsrepresentant (Ap) og fylkesmann i Hedmark
Nils Lavik (1884-1966), stortingsrepresentant (KrF)
Nils Hjelmtveit (1892-1985), stortingsrepresentant (Ap), kirke- og undervisningsminister 1935-1945, fylkesmann i Aust-Agder 1945-1961
Lars Aasgard (1907-1984), stortingsrepresentant (KrF) 1961-1969
Torolv Solheim (1907–1995), lektor og politiker (SF)
Ingvald Eidsheim (1909-2000), krigshelt og sjøoffiser
Aslaug Låstad Lygre (1910-1966), lyriker
Hans Helle (1912–1990), motstandsmann under andre verdenskrig
Dan Fosse (1918-1987), skuespiller
Kjell Johnsen 1921-2007), fysiker og professor
Olav Hodne (1921-2009), misjonsprest for Den norske Santalmisjon
Markvard Sellevoll (1923-2020), professor (geofysikk) ved UiB
Sverre Helland (1924-2007), ordfører og stortingsrepresentant (Sp)1969-1985
Karsten M. Storetvedt (f. 1935-), professor (geofysikk) ved UiB
Narve Bjørgo (f. 1936-), historiker og professor ved UiB
Magnar Mangersnes (f. 1938-), kantor og professor
Ivar Medaas (1938-2005), visesanger, musiker, revyskuespiller
Haldis Reigstad (f. 1939-), lyriker
Svein Sundsbø (1943-), næringslivsleder og politiker (Sp)
Jostein Helge Bernhardsen (f. 1945-), ambassadør
Knut Aase (f. 1948-), økonom og professor
Kåre Eikeland (f. 1951), avistegner i Stavanger Aftenblad
Bjørn-Ove Fimland (f. 1957-), professor (fysikk) ved NTNU
Gjermund Hagesæter (f. 1960-), stortingsrepresentant (Frp) 2001-2017
Tormod Haugland (f. 1962-), forfatter
Jon Askeland (f. 1964-), tidenes første fylkesordfører i Vestland, og ordfører i Radøy (Sp)
Yngve Hallèn (f. 1968-), fotballpresident
Torill Eidsheim (f. 1970)-, stortingsrepresentant (H)
Erlend Sellevold (Ralph Myerz) (f. 1977-), musiker
Lise Klaveness (f. 1981-), President i Norges Fotballforbund, landslagsspiller i fotball, jurist og fotballkommentator
Tommy Urhaug (f. 1980-), gullvinner i Paralympiske sommerleker i 2012
Ole Soo (f. 1982-), Standup-komiker og tekstforfatter
Kevin Vågenes (f. 1986), norsk komiker
Emil André Erstad, (f. 1991), leder i KrFU, politisk rådgiver og aviskommentator
Myra (f. 1994-), rapper og låtskriver
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Alver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Alver i Store norske leksikon
(no) Nordhordland (avis) og Nordhordland (avis)
(no) Strilen (avis) og Strilen
|
Norsk
| 13,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pekingmennesket
|
2023-02-04
|
Pekingmennesket
|
['Kategori:Arkeologi i Kina', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Beijing', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fangshan', 'Kategori:Homo erectus', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']
|
Pekingmennesket (kinesisk: 北京猿人; pinyin: Běijīng Yuánrén) er populærnavnet på de fossiler av Homo erectus som ble funnet i Zhoukoudian nær Beijing i Kina. Levninger ble først oppdaget 1923–27, og fikk da navnet Sinanthropus pekinensis. Senere innså man at disse funnene tilhørte samme art som Javamennesket, og dels var tilstrekkelig menneskelike til å høre hjemme i slekten Homo, og Pekingmennesket ble da innordnet i arten Homo erectus. Det finnes imidlertid forskere som har holdt på Homo erectus pekinensis som en egen underart av Homo erectus.
|
Pekingmennesket (kinesisk: 北京猿人; pinyin: Běijīng Yuánrén) er populærnavnet på de fossiler av Homo erectus som ble funnet i Zhoukoudian nær Beijing i Kina. Levninger ble først oppdaget 1923–27, og fikk da navnet Sinanthropus pekinensis. Senere innså man at disse funnene tilhørte samme art som Javamennesket, og dels var tilstrekkelig menneskelike til å høre hjemme i slekten Homo, og Pekingmennesket ble da innordnet i arten Homo erectus. Det finnes imidlertid forskere som har holdt på Homo erectus pekinensis som en egen underart av Homo erectus.
== Alder ==
Funnene ble først datert til å være mellom 250 000 og 400 000 år gamle, dvs fra pleistocentiden. Senere er dette blitt justert av flere forskere til om lag for 500 000 år siden, skjønt en ny 26Al/10Be datering antyder at de kan være så gamle som fra 680 000-780 000 år siden.
== De første fossilene ==
De første studiene i Zhoukoudian begynte i 1921 med en utforskning av et antall huler i sandstein. Ifølge nedtegnelser gjort av Otto Zdansky, som arbeidet for geologen Johan Gunnar Andersson, ledet en lokal innbygger arkeologene til hva som i dag er kjent som Dragebeinskollen, et sted fullt av fossiliserte ben. Zdansky begynte senere en egen utgrävning og fant ben som lignet menneskelige molarer. I 1926 tok han dem til Beijing til Peking Union Medical College, der den kanadiske anatomen Davidson Black analyserte dem. Han publiserte senere sine funn i tidsskriftet Nature.
Rockefeller Foundation gikk med på å finansiere arbeidet ved Zhoukoudian. I 1929 tok de kinesiske arkeologene Yang Zhongjian og Pei Wenzhong over og senere fortsatte Jia Lanpo utgravningene. Under de følgende syv år avdekte de fossiler fra mer enn 40 arter. Blant disse var seks nær fullstendige hjerneskåler. Pierre Teilhard de Chardin, Henri Breuil og Franz Wiedenreich var også involverte.
Det første eksemplaret av Homo erectus var blitt funnet på øya Java i 1891 av Eugene Dubois, og Javamennesket ble til å begynne med kalt Pithecanthropus erectus men ble senere overført til slekten Homo.
Utgravningene sluttet i juli 1937 da Japan okkuperte Beijing. Fossilene fra Pekingmennesket ble plassert i en safe på Cenozoic Laboratory. I november 1941 pakket sekretæren Hu Chengzi ned fossilene og for å sende dem til USA for å holde dem der til krigens slutt. De forsvant sporløst på veien til havnebyen Qinhuangdao. Sannsynligvis var de med en gruppe amerikanske marinesoldater som japanerne fanget da krigen mellom Japan og USA startet.
Flere forsøk på å lokalisere fossilene har slått feil. I 1972 utlovet den amerikanske finansmannen Christopher Janus 5 000 USA-dollar for de bortkomne skallene; en kvinne kontaktet ham men krevde 500 000 USA-dollar. Hun forsvant sporløst. Janus ble senere anklaget for underslag. I juli 2005 grunnla den kinesiske regjering en komité for å finne benene.
Det finnes en rekke teorier om hva som kan ha hendt, også en som sier at benene sank med det japanske skipet Awa Maru i 1945.
Pekingmenneskets funnsted i Zhoukoudian ble i 1987 satt på UNESCOs verdensarvsliste. Nye utgravninger ble igangsatt i området i juni 2009.
== Paleontologiske konklusjoner ==
På grunn av at alle førkrigfunnene i Zhoukoudian gikk tapt under ferden til USA, har senere forskere måttet dtøttet seg til eksisterende skrifter og modeller fra de opprinnelige oppdagerne.
Inntilliggende funn av dyrerester og bevis på bruk av ild, verktøy og andre redskaper ble benyttet for å støtte at Homo erectus var den første verktøysarbeideren. Analysene av Pekingmenneskets levninger førte til konklusjonen at Zhoukoudian og Javafossilene var eksempler på samme brede steg i menneskets evolusjon. Detta er også Kinas kommunistiske partis offisielle holdning.
Denne tolkning imidlertid utfordret i 1984 av Lewis Binford, som hevdet at Pekingmennesket var åtseleter, ikke jeger. I 1998 dro et team fra Weizmanns forskningsinstitutt, med Steve Wierner i spissen, konklusjonen at det ikke var noen egentlige beviser på at Pekingmenneskent hadde benyttet ild. Dette var ikke populært i Kina der den ildbeherskende Pekingmannens bruk av ild sees på som startpunkt for det kinesiske kjøkken.
== Litteratur ==
Jake Hooker: The Search for the Peking Man (Archaeology magazine March/April 2006)
Lanpo Jia og Huang Weiwen: The Story of Peking Man: From Archaeology to Mystery. Oxford University Press, USA, 1990.
Sigrid Schmalzer: The People's Peking Man: Popular Science and Human Identity in Twentieth-Century China. The University of Chicago Press, 2008.
R. Wu og S. Lin: “Peking Man.” Scientific American 248, no. 6 (1983): 86-94.
== Referanser ==
|
Pekingmennesket (kinesisk: 北京猿人; pinyin: Běijīng Yuánrén) er populærnavnet på de fossiler av Homo erectus som ble funnet i Zhoukoudian nær Beijing i Kina. Levninger ble først oppdaget 1923–27, og fikk da navnet Sinanthropus pekinensis.
| 13,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_Stolbovo
|
2023-02-04
|
Freden i Stolbovo
|
['Kategori:1600-tallet i Sverige', 'Kategori:1610-årene i Russland', 'Kategori:1617 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Russiske fredsavtaler', 'Kategori:Svenske fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1617']
|
Freden i Stolbovo som ble besluttet den 17. februarjul./ 27. februar 1617greg. mellom Sverige og Russland, avsluttet den ingermanlandske krigen 1610–1617. Etter mer enn to måneder med forhandlinger møtte representanter fra Sverige og Russland ved byen Diderino sørøst for innsjøen Ladoga, men avtalen ble undertegnet i en annen by (nå forlatt), Stolbovo.
|
Freden i Stolbovo som ble besluttet den 17. februarjul./ 27. februar 1617greg. mellom Sverige og Russland, avsluttet den ingermanlandske krigen 1610–1617. Etter mer enn to måneder med forhandlinger møtte representanter fra Sverige og Russland ved byen Diderino sørøst for innsjøen Ladoga, men avtalen ble undertegnet i en annen by (nå forlatt), Stolbovo.
== Forhandlingene ==
Fra avreisen hadde Sverige gått inn i forhandlinger med store ambisjoner og med håp om å oppfylle en gammel drøm om å få all russisk handel til å gå gjennom svensk territorium. Som en konsekvens av denne ambisjonen fremmet svenskene opprinnelig utstrakte territoriale krav i det vestlige Russland, deriblant den viktige nordlige havnen i Arkhangelsk. Imidlertid sendte Jakob I av England en delegasjon for å megle, og det samme gjorde nederlenderne under Reinald Brederode. Deres målsetning var hovedsakelig å sikre at Arkhangelsk ikke havnet på svenske hender, noe som ville ha gjort den omfattende handelen mellom Vest-Europa og Russland langt vanskeligere. Sveriges mål var å stenge russerne ute fra alle havner ved Østersjøen, og beskytte Finland ved Ladogasjøen.
Fredsforhandlingene ble innledet i august 1615, men russerne vegret seg mot å forhandle så lenge Gustav II Adolf beleiret den russiske festningen Pskov. Beleiringen ble hevet den 17. oktober, og forhandlingene kunne begynne i januar 1616 i Diderino med Jakob De la Gardie i spissen for den svenske delegasjonen. Som nevnt var også nederlenderne og engelskmennene til stede, mens danskene ble holdt ute.
Arkhangelsk endret ikke eier som et resultat av forhandlingene, delvis på grunn av de engelske og nederlandske anstrengelsene, men først og fremst fordi Russland greide å forene seg under én tsar, Mikhail Fjodorovitsj Romanov. Da nyheten nådde Russland at svenskenes krig mot Polen snart var over, var russerne raske med å få forhandlingene i gang for alvor – vitende om at de ikke kunne makte at svenskene gjenåpnet krigen mot kun én front.
Megler var John Mericke, det engelske Moskovittkompaniets agent i Russland. Under trusselen om at Polen ville inngå fred med Sverige bøyde russerne av, og fredsavtalen ble undertegnet i Merickes hjem i Stolbovo. Avtalen ble signert av utsendinger for den russiske tsaren Mikhail Romanov, og for Sverige av Jakob de la Gardie, Henrik Horn, Arvid Tönnesson Vildman og Måns Mårtensson Palm.
== Avtalens vilkår ==
I den endelige fredsavtalen ble tsaren og den svenske kongen Gustav II Adolf enige om de følgende vilkår:
Russland avsto fra alle krav på Estland og Livland, og betalte 20 000 rubler i krigserstatning. Russland ble tillatt fri handel ved normale handelstariffer, noe som sikret at Sverige ikke lamslo Russland. Russerne fikk også lov til å etablere handelshus i Stockholm, Reval (Tallinn) og Viborg i bytte for at Sverige fikk etablere handelshus i Novgorod, Pskov, og Moskva.
Sverige beholdt festningene ved Kexholms län og Nöteborg, Jama, Kopore og Ivangorod med respektive län, det vil si den større delen av Ingermanland. Sverige beholdt også alt krigsbytte fra før 20. november 1616. Sverige måtte avgi Novgorod og alle andre erobringer fra denne krigen. Og måtte erkjenne Michail Romanov som Russlands tsar, noe som avsluttet videre svenske krav på Russland. Adelen i de erobrede områdene fikk tillatelse til å utvandre i løpet av 14 dager om de så ønsket, men denne retten ble ikke gitt til prester og bønder.
== Resultat ==
Sverige fikk gjennom avtalen grenser mot Russland langs innsjøene Ladoga og Peipus som var lette å forsvare. Etter sigende skal Gustav II Adolf ha kommentert: «Jeg håper at det skal bli vanskelig for russerne å hoppe over bekken». Russland ble utestengt fra Østersjøen, ettersom Sverige nå kontrollerte en sammenhengende landgrense med Karelen, Kexholms län, Ingermanland og Estland. Denne utestengingen førte dog til at konfliktene med Russland fortsatte, og med nederlaget i den store nordiske krig ble Ingermanland og Estland og deler av Karelen avstått til Russland.
England er offisielt kreditert for å forhandlet fram freden gjennom deres megler John Mericke, skjønt nederlendernes innsats også hadde betydning. Senere ble lederen for den nederlandske delegasjonen, Reinald Brederode, utnevnt til svensk friherre av Wesenberg i Estland som belønning for sin innsats under forhandlingene.
== Referanser ==
|
Freden i Stolbovo som ble besluttet den mellom Sverige og Russland, avsluttet den ingermanlandske krigen 1610–1617. Etter mer enn to måneder med forhandlinger møtte representanter fra Sverige og Russland ved byen Diderino sørøst for innsjøen Ladoga, men avtalen ble undertegnet i en annen by (nå forlatt), Stolbovo.
| 13,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringerike_Grand_Prix_2009
|
2023-02-04
|
Ringerike Grand Prix 2009
|
['Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ringerike Grand Prix', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sykkelritt i Norge i 2009']
|
Ringerike Grand Prix 2009 var den 34. utgaven av Ringerike Grand Prix ble arrangert fra 3. – 7. juni 2009. Rittet på fem etapper startet på Geilo og ble avsluttet i Hønefoss.
Russiske Sergej Firsanov fra Designa Køkken vant sammenlagt, 1 minutt og 39 sekund foran nederlenderen Joost van Leijen fra Van Vliet-EBH.
|
Ringerike Grand Prix 2009 var den 34. utgaven av Ringerike Grand Prix ble arrangert fra 3. – 7. juni 2009. Rittet på fem etapper startet på Geilo og ble avsluttet i Hønefoss.
Russiske Sergej Firsanov fra Designa Køkken vant sammenlagt, 1 minutt og 39 sekund foran nederlenderen Joost van Leijen fra Van Vliet-EBH.
== Deltagere ==
Totalt er det 26 lag som stiller til start med 6 ryttere hver.
== Etapper ==
=== Onsdag 3. juni - 1. etappe: Geilo - Geilo, 145 km ===
=== Torsdag 4. juni - 2. etappe: Geilo - Beitostølen, 170 km ===
=== Fredag 5. juni - 3. etappe: Beitostølen - Vik i Hole, 225 km ===
=== Lørdag 6. juni - 4. etappe: Hønefoss - Hønefoss, 178 km ===
=== Søndag 7. juni - 5. etappe: Hønefoss - Hønefoss, 161 km ===
== Trøyene dag for dag ==
== Resultater ==
=== Sammenlagt ===
=== Poengkonkurransen ===
=== Klatrekonkurransen ===
=== Ungdomskonkurransen ===
=== Lagkonkurransen ===
== Diverse ==
Sykkelrittet vil få en relativt bred TV-dekningning. Samtlige etapper i Ringerike GP vil i år bli vist på kanalene Viasat SportN og Viasat Sport. I samarbeid med Fuse Innovations blir det laget en større produksjon fra Norges største etapperitt enn tidligere. Hver etappe vil bli dekket med opptil fire kamera, og redigert sammen i etterkant. Reportasjene vil bli vist dagen etter selve etappen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ringerike Grand Prix 2009 - ProCyclingStats
|
Ringerike Grand Prix 2009 var den 34. utgaven av Ringerike Grand Prix ble arrangert fra 3.
| 13,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oldtidsfart%C3%B8yer_i_Egypt
|
2023-02-04
|
Oldtidsfartøyer i Egypt
|
['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oldtidens Egypt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip', 'Kategori:Språkvask 2022-11']
|
De egyptiske oldtidsfartøyer er båter og skip fra oldtidens Egypt mellom omkring 3300 f.Kr og 343 f.Kr. Det gamle Egypt hadde sjøfartøyer som en sentral del av deres kultur fra gammelt av langs den livsviktige floden Nilen som også var egypternes viktigste kommunikasjonsmiddel i flere årtusener.
Det er generelt ansett at egypterne er de første skipsbyggerne i verdenshistorien med en umåtelig dyktighet som har blitt formidlet til den moderne verden ved arkeologiske funn og de mange relieffer med billeder og hieroglyffer om båt og skip.
Det gamle Egypt er en av de få kulturer som har brukt båt eller skip som gravgjemme eller gravgods for de begravde herskerskikkelser, i likhet med det vi kjenner fra de skandinaviske landene i jernalderen og vikingtiden.
|
De egyptiske oldtidsfartøyer er båter og skip fra oldtidens Egypt mellom omkring 3300 f.Kr og 343 f.Kr. Det gamle Egypt hadde sjøfartøyer som en sentral del av deres kultur fra gammelt av langs den livsviktige floden Nilen som også var egypternes viktigste kommunikasjonsmiddel i flere årtusener.
Det er generelt ansett at egypterne er de første skipsbyggerne i verdenshistorien med en umåtelig dyktighet som har blitt formidlet til den moderne verden ved arkeologiske funn og de mange relieffer med billeder og hieroglyffer om båt og skip.
Det gamle Egypt er en av de få kulturer som har brukt båt eller skip som gravgjemme eller gravgods for de begravde herskerskikkelser, i likhet med det vi kjenner fra de skandinaviske landene i jernalderen og vikingtiden.
== Nilen ==
Egypt, som en av de første store siviliasjoner som oppsto i oldtiden, var avhengig av en elv som fungerte som hovedpulsåren for samfunnet i flere årtusener. Nilen spilte en integrert rolle i landets religion, ritualer og hverdagsliv. Som en av de få store floder i verden, løper strømmen nedover i nordlige retning fra det indre Afrika fram til munningen mot Middelhavet.
Hver år gikk Nilen over sine bredder og la fra seg fruktbar, svart jord langs elvedalen som dermed blir meget fruktbar for lokale jordbrukssamfunn som i senere tid ble et kongerike underlagt faraoene. Strømmen i elven var ikke sterk, men merkbar med en hastighet på cirka en knop, unntatt når det var flom. Om høsten kunne hastigheten på elvstrømmen øke til rundt 4 knop. De første reisende langs denne elven kunne med stor letthet la seg drive nedover med hjelp av strømmen.
Hjulpet av strømmen kunne de reisende dra nordover ved bruk av padler, men på vegen tilbake var man nødt til å ta seg motstrøms. Det meste av året er vindretningen langs Nilen alltid fra nord til sør med relativ laber vindstyrke og behagelige værforhold, uvær som forekommer i Middelhavet er nesten fraværende på Nilen som likevel kan opplevde overraskende kraftige vindkast fra siden. Seiling motstrøms når det var svak strøm, kunne derfor foregå med enkle midler slik det er vist på de eldste relieffer som antagelig fremstiller bruk av palmeblader i baugen på båtene. Den fremherskende nordavinden gikk mot strømmen, og dermed var bruk av seil meget praktisk.
Nilens bredder hadde et rikt planteliv med trær, busker og forskjellige planter, men større tresorter var sjeldne. Den viktigste planten i det gamle Egypt er papyrus, et seigt siv som fantes i myr og sumper, spesielt i nedre Egypt omkring deltaområdet mot Middelhavet. Papyrusplanten ble senere dyrket for masseproduksjon til papir og andre produkter som f.eks. tauverk, matter og fottøy. Som et meget allsidig naturprodukt har papyrusen blitt benyttet til ulike formål og dermed spilt en sentral rolle i det gamle Egypts utvikling mot et kongerike underlagt felles styre. Det ble også bruk som byggingsmateriale for de første båter på Nilen.
Det fantes ikke større trær langs Nilen, bare et fåtall mindre tresorter som ikke produserte store treemner. Egypterne ble senere nødt til å importere tømmer fra andre land som f.eks. Libanon for å skaffe råmaterialer til skipsbygging. Helt fram til moderne tid hadde de egyptiske båt- og skipsbyggerne vært nødt til å basere sin skipsbyggingskunsten på mindre lokale emner som kunne være vanskelig å bearbeide. Det beste tømmeret i Egypt var den harde akasien, som bare var tilgjengelig i lengder på en til to meter. Alle treslagene som fantes, er kortvokste med hard, men sprø ved.
Den store elven var farebar for oldtidens egypterne fra Nildeltaet ut mot Middelhavet opptil 1 100 kilometer oppover mot den første katarakt der elven er innsnevret mellom granittklipper med stryk som kunne være umulig å passere når det var flom. Dette stedet var vanskelig å passere og representerte den første hindringen i trafikkåren fra sør til nord. Det egyptiske riket som hadde oppstått omkring 3000 f.Kr, og opprinnelig besto av to tidlige riker i Nildalen, Nedre Egypt og Øvre Egypt og som sluttet mot den første katarakt.
Lengre oppe var det andre katarakter som også ble naturlige hindringer, den annen katarakt, 400 km videre sørover hadde først en gruppe klippeøyer, deretter en trang passasje med virvlende stryk. Det gamle, egyptiske riket hadde tradisjonelt forsøkt å utvide sitt herredømme sørover til Nubia som hadde ressurser som gull, byggestein og andre varer. Allerede under det sjette dynastiet (2323-2150 f.Kr) var de første arbeidene for å gjøre den første katarakt farbar gjennomført. Men den vanligste løsningen for å ta seg forbi var å trekke båtene over land langs elven.
Så godt som all trafikk i Egypt gikk langs Nilen, og det var en nødvendighet for den enkelte familien å ha egne båter i elvedalene som ble oversvømmet hver høst, dessuten hadde man tatt i bruk sinnerike innretninger for kunstig vanning av åkrene. De fleste bosteder ble den gang alltid lagt på høyere land slik at de fleste kunne være omringet av vann på 1 til 2 m dybde i flomtiden. Som et rent transportmiddel var båten derfor en nødvendighet og en av de viktigste delene av den egyptiske kulturen i antikken.
Med båt etablerte de sprede jordbrukssamfunnene kontakt med hverandre. Etterhvert som båtteknologien ble mer og mer avansert, skulle utviklingen mot et felles rike langs Nilen bli realistisk. Den første samlingen av Egypt etter at kong Narmer i Øvre Egypt hadde beseiret Nedre Egypt omkring 3100 f.Kr, skjkedde samtidig med et viktig teknologisk skritt fra enkle båter og mindre skip til ekte, plankebygde skip med stor lastekapasitet.
For de mange herskerne i flere årtusener var herredømmet over den viktige Nilen forbundet med herredømme over hele det egyptiske riket.
== De første førdynastiske fartøyene ==
Det vil aldri blir kjent når mennesket begynte å bygge båter eller benytte vinden som drivkraft, men Nilen kan være et av de første steder i verden som hadde båtbygging. De første avbildninger og maritime kunstgjenstander som er funnet hittil gjennom arkeologiske utgravninger kom fra Egypt.
De allerste eldste gjenstander som representerte sjøfartøy er primitive modeller fra det 6. årtusen f.Kr, funnet i Merimda Beni Salama i Nedre Egypt, men også fra Øvre Egypt som hadde en egne kultur, den badariske kulturen fra ca. 5500 til 4000 f.Kr. Badari-folket begravde sine døde i utkanten av ørkenen sammen med gravgods, deriblant de nevnte modeller som gjengav en båt med avanserte trekk.
Den typiske representanten for modellene hadde en fordypning på dekk, reiste sider samt en langstrakt forstavn. Det er antatt at modellene kan være avbildninger av papyrusbåter, som besto av sammenbundne papyrusrør. Andre tror det kan være stokkebåter, men det er lite trolig med tanke på at det ikke fantes større treemner noe sted langs Nilen.
Med Naqada-kulturen som deles i to faser, kom de første vaser og krukker med geometrisk og figurativ dekor tidsbestemt til ca. 4500 til 4000 f.Kr. Flere avbildninger av båter var dermed mulig å finne på forskjellige gjenstander som har blitt bevart fram til moderne tid med større detaljerav utseendet. Fra Naqada I-kulturen også kalt den «amritanske kulturen» i Øvre Egypt har modeller også blitt funnet med et utseende som minnet om kanoer med flat bunn. Også disse var etter all sannsynlighet papyrusbåter. Dette fortsatte inn i Naqada II-kulturen, også kalt den «gerzanske kulturen» som var en dynamisk tid med mange flere avbildninger enn tidligere.
Fra Naqada I og Naqada II har de fleste billeder formodentlig vært av båter som besto av sammenbundne papyrusrør som hadde blitt forstørret inn i mindre skip med høy og rak akterstevn som et typisk trekk. Billeder av båter og skip på relieffer som stammet helt tilbake til den amritanske og den gerzanske kultur fram til ca. 3000 f.Kr, indikerte en båtteknologiske utvikling fra den enkelte papyrusbåten til større skip av papyrusflåter og deretter de første plankebygde fartøyer som brukte seil.
Det første, faktiske beviset på en båt bygd av tre er en uthult modell skåret i ben fra omkring 3000 f.Kr med høye stevner, akterstevnen var bøyet framover mens forstevnen var rak. Modellen viste også hvordan båten var sammenføyd mellom bunnen, sidene og stevnene. Allerede i den gerzanske kulturen omkring 3500 f.Kr hadde snekkerarbeidet og bearbeideringen av tre blitt så avansert at det var mulig å fremstille planker. Bruk av planker som kister for de døde var utbredt, og fra utgravninger vet man hvordan plankene var festet sammen. De var surret med fibertau.
== Det egyptiske seilet ==
Det er ikke kjent når egypterne tok seilet i bruk, men de eldste bildene av båter med ekte seil har blitt datert til mellom 3200 og 3100 f.Kr. De første skipene som er vist på avbildninger fra den gerzanske kulturen, førte til forskjellige tolkninger av utseende og figurer ombord. De første seilførende farkoster på Nilen hadde imidlertid ikke egentlige seil, men en primitiv form for vindfang basert på palmetrær.
Bruk av busker og mindre trær som en røff form for seil er kjent fra flere steder i Afrika, og på flere avbildninger kan det være palmetrær som var montert om bord for ekstra fremdrift. Eksperimenter i nyere tid hadde bevist at det var mulig for en mindre båt å komme opp i minst 1 knops hastighet med vindkraft.
Når dette ble erstattet med seil laget av papyrus, er ikke kjent, men den tidligste, dokumenterte bruk av seil er fra en vase datert til omkring 3100 f.Kr. På vasen er det et bilde av et skip med en mast langt forut mot forstevnen med firkantet seil. Ved dette tidspunktet hadde de første skipene med form som en sigd blitt erstattet av en ny generasjon skip med triangulær form som sluttet i en rak forstevn og en akterstevn som bøyde seg framover.
De egyptiske seilskipene enten av papyrus eller tre hadde ikke kjøl, og i tiden fram til 2500 f.Kr ble det bruk to forskjellige mastetyper, den enslige masten eller dobbeltmasten med to ben, også kalt bipodmast. Fra perioden 2500 til 2300 f.Kr har flere relieffer blitt laget som viser hvordan masten gravis ble flyttet fra forut akterover til midtskipet. Enkeltmaster, bipod- og endog tripodmaster forekom i perioden og avbildningene viser også hvordan seilet ble gjort bredere.
Masten som i begynnelsen var plassert langt forut med et enkelt forstag og mange akterstag, gjorde det bare mulig å seile i medvind. Fra 2500 f.Kr fikk seilet gradvis en bred og grunn form for at det skal være mulig å låre i sterk vind. Den nye plassering av en enkeltmast midtskips fra etter 2000 f.Kr bedret fartøyets stabilitet i sidevind. Masten ble også gjort kortere etterhvert som seilet ble bredere.
Seilet som i begynnelsen var firkantet, kunne åpnes med en topprå og en underrå og styres ved hjelp av forstag og akterstag eller barduner som gikk fra mastetoppen til akterstevnen. Et årtusen senere ble en ny rigg avbildet på relieffer etter farao Ramses III som beseiret en fiendtlige sjøflåte under et sjøslag ca. 1178 eller 1175 f.Kr. Egypterne hadde erstattet den eldre riggen med en ny som kom fra de sjøfarende folkene i nord og nordøst. Underråen var tatt bort, det var mulig å beslå seilet uten å senke råen ved bruk av gordinger. Ramses IIIs krigsskip var ansett som høydepunktet i det gamle Egypts skipsbyggingskunst.
=== Rigging i det tidlige dynastis tid ===
Det første seilet som hadde blitt tatt i bruk av egypterne, hadde firkantet form og var oppstilt på en enkeltmast eller en bipodmast forut. Det fantes bare en topprå som var låret opp ved hjelp av et enkelt forstag og tre akterstag. Flere avbildninger har vist at underliket på seilet var senket helt ned til dekket på båten eller skipet. Senere ble seilet utspent i underkanten av en underrå. Når dette ble innført er ikke kjent, men det var et vanlig syn i det gamle rikets Egypt fra ca. 2575 til 2134 f.Kr.
Bipodmasten var en praktisk innretning på papyrusbåter siden den gav en bedre fordeling av vekten, men også for å legge ned masten til hvile på en galge akterut. Mot slutten av tidlig dynastisk tid (2920-2575 f.Kr) var seilet ikke lenge firkantet, men høyt og slankt i rektangulær form.
=== Rigging i det gamle riket ===
Med innføringen av underråen ble riggingen mer raffinert, og det var blitt mulig å foreta reise på åpent hav. Muligens for å hindre underråen fra å røre vannet om båten slingrer, ble den holdt opp ved hjelp av toplenter festet til masten. Seilet som før var høyt og slankt, ble etter hvert bredere. I løpet av det gamle rikets tidsregning fra ca. 2575 f.Kr ble seilet senket lavere på masten og gjort bredere med bøyde ender på både topprå og underrå. Det rektangulære seilet kunne være elliptisk formet eller oppadgående ved endene på råene.
Bipodmasten var gjerne benyttet sammen med enkeltmast og tripodmast, på de fleste avbildninger ser det ut til at beina er plassert i skipets lengderetning. I virkeligheten var beinene plassert tverskips som sett på flere modeller av båter som er funnet som gravgaver. Etter ca. 2300 f.Kr forsvant bipodmasten gradvis, erstattet av enkeltmasten som overtok ved slutten på det 6. dynastiet (2323-2160 f.Kr).
Samtidig hadde bardunene festet til masten fra akterstevnen blitt løftet høyere til over toppråen istedenfor å være under som tidligere. Den egyptiske seilriggingen hadde helt fra begynnelsen et stort antall barduner mellom festepunkter på masten og akterstevnen. Masten var festet til et kne like over dekk og kunne tas ned.
=== Trekantseilet ===
På flere relieffer fra det gamle riket, mer bestemt 5. og 6. dynastiet (2465-2160 f.Kr) som i den såkalte «Asas grav» i Deir el Gebrawi i Øvre Egypt ble en skipsteknisk gåte oppdaget omkring den egyptiske riggingen. På et av relieffene var et mindre fartøy med bipodmast gjengitt med en liten og kort underrå høyt over dekket. På andre, mer alminnelige relieffer i ettertiden var underråen enten like lang eller lengre enn toppråen.
Seilet fra den brede toppråen ble smalere nedover, men på flere andre relieffer var underråen tatt bort, dermed ble det et trekantseil. Trekantseilet var naturligvis mindre enn et vanlig råseil og mer letthåndterlig for besetningen på fartøyet på Nilen i Øvre Egypt. Denne unike riggingen med trekantet seil har vært omstridt blant egyptolopene ettersom det har blitt påstått at relieffene egentlige viste rektangulære seil. En rekonstruksjon i moderne tid har bevist at bruk av trekantet seil ikke var en umulighet.
=== Rigging i Mellomriket ===
Det egyptiske mellomriket fra 2134 f.Kr til 1532 f.Kr er betraktet som den klassiske tidsalderen i Egypt. I mye større grad enn tidligere hadde egyptisk handelsvirksomhet med andre land blitt større og mer vitalt for det egyptiske samfunnet.
Den egyptiske seilriggingen gjennomgikk flere endringer fra den tradisjonelle form til en ny, uten bruk av barduner, men erstattet av akterstag festet til relingene, og enkeltmasten var flyttet midtskips. De første modellene fra slutten på den første mellomperioden (2134-2040 f.Kr) avslører at masten sto et stykke forut for midtskips, og det var ikke lenger brukt et stort antall barduner. Forstagene ble ført forut til forstevnen som fikk et kort baugspryd.
Underråen var ikke lenger festet til masten med toplenter, men etter hvert til mastetoppen. Det ble lettere å beslå hvis man ville redustere seilarealet. En annen modell fra Mellomriket hadde et todelt seil som muligens beviste bruk av bonetter. For å manøvrere seilet var det festet tau til endepunktene på under- og topprå, på modellen var brasene flyttet til endelinjen midt på dobbeltseilet. Seilet var forminsket så mye at det måtte forstørres til et todelt seil. På en interessant modell av et begravelsesfartøy oppdaget i en annen grav fra Mellomriket er et tredelt seil med et dobbelt sett av bonetter funnet.
=== Rigging i Det nye riket ===
Den skipsteknologiske utviklingen i Det nye rikets Egypt fra 1532 til 1070 f.Kr førte til nye endringer på riggingen som kan sees på relieffer av havgående fartøyer fra omkring år 1500 etter den berømte ekspedisjonen av dronning Hatshepsut til landet Punt. Toppråen ble senket til underråen som lå høyt over dekket, og var nå festet med toplenter til et stort antall festepunkter på den øverste delen mot mastetoppen. Det ble lettere for besetningen å håndtere riggen, det var også mulig å manøvrere seilet med bare to braser fra toppråen og to andre fra underråen.
Det rektangulære seilet hadde blitt så bred at det kan ha samme lengde som skipet som vist på en rekke avbildninger. Masten hadde nå to forstag og et akterstag, men to kraftige trosser til akterskipet var innført for å støtte masten i medvind. Den nye plasseringen sentralt midtskips var en nyhet fra det nye riket, og det var blitt mulig å seile med halv vind, og muligens også opp mot vinden. For resten av Det nye rikets tidsregning forble den egyptiske riggingen det samme med et usedvanlig bredt og eliptisk seil på en høy mast fram til ca. 1300 f.Kr
Innføringen av den nye riggingen hadde oppstått gjennom langvarig kontakt med andre maritime miljøer fra Levanten og nordover i middelhavsområdet. Det egyptiske storriket hadde kollapset, og Egypt selv ble in vadert av fremmede, kjent som «havfolkene». I 1178 eller 1175 f.Kr klarte Farao Ramses III å slå tilbake invasjonen, og som en permanent påminnelse om hans triumf ble det laget et stort antall relieffer og mange er bevart fram til moderne tid.
I likhet med de fiendtlige krigsskipene var også de egyptiske krigsskipene utstyrt med en ny rigging som ikke hadde vært observert før. Underråen var tatt bort, og seilet var derfor mulig å beslå uten å senke toppråen ved hjelp av gordinger. Skip med bunnbord eller kjøl hadde forlengst kommet til egypterne, og en fast mast var blitt mulig.
Den nye riggingen skulle bli dominerende i resten av antikken med utgangspunktet i Hellas og Romerriket. Ramses IIIs relieffer var ikke det første beviset på den nye riggingen, allerede fra Akhnatons tid (1351-1334 f.Kr) finnes et relieff som viser seil med gordinger, et bevis på at riggingen hadde en opprinnelse utenfor Egypt.
=== Rigging i den sene perioden ===
Etter at det nye riket hadde falt sammen, ble Egypt kastet ut i urolige tider uten større avbrudd helt fram til Aleksander den stores ankomst i 332 f.Kr. Fra denne perioden var det ikke lenge vanlig med relieffer om hverdagslivet og de historiske begivenheter ble skrevet på kongelige anmodninger.
Den greske historikeren Herodot som besøkte Egypt i det femte århundret f.Kr, registrert at de lokale båtene i Egypt fremdeles hadde den eldre riggingen, men også at den nye riggingen med gordinger hadde fått en egyptisk særpregenhet. I motsetning til andre folk i middelhavsområdet hadde egypterne festet gordingene på «innsiden» av seilet.
== Papyrusbåt ==
De første båter som fløt på Nilen i historien var formodentlig sivbåter laget av papyrusstilker eller papyrusrør som var buntet sammen. Papyrusplantene som opprinnelig vokste vilt i myr og sumper før de ble dyrket for masseproduksjon av den egyptiske sivilisasjonen, kan bli 4,6 meter høy med robuste rør utskåret fra de lange stilkene. Sivplantene vokste i store mengder ikke bare i Egypt, men også i Mesopotamia og store deler av Midtøsten langs det Den arabiske halvøy fra Rødehavet til Den persiske gulfen. Bruk av papyrus eller siv som materiale for båtbygging har eksisterte helt fram til moderne tid. Papyrusflåter var brukt som ferjer sør for Egypt langs Nilen så sent som i det tjuende århundret.
Et papyrusfartøy kan være en båt satt sammen av sammensurrede papyrusrør som deretter ble bundet sammen eller en flåte som bare var surret sammen i endene. Det var lette å lage en papyrusflåte, men de råtnet fort og tok inn mye vann, derfor hadde de kort brukstid. Detaljer om hvordan papyrusfartøyene var laget, var dokumentert ved bruk av relieffer som viste hvor viktig det var å stramme meget kraftig til ved endene på den ferdige båten eller flåten. Det er snakk om en enkel konstruksjon avhengige av mengder sammensurrede papyrusrør i bunter.
De større papyrusfartøyene hadde endene høyt opp av vannet etter å ha blitt bundet dekorativt, og dette skulle settet sitt preg på plankebygde fartøyer i senere tid. Fra den gerzanske kulturen fram til ca. 3100 f.Kr var flere malerier, vaser med avbildninger og annet funnet som vist en bestemt type med et felles utseende som minnet om en sigd med oppadgående ender eller en andre type båt med loddrette og rak akterstevn. Om det var papyrusfartøyer eller plankebygde fartøyer, er omdiskutert siden det ikke finnes arkeologiske registreringer fra den førdynastiske tiden. Flere avbildninger har vist at disse skipene som kan være opptil 17 m i lengde, og at de hadde en styreåre.
I flere årtusener fram til moderne tid var papyrusfartøyer brukt til ærend, jakt, utflukt, mindre transport og kommunikasjon samt som ferjer. Det er også dokumentert på diverse relieffer om at papyrusfartøyer var brukt i krig.
=== Det nye rikets papyrusbåter ===
En typisk papyrusbåt som var hyppig avbildet i det nye riket (1570-1070 f.Kr) for jakt og utflukt hadde et dekk eller en plattform av tre lagt opp skroget eller flåten for at det skal være mulig å stå og bevege seg uhindret ombord. Denne type papyrusbåten med tredekk har eksistert helt fram til moderne tid. Et av de siste relieffer av en båt fra oldtidens Egypt var laget så sent som på 300-tallet f.Kr i sentiden, og det viste en papyrusbåt.
En slik sivbåt på Øvre Nilen som er betegnet som ramūs i dag, hadde tre bunter av sammensurret halm eller papyrus festet sammen med tre til fire tverrstokker som det så ble lagt et bordplanke ovenpå. En slik ramūs er i dag ikke så fint bearbeidet som på de tre tusen år gamle relieffer fra Nedre Egypt, blant annet var stevnene bundet sammen i forskjellige versjoner. Dagens slektning har blitt oppgitt til å være fire meter lang og 0,9 meter bred, men det er antatt at de største papyrusbåtene i fortiden kunne være opptil over åtte meter lang.
== Båt- og skipsfunn i Egypt ==
Hittil er et stort antall funnsteder som har innholdt båter og skip, oppdaget (mai 2009) fra oldtidens Egypt.
22 skip og store båter var begravet som gravgods inkludert det berømte gravskipet som var funnet ved Khufu-pyramiden etter 4500 år som en av historiens største arkeologiske funn av et nærmest intakt skip fra for flere årtusener siden. Et ubestemt antall båtgraver er hittil lokalisert, i 2001 er antagelig ca. 60 båtgraver talt opp. Begravelsesskikken med sjøfartøyer som gravgods for den døde fra øvrigheten hadde eksistert i cirka 700 år fra 3050 til 2345 f.Kr, for deretter å bli gjenopptatt av farao Senusret III på 1800-tallet f.Kr ved hans begravelse. Det er siste gang et gravskip var begravet i Egypts historie.
I tillegg er man kjent med gjenbruk av tømmerverk og annet tatt fra kasserte skip inn i arbeidet omkring begravelsessteder som pyramidene fra mellomriket som Farao Senusret Is pyramiden ved el-Lisht fra ca. 1926 f.Kr.
=== Abydos ===
Det tidligste gravskipet som har blitt datert til ca. 3050 f.Kr i Abydos er også det eldste beviset på plankebygde sjøfartøy i historien. Det ble begravet for fem tusen år siden. Abydos er det største gravfeltet i Egypt og det har flest antall fartøyer, tilsammen var 14 store båter oppdaget etter de første utgravingene i 1991. Fram til 2004 var en lang rekke båtgraver avdekket mellom to begravelsesmonumenter, og det hersket usikkerhet om hvem disse båtene var gitt som gravgods til. Den eldste var datert til ca. 3050 f.Kr.
Teknisk sett var disse fartøyene egentlige ikke mer enn store båter, tross deres størrelse på mellom 19 og 29 meter, samt en bredde på opptil 3,5 meter. Konstruksjonen er enkelt med bare sammenføyde bordganger av variert lengde som er sammensurret til en enhet uten noe form for avstivning som spanter eller bjelker.
=== Saqqara ===
Saqqara som gravsted fra tidlig dynastisk tid og begynnelsen på det gamle riket i Egypt hadde også båtgraver, tilsammen seks kammergraver som innholdt sjøfartøyene, er funnet etter 1954. Svært lite hadde blitt bevart hvis det ikke hadde vært mulig å rekonstruere disse fra én båt som trolig var på 15 meter i lengde og 1,5 meter i bredde samt 1 meter i dybde. Rekonstruksjonen viste at den ene stevnen var høyere enn den andre, og at det var et dekkshus vendt mot den høyere. De tomme kammergravene som var undersøkt, avslørte fartøyenes dimensjoner for ettertiden. En målning viste at disse fem båtene kan være opptil 22 meter lange, mindre enn 4,5 meter i bredde og omlagt 1,5 meter fra bunnplanken til ripen.
Saqqara 3357: 19,3 m lengde, 3,2 m bredde, 1,0 m dybde
Saqqara 3503: 17,75 m lengde, 4,25 m bredde, 0,8 m dybde
Saqqara 3506: 22,15 m lengde, 3,4 m bredde, 1,1 m dybde
Saqqara 3036: 14,3 m lengde, 2,15 m bredde, 0,75 m dybde
=== Helwan ===
Et av de største gravsteder i hele Egypt med over ti tusen gravmæler helt tilbake til tidlig dynastisk tid ved ca. 3000 f.Kr ligger i Helwan. Det var også funnet båtgraver der båter var begravet som gravgods for mindre velstående skikkelser fra det egyptiske samfunnet.
Opptil 19 båtgraver i kammergrav eller grop har hittil blitt oppdaget, men meget lite har blitt bevart eller tilstrekkelig dokumentert av arkeologene som startet de første utgravninger allerede i 1947. Fem av disse båtgravene skal ha vært noteverdigt.
=== Kheopspyramiden ===
Ved den store Kheopspyramiden ble en luft- og vanntett grop oppdaget i 1954 av Kamal el-Mallakh, nesten upåvirket av tidens hadde et kjempemessig byggesett for et stort skip på tilsammen 1.224 stykker blitt bevart i 4600 år helt fram til moderne tid.
Khufu-skipet ble gradvis, men sikkert satt sammen på nytt for deretter å bli utstilt i en hall på det samme stedet som det var funnet. Det store skipet var et mesterstykke verdt en farao på hans siste reise, for det var alltid ved begravelsesseremonier brukt begravelsesskip på vei til hvilestedet for den døde faraoen.
Skipet er 43,6 meter langt og 5,9 meter bredt med et dekkshus som er 9 meter langt og var sammenføydet med usedvanlige lange planker av sedertre importert fra Libanon. Som et rent elvefartøy er ikke Khufu-skipet ansett som noe mer enn et rent reisefartøy på den rolige Nilen, men har interne støtteelementer i form av dekksbjelker og bueformede spanter. I tillegg til å være sammensurret med fibertau og trosser var det også brukt tretapper når bordgangene ble satt sammen til en enhet.
Det er lite kjent at det finnes et annet skip ved Keopspyramiden som fremdeles ikke har vært gjenstand for en større, arkeologiske utgravning. Som Khufu-skipet var det også begravet som gravgods for farao Keops fra det fjerde dynastiet som døde i 2566 f.Kr.
=== Dahshur ===
500 år etter begravelsesskikken var oppgitt, ble den gjentatt på nytt for en siste gang ved begravelsen av farao Senusret III omkring 1839 f.Kr. En pyramide var reist på Dahshur som hadde blitt gravstedet for det tolvte dynastiets faraoer fra midten av 1900-tallet f.Kr. Ved pyramiden ble seks båtgraver oppdaget i 1893-5, de fleste var meget godt bevart. To av disse båtene er nå på museum på Kairo, en i Field Museum, Chicago og en i Carnegie Museum, Pittsburgh i USA. De siste to båtene hadde forsvunnet i mellomtiden.
Alle seks båtene har noenlunde like store dimensjoner på mellom 9,25 og 9,92 meter i lengde, 2,15 til 2,45 meter i bredde og 0,72 til 0,79 meter i dybde fra bunnplanken til ripen eller skvettgangen som var reist over dekkshøyden. Undersøkelsene har vist at de fire båtene hadde vært bruksgjenstander i lang tid, det har blitt oppdaget spor etter reparasjoner og rekonstruksjon som bevis på langvarig bruk.
Båtene var sammensatt av meget korte planker opptil 4,5 meter tatt fra sedertreet fra Libanon. Deretter var båten satt sammen med tverrgående bjelker fra ripe til ripe mellom forstevnen som har et spring og akterstevnen med styreårer fra et halvdekk.
== Byggingsteknikk ==
Tross et stort kildemateriale i form av malerier, relieffer og modeller er de egyptiske båtbyggernes teknikker om bygging av sjøfartøyer dårlig belyst for ettertiden med få arkeologiske funn av stort sett spesialiserte fartøyer som det seremonielle begravelsesskipet ved Keopspyramiden. Utseendet på de egyptiske oldtidsfartøyer fra begynnelsen til slutten bar preg av å ha sin opprinnelse i papyrusbåten som også er utgangspunktet for byggingsteknikken som oppdaget av språkforskeren Edgerton. Verbet for skips- og båtbygging fra det gamle Egypt betyr «å forbinde», det vanlige papyrusfartøyet besto av sammensurrede bunter opptil flere meter i lengde som deretter ble bundet sammen i mengder. Stevnene på en slik båt ble meget kraftige strammet til og bøyet oppover for å få en stivhet i fartøyet.
Et meget karakterisk trekk ved den egyptiske båtbyggingsteknikken er bruk av korte treemner og asymmetriske bordganger ved sammenføyning kant mot kant som ved kravellbygging, men ved bruk av tretapper. Båtbyggerne i Nildalen har aldri hatt tilgang på godt skipstømmer, og var nødt til å utvikle en båtbyggingsteknikk ved bruk av planker på mindre enn halvannen til to meters lengde. Drmed måtte de ha ulike former for sammenføyning. Skipstømmeret også var kostbart, og gjenbruk av utrangerte fartøyer for ulike formål ikke var et uvanlig trekk i antikkens Egypt. Den egyptiske sammenføyningen var en versjon av tappsammenføyningen som er den vanligste byggingsteknikken i Antikken helt fram til Middelalderen i middelhavsområdet. Det skulle være mulig å ta fra hverandre en båt for frakt over land og deretter sett den sammen på nytt. Dette var bare mulig med løse tretapper.
De første Abydos-skipene var enkelt sammensurret med fibertau og deretter sammenføydet med tretapper uten noe form for spant eller bjelker er fra omkring 3050 f.Kr. Trykket fra vannet sørget deretter for at skroget skulle holdes sammen. De fleste egyptiske fartøyer som har blitt avbildet, har en triangulær form med oppadsgående stevner uansett om skroget var flatbunnet eller rundbunnet uten noe form for kjøl. Khufu-skipet hadde en meget avansert sammenføyning med bruk av tretapper mellom bordgangene som ble satt sammen kant mot kant, deretter sammensurret med fibertau og trosser på innsiden av plankene gjennom utskjærninger og siden surret sammen med dekksbjelker som holdes oppe med bueformede spanter eller støtter. Disse begravelsesskipene representerte det ypperste ved egyptiske skipsteknologi fra ca. 3050 f.Kr og 2566 f.Kr med fem hundre år avstand i tid.
Dahshur-båtene fra ca. 1839 f.Kr er fra et skipshistorisk perspektiv langt mer interessant ved å være mindre spesialisert og generelt langt nærmere normen blant de vanlige nilbåtene som dokumentert ved arkeologiske undersøkelser som påviste slitasjemerker og reparasjoner. Dekksbjelkene var blitt tappet inn i skroget for bedre tverrskips styrke, men sammenføyningen forble det samme med meget få symmetriske bordganger med de typiske tretapper og små, timeglassformede trestykker som var slått inn for bedre grep mellom bordgangene. Gjenbrukt skipstømmer som var funnet og undersøkt i farao Sesostris Is pyramiden på El Lisht fra ca. 1900 f.Kr, var svært lik det som var oppdaget på Dahshur-båtene. Skipstømmeret i pyramiden kom formodentlig fra alminnelige fartøyer på Nilen.
Den egyptiske byggingsteknikken som hadde utviklet seg i tidlig dynamiske tid og det gamle riket, var mulig å granske på relieffer fra flere gravkamre på Medum og Saqqara som viste scener av faktiske bygging av fartøyer fra det fjerde og femte dynasti (2575 til 2345 f.Kr). Bruk av verktøy som hammer, sag, øks og meisel var viktig for å bearbeide tømmeret til planker for sammenføyning med tretapper. Ulike hjelpemidler for båtbyggere er også observert på relieffer.
Blant annet bruk av trekubber og en trosse for å bøye bordgangene som hadde blitt sammenføydet. Et bilde av et fartøy under bygging fra Sakkara, det femte dynastiet viser en trosse festet til for- og akterstevnene som så ble spent med en gaffel midtskips. Med denne metoden skulle det være mulig å produsere et spring, men denne tolkningen er omstridt. Ifølge Landström hadde kunstneren forsøkt å gjengi flere byggingsfaser i ett relieff med bruk av trossen før flesteparten av bordgangene var sammenføyd ved bruk av tretapper. Fra den samme tiden observerer man også relieffer fra det samme stedet fra en annen grav som viser hvordan en planke var sammenføyd med resten av båten ved hjelp av sju tretapper som ble slått inn ved hjelp av steiner.
=== Herodots beretning ===
Den kjente, greske historikeren Herodot var også en lidenskapelig observatør under reisene til fjerne kanter i middelhavsområdet inkludert Egypt i årene mellom 464 og 447 f.Kr, senere nedskrevet for ettertiden i hans livsverket Historier på ni bøker i årene 431 til 427. f.Kr. En dels uklar beretning om den egyptiske skipsbyggingen har blitt bevart helt til nå:
Deres fartøy som de frakter deres gods på er bygget av tornetrær (akasietrær), som med sitt utseende lignet på lotustræret fra Kyrene med harpiks som gummi. Av dette tornetræret hugger de planker, to alner lange (105 cm). Dem ligger de side om side likesom tegel og sammenføyder dem på følgende sett. Rundt omkring harde og kileformede lange treplugger lagt de opp disse to alner lange planker. Når de var festet sammen på dette måte, spenner de tverrbjelker ovenpå. Spant blir ikke brukt. De stopper (fyllmateriale) åpningene innvendigt med byblos (papyrus). De gjorde ferdig bare et eneste ror, og dette stikkes midt gjennom kjølen. Masten gjorde de av tornetrær, og seilet er av byblos.
De arkeologiske funnene og undersøkelsene av diverse relieffer samt nærmere tilsyn på den eldre båtbyggingstradisjonen langs Nilen som hadde eksistert helt fram til moderne tid, beviste gyldigheten i Herodots beretningen om den egyptiske byggingsteknikken omkring båter. Allerede på dette tidspunktet hadde de fleste båtbyggerne forlengst tatt i bruk låste tretapper som ble festet sammen med skroget i hele middelhavsområdet. Den egyptiske versjonen av tappsammenføyningen helt tilbake til begynnelsen er om bruk av løse tretapper som bare var limet fast på plassen. Disse «treplugger» mellom plankene var ikke spikret fast som på en gresk båt.
== De førdynastiske fartøyene i tre ==
Fra Naqada II-tiden (3600-3200 f.Kr) og Naqada III-tiden (3200-3000 f.Kr) har et stort antall avbildninger på fartøyer med overbygninger som et dekkshus ovenpå et skrog som ikke minnet om papyrusfartøyer blitt bevart. De fleste hadde form som en sigd med innesvingede stevner. Et slikt fartøy som kunne ha to dekkshus midtskips, hadde opptil tretti padler eller årer, og kunne være opptil 17 meter lange.
Flere modeller var også funnet, deriblant to meget interessante modeller fra den førdynastiske tiden som var nesten identisk med de større fartøyene som er funnet. De to modellene hadde spisse stevner som svinget seg innover, og et bredt midtskip. De arkeologiske utgravningene av Abydos-båtene påviste bruk av sydde planker og sammensurring som en metode for sammenføyning.
Björn Landströms hypotese om disse førdynastiske båtene er om at man hadde utskåret tynne planker som så ble sydde sammen og spent ut fra ende til ende. En slik båt kunne være opptil 35 meter lang, og dels har hypotesen blitt bekreftet av undersøkelsene i Abydos om en så lang og slank konstruksjon. På avbildninger av disse noteverdige båtene satt ikke roere midtskips som var omgjort til et dekk med en eller to overbygninger ovenpå. Roere muligens satt på tofter festet til et tømmerstykke i båtens midtlinje.
Den eldste båten kalt «Abydos 10» som har blitt datert helt tilbake til 3050 f.Kr var forseglet inn i et kammer som besto av teglstein som var lagt både på utsiden og innsiden av båten. Med tiden hadde treverket etterhvert falt sammen og blitt nesten helt flatt, men opprinnelige var flatbunnet med utfallende og rette skrogssider. Plankene som utgjorde skroget var surret sammen med fibertau gjennom V- og L-formet utskjærninger som dannet kanaler mellom bordgangene på innsiden av skroget.
== Fartøyene i Det gamle riket ==
Tidsberegningen på det gamle riket startet ca. 2630 f.Kr med det tredje dynastiet. Den egyptiske båtteknologien som startet ved bruk av sammensurringsteknikk ved å skjære ut små kanaler på innensiden av bordplankene for deretter å føre fibertau gjennom, hadde allerede i Tidlig dynastisk tid blitt standardisert for ettertiden. Dimensjonene på utskjærningene på plankene målt til en egyptisk palm (7,5 cm) med en tykkelse på en digit (1,9 cm) funnet i Abydos 10-båten forble de samme for tusen år framover basert på arkeologiske funn.
Det neste skrittet var en ny form for sammenføyning ved bruk av tretapper. Kister som var oppdaget fra ca. 3300 til 3000 f.Kr i gravstedet Tarkhan var et bevis på at egyptiske snekkerne var kjent med tappsammenføyning for å skjøte sammen treverk. Khufu-skipet som var funnet i 1954, gradvis ble satt sammen i årene mellom 1957 og 1971 ut av det nærmeste intakte byggesettet som var bevart helt siden ca. 2600 f.Kr. I tillegg til tverrskips sammensurring gjennom V-formet kanaler med fibertau var såkalte «strategiske» fester brukt mellom støtteelementer i skroget. Deretter løse tretapper som ble limet på plass. Ikke alle bordganger var sammenføydet med tretapper. På innsiden ble det satt frittstående spanter på bunnen, deretter lange plugger lagt ovenpå nater mellom plankene. Egypterne kjente også til låste tretapper som oppdaget på overbygningen på dekket på det samme skipet. Men denne teknikken var ikke benyttet på Khufu-skipet som bare hadde løse tretapper som på de fleste egyptiske fartøyene.
=== Tredje til femte dynastier ===
Det var tre hovedtyper av fartøyer i det gamle riket; passasjerfartøyene, lastefartøyer og de religiøse viktige skipene for seremonier som begravelse f.eks. De første relieffer som hadde blitt laget for å vise hverdagslivet, kom fra begynnelsen på det gamle riket som det fjerde dynastiet. Disse relieffene av fartøyene fremdeles viste at man hadde en identisk skrogform som over fem hundre år tidligere. Etter hvert dukket ulike skrogtyper opp, tross det samme strukturet disse later til å dele med utfallende skrogssider, flatt bunn og spring på for- og akterstevn.
De fleste relieffer og malerier fra den tid viste reisefartøyer med bipodmast, roere med padleårer som satt med ansiktet forut og dekkshus akterut for midtskipet. Om padleåre eller roåre var benyttet i det gamle rikets tidsregning, er ikke mulig å si sikkert med meget lik form på alle årer som var enten funnet eller avbildet. Bipodmasten var det meste foretrukkende valget, og det var mulig å studere dette nærmere fra mindre modeller som var funnet som gravgods. Den kunne tars ned for å hvile på en galge akterut. Denne ble senere avløst med en enslig mast.
De første beretninger om den egyptiske skipsfarten i historien kom fra Palermo-steinen som beretter om farao Snefru (2613-2589 f.Kr)s flere ekspedisjoner til Libya, Nubia og Libanon. Allerede flere århundrer tidligere hadde det blitt nedskrevet om en militær ekspedisjon av egypterne sørover ved bruk av sjøfartøyer så tidig som i 2900 f.Kr. Men Palermo-steinen hadde korte anmerkninger om de involverte skipene på en fredelige ekspedisjon til Libanon, «dewatowe» skip på 100 alen lengde (en egyptisk alen var på 52,3 cm) eller 52,3 meter bygget av «merutre» av ukjent opprinnelse og 60 «seksten-ribbede» kongeslupper. Det er antatt at Khufu-skipet som har 16 spanter, kan være av denne typen med en lengde på over 43 meter. Ekspedisjonen ble en suksess med en last sedertre ombord på 40 skip som vendt tilbake til Egypt. Tre «dewatowe» skip var bygget, ett av sedertre og to av «meru» ifølge Palermo-steinen:
Man bygget 100 dewatowe skip av merutre og 60 seksten-ribbede kongeslupper. - - - Man kom med 40 skip lastet med sedertre. - - - Byggingen av et 100 alen dewatoweskip av sedertre og to 100 alners skip av merutre. (Fra Landströms bok «Egyptiska Skepp»)
Farao Snefrus ekspedisjonen til Libanon ble først etterfulgt av en ny sjøekspedisjon organisert av det femte dynastiets farao Sahura (2487-2474 f.Kr) som foreviget denne og de involverte havsgående sjøfartøyene for ettertiden på sine gravveggene i hans gravtemplet i Abusir. De eldste relieffer i historien som gjenviste havsgående skip for havsferd kom fra Sahuras tid i meget gode og dype detaljer. Han hadde også sendte skip på en lignende ekspedisjon, men på Rødehavet til det mystiske landet Punt i Øst-Afrika.
Det typiske skipet som var avbildet, var et langt og sjødyktig fartøy med svak spring i skroget uten kjøl og flatt bunn som sett på en samtidig modell oppdaget i en andre grav, med bipodmast og minst tre styreårer på den ene siden fra en plattform på akterskipet. En galge var reist like foran plattformen med styremennene for å hvile masten på når skipet ble roet av besetningen ombord. Konstruksjonen på skipet fra relieffene skilt seg ut i sammenligning med samtidige avbildninger av fartøyer beregnet på bruk i floden Nilen.
Mellom ripebordet og resten av skroget var et dobbelt belte av tauverk i sikksakk-mønster reist for å gi vesentlige styrke til skroget. I mangel på interne avstivning i skroget hadde egypterne reist en kraftig trosse over dekket på tre gafler mellom for- og akterstevner. Denne form for utvendige lengdeavstivning ved å spenne for- og akterstevner sammen, fungerte meget godt. Dette var dels kopierte av amerikanske skipsbyggerne på de grunne og lange hjuldampere på Hudsonelva på den amerikanske østkysten i 1800-tallet e.Kr.
Skipene fra Sakuras regjeringstid startet den omfattende handelsvirksomheten mellom Egypt og Libanon med Syria i Levanten, blant annet var etterspørselen etter tømmer fra sedertrær og lasurstein med opprinnelse i Afghanistan meget stor. Kystbyen Byblos ble den første viktige handelsforbindelsen fra kysten av Libanon til Egypt som importerte ikke bare sedertre og andre eksotiske varer, men også harpiks. Skipene i handelen mellom Byblos og Egypt gjerne var omtalt som «Byblos skip».
=== Femte til sjette dynastier ===
De fleste modellene av egyptiske fartøyene fra perioden 2500 til 2300 f.Kr viser at de fleste var flatbunnet med skarp ende (tverrspeil) for- og akterut på deres stevner, men også at det var rundbunnet fartøyer som i senere tid. Relieffer fra den samme perioden vist også seilskip med større fribord enn tidligere, ved slutten på perioden var antallet styreårene redustert fra mange styreårer til et eneste eller to styreårer.
Det rendyrkede fraktfartøyet hadde midtskips en innhegning for lasten på det åpne dekket, et stort dekkshus på akterskipet og noen ganger et mindre dekkshus forut. Skrogformen på fraktfartøyet var nesten det samme som på øvrige fartøyer med unntak av de seremonielle skipene og disse papyriformede fartøyene tilgjort av tre.
Den kjente embetsmannen Ueni som hadde høye stillinger under tre av kongene i sjette dynasti, Pepi I (2268-2228 f.Kr), Merenra I (2228-2251 f.Kr) og Pepi II (2251-2157 f.Kr), etterlatt seg en beretning om sine opplevelser som kongens fortrolige. Som belønning for sin lojalitet etter en følsomt sak i det kongelige harem utnevnte Pepi I. ham til armesjef for den egyptiske hæren. I egenskap av sin stilling som sørlige Egypts guvernør med prinstittel ledet han flere ekspedisjoner til steinbruddene i Nubia og alabastbruddene i Hatnab i Merenras regjeringstid. I beretningen som har blitt bevart som gravmæle fra hans mastaba gravstedet i Abydos hadde embetsmannen skildret de maritime detaljene fra sine ekspedisjonene.
Som armesjef i Pepi I.s regjeringstid ledet han et krigstog utenfor Sinai-halvøya med tropper som var fraktet med skip til et sted omtalt som «Antelope Nose». Disse skipene var bare kjent under betegnelsen «nemi». Ueni omtalte skipene han hadde benyttet under ekspedisjonene langs Nilen fra Øvre Egypt som alminnelige fraktfartøyer med forskjellige typebetegnelser som «sekhet» og «satch».
Et sekhet skip var bygget ifølge Ueni på bare 17 dager som et bredt og rommelig fraktfartøy på seksti egyptiske alen eller omkring 32 meter i lengde og tretti alen eller omkring 16 meter i bredde. En modell som stammet fra Pepi IIs tid var funnet som et bredt fartøy med utfallende, rette sider, flatt bunn som bøyet av skarpt mot akterstevnen og flate tverrspeiler i for og akter. Om denne modellen med bipodmast var ett sekhet skip, er ikke sikkert.
Den andre typen under betegnelsen satch hadde ikke seil som et lekter under slep. Ueni omtalte disse satch skipene som «åtte-ribbede skip» ved å ha åtte spanter. På halvparten av det kjente Khufu-skipet som hadde seksten spanter, er det antatt at dette fartøyet kan vært på minst 21 meter i lengde. Fra relieffer funnet på en pyramide fra femte dynasti var skip under slep observert med et par 10,5 meter lange steinblokker. Det har blitt antatt at denne typen kan være opptil 30 meter langt som et fartøy for tungtransport.
Embetsmannen Ueni etter hans død var etterfulgt av Kherkhuef som overtok guvernørtittelen på sørlige Egypt og deretter regjerte fra sin residensby Elefantine som kongens fortrolig i Pepi IIs regjeringstid. Han hadde også foretatt flere ekspedisjoner langs Nilen mot sør, og nådde landet «Jam». Kherkhuef lot et personlig brev fra Pepi II foreviges på sin gravvegg i sin mastaba av ren forfengelighet. Brevet handlet om en dverg som kongen var dypt interessant i, som skulle fraktes til hans residensen på en båt betegnet som «depet». Denne betegnelsen kan ha vært benyttet som et vanlig begrep på båter fra Det gamle riket og Mellomriket.
== Fartøyene i Mellomriket ==
Det sjuende dynastiet er begynnelsen på en overgangsperiode kalt første intermedium fra ca. 2151 til 2055 f.Kr som trakk seg over tre dynastier. Dette var en periode kjent for utrygge forhold, med intern strid, hungernød og økonomisk kaos som påvirket det egyptiske samfunnet. Den egyptiske båtbyggingstradisjonen hadde allikevel gått videre fra det etablerte i det gamle riket med en rekke nyheter.
De flatbunnede fartøyene var blitt avløst av fartøyer med rund bunn med nye skrogsformer og de mange styreårer var blitt erstattet med et stort styreåre som fungerte som et stevnror montert i en fordypning ytterst på akterpartiet av fartøyet. I løpet av Mellomrikets eksistens fra ca. 2000 til 1650 f.Kr kom egypterne i kontakt med fremmede båtbyggingstradisjoner spesielt på Levanten som etterhvert skulle få betydelig innflytelse på egypternes bygging av havgående fartøyer.
=== Modellene ===
Fra ca. 2300 til 2055 f.Kr har ikke mange spor omkring båtbygging som relieffer og modeller blitt funnet i Egypt, men Mellomriket hadde etterlatt seg spesielt mange ulike modeller av nilfartøyer som var etterlatt som gravgods ved et stort antall graver. De papriformede fartøyer til forskjell fra de mer alminnelige fartøyer alltid hadde to stevnror. De fleste modeller var bemalt på dekket med røde streker på tvers og langs, muligens tyder på en indre avstivning med gjennomgående bjelker og en lang bjelke i lengderetningen mellom stevnene.
En modell fra 9. eller 10. dynastiet mellom 2100 og 2055 f.Kr viste et avansert dekkshus delt i to seksjoner og utstikkende rektangeler ved ripen som bevist tverrgående bjelker fra side til side. De fleste modeller fra begynnelsen på Mellomrikets tidsregning var grovt tilverket i sammenligning med senere modeller. Landström rekonstruerte den nevnte modellen til et rundgattet fartøy med spiss forstevn og skjeformet akterstevn basert på hypotesen på lengden mellom bjelkene på opptil to egyptisk alen. Resultatet ble et reisefartøy som nesten bare var brukt som motiv for modeller og relieffer, på rundt 45 alner eller 23 meter lengde.
Dahshur-båtene fra ca. 1839 f.Kr som var funnet utenfor Sesostris IIIs pyramiden, stammet fra 12. dynastiet, mer eller mindre bekreftet den rekonstruerte modellens oppbygging med tverrgående bjelker og skrogets form som bare var gjort noe skarpere i sammenligning. En ny byggemetode var oppdaget på båtene som ikke lenge var surret sammen i så stor omfattelse som Khufu-skipet, men satt sammen med tretapper og små trebiter med form som timeglass som var slått inn mellom bordganger for å ha bedre grep. Dahshur-båtene var bygget omkring en midtplanke sammensatt av tre stykker med lasker som begynnelsen på en kjøl, deretter ble bordkledingen lagt sammen ved sedvanlig metode som bruk av løse tretapper i tapphull. Trebiter som var slått inn fra innsiden, forsterket konstruksjonen slik at det ikke var lenge behov for fibertau. De tverrgående bjelker som stakk ut på ripebordet, var festet med nedgående tretapper fra dekket. Ekstra planker som skvettgang ble langt ovenpå, også sett på andre forskjellige modeller.
De mange ulike modeller i hundretall har vært til stor hjelp for skipshistorikere sammen med de mange relieffer som mer eller mindre viser en kontinuitet innenfor skipsbyggingen omkring reisefartøyene med nedlagte mast som hvilet på en galge midtskips. Det var mulig å ta av dekksplankene mellom bjelkene for å sitte og deretter ro, men på andre modeller satt roere på flyttebare seter. Det er også funnet få modeller av sjøfarkoster uten dekk som en keramikkmodell med baugspyd på forskipet, men mastefeste i bunnen for å brukes som et seilfartøy.
Men noe av modellene representerte interessante avbrekk fra resten som funnet av to stykker fra Øvre Egypt. Disse primitive modeller utført i kalkstein viste en meget forskjellige skrogform med et høyt forskip med en elegant spring som sluttet i et ovalt tverrspeil og et reist dekk på et drektig skrog. Disse modellene er meget enestående ettersom det ikke er relieffer som gjenviste slike fartøyer med denne skrogformen.
De arkeologiske funn fra Mellomriket utenom Dahshur-båtene er nesten alltid gjenbrukte treverk tatt fra kasserte skip som sett i farao Senuset I- pyramiden ved el-Lisht. Fra Marsa Gawasis på kysten mot Rødehavet var mindre treverk med tapphull oppdaget, fra Lahun var rester av tømmerverk blitt oppdaget i en rampe ved farao Sesostris IIs pyramiden. 76 stykker var funnet i el-Lisht som antakelige stammet fra et fartøy.
=== Beretningen om den skipbrudne ===
Få intakte beskrivninger av havsgående fartøyer har blitt bevart til vår tid, men det er fra mellomriket vi har verdens eldste beretning om skipbrudne etter et skipsforlis. Denne beretningen trolig var om en hendelse på Rødehavet på en ferd til gruvene på Sinai-halvøya. Dette kan ha hendt under 12. dynastiet. Den skipbrudne forteller:
Jeg hadde gitt meg ut på det store grønne [havet] i ett skip på 120 alner lengde og 40 alner bredde. Hundreogtjue av Egypts beste sjømenn var ombord. De så mot himmelen, de så mot land, og deres hjerte var tapre enn løvens. De forutså en storm før den hadde kommet og et uvær før det inntruffet.
Alle ombord på skipet med unntak av den enslige skipbrudne omkomne under skipsforliset av hva som trolig var et «byblos skip» som også hadde blitt tatt i bruk på Rødehavet. En handelsrute mellom Egypt og det mystiske landet Punt på Øst-Afrika var blitt dannet allerede i 11. dynastiet, og i mange århundrer hadde det vært et sterkt ønske om å skape en direkte forbindelse mellom Middelhavet og Rødehavet i antikken. Den skipbrudne kan ha overdrevet dimensjonene på skipet som skulle være 60 meter lang og 20 meter bred om hans opplysninger var riktig.
Fra ca. 2000 f.Kr hadde en embetsmann ved navn Hunu etterlatt seg en beretning i det 11. dynastiet om hvordan han hadde fullført et oppdrag om å gjenåpne handelsruten fra Nilen i Øvre Egypt til Rødehavet over Wadi Hammamat for deretter å organisere en ekspedisjon til Punt. Det har blitt antatt at sjøfartøyet for reisen til Punt var bygget ved Nilen, tatt fra hverandre for ferden over ørkenen og deretter satt sammen på nytt.
Den greske historikeren Herodot beskrevet en større ekspedisjon med krigsskip fra Rødehavet ute i Det indiske hav rundt Den arabiske halvøy under ledelse av farao Sesostris III (1878-1839 f.Kr).
== Fartøyene i Det nye riket ==
=== Havgående fartøyer ===
Mellomrikets sammenbruddet ved ca. 1633 f.Kr ledet til en forfallsperiode, den såkalte andre mellomsepoke på cirka 210 år fram til cirka 1567 f.Kr, deretter startet den meste blomstrende perioden for oldtidens Egypt. Det nye riket som markerte høyden av rikets makt under flere faraoer som utvidet deres økonomiske og militære makt langt utover grensene, så også en omfattende skipsfart som satt sitt preg på handelen mellom de mange riker i østre middelhavsområdet. Som et rikt og velstående land gjorde Egypt seg gjeldende med deres havgående fartøyene for fredelige sysler i handelen eller krigsformål mot aggresjon fra andre land.
Modellene funnet som gravgods og et usedvanlig rikt og mer entydig materiale i form av relieffer gjorde det mulig å kunne rekonstruere utseendet på det nye rikets videreutviklede havgående skip, blant annet fra disse imponerende relieffer funnet på dronning Hatshepsuts gravmælet på Deir el-Bahri som stort sett gjenviste fredelige scener av de historiske begivenheter som den berømte ekspedisjonen til Punt ved ca. 1500 f.Kr. På Hatshepsuts templet som hadde blitt restatuert på nytt i moderne tid, kunne man observere disse relieffer som viser de fem skipene som var lastet med kostbare varer som røkelse, myrra og annet. Fra omtrent samme tid var gode modeller med kompletterte detaljer funnet i diverse grav, som avslørte at man hadde fått kjøl på disse skipene. Slike sjødyktige fartøyer er betegnet som «menesh» i det nye riket.
På både relieffene og modellene så man dekksbjelkene stikker ut gjennom skipssiden, formodentlig låst fast mellom bordgangene fra relingen for å ha bedre tverrskipsstyrke. På nesten samtidige modeller av større skip viser det seg at disse spisse stevner som stakket seg utenfor endene på skroget, egentlige var en direkte forlengning av en kjøl. Et direkte resultat av innføringen av kjølen på samtidige større fartøyer viste seg på modellene som ikke lenge viser den sentrale bjelken på lengderetningen mellom stevnene, den var blitt overflødig og dermed fjernet. Det kan også ha ledet til at det ikke lenge er sett røde streker som gjenviste den indre avstivningen på de mange modeller fra det nye rikets tidsregning.
Kjølens opprinnelse i Oldtidens Egypt kan ha kommet fra utlandet, en hypotese av Landström er om innføringen kom sammen med de syriske og kanaanittiske skipsbyggerne, muligens fra det som utgjorde Fønikia, til de kongelige skipsverftene under det Nye riket. Man vet at fremmede guder som Baal og Astarte var dyrket ved Memfis som en indikasjon på at utlendinger kan ha vært i egyptisk tjeneste. Men til tross for innføringen av kjøl hadde ikke egypterne oppgitt bruk av utvendige trosse over dekket som en form for lengdeavstivning. Disse fem skipene fra templet hadde en kraftig trosse festet mellom stevnene på fire gafler. Det kan være fordi disse «punt-skipene» skulle forsere åpen hav over lang tid ettersom andre relieffer selv av relative store fartøyer ikke hadde slike utvendige trosser.
Dronning Hatshepsuts skipene hadde et gitterverk reist på endene av skroget som et for- og akterkastell for stående menn på et provisorisk overheng, og dette skulle bli et dominerende trekk på havgående fartøyer og krigsfartøyer. Det var også mulig å reise større og høyere overbygninger som på flere reisefartøyer kun for bruk på Nilen, både modeller og relieffer viser bruk av toetasjes og lukket overbygg reist på skipsdekket. Slike reisefartøyer var muligens benyttet som en maktdemonstrasjon som demonstrert av relieffer fra El Amarna som vist et slikt fartøy med seremonielle krigsscener og nubiske krigsfanger som et følgeskip av Akhnatons regalskipet.
Landström rekonstruerte et meget stort rundgattet reisefartøy med høye spisse stevner over vannet basert på relieffene som hadde vist hvordan de store reisefartøyene i det nye riket så ut, samt en modell fra Amenhotep IIs grav fra ca. 1427 til 1397 f.Kr med gjennomgående tverrbjelker, kasteller på stevnene og spor etter rigging. Fra Tutankhamons berømte grav vet man at disse toetasjes overbygninger på skipsdekket kan ha luker på taket. Man antok at reisefartøyene kan ha hatt flere funksjoner deriblant som krigsskip for forsvaret av det egyptiske riket ettersom utseendet på disse betegnet som krigsskip fra Ramses IIIs tid er meget lik disse havgående skipene og reisefartøyene.
=== Fartøyene i Egypt ===
Fra det nye rikets tidsregning var det relativt enkelt å skille de havgående fartøyene fra de lokale fartøyene for ferd innenfor det egyptiske riket. «Punt-skipet» fra Hatshepsuts ekspedisjonen til Punt hadde to store stevnror, et ror på hver side av sjøfartøyet fra akterkastellet. Dette ser man på de kongelige reisefartøyene uansett størrelse og krigsfartøyene også. På de mer lokale fartøyene som båter ble det derimot tatt i bruk kun ét stevnror montert ytterst ut på akterstevnen på en fordypning. I senere tid som fra Ramses IIIs regjeringstid (1186-1155 f.Kr) vet man om kongelige reisefartøyer med et stevnror også.
I det nye riket hadde allmuen dessuten gått over til bruk av trebåter fremfor papyrusbåter i Øvre Egypt som bevist på et relieff fra 20. dynastiet (1190-1077 f.Kr) av en fiskebåt i Teben. Papyrusplanten hadde sluttet å vokse i Øvre Egypt under det nye riket. På relieffet som viser to fiskebåter bygd av tre som var sammensatt av meget korte planker, ser man et stevnror stukket gjennom en dyp fordypning på akterstevnen og tre roere som muligens satt på dekksbjelkene med føttene mot båtbunnen som i nyere fiskebåter i det tjuende århundret e.Kr over tre tusen år senere.
De alminnelige fraktfartøyene som var avbildet med et stort antall relieffer for ettertiden fra det nye riket, stort sett var seilførende skip med et åpent skipsdekk med gjennomgående tverrbjelker i et skjeformet skrog uten kjøl som med fraktfartøyene i tidligere tid. De fleste hadde et dekkshus delt i en lukket seksjon akterover og en åpen seksjon forut som kunne besto av skjermer eller et gitterverk for å holde inn dyr som kveg. Den utvendige trossen mellom stevnene var sett montert på to til fire gafler over det åpne lasterommet, men ikke alltid. Disse gaflene dessuten fungerte også som hvilestilling for masten når den har blitt tatt ned. Flere relieffer viste dessuten at man hadde gått over til bruk av meget korte planker som bordkledning som på allmuens fiskebåtene ved Teben i 20. dynastiet. Fraktfartøyet fungerte også som et passasjerfartøy som kunne frakte all slags last som en meget smidig farkost på Nilen.
Mot slutten på det nye rikets tidsregning hadde nye detaljer oppstått på fraktfartøyet som på et relieff fra Iniwias grav som viste tre skip med oppgående og meget spisse stevner som på de kongelige reisefartøyene. Men i tillegg var forstevnene bøyet oppover, kanskje dette kom av utenlandske påvirkning som sett på lastefartøyer på relieffer i Egypt man vet kom fra de fønikiske havnestedene langs Levanten. Som på de syriske lastefartøyene hadde noen av de egyptiske fraktfartøyene en mastekurv på mastetoppen for en observatør.
Fra Ramses IIIs grav i Teben var et par relieffer som viser mindre kongelige skip funnet, men er nå meget sterkt skadet. Ramses IIIs reisefartøyet var meget lik fraktfartøyet med et stort stevnror, en høy mast og en forkastell ytterst ute på forstevnen. Fra 18. dynastiet var et mindre bukserfartøy gjenvist på et relieff i Chons grav som hadde en umiskjennelige likehet med både fraktfartøystypen og Ramses IIIs reisefartøyet. Bukserfartøyet hadde ti gjennomgående tverrbjelker på et grunngående skrog med flat bunn som skulle ifølge en rekonstruksjon være omtrent 11,7 meter langt.
=== Krigsskipet i Ramses IIIs tid ===
Omtrent år 1200 e.Kr kom det østre middelhavsområdet inn i turbulente tider, og fra havet gikk et relativt ukjent folk kalt «sjøfolket» ifølge de egyptiske innskriftene til angrep på Egypt både på sjø- og landveien. Ramses III beseiret sjøfolket som formodentlige skal være filistrer, nevnt i Bibelen, på landet og under et sjøslag mot deres krigsfartøyene i 1178 eller 1175 f.Kr. Skipsbildene fra slaget av begge parters fartøyene er meget uvurderlige for skipshistorikerne i senere tid fordi disse nøyaktige relieffer er meget detaljerte om faktiske åredrevede krigsskip fra antikken.
Det egyptiske krigsskipet, betegnet som «aha», som betyr «å slåss», som var brukt av Ramses III, i motsetning til filistrenes skip var et utpreget krigsskip med metallbeslåtte rambukk montert på forstevnen for å ramme et fiendtlig skip. Dertil var det reist skjermer (skvettganger) langs relingen for å beskytte roere som rodde med deres årene gjennom åpningene mellom relingen og skjermen. Dette representerte skipsbyggingskunstens høydepunktet i det gamle Egypt som en fortsettelse fra det havgående fartøyet med kjøl i det nye riket, de to stevnrorer var erstattet med et stevnror på styrbord av akterstevnen.
Men riggingen beviste også at den utenlandske skipsteknologien hadde overtatt ledelsen, ettersom seilet med en overrå forsynte med gordinger var en nyhet fra utenfor det gamle Egypt. «Sjøfolket» hadde rette stevner og rette linjer på deres fartøyene mens egypterne tro mot deres tradisjon fremdeles benyttet bøyd skrog.
== Fartøyene i Den sene perioden ==
Den tredje forfallsperioden i det gamle Egypts tidsregning, betegnet som den tredje mellomepoken (1070-664 f.Kr), startet etter kollapset av det nye riket som hadde vært det gamle Egypts høydepunktet. De egyptiske havgående skipene etter hvert ble erstattet av utenlandske skip, spesielt de fønikiske fraktfartøyene fra havnestedene langs Levanten som betegnes som «bar», en generell betegnelse på havgående skip i senere tid. Et monopol på havgående handelsforbindelser over hele middelhavsområdet ble gradvis etablert av de foretaksomme handelsreisende ombord på deres sjøfarkostene. Den skipsteknologiske utviklingen i utlandet hadde utklasset den tradisjonelle skipsbyggingskunsten som deretter ble begrenset til diverse fartøyer inkludert småbåter langs Nilen for de neste årtusener i det konservative samfunnet i Egypt.
Sentiden fra 664 f.Kr til 332 f.Kr var en historie om okkupasjon, motstand og perioder av gjenvunnet stolthet for egypterne som skulle bli så nostalgiske over den svunne fortiden at man forsøkt etter beste evne med å kopiere sine forgjengerne i tempelbygging og konstruksjon av relieffer som skulle gjenvise de eldre scener fra fortiden. Skipshistorikerne kunne dermed ikke gjøre bruk av de fleste avbildninger fra denne perioden.
Men meget få relieffer var likevel meget interessant som på veggene av et gravkammer i Muts tempel i Ascher fra 25. dynastiet (760-656 f.Kr) av den nubiske farao Pianchi. Han hadde gjennomført en ekspedisjon oppover Nilen langt mot sør. Et skip beskrevet som «det store skipet fra Sais» som et tradisjonelt seremonielt skip («gudeskip») hadde dobbelte rekker av gjennomgående tverrbjelker synlig på siden og ett stort stevnror på akterskipet som hadde høy spring. Det har blitt oppgitt at dette skipet skulle være 43 alen langt (22,6 meter), deler av akterskipet på «Amons store skip» var synlig til høyre for skipet fra Sais med en høy akterkastell for styremannen. Samtidige fartøyer fra ekspedisjonen helt fram til dagens Khartoum oppover floden Nilen skulle ha de samme proporsjoner som senere tids fraktfartøyer på Nilen betegnet som «nuggar» i det tjuende århundret e.Kr, omlagt 43 alner langt og 23 alner bredt.
Fra begynnelsen på sentidens tidsregning var en keramikkmodell funnet som et bevis på utenlandske innflytelse på skipsbyggingen i Egypt, den har høye stevner med et rettlinjet skrog og årehuller langs relingene. I senere tid ble det antikke krigsskipet som en galei med vedderstevn tatt i bruk også av de egyptiske makthaverne, som betegnet skip bygget av skipsbyggerne fra Hellas som «ploia hellénika» («greske båter»). En gresk koloni betegnet som «Naucratis» ble etablert av farao Amosis II (570-526 f.Kr) eller Psamtek I (664-610 f.Kr) ved munningen av Nilen.
Den kjente historikeren Herodot som kom til Egypt i senere tid, betegnet de lokale egyptiske fartøyene på Nilen som «báris». Det har dessuten vært et arkeologiske funn fra det samme århundret som så Herodots besøket, ved byen Matariya ikke langt fra Heliopolis i 1987. Det var et båtvrak på 11 meter lengde og 4 meter bredde samt 1,2 meter dybde med skjeformet skrog likesom Dahshur-båtene bygd i lokale treemner, men med indre avstivning som spanter og låste tretapper i bordkledningen. Dette båtvraket fra Matariya beviste at den konservative skipsbyggingskunsten fremdeles innførte nyheter fra utlandet.
== Se også ==
Khufuskipet
Obeliskskipet
== Litteratur ==
Skeppet, Björn Landström, 1961, reprinted 1992 ISBN 91-37-10287-7
Egyptiska Skepp 4000–600 f.Kr, 1970, Björn Landström, Bokförlaget Forum, Stockholm
Egyptian Boats and Ships, Steve Vinson, 1994 ISBN 0-7478-0222-X
Da skibene førte sejl, Björn Landström, 1969, Gyldendal forlag, København
Boats of the World from the stone age to medieval times, Sean McGrail, 2004 ISBN 0-19-927186-0
Skip 5000 år med maritimt eventyr, Brian Lavery, 2006 ISBN 82-442-0016-2
Livet i det gamle Egypt, Charles Freeman, 2000 ISBN 82-03-22478-4
Fakta i nærbilde: Det gamle Egypt, George Hart, 1993 ISBN 82-525-2178-9
== Eksterne lenker ==
Ancient Egypt: Ships and Boats
Ancient Egypt: Boat and ship building in Egypt
Axel Nelsons site om skip fra Egypt med fargerike illustrasjoner av skipstyper.
|
De egyptiske oldtidsfartøyer er båter og skip fra oldtidens Egypt mellom omkring 3300 f.Kr og 343 f.
| 13,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Insomniafestivalen
|
2023-02-04
|
Insomniafestivalen
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronisk musikk', 'Kategori:Musikk i Tromsø', 'Kategori:Musikkfestivaler i Troms og Finnmark']
|
Insomniafestivalen er en festival for elektronisk musikk som arrangeres årlig i Tromsø. Den første festivalen ble arrangert i 2002. Festival arrangeres i 2012 fra den 25. til 27. oktober. I 2020 ble festivalen avholdt utelukkende med norske artister og DJ'er.
Festivalen er sammen med Numusic i Stavanger den største og viktigste festivalen for elektronisk musikk i Norge.
|
Insomniafestivalen er en festival for elektronisk musikk som arrangeres årlig i Tromsø. Den første festivalen ble arrangert i 2002. Festival arrangeres i 2012 fra den 25. til 27. oktober. I 2020 ble festivalen avholdt utelukkende med norske artister og DJ'er.
Festivalen er sammen med Numusic i Stavanger den største og viktigste festivalen for elektronisk musikk i Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Insomniafestivalens hjemmesider
Insomnia på MySpace
|
Insomniafestivalen er en festival for elektronisk musikk som arrangeres årlig i Tromsø. Den første festivalen ble arrangert i 2002.
| 13,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Constance_av_Sicilia
|
2023-02-04
|
Constance av Sicilia
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. november', 'Kategori:Dødsfall i 1198', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1154', 'Kategori:Huset Hauteville', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Palermo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk-romerske keiserinner']
|
Constance av Sicilia (født 2. november 1154 i Palermo, død 27. november 1198 samme sted) var arvingen av det normanniske kongeriket Sicilia og hustru av Henrik VI av Det tysk-romerske rike. Hun var dronning av Sicilia i 1194-1198, sammen med sin ektefelle fra 1194 til 1197, og med sin unge og umyndige sønn Fredrik II av Det tysk-romerske rike i 1198.
|
Constance av Sicilia (født 2. november 1154 i Palermo, død 27. november 1198 samme sted) var arvingen av det normanniske kongeriket Sicilia og hustru av Henrik VI av Det tysk-romerske rike. Hun var dronning av Sicilia i 1194-1198, sammen med sin ektefelle fra 1194 til 1197, og med sin unge og umyndige sønn Fredrik II av Det tysk-romerske rike i 1198.
== Trolovet ==
Constance var datteren av Roger II av Sicilia, som han fikk med sin tredje hustru, Beatrix av Rethel. Hun ble ikke trolovet før hun var 30 år gammel, noe som var svært uvanlig for en prinsesse, ettersom dynastisk ekteskap var et viktig forhandlingskort. På grunn av hennes manglende ektestand oppsto det rykter om at hun var blitt nonne og krevde pavens tillatelse for å bryte sine klosterløfter da hun ble gift. Disse ryktene var derimot ikke sanne.
Da hennes yngre nevø Henrik av Capua døde i 1172 ble Constance en potensiell arving til Sicilias krone etter hennes eldre nevø kong Vilhelm II av Sicilia som ikke giftet seg før i 1177 og som forble barnløs. Intensjonen til Vilhelm II var å sikre en allianse med det tysk-romerske rike for å sikre normannisk makt i Italia, men det er uklart hvorfor han nølte så lenge med å finne en ektefelle for sin tante. Uansett ble Constance i 1184 trolovet til Henrik, den framtidige keiser Henrik VI, og de ble gift to år senere den 27. januar 1186.
Pavedømmet var også en fiende av den tysk-romerske keiseren og ønsket ikke å se kongedømmet i sørlige Italia, ett av de rikeste i Europa, havne på tyske hender, men Henrik presset pave Celestin III til å døpe og krone hans sønn, skjønt paven utsatte det så lenge han kunne.
Heller ikke var kongedømmet Sicilias normanniske adel interessert i en tysk konge. Vilhelm fikk adelen og de viktige menn ved hoffet til å love å akseptere Constances som hans etterfølger om han døde uten arving, men etter hans uventede død i 1189 tok hans fetter (og Constances nevø) Tancred tronen. Han var født utenfor ekteskap, men han fikk støtte fra de fleste av de store menn på Sicilia.
== Erobringen av Sicilia ==
Constances svigerfar, den tysk-romerske keiseren, døde i 1190, og de påfølgende året ble Henrik og Constance kronet som keiser og keiserinne i Roma. Constance fulgte deretter sin ektefelle med en betydelig hær for å erobre kongedømmet Sicilia fra Tancred. De nordlige byene i kongedømmet overga seg, inkludert de tidligste normanniske festningene Capua og Aversa. Roger IIs hovedstad på fastlandet, Salerno, sendte ord om at keiseren ble ønsket velkommen, og inviterte Constance til å bo i hennes far gamle palass for å unngå sommerens hete. Napoli var det første stedet hvor Henrik møtte motstand, og holdt stand i den sørlige sommerheten mens keiserens hær pådro seg malaria og annen sykdom inntil den ble tvunget til å trekke seg tilbake. Constance derimot ble i Salerno med en liten styrke som et signal om at Henrik snart ville komme tilbake.
Straks Henrik hadde trukket tilbake hovedmengden av den keiserlige hær erklærte de byene som Henrik trodde hadde overgitt seg øyeblikkelig sin troskap til Tancred, kanskje hovedsakelig for at de fryktet hans hevn, og Salerno overga Constance til ham i Messina, et betydningsfullt krigsbytte som Henrik for enhver pris måtte få tilbake. Tancred var kun villig til å oppgi sitt forhandlingskort om paven aksepterte ham som den lovmessige kongen av Sicilia. Ved at paven sikret keiserinnen en sikker reise tilbake til Roma håpet han kanskje på at den tysk-romerske keiseren ville være bedre innstilt mot pavedømmet. Men før Constance nådde fram til Roma hadde Henriks soldater grepet henne og førte henne i sikkerhet over Alpene. Hverken paven eller Tancred fikk utnyttet fordelen av å ha henne i sin forvaring.
Henrik var allerede i forberedelsene på å invadere Sicilia for andre gang da Tancred døde i 1194. Senere det samme året forflyttet han seg sørover, gikk inn i Palermo uten motstand, avsatte Tancreds unge sønn Vilhelm III og fikk seg selv kronet isteden. Constance fulgte etter i et langsommere tempo da hun var gravid. Den 26. desember, dagen etter Henriks kroning, fødte hun en sønn, Fredrik, den framtidige keiser og konge av Sicilia, Fredrik II av Det tysk-romerske rike. Det skjedde i den lille byen Jesi i nærheten av Ancona.
Constance var 40 år og hun visste at mange ville spørsmål om barnet virkelige var hennes. Således fødte hun barnet i paviljong på markedsplassen av byen og inviterte byens jordmødre til å være vitne til fødselen. Noen få dager senere kom hun tilbake til markedsplassen for å gi barnet bryst i all offentlighet.
== Kroningen av Fredrik II ==
Henrik døde av malaria i byen Messina i 1197. Året etter lot Constance den 3 år gamle Fredrik krone som konge av Sicilia, og i hans navn oppløste hun de bånd som hennes avdøde ektemann hadde knyttet mellom Sicilia og det tysk-romerske riket. Hun utviklet en helt annen politikk enn hennes ektemann hadde stått for. Hun omga seg med lokale rådgivere, og utlot den ambisiøse Markward von Anweiler fra innflytelse ved å holde ham til hans len i Molise.
Hun nevnte ikke det tysk-romerske riket da hennes sønn ble kronet i Palermo i mai 1198. Hun knyttet nye forbindelser til pave Innocent III. I møte med de farer som omga en hvilken som helst barnekonge plasserte Constance Fredrik under beskyttelse av pave Innocent III. Hun forventet at han ble oppdratt som en sicilianer, og for å bli intet mer enn konge av Sicilia, uten distraherende krav på Tyskland eller selv tittelen «konge av romerne». At han likevel skulle bli langt mer kunne hun ikke forutse da hun døde på slutten av november 1198. I hennes testamente gjorde hun pave Innocent III, som var barnets føydale overherre, til sin vokter, en påminnelse til alle om ukrenkeligheten i hans kongelige arv.
Den italienske dikteren Dante plasserer Constance i paradiset i sitt store verk Den guddommelige komedie, skjønt han har akseptert ryktet om at hun hadde vært en nonne.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Villani, Giovanni: Cronica, V.20, VI.16, VII.1
Abulafia, David: Frederick II, a Medieval Emperor, 1988 (Oxford University press)
Frölich, Walter: «The Marriage of Henry VI and Constance of Sicily: Prelude and Consequences», Anglo-Norman Studies XV, 1992
Matthew, Donald: The Norman Kingdom of Sicily, ISBN 0-521-26911-3
Norwich, John Julius: The Kingdom in the Sun, gjenopptrykket som en del av hans The Normans in Sicily, ISBN 0-14-015212-1
== Eksterne lenker ==
(en) Constance of Sicily – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Constance av Sicilia (født 2. november 1154 i Palermo, død 27.
| 13,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laurent_Heinrich
|
2023-02-04
|
Laurent Heinrich
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronisk musikk', 'Kategori:Franske musikere', 'Kategori:House-artister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Strasbourg']
|
Lifelike er pseudonymet til den franske musikeren Laurent Heinrich, som produserer elektronisk musikk. Han er fra Strasbourg, Alsace i Frankrike.
|
Lifelike er pseudonymet til den franske musikeren Laurent Heinrich, som produserer elektronisk musikk. Han er fra Strasbourg, Alsace i Frankrike.
== Diskografi ==
=== Singler ===
Ferris Bueller – Go 2000 (Pliable Records 1999)
Ferris Bueller – House Emergency Room (Pliable Records 1999)
Ferris Bueller – Digitalement Votre EP (Pliable Records 2000)
Ferris Bueller – Work Ur Body EP (Pliable Records 2000)
Lifelike – The Soul Of My Love (20000ST, ColorZ 2001)
Lifelike – The Cult – (20000ST 2002)
Lifelike – My Precious Diamond (20000ST, ColorZ 2002)
Lifelike – Running Out (Work It Baby 2005)
Lifelike – So Electric (Play It Again Sam / Wall of Sound 2007)
=== Samarbeider ===
Lifelike & Roman Salzger – Regina EP (Eyezcream Recordings 2002)
Lifelike & Kris Menace - Discopolis (Vulture Music|Vulture 2005, Defected Records|Defected 2006)
=== Remixer ===
Ledge – Icarus (Ledgemusic 2002)
Curtis – Funkiss (Worldwide/Incamusic 2002)
Demon – Don't Make Me Cry (20000ST 2003)
Vicarious Bliss – Theme From Vicarious Bliss (Ed Banger Records 2004)
O.T. Quartet – Hold That Sucker Down (Champion Records 2005)
Alyoa – It's Been Too Long (Archibell Records 2005)
Joachim Garraud – Rock the Choice (Fuck Me I'm Famous Records 2005)
Ben Macklin ft. Tiger Lily – Feel Together (Serial Records Promo 2006, Free2air Recordings 2007)
Nu-Matic – In The Morning (Swift Records, Klik Records 2006)
Stars On 33 – I Feel Music In Your Heart (Vulture 2006) – With Kris Menace
Paté No 1 – Shining Star (Big Star Records 2006)
Geyster – Under The Fuse Of Love (Somekind Records 2006)
Belle – What The Hell (Mercury Records Promo 2006) – With Kris Menace
Super Mal – Bigger Bigger/Bigger than Big (Bandito 2006, Eye Industries 2007)
Rossell ft. Emma – Dancing With Strangers (Brandnewvibe 2007)
Turbofunk – Gotta Move (Data Records 2007)
Demon – Happy Therapy (Help Yourself 2007)
Shapeshifters – Pusher (Positiva, Nocturnal Groove 2007)
Kruse & Nürnberg ft. Tamara Nile|T.Nile - Sunrises (Slip 'n' Slide 2007)
Ny-Lon ft. Kate Smith – When You Love Someone (Eyezcream 2007)
DK7 – Fashion Feelings (Process 2008)
Chromeo – Needy Girl (Back Yard Recordings 2008)
Cazals – Somebody, Somewhere (Kitsuné Music 2008)
The Presets – This Boy's in Love (Modular Recordings 2008)
Sneaky Sound System – Kansas City (Bedlam 2008)
Does It Offend You, Yeah? – Epic Last Song (Virgin 2008)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lifelike på Internet Movie Database
(en) Lifelike på Discogs
(en) Lifelike på MusicBrainz
(en) Lifelike på Spotify
(en) Lifelike på Songkick
(en) Lifelike på Last.fm
Lifelike på Facebook
(en) Laurent Heinrich på MySpace
|
Lifelike er pseudonymet til den franske musikeren Laurent Heinrich, som produserer elektronisk musikk. Han er fra Strasbourg, Alsace i Frankrike.
| 13,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tatnet
|
2023-02-04
|
Tatnet
|
['Kategori:Internett', 'Kategori:Tatarer', 'Kategori:Tatarstan']
|
Tatnet (forkortelse av «Tatarisk Internett») er navnet som brukes av Tatarisk-språklige for å beskrive den delen av Internett som er viet til tatarer eller Tatarstan. Det inkluderer nettsider og nettsteder på alle språk.
|
Tatnet (forkortelse av «Tatarisk Internett») er navnet som brukes av Tatarisk-språklige for å beskrive den delen av Internett som er viet til tatarer eller Tatarstan. Det inkluderer nettsider og nettsteder på alle språk.
|
Tatnet (forkortelse av «Tatarisk Internett») er navnet som brukes av Tatarisk-språklige for å beskrive den delen av Internett som er viet til tatarer eller Tatarstan. Det inkluderer nettsider og nettsteder på alle språk.
| 13,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kris_Menace
|
2023-02-04
|
Kris Menace
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Elektronisk musikk', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:House-artister', 'Kategori:Menn']
|
Kris Menace er pseudonyment til den tyske musikeren Christoph Höffel, som produserer elektronisk musikk. Han er kjent for sitt samarbeid med franske Lifelike. I 2005 ga de to ut låten Discopolis, som ble en hit på klubber verden over.
|
Kris Menace er pseudonyment til den tyske musikeren Christoph Höffel, som produserer elektronisk musikk. Han er kjent for sitt samarbeid med franske Lifelike. I 2005 ga de to ut låten Discopolis, som ble en hit på klubber verden over.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kris Menace – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kris Menace på Apple Music
(en) Kris Menace på Discogs
(en) Kris Menace på MusicBrainz
(en) Kris Menace på SoundCloud
(en) Kris Menace på Spotify
(en) Kris Menace på Songkick
(en) Kris Menace på MySpace
|
Kris Menace er pseudonyment til den tyske musikeren Christoph Höffel, som produserer elektronisk musikk. Han er kjent for sitt samarbeid med franske Lifelike.
| 13,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Gelstedprisen
|
2023-02-04
|
Otto Gelstedprisen
|
['Kategori:1970 i Danmark', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1970']
|
Otto Gelstedprisen er en dansk pris som deles ut fra Otto Gelsteds Mindefond som ble opprettet i 1970 av Otto Gelsteds universalarving. Prisen deles ut hvert år av Det Danske Akademi og er på DK 65 000. Formålet er: «å støtte diktere, oversettere, journalister på den måte og i det omfang, som fondets styre til enhver tid bestemmer». Prisen har tidligere tradisjonelt vært tildelt unge forfattere for deres andre eller tredje bok.
|
Otto Gelstedprisen er en dansk pris som deles ut fra Otto Gelsteds Mindefond som ble opprettet i 1970 av Otto Gelsteds universalarving. Prisen deles ut hvert år av Det Danske Akademi og er på DK 65 000. Formålet er: «å støtte diktere, oversettere, journalister på den måte og i det omfang, som fondets styre til enhver tid bestemmer». Prisen har tidligere tradisjonelt vært tildelt unge forfattere for deres andre eller tredje bok.
== Liste over mottakere ==
== Kilder ==
Gelstedprisen hos Litteraturpriser.dk
|
Otto Gelstedprisen er en dansk pris som deles ut fra Otto Gelsteds Mindefond som ble opprettet i 1970 av Otto Gelsteds universalarving. Prisen deles ut hvert år av Det Danske Akademi og er på DK 65 000.
| 13,899 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.