url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Mediodactylus_russowii | 2023-02-04 | Mediodactylus russowii | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Gekkoer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mediodactylus russowii er en gekko som er utbredt i ørkenene øst for Det kaspiske hav.
Nordgrensen for utbredelsen går i Kasakhstan fra nedre del av elva Emba østover nord for Aralsjøen, og så videre østover til området nord for Balkhasjsjøen. Tidligere fantes arten også i Tsjetsjenia i europeisk Russland, men her er den utdødd. De sørligste funnene er fra nordøstre Iran, og regnes som en egen underart, M. r. zarundnyi. De østligste populasjonene lever i Ili-dalen og Dzungaria, og utgjør kanskje en egen art.
I litteraturen opptrer denne arten med mange vitenskapelige navn. Strauch beskrev den som Gymnodactylus russowii, men den er senere også blitt plassert i slektene Cyrtodactylus og Tenuidactylus. Det er nå enighet om at den tilhører gruppen Mediodactylus, men mange mener at denne gruppen står så nær Cyrtopodion at den bare kan regnes som en underslekt. Det vitenskapelige navnet blir i tilfelle Cyrtopodion russowii.
| Mediodactylus russowii er en gekko som er utbredt i ørkenene øst for Det kaspiske hav.
Nordgrensen for utbredelsen går i Kasakhstan fra nedre del av elva Emba østover nord for Aralsjøen, og så videre østover til området nord for Balkhasjsjøen. Tidligere fantes arten også i Tsjetsjenia i europeisk Russland, men her er den utdødd. De sørligste funnene er fra nordøstre Iran, og regnes som en egen underart, M. r. zarundnyi. De østligste populasjonene lever i Ili-dalen og Dzungaria, og utgjør kanskje en egen art.
I litteraturen opptrer denne arten med mange vitenskapelige navn. Strauch beskrev den som Gymnodactylus russowii, men den er senere også blitt plassert i slektene Cyrtodactylus og Tenuidactylus. Det er nå enighet om at den tilhører gruppen Mediodactylus, men mange mener at denne gruppen står så nær Cyrtopodion at den bare kan regnes som en underslekt. Det vitenskapelige navnet blir i tilfelle Cyrtopodion russowii.
== Referanser ==
== Litteratur ==
N.B. Ananjeva; m.fl. (2006). The Reptiles of Northern Eurasia: Taxonomic Diversity, Distribution, Conservation Status. Sofia: Pensoft Publishers. s. 40. ISBN 978-954-642-269-9. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
J. Robert Macey m.fl. (2000). «Phylogenetic relationships among Asian gekkonid lizards formerly of the genus Cyrtodactylus based on cladistic analyses of allozymic data: monophyly of Cyrtopodion and Mediodactylus». Journal of Herpetology. 34 (2): 258–265. ISSN 0022-1511.
== Eksterne lenker ==
(en) Mediodactylus russowii i Encyclopedia of Life
(en) Mediodactylus russowii i Global Biodiversity Information Facility
(en) Mediodactylus russowii hos Reptile Database
(en) Mediodactylus russowii hos ITIS
(en) Mediodactylus russowii hos NCBI
Cyrtopodion russowii – detaljert informasjon på Wikispecies
Atlas of amphibians and reptiles in Europe - Cyrtodactylus russowi | | rødlistereferanse=}} | 13,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Frank_Stevens | 2023-02-04 | John Frank Stevens | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 25. april', 'Kategori:Fødsler i 1853', 'Kategori:Ingeniører fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Panamakanalen', 'Kategori:Personer fra Kennebec County i Maine', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Frank Stevens (født 25. april 1853, død 2. juni 1943) var en amerikansk ingeniør som bygget Great Northern Railway i USA og var byggeleder på Panamakanalen mellom 1906 og 1908.
| John Frank Stevens (født 25. april 1853, død 2. juni 1943) var en amerikansk ingeniør som bygget Great Northern Railway i USA og var byggeleder på Panamakanalen mellom 1906 og 1908.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Conquering the Landscape (Gary Sherman explores the life of the great North American trailblazer, John Frank Stevens)», HISTORY MAGAZINE, juli 2008
«Stevens, John Frank» i American National Biography. American Council of Learned Societies, 2000. | John Frank Stevens (født 25. april 1853, død 2. | 13,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A5nke_skole | 2023-02-04 | Lånke skole | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Stjørdal', 'Kategori:Lånke', 'Kategori:Sider med kart'] | Lånke skole er en offentlig barneskole i bygda Lånke i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolen har 322 elever og ca 50 ansatte per 2020. August 2008 startet en rehabilitering og utbygging av skolen, som ble ferdig ved skolestart høsten 2009. Lånke skole erstattet Leira skole og Sorte skole. | Lånke skole er en offentlig barneskole i bygda Lånke i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolen har 322 elever og ca 50 ansatte per 2020. August 2008 startet en rehabilitering og utbygging av skolen, som ble ferdig ved skolestart høsten 2009. Lånke skole erstattet Leira skole og Sorte skole. | Lånke skole er en offentlig barneskole i bygda Lånke i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolen har 322 elever og ca 50 ansatte per 2020. | 13,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haraldreina_skole | 2023-02-04 | Haraldreina skole | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Stjørdal', 'Kategori:Sider med kart'] | Haraldreina skole er en offentlig barneskole i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolekretsen dekker hovedsakelig boligområdene nordøst for sentrumsområdet på Stjørdalshalsen. Rektor er Liv Bente Resell. Skolens elever sogner til Halsen ungdomsskole for videre skolegang. | Haraldreina skole er en offentlig barneskole i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolekretsen dekker hovedsakelig boligområdene nordøst for sentrumsområdet på Stjørdalshalsen. Rektor er Liv Bente Resell. Skolens elever sogner til Halsen ungdomsskole for videre skolegang. | Haraldreina skole er en offentlig barneskole i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolekretsen dekker hovedsakelig boligområdene nordøst for sentrumsområdet på Stjørdalshalsen. | 13,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvislabakken_skole | 2023-02-04 | Kvislabakken skole | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Stjørdal', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Kvislabakken skole er en offentlig barneskole på Stjørdalshalsen i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolen har 202 elever i 2011. Rektor per 2019 er Marte Lyng. Skolen fikk et nytt bygg i 2005 som rommer elevene på 5.-7. trinn og administrasjon.
Skolens visjon: «Ved Kvislabakken skole samarbeider vi for å skape trygghet, trivsel og gode læringsmuligheter.»
Skolens elever sogner til Stokkan ungdomsskole.
| Kvislabakken skole er en offentlig barneskole på Stjørdalshalsen i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolen har 202 elever i 2011. Rektor per 2019 er Marte Lyng. Skolen fikk et nytt bygg i 2005 som rommer elevene på 5.-7. trinn og administrasjon.
Skolens visjon: «Ved Kvislabakken skole samarbeider vi for å skape trygghet, trivsel og gode læringsmuligheter.»
Skolens elever sogner til Stokkan ungdomsskole.
== Rektorer ==
Marte Lyng fra ?
Helen Barbala fra ? – til ?
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Kvislabakken skole er en offentlig barneskole på Stjørdalshalsen i Stjørdal kommune, Trøndelag. Skolen har 202 elever i 2011. | 13,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eurydactylodes | 2023-02-04 | Eurydactylodes | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gekkoer', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1965', 'Kategori:Ny-Caledonias endemiske fauna'] | Eurydactylodes er en slekt av gekkoer, som bare finnes på Ny-Caledonia.
Alle artene klatrer i trær, og har gripehale. De har kjertler som kan skille ut et illeluktende sekret for å holde unna angripere. Slekten kjennetegnes ved at de legger egg med et hardt, kalkholdig skall i motsetning til de andre artene i Diplodactylidae, som legger egg med mykt skall.
| Eurydactylodes er en slekt av gekkoer, som bare finnes på Ny-Caledonia.
Alle artene klatrer i trær, og har gripehale. De har kjertler som kan skille ut et illeluktende sekret for å holde unna angripere. Slekten kjennetegnes ved at de legger egg med et hardt, kalkholdig skall i motsetning til de andre artene i Diplodactylidae, som legger egg med mykt skall.
== Eksterne lenker ==
(en) Eurydactylodes i Encyclopedia of Life
(en) Eurydactylodes i Global Biodiversity Information Facility
(en) Eurydactylodes hos ITIS
(en) Eurydactylodes hos NCBI
(en) Kategori:Eurydactylodes – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eurydactylodes – detaljert informasjon på Wikispecies
The Reptile Database - Eurydactylodes
www.gekkota.com - Eurydactylodes bilder | * Eurydactylodes agricolae | 13,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Constance,_hertuginne_av_Bretagne | 2023-02-04 | Constance, hertuginne av Bretagne | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. september', 'Kategori:Dødsfall i 1201', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1161', 'Kategori:Hertug av Bretagne', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Constance av Penthièvre (bretonsk Konstanza Penture, eller Konstanza Breizh; født 1161, død 5. september 1201) var ved arv hertuginne av Bretagne mellom 1166 og 1201 som eneste barn etter Conan IV, hertug av Bretagne og jarl av Richmund, ved dennes hustru Margaret av Huntingdon, senere kalt grevinne av Hereford, et barnebarn av kong David I av Skottland.
| Constance av Penthièvre (bretonsk Konstanza Penture, eller Konstanza Breizh; født 1161, død 5. september 1201) var ved arv hertuginne av Bretagne mellom 1166 og 1201 som eneste barn etter Conan IV, hertug av Bretagne og jarl av Richmund, ved dennes hustru Margaret av Huntingdon, senere kalt grevinne av Hereford, et barnebarn av kong David I av Skottland.
== Som hertuginne ==
Som en del av en diplomatisk avtale i 1181 ble Constance som tyveåring tvunget til å gifte seg med Geoffrey Plantagenet, den fjerde sønnen til kong Henrik II av England og Eleanora av Aquitaine. Med Geoffery fikk hun tre barn: Eleanora av Bretagne (1182/1184–1241), Matilda av Bretagne (1185-før 1189) og Arthur (1187–1203), den sistnevnte født etter at Geoffreys død. Som de jure uxoris hertug ekskluderte Geoffrey sin hustru fra å utøve autoritet i regjeringen av hertugdømmet. I 1186, etter en rideulykke i Paris, ble Geoffrey trampet til døde i en ridderturnering. Constance ble da den effektive hersker av Bretagne.
Imidlertid arrangerte hennes tidligere svigerfar, Henrik II av England, for at hun skulle gifte seg med Ranulf de Meschines, 4. jarl av Chester, den 3. februar 1188. I 1191 proklamerte kong Rikard I av England sin nevø og Constances sønn Arthur I av Bretange som sin arving i en traktat signert med Filip II August av Frankrike.
Da Rikard I av England, kalt Løvehjerte, var på det tredje korstog fremmet Constance større uavhengighet for Bretagne og for å fremme sin sønns posisjon og arv fikk hun proklamert unge Arthur som hertug i 1196 til tross for at han var kun syv år gammel.
Hennes ekteskap med Ranulf de Meschines var vanskelig og han lot sette i fengsel i 1196. Med Constance i fangenskap i England brøt det ut opprør over hele Bretagne på hennes vegne. Ranulf bøyde seg for det voksende presset og lot hertuginnen slippe fri i 1198.
Tilbake i Bretagne fikk Constance ekteskapet annullert. Senere i 1199 i Angiers tok hun Guy av Thouars som sin «andre» ektemann. I løpet av disse årene rådet hun sin sønn mot en fransk allianse, og således fulgte sin avdøde ektemann Geoffreys politikk.
Da Rikard I døde i 1199 gikk Filip II August med på å anerkjenne Arthur som greve av Anjou, Maine og Poitou i bytte for at Arthur sverger føydaleden til franskekongen og blir direkte vasall av Frankrike. Imidlertid ble den 13 år gamle Arthur tatt fange mens han beleiret Mirabeau, og det påfølgende året ble han overført til Rouen under ledelse av William de Braose, og i april 1203, 16 år gammel, forsvinner han mystisk uten et spor.
I løpet av denne konflikten ble Constances eldste datter Eleanora tatt fange og holdt fengslet i Corfe Castle i Dorset hvor hun forblir fengslet inntil hun er død.
Constance fødte sin tredje ektemann tre barn: Alix av Thouars (1200-1221) som giftet seg med Peter de Dreux, den første bretonske hertug av Huset Dreux, Katherine av Thouars (1201-ca 1240) som giftet seg med Andre III av Bretagne, herre av Vitre, og Margaret av Thouars (1201-1216/20) som giftet seg med Geoffrey I av Rohan.
== Død og begravelse ==
Constance døde den 5. september 1201 ved Nantes, 40 år gammel. Hun ble gravlagt i klosteret Villeneuve i Nantes.
Grunnene til hennes død er usikre. En del historikere formoder at hun døde av komplikasjoner i forbindelser med spedalskhet, muligens i forbindelse i fødsel kort tid etter at hun fødte tvillingdøtre. Å føde tvillinger under de usanitære forholdene i hennes tid hadde antagelig en del av skylden. Den nøyaktige datoen til tvillingfødselen er det derimot ikke mulig å etablere, noe som gjør den nøyaktige årsaken usikker.
== I fiksjonen ==
Constance er en figur i William Shakespeares teaterstykke Kong Johan hvor hun har flere uttrykksfull taler om sorg og død. I filmen har hun blitt portrettert av Julia Neilson i den tidlige stumfilmen King John (1899) som gjenskaper kongens dødsscene mot slutten av filmen. Hun har også blitt portrettert av Sonia Dresdel i BBCs Sunday Night Theatre-versjonen (1952), og Claire Bloom i BBCs Shakespeare-versjon (1984). Hun ble spilt av Paula Williams (som barn) og Nina Francis (som voksen) i BBCs TV-dramaserie The Devil's Crown (1978).
== Referanser == | Constance av Penthièvre (bretonsk Konstanza Penture, eller Konstanza Breizh; født 1161, død 5. september 1201) var ved arv hertuginne av Bretagne mellom 1166 og 1201 som eneste barn etter Conan IV, hertug av Bretagne og jarl av Richmund, ved dennes hustru Margaret av Huntingdon, senere kalt grevinne av Hereford, et barnebarn av kong David I av Skottland. | 13,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Torrance | 2023-02-04 | James Torrance | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Storbritannia', 'Kategori:Reformerte teologer', 'Kategori:Skotske teologer'] | James Torrance (født 23. februar 1923 død 15. november 2003) var en skotsk teolog. Torrance var særlig kjent som en sterk forsvarer av Jean Calvin og for sitt fokus på trinitarisk teologi.
Torrance ble ordinert til pastor i Church of Scotland i 1954. Han jobbet som pastor i sju år, før han ble ansatt som lærer ved University of Edinburgh. Fra 1977 og fram til han gikk av med pensjon i 1989 jobbet han ved University of Aberdeen, og opparbeidet seg et ry som en svært dyktig foreleser, noe som gjorde at han reiste mye rundt og holdt gjesteforelesninger ved andre universitet i hele verden.
Torrance var leder for Church of Scotland sin komite for lærespørsmål i fire år og leder i en samtalegruppe mellom den skotske kirken og Den katolske kirke.
Han var broren til teologen Tom Torrance, som ble regnet som en av Skottlands mest respekterte teologer, og faren til teologen Allan Torrence som jobber ved University of St Andrews.
| James Torrance (født 23. februar 1923 død 15. november 2003) var en skotsk teolog. Torrance var særlig kjent som en sterk forsvarer av Jean Calvin og for sitt fokus på trinitarisk teologi.
Torrance ble ordinert til pastor i Church of Scotland i 1954. Han jobbet som pastor i sju år, før han ble ansatt som lærer ved University of Edinburgh. Fra 1977 og fram til han gikk av med pensjon i 1989 jobbet han ved University of Aberdeen, og opparbeidet seg et ry som en svært dyktig foreleser, noe som gjorde at han reiste mye rundt og holdt gjesteforelesninger ved andre universitet i hele verden.
Torrance var leder for Church of Scotland sin komite for lærespørsmål i fire år og leder i en samtalegruppe mellom den skotske kirken og Den katolske kirke.
Han var broren til teologen Tom Torrance, som ble regnet som en av Skottlands mest respekterte teologer, og faren til teologen Allan Torrence som jobber ved University of St Andrews.
== Viktige utgivelser ==
'Covenant and Contract, a Study of the Theological Background of Worship in seventeenth-century Scotland', SJT 23: 51-76 (1970)
'The Contribution of McLeod Campbell to Scottish Theology', SJT 26: 295-311 (1973)
'The Vicarious Humanity of Christ' in The Incarnation, Ecumenical Studies in the Nicene-Constantinopolitan Creed, AD 381, ed. T.F. Torrance (Handsel Press, 1981)
'The Doctrine of the Trinity in our Contemporary Situation' in The Forgotten Trinity, Volume 3 (British Council of Churches, 1991)
'Introduction' to The Nature of the Atonement by J. McLeod Campbell (Handsel Press, 1996)
Worship, Community and the Triune God of Grace. The 1994 Didsbury Lectures (Paternoster, 1996)
== Eksterne lenker ==
(engelsk) Nekrolog i The Times | | fsted = | 13,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_%C3%A5tte_eldste | 2023-02-04 | De åtte eldste | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas kommunistparti', 'Kategori:Kinesisk politikk'] | De åtte store fremstående eldste (kinesisk: 八大元老; pinyin: Bā dà yuán lǎo), forkortet de åtte eldste (八老, Bā lǎo) var en gruppe eldre medlemmer av Det kinesiske kommunistiske parti som hadde stor innflytelse på 1980-tallet og 1990-tallet. Alle var født mellom 1902 og 1909, og er nå døde.
De blir også kalt de åtte udødelige. Dette uttrykket henspiller på de daoistiske mytiske helter som gjerne kalles De åtte udødelige.
De åtte udødelige kommunistiske politikerne var:
Deng Xiaoping (1904–1997), Kinas leder, og formann for den sentrale militærkommisjon 1980–1989, formann for den sentrale rådgivende kommisjon 1982–1987
Chen Yun (1905–1995), formann for den sentrale rådgivende kommisjon 1987–1992
Peng Zhen (1902–1997), formann for den nasjonale folkekongressen 1983–1988
Yang Shangkun (1907–1998), Folkerepublikken Kinas president 1988–1993.
Bo Yibo (1908–2007), viseformann for den sentrale rådgivende kommisjon
Li Xiannian (1909–1992), Folkerepublikken Kinas president 1983–1988, deretter formann for det kinesiske folks politisk konsultative konferanse
Wang Zhen (1908–1993), viseformann for den sentrale rådgivende kommisjon
Song Renqiong (1909–2005), viseformann for den sentrale rådgivende kommisjonNoen etterkommere av de åtte eldste utgjør nå (2009) en gruppe som har fått tilnavnet «Kronprinspartiet».
| De åtte store fremstående eldste (kinesisk: 八大元老; pinyin: Bā dà yuán lǎo), forkortet de åtte eldste (八老, Bā lǎo) var en gruppe eldre medlemmer av Det kinesiske kommunistiske parti som hadde stor innflytelse på 1980-tallet og 1990-tallet. Alle var født mellom 1902 og 1909, og er nå døde.
De blir også kalt de åtte udødelige. Dette uttrykket henspiller på de daoistiske mytiske helter som gjerne kalles De åtte udødelige.
De åtte udødelige kommunistiske politikerne var:
Deng Xiaoping (1904–1997), Kinas leder, og formann for den sentrale militærkommisjon 1980–1989, formann for den sentrale rådgivende kommisjon 1982–1987
Chen Yun (1905–1995), formann for den sentrale rådgivende kommisjon 1987–1992
Peng Zhen (1902–1997), formann for den nasjonale folkekongressen 1983–1988
Yang Shangkun (1907–1998), Folkerepublikken Kinas president 1988–1993.
Bo Yibo (1908–2007), viseformann for den sentrale rådgivende kommisjon
Li Xiannian (1909–1992), Folkerepublikken Kinas president 1983–1988, deretter formann for det kinesiske folks politisk konsultative konferanse
Wang Zhen (1908–1993), viseformann for den sentrale rådgivende kommisjon
Song Renqiong (1909–2005), viseformann for den sentrale rådgivende kommisjonNoen etterkommere av de åtte eldste utgjør nå (2009) en gruppe som har fått tilnavnet «Kronprinspartiet».
== Eksterne lenker ==
AsiaWeek-artikkel
John Ruwitch 'China's leaders tug strings of power in retirement' (Reuters) | De åtte store fremstående eldste (kinesisk: 八大元老; pinyin: Bā dà yuán lǎo), forkortet de åtte eldste (八老, Bā lǎo) var en gruppe eldre medlemmer av Det kinesiske kommunistiske parti som hadde stor innflytelse på 1980-tallet og 1990-tallet. Alle var født mellom 1902 og 1909, og er nå døde. | 13,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gibraltar_lufthavn | 2023-02-04 | Gibraltar lufthavn | ['Kategori:36°N', 'Kategori:5°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Europa', 'Kategori:Gibraltar', 'Kategori:Sider med kart'] | Gibraltar lufthavn (engelsk: Gibraltar Airport, spansk: Aeropuerto de Gibraltar) (IATA: GIB, ICAO: LXGB) er en internasjonal lufthavn som ligger i det Britiske oversjøiske territoriet Gibraltar på Den iberiske halvøy. Lufthavnen eies av det britiske forsvarsministeriet, og brukes av Royal Air Force, i tillegg til kommersielle flyoperasjoner. Det er tilegnet en egen, sivil lufthavnsterminal for alle kommersielle flybevegelser. Lufthavnen håndterte 330 057 passasjerer i 2006, og ligger kun 500 meter fra Gibraltar sentrum. Det er regelmessige flygninger derfra til blant annet London, Manchester og Barcelona.
Lufthavnen er populær blant turister som reiser til den vestlige delen av turistresortene Costa del Sol og Costa de la Luz, men dens beliggenhet, satt i sammenheng med den korte rullebanen som går på tvers av det lille territoriet Gibraltar gir restriksjoner på bruk. Lufthavnen er en av få i verden som IATA har klassifisert som en kategori A-lufthavn, noe som gir skjerpede krav til flyoperasjoner og drift.
| Gibraltar lufthavn (engelsk: Gibraltar Airport, spansk: Aeropuerto de Gibraltar) (IATA: GIB, ICAO: LXGB) er en internasjonal lufthavn som ligger i det Britiske oversjøiske territoriet Gibraltar på Den iberiske halvøy. Lufthavnen eies av det britiske forsvarsministeriet, og brukes av Royal Air Force, i tillegg til kommersielle flyoperasjoner. Det er tilegnet en egen, sivil lufthavnsterminal for alle kommersielle flybevegelser. Lufthavnen håndterte 330 057 passasjerer i 2006, og ligger kun 500 meter fra Gibraltar sentrum. Det er regelmessige flygninger derfra til blant annet London, Manchester og Barcelona.
Lufthavnen er populær blant turister som reiser til den vestlige delen av turistresortene Costa del Sol og Costa de la Luz, men dens beliggenhet, satt i sammenheng med den korte rullebanen som går på tvers av det lille territoriet Gibraltar gir restriksjoner på bruk. Lufthavnen er en av få i verden som IATA har klassifisert som en kategori A-lufthavn, noe som gir skjerpede krav til flyoperasjoner og drift.
== Historie ==
Lufthavnen ble konstruert under andre verdenskrig, da Gibraltar var en viktig sjøflåtebase for den britiske marinen. Da den åpnet i 1939 hadde lufthavnen status som en nødlandingsplass the Royal Navys Fleet Air Arm. Rullebanen ble for øvrig få år senere forlenget mot Gibraltarbukta for å gjøre det mulig for lufthavnen å håndtere større fly, en utviding som skapte diplomatiske problemer mellom Storbritannia og Spania da sistnevnte anser dette området som sitt eget, og ikke en del av Storbritannias territorium.
Uenigheter rundt suvereniteten til Gibraltar og lufthavnen har i mange år hatt en sterk innvirkning på selve driften og flyoperasjonene. Men den 2. desember 1987 kom begge partene til enighet om en avtale som åpnet for felles, sivilt bruk av flyplassen. Men avtalen ble aldri signert, ei heller gjenopptatt da gibraltarske myndigheter protesterte mot den.
Som et resultat av den feilede avtalen er Gibraltar ekskludert fra den Europeiske avtalen om fritt luftrom innenfor kontinentet, og hadde med dette kun tillatelse til å operere ruteflygninger til Spania og Storbritannia uten at det forelå spesiell tillatelse. Men Córdoba-avtalen av 2006 åpnet igjen for at Gibraltar ikke lengre er ekskludert fra det frie luftrommet i Europa, da de tre partene kom til enighet om bruk av lufthavnen og dens omliggende grenser.
I 2006 annonserte det spanske flyselskapet Iberia at de ville starte opp flygninger mellom Gibraltar og Madrid, en rute som ville bli operert med Airbus A319-maskiner. GB Airways (som nå er en del av British Airways) begynte også kort tid etter Iberia å trafikkere den samme ruten, men disse flygningene ble nedlagt senere det samme året. Iberias flygninger til Gibraltar ble nedlagt i 2008, og i dag er det kun Ándalus Líneas Aéreas som opererer flygninger mellom Gibraltar og Spania.
== Utviding og arealkonflikter ==
Den eksisterende terminalen på Gibraltar lufthavn har i mange år vært for liten, og er moden for utskiftning. Men den største sikkerhetsbetenkningen relatert til lufthavnens drift er Winston Churchill Avenue, Gibraltars hovedvei, som går tvers over rullebanen. Denne må stenges hver gang det er flyaktivitet på rullebanen, noe som fører til køproblematikk og store ventetider for reisende. Gjennomsnittlig stengetid av veien pr. flybevegelse på rullebanen er 10 minutter, og på enkelte dager kan veien være stengt i hele to timer til sammen. Den samlede utvidingsplanen for Gibraltar lufthavn inneholder følgende utbedringer:
Bygging av en ny passasjerterminal på 20 000 m², som vil være 15 000 m² større enn den gamle.
Et nytt parkeringsanlegg med kapasitet på rundt 220 biler.
Winston Churchill Avenue vil eksistere som i dag til bruk for redning, syketransport osv, men det vil bli lagt vei i en ny tunnel som er under konstruksjon for å avlaste biltrafikken.
== Trivialiteter ==
Winston Churchill Avenue, hovedveien mellom Gibraltar og Spania, krysser rullebanen, og blir stengt hver gang det er flyoperasjoner på rullebanen.
Flyplassen er konstruert av stein sprengt ut fra Gibraltar-fjellet under bygging av et tunnelsystem under andre verdenskrig.
== Flyselskaper og destinasjoner ==
== Ulykker og hendelser ==
Aviation Safety Networks [1] statistikk over hendelser] på flyplassen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gibraltar Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) World Aero Data om Gibraltar lufthavn Arkivert 18. mai 2009 hos Wayback Machine. | Gibraltar lufthavn (engelsk: Gibraltar Airport, spansk: Aeropuerto de Gibraltar) (IATA: GIB, ICAO: LXGB) er en internasjonal lufthavn som ligger i det Britiske oversjøiske territoriet Gibraltar på Den iberiske halvøy. Lufthavnen eies av det britiske forsvarsministeriet, og brukes av Royal Air Force, i tillegg til kommersielle flyoperasjoner. | 13,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Djedje_Victorien | 2023-02-04 | Djedje Victorien | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Haugesund', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Ivorianske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Abidjan', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-03'] | Djedje «DJ» Victorien (født 25. oktober 1983) er en fotballspiller fra Elfenbenskysten. Han spilte for eliteserielaget FK Haugesund, som han kom til foran 2008-sesongen. Han scoret syv mål i sin debutsesong for klubben. Victorien er en offensiv spiller som benyttes på høyre/venstre ving, eller som spiss. Etter 2010-sesongen ble kontrakten med klubben ikke forlenget.
| Djedje «DJ» Victorien (født 25. oktober 1983) er en fotballspiller fra Elfenbenskysten. Han spilte for eliteserielaget FK Haugesund, som han kom til foran 2008-sesongen. Han scoret syv mål i sin debutsesong for klubben. Victorien er en offensiv spiller som benyttes på høyre/venstre ving, eller som spiss. Etter 2010-sesongen ble kontrakten med klubben ikke forlenget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Djedje Victorien – Transfermarkt | | fødtsted = Abidjan | 13,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AIA-gullmedaljen | 2023-02-04 | AIA-gullmedaljen | ['Kategori:Arkitekturpriser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Utmerkelser fra USA'] | AIA-gullmedaljen er en pris som deles ut av American Institute of Architects skjenket «av det nasjonale AIA-styret som en anerkjennelse av et betydningsfullt arbeid med varig innflytelse på teori og praksis innen arkitekturen.»
Det er instituttets høyeste utmerkelse. Siden 1947 har medaljen blitt delt ut mer eller mindre årlig. I de siste årene har AIA-gullmedaljen blitt noe overskygget av Pritzker-prisen som har fått mer publisitet.
| AIA-gullmedaljen er en pris som deles ut av American Institute of Architects skjenket «av det nasjonale AIA-styret som en anerkjennelse av et betydningsfullt arbeid med varig innflytelse på teori og praksis innen arkitekturen.»
Det er instituttets høyeste utmerkelse. Siden 1947 har medaljen blitt delt ut mer eller mindre årlig. I de siste årene har AIA-gullmedaljen blitt noe overskygget av Pritzker-prisen som har fått mer publisitet.
== Liste over AIA-gullmedaljevinnere ==
== Eksterne lenker ==
Vinnere av gullmedaljen AIAs hjemmeside | AIA-gullmedaljen er en pris som deles ut av American Institute of Architects skjenket «av det nasjonale AIA-styret som en anerkjennelse av et betydningsfullt arbeid med varig innflytelse på teori og praksis innen arkitekturen.» | 13,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sylvain_L%C3%A9vi | 2023-02-04 | Sylvain Lévi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 30. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Franske indologer', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sylvain Levi (født 28. mars 1863 i Paris, død 30. oktober 1935 samme sted) var en fransk indolog. Han studerte blant annet under Abel Bergaigne, og innehadde forskjellige lærerposisjoner i sanskrit og indisk religionshistorie, til han i 1894 ble professor i sanskrit ved Collège de France.
Blant hans studenter var sinologen Paul Pelliot (1878–1945) og asiaforskeren Jurij Nikolajevitsj Rjorikh (1902–1960).
| Sylvain Levi (født 28. mars 1863 i Paris, død 30. oktober 1935 samme sted) var en fransk indolog. Han studerte blant annet under Abel Bergaigne, og innehadde forskjellige lærerposisjoner i sanskrit og indisk religionshistorie, til han i 1894 ble professor i sanskrit ved Collège de France.
Blant hans studenter var sinologen Paul Pelliot (1878–1945) og asiaforskeren Jurij Nikolajevitsj Rjorikh (1902–1960).
== Verker i utvalg ==
Han var på sin tid Frankrikes fremste sanskritist. Foruten et stort antall avhandlinger av litteratur- og religionshistorisk innhold utgav Levi
Le théatre Indien (1890),
Quid de Graecis veterum Indorum monumenta tradiderint (s.å.),
La doctrine du sacrifice dans les Brahmanas (1898),
«Le Nepal. Étude historique d'un royaume hindu» (l-3, 1905-1908, i Annales du Musée Guimet: Bibi. d'études, del. 17-19),
og en med fransk oversettelse utstyrt utgae av Mahayana-sutralamkara. Exposé de la doctrine du grand véhicule selon le systéme Yogachara (I, 1907).
== Referanser == | Sylvain Levi (født 28. mars 1863 i Paris, død 30. | 13,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lanzarote_lufthavn | 2023-02-04 | Lanzarote lufthavn | ['Kategori:13°V', 'Kategori:28°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Flyplasser på Kanariøyene', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Lanzarote lufthavn (spansk: Aeropuerto de Lanzarote) (IATA: ACE, ICAO: GCRR) er en internasjonal lufthavn som ligger på øya Lanzarote i øygruppa Kanariøyene, tilhørende Spania. Lufthavnen er populær blant charterreisende, og har et vidt rutenettverk av destinasjoner i Europa, i tillegg til innenriksflygninger i Spania. | Lanzarote lufthavn (spansk: Aeropuerto de Lanzarote) (IATA: ACE, ICAO: GCRR) er en internasjonal lufthavn som ligger på øya Lanzarote i øygruppa Kanariøyene, tilhørende Spania. Lufthavnen er populær blant charterreisende, og har et vidt rutenettverk av destinasjoner i Europa, i tillegg til innenriksflygninger i Spania. | Lanzarote lufthavn (spansk: Aeropuerto de Lanzarote) (IATA: ACE, ICAO: GCRR) er en internasjonal lufthavn som ligger på øya Lanzarote i øygruppa Kanariøyene, tilhørende Spania. Lufthavnen er populær blant charterreisende, og har et vidt rutenettverk av destinasjoner i Europa, i tillegg til innenriksflygninger i Spania. | 13,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kulisteinen | 2023-02-04 | Kulisteinen | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kultur i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kulturminner i Smøla', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Runesteiner i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kulisteinen katalogisert som N 449 i Samnordisk runetekstdatabase, er en runestein med en kristen runeinskripsjon fra øya Kuli i Smøla kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Steinen har det eldste skriftlige belegget for navnet «Norge» i Norge, og kan derfor kalles «Norges dåpsattest».
Kulisteinen er en del av Norges dokumentarv.
Teksten inneholder (i oversettelse) uttrykket «Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge», dette er eldste kjente forekomst av ordet «kristendom» (kristintumr) i Norge.
| Kulisteinen katalogisert som N 449 i Samnordisk runetekstdatabase, er en runestein med en kristen runeinskripsjon fra øya Kuli i Smøla kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Steinen har det eldste skriftlige belegget for navnet «Norge» i Norge, og kan derfor kalles «Norges dåpsattest».
Kulisteinen er en del av Norges dokumentarv.
Teksten inneholder (i oversettelse) uttrykket «Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge», dette er eldste kjente forekomst av ordet «kristendom» (kristintumr) i Norge.
== Funnsted ==
I over 900 år sto steinen på Kuløy, men i 1913 ble den flyttet til Vitenskapsmuseet i Trondheim. En kopi av originalsteinen står nå på Kuløy. Øya Kuli ligger mellom Smøla og Edøya på østsiden av skipsleia langs norskekysten der den deler seg inn mot trondheimsleia til Trondheim.
Sogneprest Holck nevnte steinen i 1810 i en rapport til oldsakskommisjonen. Holck nevnt da korset som var risset inn. Presten Grøn Bull i Kvernes nevnte i sin rapport fra samme år runeinnskriften. Bendixen besøkte stedet i 1870 og undersøkte steinen som da ble brukt i en låvemur. Bendixen kunne ikke se runeteksten.
== Steinen ==
Steinen er nær rektangulær, om lag 190 centimeter høy, 13 cm tykk og 23 cm bred. Steinmaterialet er gneis. Det er risset inn to linjer på steinen. Den øverste A, er 112 cm lang og den nederste B, er 111 cm lang . På den ene bredsiden er det risset inn et kors, på den ene smalsiden er det to rekker med runetekst. Den sto opprinnelig på et sted rikt på fornminner med gravminner fra yngre og eldre jernalder (500 f.Kr. til 1000 e.Kr.). Den øvre delen av steinen er slått av slik at deler av teksten mangler.
== Inskripsjonen ==
Presten Grøn Bull i Kvernes nevnte runeteksten i 1810. Liestøl studerte steinen i 1956 og klarte å lese deler av runeteksten i vanlig dagslys.Steinen har et kors på den brede siden, noe som indikerer at den har vært en kristen markeringsstein. Den ble beskrevet som en runestein allerede i 1810. I 1956 gjenoppdaget Aslak Liestøl runeinskriften langs den smale kanten. Den ble av ham tolket som:
Tore og Halvard reiste denne steinen etter Ulv...
Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge...Den siste setningen er omtolket av Jan Ragnar Hagland til:
«Tolv vintrar hadde kristendommen betra (ting) (um rett) i Noreg».Den språklige formen tyder på at personen som risset steinen ikke var fra Norge, språklige særtrekk tyder på at personen var fra de britiske øyer.
== Datering ==
Liestøl knyttet ikke de tolv vintrene til slaget på Stiklestad i 1030, men hendelser i Olav Tryggvasons regjeringstid. Særlig Dragseidtinget i 996-997, der folket i Sogn, Sunnfjord, Sunnmør og Romsdal aksepterte kristendommen. Halvdan Koht knyttet navnet Ulv til Ulv Raude i Olavs tjeneste.Kulisteinen har vært datert til 1034 ettersom man har ment at opprinnelig plassering var tilstøtende til en gangbro i myra nord for steinen, som ble utgravd i 1984. Denne ble datert ved hjelp av dendrokronologi (treringdatering eller årringdatering). Dersom steinen ble reist i 1034 viser den til hendelser omkring 1022, noe som kan støtte Nils Hallans hypotese om steinen henviser til Mostratinget i 1024. Nasjonallaboratoriene for datering har senere gjennomgått kalibreringen av dateringer gjort på åttitallet, og setter nå dateringen av treverket til 1003. Det svekker antagelsen om at steinen og gangbroen kan ha vært samtidig.Fridtjov Birkeli mente at Kulisteinen kunne være fra 900-tallet og knyttet dette til kongenes kristningsforsøk på den tiden. Han viser til Aslak Liestøl som har datert den til begynnelsen av 1000-tallet, men som senere uttalte at det ikke er noe i veien for at den kunne være fra 900-tallet. Nils Hallan knyttet steinens tekst til Mostratinget i 1024. Hallan legger vekt på at teksten sier «i Norge» noe han mener må knyttes til hendelser av rikspolitisk betydning og ikke lokale tingmøter som Dragseidtinget.Forskerne har fremsatt tre hypoteser til dateringen og grunnen til at steinen er blitt reist:
Den knyttes til kristningsforsøket til Håkon den gode til rundt 950-955, og steinen ble reist senere i forbindelse med dette.
Den knyttes til kristningsforsøket til Olav Tryggvason og til tinget på Drageidet på Sunnmøre i 996 eller 997. I henhold til Snorre Sturlason skal folket på tinget ha akseptert kristendommen, og dette er første gang Snorre bevitner at en del av Norge ble kristnet. I så fall er det mulig at Kulisteinen ble reist en gang mellom 1005–1010.
Den knyttes til kristningsforsøket til Olav Haraldsson, den senere Olav den hellige, og til tinget på Moster i Sunnhordland til en gang på 1020-tallet, muligens til 1024. I henhold til Snorre skal hele kristningen av Norge ha blitt «fullført» ved dette tidspunktet. Om det er tilfellet ble Kulisteinen reist på midten av 1030-tallet..
== Teksttolkning ==
På midten av 1990-tallet ble inskripsjonen underlagt laserskanning og mikrokartografi i håp om å få en mer sikker lesning og tolkning. Det ble da antydet at ordet som tidligere hadde vært tolket som «vært» faktisk burde ha blitt lest i norrønt som «um rétt», og det ga en annen tolkning ved i betydningen at kristendommen hadde vært i henhold til «å sørge for lov og rett» for «tolv år». Det er dog visse runologiske og filologiske problemer i samband med også den nye tolkninga.På bakgrunn av lingvistiske kriterier, først og fremst grafiske, kan det virke som om runeinnskriften er fra tidlig 1000-tall, noe som sannsynliggjør at steinen ble risset og reist tidlig på 1000-tallet, kanskje faktisk rett etter at Olav Tryggvason døde i år 1000 i slaget ved Svolder. Grafeminventaret, det vil si hvilke runetegn som brukes, er forenlig med øvrige innskrifter fra den perioden vi i dag kaller vikingtida i Norge. Videre, dersomm teksten om at "tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge" viser til kristenrettsvedtaket ved Mosterting, tidfester dette også Mosterting til år 1024.Innskriften på Kulisteinen er det eldste skriftlige belegget fra Norge for ordet Norge.Ordet «kristindómr» kom til Norge gjennom kontakt med kristne anglesaksere på De britiske øyer. Det er trolig at en vesentlig del av Kulisteinens funksjon var å spre informasjon om kristendommen, i og med at den stammer fra tida rundt kulturskiftet (religionsskiftet) på 1000-tallet; enkelte vil kalle en slik informasjonsspredning propaganda, men slike påstander vil alltid bero på mer eller mindre subjektive ståsteder og meninger. Massepropaganda i en moderne forstand var ikke mulig å gjennomføre på 1000-tallet.
== Runetegnene ==
Runeteksten med latinske bokstaver:
þurir : auk : hal(u)arþr : rai(s)(t)(u) * stain : þins(i) * aft u(l)f(l)iu(t) ... ¶ tualf * uintr * ha(f)(þ)i : (k)r(i)(s)(t)(i)(n)*(t)umr : (u)iri(t) * (i) n(u)riki ...Runeteksten på gammalnorsk:
Þórir ok Hallvarðr reistu stein þenna ept Ulfljót(?) ... Tolf vetr hafði kristindómr verit í Nóregi ...
== Se også ==
Se også Kristningen av Norge.
Sketchfab.com: NTNU Vitenskapsmuseet Kulisteinen i 3D
== Referanser ==
== Litteratur ==
Birkeli, Fridtjov (1960): «Den eldste norske kristendomshistorie og Kulisteinen». Tidsskrift for teologi og kirke, side [209]-217.
Nils Hallan (1966): «Kulisteinen og kristenrettsvedtaket på Mostertinget», Du mitt Nordmøre, side 21–28.
Birkeli, Fridtjov (1995): Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge, Verbum forlag
Hagland Jan Ragnar (1998): «Innskrifta på Kulisteinen. Ei nylesing ved hjelp av Jan O. H. Swantessons mikrokarteringsteknologi. Innskrifter og datering», Dating Inscriptions = Senter for middelalderstudier Skrifter nr. 8. Tapir forlag, side 129-140.
Knirk, J. E. (2001): «Kuli» i: Hoops, Johannes: Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 17. Berlin: Walter de Gruyter. side 412–414. ISBN 3-11-016907-X.
Sigurðsson Jón Viðar (2003): Kristninga i Norden 750-1200, Oslo, Samlaget.
== Eksterne lenker ==
«Kulisteinen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Kulturnett.no: Kulisteinen- Arkeologisk minne / fornminne
Møre og Romsdal - kulturnett: Kulisteinen på Smøla, med bilder
NTNU Vitenskapsmuseet: Kulisteinen - Norges dåpsattest
Sketchfab.com: NTNU Vitenskapsmuseet Kulisteinen i 3D | Kulisteinen katalogisert som N 449 i Samnordisk runetekstdatabase, er en runestein med en kristen runeinskripsjon fra øya Kuli i Smøla kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Steinen har det eldste skriftlige belegget for navnet «Norge» i Norge, og kan derfor kalles «Norges dåpsattest». | 13,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A1mara | 2023-02-04 | Sámara | ['Kategori:85°V', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Costa Rica', 'Kategori:Costa Ricas distrikter', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strender i Costa Rica'] | Sámara er ei bygd ved stillehavskysten på Nicoyahalvøya i Costa Rica. Distriktet Sámara tilhører kantonen Nicoya i provinsen Guanacaste. Distriktet hadde 3 512 innbyggere i 2011, og har et areal på 109,5 km².
Sámara er et populært turistmål på grunn av sin flotte sandstrand, og har et stort antall hoteller og restauranter, og er også populær blant surfere. Stranda er 3 797 meter lang og befinner seg mellom elvene Lagarto og Buena Vista. Like utafor kysten ligger øya Chora.
| Sámara er ei bygd ved stillehavskysten på Nicoyahalvøya i Costa Rica. Distriktet Sámara tilhører kantonen Nicoya i provinsen Guanacaste. Distriktet hadde 3 512 innbyggere i 2011, og har et areal på 109,5 km².
Sámara er et populært turistmål på grunn av sin flotte sandstrand, og har et stort antall hoteller og restauranter, og er også populær blant surfere. Stranda er 3 797 meter lang og befinner seg mellom elvene Lagarto og Buena Vista. Like utafor kysten ligger øya Chora.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Playa Sámara hos Playas de Costa Rica | | land = Costa Rica | 13,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fenstad_Sportsklubb | 2023-02-04 | Fenstad Sportsklubb | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballag etablert i 1926', 'Kategori:Fotballag i Akershus', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1926', 'Kategori:Idrettslag i Akershus', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sport i Nes (Akershus)', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Fenstad Sportsklubb er en sportsklubb stiftet 25. august 1926, hjemmehørende på Brårud i Nes i Akershus. Klubben har aktiviteter hovedsakelig innen fotball og skisport. Fotballaget spiller sine hjemmekamper på Vestsiden stadion. | Fenstad Sportsklubb er en sportsklubb stiftet 25. august 1926, hjemmehørende på Brårud i Nes i Akershus. Klubben har aktiviteter hovedsakelig innen fotball og skisport. Fotballaget spiller sine hjemmekamper på Vestsiden stadion. | Fenstad Sportsklubb er en sportsklubb stiftet 25. august 1926, hjemmehørende på Brårud i Nes i Akershus. | 13,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Knutzen | 2023-02-04 | Martin Knutzen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1909', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Andreas Martin Knutzen (født 24. mai 1863 i Drammen, død 9. desember 1909 i Kristiania) var en norsk pianist, i sin tid en av Europas ypperste.
Han studerte under Christian Cappelen og Agathe Backer Grøndahl 1883, debuterte i 1885, og reiste til Berlin for videre fordypning under Karl Heinrich Barth og debut der i 1887. Han flyttet til Wien, hvor hans lærer Theodor Leschetizky, tilbød ham professor-stilling ved musikkhøgskolen i
Riga.
Knutzen var solist med Europas ledende symfoniorkestre, men fikk det hardt
etter en norsk turne i 1906 og døde i 1909.
Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. På graven er det reist en bauta med portrett i bronse utført av Gustav Lærum.
| Andreas Martin Knutzen (født 24. mai 1863 i Drammen, død 9. desember 1909 i Kristiania) var en norsk pianist, i sin tid en av Europas ypperste.
Han studerte under Christian Cappelen og Agathe Backer Grøndahl 1883, debuterte i 1885, og reiste til Berlin for videre fordypning under Karl Heinrich Barth og debut der i 1887. Han flyttet til Wien, hvor hans lærer Theodor Leschetizky, tilbød ham professor-stilling ved musikkhøgskolen i
Riga.
Knutzen var solist med Europas ledende symfoniorkestre, men fikk det hardt
etter en norsk turne i 1906 og døde i 1909.
Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. På graven er det reist en bauta med portrett i bronse utført av Gustav Lærum.
== Referanser == | Andreas Martin Knutzen (født 24. mai 1863 i Drammen, død 9. | 13,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saileriolidae | 2023-02-04 | Saileriolidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger'] | Saileriolidae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De ble nylig (2008, [1]) skilt ut som en egen familie, før har de blitt regnet som er underfamilie av Urostylididae. De er trolig søstergruppen til alle Pentatomoidea bortsett fra Urostylididae. De lever av plantesaft fra planter og trær. Gruppen finnes bare i Sørøst-Asia.
| Saileriolidae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De ble nylig (2008, [1]) skilt ut som en egen familie, før har de blitt regnet som er underfamilie av Urostylididae. De er trolig søstergruppen til alle Pentatomoidea bortsett fra Urostylididae. De lever av plantesaft fra planter og trær. Gruppen finnes bare i Sørøst-Asia.
== Utseende ==
Små (2,5 – 3,8 mm), brede, litt flate teger, kroppens omriss sett ovenfra ovalt. Hodet er forholdvis lite, noe nedbøyd, fasettøynene små, nær kulerunde, festet nær bakkanten av hodet. Hodet har grove punkter som delvis er ordnet rekkevis. Sugesnabelen er temmelig lang, rundt halve kroppslengden. Antennene er lange og tynne og består av fem ledd, det innerste er særlig langt, det tredje leddet ganske lite. Beina er slanke, føttene tre-leddete, det midterste leddet mindre enn de to andre. Forvingen er noe mindre læraktig i den indre delen enn det som er vanlig hos teger.
== Levevis ==
Saileriolidae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.
== Systematisk inndeling ==
overklasse insekter, Hexapoda
klasse høyere insekter, Insecta
gruppen Neoptera («nyvinger»)
ordenen Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Teger, (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Pentatomoidea
familien Saileriolidae
Bannacoris arboreus Hsiao, 1964 – Yunnan
Ruckesoma vitrella Schaefer & Ashlock, 1970 – Thailand
slekten Saileriola China & Slater, 1956
Saileriola hyalina Schaefer & Ashlock, 1970 – Vietnam
Saileriola sandakanensis China & Slater, 1956 – Borneo
== Kilder ==
Schaefer, C.W. og Ashlock, P.D. (1970) A new genus and new species of Saileriolinae (Hemiptera: Urostylidae). Pacific Insects 12: 629-639. [2]
Grazia, J., Schuh, R.T. og Wheeler, W.C. (2008) Phylogenetic relationships of family groups in Pentatomoidea based on morphology and DNA sequences (Insecta: Heteroptera). Cladistics 24: 932-976. [3]
== Eksterne lenker ==
Saileriolidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter. | * Bannacoris | 13,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABOrwell%C2%BB_(1897) | 2023-02-04 | FLK «Orwell» (1897) | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalkokerier', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1897', 'Kategori:Skip sluttseilt 1934'] | FLK «Orwell» (I) var et flytende hvalkokeri eid av Tønsbergs Hvalfangeri. Skipet ble bygget i 1897 ved Charles Connell & Co i Glasgow som DS «Orwell» for selskapet Steamship Orwell Co Ltd ved disponent Leech, Harrison & Forwood i Liverpool. I 1905 ble hun overført til Indian Steam Ship Co Ltd med samme disponent. Hun ble innkjøpt for kr. 578 000,- av Tønsbergs Hvalfangeri i 1911 og benyttet som transportskip på selskapets hvalstasjon Husvik Harbour på Sør-Georgia frem til 1922. Da ble hun bygget om til hvalkokeri for antarktisk fangst med ny tonnasje 4 099 brt.
FLK «Orwell» hadde base ved Bruce Harbour på Signy Island i øygruppen Sør-Orknøyene, der Tønsbergs Hvalfangeri i sesongen 1920/21 hadde anlagt en liten landstasjon. Sommeren 1924, mellom sesongene i Antarktis, ble «Orwell» sendt på fangst i Davisstredet mellom Grønland og Canada med to hvalbåter. Selv om prosjektet var vellykket, ble det ikke gjentatt.
I 1925 gikk Tønsbergs Hvalfangeri til innkjøp av et nytt og større skip for ombygging til hvalkokeri. «Orwell» (I) ble omdøpt «Whale» og det nye kokeriet ble døpt «Orwell» (II). «Whale» ble dels benyttet som transportskip og dels utleid til andre hvalfangstselskaper, før hun i 1928 ble solgt til Anglo Norse Co Ltd. Oscar Hytten var disponent for begge selskapene. I 1930 ble hun igjen solgt, denne gang til sandefjordsrederne Søren L. Christensen og Johannes Dahl og selskapet A/S Congo, navngitt etter skipets nye navn, FLK «Congo». Hun fanget deretter ved Cape Lopez i Fransk Ekvatorial-Afrika. Allerede året etter gikk selskapet konkurs, og i 1932 havnet «Congo» igjen hos Tønsbergs Hvalfangeri. Høsten 1934 ble hun solgt til Jarlsø Verft og hugget samme sted i 1935.
| FLK «Orwell» (I) var et flytende hvalkokeri eid av Tønsbergs Hvalfangeri. Skipet ble bygget i 1897 ved Charles Connell & Co i Glasgow som DS «Orwell» for selskapet Steamship Orwell Co Ltd ved disponent Leech, Harrison & Forwood i Liverpool. I 1905 ble hun overført til Indian Steam Ship Co Ltd med samme disponent. Hun ble innkjøpt for kr. 578 000,- av Tønsbergs Hvalfangeri i 1911 og benyttet som transportskip på selskapets hvalstasjon Husvik Harbour på Sør-Georgia frem til 1922. Da ble hun bygget om til hvalkokeri for antarktisk fangst med ny tonnasje 4 099 brt.
FLK «Orwell» hadde base ved Bruce Harbour på Signy Island i øygruppen Sør-Orknøyene, der Tønsbergs Hvalfangeri i sesongen 1920/21 hadde anlagt en liten landstasjon. Sommeren 1924, mellom sesongene i Antarktis, ble «Orwell» sendt på fangst i Davisstredet mellom Grønland og Canada med to hvalbåter. Selv om prosjektet var vellykket, ble det ikke gjentatt.
I 1925 gikk Tønsbergs Hvalfangeri til innkjøp av et nytt og større skip for ombygging til hvalkokeri. «Orwell» (I) ble omdøpt «Whale» og det nye kokeriet ble døpt «Orwell» (II). «Whale» ble dels benyttet som transportskip og dels utleid til andre hvalfangstselskaper, før hun i 1928 ble solgt til Anglo Norse Co Ltd. Oscar Hytten var disponent for begge selskapene. I 1930 ble hun igjen solgt, denne gang til sandefjordsrederne Søren L. Christensen og Johannes Dahl og selskapet A/S Congo, navngitt etter skipets nye navn, FLK «Congo». Hun fanget deretter ved Cape Lopez i Fransk Ekvatorial-Afrika. Allerede året etter gikk selskapet konkurs, og i 1932 havnet «Congo» igjen hos Tønsbergs Hvalfangeri. Høsten 1934 ble hun solgt til Jarlsø Verft og hugget samme sted i 1935.
== Se også ==
Liste over flytende hvalkokerier
== Eksterne lenker ==
1911 DS/Flk ORWELL Arkivert 25. mai 2008 hos Wayback Machine. Lardex | | type = 1897 – 1911: Lasteskip1911 – 1921: Transportskip1922 – 1935: Flytende hvalkokeri | 13,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_Orwell | 2023-02-04 | FLK Orwell | ['Kategori:Pekere'] | FLK Orwell kan vise til:
FLK «Orwell» (1897), flytende hvalkokeri tilhørende Tønsbergs Hvalfangeri, bygget i 1897 som DS «Orwell»
FLK «Orwell» (1905), flytende hvalkokeri tilhørende Tønsbergs Hvalfangeri, bygget i 1905 som DS «Knight Templar» | FLK Orwell kan vise til:
FLK «Orwell» (1897), flytende hvalkokeri tilhørende Tønsbergs Hvalfangeri, bygget i 1897 som DS «Orwell»
FLK «Orwell» (1905), flytende hvalkokeri tilhørende Tønsbergs Hvalfangeri, bygget i 1905 som DS «Knight Templar» | FLK Orwell kan vise til: | 13,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Song_Renqiong | 2023-02-04 | Song Renqiong | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Changsha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Song Renqiong (kinesisk: 宋任穷 / 宋韵琴; født 11. juli 1909 i Liuyang i provinsen Hunan i Kina, død 8. januar 2005) var en general i Folkets frigjøringshær og kommunistisk politiker i Folkerepublikken Kina. Han regnes blant de åtte eldste, partiveteraner som spilte en stor politisk rolle under 1980- og 1990-årene.
Under den annen sino-japanske krig var han visedirektør for 129. divisjons politiske avdeling; mot slutten av den kinesiske borgerkrig vise politisk kommissar for den nordøstlige feltarme.
Etter at Folkerepublikken ble etablert i 1949 var han sekretær for partikomiteen i provinsen Yunnan, visesekretær for partiets sørvestbyrå, vise generalsekretær for partiets sentralkomite, minister for andre, tredje og syvende mekanisk industri-departement, og førstesekretær for kommunistpartiets nordøstbyrå. Han var viseformann for den nasjonale politisk konsultative kommisjon, et alternerende medlem og senere fullt medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrå.
Han var viseformann for partiets sentrale rådgivende komite.
Selv om han døde før Zhao Ziyang, bad han om at man sørget for at den krans fra ham med en elegi skulle være med under Zhaos begravelse.
Hans datter, Song Binbin, ble i august 1966, i en alder av ca 17 år, en fremtredende leder under kulturrevolusjonen.
| Song Renqiong (kinesisk: 宋任穷 / 宋韵琴; født 11. juli 1909 i Liuyang i provinsen Hunan i Kina, død 8. januar 2005) var en general i Folkets frigjøringshær og kommunistisk politiker i Folkerepublikken Kina. Han regnes blant de åtte eldste, partiveteraner som spilte en stor politisk rolle under 1980- og 1990-årene.
Under den annen sino-japanske krig var han visedirektør for 129. divisjons politiske avdeling; mot slutten av den kinesiske borgerkrig vise politisk kommissar for den nordøstlige feltarme.
Etter at Folkerepublikken ble etablert i 1949 var han sekretær for partikomiteen i provinsen Yunnan, visesekretær for partiets sørvestbyrå, vise generalsekretær for partiets sentralkomite, minister for andre, tredje og syvende mekanisk industri-departement, og førstesekretær for kommunistpartiets nordøstbyrå. Han var viseformann for den nasjonale politisk konsultative kommisjon, et alternerende medlem og senere fullt medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrå.
Han var viseformann for partiets sentrale rådgivende komite.
Selv om han døde før Zhao Ziyang, bad han om at man sørget for at den krans fra ham med en elegi skulle være med under Zhaos begravelse.
Hans datter, Song Binbin, ble i august 1966, i en alder av ca 17 år, en fremtredende leder under kulturrevolusjonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Song Renqiong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Song Renqiong hos China Vitae | Song Renqiong (kinesisk: 宋任穷 / 宋韵琴; født 11. juli 1909 i Liuyang i provinsen Hunan i Kina, død 8. | 13,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/An%C3%ADbal_Troilo | 2023-02-04 | Aníbal Troilo | ['Kategori:Argentinske komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Buenos Aires', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tango'] | Aníbal Troilo (1914–1975) var en argentinsk musiker (bandoneonist), arrangør, orkesterleder og tangokomponist.
| Aníbal Troilo (1914–1975) var en argentinsk musiker (bandoneonist), arrangør, orkesterleder og tangokomponist.
== Liv og virke ==
Troilo lærte å spille bandoneon fra åtteårs aldereren og arbeidet allerede i 1925 som profesjonell musiker på en stumfilmkino i Buenos Aires.
Han spilte i et utall orkestre, blant annet med Osvaldo Pugliese, Elvino Vardaro og Carlos Gardel. I denne tiden utviklet han en sjelden virtousitet og sin egne umiskjennelige stil som senere ble kalt Sonido Troilo («Troilo-sounden»).
I 1937 startet Troilo sitt eget Orquesta Típica hvor en rekke berømte tangomusikere spilte, for eksempel gitaristen Roberto Grela og bandeonisten Astor Piazzolla som senere revolusjonerte den argentinske tangoen. I 1952 dannet Troilo instrumentalkvartetten Cuarteto de Aníbal Troilo.
Byen Buenos Aires har reist et minnesmerke over Aníbal Troilo.
== Enkelte komposisjoner ==
== Diskografi (utvalg) ==
=== Aníbal Troilo y su Orquesta Típica ===
==== 78rpm ====
==== LP-er ====
==== CD-er ====
=== Dúo Troilo - Grela ===
==== LP ====
Este es tango (1963)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aníbal Troilo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aníbal Troilo på Internet Movie Database
(fr) Aníbal Troilo på Allociné
(en) Aníbal Troilo på Apple Music
(en) Aníbal Troilo på Discogs
(en) Aníbal Troilo på MusicBrainz
(en) Aníbal Troilo på Spotify
(en) Aníbal Troilo på Songkick
(en) Aníbal Troilo på Last.fm
(en) Aníbal Troilo på Last.fm
(en) Aníbal Troilo på Last.fm
(en) Aníbal Troilo på AllMusic
Aníbal Troilo på Twitter
Aníbal Troilo på Facebook
Todo Tango Arkivert 21. mai 2019 hos Wayback Machine. (spansk)
Todo Tango Arkivert 24. mai 2009 hos Wayback Machine. (engelsk)
Aníbal Troilo y su Orquesta Típica spiller Danzarin
== Referanser == | Aníbal Troilo (1914–1975) var en argentinsk musiker (bandoneonist), arrangør, orkesterleder og tangokomponist. | 13,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Flettner | 2023-02-04 | Anton Flettner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Main-Taunus-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske ingeniører', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Anton Flettner (født 11. november 1885 i Eddersheim som senere ble del av Hattersheim am Main i Tyskland, død 29. desember 1961 i New York City) var en tysk flyingeniør og oppfinner. Han har mange bidrag til dagens utforming av fly og helikopter. Han har også beskrevet Magnuseffekten som er årsaken til at fotballspillere kan skru en ball slik at den forandrer retning i lufta. Han utviklet trimror/servoror som finnes på nesten alle fly og mange skip.
Han har også utviklet en roterende ventilator som er vanlig på skip og mange andre innretninger, men denne ble samtidig også beskrevet av finnen Savorius, og det er usikkert hvem som har æren for utformingen. Flere av disse ventilatorene produseres av det engelske firmaet Flettner Ventilator Ltd.
| Anton Flettner (født 11. november 1885 i Eddersheim som senere ble del av Hattersheim am Main i Tyskland, død 29. desember 1961 i New York City) var en tysk flyingeniør og oppfinner. Han har mange bidrag til dagens utforming av fly og helikopter. Han har også beskrevet Magnuseffekten som er årsaken til at fotballspillere kan skru en ball slik at den forandrer retning i lufta. Han utviklet trimror/servoror som finnes på nesten alle fly og mange skip.
Han har også utviklet en roterende ventilator som er vanlig på skip og mange andre innretninger, men denne ble samtidig også beskrevet av finnen Savorius, og det er usikkert hvem som har æren for utformingen. Flere av disse ventilatorene produseres av det engelske firmaet Flettner Ventilator Ltd.
== Første verdenskrig ==
Under første verdenskrig arbeidet Flettner under grev Zeppelin med fjernstyring av raketter og førerløse fly ved hjelp av line. I denne tiden utviklet han trimror/servoror.
Etter første verdenskrig ledet han et forskningsinstitutt i Amsterdam som forsket innen aerodynamikk og væskestrømning.
I 1920-årene kjøpte han en skonnert og utstyrte den med to roterende 15-meters sylindre som utnyttet Magnuseffekten til fremdrift, rotorseil. Denne skonnerten krysset Atlanterhavet i 1926. Den seilte bedre enn tradisjonelle seilfartøyer i moderat til kraftig vind, men ble ødelagt i en storm i 1931.
== Andre verdenskrig ==
Under andre verdenskrig ledet han det tyske firmaet «Anton Flettner, Flugzeugbau GmbH» som bygde helikoptre. Han hadde kontakt med Heinrich Himmler om helikopterutviklingen. Flettners kone, Lydia Freudenberg Flettner, var jøde. Himmler sørget for at en lavere tysk offiser med soldater eskorterte henne og hennes familie til Sverige der hun var resten av krigen.
Flettner samarbeidet med dr. Kurt Hohenemser, en dyktig og grundig ingeniør som utviklet deler til helikoptrene. Hans far var jødisk, men de levde hele krigen uten internering siden de arbeidet med helikopterutvikling. Hohenemser og Flettner fastholdt at rotor- og gir-opplegget til de doble rotorene som roterte inne i hverandres bane, var så komplisert å sette sammen at ingen andre kunne montere det. Dette ble en flaskehals i produksjonen som hindret helikopteret FL282 Flettner Kolibri i å få særlig militær betydning under krigen.
Etter krigen flyttet Flettner til USA der han startet Flettner Aircraft Corporation som utviklet helikoptre for militært bruk. Flere av hans ideer preger Kaman-helikopterne.
Anton Flettner døde 76 år gammel 29. desember 1961.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anton Flettner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anton Flettner – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
New York Times artikkel om Anton Flettner | Anton Flettner (født 11. november 1885 i Eddersheim som senere ble del av Hattersheim am Main i Tyskland, død 29. | 13,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arild_Plau | 2023-02-04 | Arild Plau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagottister', 'Kategori:Norske pianister', 'Kategori:Personer fra Ringerike kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arild Otto Plau (født 10. juli 1920, død 27. oktober 2005) var en norsk pianist, fagottist og komponist, opprinnelig fra Haugsbygd på Ringerike.
Plaus utdannelse var i pianoet ved Musikkonservatoriet i Oslo, og han hadde noen år med lovende virke på pianokrakken, inkludert oppdrag som solopianist ved Oslo restaurantene KNA, La Belle Sole, Larsens Restaurant og Georges Inn. Etter den andre verdenskrig gikk han over til andre instrument og pedagogisk virksomhet grunnet krigsskader. Han ble fagottist i Den Norske Operas nystartede orkester i 1958, og han var blant initiativtakerne og første kapellmester i Oslo Blåsekvintett i 1961. Han skrev en del for tuba og var far til skuespilleren Hilde Sophie Plau (1949–).
| Arild Otto Plau (født 10. juli 1920, død 27. oktober 2005) var en norsk pianist, fagottist og komponist, opprinnelig fra Haugsbygd på Ringerike.
Plaus utdannelse var i pianoet ved Musikkonservatoriet i Oslo, og han hadde noen år med lovende virke på pianokrakken, inkludert oppdrag som solopianist ved Oslo restaurantene KNA, La Belle Sole, Larsens Restaurant og Georges Inn. Etter den andre verdenskrig gikk han over til andre instrument og pedagogisk virksomhet grunnet krigsskader. Han ble fagottist i Den Norske Operas nystartede orkester i 1958, og han var blant initiativtakerne og første kapellmester i Oslo Blåsekvintett i 1961. Han skrev en del for tuba og var far til skuespilleren Hilde Sophie Plau (1949–).
== Premier ==
Selskabet for Norges Vels medalje 1989
Statens kunstnerstipend til eldre fortjenstfulle på kroner 18 500 i 1991
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Arild Plau hos Nationaltheatret
(en) Arild Plau på Discogs
(en) Arild Plau på MusicBrainz | Arild Otto Plau (født 10. juli 1920, død 27. | 13,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Warmachine | 2023-02-04 | Warmachine | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miniatyrspill', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-12', 'Kategori:Rollespill', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | WARMACHINE er et miniatyrspill som spilles med 30mm-skala metall – og plastminiatyrfigurer. Spillet og figurene utgis av det amerikanske selskapet Privateer Press som konsekvent skriver navnet med store bokstaver. Undertittelen er "Steam-Powered Miniatures Combat". Figurene forestiller soldater og krigsmaskiner fra Jernrikene-verdenen. Man utkjemper kamper mellom warcasters, deres dampdrevne warjacks og tropper fra deres nasjon og leiesoldater. WARMACHINE kan spilles sammen med sitt søsterspill Hordes. Spillet ble først utgitt i 2003 og vant i 2004 Origins Award for Best Fantasy Miniatyres Rules of 2003 og Best Fantasy Miniatures Series of 2003. I 2005 vant WARMACHINE 2005 Origins Award winners: Game of the Year at Origins og Gamers Choice for Best Miniatures. 2. og foreløpig nyeste utgave av spillet, Mk2, ble utgitt i 2010.
| WARMACHINE er et miniatyrspill som spilles med 30mm-skala metall – og plastminiatyrfigurer. Spillet og figurene utgis av det amerikanske selskapet Privateer Press som konsekvent skriver navnet med store bokstaver. Undertittelen er "Steam-Powered Miniatures Combat". Figurene forestiller soldater og krigsmaskiner fra Jernrikene-verdenen. Man utkjemper kamper mellom warcasters, deres dampdrevne warjacks og tropper fra deres nasjon og leiesoldater. WARMACHINE kan spilles sammen med sitt søsterspill Hordes. Spillet ble først utgitt i 2003 og vant i 2004 Origins Award for Best Fantasy Miniatyres Rules of 2003 og Best Fantasy Miniatures Series of 2003. I 2005 vant WARMACHINE 2005 Origins Award winners: Game of the Year at Origins og Gamers Choice for Best Miniatures. 2. og foreløpig nyeste utgave av spillet, Mk2, ble utgitt i 2010.
== Figurer ==
Det som gjør WARMACHINE unikt som figurspill er de tidligere nevnte warcasters og warjacks. Warjacks, gjerne forkortet 'jacks, er teknomagiske roboter ment for krigføring. De fleste 'jacks er dampdrevne og styres av en magisk "datamaskin" kalt et cortex. 'jacks er pansrede metallkjemper som fører tyngre våpen og fyller den rollen på slagmarken som stridsvogner og artilleri gjør i vår verdens hærer. På grunn av sitt cortex innehar 'jacks en viss intelligens og kan agere uavhengig av soldatene som styrer dem.
Warcasters fyller rollen som leder av kampgruppene i spillet og styrer også 'jacks. De er stridsmagikere utstyrt med en særlig tekno-magisk rustning som både forsterker deres magiske evner og danner et beskyttende kraftfelt rundt dem. De er i telepatisk kontakt med sine 'jacks cortex og kan forbedre deres evner. De kan bruke en rekke trollformler som kan skade motstandere, hjelpe venner og påvirke kampen på en rekke måter. Warcasters utstyrt med våpen og av og til særlig utstyr de kan bruke til å hjelpe sin kampgruppe. I tillegg har de et Feat, en særlig kraftfull magisk effekt som kan brukes en gang per spill. Riktig bruk av dette på riktig tid og sted kan vinne et spill, men motstanderens warcaster har også et slikt tilgjengelig. Noen warjacks er utstyrt med Arc Noder som warcastere kan lede sine formler igjennom og øke avstanden de kan gjøre skade på.
En hær i WARMACHINE består i tillegg av infanteri og kavaleri som har mange roller på slagmarken; alt fra soldater bevæpnet med rifler, til nærkamptropper, til spesialistsoldater som kan reparere 'jacks, til andre magikere. Disse soldatene kommer enhet i lag på alt fra tre til ti figurer eller som soloer, en enkelt figur.
Figurene står på plast- eller matallbaser i størrelse 30mm for figurer på menneskestørrelse og mindre, 40mm for lette warjacks og større skapninger, og 50mm for tunge warjacks og andre store skapninger.
== Spillet ==
Reglene i WARMACHINE er laget slik at det oppfordrer til aggressive spillstiler. Dette betyr ikke at defensivt spill aldri lønner seg, men man vinner ikke et spill i WARMACHINE ved å holde tilbake: alle figurenes evner skal og må utnyttes optimalt aggressivt for å komme noen vei.
Spillsystemet er basert på runder der hver spiller flytter sine figurer etter tur, og reglene er bygget opp omkring kast av to eller flere terninger slik at man oppnår en normalfordeling. Hver runde består av to turns der den ene spilleren har den første turnen og den andre den siste, i samme rekkefølge hele spillet igjennom. De enkelte lagene, soloene, 'jacksene og warcasterene beveger seg, angriper og utfører forskjellige handlinger, slik som å bruke en formel eller reparere en 'jack i løpet av en spiller turn. Hvert enkelt lag eller hver enkelt figur utfører alle sine handlinger etter tur; rekkefølgen man aktiverer figurene i er derfor viktig i spillet. Enkelt forklart fungerer både angrep og skade ved at angriperen kaster 2 6-sidede terninger, legger dette til en verdi på den angripende figuren for angrep og sammenlikner med forsvarerens verdi for forsvar. På samme måte fungerer skade: angriperens skadeverdi trekkes fra forsvarerens rustningsverdi og man legger til et 2t6-slag.
Man har i WARMACHINE et system for å påvirke tilfeldighetene i terningkast på. Dette er bygget opp rundt Focuspoeng. Warcastere får en viss mengde Focuspoeng hver runde på starten av sin turn, som kan brukes til forskjellige formål: warcasteren kan selv bruke dem til å booste angrep eller skade ved å legge til en terning, bruke dem til å holde visse formler gående, såkalte "Upkeeps", bruke formler eller forsterke sitt personlige kraftfelt og derfor bli vanskeligere å skade. Warcasteren kan også gi Focuspoeng til 'jacks, som øker deres effektivitet ved at de kan bruke dem til å booste, gjennomføre stormangrep, eller bruke Power Attacks: plukke fiender (eller venner) opp og kaste dem, ta løpefart og bruke sin vekt til å slå andre figurer bakover og i bakken, skalle andre figurer ned, dytte andre figurer på sin størrelse eller mindre, eller låse andre 'jacks våpen fast i arm eller hodelåser.
Hvordan du bruker din(e) warcaster(s) Focuspoeng har derfor stor innflytelse på spillet.
Det grunnleggende spillsystemet er ganske enkelt i forhold til andre miniatyrkrigsspill, men hver enkelt figur eller lag har ofte flere spesialregler. Samtlige regler for en figur eller et lag, samt oversikt over skade påført figuren, finnes på kort som følger med figurene. Disse kortene kan også kjøpes i kortstokker. Terskelen for å spille spillet utover figurene er derfor forholdsvis lav: de forskjellige ekspansjonsbøkene inneholder de samme reglene man finner på kortene, men har i tillegg bakgrunnsmateriale og bilder.
== Jernrikene (eng. Iron Kingdoms) ==
WARMACHINE foregår på planeten Caen, på den vestre delen av kontinentet Immoren. I Vestre Immoren finner man:
Kongedømmene Cygnar, Ord, Llael, Khador utgjør de gamle Jernrikene. De ble dannet fire hundre år før "nåtiden" etter at menneskene i Vestre Immoren etter flere hundre hundre års brutal okkupasjon hadde fordrevet Orgoth-imperiet fra Vestre Immoren. Jernrikene oppsto ved undertegnelsen de såkalte Corvisprotokollene, som delte rikene opp etter både etniske og politiske skillelinjer, men primært på Orgoth-imperiets provinsinndeling. Det er starten av dette opprøret som er grunnlaget Jernrikenes tidsinndeling, Etter Opprøret eller EO (AR -for After Rebellion, eng.). "Nåtiden" i spillet er 607 EO. Denne fordelingen, som kolonimaktenes oppdeling av Afrika i vår verden, gikk på tvers av mange gamle riker og etniske grupper, og har ført til mange hundre år med konflikt, der særlig Khador følte seg snytt da det gamle Khardiske Imperie omfattet betraktelig større områder enn Khador fikk tildelt ved Corvisprotokollene. I "nåtidens" Jernriker er de to største Jernrikene, Cygnar og Khador, i krig etter at Khador har invadert og okkupert Llael og Cygnars marskområde Tornskogen, mens Ord så langt har forholdt seg nøytral i akkurat denne konflikten.
Det siste Jernrike er Menoths Protektorat. En gang var dette karrige landet en del av Cygnar. Det er et strengt teokrati befolket av mennesker som tror på guden Menoth, Menneskenes Skaper, som en gang var den dominerende guden for menneskene i Jernrikene, men som langsomt har blitt erstattet av troen på den mildere Morrow, den "lyse tvilling", som er et menneske som gjennomgikk en apoteose sammen med sin søster Thamar, den "mørke tvilling", i tiden før Orgoth-invasjonen. Siden troen på Morrow, administrert av Kirken, har vært statsreligion i Cygnar i mange år, delvis som en følge av intolerante og dårlig gjennomtenkte handlinger fra Tempelet (Menittenes religiøse organisasjon), kom det til borgerkrig i Cygnar i 482 EO mellom kongedømmet og Kirken på den ene siden og Tempelet under Hierark Sulon på den andre. Kampene var særlig heftige i Cygnars hovedstad Caspia. Etter at Sulon ble drept i kamp i 484 EO ble en avtale hamret ut der Protektoratet oppsto fra Cygnars sydligste og fattigste provinser, og Caspia ble delt på midten langs Den Svarte Elv – Protektoratet omdøpte sin del til Sul. Protektoratet har i årene som fulgte blitt ytterligere radikalisert og har i det skjulte brutt avtalene med Cygnar som forbød dem å ha noe annet enn en selvforsvarsstyrke. I 605 EO erklærte Protektoratet endelig Cygnar krig, året etter at det brøt ut krig mellom Cygnar og Khador som en følge av Khadors invasjon av Llael i 604 EO.
Cryx er et rike som ligger på en øygruppe utenfor Cygnars vestkyst. Cryx har de siste femten hundre år eller så vært styrt av dragen Toruk, som lar seg tilbe som en gud og styrer et halvveis anarkistisk og meget brutalt land der de intelligente udøde florerer. Toruks 13 Lich – Herrer dominerer politikken i Cryx' byer. Cryx kom aldri under Orgoth-imperiet da det ikke var særlig folkerikt eller fruktbart og Orgoth ikke mente det var verdt bryet å drepe Toruk: drager på Caen er usedvanlig vanskelige å få has på. Etter at Toruk personlig ødela en flotilje av Orgoths langskip etter at disse hadde senket hans flåte i 538 FO var det ingen konflikter mellom Orgoth og Cryx før helt på slutten av Orgoths okkupasjon, da Toruk beordret sine hærer til å angripe Orgoths siste bastion på Garlghast Øy, festningen Drer Dakkerung, for å bemektige seg hemmeligheter fra Orgoth. Cryx' byer er tilholdssteder for pirater og Svartekunst, særlig Nekromantikk, utøves åpenlyst. De siste hundre årene har Cryx begynt å røre på seg: i 584 EO gjennomførte de en rekke strandhogg i Cygnar og Ord og i 604 EO begynte man å se Cryx' tropper i Tornskogen mellom det av Khador okkuperte Llael og Cygnar. Cryx' hærer har sin egen vri på Jernrikenes dampteknologi og man kan foruten 'jacks se horder udøde Mechanitræler der dampmaskiner er integrert inn i det døde kjøttet og driver våpnene deres.
Ios er et land befolket av alver som uten forklaring lukket grensene sine i 581 EO. I likhet med Cryx og Rhul var de aldri under Orgoth-imperiets hæl og har alltid vært hemmelighetsfulle. De lider også under kraftig xenofobi, særlig ovenfor mennesker. Ios ble dannet lenge før menneskenes siviliasjoner oppsto etter at en stor katastrofe drev alvene fra deres hjemland i Østre Immoren. Det er noe galt med alvenes modergudinne Scyrah, som i motsetning til alle andre guder i Immoren faktisk befinner seg på Caen i fysisk form. Hun er døende av ukjente årsaker, og organisasjonen Scyrahs Gjengjeldelse, som tror at menneskenes bruk av magi er skyld i dette, har nylig fått vind i seilene etter i mange år å ha vært regnet som ustabile fanatikere av majoriteten av Ios' ledere. En av Gjengjeldelsens agenter har oppdaget at guden Nyssor, en annen "levende gud" som har vært borte fra Ios i mange hundre år, har kommet i forvaring av Gråherrene, Khadors nasjonale magikerlaug, som en følge av intriger mellom Khador, Cryx og de teknologisk primitive Nyss-alvene og Everblights Legion.
Rhul er en føderasjon av dverger der felles politikk settes og konflikter mellom forskjellige klanene regulereres av et felles organ kalt De Hundre Hus' Råd. Dvergene har alltid vært vennlig innstilt mot menneskene i Jernrikene, særlig det opplyste Cygnar, og mange dverger er å finne både som sivile arbeidere og som leiesoldater i Jernrikene, det siste for eksempel under Searforge-Kommisjonens banner. Dvergene i Iron Kingdoms er ikke fullt så stereotypiske som man gjerne ser dem i andre fantasiromaner-og bakgrunner. De følger menneskelige kles-og stilskikker: skjegg er ikke noe enhver dverg går omkring med, og det bor dverger i alle Jernrikene integrert i menneskenes samfunn. Føderasjonen Rhul bruker ritualistisk krigføring som en måte til å avgjøre alvorlige tvister mellom klanene på, alt redigert etter en grunnlov, Codexet, som ved siden av De Hundre Hus' Råd og presteskapet for dvergenes guder regulerer dvergenes samfunn. I Rhul er også Ogrun integrert i samfunnet. Dette er også tilfellet i mange av Jernrikene i "moderne" tid, men i Rhul har Ogrunene vært integrerte deler av samfunnet i flere hundre år.
== Spillbare hærer ==
Cygnar under kong Leto Raelthorne, "den yngre" er det rikeste, mest teknologisk utviklede og mest progressive landet i Jernrikene. Cygnars skytevåpen er de beste i Vestre Immoren, og deres spesialiserte elektrisitetsteknologi (som i stil er inspirert av Nikola Teslas arbeider med trådløs overføring av elektrisitet, men er mye mer effektiv og praktisk anvendbar som en følge av bruk av magisk Mechanika) kan utslette rekker av fiendtlig infanteri og forstyrre fiendtlige 'jacks cortex. Kjente warcastere er Lord Commander Coleman Stryker, Major Victoria Haley, og General Adept Sebastian Nemo. Nemo er en visjonær oppfinner og ting kan tyde på at Cygnars militære 'jacks innen ikke for lang tid kan ende opp med å drives utelukkende på oppladbar elektrisitet snarere enn dampkraft.
Cygnar blir ofte sammenliknet med England eller USA i en slags fantasiutgave, men har mange elementer fra andre vestlige land og kan kanskje ses på som en idealutgave av et fremskrittsvennlig land under den industrielle revolusjon – men Cygnar sliter likevel med å passe nyvunnen idealisme inn i en brutal verden der makt i økende grad rår. Deres figurer males gjerne i blått, og Cygnars flagg er en stylisert gul svane på blå bunn.
Khador under keiserinne Ayn Vanar er et ekspansjonistisk rike i det nordlige Vestre Immoren. Khadors 'jacks er langsomme, men er tungt pansret og utstyrt med tunge våpen, særlig i nærkamp. Som en følge av råvaremangel til produksjon av cortexer bygger Khador kun tunge warjacks og har kun få Arc Noder. Khadors tropper består av variert infanteri og kavaleri og hæren er ukomplisert å spille: Khador er i mindre grad enn andre hærer avhengig av kombinasjonseffekter og synergi. Kjente warcastere er Kommander Orsus "Slakteren" Zoktavir, Forward Kommander Sorcha Kratikoff og Øverste Kommandant Gurvalt Irusk.
Khador blir ofte sammenliknet i stemning med Russland under Tsarene og under Sovjetunionen, men er mer progressivt enn tsardømmet og mer liberalistisk enn Sovjetunionen. Khador kan ses som et eksempel på nasjonalistiske stater med høye ambisjoner i vår verden, men er langt fra bare et stereotypisk undertrykkende regime; Khadors innbyggere er patriotiske og stolte over sin historie, og støtter i aller høyeste grad sitt lands politikk. Khadors farge er rødt, og flagget er en stylisert gul ambolt på rød bunn.
Menoths Protektorat under Hierark Severius er en nasjon styrt av religiøse fundamentalister og alle Protektoratets warcastere er prester snarere enn magikere. Tempelet er bekymret for de magiske elementene av 'jacks og bruker mye tid på å rense 'jacks gjennom ritualer så de kan være spirituelt "trygge". Protektoratets soldater er i spillet ofte noe svakere enn sine motstandere, men kan effektivt utnytte synergistiske effekter. Protektoratet lager Menoths Ild (en napalmaktig substans laget av olje) og mange av deres tropper og 'jacks bruker våpen basert på denne, fra flammekastere til granater og artilleriprosjektiler fylt med Menoths Ild. Kjente warcastere er Storeksemplar Mikael Kreoss, Feora, Flammens Beskytter, som leder Flammegarden, og Protektoratets nyutnevnte Hierark, Severius. Menoth har en spesiell warcaster: Budbæreren ("The Harbinger"), som kom frem i Protektoratet i 603 EO. Hun er Menoths profet, en blind tenåringsjente hvis føtter aldri berører den urene jorden og som kjenner Menoths vilje og kan rådgi Protektoratets ledere om Hans intensjoner. Protektoratet har ikke noen gode paralleller i vår verden; Menoth er høyst aktiv og virkelig i Jernrikene og intet kjent teokrati i vår verden har hatt den graden av makt Tempelet har i Protektoratet. Deres farger er varmt hvitt og skarlagensrødt, og deres symbol er et skarlagensrødt Menofiks på varm hvit bunn.
Cryx er formelt styrt av Herre Toruk, "Vår Far Dragen", men i praksis ledes landet av en kjeklende samling mektige magikere som Toruk lar kjøre sitt eget løp så lenge de aksepterer hans overordnede planer og herredømme. Nesten alle Cryx' tropper er udøde, og de har gjerne store mengder tropper med i spill. Cryx bygger særlige warjacks – Helljacks og Bonejacks som generelt er raske men mer lettpansrede enn de andre hærenes 'jacks. Flere av Cryx' Bonejacks er utstyrt med Arc Noder enn andre hærers lette 'jacks. Cryx har en forkjærlighet for skitne triks, tropper som kan ofres uten større kvaler, og syrebaserte angrep. Kjente warcastere er Lich-Herre Asphyxious og hand protegé Deneghra, samt Goreshade den Forbannede, en udød alv fra Ios som fortsatt har en interesse i sitt gamle land, og nylig var involvert i hendelsene som førte til Gråherrenes bemektigelse av Nyssor og Gjengjeldelsens inngang i krigen. Cryx minner, forståelig nok, lite om noe man kjenner fra vår verden. Cryxfigurer males gjerne sorte eller mørkegrå. Deres symbol er et den grønne ryggraden og kraniet til et ubestemt dyr på svart bunn.
Leiesoldater finnes i alle former og farger. Man kan bruke dem med andre hærer eller alene – da i Kontrakter som setter særlige begrensninger på hvilke leiesoldater som kan brukes. Eksempler er De Velbårnes Pakt (the Highborn Covenant) som ledes av warcasteren Ashlynn D'Elyse, kjemper for Llaels frihet fra de khadoranske okkupantene, Magnus' Agenda, ledet av Krigsherre Magnus, som konspirerer med Cygnars gamle konge Vinter Raelthorne "den eldre" og hans allierte Skorne for å gjenerobre sin posisjon i Cygnar, den førnevnte Searforge-Kommisjonen med warcastere som Gorten Grundback og Durgen Madhammer representerer dvergene som tjener på menneskenes kriger, Fire-stjerners Syndikatet, et Ordisk leiesoldatselskap styrt av mafiaen i byen Five Fingers på vestkysten og Talion Kontrakten, ledet av Kaptein Shae, en gruppe pirater og fribyttere som ligger i strid med det private handelshuset Det Mercariske Forbund i Cygnar men leier seg ut til høystbydende. Leiesoldater finnes i alle farger – Searforges "offisielle" farge er khaki, mens Magnus' Agenda gjerne males mørkeblå – Cygnars' hærs farge under Vinter Raelthorne – men hvilken farge man maler sine tropper i er som alltid opp til spillerne selv.
== Nyeste utgivelser ==
Mk2 er en fullstendig nygjennomgang av spillet der både grunnregler, poeng og regler for samtlige figurer har blitt omarbeidet. I hele April 2009 kunne spillerne laste ned beta-reglene til spillet og alle hærlister og sende feedback til Privateer Press gjennom en onlineservice. Disse reglene er fra 6. mai 2009 ikke lenger tilgjengelige som direkte download men å inneha kopier er lovlig. Warmachine Prime Mk2 utkom i januar 2010. Samtidig utkom regelkort til alle figurer fra hærene Cygnar, Khador, Protektoratet, Cryx og Leiesoldatene. Videre i 2010 utkom bakgrunnsbøker med regler for alle hærene.
I 2009 utkom Scyrahs Gjengjeldelse (The Retribution of Scyrah) som egen hær til WARMACHINE i boken Forces of WARMACHINE: Retribution of Scyrah. Reglene i boken er til Mk2, men Privateer Press utga også Mk1 regler til Scyrahs Gjengjeldelse i deres blad No Quarter.
== Kilder ==
Privateer Press (2003). WARMACHINE: Prime. Seattle, Washington State, USA. ISBN 978-0970697073.
Privateer Press (2004). WARMACHINE: Escalation. Seattle, Washington State, USA. ISBN 978-0970697080.
Privateer Press (2005). WARMACHINE: Apotheosis. Seattle, Washington State, USA. ISBN 978-1933362021.
Rob Baxter et.al. (2005). Iron Kingdoms: World Guide. Seattle, Washington State, USA: Privateer Press. ISBN 978-0970697042.
Privateer Press (2006). WARMACHINE: Superiority. Bellevue, Washington State, USA: Privateer Press. ISBN 978-1933362144.
Douglas Seacat og Wolfgang Baur (2006). Five Fingers: Port of Deceit. Bellevue, Washington State, USA: Privateer Press. ISBN 978-1933362076.
Privateer Press (2007). WARMACHINE: Prime Remix. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-1933362151.
Privateer Press (2007). Forces of WARMACHINE: Pirates of the Broken Coast. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-1933362243.
Privateer Press (2008). WARMACHINE: Legends. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-1933362298.
Privateer Press (2009). Forces of WARMACHINE: Retribution of Scyrah. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-1933362480.
Privateer Press (2010). WARMACHINE: Prime Mk2. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-1933362540.
Privateer Press (2010). Forces of WARMACHINE: Cygnar. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-3868890488.
Privateer Press (2010). Forces of WARMACHINE: Khador. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-1933362595.
Privateer Press (2010). Forces of WARMACHINE: Protectorate of Menoth. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-3868890525.
Privateer Press (2010). Forces of WARMACHINE: Cryx. Bellevue, Washington State, USA. ISBN 978-1933362632.
== Eksterne lenker ==
Privateer Press
Warmachine | WARMACHINE er et miniatyrspill som spilles med 30mm-skala metall – og plastminiatyrfigurer. Spillet og figurene utgis av det amerikanske selskapet Privateer Press som konsekvent skriver navnet med store bokstaver. | 13,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pont_Neuf | 2023-02-04 | Pont Neuf | ['Kategori:1. arrondissement i Paris', 'Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:6. arrondissement i Paris', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer i Paris', 'Kategori:Broer åpnet på 1600-tallet', 'Kategori:Buebroer', 'Kategori:Sider med kart'] | Pont Neuf (norsk: Nybroen) er den eldste bevarte bro over Seinen i Paris. Den ble påbegynt i 1578 og ferdigbygget i 1607. Broen er 278 meter lang og 28 meter bred.
| Pont Neuf (norsk: Nybroen) er den eldste bevarte bro over Seinen i Paris. Den ble påbegynt i 1578 og ferdigbygget i 1607. Broen er 278 meter lang og 28 meter bred.
== Eksterne lenker ==
(en) Pont Neuf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pont Neuf – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Tourist review
About Pont Neuf Bridge in Paris
(fransk) France Pittoresque: Histoire du Pont Neuf | Pont Neuf (norsk: Nybroen) er den eldste bevarte bro over Seinen i Paris. Den ble påbegynt i 1578 og ferdigbygget i 1607. | 13,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilde_Sophie_Plau | 2023-02-04 | Hilde Sophie Plau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Hilde Sophie Plau (født 17. april 1949 i Oslo) er en norsk oversetter, forfatter og scenekunstner.
Hun gikk på Elisabeth Gordons barneteaterskole og har lest med Rolf Sand.
Etter examen philosophicum ved Universitetet i Oslo studerte hun ved Statens Teaterhøgskole.
Hun var ansatt som skuespiller ved Nationaltheatret 1973-76 og senere for Torshov-teatret i tyve år. På 1990-tallet studerte hun italiensk ved Universitetet i Oslo.
Siden 1997 har hun vært oversetter for Pax, Aschehoug, Gyldendal and Humanist Forlag, såvel som Nationaltheatret og Radioteatret. Hun oversatte Brundibar for Den Norske Opera.Hennes far var fagottisten Arild Plau.
| Hilde Sophie Plau (født 17. april 1949 i Oslo) er en norsk oversetter, forfatter og scenekunstner.
Hun gikk på Elisabeth Gordons barneteaterskole og har lest med Rolf Sand.
Etter examen philosophicum ved Universitetet i Oslo studerte hun ved Statens Teaterhøgskole.
Hun var ansatt som skuespiller ved Nationaltheatret 1973-76 og senere for Torshov-teatret i tyve år. På 1990-tallet studerte hun italiensk ved Universitetet i Oslo.
Siden 1997 har hun vært oversetter for Pax, Aschehoug, Gyldendal and Humanist Forlag, såvel som Nationaltheatret og Radioteatret. Hun oversatte Brundibar for Den Norske Opera.Hennes far var fagottisten Arild Plau.
== Utgivelser ==
Underveis. Dikt til en venn (2000). Antologi, redaktør.
Humanistisk lesebok (2002). Antologi, redaktør.
Søvnsankersken (Cappelen, 2002)
Appell (Juritzen, 2009)
Norsk familieleksikon (2010). Barndomsskildring.
Femte akt (2015). Roman.
Nå er det min tur (2017). Roman
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Hilde Sophie Plau hos Nationaltheatret
(no) Oversikt over Plaus oversettelser hos Nasjonalbiblioteket | Hilde Sophie Plau (født 17. april 1949 i Oslo) er en norsk oversetter, forfatter og scenekunstner. | 13,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kniben | 2023-02-04 | Kniben | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Lillesands geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Kniben er en fjellkolle, populært turmål og utsiktspunkt i Lillesand. Til tross for at høyden bare er 94 moh. gir kollen en flott utsikt over Kaldvell-området, Kaldvellelva, det tidligere Kalvild Træsliperi, og skjærgården utenfor. Det er merket turløyper i området. | Kniben er en fjellkolle, populært turmål og utsiktspunkt i Lillesand. Til tross for at høyden bare er 94 moh. gir kollen en flott utsikt over Kaldvell-området, Kaldvellelva, det tidligere Kalvild Træsliperi, og skjærgården utenfor. Det er merket turløyper i området. | Kniben er en fjellkolle, populært turmål og utsiktspunkt i Lillesand. Til tross for at høyden bare er 94 moh. | 13,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Henry_Latrobe | 2023-02-04 | Benjamin Henry Latrobe | ['Kategori:Arkitekter fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. september', 'Kategori:Dødsfall i 1820', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1764', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra City of Leeds', 'Kategori:Personer fra Landkreis Görlitz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Benjamin Henry Boneval Latrobe (født 1. mai 1764 ved Fulneck i West Yorkshire i England, død 3. september 1820 i New Orleans i Louisiana i USA) var en britiskfødt amerikansk arkitekt. Han er best kjent som en av arkitektene bak oppføringen av Kongressbygningen i Washington, og en rekke andre byggverk som konstituerte en amerikansk form for klassisistisk arkitektur. Han omtales som «amerikansk arkitekturs far».
| Benjamin Henry Boneval Latrobe (født 1. mai 1764 ved Fulneck i West Yorkshire i England, død 3. september 1820 i New Orleans i Louisiana i USA) var en britiskfødt amerikansk arkitekt. Han er best kjent som en av arkitektene bak oppføringen av Kongressbygningen i Washington, og en rekke andre byggverk som konstituerte en amerikansk form for klassisistisk arkitektur. Han omtales som «amerikansk arkitekturs far».
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Etter å fra tolv års alder ha studert i det tyske Oberlausitz og senere foretatt flere studiereiser i Europa, vendte Latrobe tilbake til England i 1784 og gikk i lære hos John Smeaton.
=== Arkitekt i England ===
Han arbeidet deretter en tid med andre arkitekter. Han var vlant annet med på byggingen av Basingstokekanalen. Ingeniør John Smeaton]og hans assistant William Jessop arbeidet på kanalen sammen med Benjamin Henry Latrobe, det som først og fremst ble fraktet på kanalen var tømmer fra Basingstoke.I 1791 åpnet han et eget kontor i London. Etter vanskeligheter med å få godkjennelse og betaling for planlagte prosjekter gikk imidlertid dette konkurs.
=== Arkitekt i USA ===
Han emigrerte til USA 1796 og bosatte seg i Virginia der han til å begynne med arbeirdet på statsfengselet i Richmond. Han flyttet senere til Philadelphia der han åpnet sitt arkitektkontor.
Latrobe var en av de første formelt utdannede profesjonelle arkitektene i USA og var påvirket av inntrykk fra sine reiser i Italia samt britiske og franske arkitekter som Claude Nicolas Ledoux. Han var en neoklassisk arkitekt og er blant annet kjent for utformingen av den gamle katedralen i Baltimore, den første romersk-katolske katedral bygd i USA.
Etter at han hadde oppført antikkinspirerte bygninger i blant annet Philadelphia ble han av Thomas Jefferson tilknyttet byggevirksomheten i Washington, D.C. som inspektør (Surveyor of the Public Buildings of the United States) og ledet i perioden 1803–1817 fullbyrdelsen av bygningene på Capitol Hill.
Latrobe tilbragte sine siste leveår i New Orleans, der han arbeidet med et vannverksprosjekt. Han døde i 1820 av gulfeber.
Han er blitt kalt «den amerikanske arkitekturns far».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Addison, Agnes (juli 1942). «Latrobe vs. Strickland». The Journal of the Society of Architectural Historians. 2 (3): 26–29. doi:10.2307/901161.
Burchard, John; Bush-Brown, Albert (1966). The Architecture of America: A Social and Cultural History. Little, Brown.
Carter II, Edward C. (1971–1972). «Benjamin Henry Latrobe and the Growth and Development of Washington, 1798–1818». Records of the Columbia Historical Society.
The Architectural Drawings of Benjamin Henry Latrobe. Yale University Press. 1995.
Crook, Joseph Mordaunt (1972). The Greek Revival: Neo-Classical Attitudes in British Architecture 1760–1870. John Murray. ISBN 0-7195-2724-4.
Donaldson, Gary A. (1987). «Bringing Water to the Crescent City: Benjamin Latrobe and the New Orleans Waterworks System». Louisiana History. Louisiana Historical Association. 28 (4): 381–396. PMID 11617566.
Dumbauld, Edward (1980). «Thomas Jefferson and the City of Washington». Records of the Columbia Historical Society. 50.
Fazio, Michael W.; Snadon, Patrick A. (2006). The Domestic Architecture of Benjamin Henry Latrobe. The Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-8104-8.
Fazio, Michael W. (September 1989). «Benjamin Latrobe's Designs for a Lighthouse at the Mouth of the Mississippi River». The Journal of the Society of Architectural Historians. 48 (3): 232–247. JSTOR 990429. doi:10.2307/990429.
Formwalt, Lee W. (1980). «Benjamin Henry Latrobe and the Development of Transportation in the District of Columbia, 1802–1817». Records of the Columbia Historical Society. 50.
Formwalt, Lee W. (Oktober 1977). «An English Immigrant Views American Society: Benjamin Henry Latrobe's Virginia Years, 1796–1798». The Virginia Magazine of History and Biography. Virginia Historical Society. 85 (4): 387–410.
Formwalt, Lee W. (1979). «Benjamin Henry Latrobe and the Development of Internal Improvements in the New Republic, 1796–1820». Ayer Publishing / Catholic University of America.
Frary, Ihna Thayer (1969). They Built the Capitol. Ayer Publishing. ISBN 0-8369-5089-5.
Hamlin, Talbot (1955). Benjamin Henry Latrobe. Oxford University Press.
Hamlin, Talbot (1944). Greek Revival Architecture in America: Being an Account of Important Trends in American Architecture and American Life Prior to the War Between the States. Oxford University Press. ISBN 0-486-21148-7.
Kennedy, Roger G. (1989). Orders from France: The Americans and the French in a Revolutionary World, 1780–1820. Alfred A. Knopf. ISBN 0-394-55592-9.
Kimball, Fiske (1922). Domestic Architecture of the American Colonies and of the Early Republic. Charles Scribner's Sons. ISBN 0-486-41705-0.
Klotter, James C. and Daniel Rowland, eds. Bluegrass Renaissance: The History and Culture of Central Kentucky, 1792–1852 (University Press of Kentucky; 2012) 371 pages; emphasis on Benjamin Henry Latrobe and "neoclassical" Lexington
Latrobe, Benjamin Henry (1905). The Journal of Latrobe. D. Appleton & Company. ISBN 0-917860-21-7.
Norton, Paul F. (Juni 1951). «Latrobe and Old West at Dickenson College». The Art Bulletin. 33 (2): 125–132. JSTOR 3047345. doi:10.2307/3047345.
Norton, Paul F. (1977). Latrobe, Jefferson, and the National Capitol. Garland Pub. ISBN 0-8240-2716-7.
Peterson, Charles E. (Desember 1953). «Early Prisons». The Journal of the Society of Architectural Historians. 12 (4): 26–31. doi:10.2307/987648.
Roth, Leland M. (2001). American Architecture. Westview Press.
Stapleton, Darwin H.; Carter II, Edward C. (September 1984). «"I have the itch of Botany, of Chemistry, of Mathematics...strong upon me": the Science of Benjamin Henry Latrobe». Proceedings of the American Philosophical Society. American Philosophical Society. 128 (3): 173–192. PMID 11615972.
Summerson, John (1993). Architecture in Britain, 1530 to 1830: 1530–1830. Yale University Press. ISBN 0-300-05886-1.
Tatum, George B. (1961). Penn's Great Town: 250 Years of Philadelphia Architecture Illustrated in Prints and Drawings. University of Pennsylvania Press.
Woods, Mary N. (2004). «Chapter 6, The First Professional: Benjamin Henry Latrobe». I Eggener, Keith. American Architectural History. Routledge. ISBN 3-7757-1406-5. | Benjamin Henry Boneval Latrobe (født 1. mai 1764 ved Fulneck i West Yorkshire i England, død 3. | 13,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baldur%E2%80%99s_Gate_II:_Shadows_of_Amn | 2023-02-04 | Baldur’s Gate II: Shadows of Amn | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Videorollespill', 'Kategori:Videospill utviklet i Canada'] | Baldur's Gate II: Shadows of Amn, utviklet av BioWare og utgitt 24. september 2000, er det andre datarollespillet i Baldur's Gate-serien. Spillreglene er basert på den andre utgaven av rollespillsystemet Advanced Dungeons & Dragons. Handlingen er satt til Forgotten Realms, den mest populære D&D-settingen. Spillet har solgt over 2 millioner eksemplarer, og er ansett som et av de beste rollespill gjennom tidene.Utvidelsespakken Baldur's Gate II: Throne of Bhaal ble sluppet i 2001.
| Baldur's Gate II: Shadows of Amn, utviklet av BioWare og utgitt 24. september 2000, er det andre datarollespillet i Baldur's Gate-serien. Spillreglene er basert på den andre utgaven av rollespillsystemet Advanced Dungeons & Dragons. Handlingen er satt til Forgotten Realms, den mest populære D&D-settingen. Spillet har solgt over 2 millioner eksemplarer, og er ansett som et av de beste rollespill gjennom tidene.Utvidelsespakken Baldur's Gate II: Throne of Bhaal ble sluppet i 2001.
== Gameplay ==
Spillets sentrale oppdrag består av cirka 50 til 60 timers spill. Men hele spillet, inkludert alle side-oppdrag, anslås å være mellom 200 og 300 timer. Spilleren kontrollerer en gruppe på opptil seks karakterer, hvorav én er hovedpersonen. Hvis hovedpersonen dør, må et lagret spill lastes inn - eller et nytt spill begynnes. Spillet begynner med at spilleren må skape en karakter gjennom, og blant annet velge klasse, evner eller utseende. Eventuelt kan en eksisterende karakter fra Baldur's Gate, eller utvidelsen Tales of the Sword Coast, importeres. Underveis i spillet kan karakteren rekruttere enkelte Ikke-spillerstyrt spiller for å reise sammen med spilleren - selv om bare fem karakterer kan gjøre dette om gangen.
Skjermen er sentrert på hovedpersonen, eller kan forandres med datamusen eller tastaturet. Nye områder avsløres når de utforskes av spilleren, eller dens følgesvenner. Ved å klikke på en område-utgang, for eksempel en døråpning eller en trapp, blir andre områder lastet. Spilleren kan samhandle med andre karakterer, og objekter, ved å klikke på dem. Å klikke på bakken får spillerens valgte karakterer til å bevege seg. Selv om spillet er i sanntid, kan det settes på pause. Handlingen kan også automatisk settes på pause, til bestemte tidspunkt. Når en karakter i gruppen får de nødvendige erfaringspoengene, oppnår de et nytt nivå. Erfaringspoeng tildeles for spillerens handlinger, for eksempel å drepe motstandere eller gjennomføre oppdrag. Gruppen utvikler også et rykte, som påvirkes av spillerens moralske handlinger.
== Områder i spillet ==
The Forgotten Realms, som handlingen i Baldur's Gate II er lagt til, er en fiktiv verden som ligner på en jordkloden i løpet av middelalderen. Baldur's Gate II finner hovedsakelig sted i Amn, et land på subkontinentet Faerûn. Dette området, ofte kjent som Merchant Kingdom, ligger sør for Baldur's Gate. Hovedstaden Athkatla er den viktigste byen i Amn, og kontrolleres av det anonyme Council of Six. Et lokalt laug av tyver, Shadow Thieves, har også betydelig makt. En annen mektig organisasjon i Amn er Cowled Wizards, som regulerer bruken av magi i regionen.
Andre områder spilleren må besøke er en øy, hvor både havnebyen Brynnlaw og asylet Spellhold ligger. the Underdark, byen Suldannessellar, og Astralplanet. Det er også andre steder som kan utforskes: Umar Hills, hvor innbyggere har forsvunnet. En tempel-ruin, nå kontrollert av Shade Lord. Byen Trademeet, under angrep av dyr, en druide-lund knyttet til Trademeets plager. Samt Windspear Hills, hvor spilleren blir viklet inn i intrigene til Firkraag, en drage.
Noen bemerkelsesverdige karakterer i Shadows of Amn inkluderer: Gaelan Bayle, som tilbyr spilleren hjelp fra Shadow Thieves. Aran Linvail, lederen av Shadow Thieves. Saemon Havarian, som seiler spilleren til en øy. Adalon, en sølv-drage hvis egg har blitt stjålet - og dronning Ellesime, herskeren over Suldannessellar. Jon Irenicus og søsteren Bodhi er de viktigste antagonistene, og Irenicus er spillets største skurk.
== Handling ==
Spilleren og følgesvennene deres blir overvunnet, og tatt til fange. Når spillet begynner, våkner spilleren i et bur og blir deretter eksperimentert på av en trollmann. Men trollmannen blir distrahert, når komplekset hans blir angrepet av tyver, og han forsvinner for å slåss mot tyvene. Imoen, som dukker opp fra et annet rom, frigjør spilleren. Jaheira og Minsc holdes også i lignende celler i nærheten. Karakterene kjemper seg gjennom det underjordiske komplekset. Til slutt, når de endelig kommer seg ut av komplekset, dukker de opp i byen Athkatla. Men det oppstår en krangel, hvor Imoen angriper Irenicus i sinne, ved å bruke magi. The Cowled Wizards dukker opp og arresterer både Irenicus og Imoen for usanksjonert bruk av magi, og bruker telepati for å frakte dem vekk.
I slummen rundt Athkatla tilbyr en mann, ved navn Gaelan Bayle, hjelp fra en mektig organisasjon, som kan finne Imoen eller Irenicus for 20 000 gull-biter. Spilleren og vennene hans blir også oppsøkt av, og tilbudt hjelp, fra et annet rivaliserende laug ledet av Bodhi. I mellomtiden har Imoen og Irenicus blitt flyttet til et asyl kalt Spellhold, som ligger på en øde øy. Tilbake i Athkatla samler følgesvennene inn de nødvendige pengene, og mottar hjelp fra den organisasjonen de har bestemt seg for å samarbeide med. De får passasje til øya, på et skip seilt av den tvilsomme og forræderske Saemon Havarian. De kommer seg inn på Spellhold, men de blir tatt til fange av Irenicus - som har tatt kontroll over fengselet og hele tiden hadde planlagt å bringe hovedpersonen dit.
Irenicus utsetter deretter hovedpersonen for et ritual, og tar sistnevntes sjel. Imoen, som også viser seg å være et barn av Bhaal, hadde tidligere gjennomgått Irenicus sitt ritual - og sjelen hennes har gått til Bodhi, søsteren til Irenicus. Kort tid senere, ved hjelp av Spellholds innsatte, kjemper mot Irenicus. Når spilleren og vennene hans når overflaten, møter gruppen hæren til alvebyen Suldannessellar. Alvene kan ikke vende tilbake til deres egen by, fordi Irenicus har på magisk vis har skjult byen deres. Spilleren får også vite at «Livets tre» blir tappet for krefter av Irenicus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn på Steam
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn på GOG.com
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn hos MobyGames
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn hos MobyGames
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn hos MobyGames
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn på Metacritic
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn på Internet Movie Database
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn på Behind The Voice Actors
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn hos Giant Bomb
(en) Baldur's Gate II: Shadows of Amn hos Internet Game Database | | sjanger = Datarollespill | 13,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bod%C3%B8_Domkor | 2023-02-04 | Bodø Domkor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1954', 'Kategori:Norske kor'] | Bodø Domkor ble stiftet i 1954, og har siden den gang fremført kormusikk med stor bredde. Når man ser tilbake er det likevel to viktige områder som trer frem som sentrale for domkorets identitet.
Det ene området er fremføring av større kirkemusikkverker, som for eksempel Händels Messias, Bachs Juleoratorium, Verdis Requiem, og messer av Haydn og Mozart. Som hovedregel fremføres ett slikt verk årlig, de senere årene har begynnelsen av advent vært tidspunktet for slike konserter.
Det andre viktige området for Bodø Domkor er knyttet til formidling av vår norske kulturarv, med særlig vekt på nordnorsk sang og musikk. Tekster av diktere som Petter Dass og Elias Blix, tonesatt av dagens fremste nordnorske musikere er bare noen av de prosjekter som domkoret har arbeidet med og som har resultert i plateinnspillinger. Nordnorske folketoner har også vært viktig å løfte fram og presentere, ofte i nye og spennende arrangementer.
Bodø Domkor har et godt og nært samarbeid med andre kor og musikere i byen og regionen. Dette har resultert i en rekke spennende samarbeidsprosjekter som på en positiv måte bidrar til å bryte litt med en mer tradisjonell forståelse av kirkekoraktivitet. Det kanskje mest kjente prosjektet er samarbeidet med artisten Halvdan Sivertsen, som blant annet resulterte i at domkoret medvirket på en av Sivertsens CD-er. Andre spennende prosjekter er nattjazzkonserter som har blitt en førjulstradisjon de senere år, og hvor koret har fått anledning til å samarbeide med noen av landets ypperste jazzmusikere.
Bodø Domkor hører også til det rike musikk- og kulturlivet i Bodø domkirke.
| Bodø Domkor ble stiftet i 1954, og har siden den gang fremført kormusikk med stor bredde. Når man ser tilbake er det likevel to viktige områder som trer frem som sentrale for domkorets identitet.
Det ene området er fremføring av større kirkemusikkverker, som for eksempel Händels Messias, Bachs Juleoratorium, Verdis Requiem, og messer av Haydn og Mozart. Som hovedregel fremføres ett slikt verk årlig, de senere årene har begynnelsen av advent vært tidspunktet for slike konserter.
Det andre viktige området for Bodø Domkor er knyttet til formidling av vår norske kulturarv, med særlig vekt på nordnorsk sang og musikk. Tekster av diktere som Petter Dass og Elias Blix, tonesatt av dagens fremste nordnorske musikere er bare noen av de prosjekter som domkoret har arbeidet med og som har resultert i plateinnspillinger. Nordnorske folketoner har også vært viktig å løfte fram og presentere, ofte i nye og spennende arrangementer.
Bodø Domkor har et godt og nært samarbeid med andre kor og musikere i byen og regionen. Dette har resultert i en rekke spennende samarbeidsprosjekter som på en positiv måte bidrar til å bryte litt med en mer tradisjonell forståelse av kirkekoraktivitet. Det kanskje mest kjente prosjektet er samarbeidet med artisten Halvdan Sivertsen, som blant annet resulterte i at domkoret medvirket på en av Sivertsens CD-er. Andre spennende prosjekter er nattjazzkonserter som har blitt en førjulstradisjon de senere år, og hvor koret har fått anledning til å samarbeide med noen av landets ypperste jazzmusikere.
Bodø Domkor hører også til det rike musikk- og kulturlivet i Bodø domkirke.
== Bodø Domkors dirigenter ==
1954 – 1961 Domorganist Ingar Sønderland
1961 (høst) Vikarierende domorganist Olav Buverud
1962 – 1969 Domorganist Ove Kristian Sundberg
1969 – 1970 Fungerende domorganist Arne Solhaug
1970 – 1971 Domorganist Ove Kristian Sundberg
1972 – 1973 Vikarierende domorganist Arne Bech
1974 Domorganist Ove Kristian Sundberg
1975 – 1978 Domorganist Arne Rodvelt Olsen
1979 – 1986 Domorganist Eilert M. Hægeland
1986 – 1990 Domorganist Magne Hanssen
1991 (vår) Domkantor Bjørn Andor Drage
1991 – 1992 Domkantor Magne Hanssen
1993 – 1994 Domkantor Bjørn Andor Drage
1995 – 1996 Domkantor Magne Hanssen/domkantor Bjørn A. Drage
1996 – 1997 Domkantor Bjørn Lien
1997 (høst) Domkantor Magne Hanssen/Elisabeth Holte
1998 (vår) Domkantor Elisabeth Holte
1998 – 2004 Domkantor Ragnhild Strauman Halstensen
2005 – 2006 Domkantor Erlend Fagertun
2007 – 2009 Domkantor Ragnhild Strauman
2008 (høst) Domkantor Ragnhild Strauman / domkantor Gro Bergrabb
2009 Domkantor Øystein Jæger
== Diskografi ==
2009 – Jazz Mass ([1])
2007 – Meditatus ([2])
2003 – Brim og båra ([3])
2000 – Kildespring ([4])
1997 – Fagert er landet ([5])
1995 – Vær hilset ([6])
1991 – Op, op I skal utsjunge ([7])
== Eksterne lenker ==
Bodø Domkor | Bodø Domkor ble stiftet i 1954, og har siden den gang fremført kormusikk med stor bredde. Når man ser tilbake er det likevel to viktige områder som trer frem som sentrale for domkorets identitet. | 13,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myntmerke | 2023-02-04 | Myntmerke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mynter', 'Kategori:Numismatikk'] | Et myntmerke er et symbol på mynten som viser hvor den er preget. Produseres det like mynter på flere steder, brukes myntmerket til å skille myntene fra de forskjellige stedene.
| Et myntmerke er et symbol på mynten som viser hvor den er preget. Produseres det like mynter på flere steder, brukes myntmerket til å skille myntene fra de forskjellige stedene.
== Referanser ==
Evanths, Thorleif T. (1917). Norsk og dansk handels-leksikon: handelsterminologi, varekunnskab, handels-, veksel- og sjøretsspørsmaal, bank-, forsikrings- og børsvæsen, obligasjoner, aktier, maal, vegt, mynt m.m. Kristiania: Aschehoug. s. 460. | Et myntmerke er et symbol på mynten som viser hvor den er preget. Produseres det like mynter på flere steder, brukes myntmerket til å skille myntene fra de forskjellige stedene. | 13,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Longgupo | 2023-02-04 | Longgupo | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Arkeologiske steder i Kina', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chongqing', 'Kategori:Oppføringer på Folkerepublikken Kinas liste over nasjonale historiske minnesmerker og kulturgoder'] | Longgupo (kinesisk: 龙骨坡) er et arkeologisk og paleoantropologisk funnsted i fylket Wushan i byprovinsen Chongqing i Folkerepublikken Kina.
Longgupo-funnstedet (龙骨坡遗址, pinyin: Longgupo yizhi) er et pithecanthropusfunnsted fra tidlig pleistocen, og ble i 1996 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige kulturminner. Selve funnet er imidlertid kjent som Wushanmennesket (巫山人; Wushan ren).
På samme sted er det også gjort et betydelig fossilt faunafunn (龙骨坡动物群; Longgupo dongwuqun) fra samme epoke; det består av funn fra 29 familier, 74 genera og 116 species.
| Longgupo (kinesisk: 龙骨坡) er et arkeologisk og paleoantropologisk funnsted i fylket Wushan i byprovinsen Chongqing i Folkerepublikken Kina.
Longgupo-funnstedet (龙骨坡遗址, pinyin: Longgupo yizhi) er et pithecanthropusfunnsted fra tidlig pleistocen, og ble i 1996 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige kulturminner. Selve funnet er imidlertid kjent som Wushanmennesket (巫山人; Wushan ren).
På samme sted er det også gjort et betydelig fossilt faunafunn (龙骨坡动物群; Longgupo dongwuqun) fra samme epoke; det består av funn fra 29 familier, 74 genera og 116 species.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jin et al.: «A Preliminary Study on the Early Pleistocene Deposits and the Mammalian Fauna from the Renzi Cave, Fanchang, Anhui, China», i Acta Anthropologica Sinica, Supplement to Vol.19, 2000 (Online)
Deborah A. Bakken: Taphonomic Parameters of Pleistocene Hominid Sites in China (Online)
== Eksterne lenker ==
Neue menschliche Fossilienfunde schreiben Chinas Geschichte neu
Longgupo Pithecanthrope Site
Wushan Man
New Lithic Materials from Level 7 of Longgupo Site
Chinese Scientists Conclude Wushan Man Is Oldest Human Fossil In China Arkivert 15. februar 2008 hos Wayback Machine.
Culture of the Three Gorges Area in Paleolithic Era Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
Are the 2.04 Million Year Old Wushan Fossils the Oldest Hominin from China? Arkivert 12. desember 2010 hos Wayback Machine.
New human fossil find rewrites China's history
Wushan Man: Oldest Human Found in China | Longgupo (kinesisk: 龙骨坡) er et arkeologisk og paleoantropologisk funnsted i fylket Wushan i byprovinsen Chongqing i Folkerepublikken Kina. | 13,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Privateer_Press | 2023-02-04 | Privateer Press | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brettspill', 'Kategori:Hobbyer', 'Kategori:Miniatyrspill', 'Kategori:Næringsliv i Washington', 'Kategori:Rollespill'] | Privateer Press er et amerikansk miniatyrkrigsspill, rollespill og kortspillselskap grunnlagt i 2000 av Brian Snōddy, Matt Staroscik og Matt Wilson. Selskapet eies i øyeblikket av Wilson.
Privateer Press er basert i Bellevue i Washington, USA, der deres hovedkvarter og amerikanske fabrikk og distribusjonssentral ligger. De har også en fabrikk i England som produserer og distribuerer for det europeiske markedet.
| Privateer Press er et amerikansk miniatyrkrigsspill, rollespill og kortspillselskap grunnlagt i 2000 av Brian Snōddy, Matt Staroscik og Matt Wilson. Selskapet eies i øyeblikket av Wilson.
Privateer Press er basert i Bellevue i Washington, USA, der deres hovedkvarter og amerikanske fabrikk og distribusjonssentral ligger. De har også en fabrikk i England som produserer og distribuerer for det europeiske markedet.
== Utgivelser ==
Iron Kingdoms
Warmachine
Hordes
Infernal Contraption
Monsterpocalypse
Scrappers
== Eksterne lenker ==
Privateer Press official website.
Toy Directory Listing | Privateer Press er et amerikansk miniatyrkrigsspill, rollespill og kortspillselskap grunnlagt i 2000 av Brian Snōddy, Matt Staroscik og Matt Wilson. Selskapet eies i øyeblikket av Wilson. | 13,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phloeidae | 2023-02-04 | Phloeidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger'] | Phloeidae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
| Phloeidae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
== Utseende ==
Store (20 – 30 mm), svært flate, brunlige teger. De er svært godt kamuflert og ligner lav-kledte trestammer. Både hode, thorax og bakkropp er sterkt, bladaktig utvidet sideveis. Fasettøynene er delt i en øvre og en nedre del. Antennene er tynne og tre-leddete. Scutellum er ikke speiselt stort, forvingene er nettaktig rynkete. Føttene er tre-leddete.
== Levevis ==
Phloeidae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Phloeidae har yngelpleie, hunnen vokter over eggene og i alle fall over det første nymfestadiet, som hun enten dekker med kroppen sin eller bærer rundt på kroppen. de suger på ulike busker og trær, i alle fall i myrtefamilien (Myrtaceae). Disse tegene er utmerket kamuflert når de sitter på trestammer, men kan også forsvare seg ved å sprute væske fra stinkkjertlene, som munner ut på ryggen.
== Utbredelse ==
Familien finnes bare i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
overklasse insekter, Hexapoda
klasse høyere insekter, Insecta
gruppen Neoptera («nyvinger»)
ordenen Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Teger, (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Pentatomoidea
familien Phloeidae
slekten Palaeophloea Kirkaldy, 1909 – bare kjent fra fossiler
slekten Phloea Lepeletier & Audinet-Serville, 1825
Phloea corticata
Phloea subquadrata Spinola
Phloeophana longirostris (Spinola)
== Eksterne lenker ==
(en) Phloeidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Phloeidae hos NCBI
(en) Kategori:Phloeidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phloeidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter. | * Palaeophloea | 13,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wushanmennesket | 2023-02-04 | Wushanmennesket | ['Kategori:Arkeologi i Kina', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chongqing', 'Kategori:Homo erectus', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Wushanmennesket (kinesisk: 巫山人; pinyin: Wushan ren) er en subspecie av Homo erectus. Dets fossiler ble først oppdaget i 1985 i Longgupo ved landsbyen Zhenlongping i Miaoyu i fylket Wushan som i det som da var del av provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina. Fossilet av venstre mandibula med to molarer og noe benplater ble utgravd det året.
I 1986 gravde man frem tre fortenner og en kjeve med to tenner. Dette ble funnet blant noen dyrefossiler. Etter nøye fagstudier ble fossilet funnet å tilhøre en ny subspecies av Homo erectus.
Forskerne mente at Wushanmennesket levde for ca. 2,04 til 2,00 millioner år siden, og dermed er det Kinas eldste menneskespecie. Tennene til Wushanmennesket var sterkere enn det moderne menneskes. Hodeskallen ligner det moderne menneskes på mange måter.
| Wushanmennesket (kinesisk: 巫山人; pinyin: Wushan ren) er en subspecie av Homo erectus. Dets fossiler ble først oppdaget i 1985 i Longgupo ved landsbyen Zhenlongping i Miaoyu i fylket Wushan som i det som da var del av provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina. Fossilet av venstre mandibula med to molarer og noe benplater ble utgravd det året.
I 1986 gravde man frem tre fortenner og en kjeve med to tenner. Dette ble funnet blant noen dyrefossiler. Etter nøye fagstudier ble fossilet funnet å tilhøre en ny subspecies av Homo erectus.
Forskerne mente at Wushanmennesket levde for ca. 2,04 til 2,00 millioner år siden, og dermed er det Kinas eldste menneskespecie. Tennene til Wushanmennesket var sterkere enn det moderne menneskes. Hodeskallen ligner det moderne menneskes på mange måter.
== Referanser == | Wushanmennesket (kinesisk: 巫山人; pinyin: Wushan ren) er en subspecie av Homo erectus. Dets fossiler ble først oppdaget i 1985 i Longgupo ved landsbyen Zhenlongping i Miaoyu i fylket Wushan som i det som da var del av provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina. | 13,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qijiakulturen | 2023-02-04 | Qijiakulturen | ['Kategori:Arkeologi i Kina', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatiske arkeologiske kulturer', 'Kategori:Bronsealderen', 'Kategori:Gansus historie', 'Kategori:Oppføringer på Folkerepublikken Kinas liste over nasjonale historiske minnesmerker og kulturgoder', 'Kategori:Qinghais historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Qijiakulturen (2400 f.Kr. – 1900 f.Kr) var en tidlig bronsealderkultur rundt om de øvre regioner av Gulelven i Gansu (sentrert i Lanzhou) og i østlige Qinghai i Kina. Qijiakulturen fulgte på Majiayaokulturen. de tre stedene der funn er blitt gjort.
Den svenske arkeologen Johan Gunnar Andersson oppdaget det første funnstedet ved Qijiaping (齊家坪) i 1923. Under kulturens senere stadier trakk den seg noe tilbake fra de vestligere områder, og led under en reduksjon av sitt folketall. Qijiakulturen frembragte noen av de første bronse- og kopperspeil funnet i Kina. Mange av funnstedene vitner om utstrakt bruk av tamhest.
De arkeologiske funnstedene Lajia, Huangniangniangtai, Qinweijia og Dahezhuang er knyttet til Qijiakulturen.
| Qijiakulturen (2400 f.Kr. – 1900 f.Kr) var en tidlig bronsealderkultur rundt om de øvre regioner av Gulelven i Gansu (sentrert i Lanzhou) og i østlige Qinghai i Kina. Qijiakulturen fulgte på Majiayaokulturen. de tre stedene der funn er blitt gjort.
Den svenske arkeologen Johan Gunnar Andersson oppdaget det første funnstedet ved Qijiaping (齊家坪) i 1923. Under kulturens senere stadier trakk den seg noe tilbake fra de vestligere områder, og led under en reduksjon av sitt folketall. Qijiakulturen frembragte noen av de første bronse- og kopperspeil funnet i Kina. Mange av funnstedene vitner om utstrakt bruk av tamhest.
De arkeologiske funnstedene Lajia, Huangniangniangtai, Qinweijia og Dahezhuang er knyttet til Qijiakulturen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Cambridge History of Ancient China : From the Origins of Civilization to 221 BC, Edited by Michael Loewe and Edward L. Shaughnessy. ISBN 0-521-47030-7
Kwang-chih Chang: The Archaeology of Ancient China, ISBN 0-300-03784-8
Li Liu: The Chinese Neolithic: Trajectories to Early States, ISBN 0-521-81184-8 | Qijiakulturen (2400 f.Kr. | 13,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walther_P99 | 2023-02-04 | Walther P99 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Carl Walther Sportwaffen', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Tyske skytevåpen'] | Walther P99 er en halvautomatisk pistol fra Carl Walther GmbH Sportwaffen.
Arbeidet med pistolen startet i 1994, og den ble introdusert i 1997, med oppstart av serieproduksjon senere samme år. Den kom først i 9 x 19 mm Luger, så ble det laget en versjon for .40 S&W ammunisjon for det amerikanske markedet i 1998. Våpenet brukes av enkelte politistyrker i Tyskland, samt det polske og finske militære.
Pistolen har polymerramme og teniferbehandlet glidestykke. Den har tennstempel som spennes med fjør, istedenfor utvendig hammer. Den har også fire indre sikringer, justerbare sikter, skinne for montering av ekstrautstyr, utskiftbar skjeftebakdel i forskjellige størrelser, og magasinutløser som sitter på begge sider. Den leveres i tre utførelser: sort ramme med sort glidestykke, sort ramme med titaniumsbelagt glidestykke, og militærfarget olivengrønn ramme med sort glidestykke. Kompaktversjonene leveres kun i sort.
I 2004 kom en ny versjon av P99, med modifisert avtrekkerbøyle hvor en har fjernet «hoppbakken» midt på. Glidestykket var også modifisert for lettere å ta tak i den. Utstyrsskinnen ble endret til Weaverskinne.
| Walther P99 er en halvautomatisk pistol fra Carl Walther GmbH Sportwaffen.
Arbeidet med pistolen startet i 1994, og den ble introdusert i 1997, med oppstart av serieproduksjon senere samme år. Den kom først i 9 x 19 mm Luger, så ble det laget en versjon for .40 S&W ammunisjon for det amerikanske markedet i 1998. Våpenet brukes av enkelte politistyrker i Tyskland, samt det polske og finske militære.
Pistolen har polymerramme og teniferbehandlet glidestykke. Den har tennstempel som spennes med fjør, istedenfor utvendig hammer. Den har også fire indre sikringer, justerbare sikter, skinne for montering av ekstrautstyr, utskiftbar skjeftebakdel i forskjellige størrelser, og magasinutløser som sitter på begge sider. Den leveres i tre utførelser: sort ramme med sort glidestykke, sort ramme med titaniumsbelagt glidestykke, og militærfarget olivengrønn ramme med sort glidestykke. Kompaktversjonene leveres kun i sort.
I 2004 kom en ny versjon av P99, med modifisert avtrekkerbøyle hvor en har fjernet «hoppbakken» midt på. Glidestykket var også modifisert for lettere å ta tak i den. Utstyrsskinnen ble endret til Weaverskinne.
== Varianter ==
P99AS (Anti-stress)
P99DAO (Double-action only) tidligere under navnet P990.
P99QA (Quick-action)
P99C (Kompakt)
Smith & Wesson SW99 – Lisensiert USA utgave, også i .45 ACP
== Se også ==
Walther P22 – .22 LR pistol bygget på P99
== Eksterne lenker ==
Walther pistols – RISK International Hellenic website | | type = Pistol | 13,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Little_Computer_People | 2023-02-04 | Little Computer People | ['Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Golden Joystick Awards-vinnere', 'Kategori:Livssimulatorspill', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Videospill fra 1985', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Videospillstubber'] | Little Computer People, også kalt House-on-a-disc, er et videospill som opprinnelig ble utgitt i 1985 til ZX Spectrum, Apple II, Commodore 64, Amiga og Amstrad CPC. Spillet kom bare ut i USA og Europa.
I 1987 ble spillet utgitt til Famicom Disk System i Japan under navnet Apple Town Story.Ifølge Will Wright er dette forløperen til The Sims.
| Little Computer People, også kalt House-on-a-disc, er et videospill som opprinnelig ble utgitt i 1985 til ZX Spectrum, Apple II, Commodore 64, Amiga og Amstrad CPC. Spillet kom bare ut i USA og Europa.
I 1987 ble spillet utgitt til Famicom Disk System i Japan under navnet Apple Town Story.Ifølge Will Wright er dette forløperen til The Sims.
== Handling ==
Spillet har ingen mulighet til å vinne, og har bare én innstilling: en visning av innsiden av et tre-etasjers hjem. Etter kort tid vil en animert karakter flytte inn i dette hjemmet, og begynner en daglig rutine. Spilleren kan gjøre hverdagslige ting som å lage mat, se på TV eller lese avisen. Spilleren er i stand til å samhandle med denne personen på forskjellige måter, for eksempel å skrive inn enkle kommandoer som karakteren skal gjennomføre, spille poker med ham, eller tilby gaver.
Noen ganger tar karakteren også kontakt på egen hånd, og kan inviterer spilleren til et spill eller skriver et brev som forklarer følelsene og behovene til karakteren. Hver spiller kan generere deres egen unike karakter, så ingen karakter er helt lik andre spillerer. Karakterens navn blir tilfeldig valgt fra en liste, som består av 256 navn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Little Computer People hos MobyGames
(en) Little Computer People på Internet Movie Database
(en) Little Computer People hos Internet Game Database
(en) Little Computer People hos GameFAQs | Little Computer People, også kalt House-on-a-disc, er et videospill som opprinnelig ble utgitt i 1985 til ZX Spectrum, Apple II, Commodore 64, Amiga og Amstrad CPC. Spillet kom bare ut i USA og Europa. | 13,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_gylne_horde | 2023-02-04 | Den gylne horde | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Historiske tyrkiskmongolske stater og riker', 'Kategori:Mongolriket', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Russlands historie', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1240-årene', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1502', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Den gylne horde (mongolsk Altan Orda, tyrkisk Altın Ordu, tatarisk Altın Urda, russisk Золотая Орда (Zolotaja Orda)) var en mongolsk – senere tyrkifisert – stat oppstått i deler av dagens Russland, Ukraina og Kasakhstan etter Mongolrikets deling i 1240-årene. På sitt største omfattet Den gylne hordes territorium mesteparten av europeisk Russland fra Uralfjellene til Karpatene og langt inn i Sibir. I sør grenset Hordens land til Svartehavet, Kaukasus og territoriene til det mongolske dynastiet Ilkhanatet.
Den gylne hordes hovedstad var Saraj. Riket gikk gradvis i oppløsning etter Den store konfrontasjonen ved elva Ugra.
| Den gylne horde (mongolsk Altan Orda, tyrkisk Altın Ordu, tatarisk Altın Urda, russisk Золотая Орда (Zolotaja Orda)) var en mongolsk – senere tyrkifisert – stat oppstått i deler av dagens Russland, Ukraina og Kasakhstan etter Mongolrikets deling i 1240-årene. På sitt største omfattet Den gylne hordes territorium mesteparten av europeisk Russland fra Uralfjellene til Karpatene og langt inn i Sibir. I sør grenset Hordens land til Svartehavet, Kaukasus og territoriene til det mongolske dynastiet Ilkhanatet.
Den gylne hordes hovedstad var Saraj. Riket gikk gradvis i oppløsning etter Den store konfrontasjonen ved elva Ugra.
== Avløserstater ==
Etter Den gylne horde kollapset oppstod det ulike khanater (stater) befolket av tatarer på dette territoriet. Eksempler på dette:
Astrakhan-khanatet
Kazan-khanatet
Krim-khanatet
Sibir-khanatetKazan ble erobret av russerne i 1552, Astrakhan i 1556 og Sibir-khanatet i 1582. Krim-khanatet overlevde, til dels som en vasall av Det osmanske riket frem til 1783. | HORDES er et miniatyrspill som spilles med 28mm-skala metall – og plastminiatyrfigurer. Spillet og figurene utgis av det amerikanske selskapet Privateer Press som konsekvent skriver navnet med store bokstaver. | 13,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Sl%C3%A1nsk%C3%BD | 2023-02-04 | Rudolf Slánský | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Okres Plzeň-mesto', 'Kategori:Personer fra Plzeň', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske politikere'] | Rudolf Slánský (født 31. juli 1901 i Nezvěstice nær Blovice i Böhmen i Østerrike-Ungarn, henrettet 3. desember 1952 i Praha) var en tsjekkisk kommunistisk politiker og kommunistpartiets generalsekretær etter den annen verdenskrig. Han var en av de ledende grunnleggerne av kommunistpartiets regime i Tsjekkoslovakia på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Han falt senere i unåde og ble henrettet etter en skinnprosess.
| Rudolf Slánský (født 31. juli 1901 i Nezvěstice nær Blovice i Böhmen i Østerrike-Ungarn, henrettet 3. desember 1952 i Praha) var en tsjekkisk kommunistisk politiker og kommunistpartiets generalsekretær etter den annen verdenskrig. Han var en av de ledende grunnleggerne av kommunistpartiets regime i Tsjekkoslovakia på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Han falt senere i unåde og ble henrettet etter en skinnprosess.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Rudolg Slánský gikk på gymnasiet i Plzeň på handelslinje. Etter slutten av første verdenskrig flyttet han til Praha, der han oppdaget det venstreintellektuelle miljø i institusjoner som den marxistiske Club.
=== Kommunistleder ===
I1921 ble han med i kommunistpartiet i Tsjekkoslovakia da det brøt ut fra Det sosialdemokratiske parti. Han avanserte innen partiet og ble assistent til dets leder, Klement Gottwald. Ved den femte partikongress i 1929 ble Slánský medlem av partipresidiet og politbyrået, og Gottwald ble generalsekretær.
Fra 1929 til 1935 bodde Slánský på skjkult adresse på grunn av kommunistpartiets illegale status. I 1935, da partiet ble tillatt å delta i politikken, ble både han og Gottwald valgt til nasjonalforsamlingen. Deres adgang ble imidlertid stanset da Tsjekkoslovakia blr oppdelt av Münchenavtalen i 1938. Da Tyskland okkuperte Sudetenland i oktober 1938 flyktet Slánský, sammen med en stor del av det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets ledere til Sovjetunionen.
I Moskva arbeidet RudolfSlánský med radiokringkasting til Tsjekkoslovakia fra Radio Moskva. Han opplevde forsvaret av Moskva mot tyskerne under vinteren 1941-42. Hans tid i Moskva bragte ham i kontakt med sovjetiske kommunister og de ofte brutale metoder de benyttet for å holde på partidisiplinen.
I 1943 ble Slánskýs spedbarnsdatter, Naďa (Nadia) bortført med vold fraut av barnevognen av en kvinne, mens hun ble passet av sin åtteårige bror, Rudolf, som gjorde motstand. Kvinnen kjente til enkeltheter om fru Slánský, som hennes arbeide i Radio Moskva. Verken Nadia eller kidnapperne ble noensinne funnet. Slánskýs enke har fortalt om de skriftlige henvendelser de rettet til politiet og til Stalin selv, alle ble ubesvarte.Under sin tid i eksil i Sovjetunionen, organiserte Rudolf Slánský tsjekkoslovakiske arméenheter, med hvilke han returnerte til Tsjekkoslovakia i 1944 for å delta i den slovakiske nasjonale gjenoppbygging.
=== Etterkrigstiden ===
I 1945, etter andre verdenskrig, returnerte Slánský blant øvrige tsjekkoslovakiske ledere fra eksil i London og Moskva, og holdt møter som førte til ny regjering under Edvard Beneš. Ved den 8. partikongress i kommunistpartiet i mars 1946 ble Slánský generalsekretær i partiet. Dette gjorde ham til andremann i partiet bak Gottwald, som ble leder for en koalisjonsregjering etter valget som ble avholdt samme år.
I 1948 tok kommunistpartiet makten i februarkuppet. Rudolf Slánský ble dermed den nest mektigste mannen i landet bak president Gottwald. To år senere anklaget Gottwald to av Slánskýs nære medarbeidere, Otto Šling og Bedřich Reicin, for å ha forbrutt seg mot kommunistpartiet, og Slánský hadde ikke tilstrekkelig innflytelse til å bekjempe anklagene. Han ble også anklaget for økonomiske og industrielle problemer, noe som kostet ham folkelig støtte.
=== Anklager, skinnprosess, henrettelse ===
I november 1951 ble Slánský og 13 andre personer arrestert og anklaget for å være titoister. Partiretorikken hevdet at Slánský spionerte som en del av en internasjonal vestkapitalistisk konspirasjon for å undergrave sosialismen, og at det å straffe ham skulle være en hevn for de nazistiske mordene på de tsjekkiske kommunistene Jan Sverma og Julius Fučík under andre verdenskrig. I fengselet ble han torturert, og han forsøkte å begå selvmord.
I en for tiden typisk skinnprosess ble Slánský funnet skyldig i «trotskistisk-titoist-sionistiske aktiviteter i den amerikanske imperialismes tjeneste» og ble hengt offentlig i Pankrácfengelset den 3. desember 1952. Hans kropp ble kremert, og asken spredt på en isbelagt vei utenfor Praha.
== Posthumt ==
Efter Josef Stalins død ble Rudolf Slánský beskyldt av Antonín Novotný for å ha innført stalinistiske forhørsmetoder i Tsjekkoslovakia. Det som hendte Slánský og andre ofre for utrenskningsforsøkene ble offentliggjort i april 1963, og de fikk full opprettelse i mai 1968. Etter fløyelsrevolusjonen i 1989 utså den nye president Václav Havel Slánskýs sønn, som også het Rudolf, til tsjekkisk ambassadør i Sovjetunionen.
Slánský var den mektigste politiker som ble avrettet under kommunistpartiets regjering i Tsjekkoslovakia. Deretter ble behandlingen av ledere som falt i unåde mer sivilisert: de ble bare fratatt makten og satt i pensjon.
== Litteratur ==
Jan Gerber: Ein Prozess in Prag. Das Volk gegen Rudolf Slánský und Genossen, Göttingen / Bristol 2016, ISBN 978-3-525-37047-6.
Jan Gerber: Prager Perspektiven. Der Slánský-Prozess 1952, in: Jahrbuch des Simon-Dubnow-Instituts/Simon Dubnow Institute Yearbook 9 (2010). S. 575–620
Jan Gerber: Slánský-Prozess, i: Dan Diner (Hrsg.): Enzyklopädie jüdischer Geschichte und Kultur (EJGK). Band 5, Metzler, Stuttgart/Weimar 2014, S. 508–513
Georg Hermann Hodos: Schauprozesse. Stalinistische Säuberungen in Osteuropa 1948–1954. Campus, Frankfurt am Main / New York, NY 1988, ISBN 3-593-33912-9.
Justizministerium (Hrsg.): Prozess gegen die Leitung des staatsfeindlichen Verschwörerzentrums mit Rudolf Slánsky an der Spitze, Orbis, Praha 1953 (Enthält die Protokolle des achttägigen Prozesses. Anklage in einem Satz: „Verbrecherische trotzkistische und titoistische Clique, die zusammen mit Gestapoagenten und US-Imperialisten die Volksdemokratien stürzen wollte.“ In mehreren Sprachen herausgegeben.).
Karel Kaplan: Die politischen Prozesse in der Tschechoslowakei 1948–1954. Oldenbourg, München 1986, ISBN 3-486-51081-9.
Karel Kaplan: Zpráva o zavraždění generálního tajemníka, Mladá fronta, Praha 1992, ISBN 80-204-0269-1 (tschechisch).
Karel Kaplan, Pavel Kosatík: Gottwaldovi muži, Paseka, Praha / Litomyšl 2004, ISBN 80-7185-616-9 (tschechisch).
Heda Margolius Kovály: Eine Jüdin in Prag. Unter dem Schatten von Hitler und Stalin (Originaltitel: Under A Cruel Star: A Life in Prague 1941–1968. Holmes & Meier, New York, 1997, ISBN 0-8419-1377-3, übersetzt und bearbeitet durch Francis Epstein, Helen Epstein und die Autorin, aus dem Amerikanischen übersetzt von H.-H. Harbort), Rowohlt, Berlin 1992, ISBN 3-87134-035-9 (selvbiografi 1941–1968).
Artur Gérard London: Ich gestehe. Der Prozess um Rudolf Slánský (Originaltitel: L' aveu, Dans l'engrenage du procés de Prague, Gallimard, Paris 1968, aus dem Französisch übersetzt von Willy Thaler), Hoffmann und Campe, Hamburg 1982, ISBN 3-455-04500-6.
Miroslav Šiška; Eckart Mehls (Hrsg.): Verschwörer, Staatsfeinde, Spione … Politische Prozesse in der Tschechoslowakei 1948–1954 (Originaltitel: Bíla místa naší historie – 50. léta übersetzt von Bärbel Birnstengel), Dietz, Berlin, 1991, ISBN 3-320-01674-1.
Walther Skaupy, Große Prozesse der Weltgeschichte, Der "Prozess gegen die Leitung des staatsfeindlichen Verschwörerzentrums mit Rudolf Slansky an der Spitze", S. 307 ff, Magnus Verlag, Essen
Josefa Slánská: Zpráva o mém muži. Svoboda, Praha, 1990, ISBN 80-205-0165-7 (Das Buch konnte in der Tschechoslowakei erst 1990 erscheinen, wurde aber 1969 in verschiedenen Übersetzungen veröffentlicht, u. a. als Bericht über meinen Mann: Die Affaire Slánský (übersetzt von Peter Aschner). Europa-Verlag, Wien / Frankfurt am Main, Zürich 1969 / Report on My Husband (übersetzt von Edith Pargeter). Hutchinson, London / New York, NY 1969)
Rudolf Ströbinger: Der Mord am Generalsekretär. Stalins letzter Schauprozess – das Tribunal mit Rudolf Slánský in Prag [Dokumentarroman zum Fernsehfilm], Burg, Stuttgart / Bonn 1983, ISBN 3-922801-39-0.
== Referanser ==
== Se også ==
Slánský-prosessen | Rudolf Slánský (født 31. juli 1901 i Nezvěstice nær Blovice i Böhmen i Østerrike-Ungarn, henrettet 3. | 13,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolaus_Zwetnow | 2023-02-04 | Nicolaus Zwetnow | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skytesport', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nevrokirurger', 'Kategori:Norgesmestere i skytesport', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske skyttere', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1964'] | Nicolaus «Nic» Zwetnow (født 28. mai 1929 i Berlin, død 18. januar 2016) var en norsk lege og idrettsmann.
Zwetnow avla medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1953. Senere gjennomgikk han også legeutdannelse i Sverige. I 1970 avla Zwetnow den medisinske doktorgrad ved Universitetet i Göteborg. Samme år ble han dosent. I Sverige arbeidet Zwetnow ved Sahlgrenska sjukhuset og Karolinska sjukhuset. I 1980 ble Zwetnow utnevnt til professor i medisin ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, med fagfeltet nevrokirurgi. Han var til 1999 sjef for nevrokirurgisk avdeling ved Rikshospitalet.Som idrettsmann markerte Zwetnow seg som pistolskytter. Han var norgesmester i pistolskyting flere ganger. Zwetnow deltok i øvelsen 25 m silhuettpistol under sommer-OL i Roma i 1960 og i Tokyo i 1964. Hans beste plassering var en 29.-plass i 1964. Zwetnow var også kjent som musiker, særlig på instrumentet balalaika.Zwetnow ble i 1985 tildelt Det jugoslaviske flaggs orden med gullkrans og i 1995 den russiske Vennskapsordenen.
| Nicolaus «Nic» Zwetnow (født 28. mai 1929 i Berlin, død 18. januar 2016) var en norsk lege og idrettsmann.
Zwetnow avla medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1953. Senere gjennomgikk han også legeutdannelse i Sverige. I 1970 avla Zwetnow den medisinske doktorgrad ved Universitetet i Göteborg. Samme år ble han dosent. I Sverige arbeidet Zwetnow ved Sahlgrenska sjukhuset og Karolinska sjukhuset. I 1980 ble Zwetnow utnevnt til professor i medisin ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, med fagfeltet nevrokirurgi. Han var til 1999 sjef for nevrokirurgisk avdeling ved Rikshospitalet.Som idrettsmann markerte Zwetnow seg som pistolskytter. Han var norgesmester i pistolskyting flere ganger. Zwetnow deltok i øvelsen 25 m silhuettpistol under sommer-OL i Roma i 1960 og i Tokyo i 1964. Hans beste plassering var en 29.-plass i 1964. Zwetnow var også kjent som musiker, særlig på instrumentet balalaika.Zwetnow ble i 1985 tildelt Det jugoslaviske flaggs orden med gullkrans og i 1995 den russiske Vennskapsordenen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nicolaus Zwetnow – Olympedia
(en) Nicolaus Zwetnow – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nicolaus Zwetnow – ISSF | Nicolaus «Nic» Zwetnow (født 28. mai 1929 i Berlin, død 18. | 13,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sl%C3%A1nsk%C3%BD-prosessen | 2023-02-04 | Slánský-prosessen | ['Kategori:Antisemittisme', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1952', 'Kategori:Kommunisme', 'Kategori:Rettssaker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tsjekkoslovakia', 'Kategori:Tsjekkoslovakisk politikk'] | Slánský-prosessen (offisiell tittel: Proces s protistátním spikleneckým centrem Rudolfa Slánského oversatt «Rettssaken mot antistatskonspirasjonen omkring Rudolf Slánský») var en arrangert rettssak mot de deler av Tsjekkoslovakias Kommunistparti (KSČ) som ble antatt å ha overtatt den politiske linjen til den jugoslaviske lederen Josip Tito.20. november 1952 ble Rudolf Slánský, generalsekretær i KSČ, og 13 andre kommunistiske ledere eller byråkrater, 11 av dem jøder, beskyldt for å ha deltatt i en «trotskistisk-sionistisk» sammensvergelse. De ble alle funnet skyldig. 11 ble dømt til døden og 3 til livsvarig fengsel. Aktor var Josef Urválek.
| Slánský-prosessen (offisiell tittel: Proces s protistátním spikleneckým centrem Rudolfa Slánského oversatt «Rettssaken mot antistatskonspirasjonen omkring Rudolf Slánský») var en arrangert rettssak mot de deler av Tsjekkoslovakias Kommunistparti (KSČ) som ble antatt å ha overtatt den politiske linjen til den jugoslaviske lederen Josip Tito.20. november 1952 ble Rudolf Slánský, generalsekretær i KSČ, og 13 andre kommunistiske ledere eller byråkrater, 11 av dem jøder, beskyldt for å ha deltatt i en «trotskistisk-sionistisk» sammensvergelse. De ble alle funnet skyldig. 11 ble dømt til døden og 3 til livsvarig fengsel. Aktor var Josef Urválek.
== Bakgrunn ==
Rettssaken var et resultat av en splittelse innen det kommunistiske ledersjiktet om i hvilken grad staten skulle etterligne Sovjetunionen, og var del av en større Stalin-inspirert utrensing av «illojale» elementer i de nasjonale kommunistpartiene i Sentral-Europa, så vel som en anti-semittisk utrensing av jøder fra lederskapet i kommunistpartiene.
Klement Gottwald, president i Tsjekkoslovakia og leder av KSČ, fryktet å bli fjernet og bestemte seg for å ofre Slánský, som i lang tid hadde vært en samarbeidspartner og personlig venn av ham. Han var dessuten nestleder i partiet. De andre som ble tiltalt i saken ble valgt for å gi en klar advarsel til ulike grupper i statsbyråkratiet. Et par av dem, som Šváb og Reicin, var brutale sadister som ble tiltalt for å gi rettssaken et mer realistisk preg.
== Prosessens forløp ==
Prosessen (og den etterfølgende terror i Tsjekkoslovakia) ble styrt av sovjetiske rådgivere etter ordre fra Moskva. Rådgiverne var ironisk nok invitert av Rudolf Slánský og Klement Gottwald. Iverksettingen av prosessen ble utført med hjelp fra den tsjekkoslovakiske sikkerhetstjenesten etter László Rajk-prosessen i september 1949.
De tiltalte tilstod alle forbrytelser de var tiltalt for, etter å ha blitt presset eller torturert.
Slánský forsøkte å begå selvmord i fengslet. Petisjoner, angivelig fra det tsjekkoslovakiske folk, som forlangte de tiltaltes død, ble levert inn. Den harde behandlingen som kom de tiltalte til del, var en måte å vise at partiet ikke ville la seg stoppe og at potensielle dissidenter ikke kunne forvente noen nåde.
== Etterspill ==
Etter Stalins død i mars 1953 fulgte en oppmyking i forfølgelsene og ofrene for rettssaken ble stille gitt amnesti en etter en, inkludert de som hadde overlevd Praha-rettssaken. Senere var kommunistpartiets offisielle historiografi forsiktig med å omtale saken og la skylden for det som hadde hendt på en «personkult». Mange andre politiske rettssaker fulgte, og mange uskyldige ofre ble sendt til fengsel og tvangsarbeid i urangruvene i Jáchymov og arbeidsleire. Under Praha-våren ble de tiltalte rehabilitert og tildelt æresbevisninger. Imidlertid ledet ikke denne oppreisningen til noe større oppgjør med fortiden i og med at Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia samme høst.
== De tiltalte og dømte ==
Rudolf Slánský (1901), generalsekretær i KSČ (henrettet)
Vladimír Clementis (1902), utenriksminister (henrettet)
Otto Fischl (1902), stedfortredende finansminister (henrettet)
Josef Frank (1909), stedfortredende generalsekretær i KSČ (henrettet)
Ludvík Frejka (1904), leder for den økonomiske komiteen i Presidentens kanselli (henrettet)
Bedřich Geminder (1901), leder av den internasjonale seksjonen i partisekretariatet (henrettet)
Vavro Hajdů (1913), stedfortredende utenriksminister (livsvarig fengsel)
Evžen Löbl (1907), stedfortredende minister for utenrikshandel (livsvarig fengsel)
Artur London (1915), stedfortredende utenriksminister (livsvarig fengsel)
Rudolf Margolius (1913), stedfortredende minister for utenrikshandel (henrettet)
Bedřich Reicin (1911) , stedfortredende forsvarsminister (henrettet)
André Simone (1895), redaktør av Rudé právo (henrettet)
Otto Šling (1912), regional partisekretær (henrettet)
Karel Šváb (1904), stedfortredende minister for statlig sikkerhet (henrettet)
== Æresbevisninger ==
Tsjekkolslovakias president Ludvík Svoboda tildelte æresbevisninger til flere tiltalte fra prosessen 1. mai 1968:
Vladimír Clementis, Helt av Tsjekkoslovakia, in memoriam
Josef Frank, Helt av Tsjekkoslovakia, in memoriam
Ludvík Frejka, Republikkens orden, in memoriam
Vavro Hajdů, Republikkens orden
Artur London, Republikkens orden
Rudolf Margolius, Republikkens orden, in memoriam
André Simone, Republikkens orden, in memoriam
Bedřich Geminder, Republikkens orden, in memoriam
Evžen Löbl, Arbeidets orden
== Prosessen i mediene ==
Slánský-prosessen ble dramatisert i filmen L'Aveu fra 1970, regissert av Costa-Gavras og med Yves Montand og Simone Signoret i hovedrollene. Filmen var basert på boken med samme navn av Artur London, som var en av de tre overlevende fra prosessen.
Slánský-prosessen er et nøkkelelement i boken Under a Cruel Star: A life in Prague 1941-1968 (ISBN 0841913773). Boken er en memoarbok av Heda Margolius Kovaly og handler om livet til en jødisk kvinne fra hun unnslipper en konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig til hun flykter fra Tsjekkoslovakia under Praha-våren 1968. Kovalys ektemann, Rudolf Margolius, som også var en Holocaust-overlever, var en av de elleve som ble henrettet i løpet av Slánský-prosessen. Parets sønn, Ivan, har også skrevet om Slánský-prosessen. Se Ivan Margolius: Reflections of Prague: Journeys through the 20th Century (ISBN 0470022191).
== Lignende prosesser ==
Slánský-prosessen var en del av en større utrenskning i de kommunistiske partier Sovjetunionen hadde kontroll over. Den foregikk i de land Sovjetunionen hadde okkupert, innsatt sine marionettregimer i eller hadde stor kontroll over, som Romania, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Bulgaria, Polen, men også i vesteuropeiske lands kommunistpartier. I Norge gav utrenskningene seg utslag i Norges Kommunistiske Partis «oppgjør med det annet sentrum».
Kjente navn fra prosessene i østeuropeiske land:
Bulgaria: Traicho Kostov
Ungarn: László Rajk
Polen: Władysław Gomułka
Romania: Lucrețiu Pătrășcanu og Vasile Luca
Albania: Koçi Xoxe
== Litteratur ==
Karel Kaplan, I centralkommitténs hemliga arkiv. Sanningen om Slànskýprocessen, Stockholm 1982.
== Referanser == | Slánský-prosessen (offisiell tittel: Proces s protistátním spikleneckým centrem Rudolfa Slánského oversatt «Rettssaken mot antistatskonspirasjonen omkring Rudolf Slánský») var en arrangert rettssak mot de deler av Tsjekkoslovakias Kommunistparti (KSČ) som ble antatt å ha overtatt den politiske linjen til den jugoslaviske lederen Josip Tito.Igor Lukes, "The Rudolf Slansky Affair", Slavic Review, Spring 1999 | 13,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puerto_Baquerizo_Moreno | 2023-02-04 | Puerto Baquerizo Moreno | ['Kategori:0°S', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer på Galápagos', 'Kategori:Sider med kart'] | Puerto Baquerizo Moreno er hovedstaden og den nest største byen i den ecuadorianske Galápagos-provinsen. Byen har 6 672 innbyggere, og ligger ved sørvestkysten av øya San Cristóbal, i den østlige kantonen San Cristóbal. Byen ble grunnlagt på midten av 1800-tallet av general José de Villamil og har fått sitt navn etter den tidligere presidenten i Ecuador, Alfredo Baquerizo Moreno, som var den første sittende presidenten som besøkte øyene i 1916.San Cristóbal lufthavn ligger om lag én kilometer sørøst for bysenteret, og har flyvninger til Guayaquil på fastlandet og Baltra.
| Puerto Baquerizo Moreno er hovedstaden og den nest største byen i den ecuadorianske Galápagos-provinsen. Byen har 6 672 innbyggere, og ligger ved sørvestkysten av øya San Cristóbal, i den østlige kantonen San Cristóbal. Byen ble grunnlagt på midten av 1800-tallet av general José de Villamil og har fått sitt navn etter den tidligere presidenten i Ecuador, Alfredo Baquerizo Moreno, som var den første sittende presidenten som besøkte øyene i 1916.San Cristóbal lufthavn ligger om lag én kilometer sørøst for bysenteret, og har flyvninger til Guayaquil på fastlandet og Baltra.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Puerto Baquerizo Moreno – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Puerto Baquerizo Moreno er hovedstaden og den nest største byen i den ecuadorianske Galápagos-provinsen. Byen har innbyggere,Folketellingen 2010 gjengitt i Stephen Joseph Walsh,Carlos F. | 13,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnuseffekt | 2023-02-04 | Magnuseffekt | ['Kategori:Aerodynamikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Magnuseffekt er en kraft på et roterende objekt med fart gjennom luft, gass eller væske. Kraften er rettet vinkelrett på fartsretningen.Effekten baserer seg ikke på Bernoullis prinsipp men på Newtons tredje lov, avbøyningskraften på objektet er en reaksjon på avbøyningen som objektet påfører luftstrømmen. Objektet "skyver" luften i den ene retningen, og luften skyver objektet i den andre retningen. Spesielt er en løftekraft ledsaget av en nedadbøyning av luftstrømmen. Det resulterer i en vinkelavbøyning i væskestrømmen, akter på objektet. Den siden av ballen som beveger seg framover beveger seg bort fra sin normale ballistiske bane. Dette gjelder fotballer, golfballer, bordtennisballer, kanonkuler osv. Prosjektiler som skytes ut uten rotasjon kan få en rotasjon med rotasjonsakse på tvers av fartsretningen og får forandret banen på grunn av magnuseffekten. Rifler og flere kanonløp og løp i andre skytevåpen har kanter i spiralform utover løpet som gir prosjektilet en rotasjon med rotasjonsaksen tilsvarende fartsretningen. På grunn av gyroeffekten hindrer dette rotasjon med akse på tvers av fartsretningen som kan gi annen retning for prosjektilet på grunn av magnuseffekten.
Magnuseffekten benyttet i dag til fremdrift av skip med rotorseil. Høye drivstoffpriser og regulering av skipsutslipp på grunn av global oppvarming har ført til økt interessen for alternative fremdriftsmetoder og seil er igjen blitt aktuelt.
Magnuseffekten har ingenting å gjøre med retningsendringen som ballen får når den spretter og friksjonen mellom ballen i spinn og underlaget gir ballen en annen retning.
Heinrich Gustav Magnus (1802–1870) beskrev denne effekten og eksperimenterte med den i 1853.
| Magnuseffekt er en kraft på et roterende objekt med fart gjennom luft, gass eller væske. Kraften er rettet vinkelrett på fartsretningen.Effekten baserer seg ikke på Bernoullis prinsipp men på Newtons tredje lov, avbøyningskraften på objektet er en reaksjon på avbøyningen som objektet påfører luftstrømmen. Objektet "skyver" luften i den ene retningen, og luften skyver objektet i den andre retningen. Spesielt er en løftekraft ledsaget av en nedadbøyning av luftstrømmen. Det resulterer i en vinkelavbøyning i væskestrømmen, akter på objektet. Den siden av ballen som beveger seg framover beveger seg bort fra sin normale ballistiske bane. Dette gjelder fotballer, golfballer, bordtennisballer, kanonkuler osv. Prosjektiler som skytes ut uten rotasjon kan få en rotasjon med rotasjonsakse på tvers av fartsretningen og får forandret banen på grunn av magnuseffekten. Rifler og flere kanonløp og løp i andre skytevåpen har kanter i spiralform utover løpet som gir prosjektilet en rotasjon med rotasjonsaksen tilsvarende fartsretningen. På grunn av gyroeffekten hindrer dette rotasjon med akse på tvers av fartsretningen som kan gi annen retning for prosjektilet på grunn av magnuseffekten.
Magnuseffekten benyttet i dag til fremdrift av skip med rotorseil. Høye drivstoffpriser og regulering av skipsutslipp på grunn av global oppvarming har ført til økt interessen for alternative fremdriftsmetoder og seil er igjen blitt aktuelt.
Magnuseffekten har ingenting å gjøre med retningsendringen som ballen får når den spretter og friksjonen mellom ballen i spinn og underlaget gir ballen en annen retning.
Heinrich Gustav Magnus (1802–1870) beskrev denne effekten og eksperimenterte med den i 1853.
== Eksterne lenker ==
«Surprising Applications of the Magnus Effect», video fra YouTube som viser Magnuseffekten (engelsk) | Magnuseffekt er en kraft på et roterende objekt med fart gjennom luft, gass eller væske. Kraften er rettet vinkelrett på fartsretningen. | 13,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lickilicky | 2023-02-04 | Lickilicky | ['Kategori:Pokémoner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Videospillstubber'] | Licilicky er en normal-type pokémon som utvikles fra Lickytung, som blei introdusert i 1. generasjon i pokémonserien. Selv ble den itrodusert i 4. generasjon. Den er rosa, med hvitt mønster på brystet og gule merker på magen. Et viktig kjennetegn ved den er at den har ei veldig lang tunge. Den er med i filmen Darkrai sin oppstand.
| Licilicky er en normal-type pokémon som utvikles fra Lickytung, som blei introdusert i 1. generasjon i pokémonserien. Selv ble den itrodusert i 4. generasjon. Den er rosa, med hvitt mønster på brystet og gule merker på magen. Et viktig kjennetegn ved den er at den har ei veldig lang tunge. Den er med i filmen Darkrai sin oppstand.
== Eksterne lenker ==
Lickilicky på Pokémon Wiki | Licilicky er en normal-type pokémon som utvikles fra Lickytung, som blei introdusert i 1. generasjon i pokémonserien. | 13,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Megarididae | 2023-02-04 | Megarididae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger'] | Megarididae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
| Megarididae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
== Utseende ==
Små, svarte teger. I likhet med flere andre grupper av Pentatomoidea dekker scutellum så godt som hele bakkroppen. De er hvelvede, blanke, kraftig punkterte og minner om biller av familien mycelbiller (Leiodidae).
== Levevis ==
Megarididae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. I alle fall noen av artene er knyttet til planter i myrtefamilien (Myrtaceae).
== Systematisk inndeling ==
overklasse insekter, Hexapoda
klasse høyere insekter, Insecta
gruppen Neoptera («nyvinger»)
ordenen Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Teger, (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Pentatomoidea
familien Megarididae McAtee & Malloch, 1928
slekten Megaris Stål, 1862 – 16 arter, bl.a.:
Megaris atratula Stål, 1862
== Eksterne lenker ==
(en) Megarididae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Megarididae hos Fossilworks
(en) Megarididae hos NCBI
Megarididae – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Megaris atratula: [1]
Norsk entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter | * Megaris | 13,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Britta_Bila%C4%8D | 2023-02-04 | Britta Bilač | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Europamestere i friidrett', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovenske høydehoppere', 'Kategori:Tyske høydehoppere'] | Britta Bilač (født som Vörös den 4. desember 1968 i Saalfeld, Øst-Tyskland – nå Tyskland) er en tidligere Høydehopper fra Slovenia. Hennes største meritt var EM-tittelen fra 1994 da hun også satte beste noteringen sin på 2,00 meter. Tidligere representerte hun DDR, hun giftet seg med den slovenske lengdehopperen Borut Bilač og ble slovensk statsborger i 1992.
| Britta Bilač (født som Vörös den 4. desember 1968 i Saalfeld, Øst-Tyskland – nå Tyskland) er en tidligere Høydehopper fra Slovenia. Hennes største meritt var EM-tittelen fra 1994 da hun også satte beste noteringen sin på 2,00 meter. Tidligere representerte hun DDR, hun giftet seg med den slovenske lengdehopperen Borut Bilač og ble slovensk statsborger i 1992.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Britta Bilač – Munzinger Sportsarchiv
(en) Britta Bilač – Olympedia
(en) Britta Bilač – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Britta Bilač – World Athletics | Britta Bilač (født som Vörös den 4. desember 1968 i Saalfeld, Øst-Tyskland – nå Tyskland) er en tidligere Høydehopper fra Slovenia. | 13,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Whatever_You_Want_(sang) | 2023-02-04 | Whatever You Want (sang) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1996', 'Kategori:Singler fra 1996', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «Whatever You Want» er en sang skrevet av Andrew Baker, Fred Zarr og Taylor Dayne som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 1996. Sangen ble også gitt ut på albumet Wildest Dreams senere samme år. Singelen kom på 2.-plass i Spania, 5.-plass i Italia, 9.-plass i Finland, 16.-plass i New Zealand, 18.-plass i Nederland og Sveits, 23.-plass i Storbritannia, 26.-plass i Belgia, 27.-plass i Østerrike, 36.-plass i Sverige og 58.-plass i Tyskland. Musikkvideoen ble regissert av Stephane Sednaoui.
| «Whatever You Want» er en sang skrevet av Andrew Baker, Fred Zarr og Taylor Dayne som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 1996. Sangen ble også gitt ut på albumet Wildest Dreams senere samme år. Singelen kom på 2.-plass i Spania, 5.-plass i Italia, 9.-plass i Finland, 16.-plass i New Zealand, 18.-plass i Nederland og Sveits, 23.-plass i Storbritannia, 26.-plass i Belgia, 27.-plass i Østerrike, 36.-plass i Sverige og 58.-plass i Tyskland. Musikkvideoen ble regissert av Stephane Sednaoui.
== Referanser == | «Whatever You Want» er en sang skrevet av Andrew Baker, Fred Zarr og Taylor Dayne som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 1996.the-world-of-tina. | 13,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonia_Sotomayor | 2023-02-04 | Sonia Sotomayor | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Høyesterettsdommere fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av puertoricansk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sonia Sotomayor (født 25. juni 1954 i The Bronx i New York City i USA) er en av ni dommere i USAs høyesterett.
Hun var føderal dommer i den andre kretsens appelldomstol da hun i 2009 ble nominert av president Barack Obama til USAs høyesterett. Hun ble utnevnt 6. august 2009 av det amerikanske senatet med 68 mot 31 stemmer. Sotomajor ble med dette historisk som første høyesterettsdommer med spansktalende bakgrunn. Hun var den tredje kvinnen som ble utnevnt til dette vervet.
| Sonia Sotomayor (født 25. juni 1954 i The Bronx i New York City i USA) er en av ni dommere i USAs høyesterett.
Hun var føderal dommer i den andre kretsens appelldomstol da hun i 2009 ble nominert av president Barack Obama til USAs høyesterett. Hun ble utnevnt 6. august 2009 av det amerikanske senatet med 68 mot 31 stemmer. Sotomajor ble med dette historisk som første høyesterettsdommer med spansktalende bakgrunn. Hun var den tredje kvinnen som ble utnevnt til dette vervet.
== Karriere ==
Sotomayor er født i sørlige Bronx i New York. Hun er datter av far og mor innflyttet fra henholdsvis San Juan og Lajas i det spansktalende amerikanske territoriet Puerto Rico. Hun er utdannet ved Princeton og Yale. Sin gjerning som føderal dommer innledet hun i New York City i 1992 etter å ha blitt nominert av George Bush. Seks år etter ble hun den første kvinne av puertoricansk bakgrunn til å bli dommer i en føderal kretsdomstol etter å ha blitt nominert av Bill Clinton og approbert av senatet 2. oktober 1998.
== Referanser == | Sonia Sotomayor (født 25. juni 1954 i The Bronx i New York City i USA) er en av ni dommere i USAs høyesterett. | 13,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/On_Silent_Wings | 2023-02-04 | On Silent Wings | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1996', 'Kategori:Sanger skrevet av Tony Joe White', 'Kategori:Singler fra 1996', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «On Silent Wings» er en sang skrevet av Tony Joe White og James Ralston som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble ogsp gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på 13.-plass i Storbritannia, 24.-plass i USA og 55.-plass i Tyskland. Sting er med som gjestevokalist.
| «On Silent Wings» er en sang skrevet av Tony Joe White og James Ralston som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble ogsp gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på 13.-plass i Storbritannia, 24.-plass i USA og 55.-plass i Tyskland. Sting er med som gjestevokalist.
== Referanser == | «On Silent Wings» er en sang skrevet av Tony Joe White og James Ralston som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble ogsp gitt ut på singel senere samme år. | 13,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Missing_You | 2023-02-04 | Missing You | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1984', 'Kategori:Singler fra 1984', 'Kategori:Singler fra 1996', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «Missing You» er en sang skrevet av John Waite, Mark Leonard og Chas Sandford, første gang innspilt og utgitt på singel med John Waite i 1984. Singelen kom på førsteplass på Billboard Hot 100-listen i USA og på niendeplass på UK Singles Chart i Storbritannia.
Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Wildest Dreams i 1996. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på tredjeplass i Belgia, syvendeplass i Skottland, niendeplass i Frankrike, tolvteplass i Storbritannia, sekstendeplass på Adult Contemporary i USA, tyvendeplass i Polen, 66.-plass i Tyskland og 84.-plass på Billboard Hot 100 i USA. Musikkvideoen ble regissert av Peter Lindbergh.
Rod Stewart spilte inn sangen i 2006.
| «Missing You» er en sang skrevet av John Waite, Mark Leonard og Chas Sandford, første gang innspilt og utgitt på singel med John Waite i 1984. Singelen kom på førsteplass på Billboard Hot 100-listen i USA og på niendeplass på UK Singles Chart i Storbritannia.
Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Wildest Dreams i 1996. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på tredjeplass i Belgia, syvendeplass i Skottland, niendeplass i Frankrike, tolvteplass i Storbritannia, sekstendeplass på Adult Contemporary i USA, tyvendeplass i Polen, 66.-plass i Tyskland og 84.-plass på Billboard Hot 100 i USA. Musikkvideoen ble regissert av Peter Lindbergh.
Rod Stewart spilte inn sangen i 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Missing You på MusicBrainz
(en) Missing You på MusicBrainz | «Missing You» er en sang skrevet av John Waite, Mark Leonard og Chas Sandford, første gang innspilt og utgitt på singel med John Waite i 1984. Singelen kom på førsteplass på Billboard Hot 100-listen i USA og på niendeplass på UK Singles Chart i Storbritannia. | 13,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Handle_With_Care | 2023-02-04 | Handle With Care | ['Kategori:Alex-album', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1977', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06'] | Handle With Care er et musikkalbum med Alex, utgitt i 1977. Albumet lå 6 uker på VG-lista og endte med 7.-plass som beste plassering.
| Handle With Care er et musikkalbum med Alex, utgitt i 1977. Albumet lå 6 uker på VG-lista og endte med 7.-plass som beste plassering.
== Sporliste ==
«Listen to the Music»
«Funky Donkey»
«Only You Can Make Me Stronger»
«I Won't Hold You Down»
«One More Saturday Night»
«Davy»
«Baby You've Been Good for Me»
«Feel a Love»
«I Gotta Feel Something» | "Handle with Care" er det første sporet på the Traveling Wilburys debutalbum, Traveling Wilburys Vol. 1 fra 1988. | 13,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Something_Beautiful_Remains | 2023-02-04 | Something Beautiful Remains | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1996', 'Kategori:Singler fra 1996', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «Something Beautiful Remains» er en sang skrevet av Terry Britten og Graham Lyle som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble gitt ut på singel samme år. Singelen kom på 20.-plass i Norge 27.-plass i Storbritannia og 34.-plass i Polen. Musikkvideoen ble regissert av David Mallet.
| «Something Beautiful Remains» er en sang skrevet av Terry Britten og Graham Lyle som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble gitt ut på singel samme år. Singelen kom på 20.-plass i Norge 27.-plass i Storbritannia og 34.-plass i Polen. Musikkvideoen ble regissert av David Mallet.
== Referanser == | «Something Beautiful Remains» er en sang skrevet av Terry Britten og Graham Lyle som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble gitt ut på singel samme år. | 13,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/In_Your_Wildest_Dreams | 2023-02-04 | In Your Wildest Dreams | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1996', 'Kategori:Singler fra 1996', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «In Your Wildest Dreams» er en sang skrevet av Mike Chapman og Holly Knight som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på 1.-plass på "US Bubbling Under Hot 100 Singles" i USA, 2.-plass i Østerrike, 15.-plass i Norge, 18.-plass i Belgia, 19.-plass i Polen, 22.-plass i New Zealand, 27.-plass i Skottland, 32.-plass i Storbritannia og Tyskland, 34.-plass på "US Hot R&B/Hip-Hop Songs" i USA, 48.-plass i Canada og 77.-plass i Nederland. Musikkvideoen ble regissert av Aardman Animation Studio.
| «In Your Wildest Dreams» er en sang skrevet av Mike Chapman og Holly Knight som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. Singelen kom på 1.-plass på "US Bubbling Under Hot 100 Singles" i USA, 2.-plass i Østerrike, 15.-plass i Norge, 18.-plass i Belgia, 19.-plass i Polen, 22.-plass i New Zealand, 27.-plass i Skottland, 32.-plass i Storbritannia og Tyskland, 34.-plass på "US Hot R&B/Hip-Hop Songs" i USA, 48.-plass i Canada og 77.-plass i Nederland. Musikkvideoen ble regissert av Aardman Animation Studio.
== Referanser == | «In Your Wildest Dreams» er en sang skrevet av Mike Chapman og Holly Knight som ble spilt inn og gitt ut på albumet Wildest Dreams med Tina Turner i 1996. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. | 13,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/When_the_Heartache_Is_Over | 2023-02-04 | When the Heartache Is Over | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1999', 'Kategori:Singler fra 1999', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «When the Heartache Is Over» er en sang skrevet av Graham Stack og John Reid som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 1999. Singelen kom på 3.-plass i Finland og på Hot Dance Club Songs, 8.-plass i Spania, 10.-plass i Storbritannia, 16.-plass i Sverige, 17.-plass på Ultratop 50 Flanders i Belgia og Sveits, 22.-plass i Østerrike, 23.-plass på Adult Contemporary i USA, Nederland og Tyskland, 33.-plass i Ultratop 50 Wallonia i Belgia, 40.-plass på Adult Top 40 i USA og 49.-plass i Frankrike. Sangen ble også gitt ut på albumet Twenty Four Seven senere samme år. Musikkvideoen ble regissert av Paul Boyd.
| «When the Heartache Is Over» er en sang skrevet av Graham Stack og John Reid som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 1999. Singelen kom på 3.-plass i Finland og på Hot Dance Club Songs, 8.-plass i Spania, 10.-plass i Storbritannia, 16.-plass i Sverige, 17.-plass på Ultratop 50 Flanders i Belgia og Sveits, 22.-plass i Østerrike, 23.-plass på Adult Contemporary i USA, Nederland og Tyskland, 33.-plass i Ultratop 50 Wallonia i Belgia, 40.-plass på Adult Top 40 i USA og 49.-plass i Frankrike. Sangen ble også gitt ut på albumet Twenty Four Seven senere samme år. Musikkvideoen ble regissert av Paul Boyd.
== Referanser == | «When the Heartache Is Over» er en sang skrevet av Graham Stack og John Reid som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 1999.the-world-of-tina. | 13,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Whatever_You_Need | 2023-02-04 | Whatever You Need | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 2000', 'Kategori:Singler fra 2000', 'Kategori:Tina Turner-musikkvideoer', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «Whatever You Need» er en sang skrevet av Harriet Roberts og Russ Courtenay som ble spilt inn og gitt ut på albumet Twenty Four Seven med Tina Turner i 1999. Sangen ble også gitt på singele i 2000. Singelen kom på 11.-plass i Finland, 27.-plass i Storbritannia, 72.-plass i Nederland, 79.-plass i USA og 82.-plass i Tyskland. Musikkvideoen ble regissert av Jake Nava.
| «Whatever You Need» er en sang skrevet av Harriet Roberts og Russ Courtenay som ble spilt inn og gitt ut på albumet Twenty Four Seven med Tina Turner i 1999. Sangen ble også gitt på singele i 2000. Singelen kom på 11.-plass i Finland, 27.-plass i Storbritannia, 72.-plass i Nederland, 79.-plass i USA og 82.-plass i Tyskland. Musikkvideoen ble regissert av Jake Nava.
== Referanser == | «Whatever You Need» er en sang skrevet av Harriet Roberts og Russ Courtenay som ble spilt inn og gitt ut på albumet Twenty Four Seven med Tina Turner i 1999. Sangen ble også gitt på singele i 2000. | 13,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Don%E2%80%99t_Leave_Me_This_Way | 2023-02-04 | Don’t Leave Me This Way | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1999', 'Kategori:Singler fra 2000', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «Don't Leave Me This Way» er en sang skrevet av Paul Barry, Brian Rawling og Mark Taylor som ble spilt inn og gitt ut på singel med Malandra Burrows i 1998. Singelen kom på 54.-plass i Storbritannia.
Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Twenty Four Seven i 1999. Sangen ble gitt ut på singel i 2000. Singelen kom på 78.-plass i Tyskland.
| «Don't Leave Me This Way» er en sang skrevet av Paul Barry, Brian Rawling og Mark Taylor som ble spilt inn og gitt ut på singel med Malandra Burrows i 1998. Singelen kom på 54.-plass i Storbritannia.
Tina Turner spilte inn sangen og ga den ut på albumet Twenty Four Seven i 1999. Sangen ble gitt ut på singel i 2000. Singelen kom på 78.-plass i Tyskland.
== Referanser == | «Don't Leave Me This Way» er en sang skrevet av Paul Barry, Brian Rawling og Mark Taylor som ble spilt inn og gitt ut på singel med Malandra Burrows i 1998. Singelen kom på 54. | 13,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Open_Arms | 2023-02-04 | Open Arms | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 2004', 'Kategori:Singler fra 2004', 'Kategori:Tina Turner-sanger', 'Kategori:Tina Turner-singler'] | «Open Arms» er en sang skrevet av Martin Brammer, Colette Van Sertima og Ben Barson som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 2004. Sangen ble også gitt ut på albumet All the Best senere samme år. Singelen kom på 2.-plass i Ungarn, 5.-plass i Belgia, 15.-plass i USA, 21.-plass i Italia, 25.-plass i Storbritannia, 31.-plass i Østerrike, 32.-plass i Sveits, 33.-plass i Tyskland og 54.-plass i Nederland.
| «Open Arms» er en sang skrevet av Martin Brammer, Colette Van Sertima og Ben Barson som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 2004. Sangen ble også gitt ut på albumet All the Best senere samme år. Singelen kom på 2.-plass i Ungarn, 5.-plass i Belgia, 15.-plass i USA, 21.-plass i Italia, 25.-plass i Storbritannia, 31.-plass i Østerrike, 32.-plass i Sveits, 33.-plass i Tyskland og 54.-plass i Nederland.
== Open Arms (Urban Remix) ==
=== Sporliste ===
«Open Arms (Urban Remix)»
== Referanser == | «Open Arms» er en sang skrevet av Martin Brammer, Colette Van Sertima og Ben Barson som ble spilt inn og gitt ut på singel med Tina Turner i 2004.the-world-of-tina. | 13,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simon_Bolivar_Buckner_jr. | 2023-02-04 | Simon Bolivar Buckner jr. | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Generaler fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hart County i Kentucky', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Simon Bolivar Buckner jr. (født 18. juli 1886 i Hart County i Kentucky i USA, falt 18. juni 1945 på Okinawa) var en amerikansk general under annen verdenskrig. Han ledet den amerikanske 10. armé under landstigningen på Okinawa der han ble drept en av slagets siste dager. Buckner ble dermed den høyest rangerte amerikanske offiser som falt for fiendtlig ild i krigen.
| Simon Bolivar Buckner jr. (født 18. juli 1886 i Hart County i Kentucky i USA, falt 18. juni 1945 på Okinawa) var en amerikansk general under annen verdenskrig. Han ledet den amerikanske 10. armé under landstigningen på Okinawa der han ble drept en av slagets siste dager. Buckner ble dermed den høyest rangerte amerikanske offiser som falt for fiendtlig ild i krigen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Familiens websted | Simon Bolivar Buckner jr. (født 18. | 13,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/She%E2%80%99s_My_Baby | 2023-02-04 | She’s My Baby | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sanger fra 1990', 'Kategori:Sanger produsert av George Harrison', 'Kategori:Sanger produsert av Jeff Lynne', 'Kategori:Sangstubber', 'Kategori:Singler fra 1990', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Traveling Wilburys-sanger'] | "She's My Baby" er en sang av Supergruppen the Traveling Wilburys, og er åpningssporet på deres andre studioalbum, Traveling Wilburys Vol. 3 utgitt i 1990. Sangen ble også utgitt som den første singelen fra albumet. Leadgitaren er spilt av Gary Moore.
| "She's My Baby" er en sang av Supergruppen the Traveling Wilburys, og er åpningssporet på deres andre studioalbum, Traveling Wilburys Vol. 3 utgitt i 1990. Sangen ble også utgitt som den første singelen fra albumet. Leadgitaren er spilt av Gary Moore.
== Sporlister ==
7" W9523 / 054391952370, Cassette W9523C / 054391944344"She's My Baby"
"New Blue Moon" (instrumental)CD W9523CD / 075992179928, 12" W9523T / 075992179904"She's My Baby"
"New Blue Moon" (instrumental)
"Runaway" | "She's My Baby" er en sang av Supergruppen the Traveling Wilburys, og er åpningssporet på deres andre studioalbum, Traveling Wilburys Vol. 3 utgitt i 1990. | 13,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Star_Wars_Episode_IV:_Et_nytt_h%C3%A5p | 2023-02-04 | Star Wars Episode IV: Et nytt håp | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1977', 'Kategori:Filmer lagt til verdensrommet', 'Kategori:Filmer om parapsykologiske fenomener', 'Kategori:Filmer regissert av George Lucas', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Star Wars-filmer'] | Star Wars Episode IV: Et nytt håp (først utgitt som Star Wars – Stjernekrigen) er en amerikansk science fiction-film fra 1977, regissert og skrevet av George Lucas. Et nytt håp er den første Star Wars-filmen som ble utgitt, men den står som del fire i sagaen. Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Peter Cushing, Alec Guinness, David Prowse, James Earl Jones, Anthony Daniels, Kenny Baker og Peter Mayhew spiller hovedrollene.
Filmen handler om Opprøreralliansen med Leia Organa (Fisher) i spissen, som ønsker å tilintetgjøre det galaktiske imperiets massive kampstasjon Dødsstjernen. Konflikten når den avsidesliggende ørkenplaneten Tatooine, hvor unggutten Luke Skywalker (Hamill) bor med sin tante og onkel. Han blir motvillig eieren av to droider som bærer på planene til Dødsstjernen. Når imperiet setter i gang en omfattende leteaksjon etter droidene, slår Luke seg sammen med jedimesteren Obi-Wan Kenobi (Guinness) for å overgi planene til Opprøreralliansen og samtidig frigjøre Leia fra imperiets fangenskap.
Star Wars hadde premiere på utvalgte kinoer i USA 25. mai 1977. Filmen ble en kassasuksess med en totalomsetning på 775,4 millioner dollar i billettinntekter (uten justering for inflasjon). Den ble historiens mest innbringende film før E.T. slo rekorden i 1982. Justert for inflasjon ligger Star Wars fremdeles på tredjeplass. Filmen ble nominert til ti Oscar-priser, blant annet for beste film, og vant sju for blant annet beste filmklipp og beste originalmusikk. Filmen ble innlemmet i National Film Registry i 1989, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle». Star Wars anses å være en av de viktigste filmene i filmhistorien, og den har dukket opp på flere av det amerikanske filminstituttets filmkåringer.
Star Wars var begynnelsen på et stort mediafranchise med ulike salgsvarer og spin-off-produkter, blant annet TV-serier, bøker, tegneserier, actionfigurer og videospill. Filmen har i tillegg fått flere oppfølgere. Imperiet slår tilbake (1980) og Jediridderen vender tilbake (1983) handler om Lukes kamp mot det galaktiske imperiet. Den skjulte trussel (1999), Klonene angriper (2002) og Sithene tar hevn (2005) handler først og fremst om Lukes far, jediridderen Anakin Skywalker. The Force Awakens (2015) var begynnelsen på en tredje Star Wars-trilogi om skrapsamleren Rey og Luke sin onde nevø Kylo. Den har blitt etterfulgt av The Last Jedi (2017) og The Rise of Skywalker (2019).
| Star Wars Episode IV: Et nytt håp (først utgitt som Star Wars – Stjernekrigen) er en amerikansk science fiction-film fra 1977, regissert og skrevet av George Lucas. Et nytt håp er den første Star Wars-filmen som ble utgitt, men den står som del fire i sagaen. Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Peter Cushing, Alec Guinness, David Prowse, James Earl Jones, Anthony Daniels, Kenny Baker og Peter Mayhew spiller hovedrollene.
Filmen handler om Opprøreralliansen med Leia Organa (Fisher) i spissen, som ønsker å tilintetgjøre det galaktiske imperiets massive kampstasjon Dødsstjernen. Konflikten når den avsidesliggende ørkenplaneten Tatooine, hvor unggutten Luke Skywalker (Hamill) bor med sin tante og onkel. Han blir motvillig eieren av to droider som bærer på planene til Dødsstjernen. Når imperiet setter i gang en omfattende leteaksjon etter droidene, slår Luke seg sammen med jedimesteren Obi-Wan Kenobi (Guinness) for å overgi planene til Opprøreralliansen og samtidig frigjøre Leia fra imperiets fangenskap.
Star Wars hadde premiere på utvalgte kinoer i USA 25. mai 1977. Filmen ble en kassasuksess med en totalomsetning på 775,4 millioner dollar i billettinntekter (uten justering for inflasjon). Den ble historiens mest innbringende film før E.T. slo rekorden i 1982. Justert for inflasjon ligger Star Wars fremdeles på tredjeplass. Filmen ble nominert til ti Oscar-priser, blant annet for beste film, og vant sju for blant annet beste filmklipp og beste originalmusikk. Filmen ble innlemmet i National Film Registry i 1989, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle». Star Wars anses å være en av de viktigste filmene i filmhistorien, og den har dukket opp på flere av det amerikanske filminstituttets filmkåringer.
Star Wars var begynnelsen på et stort mediafranchise med ulike salgsvarer og spin-off-produkter, blant annet TV-serier, bøker, tegneserier, actionfigurer og videospill. Filmen har i tillegg fått flere oppfølgere. Imperiet slår tilbake (1980) og Jediridderen vender tilbake (1983) handler om Lukes kamp mot det galaktiske imperiet. Den skjulte trussel (1999), Klonene angriper (2002) og Sithene tar hevn (2005) handler først og fremst om Lukes far, jediridderen Anakin Skywalker. The Force Awakens (2015) var begynnelsen på en tredje Star Wars-trilogi om skrapsamleren Rey og Luke sin onde nevø Kylo. Den har blitt etterfulgt av The Last Jedi (2017) og The Rise of Skywalker (2019).
== Bakgrunn ==
Det er usikkert når og hvordan Star Wars-ideen tok form. Ifølge boken Star Wars: Year By Year: A Visual Chronicle skulle filmen være en kontrast til George Lucas' spillefilmdebut THX 1138 (1971). Lucas har sagt at denne filmen fikk dårlig kritikk på grunn av sin dystre tone, og at Star Wars derfor skulle bli et mer optimistisk prosjekt. Dette ga filmen sin humoristiske og eventyrlige stil. Lucas hadde egentlig planlagt å regissere en filmserie basert på Flash Gordon-serien, og han skrev under en kontrakt med United Artists som ga han tillatelse til å regissere to nye filmprosjekter. Den ene var Siste natt med gjengen (1973), og den andre skulle bli en Flash Gordon-aktig romfilm med fantasyelementer. Da Lucas ikke fikk kjøpt filmrettighetene til Flash Gordon, bestemte han seg for å lage sin egen science fiction-historie.Det nye filmprosjektet skulle være en space opera som het The Star Wars. United Artists takket nei til begge filmene, og Lucas bestemte seg for å ferdigstille Siste natt med gjengen sammen med Universal Pictures før han fortsatte arbeidet på science fiction-filmen. Skrivearbeidet begynte i januar 1973, og han endte opp med en historie som het Journal of the Whills. Lucas forkastet arbeidet ettersom handlingen var for innviklet. Deretter skrev han et treatment på 13 sider som han kalte The Star Wars. Denne kladden hadde tematiske likheter med Akira Kurosawas eventyrfilm Den skjulte festning (1958).Ettersom United Artists nektet å finansiere filmprosjektet, gikk Lucas og filmprodusent Gary Kurtz til Universal Pictures, men heller ikke de ville betale for filmen. Ifølge Kurtz mente studiosjef Lew Wasserman at science fiction var en upopulær filmsjanger på den tiden. En annen bekymring var det potensielt høye budsjettet. Da Lucas og Kurtz foreslo filmen til ulike filmselskaper, anslo de et lavt budsjett på cirka åtte millioner dollar. Etter at Walt Disney Productions også takket nei, gikk de til Alan Ladd jr., produksjonssjef hos 20th Century Fox. I juni 1973 inngikk de et samarbeid, og Lucas skulle selv skrive manuset og regissere filmen.
== Handling ==
Galaksen er midt i en borgerkrig. Spioner fra Opprøreralliansen har stjålet de hemmelige planene til det galaktiske imperiets Dødsstjernen, en enorm romstasjon som er i stand til å tilintetgjøre hele planeter. Lederen for Opprøreralliansen, Leia Organa (Carrie Fisher), har planene ombord skipet sitt Tantive IV, men skipet blir bordet av stormtroopere ledet av sithherren Darth Vader (David Prowse). Før Leia blir tatt til fange gjemmer hun planene i astromechdroiden R2-D2 (Kenny Baker) sammen med en beskjed som skal leveres til jediridderen Obi-Wan Kenobi (Alec Guinness). R2-D2 går om bord i en nødfarkost sammen med protokolldroiden C-3PO (Anthony Daniels), og de ender opp på ørkenplaneten Tatooine.
På Tatooine blir droidene tatt til fange av små jawaer som driver med kjøp og salg av roboter. R2-D2 og C-3PO blir solgt til gårdbrukerne Owen og Beru Lars, samt nevøen deres Luke Skywalker (Mark Hamill). En dag mens Luke vasker R2-D2 aktiverer han ved et uhell beskjeden til Obi-Wan. Leia vises på et hologram, og hun ber Obi-Wan om hjelp. Neste morgen har R2-D2 dratt for å lete etter Obi-Wan, og Luke og C-3PO finner droiden et lite stykke unna. Plutselig blir de angrepet av det ville sandfolket. Luke blir slått bevisstløs, mens C-3PO blir demontert. Eneboeren Ben Kenobi skremmer vekk sandfolket og forteller Luke at hans egentlig navn er Obi-Wan.
Obi-Wan blir invitert hjem til Luke, og han forteller om sine dager i jediordenen. Jediridderne tilhørte det den galaktiske republikk, og de skapte fred og fellesskap i galaksen. De hadde også supernaturlige evner som de fikk fra et mystisk energifelt de kalte «Kraften». Jediene ble imidlertid utryddet av det galaktiske imperiet. Obi-Wan forteller Luke at han kjente Lukes far og at han var en lojal venn. Darth Vader hadde vært Obi-Wans elev som gikk over til den mørke siden og etter hvert myrdet Lukes far. Obi-Wan tilbyr Luke farens lyssabel. Luke viser ham Leias beskjed, som ber Obi-Wan om å ta med planene til faren hennes på Alderaan. Obi-Wan spør Luke om å bli med han på reisen for å lære mer om Kraften. Han takker nei, men ombestemmer seg når stormtroopere ødelegger hjemmet hans og myrder Owen og Beru.
Obi-Wan og Luke får skyss av den kyniske smugleren Han Solo (Harrison Ford) og wookieepiloten Chewbacca (Peter Mayhew) til Alderaan ombord skipet deres Millennium Falcon. Når de ankommer området hvor Alderaan skal befinne seg, oppdager de at planeten har blitt tilintetgjort av Dødsstjernen etter ordre fra kommandør Grand Moff Tarkin (Peter Cushing). Falcon-skipet blir fanget i Dødsstjernens traktorstråle, og de blir drevet inn i romstasjonen.
Obi-Wan drar for å deaktivere traktorstrålen, og på vei tilbake møter han Darth Vader. Luke oppdager at Leia er fanget ombord Dødsstjernen og setter i gang en redningsaksjon. Chewbacca, R2-D2 og C-3PO blir igjen, mens Luke og Han kler seg ut som stormtroopere for å redde Leia. Etter å ha funnet Leia havner de i en søppelsjakt hvor veggene presser seg sammen. Ved hjelp av droidene får de stoppet veggene før de blir most flate. De kommer seg til slutt om bord Millennium Falcon, men Obi-Wan slåss fremdeles med Vader. Så snart Obi-Wan ser at Luke har kommet seg trygt om bord romskipet, blir han drept av Vader. Falcon-skipet forlater Dødsstjernen med en sporingsenhet festet til seg. Imperiet finner ut at Falcon-skipet er på vei til Opprøreralliansens hemmelige base på Yavin 4.
Opprøreralliansen analyserer planene til Dødsstjernen og finner et svakt punkt som kan ødelegge romstasjonen. Luke blir med flyskvadronen til Opprøreralliansen for å tilintetgjøre supervåpenet. Han Solo får betaling for strevet og planlegger å dra hjem, selv om Luke vil at han skal bli. Aksjonen iverksettes, men Opprøreralliansen lider mange tap etter at Darth Vader og hans TIE-fighters angriper dem ovenfra. Luke er en av de få overlevende, men han er i ferd med å bli skutt på av Vaders jagerfly. Plutselig slår Han til i et bakholdsangrep, og Vader blir ikke lenger en trussel. Ved hjelp av Obi-Wans ånd bruker Luke Kraften for å tilintetgjøre Dødsstjernen kun sekunder før basen på Yavin 4 skulle bli angrepet. Filmen slutter med at Luke og Han får æresmedaljer av Leia for sin heroiske innsats.
== Medvirkende ==
Mark Hamill som Luke Skywalker, en ung, ambisiøs gårdsgutt som bor med sin tante og onkel på ørkenplaneten Tatooine.
Harrison Ford som Han Solo, en kynisk smugler som hjelper Obi-Wan og Luke med å komme seg til Alderaan i skipet Millennium Falcon.
Carrie Fisher som Leia Organa, lederen av Opprøreralliansen som blir tatt til fange av det galaktiske imperiet.
Peter Cushing som Grand Moff Tarkin, guvernør i det galaktiske imperiet og kommandør for romstasjonen Dødsstjernen.
Alec Guinness som Obi-Wan «Ben» Kenobi, en gammel jedimester og Vaders tidlige mentor. Han hjelper Luke til å forstå seg på Kraften.
Anthony Daniels som C-3PO, en gullfarget protkolldroide som kan snakke over seks millioner forskjellige språk.
Kenny Baker som R2-D2, ens astromechdroide som bærer på planene til Dødsstjernen, samt en viktig beskjed til Obi-Wan Kenobi.
Peter Mayhew som Chewbacca, en 200 år gammel wookiee, Han Solos følgesvenn og førstepilot på Millennium Falcon.
David Prowse som Darth Vader, en sithherre i det galaktiske imperiet som drømmer om å få en slutt på Opprøreralliansen. James Earl Jones har Vaders stemme.Phil Brown og Shelagh Fraser spiller i tillegg Owen og Beru Lars, Lukes onkel og tante. Jack Purvis spiller sjefsjawaen, mens Eddie Byrne spiller Vanden Willard, en general i Opprøreralliansen. Denis Lawson og Garrick Hagon spiller pilotene Wedge Antilles og Biggs Darklighter fra Opprøreralliansen, mens Don Henderson, Richard LeParmentier og Leslie Schofield spiller viktige generaler i imperiet.
== Produksjon ==
=== Valg av roller ===
For de tre hovedrollene ville Lucas ha unge skuespillere som manglet erfaring. William Katt ble vurdert til rollen som Luke Skywalker, men valget falt på Mark Hamill. Siden Lucas ville ha nye fjes i hovedrollene var han i utgangspunktet skeptisk til å ha Harrison Ford i rollen som smugleren Han Solo. Ford hadde også tidligere samarbeidet med Lucas på filmen Siste natt med gjengen. Ford skulle assistere i opptaksprøver, men ble til slutt valgt likevel. Kurt Russell, Nick Nolte, Sylvester Stallone, Bill Murray, Christopher Walken, Burt Reynolds, Jack Nicholson, Al Pacino, Steve Martin, Chevy Chase, Billy Dee Williams og Perry King ble også vurdert til rollen. Williams spilte senere Lando Calrissian i oppfølgeren Imperiet slår tilbake (1980), og King spilte Han Solo i hørespill på radio. Flere Hollywood-stjerner ble også vurdert til rollen som general Leia Organa, blant annet Amy Irving, Terri Nunn, Cindy Williams, Karen Allen og Jodie Foster. Foster ble tilbudt rollen, men hun måtte takke nei fordi hun hadde en kontrakt med Walt Disney Studios Motion Pictures og spilte inn to filmer på den tiden. Carrie Fisher ble valgt, men hun måtte gå ned i vekt for rollen.Peter Cushing var egentlig tiltenkt rollen som Obi-Wan Kenobi, men Lucas mente han passet bedre som kommandør Grand Moff Tarkin. Rollen som Obi-Wan gikk istedet til Alec Guinness. 20th Century Fox og regissør Francis Ford Coppola mente at han måtte ha en etablert skuespiller i rollen som jedimesteren, og produsent Gary Kurtz har sagt at de var på utkikk etter en karakterskuespiller. Guinness ble valgt etter at den japanske skuespilleren Toshiro Mifune takket nei.Anthony Daniels og Kenny Baker spilte droidene C-3PO og R2-D2. Daniels takket ja til rollen etter at han så Ralph McQuarries illustrasjon. Stemmen til C-3PO ble spilt inn av Daniels selv, mens lydene til R2-D2 ble laget av lydtekniker Ben Burtt og Lucas ved hjelp av en synthesizer. Peter Mayhew ble valgt til rollen som Chewbacca på grunn av sin høyde, men fikk også tilbudet om å spille Darth Vader. Etter at David Prowse fikk rollen som Vader, vurderte Lucas å ha Orson Welles som Vaders stemmegiver. Han var imidlertid redd for at stemmen hans var for gjenkjennelig og bestemte seg for å gi stemmeansvaret til James Earl Jones istedet.
== Utgivelse i Norge ==
=== Sensur ===
I 1977 fikk filmen aldersgrense 12 år. Filmstilsynets begrunnelse den gang var: «Sterkt lydbilde og voldsom virkemiddelbruk antas å skade sinn hos 7-åringer.» Da filmen ble vurdert for relanseringen i 1997 fikk den aldersgrensen 11 år, med samme begrunnelse.
=== Anmeldelser ===
Knut Bjørnskau fra Aftenposten mislikte filmen, og kalte det «dill i rommet». «Manuskriptet er utilgivelig stillestående i lange perioder, den store hastigheten fartøyene beveger seg med til tross, og de dramatiske effektene er teknikkens motstykke: de er gamle som alle haugene, og slitte. Man gripes av undring over at regissør Lucas ikke klarte å lage en mer spennende og fantasifull historie når han først skulle bruke opp 50 millioner kroner. (...) Filmen holder nok mål teknisk, men skuffelsen over den manglende spenning er større enn gleden over hvor mye man kan få til med nitide modeller og utsøkt kameraoptikk.»
== Ettertid ==
Filmkritiker Roger Ebert skrev i boken The Great Movies at «Star Wars, i likhet med En nasjons fødsel og Citizen Kane, var et teknologisk gjennombrudd som påvirket alle filmene som fulgte etter. [...] Star Wars smeltet sammen en ny generasjon med spesialeffekter med den energirike actionfilmen; den kombinerte space opera og såpeopera, eventyr og legender, og pakket dem inn i en vill, visuell reise». Filmen markerte et vendepunkt i filmhistorien, og sammen med Steven Spielbergs Haisommer (1975) ble blockbusterindustrien etablert. Filmene fikk et høyt tempo og skulle bli spilt inn på høye budsjett.
Han Solos replikk «May the Force be with you.» («Måtte kraften være med deg!») ble i 2005 kåret til en av de ti beste replikkene i amerikansk filmhistorie, i kåringen AFI's 100 Years…100 Movie Quotes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Star Wars: Episode IV – A New Hope – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Star Wars Episode IV: Et nytt håp på Internet Movie Database
(no) Star Wars Episode IV: Et nytt håp hos Filmfront
(sv) Star Wars Episode IV: Et nytt håp i Svensk Filmdatabas
(da) Star Wars Episode IV: Et nytt håp i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Star Wars Episode IV: Et nytt håp på Allociné
(nl) Star Wars Episode IV: Et nytt håp på MovieMeter
(en) Star Wars Episode IV: Et nytt håp på AllMovie
(en) Star Wars Episode IV: Et nytt håp på Turner Classic Movies
(en) Star Wars Episode IV: Et nytt håp på Rotten Tomatoes
(en) Star Wars Episode IV: Et nytt håp på Metacritic | Star Wars: Droids, også kjent som Droids: The Adventures of R2-D2 and C-3PO, var en animert TV-serie som omhandlet eventyrene til R2-D2 og C-3PO, to droider som dukket opp i alle de seks Star Wars-filmene. Handlingen i serien finner sted mellom Star Wars Episode III: Sithene tar hevn og Star Wars Episode IV: Et nytt håp. | 13,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stord_Idrettslag | 2023-02-04 | Stord Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballag i Norge', 'Kategori:Fotballag etablert i 1918', 'Kategori:Fotballag i Hordaland', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Friidrettslag i Norge', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 1968', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1914', 'Kategori:Idrettslag i Hordaland', 'Kategori:Orienteringsklubber i Norge', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Skøyteklubber i Hordaland', 'Kategori:Sport i Stord', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Svømmeklubber i Norge', 'Kategori:Volleyballag i Norge'] | Stord Idrettslag (stiftet 30. mars 1914) er et fleridrettslag fra Stord i Hordaland. Laget har flere grupper: basketball (startet på midten av 1990-tallet), fotball (tatt opp som gruppe i 1918), friidrett (var med fra starten i 1914), håndball (med fra 1965), orientering (1945), skiidrett (1965), skøyter (1968), svømming (1971), turn (med fra starten i 1914) og volleyball (startet midt på 1980-tallet). Ved oppstarten var det en brytegruppe med, men den er senere nedlagt.I løpet av 2001 skiftet klubben navn fra Stord Turn og idrettslag til sitt nåværende navn Stord Idrettslag.
| Stord Idrettslag (stiftet 30. mars 1914) er et fleridrettslag fra Stord i Hordaland. Laget har flere grupper: basketball (startet på midten av 1990-tallet), fotball (tatt opp som gruppe i 1918), friidrett (var med fra starten i 1914), håndball (med fra 1965), orientering (1945), skiidrett (1965), skøyter (1968), svømming (1971), turn (med fra starten i 1914) og volleyball (startet midt på 1980-tallet). Ved oppstarten var det en brytegruppe med, men den er senere nedlagt.I løpet av 2001 skiftet klubben navn fra Stord Turn og idrettslag til sitt nåværende navn Stord Idrettslag.
== Stord Fotball ==
Fotballagets seniorlag spiller per 2022 i 3. divisjon. Laget rykket i 2014-sesongen ned fra 2. divisjon. I sesongene 1989 og 1990 spilte Stord i daværende 2. divisjon, som da var det nest øverste nivået i det norske seriesystemet.
== Tabellen ==
=== Stord Sunnhordland Fotballklubb ===
Stords seniorlag i fotball het fra 2002 til 2006 Stord Sunnhordland Fotballklubb. Klubben var da et samarbeid mellom Stord Idrettslag og Moster Idrettslag. Sammenslåingen var av den hensikt å samle seg rundt et større fotballag i Sunnhordland-regionen, men ble aldri noen suksess og lagene skilte lag igjen før 2007-sesongen.
== Håndballgruppa ==
Herrelaget i håndball fikk en andreplass i sluttspillet i serien i 2006 gjorde at laget kvalifiserte seg for europacup. Laget spilte i eliteserien fra 1999 og etter tolv sesonger i det øverste selskap så rykket de ned etter 2010/2011-sesongen.
Klubbens håndballag for kvinner spiller i 2. divisjon sesongen 2013/14
== Orienteringsgruppa ==
Orienteringsgruppa startet opp i 1945 og har i dag tilbud for løpere på barne-, ungdoms- og mosjonsnivå. Eliten hadde sin storhetstid tidlig på 90-tallet da flere kjente herreløpere tok NM-medaljer for Stord T&IL.
=== Kjente tidligere orienteringsløpere ===
Arild Aasheim
Leiv Terje Arnevik
Kjetil Bjørlo
Rolf Vestre
== Skøytegruppa ==
Kjente løpere med fortid i klubben er først og fremst den dobbelte OL-sølvmedaljevinner fra 1994 på Hamar, Kjell Storelid. Han representerte da riktignok Sk-94. Storelid tok derimot sin eneste sammenlagtseier i allround-NM som medlem av Stord i 1997. Men også Ann Kristin Kloster (Fana IL) på enkeltdistansene 3000m og 5000m og Kjell Håvard Belsvik (Leinstrand IL) i stafett med fortid i klubben har medalje fra senior-NM i hurtigløp på skøyter. Ildsjelene i gruppa, Arnulf Agasøster (æresmedlem i Stord IL) og Henning Nordfonn er verdt å nevne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | hjemmebane = Fotball: Stord stadionSkøyter: Vikahaugane KunstisbaneHåndball, Basketball og Volleyball:Stordhallen NyeSvømming: Stord Svømmehall | 13,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lestoniidae | 2023-02-04 | Lestoniidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger'] | Lestoniidae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær. De finnes bare i Australia.
| Lestoniidae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær. De finnes bare i Australia.
== Utseende ==
Middelsstore (4 – 5 mm), kort ovale, flate, brunlige teger. Hodet er firkantet og omgitt på begge sider av pronotums framskytende framhjørner. Antennene er fem-leddete og slanke. Sugesnabelen er middels lang og når til midt på brystet. Pronotum er mye bredere enn langt, med framskytende hjørner. Scutellum er ganske stor og dekker nær halve bakkroppen eller mer. Vingene er velutviklede. Bakkroppsleddene er korte og sammentrengte. Føttene er to-leddete.
== Levevis ==
Lestoniidae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Artene ser ut til å være knyttet til australske bartrær av slekten Callitris (sypressfamilien).
== Systematisk inndeling ==
overklasse insekter, Hexapoda
klasse høyere insekter, Insecta
gruppen Neoptera («nyvinger»)
ordenen Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Teger, (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Pentatomoidea
familien Lestoniidae
Lestonia grossi McDonald, 1969
Lestonia haustorifera China, 1955
== Kilder ==
McDonald, F.J.D. (1969) A new species of Lestoniidae (Hemiptera). Pacific Insects 11: 187-190. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Lestoniidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Lestoniidae hos NCBI
Lestoniidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter. | * Lestonia grossi | 13,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ahuachap%C3%A1n | 2023-02-04 | Ahuachapán | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i El Salvador', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ahuachapán er en by og kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Ahuachapán er en by og kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Ahuachapán er en by og kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apaneca | 2023-02-04 | Apaneca | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Apaneca er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Apaneca er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Apaneca er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atiquizaya | 2023-02-04 | Atiquizaya | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Atiquizaya er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Atiquizaya er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Atiquizaya er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Concepci%C3%B3n_de_Ataco | 2023-02-04 | Concepción de Ataco | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Concepción de Ataco er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Concepción de Ataco er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Concepción de Ataco er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Refugio | 2023-02-04 | El Refugio | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | El Refugio er en by og kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | El Refugio er en by og kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | El Refugio er en by og kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guaymango | 2023-02-04 | Guaymango | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Guaymango er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Guaymango er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Guaymango er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jujutla | 2023-02-04 | Jujutla | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Jujutla er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Jujutla er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Jujutla er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Francisco_Men%C3%A9ndez | 2023-02-04 | San Francisco Menéndez | ['Kategori:13°N', 'Kategori:90°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | San Francisco Menéndez er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | San Francisco Menéndez er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | San Francisco Menéndez er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Lorenzo | 2023-02-04 | San Lorenzo | ['Kategori:Pekere'] | San Lorenzo er italiensk og spansk form av latin Sanctus Laurentius – den hellige Laurentius. San Lorenzo er navn på en lang rekke kirker og steder i Italia og den spansktalende verden:
| San Lorenzo er italiensk og spansk form av latin Sanctus Laurentius – den hellige Laurentius. San Lorenzo er navn på en lang rekke kirker og steder i Italia og den spansktalende verden:
== Steder ==
=== Italia ===
San Lorenzo (RC) – kommune (comune) i provinsen Reggio Calabria
San Lorenzo al Mare – kommune i provinsen Imperia
San Lorenzo Bellizzi – kommune i provinsen Cosenza
San Lorenzo del Vallo – kommune i provinsen Cosenza
San Lorenzo di Sebato – kommunen St. Lorenzen i Syd-Tirol
San Lorenzo in Banale – kommune i provinsen Trento
San Lorenzo in Campo – kommune i provinsen Pesaro e Urbino
San Lorenzo Isontino – kommune i provinsen Gorizia
San Lorenzo Maggiore – kommune i provinsen Benevento
San Lorenzo Nuovo – kommune i provinsen Viterbo
San Lorenzello – kommune i provinsen Benevento
Borgo San Lorenzo – kommune i provinsen Firenze
San Lorenzo (Roma) – bydel i Roma
=== Andre land ===
San Lorenzo (Argentina) – by i provinsen Santa Fe, Argentina.
San Lorenzo (Bolivia) – by i departementet Tarija, Bolivia.
San Lorenzo (Korsika) – kommune på Korsika, Frankrike
San Lorenzo (Ahuachapán) – kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador
San Lorenzo (Paraguay) – by i Paraguay
San Lorenzo (Peru) – by i Peru
San Lorenzo (Puerto Rico) – by i Puerto Rico
== Annet ==
Club Atlético San Lorenzo de Almagro – en argentinsk fotballklubb fra Buenos Aires. | San Lorenzo er en by og kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. Byen ble rammet av et jordskjelv 20. | 13,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Pedro_Puxtla | 2023-02-04 | San Pedro Puxtla | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | San Pedro Puxtla er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | San Pedro Puxtla er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | San Pedro Puxtla er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tacuba | 2023-02-04 | Tacuba | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Tacuba er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Tacuba er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Tacuba er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tur%C3%ADn | 2023-02-04 | Turín | ['Kategori:13°N', 'Kategori:89°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Ahuachapán', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Turín er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Turín er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | Turín er en kommune i departementet Ahuachapán i El Salvador i Mellom-Amerika. | 13,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dinidoridae | 2023-02-04 | Dinidoridae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger'] | Dinidoridae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
| Dinidoridae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
== Utseende ==
Store, brede, brunlige teger. Hodet er lengre enn bredt, med kjøler på sidene. Antennene er fire- eller fem-leddete. Sugesnabelen består av fire ledd og rekker til midtveis mellom mellom- og bakhoftene. Thorax har ofte lange pigger på sidene. Scutellum er middels stort, trekantet og dekker ikke bakkroppen. Forvingene har et nettaktig åremønster. Føttene er 3-leddete.
== Levevis ==
Dinidoridae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. De er planteetere og ser ut for det meste å være knyttet til planter i gresskarfamilien (Cucurbitaceae). Noen arter er skadedyr, for eksempel Coridius ianus fra India. På den andre siden har én art blitt brukt som smakstilsetning ved koking av ris.
== Utbredelse ==
Slekten Dinidor lever i Sør-Amerika, de øvrige 15 slektene i tropiske områder i den gamle verden. Utbredelsen strekker seg nordover til øst-Sibir.
== Systematisk inndeling ==
overklasse insekter, Hexapoda
klasse høyere insekter, Insecta
gruppen Neoptera («nyvinger»)
ordenen Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Teger, (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Pentatomoidea
familien Dinidoridae Stål, 1867
underfamilien Dinidorinae Stål, 1867
gruppe Dinidorini Stål, 1867
slekten Amberiana Distant, 1911 – 2 arter, Madagaskar
Colpiridius aeneus (Walker, 1868) – Sulawesi
slekten Colpoproctus Stål, 1870 – 5 arter, Afrika
slekten Coridiellus Lis, 1990 – 6 arter, Afrika
slekten Coridius Illiger, 1807 – 34 arter, Afrika inkludert Madagaskar, Sørøst-Asia og Australia
slekten Cyclopelta Amyot & Audinet-Serville, 1843 – 13 arter, Afrika og Asia
slekten Dinidor Latreille, 1829 – 7 arter, Sør- og Mellom-Amerika
slekten Patanocnema Karsch, 1892 – 4 arter, Afrika
Sagriva vittata Spinola, 1850 – Sørøst-Asia
gruppe Thalmini
Folengus papuensis Distant, 1914 – Ny-Guinea
Thalma biguttata Walker, 1868 – Australia, Ny-Guinea
Urusa crassa Walker, 1868 – Indonesia
underfamilien Megymeninae Amyot & Audinet-Serville, 1843
gruppen Eumenotini
Eumenotus obscura Westwood, 1844 – Sørøst-Asia
gruppen Megymenini
slekten Byrsodepsus Stål, 1872 – 2 arter, Sørøst-Asia
Doesbergiana borneoensis Durai, 1987 – Borneo
slekten Megymenum Guérin-Meneville, 1831 – 20 arter, Sørøst-Asia og Australia
== Kilder ==
Rolston, R.H., Rider, D.A., Murray, M.J. og Aalbu, R.L. (1996) Catalog of the Dinidoridae of the world. Papua New Guinea Journal of Agriculture, Forestry and Fisheries 39: 22-101. [1]
Australian Faunal Directory, Family Dinidoridae. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Dinidoridae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Dinidoridae hos Fauna Europaea
(en) Dinidoridae hos Fossilworks
(en) Dinidoridae hos ITIS
(en) Dinidoridae hos NCBI
(en) Kategori:Dinidoridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dinidoridae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter. | * Dinidorinae | 13,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/XRAY | 2023-02-04 | XRAY | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Energidrikker'] | XRAY er en energidrikk produsert av det danske bryggeriet Harboes. Drikken blir tappet på 250ml drikkebokser og har et lavere nivå av koffein (24mg/l) enn Red Bull og lignende drikker. I Norge blir den tappet av Grans Bryggeri med et koffeinnivå på 150mg/l.
| XRAY er en energidrikk produsert av det danske bryggeriet Harboes. Drikken blir tappet på 250ml drikkebokser og har et lavere nivå av koffein (24mg/l) enn Red Bull og lignende drikker. I Norge blir den tappet av Grans Bryggeri med et koffeinnivå på 150mg/l.
== Ingredienser og næringsinnhold ==
Ingredienser (Norsk drikkeboks): Vann, sukker, syre (karbondioksid), surhetsregulerende middel (sitronsyre), karamellsukker, farvestoff (karamell) og koffein – totalt maks 150mg/l
Næringsinnhold pr. 100ml: Energi 210kJ (50 kcal), Protein: 0g, Karbohydrater: 12,0g, Fett: 0g
== Referanser == | XRAY er en energidrikk produsert av det danske bryggeriet Harboes. Drikken blir tappet på 250ml drikkebokser og har et lavere nivå av koffein (24mg/l) enn Red Bull og lignende drikker. | 13,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meng_Xuenong | 2023-02-04 | Meng Xuenong | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestere i Beijing', 'Kategori:Fødsler 8. august', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Yantai', 'Kategori:SARS-pandemien 2002–2004'] | Meng Xuenong (kinesisk: 孟学农; pinyin: Mèng Xuénóng; født 1949 i fylket Penglai i Shandong i Kina) er en politiker i Folkerepublikken Kina.
Meng ble medlem av Kinas kommunistparti i 1972, mens han jobbet på en bilfabrikk i Beijing. Han ble stadig forfremmet inntil han i 2003 ble utnevnt til borgermester i Beijing. Den posten ble han avskjediget fra nokså raskt samme år, fordi man mente at han hadde håndtert SARS-epidemien på utilfredsstillende måte. Kort etter fikk han en underordnet stilling ved Sør-nord-vannoverføringsprosjektet, verdens største planlagte omdirigering av vann. I 2007 fikk han oppreisning ved å bli utnevnt til guvernør for provinsen Shanxi. Der måtte han gå av etter et leirskred som krevde mange liv.
Han var medlem av Kinas kommunistpartis 17. og 18. sentralkomité.
| Meng Xuenong (kinesisk: 孟学农; pinyin: Mèng Xuénóng; født 1949 i fylket Penglai i Shandong i Kina) er en politiker i Folkerepublikken Kina.
Meng ble medlem av Kinas kommunistparti i 1972, mens han jobbet på en bilfabrikk i Beijing. Han ble stadig forfremmet inntil han i 2003 ble utnevnt til borgermester i Beijing. Den posten ble han avskjediget fra nokså raskt samme år, fordi man mente at han hadde håndtert SARS-epidemien på utilfredsstillende måte. Kort etter fikk han en underordnet stilling ved Sør-nord-vannoverføringsprosjektet, verdens største planlagte omdirigering av vann. I 2007 fikk han oppreisning ved å bli utnevnt til guvernør for provinsen Shanxi. Der måtte han gå av etter et leirskred som krevde mange liv.
Han var medlem av Kinas kommunistpartis 17. og 18. sentralkomité.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Meng Xuenong hos China Vitae | Meng Xuenong (kinesisk: 孟学农; pinyin: Mèng Xuénóng; født 1949 i fylket Penglai i Shandong i Kina) er en politiker i Folkerepublikken Kina. | 13,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veitvet_Bowling_Senter | 2023-02-04 | Veitvet Bowling Senter | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bowling i Norge', 'Kategori:Etableringer i 1958', 'Kategori:Idrettsanlegg i Oslo', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i bydel Bjerke', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veitvet'] | Veitvet Bowling Senter er en bowlinghall i Veitvet senter på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Med 26 baner er senteret Norges største bowlinghall. Hallen åpnet med senteret 13. november 1958, men er utvidet og modernisert flere ganger siden. I 2004 ble det opprettet et aksjeselskap for drift av hallen. I 2018 ble hallen solgt til Lucky Bowl Norge AS. For Lucky Bowl ble dette den største hallen i deres portefølje. (2018).
14 av banene i hallen er tilrettelagt med gjerder for de yngre bowlerene. Sommeren 2018 blir hallen betydelig oppgradert i form av nytt kjøkken, ny restaurant og ny meny.
Solli Bowlingklubb, etablert 1965, er den største klubben med sine 75 medlemmer som nytter Veitvet Bowling som sin hjemmebane, men hallen regnes som hjemmearena for en rekke klubber i og rundt Oslo. Ved siden av Solli Bowlingklubb er følgende klubber tilknyttet hallen: Kolbotn Bowlingklubb (etablert 1980, 9 medlemmer), Litego Bowlingklubb (etablert 2004, 18 medlemmer), Pensjonistenes Bowlingklubb Veitvet (etablert 1987, 23 medlemmer), Skru Bowlingklubb (etablert 1975, 10 medlemmer), Sofiemyr Bowlingklubb (etablert 1983, 34 medlemmer) og Strike Bowlingklubb (etablert 1961, 22 medlemmer).
Høsten 2018 ble det arrangert Norwegian Open på Veitvet.
| Veitvet Bowling Senter er en bowlinghall i Veitvet senter på Veitvet i bydel Bjerke i Oslo. Med 26 baner er senteret Norges største bowlinghall. Hallen åpnet med senteret 13. november 1958, men er utvidet og modernisert flere ganger siden. I 2004 ble det opprettet et aksjeselskap for drift av hallen. I 2018 ble hallen solgt til Lucky Bowl Norge AS. For Lucky Bowl ble dette den største hallen i deres portefølje. (2018).
14 av banene i hallen er tilrettelagt med gjerder for de yngre bowlerene. Sommeren 2018 blir hallen betydelig oppgradert i form av nytt kjøkken, ny restaurant og ny meny.
Solli Bowlingklubb, etablert 1965, er den største klubben med sine 75 medlemmer som nytter Veitvet Bowling som sin hjemmebane, men hallen regnes som hjemmearena for en rekke klubber i og rundt Oslo. Ved siden av Solli Bowlingklubb er følgende klubber tilknyttet hallen: Kolbotn Bowlingklubb (etablert 1980, 9 medlemmer), Litego Bowlingklubb (etablert 2004, 18 medlemmer), Pensjonistenes Bowlingklubb Veitvet (etablert 1987, 23 medlemmer), Skru Bowlingklubb (etablert 1975, 10 medlemmer), Sofiemyr Bowlingklubb (etablert 1983, 34 medlemmer) og Strike Bowlingklubb (etablert 1961, 22 medlemmer).
Høsten 2018 ble det arrangert Norwegian Open på Veitvet.
== Eksterne lenker ==
www.luckybowl-veitvet.no | | etablert = 26. mars 2004 | 13,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alys,_grevinne_av_Vexin | 2023-02-04 | Alys, grevinne av Vexin | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall på 1200-tallet', 'Kategori:Fødsler 4. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1160', 'Kategori:Huset Capet', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alys, grevinne av Vexin (født 4. oktober 1160, død ca. 1220) var datter av kong Ludvig VII av Frankrike og hans andre hustru Constance av Castilla. Hun er også blitt nevnt som Alaïs, Adélaïde, Adèle, Alais, eller Alix, men må ikke bli forveksles med hennes halvsøster Alix av Frankrike, datter av kong Ludvig VII med hans første hustru Eleanora av Aquitaine.
| Alys, grevinne av Vexin (født 4. oktober 1160, død ca. 1220) var datter av kong Ludvig VII av Frankrike og hans andre hustru Constance av Castilla. Hun er også blitt nevnt som Alaïs, Adélaïde, Adèle, Alais, eller Alix, men må ikke bli forveksles med hennes halvsøster Alix av Frankrike, datter av kong Ludvig VII med hans første hustru Eleanora av Aquitaine.
== Tidlig liv ==
Alys var en yngre halvsøster av Marie og Alix og en yngre helsøster av Margarete. Alys’ mor døde under fødselen, og desperat etter en mannlig arving giftet Ludvig seg med Adèle av Champagne kun fem uker etter Constances død. Fem år senere ble Alys halvbror Filip født, den senere kong Filip II August av Frankrike, og seks år senere igjen fødselen til Alys enda yngre halvsøster Agnes, senere bysantinsk keiserinne av Østromerriket.
== Forholdene til de kongelige ==
I januar 1169 ble det oppnådd en avtale mellom hennes far og kong Henrik II av England at Alys skulle bli trolovet til Henriks sønn Rikard. Hun ble deretter sent til kongeriket England og hennes forestående svigerfar Henrik holdt henne ved sitt hoff i mange år.
I 1177 hadde dette blitt en skandale og en kilde til friksjon mellom England og Frankrike. I dette året hadde kardinal Peter av St Chrysogonus på vegne av pave Alexander III truet med å sette Englands kontinentale besittelser under interdikt om Henrik ikke gikk videre med Alys’ bryllup til sin sønn. Henrik greide å pasifisere Ludvig VII mens han fortsatt unngikk sakens kjerne: Alys forble hos Henrik uten å bli gift. Det var omfattende rykter om at kongen hadde gjort henne til sin elskerinne og at hun hadde født ham et barn. Det ble sagt om Alys at «med unntak av hennes utseende var det som ble sagt om henne ikke bra», da hun ble ansett som promiskuøs resten av livet.
Da kong Henrik døde den 6. juli 1189 etterfulgte hennes forlovede gjennom en årrekke, Rikard Løvehjerte, til tronen, men han avsluttet deres offisielle forhold i den italienske byen Messina i mars 1191 på det grunnlag at hun hadde født hans far et barn. Hun ble sendt tilbake til Frankrike i 1195.
Hennes bror, kong Filip II August av Frankrike, hadde tilbudt henne til Rikards yngre bror Johan av England i 1192, men dronningmoren Eleanora av Aquitaine satte en stopper for de planene. Isteden ble Alys den 20. august 1195 giftet bort til greve Vilhelm eller Guillaume II av Ponthieu, og i medgift fikk hun fylkene Eu og Arques i Normandie, og et lån på 5 000 mark. De fikk tre døtre: Jean (dødfødt) i 1214, Marie, grevinne av Ponthieu (død 1250 eller 1251), og Isabelle som ble abbedisse av Épagne. Når Alys døde er ukjent, men hun var fortsatt i live i den 28. juli 1218.
== I fiksjonen ==
Som «Alasia av Frankrike» opptrer hun i Eleanor Anne Pordens episke dikt Cœur de Lion fra 1822. Her blir hun portrettert som skipbrudden i det tredje korstog og går inn i hæren til Saladin for hevne seg på Rikard Løvehjerte for hans avvisning av henne. Hun kjempet som en kvinnelig ridder under navnet 'Zorayda', og hun blir dødelig såret i en kamp med den unge ridderen Pardo, et hittebarn som Rikard har fostret. Mens hun dør avslører hun at hun er den unge mannens mor, og at Henrik II, som hadde forført henne i tenårene, var hans far.
Alys figurerer i en rekke historiske romaner. Hun har en mindre rolle i Sharon Kay Penmans roman Time and Chance. Den amerikanske forfatteren og dikteren Judith Koll Healey utga den historiske romanen The Canterbury Papers (som har tittelen The Lost Letters of Aquitaine utenfor USA) i 2004. Den avbilder Alys som Alaïs i hennes senere år etter at hun har reist tilbake til Frankrike, og hun blir deretter sendt på et oppdrag til England for å skaffe en del brev fra Canterburykatedralen for Eleanora av Aquitaine.
Alys er hovedperson i James Goldmans skuespill The Lion in Winter hvor hun er portrettert som Henrik IIs elskerinne. Hun ble spilt av Jane Merrow i filmutgaven fra 1968, og av Yuliya Vysotskaya i en filmatisering for TV i 2003.
Hun ble også spilt av Katherine DeMille, den adopterte datteren av Cecil B. DeMille, i hans film fra 1935, The Crusades. Susan Shaw portretterte henne i den britiske TV-serien for barn, Richard the Lionheart (1962), og av Lorna Charles (13 år) og av Lucy Gutteridge (som eldre tenåring og voksen) i BBCs TV-drama-serie The Devil's Crown (1978).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Churchill, Winston: A History of the English Speaking People. McClelland & Stewart, 1999
Poole, A. L.: Domesday Book to Magna Carta, Oxford University Press, 1993
Ralph de Diceto
Roger av Hoveden
Benedikt av Peterborough
Gerald av Wales | Alys, grevinne av Vexin (født 4. oktober 1160, død ca. | 13,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/If_Not_for_You | 2023-02-04 | If Not for You | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:George Harrison-sanger', 'Kategori:Olivia Newton-John-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1970', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Singler fra 1971'] | «If Not for You» er en sang skrevet av Bob Dylan, utgitt første gang på albumet New Morning fra 1970. Sangen finnes også på samlealbumet Biograph, såvel som Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. Sangen ble covret av Bryan Ferry på hans Dylan hyllestalbum, Dylanesque i 2007.
| «If Not for You» er en sang skrevet av Bob Dylan, utgitt første gang på albumet New Morning fra 1970. Sangen finnes også på samlealbumet Biograph, såvel som Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. Sangen ble covret av Bryan Ferry på hans Dylan hyllestalbum, Dylanesque i 2007.
== George Harrison versjonen ==
Sangen ble også covret av George Harrison på hans soloalbum All Things Must Pass fra 1970. Dylan og Harrison sang den sammen under en lydsjekk i forbindelse med The Concert for Bangladesh i 1971.
== Olivia Newton-John versjon ==
En suksessrik versjon av sangen ble gitt ut av Olivia Newton-John. Det var tittelsporet på hennes første soloalbum, If Not For You, og ble hennes første hitsingle som nådde Top 10 i Australia, Canada, Irland, Ny-Zealand, og den amerikanske Adult Contemporary-listen.
=== Lister ===
== Eksterne lenker ==
(en) If Not for You på Discogs
(en) If Not for You på MusicBrainz | «If Not for You» er en sang skrevet av Bob Dylan, utgitt første gang på albumet New Morning fra 1970. Sangen finnes også på samlealbumet Biograph, såvel som Bob Dylan's Greatest Hits Vol. | 13,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leroy_P._Steele-prisen | 2023-02-04 | Leroy P. Steele-prisen | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematikkpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1970', 'Kategori:Vitenskap i 1970'] | Leroy P. Steele-prisen er en pris som deles ut hvert år av American Mathematical Society, innstiftet i 1970. Prisen deles ut i tre kategorier, som siden 1993 har følgende navn: The Leroy P. Steele Prize for Lifetime Achievement, The Leroy P. Steele Prize for Mathematical Exposition og The Leroy P. Steele Prize for Seminal Contribution to Research, disse kategorier hadde funnets siden 1979, men uten navn. Mellom 1970 og 1975 ble prisen delt ut til framstående forskningsartikler innen matematikk. Fra 1976 til 1978 ble ingen pris delt ut.
Prisen ble opprettet i 1970 gjennom en gave som testamentertes fra Leroy P. Steele og innstiftet til minne om George David Birkhoff, William Fogg Osgood og William Caspar Grautstein.
| Leroy P. Steele-prisen er en pris som deles ut hvert år av American Mathematical Society, innstiftet i 1970. Prisen deles ut i tre kategorier, som siden 1993 har følgende navn: The Leroy P. Steele Prize for Lifetime Achievement, The Leroy P. Steele Prize for Mathematical Exposition og The Leroy P. Steele Prize for Seminal Contribution to Research, disse kategorier hadde funnets siden 1979, men uten navn. Mellom 1970 og 1975 ble prisen delt ut til framstående forskningsartikler innen matematikk. Fra 1976 til 1978 ble ingen pris delt ut.
Prisen ble opprettet i 1970 gjennom en gave som testamentertes fra Leroy P. Steele og innstiftet til minne om George David Birkhoff, William Fogg Osgood og William Caspar Grautstein.
== The Leroy P. Steele Prize for Lifetime Achievement ==
== The Leroy P. Steele Prize for Mathematical Exposition ==
== The Leroy P. Steele Prize for Seminal Contribution to Research ==
== Eldre priser ==
== Eksterne lenker ==
AMS hjemmeside for prisen | Leroy P. Steele-prisen er en pris som deles ut hvert år av American Mathematical Society, innstiftet i 1970. | 13,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A9rigord | 2023-02-04 | Périgord | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dordogne', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike'] | Périgord (oksitansk Peiregòrd / Perigòrd) er en tidligere provins i Frankrike som løselig tilsvarer dagens département Dordogne som i dag er en del av regionen Nouvelle-Aquitaine. Den er delt inn i fire områder; Périgord(s) Noir, Blanc, Vert og Pourpre; dets geografi og naturlige ressurser gjør det til en av de få uberørte europeiske områdene utenfor Norden, og verneområdet Parc Naturel Régional Périgord-Limousin har som formål å verne området i denne tilstanden.
Området er kjent for sin cuisine, sitt kjøkken, særlig dets produkter knyttet til ender og gjess, som eksempelvis foie gras. Det er et av områdene for trøfler i Frankrike, historisk sett det mest berømte. Périgourdinevinene omfatter den kjente Bergerac (røde og hvite) og Monbazillac.
Préfecture (hovedstaden) i Dordogne er Périgueux, en by rik på historie. Bergerac i sør og Sarlat i øst er under-préfecturer.
| Périgord (oksitansk Peiregòrd / Perigòrd) er en tidligere provins i Frankrike som løselig tilsvarer dagens département Dordogne som i dag er en del av regionen Nouvelle-Aquitaine. Den er delt inn i fire områder; Périgord(s) Noir, Blanc, Vert og Pourpre; dets geografi og naturlige ressurser gjør det til en av de få uberørte europeiske områdene utenfor Norden, og verneområdet Parc Naturel Régional Périgord-Limousin har som formål å verne området i denne tilstanden.
Området er kjent for sin cuisine, sitt kjøkken, særlig dets produkter knyttet til ender og gjess, som eksempelvis foie gras. Det er et av områdene for trøfler i Frankrike, historisk sett det mest berømte. Périgourdinevinene omfatter den kjente Bergerac (røde og hvite) og Monbazillac.
Préfecture (hovedstaden) i Dordogne er Périgueux, en by rik på historie. Bergerac i sør og Sarlat i øst er under-préfecturer.
== Arkeologi ==
Det finnes fine romerske ruiner i Perigueux som har blitt restaurert og hele området er kjent som «menneskehetens vugge» på grunn av sine mangfoldige forhistoriske steder, hvor det mest berømte forhistoriske stedet er hulen med veggmaleriene i Lascaux og hvor avbildninger av urokser, hester, dåhjort og andre dyr (men ikke mennesker) er datert tilbake 17 000 år.
Senteret for de forhistoriske studiene er den lille byen les Eyzies, hjemmet til den nylig bygde Det forhistoriske museum og med resultatene fra arkeologiske undersøkelser som ble etablert fra 1800-tallet i dalen til elven Vézère som er uvanlig rik på forhistoriske steder fra mer enn 40 000 år siden. Dalen, et av UNESCOs betydningsfulle steder knyttet til Verdensarven, inneholder 147 forhistoriske steder som dateres fra paleolittisk tid og 25 dekorerte huler.
Périgord var et de viktigste slagmarkene under hundreårskrigen mellom Frankrike og England på 1300- og 1400-tallet. Det er også et område for 1001 festninger og slott fra middelalderen og renessansen som Puymartin, Losse, Hautefort og Beynac som er plassert hovedsakelig langs elvene Dordogne og Vézère. Andre festninger er Jumilhac le Grand, Fénelon, Biron, Bourdeilles, Castelnaud, Puyguilhem, og Rouffiac.
== Eksterne lenker ==
Slott og hager i Losse Arkivert 17. juli 2009 hos Wayback Machine.
Festningen Castelnaud
Festningen Hautefort
Festningen Jumilhac
Nettsted for Périgord | thumb|Fire regioner i Périgord | 13,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volvo_700 | 2023-02-04 | Volvo 700 | ['Kategori:Bilmodeller introdusert i 1984', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Volvo-modeller'] | null |
== Volvo 740 ==
700-serien var en plattform fra Volvo som tre forskjellige varianter var basert på. Den ble introdusert i 1984 som et mer «folkelig» alternativ til den meget luksuriøse 760 GLE, som hadde blitt vist 2 år tidligere.
Den siste 740 rullet av båndet i 1992. Da hadde Volvos nye 900 serie (940/960) allerede vært produsert i et antall måneder.
Mye av teknikken og motor-programmet ble tildels videreført fra 700-serien, men det ble gjort enkelte forbedringer, og med Volvo 960, kunne man igjen stolt presentere en sekssylindret rekkemotor, en motor som skulle være med helt til S90/V90 gikk ut av produksjon i 1998, og som senere har blitt videreutviklet til dagens Volvo S80 blant andre.
Modellen ble produsert i Volvos Torslanda-anlegg utenfor Göteborg sentrum, der ble også alle 760 karosseriene laget, lakkert, før de senere ble sendt med tog til Volvos fabrikk for 760, Kalmar-fabrikken.
=== Motor ===
I 740 var det vanlig med en 2,3 liters firesylindret motor med åtte og seksten ventiler. Det forekom en rekke utgaver basert på 2.0 og 2.3 liters motorene, men også 2.4 liters volum forekom i diesel-utgaven.
==== Bensin ====
Alle bensinmotorene var firesylindret med blokk i støpejern, og topp i aluminium. Kjent som Rødblokk.
Før 1985, det vil si bare 1984:
B19E: 2.0 L rekke-4 (83.04-84.07, bare sedan)[16]
B19ET: 2.0 L turbo rekke-4 (83.12-84.07, bare sedan)[16]
B23E: 2.3 L rekke-4, naturlig aspirert, Bosch K-Jetronic fuel injection ('84)
B23ET: 2.3 L turbo rekke-4, Bosch Motronic engine management ('84)
B23FT: 2.3 L turbocharged rekke-41985 og framover:
B200E: 2.0 L rekke-4, naturlig aspirert, Bosch K-Jetronic 86 kW (115 hp)
B200F: 2.0 L rekke-4, naturlig aspirert, Bosch LH-Jetronic 83 kW (111 hp)
B200K: 2.0 L rekke-4, naturlig aspirert, Renix ignition, 200K hadde standard topp forhold til 230K (introdusert for 85 årsmodel)
B200ET: 2.0 L rekke-4, turboladet, Bosch Motronic engine management 115 kW (155 hp; 160 PS, introdusert for 85 årsmodel)[16]
B200FT: 2.0 L rekke-4, turboladet, Bosch LH-Jetronic 116 kW (156 hp)
B204E: 2.0 L 16-ventilert, DOHC, rekke-4, natrurlig aspirert (introdusert for 89 årsmodell)
B204FT: 2.0 L 16-ventilert, DOHC, rekke-4, turbocharged (introdusert for 89 årsmodell)
B204GT: 2.0 L 16-ventilert, DOHC, rekke-4, turbocharged (introdusert for 89 årsmodell)
B230A: 2.3 L rekke-4, naturlig aspirert, forgasser (1985–86)
B230E: 2.3 L rekke-4, naturlig aspirert, Bosch K-Jetronic fuel injection (introdusert for 85 årsmodell)
B230F: 2.3 L rekke-4, naturlig aspirert, 257 hp ('85-88 740GLE, '89-90 740GL, '90-92 740)
B230K: 2.3 L rekke-4, naturlig aspirert, Renix ignition, Heron head (introdusert for 85 årsmodell)
B230ET: 2.3 L rekke-4, turboladet, Bosch Motronic (introdusert for 85 årsmodell)
B230FT: 2.3 L rekke-4, turboladet, 120 kW (160 hp) ('85-92 740 Turbo **obs: '90-92 modeler produserte 119 kW (162 hp**))
B234F: 2.3 L 16-ventilert, DOHC, rekke-4, natrurlig aspirert, 153 hp ('89-90 740 GLE/GLT)
==== Diesel ====
Alle dieselmotorene var produsert av V.A.G.:
D24: 2.4 L rekke-6 diesel, 61 kW (82 hp), naturlig aspirert (Volkswagen)
D24T: 2.4 L rekke-6, turbodiesel, 81 kW (109 hp), variant av LT35 motor, produsert av Volkswagen.
D24TIC: 2.4 L rekke-6, turbodiesel, intercooled, 91 kW (122 hp) (780: 96 kW (129 hp)), variant av LT35 motor, produsert av Volkswagen.
==== Girkasser ====
Volvo tilbydde flere forskjellige girkasser avhengig av årsmodel, model og motor kombinasjon:
M46 manuell girkasse (4-trins + Laycock de Normanville overdrive)
M47 manuell girkasse (5-trins)
AW30-40 elektronisk kontrollert automatisk girkasse (4-trins, lockup torque converter)
AW70/AW70L automatisk girkasse (3-trins + overdrive, lockup torque converter på noken modeller)
AW71 automatisk girkasse (3-trins + overdrive)
AW72L automatisk girkasse (4-trins, lockup torque converter)
ZF 4HP22 transmission automatisk girkasse (4-trins, lockup torque converter)
==== Understell and aksling ====
Det var også flere kombinasjoner av understell avhengig av model:
1030: standard bakaksling
1031: heavy-duty versjon av 1030
1041: bakaksling med Eaton låse mekanisme
=== Historikk ===
1984: – Volvo 740 ble introdusert
1985: – Volvo 740 stasjonsvogn ble introdusert i USA
1988: – Volvo 740 kom med heilgalvanisert karosseri
1990: – Ny front og bakdel, samt en helt ny motor, B230FT, B230ET ble nå faset ut.
1991: – Modifikasjon på front, nytt interiør og stivere hjuloppheng
1992: – Produksjonen av Volvo 740 blir erstattet av Volvo 940)
== Volvo 760 ==
Volvo 760 var luksusutgaven av Volvo 740 og ble produsert i Sverige på fabrikken i Kalmar.
=== Motor ===
Volvo 760 ble blant annet levert med følgende motoralternativer:
==== Bensin ====
B23ET (turbo)
B28 E/F (PRV-V6)
B280 E/F (PRV-V6)
B230ET (turbo)
B230FT (turbo)
B204FT (16v turbo)
==== Diesel ====
Alle dieselmotorene var produsert av V.A.G.:
D24 (sekssylindret sugediesel)
D24T (sekssylindret m/turbo)
D24TIC (sekssylindret m/turbo og ladeluftkjøling)
=== Historikk ===
1982: – Volvo 760-serien introduseres.
1988: – Volvo 760 generasjon 2 ble presentert, "multi-link" bakaksel var den største nyheten, men bilen var faktisk ny nesten på alle punkter, det dreide seg også om nytt dashboard med justerbart ratt, nytt ECC-anlegg og en ny mer elegant front, men panser som gikk helt opp til frontruten.
1990: – Nye baklys, produksjonen av Volvo 760-serien blir erstattet av Volvo 960)
== Volvo 780 ==
Volvo 780 Bertone ble introdusert i 1985.
Volvo 780 Bertone var en todørs coupé og ble produsert i 8 518 eksemplarer. Den ble satt sammen på Bertone-fabrikken i Italia.
=== Motor ===
Flere ulike motorer har sittet i Volvo 780.
==== Bensin ====
B200 ET (bare Italia)
B204 FT/GT ( 2.0L Turboladet 16v turboversjon, med og uten blytålig lambdasonde )
B230 ET ( 2.3L Turboladet)
B230 FT ( 2.3L Turboladet)
B28 (PRV-V6)
B280 (PRV-V6)
B28ET (V6 m/to turboer), kun i noen prøveeksemplarer
==== Diesel ====
Dieselmotoren var produsert av V.A.G:
D24TIC (sekssylindra m/turbo og ladeluftkjøling)
== Litteratur ==
Fredrik Nyblad; Volvo 700/900 - Från direktörsvagn till sossecontainer Trafik-Nostalgiska Förlaget 2017 ISBN 978-91-87695-53-7 | Bosch k-jetronic er et tidlig innsprøytningssystem til bensinbiler. En bensinpumpe pumper bensin fra tanken på bilen og gjennom en trykkregulator, før den blir koblet inn i en bensinmengdefordeler. | 13,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Wolfgang_Herdtlich | 2023-02-04 | Christian Wolfgang Herdtlich | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1684', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1625', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Qing-Kina', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Indonesia', 'Kategori:Personer fra Graz', 'Kategori:Protosinologer', 'Kategori:Tyske oversettere', 'Kategori:Østerrikske jesuitter', 'Kategori:Østerrikske katolske prester', 'Kategori:Østerrikske lingvister', 'Kategori:Østerrikske matematikere', 'Kategori:Østerrikske misjonærer', 'Kategori:Østerrikske sinologer'] | Christian Wolfgang Herdtrich (født 25. juni 1625 i Graz i Østerrike, død 18. juli 1684) var en katolsk prest og misjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket på Celebes og i Kina.
| Christian Wolfgang Herdtrich (født 25. juni 1625 i Graz i Østerrike, død 18. juli 1684) var en katolsk prest og misjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket på Celebes og i Kina.
== Liv og virke ==
Han trådte inn hos de østerrikske jesuitter den 27. oktober 1641, og i 1656 ble han utvalgt for kinamisjonene. Men først virket han i to år på øya Celebes. Etter 1660 var hans misjonsmark i de kinesiske provinser Shanxi og Henan. I 1671 ble han kalt til keiserhoffet i Beijing som matematiker, og ble del av den gruppen lærde jesuitter som Kangxi-keiseren omgav seg med. De siste ni år av sitt liv var han superior for misjonen i Kiang-tcheon i Shanxi.
Kangxi-keiseren skrev personlig hans gravepitaf.
== Verk ==
Pater Herdtrich ble meget vel bevandret i kinesisk språk og kinesisk litteratur. Han hjalp sin medbror pater Prospero Intorcetta med det viktige arbeidet «Confucius, Sinarium Philosophus, sive Scientia Sinensis latina exposito studio et operâ Properi Intorcetta, Christiani Herdtrich, Francisci Rougemont, Philippi Couplet, PP. Soc. Jesu» (Paris, 1778). Denne første oversettelse og forklaring gav europeiske lærde deres første innsikt i konfucianismen. Herdtrich forfattet også den store kinesisk-latinske ordbok Wentse-Ko.
== Se også ==
Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen
== Litteratur ==
Anton Huonder, S.J.: Deutsche Jesuitenmissionäre (Freiburg im Br., 1899), 188;
Joseph Dahlmann: Die Sprachenkunde und die Missionen (Freiburg im Br., 1891), 32-37;
Cornelius Hazart-Sontermann, Kirchengesch., I (Wien og München, 1707), 706 sqq.Herdritchs brever finnes hos:
Prospero Intorcetta: Compendiosa Narratione della Missione Cinense (Roma, 1672), 115-128;
Adrien Greslon: Histoire de la Chine sous la domination des Tartares (Paris, 1670), 56;
Kathol. Missionen (Freiburg im Br.) for 1901-02, s. 25 sqq.; 1905-05, s. 4 sqq.
== Eksterne lenker ==
Catholic Encyclopedia-artikkel
BBK | Christian Wolfgang Herdtrich (født 25. juni 1625 i Graz i Østerrike, død 18. | 13,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ronald_Graham | 2023-02-04 | Ronald Graham | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 31. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Matematikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kern County i California', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ronald Lewis Graham (født 31. oktober 1935 i Taft i California, død 6. juli 2020) var en amerikansk matematiker kjent for sine bidrag til diskret matematikk, spesielt tidsplanlegging, beregningsgeometri og Ramsey-teori. Han var sjefsforsker ved California Institute for Telecommunication and Information Technology og professor ved University of California, San Diego.
I 1977 publiserte Graham en artikkel om et problem innen Ramsey-teorien, og ga et stort tall som en øvre grense for en løsning av problemet. Tallet har blitt kjent som det største tallet som seriøst benyttes i et matematisk bevis, og kalles Grahams tall.
Graham populariserte begrepet Erdős-tall og var en nær venn av Paul Erdős. Han var formann for American Mathematical Society og publiserte omtrent 320 artikler og fem bøker, deriblant Concrete Mathematics.
| Ronald Lewis Graham (født 31. oktober 1935 i Taft i California, død 6. juli 2020) var en amerikansk matematiker kjent for sine bidrag til diskret matematikk, spesielt tidsplanlegging, beregningsgeometri og Ramsey-teori. Han var sjefsforsker ved California Institute for Telecommunication and Information Technology og professor ved University of California, San Diego.
I 1977 publiserte Graham en artikkel om et problem innen Ramsey-teorien, og ga et stort tall som en øvre grense for en løsning av problemet. Tallet har blitt kjent som det største tallet som seriøst benyttes i et matematisk bevis, og kalles Grahams tall.
Graham populariserte begrepet Erdős-tall og var en nær venn av Paul Erdős. Han var formann for American Mathematical Society og publiserte omtrent 320 artikler og fem bøker, deriblant Concrete Mathematics.
== Priser (utvalg) ==
== Referanser == | Ronald Lewis Graham (født 31. oktober 1935 i Taft i California, død 6. | 13,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ralph_de_Diceto | 2023-02-04 | Ralph de Diceto | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske historikere', 'Kategori:Dødsfall i 1202', 'Kategori:Kronikører'] | Ralph de Diceto (død 22. november ca. 1202), domprost av St. Pauls katedral i London, og krønikeskriver. Første gang han nevnes er i 1152 når han mottar erkediakonembete i Middlesex.
| Ralph de Diceto (død 22. november ca. 1202), domprost av St. Pauls katedral i London, og krønikeskriver. Første gang han nevnes er i 1152 når han mottar erkediakonembete i Middlesex.
== Liv og virke ==
Han ble antagelig født en gang mellom 1120 og 1130. Om hans nasjonalitet, bakgrunn, og foreldre vet vi ingenting. At han fikk sitt etternavn fra Diss i Norfolk er kun en antagelse da Dicetum like gjerne kan ha vært en latinsk form for Dissai, eller Dicy, eller Dizy, stedsnavn som finnes i Maine, Picardie, Burgund og Champagne.
I 1152 var Ralph de Diceto allerede magister av humanistiske fag og antagelig hadde han studert i Paris. Hans omdømme for læring og rettskaffenhet sto høyt. Han ble respektert og favorisert av Arnulf av Lisieux og Gilbert Foliot av Hereford (senere London), to av de mest framstående biskopene i hans tid. Ganske naturlig tok erkediakonen i spørsmålet om Thomas Becket den samme side og posisjon som hans venner.
Selv om hans fortellerstil er fargeløs, og selv om han var en av de som viste en del symapti for Becket ved kirkemøtet i Northampton (1164) viser hans brevveksling at han betraktet erkebiskopenes atferd som uoverveid, og at han ga råd til de som Becket betraktet som sine viktigste fiender.
Ralph de Diceto ble valgt i 1166 som sendebud for de britiske biskopene da de protesterte mot bannlysningene som ble fremmet av Becket. Men med unntak av denne episoden, som han karakteristisk nok unngår å nedtegne, forblir han i bakgrunnen. Den naturlige upartiskhet i hans intellekt ble betont av en bestemt engstelighet, noe som er åpenbart i hans skrifter som i hans eget liv.
En gang rundt 1180 ble han domprost ved St. Pauls katedral i London. I denne posisjonen utmerket han seg selv ved forsiktig forvaltning av dens besittelser, ved å gjenopprette disiplinen ved ordenskapittelet, og ved egne omkostninger bygge et domprosthus. En lærd og en mann av betydelig lærdom som viste særlig interesse for historiske studier. På den tiden da han ble utnevnt ved St. Pauls begynte han også å samle materiale for sin egen tids historie.
Hans venneskap med Richard Fitz Nigel, som etterfulgte Foliot i setet i London, med William Longchamp, kansler hos Rikard I av England, og med Walter de Coutances, erkebiskop av Rouen, gikk han gode muligheter til å samle verdifull informasjon.
Hans to viktigste verker, Abbreviationes Chronicorum og Ymagines Historiarum, dekker verdenshistorien fra Jesus’ fødsel og fram til år 1202. Det førstnevnte verket, som avsluttes i 1147, er et verk om læring og industri, men er helt og holdent basert på bestående kilder. Det sistnevnte verket begynte som en samling fra Robert de Monte og på brevene til Foliot blir etterhvert en selvstendig autoritet ved år 1172, og en samtidig nedtegnelse rundt 1181. I nøyaktighet og detaljenes fylde er Ymagines Historiarum dog ringere enn krønikene til den såkalte Benedikt av Peterborough (Abbas Benedictus) og til Roger av Hoveden.
Til å være en forfatter av annaler er han skjødesløs i sin kronologi, og de dokumenter han vedlegger, om enn ofte betydningsfulle, er tilsynelatende valgt uten noen bestemt prinsipp. Han har liten sans for stil, men viser betydelig innsikt når han diskuterer en politisk situasjon. Av denne grunn og for redegjørelsene for detaljene er verket av verdi som en sekundærkilde.
== Verkutgaver ==
Se William Stubbs' utgave av Historical Works of Diceto (Rolls red. 1876, 2 bind), og særlig forordet. Andre bind inneholder mindre verker som er kun sammendrag av fakta som er tatt fra kjente kilder. Dicetos fragmentariske opplistinger av eiendommer har blitt redigert av erkediakon Hall i The Domesday of St Pauls, ss. 109 ff. (Camden Society, 1858).
Stubbs, William (ed.). Radulfi de Diceto decani Lundoniensis opera historica. The historical works of master Ralph de Diceto, dean of London. 2 vols. Rolls, Rerum Britannicarum Medii Aevi Scriptores 68. 1876. The first volume contains editions of the Abbreviationes chronicorum, Capitula ymaginum historiarum and the Ymagines historiarum, with introduction. The second volume (Ymagines, continued, 1180-1202, minor works, and miscellaneous documents appended to the preface) contains minor works which are the barest compendia of facts taken from well-known sources.Online copy of Volume 2 (1876) at Internet Archive.Hale, W. H. (ed.). The Domesday of St Pauls. Camden Society, 1858. pp. 109 ff. Diceto's fragmentary Domesday of the capitular estates.Online copy of The Domesday of St Pauls at Internet Archive.
== Litteratur ==
Duggan, C. and A. Duggan. "Ralph de Diceto, Henry II and Becket." In Authority and Power: Studies on Medieval Law and Government presented to W. Ullmann, ed. by B. Tierneyand P. Linehan. Cambridge, 1980. pp. 59–81. With an appendix on decretal letters.
Gillingham, John. "Historians without hindsight: Coggeshall, Diceto and Howden on the early years of John's reign." In King John: New interpretations, ed. S.D. Church. Woodbridge: Boydell, 1999. pp. 1–26.
Greenway, Diana E. "Succession to Ralph de Diceto, dean of St Paul's." Bulletin of the Institute of Historical Research 39 (1966): 86-95.
Gundermann, Gotthold. "Trogus und Gellius bei Radulfus de Diceto." Leipzig, 1926.
Harrison, Julian. "The English reception of Hugh of Saint-Victor's Chronicle." The Electronic British Library Journal (2002).
McDonald, Richard Blaise. "Diceto, Ralph (c. 1120s-1202)." In Encyclopedia of medieval literature, ed. by R.T. and L.C. Lambdin. Westport, Conn., 2000.
Möhring, Hannes. "Zwei aiyubidische Briefe an Alexander III. und Lucius III. bei Radulf de Diceto zum Kriegsgefangenenproblem." Archiv für Diplomatik 46 (2000): pp. 197–216.
Zinn, G.A. "The influence of Hugh of St Victor's Chronicon on the Abbreviationes Chronicorum of Ralph of Diceto." Speculum 52 (1977): 38-61.
Villegas Aristizabal, L., "Revisión de las crónicas de Ralph de Diceto y de la Gesta regis Ricardi sobre la participación de la flota angevina durante la Tercera Cruzada en Portugal," Studia Historica- Historia Medieval 27 (2009): 153-170. | thumb|upright|Side fra Ralph de Dicetos Ymagines Historiarum | 13,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bed%C5%99ich_Reicin | 2023-02-04 | Bedřich Reicin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer', 'Kategori:Personer fra Plzeň', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske politikere', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Bedřich Reicin (født 29. september 1911 i Plzeň, død 3. desember 1952 i Pankrác fengselet i Praha) var en tsjekkoslovakisk offiser og politiker. Han ble dømt til døden i Slánský-prosessen.
| Bedřich Reicin (født 29. september 1911 i Plzeň, død 3. desember 1952 i Pankrác fengselet i Praha) var en tsjekkoslovakisk offiser og politiker. Han ble dømt til døden i Slánský-prosessen.
== Referanser == | Bedřich Reicin (født 29. september 1911 i Plzeň, død 3. | 13,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnulf_av_Lisieux | 2023-02-04 | Arnulf av Lisieux | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1184', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Fødsler i 1105', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arnulf av Lisieux, også nevnt som Arnold eller Arnoul, Lexoviensis eller Luxoviensis (født 1105/1109; død 31. august 1184) var en fransk biskop og betydelig politisk figur i Frankrike og England på 1100-tallet, særlig knyttet til kong Henrik II av England. Han var biskop av Lisieux i 1141. Han trakk seg fra sitt bispesete i 1181 og pensjonerte seg ved klosteret Saint-Victor i Paris hvor han døde.
| Arnulf av Lisieux, også nevnt som Arnold eller Arnoul, Lexoviensis eller Luxoviensis (født 1105/1109; død 31. august 1184) var en fransk biskop og betydelig politisk figur i Frankrike og England på 1100-tallet, særlig knyttet til kong Henrik II av England. Han var biskop av Lisieux i 1141. Han trakk seg fra sitt bispesete i 1181 og pensjonerte seg ved klosteret Saint-Victor i Paris hvor han døde.
== Liv og virke ==
Arnulf tilhørte en geistlig familie som støttet hans framgang i kirkens tjeneste. Hans onkel var biskop av Lisieux og hans eldre bror Jean de Neuville, biskop av Sées, var hans lærer, og han studerte senere kirkerett i Roma. Hans intellekt ga ham framgang og hans avhandling om seremoniens splittelse holdt han ved rådet i Tours i 1163. Han skrev i forsvar av pave Innocent II et brutalt brev mot biskop Gerard i Angoulême, en forkjemper av motpaven Anacletus II (Petrus Leonis).
I 1141 valgte kannikene ham til etterfølge hans bror ved bispesetet Lisieux. Han viste seg som en lidenskapelig reformator og som refser av prestenes utsvevende moral. I årene 1160–1170 begynte han gjenoppbyggingen av katedralen i Lisieux, og var nyskapende i å vedta at den nye byggingen skulle være i gotisk stil mens det øvrige Normandie ennå forble i den romanske.
Han fulgte kong Ludvig VII av Frankrike på hans korstog i 1147, og han var trofast mot pave Alexander III under hans splittelse. Han var en forkjemper for kong Henrik II i konflikten mellom kongen og Thomas Becket, og etter at sistnevnte ble drept fortsatte han å forsvare kongen overfor paven. I 1173 mistet han kongens gunst, og senere for tid også pave Lucius III. En del av tvisten med kongen var at han valgte å støtte Henrik IIs sønn Henrik den unge konge i dennes opprør mot sin far.
Mot slutten av sin embetstid lå han i konflikt med andre geistlige som anklaget ham for sløse med kirkens midler mens han selv mente at bispeverdigheten måtte gå hånd i hånd med rikdom og prakt. Han trakk seg fra sitt embete på grunn av alderdom og svekkelse, og pensjonerte seg ved klosteret St. Victor i Paris hvor han døde tre år senere.
Hans skrifter omfattet en samling med brev han skrev og en del poesi.Han var onkel til Hugh Nonant, biskop av Coventry fra 1185 til 1191.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Arnulf of Lisieux, artikkel i Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913. | Arnulf av Lisieux, også nevnt som Arnold eller Arnoul, Lexoviensis eller Luxoviensis (født 1105/1109; død 31. august 1184) var en fransk biskop og betydelig politisk figur i Frankrike og England på 1100-tallet, særlig knyttet til kong Henrik II av England. | 13,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Live_at_Montreux_2003 | 2023-02-04 | Live at Montreux 2003 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 2007', 'Kategori:Musikkvideoer og DVD-er', 'Kategori:Yes-album'] | Live at Montreux 2003 er et konsertalbum fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 2007. Albumet inneholder innspillingen av bandets konsert under Montreux Jazz Festival i 2003, og er også utgitt på DVD med samme sporliste som CD-utgivelsen.
Dette er det første konsertalbumet der den «klassiske» besetningen med Jon Anderson, Steve Howe, Rick Wakeman, Chris Squire og Alan White medvirker siden Keys to Ascension i 1996.
| Live at Montreux 2003 er et konsertalbum fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 2007. Albumet inneholder innspillingen av bandets konsert under Montreux Jazz Festival i 2003, og er også utgitt på DVD med samme sporliste som CD-utgivelsen.
Dette er det første konsertalbumet der den «klassiske» besetningen med Jon Anderson, Steve Howe, Rick Wakeman, Chris Squire og Alan White medvirker siden Keys to Ascension i 1996.
== Sporliste ==
=== CD 1 ===
«Siberian Khatru» – 10:11
«Magnification» – 6:52
«Don't Kill the Whale» – 4:29
«In the Presence Of» – 11:05
i) «Deeper»
ii) «Death of Ego»
iii) «True Beginner»
iv) «Turn Around and Remember»
«We Have Heaven» – 1:34
«South Side of the Sky» – 9:35
«And You And I» – 11:23
I. «Cord of Life»
II. «Eclipse»
III. «The Preacher the Teacher»
IV. «Apocalypse»
«To Be Over» – 4:20
«Clap» – 3:48
=== CD 2 ===
«Show Me» – 3:44
«Rick Wakeman Solo» – 4:42
«Heart of the Sunrise» – 11:17
«Long Distance Runaround» – 3:46
«The Fish (Schindleria Praematurus)» – 8:53
«Awaken» – 19:20
«I've Seen All Good People» – 7:10
«Your Move»
«All Good People»
«Roundabout» – 6:43
== Personell ==
Jon Anderson: vokal, MIDI-gitar, harpe og akustisk gitar
Chris Squire: bass, vokal
Steve Howe: akustiske og elektriske gitarer, Pedal steel-gitar, mandolin og vokal
Rick Wakeman: keyboard
Alan White: trommer og perkusjon
== Eksterne lenker ==
(en) Live at Montreux 2003 på Discogs
(en) Live at Montreux 2003 på MusicBrainz | lenke | 13,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siberian_Khatru | 2023-02-04 | Siberian Khatru | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1972', 'Kategori:Yes-sanger'] | «Siberian Khatru» er en sang på albumet Close to the Edge fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1972. Sangen er skrevet av Jon Anderson, Steve Howe og Rick Wakeman. Dette er den eneste sangen fra albumet som ikke er delt opp i flere satser, selv om den har flere forskjellige melodier og seksjoner. Sangen varer i 8 minutter og 55 sekunder og er dermed albumets korteste.
| «Siberian Khatru» er en sang på albumet Close to the Edge fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1972. Sangen er skrevet av Jon Anderson, Steve Howe og Rick Wakeman. Dette er den eneste sangen fra albumet som ikke er delt opp i flere satser, selv om den har flere forskjellige melodier og seksjoner. Sangen varer i 8 minutter og 55 sekunder og er dermed albumets korteste.
== Struktur ==
Sangen åpner med et gitar-riff spilt av Steve Howe, og det umiddelbare inntrykket er at dette er en standard rock 'n roll-låt. Riffet repeteres, og så kommer resten av instrumentene inn og avslører et «typisk» Yes-arrangement med sangens hovedtema. Melodilinjen i versene er dominert av Rick Wakemans hammondorgel, mens «refrengene» er rytmebasert med trommer og bass. Gitaren bærer instrumentalpassasjene med utpreget rock 'n roll-stil.
== Inspirasjon ==
Sangen skal være inspirert av Igor Stravinskijs komposisjon Vårofferet. Ordet «Khatru» ble funnet opp av Anderson, og betyr faktisk ingenting.
== Konsertfremføringer ==
Trommeslageren på originalinnspillingen, Bill Bruford, har aldri spilt denne sangen på konsert. Han forlot bandet straks innspillingen av albumet Close to the Edge var over, og ble erstattet av Alan White.
Offisielle utgivelser med konsertopptak av «Siberian Khatru»:
Yessongs inneholder en fremførelse fra Close to the Edge-turneen.
The Word Is Live har et opptak fra en konsert under SoloAlbum-turneen i 1976.
Keys to Ascension har en innspilling fra konsertene i San Luis Obispo i 1996.
Live at Montreux 2003 inneholder framførelsen fra konserten i Montreux i 2003.
In the Present – Live from Lyon har fremførelsen fra bandets konsert i Lyon 1. desember 2009.Yes spilte «Siberian Khatru» på alle turneene på 1970-tallet, med unntak fra Going for the One-turneen i 1977. Den ble aldri spilt under noen av konsertene på 1980-tallet, heller ikke i første halvdel av 1990-tallet. Først under konsertene i San Luis Obispo i 1996 kom den tilbake på programmet, og var med på samtlige konserter til og med Open Your Eyes-turneen. I 2002 var sangen tilbake på spillelisten, og ble spilt på samtlige konserter fram til april 2016 og var igjen tilbake i 2019.
== Versjon på ny-utgivelse fra 2003 ==
Ny-utgivelsen av albumet Close to the Edge fra 2003 inneholder et «bonus-spor» med en tidlig versjon av sangen med arbeidstittelen «Siberia». Dette er en innspilling gjort under øvelse i studio, og varer i 9 minutter og 19 sekunder.
== Besetning ==
På originalinnspillingen fra 1972 medvirker:
Jon Anderson: vokal og perkusjon
Steve Howe: gitarer og pedal steelgitar
Chris Squire: bass
Rick Wakeman: hammondorgel og mellotron
Bill Bruford: trommer, perkusjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Siberian Khatru på MusicBrainz | «Siberian Khatru» er en sang på albumet Close to the Edge fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1972. Sangen er skrevet av Jon Anderson, Steve Howe og Rick Wakeman. | 13,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Symphonic_Live | 2023-02-04 | Symphonic Live | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 2009', 'Kategori:Musikkvideoer og DVD-er', 'Kategori:Yes-album'] | Symphonic Live er et konsertalbum og et konsertopptak på DVD fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt på DVD i 2002 og på CD i 2009. Opptaket ble gjort under en konsert i Amsterdam 22. november 2001 under Magnification-turneen. Albumet består av lydsporet fra DVD-utgivelsen.
| Symphonic Live er et konsertalbum og et konsertopptak på DVD fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt på DVD i 2002 og på CD i 2009. Opptaket ble gjort under en konsert i Amsterdam 22. november 2001 under Magnification-turneen. Albumet består av lydsporet fra DVD-utgivelsen.
== Sporliste - DVD ==
=== DVD 1 ===
«Overture»
«Close to the Edge»
«Long Distance Runaround»
«Don't Go»
«In the Presence of»
«The Gates of Delirium»
«Steve Howe Guitar Solo (Mood for a Day)»
«Starship Trooper»
«Magnification»
«And You And I»
«Ritual»
«I've Seen All Good People»
«Owner of a Lonely Heart»
«Roundabout»
=== DVD 2 ===
«Don't Go» bonus-video
«Dreamtime» dokumentarfilm
== Sporliste - CD ==
=== CD 1 ===
«Overture»
«Close to the Edge»
«Long Distance Runaround»
«Don't Go»
«In the Presence of»
«The Gates of Delirium»
«Steve Howe Guitar Solo (Mood for a Day)»
=== CD 2 ===
«Starship Trooper»
«Magnification»
«And You And I»
«Ritual»
«I've Seen All Good People»
«Owner of a Lonely Heart»
«Roundabout»
== Personell ==
Jon Anderson: vokal, gitar og perkusjon
Steve Howe: gitarer
Chris Squire: bass
Alan White: trommer og perkusjon
=== Turné-musikere ===
Tom Brislin: keyboard
European Festival Orchestra med dirigent Wilhelm Keitel
== Eksterne lenker ==
(en) Symphonic Live på Discogs
(en) Symphonic Live på MusicBrainz
(en) Symphonic Live på Spotify
(en) Symphonic Live på AllMusic | lenke | 13,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anderson_Bruford_Wakeman_Howe_(album) | 2023-02-04 | Anderson Bruford Wakeman Howe (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1989', 'Kategori:Yes-album'] | Anderson Bruford Wakeman Howe er det eneste studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Anderson Bruford Wakeman Howe, utgitt i juni 1989. Samtlige medlemmer i bandet var tidligere medlemmer av bandet Yes.
Yes var i en «dvale-periode» og besto av Chris Squire, Trevor Rabin, Tony Kaye og Alan White. Bandet var uten vokalist, etter at Jon Anderson forlot Yes etter Big Generator-turneen. Prosjektet begynte i 1988 da Anderson kontaktet sine tidligere kollegaer fra Yes på 1970-tallet, og fikk med seg tre fra den «klassiske» besetningen som var med på innspillingen av albumene Fragile og Close to the Edge. I tillegg kom Tony Levin fra blant andre King Crimson med på bass. Bandet var av juridiske hensyn forhindret fra å kalle seg «Yes», så man benyttet medlemmenes etternavn som band-navn. Yes-fans har siden utgivelsen kategorisert dette albumet som et Yes-album, og albumet er etter hvert også blitt inkludert i Yes' offisielle diskografi på bandets nettsted.
Bandet øvde inn sanger i Paris og fløy til øya Montserrat for å spille inn materialet. Derfor fikk noen av sangene på albumet et karibisk preg. Sangen «Let's Pretend» var et samarbeide mellom Jon Anderson og Vangelis fra 1986, som ikke kom med på noen av platene til duoen Jon & Vangelis.
Platecoveret ble tegnet av Roger Dean, som hadde tegnet flere av Yes' platecovere på 1970-tallet.
| Anderson Bruford Wakeman Howe er det eneste studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Anderson Bruford Wakeman Howe, utgitt i juni 1989. Samtlige medlemmer i bandet var tidligere medlemmer av bandet Yes.
Yes var i en «dvale-periode» og besto av Chris Squire, Trevor Rabin, Tony Kaye og Alan White. Bandet var uten vokalist, etter at Jon Anderson forlot Yes etter Big Generator-turneen. Prosjektet begynte i 1988 da Anderson kontaktet sine tidligere kollegaer fra Yes på 1970-tallet, og fikk med seg tre fra den «klassiske» besetningen som var med på innspillingen av albumene Fragile og Close to the Edge. I tillegg kom Tony Levin fra blant andre King Crimson med på bass. Bandet var av juridiske hensyn forhindret fra å kalle seg «Yes», så man benyttet medlemmenes etternavn som band-navn. Yes-fans har siden utgivelsen kategorisert dette albumet som et Yes-album, og albumet er etter hvert også blitt inkludert i Yes' offisielle diskografi på bandets nettsted.
Bandet øvde inn sanger i Paris og fløy til øya Montserrat for å spille inn materialet. Derfor fikk noen av sangene på albumet et karibisk preg. Sangen «Let's Pretend» var et samarbeide mellom Jon Anderson og Vangelis fra 1986, som ikke kom med på noen av platene til duoen Jon & Vangelis.
Platecoveret ble tegnet av Roger Dean, som hadde tegnet flere av Yes' platecovere på 1970-tallet.
== Sporliste ==
Alle titler er skrevet av Jon Anderson, Bill Bruford, Rick Wakeman og Steve Howe unntatt hvor annet er notert.
«Themes» – 5:58
«Sound»
«Second Attention»
«Soul Warrior»
«Fist of Fire» – 3:27
«Brother of Mine» – 10:18
«The Big Dream»
«Nothing can Come Between Us»
«Long Lost Brother of Mine»
«Birthright» – 6:02
«The Meeting» – 4:21
«Quartet» – 9:22
«I Wanna Learn»
«She Gives Me Love»
«Who Was the First»
«I'm Alive»
«Teakbois» – 7:39
«Order of the Universe» – 9:02
«Order Theme»
«Rock Gives Courage» (Anderson, Bruford, Wakeman, Howe og Rhett Lawrence)
«It's So Hard to Grow»
«The Universe»
«Let's Pretend» – 2:56
== Personell ==
Jon Anderson: vokal
Steve Howe: gitarer
Rick Wakeman: keyboard
Bill Bruford: trommer og perkusjon
=== Studiomusikere ===
Tony Levin: bass, Chapman stick, vokal
Matt Clifford: keyboard, programmering, orkestrering, vokal
Milton McDonald: gitar
Deborah Anderson: kor
Tessa Niles: kor
Carol Kenyon: kor
Francis Dunnery: kor
Chris Kimsey: kor
Emerald Community Singers, Montserrat: kor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anderson Bruford Wakeman Howe på Discogs
(en) Anderson Bruford Wakeman Howe på MusicBrainz | lenke | 13,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/An_Evening_of_Yes_Music_Plus | 2023-02-04 | An Evening of Yes Music Plus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertalbum fra 1993', 'Kategori:Musikkvideoer og DVD-er', 'Kategori:Yes-album'] | An Evening of Yes Music Plus er et konsertalbum utgitt på CD og VHS i 1993 og på DVD i 2007 fra det engelske progressiv rock-bandet Anderson Bruford Wakeman Howe. Dette er bandets andre og siste utgivelse, og dermed bandets eneste konsertalbum. Bandets levetid varte fra 1988, da Jon Anderson startet prosjektet, til bandet ble slått sammen med Yes for innspillingen av albumet Union i 1991. Dette albumet ble således utgitt etter bandet var «oppløst».
Etter en juridisk feide med Chris Squire ble bandet nektet retten til å hete Yes, men de fikk lov til å bruke Yes-navnet under markedsføringen av konsertene. Yes-fans har siden utgivelsen kategorisert dette albumet som et Yes-album, og albumet er etter hvert også blitt inkludert i Yes' offisielle diskografi på bandets nettsted.
Tony Levin, som spiller bass på studioalbumet Anderson Bruford Wakeman Howe og under de fleste konsertene, var syk under innspillingen av konserten. Han ble midlertidig erstattet av Jeff Berlin, som er bassisten under disse opptakene. Platecoveret er tegnet av Roger Dean, som tegnet de fleste platecoverne til Yes på 1970-tallet.
På begynnelsen av Wakemans solo-medley spiller han en liten snutt fra Yes-sangen «Madrigal» fra albumet Tormato, men har feilaktig blitt listet opp som «Gone But Not Forgotten».
| An Evening of Yes Music Plus er et konsertalbum utgitt på CD og VHS i 1993 og på DVD i 2007 fra det engelske progressiv rock-bandet Anderson Bruford Wakeman Howe. Dette er bandets andre og siste utgivelse, og dermed bandets eneste konsertalbum. Bandets levetid varte fra 1988, da Jon Anderson startet prosjektet, til bandet ble slått sammen med Yes for innspillingen av albumet Union i 1991. Dette albumet ble således utgitt etter bandet var «oppløst».
Etter en juridisk feide med Chris Squire ble bandet nektet retten til å hete Yes, men de fikk lov til å bruke Yes-navnet under markedsføringen av konsertene. Yes-fans har siden utgivelsen kategorisert dette albumet som et Yes-album, og albumet er etter hvert også blitt inkludert i Yes' offisielle diskografi på bandets nettsted.
Tony Levin, som spiller bass på studioalbumet Anderson Bruford Wakeman Howe og under de fleste konsertene, var syk under innspillingen av konserten. Han ble midlertidig erstattet av Jeff Berlin, som er bassisten under disse opptakene. Platecoveret er tegnet av Roger Dean, som tegnet de fleste platecoverne til Yes på 1970-tallet.
På begynnelsen av Wakemans solo-medley spiller han en liten snutt fra Yes-sangen «Madrigal» fra albumet Tormato, men har feilaktig blitt listet opp som «Gone But Not Forgotten».
== Sporliste på CD- og VHS-utgivelsene fra 1993 ==
«Benjamin Britten's Young Person's Guide to the Orchestra» – 1:41
«Time and a Word» / «Owner of a Lonely Heart» / «Teakbois» – 7:32
«Clap» / «Mood for a Day» – 9:35
«Gone But Not Forgotten»* / «Catherine Parr» / «Merlin the Magician» – 5:37
«Long Distance Runaround» / «Drum Solo» – 7:10
«Birthright» – 7:23
«And You And I» – 9:54
«Starship Trooper» – 12:48
«Close to the Edge» – 19:48
«Themes» – 6:37
«Brother of Mine» – 11:17
«Heart of the Sunrise» – 10:46
«Order of the Universe» – 9:30
«Roundabout» – 9:53* Feil. Det er «Madrigal» som spilles.
== Sporliste på Voiceprints «Limited Edition DVD» fra 2007 ==
=== DVD 1 ===
«Benjamin Britten's Young Person's Guide to the Orchestra» – 0:51
«Time and a Word» / «Owner of a Lonely Heart» / «Teakbois» – 7:32
«Clap» / «Mood for a Day» – 9:33
«Gone But Not Forgotten»* / «Catherine Parr» / «Merlin the Magician» – 5:41
«Long Distance Runaround» – 7:08
«Birthright» – 6:35
«And You And I» – 10:15
«I've Seen All Good People» – 9:18
«Close to the Edge» – 19:29
«Themes» – 6:34
«Sound»
«Second Attention»
«Soul Warrior»
«Brother of Mine» – 10:24* Feil. Det er «Madrigal» som spilles.
=== DVD 2 ===
«The Meeting» – 4:54
«Heart of the Sunrise» – 10:44
«Order of the Universe» – 9:29
«Roundabout» – 10:39
«Starship Trooper» – 13:45Bonusmateriale:
«In the Big Dream» – 8:34
«Order of the Universe» – 8:46
«Quartet (I'm Alive)» – 4:12
== Personell ==
Jon Anderson: vokal
Bill Bruford: trommer og perkusjon
Rick Wakeman: keyboard
Steve Howe: gitarer og vokal
=== Turné-musikere ===
Tony Levin: bass
Jeff Berlin: bass (på konsertopptaket fra DVD/video-utgivelsen)
Julian Colbeck: keyboard
Milton McDonald: gitar
== Referanser ==
== Se også ==
Anderson Bruford Wakeman Howe
Yes
Progressiv rock
== Eksterne lenker ==
(en) An Evening of Yes Music Plus på Discogs
(en) An Evening of Yes Music Plus på MusicBrainz
(en) An Evening of Yes Music Plus på AllMusic | lenke | 13,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jeff_Berlin | 2023-02-04 | Jeff Berlin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bassister fra USA', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Jazzmusikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jeff Berlin (født 17. januar 1953 i New York City) er en amerikansk bassist, mest kjent som progressiv rock, jazz og jazz-fusion-bassist og for sitt samarbeide med blant andre Patrick Moraz, Bill Bruford, Allan Holdsworth og Anderson Bruford Wakeman Howe. Han avslo en gang et tilbud om å bli medlem av hard rock-bandet Van Halen. Berlin regnes som en stor virtuos på sitt instrument.
Berlins spillestil har blitt sammenlignet med stilen til Jaco Pastorius, til tross for at Berlin ikke spiller på fretless bass, og at han har gitt uttrykk for at han misliker Jaco-imitatorer.Jeff Berlin ble født inn i en musikalsk familie. Hans far var operasanger, og hans mor var pianist. Som barn var han et talent på fiolin, men byttet til bass da han var 14 år gammel. Han gikk blant annet på Berklee College of Music i Boston for å perfeksjonere sine ferdigheter på instrumentet.
Han er også selv lærer på musikkskolen «Bass Institute of Technology» i Los Angeles, som han også var med på å grunnlegge. Han er også en av grunnleggerne til «Players School of Music» i Clearwater i Florida. I tillegg skriver han artikler for bransjemagasinet «Bass Player Magazine».
| Jeff Berlin (født 17. januar 1953 i New York City) er en amerikansk bassist, mest kjent som progressiv rock, jazz og jazz-fusion-bassist og for sitt samarbeide med blant andre Patrick Moraz, Bill Bruford, Allan Holdsworth og Anderson Bruford Wakeman Howe. Han avslo en gang et tilbud om å bli medlem av hard rock-bandet Van Halen. Berlin regnes som en stor virtuos på sitt instrument.
Berlins spillestil har blitt sammenlignet med stilen til Jaco Pastorius, til tross for at Berlin ikke spiller på fretless bass, og at han har gitt uttrykk for at han misliker Jaco-imitatorer.Jeff Berlin ble født inn i en musikalsk familie. Hans far var operasanger, og hans mor var pianist. Som barn var han et talent på fiolin, men byttet til bass da han var 14 år gammel. Han gikk blant annet på Berklee College of Music i Boston for å perfeksjonere sine ferdigheter på instrumentet.
Han er også selv lærer på musikkskolen «Bass Institute of Technology» i Los Angeles, som han også var med på å grunnlegge. Han er også en av grunnleggerne til «Players School of Music» i Clearwater i Florida. I tillegg skriver han artikler for bransjemagasinet «Bass Player Magazine».
== Diskografi ==
=== Solo ===
1985 Champion (Jeff Berlin/Vox Humana)
1986 Pump It!
1997 Taking Notes
1998 Crossroads
2000 Star Licks (VHS)
2000 In Harmony's Way
2004 Lumpy Jazz
2006 Aneurythms/Ace of Bass
2006 Mel Bay Bass Logic (DVD)
2010 High Standards
2013 Low Standards
=== Med andre artister ===
1976 The Story of I, Patrick Moraz
1976 Capricorn Princess, Esther Phillips
1976 End of a Rainbow, Patti Austin
1976 Shoogie Wanna Boogie, David Matthews with Whirlwind
1977 Eye of the Beholder, Ray Barretto
1977 Light'n Up, Please!, David Liebman
1977 Satanic, Ernie Krivda
1977 Feels Good to Me, Bill Bruford
1978 Montreux Concert, Don Pullen
1979 One of a Kind, Bill Bruford
1980 Gradually Going Tornado, Bill Bruford
1980 Leave That Boy Alone!, Poussez!
1980 Lifelike, Passport
1983 Road Games, Allan Holdsworth
1985 Hurricane, Schumate-Reno Jazz Quintet
1986 Master Strokes 1978-1985, Bill Bruford
1987 Players, Henderson-Berlin-Smith-Lavitz
1987 The Spice of Life, Kazumi Watanabe
1988 The Spice of Life Too, Kazumi Watanabe
1989 Even Cowgirls Get the Blues, KD Lang
1993 An Evening of Yes Music Plus, Anderson Bruford Wakeman Howe
1994 Nathan, Nathan Cavaleri Band
1995 The Inner Galactic Fusion Experience, Richie Kotzen
2002 Twinemen, Twinemen
2002 Grand Theft Auto: Vice City (Soundtrack), Diverse artister
2004 Dreaming in Romance Languages, Catie Curtis
2004 Happiness, Weepies
2004 Featuring..., Novocento
2006 Boston T Party, Chambers-Berlin-Fiuczynski-Lavitz
2007 One Town Tasted, Paddy Saul
2007 Rock Goes to College, Bill Bruford (DVD)
2008 Come Up Full, Meg Hutchinson
2009 Best of Winterfold, Bill Bruford
2010 The Living Side, Meg Hutchinson
2010 Eleven Eleven Orchestra, Dann Glenn
2012 Henderson-Berlin-Chambers – HBC
2012 Nick Miller – My Memories
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jeff Berlin på Internet Movie Database
(en) Jeff Berlin på Discogs
(en) Jeff Berlin på MusicBrainz
(en) Jeff Berlin på Songkick
(en) Jeff Berlin på AllMusic
Jeff Berlin på Facebook
Jeff Berlins offisielle nettsted
Players School of Music
Path Of Palms Studios
Intervju på Global Bass Online (november 2000) | Jeff Berlin (født 17. januar 1953 i New York City) er en amerikansk bassist, mest kjent som progressiv rock, jazz og jazz-fusion-bassist og for sitt samarbeide med blant andre Patrick Moraz, Bill Bruford, Allan Holdsworth og Anderson Bruford Wakeman Howe. | 13,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mother%E2%80%99s_Finest | 2023-02-04 | Mother’s Finest | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | Mother's Finest er et amerikansk funk rock-band fra Atlanta, Georgia, etablert tidlig på 1970-tallet av Joyce Kennedy og Glenn Murdock. Bandet var mest kjent for hit-singelen «Baby Love».
Bandet hadde i tillegg til «Baby Love» (nr. 79 på listen Black Singles, nr. 58 på listen Pop Singles), flere hit-singler i USA: «Fire» (nr. 93 på Billboard Hot 100), «Don't Wanna Come Back» (nr. 54 på listen Black Singles), «Love Changes» (nr. 26 på listen Black Singles) og «Piece Of The Rock».
| Mother's Finest er et amerikansk funk rock-band fra Atlanta, Georgia, etablert tidlig på 1970-tallet av Joyce Kennedy og Glenn Murdock. Bandet var mest kjent for hit-singelen «Baby Love».
Bandet hadde i tillegg til «Baby Love» (nr. 79 på listen Black Singles, nr. 58 på listen Pop Singles), flere hit-singler i USA: «Fire» (nr. 93 på Billboard Hot 100), «Don't Wanna Come Back» (nr. 54 på listen Black Singles), «Love Changes» (nr. 26 på listen Black Singles) og «Piece Of The Rock».
== Medlemmer ==
=== Original-medlemmer 1972 ===
Joyce "Baby Jean" Kennedy – vokal
Glenn Murdock – vokal
Mike Keck – keyboard
Jerry "Wiz" Seay – bass
Gary "Mo" Moore – gitar
Donny Vosburgh – trommer
=== Original-medlemmer ===
Joyce «Baby Jean» Kennedy – vokal
Glenn «Doc» Murdock – vokal
Gary «Moses Mo» Moore – gitar
Barry «B.B. Queen» Borden – trommer
Jerry «Wyzard» Seay – bass
Mike Keck – keyboard
=== Medlemmer under verdensturneen i 1993 ===
Joyce Kennedy – vokal
Glenn Murdock – vokal
John Hayes – gitar
Jerry «Wyzard» Seay – bass
Dion Derrick – trommer
Ace Baker – keyboard
=== Medlemmer i 2004 ===
Joyce Kennedy – vokal
Glenn Murdock – vokal
Gary «Moses Mo» Moore – gitar
Kerry «Lovinggood» Denton – trommer
Jerry «Wyzard» Seay – bass
John Hayes – gitar
Johnnetta «JJ» Johnson – kor
== Diskografi ==
=== Album ===
Mother's Finest (1972), RCA
Mother's Finest (1976), Epic
Another Mother Further (1977), Epic
Mother Factor (1978), Epic
Live (1979), Epic – konsertalbum
Iron Age (1981), Atlantic
One Mother to Another (1983), Epic
If Looks Could Kill (1989), Capitol
Black Radio Won't Play This Record (1992), RCA
Subluxation (1993), RCA – konsertalbum
Baby Love (1998), Kiosk
Meta-Funk'n Physical (2003), UTR Music
Right Here, Right Now: Live at Villa Berg (2005), MTM Music – konsertalbum
=== Samlealbum ===
Rock Your Soul (1996), Sony Special Products
The Very Best of Mother's Finest: Not Yer Mother's Funk (1997), Razor & Tie
Definitive Collection (1998), Sony International
Burning Love: Best (2000), Cedar
=== DVD ===
«At Rockpalast» (2004), ARD Video
== Eksterne lenker ==
Mother's Finest offisielt nettsted
Daughters Of Soul offisielt nettsted
(en) Mother's Finest på Discogs
(en) Mother's Finest på MusicBrainz
(en) Mother's Finest på Spotify
(en) Mother's Finest på Songkick
(en) Mother's Finest på AllMusic | Mother's Finest er et amerikansk funk rock-band fra Atlanta, Georgia, etablert tidlig på 1970-tallet av Joyce Kennedy og Glenn Murdock. Bandet var mest kjent for hit-singelen «Baby Love». | 13,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalbello | 2023-02-04 | Dalbello | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske sangere', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Toronto', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Lisa Dalbello (født 1959 som Lisa Dal Bello i Weston i Toronto) er en kanadisk musiker og låtskriver.
Hun utgav tre pop/rock-album fra 1977 til 1981 under sitt fulle navn. I 1984 fremstod hun under navnet Dalbello, og beveget seg over i en mer alternativ rock genre.
Sangen «Gonna Get Close to You» fra musikkalbumet whomanfoursays ble covret av Queensrÿche og utgitt i 1986 på bandets andre studioalbum, Rage for Order, og på singel samme år.
| Lisa Dalbello (født 1959 som Lisa Dal Bello i Weston i Toronto) er en kanadisk musiker og låtskriver.
Hun utgav tre pop/rock-album fra 1977 til 1981 under sitt fulle navn. I 1984 fremstod hun under navnet Dalbello, og beveget seg over i en mer alternativ rock genre.
Sangen «Gonna Get Close to You» fra musikkalbumet whomanfoursays ble covret av Queensrÿche og utgitt i 1986 på bandets andre studioalbum, Rage for Order, og på singel samme år.
== Diskografi ==
Lisa Dal Bello (1977)
Pretty Girls (1979)
Drastic Measures (1981)
whomanfoursays (1984)
she (1987)
whore (1996)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dalbello på Internet Movie Database
(en) Dalbello hos The Movie Database
(en) Dalbello på Discogs
(en) Dalbello på MusicBrainz
(en) Dalbello på Encyclopaedia Metallum
(en) Dalbello på Songkick
(en) Dalbello på AllMusic
Dalbello på Facebook
Dalbello på Myspace
Dalbello på Myspace | Lisa Dalbello (født 1959 som Lisa Dal Bello i Weston i Toronto) er en kanadisk musiker og låtskriver. | 13,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_kjelkehockey_2007 | 2023-02-04 | EM i kjelkehockey 2007 | ['Kategori:Europamesterskap', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2007', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Italia', 'Kategori:Kjelkehockey', 'Kategori:Sport i Italia i 2007'] | EM i kjelkehockey 2007 ble arrangert i perioden 18. til 24. november 2007, i Pinerolo i Italia.
Turneringen ble arrangert som en ren alle-mot-alle-turnering (round robin). Norge vant alle sine seks kamper, og endte opp med 39-4 i målforskjell.
| EM i kjelkehockey 2007 ble arrangert i perioden 18. til 24. november 2007, i Pinerolo i Italia.
Turneringen ble arrangert som en ren alle-mot-alle-turnering (round robin). Norge vant alle sine seks kamper, og endte opp med 39-4 i målforskjell.
== Deltakerland ==
Estland
Tyskland
Tsjekkia
Norge
Sverige
Italia
Polen
== Resultater ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultatoversikt
Access Magazine – Norge Europamestere 2007 | EM i kjelkehockey 2007 ble arrangert i perioden 18. til 24. | 13,699 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.