url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankie_Machines_vinter | 2023-02-04 | Frankie Machines vinter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med filmlenker hvor P345 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker med P345 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Bøker fra 2006', 'Kategori:Romaner fra USA', 'Kategori:Spenningsromaner'] | Frankie Machines vinter er en roman fra 2006 skrevet av Don Winslow.
| Frankie Machines vinter er en roman fra 2006 skrevet av Don Winslow.
== Handling ==
Frank Machianno, er en pensjonert mafia leiemorder fra San Diego. Han løsrev seg fra mafiaen for mange år siden. Men en dag innhenter fortiden ham da sjefen for mafiafamilien i Los Angeles vil ha gjengjeld for tidligere tjenester. Frank skal overvåke et møte mellom Detroit parnerskapet (Tocco-Licavoli-Zerilli familien som driver med organisert kriminalitet) og Los Angeles krimfamilien. Men Frankie oppdager at møtet bare er en felle; planen er å drepe Frankie. Noen fra Franks fortid ønsker ham død og han må finne ut hvorfor, hvordan og hvem. Problemet er at listen av kandidater er stor som telefonkatalogen og tiden renner rask ut for Frankie.
== Opprinnelsen til navnene på karakterene ==
"Frankie Machine" er navnet på en kortspillende, heroinavhengige hovedperson i Nelson Algrens roman fra 1949: The Man With the Golden Arm. Frank Sinatra spiller rollen i filmen med samme navn fra 1955 regissert av Otto Preminger.
== Film bygget på romanen ==
I november 2005, før The Winter of Frankie Machine ble publisert, viste Tribeca Films of skuespiller Robert De Niro interesse i å filme boken. Rettighetene til prosjektet ble tilbudt forskjellige studioer, og Paramount Pictures fikk disse.De Niro ble tiltenkt hovedrollen, og i september 2006, ble manusforfatterne Brian Koppelman og David Levien hyret inn til overføre romanen til et manuskript. Skriveteamet fikk "innbringende" avtale på et sjusifret dollar beløp. I oktober 2007 ble regissøren Michael Mann knyttet til filmprosjektet, med tittelen Frankie Machine. Under regissøren overoppsyn, ble manusforfatter Alex Tse leid inn for å gå igjennom film fortellingen.
== Priser (utvalg) ==
2008 – Palle Rosenkrantz-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frankie Machine på Internet Movie Database | Frankie Machines vinter er en roman fra 2006 skrevet av Don Winslow. | 13,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dupp | 2023-02-04 | Dupp | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fiskeredskap', 'Kategori:Oppdrift'] | En dupp er en flytende gjenstand som i hovedsak brukes til meitefiske. Duppen har to hovedformål; den holder agnet flytende på en forhåndsbestemt dybde, og den fungerer som nappindikator.
Det finnes mange forskjellige typer dupper som brukes under forskjellige forhold. De viktigste kriteriene for valg av dupp er agnets størrelse, om man fisker i strømmende eller stille vann, og sensitiviteten som kreves i oppsettet. Lange, tynne dupper er svært sensitive, større, mer avrundede dupper har større bæreevne (kan løfte tyngre agn), og kan kastes lengre.
Det finnes også spesielle dupp-typer som er beregnet på å kaste fiskefluer, ikke agn. | En dupp er en flytende gjenstand som i hovedsak brukes til meitefiske. Duppen har to hovedformål; den holder agnet flytende på en forhåndsbestemt dybde, og den fungerer som nappindikator.
Det finnes mange forskjellige typer dupper som brukes under forskjellige forhold. De viktigste kriteriene for valg av dupp er agnets størrelse, om man fisker i strømmende eller stille vann, og sensitiviteten som kreves i oppsettet. Lange, tynne dupper er svært sensitive, større, mer avrundede dupper har større bæreevne (kan løfte tyngre agn), og kan kastes lengre.
Det finnes også spesielle dupp-typer som er beregnet på å kaste fiskefluer, ikke agn. | thumb|Forskjellige dupp-typer. | 13,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Su%C3%B0uroyar_prestagjalds_kommuna | 2023-02-04 | Suðuroyar prestagjalds kommuna | ['Kategori:1872 på Færøyene', 'Kategori:1908 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1872', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1908', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Suðuroy', 'Kategori:Tidligere kommuner på Færøyene'] | Suðuroyar prestagjalds kommuna var en kommune på Færøyene. Kommunen omfattet øya Suðuroy, og ble opprettet som én i en rekke kommuner basert på øyrikets prestegjeld i 1872. Hvalbiar kommuna ble utskilt som egen kommune i 1878, Froðbiar kommuna i 1879 og Vágs kommuna i 1906. Det gjenværende arealet ble delt inn i Porkeris kommuna, Sumbiar kommuna og Fámjins kommuna i 1908.
| Suðuroyar prestagjalds kommuna var en kommune på Færøyene. Kommunen omfattet øya Suðuroy, og ble opprettet som én i en rekke kommuner basert på øyrikets prestegjeld i 1872. Hvalbiar kommuna ble utskilt som egen kommune i 1878, Froðbiar kommuna i 1879 og Vágs kommuna i 1906. Det gjenværende arealet ble delt inn i Porkeris kommuna, Sumbiar kommuna og Fámjins kommuna i 1908.
== Referanser == | Suðuroyar prestagjalds kommuna var en kommune på Færøyene. Kommunen omfattet øya Suðuroy, og ble opprettet som én i en rekke kommuner basert på øyrikets prestegjeld i 1872. | 13,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ANSI-SPARC | 2023-02-04 | ANSI-SPARC | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Databaser'] | ANSI-SPARC-arkitekturen for databasesystemer ble gitt ut i 1975 av ANSI. Skiller mellom 3 nivåer:
Eksternt nivå: Dette er nivået som programmet eller spørrespråket ser databasen. Kan sammenlignes med views/utsnitt i SQL.
Begrepsmessig nivå: Dette er en felles beskrivelse av dataene som er lagret i DB.
Internt nivå: Dette er en felles fysisk beskrivelse av dataene. For eksempel Lagringsformater og indekser.Ved praktisk bruk av ANSI-SPARC arkitekturen vil det fungere slik at brukerne kan se de lagrede dataene på ulike måter. En brukergruppe kan for eksempel se summeringen av tall, mens en annen gruppe ser rådataene direkte.
Et annet begrep i forbindelse med ANSI-SPARC er datauavhengighet. Dataene bruk skal være uavhengig av hvordan de lagres. Det skal ikke være nødvendig å endre på den ytre strukturen bare fordi man har gjort interne endringer. | ANSI-SPARC-arkitekturen for databasesystemer ble gitt ut i 1975 av ANSI. Skiller mellom 3 nivåer:
Eksternt nivå: Dette er nivået som programmet eller spørrespråket ser databasen. Kan sammenlignes med views/utsnitt i SQL.
Begrepsmessig nivå: Dette er en felles beskrivelse av dataene som er lagret i DB.
Internt nivå: Dette er en felles fysisk beskrivelse av dataene. For eksempel Lagringsformater og indekser.Ved praktisk bruk av ANSI-SPARC arkitekturen vil det fungere slik at brukerne kan se de lagrede dataene på ulike måter. En brukergruppe kan for eksempel se summeringen av tall, mens en annen gruppe ser rådataene direkte.
Et annet begrep i forbindelse med ANSI-SPARC er datauavhengighet. Dataene bruk skal være uavhengig av hvordan de lagres. Det skal ikke være nødvendig å endre på den ytre strukturen bare fordi man har gjort interne endringer. | ANSI-SPARC-arkitekturen for databasesystemer ble gitt ut i 1975 av ANSI. Skiller mellom 3 nivåer: | 13,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Copa_Airlines | 2023-02-04 | Copa Airlines | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1944', 'Kategori:Panamanske flyselskaper'] | Copa Airlines er Panamas nasjonale flyselskap og ble grunnlagt i 1947. Selskapet eies av det børsnoterte selskapet Copa Holdings og er medlem av alliansen Star Alliance. Hovedbasen er på Tocumen internasjonale lufthavn, hvor selskapet opererer med om lag 148 daglige flyvninger til 45 destinasjoner i 24 ulike land i Nord-Amerika, Sentral-Amerika, Sør-Amerika og Karibia.
| Copa Airlines er Panamas nasjonale flyselskap og ble grunnlagt i 1947. Selskapet eies av det børsnoterte selskapet Copa Holdings og er medlem av alliansen Star Alliance. Hovedbasen er på Tocumen internasjonale lufthavn, hvor selskapet opererer med om lag 148 daglige flyvninger til 45 destinasjoner i 24 ulike land i Nord-Amerika, Sentral-Amerika, Sør-Amerika og Karibia.
== Historie ==
Flyselskapet ble stiftet som Compañía Panameña de Aviación (COPA) den 21. juni 1944 og startet driften den 5. mai 1947 blant annet med en investering og eierandel på 32% fra Pan Am. Flyflåten i starten var Douglas DC-3 og Douglas C-47. Den første internasjonale ruten for Copa Airlines kom i 1960 da det ble opprettet ruter til Jamaica, Colombia og Costa Rica. På 1980-tallet tok selskapet opp kampen med internasjonale selskap ved å gå til innkjøp av jetfly, med maskiner av typen Boeing 737-100 for rutene til Den dominikanske republikk, Puerto Rico og USA.
Utvidelsen av selskapet fortsatte på 1990-tallet, hvor Copa Airlines utvidet sitt nettverk til flyplasser i Argentina, Chile, Cuba, Peru, Mexico samt flere andre latinamerikanske land. Den 19. mai 1998 kjøpte Continental Airlines 49% av aksjene i Copa Airlines, noe som resulterte i en omfattende markedsføring og tilhørighet til flyalliansen SkyTeam.
I 2012 ble Copa Airlines medlem av Star Alliance.
== Flåte ==
Copa Airlines består for øyeblikket (mai 2009) av i alt 42 fly:
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Copa Airlines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Copa Airlines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Airliners.net – Bilder av fly fra Copa Airlines | Copa Airlines er Panamas nasjonale flyselskap og ble grunnlagt i 1947. Selskapet eies av det børsnoterte selskapet Copa Holdings og er medlem av alliansen Star Alliance. | 13,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix_2020 | 2023-02-04 | Melodi Grand Prix 2020 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikk i 2020'] | Melodi Grand Prix 2020 var den 58. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert av NRK i januar og februar 2020, og 25 sanger deltok – det høyeste antallet i konkurransens historie til da. Vinneren av konkurransen ble forhåndsfavoritten Ulrikke Brandstorp og låten «Attention», som hun skrev med Kjetil Mørland og Christian Ingebrigtsen.
I anledning av at det var 60 år siden Norge debuterte i Eurovision Song Contest, var Melodi Grand Prix utvidet med fem delfinaler som ble arrangert fra 11. januar og de fire påfølgende lørdagene. Hver landsdel hadde hver sin delfinale, med artister og låtskrivere fra den aktuelle landsdelen. Seerne stemte frem én sang fra hver delfinale til finalen 15. februar 2020, der de møtte fem forhåndskvalifiserte finalister valgt ut av NRK. Delfinalene ble arrangert i H3 Arena på Fornebu, mens finalen ble arrangert i Trondheim Spektrum. Dette var første gang Trondheim var vertsby for en Melodi Grand Prix-finale, og det var første gang siden 1989 at finalen ikke ble arrangert i Oslo. Kåre Magnus Bergh var programleder for sjette gang, mens Ingrid Gjessing Linhave og Ronny Brede Aase ledet programmet for første gang.
Vinneren av delfinalene og finalen skulle ene og alene avgjøres av seerne, og for første gang kun via nrk.no. Etter noen stemmeproblemer i første delfinale, gikk avstemningen i de påfølgende delfinalene uten problemer. Men under første runde i finalen brøt stemmesystemet sammen, og de fire gullfinalistene måtte i stedet kåres av en reservejury bestående av 30 personer. Nødløsningen førte til en massiv storm av protester fra seere, artister og presse. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager fra frustrerte seere, mens NRKs publikumstjeneste måtte håndtere flere tusen sinte telefoner og e-poster. I gullfinalen fikk NRK stemmesystemet til å fungere igjen, og seerne kåret Ulrikke Brandstorp til vinner.
Med seieren ble «Attention» Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2020 i Rotterdam i Nederland. EBU avlyste imidlertid konkurransen i mars 2020 på grunn av koronapandemien, og vinnerlåten fikk dermed ikke deltatt i Eurovision Song Contest. «Attention» ble den andre Melodi Grand Prix-vinneren i historien som ikke fikk representere Norge. Første gang var i 1968, da vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» ble trukket på grunn av plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i Eurovision Song Contest 1968.
| Melodi Grand Prix 2020 var den 58. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert av NRK i januar og februar 2020, og 25 sanger deltok – det høyeste antallet i konkurransens historie til da. Vinneren av konkurransen ble forhåndsfavoritten Ulrikke Brandstorp og låten «Attention», som hun skrev med Kjetil Mørland og Christian Ingebrigtsen.
I anledning av at det var 60 år siden Norge debuterte i Eurovision Song Contest, var Melodi Grand Prix utvidet med fem delfinaler som ble arrangert fra 11. januar og de fire påfølgende lørdagene. Hver landsdel hadde hver sin delfinale, med artister og låtskrivere fra den aktuelle landsdelen. Seerne stemte frem én sang fra hver delfinale til finalen 15. februar 2020, der de møtte fem forhåndskvalifiserte finalister valgt ut av NRK. Delfinalene ble arrangert i H3 Arena på Fornebu, mens finalen ble arrangert i Trondheim Spektrum. Dette var første gang Trondheim var vertsby for en Melodi Grand Prix-finale, og det var første gang siden 1989 at finalen ikke ble arrangert i Oslo. Kåre Magnus Bergh var programleder for sjette gang, mens Ingrid Gjessing Linhave og Ronny Brede Aase ledet programmet for første gang.
Vinneren av delfinalene og finalen skulle ene og alene avgjøres av seerne, og for første gang kun via nrk.no. Etter noen stemmeproblemer i første delfinale, gikk avstemningen i de påfølgende delfinalene uten problemer. Men under første runde i finalen brøt stemmesystemet sammen, og de fire gullfinalistene måtte i stedet kåres av en reservejury bestående av 30 personer. Nødløsningen førte til en massiv storm av protester fra seere, artister og presse. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager fra frustrerte seere, mens NRKs publikumstjeneste måtte håndtere flere tusen sinte telefoner og e-poster. I gullfinalen fikk NRK stemmesystemet til å fungere igjen, og seerne kåret Ulrikke Brandstorp til vinner.
Med seieren ble «Attention» Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2020 i Rotterdam i Nederland. EBU avlyste imidlertid konkurransen i mars 2020 på grunn av koronapandemien, og vinnerlåten fikk dermed ikke deltatt i Eurovision Song Contest. «Attention» ble den andre Melodi Grand Prix-vinneren i historien som ikke fikk representere Norge. Første gang var i 1968, da vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» ble trukket på grunn av plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i Eurovision Song Contest 1968.
== Bakgrunn ==
Som tidligere år inviterte NRK norske og utenlandske musikere til å sende inn sanger til konkurransen. Påmeldingen til Melodi Grand Prix 2020 åpnet 2. mars 2019, med frist 31. juli samme år. Det måtte være minst én norsk låtskriver på hvert innsendte bidrag, og hver låtskriver kunne maksimalt sende inn tre bidrag. De nye reglene førte til en markant nedgang i antall innsendte bidrag. Til sammen fikk redaksjonen inn litt over 800 bidrag, mot rundt 1000 årene i forveien. Etter en grovsortering hørte ulike lyttergrupper av NRK-ansatte og Melodi Grand Prix-fans gjennom et par hundre av låtene. Basert på deres meninger og besøk på ulike låtskriversamlinger valgte redaksjonen ut 25 låter til å delta i konkurransen.Konkurransen besto av seks sendinger, fem delfinaler og en finale. Delfinalene ble arrangert i H3 Arena på Fornebu, mens finalen gikk i Trondheim Spektrum. Til sammen deltok 25 låter i konkurransen, som var ny rekord. Den forrige rekorden var 24 låter i 2012. I finalen deltok ti låter: fem forhåndskvalifiserte og vinnerlåtene fra hver av de fem delfinalene. I dagene foran finalen var Ulrikke Brandstorp og «Attention» den store favoritten til å vinne. To dager før finalen anslo spillselskapene vinnersjansene hennes til rundt 40 prosent. På plassene bak lå Raylee og Didrik og Emil Solli-Tangen.
== Sendingene ==
I 2020 var det 60 år siden Norge debuterte i Eurovision Song Contest med Nora Brockstedt og «Voi Voi». I anledning jubileet besluttet NRK å utvide konkurransen med fem delfinaler. Dette var første gang siden 2014 at NRK arrangerte delfinaler i forkant av finalen.Delfinale-konseptet baserte seg på de fem landsdelene Nord-Norge, Midt-Norge, Vest-Norge, Sørlandet og Østlandet. Hver landsdel hadde sin egen delfinale der artister og låtskrivere fra den aktuelle landsdelen konkurrerte om en plass i finalen 15. februar. I hver delfinale deltok fire sanger som kjempet seg gjennom to dueller. Vinnerne fra første duellrunde møttes i en avgjørende gullduell. Vinneren av gullduellen sikret seg så en plass i finalen i Trondheim. Hvem som møtte hvem til duell, ble trukket på direkten i hver delfinale. Vinneren ble kåret av seerne, som stemte via NRKs nettsider.Alle delfinalene ble sendt direkte fra H3 Arena på Fornebu, mens finalen ble sendt direkte fra Trondheim Spektrum. Det var tredje gang en Melodi Grand Prix-finale var arrangert utenfor Oslo, og første gang siden 1989. Det var også første gang Trondheim var vertsby for finalen. For første gang på mange år var finalen utsolgt, og over 8000 publikummere fulgte sendingen fra Trondheim Spektrum.For første gang var det tre programledere i konkurransen. Kåre Magnus Bergh var programleder for sjette gang, mens Ingrid Gjessing Linhave og Ronny Brede Aase ledet programmet for første gang. Programledertrioen ble offentliggjort 5. desember 2019.
=== Avstemning ===
TV-seerne stemte frem én finalist fra hver delfinale, mens en fagjury ledet av prosjektleder Stig Karlsen, plukket ut de fem siste finalistene. De fem forhåndskvalifiserte finalistene ble presentert i hver sin delfinale for å sikre lik sendetid på samtlige ti finalister. Seerne kunne bare stemme via nrk.no. Til sammen var det ti deltakere i finalen 15. februar, og tv-seerne kåret vinneren som skulle representert Norge i Eurovision Song Contest 2020 i Nederland.Parallelt med selve stemmegivningen, kunne seerne fortløpende gi uttrykk for hva de synes om sangene mens de ble fremført. Det gjorde seerne ved å gå inn på nrk.no og velge mellom tre emojier: hjerte (hvis de elsket sangen), tommel opp (hvis de likte sangen) eller smilefjes med strekmunn (hvis de ikke syntes noe om sangen). Seerne kunne sende av gårde emojiene under hver sang, men dette telte ikke som en del av resultatet. Under den første delfinalen avga seerne over 13 millioner emojier, og det ble avgitt til sammen 57 millioner emojier under de fem delfinalene. Under finalen alene sendte seerne 38 millioner emojier, før NRK valgte å avslutte ordningen etter syv sanger. Det voldsomme engasjementet under finalen førte til at NRKs servere brøt sammen, og avstemningen i første runde måtte til slutt avlyses. I stedet kåret en forhåndsutvalgt reservejury på 30 personer de fire låtene som gikk videre til finalen. Under gullfinalen og gullduellen fungerte stemmesystemet igjen, og seerne kåret til slutt den endelige vinneren via nrk.no.
== Finalen ==
Trondheim Spektrum 15. februar 2020
Sendingen gikk direkte fra Trondheim, og ble overført på NRK1, NRK TV og NRK P1 fra klokken 19.50 til 22.20. Sendingen skulle egentlig vært ferdig 22.05, men ble utvidet med 15 minutter på grunn av stemmeproblemene som oppsto under finalen. Finalefeltet besto av ti deltakere, der en fagjury hadde plukket ut fem direktekvalifiserte deltakere. De øvrige fem hadde vunnet sine respektive delfinaler lørdagene i forveien. Startrekkefølgen ble offentliggjort 10. februar.
=== Første runde ===
Alle artistene opptrådte, før seerne skulle stemme på låtene via nrk.no. De som stemte skulle ha tre stemmer til fordeling, og de måtte oppgi hvilken landsdel de stemte fra. De fire låtene med flest stemmer, skulle gå videre til «gullfinalen». Imidlertid brøt systemet sammen, og en reservejury på 30 personer avgjorde i stedet resultatet i første runde.
=== Gullfinale og gullduell ===
De fire mest populære låtene fra første runde avanserte til gullfinalen. Der ble det vist utdrag fra de fire opptredenene. Seerne stemte og hadde tre stemmer til fordeling.
De to sangene som fikk flest stemmer i gullfinalen, møttes i den avgjørende gullduellen. De to gullduellantene opptrådte på nytt, og stemmetallene ble nok en gang nullstilt. Da de to opptredenene var over, stemte seerne nok en gang, og hadde tre stemmer til disposisjon.
== Avstemning i finalen ==
Stemmene til de to gullduellantene ble lest opp landsdel for landsdel. Låten som fikk flest stemmer, vant konkurransen og ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2020. Stemmetallene for de ulike landsdelene ble lest opp av fem artister som har deltatt i Melodi Grand Prix tidligere: Margaret Berger for Midt-Norge, Tom Hugo Hermansen for Sør-Norge, Bjørn Johan Muri for Vest-Norge, Åge Sten Nilsen for Øst-Norge, og Agnete Johnsen for Nord-Norge. Det ble en tett avstemning, der Kristin Husøy ledet inntil Øst-Norge skulle avgi sine stemmer. Til slutt vant Ulrikke Brandstorp med under 6000 stemmers margin.
== Delfinalene ==
=== Delfinale 1 – Sør-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 11. januar 2020
Deltakerne og alle de forhåndskvalifiserte finalistene ble offentliggjort under en pressekonferanse i Oslo 6. januar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre i en avgjørende gullduell, der vinneren ble direktekvalifisert til finalen i Trondheim. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Sondrey fremførte finalelåten «Take My Time» i denne delfinalen. Sendingen ble sett av 592 000 seere med en markedsandel på 44 prosent. Det ble avgitt rundt 13 millioner emojier under sendingen.
=== Delfinale 2 – Øst-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 18. januar 2020
Deltakerne ble kunngjort 13. januar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møttes i avgjørende gullduell, der vinneren gikk direkte til finalen i Trondheim. Det var seerne som avgjorde duellen ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Didrik og Emil Solli-Tangen fremførte finalelåten «Out of Air» i denne delfinalen.
=== Delfinale 3 – Midt-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 25. januar 2020
Deltakerne ble kunngjort 20. januar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre i en avgjørende gullduell, der vinneren gikk direkte til finalen i Trondheim. Seerne avgjorde duellene ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Akuvi fremførte finalelåten «Som du er» i denne delfinalen.
=== Delfinale 4 – Vest-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 1. februar 2020
Deltakerne ble offentliggjort 26. januar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møttes i en avgjørende gullduell, der vinneren gikk direkte til finalen i Trondheim. Det var seerne som avgjorde duellen ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Ulrikke Brandstorp fremførte finalelåten «Attention» i denne delfinalen.
=== Delfinale 5 – Nord-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 8. februar 2020
Deltakerne ble kunngjort 3. februar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møttes i en avgjørende gullduell, der vinneren gikk direkte til finalen i Trondheim. Det var seerne som avgjorde duellen ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Tone Damli fremførte finalelåten «Hurts Sometimes» i denne delfinalen.
== Tilbakevendende artister ==
Flere av deltakerne i 2020 har deltatt i konkurransen tidligere:
Dessuten var Lisa Børud en av danserne til Alexander Rybak i Eurovision Song Contest 2018.
== Hendelser ==
=== Omfattende stemmeproblemer ===
Dette året droppet NRK en tradisjonell telefonavstemning, i stedet måtte seerne stemme via personlige brukerkontoer på nrk.no. Under den første delfinalen oppstod det problemer med avstemningen da seerne skulle opprette brukerkonto på nrk.no. Årsaken var at pågangen var langt større enn det NRK hadde forventet. Problemene oppsto omtrent samtidig som NRK viste en reportasje om telefonavstemningsproblemene fra Melodi Grand Prix 1997, da kun en brøkdel av seerne fikk avgitt stemme.
Som en skjebnens ironi ble også finalen i 2020 rammet av omfattende avstemningsproblemer. Etter første delfinale hadde NRK doblet den tekniske kapasiteten, men det var likevel ikke nok. Underveis i finalen kunne seerne gi uformelle vurderinger av sangene ved hjelp av emojier, men pågangen var så enorm at NRK kuttet emojiene etter syv av ti sanger. En video publisert på Twitter viste hvordan seerne enkelt kunne manipulere emoji-ordningen ved å sende av opptil 5000 emojier på få sekunder. NRK sa de var kjent med saken, men la til at dette uansett ikke påvirket det endelige resultatet, siden emojiene ikke telte med i resultatet.
Selv om emoji-ordningen ble kuttet, var det for sent. NRKs servere brøt til slutt sammen, og da seerne skulle stemme i første runde, fungerte ikke stemmesystemet. I håp om å få fikset problemene, halte NRK ut tiden ved at programleder Ronny Brede Aase hadde et lengre intervju med kulturminister Abid Raja og Trondheims-ordfører Rita Ottervik. Etter en ekstra gjennomgang av låtene, var systemet fremdeles nede. Dermed valgte NRK å ta i bruk sin «plan B», der en en reservejury på 30 personer valgte de fire gullfinalistene. Denne juryen var ifølge NRK et representativt utvalg av befolkningen, med ulik alder og bosted. Ingen i juryen hadde tilknytning til musikkbransjen, men de vurderte låtene ut fra studioversjon og ikke fra direktesendingen. Avgjørelsen ble møtt med øyeblikkelig buing fra publikum i Trondheim Spektrum. Under gullfinalen og gullduellen fikk imidlertid NRK systemet til å fungere igjen, men det ble meldt om en del forstyrrelser og problemer under disse stemmerundene også. Over 700 000 stemmer kom inn, hvorav rundt 400 000 ble avgitt i den endelige gullduellen.Stemmekrøllet førte de neste dagene til massive reaksjoner og en storm av kritikk mot NRK. Frem til mandagen etter finalen fikk Kringkastingsrådet inn 842 klager fra sinte seere, der flere krevde en ny avstemning. NRKs publikumstjeneste opplevde også en rekordstor klagestorm via telefon og e-post, der flere tusen frustrerte seere raste mot kringkasteren. Deltakerne selv var heller ikke nådige mot NRK. Tone Damli sa hun var frustrert og «steikandes forbanna», mens hennes manager David Eriksen kalte juryløsningen for et «katastrofe-opplegg» og varslet erstatningskrav mot kanalen. Også Rein Alexander var skuffet over at seerne ikke sagt sin mening i første runde, og mente han var blitt fratatt muligheten til å vinne konkurransen. Særlig reagerte artistene på at reservejuryen hadde vurdert låtene ut fra studioopptak og ikke fra selve fremførelsen på scenen. NRK nektet å oppgi hvem som satt i juryen, men bedyret at den var sammensatt av MGP-redaksjonen for å være representativ i alder, kjønn og geografi.Også pressen var kritisk og kalte det hele for «en skandale». NRKs prosjektleder Stig Karlsen og fungerende kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen la seg flate for kritikken under en improvisert pressekonferanse på scenen like etter sendingen. Men de understreket at riktig vinner var kåret, og at kanalen ville bruke samme stemmesystem også i 2021. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Karlsen nok en gang stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse. Der avviste han at det ville bli aktuelt med en ny avstemning, og understreket på nytt at riktig vinner var kåret. Stemmekollapsen var også tema i flere debattprogrammer, artikler, reportasjer – og satiresaker i de påfølgende dagene. NRK-podkasten Oppdatert viet også en hel episode på hendelsen. Stemmeproblemene var også tema i Kringkastingsrådet i april samme år.
=== Utenlandske låtskrivere ===
Dagbladet påpekte den høye andelen av utenlandske låtskrivere i konkurransen. Da de første ni låtene ble offentliggjort 6. januar, var kun 13 av 30 låtskrivere norske. Et av NRKs deltakerkrav var at sangene måtte ha minst én norsk låtskriver, men ifølge avisen var to av sangene laget utelukkende av svensker og kanadiere. Grand Prix-klubben og NOPA mente det burde være flere nordmenn blant låtskriverne, men prosjektleder Stig Karlsen mente det var et stort nok norsk «fotavtrykk» blant deltakerne.
=== Kritikk mot anmelder ===
I sin vurdering av låtene i delfinale 5, skrev Dagbladets anmelder Anders Grønneberg at Kevin Boines låt «Høres ut som en genfeil, og burde vel vært fjernet tidlig i svangerskapsforløpet». Kommentaren vakte sterke reaksjoner, ikke minst fra Boines management som varslet at de ville klage artikkelen inn for Pressens Faglige Utvalg. Avisen fjernet setningen og beklaget ordlyden i saken.
=== Eurovision Song Contest avlyses ===
Vinteren 2020 ble verden rammet av et omfattende koronavirusutbrudd og den medfølgende luftveisinfeksjonen covid-19. Pandemien startet i Wuhan i Kina, men spredte seg raskt til hele verden, først med et større utbrudd vinteren 2020 i Nord-Italia og etter hvert til resten av Europa og Skandinavia. Utover i februar 2020 innførte en rekke land strenge tiltak og restriksjoner for å begrense viruset, og i mars erklærte Verdens helseorganisasjon utbruddet for en pandemi. Pandemien fikk raskt konsekvenser for europeisk hverdags- og kulturliv, og 18. mars 2020 besluttet EBU å avlyse hele arrangementet. Dette var første og hittil eneste gang i Eurovision Song Contests historie at en utgave ble avlyst.Avlysningen førte til at vinnerlåten «Attention» ikke fikk deltatt i Eurovision Song Contest. Dette var den andre Melodi Grand Prix-vinneren i historien som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Første gang var i 1968, da vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» ble trukket på grunn av plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i Eurovision Song Contest 1968.
== Seertall ==
Antall seere og markedsandeler for direktesendingene på NRK1. Tallene omfatter kun lineær tv-seeing.
== Se også ==
MGPjr 2020
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Melodi Grand Prix 2020 på Internet Movie Database
(no) Melodi Grand Prix 2020 på NRK TV | Kina | 13,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomsonfly | 2023-02-04 | Thomsonfly | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 2004', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2008', 'Kategori:Tidligere britiske flyselskaper'] | Thomsonfly var et britisk flyselskap som ble stiftet i 2004 og som fløy både charter og regulær ruteflyvning til 87 destinasjoner i Europa og rundt i verden. Thomsonfly inngikk i turistkonsernet TUI Travel. Som følge av turistkonsernet TUI UKs fusjon med First Choice Holidays i september 2007 ble Thomsonfly en del av TUI Travel PLC. Det nye selskapet fortsatte med to separate flyselskaper (Thomsonfly og First Choice Airways) helt til november 2008, da begge ble innlemmet i det nye selskapet Thomson Airways.
Selskapet hadde i underkant av 50 fly og hadde baser i Birmingham, Bournemouth, Cardiff, Coventry, Glasgow, Liverpool, London Gatwick, Belfast, London Luton, Manchester, Newcastle og Doncaster-Sheffield.
| Thomsonfly var et britisk flyselskap som ble stiftet i 2004 og som fløy både charter og regulær ruteflyvning til 87 destinasjoner i Europa og rundt i verden. Thomsonfly inngikk i turistkonsernet TUI Travel. Som følge av turistkonsernet TUI UKs fusjon med First Choice Holidays i september 2007 ble Thomsonfly en del av TUI Travel PLC. Det nye selskapet fortsatte med to separate flyselskaper (Thomsonfly og First Choice Airways) helt til november 2008, da begge ble innlemmet i det nye selskapet Thomson Airways.
Selskapet hadde i underkant av 50 fly og hadde baser i Birmingham, Bournemouth, Cardiff, Coventry, Glasgow, Liverpool, London Gatwick, Belfast, London Luton, Manchester, Newcastle og Doncaster-Sheffield.
== Flåte ==
Thomsonfly bestod i oktober 2008 av i alt 46 fly:
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Thomsonfly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomsonfly – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Airliners.net – Bilder av fly fra Thomsonfly | Thomsonfly var et britisk flyselskap som ble stiftet i 2004 og som fløy både charter og regulær ruteflyvning til 87 destinasjoner i Europa og rundt i verden. Thomsonfly inngikk i turistkonsernet TUI Travel. | 13,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Band_of_the_Hand | 2023-02-04 | Band of the Hand | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1986', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Singler fra 1986'] | «Band of the Hand» er en sang skrevet og innspilt av Bob Dylan, som tittelsangen til filmen med samme navn i 1986, som var regissert av Paul Michael Glaser og produsert av Michael Mann. Dylan spilte inn sangen mens han var på turne i Sydney, Australia, den 9. og 10. februar 1986. På innspillingen er Dylan backet av Tom Petty og the Heartbreakers, og en gruppe med bakgrunnsvokalister, inkludert Stevie Nicks. Innspillingen ble produsert av Tom Petty.Teksten til sangen fremhever det sentrale temaet i filmen: nådeløsheten til selvtekstens rettferdiget som brukes til å konfrontere udødeligheten til den kriminelle narkoverdenen. Selv om teksten som er lagt ut på Dylan’s offisielle hjemmeside indikerer at refrenget til sangen inneholder tittelen, “band of the hand,” repetert fire ganger etter hverandre, men det som blir sunget på innspillingen er helt klart “It’s hell time, man,” som er en del av tittelen på sangen.Sangen ble utgitt på soundtrackalbumet, Band of the Hand (MCA-6167, 1986) og også både som 45 rpm 7” single (MCA-52811, 1986) og som 12” single (MCA-23633, 1986). Begge singlene hadde B-siden “Joe’s Death,” en instrumentallåt fra Michael Rubini's soundtrack til filmen. Alle de tre formatene er slettet for tiden. Versjonen som er hørt i filmen er delvis lenger, og har en anderledes miks enn den som er hørt på noen av vinylutgivelsene.Singelen nådde nummer 28 på Billboard chart.
| «Band of the Hand» er en sang skrevet og innspilt av Bob Dylan, som tittelsangen til filmen med samme navn i 1986, som var regissert av Paul Michael Glaser og produsert av Michael Mann. Dylan spilte inn sangen mens han var på turne i Sydney, Australia, den 9. og 10. februar 1986. På innspillingen er Dylan backet av Tom Petty og the Heartbreakers, og en gruppe med bakgrunnsvokalister, inkludert Stevie Nicks. Innspillingen ble produsert av Tom Petty.Teksten til sangen fremhever det sentrale temaet i filmen: nådeløsheten til selvtekstens rettferdiget som brukes til å konfrontere udødeligheten til den kriminelle narkoverdenen. Selv om teksten som er lagt ut på Dylan’s offisielle hjemmeside indikerer at refrenget til sangen inneholder tittelen, “band of the hand,” repetert fire ganger etter hverandre, men det som blir sunget på innspillingen er helt klart “It’s hell time, man,” som er en del av tittelen på sangen.Sangen ble utgitt på soundtrackalbumet, Band of the Hand (MCA-6167, 1986) og også både som 45 rpm 7” single (MCA-52811, 1986) og som 12” single (MCA-23633, 1986). Begge singlene hadde B-siden “Joe’s Death,” en instrumentallåt fra Michael Rubini's soundtrack til filmen. Alle de tre formatene er slettet for tiden. Versjonen som er hørt i filmen er delvis lenger, og har en anderledes miks enn den som er hørt på noen av vinylutgivelsene.Singelen nådde nummer 28 på Billboard chart.
== Personell ==
Bob Dylan – Vokal og gitar
Tom Petty – Vokal, gitar og produsent
Mike Campbell – Gitar
Benmont Tench – Keyboard
Howie Epstein – Bassgitar
Stan Lynch – Trommer
Debra Byrd – Bakgrunnsvokal
Queen Esther Marrow – Bakgrunnsvokal
Stevie Nicks – Bakgrunnsvokal
Madelyn Quebec – Bakgrunnsvokal
Elisecia Wright - Bakgrunnsvokal
== Referanser == | «Band of the Hand» er en sang skrevet og innspilt av Bob Dylan, som tittelsangen til filmen med samme navn i 1986, som var regissert av Paul Michael Glaser og produsert av Michael Mann. Dylan spilte inn sangen mens han var på turne i Sydney, Australia, den 9. | 13,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Ellefsen | 2023-02-04 | Albert Ellefsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske borgermestre', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Miðvágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Albert Ólavur Ellefsen (født 22. september 1959 i Miðvágur) er en færøysk forretningsmann og politiker (Ff.).
Etter flere år i farens handels- og rederivirksomhet arbeidet han for fiskesalgssamvirket Føroya Fiskasøla 1981–1988 og Føroya Banki 1986–1987. Han var økonomisjef hos vindusfabrikanten Føroya Gluggi 1988–1989. I 1989 ble han finansdirektør ved fiskemottaket og rederiet Snarfrost i Sandavágur, som ble med på en gjeldssaneringsordning under bankkrisen og gikk inn i Føroya Fiskavirking. Deretter var han salgsleder i Sandoy Seafood i 2004, finansdirektør i Faroe Finance 2004–2007 og finansdirektør ved forskningsinstituttet Havstovan i 2008. Fra 2014 er han finansdirektør ved maskinforretningen Petur Larsen i Fuglafjørður.Ellefsen har vært medlem av kommunestyret i Vágar siden 2009, og satt som kommunens første borgermester 2009–2012. Han var lagtingskandidat for Fólkaflokkurin i 1994 og 2011.Ellefsen har vært aktiv i idretten, og han har blitt færøysk mester i fotball to ganger med Havnar Bóltfelag som hjelpetrener. Senere har han også vært hovedtrener på laget. Han var den første formannen i fotballklubben FS Vágar fra 1993.Albert Ellefsen er sønnesønn av lagtingsmann Sámal Ellefsen.
| Albert Ólavur Ellefsen (født 22. september 1959 i Miðvágur) er en færøysk forretningsmann og politiker (Ff.).
Etter flere år i farens handels- og rederivirksomhet arbeidet han for fiskesalgssamvirket Føroya Fiskasøla 1981–1988 og Føroya Banki 1986–1987. Han var økonomisjef hos vindusfabrikanten Føroya Gluggi 1988–1989. I 1989 ble han finansdirektør ved fiskemottaket og rederiet Snarfrost i Sandavágur, som ble med på en gjeldssaneringsordning under bankkrisen og gikk inn i Føroya Fiskavirking. Deretter var han salgsleder i Sandoy Seafood i 2004, finansdirektør i Faroe Finance 2004–2007 og finansdirektør ved forskningsinstituttet Havstovan i 2008. Fra 2014 er han finansdirektør ved maskinforretningen Petur Larsen i Fuglafjørður.Ellefsen har vært medlem av kommunestyret i Vágar siden 2009, og satt som kommunens første borgermester 2009–2012. Han var lagtingskandidat for Fólkaflokkurin i 1994 og 2011.Ellefsen har vært aktiv i idretten, og han har blitt færøysk mester i fotball to ganger med Havnar Bóltfelag som hjelpetrener. Senere har han også vært hovedtrener på laget. Han var den første formannen i fotballklubben FS Vágar fra 1993.Albert Ellefsen er sønnesønn av lagtingsmann Sámal Ellefsen.
== Referanser == | Albert Ólavur Ellefsen (født 22. september 1959 i Miðvágur) er en færøysk forretningsmann og politiker (Ff. | 13,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/High_Water_(For_Charley_Patton) | 2023-02-04 | High Water (For Charley Patton) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Sanger fra 2001', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan'] | «High Water (For Charley Patton)» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans 31. studioalbum "Love and Theft" i 2001. Sangen tar tittlen sin fra Charley Patton-sangen "High Water Everywhere", som er en av de mange sangene basert på Louisiana floden i 1927. Andre sanger om denne hendelsen er Memphis Minnie's "When the Levee Breaks" (senere spilt inn av Led Zeppelin), og Randy Newman's Louisiana 1927.
Sangen siterer to klassiske amerikanske sanger direkte i de to siste versene, først den tradisjonelle balladen "The Cuckoo" med linjen:
"The cuckoo is a pretty bird
She warbles as she flies."
Såvel som Robert Johnson's "Dust My Broom" med linjen:
"I'm getting up in the morning
I believe I'll dust my broom."
| «High Water (For Charley Patton)» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans 31. studioalbum "Love and Theft" i 2001. Sangen tar tittlen sin fra Charley Patton-sangen "High Water Everywhere", som er en av de mange sangene basert på Louisiana floden i 1927. Andre sanger om denne hendelsen er Memphis Minnie's "When the Levee Breaks" (senere spilt inn av Led Zeppelin), og Randy Newman's Louisiana 1927.
Sangen siterer to klassiske amerikanske sanger direkte i de to siste versene, først den tradisjonelle balladen "The Cuckoo" med linjen:
"The cuckoo is a pretty bird
She warbles as she flies."
Såvel som Robert Johnson's "Dust My Broom" med linjen:
"I'm getting up in the morning
I believe I'll dust my broom."
== Eksterne lenker ==
Teksten | «High Water (For Charley Patton)» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans 31. studioalbum "Love and Theft" i 2001. | 13,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Damberg | 2023-02-04 | John Damberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Færøyske borgermestre', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tønder kommune', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | John Michael Damberg (født 12. februar 1958 i Bramming i Sønderjylland) er en dansk politimann og lokalpolitiker.
Han er oppvokst ved Løgumkloster i Sønderjylland. Han tjenestegjorde i Den Kongelige Livgarde, deretter i Jyske Telegrafregiment i Tønder, før han tok politiutdannelse. Den 1. september 1983 ble han ansatt som politibetjent i Klaksvík på Færøyene. Han bosatte seg på Haraldssund. I oktober 2012 ble han ansatt som politibetjent på Samsø i Danmark. Han har også tjenestegjort i FNs fredsbevarende styrker i Jugoslavia og Midtøsten.Damberg var medlem av kommunestyret på Kunoy 1997–2012, viseborgermester 2001–2008 og borgermester 2009–2012. Han fikk permisjon fra vervet som borgermester da han flyttet til Danmark.Han har også vært tillitsmann i Socialdemokratiets kommuneforening på Samsø.
| John Michael Damberg (født 12. februar 1958 i Bramming i Sønderjylland) er en dansk politimann og lokalpolitiker.
Han er oppvokst ved Løgumkloster i Sønderjylland. Han tjenestegjorde i Den Kongelige Livgarde, deretter i Jyske Telegrafregiment i Tønder, før han tok politiutdannelse. Den 1. september 1983 ble han ansatt som politibetjent i Klaksvík på Færøyene. Han bosatte seg på Haraldssund. I oktober 2012 ble han ansatt som politibetjent på Samsø i Danmark. Han har også tjenestegjort i FNs fredsbevarende styrker i Jugoslavia og Midtøsten.Damberg var medlem av kommunestyret på Kunoy 1997–2012, viseborgermester 2001–2008 og borgermester 2009–2012. Han fikk permisjon fra vervet som borgermester da han flyttet til Danmark.Han har også vært tillitsmann i Socialdemokratiets kommuneforening på Samsø.
== Referanser == | John Michael Damberg (født 12. februar 1958 i Bramming i Sønderjylland) er en dansk politimann og lokalpolitiker. | 13,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eastern_Airways | 2023-02-04 | Eastern Airways | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske flyselskaper', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1997'] | Eastern Airways er et flyselskap basert ved Humberside lufthavn i North Lincolnshire i England. Selskapet opererer med regulære ruteflyvninger innenriks samt charterflyvning. Eastern Airways startet med flyvninger i desember 1997 med ruteflyvning mellom Humberside og Aberdeen. Selskapet er eid av Brian Haxford og Richard Lake, hver med 50% eierandel.
Eastern Airways har også flyvninger til Stavanger lufthavn, Sola fra Aberdeen og Newcastle.
| Eastern Airways er et flyselskap basert ved Humberside lufthavn i North Lincolnshire i England. Selskapet opererer med regulære ruteflyvninger innenriks samt charterflyvning. Eastern Airways startet med flyvninger i desember 1997 med ruteflyvning mellom Humberside og Aberdeen. Selskapet er eid av Brian Haxford og Richard Lake, hver med 50% eierandel.
Eastern Airways har også flyvninger til Stavanger lufthavn, Sola fra Aberdeen og Newcastle.
== Historie ==
Selskapet startet opp i 1997 med rutefyoperasjoner mellom Humberside og Aberdeen. Selskapet har etter det utvidet rutenettet sitt betraktelig, og administrerer i dag en flåte bestående av et titals turboprop-maskiner. Eastern Airways satser tungt på oljemarkedet, spesielt i Norge og Storbritannia, og opererer høyfrekvensruter mellom flere såkalte oljebyer, som for eksempel Stavanger og Aberdeen.
== Flåte ==
Eastern Airways består for øyeblikket (mai 2009) av i alt 31 fly:
== Destinasjoner ==
Norge: Bergen, Stavanger
Europa: Aberdeen, Angers, Birmingham, Bristol, Cardiff, Durham Tees Valley, Kingston upon Hull, Leeds, Liverpool, Newcastle, Norwich, Southampton, Stornoway, Teesside, Wick, Øst-Midlands
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eastern Airways – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Eastern Airways, offisiell nettside Arkivert 31. mars 2012 hos Wayback Machine.
Eastern Airways, offisiell nettside (EN) | Eastern Airways er et flyselskap basert ved Humberside lufthavn i North Lincolnshire i England. Selskapet opererer med regulære ruteflyvninger innenriks samt charterflyvning. | 13,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simple_Twist_of_Fate | 2023-02-04 | Simple Twist of Fate | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1975', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan'] | "Simple Twist of Fate" er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans 15. studioalbum Blood on the Tracks i 1975.
Den ble først covret av Joan Baez på Diamonds & Rust (1975), og har blitt covret avmange artister i senere tid, sånn som: Jerry Garcia Band på deres 2-disk konsertalbum Jerry Garcia Band (1991), av Concrete Blonde på deres Still in Hollywood (1994) samling, av Sean Costello på hans selvtitulerte album (2005), av The Format på Listen to Bob Dylan: A Tribute (2005), av Bryan Ferry på Dylanesque (2007), av Jeff Tweedy på soundtracket til filmen I'm Not There (2007), og av Stephen Fretwell på Man On The Roof (2007) som et bonusspor. | "Simple Twist of Fate" er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans 15. studioalbum Blood on the Tracks i 1975.
Den ble først covret av Joan Baez på Diamonds & Rust (1975), og har blitt covret avmange artister i senere tid, sånn som: Jerry Garcia Band på deres 2-disk konsertalbum Jerry Garcia Band (1991), av Concrete Blonde på deres Still in Hollywood (1994) samling, av Sean Costello på hans selvtitulerte album (2005), av The Format på Listen to Bob Dylan: A Tribute (2005), av Bryan Ferry på Dylanesque (2007), av Jeff Tweedy på soundtracket til filmen I'm Not There (2007), og av Stephen Fretwell på Man On The Roof (2007) som et bonusspor. | "Simple Twist of Fate" er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans 15. studioalbum Blood on the Tracks i 1975. | 13,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clara_Bergs%C3%B8e | 2023-02-04 | Clara Bergsøe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Dødsfall 11. august', 'Kategori:Dødsfall i 1905', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1837', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Clara Mathilde Henriette Bergsøe (født i København 8. oktober 1837, død samme sted 11. august 1905) var en dansk forfatter og biograf.
Hun vokste opp innenfor Københavns borgerskap, som nest eldste barn i en søskenflokk på fire. Hennes storebror Vilhelm Bergsøe (1835–1911) var i sin samtid en av Danmarks og Nordens mest leste forfattere. De andre søsknene var cand. teol. S.A. Bergsøe (1838–1896) og den døvstumme blomstermaleren Johan Frederik Bergsøe (1841–1897), som hun støttet og bodde sammen med helt frem til hans død.Hun pleide nært vennskap med mange av samtidens kjente kvinnelige, litterærere og kunstneriske personligheter. Hun skrev mye artikkelstoff i avisene, og for tidsskriftet Tilskueren. Mot slutten av livet forfattet hun også flere biografier om sine avdøde venninner. Hun ble ofte rost for sine ”dygtige Skitser i et fortrinligt Sprog”, og mottok i sær heder for sin biografiske skisse av skuespillerinnen Johanne Luise Heiberg.
| Clara Mathilde Henriette Bergsøe (født i København 8. oktober 1837, død samme sted 11. august 1905) var en dansk forfatter og biograf.
Hun vokste opp innenfor Københavns borgerskap, som nest eldste barn i en søskenflokk på fire. Hennes storebror Vilhelm Bergsøe (1835–1911) var i sin samtid en av Danmarks og Nordens mest leste forfattere. De andre søsknene var cand. teol. S.A. Bergsøe (1838–1896) og den døvstumme blomstermaleren Johan Frederik Bergsøe (1841–1897), som hun støttet og bodde sammen med helt frem til hans død.Hun pleide nært vennskap med mange av samtidens kjente kvinnelige, litterærere og kunstneriske personligheter. Hun skrev mye artikkelstoff i avisene, og for tidsskriftet Tilskueren. Mot slutten av livet forfattet hun også flere biografier om sine avdøde venninner. Hun ble ofte rost for sine ”dygtige Skitser i et fortrinligt Sprog”, og mottok i sær heder for sin biografiske skisse av skuespillerinnen Johanne Luise Heiberg.
== Bibliografi ==
Johanne Luise Heiberg – Et billede fra romantikkens tid. Illustreret. Gyldendal. 146 pp. København 1896.
Camilla Collett. Et livsbillede. 8vo. 127 pp. Portretter. Kjøbenhavn 1902.
Magdalene Thoresen. København 1904.
== Referanser ==
== Kilder ==
Th. Hauch-Fausbøll og S. Nygård: Patriciske Slægter. 5.samling. Vilhelm Trydes forlag. København 1930.
Helle Hvenegård-Lassen: Sophie Alberti – Kvindesagspioner og førstedame i kvindelig læseforening. Books on Demand. 236 pp. København 2008. ISBN 978-87-7691-243-7. | Clara Mathilde Henriette Bergsøe (født i København 8. oktober 1837, død samme sted 11. | 13,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juliansk_%C3%A5r | 2023-02-04 | Juliansk år | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Tidsenheter'] | Ett juliansk år (symbol a) er en tidsenhet definert som nøyaktig 365,25 døgn á 86 400 sekunder (ett juliansk døgn). Totalt utgjør dette 31 557 600 sekunder. Det er den gjennomsnittlige lengden av ett år i den julianske kalenderen, som tidligere ble brukt i Vesten. Siden et juliansk år kun er et mål på tid, korresponderer ikke et juliansk år med den julianske kalenderen eller noen annen kalender. Juliansk år er mye brukt av astronomer som tidsenhet der det ville vært tungvint å bruke dager.
| Ett juliansk år (symbol a) er en tidsenhet definert som nøyaktig 365,25 døgn á 86 400 sekunder (ett juliansk døgn). Totalt utgjør dette 31 557 600 sekunder. Det er den gjennomsnittlige lengden av ett år i den julianske kalenderen, som tidligere ble brukt i Vesten. Siden et juliansk år kun er et mål på tid, korresponderer ikke et juliansk år med den julianske kalenderen eller noen annen kalender. Juliansk år er mye brukt av astronomer som tidsenhet der det ville vært tungvint å bruke dager.
== Se også ==
Juliansk dag | Ett juliansk år (symbol a) er en tidsenhet definert som nøyaktig 365,25 døgn á sekunder (ett juliansk døgn). Totalt utgjør dette sekunder. | 13,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix | 2023-02-04 | Melodi Grand Prix | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019.
Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også.
Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.
| Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019.
Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også.
Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.
== Starten ==
I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det:
Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960.
Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix.
Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen.
== Format ==
Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019).
=== Sistesjansen ===
I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen.
==== Vinnere av sistesjansen ====
«Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten.
=== To versjoner ===
Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene.
I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester.
I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio.
=== Fra show til seriøsitet ===
Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn».
Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene.
=== Showet gjør retur ===
Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge».
I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet.
=== Avlysninger og endringer ===
Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang.
== Valg av bidrag ==
De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann.
De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988.
Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen.
Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen.
Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene.
== Avstemning ==
En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket.
=== Postkort og eksperter ===
I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989.
=== Lotto og telefon ===
Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne.
=== Hjelp utenfra ===
I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv.
=== Seerne får full bestemmelsesrett tilbake ===
Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene.
== Artister og komponister ==
Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak.
I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok.
=== Kjente navn ===
Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen.
Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter.
=== Flest, eldst, yngst ===
En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler.
Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver.
Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren.
== Kritisert og elsket ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta.
=== Juryene møter kritikk ===
Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.»
=== Bråket i 1969 ===
I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen.
=== 1970-årenes kulturkritikk ===
Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973.
De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»
Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Vendepunktet og seieren ===
I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie.
Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen.
=== Svingende interesse ===
Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996.
Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009.
=== Stemmekollapsen i 2020 ===
At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020.
=== Seertall ===
Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen:
Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg.
Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen.
== Slagere og hiter ==
Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge.
=== Vinnerne som ble hiter ===
Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass.
* Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene.
=== Ikke-vinnende hiter ===
Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016.
I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker.
== Orkestre ==
Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester.
I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret.
== Vinnere ==
1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene.
== Priser og nominasjoner ==
TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris.
Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad)
Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam)
Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge)
Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli)
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen)
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen)
Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge)
Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli)
Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending
Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen)
Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk
== Se også ==
Norge i Eurovision Song Contest
Melodi Grand Prix junior
Dansk Melodi Grand Prix
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935.
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309.
== Eksterne lenker ==
(no) Melodi Grand Prix på NRK TV
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV | Melodi Grand Prix 2003 var den 41. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. | 13,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Professor | 2023-02-04 | Professor | ['Kategori:Akademiske kompetansenivåer', 'Kategori:Akademiske stillinger', 'Kategori:Akademiske titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Professor (av latin profiteri, «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste stilling for en person som forsker og/eller underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon. Arbeidsoppgaver for professorer kan bestå av forskning, undervisning eller en kombinasjon av dette; det er ikke uvanlig at spesielt meritterte professorer bare driver forskning, særlig ved de høyest rangerte universitetene internasjonalt. Professorkompetanse er det høyeste formelle vitenskapelige kompetansenivået og er den kompetansen som kreves for å inneha stilling som professor eller likeverdige stillinger (i Norge forsker I/forsker med professorkompetanse hovedsakelig i instituttsektoren).
I mange land, herunder i Skandinavia og tradisjonelt innen Samveldet av nasjoner, betegner professor bare den øverste akademiske stillingen. I andre land, særlig i USA, kan ordet professor også inngå i lavere stillingsbetegnelser og uformelt brukes langt bredere om alle personer som underviser i høyere utdannelse. Professor i betydningen den øverste akademiske stillingen, tradisjonelt kalt professor ordinarius, kalles på norsk tradisjonelt også «virkelig professor» og i engelsk og engelskinspirert språkbruk i nyere tid ofte «full professor», for å skille det fra lavere akademiske stillinger som universitetslektor (amerikansk-engelsk assistant professor) og førsteamanuensis (associate professor) i særlig amerikansk-engelsk språkbruk. I de fleste land har ordet eller tittelen professor ingen spesiell lovbeskyttelse i seg selv. Professor er beskyttet tittel i noen få land, blant annet Norge. I Norge innebærer dette at bare professorer ved godkjente norske institusjoner kan bruke tittelen.
For å ansettes som professor eller i den likeverdige stillingen forsker I må man ha professorkompetanse. Internasjonalt er det vanlig at nøyaktige krav til professorkompetanse er tilpasset den enkelte institusjonen og dens arbeidsoppgaver; det som er felles og som er kjernen i professorkompetanse i alle tilfeller er høye krav til vitenskapelig kompetanse, gjennom omfattende forskning på høyt nivå. I tillegg legges det som regel vekt på formidling og faglig ledelse og dersom det er relevant for institusjonen gjerne på akkvisisjon av forskningsmidler og ved undervisningsinstitusjoner også på veiledning/undervisning. I Norge tildeles professorkompetanse gjennom en sakkyndig vurdering av en komité bestående av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt. En som er kompetent til å inneha stilling som professor eller forsker I betegnes som professorkompetent; dette er det høyeste formaliserte vitenskapelige nivået man kan oppnå. En professorkompetanseerklæring er en formell kvalifikasjon på samme måte som en doktorgrad, og har man først fått det er man professorkompetent, uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Det er ikke bestemte krav til hvilken akademisk grad professorer skal ha, men doktorgrad eller grader på tilsvarende nivå er det mest vanlige i mange land og fag i dag; uansett forutsettes det så godt som alltid en vitenskapelig produksjon som er betydelig større og på høyere nivå enn det som kreves for en doktorgrad. I Norge er det formelle kravet definert som «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder». Det omfangsmessige minstekravet til vitenskapelig produksjon er i Norge normalt publisering tilsvarende tre doktorgrader i de fleste fag, og i tillegg stilles det en rekke kvalitative krav om høy faglig kvalitet, viktige og originale bidrag til faget, publisering i sentrale faglige kanaler (særlig høyt rangerte internasjonale tidsskrifter), faglig bredde og til dels andre krav. Disse kvalitative kravene innebærer at det ofte kreves en større vitenskapelig produksjon enn det nevnte minstekravet. Kravet om faglig bredde, originalitet og vesentlige vitenskapelige bidrag innen ulike felt/forskningsområder er særlig viktig og er i mange tilfeller det som skiller en professor fra en førsteamanuensis, som i prinsippet bare trenger ett større forskningstema. For å inneha stilling som professor ved norske universiteter kreves det i utgangspunktet organisert universitetspedagogisk utdanning («universitetspedagogisk basiskompetanse»), men kravet kan fravikes for ulike grupper, bl.a. professorer i mindre bistillinger (professor II), dersom arbeidsoppgavene tilsier det (f.eks. dersom stillingen hovedsakelig består av forskning/forskningssamarbeid) eller midlertidige stillinger, eller den ansatte kan gis to år på å oppfylle kravet, noe som er særlig aktuelt ved rekruttering av forskere som kommer fra instituttsektoren, helsevesenet eller utlandet.I Norge er professor og den likeverdige stillingen forsker I, som krever samme kompetanse, de øverste stillingene i det vitenskapelige hierarkiet, og rangerer over stillingene førsteamanuensis og forsker II (seniorforsker). Både professor og forsker I var historisk plassert i sjefsregulativet, på samme nivå som f.eks. ekspedisjonssjef og generalsgradene. Professor og forsker I er administrativt sidestilt med stillingen dosent som har andre, egne kvalifikasjonskrav med vekt på pedagogisk kompetanse; i andre land vil stillingene forsker I og dosent heller inngå i professorgruppen og forstås som professorstillinger med særlig vekt på henholdsvis forskning og undervisning enn å være egne stillingskategorier; i f.eks. Danmark er professor tittelen på den øverste stillingen i både den kombinerte stigen og forskerstigen; også i Norge har det vært foreslått å samle toppstillingene i en felles professorstilling med flere mulige veier til tittelen, slik det er i utlandet. I det europeiske rammeverket for forskningskarrierer, som primært bygger på forskningskvalifikasjoner, tilhører stillingene professor og forsker I toppkategorien R4. I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen professor, forsker I og dosent til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.Professor II er i Norge en professor som har professoratet som bistilling (maksimalt 20 %), men som faglig er likestilt med professorer i hovedstilling; hovedformålet med professor II-ordningen er å fremme samarbeid mellom universitetssektoren og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og helsevesenet, og ordningen er det viktigste virkemiddelet i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Professorer II har i de fleste tilfeller hovedstilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) i instituttsektoren eller en klinisk stilling (f.eks. som overlege eller psykologspesialist) i helsesektoren, og har som oftest en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som forskningsgruppeleder eller lignende, eventuelt også en form for lederstilling som forskningssjef, forskningsleder, klinikksjef eller direktør ved forskningsinstitutt/sykehus. Professor II-stillingen er som regel knyttet til hovedstillingen og finansiert av hovedarbeidsgiver, og det er vanlig med ansettelser ved kallelse. En professor II har liten (typisk 5–10 %) eller ingen undervisning, og bruker normalt det aller meste av arbeidstiden på forskning, forskningsledelse og/eller klinisk arbeid. En vesentlig oppgave i professor II-stillingen er gjerne forskningssamarbeid og annet institusjonelt samarbeid. Siden professorer II har lite eller ingen undervisning er det en generell adgang til å gi professorer II unntak fra pedagogisk basiskompetanse; professorer II har til gjengjeld ofte mer erfaring med forskning og forskningsledelse, og i helseprofesjonene også høy klinisk kompetanse. Dersom det kreves pedagogisk basiskompetanse, hvis bistillingen har undervisning som hovedoppgave, er kravene halvparten av kravene til ansatte i full stilling og det er vanlig å gi en toårsfrist etter ansettelse fordi de fleste som rekrutteres ikke kommer fra undervisningsinstitusjoner.Ved de fleste vestlige universiteter er det vanlig at kollegiet av professorer har en sentral funksjon i styringen av institusjonene og bekler de øverste tillitsvervene eller lederstillingene som rektor og dekan, som tradisjonelt forstås som de første blant likemenn.
| Professor (av latin profiteri, «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste stilling for en person som forsker og/eller underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon. Arbeidsoppgaver for professorer kan bestå av forskning, undervisning eller en kombinasjon av dette; det er ikke uvanlig at spesielt meritterte professorer bare driver forskning, særlig ved de høyest rangerte universitetene internasjonalt. Professorkompetanse er det høyeste formelle vitenskapelige kompetansenivået og er den kompetansen som kreves for å inneha stilling som professor eller likeverdige stillinger (i Norge forsker I/forsker med professorkompetanse hovedsakelig i instituttsektoren).
I mange land, herunder i Skandinavia og tradisjonelt innen Samveldet av nasjoner, betegner professor bare den øverste akademiske stillingen. I andre land, særlig i USA, kan ordet professor også inngå i lavere stillingsbetegnelser og uformelt brukes langt bredere om alle personer som underviser i høyere utdannelse. Professor i betydningen den øverste akademiske stillingen, tradisjonelt kalt professor ordinarius, kalles på norsk tradisjonelt også «virkelig professor» og i engelsk og engelskinspirert språkbruk i nyere tid ofte «full professor», for å skille det fra lavere akademiske stillinger som universitetslektor (amerikansk-engelsk assistant professor) og førsteamanuensis (associate professor) i særlig amerikansk-engelsk språkbruk. I de fleste land har ordet eller tittelen professor ingen spesiell lovbeskyttelse i seg selv. Professor er beskyttet tittel i noen få land, blant annet Norge. I Norge innebærer dette at bare professorer ved godkjente norske institusjoner kan bruke tittelen.
For å ansettes som professor eller i den likeverdige stillingen forsker I må man ha professorkompetanse. Internasjonalt er det vanlig at nøyaktige krav til professorkompetanse er tilpasset den enkelte institusjonen og dens arbeidsoppgaver; det som er felles og som er kjernen i professorkompetanse i alle tilfeller er høye krav til vitenskapelig kompetanse, gjennom omfattende forskning på høyt nivå. I tillegg legges det som regel vekt på formidling og faglig ledelse og dersom det er relevant for institusjonen gjerne på akkvisisjon av forskningsmidler og ved undervisningsinstitusjoner også på veiledning/undervisning. I Norge tildeles professorkompetanse gjennom en sakkyndig vurdering av en komité bestående av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt. En som er kompetent til å inneha stilling som professor eller forsker I betegnes som professorkompetent; dette er det høyeste formaliserte vitenskapelige nivået man kan oppnå. En professorkompetanseerklæring er en formell kvalifikasjon på samme måte som en doktorgrad, og har man først fått det er man professorkompetent, uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Det er ikke bestemte krav til hvilken akademisk grad professorer skal ha, men doktorgrad eller grader på tilsvarende nivå er det mest vanlige i mange land og fag i dag; uansett forutsettes det så godt som alltid en vitenskapelig produksjon som er betydelig større og på høyere nivå enn det som kreves for en doktorgrad. I Norge er det formelle kravet definert som «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder». Det omfangsmessige minstekravet til vitenskapelig produksjon er i Norge normalt publisering tilsvarende tre doktorgrader i de fleste fag, og i tillegg stilles det en rekke kvalitative krav om høy faglig kvalitet, viktige og originale bidrag til faget, publisering i sentrale faglige kanaler (særlig høyt rangerte internasjonale tidsskrifter), faglig bredde og til dels andre krav. Disse kvalitative kravene innebærer at det ofte kreves en større vitenskapelig produksjon enn det nevnte minstekravet. Kravet om faglig bredde, originalitet og vesentlige vitenskapelige bidrag innen ulike felt/forskningsområder er særlig viktig og er i mange tilfeller det som skiller en professor fra en førsteamanuensis, som i prinsippet bare trenger ett større forskningstema. For å inneha stilling som professor ved norske universiteter kreves det i utgangspunktet organisert universitetspedagogisk utdanning («universitetspedagogisk basiskompetanse»), men kravet kan fravikes for ulike grupper, bl.a. professorer i mindre bistillinger (professor II), dersom arbeidsoppgavene tilsier det (f.eks. dersom stillingen hovedsakelig består av forskning/forskningssamarbeid) eller midlertidige stillinger, eller den ansatte kan gis to år på å oppfylle kravet, noe som er særlig aktuelt ved rekruttering av forskere som kommer fra instituttsektoren, helsevesenet eller utlandet.I Norge er professor og den likeverdige stillingen forsker I, som krever samme kompetanse, de øverste stillingene i det vitenskapelige hierarkiet, og rangerer over stillingene førsteamanuensis og forsker II (seniorforsker). Både professor og forsker I var historisk plassert i sjefsregulativet, på samme nivå som f.eks. ekspedisjonssjef og generalsgradene. Professor og forsker I er administrativt sidestilt med stillingen dosent som har andre, egne kvalifikasjonskrav med vekt på pedagogisk kompetanse; i andre land vil stillingene forsker I og dosent heller inngå i professorgruppen og forstås som professorstillinger med særlig vekt på henholdsvis forskning og undervisning enn å være egne stillingskategorier; i f.eks. Danmark er professor tittelen på den øverste stillingen i både den kombinerte stigen og forskerstigen; også i Norge har det vært foreslått å samle toppstillingene i en felles professorstilling med flere mulige veier til tittelen, slik det er i utlandet. I det europeiske rammeverket for forskningskarrierer, som primært bygger på forskningskvalifikasjoner, tilhører stillingene professor og forsker I toppkategorien R4. I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen professor, forsker I og dosent til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.Professor II er i Norge en professor som har professoratet som bistilling (maksimalt 20 %), men som faglig er likestilt med professorer i hovedstilling; hovedformålet med professor II-ordningen er å fremme samarbeid mellom universitetssektoren og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og helsevesenet, og ordningen er det viktigste virkemiddelet i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Professorer II har i de fleste tilfeller hovedstilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) i instituttsektoren eller en klinisk stilling (f.eks. som overlege eller psykologspesialist) i helsesektoren, og har som oftest en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som forskningsgruppeleder eller lignende, eventuelt også en form for lederstilling som forskningssjef, forskningsleder, klinikksjef eller direktør ved forskningsinstitutt/sykehus. Professor II-stillingen er som regel knyttet til hovedstillingen og finansiert av hovedarbeidsgiver, og det er vanlig med ansettelser ved kallelse. En professor II har liten (typisk 5–10 %) eller ingen undervisning, og bruker normalt det aller meste av arbeidstiden på forskning, forskningsledelse og/eller klinisk arbeid. En vesentlig oppgave i professor II-stillingen er gjerne forskningssamarbeid og annet institusjonelt samarbeid. Siden professorer II har lite eller ingen undervisning er det en generell adgang til å gi professorer II unntak fra pedagogisk basiskompetanse; professorer II har til gjengjeld ofte mer erfaring med forskning og forskningsledelse, og i helseprofesjonene også høy klinisk kompetanse. Dersom det kreves pedagogisk basiskompetanse, hvis bistillingen har undervisning som hovedoppgave, er kravene halvparten av kravene til ansatte i full stilling og det er vanlig å gi en toårsfrist etter ansettelse fordi de fleste som rekrutteres ikke kommer fra undervisningsinstitusjoner.Ved de fleste vestlige universiteter er det vanlig at kollegiet av professorer har en sentral funksjon i styringen av institusjonene og bekler de øverste tillitsvervene eller lederstillingene som rektor og dekan, som tradisjonelt forstås som de første blant likemenn.
== Professorkompetanse ==
Professorkompetanse er det høyeste formelle vitenskapelige kompetansenivået. Det er den vitenskapelige kompetansen man må ha for å inneha stilling som professor eller faglig likeverdige stillinger (som forsker I/forsker med professorkompetanse/forskningsprofessor). Professorkompetanse er i European Framework for Research Careers beskrevet generelt som toppnivået «Leading Researcher» (R4). Dette nivået er beskrevet som «forskere som er ledende innen sitt forskningsområde» internasjonalt.Professorkompetanse er en formell kvalifikasjon og er uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Professorkompetente forskere vil ikke alltid jobbe som professorer fordi professor i regelen er en stillingstittel som brukes ved universiteter og høyskoler og ofte, men ikke alltid, innebærer undervisning. Siden det ikke bare er en stillingstittel, men også en anerkjennelse av ens vitenskapelige kompetansenivå, har både Norge og andre land ulike mer eller mindre formaliserte ordninger for å tildele professorkompetanse og dermed en anerkjennelse av at man har oppnådd det høyeste vitenskapelige kompetansenivået.
Professorkompetanse viser til den vitenskapelige (forskningsmessige) kompetansen; et krav om høy vitenskapelig kompetanse er felles for alle land og alle typer institusjoner, og utgjør dermed kjerneinnholdet i professorkompetanse. Annen kompetanse, f.eks. undervisningserfaring, erfaring med forskningsledelse, akkvisisjon av forskningsmidler og annet, er ofte en del av ansettelsesgrunnlaget i konkrete stillinger, men må skilles fra den vitenskapelige kompetansen i seg selv, og er ikke relevant ved alle institusjoner. Hvilke slike tilleggserfaringer det legges vekt på varierer betydelig mellom land og mellom ulike typer institusjoner. Ved undervisningsfokuserte institusjoner kan undervisningserfaring inngå i grunnlaget, mens undervisningserfaring ikke er like relevant ved mer forskningsfokuserte institusjoner og institutter uten undervisningsoppgaver. Ved slike institusjoner legges det i stedet gjerne mer vekt på forskning, forskningsledelse, akkvisisjon av forskningsmidler og lignende. Ved de fleste institusjoner legges det også vekt på forskningsformidling ut mot samfunnet.
Professorkompetanse tildeles i Norge gjennom en sakkyndig bedømmelse av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt, som vurderer hele kandidatens vitenskapelige produksjon. For å bli ansatt som professor må man ha blitt erklært professorkompetent av en slik sakkyndig komité. Slike komitéer blir nedsatt for å vurdere søkere til utlyste professorater og ved søknad om opprykk fra førsteamanuensis eller seniorforsker til professor eller forsker I.
Professorkompetanse bygger på en sammensatt vurdering av forskningsmeritter, der både omfang, kvalitet, betydning og bredde inngår. Normalt kreves det en forskningsproduksjon som omfangsmessig tilsvarer flere doktorgrader, og som også ligger på et høyere nivå enn det som kreves for doktorgrader.
== Professorer i Norge ==
=== Historie ===
Professorstillingen har i norsk historie alltid vært den øverste akademiske stillingen, eller en av de øverste stillingene. I Danmark-Norge ble professortittelen benyttet ved rikets eneste universitet, Københavns Universitet. I 1679 ble professorene gitt en rekke privilegier i forlengelsen av privilegiene gitt «borgerlig fødte betjenter», herunder plass i rangfølgen.
Stillingen ble videreført i Norge etter etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo) i 1811. Professorer utnevnt frem til 1990 var embetsmenn utnevnt i statsråd, og professorstillingen var lenge bare brukt ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Professorene utgjorde også i begynnelsen kollektivt ledelsen for universitetet under betegnelsen det akademiske kollegium, som senere ble et representativt organ. Gjennom 1800-tallet og deler av 1900-tallet skilte man mellom et ordinært professorat (professor ordinarius), som var en fast lærestol knyttet til et sentralt fagområde, og et ekstraordinært professorat (professor extraordinarius), som i prinsippet var en stilling opprettet for en bestemt person uten nødvendigvis å bli videreført etter dennes avgang.
Opprinnelig utgjorde stillingen den høyere av to akademiske stillinger, over universitetslektor, en stilling som opprinnelig fungerte mer som senere tiders førsteamanuensis. Fra slutten av 1800-tallet vokste det frem et mer komplekst stillingshierarki under professor; fra 1890-årene ble stillingen dosent tatt i bruk om en vitenskapelig stilling like under professor, som ble brukt for mindre sentrale fagområder. Professorstillingen var den eneste akademiske stillingen på embetsmannsnivå, mens dosent og lavere stillinger var tjenestemenn. Bare professorer hadde stemmerett i universitetsdemokratiet frem til 1939, da også dosentene fikk stemmerett, og bare professorer var valgbare som rektor og prorektor frem til 1989.
Da stillingen forsker I ble innført i staten i 1948 ble den sidestilt med professor, administrativt og faglig; denne stillingen ble brukt i instituttsektoren, utenfor universitetene. I 1985 ble dosentene gitt professortittel og dosentstillingen ble avskaffet. Fra 1990 ble nye professorer ansatt som tjenestemenn og universitetene fikk fullmakt til selv å utnevne professorer. Det ble også innført en opprykksordning etter kompetanse fra stilling som førsteamanuensis.
På 1800-tallet var det bare Det Kongelige Frederiks Universitet som kunne bruke professortittelen; senere ble det utnevnt professorer ved de vitenskapelige høyskolene og nye universiteter etablert på 1900-tallet. I 1995 fikk også høyskolene rett til å bruke professortittelen.
Ved Universitetet i Oslo har ordningen fra gammelt av vært at professorer i prinsippet forventes å bruke halvparten av sin tid på forskning og den andre halvparten på undervisningsrelaterte og andre oppgaver. Ved nyere universiteter er den normerte forskningstiden ofte på mellom 35 og 45 prosent. Tidsbrukundersøkelsen har vist at norske professorer i gjennomsnitt bruker 31 % av tiden på forskning. Andre oppgaver er typisk undervisning, veiledning, formidling og andre utadrettede oppgaver, og administrative gjøremål.
=== Formelle krav ===
I Norge er professor en beskyttet tittel som bare kan benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved bestemte offentlige og private institusjoner. Universitets- og høyskoleloven § 6-7 slår fast at tittelen bare kan brukes ved institusjoner
som har institusjonell akkreditering som universitet eller høyskole, eller
som har akkreditering som høyere utdannelse for enkeltstudier etter universitets- og høyskoleloven, eller
som driver forskning og/eller undervisning på tilsvarende nivå som universiteter og høyskoler, og som har tillatelse fra Kunnskapsdepartementet til å bruke tittelenI staten fantes det til 2019 fire stillingskoder for professor: SKO 1013 er den normale stillingskoden. SKO 8013 og SKO 9301 var stillingskoder for professor II (professor i deltidsstilling), men fra 2019 ansettes også disse i den vanlige koden 1013. SKO 1404 er en lite brukt stillingskode for professor med lederoppgaver, og brukes i noen grad for f.eks. instituttledere eller forskningsledere (som regel ansatt på åremål). Alle disse stillingskodene er faglig på samme nivå.
For å bli ansatt som professor må man ha blitt tilkjent professorkompetanse (se eget avsnitt). Grunnlaget for ansettelse i professorstilling er
Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, som er hjemlet i Lov om universiteter og høyskoler § 6-3(6)
Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk, anbefalt av Universitets- og høgskolerådet 25. november 2002
Veiledende retningslinjer for professorkompetanse innen det enkelte fagområde (eksempelvis samfunnsvitenskap, humaniora osv.) anbefalt av Universitets- og høgskolerådet
StillingsomtaleAv disse dokumentene er det forskriften som går foran, og veiledningene supplerer forskriften. Stillingsomtalen må være innenfor rammene gitt av forskriften, men tillegges normalt ikke betydning i forhold til selve kompetansebedømmelsen innen etablerte fagområder, bare i forhold til hvem som innstilles til stillingen (eksempelvis ønsket forskningsprofil).
Forskriftens § 1-2 slår fast at kravet for ansettelse som professor er
«vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», eller
(innen kunstneriske fag) «omfattende kunstnerisk virksomhet på høyeste nivå etter internasjonal standard og relevant bredde og fordypning i faget eller disiplinen på høyeste nivå».I tillegg kreves det «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning», men Universitets- og høgskolerådet har presisert at «kravet til pedagogisk kompetanse er nøyaktig det samme som for tilsetting som førsteamanuensis [...] annen kompetanse kan ikke kompensere for mangler ved den vitenskapelige kompetansen».Kravet til vitenskapelig kompetanse er svært vagt definert i forskriften fordi det varierer etter fag, men mer detaljert beskrevet i de nasjonale retningslinjene utarbeidet av fakultetsmøtene og anbefalt av Universitets- og høgskolerådet innen de enkelte fagområder som danner grunnlaget for opprykksbedømmelser. Gjennomgående er minstekravet vitenskapelig arbeid som omfangsmessig tilsvarer 2–3 doktorgrader, og i tillegg kreves det at arbeidene skal være av høy kvalitet, bidra med original kunnskap, at hvertfall en del av dem skal være publisert i de høyest rangerte publiseringskanalene i faget, og det kreves både faglig bredde og dybde, herunder bidrag til flere forskningsområder.
Det er ingen bestemte krav til hvilken akademisk grad en professor skal ha, jf. forskriftens § 1-2. I norsk sammenheng er det vanlig at professorer har enten norsk doktorgrad, utenlandsk grad betegnet som doktorgrad, magistergrad, lisensiatgrad eller eventuelt bare hovedfag eller tilsvarende eksamen av høyere grad. I Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk fremgår det eksplisitt at formell (norsk) doktorgrad ikke er et krav for å bli tilkjent professorkompetanse og bli ansatt som professor; det fremgår videre av forskriftens § 1-4 at doktorgradskompetanse kan oppnås på grunnlag av publiserte forskningsarbeider uten å avlegge formell doktorgrad. Særlig innen humaniora og samfunnsfag har det lenge vært, og er fortsatt (hovedsakelig for personer utdannet før Bolognaprosessen), vanlig å bli professor uten formell doktorgrad; til gjengjeld var de eldre gradene under eldre norsk doktorgrad innen disse fagene (særlig lisensiatgraden og magistergraden) gjerne like omfattende som grader som betegnes som doktorgrad/ph.d. i dag. Innen andre fag, eksempelvis medisin, er det en langt sterkere tradisjon for formelle doktorgrader. Vitenskapelig kompetanse vurderes likevel først og fremst utfra antall vitenskapelige artikler og/eller vitenskapelige monografier og andre vitenskapelige arbeider man har publisert, og innholdet og kvaliteten i dem.
Professorer ved statlige læresteder ansatt før 1. januar 1990 er embedsmenn utnevnt av Kongen i statsråd, mens professorer ansatt etter dette er tjenestemenn som er ansatt av de enkelte institusjonene. Professorer som er embedsmenn har et langt sterkere stillingsvern og kan bare avsettes ved rettskraftig dom eller kongen i statsråd. Også private høyskoler kan ha ansatt personer med tittelen professor; disse er hverken embedsmenn eller (offentlige) tjenestemenn, men privat ansatte. Kravene er likevel de samme; dvs. de må bedømmes som professorkompetente.
Inntil 1985 var det som hovedregel bare én professor ved hvert institutt ved universitetene, og vedkommende innehadde følgelig en mer fremtredende posisjon. Andre vitenskapelig ansatte med tilsvarende kompetanse ble utnevnt til dosenter. Ved en reform i 1985 ble alle dosentstillinger ved de norske universitetene og vitenskapelige høgskolene omgjort til professorater. Tittelen dosent ble i en periode bare brukt ved de statlige høgskolene, i formen høgskoledosent. Fra 2006 er tittelen gjeninnført som en tittel som er formelt likestilt med professor, men som opprykksordning fra førstelektor og med mer vekt på undervisning enn forskning.
I 2009 var det i Norge 2891 personer som hadde tittelen professor ved norske universiteter og høgskoler. 21 % av disse er kvinner.
=== Forsker med professorkompetanse (forsker I) ===
Stillingen forsker med professorkompetanse eller forsker I (stillingskode 1183) brukes primært i instituttsektoren og ved universitetssykehusene, og er den øverste stillingen i forskerstigen. Stillingen er faglig og administrativt likeverdig med professor og krever professorkompetanse. Forskjellen mellom professor og forsker I er primært at stillingene brukes ved forskjellige typer institusjoner, og at forskere med professorkompetanse har forskning som hovedoppgave, mens professorer i gjennomsnitt bare har 30 % forskningstid. I andre land enn Norge, f.eks. i de andre nordiske landene og Storbritannia, er stillingen betegnet professor eller forskningsprofessor, og forstås som en professorstilling som er mer forskningsintensiv enn andre professorstillinger. Stillingen betegnes research professor på engelsk. I European Framework for Research Careers tilhører forsker I og professor begge toppkategorien R4 (leading researcher). En forsker I kan ofte ha en bistilling som professor II ved et universitet for å holde kontakt med undervisningsmiljøer.
Arbeidsoppgaver for forskere I har hovedfokus på forskning, forskningsledelse og andre forskningsrelaterte oppgaver, men omfatter gjerne også faglig formidling, veiledning (f.eks. doktorgradsveiledning) og eventuelt noe undervisning, gjerne i samarbeid med eksterne institusjoner. Forskere med professorkompetanse blir også ofte utnevnt til medlemmer av offentlige utvalg og lignende. Forskere har den samme retten til akademisk frihet som andre vitenskapelig ansatte, og Stortinget presiserte i 2010 at den akademiske friheten også gjelder i instituttsektoren.
Kompetansekravene er fastsatt i Statens personalhåndbok (kapittel 10) som «professorkompetanse eller forskerkompetanse på professornivå»; kompetansen kan være tilkjent gjennom en professorkompetansebedømmelse etter universitets- og høyskoleloven eller gjennom en forskerbedømmelse som legger de samme vitenskapelige kriteriene til grunn. Ved 1183-bedømmelser i instituttsektoren kan kvalifikasjoner knyttet til forskning og forskningsledelse (f.eks. utvikling og ledelse av forskningsprosjekter) inngå i vurderingen i stedet for undervisningsinstitusjonenes undervisningserfaring, som likeverdig alternativ. Internasjonalt er det vanlig at nøyaktige krav til professorkompetanse er tilpasset den enkelte institusjonen og dens arbeidsoppgaver; det som er felles og som er kjernen i professorkompetanse er høye krav til vitenskapelig kompetanse (forskning).
Det er ingen forskjeller mellom professor og forsker I når det gjelder om stillingene er ment å være faste eller midlertidige; nesten alle på forsker I-nivå er fast ansatt. De to stillingene representerer heller ikke alternative kompetanse- eller karriereveier, siden de to stillingene følger det samme kompetanseløpet og ofte det samme karriereløpet. For å bli forsker I er det mest vanlig idag å starte som stipendiat for å ta en doktorgrad, gjerne fulgt av en stilling som postdoktor og flere års ytterligere forskning som enten seniorforsker (forsker II) eller førsteamanuensis. Noen forskere I har også erfaring som professor før de blir forsker I, og en god del forskere I er både forsker I og professor, ved forskjellige institusjoner, vanligvis ved at de har en bistilling. Regjeringens politikk er at det skal være «økt mobilitet mellom institusjoner nasjonalt og internasjonalt» og at «ansatte lettere skal kunne veksle mellom stillinger i universitets- og høyskolesektoren [og] instituttsektoren».
=== Professor II ===
Professor II er i Norge en uformell betegnelse på en bistilling som professor på normalt 20 % som vanligvis er knyttet til en hovedstilling ved en annen vitenskapelig institusjon. Den formelle stillingstittelen er bare professor. Professorer II er fullverdige professorer i Norge med de samme kravene til professorkompetanse og samme status og rettigheter i universitetssamfunnet som andre professorer, og er ansatt i samme stillingskode som andre professorer. Romertallet II står for «(professor i) annenstilling», altså en stilling nummer to som man har i tillegg til en hovedstilling. Professorer II har ofte en faglig overordnet klinisk hovedstilling ved et universitetssykehus (typisk som overlege eller psykologspesialist), en faglig likeverdig stilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) ved et forskningsinstitutt i instituttsektoren eller et universitetssykehus, en stilling som professor ved et annet universitet eller en lederstilling innen forskning eller klinisk virksomhet (direktør for forskningsinstitutt, lederstillinger ved sykehus e.l.). Professorer II har i regelen en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren og er ofte ledere for forskergrupper. Professorer II med hovedstilling ved institutter eller andre universiteter er ofte svært fremstående forskere, i en del tilfeller verdensledende forskere fra utlandet, mens professorer II i medisin med klinisk hovedstilling er den største gruppen av medisinprofessorer i Norge. Før 1990 ble professorer II utnevnt av Kongen i statsråd.
Professor II-stilling kan maksimalt utgjøre 20 % stillingsandel. Frem til 2019 ble professorer II ansatt i egne stillingskoder, SKO 8013 og SKO 9301, men fra 2019 ansettes de i den vanlige stillingskoden for professorer (SKO 1013) og håndteres dermed på samme måte som andre deltidsstillinger. Professorer II har som oftest 100 % stilling i hovedstillingen, og dermed 120 % stilling totalt og tilsvarende høyere lønn. Forarbeidene til universitets- og høyskoleloven uttaler at hovedformålet med professor II-ordningen er «faglig utveksling med andre institusjoner», normalt samarbeid mellom universitetssektoren på den ene siden og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og spesialisthelsetjenesten (universitetssykehus) på den andre. Stillingen er dermed ikke begrunnet primært i den ene partens behov knyttet til ordinær daglig drift og ordinære arbeidsoppgaver, men har et mer strategisk siktemål om å fremme institusjonelt samarbeid gjennom å knytte ledende forskere (og i medisin erfarne klinikere som også er forskere) til universitetene i bistillinger. Ordningen er et hovedvirkemiddel i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Ordningen bidrar også til økt mobilitet mellom sektorene, også gjennom at en professor II kan gi studenter og stipendiater ved et universitet innpass hos sin egen hovedarbeidsgiver med tanke på veiledning, deltagelse i forskningsprosjekter og forskerrekruttering. I medisin er universitets- og universitetssykehusvirksomheten nært integrert.
Den først utnevnte professor II var oseanografen Harald Ulrik Sverdrup, den daværende direktøren for Norsk polarinstitutt, som ble professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo i 1949 ved siden av sin direktørstilling; Sverdrup hadde allerede hatt en hovedstilling som professor ved Det geofysiske institutt i Bergen.
Totalt er det per 2020 drøyt tusen professorer II i Norge, hvorav over 800 er ansatt ved de fire «gamle universitetene» UiO, UiB, NTNU og UiT. Professor II-ordningen er mest brukt innen medisin og naturvitenskap, men kan brukes innen alle fagområder. Av 329 professorer II ved UiO i 2020 var 185 (ca. 56 %) ansatt ved Det medisinske fakultet, 72 (ca. 21 %) ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, 27 (ca. 8 %) ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (nesten alle i psykologi og økonomi) og bare noen få ved de øvrige fakultetene. I humsam-miljøene har professor II-stillinger ofte blitt brukt for å rekruttere verdensledende forskere fra utlandet, mens samarbeid med andre norske institusjoner står mer sentralt innen medisin og naturvitenskap. Ved UiO som helhet utgjorde professorene i bistilling ca. 30 % av alle professorene; ved Det medisinske fakultet var de den største gruppen blant professorene. På landsbasis utgjør professorene i bistilling i underkant av en firedel av alle professorene. Per 2019 var 30 prosent av professorene II rekruttert fra utlandet (som regel professorer ved ledende utenlandske universiteter), 24 prosent hadde hovedstilling i et norsk helseforetak, rundt 23 prosent hadde hovedstilling som professor ved et annet norsk universitet eller høgskole, 12 prosent i instituttsektoren og rundt 10 prosent i øvrig offentlig sektor eller næringsliv. Over halvparten av alle professorer II har dermed hovedstillinger som professorer ved andre universiteter.Professorer II med hovedstilling i instituttsektoren og helseforetak har som regel forskning, faglig ledelse og eventuelt klinisk arbeid som hovedarbeidsoppgaver i hovedstillingen. Eventuell undervisningsplikt er mer begrenset sammenlignet med en fulltidsprofessor. På denne måten er den samlede stillingsprofilen og arbeidshverdagen for en professor II normalt vesentlig forskjellig fra vanlige professorer som i gjennomsnitt bruker rundt 60–70 % av tiden på undervisningsrelaterte oppgaver og tilsvarende mindre på forskning.Professorer II har som oftest en faglig ledende funksjon eller rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som leder for en egen forskningsgruppe, forskningsmiljø eller laboratorium. Noen professorer II har både en faglig og en administrativ lederfunksjon hos hovedarbeidsgiver f.eks. som direktør, klinikksjef, forskningssjef eller lignende (eksempelvis som direktør for Meteorologisk institutt eller direktør for Folkehelseinstituttet). Ved store universitetssykehus er det f.eks. ofte tradisjon å finansiere professor II-stillinger for leger som er klinikksjef eller har andre stillinger i toppledelsen. For universitetene er samarbeidsrelasjonen med en annen institusjon/forskningsmiljø som en professor II bringer med seg like viktig som de konkrete arbeidsoppgavene innenfor bistillingen.
Særlig innen medisin er professor II-stillinger svært utbredt, siden både det meste av den medisinske forskningen og undervisningen av medisinstudenter skjer på universitetssykehus, i en klinisk kontekst. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II kombinert med en overlegestilling; det er også vanlig at høye lederstillinger ved universitetssykehus knyttes til bistillinger som professor II. Professor II-stillinger brukes også for å styrke samarbeid med andre universiteter. Spesielt i klinisk orienterte fag som medisin og psykologi er det ikke uvanlig at professorer II blir valgt til dekan eller instituttleder; i slike tilfeller blir stillingsandelen i universitetsstillingen økt normalt til 100 %. I andre fag enn medisin er professorer II vanligvis først og fremst forskere, og dermed også ofte mer prominente som forskere enn andre professorer.
Professorer II ansettes enten fast eller på åremål, avhengig av hva slags samarbeid stillingen er knyttet til. Professor II-stillinger er i mange tilfeller finansiert av hovedarbeidsgiveren og knyttet til hovedstillingen. Professorer II er så godt som alltid fast ansatt i hovedstillingen som bistillingen er knyttet til. I mange tilfeller er ansettelsen i bistillingen midlertidig for 5 år, som kan fornyes et ubegrenset antall ganger, noe som er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 6-6, og stillingen kan dermed i praksis ha karakter av fast stilling gjennom at personen innehar stillingen så lenge vedkommende innehar den faste hovedstillingen. Dersom stillingen inngår i et fast og tidsubegrenset samarbeid mellom institusjoner kan ansettelsen i bistillingen også formelt være fast. Ofte blir hovedstillingen og bistillingen utlyst sammen. Dersom vedkommende allerede er ansatt i hovedstillingen skjer ansettelsen i bistilling typisk ved kallelse, med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 6-3 (4). Ved ekstern finansiering av professor II-stillingen er ansettelse i hovedstillingen hos den arbeidsgiveren som finansierer bistillingen alltid en forutsetning for ansettelse i bistillingen.
Formell professorkompetanse er en forutsetning for ansettelse i stilling som professor II. Ved utlysning av professor II-stillinger gjennomføres det ordinær professorkompetansebedømmelse av sakkyndig utvalg. Ved kallelse av professor II gjennomføres det bedømmelse dersom personen som skal kalles ikke har formell professorkompetanse fra før.Hvilke arbeidsoppgaver som inngår i en professor II-stilling kan variere. Sentralt i stillingen er det overordnede målet om å fremme institusjonelt samarbeid med professorens hovedarbeidsgiver, f.eks. gjennom utvikling av felles forskningsprosjekter eller gjennom samarbeid om veiledning og undervisning. Noen stillinger omfatter bare forskning (normalt sett i sammenheng med forskningsoppgaver i hovedstillingen), forskningssamarbeid og annet forskningsrelatert og institusjonelt samarbeid. Andre professor II-stillinger omfatter en blanding av dette og noe undervisning og/eller veiledning (særlig av doktorgradsstipendiater). Faglig miljø-/nettverksbygging, som gjerne er en viktig begrunnelse for stillingen, utgjør også gjerne en viktig del av arbeidsoppgavene. I institusjonelt samarbeid mellom institusjoner er en professor II en nøkkelperson. Særlig ved eksternfinansierte professor II-stillinger er det vanlig at forskning og forskningsrelaterte samt miljøbyggende oppgaver er en viktig del av stillingen, mens internfinansierte professor II-stillinger kan ha mer fokus på undervisning. Ved ekstern finansiering er det i stor grad opp til finansierende institusjon hvilke oppgaver som skal inngå. UiO har uttalt at professor II-stillinger særlig kan opprettes «for å styrke et forskningsmessig samarbeid med annen institusjon (f.eks. Oslo universitetssykehus (OUS) eller forskningsinstitutter). Slike stillinger bør være finansiert av hovedarbeidsgiver». Flere universiteter, bl.a. UiO, har vedtatt å jobbe målrettet for å øke andelen kvinner i professor II-stillinger ved kallelser av kvinner.
Den formelle stillingstittelen for en professor II er bare professor, mens professor II er en uformell betegnelse som angir at stillingen er en bistilling. De vitenskapelige kravene er alltid de samme som til en professor i full stilling. En professor II vil ofte omtales bare som professor, unntatt i sammenhenger hvor stillingsandelen er et poeng å få frem («NN har hovedstilling ved Oslo universitetssykehus og er professor II ved instituttet», men «professor NN»). I mange fag, og særlig innen medisin, gjøres det lite ut av forskjellen på professor II og professor i full stilling, ettersom professor II er den vanlige måten å være professor i medisin på.
Professor II oversettes på engelsk med den offisielle stillingsbetegnelsen Professor (evt. Professor II der stillingsandelen er et poeng å få frem). Stillingen som professor II i Norge er svært forskjellig fra amerikansk adjunct professor, som omtrent tilsvarer timelærer, og selv om denne oversettelsen har vært brukt i enkelte tilfeller brukes den ikke av f.eks. UiO, som i stedet bruker professor II også på engelsk. Universitets- og høgskolerådet anbefaler at professorer II betegnes med den offisielle tittelen professor II også på engelsk.Professor i høyere stillingsandel enn 20 % kalles uformelt noen ganger professor I, analogt med betegnelsen professor II, spesielt i fag der professor II-ordningen er mye brukt (særlig medisin).
=== Ansettelsesformer ===
Professorer i alle stillingskodene for professor, herunder professor II, kan i prinsippet ansettes i alle ansettelsesformene, både fast, midlertidig, i vikariater og på åremål. For professorer som ikke er professor II gjelder den normale hovedregelen om fast ansettelse, der unntak krever et særskilt lovgrunnlag. For professor II er det en generell adgang til midlertidig ansettelse i stilling på inntil 20 %, og midlertidig ansettelse er derfor hovedregelen for professor II. Professorer kan også ansettes på timelønn; dette er aktuelt for professorkompetente personer som normalt har sin vanlige stilling ved et annet universitet eller forskningsinstitutt, eventuelt i helsevesenet og i mindre grad i andre sektorer, og som påtar seg mindre oppdrag typisk innen undervisning eller veiledning, f.eks. undervisning på et enkelt kurs en gang i året, der arbeidet er mer sporadisk enn det som ville gjøre ansettelse som professor II naturlig.
=== Universitetspedagogisk basiskompetanse og unntakene fra dette ===
Universitetspedagogisk basiskompetanse er et organisert utdanningsløp som siden 2000-årene i utgangspunktet kreves for å inneha undervisningsstillinger. I første rekke retter kravet seg mot «faste vitenskapelige stillinger som er tillagt undervisning», og det er flere unntak fra kravet, særlig for midlertidig ansatte, ansatte i bistillinger og nyansatte. Som praktisert ved UiO per 2020 kan ansatte som har svært begrenset eller ingen undervisning, hovedsakelig en del professorer II (normalt i 20 %-bistillinger) som har forskning, forskningssamarbeid og lignende som hovedoppgaver, få fritak (dette gjelder også om de har noe undervisning/veiledning, så lenge det ikke er hovedoppgaven). For professorer II som har ordinær undervisning som hovedoppgave er praksis ved UiO at kravet er halvparten av kravet som stilles til ansatte i full stilling. Professorer, både i full stilling og bistillinger, kan ved UiO også gis to år etter ansettelse på å oppfylle kravet. Dette er særlig aktuelt ved rekruttering av utenlandske forskere eller forskere som kommer fra instituttsektoren eller helsevesenet, som sjelden har hatt mulighet til å oppfylle et slikt krav på forhånd. Kravet gjelder heller ikke ved midlertidige ansettelser på mindre enn tre år eller når den ansatte har mindre enn tre år igjen til pensjonsalder. Universitetet i Stavanger uttalte i 2020 at det er en generell adgang til å gjøre unntak fra «utdanningsfaglig kompetanse» for professor II-stillinger da disse stillingene har lite eller ingen undervisning.I 2020 sendte Kunnskapsdepartementet på høring en presisering av forskriften som legger UiOs tolkning og praksis til grunn og tydeliggjør at det kan gis unntak fra krav om universitetspedagogisk basiskompetanse ved ansettelse av professorer som ikke tidligere har hatt mulighet til å opparbeide seg dette, f.eks. ved rekruttering av professorer fra den norske forskningsinstituttsektoren, fra kliniske stillinger i helsevesenet eller fra utlandet, og at disse kan gis en toårsfrist etter ansettelse for å oppnå universitetspedagogisk basiskompetanse. Kravet om universitetspedagogisk bakgrunn skal være hovedregelen ved ordinært opprykk for personer som har hatt sitt virke i undervisningsstillinger ved universiteter og høyskoler.
== Professorer i Danmark ==
I Danmark er professor den øverste stillingen både i den kombinerte forsknings- og undervisningsstigen og i forskerstigen. I den kombinerte stigen rangerer professor over lektor (tilsvarende norsk førsteamanuensis). I forskerstigen rangerer professor over seniorforsker. Toppstillingen i forskerstigen var fra 1980-årene til 2020 formelt betegnet forskningsprofessor, da tittelen ble endret til bare professor. Arbeidsoppgavene i professorstillingen kan variere, og stillingen kan ha hovedvekt på forskning, men det er meningen at alle professorer skal delta i undervisningsoppgaver.I noen år eksisterte en særdansk stilling som «professor med særlige oppgaver» (MSO), men denne blir utfaset.
== Professorer i Storbritannia og de fleste samveldestatene ==
I Storbritannia og de fleste statene i Samveldet av nasjoner brukes professortittelen (Professor) bare om den øverste gruppen vitenskapelig ansatte. Professor er i Storbritannia og samveldestatene gjerne en noe høyere stilling enn en norsk professorstilling, ettersom disse landene har en stilling mellom professor og førsteamanuensis (Senior Lecturer), betegnet Reader i de fleste landene. I noen få samveldeland er Reader-stillingen i stedet betegnet Associate Professor. Stillingssystemene kan imidlertid variere en del mellom ulike universiteter, selv innen samme land. Det finnes også en gruppe av spesielt prestisjetunge professorater, f.eks. Regius-professoratene i Storbritannia, som er innstiftet av kongen/dronningen. En professor kan inneha en lærestol (og er da ikke sjelden også instituttbestyrer) eller ha fått tittelen professor som en personlig tittel.
== Professorer i USA og Canada ==
I USA og Canada brukes ordet «professor» i dagligtale for å betegne nærmest enhver som underviser innen høyere utdannelse, også selv om «professor» ikke inngår i tittelen deres. Ordet «professor» brukes i følgende stillingsbetegnelser:
Adjunct professor er en midlertid ansatt underviser og tilsvarer i stor grad norsk timelærer; de fleste er på instructor- eller assistant professor-nivå
Assistant professor (tilsvarer universitetslektor, høgskolelektor eller amanuensis i Norge eller lecturer i Samveldet)
Associate professor (tilsvarer førsteamanuensis i Norge eller senior lecturer i Samveldet)
Professor (virkelig professor eller «full professor», tilsvarer professor i Norge og den tidligere stillingen som dosent eller professor, reader og associate professor i Samveldet)Det forekommer også at lærestoler er knyttet til donasjoner og gitt navn etter donatoren, f.eks. «John Q. Smith Professor of Physics». Denne typen professorater har ofte mer prestisje enn «vanlige» fulle professorater, og kan i noen tilfeller også være formelt plassert over andre professorater i universitetenes interne hierarkier.
USA og Canada har et eget system kalt «tenure», som innebærer fast ansettelse med omtrent et like sterkt stillingsvern som fast ansatte har i Skandinavia. Det er vanlig å «få tenure» i forbindelse med opprykk fra assistant professor til associate professor.
== Oversikt ==
=== Sammenligning av norske stillingstyper ===
Tabellen er en oversikt over det vanligste moderne stillingshierarkiet. Engelske oversettelser i kursiv. Grønn bakgrunn angir en tidsbegrenset utdanningsstilling. Amanuensisgruppen er tradisjonelt laveste stilling både i den eldre kombinerte stigen og i den nyere undervisningsstigen, men er i praksis rene undervisningsstillinger, og nyansettelser er uvanlige.
Den kombinerte stigens historie går tilbake til etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet i 1811 og bestod opprinnelig av bare to grader, professor og universitetslektor. Over tid har nye grader kommet til og grader endret betydningsinnhold. Forskerstigens historie går tilbake til etableringen av instituttsektoren ved midten av 1900-tallet. Undervisningsstigen er den nyeste stigen og kan spores tilbake til etableringen av førstelektorstillingen i 1969.
«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er mulig å veksle mellom stigene fordi man har den samme vitenskapelige kompetansen, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i professor II-stillinger. Eksempelvis vil en førsteamanuensis ha den vitenskapelige kompetansen som kreves for å bli ansatt som seniorforsker (forsker II) og omvendt; det er også mulig å ha stillinger i begge stigene samtidig, mest typisk som forsker I og professor II. En stor andel forskere med professorkompetanse er tilkjent professorkompetansen ved et universitet.
=== Professorer i ulike land ===
Oversikten viser bruk av professortittelen i noen vanlige systemer og tilsvarende norske stillinger, med utgangspunkt i dagens minstekrav.
== Professor emeritus/emerita ==
Professor emeritus eller professor emerita (se nedenfor om grammatiske spørsmål) er en betegnelse på en professor som har avsluttet arbeidsforholdet ved sin institusjon, typisk ved pensjonsalder. Avgåtte professorer bruker denne tittelen fordi professor ikke bare er en stillingsbetegnelse, men også en personlig tittel knyttet til ens kompetanse som man i henhold til vanlig praksis i de fleste land beholder på livstid når man først har fått den. Det er vanlig at professorer fortsetter å være vitenskapelig aktive gjennom å publisere og delta i faglig debatt også etter at de passerer vanlig pensjonsalder (i noen land er det ingen tvungen pensjonsalder).
I Norge følger det av universitets- og høyskoleloven at den som har hatt tittelen professor beholder tittelen når han eller hun går av med pensjon. Det er frivillig om man vil bruke professortittelen alene eller sammen med emeritus/emerita-leddet, som bygger på internasjonal sedvane. Det latinske leddet emeritus, som betyr uttjent, brukes også i andre sammenstillinger: mest vanlig som biskop emeritus. I noen land, som for eksempel i Sverige, er emeritus en tittel som tildeles etter fortjeneste. I Norge er bruken av emeritus-betegnelsen fri og ubeskyttet. For å bevare kompetanse i fagmiljøene holder en professor emeritus i mange tilfeller kontor ved sin tidligere institusjon, hvor han utfører den mengde arbeid han selv ønsker. Det er imidlertid svært varierende praksis mellom forskjellige institusjoner når det gjelder behandlingen av emeriterte professorer. Disse er i Norge ikke formelt ansatt ved sine tidligere institusjoner, men kan få timelønn hvis de utfører ordinære undervisnings- eller sensuroppgaver. De er imidlertid å anse som tilknyttet sin gamle arbeidsplass i faglige sammenhenger og i kraft av professortittelen som de fortsatt har.
I latin er formen emeritus en maskulin entallsform. At også kvinner kunne bli «uttjente professorer», var nok utenkelig da denne latinske tittelen fikk sin betydning. Ordet professor er i utgangspunktet grammatisk hankjønn; den grammatisk feminine formen av ordet kunne tenkes å være profestrix, og den grammatisk feminine formen av professor emeritus kunne dermed tenkes å bli profestrix emerita. Hverken dette uttrykket eller selve ordet profestrix har imidlertid noen gang vært i nevneverdig reell bruk, ettersom også kvinner betegnes med tittelen professor. Tilsvarende har betegnelsen professor emerita etablert seg internasjonalt som den vanlige formen å betegne en pensjonert kvinnelig professor, og er den formen som anbefales av Språkrådet. Ifølge Claus Krag bør professor ses som et felleskjønnsord (av typen communia) og professor emerita er dermed korrekt også etter klassiske grammatiske normer på latin; han viser til det tilsvarende uttrykket «auctor optima». Flere personer (uavhengig av kjønn) med denne tittelen betegnes som professores emeriti.
Det er vanlig å forkorte emeritus/emerita som em., altså professor em. Ordet professor kan også forkortes, som i prof.em.
En professor emeritus/emerita vil i muntlige sammenhenger som regel bare bli kalt professor. I skriftlige sammenhenger føyes gjerne emeritus/emerita eller forkortelsen em. til tittelen, men ikke alltid. I sammenhenger der professor brukes hovedsakelig som en tittel som viser til kompetansen (typisk i formen «professor NN») vil det være vanligere å bare bruke «professor», mens det i sammenhenger hvor institusjonstilknytningen fremgår vil være normalt å ta med emeritusleddet (typisk i formen «NN, professor emeritus ved Universitetet i...»). Emeritus eller forkortelsen em. kan også stå i parentes, som i «professor (em.)» eller «professor (em.) ved Universitetet i...».
Det å bli professor emeritus, dvs. typisk å gå av med pensjon, kalles emeritering.
== Dobbelttitler ==
En person som er professor (enten professor i hovedstilling eller professor i bistilling) vil etter tradisjonell praksis i bl.a. Skandinavia og Tyskland ofte tituleres med både professortittelen og doktorgraden, f.eks. som professor dr.philos., professor dr.med., professor dr. juris (eller dr.jur.) eller professor dr.theol. De tradisjonelle gradene signaliserer dermed hvilken av de fire hoveddisiplinene (teologi, jus, medisin, filosofi) vedkommende er professor i. Tittelen professor kan også forkortes prof., slik som i prof. dr.philos. En person som er professor og har grader som har vært formelt plassert under doktorgraden (slik som magister, lisensiat eller kandidatgrad) eller er av nyere dato (slik som ph.d., som også er plassert under doktorgraden i noen land, og som heller ikke gir noen informasjon om fagområde) bruker som regel ikke graden og professortittelen sammen, og vil i de fleste tilfeller bare bruke professortittelen.
== «Professorinne» som høflighetstittel ==
I eldre språkbruk særlig fra 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ser man ofte kvinner som er gift med professorer titulert som «professorinne»; dette dreier seg om en ren høflighetstittel utledet av et generelt prinsipp om at gifte kvinner kan tituleres med mannens tittel (en kvinne som var gift med en mann som var eller hadde vært statsråd kunne dermed tituleres «statsrådinne»). Slik tittelbruk gikk ut av bruk i løpet av første del av 1900-tallet.
== Musikk ==
I mange land brukes tittelen «professor» også om musikklærere. Bruken av tittelen «professor» om en musikklærer er for det meste ikke å sammenligne med bruken av tittelen i akademiske sammenhenger, og det stilles som oftest ingen krav om vitenskapelig kompetanse eller et spesielt høyt nivå.
== Referanser == | Professor Tanke var en norsk humoristisk tegneserie tegnet og forfattet av Ivar Mauritz-Hansen. Serien ble opprinnelig utgitt i lørdagsutgaven av avisen Tidens Tegn fra april 1926 til høsten 1928. | 13,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wang_Yang_(politiker) | 2023-02-04 | Wang Yang (politiker) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Suzhou i Anhui', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Xi-Li-administrasjonen'] | Wang Yang (kinesisk: 汪洋; pinyin: Wāng Yáng; født 12. mars 1955 i Suzhou i provinsen Anhui i Folkerepublikken Kina) er en kommunistisk politiker.
Han var partisjef i byprovinsen Chongqing årene 2005–2007, og ble i 2007 medlem av Det kinesiske kommunistiske partis Politbyrå. Samtidig ble han flyttet fra Chongqing til posten som partisjef i provinsen Guangdong, en av landets rikeste provinser.
| Wang Yang (kinesisk: 汪洋; pinyin: Wāng Yáng; født 12. mars 1955 i Suzhou i provinsen Anhui i Folkerepublikken Kina) er en kommunistisk politiker.
Han var partisjef i byprovinsen Chongqing årene 2005–2007, og ble i 2007 medlem av Det kinesiske kommunistiske partis Politbyrå. Samtidig ble han flyttet fra Chongqing til posten som partisjef i provinsen Guangdong, en av landets rikeste provinser.
== Chongqing ==
Wang var partisjef i Chongqing fra 2005 til 2007, og tiltrakk seg raskt nasjonal oppmerksomhet ved å løfte frem denne relativt fjerne og relativt underutviklede innlandsbyprovinsen. Han fikk lokal troverdighet ved sin håndtering av en vanskelig sak om nedriving og nybygging av boligmasse. Han gikk også inn for reform av byens massemedier.
== Guangdong ==
Som del av en nasjonal omstokking av partiets regionale lederskap ble Wang i november 2007 ny partisekretær i provinsen Guangdong. Han fikk i den forbindelse også plass i Politbyråets stående komite.
Han engasjerte seg i å føre det allerede mer liberaliserte Guangdong mot enda mer økonomisk og politisk frihet. Et viktig mål er å la Shenzhen enda mer førende som pionerby i Kinas nye økonomi. Under kinansprisen i 2008 var Wang uenig med sentralregjeringens politikk overfor små og middelstore bedrifter, og sa at «de ikke er produktive og kommer etterhvert til å bli eliminert av markedet». Han sa videre at «de forretninger som går konkurs får bare gå konkurs». Etter et besøk i Perleflodens delta av statsminister Wen Jiabao, som var tilhengher av å skjerme små og mellomstoire bedrifter, var det få tegn på at regionalregjeringen ville føye seg etter sentralregjeringens ønsker på dette området.
I 2009 ville Wang gjeninnføre den tidligere ukelange arbeidsferien rundt 1. mai. Denne ferien var blitt fjernet av sentralregjeringen noen år tidligere. Men Wangs beslutning ble ikke akseptert av sentralregjeringen.
Wang fikk ros for sin håndtering av Wukanprotestene i 2011. Under hans lederskap tilbød provinsregjeringen konsesjoner til de protesterende landsbyboerne og tillot lokale nyvalg for å velge ny landsbysjef.Wang betraktes som en talsmann for markedsorienterte løsninger til økonomiske problemer. Han skal ha uttrykt støtte til «kaketeorien» - bake kaken større er viktigere enn å dele den opp annerledes - det vil si at økonomisk vekst er viktigere enn redistribusjon av foreliggende rikdom. Dette ble oppfattet som en sterk kontrast til «Chongqingmodellen» som Bo Xilai gikk inn for, og som tilsa at rikdommen først måtte distribueres mer rettferdig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wang Yang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wang Yang hos China Vitae | Wang Yang (kinesisk: 汪洋; pinyin: Wāng Yáng; født 12. mars 1955 i Suzhou i provinsen Anhui i Folkerepublikken Kina) er en kommunistisk politiker. | 13,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luxembourg | 2023-02-04 | Luxembourg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den burgundiske rikskrets', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Luxembourg', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1815'] | Storhertugdømmet Luxembourg (eller Luxemburg) er et land i Vest-Europa. Det grenser til Belgia i vest, til Tyskland i øst og til Frankrike i sør.
| Storhertugdømmet Luxembourg (eller Luxemburg) er et land i Vest-Europa. Det grenser til Belgia i vest, til Tyskland i øst og til Frankrike i sør.
== Geografi ==
Luxembourg er en av de minste statene i Europa. Det er rangert som land nr. 176 på listen over verdens stater etter areal. Landets areal er på ca. 2 586 km².
Den nordlige delen av landet, som utgjør deler av Ardennene, består av åser og lave fjell, der Buurgplaatz ofte er ansett som det høyeste punktet med sine 559 meter. Kneiff er imidlertid høyere, med 560 meter. Resten av landet er også åslendt.
Luxembourgs østre grenser formes av elvene Mosel, Sûre og Our.
Hovedstaden Luxembourg er den største byen i landet. Andre viktige byer er Esch-sur-Alzette (eller ganske enkelt Esch), sørvest for hovedstaden, og Echternach, som ligger ved den tyske grensen i øst.
== Demografi ==
Per 1. januar 2016 hadde landet en befolkning på 576 000. Noe over halvdelen av befolkningen (53,3 %) er luxemburgske statsborgere. 46,7 % av befolkningen er utlendinger, de fleste fra andre EU-land. De største gruppene av utlendinger er portugisere (16,2 %), franskmenn (7,2 %), italienere (3,5 %), belgiere (3,4 %) og tyskere (2,2 %).
=== Språk ===
Det tales tre språk, tysk og fransk samt det lokale luxembourgsk. Luxembourgsk ble offisielt språk ved siden av fransk og høytysk i 1984. Luxembourgsk blir talt av 55,8 % av befolkningen, 15,7 % taler portugisisk, 12,1 % fransk, 3,1 % tysk, 2,9 % italiensk, 2,1 % engelsk og de siste 8,4 % taler andre språk.
Luxembourgs befolkning er meget språkmektig. De som har fransk som morsmål lærer også flytende tysk, og omvendt. Det finnes også portugisisk- og italienskspråklige minoriteter i landet.
Tysk er pressens primære språk, mens fransk tradisjonelt har blitt brukt av statsadministrasjonen. Offentlig informasjon er tilgjengelig på fransk og tysk.
=== Religion ===
De fleste luxembourgere er katolikker (70,4 %).
== Historie ==
Den nedskrevne historien til Luxembourg begynner med byggingen av borgen Luxembourg i middelalderen. Rundt denne borgen utviklet det seg etter hvert et bysamfunn. Dette bysamfunnet ble senere sentrum for et lite, men strategisk viktig land i skjæringspunktet mellom Tyskland, Frankrike og Belgia.
Wienerkongressen i 1815 gjorde formelt Luxembourg til et selvstendig storhertugdømme, i personalunion med Nederlandene under Huset Oranien-Nassau. Luxembourg var del av Det tyske forbund fra 1815, og fra 1842 av den tyske tollunionen. Som forbundsfestning fikk storhertugdømmet en prøyssisk garnison. Da Belgia løsrev seg fra Nederland, mistet Luxembourg mer enn halvparten av sitt territorium, men fikk til gjengjeld en mer selvstendig stilling.
Etter den prøyssiske seier i den østerriksk-prøyssiske krig ble Det tyske forbund oppløst i 1866. Under ledelse av Preussen ble Det nordtyske forbund grunnlagt som en forbundsstat. Selv om dette ikke omfattet Luxembourg forble prøyssiske tropper stasjonert der. Før krigen hadde den prøyssiske statsminister Otto von Bismarck signalisert overfor Napoleon III at Frankrike kunne annektere Luxembourg dersom de ikke blandet seg inn i krigen mellom Preussen og Østerrike. Etter krigen klarte han likevel å forhindre dette, da London-protokollen erklærte Luxembourg som nøytralt i 1867.
Luxembourg oppnådde full uavhengighet i 1890 da den nederlandske konge Vilhelm III døde. Ettersom hans datter Wilhelmina etterfulgte ham som monark i Nederland, ble personalunionen oppløst, da kun mannlig arvefølgerett gjaldt i Luxembourg.
Luxembourg var besatt av Tyskland under både første og andre verdenskrig. Dette førte til at Luxembourg forlot sitt nøytralitetsprinsipp og ble en av grunnleggerstatene i internasjonale og regionale organisasjoner som FN, EU og NATO. Luxembourg er et av EUs seks grunnleggende medlemsland.
== Politikk ==
Luxembourg er et konstitusjonelt monarki. Etter grunnloven fra 1868 er den utøvende makt tillagt storhertugen og hans regjering. Etter andre verdenskrig har landets kristelig-sosiale folkeparti vært dominerende i koalisjonsregjeringer. Den lovgivende forsamlingen er Luxembourgs deputertkammer, bestående av 60 folkevalgte medlemmer
Hovedstaden Luxembourg var europeisk kulturhovedstad i 2007. Luxembourgs folk ble i 1986 tildelt Karlsprisen for sine bidrag til europeisk integrasjon.Per 2019 er Xavier Bettel statsminister, en posisjon han har hatt siden 2013. Ved valget i desember 2018 fikk han fornyet tillit med sin koalisjonsregjering bestående av det Demokratiske parti, Luxembourgs sosialistiske arbeiderparti og De grønne. Étienne Schneider og Félix Braz som visestatsminister.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Luxembourgs økonomi
Luxembourgs økonomi er veldig avhengig av bank- og stål-sektorene og har verdens høyeste BNP per innbygger, ifølge IMFs oversikt for 2011. Luxembourg har også en meget avansert IKT-sektor, med hele fire GSM mobiltelefoni-nett og hovedkvarter for verdens nest største private TV- og kommunikasjonssatellittoperatør - SES.
Mellom 1970 og 1990 ble antall banker og bankansatte firedoblet. Landets finanssektor opererer verden over, med sterkt lovverk mot hvitvasking av penger, og bidrar til om lag 15 % av BNP. Luxembourgs geografiske plassering og den ivrige etablererånden til regjeringen har også tiltrukket seg investorer.
=== Transport ===
Alle offentlige transportmidler i landet er gratis fra 1. mars 2020.
== Samfunn ==
=== Kalender og helligdager ===
Det er ti offisielle helligdager. De fleste av disse er knyttet til religiøse festdager: andre påskedag, Kristi himmelfartsdag, andre pinsedag, jomfru Marias himmelfart (15. august), allehelgensdag, første og andre juledag. I tillegg er nyttårsdag og 1. mai offentlige fridager.
Nasjonaldagen er 23. juni. Dagen har sitt utspring i feiringen av monarkens fødselsdag. Fordi storhertuginne Charlotte var født 23. januar, ble festdagen i 1962 flyttet til sommeren. Det har blitt videreført i etterfølgende storhertugers regjeringstid.
== Annet ==
Den kriminelle lavalderen i Luxembourg er 18 år.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Luxembourg byMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2010 – Danseprosesjon i Echternach
== Se også ==
Luxembourgs forsvar
Byer i Luxembourg
Luxembourgs kantoner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Luxembourg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lëtzebuerg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Luxembourg i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Luxembourg (også stavet Luxemburg) kan vise til: | 13,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Algonquin_Provincial_Park | 2023-02-04 | Algonquin Provincial Park | ['Kategori:45°N', 'Kategori:78°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Naturreservater', 'Kategori:Ontarios geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Algonquin Provincial Park er et 7 653 km² stort naturreservat som ligger mellom Georgian Bay og Ottawaelva i det sentrale Ontario i Canada. Dette er i overgangssonen mellom det eviggrønne boreale barskogbeltet (i nord) og løvskogen.
Reservatet, som ble etabler i 1893, refereres gjerne til som kun Algonquin Park. Det er blant annet kjent for sitt mangfold av arter.
Innenfor reservatet er det registrert 53 ulike pattedyrarter, 272 ulike fulgearter, 31 arter med reptiler og amfibier, 54 arter fisk, og cirka 7 000 arter med insekter. I tillegg er det registrert omkring 1 000 plantearter og 1 000 fungusarter.
Reservatet er spesielt godt kjent for sine populasjoner av ulver, som blant annet omfatter østlig tømmerulv i de nordlige delene og kanadisk ulv i de sørlige områdene. I tillegg finnes store pattedyr som svartbjørn, elg og hvithalehjort.
| Algonquin Provincial Park er et 7 653 km² stort naturreservat som ligger mellom Georgian Bay og Ottawaelva i det sentrale Ontario i Canada. Dette er i overgangssonen mellom det eviggrønne boreale barskogbeltet (i nord) og løvskogen.
Reservatet, som ble etabler i 1893, refereres gjerne til som kun Algonquin Park. Det er blant annet kjent for sitt mangfold av arter.
Innenfor reservatet er det registrert 53 ulike pattedyrarter, 272 ulike fulgearter, 31 arter med reptiler og amfibier, 54 arter fisk, og cirka 7 000 arter med insekter. I tillegg er det registrert omkring 1 000 plantearter og 1 000 fungusarter.
Reservatet er spesielt godt kjent for sine populasjoner av ulver, som blant annet omfatter østlig tømmerulv i de nordlige delene og kanadisk ulv i de sørlige områdene. I tillegg finnes store pattedyr som svartbjørn, elg og hvithalehjort.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Algonquin Provincial Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Algonquin Provincial Park – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Algonquin Provincial Park Website | Algonquin Provincial Park er et 7 653 km² stort naturreservat som ligger mellom Georgian Bay og Ottawaelva i det sentrale Ontario i Canada. Dette er i overgangssonen mellom det eviggrønne boreale barskogbeltet (i nord) og løvskogen. | 13,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grace_Jones | 2023-02-04 | Grace Jones | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Jamaicanere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Modeller fra USA', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Spanish Town', 'Kategori:Personer fra Syracuse', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Beverly Grace Jones (født 19. mai 1948 i Spanish Town på Jamaica), kjent som Grace Jones, er en jamaicansk sanger, modell, plateprodusent og skuespiller. I 1985 medvirket Jones i James Bond-filmen Med døden i sikte i rollen som May Day sammen med Roger Moore.
Med sin tidligere franske ektemann Jean-Paul Goude har hun musikersønnen Paulo Goude.
| Beverly Grace Jones (født 19. mai 1948 i Spanish Town på Jamaica), kjent som Grace Jones, er en jamaicansk sanger, modell, plateprodusent og skuespiller. I 1985 medvirket Jones i James Bond-filmen Med døden i sikte i rollen som May Day sammen med Roger Moore.
Med sin tidligere franske ektemann Jean-Paul Goude har hun musikersønnen Paulo Goude.
== Diskografi ==
Portfolio (Island) 1977
Fame (Island) 1978
Muse (Island) 1979
Warm Leatherette (Island) 1980
Nightclubbing (Island) 1981
Living My Life (Island) 1982
Island Life (Island) 1985 – collected singles
Slave to the Rhythm (Manhattan/Island) 1985
Inside Story (Manhattan) 1986
Bulletproof Heart (Capitol) 1989
Private Life: The Compass Point Sessions (Island) 1998
Universal Masters Collection (Universal) 2003
Hurricane (Wall of Sound) 2008
== Filmografi ==
1973 – Gordons War
1976 – Attention les yeux!
1976 – Quelli della calibro 38
1981 – Deadly Vengeance
1984 – Conan the Destroyer
1985 – Med døden i sikte
1986 – Vamp
1987 – Straight to hell
1987 – Siesta
1992 – Boomerang
1995 – Cyber Bandits
1998 – McCinsey's Island
1999 – Palmers Pick Up
2006 – No Place Like Home
2008 – Falco, Verdammt, wir leben noch!
2017 - Bloodlight and Bami
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Grace Jones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Grace Jones på Internet Movie Database
(no) Grace Jones hos Filmfront
(sv) Grace Jones i Svensk Filmdatabas
(da) Grace Jones på Filmdatabasen
(da) Grace Jones på Scope
(fr) Grace Jones på Allociné
(en) Grace Jones på AllMovie
(en) Grace Jones hos Rotten Tomatoes
(en) Grace Jones hos TV Guide
(en) Grace Jones hos The Movie Database
(en) Grace Jones på Apple Music
(en) Grace Jones på Boomplay
(en) Grace Jones på Discogs
(en) Grace Jones på MusicBrainz
(en) Grace Jones på SoundCloud
(en) Grace Jones på Spotify
(en) Grace Jones på Songkick
(en) Grace Jones på Last.fm
(en) Grace Jones på Genius — sangtekster
(en) Grace Jones på AllMusic
Grace Jones på Twitter
Grace Jones på Facebook
Grace Jones på Instagram
Grace Jones på YouTube
Grace Jones på Myspace
Grace Jones på Dailymotion
Grace Jones World
Corporate Cannibal | Beverly Grace JonesJones, Grace & Morley, Paul: I'll never write my memoirs, Simon & Schuster, 2015 (født 19. mai 1948 i Spanish Town på Jamaica), kjent som Grace Jones, er en jamaicansk sanger, modell, plateprodusent og skuespiller. | 13,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xie_Fei | 2023-02-04 | Xie Fei | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Hakkaer', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shanwei'] | Xie Fei (kinesisk: 谢非; pinyin: Xiè Fēi; jyutping: Je Fei, født 4. november 1932 i Hekou i Lufeng i provinsen Guangdong i Kina, død 27. oktober 1999 i Guangzhou) var en kinesisk politiker. Han var medlem av Politbyrået for det kinesiske kommunistparti og viseformann for Den nasjonale folkekongressens stående komite.
I 1976 ble han en av de tre leder for partitidsskriftet Hongqi. Han ble leder for kommunistpartiet i Guangdong i 1992, et verv han hadde til året før sin død.
I mars 1998 ble han viseformann for Den nasjonale folkekongressens stående komite, og medlem av Politbyrået. | Xie Fei (kinesisk: 谢非; pinyin: Xiè Fēi; jyutping: Je Fei, født 4. november 1932 i Hekou i Lufeng i provinsen Guangdong i Kina, død 27. oktober 1999 i Guangzhou) var en kinesisk politiker. Han var medlem av Politbyrået for det kinesiske kommunistparti og viseformann for Den nasjonale folkekongressens stående komite.
I 1976 ble han en av de tre leder for partitidsskriftet Hongqi. Han ble leder for kommunistpartiet i Guangdong i 1992, et verv han hadde til året før sin død.
I mars 1998 ble han viseformann for Den nasjonale folkekongressens stående komite, og medlem av Politbyrået. | Xie Fei (kinesisk: 谢非; pinyin: Xiè Fēi; jyutping: Je Fei, født 4. november 1932 i Hekou i Lufeng i provinsen Guangdong i Kina, død 27. | 13,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cai_Hesen | 2023-02-04 | Cai Hesen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 4. august', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Loudi'] | Cai Hesen (kinesisk: 蔡和森; hanyu pinyin: Cài Hésēn, født 30. mars 1895 i Shuangfeng i provinsen Hunan i Kina, drept i august 1931 i Guangzhou) var en tidlig leder av Det kinesiske kommunistiske parti, og venn og medarbeider med Mao Zedong.
Cai var aktiv i politikken fra slutten av 1910-årene. I 1919, som del av Mouvement Travail-Études, dro han til Frankrike med sin mor, sin søster Cai Chang, og sin kjæreste Xiang Jingyu. I Paris ble han med blant de kinesiske kommunistiske studenter. I 1921 ble han arrestert for sin rolle i en rekke arbeideruroligheter, og ble så utvist fra Frankrike.
Sammen med sin hustru Xiang Jingyu vendte han tilbake til Kina for å delta i opprettelsen av kommunistpartiet der og arbeide for partiets sentrale organer. Han var med i en rekke år i toppskiktet.
I 1931 ble Cai forrådt av Gu Shunzhang og arrestert av politiet i Hongkong. Han ble så utvist til Guangzhou. Der ble han torturert av krigsherren Chen Jitang. Han ville ikke si noe, og ble til slutt korsfestet med nagler mot veggen i fengselet. | Cai Hesen (kinesisk: 蔡和森; hanyu pinyin: Cài Hésēn, født 30. mars 1895 i Shuangfeng i provinsen Hunan i Kina, drept i august 1931 i Guangzhou) var en tidlig leder av Det kinesiske kommunistiske parti, og venn og medarbeider med Mao Zedong.
Cai var aktiv i politikken fra slutten av 1910-årene. I 1919, som del av Mouvement Travail-Études, dro han til Frankrike med sin mor, sin søster Cai Chang, og sin kjæreste Xiang Jingyu. I Paris ble han med blant de kinesiske kommunistiske studenter. I 1921 ble han arrestert for sin rolle i en rekke arbeideruroligheter, og ble så utvist fra Frankrike.
Sammen med sin hustru Xiang Jingyu vendte han tilbake til Kina for å delta i opprettelsen av kommunistpartiet der og arbeide for partiets sentrale organer. Han var med i en rekke år i toppskiktet.
I 1931 ble Cai forrådt av Gu Shunzhang og arrestert av politiet i Hongkong. Han ble så utvist til Guangzhou. Der ble han torturert av krigsherren Chen Jitang. Han ville ikke si noe, og ble til slutt korsfestet med nagler mot veggen i fengselet. | Cai Hesen (kinesisk: 蔡和森; hanyu pinyin: Cài Hésēn, født 30. mars 1895 i Shuangfeng i provinsen Hunan i Kina, drept i august 1931 i Guangzhou) var en tidlig leder av Det kinesiske kommunistiske parti, og venn og medarbeider med Mao Zedong. | 13,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chen_Yun | 2023-02-04 | Chen Yun | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shanghai', 'Kategori:Personer fra kulturrevolusjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Chen Yun (kinesisk: 陈云, pinyin: Chén Yún, opprinnelig Liao Chenyun 廖陈云; født 13. juni 1905 i Shanghai i Kina, død 10. april 1995 i Beijing) var en kinesisk kommunistisk politiker. Han tilhørte den første generasjonen ledere i Folkerepublikken Kina.
| Chen Yun (kinesisk: 陈云, pinyin: Chén Yún, opprinnelig Liao Chenyun 廖陈云; født 13. juni 1905 i Shanghai i Kina, død 10. april 1995 i Beijing) var en kinesisk kommunistisk politiker. Han tilhørte den første generasjonen ledere i Folkerepublikken Kina.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Chen Yun kom fra distriktet Qingpu i Shanghai og var en av de få lederne i Det kinesiske kommunistiske parti som kom fra arbeiderklassen. Han gikk med i partiet i 1925 og begynte sin politiske livsbane som organisator blant arbeidere i Shanghai.
Etter Chiang Kai-sheks utrenskning av kommunister flyktet Chen til den Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi. Han deltok i «den lange marsjen» og satt i sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti fra 1931 til 1987.
=== I Folkerepublikken Kina ===
Ved grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 tilhørte Chen det absolutte toppskiktet i partiet og staten. Fra 1948 til 1953 var han formann for Den allkinesiske fagforeningsføderasjon. Han var med i politbyråets stående komite og sammen med Mao Zedong, Liu Shaoqi, Zhu De og Zhou Enlai tilhørte han «de fem store». Under kulturrevolusjonen ble han utsatt for kritikk, men ble gjenvalgt til sentralkomitéen ved den niende partikongressen i 1969.
Under Deng Xiaopings reformpolitikk forble han en viktig politiker. Fra rundt 1982 kom det imidlertid til konflikter mellom Deng Xiaoping og Chen Yun; Chen hadde store betenkeligheter med den retning reformpolitikken tok.
I 1987 trakk Chen Yun seg tilbake fra den aktive politikks førstelinje. Han beholdt imidlertid en betydelig autoritet frem til sin død.
Chen var en av de åtte «eldste», sittende eller pensjonerte ledere som fra bak kulissene fattet viktige avgjørelser om hvordan man skulle håndtere studentprotestene på Den himmelske freds plass våren 1989. Det foreligger intet som viser at Chen har henfallen til diatribene mot studentene eller gikk aktivt gikk inn for bruk av militær makt mot dem. Men han var enig i at Zhao Ziyang burde avløses som generalsekretær for kommunistpartiet, og støttet Li Xiannians nominasjon av Jiang Zemin som ny generalsekretær.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chen Yunzhuan: Biography of Chen Yun, Jin Chongji and Chen Qun, Beijing: Central Literature Publishing House, 2005, two volumes,
China News Analysis, 1182 (June 6, 1982)
Donald W. Klein & Anne B. Clark: Biographic Dictionary of Chinese Communism, Cambridge, MA: Harvard University Press, 1971, Vol 1, pp. 149–153.
Exupoli. "Bird Cage Economics". Exupoli.net. 2009. Retrieved October 12, 2011.
Franz Schurmann: Ideology and Organization in Communist China (Berkeley: University of California Press, 1966), s. 195–208.
Roderick MacFarquhar: «Foreword». i Zhao Ziyang, Prisoner of the State: The Secret Journal of Premier Zhao Ziyang. New York, NY: Simon and Shuster. 2009. ISBN 1-4391-4938-0.
Nicholas R. Lardy and Kenneth Lieberthal, (red.): Chen Yün's Strategy for China's Development: A Non-Maoist Alternative Armonk, NY: M.E. Sharpe, 1983.
Ye Yonglie: 1978: Zhongguo Mingyun Da Zhuanzhe, Kanton: Guangzhou Renmin Zhubanshe, 1997, s. 255–260, 584-595.
The Tiananmen Papers, kompilert av Zhang Liang, redigert av Andrew J. Nathan og Perry Link (New York: Public Affairs, 2001), s. 308
== Eksterne lenker ==
Biografisk notis fra Stefan Landsberger's Chinese Propaganda Page | Chen Yun (kinesisk: 陈云, pinyin: Chén Yún, opprinnelig Liao Chenyun 廖陈云; født 13. juni 1905 i Shanghai i Kina, død 10. | 13,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Otterstad | 2023-02-04 | Fredrik Otterstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. juli', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Fredrik Otterstad (født 23. juli 1975 i Oslo) er Sølvguttenes kunstneriske og daglige leder. Han sang i en årrekke i koret som gutt og senere også som herrestemme. Han overtok det musikalske ansvaret for koret etter Torstein Grythe i 2004 og begynte i stillingen som daglig leder fra 1. januar 2008. Han er utdannet ved Universitetet i Oslo og ved Norges musikkhøgskole. Han sang i flere år også i det verdensberømte mannskoret Gli Scapoli og var delvis vokalist i popgruppen State. Han har i tillegg medvirket på utallige utgivelser både som sanger og musiker.
| Fredrik Otterstad (født 23. juli 1975 i Oslo) er Sølvguttenes kunstneriske og daglige leder. Han sang i en årrekke i koret som gutt og senere også som herrestemme. Han overtok det musikalske ansvaret for koret etter Torstein Grythe i 2004 og begynte i stillingen som daglig leder fra 1. januar 2008. Han er utdannet ved Universitetet i Oslo og ved Norges musikkhøgskole. Han sang i flere år også i det verdensberømte mannskoret Gli Scapoli og var delvis vokalist i popgruppen State. Han har i tillegg medvirket på utallige utgivelser både som sanger og musiker.
== Eksterne lenker ==
Sølvguttene | Fredrik Otterstad (født 23. juli 1975 i Oslo) er Sølvguttenes kunstneriske og daglige leder. | 13,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Gaoli | 2023-02-04 | Zhang Gaoli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Quanzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Xi-Li-administrasjonen'] | Zhang Gaoli (kinesisk: 张高丽 pinyin: Zhāng Gāolì; født i april 1946 i Jinjiang i Fujian i Kina) er en kinesisk politiker. Han er leder for Det kinesiske kommunistiske parti i Tianjin. Siden november 2012 har han vært medlem i det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite. Han betraktes som medlem av «Shanghaiklikken».
Zhang ble medlem av kommunistpartiet i november 1973, og var økonom av utdannelse. Han ble utdannet ved Xiamenuniversitetet fra 1965 til 1970.
Fra 1997 til 2002 hadde han ledende posisjoner i Shenzhen og i provinsregjeringen i Guangdong, og medvirket til de økonomiske reformer i området. Han var deretter partileder i provinsen Shandong, til september 2007.
| Zhang Gaoli (kinesisk: 张高丽 pinyin: Zhāng Gāolì; født i april 1946 i Jinjiang i Fujian i Kina) er en kinesisk politiker. Han er leder for Det kinesiske kommunistiske parti i Tianjin. Siden november 2012 har han vært medlem i det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite. Han betraktes som medlem av «Shanghaiklikken».
Zhang ble medlem av kommunistpartiet i november 1973, og var økonom av utdannelse. Han ble utdannet ved Xiamenuniversitetet fra 1965 til 1970.
Fra 1997 til 2002 hadde han ledende posisjoner i Shenzhen og i provinsregjeringen i Guangdong, og medvirket til de økonomiske reformer i området. Han var deretter partileder i provinsen Shandong, til september 2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zhang Gaoli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Zhang Gaoli hos China Vitae
Xinhua:Zhangs biografi | Zhang Gaoli (kinesisk: 张高丽 pinyin: Zhāng Gāolì; født i april 1946 i Jinjiang i Fujian i Kina) er en kinesisk politiker. Han er leder for Det kinesiske kommunistiske parti i Tianjin. | 13,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Personalledelse | 2023-02-04 | Personalledelse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ledelse', 'Kategori:Organisasjonsteori', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Trebokstavsord', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Personalledelse (engelsk: human resource management, HRM) er et begrep innen personaladministrasjon (engelsk: human resources) som tar for seg teori og praksis ved ledelse av menneskelige ressurser som evner, egenskaper, kunnskap, erfaringer og ferdigheter. Det dekker alle aktiviteter som omhandler planlegging, ansettelser, utvikling og avvikling innen en organisasjon. Formålet er å lede mot verdiskapning og økt produksjon og bedre resultater, som å skape og formidle varer, tjenester og informasjon.
Innen HRM ligger blant annet resultatvurdering, opplæring, lønn og godtgjørelse, støttende HR-praksis, og investering i medarbeiderutvikling.
Norske selskap som fokuserer på HRM-tjenester er 4human, Sticos, Sympa, Simployer og CatalystOne.
| Personalledelse (engelsk: human resource management, HRM) er et begrep innen personaladministrasjon (engelsk: human resources) som tar for seg teori og praksis ved ledelse av menneskelige ressurser som evner, egenskaper, kunnskap, erfaringer og ferdigheter. Det dekker alle aktiviteter som omhandler planlegging, ansettelser, utvikling og avvikling innen en organisasjon. Formålet er å lede mot verdiskapning og økt produksjon og bedre resultater, som å skape og formidle varer, tjenester og informasjon.
Innen HRM ligger blant annet resultatvurdering, opplæring, lønn og godtgjørelse, støttende HR-praksis, og investering i medarbeiderutvikling.
Norske selskap som fokuserer på HRM-tjenester er 4human, Sticos, Sympa, Simployer og CatalystOne.
== Referanser == | Personalledelse (engelsk: human resource management, HRM) er et begrep innen personaladministrasjon (engelsk: human resources) som tar for seg teori og praksis ved ledelse av menneskelige ressurser som evner, egenskaper, kunnskap, erfaringer og ferdigheter. Det dekker alle aktiviteter som omhandler planlegging, ansettelser, utvikling og avvikling innen en organisasjon. | 13,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ey%C3%B0un_Vider%C3%B8 | 2023-02-04 | Eyðun Viderø | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske bankfolk', 'Kategori:Færøyske borgermestre', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Skálavík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Eyðun Mohr Viderø (født 19. april 1942 i Skálavík) er en tidligere, færøysk banksjef og politiker (Ff.).
Han var medlem av Lagtinget for Sandoy 1978–1980, 1984–1988, 1991–1993 og 1996–2002, i flere av periodene som varamann for Demmus Hentze og John Petersen, så lenge disse var medlemmer av Færøyenes regjering. Da Petersen ble fritatt fra Lagtinget i 1999, møtte Viderø resten av perioden.Han var medlem av kommunestyrene i Skálavík og på Sandur i til sammen 30 år. Fra 1993 til 2000 var Viderø borgermester på Sandur. Han har også vært styremedlem i det interkommunale kraftselskapet SEV.Han drog til sjøs etter konfirmasjonen, men måtte gå i land da han fikk tuberkulose. Etter at han ble frisk, gikk han realskolen i Tórshavn og fikk arbeid på naturhistorisk museum og i skoleverket. Fra 1971 til 1996 var Viderø filialbanksjef for Føroya Sparikassi på Sandur. Han har også vært kirkeorganist i en mannsalder.Eyðun Viderø er nevø av prest og bibeloversetter Kristian Osvald Viderø.
| Eyðun Mohr Viderø (født 19. april 1942 i Skálavík) er en tidligere, færøysk banksjef og politiker (Ff.).
Han var medlem av Lagtinget for Sandoy 1978–1980, 1984–1988, 1991–1993 og 1996–2002, i flere av periodene som varamann for Demmus Hentze og John Petersen, så lenge disse var medlemmer av Færøyenes regjering. Da Petersen ble fritatt fra Lagtinget i 1999, møtte Viderø resten av perioden.Han var medlem av kommunestyrene i Skálavík og på Sandur i til sammen 30 år. Fra 1993 til 2000 var Viderø borgermester på Sandur. Han har også vært styremedlem i det interkommunale kraftselskapet SEV.Han drog til sjøs etter konfirmasjonen, men måtte gå i land da han fikk tuberkulose. Etter at han ble frisk, gikk han realskolen i Tórshavn og fikk arbeid på naturhistorisk museum og i skoleverket. Fra 1971 til 1996 var Viderø filialbanksjef for Føroya Sparikassi på Sandur. Han har også vært kirkeorganist i en mannsalder.Eyðun Viderø er nevø av prest og bibeloversetter Kristian Osvald Viderø.
== Referanser == | Eyðun Mohr Viderø (født 19. april 1942 i Skálavík) er en tidligere, færøysk banksjef og politiker (Ff. | 13,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kammerr%C3%A5d | 2023-02-04 | Kammerråd | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Embetstitler', 'Kategori:Titler'] | Kammerråd eller kammerassessor var en betegnelse brukt i kongerikene Danmark og Norge på et medlem av kammerkollegiet, et selvstendig regjeringskollegium for rentekammeret, rikets hovedkasse. Kammerråd ble etter hvert tatt i bruk som en ærestittel av underordnet rang. Tittelen utdeles heller ikke mer i Danmark. I det svenske kammerkollegium er tittelen kammarråd fremdeles i bruk. | Kammerråd eller kammerassessor var en betegnelse brukt i kongerikene Danmark og Norge på et medlem av kammerkollegiet, et selvstendig regjeringskollegium for rentekammeret, rikets hovedkasse. Kammerråd ble etter hvert tatt i bruk som en ærestittel av underordnet rang. Tittelen utdeles heller ikke mer i Danmark. I det svenske kammerkollegium er tittelen kammarråd fremdeles i bruk. | Kammerråd eller kammerassessor var en betegnelse brukt i kongerikene Danmark og Norge på et medlem av kammerkollegiet, et selvstendig regjeringskollegium for rentekammeret, rikets hovedkasse. Kammerråd ble etter hvert tatt i bruk som en ærestittel av underordnet rang. | 13,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Down_on_the_Farm | 2023-02-04 | Down on the Farm | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kultur i Halden', 'Kategori:Musikkfestivaler i Viken', 'Kategori:Opphør i 2011', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1988', 'Kategori:Rockefestivaler'] | Down on the Farm i Halden var en rockefestival som første gang ble avholdt offisielt og kommersielt i 1989, etter at en spontanfestival året før hadde gitt mersmak.
Festivalen ble avholdt på Gribsrød gård i Enningdalen tre mil fra Halden sentrum. Festivalen ble avholdt årlig fra 1989 til og med 1999, deretter hadde festivalen et opphold inntil den kom igang igjen i 2006. Mange kjente navn har gjestet festivalen med musikkprofilen «Rock, Roots & Americana», og det har enkelte år vært god TV-dekning.
I 2009 ble festivalen flyttet fra Gribsrød og inn til konsertlokaler og arenaer i Halden sentrum, delvis på grunn av at været hadde gjort bakken bløt, men også i håp om et større publikum. Det lyktes likevel ikke å dekke opp et akkumulert underskudd siden 2007. Viktige sponsorer trakk seg, og det ble ikke noen festival i 2010.
Det ble gjort et godt forarbeide for å gjennomføre en ny festival i 2011. Den skulle avvikles fredag 22. og lørdag 23. juli. Men før konsertprogrammet startet, skjedde Terrorangrepene i Norge 2011, fredagsprogrammet ble sterkt påvirket av dette, og lørdagens program ble avlyst.
Det kom ikke ut noen planer for nye forsøk etter 2011, og musikkfestivalen Down on the Farm er historie. Men noe av musikkprofilen er blitt fortsatt gjennom Am-Car-festivalen «Cars on the Farm» som årlig avholdes samme sted.
| Down on the Farm i Halden var en rockefestival som første gang ble avholdt offisielt og kommersielt i 1989, etter at en spontanfestival året før hadde gitt mersmak.
Festivalen ble avholdt på Gribsrød gård i Enningdalen tre mil fra Halden sentrum. Festivalen ble avholdt årlig fra 1989 til og med 1999, deretter hadde festivalen et opphold inntil den kom igang igjen i 2006. Mange kjente navn har gjestet festivalen med musikkprofilen «Rock, Roots & Americana», og det har enkelte år vært god TV-dekning.
I 2009 ble festivalen flyttet fra Gribsrød og inn til konsertlokaler og arenaer i Halden sentrum, delvis på grunn av at været hadde gjort bakken bløt, men også i håp om et større publikum. Det lyktes likevel ikke å dekke opp et akkumulert underskudd siden 2007. Viktige sponsorer trakk seg, og det ble ikke noen festival i 2010.
Det ble gjort et godt forarbeide for å gjennomføre en ny festival i 2011. Den skulle avvikles fredag 22. og lørdag 23. juli. Men før konsertprogrammet startet, skjedde Terrorangrepene i Norge 2011, fredagsprogrammet ble sterkt påvirket av dette, og lørdagens program ble avlyst.
Det kom ikke ut noen planer for nye forsøk etter 2011, og musikkfestivalen Down on the Farm er historie. Men noe av musikkprofilen er blitt fortsatt gjennom Am-Car-festivalen «Cars on the Farm» som årlig avholdes samme sted.
== Eksterne lenker == | Down on the Farm i Halden var en rockefestival som første gang ble avholdt offisielt og kommersielt i 1989, etter at en spontanfestival året før hadde gitt mersmak. | 13,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sneltvedt | 2023-02-04 | Sneltvedt | ['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Skien', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Vestfold og Telemarkstubber'] | Sneltvedt er et tettsted i Skien kommune i Telemark. Tettstedet har 252 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent fem kilometer sørøst for Skien by. Barneskolen Sneltvedt skole lå her. Den ble nedlagt våren 2009.
| Sneltvedt er et tettsted i Skien kommune i Telemark. Tettstedet har 252 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent fem kilometer sørøst for Skien by. Barneskolen Sneltvedt skole lå her. Den ble nedlagt våren 2009.
== Referanser == | |befolkningsår = | 13,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/French_Open_2009 | 2023-02-04 | French Open 2009 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:French Open', 'Kategori:Sport i Frankrike i 2009', 'Kategori:Tennis i 2009'] | French Open 2009 ble arrangert mellom 24. mai og 7. juni i Paris. French Open er en Grand Slam-turnering i tennis på grus og blir spilt på Roland Garros-stadion.
| French Open 2009 ble arrangert mellom 24. mai og 7. juni i Paris. French Open er en Grand Slam-turnering i tennis på grus og blir spilt på Roland Garros-stadion.
== Menn ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Kvinner ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Double ==
=== Mixeddouble ===
=== Double damer ===
=== Double herrer === | French Open 2009 ble arrangert mellom 24. mai og 7. | 13,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Royal_Air_Maroc | 2023-02-04 | Royal Air Maroc | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1957', 'Kategori:Marokkanske flyselskaper'] | Royal Air Maroc (ofte bare kalt RAM, الخطوط الملكية المغربية Al-Khuṭūṭ al-Malakīyah al-Maghribīyah i arabisk) er det nasjonale flyselskapet i Marokko. Selskapet er basert i Casablanca og opererer internasjonale ruteflyvninger fra Marokko til andre deler av Afrika, Asia, Europa og Nord-Amerika. Selskapet flyr også innenriks samt utfører charterflyvninger (inkludert Hajj–flyvninger). Royal Air Maroc ble grunnlagt i 1957 og har sin operasjonsbase ved Mohammed V internasjonale lufthavn (CMN) i Casablanca. I 2020 ble RAM med i alliansen Oneworld.
| Royal Air Maroc (ofte bare kalt RAM, الخطوط الملكية المغربية Al-Khuṭūṭ al-Malakīyah al-Maghribīyah i arabisk) er det nasjonale flyselskapet i Marokko. Selskapet er basert i Casablanca og opererer internasjonale ruteflyvninger fra Marokko til andre deler av Afrika, Asia, Europa og Nord-Amerika. Selskapet flyr også innenriks samt utfører charterflyvninger (inkludert Hajj–flyvninger). Royal Air Maroc ble grunnlagt i 1957 og har sin operasjonsbase ved Mohammed V internasjonale lufthavn (CMN) i Casablanca. I 2020 ble RAM med i alliansen Oneworld.
== Flåte ==
Royal Air Maroc bestod i mai 2009 av i alt 55 fly. Selskapet har også ordre på én stk Boeing 737-500, åtte stk Boeing 737-800 og fem stk Boeing 787-8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Royal Air Maroc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Royal Air Maroc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Airliners.net – Bilder av fly fra Royal Air Maroc | Royal Air Maroc (ofte bare kalt RAM, الخطوط الملكية المغربية Al-Khuṭūṭ al-Malakīyah al-Maghribīyah i arabisk) er det nasjonale flyselskapet i Marokko. Selskapet er basert i Casablanca og opererer internasjonale ruteflyvninger fra Marokko til andre deler av Afrika, Asia, Europa og Nord-Amerika. | 13,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thaumastellidae | 2023-02-04 | Thaumastellidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger'] | Thaumastellidae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. Man kjenner bare tre arter, to fra det sørlige Afrika og én fra ørkenområder i Asia. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
| Thaumastellidae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. Man kjenner bare tre arter, to fra det sørlige Afrika og én fra ørkenområder i Asia. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
== Utseende ==
Thaumastellidae har visse trekk som ligner på tegene i gruppen Lygaeoidea. Et uvanlig trekk (for Pentatomoidea) er at de har forkortede forvinger.
== Levevis ==
Thaumastellidae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Disse tegene lever i ørkener og andre tørre strøk.
== Utbredelse ==
To av de tre artene er bare kjent fra Afrika. Thaumastella namaquaensis er beskrevet fra Namibia. Thaumastella aradoides ble beskrevet fra Iran og er senere funnet i Jemen.
== Systematisk inndeling ==
overklasse insekter, Hexapoda
klasse høyere insekter, Insecta
gruppen Neoptera («nyvinger»)
ordenen Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Teger, (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Pentatomoidea
familien Thaumastellidae Štys, 1964
Thaumastella aradoides Horvath, 1896
Thaumastella elizabethae Schaefer & Wilson, 1971
Thaumastella namaquaensis Jacobs, 1989
== Eksterne lenker ==
(en) Thaumastellidae i Encyclopedia of Life
(en) Thaumastellidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Thaumastellidae hos Fauna Europaea
(en) Thaumastellidae hos NCBI
Thaumastellidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter. | * Thaumastella aradoides | 13,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Condor | 2023-02-04 | Operasjon Condor | ['Kategori:Amerikas historie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Hendelser i 1970-årene', 'Kategori:Konflikter i 1973', 'Kategori:Konflikter i 1980', 'Kategori:Rettssaker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Operasjon Condor (spansk Operación Cóndor, portugisisk Operação Condor) var en organisasjon som drev en hemmelig «skitten krig» mot venstreopposisjonen i Sør-Amerika i årene mellom 1973 til om lag 1980. Det er vanlig å regne med at rundt 30 000 menneske ble myrdet i denne operasjonen. Mange av disse ble torturert i hjel og mange bare «forsvant» uten at slektningene deres fikk vite noe hos politiet eller fikk en grav å gå til. En spesialitet var å kaste ut folk fra fly eller helikopter når torturistene mente de ikke kunne få mer ut av avhørene.
Initiativet til Operasjon Condor kom fra den chilenske generalen Augusto Pinochet, som hadde ledet militærkuppet mot den folkevalgte sosialistiske presidenten Salvador Allende den 11. september 1973. Med støtte fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA ble det organisert en multinasjonal terrororganisasjon med navnet Operasjon Condor. Organisasjonen skulle også forfølge venstreorienterte som flyktet fra Sør-Amerika til USA eller Europa. Med i organisasjonen var representanter fra USA, Chile, Argentina, Bolivia, Brasil, Paraguay og Uruguay.
I 1980-årene ble mange av erfaringene fra torturen og terroren i Operasjon Condor brukt i tilsvarende «skitne kriger» som lokale regimer med støtte fra USA førte mot venstreopposisjonen i Mellom-Amerika. Den nyutnevnte (2005) sjefen for all amerikansk etterretning, John Negroponte, spilte en sentral rolle i området på denne tiden.
| Operasjon Condor (spansk Operación Cóndor, portugisisk Operação Condor) var en organisasjon som drev en hemmelig «skitten krig» mot venstreopposisjonen i Sør-Amerika i årene mellom 1973 til om lag 1980. Det er vanlig å regne med at rundt 30 000 menneske ble myrdet i denne operasjonen. Mange av disse ble torturert i hjel og mange bare «forsvant» uten at slektningene deres fikk vite noe hos politiet eller fikk en grav å gå til. En spesialitet var å kaste ut folk fra fly eller helikopter når torturistene mente de ikke kunne få mer ut av avhørene.
Initiativet til Operasjon Condor kom fra den chilenske generalen Augusto Pinochet, som hadde ledet militærkuppet mot den folkevalgte sosialistiske presidenten Salvador Allende den 11. september 1973. Med støtte fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA ble det organisert en multinasjonal terrororganisasjon med navnet Operasjon Condor. Organisasjonen skulle også forfølge venstreorienterte som flyktet fra Sør-Amerika til USA eller Europa. Med i organisasjonen var representanter fra USA, Chile, Argentina, Bolivia, Brasil, Paraguay og Uruguay.
I 1980-årene ble mange av erfaringene fra torturen og terroren i Operasjon Condor brukt i tilsvarende «skitne kriger» som lokale regimer med støtte fra USA førte mot venstreopposisjonen i Mellom-Amerika. Den nyutnevnte (2005) sjefen for all amerikansk etterretning, John Negroponte, spilte en sentral rolle i området på denne tiden.
== Rettssaker ==
I 2011 ble Alfredo Astiz dømt, og han sitter fortsatt i fengsel (per 2016).
I 2013 startet en rettssak i Argentina; Per mai 2016 har «15 av de totalt 18 tiltalte i saken [...] [blitt] funnet skyldig i sin delaktighet i Operasjon Condor»; «Argentinas siste militærdiktator Reynaldo Bignone [ble dømt] til 20 års fengsel for forsvinningen til over 100 mennesker under Operasjon Condor»; Den pensjonerte obersten Manuel Cordero fra Uruguay - den eneste ikke-argentineren på tiltalebenken - ble dømt til 25 års fengsel.
== Litteratur ==
Eichner, Klaus, Operation CONDOR – Eine Internationale des Terrors, Verlag Wiljo Heinen, Berlin (2009), ISBN 978-3939828426
== Referanser == | Operasjon Condor (spansk Operación Cóndor, portugisisk Operação Condor) var en organisasjon som drev en hemmelig «skitten krig» mot venstreopposisjonen i Sør-Amerika i årene mellom 1973 til om lag 1980. Det er vanlig å regne med at rundt 30 000 menneske ble myrdet i denne operasjonen. | 13,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Limited_Edition_Hybrid_SACD_Set | 2023-02-04 | The Limited Edition Hybrid SACD Set | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-album', 'Kategori:Samlealbum fra 2003'] | The Limited Edition Hybrid SACD Set er en samleboks av Bob Dylan, utgitt i 2003. Boksen inneholder alle de 15 Bob Dylan-albumene som ble utgitt i remastret form i 2003, de som befinner seg i boksen er i SACD format og noen av albumene har en 5.1 surround miks. Alle de 15 albumene er fordelt over på 16 CD-er.
| The Limited Edition Hybrid SACD Set er en samleboks av Bob Dylan, utgitt i 2003. Boksen inneholder alle de 15 Bob Dylan-albumene som ble utgitt i remastret form i 2003, de som befinner seg i boksen er i SACD format og noen av albumene har en 5.1 surround miks. Alle de 15 albumene er fordelt over på 16 CD-er.
== Albumene i boksen ==
The Freewheelin' Bob Dylan (1963)
Another Side of Bob Dylan (1964)
Bringing It All Back Home (1965)
Highway 61 Revisited (1965)
Blonde on Blonde (2 CD) (1966)
John Wesley Harding (1967)
Nashville Skyline (1969)
Planet Waves (1974)
Blood on the Tracks (1975)
Desire (1976)
Street Legal (1978)
Slow Train Coming (1979)
Infidels (1983)
Oh Mercy (1989)
"Love and Theft" (2001) | The Limited Edition Hybrid SACD Set er en samleboks av Bob Dylan, utgitt i 2003. Boksen inneholder alle de 15 Bob Dylan-albumene som ble utgitt i remastret form i 2003, de som befinner seg i boksen er i SACD format og noen av albumene har en 5. | 13,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reisecerteparti | 2023-02-04 | Reisecerteparti | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kontraktsrett', 'Kategori:Sjøfart'] | Reisecertepartiet er det sentrale kontraktsdokumentet som utferdiges når det inngås avtale om befraktning av skip. Denne avtaletypen kalles reisebefraktning, og er en «fraktavtale som gjelder et helt skips transportkapasitet eller en større del av denne, og hvor godtgjørelsen for transporten, frakten, bestemmes per reise uten hensyn til reisens varighet». Partene i avtalen er bortfrakteren, stort sett en reder, og befrakteren, som vanligvis er avskiper og/eller mottaker av lasten. Avtalen om reisebefraktning gjelder som oftest et spesifikt, navngitt skip. I dette tilfellet har ikke bortfrakteren rett til å sende lasten med et annet skip. Bortfrakteren har et ansvar for å sørge for at skipet er sjødyktig, men ikke noe garantiansvar for mulige svakheter. Fraktavtalen kan gjelde for en enkelt reise, et bestemt antall reiser umiddelbart etter hverandre, eller så mange reiser som skipet kan utføre i løpet av et bestemt tidsrom. I de to sistnevnte tilfellene vil det være snakk om et certeparti for konsekutive reiser.
Tiden for oppfyllelse av avtalen bestemmes dels av et tidligste tidspunkt; lastedagen, og dels ved et seneste tidspunkt; kanselleringsdagen. Årsaken til førstnevnte er at før lastedagen plikter ikke befrakteren å levere last. Sistnevnte har sin bakgrunn i at befrakteren kan heve avtalen dersom skipet ikke meldes lasteklart på avtalt sted før kanselleringsdagen. Bortfrakteren er pliktig til å la skipet ligge til lasting og lossing over en viss tidsperiode. Frakten skal dekke denne liggetiden, og dersom det skulle oppstå overliggetid skal det betales et tilleggsvederlag kalt demurrage. Bortfrakteren er ellers ansvarlig for alle kostnader. Dette inkluderer reisekostnader (drivstoff, agentkostnader, kanal- og havneavgifter), driftskostnader (mannskap, vedlikehold, reparasjoner og dokking) og finansieringskostnader tilknyttet skipet. Frakten avtales enten som en rund sum for hele reisen (lump-sum frakt), eller det avtales et beløp per transportert enhet (for eksempel tonn). Som hovedregel skal frakt bare betales for last som er i behold ved reisens slutt, ansvaret ligger altså på bortfrakteren. Det gjøres dog unntak for last som går tapt som følge av egen beskaffenhet, mangler ved emballasjen og lignende. Imidlertid må det bemerkes at partene står fritt til å avtale at det er befrakteren som skal ta på seg transportrisikoen i relasjon til frakten. Dette skjer gjerne gjennom forskuddsbetaling der bortfrakteren ikke er pliktig til å utføre noen tilbakebetaling om lasten skulle gå tapt eller bli skadet underveis.
Dersom betalingen skjer etterskuddsvis har bortfrakteren rett til å nekte utlevering av lasten i lossehavnen dersom han ikke får betalt frakten (og tilbakelevert konnossementet), jf sjøl. § 370. Rederen har nemlig sjøpant i lasten for fraktkravet sitt. I shippingbransjen er det også relativt vanlig å inngå kvantumskontrakter. Dette er avtaler hvor bortfrakteren påtar seg å besørge transport av et større kvantum over et visst tidsrom og ved hjelp av forskjellige skip. Dette kan for eksempel dreie seg om transport av 600 000 tonn kull fra havn A til havn B fordelt over en toårsperiode. Kontraktene omtales også som contracts of affreightment (coa), og inneholder spesifikasjoner hva angår skipenes art og størrelse, og fraktrate. Det er utformet forskjellige standard certepartier for slike avtaler, blant annet Volcoa (tørrlast) og Intercoa (oljelaster). Det er også viktig å bemerke at for den enkelte reise gjelder reglene om vanlig reisebefraktning. I kvantumskontrakten henvises det gjerne til bestemmelsene i et standard certeparti for transport av vedkommende vare. | Reisecertepartiet er det sentrale kontraktsdokumentet som utferdiges når det inngås avtale om befraktning av skip. Denne avtaletypen kalles reisebefraktning, og er en «fraktavtale som gjelder et helt skips transportkapasitet eller en større del av denne, og hvor godtgjørelsen for transporten, frakten, bestemmes per reise uten hensyn til reisens varighet». Partene i avtalen er bortfrakteren, stort sett en reder, og befrakteren, som vanligvis er avskiper og/eller mottaker av lasten. Avtalen om reisebefraktning gjelder som oftest et spesifikt, navngitt skip. I dette tilfellet har ikke bortfrakteren rett til å sende lasten med et annet skip. Bortfrakteren har et ansvar for å sørge for at skipet er sjødyktig, men ikke noe garantiansvar for mulige svakheter. Fraktavtalen kan gjelde for en enkelt reise, et bestemt antall reiser umiddelbart etter hverandre, eller så mange reiser som skipet kan utføre i løpet av et bestemt tidsrom. I de to sistnevnte tilfellene vil det være snakk om et certeparti for konsekutive reiser.
Tiden for oppfyllelse av avtalen bestemmes dels av et tidligste tidspunkt; lastedagen, og dels ved et seneste tidspunkt; kanselleringsdagen. Årsaken til førstnevnte er at før lastedagen plikter ikke befrakteren å levere last. Sistnevnte har sin bakgrunn i at befrakteren kan heve avtalen dersom skipet ikke meldes lasteklart på avtalt sted før kanselleringsdagen. Bortfrakteren er pliktig til å la skipet ligge til lasting og lossing over en viss tidsperiode. Frakten skal dekke denne liggetiden, og dersom det skulle oppstå overliggetid skal det betales et tilleggsvederlag kalt demurrage. Bortfrakteren er ellers ansvarlig for alle kostnader. Dette inkluderer reisekostnader (drivstoff, agentkostnader, kanal- og havneavgifter), driftskostnader (mannskap, vedlikehold, reparasjoner og dokking) og finansieringskostnader tilknyttet skipet. Frakten avtales enten som en rund sum for hele reisen (lump-sum frakt), eller det avtales et beløp per transportert enhet (for eksempel tonn). Som hovedregel skal frakt bare betales for last som er i behold ved reisens slutt, ansvaret ligger altså på bortfrakteren. Det gjøres dog unntak for last som går tapt som følge av egen beskaffenhet, mangler ved emballasjen og lignende. Imidlertid må det bemerkes at partene står fritt til å avtale at det er befrakteren som skal ta på seg transportrisikoen i relasjon til frakten. Dette skjer gjerne gjennom forskuddsbetaling der bortfrakteren ikke er pliktig til å utføre noen tilbakebetaling om lasten skulle gå tapt eller bli skadet underveis.
Dersom betalingen skjer etterskuddsvis har bortfrakteren rett til å nekte utlevering av lasten i lossehavnen dersom han ikke får betalt frakten (og tilbakelevert konnossementet), jf sjøl. § 370. Rederen har nemlig sjøpant i lasten for fraktkravet sitt. I shippingbransjen er det også relativt vanlig å inngå kvantumskontrakter. Dette er avtaler hvor bortfrakteren påtar seg å besørge transport av et større kvantum over et visst tidsrom og ved hjelp av forskjellige skip. Dette kan for eksempel dreie seg om transport av 600 000 tonn kull fra havn A til havn B fordelt over en toårsperiode. Kontraktene omtales også som contracts of affreightment (coa), og inneholder spesifikasjoner hva angår skipenes art og størrelse, og fraktrate. Det er utformet forskjellige standard certepartier for slike avtaler, blant annet Volcoa (tørrlast) og Intercoa (oljelaster). Det er også viktig å bemerke at for den enkelte reise gjelder reglene om vanlig reisebefraktning. I kvantumskontrakten henvises det gjerne til bestemmelsene i et standard certeparti for transport av vedkommende vare. | Reisecertepartiet er det sentrale kontraktsdokumentet som utferdiges når det inngås avtale om befraktning av skip. Denne avtaletypen kalles reisebefraktning, og er en «fraktavtale som gjelder et helt skips transportkapasitet eller en større del av denne, og hvor godtgjørelsen for transporten, frakten, bestemmes per reise uten hensyn til reisens varighet». | 13,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shanghai_Masters | 2023-02-04 | Shanghai Masters | ['Kategori:Pekere'] | Shanghai Masters kan vise til:
Shanghai Masters (snooker)
Shanghai Masters (tennis) | Shanghai Masters kan vise til:
Shanghai Masters (snooker)
Shanghai Masters (tennis) | Shanghai Masters kan vise til: | 13,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Bj%C3%B8rkli | 2023-02-04 | Geir Bjørkli | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer fra Karlsøy kommune'] | Geir Bjørkli (født 18. mai 1954) er en norsk fagforeningsleder som i perioden 2006-2014 var forbundsleder i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund.
Geir Bjørkli kommer fra Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms. Han utdannet seg til møbelsnekker og hadde sin første jobb på en snekkerfabrikk i Tromsø. 21 år gammel startet han på fengselsskolen. Etter fullført utdannelse startet han som fengselsbetjent på Ila forvarings- og sikringsanstalt i Bærum i 1977.
I 1978 ble han tillitsvalgt på Ila. I 1985 ble han leder av Osloforeninga, et verv han hadde i fire år. I 1994 ble han valgt til forbundssekretær. Han ble hovedverneombud for Kriminalomsorgen. I perioden fra 1997 til 2001 var han nestleder i Norsk fengsels- og Friomsorgsforbund. Fra 2001 var han medlem av landstyret og var fengselsleder ved Indre Østfold fengsel fra 1999 til han ble leder i forbundet i 2006.
Geir Bjørkli har vært tillitsvalgt i Norsk Fengsels og Friomsorgsforbund sammenhengende i over 37 år. Han er æresmedlem i forbundet og er tildelt LOs høyeste utmerkelse "Pioneren".
Geir Bjørkli har også vært tillitvalgt i Arbeiderpartiet bl.a. som leder av Nesodden Arbeiderparti og i to perioder leder av Trøgstad Arbeiderparti.
| Geir Bjørkli (født 18. mai 1954) er en norsk fagforeningsleder som i perioden 2006-2014 var forbundsleder i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund.
Geir Bjørkli kommer fra Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms. Han utdannet seg til møbelsnekker og hadde sin første jobb på en snekkerfabrikk i Tromsø. 21 år gammel startet han på fengselsskolen. Etter fullført utdannelse startet han som fengselsbetjent på Ila forvarings- og sikringsanstalt i Bærum i 1977.
I 1978 ble han tillitsvalgt på Ila. I 1985 ble han leder av Osloforeninga, et verv han hadde i fire år. I 1994 ble han valgt til forbundssekretær. Han ble hovedverneombud for Kriminalomsorgen. I perioden fra 1997 til 2001 var han nestleder i Norsk fengsels- og Friomsorgsforbund. Fra 2001 var han medlem av landstyret og var fengselsleder ved Indre Østfold fengsel fra 1999 til han ble leder i forbundet i 2006.
Geir Bjørkli har vært tillitsvalgt i Norsk Fengsels og Friomsorgsforbund sammenhengende i over 37 år. Han er æresmedlem i forbundet og er tildelt LOs høyeste utmerkelse "Pioneren".
Geir Bjørkli har også vært tillitvalgt i Arbeiderpartiet bl.a. som leder av Nesodden Arbeiderparti og i to perioder leder av Trøgstad Arbeiderparti.
== Eksterne lenker ==
Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund | Geir Bjørkli (født 18. mai 1954) er en norsk fagforeningsleder som i perioden 2006-2014 var forbundsleder i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund. | 13,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koreatuja | 2023-02-04 | Koreatuja | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Koreatuja eller koreansk tuja (latin: Thuja koraiensis) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den dyrkes ofte i parker på grunn av sitt vakre nålverk med grønn overside og hvit underside, men tilgangen til frø er begrenset..
Denne eviggrønne arten blir 3-10 meter høy, og er uregelmessig og slank, tidvis kroket eller vridd i veksten. Den vokser sakte. Planten kjenens lett på de mørke- eller mellomgrønne, 2-4 mm lange flate skjellaktige bladene, som er sølvhvite på undersiden grunnet meget tydelige, brede stomatabånd. De ovale konglene modnes fra gulgrønne til rødbrune og blir 7-11 x 4-5 mm store. De har store skjell nederst og tynnere, mer sprikende skjell som «stikker ut» øverst, og konglen åpner seg til 6-8 mm bredde. Antall kongleskjell er 8-12. Frøet har lysebrune vinger.
Koreatuja vokser i Korea og helt nordøst i Kina i Changbaifjellene. Den vokser ikke i Norden, men har vært plantet ut i parker Storbritannia fra 1918, og vokser i noen botaniske samlinger. Arten er giftig.
| Koreatuja eller koreansk tuja (latin: Thuja koraiensis) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den dyrkes ofte i parker på grunn av sitt vakre nålverk med grønn overside og hvit underside, men tilgangen til frø er begrenset..
Denne eviggrønne arten blir 3-10 meter høy, og er uregelmessig og slank, tidvis kroket eller vridd i veksten. Den vokser sakte. Planten kjenens lett på de mørke- eller mellomgrønne, 2-4 mm lange flate skjellaktige bladene, som er sølvhvite på undersiden grunnet meget tydelige, brede stomatabånd. De ovale konglene modnes fra gulgrønne til rødbrune og blir 7-11 x 4-5 mm store. De har store skjell nederst og tynnere, mer sprikende skjell som «stikker ut» øverst, og konglen åpner seg til 6-8 mm bredde. Antall kongleskjell er 8-12. Frøet har lysebrune vinger.
Koreatuja vokser i Korea og helt nordøst i Kina i Changbaifjellene. Den vokser ikke i Norden, men har vært plantet ut i parker Storbritannia fra 1918, og vokser i noen botaniske samlinger. Arten er giftig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Koreatuja i Encyclopedia of Life
(en) Koreatuja i Global Biodiversity Information Facility
(no) Koreatuja hos Artsdatabanken
(en) Koreatuja hos NCBI
(en) Koreatuja hos The International Plant Names Index
(en) Koreatuja hos Tropicos
(en) Kategori:Thuja koraiensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Thuja koraiensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Thuja koraiensis – detaljert informasjon på Wikispecies
IUCN – «Thuja koraiensis» fra Conifer Specialist Group.
«Thuja koraiensis» – fra Conifers.org. | Koreatuja eller koreansk tuja (latin: Thuja koraiensis) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den dyrkes ofte i parker på grunn av sitt vakre nålverk med grønn overside og hvit underside, men tilgangen til frø er begrenset.. | 13,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japantuja | 2023-02-04 | Japantuja | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japans endemiske flora', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Japantuja eller japansk tuja (latin: Thuja standishii) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den dyrkes ofte i parker på grunn av sitt vakre nålverk med grønn overside og hvit underside, men tilgangen til frø er begrenset..
Denne eviggrønne arten blir 20-35 meter høy, og er et massivt, tettvokst og ruvende bartre. Kronen er bredt konisk, grenene peker lett oppover, svaier nederst, mer tydelig opprette øverst. Barken er rødbrun eller mørk oransjebrun, vertikalt trevlete i strimler med harde, ofte skinnende furer. Bladene er matte og ru, med fine, lysegrå-hvite og ganske tynne stomatabånd på undersiden. Bladene er flatt skjellaktige etter hvert, mellom grønne og 2-4 mm lange. Konglene er ovale, modner fra gulgrønne til rødbrune og 6-12 mm lange, bredden maksimalt 8 mm ved åpning. Antall kongleskjell er 6-10, og de sitetr tett.
Japantuja vokser i det sørlige Japan på øyene Honshū og Shikoku. Arten plantes for sitt tømmer, som er vanntett, bestandig og lukter godt. Den vokser ikke i Norden, men har vært plantet ut i parker Storbritannia fra 1860, og vokser i noen botaniske samlinger. Arten er giftig.
| Japantuja eller japansk tuja (latin: Thuja standishii) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den dyrkes ofte i parker på grunn av sitt vakre nålverk med grønn overside og hvit underside, men tilgangen til frø er begrenset..
Denne eviggrønne arten blir 20-35 meter høy, og er et massivt, tettvokst og ruvende bartre. Kronen er bredt konisk, grenene peker lett oppover, svaier nederst, mer tydelig opprette øverst. Barken er rødbrun eller mørk oransjebrun, vertikalt trevlete i strimler med harde, ofte skinnende furer. Bladene er matte og ru, med fine, lysegrå-hvite og ganske tynne stomatabånd på undersiden. Bladene er flatt skjellaktige etter hvert, mellom grønne og 2-4 mm lange. Konglene er ovale, modner fra gulgrønne til rødbrune og 6-12 mm lange, bredden maksimalt 8 mm ved åpning. Antall kongleskjell er 6-10, og de sitetr tett.
Japantuja vokser i det sørlige Japan på øyene Honshū og Shikoku. Arten plantes for sitt tømmer, som er vanntett, bestandig og lukter godt. Den vokser ikke i Norden, men har vært plantet ut i parker Storbritannia fra 1860, og vokser i noen botaniske samlinger. Arten er giftig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Japantuja i Encyclopedia of Life
(en) Japantuja i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Japantuja hos Dyntaxa
(en) Japantuja hos NCBI
(en) Japantuja hos The International Plant Names Index
(en) Japantuja hos Tropicos
(en) Kategori:Thuja standishii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Thuja standishii – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Thuja standishii – detaljert informasjon på Wikispecies
IUCN – «Thuja standishii» fra Conifer Specialist Group.
«Thuja standishii» – fra Conifers.org. | Japantuja eller japansk tuja (latin: Thuja standishii) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den dyrkes ofte i parker på grunn av sitt vakre nålverk med grønn overside og hvit underside, men tilgangen til frø er begrenset.. | 13,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sichuantuja | 2023-02-04 | Sichuantuja | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Sichuantuja eller sichuanesisk tuja (latin: Thuja sutchuenensis) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den er kritisk utrydningstruet i sitt isolerte habitat i Chongqing-regionen i Sichuan, midt i Kina.
Denne eviggrønne arten blir 10-18 meter høy. Bladene er flatt skjellaktige og 1-4 mm lange med smale, hvite stomatabånd på undersiden. Konglene er ovale, modner fra grønne til brune og 5-8 mm lange, bredden maksimalt 7 mm ved åpning. Antall kongleskjell er 8-10, og de sitter tett.
Arten er giftig. Den ble første brskrevet i 1899 fra eksemplar innsamlet av franskmannen Paul Guillaume Farges, men antatt utryddet inntil noen eksemplar ble gjenoppdaget i utilgjengelige trakter i samme område i 1999. Området har nå spesiell vernestatus. Det er ikke kjent at den er plantet ut i parker eller arboreter.
| Sichuantuja eller sichuanesisk tuja (latin: Thuja sutchuenensis) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den er kritisk utrydningstruet i sitt isolerte habitat i Chongqing-regionen i Sichuan, midt i Kina.
Denne eviggrønne arten blir 10-18 meter høy. Bladene er flatt skjellaktige og 1-4 mm lange med smale, hvite stomatabånd på undersiden. Konglene er ovale, modner fra grønne til brune og 5-8 mm lange, bredden maksimalt 7 mm ved åpning. Antall kongleskjell er 8-10, og de sitter tett.
Arten er giftig. Den ble første brskrevet i 1899 fra eksemplar innsamlet av franskmannen Paul Guillaume Farges, men antatt utryddet inntil noen eksemplar ble gjenoppdaget i utilgjengelige trakter i samme område i 1999. Området har nå spesiell vernestatus. Det er ikke kjent at den er plantet ut i parker eller arboreter.
== Eksterne lenker ==
(en) Sichuantuja i Encyclopedia of Life
(en) Sichuantuja i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sichuantuja hos NCBI
(en) Sichuantuja hos The International Plant Names Index
(en) Sichuantuja hos Tropicos
Thuja sutchuenensis – detaljert informasjon på Wikispecies
IUCN – «Thuja sutchuenensis» fra Conifer Specialist Group.
«Thuja sutchuenensis» – fra Conifers.org. | Sichuantuja eller sichuanesisk tuja (latin: Thuja sutchuenensis) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den er kritisk utrydningstruet i sitt isolerte habitat i Chongqing-regionen i Sichuan, midt i Kina. | 13,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mads_Stokkelien | 2023-02-04 | Mads Stokkelien | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fotballspillere for New York Cosmos', 'Kategori:Fotballspillere for Stabæk Fotball', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i USA', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mads Stokkelien (født 15. mars 1990 i Kristiansand) er en norsk fotballspiller som spilte for Start. Hans posisjon på banen er i angrep, og han har flere kamper på aldersbestemte landslag for Norge.
Stokkelien debuterte for Start i eliteseriesammenheng i april 2009 mot Aalesund, da han ble byttet inn for Espen Børufsen på slutten av kampen. Mot Brann 16. mai samme år scoret han sitt første eliteseriemål. I de påfølgende to kampene for Start scoret han tilsammen tre mål. Stokkelien ble blant annet sammenlignet med Allan Clarke av Starts sportsdirektør Svein Mathisen.Stokkelien ble Starts toppscorer i 2009 med 10 mål. Før 2012-sesongen gikk han gratis til Stabæk.
Etter et opphold i New York Cosmos kom han sommeren 2015 tilbake til Start.
| Mads Stokkelien (født 15. mars 1990 i Kristiansand) er en norsk fotballspiller som spilte for Start. Hans posisjon på banen er i angrep, og han har flere kamper på aldersbestemte landslag for Norge.
Stokkelien debuterte for Start i eliteseriesammenheng i april 2009 mot Aalesund, da han ble byttet inn for Espen Børufsen på slutten av kampen. Mot Brann 16. mai samme år scoret han sitt første eliteseriemål. I de påfølgende to kampene for Start scoret han tilsammen tre mål. Stokkelien ble blant annet sammenlignet med Allan Clarke av Starts sportsdirektør Svein Mathisen.Stokkelien ble Starts toppscorer i 2009 med 10 mål. Før 2012-sesongen gikk han gratis til Stabæk.
Etter et opphold i New York Cosmos kom han sommeren 2015 tilbake til Start.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mads Stokkelien – Transfermarkt
(en) Mads Stokkelien – Soccerway
(no) Mads Stokkelien – Norges Fotballforbund
(en) Mads Stokkelien – FBref
ikstart.no – Stokkeliens profil hos Start
NIFS.no – Stokkeliens profil hos Norsk & Internasjonal Fotballstatistikk | | klubb2 = | 13,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerd_Kristiansen | 2023-02-04 | Gerd Kristiansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Ledere for Landsorganisasjonen i Norge', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer fra Harstad kommune'] | Gerd Elin Kristiansen (født 1. august 1955 i Harstad) er en norsk fagforeningskvinne. Fra 6. mai 2013 til 11. mai 2017 var hun leder i LO.Kristiansen er utdannet hjelpepleier og har sin yrkesbakgrunn ved Universitetssykehuset i Tromsø.
Hun var hovedtillitsvalgt for Norsk Helse- og Sosialforbund i Troms i en periode på 10 år. I 2002 ble hun valgt til nestleder i samme forbund. Da Norsk Kommuneforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund slo seg sammen og stiftet Fagforbundet i 2003 ble hun medlem av arbeidsutvalget i det nye forbundet. I 2005 ble hun valgt til 1. nestleder, et verv hun hadde til hun ble nestleder i LO.
Kristiansen ble i 2009 valgt til ny nestleder i LO. På kongressen i 2013 ble hun valgt til Landsorganisasjonens leder.
| Gerd Elin Kristiansen (født 1. august 1955 i Harstad) er en norsk fagforeningskvinne. Fra 6. mai 2013 til 11. mai 2017 var hun leder i LO.Kristiansen er utdannet hjelpepleier og har sin yrkesbakgrunn ved Universitetssykehuset i Tromsø.
Hun var hovedtillitsvalgt for Norsk Helse- og Sosialforbund i Troms i en periode på 10 år. I 2002 ble hun valgt til nestleder i samme forbund. Da Norsk Kommuneforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund slo seg sammen og stiftet Fagforbundet i 2003 ble hun medlem av arbeidsutvalget i det nye forbundet. I 2005 ble hun valgt til 1. nestleder, et verv hun hadde til hun ble nestleder i LO.
Kristiansen ble i 2009 valgt til ny nestleder i LO. På kongressen i 2013 ble hun valgt til Landsorganisasjonens leder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gerd Kristiansen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerd Kristiansen på Internet Movie Database | Gerd Elin Kristiansen (født 1. august 1955 i Harstad) er en norsk fagforeningskvinne. | 13,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kinesiske_akademi_for_samfunnsvitenskap | 2023-02-04 | Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Etableringer i 1977', 'Kategori:Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Vitenskap i 1977', 'Kategori:Vitenskapelige organisasjoner'] | Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap (forenklet kinesisk: 中国社会科学院, tradisjonell kinesisk: 中國社會科學院; pinyin: Zhōngguó Shèhuì Kēxuéyuàn; Chinese Academy of Social Sciences, CASS) er Folkerepublikken Kinas nasjonale akademi for samfunnsvitenskap. Det har sitt sete i Beijing.
Akademiet er tilknyttet Folkerepublikken Kinas Statsråd, det vil si landets regjering.
Det ble stiftet i mai 1977, og ble utskilt fra Det kinesiske vitenskapsakademi. President er (2009) professor Chen Kuiyuan.
| Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap (forenklet kinesisk: 中国社会科学院, tradisjonell kinesisk: 中國社會科學院; pinyin: Zhōngguó Shèhuì Kēxuéyuàn; Chinese Academy of Social Sciences, CASS) er Folkerepublikken Kinas nasjonale akademi for samfunnsvitenskap. Det har sitt sete i Beijing.
Akademiet er tilknyttet Folkerepublikken Kinas Statsråd, det vil si landets regjering.
Det ble stiftet i mai 1977, og ble utskilt fra Det kinesiske vitenskapsakademi. President er (2009) professor Chen Kuiyuan.
== Presidenter ==
Hu Qiaomu (胡乔木): 1977-1982
Ma Hong (马洪): 1982-1985
Hu Qiaomu: 1985-1988
Hu Sheng (胡绳): 1988-1998
Li Tieying (李铁映): 1998-2003
Chen Kuiyuan (陈奎元): 2003–2013
Wang Weiguang (王伟光): 2013–2018
Xie Fuzhan (谢伏瞻): 2018–
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Chinese Academy of Social Sciences – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap (forenklet kinesisk: 中国社会科学院, tradisjonell kinesisk: 中國社會科學院; pinyin: Zhōngguó Shèhuì Kēxuéyuàn; Chinese Academy of Social Sciences, CASS) er Folkerepublikken Kinas nasjonale akademi for samfunnsvitenskap. Det har sitt sete i Beijing. | 13,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chen_Kuiyuan | 2023-02-04 | Chen Kuiyuan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shenyang'] | Chen Kuiyuan (kinesisk: 陈奎元; pinyin: Chén Kuíyuán; født i januar 1941 i Kangping i provinsen Liaoning – da i staten Manchukuo) er en kinesisk kommunistisk politiker.
Chen ble med i Kinas kommunistiske parti i 1964 og fikk størstedelen av sin utdannelse i Indre Mongolia. Han har vært medlem av partiets sentralkomité siden 1992.
Under støstedelen av 1990-årene var han partisekretær i Tibet. Der avskaffet han størstedelen av de konsesjoner mot tibetanske språk og kultur som var blitt gitt etter at reformpolitikken begynte i 1980-årene, og bante vei for en fastere integrering av Tibet med det egentlige Kina.I 2003 ble han president for Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap.
| Chen Kuiyuan (kinesisk: 陈奎元; pinyin: Chén Kuíyuán; født i januar 1941 i Kangping i provinsen Liaoning – da i staten Manchukuo) er en kinesisk kommunistisk politiker.
Chen ble med i Kinas kommunistiske parti i 1964 og fikk størstedelen av sin utdannelse i Indre Mongolia. Han har vært medlem av partiets sentralkomité siden 1992.
Under støstedelen av 1990-årene var han partisekretær i Tibet. Der avskaffet han størstedelen av de konsesjoner mot tibetanske språk og kultur som var blitt gitt etter at reformpolitikken begynte i 1980-årene, og bante vei for en fastere integrering av Tibet med det egentlige Kina.I 2003 ble han president for Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chen Kuiyuan hos China Vitae | Chen Kuiyuan (kinesisk: 陈奎元; pinyin: Chén Kuíyuán; født i januar 1941 i Kangping i provinsen Liaoning – da i staten Manchukuo) er en kinesisk kommunistisk politiker. | 13,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvite_afrikanere | 2023-02-04 | Hvite afrikanere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Afrika', 'Kategori:Kolonihistorie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hvite afrikanere er den hvite befolkningen i Afrika. Disse individene er hovedsakelig av nederlandsk, britisk, fransk og portugisisk herkomst og i mindre grad av italiensk, gresk, belgisk, sveitsisk, spansk, irsk og tysk herkomst.
Før avkoloniseringen av Afrika etter den annen verdenskrig utgjorde de hvite afrikanerne rundt 10 millioner mennesker og fantes overalt på kontinentet. Imidlertid emigrerte mange under avkoloniseringen og etter at den var fullført. Allikevel utgjør de hvite afrikanerne en viktig minoritet i mange afrikanske stater. De utgjør for eksempel 6 prosent av befolkningen i Namibia.
Det afrikanske landet med den høyeste andelen hvite mennesker er Sør-Afrika, der omtrent 5.2 millioner mennesker er hvite (11 prosent av befolkningen).Selv om hvite ikke lenger sitter med makten over noen afrikanske nasjoner har de fortsatt å være fremtredende innbyggere og har ofte en anseelig eierandel i økonomien og i landeiendommer i spesifikke regioner og land. Mange nordafrikanske etniske grupper, som arabere og berbere,, kan også ansees som hvite afrikanere. Det høyeste anslaget over hvor mange hvite mennesker som lever i Afrika er på 0,80 prosent av kontinentets befolkning; dvs 7,3 millioner mennesker av de samlede afrikanske 922 millioner innbyggere.
| Hvite afrikanere er den hvite befolkningen i Afrika. Disse individene er hovedsakelig av nederlandsk, britisk, fransk og portugisisk herkomst og i mindre grad av italiensk, gresk, belgisk, sveitsisk, spansk, irsk og tysk herkomst.
Før avkoloniseringen av Afrika etter den annen verdenskrig utgjorde de hvite afrikanerne rundt 10 millioner mennesker og fantes overalt på kontinentet. Imidlertid emigrerte mange under avkoloniseringen og etter at den var fullført. Allikevel utgjør de hvite afrikanerne en viktig minoritet i mange afrikanske stater. De utgjør for eksempel 6 prosent av befolkningen i Namibia.
Det afrikanske landet med den høyeste andelen hvite mennesker er Sør-Afrika, der omtrent 5.2 millioner mennesker er hvite (11 prosent av befolkningen).Selv om hvite ikke lenger sitter med makten over noen afrikanske nasjoner har de fortsatt å være fremtredende innbyggere og har ofte en anseelig eierandel i økonomien og i landeiendommer i spesifikke regioner og land. Mange nordafrikanske etniske grupper, som arabere og berbere,, kan også ansees som hvite afrikanere. Det høyeste anslaget over hvor mange hvite mennesker som lever i Afrika er på 0,80 prosent av kontinentets befolkning; dvs 7,3 millioner mennesker av de samlede afrikanske 922 millioner innbyggere.
== Antall hvite mennesker i Afrika (2005 anslag fra CIA) ==
Hvite afrikanere per land
Sør-Afrika: 5 265 300 (per juli 2008)
Namibia: 124 000 – 150 000
Mosambik: 30 000 (per desember 2008)
Angola: 7 000
Zambia: 8 000
Zimbabwe: 20 000
Senegal: 5 000
Botswana: 7 000
Kenya: 20 000
Andre afrikanske nasjoner: 10 000-25 000
== Se også ==
Pied-noir
== Referanser == | | språk = engelsk, afrikaans, portugisisk, fransk, fransk, tysk og andre europeiske språk. Kabylsk, arabisk og andre. | 13,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinas_kommunistpartis_16._sentralkomit%C3%A9 | 2023-02-04 | Kinas kommunistpartis 16. sentralkomité | ['Kategori:Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti etter periode'] | Kinas kommunistpartis 16. sentralkomité var i sesjon fra 2002 til 2007. Det ble avholdt syv plenarsesjoner.
Det valgte Det kinesiske kommunistpartis 16. politbyrå i 2002.
| Kinas kommunistpartis 16. sentralkomité var i sesjon fra 2002 til 2007. Det ble avholdt syv plenarsesjoner.
Det valgte Det kinesiske kommunistpartis 16. politbyrå i 2002.
== Medlemmer ==
I strøkrekkefølge:
== Kronologi ==
1. plenarsesjon
Når: 15. november 2002
Hvor: Beijing
Betydning: Hu Jintao ble valgt til generalsekretær for partiet, Jiang Zemin ble formann for den sentrale militærkommisjon. Et 25-medlemmers politbyrå, en 9-medlems stående komite for politbyrået og et 7-medlems sekretariat med Zeng Qinghong sor førstrangerte sekretær ble valgt. Wu Guanzheng ble sekretær for den sentrale kommisjon for disiplininspeksjon. Wen Jiabao ble medlem av politbyråets stående komite for første gang.2. plenarsesjon
Når: 24.-25. februar 2003
Hvor: Beijing
Betydning: Møtet approberte nomineringer til toppverv i den 10. nasjonale folkekongress og den 10. nasjonale komite for det kinesiske folks politisk rådgivende komite.3. plenarsesjon
Når: 11.-14. oktober 2003
Hvor: Beijing
Betydning: Det ble vedtatt en Sentralkomiteens beslutning om visse anliggender vedrørende det sosialistiske markedsøkonomiske system og et Sentralkomiteens forslag til revisjon av deler av statskonstitusjonenn. Det ble oppfordret til et regelverk som kunne lette forholdene for det private næringsliv.4. plenarsesjon
Når: 16.-19. september 2004
Hvor: Beijing
Betydning: Hu Jintao rapporterte på politbyråets vegne, Zeng Qinghong holdt en forklarende tale om Sentralkomiteens beslutning om å styrke partiets regjeringskapasitet. Jiang Zemin kunngjorde sin avgang, og Hu Jintao ble ny formann for den sentrale militærkommisjon, mens Xu Caihou rykket opp som viseformann.5. plenarsesjon
Når: 8.-11. oktober 2005
Hvor: Beijing
Betydning: Hu Jintao rapporterte på politbyråets vegne, Wen Jiabao rapporterte om retningslinjene for den 11. femårsplan. Det ble lansert som mål å fremme «sosial harmoni». Det offisielle kommunikeet understreket «bygging av demokratisk rettspleie, samhørighet, vitalitet, stabilitet og orden», og en styrking av bedre relasjoner over Taiwanstredet og «gjenforening av fedrelandet».6. plenarsesjon
Når: 8.-11. oktober 2006
Hvor: Beijing
Betydning: Hu Jintao rapporterte på politbyråets vegne, Wu Bangguo holdt en forklarende tale om Sentralkomiteens beslutning om visse større spørsmål vedrørende byggingen av et harmonisk sosialistisk samfunn.7. plenarsesjon
Når: 9.-12. oktober 2007
Hvor: Beijing
Betydning: Møtet forberedet den 17. nasjonale kongress. Det støttet vitenskapelig syn på utvikling. Tidligere borgermester av Shanghai Chen Liangyu, en nær alliert av Jiang Zemin og rival til Hu Jintao, og tidligere borgermester av Qingdao Du Shicheng ble ekskludert fra partiet for påstått korrupsjon.
== Eksterne lenker ==
16th Central Committee of the CPC, People's Daily Online. | Kinas kommunistpartis 16. sentralkomité var i sesjon fra 2002 til 2007. | 13,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Epitaph_Records | 2023-02-04 | Epitaph Records | ['Kategori:1980 i California', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hollywood', 'Kategori:Næringsliv i California', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1980', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1987', 'Kategori:Plateselskaper fra USA'] | Epitaph Records er et amerikansk plateselskap som holder til i Hollywood, California, eid av Bad Religion gitarist Brett Gurewitz. Selskapet var opprinnelig "just a logo and a P.O. box", dannet i 1980 med hensikt å selge Bad Religion-plater, men har senere utviklet seg til å bli et stort, selvstendig plateselskap. Gurewitz tok navnet fra en King Crimson-sang med samme navn. Gjennom 1980- og 90-tallet var de fleste bandene som var signert til Epitaph punk rockband, mens de som er signert der nå er for det meste alternativ rockband.
| Epitaph Records er et amerikansk plateselskap som holder til i Hollywood, California, eid av Bad Religion gitarist Brett Gurewitz. Selskapet var opprinnelig "just a logo and a P.O. box", dannet i 1980 med hensikt å selge Bad Religion-plater, men har senere utviklet seg til å bli et stort, selvstendig plateselskap. Gurewitz tok navnet fra en King Crimson-sang med samme navn. Gjennom 1980- og 90-tallet var de fleste bandene som var signert til Epitaph punk rockband, mens de som er signert der nå er for det meste alternativ rockband.
== Nåværende artister ==
Listen under er en liste med de bandene som er aktive idag.
== Tidligere artister ==
Listen under er en liste med artister som tidligere har vært signert til Epitaph Records.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Epitaph Records er et amerikansk plateselskap som holder til i Hollywood, California, eid av Bad Religion gitarist Brett Gurewitz. Selskapet var opprinnelig "just a logo and a P. | 13,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Awaken_(sang) | 2023-02-04 | Awaken (sang) | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1977', 'Kategori:Yes-sanger'] | «Awaken» er en sang skrevet av Jon Anderson og Steve Howe fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt på bandets album Going for the One fra 1977. Dette er albumets lengste sang med 15 minutter og 31 sekunder, og regnes som Yes' siste episke verk på 1970-tallet. Innspillingene ble gjort av kirkeorgelet i St. Martins Church i Vevey i Sveits.
Vokalist og sangens medkomponist Jon Anderson har gitt uttrykk for at han synes denne sangen er bandets beste: «Vi hadde en hit-plate! Jeg elsket å høre på «Awaken», endelig hadde vi laget et mesterverk.»
| «Awaken» er en sang skrevet av Jon Anderson og Steve Howe fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt på bandets album Going for the One fra 1977. Dette er albumets lengste sang med 15 minutter og 31 sekunder, og regnes som Yes' siste episke verk på 1970-tallet. Innspillingene ble gjort av kirkeorgelet i St. Martins Church i Vevey i Sveits.
Vokalist og sangens medkomponist Jon Anderson har gitt uttrykk for at han synes denne sangen er bandets beste: «Vi hadde en hit-plate! Jeg elsket å høre på «Awaken», endelig hadde vi laget et mesterverk.»
== Struktur ==
Sangen begynner med et pianostykke som minner om orientalsk musikk, før det glir over i et rolig parti med Pedal steelgitar og vokal, ofte kalt «High Vibration». Dette punkteres av en rask introduksjon av elektrisk gitar, som først går skalaer før tempoet økes, og sammen med trommer og bass går over i et nytt orientalsk tema. Vokalen kommer etter hvert, nesten svevende på toppen av musikken.
Musikken blir gradvis mere overskygget av perkusjonsinstrumenter før dette temaet blir igjen punktert, nå av en staccato bass som fungerer som overgang til et monotont og repetetivt tema på harpe. Over dette spilles en solo på kirkeorgel, som etter hvert får med seg resten av instrumentene i det neste temaet som sakte bygger seg opp mot et crescendo. Helt til slutt kommer en forlenget versjon av temaet «High Vibration» og sangen avsluttes med en enkel og kort jazz-lignende gitarsolo. Teksten er spirituell og kosmisk, som så mange av Jon Andersons tekster.
Som flere av bandets sanger, har denne en meget kompleks harmonisk og rytmisk struktur, i tillegg til en enigmatisk tekst som er åpen for tolkninger. I likhet med en annen sang fra Going for the One, «Parallels», spiller Rick Wakeman på kirkeorgel. Ifølge opplysningene fra innercoveret til ny-utgivelsen fra 2003, ble innspillingene av kirkeorgelet gjort i St. Martins Church i Vevey i Sveits.
== Konsertfremføringer ==
En tidlig versjon av sangens åpningsvers ble fremført under to konserter i 1975 under tittelen «High Vibration». Denne versjonen var kort, omkring ett minutt lang, og ble brukt som introduksjon til sangen «The Gates of Delirium» fra albumet Relayer. Denne versjonen ble fremført med vokal av Jon Anderson, gitar av Steve Howe og mellotron av Patrick Moraz.
«Awaken» i sin ferdige og kjente form ble spilt på samtlige av bandets konserter mellom utgivelsen i 1977 og til 1979, da Jon Anderson og Rick Wakeman forlot bandet. Sangen kom ikke tilbake før under Union-turneen i 1991. Senere på 1990-tallet og frem til 2004 ble sangen jevnlig fremført under Yes' konserter, siste gang 12. april 2016 i San Francisco.Offisielle konsertopptak av «Awaken» finnes på:
Keys to Ascension (innspilt mars 1996, utgitt oktober samme år)
House of Yes: Live from House of Blues (innspilt 31. oktober 1999, utgitt september 2000)
The Word Is Live (innspilt juni 1979, utgitt august 2005)
Live at Montreux 2003 (innspilt juli 2003, utgitt september 2007) – Dette er den lengste utgitte versjonen av sangen med 19 minutter og 20 sekunder
Union Live (innspilt 8. august 1991, utgitt 6. januar 2011)
== Versjon på ny-utgivelsen fra 2003 ==
En innspilling av en tidlig versjon av «Awaken» under arbeidstittelen «Eastern Number» finnes som «bonus-spor» på ny-utgivelsen av albumet Going for the One fra 2003. Denne versjonen er en innspilling av øvelse i studio, og inneholder de fleste elementene fra den ferdige versjonen. Denne versjonen er 12 minutter og 16 sekunder lang og mangler midtpartiet med harpe og kirkeorgel.
== Personell ==
På originalinnspillingen fra 1977 medvirker:
Jon Anderson: vokal, harpe, perkusjon
Steve Howe: elektriske gitarer, Pedal steelgitar, perkusjon
Chris Squire: bass, perkusjon
Rick Wakeman: piano, kirkeorgel, perkusjon
Alan White: trommer, perkusjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Awaken på MusicBrainz | «Awaken» er en sang skrevet av Jon Anderson og Steve Howe fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt på bandets album Going for the One fra 1977. Dette er albumets lengste sang med 15 minutter og 31 sekunder, og regnes som Yes' siste episke verk på 1970-tallet. | 13,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jiang_Weixin | 2023-02-04 | Jiang Weixin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Qiqihar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jiang Weixin (kinesisk: 姜伟新; født i januar 1949 i fylket Fuyu i provinsen Heilongjiang i Kina) er den nåværende (2009) minister for Ministeriet for hudbygging og urban-rural konstruksjon i Folkerepublikken Kina.
Jiang ble uteksaminert fra Pekinguniversitetet. Han ble medlem av Det kinesiske kommunistiske parti i desember 1969. Han var med i Kommisjonen for nasjonal utvikling og reform i mange år.
| Jiang Weixin (kinesisk: 姜伟新; født i januar 1949 i fylket Fuyu i provinsen Heilongjiang i Kina) er den nåværende (2009) minister for Ministeriet for hudbygging og urban-rural konstruksjon i Folkerepublikken Kina.
Jiang ble uteksaminert fra Pekinguniversitetet. Han ble medlem av Det kinesiske kommunistiske parti i desember 1969. Han var med i Kommisjonen for nasjonal utvikling og reform i mange år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jiang Weixin hos China Vitae
Jiang Weixins profil | Jiang Weixin (kinesisk: 姜伟新; født i januar 1949 i fylket Fuyu i provinsen Heilongjiang i Kina) er den nåværende (2009) minister for Ministeriet for hudbygging og urban-rural konstruksjon i Folkerepublikken Kina. | 13,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhythm_and_blues | 2023-02-04 | Rhythm and blues | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Musikk i USA', 'Kategori:Musikksjangre', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rhythm and blues, også forkortet til R&B eller RnB, er en musikksjanger innen populær afroamerikansk musikk som har sin opprinnelse i 1940-årene i USA. Begrepet ble opprinnelig benyttet av plateselskaper for å beskrive innspillinger markert hovedsakelig til urbane afroamerikanere på en tid da «urban, rockete, jazzbasert musikk med en tung, iherdig takt» ble stadig mer populært. I kommersiell rhythm and blues-musikk, typisk for 1950- til ut i 1970-årene, besto musikkgruppene vanligvis av piano, en eller to gitarer, bass, trommer, saksofon og tidvis et kor. Sangtekstene handlet ofte om den afroamerikanske erfaring, bestående av smerte og søken etter frihet og glede. Tekstene fokuserte tungt på tema som triumf og mislykkethet, frihet, økonomi, streben, lengsler og seksuelle forhold.
Begrepet «rhythm and blues» har gjennomgått en rekke endringer i meningsinnhold i årenes løp. Tidlig i 1950-årene ble det jevnlig anvendt for plater med bluesmusikk. Fra midten av 1950-årene, etter at denne musikkstilen hadde bidratt til framveksten av rock and roll, kom begrepet «R&B» til bli benyttet for å referere til musikk som utviklet seg fra, og som hadde tatt opp i seg elektrisk blues, foruten også gospel og soulmusikk. I 1960-årene ble flere britiske rockegrupper, slike som The Rolling Stones, The Who og The Animals referert til, og promotert som, R&B-band; plakater for The Whos opphold ved Marquee Club i London i 1964 hadde slagordet «Maksimal R&B». Denne kontakten med R&B er i dag kjent som «britisk rhythm and blues». Ved 1970-årene hadde begrepet rhythm and blues igjen endret meningsinnhold og ble benyttet som en generell fortegnelse for soul og funk. I 1980-årene ble det utviklet en nyere form for R&B som ble karakterisert som samtidens R&B. Den kombinerte elementer av rhythm and blues, soul, funk, pop, hiphop og elektronisk dansemusikk. Populære R&B-sangere i 1990-årene besto blant annet av Prince, Michael Jackson, R. Kelly, Stevie Wonder, Whitney Houston, og Mariah Carey.
| Rhythm and blues, også forkortet til R&B eller RnB, er en musikksjanger innen populær afroamerikansk musikk som har sin opprinnelse i 1940-årene i USA. Begrepet ble opprinnelig benyttet av plateselskaper for å beskrive innspillinger markert hovedsakelig til urbane afroamerikanere på en tid da «urban, rockete, jazzbasert musikk med en tung, iherdig takt» ble stadig mer populært. I kommersiell rhythm and blues-musikk, typisk for 1950- til ut i 1970-årene, besto musikkgruppene vanligvis av piano, en eller to gitarer, bass, trommer, saksofon og tidvis et kor. Sangtekstene handlet ofte om den afroamerikanske erfaring, bestående av smerte og søken etter frihet og glede. Tekstene fokuserte tungt på tema som triumf og mislykkethet, frihet, økonomi, streben, lengsler og seksuelle forhold.
Begrepet «rhythm and blues» har gjennomgått en rekke endringer i meningsinnhold i årenes løp. Tidlig i 1950-årene ble det jevnlig anvendt for plater med bluesmusikk. Fra midten av 1950-årene, etter at denne musikkstilen hadde bidratt til framveksten av rock and roll, kom begrepet «R&B» til bli benyttet for å referere til musikk som utviklet seg fra, og som hadde tatt opp i seg elektrisk blues, foruten også gospel og soulmusikk. I 1960-årene ble flere britiske rockegrupper, slike som The Rolling Stones, The Who og The Animals referert til, og promotert som, R&B-band; plakater for The Whos opphold ved Marquee Club i London i 1964 hadde slagordet «Maksimal R&B». Denne kontakten med R&B er i dag kjent som «britisk rhythm and blues». Ved 1970-årene hadde begrepet rhythm and blues igjen endret meningsinnhold og ble benyttet som en generell fortegnelse for soul og funk. I 1980-årene ble det utviklet en nyere form for R&B som ble karakterisert som samtidens R&B. Den kombinerte elementer av rhythm and blues, soul, funk, pop, hiphop og elektronisk dansemusikk. Populære R&B-sangere i 1990-årene besto blant annet av Prince, Michael Jackson, R. Kelly, Stevie Wonder, Whitney Houston, og Mariah Carey.
== Etymologi og definisjoner ==
Selv om Jerry Wexler fra magasinet Billboard er kreditert for å gitt betegnelsen «rhythm and blues» i USA i 1948, var begrepet i bruk i Billboard så tidlig som i 1943. Det erstattet betegnelsen «race music», som i seg selv kom fra innenfor det afroamerikanske samfunnet, men som ble forstått som nedsettende i etterkrigstiden. Betegnelsen «rhythm and blues» ble benyttet av Billboard i deres hitlister fra juni 1949 og fram til august 1969 da dets lister med «Hot Rhythm & Blues Singles» ble omdøpt til «Best Selling Soul Singles». Før «rhythm and blues» ble opprettet hadde ulike plateselskaper allerede begynt å erstatte betegnelsen «race music» med «sepia series». «Sepia» henviser ellers til en «svartbrunt fargestoff som blir brukt som vannfarge». I 2010 grunnla LaMont Robinson et egent æresgalleri og museum for musikken, Rhythm & Blues Hall of Fame Museum.Skribent og produsent Robert Palmer definerte rhythm & blues som «et oppsamlingsbegrep som refererte til enhver musikk som ble gjort av og for afroamerikanere.» Han benyttet samtidig begrepet «R&B» som et synonym for jump-blues. Imidlertid har AllMusic adskilt det fra jump-blues grunnet dets sterkere, mer gospelpregete backbeat. Lawrence Cohn, forfatter av Nothing but the Blues, skrev at rhythm and blues var et paraplybegrep som ble oppfunnet for industriens bekvemmelighet. I henhold til ham omfattet begrepet all svart musikk, men ikke klassisk og religiøs musikk, unntatt om en gospelsang solgte nok til å havne på hitlistene. Godt inn i 2000-årene ble begrepet R&B fortsatt brukt (i en del kontekster) for å kategorisere musikk gjort av afroamerikanske musikere, som særskilt fra musikk gjort av andre musikere.
I den kommersielle rhythm and blues-musikken typisk for 1950-årene og ut 1970-årene, besto musikkgruppene vanligvis av piano, en eller to gitarer, bass, trommer og saksofon. Arrangementene var øvet på til det punkt hvor det spilt uanstrengt. Musikerne benyttet tidvis også et kor. Enkle, gjentatt deler gikk inn i hverandre og som skapte kraft og rytmisk vekselspill og frambrakte en moden, melodiøs og ofte sugende teksturer som ikke frambrakte noen individuell sound. Mens sangerne var emosjonelt engasjert i sangtekstene, ofte intenst, forble de cool, avslappet, og i kontroll. Bandene var kledd i dress, til og med uniformer, en praksis assosiert med moderne populærmusikk som de som spilte rhythm and blues søkte å dominere. Sangtekstene ble ofte forstått som fatalistiske, og musikken fulgte vanligvis forutsigbare mønstre med akkorder og strukturer.
== Historie ==
=== Forløpere ===
Den store folkevandringen afroamerikanere fra sørstatene og til de urbane industristedene i nord, til sentre som Chicago, Detroit, New York, Los Angeles og andre steder i 1920- og 1930-årene, skapte et nytt marked for jazz, blues og andre beslektede musikksjangre. Disse sjangrene ble ofte framført av fulltidsmusikere som enten spilte alene eller i små musikkgrupper. Disse forløperne til rhythm and blues kom fra jazz og blues som ble overlappet i slutten av 1920-årene og tiåret etter ved musikken til musikere som Harlem Hamfats, en jazzgruppe fra Chicago, med deres hitsang «Oh Red» (1936), foruten også Lonnie Johnson, Leroy Carr, Cab Calloway, Count Basie, og T-Bone Walker. Det var også en økende vektlegging på elektrisk gitar som hovedinstrument, foruten også piano og saksofon.Ved 1946 begynte den ti år lange dominansen til swing begynt å ebbe ut, men behovet for spennende dansemusikk var fortsatt tilstede. Tidlige R&B-musikere brøt med opplegget til storband ved å spille i mindre grupper og synge i bluesens stil og struktur. Saksofon og piano var fortsatt dominerende, men elektrisk gitar og bass ga volum og intensitet, og gjorde den nye sounden ideell for radio og jukebokser.
=== Sent i 1940-årene ===
I 1948 markedsførte RCA Victor musikk av afroamerikanere under betegnelsen «rhythm and blues». Samme år dominerte Louis Jordan hitlistene med tre sanger, og to av topp 5-sangene var basert på boogie-woogie-rytmene som var blitt populære i løpet av 1940-årene. Jordans band, Tympany Five (dannet i 1938), besto av ham selv på saksofon og vokal, og øvrige musikere på trompet, tenorsaksofon, piano, bass og trommer. Lawrence Cohn beskrev musikken som «'skitnere' enn hans jazz-påvirkede blues fra boogie-tiden». Robert Palmer beskrev det som «urban, rockete jazz med en tung, insisterende rytme». Jordans musikk, og musikken til Big Joe Turner, Roy Brown, Billy Wright og Wynonie Harris, ble kalt jump-blues. I 1948 nådde Wynonie Harris' versjon av Roy Browns «Good Rockin' Tonight» andreplass på hitlistene, etter Sonny Thompsons «Long Gone» på førsteplass.I 1949 ble definisjonen «rhythm and blues» byttet ut med Billboard-kategorien «Harlem Hit Parade». Samme år ble «The Huckle-Buck» spilt inn av bandleder og saksofonist Paul Williams, og havnet på førsteplass i R&B-listene, og forble der mesteparten av året. Sangen ble beskrevet som en «skitten» boogie fordi den var burlesk og villstyrig.Samme år kom også Jimmy Witherspoons versjon av «Ain't Nobody's Business» på fjerdeplass på hitlistene, mens Louis Jordan og Tympany Five igjen kom inn i topp 5 med Saturday Night Fish Fry. Mange av disse slagerne ble utgitt av nye uavhengige plateselskaper som Savoy Records, King Records, Imperial Records, Specialty Records, Chess Records og Atlantic Records.
=== Første halvdel av 1950-årene ===
Johnny Otis, som hadde fått platekontrakt med Newark-baserte Savoy Records, produserte mange R&B-slagere i 1951, deriblant «Double Crossing Blues», «Mistrustin' Blues» og «Cupid's Boogie», som alle havnet på førsteplass det året. Otis fikk hele ti av sine sanger med på Topp ti-listen i 1951. Vokaltrioen The Clovers, som sang en særpreget kombinasjon av blues og gospel, hadde en hit som nådde femteplass med «Don't you Know I Love You» (Atlantic Records). I juli 1951 startet DJ Alan Freed fra Cleveland, Ohio radioshowet «The Moondog Rock Roll House Party», som ble sendt sent på natten på radiokanalen «WJW-AM Radio». Freeds radioshow ble sponset av Fred Mintz, som drev en platebutikk med primært afroamerikansk klientell. Freed begynte å kalle R&B-musikken han spilte for «rock and roll».
I 1951 begynte Little Richard Penniman å spille inn plater for RCA Records i jump-blues-stilen til stjernene fra det sene 1940-årene, Roy Brown og Billy Wright. Men det var ikke før han laget en demo i 1954, som fanget oppmerksomheten til Specialty Records, at hans nye, funky rhythm and blues begynte å sende ham inn i rampelyset i 1955. En rask rekkefølge av R&B-slagere fulgte, først med «Tutti Frutti» og «Long Tall Sally», som påvirket sangere som James Brown, Elvis Presley og Otis Redding.Ruth Brown (Atlantic Records) plasserte slagere i topp 5 hvert år fra 1951 til 1954 med «Teardrops from My Eyes», «Five, Ten, Fifteen Hours», «(Mama) He Treats Your Daughter Mean» og «What a Dream». Faye Adams kom på andreplass med «Shake a Hand» i 1952. I 1953 ble Willie Mae Thorntons originalinnspilling av Leiber og Stollers «Hound Dog» nummer tre på hitlistene. Ruth Brown var en av de ledende kvinnelige R&B-artistene. Musikken hennes ble sagt å ha «dype røtter i afroamerikansk vokaltradisjon». Samme år hadde The Orioles, en doo-wop-gruppe, fjerdeplass med «Crying in the Chapel».Fats Domino nådde topp 30 på poplistene i 1952 og 1953, deretter topp ti med «Ain't That a Shame». Ray Charles fikk sitt gjennombrudd med «I Got a Woman» i 1955. Big Bill Broonzy sa om Charles' musikk: «Han blander blues med religiøs musikk... Det er bare ikke riktig.»I 1954 ble «Sh-Boom» av The Chords den første slageren som gikk over fra R&B-listen til topp ti. Frem til 1955 lå «Hearts of Stone» av The Charms på topp 20. Bo Diddleys debutalbum Bo Diddley/I'm A Man klatret til andreplass på R&B-listen.
Etter oppfordring fra Leonard Chess i Chess Records skrev Chuck Berry om countryfele-låten «Ida Red». Resultatet ble «Maybellene»', som nådde både nummer 3 på R&B-listene og topp 30 på poplistene. Alan Freed, som hadde flyttet til det mye større markedet i New York i 1954, hjalp innspillingen med å bli populær blant hvite tenåringer.
=== Sent i 1950-årene ===
I 1956 ble det arrangert en egen «Top Stars of '56»-turné med Al Hibbler, Frankie Lymon & the Teenagers og Carl Perkins blant de fremste sangerne. Særlig slo Carl Perkins' «Blue Suede Shoes» an blant dem som kjøpte R&B-plater. På denne turneen deltok også Chuck Berry, Cathy Carr, Shirley & Lee, Della Reese, The Cleftones og The Spaniels med Illinois Jacquets Big Rockin' Rhythm Band. Turneen besøkte blant annet Columbia, Annapolis, Pittsburgh, Syracuse, Rochester og Buffalo, deler av Canada og Midtvesten i USA, før den endte opp i Texas. I Annapolis forsøkte mellom 50 000 og 70 000 mennesker å komme inn på en utsolgt konsert med plass til 8 000. Det ble totalt trafikk-kork i området, og korken løste seg ikke opp før etter syv timer.Filmindustrien begynte i 1956 å lage filmer med R&B-musikere. Little Richard, Chuck Berry, Fats Domino, Big Joe Turner, The Treniers, The Platters og The Flamingos dukket alle opp på filmlerretet.Elvis Presley-sangene «Jailhouse Rock»/«Treat Me Nice» og «All Shook Up» nådde R&B topp 5 i 1957 på henholdsvis første- og femteplass. Nat King Cole, en tidligere jazzpianist som hadde sanger på først og andreplass på hitlistene tidlig i 1950-årene, fikk en sang på R&B topp 5 i 1958, «Looking Back»/«Do I Like It».
I 1959 ble det etablert to plateselskap som var eid av afroamerikanere, Sam Cookes Sar og Berry Gordons Motown Records. Sistnevnte oppnådde stor suksess. Brook Benton var på toppen av R&B-listene i 1959 med en førsteplass og to andreplasser. Lloyd Price, som i 1952 hadde førsteplassen med «Lawdy Miss Clawdy» oppnådde en førsteplass med sin versjon av «Stagger Lee», mens «Personality» kom på femteplass i 1959.Den hvite bandlederen for «The Bill Black Combo», ironisk nok med navnet Bill Black (og som hadde hjulpet Elvis Presley ved begynnelsen av hans karriere), var populær blant svarte lyttere. Nitti prosent av hans platesalg var til afroamerikanere, og hans «Smokey, Part 2» (1959) nådde førsteplass på afrikansk-amerikanske hitlister. Hi Records hadde ikke bilder av gruppen på eldste plater.
=== 1960-årene og senere ===
Sam Cookes hit «Chain Gang» fikk en femteplass på amerikanske hit-lister i 1960. Denne hiten var en typisk R&B-låt, det samme var Chubby Checkers «The Twist», som også oppnådde en femteplass. Tidlig i 1960-årene ble kategorien som tidligere var kjent som rhythm and blues kalt soulmusikk, mens lignende musikk av hvite artister ble kalt blue eyed soul («blåøyd soul»). Plateselskapet Motown Records fikk sin første million-selgende singel i 1960 med The Miracles' «Shop Around», og i 1961 hadde Stax Records sin første hit med Carla Thomas' «Gee Whiz! (Look at His Eyes)». Den neste store hiten til Stax var The Mar-Keys’ instrumental «Last Night», også utgitt i 1961, innførte en råere Memphis-soul som Stax ble kjent for. På Jamaica påvirket R&B utviklingen av ska. I 1969 oppnådde afroamerikansk kultur og R&B en milepæl da Grammy-prisen for første gang la til en kategori for rhythm and blues. Da ga anerkjennelse til musikken og det afroamerikanske andelen av den amerikanske befolkningen. Kategorien kom ti år etter at den første Grammy-prisen ble utdelt.
Ved 1970-årene ble begrepet rhythm and blues benyttet som et altomfattende betegnelse som omfattet soul, funk, og disco. På omtrent samme tid påvirket R&B britisk pubrock og senere også mod revival (en nyoppblomstring i slutten av 1970-årene av 1960-årenes modbevegelse).
=== Moderne R&B ===
Hovedside: Moderne R&BPå denne tiden ble kortbegrepet R&B bortimot alltid benyttet fram de fulle ordene rhythm and blues, og kommersiell bruk av begrepet refererte vanligvis til samtidens R&B, hvilket var en nyere versjon av soul og funk-påvirket popmusikk som spredte seg da disco ebbet ut og mistet popularitet.
I slutten av 1980-årene og tidlig i 1990-årene begynte hiphop å fange interessen til Amerikas ungdom. R&B begynte å bli ensartet med en gruppe høyprofilerte plateprodusenter som var ansvarlig for de fleste R&B-hiter. Det var vanskelig for R&B-musikere på denne tiden å selge deres musikk eller selv å få den hørt grunnet framgangen til hiphop. En del av dem skaffet seg et hiphop-lignende image, ble markedsført som hiphop, og la ofte til litt rap i sangene sine. Nyere musikere som Usher, R. Kelly, TLC, Aaliyah, Beyoncé, og Mary J. Blige, fikk suksess. L.A. Reid, direktør for LaFace Records, var ansvarlig for en del av de største R&B-suksessene i 1990-årene i form av Usher, TLC og Toni Braxton. Senere markedsførte Reid med hell Boyz II Men. På 2004 vr 80 prosent av sangene som toppet hitlistene til R&B også på toppen av Hot 100. Denne perioden var en gjennom alle tider beste tid for R&B og hiphop på Billboard Hot 100, og på Top 40 Radio. Fra rundt 2005 og til 2013 dale salget av R&B. Imidlertid, ettersom hiphopen hadde begynt å ape etter sounden til R&B ved å tilpasse seg en mykere og glattere sound som tok til seg en del av tradisjonell R&B med rappere som Drake og Fetty Wap. Det åpnet en helt ny dør for sjangeren. Denne sounden ble populær, men skapte også kontroverser og strid som både hiphop og R&B hadde vanskeligheter med å identifisere seg med.
== Britisk rhythm and blues ==
Britisk rhythm and blues utviklet seg tidlig i 1960-årene, hovedsakelig som respons på platene fra amerikanske sangere, som ofte ble brakt over av afroamerikanske soldater stasjonert i England under den kalde krigen, eller sjøfolk i handelsflåte som besøkte havner som London, Liverpool, Newcastle upon Tyne eller Belfast. Mange band, spesielt på de nye klubbscenene i London, forsøkte å kopiere de afroamerikanske rhythm and blues-sangere, noe som resulterte en råere og skitnere stil enn de mer populære beat-gruppene. Den utviklet seg i først fra tradisjonell jazz, skiffle og folkemusikk. De første musikerne fokuserte på kjente bluesmusikere og standardsanger, særskilt Alexis Korner som fungerte som en mentor for medlemmene av The Rolling Stones, The Yardbirds, Manfred Mann, Graham Bond Organisation og The Kinks. Selv om denne puristiske for blues synes å ha hatt en stor innflytelse på framstående britiske rockemusikere som Eric Clapton, Jeff Beck, Peter Green og Jimmy Page, var det andre musikere fikk en bredere interesse for rhythm and blues.Det mest framgangsrike bandet var The Rolling Stones, som på sitt første-album The Rolling Stones (1964) hovedsakelig spilte kjente rhythm and blues-sanger. De ble raskt et av de mest populære britiske bandene (etter The Beatles), og ledet an den andre bølgen av britiske listetopper på amerikanske hitlister. I tillegg til Chicago-blues-låter spilte Rolling Stones inn cover-versjoner av sanger av Chuck Berry og Bobby Womack. I 1964 fikk Rolling Stones sin første nummer én-hit i England med Womacks «It's All Over Now». Blues-sanger og påvirkning fra blues-musikken forble et særtrekk ved Rolling Stones' egen musikk. Andre band fra London var The Yardbirds, The Kinks, Manfred Mann og The Pretty Things, foruten mer jazz-påvirkede grupper som The Graham Bond Organisation, Georgie Fame og Zoot Money. I andre byer dukket det opp band som The Animals fra Newcastle upon Tyne, The Moody Blues og Spencer Davis Group fra Birmingham, og Them fra Belfast. Ingen av disse bandene spilte utelukkende rhythm and blues, men på de første plateutgivelsene deres var R&B den dominerende sjangeren.Musikken til den britiske modkulturen vokste ut av rhythm and blues og senere soul, framført av musikere som ikke var tilgjengelige i de små klubbene i London hvor miljøet først begynte. Som et resultat var det en rekke band som oppsto for å fylle dette tomrommet, blant disse var Small Faces, The Creation og mest framgangsrikt The Who. The Whos første promoteringsmateriell hadde slagordet «maximum rhythm and blues», men rundt 1966 bevegde de seg fra å etterligne amerikansk R&B til å skrive egne sanger som reflekterte modkulturen mer direkte. Mange av disse bandene fikk nasjonal suksess i suksess i Storbritannia, og andre steder i Europa, men fikk vanskeligheter med å slå igjennom i det amerikanske markedet.
De britiske R&B-bandene lagde musikk som var svært forskjellig fra musikken som amerikanske musikere spilte. Britene hadde større vektlegging på elektriske gitarer, og musikken deres var ofte mer energisk. Britene har blitt kritisert for å ha utnyttet afroamerikansk musikk, men det har også blitt framhevet at de både gjorde musikken populær, brakte den til den britiske og dermed den europeiske verden, og i en del tilfeller også tilbake til det amerikanske publikum, og å bidro til å øke omdømmet til eksisterende og tidligere R&B-musikere. De fleste av disse bandene gikk raskt videre fra å spille amerikanske standardlåter til å skrive og framføre egenkomponert musikk, og dermed forlot eller videreførte sine R&B-røtter. Mange ble foregangsfigurer for psykedelisk rock og senere progressiv rock og hardrock, og ble dermed viktige for utviklingen av rocken generelt, dens vesen og lydbilde, og gjorde rhythm and blues til en betydelig komponent av denne sounden.
== Rhythm and Blues i Norge ==
En av de utenlandske R&B-artistene som tidlig etablerte seg i Norge var afroamerikanske Little Earl Wilson fra New York. Han flyttet til Norge i 1964, og dannet kort tid etter bandet The Sapphires. Dette var i starten en navnløs gruppe musikere som øvde på Club 7, men produsent Svein Erik Børja sikret raskt bandet en kontrakt med Polydor. Bandet utga tre singler i løpet av sin karriere, og ble et av de første R&B-bandene som turnerte i Tyskland. The Sapphires ble oppløst i 1968, men de fleste medlemmene fortsatte i andre band. Little Earl selv dannet Club 7 Explosion, der et av medlemmene var Inger Lise Rypdal (på den tiden Inger Lise Andersen).Dr. Hendersons Blues Caravan ble dannet i 1967 av Terje Ogden, Georg Ogden, Per Ivar Fure og Jan Veselka etter at bandet Green Onions ble oppløst. Bandet fikk prøve seg på Club RB i Moss, og dro derfra til Oslo hvor de debuterte på Club 7. Bandet ble etter hvert Club RBs faste husband. I 1968 spilte de inn platen It's driving me insane.Et annet R&B-band som gjorde seg bemerket i slutten av 1960-årene var Wentzel (1967), som også hadde sine røtter i Club 7. Geir Wentzel tok med seg Geir Hovensjø og Arild Engh fra sitt andre band Black & White; andre medlemmer ble Inger Lise Rypdal og Arild Engh. Bandet dannet grunnlaget for det som ble kjent som Toten Groove, og åpnet døren for artister som Viggo Sandvik, Maj Britt Andersen og Eldar Vågan. Da bandet ble oppløst i 1969, kun halvannet år etter at de startet, gikk flere av medlemmene over i andre band som Torry Enghs og Ole Ivars.
Også i slutten av 1960-årene var Rhythmic Six opp fra Bergen. Det besto av Tom de Lange (vokal), Stein Johannesen (gitar), Finn Olsen (gitar), Børre Grønningsæther (saksofon, orgel), Sigfred Baardsen (bass) og Rolf Hammerstad (trommer). Rhythmic Six ble Bergensmestere i pop både i 1966 og 1967. De ga ut fire singler i 1965-1967, blant annet «Watch Your Step» (1966). Rhytmic Six var oppvarmere for The Kinks i Bergenshallen i 1966. Det mest av luften gikk ut av bandet da vokalist Tom de Lange sluttet senhøstes 1967, og bandet ble et ordinært danseband.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gilliland, John (1969): «The Tribal Drum: The rise of rhythm and blues» (audio). Pop Chronicles. University of North Texas Libraries.
Guralnick, Peter (1986): Sweet Soul Music: Rhythm and Blues and the Southern Dream of Freedom. New York: Harper & Row, ISBN 0-06-096049-3.
«The Great R&B-files», The R&B Pioneers Series. | «And You And I» er en sang fra albumet Close to the Edge av det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1972. Sangen er skrevet av Jon Anderson, Bill Bruford, Chris Squire og Steve Howe, og er 10 minutter og 9 sekunder lang. | 13,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Lindeman | 2023-02-04 | Trygve Lindeman | ['Kategori:Alumni fra Det Kongelige Danske Musikkonservatorium', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske cellister', 'Kategori:Norske musikkpedagoger', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Trygve Henrik Lindeman (født 3. november 1896 i Kristiania, død 24. oktober 1979)
var en norsk cellist og i to mannsaldre rektor for Musikkonservatoriet i Oslo.Etter examen artium (1915) studerte han til sivilingeniør ved NTH i 1916 før han skiftet til
musikkstudier ved Musikkonservatoriet i Oslo under Gustav Fr. Lange og i
den danske hovedstad ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium under Carl Nielsen. Som cellist debuterte han i 1925 og
ble direktør (etter sin far Peter Brynie Lindeman) ved Musikkonservatoriet
i 1928. Direktør var han fram til 1969. Ekteparet Lindeman hadde ikke barn og etablerte
derfor Lindemans Legat og overlot konservatoriets ledelse til Anfinn Øien som var rektor fram til Norges musikkhøgskole ble startet i 1973.
Lindeman-tradisjonen i norsk musikk ble fremdyrket av Trygve som mente at alle
kunne spille, komponere, samt begripe musikkteori og bedrive pedagogikk.
Trygve Lindeman var frimurer og skjøttet embedet som ordførende mester i sin loge i en årrekke.
| Trygve Henrik Lindeman (født 3. november 1896 i Kristiania, død 24. oktober 1979)
var en norsk cellist og i to mannsaldre rektor for Musikkonservatoriet i Oslo.Etter examen artium (1915) studerte han til sivilingeniør ved NTH i 1916 før han skiftet til
musikkstudier ved Musikkonservatoriet i Oslo under Gustav Fr. Lange og i
den danske hovedstad ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium under Carl Nielsen. Som cellist debuterte han i 1925 og
ble direktør (etter sin far Peter Brynie Lindeman) ved Musikkonservatoriet
i 1928. Direktør var han fram til 1969. Ekteparet Lindeman hadde ikke barn og etablerte
derfor Lindemans Legat og overlot konservatoriets ledelse til Anfinn Øien som var rektor fram til Norges musikkhøgskole ble startet i 1973.
Lindeman-tradisjonen i norsk musikk ble fremdyrket av Trygve som mente at alle
kunne spille, komponere, samt begripe musikkteori og bedrive pedagogikk.
Trygve Lindeman var frimurer og skjøttet embedet som ordførende mester i sin loge i en årrekke.
== Utmerkelser ==
Kongens fortjenstmedalje i gull 1953
St. Olavs Orden, ridder i 1. klasse av gull 1967.
== Utgivelser ==
Lærebok i taktering for kordirigenter, 1939
Lærebok i elementær musikkteori, 1943
Tonetreffing og musikkdiktat, 1951
Orkesterinstrumenter og partitur, 1973
Musik-konservatoriet i Oslo 1883–1973, 1976, med E. Solbu
== Referanser == | Trygve Henrik Lindeman (født 3. november 1896 i Kristiania, død 24. | 13,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rybs | 2023-02-04 | Rybs | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Korsblomstfamilien', 'Kategori:Oljevekster', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rybs (Brassica rapa ssp. oleifera) en ettårig oljevekst som er i slekt med raps og nepe.
Rybs finnes i to varianter, høstrybs og vårrybs, navnet gjenspeiler når den plantes. Rybs er noe mer hardfør enn raps. I Norge dyrkes det rybs på Østlandet og i Trøndelag. Planten brukes til vekselbruk på åkrer som ellers brukes til korndyrking.
| Rybs (Brassica rapa ssp. oleifera) en ettårig oljevekst som er i slekt med raps og nepe.
Rybs finnes i to varianter, høstrybs og vårrybs, navnet gjenspeiler når den plantes. Rybs er noe mer hardfør enn raps. I Norge dyrkes det rybs på Østlandet og i Trøndelag. Planten brukes til vekselbruk på åkrer som ellers brukes til korndyrking.
== Eksterne lenker ==
(en) Rybs i Global Biodiversity Information Facility
(no) Rybs hos Artsdatabanken
(en) Rybs hos NCBI
(en) Rybs hos The International Plant Names Index
(en) Rybs hos Tropicos
(en) Kategori:Brassica rapa subsp. oleifera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Brassica rapa subsp. oleifera – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Brassica rapa subsp. oleifera – detaljert informasjon på Wikispecies | Rybs (Brassica rapa ssp. oleifera) en ettårig oljevekst som er i slekt med raps og nepe. | 13,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anfinn_%C3%98ien | 2023-02-04 | Anfinn Øien | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. november', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikkpedagoger', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Aurskog-Høland kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Anfinn Hans August Øien
(født 29. mars 1922 i Aurskog, død 12. november 2018)
var en norsk organist og musikkpedagog.
Han studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo og under Finn Viderø i København. Fra 1946 var han organist ved blant annet Lilleborg kirke i Oslo. Han var også lærer ved konservatoriet fra 1946 og ble rektor 1969-73. Da Norges musikkhøgskole ble opprettet i 1973, ble han dosent i satslære i tiden 1973-84 og fikk opprykk til professor 1985. Han har komponert kirkemusikk og melodien til Guds menighet er jordens største under (1967) og gitt ut en lærebok Harmonilære.
Han harmoniserte 16 av Per Lønnings salmer i 2000, utgitt av Cantando Musikkforlag i Stavanger, hvorav en ble lansert som ny Oslo-sang.
Han er bestefar til gitaristen Anders Clemens Øien.
| Anfinn Hans August Øien
(født 29. mars 1922 i Aurskog, død 12. november 2018)
var en norsk organist og musikkpedagog.
Han studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo og under Finn Viderø i København. Fra 1946 var han organist ved blant annet Lilleborg kirke i Oslo. Han var også lærer ved konservatoriet fra 1946 og ble rektor 1969-73. Da Norges musikkhøgskole ble opprettet i 1973, ble han dosent i satslære i tiden 1973-84 og fikk opprykk til professor 1985. Han har komponert kirkemusikk og melodien til Guds menighet er jordens største under (1967) og gitt ut en lærebok Harmonilære.
Han harmoniserte 16 av Per Lønnings salmer i 2000, utgitt av Cantando Musikkforlag i Stavanger, hvorav en ble lansert som ny Oslo-sang.
Han er bestefar til gitaristen Anders Clemens Øien.
== Premier ==
Kongens fortjenstmedalje i gull 2002
== Utgivelser ==
Andreasmesse, en generasjonsgudstjeneste (hefte og CD, 2000). Med samledikteren Svein Ellingsen.
Harmonilære: funksjonell harmonikk i homofon sats (1975)
== Referanser == | Anfinn Hans August Øien | 13,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Domenico_Colombo | 2023-02-04 | Domenico Colombo | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1497', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1418', 'Kategori:Italienske forretningsfolk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Genova'] | Domenico Colombo (født 1418 i Genova i Italia, død 1496) var faren til Christopher Columbus.
Han hadde tre brødre som het Franceschino, Giacomo og Bertino. Domenico jobbet som vever, butikkeier og osteprodusent. Han giftet seg med Susanna Fontanarossa og deres førstefødte Christopher ble født i 1451. Senere fikk de sønnene Giovanni Pellegrino, Bartholomew, Giacomo, og datteren Bianchinetta sammen.
| Domenico Colombo (født 1418 i Genova i Italia, død 1496) var faren til Christopher Columbus.
Han hadde tre brødre som het Franceschino, Giacomo og Bertino. Domenico jobbet som vever, butikkeier og osteprodusent. Han giftet seg med Susanna Fontanarossa og deres førstefødte Christopher ble født i 1451. Senere fikk de sønnene Giovanni Pellegrino, Bartholomew, Giacomo, og datteren Bianchinetta sammen.
== Referanser == | Domenico Colombo (født 1418 i Genova i Italia, død 1496) var faren til Christopher Columbus. | 13,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Susanna_Fontanarossa | 2023-02-04 | Susanna Fontanarossa | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1480-årene', 'Kategori:Dødsfall i 1489', 'Kategori:Fødsler i 1430-årene', 'Kategori:Fødsler i 1435', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Genova'] | Susanna Fontanarossa (født rundt 1435 i landsbyen Monticellu på Korsika, død ca. 1489). Hun var moren til Christoffer Columbus og småsøsknene Bartolomeo, Giovanni Pellegrino, Giacomo og datteren Bianchinetta Columbus. Hun var gift med Domenico Colombo, en ullhandler, og hun var også datter av en ullhandler, Giacomo. De giftet seg ca. 1445, da hun var bare 10 år. Hun døde før Domenico. I Fontanarossa, Goretto, Genova, Liguria, Val Trebbia, er en stein hvor det står, «In questo borgo nacque Susanna Fontanarossa, madre di Cristoforo Colombo.» som oversatt er «Suzanna Fontanarossa, moren til Christopher Columbus, er oppvokst her.»
| Susanna Fontanarossa (født rundt 1435 i landsbyen Monticellu på Korsika, død ca. 1489). Hun var moren til Christoffer Columbus og småsøsknene Bartolomeo, Giovanni Pellegrino, Giacomo og datteren Bianchinetta Columbus. Hun var gift med Domenico Colombo, en ullhandler, og hun var også datter av en ullhandler, Giacomo. De giftet seg ca. 1445, da hun var bare 10 år. Hun døde før Domenico. I Fontanarossa, Goretto, Genova, Liguria, Val Trebbia, er en stein hvor det står, «In questo borgo nacque Susanna Fontanarossa, madre di Cristoforo Colombo.» som oversatt er «Suzanna Fontanarossa, moren til Christopher Columbus, er oppvokst her.»
== Referanser == | Susanna Fontanarossa (født rundt 1435 i landsbyen Monticellu på Korsika, død ca. 1489). | 13,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karen_Traviss | 2023-02-04 | Karen Traviss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske biografistubber', 'Kategori:Britiske science fiction-forfattere', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Karen Traviss er en britisk science fiction-forfatter fra Wiltshire, England. Hun jobbet som journalist og korrespondent før hun begynte å skrive bøker. Hun bor i Wiltshire i England. Hun debuterte som forfatter med boken City of Pearl i mars 2004. Handlingen tar plass på Jorden og på en planet som heter Cavanaghs stjerne i år 2198 og i år 2374.
Karen Traviss har også skrevet tre Star Wars-romanene Star Wars Republic Commando: Hard Contact (2004), Star Wars Republic Commando: Triple Zero (2006) og Star Wars Legacy of the Force: Bloodlines. Star Wars Republic Commando: True Colors.
| Karen Traviss er en britisk science fiction-forfatter fra Wiltshire, England. Hun jobbet som journalist og korrespondent før hun begynte å skrive bøker. Hun bor i Wiltshire i England. Hun debuterte som forfatter med boken City of Pearl i mars 2004. Handlingen tar plass på Jorden og på en planet som heter Cavanaghs stjerne i år 2198 og i år 2374.
Karen Traviss har også skrevet tre Star Wars-romanene Star Wars Republic Commando: Hard Contact (2004), Star Wars Republic Commando: Triple Zero (2006) og Star Wars Legacy of the Force: Bloodlines. Star Wars Republic Commando: True Colors.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Karen Traviss' blogg om Starwars.com | Karen Traviss er en britisk science fiction-forfatter fra Wiltshire, England. Hun jobbet som journalist og korrespondent før hun begynte å skrive bøker. | 13,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Watertown | 2023-02-04 | Watertown | ['Kategori:Pekere'] | Watertown kan vise til:
| Watertown kan vise til:
== Steder i USA ==
Watertown (Connecticut)
Watertown (Florida)
Watertown (Massachusetts)
Watertown (Minnesota)
Watertown (New York)
Watertown (Sør-Dakota)
Watertown (Wisconsin)
«Watertown» – et kallenavn for Area 51
== Musikk ==
Watertown – et album (1970) av Frank Sinatra | Watertown kan vise til: | 13,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tidningen_VIs_litteraturpris | 2023-02-04 | Tidningen VIs litteraturpris | ['Kategori:1947 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1947', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1947'] | Tidningen Vis litteraturpris er en litterær pris for svenske skjønnlitterære forfattere på SEK 50 000 (2008) samt et diplom og deles ut årlig. Den første prisen ble delt ut i 1947. I løpet av årene 1947 – 1991 fikk avisen VI stipendiemiddeler fra KF:s bokförlag, Boklotteriet og Litteraturfrämjandet. Siden 1992 står tidningen VI for hele stipendbeløpet.
| Tidningen Vis litteraturpris er en litterær pris for svenske skjønnlitterære forfattere på SEK 50 000 (2008) samt et diplom og deles ut årlig. Den første prisen ble delt ut i 1947. I løpet av årene 1947 – 1991 fikk avisen VI stipendiemiddeler fra KF:s bokförlag, Boklotteriet og Litteraturfrämjandet. Siden 1992 står tidningen VI for hele stipendbeløpet.
== Liste over prisvinnere ==
== Eksterne lenker ==
Tidningen Vi:s litteraturpris Arkivert 9. mai 2016 hos Wayback Machine. | Tidningen Vis litteraturpris er en litterær pris for svenske skjønnlitterære forfattere på SEK 50 000 (2008) samt et diplom og deles ut årlig. Den første prisen ble delt ut i 1947. | 13,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gwich%E2%80%99in | 2023-02-04 | Gwich’in | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Indianerstammer', 'Kategori:Nordamerikanske indianerstammer', 'Kategori:Urfolk i Alaska', 'Kategori:Urfolk i Canada', 'Kategori:Urfolk i USA'] | Loucheux (fransk for «den som blingser», skjæløye) er ett av flere navn på indianerstammen gwich’in (engelsk: Kutchin) bosatt i Yukon i Alaska. Det er også navn på en vei i byen Innuvik i Yellowknife i Nordvestterritoriene.
Gwich'inene er kjent for god trugekonstruksjon, kanoer med bjerkeneverhud og toveis sledemeier. Mange lever fortsatt som jegere, fiskere og sesongarbeidere.
I dag lever ca. 9000 gwich'iner i 15 lokalsamfunn om lag ved polarsirkelen og dels i Canada, dels i Alaska. | Loucheux (fransk for «den som blingser», skjæløye) er ett av flere navn på indianerstammen gwich’in (engelsk: Kutchin) bosatt i Yukon i Alaska. Det er også navn på en vei i byen Innuvik i Yellowknife i Nordvestterritoriene.
Gwich'inene er kjent for god trugekonstruksjon, kanoer med bjerkeneverhud og toveis sledemeier. Mange lever fortsatt som jegere, fiskere og sesongarbeidere.
I dag lever ca. 9000 gwich'iner i 15 lokalsamfunn om lag ved polarsirkelen og dels i Canada, dels i Alaska. | Loucheux (fransk for «den som blingser», skjæløye) er ett av flere navn på indianerstammen gwich’in (engelsk: Kutchin) bosatt i Yukon i Alaska. Det er også navn på en vei i byen Innuvik i Yellowknife i Nordvestterritoriene. | 13,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Watertown_(Massachusetts) | 2023-02-04 | Watertown (Massachusetts) | ['Kategori:1630 i Nord-Amerika', 'Kategori:42°N', 'Kategori:71°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1630', 'Kategori:Byer i Massachusetts', 'Kategori:Byer i Middlesex County i Massachusetts', 'Kategori:Sider med kart'] | Watertown er en by i Middlesex County i Massachusetts, USA. Byen ble grunnlagt i 1630. Innbyggertallet var 32 986 ved folketellingen i 2000.
Byen har den tredje største befolkningen av armenere i USA (etter Glendale og Fresno i California), estimert til over 8 000 per 2007.
| Watertown er en by i Middlesex County i Massachusetts, USA. Byen ble grunnlagt i 1630. Innbyggertallet var 32 986 ved folketellingen i 2000.
Byen har den tredje største befolkningen av armenere i USA (etter Glendale og Fresno i California), estimert til over 8 000 per 2007.
== Kjente personer fra Watertown ==
Eliza Dushku – skuespiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Watertown, Massachusetts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Innbyggertall 2010 - 2019 – United States Census Bureau
Watertowns nettsted | Watertown er en by i Middlesex County i Massachusetts, USA. Byen ble grunnlagt i 1630. | 13,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peregrinus_da_Castello | 2023-02-04 | Peregrinus da Castello | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1322', 'Kategori:Ikkekinesiske katolske biskoper i Kina', 'Kategori:Italienske fransiskanere', 'Kategori:Italienske misjonærer', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra Città di Castello', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Peregrinus da Castello (født i Città di Castello? i Italia, død 7. juli 1322 i Zaiton i Kina) var katolsk biskop av den store havnebyen Zaiton (dagens Quanzhou i Fujian) det sørlige Kina fra 1318 til sin død i 1322.
Han tilhørte fransiskanerordenen, og var først misjonær i Khanbaliq (som var navnet på det mongolske Beijing under Yuan-dynastiet). Et sammendrag av et brev han forfattet den 30. september 1318 gir informasjon om den katolske misjon i Kina på den tid.
| Peregrinus da Castello (født i Città di Castello? i Italia, død 7. juli 1322 i Zaiton i Kina) var katolsk biskop av den store havnebyen Zaiton (dagens Quanzhou i Fujian) det sørlige Kina fra 1318 til sin død i 1322.
Han tilhørte fransiskanerordenen, og var først misjonær i Khanbaliq (som var navnet på det mongolske Beijing under Yuan-dynastiet). Et sammendrag av et brev han forfattet den 30. september 1318 gir informasjon om den katolske misjon i Kina på den tid.
== Litteratur ==
G. Bastianini: «Fra Pellegrino da Città di Castello, O. Min. II° vescovo di Zaiton in Cina († 7 Luglio 1322) e l'autenticità della sua lettera (30 Dic. 1318)», i Miscellanea Franciscana 47 (1947), s. 152-199, særlig s. 177-185.
Christopher Dawson (red.): The Mongol Mission: Narratives and Letters of the Franciscan Missionaries in Mongolia aqnd China in the Thirteenth and Fourteenth Centuries, London/New York: Sheed and Ward, 1955; gjenopptrykk (med tittel Mission to Asia: Narratives ...), New York: Harper & Row, 1966; New York: AMS Press, 1980, s. 232-234
Henry Hosten: «Letter of Father Peregrine, second Bishop of Zayton, China (December 30, 1318)», i Journal and Proceedings of the Asiatic Society of Bengal (n.s.) 26 (1930), s. 437-456.
Arthur C. Moule: Christians in China Before the Year 1550, London:S.P.C.K., 1930, s. 207-210 (Nyutgivelse ved Octagon Books, ISBN 0-374-95972-2)
Sinica Franciscana (SF), 1: Athanasius van den Wyngaert (red.): Itinera et Relationes Fratrum Minorum Saeculi XIII et XIV, Firenze: Curia Generalis O.F.M., 1929
== Referanser == | Peregrinus da Castello (født i Città di Castello? i Italia, død 7. | 13,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/McDiarmid_Park | 2023-02-04 | McDiarmid Park | ['Kategori:3°V', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstadioner i Skottland', 'Kategori:Perth and Kinross', 'Kategori:Sider med kart'] | McDiarmid Park er hjemmebanen til den skotske fotballklubben St. Johnstone FC fra Perth. Den har 10 673 sitteplasser og publikumsrekorden er 10 525, og denne ble satt 23. mai 1999 da Tayside-rivalene Dundee FC var på besøk i sesongavslutningen denne sesongen.Etter 65 år på det tidligere stadionet Muirton Park på nordsiden av byen, ble dette stadionet og en tilhørende isbane kjøpt av den britiske supermarkedkjeden Asda i 1986. De ville sanere området og bygge et supermarked. Asda skulle da finansiere flyttingen av fotballklubben til et nybygget stadion vest i byen, hvor den lokale bonden Bruce McDiarmid ga i desember 1988 tomten til det nye stadionanlegget. Denne tomten hadde en anslått verdi på rundt GBP 400 000, men Bruce McDiarmid så på denne gaven av det han kalte «berry and barley fields» («bær og byggmarker») som en gave til Perths befolkning. St. Johnstone insisterte imidlertid på at McDiarnmid skulle få en aksjeandel på 20 % og ærespresident i fotballklubben.Skottlands kvinnelandslag spiller normalt sine hjemmekamper på denne banen. I tillegg er også blitt brukt til Rugby union-kamper, hvor laget Caledonia Reds brukte banen til de ble slått sammen med Glasgow Warriors i 1998.
I tillegg er banen blitt brukt til konserter og store møter, blant annet har den skotske avdelingen av Jehovas vitner sine årlige kongresser her hver sommer. Som konsertarena ble den åpnet av Elton John 6. juli 2008.
| McDiarmid Park er hjemmebanen til den skotske fotballklubben St. Johnstone FC fra Perth. Den har 10 673 sitteplasser og publikumsrekorden er 10 525, og denne ble satt 23. mai 1999 da Tayside-rivalene Dundee FC var på besøk i sesongavslutningen denne sesongen.Etter 65 år på det tidligere stadionet Muirton Park på nordsiden av byen, ble dette stadionet og en tilhørende isbane kjøpt av den britiske supermarkedkjeden Asda i 1986. De ville sanere området og bygge et supermarked. Asda skulle da finansiere flyttingen av fotballklubben til et nybygget stadion vest i byen, hvor den lokale bonden Bruce McDiarmid ga i desember 1988 tomten til det nye stadionanlegget. Denne tomten hadde en anslått verdi på rundt GBP 400 000, men Bruce McDiarmid så på denne gaven av det han kalte «berry and barley fields» («bær og byggmarker») som en gave til Perths befolkning. St. Johnstone insisterte imidlertid på at McDiarnmid skulle få en aksjeandel på 20 % og ærespresident i fotballklubben.Skottlands kvinnelandslag spiller normalt sine hjemmekamper på denne banen. I tillegg er også blitt brukt til Rugby union-kamper, hvor laget Caledonia Reds brukte banen til de ble slått sammen med Glasgow Warriors i 1998.
I tillegg er banen blitt brukt til konserter og store møter, blant annet har den skotske avdelingen av Jehovas vitner sine årlige kongresser her hver sommer. Som konsertarena ble den åpnet av Elton John 6. juli 2008.
== Referanser == | | | 13,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aage_Grundstad | 2023-02-04 | Aage Grundstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Dødsfall 8. april', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske folkemusikere', 'Kategori:Norske trekkspillere', 'Kategori:Paul Harris Fellow', 'Kategori:Personer fra Vefsn kommune'] | Aage Grundstad (født 26. mai 1923, død 8. april 2012) var en norsk prisbelønt trekkspiller, opprinnelig fra Vefsn.
Han studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo og tok lærereksamen ved Veitvedt Musikkskole.
Selv solodebuterte han i NRK (1946) der han senere hadde flere konserter i radio. Han stiftet gammeldans-klubben Venner av gammeldans i Oslo med Angell Gabrielsen (1954) og stiftet Norske Trekkspilleres Landsforbund (1971). Grundstad hadde eget ensemble med Knut Trøen som studerte turtradisjonen og ga ut flere plater.
| Aage Grundstad (født 26. mai 1923, død 8. april 2012) var en norsk prisbelønt trekkspiller, opprinnelig fra Vefsn.
Han studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo og tok lærereksamen ved Veitvedt Musikkskole.
Selv solodebuterte han i NRK (1946) der han senere hadde flere konserter i radio. Han stiftet gammeldans-klubben Venner av gammeldans i Oslo med Angell Gabrielsen (1954) og stiftet Norske Trekkspilleres Landsforbund (1971). Grundstad hadde eget ensemble med Knut Trøen som studerte turtradisjonen og ga ut flere plater.
== Utgivelser ==
Aage Grundstad Ensemble, Norske tur- og folkedanser (Tre volum CD, Norilds forlag)
bok om politimannen, trekkspilleren og pedagogen Angell Gabrielsen
== Utmerkelser og priser ==
Deltagermedaljen
Selskabet for Norges Vels medalje
Rotary sin Paul Harris Fellow utmerkelse
Russisk medalje fra Finnmark 1944/45
== Referanser == | Aage Grundstad (født 26. mai 1923, død 8. | 13,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lofsrud_skole | 2023-02-04 | Lofsrud skole | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminner i bydel Søndre Nordstrand', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i bydel Søndre Nordstrand', 'Kategori:Ungdomsskoler i Oslo'] | Lofsrud skole er en ungdomsskole på Lofsrud ved Klemetsrud, sørøst i Oslo. Det er klasser fra 8. til 10. trinn. Skolen opptar barn i området Lofsrud/ Klemetsrud.
Skolen har prøvd ut motiverende pedagogikk og organisering under begrepet «Lofsrudmodellen».
| Lofsrud skole er en ungdomsskole på Lofsrud ved Klemetsrud, sørøst i Oslo. Det er klasser fra 8. til 10. trinn. Skolen opptar barn i området Lofsrud/ Klemetsrud.
Skolen har prøvd ut motiverende pedagogikk og organisering under begrepet «Lofsrudmodellen».
== Rektorer ==
2019-: Trond Nilsen (fra Holmlia skole)
2018-2019: Per Øyvind Saga Hammerstad (fra Lindeberg skole)
2018: Jan Ljøner (midlertidig)
2018: Hege Skau-Nilsen
2010-2018: Bitten Koch
-2010: Bente Borrebæk
Knut Brudeli
== Eksterne lenker ==
Data og statistikk - MinOsloskole, Oslo kommune. Besøkt 7. februar 2018.
Skolens hjemmeside
«Lofsrud skole». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Lofsrud er et boligstrøk i Bydel Søndre Nordstrand. Det har navn etter Lofsrud gård. | 13,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegninga | 2023-02-04 | Tegninga | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Alvdal', 'Kategori:Elver i Rendalen', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Tegninga er en elv i Innlandet fylke som renner sørøstover gjennom kommunene Alvdal og Rendalen. Elven er et høyfjellsvassdrag ved at rundt 90% av dens areal ligger over tregrensen. Tegninga renner før utløpet gjennom et gjel og danner stryk og fosser i Tegningsfallene før den renner videre ut i Glomma rundt 6 kilometer nord for Hanestad.
Navnet Tegninga kan ha sammenheng med norrønt þagna, tǫgn.
Elven ble fredet i [1993 gjennom Verneplan IV for vassdrag, spesielt fordi den var lite påvirket av tekniske inngrep.
| Tegninga er en elv i Innlandet fylke som renner sørøstover gjennom kommunene Alvdal og Rendalen. Elven er et høyfjellsvassdrag ved at rundt 90% av dens areal ligger over tregrensen. Tegninga renner før utløpet gjennom et gjel og danner stryk og fosser i Tegningsfallene før den renner videre ut i Glomma rundt 6 kilometer nord for Hanestad.
Navnet Tegninga kan ha sammenheng med norrønt þagna, tǫgn.
Elven ble fredet i [1993 gjennom Verneplan IV for vassdrag, spesielt fordi den var lite påvirket av tekniske inngrep.
== Referanser ==
== Litteratur ==
NOU 1991:12A Verneplan for vassdrag IV
Oluf Rygh: Norske elvenavne Kristiania 1904 | | sideelver = | 13,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skotsk_Premier_League_2009%E2%80%932010 | 2023-02-04 | Skotsk Premier League 2009–2010 | ['Kategori:2009 i Skottland', 'Kategori:2010 i Skottland', 'Kategori:Fotball i 2009', 'Kategori:Fotball i 2010', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Skotsk Premier League', 'Kategori:Sport i Storbritannia i 2009', 'Kategori:Sport i Storbritannia i 2010'] | Clydesdale Bank Scottish Premier League 2009–10 er den tolvte sesongen av Scottish Premier League. Den ble åpnet 15. august 2009 kl 12.45 med kampen mellom Aberdeen FC mot Celtic FC på Pittodrie Stadium, som bortelaget vant 1-3.
Etter at det 10. april 2010 er spilt 33 runder, vil serien ble delt i to og hvert lag vil da spille mot hverandre fire ganger. De lagene som er på plassene 7-12 etter 33. runde kan ikke bli bedre enn plass 7, uansett om de har høyere poengsum enn lag over. Seriespillet ble avsluttet 9. mai 2010.
Regjerende mester var Rangers FC. Laget som hadde rykket ned etter sesongen 2008-2009 var Inverness Caledonian Thistle FC, og det nye laget som rykket opp fra skotsk første divisjon var St. Johnstone FC.
| Clydesdale Bank Scottish Premier League 2009–10 er den tolvte sesongen av Scottish Premier League. Den ble åpnet 15. august 2009 kl 12.45 med kampen mellom Aberdeen FC mot Celtic FC på Pittodrie Stadium, som bortelaget vant 1-3.
Etter at det 10. april 2010 er spilt 33 runder, vil serien ble delt i to og hvert lag vil da spille mot hverandre fire ganger. De lagene som er på plassene 7-12 etter 33. runde kan ikke bli bedre enn plass 7, uansett om de har høyere poengsum enn lag over. Seriespillet ble avsluttet 9. mai 2010.
Regjerende mester var Rangers FC. Laget som hadde rykket ned etter sesongen 2008-2009 var Inverness Caledonian Thistle FC, og det nye laget som rykket opp fra skotsk første divisjon var St. Johnstone FC.
== Europakvalifisering ==
Mesterligaen:
Nr 1 går inn i Mesterligaens gruppespill
Nr 2 går inn i Mesterligaens tredje kvalifiseringsrunde som best plasserte lagEuropaligaen:
Nr 3 vil gå inn i Europaligaens tredje (siste) kvalifiseringsrunde
Nr 4 vil gå inn i andre kvalifiseringsrunde til samme turnering
Nr 5 vil kunne få deltakelse, avhengig av om cupvinneren er blant de tre beste i ligaen og/eller om Skottland skulle på en Fair play-plass. Dette skjedde denne sesongen, siden lag nr 3, Dundee United ble cupmester og gikk inn i playoffrunden.
== Tabell ==
Ferdigspilt
Kilde: Soccerbase.com og Aftenposten statistikksenter
== Toppscorere ==
Ferdigspilt
Kilde: BBC Arkivert 13. mai 2011 hos Wayback Machine. og Spillerprofilen av den enkelte spiller på soccerbase.com
== Hat-trick ==
Følgende spillere har laget hat-trick ved å score tre mål eller mer i samme kamp i løpet av sesongen
== Baner ==
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Scottish Premier League Archive 2009/2010 hos Scottish Professional Football League (spfl.co.uk) | ● | 13,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klemetsrud_Idrettslag | 2023-02-04 | Klemetsrud Idrettslag | ['Kategori:1900 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Søndre Nordstrand', 'Kategori:Fotballag etablert i 1900', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1900', 'Kategori:Idrettslag i Oslo'] | Klemetsrud Idrettslag (stiftet 12. desember 1920) er et fleridrettslag og en nabolagsklubb som holder til på Mortensrud i Oslo. KIL er hovedidrettslaget i Bjørnerud-, Mortensrud-, Klemetsrud- Lofsrud- og Stenbråten-området i Søndre Nordstrand.
Idrettslaget har egne grupper for håndball, fotball, bordtennis, badminton, basketball, e-sport, futsal, turn, diskgolf og allidrett. I tillegg arrangerer (fra 2020) Klemetsrud IL Sørmila som er et mosjonsløp i Søndre Nordstrand, Oslo, og er medarrangør for Mortensrud Festival hvert år i september.
Klemetsrud idrettslag har sin aktivitet i Mortensrud idrettspark, Klemetsrud Flerbrukshall og Klemetsrud idrettspark, og aktiverer omtrent 900 (2020) barn, ungdom og voksne.
KIL-modellen:
Klemetsrud IL fikk i 2022 tildelt fem millioner kroner for å gjennomføre et større integrerings- og mangfoldsarbeid gjennom å styrke idrettslagets vanlige aktivitet for barn og ungdom. Arbeidet i 2023 skal sørge for at man jobber mot å nå følgende mål:
60 % av barn og unge er aktive i idrett, 80 % har vært innom - 100 % har fått tilbudet
Alle har råd til å delta
En aktivitetsleder per fem barn
Alle aktivitetsledere skolert og har en veileder
100 arbeidsplasser for lokal ungdom i idrettslagetMed gjennomføringen av "KIL-modellen" har idrettslaget definert seg som "idrettslaget som tenker like mye samfunn som idrett".
HUB Mortensrud:
Klemetsrud IL står i spissen for prosjektet Hub Mortensrud, som gir ungdom på Lofsrud ungdomsskole et fritidstilbud med idrett som utgangspunkt etter skoletid. Amin Nouri deltar i prosjektet sammen med prosjektleder Morten Rom.
HUB Mortensrud ønsker gjennom å få en god relasjon til ungdommene å kunne påvirke adferd og gjøre ungdom generelt bedre rustet til livet. Det arrangeres også en rekke kurs, og det utdannes mange fotballtrenere til barneavdelingen i KIL - der mange ungdommer får sin første jobb, som fotballtrener og rollemodell for barna i bydelen.
Fotball:
Klemetsrud Fotball har guttelag i alle klasser, fra seks år og opp til old boys. Det er jentelag i alle årskull opp til og med J2009.
Klemetsrud er en breddeklubb, men klubben er kjent for å utvikle spillere som kan spille på det høyeste nivået i Norge. Spillere som Amin Nouri, Nicolai Næss, Adnan Haidar, Ghayas Zahid, Branimir Poljac, Johnny Buduson og Mahmoud El Haj er noen av spillerne som spiller på det høyeste nivået i Norge eller i utlandet. A-lag herrer spiller i 2022 i 6. divisjon. Det høyeste nivået Klemetsrud fotball har spilt på er i 3.divisjon, men har vært i lavere divisjoner siden 2009. I 2005 møtte spilte KIL mot FK Lyn i NM, og tapte 1-3.
KIL startet i januar 2023 «Celsio-akademiet», som er gratis og åpent for alle i barn i bydelen fra 5.-7. klasse, med treninger etter skoletid mandager og torsdager.
Bordtennis:
Laura Krumina, tidligere norgesmester og europamester for veteraner, har bygget opp et stort bordtennismiljø i Klemetsrud IL på Mortensrud.
Gruppa trener i Klemetsrud Flerbrukshall, og har utøvere fra og med åtte år og opp til veteran-nivå.
På søndager er det åpen hall, der alle kan komme å spille gratis.
Badminton:
De siste årene har badminton vokst seg til idrettslagets nest største idrett. Gruppa har trening fem dager i uken i Plasthallen på Mortensrud.
Badminton er et lavterskeltilbud, med svært lave treningsavgifter. Medlemmene spenner fra små og store som spiller litt for gøy, til hardtsatsende elitespillere både på ungdoms- og seniornivå.
På søndager er det åpen hall, der alle kan komme å spille gratis.
Håndball:
Håndballgruppa har barnelag i flere klasser fot jenter, og et treningstilbud for gutter. Gruppa trener i Klemetsrud Flerbrukshall.
Turn:
KIL har et turn-tilbud for barn som går i 1.-4. klasse, i samarbeid med Nordstrand Turnforening. Gruppene trener i gymsalen på Stenbråten skole.
Diskgolf:
Idrettslaget siste tilskudd av idretter er diskgolf. Gruppa er i ferd med å bygge ferdig en bane i Klemetsrud Idrettspark med høy nasjonal standard
Allidrett for småbarn:
KIL har et allidrettstilbud for barn som går i barnehagen. Gruppene trener i gymsalen på Stenbråten skole.
1281.no
Klubben har et eget fond, som etter søknad dekker treningsavgiften for barn og ungdom som lever i familier med utfordrende økonomi. I 2022 var det kun drøyt 40 % av medlemmene som klarte å betale sine medlemsforpliktelser selv fullt ut. Fondet er helt avhengig av gaver og støtte fra næringsliv og private.
| Klemetsrud Idrettslag (stiftet 12. desember 1920) er et fleridrettslag og en nabolagsklubb som holder til på Mortensrud i Oslo. KIL er hovedidrettslaget i Bjørnerud-, Mortensrud-, Klemetsrud- Lofsrud- og Stenbråten-området i Søndre Nordstrand.
Idrettslaget har egne grupper for håndball, fotball, bordtennis, badminton, basketball, e-sport, futsal, turn, diskgolf og allidrett. I tillegg arrangerer (fra 2020) Klemetsrud IL Sørmila som er et mosjonsløp i Søndre Nordstrand, Oslo, og er medarrangør for Mortensrud Festival hvert år i september.
Klemetsrud idrettslag har sin aktivitet i Mortensrud idrettspark, Klemetsrud Flerbrukshall og Klemetsrud idrettspark, og aktiverer omtrent 900 (2020) barn, ungdom og voksne.
KIL-modellen:
Klemetsrud IL fikk i 2022 tildelt fem millioner kroner for å gjennomføre et større integrerings- og mangfoldsarbeid gjennom å styrke idrettslagets vanlige aktivitet for barn og ungdom. Arbeidet i 2023 skal sørge for at man jobber mot å nå følgende mål:
60 % av barn og unge er aktive i idrett, 80 % har vært innom - 100 % har fått tilbudet
Alle har råd til å delta
En aktivitetsleder per fem barn
Alle aktivitetsledere skolert og har en veileder
100 arbeidsplasser for lokal ungdom i idrettslagetMed gjennomføringen av "KIL-modellen" har idrettslaget definert seg som "idrettslaget som tenker like mye samfunn som idrett".
HUB Mortensrud:
Klemetsrud IL står i spissen for prosjektet Hub Mortensrud, som gir ungdom på Lofsrud ungdomsskole et fritidstilbud med idrett som utgangspunkt etter skoletid. Amin Nouri deltar i prosjektet sammen med prosjektleder Morten Rom.
HUB Mortensrud ønsker gjennom å få en god relasjon til ungdommene å kunne påvirke adferd og gjøre ungdom generelt bedre rustet til livet. Det arrangeres også en rekke kurs, og det utdannes mange fotballtrenere til barneavdelingen i KIL - der mange ungdommer får sin første jobb, som fotballtrener og rollemodell for barna i bydelen.
Fotball:
Klemetsrud Fotball har guttelag i alle klasser, fra seks år og opp til old boys. Det er jentelag i alle årskull opp til og med J2009.
Klemetsrud er en breddeklubb, men klubben er kjent for å utvikle spillere som kan spille på det høyeste nivået i Norge. Spillere som Amin Nouri, Nicolai Næss, Adnan Haidar, Ghayas Zahid, Branimir Poljac, Johnny Buduson og Mahmoud El Haj er noen av spillerne som spiller på det høyeste nivået i Norge eller i utlandet. A-lag herrer spiller i 2022 i 6. divisjon. Det høyeste nivået Klemetsrud fotball har spilt på er i 3.divisjon, men har vært i lavere divisjoner siden 2009. I 2005 møtte spilte KIL mot FK Lyn i NM, og tapte 1-3.
KIL startet i januar 2023 «Celsio-akademiet», som er gratis og åpent for alle i barn i bydelen fra 5.-7. klasse, med treninger etter skoletid mandager og torsdager.
Bordtennis:
Laura Krumina, tidligere norgesmester og europamester for veteraner, har bygget opp et stort bordtennismiljø i Klemetsrud IL på Mortensrud.
Gruppa trener i Klemetsrud Flerbrukshall, og har utøvere fra og med åtte år og opp til veteran-nivå.
På søndager er det åpen hall, der alle kan komme å spille gratis.
Badminton:
De siste årene har badminton vokst seg til idrettslagets nest største idrett. Gruppa har trening fem dager i uken i Plasthallen på Mortensrud.
Badminton er et lavterskeltilbud, med svært lave treningsavgifter. Medlemmene spenner fra små og store som spiller litt for gøy, til hardtsatsende elitespillere både på ungdoms- og seniornivå.
På søndager er det åpen hall, der alle kan komme å spille gratis.
Håndball:
Håndballgruppa har barnelag i flere klasser fot jenter, og et treningstilbud for gutter. Gruppa trener i Klemetsrud Flerbrukshall.
Turn:
KIL har et turn-tilbud for barn som går i 1.-4. klasse, i samarbeid med Nordstrand Turnforening. Gruppene trener i gymsalen på Stenbråten skole.
Diskgolf:
Idrettslaget siste tilskudd av idretter er diskgolf. Gruppa er i ferd med å bygge ferdig en bane i Klemetsrud Idrettspark med høy nasjonal standard
Allidrett for småbarn:
KIL har et allidrettstilbud for barn som går i barnehagen. Gruppene trener i gymsalen på Stenbråten skole.
1281.no
Klubben har et eget fond, som etter søknad dekker treningsavgiften for barn og ungdom som lever i familier med utfordrende økonomi. I 2022 var det kun drøyt 40 % av medlemmene som klarte å betale sine medlemsforpliktelser selv fullt ut. Fondet er helt avhengig av gaver og støtte fra næringsliv og private.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Klemetsrud ILs hjemmeside
KILs treningsavgiftfond | Klemetsrud er en skolekrets i Søndre Nordstrand bydel sør i Oslo, med grenser mot Nordre Follo kommune og Østmarka. Bygda har navn etter Klemetsrud gård. | 13,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aust%C3%A5a | 2023-02-04 | Auståa | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Elver i Grue', 'Kategori:Elver i Stange', 'Kategori:Elver i Våler (Hedmark)', 'Kategori:Elver i Åsnes', 'Kategori:Glommavassdraget'] | Auståa er en sideelv til Glomma i Innlandet fylke. Elven har utspring i Hukusjøen, som ligger i Vestmarka og renner sørøstover ut i Glomma rundt ni kilometer sør for Flisa. Vassdragssystemet renner gjennom flere innsjøer og vann før den renner ut i Glomma. Vassdraget starter nordvest ved Eidsmangen, som igjen er tilknyttet til blant annet bekkene Snaråa og Vollåa. Fra Eidsmangen går det en mindre elv til innsjøen Vålmangen, før elvestrekningen (som herfra heter Veståa) renner sørøstover og ut i Hukusjøen.
Auståa har tidligere vært brukt til fløtningsformål og har derfor fortsatt en høyere vannstand enn naturlig. På grunn av dette finnes det flere kulturminner fra fløting, samt rester etter møller og sager. Elven renner gjennom Åsnes kommune, med tilløp også fra kommunene Grue, Våler og Stange.
Vassdraget ble i 1993 vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag.
| Auståa er en sideelv til Glomma i Innlandet fylke. Elven har utspring i Hukusjøen, som ligger i Vestmarka og renner sørøstover ut i Glomma rundt ni kilometer sør for Flisa. Vassdragssystemet renner gjennom flere innsjøer og vann før den renner ut i Glomma. Vassdraget starter nordvest ved Eidsmangen, som igjen er tilknyttet til blant annet bekkene Snaråa og Vollåa. Fra Eidsmangen går det en mindre elv til innsjøen Vålmangen, før elvestrekningen (som herfra heter Veståa) renner sørøstover og ut i Hukusjøen.
Auståa har tidligere vært brukt til fløtningsformål og har derfor fortsatt en høyere vannstand enn naturlig. På grunn av dette finnes det flere kulturminner fra fløting, samt rester etter møller og sager. Elven renner gjennom Åsnes kommune, med tilløp også fra kommunene Grue, Våler og Stange.
Vassdraget ble i 1993 vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag.
== Referanser == | Auståa er en sideelv til Glomma i Innlandet fylke. Elven har utspring i Hukusjøen, som ligger i Vestmarka og renner sørøstover ut i Glomma rundt ni kilometer sør for Flisa. | 13,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kajagoogoo | 2023-02-04 | Kajagoogoo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1978', 'Kategori:Britiske popgrupper'] | Kajagoogoo er et britisk pop-band, best kjent for sangen «Too Shy», som nådde 1.-plass på UK Singles Chart, og 5.-plass på US Billboard Hot 100 i 1983.
| Kajagoogoo er et britisk pop-band, best kjent for sangen «Too Shy», som nådde 1.-plass på UK Singles Chart, og 5.-plass på US Billboard Hot 100 i 1983.
== Starten ==
Bandet ble startet i Leighton Buzzard, Bedfordshire, i 1978, som en avant-garde instrumental kvartett, under navnet «Art Nouveau». Med var Nick Beggs (bassgitar), Steve Askew (gitar), Stuart Croxford Neale (keyboard), og Jez Strode (trommesett). Art Nouveau ga ut en single med navn The Fear Machine, men solgte kun noen hundre eksemplarer, og de klarte ikke å få platekontrakt.
== Suksessen ==
I 1982 averterte de etter en vokalist, og de valgte Christopher Hamill. Han tok artistnavnet Limahl, som er et anagram av etternavnet hans. Bandet skiftet så navn til Kajagoogoo. De fikk kontrakt med EMI i juli 1982. De ga ut debutalbumet White Feathers som var produsert av Duran Duran produsenten Colin Thurston og Nick Rhodes, keyboardist i Duran Duran. Den første singlen; Too Shy gikk til topps i Storbritannia og havnet på en 5.-plass i USA. Singlene Ooh to Be Aah & Hang on Now kom begge også på UK Top 20.
== Nedgangen ==
Sommeren 1983 ble Limahl sparket av bandet på grunn av interne stridigheter, og bassisten Nick Beggs tok over som vokalist. De ga så ut singlen Big Apple som kom på Top 10 sent samme år. De ga ut singlene The Lion's Mouth og Turn Your Back on Me, men nå var det slutt på den store suksessen, sistnevnte havnet på 47.-plass på hitlisten i Storbritannia. Den nye albumet Islands klarte kun en 35.-plass på albumlisten i Storbritannia. Strode forlot bandet, og i et forsøk på klare seg, tok de resterende tre medlemmene og byttet navnet på bandet til «Kaja» i 1985 (som de tidligere hadde blitt promotert som i USA). Den «nye» versjonen av bandet var heller ingen suksess, og bandet ble oppløst i 1985, etter å ha gitt ut singlen Shouldn't Do That som kun nådde en 63.-plass på UK Singles Chart. Singlen var fra bandets siste album, Crazy People's Right to Speak.
== Gjenforening ==
Den originale besetningen hadde en kort gjenforening på VH1 sin Bands Reunited i 2004. 24. juni 2007 tok Nick Beggs, Steve Askew og Stuart Neale opp tråden igjen som Kajagoogoo, og ga ut singlen Rocket Boy på Internett, bandets første single på 22 år. De spilte inn nytt album; Gone to the Moon, men utgivelsen ble utsatt, og tilslutt kansellert. Det ble i midlertidig lagt ut for gratis nedlasting på bandets offisielle nettside frem til januar 2009. I februar 2008 annonserte de tre Kajagoogoo medlemmene at de skulle gjenforenes med resten av de originale medlemmene; Limahl og Jez Strode.
== Diskografi ==
Studioalbum
1983 – White Feathers (UK #5, U.S. #38)
1984 – Islands (UK #35, U.S. #185)
1985 – Crazy People's Right to Speak (under navnet Kaja)
2008 – Gone to the Moon (kun utgitt på Internett)Samlealbum
1993 – Too Shy: The Singles and More
1996 – The Best of Kajagoogoo & Limahl
1996 – The Very Best of Kajagoogoo (med Limahls «The Never Ending Story» og «Only for Love»)
2000 – Best of the 80's Kajagoogoo & Limahl
2003 – The Very Best of Kajagoogoo & LimahlSingler
1983 – Too Shy
1983 – Ooh to Be Ah
1983 – Hang on Now
1983 – Big Apple
1984 – The Lion's Mouth
1984 – Turn Your Back On Me
1985 – Shouldn't Do That (som Kaja)
2007 – Rocket Boy (kun utgitt på Internett)
== Eksterne lenker ==
(en) Kajagoogoo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kajagoogoo på Apple Music
(en) Kajagoogoo på Discogs
(en) Kajagoogoo på Discogs
(en) Kajagoogoo på MusicBrainz
(en) Kajagoogoo på Spotify
(en) Kajagoogoo på Songkick
(en) Kajagoogoo på Last.fm
(en) Kajagoogoo på Genius — sangtekster
(en) Kajagoogoo på AllMusic | Kajagoogoo er et britisk pop-band, best kjent for sangen «Too Shy», som nådde 1.-plass på UK Singles Chart, og 5. | 13,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergesida | 2023-02-04 | Bergesida | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bosetninger i Grue', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Bergesida er et tettbebygd sted i Grue kommune i Innlandet. Stedet har i underkant av 200 innbyggere, og ligger like øst for kommunesenteret Kirkenær, og er et nyere bostedsområde. | Bergesida er et tettbebygd sted i Grue kommune i Innlandet. Stedet har i underkant av 200 innbyggere, og ligger like øst for kommunesenteret Kirkenær, og er et nyere bostedsområde. | Bergesida er et tettbebygd sted i Grue kommune i Innlandet. Stedet har i underkant av 200 innbyggere, og ligger like øst for kommunesenteret Kirkenær, og er et nyere bostedsområde. | 13,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilles%C3%B8ybrua | 2023-02-04 | Hillesøybrua | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjelkebroer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veibroer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Veier i Tromsø'] | Hillesøybrua er ei veibru fra Sommarøy til Hillesøy i Troms. Brua er 80 meter lang og seilingshøyden er 4 meter. Veien over brua er kommunal.
| Hillesøybrua er ei veibru fra Sommarøy til Hillesøy i Troms. Brua er 80 meter lang og seilingshøyden er 4 meter. Veien over brua er kommunal.
== Se også ==
Sommarøybrua
Liste over broer i Norge
Liste over broer i Norge etter lengde
== Eksterne lenker ==
Bilde av brua sett fra sørvest. | | bildeliste = | 13,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katapultprisen | 2023-02-04 | Katapultprisen | ['Kategori:1991 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1991'] | Katapultprisen er en litterær pris på 50 000 svenske kroner som er innstiftet av Sveriges Författarförbund i 1991. Prisen deles ut til en skjønnlitterær forfatter, prosaforfatter eller lyriker som debuterte foregående år.
| Katapultprisen er en litterær pris på 50 000 svenske kroner som er innstiftet av Sveriges Författarförbund i 1991. Prisen deles ut til en skjønnlitterær forfatter, prosaforfatter eller lyriker som debuterte foregående år.
== Liste over prisvinnere ==
== Referanser == | Katapultprisen er en litterær pris på svenske kroner som er innstiftet av Sveriges Författarförbund i . Prisen deles ut til en skjønnlitterær forfatter, prosaforfatter eller lyriker som debuterte foregående år. | 13,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bottenfjellet | 2023-02-04 | Bottenfjellet | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Stange', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Bottenfjellet er et tidligere tettsted i Åsbyga i Stange kommune i Innlandet, og ligger like øst for Romedal sentrum. I Åsbygda finnes det barnehage og barneskole. Rørlegger er det også der.
| Bottenfjellet er et tidligere tettsted i Åsbyga i Stange kommune i Innlandet, og ligger like øst for Romedal sentrum. I Åsbygda finnes det barnehage og barneskole. Rørlegger er det også der.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SSB: «Tettsteder og sentrumssoner. 1. januar 2005. Hedmark» | Bottenfjellet er et tidligere tettsted i Åsbyga i Stange kommune i Innlandet, og ligger like øst for Romedal sentrum. I Åsbygda finnes det barnehage og barneskole. | 13,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Limahl | 2023-02-04 | Limahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wigan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christopher Hamill (født 19. desember 1958) er en engelsk pop-vokalist, best kjent under artistnavnet Limahl (anagram av etternavnet)
Han var vokalist i popbandet Kajagoogoo i 1982 til 1983, hvor han så hadde en påfølgende solokarriere, før han igjen ble gjenforent med Kajagoogoo i 2008. Under solokarrieren hadde han i 1984 en internasjonal hit med sangen «NeverEnding Story», tittelmelodien fra filmen Den uendelige historien, basert på boken Den uendelige historie skrevet av Michael Ende og utgitt i 1979.
Gjennom 2011 samarbeidet han med nordmennene Tommy Olsen, Rune Maurtvedt og Stig Antonsen om en ny låt kalt "1983." Utgivelse: 10. januar 2012 på verdensbasis via KVK Musikk Digital/Dig Music. Utgivelsesdatoen er den samme som Kajagoogoos "Too Shy" 29 år tidligere, i 1983.
| Christopher Hamill (født 19. desember 1958) er en engelsk pop-vokalist, best kjent under artistnavnet Limahl (anagram av etternavnet)
Han var vokalist i popbandet Kajagoogoo i 1982 til 1983, hvor han så hadde en påfølgende solokarriere, før han igjen ble gjenforent med Kajagoogoo i 2008. Under solokarrieren hadde han i 1984 en internasjonal hit med sangen «NeverEnding Story», tittelmelodien fra filmen Den uendelige historien, basert på boken Den uendelige historie skrevet av Michael Ende og utgitt i 1979.
Gjennom 2011 samarbeidet han med nordmennene Tommy Olsen, Rune Maurtvedt og Stig Antonsen om en ny låt kalt "1983." Utgivelse: 10. januar 2012 på verdensbasis via KVK Musikk Digital/Dig Music. Utgivelsesdatoen er den samme som Kajagoogoos "Too Shy" 29 år tidligere, i 1983.
== Diskografi ==
Kajagoogoo
1983 – White Feathers (UK #5, U.S. #38)Soloalbum
1984 – Don't Suppose (EMI) (UK #63, U.S. #41)
1986 – Colour All My Days (EMI)
1992 – Love Is Blind (Bellaphon/Jimco)Singler
1983 – Too Shy
1983 – Ooh To Be Aah
1983 – Hang On Now
1983 – Only For Love
1984 – Too Much Trouble
1984 – The Neverending Story
1984 – Tar Beach
1986 – Love In Your Eyes
1986 – Inside To Outside
1986 – Colour All My Days
1990 – Stop
1991 – Maybe This Time
1992 – Too Shy – 92
1992 – Love Is Blind
2002 – Love that Lasts
2006 – Tell Me Why
2012 – 1983
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Limahl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Limahl på Internet Movie Database
(da) Limahl på Filmdatabasen
(en) Limahl på Apple Music
(en) Limahl på Discogs
(en) Limahl på Discogs
(en) Limahl på MusicBrainz
(en) Limahl på MusicBrainz
(en) Limahl på Spotify
(en) Limahl på Songkick
(en) Limahl på Last.fm
(en) Limahl på Genius — sangtekster
(en) Limahl på AllMusic
(en) Limahl på AllMusic | Christopher Hamill (født 19. desember 1958) er en engelsk pop-vokalist, best kjent under artistnavnet Limahl (anagram av etternavnet) | 13,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willy_Fossli | 2023-02-04 | Willy Fossli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fotballspillere for Asker Fotball', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Asker kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn'] | Willy Fossli (født 8. juli 1931 i Asker, død 29. januar 2017) var en norsk fotballspiller med 108 kamper og 81 scorede mål i eliteserien.Fossli scoret da laget tapte finalen i Norgesmesterskapet i fotball for menn 1951, men var med sine 17 mål toppscorer for Hovedserien 1955-56. Han rangerer øverst på Asker Fotball herrers toppscorerliste. Fossli fikk også syv A-kamper (null mål) for Norges herrelandslag i fotball mellom 1953 og 1957, i tillegg til syv B-kamper og en juniorlandskamp. Han debuterte i 1949 og spilte sin siste sesong for Asker i 1961, men i 1971 var han på «gullklokkelaget» ledet av Arne Legernes, da de spilte mot det danske U-landslaget (selv om han aldri fikk gullklokka). Fossli var morfaren til historikeren Jonas Fossli Gjersø, og han arbeidet i forsikringsbransjen.
| Willy Fossli (født 8. juli 1931 i Asker, død 29. januar 2017) var en norsk fotballspiller med 108 kamper og 81 scorede mål i eliteserien.Fossli scoret da laget tapte finalen i Norgesmesterskapet i fotball for menn 1951, men var med sine 17 mål toppscorer for Hovedserien 1955-56. Han rangerer øverst på Asker Fotball herrers toppscorerliste. Fossli fikk også syv A-kamper (null mål) for Norges herrelandslag i fotball mellom 1953 og 1957, i tillegg til syv B-kamper og en juniorlandskamp. Han debuterte i 1949 og spilte sin siste sesong for Asker i 1961, men i 1971 var han på «gullklokkelaget» ledet av Arne Legernes, da de spilte mot det danske U-landslaget (selv om han aldri fikk gullklokka). Fossli var morfaren til historikeren Jonas Fossli Gjersø, og han arbeidet i forsikringsbransjen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Willy Fossli – Transfermarkt
(en) Willy Fossli – national-football-teams.com
(en) Willy Fossli – WorldFootball.net
(en) Willy Fossli – EU-Football.info
(no) Willy Fossli – Norges Fotballforbund
(en) Willy Fossli på eu-football.info | |landslagår1=1953–1957 | 13,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grinder | 2023-02-04 | Grinder | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Grue', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Referanser til Rv2', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Innlandet'] | Grinder er en bygd i Grue kommune i Innlandet, og ligger ved Glomma, rundt syv kilometer sør for kommunesenteret Kirkenær. Grinder ble regnet av Statistisk sentralbyrå som et tettsted inntil 2012, da beregningsmetodikken ble endret. Solørbanens Grinder stasjon ble nedlagt for persontrafikk i 1994.
| Grinder er en bygd i Grue kommune i Innlandet, og ligger ved Glomma, rundt syv kilometer sør for kommunesenteret Kirkenær. Grinder ble regnet av Statistisk sentralbyrå som et tettsted inntil 2012, da beregningsmetodikken ble endret. Solørbanens Grinder stasjon ble nedlagt for persontrafikk i 1994.
== Referanser == | }} | 13,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klevbakken | 2023-02-04 | Klevbakken | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Løten', 'Kategori:Sider med kart'] | Klevbakken er et sted i Løten kommune i Innlandet fylke. Stedet ligger ved Rokoelva, like sør for Ådalsbruk. Klevbakken var tidligere eget tettsted, men inngår nå i tettstedet Ådalsbruk.Ved Klevbakken er blant annet Klevfos Industrimuseum og Ådalsbruk oppvekstsenter.
| Klevbakken er et sted i Løten kommune i Innlandet fylke. Stedet ligger ved Rokoelva, like sør for Ådalsbruk. Klevbakken var tidligere eget tettsted, men inngår nå i tettstedet Ådalsbruk.Ved Klevbakken er blant annet Klevfos Industrimuseum og Ådalsbruk oppvekstsenter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SSB: «Tettsteder og sentrumssoner. 1. januar 2005. Hedmark» | Klevbakken er et sted i Løten kommune i Innlandet fylke. Stedet ligger ved Rokoelva, like sør for Ådalsbruk. | 13,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GROW-modellen | 2023-02-04 | GROW-modellen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:NLP'] | GROW-modellen er en utviklingsorientert arbeidsmodell som er egnet ved coaching mot personlige utvikling. Vanlig tolkning av GROW er Goal (mål), Reality (virkelighet), Opportunities (muligheter) og Way forward (handling). Modellen bidrar til en systematisk prosess der målet er egenutvikling, måloppnåelse eller problemløsning. Selv om modellen ikke kan tillegges en bestemt opphavsperson, er den gjerne knyttet til Graham Alexander, Alan Fine og John Whitmore, som er anerkjente coacher og som har benyttet modellen i sin litteratur. Max Landsberg beskriver også GROW-modellen i sin bok The Tao of CoachingGROW-modellen er mest knyttet til coaching innen organisasjonsledelse og organisasjonsutvikling. Modellen retter seg mot den som blir coachet, gjerne kalt coachée. Verdien ved GROW-modellen er at den bidrar til en strukturert metodikk i en coachingsituasjon. Modellen kan også nyttes utenfor coaching, rettet mot mer dagligdagse utfordringer, og krever ikke særlig opplæring. Metodikken vil da kunne bidra til å tenke systematisk i egen utvikling eller i en samtale med andre.
| GROW-modellen er en utviklingsorientert arbeidsmodell som er egnet ved coaching mot personlige utvikling. Vanlig tolkning av GROW er Goal (mål), Reality (virkelighet), Opportunities (muligheter) og Way forward (handling). Modellen bidrar til en systematisk prosess der målet er egenutvikling, måloppnåelse eller problemløsning. Selv om modellen ikke kan tillegges en bestemt opphavsperson, er den gjerne knyttet til Graham Alexander, Alan Fine og John Whitmore, som er anerkjente coacher og som har benyttet modellen i sin litteratur. Max Landsberg beskriver også GROW-modellen i sin bok The Tao of CoachingGROW-modellen er mest knyttet til coaching innen organisasjonsledelse og organisasjonsutvikling. Modellen retter seg mot den som blir coachet, gjerne kalt coachée. Verdien ved GROW-modellen er at den bidrar til en strukturert metodikk i en coachingsituasjon. Modellen kan også nyttes utenfor coaching, rettet mot mer dagligdagse utfordringer, og krever ikke særlig opplæring. Metodikken vil da kunne bidra til å tenke systematisk i egen utvikling eller i en samtale med andre.
== GROW-modellens fire trinn ==
GROW-modellen har utkommet i en rekke versjoner. Følgende fremstilling er en, men det finnes er rekke andre fremstillinger. Denne fremstillingen gir to tolkninger av «O». Innhold og progresjonen til andre fremstillinger varierer i mindre grad.
Den erfarne coach stiller de gode spørsmålene i denne prosessen, og legger til rette for coachéens refleksjoner rundt egne erfaringer og egen kunnskap. Coachens ferdigheter vil være bestemmende for hvor detaljert og effektiv samtalen skal være.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Inner Game
Nettside med inngående informasjon om GROW | GROW-modellen er en utviklingsorientert arbeidsmodell som er egnet ved coaching mot personlige utvikling. Vanlig tolkning av GROW er Goal (mål), Reality (virkelighet), Opportunities (muligheter) og Way forward (handling). | 13,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kv%C3%A5l_(Melhus) | 2023-02-04 | Kvål (Melhus) | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Melhus', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Trøndelag'] | Kvål er et tettsted i Melhus kommune i Trøndelag. Stedet ligger ved Gaula i Gauldalen, omtrent seks kilometer sør for kommunesenteret Melhus. Kvål hadde 437 innbyggere per 1. januar 2022.
| Kvål er et tettsted i Melhus kommune i Trøndelag. Stedet ligger ved Gaula i Gauldalen, omtrent seks kilometer sør for kommunesenteret Melhus. Kvål hadde 437 innbyggere per 1. januar 2022.
== Samferdsel ==
Europavei 6 går gjennom Kvål. Her ligger også Kvål stasjon, en eldre jernbanestasjon på Dovrebanen som betjenes av lokaltog.
== Skoler ==
På Kvål ligger Rosmælen skole, som er offentlig barneskole. Øya ungdomsskole er en privatdrevet, kristen friskole drevet av Normisjon, som også driver Øya videregående skole.
== Dagligvarehandel, spisested og motell ==
Stedet har egen nærbutikk, og spisested. Det er overnattingsmuligheter på motellet Kvål Gjesteheim.
== Idrett ==
Det lokale idrettslaget Trønder-Lyn IL ble stiftet i 1908. Per 2020 har idrettslaget egne avdelinger for fotball, håndball, ski og trim.
I 1983 startet Trønder-Lyn det årlige idrettsarrangementet «Kvålsdagan», med fotballcup, bakkeløp, familietrim og spørrekonkurranse som tilbakevendende aktiviteter. Koronaviruspandemien la begrensninger på gjennomføringen av Kvålsdagan i 2020 og 2021.
== Referanser ==
== Bildegalleri == | Kvål finnes flere steder i Norge: | 13,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvervenbukta | 2023-02-04 | Hvervenbukta | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Badeplasser i Oslo', 'Kategori:Bukter i Oslo', 'Kategori:Bydel Søndre Nordstrand', 'Kategori:Parker i Oslo'] | Hvervenbukta er et bade- og friluftsområde syd i Oslo, like ved grensen til Nordre Follo kommune. Stedet ligger ved Bunnefjorden i Bydel Søndre Nordstrand, ikke langt unna Ljan og Holmlia.
Området tilhørte opprinnelig Ljansgodset (Ljan gård, Stubljan, gnr. 193/1). Hovedbygningen her var fra 1765, og brant ned i 1913. Aker kommune overtok eiendommene i 1937. Noen av de resterende bygningene i området brukes nå av kunstnere og kunsthåndverkere.
Badeplassen i Hvervenbukta har kafé med uteservering og kiosk, toaletter og utedo, benker, dusj og drikkevannsanlegg. Stedet er tilrettelagt for bevegelseshemmede, og har også badevakt i sommermånedene.
Hvervenbukta har også campingplass.
| Hvervenbukta er et bade- og friluftsområde syd i Oslo, like ved grensen til Nordre Follo kommune. Stedet ligger ved Bunnefjorden i Bydel Søndre Nordstrand, ikke langt unna Ljan og Holmlia.
Området tilhørte opprinnelig Ljansgodset (Ljan gård, Stubljan, gnr. 193/1). Hovedbygningen her var fra 1765, og brant ned i 1913. Aker kommune overtok eiendommene i 1937. Noen av de resterende bygningene i området brukes nå av kunstnere og kunsthåndverkere.
Badeplassen i Hvervenbukta har kafé med uteservering og kiosk, toaletter og utedo, benker, dusj og drikkevannsanlegg. Stedet er tilrettelagt for bevegelseshemmede, og har også badevakt i sommermånedene.
Hvervenbukta har også campingplass.
== Bildegalleri ==
== Litteratur ==
Ole Endresen: «'Smykket' i Hvervenbukta opp i flammer» (s. 16-17). Østlandets Blad Nr. 4. Onsdag 6. januar 2010.
Sven Lindblad: «'Et pragtfuldt, men uhyggeblandet skue'. Ljansbruket og brannen på Stubljan i 1913» (s. 34-59). Øystein Revedt (red): Follominne nr. 47. Follo historielags årbok for 2009.
== Eksterne lenker ==
(en) Hvervenbukta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hvervenbukta Kunst & Håndverk
Bymiljøetatens badeinfo | thumb|Hvervenbukta våren 2014. | 13,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvalfeltet | 2023-02-04 | Kvalfeltet | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Ringsaker', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Kvalfeltet (eller Kvål) er et tettsted i Ringsaker i Innlandet omtrent seks kilometer fra Brumunddal. Tettstedet ligger like nordvest for Nydal og hadde 276 innbyggere per 1. januar 2022. Kvål ble regnet av Statistisk sentralbyrå som et tettsted inntil 2012, da beregningsmetodikken ble endret, og igjen fra 2021.
| Kvalfeltet (eller Kvål) er et tettsted i Ringsaker i Innlandet omtrent seks kilometer fra Brumunddal. Tettstedet ligger like nordvest for Nydal og hadde 276 innbyggere per 1. januar 2022. Kvål ble regnet av Statistisk sentralbyrå som et tettsted inntil 2012, da beregningsmetodikken ble endret, og igjen fra 2021.
== Referanser == | Kvalfeltet (eller Kvål) er et tettsted i Ringsaker i Innlandet omtrent seks kilometer fra Brumunddal. Tettstedet ligger like nordvest for Nydal og hadde innbyggere per . | 13,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nmo_Golfklubb | 2023-02-04 | Grønmo Golfklubb | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Søndre Nordstrand', 'Kategori:Golfbaner i Norge', 'Kategori:Idrettsanlegg i Oslo', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Grønmo Golfklubb er en golfklubb i Bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Golfbanen har ni hull og ligger ved den gamle søppelfyllingen på Grønmo. Golfbanen åpnet i 2003, kostet 25 millioner, dekker 4000 mål og har en lengde fra gul tee på 2870 meter. Svensken Peter Nordwall stod for designen.
| Grønmo Golfklubb er en golfklubb i Bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Golfbanen har ni hull og ligger ved den gamle søppelfyllingen på Grønmo. Golfbanen åpnet i 2003, kostet 25 millioner, dekker 4000 mål og har en lengde fra gul tee på 2870 meter. Svensken Peter Nordwall stod for designen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Grønmo Golfklubb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Klubbens nettsider | Grønmo Golfklubb er en golfklubb i Bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Golfbanen har ni hull og ligger ved den gamle søppelfyllingen på Grønmo. | 13,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kylstad | 2023-02-04 | Kylstad | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Ringsaker', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Kylstad er et tettsted i bygda Furnes i Ringsaker kommune i Innlandet, og ligger mellom Brumunddal og Hamar. Tettstedet har 398 innbyggere per 1. januar 2022 og er i hovedsak et boligområde. Kylstad ligger omtrent seks kilometer øst for Brumunddal sentrum og omtrent sju kilometer nord for Hamar sentrum.
Bygda har egen barneskole Kylstad skole.
| Kylstad er et tettsted i bygda Furnes i Ringsaker kommune i Innlandet, og ligger mellom Brumunddal og Hamar. Tettstedet har 398 innbyggere per 1. januar 2022 og er i hovedsak et boligområde. Kylstad ligger omtrent seks kilometer øst for Brumunddal sentrum og omtrent sju kilometer nord for Hamar sentrum.
Bygda har egen barneskole Kylstad skole.
== Ferdselsårer ==
Fylkesvei 227
Fylkesvei 1726
== Referanser == | |befolkning = | 13,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Andreas_Lippestad | 2023-02-04 | Johan Andreas Lippestad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. november', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NS-statsråder', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske sosialministre', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Johan Andreas Lippestad (født 19. desember 1902 i Kristiania, død 7. november 1961) var en norsk politiker for Nasjonal Samling (NS), og sosialminister i Quislings andre regjering fra 25. september 1941 til han ble permittert fra stillingen 8. oktober 1944. Som sosialminister var han sammen med etterfølgeren Christian Astrup pådriveren for innføringen av loven om barnetrygd i Norge. Han hadde dessuten andre verv, som leder for Norsk Arbeidsgiverforening og riksorganisasjonssjef i NS fra 1941.
Lippestad var, sammen med politiminister Jonas Lie, ansvarlig for tvangsevakueringen av Finnmark høsten 1944. Under landssvikoppgjøret i 1946 ble han idømt livsvarig tvangsarbeid, men benådet i 1956.
| Johan Andreas Lippestad (født 19. desember 1902 i Kristiania, død 7. november 1961) var en norsk politiker for Nasjonal Samling (NS), og sosialminister i Quislings andre regjering fra 25. september 1941 til han ble permittert fra stillingen 8. oktober 1944. Som sosialminister var han sammen med etterfølgeren Christian Astrup pådriveren for innføringen av loven om barnetrygd i Norge. Han hadde dessuten andre verv, som leder for Norsk Arbeidsgiverforening og riksorganisasjonssjef i NS fra 1941.
Lippestad var, sammen med politiminister Jonas Lie, ansvarlig for tvangsevakueringen av Finnmark høsten 1944. Under landssvikoppgjøret i 1946 ble han idømt livsvarig tvangsarbeid, men benådet i 1956.
== Bakgrunn ==
Johan Andreas Lippestad var sønn av skolemannen Johan Anton Lippestad (1844–1913) og brorsønn av pleiehjemspedagogen Emma Hjorth. Han var søskenbarn til skolemannen Carl Thorvald Lippestad som var oldefar til forsvarsadvokaten Geir Lippestad.Før andre verdenskrig hadde Lippestad en ledende stilling ved Askim Gummivarefabrik.
== Posisjon under okkupasjonen ==
Tiltalen la stor vekt på Lippestads ledende rolle i nazifiseringen av Norge. Som sosialminister la han vekt på å nazifisere departementet og underliggende etater ved å si opp etatsjefer og en rekke ansatte som nektet å melde seg inn i NS. Han kontrollerte både Norsk Arbeidsgiverforening og LO, og fremmet loven om arbeidsplikt, der tusenvis av arbeidere ble utskrevet til arbeid på tyskernes militære anlegg. Han identifiserte seg helt med Hitlers raseteorier og karakteriserte i sine taler jøder som «parasitter - disse snikdyr på samfunnet». Han regnet sjøsamer som mindreverdige.
== Rettsoppgjøret ==
Lippestad var den eneste av Quislings statsråder som ble tiltalt for medvirkning til tvangsevakueringen. 9. oktober 1941 ble han utnevnt til stedfortredende styresmann for Finnmark og Troms. I forkant av rettssaken ble anklagene i forbindelse med tvangsevakueringen ansett som de alvorligste, men da rettssaken åpnet, tonet aktor overraskende Lippestads ansvar ned: «Tiltalte skal ikke være syndebukk for tyskernes gjerninger», sa han i retten. Det fremstår som om påtalemyndigheten hadde bestemt seg for å fremstille tvangsevakueringen som en tysk operasjon, der Quisling-regjeringens ansvar var minimalt.Dette var i strid med bevismaterialet i saken. Av Lippestads mappe i landssvikarkivet fremgår at nærmere femti norske og tyske vitner ble forhørt og skildret en hensynsløs styresmann som truet folk med dødsstraff hvis de motsatte seg tvangsevakuering. Distrikslegen i Hammerfest Gustav Vig, forklarte hvordan Lippestad kommanderte alvorlig syke mennesker om bord i overfylte båter, enda Vig hadde forklart at flere som ville ha overlevd, kom til å dø under slik transport. Lippestad kunne også tiltales for drap ut fra sin medvirkning til henrettelsen av stuerten Ragnvald Wærnes i Alta, der Jonas Lie og Gard Holtskog tvang tre motvillige politimenn til å skyte Wærnes fordi han hadde foreslått at skipet han var om bord i, skulle dra til Murmansk i stedet for å delta i tvangsevakueringen.I politiavhør hevdet Lippestad at han hadde vært en motstander av evankueringen. Han ankom Kirkenes sammen med Jonas Lie 9. oktober 1944, men returnerte til Oslo dagen etter for å avgi rapport. Selv hevdet han at dette var for å overtale Quisling til å avlyse evakueringen, og at det bare var i den offisielle delen av møtet han hadde latt som om han støttet prosjektet. Men Lippestads faktiske oppførsel i Nord-Norge under tvangsevakueringen viser en mann som gikk fanatisk inn for oppgaven, parallelt med det han ga uttrykk for i brev og telegrammer. Under rettssaken fremstilte han tvangsevakueringen som en humanitær redningsaksjon. I tråd med dette la også aktor og dommer ansvaret for katastrofen på tyskerne, for «evakueringen hadde utelukkende til formål å tjene tyske krigsinteresser». Aktor la ikke frem den avslørende telegramutvekslingen mellom Lippestad og Alf Whist, eller det overveldende etterforskningsmaterialet som beviste Quisling-regjeringens aktive involvering i tvangsevakueringen. Dermed ble Lippestad bare dømt for å yte fienden hjelp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Andreas Lippestad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johan Andreas Lippestad hos Norsk senter for forskningsdata | Johan Andreas Lippestad (født 19. desember 1902 i Kristiania, død 7. | 13,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camille_Flammarion | 2023-02-04 | Camille Flammarion | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Franske astronomer', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler i 1842', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Haute-Marne', 'Kategori:Science fiction-forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nicolas Camille Flammarion (26. februar 1842 – 3. juni 1925) var en fransk astronom, vitenskapsmann og forfatter. Han var en profilert forfatter av mer enn femti titler, inkludert populærvitenskapelige bøker om astronomi, flere betydelige romaner innenfor sjangeren tidlig science-fiction, og arbeider om forskning og fysikk og relaterte emner. Han utga også magasinet L'Astronomie fra 1882. Han hadde et privat observatorium ved Juvisy-sur-Orge, Frankrike.
| Nicolas Camille Flammarion (26. februar 1842 – 3. juni 1925) var en fransk astronom, vitenskapsmann og forfatter. Han var en profilert forfatter av mer enn femti titler, inkludert populærvitenskapelige bøker om astronomi, flere betydelige romaner innenfor sjangeren tidlig science-fiction, og arbeider om forskning og fysikk og relaterte emner. Han utga også magasinet L'Astronomie fra 1882. Han hadde et privat observatorium ved Juvisy-sur-Orge, Frankrike.
== Liv og virke ==
Han ble født i Montigny-le-Roi, Haute-Marne i Frankrike og var bror til Ernest Flammarion, grunnlegger av Groupe Flammarion. Som ung mann ble Flammarion påvirket av to betydelige sosiale bevegelser i Europa; tankene til Darwin og Lamarck, og den økende populariteten av spiritisme. Han har blitt beskrevet som en «astronomer, mystiker og historieforteller» som var «besatt av livet etter døden, og om andre verdener, og [som] synes ikke å se noe skille mellom de to.»Han var grunnleggeren av og første president i Société Astronomique de France, som publiserte sitt eget tidsskrift BSAF (Bulletin de la Société astronomique de France), utgitt første gang i 1887. I 1895 ble BSAF og L'Astronomie slått sammen.
Han var den første som foreslo navnene Triton og Amalthea for to av månene til henholdsvis Neptun og Jupiter. Navnene ble likevel ikke akseptert offisielt før tiår senere.
Han var gift to ganger, og hans andre kone var også en anerkjent astronom, Gabrielle Renaudot Flammarion.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Flammarion Verker av Camille Flammarion i Prosjekt Gutenberg
Atlas cèleste, Paris 1877 da www.atlascoelestis.com
(en) Camille Flammarion på Internet Movie Database | | fsted = Montigny-le-Roi, Haute-Marne | 13,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dal/Brenna | 2023-02-04 | Dal/Brenna | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Søndre Nordstrand', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Oslo'] | Dal og Brenna er boligstrøk i Bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Stedene ligger i dag såpass tett at de ofte bare omtales under ett som Dal/Brenna, men var inntil utbyggingen på 80-tallet to selvstendige bygder.
Stedene ligger i Klemetsrud-området øst for E6 og Mortensrud og syd for Skulleruddumpa. Dal og Brenna ligger i skogkanten like ved Østmarka, med Grønmo Golfklubb som nærmeste nabo.
Stedsnavnene kommer fra Dal gård og Brenna gård, der Dal er den nordligste. Området består av eneboliger, og ble først bygget ut 1986–1988. Boligkrakket i 1988 satte en stopper for videre utbygging, og deler av området lå brakk i ti år før utbyggingen fortsatte.
| Dal og Brenna er boligstrøk i Bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Stedene ligger i dag såpass tett at de ofte bare omtales under ett som Dal/Brenna, men var inntil utbyggingen på 80-tallet to selvstendige bygder.
Stedene ligger i Klemetsrud-området øst for E6 og Mortensrud og syd for Skulleruddumpa. Dal og Brenna ligger i skogkanten like ved Østmarka, med Grønmo Golfklubb som nærmeste nabo.
Stedsnavnene kommer fra Dal gård og Brenna gård, der Dal er den nordligste. Området består av eneboliger, og ble først bygget ut 1986–1988. Boligkrakket i 1988 satte en stopper for videre utbygging, og deler av området lå brakk i ti år før utbyggingen fortsatte.
== Referanser == | Dal og Brenna er boligstrøk i Bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Stedene ligger i dag såpass tett at de ofte bare omtales under ett som Dal/Brenna, men var inntil utbyggingen på 80-tallet to selvstendige bygder. | 13,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lofstad%C3%A5sen | 2023-02-04 | Lofstadåsen | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Arendal', 'Kategori:Sider med kart'] | Lofstadåsen er et boligområde på Lofstad på Tromøy i Arendal kommune, med postnummer 4812 Kongshavn.
Boligområdet ble etablert i 2008 og de første beboerne flyttet inn i 2009. Boligområdet består primært av frikjøpte eneboligtomter, samt 4-mannsboliger. Pr 2014 er det kun 1 eneboligtomt som ikke er opparbeidet, mens det foregår bygging av 4-mannsboliger som forventes ferdigstilt ila 2015.
Lofstadåsen velforening ivaretar beboernes interesser og jobber for et bra bomiljø. I 2013 fikk Lofstadåsen velforening etablert nærmiljøanlegg, bygget ved hjelp av egne midler, sponsorer og tippemidler, bestående av ballbinge, aktivitetselementer og aktivitetsapparater. Lofstadåsen velforening er tilknyttet "Grasrotandelen", i regi av Norsk Tipping.
| Lofstadåsen er et boligområde på Lofstad på Tromøy i Arendal kommune, med postnummer 4812 Kongshavn.
Boligområdet ble etablert i 2008 og de første beboerne flyttet inn i 2009. Boligområdet består primært av frikjøpte eneboligtomter, samt 4-mannsboliger. Pr 2014 er det kun 1 eneboligtomt som ikke er opparbeidet, mens det foregår bygging av 4-mannsboliger som forventes ferdigstilt ila 2015.
Lofstadåsen velforening ivaretar beboernes interesser og jobber for et bra bomiljø. I 2013 fikk Lofstadåsen velforening etablert nærmiljøanlegg, bygget ved hjelp av egne midler, sponsorer og tippemidler, bestående av ballbinge, aktivitetselementer og aktivitetsapparater. Lofstadåsen velforening er tilknyttet "Grasrotandelen", i regi av Norsk Tipping.
== Navnutvelgelse ==
Navnkomiteen i Arendal kommune fikk inn flere forslag til navn:
Faster Marens vei
Topsys vei
Solbakken
Lille/Store Grisehaven
Salomons have
Lofstadbakken
LofstadåsenSistnevnte ble anbefalt av rådmannen.
== Kilder ==
Møteinnkallelse Arendal Kommune, Navnekomite, 10. desember 2008
IF Sport & Anlegg, nyhetssak, 12. november 2013
Lofstadåsen velforening, Brønnøysundregistrene | Lofstadåsen er et boligområde på Lofstad på Tromøy i Arendal kommune, med postnummer 4812 Kongshavn. | 13,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dal_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Dal (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Dal er vanligvis et langstrakt søkk i terrenget, et dalføre. Ofte er dal et delord til et stedsnavn, eksempelvis Setesdal og Eikesdal. Dal har også flere betydninger:
| Dal er vanligvis et langstrakt søkk i terrenget, et dalføre. Ofte er dal et delord til et stedsnavn, eksempelvis Setesdal og Eikesdal. Dal har også flere betydninger:
== Geografi ==
En bølgedal, et søkk mellom to større havbølger
Dal (Eidsvoll), et tettsted i Eidsvoll kommune i Viken
Dal (Ullensaker), et tettsted nær Sessvoll i Ullensaker kommune i Viken
Dal/Brenna, et område i Bydel Søndre Nordstrand i Oslo
Dødens Dal, en mindre dal i Trondheim øst for Gløshaugen
Jökulsá á Dal, en elv på Island
Kongenes dal, en historisk dal i Egypt
Nonnenes dal, en landsby på Madeira
== Personer ==
Asle Dal (f. 1965), norsk trommeslager
Ingerid Dal (1895–1985), norsk språkforsker
== Annet ==
Dal kirke, en langkirke i Tinn kommune
Dal skole, en barneskole på Dal i Eidsvoll kommune
Dal stasjon på Hovedbanen
Dekaliter
Dal eller Dhal, indisk matrett
Dal biji, indisk matrett
Dál Cais eller Dal gCais, en klan i Munster i Irland
Brødrene Dal, tre fiktive figurer i fire TV-serier
== Se også ==
Dahl | Dal er vanligvis et langstrakt søkk i terrenget, et dalføre. Ofte er dal et delord til et stedsnavn, eksempelvis Setesdal og Eikesdal. | 13,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lex_Gold | 2023-02-04 | Lex Gold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fotballspillere for Rangers FC', 'Kategori:Fødsler 14. desember', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra South Lanarkshire', 'Kategori:Skotske forretningsfolk', 'Kategori:Skotske fotballspillere'] | Lex Gold (født 14. desember 1940 i Lanark, Skottland) er en tidligere fotballspiller som for tiden er styreformann for Scottish Premier League og president i Caledonian MacBrayne.
Gold spilte fotball på et profesjonelt nivå fra tenårene av og i løpet av sin karriere var han blant annet 18 måneder hos Rangers FC. Han var også tidligere styreleder for Hibernian FC, en posisjon han trakk seg fra etter at klubben rykket ned i 1998.
Gold er kommandør av Order of the British Empire. | Lex Gold (født 14. desember 1940 i Lanark, Skottland) er en tidligere fotballspiller som for tiden er styreformann for Scottish Premier League og president i Caledonian MacBrayne.
Gold spilte fotball på et profesjonelt nivå fra tenårene av og i løpet av sin karriere var han blant annet 18 måneder hos Rangers FC. Han var også tidligere styreleder for Hibernian FC, en posisjon han trakk seg fra etter at klubben rykket ned i 1998.
Gold er kommandør av Order of the British Empire. | Lex Gold (født 14. desember 1940 i Lanark, Skottland) er en tidligere fotballspiller som for tiden er styreformann for Scottish Premier League og president i Caledonian MacBrayne. | 13,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonje_Brenna | 2023-02-04 | Tonje Brenna | ['Kategori:AUFs ledelse', 'Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Overlevende etter massedrapene på Utøya i 2011', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Ullensaker kommune', 'Kategori:Politiske rådgivere i Regjeringen Stoltenberg II', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Støre'] | Tonje Brenna (født 21. oktober 1987) er en norsk politiker (Ap) som fra oktober 2021 er Norges kunnskapsminister i Jonas Gahr Støres regjering. Hun var fylkesrådsleder i Viken fylke 2020–2021.
| Tonje Brenna (født 21. oktober 1987) er en norsk politiker (Ap) som fra oktober 2021 er Norges kunnskapsminister i Jonas Gahr Støres regjering. Hun var fylkesrådsleder i Viken fylke 2020–2021.
== Liv og virke ==
Hun vokste opp på Holmlia og flyttet til Jessheim da hun var 12 år.Hun har vært gruppeleder for Akershus Arbeiderparti og var valgt inn for Arbeiderpartiet i Akershus fylkesting fra 2007 til 2019. Brenna har også vært politisk rådgiver i Justis- og beredskapsdepartementet og ved Statsministerens kontor. Hun var generalsekretær i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) fra 2010 til 2012. Hun har tidligere jobbet som ungdomssekretær i LO i Akershus og Oslo 2009-2010, og som politisk rådgiver i AUF 2007-2008.
Hun overlevde terroraksjonen på Utøya 22. juli 2011.Hun var Arbeiderpartiets førstekandidat i Viken til valget i 2019. Brenna var nestleder i Akershus Arbeiderparti 2017-2019.Brenna har fullført videregående skole, men har ikke tatt høyere utdannelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tonje Brenna på Internet Movie Database
(no) Tonje Brenna hos Stortinget
(no) Tonje Brenna hos Norsk senter for forskningsdata | Brenna kan vise til: | 13,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Belarus, også kjent som Hviterussland, debuterte i Eurovision Song Contest i 2004 og deltok i konkurransen hvert år frem til 2019. I 2020 ble konkurransen avlyst på grunn av koronapandemien, og i 2021 ble landets allmennkringkaster BTRC utvist av Den europeiske kringkastingsunion. | 13,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Namn%C3%A5 | 2023-02-04 | Namnå | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Grue', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Referanser til Rv2', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Innlandet'] | Namnå er en bygd og tidligere tettsted i Grue kommune i Innlandet, og ligger ved elven Namnåa, like nord for stedet der hvor elven renner ut i Glomma, rundt fem kilometer nord for kommunesenteret Kirkenær. Statistisk sentralbyrå regnet Namnå som tettsted inntil 2018.
Solørbanen, som nå er stengt for persontrafikk, går igjennom Namnå og Namnå stasjon.
| Namnå er en bygd og tidligere tettsted i Grue kommune i Innlandet, og ligger ved elven Namnåa, like nord for stedet der hvor elven renner ut i Glomma, rundt fem kilometer nord for kommunesenteret Kirkenær. Statistisk sentralbyrå regnet Namnå som tettsted inntil 2018.
Solørbanen, som nå er stengt for persontrafikk, går igjennom Namnå og Namnå stasjon.
== Ferdselsårer ==
Riksvei 2
Fylkesvei 404 (Hedmark)
Fylkesvei 415 (Hedmark)
Fylkesvei 417 (Hedmark)
== Referanser == | }} | 13,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belinda_Carlisle | 2023-02-04 | Belinda Carlisle | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Medlemmer av Sōka Gakkai', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Belinda Jo Carlisle (født 17. august 1958 i Hollywood, California) er en Grammy Award-nominert amerikansk sanger.
Carlisle er vokalist i bandet The Go-Go's, og har også hatt en karriere som soloartist. Hun er best kjent for sangen «Heaven Is a Place on Earth» fra musikkalbumet Heaven on Earth (1987), som gikk til topps på singlelistene i flere land, deriblant Storbritannia og USA
| Belinda Jo Carlisle (født 17. august 1958 i Hollywood, California) er en Grammy Award-nominert amerikansk sanger.
Carlisle er vokalist i bandet The Go-Go's, og har også hatt en karriere som soloartist. Hun er best kjent for sangen «Heaven Is a Place on Earth» fra musikkalbumet Heaven on Earth (1987), som gikk til topps på singlelistene i flere land, deriblant Storbritannia og USA
== Diskografi ==
The Go-Go's
Beauty And The Beat (1981)
Vacation (1982)
Talk Show (1984)
God Bless the Go-Go’s (2001)Solo
Belinda (1986)
Heaven on Earth (1987)
Runaway Horses (1989)
Live Your Life Be Free (1991)
Real (1993)
A Woman and a Man (1996)
Voilà (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Belinda Carlisle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Belinda Carlisle på Internet Movie Database
(en) Belinda Carlisle hos The Movie Database
(en) Belinda Carlisle hos Internet Broadway Database
(en) Belinda Carlisle på Apple Music
(en) Belinda Carlisle på Discogs
(en) Belinda Carlisle på MusicBrainz
(en) Belinda Carlisle på SoundCloud
(en) Belinda Carlisle på Spotify
(en) Belinda Carlisle på Songkick
(en) Belinda Carlisle på Last.fm
(en) Belinda Carlisle på Genius — sangtekster
(en) Belinda Carlisle på AllMusic
Belinda Carlisle på Twitter
Belinda Carlisle på Facebook
Belinda Carlisle på Instagram
Belinda Carlisle på YouTube | Belinda Jo Carlisle (født 17. august 1958 i Hollywood, California) er en Grammy Award-nominert amerikansk sanger. | 13,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nydalen | 2023-02-04 | Nydalen | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nydalen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Nydalen (opprinnelig Nygårdsdalen, før dette Ellendalen) er et område langs Akerselva i Oslo som ligger midt mellom øst og vest i dagens Bydel Nordre Aker og Sagene. Tradisjonelt er dette regna som et østkantstrøk. Nydalen grenser til strøkene Brekke (nord), Grefsen (nordøst), Tåsen (vest), Bjølsen (sørvest), Sandaker (sørøst) og Storo (øst). Mange vil også forbinde Nydalen med Nydalens Skiklub og orienterings-idretten. I dag er Nydalen et av Oslos tettest bebygde områder, med totalt 3150 leiligheter og studenthybler.
| Nydalen (opprinnelig Nygårdsdalen, før dette Ellendalen) er et område langs Akerselva i Oslo som ligger midt mellom øst og vest i dagens Bydel Nordre Aker og Sagene. Tradisjonelt er dette regna som et østkantstrøk. Nydalen grenser til strøkene Brekke (nord), Grefsen (nordøst), Tåsen (vest), Bjølsen (sørvest), Sandaker (sørøst) og Storo (øst). Mange vil også forbinde Nydalen med Nydalens Skiklub og orienterings-idretten. I dag er Nydalen et av Oslos tettest bebygde områder, med totalt 3150 leiligheter og studenthybler.
== Historie ==
=== Navn ===
Nydalen i sin helhet ligger på området som tidligere tilhørte Lillo gård. Nydalen, opprinnelig Nygårdsdalen, har sitt navn fra den opprinnelige plassen Nygård som lå under denne gården. Nygård lå vest for elva, og ligger i det som i dag er strøket Tåsen. Midt på 1800-tallet ble betegnelsen Nydalen bare benyttet om den øvre delen av dalen, mens nedre del ble kalt Ellendalen. I middelalderen ble for øvrig dalen kalt Fallanda-dalen, det vil si dalen med fossefallene.
Kun med den nye bebyggelsen fra 1990-tallet ble Nydalen blitt vanlig som strøksnavn. Før dette ble Nydalen kun ansett som nettopp en dal, hvor strøket på østsiden av elven var kjent som Lillo. På samme måte som gården strakk dette strøket seg fra Sandaker / Akerselva nederst i Nydalen (som dal) til Grefsenlia. Etter Nydalen har blitt kjent som strøk har dette tatt fullstendig over for Lillo. I dag kalles gjerne innbyggerne i Nydalen for Nydøler.Boligområdet Lillo terrasse (med sine fire kjente blokker) er bygget på de nordlige delene av jordene til den Lillo gård. Skillet mellom Lillo gård og Grefsengårdene var der Kapellveien er i dag, men siden området ligger øst for Gjøviksbanen regnes i dag som en del av Grefsen.
=== Utvikling ===
Den første virksomheten som ble etablert i Nydalen var gårdssager og møller, siden man kunne bruke elvekraften. Den mest kjente av disse var Bakke Mølle, i sin tid anlagt av Hans Nielsen Hauge. Men midt på 1800-tallet vokste først tekstilindustrien, senere jernindustrien fram. Vi fikk «øvre og nedre Nydalens og Ellendalens Spinderier» og «Christiania Spiger- og Valtse Værk». På slutten av 1800-tallet var den store tekstilfabrikken Nydalens Compagnie og Christiania Spigerverk dominerende: Nydalens Compagnie sysselsatte mest kvinner. Etter deres overtakelse av Ellendalens Spinderi i 1895 var det Norges største bedrift. I 1909 hadde bedriften om lag 1050 ansatte. Spigerverket var en mannsarbeidsplass i sterk vekst. Verket sysselsatte 200 mann i 1888, 350 rundt 1900 og om lag 500 ved utbruddet av første verdenskrig.
På 1800-tallet var Nydalen relativt isolert fra Kristiania. Det var en tid da man måtte ferdes til fots eller med hest og kjerre, og Nydalen lå langt ute på landet. Dermed vokste Nydalen fram som et særegent industri-lokalsamfunn, der folk og institusjoner var sterkt knyttet til fabrikkene: Fra 1857 til 1905 hadde dalen egen bruksskole for arbeiderungene, drevet i fellesskap av Nydalens Compagnie, Spigerverket og en tid også Bakke Mølle. Den lå i nederste tverrvei i Skolebakken. Fra 1876 finansierte bedriftene egen jordmor. Spiselokalet «Dampen» var sentralt for mange. Dalen hadde eget likhus – og bedehus. Det siste var bygget med støtte fra Spigerverkets direksjon, i håp om å demme opp for «den radikale Socialismes Vildfarelser» blant arbeiderne. Nydalen hadde eget arrestlokale, og en lokal baker var ansatt som politibetjent på deltid. Mange bodde i verkets boliger, i Nydalen og seinere på Bjølsen, Sagene og på Sandakerjordene. Etter hvert ble avstanden til hovedstaden kortere. I 1902 kom det sporvogn til Grefsen.
Spikerverket vokste mer eller mindre kontinuerlig fram til rundt 1980, og la etter hvert beslag på store arealer i Nydalen.
I 1989 ble Spikerverkets virksomhet omstrukturert, man beholdt en av bygningene, mens mye annet areal ble frigjort. Man valgte deretter å regulere området til ny næring og boliger. Eiendomsselskapet Avantor kjøpte deretter store deler av området for å utvikle og videreselge det, og kalte dagens næringspark for Nydalsbyen. Siden enkelte delområder ikke er ferdig utbygd eier fremdeles Avantor deler av det, Avantor har også solgt noen ferdigbygde tomter, men sikter mest på utleie. Det er også solgt mange nye og moderne leilighetskompleks i strøket.
=== Byutvikling i 1990-årene og på 2000-tallet ===
Nydalen har i løpet av de siste 20 årene gjennomgått en total transformasjon. Fra å være et typisk industriområde er det blitt et levende bydelssenter i bydel Nordre Aker. Det er omtrent 4 000 mennesker som nå bor og ca. 18 000 som jobber og studerer i Nydalen. Stadig flere servicetilbud etableres for å møte etterspørselen fra brukerne av området, og stadig flere benytter Nydalen til rekreasjon og hygge. Da det var fabrikkindustri i Nydalen, ble Akerselva dekket av produksjonslokaler som benyttet elvas energi, men i dag er Akerselva åpnet, renset og den benyttes igjen til bading og fisking. Langs elva på vestsiden nedenfor Gullhaug bru ligger Park Vest, åpnet i 2017, og badeplassen.
== Avgrensning ==
Området avgrenses i nordøst mot Grefsen av Ring 3. En del av Nydalen går under Ring 3 og ligger nord for denne, men dette avgrenses av Nydalsdammen i Nord og Gjøvikbanen i øst. Maridalsveien er grensen mot Korsvoll i nordvest og Tåsen i vest.
Veien Badebakken er grensen mellom Nydalen i nord og Bjølsen i sør, vest for Akerselva, og følger dermed bydelsgrensen. Øst for elva går Nydalen et kvartal lenger sør for Kristoffer Aamots gate, og er dermed faktisk inne i bydel Sagene. Skillet her i sør mot Sandaker, kan anses som grøntområdet/gangstien som ligger rett øst-vest mellom Akerselva og krysset Sandakerveien x Birch-Reichenwalds gate.
=== Uklare grenser ===
Skillet mellom Nydalen og de nordlige delene av Storo er på sin side nærmest umulig å definere (jfr. diskusjonssiden). Det er også disputt om man skal regne Nydalens grense mot sør som gående langs veien Badebakken (dvs. følgende bydelsgrensa), eller følgende Kristoffer Aamots gate slik at hele nabolaget Badebakken regnes til Bjølsen (jfr. diskusjonssiden og siden om Bjølsen).
== Infrastruktur ==
Hovedgaten i strøket er Nydalsveien som går på tvers over området, men denne har ingen gjennomgangstrafikk. Sandakerveien (Oslo) er mest trafikkert av veiene.
Blant kollektivtrafikk er det:
Lokaltog: Nydalen holdeplass på Gjøvikbanen, ligger på innsiden av Ring 3.
T-bane: Nydalen stasjon på T-baneringen
Busser: Busstopp finnes like ved T-banestasjonen omtalt som Nydalen T, utenfor Handelshøyskolen BI, busstopp finnes også i Sandakerveien, og ved Nydalen holdeplass i Ring 3. I tillegg går det en rekke andre busser til området som pleier å ha Nydalen som endepunkt.
=== Parkering ===
Mange innbyggere syns det er problematisk at det er så få parkeringsplasser i området og at det koster penger 24 timer i døgnet. Bjølsen og Tåsen lider under dette og det er utstrakt jobb- og gjesteparkering der fra folk som besøker Nydalen.
=== Bebyggelse ===
Nydalen har en blanding av næringsliv, offentlige kontorer, studentboliger og privatboliger. Ifølge Avantor jobber 8 000 og studerer 10 000 i Nydalen. En rekke IT-bedrifter og mediebedrifter er plassert her, samt kulturinstitusjonene Rikskonsertene og Riksteatret. Med ekspansjonen i området er det også kommet til en rekke spisesteder og butikker. Tilsammen er det rundt 200 bedrifter i Nydalen.
Utdanningsinsitusjoner:
Handelshøyskolen BI. Flyttet til Nydalen i 2005. Rundt 10.000 studenter og 650 ansatte.
Nydalen videregående skole. 850 elever og 100 ansatte.
Oslo Voksenopplæring NydalenIT/Telecom:
Unit4 (hovedkontor)
Basefarm (norsk hovedkontor)
Citrix Systems (norsk hovedkontor)
Hello (hovedkontor)
Marcello (hovedkontor)
Telia Norge (hovedkontor)
One Call (hovedkontor)
TDC Norge (norsk hovedkontor)
Trolltech (hovedkontor, kjøpt av Nokia i 2008)
Unisys (norsk hovedkontor)
Otello Corporation (hovedkontor)
Axdata
BuyPass
Promon
Crayon
Opplysningen 180
Res Software
OctagaMedia:
Egmont Hjemmet Mortensen (hovedkontor)
Nydalen Studios (TV 2s innspillingslokale)
Sony Music Norway
Nordisk Film (i BI-bygget)
TVNorge (fra 2010)
Schibsted trykkeri
Teddy TVAnnen opplevelseindustri/kultur:
Riksteatret
Kulturtanken
Radisson BLU Hotel Nydalen
En rekke spisestederOffentlige/statlige kontorer og statsforetak:
Bydelsadministrasjonen Nordre Aker
Oslo kemnerkontor
Forbrukertilsynet
Politiets sikkerhetstjeneste
Direktoratet for nødkommunikasjon
NAV Nordre Aker
Statnett
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hans Amundsen: Nydalen. Artikkel i Edgar B. Schieldrops bok Christiania Spigerverk 1853 – 1961. Grøndahl & Søn Boktrykkeri. Oslo 1961
Knut Kjeldstadli: Jerntid. Fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940, Pax forlag, Oslo 1989 ISBN 82-530-1451-1
== Eksterne lenker ==
(en) Nydalen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen | }} | 13,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kringsj%C3%A5_studentby | 2023-02-04 | Kringsjå studentby | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boligbygninger i Oslo', 'Kategori:Bydel Nordre Aker', 'Kategori:Høyere utdanning i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Studenthjem i Norge'] | Kringsjå er en studentby på Kringsjå i Bydel Nordre Aker i Oslo.
Studentbyen på Kringsjå ble først bygget ut i 1967–1970, og hadde da 1673 hybler og 245 leiligheter. I 1991 ble studentbyen utvidet, med et nybygd område som ble kalt Fjellbirkeland. Pr. 2014 hadde området 31 bygninger og nesten 2500 boenheter.Studentbyen ligger ved Kringsjå stasjon på Sognsvannsbanen, vel tre kilometer unna universitetsområdet på Blindern. Kringsjå ligger like ved marka, Norges idrettshøgskole og Sognsvann.
Kringsjå er studentbyen med høyest andel utenlandsstudenter i Oslo, og hadde i 2007 en andel internasjonale studenter på 58,5 prosent.
| Kringsjå er en studentby på Kringsjå i Bydel Nordre Aker i Oslo.
Studentbyen på Kringsjå ble først bygget ut i 1967–1970, og hadde da 1673 hybler og 245 leiligheter. I 1991 ble studentbyen utvidet, med et nybygd område som ble kalt Fjellbirkeland. Pr. 2014 hadde området 31 bygninger og nesten 2500 boenheter.Studentbyen ligger ved Kringsjå stasjon på Sognsvannsbanen, vel tre kilometer unna universitetsområdet på Blindern. Kringsjå ligger like ved marka, Norges idrettshøgskole og Sognsvann.
Kringsjå er studentbyen med høyest andel utenlandsstudenter i Oslo, og hadde i 2007 en andel internasjonale studenter på 58,5 prosent.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Studentsamskipnaden i Oslo: Kringsjå studentby
«Konsentrert tilværelse» i Universitas 22. august 2006 | Kringsjå er en studentby på Kringsjå i Bydel Nordre Aker i Oslo. | 13,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarle_Tr%C3%A5 | 2023-02-04 | Jarle Trå | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Personer fra Granvin kommune'] | Jarle Trå (født 25. mars 1970) er en norsk fjellklatrer fra Granvin i Hordaland som ifølge sin hjemmeside blant annet har krysset Grønland, og gått og syklet Norge på langs. Han har også deltatt på flere klatreekspedisjoner i Himalaya, deriblant solobestigning av Cho Oyu (2004) og første norske bestigning av Shisha Pangma (2006).
| Jarle Trå (født 25. mars 1970) er en norsk fjellklatrer fra Granvin i Hordaland som ifølge sin hjemmeside blant annet har krysset Grønland, og gått og syklet Norge på langs. Han har også deltatt på flere klatreekspedisjoner i Himalaya, deriblant solobestigning av Cho Oyu (2004) og første norske bestigning av Shisha Pangma (2006).
== Mount Everest-ekspedisjonen i 2009 ==
Trå ble meldt savnet under en ekspedisjon på Mount Everest den 24. mai 2009. Trå ville forsøke å bestige toppen alene og uten kunstig tilførsel av oksygen, via nordryggen fra Tibet. Han hadde blitt observert på tur opp, men kom ikke ned til Camp ABC på 6 400 meter til beregnet tid. Det ble satt i gang en leteaksjon, og Trå ble funnet i dårlig forfatning dagen etter av sherpaer, Phurba Temba Sherpa og Pemba Sherpa, tilhørende en annen ekspedisjon. Han fikk hjelp av disse og ble også plukket opp av de norske klatrerne Stein Grønnerøe, Petter Nyquist og Lars Oma Erichsrud.
Ved hjelp av en jakokse ble Trå fraktet ned til en sauesti, hvor han ble kjørt videre med bil til sykehus 26. mai. Trå ble beskrevet som svært forkommen og i kritisk tilstand da han ble funnet, med en kroppstemperatur på 31 grader.
Fra sykehuset sa Trå til pressen at han var «døden nær», og så uklar at han ikke visste sikkert om han nådde toppen av Everest.
== Eksterne lenker ==
Jarle Trås hjemmeside
Everest 2005: Jarle Tra, Alone without O2 – MountEverest.net | Jarle Trå (født 25. mars 1970) er en norsk fjellklatrer fra Granvin i Hordaland som ifølge sin hjemmeside blant annet har krysset Grønland, og gått og syklet Norge på langs. | 13,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emishi | 2023-02-04 | Emishi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Japan', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Emishi (japansk: 蝦夷) er en japansk betegnelse på et urfolk som bodde nordøst på øya Honshū i Japan, i det som i dag er Tōhoku-regionen i Japans Asuka-, Nara- og Heian-periodene (ca. 500-1200). Regionen kalles for michi no oku (道の奥) i samtidige kilder. Opprinnelsen til emishifolket er ukjent, men historikerne antar de nedstammet fra jōmonkulturen.
Den første kjente omtalen i litteraturen er datert til rundt 400 e.Kr. hvor de omtales som «det hårete folket» i kinesiske nedtegnelser. Noen emishistammer motsatte seg den japanske keiserens autoritet i sen nara- og tidlig Heian-perioden (700-1000-tallet). Det synes som de var stedegne til nordlige delen av den japanske hovedøya Honshu og etterkommere av det folket som utviklet oldtidens jōmonkulturen i denne regionen. De er også antatt å være beslektet med ainofolket. Den adskilte etniske statusen til emishiene ved at de hadde et eget språk adskilt fra japansk.
| Emishi (japansk: 蝦夷) er en japansk betegnelse på et urfolk som bodde nordøst på øya Honshū i Japan, i det som i dag er Tōhoku-regionen i Japans Asuka-, Nara- og Heian-periodene (ca. 500-1200). Regionen kalles for michi no oku (道の奥) i samtidige kilder. Opprinnelsen til emishifolket er ukjent, men historikerne antar de nedstammet fra jōmonkulturen.
Den første kjente omtalen i litteraturen er datert til rundt 400 e.Kr. hvor de omtales som «det hårete folket» i kinesiske nedtegnelser. Noen emishistammer motsatte seg den japanske keiserens autoritet i sen nara- og tidlig Heian-perioden (700-1000-tallet). Det synes som de var stedegne til nordlige delen av den japanske hovedøya Honshu og etterkommere av det folket som utviklet oldtidens jōmonkulturen i denne regionen. De er også antatt å være beslektet med ainofolket. Den adskilte etniske statusen til emishiene ved at de hadde et eget språk adskilt fra japansk.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aston, W.G. Nihongi (1924): Chronicles of Japan from Earliest Times to A.D. 697. London: Kegan Paul,førstegang utgitt i 1896. Engelsk oversettelse av gammeljapansk tekst kjent som 続日本紀, Shoku Nihongi.
Farris, William Wayne (1996): Heavenly Warriors: The Evolution of Japan's Military: 500–1300. Harvard: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-38703-4, ISBN 978-0-674-38704-1.
Hudson, Mark (1999): Ruins of Identity: Ethnogenesis in the Japanese Islands, University of Hawaii Press.
== Eksterne lenker ==
Khan, Razib (24. mars 2011): «The shadow of the Emishi», Discover | thumb|Emishi hyller Prince Shotoku. Produsert i 1324, basert på Shotokutaishi e-den e-maki, laget i 1069. | 13,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikael_VIII_Palaiologos | 2023-02-04 | Mikael VIII Palaiologos | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1282', 'Kategori:Fødsler i 1223', 'Kategori:Fødsler i 1224', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Palaiologiske dynasti', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østromerske keisere'] | Mikael VIII Palaiologos (gresk: Μιχαὴλ Ηʹ Παλαιολόγος), født 1223, død 11. desember 1282, regjerte som bysantinsk keiser 1259 -1282. Michael VIII var grunnleggeren av palaiologiske dynasti som kom til å styre det bysantinske riket fram til Konstantinopels fall i 1453. Han gjenerobret Konstantinopel fra Det latinske riket i 1261 og førte Keiserriket Nikea tilbake til et bysantinsk imperium.
| Mikael VIII Palaiologos (gresk: Μιχαὴλ Ηʹ Παλαιολόγος), født 1223, død 11. desember 1282, regjerte som bysantinsk keiser 1259 -1282. Michael VIII var grunnleggeren av palaiologiske dynasti som kom til å styre det bysantinske riket fram til Konstantinopels fall i 1453. Han gjenerobret Konstantinopel fra Det latinske riket i 1261 og førte Keiserriket Nikea tilbake til et bysantinsk imperium.
== Veien til keisertronen ==
Mikael VIII Palaiologos var sønn av Andronikos Palaiologos som var øverstkommanderende for hæren i Nikea (megas domestikos), og hans kone Theodora Angelina Palaiologina, barnebarn av keiser Alexios III Angelos og Euphrosyne Doukaina Kamaterina. Ifølge den britiske historikeren Deno John Geanakoplos, kunne Mikael VIII’s opphav spores tilbake til alle tre keiserlige hus som styrte riket i århundrene før Det fjerde korstogs beleiring og okkupasjon av Konstantinopel i 1204. Moren hans synes ikke å ha spilt noe rolle i hans liv, han ble oppdratt av sin eldre søster Martha som var ti år eldre enn han selv.
Mikael steg raskt i gradene og tjenestgjorde som guvernør i de trakiske byene Melnik og Sérres under kommando av sin far Andronikos. Høsten 1253 ble han av keiser Johannes III Vatatzes anklaget for konspirasjon mot tronen. Han ble nødt til å bevise sin uskyld ved jernbyrd, det vil si å bære glødende jern. Til dette svarte Mikael, ifølge historikeren Geneakoplos, med den sluhet som senere skulle prege hans keisertid, at hvis biskop Fokas, som tydeligvis støttet forslaget, kunne ta glødende jern fra alteret med sine egne hender og legge det i Mikaels, da ville sannheten komme fram.
Selv om Mikael vant denne runden, og etterpå ble gift med keiserens barnebarn og utnevnt til megas konostaulos av de latinske leiesoldatene i forbindelse med keiserutnevnelsen i Keiserriket Nikea, var han fortsatt mistrodd. Etter Johannes Vatatzes’ død dro Mikael østover med noen få nære venner og tok tjeneste hos de muslimske seldsjukkene i Rum-sultanatet. Fra sent i 1256 til 1258 tjenestgjorde han som leder for de kristne leiesoldatene i hæren til sultan Kaykaus II. I 1258 ble han tilbakekalt til Nikea av keiser Teodoros II Dukas Laskaris. Etter at de hadde utvekslet løfter om lojalitet og garantier for sikkerhet gikk Mikael i tjeneste for keiseren.
Noen dager etter at keiser Teodoros Laskaris døde i 1258 organiserte Mikael Palaiologos et kupp mot den innflytelsesrike byråkraten George Mouzalon og fratok ham formynderskapet over den åtte år gamle keiser Johannes IV Dukas Laskaris. Mikael tok tittelen megas dux og senere, i november 1258, despot. Den 1. januar 1259 ble han utropt til medkeiser.
== Konstantinopel ==
I 1259 beseiret Mikael VIII en allianse av Vilhelm II Villehardouin i Fyrstedømmet Akhaia og Mikael II Komnenos Dukas i Despotatet Epirus i et slag ved Pelagonia. Denne seieren var avgjørende for å sikre Nikea mot angrep fra vest og la grunnen for Mikael VIII’s erobring av Konstantinopel i 1261. For Mikael selv betydde det spranget fra å være tronraner til en betydelig bysantinsk lederskikkelse. Til tross for denne seieren kunne bare en erobring av Konstantinopel fjerne hele inntrykket av Mikael som en tronraner. I 1260 ledet Mikael personlig en mislykket beleiring av byen. Et rykte om latinske forsterkninger trang Mikael til å signere en ett års våpenhvile med den latinske keiser Balduin II av Courtenay i august. Mikael innså at han trengte en marineflåte til hjelp i beleiringen, og han inngikk en avtale med Adelsrepublikken Genova om samarbeid i mars 1261. Genovesiske marinestyrker vist seg likevel å være unødvendige da Mikaels general Alexios Strategopoulos klarte å innta Konstantinopel ved hjelp av forrædere den 25. juli 1261.
Nyheten om Konstantinopels erobring nådde først Mikaels søster Eulogia som vekket sin bror tidlig om morgenen. Han ble ikke overbevist før en budbringer fra Strategopoulos kom bærende på kronen og sverdet som keiser Baldwin hadde latt etter seg i flukten fra keiserpalasset. Mikael VIII marsjerte inn i byen den 15. august og lot seg krone sammen med sin nyfødte sønn Andronikos II. Med en gang han hadde kontroll satte han i gang med å avskaffe latinske skikker og gjenopprettet de bysantinske seremonier og institusjoner som hadde eksistert før Det fjerde korstog inntok byen i 1204. I hans tid økte folketallet fra ca. 35.000 da han tok makten til ca. 70.000 ved slutten av hans regjeringstid, og han gjenoppbygde skadde kirker, klostre og offentlige bygninger. Han var samtidig klar over muligheten for at latinerne i vest og spesielt italienerne ville slå tilbake og forsøke å gjenopprette det latinske styret i byen.
I desember 1261 ble den unge nikeiske keiser Johannes IV Laskaris blindet og forvist til et kloster slik at han ble uskikket til å være keiser. Mikael VIII fikk også raskt giftet bort hans tre søstre til to italienere og en bulgarsk adelsmann slik at deres etterkommere ikke skulle bli noen trussel for hans egne etterkommere til keisertronen. Mikael prøvde å holde dette hemmelig, men ryktet lekket etter hvert ut og patriarken i Konstatinopel, Arsenios Autoreianos, ekskommuniserte Mikael VIII. Denne bannlysningen ble opphevet seks år senere, i 1268, da Josef I av Konstatinopel ble utnevnt til ny patriark.
== Diplomatiet og erobringene ==
Mikaels gjenerobring av Konstantinopel medførte både prestisjetap og tap av åndelig autoritet for pavedømmet og den katolske kirke. Grekerne hadde nå gjeninnført sin rett til å ha en ortodoks kirke skilt fra Roma slik det hadde vært fra det store skisma i 1054. De seks påfølgende pavene i Mikaels regjeringstid forsøkte alle å få «de frafalne» inn i den katolske folden igjen.
Mikael gjorde framstøt for å alliere seg med kong Manfred av Sicilia og tilbød i 1262 å skille seg fra sin kone Teodora Dukaina Vatatzina og gifte seg med Manfreds søster Anna av Hohenstaufen. Planen gikk i vasken, ikke bare ble det kontant avvist av Anna selv, men hun søkte også støtte hos patriark Arsenios. Patriarken gikk i rette med keiseren og presset han til å oppgi planen. Mikael sendte deretter Anna tilbake til sin bror med store gaver. Dette bidro for øvrig til å få løslatt den bysantinske general Alexios Strategopoulos.
På denne tiden kom også en annen utfordring. Seldsjukkenes sultan Kaykaus II var blitt avsatt etter en sammensvergelse ledet av storvisir Pervâne og kom til Mikael for å få hjelp. Mikael støttet imidlertid Pervâne i hans strid med mongolene. Han ønsket ikke å risikere stridigheter på imperiets østgrense samtidig som han måtte ha oppmerksomhet mot europeerne som var kastet ut fra Konstantinopel. På denne bakgrunn ble Kaykaus II brysom for Mikael, og han fikk ham fengslet. Kaukaus ble senere senere sluppet fri mot løsepenger fra mongolene i Russland, og han levde resten av sitt liv på Krim.
En rekke militære nederlag fulgte. I 1263 sendte Mikael 15.000 soldater, inkludert 5.000 seldsjukkiske leiesoldater, til Morea i et forsøk på å erobre Fyrstedømmet Akhaia, men dette felttoget mislyktes. Senere samme år ble en flåtestyrke på 48 bysantinske og genovesiske skip beseiret av venetianerne etter at seldsjukkiske soldater deserterte fordi de ikke hadde fått betaling. Det neste nederlaget for Mikael kom våren 1265 da en hær av bulgarere og tatarer fra Den gylne horde under Nogaj Khan herjet Trakia og overfalt Mikael da han var på vei tilbake til Konstantinopel med bare noen få soldater. Mikael klarte med nød og neppe å unnslippe, og kom seg til Marmarahavet hvor han fikk skyss med to latinske skip til Konstantinopel.
Mikaels krigslykke etter erobringen av Konstantinopel så ut til å ha snudd, og han prøvde i stedet å vinne fram gjennom diplomatisk arbeid. Han sendte tilbake en flåte på 60 galeier fra Genova som han hadde leid inn, og prøvde i stedet en diplomatisk tilnærming til Venezia. Han klarte å framforhandle en avtale med vilkår som lignet betingelsene i traktaten fra Nymfeum i 1214, men den venetianske doge Raniero Zeno ville ikke ratifisere avtalen. Mikael signerte også avtaler med den egyptiske sultan Baibars i Mamelukksultanatet og med den mongolske khan i Kiptsjakkhanatet.
== Forholdet til Karl I av Napoli ==
Slaget ved Benevento den 26. februar 1266 skapte en ny utfordrer for Mikael, da Karl I av Napoli (også kjent under navnene Karl av Anjou og Karl I av Sicilia) overvant Mikaels gamle allierte Manfred av Sicilia og sikret seg kontroll over Sicilia. Karl hadde store ambisjoner om å gjenopprette Det latinske rike og fikk i stand en traktat (traktaten av Viterbo) med de forviste latinske lederne Balduin II av Konstantinopel og Vilhelm II Villehardouin fra Morea. Traktaten var også støttet av pave Klemens IV .
Mikael møtte også en utfordring på grensen mot Asia. Selv om fredsavtalen mellom bysantinerne og seldsjukkene fortsatt sto ved lag, hadde turkmenske nomadestammer av Oghuz-tyrkere invadert bysantinsk territorium. Ettersom Mikael hadde blikket vendt mot den vestlige trussel, gjorde han i første omgang ingen mottiltak mot dette. I 1269 sendte han sin bror, «despot» Johannes Palaiologos, inn i den sørlige delen av det bysantinske Anatolia for å tvinge tyrkerne tilbake. Da denne styrken vedte tilbake, kom også tyrkerne tilbake og gjenopptok sine herjinger.
Mikaels reaksjon på Viterbo-traktaten var å prøve å svekke pavens støtte til den. Så lenge paven mente at Karl I av Napoli førte en rettferdig og hellig krig kunne ikke Mikael vinne. Mikael prøvde å forhandle fram en løsning med en union mellom den ortodokse kirken og pavekirken, men uheldigvis for Mikael døde pave Klemens IV i november 1268 og dette satte en stopper for forhandlingene. For å prøve å stagge Karl I appellerte Mikael til Europas ledende hersker, kong Ludvig IX av Frankrike som var Karl I’s eldre bror. Ludvig var mer interessert i et korstog mot muslimene og å ta kontroll i Det hellige land, enn han var i å angripe ortodokse kristne, så han fikk overtalt Karl I til å delta i Det åttende korstog i 1270. Kong Ludvig IX døde den. 24. august 1270, og Karl I fikk kontroll over styrkene. Han framforhandlet en fredsavtale med Emiren av Tunis og seilte så flåten til Sicilia hvor han gjorde seg klar til å dra mot Bysants. På dette tidspunkt ble imidlertid Mikael reddet av en voldsom storm som ødela det meste av flåten. Angrepet ble derfor avblåst.
Etter et tre års interregnum der Karl I forsøkte å påvirke valget ble Gregor X valgt til ny pave. Mikael prøvde å snakke med ham om en union av kirkesamfunnene, men Gregor viste seg å være mindre imøtekommende enn Klemens IV hadde vært. Mikael forhandlet også med Konstantinopels egen patriark Josef I Galesiotes om viktigheten av å godta unionen og pavens krav, men han fikk ikke gehør. I løpet av vinteren 1274-1275 måtte Mikael avsette patriark Josef og erstatte ham med sin egen støttespiller Johannes XI Bekkos for å få et kirkelig samtykke til unionen.
== Konsilet i Lyon ==
Bysantinske utsendinger deltok ved det Andre konsilet i Lyon den 24. juni 1274 og presenterte et forseglet brev fra keiseren og to andre brev fra hans sønn Andronikos og fra det bysantinske presteskapet. På konsilets fjerde sesjon møttes represenantene for de to kirkesamfunn formelt for første gang siden Det store skisma i 1054.
Mikael VIII oppnådde et av sine mål ved denne representasjonen, for nå fikk han legitimitet både for sin besittelse av Konstantinopel, og også for sine krav på land som var okkupert av vestlige inntrengere. Hans motstander Karl I kunne nå ikke regne med støtte fra pave Gregor til et korstog mot Konstantinopel. Paven var også positiv til et korstog mot tyrkerne for å gjenoppbygge de gamle kristne byene i Anatolia, men da Gregor X døde i januar 1276 ble disse planene ikke satt i verk.
Da nyheten om den bysantinske deltakelsen på konsilet ble kjent kom det til store protester i Konstantinopel. Motstanden mot unionen var stor spesielt blant munkene og blant «arsenittene», tilhengerne av den tidligere patriark Arsenios som ble avsatt 1265. En av lederne for anti-unionistene var Mikael VIII’s søster Eulogia som søkte tilflukt hos sin datter Maria som var gift med tsaren av Bulgaria. Sønnene til keiser Mikael II Komnenos Dukas i Despotatet Epirus stilte seg også på anti-unionistenes side og ga støtte til de som ville flykte fra Konstantinopel. Mikael VIII forsøkte først å vinne fram med overtalelser, men måtte snart ty til makt for å få bukt med motstanden. Flere ledende anti-unionister ble mishandlet og blindet, det ble innført dødsstraff for å lese eller være i besittelse av brosjyrer med innhold rettet mot keiseren.
Den religiøse situasjonen ble etter hvert et problem for Mikael. Arsenios hadde bred støtte i provinsene i Anatolia, og Mikael måtte fjerne en rekke sympatiserende offiserer fra hæren, mens enkelte også deserterte over til tyrkerne.
Den 1. mai 1277 sammenkalte herskeren i Thessalia, Johannes I Dukas Komnenos en synode i Neopatras (nåværende Ypáti) som bannlyste keiseren, patriarken og paven som kjettere. Som tilsvar til dette ble en synode sammenkalt i Hagia Sofia (i Konstantinopel) den 16. juli samme år hvor Nikeforos og Johannes ble bannlyst. Johannes sammenkalte deretter en ny synode i Neopatras i desember 1277 hvor et anti-unionistisk konsil av åtte biskoper, noen abbeder og et hundretalls munker igjen bannlyste keiseren, patriarken og paven.
Mikael hadde noe mer suksess på slagmarken, selv om det også her gikk litt opp og ned. Han prøvde å dra fordel av et bondeopprør i Bulgaria, ledet av (den senere) tsar Ivaylo av Bulgaria, men han led nederlag i første omgang. Likevel fikk Mikael satt sin svigersønn Ivan Asen III av Bulgaria på den bulgarske tronen, men ble igjen drevet på flukt etter et slag ved Devina. Fram mot 1275 utkjempet han flere slag i Trakia og Thessalia med blandet resultat.
Til sist seiret han også over sin gamle fiende Karl av Anjou (Karl I av Sicilia). Karls general Hugh av Sully hadde med 8000 mann inntatt Butrinto og beleiret Berat i 1280-1281. En bysantinsk arme ledet av Mikael Tarchaneiotes ankom i mars 1281 og jaget beleirerne på flukt og tok generalen til fange. Denne seieren medførte at Karl måtte legge om sin strategi for å angripe Konstantinopel. Han innså at han ikke kunne angripe på land, men måtte forsøke et flåteangrep fra sjøen.
== Den sicilianske vesper ==
Den 22. februar 1281 ble Martin IV valgt til ny pave, en franskmann som historikeren Deno J. Geanaklopos beskriver som «blindt underdanig» til Karl av Anjou. Karl hadde fortsatt ambisjoner om å erobre Konstantinopel, og fikk hjelp av pave Martin som den 18. oktober 1281 ekskommuniserte Mikael uten noe forvarsel eller konkret grunn. Han satte dermed enigheten fra konsilet i Lyon (1274) til side.
Karl hadde langt større militære styrker enn Mikael, og han hadde alliert seg med en rekke andre makter. Han hadde slektskapsbånd til kongene av Frankrike og Ungarn, og allianse med serberne og bulgarerne samt herskerne i Despotiet Epirus, dissidenter i det bysantinske rike og med Venezia, datidens ledende sjømakt i Europa. Mikale på sin side søkte også allierte, men de var færre. Han hadde en viss støtte hos mamelukkenes sultan i Egypt og tatarene i Den gylne horde i Sør-Russland som «kunne holde et øye med bulgarerne». Han sendte ambassadører til den tysk-romerske kong Rudolf I av Habsburg, men han var reservert. Peter III av Aragon var mer positivt innstilt, for han hadde sine egne grunner for å mislike Karl ettersom han mente at hans egen kone, Constance av Sicilia, var den rettmessige arving til Sicilia. Han betraktet dermed Karl I som en tronraner. Aragon var imidlertid veldig langt unna Mikael.
Før Karl rakk å gå til angrep på Konstantinopel kom det til et stort opprør på Sicilia – Den sicilianske vesper den 30. mars 1282. Karl sendte fire skip for å slå ned opprøret, men opprørerne klarte å ta kontroll over Messina. Karl sendte da resten av flåten som skulle angripe Mikael mot Sicilia i stedet og beleiret byen. Han klarte imidlertid ikke å ta byen tilbake. Peter av Aragon kunne slutte seg til opprørerne og gjenerobre Sicilia for sin kone. Pave Martin IV sendte igjen, den 18. november 1282, ut en bannbulle mot Mikael, Peter av Aragon, Johannes av Procida (som Peter hadde innsatt som kansler på Sicilia) og Mikaels utsending Benedetto Zaccaria. Mikaels rolle i opprøret er uklar, men han hadde vært i kontakt med opprørerne på forhånd.
Mikael VIII var også involvert i opprør på Kreta mot venetianerne som hadde kontroll over øya, og han støttet opprørerne Georgios og Teodoros Hortatzoi.
== Død ==
Mikael VIII døde i Pachomios i desember 1282, kort tid etter Karl I’s fall på Sicilia. Han grunnla det palaiologiske dynasti som hersket over det bysantinske riket i nesten to hundre år, lenger enn noe annet dynasti i romersk historie.
== Familie ==
I 1253 giftet Mikael VIII Palaiologos seg med Theodora Dukaina Vatatzina, en niese av Johannes III Dukas Vatatzes, keiser i Keiserriket Nikea. Som foreldreløs i barndommen ble hun oppdratt av sin grandonkel Johannes III, som besørget hennes ekteskap med Mikael. Deres barn var:
Manuel Palaiologos, født ca. 1255, død før 1259
Irene Palaiologina, f. ca. 1256, død før 1328, som giftet seg med keiser Ivan Asen III av Bulgaria
Andronikos II (1259-1332), som ble keiser etter sin far
Anna Palaiologina, f. ca. 1260, død 1299 eller 1300, som giftet seg med Dimitri Dukas Komnenos Koutroules, tredje sønn av Mikael II Komnenos Dukas, hersker i Despotatet Epirus
Konstantin Palaiologos, 1261-1306, som giftet seg med sin tremenning Eirene Raoulaina
Theodora Palaiologina, som giftet seg med kong David VI av Georgia
Eudokia Palaiologina, som giftet seg med keiser Johannes II av Trapezunt
Theodore Palaiologos, født ca. 1263, død etter 1310Med en elskerinne, angivelig ved navn Diplovatatzina, hadde Mikael VIII også to uekte døtre:
Euphrosyne Palaiologina, som giftet seg med Nogai Khan av Den gylne horde
Maria Palaiologina, som giftet seg med Abaqa Khan av Persia
== Referanser ==
== Litteratur ==
John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag AS, 1997
Deno John Geanakoplos, Emperor Michael Palaeologus and the West, Harvard University Press, 1959
Donald Nicol, The Last Centuries of Byzantium, 1261–1453, Cambridge University Press, 1993, ISBN 0-521-43991-4
Alexander Kazhdan (red.), The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
George Ostrogorsky, History of the Byzantine State. New Brunswick, N.J: Rutgers University Press, 1969.
The New Cambridge Medieval History, Vol. V, Cambridge University Press, 1995. ISBN 0-521-36289-X, 9780521362894
Peter Charanis, "The Jews in the Byzantine Empire under the First Palaeologi." Speculum, 22 (1947), 75–77.
Jonathan Harris, Byzantium and the Crusades, Bloomsbury, 2nd ed., 2014, ISBN 978-1-78093-767-0
Ian Heath, Byzantine Armies, AD 1118–1461, Osprey Publishing, 1995, ISBN 1-85532-347-8
J-F Vannier, Les premiers Paléologues, Etudes prosopographiques, 1989 | Mikael VIII Palaiologos (gresk: Μιχαὴλ Ηʹ Παλαιολόγος), født 1223, død 11. desember 1282, regjerte som bysantinsk keiser 1259 -1282. | 13,499 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.