url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst%C3%A5ret_2007 | 2023-02-04 | Kunståret 2007 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 2007', 'Kategori:Kunstår'] | Kunståret 2007 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 2007.
| Kunståret 2007 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 2007.
== Hendelser ==
Göteborgs Internasjonale Kunstbiennale
== Priser ==
Archibaldprisen – John Beard, Portrait of Janet Laurence
Caldecott-medaljen – David Wiesner, Flotsam
Eckersbergmedaljen
Jens Haaning, bildehugger
Kerstin Bergendal, bildehugger
Cai-Ulrich von Platen, maler
Poul Pedersen, maler
Per Marquard Otzen, maler
Ingeborg og Per Palle Storms ærespris – Nina Sundbye og Gunnar Torvund
Skulptörförbundets Sergelstipendium tildeles Beth Laurin.
Turnerprisen – Mark Wallinger, State Britain
Wynneprisen – Philip Wolfhagen, Winter Nocturne IV
== Verk ==
== Utstillinger ==
documenta 12, Kassel, Tyskland. 16. juni – 23. september.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2007 in art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kunståret 2007 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 2007. | 13,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siv_Nordsveen | 2023-02-04 | Siv Nordsveen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske animatører', 'Kategori:Norske tegneserieskapere'] | Siv «Pastill» Nordsveen (født 8. oktober 1977) er en norsk animatør og tegneserieskaper.
Nordsveen ble ferdig utdannet animatør fra Høgskulen i Volda i 2003. Siden har hun etablert seg som fulltids tegneserieskaper, frilans animatør og grafisk designer. Siv Nordsveen er opprinnelig fra Trysil, men er nå bosatt i Oslo. Hun har blant annet tegnet og skrevet tegneseriestripa «Sara Sahara» som første gang stod på trykk i Tommy & Tigern i slutten av 2005 og i Aften, Aftenpostens kveldsutgave, året etter.
| Siv «Pastill» Nordsveen (født 8. oktober 1977) er en norsk animatør og tegneserieskaper.
Nordsveen ble ferdig utdannet animatør fra Høgskulen i Volda i 2003. Siden har hun etablert seg som fulltids tegneserieskaper, frilans animatør og grafisk designer. Siv Nordsveen er opprinnelig fra Trysil, men er nå bosatt i Oslo. Hun har blant annet tegnet og skrevet tegneseriestripa «Sara Sahara» som første gang stod på trykk i Tommy & Tigern i slutten av 2005 og i Aften, Aftenpostens kveldsutgave, året etter.
== Eksterne lenker ==
Intervju med Siv Nordsveen 2006 | Siv «Pastill» Nordsveen (født 8. oktober 1977) er en norsk animatør og tegneserieskaper. | 13,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manhwa | 2023-02-04 | Manhwa | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sørkoreansk kultur', 'Kategori:Tegneserier'] | Manhwa (koreansk: 만화) er tegneserier fra Korea, og har store likheter med japansk manga. Den store forskjellen er at manhwa skrives, produseres og leses som vestlige serier, fra venstre mot høyre, altså ikke «bakfra» som er tilfellet for manga.
| Manhwa (koreansk: 만화) er tegneserier fra Korea, og har store likheter med japansk manga. Den store forskjellen er at manhwa skrives, produseres og leses som vestlige serier, fra venstre mot høyre, altså ikke «bakfra» som er tilfellet for manga.
== Liste over utvalgte manhwa ==
Chronicles of the Cursed Sword
Demon Diary K
I. N. V. U.
Kill me, Kiss me
One
Ragnarök
Rebirth
Snow Drop
Warcraft
Asda Story
Tower of God
Hardcore Leveling Warrior
Lookism
Sweet Home
Yumi's Cells
The God of Highschool
The Sound of Your Heart
Noblesse
My Boo
DICE
Dr. Frost
Bastard
The Breaker
Magician
Killing Stalking
== Se også ==
Tegneserier
Manga
Manhua | Manhwa (koreansk: 만화) er tegneserier fra Korea, og har store likheter med japansk manga. Den store forskjellen er at manhwa skrives, produseres og leses som vestlige serier, fra venstre mot høyre, altså ikke «bakfra» som er tilfellet for manga. | 13,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dominant_(musikk) | 2023-02-04 | Dominant (musikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikkteori'] | I funksjonsteorien er dominant betegnelsen på treklangen over det femte trinnet (kvint) i en Dur eller moll skala.
Man kan også snakke om dominanttoneart, det vil si tonearten som tilhører dominantens treklang. Eksempelvis er G-dur dominanttonearten til C-dur. Musikk som modulerer, det vil si skifter toneart, gjør det ofte til dominanttonearten.
Bruk av dominanten skaper en følelse av spenning. Dominanttreklangens ters er dessuten ledetonen til tonikaens grunntone (f.eks. c♯ i A-dur-treklangen til d i D-dur-treklangen). I henhold til reglene for tonal oppløsning leder både ledetonen og dominanten primært til tonikaen. Denne spenningen kan økes ytterligere ved å tilføre en liten septim til dominanten. Man får da en ny ledetone som vil gå til tonikaens ters.
Ved å tilføre en liten septim til en annen durakkord enn dominanten, dominantiserer man denne akkorden. Denne akkorden kalles da bidominant. Man kan for eksempel dominantisere en durtonika på denne måten. Den tilføyde lave septimen hører ikke til i tonikaens toneart, men i subdominantens. Tonikaens ledetone vil derfor lede til subdominanten. Et øyeblikk er vi i subdominantens toneart, men varigheten av fenomenet er så kort at øret ikke opplever det som en modulasjon. Fenomenet kalles derfor tonalt utsving.
Kvintsirkelen til høyre kan blant annet brukes å finne en tonearts dominant. Dersom man for eksempel ønsker å finne dominanten til C-dur, tar man utgangspunkt i C (blå skrift) og går et trinn med urviseren. Der finner man G, altså er G dominanten i C-dur. På samme måte er G♯-dur dominanten til c♯-moll (rød skrift).
| I funksjonsteorien er dominant betegnelsen på treklangen over det femte trinnet (kvint) i en Dur eller moll skala.
Man kan også snakke om dominanttoneart, det vil si tonearten som tilhører dominantens treklang. Eksempelvis er G-dur dominanttonearten til C-dur. Musikk som modulerer, det vil si skifter toneart, gjør det ofte til dominanttonearten.
Bruk av dominanten skaper en følelse av spenning. Dominanttreklangens ters er dessuten ledetonen til tonikaens grunntone (f.eks. c♯ i A-dur-treklangen til d i D-dur-treklangen). I henhold til reglene for tonal oppløsning leder både ledetonen og dominanten primært til tonikaen. Denne spenningen kan økes ytterligere ved å tilføre en liten septim til dominanten. Man får da en ny ledetone som vil gå til tonikaens ters.
Ved å tilføre en liten septim til en annen durakkord enn dominanten, dominantiserer man denne akkorden. Denne akkorden kalles da bidominant. Man kan for eksempel dominantisere en durtonika på denne måten. Den tilføyde lave septimen hører ikke til i tonikaens toneart, men i subdominantens. Tonikaens ledetone vil derfor lede til subdominanten. Et øyeblikk er vi i subdominantens toneart, men varigheten av fenomenet er så kort at øret ikke opplever det som en modulasjon. Fenomenet kalles derfor tonalt utsving.
Kvintsirkelen til høyre kan blant annet brukes å finne en tonearts dominant. Dersom man for eksempel ønsker å finne dominanten til C-dur, tar man utgangspunkt i C (blå skrift) og går et trinn med urviseren. Der finner man G, altså er G dominanten i C-dur. På samme måte er G♯-dur dominanten til c♯-moll (rød skrift).
== Se også ==
Mediant
Submediant
Tonika | I funksjonsteorien er dominant betegnelsen på treklangen over det femte trinnet (kvint) i en Dur eller moll skala. | 13,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ledetone | 2023-02-04 | Ledetone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En ledetone er i musikkteorien det syvende trinnet i en Dur-skala, eller det hevede syvende trinnet i en moll-skala. Ledetonen ligger en halvtone under grunntonen av skalaen.
Ledetonen i C-Dur er h. Ledetonen i a-moll er g#.
| En ledetone er i musikkteorien det syvende trinnet i en Dur-skala, eller det hevede syvende trinnet i en moll-skala. Ledetonen ligger en halvtone under grunntonen av skalaen.
Ledetonen i C-Dur er h. Ledetonen i a-moll er g#.
== Subtonika ==
Ledetonen sidestilles gjerne med subtonika. Dette går tilbake på det engelske begrepet subtonic. I engelskspråklig musikkteori er det imidlertid ikke et høyt, men et lavt syvende trinn i en diatonisk skala som er subtonika.
En del forfattere av musikkhistoriske lærebøker ser høyt og lavt syvende trinn under ett, idet de snakker om lavt og høyt ledetone. Derimot bruker de fleste lærebøker i satslære og harmonilære begrepet ledetone bare for høyt syvende trinn.Bruk av uttrykket subtonika på norsk kan også skape en viss konfusjon i forhold til tonikabegrepet innom funksjonsteorien. En funksjon er imidlertid alltid knyttet til en akkord, ikke til en tone.
== Akkord og funksjon ==
Ledetonen i en skala ligger som ters i dominantakkorden. I streng koralsats må ledetonen med ganske få unntak oppløses mot grunntonen. Dette innebærer at en dominant – igjen med ganske få unntak – må oppløses mot en akkord som inneholder denne tonen, det vil si mot tonika eller én av tonikaens medianter.
En meget markant følelse for ledetonens sterke drag mot grunntonen får man når man lytter til slutten av Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon (korsats nr. 68: Wir setzen uns mit Tränen nieder). Her spiller fløyten ledetonen h mot hele orkestrets c-moll-akkord.Et annet eksempel finner man i begynnelsen av første sats til Gustav Mahlers tredje symfoni. Trompetene spiller her fire ganger en frase som over halvannen takter holder ledetonen c# mot grunntonen d.
== Se også ==
Submediant
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tveit, Sigvald (2008): Harmonilære fra en ny innfallsvinkel. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01211-7 | En ledetone er i musikkteorien det syvende trinnet i en Dur-skala, eller det hevede syvende trinnet i en moll-skala. Ledetonen ligger en halvtone under grunntonen av skalaen. | 13,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudomanga | 2023-02-04 | Pseudomanga | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Tegneserier'] | Pseudomanga er en betegnelse for tegneserier som i tegnestil er inspirert av mangaserier. Pseudomanga er vanligvis laget i Europa eller USA. Også koreanske manhwa og kinesiske manhua kan sies være typer av pseudomanga.
Noe som ofte skiller en manga fra en pseudomanga er at mange av skapere av den siste kategorien bare benytter en japanskinspirert tegnestil og ikke den klassiske japanske grafiske fortellerteknikken.
| Pseudomanga er en betegnelse for tegneserier som i tegnestil er inspirert av mangaserier. Pseudomanga er vanligvis laget i Europa eller USA. Også koreanske manhwa og kinesiske manhua kan sies være typer av pseudomanga.
Noe som ofte skiller en manga fra en pseudomanga er at mange av skapere av den siste kategorien bare benytter en japanskinspirert tegnestil og ikke den klassiske japanske grafiske fortellerteknikken.
== Svensk manga ==
Termen "svensk manga" er et begrep benyttet på folkemunne for pseudomanga laget i Sverige.
Begrepet er omdiskutert blant Japan-inspirerte tegneserietegnere og en del hevder at ordet brukes feil. Kritikerne mener at manga bare er et synonym for tegneserie, og man like gjerne skulle kunne kalle det en svensk comic eller svensk tegneserie.
En annen vanlig kritikk mot begrepet er mer formmessig og går ut på at manga av disse seriene er tradisjonelt "svenske" serier med japanskinspirerte figurer, men med vestlig fortellerteknikk o.s.v.
== Kjente pseudomanga ==
Usagi Yojimbo – av japanskamerikaneren Stan Sakai.
W.I.T.C.H. – italiensk Disneyserie av Elisabetta Gnone.
Monster Allergy – italiensk serie av Katja Centomo.
Deadboy Detectives og Death: at Death's Door – Sandman-spinoffer av amerikaneren Jill Thompson.
Kylion – italiensk science fiction-serie av Francesco Artibani.
Ninja Highschool – amerikansk serie av Ben Dunn.
=== Svensk pseudomanga ===
Kick Off! – av Yokaj Studio.
stål mot blått – av Soya fra Yokaj Studio.
Kishako, sportreportern – svensk sportsserie av Pidde Andersson og Åsa Ekström.
Lova – av Natalia Batista.
Tokyo by Night – svensk serie av Åsa Ekström.
Stall Norrsken – svensk romanserie med serieinnslag av Noomi Hebert, Lena Ollmark og Åsa Ekström.
Tegnerkollektivene Yokaj Studio, Nosebleed Studio og ReYa.
== Se også ==
Manga
Manhwa
Manhua | Pseudomanga er en betegnelse for tegneserier som i tegnestil er inspirert av mangaserier. Pseudomanga er vanligvis laget i Europa eller USA. | 13,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markus_Mus | 2023-02-04 | Markus Mus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier'] | Markus Mus er en marginal tegneseriefigur i «museuniverset». Han er faren til Minni Mus, og bor på en gård.
| Markus Mus er en marginal tegneseriefigur i «museuniverset». Han er faren til Minni Mus, og bor på en gård.
== Opptreden ==
Markus Mus ble for første gang introdusert i tegneseriestripen Mr. Slicker and the Egg Robbers i 1930, og var med i en del historier på 1930-tallet etter det.Som person er han fremstilt som en gammel mus med skjegg og briller. Ellers er det veldig lite som kan sies om ham fordi han nesten aldri viser seg.
== Markus Mus på andre språk ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Coa.inducks.org - Marcus Mouse | Markus Mus er en marginal tegneseriefigur i «museuniverset». Han er faren til Minni Mus, og bor på en gård. | 13,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Tumyr | 2023-02-04 | Arne Tumyr | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Journalister i norske lokalaviser', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske aktivister', 'Kategori:Norske humanetikere', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere'] | Arne Tumyr (født 1933) er en norsk presse- og foreningsmann. Han har hatt verv som lokallagsleder og fylkesleder Human-Etisk Forbund (HEF), men det kom til brudd mellom HEF og Tumyr da flertallet i organisasjonen var imot hans syn på islam, som det ikke anså som religionskritikk. Fra 2007 til 2014 ledet han Stopp islamiseringen av Norge (SIAN).
| Arne Tumyr (født 1933) er en norsk presse- og foreningsmann. Han har hatt verv som lokallagsleder og fylkesleder Human-Etisk Forbund (HEF), men det kom til brudd mellom HEF og Tumyr da flertallet i organisasjonen var imot hans syn på islam, som det ikke anså som religionskritikk. Fra 2007 til 2014 ledet han Stopp islamiseringen av Norge (SIAN).
== Arbeid ==
Arne Tumyr begynte som journalistlærling i avisa Nordlands Framtid i Bodø i 1956. Han var redaksjonssekretær i Sunnmøre Arbeideravis og seinere journalist i Bergens Arbeiderblad. I 1970 ble han ansatt som redaktør i Larvik-avisa Nybrott og hadde den stillingen til den ble lagt ned i 1984. Deretter ble han redaktør i avisa Sørlandet.
Tumyr dannet Human-Etisk Forbunds bergensavdeling i 1967. Han ble siden fylkesleder for Human-Etisk Forbund (HEF) i Vest-Agder og aktiv medlem av Fremskrittspartiet. Han ble bedt om å trekke seg fra vervet etter det innvandringskritiske leserinnlegget «Stopp islamiseringen av Norge» i Fædrelandsvennen i 1999.Tumyr skrev mens han var fylkesleder i HEF to leserinnlegg hvor han uttrykte sterk støtte til Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppe. Han sammenlignet der islam med nazismen, og mente at «Hedstrøm og Kleppe vil om 100 år fremstå som lysende enere – fordi de advarte mot en slik politisk kult».
Styreleder Brit Nustad i HEF uttalte at Tumyrs meninger «oser av menneskeforakt og spiller på fremmedfrykt og rasisme». Tumyr gikk til sak, og i 2005 ble HEF dømt for ærekrenkelser og til å betale oppreisning.Arne Tumyr var lenge medlem av Det norske Arbeiderparti, men skiftet til Fremskrittspartiet og var en periode leder for lokallaget i Kristiansand. Han er i dag ikke medlem av noe politisk parti, men var i fra 2007 til årsmøtet i 2014 formann for Stopp islamiseringen av Norge (SIAN).
Tumyr har også skrevet debattbøkene Knut Hamsun og hans kors (utgitt på Norgesforlaget 1996) og Vardene brenner! (Kolofon forlag 2008). Ifølge forlagets omtale tas det i Vardene brenner! «et oppgjør med jødedommen, kristendommen og islam», og islam omtales som et «totalitært system».
== Breivik-saken ==
I forbindelse med rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik våren 2012 sa Arne Tumyr i flere intervjuer at han tok avstand fra Breiviks handlinger og ideologi, men sluttet seg til enkelte av hans islamkritiske utspill, for eksempel at «islam er en trussel mot det europeiske og norske samfunn».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Intervju i nettavisen 2009 | Arne Tumyr (født 1933) er en norsk presse- og foreningsmann. Han har hatt verv som lokallagsleder og fylkesleder Human-Etisk Forbund (HEF), men det kom til brudd mellom HEF og Tumyr da flertallet i organisasjonen var imot hans syn på islam, som det ikke anså som religionskritikk. | 13,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garfield_Reid | 2023-02-04 | Garfield Reid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Jamaicanske fotballspillere', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn'] | Garfield Reid (født 14. januar 1981) er en jamaicansk fotballspiller som i juni 2010 spiller for Waterhouse FC. Han har tidligere spilt for Rivoli United.
Reid ble den første jamaicanske fotballspilleren i norsk toppfotball da han signerte en halvt års låneavtale med Hamarkameratene i juli 2004. Han fikk ikke førstelagskamper for Ham-Kam, men spilte en rekke kamper for andrelaget i tredje divisjon. Ham-Kam valgte ikke å benytte seg av opsjonen for kjøp av spilleren, og Reid dro tilbake til Rivoli United. Han var i tiden etter også på prøvespill hos Toronto FC, uten å få kontrakt.
| Garfield Reid (født 14. januar 1981) er en jamaicansk fotballspiller som i juni 2010 spiller for Waterhouse FC. Han har tidligere spilt for Rivoli United.
Reid ble den første jamaicanske fotballspilleren i norsk toppfotball da han signerte en halvt års låneavtale med Hamarkameratene i juli 2004. Han fikk ikke førstelagskamper for Ham-Kam, men spilte en rekke kamper for andrelaget i tredje divisjon. Ham-Kam valgte ikke å benytte seg av opsjonen for kjøp av spilleren, og Reid dro tilbake til Rivoli United. Han var i tiden etter også på prøvespill hos Toronto FC, uten å få kontrakt.
== Landslagsspill ==
Reid debuterte på Jamaica i februar 2004 mot Uruguay og har til dags dato spilt 26 kamper. Han deltok blant annet i kamper under landets kvalifisering for Fotball-VM i 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Garfield Reid – national-football-teams.com
(en) Garfield Reid – FBref
HamKam.no – Garfields spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = | 13,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nybrott | 2023-02-04 | Nybrott | ['Kategori:Pekere'] | Nybrott kan blant annet henvise til:
| Nybrott kan blant annet henvise til:
== Ordbetydning ==
Nyryddet jordbruksmark eller et sted der man nylig har brutt jord
I overført betydning: Pionérarbeid
== Aviser og bøker ==
Nybrott (Larvik), en tidligere Arbeiderparti-avis i Larvik i Vestfold som kom med siste nummer 18. august 1984.
Nybrott (Ålesund), en tidligere avis i Ålesund som ble nedlagt i 1907. Forfatteren Johan Falkberget var redaktør av avisa det siste året.
En bok utgitt 1941 av misjonæren Asbjørn Aavik (1902–1997)
== Foreninger og annet ==
IL Nybrott, et idrettslag i Stjørdal stiftet 1902
En rekke andre småforeninger, deriblant et sosialdemokratisk ungdomslag i Fredrikstad, Losje Nybrott på Nanset og et ungdomslag i Alsvåg
Et årlig konsertarrangement i Oslo for amatørband | Nybrott kan blant annet henvise til: | 13,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nena | 2023-02-04 | Nena | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Hagen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske sangere'] | For navnet, se Nena (navn).Gabriele Susanne Kerner (født 24. mars 1960 i Hagen i Nordrhein-Westfalen) kjent under artistnavnet Nena, er en tysk sanger.
Musikkarrieren startet i 1979 da gitarist Rainer Kitzmann ba henne bli med i bandet The Stripes som vokalist. Bandet hadde en mindre hit i Tyskland med sangen «Ecstasy». Bandet ble oppløst etter kort tid. I 1981 flyttet hun sammen med sin daværende kjæreste til Vest-Berlin, hvor de møtte sine kommende bandmedlemmer gitarist Carlo Karges, keyboardist Uwe Fahrenkrog-Petersen, og bassist Jürgen Dehmel. Sammen så dannet de popgruppen Nena. De ga ut sin første single «Nur geträumt» i 1982, og den ble en rask hit i Tyskland etter at bandet opptrådte på TV-programmet Musikladen.
I 1983 kom det selvtitulerte debutalbumet Nena, som ga singlene Leuchtturm og 99 Luftballons som på engelsk fikk navnet 99 Red Balloons. Den sistnevnte ble en nummer 1. hit i Tyskland i 1983, og gikk inn på listene i flere andre land det påfølgende år. Den engelske versjonen nådde 1.-plass i Storbritannia, og den tyske versjonen nådde 2.-plass i USA. Bandet ble oppløst i 1987, og Nena startet sin solokarriere etter dette.
I 2002 hadde hun en duett med Kim Wilde med sangen «Anyplace, Anywhere, Anytime», som gikk til topps på listene i Nederland og Østerrike, og havnet som nr 3 i Tyskland i 2003. I 2005 ga hun ut albumet Willst du mit mir geh'n som solgte til platinaplate. Singlen Liebe ist fra albumet gikk til topps på hitlisten i Tyskland. I oktober 2007 ga hun ut albumet Cover Me, med kun coverlåter, blant annet av David Bowie, Rolling Stones og Rammstein.
I 2007, sammen med Philipp Palm, Thomas Simmerl, og Silke Steinfadt, startet hun skolen Neue Schule Hamburg, som er en skole etter Sudbury-modellen.
I 2009 utkom albumet Made in Germany, som gikk rett inn på 3.-plass på de tyske albumlistene.
24. mars 2010 fylte Nena 50 år. Jubileet ble blant annet feiret med en turné som omfattet konserter i Tyskland, Østerrike, Sveits, Nederland, Frankrike, England, Polen, Danmark og Italia.
I anledning det førtiårige jubileet siden debuten spilte hun sommeren 2018 en rekke konserter i Tyskland Østerrike og Sveits under turneen «Nichts versäumt».
| For navnet, se Nena (navn).Gabriele Susanne Kerner (født 24. mars 1960 i Hagen i Nordrhein-Westfalen) kjent under artistnavnet Nena, er en tysk sanger.
Musikkarrieren startet i 1979 da gitarist Rainer Kitzmann ba henne bli med i bandet The Stripes som vokalist. Bandet hadde en mindre hit i Tyskland med sangen «Ecstasy». Bandet ble oppløst etter kort tid. I 1981 flyttet hun sammen med sin daværende kjæreste til Vest-Berlin, hvor de møtte sine kommende bandmedlemmer gitarist Carlo Karges, keyboardist Uwe Fahrenkrog-Petersen, og bassist Jürgen Dehmel. Sammen så dannet de popgruppen Nena. De ga ut sin første single «Nur geträumt» i 1982, og den ble en rask hit i Tyskland etter at bandet opptrådte på TV-programmet Musikladen.
I 1983 kom det selvtitulerte debutalbumet Nena, som ga singlene Leuchtturm og 99 Luftballons som på engelsk fikk navnet 99 Red Balloons. Den sistnevnte ble en nummer 1. hit i Tyskland i 1983, og gikk inn på listene i flere andre land det påfølgende år. Den engelske versjonen nådde 1.-plass i Storbritannia, og den tyske versjonen nådde 2.-plass i USA. Bandet ble oppløst i 1987, og Nena startet sin solokarriere etter dette.
I 2002 hadde hun en duett med Kim Wilde med sangen «Anyplace, Anywhere, Anytime», som gikk til topps på listene i Nederland og Østerrike, og havnet som nr 3 i Tyskland i 2003. I 2005 ga hun ut albumet Willst du mit mir geh'n som solgte til platinaplate. Singlen Liebe ist fra albumet gikk til topps på hitlisten i Tyskland. I oktober 2007 ga hun ut albumet Cover Me, med kun coverlåter, blant annet av David Bowie, Rolling Stones og Rammstein.
I 2007, sammen med Philipp Palm, Thomas Simmerl, og Silke Steinfadt, startet hun skolen Neue Schule Hamburg, som er en skole etter Sudbury-modellen.
I 2009 utkom albumet Made in Germany, som gikk rett inn på 3.-plass på de tyske albumlistene.
24. mars 2010 fylte Nena 50 år. Jubileet ble blant annet feiret med en turné som omfattet konserter i Tyskland, Østerrike, Sveits, Nederland, Frankrike, England, Polen, Danmark og Italia.
I anledning det førtiårige jubileet siden debuten spilte hun sommeren 2018 en rekke konserter i Tyskland Østerrike og Sveits under turneen «Nichts versäumt».
== Diskografi ==
Nena (1983)
? (Fragezeichen) (1984)
99 Luftballons (1984)
Feuer und Flamme (1985)
It's All In The Game (1985)
Eisbrecher (1986)
Wunder gescheh'n (1989)
Komm lieber Mai... (1990)
Nena Die Band (1991)
Bongo Girl (1992)
Und alles dreht sich (1994)
Nena singt die schönsten Kinderlieder (1994)
Nena Live (1995)
Unser Apfelhaus (1995)
Nena und die Bambus Bären Bande (1996)
Jamma nich (1997)
Nenas Weihnachtsreise (1997)
Wenn alles richtig ist, dann Stimmt was nich (1998)
Nena macht... Rabatz (1999)
Chokmah (2001)
Nenas Tausend Sterne (2002)
Nena feat. Nena (2002)
Madou und das Licht der Fantasie (2002)
Nena Live Nena (2004)
Willst du mit mir gehn (2005)
Cover me (2007)
Himmel, Sonne, Wind und Regen (2008)
Made in Germany (2009)
Du bist gut (2012)
Oldschool (2015)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Nena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nena på Internet Movie Database
(da) Nena på Filmdatabasen
(da) Nena på Filmdatabasen
(fr) Nena på Allociné
(en) Nena hos The Movie Database
(en) Nena på Apple Music
(en) Nena på Discogs
(en) Nena på MusicBrainz
(en) Nena på SoundCloud
(en) Nena på Spotify
(en) Nena på Songkick
(en) Nena på Last.fm
(en) Nena på Genius — sangtekster
(en) Nena på AllMusic
(en) Nena på AllMusic
Nena på Twitter
Nena på Facebook
Nena på Instagram
(de) Nena på YouTube
Nena på Myspace
Nena på Vimeo | Gabriele Susanne Kerner (født 24. mars 1960 i Hagen i Nordrhein-Westfalen) kjent under artistnavnet Nena, er en tysk sanger. | 13,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niki_Lauda | 2023-02-04 | Niki Lauda | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske Formel 1-førere'] | Andreas Nikolaus «Niki» Lauda (født 22. februar 1949 i Wien, død 20. mai 2019) var en østerriksk racerfører som ble verdensmester i Formel 1 tre ganger, i 1975, 1977 og 1984. Før karrieren som Formel 1-sjåfør kjørte han for Opel under deres satsing i 1969, i deres Opel Rekord C 1900 gruppe 5-bil Schwartze Witwe. Senere var han involvert i flytrafikk, han grunnla og drev to flyselskap (Lauda Air og Niki). Han var også manager for Jaguar-laget i Formel 1 i to år. Han arbeidet siden for tysk fjernsyn under Grand Prix-løp og satt i styret for Mercedes AMG Petronas F1 Team.
Lauda ble alvorlig skadet i et krasj under Tysklands Grand Prix 1976 på Nürburgring, hvor hans Scuderia Ferrari begynte å brenne og han ble nesten drept da han pustet inn varm og giftig gass, foruten at han fikk betydelige brannskader. Imidlertid ble han raskt bedre og vendte tilbake bak rattet seks uker senere i Italias Grand Prix 1976. Arrene fra skadene han fikk gjorde ham varig vansiret. Han var far til racerføreren Mathias Lauda.
| Andreas Nikolaus «Niki» Lauda (født 22. februar 1949 i Wien, død 20. mai 2019) var en østerriksk racerfører som ble verdensmester i Formel 1 tre ganger, i 1975, 1977 og 1984. Før karrieren som Formel 1-sjåfør kjørte han for Opel under deres satsing i 1969, i deres Opel Rekord C 1900 gruppe 5-bil Schwartze Witwe. Senere var han involvert i flytrafikk, han grunnla og drev to flyselskap (Lauda Air og Niki). Han var også manager for Jaguar-laget i Formel 1 i to år. Han arbeidet siden for tysk fjernsyn under Grand Prix-løp og satt i styret for Mercedes AMG Petronas F1 Team.
Lauda ble alvorlig skadet i et krasj under Tysklands Grand Prix 1976 på Nürburgring, hvor hans Scuderia Ferrari begynte å brenne og han ble nesten drept da han pustet inn varm og giftig gass, foruten at han fikk betydelige brannskader. Imidlertid ble han raskt bedre og vendte tilbake bak rattet seks uker senere i Italias Grand Prix 1976. Arrene fra skadene han fikk gjorde ham varig vansiret. Han var far til racerføreren Mathias Lauda.
== Ulykken på Nürburgring 1976 ==
Niki Lauda hadde startet sesongen glimrende og ledet mesterskapet overlegent. Lauda var imot at de skulle kjøre på den over 2 mil lange banen Nürburgring i Tyskland. Han mente banen var uforsvarlig å kjøre på. Etter noen runder mistet han kontrollen på sin Ferrari 312 T1Scuderia Ferrari og raste rett inn i autovernet. Bilen tok fyr og han ble påkjørt bakfra av Brett Lunger. Lauda ble sittende fast i det overtente vraket. Han mistet også sin hjelm i sammenstøtet som var en sterk medvirkende årsak til hans brannskader på hodet hans. En heroisk innsats av førerne Arturo Merzario, Brett Lunger, Guy Edwards og Harald Ertl reddet livet hans. Niki Lauda mistet bevisstheten etter krasjet, men våknet når han ble dratt ut av vraket av Arturo Merzario. Grunnet manglende brannslukning ble han sittende i vraket i bortimot 1000 grader i over ett minutt.Lauda ble fraktet til et sykehus der han ble behandlet for alvorlige brannskader og inhalasjon av giftige gasser. Under behandlingen falt han i koma. Legene mente at sjansene for at Lauda skulle overleve var minimale. På sykehuset fikk Lauda den siste olje av en katolsk prest. Han våknet imidlertid opp fra koma noen dager etter, og ble senere utskrevet fra sykehuset. Han var delvis bandasjert og hadde store brannsår i ansiktet.
== Videre karrière ==
Etter ulykken fikk Lauda råd om å legge opp som Formel 1-fører. Han ledet fortsatt mesterskapet, men James Hunt hadde i Laudas fravær knappet innpå. Lauda ga imidlertid ikke opp, og stilte til start i Italias Grand Prix i Autodromo Nazionale di Monza, seks uker etter ulykken. Han endte på fjerdeplass i et løp som ble vunnet av Ronnie Peterson. I en av Formel 1-historiens mest berømte sluttkamper tapte Niki Lauda mesterskapet til James Hunt da han brøt i årets siste løp, Japan Grand Prix 1976. Niki Lauda brøt løpet etter to runder, på grunn av våt veibane. Det ble diskutert om avgjørelsen var riktig; hans beslutning var antageligvis påvirket av ulykken i Nürburgring. «Mitt liv er viktigere enn en ny tittel», sa Niki Lauda. Året etter, i 1977, tok Lauda tilbake verdensmestertittelen.
I 1979 forlot Lauda Formel 1 og startet et flyselskap, Lauda Air. Han vendte imidlertid tilbake til racing igjen i 1982 etter at selskapet hans fikk økonomiske problemer. Han klarte å vinne sin tredje fører-tittel i 1984 med McLaren, da han lyktes i å vinne over sin teamkollega Alain Prost med et halvt VM-poeng. I 1985 la han igjen opp og vendte tilbake til flyselskapet sitt. Der han ble værende til han ble drevet ut i 1999 etter konflikter i styret. Han ble senere stallsjef for Jaguar Racing fra midten av 2001 til 2002. Sent på året i 2003 startet han et nytt flyselskap, Niki. Lauda var innehaver av en kommersiell pilotlisens og var fra tid til annen kaptein på flyvninger for sitt flyselskap.
Lauda ble for sin innsats valgt inn i International Motorsports Hall of Fame i 1993.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Niki Lauda – Munzinger Sportsarchiv
(en) Niki Lauda – racing-reference.info
(en) Niki Lauda – Driver Database | Lauda Air var et flyselskap med base I Wien i Østerrike. Selskapet hadde charterflygninger til flere destinasjoner i Europa, Nord-Afrika, Karibia og til Sørøst-Asia. | 13,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kim_Wilde | 2023-02-04 | Kim Wilde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske gartnere', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kim Smith (født 18. november 1960), bedre kjent som Kim Wilde, er en engelsk pop-sanger.
Hun fikk suksess i 1981 med new wave-klassikeren «Kids in America», som kom på andreplass på hitlisten i Storbritannia. Hun fikk først suksess i USA i 1987 med låta «You Keep Me Hangin' On», som er en coverlåt av The Supremes. I 1988 hadde hun en hit med «You Came» som gikk til topps i Danmark og Sverige, og havnet på 3.-plass i Storbritannia. «Never Trust a Stranger» fra samme år gikk også til topps i Sverige, og nådde 7.-plass i Storbritannia. Etter dette har hun kun hatt en førsteplass, med sangen «Anyplace, Anywhere, Anytime» med Nena, i Tyskland (2003).
Siden 1998 har hun jobbet som gartner ved siden av musikken.Hun er datter av Marty Wilde.
| Kim Smith (født 18. november 1960), bedre kjent som Kim Wilde, er en engelsk pop-sanger.
Hun fikk suksess i 1981 med new wave-klassikeren «Kids in America», som kom på andreplass på hitlisten i Storbritannia. Hun fikk først suksess i USA i 1987 med låta «You Keep Me Hangin' On», som er en coverlåt av The Supremes. I 1988 hadde hun en hit med «You Came» som gikk til topps i Danmark og Sverige, og havnet på 3.-plass i Storbritannia. «Never Trust a Stranger» fra samme år gikk også til topps i Sverige, og nådde 7.-plass i Storbritannia. Etter dette har hun kun hatt en førsteplass, med sangen «Anyplace, Anywhere, Anytime» med Nena, i Tyskland (2003).
Siden 1998 har hun jobbet som gartner ved siden av musikken.Hun er datter av Marty Wilde.
== Diskografi ==
Kim Wilde (1981) UK #3, US #86
Select (1982) UK #19
Catch as Catch Can (1983) UK #90
Teases & Dares (1984) UK #66, US #84
Another Step (1986) UK #88, US #40
Another Step (Deluxe edition 1987) UK #73
Close (1988) UK #8, US #114
Love Moves (1990) UK #37
Love Is (1992) UK #21
The Singles Collection 1981–1993 (1993) UK #11
Now & Forever (1995)
The Very Best of Kim Wilde (2001)
Never Say Never (2006)
Come Out and Play (2010)
Snapshots (2011)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kim Wilde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kim Wilde – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kim Wilde på Internet Movie Database
(en) Kim Wilde hos The Movie Database
(en) Kim Wilde på Apple Music
(en) Kim Wilde på Boomplay
(en) Kim Wilde på Discogs
(en) Kim Wilde på MusicBrainz
(en) Kim Wilde på SoundCloud
(en) Kim Wilde på Spotify
(en) Kim Wilde på Songkick
(en) Kim Wilde på Last.fm
(en) Kim Wilde på Last.fm
(en) Kim Wilde på Genius — sangtekster
Kim Wilde på Twitter
Kim Wilde på Facebook
Kim Wilde på Instagram
Kim Wilde på Instagram
(en) Kim Wilde på YouTube
(en) Kim Wilde på YouTube
Kim Wilde på Myspace | Kim Smith (født 18. november 1960), bedre kjent som Kim Wilde, er en engelsk pop-sanger. | 13,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Larvik | 2023-02-04 | Larvik | ['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Larvik', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utgått eller ugyldig tettstedsnummer'] | Larvik er en by og kommune i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Den grenser i nord mot Kongsberg og Holmestrand, i øst mot Sandefjord og Tønsberg, og i vest mot Porsgrunn, Siljan og Bamble.
Nåværende storkommune ble til ved at de fem kommunene Larvik, Tjølling, Hedrum, Stavern og Brunlanes i 1988 ble slått sammen til den nye storkommunen Larvik. Kommunen ble ytterligere utvidet i 2018 i forbindelse med kommunereformen. De ble også Lardal kommune en del av Larvik kommune.
| Larvik er en by og kommune i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Den grenser i nord mot Kongsberg og Holmestrand, i øst mot Sandefjord og Tønsberg, og i vest mot Porsgrunn, Siljan og Bamble.
Nåværende storkommune ble til ved at de fem kommunene Larvik, Tjølling, Hedrum, Stavern og Brunlanes i 1988 ble slått sammen til den nye storkommunen Larvik. Kommunen ble ytterligere utvidet i 2018 i forbindelse med kommunereformen. De ble også Lardal kommune en del av Larvik kommune.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Larvik er en kystkommune, som også omfatter store gode jordbruksarealer, samt skog og fjell. I nord-syd retning har kommunen en utstrekning på ca. 40 km. Det høyeste punktet er Vindfjell med sine 622 meter (før sammenslåingen med Lardal var høyeste punkt Vettakollene 453 moh.).
Rakkebåene og fyret Svenner er kjente landemerker i skjærgården utenfor byen. Larviksfjorden fører fra Skagerrak inn til byen.
Farrisvannet er 20,5 km langt og har en dybde på 131 meter. Topografisk er Farrisvannet en fortsettelse av Larviksfjorden. Vannet demmes opp av raet ved Farriseidet, slik at fjorden blir en innsjø. Fallet på 22 meter fra innsjøen til havet ble utnyttet til ulike typer industrivirksomhet. På yttersiden av raet kommer det fram en naturlig kilde, som stadig gir vann til produksjon av Farris på flasker. Innsjøen Farris leverer også drikkevann til store deler av tidligere Vestfold fylke.
Hallevannet er en annen større innsjø, beliggende sydvest i Larvik kommune. På grensen mot Sandefjord i vest ligger Goksjø.
En av landets største elver, Numedalslågen, med utspring på Hardangervidda, har sitt utløp i sjøen øst for byen. En stor del av Lågendalen, tidligere kommunene Hedrum og Lardal, er en del av Larvik.
=== Geologi ===
Berggrunnen i hele kommunen er larvikitt, en blå, krystallisk dypbergart. Bergarten har sitt navn etter byen Larvik, og i hele søndre del av Vestfold ligger på denne bergarten, som også betyr mye økonomisk. Larvikitt er en ettertraktet stein som eksporteres i store kvanta.
Kvartærgeologisk preges Larvik av den store endemorenen, raet, som dominerer store deler av landskapet i Østfold og Vestfold. Raet ligger under vann fra Jomfruland til Mølen, helt sørligst i Larvik kommune, deretter danner det en diagonal tvers over Brunlanes til Farriseidet før det fortsetter gjennom nabokommunene i retning mot SØ.
Raet demmer opp innsjøer, har betydning for transportsystemet og er grunnlaget for jordbruk.
Larvik inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
=== Klima ===
Larvik har et moderat kystklima, med relativt milde vintere og varmt sommervær.
=== Botanikk ===
Bøkeskogen er Larviks fremste symbol, og var motivet i byens gamle kommunevåpen. I forbindelse med konmunesammenslåingen med Lardal 2018, fikk kommunen et nytt kommunevåpen med bøketre. Bøkeskogen ligger som en stor park på toppen av raet bak byen. Treslaget bøk finnes i Norge hovedsakelig bare på skagerrakkysten.
=== Verneområder ===
Fritzøeparken med Fritzøehus er vernet som landskapsvernområde. Det er flere naturreservater innen Larvik kommune.
== Samfunn ==
=== Tettsteder i Larvik kommune ===
Statistisk sentralbyrå definerer i alt seks tettsteder i kommunen. Det største er Larvik med 26 851 innbyggere per 1. januar 2022.
Byen Stavern har 5 902 innbyggere. Tettstedene Helgeroa og Nevlunghavn er vokst sammen til tettstedet Helgeroa/Nevlunghavn, og har 1 962 innbyggere. Lauve/Viksjord har innbyggere, Kvelde i Lågendalen har 1 103 innbyggere og Verningen ved gamle Sørlandske hovedvei øst for Lågen 1 003 innbyggere.
=== Ordførere før kommunesammenslåingen (1945–1987) ===
Oscar Andersen (Ap) mai–desember 1945
Charles Andersen (Ap) 1946–1953
Kristian Albert Christiansen (Ap) 1953–1955
Christian Larsen (Ap) 1956–1959
Reidar Hansen (Ap) 1960–1971
Gunnar Ellefsen (Ap) 1972–1983
Gunnar Jensen (Ap) 1984–1987
=== Ordførere etter kommunesammenslåingen ===
Arild Lund (H) 1988–1991
Ragnar Johannessen (Ap) 1992–1993
Øyvind Hunskaar (Sp) 1994–1999
Øyvind Riise Jenssen (H) 1999–2011
Rune Høiseth (Ap) 2011–2019
Erik Bringedal (H) 2019–
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Transport ==
Helt siden oldtiden må Farriseidet ved Larvik vært strategisk viktig for samferdselen i området. Dette eidet er eneste mulighet for å passere på land mellom innsjøen Farris og Larviksfjorden. Over Farriseidet går motortrafikkveien med E18 i viadukt, mens den gamle hovedveien og jernbanen ligger under.
E18 følger i hovedtrekkene raet der det kommer inn i Larvik østfra, og krysser Lågen ved Bommestad bru. Fra Bommestad går riksvei 40 gjennom Lågendalen til Kongsberg.
Vestfoldbanen(R11) går gjennom Larvik. Hver time er det forbindelse til og fra Oslo/Skien. Mellom Larvik og Porsgrunn er det anlagt en ny høyhastighetsbane som reduserer reisetiden fra 40 til 12 minutter.
Larvik har fergeforbindelse til Danmark og er en av de viktigste havnebyene i Norge. Color Line har sitt utspring i Larvik gjennom det tidligere Larvik-Frederikshavnferjen (senere Larvik Line). Fra april 2006 mistet byen fergeforbindelse til vennskapsbyen Frederikshavn, «Peter Wessel» skiftet bortehavn til Hirtshals april 2006. Etter at MS Peter Wessel ble solgt, opererte fergen MS Christian IV mellom Larvik og Danmark før MS Superspeed 2 ble satt inn fra 20 juni 2008. Den nye fergen har fått en ny fergeterminal som ligger på Revet i Larvik, noe utenfor selve bykjernen. Revet er også beliggenhet for byens godshavn. Larvik havn er Norges nest største containerhavn og en viktig port til Europa for transport av gods. Opp mot 65.000 containerenheter lastes og losses årlig over havnen. I tillegg utgjør import og eksport av bulk- og stykkgods som stål- og treprodukter, granitt, prosjektlaster, offshoreinstallasjoner og import av råvarer til Felleskjøpet en stor del av den daglige aktiviteten i havna. En del av steintransporten foregår også fra Svartebukt havn innerst i Helgeroafjorden, i kort avstand til larvikittbruddene i Tvedalen.
Vestfold Kollektivtrafikk har ansvaret for bussene i Vestfold og opererer 11 lokal- og regionale busser i Larvik og områdene rundt, samt skolebusser. Hovedbusslinjene har avgang hvert 30. minutt hele dagen og noen linjer har avganger hvert 15. minutt i rushtiden.
Busslinjer:
01 Stavern-Larvik-Sandefjord-Tønsberg-Horten
011 Ekspress Larvik - Tønsberg
03 Veldre-Larvik-Sandefjord-Framnes-Buer
206 Nevlunghavn-Helgeroa-Stavern-Larvik
207 Kjose-Larvik
208 Nevlunghavn-Larvik-Hagalia
210 Gon-Larvik-Nordbyen
214 Larvik stasjon-Kvelde/Svarstad
215 Larvik stasjon-Hvarnes/Svarstad
220 Klåstad-Ula-Eftang
221 Klåstad-KjerringvikDet går personferge mellom Helgeroa og Langesund samt øyene fire ganger daglig sommertid. Sambandet trafikkeres av fergen Skjæløy II. I den forbindelse laget NRK et program om fergen som ble sendt på NRK september 2018.
Borlänge
Frederikshavn
Jyväskylä
Vestmannaeyjar
Malbork
Andora
== Næringsliv ==
Larvik er også kjent for familiebedriften Treschow-Fritzøe, en tidligere industrigigant innenfor trelast og tresliperier, jernverk, mølle m.v. I dag utgjøres firmaet av store skogeiendommer og betydelige arealer rundt Farriselven. Fritzøe Brygge, et kompleks med leiligheter, kontorer og butikker sto ferdig i 2003.
I Larvik ligger også Farris-fabrikken med Kong Haakons og Kong Olavs kilder.
Dypbergarten larvikitt har sitt navn etter byen Larvik. Omkring byen er store steinbrudd der larvikitt utvinnes. Larvik Museum har en interessant utstilling om alle aspekter ved larvikitt.
Larvik er også en betydelig jordbrukskommune. Store deler av Tjølling og Brunlanes har morenejord. Brunlanes er kjent for jordbær- og potetdyrking.
== Medier ==
Østlands-Posten (grunnlagt 1881)
Larvik Kristne Radio (grunnlagt som Radio Sentrum 1988)
Byavisa Larvik & Stavern (grunnlagt 2010)
Nye Radio Larvik (grunnlagt 1998, nedlagt 2009)
Nybrott (grunnlagt 1911, nedlagt 1984)
Larvik Morgenavis (grunnlagt 1947, nedlagt 1965)
Larvik Morgenavis (grunnlagt 1995, nedlagt 1996)
i Larvik (grunnlagt 2005, nedlagt 2007)
== Historie ==
Nye arkeologiske undersøkelser i forbindelse med den nye traseen for motorveien vest for Farris har de seneste årene avdekket flere steinalderboplasser i Larvik kommune. Den eldste, som ligger mer enn 127 moh. dateres til å være om lag 10200 år gammel; kanskje isbreen til og med var synlig da det var folk på stedet som nå har fått navnet Pauler I.I vikingtiden vokste antakelig det første urbane samfunn i det som i dag er Norge, frem i Kaupang ved Viksfjorden, nær stedet der Larvik by nå ligger. Stedet Tjodalyng ved Tjølling kirke synes å ha vært maktsenteret i området. De siste utgravingene av Kaupang setter hele området i et nytt og interessant historisk lys. Mye tyder på at Kaupang var en by i det danske kongeriket, og at Kaupang og Hedeby var handelssteder som lå i hver sin ytterkant av dette riket.
I middelalderen ble det bygd en rekke kirker av stein innen det som i dag er Larvik kommune. Premonstratenserordenen som hadde et mektig kloster i Tønsberg, hadde før reformasjonen kvern i Farriselva. Eiendommene til klosteret tilfalt kongemakten etter reformasjonen.
Områdene som i dag utgjør Larvik by besto i middelalderen av flere gårdsbruk. På dagens Torstrand lå gården Fjellsnes og i Larvik sentrum lå gårdene Dragenes, Nanset og Fresje. Disse gårdene som lå mellom Lågens munning og Farriselvas utløp ved Langestrand, var en del av Hedrum hovedsogn. På Langestrand lå gårdene Jordfalden og Damsbakken, som hørte inn under Brunla len.
Navnet Larvik er i seg selv eldre enn byen. I tidligste tider ble det uttalt Lagarvik, som betød Lågens vik, altså viken ved Lågens utløp på østsiden av Larviksfjorden. Det vokste etter hvert fram et strandsted innerst i fjorden, som ble hetende Lagarvik. Navnet Lagarvik ble senere "fordansket" til Laurvigen, og fjorden ble også hetende Laurvigsfjorden. Et strandsted var et lite tettsted langs kysten som ikke hadde formelle handelsrettigheter eller andre privilegier. De fleste strandsteder kunne ikke anses som byer siden de manglet en flersidige sentralfunksjoner som økonomisk sentralsted, styringsentrum, sentrum for religiøs kultus og en alminnelig kulturell sentralfunksjon. Men enkelte ble etter hvert ladesteder og noen også kjøpsteder. Larvik kan nok ikke betegnes som en by så lenge det var et strandsted, siden det manglet disse sentralfunksjonene. På gårdene bodde det bønder, og det er mulig at det også fantes noen fiskere og strandsittere som bodde langs strendene.
Første gang en møter navnet Larvik/Laghervik er i 1512, da en osloborger, Haakon Eskildssøn, skulle til Amsterdam, men fikk motvind og måtte gå inn i havnen som han omtaler som Laghervik. På denne tiden finnes det ikke et strandsted, og det er bare fjorden som kalles Laghervik. På begynnelsen av 1500-tallet kom flere hollandske skuter til Vestfold for å hente trelast. De kjøpte tømmer og sagbord direkte fra bøndene i fjordene. For å finne de viktigste havnene tegnet de kart, og dette kartet er av L. J.Waghenaers fra 1584-85. Haerwijck er nok en skrivefeil for Laerwijck.
I 1603 ser man i et kongebrev at en borger i København har sendt et skip med varer til Peder Ivarssøn som bor i Laurvigen. I årene 1530-1630 bosatte det seg mange danske adelsfamilier i Vestfold. I Brunla len kom det til et stort gods, som Iver Jernskjegg og Peder Iversen Jernskjegg sto bak. De satte opp sagbruk og kverner ved Farriselva, og makeskiftet til seg gårdene Fresje og Nanset. Siden kjøpte de gårdene Damsbakken, Jordefalden, Dragenes og Fjellsnes. Peder Iversen Jernskjegg anla sannsynligvis ei jernhytte rundt 1600, og han bygde også Fritsø herregård. I tillegg var han lensherre i Brunla len i perioden 1585-1616. Lange-familien kjøpte godset etter Jernskjeggenes død i 1623, og kjøpte senere flere eiendommer og utvidet størrelsen på godset. I tillegg ble jernverket som Peder Iversen Jernskjegg hadde påbegynt ved Farriselva, bygd ut og fikk navnet Fritsø jernverk. Dette ble dervet med malm fra gruver i Arendal og trekull fra skogene i Larviksområdet.
I perioden 1643-52 var Nils Lange lensherre over Brunla len, som var en nær medarbeider av stattholder Hannibal Sehested, og da han ble styrtet rammet dette Lange som selv fikk økonomiske problemer. I tillegg ble Fresjeborgen, sagbruket og jernverket ved Farris ødelagt av en flom i 1653. Lange-familiene måtte selge resten av godset, som da gikk til Ulrik Frederik Gyldenløve i 1670.
I 1633 ble Larvik et tollsted, og tollboden lå sannsynligvis en kilometer oppe i Lågen ovenfor Yttersø. Det var en sterk vekst i tollinntektene for Larvik i perioden 1633-1671 som nok skyldes både en utvidelse av Fritsøbedriften, men også borgerskapets utvikling innen den økende handelen. Borgerskapet vokste sterkt som følge av trelasthandelen. De opererte som mellommenn mellom bøndene i innlandet og utenlandske kjøpmenn som kom til Larvik med sine skip for å kjøpe trelast. I tillegg drev borgerne med krambodhandel i Larvik, slik at bønder, håndverkere og andre borgere kunne få tak i de varene de trengte.
I 1665 ble Larvik ladested under kjøpstaden Tønsberg. Ladestedene var byer som kjøpstadene, men av en lavere orden, og underordnet disse. Dette betød at alle som ville bli kjøpmenn eller håndverker i Larvik måtte søke om og avlegge borgerskapsed i Tønsberg og betale skatt til denne byen. Tidligere hadde Skien også vært en by hvor larviksbeboerne kunne avlegge borgerskapsed, men dette var ikke lenger mulig. Larvik fikk en byfogd og en byskriver som skulle fungere som dommer og kreve inn kongens skatter, og Larvik skulle betale 1/3 av hva Tønsberg betalte i skatt. Et ladested var en havn hvor varer ble utskipet, og da spesielt trelast for Larviks del. Et slikt sted hadde ikke lov til å importere varer direkte fra utlandet, men måtte innføre disse via nærmeste kjøpstad, her altså Tønsberg. Men det ser ikke ut til at ladestedet Larvik fungerte helt slik. Borgerne i Larvik har sannsynligvis importert andre varer selv, siden de drev krambodhandel i byen, noe som også skulle være helt reservert til kjøpstedene.
1660-årene var en oppgangstid for borgerne med hensyn til handel, trelast, skipsfart og skipsbygging, og en periode hvor Fritsø-bedriften sto svakt på grunn av Lange-familiens økonomiske problemer, så borgerskapet kunne utfolde seg ganske fritt og uhindret av Fritsø. Borgerskapet fikk av privilegiene i 1662 enerett til å drive trelasthandel. Dette betød at bøndene ikke lenger kunne selge trelast direkte til utenlandske oppkjøpere, eller bedrive annen handel. Men egentlig var det bare for kjøpsteder disse privilegiene gjaldt, og selv om Tønsberg hadde en cirkumferens som gjaldt Larvik og slik kunne hindre ladestedets handel, så fortsatte larviksborgerne sin virksomhet. I denne perioden hadde Larvik ca. 500-600 innbyggere, og kan nok regnes som en by reelt sett, siden folketallet kan regnes som stort nok, bebyggelse var tett og det var handel og håndverk på stedet. Og spesielt også siden Larviks omsetning og velstand gikk forbi Tønsbergs i denne tiden.
I 1671 fikk Larvik status som kjøpstad med tilhørende handelsprivilegier, slik at byen nå lovlig kunne inn- og utføre alle varer og borgerne drive handel. Men Larvik ble samtidig et grevskap under Ulrik Frederik Gyldenløve og ble en integrert del av dette, og fikk dermed ikke alle de privilegiene som andre kjøpsteder oppnådde. Gyldenløve hadde kjøpt opp resten av Lange-godset i Brunla amt i 1670 og hadde rett til innløse det som hadde blitt pantet bort. I 1671 ble han så forlenet med hele Brunla amt som da utgjorde grevskapet. Gyldenløve eide dermed hele bygrunnen i Larvik, slik at beboerne der måtte betale grunnleie til greven. Byen hadde nå ulike strukturer som kjennetegnet en kjøpstad. Den fysiske strukturen oppfylte kravet med tett bebyggelse. Den økonomiske strukturen hadde spesialisering innen handel med trelast og krambodvarer og spesialisering innen håndverk som skipsbygging, gullsmedarbeid, glassmester, veving og så videre. Disse spesialistene bodde også i konsentrerte områder i byen, som for eksempel håndverkere på Stenene.
Larvik hadde oppnådd egne privilegier og lå ikke lenger under Tønsberg. Men byen var en del av grevskapets jurisdiksjon, slik at greven hadde stor makt. Det var blant annet greven som innsatte byens øvrighet som i 1671 besto av et bystyre med en borgermester og to rådmenn.
I 1881 var Vestfoldbanen ferdig bygget fram til Larvik. Polarskuta «Fram» ble sjøsatt i Larvik i 1892.
På 1900-tallet har utdriving av dypbergarten larvikitt i blokker blitt kommunens verdifulle eksportartikkel.
=== Grensejusteringer 1855–1986 ===
En rekke grensejusteringer har funnet sted mellom Larvik kommune og de tidligere kommunene Brunlanes og Hedrum. Den 1. januar 1855 ble et område med 100 innbyggere tilhørende enten Brunlanes eller Hedrum, innlemmet i Larvik. Den 1. januar 1875 ble deretter et område med 4 innbyggere i Brunlanes, og et område med 46 innbyggere i Hedrum, innlemmet i Larvik. I 1937 og 1948 ble to områder med henholdsvis 69 og 296 innbyggere overført fra Hedrum til Larvik. Den 1. januar 1974 ble eiendommen Tagtvedt overført fra Hedrum til Larvik, og den 1. januar 1986 ble deler av eiendommen Åsveien 3 i Hedrum kommune innlemmet i Larvik.Det har også skjedd en rekke grensejusteringer for kommuner som i 1988 ble innlemmet i Larvik. Den 23. juni 1883 ble et område i Fredriksvern i Brunlanes med 22 innbyggere innlemmet i Stavern gjennom en kongelig resolusjon. Andre flyttinger av områder mellom Brunlanes og Stavern fant sted i 1938 (28 innbyggere i området Fredriksvern), i 1949 (13 innbyggere), og den 1. januar 1969 (4 innbyggere). Ved kommunesammenslåingen den 1. januar 1964, ble brukene Enigheten, Høyberg og Skavåsen overført fra Brunlanes til storkommunen Porsgrunn.Den 1. januar 1878 ble en del av Hedrum med 61 innbyggere innlemmet i Andebu. Den 1. januar 1891 ble et område med 11 innbyggere overført fra Tjølling til Hedrum. Under kommunesammenslåingen den 1. januar 1964, ble Bakke krets (75 innbyggere) i Hedrum innlemmet i den nye storkommunen Porsgrunn. Samtidig ble et område i Hedrum med 16 innbyggere innlemmet i Siljan. Den 1. januar 1968 ble deretter eiendommen Svartangen i Siljan overført til Hedrum. Den 1. januar 1983 ble Berganområdet i Hedrum overført til Lardal, og den 9. januar 1987 ble gnr. 116 bnr. 1 og 2 overført fra Hedrum til Lardal.
=== Kommunesammenslåingen i 1988 ===
Den 15. desember 1986 besluttet Stortinget å gjennomføre en kommunesammenslåing. Den 1. januar 1988 ble de fem kommunene Brunlanes (8 138 innbyggere), Hedrum (10 449 innbyggere), Stavern (2 538 innbyggere), Tjølling (7 878 innbyggere) og den daværende Larvik kommune (8 045 innbyggere) slått sammen til den nye storkommunen Larvik med 37 048 innbyggere. Kommunen har navn etter byen Larvik som er kommunens naturlige sentrum.
Den 28. september 1988 vedtok det nye kommunestyret å innføre et flagg og et våpen, og den 20. januar 1989 ble dette godkjent av kommunal- og arbeidsdepartementet. Kommunevåpenet viste en sølvfarget mast med tre seil på blå bakgrunn.
== Kultur ==
=== Kulturminner ===
I Larvik finnes en rekke fornminner fra steinalder, bronsealder og jernalder. Rullesteinsrøysene fra bronsealderen på Mølen fremheves spesielt. Ved Kaupangkilen har man for noen år siden gravd fram spor etter landets eldste bysamfunn, Kaupang. Innen kommunegrensene finner man ikke mindre enn fire middelalderkirker av stein. I Stavern er interessante kulturminner fra tiden som marineby. I Larvik sentrum, Stavern, Nevlunghavn, Helgeroa, Ula og Kjerringvik er det interessant gammel trehusbebyggelse.
Hammerdalen er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren.
=== Kulturhuset Bølgen ===
Kulturhuset Bølgen åpnet 10. oktober 2009.
=== Severdigheter ===
Bøkeskogen med sin spesielle grønnfarge tidlig på våren er et kjennemerke for Larvik. Bøkeskogen ligger på en høyde med sitt grønne tak over byen. Her finner man restaurant, musikkpaviljong og en mengde tur- og trimstier. Et annet populært turområde er Vestmarka, som ligger mellom Larvik by og Farrisvannet.
Besøkende i Larvik bør blant annet se Larvik Museums utstillinger i Verksgården på Langestrand og på Sjøfartsmuseet på Tollerodden. Herregården, der stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve og hans etterkommere hadde sin residens, forvaltes også av museet. I fjellveggen i Herregårdsbakken finner man en rekke inskripsjoner med hilsener fra tidligere kongebesøk. Larvik kirke er også et besøk verd, her finner man bl.a. et unikt bilde malt av Lucas Cranach. Byens avis heter Østlands-Posten og kommer ut hver dag i et opplag på ca. 14 500 eksemplarer.
Stavern er en populær turistdestinasjon i Larvik kommune. Hver sommer mangedobles innbyggertallet i Vestfold og Telemarks nest største kommune. Svenner fyr på en øy utenfor Larvik er også en severdighet.
I Larvik kommune ligger også tettstedet Nevlunghavn. «Havna» har en befolkning på ca. 700 fastboende, men i sommermånedene ganges dette tallet med 10. Havna er et gammelt lossted, og i begynnelsen var det bare loser og deres familier som bodde der. Ettersom folk begynte med fiske, vokste havna frem til det attraktive tettstedet Nevlunghavn utgjør i dag. Havna blir også nevnt på FNs lister over bevaringsverdige steder, og ca. 120 av husene er fredet.
Sydøst for Larvik ligger tettstedet Ula. Ula har ca. 200 fastboende, men dette mangedobles i sommerhalvåret. Ula har flotte svaberg, badestrender, campingplass, hytter og gjestebrygge for båt-turister. Ulabrand har fått et monument plassert med utsikt over Skagerrak.
Fergeterminalen i Larvik som ligger på Revet, sør for den gamle arbeiderbydelen Torstrand, utgjør et av de mest moderne terminalanlegg i Europa. Det er tegnet av arkitekt Einar Lunøe.
=== Krigsminnesmerker ===
Det befinner seg totalt seks krigsminnesmerker i kommunen, oppført til minne om cirka 200 personer i Larvik og distriktet som satte livet til under den andre verdenskrig. Dessuten har den Minnehallen og krigsminnesmerket ved Halle Mølle over ti nedskutte amerikanere. Det ble avduket i juli 2006 og blir bekranset 21. april, som er datoen da flyet deres ble nedskutt. De andre blir bekranset 8. mai.
Ved Lovisenlund idrettsplass oppførte man i 1946 en bauta over femten navngitte klubbmedlemmer av Larvik Turn, deriblant syv medlemmer av Sachnowitz-familien, som døde i konsentrasjonsleire under den andre verdenskrig.
Ved Larvik kirke ble Arne N. Vigelands minnesmerke i granitt over krigens 72 falne i Larvik avduket i 1952.
Ved Bommestad bru ble Hans Holmens minnesmerke over de 28 fra Hedrum som falt under krigen oppført i 1950. Det blir nå lagretpå Øya, ettersom det stod iveien for nye E18. En rekke alternative plasseringer har vært på tale, blant annet ved Hedrum kirke, Hedrum bygdetun i Kvelde samt i august 2008 Hvidsteens Hage i Kvelde.
Utenfor søndre utgang til Tjølling kirkegård ble Gunnar Jansons monument over Tjøllings 48 krigsofre reist i 1950.
Ørnulf Basts minnesmerke over tretten falne sjøfolk fra Stavern ble avduket foran Stavern kirke i 1951.
I Brunlanes ble de falne fra hvert av sognene i 1950 æret med minneplater i kirkene. Minneplaten i Berg trekirke, hvor ti navn er innrisset, ble montert på en bauta utenfor kirken i 1996.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Indre havn.
=== Utflytterdagen ===
Utflytterdagen ble avholdt for første gang i 1953 og er et tradisjonsrikt arrangement i Bøkeskogen hver pinsemorgen, hvor utflyttede larvikinger møtes til nostalgisk fellesskap omkring gamle larviksminner. Et fast innslag er tale for dagen av en kjent utflytter.
=== Æresborgere ===
== Kjente larvikinger ==
Utdypende artikkel: Liste over kjente larvikingerFritz Treschow (1841-1903), godseier og industrimann
Carl Anton Larsen (1860-1924), hvalfanger, oppdager, grunnlegger av Grytviken (Sør-Georgia)
Oscar Wisting (1871-1936), polarfarer og sjøkaptein
Herman Wildenvey (1885-1959), dikter
Thor Heyerdahl (1914-2002), etnograf, forfatter og eventyrer
Carl Nesjar (1920-2015), billedkunstner og billedhugger
Gunnar Thoresen (1920-2017), fotballspiller
Arne Nordheim (1931-2010), komponist
Ingvar Ambjørnsen (1956-), forfatter
Hilde Merete Aasheim (1958-), konsernsjef i Norsk Hydro fra mai 2019
Anne Holt (1958-), forfatter
Jørn Lier Horst (1970-), forfatter
Jarle Andhøy (1977-), seiler og eventyrer
== Komposisjoner om Larvik ==
Larvikspolka ble skrevet av Edvard Grieg som 15-åring i 1858, da han denne sommeren oppholdt seg noen dager hos sin mors søster øverst i Kongegata. Den hører til Griegs aller første komposisjoner. Innspilt på LP-platen Grieg i ord og toner (HMV KCLP 2) av Kjell Bækkelund i cirka 1958.
Larvikssangen ble skrevet omkring 1910 av Oscar-Meier Hansen til tekst av Eystein Solheim. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) med Vestfold Symfoniorkester, Larvikskantatens kor, Odd Arne Gulvik (dirigent) i 1971.
Larviksvalsen (komponistens navn er ikke oppført på platen) ble innspilt på akustisk 78-plate av Karl Karlsson Jularbo (trekkspill), Conrad Magnusson (trekkspill) og Helge Eriksson (fiolin) (Stadion 106) i 1922. Den er også utgitt på Matador 1106.
Larvikskantaten er et flersatsig verk for kor, orgel og kornett komponert av Oscar Meier-Hansen med tekst av Joseph Clemens. Den ble skrevet til byens 250-årsjubileum i 1921. Den ble framført på nytt under 300-årsjubileet i 1971. Mellompartiene for orkester ble komponert av Antonio Bibalo, da originalpartiturene var gått tapt. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) av Larvikskantatens kor, Thorbjørn Lindhjem (baryton), Arne Jacobsen (resitasjon), Vestfold Symfoniorkester, Øivin Fjeldstad (dirigent) i 1971.
Larviksvalsen <Min barndoms by> ble komponert av Reidar Thommessen til byjubileet i 1971. Teksten er av Haakon B. Nielson. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) av Thorbjørn Lindhjem (vokalist), Reidar Thommessen (klaver) og Sture Rogne (elektronisk trekkspill) i 1971.
En revysang om Larvik ble skrevet i 1915. Melodien er It's a Long Way to Tipperary.
== Se også ==
Liste over idrettsforeninger i Larvik
Liste over kirker i Larvik
Liste over kjente bygninger i Larvik
Liste over kor i Larvik
Liste over kulturprisvinnere i Larvik
Liste over musikkorps i Larvik
Liste over skoler i Larvik
Larvik Museum
== Referanser ==
== Kilder ==
Historiske arkiver etter nåværende Larvik kommune (1988-) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Larvik kommune (1837-1987) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Stavern kommune (1837-1987) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Tjølling kommune (1837-1987) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Brunlanes kommune (1837-1987) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Hedrum kommune (1837-1987) på Arkivportalen
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Larvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Larvik – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Larvik i Store norske leksikon | Nybrott var en avis som ble utgitt i Larvik i Vestfold fra 1911 til 1984. Avisa sympatiserte politisk med Arbeiderpartiet. | 13,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilowattime | 2023-02-04 | Kilowattime | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Energienheter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kilowattime (kWh eller kW·h) er en enhet for måling av energi. 1 GWh (en gigawattime) er en million kilowattimer, og 1 TWh (en terawattime) er en milliard kilowattimer. Enheten er ikke en SI-enhet.
| Kilowattime (kWh eller kW·h) er en enhet for måling av energi. 1 GWh (en gigawattime) er en million kilowattimer, og 1 TWh (en terawattime) er en milliard kilowattimer. Enheten er ikke en SI-enhet.
== Definisjon ==
En kilowattime er energimengden som tilsvarer et effektforbruk på en kilowatt over en periode på én time, altså 1 kW·3600 s, som er lik 3600 kJ. Enhetens vanligste anvendelse er for å måle elektrisk energi, produksjonsmengde eller forbruksmengde.
Oftest brukes enheten med et SI-prefiks, som wattime
Språkrådet sidestiller forkortelsene «kWh» og «kWt», men den vanlige betegnelsen for kilowattime er kWh («kilo»: prefiks for 1000, W: symbol for effekt i Watt, h: fra latin:hora, «time»). kWh er anbefalt brukt i flere tekniske referanser.
== Anvendelse ==
Kilowattime er den vanlige enheten for strømforbruk og kostnaden oppgis i kroner per kilowattime (kr/kWh). En vanlig norsk enebolig bruker fra 16 000 kWh/år til 25 000 kWh/år. Energimengden måles av en kilowattimeteller/måler. Denne er som regel plassert i boligens sikringsskap, men enkelte nettleverandører krever egne utvendige inntaksskap med måleren montert der.
Megawattime brukes til å angi større strømforbruk, som årlig forbruk i bedrifter og årlig produksjon i mindre kraftverk. Det er beregnet at hver verdensborger i gjennomsnitt brukte 26,2 MWh i 1990.1 terawattime tilsvarer det totale strømforbruket i en by på Drammens størrelse i løpet av ett år. Norges totalforbruk var 125 TWh i 2001 og 135 TWh i 2008.Benevningen kWh/h uttrykker energiproduksjonen midlet over perioder på en time. Det blir dermed lettere i en graf å se hvordan det midlere effektuttaket endrer seg over døgnet.
== Sammenblanding av watt, wattimer og watt per time ==
Effekt uttrykt i kilowatt (kW) blir ofte sammenblandet med energimengde uttrykt i kilowattimer (kWh) eller med enheten for endringshastighet for effekt uttrykt i kilowatt per time (kW/h).For eksempel har en lyspære med elektrisk effekt på 100 W som har vært tent i to timer forbrukt energimengden 200 W·h = 720 kJ. Dette er det samme forbruket som en 40W lyspære tent i fem timer eller en 50W lyspære tent i fire timer. Tilsvarende har en generator som produserer 48 kWh energi i løpet av en dag levert en gjennomsnittlig effekt på 2 kW.
Størrelsen watt per time (W/h) blir ofte forvekslet med wattime (W·h) for å angi en mengde energi. Størrelsen W/h gir en endring i effekten per tidsenhet, og kan brukes til å angi en generators evne til endring i effekt. Hvis en generator for eksempel går fra 0 til 18 MW på et kvarter (0,25 timer) har den en effektøkningshastighet på 72 MW/h. Hvis denne økningen var lineær hadde generatoren i dette kvarteret produsert 18 × 0,25 / 2 = 2,25 MWh. Vannkraftverk har generelt en raskere effektendringshastighet enn andre typer kraftverk og er dermed de mest fleksible ved justeringer i et forsyningsnett. Dette har ført til at det er stor interesse for å utnytte norsk vannkraft til effektutjevning for tregere varmekraftverk i Europa.
== Konvertering til de nærmeste enhetene ==
1 kilowattime er lik:
1000 wattimer
0,001 megawattimer
3600 kilojoule
3,6 megajoule (3,6 millioner joule)
857 kcalOg motsatt:
1 wattime = 0,001 kilowattimer
1 megawattime = 1000 kilowattimer
1 kilojoule = 0,000 277 777 … kilowattimer (1/3600 kWh)
1 megajoule = 0,277 777 … kilowattimer (1/3,6 kWh)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Ord og begreper», fra statnett.no | Kilowattime (kWh eller kW·h) er en enhet for måling av energi. 1 GWh (en gigawattime) er en million kilowattimer, og 1 TWh (en terawattime) er en milliard kilowattimer. | 13,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/So_You_Think_You_Can_Dance | 2023-02-04 | So You Think You Can Dance | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:So You Think You Can Dance', 'Kategori:TV-produksjoner på Fox Broadcasting Company', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA', 'Kategori:Talentkonkurranser på TV fra USA'] | So You Think You Can Dance, ofte forkortet «SYTYCD», er en amerikansk TV-sendt talentkonkurranse som går på FOX i USA der de søker etter USAs favorittdanser. I Norge blir programmet sendt på TVNorge.
Programmet hadde premiere 20. juli 2005 i USA, og er inspirert av American Idol, der de også søker etter den neste store stjernen. Programmet er skapt av Idolskaperne Simon Fuller og Nigel Lythgoe og er produsert av 19 Entertainment og Dick Clark Productions. Forskjellige dansere blir valgt til å fremføre på direktesending, dansere fra ukjente streetdansere til vinnere av nasjonale mesterskap i dans. Alle deltagere må igjennom en auditionprossess, og en workshop i Las Vegas. Etter det blir deltagerne spurt om å trekke en partner og en dansestil for programmet hver uke.
Det var det mest sette programmet i sommeren 2006 av 18-49-åringer. Den første sesongen var programleder den amerikanske værvertinnen Lauren Sánchez, mens siden sesong 2 har vi hatt britiske skuespillerinne Cat Deeley programleder. I august 2006 ble det avslørt på So You Think You Can Dance at programmet er blitt kjøpt opp og brukt i andre land som New Zealand, Tyrkia, Ukraina, Israel, Canada, Tyskland, Hellas, Polen, Malaysia, Nederland, Sør-Afrika og Australia. I Norge har man også hatt en versjon av programmet som het Dansefeber. I 2008 utvidet de Dansefeber til So You Think You Can Dance Scandinavia der hele Skandinavia var med.
So You Think You Can Dance holder auditions i forskjellige byer rundt om i USA, og ser etter de beste danserne i hver by. Alle typer dans er lov å danse på audition. Premien har inkludert en ny Hybrid SUV, 100,000 dollar, en danserolle i Céline Dions Las Vegas-show, 250 000 dollar og tittelen USAs favorittdanser. I åtte sesonger har vinnerne vært Nick Lazzarini, Benji Schwimmer, Sabra Johnson, Joshua Allen, Jeanine Mason, Russell Ferguson, Lauren Froderman og Melanie Moore. Programmet har vunnet 4 Emmy-er for koreografi og 1 Emmy for kostymer samt 2 Teen Choice-priser.
| So You Think You Can Dance, ofte forkortet «SYTYCD», er en amerikansk TV-sendt talentkonkurranse som går på FOX i USA der de søker etter USAs favorittdanser. I Norge blir programmet sendt på TVNorge.
Programmet hadde premiere 20. juli 2005 i USA, og er inspirert av American Idol, der de også søker etter den neste store stjernen. Programmet er skapt av Idolskaperne Simon Fuller og Nigel Lythgoe og er produsert av 19 Entertainment og Dick Clark Productions. Forskjellige dansere blir valgt til å fremføre på direktesending, dansere fra ukjente streetdansere til vinnere av nasjonale mesterskap i dans. Alle deltagere må igjennom en auditionprossess, og en workshop i Las Vegas. Etter det blir deltagerne spurt om å trekke en partner og en dansestil for programmet hver uke.
Det var det mest sette programmet i sommeren 2006 av 18-49-åringer. Den første sesongen var programleder den amerikanske værvertinnen Lauren Sánchez, mens siden sesong 2 har vi hatt britiske skuespillerinne Cat Deeley programleder. I august 2006 ble det avslørt på So You Think You Can Dance at programmet er blitt kjøpt opp og brukt i andre land som New Zealand, Tyrkia, Ukraina, Israel, Canada, Tyskland, Hellas, Polen, Malaysia, Nederland, Sør-Afrika og Australia. I Norge har man også hatt en versjon av programmet som het Dansefeber. I 2008 utvidet de Dansefeber til So You Think You Can Dance Scandinavia der hele Skandinavia var med.
So You Think You Can Dance holder auditions i forskjellige byer rundt om i USA, og ser etter de beste danserne i hver by. Alle typer dans er lov å danse på audition. Premien har inkludert en ny Hybrid SUV, 100,000 dollar, en danserolle i Céline Dions Las Vegas-show, 250 000 dollar og tittelen USAs favorittdanser. I åtte sesonger har vinnerne vært Nick Lazzarini, Benji Schwimmer, Sabra Johnson, Joshua Allen, Jeanine Mason, Russell Ferguson, Lauren Froderman og Melanie Moore. Programmet har vunnet 4 Emmy-er for koreografi og 1 Emmy for kostymer samt 2 Teen Choice-priser.
== Programmets format ==
=== Audition ===
So You Think You Can Dance holder audition i flere byer hvert år for å søke etter USAs favorittdanser. Om dommerne er veldig begeistret, får danserne en gratisbillett til Hollywood (sesong 1) eller Las Vegas (sesong 2-8) der de får nye utfordringer, om dommerne ikke er så begeistret, blir danserne sendt hjem, men om dommerne ikke er helt sikker, blir danserne sendt til en ekstra runde der de må utføre en koreografi, så kan dommerne bestemme derfra om danserne er god nok til å gå videre til Hollywood eller Las Vegas-uken.
I 8 sesonger har det blitt holdt auditions i Chicago, Illinois, New York City, New York, Los Angeles, California, Charleston, Sør-Carolina, Atlanta, Georgia, Dallas, Texas, Salt Lake City, Utah, Washington, D.C., Milwaukee, Wisconsin, Brooklyn, New York, Miami, Florida, Denver, Colorado, Memphis, Tennessee, Seattle, Washington, Boston, Massachusetts, New Orleans, Lousiana, Phoenix, Arizona og Nashville, Tennessee.
=== Hollywood og Las Vegas-uke ===
Om danserne klarer å kvalifisere seg fra audition, går de videre til en uke med masse koreografier og utfordringer. Mange dansere blir eliminert etter hver utfordring. Denne uken skal dommerne bestemme hvem som blir med videre til direktesendingene.
I sesong 1 ble denne uken holdt i Hollywood i Los Angeles. Til denne uken ble det kun plukket ut 50 dansere; 25 mannlige og 25 kvinnelige. De måtte danse salsa, jazz, hiphop, moderne og samba. Til slutt plukket dommerne ut de 6 beste mannlige og 6 beste kvinnelige danserne.
I sesong 2 ble utfordringsuken holdt på Aladdin Hotell i Las Vegas, Nevada. Denne sesongen var det 116 deltagere på Las Vegas-uken. Danserne måtte gjennom hiphop, samba, moderne, jazz og til slutt en solo der danserne fikk velge egen musikk og koreografi. Til slutt plukket dommerne ut de 10 beste mannlige og 10 beste kvinnelige danserne. Det ble plukket ut 20 dansere hver sesong fram til sesong 7.
I sesong 3 ble Las Vegas-uken holdt på Aladdin Hotell, som forrige sesong. Danserne måtte gjennom hiphop, samba, moderne, en selvlaget solo og en spesiell utfordring der danserne ble delt inn i grupper, og fikk tildelt en CD med musikk de skulle fremføre en dans foran dommerne til. Danserne hadde en kveld/natt på å lage dansen, og måtte fremføre den neste morgen. Deretter ble topp 20 plukket ut.
I sesong 4 ble Las Vegas-uken holdt på Planet Hollywood Resort & Casino, og blir holdt der enda. Danserne måtte gjennom en selvvalgt solo, hiphop, musikaldans, foxtrot, gruppekoreografi som forrige sesong, moderne og til slutt enda en selvvalgt solo. Deretter ble topp 20 plukket ut.
I sesong 5 måtte danserne gjennom en selvvalgt solo, hiphop, vals, jazz, en gruppekoreografi, moderne, en musikaldans for guttene, en musikaldans for jentene og til slutt, enda en selvvalgt solo. I sesong 6 måtte danserne gjennom en selvvalgt solo, hiphop, cha-cha, jazz, en gruppekoreografi, moderne, en musikaldans for guttene, en musikaldans for jentene, og til slutt en selvvalgt solo for å gi et siste inntrykk før utvalgene.
I sesong 7 måtte danserne gjennom hiphop, cha-cha, musikaldans, en gruppekoreografi, moderne og en siste solodans til slutt for å gi siste inntrykk før dommerne plukket ut toppdanserne. I sesong 7 hadde produsentene valgt å kun plukke ut 10 finalister, 5 jenter og 5 gutter, og at de skulle få danse med såkalte «all-stars» på direktesendingene. Da dommerne skulle velge mellom Robert Ronald og Billy Bell på slutten av Vegas-uken, klarte de ikke å velge, og tok begge med videre. Da ble programmet forlenget med en uke, da det var 11 dansere totalt på direktesendingene.
I sesong 8 måtte danserne gjennom hiphop, musikaldans, jive, en gruppekoreografi, moderne og en solodans. Etter dette, plukket dommerne ut de topp 20 danserne, 10 mannlige og 10 kvinnelige, likt sesong 1-6.
== Personell ==
So You Think You Can Dance begynte med Lauren Sánchez som programleder og Nigel Lythgoe som fast dommer sammen med Mary Murphy, Dan Karaty, Mia Michaels og Brian Friedman som roterende gjestedommere. Det var til sammen 4 dommere hver direktesending.
Den andre sesongen ble Sánchez erstattet av skuespilleren Cat Deeley, fordi Sánchez skulle ha sitt andre barn. Lythgoe var fortsatt fast dommer, mens gjestedommerne roterte rundt Mary Murphy, Dan Karaty, Shane Sparks, Mia Michaels, Cicely Bradley, Olisa Thompson, Brian Friedman og Jean-Marc Généreux. Det var 3 eller 4 dommere til sammen hver direktesending.
Den tredje sesongen var fortsatt Cat Deeley programleder, men Mary Murphy ble med Lythgoe som fast dommer på direktesendingene, og det var kun én gjestedommer hver uke bortsett fra finalen. Gjestedommerne roterte rundt Dan Karaty, Mia Michaels, Debbie Allen, Adam Shankman, Wade Robson og Shane Sparks.
Den fjerde sesongen var fortsatt Deeley programleder, og er dette fortsatt. Den fjerde sesongen var Lythgoe og Murphy faste dommere. Det var kun én gjestedommer hver direktesending, bortsett fra finalen, som forrige sesong. Gjestedommerne i sesong 4 roterte rundt Dan Karaty, Mia Michaels, Adam Shankman, Nappytabs, Lil' C, Toni Basil, Mandy Moore og Debbie Allen.
Den femte sesongen var fortsatt Lythgoe og Murphy var faste dommere, og det var også kun én gjestedommer hver direktesending, bortsett fra finalen, likt sesong 3 og 4. Gjestedommerne sesong 5 roterte rundt Adam Shankman, Lil' C, Toni Basil, Mia Michaels, Tyce Diorio, Debbie Allen og Ellen DeGeneres.
Den sjette sesongen var fortsatt Lythgoe og Murphy var faste dommere på auditionene, og det var en eller to gjestedommere på hver audition. Alle ukene unntatt finalen var det kun faste dommere, det vil si Lythgoe, Murphy og ny fast dommer, Adam Shankman. I finalen var det 3 gjestedommere, Debbie Allen, Tyce Diorio og Lil' C.
Den sjuende sesongen var fortsatt Lythgoe var fast dommer på auditionene, og det var to eller tre gjestedommere på hver audition. På direktesendingene ble Murphy erstattet av Mia Michaels som fast dommer, fordi Murphy valgte å ta pause. Adam Shankman var også fast dommer denne sesongen, og det var ingen gjestedommere de fem første ukene. Den sjette til niende uken var Kenny Ortega, Toni Redpath, Tyce Diorio og Stacey Tookey roterende gjestedommere.
Den åttende sesongen holder fortsatt på å bli sendt. Nigel Lythgoe er fortsatt fast dommer, men på grunn av at Mia Michaels måtte fjerne skjoldkjertelkreft, ble hun erstattet av Mary Murphy. Gjestedommere som har vært med foreløpig er Tyce Diorio, Toni Redpath, Lil' C, Jason Gilkison, Robin Antin, Debbie Allen, Megan Mullally og Debbie Reynolds. Nigel Lythgoe har avslørt at noen av de kommende gjestedommerne for sesong 8 er will.i.am, Lady Gaga og Kristin Chenoweth.
== Sesongoversikt ==
1 I sesong 6 var det 6 finalister. 5.- og 6.-plass var paret Ashleigh og Ryan Di Lello.
== All-Stars ==
I 2010 bestemte Lythgoe seg for å endre formatet til et «all-star»-format der danserne ikke danset med hverandre, men med såkalte all-stars, som er dansere som har vært med i tidligere sesonger av programmet. Etter en sesong med dette programmet, ble det kjent at dette formatet «løftet danserne til et høyere nivå».
Dette er en full liste over all-stars som har vært med eller er med i So You Think You Can Dance:
== Priser ==
=== Emmy-priser ===
So You Think You Can Dance har vunnet en rekke Emmy-priser for blant annet beste koreografi.
1 I 2008 delte Wade Robson og Mia Michaels prisen med Rob Marshall og John Deluca.
2 I 2009 delte Tyce Diorio prisen med Rob Ashford.
=== Teen Choice-priser ===
So You Think You Can Dance har også vunnet Teen Choice-priser.
== Referanser ==
== Se også ==
America's Best Dance Crew
Dansefeber
So You Think You Can Dance Scandinavia
Skal vi danse
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) So You Think You Can Dance – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | So You Think You Can Dance, forkortet SYTYCD, er en amerikansk talentkonkurranse. I USA sendes programmet på kanalen Fox, mens det i Norge blir sendt på TVNorge. | 13,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Armorica | 2023-02-04 | Armorica | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bretagnes historie', 'Kategori:Gallia'] | Armorica eller Aremorica er det navnet som oldtiden ble gitt til den del av Gallia som omfattet halvøya Bretagne og området mellom elvene Seine og Loire, fra innlandet til et udefinerbart grense nedover atlanterhavskysten. Toponymiet eller stedsnavnets opprinnelse er basert på den gallisk frasen are-mori «på/ved sjøen», som utviklet seg til det galliske stedsnavnet Aremorica (*are-mor-ika), «Stedet ved sjøen». Endelsen –ika ble først benyttet for å skape adjektiviske former og deretter navn (se regioner som Pays d'Ouche < Utica, Perche < Pertica ). Den opprinnelige angivelsen er vag, og omfattet en stor del av hva som ble Normandie på 900-tallet, og i en del fortolkninger også hele kysten ned til Pyreneene. Senere ble begrepet Armorica begrenset til kun å gjelde Bretagne.
På bretonsk (som med walisisk og kornisk er levende språk beslektet med gallisk) er «ved sjøen» war vor (walisisk ar for), skjønt den eldre formen arvor er benyttet til å referere til kystregionene av Bretagne i motsetningen til argoad (ar 'på/ved', coad 'skog' – på walisisk ar goed) for innlandsregionene. Disse beslektete moderne anvendelsene tyder på at romerne kontaktet kystfolket i innlandsregionen og antok at det regionale navnet Aremorica refererte til hele området, både kysten som innlandet.
| Armorica eller Aremorica er det navnet som oldtiden ble gitt til den del av Gallia som omfattet halvøya Bretagne og området mellom elvene Seine og Loire, fra innlandet til et udefinerbart grense nedover atlanterhavskysten. Toponymiet eller stedsnavnets opprinnelse er basert på den gallisk frasen are-mori «på/ved sjøen», som utviklet seg til det galliske stedsnavnet Aremorica (*are-mor-ika), «Stedet ved sjøen». Endelsen –ika ble først benyttet for å skape adjektiviske former og deretter navn (se regioner som Pays d'Ouche < Utica, Perche < Pertica ). Den opprinnelige angivelsen er vag, og omfattet en stor del av hva som ble Normandie på 900-tallet, og i en del fortolkninger også hele kysten ned til Pyreneene. Senere ble begrepet Armorica begrenset til kun å gjelde Bretagne.
På bretonsk (som med walisisk og kornisk er levende språk beslektet med gallisk) er «ved sjøen» war vor (walisisk ar for), skjønt den eldre formen arvor er benyttet til å referere til kystregionene av Bretagne i motsetningen til argoad (ar 'på/ved', coad 'skog' – på walisisk ar goed) for innlandsregionene. Disse beslektete moderne anvendelsene tyder på at romerne kontaktet kystfolket i innlandsregionen og antok at det regionale navnet Aremorica refererte til hele området, både kysten som innlandet.
== Oldtidens Armorica ==
Plinius den eldre i hans Naturhistorie (2.17.105) hevdet at Armorica var det eldre navnet for Aquitania, og uttalte at Armoricas sørlige grense strakte seg til Pyreneene. Ved å ta det galliske opprinnelsen til navnet i betraktning er dette helt korrekt og logisk da Aremorica er ikke et navn for et land, men et ord som beskriver en type geografisk region – en region som er ved sjøen og kysten. Plinius lister de følgende galliske stammene som levde i området: Aedui og Carnuteni som hadde avtaler med romerne, Neldi og Secusiani som hadde en form for selvstendighet; og Boii, Senones, Aulerci (både Eburovices og Cenomani), Parisii, Tricases, Andicavi, Viducasses, Bodiocasses, Veneti, Coriosvelites, Diablinti, Rhedones, Turones, og Atseui.
Handelsforbindelsene mellom Armorica og Britannia, beskrevet av Diodorus Siculus og antydet av Plinius den eldre, hadde lenge vært etablert. Ettersom Armorica fortsatte motstanden mot romerne, selv etter hærtoktet til Publius Crassus i år 57 f.Kr., og ble fortsatt støttet av adelen i Britannia, ledet Julius Cæsar to invasjoner mot Britannia i henholdsvis år 55 og 54 f.Kr. En del hentydninger av det kompliserte kulturelle nettverket som bant Armorica og Britanniæ sammen er gitt av Cæsar da han beskrev Diviciacus av suessionene som «den mektigste herskeren i hele Gallia og som hadde kontroll over ikke bare et stort område i denne regionen, men også i Britannia». Arkeologiske funnsteder langs kysten av England, særlig ved Hengistbury Head, viser forbindelser med Armorica så langt øst som til Solent. Denne forhistoriske tilknytningen mellom Cornwall og Bretagne varte langt ut i middelalderen. Enda lengre øst gikk forbindelsen isteden mellom den britiske kysten og nedre Seinedalen.
Arkeologiske undersøkelser har ennå ikke belyst jernalderens Armorica i den grad som mynter har det, noe som har blitt undersøkt av Philip de Jersey.Under Romerriket ble Armorica administrert som en del av provinsen Gallia Lugdunensis med hovedstaden Lugdunum (dagens Lyon). Da de romerske provinsene ble omorganisert i løpet av 300-tallet ble Armorica plassert under den andre og tredje divisjonene av Lugdunensis. Selv etter at det romerske legionene trakk seg ut av Britannia i 407 hadde den lokale elite utvist de sivile øvrighetspersonene de påfølgende året. Armorica gikk til opprør på 430-tallet og på nytt på 440-tallet, og kastet ut de herskende øvrighetspersonene slik som britene allerede hadde gjort. Ved slaget ved Chalons i 451 ble et romersk forbund ledet av general Flavius Aetius og vestgoterne med deres konge Teoderik mot den huniske allianse ledet av deres konge, den beryktede Attila. Jordanes lister Flavius Aetius’ allierte og de omfattet stammer fra Armorica og andre galliske (eller germanske) stammer (Getica 36.191).
Britonere fra Britannia utvandret i den svakt dokumenterte perioden mellom 400- og 600-tallet til Armorica og den bretonske halvøya. Disse bosetterne, flyktninger eller ikke, satte sitt preg på det vestlige landskapet mot kysten i stedsnavnene som provinsene Armorica, Cornouaille («Cornwall») og Domnonea («Devon»). Disse bosetterne er knyttet til ledere som Samson av Dol og waliseren Pol Aurelian (Paol Aorelian eller Paulinus Aurelianus), framhevet som «grunnleggerhelgnene» i Bretagne.
== Forholdet keltisk identitet ==
Spørsmålene knyttet til forholdene mellom de keltiske kulturene i Britannia, kornisk og walisisk, og keltiske bretonsk, er ikke avgjort. Martin Henig (2003) foreslo at i Armorica i sub-romersk Britannia var det «en anseelig mengde skapelse identitet i folkevandringstiden. Vi vet at den blandete, men hovedsakelig britiske og frankiske befolkningen i Kent omdannet seg selv som «jutere», og de anseelige britiske befolkningene i landene øst for Dumnonia (Devon og Cornwall) synes å ha endt opp som «vestsaksere». I vestlige Armorica hvor en mindre elite greide å påføre en identitet på befolkningen var tilfeldigvis britisk enn gallisk-romersk i sin opprinnelse, og de ble således bretonere. Prosessen kan ha vært hovedsakelig den samme.». I henhold til historikeren C. E. V. Nixon førte sammenbruddet av romersk makt og plyndringene til vestgoterne til at Armorica fungerte «som en magnet for bønder, coloni, slaver og (andre) hardt presset» som flyktet fra andre romerske områder, og påførte en ytterligere svekkelse. Denne smeltedigele av stadig skiftende selvidentifisering i tidlig middelalder karakteriserer moderne oppfatninger som supplerer eller modifiserer det tradisjonelle synet om en ubrutt fortsettelse fra jernalderen.
Da vikinger, eller mer presist norrøne befolkningsgrupper fra Skandinavia, bosatte seg på halvøya Cotentin og på nedre Seine rundt Rouen på 800- og tidlig på 900-tallet, ble disse regionene kjent som Normandie, og navnet Armorica forsvant ut av bruk i det samme området. Da vestlige Armorica allerede hadde utviklet seg til Bretagne ble øst fra frankisk synsvinkel støpt om til marche bretonne, de bretonske grenseområdene eller buffersone, mellom Bretagne og Frankerriket under en frankisk marki.
I moderne tid har Armorica blitt det stedet hvor landsbyen til den fiktive tegneseriehelten Asterix var lokalisert i løpet av tiden under Romerriket.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Britain and the Continent : Networks of interaction» av Barry Cunliffe
Skol uhel ar vro – High Institute of Brittany – Ti Istor Breizh – The house for the History of Brittany
Personelezh Breizh e saozneg – Breton identity (engelsk)
Dorioù Breizh – Breton culture
Douaroniezh Breizh – Geography of Brittany
Martin Henig, review in British Archaeology 72 (September 2003) | Armorica eller Aremorica er det navnet som oldtiden ble gitt til den del av Gallia som omfattet halvøya Bretagne og området mellom elvene Seine og Loire, fra innlandet til et udefinerbart grense nedover atlanterhavskysten. Toponymiet eller stedsnavnets opprinnelse er basert på den gallisk frasen are-mori «på/ved sjøen», som utviklet seg til det galliske stedsnavnet Aremorica (*are-mor-ika), «Stedet ved sjøen». | 13,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samland_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Samland bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Königsberg', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer i Tyskland'] | Samland bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1243 samtidig med de tre andre bispedømmene i Preussen (Pomesania, Kulm og Ermland bispedømme), og utgjorde den nordlige delen av det senere Øst-Preussen. Det ble oppkalt etter det gammelprøyssiske landskapet Samland, som Den tyske ridderorden hadde kristnet/erobret.
Den tyske ridderorden var også verdslig hersker over to tredjedeler av bispedømmet. Resten var formelt i biskopen av Samlands besittelse (utgjorde altså et høystift). På det kirkelige plan lå de prøyssiske bispedømmene fra 1255 under Rīga erkebispedømme. Biskopens residens lå i Fischhausen (i dag Primorsk), men bispedømmets katedral var domkirken i Königsberg (Kaliningrad).
1523 gikk den daværende biskopen av Samland og Pomesania, Georg von Polenz, over til den lutherske lære. To år senere ble De tyske riddernes ordensstat sekularisert, og reformasjonen innført. Territoriet ble omvandlet til det verdslige, protestantiske hertugdømmet Preussen. Samland bispedømme ble derfor opphevet. Frem til 1587 fantes det imidlertid protestantiske biskoper av Samland. Først i 1820 ble Samland igjen del av et katolsk bispedømme, nemlig av Ermland bispedømme, som hadde overlevd reformasjonen. | Samland bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1243 samtidig med de tre andre bispedømmene i Preussen (Pomesania, Kulm og Ermland bispedømme), og utgjorde den nordlige delen av det senere Øst-Preussen. Det ble oppkalt etter det gammelprøyssiske landskapet Samland, som Den tyske ridderorden hadde kristnet/erobret.
Den tyske ridderorden var også verdslig hersker over to tredjedeler av bispedømmet. Resten var formelt i biskopen av Samlands besittelse (utgjorde altså et høystift). På det kirkelige plan lå de prøyssiske bispedømmene fra 1255 under Rīga erkebispedømme. Biskopens residens lå i Fischhausen (i dag Primorsk), men bispedømmets katedral var domkirken i Königsberg (Kaliningrad).
1523 gikk den daværende biskopen av Samland og Pomesania, Georg von Polenz, over til den lutherske lære. To år senere ble De tyske riddernes ordensstat sekularisert, og reformasjonen innført. Territoriet ble omvandlet til det verdslige, protestantiske hertugdømmet Preussen. Samland bispedømme ble derfor opphevet. Frem til 1587 fantes det imidlertid protestantiske biskoper av Samland. Først i 1820 ble Samland igjen del av et katolsk bispedømme, nemlig av Ermland bispedømme, som hadde overlevd reformasjonen. | Samland bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1243 samtidig med de tre andre bispedømmene i Preussen (Pomesania, Kulm og Ermland bispedømme), og utgjorde den nordlige delen av det senere Øst-Preussen. | 13,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geving%C3%A5sen_tunnel | 2023-02-04 | Gevingåsen tunnel | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:2011 i Norge', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Malvik', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Stjørdal', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Trøndelag', 'Kategori:Jernbanetunneler i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Malvik', 'Kategori:Tunneler i Trøndelag', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2011'] | Gevingåsen tunnel er en jernbanetunnel mellom Hommelvik og Hell på Nordlandsbanen. Tunnelen ble tatt i bruk 15. august 2011 og offisielt åpnet 23. august 2011. Byggingen av tunnelen reduserte reisetiden mellom Stjørdal og Trondheim med fire–fem minutter. Kapasiteten på strekningen mellom Hommelvik og Hell ble økt fra 5,4 til 8 tog per time, samtidig som strekningen mellom Hommelvik og Hell stasjoner ble 1 627 meter kortere enn den gamle. En annen positiv konsekvens av tunnelen er at en rasutsatt og vedlikeholdstung strekning kunne legges ned, noe som er sikkerhetsmessig og økonomisk gunstig. Det gamle sporet mellom Muruvik og Hommelvik vil bli revet, mens strekningen fra Muruvik i retning Hell opprettholdes som sidespor. Over kulverten i Hommelvik er det anlagt en ny rundkjøring på fylkesvei 950.
| Gevingåsen tunnel er en jernbanetunnel mellom Hommelvik og Hell på Nordlandsbanen. Tunnelen ble tatt i bruk 15. august 2011 og offisielt åpnet 23. august 2011. Byggingen av tunnelen reduserte reisetiden mellom Stjørdal og Trondheim med fire–fem minutter. Kapasiteten på strekningen mellom Hommelvik og Hell ble økt fra 5,4 til 8 tog per time, samtidig som strekningen mellom Hommelvik og Hell stasjoner ble 1 627 meter kortere enn den gamle. En annen positiv konsekvens av tunnelen er at en rasutsatt og vedlikeholdstung strekning kunne legges ned, noe som er sikkerhetsmessig og økonomisk gunstig. Det gamle sporet mellom Muruvik og Hommelvik vil bli revet, mens strekningen fra Muruvik i retning Hell opprettholdes som sidespor. Over kulverten i Hommelvik er det anlagt en ny rundkjøring på fylkesvei 950.
== Tekniske data ==
Tunnelen er 4 400 meter lang med enkeltspor, og totalt ble det lagt 5 700 meter nytt spor i forbindelse med nybyggingen. Kostnadsrammen var på 677 millioner kroner, og det første toget passerte gjennom tunnelen før klokken 6 om morgenen, mandag 15. august 2011. Gjennomslag i tunnelen skjedde 12. august 2010. Tunnelen er klargjort for en eventuell, fremtidig elektrifisering av strekningene mellom Trondheim – Steinkjer og Trondheim – Storlien, og dessuten er forberedelser for å kunne drive et tunnelløp parallelt med dette truffet, og kulverten i Hommelvik er bygget slik at det er plass til et spor til.Drivingen gav 400 000 kubikkmeter masse som ble brukt av Avinor i forbindelse med utvidelsen av Trondheim Lufthavn, Værnes. Tunnelen krysser 17 meter under Helltunnelen på E6, og det er en rømningsvei mellom tunnelene, en felles rømningsvei, samt to rømningsveier som munner ut i Muruvik.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jernbaneverkets prosjektside om Gevingåsen tunnel | Gevingåsen tunnel er en jernbanetunnel mellom Hommelvik og Hell på Nordlandsbanen.Andreassen, Bjørn Lønnum: «Gevingåsen tunnel: Etterlengtet togtunnel», Byggeindustrien nr. | 13,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pomesania_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Pomesania bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Katolske bispedømmer i Polen', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer i Tyskland'] | Pomesania bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1243 samtidig med de tre andre bispedømmene i Preussen (Kulm, Ermland og Samland bispedømme), og utgjorde den nordøstlige delen av det senere Vest-Preussen. Det ble oppkalt etter det gammelprøyssiske landskapet Pomesania, som Den tyske ridderorden hadde kristnet/erobret.
Den tyske ridderorden var også verdslig hersker over to tredjedeler av bispedømmet. Resten var formelt i biskopen av Pomesanias besittelse (utgjorde altså et høystift). På det kirkelige plan lå de prøyssiske bispedømmene fra 1255 under Rīga erkebispedømme. Biskopens residens lå i Riesenburg (i dag Prabuty), men bispedømmets katedral var domkirken i Marienwerder (Kwidzyn).
1523 gikk den daværende biskopen av Pomesania og Samland, Georg von Polenz, over til den lutherske lære. To år senere ble De tyske riddernes ordensstat sekularisert, og reformasjonen innført. Territoriet ble omvandlet til det verdslige, protestantiske hertugdømmet Preussen. Pomesania bispedømme ble derfor opphevet. Frem til 1587 fantes det imidlertid protestantiske biskoper av Pomesania. De delene av Pomesania som ved den andre freden i Thorn (1466) hadde falt til Polen, forble derimot katolske og ble lagt til Kulm bispedømme. | Pomesania bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1243 samtidig med de tre andre bispedømmene i Preussen (Kulm, Ermland og Samland bispedømme), og utgjorde den nordøstlige delen av det senere Vest-Preussen. Det ble oppkalt etter det gammelprøyssiske landskapet Pomesania, som Den tyske ridderorden hadde kristnet/erobret.
Den tyske ridderorden var også verdslig hersker over to tredjedeler av bispedømmet. Resten var formelt i biskopen av Pomesanias besittelse (utgjorde altså et høystift). På det kirkelige plan lå de prøyssiske bispedømmene fra 1255 under Rīga erkebispedømme. Biskopens residens lå i Riesenburg (i dag Prabuty), men bispedømmets katedral var domkirken i Marienwerder (Kwidzyn).
1523 gikk den daværende biskopen av Pomesania og Samland, Georg von Polenz, over til den lutherske lære. To år senere ble De tyske riddernes ordensstat sekularisert, og reformasjonen innført. Territoriet ble omvandlet til det verdslige, protestantiske hertugdømmet Preussen. Pomesania bispedømme ble derfor opphevet. Frem til 1587 fantes det imidlertid protestantiske biskoper av Pomesania. De delene av Pomesania som ved den andre freden i Thorn (1466) hadde falt til Polen, forble derimot katolske og ble lagt til Kulm bispedømme. | Pomesania bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1243 samtidig med de tre andre bispedømmene i Preussen (Kulm, Ermland og Samland bispedømme), og utgjorde den nordøstlige delen av det senere Vest-Preussen. | 13,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolli | 2023-02-04 | Kolli | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Handel', 'Kategori:Logistikk'] | Et kolli (flertallsformen kolli har etter hvert i praksis avløst den korrekte entallsformen kollo) er en selvstendig enhet i et vareparti som sendes som fraktgods. Ordet er dannet av det italienske collo (hals), og betød opprinnelig altså «det man kan bære på nakken».
Et kolli kan ha størrelse fra et brev til en stor pakket eller upakket produktenhet. Vanligvis inneholder et kolli flere produkter som sendes fra en selger til en kunde. En forsendelse kan fordeles på flere kolli dersom størrelsen på forsendelsen og pakkingen tilsier det.
Et kolli består av et pakkeinnhold og en emballasje. Pakkingen utføres for å tjene formålet, med kartonger, trekasser, fyll- og støtdempningsmateriale eller spesielle utførelser. Også en container kan fungere som et kolli og inneholde en forsendelse eller en del av en forsendelse. | Et kolli (flertallsformen kolli har etter hvert i praksis avløst den korrekte entallsformen kollo) er en selvstendig enhet i et vareparti som sendes som fraktgods. Ordet er dannet av det italienske collo (hals), og betød opprinnelig altså «det man kan bære på nakken».
Et kolli kan ha størrelse fra et brev til en stor pakket eller upakket produktenhet. Vanligvis inneholder et kolli flere produkter som sendes fra en selger til en kunde. En forsendelse kan fordeles på flere kolli dersom størrelsen på forsendelsen og pakkingen tilsier det.
Et kolli består av et pakkeinnhold og en emballasje. Pakkingen utføres for å tjene formålet, med kartonger, trekasser, fyll- og støtdempningsmateriale eller spesielle utførelser. Også en container kan fungere som et kolli og inneholde en forsendelse eller en del av en forsendelse. | Et kolli (flertallsformen kolli har etter hvert i praksis avløst den korrekte entallsformen kollo) er en selvstendig enhet i et vareparti som sendes som fraktgods. Ordet er dannet av det italienske collo (hals), og betød opprinnelig altså «det man kan bære på nakken». | 13,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milorg | 2023-02-04 | Milorg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Milorg', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1940', 'Kategori:Organisasjoner opphørt i 1945', 'Kategori:Paramilitære organisasjoner'] | Milorg, fra militær organisasjon, var en militær motstandsorganisasjon som ble bygget opp i Norge i løpet av andre verdenskrig. Formålet var å forberede frigjøringen av landet, og å støtte en eventuell alliert invasjon. Milorg drev også et omfattende etterretningsapparat og støttet allierte operasjoner i Norge, samtidig som organisasjonen gjennom krigen var aktiv med egne sabotasjeoperasjoner.
På slutten av krigen hadde Milorg flere enn 40 000 medlemmer. Av disse var rundt 5000 kvinner, hovedsakelig fra Oslo og de arbeidet særlig med sanitet og kontorarbeid. Eva Kløvstad var leder for Milorg D25 (Hamar). Noen arbeidet i Milorg blant anndet som kurerer og var bevæpnet.
| Milorg, fra militær organisasjon, var en militær motstandsorganisasjon som ble bygget opp i Norge i løpet av andre verdenskrig. Formålet var å forberede frigjøringen av landet, og å støtte en eventuell alliert invasjon. Milorg drev også et omfattende etterretningsapparat og støttet allierte operasjoner i Norge, samtidig som organisasjonen gjennom krigen var aktiv med egne sabotasjeoperasjoner.
På slutten av krigen hadde Milorg flere enn 40 000 medlemmer. Av disse var rundt 5000 kvinner, hovedsakelig fra Oslo og de arbeidet særlig med sanitet og kontorarbeid. Eva Kløvstad var leder for Milorg D25 (Hamar). Noen arbeidet i Milorg blant anndet som kurerer og var bevæpnet.
== Opprettelse ==
Etter det militære nederlaget i 1940 hadde mange soldater og offiserer gjemt unna våpen og holdt kontakten seg i mellom i mindre enheter. Andre grupper ble dannet med utgangspunkt i blant annet idrettslagene. Etter hvert begynte disse gruppene å samarbeide lokalt og allerede høsten 1940 begynte arbeidet med å bygge opp en landsomfattende organisasjon.
Organisasjon oppstod høsten 1940 under navnet «Organisasjonen», også kalt R-gruppen, og ble senere organisert som fem «kamporganisasjoner» våren 1941. Det var uklarheter om kommandolinjene fra alliert hold, og etter en avklaring i spørsmål om sabotasje, bevæpning og lignende, og ikke minst om status i trekantforholdet mellom milorg, regjering og britiske SOE, sendte regjeringen Nygaardsvold et telegram 20. november 1941 til Rådet: «Regjeringen anerkjenner militærorganisasjonen i Norge og dens styre representert ved Rådet...». Milorg var dermed en del av det norske forsvar og de som er omtalt som «De enkelte tiltaks periode» var slutt og de var å anse som del av Hjemmefronten som senere ble til Hjemmestyrkene (HS).
Den første gruppen som prøvde å samle motstandsarbeidet ble revet opp av arrestasjoner, ut fra denne gruppens arbeide fortsatte major Olaf Helset sammen med bla professor Johan Holst, kaptein Jakob Schive og oberstløytnant Ole Berg arbeidet med å danne en fast sentralledelse i Oslo – Den sentrale ledelse (SL). Olaf Helset ble arrestert i februar 1941
Knut Møyen organiserte motstandsarbeid blant studenter ved Universitetet i Oslo. Han gjenoppbygget og organiserte motstandsgruppene på Østlandet. Han ble sjef for Milorg og etablerte kontakt med regjeringen i London og norske agenter i Storbritannia. Sommeren 1942 ble Milorg i Drammen rullet opp av Gestapo. Knut Møyen og hans «ordonnans», Erling Lorentzen ble nesten tatt, men Møyen klarte å flykte til Sverige og derfra videre til London. Da han gikk i dekning var det vel 20 000 mann i Milorg. Hans «skygge» og stedfortreder Jens Christian Hauge overtok da som leder.
== Rådet ==
Milorgs øverste organ ble kalt «Rådet» og hadde fire medlemmer. Det var flere utskiftinger ettersom medlemmer ble arrestert eller måtte rømme landet. Sommeren 1942 ble juristen Jens Chr. Hauge medlem og han ble den sentrale skikkelsen i organisasjonens ledelse og holdt det gående fram til frigjøringen. I november 1944 ble Hjemmefronten samlet under en felles ledelse.
Rådet meldte seg til tjeneste i et brev stilet til Kong Haakon den 10. juni 1941, og det var tydelig at de ikke var særlig imponert over London-regjeringens innsats:
Hensikten med vår organisasjon er å stille et maktapparat til rådighet for et innenlandsk styre, hemmelig eller offisielt som er godkjent av Kongen og som handler under direkte ansvar overfor Kongen. Dette innenlandske styre skal avgjøre om og når maktapparatet skal tre i funksjon. Det er av vesentlig betydning for oss å få godkjent dette grunnsyn.
Det er uklart om kongen fikk dette brevet, men svaret kom fra britene i form av et direktiv hvor det går klart fram at det ikke er aktuelt å anerkjenne andre enn den «grunnlovsmessige norske regjering». Forholdet mellom London og Oslo løste seg etter hvert, regjeringen godkjente Rådet som leder for militærorganisasjonen 20. november 1941 da følgende ble vedtatt i Forsvarsrådet:
Regjeringen anerkjenner Milorg i Norge og dets lederskap. Milorg skal stå direkte under den øverstkommanderende for den norske hær i Storbritannia. Alle som deltar i kampen for frihet i Norge blir oppfordret til å innordne seg under Milorg, og de skal betraktes som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt for Hans Majestet Kongen som er enig med Regjeringen.
Milorg ble lagt under Forsvarets Overkommando som en egen avdeling – FO 4, men direkte underlagt hærens øverstkommanderende. Denne avdelingen ble senere delt i to. En avdeling skulle ta seg av Milorg, den andre skulle ta seg av sabotasjeaksjoner (Kompani Linge), og trene instruktører.
== SOE og Milorg ==
Britene hadde en hemmelig organisasjon SOE som drev operasjoner i okkuperte land, og de hadde startet sitt arbeide i Norge i 1940. De var lenge skeptiske når det gjaldt Milorg, delvis fordi britene ønsket små selvstendige grupper styrt direkte fra Storbritannia, men også fordi en sentralstyrt organisasjon ledet fra et okkupert land var sårbar for infiltrasjon og opprulling.
Militærorganisasjonen i Norge var imidlertid et faktum og kunne ikke avvikles eller splittes opp uten videre. I den såkalte «Stockholmsprotokollen» fra mai 1943 ble det avklart at Den sentrale ledelse skulle stå for det organisasjonsmessige og administrative arbeidet med organisasjonen, men Forsvarets Overkommando skulle ha kommandomyndighet. Det ble også et eget milorgkontor i Stockholm, underlagt militærinspektøren der.
Hjemmestyrkene hadde lenge et anstrengt forhold til SOE fordi britene ønsket å binde store tyske styrker i Norge for å lette presset på kontinentet. For å oppnå dette organiserte SOE kommandoraid som medførte forholdsvis store sivile skader og represalier i Norge uten å samordne seg med Hjemmefronten. Forholdet mellom Milorg og SOE ble avklart ved forhandlinger i Köpmannebro ved Vänern i Sverige 7.-9. mai 1943.
== Oppgaver ==
Milorgs styrker var irregulære styrker som skulle operere bak fiendens linjer, noe som i utgangspunktet ikke var tillatt ifølge Folkeretten blant annet fordi det medførte stor fare for represalier mot lokalbefolkningen. Mot slutten av krigen tok den tyske overkommando i Norge opp spørsmålet med «Oberkommando der Wehrmacht» (OKW) som først svarte at medlemmer av den norske motstandsbevegelsen skulle behandles som stridende hvis de opptrådte i samlede enheter og bar armbind eller andre tydelige kjennetegn. Den tyske politimyndighet i Norge protesterte mot denne tolkningen og OKW bestemte at medlemmer av motstandsbevegelsen bare skulle anerkjennes som stridende når de opptrådte i enheter på en tropp eller mer og i den hensikt å kjempe. «Sabotasje- og terrorgrupper som opptrer som banditter ukontrollert og fra bakhold, kommer ikke inn under denne bestemmelsen.»
I utgangspunktet var Milorgs ledelse «Rådet» svært forsiktig med hvilke oppgaver Hjemmestyrkene skulle ha, de skulle opprettholde ro og orden ved et eventuelt tysk sammenbrudd og gripe støttende inn ved en eventuell invasjon. Styrkene skulle ikke være væpnet før invasjonen var begynt. Rådet endret etterhvert syn på dette og kom høsten 1942 fram til at det ikke var mulig å bøye unna for fiendtlige represalier. Denne beslutningen forverret forholdet til den sivile motstandsbevegelsen, og ledelsen i Kretsen skrev i februar 1943 det såkalte «Partisanbrevet» [1] til regjeringen hvor de advarte sterkt mot å øke den militære aktiviteten. For å løse opp i spenningen mellom de to delene av hjemmefronten møttes partene i Stockholm i mars/april 1943. Dette møtet var vellykket og var med på føre til delvis oppklaring i forviklingene mellom Milorg og Kretsen, og etterhvert det samarbeid som utviklet seg til Hjemmefrontens Ledelse.
Etter den allierte invasjonen i Normandie, sommeren 1944 kunne de allierte avse fly og utstyr for forsendelser til Norge, og væpningen av hjemmestyrkene kunne begynne. Shetlandsgjengen fraktet våpen på fiskeskøyter over Nordsjøen, senere ble også ubåtjagere tatt i bruk, og allierte fly gjorde over 700 vellykkede slipp over norsk jord.
På denne tiden var norske hjemmestyrker klare til å bli satt inn mot tyskerne, om ikke annet så i form av begrensete aksjoner mot jernbanen for å hindre frakt av tyske tropper og utstyr til kontinentet for å stoppe invasjonen. Også hjemmefrontledelsen, FO og SOE støttet aksjoner, men denne gangen var det den allierte overkommandoen (SHAEF) som holdt igjen. De forventet en seier innen utgangen av 1944, og ønsket å ta seg av de tyske styrkene på kontinentet heller enn å måtte angripe 400 000 tyske soldater i «Festung Norwegen». De allierte hadde heller ikke ressurser til å støtte en aktiv motstand i Norge som utviklet seg til full krig. Dette var en stor skuffelse for mange, og nærmest for å holde moralen oppe fikk SOE lov til å sette inn noen grupper.
Situasjonen endret seg utover høsten 1944, de allierte styrkene hadde kjørt seg fast i den tyske motstanden, Operasjon Market Garden som var et desperat forsøk på å få et brohode over Rhinen hadde mislyktes, og SHAEF forstod at den nok ikke ville få soldatene heim til jul likevel. Den 26. oktober ble det gitt samtykke til begrensede operasjoner, og 5. desember kom et direktiv som ønsket utvidede aksjoner.
Milorgleder Jens Chr. Hauge fortalte i sin bok Rapport om mitt arbeide under okkupasjonstiden – at han var i London på den tiden og hadde møtt liten forståelse for norske aksjoner, men like før han skulle returnere til Norge hadde han fått nye direktiver. Disse ga ordre om å sette i verk «den maksimale sabotasje mot jernbaner og veier som lar seg forene med deres primære oppgave. Hensikten er å hindre og forsinke fienden i å nå Kontinentet ved å drive dem på sjøen hvor våre sjøstridskrefter kan senke dem, eller tvinge dem til å marsjere på veien. Særlig oppmerksomhet skal vies til sabotasje omkring Trondheim».
Aksjoner begynte omgående og fortsatte helt til krigens slutt. Det er registrert 42 større aksjoner og en hel del mindre som ikke er registrert. Blant de største var Operasjon Betongblanding der over 1000 mann deltok i aksjoner mot jernbanen i Sør-Norge. SHAEF beregnet at norsk og dansk sabotasje hadde redusert den tyske tilbaketrekningen fra fire til mindre enn en divisjon pr måned.
== Gutta på skauen ==
Uttrykket Gutta på skauen stammer fra sommeren 1944, da NS-regjeringen skrev ut tre årsklasser med ungdom for å delta i arbeidstjeneste. Hjemmefrontsledelsen fryktet at norsk ungdom skulle bli tvunget inn i tysk krigstjeneste, og oppfordret via løpesedler, oppslag og radio ungdommen til å boikotte registreringen:
Parolen er gitt. Ingen møter til registrering, selv ikke de som blir lokket med at de foreløpig skal slippe å bli innkalt til tjeneste. Snart kommer vår dag! […] Hvis du alt befinner deg i en tysk leir, har du ingen sjanser til å bli med på befrielsen. Vær tro mot ditt land, din konge og ditt folk. Nekt registreringen – koste hva det koste vil.
For de som ikke registrerte seg hadde Milorg organisert leirer inne i skogen, fra disse leirene dro en del ungdom til Sverige, noen dro hjem, mens andre ble igjen i leirene og fikk militær opplæring. Disse «cellene» skulle være en del av Milorgs styrker som skulle settes inn i forbindelse med frigjøringen. Imidlertid lot frigjøringen vente på seg, og det kunne bli lange dager inne på skogen inntil maidagene 1945.
=== Milorgbaser ===
I 1944 starter oppbyggingen av regulære partisanbaser inne i øde fjell og skogsområder. Slike ble opprettet i Sør-Trøndelag (Hjort), Hedmark (Orm), Sogn og Fjordane og Hordaland (Bjørn West og Bjørn East), Rogaland (Varg) og i Buskerud og Oppland (Elg). Bjørn West og Bjørn East het opprinnelig Fjord.
Base Orm og Base Hjort skulle forsynes via Sverige, men den svenske regjeringen nektet å gi tillatelse til å transportere materiell gjennom Sverige og de ble aldri fullt operative. Opprettelsen av Varg-basen ble vanskelig på grunn av intens tysk aktivitet. Det ble kurset en del mannskaper i denne basen og den mottok 25 flyslipp. Basen Bjørn East fikk problemer på grunn av problemer med radiosambandet med Home Station i England og dermed mangel på forsyninger.
=== Base Elg ===
Elg ble etter hvert svært omfattende, med et stort område for flyslipp med Eureka-stasjon inne i fjella ved Vassfaret. Basen fikk som oppgave å drive kursing av lagledere og seksjonsledere i Milorg. På slutten av krigen, under Haglebuslaget 24. april 1945, støtte tyske tropper sammen med norske heimefrontkarer på kurs i Eggedal, sørvest i området til Elg. De norske styrkene mistet 5 mann og hadde 3 sårede. De tyske styrkene mistet 7 mann og hadde omtrent like mange sårede. Milorgstyrken trakk seg nordover inn i kjerneområdet av basen og ble oppløst. Totalt mottok basen 38 flyslipp, og hadde på slutten av krigen et lager av materiell og våpen for 2500 mann.
=== Base Bjørn West ===
Bjørn West ble opprettet som en ordinær militærforlegning og var direkte underlagt Forsvarets Overkommando i London. Her var målet å opprette en stor styrke som skulle være disponibel som innsetningsstyrke. Hvis den ble utsatt for angrep så skulle den enten trekke seg tilbake til fjellområdene langs Sognefjorden, eventuelt bli evakuert av marinen.
Etter et forsøk på å omringe de norske styrkene i BA 2 ved påsketider var det stille frem til 27. april da tyske styrker og Gestapo ble landsatt i Matre. Litt senere kom tyske krigsskip inn fjorden, og 28. april gikk tyske styrker til angrep på basen etter oppklaring inne på fjellet. De norske styrkene trakk seg ut 4. mai.
== Milorg under den allierte okkupasjonen ==
Folkerettslig og forfatningsrettslig var Milorg en integrert del av de norske styrker og hadde vidtrekkende oppgaver i forbindelse med massearrestasjoner og vakthold i fangeleirer for NS-medlemmer. Milorg ble oppløst mot slutten av 1945.
== Milorgdistrikter ==
Norge var delt opp i følgende Milorgdistrikter:
D-11- Østfold fylke + følgende kommuner i Akershus: Vestby, Kråkstad, Ås, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Enebakk, Setskog og Søndre Høland
D-12 – Følgende kommuner i Akershus: Aurskog, Blaker, Nordre Høland, Fet, Rælingen, Sørum, Skedsmo, Østre del av Lørenskog med Lillestrøm, Nittedal, Gjerdrum, Ullensaker, Nes, Eidsvoll, Nannestad, Hurdal, Feiring + følgende kommuner i Hedmark: Våler, Åsnes, Hof, Brandval, Grue, Vinger, Eidskog, Nord-Odal og Sør-Odal
D-13 – Oslo by + følgende kommuner i Akershus: Aker, Asker, Bærum og vestre del av Lørenskog – se: Milorg-lag 120/13311
D-14.1 – Følgende kommuner i Buskerud: Sigdal, Krødsherad, Modum, Øvre Eiker, Nedre Eiker, Lier, Røyken, Hurum + Følgende kommuner i Vestfold: Skoger, Strømm og nordre del av Sande
D-14.2 – Følgende kommuner i Buskerud: Hol, Ål, Hemsedal, Gol, Nes, Flå, Tyristrand, Hole, Norderhov, Ådal + Følgende kommuner i Oppland: Jevnaker, Lunner, Gran, Brandbu
D-14.3 – Følgende kommuner i Oppland: Vang, Øystre Slidre, Vestre Slidre, Nord-Aurdal, Sør-Aurdal, Etnedal, Torpa, Nordre Land, Søndre Land, Fluberg, Biri, Snertingdal, Vardal, Østre Toten, Vestre Toten, Eina og Kolbu
D-15 – Hele Vestfold med unntak av Skoger, Strøm, nordre del av Sande + Hvittingfoss kommune i Buskerud.
D-16 – Følgende kommuner i Buskerud: Uvdal, Nordre Rollag, Flesberg, Øvre Sandsvær og Ytre Sandsvær
D-17 – Hele Telemark med unntak av Fyresdal og Nissedal
D-18 – Hele Aust- & Vest-Agder fylke, samt Fyresdal og Nissedal i Telemark
D-19 – Hele Rogaland, med unntak av Haugesundshalvøya
D-20.1 – Nord for Boknafjorden & Sandsfjorden, inkludert Suldal i Nordre del av Rogaland, samt syd for Bømlafjorden & Hardangerfjorden / Eidfjorden, inkl Eidfjord kommune, i sydlige del av Hordaland
D-20.2 – Bergen by samt nord for Bømlafjorden & Hardangerfjorden / Eidfjorden i nordlige del av Hordaland, samt sydlige del av Sogn og Fjordane (syd for Sognefjorden)
D-20.3 – Resten av Sogn & Fjordane fylke (nord for Sognefjorden) med Lærdal kommune.
D-21 – Møre og Romsdal fylke
D-22 – Sør- & Nord-Trøndelag fylke
D-23 – Følgende kommuner i Oppland: Fåberg, Øyer, Østre Gausdal, Vestre Gausdal, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Heidal, Vågå, Lom, Skjåk, Dovre og Lesja
D-24 – Følgende kommuner i Hedmark: Elverum, Trysil, Åmot, Stor-Elvdal, Sollia, Engerdal
D-25 – Hamar by + følgende kommuner i Hedmark: Ringsaker, Nes, Furnes, Vang, Løten, Romedal og Stange
D-26 – Følgende kommuner i Hedmark: Tynset, Kvikne, Tolga, Os, Alvdal, Folldal, Ytre Rendal og Øvre Rendal
D-40 – Nordland fylke
D-41 – Troms fylke
== Se også ==
Hjemmestyrkemuseet distrikt 14.2
Operasjon Gladio
Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
== Referanser ==
== Litteratur ==
Martinsen, Per Helge: «Det røde Milorg og samarbeidet med Max Manus og Asbjørn Sunde i 1943», i Byminner, nr. 2-2011, s. 36-44
== Eksterne lenker ==
Milorg – Hjemmestyrkene – Gutta på skauen Arkivert 18. januar 2005 hos Wayback Machine.
Han venta på døden, om Ragnar Ulstein, hos NRK Sogn og Fjordane
Milorg, artikkel hos Norgeshistorie.no | Milorg-lag 120/13311 var et lag underlagt Milorgs D-13, og utførte aksjoner i Asker og Bærum. 13 står for distrikt, 3 for avsnitt, 1 for område og 1 for gruppe. | 13,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hey_Monday | 2023-02-04 | Hey Monday | ['Kategori:2007 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2007', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | Hey Monday er et amerikansk pop punk-band fra West Palm Beach, Florida. Det ble dannet i 2007. Medlemmene er Cassadee Pope (vokal), Michael «Jersey» Moriarty (bassgitar), Mike Gentile (gitar), Alex Lipshaw (rytmegitar) og Elliot James (trommer).
| Hey Monday er et amerikansk pop punk-band fra West Palm Beach, Florida. Det ble dannet i 2007. Medlemmene er Cassadee Pope (vokal), Michael «Jersey» Moriarty (bassgitar), Mike Gentile (gitar), Alex Lipshaw (rytmegitar) og Elliot James (trommer).
== Historie ==
Vokalist Cassadee Pope ble oppdaget av Richard Reines fra Drive-Thru Records som 17-åring før hun hadde spilt inn noe musikk. Etter at hun hadde fullført high school, startet hun Hey Monday med Mike Gentile, Elliot James, Alex Lipshaw og Jersey Moriarty. Alex Wilhelm, fra A&R Website CrazedHits.com, oppdaget Hey Monday etter at bandet hadde blitt dannet av Pope.Bandet begynte å turnere 22. september 2008 med The Cab, The Academy Is..., We the Kings, A Rocket to the Moon, This Providence og Carolina Liar, for å promotere debutalbumet deres, Hold On Tight, som ble gitt ut over hele verden 7. oktober 2008 av Decaydance Records og Columbia Records.Hey Monday støttet Fall Out Boy gjennom 2009 på turnéen deres, som gikk til Storbritannia, i mange land i Europa, samt Japan, Singapore, Filippinene, Malaysia, Australia og New Zealand. 30. april 2009 annonserte bandet sin første headliner-turné, kalt Let's Make a Mess Tour, sponset av Myspace Music. Cassadee Pope gjorde en opptreden i Fall Out Boys musikkvideo «America's Suitehearts» og en gjesteopptreden i Degrassi: The New Generation.
== Medlemmer ==
Cassadee Pope – vokal, gitar (2007-nåtid)
Mike Gentile – gitar, bakgrunnsvokal (2007-nåtid)
Alex Lipshaw – rytmegitar, bakgrunnsvokal (2007-nåtid)
Michael «Jersey» Moriarty – bassgitar, bakgrunnsvokal (2007-nåtid)
Elliot James – trommer, slagverk (2007-nåtid)
== Diskografi ==
=== Album ===
2008: Hold on Tight
=== EP-er ===
2010: Beneath It All
=== Singler ===
2008: Homecoming
2009: How You Love Me Now
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hey Monday – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hey Monday – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hey Monday på Discogs
(en) Hey Monday på MusicBrainz
(en) Hey Monday på Songkick
(en) Hey Monday på Last.fm
(en) Hey Monday på Last.fm
(en) Hey Monday på AllMusic
Myspace
MTV profil
Youtube
Tumblr.com Arkivert 8. april 2009 hos Wayback Machine. | West Palm Beach, Florida, USA | 13,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malinalco_(kommune) | 2023-02-04 | Malinalco (kommune) | ['Kategori:1826 i Nord-Amerika', 'Kategori:18°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1826', 'Kategori:Kommuner i México', 'Kategori:Sider med kart'] | Malinalco er en kommune syd i delstaten México i Mexico. Kommunen befinner seg omtrent 65 kilometer fra Toluca og grenser mot kommunene Joquicingo, Ocuilán, Zumpahuacán og Tenancingo i delstaten México og i sydøst til delstaten Morelos. Kommunen hadde 25 624 innbyggere i 2010.I tillegg til den største byen Malinalco, befinner det viktige katolske pilegrimsmålet Chalma seg i kommunen. I kommunen ligger også det arkeologiske funnstedet Cuauhtinchan.
| Malinalco er en kommune syd i delstaten México i Mexico. Kommunen befinner seg omtrent 65 kilometer fra Toluca og grenser mot kommunene Joquicingo, Ocuilán, Zumpahuacán og Tenancingo i delstaten México og i sydøst til delstaten Morelos. Kommunen hadde 25 624 innbyggere i 2010.I tillegg til den største byen Malinalco, befinner det viktige katolske pilegrimsmålet Chalma seg i kommunen. I kommunen ligger også det arkeologiske funnstedet Cuauhtinchan.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens hjemmeside | Malinalco er en kommune syd i delstaten México i Mexico. Kommunen befinner seg omtrent 65 kilometer fra Toluca og grenser mot kommunene Joquicingo, Ocuilán, Zumpahuacán og Tenancingo i delstaten México og i sydøst til delstaten Morelos. | 13,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingets_forbruker-_og_administrasjonskomit%C3%A9 | 2023-02-04 | Stortingets forbruker- og administrasjonskomité | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1981', 'Kategori:Forbrukerinteresser', 'Kategori:Opphør i 1989', 'Kategori:Tidligere stortingskomiteer'] | Stortingets forbruker- og administrasjonskomité var en fagkomité på Stortinget fra 1981 til 1993. Komitéledere i løpet av denne tiden var Marit Løvvig og Annelise Høegh, begge fra Høyre.
| Stortingets forbruker- og administrasjonskomité var en fagkomité på Stortinget fra 1981 til 1993. Komitéledere i løpet av denne tiden var Marit Løvvig og Annelise Høegh, begge fra Høyre.
== Eksterne lenker ==
Medlemsoversikt | Stortingets forbruker- og administrasjonskomité var en fagkomité på Stortinget fra 1981 til 1993. Komitéledere i løpet av denne tiden var Marit Løvvig og Annelise Høegh, begge fra Høyre. | 13,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huset_Capet | 2023-02-04 | Huset Capet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere monarki i Europa'] | Huset Capet, eller det direkte kapetingiske dynasti (fransk Les Capétiens, la Maison capétienne), stundom også benevnt Det franske hus (la maison de France), eller ganske enkelt kapetingerne, var den kongeslekt som styrte kongedømmet Frankrike i årene 987 til 1328. De var selv avledet fra slekten robertianerne med forgjengere som Robert den sterke og Robert I av Frankrike. Som herskere av Frankrike etterfulgte de karolingernes dynasti. Huset Capet har fått sitt navn etter et tilnavn til Hugo Capet, den første konge fra denne slekten. Slektsnavnet «Capet» kom av at Hugo, i egenskap av abbed for klosteret Saint-Martin de Tours og Saint-Germain des Prés, bar en kort frakk som ble kalt for Cappa.
Den direkte mannlige linje av huset Capet ebbet ut i 1328, fordi ingen av de tre sønnene til Filip IV fikk en mannlig arving som kunne overta den franske trone. Da Karl IV døde i 1328 gikk tronen videre til huset Valois, direkte etterkommere av Karl av Valois, en yngre sønn av Filip III. Det ble senere gitt videre til huset Bourbon og huset Orléans, begge etterkommere av Ludvig IX, men forble alltid i hendene på etterkommere fra den mannlige siden etter Hugo Capet, i tråd med salisk lov.
| Huset Capet, eller det direkte kapetingiske dynasti (fransk Les Capétiens, la Maison capétienne), stundom også benevnt Det franske hus (la maison de France), eller ganske enkelt kapetingerne, var den kongeslekt som styrte kongedømmet Frankrike i årene 987 til 1328. De var selv avledet fra slekten robertianerne med forgjengere som Robert den sterke og Robert I av Frankrike. Som herskere av Frankrike etterfulgte de karolingernes dynasti. Huset Capet har fått sitt navn etter et tilnavn til Hugo Capet, den første konge fra denne slekten. Slektsnavnet «Capet» kom av at Hugo, i egenskap av abbed for klosteret Saint-Martin de Tours og Saint-Germain des Prés, bar en kort frakk som ble kalt for Cappa.
Den direkte mannlige linje av huset Capet ebbet ut i 1328, fordi ingen av de tre sønnene til Filip IV fikk en mannlig arving som kunne overta den franske trone. Da Karl IV døde i 1328 gikk tronen videre til huset Valois, direkte etterkommere av Karl av Valois, en yngre sønn av Filip III. Det ble senere gitt videre til huset Bourbon og huset Orléans, begge etterkommere av Ludvig IX, men forble alltid i hendene på etterkommere fra den mannlige siden etter Hugo Capet, i tråd med salisk lov.
== Historie ==
=== De tidlige konger av huset Capet ===
Den første kapetingiske monark var Hugo Capet (ca. 940–996), en fransk adelsmann fra Île-de-France som i kjølvannet av Ludvig Vs død (ca. 967–987), den siste karolingske kongen – sikret seg den franske tronen ved et kongevalg. Han fortsatte deretter med å gjøre tronen arvelig for sin familie ved å sikre valget og kroningen av sin sønn, Robert II (972–1031) som medregent. Tronen gikk således problemfritt direkte til Robert II ved sin fars død og som selv fulgte samme skikk, noe også mange av hans tidlige etterfølgere gjorde.
De kapetingiske kongene var i begynnelsen svake herskere av kongedømmet. De styrte direkte kun en liten del av Île-de-France og Orléans, som alle var preget av uorden og kaos. Resten av Frankrike var kontrollert av fyrster som hertugen av Normandie, greven av Blois, hertugen av Burgund (selv et familiemedlem av huset Capet etter år 1032), og hertugen av Aquitaine. Alle disse hadde selv større eller mindre problemer i å kontrollere sine underordnete. Huset Capet var imidlertid heldig nok til å ha støtte fra kirken, og med unntak av Filip I (1052–1108), Ludvig IX (1215–1270) og Johan I av Frankrike (1316) med tilnavnet «den posthume» som levde kun fem dager som spedbarn, greide de å unngå problemene med konger som var barn eller umyndige.
=== Forholdet til huset Plantagenet ===
En kort stund under Ludvig VII den unge økte kongehusets makt i Frankrike. Ludvig giftet seg med Eleonore (1122–1204), arving av hertugdømmet Aquitaine, og han ble således selv hertug, en fordel som hadde blitt ivrig grepet av Ludvig VI den feite (1081–1137), far av Ludvig den unge, da Eleanoras far hadde bedt kongen i sitt testamente om å sikre et godt ekteskap for den unge hertuginnen. Midlertidig produserte paret kun to døtre, og de gikk også dårlig sammen, og ble deretter skilt, delvis for at Ludvig ville sikre seg en mannlig etterfølger. Eleanora giftet seg raskt med Henrik av Anjou, den senere Henrik II av England (1133–1189) av huset Plantagenet som hun fødte fem sønner for. Ludvig selv måtte gifte seg to ganger til før han til slutt klarte å produsere en mannlig arving, Philippe Dieu-donné – «den gudegitte», Filip II August av Frankrike (1165–1223), en fransk konge som til slutt greide å knekke angevinenes makt i Frankrike.
Ludvig VIII (1187–1226) – den eldste sønnen og arvingen av Ludvig II August – giftet seg med Blanka av Castilla (1188–1252), en datterdatter av Eleanora av Aquitaine og Henrik II av England. I hennes navn krevde han Englands trone, invaderte England med en hær på invitasjon av de engelske baronene, og ble kortvarig utropt som konge, men som det senere ble understreket, ikke kronet, som konge av England. Selv om huset Capet ikke klarte å etablere seg i England, ble Ludvig tvunget til å signere traktaten av Lambeth, som juridisk slo fast at han aldri hadde vært konge av England, og prinsen måtte motvillig dra tilbake til sin hustru og far i Frankrike. Mer betydningsfullt for hans slekt var at han i løpet av sitt kortvarige kongedømme (1223–1226) erobre Poitou, og en del av landene i Pays d'Oc, erklært forbrutt av deres tidligere eiere av paven som en del av albigenserkorstoget. Disse landområdene ble lagt til den franske trone, noe som ytterligere økte kongefamiliens makt.
Ludvig IX (1215–1270) – «den hellige Ludvig» – etterfulgte Ludvig VIII som et barn; ute av stand til å styre i flere år, og styringen av kongedømmet ble foretatt av hans mor dronning Blanka. Hun hadde i begynnelsen blitt valgt av hennes bestemor Eleanora av Aquitaine for å bli gift med den franske arvingen, betraktet som mer egnet som en fransk dronning enn hennes søster Urracca av Castilla. Som regent viste hun seg som både som en dyktig som en handlekraftig hersker. Den myndige Ludvig ble som konge, til tross for at han tappet statskassen til fordel for korstog, beundret for sin nøysomhet, styrke, tapperhet, og hengivelse for Frankrike. Dynastisk etablerte han to sideslekter med huset Anjou (som han grunnla ved å gi grevskapet til sin bror Karl (1227–1285)) og huset Bourbon (som han grunnla ved å skjenke Clermont til sin sønn Robert (1256–1317) i 1268 før han også giftet den unge mannen til arvingen av Bourbon, Beatrix av Burgund (1257–1310)). Det første huset ville gå videre med å herske over Sicilia, Napoli og Ungarn, og opplevde mange tragedier og katastrofer på vegen. Det andre ville til slutt etterfølge den franske trone og ta med seg Navarra på vegen.
=== Økt kongelige makt ===
Ved Ludvig IXs død (som kort tid etter var på veg til å bli helliggjort) sto Frankrike fram som den mest framstående makt i Vest-Europa. Denne posisjonen ble i stor grad fortsatt av hans sønn Filip III (1245–1285), og dennes sønn igjen, Filip IV (1268–1314), som begge styrte med hjelp fra rådgivere som var dedikert til framtiden for Frankrike og huset Capet. Filip III giftet seg først med Isabella av Aragón (1247–1271), datter av kong Jakob I av Aragón (1208–1276); lenge etter hennes død fra et fall fra en hest mens hun var gravid, krevde han Aragóns trone for sin andre sønn Karl av Valois (1270–1325) ved at Karl nedstammet via Isabella fra kongene av Aragón. Beklageligvis for huset Capet endte dette forsøket dårlig, og kongen selv døde av dysenteri ved Perpignan og ble etterfulgt av sin sønn Filip IV.
Filip IV giftet seg med Johanna (1271–1305), arvingen til Navarra og Champagne. Ved dette ekteskapet kunne han legge begge disse områdene til den franske kronen. Han engasjerte seg i konflikter med paven, til sluttet kidnappet han pave Bonifatius VIII (ca. 1235–1303), og sikret seg utnevnelsen av en mer imøtekommende franskmann, Bertrand de Goth (1264–1314) som pave Klemens V mens Bonifatius VIII døde i kongens fangenskap. Han økte kronens makt og rikdom ved å forby Tempelridderordenen, og konfiskerte ordenens rikdommer i 1307. Viktigere for fransk historie var at han sammenkalte den første Estates General, Stenderforsamling, i 1302 og i 1295 etablerte den såkalte Auld-alliansen med skottene som på den tiden bekjempet engelsk dominans. Han døde i 1314, mindre enn et år etter at han fikk Tempelridderordenens ledere henrettet, og det ble sagt at stormester Jacques de Molay (død 1314), som ble brent på bålet som kjetter, hadde forbannet kongen og hans familie.
=== Etterfølgerkrise ===
Den første fjerdedelen av århundret så hver av Filip IVs sønner regjere i rask rekkefølge; Ludvig X (1314–1316), Filip V (1316–1322), og Karl IV (1322–1328).
Etter å ha blitt informert at hans svigerdøtre var involvert i utroskap med to riddere, i henhold til en del kilder fikk han vite dette av sin egen datter Isabella, skal han etter sigende ha grepet to av dem på fersk gjerning i 1313, og fikk alle tre låst inne i fengsel. Margareta (1290–1315), hustru til hans eldste sønn og arving, Ludvig (1289–1316), hadde født kun en datter, og farskapet til denne piken, Johanna, ble da betvilt. Ludvig ble da uvillig til å løslate sin hustru og fikk arrangert et nytt ekteskap med sin kusine, Clemence d'Anjou (1293–1328), og da Margareta svært så hendig døde i 1315 kunne han raskt gifte seg på nytt. Clemence var gravid da han selv døde et år senere etter et ubemerket regime. Usikker på hvordan man skulle arrangere etterfølgelsen (de to fremste kongsemnene var Ludvigs datter Johanna, mistenkt løsunge, og Ludvigs yngre bror Filip (1293–1322), grev av Poitou), satte franskmennene opp et regentskap under greven av Poitou og håpet at Clemence vil føde et gutt. Dette viste seg å være tilfellet, men gutten, Johan (1316), som ble født som konge, døde etter kun fem dager og etterfølgerkrisen fortsatte.
Til slutt ble det besluttet basert på flere juridiske grunner (senere fortolket på nytt som salisk lov) at Johanna ikke var egnet til å arve tronen, og den gikk da videre til greven av Poitou, som da ble kong Filip V. Han produserte heller ikke overlevende sønner med sin hustru Johanna II av Burgund (1291–1330) som for øvrig var blitt frikjent for anklager om utroskap. Da Filip V døde i 1322 gikk kronen videre til hans yngre bror Karl (1294–1328), grev av La Marche, som ble Karl IV. Grevskapet Burgund som hadde blitt ført inn under Huset Capet ved ekteskapet mellom Johanna og Filip, forble hos Johanna, og opphørte således å være en del av den franske kronen.
Karl IV fikk raskt skilt seg fra sin utro hustru, Blanche av Burgund (ca. 1296–1326), søster av grevinne Johanna, og som heller ikke hadde født ham en sønn og hadde blitt holdt låst inne siden 1313. I hennes sted giftet han seg med Maria av Luxembourg (1304–1324), en datter av keiser Henrik VII av Det tysk-romerske rike (ca. 1275–1313). Maria døde i 1324 etter å født et dødfødt barn som i tillegg var en gutt. Han giftet seg da med sin kusine, Jeanne d'Évreux (1310–1371), men som kun fødte ham to døtre. Da han døde i 1328 var hans eneste barn Marie som han hadde fått med Johanna, og et ufødt barn som hans hustru var gravid med. Filip av Valois (1293–1350), greve av Anjou og Valois, og fetter av Karl, ble satt opp som regent. Da dronningen fødte datter framfor en sønn ble Filip av Valois valgt til den neste kongen, den første av huset Valois: Filip VI av Frankrike.
== Siste arvinger ==
De siste direkte kapetingere var døtrene til Filip IVs tre sønner, og Filip IVs datter Isabella. Isabella av Frankrike (ca. 1295–1358), hustru av kong Edvard II av England (1284–1327), veltet sin ektemann fra den engelske trone til fordel for deres sønn Edvard III (1312–1377) og hennes elsker Roger Mortimer, 1. jarl av March (1287–1330), skjønt Edvard III fikk Mortimer henrettet og fjernet sin mor fra makten. Da hennes bror Karl IV døde krevde hun å være arving etter sin far, og krevde at tronen gikk til hennes sønn som en mannlig og myndig arving til Filip IV, imidlertid ble hennes sak gjendrevet, noe som ble en av grunnene til hundreårskrigen mellom England og Frankrike.
Johanna II av Navarra (1312–1349), datter av Ludvig X, etterfulgte ved Karl IVs død til Navarras trone, og hun var nå den udiskutable arving. Hun var den siste direkte kapetingiske hersker av dette kongedømmet og ble etterfulgt av sin sønn, Karl II av Navarra (1332–1387). Karl IIs far, Filip av Évreux (1306–1343), hadde vært et medlem av det kapetingiske huset av Évreux. Både mor og sønn krevde begge ved flere anledninger den franske trone og senere også hertugdømmet Burgund.
Av døtrene til Filip V og Johanna av Burgund var det kun de to eldste som viste seg gjeldende. Johanna III av Burgund (1308–1349) giftet seg med hertug Eudes IV av Burgund (1295–1350) og forente således hertugdømmet og grevskapet Burgund. Hennes slektslinje døde ut med dødsfallet til hennes eneste barnebarn, Filip I av Burgund (1346–1361), og dennes død tjente også til å bryte unionen mellom de to Burgund enda en gang. Hennes søster Margarete I av Burgund (1310–1382) giftet seg med Ludvig I av Flandern (1304–1346) og arvet grevskapet Burgund etter at Filip I døde. Deres barnebarn og arving Margarete III av Flandern (1350–1405) giftet seg med sønnen til Johan II av Frankrike (1319–1364), Filip II av Burgund (1342–1404), noe som førte til at de to besittelsene Burgund, hertugdømmet og grevskapet, på nytt ble forent.
Av Karl IVs barn var kun den yngste, Blanche av Burgund (1328–1392), – et spedbarn som markerte slutten på huset Capet – som overlevde barndommen. Hun giftet seg med Filip av Valois, hertug av Orléans (1336–1376), sønn av Filip VI, men de fikk ingen barn sammen. Da hun døde i 1392 var huset Capet også utdødd.
== «Borger Louis Capet» ==
Under den franske revolusjon ble kong Ludvig XVI av Frankrike avsatt og Frankrike erklært som republikk. Han ble gitt navnet «borger Louis Capet» – en benevnelse som impliserte at huset Bourbon hadde vært illegitime tronrøvere hele tiden.
Den tidligere kongen protesterte, da «Capet» ikke var hans navn, skjønt det hadde vært det for en del av hans fjerne forfedre. Hans protester ble derimot ignorert av de revolusjonære. På slutten av livet var han offisielt kjent som
«borger Louis Capet», og under dette navnet ble han til sist dømt til døden og henrettet.
== Liste over direkte kapetingiske konger av Frankrike ==
987–996, Hugo Capet (Hugues Capet), grave av Paris, kronet som konge av frankerne
996–1031, Robert II,fromme (Robert II le Pieux)
1031–1060, Henrik I (Henri Ier)
1060–1108, Filip I (Philippe Ier)
1108–1137, Ludvig VI, den feite (Louis VI le Gros)
1137–1180, Ludvig VII, den unge (Louis VII le Jeune)
1180–1223, Filip II August, den gudgitte (Philippe II Auguste Dieudonné)
1223–1226, Ludvig VIII, løven (Louis VIII le Lion)
1226–1270, Ludvig IX, den hellige, (sankt Ludvig) (Louis IX le Saint, Saint Louis)
1270–1285, Filip III, den dristige (Philippe III le Hardi)
1285–1314, Filip IV, den rettvise (Philippe IV le Bel)
1314–1316, Ludvig X, den kranglete (Louis X le Hutin)
1316–1316, Johan I, den posthume (Jean Ier le Posthume)
1316–1322, Filip V, den høye (Philippe V le Long)
1322–1328, Karl IV, den rettvise (Charles IV le Bel)
== Se også ==
Liste over Frankrikes monarker
== Litteratur ==
Maclagan, Michael & Louda, Jiri: Lines of Succession; ny red. utg. av 2. reviderte utgave (1999). ISBN 0316848204 | Huset Capet, eller det direkte kapetingiske dynasti (fransk Les Capétiens, la Maison capétienne), stundom også benevnt Det franske hus (la maison de France), eller ganske enkelt kapetingerne, var den kongeslekt som styrte kongedømmet Frankrike i årene 987 til 1328. De var selv avledet fra slekten robertianerne med forgjengere som Robert den sterke og Robert I av Frankrike. | 13,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Galleriveier | 2023-02-04 | Galleriveier | ['Kategori:Arkeologi i Kina', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Transportbyggverk i Kina', 'Kategori:Veier'] | Galleriveier (kinesisk: 棧道) var veier gjennom fjerne og ville fjellområder i Kina. De har sitt navn fra de stedene der de består av solide treplanker som er forankret i uthugde hull på siden av bratte fjellvegger. De er meget interessante i arkeologisk sammenheng.
De mest bemerkelsesverdige førte gjennom Qinlingfjellene og førte mellom elvene Wei- og Hanjiang-dalførene.
De første galleriveier ble bygget i de stridende staters tid (476 f.Kr.-221 f.Kr.) og ble benyttet av staten Qin da den invaderte statene Shu og Ba. De ble fullt inkorporert i det velsmurte handelsnettet under Han-dynastiet.
| Galleriveier (kinesisk: 棧道) var veier gjennom fjerne og ville fjellområder i Kina. De har sitt navn fra de stedene der de består av solide treplanker som er forankret i uthugde hull på siden av bratte fjellvegger. De er meget interessante i arkeologisk sammenheng.
De mest bemerkelsesverdige førte gjennom Qinlingfjellene og førte mellom elvene Wei- og Hanjiang-dalførene.
De første galleriveier ble bygget i de stridende staters tid (476 f.Kr.-221 f.Kr.) og ble benyttet av staten Qin da den invaderte statene Shu og Ba. De ble fullt inkorporert i det velsmurte handelsnettet under Han-dynastiet.
== Referanser == | Galleriveier (kinesisk: 棧道) var veier gjennom fjerne og ville fjellområder i Kina. De har sitt navn fra de stedene der de består av solide treplanker som er forankret i uthugde hull på siden av bratte fjellvegger. | 13,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malinalco | 2023-02-04 | Malinalco | ['Kategori:18°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i México', 'Kategori:Mexicos geografistubber', 'Kategori:Pueblos Mágicos', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08'] | Malinalco er en landsby og administrativt senter for Malinalco kommune i den meksikanske delstaten México. Landsbyen har 8 045 innbyggere (2010).Navnet Malinalco kommer fra nahuatl Malinalxoch, som betyr «malinalliblomsten». Malinalli er en grasplante.
Malinalco har alltid vært forbundet med magi på grunn av en legende som sier at den var hjembyen til gudinna Malinalxóchil. Nær landsbyen ligger også det arkeologiske funnstedet Cuauhtinchan. I 2010 fikk landsbyen status som «Pueblo Mágico».
| Malinalco er en landsby og administrativt senter for Malinalco kommune i den meksikanske delstaten México. Landsbyen har 8 045 innbyggere (2010).Navnet Malinalco kommer fra nahuatl Malinalxoch, som betyr «malinalliblomsten». Malinalli er en grasplante.
Malinalco har alltid vært forbundet med magi på grunn av en legende som sier at den var hjembyen til gudinna Malinalxóchil. Nær landsbyen ligger også det arkeologiske funnstedet Cuauhtinchan. I 2010 fikk landsbyen status som «Pueblo Mágico».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Malinalco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Malinalco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Malinalco hos Pueblos México | Malinalco er en landsby og administrativt senter for Malinalco kommune i den meksikanske delstaten México. Landsbyen har 8 045 innbyggere (2010). | 13,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicopolis_ad_Istrum | 2023-02-04 | Nicopolis ad Istrum | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgarias historie', 'Kategori:Romerske byer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nicopolis ad Istrum (fullstendig Ulpia Nicopolis ad Istrum) var en antikk romersk og tidlig bysantinsk by i den romerske provinsen Trakia senere nedre Moesia, grunnlagt av keiser Trajan i 102 e.Kr.. Byen eksisterte fram til avarenes og slavernes invaderte området på 600-tallet. Ruinene av denne byen ligger i dag nord i Bulgaria, 18 kilometer nord for Veliko Tarnovo, 3 kilometer sørøst for landsbyen Nikjup.
| Nicopolis ad Istrum (fullstendig Ulpia Nicopolis ad Istrum) var en antikk romersk og tidlig bysantinsk by i den romerske provinsen Trakia senere nedre Moesia, grunnlagt av keiser Trajan i 102 e.Kr.. Byen eksisterte fram til avarenes og slavernes invaderte området på 600-tallet. Ruinene av denne byen ligger i dag nord i Bulgaria, 18 kilometer nord for Veliko Tarnovo, 3 kilometer sørøst for landsbyen Nikjup.
== Navn og beliggenhet ==
I antikken fantes det flere byer med navnet Nikopolis (gresk: Νικόπολις av νίκη (nike) «seier» og πόλις (polis) «by». Navnet Nicoplis ad Istrum betyr seierens by ved Donau. Ister er det eldste navnet for Donaus nedre løp (nedenfor Jernporten). Byen ligger ca. 30 kilometer sør for Donau. Det er imidlertid mulig at da byen ble grunnlagt så strakte dens område seg helt til Donaus bredder, hvor for øvrig folket i Sexaginta Prista (Ruse) reise en Statue av keiser Septimius Severus.
Offisielt hadde byens navn forsatsen Ulpia som er avledet av Trajans Nomen gentile (familienavn) Ulpius. Opprinnelig het byen Nicopolis ad Hemun, slik Klaudios Ptolemaios skrev det i sin Geographike Hyphegesis i tiden rundt 150. Hemus eller Haemus var den latinske betegnelsen for Balkanfjellene. Senere ble forsatsen ad Istrum mer vanlig.
Administrasjonsspråket var gresk. Den greske betegnelsen på byens innbyggere var Nikopolitai (også Nikopoleitai) pros Istron. I Tabula Peutingeriana, som ble laget i den andre halvdelen av 100-tallet eller den første halvdelen av 200-tallet og fullført under keiser Diokletians regjeringstid (284 til 305), ble navnet Nicopolis ad Istrum sammentrukket til Nicopolistro.
Den tyrkiske benevnelsen var Eski Nikup («gamle Nicopolis»). Området var i 500 år underlagt Det osmanske riket. Den middelalderske tyrkiske oversettelsen av det antikke navnet Nicopolis at Istrum er «Nikjup». Dette navnet bærer den nærliggende landsbyen Nikjup den dag i dag.
Nikopolis ad Istrum må ikke forveksles med den bulgarske byen Nikopol som ligger til Donau, men vesentlig lengre vest.
Byen ligger på en terrasse på elven Rosizas venstre bredd, 6 kilometer fra Rosizas munning i elven Jantra. Ruinene av Nicopolis ad Istrum ligger langs veien mellom Weliko Tanowo og Ruse (Europavei 86). Like etter at veien krysser en bro over Rosiza, ligger et område på 21,55 hektar på venstre side, langs Rosizas venstre bredd. Området er et arkeologisk verneområde og tilgjengelig for besøkende fra vår til høst.
== Historie ==
Under keiser Trajans regjeringstid (98-117) opplevde det romerske riket sin største territoriale ekspansjon. Området sør for Donaus nedre løp ble innlemmet i det romerske imperiet. I denne perioden ble byen grunnlagt til ære for keiser Trajan og hans seiere over dakerne i den første og den andre dakerkrigen. Disse dakerkrigene førte ikke til noen videre ekspansjon, men tjente til sikring av den grensen ved Donau. Den første dakerkrigen (101 til 102) endte med en delvis seier til romerne og en ydmykende fredsavtale for dakerne. Dette ledet igjen til den andre dakerkrigen (105 til 106) som førte til utslettelsen av det dakiske kongeriket og selvmord for dakernes anfører Decebalus. Til minne om den første dakerkrigen som sikret grensen langs Donaus nedre løp, grunnla Trajan i år 102 byen Nicopolis ad Istrum.
For å sikre utvidelsen av Romerriket nordover langs Donaus nedre løp, samt den ytre og indre sikkerheten, ble området undergitt en grundig territorial planlegging. Provinsen Trakia ble urbanisert gjennom grunnleggelsen av tallrike byer, herunder Nicopolis ad Istrum. Videre ble provinsen nedre Moesia utvidet til nye territorier nord for Donau. Enkelte sentra ble revitalisert og nye handelssteder ble grunnlagt. Ved bygging av veier ble det skapt infrastruktur til bruk for transport av tropper, kommunikasjon og forsyninger. Ved Donau ble det opprettet tallrike militærlagre og bosettinger. Grunnleggelsen av Nicopolis ad Istrum må også ses i denne sammenhengen.
Byen nådde sin fremste blomstringstid under keiser Trajan (keiser fra 98 til 117), Hadrian (keiser fra 117 til 138), under det antoniniske dynastiet (138 til 192) og det severiske dynastiet (193 til 235).
Mot slutten av det andre århundret (187 til 197) hørte Nicopolis til provinsen nedre Moesia. Til midten av 300-tallet var Nicopolis den viktigste byen i det sentrale Moesia mellom Donau og Balkanfjellene. I senantikken ble byen ved to angrep ødelagt av goterne. Senere på 400- og 500-tallet ble byen og den enda mer ødelagte festningen og andre byer i regionen gjenoppbygget.
Som den siste antikke forfatter nevnte Theophylaktos Simokates byen i sammenheng med den østromerske hærføreren Komentiolos felttog mot avarene i 598.
== Arkeologiske utgravninger ==
Per 2007 er det utforsket kun en tredel av det området hvor den antikke byen lå. Det er imidlertid gjort interessante funn fra ulike perioder.
Den østerrikske arkeologen Felix Kanitz besøkte ruinene ved Nukjup under sin reise i 1871 gjennom den osmanske Donau-provinsen (Donau-vilajet – Tuna vilayeti). Han utførte en mindre utgraving, og var så heldig å finne sokkelen til en bronsestatue av Julia Domna, ektefellen til Septimius Severus (regjeringstid 193-211). Det fremgår av inskripsjonen at statuen var reist av byrådet og folkeforsamlingen Nikoplitene ved Ister (gresk: Nikopoliton pros Istron). Slik ble byen gjenoppdaget og endelig identifisert.
Fra 1900 er området utforsket gjennom arkeologiske utgravninger. I begynnelsen ble arbeidet ledet av den franske arkeologen J. Seur og den tsjekkiske arkeologen V. Dobrusky. Fra 1996 er arbeidet ledet av A. Poulter ved Universitetet i Nottingham. Nicopolis ad Istrum er en av de best utforskete romerske byene i dagens Bulgaria. Festningsanlegget, gatenettet, kanalene og vannledningsnettet er avdekket. I de nærmeste omgivelsene er over 100 gravsteiner i behold. De mest interessante funn er utstilt i det arkeologiske museet i Veliko Tarnovo.
I området fantes det flere velhavende bosettinger (vici), hus (villae), gods (saltus) og handelssteder (emporia)
== Beskrivelse ==
Byen består av to deler: en større i nord og en vesentlig mindre i sørøst, begge omgitt av skanser.
Festningsmurene fulgte det hippodamiske systemet. Byen hadde det typiske kvadratiske grunnrisset til en romersk by. Hovedgatenes løp var i retning nord-sør og øst-vest.
Byen ble beskyttet av høye murer bak vollgraver. Disse anleggene ble utvidet i takt med senere utvidelser av byen. Muren omsluttet en kvadratisk bykjerne og på hver side var det en byport (porta). Av de fire portene var den vestlige porten hovedporten. Vestporten hadde videre en kvadratisk grundriss (opus quadratum) og ble utstyrt med to etterfølgende porter, hvorav den ytre port var en slagdør i tre og den indre porten ble laget som en fallport (cataracta).
Nord for festningsmurene fant man keramiske verksteder.
=== Agora ===
Den sentrale samlingsplassen (Agora) består av to forbundne deler, en vestlig og en østlig del. Østsiden av plassen er uten overbygning (area) og på denne er plassert pidestaller med bronsesøyler. Den vestlige delen er langs fire sider omkranset av en søylegang (kolonnade) i jonisk stil. Søylegangen ligger høyere enn gatenivået og kan derfor bare nås til fots.
Rundt plassen var bygninger, herunder i nordvest sannsynligvis bygningen til byrådet (buleuterion). I sørvest befant det seg et lite teater (odeon) for kammerspill med 400 plasser. Teatret hadde en vinkelrett grunnform og salongen var innrettet i radiale sektorer. Videre fantes det offentlige toaletter.
De antikke gatene med belegging av store steinplater og i tillegg fortau kan ikke ses i dag. Det fantes kloakksystemer med luftekanaler og en gate med fast dekke under åpen himmel som ble oppvarmet ved hjelp av damp. Langs denne veien ble det sannsynligvis dyrket eksotiske planter.
I Nicopolis ad Istrum ble det oppdaget en søyle med et hjerteformet tverrsnitt, som den første i Bulgaria.
Som underholdning ble det tilbudt gladiatorkamper og etterlikninger av jakt på ville dyr.
Byen var sete for en kristen biskop.
=== Nekropol ===
Like ved nordporten lå et offentlig bad (terme) og gravplassen (nekropol). Den mangfoldige etniske og sosiale sammensetningen av befolkningen (eiendomsbesittere, veteransoldater, handelsmenn, håndverkere, fra Lilleasia, Syria og Egypt) gjenspeilte seg i de ulike begravelsesskikkene. De døde ble kremert, lagt i sarkofager eller gravlagt. Rikt utsmykkete familiegraver med kolonader, exedraer, frontoner og statuer tydet på velhavende familier. De mangfoldige etniske sammensetningene gjenspeilte seg også i navnene. Flere hadde romerske navn, men riktignok stammet flere av disse personene fra Trakia. En stor del av befolkningen hadde greske røtter. Videre fantes det flere romerske og trakiske soldatveteraner som slo seg ned her.
Befolkningen fra svartehavsregionen Trakia og indre Trakia var oppdelt i forskjellige fylker. I Nicopolis ad Istrum fantes dokumentasjon for følgende fylker: Apollonias, Athenias, Capitoline og Arthemisias.
=== Statuen av Askulap ===
Statuen av Askulap som det finnes fem av i hele verden, ble stjålet rundt 1985, men ble gjenfunnet ved et forsøk på å selge den. Statuen står i dag i historisk museum i Veliko Tarnovo.
=== Vann ===
I byen finnes i behold enkelte brønner fra antikken. 200 meter vest for byen finnes rester av et vannreservoar, som ble fylt gjennom tilkoblete vannledninger.
Det fantes også en vannledning (akvadukt), som forsynte byen med vann fra grottene ved landsbyen Musina, ca. 25 kilometer unna. Vannledningen løp gjennom Marizadalen i en høyde på 18 meter over bakken. Vannledningens kapasitet var 16 000 liter om dagen.
=== Mynter ===
Nicopolis ad Istrum var en av de største handelsstedene i indre Moesia. På bronsemynten er det avbildet guder, festningsmurer, offentlige og religiøse bygninger. Skriften på mynten er gresk, idet embetsspråket var gresk.
== Forvaltning ==
Byen ble styrt av arkontens råd. De viktigste forvaltningsorganene var rådsforsammlingen (bule) og folkeforsamlingen (demos). Det fantes også et eldreråd (gerousia).
En gruppe av prester var underlagt den herskende keiseren og for hovedgudene Zevs, Hera, Athene, Herakles, Asklepios, Mithras, Kybele og andre. Flere steder i byen og omgivelsene finnes det spor etter dyrkelsen av den trakiske rytteren, en trakisk gud.
== Nabobyer ==
To viktige veier krysset hverandre i antikken ved Nicopolis. Den ene førte fra Odessos (i dag Varna) over Marcianapolis (i dag Devnja), Nicopolis ad Istrum, Melta (i dag Lovetj) og Serdica (i dag Sofia) til via Magna og derfra in i vestprovinsen av det romerske riket. Den andre veien begynte ved militærlageret Novae og førte over Nicopolis ad Istrum, fjellpassene i Haemus (i dag Balkanfjellene), Kabile (ved Jambol) og over Bosporos videre inn i den romerske provinsen mot Lilleasia.
Selv om disse veiene var annenrangs målt mot andre veier i det romerske riket, hadde de en meget stor betydning for utviklingen av næringslivet og for det militære forsvaret av donauprovinsen. Derfor var også de sentrale romerske myndighetene opptatt av vedlikeholdet av disse veiene.
Avstanden til romerske byer og festninger i nærheten var som følger (1 romersk mil var 1482 meter eller mille passus, tusen dobbeltskritt):
50 romerske mil øst til Melta-festningen – i dag Lovetj (74 km)
130 romerske mil til Marcianapolis – i dag Dewnja (190 km)
Durostorum (Silistra)
Odessus (Varna)
Oescus (Iskar)
Abrittus (Razgrad)
== Germanske språk ==
Nicopolis at Istrum var så å si fødestedet for den østlige germanske litteraturtradisjonen. På 300-tallet utviklet den gotiske biskopen, misjonæren og oversetteren Wulfila et skriftsystem for det gotiske (det gotiske alfabetet), som til da i stor grad hadde vært et skriftløst språk. Wulfila oversatte under sitt opphold i Nicopolis ad Istrum bibelen fra gresk til gotisk. Denne bibelen ble senere kalt Wulfilabibelen. En senere avskrift går under navnet Codex argenteus.
== Annet ==
På samme måte som for Nicopolis ad Istrum, ble Nicopolis ad Nestum, som ligger 7 kilometer fra Gotse Deltsjev, også grunnlagt til minne om Trajans seier ved Nestos.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Poulter, Andrew (1995): Nicopolis ad Istrum. A Roman, late Roman and early Byzantine city. Excavations 1985–1992. Society for the Promotion of Roman Studies, London, ISBN 0-907764-20-7.
Ivanov, R. (1998): «Nicopolis ad Istrum. Eine römische und frühbyzantinische Stadt in Thrakien und Niedermösien» i: Antike Welt 29 , hefte 2, s. 143–153.
Whittow, Mark (2007): «Nicopolis ad Istrum: Backward and Balkan?» i: Proceedings of the British Academy. Bind 141, s. 375–389.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nicopolis ad Istrum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ulpia Nicopolis ad Istrum (bulgarsk)
Princeton Encyclopedia of Classical Sites (engelsk) | Nicopolis ad Istrum (fullstendig Ulpia Nicopolis ad Istrum) var en antikk romersk og tidlig bysantinsk by i den romerske provinsen Trakia senere nedre Moesia, grunnlagt av keiser Trajan i 102 e.Kr.. | 13,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norbusang_(festival) | 2023-02-04 | Norbusang (festival) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Musikkfestivaler', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1987'] | Norbusang er en barne- og ungdomskorfestival arrangert av den nordiske organisasjonen Norbusam. Festivalen ble arrangert for første gang i Drøbak i 1987, og siden 1991 har den blitt arrangert hvert år helt fram til i dag. Vertsland for festivalen går på omgang mellom de nordiske landene.
| Norbusang er en barne- og ungdomskorfestival arrangert av den nordiske organisasjonen Norbusam. Festivalen ble arrangert for første gang i Drøbak i 1987, og siden 1991 har den blitt arrangert hvert år helt fram til i dag. Vertsland for festivalen går på omgang mellom de nordiske landene.
== Liste over Norbusangfestivaler ==
Drøbak, Norge 1987
Helsingfors, Finland 1991
Göteborg, Sverige 1992
Aalborg, Danmark 1993
Gjøvik, Norge 1994
Ekenäs, Finland 1995
Kristianstad, Sverige 1996
Frederikshavn, Danmark 1997
Stavanger, Norge 1998
Grankulla, Finland 1999
Reykjavík, Island 2000
Kalmar, Sverige 2001
Esbjerg, Danmark 2002
Bodø, Norge 2003
Åbo, Finland 2004
Västerås, Sverige 2005
Odense, Danmark, 2006
Garðabær, Island 2007
Drøbak, Norge 2008
Jakobstad, Finland 2009
Malmö, Sverige 2010
Horsnes, Danmark 2011
Reykjavík, Island 2012
Fredrikstad, Norge 2013
Borlänge, Sverige, 2014
Esbo, Finland, 2015
Holstebro, Danmark, 2016 | Norbusang er en barne- og ungdomskorfestival arrangert av den nordiske organisasjonen Norbusam. Festivalen ble arrangert for første gang i Drøbak i 1987, og siden 1991 har den blitt arrangert hvert år helt fram til i dag. | 13,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mulla_Krekar | 2023-02-04 | Mulla Krekar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Irakere', 'Kategori:Islamister', 'Kategori:Kurdere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Personer dømt for forbrytelser', 'Kategori:Personer fra Asia involvert i terroraktivitet', 'Kategori:Personer fra Suleimania', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Mulla Krekar, egentlig Najumuddin Faraj Ahmad eller Mulla Fateh Vahid Krekar (arabisk: نجم الدين فرج أحمد; kurdisk: مەلا کرێکار,; arabisk: الملا كريكار) (tittelen mulla betyr religiøs respekt og muslimsk lærd/leder på arabisk) (født 7. juli 1956) er en muslimsk lærd og en iraker av kurdisk opphav. Han kom til Norge som kvoteflyktning fra Nord-Irak i 1991. Han har kone og fire barn, som alle fikk innvilget norsk statsborgerskap, men han fikk ikke innvilget sin egen søknad.
Krekar har siden 7. desember 2006 stått oppført på FNs liste over personer tilknyttet al-Qaida. Den 26. mars 2012 ble han i Oslo tingrett dømt til fem års fengsel for terror- og drapstrusler, og påfølgende dag ble han pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste. Den 26. februar 2015 ble Krekar arrestert mistenkt for brudd på straffelovens § 140, etter uttalelser i Dagsrevyen den 25. februar 2015. Paragrafen forbyr oppfordring til straffbar handling.
I 2020 ble han utlevert til Italia, hvor han i 2019 var blitt dømt in absentia til en fengselsstraff på tolv år for terrorplanlegging i landet.
| Mulla Krekar, egentlig Najumuddin Faraj Ahmad eller Mulla Fateh Vahid Krekar (arabisk: نجم الدين فرج أحمد; kurdisk: مەلا کرێکار,; arabisk: الملا كريكار) (tittelen mulla betyr religiøs respekt og muslimsk lærd/leder på arabisk) (født 7. juli 1956) er en muslimsk lærd og en iraker av kurdisk opphav. Han kom til Norge som kvoteflyktning fra Nord-Irak i 1991. Han har kone og fire barn, som alle fikk innvilget norsk statsborgerskap, men han fikk ikke innvilget sin egen søknad.
Krekar har siden 7. desember 2006 stått oppført på FNs liste over personer tilknyttet al-Qaida. Den 26. mars 2012 ble han i Oslo tingrett dømt til fem års fengsel for terror- og drapstrusler, og påfølgende dag ble han pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste. Den 26. februar 2015 ble Krekar arrestert mistenkt for brudd på straffelovens § 140, etter uttalelser i Dagsrevyen den 25. februar 2015. Paragrafen forbyr oppfordring til straffbar handling.
I 2020 ble han utlevert til Italia, hvor han i 2019 var blitt dømt in absentia til en fengselsstraff på tolv år for terrorplanlegging i landet.
== Bakgrunn ==
Ahmad ble født i en landsby nær byen Halabja. Etter å ha fullført videregående studerte han arabisk og naturvitenskap ved de kurdiske universitetene i Suleimania og Arbil. Han var en stund med i en marxistisk studentorganisasjon, og det var der han traff sin framtidige kone, Rohkosh. Ahmad ble etterhvert misfornøyd med de marxistiske løsningene. Han leste islamsk litteratur på fritiden, begynte å gå i radikale moskeer og sluttet seg til den radikale islamistiske retningen salafisme.
Etter avsluttet utdannelse reiste Ahmad til Pakistan hvor han ble ansatt som lærer ved et teknisk universitet i Peshawar. Han drev også et losjihus for islamske mujahedin på vei til eller fra Afghanistan.
== Ansar al-Islam ==
I 1991 vendte han tilbake til irakisk Kurdistan, der folk hadde gjort opprør mot den irakiske sentralregjeringen. Ahmad/Krekar ble med i IMK (Islamic Movement of Kurdistan) en av de kurdiske gruppene som kjempet mot Ba'athregimet, Da den internasjonale støtten til opprøret uteble, rykket Saddam Husseins republikanske garde snart inn i området igjen og flere millioner kurdere flyktet. Ahmad tok i 1991 med seg sin familie til Norge, der kona og barna fikk innvilget asyl. Selv innledet Ahmad en pendlertilværelse mellom Norge og Irak der han deltok i oppbyggingen av ekstreme islamistiske grupper som hadde brutt ut av IMK.I 2001 ble flere slike smågrupper slått sammen til organisasjonen Ansar al-Islam, og Ahmad som nå var blitt kjent som mulla Krekar, ble organisasjonens leder. Ansar al-Islam okkuperte et kurdiskdominert område på grensen mellom Irak og Iran. Gruppen gjennomførte i 2001-2003 en rekke massakrer og terrorhandlinger rettet mot de kurdiske selvstyremyndighetene, først og fremst partiet PUK. Myndighetene i Irak hevder Krekar var ansvarlig for disse udådene, og krever ham utlevert.
Under den amerikanske invasjonen av Irak i mars 2003 ble Ansar al-Islams enklave erobret av PUK-styrker med amerikansk flystøtte. I februar 2004 ble begge de kurdiske partiene PUK og KDPs feiringer av id-festen i Arbil utsatt for selvmordsbombere som drepte 109 mennesker og lemlestet mer enn 200 andre. Organisasjonen Ansar al-Sunnah tok på seg ansvaret for udåden og hevdet at den ble utført «til støtte for våre brødre i Ansar al-Islam».
== Prosesser mot Krekar ==
Som ledd i «krigen mot terror» anklaget amerikanske myndigheter i 2002 Ansar al-Islam for å være bindeledd mellom al-Qaida og Saddam Husseins Baath-regime i Bagdad. Krekar, som fortsatt pendlet mellom Irak og Norge, ble arrestert i Nederland der han satt fire måneder i fengsel før han i januar 2003 vendte tilbake til Norge. Her ble han flere ganger arrestert og avhørt av Politiets sikkerhetstjeneste, som mistenkte Krekar og Ansar al-Islam for å finansiere og organisere terroraksjoner fra Norge. Saken ble overført til Økokrim, som henla den, blant annet av hensyn til vitnenes sikkerhet.
Daværende kommunalminister Erna Solberg instruerte UDI og UNE om å fatte vedtak om å utvise Krekar fra landet, på grunnlag av at han utgjør en fare for rikets sikkerhet. Advokat Brynjar Meling brakte på Krekars vegne utvisningsvedtaket inn for Oslo tingrett, og fikk støtte fra menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International. Utvisningsvedtaket mot Krekar ble opprettholdt i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett. For Høyesterett var det advokat Harald Stabell som førte saken for Krekar. Høyesterett fastslo i november 2007 at domstolene hadde full prøvingsrett, og at det var fremlagt tilstrekkelig bevis for å fastslå at mulla Krekar utgjorde en fare for rikets sikkerhet.
Advokat Brynjar Meling gikk også på vegne av Krekar til injuriesak mot Carl I. Hagen, som hadde betegnet Krekar som terrorist. Retten slo fast at Hagens uttalelse ikke var injurierende. Irakiske kurdere bosatt i Norge demonstrerte mot Krekar under rettssaken.
Høsten 2005 truet Krekar på TV-kanalen al-Jazeera med terroraksjoner i Norge dersom han blir utlevert. Krekars advokat, Brynjar Meling, sa etterpå at Krekars uttalelser er tatt ut av sin sammenheng, og mener uttalelsene er blitt feilaktig gjengitt i norske medier.
Daværende Arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen bekreftet 28. oktober 2005 at Norge fortsatt ønsker å utvise mulla Krekar. Utvisningsvedtaket blir imidlertid ikke gjennomført før norske myndigheter kan få på plass en avtale med irakiske myndigheter der det garanteres at Krekar ikke vil bli henrettet eller torturert. Får ikke norske myndigheter en slik garanti fra irakiske myndigheter, vil det være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser å sende ham tilbake.
Det har svekket muligheten for utlevering at Iraks tidligere diktator Saddam Hussein ble henrettet den 30. desember 2006, og at 13 medlemmer av Ansar al-Islam var henrettet i Nord-Irak tidligere samme år.
I mars 2006 gjentok Krekar offentlig sin støtte til Osama bin Laden og erklærte at islam er i krig med Vestens sivilisasjon.I desember 2006 var Krekar oppført som terrorist på en liste offentliggjort av amerikanske myndigheter. Det hevdes bl.a. at han har overført penger til terrororganisasjonen Ansar al-Sunnah, en videreføring av Ansar al-Islam som Krekar tidligere var leder for.
FNs sikkerhetsråd førte samtidig Krekar opp på sin liste over aktive støttespillere for Al-Qaida.I juli 2011 ble Krekar tiltalt for drapstrusler mot Erna Solberg.I mars 2012 ble Krekar dømt til fem års fengsel for brudd på straffelovens paragraf 99, 227 og 147 a, noe han anket på stedet. 27. mars ble Krekar pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste i sin leilighet på Tøyen i Oslo.Den 12. desember 2012 ble Krekar dømt til to år og ti måneders fengsel for alvorlige drapstrusler mot statsminister Erna Solberg. Samtidig ble han frikjent for oppfordring til terrorhandlinger.I februar 2013 tok statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet, Pål Lønseth, opp returnering av Krekar i sine samtaler med de kurdiske selvstyremyndighetenes innenriksminister Abdul Karim Sinjari. Han uttalte da om en retur at «Det er ikke umulig, men fortsatt en utfordring. Derfor er det viktig for meg å holde trykket på dette arbeidet oppe».Den 17. mars 2016 ga lagmannsretten Krekar medhold i hans anke mot dommen i Oslo tingrett av 30. oktober 2015, hvor han var blitt dømt til ett og et halvt års fengsel og å betale 75 000 kroner i erstatning for på nytt å ha fremsatt tilsvarende trusler som han tidligere var blitt dømt for. Imidlertid hadde han fortsatt en rettssak om utlevering til Italia foran seg. Den var berammet til juni 2016.
=== Sak i Italia ===
I november 2015 ble Krekar på nytt arrestert, denne gang mens han satt fengslet i Kongsvinger. Italienske myndigheter anklager ham, og krever ham utlevert. Han er påstått å være involvert i terrorplanlegging sammen med 17 andre pågrepne personer, som skal være organisert i en gruppe Rawti Shax (også kalt Didi Nwe). Den italienske politiorganisasjonen Raggruppamento Operativo Speciale (ROS) hevder at gruppen er en videreføring av gruppen Ansar al-Islam og at den er «Jihad på web». Det påstås at gruppa skulle angripe den britiske ambasaden i Oslo. Det er arrestert eller krevd utlevert i alt 17 personer, 16 kurdere og en fra Kosovo, hvor syv av dem ble pågrepet i Italia. En terrorcelle i byen Merano i Trentino-Syd-Tirol skal ha stått bak planene. Påstanden er at Krekar skal ha kontrollert gruppen via chattemeldinger, blant annet via Paltalk, og at dette skal ha startet i 2011. Norges Høyesterett godkjente Italias krav om utlevering av Krekar for å straffeforfølge ham der. Italia trakk i 2016 tilbake kravet om utlevering. I 2019 krevde den italienske påtalemakten ti års fengsel for Krekar. Krekar ble 15. juli 2019 dømt til 12 års fengsel for planlegging av terrorisme. 16. juli ble Krekar pågrepet av PST etter en internasjonal arrestordre. Italia begjærte ham formelt utlevert 31. juli 2019. I februar 2020 vedtok Justis- og beredskapsdepartementet å utlevere Krekar til Italia, noe som han i mars 2020 besluttet å levere inn klage på. Han hevdet blant annet at statsminister Erna Solberg var inhabil. 13. mars 2020 ble det endelig vedtatt at Krekar blir utlevert til Italia, etter at klagen ikke ble tatt til følge av Kongen i statsråd.På en pressekonferanse 26. mars 2020 kunngjorde justis- og kunnskapsminister Monica Mæland at Krekar var blitt utlevert til Italia og ikke lenger befant seg i Norge.
== Krekar og norsk offentlighet ==
Krekar kom i offentlighetens søkelys i 2002, og har siden blitt intervjuet av en rekke medier og deltatt på debattmøter om temaer som islam og integrering, situasjonen i Irak, terrorisme og sin egen sak. En stort anlagt artikkel i Morgenbladet beskrev ham som «Norges folkekjære fundamentalist».I 2004 deltok Krekar og Shabana Rehman på samme debattmøte. Ved møtets avslutning tok Rehman ordet og fikk lokket Krekar opp på podiet, under påskudd av at hun skulle foreta en «satirisk test» om han vitterlig var en fundamentalist. Da han kom opp på scenen tok hun tak rundt ham og løftet ham i været. Krekar og hans bror ble rasende som følge av dette opptrinnet.25. januar 2010 ble Krekars leilighet på Tøyen i Oslo angrepet av ukjente bevæpnede menn. Krekar, hans kone, sønn, svigersønn og datter, som var på besøk fra England, var til stede i leiligheten da skudd falt. Krekars svigersønn ble lettere såret i det mulige drapsforsøket. I frykt for nye angrep ble Krekar og hans familie raskt midlertidig forflyttet av politiet til et hotell. De fikk senere tildelt nytt bosted i en kommunal boligblokk i Oslo. Krekar ønsket selv ingen ytterligere tiltak.I juni 2010 var Krekar invitert til et møte med de utenlandske korrespondenten i Norge. På arabisk erklærte han at dersom han skulle bli drept etter en utvisning fra Norge, ville de ansvarlige selv bli drept; for eksempel av Ansar al-Islam, Al-Qaeda eller hans egne barn. Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet at departementet har avvist et forslag fra Politiets sikkerhetstjeneste om å la Krekar gjennomgå en rettssak i Irak, for deretter å sone i Norge.Krekar har gjentatte ganger erklært at han ønsker å vende tilbake til Irak. I et intervju med nettstedet Rudaw gjentok han dette i januar 2012. Representanter for det kurdiske regjeringspartiet PUK og det moderate islamistpartiet KIU sier nå at de ikke har noen rettslig tvist med ham.
== Bibliografi ==
=== Utgivelser på norsk ===
Med egne ord (selvbiografi), Aschehoug (2004) ISBN 82-03-22968-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mulla Krekar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Mulla Krekar i Store norske leksikon
(no) «Tidslinje: 15 år med mulla Krekar», artikkel i Aftenposten 16. juli 2019 Wikiquote: mulla Krekar – sitater | Ansar al-Sunnah er en væpnet sunnimuslimsk gruppe i Irak som kjemper mot regimet i Bagdad. Gruppen ble startet i 2003 og har overlappende medlemskap og målsetting med den kurdiske islamistorganisasjonen Ansar al-Islam. | 13,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/White_Aryan_Resistance | 2023-02-04 | White Aryan Resistance | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Nynazisme', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | White Aryan Resistance (WAR) (norsk: Hvit Arisk Motstand) er en nynazistisk grunnlagt og ledet av tidligere Ku Klux Klan leder Tom Metzger. De har hovedkontorer i Kosciusko County.
Den norske undergruppen Hvit Arisk Motstand ble startet av Tom Tennis, kjent rasist fra Trondheim mens han rekrutterte medlemmer fra videregående skoler i byen i 1994 og 1995. Hans aktivitet ble avslørt av en årvåken tysklærer B. B. Langaas som medførte at den trønderske og grenen gikk underground og senere samme år oppløst. | White Aryan Resistance (WAR) (norsk: Hvit Arisk Motstand) er en nynazistisk grunnlagt og ledet av tidligere Ku Klux Klan leder Tom Metzger. De har hovedkontorer i Kosciusko County.
Den norske undergruppen Hvit Arisk Motstand ble startet av Tom Tennis, kjent rasist fra Trondheim mens han rekrutterte medlemmer fra videregående skoler i byen i 1994 og 1995. Hans aktivitet ble avslørt av en årvåken tysklærer B. B. Langaas som medførte at den trønderske og grenen gikk underground og senere samme år oppløst. | White Aryan Resistance (WAR) (norsk: Hvit Arisk Motstand) er en nynazistisk grunnlagt og ledet av tidligere Ku Klux Klan leder Tom Metzger. De har hovedkontorer i Kosciusko County. | 13,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dublin_City_FC | 2023-02-04 | Dublin City FC | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballag etablert i 1999', 'Kategori:Fotballag i Irland', 'Kategori:Opphør i 2006'] | Dublin City Football Club var en irsk fotballklubb som spilte i FAI Premier Division.
Klubben ble etablert i 1999 etter en splid i Home Farm FC og den nye klubben het opprinnelig Home Farm Fingal før den endret navn i 2001/02-sesongen. Klubben opphørte i 2006 etter økonomiske problemer. | Dublin City Football Club var en irsk fotballklubb som spilte i FAI Premier Division.
Klubben ble etablert i 1999 etter en splid i Home Farm FC og den nye klubben het opprinnelig Home Farm Fingal før den endret navn i 2001/02-sesongen. Klubben opphørte i 2006 etter økonomiske problemer. | Dublin City Football Club var en irsk fotballklubb som spilte i FAI Premier Division. | 13,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dadu | 2023-02-04 | Dadu | ['Kategori:Pekere'] | Dadu kan være:
Dadu (Pakistan), en by i provinsen Sind i Pakistan
Dadu (Beijing), en historisk viktig bestanddel av dagens Beijing i Folkerepublikken Kina
Dadu He, en elv i provinsen Sichuan i Kina.
Dadu, indisk dikter | Dadu kan være:
Dadu (Pakistan), en by i provinsen Sind i Pakistan
Dadu (Beijing), en historisk viktig bestanddel av dagens Beijing i Folkerepublikken Kina
Dadu He, en elv i provinsen Sichuan i Kina.
Dadu, indisk dikter | Dadu kan være: | 13,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Talk | 2023-02-04 | Talk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Mineraler'] | Talk er et mineral med hvit eller lysegrønn farge. Den kjemiske formelen er Mg3(OH)2Si4O10. Hardheten etter Mohs skala er 1.
Som tilsetningsstoff i matvarer betegnes talk med E-nummeret E 553b.
Talkpulver er ofte brukt i kollisjonsputer for biler.
I Altermark nord for Ranafjorden i Nordland er det ei talkgruve (i drift 1932 - 2010).
Talk brukes til å lage blant annet kosmetikk og det som på svensk kalles babypuder, tradisjonelt kjent i Norge som talkumpulver.
| Talk er et mineral med hvit eller lysegrønn farge. Den kjemiske formelen er Mg3(OH)2Si4O10. Hardheten etter Mohs skala er 1.
Som tilsetningsstoff i matvarer betegnes talk med E-nummeret E 553b.
Talkpulver er ofte brukt i kollisjonsputer for biler.
I Altermark nord for Ranafjorden i Nordland er det ei talkgruve (i drift 1932 - 2010).
Talk brukes til å lage blant annet kosmetikk og det som på svensk kalles babypuder, tradisjonelt kjent i Norge som talkumpulver.
== Se også ==
Kleberstein
== Eksterne lenker ==
(en) Talc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Talk Talk var et britisk band som var aktive fra 1981 til 1991. | 13,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkebevegelsen_mot_norsk_medlemskap_i_EEC | 2023-02-04 | Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC | ['Kategori:Aktivisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nei til EU', 'Kategori:Norge og Den europeiske union', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1970', 'Kategori:Politiske organisasjoner'] | Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet var en organisasjon mot norsk EF-medlemskap, aktiv før folkeavstemningen i 1972. I dagligtale ble navnet Folkebevegelsen mot EEC eller rett og slett Folkebevegelsen benyttet.
Folkebevegelsen ble stiftet 28. august 1970. Den vokste i størrelse og aktivitet fram til folkeavstemning to år senere, da et flertall sa nei til medlemskap. Folkebevegelsen hadde da 130 000 medlemmer. Organisasjonen trappet ned etter avstemningen, og ble formelt oppløst i 1977.
| Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet var en organisasjon mot norsk EF-medlemskap, aktiv før folkeavstemningen i 1972. I dagligtale ble navnet Folkebevegelsen mot EEC eller rett og slett Folkebevegelsen benyttet.
Folkebevegelsen ble stiftet 28. august 1970. Den vokste i størrelse og aktivitet fram til folkeavstemning to år senere, da et flertall sa nei til medlemskap. Folkebevegelsen hadde da 130 000 medlemmer. Organisasjonen trappet ned etter avstemningen, og ble formelt oppløst i 1977.
== Bakgrunnen ==
Da spørsmålet om norsk medlemskap i EEC ble satt på dagsordenen først på 1960-tallet ble det dannet flere grupperinger som med ulikt utgangspunkt mente Norge ikke var tjent med en slik EEC-tilknytning. Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet – de 143 var en gruppe med utgangspunkt i venstresiden i arbeiderbevegelsen. Opplysningsutvalget av 1962 hadde sin basis i bondeorganisasjonene. En aktiv organisasjon var også Bergensutvalget mot EEC.
Da president de Gaulle i Frankrike i 1963 la ned veto mot britisk medlemskap ble også norsk medlemskap uaktuelt. Men da hadde de ulike norske motstandergruppene alt avtalt å treffes for å forsøke å samordne arbeidet. Et møte ble avhold, og det ble nedsatt en beredskapsgruppe i tilfelle spørsmålet igjen skulle komme på dagsordenen i Norge.
Denne gruppen møttes i januar 1970, og tok dette året initiativ til opprettelsen av den nye Folkebevegelsen.
== Organiseringen ==
I juni 1970 vedtok Stortinget å sende søknad om medlemskap i EF, – som nå var det nye navnet på EEC. 28. august ble derfor Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet dannet.
Formannen i Folkebevegelsen ble Hans Borgen, en mann med en sterk posisjon i landbrukets organisasjoner. Nestformann ble Ragnar Kalheim, med bakgrunn fra Akers mekaniske verksted. Han var fellestillitsmann i Akerkonsernet, og en kjent profil innen fagbevegelsen. Arne Haugestad ble daglig leder, og i stor grad organisasjonens ansikt utad.
Ved opprettelsen speilet navnet «Folkebevegelsen» mer et ønske enn en realitet. Da utgjorde organisasjonen stort sett en allianse mellom samfunnstopper på ulike arenaer, først og fremst innen landbruksorganisasjonene og fagbevegelsen. Folkebevegelsen lyktes imidlertid i å bli en medlemsorganisasjon med rask vekst og stor aktivitet.
For EF-motstanden ble Folkebevegelsen den brede, samlende organisasjonen. Men motstanden manifesterte seg også utenfor organisasjonen. Nei-siden i Arbeiderpartiet og AUF dannet Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF, AIK. På ytterste venstre tok man initiativ til Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, AKMED.
== 130 000 medlemmer ==
Det var bare to år fra Folkebevegelsen ble opprettet i august 1970 fram til folkeavstemningen i september 1972. Likevel vokste medlemsarkivet til mer enn 110 000 navn. Og medlemmene fortsatte å strømme inn, lokalt og sentralt, slik at Folkebevegelsen i ettertid oppsummerte 130 000 medlemmer i alt.
På det meste hadde organisasjonen 510 lokallag, 37 distriktskontorer og 120 ansatte. Folkebevegelsens avis EEC-nytt kom ut med 15 nummer. Opplaget passerte 900 000 eksemplarer, det samlede opplaget var nærmere 14 millioner. Folkebevegelsens totale utgifter er anslått til om lag 10 millioner. Etter hvert ble store summer samlet inn fra medlemmer og sympatisører, men spesielt i begynnelsen var støtte og bevilgninger fra landbruksorganisasjonene avgjørende.
== Se også ==
Den danske Folkebevægelsen mod EU
== Kilder ==
PaxLeksikon, bind 2, Oslo, 1979.
Store norske leksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo, 1979.
Dag Seierstad: Kampen mot EU i Norge fra 1962 til i dag, 2006. Oppsummering tilgjengelig på Nei til EUs nettsider.
== Eksterne lenker ==
Nei til EUs nettsider
Dag Seierstads oppsummering på Nei Til EUs nettsider | Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet var en organisasjon mot norsk EF-medlemskap, aktiv før folkeavstemningen i 1972. I dagligtale ble navnet Folkebevegelsen mot EEC eller rett og slett Folkebevegelsen benyttet. | 13,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melkefisk | 2023-02-04 | Melkefisk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Egentlige beinfisker', 'Kategori:Filippinsk mat og drikke', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1775'] | Melkefisk, (Chanos chanos), (også kalt melkfisk) er en viktig matfisk i Sørøst-Asia og den eneste nålevende arten i slekten Chanos og familien Chanidae. Omtrent sju utdødde arter i ytterligere fem slekter har blitt rapportert.
Melkefisk har et relativt symmetrisk og strømlinjeformet utseende og en stor gaffelformet halefinne. Utvokst kan melkefisk bli inntil 1,7 meter lang, men er som oftest omtrent én meter lang. Fisk som selges i butikker og på markeder er som regel 30-60 cm lange.
Melkefisken har ikke tenner, og den spiser hovedsakelig alger og virvelløse dyr.
Den forekommer i Det indiske hav og Stillehavet og går gjerne i stim i kystområder og rundt øyer med rev. Yngelen lever i havet i mellom to og tre uker, og vandrer deretter til mangrovesumper, elveos og iblant innsjøer og vender tilbake til havet for å modnes seksuelt og formere seg.
Yngelen samles inn fra elver og ales opp i dammer, der de vokser svært raskt, og selges deretter enten fersk, frossen, hermetisk eller røkt.
Melkefisken er et uoffisielt nasjonalsymbol for Filippinene, der den kalles bangus. Fordi melkefisken er beryktet for å ha mye mer bein enn annen matfisk i landet, har beinfri melkefisk blitt et populært innslag i butikker og på markeder.
| Melkefisk, (Chanos chanos), (også kalt melkfisk) er en viktig matfisk i Sørøst-Asia og den eneste nålevende arten i slekten Chanos og familien Chanidae. Omtrent sju utdødde arter i ytterligere fem slekter har blitt rapportert.
Melkefisk har et relativt symmetrisk og strømlinjeformet utseende og en stor gaffelformet halefinne. Utvokst kan melkefisk bli inntil 1,7 meter lang, men er som oftest omtrent én meter lang. Fisk som selges i butikker og på markeder er som regel 30-60 cm lange.
Melkefisken har ikke tenner, og den spiser hovedsakelig alger og virvelløse dyr.
Den forekommer i Det indiske hav og Stillehavet og går gjerne i stim i kystområder og rundt øyer med rev. Yngelen lever i havet i mellom to og tre uker, og vandrer deretter til mangrovesumper, elveos og iblant innsjøer og vender tilbake til havet for å modnes seksuelt og formere seg.
Yngelen samles inn fra elver og ales opp i dammer, der de vokser svært raskt, og selges deretter enten fersk, frossen, hermetisk eller røkt.
Melkefisken er et uoffisielt nasjonalsymbol for Filippinene, der den kalles bangus. Fordi melkefisken er beryktet for å ha mye mer bein enn annen matfisk i landet, har beinfri melkefisk blitt et populært innslag i butikker og på markeder.
== Referanser ==
== Kilder ==
Francisco José Poyato-Ariza, A revision of the ostariophysan fish family Chanidae, with special reference to the Mesozoic forms (Verlag Dr. Friedrich Pfeil, 1996)
== Eksterne lenker ==
(en) Melkefisk – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Melkefisk i Global Biodiversity Information Facility
(en) Melkefisk hos FishBase
(en) Melkefisk hos ITIS
(en) Melkefisk hos NCBI
(en) Kategori:Chanos chanos – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chanos chanos – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chanos chanos – detaljert informasjon på Wikispecies
(en) Chanos chanos (Forsskål, 1775) Milkfish - FishBase
(en) Family Chanidae - Milkfish - FishBase
SEAFDEC Informasjon om oppdrettsanlegg for melkefisk
Informasjon om melkefisk fra det filippinske landbruksdepartementet
Melkefiskens taksonomi | Melkefisk, (Chanos chanos), (også kalt melkfisk) er en viktig matfisk i Sørøst-Asia og den eneste nålevende arten i slekten Chanos og familien Chanidae. Omtrent sju utdødde arter i ytterligere fem slekter har blitt rapportert. | 13,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%BAr%C3%B0ur_Skaale | 2023-02-04 | Sjúrður Skaale | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Folketingsmedlemmer for Færøyene', 'Kategori:Færøyske journalister', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tórshavn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Sjúrður Skaale (født 8. mars 1967 i Tórshavn) er en færøysk sosialdemokratisk politiker (Jv.). Han har vært valgt til det danske Folketinget fra Færøyene siden 2011.
| Sjúrður Skaale (født 8. mars 1967 i Tórshavn) er en færøysk sosialdemokratisk politiker (Jv.). Han har vært valgt til det danske Folketinget fra Færøyene siden 2011.
== Familie og yrkesliv ==
Sjúrður Skaale er sønn av lærerparet Jóannes og Óluva Skaale og gift med psykolog Súsanna O. Skaale. Faren er sønn av borgermester og lagtingsmann Sigfried Skaale, men ble oppfostret av lærer og lagtingsmann Marius Johannesen i Mikladalur. På morssiden er Sjúrður Skaale grandnevø av lagtingsmann Ove Mikkelsen i Vágur.Han har studentereksamen fra Føroya Studentaskúli fra 1987, kandidatutdannelse i statsvitenskap fra Københavns Universitet og Universidad Complutense de Madrid fra 1997 og tilleggsutdannelse i spansk fra Colombia og København. Skaale var journalist i dagsavisene Dimmalætting og Sosialurin 1989–1997 og i TV-kanalen Sjónvarp Føroya 1997–1998. Han var pressetalsmann for Færøyenes regjering 1999–2001 og sekretær for Den nordatlantiske gruppe 2001–2005. De neste årene arbeidet han med reklame, underholdning og som gymnaslærer. Fra TV er han mest kjent for komedien Pipar & Salt, som han lagde sammen med Jákup Veyhe, og for hovedrollen i komedien E elski Førjar fra 2008.
== Politisk arbeid ==
Skaale var medlem av Lagtinget for Tjóðveldi 2008–2011, og satt i Lagtingets kulturkomité. Han var varamedlem av det danske Folketinget 2007–2011, og møtte fast for minister Høgni Hoydal i et halvår i 2008.I 2011 brøt han med Tjóðveldi, etter uenighet om det færøyske grunnlovsforslaget. Etter noen måneder som partiløs gikk han inn i Javnaðarflokkurin. Samme år ble han valgt til Folketinget, hvor han ble formann i utvalget for Færøyene, medlem av delegasjonen til Nordisk råd og varamedlem av det utenrikspolitiske utvalget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sjúrður Skaale – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(da) Sjúrður Skaale hos Folketinget | Sjúrður Skaale (født 8. mars 1967 i Tórshavn) er en færøysk sosialdemokratisk politiker (Jv.). Han har vært valgt til det danske Folketinget fra Færøyene siden 2011. | 13,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adam_and_the_Ants | 2023-02-04 | Adam and the Ants | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1977', 'Kategori:Britiske musikkgrupper', 'Kategori:Opphør i 1982', 'Kategori:Punkband'] | Adam and the Ants var et new romantic-band som holdt på fra sent 1970-tallet til tidlig 1980-tallet. Bandet var en av de bandene som markerte overføringen fra 70-tallets punkperiode til 80-tallets new waveperiode.
Etter at Adam Ant, som på den tiden spilte bassgitar i bandet Bazooka Joe, så Sex Pistols på konsert, sluttet han i bandet, og startet eget band, inspirert av Sex Pistols. The Ants ble stiftet i 1977, med Lester Square (gitar), Andy Warren (bassgitar) and Paul Flannagan (trommesett|slagverk) og Adam som vokalist. Lester Square sluttet for å fullføre skolen, rett før Ants første konsert, 5. mai 1977, på Muswell Hill. Han ble erstattet av Mark Ryan, som var med på innspillingen av noen demoer, før han ble erstattet av Johnny Bivouac i oktober 1977.
De turnerte rundt i Storbritannia, ofte sammen med Siouxsie & the Banshees, men de ble dårlig likt av musikkritikerne, som ikke hadde sansen for de fetisjistiske tekstene og imagen. De slet med å få suksess og platekontrakt, men klarte til slutt å signere med Decca i 1978. De ga ut sin første single, Young Parisians, uten at denne ble spesielt godt mottatt. De ble så sparket av Decca som ikke klarte å markedsføre bandet på en tilfredsstillende måte. Bandet foretok flere besetningsbytter før det sto igjen med Adam Ant (vokal og gitar), Matthew Ashman (gitar), Andy Warren (bassgitar) og Dave Barbarossa (slagverk). De ga ut debutalbumet Dirk Wears White Sox, på Do It Records i 1979.
Igjen gikk bandet gjennom nye utskiftninger av besetningen, og fikk de kontrakt med CBS Records, og spilte inn oppfølgeralbumet Kings of the Wild Frontier. Albumet ble en kjempehit i Storbritannia og nådde toppen på den britiske albumlisten 24. januar 1981. I november 1981 kom albumet Prince Charming, hvor to av singlene gikk til topps på UK Topp 40 listen: Stand and Deliver (5 uker på topp) fulgt av Prince Charming, 4 uker på topp). Singlen Ant Rap nådde 3.-plass i januar 1982. Tidlig samme år fikk bandet en Grammy Award nominering som beste nye artist.
I mars 1982 oppløste Adam bandet, da han mente at enkelte medlemmer manglet entusiasme. Adam Ant startet solokarriere kort tid etter.
| Adam and the Ants var et new romantic-band som holdt på fra sent 1970-tallet til tidlig 1980-tallet. Bandet var en av de bandene som markerte overføringen fra 70-tallets punkperiode til 80-tallets new waveperiode.
Etter at Adam Ant, som på den tiden spilte bassgitar i bandet Bazooka Joe, så Sex Pistols på konsert, sluttet han i bandet, og startet eget band, inspirert av Sex Pistols. The Ants ble stiftet i 1977, med Lester Square (gitar), Andy Warren (bassgitar) and Paul Flannagan (trommesett|slagverk) og Adam som vokalist. Lester Square sluttet for å fullføre skolen, rett før Ants første konsert, 5. mai 1977, på Muswell Hill. Han ble erstattet av Mark Ryan, som var med på innspillingen av noen demoer, før han ble erstattet av Johnny Bivouac i oktober 1977.
De turnerte rundt i Storbritannia, ofte sammen med Siouxsie & the Banshees, men de ble dårlig likt av musikkritikerne, som ikke hadde sansen for de fetisjistiske tekstene og imagen. De slet med å få suksess og platekontrakt, men klarte til slutt å signere med Decca i 1978. De ga ut sin første single, Young Parisians, uten at denne ble spesielt godt mottatt. De ble så sparket av Decca som ikke klarte å markedsføre bandet på en tilfredsstillende måte. Bandet foretok flere besetningsbytter før det sto igjen med Adam Ant (vokal og gitar), Matthew Ashman (gitar), Andy Warren (bassgitar) og Dave Barbarossa (slagverk). De ga ut debutalbumet Dirk Wears White Sox, på Do It Records i 1979.
Igjen gikk bandet gjennom nye utskiftninger av besetningen, og fikk de kontrakt med CBS Records, og spilte inn oppfølgeralbumet Kings of the Wild Frontier. Albumet ble en kjempehit i Storbritannia og nådde toppen på den britiske albumlisten 24. januar 1981. I november 1981 kom albumet Prince Charming, hvor to av singlene gikk til topps på UK Topp 40 listen: Stand and Deliver (5 uker på topp) fulgt av Prince Charming, 4 uker på topp). Singlen Ant Rap nådde 3.-plass i januar 1982. Tidlig samme år fikk bandet en Grammy Award nominering som beste nye artist.
I mars 1982 oppløste Adam bandet, da han mente at enkelte medlemmer manglet entusiasme. Adam Ant startet solokarriere kort tid etter.
== Diskografi ==
Studioalbum
1979: Dirk Wears White Sox (Gullplate)
1980: Kings of the Wild Frontier (Platinaplate)
1981: Prince Charming (Platinaplate)Singler
1978: Young Parisians/Lady (Decca F 13803) (oktober)
1979: Zerox/Whip In My Valise (Do-It DUN 8) (juli)
1980: Cartrouble/Kick! (Do-It DUN 10) (mars)
1980: Kings Of The Wild Frontier/Press Darlings (CBS 8877) (juli)
1980: Dog Eat Dog/Physical (You're So) (CBS 9039) (oktober)
1980: Antmusic/Fall-In (CBS 9352) (desember)
1981: A.N.T.S. (flexidisc) (Flexipop LYN 9285) (udgivet med bladet Flexipop nr. 4) (mars)
1981: Stand And Deliver/Beat My Guest (CBS A 1065) (mai)
1981: Prince Charming/Christian D'Or (CBS A 1408) (september)
1981: Ant Rap/Friends (CBS A 1738) (desember)
1982: Deutscher Girls/Plastic Surgery (Editions EG EGO 5) (februar)
1982: The B Sides (Friends/Kick/Physical) (Do-It DUN 20) (mars)
1982: Goody Two Shoes/Red Scab (CBS A 2367) (april)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Adam and the Ants på Apple Music
(en) Adam and the Ants på Discogs
(en) Adam and the Ants på MusicBrainz
(en) Adam and the Ants på Spotify
(en) Adam and the Ants på Songkick
(en) Adam and the Ants på Last.fm
(en) Adam and the Ants på AllMusic
Adam and the Ants på Facebook | Adam and the Ants var et new romantic-band som holdt på fra sent 1970-tallet til tidlig 1980-tallet. Bandet var en av de bandene som markerte overføringen fra 70-tallets punkperiode til 80-tallets new waveperiode. | 13,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hergeir_Nielsen | 2023-02-04 | Hergeir Nielsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske lagtingsformenn', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Færøyske pedagoger', 'Kategori:Færøyske redaktører', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Niels Jákup Hergeir Nielsen (født 27. august 1949 i Vágur) er en tidligere, færøysk lærer og politiker (T).
Han er utdannet lærer fra Nørre Nissum Seminarium i Danmark fra 1972 og skipsfører fra 1982. Han var lærer på Strendur 1972–1976 og ved Akrar og Lopras skole 1976–2005, men hadde permisjon for å være lærer i Vágur 1991–1994. Nielsen var kommunalsekretær (rådmann) i Sumba 1984–1989. Han var redaktør i partiavisen 14. september 1992–1994.Nielsen var samferselsminister i Atli Dams tredje regjering 1979–1981, og delte ansvaret for skolesaker med handels- og landbruksminister D.P. Danielsen. Nielsen var innvalgt på Lagtinget fra Suðuroy 1984–1994 og 1998–2011. Han var hele tiden medlem av Lagtingets formannskap, i 1987–1988, 1989 og 2008–2011 som lagtingsformann. Han var formann i Lagtingets utenrikskomité 1998–2004. I 2011 frasa han seg renominasjon til Lagtinget.
| Niels Jákup Hergeir Nielsen (født 27. august 1949 i Vágur) er en tidligere, færøysk lærer og politiker (T).
Han er utdannet lærer fra Nørre Nissum Seminarium i Danmark fra 1972 og skipsfører fra 1982. Han var lærer på Strendur 1972–1976 og ved Akrar og Lopras skole 1976–2005, men hadde permisjon for å være lærer i Vágur 1991–1994. Nielsen var kommunalsekretær (rådmann) i Sumba 1984–1989. Han var redaktør i partiavisen 14. september 1992–1994.Nielsen var samferselsminister i Atli Dams tredje regjering 1979–1981, og delte ansvaret for skolesaker med handels- og landbruksminister D.P. Danielsen. Nielsen var innvalgt på Lagtinget fra Suðuroy 1984–1994 og 1998–2011. Han var hele tiden medlem av Lagtingets formannskap, i 1987–1988, 1989 og 2008–2011 som lagtingsformann. Han var formann i Lagtingets utenrikskomité 1998–2004. I 2011 frasa han seg renominasjon til Lagtinget.
== Referanser == | | fsted = Vágur på Færøyene | 13,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8lsfjellet | 2023-02-04 | Kjølsfjellet | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Brønnøy', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Kjølsfjellet er et fjell i Brønnøy kommune i Nordland, rundt åtte kilometer øst for Brønnøysund sentrum. Toppen ligger på 355 meter over havet.
| Kjølsfjellet er et fjell i Brønnøy kommune i Nordland, rundt åtte kilometer øst for Brønnøysund sentrum. Toppen ligger på 355 meter over havet.
== Fjelltrimmen ==
Fjellet er enkelte år med i den lokale Fjelltrimmen. En starter ved riksveien rett nedenfor Tjalg-hytta på ca. 100 moh. Kort tid etter start må en krysse ei myr. Så går det jevnt oppover en periode før det er to små nedoverbakker før den siste oppstigningen.
== Referanser == | Kjølsfjellet er et fjell i Brønnøy kommune i Nordland, rundt åtte kilometer øst for Brønnøysund sentrum. Toppen ligger på 355 meter over havet. | 13,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseon | 2023-02-04 | Joseon | ['Kategori:1300-tallet i Korea', 'Kategori:1392 i Korea', 'Kategori:1400-tallet i Korea', 'Kategori:1500-tallet i Korea', 'Kategori:1600-tallet i Korea', 'Kategori:1700-tallet i Korea', 'Kategori:1800-tallet i Korea', 'Kategori:1897 i Korea', 'Kategori:1900-tallet i Korea', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Etableringer i 1392', 'Kategori:Joseon', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1897', 'Kategori:Tidligere land i Asia'] | Kongedømmet Joseon (hangul: 조선국; hanja: 朝鮮國; revidert romanisering: Joseon-guk; McCune-Reischauer: Chosŏn-guk (Riket Joseon) eller 조선 왕조; 朝鮮王朝; Joseon Wangjo; Chosŏn Wangjo (Kongedynastiet Joseon)), flere alternative skrivemåter eksisterer eller har eksistert, så som Chosŏn, Choseon, Choson eller Chosun var et koreansk kongedømme som eksisterte mellom 18. juli 1392 og 8. oktober 1897, da det ble avløst av Keiserdømmet Korea (1897-1910).
Joeson ble grunnlagt av Yi Seong-gye, kong Taejo på ruinene av et annet koreansk kongedømme, Goryeo, da dette ble styrtet. Landet fikk tidlig sitt nye navn og hovedstaden flyttet til dagens Seoul. I nord tok kongedømmet tilbake kontrollen fra jursjenerne og utvidet landets grenser til naturlige grensa som skapes av elvene Yalu og Tumen. Joseon er det siste av de koreanske monarkiene og det lengstregjerende konfucianske dynasti i verden.
Joseon konsoliderte sin absolutte makt over Koreahalvøya, bygde på de konfucianske idealene og doktrinene i det koreanske samfunnet, importerte og tilpasset kinesisk kultur og utviklet den klassiske koreanske kulturen, handelen, vitenskapen, litteraturen og teknologien.
Dynastiet ble vesentlig svekket på 1500- og 1600-tallet da det først ble invadert to ganger av Japan i det som er kjent som Imjinkrigen og deretter to ganger av mandsjuene, som kort tid senere opprettet Qing-dynastiet i Kina. Dette forsterket en hard og absolutt isolasjonistisk politikk, og landet ble derfor kjent i utlandet som Eremittkongedømmet. Etter de mange invasjonsforsøkene levde landet i fred, men på mange måter svekket, i 200 år.
Kongemakten ble svekket utover på 1700-tallet, men særlig på 1800-tallet ble presset innenfra og utenfra så stort at landet ble tvunget til å åpne seg mot omverdenen. Fra 1897 til 1910 var Korea offisielt kjent som Keiserdømmet Korea, før landet i 1910 ble kolonisert av Japan, som ble slutten for kongedømmet.
Joseon-kongene har satt tydelige merker etter seg i dagens Korea; mye av dagens etikette, kulturnormer, sosiale attityde, språk og dialekter kommer fra denne perioden i Koreas historie.
| Kongedømmet Joseon (hangul: 조선국; hanja: 朝鮮國; revidert romanisering: Joseon-guk; McCune-Reischauer: Chosŏn-guk (Riket Joseon) eller 조선 왕조; 朝鮮王朝; Joseon Wangjo; Chosŏn Wangjo (Kongedynastiet Joseon)), flere alternative skrivemåter eksisterer eller har eksistert, så som Chosŏn, Choseon, Choson eller Chosun var et koreansk kongedømme som eksisterte mellom 18. juli 1392 og 8. oktober 1897, da det ble avløst av Keiserdømmet Korea (1897-1910).
Joeson ble grunnlagt av Yi Seong-gye, kong Taejo på ruinene av et annet koreansk kongedømme, Goryeo, da dette ble styrtet. Landet fikk tidlig sitt nye navn og hovedstaden flyttet til dagens Seoul. I nord tok kongedømmet tilbake kontrollen fra jursjenerne og utvidet landets grenser til naturlige grensa som skapes av elvene Yalu og Tumen. Joseon er det siste av de koreanske monarkiene og det lengstregjerende konfucianske dynasti i verden.
Joseon konsoliderte sin absolutte makt over Koreahalvøya, bygde på de konfucianske idealene og doktrinene i det koreanske samfunnet, importerte og tilpasset kinesisk kultur og utviklet den klassiske koreanske kulturen, handelen, vitenskapen, litteraturen og teknologien.
Dynastiet ble vesentlig svekket på 1500- og 1600-tallet da det først ble invadert to ganger av Japan i det som er kjent som Imjinkrigen og deretter to ganger av mandsjuene, som kort tid senere opprettet Qing-dynastiet i Kina. Dette forsterket en hard og absolutt isolasjonistisk politikk, og landet ble derfor kjent i utlandet som Eremittkongedømmet. Etter de mange invasjonsforsøkene levde landet i fred, men på mange måter svekket, i 200 år.
Kongemakten ble svekket utover på 1700-tallet, men særlig på 1800-tallet ble presset innenfra og utenfra så stort at landet ble tvunget til å åpne seg mot omverdenen. Fra 1897 til 1910 var Korea offisielt kjent som Keiserdømmet Korea, før landet i 1910 ble kolonisert av Japan, som ble slutten for kongedømmet.
Joseon-kongene har satt tydelige merker etter seg i dagens Korea; mye av dagens etikette, kulturnormer, sosiale attityde, språk og dialekter kommer fra denne perioden i Koreas historie.
== Historie ==
=== Tidlig Joseon ===
==== Grunnleggelse ====
Mot slutten av 1300-tallet var det nær 500-år gamle Kongedømmet Goryeo, etablert av Wang Geon i 918, blitt ustabilt, statsfunksjonene hadde kollapset etter mange års krig og en de facto-okkupasjon av Mongolriket. Etter etableringen av Ming-Kina, ble kongehoffet i Goryeo delt i to rivaliserende fraksjoner. En gruppe ledet av general Yi Seong-gye som støttet Ming-Kina, og en gruppe ledet av general Choe Yeong som støttet Yuan-Kina. Da en budbringer fra Ming kom til Goryeo i 1388 (14. året under Kong U) for å kreve tilbakelevering av en betydelig del av Goryeos nordre del, grep general Choe Yeong sjansen som bød seg, og argumenterte for et angrep mot Liaodonghalvøya. Goryeo krevde å være etterfølgeren til Kongedømmet Goguryeo, og krevde derfor også deler av Mandsjuria som en del av det koreanske territoriet.
General Yi Seonggye ble valgt til å lede angrepet, men på vei nordover gjorde han opprør. Han snudde styrkene sine sørover og ledet de mot Goryeo-hovedstaden, dagens Gaegyeong, der han gjennomførte et kupp og avsatte kong U til fordel for hans sønn, kong Chang i 1388. Året etter drepte han kong U og hans sønn etter en mislykket resturasjon. Yi Seonggye tvang en annen kongelig til å ta trona, også han hadde etternavnet Yi og ble kong Gongyang. I 1392 fikk general Yi Jeong Mong-ju, en høyt respektert leder av en gruppe lojal til Goryeo drept, deretter ble kong Gongyang avsatt og sendt i eksil til Wonju, deretter Samcheok der han døde. Dermed var kongedømmet Goryo ved veis ende.
Yi Seonggye, nå kong Taejo var i begynnelsen innstilt på å fortsette med navnet Goryeo og bare endre kongelinja til hans egen for å opprettholde en fasade som om ingenting hadde hendt og videreføre Goryo-tradisjonen. Men etter flere trusler om mytteri fra det svekkede, men fremdeles innflytelsesrike Gwonmun-aristokratiet, som fremdeles sverget sin lojalitet til restene av Goryeo og den nå skadeskutte Wang-klanen, og en konsensus fra det reformerte hoffet om at en ny tittel var nødvendig for å markere et skifte, slo Taejo fast det nye konge-dynastiet i 1393, under navnet Joseon ("Morgenstillhet;" en referanse til det første koreanske riket, Gojoseon), mens navnet på landet ble «Kongedømmet det store Joseon». Han flyttet også hovedstaden til Hanyang, dagens Seoul.
==== Konflikten mellom prinsene ====
Etter etableringen av kongedømmet kom også spørsmålet om hvem av Yis sønner som skulle etterfølge faren som Joseon-konge. Taejos femte sønn med dronning Sineui, Yi Bang-won, hadde bidratt mest til å få faren til trona. Men statsminister Jeong Do-jeon og Nam Eun brukte sin innflytelse overfor kong Taejo til å foreslå hans åttende sønn, andre sønn med dronning Sindeok, prins Uian (Yi Bang-seok) som kronprins i 1392. Konflikten kom opp i dagen fordi Jeong Do-jeon, som formet og etablerte det ideologiske, institusjonelle og juridiske grunnlaget for det nye kongedømmet mer enn noen annen, så Joseon som et kongedømme ledet av ministre utpekt av kongen, mens Yi Bang-won ville etablere et absolutt monarki styrt direkte av kongen. Med Taejos støtte begrenset Jeong Do-jeon kongefamiliens makt ved å forby politisk engasjement fra prinsene, samt ved å forsøke å avvikle prinsenes private armeer. Begge sider var klar over hatet overfor hverandre og forberedte seg på å slå til først. Etter dronning Sindeok plutselige død i 1398 og i kong Taejos sørgeperiode, slo kongens andre sønn, Yi Bang-won, til og raidet det kongelige palasset. Der drepte han Jeong Do-jeon og hans støttespillere, samt dronning Sindeoks to sønner (hans halvbrødre) inkludert kronprinsen. Hendelsen ble hetende «prinsenes første kamp».
Sjokkert over at hans sønner ville drepe hverandre for trona og psykisk utmattet som følge av drapet på hans andre kone, abdiserte kong Taejo og kronet umiddelbart hans andre sønn Yi Bang-gwa, til kong Jeongjong og ny Joseon-konge. En av kong Jeongjongs første handlinger som monark var å flytte hovedstaden tilbake til Kaeseong, der han mente det var betydelig mer komfortabelt å bo. Fremdeles hadde Yi Bang-won reell makt og kom raskt i konflikt med den misfornøyde og eldre bror, Yi Bang-gan, som også ønsket seg makt og innflytelse. I 1400 var spenningen mellom Yi Bang-wons fraksjon og Yi Bang-gans tilhengere så sterk at den eskalerte til en åpen kamp, som ble kjent som «prinsenes andre kamp». Yi Bang-gan tapte og ble sendt i eksil til Tosan mens hans støttespillere ble henrettet. Under dette presset gjeninnsatte kong Jeongjong Yi Bang-won som arving, og valgte deretter å abdisere. Samme år ble Yi Bang-won kronet til den tredje Joseon-kongen, som kong Taejong.
==== Konsolidering av kongemakt ====
I begynnelsen av Taejongs regime, nektet den tidligere kong Taejo å gi videre det kongelige segl som gav enhver konge sin legitimitet. Taejong begynte å ta politiske initiativ som han mente ville vise hans kvalifikasjoner for stillingen. En av hans første kongegjerninger var å avvikle privilegiet som mange i overklassen og i aristokratiet fram til da hadde hatt; å kunne ha private armeer. Hans beslutning reduserte mulighetene disse hadde hatt til å kunne la militære styrker støtte et opprør mot kongen. Samtidig ble den nasjonale hæren betydelig styrket. Neste beslutning var å revidere det eksisterende lovverket for taksering av eierskap til land samt et folkeregister. Mye landareal var holdt skjult for myndighetene, og dette ble nå registrert med den følge at statens inntekter ble doblet.
I 1399 hadde Taejong spilt en betydelig rolle i å avvikle Dopyeong, en forsamling fra den gamle statsadministrasjonens dager som hadde monopol på rettsvesenet under Goryeos svekkede statsmakt, til fordel for Joseons statsråd, ett nytt organ i den sentrale organiseringen rundt kongen. Etter å ha gjennomført sine første beslutninger, laget kong Taejong et nytt dekret der alle beslutninger som Joseons statsråd fattet, bare skulle settes ut i livet med kongens godkjennelse. Dette gjorde slutt på praksisen der ministre og rådgivere kunne godkjenne beslutninger etter debatt og forhandlinger seg imellom. Dermed ble mer makt samlet i kongens hender. Deretter etablerte Taejong et eget kontor, Sinmun, der innbyggere kunne legge fram saker der en hadde blitt urettferdig utnyttet eller truet av myndighetspersoner eller av aristokratiet. Taejong beholdt de fleste av Jeong Do-jeons reformer. I tillegg både henrettet og sendte han i eksil flere av hans egne støttespillere som hadde hjulpet han fram til kongemakt, for å styrke den kongelige autoriteten. For å begrense innflytelsen til sine slektninger, drepte han sin egen dronnings fire brødre, og sin sønn Sejongs svigerfar. Taejong forblir en kontroversiell figur som drepte mange av sine rivaler og slektninger for å få mer makt, men som likevel styrte effektivt ved å bedre innbyggernes liv, styrket det nasjonale forsvaret og la fundamentet for sin etterfølger, Sejong.
==== Kong Sejong den store ====
I august 1418 ble Sejong den fjerde Joseon-kongen, to måneder etter at forgjengeren Taejong abdiserte. I mai 1419 måtte kong Sejong, med sin far Taejong som rådgiver, håndtere Ōei-invasjonen for å fjerne de plagsomme japanske piratene som herjet utenfor øya Tsushima i Koreastredet. I september 1419 kapitulerte Tsushimas daimyo, Sadamori. I 1443 ble Gyehaetraktaten signert, der Tsushimas daimyo ble gitt rettigheter til å handle med Korea med 50 skip årlig, i bytte for tributt til Korea, samt å hjelpe til med å stanse alle japanske kystpirater som raidet koreanske havner.Ved den nordlige grensa etablerte Sejong fire fort og seks grenseposter for å beskytte befolkningen fra fiendtlige kinesiske og mansjuriske nomader som angrep fra Mandsjuria. I 1433 sendte Sejong general Kim Jong-seo nordover for å ødelegge Manchu. Kims militære styrke erobret flere slott, fortsatte nordover og gjenerobret gammelt koreansk land, omtrent der en finner dagens koreansk-kinesiske grense.Under Sejong utviklet Korea seg innenfor naturvitenskap, landbruk, litteratur, folkemedisin og ingeniørvitenskap. Sejongs suksess innenfor flere områder, førte til at han etter sin død fikk tittelen «den store» lagt til sitt navn, som en av to koreanske monarker. Men han er kanskje best kjent for å ha bidratt til etableringen av det koreanske alfabetet Hangeul, i 1443.
==== De seks martyrministre ====
Etter kong Sejongs død i 1450 ble hans sønn Munjong kronet og fikk jobben med å føre farens arv videre. Men alt i 1452 døde han. Hans 12 år gamle sønn, Danjong ble ny konge, noe hans onkel Sejo visste å utnytte. Onkelen tok kontroll over regjeringen og etter tre år avsatte han likegodt nevøen og kronet seg selv til den sjuende Joseon-kongen i 1455. I 1456 sørget kong Sejo for å drepe seks ministre mistenkt for å ha planlagt et attentat mot kongen med det mål å få Danjong tilbake til trona. Sejo drepte også Danjong selv, i palasset i Yeongwol, dit han var sendt i indre eksil. Til tross for at han hadde rappet trona fra sin unge nevø, viste Sejo seg som en minst like god monark som Taejong. Han styrket landets administrative system, blant annet med folketellinger, og et system for raskere å kunne mobilisere soldater. Han innførte landreformer for å bedre økonomien og oppfordret til publisering av bøker. Men vikstigst var at han fullførte en kode for statsadministrasjonen, som ble en hjørnestein for kongedømmets statsmakt og sørget for den første formen for en skreven konstitusjonell lov i Korea.
Etter Sejo ble hans svakere sønn Yejong ny konge, men han døde etter to år i 1469, og Yejongs nevø, Seongjong tok over. I hans regjeringstid utviklet den nasjonale økonomien seg og en fikk framveksten av neokonfucianske lærde innenfor Sarimtradisjonen. Disse ble oppmuntret av Seongjong til å delta i politiske diskusjoner. Han etablerte Hongmungwan, det kongelige biblioteket og et råd med konfucianske lærde, som han benyttet for å diskutere filosofi og regjeringens politikk. Han bidro til en kulturell gullalder som brakte han på nivå med kong Sejongs regjeringstid, ved å publisere flere bøker om blant annet geografi og etikk. Han sendte også militære styrker mot landets nordlige grense for å stanse jursjenerne og stabilisere grenseområdet.
==== Forfølgelse av lærde ====
Seongjongs sønn Yeonsangun blir ofte ansett som den verste tyrannen av alle monarkene i Korea, først og fremst som en følge av forfølgelsen av de boklærde mellom 1498 og 1506. Han ble mentalt forstyrret etter at han fikk vite at hans biologiske mor ikke var dronning Jung-hyeon, men den nå avsatte dronning Yoon. Yoon ble tvunget til å drikke gift etter å ha forgiftet en av Seongjongs konkubiner i sjalusi, og etterlot et kloremerke i Seongjongs ansikt.
Da han ble vist et tøystykke angivelig stenket med morens blod, som følge av oppkast etter giftdrikkingen, slo han ihjel to av Seongjongs konkubiner som hadde anklaget Yoon og dyttet stordronning Insu, som deretter døde. Han henrettet regjeringsmedlemmer som hadde støttet Yoons død sammen med deres familier. Han henrettet også Sarimlærde for å skrive fraser kritiske til hvordan Sejos karret til seg den koreanske trona. Han arresterte tusen kvinner fra landet rundt som ble tvunget til nå tjene som palassunderholdere og gjorde det kongelige universitetet, Seonggyungwan, til en personlig forlystelsesarena. Han avskaffet det rådgivende organet som var ment å utøve kritikk mot uanstendige handlinger og politikk fra kongens side, foruten Hongmungwan. Han bannlyste bruken av hangul etter at noen innbyggere hadde kritisert kongen med plakater skrevet på hangul. Etter 12 år med vanstyre ble han til slutt avsatt i et kupp, som gav hans halvbror Jungjong trona i 1506.
Jungjong var en svak konge som en følge av foranledningen til at han i hele tatt ble konge. Men hans regjeringstid var en periode med omfattende reformer ledet av hans minister Jo Gwang-jo, en karismatisk leder for Sarim-skolen. Han etablerte et lokalt selvstyre (Hyang'yak) for å styrke den lokale autonomien og samfunnsånden blant innbyggerne, forsøkte å redusere gapet mellom rik og fattig ved hjelp av landreformer som fordelte landarealet mer rettferdig og begrenset areal og antall slaver en person kunne eie, han offentliggjorde konfusianske skrifter på lokale dialekter og forsøkte å redusere størrelsen på statsapparatet ved å redusere antall byråkrater.
Ifølge Kongedømmet Joseons annaler ble det sagt at ingen myndighetspersoner turde å motta bestikkelser eller utnytte sin stilling i denne perioden, fordi kongen tok loven svært alvorlig. De radikale reformene ble godt mottatt blant innbyggerne, men ble motarbeidet av konservative myndighetspersoner som hjalp Jungjong til trona. De la planer for å få Jungjong til å tvile på Jos lojalitet ved å skrive «Jo vil bli konge» (주초위왕, 走肖爲王) med honning på blad så larvene skulle etterlate den samme frasen som en slags overnaturlig manifestasjon. Jo Gwang-jo ble henrettet og de fleste reformene døde med han, og en fikk en ny periode med forfølgelse av de lærde i 1519. De neste 50 årene var hoffet herjet av blodige og kaotiske stridigheter, mellom fraksjoner som støttet rivaliserende prinser og ektefeller. Inngifte i kongefamilien fikk betydelig makt og bidro til at korrupsjonen florerte.
=== Midtperioden av Joseon ===
Midtperioden av kongedømmet Joseon bar preg av flere intense og blodige maktkamper mellom politiske fraksjoner som svekket nasjonen. Invasjonsforsøk fra Japan og Mandsjuria nær veltet hele kongedømmet.
==== Maktkamp ====
Sarimfraksjonen, som tapte flere politiske kamper under Yeonsangun, Jungjong og Myeongjong økte innflytelsen over regjeringen i Seonjos kongeperiode, men ble raskt splittet i en østlig og en vestlig fraksjon, der den østre fraksjonen igjen ble splittet i en nordlig og en sørlig fraksjon. Den vestlige fraksjonen ble også splittet i to fraksjoner for henholdsvis ny og gammel tradisjon. Maktforskyvninger mellom disse gruppene ble ofte etterfulgt av beskyldninger om forræderi og blodige feider, som igjen førte til hevnaksjoner etter hvert som regimet stadig fikk nye konger.
Et eksempel er forræderisaken i 1589 (기축옥사), der et medlem av den østlige fraksjonen, Jeong Yeo-rip, ble beskyldt for å konspirere med den hensikt å starte et opprør. Jeong hadde etablert en gruppe støttespillere som også fikk militær trening for å kjempe mot japanske banditter. Det hersker fremdeles usikkerhet knyttet til formålet med gruppen, som reflekterte et ønske om et klasseløst samfunn som spredte seg i Honamregionen. Lederen for den vestlige fraksjonen, Jeong Cheol, ledet etterforskningen og benyttet hendelsen til å forfølge alle medlemmer av den østlige fraksjonen som hadde hatt det minste med Jeong å gjøre. Til slutt var over 1000 mennesker drept eller sendt i eksil.
==== Japanske invasjoner ====
Gjennom den koreanske historien, var det stadige piratangrep både på land og sjø. Den eneste begrunnelsen for Korea å ha sin egen marine var å sikre sjøverts handel mot wokoupirater. Den koreanske marinen slo tilbake piratangrep ved å benytte en avansert form for krutt-teknologi, blant annet kanoner med brannpiler; singijeon som ble skutt ut fra en hwacha.
Under de japanske invasjonene av Korea mellom 1592 og 1598, planla den japanske krigsherren Toyotomi Hideyoshi angrepet på Ming-Kina ved hjelp av portugisiske pistoler. Han invaderte Korea med sine daimyō og deres tropper i 1592 og 1597, og planla å bruke Korea som et springbrett for angrepet mot Kina. Kongedømmet Joseons hoff var splittet og kunne ikke mønstre motstand mot de japanske angriperne, de diplomatiske framstøtene mislyktes og bidro samlet sett til Joseon-rikets elendige forbredelser. Japanernes bruk av europeiske skytevåpen førte til at det meste av den sørlige delen av Koreahalvøya ble okkupert i løpet av få måneder, og både Hanseong (dagens Seoul) og Pyongyang ble besatt.
Lokal motstand, deriblant geriljakrig sakket farten på de japanske styrkene, og invasjonen stanset helt opp etter at admiral I Sun-sin ødela den japanske invasjonsflåten. Korea fikk kontroll over skipsleiene rundt halvøya noe som var ødeleggende for de japanske forsyningslinjene. Ming-Kina intervenerte dessuten på Koreas side ved på sende en enorm styrke i 1593 som sammen med koreanske soldater drev japanske soldater tilbake.
Under krigen utviklet Korea kraftige skytevåpen og skilpaddeskip. Styrkene fra Joseon-Korea og Ming-Kina vant med til en høy pris. Krigen førte til at forholdet mellom Korea og Japan var nær ikke-eksisterende fram til 1609.
==== Mandsjuinvasjonene ====
Etter krigen lå Koreahalvøya ødelagt tilbake. Samtidig samlet høvding Nurhaci (regjerte 1583–1626) hos jianzhoujursjenerne alle de jursjenske stammene i Mandsjuria til en sterk koalisjon, som hans sønn Hung Taiji (regjerte 1626-–1643) omsider skulle kalle for «Mandsjuer». Etter at han erklærte «De sju anklagene» mot Ming-Kina i 1618, var det flere militære trefninger mellom Nurhaci og Ming-Kina. Ved behov bad Nurhaci om hjelp fra kong Gwanghaegun (regjerte 1608–1623), noe som satte Joseon-Korea i en vanskelig posisjon, fordi Ming-hoffet også bad Joseon-Korea om militær assistanse. Joseon-kongen forsøkte å være upartisk, men de fleste av hans embedsmenn gikk imot han for ikke å støtte Ming, som hadde berget Korea under Hideyoshis invasjoner noen tiår tidligere.I 1623 ble kong Gwanghaegun avsatt av den vestlige fraksjonen og sendt i indre eksil, først på Ganghwa, deretter på Jeju der han døde i 1641. Kong Injo (regjerte 1623–1649) besteg trona og forviste Gwanghaeguns støttespillere. Han gjorde om på den tidligere kongens utenrikspolitikk, og den nye kongen nektet støtte Ming åpent, men et opprør ledet av general Yi Gwal i 1624 ødela Joseon-Koreas forsvar mot nord. Selv etter at opprøret var slått ned, måtte kong Injo avse soldater til hovedstaden for å sikre stabilitet, med den følge av færre soldater ble tilbake i nord for å beskytte grensa.I 1627 gikk en jursjensk hær på 30.000 soldater ledet av Nurhacis nevø, Amin over Joseon-Koreas grense og ødela det nordlige forsvaret. Etter et raskt felttog assistert av nordlige yangban som hadde støttet kong Gwanghaegun, tvang jursjenerne på Joseon-Korea en traktat der en måtte akseptere «broderlige relasjoner» med den jursjenske staten. Fordi kong Injo holdt fast ved hans anti-mandsju politikk, sendte Qing-Kinas hersker Hong Taiji en straffeekspedisjon på 120.000 soldater til Joseon i 1636. Kong Injo ble tvunget til å avslutte relasjonene til Ming og akseptere Qings suzerenitet i stedet. Injos etterfølger, kong Hyojong (regjerte 1649–1659), forsøkte å etablere en hær for å jage fienden av gårde og redde Kina fra mandsjurene, men lyktes ikke.Til tross for at Joseon-Korea hadde blitt en tributtstat til Qing, fryktet Joseonlederne og landets intellektuelle mer for å bli erobret av mandsjurene, som de anså som barbarer. Lenge etter at Joseon hadde underkastet seg Qing, fortsatte hoffet og landets lærde å bruke Ming-perioder, som da en lærd skrev 1861 som «det 234 året etter Chongzhen»."Korea ble stadig mer isolasjonistisk. Kongene forsøkte å begrense kontakten med andre land.
=== Det senere Joseon ===
Etter invasjonene fra Japan og Mandsjuria opplevde Joseon en relativt fredelig periode som varte i 200 år. En fikk den konfucianske sosialreformen Silhak (praktisk læring). Tidligere Silhak-lærde arbeidet for en betydelig reform av eksamenene for statstjenestemenn, skattleggingen, naturvitenskap og utvikling av landbruket med ny landbruksteknologi. De mente at en skulle reetablere samfunnsstrukturen etter at den var svært ødelagt etter flere invasjoner. Under ledelse av kong Hyeonjongs sjefsminister, Kim Yuk, ble reformene implementert, og de viste seg å gi betydelige fordeler, både for inntektene til statskassa, men også for de fleste bøndene.
Kongene Sukjong og hans sønn Yeongjo forsøkte å løse problemene som var skapt av at enkelte av hoffets fraksjoner fikk mer makt enn de andre. Det ble derfor gjennomført en svært streng politikk der ingen ble favorisert og alle likebehandlet. Personer ble rekruttert til statsforvaltningen uavhengig av hvilken politisk fløy de tilhørte.
Kong Yeongjo og kong Jeongjo ledet Joseon-Koreas renessanse. Yeongjos barnebarn, Jeongjo, gjennomførte flere reformer i hans regjeringstid, det best kjente er kanskje etableringen av det kongelige biblioteket Kyujanggak, i et forsøk på å bedre den kulturelle og politiske posisjonen til Joseon. Kong Jeongjo ledet dessuten flere sosiale initiativ og åpnet statsapparatet for personer som normalt ville ha blitt oversett på grunn av deres sosiale status og posisjon. Kong Jeongjo hadde støtte fra mange av de Silhak-lærde. Under Jeongjo utviklet Joseon-Korea seg innenfor populærkultur. De Silhak-lærde oppmuntret til at staten skulle reflektere dens innbyggeres tradisjoner og livsstil, og etablerte studier innenfor koreansk historie, geografi, epigrafikk og språk.
=== Nedgangen ===
I 1863 ble kong Gojong koreansk monark. Hans far, regent Heungseon Daewongun, styrte på hans vegne inntil Gojong selv ble voksen. På midten av 1860-tallet var regenten i ledelsen for de som ønsket isolasjonisme, og ledet også forfølgelse av koreanere som hadde konvertert til katolisismen, og katolske misjonærer som hadde brakt religionen til Korea. Politikken førte til det franske angrepet på Korea i 1866. De tidligste årene i Gojongs regjeringstid, ble det ødelagte kongepalasset Gyeongbokgung gjenoppbygd og ferdigstilt i 1867. Under Heungseon Daewongun mistet den politiske fløyen ledet av Andong Kim-klanen all makt. I 1871 støtte koreanske og amerikanske marinefartøyer sammen etter General Sherman hendelsen i 1866.
I 1873 inntok kong Gojong kongetrona, etter at han hadde blitt gammel nok, og etter at Heungseon Daewongun trakk seg. Den kommende dronning Min (senere Keiserinne Myeongseong) tok kontroll over hennes hoff, og sørget for å gi familiemedlemmer dominerende posisjoner.
Japan hadde etter Meijirestaurasjonen fått tilgang på vestlig våpenteknologi, og kunne derfor tvinge Joseon-Korea til å inngå den påtvugne Ganghwatraktaten i 1876. Denne tvang Korea til å åpne tre havnebyer for handel, og gav samtidig japanere ekstraterritoriell status. Port Hamilton ble okkupert av den britiske marine i 1885.
Mange koreanere foraktet Japan og annen utenlandsk innflytelse over landet, og den korrupte og undertrykkende kongemakten. I 1894 startet en koreansk religiøs sekt (Donghak) et opprør som ble kjent som Donghakopprøret. Dette var et i hovedsak bondeopprør der bondeleder Jeon Bong-jun tok kontroll over styrkene til den lokale hersker Jo Byong-gap i slaget ved Go-bu 11. januar 1894. Etter kampene ble Jos eiendommer delt ut til bøndene. I mai hadde bondehæren nådd Jeonju, og Joseon-regjeringen bad Qing-Kina om assiatanse for å slå ned opprøret. Qing sendte 3000 soldater som fikk opprørerne til å forhandle om en våpenhvile. Japan så på Qing-Kinas inngripen som en trussel og sendte 8000 soldater til Korea, som erobret kongepalasset i Seoul og innsatte en pro-japansk regjering 8. juni 1894, som igjen bad japanerne om å fordrive de kinesiske styrkene. Dette førte raskt til utbruddet av første kinesisk-japanske krig (1894–1895) mellom Kina og Japan, en krig som i hovedsak foregikk på koreansk territorium.
Keiserinne Myeongseong forsøkte å svare på den japanske intervensjonen i Korea, og vurderte å henvende seg til Russland eller Kina for støtte. I 1895 ble Myeongseong (referert til som «dronning Min»)) drept i et japansk attentat. Den japanske minister i Korea, Miura Goro, planla og ledet gjennomføringen av attentatet. En gruppe japanske agenter gikk sammen med Hullyeondaehæren inn i kongepalasset Gyeongbokgung i Seoul. Dette var allerede under japansk kontroll. Først drepte de keiserinne Myeongseong, deretter lemlestet de kroppen hennes i palassets nordfløy.
Qing-Kina måtte akseptere tapet for Japan i Shimonosekitraktaten signert 17. april 1895, der Kina anerkjenner Koreas «fulle og omfattende suverenitet». Etter datidens realiteter gjorde det at den tidligere kinesiske vasallstat nå ble til et japansk protektorat. Joseon-hoffet, under press fra langt større utenlandske makter, hadde etter dette behov for å gjenreise den nasjonale integriteten og erklærte derfor opprettelsen av Keiserdømmet Korea i 1897. Gojong tok tittelen keiser for å understreke Koreas uavhengighet. I tillegg startet Gojong arbeidet med å importere utenlandsk teknologi, særlig fra Russland, for å kunne stå imot Japan. Teknisk sett markerer 1897 slutten på Joseon-Korea, ettersom landets offisielle navn ble endret. Imidlertid var det fremdeles Joseon-Koreas kongehus som regjerte, dog under press fra Japan og Russland.
I en serie manøvreringer og motmanøvreringer klarte Japan å slå den russiske flåten ved Slaget om Port Arthur i 1905. Etter at den Den russisk-japanske krig ble avsluttet ved Portsmouth-traktaten, lå veien åpen for Japan til å ta kontrollen over Korea. Etter at Korea ble påtvunget Eulsatraktaten i 1905, ble landet et japansk protektorat. Itō Hirobumi ble den første japanske generalresident i Korea, men ble senere drept av den koreanske uavhengighetsaktivisten An Jung-geun i 1909 ved jernbanestasjonen i Harbin. Tross koreansk motstand ble Korea annektert gjennom den påtvugne annekteringstraktaten i 1910.
== Styresmakt ==
Joseon-Korea var et sterkt sentralisert monarki og neokonfuciansk byråkrati som beskrevet i Gyeongguk daejeon, en slags koreansk konstitusjon.
=== Kongen ===
Kongen hadde absolutt autoritet, men kongens faktiske makt varierte avhengig av de rådende politiske forholdene. Han var bundet av tradisjoner, tidligere kongers beslutninger, Gyeongguk daejeon og konfuciansk lære. Kongen forlangte absolutt lijalitet fra sine embedsmenn og undersåtter, men embedsmennene var forventet å rettlede kongen mot den rette vei i fall en mente at han var i ferd med å gjøre noe dumt eller galt. Naturkatastrofer ble ansett å kunne på grunn av kongens feil, og Joseon-kongene var derfor ekstra oppmerksomme når disse skjedde. Ved tørke eller andre katastrofer som ofte gjentok seg, aksepterte kongen ofte kritikk fra både embedsmenn og fra innbyggerne, og uansett hva de måtte si eller skrive ville de være beskyttet mot straffeforfølgelse etter loven, men også her fantes det noen få unntak.
=== Embedsmenn ===
Embedsmennene ble rangert i ni nivåer, hvert nivå delt i et senior og ett juniornivå. Rangeringen gikk derfor fra første nivå senior (정1품, 正一品) ned til niende nivå junior (종9품, 從九品). Nivåplassering ble oppnådd gjennom alder og forfremmelse eller gjennom kongelig dekret basert på en statseksamen eller anbefaling. Embedsmennene bar i henhold til Gyeongguk daejeon på første, andre og tredje nivå røde kapper, til og med sjette nivå blå, og de laveste grønne kapper. En embedsmanns stilling gav ofte en yangbanstatus, adelig tittel som kunne arves i tre generasjoner. For å få en slik tittel, måtte en gjennomgå en rekke gwageoeksamener. Disse fantes i tre varianter, litterær, militær og diverse, der den litterære eksamenen var den mest prestisjefylte. Mange av nøkkelpostene, inkludert alle i de tre Samsa-kontorene, var bare åpen for kandidater med litterær eksamen.
Den litterære eksamen var firedelt, og en måtte bestå alle for å bli en embedsmann. Et kull på 33 kandidater måtte ta den siste eksamen foran kongen. Kandidaten med best resultat ble plassert som junior i sjette nivå. De to med nest beste resultat ble plassert som junior i sjuende nivå. De neste sju kandidatene ble plassert som junior i åttende nivå, mens de siste 23 ble plassert i niende nivå som juniorer, den laveste av de 18 rangeringene.
Embedsmenn på første senior og juniornivå, samt andre seniornivå ble tittullert med «dae-gam» (대감, 大監), mens andre junior og tredje senior ble tittulert «yeong-gam» (영감, 令監). De rød-kledde ble ofte kalt for «dangsanggwan» (당상관, 堂上官), og tok del i beslutningsprosessen ved å delta på møter å kongens råd. De øvrige ble kalt for «danghagwan» (당하관, 堂下官).
=== Sentral regjering ===
==== Statsråd ====
Joseons statsråd (Uijeongbu, 의정부, 議政府) var landets øverste forsamling, men dets makt og myndighet sank etter hvert. Forsamlingens leder (Yeonguijeong, 영의정, 領議政), venstre statsrådleder (Jwauijeong, 좌의정, 左議政), og høyre statsrådleder (Uuijeong, 우의정, 右議政) var de øverste embedsmenn i Joseon-Korea. De tre ble assistert av en venstre minister (Jwachanseong, 좌찬성, 左贊成) og en høyre minister (Uichangseong, 우찬성, 右贊成), og deretter funghte sju lavere embedsmenn. Statsrådets makt var omvendt proporsjonal med kongens. Det var perioder der det hadde i direkte kontroll over Joseons seks departement, det øverste utøvende organet i kongedømmets maktapparat, men hadde i det alminnelige bare en rådgivende rolle overfor en sterkere konge. Embedsmennene kunne besette flere stillinger samtidig.
==== Seks ministre ====
Joseons seks departement (Yukjo, 육조, 六曹) var den øverste utøvende makt i kongedømmet, bortsett fra kongen. Hver minister (Panseo, 판서, 判書) var i rang nummer tre etter statsrådets ledere og assistenter, og hadde alle en viseminister (Champan, 참판, 參判), på samme nivå. Av de seks ministrene var det en med høyere rang ennde andre; ministeren med ansvar for personell. Ettersom statsrådets makt falt over årene, ble personellministeren ofte de facto leder av de øvrige ministrene. De seks ministerposisjonene, rangert etter viktigtet:
Personelldepartementet (Ijo, 이조, 吏曹), arbeidet med å utnevne embedsmenn.
Skattedepartementet (Hojo, 호조, 戶曹) arbeidet med skatter, finanser, folketellinger, landbruk og arealpolitikk.
Ritedepartementet (Yejo, 예조, 禮曺), arbeidet med riter, kultur, diplomati og gwageoeksamner.
Forsvarsdepartementet (Byeongjo, 병조, 兵曺), arbeidet med militærvesenet.
Justisdepartementet (Hyeongjo, 형조, 刑曺), arbeidet med administrasjon av lovverket, slaveriet og straff.
Arbeidsdepartementet (Gongjo, 공조, 工曹), arbeidet med industri, offentlige arbeider, produksjon, gruvedrift.
==== Tre kontorer ====
Joseons tre kontorer, eller Samsa (삼사), er et fellesnavn for de tre organisasjonene som funksjonerte som de viktigste organene for trykking, samt for kongens og embedsmennenes finanser og balanse. Systemet ble laget etter det tilsvarende kinesiske systemets mal, men hadde en mer framtredende rolle i Joseon-Korea, sammenlignet med Kina. I rollen som ansvarlig for trykking, hadde en ikke som oppgave å bestemme eller implementere politikk, men hadde en innflytelsesrik rolle i den løpende debatten.
Embedsmennene som tjenestegjorde i de tre organisasjonene var ofte yngere og med lavere status enn andre embedsmenn, men hadde til gjengjeld et sterkt akademisk rykte, og nøt godt av privilegier og prestisje (for eksempel kunne de som drev med sensur drikke alkohol i arbeidstiden, fordi de også skulle kritisere kongen). For å bli utnevnt, gikk en grundigere gjennom kandidatens karakter og familiebakgrunn. Den raskeste veien til høyere posisjoner i systemet, var via Samsa-organene, og det var stort sett alltid herfra en rekrutterte medlemmer til statsrådet.
De tre organene var:
Kontoret til generalinspektøren (Saheonbu, 사헌부), overvåket statsmaktens administrasjon og embedsmennene både i de sentrale organene, og lokalt rundt om, med vekt på korrupsjon, feilbeslutninger og inneffektivitet. Det var også ansvarlig for offentlig moral og konfucianske skikker, og å møte kritikk fra befolkningen. Det ble ledet av en generalinspektør (Daesaheon, 대사헌), en embedsmann fra andre nivå i juniorposisjon, og hadde ansatt 30 uavhengige embedsmenn.
Kontoret for sensur (Saganwon, 사간원), hovedfunksjonen var å protestere overfor kongen hvis det ble utført feilaktige beslutninger eller annen uhøvelig adferd eller politikk. Viktige dekreter fra kongen ble sett over av senruren, som bad om at de ble trukket tilbake om de ble ansett som feilaktige. Det skrev også generelle ytringer om statens tilstand. Det bestod av fem embedsmenn, ledet av en sjefssensor (Daesagan, 대사간), på tredje senior nivå.Mens hovedfokus for kontoret til generalinspektøren er embedsmenn og kontoret for sensur er kongen, utførte de to kontorene ofte hverandres oppgaver. Sammen ble de kalt for Yangsa (양사) som direkte oversatt betyr «begge kontorene», og samarbeidet ofte, særlig i tilfeller hvor en forsøkte å reversere kongens beslutninger.
Kontoret for spesialrådgivere (Hongmungwan, 홍문관 弘文館, så etter det kongelige biblioteket, og fungerte som researchere for studier i konfuciansk filosofi og svarte på kongens spørsmål. Tjenestemennene deltok i daglige forelesninger kalt for gyeongyeon (경연), der det ble diskutert historie og konfuciansk filosofi med kongen. Disse diskusjonene førte ofte til at aktuelle politiske hendelser ble diskutert, og dermed gav dette forsamlingen også innflytelse som rådgivere. Det ble ledet av en ledende lærd (Daejehak, 대제학), en deltidsstilling på andre seniornivå som også ble kombinert med en stilling for eksempel i statsrådet, samt en nestleder (Bujehak, 부제학), som var en fulltids seniorstilling på nivå tre, som i realiteten sørget for den daglige drift. Å være ledende lærd var en svært prestisjefylt posisjon i det dypt konfucianske koreanske samfunnet. Kontoret ble etablert for å erstatte Jiphyeonjeon, som ble avviklet av kong Sejo i etterkant av drapet på seks ministre.
==== Andre embedsmenn ====
Blant det øvrige embedsverket var:
Det kongelige sekretariat (Seungjeongwon, 승정원), var en liaison mellom kongen og departementene. Det eksisterte seks sekretariat, ett for hvert departement, alle tjenestemenn var seniorer i nivå tre. Hovedoppgaven var å sende visere kongelige dekreter til departementene og motta henvendelser fra embedsverket og innbyggerne til kongen, men var også rådgivere for kongen og tjenestegjorde dessuten i nøkkelstillinger i kongens hoff. Dette gjaldt særlig den kongelige sjefssekretær, (도승지), som var liason til personelldepartementet, og var kongens nærmeste av alle embedsmenn, og av det fikk han ofte betydelig makt. Hong Guk-yeong (under Jeongjos styre) og Han Myeong-hwe (under Sejo) er eksempler på de mest innflytelsesrike sjefssekretærene.
Hovedstadsbyrået (Hanseungbu, 한성부), ansvar for hovedstaden, Hanyang eller dagens Seoul. Det var ledet av Paanyoon(판윤), en andre grads senior embedsmann, tilsvarende dagens borgermester.
Det kongelige etterforskningsbyrået (Uigeumbu, 의금부), var et organ for etterforskning og maktutøvelse direkte underlagt kongen. Det håndterte forræderi og andre alvorlige saker som bekymret kongen og kongefamilien. I tillegg sørget byrået for å arrestere, etterforske, fengsle og gjennomføre idømt straff mot mistenkte forbrytere, som ofte var embedsmenn.
Byrået for arkiv (Chunchugwan, 춘추관), embedsmenn som skrev, samlet sammen og vedlikeholdt myndtghetenes arkiver og historiske data. Det ble ledet av en statsråd, og mange av posisjonene ble holdt av embedsmenn som også tjenestegjorde i andre organer. Det var åtte histografer som hadde som eneste oppgave å skrive møtereferat for de historiske arkvene.
Seonggyungwan eller det kongelige akademiet (성균관), et kongelig universitet som skulle utdanne kommende embedsmenn. Disse måtte først gjennom to gwageoeksamener før de ble tatt opp som studenter. Hver klasse bestod normalt av 200 elever, som bodde i et eget internat betalt av staten, og fulgte skolens strenge rutiner og regler. Universitetet fungerte også som et hellig sted for konfuciansk visdom. Studentenes meninger om regjeringens politikk, særlig gjennom samlede uttalelser og demonstrasjoner kunne ha sterk innflytelse, ettersom de representerte holdningene til unge og ukorrupte studenter. Den ansvarlige embedsmannen var Daesaseong (대사성), senior på tredje nivå, samt 36 andre embedsmenn samt også andre fra den øvrige statsadministrasjonen som var med på å drive akademiet.
=== Lokal forvaltning ===
Embedsmenn fra høyere nivå ble sendt ut fra sentralmyndighetene til lokale myndigheter rundt om i landet. Noen ganger ble en hemmelig kongelig inspektør (Amhaeng-eosa, 암행어사) utnevnt av kongen og sendt ut inkognito, for å overvåke embedsverket rundt om. Disse hemmelige inspektørene var vanligvis unge embedsmenn av lavere grad, men hadde kongens autoritet til å avsløre korrupte embedsmenn.
Provinser (Do, 도), det var åtte provinser, hver ledet av en guvernør (Gwanchalsa, 관찰사), som hadde rang som junior i nivå to.
Bu (부), administrative kontorer med ansvar for de viktigste byene I provinsene. Hvert bu ble ledet av en Buyoon (부윤), som tilsvarte guvernør i rang.
Mok (목), det eksisterte 20 moks, som styrte store fylker (ju, 주). En mok ble ledet av en Moksa (목사), med rang av senior på nivå tre.
Fylke (Gun, 군), det eksisterte 80 fylker, hver ledet av en Gunsu (군수), med rang som junior i nivå fire.
Hyeon (현), store hyeons ble styrt av en Hyeongryeong (현령), med rang som junior i nivå fem, mens mindre hyeoner ble ledet av Hyeonggam (현감), junior på sjette nivå.
=== Administrativ inndeling ===
Gjennom det meste av Joseon-Korea ble landet inndelt i åtte provinser (do; 도; 道). Provinsgrensene forble uendret for nesten 500 år fra 1413 til 1895, og formet det geografisk paradigme som fremdeles er tydelig på Koreahalvøya i dagens administrative inndelinger, dialektene og de regionale skikker og særtrekk. De åtte provinsenes navn er i en eller annen form fremdeles i bruk.
== Samfunn ==
=== Sosial og befolkningsstruktur ===
Det hersker stor usikkerhet til befolkningsmegden i Joseon-Korea. Myndighetenes egne arkiver teller husholdninger, men anses som upålitelige. Et moderne estimat gir 6 millioner innbyggere ved starten på år 1392, med varierende vekst fram til 18 millioner i 1750. Mellom 1810 og 1850, falt befolkningen med vel 10 prosent og forble deretter stabilt. Før innføringen av moderne medisin av Keiserdømmet Korea tidlig på 1900-tallet, var gjennomsnittlig levealder for koreanske menn 24 år og for kvinner 26 år.Joseon-Korea etablerte et sentralisert administrativt system da kong Taejong i 1399 avviklet Dopyeong til fordel for Joseons statsråd, kontrollert av konfucianske lærde (Yangban). Mot slutten av 1700-tallet hadde yangban skaffet seg de fleste fordelene som ble aristokratiet til del, med unntak av statusen som kom av families posisjon, gwageoeksamnene for konfuciansk lære og den sivile statsadministrasjonen. Men yangban-posisjonen var bare delvis arvelig. Dersom en arving ikke klarte å bli embedsmann i tredje generasjon etter en yangban, mistet hele familien sin yangban-status. Som oftest måtte en gjennom flere gwageoeksamener (en måtte bestå en lavere todelt eksamen (소과) for å kvalifisere seg til en høyere todelt eksamen, som alle måtte bestås for å bli embedsmann.
Den sentrale statsmyndigheten og de militære styrkene ble kontrollert av yangban og kongen, i en heller vanskelig balansegang. Antallet yangban av befolkningen kan ha vært så mange som 30 prosent i 1800, men det var store lokale variasjoner. Ettersom statsadministrasjonen var liten, hadde et stort antall yangban lokalt høy status, men ikke nødvendigvis en høy inntekt.Mellom 30 og 40 prosent av befolkningen var slaver (nobi), lavstatus (cheonmin) eller de uberørbare lavkastene (baekjeong). Slaveri var arvelig, såvel som en form for pålagt straff. Slaver kunne både være eid av myndighetene, og av private slaveeiere. Myndighetene gav av og til slaver til innbyggere med høyere rang. Privateide slaver kunne arves som personlig eiendom. Dersom avlingene slo feil, kunne mange innenfor sangminklassen frivillig bli slaver for å overleve. Slaver både kunne eie og hadde som oftest egen eiendom. Private slaver kunne kjøpe seg fri.
Mange av den gjenværende befolkningen på rundt 40-50 prosent var bønder, men nyere forskning har reist spørsmål omkring størrelsen på andre koreanske klasser og grupper; handelsmenn, lokale embedsmenn, lavere deltidsansatte (chungin), håndverkere og arbeidere, tekstilarbeidere og lignende. Gitt befolkningens størrelse, kan det være at en person hadde flere roller i flere klasser. Det meste av landbruket var kommersielt og ikke for egen overlevelse. I tillegg til at det gav ekstra inntekter, var det å kunne et håndverk nødvendig for å unngå de verste effektene av det tungrodde og ofte korrupte skattesystemet i landbruket.Sent i Joseons historie tok konfucianske idealer vedrørende eiendom og «filial pietet» gradvis over, og var sterkt forbundet med det komplekse sosiale hirearkiet. Tidlig på 1700-tallet klaget sosialkritikeren Yi Junghwan (1690–1756) sarkastisk at «folk har en tendens til å få en liten omgangskrets med de mange ulike graderingene og rangeringene som deler opp befolkningen».Men, som Yi skrev, de uformelle sosiale forskjellene i det tidligere Joseon, ble styrket av lovlig distriminering, som for eksempel overflødighetslovgivningen, som regulerte kleskoden til de ulike sosiale gruppene, og lover som begrenset arv og kvinners eiendomsrett.Lovene ble trolig innført på grunn av den økende sosiale mobiliteten, særlig i det velstående hundreåret som startet rundt 1710.Kongedømmet Joseons opprinnelige sosiale hierarki ble arvet fra Kongedømmet Goryeo. Mellom 1300 og 1500-tallet var hierarkiet strengt og stabilt. Og fordi de økonomiske mulighetene til å endre sin status var svært begrenset, var det ikke nødvendig med en egen lov.
Mot slutten av 1600-1800-tallet oppstod nye sosiale grupper, og det gamle klassesystemet ble svært svekket. Særlig i regionen Daegu der yangban-klassen i 1858 utgjorde 70 prosent av befolkningen.I 1801 ble alle de stateside slavene frigitt, og dette innebar også aviklingen av slaveriet som system gjennom det neste hundreåret. Gaboreformen i 1894 inneholdt en sosialplan som avviklet slaveriet i sin helhet.
== Kultur ==
Joseon representerte to perioder med sterk kulturell vekst. Joseonkulturen utviklet den koreanske teseremonien, koreanske hager og omfattende historiske bokverker. Kongefamilien sørget også for å få bygd flere festninger og palasser.
=== Klær ===
I Joseon ble kvinnenes jeogori gradvis mer tettsittende og kortere. På 1500-tallet var jeogrien posete og rakk til nedenfor livet, men mot slutten av kongedømmet på 1800-tallet var den kortet ned til under brystene, som nå ble dekket med klesstykket heoritti. Mot slutten av 1800-tallet introduserte Heungseon Daewongun den mandsjuinspirerte jakka magoja, som i nyere tid også brukes sammen med folkedrakta hanbok.
Chima var et langt skjørt, mens jeogorien var kort og tettsittende mot slutten av Joseon-perioden. Skjørtets fylde ble uthevet rundt hoftene. Flere typer undertøy ble benyttet under chima, som darisokgot, soksokgot, dansokgot og gojengi for å oppnå den ønskede siluetten. Fordi jeogorien var så kort, ble et naturlig å vise heoritti (eller «heorimari») som fungerte som et korsett.
Overklassen brukte hanbok av tettvevd nettelduk laget av rami, eller andre høykvalitetsstoffer som var tettvevd, eller av silke. Folk flest ble begrenset av loven og av ressurstilgangen til å i beste fall bruke bomull. Overklassen bar klær med varierende farger, men sterke farger ble vanligvis brukt av barn og jenter, mens mindre fargerike klær ble benyttet av middelaldrende menn og kvinner. Folk flest kunne til spesielle anledninger bruke svake farger, for eksempel rosa, svakt grønn, grå eller trekull-fargede klær. Når koreanere gikk utendørs brukte de yttertøyet durumagi, som nådde til knærne.
=== Kunst ===
I midt-perioden i Joseon beveget maleteknikkene seg mot mer realisme. En nasjonal malestil av landskaper kalt for «sann utsikt» startet, og beveget seg fra den tradisjonelle kinesiske stilen med idealiserte generelle landskap til bestemte steder som ble korrekt gjengitt. Stilen var ikke fotografisk, men akademisk nok til at den ble etablert og støttet som en standardisert koreansk malestil.
Midt, og den sene Joseon-perioden var en gullalder for koreansk malekunst. Den falt sammen med sjokket over kollapsen til Ming-Kina, Masju-herskernes økte innflytelse på Kina og kravet overfor de koreanske kunstnerne om å etablere en ny koreansk malestil. På denne tiden hadde ikke lenger Kina lenger overlegen innflytelse over koreansk kunst, som heretter fant sin egen vei, og fikk sine egne særtrekk sammenlignet med tradisjonell kinesisk malekunst.
Keramikk var en populær kunstform i Joseon-Korea. Eksempler på keramikk-kunst inkluderer hvit porselen, ufarget eller dekokert med kobolt, eller underglasur i kobberrød, blå eller med jern. Keramikk fra Joseon avviker fra tilsvarende i andre perioder fordi kunstnerne arbeidet ut fra at hver gjenstand skulle ha sin egen personlige stil.
På begynnelsen av 900-tallet ble hvit porselen bearbeidet i Korea. Historisk er dette overskygget av Celadonperiodens popularitet, og det var ikke før på 1400- og 1500-tallet at hvit porselen ble anerkjent for sin egen kunstneriske verdi. Blant de mest verdsatte koreanske keramikkverkene er store hvite klukker. Formen symboliserer månen og fargen knyttes til idealer om renhet og konfuciansk nøysomhet. I denne perioden ble produksjonen av hvitt porselen nøye kontrollert av byrået som hadde ansvar for kongefamiliens måltider og hoffbanketter.Porselen ble opprinnelig innført til Korea som en gave fra den kinesiske Xuande-keiseren til Joseon-hoffet. Den første kobolten som ble benyttet av koreanske kunstnere ble importert fra Kina. I 1463 ble det oppdaget koboltkilder i Korea, men denne var av så dårlig kvalitet at en heller foretrakk den dyrere importerte kobolten. Dette i motsetning til det nøysomme neokonfucianske levesettet.I sterk motsetning til koboltfarget porselen, stod porselen med kobberrød underglasur, men den var også mye vanskeligere å produsere. Disse gjenstandene krevde betydelig mer oppmerksomhet og erfaring fra kunstnerens side under produksjonen, som ved den minste feil kunne gi gråtoner i stedet for rød farge. En vet ikke hvor denne kunstformen oppstod, men gjenstandene dukket opp på 1100-tallet i Korea, og ble svært populære i andre halvdel av Joseon-perioden. Noen eksperter har vist til ovner i Bunwon-ri i Gwangju i Gyeonggi, som et mulig fødested for denne kunstformen, uansett spilte denne byen en vesentlig rolle i produksjon av keramikk i Joseon-Korea, muligens som dets fødested.Porselensartifakter malt med blå underglasur er et annet eksempel på populære gjenstander i denne perioden. Mange av disse ble malt av hoff-malere ansatt av kongefamilien. Dekorering av keramikk tok i denne perioden over som den dominerende og mest utbredte kunstformen, over landskapsmaling.Porselen ble også dekorert med jern, og gjaldt i hovedsak store krukker og tilsvarende gjenstander.
=== Arkitektur ===
Joseon-arkitekturen deles i all hovedsak Ii tre deler, tidlig, midt og sen periode, lik tilsvarende for landets øvrige kulturelle og kunstneriske utvikling. I den tidlige perioden utviklet arkitekturen seg med bakgrunn i arven fra de tidligere kongedømmene formet etter de konfucianske prinsippene som erstattet de buddhistiske.
Tross den konfucianske innflytelsen ble tidligere tiders aristokratiske smak erstattet med usofistikerte, enkle og nøysomme linjer med normale kvaliteter. Koreansk arkitektur utviklet seg med sin unike vilje til å vise periodens ideer og verdier.
==== Brakettsystemer ====
Et brakettsystem ble benyttet i de viktigste bygningene på et bestemt område. Det kolonnelignende brakettsystemet og et eklektisk brakettsystemsom betsår av arkitektoniske elementer fra både kolonne og kolonnelignende systemer, ble benyttet for templer og andre viktige bygninger. Brakettsystemene var både strukturelt og visuelt viktige deler av bygningene, og ble utviklet for å følge en strukturell funksjon og vise den unike skjønnheten i koreansk arkiteuktur.
==== Dekorative elementer ====
Arkitektoniske ornamenter og deres symbolske konnotonasjon varierte i utforming. Arkitekter utviste en sterk vilje til å skape en nasjonal form for arkitektur, og forsøkte å bruke dekorative elementer av alle slag. Dette skapte en arkitektonisk kontrast med sterk variasjon av farger, enkelhet og kompleksitet. Dette arkitektoniske uttrykket i den senere perioden kan minne om de vestlige stilene barokken og rokokko.
Dancheong er en tradisjonell koreansk fargedekorasjon malt på bade sekulære og religiøse trebygninger, ofte i sterke farger med komplekse kombinasjoner på tak og møner.
=== Litteratur ===
Joseon-dynastiets annaler er Joseon-Koreas årbok, ajorført mellom 1413 og 1865. Annalene (sillok) består av 1893 bind og er antatt å dekke den lengste kontinuerlige periode for et kongedømme. Unntaket er to sillok skrevet under den japanske koloniseringen av Korea. Bokverket er koreas nasjonalskatt nr. 151 og listet på UNESCOs verdensminneliste.
=== Uigwe ===
Uigwe er en samling kongelige protokoller fra Joseon-Korea, som inneholder opplysninger og beskrivelser i tekst og illustrasjoner om kongefamiliens viktige seremonier og riter.
== Vitenskap og teknologi ==
Joseon-Koreas viktigste vitenskapelige periode var under Sejong den store. Sejongs nye politikk var å gi folk med lavstatus, som for eksempel Jang Yeong-sil, anledning til å arbeide for staten. Jang bygde som ung maskiner for å gjøre ulike arbeidsoppgaver enklere, og han overså bygging av bade akvedukter og kanaler. Jang ble til slutt gitt mulighet for å bo i kongens residens, der han ledet en gruppe vitenskapsmenn.Noen av hans oppfinnelser er en vannklokke (Jagyeokru) fra 1434, som senere ble utviklet en mer komplisert versjon med astronomisk tilleggsutstyr, han forbedret metalltypene som tidligere var utviklet for trykking i Goryeo-Korea. Andre ting var en tankmåler, samt en nedbørmåler.
En medisiner i hoffet, Heo Jun, skrev flere tekster, det viktigste Dongui Bogam, som ofte refereres til som grunnlaget for den tradisjonelle koreanske medisinen. Arbeidet ble spredt til Kina og Japan, der det fremdeles anses som en av klassikerne i tradisjonell østlig medisin.
Høydepunktet innen koreansk astronomi var i Joseon-perioden, da vitenskapsmenn som Jang utviklet apparat som en globus som viste posisjonen til sola, månen og stjernene. Senere globuser (Gyupyo, 규표) ble utviklet tilpasset årstidene.
Høydepunktet innenfor astrolomi og kalenderutvikling under Sejong var Chiljeongsan (1442), som inneholdt kalkulasjoner for kursen til sju himmelobjekter, fem synlige planeter, månen og sola. Dette gjorde det mulig for andre vitenskapsmenn å kalkulere og forutse alle de store himmelfenomenene, så som solformørkelser.Honcheonsigye er en astronomisk klokke utviklet av Song I-yeong i 1669. Klokka har en armillarsfære med en diameter på 40 cm. Sfæren er aktivert av en klokkemekanisme, som viser posisjonen til himmelobjekter til en gitt tid.
Kangnido er et koreanskutviklet verdenskart fra 1402 av Kim Sa-hyeong (김사형, 金士衡), Yi Mu (이무, 李茂) og Yi Hoe (이회, 李撓). Kartet ble utviklet i kong Taejongs andre år som konge, og ble laget ved å kombinere kinesiske, koreanske og japanske kart.
Den første skuddsikre vesten, Myunjebaegab, ble utviklet i Joseon-Korea på 1860-tallet kort tid etter det franske angrepet på Korea i 1866. Heungseon Daewongun beordret utviklingen av et skuddsikkert panser på grunn av den økte trusselen fra vestlige armeer. Kim Gi-du og Gang Yun fant ut at bomull kunne beskytte mot kuler om det var tykt nok. Kim og Gangs vest bestod av 30 lag med bomull. Vestene ble benyttet da USA angrep Korea under angrepet på Ganghwa i 1871. Den amerikanske styrken klarte å få tak på en vest, brakte den hjem til USA der den ble utstilt på Smithsonian American Art Museum fram til 2007, da vesten ble sendt tilbake til Sør-Korea.
== Økonomi ==
=== Næringsliv ===
I Goryeo-Korea eksisterte det handel mellom Korea og arabiske nasjoner, Japan, Kina og Mansjuria. Koreanske handelsfolk tilbød brokade, smykker, ginseng, silke og porselen. Kongedømmet Joseon antok konfucianisme som statsreligion ved århundreskiftet 1300-1400, og en del av det buddhistiske tankegodset ble fjernet. Porselen ble erstattet av hvit baekjaporselen, som ikke var like etterspurt i Kina og i arabiske land. Handelen ble også mer begrenset til fordel for landbruket. I tillegg kom kinesiske krav om tributt, som førte til at en i Korea måtte avvikle produksjon av enkelte luksusvarer av gull og sølv, og begrense importen til det aller mest nødvendige fra Japan. Sølv ble benyttet som valuta i Kina og var derfor en viktig del av den koreansk-kinesiske handelen.
== Den siste kongefamilien ==
Etter Japans annektering av Korea i 1910 ble kongefamiliens prinser og prinsesser tvunget til Japan for å bli etterutdannet og gift. Tronas arving kronprins Uimin ble gift med prinsesse Yi Bang-ja født Nashimoto og fikk to sønner, prinsene Yi Jin og Yi Gu. Hans eldre bror, prins Ui hadde 12 sønner og ni døtre med flere koner og konkubiner.
Kronprinsen mistet sin status i Japan ved avslutningen av andre verdenskrig, og returnerte til Sør-Korea i 1963 etter en invitasjon fra myndighetene. Han fikk slag da flyet landet i Seoul og ble sendt til sykehus i hui og hast. Han kom seg aldri og døde i 1970. Hans bror, prins Ui døde i 1955. I Sør-Korea ble dette ansett som slutten på den koreanske kongerekka.
Prins Yi Seok er en av to tronpretendenter til det avviklede kongedømmet. Selve det koreanske monarkiet ble lagt ned av Japan i 1910. Prins Yi Seok er sønn av prins Gang, Gojongs femte sønn, og er historieprofessor ved Jeonju University.
Flere av kongehusets etterkommere lever i USA, Canada og Brasil, eller andre steder utenfor Korea.
Mange av etterkommernes graver finnes på toppen av et fjell i Yangju. Ifølge en inskripsjon på gravsteinen er det antatt at etterkommerne er fra kong Seongjeong (9. Joseon-konge). Det ble oppdaget at fjellet tilhører et medlem av kongefamilien som heter Yi Won (f. 1958).
== Kongefamilien ==
Keiser Gojong (1852–1919), 26. monark i Huset Yi, adoptert barnebarns barnebarn av kong Yeongjo.
Keiser Sunjong (1874–1926), 27. monark i Huset Yi, sønn av keiser Gojong.
Prins Gang (1877–1955)
Prins Geon (1909–1991), sa fra seg keisertittelen og arv da han ble japansk statsborger i 1947.
Prins Wu (1912–1945)
Yi Chung (1936–), de jure biologisk arving av keiser Gojong.
Prins Gap (1938–)
Keiserlig arveprins Won (1962–), hevder å være Huset Yis 30. overhode.
1. sønn (1998–)
2. sønn (1999–)
Yi Jeong
Prinsesse Haewon (1919–), hevder å være Huset Yis 30. overhode.
1. sønn
2. sønn
3. sønn
1. datter
Prins Seok (1941–)
Yi KiHo (1959–)
Yi Hong (1976–)
1. datter (2001–)
Yi Jin (1979–)
Yi Jeonghun (1980–)
Kronprins Uimin (1897–1970), 28. overhode i Huset Yi
Prins Jin (1921–1922)
Arveprins Hoeun (1931–2005), 29. overhode i Huset Yi
Prinsesse Deokhye (1912–1989)
Jong Jeonghye
== Titler under Joseon ==
=== Konge -1 ===
Den store kongeforfar (seondaewang, 선대왕, 先大王) eller stor konge (daewang, 대왕, 大王), brukt for å referere til en avdød monark.
Enkedronning (daebi, 대비, 大妃), ektefelle til avdød konge (mor til sittende konge), som tituleres Hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽). Enker etter konger fikk stor makt over kongens beslutninger i de tilfeller der den påtroppende kongen var for ung til å regjere selv, eller bare i kraft av å være mor eller en eldre slektning av monarken.
Kongelig enkedronning (wangdaebi, 왕대비, 王大妃), tidligere kongekone med rang over sittende konges kone, tante eller bestemor, med tittelen Hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽).
Den store kongelige enkedronning (daewangdaebi, 대왕대비, 大王大妃), tidligere kongekone, med rang over to andre kongeenker eller sittende konges oldemor, med tittelen Hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽).
Store hoffprins (daewongun, 대원군, 大院君), far til en påtroppende konge som ikke kan overta trona selv fordi han ikke følger generasjonen til den forrige kongen. Det har vært tilfeller hvor hoffprinsen har fungert som regent for sin sønn, den siste som gjorde dette var regent Heungseon.
Store hoffprinsesse (budaebuin, 부대부인, 府大夫人), mor til konge hvis far ikke har vært regent.
Hoffprins (buwongun, 부원군, 府院君), droningens ektefelles far.
Hoffprinsesse (bubuin, 부부인, 府夫人), droningens ektefelles mor.
=== Konge -1/2 ===
Avgått konge (sangwang, 상왕, 上王), en fremdeles levende konge som frivillig har abdisert til den sittende kongen. Vanligvis beholdt de sin innflytelse og makt helt til sin død. Tittelen Hans majestet (jeonha, 전하, 殿下) og fremdeles, men i mindre bruk Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽).Stor avgått konge (taesangwang, 태상왕, 太上王), en konge som har abdisert, og som har hatt større innflytelse og makt enn hans forgjengere. Tittelen Hans majestet (jeonha, 전하, 殿下) og fremdeles, men i mindre bruk Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽).
=== Konge ===
Konge (wang, 왕, 王), kongen, med tittelen Hans majestet (jeonha, 전하, 殿下) og litt mer upresist, men fremdeles i bruk Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽). Før tittelen jeonha ble det benyttet flere tittler på kongen. Lokale og uformelle navn som naratnim (나랏님) ogimgeum (임금) ble også benyttet. Utenlandske utsendinger benyttet tittelen Statens konge (gugwang, 국왕, 國王); og for hoffets medlemmer som skulle tittulere kongen utenfor hoffet på en litt mer formell måte ble det Nåværende konge (geum-sang, 금상, 今上),Suverenen (jusang, 주상, 主上 eller sanggam, 상감, 上監), eller Stort palass (daejeon, 대전, 大殿). Tituleringen var den for alle, unntatt for enkedronninger og for de få kongene som abdiserte og som nøyde seg med å titulere kongen uten hans tittel.
Dronning (wangbi, 왕비, 王妃), kongens kone ble titulert Hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽). Tittelen bvenyttet i hoffet var Midtpalasset (junggungjeon, 중궁전, 中宮殿 eller jungjeon, 중전, 中殿). Dronninger som forble gift med kongen inntil sin død ble vanligvis gitt en tittel som bestod av to hanja-tegn i begynnelsen deretter suffikset dronning (wanghu, 왕후, 王后).
=== Konge +1/2 ===
Den kongelige arveprinsens bror (wangseje, 왕세제, 王世弟), en yngere bror til kongen som formelt er innsatt som hans arving, der kongen ikke har egne avkom.
=== Konge +1 ===
Kongelig prins (wonja, 원자, 元子), kongens førstefødte sønn før han formelt blir innsatt som kongens etterfølger, med tittelen Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽). Kongeprinser var vanligvis barn av kongen og hans kone, men unntak finnes, der tittelen kongelig prins ble gitt til førstefødte til kongens konkubine, den mest kjente under kong Sukjong.
Storprins (daegun, 대군, 大君), barn av konge og droning med tittelen Hans unge høyhet (agissi, 아기씨) før ekteskap, og tittelen Hans eksellense (daegam, 대감, 大監) etterpå. Tittelen storprins er ikke arvet og hans sønner er vanligvis referert til som bare prinser.
Storprinsesse ektefelle (bubuin, 부부인, 府夫人), kona til en storprins.
Prinsesse (gongju, 공주, 公主),bdatter av kongen og hans offisielle kone, med tittelen Hennes unge høyhet (agissi, 아기씨) før ekteskap, og Hennes eksellense (jaga, 자가) etterpå.
Prins (gun, 군, 君), barn av konge og konkubine eller etterkommer av en storprins. Tittelen er hans unge høyhet (agissi, 아기씨) før erkteskap og hans eksellense (daegam, 대감, 大監) etterpå.
Prinsesse ektefelle (gunbuin, 군부인, 郡夫人), kona til en prins.
Prinsesse (ongju, 옹주, 翁主), datter av kongen og en av hans konkubiner, med tittelen hennes unge høyhet (agissi, 아기씨) før ekteskap og hennes eksellense (jaga, 자가) etterpå.
Kongelig arveprins (wangseja, 왕세자, 王世子) utpekt arving til trona, med den forenklede tittelen Arveprins (seja, 세자, 世子) oftere i bruk enn den formelle tittelen Hans kongelige høyhet (jeoha, 저하, 邸下). Som oftest var dette den sittende konges eldste sønn. Mindre formelt i hoffsammenheng ble tittelen Østpalasset (donggung, 동궁, 東宮) eller Vårpalasset (chungung, 춘궁, 春宮) benyttet, men med den offisielle tittelen Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽) ble benyttet sammen med Arveprins, selv om tittuleringen ikke ble benyttet av seniorene i kongefamilien.
Kongelig arveprinsesse ektefelle (wangsaejabin, 왕세자빈, 王世子嬪), kona til kronas arving, eller bare arveprinsesse (saejabin, 세자빈, 世子嬪), med tittelen Hennes kongelige høyhet (manora, 마노라 eller manura, 마누라).Senere etter at forskjellen mellom hennes kongelige høyhet og hennes kongelige høyhet ektefelle ble uklar etter innfløytelse av Andong Kim-klanen, ble tittelen hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽) benyttet på ektefellen til tronas arving. Tittelen ~ kongelige høyhet ble også benyttet på storprinser, prinser og prinsesser av samme grunn.
=== Konge +2 ===
Kongelig arveprins (wangseson, 왕세손, 王世孫), sønn av arveprins og hans kone (prinsesse), nevø av kongen med tittel Hans høyhet (hap-a, 합하, 閤下).
== Titler i Keiserdømmet Korea ==
Hwangje (皇帝 황제), keiseren, titulert Hans keiserlige majestet (陛下 폐하 pyeha).
Hwanghu (皇后 황후), keiserinnen (ektefelle), titulert Hennes keiserlige majestet.
Hwangtaehu (皇太后 황태후), enke etter keiser.
Taehwangtaehu (太皇太后 태황태후), enke etter keiser, nåværende keisers levende bestemor.
Hwangtaeja (皇太子 황태자), keiserdømmets kronprins, keiserens eldste sønn, titulert Hans keiserlige høyhet (殿下 전하 jeonha).
Hwangtaeja-bi (皇太子妃 황태자비), kronprinsesse av keiserdømmet (ektefelle), titulert Hennes keiserlige høyhet.
Chinwang (親王 친왕), prins av keiserdømmet, keiserens sønn, titulert Hans keiserlige høyhet.
Chinwangbi (親王妃 친왕비), prinsesse av keiserdømmet (ektefelle), titulert Hennes keiserlige høyhet.
Gongju (公主 공주), prinsesse av keiserdømmet, datter av keiseren og hans kone, titulert titulert Hennes keiserlige høyhet.
Ongju (翁主 옹주), prinsesse av keiserdømmet, datter av keiseren og en av hans konkubiner, titulert Hennes keiserlige høyhet.
== Se også ==
Koreas historie
Liste over Koreas monarker
Huset Yi
Keiserdømmet Korea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ebrey, Patricia Buckley; Walthall, Ann; Palais, James B. (2006), East Asia: A Cultural, Social, and Political History, Boston and New York: Houghton Mifflin Press, .
Kennedy, George A. (1943), «Amin», i: Arthur W. Hummel (ed.), Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644-1912), Washington: United States Government Printing Office, ss. 8–9 .
Kim Haboush, JaHyun (2005), «Contesting Chinese Time, Nationalizing Temporal Space: Temporal Inscription in Late Chosǒn Korea», i: Lynn A. Struve (ed.), Time, Temporality, and Imperial Transition, Honolulu: University of Hawai'i Press, ss. 115–141, .
Larsen, Kirk W. (2008), Tradition, Treaties, and Trade: Qing Imperialism and Chosǒn Korea, 1850–1910, Cambridge, MA: Harvard University Asia Center, .
Lee, Peter H.; de Bary, William Theodore (1997), Sources of Korean Tradition, Volume I: From Early Times Through the Sixteenth Century, New York: Columbia University Press, .
A Cultural History of Modern Korea, Wannae Joe, ed. with intro. by Hongkyu A. Choe, Elizabeth NY, and Seoul Korea: Hollym, 2000.
An Introduction to Korean Culture, ed. Koo & Nahm, Elizabeth NJ, and Seoul Korea: Hollym, 1998. 2nd edition.
Noon Eu Ro Bo Neun Han Gook Yuk Sa #7 by Jang Pyung Soon. Copyright 1998 Joong Ang Gyo Yook Yun Goo Won, Ltd, pp. 46–7.
== Eksterne lenker ==
(en) Joseon Dynasty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cultural Values of the Choson Dynasty, Instrok.org, av East Rock Institute.
(en) «Click into the Hermit Kingdom» (Av Yang Sung-jin, publisert av Dongbang Media, Seoul) – 100 artikler på engelsk om Joseon-Korea
(ko) Korean royal family website
(en) «E-Annals Bring Chosun History to Everyman», The Chosun Ilbo, 27. januar, 2006.
(en) «Joseon: Korea’s Confucian kingdom (1)», The Korea Times, 15. april, 2012. | Kong Seonjo av Joseon (koreansk: hanja: 宣祖; hangul: 선조; revidert: Seonjo; MR: Sŏn-jo; 1552–1608), født Yi Yeon (李蚣; 이연; I Yeon; I Yŏn), var Koreas konge fra 1567 til sin død i 1608 og Kongedømmet Joseons fjortende monark. I sine første år ble Seonjo regnet som en god konge som elsket sitt folk, men siden ble han grådig og korrupt. | 13,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Funny_Little_World | 2023-02-04 | Funny Little World | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sanger', 'Kategori:Sanger fra 2009', 'Kategori:Sanger fremført på Hver gang vi møtes', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | «Funny Little World» er en sang med melodi og tekst av Alexander Rybak, fra hans debutalbum Fairytales utgitt i 2009. Singelen ble sluppet digitalt eksklusivt av nettbutikken Platekompaniet, på Alexander Rybaks fødselsdag 13. mai.
«Funny Little World» fikk positive kritikker av de fleste norske kritikerne. Sangen debuterte på en andreplass på VG-lista våren 2009, bare slått av Rybaks egen sang «Fairytale». I sin tredje uke på lista gikk sangen helt til topps.Alexander Rybak spilte en akustisk versjon av sangen for første gang på en pressekonferanse ved Eurovision Song Contest 2009 i Moskva.
| «Funny Little World» er en sang med melodi og tekst av Alexander Rybak, fra hans debutalbum Fairytales utgitt i 2009. Singelen ble sluppet digitalt eksklusivt av nettbutikken Platekompaniet, på Alexander Rybaks fødselsdag 13. mai.
«Funny Little World» fikk positive kritikker av de fleste norske kritikerne. Sangen debuterte på en andreplass på VG-lista våren 2009, bare slått av Rybaks egen sang «Fairytale». I sin tredje uke på lista gikk sangen helt til topps.Alexander Rybak spilte en akustisk versjon av sangen for første gang på en pressekonferanse ved Eurovision Song Contest 2009 i Moskva.
== Listeplasseringer ==
Da «Funny Little World» kom på de norske listene, var det første gang at en norsk artist hadde de to øverste plassene på singellisten. Teknisk sett hadde Kurt Nilsen klart det før, da hans gamle band kom på andreplass i 2003, mens den nærmeste andre var da Inger Lise Rypdal hadde første- og tredjeplass tilbake i 1968.
== Referanser == | | forrige= «Fairytale»(2009) | 13,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Demjanjuk | 2023-02-04 | John Demjanjuk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 17. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Medvirkende til Holocaust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for forbrytelser', 'Kategori:Personer dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Khmilnyk rajon i Vinnytsia oblast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetere fra andre verdenskrig'] | John Demjanjuk (født Ivan Mykolaiovisj Demjanjuk, ukrainsk: Іван Миколайович Дем'янюк 3. april 1920 i Dubovi Makharintsi i nåværende Ukraina, død 17. mars 2012 i Bad Feilnbach ved Rosenheim i Bayern) var en ukrainskfødt amerikansk bilfabrikkarbeider som tjenestegjorde som soldat i Den røde armé og senere i Den russiske frigjøringsarméen under andre verdenskrig. Demjanjuk ble tatt som krigsfange av tyskerne, og ble på 1980-tallet anklaget for å ha jobbet som vakt i en konsentrasjonsleir etter at han ble tatt til fange. Han ble utlevert til Israel i 1986 men ble til slutt frifunnet av Israels høyesterett i 1993. Demjanjuk reiste da tilbake til USA. I 2009 ble han utlevert til Tyskland og i 2011 i førsteinstansdomstolen Landgericht München II dømt for medvirkning til drap på 27 900 jøder. Dommen ble anket og ble aldri rettskraftig. Som følge av Demjanjuks bortgang i 2012, før behandlingen av anken, ble dommen fra landretten opphevet. Det ble fra FBIs side hevdet at bevis i saken var fabrikkert av Sovjetunionen. Selv hevdet Demjanjuk at han var innsatt som sovjetisk krigsfange i en fangeleir hele tiden etter at han ble tatt som krigsfange av tyskerne, og anklaget Tyskland for å bruke ham og andre ukrainere som syndebukker. Han mente han var et offer for både Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland.
| John Demjanjuk (født Ivan Mykolaiovisj Demjanjuk, ukrainsk: Іван Миколайович Дем'янюк 3. april 1920 i Dubovi Makharintsi i nåværende Ukraina, død 17. mars 2012 i Bad Feilnbach ved Rosenheim i Bayern) var en ukrainskfødt amerikansk bilfabrikkarbeider som tjenestegjorde som soldat i Den røde armé og senere i Den russiske frigjøringsarméen under andre verdenskrig. Demjanjuk ble tatt som krigsfange av tyskerne, og ble på 1980-tallet anklaget for å ha jobbet som vakt i en konsentrasjonsleir etter at han ble tatt til fange. Han ble utlevert til Israel i 1986 men ble til slutt frifunnet av Israels høyesterett i 1993. Demjanjuk reiste da tilbake til USA. I 2009 ble han utlevert til Tyskland og i 2011 i førsteinstansdomstolen Landgericht München II dømt for medvirkning til drap på 27 900 jøder. Dommen ble anket og ble aldri rettskraftig. Som følge av Demjanjuks bortgang i 2012, før behandlingen av anken, ble dommen fra landretten opphevet. Det ble fra FBIs side hevdet at bevis i saken var fabrikkert av Sovjetunionen. Selv hevdet Demjanjuk at han var innsatt som sovjetisk krigsfange i en fangeleir hele tiden etter at han ble tatt som krigsfange av tyskerne, og anklaget Tyskland for å bruke ham og andre ukrainere som syndebukker. Han mente han var et offer for både Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland.
== Andre verdenskrig ==
Demjanjuk ble innrullert og tjenestegjorde i Den røde armé i 1941 og ble tatt som krigsfange av tyskerne i 1942. I begynnelsen av 1945 ble han soldat i Den russiske frigjøringsarméen, en hærstyrke på rundt en million hovedsakelig bestående av russere og ukrainere som kjempet på tysk side mot Stalin.
== Etter krigen ==
Demjanjuk emigrerte til USA med sin kone i 1952 og i 1956 endret han fornavnet til John, som er den engelske formen for det russiske navnet Ivan. To år senere ble han amerikansk statsborger. For å få oppholdstillatelse i USA måtte han lyve om at han hadde forlatt Sovjetunionen før 1939, da han i henhold til internasjonale avtaler skulle ha vært sendt tilbake til Ukraina. Paret hadde møttes i en flyktningleir. Han jobbet i det meste av sitt yrkesliv for en av Fords bilfabrikker.
== Rettssaker ==
I 1975 skrev Demjanjuk et brev til sin mor i Sovjetunionen hvor han fortalte at han fortsatt var i live. Det var da 34 år siden moren hadde sett eller hørt fra ham, og hun hadde i mange år trodd sønnen var død. Moren kontaktet da myndighetene for å opplyse om at hun ikke lenger hadde rett til pensjon som mor til en død soldat. Dette brevet satte i gang begivenheter som førte til at Demjanjuk ble anklaget og siden frifunnet for krigsforbrytelser, og siden anklaget på nytt. Demjanjuk ble fratatt sitt amerikanske statsborgerskap i 1981, som følge av at han hadde gitt uriktige opplysninger da han fikk opphold.
=== Rettssak i Israel ===
I 1986 ble Demjanjuk utlevert fra USA til Israel og dømt til døden der i 1988 for krigsforbrytelser utført av «Ivan den grusomme», en beryktet SS-vakt ved konsentrasjonsleiren Treblinka under andre verdenskrig. Dommen ble satt til side av israelsk høyesterett i 1993, grunnet tvil om Demjanjuk og «Ivan den grusomme» var samme person, samtidig som de israelske dommerne hevdet at alt bevismaterialet pekte på at Demjanjuk hadde tjenestegjort i Sobibor. Det kom imidlertid fram at de vaktene som ble arrestert og senere henrettet av sovjeterne etter krigen i sine forklaringer hadde hevdet at Ivan den grusomme het Ivan Marchenko. Imidlertid var Marchenko også etternavnet til Demjanjuks mor, og han kunne ha brukt dette navnet i Treblinka. Etter frifinnelsen flyttet Demjanjuk tilbake til USA.
=== Rettssak i Tyskland ===
I 2001 ble det reist ny sak mot Demjanjuk for krigsforbrytelser. Han ble 2002 igjen fratatt sitt amerikanske statsborgerskap og i 2009 utlevert til Tyskland, hvor han ble anklaget for krigsforbrytelser i forbindelse med vakttjeneste ved konsentrasjonsleirene Sobibór og Majdanek i Polen og Flossenbürg i Tyskland.
I april-mai 2009 ble den da 89 år gamle Demjanjuk fraktet i ambulanse til flyplassen og deportert til Tyskland, hvor han 12. mai ble sendt til Stadelheim fengsel i München. 3. juli ble det erklært at han var skikket til å bli stilt for retten. Han ble tiltalt for medvirkning til 27 900 drap på jøder. Det var 270 journalister akkreditert ved rettssaken.Demjanjuk hevder selv at han var innsatt som sovjetisk krigsfange i Sobidor. Ingen nålevende vitner har kunnet knytte Demjanjuk til konkrete forbrytelser eller bekrefte at han var vakt der, slik at bevisene bygger på dokumenter fra krigstiden, særlig et tysk identitetskort som skal bekrefte at han tjenestegjorde som vakt. I april 2011 ble det offentliggjort at FBI mente det var meget sannsynlig at identitetskortet ble fabrikkert av Sovjetunionen som en del av en kampanje for å sverte anti-kommunistiske emigranter.. Tyske eksperter mente imidlertid at identitetskortet var ekte. Videre står Demjanjuks navn på vaktlister som ble funnet i tyske arkiver, og de tyske anklagerne mente disse ikke kunne ha blitt forfalsket av sovjeterne.Professor i strafferett Klaus Marxen ved Humboldt-universitetet i Berlin mente det var «svært problematisk» å kjenne en enkeltperson skyldig basert på en generell historisk konklusjon snarere enn konkrete beviser for hva personen har gjort. Dommerne måtte ta stilling til om Demjanjuk eventuelt meldte seg som vakt for å redde sitt eget liv, da sovjetiske krigsfanger ble behandlet svært dårlig. Demjanjuks forsvarere hevder han var et offer for både Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland.Demjanjuk led av uhelbredelig leukemi (kreft).12. mai 2011 ble han av Landgericht München II dømt til fem års fengsel for medansvar for drap på 27 900 jøder. Retten fant det bevist at han var en av vaktene i utryddelsesleiren Sobibór. Men på grunn av hans høye alder ble Demjanjuk likevel løslatt fra fengsel. Dommeren tok også hensyn til tiden Demjanjuk allerede hadde sittet fengslet. Dommen fra landretten, som er en førsteinstansdomstol, ble anket, og dommen ble aldri rettskraftig. Demjanjuk døde året etter, og dommen ble dermed opphevet. Saken i Tyskland er dermed avsluttet uten domfellelse.
== Se også ==
The Devil Next Door
== Referanser == | John Demjanjuk (født Ivan Mykolaiovisj Demjanjuk, ukrainsk: Іван Миколайович Дем'янюк 3. april 1920 i Dubovi Makharintsi i nåværende Ukraina, død 17. | 13,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikerheia | 2023-02-04 | Vikerheia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Brønnøy', 'Kategori:Fjell under 1000 meter'] | Vikerheia er en fjellformasjon med «Vikerfjellet» som høyeste punkt 120 moh. som ligger rett nordvest for Torghatten i Brønnøy kommune.
| Vikerheia er en fjellformasjon med «Vikerfjellet» som høyeste punkt 120 moh. som ligger rett nordvest for Torghatten i Brønnøy kommune.
== Fjelltrimmen ==
Vikerheia er som regel med i den lokale Fjelltrimmen og da den letteste av alle løypene. Den horisontale lengden er 1,3 km og total stigning 83 m.
Det mest av løypa kan forseres på rent berg. | Vikerheia er en fjellformasjon med «Vikerfjellet» som høyeste punkt 120 moh. som ligger rett nordvest for Torghatten i Brønnøy kommune. | 13,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brent_av_solen | 2023-02-04 | Brent av solen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1994', 'Kategori:Franske dramafilmer', 'Kategori:Oscar-vinnere (fremmedspråklige film)', 'Kategori:Russiske dramafilmer', 'Kategori:Russiskspråklige filmer', 'Kategori:Vinnere av Sølvklumpen'] | Brent av solen (originaltittel: Утомлённые солнцем, Utomljonnyje solntsem) er en russisk-fransk dramafilm fra 1994 regissert av Nikita Mikhalkov. Mikhalkov er også medprodusent og medforfatter, og spiller i tillegg hovedrollen i filmen. Andre sentrale roller spilles av Oleg Mensjikov og Ingeborga Dapkunaite.
Brent av solen ble tildelt Juryens Store Pris (Grand Prix) ved Filmfestivalen i Cannes i 1994 og året etter Oscar for beste fremmedspråklige film. Den ble forholdsvis godt mottatt av anmelderne og har oppnådd 77% på Rotten Tomatoes. «Ganske nær ved å være et mesterverk», skrev Aftenpostens anmelder.
| Brent av solen (originaltittel: Утомлённые солнцем, Utomljonnyje solntsem) er en russisk-fransk dramafilm fra 1994 regissert av Nikita Mikhalkov. Mikhalkov er også medprodusent og medforfatter, og spiller i tillegg hovedrollen i filmen. Andre sentrale roller spilles av Oleg Mensjikov og Ingeborga Dapkunaite.
Brent av solen ble tildelt Juryens Store Pris (Grand Prix) ved Filmfestivalen i Cannes i 1994 og året etter Oscar for beste fremmedspråklige film. Den ble forholdsvis godt mottatt av anmelderne og har oppnådd 77% på Rotten Tomatoes. «Ganske nær ved å være et mesterverk», skrev Aftenpostens anmelder.
== Handling ==
Revolusjonshelten oberst Kotov (Nikita Mikhalkov) tilbringer en idyllisk sommer på et landsted sammen med sin kone og sin seks år gamle datter, samt noen venner. Idyllen blir brutt på en drastisk måte da hans slektning Dimitrij (Oleg Mensjikov) dukker opp etter ti år. Dimitrij og Kotovs kone var tidligere kjærester og han klarer å sjarmere både henne og datteren. Men Kotov lar seg ikke lure av hans sjarme: Han skjønner at Dimitrij jobber for det hemmelige politiet og at han har til hensikt å arrestere ham. Stalintiden begynner etterhvert å vise sitt sanne ansikt.
== I rollene ==
(utvalg)
Oleg Mensjikov ... Dimitrij (Mitja)
Nikita Mikhalkov ... Oberst Sergej Petrovitsj Kotov
Ingeborga Dapkūnaitė ... Marusia
Nadezjda Mikhalkova ... Nadja
André Oumansky ... Philippe
Vjatsjeslav Tikhonov ... Vsevolod
Svetlana Krjutsjkova ... Mokhova
Vladimir Iljin ... Kirik
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Brent av solen på Internet Movie Database
(no) Brent av solen hos Filmfront
(sv) Brent av solen i Svensk Filmdatabas
(da) Brent av solen i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Brent av solen på Allociné
(nl) Brent av solen på MovieMeter
(en) Brent av solen på AllMovie
(en) Brent av solen på Turner Classic Movies
(en) Brent av solen på Rotten Tomatoes
(en) Brent av solen på Box Office Mojo
Filmtrailer (YouTube) | Brent av solen (originaltittel: Утомлённые солнцем, Utomljonnyje solntsem) er en russisk-fransk dramafilm fra 1994 regissert av Nikita Mikhalkov. Mikhalkov er også medprodusent og medforfatter, og spiller i tillegg hovedrollen i filmen. | 13,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1910/11 var den 40 sesongen av den engelske FA-cupen. I finalen, som ble avgjort etter omkamp, spilte Bradford City og Newcastle United. | 13,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arp_272 | 2023-02-04 | Arp 272 | ['Kategori:Arp-objekter', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:IC-objekter', 'Kategori:NGC-objekter', 'Kategori:Vekselvirkende galakser'] | Arp 272 er en galakse som er samansatt av de to vekselvirkende galaksene NGC 6050 og IC 1179 og ligger ca. 450 millioner lysår unna Jorda, i stjernebildet Herkules. Galaksene er del av galaksehopen Herkuleshopen, som igjen er del av Den store veggen.
De to galaksene i Arp 272 er i fysisk kontakt via spiralarmene deres.
| Arp 272 er en galakse som er samansatt av de to vekselvirkende galaksene NGC 6050 og IC 1179 og ligger ca. 450 millioner lysår unna Jorda, i stjernebildet Herkules. Galaksene er del av galaksehopen Herkuleshopen, som igjen er del av Den store veggen.
De to galaksene i Arp 272 er i fysisk kontakt via spiralarmene deres.
== Eksterne lenker ==
STScI-2008-16' fra Space Telescope Science Institute. | Arp 272 er en galakse som er samansatt av de to vekselvirkende galaksene NGC 6050 og IC 1179 og ligger ca. 450 millioner lysår unna Jorda, i stjernebildet Herkules. | 13,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Steinsvik_Nordal | 2023-02-04 | Anne Steinsvik Nordal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anne Liv Steinsvik Nordal (født 8. mars 1949 i Volda) er en norsk forfatter og språkkvinne. Hun var fra 2005 til 2012 ansatt som daglig leder for Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa. Der jobbet hun blant annet for mer sidemålsundervisning og fortsatt sidemålskarakter for bokmålselevene. Nordal har hatt flere verv i Noregs mållag og Volda mållag. Hun har tidligere vært høgskolelektor ved Høgskulen i Volda.
Steinsvik Nordal er utdannet cand.philol. med hovedfag i norskdidaktikk (fagdidaktikk) fra Universitetet i Oslo.
| Anne Liv Steinsvik Nordal (født 8. mars 1949 i Volda) er en norsk forfatter og språkkvinne. Hun var fra 2005 til 2012 ansatt som daglig leder for Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa. Der jobbet hun blant annet for mer sidemålsundervisning og fortsatt sidemålskarakter for bokmålselevene. Nordal har hatt flere verv i Noregs mållag og Volda mållag. Hun har tidligere vært høgskolelektor ved Høgskulen i Volda.
Steinsvik Nordal er utdannet cand.philol. med hovedfag i norskdidaktikk (fagdidaktikk) fra Universitetet i Oslo.
== Bøker ==
Didaktiske perspektiv på Nynorskopplæringa (2005), ISBN 9788276612363
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nynorsksenteret - Anne Steinsvik Nordal
Høgskulen i Volda – Anne Steinsvik Nordal | Anne Liv Steinsvik Nordal (født 8. mars 1949 i Volda) er en norsk forfatter og språkkvinne. | 13,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anja_Kristin_Salte_Hjelseth | 2023-02-04 | Anja Kristin Salte Hjelseth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere i Nome', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Sp', 'Kategori:Politiske rådgivere i Regjeringen Stoltenberg II', 'Kategori:Sp-politikere i Telemark', 'Kategori:Tillitsvalgte i Senterungdommen'] | Anja Kristin Salte Hjelseth (født 20. september 1984) er en norsk politiker. Hun har vært president i Nordiska Centerungdomens Förbund (NCF) siden august 2006. Hun var en periode fra 30. november 2009 politisk rådgiver for statsråd Liv Signe Navarsete i Kommunal- og regionaldepartementet. Hun kommer fra Ulefoss i Telemark.
Hjelseth var visepresident i NCF i et år før hun ble valgt til president. Ellers har hun hatt flere partipolitiske verv i Senterungdommen, både på landsplan, i fylkeslaget og lokalt. Fra valget i 2003 sitter hun i Telemark fylkesting og Nome kommunestyre for Senterpartiet. På fylkestinget er hun leder for hovedutvalget for kultur og identitet. Hun har også vært styremedlem i Telemark søndagsskolekrets i to år.
Anja Hjelseth holder på med et mastergradsstudium i økonomisk styring ved Norges Handelshøyskole. Til stortingsvalget i 2009 var hun førstekandidat for Telemark Senterparti, men ble ikke valgt inn på Stortinget. Hun var fra januar 2009 ansatt som politisk rådgiver for samferdselsminister Liv Signe Navarsete, som vikar for Anne Tingelstad Wøien.
| Anja Kristin Salte Hjelseth (født 20. september 1984) er en norsk politiker. Hun har vært president i Nordiska Centerungdomens Förbund (NCF) siden august 2006. Hun var en periode fra 30. november 2009 politisk rådgiver for statsråd Liv Signe Navarsete i Kommunal- og regionaldepartementet. Hun kommer fra Ulefoss i Telemark.
Hjelseth var visepresident i NCF i et år før hun ble valgt til president. Ellers har hun hatt flere partipolitiske verv i Senterungdommen, både på landsplan, i fylkeslaget og lokalt. Fra valget i 2003 sitter hun i Telemark fylkesting og Nome kommunestyre for Senterpartiet. På fylkestinget er hun leder for hovedutvalget for kultur og identitet. Hun har også vært styremedlem i Telemark søndagsskolekrets i to år.
Anja Hjelseth holder på med et mastergradsstudium i økonomisk styring ved Norges Handelshøyskole. Til stortingsvalget i 2009 var hun førstekandidat for Telemark Senterparti, men ble ikke valgt inn på Stortinget. Hun var fra januar 2009 ansatt som politisk rådgiver for samferdselsminister Liv Signe Navarsete, som vikar for Anne Tingelstad Wøien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nomekvinne nordisk president, Varden 15. august 2006 | Anja Kristin Salte Hjelseth (født 20. september 1984) er en norsk politiker. | 13,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anbeheitelse | 2023-02-04 | Anbeheitelse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Nynorsk'] | Anbeheitelse er et akronym som består av forstavingene an- og be- og endingene -heit og -else i nynorsk.
Anbeheitelse er tradisjonelt uglesett i nynorsk, men blir mer og mer vanlig.
Noen mener at anbeheitelse eksisterer på grunn av påvirkning fra norskdansk bokmål, andre sier dette er ordlagingselementer som særlig kommer fra muntlig nedertysk, og som i likhet med garpegenitiven og mange vanlige lånord har eksistert i norsk folkemål i mange hundre år.
Det har vært en viss språklig purisme i nynorsk-normeringen som har påbudt norrøne eller nylagde avløserord uten disse ordlagingselementene. Men flere og flere anbeheitelse-ord blir nå tillatte i nynorsk.
Grunnen til det kan være at purismen er svekket, at det blir lagt mer vekt på faktisk talemål i nynorsk-normeringen, og det kan være påvirkning fra bokmål, som har mange slike for- og etterstavinger.
Gjennom 1900-tallet har likevel mange av avløserordene tatt plassen til anbeheitelser og ord med endingen -ning både i folkemålet og i bokmålet. Ord som ansøkning, omkostning, understøttelse, bekjentgjørelse og måteholdenhet har veket for ordene søknad, kostnad, stønad, kunngjøring/kunngjering og måtehold/måtehald. Vanske for vanskelighet er også ganske vanlig. | Anbeheitelse er et akronym som består av forstavingene an- og be- og endingene -heit og -else i nynorsk.
Anbeheitelse er tradisjonelt uglesett i nynorsk, men blir mer og mer vanlig.
Noen mener at anbeheitelse eksisterer på grunn av påvirkning fra norskdansk bokmål, andre sier dette er ordlagingselementer som særlig kommer fra muntlig nedertysk, og som i likhet med garpegenitiven og mange vanlige lånord har eksistert i norsk folkemål i mange hundre år.
Det har vært en viss språklig purisme i nynorsk-normeringen som har påbudt norrøne eller nylagde avløserord uten disse ordlagingselementene. Men flere og flere anbeheitelse-ord blir nå tillatte i nynorsk.
Grunnen til det kan være at purismen er svekket, at det blir lagt mer vekt på faktisk talemål i nynorsk-normeringen, og det kan være påvirkning fra bokmål, som har mange slike for- og etterstavinger.
Gjennom 1900-tallet har likevel mange av avløserordene tatt plassen til anbeheitelser og ord med endingen -ning både i folkemålet og i bokmålet. Ord som ansøkning, omkostning, understøttelse, bekjentgjørelse og måteholdenhet har veket for ordene søknad, kostnad, stønad, kunngjøring/kunngjering og måtehold/måtehald. Vanske for vanskelighet er også ganske vanlig. | Anbeheitelse er et akronym som består av forstavingene an- og be- og endingene -heit og -else i nynorsk. | 13,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arvikaverken | 2023-02-04 | Arvikaverken | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1885 i Sverige', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper etablert i 1885', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1960', 'Kategori:Tidligere svenske selskaper'] | Arvikaverken er et tidligere svensk produsent av jordbruksredskaper.
Selskapet ble grunnlagt i 1885, da Per Andersson begynte å produsere ploger og hakkelsemaskiner i Arvika. I 1888 ble foretaket registrert under navnet P. Andersson. I 1889 ble driften utvidet ved at Johan Igels jernstøperi ble overtatt, og navnet ble endret til P Andersson & Co Mekaniska Werkstad. Foretaket vokste raskt, og i 1899 ble navnet endret på nytt, denne gangen til AB Arvika Werkstäder. I 1916 ble navnet endret til AB Arvikaverken.
I 1917 gikk Arvikaverken sammen med AB Johan Thermenius och Son i Hallsberg, og namnet ble endret til AB Arvika-Verken. Virksomheten satset nå på produksjon av landbruksmaskiner, og utviklet seg til en stor produsent av ploger, slåmaskiner og selvbindere. Plogene ble produsert i Arvika, mens slåmaskinene og selvbinderene ble produsert i Valla og Skurup. I 1946 gjenopptok foretaket produksjonen av skurtreskere, både slepetreskere og selvgående maskiner. Disse ble produserte i Hallsberg. I 1959 ble navnet endret til Arvika-Thermaenius AB.
I 1960 ble foretaket kjøpt opp av Bolinder-Munktell i Eskilstuna. Kjøpet kom ikke på grunn av dårlig økonomi, men mer på grunn av Bolinder Munktell sine framtidsplaner. Produksjonen av hjullastere og beltevognen BV202 ble lagt til Arvika. Arvikaverken er i dag en del av Volvo Construction Equipment.
| Arvikaverken er et tidligere svensk produsent av jordbruksredskaper.
Selskapet ble grunnlagt i 1885, da Per Andersson begynte å produsere ploger og hakkelsemaskiner i Arvika. I 1888 ble foretaket registrert under navnet P. Andersson. I 1889 ble driften utvidet ved at Johan Igels jernstøperi ble overtatt, og navnet ble endret til P Andersson & Co Mekaniska Werkstad. Foretaket vokste raskt, og i 1899 ble navnet endret på nytt, denne gangen til AB Arvika Werkstäder. I 1916 ble navnet endret til AB Arvikaverken.
I 1917 gikk Arvikaverken sammen med AB Johan Thermenius och Son i Hallsberg, og namnet ble endret til AB Arvika-Verken. Virksomheten satset nå på produksjon av landbruksmaskiner, og utviklet seg til en stor produsent av ploger, slåmaskiner og selvbindere. Plogene ble produsert i Arvika, mens slåmaskinene og selvbinderene ble produsert i Valla og Skurup. I 1946 gjenopptok foretaket produksjonen av skurtreskere, både slepetreskere og selvgående maskiner. Disse ble produserte i Hallsberg. I 1959 ble navnet endret til Arvika-Thermaenius AB.
I 1960 ble foretaket kjøpt opp av Bolinder-Munktell i Eskilstuna. Kjøpet kom ikke på grunn av dårlig økonomi, men mer på grunn av Bolinder Munktell sine framtidsplaner. Produksjonen av hjullastere og beltevognen BV202 ble lagt til Arvika. Arvikaverken er i dag en del av Volvo Construction Equipment.
== Kilder ==
Hedell, O., Från Munktells till Valtra -- en 75-årig traktorepok, LRF Media, 2000.
Arvikafabrikens historia, Volvo Construction Equipment | Arvikaverken er et tidligere svensk produsent av jordbruksredskaper. | 13,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1911/12 var den 41. sesongen av den engelske FA-cupen. | 13,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Catalonia_rundt_2009 | 2023-02-04 | Catalonia rundt 2009 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Catalonia rundt', 'Kategori:Sport i Spania i 2009', 'Kategori:Sykkelritt i 2009'] | Catalonia rundt 2009 var den 89. utgaven av Catalonia rundt, og foregikk fra 18. mai til 24. mai 2009 i Catalonia i Spania.
I tillegg til ProTour-lagene ble de profesjonelle kontinentallagene Andalucía-Cajasur, Contentpolis-Ampo og Cervélo TestTeam invitert til å delta i rittet.
Alejandro Valverde vant sammenlagt, 15 sekunder foran Daniel Martin.
| Catalonia rundt 2009 var den 89. utgaven av Catalonia rundt, og foregikk fra 18. mai til 24. mai 2009 i Catalonia i Spania.
I tillegg til ProTour-lagene ble de profesjonelle kontinentallagene Andalucía-Cajasur, Contentpolis-Ampo og Cervélo TestTeam invitert til å delta i rittet.
Alejandro Valverde vant sammenlagt, 15 sekunder foran Daniel Martin.
== Etapper ==
=== Mandag 18. mai 2009 - 1. etappe (Prolog): Lloret de Mar, 3,7 km (tempo) ===
=== Tirsdag 19. mai - 2. etappe: Girona - Roses, 163,1 km ===
=== Onsdag 20. mai - 3. etappe: Roses - La Pobla de Lillet, 182,9 km ===
=== Torsdag 21. mai - 4. etappe: La Pobla de Lillet - Vallnord (Andorra), 175,7 km ===
=== Fredag 22. mai - 5. etappe: La Seu d'Urgell - Torredembarra, 201,3 km ===
=== Lørdag 23. mai - 6. etappe: Torredembarra - Barcelona, 150,5 km ===
=== Søndag 24. mai - 7. etappe: Centre d'Alt Rendiment, Sant Cugat - Circuit de Catalunya, Montmeló, 110,8 km ===
== Resultater ==
=== Sammenlagt ===
=== Klatrekonkurransen ===
=== Poengkonkurransen ===
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Catalonia rundt 2009 var den 89. utgaven av Catalonia rundt, og foregikk fra 18. | 13,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/6._serierunde_i_2._divisjon_avdeling_4_2009 | 2023-02-04 | 6. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 | ['Kategori:2. divisjon fotball for herrer 2009'] | 6. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 startet 23. mai og ble avsluttet 26. mai med kampen mellom Stabæk 2 og Korsvoll.
| 6. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 startet 23. mai og ble avsluttet 26. mai med kampen mellom Stabæk 2 og Korsvoll.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
2. divisjon avdeling 4 2009: Terminliste og resultater på altomfotball.no | 6. serierunde i 2. | 13,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Santa_Clara | 2023-02-04 | Slaget om Santa Clara | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Che Guevara', 'Kategori:Cubas historie', 'Kategori:Konflikter i 1958', 'Kategori:Konflikter i 1959', 'Kategori:Slag'] | Slaget om Santa Clara (spansk: La batalla de Santa Clara) var en serie hendelser i slutten av desember 1958 under den cubanske revolusjon som førte til at den cubanske byen Santa Clara ble intatt av revolusjonære anført av Ernesto Guevara. Slaget om Santa Clara ble en avgjørende seier for opprørerne mot general Fulgencio Batistas regime, siden Batista flyktet fra landet mindre enn tolv timer etter at byen var intatt og Fidel Castros styker erklærte seier i krigen. Slaget blir vist på baksiden av cubanske tre-peso-seddler.
| Slaget om Santa Clara (spansk: La batalla de Santa Clara) var en serie hendelser i slutten av desember 1958 under den cubanske revolusjon som førte til at den cubanske byen Santa Clara ble intatt av revolusjonære anført av Ernesto Guevara. Slaget om Santa Clara ble en avgjørende seier for opprørerne mot general Fulgencio Batistas regime, siden Batista flyktet fra landet mindre enn tolv timer etter at byen var intatt og Fidel Castros styker erklærte seier i krigen. Slaget blir vist på baksiden av cubanske tre-peso-seddler.
== Bakgrunn ==
I 1958 beordret Fidel Castro at revolusjonshæren hans skulle angripe Batistas styrker. Mens Castro selv ledet en styrke mot Guisa, Masó og andre byer øst på øya, var hans andre store mål å innta byen Santa Clara, Las Villas' hovedstad og Cubas fjerde største by. Santa Clara var den siste større hindringen for opprørerne før de kunne gå til angrep på Havanna. Derfor fikk byen også jevnlig forsterkninger og utstyr, som en del av Batistas forsvarsstrategi.
Tre kolonner ble sendt mot Las Villas-provinsen, kommandert av Ernest "Che" Guevara de La Serna, Camilio Cienfuegos og Jaime Vega. Vegas kolonne falt i et bakhold og ble fullstendig ødelagt, mens Cienfuegos' styrke gikk til direkte angrep på en lokal hærgarnison i slaget om Jaguajay. Guevaras kolonne inntok posisjoner rundt Santa Clara. I en samtale mellom Cienfuegos og Guevara, som ble krigkastet til kubanerne på Radio Rebelde, opprørernes kortbølgeradiokanal, skal Che ha sagt:
"Fienden er konsentrert på det vanlige stedet...jeg hørte du si til Fidel at du skulle innta Santa Clara og jeg vet for helvete ikke hva mer, men ikke tenk på å dra dit, for det er mitt!"
== Angrepet på byen ==
28. desember 1958 dro Guevaras kolonne fra kystbyen Caibarién langs veien til byen Camajuaní, som ligger mellom Caibarién og Santa Clara. Langs veien møtte de mengder av jublende bønder, og det at Caibarién ble tatt i løpet av én dag styrket opprørskjempernes følelse om at deres fullstendig seier ikke var langt unna. Regjeringsstyrkene som voktet hærgarnisonen i Camajuaní forlot postene sine uten motstand, og Guevaras kolonne fortsatte til Santa Clara. I skumringen kom de fram til universitetet i utkanten av byen.
Guevara hadde nå hadde armen sin i et fatle, etter å ha falt ned fra en mur etter kamper i Caibarién. Han bestemte seg for å dele styrken sin på omtrent 300 mann i to. Den sørlige kolonna skulle møte den forsvarende hæren kommandert av oberst Joaquín Castillas Lumpuy. Batista sendte et pansertog for å forsyne troppene med ammunisjon, våpen og annet utstyr. Dette toget kom fram til foten av åsen Capiro, nordøst for byen, hvor det deretter ble opprettet en kommandopost.
Guevara sendte fram sin «selvmordsskvardon» for å innta åsen ved bruk av håndgranater. Dette var en styrke kjent som «el Vaquerito», ledet av atten år gamle Roberto Rodríguez Fernández.
Forsvarerne på åsen trakk seg bemerkelsesverdig fort tilbake, mens toget, som inneholdt soldater og offiserer fra kommandoposten, dro tilbake til sentrum av byen.
I Santa Clara ble det utkjempet en serie trefninger mellom regjeringsstyrkene og opprørernes andre kolonne, ledet av Rolando Cubela. Innbyggerne i Santa Clara hjalp opprørerne ved å skaffe molotovcocktail til dem. To av garnisonene, brakken til Leoncio Vidal-regimentet og brakken til landsvaktens 31. regiment, ble beleiret av Cubelas styker, til tross for støtte fra hæren gjennom fly, snikskyttere og stridsvogner.
== Pansertoget blir tatt ==
Guevara regnet det å innta pansertoget som en prioritet, og klarte å mobilisere traktorene ved agronomiskolen ved universitetet til å heve skinnene på jernbanen. Toget gikk derfor av sporet mens det fraktet soldater bort fra Capiro-åsen. Offiserene inne i toget famlet seg ut og spurte etter våpenhvile. Nå begynte de vanlige soldatene, hvis moral var veldig lav, omgås med opprørerne, og å si at de var lei av slåssinga mot sitt eget folk. Kort tid senere ble pansertoget tatt av opprørerne og de 350 mennene inni ble transportert som fanger.
Toget inneholdt en stor mengde våpen, som ble en stor bonus for revolusjonsstyrkene, og det ble basisen for flere angrep i hendene til både opprørerne og bøndene som støttet dem. Forskjellige rapporter har riktignok hevdet at overgivelsen av toget og våpenhvilen var avtalt på forhånd, og støtter seg på utbetalinger til offiserene fra 26. juli-bevegelsen. Guevara selv forklarte hvordan mennene ble tvunget ut av toget med en byge molotovcocktailer, som gjorde toget til "en sann soldatovn."
Inntagelsen av toget og de etterfølgende mediasendingene fra både regjeringen og opprørerne ble et vendepunkt i revolusjonen. Til tross for at morgendagens aviser hyllet Batistas "seier" i Santa Clara, framskyndte opprørernes motsigende krigkastinger hvordan hæren overgav seg. Rapportene ende med nyhetene om at opprørslederne nå dro "uten nedtur eller motstand" mot Habana for å ta over styresettet.
== Byen inntas ==
De fleste garnisonene rundt omkring i området overga seg fort til den første geriljakommandanten som dukket opp ved døra deres. Midt på ettermiddagen erklærte Che på Radio Rebelde at de siste soldatene i Santa Clara hadde overgitt seg. | Batista-regimet | 13,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urostylididae | 2023-02-04 | Urostylididae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger'] | Urostylididae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
| Urostylididae tilhører gruppen Pentatomoidea, en undergruppe av tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær.
== Utseende ==
Små til middelsstore (4 – 15 mm), litt flate teger. De er avlange, middelsstore (4 – 15 mm) og kan minne om kantteger (Coreidae). Antennene er forholdsvis lange og består av fem ledd. Scutellum er trekantet, middels stort. Beina er slanke, føttene tre-leddete.
== Levevis ==
Urolstylidae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.
== Systematisk inndeling ==
overklasse insekter, Hexapoda
klasse høyere insekter, Insecta
gruppen Neoptera («nyvinger»)
ordenen Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Teger, (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Pentatomoidea
familien Urostylididae
underfamilien Urostylidinae – avlange, middelsstore, ligner kantteger
slekten Parurochela
slekten Tessaromerus Kirkcaldy, 1908
slekten Typhlocoris Herrich-Schäffer, 1840
slekten Urochela
slekten Urostylis
== Eksterne lenker ==
(en) Urostylididae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Urostylididae hos Fauna Europaea
(en) Urostylididae hos Fossilworks
(en) Urostylididae hos NCBI
(en) Kategori:Urostylididae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Urostylididae – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Parurochela quadrinotata: [1]
Norsk entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter | * Parurochela | 13,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarne_Aamodt | 2023-02-04 | Bjarne Aamodt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Norges Tekniske Vitenskapsakademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske ingeniører', 'Kategori:Norske konsernsjefer'] | Bjarne Aamodt (født 26. juli 1945) en norsk dr.ing. og forretningsmann. Han er styreleder i EDB Business Partner.
Fra 1988 til 2000 var han administrerende direktør i Alcatel STK. Høsten 1999 sluttet han der og ble leder av IT Fornebu Knowation. Her sluttet han i januar 2001 for å starte som leder av Broadband Mobile, og i oktober 2001 ble han ansatt i Telenor ASA.
Tidligere har han jobbet i Det Norske Veritas.
| Bjarne Aamodt (født 26. juli 1945) en norsk dr.ing. og forretningsmann. Han er styreleder i EDB Business Partner.
Fra 1988 til 2000 var han administrerende direktør i Alcatel STK. Høsten 1999 sluttet han der og ble leder av IT Fornebu Knowation. Her sluttet han i januar 2001 for å starte som leder av Broadband Mobile, og i oktober 2001 ble han ansatt i Telenor ASA.
Tidligere har han jobbet i Det Norske Veritas.
== Eksterne lenker ==
digi.no om Bjarne Aamodt | Bjarne Aamodt (født 26. juli 1945) en norsk dr. | 13,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niki_Lauda | 2023-02-04 | Niki Lauda | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske Formel 1-førere'] | Andreas Nikolaus «Niki» Lauda (født 22. februar 1949 i Wien, død 20. mai 2019) var en østerriksk racerfører som ble verdensmester i Formel 1 tre ganger, i 1975, 1977 og 1984. Før karrieren som Formel 1-sjåfør kjørte han for Opel under deres satsing i 1969, i deres Opel Rekord C 1900 gruppe 5-bil Schwartze Witwe. Senere var han involvert i flytrafikk, han grunnla og drev to flyselskap (Lauda Air og Niki). Han var også manager for Jaguar-laget i Formel 1 i to år. Han arbeidet siden for tysk fjernsyn under Grand Prix-løp og satt i styret for Mercedes AMG Petronas F1 Team.
Lauda ble alvorlig skadet i et krasj under Tysklands Grand Prix 1976 på Nürburgring, hvor hans Scuderia Ferrari begynte å brenne og han ble nesten drept da han pustet inn varm og giftig gass, foruten at han fikk betydelige brannskader. Imidlertid ble han raskt bedre og vendte tilbake bak rattet seks uker senere i Italias Grand Prix 1976. Arrene fra skadene han fikk gjorde ham varig vansiret. Han var far til racerføreren Mathias Lauda.
| Andreas Nikolaus «Niki» Lauda (født 22. februar 1949 i Wien, død 20. mai 2019) var en østerriksk racerfører som ble verdensmester i Formel 1 tre ganger, i 1975, 1977 og 1984. Før karrieren som Formel 1-sjåfør kjørte han for Opel under deres satsing i 1969, i deres Opel Rekord C 1900 gruppe 5-bil Schwartze Witwe. Senere var han involvert i flytrafikk, han grunnla og drev to flyselskap (Lauda Air og Niki). Han var også manager for Jaguar-laget i Formel 1 i to år. Han arbeidet siden for tysk fjernsyn under Grand Prix-løp og satt i styret for Mercedes AMG Petronas F1 Team.
Lauda ble alvorlig skadet i et krasj under Tysklands Grand Prix 1976 på Nürburgring, hvor hans Scuderia Ferrari begynte å brenne og han ble nesten drept da han pustet inn varm og giftig gass, foruten at han fikk betydelige brannskader. Imidlertid ble han raskt bedre og vendte tilbake bak rattet seks uker senere i Italias Grand Prix 1976. Arrene fra skadene han fikk gjorde ham varig vansiret. Han var far til racerføreren Mathias Lauda.
== Ulykken på Nürburgring 1976 ==
Niki Lauda hadde startet sesongen glimrende og ledet mesterskapet overlegent. Lauda var imot at de skulle kjøre på den over 2 mil lange banen Nürburgring i Tyskland. Han mente banen var uforsvarlig å kjøre på. Etter noen runder mistet han kontrollen på sin Ferrari 312 T1Scuderia Ferrari og raste rett inn i autovernet. Bilen tok fyr og han ble påkjørt bakfra av Brett Lunger. Lauda ble sittende fast i det overtente vraket. Han mistet også sin hjelm i sammenstøtet som var en sterk medvirkende årsak til hans brannskader på hodet hans. En heroisk innsats av førerne Arturo Merzario, Brett Lunger, Guy Edwards og Harald Ertl reddet livet hans. Niki Lauda mistet bevisstheten etter krasjet, men våknet når han ble dratt ut av vraket av Arturo Merzario. Grunnet manglende brannslukning ble han sittende i vraket i bortimot 1000 grader i over ett minutt.Lauda ble fraktet til et sykehus der han ble behandlet for alvorlige brannskader og inhalasjon av giftige gasser. Under behandlingen falt han i koma. Legene mente at sjansene for at Lauda skulle overleve var minimale. På sykehuset fikk Lauda den siste olje av en katolsk prest. Han våknet imidlertid opp fra koma noen dager etter, og ble senere utskrevet fra sykehuset. Han var delvis bandasjert og hadde store brannsår i ansiktet.
== Videre karrière ==
Etter ulykken fikk Lauda råd om å legge opp som Formel 1-fører. Han ledet fortsatt mesterskapet, men James Hunt hadde i Laudas fravær knappet innpå. Lauda ga imidlertid ikke opp, og stilte til start i Italias Grand Prix i Autodromo Nazionale di Monza, seks uker etter ulykken. Han endte på fjerdeplass i et løp som ble vunnet av Ronnie Peterson. I en av Formel 1-historiens mest berømte sluttkamper tapte Niki Lauda mesterskapet til James Hunt da han brøt i årets siste løp, Japan Grand Prix 1976. Niki Lauda brøt løpet etter to runder, på grunn av våt veibane. Det ble diskutert om avgjørelsen var riktig; hans beslutning var antageligvis påvirket av ulykken i Nürburgring. «Mitt liv er viktigere enn en ny tittel», sa Niki Lauda. Året etter, i 1977, tok Lauda tilbake verdensmestertittelen.
I 1979 forlot Lauda Formel 1 og startet et flyselskap, Lauda Air. Han vendte imidlertid tilbake til racing igjen i 1982 etter at selskapet hans fikk økonomiske problemer. Han klarte å vinne sin tredje fører-tittel i 1984 med McLaren, da han lyktes i å vinne over sin teamkollega Alain Prost med et halvt VM-poeng. I 1985 la han igjen opp og vendte tilbake til flyselskapet sitt. Der han ble værende til han ble drevet ut i 1999 etter konflikter i styret. Han ble senere stallsjef for Jaguar Racing fra midten av 2001 til 2002. Sent på året i 2003 startet han et nytt flyselskap, Niki. Lauda var innehaver av en kommersiell pilotlisens og var fra tid til annen kaptein på flyvninger for sitt flyselskap.
Lauda ble for sin innsats valgt inn i International Motorsports Hall of Fame i 1993.
== Resultater ==
=== Fullstendige Formel 1-resultater ===
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Niki Lauda – Munzinger Sportsarchiv
(en) Niki Lauda – racing-reference.info
(en) Niki Lauda – Driver Database | Niki eller formelt Niki Luftfahrt GmbH er et flyselskap med base i Wien i Østerrike. Niki består av tidigere Aero Lloyd Austria GmbH, som et resultat av det tyske morselskapet Aero Lloyd ble ervervet av Niki Lauda i november 2003. | 13,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adam_Ant | 2023-02-04 | Adam Ant | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stuart Leslie Goddard (født 3. november 1954 i Marylebone i London) er en britisk musiker, kjent som Adam Ant, og forgrunnsfigur og vokalist i Adam and the Ants, og som skuespiller.
| Stuart Leslie Goddard (født 3. november 1954 i Marylebone i London) er en britisk musiker, kjent som Adam Ant, og forgrunnsfigur og vokalist i Adam and the Ants, og som skuespiller.
== Begynnelsen ==
Goddards første band var Bazooka Joe, hvor han spilte bassgitar. Som support band for Sex Pistols fikk han inspirasjon, og bestemte seg for å forlate bandet og starte bandet B-Sides. Etter et nervøst sammenbrudd og selvmordforsøk, og etter at han kom ut fra sykehuset, tok han navnet Adam Ant. B-Sides spilte aldri noen konserter, og bandet bla snart oppløst.
== Adam and the Ants ==
Han startet bandet Adam and the Ants i 1977, og ga ut tre album hvor 2 solgte til platinaplate. Bandet ble kreditert for å ha vært med å skape overgangen mellom punk og new wave, og var en del av new romantic-sjangeren. Adam oppløste bandet i mars 1982.
== Solokarriere ==
Han gikk solo etter at The Ants var oppløst, og ga ut albumet Friend or Foe samme år. Fra albumet kom singlen Goody Two Shoes som ble en hit med førsteplass på hitlistene i Storbritannia og Australia, og en 12.-plass i USA.
== Annet ==
Goddard lider av bipolar lidelse, noe som har gjort at han flere ganger har blitt straffet for hærverk og trusler, samt tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.Han har vært gift to ganger, og har en datter fra det siste ekteskapet.
== Diskografi ==
Adam and the Ants
Dirk Wears White Sox (1979) – Gullplate
Kings of the Wild Frontier (1980) – Platinaplate
Prince Charming (1981) – PlatinaplateAdam Ant
Friend or Foe (1982) – Gullplate
Strip (1983) – Sølvplate
Vive Le Rock (1985)
Manners and Physique (1990)
Wonderful (1995)
Adam Ant is the Blueblack Hussar In Marrying The Gunner's Daughter (2013)
== Filmografi ==
Jubilee (1977)
Cannon and Ball Show (1982) TV Episode
The Equalizer (1985) TV Episode
Honda reklame med Grace Jones (1986)
Amazing Stories Season 2 (1986)
Nomads (1986)
Amazing Stories (1987) TV-episode
Slam Dance (1987)
Sledge Hammer! (1987) TV-episode
Cold Steel (1987)
World Gone Wild (1988)
Out of Time (1988)
Trust Me (1989)
Midnight Heat (1991)
Tales from the Crypt (1992) TV-episode
Spellcaster (1992)
Northern Exposure (1992) TV-episode
Love Bites (1993)
Acting on Impulse (1993)
Batman: The Animated Series (1995) TV-episode
Cyber Bandits (1995)
Desert Winds (1995)
Drop Dead Rock (1995)
Lover's Knot (1996)
Face Down (1997)
Sweetwater (1999)
La Femme Nikita (1999) TV-episode
Junk (2003) (kortfilm)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Adam Ant – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Adam Ant på Apple Music
(en) Adam Ant på Discogs
(en) Adam Ant på MusicBrainz
(en) Adam Ant på Spotify
(en) Adam Ant på Songkick
(en) Adam Ant på Last.fm
(en) Adam Ant på Genius — sangtekster
(en) Adam Ant på AllMusic
(en) Adam Ant på Internet Movie Database
(sv) Adam Ant i Svensk Filmdatabas
(da) Adam Ant på Filmdatabasen
(da) Adam Ant på Scope
(fr) Adam Ant på Allociné
(en) Adam Ant på AllMovie
(en) Adam Ant hos The Movie Database | Stuart Leslie Goddard (født 3. november 1954 i Marylebone i London) er en britisk musiker, kjent som Adam Ant, og forgrunnsfigur og vokalist i Adam and the Ants, og som skuespiller. | 13,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bojarenes_inntogsmarsj | 2023-02-04 | Bojarenes inntogsmarsj | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Marsjer', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | «Bojarenes inntogsmarsj» («Bojarernes indtogsmarsch») er et musikkstykke fra 1895 av Johan Halvorsen. Det er brukt som kjenningsmelodi til Ønskekonserten i NRK radio.
| «Bojarenes inntogsmarsj» («Bojarernes indtogsmarsch») er et musikkstykke fra 1895 av Johan Halvorsen. Det er brukt som kjenningsmelodi til Ønskekonserten i NRK radio.
== Eksterne lenker ==
Marsjen (og Ønskekonserten) i NRK | «Bojarenes inntogsmarsj» («Bojarernes indtogsmarsch») er et musikkstykke fra 1895 av Johan Halvorsen. Det er brukt som kjenningsmelodi til Ønskekonserten i NRK radio. | 13,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/LTU_International | 2023-02-04 | LTU International | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1955', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2011', 'Kategori:Tidligere tyske flyselskaper'] | LTU International Lufttransport-Unternehmen var et tysk flyselskap som hadde sitt hovedkontor i Düsseldorf. LTU ble grunnlagt i maj 1955 som Lufttransport Union og begynte med flyvninger den 20. oktober 1955 i Frankfurt am Main. I 1956 byttet selskapet til LTU og har vært basert i Düsseldorf siden 1961
Den 27. mars 2007 meddelte LTU at selskapet hadde blitt kjøpt opp av Air Berlin, som er Tysklands nest største flyselskap etter Lufthansa. Signalene som ble gitt ved oppkjøpet var at LTU skulle fortsette som et selvstendig flyselskap og at navnet skulle beholdes inntil videre.
| LTU International Lufttransport-Unternehmen var et tysk flyselskap som hadde sitt hovedkontor i Düsseldorf. LTU ble grunnlagt i maj 1955 som Lufttransport Union og begynte med flyvninger den 20. oktober 1955 i Frankfurt am Main. I 1956 byttet selskapet til LTU og har vært basert i Düsseldorf siden 1961
Den 27. mars 2007 meddelte LTU at selskapet hadde blitt kjøpt opp av Air Berlin, som er Tysklands nest største flyselskap etter Lufthansa. Signalene som ble gitt ved oppkjøpet var at LTU skulle fortsette som et selvstendig flyselskap og at navnet skulle beholdes inntil videre.
== Flåte ==
LTU har kun Airbus–fly i sin flåte, som for øyeblikket (mai 2009) består av i alt 27 fly:
== Eksterne lenker ==
(en) LTU International – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) LTU (Fluggesellschaft) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | LTU International Lufttransport-Unternehmen var et tysk flyselskap som hadde sitt hovedkontor i Düsseldorf. LTU ble grunnlagt i maj 1955 som Lufttransport Union og begynte med flyvninger den 20. | 13,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madagaskar_(film) | 2023-02-04 | Madagaskar (film) | ['Kategori:Animerte barnefilmer fra USA', 'Kategori:Animerte eventyrfilmer fra USA', 'Kategori:Animerte filmkomedier fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:DreamWorks-filmer', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2005'] | Madagaskar er en amerikansk animasjonsfilm
Den ble produsert av DreamWorks og utgitt 27. mai 2005. Filmen er skrevet og regissert av Eric Darnell og Tom McGrath, og produsert av Mireille Soria, Mark Burton, og Billy Frolick.
Blant de originale engelske stemmene i filmen er Chris Rock, Ben Stiller, Jada Pinkett Smith, David Schwimmer, Sacha Baron Cohen, Cedric the Entertainer, og Andy Richter.
| Madagaskar er en amerikansk animasjonsfilm
Den ble produsert av DreamWorks og utgitt 27. mai 2005. Filmen er skrevet og regissert av Eric Darnell og Tom McGrath, og produsert av Mireille Soria, Mark Burton, og Billy Frolick.
Blant de originale engelske stemmene i filmen er Chris Rock, Ben Stiller, Jada Pinkett Smith, David Schwimmer, Sacha Baron Cohen, Cedric the Entertainer, og Andy Richter.
== Handling ==
Filmen handler om en løve, en sebra, en flodhest og en sjiraff fra Central Park Zoo i USA. De fire dyrene har tilbragt hele livet i lykkelig fangenskap, men etter å ha rømt blir de sendt tilbake til Afrika, og havner på øyen Madagaskar. Hovedkonflikten i filmen er mellom vennskap og natur. I løpet av filmen bryter vennskapet mellom løva og de andre sammen, og løven gjør forsøk på å spise vennene sine. Til slutt er det likevel vennskapet som viser seg å være det sterkeste.
== Rolleliste ==
=== Engelsk originalversjon ===
Ben Stiller som Alex
Chris Rock som Marty
Andy Richter som Mort
David Schwimmer som Melman
Jada Pinkett Smith som Gloria
Sacha Baron Cohen som Kong Julien
Cedric the Entertainer som Maurice
Tom McGrath som Skipper
John DiMaggio som Rico
Chris Miller som Kowalski
Christopher Knights som Private
Conrad Vernon som Mason
=== Norsk versjon ===
Christoffer Staib som Løven Alex
Jan Gunnar Røise som Zebraen Marty
Bård Tufte Johansen som Giraffen Melman
Ane Dahl Torp som Flodhesten Gloria
Robert Stoltenberg som Kong Julien
Johannes Joner som Lemuren Maurice
Anders Hatlo som Lederpingvinen
Hauk Heyerdahl
== Oppfølgerfilmer ==
I 2008 hadde oppfølgeren Madagaskar 2 premiere.
I 2012 hadde Madagaskar 3: Full rulle i Europa premiere.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Madagascar (2005 film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Madagaskar på Internet Movie Database
(no) Madagaskar hos Filmfront
(sv) Madagaskar i Svensk Filmdatabas
(da) Madagaskar i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Madagaskar på Allociné
(nl) Madagaskar på MovieMeter
(en) Madagaskar på AllMovie
(en) Madagaskar på Rotten Tomatoes
(en) Madagaskar på Metacritic
(en) Madagaskar på Box Office Mojo | Madagaskar er en amerikansk animasjonsfilm | 13,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madagaskar | 2023-02-04 | Madagaskar | ['Kategori:19°S', 'Kategori:46°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Madagaskar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Øyer i Afrika', 'Kategori:Øyer i Indiahavet'] | For animasjonsfilmene, se Madagaskar (film) og Madagaskar 2Madagaskar er verdens fjerde største øy og en afrikansk øyrepublikk i Det indiske hav. Folket kalles madagassere eller gassere. Man har trodd at øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i Indonesia i de første århundrene etter Kristi fødsel. Nå viser imidlertid nyere forskning at Madagaskar trolig ble befolket alt for 10 500 år siden. Språket, som kalles madagassisk eller gassisk, hører derfor til den austronesiske språkfamilien.
Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter.
Madagaskar har et rikt og unikt mangfold av arter. Cirka 80 % av floraen og faunaen er endemisk til øya, noe som betyr at artene finnes kun der. Lemurene er kanskje de dyrene som er mest kjent utenfor Madagaskar.
| For animasjonsfilmene, se Madagaskar (film) og Madagaskar 2Madagaskar er verdens fjerde største øy og en afrikansk øyrepublikk i Det indiske hav. Folket kalles madagassere eller gassere. Man har trodd at øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i Indonesia i de første århundrene etter Kristi fødsel. Nå viser imidlertid nyere forskning at Madagaskar trolig ble befolket alt for 10 500 år siden. Språket, som kalles madagassisk eller gassisk, hører derfor til den austronesiske språkfamilien.
Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter.
Madagaskar har et rikt og unikt mangfold av arter. Cirka 80 % av floraen og faunaen er endemisk til øya, noe som betyr at artene finnes kun der. Lemurene er kanskje de dyrene som er mest kjent utenfor Madagaskar.
== Norsk-gassiske forbindelser ==
Madagaskar har vært et viktig samarbeidsland for norsk misjon siden 1867. Den norske Amerikalinje (NAL) hadde gjennom sitt datterselskap Scandinavian East Africa Line (SEAL) rutefart på Madagaskar fra 1921 til 1981. Også Norad har engasjement på Madagaskar. Det var norsk ambassade på Madagaskar fra 2004 til 2011, da ambassaden ble redusert til en ambassadeseksjon under Sør-Afrika. Mange nordmenn er blitt tildelt utmerkelser i Madagaskars nasjonalorden.
== Naturgeografi ==
Madagaskar kan naturlig deles i fem geografiske regioner. Den østlige kysten, Tsaratanana-massivet i nord, det sentrale høylandet, den vestlige kysten og de sørvestlige områdene.
Det er to årstider på Madagaskar, en varm og regnfull periode varer fra november til april, mens en kjøligere og tørr periode varer fra mai til oktober. Vindene kommer stort sett fra sørøst, og sykloner kan opptre av og til.
Det er ingen aktive vulkaner på øya, men flere steder finnes varme kilder.
=== Natur ===
Utdypende artikkel: Madagaskars naturMadagaskars lange isolasjon fra kontinentene rundt gjør at det har oppstått et unikt biologisk mangfold, og mange av landets dyr og planter finnes ingen andre steder i verdenen. Noen økologer kaller derfor Madagaskar for «det åttende kontinent», skjønt et egentlig kontinent defineres ved at det har sitt eget innenlandsklima.
Ser man bort fra flaggermus som kom dit luftveien og havlevende pattedyr, levde det opprinnelig kun fire ordener av pattedyr på øya; primater, gnagere, insektetere (tenreker) og rovpattedyr. Av krypdyr finner vi mange arter av kameleoner, fargerike daggekkoer, og de godt kamuflerte bladhalegekkoene. Øya har dessuten et svært rikt fugleliv, og her fantes i sin tid verdens største fugl – titanelefantfuglen (Vorombe titan), som i snitt veide cirka 640 kg, men trolig kunne veie opp mot 860 kg.Omtrent 150 000 av artene som lever på Madagaskar, eller 80 % , finnes kun på øya. Selv om Madagaskar er en del av Afrika, er de fleste artene på øya nært beslektet med arter i Sør-Amerika og øyene i det sørlige Stillehavet. Dessverre har avskoging blitt et større problem de siste årene, og mange av artene på øya er nå truet.
=== Den østlige kysten ===
Den østlige kysten består av en 50 kilometer bred stripe med lavland og er svært frodig i forhold til resten av landet. Kystlinjen her er for det meste helt rett, bortsett fra en naturlig havn i nord. Innover i landet er det bratte fjell som grenser mot høylandet i de sentrale områdene.
Klimaet er subtropisk, og vindene fra Indiahavet i øst gir mye regn. I dette området er det omtrent 3500 mm nedbør i året.
=== Tsaratanana-massivet ===
Tsaratanana-massivet i nord har mange høye fjell over 2000 meter. Det høyeste fjellet i Tsaratanana-massiven er 2876 meter høyt. Kystlinjen her er svært forreven, i motsetning til den rette kystlinjen langs den østlige kysten. Tsaratanana-massivet er dessuten et relativt tørt område.
=== Det sentrale høylandet ===
Høylandet strekker seg fra Tsaratanana-massivet i nord til Ivokoany-massivet i sør. I øst deler de stupbratte fjellene høylandet med østkysten. Fra de østlige delene av høylandet er det svak «nedoverbakke» hele veien ned til den vestlige kysten. Hvis man ser øya fra sør eller nord, ser det derfor ut som om den er skråttstilt.
Området ligger omtrent 800 til 1800 meter over havet. Topografien her er variert, og det er både runde og eroderte fjell, store granittberg, sloknede vulkaner og vidstrakte platåer i dette området.
Hovedstaden Antananarivo, som ligger midt i landet, får omtrent halvparten av de gjennomsnittlige 1,4 meterne med regn i regnsesongen. Selv om frost og rim sjelden forekommer i Antananarivo, er det vanligere i høyere deler av høylandet i tørkeperioden. Mange mener at himmelen over de sentrale delene av høylandet er blant de klareste og vakreste i verden.
Madagaskar har ofte blitt kalt «Den røde øya». Grunnen består av lateritt, som gjør jorden rød på grunn av høyt innhold av jern og aluminium. Det er spesielt grunnen i høylandet som inneholder mye lateritt.
=== Den vestlige kysten ===
Den vestlige kysten er, i motsetning til den østlige kysten, svært ujevn. Den er sammensatt av mange lag som har blitt dannet over lengre tid. På grunn av ujevnheten i kystlinjen, er det mange naturlige bukter som har beskyttet områdene mot sykloner og hardt vær. Dype bukter og vernede havner har i hundrevis av år vært et sted med utforskere, handelsmenn, pirater fra Europa, Afrika og Midtøsten. Området har derfor vært et viktig knyttepunkt mellom Madagaskar og omverdenen.
Selv om vestkysten er forholdvis tørr, er det store deler man mener kan bli til gode jordbruksområder. Men disse områdene er tynt befolket og mye er uoppdaget.
=== De sørvestlige områdene ===
De sørvestlige områdene består av høye fjell, likt de nordlige områdene. I øst ligger Ivakoany-massivet, i nord Isala Roiniforme-massivet. Det er to hovedområder her; Mahafaly-platået og ørkenområdet. I ørkenområdet holder Antandroy-folket til.
Hele sørvest består av halvørken, med omtrent 330 mm nedbør i året, og er dermed tørrere enn både den vestlige kysten og det sentrale høylandet. De tørreste områdene på Madagaskar ligger faktisk på den sørligste delen av øya.
== Demografi ==
Befolkningen på Madagaskar er etterkommere av innvandrere fra Indonesia. Innvandringen har foregått i flere bølger, og jevnt over er innlandsbefolkningen lysere i huden og ofte har de glatt svart hår. De kan nesten forveksles med indonesiere eller filippinere.
Langs kystene har det lenge vært kontakt med det afrikanske kontinent, og befolkningen er ofte mørkere i huden og har ofte svart kruset hår. Vi finner også arabisk, indisk og europeisk innflytelse. Befolkningen deles ofte opp i 18 etniske grupper eller «stammer». De største folkegruppene er merina, med omtrent 3 millioner medlemmer, og betsileo med omtrent 2 millioner medlemmer. Langs vestkysten finner vi sakalava.
=== Språk ===
Det gassiske språket hører til den austronesiske språkfamilien. Siden gasserne er nært beslektet med indonesiere, deler det gassiske språket omtrent 90 % av de grunnleggende ordene med Maanyan-språket fra den sørøstlige delen av Borneo i Indonesia.
Fransk brukes mye i administrasjon, som handelsspråk og som akademisk og juridisk språk. Undervisningsspråket i høyere klasser og på de seks universitetene er fransk. Franske skoler og skoler som legger vekt på fransk språk har høy status, fordi det gir muligheter til bedre betalte jobber. Det finnes få lærebøker på gassisk, og undervisningen i morsmålet er ofte mangelfull.
Det er populært å lære engelsk, men det finnes svært få miljøer hvor en kan praktisere engelsk på Madagaskar. President Marc Ravalomanana la stor vekt på å utbre engelsk, men etter statskuppet i 2009 der Andry Rajoelina tok makten, er fransk nesten blitt enerådende igjen. I private skoler drevet av lutherske og reformerte kirker har morsmålet hatt en viktigere rolle, mens de katolske skolene oftest har prioritert fransk.
I Madagaskars grunnlov fra 1960 ble gassisk og fransk «republikkens offisielle språk». President Ravalomanana fikk endret grunnloven slik at også engelsk fikk plass som offisielt språk, men i den nye grunnloven som ble vedtatt i folkeavstemningen 17. november 2010 (den fjerde republikk), er kun gassisk og fransk nevnt. De franske stedsnavnene brukes ofte ved siden av de gassiske navnene. Eks.: Fort Dauphin, Tolagnaro. På nyere kart er de gassiske navnene oppgitt.
=== Religion ===
Omtrent 45 % av landets innbyggere er kristne, og det er nesten helt likt fordelt på katolikker og protestanter. De største kirkene er Den katolske kirken, Den reformerte kirken, Den lutherske kirken og Den anglikanske kirken. Sammen har de dannet et felleskirkelig råd (FFKM) som også har meglet i politiske konflikter som i 1991-1992. I senere tid har også pinsekirkene og ulike frimenigheter hatt en sterk vekst.
Tradisjonelle religioner (48 % ) har en sterk plass, særlig på landsbygda. Men også mange kristne praktiserer tradisjonelle ritualer når det gjelder forholdet mellom liv og død og valg av gunstige dager for viktige gjøremål, omskjærelse, bryllup, husbygging, viktige reiser, og liknende.
Et særpreg for de tradisjonelle religionene er tilbedelse av og ofring til de avdøde forfedrene og -mødrene, med andre ord anene. Spesielt kjent er likvendingsritene som praktiseres av merina- og betsileo-gruppene i høylandet. Den innebærer at knokkelrestene etter de døde tas ut av graven i spesielle seremonier. Familien skifter liksvøp på knoklene og feirer begivenheten med musikk, sang og dans og god mat og drikke. Andre etniske grupper praktiserer ikke likvending, men felles for alle gruppene på Madagaskar er respekten for anene og spesielle riter knyttet til død og begravelse.
Tabuer spiller en viktig rolle i gassisk tradisjonell religion. Det finnes en rekke regler for hva, men kan gjøre og hva man ikke skal gjøre. Brudd på tabuer kan føre til sykdom, død og forbannelse.
Eksorsisme – utdriving av onde ånder – er meget vanlig, blant både tradisjonelle troende og kristne. Noen kristne vekkelsesbevegelser driver ut onde ånder og djevler i Jesu navn og mener at de derved kan helbrede for sykdom – slik som på Jesu tid.
Langs nordvestkysten er det også flere tilhengere av islam. (På landsbasis 7 % ). Enkelte steder på Østkysten regner noen slekter sine aner tilbake til Mekka. Det skyldes tidlig arabisk innflytelse. I disse områdene finnes også skriftlærde som kan skrive gassisk med arabiske bokstaver (sorabe).
Mange innvandrere av indisk og pakistansk avstamning er sunni-muslimer.
==== Misjonsvirksomhet ====
Portugiserne var de første som forsøkte kristen misjon på øya uten særlig hell på 1600-tallet. Senere kom franske og britiske misjonærer. De lavkirkelige britiske misjonærene fra London Missionary Society (LMS) kom til Antananarivo i 1818 og begynte å oversette Bibelen til gassisk. De startet også leseopplæring. Merina-kongen Radama I (regjeringstid 1818-1828) var svært interessert i arbeidet og bestemte at gassisk skulle skrives med latinske bokstaver. I 1827 kunne nesten 4000 gassere lese og skrive. Åtte år senere kunne 30 000 lese.
Misjonærene rakk akkurat å oversette hele Bibelen før de måtte forlate landet fordi dronning Ranavalona I (regjeringstid 1828-1861) opplevde at misjonærene truet den tradisjonelle kulten. Hun satte i gang forfølgelse mot de som var blitt kristne. Da de britiske misjonærene kom tilbake i 1860-årene, var det flere kristne enn da de reiste, til tross for 30 års forfølgelse av kristne.
Oppmuntret av disse nyhetene sendte også Det Norske Misjonsselskap (NMS) sine første misjonærer til Madagaskar i 1866. Det var John Engh og Nils Nilsen som begynte arbeidet i Betafo i 1867. Siden har det uavbrutt vært norske misjonærerer på øya. De satset på skole- og helsearbeid, og bygde håndverksskoler og jordbruksskoler. Også omsorg for spedalske og arbeid for blinde og døve fikk en viktig plass. I 1950 opprettet gassiske kristne sammen med norske, amerikanske og franske misjonærer Den gassisk-lutherske kirken (FLM) på Madagaskar. Etterhvert er det denne kirken som styrer alt det lutherske kirkelige arbeidet. Kirken har nærmere 3 millioner tilhengere. Kirkepresidenten heter nå Rakotonirina David.
== Historie ==
=== De første menneskene ===
Det har tradisjonelt blitt antatt at Madagaskar først ble befolket for omkring 2 500–4 000 år siden, men nå viser nyere forskning at det må ha skjedd alt for omkring 10 500 år siden. Det er nemlig funnet modifiserte beinrester etter elefantfugler i slektene Aepyornis og Mullerornis, som viser perimortem hoggemerker, kuttmerker og depresjonsbrudd i samsvar med immobilisering og delemning. Bevisene for menneskeskapt perimortem-modifisering av direkte daterte bein representerer den tidligste indikasjonen på mennesker på Madagaskar, og predaterer alle andre arkeologiske og genetiske bevis med >6 000 år og endrer fullstendig forståelsen av historien til menneskelig kolonisering av Madagaskar.
=== Annen innvandringen ===
Det finnes beretninger fra arabiske skippere som forteller om sjøfolk fra Waqwaq omkring 945 e.Kr.. Det nevnes Waqwaq-øyer både i øst og vest. Det er sannsynlig at Waq-waq refererer til både Indonesia og Madagaskar. Beretningene viser at indonesiske sjøfarere seilte langs kysten av India til Arabia og deretter sørover langs østafrikakysten. De kan ha brukt store kanoer med utriggere. Relieffer på tempelvegger i Borobudur på Java fra 760 e.Kr. viser store skip med to master og seil. Flere forskere mener at øya var ubebodd da de første indoneserne kom til øya. Men sjøfolk hadde kontakt med både afrikanere og arabere, og blodprøver og DNA-analyser viser at kystbefolkningen oftest har mer afrikanske innslett enn innlandsbefolkningen. De eldste spor etter mennesker som arkeologene hittil har avdekket ved kysten, er datert til ca. 400 e.Kr. I Innlandet går dateringer tilbake til 11. århundre. Men innvandrerne kan ha vært der tidligere. Det er også mulig at bantufolk hadde vært der før indoneserne, men det betviles fordi de hadde dårligere fartøy. Imidlertid finner vi bantufolk på naboøyene Komorene.
=== De mange kongedømmer ===
Etter hvert organiserte innflytterne seg i landsbyer. Disse ble ledet av småkonger som ofte lå i strid med hverandre. Derfor ble landsbyene lagt på topper i landskapet for lettere å forsvare dem. Folk har levd av jordbruk og kvegdrift. Zebukveg ble hentet fra Afrika, likeså geiter, sauer og fjærkre. Disse har afrikanske navn. Kunsten å dyrke ris hadde de med seg fra Indonesia. Madagaskar egnet seg godt både for dyrking av tørrlandsris og dyrking av ris i terrasser. Også smedkunsten kjente de, så de smidde økser og kniver. Fra det 12. århundre synes den arabiske påvirkningen av politikk, religion og handelsvirksomhet å bli mer tydelig. Handelen på østafrikakysten ble overtatt av araberne og utflytterne mistet kontakten med Indonesia. Komorene og enkelte handelssatsjoner på østkysten var viktige baser for muslimsk påvirkning. Astrologi og spådomskunst er influert av arabisk tankegang, noe som vises i navn på dager, måneder og stjerner.
Det mest kjente kongedømmene langs kysten var Sakalava-kongedømmet i Menabe, som hadde sitt hovedsete i det som i dag er byen Morondava. Det var også Sakalava-kongedømmer i Boina som hadde hovedstaden sin i dagens Mahajanga (Majunga) og i Toliara (Tulear). I innlandet var de største kongedømmene Betsileo med sentrum i Fianarantsoa og Merina med hovedstaden Antananarivo.
=== Europeerne kommer ===
15. august 1500 oppdaget portugiseren Diogo Dias (Diego Dias) øya som han ga navnet St. Laurentius' øy etter dagens helgen. Øya ble etterhvert en mellomstasjon på veien til India. Portugiserne startet katolsk misjon med lite hell og forfulgte maurerne (muslimene). Etterhvert kom også engelske, nederlandske, dansk-norske og franske sjøfarere. Franskmennene forsøkte i 1642 å etablere en koloni i Fort-Dauphin (dagens Tolagnaro), oppkalt til ære for kronprinsen, Ludvig XIV. De lyktes bedre med øya Sainte Marie i 1750. Madagaskar lå midt i skipsleia for Indiafarten og var et yndet oppholdssted for pirater i tiden 1685 til 1725. Det er sannsynlig at norske pirater var de første nordmenn på Madagaskar. (I British Museum finnes et kart signert av Seth Lofthus.)
Det 19. århundre var preget av merinakongedømmets ekspansjon. Før franskmennene gjorde Madagaskar til koloni i 1896, hadde merina-dynastiet kontroll over to tredeler av landet. De mest kjente kongene er Andrianampoinimerina (1787–1810), Radama I (1810–1828). Deretter kom fire dronninger, Ranavalona I (1828–1861), Rasoherina (1863–1868), Ranavalona II (1868-1883) og Ranavalona III (1883–1896). I 1817 ble det inngått en avtale mellom den britiske guvernøren og merinaenes hersker som forbød slavehandel, som til da hadde vært viktig for øyas økonomi. Til gjengjeld fikk regimet militær og økonomisk støtte fra Storbritannia. Engelske misjonærer kom i 1818 fra London Missionary Society (LMS) og underviste i det latinske alfabetet. Inntil da hadde gassisk bare vært skrevet med arabiske bokstaver av spesielt skrivekyndige. Merinaregimet undertegnet traktater med England, USA og Frankrike. De første norske misjonærene fra Det norske misjonsselskap (NMS) kom til Antananarivo i 1866. Dronning Ranavalona II og hennes hoff konverterte til protestantismen (den reformerte kirken), som LMS hadde innført, i 1869. Den første katolske messen ble feiret i hemmelighet i 1855 av en fransk pater.
=== Kolonitiden ===
I 1885 godtok britene at Frankrike opprettet et protektorat for Madagaskar, mot at britene gradvis fikk ta over Zanzibar. Frankrike tok full kontroll over Madagaskar gjennom militære maktmidler i årene 1895–1896, og merinaenes monarki ble oppløst. Franskmennene hadde som mål å innføre fransk språk og fransk kultur. I enkelte perioder ble bare fransk godkjent i skoleverket. Men i misjonens skoler ble det undervist i morsmålet i hele kolonitiden. Veier og jernbaner ble bygget i denne tiden, plantasjer ble anlagt for å eksportere koloniale råvarer til moderlandet.
Under første verdenskrig kjempet gassiske styrker i Frankrike, Marokko og Syria. Også under andre verdenskrig deltok gassiske styrker i kampene sammen med franskmennene. Til å begynne med tok Vichy-regimet kontroll over øya, noe som utløste en britisk okkupasjon i 1942 for å hindre at landet falt i japanernes hender. Frie franske styrker fikk overdratt øya i 1943.
=== Uavhengighet ===
I 1947 brøt det ut et nasjonalistisk opprør, som ble slått ned etter flere måneders bitre kamper. Frankrike reformerte øyas institusjoner i 1956 under Loi Cadre, loven om oversjøiske reformer, og dermed startet en fredelig vei mot uavhengighet. En autonom republikk ble proklamert 14. oktober 1958. I 1959 ble en grunnlov vedtatt, og 26. juni 1960 fikk republikken full uavhengighet.
=== De spredte øyene ===
I Mosambikkanalen og rundt Madagaskar ligger øyene Glorieuses, Juan de Nova, Europa, Bassas da India og Tromelin, som i kolonitiden hørte inn under betegnelsen «Madagascar et dépendances». Frankrike erklærte øyene som sitt territorium i 1892 og i 1897 da Madagaskar ble annektert. Dette ble stadfestet i 1960, tre måneder før Madagaskar ble erklært uavhengig.
FNs generalforsamling slo fast i sin resolusjon 34/91 av 12. desember 1979 at den franske regjering skulle starte forhandlinger med den gassiske regjering så snart som mulig med sikte på å reintegrere disse øyene til Madagaskar. Men dette har vært ignorert av Frankrike, som den 21. september 2015 ga olje- og gasselskaper tillatelse til å utforske forekomstene av olje og gass ved Juan de Nova.
== Politikk og administrasjon ==
=== Den første republikk ===
Madagaskars første president, Philibert Tsiranana, ble valgt da hans sosialdemokratiske parti fikk makten etter uavhengigheten i 1960. Han ble gjenvalgt uten motstand i mars 1972, men måtte gå av bare to måneder senere etter kraftige studentdemonstrasjoner. Den 5. februar 1975 ga etterfølgeren hans, general Gabriel Ramanantsoa, makten til innenriksministeren Richard Ratsimandrava. Men han ble skutt i et bakholdsangrep etter bare 6 dager.
=== Den annen republikk ===
I juni 1975 ble en ny regjering opprettet under tidligere utenriksminister Didier Ratsiraka. Med folkeavstemningen om en ny grunnlov i desember, ble den annen republikk innført, og de neste årene ble preget av et sosialistisk styre, der staten ville ha kontroll over alle produksjonsmidler. Men denne politikken ble en økonomisk katastrofe. I 1989, samme år som Berlinmuren falt, ble Ratsiraka gjenvalgt til sin tredje sjuårsperiode. Han forlot den sosialistiske politikken og tillot flerpartisystem. Han forsøkte også å liberalisere økonomien og tillot private bedrifter. Sensuren, som hadde lammet presse og opposisjon, ble opphevet, og den revolusjonære retorikken ble droppet. I skolene hadde gassisk språk hatt hovedtyngden, men nå ble fransk språk gjeninnført som undervisningsspråk, for at studentene skulle komme inn på franske universiteter.
=== Den tredje republikk ===
Store gatedemonstrasjoner i juni 1991 førte til politisk krise som endte med at Ratsiraka måtte gå av. Det uavhengige Kirkerådet ledet en nasjonal kongress som gav landet en ny grunnlov 19. august 1992. Dermed kom den tredje republikk og Albert Zafy ble valgt til ny president 10. februar 1993. Men Zafy ble avsatt på konsitusjonelt grunnlag i juli 1996 av nasjonalforsamlingen og landet ble kastet inn i en ny krise. Ved presidentvalget i slutten av året gjorde Didier Ratsiraka comeback. Han gjeninnførte presidentstyret og reviderte grunnloven slik at han ikke risikerte at nasjonalforsamlingen skulle gå mot ham. Alt lå til rette for at han skulle bli gjenvalgt i desember 2001, etter en regulær femårsperiode. Men han ble utfordret av Antananarivos borgermester, Marc Ravalomanana. Ravalomanana var en dynamisk forretningsmann som hadde slått seg opp på meieridrift og næringsmiddelproduksjon.
Etter valget ble det konflikt om valgresultatet. Ravalomanana hevdet at han allerede i første valgomgang hadde fått over 50 prosent av stemmene, mens Ratsiraka benektet dette og forlangte en annen valgomgang. I februar 2002 utropte Marc Ravalomanana seg selv til president. I april samme år fikk han medhold av grunnlovsdomstolen, Haute Cour Constitutionelle (HCC), og ble dermed lovlig innsatt som landets folkevalgte president av HCC i mai 2002. Ratsiraka forsøkte å kvele hovedstaden ved å sprenge broer og lage veisperringer, men han måtte gi opp og flyktet til Frankrike i juni 2002.
Etter den første fem års perioden skulle det holdes nytt presidentvalg, og ved valget 3. desember 2006 ble Marc Ravalomanana gjenvalgt med 54,8 prosent av stemmene. Han hadde utarbeidet en dristig femårs plan for utviklingen på Madagaskar: Madagascar Action Plan (MAP) og satte mye inn på å gjennomføre denne i den nye valgperioden. Med slagordet «jeg styrer mitt land som en bedrift» satte han krav til statstjenestemennene og fikk fart på økonomien og fikk bygd veier, skoler og annen infrastruktur.
Men i begynnelsen av 2009 ble det store folkelige demonstrasjoner rettet mot presidenten i gatene i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Den unge ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og TV-stasjon. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da folkemengden prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden.
Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for Andry Rajoelina, og tirsdag 17. mars 2009 gjennomførte Rajoelina statskupp med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika. Rajoelina tok tittelen som president for Den høye overgangsautoritet, Haute Autorité de l'Etat (HAE) og ble innsatt som overgangspresident av grunnlovsdomstolen HCC. Etter kuppet avsatte han nasjonalforsamlingen og senatet og styrte ved hjelp av dekreter. Det internasjonale samfunn med FN og Den afrikanske union AU gjorde flere forsøk på å megle i konflikten uten resultat. Men i september 2011 undertegnet partene et veikart som la grunnlag for gjennomføringen av demokratiske valg på president, nasjonalforsamling og kommunestyrer.
=== Den fjerde republikk ===
Den 17. november 2010 arrangerte Andry Rajoelina en folkeavstemning om en ny grunnlov som skulle bane veien for den fjerde republikk. Lørdag 11. desember 2010 ble den fjerde republikk feiret med stor fest i hovedstaden samtidig som byens nye rådhus ble innviet. Men folkeavstemningen og Rajoelinas styre oppnådde ikke internasjonal anerkjennelse og den politiske krisen førte til kutt i internasjonal stat-til-stat bistand og økonomisk misère. Mange mistet jobbene sine, turismen kollapset og økonomien stagnerte.
På bakgrunn av veikartet ble det den 20. desember 2013 gjennomført valg på ny president og ny nasjonalforsamling. Lørdag 25. januar 2014 kunne den tidligere finansministeren i Rajoelinas regjering Hery Rajaonarimampianina tas i ed som ny folkevalgt president. Den nye presidenten gjorde seg til talsmann for nasjonal forsoning. Den tidligere presidenten Marc Ravalomanana fikk komme tilbake og fikk amnesti. Ved kommunevalget som ble gjennomført 31. juli 2015, ble hans kone, Lalao Ravalomanana, valgt som Antananarivos borgermester. President Rajaonarimampianina møtte mange utfordringer. Kvegtyver har herjet i sør og på vestkysten og gjort mange transportveier usikre. Det statlige energiverket har ikke klart å produsere nok elektrisk kraft og stadige strømutkoblinger har rammet produksjon og industri. I tillegg rammer streiker og naturkatastrofer, sykloner, flom og tørke. Befolkningsveksten er ekstrem. Veksten er 2,7 prosent per år. 40 prosent av befolkningen er under 15 år. FAO har estimert at 2,6 millioner mennesker lever i en situasjon av manglende matvaresikkerhet på Sør-Madagaskar som nesten årlig er rammet av sult.Høsten 2018 ble det gjennomført et nytt regulært presidentvalg etter at Rajaonarimampianinas femårsperiode var til ende. Ved andre runde 19. desember 2018 sto valget mellom den tidligere overgangspresidenten Andry Rajoelina og den avsatte presidenten Marc Ravalomanana. Rajoelina vant valget med 55 prosent mot Ravalomananas 45 prosent. Men valgdeltagelsen var bare 47 prosent. Lørdag 19. januar 2019 ble Andry Rajoelina tatt i ed som Madagaskars president for den kommende femårsperioden. En ny regjering var på plass 24. januar med 22 ministre og Christian Ntsay som statsminister. Etter at Madagaskar for første gang siden uavhengigheten klarte å få til et demokratisk maktskifte uten gatedemonstrasjoner har også de internasjonale forbindelsene blitt styrket. Verdensbanken og Det intgernasjonale pengefondet er tilbake. Rajoelina har både fransk og gassisk statsborgerskap og samarbeidet med den gamle kolonimakten er tilbake. Frankrike har, 60 år etter avkolonialiseringen, forblitt landets viktigste partner, og en rike eliten sender barna til franske skoler og til studier veduniversiteter i Frankrike. Ravalomanana forsøkte å innføre engelsk som offisielt språk ved siden av freansk og nasjonalspråket madagassisk (eller gassisk), Rajoelina har reversert dette.
Fra mars 2020 har pandemien covid-19 satt sitt preg på utviklingen. Madagaskar var tidlig med å stenge ned landet, flytrafikk og båtanløp. Munnbind ble påbudt. Presidenten gjorde seg også til entusiastisk talsmann for en gassisk urtemedisin covid organics som skulle være effektiv mot viruset og markedsførte den også overfor andre afrikanske stater, uten at Verdens helseorganisasjon (WHO) kunne gå god for den. Nedstengingen fikk snart store økonomiske konsekvenser. Turistindustrien kollapset, transportsektoren stoppet opp og folk i den uformelle sektor som lever av gatesalg og småindustri ble hardt rammet, og feiringen av det storslåtte 60-årsjubileet for uavhengigheten måtte utsettes. Men det gamle dronningpalasset på Antananarivos høyeste topp er blitt rekonstruert etter brannen i 1995 og åpnet som nasjonalt museum.
=== De gjentagende krisene ===
Madagaskar har opplevd gjentagende politiske kriser som har ført til president- og regimeskifter. 1972-75, 1991-92, 2002, 2009. For første gang fikk vi en endring gjennom regulært presidentvalg i 2018-19. Etter hver krise raser Brutto Nasjonal Produkt (BNP) ned for så sakte å bygge seg opp igjen, og akkurat når det begynner å gå bedre, kommer en ny krise som fører landet utfor stupet igjen. Etter at Rajoelina kom til makten, har landet gradvis kommet på fote igjen og utenlandske investorer og Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har igjen investert i utviklingen. Veksten var estimert til 4,7 prosent i 2020, og det hersket en viss optimisme om en fortsatt positiv økonomisk utvikling, men covid-19 kom på et svært uheldig tidspunkt og Verdensbanken hevder at positiv vekst ble snudd til minus 4,2 prosent i 2020, omtrent tilsvarende som etter statskuppet i 2009 da Rajoelina tok makten fra Ravalomanana. Med andre ord: covid-krisen har satt landet ti år tilbake.
=== Befolkningsvekst og fattigdom ===
Befolkningsveksten og den økende fattigdommen er også en kilde til uro. Da Madagaskar ble selvstendig i 1960 hadde landet 6 millioner innbyggere og lå på linje med Sør-Korea og Mauritius i utviklingen. I jubileumsåret er befolkningen økt til 27 millioner, og myndighetene har beregnet at i 2040 vil folketallet ha steget til 45 millioner - selv med sterkere innsats for familieplanlegging. Dette reiser enorme utfordringer når det gjelder å bygge ut skolevesen, helsevesen og skaffe jobber til halvparten av landets befolkning som er under 18-20 år.
Covid-krisen har nå gjort det umulig for økonomien å holde tritt med en årlig økning av arbeidssøkende på 400 000. Ifølge Verdensbanken er landet nå et av de fem fattigste landene i Afrika, og er havnet på OECDs liste over sårbare stater. 77,4 prosent er falt under fattigdomsgrensen (ca 16 kr per dag) i 2020. Befolkningsministeriet sier at omtrent 70 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom og 13 prosent av disse er under 18 år og får ingen utdannelse eller sosiale tjenester som kan bidra til fysisk og mental utvikling. I 2020 er særlig sørlige deler av Madagaskar rammet av hungersnød på grunn av klimaendringene. I enkelte regioner har det nesten ikke vært regn på tre år. Nøden rammer særlig unge jenter som blir giftet bort i 13-15 års alderen, eller må ty til prostitusjon, noe som også gjør slutt på mulighetene for skolegang.
Den nye presidenten har lansert et ambisiøst utviklingsprogram Plan Emergence Madagascar (PEM) der han lover å satse på økonomisk vekst og utbygging av veier og energi og private investeringer. Men i nedgangstider vil det kreve en betydelig innsats og store investeringer om denne planen kan la seg realisere. Utenriksdepartementets viktigste oppgave er å få internasjonale selskaper og FN-organer til å finansiere presidentens planer.
=== Noen gjennomgående trekk etter 60 års uavhengighet ===
Politiske partier er ikke organisert etter en politisk ideologi eller et program som videreføres ettersom presidentene skifter. Hver eneste president har dannet et parti rundt sin egen person. Tsiranana PSD, Ratsiraka AREMA, Ravalomanana TIM og Rajoelina TGV og senere oppfølgere. Dette er en måte å skaffe seg kontroll på. Presidenten innsetter statsminister og regjering som utnevner guvernører og lokale ledere. Presidentpartiene sikrer seg flertall i senat og nasjonalforsamling og kan dermed styre politisk og økonomisk utvikling. Likevel har ikke landet vært et diktatur. Madagaskar er et demokrati med flerpartisystem der representantene velges av folket. Opposisjonen har f.eks. ofte hatt ordføreren i Antananarivo.
Det er et gjennomgående trekk at opposisjonen har vanskeligheter med å komme til orde og få innflytelse på utviklingen. Når «vinneren tar alt», begynner snart misnøyen å utvikle seg. Når det også viser seg at nesten under hver president har korrupsjon, bestikkelser og skjulte økonomiske disposisjoner, som f.eks. ulovlig eksport av tømmer og naturressurser, undergravd tilliten til regjering og president. Politikere oppfattes som snyltere av felles goder og har lav status. Opposisjonen reagerer med å boikotte valg og finne seg andre arenaer gjennom lukkede selskaper og til slutt gatedemonstrasjoner som gir utløp for misnøyen. Når det da skjer voldelige sammenstøt og drap, blir situasjonen akutt. Som denne gjennomgangen viser, har presidentskifter nesten alltid skjedd gjennom «gatens demokrati» og ikke gjennom regulære valg, med unntak av det siste presidentskiftet i januar 2019. Når presidenten tar kontroll over alle organer kan opposisjonens trykkoker til slutt eksplodere, vi får nye gatedemonstrasjoner og nye politiske kriser som fører til nye stup i økonomi og utvikling.
== Administrativ inndeling ==
=== Administrasjonsnivåer ===
Per 2014 hadde Madagaskar seks provinser (faritany) som ledes av en generalkommissær. Fra 2004 er landet delt inn i 22 regioner som ledes av en prefekt. I 2014 hadde landet 1549 kommuner. I hver kommune kan det være flere fokontany, som ledes av representanter som velges av folk i lokalsamfunnet, fokonolona.
=== Provinser og regioner ===
Utdypende artikkel: Madagaskars provinser og regioner
== Næringsliv ==
De viktigste næringsveiene på Madagaskar er jordbruk, fiske, gruveindustri, tekstilindustri, turisme og annen tjenesteyting.
=== Landbruk og fiske ===
Nesten 80 prosent av Madagaskars befolkning bor på landsbygda. Jordbruk og kvegdrift danner derfor det viktigste inntektsgrunnlaget for størstedelen av befolkningen. I midten av forrige århundre gav landbruket en sikker matproduksjon, og landet var selvforsynt med ris som er selve grunnlaget for eksistensen for de fleste gassere. Slik er det ikke lenger. Befolkningsveksten har ført til oppdeling av gårdene, og jordknapphet er et stort problem i de tettest befolkede områdene. Produktiviteten er lav. Norsk innsats gjennom misjon (NMS) og Norad har bidratt til viktig økning av melkeproduksjon i Innlandet. Det lokale zebukveget er blitt krysset med norsk rødt fe (NRF). Dette kunne blant annet danne grunnlaget for den forrige presidenten, Marc Ravalomananas viktige næringsindustri gjennom selskapet TIKO (meieri og næringsmidler). Etter krisen i 2009 - 2014 har denne produksjonen stagnert. Men agroindustri har stort potensial. Kaffe og krydder som pepper, vanilje og nellik er viktig eksportvarer.
Fiske og rekeoppdrett er viktig for kystbefolkningen. Men Madagaskar har ingen effektiv kystvakt, og det foregår mye tyvfiske fra andre makter innenfor fiskerisonen. Eksport av reker og hummer (langouste), særlig til Frankrike, har stor økonomisk betydning.
=== Gruve- og petroleumsindustri ===
En av de største investeringene i denne sektoren er gjort i nærheten av Tolagnáro (Fort Dauphin) på sørøstkysten. Selskapet Qit Madagascar Mineral (QMM) er en kanadisk avdeling av det internasjonale gruveselskapet Rio Tinto. Ilmenittverket skal kunne levere titanmalm i 60 år med en produksjon på 750 000 tonn årlig.
Et annet stort gruveprosjekt er nikkel og koboltproduksjon fra gruveselskapet Ambatovy med rørledning gjennom regnskogen ned til havnebyen Toamasina. Selskapet Sherritt eies av kanadiere, japanere og sørkoreanere. Det produserer 60 000 tonn nikkel og 5 600 tonn kobolt årlig.
Det er rike kulleier i Sakoa på Sørvest-Madagaskar. Det thailandske selskapet Pana Africa Mining (PAM) venter på politisk normalisering for å komme i gang med utvinning av kullet ved Ampanihy. Man forventer 3-5 millioner tonn ved oppstarten.
Fra 2012 produserer aksjeselskapet Madagascar Oil tungoje i Tsimiroro på Vestkysten ca 125 km øst for Maintirano. Bare i Tsimiroro kan det bli 150 000 fat per dag. Ved Sakaraha har det kinesiske selskapet Sunpec påvist 270 000 tonn olje i blokk 3113. Det er påvist gassreserver i blokk 3112.
I tillegg er det konstatert store gassforekomster ved øyene Europa og Juan de Nova i Mosambik-kanalen. Men det er strid om rettighetene til disse øyene, da franskmennene hevder at de tilhører dem, mens Madagaskar hevder at de er en del av gassisk territorium.
I 1998 ble det funnet safirer i dagbrudd i Ilakaka på veien mellom Ihosy og Toliara. Det ble rene Klondyke-stemningen og på ti år er Ilakaka vokst til en by med 60 000 innbyggere.
I 2016 ble det kinesiske gruveselskapet Jiuxing Mines gitt konsesjon for å utvinne gull ved landsbyen Soamahamanina, ikke så langt fra hovedstaden. Men tillatelsen ble etterfulgt av store folkelige protester. Avtalen var inngått over hodet på beboerne,
For øvrig utvinnes det mange edelsteiner, kvarts, bauxitt, grafitt, uran, krom og gull på Madagaskar. Men det er en utfordring å få markedene for disse forekomstene under kontroll. Mye omsettes illegalt.
=== Tekstilindustri ===
Under Marc Ravalomananas styre var Madagaskar et av de første land som fikk inngå avtale om tollfri eksport av tekstilvarer til USA gjennom African Growth Opportunity Act (AGOA). Dette ga arbeid til flere titusen mennesker i frihandelssonene. Etter statskuppet i 2009, ble denne avtalen frosset, og tusenvis av fattige tekstilarbeidere mistet jobbene sine. Med den demokratisk valgte president Hery Rajaonarimampianina på plass, ble disse avtalene gjenopptatt.
=== Turisme ===
85 prosent av floraen, 39 prosent av fuglene, 91 prosent av krypdyrene og 100 prosent av lemurene er endemiske, dvs. at de bare finnes på Madagaskar. Det gir store muligheter for økoturisme. Særlig populære er besøk i nasjonalparkene der en foruten originale vekster kan møte lemurer som indri, lemur catta og dansende sifaka.
Det foregår fortsatt rovhugst og ulovlig eksport av edeltre fra nasjonalparker, også de som står på UNESCOs liste over verdensarv. Også truede dyrearter, som f.eks. stråleskilpadder eksporteres ulovlig. Skogbrenning og manglende forvaltning gjør at mye av Madagaskars særegne natur, plante- og dyreliv, forsvinner år for år. Under president Rajoelina er det satt i gang større kampanjer for skogplanting for å bremse den uheldige klimautviklingen.
Det bygges nye hoteller og restauranter som gjør at turistindustrien er økende. Før statskuppet i 2009 hadde Madagaskar nesten 400 000 turister. Tallet falt drastisk under den politiske krisen som varte til 2014, og stoppet nesten helt opp under pandemien i 2020, men Madagaskar er et interessant land for turister som vil oppleve unik natur og et vennlig folkeslag, og man håper at politisk stabilitet og normalisering kan føre til at turismen igjen vil ta seg opp igjen.
=== Vekst ===
Etter kriseåret i 2002, som førte til at Marc Ravalomanana kom til makten, var veksten minus 12,7 prosent. Den tok seg opp i hans funksjonstid og nådde pluss 7 prosent i 2008. Etter at Rajoelina ble demokratisk valgt og innsatt som president i januar 2019, var veksten i BNP estimert til 4,7 prosent i 2020, men covid-19-pandemien kom på et svært uheldig tidspunkt og positiv vekst er estimert til minus 4,2 prosent i 2020.
Madagaskar er medlem av Common Market of Eastern Africa (COMESA) fra 1994 og Southern African Development Community (SADC) fra 2005.
Den årlige rapporten fra FNs utviklingsorganisasjon UNDP sier at Indeksen for menneskelig utvikling HDI på Madagaskar for 2020 er 0,528. HDI måler BNP per innbygger, forventet levealder og utdanningsnivå. HDI angis på en skala fra 0 til 1, hvor 1 er best. Madagaskar er på 164 plass av 189 land med HDI 0,528, mens Norge er på 1.-plass med HDI 0,957. Niger er på bunn med HDI 0,394.
=== Korrupsjon ===
Korrupsjon er svært utbredt og rammer særlig de fattigste. Særlig beryktet er rettsvesenet, politiet og militæret. Ravalomanana opprettet det uavhengige kontoret for kamp mot korrupsjon med norsk bistand (BIANCO). Men uvesenet florerer fortsatt. Transparency International angir Madagaskar som nr. 149 av 180 land med en Corruption Perception Index (CPI) score for 2020 på 25.
== Litteratur ==
Bakke, Jon Erik. 1992. Madagaskar. Et levende museum. Stavanger: Det Norske Misjonsselskap.
Beaujard, Philippe. 2003 -2004. Les arrivées austronésiennes à Madagascar: vagues ou continuum? I Etudes Océan Indien. Langues et cultures de l’océan Indien occidental. No. 35-36. Paris: Institut national des langues et civilisations orientales. (INALCO). 59-147.
Birkeli, Fridtjov m.fl. 1949. Det Norske Misjonsselskaps historie. Madagaskar Innland, Vest-Madagaskar, Øst-Madagaskar. Bind 4 av Det Norske Misjonsselskaps historie i hundre år. Stavanger: Dreyer.
Birkeli, Fridtjov. 1952. Politikk og misjon. De politiske og interkonfesjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging 1861-1875. Oslo: Egede-Instituttet.
Bloch, Maurice. 1971. Placing the Dead. Tombs, Ancestral Villages, and Kinship Organization in Madagascar. London: Seminar Press.
Dahl, Otto Chr. 1950. Bibelen på Madagaskar. I H.Chr. Mamen 1950. Norske misjonærer som bibeloversettere Oslo: Egede-Instituttet. 128-173.
Dahl, Otto Chr. 1951 Malgache et Maanjan. Une comparaison linguistique. Oslo: Egede-Instituttet.
Dahl, Otto Chr. 1970. Sjøfart over Indiahavet i oldtid og middelalder. I A. Skartveit. (red.). Den verdshistoria vi ikkje kjenner 2. Araberlanda, Aust-Europa, Afrika og Amerika. Oslo: Det Norske Samlaget.
Dahl, Otto Chr. 1991.Migration from Kalimantan to Madagascar.The institute
Dahl, Øyvind. (red.) 1993. Language – a Doorway Between Human Cultures. Tributes to Dr. Otto Chr. Dahl on His Ninetieth Birthday. Oslo: Novus.
Dahl, Øyvind. 2008. Merkverdige Madagaskar. Øya mellom øst og vest. 2. utgave. Oslo: Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0420-7.
Deschamps, Hubert. 1972. Les pirates à Madagascar. Paris: Editions Berger-Levrault.
Dick-Read, Robert. 2005. The Phantom Voyagers. Evidence of Indonesian Settlement in Africa in Ancient Times. Winchester: Thurlton.
Edland, Sigmund. 2006. Evangelists or Envoys ? The role of British missionaries at turning points in Malagasy political history, 1820 – 1840. Documentary and Analysis. Stavanger: Misjonshøgskolens Forlag.
Fuglestad, Finn og Jarle Simensen. (red.). 1986. Norwegian Missions in African History. Vol 2: Madagascar. Oslo: Norwegian University Press.
Gueunier, Noël J. 1994. Les chemins de l’Islam à Madagascar. Paris: L’Harmattan.
Jørgensen, Torstein (red.) 1992. I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842-1992. Bind 1. Stavanger: Misjonshøgskolen.
Mack, John. 1986. Madagascar. Island of the Ancestors. London: The Trustees of the British Museum by British Museum Publications Ltd.
Munthe, Ludvig. 1985. Venstrehandsmisjon? Misjonslegar på Madagaskar. Oslo: Luther Forlag.
Nielssen, Hilde Wallem 2012. Ritual imagination : A study of tromba possession among the betsimisaraka in eastern Madagascar. Brill.
Ruud, Jørgen. 1960. Taboo. A study of Malagasy Customs and Beliefs. Oslo: Oslo University Press, 2nd ed. 1970, Tananarive: Trano Printy Loterana.
Sharp, Leslie A. 1993. The Possessed and the Dispossessed: Spirits, Identity, and Power in a Madagascar Migrant Town. Berkely: Univ. of California Press.
Skeie, Karina Hestad. 2005. Building God’s Kingdom in Highland Madagascar. Norwegian Lutheran Missionaries in Vakinankaratra and Betsileo 1866 – 1903. Faculty of Humanities. Oslo: University of Oslo.
Skjortnes, Marianne. 2014. Restoring Dignity in Rural and Urban Madagascar. On how Religion Creates New Life-Stories. Peter Lang.
Vea, Ellen Rosnes. 2020. The Norwegian Mission’s Literacy Work in Colonial and Independent Madagascar. Routledge Research in Literacy 11
Vérin, Pierre. 1990. Madagascar. Paris: Editions Karthala.
Vig, Lars. 1969. Charmes – Spécimens de magie malgache. Oslo: Universitetsforlaget.
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 81. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 95. ISBN 8254002312.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Kongehøyden i Ambohimanga – minner etter tidligere statsdannelse
Tsingy de Bemaraha naturreservat – landskapsvern
Atsinananas regnskoger – biotopvernMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Den handlingsbårne kunnskapen knyttet til trehåndverket Zafimaniry
2021 – Malagasy Kabary, den malagasiske oratoriske kunsten
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Madagascar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Madagasikara / Madagascar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vennskapsforeningen Norge – Madagaskar
(no) Statistikk og andre data om Madagaskar i FN-sambandets nettsted Globalis.no(en) CIA World Factbook – fakta og statistikk om MadagaskarArkivert 17. august 2011 hos Wayback Machine.
(en) US State Department – Om Madagaskar
(en) Madagaskars nasjonalsang
(de) PRIORI Antananarivo – Side og fakta om Madagaskar | Madagaskar 2 er en animasjonsfilm fra 2008, og er oppfølgeren til Madagaskar fra 2005. Filmen ble produsert av Dreamworks. | 13,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamburg_International | 2023-02-04 | Hamburg International | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1998', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2010', 'Kategori:Tidligere tyske flyselskaper', 'Kategori:Transport i Hamburg'] | Hamburg International var et flyselskap med base i Hamburg i Tyskland. Selskapet flydde charter fra Tyskland og Luxembourg til feriedestinasjoner ved Middelhavet fra mindre steder i Europa. Selskapet utførte også spesialcharter- og ad hoc-flyvninger. Hovedbasen var Flughafen Hamburg, mens selskapet hadde baser i Luxemburg, Priština, Saarbrücken og Friedrichshafen.Hamburg International ble grunnlagt i juli 1998 og begynte med flyvninger den 28. april 1999. Selskapet ble eid av et styret og lokale investorer. I mars 2007 hadde Hamburg International 215 ansatte. I 2010 gikk selskapet konkurs, og alle flygninger opphørte med umiddelbar virkning.
| Hamburg International var et flyselskap med base i Hamburg i Tyskland. Selskapet flydde charter fra Tyskland og Luxembourg til feriedestinasjoner ved Middelhavet fra mindre steder i Europa. Selskapet utførte også spesialcharter- og ad hoc-flyvninger. Hovedbasen var Flughafen Hamburg, mens selskapet hadde baser i Luxemburg, Priština, Saarbrücken og Friedrichshafen.Hamburg International ble grunnlagt i juli 1998 og begynte med flyvninger den 28. april 1999. Selskapet ble eid av et styret og lokale investorer. I mars 2007 hadde Hamburg International 215 ansatte. I 2010 gikk selskapet konkurs, og alle flygninger opphørte med umiddelbar virkning.
== Flåte ==
Hamburg International hadde i mai 2009 en flåte på i alt 12 fly. Selskapet hadde en ordre på 4 stk Airbus A319-100 og 3 stk Airbus A320-200.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hamburg International – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hamburg International var et flyselskap med base i Hamburg i Tyskland. Selskapet flydde charter fra Tyskland og Luxembourg til feriedestinasjoner ved Middelhavet fra mindre steder i Europa. | 13,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Eyvind_Stokke | 2023-02-04 | Halvdan Eyvind Stokke | ['Kategori:Ap-ordførere i Akershus', 'Kategori:Ap-ordførere i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Aker', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Norges Statsbaner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Halvdan Eyvind Stokke (født 20. november 1900 i Fredrikstad, død 15. desember 1977) var en norsk politiker for Arbeiderpartiet.
Stokke var ansatt i Telegrafverket fra 1920 til 1945. Fra 1945 til 1948 var han statssekretær i Samferdselsdepartementet. Han var ansatt som generaldirektør i NSB fra 1951 til 1966..
Han var midt i 1920-åra engasjert i ungdomsorganisasjonen til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, Norges sosialistiske ungdomsforbund. på NSUs landsmøte i 1924 ble han valgt til nestformann, men måtte rykke inn som formann og aksle ledervervet i landsmøteperioden.Stokke var Aker kommunes siste ordfører i perioden 1946 til 1947 før sammenslåingen med Oslo. Lokalpolitikerne i Aker hadde en inngrodd mistillit til Oslo, og ved kommunevalget i 1948 sørget den tidligere Aker-befolkning for å sikre sine kandidater plass i bystyret ved en gjennomført kumuleringsvirksomhet. Stokke ble da også den første ordfører i den sammensluttede kommunen, og tjente som Oslos ordfører fra 1948 til 1950.
Etter sammenslåingen av Oslo og Aker er det bare Stokke som ikke har fått en gate eller plass oppkalt etter seg. I 1956 mottok han St. Hallvard-medaljen.
| Halvdan Eyvind Stokke (født 20. november 1900 i Fredrikstad, død 15. desember 1977) var en norsk politiker for Arbeiderpartiet.
Stokke var ansatt i Telegrafverket fra 1920 til 1945. Fra 1945 til 1948 var han statssekretær i Samferdselsdepartementet. Han var ansatt som generaldirektør i NSB fra 1951 til 1966..
Han var midt i 1920-åra engasjert i ungdomsorganisasjonen til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, Norges sosialistiske ungdomsforbund. på NSUs landsmøte i 1924 ble han valgt til nestformann, men måtte rykke inn som formann og aksle ledervervet i landsmøteperioden.Stokke var Aker kommunes siste ordfører i perioden 1946 til 1947 før sammenslåingen med Oslo. Lokalpolitikerne i Aker hadde en inngrodd mistillit til Oslo, og ved kommunevalget i 1948 sørget den tidligere Aker-befolkning for å sikre sine kandidater plass i bystyret ved en gjennomført kumuleringsvirksomhet. Stokke ble da også den første ordfører i den sammensluttede kommunen, og tjente som Oslos ordfører fra 1948 til 1950.
Etter sammenslåingen av Oslo og Aker er det bare Stokke som ikke har fått en gate eller plass oppkalt etter seg. I 1956 mottok han St. Hallvard-medaljen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Halvdan Eyvind Stokke hos Norsk senter for forskningsdata | Halvdan Eyvind Stokke (født 20. november 1900 i Fredrikstad, død 15. | 13,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Kandal | 2023-02-04 | Erling Kandal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 3. desember', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Norske krigsseilere under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske sjøfolk', 'Kategori:Omkomne i skipsforlis', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune'] | Erling Kandal (født 3. desember 1915, død 13. mars 1941 utenfor Cornwall i England) var en norsk styrmann. Han mistet livet da båten han var ombord på, gikk på en mine utenfor kysten av England i 1941.
Kandal gikk styrmanns- og skipperskole før han i en periode arbeidet for Fylkesbaatane. Han dro senere ut, og arbeidet i utenriksfart. Fra 1940 var han styrmann på DS «Samlanes», og mistet livet da skipet ble sprengt av en mine, den 13. mars 1941 ved Lizzard Head utenfor Cornwall i England.
| Erling Kandal (født 3. desember 1915, død 13. mars 1941 utenfor Cornwall i England) var en norsk styrmann. Han mistet livet da båten han var ombord på, gikk på en mine utenfor kysten av England i 1941.
Kandal gikk styrmanns- og skipperskole før han i en periode arbeidet for Fylkesbaatane. Han dro senere ut, og arbeidet i utenriksfart. Fra 1940 var han styrmann på DS «Samlanes», og mistet livet da skipet ble sprengt av en mine, den 13. mars 1941 ved Lizzard Head utenfor Cornwall i England.
== Se også ==
Liste over kjente personer fra Gloppen kommune
== Eksterne lenker ==
nrk.no: Fylkesleksikon: Erling Kandal | Erling Kandal (født 3. desember 1915, død 13. | 13,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eurowings | 2023-02-04 | Eurowings | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1992', 'Kategori:Lufthansa', 'Kategori:Star Alliance', 'Kategori:Tyske flyselskaper'] | Eurowings er et flyselskap basert i Dortmund i Tyskland. Det er et regionalt flyselskap for både innenriks- og utenrikstransport i Europa. Selskapet ble etablert i 1993 og startet sin virksomhet den 1. januar 1994.
Eurowings ble eiet av Lufthansa med 49%, Dr Albrecht Knauf (50,02%) og øvrige 0,08% frem til årsskiftet 2009. Fra januar 2009 stod Lufthansa som eneste eier av selskapet. Eurowings har Dortmund lufthavn som hovedflyplass, men har huber ved Düsseldorf internasjonale lufthavn, Flughafen Nürnberg, München lufthavn «Franz Josef Strauß» og Flughafen Hannover-Langenhagen.
| Eurowings er et flyselskap basert i Dortmund i Tyskland. Det er et regionalt flyselskap for både innenriks- og utenrikstransport i Europa. Selskapet ble etablert i 1993 og startet sin virksomhet den 1. januar 1994.
Eurowings ble eiet av Lufthansa med 49%, Dr Albrecht Knauf (50,02%) og øvrige 0,08% frem til årsskiftet 2009. Fra januar 2009 stod Lufthansa som eneste eier av selskapet. Eurowings har Dortmund lufthavn som hovedflyplass, men har huber ved Düsseldorf internasjonale lufthavn, Flughafen Nürnberg, München lufthavn «Franz Josef Strauß» og Flughafen Hannover-Langenhagen.
== Destinasjoner ==
Eurowings flyr til følgende destinasjoner:
I Tyskland: Berlin, Bremen, Dortmund, Düsseldorf, Frankfurt am Main, Friedrichshafen, Hamburg, Hannover, Köln, Leipzig/Halle, München, Münster, Nürnberg, Paderborn og Stuttgart.
Internasjonale: Amsterdam, Basel/Mulhouse, Beograd, Birmingham, Brussel, Budapest, Catania, Genève, Göteborg, Graz, København, London, Lyon, Madrid, Manchester, Oslo, Paris, Praha, Roma, Warszawa, Wien, Wrocław, Zagreb og Zürich
== Flåte ==
Eurowings flåte består for øyeblikket (januar 2009) av i alt 35 fly:
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Eurowings – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eurowings – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Eurowings er et flyselskap basert i Dortmund i Tyskland. Det er et regionalt flyselskap for både innenriks- og utenrikstransport i Europa. | 13,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pegasus_Airlines | 2023-02-04 | Pegasus Airlines | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1989', 'Kategori:Istanbul', 'Kategori:Tyrkiske flyselskaper'] | Pegasus Airlines (tyrkisk: Pegasus Havayolları, egentlig Pegasus Hava Tasimaciligi AS) er et flyselskap med hovedkontor i Istanbul i Tyrkia. Flyselskapet utfører charterreiser til Tyrkia fra nordre og vestre Europa, og leaser flyene fra andre flyselskaper. Hovedbasen er Sabiha Gökçen internasjonale lufthavn (SAW) i Istanbul.
Flyselskapet ble grunnlagt den 1. desember 1989 og startet sin virksomhet den 15. april 1990. Pegasus Airlines ble tidligere eid av det irske selskapet Aer Lingus, men ble i 1994 solgt videre til Yapi Kredi Bank. Idag eies selskapet av Esas Holdings (85%) og Silkar (15%). Pegasus Airlines er et av de største charterselskapene i Tyrkia med en passasjerkapasitet på mer enn fire millioner passasjerer hvert år.
| Pegasus Airlines (tyrkisk: Pegasus Havayolları, egentlig Pegasus Hava Tasimaciligi AS) er et flyselskap med hovedkontor i Istanbul i Tyrkia. Flyselskapet utfører charterreiser til Tyrkia fra nordre og vestre Europa, og leaser flyene fra andre flyselskaper. Hovedbasen er Sabiha Gökçen internasjonale lufthavn (SAW) i Istanbul.
Flyselskapet ble grunnlagt den 1. desember 1989 og startet sin virksomhet den 15. april 1990. Pegasus Airlines ble tidligere eid av det irske selskapet Aer Lingus, men ble i 1994 solgt videre til Yapi Kredi Bank. Idag eies selskapet av Esas Holdings (85%) og Silkar (15%). Pegasus Airlines er et av de største charterselskapene i Tyrkia med en passasjerkapasitet på mer enn fire millioner passasjerer hvert år.
== Flåte ==
Pegasus Airlines flåte består av 40 Boeing B737-800. Selskapet har for øvrig igjen en ordre på 6 stk Boeing 737-800 og 58 Airbus A320neo, 17 Airbus A321neo og en oppsjon på 25 Airbus A320neo.
== Eksterne lenker ==
(tr) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(ru) Offisielt nettsted
(es) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(en) Pegasus Airlines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pegasus Airlines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Pegasus Airlines (tyrkisk: Pegasus Havayolları, egentlig Pegasus Hava Tasimaciligi AS) er et flyselskap med hovedkontor i Istanbul i Tyrkia. Flyselskapet utfører charterreiser til Tyrkia fra nordre og vestre Europa, og leaser flyene fra andre flyselskaper. | 13,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stevie_Young | 2023-02-04 | Stevie Young | ['Kategori:AC/DC', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske gitarister'] | Steve «Stevie» Young (født 12. november 1956 i Glasgow, Skottland) er en skotsk musiker. Han er nevø av AC/DCs gitarister Angus Young og Malcolm Young. Han er sønn av deres bror Alex (som døde i 1997).Stevie Young var stand-in for Malcolm på AC/DCs 1988 USA tour, da hans onkel midlertidig forlot bandet for å få kontroll på sitt stigende alkoholforbruk. Mange fans la ikke merke til at Malcolm hadde blitt erstattet, da Stevie ligner veldig mye sin onkel.I 2014 ble Stevie Young igjen satt inn for å erstatte sin onkel Malcolm Young, men den gangen var det permanent, siden Malcolm forlot AC/DC på grunn av demens.
Stevie spilte inn albumet Rock or Bust med AC/DC i 2014.
| Steve «Stevie» Young (født 12. november 1956 i Glasgow, Skottland) er en skotsk musiker. Han er nevø av AC/DCs gitarister Angus Young og Malcolm Young. Han er sønn av deres bror Alex (som døde i 1997).Stevie Young var stand-in for Malcolm på AC/DCs 1988 USA tour, da hans onkel midlertidig forlot bandet for å få kontroll på sitt stigende alkoholforbruk. Mange fans la ikke merke til at Malcolm hadde blitt erstattet, da Stevie ligner veldig mye sin onkel.I 2014 ble Stevie Young igjen satt inn for å erstatte sin onkel Malcolm Young, men den gangen var det permanent, siden Malcolm forlot AC/DC på grunn av demens.
Stevie spilte inn albumet Rock or Bust med AC/DC i 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stevie Young på Discogs
(en) Stevie Young på MusicBrainz
(en) Stevie Young på AllMusic | Steve «Stevie» Young (født 12. november 1956 i Glasgow, Skottland) er en skotsk musiker. | 13,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Golden_Air | 2023-02-04 | Golden Air | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1976', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2012', 'Kategori:Tidligere svenske flyselskaper', 'Kategori:Västra Götalands län'] | Golden Air var et svensk flyselskap som blant annet har flyet regulært fra Trollhättan-Vänersborg lufthavn til Bromma lufthavn. Ruten ble trafikkert med flytypen Saab 340. Golden Air ble opprinnelig grunnlagt i september 1976 og opererte taxi– og charterflyvninger. Selskapet gjennomgikk flere strukturelle forandringer før det ble restrukturert under nåværende ledelse i 1993. Selskapet er heleid av rederiet Erik Thun AB og har rundt 60 ansatte. Golden Air har tidligere hatt flyvninger til Norge og Skien lufthavn, Geiteryggen.
I 2012 kjøpte Braathens Golden Air og de bruker nå varemerket BRA.
| Golden Air var et svensk flyselskap som blant annet har flyet regulært fra Trollhättan-Vänersborg lufthavn til Bromma lufthavn. Ruten ble trafikkert med flytypen Saab 340. Golden Air ble opprinnelig grunnlagt i september 1976 og opererte taxi– og charterflyvninger. Selskapet gjennomgikk flere strukturelle forandringer før det ble restrukturert under nåværende ledelse i 1993. Selskapet er heleid av rederiet Erik Thun AB og har rundt 60 ansatte. Golden Air har tidligere hatt flyvninger til Norge og Skien lufthavn, Geiteryggen.
I 2012 kjøpte Braathens Golden Air og de bruker nå varemerket BRA.
== Flåte ==
Golden Air har for øyeblikket en flåte (mai 2009) på i alt 14 fly, alle av typen turboprop.
== Eksterne lenker ==
(en) Golden Air – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Golden Air var et svensk flyselskap som blant annet har flyet regulært fra Trollhättan-Vänersborg lufthavn til Bromma lufthavn. Ruten ble trafikkert med flytypen Saab 340. | 13,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/City_Airline | 2023-02-04 | City Airline | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1997', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2012', 'Kategori:Göteborg', 'Kategori:Tidligere svenske flyselskaper'] | City Airline var et svensk flyselskap som hadde sitt hovedkontor i Göteborg og base ved Landvetter lufthavn. City Airline ble grunnlagt i 1997 og startet sine operasjoner den 10. september 2001. Det var eid av Investment AB Janus, som er en interessent i reisebransjen. Selskapet hadde om lag 200 ansatte.City Airline satset spesielt på forretningsreiser i vestre deler av Sverige, men drev fra 2005 også med chartertrafikk på oppdrag til for eksempel artister, sportsklubber og bilfabrikanter. Fra mars 2006 samarbeidet City Airlines med Scandinavian Airlines System innenfor code share og bonusprogram.Den 30. november 2011 slo City Airline og Skyways seg sammen under navnet Skyways.
Det svenske flyselskapet Skyways og datterselskapet City Airline begjærte seg selv konkurs og innstilte samtlige flyginger med umiddelbar virkning 22. mai 2012.
| City Airline var et svensk flyselskap som hadde sitt hovedkontor i Göteborg og base ved Landvetter lufthavn. City Airline ble grunnlagt i 1997 og startet sine operasjoner den 10. september 2001. Det var eid av Investment AB Janus, som er en interessent i reisebransjen. Selskapet hadde om lag 200 ansatte.City Airline satset spesielt på forretningsreiser i vestre deler av Sverige, men drev fra 2005 også med chartertrafikk på oppdrag til for eksempel artister, sportsklubber og bilfabrikanter. Fra mars 2006 samarbeidet City Airlines med Scandinavian Airlines System innenfor code share og bonusprogram.Den 30. november 2011 slo City Airline og Skyways seg sammen under navnet Skyways.
Det svenske flyselskapet Skyways og datterselskapet City Airline begjærte seg selv konkurs og innstilte samtlige flyginger med umiddelbar virkning 22. mai 2012.
== Flåte ==
City Airline bestod (september 2011) av i alt 10 fly.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) City Airline – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | hovedkontor = Göteborg i Sverige | 13,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Felix_Magath | 2023-02-04 | Felix Magath | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Europamestere i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Saarbrücken', 'Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV', 'Kategori:Fotballtrenere for 1. FC Nürnberg', 'Kategori:Fotballtrenere for Eintracht Frankfurt', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Bayern München', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Schalke 04', 'Kategori:Fotballtrenere for Fulham FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Hamburger SV', 'Kategori:Fotballtrenere for SV Werder Bremen', 'Kategori:Fotballtrenere for Shandong Luneng Taishan FC', 'Kategori:Fotballtrenere for VfB Stuttgart', 'Kategori:Fotballtrenere for VfL Wolfsburg', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aschaffenburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1980', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Tyske fotballtrenere'] | Wolfgang Felix Magath (født 26. juli 1953) er en tysk fotballtrener og tidligere fotballspiller.
| Wolfgang Felix Magath (født 26. juli 1953) er en tysk fotballtrener og tidligere fotballspiller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Felix Magath – Munzinger Sportsarchiv
(en) Felix Magath – FIFA
(en) Felix Magath – UEFA
(fr) Felix Magath – LÉquipe
(en) Felix Magath – Transfermarkt
(en) Felix Magath – Transfermarkt (manager)
(en) Felix Magath – national-football-teams.com
(en) Felix Magath – WorldFootball.net
(en) Felix Magath – FootballDatabase.eu
(de) Felix Magath – fussballdaten.de | | kamper2 = 76| mål2 = 29 | 13,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABSamlanes%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Samlanes» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigsforlis', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Nortraships flåte', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1908', 'Kategori:Skip sluttseilt 1941'] | DS «Samlanes» var et dampskip som var eid av den norske skipsrederen Hans Storaas fra Bergen. Skipet gikk mellom Bergen, England og Gibraltar. 13. mars 1941 traff Samlanes en mine ved Lizard Head utenfor Cornwall i England, og gikk ned. Hele besetningen omkom.
| DS «Samlanes» var et dampskip som var eid av den norske skipsrederen Hans Storaas fra Bergen. Skipet gikk mellom Bergen, England og Gibraltar. 13. mars 1941 traff Samlanes en mine ved Lizard Head utenfor Cornwall i England, og gikk ned. Hele besetningen omkom.
== Siste seilas ==
Samlanes dro fra Swansea mot Shoreham den 12. mars 1941. Skipet var lastet med 907 tonn kull. Rundt to nautsike mil fra Lizard Head utenfor Cornwall i England gikk «Smalanes» på en mine.
Kystvakten observerte hendelsen og sendte ut en redningsskøyte, men ingen overlevende ble funnet blant vrakrestene. Besetningen bestod av 13 nordmenn, en ire og en svenske.
En tom flåte fra «Samlanes» ble funnet to dager senere av en belgisk tråler. Ifølge Nortraships flåte seilte DS «Botne» omtrent ti nautiske mil forut. Fra Botne hørte de ikke eksplosjonen, men en røysky ble observert i retning av «Smalanes».
== Besetning ==
Kaptein: Størker Størkersen †
Førstestyrmann: Erling Kandal †
Andrestyrmann: William Henriksen †
Matros: Ivar Kvalvågnes †
Matros: Kristian Bergene †
Lettmatros: Knut Georg Hammarström (svensk) †
Lettmatros: Ole Solberg †
Lettmatros: Arne Karlsen †
Førstemaskinist: Andreas Gjerdal †
Førstemaskinist: Emanuel Nilsen †
Donkeymann: Harald Sande †
Fyrbøter: Olaf Samuelsen †
Fyrbøter: Dennis Hickey (irsk) †
Stuert: Nils Bernhard Olsen †
Messesjef: Erling Johan Åbo †
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) DS «Samlanes» – Krigsseilerregisteret
(en) www.warsailors.com D/S Samlanes | Bergen | 13,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arend_Friedrich_August_Wiegmann | 2023-02-04 | Arend Friedrich August Wiegmann | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1802', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Braunschweig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Tyske zoologer'] | Arend Friedrich August Wiegmann (født 2. juni 1802 i Braunschweig, død 15. januar 1841) var en tysk zoolog.
Han studerte medisin og filologi ved Universitetet i Leipzig, og var deretter assistenten til Martin Lichtenstein i Berlin. I 1828 ble han professor i Köln, og to år etter ekstraordinær professor ved Humboldt-universitetet i Berlin.
| Arend Friedrich August Wiegmann (født 2. juni 1802 i Braunschweig, død 15. januar 1841) var en tysk zoolog.
Han studerte medisin og filologi ved Universitetet i Leipzig, og var deretter assistenten til Martin Lichtenstein i Berlin. I 1828 ble han professor i Köln, og to år etter ekstraordinær professor ved Humboldt-universitetet i Berlin.
== Referanser == | Arend Friedrich August Wiegmann (født 2. juni 1802 i Braunschweig, død 15. | 13,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donkeymann | 2023-02-04 | Donkeymann | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maritime ord og uttrykk', 'Kategori:Sjøfartsyrker'] | ₥Donkeymann (fra engelsk donkeyman – eselmann) er en betegnelse som ble brukt på en erfaren mann i maskinrommet på dampskip. Betegnelsen ble gjerne brukt på en erfaren seiler som manglet formell utdannelse eller sertifikater.
Uttrykket nyttes også i donkeyboiler, en donkeykjele. En donkeykjele er for eksempel en tønne med vann montert over et ildsted.
| ₥Donkeymann (fra engelsk donkeyman – eselmann) er en betegnelse som ble brukt på en erfaren mann i maskinrommet på dampskip. Betegnelsen ble gjerne brukt på en erfaren seiler som manglet formell utdannelse eller sertifikater.
Uttrykket nyttes også i donkeyboiler, en donkeykjele. En donkeykjele er for eksempel en tønne med vann montert over et ildsted.
== Se også ==
Mannskap
Skipsbesetning
== Eksterne lenker ==
www.museumoflondon.org.uk: A donkeyman's story | ₥Donkeymann (fra engelsk donkeyman – eselmann) er en betegnelse som ble brukt på en erfaren mann i maskinrommet på dampskip. Betegnelsen ble gjerne brukt på en erfaren seiler som manglet formell utdannelse eller sertifikater. | 13,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Woo | 2023-02-04 | John Woo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kinesiske regissører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Guangzhou', 'Kategori:Personer fra Hongkong', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Woo (吴宇森, pinyin: Wú Yǔsēn; født 1. mai 1946 i Guangzhou i Kina) er en kinesisk filmregissør og manusforfatter som fremst er kjent for sine voldsomme actionfilmer.
Woo vokste opp i Hongkong. Woo gikk på Concordia Lutheran School der, og fikk en kristen oppdragelse. Hans kristne bakgrunn skinner ofte gjennom i hans filmer.Woo begynte sin karriere som filmregissør i Hongkong. Hans internasjonale gjennombrudd kom med filmer som A Better Tomorrow (1986) og The Killer (1989). Hovedrolleinnehaveren i Woos hongkongbaserte filmer var ofte Chow Yun-Fat. Fra og med 1993 bor og virker Woo i USA og hans første Hollywood-film kom det året: Hard Target med Jean-Claude Van Damme i hovedrollen. Face/Off (1997) og Mission: Impossible 2 har vært Woos hittil fremste suksesser i USA.
| John Woo (吴宇森, pinyin: Wú Yǔsēn; født 1. mai 1946 i Guangzhou i Kina) er en kinesisk filmregissør og manusforfatter som fremst er kjent for sine voldsomme actionfilmer.
Woo vokste opp i Hongkong. Woo gikk på Concordia Lutheran School der, og fikk en kristen oppdragelse. Hans kristne bakgrunn skinner ofte gjennom i hans filmer.Woo begynte sin karriere som filmregissør i Hongkong. Hans internasjonale gjennombrudd kom med filmer som A Better Tomorrow (1986) og The Killer (1989). Hovedrolleinnehaveren i Woos hongkongbaserte filmer var ofte Chow Yun-Fat. Fra og med 1993 bor og virker Woo i USA og hans første Hollywood-film kom det året: Hard Target med Jean-Claude Van Damme i hovedrollen. Face/Off (1997) og Mission: Impossible 2 har vært Woos hittil fremste suksesser i USA.
== Filmer i utvalg ==
A Better Tomorrow (1986)
A Better Tomorrow II (1987)
The Killer (1989)
Bullet in the Head (1990)
Hard-Boiled (1992)
Hard Target (1993)
Broken Arrow (1996)
Face/Off (1997)
Mission: Impossible 2 (2000)
Windtalkers (2002)
Paycheck (2003)
All the Invisible Children (2005)
Red Cliff (2008)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Woo på Internet Movie Database
(sv) John Woo i Svensk Filmdatabas
(da) John Woo på Filmdatabasen
(da) John Woo på Scope
(fr) John Woo på Allociné
(en) John Woo på AllMovie
(en) John Woo hos Turner Classic Movies
(en) John Woo hos The Movie Database | John Woo (吴宇森, pinyin: Wú Yǔsēn; født 1. mai 1946 i Guangzhou i Kina) er en kinesisk filmregissør og manusforfatter som fremst er kjent for sine voldsomme actionfilmer. | 13,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brattefjell | 2023-02-04 | Brattefjell | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Seljord', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Brattefjell er et fjell i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Det er 1 540 meter over havet og er det 23. høyeste fjellet i Telemark av fjella med primærfaktor på minst 50 meter. Fjellet er også det høyeste i Seljord. Brattefjell er et populært mål som topptur, spesielt om vinteren. Enkleste angrepsvei er fra Sudbø ca. 600 moh. via Sandsetvatn. Til tross for navnet er turen mulig for en godt trent familie. Man må regne med 3–4 timer til toppen på godt vinterføre.
| Brattefjell er et fjell i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Det er 1 540 meter over havet og er det 23. høyeste fjellet i Telemark av fjella med primærfaktor på minst 50 meter. Fjellet er også det høyeste i Seljord. Brattefjell er et populært mål som topptur, spesielt om vinteren. Enkleste angrepsvei er fra Sudbø ca. 600 moh. via Sandsetvatn. Til tross for navnet er turen mulig for en godt trent familie. Man må regne med 3–4 timer til toppen på godt vinterføre.
== Se også ==
Fjell i Telemark
== Referanser == | Brattefjell er et fjell i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Det er meter over havet og er det 23. | 13,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cali | 2023-02-04 | Cali | ['Kategori:1536 i Sør-Amerika', 'Kategori:3°N', 'Kategori:76°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1536', 'Kategori:Byer i Colombia', 'Kategori:Cali', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For den franske artisten Cali, se Cali (sanger)
Cali (egentlig Santiago de Cali) er en by i den vestlige delen av Colombia. Den er hovedstad i departementet Valle del Cauca. Byen har et innbyggertall på cirka 2 158 107 (pr. 2008), og er med det landets tredje største by.
Byen ble grunnlagt av Sebastián de Belalcázar den 25. juli 1536. Navnet er fra indianerspråket quechua.
Cali er en av Colombias viktigste industri- og handelsbyer. Internasjonalt er imidlertid byen mest kjent for Cali-kartellet, et ledende narkotikasyndikat for produksjon og distribusjon av kokain.
| For den franske artisten Cali, se Cali (sanger)
Cali (egentlig Santiago de Cali) er en by i den vestlige delen av Colombia. Den er hovedstad i departementet Valle del Cauca. Byen har et innbyggertall på cirka 2 158 107 (pr. 2008), og er med det landets tredje største by.
Byen ble grunnlagt av Sebastián de Belalcázar den 25. juli 1536. Navnet er fra indianerspråket quechua.
Cali er en av Colombias viktigste industri- og handelsbyer. Internasjonalt er imidlertid byen mest kjent for Cali-kartellet, et ledende narkotikasyndikat for produksjon og distribusjon av kokain.
== Byen og storbyområdet ==
Cali er Colombias tredje største by, og hadde 2 158 107 innbyggere i 2008. I hele kommunen, med et areal på 564 km², var det totalt 2 194 695 innbyggere.Storbyområdet Área Metropolitana de Cali hadde i 2008 totalt 2 761 179 innbyggere og et areal på 1 957 km². Området består foruten Cali av kommunene Candelaria, Jamundí, Palmira og Yumbo.
== Kultur ==
Skulpturen «El Gato del Río» («Elvekatten») har blitt kjent monument i Cali.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Cali – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cali – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Cali (egentlig Santiago de Cali) er en by i den vestlige delen av Colombia. Den er hovedstad i departementet Valle del Cauca. | 13,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Kaulitz | 2023-02-04 | Tom Kaulitz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Eneggede tvillinger', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske gitarister'] | Tom Kaulitz (født 1. september 1989 i den tyske byen Leipzig, ti minutter før den eneggede tvillingbroren, Bill) er gitarist i rockebandet Tokio Hotel.
| Tom Kaulitz (født 1. september 1989 i den tyske byen Leipzig, ti minutter før den eneggede tvillingbroren, Bill) er gitarist i rockebandet Tokio Hotel.
== Biografi ==
Da Tom og Bill var seks år ble foreldrene, Simone og Jörg Kaulitz, skilt. Moren giftet seg senere med Toms nåværende stefar, Gordon Trümper, som spilte gitar i et band og skulle få stor musikalsk innflytelse på Tom og Bill. Etter at Trümper ble gift med tvillingenes mor, begynte Tom å spille gitar. Trümper har hatt veldig god innflytelse på de to guttene.Tom Kaulitz og hans bror Bill Kaulitz har to vidt forskjellige stiler. Tom har sin egen hiphop stil, der han først hadde dreads, før han byttet til cornrows. Nå har han dreads igjen. Det er også kjent at han bruker store klær.Toms bror, Bill, begynte å synge og skrive sanger da han var kun seks år gammel, og i 2001 møtte de Georg Listing og Gustav Schäfer på et lokalt musikkshow. Deres sammenfallende musikksmak førte til stiftelsen av bandet Devilish. De opptrådte på små, lokale steder, og skaffet seg erfaring av stå på scenen. I 2003 møtte gruppen plateprodusenten Peter Hoffmann og like etter signerte de en kontrakt med Universal Music Domestic Division i Hamburg. Da hadde gruppen også byttet navn til «Tokio Hotel» – på grunn av deres tilknytning og lengsel etter store byer, derav Tokio (skrevet på den tyske måten, med i), og at deres hjem hadde blitt diverse hoteller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tom Kaulitz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tom Kaulitz på Internet Movie Database
(en) Tom Kaulitz hos The Movie Database
(en) Tom Kaulitz på Discogs
(en) Tom Kaulitz på MusicBrainz
(en) Tom Kaulitz på AllMusic | Tom Kaulitz (født 1. september 1989 i den tyske byen Leipzig, ti minutter før den eneggede tvillingbroren, Bill) er gitarist i rockebandet Tokio Hotel. | 13,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senja_videreg%C3%A5ende_skole,_skolested_Finnfjordbotn | 2023-02-04 | Senja videregående skole, skolested Finnfjordbotn | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Senja', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Senja', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1946', 'Kategori:Videregående skoler i Troms og Finnmark'] | Senja videregående skole, skolested Finnfjordbotn, tidligere Finnfjordbotn vidaregåande skole ligger i Finnfjordbotn i utkanten av byen Finnsnes i Senja kommune i Troms og Finnmark.
Skolen ble startet i 1946 som landsgymnas med elever som kom fra Nordland, Troms og Finnmark. I 1970-årene var skolen i Finnfjordbotn forsøksgymnas, og har siden vært en utviklingsaktiv, videregående skole med sterke faglige tradisjoner.
Skolen har et bredt tilbud innen studieforberedende utdanningsprogram, og «International Baccalaureate Diploma Programme» som alternativ til de to siste årene. Det er et globalt program, med undervisning på engelsk og større faglig fordypning enn på studiespesialisering, og tar imot elever fra hele Nord-Norge og utlandet. Skolen har også internat med plass til 80 elever.
Ved årsskiftet 2011/2012 ble skolen administrativt slått sammen med den videregående skolen på Gibostad, og nåværende navn på skolen er Senja videregående skole.
| Senja videregående skole, skolested Finnfjordbotn, tidligere Finnfjordbotn vidaregåande skole ligger i Finnfjordbotn i utkanten av byen Finnsnes i Senja kommune i Troms og Finnmark.
Skolen ble startet i 1946 som landsgymnas med elever som kom fra Nordland, Troms og Finnmark. I 1970-årene var skolen i Finnfjordbotn forsøksgymnas, og har siden vært en utviklingsaktiv, videregående skole med sterke faglige tradisjoner.
Skolen har et bredt tilbud innen studieforberedende utdanningsprogram, og «International Baccalaureate Diploma Programme» som alternativ til de to siste årene. Det er et globalt program, med undervisning på engelsk og større faglig fordypning enn på studiespesialisering, og tar imot elever fra hele Nord-Norge og utlandet. Skolen har også internat med plass til 80 elever.
Ved årsskiftet 2011/2012 ble skolen administrativt slått sammen med den videregående skolen på Gibostad, og nåværende navn på skolen er Senja videregående skole.
== Studietilbud ==
Studiespesialisering
International Baccalaureate
VG1 Service og samferdsel
VG2 Transport og logistikk
VG2 Ambulansefag
VG1 Restaurant- og matfag
VG2 Matfag
VG2 Restaurantfag
VG3 Påbygging til generell studiekompetanse
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Senja videregående skole, skolested Finnfjordbotn, tidligere Finnfjordbotn vidaregåande skole ligger i Finnfjordbotn i utkanten av byen Finnsnes i Senja kommune i Troms og Finnmark. | 13,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cardiff | 2023-02-04 | Cardiff | ['Kategori:3°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Cardiff', 'Kategori:Sider med kart'] | Cardiff (walisisk Caerdydd – fra caer, «fort», og en endret genitivform av elvenavnet Taf; derfor, «fortet ved elven Taf») er hovedstaden og den største byen i Wales. Den ligger i det bevarte grevskapet Glamorgan i det sørlige Wales, og har siden 1996 vært et selvstyrt hovedområde.
Byen var liten inntil begynnelsen av det 19. århundre, da havneanlegget Cardiff Docks sør i byen ble tatt i bruk som havn for transport av kull. Den fikk status som city i 1905, og ble hovedstad i Wales 20. desember 1955. I 2018 hadde Cardiff 305 353 innbyggere, noe som gjorde den til Storbritannias 13. største by.
Nasjonalforsamlingen for Wales har sitt sete i Cardiff.
| Cardiff (walisisk Caerdydd – fra caer, «fort», og en endret genitivform av elvenavnet Taf; derfor, «fortet ved elven Taf») er hovedstaden og den største byen i Wales. Den ligger i det bevarte grevskapet Glamorgan i det sørlige Wales, og har siden 1996 vært et selvstyrt hovedområde.
Byen var liten inntil begynnelsen av det 19. århundre, da havneanlegget Cardiff Docks sør i byen ble tatt i bruk som havn for transport av kull. Den fikk status som city i 1905, og ble hovedstad i Wales 20. desember 1955. I 2018 hadde Cardiff 305 353 innbyggere, noe som gjorde den til Storbritannias 13. største by.
Nasjonalforsamlingen for Wales har sitt sete i Cardiff.
== Historie ==
Man var lenge i tvil om betydningen av det walisiske navnet på byen, Caerdydd. Caer, «fort», var uproblematisk, men dydd betyr «dag» på moderne walisisk, og dette ga ingen skikkelig mening. Man trodde lenge at det kunne være en forvanskning av navnet på elven Taff, som byen ligger ved, altså «fortet ved Taff». Nyere forskning har avvist dette, og man har funnet ut at romeren Antonius Didius bygde et fort der byen ligger, og at Dydd er en forvanskning av Didius. Det finnes ingen kjente rester etter det romerske fortet, men et normannisk slott, Cardiff Castle, på samme sted er bevart. Det ble utvidet og ombygget i viktoriansk tid av John Patrick Chrichton-Stuart, 3. marki av Bute og arkitekten William Burges.
Nok et slott, Castell Coch («det røde slottet») ligger nordvest for sentrum. Dette er en viktoriansk folly tegnet av Burges for markien, og bygget i 1870-årene. Eksteriøret har blitt brukt under innspilling av flere fjernsynsserier, som ITV-serien «The Worst Witch».
== Kultur, medier, sport og turisme ==
Byens fotballag er Cardiff City FC, kjent som «The Bluebirds». Byen har også et rugbylag, Cardiff Blues, og ishockeylaget Cardiff Devils. Det lokale stadionet Millennium Stadium har internasjonal standard, og i 1958 ble Samveldelekene arrangert i Cardiff.
I tillegg til Cardiff slott, Castell Coch og nasjonalforsamlingens bygning finner man Det nasjonale museum og galleri og Cathays Park. I sistnevnte ligger lokaladministrasjonens bygninger, som er reist etter modell av tilsvarende bygninger i New Delhi. Den walisiske operaen flyttet inn i Wales Millennium Centre i november 2004.
Byen har et eget universitet, Cardiff University, og i tillegg til to høyskoler og et institutt tilhørende University of Wales og Royal Welsh College of Music and Drama.
Cardiff var vertskap for den nasjonale Eisteddfod i 1883, 1899, 1938, 1960 og 1978.
Det har også vært en norsk kirke i byen. Kirken blir nå brukt som kunstsenter.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en-GB) Offisielt nettsted
(cy) Offisielt nettsted
(en) Cardiff – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cardiff / Caerdydd – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cardiff hos Wikivoyage | Cardiff City Stadium (walisisk: Stadiwm Dinas Caerdydd) er et fotballstadion i Cardiff, South Glamorgan, Wales, som fra starten av 2009–10-sesongen er det nye hjemmet til Cardiff City FC og rugbyklubben Cardiff Blues. Stadionet har en kapasitet på 28 000 sitteplasser, som på sikt kan utvides trinnvis opp mot en kapasitet på 60 000, og er en del av en større utvikling av bydelen Leckwith i Cardiff, til en kostnad av over en milliard kroner. | 13,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japantouren_i_golf_for_menn | 2023-02-04 | Japantouren i golf for menn | ['Kategori:1973 i Asia', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Golf i Japan', 'Kategori:Golftourer', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1973'] | Japan Golf Tour er den viktigste golftouren for herrer i Japan, som har sin egen tour.
| Japan Golf Tour er den viktigste golftouren for herrer i Japan, som har sin egen tour.
== Se også ==
Japan PGA Championship
Japan Golf Tour Championship
Japan Open Golf Championship
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata | Japan Golf Tour er den viktigste golftouren for herrer i Japan, som har sin egen tour. | 13,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japan_Golf_Tour_Championship | 2023-02-04 | Japan Golf Tour Championship | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Golfturneringer i Japan', 'Kategori:Ibaraki prefektur', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2000', 'Kategori:Sport i Japan i 2000'] | Japan Golf Tour Championship er en golfturnering på Japantouren, som har blitt avholdt årlig på Shishido Hills Country Club siden 2003 og på Horai Country Club fra 2000 til 2002.
| Japan Golf Tour Championship er en golfturnering på Japantouren, som har blitt avholdt årlig på Shishido Hills Country Club siden 2003 og på Horai Country Club fra 2000 til 2002.
== Vinnere ==
2019: Mikumu Horikawa (JPN)
2018: Kodai Ichihara (JPN)
2017: Shaun Norris (RSA)
2016: Yosuke Tsukada (JPN)
2015: Liang Wenchong (CHN)
2014: Yoshitaka Takeya (JPN)
2013: Satoshi Kodaira (JPN)
2012: Yoshinori Fujimoto (JPN)
2011: Park Jae-bum (KOR)
2010: Katsumasa Miyamoto (JPN)
2009: Yuji Igarashi (JPN)
2008: Hidemasa Hoshino (JPN)
2007: Shingo Katayama (JPN)
2006: Tatsuhiko Takahashi (JPN)
2005: Kazuhiko Hosokawa (JPN)
2004: Hur Suk-ho (KOR)
2003: Toshimitsu Izawa (JPN)
2002: Nobuhito Sato (JPN)
2001: Katsumasa Miyamoto (JPN)
2000: Toshimitsu Izawa (JPN)
== Se også ==
Japan PGA Championship
Japan Open Golf Championship
Golf Nippon Series JT Cup
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Japan Golf Tour Championship er en golfturnering på Japantouren, som har blitt avholdt årlig på Shishido Hills Country Club siden 2003 og på Horai Country Club fra 2000 til 2002. | 13,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mizuno_Classic | 2023-02-04 | Mizuno Classic | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Golfstubber', 'Kategori:Golfturneringer', 'Kategori:Golfturneringer i Japan', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsarrangementer i Japan', 'Kategori:Stubber 2020-04', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Mizuno Classic er en årlig golfturnering arrangert av Mizuno.
| Mizuno Classic er en årlig golfturnering arrangert av Mizuno.
== Vinnere siden 2000 ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Mizuno Classic er en årlig golfturnering arrangert av Mizuno. | 13,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valget_i_Libanon_2009 | 2023-02-04 | Valget i Libanon 2009 | ['Kategori:2000-årene i Libanon', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hizbollah', 'Kategori:Valg i 2009', 'Kategori:Valg i Libanon'] | Valget i Libanon 2009 er et parlamentsvalg som ble avholdt 7. juni 2009. Valget sto mellom den pro-vestlige blokken 14. mars-alliansen og den pro-syriske 8. mars-alliansen, som blant annet består av Hizbollah. Det ble valgt 128 medlemmer. Loven gir også libanesere som bor i utlandet, lov til å stemme. Etter at stemmegivningen var ferdig erklærte 14. mars-alliansen seg som vinnere. Det ble anslått at de fikk 70 seter.14. mars-alliansen ledes av Saad Hariri, som også er partileder for Framtidsbevegelsen. Alliansen består av sunnimuslimer, drusere og noen maronitter. 8. mars-alliansen ledes av Hizbollah-leder Hassan Nasrallah, og består av sjiamuslimene og tidligere general Michel Aouns maronittiske parti. Alliansen har også støtte i mindre kristne miljøer. Før valget har 14. mars-alliansen 68 seter i parlamentet, mens 8. mars-alliansen har 56 seter.
Libanons valglov sier at man ikke får lov til å stemme i utlandet, så libanesere som bor i utlandet, får gratis tur til hjemlandet i anledning av stemmegivning. 4. juni ble det meldt at 19 000 libanesere hadde kommet til landet de to siste dagene. En rapport viste at nærmere 80 000 libanesere ville bli flydd inn fra utlandet for å stemme, til en pris på 97 millioner dollar.Før valget hadde en ny valglov blitt innført, som blant annet senket aldersgrensen for stemmegiving fra 21 år til 18 år, men på grunn av grunnlovsreglene vil den ikke bli innført før etter valget.
Valget ses på som veldig viktig i Midtøsten og har blant annet ført til at USAs utenriksminister Hillary Clinton og visepresident Joe Biden har besøkt landet for å gi sin støtte til demokratiet. Kjøp av stemmer er et stort problem for valget. Mange hundre millioner dollar kommer inn i landet for å bli brukt til stemmekjøp, eller infrastrukturbygging til støtte for enkeltkandidater. Saudi-Arabia alene støtter kandidater som stiller mot Hizbollahs med mange hundre millioner.
| Valget i Libanon 2009 er et parlamentsvalg som ble avholdt 7. juni 2009. Valget sto mellom den pro-vestlige blokken 14. mars-alliansen og den pro-syriske 8. mars-alliansen, som blant annet består av Hizbollah. Det ble valgt 128 medlemmer. Loven gir også libanesere som bor i utlandet, lov til å stemme. Etter at stemmegivningen var ferdig erklærte 14. mars-alliansen seg som vinnere. Det ble anslått at de fikk 70 seter.14. mars-alliansen ledes av Saad Hariri, som også er partileder for Framtidsbevegelsen. Alliansen består av sunnimuslimer, drusere og noen maronitter. 8. mars-alliansen ledes av Hizbollah-leder Hassan Nasrallah, og består av sjiamuslimene og tidligere general Michel Aouns maronittiske parti. Alliansen har også støtte i mindre kristne miljøer. Før valget har 14. mars-alliansen 68 seter i parlamentet, mens 8. mars-alliansen har 56 seter.
Libanons valglov sier at man ikke får lov til å stemme i utlandet, så libanesere som bor i utlandet, får gratis tur til hjemlandet i anledning av stemmegivning. 4. juni ble det meldt at 19 000 libanesere hadde kommet til landet de to siste dagene. En rapport viste at nærmere 80 000 libanesere ville bli flydd inn fra utlandet for å stemme, til en pris på 97 millioner dollar.Før valget hadde en ny valglov blitt innført, som blant annet senket aldersgrensen for stemmegiving fra 21 år til 18 år, men på grunn av grunnlovsreglene vil den ikke bli innført før etter valget.
Valget ses på som veldig viktig i Midtøsten og har blant annet ført til at USAs utenriksminister Hillary Clinton og visepresident Joe Biden har besøkt landet for å gi sin støtte til demokratiet. Kjøp av stemmer er et stort problem for valget. Mange hundre millioner dollar kommer inn i landet for å bli brukt til stemmekjøp, eller infrastrukturbygging til støtte for enkeltkandidater. Saudi-Arabia alene støtter kandidater som stiller mot Hizbollahs med mange hundre millioner.
== Fordeling av seter ==
Taif-avtalen fra 1989 sa at kristne og muslimer skulle ha like mange seter i parlamentet, altså 64 seter hver. Fordelingen til de forskjellige folkeslagene og trossamfunne ser slik ut:
Det er også spesifisert hvor mange de forskjellige har innen hvert valgdistrikt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell nettside for valget | Valget i Libanon 2009 er et parlamentsvalg som ble avholdt 7. juni 2009. | 13,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Don_Winslow | 2023-02-04 | Don Winslow | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 31. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Krimforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Washington County i Rhode Island', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Don Winslow (født 1953 i New York) er en amerikansk forfatter og manusforfatter, mest kjent for sine krimromaner. Han arbeidet tidligere som skuespiller, journalist, safariguide og privat etterforsker. Flere av bøkene hans er oversatt til norsk.
| Don Winslow (født 1953 i New York) er en amerikansk forfatter og manusforfatter, mest kjent for sine krimromaner. Han arbeidet tidligere som skuespiller, journalist, safariguide og privat etterforsker. Flere av bøkene hans er oversatt til norsk.
== Neal Carey mysterier ==
== Bibliografi ==
=== Oversettelser til norsk ===
== Filmografi ==
== Priser (utvalg) ==
2008 – Palle Rosenkrantz-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Don Winslow – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Don Winslow på Internet Movie Database
(da) Don Winslow på Filmdatabasen
(en) Don Winslow på AllMovie
(en) Don Winslow hos The Movie Database
(en) Don Winslow på Discogs
(en) Don Winslow på Twitter
(en) Don Winslow på Facebook
(no) Don Winslow hos Gyldendal Arkivert 26. september 2020 hos Wayback Machine. | Don Winslow (født 1953 i New York) er en amerikansk forfatter og manusforfatter, mest kjent for sine krimromaner. Han arbeidet tidligere som skuespiller, journalist, safariguide og privat etterforsker. | 13,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yvind | 2023-02-04 | Øyvind | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Navn med norrøn opprinnelse', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Øyvind er et norsk mannsnavn av urnordisk opprinnelse. Navnet har flere betydninger. Navnet er vanlig i Norge, men lite utbredt i andre land.
| Øyvind er et norsk mannsnavn av urnordisk opprinnelse. Navnet har flere betydninger. Navnet er vanlig i Norge, men lite utbredt i andre land.
== Etymologi ==
Øyvind er en yngre norsk form av norrøne Øyvindr, som var en variant at Eyvindr. Dette navnet kan være dannet av det rekonstruerte urnordiske navnet *Auja-winduR. De to navneleddene har blitt forklart på mange måter:
Ewind og Ønder er gammeldanske former av navnet, og Øvind og Ønd er gammelsvenske former.
Eivind og Eyvind er yngre former av Eyvindr. Even er en yngre norsk og svensk form av Eyvind. I Norge er Eivind eller Even beinlaus brukt som et kallenavn for vinden.Eivindur og Oyvindur er færøyske former av navnet og Eyvindur er en islandsk form. Øivind er en dansk skrivemåte av Øyvind og Ejvind er en dansk variant av Eivind.
== Utbredelse ==
Øyvindr og Øyndr er kjent brukt i 29 runeinnskrifter fra vikingtiden, så navnet var da antakelig utbredt i Norden. Navnet ble oftest skrevet ᚢᛁᛏᚱ (uitr). Eivindr er kjent brukt i Norge fra 1200-tallet. Even er kjent brukt i Norge fra 1400-tallet.
Eivind var et vanlig navn i Norge i høymiddelalderen. Over 110 forskjellige personer med navnet er nevnt i Regesta Norvegica. Øyvind var også vanlig i Norge i høymiddelalderen, med over 60 forskjellige personer med navnet nevnt i Regesta Norvegica. I nyere tid nådde popularitet til navnet Øyvind i Norge toppen tidlig på 1980-tallet med opptil 400 nye i 1982. Da hadde populariteten vært stigende siden begynnelsen av 1900-tallet. De siste årene har navnebruken gått ned til under 50 nye per år.
Formen Eivind er kjent brukt i Norge fra 1800-tallet, og var mest brukt i 1980- og 1990-årene. Navnet er kjent i Sverige fra 1865 og var mest brukt i 1920- og 1930-årene. Even har i Norge vært mest brukt siden 1990-årene. Tradisjonelt vært navnet vært mest brukt i Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag.
Ejvind var mest brukt i Danmark og Sverige i 1920- og 1930-årene. I Danmark, spesielt i Nordjylland og på Fyn. Det svenske kallenavnet Önnert er kjent brukt fra 1716. Den svenske formen Öyvind er kjent brukt i Sverige fra 1901. Formen Öjvind var i Sverige mest brukt i 1950- og 1960-årene.
Øyvind og relaterte navn har navnedag i flere land:
Øyvind er i dag et vanlig navn i Norge, men er mindre brukt i andre land. Om lag 14 000 personer i Norge hadde i 2006 Øyvind som første eller eneste fornavn. I tillegg hadde vel 2200 Øyvind som andre fornavn. Formene Even og Eivind er også mye brukt i Norge.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Øyvind og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår
Øyvind Skaldespiller (910-990), skald, bonde og hirdmann
Øyvind Thorsen (1943–), journalist og skribent
Øivind Johannessen (1950–2018), norsk komiker
Øivind Blunck (1950–), norsk skuespiller og komiker
Øivind Elgenes (1958–), norsk musiker
Øyvind Eriksen (1964–), norsk industrileder og advokat
Øyvind Mund (1965–), norsk programleder
Øyvind Leonhardsen (1970–), norsk fotballspiller
Nils-Øivind Haagensen (1971–), norsk forfatter og journalist
Øyvind Johan Mustaparta (1979–), norsk pianist og låtskriver
== Annen bruk av navnet ==
Øyvind Plassen, hovedperson i En glad gutt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norske navn – Øyvind
Navneguiden – Øyvind
behindthename.com
namesaz.com [1]
(en) Behind the Name: Øyvind
(en) Think Baby Names: Øyvind | Øyvind Thorsen (født 11. juni 1943 i Tønsberg) er en norsk journalist, kåsør og forfatter. | 13,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SkyEurope | 2023-02-04 | SkyEurope | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bratislava', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 2001', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2009', 'Kategori:Tidligere slovakiske flyselskaper'] | SkyEurope Airlines eller bare SkyEurope (IATA: NE, ICAO: ESK) var et lavprisflyselskap med hovedbase på Bratislava lufthavn (BTS) i Bratislava i Slovakia og andre baser i Praha og Wien. Med base i Østerrike, Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia var selskapet det første multibaserte flyselskapet i Sentral-Europa. SkyEurope har kortdistansereiser (punkt-till-punkt), regulære flyvninger og charter– samt frakttjenester. Selskapet ble august 2009 utestengt fra Wien internasjonale lufthavn og ble slått konkurs samme måned. Samtidig innstilte selskapet alle flyvninger.Flyselskapet ble grunnlagt i november 2001 og startet sin virksomhet den 13. februar 2002 men en innenriksflyvning mellom Bratislava og Košice. SkyEurope ble grunnlagt av Alain Skowronek og Christian Mandl, og ble finansiert av EBRD, ABN AMRO og EU–donasjoner. Selskapet har rundt 850 ansatte. Det er også medlem av European Low Fares Airline Association.
| SkyEurope Airlines eller bare SkyEurope (IATA: NE, ICAO: ESK) var et lavprisflyselskap med hovedbase på Bratislava lufthavn (BTS) i Bratislava i Slovakia og andre baser i Praha og Wien. Med base i Østerrike, Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia var selskapet det første multibaserte flyselskapet i Sentral-Europa. SkyEurope har kortdistansereiser (punkt-till-punkt), regulære flyvninger og charter– samt frakttjenester. Selskapet ble august 2009 utestengt fra Wien internasjonale lufthavn og ble slått konkurs samme måned. Samtidig innstilte selskapet alle flyvninger.Flyselskapet ble grunnlagt i november 2001 og startet sin virksomhet den 13. februar 2002 men en innenriksflyvning mellom Bratislava og Košice. SkyEurope ble grunnlagt av Alain Skowronek og Christian Mandl, og ble finansiert av EBRD, ABN AMRO og EU–donasjoner. Selskapet har rundt 850 ansatte. Det er også medlem av European Low Fares Airline Association.
== Flåte ==
SkyEurope Airlines bestod i mai 2009 av i alt ti fly.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) SkyEurope – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Airliners.net – Bilder av flyflåten til SkyEurope Airlines | SkyEurope Airlines eller bare SkyEurope (IATA: NE, ICAO: ESK) var et lavprisflyselskap med hovedbase på Bratislava lufthavn (BTS) i Bratislava i Slovakia og andre baser i Praha og Wien. Med base i Østerrike, Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia var selskapet det første multibaserte flyselskapet i Sentral-Europa. | 13,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Eggen | 2023-02-04 | Bernt Eggen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Tinn kommune'] | Bernt Eivind Eggen (født 10. februar 1944 i Rjukan i Telemark) er en norsk forfatter og journalist.
Bernt Eggen har utdannelse fra Norsk journalisthøgskole, der han studerte fra 1966 til 1967. Han har siden arbeidet som journalist i flere aviser og blader, ofte med tilknytning til den norske arbeiderbevegelsen. Eggen var redaktør av SV-avisa Ny Tid fra 1989 til 1991 og redigerte i flere år Den norske forfatterforenings medlemsblad «Forfatteren».
Eggen drev det vesle bokforlaget Færder forlag i Vestfold der han også var redaktør for kulturtidsskriftet Kult. Han var med å starte Litteraturuka i Vestfold i Tønsberg i 1997.
| Bernt Eivind Eggen (født 10. februar 1944 i Rjukan i Telemark) er en norsk forfatter og journalist.
Bernt Eggen har utdannelse fra Norsk journalisthøgskole, der han studerte fra 1966 til 1967. Han har siden arbeidet som journalist i flere aviser og blader, ofte med tilknytning til den norske arbeiderbevegelsen. Eggen var redaktør av SV-avisa Ny Tid fra 1989 til 1991 og redigerte i flere år Den norske forfatterforenings medlemsblad «Forfatteren».
Eggen drev det vesle bokforlaget Færder forlag i Vestfold der han også var redaktør for kulturtidsskriftet Kult. Han var med å starte Litteraturuka i Vestfold i Tønsberg i 1997.
== Bokutgivelser ==
1970: Hullene
1972: Liktalen
1976: De fordømte skal sove
1978: Ankomst i mørke
1979: Bastard
1978: Et liv på vrange
1979: Det brutale olje-eventyret, i sammen med Bjørn Nilsen
1980: Nordsjøtragedien, sammen med Håkon Gundersen
1982: Svart som gull
2006: Takk for at dere kom, sammen med Sidsel Mørck
== Eksterne lenker ==
Telemarksportalens presentasjon av Bernt Eggen | Bernt Eivind Eggen (født 10. februar 1944 i Rjukan i Telemark) er en norsk forfatter og journalist. | 13,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malaysias_Grand_Prix_2009 | 2023-02-04 | Malaysias Grand Prix 2009 | ['Kategori:101°Ø', 'Kategori:2009 i Asia', 'Kategori:2009 i Malaysia', 'Kategori:2°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2009', 'Kategori:Malaysias Grand Prix'] | Malaysias Grand Prix 2009 var et Formel 1-løp som ble arrangert den 5. april, 2009 på Sepang International Circuit. Det var det andre løpet i Formel 1-sesongen 2009.
| Malaysias Grand Prix 2009 var et Formel 1-løp som ble arrangert den 5. april, 2009 på Sepang International Circuit. Det var det andre løpet i Formel 1-sesongen 2009.
== Rapport ==
Løpet var planlagt å kjøres over 56 runder, men på grunn av voldsomt regnvær ble det stoppet etter 31 runder. Løpet ble vunnet av Jenson Button for Brawn GP etter å ha startet fra pole position. BMW Saubers Nick Heidfeld tok andreplassen, og Timo Glock i Toyota kom på tredje.
Ettersom løpet ikke nådde den påkrevde 75% distanse (42 runder) som kreves for å tildele fulle poeng, ble halve poeng utdelt. Dette var første gang siden Australias Grand Prix 1991 at det bare ble utdelt halve poeng, og racet var bare det femte i Formel 1-historien som sluttet før 75% av distansen var kjørt (De fire andre løpene var Spanias Grand Prix 1975, Østerrikes Grand Prix 1975, Monacos Grand Prix 1984 og Australias Grand Prix 1991, som var det korteste Grand Prix-løpet noensinne). Distansen som ble kjørt var 171,833 km, den femte korteste noensinne i en mesterskapsrunde. Brawn GP ble samtidig den andre konstruktøren som vant sine to første Grand Prix siden Alfa Romeo vant de to første løpene i 1950.
== Klassifisering ==
Biler med KERS er markert med *
=== Kvalifisering ===
Noter til tabellen:
Note 1: Sebastian Vettel fikk en straff på ti plasser i start-oppstillingen for å ha forårsaket en ulykke som involverte Robert Kubica i Australias Grand Prix 2009.
Note 2: Rubens Barrichello fikk fem plasser i straff for å skifte girboks etter kvalifiseringen.
=== Løpet ===
Noter til tabellen:
Note 1: - Løpet ble stoppet før 75% av løpsdistansen var fullført, og hver poengplass ble derfor tildelt halvparten av det normale antall poeng.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2009 Malaysian Grand Prix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Malaysia | 13,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6rder_forlag | 2023-02-04 | Færder forlag | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Forlag etablert i 1997', 'Kategori:Kultur i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Norske forlag'] | Færder forlag er et lite bokforlag i Vestfold som utgir fag- og skjønnlitteratur med lokal tilknytning. Redaktør og forlegger er forfatter og journalist Bernt Eggen.
Færder forlag ble dannet i Tønsberg i august 1997 av Tunsberg Litterære Selskap og det lokale kulturtidsskriftet «Kult» der Bernt Eggen er redaktør. Aksjeselskapet Færder forlag gikk imidlertid konkurs etter 29 utgivelser i 2001, og drives i dag av Eggen som enkeltpersonforetak. Hittil har novelleantologiene «Tyve toner» (1997) og «Tretti toner» (1998) hatt høyeste opplagstall med henholdsvis 3000 og 2500 trykte eksemplarer. | Færder forlag er et lite bokforlag i Vestfold som utgir fag- og skjønnlitteratur med lokal tilknytning. Redaktør og forlegger er forfatter og journalist Bernt Eggen.
Færder forlag ble dannet i Tønsberg i august 1997 av Tunsberg Litterære Selskap og det lokale kulturtidsskriftet «Kult» der Bernt Eggen er redaktør. Aksjeselskapet Færder forlag gikk imidlertid konkurs etter 29 utgivelser i 2001, og drives i dag av Eggen som enkeltpersonforetak. Hittil har novelleantologiene «Tyve toner» (1997) og «Tretti toner» (1998) hatt høyeste opplagstall med henholdsvis 3000 og 2500 trykte eksemplarer. | Færder forlag er et lite bokforlag i Vestfold som utgir fag- og skjønnlitteratur med lokal tilknytning. Redaktør og forlegger er forfatter og journalist Bernt Eggen. | 13,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Herter | 2023-02-04 | Christian Herter | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Guvernører i Massachusetts', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Massachusetts', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | Christian Archibald Herter (født 28. mars 1895 i Paris, død 30. desember 1966 i Washington, D.C.) var en amerikansk republikansk politiker kjent som landets 53. utenriksminister og som guvernør av Massachusetts.
| Christian Archibald Herter (født 28. mars 1895 i Paris, død 30. desember 1966 i Washington, D.C.) var en amerikansk republikansk politiker kjent som landets 53. utenriksminister og som guvernør av Massachusetts.
== Biografi ==
Han ble født i Frankrike som sønn av de amerikanske kunstnerne Albert Herter og Adele McGinnis. Han innledet sin skolegang i Paris, men flyttet like etter sammen med familien sin til New York. Herter ble uteksaminert fra Harvard University i 1915 og giftet seg med Mary Caroline Pratt, som var datter av rektor Frederic B. Pratt ved Pratt Institute. De fikk tilsammen tre sønner og en datter.
=== Politiske karriere ===
Hans politiske karriere startet i 1931 da Herter ble valgt inn hos Massachusetts House of Representatives, hvor han satt frem til 1942. Herter ble deretter medlem av Representantenes hus i perioden 1943–1953. Her utmerket han seg for sitt syn på utenrikspolitikken, og spesielt for sitt initiativ til den såkalte Herter Committee i 1947, som lå til grunnlag for forslagene som til slutt ledet til Marshallplanen.
I 1948 ble han formann i American Committee on United Europe (den amerikanske komiteen for et samlet Europa), og i 1953 ble han deretter valgt som guvernør i Massachusetts. I februar 1957 ble Herter valgt til viseutenriksminister, og da daværende utenriksminister John Foster Dulles ble alvorlig syk utnevnte president Dwight D. Eisenhower han til ny utenriksminister i april 1959. Etter presidentvalget i USA i 1960 arbeidet Herter som en «eldre statsmann» i ulike kommisjoner og rådgivende fora for både John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson frem til sin død i 1966.
I 1961 ble han for øvrig tildelt Presidentens frihetsmedalje. Herter ble sett på som internasjonalist, som var sterkt opptatt av å forbedre økonomisk og politisk samarbeid mellom USA og Europa. I 1943 var han også med på å grunnlegge School of Advanced International Studies (SAIS) ved sammen med Paul Nitze.
== Bibliografi ==
Toward an Atlantic community (1963), ISBN 978-9900088479
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Herter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christian Herter på Internet Movie Database
(en) Christian Herter hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Christian Herter hos American National Biography | Christian Archibald Herter (født 28. mars 1895 i Paris, død 30. | 13,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transavia | 2023-02-04 | Transavia | ['Kategori:1966 i Nederland', 'Kategori:Amsterdam', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1966', 'Kategori:Nederlandske flyselskaper'] | Transavia, tidligere markedsført som Transavia.com er et nederlandsk lavprisflyselskap som virker som selvstendig selskap innenfor paraplyen i Air France-KLM-gruppen (Air France, KLM). Hovedbasen ligger på Schiphol lufthavn (AMS) i Amsterdam, og Rotterdam flyplass (RTM) i Rotterdam er en annen hub. Transavia har både ruteflyvninger og charterflyvninger.
| Transavia, tidligere markedsført som Transavia.com er et nederlandsk lavprisflyselskap som virker som selvstendig selskap innenfor paraplyen i Air France-KLM-gruppen (Air France, KLM). Hovedbasen ligger på Schiphol lufthavn (AMS) i Amsterdam, og Rotterdam flyplass (RTM) i Rotterdam er en annen hub. Transavia har både ruteflyvninger og charterflyvninger.
== Historie ==
Flyselskapet ble grunnlagt i slutten av 1965 som Transavia Limburg. Navnet ble endret i 1966 til Transavia Holland, og selskapet startet med flyvninger den 17. november samme år. I 1986 ble navnet endret til Transavia Airlines og selskapet var det første som fikk rettigheter til å fly mellom Storbritannia og Nederland. Transavia startet sin førsta rute fra Amsterdam til London Gatwick lufthavn den 26. oktober 1986.
Rundt 1991 solgte Nedlloyd, som da var selskapets største aksjeeier, 80% av Transavia til KLM. I 1998 ble Transavia det første utenlandske flyselskapet som fløy innenriks i Hellas gjennom en endring i den greske flyloven. I juni 2003 fikk KLM de ytterligere 20 prosentene av Transavia, noe som gjorde at KLM nå stod som eneeier. Sammenslåingen av Air France og KLM gjorde Transavia til et heleid datterselskap av Air France-KLM.
Tidlig på 2000-tallet var Transavia først og fremst et charterselskap med et lavprisselskap kalt Basiq Air. For å forsterke samarbeidet mellom Basiq Air og Transavia ble selskapets navn endret til transavia.com den 1. januar 2005. Transavia.com valgte Eindhoven som sin tredje base etter Amsterdam og Rotterdam, og baserte en Boeing 737-800 der fra den 1. november 2006.
Søsterselskapet Transavia France har hovedkontor på Orly lufthavn.
== Flåte ==
Transavia Nederland har per 2021 41 fly.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Transavia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Transavia Airlines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Transavia, tidligere markedsført som Transavia.com er et nederlandsk lavprisflyselskap som virker som selvstendig selskap innenfor paraplyen i Air France-KLM-gruppen (Air France, KLM). | 13,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_New_Colossus | 2023-02-04 | The New Colossus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dikt'] | The New Colossus er en sonett skrevet i 1883 av Emma Lazarus (1849–1887) som bidrag til en kunstsamling som hadde som formål å samle inn penger til sokkelen for Frihetsgudinnen foran New York. En bronsetavle med diktet ble montert på pidestalen i 1903.
Tittelen og de to første linjene henspiller på Kolossen på Rhodos, et av verdens syv underverker. Diktet handler om de millioner av innvandrere som strømmet til USA (mange via Ellis Island like ved Frihetsgudinnen), og om USAs identitet som innvandrernasjon. | The New Colossus er en sonett skrevet i 1883 av Emma Lazarus (1849–1887) som bidrag til en kunstsamling som hadde som formål å samle inn penger til sokkelen for Frihetsgudinnen foran New York. En bronsetavle med diktet ble montert på pidestalen i 1903.
Tittelen og de to første linjene henspiller på Kolossen på Rhodos, et av verdens syv underverker. Diktet handler om de millioner av innvandrere som strømmet til USA (mange via Ellis Island like ved Frihetsgudinnen), og om USAs identitet som innvandrernasjon. | The New Colossus er en sonett skrevet i 1883 av Emma Lazarus (1849–1887) som bidrag til en kunstsamling som hadde som formål å samle inn penger til sokkelen for Frihetsgudinnen foran New York. En bronsetavle med diktet ble montert på pidestalen i 1903. | 13,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emma_Lazarus | 2023-02-04 | Emma Lazarus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1887', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Kvinner', "Kategori:National Women's Hall of Fame", 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Emma Lazarus (født 22. juli 1849 i New York City, død 19. november 1887 i New York) var en amerikansk poet.
Hennes mest kjente verk er sonetten «The New Colossus» (1883), som er inngravert på en bronseplate på sokkelen til Frihetsgudinnen i New York, og som blant annet inneholder strofene:
Give me your tired, your poor
Your huddled masses yearning to breathe free.Lazarus var nummer fire i en søskenflokk på syv. Foreldrene var Esther og Moses Lazarus, som var sefardiske jøder. Begge foreldrenes familier var innvandret til New York fra Portugal i kolonitiden.
Hun ble undervist av privatlærere og studerte blant annet amerikansk og europeisk litteratur, i tillegg til flere språk, deriblant tysk, fransk og italiensk. Med økonomisk støtte fra faren begynte hun å skrive dikt i ung alder.
Diktene vekket Ralph Waldo Emersons oppmerksomhet. Han var den gang var USAs ledende dikter og essayist. De innledet en brevveksling som varte til hans død i 1882.
Ved siden av å skrive egne dikt, gjendiktet Lazarus dikt fra italiensk og tysk, blant annet dikt av Goethe og Heine. Heine skrev hun også en kort biografi om. Dessuten skrev hun to skuespill og en roman. Etter å ha lest George Eliots roman Daniel Deronda og blitt oppmerksom på pogromene i Russland etter drapet på tsar Alexander II i 1881, ble Emma Lazarus mer interessert i sin egen jødiske bakgrunn. Tusenvis av russiske jøder emigrerte til New York som følge av pogromene. Lazarus skrev foruten flere artikler om saken, diktet Song of a Semite (1882). Det var dette diktet hun var mest kjent for i sin egen levetid. På samme tid gjorde hun seg til talerør for trengende jødiske flyktninger. Hun var også en av grunnleggerne av lærestedet Hebrew Technical Institute, som tilbød yrkesutdanning for å gjøre det mulig for jødiske flyktninger i trange kår å skaffe seg et levebrød.
Lazarus reiste to ganger til Europa, i 1883 og i mai 1885, etter farens død i mars. Hun kom svært syk tilbake til New York i september 1887 fra den reisen. To måneder etter døde hun, formodentlig av lymfekreft (Hodgkins lymfom).
I 2009 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.
| Emma Lazarus (født 22. juli 1849 i New York City, død 19. november 1887 i New York) var en amerikansk poet.
Hennes mest kjente verk er sonetten «The New Colossus» (1883), som er inngravert på en bronseplate på sokkelen til Frihetsgudinnen i New York, og som blant annet inneholder strofene:
Give me your tired, your poor
Your huddled masses yearning to breathe free.Lazarus var nummer fire i en søskenflokk på syv. Foreldrene var Esther og Moses Lazarus, som var sefardiske jøder. Begge foreldrenes familier var innvandret til New York fra Portugal i kolonitiden.
Hun ble undervist av privatlærere og studerte blant annet amerikansk og europeisk litteratur, i tillegg til flere språk, deriblant tysk, fransk og italiensk. Med økonomisk støtte fra faren begynte hun å skrive dikt i ung alder.
Diktene vekket Ralph Waldo Emersons oppmerksomhet. Han var den gang var USAs ledende dikter og essayist. De innledet en brevveksling som varte til hans død i 1882.
Ved siden av å skrive egne dikt, gjendiktet Lazarus dikt fra italiensk og tysk, blant annet dikt av Goethe og Heine. Heine skrev hun også en kort biografi om. Dessuten skrev hun to skuespill og en roman. Etter å ha lest George Eliots roman Daniel Deronda og blitt oppmerksom på pogromene i Russland etter drapet på tsar Alexander II i 1881, ble Emma Lazarus mer interessert i sin egen jødiske bakgrunn. Tusenvis av russiske jøder emigrerte til New York som følge av pogromene. Lazarus skrev foruten flere artikler om saken, diktet Song of a Semite (1882). Det var dette diktet hun var mest kjent for i sin egen levetid. På samme tid gjorde hun seg til talerør for trengende jødiske flyktninger. Hun var også en av grunnleggerne av lærestedet Hebrew Technical Institute, som tilbød yrkesutdanning for å gjøre det mulig for jødiske flyktninger i trange kår å skaffe seg et levebrød.
Lazarus reiste to ganger til Europa, i 1883 og i mai 1885, etter farens død i mars. Hun kom svært syk tilbake til New York i september 1887 fra den reisen. To måneder etter døde hun, formodentlig av lymfekreft (Hodgkins lymfom).
I 2009 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.
== Verker i utvalg ==
Admetus and Other Poems (1875)
Alide: An Episode of Goethe's Life (1874)
Emma Lazarus. Selections from Her Poetry and Prose Redigert av Morris Schappes (1944)
Poems and Ballads of Heinrich Heine (1881)
Poems and Translations. Written Between the Ages of Fourteen and Sixteen (1866)
The Poems of Emma Lazarus 2 bind (1888)
Songs of a Semite: The Dance to Death and Other Poems (1882)
The Spagnoletto (1876)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emma Lazarus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emma Lazarus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emma Lazarus på Internet Movie Database
(en) Emma Lazarus hos American National Biography | Emma Lazarus (født 22. juli 1849 i New York City, død 19. | 13,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MyAir | 2023-02-04 | MyAir | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 2004', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2009', 'Kategori:Tidliger italienske flyselskaper'] | My Way Airlines S.r.l., opererer som MyAir, var et lavprisflyselskap som er basert Vicenza i Italia. Selskapet flyr regulære ruter som binder sammen flere italienske byer samt internasjonale flyvninger til Frankrike, Romania, Bulgaria, Tyrkia, Marokko, Spania, Belgia og Nederland. MyAirs hovedbase var Orio al Serio lufthavn ved Bergamo øst for Milano.Flyselskapet ble grunnlagt i 2004, og startet med flyvninger den 27. desember 2004 med tre stk Airbus A320-200, som var under wet lease fra andre flyselskaper. Like etter fikk MyAir sin egen flyoperatørsertifikat og kunne starte flyvninger med sine egne maskiner. Selskapet er i dag støttet av ledelsen bak tidligere Volare Airlines. Eierskapet bak selskapet er Triskel SRL (51%) og My Holding (23%). Det hadde om lag 232 ansatte (ved mars 2007).
| My Way Airlines S.r.l., opererer som MyAir, var et lavprisflyselskap som er basert Vicenza i Italia. Selskapet flyr regulære ruter som binder sammen flere italienske byer samt internasjonale flyvninger til Frankrike, Romania, Bulgaria, Tyrkia, Marokko, Spania, Belgia og Nederland. MyAirs hovedbase var Orio al Serio lufthavn ved Bergamo øst for Milano.Flyselskapet ble grunnlagt i 2004, og startet med flyvninger den 27. desember 2004 med tre stk Airbus A320-200, som var under wet lease fra andre flyselskaper. Like etter fikk MyAir sin egen flyoperatørsertifikat og kunne starte flyvninger med sine egne maskiner. Selskapet er i dag støttet av ledelsen bak tidligere Volare Airlines. Eierskapet bak selskapet er Triskel SRL (51%) og My Holding (23%). Det hadde om lag 232 ansatte (ved mars 2007).
== Flåte ==
MyAir består for øyeblikket (mai 2009) av i alt åtte fly. Selskapet hadde også ordre på 15 stk Bombardier CRJ1000.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Myair – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | My Way Airlines S.r. | 13,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hu_Qili | 2023-02-04 | Hu Qili | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestere i Tianjin', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Yulin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hu Qili (kinesisk: 胡启立; pinyin: Hú Qǐlì, født i oktober 1929 i Shaanxi i Kina) er en kommunistisk politiker i Folkerepublikken Kina.
I 1948 sluttet Hu seg til Det kinesiske kommunistiske parti (KKP). Han studerte ved Pekinguniversitetet fra 1946 til 1951. Under studiene var han president for Den allkinesiske studentunion. Han ble uteksaminert med grad i elektronikk.
Han steg i gradene i politikk og det offentlige apparat, var blant annet borgermester i Tianjin, og ble i 1987 medlem av de øverste partiorganer, ikke minst Politbyrået for sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti.
Etter at Hu Yaobangs døde i 1989 og det kom til store demonstrasjoner i Beijing, unnlot han å stemme for unntakstilstand for å slå ned studentene på Den himmelske freds plass. Men i motsetning til Qiao Shi, det andre medlemmet av Politbyrået som lot være å stemme, ble Hu da kastet ut av den stående komite etter Zhao Ziyangs fall.
Etter at han skiftet mening, ble han utnevnt til viseminister for maskinbygging og elektronisk industri ved hjelp av Wan Li.
| Hu Qili (kinesisk: 胡启立; pinyin: Hú Qǐlì, født i oktober 1929 i Shaanxi i Kina) er en kommunistisk politiker i Folkerepublikken Kina.
I 1948 sluttet Hu seg til Det kinesiske kommunistiske parti (KKP). Han studerte ved Pekinguniversitetet fra 1946 til 1951. Under studiene var han president for Den allkinesiske studentunion. Han ble uteksaminert med grad i elektronikk.
Han steg i gradene i politikk og det offentlige apparat, var blant annet borgermester i Tianjin, og ble i 1987 medlem av de øverste partiorganer, ikke minst Politbyrået for sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti.
Etter at Hu Yaobangs døde i 1989 og det kom til store demonstrasjoner i Beijing, unnlot han å stemme for unntakstilstand for å slå ned studentene på Den himmelske freds plass. Men i motsetning til Qiao Shi, det andre medlemmet av Politbyrået som lot være å stemme, ble Hu da kastet ut av den stående komite etter Zhao Ziyangs fall.
Etter at han skiftet mening, ble han utnevnt til viseminister for maskinbygging og elektronisk industri ved hjelp av Wan Li.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hu Qili hos China Vitae
Biografi av Hu Qili, Folkets Dagblad online. | Hu Qili (kinesisk: 胡启立; pinyin: Hú Qǐlì, født i oktober 1929 i Shaanxi i Kina) er en kommunistisk politiker i Folkerepublikken Kina. | 13,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicole_Madeleine_Aurdahl | 2023-02-04 | Nicole Madeleine Aurdahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Nicole Aurdahl (født 1. desember 1987) er en norsk skuespiller.
| Nicole Aurdahl (født 1. desember 1987) er en norsk skuespiller.
== Filmografi ==
Salto, salmiakk og kaffe (2004)
Uro (2006)
Skal dere gå allerede?
== Eksterne lenker ==
(en) Nicole Aurdahl på Internet Movie Database | Nicole Aurdahl (født 1. desember 1987) er en norsk skuespiller. | 13,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Air_Canada_Jazz | 2023-02-04 | Air Canada Jazz | ['Kategori:2001 i Canada', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske flyselskaper', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 2001', 'Kategori:Star Alliance'] | Air Canada Jazz er canadisk regionalt flyselskap som er basert ved Halifax Stanfield internasjonale lufthavn i Halifax i Nova Scotia. Flyselskapets morselskap er Jazz Air Income Fund. Air Canada Jazz er et datterselskap til Air Canada og ble grunnlagt i 2001 gjennom en konsolidering av flyselskapene Air BC, Air Nova, Air Ontario og Canadian Regional Airlines.
Selskapet er Canadas største regionale flyselskap med 133 fly og opererer for Air Canada til 85 destinasjoner i Canada og USA. Air Canada Jazz har huber ved Toronto Pearson internasjonale lufthavn, Montréal-Pierre Elliott Trudeau internasjonale lufthavn, Vancouver internasjonale lufthavn, Calgary internasjonale lufthavn.
| Air Canada Jazz er canadisk regionalt flyselskap som er basert ved Halifax Stanfield internasjonale lufthavn i Halifax i Nova Scotia. Flyselskapets morselskap er Jazz Air Income Fund. Air Canada Jazz er et datterselskap til Air Canada og ble grunnlagt i 2001 gjennom en konsolidering av flyselskapene Air BC, Air Nova, Air Ontario og Canadian Regional Airlines.
Selskapet er Canadas største regionale flyselskap med 133 fly og opererer for Air Canada til 85 destinasjoner i Canada og USA. Air Canada Jazz har huber ved Toronto Pearson internasjonale lufthavn, Montréal-Pierre Elliott Trudeau internasjonale lufthavn, Vancouver internasjonale lufthavn, Calgary internasjonale lufthavn.
== Flåte ==
Air Canada Jazz består for øyeblikket (mai 2009) av i alt 133 fly.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Air Canada Jazz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Airliners.net – Bilder av fly fra Air Canada Jazz | Air Canada Jazz er canadisk regionalt flyselskap som er basert ved Halifax Stanfield internasjonale lufthavn i Halifax i Nova Scotia."Contact Us . | 13,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.