url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Ertesypress | 2023-02-04 | Ertesypress | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japans endemiske flora', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Ertesypress (Chamaecyparis pisifera, japansk サワラ, sawara) er et bartre innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Den vokser bare i Japan – på øyene Honshū og Kyūshū i sørlige og midtre områder av landet. Hele treet er giftig.
Arten blir 35–50 meter høy, og kjennes på den rødbrune, trevlaktige barken, grenene som ligger flatt horisontalt, og stammen på inntil 2 meter diameter. Den har flate, vifteaktige bladskudd på 1–2 mm, som sitter parvis og er skjellaktige med ett stomatabånd under. Unge skudd har mer nålaktige blader, inntil 4-8 mm lange. De er myke og blågrønne. De ovale frøkonglene modner på 7–8 måneder, og inntil 8 mm brede. De 6–10 skjellene på konglen er parvis satt, og modnes om høsten.
Den svært like arten taiwansypress har inntil 12 mm lange kongler med 8–16 skjell, og skiller seg nesten bare gjennom dette i fra ertesypress som har inntil 8 mm lange kongler og bare 6–10 kongleskjell. Videre skiller ertesypressen seg fra den nært beslektede solsypress (Chamaecyparis obtusa) ved at ertesypress har spissede ender på skjellbladene, mens solsypress har avrundede skjellblader uten spiss.
Hele treet er giftig. Arten er sårbar for utryddelse på grunn av hogst for bruk i bygging av templer og møbler i Japan. Trevirket lukter svakt av sitron, og motstår forråtnelse godt. Det finnes mange kultivarer, så sikker identifisering av arten er ikke alltid lett.
| Ertesypress (Chamaecyparis pisifera, japansk サワラ, sawara) er et bartre innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Den vokser bare i Japan – på øyene Honshū og Kyūshū i sørlige og midtre områder av landet. Hele treet er giftig.
Arten blir 35–50 meter høy, og kjennes på den rødbrune, trevlaktige barken, grenene som ligger flatt horisontalt, og stammen på inntil 2 meter diameter. Den har flate, vifteaktige bladskudd på 1–2 mm, som sitter parvis og er skjellaktige med ett stomatabånd under. Unge skudd har mer nålaktige blader, inntil 4-8 mm lange. De er myke og blågrønne. De ovale frøkonglene modner på 7–8 måneder, og inntil 8 mm brede. De 6–10 skjellene på konglen er parvis satt, og modnes om høsten.
Den svært like arten taiwansypress har inntil 12 mm lange kongler med 8–16 skjell, og skiller seg nesten bare gjennom dette i fra ertesypress som har inntil 8 mm lange kongler og bare 6–10 kongleskjell. Videre skiller ertesypressen seg fra den nært beslektede solsypress (Chamaecyparis obtusa) ved at ertesypress har spissede ender på skjellbladene, mens solsypress har avrundede skjellblader uten spiss.
Hele treet er giftig. Arten er sårbar for utryddelse på grunn av hogst for bruk i bygging av templer og møbler i Japan. Trevirket lukter svakt av sitron, og motstår forråtnelse godt. Det finnes mange kultivarer, så sikker identifisering av arten er ikke alltid lett.
== Litteratur ==
A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 66–68. ISBN 82-10-01282-7.
«Chamaecyparis pisifera». The Gymnosperm Database. Besøkt 30. april 2018.
== Eksterne lenker ==
(en) Ertesypress i Encyclopedia of Life
(en) Ertesypress i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ertesypress hos Artsdatabanken
(sv) Ertesypress hos Dyntaxa
(en) Ertesypress hos ITIS
(en) Ertesypress hos NCBI
(en) Ertesypress hos The International Plant Names Index
(en) Ertesypress hos Tropicos
(en) Kategori:Chamaecyparis pisifera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chamaecyparis pisifera – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chamaecyparis pisifera – detaljert informasjon på Wikispecies | Ertesypress (Chamaecyparis pisifera, japansk サワラ, sawara) er et bartre innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Den vokser bare i Japan – på øyene Honshū og Kyūshū i sørlige og midtre områder av landet. | 13,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Store_Bl%C3%A5mann | 2023-02-04 | Store Blåmann | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Tromsø', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Store Blåmann (nordsamisk: Goardilčohkka) er det høyeste fjellet på øya Kvaløya i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet har en høyde på 1 044 meter over havet og er en populær destinasjon for klatrere.
Geologisk, består Store Blåmann av granitt som er datert til å være 1700 millioner.
Fjellet har gitt navn til Idrettslaget Blåmann som ble stiftet på Kvaløya i 1959.
| Store Blåmann (nordsamisk: Goardilčohkka) er det høyeste fjellet på øya Kvaløya i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet har en høyde på 1 044 meter over havet og er en populær destinasjon for klatrere.
Geologisk, består Store Blåmann av granitt som er datert til å være 1700 millioner.
Fjellet har gitt navn til Idrettslaget Blåmann som ble stiftet på Kvaløya i 1959.
== Friluftsliv ==
Fjellet er et mål for fjellklatring, og klatreruten Atlantis i nordveggen på fjellet er en av rutene til toppen av fjellet.
=== Atlantis klatrerute ===
Atlantis er en klatrerute i nordveggen på Store Blåmann. Ruten ble førstebesteget av Sjur Nesheim, Håvard Nesheim og Frode Guldal i juni 1980. Førstebestigerne klatret ruten teknisk, men ruten ble i 1990 friklatret av Per Hustad og Johan Nilsson.
== Idrett ==
Løpekonkurransen Tromsø Skyrace startet i 2015 med et løp fra havnivå til toppen av Store Blåmann, en "vertikal kilometer". Vinner det første året var Stian Hovind-Angermund med 35:20 og Emelie Forsberg med 43:41.
== Se også ==
Liste over skandinaviske fjell med størst primærfaktor
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Kvaløya Archives
«Store Blåmann - 1044moh». peakbook.org. | | andre navn = | 13,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABRagna%C2%BB_(1892) | 2023-02-04 | «Ragna» (1892) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske barker', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1892'] | «Ragna» var en norskbygd stålbark fra 1892 fra Fevig Jernskibsbyggeri ved Grimstad på Sørlandet. Den ble konstruert av skipsbyggeren Randulf Hansen, som hadde opparbeidet seg ekspertise på bygging av skip i jern og stål i utlandet.
«Ragna» var et elegant seilskip med tre master og reist poopdekk akterut. Hun fikk et rykte som et «velbyggede og velseilende fartøy». Randulf Hansen hadde også bygd noen av de vakreste seilskipene som er bygd i Norge, for eksempel «Skomvær», som ble en levende legende.
Chr. Møller i Oslo kontraherte «Ragna», som målte 1 072 tonn brutto i 1892. Den ble senere overtatt av P. Holter Sørensen, Oslo i 1907, og i 1908 av John P. Pedersen & Søn, Oslo. I 1922 ble stålbarken solgt til Paris, Frankrike.
Brutto tonnasje: 1 072 tonn
| «Ragna» var en norskbygd stålbark fra 1892 fra Fevig Jernskibsbyggeri ved Grimstad på Sørlandet. Den ble konstruert av skipsbyggeren Randulf Hansen, som hadde opparbeidet seg ekspertise på bygging av skip i jern og stål i utlandet.
«Ragna» var et elegant seilskip med tre master og reist poopdekk akterut. Hun fikk et rykte som et «velbyggede og velseilende fartøy». Randulf Hansen hadde også bygd noen av de vakreste seilskipene som er bygd i Norge, for eksempel «Skomvær», som ble en levende legende.
Chr. Møller i Oslo kontraherte «Ragna», som målte 1 072 tonn brutto i 1892. Den ble senere overtatt av P. Holter Sørensen, Oslo i 1907, og i 1908 av John P. Pedersen & Søn, Oslo. I 1922 ble stålbarken solgt til Paris, Frankrike.
Brutto tonnasje: 1 072 tonn
== Litteratur ==
Norske seilskuter 2. bind, Fredhøis Forlag, 1933
== Eksterne lenker ==
(en) «Ragna» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | «Ragna» var en norskbygd stålbark fra 1892 fra Fevig Jernskibsbyggeri ved Grimstad på Sørlandet. Den ble konstruert av skipsbyggeren Randulf Hansen, som hadde opparbeidet seg ekspertise på bygging av skip i jern og stål i utlandet. | 13,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solsypress | 2023-02-04 | Solsypress | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nær truede arter på IUCNs rødliste', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Solsypress (Chamaecyparis obtusa, japansk 檜 eller 桧 – hinoki) er et bartre innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Den vokser bare i det sentrale Japan på øyen Honshū. Treet er giftig.
Den har en 40 meter høy, mulig underart eller variant i 1 300–2 800 meters høyde på Taiwan – Chamaecyparis taiwanensis – som kalles «Taiwan Cypress» (臺灣扁柏, eller forenklet 台湾扁柏 tái wān biǎn bǎi) og dermed lett kan forveksles med virkelig taiwansypress (Chamaecyparis formosiensis), som den også likner på. Forskjellen er at Chamaecyparis formosensis mangler tydelige hvite stomatabånd under skjellbladene, som snarere er grønne på begge sider. Chamaecyparis taiwanensis har hvite stomatabånd, og forøvrig spisse ender på de grønne skjellbladene – ikke runde bladender slik solsypress har. Taiwanske forskere har en tendens til å anse C. taiwanensis som en egen art.
| Solsypress (Chamaecyparis obtusa, japansk 檜 eller 桧 – hinoki) er et bartre innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Den vokser bare i det sentrale Japan på øyen Honshū. Treet er giftig.
Den har en 40 meter høy, mulig underart eller variant i 1 300–2 800 meters høyde på Taiwan – Chamaecyparis taiwanensis – som kalles «Taiwan Cypress» (臺灣扁柏, eller forenklet 台湾扁柏 tái wān biǎn bǎi) og dermed lett kan forveksles med virkelig taiwansypress (Chamaecyparis formosiensis), som den også likner på. Forskjellen er at Chamaecyparis formosensis mangler tydelige hvite stomatabånd under skjellbladene, som snarere er grønne på begge sider. Chamaecyparis taiwanensis har hvite stomatabånd, og forøvrig spisse ender på de grønne skjellbladene – ikke runde bladender slik solsypress har. Taiwanske forskere har en tendens til å anse C. taiwanensis som en egen art.
== Karaktertrekk ==
Solsypress blir 20–35 meter høy, og kjennes på den rødbrune, trevlaktige barken, grenene som ligger flatt horisontalt, stammen er inntil 1 meter diameter. Den har flate, vifteaktige bladskudd på 2–4 mm, som sitter parvis og er skjellaktige med ett stomatabånd under. Den nært beslektede ertesypress (Chamaecyparis pisifera) ved at ertesypress har mindre kongler, og spissede ender på skjellbladene, mens solsypress har avrundede skjellblader uten spiss.
Unge skudd har mer nålaktige blader, inntil 8 mm lange. De ovale frøkonglene modner og blir 7–12 mm brede. De åtte til tolv skjellene på konglen er parvis satt, og modnes om høsten. Den svært like arten taiwansypress på Taiwan har mindre kongler med bare seks til ti mindre skjell.
Hele treet er giftig. Arten er sårbar for utryddelse på grunn av hogst for bruk i bygging av templer, bordtennis-racketblad og møbler i Japan. Osakaslottet er i stor grad bygd med denne arten, likeså templene Horyu-ji og Ise-jingū. Trevirket er lyst rosabrunt og lukter svakt av sitron, og motstår forråtnelse godt. Det finnes mange kultivarer, så sikker identifisering av arten er ikke alltid lett.
== Litteratur ==
A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 63–66. ISBN 82-10-01282-7.
«Chamaecyparis obtusa». The Gymnosperm Database. Besøkt 30. april 2018.
A. Farjon (2013). «Chamaecyparis obtusa». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2013-1.RLTS.T42212A2962056.en.
== Eksterne lenker ==
(en) Solsypress i Encyclopedia of Life
(en) Solsypress i Global Biodiversity Information Facility
(no) Solsypress hos Artsdatabanken
(sv) Solsypress hos Dyntaxa
(en) Solsypress hos ITIS
(en) Solsypress hos NCBI
(en) Solsypress hos The International Plant Names Index
(en) Solsypress hos Tropicos
(en) Kategori:Chamaecyparis obtusa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chamaecyparis obtusa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chamaecyparis obtusa – detaljert informasjon på Wikispecies | }} | 13,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABRagna%C2%BB_(1878) | 2023-02-04 | «Ragna» (1878) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Hendelser i 1878', 'Kategori:Norske fullriggere', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1878', 'Kategori:Språkvask 2022-03'] | Fullriggeren «Ragna» var bygget i Drammen i 1878 av Jørgensen & Knudsen skipsverft som verftets siste og største skip. Den målte 1111,24 tonn brutto med en lengde på 184 fot og hadde tre master som en fullrigger.
Den var eide først av J.C Gullichsen i 1878 til 1882, deretter av Ole Jørgensen i 1882-1891 sammen med rederiet «Laget ved Risør», siden O. Caspersen 1891-1892. «Ragna» var solgt til J.W. Prebensen i 1892. Alle rederier som eide skipet kom fra det samme stedet, Risør.
«Ragna» var benyttet til transport mellom England og Australia samt til oljetransport fra USA blant annet fram til 1898. Den 31. januar 1898 strandet «Ragna» utenfor Bahia, Savannah, Georgia i USA og gikk tapt.
Brutto tonnasje: 1111,24 tonn
Netto tonnasje: 1.071 tonn
| Fullriggeren «Ragna» var bygget i Drammen i 1878 av Jørgensen & Knudsen skipsverft som verftets siste og største skip. Den målte 1111,24 tonn brutto med en lengde på 184 fot og hadde tre master som en fullrigger.
Den var eide først av J.C Gullichsen i 1878 til 1882, deretter av Ole Jørgensen i 1882-1891 sammen med rederiet «Laget ved Risør», siden O. Caspersen 1891-1892. «Ragna» var solgt til J.W. Prebensen i 1892. Alle rederier som eide skipet kom fra det samme stedet, Risør.
«Ragna» var benyttet til transport mellom England og Australia samt til oljetransport fra USA blant annet fram til 1898. Den 31. januar 1898 strandet «Ragna» utenfor Bahia, Savannah, Georgia i USA og gikk tapt.
Brutto tonnasje: 1111,24 tonn
Netto tonnasje: 1.071 tonn
== Skipsførere ==
1878-81 E. Lund
1881-88 Simon Jacob Engelhart Jørgensen
1888-91 Michael Sivertsen (fungerte mens Jørgensen konstruerte og førte livbåten Storm King på sin jordomseiling)
1891-94 Simon Jacob Engelhart Jørgensen
1894-98 J. Olsen
== Eksterne lenker ==
«Fullrigger Ragna». Lillesand sjømannsforening. Besøkt 26. januar 2019. | Fullriggeren «Ragna» var bygget i Drammen i 1878 av Jørgensen & Knudsen skipsverft som verftets siste og største skip. Den målte 1111,24 tonn brutto med en lengde på 184 fot og hadde tre master som en fullrigger. | 13,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atlantersypress | 2023-02-04 | Atlantersypress | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Atlantersypress (Chamaecyparis thyoides) er en art av bartrær innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Lokalt kalles den «Atlantic White Cypress» eller «Atlantic Whitecedar». Hele treet er giftig. Den vokser opptil 460 moh. i det østlige USA langs kysten av Atlanterhavet, fra Maine i nord via Florida til delstaten Mississippi.
Arten blir 20-35 meter høy, men bare 15 meter i parker i Europa – og kjennes på en fjæraktige utstående grener og en langsgående trevlete, gråbrun og fibrøs bark. Den har flate, vifteaktige og grønne til blågrønne bladskudd, som er skjellaktige og 2-4 mm lange. Nålene er eggeformede og tilspisset og ligger inntil kvisten. Unge blader inntil 12 mnd gamle har nåleform.
Frøkonglene går fra purpurgrønt til brunt gjennom sesongen, de modner på 5-7 måneder. De er ca. 5-9 mm lange, og har 6-10 skjell med hver sin torn på. Hannblomsten er brun eller purpurbrun, inntil 3 X 2 mm stor.
Det er to varianter som av og til anses som distinkte arter:
Chamaecyparis thyoides ssp. thyoides – «Atlantic White Cypress». Atlanterhavskysten fra Maine til Georgia. Blader og kongler skinnende blågrønne, blader flate, kongler 4-7 mm store.
Chamaecyparis thyoides ssp. henryae – «Gulf White Cypress». Mexicogulfen, Florida, Mississippi. Blader og kongler alltid grønne, blader med midtribb, kongler 6-9 mm store. truet av utryddelse.
Atlantersypress vokser på våte steder nær kysten. Den danner som regel rene bestander, men av og til kan den finnes sammen med andre trær som sumpsypress, weymouthfuru og andre furuarter, Nyssa biflora, Magnolia virginiana, Persea borbonia, rødlønn, sumptre, gulbjørk, gråbjørk, canadahemlokk og Gordonia lasianthus. I undervegetasjonen finnes konvallbusk, Vaccinium corymbosum, Lyonia lucida og andre busker.
Hele treet er giftig, men noen ganger spiser eldre individer av larven av løvskognonne bladverket. Arten har flere kultivarer, så sikker identifikasjon kan være krevende.
| Atlantersypress (Chamaecyparis thyoides) er en art av bartrær innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Lokalt kalles den «Atlantic White Cypress» eller «Atlantic Whitecedar». Hele treet er giftig. Den vokser opptil 460 moh. i det østlige USA langs kysten av Atlanterhavet, fra Maine i nord via Florida til delstaten Mississippi.
Arten blir 20-35 meter høy, men bare 15 meter i parker i Europa – og kjennes på en fjæraktige utstående grener og en langsgående trevlete, gråbrun og fibrøs bark. Den har flate, vifteaktige og grønne til blågrønne bladskudd, som er skjellaktige og 2-4 mm lange. Nålene er eggeformede og tilspisset og ligger inntil kvisten. Unge blader inntil 12 mnd gamle har nåleform.
Frøkonglene går fra purpurgrønt til brunt gjennom sesongen, de modner på 5-7 måneder. De er ca. 5-9 mm lange, og har 6-10 skjell med hver sin torn på. Hannblomsten er brun eller purpurbrun, inntil 3 X 2 mm stor.
Det er to varianter som av og til anses som distinkte arter:
Chamaecyparis thyoides ssp. thyoides – «Atlantic White Cypress». Atlanterhavskysten fra Maine til Georgia. Blader og kongler skinnende blågrønne, blader flate, kongler 4-7 mm store.
Chamaecyparis thyoides ssp. henryae – «Gulf White Cypress». Mexicogulfen, Florida, Mississippi. Blader og kongler alltid grønne, blader med midtribb, kongler 6-9 mm store. truet av utryddelse.
Atlantersypress vokser på våte steder nær kysten. Den danner som regel rene bestander, men av og til kan den finnes sammen med andre trær som sumpsypress, weymouthfuru og andre furuarter, Nyssa biflora, Magnolia virginiana, Persea borbonia, rødlønn, sumptre, gulbjørk, gråbjørk, canadahemlokk og Gordonia lasianthus. I undervegetasjonen finnes konvallbusk, Vaccinium corymbosum, Lyonia lucida og andre busker.
Hele treet er giftig, men noen ganger spiser eldre individer av larven av løvskognonne bladverket. Arten har flere kultivarer, så sikker identifikasjon kan være krevende.
== Litteratur ==
A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 68. ISBN 82-10-01282-7.
«Chamaecyparis thyoides». The Gymnosperm Database. Besøkt 17. mai 2017.
«Chamaecyparis thyoides». Flora of North America. Besøkt 17. mai 2017.
S. Little og P.W. Garrett. «Atlantic White-Cedar». Silvics of North America. Besøkt 17. mai 2017.
== Eksterne lenker ==
(en) Hvit sypress i Encyclopedia of Life
(en) Hvit sypress i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hvit sypress hos ITIS
(en) Hvit sypress hos NCBI
(en) Hvit sypress hos The International Plant Names Index
(en) Hvit sypress hos Tropicos
(en) Kategori:Chamaecyparis thyoides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chamaecyparis thyoides – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chamaecyparis thyoides – detaljert informasjon på Wikispecies | Atlantersypress (Chamaecyparis thyoides) er en art av bartrær innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Lokalt kalles den «Atlantic White Cypress» eller «Atlantic Whitecedar». | 13,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skomv%C3%A6r_fyr | 2023-02-04 | Skomvær fyr | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1887 i Norge', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1887', 'Kategori:Byggverk i Røst', 'Kategori:Fyr i Nordland', 'Kategori:Kulturminner i Røst', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Samferdsel i Røst', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Skomvær fyr er et kystfyr som ligger på den lille øya Skomvær, lengst sørvest i Røst kommune og aller ytterst i Lofoten. Her møter Vestfjorden Norskehavet. Fyrstasjonen ble bygd over to år fra 1886 til 1887. Fyret har et 31,7 meter høyt støpejernstårn. Like nordøst for Skomvær ligger de fem viktige fuglefjellene Hernyken, Trenyken, Ellevsnyken, Storfjellet og Vedøya på rekke.
Fyrstasjonen ble fredet som et kulturminne i 1999. Den ble gjort kjent blant annet av Theodor Kittelsen, som bodde der fra høsten 1887 til våren 1889 sammen med sin søster og sin svoger, som var fyrvokterassistent. Fyret er også kjent i populærkulturen på grunn av visa «Skomværvalsen». Fyret hadde gitt navn til seilskuta «Skomvær», som sangeren og journalisten Erik Bye her sang om. To senere redningsskøyter har på samme måte navn etter fyret.
| Skomvær fyr er et kystfyr som ligger på den lille øya Skomvær, lengst sørvest i Røst kommune og aller ytterst i Lofoten. Her møter Vestfjorden Norskehavet. Fyrstasjonen ble bygd over to år fra 1886 til 1887. Fyret har et 31,7 meter høyt støpejernstårn. Like nordøst for Skomvær ligger de fem viktige fuglefjellene Hernyken, Trenyken, Ellevsnyken, Storfjellet og Vedøya på rekke.
Fyrstasjonen ble fredet som et kulturminne i 1999. Den ble gjort kjent blant annet av Theodor Kittelsen, som bodde der fra høsten 1887 til våren 1889 sammen med sin søster og sin svoger, som var fyrvokterassistent. Fyret er også kjent i populærkulturen på grunn av visa «Skomværvalsen». Fyret hadde gitt navn til seilskuta «Skomvær», som sangeren og journalisten Erik Bye her sang om. To senere redningsskøyter har på samme måte navn etter fyret.
== Bakgrunn for etablering av fyrstasjonen ==
Røst ble første gang nevnt i 1829 som et passende sted for et nytt fyr. Den statlige fyrkommisjonen av 1855 hadde en plan om en sammenhengende rekke av fyr fra Halten-øyene i Sør-Trøndelag til Vardø i Finnmark. Etter at det ble etablert kystfyr på Halten i 1875, Træna i 1877, Andenes i 1859 og Fruholmen i 1866, var turen kommet til Røst. Forslaget om å bygge en fyrstasjon på øya Skomvær, rundt 17 km fra Røst, kom i 1878. Med dette kystfyret ville den store avstanden mellom Træna fyr i sør og Andenes fyr i nord bli halvert. Stortingskommisjonen var imidlertid betenkt fordi et så fjerntliggende anlegg ville bli kostbart og dermed gå ut over midlene til andre fyr. Bevilgningene ble allikevel gitt i 1884.. Fyrdirektør Didrik Rye kontaktet høsten 1885 fyrbyggkontrollør Martin Mork for å diskuterer oppdraget med å bygge fyret. Mork dro på befaring og våren etter startet arbeidet på øya Skomvær.Skomvær fyr var det fjerde større kystfyret som ble bygget i Nordland før 1900. De andre fyrene var Åsvær, Træna og Andenes. Det var ytterligere 20 andre bemannede fyr i fylket. Etter 1900 ble det bygget tre nye kystfyr, nemlig Landegode, Litløy og Anda.
== Bygging ==
Da arbeidslaget på 42 mann startet på byggearbeidet våren 1886, var det snø og uvær. Til å beskytte seg mot været brukte arbeidsfolkene et båthvelv som de forsøkte å holde varmen under. I tillegg bød arbeidsformannen karene på dram for å holde motet oppe. Sokkelen og jerntårnet ble montert denne sommeren, og 1. oktober 1887 ble fyret tent.Alle bygninger på fyrstasjonen ble bygget av betong. Dette var da et nesten nytt byggemateriale i Norge; det første betonganlegget til Fyrvesnet var Pirholmen fyr bygget i 1875. Det viste seg at bygninger av betong var kalde og fuktige, ettersom isolasjonsmaterialer var lite utviklet på denne tiden. En annen ulempe med bygninger av betong var at vedlikeholdet ble mer kostbart enn en hadde regnet med. Dette førte til at tømmerhus senere ble valgt der det var mulig.Bygningene ble satt opp tett i en klynge ved fyrtårnet og bestod av maskinhus, boliger, oljetanker og radiomast. Et stykke unna ble det satt opp naust og landing (kai).Fyrtårnet er 31,7 meter høyt og ble skrudd sammen av støpejernsplater. Det er et 1. ordens linseapparat, og et bifyr med en 4. ordens linse i fyret. Tårnet står på øyas nordlige del, på det høyeste punktet som er 18 meter over havet.
== Drift og avfolkning ==
Bifyret ble opprettet i 1932, og samme år ble det satt opp tåkesignal og diafon. I 1978 ble det montert nautofon. Videre ble fyret automatisert og avfolket i 1978.Fyrstasjonen ble planlagt for fyrvokter med to assistenter, med husrom for familiene til disse. Det ble oppført to bolighus av betong; fyrvokteren med familie fikk et hus, mens de to assistentene fikk en tomannsbolig. Det ble også oppført egne uthus med fjøs.Den 15. september 1959 gikk det amerikanske malmskipet SS «Pelagia», på veg til Baltimore fra Narvik, ned 40 km vest av Skomvær fyr. 33 av mannskapet omkom, mens 5 overlevde. Årsaken til havariet var dårlig vær med sterk vind og store bølger.I 1999 ble fyrstasjonen fredet som et kulturminne. Etter avbemanningen av fyret i 1978 sto fyrvokterboligen til forfall i mange år. I tiltakspakken som regjeringen la frem i forbindelse med finanskrisen fra 2008, fikk Kystverket tildelt midler for oppussing av Skomvær fyr, og i 2009 ble arbeidet med fyrvokterboligen startet. Året etter fortsatte arbeidet med selve fyrtårnet og andre bygninger.Skomvær er en del av Røstøyan landskapsvernområde.
== Tekniske fyrdata ==
Fyrtårnet er heldekkende rødt med en hvit sokkel. Fyrkarakteren er FI(2) W 30s, det vil si to hvite lysblink hvert 30 sekund. Lysets høyde over havet er 47 meter og lysvidden er 19 nautiske mil. Bifyrets karakter er F W, altså fast, hvitt lys. Lyshøyden for bifyret er 27 meter over havet og lysvidden 15 nautiske mil. Lysstyrken for hovedfyret er 2 007 300 candela og for bifyret 170 000 candela. Brenntiden er fra 4. august til 2. mai.
== Skomvær fyr i kulturen ==
Hele Øyen svømmer i en Ring af Havskum og Brændinger. Der er et Bulder og et Brag, en Hylen og en Torden som af tusend Dæmoner, og Fraaden dækker snehvid hver Holme og hvert Skjær rundt om. Ja selv det massive Fyrtaarn – Jern fra øverst til nederst – Skjælver og dirrer, medens det sender sine seksten Straaler spøgelsesaktig ud i Mørket
Theodor Kittelsen (1857–1914) oppholdt seg på Skomvær fyr og på Røst fra høsten 1887 til våren 1889; de to første årene da fyrstasjonen var ny. Han bodde da hos sin søster og svoger; svogeren arbeidet som fyrvokterassistent. Oppholdene i Lofoten var inspirerende for Kittelsen, og blant annet skapte han bildet «Ekko» og de to bøkene Fra Lofoten I og Fra Lofoten II. Han beskriver øya der fyret står slik: «Øen er ikke stor. Den er dækket af et Torvlag med tyndt Strid Græs, rundt om Siderne gaber vildt forrevne Revler og Sprækker, Tilholdssteder for Firskeoteren og Skarven, som om Aftene flokker sig sammen i store Klynger».Seilskuta «Skomvær», som Erik Bye sang om i visa Skomværvalsen, er oppkalt etter Skomvær fyr. Senere gikk navnet i arv til redningsskøytene «Skomvær II» (1960) og «Skomvær III» (1986).
== Se også ==
Norske fyr
«Skomvær» (1890)
Skomvær-aksjonen
Skomværflaget
Skomværsvalsen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danckert Monrad-Krohn (1997). «Skomvær fyr». Norske fyr - Nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Riksantikvaren. ISBN 82-7574-018-5.
Ove Arne Olderkjær (2004). «Skomvær fyr». Norske fyr - Ei reise langs kysten. Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5191-4.
Erling Svanberg: Langs vei og lei i Nordland – Samferdsel gjennom 3000 år. Nordland fylkeskommune, Bodø 1990. ISBN 82-7416-021-5
== Eksterne lenker ==
(en) Skomvær fyr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk Fyrhistorisk Forenings side om Skomvær fyr
(no) Skomvær fyr i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
«Skomvær fyr». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Barken «Skomvær» var det første seilskip av stål som ble bygget i Norge. Skipet var en tremastet bark. | 13,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Padling | 2023-02-04 | Padling | ['Kategori:Friluftsliv', 'Kategori:Padling'] | Padling er å drive frem et fartøy med en åre, som i hovedsak ikke overfører kraften direkte til skroget, men via padlerens kropp. Dette i motsetning til roing, der kraften overføres til båten via tollepinner eller åregafler som hevestang.
Typiske fartøyer for padling er kano og kajakk. For disse to fartøyene bruker man to forskjellige åretyper: én type for kajakk, hvor åren har to blad, ett blad i hver ende av åren; den andre typen for kano, hvor åren kun har ett blad.
For begge disse fartøyene sitter padleren med ansiktet vendt fremover.
Det finnes mange typer kajakker og mange typer kanoer. Blant kajakktyper finnes flatvann, hav, polo og surfski. Det er flere forskjellige klubber for hver type gren av kajakk, selv om flatvann er mest vanlig.
I flatvannskajakk handler det ofte om å padle en distanse fortest mulig på innsjø eller ett sted med lite eller ingen bølger. Dette er fordi flatvannskajakker er veldig ustabile og krever en god mengde med trening for å mestre.
Havkajakker er hovedsakelig til for å padle på sjøen, grunnet deres bredde og stabilitet som gjør at de kan padles i voldsomme bølger. Det går også fint å padle havkajakk i stille vann, men da går ikke disse like fort som en flatvannskajakk.
Polokajakker er ofte brukt i elver og er relativt stødige. Polokajakker er en type kajakk som ikke har ror, noe som gjør at de svinger mye og er lette å manøvrere raskt. Den velkjente manøveren eskimorulle, gjennomføres ofte i polokajakker.
Surfski er en ny type kajakk som er laget for å ta bølger og surfe på bølgene.
| Padling er å drive frem et fartøy med en åre, som i hovedsak ikke overfører kraften direkte til skroget, men via padlerens kropp. Dette i motsetning til roing, der kraften overføres til båten via tollepinner eller åregafler som hevestang.
Typiske fartøyer for padling er kano og kajakk. For disse to fartøyene bruker man to forskjellige åretyper: én type for kajakk, hvor åren har to blad, ett blad i hver ende av åren; den andre typen for kano, hvor åren kun har ett blad.
For begge disse fartøyene sitter padleren med ansiktet vendt fremover.
Det finnes mange typer kajakker og mange typer kanoer. Blant kajakktyper finnes flatvann, hav, polo og surfski. Det er flere forskjellige klubber for hver type gren av kajakk, selv om flatvann er mest vanlig.
I flatvannskajakk handler det ofte om å padle en distanse fortest mulig på innsjø eller ett sted med lite eller ingen bølger. Dette er fordi flatvannskajakker er veldig ustabile og krever en god mengde med trening for å mestre.
Havkajakker er hovedsakelig til for å padle på sjøen, grunnet deres bredde og stabilitet som gjør at de kan padles i voldsomme bølger. Det går også fint å padle havkajakk i stille vann, men da går ikke disse like fort som en flatvannskajakk.
Polokajakker er ofte brukt i elver og er relativt stødige. Polokajakker er en type kajakk som ikke har ror, noe som gjør at de svinger mye og er lette å manøvrere raskt. Den velkjente manøveren eskimorulle, gjennomføres ofte i polokajakker.
Surfski er en ny type kajakk som er laget for å ta bølger og surfe på bølgene.
== Padleturer ==
Nærområdene langs kysten innbyr til tur, og kajakkpadling er i dag en populær form for friluftsliv. Da benyttes gjerne havkajakk og mer robust type kano enn ved padling i elv eller innsjø.
== Rafting ==
I fosser og stryk foregår elvepadling under kyndig instruksjon og med spesielt utstyr.
== Kano-, kajakk- og småbåtturer i Norge ==
Mest vanlig er nærmiljøet der en bor. En kan også velge ekstremturer i fjerne strøk. Klassiske turer:
Telemarkskanalen
Haldenkanalen
Blindleia
Nordmarka
Fjorda, område mellom Randsfjorden og Sperillen.
== Litteratur ==
Øystein Køhn: Padleperler – Herlige turer i Norge og grensetraktene
== Eksterne lenker ==
Norges Padleforbund | Barken «Padang» er den siste bark oppført i tre som er bygget av en viss størrelse i Norge. Den ble bygget ved Gatha Verft i Arendal i 1914 for leveranse til Terje Anderssøn Mørland, også ofte omtalt som T. | 13,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trani | 2023-02-04 | Trani | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Puglia', 'Kategori:Kommuner i provinsen Barletta-Andria-Trani', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Trani (lat. Turenum), er en syditaliensk havneby i regionen Puglia, provinsen Barletta-Andria-Trani og har 53.499 innbygger (31. mai 2005). Fram til slutten av 2007 var byen en del av provinsen Bari.
| Trani (lat. Turenum), er en syditaliensk havneby i regionen Puglia, provinsen Barletta-Andria-Trani og har 53.499 innbygger (31. mai 2005). Fram til slutten av 2007 var byen en del av provinsen Bari.
== Samferdsel ==
Byen har en jernbanestasjon med regelmessig forbindelser til Bari og Foggia. Mellom Trani og Napoli er det bussforbindelse, da den eneste jernbaneforbindelsen går over Benevent og Caserta. Det er også bussforbindelse til Andria.
== Historie ==
Korstogene på 1100- og 1200-tallet var Tranis storhetstid da byen sammen med Bari var mye brukt som transitthavn for korsfarere og kjøpmenn.
Fra 2008 er Trani en av tre hovedsteder i den nye provinsen Barletta-Andria-Trani.
== Severdigheter ==
Castello Svevo, bygd av Fredrik II
klosteret Colonna
katedralen San Nicola Pellegrino
kirken Ognissanti
Torre Dell'Orologio (klokketårn i gamlebyen)
Chiesa di Scolanova (kirke i en tidligere synagoge)
seks milepæler på Via Traiana
Villa Communale (bypark)
Chiesa di San Domenico (kirke i byparken)
Chiesa del Carmine (kirke i havnebassenget)
gamlebyen
dagsutflukter til Andria og Castel del Monte.Byen er medlem av Cittaslow, en slow-bevegelse som ble grunnlagt i Italia i 1999 for å øke livskvaliteten i byer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karl Baedeker Unteritalien. 15. Auflage, Leipzig 1911, 237 f.
Wolfgang Stürner: Friedrich II., 2 Bde., Darmstadt 2000 (ND 2003).
Hotz, Walter: Pfalzen und Burgen der Stauferzeit. Darmstadt / Wissenschaftliche Buchgesellschaft 1981. Tafel 188
Durliat, Marcel: Romanische Kunst. Freiburg-Basel-Wien 1983, Farbtafel 26
Legler, Rolf: Apulien. Köln [1987] 3. Auflage 1989, S. 141, 284
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Trani – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trani – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Traniweb
Trani.biz
Handel i Trani | Trani (lat. Turenum), er en syditaliensk havneby i regionen Puglia, provinsen Barletta-Andria-Trani og har 53. | 13,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GAU-12_Equalizer | 2023-02-04 | GAU-12 Equalizer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:General Electric', 'Kategori:Maskinkanoner', 'Kategori:Skytevåpen fra USA'] | GAU-12/U Equalizer er en gatlingkanon fra amerikanske General Electric. Den har fem løp og er i kaliber 25 mm. Den er i bruk i USA, Storbritannia og flere andre Nato-land på fly og kjøretøyer.
Den femløps gatlingkanonen ble utviklet sent på 1970-tallet, basert på mekanismen til GAU-8 Avenger, men kamret for en ny standard Nato 25 mm. GAU-12/U drives av en 11 kW elektrisk motor, men kan ved utvendig montering drives pneumatisk. Vanlig ildtakt er 3 600 skudd i minuttet, med en maksimal ildtakt på 4 200 skudd i minuttet.
GAU-12/U bruker vanligvis PGU-20/U panserbrytende/brannstiftende (API) eller PGU-22/PGU-25 spreng/brannstiftende (HEI) ammunisjon. Kaliberet er kraftigere enn den eldre M61 Vulcan, og mer effektiv enn den gamle 30 mm ADEN-kanonen den erstatter.
| GAU-12/U Equalizer er en gatlingkanon fra amerikanske General Electric. Den har fem løp og er i kaliber 25 mm. Den er i bruk i USA, Storbritannia og flere andre Nato-land på fly og kjøretøyer.
Den femløps gatlingkanonen ble utviklet sent på 1970-tallet, basert på mekanismen til GAU-8 Avenger, men kamret for en ny standard Nato 25 mm. GAU-12/U drives av en 11 kW elektrisk motor, men kan ved utvendig montering drives pneumatisk. Vanlig ildtakt er 3 600 skudd i minuttet, med en maksimal ildtakt på 4 200 skudd i minuttet.
GAU-12/U bruker vanligvis PGU-20/U panserbrytende/brannstiftende (API) eller PGU-22/PGU-25 spreng/brannstiftende (HEI) ammunisjon. Kaliberet er kraftigere enn den eldre M61 Vulcan, og mer effektiv enn den gamle 30 mm ADEN-kanonen den erstatter.
== Eksterne lenker ==
Fabrikantens side om GAU-12/U og F-35 JSF sitt våpensystem
FAS.org: GAU-12 Equalizer
Globalsecurity.com: GAU-12 | GAU-12/U Equalizer er en gatlingkanon fra amerikanske General Electric. Den har fem løp og er i kaliber 25 mm. | 13,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jorge_Rafael_Videla | 2023-02-04 | Jorge Rafael Videla | ['Kategori:Argentinske offiserer', 'Kategori:Argentinske presidenter', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mercedes', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jorge Rafael Videla (født 2. august 1925 i Mercedes i provinsen Buenos Aires i Argentina, død 17. mai 2013 i Marcos Paz i provinsen Buenos Aires) var en argentinsk general og president.
| Jorge Rafael Videla (født 2. august 1925 i Mercedes i provinsen Buenos Aires i Argentina, død 17. mai 2013 i Marcos Paz i provinsen Buenos Aires) var en argentinsk general og president.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jorge Rafael Videla var den tredje av fem sønner av oberst Rafael Eugenio Videla Bengolea (1888–1951) og hans hustru María Olga Redondo Ojea (1896–1986) og fikk sitt navn etter to eldre brødre som døde av meslinger i 1923. Videlas familie tilhørte prominensen i provinsen San Luis, og mange av hans forfedre hadde innehatt høye embeder i det offentlige. Bestefaren Jacinto hadde vært guvernør av San Luis fra 1891 og 1893, og hans tippoldefar Blas Videla hadde kjempet i uavhengighetskrigene og så blitt ledere av unitarianerpartiet i San Luis.Den 7. april 1948 giftet Jorge Videla seg med Alicia Raquel Hartridge (født 28. september 1927), datter av Samuel Alejandro Hartridge Parkes (1891-1969), en engelsk-argentinsk professor i fysikk og argentinsk ambassadør til Tyrkia og María Isabel Lacoste Álvarez (1893-1939). De fikk syv barn.
=== Offiser ===
Jorge Videla gjorde en militær karriere med hyppige forfremmelser til han i august 1975 ble utnevnt til øverstkommanderende for den argentinske hær av president Isabel Martínez de Perón.
På denne tid var landet inne i en periode med terroristangrep fra marxistiske militante grupper - ERP, Montoneros, FAL, FAR og FAP, som hadde gått under jorden etter Juan Peróns død i juli 1974, og voldelige høyreorienterte kidnappinger, torturhendelser og snikmord utført av Argentinas antikommunistiske allianse, anført av José López Rega, Peróns sosialminister, og andre dødsskvadroner.
=== Militærkupp, president ===
Videla ledet et militærkupp som avsatte president Isabel Peron den 24. mars 1976, i en periode med økende vold, sosial uro og økonomiske problemer. En militærjunta ble dannet, bestående av Vidal som representant for hæren, admiral Emilio Massera for marinen og brigadegeneral Orlando Ramón Agosti fra flyvåpenet. To dager etter kuppet overtok General Videla tittelen som president, og styrte diktatorisk.
Juntaen støttet seg på en doktrine om nasjonal sikkerhet som framfor alt ble utviklet ved de brasilianske og argentinske militærakademiene. Til tross for massive terrorpregede kampanjer og økonomiske vitaliseringsprogrammer klarte han ikke å bedre situasjonen i landet og få den heftige opposisjonen til å stilne.
Under hans regjeringstid var det anslagsvis 20 000 til 30 000 argentinere, først og fremst unge mennesker, peronister og venstresympatisører som «forsvant» under den såkalte skitne krigen. En rekke barn som ble født av bortførte mødre ble fratatt mødrene og bortadoptert til familier tilknyttet de væpnede styrker.
President Videla overlot for det meste den økonomiske politikk til ministeren José Alfredo Martínez de Hoz, som gikk inn for frihandel deregulering av økonomien. Under Videla ble utenlandsgjelden firedoblet, og inntektsgapet mellom de rike og de fattige samfunnslag ble vesentlig mer utpreget. Ved slutten av hans periode ble valutaen devaluert tifoldig, noe som gav støtet til en av de verste finansielle kriser i landets historie.Under Videlas regime forkastet Argentina den bindende rapport og kjennelse fra den internasjonale tvistedomstol vedrørende Beaglekonflikten ved Sør-Amerikas sørspiss og igangsatte Operasjon Soberanía med tanke på å invadere de små øyene (stridspunktet var i virkeligheten havområdene sør for Ildlandet, der det ble antatt det kunne være interessante ressurser). Men i 1978 innledet pave Johannes Paul II en meglingsprosess. Hans representant, kardinal Antonio Samorè, klarte å avverge krig mellom Chile og Argentina.
Konflikten ble ikke fullstendig løst før etter Videlas avgang. Etter at demokratisk styre ble gjeninnført i 1983 ble fredstraktaten mellom Chile og Argentina (Tratado de Paz y Amistad), som anerkjente chilensk suverenitet over øyene, undertegnet og ratifisert ved folkeavstemning.
Videla ble avløst av Roberto Eduardo Viola i 1981.
=== Fengsling og benådning ===
Videla fortsatte militærsdiktaturet inntil det brøt sammen under Falklandskrigen i 1982.
I 1985, to år etter slutten på militærdiktaturet, ble Videla dømt til livsvarig fengsel for brudd på menneskerettighetene. Han satt i fengsel i fem år inntil han i 1990 ble benådet av president Carlos Menem.
=== Ny fengselsdom ===
I 1998 ble Videla på nytt trukket for retten. Han ble stilt til ansvar for bortadoptering av fengslede opposisjonelles barn og satt i husarrest. Husarresten ble opphevet 10. oktober 2008 og Videla satt i Unidad Penitenciaria 34, et militærfengsel ved Campo de Mayo utenfor Buenos Aires. Den 22. desember 2010 ble Videla dømt til livsvarig fengsel for dødsfallene til 31 fanger under hans statskupp.Den 28. februar 2011 stod Videla atter for retten, nå sammen med Reynaldo Bignone. Det gjaldt nå barneerov ved å frata nyfødte fra deres borførte eller arresterte kjødelige mødre og påfølgende bortadopsjon til familier knyttet til det militære. Den 5. juli 2012 ble han dømt til femti års fengsel for sitt ansvar for denne virksomheten. Den 17. mai 2013 døde han av naturlige årsaker under soningen av sin fengselsstraff i et fengsel noe utenfor Buenos Aires.
Ifølge offisielle opptegnelser forsvant omtrent 13 000 opposisjonelle i løpet av det syv år lange diktatoriske regimet.
== Referanser == | Jorge Rafael Videla (født 2. august 1925 i Mercedes i provinsen Buenos Aires i Argentina, død 17. | 13,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gidon_Kremer | 2023-02-04 | Gidon Kremer | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Latviske dirigenter', 'Kategori:Latviske fiolinister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Riga', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gidon Markovitsj Kremer (1947–) er en latvisk fiolinist av tysk-jødisk avstamming.
Kremers regnes som en av verdens ledende fiolinister.
| Gidon Markovitsj Kremer (1947–) er en latvisk fiolinist av tysk-jødisk avstamming.
Kremers regnes som en av verdens ledende fiolinister.
== Liv og virke ==
Gidon Kremers bestefar og far var fiolinister og musikkpedagoger, så han fikk musikkundervisning allerede som barn. I 1954 begynte han på konservatoriet i Riga og fikk undervisning av Voldemar Sturesteps. I 1965 ble Kremer elev av David Ojstrakh ved konservatoriet i Moskva.
I 1981 grunnla Kremer Kammermusikfest Lockenhaus som arrangeres hver sommer, fra 1992 under navnet Kremerata Musica. I 1997 stiftet han strykeorkesteret Kremerata Baltica som består av unge musikere fra de baltiske statene. Samme år ble han utnevnt til Yehudi Menuhins etterfølger som kunstnerisk leder ved festivalen i Gstaad. Fra 2002 har han vært kunstnerisk leder ved festivalen les muséiques i Basel og er dessuten kunstnerisk rådgiver ved Kronberg-akademiet. Fra 2004 arrangerer han med Kremerata Baltica en festival i den latviske byen Sigulda som går av stabelen rundt månedsskiftet juni/juli.
Kremer har spilt med de mest betydningsfulle orkestre og dirigenter (Leonard Bernstein, Herbert von Karajan, Christoph Eschenbach, Nikolaus Harnoncourt, Lorin Maazel, Riccardo Muti, Zubin Mehta, James Levine, Valery Gergiev, Claudio Abbado og Sir Neville Marriner, og spilt inn over 100 CD-er for Melodija, Teldec, BIS Records, Nonesuch, Sony, ECM og Deutsche Grammophon. Blant hans kammermusikalske medmusikanter finner man blant andre Martha Argerich, Oleg Maisenberg, Eduard Brunner, Kim Kashkashian, Isabelle van Keulen, Waleri Afanasjew og Tabea Zimmermann. Fra 1994 har han samarbeidet med Per Arne Glorvigen.Han spiller tallrike samtidsverk og har uroppført Sofija Gubajdulinas Offertorium, Arvo Pärts Tabula Rasa for to fioliner og Stabat Mater, Michael Nymans første fiolinkonsert. Bortsett fra de klassiske komponistene står verk av Alfred Schnittke, Giya Kancheli, Valentin Silvestrov, Luigi Nono, Aribert Reimann, Pēteris Vasks, Kaija Saariaho og John Adams på programmet hans. I 1990-årene arbeidet han i stor utstrekning med Astor Piazzollas komposisjoner.
Kremer har gitt ut flere bøker: i 1993 Kindheitssplitter, i 1997 Obertöne og i 2003 Zwischen Welten. Bøkene tar opp både selvbiografiske og kunstneriske temaer.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
== Verk ==
Kindheitssplitter, München; Zürich: Piper 1993, ISBN 3-492-03614-7
Oase Lockenhaus. 15 Jahre Kammermusikfest – Kremerata Musica 1981-1996, Salzburg; Wien: Residenz-Verl. 1996, ISBN 3-7017-1057-0
Obertöne, Salzburg; Wien: Residenz-Verl. 1997, ISBN 3-7017-1063-5
Zwischen Welten, München; Zürich: Piper 2003, ISBN 3-492-04459-X
== Litteratur ==
Wolf-Eberhard von Lewinski: Gidon Kremer. Interviews, Tatsachen, Meinungen (Große Interpreten), Mainz: Schott 1982, ISBN 3-7957-8214-7
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gidon Kremer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gidon Kremer på Internet Movie Database
(da) Gidon Kremer på Filmdatabasen
(en) Gidon Kremer på Apple Music
(en) Gidon Kremer på Discogs
(en) Gidon Kremer på MusicBrainz
(en) Gidon Kremer på Spotify
(en) Gidon Kremer på Songkick
(en) Gidon Kremer på Last.fm
(en) Gidon Kremer på AllMusic
Gidon Kremer på Twitter
Gidon Kremer på Facebook
Gidon Kremer på YouTube
(en) Kremerata Blaticas hjemmesider
(de) biografi og diskografi av «KlassikAkzente» (RealAudio
(de) Verk av og om Gidon Kremer i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Gidon Markovitsj Kremer (1947–) er en latvisk fiolinist av tysk-jødisk avstamming. | 13,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storegut_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Storegut (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Storegut kan vise til:
Storegut – et fjell i Luster kommune i Sogn og Fjordane og Vang kommune i Oppland
MF «Storegut» – en jernbaneferge på Rjukanbanen
Storegut (diktsamling) – en diktsamling av Aasmund Olavsson Vinje
| Storegut kan vise til:
Storegut – et fjell i Luster kommune i Sogn og Fjordane og Vang kommune i Oppland
MF «Storegut» – en jernbaneferge på Rjukanbanen
Storegut (diktsamling) – en diktsamling av Aasmund Olavsson Vinje
== Se også ==
Storegutprisen | Storegut kan vise til: | 13,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bukfett | 2023-02-04 | Bukfett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Biologisk vev', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Medisinske tegn', 'Kategori:Stubber 2018-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Bukfett er fettvev som er lokalisert i bukhulen, i motsetning til subkutant fett (underhudsfett). Subkutant fett utgjør mesteparten av kroppens fettlager. | Bukfett er fettvev som er lokalisert i bukhulen, i motsetning til subkutant fett (underhudsfett). Subkutant fett utgjør mesteparten av kroppens fettlager. | thumb|240px|Bukfett | 13,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96ng%C3%BCter | 2023-02-04 | Öngüter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Folkeslag', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Öngütene, eller Öngüdene, var en tyrkisk stamme kjent fra Mongolia omkring Djenghis Khans (1162–1227) tid. Mange av dem var assyriske kristne. De holdt til i et område nord for og langsetter Den kinesiske mur, i den nordlige del av Ordos og områder nordøstenfor. De var et bufferfolk for Jin-dynastiet nord for provinsen Shanxi.Öngüthøvdingen Alakush tegin avslørte naimanenes planer om et angrep på Djenghis Khan i 1205, og gikk i allianse med mongolene. Da Djenghis Khan invaderte Jin-dynastiet i 1211, hadde han Alakush' støtte. Djenghis Khan gav så sin datter Alaqai beki til Alakushs sønn.
Alakush ble imidlertid drept av motstandere blant sine egne. Djenghis slo ned opprøret, og tok familien under sitt vern. Djenghis Khans datter Alaqai regjerte så over öngütene for flere mindreårige prinser, inntil regjeringstiden til Guyuk Khan (1246–48).
Mange fremtredende mongoler etter Djenghis Khans levetid var av öngütisk avstamning. Blant dem var den reisende munk og diplomat Rabban Sauma (1220–1294).
Öngütene var gode støttespillere for Kublai khan. Öngütherskeren Korgiz (Georg) giftet seg med Kublais to barnebarn, og kjempet mot Kaidu, hvis protesjé Duwa tok ham til fange og drepte ham senere, i 1298.
En god del öngüter skal ha konvertert til katolisismen under innflytelse av den italienske misjonæren/erkebiskopen Johannes av Montecorvino (1246–1328).
| Öngütene, eller Öngüdene, var en tyrkisk stamme kjent fra Mongolia omkring Djenghis Khans (1162–1227) tid. Mange av dem var assyriske kristne. De holdt til i et område nord for og langsetter Den kinesiske mur, i den nordlige del av Ordos og områder nordøstenfor. De var et bufferfolk for Jin-dynastiet nord for provinsen Shanxi.Öngüthøvdingen Alakush tegin avslørte naimanenes planer om et angrep på Djenghis Khan i 1205, og gikk i allianse med mongolene. Da Djenghis Khan invaderte Jin-dynastiet i 1211, hadde han Alakush' støtte. Djenghis Khan gav så sin datter Alaqai beki til Alakushs sønn.
Alakush ble imidlertid drept av motstandere blant sine egne. Djenghis slo ned opprøret, og tok familien under sitt vern. Djenghis Khans datter Alaqai regjerte så over öngütene for flere mindreårige prinser, inntil regjeringstiden til Guyuk Khan (1246–48).
Mange fremtredende mongoler etter Djenghis Khans levetid var av öngütisk avstamning. Blant dem var den reisende munk og diplomat Rabban Sauma (1220–1294).
Öngütene var gode støttespillere for Kublai khan. Öngütherskeren Korgiz (Georg) giftet seg med Kublais to barnebarn, og kjempet mot Kaidu, hvis protesjé Duwa tok ham til fange og drepte ham senere, i 1298.
En god del öngüter skal ha konvertert til katolisismen under innflytelse av den italienske misjonæren/erkebiskopen Johannes av Montecorvino (1246–1328).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tjalling H. F. Halbertsma: Early Christian Remains of Inner Mongolia, Leiden: Brill, 2008
Phillips, J. R. S. (1998). The Medieval Expansion of Europe (second edition utg.). Oxford University Press. ISBN 0198207409. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
Jean-Paul Roux: Histoire de l'Empire Mongol, Fayard, ISBN 2213031649 | Öngütene, eller Öngüdene, var en tyrkiskR. Grousset: The Empire of the Steppes, 1970, s. | 13,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akan_(organisasjon) | 2023-02-04 | Akan (organisasjon) | ['Kategori:Norske helseorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1963', 'Kategori:Rusmiddelavhengighet'] | Akan er et trepartssamarbeid mellom partene i norsk arbeidsliv, (LO, NHO og Staten) som har som hovedoppgave å forebygge rusmiddelproblemer i norsk arbeidsliv, samt å bidra til at ansatte med rusmiddelproblemer får hjelp.
Akan ble etablert i 1963, som Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani. Eierne dannet et styre for Akan. Et sekretariat ble opprettet i Oslo og gitt ansvaret for å utvikle ulike forebyggingsmodeller, og for å informere og lære opp virksomheter/ bedrifter i norsk arbeidsliv, både i privat og offentlig sektor. Sekretariatet vokste gradvis gjennom årene.
I 2006 ble navnet endret til Akan – Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk. Gjennom navneendringen ønsket man å nedtone fokuset på alkoholisme og narkomani, og i stedet øke vektleggingen av folkehelseperspektivet blant annet gjennom fokus på «skadelig bruk» og helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid mer generelt. Akan-sekretariatet ble kompetansesenter.
| Akan er et trepartssamarbeid mellom partene i norsk arbeidsliv, (LO, NHO og Staten) som har som hovedoppgave å forebygge rusmiddelproblemer i norsk arbeidsliv, samt å bidra til at ansatte med rusmiddelproblemer får hjelp.
Akan ble etablert i 1963, som Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani. Eierne dannet et styre for Akan. Et sekretariat ble opprettet i Oslo og gitt ansvaret for å utvikle ulike forebyggingsmodeller, og for å informere og lære opp virksomheter/ bedrifter i norsk arbeidsliv, både i privat og offentlig sektor. Sekretariatet vokste gradvis gjennom årene.
I 2006 ble navnet endret til Akan – Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk. Gjennom navneendringen ønsket man å nedtone fokuset på alkoholisme og narkomani, og i stedet øke vektleggingen av folkehelseperspektivet blant annet gjennom fokus på «skadelig bruk» og helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid mer generelt. Akan-sekretariatet ble kompetansesenter.
== Eksterne lenker ==
AKANs hjemmeside | Akan er et trepartssamarbeid mellom partene i norsk arbeidsliv, (LO, NHO og Staten) som har som hovedoppgave å forebygge rusmiddelproblemer i norsk arbeidsliv, samt å bidra til at ansatte med rusmiddelproblemer får hjelp. | 13,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kremerata_Baltica | 2023-02-04 | Kremerata Baltica | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kammermusikkgrupper', 'Kategori:Orkestre'] | Kremerata Baltica et kammerorkester som består av unge musikere fra de baltiske landene (Estland, Latvia, Litauen). Det ble grunnlagt av Gidon Kremer i 1997.
Kremerata Baltica har spilt inn en rekke CD-er. I 2002 vant en av deres innspillinger, After Mozart, Grammy Award i kategorien Classical Music: Best Small Ensemble Performance.
| Kremerata Baltica et kammerorkester som består av unge musikere fra de baltiske landene (Estland, Latvia, Litauen). Det ble grunnlagt av Gidon Kremer i 1997.
Kremerata Baltica har spilt inn en rekke CD-er. I 2002 vant en av deres innspillinger, After Mozart, Grammy Award i kategorien Classical Music: Best Small Ensemble Performance.
== Eksterne lenker ==
(lv) Offisielt nettsted | Kremerata Baltica et kammerorkester som består av unge musikere fra de baltiske landene (Estland, Latvia, Litauen). Det ble grunnlagt av Gidon Kremer i 1997. | 13,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Busse | 2023-02-04 | Theodor Busse | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Frankfurt an der Oder', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Theodor Busse (født 15. desember 1897, død 21. oktober 1986) var en tysk offiser, som deltok i første og andre verdenskrig. Busse ble født i Frankfurt (Oder) og begynte i den den tyske hæren som kadett i 1915. Ved slutten av 2. verdenskrig var han General der Infanterie.
| Theodor Busse (født 15. desember 1897, død 21. oktober 1986) var en tysk offiser, som deltok i første og andre verdenskrig. Busse ble født i Frankfurt (Oder) og begynte i den den tyske hæren som kadett i 1915. Ved slutten av 2. verdenskrig var han General der Infanterie.
== Karriere ==
Han ble forfremmet til offiser i februar 1917. På grunn av sin krigsinnsats ble han tildelt Ridderkorset med sverd av Königlicher Hausorden von Hohenzollern. Etter våpenhvilen i 1918 gikk han inn i det 100 000 mann sterke Reichswehr, hvor han steg i gradene.
Busse ble tatt opp som stabsoffiserelev i 1939 og deltok i et opplæringsprogram som ble antatt av Sjefen for Generalstaben i august samme år.
Mellom 1940 og 1942 tjenestegjorde han som operasjonssjef hos general, senere feltmarskalk, Erich von Manstein i den tyske 11. armé på Østfronten. Han fortsatte i Mansteins stab som operasjonssjef for Armégruppe Don fra 1942 til 1943. Fra 1943 til 1944 var han stabssjef i Armégruppe Syd. Begge armégruppene kjempet på Østfronten.
Mens han tjenestegjorde i Armégruppe Syd, ble han tildelt Ridderkorset 30. januar 1944. Han tilbrakte en kort tid i førerreserven og ble så utnevnt til sjef for 121. Infanteridivisjon. I 1944 var han sjef for 1. korps.
I de siste fem månedene av krigen var Busse sjef for 9. armé, som da var en del av Armégruppe Vistula. Etter hvert som sovjetrusserne fortsatte sin framrykking inn i Tyskland, var han med på slaget om Berlin, slaget om Seelowhøydene og senere i slaget ved Halbe.
Busse overtok kommandoen over 9. armé 21. januar 1945, men hans stilling som armésjef ble aldri offisielt bekreftet. Sjefer for styrker av arméstørrelse og større gikk inn i en slags prøveperiode, og normalt fikk de ikke offisielt tildelt stillingen før ca. 6 måneder etter de tiltrådte. Tyskland kapitulerte uten vilkår før Busses prøvetid utløp.
Etter slaget om Seelowhøydene ble Busses 9. armé presset inn i Spreewald i området rundt byen Halbe. Med en styrke på om lag 100 000 mann forsøkte han derfra å ta seg vestover for å møte general Walther Wenck og hans 12. armé.
== Forsøket på å frigjøre Berlin ==
Den 22. april 1945 ble Busse og 9. armé en del av en dårlig planlagt og desperat plan, som generalene Wilhelm Keitel og Alfred Jodl presenterte for Adolf Hitler. De foreslo at de gjenværende tyske styrkene rundt Berlin skulle angripe i flankene på de sovjetrussiske styrkene som var i ferd med å omringe byen, og avskjære forsyningslinjene deres.
Lyktes dette forsøket, ville det tyske angrepet frigjøre Berlin og tvinge de sovjetrussiske styrkene tilbake. Hitler bifalt planen. General Walther Wenck, som med 12. armé sto ved Elben og Mulde, ble beordret til å etterlate en svak sikringsstyrke, som skulle drive oppholdende strid mot de amerikanske styrkene. Hovedstyrken skulle angripe nordøstover for å unnsette Berlin. Samtidig skulle Theodor Busse med 9. armé angripe mot vest, slik at 9. armé etter hvert kunne slutte seg sammen med Wencks 12. armé og bryte den sovjetrussiske ringen om Berlin. Begge armeene skulle så sammen angripe mot Potsdam og Berlin. Wenks første mål var autobahn mellom Berlin og Dresden ved Ferch, ikke langt fra Potsdam.
I planen inngikk også et angrep fra områdene nordvest for Berlin. Det XLI. Panzerkorps ledet av den svært pålitelige general Rudolf Holtse, en gammel regimentskamerat av Keitel, skulle trekkes tilbake fra stillingene sine ved Elben og deretter gå til motangrep på aksen Spandau – Oranienburg. For å styrke Holtse skulle general Felix Steiner avgi 25. pansergrenaderdivisjon og 7. panserdivisjon.
Wencks 12. armé snudde helt om og angrep østover. Angrepet kom helt overraskende på sovjetrusserne som var i ferd med å omringe Berlin. I begynnelsen hadde tyskerne god fremgang, men ble så stoppet av sovjetrussiske styrker rett utenfor Potsdam.
Verken Busse med 9. armé eller Holtse med XLI. Panzerkorps hadde nevneverdig fremgang. Mot slutten av dagen den 27. april 1945 hadde de sovjetrussiske styrkene fullført omringningen, og styrkene inne i den tyske hovedstaden var fullstendig avskåret fra resten av Tyskland.
Sent om kvelden 29. april kontaktet general Hans Krebs general Jodl på radio og forlangte svar på følgende:
Hvor er Wencks fremre styrker?
Anser han å ville angripe?
Hva er posisjonen til 9. armé?
Hvor vil 9. arme bryte gjennom?
Hva gjør general Holtse?Tidlig på morgenen 30. april svarte Jodl til Krebs:
Wencks styrker stoppet sør for Schwielowsjøen.
12. armé ikke i stand til å fortsette angrepet på Berlin.
9. armés hovedstyrke har overgitt seg.
Holtses angrep er stanset og styrkene trekker seg tilbake mot Elben.To dager senere, 2. mai 1945, var slaget om Berlin over. General Helmuth Weidling underskrev da en betingelsesløs kapitulasjonsavtale for de tyske styrkene og overga Berlin til sovjetrusserne.
Denne siste, desperate planen for å redde Berlin ble aldri skikkelig fullført. De tyske stridskreftene manglet styrke til å gjennomføre planen og klarte aldri å nå de oppsatte målene. At styrker fra 9. armé klarte å ta seg frem til Wencks 12. armé i slaget ved Halbe, førte til at deler av 9. armé og en rekke sivile flyktninger klarte å ta seg over Elben og overgi seg til de amerikanske styrkene. Dette forsøkte amerikanerne å forhindre, da de ikke hadde ressurser til forpleining av så store mengder mennesker.
== Etter krigen ==
Mellom 1945 og 1946 var Busse krigsfange. Deretter ble han direktør for Vest-Tysklands sivilforsvar. Han har også skrevet flere bøker.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fellgiebel, Walther-Peer. Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939-1945. Friedburg, Germany: Podzun-Pallas, 2000. ISBN 3-7909-0284-5.
Nuremberg Trial Proceedings Volume 42 available from the Avalon Project at the Yale Law School.
The Generals of WWII Busse Theodor, General of Infantry (1897–1986)
Günter G. Führling: Endkampf an der Oderfront – Erinnerung an Halbe, Langen/Müller, ISBN 3-78442-566-6
Richard Lakowski, Karl Stich: Der Kessel von Halbe – Das letzte Drama, Brandenburgisches Verlagshaus/Siegler, ISBN 3-87748-633-9
Antony Beevor: Berlin 1945 – Das Ende, Goldmann, ISBN 3-442-15313-1
Günther W. Gellermann: Die Armee Wenck – Hitlers letzte Hoffnung, Bernhard & Graefe, ISBN 3-7637-5870-4 | Theodor Busse (født 15. desember 1897, død 21. | 13,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kris_Allen | 2023-02-04 | Kris Allen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Idol-deltakere i USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Pulaski County i Arkansas', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Kristopher «Kris» Neil Allen (født 21. juni 1985 i Jacksonville i Arkansas), er en amerikansk sanger fra Conway i Arkansas og vinner av åttende sesong (2009) av TV-serien American Idol.I 2007 gav han ut debutalbumet Brand New Shoes. I 2009 kom det selvtitulerte oppfølgeralbumet Kris Allen. Albumet solgte 80 000 kopier i USA den første uken, 118 000 mindre enn albumet For Your Entertainment til Adam Lambert, som Allen slo i finalen i American Idol.
| Kristopher «Kris» Neil Allen (født 21. juni 1985 i Jacksonville i Arkansas), er en amerikansk sanger fra Conway i Arkansas og vinner av åttende sesong (2009) av TV-serien American Idol.I 2007 gav han ut debutalbumet Brand New Shoes. I 2009 kom det selvtitulerte oppfølgeralbumet Kris Allen. Albumet solgte 80 000 kopier i USA den første uken, 118 000 mindre enn albumet For Your Entertainment til Adam Lambert, som Allen slo i finalen i American Idol.
== Diskografi ==
2007: Brand New Shoes
2009: Kris Allen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kris Allen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kris Allen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kris Allen på Internet Movie Database
(en) Kris Allen på Discogs
(en) Kris Allen på MusicBrainz
(en) Kris Allen på Spotify
(en) Kris Allen på Songkick
(en) Kris Allen på Last.fm
(en) Kris Allen på Genius — sangtekster
(en) Kris Allen på AllMusic
Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata | Kristopher «Kris» Neil Allen (født 21. juni 1985 i Jacksonville i Arkansas), er en amerikansk sanger fra Conway i Arkansas og vinner av åttende sesong (2009) av TV-serien American Idol. | 13,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirsten_Hove_Tveito | 2023-02-04 | Kirsten Hove Tveito | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske krimforfattere', 'Kategori:Norske psykologer', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune'] | Kirsten Marie Hove Tveito (født 31. juli 1944) er norsk psykolog og kriminalforfatter.Hun er født og oppvokst i Ålesund og er utdannet ved Universitetet i Oslo. Hun er bosatt i Oppegård i Nordre Follo, og har fra 1986-2008 jobbet som psykologspesialist ved voksenpsykiatrisk avdeling på Folloklinikken i Ski. Tidligere har hun blant annet vært skolepsykolog i Oslo.Sammen med Ellen K. Dahl har hun skrevet kriminalromanen Under isen, som utkom på Piratforlaget i 2008.
| Kirsten Marie Hove Tveito (født 31. juli 1944) er norsk psykolog og kriminalforfatter.Hun er født og oppvokst i Ålesund og er utdannet ved Universitetet i Oslo. Hun er bosatt i Oppegård i Nordre Follo, og har fra 1986-2008 jobbet som psykologspesialist ved voksenpsykiatrisk avdeling på Folloklinikken i Ski. Tidligere har hun blant annet vært skolepsykolog i Oslo.Sammen med Ellen K. Dahl har hun skrevet kriminalromanen Under isen, som utkom på Piratforlaget i 2008.
== Bibliografi ==
2008: Under isen - ISBN 9788281431508
== Referanser == | Kirsten Marie Hove Tveito (født 31. juli 1944) er norsk psykolog og kriminalforfatter. | 13,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Merkiter | 2023-02-04 | Merkiter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etniske grupper i Asia', 'Kategori:Stater og territorier etablert på 1000-tallet'] | Merkitene var et asiatisk steppefolk med et tildels mongolsk ledersjikt, og som spilte en stor rolle på Djenghis Khans tid. De levde av jakt og fiske. Fra den tid er tre klaner av dette folkeslaget kjent:
Chakhat, under Khagatai Darmala Khan
Uduyit, under Toghtoga Bei Khan
Uwa, under Dayir Usun KhanDeres område var ved det lavere løp av elven Selenga/Senga, sør for Bajkalsjøen. Som naboer hadde de folkene keraitene, naimanene og iskit-sakha-folket.
Merkitene talte et burjatisk, en mongolsk dialekt. Men deres sjamaner benyttet for sin trolldomskunst iskit-sakha, en gammeltyrkisk dialekt.
Folket skal ifølge legenden ha underkastet seg mongolene under Kabul Khan, altså en gang mellom 1130 og 1151.
I blant annet Mongolenes hemmelige historie dukker merkitene av og til opp. Det ser ut som om den røvede merkiter og fyrstebrud Hoelun var mor til Djenghis Khan, og videre til at det var grunnen til at man senere røvet også merkiten Bortai til å bli Djenghis' hustru. Deres sønn Dzjosjy (den fremmede) kan muligens egentlig ha vært sønn av en merkiterfyrste, selv om Djenghis Khan tok ham til seg så som sin egen førstefødte.
Deler av folket ble i 1205 opptatt blant mongolene, mens ledelsesskiktet flyktet til Turkestan, der de i 1217 ble fanget og drept.
En etterfølger av Djenghis Khan ved navn Orda Khan (død 1280) og første hersker av Orda-horden (Ordas Khanat eller Den hvite horde) behersket store deler av Sibir frem til Irtysj. Etterhvert døde folkeslagsnavnet merkitene ut i den folkenes smeltedigel som denne regionen var. | Merkitene var et asiatisk steppefolk med et tildels mongolsk ledersjikt, og som spilte en stor rolle på Djenghis Khans tid. De levde av jakt og fiske. Fra den tid er tre klaner av dette folkeslaget kjent:
Chakhat, under Khagatai Darmala Khan
Uduyit, under Toghtoga Bei Khan
Uwa, under Dayir Usun KhanDeres område var ved det lavere løp av elven Selenga/Senga, sør for Bajkalsjøen. Som naboer hadde de folkene keraitene, naimanene og iskit-sakha-folket.
Merkitene talte et burjatisk, en mongolsk dialekt. Men deres sjamaner benyttet for sin trolldomskunst iskit-sakha, en gammeltyrkisk dialekt.
Folket skal ifølge legenden ha underkastet seg mongolene under Kabul Khan, altså en gang mellom 1130 og 1151.
I blant annet Mongolenes hemmelige historie dukker merkitene av og til opp. Det ser ut som om den røvede merkiter og fyrstebrud Hoelun var mor til Djenghis Khan, og videre til at det var grunnen til at man senere røvet også merkiten Bortai til å bli Djenghis' hustru. Deres sønn Dzjosjy (den fremmede) kan muligens egentlig ha vært sønn av en merkiterfyrste, selv om Djenghis Khan tok ham til seg så som sin egen førstefødte.
Deler av folket ble i 1205 opptatt blant mongolene, mens ledelsesskiktet flyktet til Turkestan, der de i 1217 ble fanget og drept.
En etterfølger av Djenghis Khan ved navn Orda Khan (død 1280) og første hersker av Orda-horden (Ordas Khanat eller Den hvite horde) behersket store deler av Sibir frem til Irtysj. Etterhvert døde folkeslagsnavnet merkitene ut i den folkenes smeltedigel som denne regionen var. | Merkitene var et asiatisk steppefolk med et tildels mongolsk ledersjikt, og som spilte en stor rolle på Djenghis Khans tid. De levde av jakt og fiske. | 13,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stadieveksling | 2023-02-04 | Stadieveksling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grammatikk', 'Kategori:Samiske språk', 'Kategori:Østersjøfinske språk'] | Stadieveksling er en type konsonantmutasjon, hvor konsonanter veksler mellom ulike «karakterer». Den grammatiske prosessen forekommer i de samiske språkene fra og med umesamisk og nordover, i de østersjøfinske språkene og i de samojediske språkene nganasansk og selkupisk.
Stadieveksling kan bli karakterisert som «konsonantismens motstykke til omlyd». Det prototypiske tilfellet har vi i tostavingsstammer, hvor en ustemt lukkelyd (p, t, k) initialt i den siste stavingen blir lukket av et suffiks, og som følge av det blir stemt (i prinsippet b, d, g, men i moderne finsk får vi v, d, Ø). Dermed har vi i finsk tapa ‘vane’, katu ‘gate’, joki ‘elv’, som i genitiv, men det lukker stavingen med suffikset -n, og blir til tavan, kadun, joen. Dette er alle eksempler på kvalitativ stadieveksling.
Vi har også kvantitativ stadieveksling, kuppi ‘kopp’, hattu ‘hatt’, takki ‘frakk’ som i genitiv blir til kupin, hatun, takin. Stadieveksling i selkupisk minner sterkt om den finske, hvor en finner kätto ‘tarm’, genitiv kädön. Konsonanten i åpen stavelse blir kalt sterkt stadium, mens den i lukket stavelse blir kalt svakt stadium. I de moderne språk har stadievekslingen blitt til en morfologisk veksling. Vi kan også ha sterkt stadium i åpen stavelse og svakt stadium i lukket, som i finsk nominativ/genitiv liike / liikkeen ‘bevegelse’. Her har det tidligere vært en final lukkelyd, vi har hatt *liikeʔ / liikkeʔen, med sterkt stadium i åpen stavelse, som forventet, i dag er de fonologiske vilkårene endret, men stadievekslingen har likevel holdt seg uendra.
Med stadievekslingen spredd i de to utkantene av det uralske språkområdet (i øst og vest), gikk forskerne tidligere ut fra at det var et ururalsk fenomen, som hadde gått tapt i de andre uralske språka. Teorien er nå forlatt, og anser nå de østlige og vestlige stadievekslingene som resultat av polygenese, dvs. uavhengige, men parallelle utviklingsløp. Teorien om parallell utvikling er ikke så urimelig, ettersom lydendringene opptrer også i andre sammenhenger i andre språk. Fra et norsk synspunkt ser vi for eksempel at finsk sterkt stadium tilsvarer «norske» konsonanter, mens svakt stadium tilsvarer «danske». Vi finner det i norsk/danske ordpar som hatt / hat og hat / had.
En forklaring, som både professor Karl Bernhard Wiklund og Lauri Posti har stilt seg bak, er at østersjøfinsk stadieveksling er et lån fra germansk, ei tilpasning av Verners lov til østersjøfinsk, som hevder at indoeuropeiske ustemte lukkelyder ble til ustemte frikativer, mens de ved trykkfall på den (ikkeinitiale) stavelse etter konsonanten, ble frikativen i stedet stemt. Den østersjøfinske varianten sier at hvis det kommer en lett (åpen) stavelse etter konsonanten, får den være ustemt, men viss det forekommer en tung (lukket) stavelse etter konsonanten, så blir den stemt.
Stadieveksling i samisk skiller seg fra den østersjøfinske. Her får vi ikke en svekkelse av ustemte konsonanter, men en forlengelse, eller til og med dissimilering av konsonanter i åpen stavelse. Et eksempel er Sápmi ‘Sameland’, som etymologisk er samme ord som finsk Häme ‘Tavastland’ og Suomi ‘Finland’, og som blir til Sámi i genitiv. Her er -m- den opprinnelige konsonanten, og sterkt stadium har fått en initial -p-. I dette tilfellet kan det imidlertid ikke være Verners lov som står bak. | Stadieveksling er en type konsonantmutasjon, hvor konsonanter veksler mellom ulike «karakterer». Den grammatiske prosessen forekommer i de samiske språkene fra og med umesamisk og nordover, i de østersjøfinske språkene og i de samojediske språkene nganasansk og selkupisk.
Stadieveksling kan bli karakterisert som «konsonantismens motstykke til omlyd». Det prototypiske tilfellet har vi i tostavingsstammer, hvor en ustemt lukkelyd (p, t, k) initialt i den siste stavingen blir lukket av et suffiks, og som følge av det blir stemt (i prinsippet b, d, g, men i moderne finsk får vi v, d, Ø). Dermed har vi i finsk tapa ‘vane’, katu ‘gate’, joki ‘elv’, som i genitiv, men det lukker stavingen med suffikset -n, og blir til tavan, kadun, joen. Dette er alle eksempler på kvalitativ stadieveksling.
Vi har også kvantitativ stadieveksling, kuppi ‘kopp’, hattu ‘hatt’, takki ‘frakk’ som i genitiv blir til kupin, hatun, takin. Stadieveksling i selkupisk minner sterkt om den finske, hvor en finner kätto ‘tarm’, genitiv kädön. Konsonanten i åpen stavelse blir kalt sterkt stadium, mens den i lukket stavelse blir kalt svakt stadium. I de moderne språk har stadievekslingen blitt til en morfologisk veksling. Vi kan også ha sterkt stadium i åpen stavelse og svakt stadium i lukket, som i finsk nominativ/genitiv liike / liikkeen ‘bevegelse’. Her har det tidligere vært en final lukkelyd, vi har hatt *liikeʔ / liikkeʔen, med sterkt stadium i åpen stavelse, som forventet, i dag er de fonologiske vilkårene endret, men stadievekslingen har likevel holdt seg uendra.
Med stadievekslingen spredd i de to utkantene av det uralske språkområdet (i øst og vest), gikk forskerne tidligere ut fra at det var et ururalsk fenomen, som hadde gått tapt i de andre uralske språka. Teorien er nå forlatt, og anser nå de østlige og vestlige stadievekslingene som resultat av polygenese, dvs. uavhengige, men parallelle utviklingsløp. Teorien om parallell utvikling er ikke så urimelig, ettersom lydendringene opptrer også i andre sammenhenger i andre språk. Fra et norsk synspunkt ser vi for eksempel at finsk sterkt stadium tilsvarer «norske» konsonanter, mens svakt stadium tilsvarer «danske». Vi finner det i norsk/danske ordpar som hatt / hat og hat / had.
En forklaring, som både professor Karl Bernhard Wiklund og Lauri Posti har stilt seg bak, er at østersjøfinsk stadieveksling er et lån fra germansk, ei tilpasning av Verners lov til østersjøfinsk, som hevder at indoeuropeiske ustemte lukkelyder ble til ustemte frikativer, mens de ved trykkfall på den (ikkeinitiale) stavelse etter konsonanten, ble frikativen i stedet stemt. Den østersjøfinske varianten sier at hvis det kommer en lett (åpen) stavelse etter konsonanten, får den være ustemt, men viss det forekommer en tung (lukket) stavelse etter konsonanten, så blir den stemt.
Stadieveksling i samisk skiller seg fra den østersjøfinske. Her får vi ikke en svekkelse av ustemte konsonanter, men en forlengelse, eller til og med dissimilering av konsonanter i åpen stavelse. Et eksempel er Sápmi ‘Sameland’, som etymologisk er samme ord som finsk Häme ‘Tavastland’ og Suomi ‘Finland’, og som blir til Sámi i genitiv. Her er -m- den opprinnelige konsonanten, og sterkt stadium har fått en initial -p-. I dette tilfellet kan det imidlertid ikke være Verners lov som står bak. | Stadieveksling er en type konsonantmutasjon, hvor konsonanter veksler mellom ulike «karakterer». Den grammatiske prosessen forekommer i de samiske språkene fra og med umesamisk og nordover, i de østersjøfinske språkene og i de samojediske språkene nganasansk og selkupisk. | 13,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_kommunalministre | 2023-02-04 | Liste over Norges kommunalministre | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over norske ministre etter departement', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Liste over Norges kommunalministre viser statsråder i departementet, som 20. desember 1948 ble opprettet som Kommunal- og arbeidsdepartementet – ved at saker ble overført fra Justis- og politidepartementet og Sosialdepartementet.
I perioden 1990–92 het det kun Kommunaldepartementet, mens det fra 1997 til 2013 het Kommunal- og regionaldepartementet – ettersom arbeidsavdelingen i 1997 ble overført til det daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
I perioden 2013–21 het det Kommunal- og moderniseringsdepartementet, før det endret navn til Kommunal- og distriktsdepartementet i 2021.
Fra 12. april 2022 er Sigbjørn Gjelsvik (Sp) kommunal- og distriktsminister.
| Liste over Norges kommunalministre viser statsråder i departementet, som 20. desember 1948 ble opprettet som Kommunal- og arbeidsdepartementet – ved at saker ble overført fra Justis- og politidepartementet og Sosialdepartementet.
I perioden 1990–92 het det kun Kommunaldepartementet, mens det fra 1997 til 2013 het Kommunal- og regionaldepartementet – ettersom arbeidsavdelingen i 1997 ble overført til det daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
I perioden 2013–21 het det Kommunal- og moderniseringsdepartementet, før det endret navn til Kommunal- og distriktsdepartementet i 2021.
Fra 12. april 2022 er Sigbjørn Gjelsvik (Sp) kommunal- og distriktsminister.
== Liste ==
Fra 22. januar 2019 til 24. januar 2020 var Nikolai Astrup Norges første digitaliseringsminister underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Fra 24. januar 2020 til 14. oktober 2021 var Linda Hofstad Helleland distrikts- og digitaliseringsminister underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
== Referanser == | Liste over Norges kommunalministre viser statsråder i departementet, som 20. desember 1948 ble opprettet som Kommunal- og arbeidsdepartementet – ved at saker ble overført fra Justis- og politidepartementet og Sosialdepartementet. | 13,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_R%C3%A5d | 2023-02-04 | Kjell Råd | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune'] | Kjell Olson Råd (født 7. august 1923 i Breim i Gloppen kommune, død 6. juli 2006) var en norsk forfatter. Han skrev en rekke romaner og lokalhistoriske bøker, blant annet ni bøker om støler i Gloppen, Jølster, Stryn og Hornindal.
Den siste boken i rekken om stølene i indre Nordfjord ble utgitt etter hans død av hans kone, Karoline. Hun er tidligere rektor ved Byrkjelo skole. Kjell Råd er tidligere tildelt kulturprisen for Gloppen kommune.
| Kjell Olson Råd (født 7. august 1923 i Breim i Gloppen kommune, død 6. juli 2006) var en norsk forfatter. Han skrev en rekke romaner og lokalhistoriske bøker, blant annet ni bøker om støler i Gloppen, Jølster, Stryn og Hornindal.
Den siste boken i rekken om stølene i indre Nordfjord ble utgitt etter hans død av hans kone, Karoline. Hun er tidligere rektor ved Byrkjelo skole. Kjell Råd er tidligere tildelt kulturprisen for Gloppen kommune.
== Bibliografi i utvalg ==
(denne listen er ufullstendig – vet du mer er det fint om du legger til mer informasjon)
2008: setrane i Hornindal
2005: Setrar i Oppstryn og Nedstryn
2004: Setrar i Olden og Loen sokn
== Referanser == | | fsted = Breim i Gloppen kommune | 13,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dragon_Ball | 2023-02-04 | Dragon Ball | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dragon Ball'] | Dragon Ball (japansk: ドラゴンボール Hepburn: Doragon Bōru), av og til stilisert som Dragonball, er en japansk mediafranchise laget av Akira Toriyama i 1984. Den originale mangaserien, skrevet og illustrert av Toriyama, ble serialisert i Weekly Shonen Jump fra 1984 til 1995, med de 519 individuelle kapitlene samlet sammen i 42 tankōbon-volumer, av utgiveren Shueisha. Dragon Ball var i utgangspunktet inspirert av den klassiske kinesiske novellen Journey to the West, så vel som kampsportfilmer fra HongKong. Serien følger eventyrene til protagonisten, Son Goku, fra barndommen til voksenlivet mens han trener kampsport og utforsker verden på jakt etter de sju kulene kjent som dragekuler (engelsk: Dragon Balls), som tilkaller en drage som oppfyller ønsker når man samler alle sammen. Gjennom reisen får Goku en rekke venner og kjemper med et stort utvalg av fiender, hvor mange av dem også leter etter dragekulene.
| Dragon Ball (japansk: ドラゴンボール Hepburn: Doragon Bōru), av og til stilisert som Dragonball, er en japansk mediafranchise laget av Akira Toriyama i 1984. Den originale mangaserien, skrevet og illustrert av Toriyama, ble serialisert i Weekly Shonen Jump fra 1984 til 1995, med de 519 individuelle kapitlene samlet sammen i 42 tankōbon-volumer, av utgiveren Shueisha. Dragon Ball var i utgangspunktet inspirert av den klassiske kinesiske novellen Journey to the West, så vel som kampsportfilmer fra HongKong. Serien følger eventyrene til protagonisten, Son Goku, fra barndommen til voksenlivet mens han trener kampsport og utforsker verden på jakt etter de sju kulene kjent som dragekuler (engelsk: Dragon Balls), som tilkaller en drage som oppfyller ønsker når man samler alle sammen. Gjennom reisen får Goku en rekke venner og kjemper med et stort utvalg av fiender, hvor mange av dem også leter etter dragekulene.
== Rollefigurer ==
Son Gokū er hovedpersonen som en sterk gutt med svart strittende hår og hale. I løpet av serien kommer det for en dag at Gokū ikke er fra Jorda, nærmere bestemt fra planeten Vegeta. Det er forklaringen på den fastsittende halen. Vi finner ut at Gokū er en «Saiyanjin», universets stolteste krigerrase, fra planeten «Vegeta». Disse krigerne er brutale og onde. De jobber alle sammen for den onde Freeza som etterhvert fryktet legenden om en legendarisk Super-saiyaner. Derfor ødela Freeza planeten Vegeta. De eneste overlevende var prinsen, Vegeta, som var på et oppdrag på en annen planet sammen med Nappa og Raditz. Son Goku blir senere kjent som den legendariske saiyajinen, siden han var den første til å forvandle seg til en super-sayiajin.
Bulma er første person Gokū møter utenom bestefaren sin, Son Gohan. Bulma er ei skikkelig byjente med sans for komfort og luksus. Hun er også interessert i pene menn, og setter ut på jakten etter dragekulene for å ønske seg en kjæreste. Hun er en sikkelig kjeftesmelle, men hun kan til tider være snill. Hun får en sønn og en datter sammen med Vegeta, Trunks og Bra.
Kamesennin Mutenrōshi er en gammel mann med store kampsportferdigheter, og tidligere trener av Son Gohan og Gyūmaō. Blir Gokūs trener og mentor. Mutenrōshi er kjent for sin spesialteknikk, «Kamehameha», og for sin særdeles overdrevne interesse for kvinner.
Oolong er en gris som har evnen til å forvandle seg til hva som helst fem minutter av gangen og må vente i et minutt før han kan forandre seg igjen. I begynnelsen bruker han denne evnen til å terrorisere en landsby, men etter å ha tapt mot Gokū blir de to gode venner.
Yamchu er en ørkenrøver. Etter å ha kjempet mot Gokū trener og kjemper de to flere ganger sammen. Yamucha ble tidligere meget sky og flau i nærheten av jenter. Da han møtte Gokū og Bulma for første gang følger han etter dem for å røve til seg dragekulene og ønske at han «aldri mer blir redd jenter». Bulmas kjæreste til tider. Det blir slutt etter forholdet mellom Bulma og Vegeta. Yamchu ender til slutt opp som en verdens kjent baseball-spiller.
Pool er et kattelignende og svevende vesen som gikk på forvandlingsskole med Oolong, helt til Oolong ble kastet ut av skolen. Ulikt Oolong, er ikke Pu-ehrs forvandlinger tidsbegrenset. Yamuchas kompanjong.
Kuririn er en elev hos Kamesennin og Gokūs bestevenn. Lav og blankskallet, noe han svært ofte blir mobbet for. Han er Gokūs beste venn. Han gifter seg med androiden Nummer 18 og får senere en datter.
Tenshinhan er en elev hos Kamesennins rival, Tsurusennin. Med tre øyne registrerer han meget bra fiendens bevegelser, noe som gjør han til en meget god kampsportutøver. I utgangspunktet ville Tenshinhan bli drapsmann, men etter å ha kjempet mot Kamesennin og Gokū kommer han på bedre tanker, løsriver seg fra sin gamle mester og blir en av Gokūs sterkeste allierte. Etter kampen mot Celle sier Tehshinhan at det var deres siste møte, men han dukker opp igjen i kampen mellom Buu og Goku.
Chaozu er også tidligere elev av Tsurusennin, og god venn av Tenshinhan. Noe naiv og godtroende, og usedvanlig liten av vekst.
Lunch er en jente som slår seg ned hos Kamesennin etter å ha blitt reddet av Gokū og Kuririn. Vanligvis snill og hyggelig, men når hun nyser blir hun en voldelig og nærmest forbrytersk blondine med ekstra sans for våpen. Hun bor senere sammen med Tenshinhan og Chaozu.
Piccolo er en djevel med evne til å skape demoner, som har svært høy kampkraft. Er den onde delen av jordas gud, som måtte gi avkall på det onde i seg for å kunne bli gud. Piccolo er ondskapen personifisert, og hans største visjon er verdensherredømme for å kunne gjøre jorden til et ondskapens rike. Etter beinhard trening klarer Gokū til slutt å drepe Piccolo, men ikke før sistnevnte får lagt et siste egg som inneholder hans egne gener. Piccolo blir gjenfødt av dette egget, og blir fullvoksen på tre år, hvorpå han søker hevn over Gokū. Men etter kampen mot Raditz, Gokūs eldre bror, tar Piccolo seg av treningen til Son Gohan. Han går mer og mer over på Gokus side, og slår seg til slutt sammen med dem.
Mester Kvedde er en av jordens mektigste skapninger, og bor i toppen av et enormt høyt tårn, hvor han vokter det magiske «Supergudevannet», som slipper fri en persons skjulte krefter, dersom denne er sterk nok til å overleve den dødelige giften i vannet. Mester Kvedde kan se utover hele verden fra tårnet sitt. Han er også den eneste på jorden som kjenner hemmeligheten om hvordan man kan komme til Guds palass. Han har også magiske bønner som kan gjenopprette ens styrke og holde enn mett for flere dager.
Yajirobē er en makelig anlagt munk med stort potensial, men manglende vilje til å gjøre noe med det. Da han oppdaget at Mester Kvedde hadde tilgang på en nærmest utømmelig matkilde, flyttet han like greit inn hos ham, og har holdt seg der siden, med mindre han blir tvunget til å gjøre en innsats for planeten sin.
Gud er jordens gud, dragekulenes skaper, og Piccolos gode side. Tittelen som Gud går i arv blant mektige jordboere som har gjort seg fortjent til en slik stilling, men uansett hvor mye Gud prøvde, var han ute av stand til å møte den tidligere gudens kriterier. Den tidligere guden drev da Guds ondskap ut av Gud, og skapte Piccolo Daimaō. Piccolo og Guds livskraft er forbundet, og ingen av de to kan leve uten den andre. Dette gjorde Gud ute av stand til å hindre Piccolos herjinger, hvilket gav ham enorm skyldfølelse. Guds evner til å skape dragekuler kommer fra planeten Namek, hvor Gud ble født, men som barn sendt bort fra da en katastrofe truet planeten.
Son Gohan er Gokūs eldste sønn, oppkalt etter hans adoptivfar. Gohan ble født med voldsomme krefter, men på grunn av manglende trening, var har bare i stand til å utnytte dem når følelsene tok overhånd. Piccolo valgte å trene Gohan før de to mektige Saiyanerne Vegeta og Nappa angrep jorden, men det tok flere år før Gohan lærte å styre kreftene sine fullt ut. I kampen mot Celle ble Gohans skjulte krefter utslippet, og med de kreftene klarte han å pulverisere Celle. Han gifter seg senere med Videl og får en datter, Pan.
Vegeta er Saiyanernes prins, og en svært arrogant og stolt person med et voldsomt hat mot Son Gokū. Opprinnelig besatt av tanken på å skaffe seg udødelighet med dragekulenes hjelp, men ble etter hvert mer interessert i å beseire sin rival Gokū. Vegeta er fysisk sterkere enn Gokū, men heller svakere når det gjelder teknikk. Han har en myk side, men nekter å vise den. Sammen med Bulma har han en sønn, Trunks, som har arvet både utseende (til en viss grad) og styrken. Vegeta vil heller kjempe til siste bloddråpe enn å være på samme side som Son Gokū og vennene hans. Han gifter seg med Bulma og får to barn, Trunks og Bra.
Mester Kaio er en av de fire kaioene som vokter hele universet. Gud sendte Gokū til Kaiō for å trene til møte med sayianene som truet jorden. Teknikkene Gokū lærte der har kommet til nytte svært mange ganger senere.
Freeza er en ond tyrann som ønsker å legge under seg hele universet, og søker dragekulene fra Nameck for å gjøre seg udødelig, slik at han kan holde på makten til evig tid. Freeza la under seg sayianenes hjemplanet Vegeta, men utslettet den da han begynte å frykte at en dag kunne en Saiyaner bli til en legendarisk Super-saiyaner.
Son Goten er Gokūs andre sønn. Han slekter stort utseendemessig på faren og er også meget blåøyd og naiv. På lik måte som Son Goku, så har Goten en veldig imponerende styrke, han er bandt de yngste til å kunne transformere seg om til en super sayiajin.
Trunks er sønnen til Bulma og Vegeta. I den nåværende tidsregningen fikk Son Gokū og vennene hans besøk av en Trunks fra en alternativ fremtid. Denne utgaven av Trunks hjalp våre helter i kampen mot den onde Dr. Gero og hans cyborger, som hadde forårsaket enorme ødeleggelser i hans tid. Han har enorme krefter, og han er veldig lojal mot dem han liker. Han ser opp til sin far, selv om han ikke liker å innrømme det.
Nummer 20, tidligere kjent som Dr. Gero, var Red Ribbon-hærens sjefsforsker, og utviklet store mengder våpen, roboter, og cyborger for dem. Da hæren ble totalt knust av Son Gokū, sverget Gero hevn. Han brukte de neste 15 årene av sitt liv til å utvikle kraftige nok skapninger til å ødelegge sin forhatte fiende. Men Gero var gammel og svak, så for å ta del i ødeleggelsene valgte han å bygge en robotkropp identisk med sin virkelige, for så å overføre hjernen sin til denne. Denne kroppen er cyborg Nummer 20.
Nummer 19 er Dr. Geros assistent, han er også en android, hans evne er å suge til seg andres energi.
Nummer 18 er en av Dr. Geros androider, Hun har blondt hår og har en veldig imponerende styrke, hun klarte å slå Vegeta mens han var i sin super sayiajin form for første gang. Hun gifter seg med Kuririn og får en datter.
Nummer 17 er en av Dr. Geros androider, han er tvillingbroren til Nummer 18. Han har sort hår og er også veldig kraftig. Etter at Gohan bekjempet Celle, og alle av Celle's ofre ble gjennoplived, levde Nummer 17 et fredelig liv i det skjulte.
Nummer 16 er en av Dr. Geros androider, han blir vekket av nummer 17. I forhold til Nummer 17 og 18 så er Nummer 16 en veldig fredelig android. Han er veldig glad i naturen. Han hjelper også Z-krigerne å bekjempe Celle, på grunn av ham så klarte Son Gohan å slippe ut sine skjulte krefter.
Celle er lagd av datamskinen til Dr. Gero. Gero orket ikke å jobbe med prosjektet laget av alle cellene til de sterkeste krigerne, derfor ga han jobben til sin datamaskin. Cell er på jakt etter Nummer 17 og 18 for å bli komplett. Det er hans største ønske. Han suger energi fra mennesker for å bli sterkere. Han blir senere beseiret av Son Gohan.
Dende er en Namekianer som også blir den neste vokteren av jorden.
Mr.Satan er en kjent som 'verdens sterkeste mann', han utfordrer Celle til en kamp i Celles turnering, men han blir sendt flyvende bort av Celle. Han er også Faren til Videl og svigerfaren til Son Gohan og bestefaren til Pan.
Grand Kai er den som leder over alle de andre Kaio mesterne, han blir nevnt i Mangaen, men er kun vist i Animen.
Kaioshin er den som leder over alle Kaio mesterne, inkludert Grand Kai. Han veileder Goku og Z-krigerne til å sloss mot Babidi.
Babidi er sønn av Bibidi, en mektik trollman som skapte verdens farligste skapning, Bøø. Han blir senere drept av Bøø.
Gotenks er en person som ble skapt ved at Goten og Trunks fusjonerte. Fusjonen ble utført ved hjelp av Goku og Piccolo.
Mystic Gohan er Son Gohan når han får sine sovende krefter vekket. Han blir den Ultimate kriger, helt til Bøø absorberer Picoolo og Gotenks.
Eldre Kaio er han som var Kaioshin for 15 generasjoner siden. Han hjelper Son-Gohan med å vekke sine skjulte krefter. Han gir også sitt liv til Goku og gir han sin fusjon-øredobber.
Bøø er skapningen Bibidi skapte, Bibidi regnet Bøø som for farlig, så han seglet Bøø inn i et egg, like etter ble Bibidi drept av Kaioshin. Bøø blir vekket tilbake til livet ved hjelp av Babidi, og duellen mellom Majin Vegeta og Goku. Bøø dreper helle menneskepopulasjonen bortsett fra en person, Mr.Satan, og det er fordi han og Mr.Satan fikk et vennskapelig forhold før Bøø ble fullstendig ond.Bøø transformerer seg hver gang han sluker opp en person. Når hunden til Bøø og Mr.Satan ble drept ble Bøø så sur at han skapte en ny Bøø som var all ondskapen til originale bøø samlet til en skapning. Den onde Bøø transformerte den gode Bøø til en Kjeks, spiste han, og ble dermed en supersterk Bøø. Deretter blir Picoolo, og Gotenks. Bøø absorberer også opp Mystik Gohan og blir den sterkeste krigeren i Universet, helt til Goku og Vegeta fusjonerer via fusjon øredobbene Goku fikk fra Den Eldre Kaio.Gogeta blir også absorbert av Bøø, men han bruker et skjold som hindrer Bøø i å absorbere ham fullstendig Når han senker sjoldet blir Gogeta om til Vegeta og Goku igjen. Goku og Vegeta finner kroppene til sine venner som har blitt absorbert, de kutter dem av og de finner også gode Bøø, som de også henter.
Kid Bøø er den originale formen til Bøø. Han dukker opp fordi Goku og Vegeta kutter av den gode bøø, som fører til at Bøø ikke har noen absorberte krefter og går tilbake til sin vanlige form.Kid Bøø er mye sterkere enn de andre Bøø-formene han har vært. Han blir bekjempet via en stor Genki Dama som Goku får til ved hjelp av jordens befolkning.
Øøb er den re-inkarnert versjonen av Bøø.
Pan er barnebarnet til Goku og datteren til Gohan og Videl, en av hovedpersonene i Dragonball GT sagaene.
== Media ==
=== Manga ===
Dragon Ball
Dragon Ball: Episode of Bardock
Dragon Ball Z
Dragon Ball Super
=== Anime ===
Dragon Ball
Dragon Ball Z
Dragon Ball GT
Dragon Ball Super
Super Dragon Ball Heroes
=== Filmer ===
==== Dragon Ball ====
Curse of the Blood Rubies
Sleeping Princess in Devil's Castle
Mystical Adventure
The Path to Power (1996)
==== Dragon Ball Z ====
Dead Zone
The World's Strongest
The Tree of Might
Lord Slug
Cooler's Revenge
The Return of Cooler
Super Android 13!
Broly – The Legendary Super Saiyan
Bojack Unbound
Broly – Second Coming
Bio-Broly
Fusion Reborn
Wrath of the Dragon
Battle of Gods (etter The Path to Power)
Resurrection 'F'
==== Dragon Ball Super ====
Broly (14. desember 2018 i Japan)
== Eksterne lenker ==
Dragon Ball Wiki på Fandom
Norske Dragon Ball Wiki på Fandom | En ball er en rund gjenstand med forskjellige bruksområder innen sport, spill og lek. Den er vanligvis sfærisk, men kan også være oval. | 13,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storelva_(Breim_i_Gloppen) | 2023-02-04 | Storelva (Breim i Gloppen) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Breimsvassdraget', 'Kategori:Elver i Gloppen'] | Storelva (også kalt Breimselva) er ei elv i Breim i Gloppen kommune. Elva har utløp fra Bergheimsvatnet sør for Byrkjelo, og munner ut i Breimsvatnet ved Reed, nær Reed Camping.
Elva er brevannsfarget, avhengig av sesong. Den renner fra øst mot vest gjennom dalsbunnen i Breim, også kalt Breimsbygda. Elva mottar mindre vannmengder fra sideelver, der det største sidevassdraget er Myklebustdalselva fra Sanddalsvatnet i Myklebustdalen ved Byrkjelo.
Breimselva omtales som en god fiskeelv for ørret og røye.
Teitafossen kraftverk er et elvekraftverk som utnytter et fall på 8 meter i Storelva.
| Storelva (også kalt Breimselva) er ei elv i Breim i Gloppen kommune. Elva har utløp fra Bergheimsvatnet sør for Byrkjelo, og munner ut i Breimsvatnet ved Reed, nær Reed Camping.
Elva er brevannsfarget, avhengig av sesong. Den renner fra øst mot vest gjennom dalsbunnen i Breim, også kalt Breimsbygda. Elva mottar mindre vannmengder fra sideelver, der det største sidevassdraget er Myklebustdalselva fra Sanddalsvatnet i Myklebustdalen ved Byrkjelo.
Breimselva omtales som en god fiskeelv for ørret og røye.
Teitafossen kraftverk er et elvekraftverk som utnytter et fall på 8 meter i Storelva.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Mer informasjon om Breimselva Arkivert 6. oktober 2007 hos Wayback Machine. | Storelva (også kalt Breimselva) er ei elv i Breim i Gloppen kommune. Elva har utløp fra Bergheimsvatnet sør for Byrkjelo, og munner ut i Breimsvatnet ved Reed, nær Reed Camping. | 13,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%A5resypress | 2023-02-04 | Tåresypress | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1847', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Sypressfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Tåresypress eller «Chinese Weeping Cypress» (latin: Cupressus funebris ) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten vokser i sørvestre og sentrale Kina.
Tåresypress blir 20–35 m høy, og har en diameter på inntil 2 meter. Kronen er lysegrønn, tett, men uregelmessig og skudd litt hengende. Skjellaktige eldre skudd er 1–2 mm lange, unge skudd inntil 10 år gamle er 3–8 mm lange nåler. Konglen starter grønn, men modner på 24 måneder til en rund, 1–2 cm stor mørkebrun eller burgunderbrun kongle med 6–10 skjell. Hannkonglene modner og sprer sine pollen om våren.
Trærne vokser i skogsområder, men langvarig kultivering gjør det vanskelig å fastslå treets opprinnelige økologi. Omfatter Guizhou, Hunan, Chongqing Anhui, Fujian, sørlige Gansu, Guangdong, Guangxi, Henan, Hubei, Jiangxi, Shaanxi, Sichuan, Yunnan, og Zhejiang. Den plantes ofte i parker og hager rundt templer og klostere.
| Tåresypress eller «Chinese Weeping Cypress» (latin: Cupressus funebris ) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten vokser i sørvestre og sentrale Kina.
Tåresypress blir 20–35 m høy, og har en diameter på inntil 2 meter. Kronen er lysegrønn, tett, men uregelmessig og skudd litt hengende. Skjellaktige eldre skudd er 1–2 mm lange, unge skudd inntil 10 år gamle er 3–8 mm lange nåler. Konglen starter grønn, men modner på 24 måneder til en rund, 1–2 cm stor mørkebrun eller burgunderbrun kongle med 6–10 skjell. Hannkonglene modner og sprer sine pollen om våren.
Trærne vokser i skogsområder, men langvarig kultivering gjør det vanskelig å fastslå treets opprinnelige økologi. Omfatter Guizhou, Hunan, Chongqing Anhui, Fujian, sørlige Gansu, Guangdong, Guangxi, Henan, Hubei, Jiangxi, Shaanxi, Sichuan, Yunnan, og Zhejiang. Den plantes ofte i parker og hager rundt templer og klostere.
== Eksterne lenker ==
(en) Tåresypress i Encyclopedia of Life
(en) Tåresypress i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tåresypress hos ITIS
(en) Tåresypress hos The International Plant Names Index
(en) Tåresypress hos Tropicos
(en) Kategori:Cupressus funebris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cupressus funebris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cupressus funebris – detaljert informasjon på Wikispecies
IUCN RedList – Cupressus funebris.
Germplasm Resources Information Network - Cupressus funebris.
Conifers.org – Cupressus funebris. | Tåresypress eller «Chinese Weeping Cypress» (latin: Cupressus funebris ) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten vokser i sørvestre og sentrale Kina. | 13,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K.B._Wiklund | 2023-02-04 | K.B. Wiklund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. august', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Västerås', 'Kategori:Samisk språkhistorie', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske lingvister'] | Karl Bernhard Wiklund (født 15. mars 1868 i Västerås, død 29. august 1934 i Uppsala) var professor i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet mellom 1905 og 1933. Han ble i 1930 valgt inn som medlemsnummer 830 i Kungliga Vetenskapsakademien.
K.B. Wiklund spesialiserte seg fremfor alt innenfor studier av samiske språk og kultur. Som ledd i de antropologiske studiene av de illitterære språkområdene i nord valgte han å kartlegge tilstedeværelsen av skandinaviske fremmedord i de samiske språk. Gjennom ordforrådet ble det dermed mulig å si noe om kulturkontakt i historisk perspektiv mellom samisk og folk av norsk og svensk tilhørighet. Wickslund var redd for at den samiske kulturen skulle bli skadelidende gjennom moderniseringsprosessene, som radikalt ville komme til å endre livsforholdene til urbefolkningen. Han styrte med andre ord retning på sin forskning etter en «Lapp shall remain Lapp»-doktrine. For å styrke den samiske kulturen utga han både en lulesamisk ordbok og en grammatikk.
| Karl Bernhard Wiklund (født 15. mars 1868 i Västerås, død 29. august 1934 i Uppsala) var professor i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet mellom 1905 og 1933. Han ble i 1930 valgt inn som medlemsnummer 830 i Kungliga Vetenskapsakademien.
K.B. Wiklund spesialiserte seg fremfor alt innenfor studier av samiske språk og kultur. Som ledd i de antropologiske studiene av de illitterære språkområdene i nord valgte han å kartlegge tilstedeværelsen av skandinaviske fremmedord i de samiske språk. Gjennom ordforrådet ble det dermed mulig å si noe om kulturkontakt i historisk perspektiv mellom samisk og folk av norsk og svensk tilhørighet. Wickslund var redd for at den samiske kulturen skulle bli skadelidende gjennom moderniseringsprosessene, som radikalt ville komme til å endre livsforholdene til urbefolkningen. Han styrte med andre ord retning på sin forskning etter en «Lapp shall remain Lapp»-doktrine. For å styrke den samiske kulturen utga han både en lulesamisk ordbok og en grammatikk.
== Renbeitekommissionen af 1907 ==
Sammen med Just Qvigstad laget Wiklund på oppdrag for den norske og den svenske stat en enorm samling med transkripsjoner av dokumenter og utdrag fra samiske dokumenter fra perioden 1558-1900. Bakgrunnen var at det med unionsoppløsningen i 1905 var oppstått en uenighet mellom norske og svenske reindriftssamer om hvilke beiterettigheter svenske samer kunne hevdholde på norsk territorium. Norske myndigheter mente at nomadenes utnyttelse av dyrkbar mark ville være til hinder for jordbrukskolonisasjonen, mens svenske myndigheter mente de hadde historiske rettigheter til slik utnyttelse av områdene. Spesielt toppet konflikten seg innenfor Troms fylke.
Selv om reinbeitespørsmålet var ett av de fire forhandlingstemaene under de politiske forhandlingene i Karlstad i anledning unionsoppløsningen, var saken stadig gjenstand for høylytt debatt, som gjorde at det oppsto et behov for å få vite ”i hvilken udstrækning de svenske lappers renbeitning i Tromsø amt har fundet sted fra gammel tid saavelsom i nyere tid”. De to sakkyndige ble stilt fritt til å bringe inn de dokumenter de ønsket inkludert, mens de begge skulle være enige om at det ikke hadde relevans dersom noe skulle utelates, noe som ledet til at dokumentet ble på hele 523 sider.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Entwurf einer urlappischen lautlehre. Société finno-ougrienne, 1896.
De svenska nomadlapparnas flyttningar till Norge i äldre och nyare tid. Almqvist & Wiksells boktryckeri-.a-b., 1908.
Sm.m. Just Knud Qvigstad: Dokumenter angaaende flytlapperne m.m., samlede efter renbeitekommissionens opdrag. Bind 2-4. Renbeitekommissionen af 1907. Kristiania 1909.
Lapperne. A. Bonnier, 1947.
Lapperne. A. Bonnier, 1948.
Lule-lappisches Wörterbuch. Anthropological Publications, 1969.
== Litteratur ==
Christer Karlsson: "En lärobok för livet: Karl Bernhard Wiklund och Nomadskolans läsebok". B.-P. Finstad, L.I. Hansen, H. Minde, Einar Niemi & H. Tjelmeland (eds): Stat, religion, etnisitet. Rapport fra Skibotn-konferansen. Senter for samiske studier, Skriftserie 4. Tromsö 1997.
Sverker Sörlin: "Rituals and Resources of Natural History: The Northe and the Arctic in Swedish Scientific Nationalism" (s. 73-125). Michael Bravo & Sverker Sörlin (eds): Narrating the Arctic. A Cultural History of Nordic Scientific Practices. ISBN 0-88135-385-X | Karl Bernhard Wiklund (født 15. mars 1868 i Västerås, død 29. | 13,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nippon_Budokan | 2023-02-04 | Nippon Budokan | ['Kategori:Arenaer under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsanlegg i Japan', 'Kategori:Idrettshaller', 'Kategori:Sommer-OL 1964', 'Kategori:Tokyo'] | Nippon Budokan er konsertsal og sportshall. Den ble opprinnelig bygd som den største av judoarenaer til OL 1964. Den ligger i Tokyo i Japan og har plass til 14 000 tilskuere.
| Nippon Budokan er konsertsal og sportshall. Den ble opprinnelig bygd som den største av judoarenaer til OL 1964. Den ligger i Tokyo i Japan og har plass til 14 000 tilskuere.
== Eksterne lenker ==
Offisiell Nippon Budokan | Nippon Budokan er konsertsal og sportshall. Den ble opprinnelig bygd som den største av judoarenaer til OL 1964. | 13,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arizonasypress | 2023-02-04 | Arizonasypress | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Arizonasypress eller «Arizona Cypress» (latin: Cupressus arizonica ) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten har en rekke varianter, og er spredt over hele det sørvestlige USA og nordvestre Mexico, inklsuive Baja California. Den danner sjelden store bestander lokalt.
Arizonasypress blir 10-25 m høy, diameter inntil 0,5 meter. Kronen er grå- eller blå-grønn, oval-konisk og tett. Skjellaktige eldre skudd 2-5 mm lange, unge skudd er lengre nåler. Konglen starter grønn, men modner på 20-24 måneder til en rund, 2-3 cm stor grå eller gråbrun kongle med 5-9 skjell. Konglene er lukket i årevis, og åpner seg ofte først når det oppstår skogbrann (brannspredning). Hannkonglene er 3-5 mm lange når de modner og sprer sine pollen om våren.
| Arizonasypress eller «Arizona Cypress» (latin: Cupressus arizonica ) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten har en rekke varianter, og er spredt over hele det sørvestlige USA og nordvestre Mexico, inklsuive Baja California. Den danner sjelden store bestander lokalt.
Arizonasypress blir 10-25 m høy, diameter inntil 0,5 meter. Kronen er grå- eller blå-grønn, oval-konisk og tett. Skjellaktige eldre skudd 2-5 mm lange, unge skudd er lengre nåler. Konglen starter grønn, men modner på 20-24 måneder til en rund, 2-3 cm stor grå eller gråbrun kongle med 5-9 skjell. Konglene er lukket i årevis, og åpner seg ofte først når det oppstår skogbrann (brannspredning). Hannkonglene er 3-5 mm lange når de modner og sprer sine pollen om våren.
== Varianter ==
Det er fem varianter, enkelte ansett av en del forskere som egne arter.
Cupressus arizonica var. arizonica – «Arizonasypress» – sikker variant i sørlige Arizona, sørvestre New Mexico, sør til Durango og Tamaulipas i Mexico. Inntil 25 m, smal eller søyleformet krone, barken gråbrun, bladverket mattgrønt eller grågrønt, kongler 20 mm hvor hvert skjell har en sentrert knott.
Cupressus arizonica var. glabra (= syn. Cupressus glabra) - «Smooth Arizona Cypress» - sikker variant i det sentrale Arizona. Inntil 22 m, rød-purpur-brun bark, bladverket mer blågrønt med små gule hannblomster ytterst ved bladspissen, kongle 20 mm rund og grønnbrun. Brukes mye som prydtre i hager og parker.
Cupressus arizonica var. montana (= syn. Cupressus montana) - «San Pedro Martir Cypress» - sårbar variant i Sierra Juárez og San Pedro Mártir i nordre Baja California, Mexico.
Cupressus arizonica var. nevadensis (= syn. Cupressus nevadensis) - «Nevadasypress» eller «Piute Cypress» - sørlige California (Kern County og Tulare County).
Cupressus arizonica var. stephensonii (= syn. Cupressus stephensonii) - «Cuyamacasypress» eller «Cuyamaca Cypress» - kritisk utrydningstruet variant i sørlige California (San Diego County), mesteparten av populasjonen brant ned i skogbrann i oktober 2003, men har satt nye skudd igjen gjennom brannspredning.
== Eksterne lenker ==
(en) Arizonasypress i Encyclopedia of Life
(en) Arizonasypress i Global Biodiversity Information Facility
(en) Arizonasypress hos ITIS
(en) Arizonasypress hos The International Plant Names Index
(en) Arizonasypress hos Tropicos
(en) Kategori:Cupressus arizonica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cupressus arizonica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cupressus arizonica – detaljert informasjon på Wikispecies
IUCN RedList – Cupressus arizonica.
Conifers.org – Cupressus arizonica. | Arizonasypress eller «Arizona Cypress» (latin: Cupressus arizonica ) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten har en rekke varianter, og er spredt over hele det sørvestlige USA og nordvestre Mexico, inklsuive Baja California. | 13,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_N._Hoemsnes | 2023-02-04 | Ole N. Hoemsnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Journalister i Aftenposten', 'Kategori:Journalister i Morgenbladet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer fra Fræna kommune', 'Kategori:Statssekretærer i Regjeringen Borten'] | Ole Norvald Hoemsnes (født 15. desember 1927 i Fræna) er en norsk tidligere journalist.
Han ble ansatt som politisk journalist i Morgenbladet i 1959, gikk deretter over til Morgenposten i 1963, før han i 1964 begynte i Aftenposten i 1964. Fra 1966 til 1970 var han formann i Norsk Journalistlag. Fra 1970 til 1971 arbeidet han som presse- og informasjonsråd ved Statsministerens kontor. Hoemsnes spilte en rolle i saken som førte til Per Borten-regjeringens avgang. Han vendte deretter, i 1971, tilbake til Aftenposten, hvor han arbeidet frem til 1992. Hoemsnes har siden skrevet en rekke bøker, blant annet om norsk industrihistorie.
| Ole Norvald Hoemsnes (født 15. desember 1927 i Fræna) er en norsk tidligere journalist.
Han ble ansatt som politisk journalist i Morgenbladet i 1959, gikk deretter over til Morgenposten i 1963, før han i 1964 begynte i Aftenposten i 1964. Fra 1966 til 1970 var han formann i Norsk Journalistlag. Fra 1970 til 1971 arbeidet han som presse- og informasjonsråd ved Statsministerens kontor. Hoemsnes spilte en rolle i saken som førte til Per Borten-regjeringens avgang. Han vendte deretter, i 1971, tilbake til Aftenposten, hvor han arbeidet frem til 1992. Hoemsnes har siden skrevet en rekke bøker, blant annet om norsk industrihistorie.
== Bibliografi ==
Ole N. Hoemsnes (1986). Skjebnedøgn : om Borten-regjeringens fall. Gyldendal. ISBN 8205169217.
== Eksterne lenker ==
(no) Ole N. Hoemsnes hos Norsk senter for forskningsdata | Ole Norvald Hoemsnes (født 15. desember 1927 i Fræna) er en norsk tidligere journalist. | 13,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bygd%C3%B8ynes | 2023-02-04 | Bygdøynes | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bygdøy'] | Bygdøynes er et område på halvøyen Bygdøy i Bydel Frogner i Oslo.
Ved inngangen til 1900-tallet var Bygdøynes blitt et populært utfartssted for byens innbyggere, og hadde offentlig bad, bevertnings- og forlystelsesetablissementer. Senere er området best kjent for sine maritime museer, og er tilholdssted for Kon-Tiki Museet, Frammuseet og Norsk Maritimt Museum. Foruten museene er området preget av villabebyggelse.
Bygdøynes har bussforbindelse inn til Oslo sentrum, og i sommerhalvåret også båtforbindelse til Rådhusbryggene.
| Bygdøynes er et område på halvøyen Bygdøy i Bydel Frogner i Oslo.
Ved inngangen til 1900-tallet var Bygdøynes blitt et populært utfartssted for byens innbyggere, og hadde offentlig bad, bevertnings- og forlystelsesetablissementer. Senere er området best kjent for sine maritime museer, og er tilholdssted for Kon-Tiki Museet, Frammuseet og Norsk Maritimt Museum. Foruten museene er området preget av villabebyggelse.
Bygdøynes har bussforbindelse inn til Oslo sentrum, og i sommerhalvåret også båtforbindelse til Rådhusbryggene.
== Referanser == | Bygdøynes er et område på halvøyen Bygdøy i Bydel Frogner i Oslo. | 13,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guadalupesypress | 2023-02-04 | Guadalupesypress | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Guadalupesypress eller «Arizona Cypress» (latin: Cupressus guadalupensis) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten har to varianter og begge er sårbare eller truet av utrydning. De vokser på Guadalupeøya og på fastlandet innenfor i Baja California, videre i deler av nordøstre områder i Mexico, og det sørlige California. Dyrkes i noen få parker i Storbritannia og Irland.
Guadalupesypress blir inntil 10-20 m høy. Kronen er grå- eller mørk-grønn, oval-konisk og tett, starter litt oppe på en nedre, bar stamme.Barken rød-violett- purpur med sjatteringer i brunt og oransje-gult. Skjellaktige eldre skudd 2-5 mm lange, unge skudd er lengre nåler. Konglen starter grønn, men modner på 20-24 måneder til en rund, 1-4 cm stor grå eller gråbrun kongle med 5-9 skjell. Konglene er lukket i årevis, og åpner seg ofte først når det oppstår skogbrann (brannspredning). Hannkonglene er 3-5 mm lange når de modner og sprer sine pollen om våren.
| Guadalupesypress eller «Arizona Cypress» (latin: Cupressus guadalupensis) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten har to varianter og begge er sårbare eller truet av utrydning. De vokser på Guadalupeøya og på fastlandet innenfor i Baja California, videre i deler av nordøstre områder i Mexico, og det sørlige California. Dyrkes i noen få parker i Storbritannia og Irland.
Guadalupesypress blir inntil 10-20 m høy. Kronen er grå- eller mørk-grønn, oval-konisk og tett, starter litt oppe på en nedre, bar stamme.Barken rød-violett- purpur med sjatteringer i brunt og oransje-gult. Skjellaktige eldre skudd 2-5 mm lange, unge skudd er lengre nåler. Konglen starter grønn, men modner på 20-24 måneder til en rund, 1-4 cm stor grå eller gråbrun kongle med 5-9 skjell. Konglene er lukket i årevis, og åpner seg ofte først når det oppstår skogbrann (brannspredning). Hannkonglene er 3-5 mm lange når de modner og sprer sine pollen om våren.
== Varianter ==
Det er to varianter.
Cupressus guadalupensis var. guadalupensis – «Guadalupesypress» – sikker variant utenfor kysten på mexicansk side av grensen, på 820-1280 moh. på Guadalupeøya. varianten er kritisk utrydningstruet, av overgressing fra geiter og generell reduksjon av populasjonen over mer enn 100 år. Kanskje finnes det bare såvidt over 100 individer tilbake.
Cupressus guadalupensis var. forbesii (= syn. Cupressus forbesii ) - «Tecate Cypress» - sikker variant på fastlandet i grenseområdene i vest mellom Mexico og California, høyde 450-1000 moh i Baja California, San Diego County og Orange County. Sårbar variant. Populasjonen på Tecate Mountain brant i oktober 2007, men kan blereetablert pga. evnen til brannspredning.
== Eksterne lenker ==
(en) Guadalupesypress i Encyclopedia of Life
(en) Guadalupesypress i Global Biodiversity Information Facility
(en) Guadalupesypress hos ITIS
(en) Guadalupesypress hos The International Plant Names Index
(en) Guadalupesypress hos Tropicos
(en) Kategori:Cupressus guadalupensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cupressus guadalupensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cupressus guadalupensis – detaljert informasjon på Wikispecies
IUCN RedList – Cupressus guadalupensis.
Conifers.org – Cupressus guadalupensis. | Guadalupesypress eller «Arizona Cypress» (latin: Cupressus guadalupensis) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten har to varianter og begge er sårbare eller truet av utrydning. | 13,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montereysypress | 2023-02-04 | Montereysypress | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nord-Amerikas flora', 'Kategori:Sypressfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Montereysypress eller «Monterey Cypress» (latin: Cupressus macrocarpa) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten vokser bare på kysten i to fredede naturområder i det midtre California. Langs kysten blir stammen ofte forvridd av vind.
Sammen med Nutkasypress kan den krysse seg og skape hybriden Leylandsypress (X Cupressocyparis leylandii = syn. Callitropsis × leylandii). Hybriden oppstod i Storbritannia i 1888.
Montereysypress blir 5-20 m høy. Kronen er mellomgrønn og uregelmessig, stammen ofte forvridd. Skjellaktige eldre skudd 2-5 mm lange, unge skudd er 4-8 mm lange nåler. Konglen starter grønn, men modner på 20-24 måneder til en rund, 2-4 cm stor brun kongle med 6-14 skjell. Hannkonglene er 3-5 mm lange når de modner og sprer sine pollen om senvinteren og våren.
Arten brukes mye som ornamentalt park- og hagetre, og det finnes en rekke kultiverte former og kultivarer i både Nord-Amerika og Europa. Den plantes også som vindbeskytter i New Zealand, og som tømmerplante i Kenya.
| Montereysypress eller «Monterey Cypress» (latin: Cupressus macrocarpa) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten vokser bare på kysten i to fredede naturområder i det midtre California. Langs kysten blir stammen ofte forvridd av vind.
Sammen med Nutkasypress kan den krysse seg og skape hybriden Leylandsypress (X Cupressocyparis leylandii = syn. Callitropsis × leylandii). Hybriden oppstod i Storbritannia i 1888.
Montereysypress blir 5-20 m høy. Kronen er mellomgrønn og uregelmessig, stammen ofte forvridd. Skjellaktige eldre skudd 2-5 mm lange, unge skudd er 4-8 mm lange nåler. Konglen starter grønn, men modner på 20-24 måneder til en rund, 2-4 cm stor brun kongle med 6-14 skjell. Hannkonglene er 3-5 mm lange når de modner og sprer sine pollen om senvinteren og våren.
Arten brukes mye som ornamentalt park- og hagetre, og det finnes en rekke kultiverte former og kultivarer i både Nord-Amerika og Europa. Den plantes også som vindbeskytter i New Zealand, og som tømmerplante i Kenya.
== Eksterne lenker ==
(en) Montereysypress i Encyclopedia of Life
(en) Montereysypress i Global Biodiversity Information Facility
(en) Montereysypress hos ITIS
(en) Montereysypress hos The International Plant Names Index
(en) Montereysypress hos Tropicos
(en) Kategori:Cupressus macrocarpa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cupressus macrocarpa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cupressus macrocarpa – detaljert informasjon på Wikispecies
IUCN RedList – Cupressus macrocarpa.
Conifers.org – Cupressus macrocarpa. | Montereysypress eller «Monterey Cypress» (latin: Cupressus macrocarpa) er en art av bartrær innenfor sypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Arten vokser bare på kysten i to fredede naturområder i det midtre California. | 13,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tandemsykkel | 2023-02-04 | Tandemsykkel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykler'] | En tandemsykkel er en sykkel som er lagd for mer enn en person. Termen «tandem» viser til sittemåten, der man sitter etter hverandre, ikke ved siden av hverandre, og ikke antallet ryttere på sykkelen. En sykkel med to ryttere side ved side blir kalt sociable.
| En tandemsykkel er en sykkel som er lagd for mer enn en person. Termen «tandem» viser til sittemåten, der man sitter etter hverandre, ikke ved siden av hverandre, og ikke antallet ryttere på sykkelen. En sykkel med to ryttere side ved side blir kalt sociable.
== Historie ==
Patenter for tandemsykler går tilbake til slutten av 1800-tallet. Moderne teknologi har forbedret kompnenter og rammedesign, og mange tandemsykler er i dag like godt bygde som de beste landevei- og terrengsyklene.
== Egenskaper ==
Sammenlignet med en konvensjonell sykkel, får en tandemsykkel dobbelt så kraftig pedalkraft, med bare litt mer friksjonstap i kjedet. Man har omtrent samme vindmotstand som på en vanlig sykkel. Tandemsykler lagd for topp ytelse, kan ha mindre enn dobbel vekt av en enkelt sykkel, så kraft-i-forhold-til-vekt-ratioen kan være litt bedre enn på en vanlig sykkel med en rytter. I flatt terreng og i nedoverbakker, går mesteparten av kraften en syklist lager med til å overvinne luftmotstanden, så en tandemsykkel kan nå høyere fart enn enkeltsykler. De er heller ikke nødvendigvis tregere i motbakker, men blir ofte regnet som det. Dette kommer delvis av at sykling i motbakke krever stor koordinasjon av syklistene, særlig om de er i ulik form.
== Terminologi ==
På vanlige tandemsykler kalles den fremste syklisten for «kaptein», «pilot», «styrmann» eller «frontrytter». Den bakerste, som bare tråkker, kalles «navigatør» eller «bakrytter». På de fleste tandemssyklene er de to kranksettene mekanisk lenket sammen med et kjede, noe som gjør at man må trå i samme takt.
== Bruk ==
Tandemsykler blir ofte brukt i konkurranser som Paralympics, for blinde og synshemmede syklister som sykler sammen med en seende partner.
== Variasjoner ==
=== Mer enn to ryttere ===
Tandemsykler kan ha mer enn to ryttere. «Tandem» refererer til måten man sitter på – bak hverandre- og ikke tallet på ryttere. Sykler for tre, fire og fem ryttere blir referert til som «tripler», «quadrupler», «quinter» og lignende.
=== Uavhengig tråkk ===
Noen varianter, slik som DaVinci sin sykkel, gir mulighet for at rytterne trår uavhengig av hverandre. En annen design gjør at den bakre rytteren har påvirkning bake på bakhjulet, men s den fremre rytteren har påvirkning bare på framhjulet med sine tråkk.
=== Sittemåter ===
Tandemsykler kommer for både sittende (vanlig) og liggende sykkelstilling. Enkelte modeller har også ett liggende og ett sittende sete.
== Komponenter spesifikke for tandemsykler ==
Tandemsykler blir utsatt for spesielle påkjenninger på grunn av vekten av minst en ekstra syklist i forhold til vanlige sykler. Dette setter spesielle krav til konstruksjonen av slike sykler.
=== Kjedet ===
For å overføre kraft fra alle pedalene til bakhjulet, brukes et kjede. Vanligvis driver det fremste kranksettet et kjede som går til det bakre kranksettet som er det som er koblet til bakhjulet. Dette oppsettet gjør at den bakre kranken driver to kjeder.
Den nest mest populære løsningen er at den fremre og den bakre kranken er koblet sammen med et kjede. Den bakre kranken har så en annen kjedering som er koblet på en annen kjede som driver bakhjulet.
Den minst populære løsningen, er å ha drivkjedet fra den fremre kranken og til bakhjulet, og en kjede fra den fremre til den bakre kranken. Dette er mindre populært, da det krever betydelig lenger kjede.
Det finnes også løsninger som lar rytterne tråkke uavhengig av hverandre, noe som for eksempel gjør at den ene kan tråkke mens den andre hviler seg.
=== Kranken ===
Det fremre kranksettet har vanligvis en kjedekrans. Det bakre settet har mange kranser, av og til på begge sider. På tandemsykler som er lagd for synkrontråkking, vil begge krankene ha en krans for kjedet som synkroniserer de to krankene. Disse kransene vil være like store. Kransene for drivkjedet, kan være med eller uten girsystemer.
=== Hjul ===
På grunn av den ekstra tyngden en tandemsykkel har i forhold til andre sykler, har den som oftest kraftigere hjul enn andre sykler. Bakhjulet er mer utsatt for slitasje enn framhjulet, og dette er ofte kraftigere enn framhjulet, for eksempel med ekstra mange eker.
== Se også ==
Rickshaw
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tandem bicycles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tandem – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | En tandemsykkel er en sykkel som er lagd for mer enn en person. Termen «tandem» viser til sittemåten, der man sitter etter hverandre, ikke ved siden av hverandre, og ikke antallet ryttere på sykkelen. | 13,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aurhelle | 2023-02-04 | Aurhelle | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Pedologi'] | Aurhelle er et sammenkittet, mer eller mindre hardt jordlag et stykke under overflaten. Aurhelle dannes helst i områder med rikelig nedbør og råhumus som overflatelag. Når vannet renner gjennom laget av råhumus, får det stor løsningsevne og vasker ut mineraler fra det øverste laget. De løste forbindelsene, særlig jernforbindelser, aluminiumforbindelser og fosforforbindelser, men også silikater og humus-stoffer, avsettes lenger nede og kitter jormaterialet sammen til en aurhelle. Den er hard som sement og vanntett, og etter arten av sammenkittingsmateriale kalles den leiraurhelle når den er laget av leire, humusaurhelle når den er laget av humusstoffer og jernaurhelle når den er laget av jernforbindelser. Humusaurhellen er svart, jernaurhellen er rustrød på farge.
Aurhelle, som i Danmark kalles «al», var en av hovedårsakene til at det i Danmark var så vanskelig å dyrke heden. Man må bryte gjennom det kompakte jordlaget om det skal bli ordentlige avrenningsforhold i jorden. Man måtte derfor bruke dybdepløying da heden ble oppdyrket.
Løvetann er en av få planter som kan bryte gjennom aurhelle.
| Aurhelle er et sammenkittet, mer eller mindre hardt jordlag et stykke under overflaten. Aurhelle dannes helst i områder med rikelig nedbør og råhumus som overflatelag. Når vannet renner gjennom laget av råhumus, får det stor løsningsevne og vasker ut mineraler fra det øverste laget. De løste forbindelsene, særlig jernforbindelser, aluminiumforbindelser og fosforforbindelser, men også silikater og humus-stoffer, avsettes lenger nede og kitter jormaterialet sammen til en aurhelle. Den er hard som sement og vanntett, og etter arten av sammenkittingsmateriale kalles den leiraurhelle når den er laget av leire, humusaurhelle når den er laget av humusstoffer og jernaurhelle når den er laget av jernforbindelser. Humusaurhellen er svart, jernaurhellen er rustrød på farge.
Aurhelle, som i Danmark kalles «al», var en av hovedårsakene til at det i Danmark var så vanskelig å dyrke heden. Man må bryte gjennom det kompakte jordlaget om det skal bli ordentlige avrenningsforhold i jorden. Man måtte derfor bruke dybdepløying da heden ble oppdyrket.
Løvetann er en av få planter som kan bryte gjennom aurhelle.
== Bruk ==
Helt siden gallerkrigen er aurhelle brukt som bygningsmateriale i bolighus og kirker i Frankrike. Dette gjelder for eksempel kirkene i Biscarrosse, Cazaux og Bonnut i regionen Landes.
I det attende århundre utviklet man vest i Frankrike en stålindustri basert på aurhelle, man hadde allerede brukt jernet til å smi redskaper i lang tid. Nå bygget man masovner som ble fyrt med trekull ved siden av elver som ga drivkraft til hammere som ble brukt for å slå med, og i en periode produserte man hundrevis av tonn med stål her. Men etter hvert ble det vanskelig å skaffe trekull og tilgangen på aurhelle minket. I tillegg ble det bygget jernbaner som gjorde det lettere å frakte stål fra områder hvor tilgangen på malm var større. I den grad aurhelle fremdeles brukes, er det for dekorative formål. | Aurhelle er et sammenkittet, mer eller mindre hardt jordlag et stykke under overflaten. Aurhelle dannes helst i områder med rikelig nedbør og råhumus som overflatelag. | 13,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_A._Johnson | 2023-02-04 | Louis A. Johnson | ['Kategori:Advokater fra USA', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. april', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer i U.S. Army', 'Kategori:Personer fra Roanoke', 'Kategori:Personer fra USA under første verdenskrig', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs forsvarsministre'] | Louis Arthur Johnson (født 10. januar 1891 i Roanoke i Virginia, død 24. april 1966 i Washington, D.C.) var en amerikansk advokat og demokratisk politiker kjent som USAs andre forsvarsminister under president Harry S. Truman. Han var også en av grunnleggerne bak organisasjonen American Legion.
| Louis Arthur Johnson (født 10. januar 1891 i Roanoke i Virginia, død 24. april 1966 i Washington, D.C.) var en amerikansk advokat og demokratisk politiker kjent som USAs andre forsvarsminister under president Harry S. Truman. Han var også en av grunnleggerne bak organisasjonen American Legion.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Louis A. Johnson var sønn av Marcellus og Katherine (født Arthur) Johnson. Han begynte å studere rettsvitenskap ved University of Virginia.
=== Tidlig karriere ===
Etter utdannelsen innledet han sin karriere som advokat i Clarksburg i Vest-Virginia. Hans advokatselskap Steptoe and Johnson åpnet senere filialer i Charleston og i Washington, D.C.
Johnsons politiske karriere startet i 1916 da han ble aktiv i Vest-Virginias delstatspolitikk. Han ledet justiskomitéen i underhuset (House of Delegates) ved Vest-Virginias lovgivende forsamling. Johnson deltok etter dette i første verdenskrig som hæroffiser i Frankrike.
=== Visekrigsminister ===
Han var visekrigsminister i perioden 1937 til 1940, og ga uttrykk for at han var en tilhenger av militær opprustning. På denne måten kom han også ofte i konflikt med den isolasjonistiske krigsministeren Harry Hines Woodring. Etter Frankrikes fall i 1940 ble både Woodring og Johnson avskjediget av president Franklin D. Roosevelt, mens embetet gikk videre til Henry Stimson.
Ved presidentvalget i USA i 1948 samlet Johnson effektivt inn midler til Harry S Trumans presidentkampanje.
=== Forsvarsminister ===
Som motytelse etter presidentvalget ble Johnson i 1949 utnevnt til forsvarsminister av Truman etter at James Forrestal hadde søkt avskjed. Forsvarskomiteen i Representantenes hus innledet etterhvert en undersøkelse av forsvarsministerens og luftforsvarsminister Stuart Symingtons embetsutøvelse. United States Navy hadde vært spesielt misfornøyd med bombeflyet Convair B-36 Peacemaker og satte spørsmålstegn ved det muligheter til å penetrere Sovjetunionens luftrom. Til tross for at denne misnøyen hadde vært rettet mot bombeflyet og ministerne var en dypere grunn til admiralenes uro på grunn av at Johnson ønsket å minske flåtens ressurser. Undersøkelsene igangsatt av Representantenes hus ble forkastet som grunnløse.
Skjønt Johnsons sparetiltak hadde vært på linje med president Trumans politikk var det han som fikk mye av skylden for feilene i Koreakrigen. Johnson gikk av som forsvarsminister i september 1950 på Trumans anmodning.
Etter dette fortsatte han sin karriere som advokat i Washington D.C. frem til sin død.
== Referanser ==
== Litteratur ==
McFarland, Keith D. og Roll, David L., Louis Johnson and the Arming of America: The Roosevelt and Truman Years, Indiana University Press (2005) ISBN 9780253346261
== Eksterne lenker ==
Defenselink.mil – Louis A. Johnson – Biografien hos Departement of Defense.
Millercenter.org – Louis A. Johnson – Biografien til Johnson hos Miller Center of Public Affairs. | Louis Arthur Johnson (født 10. januar 1891 i Roanoke i Virginia, død 24. | 13,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foreign_Affairs | 2023-02-04 | Foreign Affairs | ['Kategori:1922 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Politikk i 1922', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1922', 'Kategori:Tidsskrifter fra USA'] | Foreign Affairs er et amerikansk tidsskrift om internasjonal politikk som gis ut av Council on Foreign Relations, som er en privat tankesmie i New York. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1922.
Tidsskriftets innflytelse økte rett etter andre verdenskrig da relasjonene til andre land ble viktigere for den amerikanske politikken. En viktig artikkel som ble publisert i Foreign Affairs var for eksempel X-artikkelen av George F. Kennan fra 1947, som la frem den utenrikspolitiske strategien om containment. I 1993 publiserte tidsskriftet Samuel P. Huntingtons artikkel «The Clash of Civilizations?» (sivilisasjonenes sammenstøt?).
| Foreign Affairs er et amerikansk tidsskrift om internasjonal politikk som gis ut av Council on Foreign Relations, som er en privat tankesmie i New York. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1922.
Tidsskriftets innflytelse økte rett etter andre verdenskrig da relasjonene til andre land ble viktigere for den amerikanske politikken. En viktig artikkel som ble publisert i Foreign Affairs var for eksempel X-artikkelen av George F. Kennan fra 1947, som la frem den utenrikspolitiske strategien om containment. I 1993 publiserte tidsskriftet Samuel P. Huntingtons artikkel «The Clash of Civilizations?» (sivilisasjonenes sammenstøt?).
== Eksterne lenker ==
Offisielle nettsider Arkivert 23. april 2019 hos Wayback Machine. | Foreign Affairs er et amerikansk tidsskrift om internasjonal politikk som gis ut av Council on Foreign Relations, som er en privat tankesmie i New York. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1922. | 13,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98kshamaren_fyrstasjon | 2023-02-04 | Økshamaren fyrstasjon | ['Kategori:1849 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1849', 'Kategori:Byggverk i Austevoll', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Fyr i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Austevoll', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Samferdsel i Austevoll', 'Kategori:Sider med kart'] | Økshamaren fyrstasjon, også kalt Øksehamaren eller Øxhammeren, ligger på østsiden av øya Selbjørn i Austevoll kommune i Vestland fylke. Fyrstasjonen ble opprettet i 1849 som et fiskefyr som skulle være i bruk vel to måneder under vårsildefiske. Fra 1852 fungerte også fyret som ledfyr og hadde brennetid 15.07-15.05. Det oppsto dermed behov for en mer permanent bolig. Den tømmerlaftede fyrboligen på 8 x 6,3 m stod ferdig i 1861. I 1875 ble et nytt lyktehus satt opp på huset. Lampen var et 4. ordens linseapparat, med en styrke på 170 candela. Lyset var plassert 40,2 meter over havet og hadde en rekkevidde på 9,5 nautiske mil. Den opprinnelige fyrlykten mangler i dag optikk.
Anlegget omfatter foruten fyrbygningen et uthus fra 1883. Landskapet rundt fyret er sterkt kupert og preget av rydningsrøyser, steingarder og gressflekker som fremdeles blir beitet.
Fyret ble nedlagt som bemannet fyrstasjon i 1918 og erstattet av en fyrlykt rundt 50 meter unna. Fyrvokterbolig med fyrlykt, uthus og område rundt fyrstasjonen ble fredet av Riksantikvaren i 1998.
| Økshamaren fyrstasjon, også kalt Øksehamaren eller Øxhammeren, ligger på østsiden av øya Selbjørn i Austevoll kommune i Vestland fylke. Fyrstasjonen ble opprettet i 1849 som et fiskefyr som skulle være i bruk vel to måneder under vårsildefiske. Fra 1852 fungerte også fyret som ledfyr og hadde brennetid 15.07-15.05. Det oppsto dermed behov for en mer permanent bolig. Den tømmerlaftede fyrboligen på 8 x 6,3 m stod ferdig i 1861. I 1875 ble et nytt lyktehus satt opp på huset. Lampen var et 4. ordens linseapparat, med en styrke på 170 candela. Lyset var plassert 40,2 meter over havet og hadde en rekkevidde på 9,5 nautiske mil. Den opprinnelige fyrlykten mangler i dag optikk.
Anlegget omfatter foruten fyrbygningen et uthus fra 1883. Landskapet rundt fyret er sterkt kupert og preget av rydningsrøyser, steingarder og gressflekker som fremdeles blir beitet.
Fyret ble nedlagt som bemannet fyrstasjon i 1918 og erstattet av en fyrlykt rundt 50 meter unna. Fyrvokterbolig med fyrlykt, uthus og område rundt fyrstasjonen ble fredet av Riksantikvaren i 1998.
== Litteratur ==
Birger Bjørkhaug og Sven Poulsson (1986). Norges fyr. Oslo. s. 210-211.
== Eksterne lenker ==
Norsk fyrhistorisk forening
«Økshamaren fyrstasjon». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | |fylke = Vestland | 13,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ytre_Ringvei_(Oslo) | 2023-02-04 | Ytre Ringvei (Oslo) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ringveier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø', 'Kategori:Veier på Oppsal'] | Ytre Ringvei er en vei i Oslos sydøstre bydeler. Den går fra Skullerud til Alnabru.
Ytre Ringvei var i utgangspunktet ment å være et større ringveisystem, men disse planene ble aldri gjennomført. Veien begynner ved Strømsveien i Bydel Alna, og går inn i Bydel Østensjø. Her går den som Hellerudveien forbi Trasop og Oppsal, før den skifter navn til General Ruges vei og går forbi Bøler og Bogerud. Ytre Ringvei stopper på Skullerud, og ender som blindvei ved Skullerud gård.
Også Ring 3 (Store Ringvei) er av og til kalt Ytre Ringvei.
| Ytre Ringvei er en vei i Oslos sydøstre bydeler. Den går fra Skullerud til Alnabru.
Ytre Ringvei var i utgangspunktet ment å være et større ringveisystem, men disse planene ble aldri gjennomført. Veien begynner ved Strømsveien i Bydel Alna, og går inn i Bydel Østensjø. Her går den som Hellerudveien forbi Trasop og Oppsal, før den skifter navn til General Ruges vei og går forbi Bøler og Bogerud. Ytre Ringvei stopper på Skullerud, og ender som blindvei ved Skullerud gård.
Også Ring 3 (Store Ringvei) er av og til kalt Ytre Ringvei.
== Kilder ==
Oslo byleksikon | thumb|Ytre Ringvei på [[Alnabru.]] | 13,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Forrestal | 2023-02-04 | James Forrestal | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer i U.S. Navy', 'Kategori:Personer fra Dutchess County i New York', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra USA under første verdenskrig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs forsvarsministre', 'Kategori:USAs marineministre'] | James Vincent Forrestal (født 15. februar 1892 i Beacon i New York, død 22. mai 1949 i Bethesda i Maryland) var USAs marineminister i perioden 1944–1947 og USAs første forsvarsminister i perioden 1947 til 1949. Han var ble utnevnt først av president Franklin D. Roosevelt og siden av Harry S. Truman. Han fikk etter sin død en hangarskipklasse oppkalt etter seg samt hangerskipet USS «Forrestal» (CV-59).
| James Vincent Forrestal (født 15. februar 1892 i Beacon i New York, død 22. mai 1949 i Bethesda i Maryland) var USAs marineminister i perioden 1944–1947 og USAs første forsvarsminister i perioden 1947 til 1949. Han var ble utnevnt først av president Franklin D. Roosevelt og siden av Harry S. Truman. Han fikk etter sin død en hangarskipklasse oppkalt etter seg samt hangerskipet USS «Forrestal» (CV-59).
== Biografi ==
=== Tidlige karriere ===
Forrestal var sønn av irske immigranter, og da han var 16 år begynte han på High School samtidig mens han arbeidet i tre år for lokale aviser. I 1911 begynte han ved Dartmouth College og året etter begynte han å studere ved Princeton University. Han sluttet for øvrig ved universitetet uten å ha oppnådd noen grad. Forrestal arbeidet deretter som selger av obligasjoner hos selskapet William A. Read and Company, med unntak av sin tjeneste i United States Navy under første verdenskrig, hvor han oppnådde graden lieutenant junior grade.
Tilbake i selskapet ble han partner i 1923, visepresident i 1926 og president i 1937. Etter første verdenskrig arbeidet Forrestal også for Det demokratiske partiet i Dutchess County, hvor han blant annet møtte Franklin D. Roosevelt for første gang. I 1926 giftet han seg med Josephine Ogden Forrestal, som var en spaltist for magasinet Vogue og tidligere medlem av Ziegfeld Follies. De fikk tilsammen to barn i sitt ekteskap.
=== Regjeringsarbeid ===
Forrestal ble utnevnt til Executive Office of the President av Roosevelt i juni 1940, og allerede etter seks uker ble han videre utnevnt til Undersecretary of the Navy (visemarineminister) i Marinedepartementet. Etter at marineministeren Frank Knox døde av et hjerteinfarkt i april 1944 ble Forrestal utnevnt som hans etterfølger i mai samme år. Han fikk dermed ta del i ledelsen over marinen på slutten av andre verdenskrig og den påfølgende demobiliseringen.
Forrestal arbeidet blant annet med utarbeidelsen av National Security Act of 1947 og var sterkt delaktig i grunnleggelsen av National Military Establishment, som var forgjengeren til forsvarsdepartementet. Slik ble han også utnevnt til den første forsvarsministeren i USA i 1947 av Harry S Truman.
=== Død ===
Forrestal sa opp embetet som forsvarsminister den 28. mars 1949 på grunn av ett nervøst sammenbrudd, og la seg selv inn på Bethesda Naval Hospital fem dager senere. Ifølge hans doktor George Raines var diagnosen depresjon eller reaktiv depresjon. Forrestals tilstand virket senere å være i bedring, men på morgenen den 22. mai fant de han død nedenfor et kjøkkenvindu. Kjøkkenet var i 16. etasje og motsatt av Forrestals rom.
Flåtens forhørskommisjon ble klar den 31. mai, men offentliggjøringen av en kort rapport om ulike sammenfattelser ble først frigitt den 12. oktober. I denne stod det ingenting om årsakene til fallulykken, og ingenting om tøybeltet fra morgenkåpen som var knyttet rundt hans hals. Dette har siden ført til mange spekulasjoner og konspirasjonsteorier.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoopes, Townsend og Brinkley, Douglas, Driven Patriot, the Life and Times of James Forrestal (1992) ISBN 0-7366-2520-8
== Eksterne lenker ==
(en) James Forrestal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Forrestal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Defenselink.mil – James V. Forrestal – Biografien hos Departement of Defense.
Millercenter.org – James V. Forrestal – Biografien til Forrestal hos Miller Center of Public Affairs. | James Vincent Forrestal (født 15. februar 1892 i Beacon i New York, død 22. | 13,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nou_Mestalla | 2023-02-04 | Nou Mestalla | ['Kategori:0°V', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i provinsen Valencia', 'Kategori:Fotballstadioner i Spania', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Valencia CF'] | Nou Mestalla er et fotballstadion under konstruksjon i Valencia i Spania for Valencia CF. Arbeidet begynte i august 2007, og stadionet skal etter planen stå klart i august 2010. Det vil også kunne arrangere friidrettsarrangement, og vil ha en kapasitet på 75 0000. Det erstatter den ærverdige Estadio Mestalla, og har en kostnad på mellom 250 og 300 millioner euro.
| Nou Mestalla er et fotballstadion under konstruksjon i Valencia i Spania for Valencia CF. Arbeidet begynte i august 2007, og stadionet skal etter planen stå klart i august 2010. Det vil også kunne arrangere friidrettsarrangement, og vil ha en kapasitet på 75 0000. Det erstatter den ærverdige Estadio Mestalla, og har en kostnad på mellom 250 og 300 millioner euro.
== Eksterne lenker ==
(en) Nou Mestalla – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nou Mestalla er et fotballstadion under konstruksjon i Valencia i Spania for Valencia CF. Arbeidet begynte i august 2007, og stadionet skal etter planen stå klart i august 2010. | 13,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oirater | 2023-02-04 | Oirater | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etniske grupper i Mongolia', 'Kategori:Oirater', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Oiratene (oirader, oyirader, oiroter; mongolsk: Ойрд) er det vanligste navnet på en rekke nomadiske stammer av mongolsk opprinnelse. Et eldre navn på folkegruppen var eleuter.Deres opprinnelsesområder var regionene Dzungaria og Amdo i det vestlige Mongolia og det vestlige Kina. Selv om oiratene stammer fra de østlige deler av Sentral-Asia, er deres viktigste nærvær i dag (2009) i Kalmykia vestover i Den russiske føderasjon. Oiratene der kalles kalmyker.
Kalmykene migrerte fra Dzungaria til den sørøstlige europeiske del av Russland på 1600-tallet.
Historisk bestod oiratene av fire større stammer: choros eller ölöt, torghut, dörbet og khoshut. De mindre stammene var khoit, bayid, mangit, zakhachin og darkhat.
| Oiratene (oirader, oyirader, oiroter; mongolsk: Ойрд) er det vanligste navnet på en rekke nomadiske stammer av mongolsk opprinnelse. Et eldre navn på folkegruppen var eleuter.Deres opprinnelsesområder var regionene Dzungaria og Amdo i det vestlige Mongolia og det vestlige Kina. Selv om oiratene stammer fra de østlige deler av Sentral-Asia, er deres viktigste nærvær i dag (2009) i Kalmykia vestover i Den russiske føderasjon. Oiratene der kalles kalmyker.
Kalmykene migrerte fra Dzungaria til den sørøstlige europeiske del av Russland på 1600-tallet.
Historisk bestod oiratene av fire større stammer: choros eller ölöt, torghut, dörbet og khoshut. De mindre stammene var khoit, bayid, mangit, zakhachin og darkhat.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Qôijûngjabû (确精扎布 Quejingzhabu) o. a. (utg.): Ôirad ayalgû û uge helelge yin materiyal (卫拉特方言话语材料 Weilate fangyan huayu cailiao). 内蒙古人民出版社 Nei Menggu renmin chubanshe), 呼和浩特 Hohhot 1986/1987. (tospråklig mongolsk.kinesisk, oiratisk i IPA).
Michael Weiers (utg.): Die Mongolen – Beiträge zu ihrer Geschichte. Darmstadt 1986. ISBN 3-534-03579-8.
Grousset: Empire of the Steppes. Rutgers Univ. Press, New Brunswick NJ 2000. ISBN 0-8135-0627-1.
== Se også ==
Dzungarene | thumb| | 13,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lauri_Posti | 2023-02-04 | Lauri Posti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Finske politikere', 'Kategori:Finske professorer', 'Kategori:Fødsler 17. mars', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lundo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lauri Albert Posti (født 17. mars 1908 i Lundo, død 6. mars 1988 i Helsingfors) var en professor i finsk-ugriske språk ved Helsingfors universitet. I en kort periode, fra 13. juni til 30. november 1975, var han finsk utdanningsminister.
Posti fikk sin utdannelse fra universitetene i Åbo og Helsingfors, og forsvarte i 1942 sin doktoravhandling om det liviske språket, som fremdeles tales av en håndfull mennesker i Latvia. I 1930-årene foretok han forskningsreiser blant votere, vepsere og livere. På den tiden jobbet han ved Det akademiske Karelenselskapet. Fra 1945 arbeidet han som amanuensis i finsk filologi, inntil han i 1953 ble utnevnt til professor i baltiske og finske språk ved Helsingfors universitet.
Posti gjorde store grunnleggende studier av det finske språk, og undersøkte også forekomsten av baltiske låneord i det finske språk.
Posti var en nær venn av Urho Kekkonen. Han ble i løpet av 1960-tallet den store autoritet innenfor finske språkvitenskap, og spilte også en viktig rolle i etableringen av The Languages Research Center. Posti var dessuten medlem av Finska Vetenskapsakademien og Finska Vetenskaps-Societeten.
| Lauri Albert Posti (født 17. mars 1908 i Lundo, død 6. mars 1988 i Helsingfors) var en professor i finsk-ugriske språk ved Helsingfors universitet. I en kort periode, fra 13. juni til 30. november 1975, var han finsk utdanningsminister.
Posti fikk sin utdannelse fra universitetene i Åbo og Helsingfors, og forsvarte i 1942 sin doktoravhandling om det liviske språket, som fremdeles tales av en håndfull mennesker i Latvia. I 1930-årene foretok han forskningsreiser blant votere, vepsere og livere. På den tiden jobbet han ved Det akademiske Karelenselskapet. Fra 1945 arbeidet han som amanuensis i finsk filologi, inntil han i 1953 ble utnevnt til professor i baltiske og finske språk ved Helsingfors universitet.
Posti gjorde store grunnleggende studier av det finske språk, og undersøkte også forekomsten av baltiske låneord i det finske språk.
Posti var en nær venn av Urho Kekkonen. Han ble i løpet av 1960-tallet den store autoritet innenfor finske språkvitenskap, og spilte også en viktig rolle i etableringen av The Languages Research Center. Posti var dessuten medlem av Finska Vetenskapsakademien og Finska Vetenskaps-Societeten.
== Bibliografi ==
Grundzüge der livischen Lautgeschichte. Suomalais-Ugrilaisen Seuran toimituksia. Helsinki. 1942. [Dr. Avhandling]
The Origin and Development of the Reflexive Conjugation in the Finnic Languages. 1980.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Lauri Posti hos Finlands statsråd
«Lauri Posti». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-5285-1416928957891.
(fi) Ministerikortisto: Lauri Posti | Lauri Albert Posti (født 17. mars 1908 i Lundo, død 6. | 13,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Norberg | 2023-02-04 | Olav Norberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Høyre-politikere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Lokalpolitikere i Levanger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske maskiningeniører', 'Kategori:Norske næringslivsledere', 'Kategori:Personer fra Levanger kommune'] | Olav Karsten Norberg (født 28. mars 1951 på Skogn i Nord-Trøndelag) er en norsk industrileder og politiker (H).
Han har utdannelse som maskiningeniør fra Trondheim ingeniørhøgskole fra 1978 og videreutdannelse innen papirteknologi og systemanalyse. Etter ett år ved Lade Metall i Trondheim ble han i 1979 ansatt ved papirfabrikken Norske Skog Skogn. Norberg bekledde en rekke lederstillinger, blant annet som kvalitetsikrings- og miljøsjef samt energi- og virkessjef, før han etablerte egen konsulentvirksomhet i 2013. Norberg har også vært prosjektleder i NHO 1995–1996 og administrerende direktør i gasskraftprosjektet Industrikraft Midt-Norge 2007–2013. Industrikraft Midt-Norge arbeidet for å bygge et gasskraftverk i tilknytning til Norske Skog Skogn, drevet på gass fra Haltenbanken, og en gassrørledning fra Tjeldbergodden til Skogn. Prosjektet har ikke blitt realisert.Norberg var medlem av AUF i sin ungdom, senere Senterpartiet i studietiden, og meldte seg inn i Høyre i 1980-årene. Han var medlem av Levanger kommunestyre og formannskap 2003–2007. I årene 2003–2006 var han også gruppeleder og varaordfører, og fungerte som ordfører i Odd Thranings fravær fra 1. juni til 25. august 2005. I egenskap av dette har han vært varaordfører i Innherred samkommunestyre. Norberg var 1. nestleder i Nord-Trøndelag Høyre 2008–2010 og president i Skogn Rotaryklubb 2011–2012.
| Olav Karsten Norberg (født 28. mars 1951 på Skogn i Nord-Trøndelag) er en norsk industrileder og politiker (H).
Han har utdannelse som maskiningeniør fra Trondheim ingeniørhøgskole fra 1978 og videreutdannelse innen papirteknologi og systemanalyse. Etter ett år ved Lade Metall i Trondheim ble han i 1979 ansatt ved papirfabrikken Norske Skog Skogn. Norberg bekledde en rekke lederstillinger, blant annet som kvalitetsikrings- og miljøsjef samt energi- og virkessjef, før han etablerte egen konsulentvirksomhet i 2013. Norberg har også vært prosjektleder i NHO 1995–1996 og administrerende direktør i gasskraftprosjektet Industrikraft Midt-Norge 2007–2013. Industrikraft Midt-Norge arbeidet for å bygge et gasskraftverk i tilknytning til Norske Skog Skogn, drevet på gass fra Haltenbanken, og en gassrørledning fra Tjeldbergodden til Skogn. Prosjektet har ikke blitt realisert.Norberg var medlem av AUF i sin ungdom, senere Senterpartiet i studietiden, og meldte seg inn i Høyre i 1980-årene. Han var medlem av Levanger kommunestyre og formannskap 2003–2007. I årene 2003–2006 var han også gruppeleder og varaordfører, og fungerte som ordfører i Odd Thranings fravær fra 1. juni til 25. august 2005. I egenskap av dette har han vært varaordfører i Innherred samkommunestyre. Norberg var 1. nestleder i Nord-Trøndelag Høyre 2008–2010 og president i Skogn Rotaryklubb 2011–2012.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Olav Norberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Olav Karsten Norberg (født 28. mars 1951 på Skogn i Nord-Trøndelag) er en norsk industrileder og politiker (H). | 13,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Signatur_(navnetrekk) | 2023-02-04 | Signatur (navnetrekk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biometri', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En signatur (latin signare, «tegn»), navnetrekk eller autograf er et håndskrevet navn, kallenavn eller eventuelt også symbol som for eksempel «X», mye brukt av analfabeter. Dette skrives for å få et identitetsbevis, vanligvis som et samtykke eller godkjenning til et dokument.
«Pynten» under eller rundt noen signaturer kalles på engelsk «paraph» (importert fra fransk), og i Norge er «paraf» blitt brukt. Disse krusedullene gjør det teoretisk vanskeligere å forfalske en signatur.
Ved å sette sin signatur på et maleri, vedkjenner maleren seg sitt verk. I antikkens Hellas signerte kunstneren sitt verk, og derfor kjenner vi navnet på kunstnere som Praxiteles. I Romerriket var kunsten derimot anonym, for der ble ikke kunstverk signert, og dermed er de fleste romerske kunstnere forblitt navnløse.
| En signatur (latin signare, «tegn»), navnetrekk eller autograf er et håndskrevet navn, kallenavn eller eventuelt også symbol som for eksempel «X», mye brukt av analfabeter. Dette skrives for å få et identitetsbevis, vanligvis som et samtykke eller godkjenning til et dokument.
«Pynten» under eller rundt noen signaturer kalles på engelsk «paraph» (importert fra fransk), og i Norge er «paraf» blitt brukt. Disse krusedullene gjør det teoretisk vanskeligere å forfalske en signatur.
Ved å sette sin signatur på et maleri, vedkjenner maleren seg sitt verk. I antikkens Hellas signerte kunstneren sitt verk, og derfor kjenner vi navnet på kunstnere som Praxiteles. I Romerriket var kunsten derimot anonym, for der ble ikke kunstverk signert, og dermed er de fleste romerske kunstnere forblitt navnløse.
== Berømte personers signaturer ==
Galleriet viser navnetrekket til noen berømte personer, blant annet flere svenske konger.
=== Norske ===
== Referanser ==
== Se også ==
Elektronisk signatur
Underskriftsmaskin
Autograf
== Litteratur ==
Tobias Burg: Die Signatur. Formen und Funktionen vom Mittelalter bis zum 17. Jahrhundert. LIT, Münster u. a. 2007, ISBN 978-3-8258-9859-5 (zur Signatur von Werken der Bildenden Kunst)
Angelika Seibt: Unterschriften und Testamente – Praxis der forensischen Schriftuntersuchung. Beck, München 2008, ISBN 978-3-406-58113-7
== Eksterne lenker ==
(en) Signatures – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hva er signatur? Signatur på 100 kjente personer | Signatur kan vise til | 13,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Nitze | 2023-02-04 | Paul Nitze | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Embets- og tjenestemenn fra USA', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Amherst i Massachusetts', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Personer fra Washington, D.C.', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs marineministre'] | Paul Henry Nitze (født 16. januar 1907 i Amherst i Massachusetts, død 19. oktober 2004 i Georgetown i Washington D.C.) var en høytstående amerikansk embetsmann som er kjent for å ha formet den amerikanske forsvarspolikken under den kalde krigen gjennom flere presidentadministrasjoner. Han er også kjent for sin utarbeidelse av forsvarsdokumentet NSC-68.
| Paul Henry Nitze (født 16. januar 1907 i Amherst i Massachusetts, død 19. oktober 2004 i Georgetown i Washington D.C.) var en høytstående amerikansk embetsmann som er kjent for å ha formet den amerikanske forsvarspolikken under den kalde krigen gjennom flere presidentadministrasjoner. Han er også kjent for sin utarbeidelse av forsvarsdokumentet NSC-68.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Nitze stammet fra tyske forfedre fra området rundt Magdeburg og gikk først på Hotchkiss School i Lakeville, Connecticut før han deretter gikk videre til Harvard University, hvor han ble uteksaminert i 1927.
=== Karriere ===
Etter å ha arbeidet i en investeringsbank, steg han i gradene innenfor offentlige tjenester. Under andre verdenskrig arbeidet han staben under James Forrestal, og fra 1944 til 1946 ledet han arbeidet med Strategic Bombing Survey, som gjorde at han fikk tildelt Legion of Merit av president Harry S. Truman.
I perioden 1950 til 1953 tok han over som sjef for planleggingsstaben (Policy Planning Staff) etter George F. Kennan, og i 1950 var han øverste sjef for utarbeidelsen av forsvarsdokumentet NSC-68 under det nasjonale sikkerhetsrådet. Fra 1953 til 1961 tjenestegjorde han som sjef for Foreign Service Educational Foundation, samtidig som han tjente ved School of Advanced International Studies (SAIS) under Johns Hopkins University. Fra 1963 til 1967 tjenestegjorde Nitze som USAs marineminister etter å ha blitt utnevnt av John F. Kennedy.
Fra 1967 til 1969 var han viseforsvarsminister under Robert S. McNamara og Clark Clifford, før han blant annet var med på den amerikanske delegasjonen under Salt-avtalene i perioden 1969 til 1973. I perioden 1981 til 1984 var han president Ronald Reagans sjefsmegler under INF-avtalen. Reagan gav han Presidentens frihetsmedalje i 1985 på grunnlag av hans bidrag til frihet og sikkerhet i USA. Destroyeren USS «Nitze» (DDG-94) av Arleigh Burke-klassen ble for øvrig navngitt til hans ære i 2002, og ble dermed et av få amerikanske skip som var navngitt etter en levende person.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nitze, Paul H., med Ann M. Smith og Steven L. Rearden, From Hiroshima to Glasnost: At the Center of Decision: A Memoir. – New York: G. Weidenfeld (1989) ISBN 1-55584-110-4
Nitze, Paul H., Tension between Opposites. Reflections on the Practice and Theory of Politics, Charles Scribner`s Sons, New York (1993) ISBN 0-684-19628-X
Talbott, Strobe, The Master of the Game Paul Nitze and the Nuclear Peace, Alfred A. Knopf, New York (1988) ISBN 0-394-56881-8
== Eksterne lenker ==
Paul H.Nitze School of Advanced International Studies (SAIS), Washington, D.C. | Paul Henry Nitze (født 16. januar 1907 i Amherst i Massachusetts, død 19. | 13,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Policy_Planning_Staff | 2023-02-04 | Policy Planning Staff | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1947', 'Kategori:Utenriksdepartementet (USA)'] | Policy Planning Staff, politikkplanleggingsstaben, også kalt Policy Planning Council, er en myndighet som tilhører det amerikanske utenriksdepartementet. Denne ble grunnlagt i 1947 av George F. Kennan på anmodning av den daværende utenriksministeren George C. Marshall med det formål å gi «uavhengig politisk analyse og rådgivning til utenriksministeren». Den første arbeidsoppgaven var å utforme Marshallplanen.
Blant tidligere leder av PPS finner man George F. Kennan, Paul Nitze og Richard N. Haass. Nåværende leder er Anne-Marie Slaughter.
| Policy Planning Staff, politikkplanleggingsstaben, også kalt Policy Planning Council, er en myndighet som tilhører det amerikanske utenriksdepartementet. Denne ble grunnlagt i 1947 av George F. Kennan på anmodning av den daværende utenriksministeren George C. Marshall med det formål å gi «uavhengig politisk analyse og rådgivning til utenriksministeren». Den første arbeidsoppgaven var å utforme Marshallplanen.
Blant tidligere leder av PPS finner man George F. Kennan, Paul Nitze og Richard N. Haass. Nåværende leder er Anne-Marie Slaughter.
== Eksterne lenker ==
Policy Planning Staffs offisielle hjemmesider
Liste over direktører av Policy Planning Staff fra U.S. State Dept. | Policy Planning Staff, politikkplanleggingsstaben, også kalt Policy Planning Council, er en myndighet som tilhører det amerikanske utenriksdepartementet. Denne ble grunnlagt i 1947 av George F. | 13,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_F._Byrnes | 2023-02-04 | James F. Byrnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. april', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Guvernører i Sør-Carolina', 'Kategori:Høyesterettsdommere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Charleston i Sør-Carolina', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Senatorer fra Sør-Carolina', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | James Francis Byrnes (født 2. mai 1879 i Charleston i Sør-Carolina, død 9. april 1972 Columbia i Sør-Carolina) var en amerikansk statsmann og politiker fra delstaten Sør-Carolina. Byrnes var medlem i Representantenes hus i perioden 1911–1925, senator for samme delstat i perioden 1931–1941, dommer i USAs høyesterett i perioden 1941–1942, utenriksminister i perioden 1945–1947 under Harry S. Truman, og guvernør i Sør-Carolina i perioden 1951–1955.
| James Francis Byrnes (født 2. mai 1879 i Charleston i Sør-Carolina, død 9. april 1972 Columbia i Sør-Carolina) var en amerikansk statsmann og politiker fra delstaten Sør-Carolina. Byrnes var medlem i Representantenes hus i perioden 1911–1925, senator for samme delstat i perioden 1931–1941, dommer i USAs høyesterett i perioden 1941–1942, utenriksminister i perioden 1945–1947 under Harry S. Truman, og guvernør i Sør-Carolina i perioden 1951–1955.
== Biografi ==
Under sin tid i representantenes hus hadde han et nært samarbeid med daværende president Woodrow Wilson. Han hadde senere også et nært samarbeid med president Franklin D. Roosevelt, som han også fikk et personlig vennskap til. Byrnes ble regnet som en av de mektigste innen amerikansk innenriks– og utenrikspolitikk på 1940-tallet. Etter at han hadde forlatt høyesterettsdomstolen i 1942 ledet han Roosevelts Office of Economic Stabilization. I 1943 ble han også leder for War Mobilization Board.
I 1944 var Byrnes nær å bli utnevnt til USAs visepresident, men møtte motstand fra fagforeningene fordi han ble ansett å være for konservativ. Det talte også mot hans fordel at han hadde konvertert fra katolisismen til protestantismen, og at han var imot raseintegrering, noe som gjorde at han ble dårlig likt av den svarte befolkningen. Det kunne virke som om Roosevelt lot, eller oppfordret, lederne i Det demokratiske partiet i å spre ryktet om at Byrnes skulle møte motstand fra svarte og katolikker ettersom presidenten ikke ville ha han. I stedet ble Harry S. Truman valgt til å bli Roosevelts visepresident. Byrnes fulgte likevel Roosevelt til Jaltakonferansen tidlig i 1945.
Etter at Truman ble utnevnt til ny president utnevnte han Byrnes til utenriksminister den 3. juli 1945. Truman hadde forståelse for at Byrnes var skuffet over at han selv hadde vært så nære presidentposten, og Truman ga uttrykk for at det var grunnen til at han gav Byrnes kabinettposten som utenriksminister. Andre grunner til at Byrnes ble utnevnt kan ha vært hans fremtredende plass i innenrikspolitikken under flere år, samt at han hadde deltatt under Jaltakonferansen. Byrnes deltok for øvrig også ved Potsdamkonferansen, og spilte en viktig rolle i avgjørelsen om å ta i bruk atombomber mot Japan mot slutten av andre verdenskrig.
Hans relasjoner til Truman var dårlige i begynnelsen av sin periode, ettersom Byrnes ønsket å styre utenrikspolitikken på egen hånd uten å informere eller rapportere til presidenten. Truman ga ham en reprimande etter Byrnes deltakelse i utenriksministerkonferansen i Moskva i slutten av 1945, og etter dette fungerte forholdet tilsynelatende godt. I 1946 ble Byrnes utnevnt til «årets person» av magasinet Time. I januar 1947 sa han fra seg sin stilling som utenriksminister som følge av spenninger innad i Trumanadministrasjonen. Etter dette var han guvernør i hjemstaten Sør-Carolina i perioden 1951 til 1955, hvor han i kraft av sin stilling kritiserte høyesterettens avgjørelse i Brown mot skolestyret. På 1960-tallet byttet han for øvrig fra Det demokratiske partiet til Det republikanske partiet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Abraham, Henry J. (1992). Justices and Presidents: A Political History of Appointments to the Supreme Court (3rd utg.). New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-506557-3.
Cushman, Clare (2001). The Supreme Court Justices: Illustrated Biographies, 1789–1995 (2nd utg.). (Supreme Court Historical Society, Congressional Quarterly Books). ISBN 1568021267.
Ferrell, Robert H., Harry S. Truman: a Life (1995) ISBN 0826210503
Frank, John P. (1995). Israel, Fred L., red. The Justices of the United States Supreme Court: Their Lives and Major Opinions. Chelsea House Publishers. ISBN 0791013774.
The Oxford Companion to the Supreme Court of the United States. New York: Oxford University Press. 1992. ISBN 0195058356.
Martin, Fenton S. (1990). The U.S. Supreme Court: A Bibliography. Washington, D.C.: Congressional Quarterly Books. ISBN 0871875543.
Urofsky, Melvin I. (1994). The Supreme Court Justices: A Biographical Dictionary. New York: Garland Publishing. s. 590. ISBN 0815311761.
== Eksterne lenker ==
(en) James Francis Byrnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James F. Byrnes på Internet Movie Database
(en) James F. Byrnes hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) James F. Byrnes hos American National Biography | James Francis Byrnes (født 2. mai 1879 i Charleston i Sør-Carolina, død 9. | 13,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lierne | 2023-02-04 | Lierne | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1915', 'Kategori:Lierne', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1874', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1964', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lierne (sørsamisk: Lijre) er en kommune i Indre Namdal i Trøndelag. Den ligger langs riksgrensen til Sverige og grenser ellers til Snåsa, Grong og Røyrvik kommuner. Libyggene fordeler seg på flere bygder og grender, med Nordli og Sørli som de største, som ble slått sammen til dagens kommune i 1964. Sandvika i Nordli er kommunens administrasjonssenter.
Lierne er Trøndelags største kommune målt i areal, den femte største i Sør-Norge, samt den 16. største i landet totalt. Derimot er kommunen blant fylkets minste målt i folketall. Lierne er særlig kjent for brunbjørnene, og selv om kommunens brunbjørnebestand er lav i forhold til bestanden i for eksempel deler av Sverige, er bjørnene et problem for sauebøndene. Jord- og skogbruket er fortsatt de viktigste næringsveiene i Lierne.
| Lierne (sørsamisk: Lijre) er en kommune i Indre Namdal i Trøndelag. Den ligger langs riksgrensen til Sverige og grenser ellers til Snåsa, Grong og Røyrvik kommuner. Libyggene fordeler seg på flere bygder og grender, med Nordli og Sørli som de største, som ble slått sammen til dagens kommune i 1964. Sandvika i Nordli er kommunens administrasjonssenter.
Lierne er Trøndelags største kommune målt i areal, den femte største i Sør-Norge, samt den 16. største i landet totalt. Derimot er kommunen blant fylkets minste målt i folketall. Lierne er særlig kjent for brunbjørnene, og selv om kommunens brunbjørnebestand er lav i forhold til bestanden i for eksempel deler av Sverige, er bjørnene et problem for sauebøndene. Jord- og skogbruket er fortsatt de viktigste næringsveiene i Lierne.
== Geografi ==
Storparten av kommunens areal består av skog, myrer, fjellvidder og store innsjøer. Om lag en fjerdedel av arealet er dyrket mark og produktiv skog. Inntil grensedragningen mellom Norge og Sverige i 1751, var Lierne et slags ingenmannsland. Deler av kommunen ligger øst for Kjølen og hadde svenske nybyggere, men var annekssogn under Snåsa prestegjeld. Det endte med at det meste av Lierne gikk til Norge, og riksgrensen gjør derfor en bul inn i Sverige.
Lierne regnes som det stedet i Norge der arten gran først ble etablert, trolig omkring år 500–400 f.Kr. Herfra spredte den seg så videre nordover og sørover til store deler av landet. Granen er i dag landets mest dominerende treslag.
De største innsjøene er Limingen og Tunnsjøen. Innsjøen Tissvassklumptjønnin ble kåret til Norges morsomte stedsnavn av Typisk norsk i 2004. I 2004 ble nasjonalparkene Lierne nasjonalpark og Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark opprettet. I alt finnes det svært mange innsjøer og vassdrag i kommunen, som sammen med nasjonalparkene er attraktive for jegere og fiskere. Innsjøene gjør også at Norges geologiske undersøkelse kunne rapportere at over 50 % av innbyggerne i kommunen hadde drikkevann av tilfredsstillende kvalitet i både 1990 og 1996.Avstanden til Namsos er 120 km, til Grong stasjon er 70 km, og til Trondheim lufthavn, Værnes er 220 km.
=== Geologi ===
Geologisk er det mest gneis og granitt i sør, og her finner man også de høyeste fjellene i kommunen, Hestkjøltoppen (1 390 moh.), Blåfjellhatten (1 332 moh.) og Goegkemesspielte (1 333 moh.). I fjellområdet Hestkjølen, eller Hartkjølen, kan man forøvrig finne eksempler på dypbergarter som stikker opp. I utkanten av dette massivet ligger Skograudberget og Fjellraudberget, som består av olivin- og serpentinstein. Nord i Lierne er det mest glimmerskifer og få topper over 1 000 m. Nordvest er også berggrunnen svært sammensatt.
=== Klima ===
Lierne har et kaldt og forholdsvis tørt klima, som fører til lange og kalde vintre. Grunnet kommunens størrelse er det mest hensiktsmessig å sammenligne normalene for målinger gjort i Nordli og Sørli. Årsnedbøren er på 630 mm i Nordli, mot 683 i Sørli. Brattvold i Nordli og Tunnsjøen har forøvrig gjennomsnitt på henholdsvis 700 mm og 773 mm.Gjennomsnittstemperaturene i Nordli og Sørli er henholdsvis 0,8 °C og 0,9 °C, og det er Sørli som normalt opplever de største svingningene gjennom året:
== Samfunn ==
Lierne ble utskilt som egen kommune fra Snåsa kommune 1. januar 1874, og ble delt i Sørli og Nordli kommuner 1. juli 1915. Ved delingen hadde de to kommunene henholdsvis 739 og 863 innbyggere. 1. januar 1964 ble Sørli og Nordli kommuner slått sammen til dagens Lierne kommune, som da hadde tilsammen 2 045 innbyggere. Innbyggertallet har sunket jevnt siden dengang.
Grender i Lierne kommune er, fra nord til sør: Limingen, Tunnsjøen, Ingjelsvatnet, Kvelia, Kveeidet, Nordli, Eide, Kveaunet, Sørli, Berglia, Inderdalen, Jule, Stugguneset og Austborg. Grendene ligger i all hovedsak langs de større innsjøene i kommunen, som også har gitt navn til flere av dem. Grunnkretser i Lierne kommune er Østborg/Eide, Skåle, Mebygda, Kvam, Eidet, Kveli, Sandvik, Skjellbred og Tunnsjø. Sandvika i Nordli er kommunens administrasjonssenter.
Nordli og Sørli utgjør fortsatt egne sogn i Lierne prestegjeld, som igjen hører under Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Kirker i kommunen er Nordli kirke, Sørli kirke og Tunnsjø kirke. Lierne utgjør dessuten et eget lensmannsdistrikt i Nord-Trøndelag politidistrikt, og hører under Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett.
=== Skole og helse ===
Kommunen har to barne- og ungdomsskoler, Stortangen skole og Sørli skole. Nærmeste videregående skole er Grong videregående skole i nabokommunen Grong.
Det er 2 barnehager, Sandvika barnehage og Sørli barnehage.
Det kombinerte syke- og aldershjemmet Lierne Helsetun har om lag 30 plasser.
Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag 3 (HUNT 3), besvart av 700 voksne libygg i mars 2007, viste at mer enn 33 % hadde sett bjørn, hvorav 65 % var mindre enn 100 meter unna dyret. 30 % var ganske eller svært ofte redde for rovdyr, og mer enn 50 % tenkte ofte på rovdyrproblematikken. Om lag 50 % lot rovdyrene påvirke bruken av utmark, og opplevde samtidig redusert glede av naturen grunnet dette. 60 % opplevde at rovdyrene hadde ført til dårligere livskvalitet, og 66 % svarte at rovdyr hadde påvirket trivselen. Et stort flertall svarte uansett at dette ikke hadde påvirket den fysiske helsen deres, og 29 % svarte at de var glade over å ha rovdyr i kommunen. Prosjektlederen for HUNT 3 mente dette beviste at libyggene hadde svart nøkternt på undersøkelsen, og at det derfor var grunn til å ta den på alvor.
=== Politikk ===
Viktige politiske saker i kommunen er regionssamarbeidet med Strömsund kommune i Sverige, samarbeid om felles kommunale tjenester i Indre Namdal, samt rovdyrproblematikken. Kommunestyret er ellers preget av enighet omkring de fleste sakene.
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
==== Kommunestyrevalget 2007 ====
Alf Robert Arvasli (Ap) ble ordfører da Arbeiderpartiet fikk rent flertall i kommunestyret med 8 av 15 representanter. Arvasli etterfulgte Arnodd Lillemark (Sp) som hadde vært ordfører siden 1991 og ikke stilte til gjenvalg.
== Næringsliv ==
Den største arbeidsgiveren i Lierne er Lierne kommune, med sine ca. 220 ansatte. Den største private bedriften er Lierne Bakeri med ca. 70 årsverk, et industribakeri som har spesialisert seg på utvikling av norske nisjeprodukter, især lefser og kaker. Produkter fra bakeriet selges i de fleste dagligvarebutikker i hele Norge. Bakeriet ble kjøpt opp og er nå flyttet ut av Lierne kommune.
Den viktigste næringsveien i Lierne er likevel jord- og skogbruket. Det finnes ca. 100 gårdsbruk med husdyr i kommunen. Saueholdet har imidlertid gått kraftig tilbake, med noen få gjenværende sauebruk i Lierne i 2009 (16 i 2007), mot 80 sauebruk i 1980. Tilskudd til gjeting og elektriske gjerder har redusert problemet noe for enkelte av de gjenværende sauebøndene, men betydelige dyretap fører fortsatt til lav lønnsomhet.Tidligere dagpendlet mange libygg til Sverige for å jobbe, men i dag er denne utviklingen snudd, og i 2008 var eksempelvis over en tredjedel av de ansatte ved Lierne Bakeri svensker.
== Historie ==
Det var i gammel tid uklart om Lierne hørte til Norge eller Sverige. I Grensetraktaten av 1751 ble det bestemt at Lierne skulle høre til Norge, fordi det hørte til den norske kirkelige organisasjonen.
Lierne skal ha blitt befolket så tidlig som år 600-800, disse menneskene skal ha komme fra nordvestlandet, nærmere bestemt Nordmøre-området. Det sies at de første som kom til Lierne bosatte seg først på de store fjellmyrene opp mot fjellbåndet. Senere ble det lite praktisk å bo i det landskapet og folket flyttet da lengre ned langs de store innsjøene. De første bosetningene ble til det som vi idag kjenner til som setrer.
Da svartedauden tok seg til Lierne ble bygdene Nordli og Tunnsjøen helt avfolket, og det tok nærmere to hundre år før de ble befolket igjen (trolig av snåsninger). Den tredje bygda Sørli skal ha klart seg bedre og ble lite preget av pesten. Dette kan begrunnes med at Sørli har beholdt de opprinnelige gårdsnavnene som oppsto da norrønt fortsatt var språket talt i Norge. Derimot Nordli og Tunnsjøen har stedsnavn av mer moderne opprinnelse. Dette kan også merkes på dialektene, dialekten i Sørli har flere trekk og ord fra eldre norsk, og en del kan sammenlignes med islandsk.
== Kultur ==
Liernes kommunevåpen ble vedtatt 3. februar 1984, og viser tre hvite liryper (Lagopus lagopus) på blå bakgrunn. Lirypen er svært vanlig i området, og i eldre tider var jakt på disse svært viktig for å overleve vinteren, og man valgte derfor fuglen som symbol for kommunen. Kommunevåpen med samme motiv finnes i Sirdal og Holtålen.
Kommunens tusenårssted er Sørli museum. Det har i løpet av årene siden 2000 blitt et godt utviklet anlegg med blant annet gårdstun, seter og skogshusvær. Her finnes også en utescene med plass til om lag 300 tilskuere. Totalt er det 16 bygninger på området.
== Dialekt ==
Dialekten som snakkes i Lierne er libygg, som deles opp i hovedsakelig tre varianter: tunnsjømål, nordlimål og sørlimål. Det finnes til og med variasjoner i de mindre grendene seg imellom.
=== Talespråk ===
Tradisjonell libygg kan være vanskelig å kategorisere da dialekten skiller seg stort fra øvrige trønderske dialekter, spesielt sørlimålsvarianten. Libygg, særskilt sørlimålet ligner mye på dialekten jämtska som tales på svensksiden, men har fortsatt forskjeller. Vi snakker gjerne om ett overgangsmål fra trøndersk til jämtska, men som fortsatt har mange særegenheter.
Idag tales dialektene ordentlig av kanskje så få som 700-800 mennesker, resten av innbyggerne i kommunen snakker en annen dialekt eller en utvasket variant av libygg. Det er nok inbyggerne i Sørli som holder på dialekten best, dette skyldes mindre inflytting og kanskje sterkere bånd med kulturen.
Dialekten er arkaisk sammenlignet med andre. Dativ (grammatisk kasus som stammer fra norrønt) er enda noe brukt i Sørli, og man finner mange dialektord som har opphavet i norrønt, derimot de fleste dialekter bruker gamle lånord fra tysk, dansk eller engelsk.
==== Dialektord (utvalg) ====
lett (fra norrønt Litr), som tilsvarer farge på bokmål (fra tysk Farbe)
sams og osams (fra norrønt sammala og ósammala), som betyr enig og uenig (fra tysk einig)
ferrell/feller (fra norrønt fifrildi, svensk fjärild) som betyr sommerfugl (fra dansk sommerfugl)
konguro (fra norrønt kongalo) som betyr edderkopp (fra dansk edderkopp)Hvorfor libygg fortsatt har så mange gamle ord kan begrunnes med at Sørli ble aldri avfolket under svartedauden, dette førte da til att språket de snakket på den tiden ble bedre beholdt og mindre påvirket av andre språk.
=== Grammatikk ===
Dialekten er noe mer grammatisk avansert enn øvrige norske dialekter, spesielt bydialektene. Substantiv bøyes i seks former i syv regelrette mønster: Hankjønn sterk og svak (pluss ord som slutter på o, å, a eller u får egen bøying), intetkjønn sterk og svak, hunkjønn svake og hunkjønn sterke, fortsatt finnes det mange uregelrette substantiv òg (ofte ord som slutter på en åpen vokal). Det finnes 10 verbklasser, 4 svake og 6 sterke samme som det er på islandsk.
==== Noen eksempel på bøying av substantiv ====
====== Intetkjønn ======
Bokmålsbøying: hus–huset–hus–husene; libygg-bøying: hus–huset–husi–hus–husa–husom (husi og husom er dativform)
===== Hankjønn =====
Bokmålsbøying: rygg–ryggen–rygger–ryggene; libygg-bøying: rygg–ryggen–ryggja–rygga–ryggann–ryggom (ryggja og ryggom er dativform)
====== Sterkt hunkjønn ======
Bokmålsbøying: bro–broen–broer–broene; libygg-bøying: bru–brua–bru'n–brui–bruinn–bruom (bru'n og bruom er dativform) (sterk hunkjønn)
====== Svakt hunkjønn ======
Bokmålsbøying: gryte–gryta–gryter–grytene; libygg-bøying: grỳt–gryta–grytn–gryta–grytann–grytom (grytn og grytom er dativform)Her ser man at libygg-dialekten har mer avanserte mønstre og større forskjell mellom de grammatiske kjønnene sammenlignet med bokmål.
===== Dobbel betoning av vokaler =====
Sørlibygg har noe som kalles en "tospenstig aksent" eller "dobbel betoning" av vokaler i svake hunnkjønnsord og mange verb. Dette finner man ikke i andre norske dialekter. Det vil si att stamvokalen uttales to ganger, som i ordet "feer" der e uttales en gang i ordet og en gang til i flertallsformen, men i sørlibygg finnes den i stammen av ordet. Den kan ha stor betydningsforskjell i ord som er like, dette kan sammenlignes med mandarin kinesisk.
====== Eksempel 1 ======
libygg: øy = bokmål: øy
libygg ø'y = bokmål: å nesten spy
====== Eksempel 2 ======
libygg: fjell = bokmål: fjell
libygg: fjèll = bokmål: jentekjæreste
====== Eksempel 3 ======
libygg: laup = bokmål: ingrediens for ost
libygg: làup = bokmål: å farte runt
====== Eksempel 4 ======
libygg: rør = bokmål: rør
libygg: rø'r = bokmål: røyePå sørlimålet bruker man hele fem ord for "her" og "der", de har forskjellig betydning og kan endre budskapet i en setning.
Hén, dén og dér er pekende pronomen, de bruker vi når vi beskriver posisjonen til et objekt på et annet. Man bruker i hovedsak hén og dén, men når man snakker om noe du ikke kan se der og da, bruker man dér. Hjenen og djenen er stadsadverb, de brukes når man snakker om geografiske plasseringer, som hjenen i Norge og djenen i London. Så "Hén é e mykkjy mat" og "Hjenen é e mykkjy mat" betyr to forskjellige ting.
I Nordli og Sørli sier man "I" eller "Ij/Ig" som førsteperson entall, i tunnsjøen "Jæ".
==== Eksempelsettninger sammenlignet med bokmål ====
Ke du bor hænn? = Hvor bor du?
Kenn va'e som bodd djenen? = Hvem bodde der?
Ska me åttå/eta spikkjikjøtt atått grauta? = Skal vi spise spekemat til grøten?
Enn val håll'se fastann æst'n ska vårrå vælunn te aga = Man må holde seg edru hvis man forventer respekt
Vrænsken rauk at førri hann vart tri åor = Hingsten krepperte før han ble tre år gammel
== Flyktningerennet ==
Flyktningerennet er et langrennsløp som årlig går fra Lierne til Gäddede i Sverige. Det er et renn som følger løypen til flyktningene som flyktet fra Norge til Sverige under andre verdenskrig. Det første løpet ble arrangert i 1950. Fra 1964 har man også et løp for kvinnelige deltagere. En oppfølger til flyktningerennet er flyktningerittet som hadde oppstart sommeren 2009. Spjettløpet er et annet sportsarrangement i kommunen, og er et motbakkeløp arrangert årlig av Namdal Løpeklubb siden 2005. Spjettløpet går fra Storeng ved Sandvika til målgang på Spjettfjellet.
=== Etymologi ===
Opphavet for stavelsen kve, som går igjen i flere steds- og etternavn i Lierne, er det samme som for «kvener» (som har hatt ulik betydning fra middelalderen og frem til i dag), og sikter til samer. Det norrøne navnet på området var Finnalíð, hvor også «finner» sikter til samer. Samer utgjorde lenge flertallet av innbyggerne i Lierne. Det nåværende navnet på området kommer av den eldre flertallsformen av «li» (fra norrønt líð), altså en skrånende fjell- eller åsside. I Trøndelag omtales derfor også kommunen ofte som «Li».
== Kjente personer fra Lierne ==
Reidar Bolling (1902–1976), prest og kirkehistoriker
Theodor Hesselberg (1885–1966), meteorolog, sjef for Meteorologisk Institutt
Ola H. Kveli (1921–2003), politiker (V), fylkesmann i Nord-Trøndelag 1979-1991
Lars Østnor (1939–), professor i teologi ved Menighetsfakultetet (MF) i Oslo
Arnodd Lillemark (1949–), politiker (Sp). ordfører 1991-2007
Frode Estil (1972–), langrennsløper
Randi Ness (1983–), politiker (Ap)
Laila Kveli (1987–), langrennsløper
Sondre Skogen (2000–), fotballspiller
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bygdebok for Lierne kommune, 5 bind. Lierne kommune, 1989–2002.
Nord-Trøndelag og Fosen – Geologi og landskap. Norges geologiske undersøkelse, 1997. ISBN 82-7385-170-2.
Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms. NOU 2007: 14. Justis- og politidepartementet, 2007. (Les)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lierne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lierne i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Lierne - Statistisk sentralbyrå
(no) Lierne - Visit Namdalen/turistinformasjon | Liste over ordførere i Lierne kommune i Nord-Trøndelag. | 13,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Leka | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Leka | ['Kategori:Ordførere i Leka', 'Kategori:Ordførerlister i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over ordførere i Leka. Leka prestegjeld (daværende skriveform: Lekø) ble utskilt fra Kolvereid som eget herred (kommune) i 1860. Prestegjeldet og herredet bestod av Leka hovedsogn og Gravvik annekssogn. I 1909 ble Gravvik utskilt fra Leka som eget herred; Gravvik ble i 1964 lagt til Nærøy kommune, mens Leka har bestått som egen kommune.
| Liste over ordførere i Leka. Leka prestegjeld (daværende skriveform: Lekø) ble utskilt fra Kolvereid som eget herred (kommune) i 1860. Prestegjeldet og herredet bestod av Leka hovedsogn og Gravvik annekssogn. I 1909 ble Gravvik utskilt fra Leka som eget herred; Gravvik ble i 1964 lagt til Nærøy kommune, mens Leka har bestått som egen kommune.
== Referanser == | Liste over ordførere i Leka. Leka prestegjeld (daværende skriveform: Lekø) ble utskilt fra Kolvereid som eget herred (kommune) i 1860. | 13,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Office_of_Policy_Coordination | 2023-02-04 | Office of Policy Coordination | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CIA', 'Kategori:Etableringer i 1948', 'Kategori:Etterretningsorganisasjoner', 'Kategori:Opphør i 1952', 'Kategori:USAs etterretning', 'Kategori:USAs føderale etater'] | Office of Policy Coordination (OPC) var en amerikansk organisasjon for hemmelige psykologiske operasjoner og paramilitære intervensjoner. Denne var helt avskilt fra CIA til de ble slått sammen i 1951. OPC ble grunnlagt i 1948 av det nasjonale sikkerhetsrådet under et dokument som ble kalt NSC 10/2. Styret bak OPC består av representanter fra både statlige og militære avdelinger samt fra CIA.
Embetsmannen George F. Kennan ved utenriksdepartementet var en av foregangsmennene bak grunnleggelsen av organisasjonen. OPC vokste hurtig under Koreakrigen, og i april 1951 etablerte president Harry S. Truman Psychological Strategy Board i et forsøk på å koordinere alle regjeringsstrategiene som gjaldt psykologisk krigføring. I 1952 ble Office of Policy Coordination lagt under CIA.
| Office of Policy Coordination (OPC) var en amerikansk organisasjon for hemmelige psykologiske operasjoner og paramilitære intervensjoner. Denne var helt avskilt fra CIA til de ble slått sammen i 1951. OPC ble grunnlagt i 1948 av det nasjonale sikkerhetsrådet under et dokument som ble kalt NSC 10/2. Styret bak OPC består av representanter fra både statlige og militære avdelinger samt fra CIA.
Embetsmannen George F. Kennan ved utenriksdepartementet var en av foregangsmennene bak grunnleggelsen av organisasjonen. OPC vokste hurtig under Koreakrigen, og i april 1951 etablerte president Harry S. Truman Psychological Strategy Board i et forsøk på å koordinere alle regjeringsstrategiene som gjaldt psykologisk krigføring. I 1952 ble Office of Policy Coordination lagt under CIA.
== Se også ==
National Clandestine Service
== Eksterne lenker ==
State.gov – Note on U.S. Covert Action Programs | Office of Policy Coordination (OPC) var en amerikansk organisasjon for hemmelige psykologiske operasjoner og paramilitære intervensjoner. Denne var helt avskilt fra CIA til de ble slått sammen i 1951. | 13,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8nn%C3%B8y | 2023-02-04 | Brønnøy | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Brønnøy', 'Kategori:Personer fra Brønnøy kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Brønnøy (sørsamisk: Brïenne) er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser mot Vega i vest, mot Vevelstad i nord, i øst mot Vefsn og Grane, og i sør mot Bindal og Sømna. Kommunen strekker seg fra et øyrike omkring skipsleia i vest, langs fjorder og fjell mot øst der fylkets daværende lengste veitunnel i 1987 ga ferjefri forbindelse med E6. Kommunesenteret er byen Brønnøysund. Et mindre senter er Hommelstø i Velfjord.
Kommunen har flyplass (Brønnøysund lufthavn, Brønnøy) og daglige Hurtigruteanløp. Fylkesvei 76 med Tosentunnelen, populært kalt «Tosenveien», sikrer ferjefri veiforbindelse til E6 gjennom Velfjord og Tosen. Kystriksveien, (fylkesvei 17), går gjennom kommunen.
| Brønnøy (sørsamisk: Brïenne) er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser mot Vega i vest, mot Vevelstad i nord, i øst mot Vefsn og Grane, og i sør mot Bindal og Sømna. Kommunen strekker seg fra et øyrike omkring skipsleia i vest, langs fjorder og fjell mot øst der fylkets daværende lengste veitunnel i 1987 ga ferjefri forbindelse med E6. Kommunesenteret er byen Brønnøysund. Et mindre senter er Hommelstø i Velfjord.
Kommunen har flyplass (Brønnøysund lufthavn, Brønnøy) og daglige Hurtigruteanløp. Fylkesvei 76 med Tosentunnelen, populært kalt «Tosenveien», sikrer ferjefri veiforbindelse til E6 gjennom Velfjord og Tosen. Kystriksveien, (fylkesvei 17), går gjennom kommunen.
== Geografi ==
Se også Grunnkretser i Brønnøy kommune.
Brønnøy har en rik og variert natur, fra øyriket på strandflaten i vest via frodige bygder til høyfjellet i øst. I sørvest ligger fjellet Torghatten, som er kommunens mest kjente landemerke. Verdens nordligste naturlig forekommende lindeskog vokser i Brønnøy, og det er boreal regnskog i Grønlidalen naturreservat.
Brønnøy har en skjærgård med hundrevis av små og store øyer, holmer og skjær. Velfjorden skjærer over 30 kilometer inn fra nordvest mot sørøst.
=== Elver, fjell og vatn i Brønnøy ===
Det ligger en rekke særpregede fjelltopper med merkede løyper og store utsikter i kommunen. Hvert år blir ti fjell valgt som mål i den såkalte «Fjelltrimmen». Noen lett tilgjengelige fjell er Tilremshatten, Mofjellet, Ramntind, Vikerfjellet og Torghatten. Det høyeste punktet er Breivasstinden på grensa til Grane i øst, 1225 moh.Av større vann er Eidvatnet og Engavatnet.
== Tettsteder i Brønnøy kommune ==
Tettbyggelsen i og omkring det tidligere ladestedet Brønnøysund er definert som et tettsted av Statistisk sentralbyrå. Tettstedet har 4 995 innbyggere per 1. januar 2022. Tettstedet er et av de største i Nordland fylke.
Kommunen har også tre mindre tettsteder, Nordhus med 342 innbyggere, Toft med 219 innbyggere og Hommelstø. 15 innbyggere i tettstedet Berg bor i Brønnøy kommune.
== Næringsliv ==
Kommunen er et regionalt administrasjons- og utdanningssenter. Den statlige etaten Brønnøysundregistrene bidrar til at om lag 75 % av jobbene i kommunen er innenfor tertiærnæringene.
== Historie ==
Brønnøy fikk sin nåværende størrelse i 1977, da Sømna ble skilt ut som egen kommune.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Kulturminner i Brønnøy ==
Brønnøy kirke, som ligger i Sørbyen, ble innviet i 1870, men stedets første kirke ble bygd så tidlig som på slutten av 1100-tallet.
Nøstvik kirke, også kalt Velfjord kirke, fra 1674 er kommunens eldste kirke og en av de eldste trekirkene i Nord-Norge.
Rett utenfor byen ligger Skarsåsen, et gammelt kystfort fra andre verdenskrig, med blant annet en kanonstilling, lyskaster, løpegraver og tunneler. Området passer bra for den som vil oppleve både historie og friluftsliv.
== Skulpturlandskap Nordland ==
Steinar Breiflabb av Erik Dietman er en skulptur som tilhører samlingen Skulpturlandskap Nordland. Skulpturen er sentralt plassert på ei lita øy midt i Brønnøysundet.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssteder er Brønnøy kirke og Brønnøysund gamle kirkested. Dette er valgt på bakgrunn av at i det meste av Brønnøysunds historie, fra 1200-tallet og fram til 1870, dreier mye seg om historia til kirka og beboerne i prestegården. Brønnøy kirke har fått middelalderstatus og ble i perioden 2004–2010 restaurert for 26 mill. kr.
Fra midten av 1800-tallet begynner det å vokse fram et tettsted. Stimulert av offentlig service, rikt sildefiske og etter hvert Hurtigruta. Et lite tettsted begynner å ta form ved prost Kiellands bebyggelsesplan av 1887–1888. Dette området kalles idag for Sørbyen – kystby 1900; spesialområde bevaring. Det er dette området som er identisk med «Brønnøysund gamle kirkested».
Det ble ikke plantet tusenårstre, men nedenfor Prestegården ble tusenårsskiltet satt på et gammelt allétre.
== Kjente personer fra Brønnøy kommune ==
Hans Rosing (1625-1699), biskop over Akershus stiftamt 1661-1699
Sivert Andreas Nielsen (1823-1904), stortingspresident (V), 1885-1887 og 1890-1897
Kyrre Grepp (1879-1922), formann i Arbeiderpartiet 1918-22
Skule Storheill (1907-1992), sjøoffiser, krigshelt og viseadmiral
Kåre Rodahl ( 1917-2008), lege, professor ved Norges Idrettshøgskole
Harald Warholm (1920-1967), stortingsrepresentant (H) 1958-1969
Harald Øveraas (1927-2014), leder av Norsk Arbeidsmandsforbund 1981-1991
Ørjar Øyen (1927-), professor (sosiolog), rektor ved UiB 1978-1983
Dag Skogheim (1928-2015), forfatter og kulturarbeider
Halle Jørn Hanssen (1937-), utenrikskorrespondent (NRK), generalsekretær i Norsk Folkehjelp
Åshild Hauan (1941-2017), stortingsrepresentant (Ap), fylkesmann i Nordland 1993-2007
Kjell H. Trælnes, (1953-2013), ordfører (Sp) i Brønnøy kommune i 14 år
Eirin Sund (1967-), stortingsrepresentant (Ap) for Rogaland 2005-2017
Ulrik Saltnes (1992-), Fotballspiller for Fotballklubben Bodø/Glimt 2012 -
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Brønnøy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Brønnøy i Store norske leksikon
(no) Brønnøysund i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Brønnøy - Statistisk sentralbyrå
(no) Visit Helgeland - Brønnøysund
(no) Visit Brønnøysund - kystbyen midt i Norge
(no) bronnoysund.com - Lokal portal for Brønnøysund og Brønnøy
(no) Opplevelser i Velfjord, ei bygd i Brønnøy
(no) Brønnøysund Idrettslag
(no) Idrettslaget Tjalg | Fjelltrimmen i Brønnøy kommune er en årlig tilrettelegging av ti fjelltopper med merket sti fra parkeringsplass og utlagt hefte og penn for å notere navnet sitt ved gjennomført bestigning. Toppene ligger i kommunene Brønnøy, Sømna og ev. | 13,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Tr%C3%B8ndelag | 2023-02-04 | Nord-Trøndelag | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1804 i Norge', 'Kategori:2018 i Norge', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1804', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Nord-Trøndelags historie', 'Kategori:Opphør i 2018', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Nord-Trøndelag er et geografisk område, en valgkrets ved stortingsvalg og et tidligere fylke i Norge, som utgjør den nordre delen av landsdelen og fylket Trøndelag. Nord-Trøndelag ligger mellom Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, Jämtlands län i Sverige i øst, og Norskehavet i vest. Nord-Trøndelag har inngått i, og bestått av, ulike inndelinger av offentlige forvaltningsorganer. Trøndelag var delt i to amt og fylker i perioden 1804–2018. Etter sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke i 2018 som følge av regionreformen, har Nord-Trøndelag ingen administrativ funksjon.
Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». De inntrønderske fylkene Øynafylke, Skøynafylke, Sparbyggjafylke og Verdølafylke hadde ting på Mære og møtte også på Frostatinget. Stjordølafylke og Strindafylke var blant de uttrønderske fylkene, som også møtte på Frostatinget. På 900-tallet hadde også Naumdølafylke blitt en del av Frostating, så Trøndelag, Nordmøre og Namdalen var å regne som et rettsfellesskap.
Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Grensedragningen fulgte langt på vei inndelingen fra eldre tid, så Inntrøndelag, Namdalen og deler av det gamle Stjordølafylke og Strindafylke ble lagt til Nord-Trøndelag. I 2018 ble de to fylkene slått sammen igjen.
Nord-Trøndelag kan grovt sett inndeles i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen. Innherred og Stjørdalen har delvis sammenfallende administrativ historikk under navnet Inntrøndelag.Nord-Trøndelag har 130–140 000 innbyggere, og flertallet bor langs Trondheimsfjorden. Bosetningen er spredt med kun mindre tettsteder. Ingen av dem utgjør noe klart sentrum for hele regionen. Stjørdalshalsen, Steinkjer, Levanger, Verdalsøra, Namsos, Rørvik og Kolvereid har vedtatt bystatus av sine respektive kommunestyrer. Steinkjer var administrasjonssentrum for fylkeskommunen og fylkesmannen, og har fortsatt å ha de samme funksjonene for Trøndelag fylke, skjønt den politiske ledelsen i fylkeskommunen sitter i Trondheim.
Nord-Trøndelag rommer noen av landets fremste jord- og skogbruksområder. En stor vannkraftproduksjon har også understøttet en kraftkrevende treforedlingsindustri. Oppdrettsfisk står for en stor del av eksportverdien. Verkstedindustrien er teknologisk avansert og for en stor del rettet mot oljeindustri og havbruk. Industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers er det bygget ut en stor tjenestenæring og offentlig forvaltning. Nord universitet har flere studiesteder her. E6 og Nordlandsbanen krysser Nord-Trøndelag i retning nord–sør, og E14 og Meråkerbanen øst–vest. Det finnes tre ruteflyplasser, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner.
| Nord-Trøndelag er et geografisk område, en valgkrets ved stortingsvalg og et tidligere fylke i Norge, som utgjør den nordre delen av landsdelen og fylket Trøndelag. Nord-Trøndelag ligger mellom Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, Jämtlands län i Sverige i øst, og Norskehavet i vest. Nord-Trøndelag har inngått i, og bestått av, ulike inndelinger av offentlige forvaltningsorganer. Trøndelag var delt i to amt og fylker i perioden 1804–2018. Etter sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke i 2018 som følge av regionreformen, har Nord-Trøndelag ingen administrativ funksjon.
Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». De inntrønderske fylkene Øynafylke, Skøynafylke, Sparbyggjafylke og Verdølafylke hadde ting på Mære og møtte også på Frostatinget. Stjordølafylke og Strindafylke var blant de uttrønderske fylkene, som også møtte på Frostatinget. På 900-tallet hadde også Naumdølafylke blitt en del av Frostating, så Trøndelag, Nordmøre og Namdalen var å regne som et rettsfellesskap.
Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Grensedragningen fulgte langt på vei inndelingen fra eldre tid, så Inntrøndelag, Namdalen og deler av det gamle Stjordølafylke og Strindafylke ble lagt til Nord-Trøndelag. I 2018 ble de to fylkene slått sammen igjen.
Nord-Trøndelag kan grovt sett inndeles i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen. Innherred og Stjørdalen har delvis sammenfallende administrativ historikk under navnet Inntrøndelag.Nord-Trøndelag har 130–140 000 innbyggere, og flertallet bor langs Trondheimsfjorden. Bosetningen er spredt med kun mindre tettsteder. Ingen av dem utgjør noe klart sentrum for hele regionen. Stjørdalshalsen, Steinkjer, Levanger, Verdalsøra, Namsos, Rørvik og Kolvereid har vedtatt bystatus av sine respektive kommunestyrer. Steinkjer var administrasjonssentrum for fylkeskommunen og fylkesmannen, og har fortsatt å ha de samme funksjonene for Trøndelag fylke, skjønt den politiske ledelsen i fylkeskommunen sitter i Trondheim.
Nord-Trøndelag rommer noen av landets fremste jord- og skogbruksområder. En stor vannkraftproduksjon har også understøttet en kraftkrevende treforedlingsindustri. Oppdrettsfisk står for en stor del av eksportverdien. Verkstedindustrien er teknologisk avansert og for en stor del rettet mot oljeindustri og havbruk. Industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers er det bygget ut en stor tjenestenæring og offentlig forvaltning. Nord universitet har flere studiesteder her. E6 og Nordlandsbanen krysser Nord-Trøndelag i retning nord–sør, og E14 og Meråkerbanen øst–vest. Det finnes tre ruteflyplasser, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner.
== Naturgeografi ==
Landformene er sterkt preget av strøkretningen i den kaledonske fjellkjede. Sand- og leireavsetninger fra weichselistiden har dannet forholdsvis omfattende lavland, og det gode jorddekket gir mye fruktbart jordbruksland i områdene rundt indre del av Trondheimsfjorden, Inntrøndelag. Namdalen er et mer skogrikt landskap. Områdene rundt Trondheimsfjorden og lavlandet i Namdalen er de nordligste kornområdene i landet. Gran- og bjørkeskog dekker mye av Nord-Trøndelag. 49 % av arealet i det tidligere fylket ligger over grensen for produktiv skog.De største vassdragene er Namsen (229 km lang, Norges tiende lengste elv), Stjørdalselven (70 km) og Verdalselven (21 km), som alle er lakseførende. Disse har nedbørsfelt på henholdsvis 6 272, 2 111 og 1 454 km². Andre betydningsfulle vassdrag er Steinkjerelven (5 km) og Sanddøla (114 km). Den største innsjøen er 42 km lange Snåsavatnet, som med sin vannflate på 121,58 km² er den sjette største innsjøen i Norge. Tunnsjøen (100 km²) og Limingen (94 km²) er henholdsvis syvende og åttende største innsjø i landet. Disse to sjøene ligger på vannskillet i de skandinaviske fjellene, og har naturlig drenert henholdsvis vest- og østover, men er siden regulert sammen med Namsvatnet (39,4 km²) og Vektaren (9,2 km²) for kraftproduksjon. Salvatnet (44,8 km²) med en maksimal dybde på 482 m er den nest dypeste innsjøen i Europa. I alt utgjør ferskvann i underkant av 7 % av arealet i det tidligere fylket. Det høyeste punktet på den drøyt 6 km² store Gudfjelløya i Tunnsjøen ligger 812 moh., altså 454 m høyere enn innsjøen. Dette gjør Gudfjelløya til Europas høyeste innlandsøy. Ingen fosser er blant landets høyeste. Blant fossene i Namsen er Formofoss (30,5 m) og Tømmeråsfoss (36 m).
Mellom Trondheimsfjorden og Norskehavet ligger Fosen, som skjermer mye av lavlandet. Kystlinjen utgjør 6 337 km, hvorav 1 743 km er langs fastlandet. Trondheimsfjorden har flere sidefjorder, som Stjørdalsfjorden, Åsenfjorden, Beitstadfjorden. Trondheimsfjorden er forholdsvis dyp, og det er få øyer der de største er Ytterøy og Tautra. To store forkastninger finnes på Fosen: Verran og Hitra-Snåsa. Verranforkastningen gjør at Verrasundet går langt inn i det fjellrike landskapet på Fosen. Namsenfjorden, Foldafjorden og Jøssundfjorden skjærer dypt inn i landskapet i Ytre Namdalen, hvor kyststrøkene har hardere bergarter og mer sparsomt jorddekke. Havstykket Folda i Ytre Namdalen er beryktet som svært lunefullt.Innenfor det tidligere fylket finnes fire nasjonalparker (Blåfjella-Skjækerfjella, Børgefjell, Lierne og Skarvan og Roltdalen) og to landskapsvernområder (Kjenstad og Skjækra). Sammen med 128 naturreservater og 32 andre fredninger per 1. januar 2012, hadde de et areal på til sammen 3 778,4 km². 16 % av arealet er underlagt strengeste vernekategori. Høyeste fjell er Jetnamsklumpen (1 513 moh.) på grensen mellom Røyrvik og Hattfjelldal, og ligger i Børgefjell nasjonalpark. Andre høye fjelltopper, Fongen (1 441 moh.), Sipmektinden (1 423 moh.) og Hestkjøltoppen (1 390 moh.), ligger også i grensetraktene. Skogen og høylandet er et av få steder i Norge med fire arter av hjortedyr, nemlig elg, rådyr, hjort og rein. Fylkesblomsten var marisko, og brukes i kommunevåpenet av Snåsa.
Norges geografiske midtpunkt, eller arealtyngdepunkt, ligger i Ogndal i Steinkjer kommune.
=== Geologi ===
Fylkesstein i Nord-Trøndelag var thulitt. Store deler av berggrunnen er av helt overveiende kaledonsk opprinnelse. I Stjørdalen, Frosta, Meråker og grensetraktene mot Sverige består den hovedsakelig av leirstein og fyllitt. På Fosen og i Ytre Namdalen dominerer granittisk gneis, med innslag av glimmerskifer, grønnstein og amfibolitt. Strandflatelandskap er vanlig, og kan ses tydelig ved Borgan lengst nordvest i Vikna, hvor skjærgården dessuten har et buemønster grunnet foldinger og strukturer i gneisene.Kystfjellene domineres av stripet gneis, men det finnes også andre karakteristiske former. Leka er unik med sine ultramafiske bergarter og gabbro, og gir fjellene en brungul farge. I 2010 ble Leka kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. I de innerste traktene av Namdalen, for det meste i Røyrvik og Lierne, er berggrunnen svært sammensatt, uten noen klart dominerende bergart. Både her og i Verdal, Steinkjer og Snåsa finnes større partier av omdannet ryolitt, foruten kvartsitt og kvartsskifer. I Namsskogan er det store innslag av granitt, granodioritt og trondhjemitt.
I kontaktsonene mellom leirskifer, sandstein og kalkfjell finnes flere forekomster av svovelkis og jernmalm, spesielt i Grongfeltet i Indre Namdalen, i Meråker og i Malm. En del sjeldnere er forekomstene av nikkel- og kobbersulfider. En av Nord-Europas største kalkforekomster av høy kvalitet finnes i Tromsdalen i Verdal.
=== Klima ===
Det er betydelige variasjoner i klimaet mellom de ulike delene av Nord-Trøndelag. Innlandet er skjermet av fjell, og fjordstrøkene er skjermet fra Norskehavet av Fosen. Trondheimsfjorden demper både sommervarme og vinterkulde, slik at man i fjordstrøkene og lavlandet opplever forholdsvis milde somre og vintre. Her er det målt temperaturer på over 30 °C. I innlandet opplever man moderat nedbør og kalde vintre, og årlig nedbør er 500–750 mm. De laveste temperaturene som er målt, er fra −35 til −40 °C i innlandet. I Ytre Namdalen er klimaet sterkt påvirket av Norskehavet, og årlig nedbør måles vanligvis til 750–1 000 mm. Den største nedbøren kommer i kystnære fjellstrøk, hvor årlig nedbørsmengde er 1 500–2 000 mm.Høydevind kommer normalt fra sørvest, mens bakkevind om vinteren kommer fra øst eller sørøst. Om sommeren kommer gjerne fuktig og kjølig sjøvind inn fra vestlig og nordøstlig retning. Forekomsten av tåke er mindre enn på Østlandet, men det kommer noe tåke i kyststrøkene om sommeren. Om høsten og tidlig på vinteren opplever man også lokal strålingståke og frostrøyk ved Trondheimsfjorden.Høyeste målte temperatur er 34,5 °C i Stjørdal den 17. juli 1945, og den laveste er −40,7 °C i Nordli den 15. mars 1940. Den største årlige nedbørsmengden er 2 840 mm i Liafoss i Nærøy i 1983. Kraftigste vindstyrke ble målt til 45,3 m/s på Sklinna fyr den 12. januar 1983.
Temperaturnormaler for perioden 1961–1990:
== Samfunn ==
=== Demografi ===
Den 1. januar 2013 hadde Nord-Trøndelag fylke 134 443 innbyggere, en økning på 5,5 % siden 1993. Flertallet av innbyggerne bor langs Trondheimsfjorden på aksen Stjørdal–Steinkjer. Stjørdal er største kommune i folketall og gikk forbi Steinkjer i 2008, og i 2018 var også Stjørdalshalsen det største tettsted, etterfulgt av Steinkjer. Folketallet har steget jevnt siden 1980, men lavere enn landet som helhet. Urbanisering har redusert folketallet i en del kommuner, særlig i Namdalen.
Den 1. januar 2010 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 4,5 % av befolkningen, eller 5 942 personer, hvilket var den laveste andelen for noe fylke. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 2 % av befolkningen.I 2011 var 42 % av befolkningen bosatt i spredtbygde strøk, og 39 % i tettsteder med færre enn 2 000 innbyggere. De største tettsteder etter folketall per 1. januar 2022 er Stjørdalshalsen (13 378), Steinkjer (12 887), Levanger (10 384), Namsos (8 307), Verdalsøra (8 535), Rørvik (3 385), Skogn (1 960), Straumen (1 764) og Kolvereid (1 728),
=== Utdannelse ===
Det finnes elleve videregående skoler i det tidligere fylket som Trøndelag fylkeskommune har ansvaret for. De største er Ole Vig videregående skole og Steinkjer videregående skole, begge med over 1 000 elever. Det finnes to privateide skoler på videregående nivå, Aglo videregående skole og Val landbruksskole, som begge drives på et kristent verdigrunnlag.
Høgskolen i Nord-Trøndelag ble opprettet 1. august 1994, som følge av Høgskolereformen i 1994. Høgskolen i Nord-Trøndelag hadde 3 500–4 000 studenter i 2012. Den 1. januar 2016 ble den en del av Nord universitet, som har sitt sete i Bodø. Lærestedet tilbyr i hovedsak tilbyr profesjonsutdannelser og har avdelinger i Stjørdal, Levanger, Steinkjer og Namsos, med lærer- og sykepleierutdannelsene på Røstad i Levanger som det dominerende studentmiljøet.
Nord-Trøndelag har en lang folkehøyskoletradisjon med foregangsmenn som Ole Vig, Lars Bentsen og Hans Konrad Foosnæs. Sund folkehøyskole er landets tredje eldste, etablert i 1868 av Bentsen og Foosnæs. Det finnes fire private folkehøyskoler i Nord-Trøndelag, nemlig Sund, Namdal, Skogn og Bakketun. Bakketun har en kristen profil, mens de tre øvrige er frilynte folkehøyskoler.
=== Helse ===
Sykehuset Levanger og Sykehuset Namsos er organisert i fellesskap som helseforetaket Helse Nord-Trøndelag, som er underlagt det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Helse Nord-Trøndelag er den største arbeidsgiveren i det tidligere fylket med 2 500 ansatte. Sykehuset Levanger har sentral og lokal sykehusfunksjon for kommunene i Inntrøndelag. Sykehuset Namsos betjener 14 kommuner i Namdalen, i tillegg til Osen og Roan kommuner i Sør-Trøndelag og Bindal kommune i Nordland.
Det finnes også distriktspsykiatriske sentre i Stjørdal og Kolvereid, distriktsmedisinske sentre i Stjørdal og Steinkjer samt desentraliserte polikliniske tjenester på de nevnte steder. De distriktsmedisinske sentrene er organiserte som interkommunale selskaper, og samarbeider med Helse Nord-Trøndelag.
Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) er en av verdens største samlinger av helseopplysninger om en befolkning. Forskningssenteret i Levanger er organisert som en del av NTNU. Blant trendene i fylket over de siste tiårene er en bedring i selvopplevd livskvalitet, men større forekomst av livsstilssykdommer.
=== Samferdsel ===
==== Veier ====
Nord-Trøndelag har to europaveier, som begge er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele det tidligere fylket, delvis som motortrafikkvei. Veien går fra Stjørdal til Steinkjer, videre til Grong, gjennom Namsskogan og til slutt videre inn i Nordland fylke. Europavei 14 går fra Stjørdal til Sverige via Meråker. Fylkesvei 17 (Kystriksveien), starter på Steinkjer og går videre til Namsos og Nærøy, og videre inn i Nordland. Strekningen mellom Steinkjer og Namsos er vedtatt utbedret, delvis bompengefinansiert. Den lengste veitunnelen er Helltunnelen på Europavei 6. Den fredede Skarnsundbroen var verdens lengste skråkabelbro i betong ved åpningen i 1991.
Fylkeskommunen hadde ansvaret for 3 000 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010.
==== Kollektivtrafikk ====
Nordlandsbanen, jernbanen mellom Trondheim og Bodø, går gjennom Nord-Trøndelag, og tilbyr regional- og lokaltog, sistnevnte markedsført som Trønderbanen. Øvrige jernbanelinjer er Meråkerbanen og Namsosbanen, hvor sistnevnte går fra Grong til Namsos og er uten trafikk. De trafikkerte jernbanelinjene utgjør således hovedakser i samferdselen sammen med europaveiene. En elektrifisering av Trønderbanen og Meråkerbanen ble påbegynt vinteren 2021 og vil være avsluttet i 2025.Hovedflyplassen for hele Trøndelag, Trondheim lufthavn, Værnes, ligger i Stjørdal. Fra 2006 er flyplassen landets fjerde største, og tilbyr reiser til de fleste hovedflyplassene i Norge, i tillegg til de to regionalflyplassene i Nord-Trøndelag, Namsos og Rørvik lufthavner. Fra Værnes går det også internasjonale flyvninger.
Fylkeskommunen hadde ansvar for busstrafikken, og organiserte billetter og planlegging. Billettsystemet (t:kort) var et samarbeid med AtB i Sør-Trøndelag. Bussruterne kjøres av private selskaper under egne varemerker, som Trønderbilene og Nettbuss. Det finnes bybuss i Namsos, Levanger, Steinkjer og Stjørdal. Buss og tog suppleres med bestillingstransport, en erstatning for rutegående trafikk i distriktene. Fra 1. januar 2018 ble Sør-Trøndelag slått sammen med Nord-Trøndelag i det nye fylket Trøndelag, og AtB håndterer idag kollektivtrafikken i hele Trøndelag.
Hurtigbåtruten Namsos–Rørvik–Leka drives av FosenNamsos Sjø. Hurtigruten anløper regelmessig Rørvik i Vikna i både sommer- og vinterhalvåret.
Hurtigruten har en anløpshavn i Nord-Trøndelag, Rørvik.
Det er også seks ferjesamband; Borgan–Ramstadlandet, Eidshaug–Gjerdinga, Hofles–Geisnes–Lund, Levanger–Hokstad, Seierstad–Ølhammeren og Skei–Gutvik.
=== Politikk og administrasjon ===
Nord-Trøndelag fylkeskommune hadde fylkestinget som øverste myndighet. Det bestod opprinnelig av ordførerne i kommunene, senere også av representanter valgt av formannskapene. Det første direkte valget til fylkestinget ble holdt i 1975. Fylkestinget hadde 45 representanter fra 1976 til 2003, og 35 representanter fra 2003 til 2018. Fra 2003 til 2018 ble fylkeskommunen styrt etter en parlamentarisk modell, der fylkestinget valgte et fylkesråd, som ledet den daglig driften av fylkeskommunen.Den 27. april 2016 møttes representanter fra begge fylkesting på Stiklestad og vedtok en søknad om sammenslåing av de to fylkene som et ledd i regionreformen. I Nord-Trøndelag stemte 21 av 35 representanter for sammenslåing; i Sør-Trøndelag gjorde 41 av 43 representanter det samme. Søknaden om sammenslåing ble sendt kommunal- og moderniseringsdepartementet samme dag. Fylkene ble slått sammen til Trøndelag fylke fra 1. januar 2018, etter vedtak i Stortinget den 8. juni 2016. Trøndelag tok Olavskorset som sitt våpenskjold, det samme som Nord-Trøndelag hadde. Fylkestinget i det nye Trøndelag fikk 78 representanter. Etter kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019 ble dette tallet redusert til 59.
==== Stortingsrepresentanter ====
Nord-Trøndelag er en egen valgkrets ved stortingsvalg, som følger de samme grensene som det tidligere fylket.
På 1800-tallet fikk Nord-Trøndelag tilnavnet «Det røde amt», fordi fylket valgte radikale venstremenn til Stortinget. Venstre var nærmest enerådende i det meste av Nord-Trøndelag, spesielt på Innherred. Ved folkeavstemningen om landets styreform i 1905 var Nord-Trøndelag det fylket med tredje høyest andel som stemte for republikk; i noen radikale venstrebastioner på Innherred og i Namdalen var det flertall for republikk. Oppslutningen om brennevinsforbudet i Trøndelagsfylkene var den største i landet utenom bibelbeltet.I etterkrigstiden fra 1945 til 1970 ble Venstres enerådende stilling i stor grad overtatt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Nord-Trøndelag har vært regnet til Senterpartiets viktigste bastioner i landet som sådan. Ved begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i EF/EU hadde fylket et stort nei-flertall.Fra og med 1970-årene har også partier som Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vært representert fra Nord-Trøndelag stortingsvalgkrets, og det politiske bildet har blitt mindre ensartet.Historisk representasjon på Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 1973:
==== Partioppslutning ====
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Nord-Trøndelag siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Næringsliv ==
Primærnæringene har tradisjonelt vært dominerende næringsveier. Urbanisering og strukturrasjonalisering har gjort dette mindre entydig, men fylket hadde likevel landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene; om lag en tiendedel av de sysselsatte. I 2008 stod fylket for 880 541 dekar dyrket mark og 8,7 % av landets samlede jordbruksareal. Litt over en tredjedel av dette disponeres til kornproduksjon, mens 550 000 og 14 500 dekar disponeres til henholdsvis grovfôr og poteter. På samme tid var det anslagsvis 5 300 årsverk i jordbruket og 3 641 aktive foretak, hvorav mer enn halvparten med husdyr. 55 % av sysselsettingen i jordbruket er innenfor melkeproduksjon. Gårdsbrukene er gjennomgående store, men mindre i dalene og kyststrøkene. Fra 2003 til 2008 økte den gjennomsnittlige bruksstørrelsen fra 212 til 242 dekar.Den sørsamiske reindrifta omfatter 6 reinbeitedistrikt med 14.074 rein, 39 siidaandeler og 188 personer i siidaandelene, og med i alt 51 årsverk.Skogbruket har mindre betydning enn før, men Nord-Trøndelag var fortsatt landets nest største tømmerproduserende fylke etter Hedmark. 28 % av arealet er produktiv skog, for det meste granskog. I 2009 ble det avvirket 403 000 m³, tilsvarende 6,1 % av landets samlede avvirkning og mer enn halvparten av avvirkningen nordenfjells. Det er svært stor tilvekst av skog, men treforedlingsindustrien i fylket sliter med råstoffmangel. Mye av skogen er eid av store aktører som Meraker Brug (1 300 000 dekar), Værdalsbruket (900 000 dekar), Namdal Bruk (713 000 dekar), Ulvig Kiær (700 000 dekar) og Albert Collett (570 000 dekar). Statskog har hovedkontor i Namsos, men eier relativt lite produktiv skog i fylket. Sagbruk i Namsos har lange tradisjoner, men Moelven Van Severen er det eneste gjenværende. InnTre holder til i Steinkjer. Papirfabrikken Norske Skog Skogn er en av fylkets største industriarbeidsplasser, med 410 ansatte i 2013. FollaCell er landets eneste produsent av kjemisk termomekanisk tremasse (CTMP).
De største aktørene i havbruket, SinkabergHansen, Nils Williksen, Midt-Norsk Havbruk og Bjørøya Fiskeoppdrett, er konsentrert i Vikna, Nærøy og Flatanger i Namdalen. Nord-Trøndelag var stor netto eksportør av både slaktefisk og settefisk, og oppdrettsfisk stod for ca. 40 % av det tidligere fylkets samlede eksportverdi. Havfisket har ikke like stor lokal betydning som tidligere. I 2002 ilandførte båter registrert i Nord-Trøndelag fisk til en verdi av 161 millioner kroner, og de fleste leveransene fant sted i Vikna.Verdal, Levanger og Stjørdal utgjør de viktigste industrityngdepunktene. En tredjedel av industrien kategoriseres som verkstedindustri. Verdal, Vikna og Stjørdal er samtidig de kommunene med høyest andel sysselsatte i privat sektor. I Stjørdal finnes verkstedbedrifter som Glen Dimplex Nordic, Bewi Norplasta og Cavotec Micro-control og oljeteknologibedrifter som Stena Drilling og Aibel. Equinors driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger i Stjørdal. I 2014 rommet industriparken i Verdal 165 bedrifter med til sammen 3 100 ansatte, med verftet Kværner Verdal som den største arbeidsgiveren. Dette gjør industriparken i Verdal til landets tredje største. På 2000-tallet har Kværner Verdal hatt rundt 750 ansatte, og er således en av Nord-Trøndelags største industriarbeidsplasser. I Leksvik er Lyng Gruppen morselskap for 25 industribedrifter. Industriparken på Skogmo i Overhalla har 30 bedrifter med nesten 400 ansatte, deriblant Pharmaq, som er verdensledende innen farmasøytiske produkter til havbruket.Fra 1600- til 1900-tallet var det bergverksdrift på Ytterøy. På 1800- og 1900-tallet var det bergverksdrift i Fosdalens Bergverk i Malm, i Skorovatn og to steder i Røyrvik. Smelteverket Elkem Meråker var i drift fra 1898 til 2006. Kalkbruddet i Tromsdalen i Verdal samt Hylla kalkverk på Røra drives av Franzefoss Minerals gjennom produksjonsselskapet Verdalskalk.
Det fylkeskommunalt eide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) er et av landets største industrikonsern innen energi og telekommunikasjon med ca. 750 ansatte og hovedkontor i Steinkjer. Hovedvirksomhetene er nettdrift, produksjon og omsetting av energi, installasjon og bredbånd. NTE står for mesteparten av kraftproduksjonen i fylket, ca. 3 400 GWh i året, altså 2–3 % av landets samlede produksjon. Produksjonen foregår først og fremst i Namsen- og Stjørdalsvassdragene.
Innenfor de tjenesteytende næringene har Nord-Trøndelag opplevd en særlig vekst i varehandelen. I 2003 utgjorde offentlig forvaltning og offentlig og privat tjenesteyting til sammen 39 % av de sysselsatte. I de største tettstedene har dette ført til store utbygginger av kjøpesentre Amfi Steinkjer, Magneten i Levanger og Torgkvartalet i Stjørdal. Med forholdsvis få hoteller er overnattingskapasiteten beskjeden. Av større konferansehoteller kan nevnes Scandic Hell Hotel ved Værnes i Stjørdal og Scandic Rock City Hotel i Namsos. Foruten turisme knyttet til severdigheter, laksefiske og friluftsliv, er konseptet «Den gylne omvei» med mat- og kulturopplevelser i Inderøy kommune blitt utviklet. Langs «Den gylne omvei» finnes ysteri, slakteri, bryggeri med videre.
Trønder-Avisa, utgitt i Steinkjer, markedsføres som «fylkesavis», men har lavere dekningsgrad i Namdalen og Stjørdalsområdet enn på Innherred. Adresseavisen, utgitt i Trondheim, har avdelingskontorer i Stjørdal og Levanger. Namdalsavisa, utgitt i Namsos, dekker Namdalen. Blant andre lokalaviser er Innherred i Levanger og Verdal, Steinkjer-Avisa, Stjørdalens Blad, Stjørdals-Nytt og Ytringen Avis i Ytre Namdalen. NRK Trøndelag har ett avdelingskontor i Steinkjer.
De 20 største virksomhetene med forretningsadresse i Nord-Trøndelag, regnet i omsetning for 2016:
== Historie ==
Navnet Trøndelag kommer fra norrønt þrœndr og lǫg, altså «trøndernes lovområde». Folkenavnet þrœndr kan ha sammenheng med verbet þroásk, «vokse», og skulle dermed bety «de sterke» eller «fruktbare». Det norrøne Þróndheimr, «trøndernes hjem», ble også brukt i jernalderen om bygdene rundt Trondheimsfjorden.Arkeologiske funn vitner om bosetting tilbake til fosnakulturen, som levde som jegere og sankere. Husdyrholdet er trolig eldre enn åkerbruket, og de eldste tegn etter korndyrking kan spores tilbake til 500 år f.Kr., i overgangen mellom bronsealderen og jernalderen. Rundt år 1000 later hele Inntrøndelag til å ha vært bosatt. Gårdene i fjordstrøkene produserte også andre varer enn rene jordbruksvarer, og funn tyder på utstrakt handel med inn- og utland. I førkristen tid kunne man snakke om Værnes, Skogn, Mære og Egge som regionale maktsentre. Namdalen ble vunnet ved landnåm. En gruppe omtalt som rekstegn i Frostatingsloven kan ha vært sørsamer, som har lange tradisjoner for nomadisk livsførsel både i Namdalen og andre deler av fylket.I vikingtiden hadde de trønderske fylkene, i tillegg til Namdalen, utviklet et rettsfellesskap. Frostatinget kan trolig spores tilbake til 400-tallet. Frostatingsloven, med sin kjente frase «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», ble en av landets første lover. Frostatingsloven ble integrert i Magnus Lagabøtes landslov på 1200-tallet, da kristenretten ble praktisert. Deler av 1200-tallets Frostatingslov henviser likevel til det som kan ha vært en førkristen rettsorden. Loven regulerte typiske saker for et jordbrukssamfunn, men også strafferett.Slaget på Stiklestad i 1030 markerer innføringen av kristendommen i Norge. Kong Olav Haraldsson ble drept i kamp mot den overtallige bondehæren, som opponerte mot kongens tyranniske styre og tvangskristning. Olavsarven, med sitt utspring i Trøndelag, fikk stor innflytelse i Nord-Europa, spesielt i førreformatorisk tid. Olsok ble videreført etter reformasjonen i 1537, der Steinvikholm slott på Skatval var sentrum for begivenhetene. Slottet ble oppført av Nidaros' siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og huset Olavsskrinet. Olavsarven spilte senere en sentral rolle i nasjonsbyggingen på 1800- og 1900-tallet, og fant særlig gjenklang i den radikale delen av Venstre og folkehøyskolebevegelsen, som hadde stor oppslutning i Nord-Trøndelag.Svartedauden, sterkere kirkemakt og den etterhvert mer sentraliserte statsmakten i høy- og senmiddelalderen, som introduserte en mer føydalistisk samfunnsorden, medførte færre selveiende bønder enn tidligere. Det hersker tvil om eiendomsforholdene før Aslak Bolts jordebok fra 1432, men antageligvis var de første jordegodssamlingene etablert før svartedauden på midten av 1300-tallet. Ettersom landskylden oftest ble betalt med jordbruksvarer, gir dette en del kunnskap om jordbruket i Nord-Trøndelag i senmiddelalderen. Flere av dagens småbyer i Nord-Trøndelag utviklet seg som handelsplasser fra slutten av vikingtiden. For eksempel skal det ha vært en mindre hussamling i Levanger på 1000-tallet. Levangermarkedet fikk vedvarende betydning utover middelalderen, og synes å ha vært godt innarbeidet på midten av 1500-tallet. Sitt største volum hadde markedet rundt år 1750. På 1800-tallet kulminerte dette i et ønske om kjøpstadsrettigheter. Steinkjer, Verdal og Stjørdal ble også utviklet rundt handel, håndverk og industri.Fra 1600-tallet fikk trelast og gruvedrift større betydning enn tidligere, men den økonomiske oppgangstiden fra 1500-tallet ble avbrutt av en rekke kriger i det påfølgende århundret. Karl Gustav-krigene medførte sogar svensk herredømme over Trøndelag i noen måneder. Historikere har karakterisert krigshandlingenes konsekvenser for landsdelen som «det trønderske folkemordet». På 1600-tallet skal fylket ha vært preget av hyppige uår og farsotter og et belastende skattetrykk. Utover 1700-tallet ble færre bønder leilendinger, men særlig den store nordiske krig belastet økonomien i landsdelen. Jevnt over kan man slutte at de sosiale forskjellene mellom selveiende bønder og husmenn var mindre i Trøndelag enn annensteds.Arbeidet for folkeopplysning med enkelte pionérer fra Nord-Trøndelag gjorde at man tidlig anla folkehøyskoler og landbruksskoler. På slutten av 1800-tallet opplevde man fremgang i jordbruket, spesielt i husdyrholdet, og større grad av mekanisering. Her spilte Selskabet for Norges Vel en viktig rolle. Samtidig var det betydelig utvandring til Amerika, og en prosess med avvikling av husmannsvesenet begynte. I samme århundre begynte for alvor utbedringen av kommunikasjoner i landsdelen, og Nord-Trøndelag ble knyttet tettere til Trondheim og landet forøvrig. Det ble etablert flere dampskipselskaper i fylket, og Meråkerbanen og Hell–Sunnanbanen ble ferdigstilt i henholdsvis 1881 og 1905. Det ble opprettet sparebanker og samvirkelag i et stort antall bygder. Utbedringen av kommunikasjoner og fremveksten av nye næringsveier ble gjensidig forsterkende. I 1893 gikk Verdalsraset, der 112 mennesker omkom, som er den mest dødbringende naturkatastrofen i Norge i nyere tid. Rundt år 1900 ble både Namsos, Steinkjer og Levanger rammet av bybranner. Mens både Levanger og Namsos fikk gjenoppført sin tradisjonelle trehusbebyggelse, ble Steinkjer gjenreist i en tidstypisk jugendstil.
I tiden etter den første verdenskrig forsvant partiet Venstres politiske hegemoni i fylket, spesielt med fremveksten av klassepartiene Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Arbeiderpartiet stod ikke bare sterkt blant industriarbeidere, men også blant småbrukere. Flere landkommuner ble etterhvert også blant kjerneområdene for Nasjonal Samling. Appell til førindustriell romantikk og frykten for bolsjevistisk konfiskering av privat eiendom synes å ha vært viktige beveggrunner. Under det tyske angrepet på Norge våren 1940 var Hegra festning den befestningen i Sør-Norge som holdt lengst stand mot okkupantene. 284 norske soldater og én kvinne under kommando av major Hans Reidar Holtermann kjempet mot tyskerne i 23 døgn. I april 1940 ble Steinkjer og Namsos totalskadd i tyske bombeangrep. I Steinkjer ble 80 % av bebyggelsen ødelagt og over 2 000 mennesker husløse, men ingen omkom. I Namsos omkom tre sivile og en del allierte soldater. Under krigen ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for Sonderabteilung Lola, bedre kjent som «Rinnanbanden.»
Etter bombingen ble Steinkjer og Namsos bygd opp fra grunnen. Sverre Pedersen ved Brente steders regulering utarbeidet nye reguleringsplaner for disse to byene. Begge fremstår fortsatt som murbyer preget av funksjonalisme i etterkrigsstil. I etterkrigstiden og inn på 2000-tallet har også Nord-Trøndelag blitt mer urbanisert og sentralisert. Sentraliseringen har gjerne kommet som følge av økende omfang av, og krav til, offentlige tjenester, eller som økonomisk sparetiltak. Fra 1950- til 1970-årene rådet stor optimisme og gunstige støtteordninger i landbruket, samtidig som næringene ble sterkt mekaniserte og rasjonaliserte. Fylket fikk også etter hvert en mer variert næringsstruktur, især et større innslag av tjenesteytende næringer.
== Administrative inndelinger ==
Nord-Trøndelag var i 2017 inndelt i 23 kommuner, og de seks tettstedene Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen har bystatus. Av disse hadde Levanger, Namsos og Steinkjer bystatus før 1900. Levanger ble kjøpstad i 1836, mens Namsos og Steinkjer ble ladesteder i henholdsvis 1845 og 1857. Levanger, Namsos og Steinkjer har også de mest urbane bysentrene, det vil si regulerte bysentre med gatenett og torg fra gammelt av. Rørvik har et typisk småbypreg.
Med formannskapslovene av 1837 fikk fylket én kjøpstad og 17 formannskapsdistrikter. Frem til 1950-årene førte omfattende kommunedelinger til 30 nye kommuner i fylket. Da Schei-komiteen startet sitt arbeid i 1950-årene, hadde Nord-Trøndelag bykommunene Levanger, Namsos og Steinkjer og 45 landkommuner. I årene 1962–1964 ble antallet kommuner halvert til 24. I 2012 ble Mosvik slått sammen med Inderøy kommune.
Interkommunalt samarbeid om et stort antall oppgaver var svært utbredt. I 2012 deltok de 23 kommunene i til sammen 218 formelle interkommunale samarbeidsordninger. De samarbeidende regionene er Værnesregionen, Innherred samkommune, INVEST-kommunene, Midtre Namdal samkommune, Ytre Namdal regionråd og Indre Namdal regionråd. Leksvik deltar i Fosen regionråd, mens Stjørdal er både sete for Værnesregionen og deltager i Trondheimsregionen. De to samkommunene i fylket var frem til 2020 de eneste i landet, og var i prinsippet en mer demokratisk og forpliktende form for interkommunalt samarbeid.
=== Kommuner ===
Tabellen nedenfor viser de kommunene som var en del av Nord-Trøndelag pr 31. desember 2017. Kommunene er sortert etter folketall, areal og målform (bokmål eller nøytral). De er også sortert etter distriktene Innherred, Namdalen, Stjørdalen og Fosen. Grensekommunen Bindal regnes til Helgeland, og er ikke en del av Nord-Trøndelag, selv om kommunen 1. januar 2002 ble en del av Nord-Trøndelag politidistrikt og siden 1. januar 2016 har vært en del av Trøndelag politidistrikt.
Distriktene har ingen administrativ betydning, men er (med unntak av Innherred) tidligere fogderier.
Kommunesammenslåinger som følge av kommunereformen, som ble vedtatt i 2017, er markert rosa.
Endringer av kommuneinndelingen fra 1838 til 2012 er omtalt i en egen artikkel.
1 Den 1. januar 2020 ble Verran innlemmet i Steinkjer kommune.2 Den 1. januar 2020 ble Namdalseid og Fosnes innlemmet i Namsos kommune.3 Den 1. januar 2020 ble Vikna slått sammen med Nærøy til Nærøysund.4 Den 1. januar 2018 ble Leksvik i Nord-Trøndelag slått sammen med Rissa i Sør-Trøndelag til den nye Indre Fosen kommune.
=== Politi ===
Den nordlige delen av Trøndelag var tidligere inndelt i Stjør- og Værdalen fogderi (1591-1910), Inderøen fogderi (1576-1910) og Namdalen fogderi (1518–1910). Fogderiene ble etter hvert erstattet av politimesterembeter som følge av lov om delvis omorganisering av det sivile embetsverk som ble vedtatt den 21. juli 1894. I Nordre Trondhjems Amt foregikk denne overgangen i oktober 1910.
Fra oktober 1910 frem til 2002 var politi- og lensmannsetaten i amtet, og deretter fylket, delt i to politidistrikter: Namdalen politidistrikt med sete i Namsos, og Inntrøndelag politidistrikt med sete i Steinkjer. I Namdalen politidistrikt tiltrådte den første utnevnte politimester den 25. oktober 1910. Inntrøndelag politidistrikt ble opprettet 1. oktober 1910.Som følge av politireform 2000, ble de to distriktene 1. januar 2002 slått sammen til Nord-Trøndelag politidistrikt. Distriktet omfattet alle kommunene i fylket, Bindal i Nordland, samt Osen og Roan i Sør-Trøndelag. Politimester og administrasjon var lokalisert i Steinkjer. Nord-Trøndelag politidistrikt hadde fire sentrale enheter, én politistasjon i Steinkjer og 21 lensmannskontorer.
Den 1. januar 2016 trådte nærpolitireformen i kraft. Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag politidistrikt ble da slått sammen til Trøndelag politidistrikt. Det nye politidistriktet fikk 20 tjenestesteder (mot 40 i de gamle). To politistasjoner (Namsos og Steinkjer) og 6 lensmannskontorer (Grong, Lierne, Nærøy, Levanger/Verdal, Stjørdal og Trondheim lufthavn) ble opprettet i det tidligere Nord-Trøndelag.
=== Domstoler ===
Domstolene i fylket er en del av jurisdiksjonen til Frostating lagmannsrett, som har sitt sete i Trondhjem. Opprinnelig var det tre førsteinstansdomstoler i fylket: Namdal tingrett med kontorsted i Namsos, Stjør- og Verdal tingrett (1591–2010) med kontorsted i Levanger og Inderøy tingrett (1635–2010) med kontorsted i Steinkjer.
Den 14. juni 2011 ble de to sistnevnte slått sammen til Inntrøndelag tingrett, med kontorsted i Steinkjer.
Den 12. april 2021 ble Inntrøndelag tingrett slått sammen med Fosen tingrett, Namdal tingrett og Sør-Trøndelag tingrett til den nyopprettede Trøndelag tingrett. Steinkjer tinghus er ett av fire rettssteder i Trøndelag tingrett. De tre andre er på Brekstad, i Namsos og i Trondheim.
== Kultur ==
=== Kunst, musikk og litteratur ===
Fylkeskommunen delte årlig ut Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Prisen bestod av en skulptur utført av Nils Aas, et diplom designet av Steinar Berg og 20 000 kroner. Prisen ble første gang delt ut i 1982 og har senere blitt mottatt av kjente navn som Spelet om Heilag Olav, Hans Rotmo, D.D.E. og Åge Aleksandersen. Det er to konsoliderte museumsenheter i det tidligere fylket, Museet Midt IKS og Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Det sørsamiske museet Saemien Sijte ligger i Snåsa. Nord-Trøndelag historielag ble stiftet i 1919 og har utgitt egen årbok i mer enn 90 år. Museumsfartøyet «Pauline» er den siste jekt som fortsatt er under seil. Hun deltok i jektefarten på Trondheimsfjorden og så langt som til Arkhangelsk på andre halvdel av 1800-tallet.Nord-Trøndelag huset en rekke friluftsspill og revyer. Norsk revyfestival arrangeres på Høylandet annenhvert år. Andre festivaler inkluderer blant andre Råttistock, Risrock, Namsos rockfestival, Steinkjerfestivalen, Vikingfestivalen på Egge, Vømmølfestivalen og jazzfestivalen Soddjazz. På henholdsvis Stiklestad og Steinvikholm slott avvikles utendørsoperaene Spelet om Heilag Olav og Operaen Olav Engelbrektsson årlig. Nord-Trøndelag Teater ble utviklet til et regionteater for profesjonell scenekunst i løpet av 1990-årene.Fylket var kjent for trønderrocken, med kjente navn som Prudence, Terje Tysland, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget og D.D.E. Flere av disse har tilknytning til Namsos, som samarbeider med Trondheim om prosjektet Rockheim, et nasjonalt kultursenter for rock med støtte fra Kulturdepartementet. I Namsos finnes dessuten det nasjonale ressurs- og opplevelsessenteret for pop og rock, Rock City, samlokalisert med Rica Rock City Hotel. Senteret og hotellet ble åpnet i 2011.
Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Her kom Olav Duun fra Jøa på andreplass. Av forfattere har også Kristofer Uppdal fra Beitstad hatt stor betydning. Jakob Weidemann fra Steinkjer regnes som en av landets viktigste modernistiske kunstnere i etterkrigstiden.
Fylkets tusenårssted var kystmuseet Norveg i Vikna.
=== Mat og drikke ===
Matkulturen i Trøndelag er rikholdig og gjenspeiler landsdelens opphav som et bondesamfunn. Nord-Trøndelag var særlig kjent for gårdsutsalgene med lokale spesialiteter langs «Den gylne omvei» i Inderøy kommune, mens også for de lokale variantene av den trønderske tradisjonsretten sodd. «Festsodd fra Trøndelag» er en beskyttet geografisk betegnelse. De mest kjente variantene er innherredssodd og inderøysodd. På Innherred er det vanlig å spise skjenning, en type flatbrød, til sodd.Det tidligere fylket har lange tradisjoner for brygging av ingefærøl og maltøl. På Innherred tok mye av denne virksomheten slutt på 1800-tallet, og man gikk over til sirupsøl, men i Stjørdal ble bryggingen av det tradisjonelle stjørdalsølet videreført. Hjemmebrenning av sprit har vært utbredt. Karsk, som er kaffe blandet med sprit, ble utbredt fra slutten av 1800-tallet. En akevitt med lokalt særpreg er Steinvikholm Aquavit, som selges gjennom Vinmonopolet.
=== Dialekt ===
Med Hensyn til formerne maae de nordenfjeldske Sprogarter regnes til de slettere eller mere forvanskede … Fornemmelig er Vokalsystemet forstyrret ved en Mængde Lydforandringer, saa at en stor Deel af de alminnelige Ord blive derved næsten ukjendelige. Dette er dog især Tilfeldet i den indre Deel av Trondhjems Stift.
Dialektene er trønderske i den østnorske dialektgruppen, og kan grovt deles inn i innherreds- og namdalsdialekter. Både innherreds- og namdalsdialektene regnes således som inntrønderske dialekter. Det tradisjonelle skillet mellom inntrøndersk og uttrøndersk defineres av graden av vokalutjevning. Andre typiske kjennetegn er apokope, kløvd infinitiv, lavtone-setningsmelodi og retroflekse konsonanter.
Forekomsten av palatalisering er minst av alle trønderske dialekter i Lierne, og er tiltagende desto lengre sør i fylket man befinner seg. Forekomsten av retrofleks flapp er omtrent like stor over hele Nord-Trøndelag. Svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel «okse» og «bakke», ender med i nord for Verdal, full apokope mellom Verdal og Stjørdal, samt den mer typiske e vest og sør for Stjørdal. Nord for Stjørdal finnes utjevning med både u og o i svake hunkjønnsord med overvekt. Tradisjonelt har mange inntrønderske dialekter hatt én vokallyd mer enn de fleste andre norske dialekter, en såkalt dyp ø (/œ/), altså en halvåpen, fremre vokal, en mellomlyd mellom æ og ø. Noen har også hatt cirkumflekstonelag.
=== Fylkesvåpen ===
Nord-Trøndelags fylkesvåpen (som i dag brukes av Trøndelag) viste i heraldisk forstand «på sølv bunn et gull utbøyet kors.» Dette motivet finnes også i våpnene til Olav den hellige, paven, kong Vilhelm Erobreren, keiser Fredrik Barbarossa og Kongeriket Jerusalem. I henhold til de heraldiske reglene av 1150 er gull på sølv ikke tillatt, men disse våpnene har vært unntak. Fylkesvåpenet spiller på Olav den helliges skjold, som han ifølge Snorre Sturlason bar under slaget på Stiklestad. Olav den hellige skal også ha sagt: «Vi skal merke alt vårt folk og gjøre et hærtegn på våre hjelmer og skjold og male det hellige kors på dem i hvit farge.»Initiativtager til et fylkesvåpen for Nord-Trøndelag var amtmann Thorvald Løchen i 1906, men forslaget ble først presentert av en nemnd under ledelse av Johan E. Mellbye i Norges Bondelag i 1928. Seglet til Frostatinget var også vurdert brukt som fylkesvåpen, noe amtstinget i vedtak fra 1907 også ønsket. Hovedbegrunnelsen for å avvise seglet, var dets manglende heraldiske karakter. Fylkesvåpenet ble uformelt brukt av Norges Bondelag, og senere av Nasjonal Samling under okkupasjonen.I midten av 1950-årene dukket spørsmålet om et offisielt fylkesvåpen opp igjen. Arkivar Hallvard Trætteberg ved Riksarkivet ble ansett som landets fremste sakkyndige innen heraldikk i samtiden, og hans anbefaling ble forelagt fylkestinget. Nord-Trøndelag fylkesting vedtok fylkesvåpenet den 13. juni 1956, og våpenet ble godkjent av kongen i statsråd den 8. mars 1957.
=== Idrett ===
Fylket hadde lange tradisjoner innen organisert idrettsliv. Idrettslaget Sverre i Levanger og Steinkjer Skiklubb er blant landets eldste idrettslag. Norges idrettsforbund hadde 461 idrettslag registrert i Nord-Trøndelag i 2012. Den 1. januar 2012 var 47 % av innbyggerne medlemmer av ett eller flere idrettslag, hvilket er den største andelen i landet. Det samlede antallet medlemskap samme dato var 76 025.Befolkningens fysiske aktivitet er godt dokumentert gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Undersøkelsen viser en positiv utvikling i fysisk aktivitet blant både voksne og ungdom, og tendensen gjelder både menn og kvinner. Undersøkelsen viser også at 50–60 % av respondentene i de fleste kommunene hadde drevet med friluftsliv i løpet av de siste 6 månedene. Den 1. januar 2012 ble 45 % av innbyggerne regnet som aktive i idrettslag; sammen med Sogn og Fjordane den høyeste andelen i landet.Idretten med flest aktive medlemmer var skiidretten, foran fotball og håndball. Skiidretten i fylket hadde på 2000-tallet fostret utøvere som Petter Northug, Anders Bardal, Eldar Rønning, Johan Kjølstad og Frode Estil. Nina Solheim har konkurrert på internasjonalt toppnivå i taekwondo. Kvinnelaget til Levanger Håndballklubb spiller i Eliteserien. Stod Idrettslag spiller i Eliteserien i volleyball for kvinner. I motsetning til Steinkjer Idretts- og Fotballklubb på 1960-tallet har ikke herrelagene i fotball i Steinkjer Fotballklubb, Idrettslaget Stjørdals-Blink, Levanger Fotballklubb og Verdal Idrettslag hevdet seg i divisjonene i de senere årene. Mangelen på en felles satsing mellom lagene i innherredsbyene har vært nevnt som en mulig årsak. Av større idrettshaller kan nevnes Steinkjerhallen, Trønderhallen i Levanger og Stjørdalshallen.
=== Religion og livssyn ===
Kristendommen er den dominerende religionen i Nord-Trøndelag. I 2012 var 6 116 personer i daværende Nord-Trøndelag fylke ikke registrerte medlemmer av Den norske kirke. Av disse tilhørte 3 256 andre kristne trossamfunn, mens 1 779 tilhørte livssynssamfunn som Human-Etisk Forbund, 837 var muslimer, 190 var buddhister, og 54 var tilknyttet andre religioner. Tilslutningen til Den norske kirke som andel av fylkets befolkning var den største i landet med 84,1 % i 2016. Andelen døpte i Den norske kirke var også landets høyeste med 73,2 % i 2016.På begynnelsen av 1800-tallet fikk haugianismen mange tilhengere i herredene Stjørdal, Skatval, Frosta og Åsen, og spredte seg deretter nordover til Innherred. Stjørdal, Frosta og Levanger kommuner regnes stadig som kjerneområder for vekkelseskristendommen i Nord-Trøndelag. Vekkelseskristendommen satte også sitt preg på Verdal, Leksvik, Mosvik og Ytterøy. Tidlig på 1900-tallet kom nye vekkelser i opposisjon til Den norske kirke, men som ikke dannet frikirker. Frikirkelige miljøer finnes først og fremst midt på Innherred – i Inndal i Verdal, Mosvik, Frol og Ytterøy. I Steinkjerdistriktet nord på Innherred og i mesteparten av Namdalen har Den norske kirke vært mer enerådende. Indremisjonen har hatt betydning i Indre Namdalen, hvor predikanter som Thomas von Westen og Hans Peter Schnitler Krag misjonerte blant samer og andre. I Ytre Namdalen fikk vekkelseskristendom noe feste, særlig i Vikna og Otterøy.I Den norske kirke tilhører hele Nord-Trøndelag Nidaros bispedømme med prostiene Stjørdal, Sør-Innherad, Nord-Innherad og Namdal, mens sognene Leksvik og Stranda omfattes av Fosen prosti. Stjørdal prosti omfatter også sognene Selbu, Tydal, Malvik og Hommelvik i det tidligere Sør-Trøndelag fylke.
Det finnes nærmere 120 kirkebygg i Nord-Trøndelag. Av disse er Værnes, Alstadhaug, Stiklestad, Mære, Hustad og Ranem kirker og Sakshaug gamle kirke bevarte middelalderkirker. Logtun kirke har også spesielt lange tradisjoner.
== Kjente personer fra Nord-Trøndelag ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0. [3 bind]
Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. ISBN 82-7385-170-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Nissen, Harald August (2000). Trøndelagsbibliografien: oversikt over nyere litteratur som tematisk behandler Trøndelag i en historisk sammenheng. Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner. ISBN 82-991360-4-0.
Sakshaug, Dagfinn (1996). Nord-Trøndelag fylkeskommune: oversikt for tiden etter Andre verdenskrig. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-27-9.
Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider: Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-28-7.
Skjei, Jarle (1998). Uten fortid … inga framtid: ei studiebok om Nord-Trøndelags historie. Utgitt av KS i Nord-Trøndelag. Steinkjer. ISBN 82-994948-1-8.
Søraa, Gerd et. al. (1976). Trøndelag. Bygd og by i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-08224-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Nord-Trøndelag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nord-Trøndelag – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nord-Trøndelag fylkeskommune
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
Turforslag til Nord-Trøndelag på DNT og NRKs nettsted ut.no
Lokale historier/Lokalhistorie fra Nord-Trøndelag | | byline = Stig Roar Aftret | 13,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlin_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Berlin bispedømme | ['Kategori:Pekere'] | Berlin bispedømmer kan referere til flere bispedømmer som har Berlin som setet og/eller som (en del av) navnet sitt:
det romersk-katolske erkebispedømmet Berlin
det evangeliske bispedømmet Berlin, Brandenburg og schlesische Oberlausitz
det russisk-ortodokse eparkiet Berlin og Tyskland (Moskva-patriarkatet)
det russisk-ortodokse eparkiet Berlin og Tyskland (russisk-ortodoks utenlandskirke; sete i München)
det bulgarsk-ortodokse eparkiet Mellom- og Vest-Europa
| Berlin bispedømmer kan referere til flere bispedømmer som har Berlin som setet og/eller som (en del av) navnet sitt:
det romersk-katolske erkebispedømmet Berlin
det evangeliske bispedømmet Berlin, Brandenburg og schlesische Oberlausitz
det russisk-ortodokse eparkiet Berlin og Tyskland (Moskva-patriarkatet)
det russisk-ortodokse eparkiet Berlin og Tyskland (russisk-ortodoks utenlandskirke; sete i München)
det bulgarsk-ortodokse eparkiet Mellom- og Vest-Europa
== Se også ==
Religion i Tyskland | Berlin bispedømmer kan referere til flere bispedømmer som har Berlin som setet og/eller som (en del av) navnet sitt: | 13,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madeleine_de_la_Tour_d%E2%80%99Auvergne | 2023-02-04 | Madeleine de la Tour d’Auvergne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Fødsler på 1400-tallet', 'Kategori:Huset Medici', "Kategori:Huset la Tour d'Auvergne", 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Madeleine de La Tour d'Auvergne (født 1498, død 28. april 1519) var en yngre datter av Johan IV, greve av Auvergne og Lauraguais, og Jeanne de Bourbon-Vendôme. Hun var en nest siste representant av seniorgrenen av det aristokratiske huset La Tour d'Auvergne. Hun er best kjent som mor til Katharina de' Medici, den framtidige dronning av Frankrike. Hun var hertuginne av Urbino, grevinne av Boulogne, frue av St Saturnin.
| Madeleine de La Tour d'Auvergne (født 1498, død 28. april 1519) var en yngre datter av Johan IV, greve av Auvergne og Lauraguais, og Jeanne de Bourbon-Vendôme. Hun var en nest siste representant av seniorgrenen av det aristokratiske huset La Tour d'Auvergne. Hun er best kjent som mor til Katharina de' Medici, den framtidige dronning av Frankrike. Hun var hertuginne av Urbino, grevinne av Boulogne, frue av St Saturnin.
== Liv og virke ==
=== Ekteskapsforhandlinger ===
Som en del av hans anstrengelser for å oppnå makt i Italia, inngikk kong Frans I av Frankrike en rekke strategiske allianser. Den 8. desember 1515 møtte han pave Leo X og signerte en avtale om vennskap hvor Frans gikk med på sikre Vatikanets autoritet over den katolske kirke i Frankrike, og Leo X lovte å støtte Frans Is krav på tronen i Napoli. Denne avtalen, som de fleste andre på denne tiden, ble sementert med en ekteskapsallianse. Pavens nevø Lorenzo II de' Medici hadde akkurat blitt leder av Den florentinske republikk i 1516. Frans I skrev til ham med gratulasjoner og sa at «Jeg akter å hjelpe deg med all min makt. Jeg ønsker også å gifte deg med en vakker og god kvinne av edel byrd og av min slekt slik at den omtanke jeg har for deg vil vokse og bli styrket.» Den «gode kvinne» som Frans I foreslo var hans rike og fjerne slektning Madeleine de La Tour d'Auvergne. Lorenzo II aksepterte da det var stor ære å bli knyttet til den franske kongefamilie, særlig ettersom han selv ikke var adelig, om enn meget rik. For Madeleine og hennes familie var de tilfreds med å bli knyttet innenfor sfæren av paven selv.
=== Bryllupsfeiringer ===
Madeleine giftet seg med Lorenzo II de' Medici i slottet Château d'Amboise den 5. mai 1518. Deres bryllup var en ødsel og praktfull festival som markerte ikke bare deres ekteskapsunion, men også fødselen av en arveprins for Frans I. Som med andre festivaler som Frans I arrangerte i sitt liv var dans en framtredende del. Dansene var hovedsakelig i italiensk stil. 72 kvinner var kledd i italienske, tyske og andre praktkjoler og kostymer i en rik forestilling av silke og farger. Den franske kongen overrakte Madeleine en gave på 10 000 gullmynter mens Lorenzo overdynget den franske adelen med rike gaver.
=== Død ===
Madeleine døde i Italia kort tid før sin ektemann den 28. april det påfølgende året av hva som er antatt å ha vært pest. Hun hadde akkurat født en datter, Katharina de' Medici (1519–1589), den framtidige dronning av Frankrike.
=== Arv ===
Da begge deres foreldre var døde, arvet Madeleine og hennes eldre søster Anne omfattende eiendommer i Auvergne, Clermont, Berry, Castres, og Louraguais. Anne arvet Auvergne og giftet seg med skotske John Stewart, 2. hertug av Albany i 1505. Hun overlevde Madeleine med fem år, men døde barnløs. Deretter gikk Auvergne og grevskapet Boulogne, foruten baroniet La Tour til Madeleines datter Katharina de' Medici, og ved hennes ekteskap til den franske krone.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Frieda, Leonie (2003): Catherine de Medici. London: Orion Books. ISBN 0-06-074493-6.
Kent, prinsesse Michael av (2004): The Serpent and the Moon: Two Rivals for the Love of a Renaissance King. New York: Touchstone Books. ISBN 0-7432-5106-7.
McGowan, Margaret M. (2008): Dance in the Renaissance: European Fashion, French Obsession. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-11557-1.
Somervill, Barbara A. (2006): Catherine de Medici: The Power Behind the French Throne. Minneapolis: Compass Point Books. ISBN 0-7565-1581-5. | Madeleine de La Tour d'Auvergne (født 1498, død 28. april 1519) var en yngre datter av Johan IV, greve av Auvergne og Lauraguais, og Jeanne de Bourbon-Vendôme. | 13,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruaidr%C3%AD_Ua_Conchobair | 2023-02-04 | Ruaidrí Ua Conchobair | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1198', 'Kategori:Fødsler i 1116', 'Kategori:Fødsler på 1100-tallet', 'Kategori:Irland i tidlig middelalder', 'Kategori:Irske overkonger', 'Kategori:Konger av Connacht', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ruaidrí mac Tairrdelbach Ua Conchobair (anglifisert til Rory O'Connor) var en irsk konge av Connacht på slutten av 1100-tallet, og den siste overkonge av Irland. Han var sønn av Toirdelbach Ua Conchobair (engelsk Turlough O'Connor), konge av Connacht, som hadde holdt tittelen som overkonge i 1151, men mistet den i 1154 ved framgangen til Muirchertach MacLochlainn. Ruaidrí døde i 1198 ved klosteret Cong Abbey i Connacht.
| Ruaidrí mac Tairrdelbach Ua Conchobair (anglifisert til Rory O'Connor) var en irsk konge av Connacht på slutten av 1100-tallet, og den siste overkonge av Irland. Han var sønn av Toirdelbach Ua Conchobair (engelsk Turlough O'Connor), konge av Connacht, som hadde holdt tittelen som overkonge i 1151, men mistet den i 1154 ved framgangen til Muirchertach MacLochlainn. Ruaidrí døde i 1198 ved klosteret Cong Abbey i Connacht.
== Biografi ==
Ruaidrí etterfulgt som konge i Connacht i 1156 og etter ti år ble han overkonge som hans far før ham. Hans overilte og ufornuftige forfølgelse av Diarmait Mac Murchada, konge av Leinster, skapte grobunn og ble årsaken til den normanniske invasjonen av Irland. Ruaidrí forsøkte å beseire og forvise den normanniske invasjonen, men hadde ikke den militære erfaring eller bevæpningen, og ble selv drevet vest for elven Shannon.
I 1164 fikk Ruaidrí reist en festning i Tuam med en stor borggård forsvart av høye og massive murer og en dyp vollgrav inn i den tilstøtende elven ble ledet gjennom.Han utsatte sin underkastelse til Henrik II av England til 1175 da traktaten i Windsor ble forhandlet fram på hans vegne av erkebiskopen av Dublin, Lorcán Ua Tuathail. Under denne enigheten kunne han holde Connacht som den engelske kongens vasall og utøve herredømme over alle innfødte konger og høvdinger på Irland. Til gjengjeld måtte han betale en årlig skatt og tributt, skjønt avtalen gjorde ikke en slutt på krigføringen til den normanniske baronene som herjet Irland.
I kjølvannet av ødeleggelsen av den første katedralen i Tuam i 1184 forlot Ruaidrí Tuam og trakk seg tilbake til klosteret Cong Abbey hvor han overdro kirkeverdiene fra katedralen i Tuam til abbedens varetekt, blant annet Congs kors.En av hans egne sønner, Conchobar Máenmaige Ua Conchobhair, tok tronen fra ham i 1186 og drev ham inn i Munster. Han klarte imidlertid å få overtaket igjen, og da sønnen Conchobar døde i 1189, var kongedømmet igjen hans. Det varte dog ikke lenge da han 1191 måtte be om militær hjelp fra Tirconnell i Tyrone, de engelske i Meath, og fra de irske i Munster for å gjenvinne makten i Connaught som da synes å ha blitt tatt av hans langt yngre bror Cathal Crobdearg Ua Conchobair. Gjenvinningsforsøket falt ikke heldig ut, og som kompensasjon fikk han herredømmet over Tir Fiachrach og Kinelea av Echtge.
I 1198 hevder krøniken Annalene av de fire mesterne at Ruaidrí, «konge av Connaught og av hele Irland, både irske og engelske, døde blant prestene i Cong, etter mønsterverdig botsøving, seierrik over verden og djevelen. Hans kropp ble fraktet til Clonmacnoise, og gravlagt på nordsiden av alteret i den store kirken».
== Ruaidrís barn ==
Conchobar
Muirchertach
Conchobar Máenmaige Ua Conchobhair
Maurice (englifisert navn)
Toirdelbach, død 1239. Hadde sønnene Conchobar Buide og Brian.
Aedh mac Ruaidri Ua Conchobair
Aedh Muimhnech. Hadde en sønn, Conchobar, som levde fortsatt i 1236.
Diarmait, død 1221. Hadde sønnene Diarmait (fl. 1237), Donnchad (fl.1237), Muirchertach (k. 1237) og Cormac.
Domnall Mór. Hadde en sønn, Niall, drept i 1242.
Datteren Rose giftet seg med normanneren Hugh de Lacy, lord av Meath, og hadde etterkommere.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Annalene av de fire mesterne
Orpen, Goddard: Sangen om Dermot og jarlen (1892)
Stubbs, William: utgave av Benedictus Abbas (Rolls Series)
Norgate, Kate: England under the Angevin Kings, vol. ii. (1887).
Giraldus Cambrensis, Opera, vol. v. (Rolls Series) | Ruaidrí mac Tairrdelbach Ua Conchobair (anglifisert til Rory O'Connor) var en irsk konge av Connacht på slutten av 1100-tallet, og den siste overkonge av Irland.Tittelen som irsk overkonge ble to ganger forsøkt gjenoppvekket i de kommende århundrene. | 13,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NSC-68 | 2023-02-04 | NSC-68 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Dokumenter', 'Kategori:Hendelser i 1950-årene', 'Kategori:Sikkerhetspolitikk', 'Kategori:USAs politikk'] | National Security Council Report 68 (NSC-68) var et 58-siders hemmeligstemplet dokument utgitt av USAs nasjonale sikkerhetsråd den 14. april 1950 i presidentperioden til Harry S. Truman. Dokumentet ble skrevet i den grunnleggende og tidlige fasen av den kalde krigen, og har siden blitt sett på som en av de viktigste historiske dokumentene fra den kalde krigen.
NSC-68 formet USAs utenrikspolitikk i den kalde krigen for de neste 20 årene og har siden blitt betraktet som den grunnleggende malen innenfor amerikanske utenrikspolitikk. Truman signerte offisielt NSC-68 den 30. september 1950. Dokumentet ble avgradert i 1975.
| National Security Council Report 68 (NSC-68) var et 58-siders hemmeligstemplet dokument utgitt av USAs nasjonale sikkerhetsråd den 14. april 1950 i presidentperioden til Harry S. Truman. Dokumentet ble skrevet i den grunnleggende og tidlige fasen av den kalde krigen, og har siden blitt sett på som en av de viktigste historiske dokumentene fra den kalde krigen.
NSC-68 formet USAs utenrikspolitikk i den kalde krigen for de neste 20 årene og har siden blitt betraktet som den grunnleggende malen innenfor amerikanske utenrikspolitikk. Truman signerte offisielt NSC-68 den 30. september 1950. Dokumentet ble avgradert i 1975.
== Begynnelsen ==
I 1949 hadde flere begivenheter forsterket behovet for en bedre koordinering av nasjonal sikkerhetspolitikk. North Atlantic Treaty Organization (NATO) ble følgelig grunnlagt og den militære assistansen fra USA til Europa hadde begynt å sette sitt preg. I tillegg utførte Sovjetunionen sin første prøvesprengning av en atombombe, samtidig som kommunistene tok kontrollen over Kina fra nasjonalistene. Utenriksdepartementet benyttet dermed muligheten til å gjennomgå USAs strategiske politikk og militære programmer, i et motsetningsforhold til USAs forsvarsminister Louis Johnson og hans allierte ved Bureau of the Budget.
En ad hoc-komité bestående av flere departementer ble ledet av Paul Nitze, og deres rapport ble gitt navnet NSC 68 og ble startet i februar 1950 og ferdigstilt i april samme år. Av andre kjente deltagere i studiegruppen var John P. Davies, Robert Tufts, Robert Hooker, Charles E. Bohlen og generalmajor Truman Landon. Sistnevnte var Joint Chiefs–representant. I utgangspunktet støttet ikke Truman NSC-68 da den ble lagt frem for ham i 1950. Truman var overbevist om at den ikke var spesifikk nok angående hvilke programmer som ville bli berørt eller endret, og i tillegg gikk den heller ikke godt sammen med Trumans tidligere utgiftstak på forsvarsbudsjettet. Presidenten sendte derfor dokumentet tilbake for videre gjennomgang før han endelig godtok den i 1951.Dokumentet skisserte de facto den nasjonale sikkerhetsstrategien for USA på denne tiden, selv om den ikke var en offisiell sikkerhetsstrategi slik de fremlegges i dag. Dokumentet analyserte videre de sovjetiske evnene, og de amerikanske, med fokus på militære, økonomiske, politiske og psykologiske standpunkter. NSC-68 beskrev for eksempel utfordringene USA møtte innenfor kraftfulle betingelser som: «The issue that faces us are momentous» og «involving the fulfillment or destruction not only of this Republic but of civilization itself».
== Innhold og mening ==
NSC-68 gjorde det mulig for USA å bygge opp sine militære styrker for å kunne konfrontere det som ble kalt en fiende, i motsetning til tidligere kandidater for hegemoniet, drevet av en ny fanatisk tro i motsetningsforhold til USA. Sovjetunionen og USA eksisterte i en polarisert verden hvor sovjet ønsket å pålegge sin absolutte autoritet over resten av verden. Dette ville være en krig av ideer hvor ideen om frihet under en valgt regjering av lover, og ideen om slaveriet under oligarkiet i Kreml var satt mot hverandre. Derfor skulle USA, som en sentral maktutøver i midten av verden, bygge et internasjonalt samfunn hvor det amerikanske samfunnet både ville overleve, blomstre og føre en forvaringspolitikk. Dokumentet trakk fra skrifter av George Kennan, og spesielt fra hans «Long Telegram» fra 1946 og den påfølgende X-artikkelen.
Selv om Kennans teori av forvaring formulerte en mangefassetert tilnærming for amerikansk utenrikspolitikk i respons på den sovjetiske trusselen, så anbefalte NSC-68 retningslinjer som understreket militæret over diplomatisk handling. Kennans innflytelsesrike telegram tok til orde for en politikk av forvaring (containment) ovenfor Sovjetunionen. I NSC-68 kunne dette defineres som en kalkulert politikk og gradvis tvang. NSC-68 kalte likevel for betydelige militærutgifter i fredstid, hvor USA skulle utøve overlegen total makt i samarbeid med andre likesinnede land, som for eksempel gjennom NATO. Dette forutsatte at det amerikanske militæret var i stand til å:
Forsvare den vestlige halvkule og viktige allierte områder for at deres felles forsvarsevne kunne utvikles.
Skaffe og beskytte en mobliseringsbase samtidig som byggingen av offensive styrker, som var nødvendig for å vinne seieren, ble bygget opp.
Lede offensive operasjoner for å ødelegge vitale elementer av den sovjetiske krigskapasiteten, og for å holde fienden ute av balanse før den offensive styrken til USA og dens allierte kunne bringes til Sovjet.
Forsvare og opprettholde kommunikasjonslinjer og baseområder som var nødvendig for å utføre de nevnte punkter.
Gi bistand til allierte som en viktig del av gjennomføringen av punktene over.NSC-68 inneholdt i seg selv ikke noe konkret kostnadsanslag, og programmene ville etter anslag koste en betydelig større del, kanskje mer enn 20% av BNP, i forhold til det USA allerede var for forpliktet til gjennom sitt forsvarsbudsjett. Det ble åpenbart at de begrensningene som president Truman hadde satt på forsvaret ikke ville være kompitabelt med NSC-68. NSC-68 krevde at USA måtte øke forsvarets utgifter med så mye som $50 milliarder dollar per år fra sitt opprinnelige budsjett på $13 milliarder dollar i 1950. De spesifikke kosnadene ble gitt til en underordnet analyse- og budsjettgruppe i NSC.
== Reaksjon ==
NSC-68 mottok noe kritikk fra de som mente at den kalde krigen ble unødvendig eskalert. Da rapporten ble sendt videre til topps i Truman-administrasjonen for vurdering før avlevering til presidenten ble mange av argumentene latterliggjort. Rådgiveren Willard Thorp satte blant annet spørsmålstegn ved punktet i dokumentet hvor den mente at «Sovjetunionen gradvis reduserte mellomrommet mellom dens egen og den amerikanske økonomiens styrke». Thorp sa følgende: «Jeg føler ikke at denne posisjonen er bevist, men heller er omvendt.. det faktiske gapet er økende til vår fordel.» Han pekte på det faktum at i 1949 hadde den amerikanske økonomien økt dobbelt så mye som Sovjetunionens. Faktorer som stålproduksjonen i USA overgikk Sovjets produksjon med over to millioner tonn, og at lageret med varer og faktiske oljeproduksjon langt på vei overskred sovjetiske størrelser.
Angående sovjetiske investeringer innenfor militæret var Thorp skeptisk til at Sovjet kunne bruke så store deler av sitt BNP. Han sa videre at «jeg mistenker at en større del av den sovjetiske investeringen gikk inn i husbygging.» William Schaub ved Bureau of the Budget var spesielt kritisk og mente at USA var langt mer overlegen enn Sovjet på alle aspekter både når det gjaldt luftforsvaret, hæren, marinen, lageret av atomvåpen og økonomien. George Kennan, som regnes som forvaringspolitikkens far, var også uenig i dokumentet og spesielt dens argument om massiv opprustning (FRUS, 1950, vol. I).
President Truman søkte å dempe militærutgiftene, selv etter at det ble kjent at Sovjetunionen var blitt en atommakt, men han avviste ikke anbefallingene fra NSC-68 og i stedet returnerte dokumentet hvor han ba om et kostnadsanslag forbundet med dette. I de påfølgende to måneder ble lite gjort med dokumentet, og i juni hadde komitélederen Paul Nitze i praksis gitt opp med arbeidet. Men den 25. juli 1950 krysset nordkoreanske styrker den 38. breddegrad i et forsøk på å forene den koreanske halvøy, og med starten på Koreakrigen fikk NSC-68 en ny betydning. Kennans tilnærmelse til containment mistet fotfeste, og det ble tydelig at antydningene som kom frem i NSC-68 var blitt rettferdiggjort. Som utenriksminister Dean Acheson senere bemerket så «..skapte Korea en stimulans som utløste handling.» Koreakrigen førte de fleste amerikanere til å konkludere med at Sovjetunionen var rettet mot verdensherredømme, som igjen førte til moblisering av betydelige ressurser for å møte den oppfattede trusselen.
== Ettervirkninger ==
Dokumentet NSC-68 er regnet som vesentlig for å forstå den kalde krigen og dens effekt på lignende nasjonale sikkerhetsdokumenter. Den gir også innsikt til dagens amerikanske utenrikspolitikk. Til tross for at dokumentforslaget først ble avvist har NSC-68 vist i hvilken grad den markerte et skifte innen amerikansk politikk, og ikke bare mot Sovjetunionen, men også mot alle kommunistiske regjeringer. Ved å signere dokumentet gav Truman en tydelig definert og sammenhengende amerikansk politikk som ikke hadde eksistert forut for da dokumentet ble skapt. Videre kan det hevdes at NSC-68, som foreslått av det nasjonale sikkerhetsrådet, adresserte Trumans problem med å bli angrepet fra høyrefløyen etterfulgt av frykten for kommunister (mccarthyisme) og saken om Alger Hiss.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kissinger, Henry (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster Paperbacks. ISBN 978-0-671-65991-2.
Nash, Gary B., Julie Roy Jeffrey, John R. Howe, Peter J. Frederick, Allen F. Davis, Allan M. Winkler, Charlene Mires, og Carla Gardina Pestana (2007). The American People, Concise Edition Creating a Nation and a Society. New York: Longman. ISBN 978-02-055-8887-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
National Security Council (U.S.), Paul H. Nitze, S. Nelson Drew, National Defense University , Institute for National Strategic Studies, National Defense University Institute for National Strategic Studies (1994). NSC-68: Forging the Strategy of Containment. DIANE Publishing. ISBN 978-14-289-8170-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Nye, Joseph S. Jr. (2009). Understanding International Conflicts – An Introduction to Theory and History. New York: Pearson Longman. ISBN 978-0-205-66439-9.
Shoup, Laurence H. og Minter, William (1977). Imperial Brain Trust: The Council on Foreign Relations and United States Foreign Policy. New York: Monthly Review Press. ISBN 0-85345-393-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Trumanlibrary.org – Skannet versjon av originaldokumentet ved Trumans bibliotek Arkivert 14. mai 2009 hos Wayback Machine.
Ndu.edu – Analyse fra National Defense University og Paul Nitzes perspektiver
Whitehouse.gov – National Security Strategy 2006
Whitehouse.gov – National Security Strategy 2002
Globalsecurity.org – National Security Strategy 1996 | National Security Council Report 68 (NSC-68) var et 58-siders hemmeligstemplet dokument utgitt av USAs nasjonale sikkerhetsråd den 14. april 1950 i presidentperioden til Harry S. | 13,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mar_Yaballaha_III | 2023-02-04 | Mar Yaballaha III | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Dødsfall 13. november', 'Kategori:Dødsfall i 1317', 'Kategori:Fødsler i 1244', 'Kategori:Katolikos-patriarker av Østens kirke', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Beijing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mar Yaballaha III (født 1244/1245 i Koshang i dagens Indre Mongolia i Kina, død 13. november 1317), i yngre alder kjent som Rabban Marcos eller Markos, var katolikos-patriark av Østens kirke fra 1281 til 1317. Som ung mann dro han på pilegrimsferd fra sitt fødeland Kina mot Jerusalem. I Bagdad ble han valgt til katolikos-patriark, og i den egenskap gjorde han sin medpilegrim, munken Rabban Bar Sauma, til den første asiatiske ambassadør til Europa.
| Mar Yaballaha III (født 1244/1245 i Koshang i dagens Indre Mongolia i Kina, død 13. november 1317), i yngre alder kjent som Rabban Marcos eller Markos, var katolikos-patriark av Østens kirke fra 1281 til 1317. Som ung mann dro han på pilegrimsferd fra sitt fødeland Kina mot Jerusalem. I Bagdad ble han valgt til katolikos-patriark, og i den egenskap gjorde han sin medpilegrim, munken Rabban Bar Sauma, til den første asiatiske ambassadør til Europa.
== Biografi ==
Det er ikke helt klart hvilken etnisk bakgrunn han var av. Ifølge Bar-Hebraeus' Chronicon Ecclesiasticum var han av tyrkisk uighursk avstamning. Han ble også omtalt som Yaballaha tyrken i kolofonen til et østsyrisk håndskript av 1301. På den annen side oppgis hans fødested i Mar Yaballaha IIIs historie som Koshang, noe som gjør det mer nærliggende at han var en öngüd fra denne kristne stammes hjemtrakter i Indre Mongolia nær Shanxi.Han ble munk og studerte under Rabban Bar Sauma, en annet uyghur eller öngöd. På midten av 1200-tallet bestemte de seg for å valfarte til Jerusalem. På grunn av krig i Syria kom de aldri helt frem dit, men de havnet i Bagdad og traff der kirkelederne innen det mongolske ilkhanatet. Derfra sendte katolikos-patriark Mar Denha I de to munkene avsted til mongolkhanen Abaqas hoff for å få ham til å bekrefte Mar Denhas tittel. Mens han var på vei, ble Markos utnevnt til metropolitanbiskop av Kina. Munkene bestemte seg da for å returnere til Kina. Men igjen kom en krig i veien slik at de ikke kom seg av gårde.
Da katolikos-patriark Denha døde, valgte biskopene Markos til ny katolikos-patriark i 1281. Han tok navnet Mar Yaballaha III («Gud gav ham»). Det vart ytterst sjelden at en outsider ble katolikos-patriark for kirken, og Bar Hebraeus hevder at Markos ble valgt på grunn av hans antatte innflytelse på mongolene. Da det kom til stykket klarte ikke Yaballaha III å innvirke nærlig på mongolene.
Yaballaha holdt kontakt med Det bysantinske rike og med den latinske kristenhet. I 1287, da Abaqas sønn og etterfølger Arghun Khan ville finne seg en sendemann for et viktig ioppdrag i Europa, anbefalte Yaballaha sin tidligere lærer Rabban Bar Sauma. Arghun gikk med på det, og Bar Sauma dro på sin historiske rundreise i Europa, der han traff paven og mange konger, og hadde med seg tilbake gaver, brev og europeiske ambassadører. Via Rabban Sauma mottok Mar Yaballaha en ring fra pavens finger, og en pavelig bulle som anerkjente Yaballaha som patriarken over Orientens kristne.I mai 1304 bekjente Yaballaha seg til den katolske tro i et brev til pave Benedikt XI. Men kirkeforeningen ble avvist av hans assyriske biskoper.
I 1310 prøvde Yaballaha forgjeves å forhindre at muslimene massakrerte kristne i Erbil. Dette nederlaget tok motet fra ham. Han trakk seg tilbake til Maragheh, hovedstaden i Ilkhanatet, og der residete han resten av sitt liv.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gregor Barhebraeus: Chronicon Ecclesiasticum, red. J. B. Abbeloos og T. J. Lamy, (Paris: Maisonneuve, 1877), 3: II, cols.451ff.
Paul Bedjan: Histoire de Mar Jab-Alaha, Patriarche, (1888, 2. utg. 1995; reprint Gorgias, 2007). Syriansk tekst som ligger til grunn for Montgomery og Budges oversettelser.
Ian Gillman og Hans-Joachim Klimkeith: Christians in Asia before 1500, (Ann Arbor: University of Michigan Press, 1999), 140, 252.
James A. Montgomery: History of Yaballaha III, (New York: Columbia University Press, 1927).
A.C. Moule: Christians in China before 1550 (London: SPCK, 1930).
Phillips, J. R. S. (1998). The Medieval Expansion of Europe (second edition utg.). Oxford University Press. ISBN 0198207409. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
Rossabi, Morris (1992). Voyager from Xanadu: Rabban Sauma and the first journey from China to the West. Kodansha International Ltd. ISBN 4770016506.
Oskar Skarsaune: «Kirkehistorien vi glemte: Den syriske kirke», i: Norsk tidsskrift for misjon 46 (1992), s. 182-204
Oskar Skarsaune: «Korset i lotusblomsten: Den glemte kristendomshistorien i Asia», i: Årbok 1997, for Det Norske Vitenskaps-Akademi, Oslo 2001, s. 276-294
E. A. Wallis Budge: The Monks of Kublai Khan, (London: Religious Tract Society, 1928).
== Eksterne lenker ==
Chaldeans, History and Cultural Relations | Mar Yaballaha III (født 1244/1245 i Koshang i dagens Indre Mongolia i Kina, død 13. november 1317),Rossabi, s. | 13,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_E._Bohlen | 2023-02-04 | Charles E. Bohlen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jefferson County i New York', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs ambassadører til Filippinene', 'Kategori:USAs ambassadører til Frankrike', 'Kategori:USAs ambassadører til Sovjetunionen'] | Charles Eustis «Chip» Bohlen (født 31. august 1904 i Clayton i New York, død 31. desember 1974 i Washington, DC) var en amerikansk diplomat og ekspert på Sovjetunionen. Bohlen var blant annet USAs ambassadør til Sovjetunionen, Filippinene og Frankrike.
| Charles Eustis «Chip» Bohlen (født 31. august 1904 i Clayton i New York, død 31. desember 1974 i Washington, DC) var en amerikansk diplomat og ekspert på Sovjetunionen. Bohlen var blant annet USAs ambassadør til Sovjetunionen, Filippinene og Frankrike.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Charles E. Bohlen var sønn av Celestine Eustis Bohlen, datter av senator James B. Eustis, og Charles Bohlen, en gentleman of leisure. Han var det andre av parets tre barn. Familien reiste meget, og det var disse utenlandsreisene i Europa som styrte guttens interesser i den retning han skulle ta karrieremessigBohlen var slektning av borgerkrigsgeneralen Henry Bohlen, født 1810, den første utenlandsfødte (tyske) unionsgeneral under borgerkrigen og bestefar til Gustav Krupp von Bohlen und Halbach (som brukte navnet Krupp etter å ha giftet seg med Bertha Krupp, arvingen til den tyske våpenfamilien Krupp). Således var Charles E. Bohlen i slekt med Alfried Krupp von Bohlen und Halbach, Tysklands fremste våpenprodusent under annen verdenskrig.
Bohlen var på morssiden sønnesønn av den amerikanske senator James Biddle Eustis, ambassadør i Frankrike under president Grover Cleveland.
=== Karriere ===
Bohlen tok eksamen ved Harvard University i 1927 og begynte i 1929 hos Foreign Service (utenrikspresentasjonen). Hans første plassering var i Praha, og han arbeidet senere i blant annet Paris, Moskva og Tokyo. Ved Teherankonferansen arbeidet han som tolk for president Franklin D. Roosevelt, og ved Jaltakonferansen som både tolk og rådgiver samt som tolk under Potsdamkonferansen.
Han regnes som en av de viktigste arkitektene til amerikansk utenrikspolitikk etter krigen og hjalp blant annet til med å utforme Marshallplanen sammen med George F. Kennan. Bohlen var rådgiver til flere utenriksministre, blant andre James F. Byrnes, George C. Marshall og Dean Acheson.
I perioden 1953 til 1957 tjenestegjorde han som ambassadør i Moskva, men på grunn av meningsforskjeller med utenriksminister John Foster Dulles ble han tvunget til å slutte i sin post i Sovjetunionen. Derfra ble han flyttet til Manila hvor han fungerte som ambassadør i perioden 1957 til 1959. Etter et opphold på noen år ble han igjen ambassadør for siste gang i Paris i perioden 1962 til 1968.
=== Tilleggsprotokollen ===
I sine memoarer kalt Witness to History fra 1973 avslører han at han den 24. august 1939 traff den tyske diplomaten Hans von Herwarth, og at han fikk hele den hemmelige tilleggsprotokollen i Molotov–Ribbentrop-pakten. Denne hadde blitt signert av de russiske og tyske utenriksministerne kun dagen i forveien. Den hemmelige protokollen inneholdt en avtale mellom Adolf Hitler og Josef Stalin om å dele opp Øst-Europa i interessesfærer. Roosevelt ble varslet omgående, men ga ikke denne informasjonen videre til noen av de berørte regjeringene i Europa. Én uke senere ble planen realisert da Tyskland invaderte Polen, noe som ble starten på andre verdenskrig.
== Litteratur ==
Bohlen, Charles E. Witness to History: 1929-1969 (1973), Norton Eds. 576 sider, ISBN 0393074765
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Charles E. Bohlen, US Department of State.
Encyclopedia of World Biography on Charles (Chip) Bohlen.
Charles E. Bohlen, NNDB. | Charles Eustis «Chip» Bohlen (født 31. august 1904 i Clayton i New York, død 31. | 13,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_F._Kelley | 2023-02-04 | Robert F. Kelley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Embets- og tjenestemenn fra USA', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Somerville i Massachusetts', 'Kategori:Personer fra USA under første verdenskrig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert F. Kelley (født 13. februar 1894 i Somerville i Massachusetts, død i 1976) var en amerikansk statstjenestemann som var kjent for å være en standhaftig antikommunist ved Utenriksdepartementet og som påvirket en generasjon av amerikanske russlandeksperter som blant andre George F. Kennan. Kelley mottok sin bachelorgrad ved Harvard i 1915, og fikk sin mastergrad ved samme sted i 1917. Etter dette fortsatte han med studier ved Universitetet i Paris (Sorbonne).
Kelley tjenestegjorde i United States Army både under første verdenskrig og noen år etter krigens slutt. I 1922 ble han ansatt i Utenriksdepartementet, og i 1926 ble han utnevnt til leder av den nyopprettede avdelingen for østeuropeiske anliggender. Kelley forlot departementet i 1945 og ble ansatt i en privat organisasjon som til slutt ble sponsor for den antikommunistiske kringkastingstjenesten Radio Liberty.
| Robert F. Kelley (født 13. februar 1894 i Somerville i Massachusetts, død i 1976) var en amerikansk statstjenestemann som var kjent for å være en standhaftig antikommunist ved Utenriksdepartementet og som påvirket en generasjon av amerikanske russlandeksperter som blant andre George F. Kennan. Kelley mottok sin bachelorgrad ved Harvard i 1915, og fikk sin mastergrad ved samme sted i 1917. Etter dette fortsatte han med studier ved Universitetet i Paris (Sorbonne).
Kelley tjenestegjorde i United States Army både under første verdenskrig og noen år etter krigens slutt. I 1922 ble han ansatt i Utenriksdepartementet, og i 1926 ble han utnevnt til leder av den nyopprettede avdelingen for østeuropeiske anliggender. Kelley forlot departementet i 1945 og ble ansatt i en privat organisasjon som til slutt ble sponsor for den antikommunistiske kringkastingstjenesten Radio Liberty.
== Referanser == | Robert F. Kelley (født 13. | 13,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Containment | 2023-02-04 | Containment | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Politisk strategi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs politikk'] | Containment er et engelsk begrep på oppdemmingspolitikk, som er en utenrikspolitisk strategi som ble anvendt av USA under den kalde krigen. Ut ifra prinsippet om at isolasjon fører til stagnasjon ønsket man fra amerikansk side å isolere Sovjetunionen og deres tilhørende satellittstater gjennom å promotere en liberal økonomisk og politisk verdensorden. Begrepet ble først beskrevet i George F. Kennans berømte artikkel «The Sources of Soviet Conduct», som i dag er mer kjent som X-artikkelen og som ble publisert i juli 1947 i tidsskriftet Foreign Affairs.
Idéen bak var å kunne beseire Sovjetunionen gjennom å hindre dem fra å spre kommunismen til andre land. Ifølge Kennan måtte «hovedinnslaget i USAs politikk mot Sovjetunionen være en langsiktig, tålmodig, men fast og årvåken oppdemming av russiske ekspansjonstendenser.» Mange av containmentpolitikkens idéer hadde først blitt beskrevet i Kennans The Long Telegram i februar 1946, men da uten at ordet «containment» ble brukt. Kennans idéer gav inspirasjon til både Trumandoktrinen og Dominoteorien, som mer eller mindre var basis for USAs engasjement i Koreakrigen og i Vietnamkrigen. Politikken ligger også til grunn for Marshallplanen og opprettelsen av NATO. Containment–politikken ble på slutten av 1960-årene erstattet av avspenningspolitikken (Détente).
| Containment er et engelsk begrep på oppdemmingspolitikk, som er en utenrikspolitisk strategi som ble anvendt av USA under den kalde krigen. Ut ifra prinsippet om at isolasjon fører til stagnasjon ønsket man fra amerikansk side å isolere Sovjetunionen og deres tilhørende satellittstater gjennom å promotere en liberal økonomisk og politisk verdensorden. Begrepet ble først beskrevet i George F. Kennans berømte artikkel «The Sources of Soviet Conduct», som i dag er mer kjent som X-artikkelen og som ble publisert i juli 1947 i tidsskriftet Foreign Affairs.
Idéen bak var å kunne beseire Sovjetunionen gjennom å hindre dem fra å spre kommunismen til andre land. Ifølge Kennan måtte «hovedinnslaget i USAs politikk mot Sovjetunionen være en langsiktig, tålmodig, men fast og årvåken oppdemming av russiske ekspansjonstendenser.» Mange av containmentpolitikkens idéer hadde først blitt beskrevet i Kennans The Long Telegram i februar 1946, men da uten at ordet «containment» ble brukt. Kennans idéer gav inspirasjon til både Trumandoktrinen og Dominoteorien, som mer eller mindre var basis for USAs engasjement i Koreakrigen og i Vietnamkrigen. Politikken ligger også til grunn for Marshallplanen og opprettelsen av NATO. Containment–politikken ble på slutten av 1960-årene erstattet av avspenningspolitikken (Détente).
== Se også ==
Rollback
== Litteratur ==
Kennan, George F., American Diplomacy, The University of Chicago Press. 1984. ISBN 0-226-43147-9
Gaddis, John Lewis, Strategies of Containment: A Critical Appraisal of American National Security Policy During the Cold War. 2004. ISBN 978-0195174472
Kissinger, Henry, Diplomacy. 1994. ISBN 978-0-671-51099-2
Nye, Joseph S., Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History, Pearson Longman. 2009. ISBN 978-0-205-66439-9
Wright, Steven. The United States and Persian Gulf Security: The Foundations of the War on Terror, Ithaca Press, 2007 ISBN 978-0863723216
== Eksterne lenker ==
Dagsavisen.no – Oppdemming i stedet for krig (Kronikk av Thorbjørn Jagland i Dagsavisen den 31. august 2007). | Containment er et engelsk begrep på oppdemmingspolitikk, som er en utenrikspolitisk strategi som ble anvendt av USA under den kalde krigen. Ut ifra prinsippet om at isolasjon fører til stagnasjon ønsket man fra amerikansk side å isolere Sovjetunionen og deres tilhørende satellittstater gjennom å promotere en liberal økonomisk og politisk verdensorden. | 13,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dean_Acheson | 2023-02-04 | Dean Acheson | ['Kategori:Advokater fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Middlesex County i Connecticut', 'Kategori:Personer fra USA under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Pulitzerpris-vinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | Dean Gooderham Acheson (født 11. april 1893 i Middletown i Connecticut, død 12. oktober 1971 i Sandy Spring i Maryland) var en amerikansk demokratisk politiker som var USAs utenriksminister under president Harry S. Truman. Han bidro blant annet til utformningen av Trumandoktrinen og Marshallplanen. Til tross for sin antikommunistiske syn ble han som flere andre toppolitikere angrepet av senator Joseph McCarthy og andre personer på høyrefløyen. Acheson overbeviste Truman om å bistå de franske styrkene i Indokina, men anbefalte senere president Lyndon B. Johnson å forhandle om fred med Nord-Vietnam. Under Kubakrisen var Acheson en av de rådgiverne president John F. Kennedy vendte seg til for rådføring.
| Dean Gooderham Acheson (født 11. april 1893 i Middletown i Connecticut, død 12. oktober 1971 i Sandy Spring i Maryland) var en amerikansk demokratisk politiker som var USAs utenriksminister under president Harry S. Truman. Han bidro blant annet til utformningen av Trumandoktrinen og Marshallplanen. Til tross for sin antikommunistiske syn ble han som flere andre toppolitikere angrepet av senator Joseph McCarthy og andre personer på høyrefløyen. Acheson overbeviste Truman om å bistå de franske styrkene i Indokina, men anbefalte senere president Lyndon B. Johnson å forhandle om fred med Nord-Vietnam. Under Kubakrisen var Acheson en av de rådgiverne president John F. Kennedy vendte seg til for rådføring.
== Biografi ==
Dean Acheson ble født i Middletown i Connecticut i 1893. Hans far, Edward Campion Acheson, var en engelskfødt prest ved den anglikanske kirke som etter å ha bodd i Canada i flere år flyttet til USA for å bli biskop i Connecticut. Dean Acheson studerte ved Yale University i perioden 1912–1915 og Harvard Law School i perioden 1915–1918.
=== Tidlige karriere ===
I sin tidlige karriere arbeidet Acheson ved advokatselskapet Covington & Burling i Washington, D.C.. I 1933 ble han av president Franklin D. Roosevelt utnevnt til tjeneste i finansdepartementet. Der arbeidet han kun en kortere periode fordi han motsatte seg Roosevelt planer om å endre på gullprisene. Etter dette ble Acheson ansatt av utenriksdepartementet, hvor han spilte en avgjørende rolle i utformingen av den økonomiske embargoen som til slutt fikk Japan til å gå til angrep på Pearl Harbor den 7. desember 1941.
I 1945 ble Acheson ansatt av Harry S. Truman som statssekretær i utenriksdepartementet, hvor han arbeidet under utenriksministerne Edward Stettinius, James F. Byrnes og George Marshall. I denne perioden rett etter andre verdenskrig befant flere av utenriksministerne seg ofte utenlands, slik at Acheson ofte fikk overta en del av deres arbeide hjemme i USA. I denne perioden la Acheson grunnen til en nær relasjon med Truman, og i de følgende to årene spilte han en viktig rolle for utformingen av Trumandoktrinen og Marshallplanen. Acheson mente at den beste metoden for å sette en stopper for spredningen av kommunismen var å ha et økonomisk sterkt Vest-Europa.
=== Utenriksminister ===
Den 21. januar 1949 ble Acheson utnevnt til utenriksminister av Truman. I denne stillingen virkeliggjorde Acheson strategien med containment/forvaring, en doktrine som George F. Kennan var hjernen bak. Acheson bidro også til grunnleggelsen av NATO, og var blant annet den som skrev under pakten for USA. Grunnleggelsen av NATO innebar et vesentlig skritt fra den aksepterte amerikanske utenrikspolitiken, hvor USA ikke skulle være med i bilaterale allianser. Acheson overbeviste Truman om å bistå de franske styrkene i Indokina, men rådet senere president Lyndon B. Johnson å forhandle om fred med Nord-Vietnam. I sin bok Present at the Creation: My Years in the State Department fra 1969, hevder Acheson at USA ga støtte til Frankrike fordi franskmennene presset dem gjennom at USA var i behov for deres støtte angående NATO og Tyskland.Til tross for sin rolle som urokkelig antikommunist ble Acheson angrepet av flere antikommunister fordi han bare arbeidet for oppdemming (containment) mot kommunistregimer og ikke aktivt angrep kommunismen både utenlands og innenriks. Både han og utenriksministeren George Marshall ble angrepet av personer som Joseph McCarthy. Acheson var for eksempel et skjellsord for visse amerikanere, som forsøkte å sette likehetstegn mellom oppdemming med forsoning. Richard Nixon, som senere i egenskap som president henvendte seg senere til Acheson som rådgiver, klaget på «Acheson-skolen for feig oppdemming mot kommunister». Kritikken ble enda mer høylytt da Acheson ikke valgte å «vende Alger Hiss ryggen» når denne ble anklaget for å være en kommunistisk spion. Den 15. desember 1950 stemte republikanerne enstemmig, men til ingen nytte, i Representantenes hus for å få Acheson avskjediget fra sin stilling som utenriksminister. Han opprørte også høyrefløyen da han stilte seg på Harry Trumans side i disputten med general Douglas MacArthur om Koreakrigen. Acheson og Truman ville begrense krigen til Korea, mens MacArthur krevde at krigen også skulle inkludere Kina.
=== Senere karriere ===
Etter presidentvalget i 1952 dro Acheson tilbake til arbeidet som advokat. Han ble etterfulgt av den nye presidenten Dwight D. Eisenhowers utenriksminister John Foster Dulles. Til tross for at Achesons offisielle karriere innen regjeringen var over forsatte hans innflytelse. Acheson startet en spesiell arbeidsgruppe for Det demokratiske partiet under Eisenhower, og en stor del av president John F. Kennedys strategi om «fleksibelt svar» kom fra denne gruppen.
Achesons advokatselskap lå strategisk innen kort avstand fra Det hvite huset, og han var uoffisielt en rådgiver til både Kennedy, Johnson og Nixonadministrasjonene. I 1964 ble han tildelt Presidential Medal of Freedom. I 1970 ble han tildelt Pulitzerprisen i kategorien historie for sina memoarer om embetssperioden i utenriksdepartementet, kalt Present at the Creation: My Years in the State Department. Dean Acheson døde i 1971 etter å ha fått en massiv hjerneblødning ved sitt skrivebord i Sandy Spring i Maryland ved en alder av 78 år.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Garson, Robert. "The United States and China since 1949: A Troubled Affair." Fairleigh Dickinson U. Press, Madison, 1994: side 27-33 ISBN 0-8386-3610-1
O'Brien, Neil L. "An American Editor in Early Revolutionary China: John William Powell and the China Weekly/Monthly Review." Routledge, New York, 2003: pp. 169–170 ISBN 0-415-94424-4
Purifoy, Lewis McCarroll. "Harry Truman's China Policy." Franklin Watts, New York, 1976: pp. 125–150 ISBN 0-531-05386-5 | Dean Gooderham Acheson (født 11. april 1893 i Middletown i Connecticut, død 12. | 13,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adele_Eikenes_Bassermann | 2023-02-04 | Adele Eikenes Bassermann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune', 'Kategori:Sopraner'] | Adele Iren Eikenes Bassermann (født 24. mai 1967 på Sandane i Gloppen kommune) er en norsk operasanger, og sopran. Hun er bosatt i Tyskland, og gift med den tyske tenoren, Alexander Bassermann.
Bassermann var aktiv i Gloppen Jentekor gjennom hele oppveksten. Hun gikk på Firda videregående skole fra 1983 til 1986. Hun tok deretter utdanning ved Musikkonservatoriet i Bergen og har fire års operastudium i London. Hun debuterte som operasenger i Wigmore Hall i London 1995. Hun har etter det holdt en rekke konserter ved flere kjente operascener i Storbritannia.
| Adele Iren Eikenes Bassermann (født 24. mai 1967 på Sandane i Gloppen kommune) er en norsk operasanger, og sopran. Hun er bosatt i Tyskland, og gift med den tyske tenoren, Alexander Bassermann.
Bassermann var aktiv i Gloppen Jentekor gjennom hele oppveksten. Hun gikk på Firda videregående skole fra 1983 til 1986. Hun tok deretter utdanning ved Musikkonservatoriet i Bergen og har fire års operastudium i London. Hun debuterte som operasenger i Wigmore Hall i London 1995. Hun har etter det holdt en rekke konserter ved flere kjente operascener i Storbritannia.
== Diskografi i utvalg ==
2004: John Woolrich: Ulysses Awakes. Med Christine Cairns (mezzo-sopran), Eileen Hulse (sopran), Jane Atkins (bratsj), og dirigent John Lubbock. Utgiver: Black Box Classics.
== Se også ==
Liste over kjente personer fra Gloppen kommune
== Eksterne lenker ==
nrk.no: Adele Eikenes. | Sandane, Gloppen kommune | 13,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sliven_oblast | 2023-02-04 | Sliven oblast | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgariastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sliven oblast', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Fylket Sliven (Област Сливен) har 219 669 innbyggere ( des. 2005). Det er 4 kommuner i fylket: Sliven (Община Сливен) med 129 932 innbyggere, Nova Zagora (Община Нова Загора)- 46 264, Kotel (Община Котел)- 26 913, Tvarditza (Община Твърдица) – 16 560. | Fylket Sliven (Област Сливен) har 219 669 innbyggere ( des. 2005). Det er 4 kommuner i fylket: Sliven (Община Сливен) med 129 932 innbyggere, Nova Zagora (Община Нова Загора)- 46 264, Kotel (Община Котел)- 26 913, Tvarditza (Община Твърдица) – 16 560. | Fylket Sliven (Област Сливен) har 219 669 innbyggere ( des. 2005). | 13,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rollback | 2023-02-04 | Rollback | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Politisk strategi', 'Kategori:USAs politikk'] | Rollback eller tilbakerulling er et engelsk begrep på en amerikansk utenrikspolitisk strategi. I motsetning til containment, hvor strategien var begrenset til å stoppe kommunismens ekspansjon, var formålet med Rollback å kunne «rulle tilbake» kommunismen med militære midler og befri land som var under sovjetisk kontroll.
To personer som kan forbindes med denne aggressive politikken var utenriksminister John Foster Dulles, som var minister under Dwight D. Eisenhower i perioden 1953 til 1959, samt Ronald Reagan i hans presidentperiode på 1980-tallet. I overensstemmelse med programerklæringen, som senere ble kjent som Reagandoktrinen, ble flere tvilsomme antikommunistiske motstandsbevegelser støttet både i Afghanistan, Angola, Kambodsja og Nicaragua. Disse aksjonene skjedde ofte i form av skjulte operasjoner, som blant annet resulterte i Iran-Contras-skandalen.
| Rollback eller tilbakerulling er et engelsk begrep på en amerikansk utenrikspolitisk strategi. I motsetning til containment, hvor strategien var begrenset til å stoppe kommunismens ekspansjon, var formålet med Rollback å kunne «rulle tilbake» kommunismen med militære midler og befri land som var under sovjetisk kontroll.
To personer som kan forbindes med denne aggressive politikken var utenriksminister John Foster Dulles, som var minister under Dwight D. Eisenhower i perioden 1953 til 1959, samt Ronald Reagan i hans presidentperiode på 1980-tallet. I overensstemmelse med programerklæringen, som senere ble kjent som Reagandoktrinen, ble flere tvilsomme antikommunistiske motstandsbevegelser støttet både i Afghanistan, Angola, Kambodsja og Nicaragua. Disse aksjonene skjedde ofte i form av skjulte operasjoner, som blant annet resulterte i Iran-Contras-skandalen.
== Litteratur ==
Granville, Johanna (2004). The First Domino: International Decision Making During the Hungarian Crisis of 1956. Texas A & M University Press, College Station, Texas. ISBN 1585442984. | Rollback eller tilbakerulling er et engelsk begrep på en amerikansk utenrikspolitisk strategi. I motsetning til containment, hvor strategien var begrenset til å stoppe kommunismens ekspansjon, var formålet med Rollback å kunne «rulle tilbake» kommunismen med militære midler og befri land som var under sovjetisk kontroll. | 13,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dexter_Jackson | 2023-02-04 | Dexter Jackson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kroppsbyggere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jacksonville'] | Dexter «The Blade» Jackson (født 25. november 1969) er en profesjonell kroppsbygger fra Jacksonville i USA. Han ble Mr. Olympia i 2008.
| Dexter «The Blade» Jackson (født 25. november 1969) er en profesjonell kroppsbygger fra Jacksonville i USA. Han ble Mr. Olympia i 2008.
== Personlige liv ==
Jackson er den nest eldste av seks søsken. Som ung drev han med flere idretter som amerikansk fotball, friidrett og baseball. Han har fire barn: Lenard, Dexter, Julian og Maya.
== Karriere ==
Dexter Jackson vant Mr. Olympia for første gang i 2008, men har også vunnet mange andre konkurranser som 2008 New Zealand Pro, 2008 Grand Prix Australia og Arnold Classic to ganger.
Han har en konkurransevekt på 105 kg og en «Off-season» vekt på 111 kg.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dexter Jackson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dexter Jackson på Internet Movie Database | Dexter «The Blade» Jackson (født 25. november 1969) er en profesjonell kroppsbygger fra Jacksonville i USA. | 13,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Talang_2009 | 2023-02-04 | Talang 2009 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Got Talent-serier', 'Kategori:TV-sesonger'] | Sesong nr. 3 av Talang gikk på TV 4 i Sverige, og hadde premiere 3. april 2009. Dommere var Johan Pråmell, Charlotte Perrelli og Bert Karlsson og programledere var Tobbe Blom og Markoolio. Vinner av Talang 2009 ble tryllekunstneren Charlie Caper, og den 12-år gamle pianisten David Movsesian fikk 2.-plassen.
| Sesong nr. 3 av Talang gikk på TV 4 i Sverige, og hadde premiere 3. april 2009. Dommere var Johan Pråmell, Charlotte Perrelli og Bert Karlsson og programledere var Tobbe Blom og Markoolio. Vinner av Talang 2009 ble tryllekunstneren Charlie Caper, og den 12-år gamle pianisten David Movsesian fikk 2.-plassen.
== Semifinalister ==
== Audition ==
Videre til semifinalen:
Episode 1 (Kalmar del 1):
Max Carling (linedans, deltok i semifinale 1)
Erik Linder (sanger, deltok i semifinale 3 og finale)
Episode 2 (Stockholm del 1):
Vincente Opera (koffertkunst, deltok i semifinale 2)
Nastja (rytmisk gymnastikk, deltok i semifinale 1 og finale)
Bröderna Lindman (fakir, deltok i semifinale 2)
Whiplash (dans, deltok i semifinale 1)
Electrified (dans og sang, deltok i semifinale 3)
Episode 3 (Stockholm del 2):
Börje & Jimmy (bur- og kortkunst, deltok i semifinale 1)
Lennart Bång (spoken word, deltok i semifinale 1)
Stardogs (hundetriks, deltok i semifinale 3)
David Movsesian (piano, deltok i semifinale 2 og finale, fikk 2.-plassen)
Emma Risbo (sang, deltok i semifinale 1)
Charlie Caper (tryllekunstner, deltok i semifinale 2 og finale, vant Talang 2009)
Episode 4 (Kalmar del 2):
Blomman & Olsson (sang og gitar, deltok i semifinale 2)
Julie Hansson (sang, deltok i semifinale 3)
Episode 5 (Göteborg del 1):
Victor Pettersson (sang, deltok i semifinale 1 og finale)
Brynolf & Ljung (utbryternummer, deltok i semifinale 3 og finale)
Episode 6 (Stockholm del 3):
Martin Kjellgren (barnestemme, deltok i semifinale 3)
Julle United Allstars (cheerleading, deltok i semifinale 2)
Men (kor, deltok i semifinale 1 og finale)
Smash Into Pieces (band, deltok ikke i semifinale 3) (trakk seg, men C-G med Blåljus kom inn i stedet for de)
Malin Jakobsson (spoken word, deltok i semifinale 2)
Akira Nossborn (dans, deltok i semifinale 3 og finale)
== Sendinger == | Sesong nr. 3 av Talang gikk på TV 4 i Sverige, og hadde premiere 3. | 13,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Namsos | 2023-02-04 | Namsos | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Namsos', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Namsos (sørsamisk: Nåavmesjenjaelmie) er en kommune i Namdalen i Trøndelag. Kommunen ligger på begge sidene av Namsenfjorden, og grenser mot Nærøysund i nord, mot Høylandet og Overhalla i øst, mot Steinkjer i sør og mot Åfjord, Osen og Flatanger i sørvest. Kommunesenteret Namsos ligger innerst i Namsenfjorden, hvor lakseelva Namsen har sitt utløp.
Kommunen er kjent for sin sagbrukshistorie, forfatteren Olav Duun, for sin tilknytningen til trønderrocken (med bl.a. Åge Aleksandersen, Terje Tysland, D.D.E. og Stein Ingebrigtsen), og for sin tilknytning til kombinertsporten med Halstein Bøgseth og brødrene Trond Einar og Bård Jørgen Elden. Også politikere som Guttorm Hansen (Ap) og Johan J. Jakobsen (Sp) var fra Namsos.
Se også utdypende artikkel Namsos (tettsted).
| Namsos (sørsamisk: Nåavmesjenjaelmie) er en kommune i Namdalen i Trøndelag. Kommunen ligger på begge sidene av Namsenfjorden, og grenser mot Nærøysund i nord, mot Høylandet og Overhalla i øst, mot Steinkjer i sør og mot Åfjord, Osen og Flatanger i sørvest. Kommunesenteret Namsos ligger innerst i Namsenfjorden, hvor lakseelva Namsen har sitt utløp.
Kommunen er kjent for sin sagbrukshistorie, forfatteren Olav Duun, for sin tilknytningen til trønderrocken (med bl.a. Åge Aleksandersen, Terje Tysland, D.D.E. og Stein Ingebrigtsen), og for sin tilknytning til kombinertsporten med Halstein Bøgseth og brødrene Trond Einar og Bård Jørgen Elden. Også politikere som Guttorm Hansen (Ap) og Johan J. Jakobsen (Sp) var fra Namsos.
Se også utdypende artikkel Namsos (tettsted).
== Navn og etymologi ==
Kommunen har navn etter byen Namsos, og byen har fått sitt navn etter den geografiske plasseringa, der den ligger ved Namsens os (utløp), og tilsvarende på samisk Nåavmesjen njaelmie. Namsen het i eldre tid Nauma og har gitt navn til Naumdalen som senere ble forenklet til Namdalen. Opphavet til navnet Nauma er ukjent.
== Historie ==
Ladestedet Namsos ble grunnlagt i 1845 og Namsos ble skilt ut som egen kommune fra Vemundvik i 1846. Den nye kommunen hadde da 591 innbyggere.
Vemundvik kommune, som Namsos ble utskilt fra i 1846, ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. I 1891 ble også Klinga utskilt fra Vemundvik som egen kommune. Grensen mellom Vemundvik og Klinga var Namsen, slik at Vemundvik lå nord for Namsen.Ved formannskapslovens ikrafttreden i 1837 ble også Fosnes etablert som en stor herredskommune, med et areal på 1312 km².I 1871 ble det opprinnelige Fosnes herred delt i de to selvstendige herredene Fosnes og Flatanger.I 1913 ble også Otterøya, med unntak av Finnangerodden, skilt ut fra Fosnes som egen herredskommune.Namdalseid ble også opprettet som et eget formannskapsdistrikt den 1. januar 1838, men ble slått sammen med Beitstad allerede i 1846. Namdalseid ble igjen skilt ut som egen kommune den 1. januar 1904.
Den 1. januar 1964 ble en del av Otterøya kommune (området sør for Namsenfjorden, unntatt Hoddøy) tillagt Namdalseid. Fra samme dato ble Klinga, Vemundvik, Namsos ladested, resten av Otterøya og Finnangerodden i Fosnes slått sammen til Namsos kommune.I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Namsos, Namdalseid og Fosnes kommuner skulle slås sammen senest fra 1. januar 2020. Grunnkretsen Lund i daværende Nærøy kommune ble også fraskilt og lagt til Namsos kommune fra denne datoen.
== Geografi ==
Kommunen omfatter områdene på begge sider av utløpet av Namsen og Namsenfjorden. I nord omfatter kommunen også områdene rundt Blikkengfjorden og dens armer, samt øyene Otterøya (139 km²), Hoddøya (10 km²), Elvalandet (38 km²) og Jøa (55 km²) . I sør omfatter kommunen områdene rundt fjordarmen Løgnin, og lengst sør er det store fjellområder. Her ligger Finnvollvatnet og en av Norges beste smålakselver, Årgårdselva, som har sitt utløp i Løgnin.
Terrenget er småkupert, og større flate områder finnes bare langs Namsen, på midtre deler av Otterøya, i Bangdalen og Klinga og rundt Namdalseid. På 1960- og 70-tallet ble store områder på begge sider av Namsens munning fylt opp med sand som ble mudret i elva. Disse områdene brukes nå til areal for næringsformål.
Det høyeste fjellet i Namsos kommune er Grønkleppen (765 moh) på grensen mot Høylandet kommune. Den høyeste toppen i sørdelen av kommunen er Øyensskavlen (686,5 moh.) Rundt Namsos by ligger mange lavere topper. Noen av disse er populære turmål, som byfjellet Klompen (egentlig Bjørumsklumpen, 114 moh), Svartfjellet (245 moh), Vattafjellet (240 moh), Spillumsfjellet (egentlig Dugurdsmålsfjellet, 440 moh), og Strandafjellet (317 moh).
== Samfunn ==
Sammen med de øvrige kommunene i Namdalen er Namsos medlem i Namdal regionråd, som er et politisk samarbeidsforum for de 11 Namdalskommunene.
=== Demografi ===
Kommunen Namsos har 15 096 innbyggere pr. 1. januar 2021. I administrasjonssenteret / byen Namsos, som består av tettstedet Namsos (8 421 innbyggere) på nordisda og tettstedet Spillum (1 322 innbyggere) og Lauvhammeren (485 innbyggere) på sørsiden av Namsens utløp, bor det 10 228 innbyggere pr. 1. januar 2020. I kommunen finner vi også tettstedene Bangsund (881 innbyggere), som ligger 13 km sør for byen Namsos, og Namdalseid (355 innbyggere) som ligger 36 km sør for byen. I tillegg er det flere mindre bygdesentra i kommunen som Klinga, Vemundvik, Fosslandsosen, Finnanger, Dun, Faksdal, Salsnes, Lund, Sjøåsen og Statland.
=== Samferdsel ===
Fylkesvei 17, «Kystriksveien», som kommer fra Steinkjer går igjennom kommunen via Namdalseid, Bangsund og Namsos by til Overhalla og videre nordover til Brønnøysund.
Fv769 går fra Namsos sentrum og nordover i kommunen over Elvalandet til Lund der det er fergeforbindelse til Hofles og Geisnes i Nærøysund kommune. 5 km nord for Namsos, langs Fv769, ligger et vegdele der Fv767 starter og går til Skomsvoll på Otterøya, og fortsetter som Fv465 til Finnanger og Aglen helt nord på Otterøya. På Sjøåsen, som ligger 26 km sør for Namsos sentrum langs Fv17 starter Fv766 som går nordvestover til Tøtdal, og fortsetter som Fv215 til Statland.
Fra Namsos er det hurtigbåtforbindelse til Ytre-Namdal.
Namsos lufthavn har flyruter til Trondheim, Rørvik og Oslo.
=== Utdanning ===
Det er 12 grunnskoler i Namsos kommune: fire barneskoler, fem kombinertskoler (1. – 10. årstrinn), en privatskole og to ungdomsskoler. Elevtallet varierer fra ca. 20 ved den minste til ca. 400 elever ved den største. De 12 skolene er: Sørenget skole, Vestbyen skole, Namsos barneskole, Høknes barneskole, Otterøy skole,Bangsund skole, Bjørkly skole, Namdalseid skole, Statland skole, Jøa barne- og ungdomsskole, Høknes ungdomsskole og Namsos ungdomsskole.Olav Duun videregående skole i Namsos er en offentlig videregående skole.
Nord Universitet - Avdeling Namsos tilbyr studier i reseptarfag, vernepleie og sykepleie.
=== Politikk ===
Kommunevalget 2019
== Næringsliv ==
Namsos kommune har variert næringsliv.
Flere større industribedrifter er etablert i kommunen, hvor de fleste er knyttet til matproduksjon og skogbruk.
Handels- og servicenæringene står sterkt, og i Namsos by er sykehuset største arbeidsgiver. Kommunen har også mange offentlige arbeidsplasser, bl.a. innen utdanningssektoren.
Store deler av kommunen er også tradisjonelle skogbruks- og landbrukområder med primærnæringene som hovednæring, og i kystområdene finnes noe tradisjonelt fiske og ikke minst oppdrettsnæringa som har blitt stadig viktigere.
Namdalsavisa utkommer i Namsos fem dager i uka.
== Kultur ==
Kommunevåpenet viser en gul elg på rød bakgrunn.
Namdal Symfoniorkester holder til i Namsos, og i kommunen er det registrert åtte musikkorps og seks kor.Det er sju historielag og 28 velforeninger og bygdelag i kommunen.I Namsos kommune er det også registrert 42 idrettslag.I kommunen ligger Janheim - Jernaldergården på Jøa, som er et lokalt senter for kulturlandskapsopplevelser, Olav Duuns barndomsheim på Øver-Dun og Fosnes bygdemuseum på Jøa, i tillegg til Norsk Sagbruksmuseum, Trønderrockmuseet – Rock City, Kunstmuseet Nord-Trøndelag og Namdalsmuseet, som alle ligger i Namsos by. Det tidligere Åsnes Glassverk ligger på Sjøåsen i sør.
På Reppa ved Salsnes ligger et helleristningsfelt fra steinalderen med motiver av niser, fisk og elg.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Spillum Dampsag & Høvleri.Spillum Dampsag & Høvleri er bevart som en del av Norsk Sagbruksmuseum, et levende museum fra vår nære fortid og ett av elleve spesielt prioriterte anlegg på Riksantikvarens verneplan for tekniske og industrielle kulturminner. Museet ble åpnet i 1991 og fungerer i dag som et sagbruk slik disse ble drevet for over 50 år siden. Bruket ble grunnlagt i 1884 av Peter Torkilsen og var da det første høvleriet i Namdalen. Den kommersielle driften ble lagt ned så sent som i 1986, da sagbruket krevde større investeringer enn hva som var rasjonelt å gjennomføre. Norsk Sagbruksmuseum består foruten av Spillum Dampsag & Høvleri også av det vernede fartøyet «MB Hauka», slepebåten «MB Oter» samt en nasjonal samling med gamle sagbruksgjenstander.
Tidligere Fosnes kommune hadde tre tusenårssteder: en på hver av de to øyene og en på fastlandet: Plassen på Elvalandet, Strandstua på Salsnes og Tunet ved Fosnes bygdemuseum på Jøa. Namdalseid kommune hadde Sjøåsen friluftsområde som tusenårssted.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Namsos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Namsos – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Norsk Sagbruksmuseum, Spillum Dampsag & Høvleri
(no) Namdalsavisa | Liste over ordførere i Namsos. Namsos fikk privilegier som ladested i 1845 og ble utskilt fra Overhalla i 1855. | 13,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snorre_Ness | 2023-02-04 | Snorre Ness | ['Kategori:Ap-ordførere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Namsos', 'Kategori:Personer fra Namsos kommune', 'Kategori:Vararepresentanter til Stortinget'] | Snorre Ness (født 11. mars 1947) er en tidligere norsk postsjef og politiker (Ap).
Han ble involvert i politisk arbeid i 1983, og stilte ikke til gjenvalg til Namsos kommunestyre i 2007. Han var ordfører i Namsos kommune 1992–2003, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1999–2003 samt 6. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag 1993–1997. Han har engasjert seg i fagforeningsarbeid i Postverket og Norsk Forbund for Utviklingshemmede både lokalt og regionalt.Ness ble ansatt i Postverket i 1964, og avanserte til postsjef i Namsos. Han har vært prosjektleder ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.
| Snorre Ness (født 11. mars 1947) er en tidligere norsk postsjef og politiker (Ap).
Han ble involvert i politisk arbeid i 1983, og stilte ikke til gjenvalg til Namsos kommunestyre i 2007. Han var ordfører i Namsos kommune 1992–2003, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1999–2003 samt 6. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag 1993–1997. Han har engasjert seg i fagforeningsarbeid i Postverket og Norsk Forbund for Utviklingshemmede både lokalt og regionalt.Ness ble ansatt i Postverket i 1964, og avanserte til postsjef i Namsos. Han har vært prosjektleder ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Snorre Ness hos Stortinget
(no) Snorre Ness hos Norsk senter for forskningsdata | Snorre Ness (født 11. mars 1947) er en tidligere norsk postsjef og politiker (Ap). | 13,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A5re_Aalberg | 2023-02-04 | Kåre Aalberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. mai', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Ordførere i Namsos', 'Kategori:Personer fra Namsos kommune', 'Kategori:SV-ordførere i Nord-Trøndelag'] | Kåre Aalberg (født 9. mai 1951) er en norsk rektor og politiker (SV).
Han var ordfører i Namsos kommune 2003–2007. Han ble valgt etter at SV fikk 35,9 % av stemmene og inngikk et valgteknisk samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og avsluttet en 60 år lang epoke med Arbeiderparti-ordførere i kommunen. Aalberg var medlem av SVs sentralstyre 2009–2011.Aalberg var lærer og rektor ved Sørenget skole i Namsos før han ble ordfører.Kåre Aalberg er sønn av Knut Aalberg, som var trygdesjef og varaordfører i Levanger.
| Kåre Aalberg (født 9. mai 1951) er en norsk rektor og politiker (SV).
Han var ordfører i Namsos kommune 2003–2007. Han ble valgt etter at SV fikk 35,9 % av stemmene og inngikk et valgteknisk samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og avsluttet en 60 år lang epoke med Arbeiderparti-ordførere i kommunen. Aalberg var medlem av SVs sentralstyre 2009–2011.Aalberg var lærer og rektor ved Sørenget skole i Namsos før han ble ordfører.Kåre Aalberg er sønn av Knut Aalberg, som var trygdesjef og varaordfører i Levanger.
== Referanser == | Kåre Aalberg (født 9. mai 1951) er en norsk rektor og politiker (SV). | 13,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orkansesongen_for_Stillehavet_2009 | 2023-02-04 | Orkansesongen for Stillehavet 2009 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Orkansesongen for Stillehavet 2009'] | Orkansesongen for Stillehavet 2009 betegner den delen av 2009 hvor tropiske sykloner kan dannes i de østlige og sentrale deler av Stillehavet. Sesongen tok til 15. mai 2009 i det østlige Stillehavet og vil begynne 1. juni i det sentrale Stillehavet, og vil vare frem til 30. november i begge regionene.
| Orkansesongen for Stillehavet 2009 betegner den delen av 2009 hvor tropiske sykloner kan dannes i de østlige og sentrale deler av Stillehavet. Sesongen tok til 15. mai 2009 i det østlige Stillehavet og vil begynne 1. juni i det sentrale Stillehavet, og vil vare frem til 30. november i begge regionene.
== Stormer ==
=== Det tropiske lavtrykket 1-E ===
=== Orkanen Andres ===
Hovedartikkel: Orkanen Andres (2009)Et område med urolig vær dannet seg i tredje uke av juli i Hondurasgulfen og økte senere i styrke i Stillehavet. Det utviklet seg gradvis og ble 21. juni erklært det tropiske lavtrykket 2-E av NHC. Systemet befant seg da nær den sørlige meksikanske kysten. Tidlig neste dag økte lavtrykket ytterligere i styrke og ble navngitt den tropiske stormen Andres, sesongens første tropiske storm. Klokken 14 den 23. juni ble Andres oppgradert til orkan kategori 1, men svekket seg dagen etter til tropisk storm og senere tropisk lavtrykk igjen, før den gikk i oppløsning.
=== Den tropiske stormen Blanca ===
=== Orkanen Carlos ===
=== Den tropiske stormen Dolores ===
=== Den tropiske stormen Lana ===
=== Den tropiske stormen Enrique ===
=== Orkanen Felicia ===
== Navn ==
Følgende navn vil bli brukt for alle navngitte sykloner som danner seg i det østlige Stillehavet i 2009. Noen navn kan tas ut fra listen og pensjoneres. Verdens meteorologiorganisasjon vil våren 2010 offentliggjøre hvilke navn som pensjoneres. Navnene som ikke pensjoneres fra listen vil bli brukt om igjen for orkansesongen 2015.
== Eksterne lenker ==
National Hurricane Center
Central Pacific Hurricane Center Arkivert 23. september 2011 hos Wayback Machine.
Servicio Meteorológico Nacional de México | Orkansesongen for Stillehavet 2009 betegner den delen av 2009 hvor tropiske sykloner kan dannes i de østlige og sentrale deler av Stillehavet. Sesongen tok til 15. | 13,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tarpeiske_klippe | 2023-02-04 | Den tarpeiske klippe | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rione Campitelli', 'Kategori:Roma', 'Kategori:Severdigheter i Italia', 'Kategori:Sider med kart'] | Den tarpeiske klippe (latin: Rupes Tarpeia eller Saxum Tarpeium; italiensk: Rupe Tarpea) er en bratt klippe i den sørlige enden av Kapitolhøyden med utsyn over Forum Romanum i Roma. Den ble benyttet i tiden til den romerske republikk som henrettelsessted. Mordere, forrædere, meneder og slaver som stjal, om dømt av quaestores parricidii, ble kastet utenfor klippen og til deres død. Klippen var omtrent 25 meter høy- I henhold til tradisjonen har klippen navn etter den forræderske kvinnen Tarpeia som åpnet Romas porter for fienden, men istedenfor å bli belønnet, ble hun slynget ut fra klippen som den første av dens ofre. Hendelsen skal ha skjedd i den legendariske krigen mellom sabinerne og romerne i sabinerinnerovets kjølvann.Klippenavnet går også igjen i et kjent utsagn: «Det er ikke langt fra Kapitol til Den tarpeiske klippe»; sagt av Honoré Gabriel Riqueti de Mirabeau i den franske nasjonalforsamlingen den 22. mai 1790. I det ligger en påminnelse om at den som er på toppen, svært raskt kan ende i fornedrelse og konkurs.
| Den tarpeiske klippe (latin: Rupes Tarpeia eller Saxum Tarpeium; italiensk: Rupe Tarpea) er en bratt klippe i den sørlige enden av Kapitolhøyden med utsyn over Forum Romanum i Roma. Den ble benyttet i tiden til den romerske republikk som henrettelsessted. Mordere, forrædere, meneder og slaver som stjal, om dømt av quaestores parricidii, ble kastet utenfor klippen og til deres død. Klippen var omtrent 25 meter høy- I henhold til tradisjonen har klippen navn etter den forræderske kvinnen Tarpeia som åpnet Romas porter for fienden, men istedenfor å bli belønnet, ble hun slynget ut fra klippen som den første av dens ofre. Hendelsen skal ha skjedd i den legendariske krigen mellom sabinerne og romerne i sabinerinnerovets kjølvann.Klippenavnet går også igjen i et kjent utsagn: «Det er ikke langt fra Kapitol til Den tarpeiske klippe»; sagt av Honoré Gabriel Riqueti de Mirabeau i den franske nasjonalforsamlingen den 22. mai 1790. I det ligger en påminnelse om at den som er på toppen, svært raskt kan ende i fornedrelse og konkurs.
== Historie ==
Den mytologiske tidlige historie av Roma, som gjenfortalt av Titus Livius i Ab Urbe Condita (Fra byens grunnleggelse) ble byen angrepet av sabinernes hersker Titus Tatius en gang på 700-tallet f.Kr. som en følge av sabinerinnerovet hvor romerne under dekket av en fest røvet med seg sabinernes kvinner i mangelen av egne hustruer. Spurius Tarpeius hadde kommandoen over festningen på Kapitolhøyden, og en dag gikk hans datter Tarpeia, en vestalinne, ut av borgen for å hente vann for religiøs seremoni. Tatius møtte henne og fristet henne med smykker for å åpne borgens porter for sabinerne. Straks de var innenfor knuste de henne til døde under skjoldene sine, eller at hun ble drept som en advarsel at man ikke trenger holde noe løfte for forrædere...
Denne fortellingen har åpenbart blitt fortalt gjentatte ganger med ulike detaljer, og Livius omtaler en annen variant: Sabinerne hadde den vane å bære tunge ringer av gull på venstrearmene og kostbare juvelringer, og piken fikk dem å love å gi henne «hva de hadde på deres venstre armer», men isteden begravde de henne under sine skjold til hun døde. Livius nevner også at «noen sier at i forhandlingen for å få hva de hadde på sine venstre armer, ba hun uttrykkelig om deres skjold, og mistanken om at hun ønsket å forråde dem, ble hun offer for sin egen handel.» Også andre antikke forfattere har formidlet noenlunde den samme fortellingen. I henhold den romerske forfatteren Varro: «hic mons ante Tarpeius dictus a virgine Vestali Tarpeia, quae ibi ab Sabini necata armis et sepulta, cuius nominis monimentum relictum quod etiam nunc eus rupes Tarpeium appellatur saxum.» Hovedresultatet var at Tarpeia ble drept for sitt forræderi, og ble gravlagt enten på høyden, eller under den klippen som bærer hennes navn.En gang rundt 500 f.Kr., fortelles det, lot den sjuende av Romas legendariske konger, Lucius Tarquinius Superbus, jevne ut toppen av Kapitolhøyden, fjernet helligdommene som var bygget av sabinerne, og reiste isteden et tempel for Jupiter Capitolinus på intermontium — området mellom de to toppene på høyden. Berget i seg selv overlevde denne endringen, og fortsatte å bli benyttet for henrettelser godt inn i diktatoren Sullas tid, tidlig på 100-tallet f.Kr. Henrettelsen av den jødiske opprøreren Simon bar Giora for «forræderi» i år 70 e.Kr. skjedde så sent som under keiser Vespasians styre.
Å bli kastet utfor Den tarpeiske klippe var sett på som en skjebne verre enn kun døden i seg selv, da det medførte en stor skam. Den vanlige metoden for henrettelser i antikkens Roma var å bli kvalt i Mamertinerfengselet i Forum Romanum. Klippen var i republikansk tid forbeholdt de mest notoriske forrædere, og som et sted for uoffisielle henrettelser, som nesten-henrettelsen av senator Gaius Marcius Coriolanus av en rasende folkemengde som var blitt opphisset av en tribun fra plebeierne.
== Kjente ofre ==
Ofre for denne straffemetoden var blant annet:
Spurius Cassius Viscellinus, 485 f.Kr., for perduellio, (for høyforræderi)
Marcus Manlius Capitolinus, 384 f.Kr., for oppvigleri
Opprørere fra Tarentum, 212 f.Kr.
Lucius Cornelius Chrysogonus, 80 f.Kr.
Sextus Marius, 33 e.Kr.
Simon bar Giora, 70 e.Kr.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Iddeng, Jon W. (2014): Romerrikets historie - republikkens vekst og fall. Oslo: Dreyers forlag, ISBN 978-82-8265-112-7 | thumb|Den tarpeiske klippe, 2015. | 13,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anadiplose | 2023-02-04 | Anadiplose | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske ord og uttrykk', 'Kategori:Retorikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anadiplose (fra gresk: ἀναδίπλωσις/anadíplōsis = videreføring), er innen verselæren den retorisk effekt å la det siste ordet, eller de siste ordene, i en setning bli gjentatt i begynnelsen av neste setning eller verselinje:... x / x ....
Et eksempel finnes hos Ovid:
Quamvis Sint 'sub aqua', / 'sub aqua' maledicere temptant
Ved å gjenta den siste linjen fra den foregående strofen 'sub aqua' også som første verselinje i neste strofe, fremstiller Ovid samtidig lyden av en frosk som kvekker: sub aqua, sub aqua = Kvakk-kvakk.
Selv om de [froskene] befinner seg under vann, / under vann slutter de ikke sin forbannelse.
Et annet eksempel er fra siste strofe i Goethes dikt «Seefahrt»:
Mit dem Schiffe spielen Wind und Wellen, / Wind und Wellen spielen nicht mit seinem Herzen.
Selve det fenomen å gjenta et ord eller en ordgruppe i rask rekkefølge kalles geminasjon.
En nærstående variant av anadiplosen er forøvrig den såkalte epanastrofen. Diverse ramseeventyr bygger sin tekstlige logikk på et slikt mønster: Kjære min katt, ta musa, musa vil ikke gnage reipet, reipet vil ikke henge slakteren, slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen (Elsa Beskow: Gutten som ikke ville gå på skolen).
| Anadiplose (fra gresk: ἀναδίπλωσις/anadíplōsis = videreføring), er innen verselæren den retorisk effekt å la det siste ordet, eller de siste ordene, i en setning bli gjentatt i begynnelsen av neste setning eller verselinje:... x / x ....
Et eksempel finnes hos Ovid:
Quamvis Sint 'sub aqua', / 'sub aqua' maledicere temptant
Ved å gjenta den siste linjen fra den foregående strofen 'sub aqua' også som første verselinje i neste strofe, fremstiller Ovid samtidig lyden av en frosk som kvekker: sub aqua, sub aqua = Kvakk-kvakk.
Selv om de [froskene] befinner seg under vann, / under vann slutter de ikke sin forbannelse.
Et annet eksempel er fra siste strofe i Goethes dikt «Seefahrt»:
Mit dem Schiffe spielen Wind und Wellen, / Wind und Wellen spielen nicht mit seinem Herzen.
Selve det fenomen å gjenta et ord eller en ordgruppe i rask rekkefølge kalles geminasjon.
En nærstående variant av anadiplosen er forøvrig den såkalte epanastrofen. Diverse ramseeventyr bygger sin tekstlige logikk på et slikt mønster: Kjære min katt, ta musa, musa vil ikke gnage reipet, reipet vil ikke henge slakteren, slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen (Elsa Beskow: Gutten som ikke ville gå på skolen).
== Litteratur ==
Edward P.J. Corbett: Classical Rhetoric for the Modern Student. Oxford University Press, New York, 1971.
Herbert Weir Smyth: Greek Grammar. Harvard University Press. Cambridge 1920. ISBN 0-674-36250-0. | Anadiplose (fra gresk: ἀναδίπλωσις/anadíplōsis = videreføring), er innen verselæren den retorisk effekt å la det siste ordet, eller de siste ordene, i en setning bli gjentatt i begynnelsen av neste setning eller verselinje:... x / x .... | 13,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikna | 2023-02-04 | Vikna | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Nærøysunds geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vikna', 'Kategori:Øygrupper i Norge'] | Vikna (sørsamisk: Vïkne) er en øygruppe og tidligere kommune i Ytre Namdalen i Trøndelag, som fra 1. januar 2020 er en del av Nærøysund kommune. Vikna består av nærmere 6 000 øyer, holmer og skjær, hvorav de største er Ytre Vikna, Mellom-Vikna og Indre Vikna. Øygruppen har rundt 4 400 innbyggere, hvorav 3 100 i småbyen Rørvik, et viktig handelssted og den største fiskerihavnen på Trøndelagskysten. Rørvik ligger langs skipsleden gjennom Nærøysundet, som skiller Vikna fra Nærøy og fastlandet i øst. I nord er det sjøgrense til Leka. I sør ligger det åpne havstykket Folda.
Skreifisket i Viknaværene har tradisjonelt vært blant de viktigste langs kysten etter lofotfisket. Fiskerbøndene i Vikna drev vekselbruk mellom jordbruk og kystnært fiske, men disse næringsveiene har blitt utviklet mer hver for seg. Vikna er blant de største fiskeri- og havbrukskommunene i Trøndelag med store oppdretts-, mottaks- og slakteribedrifter. På begge sider av Nærøysundet finnes det rederier, leverandørindustri og faghandel for fiskeriene og havbruket. Rørvik har over 15 000 skipsanløp hvert år. Ytre Namdal videregående skole har fagtilbud innen fiske og sjøfart samt en maritim fagskole. Mange arbeidsplasser på Rørvik er også knyttet til kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting, eller til kommunen. Kystkultursenteret Norveg og de vernede fiskeværene Sør-Gjæslingan og Nordøyan er kjente turistmål.
De tre største øyene er knyttet sammen med broer på Fylkesvei 770. Det er også bro mellom Indre Vikna og Løvøya. Kommunen er forbundet med fastlandet med Nærøysund- og Marøybroene, også på Fylkesvei 770. Rørvik er anløps- og møtested for Hurtigruten, mens Rørvik lufthavn, Ryum er lokal lufthavn for Ytre Namdalen med avganger til Namsos, Værnes og Gardermoen. Fra Rørvik er det også hurtigbåtforbindelse sørover til Namsos og nordover til Leka.
Vikna og Nærøy kommuner ble slått sammen til Nærøysund kommune den 1. januar 2020, som et ledd i kommunereformen.
| Vikna (sørsamisk: Vïkne) er en øygruppe og tidligere kommune i Ytre Namdalen i Trøndelag, som fra 1. januar 2020 er en del av Nærøysund kommune. Vikna består av nærmere 6 000 øyer, holmer og skjær, hvorav de største er Ytre Vikna, Mellom-Vikna og Indre Vikna. Øygruppen har rundt 4 400 innbyggere, hvorav 3 100 i småbyen Rørvik, et viktig handelssted og den største fiskerihavnen på Trøndelagskysten. Rørvik ligger langs skipsleden gjennom Nærøysundet, som skiller Vikna fra Nærøy og fastlandet i øst. I nord er det sjøgrense til Leka. I sør ligger det åpne havstykket Folda.
Skreifisket i Viknaværene har tradisjonelt vært blant de viktigste langs kysten etter lofotfisket. Fiskerbøndene i Vikna drev vekselbruk mellom jordbruk og kystnært fiske, men disse næringsveiene har blitt utviklet mer hver for seg. Vikna er blant de største fiskeri- og havbrukskommunene i Trøndelag med store oppdretts-, mottaks- og slakteribedrifter. På begge sider av Nærøysundet finnes det rederier, leverandørindustri og faghandel for fiskeriene og havbruket. Rørvik har over 15 000 skipsanløp hvert år. Ytre Namdal videregående skole har fagtilbud innen fiske og sjøfart samt en maritim fagskole. Mange arbeidsplasser på Rørvik er også knyttet til kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting, eller til kommunen. Kystkultursenteret Norveg og de vernede fiskeværene Sør-Gjæslingan og Nordøyan er kjente turistmål.
De tre største øyene er knyttet sammen med broer på Fylkesvei 770. Det er også bro mellom Indre Vikna og Løvøya. Kommunen er forbundet med fastlandet med Nærøysund- og Marøybroene, også på Fylkesvei 770. Rørvik er anløps- og møtested for Hurtigruten, mens Rørvik lufthavn, Ryum er lokal lufthavn for Ytre Namdalen med avganger til Namsos, Værnes og Gardermoen. Fra Rørvik er det også hurtigbåtforbindelse sørover til Namsos og nordover til Leka.
Vikna og Nærøy kommuner ble slått sammen til Nærøysund kommune den 1. januar 2020, som et ledd i kommunereformen.
== Navn ==
Navnet Vikna uttales med trykk på første stavelse, på lokal dialekt Vekkna. Innbyggerne kalles viknaværinger. Øyene nevnes som Vikna allerede i den yngre Edda, senere som Wigtenn og Vikten. I 1918 fikk kommunen navnet Vikna. Språkforsker Sophus Bugge mente at den opprinnelige formen måtte ha vært Víkn, i dativsform Víknu, og islandske kilder kan ha antatt en nominativsform Víkna. Navnet viser til hele øygruppen. Navnet er avledet av «vik», ifølge stedsnavnsgranskerne Oluf og Karl Rygh «en hentydning til den uendelighet av bukter og viker som skjærer inn i øyene». Navn som er avledet på samme måte, er Halsna av «hals» og Nesna av «nes».
== Naturgeografi ==
Den som ikke vet noe om Vikna, skal vite at det er et underlig sted. På disse store og små øyene, holmene og skjærene leves et underlig liv av folk og fe, fugler og dvergvokste planter og trær … Og den som elsker farvespill over moset myr og spraglete lyngheier kan fare dit og erfare at slikt har han aldri sett før i livet … Og utenom alt går havet – og det kan gi lyd fra seg som intet annet i verden en fossende svart vinternatt. Vikna, velsignede øyverden uti havet, du er alt det myke, milde – og alt det hårde, grufulle som livet kan romme – det er du det.
=== Landskap og geologi ===
Vikna ligger nord på Trøndelagskysten, ytterst i Namdalen, og består av rundt 6 000 øyer, holmer og skjær, til sammen 318,66 km², inkludert 7,52 km² ferskvann. På det meste måler Vikna ca. 46,5 km fra nord til sør, og 49 km fra øst til vest. Den samlede kystlinjen er 2 460 km lang, mest bergstrand og svaberg. Viknas sjøareal er ti ganger så stort som landarealet. I vest ligger Norskehavet. Sør for Gjæslingan fyr og Grinna fyr ligger havstykket Folda.
Øyene er lave og berglendte; 85 % av arealet ligger under 60 moh. Høyeste punkt er Vattafjellet på 173 moh., men det finnes flere fjellknauser på 120–150 moh. De største øyene er Ytre Vikna, Mellom-Vikna og Indre Vikna. Indre Vikna skilles fra Nærøya, Marøya og fastlandet ved Nærøysundet, som skjærer seg nordover fra Folda. Nordvest for Ytre Vikna ligger de forholdsvis store øyene Kvaløya, Kalvøya og Borgan.Mellom knausene er det lavtliggende, kalkfattige myrstrekninger. Løsmassene under myrene er mest marine strandavsetninger; under dem er det ofte marine leirer. De nedre skråningene er ofte gresskledde, mens de øvre er nakne eller sparsomt mosegrodde, ettersom isbreene skrapte dem rene for løsmasser under siste istid. Det er funnet 30–40 000 år gamle skjell og mørke sedimentlag i noen mindre moreneavsetninger. Det er betydelige forekomster av skjellsand.Vikna er en del av den kaledonske fjellkjedefoldingen, som gir en karakteristisk strøkretning sørvest–nordøst. Berggrunnen er mest granodiorittiske og amfibolittiske gneiser. Gneisene tilhører et større grunnfjellsområde, det sørvestnorske gneisområdet, som strekker seg fra Vikna til Bergen. Havbunnen som er undersøkt vest for Vikna, viser at finkornede sedimenter av sandholdig slam, samt grus- og slamholdig sand, finnes oftest i de dypeste områdene. Inn mot kysten blir sedimentene mer grovkornede med store områder med sand, grus, stein eller bart fjell i den undersjøiske delen av skjærgården. I Viknas skjærgård, som ved Borgan, finnes noen av Trøndelags mest typiske eksempler på strandflatelandskap.Det finnes 314 innsjøer på til sammen 7,52 km², flest på Ytre Vikna. Det finnes en del bekkefar, men fallet og vannmengden er liten, og mange av dem er tørre om sommeren. Særlig fra Langsundet og vestover finnes det utnyttbare grunnvannsforekomster.
=== Plante- og dyreliv ===
Vikna ligger i sørboreal vegetasjonssone og i sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon.Kystlynghei har vært en vanlig landskapsform. Det finnes rundt 30 000 dekar produktiv skog, hvorav 11 000 dekar er kulturskog av gran og furu. Den naturlige skogveksten er liten og overveiende av løvskog, som bjørk, osp, selje, hegg og rogn, men også noe furu. I myrene finnes det rester av gammel barskog. Det er en stor tetthet av storvilt, særlig elg og rådyr. Det er også noe småvilt, som lirype, grågås og orrfugl.Gruntvanns- og skjærgårdsområdene er viktige leveområder for hekkende, fjærfellende, trekkende og overvintrende sjøfugl. Ti enkeltlokaliteter i skjærgården inngår i et vernet våtmarksområde, Vest-Vikna kystlandskap, som er hekke- og rasteområde for teist, lundefugl og krykkje. Den største rovfuglen er havørn. Sjøpattedyr som gråsel og steinkobbe er vanlige, mens oter og falsk spekkhogger forekommer i noen grad.
Havområdene ved Vikna er gyteområder for nordøstarktisk gytetorsk (skrei) og norsk vårgytende sild. De er også gytevandringsområder for norsk vårgytende sild mot sørligere gytefelt, og fødeområder for vanlig uer. I sommerhalvåret er det beiteområder for vågehval. Det finnes også noen mindre rekefelt.I innsjøene er det ofte mye, men små fisk. Det er også noen små vassdrag med sjøørret.
=== Klima ===
Klimaet er sterkt kystpreget med milde vintre og kjølige, fuktige somre. Vintrene kan være delvis snøbare. Alle havner er isfrie om vinteren, men noen fjordbunner kan fryse til. Vikna er mest utsatt for vind fra sørvest. Årsmiddelnedbøren er rundt 1 200 mm på Rørvik, og ned mot 800 mm på Nordøyan fyr. Nordøyan er blant de mest nedbørsfattige målepunktene i Trøndelag.
== Demografi ==
Den 1. januar 2018 hadde Vikna kommune 4 523 innbyggere. Befolkningen hadde følgende alderssammensetning:
Etter 1950 har det vært en sentralisering fra Ytre Vikna og veiløse øyer, og inn til tettstedet Rørvik. I 1950 hadde Rørvik rundt 860 innbyggere og knappe 25 % av kommunens befolkning. I 2017 hadde Rørvik hadde rundt 3 100 innbyggere eller 70 % av befolkningen. Resten av befolkningen var bosatt i spredtbygde strøk. Den største befolkningskonsentrasjonen på Ytre Vikna, men som ikke er et tettsted, finnes på Austafjord.Mellom 2010 og 2018 økte folketallet i Vikna med 9,7 %, noe som gjorde den til en av de raskest voksende kommunene i Trøndelag. Kommunen hadde fødselsoverskudd hvert år og nettoinnflytting i nesten hele denne perioden.I 2018 var flertallet av boligene i kommunen fortsatt eneboliger. Den største veksten fordelt på boligtype mellom 2006 og 2018, skjedde i rekkehus- og blokkbebyggelse.I 2018 var 90,7 % av kommunens innbyggere norske statsborgere. 10,4 % av befolkningen var innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. De største gruppene av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra Europa utenom Norden, var litauere, polakker og tyskere. De mest tallrike gruppene av ikke-vestlige innvandrere var eritreere, somaliere, syrere og thaier.
== Historie ==
=== Forhistorisk tid og bondekulturen ===
Arkeologiske funn påviser menneskelig bosetting i Vikna siden Fosna-kulturen, like etter isens tilbaketrekning under siste istid. De eldste boplassene i Vikna ligger 50–80 moh. og går trolig tilbake til 7–8 000 år f. Kr., noe som følge av landhevingen skulle bety at boplassene lå i strandkanten. Det var antageligvis en fangstkultur. Fra yngre steinalder 3–2 000 f. Kr. er det påvist boplasser på både Indre og Ytre Vikna. Det er funnet flintdolker på Fjukstad, Lissula og Rørvik. I yngre steinalder begynte også formingen av Viknas landskap med helårsbeite med sau, lyngbrenning, lyngslått og torvdrift, noe som fortrengte skogen og skapte kystlynghei.Bondekulturen med fast bosetning på gårder og i fiskevær fikk antageligvis et virkelig innpass på Viknaøyene i vikingtiden mellom år 600 og 1000 e. Kr. At det er gjort få gravfunn fra eldre jernalder, støtter en slik antagelse. Sammensatte naturnavn som Rørvik og usammensatte øynavn som Vikna er nok de eldste stedsnavnene. Gårdsnavn dannet av heim på Ryum (Ryem) og stad på Evenstad, Ofstad, Vikestad, Garstad, Hunnestad, Ramstad og Fjukstad, vitner om sentrale gårder i henholdsvis eldre og yngre jernalder.På Tjønnsøyhåven, med vidt utsyn over havet, er det avdekket en stor steinsetting som kan ha hatt en astronomisk eller mytologisk betydning. Det er også registrert hellere, offersteder, bautasteiner og en bygdeborg på Varpafjellet på Mellom-Vikna. Funn tyder på forbindelser med svensk kultur, idet det var et viktig marked for skinn og pelsverk, og noe senere med hanseatenes bergenshandel med utførsel av tørrfisk og innførsel av brødkorn. Utflyttere fra Vikna på Island er nevnt i Landnåmabok.Svartedauden medførte at halvparten av jernaldergårdene i Vikna ble liggende øde.
=== Havet gir, og havet tar ===
På 1400- og 1500-tallet opplevde Viknaværene godt innsig av skrei og god avsetning, og kystbygder som Vikna ble de rikeste i Namdalen. Jektefarten til Bergen var betydelig. Det største været var Nordøyan. Det var også fast bosetting på Sørøyan, Gjæslingan, Frelsøya og Haraldsøya. Mens kirken på Nærøya har vært sentrum for hele distriktet, var det, ifølge Namdalens beskrivelse, også fiskerkapell i fem av Viknaværene. Mange øyer som lå gunstig til ved fiskefeltene og som tillot noe jordbruk, ble bosatt for første gang i denne perioden. I 1610 hadde Vikna anslagsvis 740 innbyggere. Mellom 1650 og 1850 lå bosetningsmønstret i Vikna nokså fast, til tross for en del dårlige fangstår.
I 1625 skal rundt 700 fiskebåter ha blitt overrasket av uvær ved Gjæslingan, og 210 mann skal ha omkommet. Barbro Hasfjord ble brent som heks i 1647 eller 1648; i tradisjonen blir hun knyttet til den store ulykken, selv om denne forestillingen nok har oppstått etter hennes død.Fiskeriene fulgte samme mønster i flere hundre år med vinterfiske etter skrei; «plogfiske» etter torsk, lange, brosme og kveite i de ytterste fiskeværene frem Q499704til pinse; sommerfiske etter småtorsk og sei på grunner og tarer frem til slåttonn eller Nærøymartnan i juli; sildefiske utover høsten; og adventfiske etter torsk. Rorbuene ble på 1800-tallet knyttet til sesongfisket etter skrei fra januar til april. Det har sannsynligvis vært sammenhengende rorbubebyggelse i Viknaværene siden middelalderen. Mens antall fastboende oppsittere var noenlunde stabilt i hele perioden med fast bosetting, var det en betydelig oppsving i rorbuene mellom 1900 og 1935. Vinterfisket etter skrei var det viktigste sesongfisket. På denne tiden av året var det liten aktivitet i jordbruket, i motsetning til under sommerfisket og sildefisket.Det var stor tilstrømning av fiskere til Viknaværene i sesongene, særlig de årene da lofotfisket slo feil og skreien gikk sørover. Det kunne komme opptil 5 000 fiskere til Sør-Gjæslingan. I 1875 sørget dagspressen for å spre ryktet om det gode sildefisket i Vikna til hele landet. Dette året ble det fisket 354 000 tønner sild i Namdalen, hvorav 215 000 i Vikna. Fra 1876 til 1891 opplevde Vikna stor tilflytting; folketallet økte med over 41 %. Dette til tross for at 600 viknaværinger utvandret til Amerika mellom 1859 og 1933. Storsildåret 1875 gjentok seg ikke, men i årene etter kunne det ligge opptil 60 kjøpefartøyer på Rørvik. Det siste storinnrykket på Sør-Gjæslingan var i 1931, da det kom over 3 500 fiskere. Fiskerflåten ble raskt motorisert. Den første motorbåten kom til Vikna i 1907. I 1911 utgjorde åpne motorbåter og motoriserte dekksbåter over halvparten av fiskerflåten i Namdalen.Farvannene rundt Vikna har sett mange forlis og havarier. I 1876 fikk Rørvik telegrafforbindelse, idet linjen ble forlenget nordover fra Namsos til Bodø. Telegrafen gjorde at meldinger om vær og fiskeinnsig kunne formidles raskt. Fra 1936 til 1986 var også Rørvik base for en kystradiostasjon som forbedret sikkerheten til sjøs. Rørvik radio ble innhentet av den tekniske utviklingen, som gjorde at Ørlandet radio i 1986 begynte å fjernstyre den. I 1989 ble Rørvik radio nedlagt for godt.Allerede under felttoget i Norge i 1940 merket Vikna krigen. 1. mai 1940 ble Rørvik bombet av tyske fly, som så ut til å ha radio-, telefon- og telegrafstasjonene der som sine viktigste mål. Fem personer ble skadet i angrepet. 86 hus ble påført materielle skader, hvorav 6 ble totalskadet. I dagene etterpå ble befolkningen evakuert. Det tyske marine artilleriet bygde ut tre kystbatteri i Vikna, og Rørvik ble hovedkvarter for en kystartillerigruppe. Vikna ble et av de stedene der nordmenn som virket som agenter for det britiske Secret Intelligence Service ble landsatt. En lokal motstandsgruppe ble infiltrert av Rinnanbanden. I september 1944 ble over 40 personer arrestert av Gestapo i den såkalte Vikna-affæren. En mann som ikke tilhørte motstandsgruppen, ble torturert til døde og to ble skutt.I 1962 inntraff en av de største skipskatastrofene langs norskekysten i fredstid, da hurtigruteskipet «Sanct Svithun» feilnavigerte og forliste ved Nordøyan fyr. Besetningen forvekslet fyret med Grinna fyr, så hjelpemannskapene som mottok nødsignalene, lette på feil sted. 41 personer omkom i forliset.
=== Kystbyen Rørvik som regionssentrum ===
Ved folketellingen i 1701 var det bare fire husstander på Rørvik. Da staten opprettet ei post- og passasjerrute på Nord-Norge i 1838 betjent med dampskip, ble de ekspedert ved Kråkøya. Da Rørvik ble skyss-skaffersted i 1859, ønsket handelsmannen på Kråkøya at det også ble opprettet et skyss-skaffersted på Nærøy-sida av sundet, men kommunestyret gikk ikke med på det, i stedet anbefalte de at anløpsstedet for dampskipene ble flyttet til Rørvik, noe som skjedde i 1863. Posthuset ble også flyttet dit i 1866. Rørvik vokste føgelig fram som et tettsted knyttet til sjøen og kommunikasjonene. I tillegg ble det et handelssted med handelsmenn som Johan Berg og Paul Anzjøn og noe senere Holand- og Fossaa-familiene som de største handelsmennene. Staten trakk seg ut av dampskipstrafikken på 1860-tallet og private rederier tok over med båter bygd for godstrafikk. Rørvik ble anløpt av Hurtigruten fra oppstarten i 1893. Dessuten kom en mengde overnattings- og serveringssteder. Den tsjekkiske forfatteren og journalisten Karel Čapek skildret stedet på gjennomreise i 1936: «Rørvik, den første, lille byen på en øy; bortimot tyve små trehus, derav tre hoteller, ti kafeer og en redaksjon for stedets avis.»Vikna hadde vært en del av Nærøy herred siden innføringen av formannskapslovene av 1837, men ble i 1869 utskilt som eget herred med 1 750 innbyggere. Vikna og Nærøy fortsatte å dele sparebank, lensmann, distriktslege og andre institusjoner i mange år. Rørvik ble også egen bygningskommune. I 1889 ble øygruppen Gjæslingan overført fra Fosnes til Vikna, etter ønske fra øyboerne. Fosnes bemerket at «først i senere tid har Gjæslingan kommet seg økonomisk», og «før var det stor fattigdom der», så herredsstyret forlangte en erstatning for sine utgifter. Det førte til en skattetvist mellom Fosnes og Vikna som til slutt ble dømt i Viknas favør. I 1914 ble Vikna også utskilt fra Nærøy som et eget prestegjeld. I 1920-årene ble det foreslått å dele den vidstrakte kommunen i tre: Landkommunene Ytre og Indre Vikna med 1 400–1 500 innbyggere hver, og Rørvik med 500 innbyggere som enten bykommune eller landkommune. Delingen ble ikke noe av, og den administrative utbyggingen for hele Vikna kom fortsatt til å foregå på Rørvik.
Tilskuddsordningene for bureisingsbruk medvirket til at flere av øyene i Vikna ble befolket så sent som i 1930-årene. Få år senere, i 1947, flyttet den første av familiene fra Ytre Vikna inn til Rørvik. Den flyttestrømmen som oppstod i årene som fulgte, falt i tre kategorier: De som flyttet helt ut av distriktet og reiste til et av industristedene; de som flyttet til Rørvik og skaffet seg arbeid der; og de som flyttet til Rørvik, men vedvarte å drive fiske i områdene de kom fra. Før 1955 var det bare Rørvik som hadde tilgang til elektrisitet fra NTE, og ledningstraseene ble bestemmende for mye av bosetningen. Utbyggingen av veinettet, avstand til offentlige tjenester som skoler, og flyttebidrag og tilbud om byggeklar tomt på Rørvik, var også viktige grunner til at folk flyttet.I de første etterkrigsårene var det ikke noe gjenreisningsarbeid av betydning i Vikna, og kapitalbehov knyttet seg mest til kjøp av gårdsbruk og fiskefartøyer, men fisket var dårlig. På denne tiden deltok mange viknaværinger heller i sildefisket på Vestlandet. Omstrukturering av fiskeflåten fra 1950- og 1960-årene av gjorde at Rørvik stagnerte, men fiskeforedlingsbedriftene med fiskemottak, fryseri og fiskematproduksjon besto. Åpningen av fastlandsforbindelsen på Fylkesvei 770 og Rørvik lufthavn, Ryum i 1970- og 1980-årene la grunnlag for et nytt oppsving i handel og tjenesteytende næringer. I 1970-årene begynte også de første forsøkene med havbruk i regionen, som allerede i løpet av 1980- og 1990-årene ble en viktig næringsvei.
== Næringsliv ==
Nærøysund utgjør et felles arbeidsmarked. I 2013 var 74 % av de sysselsatte i Vikna i privat sektor.
=== Fiskeri, havbruk og maritim næring ===
Sjømatselskapene med forretningsadresse i Vikna hadde en samlet inntjening på over 3 milliarder kroner i 2016. De er for det meste eid av lokale investorer.Havbruket har vært en toneangivende næringsvei i Vikna siden 1980- og 1990-årene. Midt-Norsk Havbruk har kontor på Rørvik og samarbeider med Bjørøya Fiskeoppdrett i Flatanger om å drive oppdretts- og settefiskanlegg. SalmoNor har kontor på Rørvik og driver oppdretts- og settefiskanlegg. De tre selskapene eier fiskeslakteriet SalmoSea på Flerengstrand, nord for Rørvik. Slakteriet var tidligere en del av fiskeeksportbedriften Nils Williksen/Williksen Export med røtter tilbake til 1883. Emilsen Fisk driver oppdrettsanlegg og servicebåtrederi med base på Løvøya. Emilsen Fisk samarbeider med SinkabergHansen, som har fiskeslakteri og hovedkontor på Marøya ved Nærøysundet. Sterling White Halibut driver et klekkeri for kveiteyngel på Reipholmen.Slakteriene bearbeider opptil 100 000 tonn laks i året. Avskjær fra fiskeslakteriene går til Vital Rørvik i Stakkskardet, nord for Rørvik, som produserer og eksporterer fiskeolje og fiskemel til Europa og Amerika. Viplast på Garstad produserer isoporkasser for fiskeprodukter; på det meste over 20 000 kasser om dagen.I 2016 ble det ilandført 7 679 tonn villfanget fisk i Vikna. Etter omstruktureringer i fiskeflåten fra 1950- og 1960-årene er ikke fiskeriene like arbeidsintensive som før, men Vikna står fortsatt for halvparten av Nord-Trøndelags fiskeflåte: I 2016 hadde Vikna 80 registrerte fiskefartøyer, 102 personer i fiskermanntallet med fiskeri som hovederverv, og 17 som bierverv. Det største fiskebåtrederiet er Ivan Ulsund Rederi med flaggskipet MS «Trønderbas», en kombinert snurper og tråler som er Trøndelags største fiskefartøy.Det er fiskemottak på Rørvik og Vandsøya, hvor det er størst aktivitet under skreifisket i mars–april. På Vandsøya ble det landet 700 tonn fisk fra 40–50 fartøyer under skreisesongen i 2015. Fiskekjøper er Rørvik Fisk, som foredler fisk og skalldyr fra åtte mottak i Ytre Namdalen og på Sør-Helgeland. Hvert år produserer fabrikken på Rørvik rundt 500 tonn fiskemat, som fiskekaker, fiskeboller og fileter. Gjerts Gourmet på Løvøya produserer fiskedelikatesser.Investeringene i fiskeri og havbruk har økt ordreinngangen hos verftsindustrien og mange håndverksbedrifter. Både Viknaslipen i Hansvika og Båt- og Motorservice ved Austafjord driver nybygg av fiskebåter, oppdrettsbåter, ferger og småbåter. Det finnes også verft som for det meste utfører reparasjoner og vedlikehold, som Rørvik Marina og Lauvøya Maritime. Hansvik Båt har produsert småbåter i glassfiberarmert plast siden 1965, i en årrekke med produksjons- og lagerlokaler i Rørviks havneområde. Siden 2012 har båtbyggingen foregått i Sør-Europa. Hansvik Båt produserer om lag 300 båter i året. Noen håndverksbedrifter som leverer til fiskeriene og havbruket, men som ikke er begrenset til disse, er elektromontører, rørleggere og byggentreprenører.
Fraktrederiet Eidshaug Rederi har hovedkontor på Rørvik.
=== Handel og privat tjenesteyting ===
Rørvik er et viktig handelssted i Ytre Namdalen med om lag 10 000 innbyggere som kundegrunnlag. En del av butikkene ligger på kjøpesentrene Leiasenteret og Havnesenteret. Det er også dagligvarehandel på Austafjord. Det er campingplasser og rorbu- og båtutleie flere steder. På Rørvik finnes det også kafeer og spisesteder, pub og et hotell med kurs- og møteromsavdeling, Kysthotellet.
Mange arbeidsplasser på Rørvik har siden 1990-årene vært knyttet til kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT), som juridisk og regnskapsmessig tjenesteyting, bank- og forsikringstjenester, medier, IT-driftstjenester og programvareutvikling. KIFT-næringene har en forholdsvis ung arbeidsstokk med en overvekt av kvinner, noe som bidrar til å skape demografisk balanse i det lokale arbeidsmarkedet.Den største arbeidsgiveren innen KIFT-næringene er Telenor Norges avdeling for faktura, kreditt og kundeservice med om lag 150 ansatte. Halvparten så mange er ansatt i annen inkassovirksomhet (Gothia Financial Group), som for en stor del betjener Telenor. Det finnes også bankfilialer, regnskaps- og revisjonsfirmaer, forsikringsagentur og advokatfirma. I IT-bransjen finnes bedrifter som driver og vedlikeholder datatekniske systemer, for en stor del til havbruket. Sincos Software (24Nettbutikk) leverer nettbutikkplattformer for små og mellomstore bedrifter. I 2017 drev de over 1 300 nettbutikker.Ytringen Avis, etablert i 1982, utgis på Kolvereid og dekker hele Ytre Namdalen. Ytringen har en dekningsgrad på noe under halvparten av husstandene i Vikna. Namdalsavisa har også et avdelingskontor på Kolvereid som dekker det samme området, i Vikna med en dekningsgrad på noe over halvparten. Namdalens Folkeblad ble utgitt på Rørvik mellom 1934 og 1963.
=== Jord- og skogbruk ===
Middeltemperaturen om sommeren er noe lavere enn i de trønderske fjordbygdene, men vekstsesongen er lengre. Den vanligste og mest produktive driftsformen på øyene med fastlandsforbindelse er grovfôrbasert husdyrbruk med melkeproduksjon, men det er også produksjon av storfe- og sauekjøtt, egg og korn. Det drives også jordbruk på Borgan, Svinøya og Karstenøya, hvor det er mest utegangersau og vinterfôret sau. I 2015 ble det levert over 5,6 millioner liter melk. Hønseriene har felles eggpakkeri og utsending. Felleskjøpets filial på Rørvik leverer driftsmidler til landbruket i hele Ytre Namdalen.
Jordbruksarealet i kommunen fordelte seg i 2014 mellom rundt 14 300 dekar dyrket mark (4,7 % av kommunens areal) og 5 100 dekar innmarksbeite. Hovedvekten av brukene i drift ligger på over 400 dekar, inkludert leid areal. Den samlede verdiskapingen i det tradisjonelle jordbruket i Vikna var 31 millioner i 2015. 94 personer i Vikna hadde sitt hovederverv i jord- og skogbruksbasert virksomhet (3,9 % av de sysselsatte i kommunen); en relativ betydning på samme nivå som i kystkommunene Hitra og Frøya.Det finnes rundt 11 000 dekar kulturskog som har blitt plantet siden tidlig på 1900-tallet, særlig etter skogreisningsplaner i 1950- og 1960-årene. En del felt er tilplantet med treslag som sitka- og lutzgran. Etter 1990-årene har skogplantingen vært beskjeden. Både skogpleien og avvirkningen er liten.Vikna er sommerbeiteområde for den sørsamiske reindriften i Åarjel-Njaarken sijte (Vestre Namdal reinbeitedistrikt).
== Politikk og administrasjon ==
I Trøndelag har de borgerlige partiene vanligvis stått sterkere i kystbygder som Vikna enn i innlandet. Venstre beholdt i stor grad sin sterke stilling i Vikna ved stortingsvalg frem til 1980-årene. Høyre har stått sterkere i kystbygdene i Namdalen enn i landsdelen sett under ett.Radikale venstrefolk beredte også mye av grunnen for at Arbeiderpartiet fikk sitt første innpass med den sosialistiske pressen. Sosialistiske ideer ble utbredt i Rørvik arbeidersamfunn. I 1913 ble Rørvik arbeiderparti (arbeiderlag) dannet.
a.^ Hvorav 11,6 % til Kystpartiet.
b.^ Hvorav 21,8 % til felleslisten Senterpartiet/Kristelig Folkeparti.
c.^ Hvorav 22,4 % til felleslisten Høyre/Kristelig Folkeparti, og 9,5 % til Venstre/Det Nye Folkepartiet.
d.^ Hvorav 36,7 % til felleslisten Senterpartiet/Venstre, og 18,1 % til Høyre/Kristelig Folkeparti.
== Infrastruktur og offentlige tjenester ==
=== Veinett, ferger og luftfart ===
De tre største øyene er forbundet med mindre broer på Fylkesvei 770, som går fra Austafjord til Rørvik. Kommunen er forbundet med fastlandet med Nærøysund- og Marøybroene, også på Fylkesvei 770. Før fastlandsforbindelsen ble bygget i 1970-årene, var det fergeforbindelse mellom Rørvik og Ottersøya. Fylkesvei 7088 går i en nordlig bue fra Rørvik og via Hansvik og Flerengstrand, og møter Fylkesvei 770 igjen ved Lødding. Fra Austafjord til Ramstadlandet på Ytre Vikna går Fylkesvei 7094, som deretter fortsetter som fergeforbindelsen Ramstadlandet–Borgan, som trafikkeres av FosenNamsos Sjø.
Rørvik lufthavn, Ryum er lokal lufthavn for Ytre Namdalen med avganger til Namsos, Trondheim og Oslo. Alle rutene opereres av Widerøe. I 2017 hadde lufthavnen over 35 400 passasjerer. Det er daglig bussforbindelse til Namsos via Høylandet, mens det på hverdager også er bussforbindelse til Sykehuset Namsos via Hofles–Lund. Trafikken utføres av Trønderbilene.
=== Skipstrafikk, havne- og fyrvesen ===
For sjøfarende er farvannet rundt Vikna svært urent, men hovedleden er godt merket og i le for havet. Tidevannsforskjellen er vanligvis 2,5 m. Strømsetningen kan stedvis være sterk. Hovedleden går fra Gjæslingan og Grinna fyr i sør, gjennom Nærøysundet, forbi Rørvik, øst for Straumsøya, øst for Kråkøya, enten øst eller vest for Svinøya, og deretter øst for Gjerdinga og Risvær, gjennom Dolmsundet og videre nordover Lekafjorden. Som følge av dette har det vært trygge havner i Nærøysundet for sørgående båter som avventer været før de går over det åpne havstykket Folda sør for Gjæslingan og Grinna fyr.Rørvik er fast anløps- og møtested (sør- og nordgående) for Hurtigruten, anløpssted for kystgodsruten, og anløpssted for hurtigbåtforbindelsen til Leka og Namsos, som trafikkeres av FosenNamsos Sjø med MS «Foldafjord». I 2016 ble Rørvik anløpt 11 ganger av cruiseskip med 10 000 turister og ansatte.Rørvik har en hovedkai for ruteskip, liggekai for mellomstore båter og en rekke lagrings- og forsyningsfasiliteter. I 2013 hadde havnen over 15 000 skipsanløp. På begge sider av Nærøysundet finnes det også mange industrikaier. Rørvik havn og en mengde kaier drives av det interkommunale havneselskapet Nord-Trøndelag Havn Rørvik IKS (NTHR). Kråkøya kysthavn, 4 km nordøst for Rørvik, har 80 m dypvannskai og lasterampe for sjøtransport av sjømat.Rørvik har en fast stasjonert redningsskøyte og hadde også et tilsynskontor under Sjøfartsdirektoratet.
=== Kraftproduksjon, vannforsyning og avfallshåndtering ===
Vindmølleparken på Husfjellet ved Garstad var landets første vindmøllepark, satt i drift av NTE i 1991. Ytre Vikna vindmøllepark ble satt i drift i 2012 av Sarepta Energi, som eies av NTE og TrønderEnergi. Vindkraftverkene har en forventet samlet årsproduksjon på ca. 126 GWh – det tilsvarer kraftbehovet for 7 500 husstander.NTE står også for driften av regional- og distribusjonsnettet i kommunen, som er utbygd med ringforbindelser for å unngå langvarige avbrudd.Nesten hele befolkningen er tilkoblet den kommunale vannforsyningen, som er består av vannverkene på Rørvik, Ytre Vikna og Sør-Gjæslingan. På Ytre Vikna finnes det også private vannverk med grunnvannsbrønn. De fleste husstandene i kommunen betjenes av Rørvik vannverk, som får behandlet drikkevann fra Nærøy og Vikna fellesvannverk, som har Rokkvatnet ved Kreklingan som vannkilde.
Midtre Namdal Avfallsselskap IKS driver innsamling av husholdningsavfall i kommunen. Ottersøy Containerservice driver innsamling og gjenvinning av plastfraksjoner fra landbruk, fiskeri og havbruk, og deltar i rive- og rehabiliteringsprosjekt.
=== Politi-, brann- og helsevesen ===
Innen politi- og rettsvesenet har Vikna historisk sett tilhørt sorenskriveriet og fogderiet i Namdalen. I Namdalens beskrivelse fra 1597 blir Vikna nevnt som en fjerding under Nærøy prestegjeld. Lensregnskapene fra samme periode tyder på at hele prestegjeldet tilhørte samme tinglag, som enten kan ha blitt delt eller holdt sine tingsamlinger vekselvis på Drag i Vikna og på Sandnes i Nærøy. Vikna er fortsatt en rettkrets under Namdal tingrett og Frostating lagmannsrett.
Vikna hadde frem til fjerdingen ble oppløst i 1833, sin egen «bondelensmann». I 1833 ble Nærøy og Vikna lensmannsdistrikt opprettet med lensmannsgård på Åkvika i Vikna. Som følge av endringer i kommuneinndelingen ble også lensmannsdistriktet delt i 1965, så Vikna ble opprettet som eget lensmannsdistrikt med kontor på Rørvik, mens Nærøy gikk sammen med Kolvereid lensmannsdistrikt (med Foldereid) og Gravvik (fra Leka lensmannsdistrikt) og dannet det nye Nærøy lensmannsdistrikt. I 2010 fikk de to distriktene felles lensmann, og i 2012 felles lensmannskontor på Kolvereid. De tilhører fra 2017 Namdal politistasjonsdistrikt i Trøndelag politidistrikt.
Rørvik sykestue for føde- og pleiepasienter ble etablert av Rørvik santitetsforening i 1938. Fødestuen ble en «nødfødestue» i 1988, mens sykestuen med sykehjemsplasser ble overtatt av Vikna kommune i 1993. De kommunale helsetjenestene flyttet inn i et nytt helsehus i 2019.Sykehuset Namsos har lokal og sentral sykehusfunksjon for Namdalen, herunder Vikna. Helse Midt-Norge har ambulanseberedskap med stasjon på Rørvik. Akutte tilfeller som må behandles ved Sykehuset Namsos eller St. Olavs hospital i Trondheim, kan også nås med ambulansehelikopter. Kommunen har eget brannvesen.
=== Utdannelse og forskning ===
Vikna fikk sitt første allmueskolevesen (senere folkeskole) i 1741, da Nærøy prestegjeld ble pålagt dette ansvaret ved en kongelig forordning. Utover 1800- og 1900-tallet ble det dannet et mønster med mange små og fådelte folkeskoler. Det første middelskolekurset ble holdt på Rørvik i 1931, og i 1941 kom det en treårig realskole. En statsrealskole med korrespondansegymnas ble opprettet i 1954, i tillegg til framhaldsskolen. I etterkrigstiden ble det reist krav om nye skolefasiliteter, og den nye ungdomsskolen, som den gamle real- og framhaldsskolen ble en del av, medførte at barne- og ungdomsskolene i Vikna ble sterkt sentralisert; fra 14 til 2 skolekretser.Det er to barne- og ungdomsskoler i Vikna: Rørvik skole hadde over 540 elever i skoleåret 2017/2018, og Austafjord oppvekstsenter om lag 50 elever. Ytre Namdal videregående skole på Rørvik har nærmere 300 elever, i tillegg til Ytre Namdal fagskole, som etter utvidelse vil utdanne skipsoffiserer, maskinoffiserer og havbruksteknikere, og ha om lag 60 elever. Sikkerhetssenteret Rørvik, etablert i 1994, tilbyr sikkerhetsopplæring for sjøfolk.En felles kontor- og laboratoriebygning for forsknings- og utviklingsaktiviteter, InnovArena, ble innviet i Rørviks havneområde i 2019.
== Kultur ==
Og viknaværingen, han er så avgjort mest i slekt med nordlendingen. […] en krysning mellom pønker og nothund, mellom eventyrer og trebukk – og samtidig har han beholdt adskillig av den folkelige respektløsheten for alt storveies, og den litt freidige hurrainnstillingen som tidligere generasjoner har ervervet gjennom århundrers kamper mot unådig saltvann.
=== Arkitektur, byggeskikk og kulturvern ===
En stor del av det kulturhistoriske vernet i Vikna har sitt opphav i Paul Woxeng, som begynte sitt innsamlingsarbeid i 1919 og innredet et eget hus til samlingene på sin egen gård Vågsenget. Han var også med på å danne Vikna historielag. I 1970 kjøpte Vikna kommune samlingen, som senere ble flyttet til Berggården.Høsten 2004 ble senter for kystkultur og kystnæring, Norveg, åpnet av kong Harald V og dronning Sonja. Arkitekt er Guðmundur Jónsson. Norveg rommer historisk utstilling, restaurant, galleri og kulturhus. Bygget er et karakteristisk landemerke langs kysten. Norveg drives av Kystmuseet i Nord-Trøndelag – Woxengs Samlinger, som også har ansvaret for Berggården og et tradisjonelt bryggemiljø og trehusbebyggelse på Rørvik, Vågsenget og det fraflyttede fiskeværet Sør-Gjæslingan. Ved Norveg står også signalbygget Søsterskipet, hvor Guðmundur Jónsson også var arkitekt.Granittstatuen «Sjømannens hustru» ble avduket i 1997, til minne om alle sjømenn og fiskere fra Vikna som har mistet livet på sjøen. Den ble gitt som gave fra Walborg og Olav Sund, og utført av Harald Wårvik. «Sjø-Sara» ble i 2014 avduket på Småholman ved skipsleden. Statuen er utført av Torleif Flosand, og fremstiller Sara Olsdatter fra Gjæslingan som var kjent for sine los- og redningsdåder. Også bysten av Paul Woxeng, som ble avduket foran Norveg i 2006, er laget av Flosand.
Den gamle Rørvik kystradiostasjon er åpnet som et telehistorisk museum under Norveg og Telemuseet.
Husene på gårdene ble 1920-årene oppgitt til å være trøndersk langkammershus fra 1800-tallet uten bislag, men med torvsjå. Denne utformingen er typisk for namdalslån.
=== Litteratur, musikk og scenekunst ===
Alle kystbygdene i Namdalen kan sies å være omfattet av Olav Duuns dikterunivers, som for eksempel har lånt navnet Juvika, til romantrilogien om Juvikfolket, fra Vikna. Den mest kjente forfatteren fra Vikna er Magnhild Haalke, som utgav sin debutroman i 1935. Flere av hennes romaner, noveller og fortellinger er lagt til et gjenkjennelig trøndersk kystbygdemiljø, inspirert av oppveksten i Vikna og med mange språklige innslag av viknamål.Amatørteaterlaget Barbroteateret er bygget rundt et friluftsspill om Barbro Hasfjord, som ble brent som heks på 1600-tallet. Rørvik Musikkforening og Rørvik Juniorkorps organiserer musikkorps for voksne og barn. Det finnes også flere sangkor. De kanskje mest kjente musikerne fra Vikna er Åge Hartvigsen med gruppen Quingra.Rørvikdagan med musikkfestival, martna, tivoli og andre aktiviteter arrangeres hvert år i juli; i 2016 med over 7 000 besøkende. En festival for mat og kystkultur, Skreifestivalen, har blitt arrangert i tiden rundt skreifisket hvert år siden 1998.
=== Idrett ===
Den organiserte idretten står sterkt i Vikna med over 1 000 medlemskap i idrettslag, eller 225 medlemskap per 1 000 innbyggere, i 2017. Organisasjonsgraden var den samme ti år tidligere.Skytesporten har vært organisert med flere skytterlag i Vikna siden slutten av 1800-tallet. Organisert idrett i alminnelighet og friidrett i særdeleshet ble utbredt i Ytre Namdalen i løpet av 1920- og 1930-årene.Rørvik idrettslag, stiftet i 1923, organiserer en rekke idretter med egne grupper for fotball, håndball, turn, badminton, bordtennis, klatring, karate og turmarsj. Svømmeidretten er organisert i Rørvik svømme- og livredningsklubb, stiftet i 1950 og reorganisert med både svømmeopplæring og konkurransesvømming i 1974.På Rørvik ligger kommunens sentralidrettsanlegg samt idrettshall med svømmebasseng.
=== Religion og livssyn ===
I 2016 hørte 81,6 % av befolkningen i Vikna til Den norske kirke. Vikna sogn tilhører Namdal prosti og Nidaros bispedømme. Opprinnelig sognet øyene til hovedkirken på Nærøya, men var eget annekssogn. Garstad ble kirkested etter reformatsen av 1589, antageligvis fordi de fleste på Indre Vikna uansett ville bruke Nærøy kirke. I 1896 ble det også oppført et kapell på Rørvik og anlagt en kirkegård. I 1914 ble Vikna også utskilt fra Nærøy som et eget prestegjeld. I 1908 ble det anlagt hjelpekirkegård på Valøya på Ytre Vikna, og i 1972 ble den gamle skolestuen ombygget og innviet som Valøy kapell.
Vikna regnes blant kjerneområdene for pietistisk vekkelseskristendom i Nord-Trøndelag. I første halvdel av 1800-tallet vant den haugianske vekkelsen en del tilhengere i Ytre Namdalen. Hans Nielsen Hauge besøkte selv Sør-Gjæslingan som fiskeoppkjøper, og kjøpte i 1803 været på vegne av sin venn og åndsfelle Arent Solem, men de ble intenst motarbeidet av prost Michael Nissen Luytkis på Kolvereid. Tidlig på 1900-tallet bygde Den Indre Sjømannsmisjon fiskerhjem på Sør-Gjæslingan og Nordøyan. Det har vært en mengde misjonslag; i 1953 hadde Den Indre Sjømannsmisjon alene 18 lag i Vikna.Vikna har hatt en baptistmenighet siden 1880-årene, tilsluttet Det Norske Baptistsamfunn med ca. 90 døpte medlemmer. Baptistene har hatt kirke på Rørvik siden 1923. I 1930-årene ble det også organisert en pinsemenighet med tilhengere fra Vikna og det daværende Nærøy herred, som også kom under frikirkelig innflytelse. Rørvik hadde en gruppe av adventister i 1920- og 1930-årene. Jehovas vitner har en menighet på Rørvik, og i 2017 ble det etablert en koptisk-ortodoks menighet. Et kristent trossamfunn utenfor Den norske kirke som har vokst hurtig i Vikna, er Den katolske kirke.Ingen ikke-kristne trossamfunn er organiserte i Vikna. Den største gruppen er muslimer hvor de fleste er tilknyttet islamske trossamfunn i Trondheim.Ytre Namdal lokallag av Human-Etisk Forbund omfatter også Vikna.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borgan, Bjarne (1969). Viknaboka. Gards- og ættehistorie. 3 bind. Vikna historielag. [Bind 1, bind 2 og bind 3.]
Fjær, Olav (1983). «Kystlandskap i forandring. Eksemplet Vikna i Nord-Trøndelag». Norsk Geografisk Tidsskrift. 37: 33–54. ISSN 0029-1951.
Herje, Torunn og Alsaker, Sigmund (1999). Kysten vår. Namdalskysten gjennom 10 000 år. Namsos: Kystbok. ISBN 82-91134-24-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Krekling, Sigurd (1950). Fiskarsoga frå Nord-Trøndelag. Namsos: Nord-Trøndelag fiskarlag.
Olsvik, Frank (1983). Vikna sparebank gjennom 125 år. Vikna sparebank.
Prestvik, Reidar (1992). Garstad kirkested 1592–1992. Kirke og kristenliv i 400 år. Vikna menighetsråd.
Sandnes, Jørn (1965). Namdalens historie til år 1600. Namsos: Namdal historielag.
== Eksterne lenker ==
Vikna kommune
Kommunefakta Vikna fra Statistisk sentralbyrå
Kystmuseet Norveg
Vikna historielag | Liste over ordførere i Vikna. Med formannskapslovene av 1837 var Vikna en del av Nærøy formannskapsdistrikt (kommune). | 13,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By_the_Way | 2023-02-04 | By the Way | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1999', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Rick Rubin', 'Kategori:Red Hot Chili Peppers-album'] | By the Way er det åttende musikkalbumet til det amerikanske rockebandet Red Hot Chili Peppers, utgitt 9. juli 2002.
Tittelsangen ble en hit i flere land, blant annet nådde den andreplass på singlelista i Storbritannia. I tillegg ble «Can't Stop», «The Zephyr Song» og «Universally Speaking» utgitt som singler.
| By the Way er det åttende musikkalbumet til det amerikanske rockebandet Red Hot Chili Peppers, utgitt 9. juli 2002.
Tittelsangen ble en hit i flere land, blant annet nådde den andreplass på singlelista i Storbritannia. I tillegg ble «Can't Stop», «The Zephyr Song» og «Universally Speaking» utgitt som singler.
== Sporliste ==
Samtlige låter er skrevet av Flea, John Frusciante, Anthony Kiedis og Chad Smith.
«By the Way» – 3:39
«Universally Speaking» – 4:21
«This Is the Place» – 4:19
«Dosed »- 5:18
«Don't Forget Me» – 4:39
«The Zephyr Song» – 3:55
«Can't Stop» – 4:30
«I Could Die for You» – 3:15
«Midnight» – 4:57
«Throw Away Your Television» – 3:48
«Cabron» – 3:43
«Tear» – 5:19
«On Mercury» – 3:30
«Minor Thing» – 3:40
«Warm Tape» – 4:17
«Venice Queen» – 6:06
== Bandmedlemmer ==
Anthony Kiedis – vokal
Flea – bass
John Frusciante – gitar
Chad Smith – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) By the Way på Discogs
(en) By the Way på MusicBrainz
(en) By the Way på Last.fm
(en) By the Way på AllMusic | lenke | 13,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Else_Hansvik_Storsul | 2023-02-04 | Else Hansvik Storsul | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. september', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Høyre-ordførere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske apotekere', 'Kategori:Ordførere i Vikna', 'Kategori:Personer fra Vikna kommune'] | Else Marie Hansvik Storsul (født 24. september 1944) er en norsk reseptarfarmasøyt og tidligere politiker (H).
Hun var første gang medlem av Vikna kommunestyre i perioden 1980–1983, deretter medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1984–1987, på nytt medlem av kommunestyret og formannskapet fra 1988, og ordfører i Vikna kommune 1997–2003. Hun var varaordfører i Vikna fra 1995, og byttet verv med ordfører Lars Peder Brekk idet han gikk til en stilling i næringslivet. Storsul har også vært styremedlem i Sparebanken Midt-Norge.
Hun var gift med Terje Storsul, som var gårdbruker på Storsula på Ytre Vikna og kommunepolitiker for Senterpartiet.
| Else Marie Hansvik Storsul (født 24. september 1944) er en norsk reseptarfarmasøyt og tidligere politiker (H).
Hun var første gang medlem av Vikna kommunestyre i perioden 1980–1983, deretter medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1984–1987, på nytt medlem av kommunestyret og formannskapet fra 1988, og ordfører i Vikna kommune 1997–2003. Hun var varaordfører i Vikna fra 1995, og byttet verv med ordfører Lars Peder Brekk idet han gikk til en stilling i næringslivet. Storsul har også vært styremedlem i Sparebanken Midt-Norge.
Hun var gift med Terje Storsul, som var gårdbruker på Storsula på Ytre Vikna og kommunepolitiker for Senterpartiet.
== Referanser == | Else Marie Hansvik Storsul (født 24. september 1944) er en norsk reseptarfarmasøyt og tidligere politiker (H). | 13,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Grong | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Grong | ['Kategori:Ordførere i Grong', 'Kategori:Ordførerlister i Nord-Trøndelag'] | Liste over ordførere i Grong. Grong prestegjeld ble opprettet som et formannskapsdistrikt med formannskapslovene av 1837. Høylandet ble utskilt som egen kommune i 1901. I 1923 ble Harran, Røyrvik og Namsskogan utskilt som egne kommuner. I 1964 ble Harran tillagt Grong.
| Liste over ordførere i Grong. Grong prestegjeld ble opprettet som et formannskapsdistrikt med formannskapslovene av 1837. Høylandet ble utskilt som egen kommune i 1901. I 1923 ble Harran, Røyrvik og Namsskogan utskilt som egne kommuner. I 1964 ble Harran tillagt Grong.
== 1838–1900 ==
== 1901–1963 ==
== Etter 1964 ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bjerken, Martin (1950). Grong bygdebok for Grong, Harran, Namsskogan og Røyrvik. Grong.
Seem, Anne Marie (1999). Alle disse dager. Grong 1900–2000. Grong. ISBN 978-82-91134-32-1.
Strand, Jørgen P. (1990–1993). Grong bygdebok. Gårds- og slektshistorie. bd. 1–3. Grong. | Liste over ordførere i Grong. Grong prestegjeld ble opprettet som et formannskapsdistrikt med formannskapslovene av 1837. | 13,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tanfoglio_Combat | 2023-02-04 | Tanfoglio Combat | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske skytevåpen', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .45', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm'] | Tanfoglio Combat (også kjent som T95) er en halvautomatisk pistol fra Italia.
Den er en modifisert klone av CZ 75, og kjent for å ha høyere stålkvalitet og bedre tilpasning enn sistnevnte. Den lages i Gardone Val Trompia i Italia av Fratelli Tanfoglio S.N.C. Den ble introdusert i 1997, og importeres til USA av European American Armory Corporation (EAA) under navnet Witness Steel. Combat er basen til polymerpistolen Tanfoglio Force fra samme selskap.
Pistolen er stor sett identisk til CZ 75, og kommer i flere størrelser og kamret for flere kaliber.
| Tanfoglio Combat (også kjent som T95) er en halvautomatisk pistol fra Italia.
Den er en modifisert klone av CZ 75, og kjent for å ha høyere stålkvalitet og bedre tilpasning enn sistnevnte. Den lages i Gardone Val Trompia i Italia av Fratelli Tanfoglio S.N.C. Den ble introdusert i 1997, og importeres til USA av European American Armory Corporation (EAA) under navnet Witness Steel. Combat er basen til polymerpistolen Tanfoglio Force fra samme selskap.
Pistolen er stor sett identisk til CZ 75, og kommer i flere størrelser og kamret for flere kaliber.
== Varianter ==
Alle modellene fås for følgende ammunisjon: 9 x 19 mm Luger, 9 x 21 mm IMI, .38 Super, .40 S&W, 10 mm Auto, .45 ACP, unntatt Carrymodellene som kommer for 9 x 19 mm Luger, 9 x 21 mm IMI, .40 S&W.
Combat – Pistol for selvforsvar i full størrelse, 113 mm løp og sikring på rammen
Combat Sport – Pistol for selvforsvar og skytesport i full størrelse, 119 mm løp
Compact – Kompaktversjon med 93 mm løp
Carry – Kompaktversjon med 93 mm løp, men høyere magasinkapasitet enn Compact
Standard – Pistol for selvforsvar i full størrelse, 113 mm løp og sikring på glidestykket
Compact Standard – Kompaktversjon med 93 mm løp og sikring på glidestykket
Carry Standard – Kompaktversjon med 93 mm løp, men høyere magasinkapasitet enn Compact Standard, og sikring på glidestykket
L – Sportversjon med 121 mm løp og lengre glidestykke
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
EAA nettside
Modern Firearms – Tanfoglio Combat
Tanfoglio Combat brukerhåndbok (tysk) | | land = | 13,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Levanger | 2023-02-04 | Levanger | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Trøndelag', 'Kategori:Levanger', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utgått eller ugyldig tettstedsnummer'] | Levanger (sørsamisk: Levangke) er en kommune i Trøndelag fylke. Administrasjonssenteret Levanger har 10 384 innbyggere per 1. januar 2022 og vedtak om bystatus fra 1997, men har også tidligere hatt slik status med kjøpstadsprivilegium fra 1836 til 1961.Kommunen ligger i et av Trøndelags beste jordbruksdistrikter, og nær halvparten av jordbruksarealet benyttes til kornproduksjon. Kommunen har også fylkets største melkeproduksjon og nest største svineproduksjon. Industrien er omfattende og variert, og domineres av treforedlingsfabrikken Norske Skog Skogn. Andre viktige industribransjer er verksted-, næringsmiddel-, trevare- og gummi- og plastvareindustri. I kommunen finnes også Nord universitet og Sykehuset Levanger. Varehandelen er sterkt voksende, og Alti Magneten er fylkets nest største kjøpesenter.
Byen ligger sentralt med tilgang til sjøen, vei til Jämtland i Sverige og med Trondheim i sør. Levanger har derfor langt tilbake i historien vært et møtested, og Marsimartnan kan spores tilbake til middelalderen. Levanger feiret sitt tusenårsjubileum i 2011. Den gamle kjøpstaden er fra 2018 et fredet kulturmiljø. Andre kulturminner i kommunen er fornminner som helleristninger, bygdeborger og gravhauger, middelalderkirken Alstadhaug kirke, Falstad fangeleir på Ekne samt ruinene av Munkeby kloster. Levanger var medlemsby i bevegelsen Cittaslow fra 2003 til 2018. I forbindelse med dette har byen blant annet fått anlagt miljøgate og blitt tilknyttet Bondens marked.
Kommunen grenser til Verdal i nordøst, Stjørdal i sør og Frosta i vest. Over Trondheimsfjorden ligger Inderøy kommune. Levanger kommune består av de tidligere kommunene Levanger, Frol, Skogn, Ytterøy og Åsen, som ble slått sammen i 1960-årene. Kommunen var en del av Innherred samkommune sammen med Verdal.
| Levanger (sørsamisk: Levangke) er en kommune i Trøndelag fylke. Administrasjonssenteret Levanger har 10 384 innbyggere per 1. januar 2022 og vedtak om bystatus fra 1997, men har også tidligere hatt slik status med kjøpstadsprivilegium fra 1836 til 1961.Kommunen ligger i et av Trøndelags beste jordbruksdistrikter, og nær halvparten av jordbruksarealet benyttes til kornproduksjon. Kommunen har også fylkets største melkeproduksjon og nest største svineproduksjon. Industrien er omfattende og variert, og domineres av treforedlingsfabrikken Norske Skog Skogn. Andre viktige industribransjer er verksted-, næringsmiddel-, trevare- og gummi- og plastvareindustri. I kommunen finnes også Nord universitet og Sykehuset Levanger. Varehandelen er sterkt voksende, og Alti Magneten er fylkets nest største kjøpesenter.
Byen ligger sentralt med tilgang til sjøen, vei til Jämtland i Sverige og med Trondheim i sør. Levanger har derfor langt tilbake i historien vært et møtested, og Marsimartnan kan spores tilbake til middelalderen. Levanger feiret sitt tusenårsjubileum i 2011. Den gamle kjøpstaden er fra 2018 et fredet kulturmiljø. Andre kulturminner i kommunen er fornminner som helleristninger, bygdeborger og gravhauger, middelalderkirken Alstadhaug kirke, Falstad fangeleir på Ekne samt ruinene av Munkeby kloster. Levanger var medlemsby i bevegelsen Cittaslow fra 2003 til 2018. I forbindelse med dette har byen blant annet fått anlagt miljøgate og blitt tilknyttet Bondens marked.
Kommunen grenser til Verdal i nordøst, Stjørdal i sør og Frosta i vest. Over Trondheimsfjorden ligger Inderøy kommune. Levanger kommune består av de tidligere kommunene Levanger, Frol, Skogn, Ytterøy og Åsen, som ble slått sammen i 1960-årene. Kommunen var en del av Innherred samkommune sammen med Verdal.
== Navn ==
Navnet Levanger kommer fra norrønt Lifangr, som nevnes allerede i Gunnlaug Ormstunges saga. Ifølge stedsnavnsgranskeren Oluf Rygh er dette opprinnelig et gårdsnavn, sammensatt av angr, «fjord» eller «vik», og lif, et forsvunnet elvenavn. Han mener at gårdsnavnet Leverås støtter tesen om lif som rot i et eldre navn på Levangerelva, mens angr viser til bukta Eidsbotn. På 1500- og 1600-tallet omtales stedet som Lewanger og Leffuanger, og skrivemåten ble etter hvert standardisert til Levanger.
== Natur og geografi ==
=== Topografi ===
Kommunen ligger sør for Trondheimsfjorden, og bygda Åsen i sørvest grenser også mot fjordarmen Åsenfjorden. Levanger by ligger ved Levangerelvas utløp i Trondheimsfjorden og det lille sundet Eidsbotn. Nord-, øst- og sørover strekker det seg opparbeidede landbruksområder med flere bygdesentra, som Mule, Okkenhaug, Markabygda, Skogn, Ekne, Ronglan og Åsen. Nær halvparten av arealet ligger under 150 moh. Øst- og sørover befinner det seg store skog- og fjellområder preget av typisk trøndersk fjellandskap med myrer, åskammer og småfjell.
Kommunens høyeste punkt er Hårskallen (735 moh.), og ligger i Frolfjellet.
=== Øyer ===
Midt i Trondheimsfjorden, mellom Levanger by og Skarnsundet, ligger også den om lag 28 km² store øya Ytterøy, den største øya i fjorden. Ytterøy er forbundet med Levanger by med bilferge.
=== Elver og vannveier ===
Det er flere store vann, deriblant Hammervatnet, Movatnet, Hoklingen, Byavatnet og Sønningen. Levangerelva har sin kilde i Tomtvatnet (279 moh.). På grensen mot Verdal og Stjørdal ligger også innsjøen Feren og Øvre Forra naturreservat.
=== Geologi ===
Berggrunnen består i hovedsak av sterkt omvandlede kambrosiluriske bergarter, og mye av denne er dekket av leire.
=== Dyreliv ===
Ytterøya er kjent for sin eksepsjonelt store rådyrstamme. Et av de første trafikkskiltene man ser ved fergeleiet på Hokstad er et fareskilt som varsler om nettopp dette. Grunnen til at rådyrstammen her er såpass stor er at øya er fullstendig fri for rovpattedyr, slik som rødrev. Ytterøya får også tidvis tilførsel av elg som svømmer over fra Mosvik i Inderøy kommune.
Gåsetrekkene er vaskelig å ikke legge merke til på høsten og våren, ettersom at jorder blir helt dekt av beitende trekkfugl. Dette legger godt til grunn for et aktivt jaktmiljø i kommunen, og da spesielt på Skogn, hvor jaktlinja ved Skogn Folkehøyskole står for en stor andel av avskytningen.
=== Naturvern ===
På grensen mot Verdal og Stjørdal ligger også Øvre Forra naturreservat.
== Samfunn ==
=== Kommunikasjoner ===
Trønderbanen eller Nordlandsbanen går gjennom Levanger kommune sør-nord, og har tre stasjoner: Åsen, Skogn og Levanger. Disse stasjonene lå sentralt til i hver sin kommune før kommunesammenslåingen som skapte dagens Levanger.
=== Tettsteder i Levanger ===
I Levanger kommune har fem tettsteder, tre av dem ligger omkring stasjoner på Trønderbanen. Størst er tettstedet Levanger, med 10 384 innbyggere pr. 1. januar 2022. Tettstedet Levanger omfatter den gamle kjøpstaden med de nærmeste omgivelser, og med Levanger stasjon som et geografisk sentrum. Kjøpstadsområdet, Levanger sentrum kulturmiljø, er fredet etter §20 i kulturminneloven. Nær ved Levanger sentrum ligger tettstedet Eidsbotn, men er likevel definert som et eget tettsted. Her bor i tettstedet ved den lille pollen som også heter Eidsbotn. Her ligger Nossum travbane.
Litt lenger sør, og ved sjøen, ligger tettstedet Skogn omkring en stor industribedrift, Norske Skog. I 2022 bodde det 1 960 mennesker i dette tettstedet.
Enda et stykke sørover ligger tettstedet Åsen med 650 innbyggere per 1. januar 2022. Tettstedet ligger ved E6, med fylkesvei 753 vestover til Frosta. Åsen stasjon på Nordlandsbanen ligger i tettstedet.
Tettstedet Ekne med 312 innbyggere i 2022 ligger lenger vest, ved sjøen, og nær det mer kjente Falstad.
=== Kirker ===
Levanger kirkested har vært i kontinuerlig bruk siden kristendommens første tid i Trøndelag. Det har stått mange kirker på stedet; de fleste har gått tapt i branner. En av kirkene var bygd noen år før år 1700, og gjenoppbygd etter brann i 1692 der også mesteparten av bebyggelsen rundt kirken brant ned. Schøning ga følgende beskrivelse av kirken slik den sto i 1774. :
Vesten for Levanger Elv, mellem den og bemeldte Eidsbotn, ligger Levanger Plads og Kirke, paa en temmelig smal Strimmel Land, som her er mellem Elven og Botnen. Kirken har et smukt Taarn eller Spiir; den er og indvendig vel udstafferet, især med en Tønde-Hvælving, dog af Træe, saavel over Kirken selv, som over Choret. Denne er malet, liigesom og Kirken overalt; blant andre Malerier sees Propheternes og Apostlernes Billeder, langs begge Siider af Kirken. Dens Alter-Tavle, som er opsat 1699, liigesaa dens Prædikestol, ere ret vel stafferede, og denne Kirke i Almindelighed saa smukt udpyntet, at faae deri fines dens liige, her til Lands [...] Denne Kirke er en anseelig, af brudte og hugne Steene, opført muuret Bygning, gammeldags og fra de Catholske Tiider, men massiv og stærk”.
Dagens Levanger kirke er en langkirke som ble innviet i 1902. Byggverket er i jugendstil, og bygd av stein. Kirken er plassert midt i sentrum av Levanger. Kirken har 500 sitteplasser.
Alstadhaug kirke i Skogn er en steinkirke fra 1100-tallet. Kirken er bygd i overgangen mellom romansk og gotisk stil. Alstadhaug er en av fire fylkeskirker i det gamle Inntrøndelag. De andre er Verdal, Mære og Sakshaug.
Åsen kirke er en langkirke fra 1904 i bygda Åsen, bygd for å erstatte en kirkebygning som brant i 1902. Byggverket er i sveitserstil og har 400 plasser.
Ytterøy kirke er en langkirke i nygotisk stil fra 1890 på Ytterøy. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser.
Lo kirke er en trekirke av laftet tømmer som nå står på Trøndelag Folkemuseum. Opprinnelig sto den ved Lo innerst i Lofjorden i Åsen. Kirken ble revet i 1856, flyttet og brukt som sjøhus, deretter gjenoppbygd på museet i 1921.
=== Skole og helse ===
Levanger har også lange historiske tradisjoner som skoleby. Den første, faste grunnskolen ble ferdigstilt i 1802. Den første borgerskolen ble lagt til Levanger i 1851. Siden fikk byen en lærerhøyskole som den fortsatt har, lagt under Nord universitet. Denne ligger på Røstad, like nord for Levanger sentrum. Nord universitet i Levanger er det største studiestedet for lærer- og sykepleierutdanningene i universitetet. Nord universitet har omtrent 3000 studenter og 300 ansatte i Levanger. Universitetet er for øvrig fordelt over fire studiesteder i fylket (Levanger, Namsos, Steinkjer og Stjørdal) og fem studiesteder i Nordland. På slutten av 1990-tallet gjennomgikk bygningsmassen i Levanger en omfattende renovasjon i tillegg til at nye undervisningsbygninger ble ført opp og offisielt åpnet 15. oktober 2002.
Levanger videregående skole er en av Nord-Trøndelags største med ca. 200 ansatte og 830 heltidselever.
Den flotte barneskolen i Levanger sentrum, Levanger Byskole, ble lagt ned i 2005, etter en lang kamp fra foreldrene sin side.
Levanger har forøvrig to private grunnskoler; Vårtun Kristne Grunnskole og Markabygda Montessoriskole.
Skogn folkehøgskole
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Næringsliv ==
=== Jordbruk ===
Hovednæringen i kommunen er jordbruk med sine 120 km² med jordbruksareal. Kommunen ligger i et av Trøndelags beste jordbruksdistrikter, og nær halvparten av jordbruksarealet benyttes til kornproduksjon. Kommunen har også fylkets største melkeproduksjon og nest største svineproduksjon.
=== Industri ===
Industrien er omfattende og variert, og domineres av treforedlingsfabrikken Norske Skog Skogn. Andre viktige industribransjer er verksted-, næringsmiddel-, trevare- og gummi- og plastvareindustri.Den viktigste industribedriften i Levanger kommune er Norske Skogs papirfabrikk på tettstedet Skogn som sysselsetter omtrent 350 årsverk. Gjennom 1990-tallet har det vært forsøkt å bygge et gasskraftverk i tilknytning til papirfabrikken, noe som ble godkjent av Stortinget til tross for store protester fra miljøbevegelsen. Planene ble igjen aktuelle etter at det ble lagt planer om å legge gassrørledning inn Trondheimsfjorden, men dette ble senere lagt på is. I stedet bygges det for tiden (2016) Nord-Europas største biogassanlegg på området til Norske skog. På Skogn har man tre papirmaskiner, som ble oppsatt i 1966, 1967 og 1981. I 2015 ble det produsert 500 000 tonn avispapir. Ritek på Rinnleiret, et verksted med rundt 40 ansatte, bygger kampvogner til forsvaret.Br. Torkildsen Orgelbyggeri AS er Norges eldste orgelbyggeri, er en interessant bedrift i Levanger. Etablert av brødrene Iver og Peder Torkildsen i 1882. Firmaet ble i 1945 organisert som et aksjeselskap under det nåværende navnet. Opprinnelig produserte Torkildsen-brødrene physharmonika og trøorgler. Det første pipeorgelet ble levert til Åsen kirke i 1895.
=== Handel ===
I løpet av de siste årene har Levanger også sett en omfattende satsing i kommunen på varehandel. Mange nye butikkjeder og dagligvarekjeder har fått etablere seg, eller er i ferd med å etablere seg i byområdene og i avlastningsområdene for bykjernen, mest tydelig i utbyggingen av kjøpesenteret Alti Magneten utenfor bysentrum.
=== Tjenesteyting ===
I kommunen finnes også Nord universitet og Sykehuset Levanger. Sykehuset Levanger har omtrent 1 000 årsverk og er derfor fylkets største enkeltbedrift. Sykehuset er underlagt helseforetaket Helse Nord-Trøndelag som i sin tur er underlagt helseforetaket Helse Midt-Norge. Sykehuset Levanger har blant annet avdelinger innenfor akuttmedisin, barne- og ungdomspsykiatri, kirurgi, psykiatri, ortopedi, pediatri og innehar også landets eneste tobakkavvenningspoliklinikk.
== Historie ==
=== Oldtid og middelalder ===
Det har bodd mennesker i Levanger-området i flere tusen år. I Skogn finnes et helleristningsfelt på Holtås med over 100 figurer fra steinalderen og bronsealderen. Helleristninger og gravhauger finnes også ved Okkenhaug kapell, og gravfelt fra jernalderen finnes på blant annet Munkerøstad, Støre og Husby. I Levanger finnes det spor etter flere bygdeborger fra folkevandringstiden, hvorav Halsstein bygdeborg i Frol og Ratåsen i Markabygda er de to største. På Skånes, like utenfor Levanger by, ligger restene av Skånes skanse, som ble oppført under den såkalte Hannibalfeiden på 1600-tallet.
Byen fører sin historie tilbake til Gunnlaug Ormstunge, som ifølge Gunnlaug Ormstunges saga ble tatt i pleie av en prest på Levanger etter å ha blitt hardt skadd i en holmgang. Hendelsen er gjerne tidfestet til mellom år 1008 og 1012, og Levanger feiret derfor sitt 1000-årsjubileum i 2011. På 1000-tallet skal det altså ha vært en mindre hussamling på stedet, og det finnes spor av handel i området helt fra jernalderen.
Det utviklet seg i middelalderen et handelssted mellom Levangerelva og Eidsbotn, og markedsplassen ble et møtested mellom trøndere, jemter og nordlendinger. Markedet i Levanger foregikk i februar, da all omfattende varetransport over land måtte foregå på vinterføre med hest og slede. To uker seinere hadde jemtene sitt eget marked på Frösön, der varer ervervet i Levanger kunne videreselges. Levangermarkedet var på denne måten en viktig arena for varebytte mellom kyst- og fjorddistrikter og fjell- og innlandsbygder - de hadde ulike varer å fremby. Store mengder jern kom fra Sverige, mens tørrfisk og hester var en viktig vare den motsatte vei. Markedet er omtalt som Levangermarkedet og Marsimartnan. Markedet hadde sitt største volum om lag år 1750.Lenge bestod bebyggelsen, foruten markedsplassen, av gårdene Levanger og Levangermoen, som administrativt var underlagt Skogn. Skogn var sentrum for det inntrønderske småfylket Skeynafylki, som også omfattet Ytterøy og Mosvik. Den rikt dekorerte Alstadhaug kirke på Skogn ble oppført i overgangen mellom romansk og gotisk periode i 1180, og tjente som fylkeskirke. Ifølge tradisjonen skal høvdingen Ølvir være begravd i en gravhaug ved kirken. På Frol mellom Levanger og Okkenhaug ligger Munkeby kloster, et cistercienserkloster som trolig ble tatt i bruk like før Alstadhaug kirke, og som ble nedlagt i forbindelse med oppføringen av Tautra kloster på 1200-tallet.
=== Utviklingen av Levanger by ===
I 1836 fikk Levanger kjøpstadsrettigheter, og byens handelsdrivende kunne søke om borgerskap ved et eget magistratembede i Levanger. Før den tid hørte den til Trondhjems privilegieområde som kjøpstad. Året etter fikk byen eget tollkammer. Forbudet mot handel utenfor byene var både uhensiktmessig, vanskelig å håndheve og heller ikke absolutt. Levangers kjøpstadsrettigheter mistet også sin betydning med liberaliseringen av handelen ved lovendringer i 1866, 1869 og 1882. Statusen tiltrakk imidlertid en del typiske byfenomener, som var ellers var uvanlige i Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kjent som Nord-Trøndelag fylke. Til byen kom blant annet Nordre Trondhjems Amts Sygehus på Eidesøren i 1843, avisen Nordre Trondhjems Amtstidende i 1848, borgerskolen i 1851, Levanger offentlige lærerskole i 1892 og Levanger stasjon i 1902. Levanger kirke, en langkirke bygd i stein, ble oppført i 1902.
Med formannskapslovene i 1837 ble Skogn formannskapsdistrikt opprettet, i et område som omfatter dagens Levanger kommune bortsett fra Levanger by og Åsen. Det første bystyret i Levanger ble imidlertid ikke valgt før i 1841, etter pålegg fra departementet, og banksjef Hans Nicolai Grønn ble byens første ordfører. I 1856 ble Levanger landsogn (senere Frol) skilt ut fra bykommunen som egen enhet. Byen hadde 1 017 innbyggere etter fradelingen. I 1874 ble deler av to almenninger i Skogn overført til Frol.
=== Levangeropprøret ===
I februar 1851 støtte fattigfolk og borgerskap sammen i det såkalte Levangeropprøret, utløst av arrestasjonen av den gjennomreisende agitatoren Carl Johan Michelsen, en tidlig leder for Thranebevegelsen. Det tre dager lange opprøret førte til at militærtropper fra Rinnleiret ble innkalt for å slå ned arbeiderklassens motstand. Hendelsene ble omtalt i britiske The Times og i franske Le Figaro. Torvald Sunds fortolkning av opprøret har i nyere tid blitt til teaterforestillingen Raud vinter med premiere på Levanger torg 9. september 2006.På slutten av 1800-tallet slet store deler av byens befolkning med å betale bygselsavgift til byens grunneier, proprietær Hans Jelstrup på Mo gård, men ordfører Peter Følling sørget i [1885 for at kommunen kjøpte byens grunn for 65 000 kroner. Kommunens inntekter fra eiendomssalg går til et fond som yter økonomisk bistand til de som ønsker å restaurere hus tilbake til opprinnelig byggestil. I motsetning til Steinkjer og Namsos ble ikke Levanger bombet under andre verdenskrig, og mye av den gamle trehusbebyggelsen i bykjernen er således bevart. Levanger ble dog rammet av svært ødeleggende bybranner i 1846, 1865, 1877 og 1897.
Norges første fargefoto ble tatt i Brusvebakken i Levanger av kjemikeren Harald Renbjør i 1907.
=== Levanger og andre verdenskrig ===
Under andre verdenskrig ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. I alt 13 forskjellige nasjonaliteter, for det meste politiske fanger, ble holdt fanget på Falstad. I 1942 var leiren også brukt som transittleir for norske jøder som ble sendt til Polen og myrdet der. Leiren var preget av hardt og meningsløst tvangsarbeid, og ydmykelser og overgrep var vanlig. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Etter frigjøringen i 1945 ble bygningen brukt som tvangsarbeidsleir og fengsel under landssvikoppgjøret, før anlegget ble brukt som spesialskole i årene 1951–1992. Bygningen er i dag Falstadsenteret, et nasjonalt senter for krigens fangehistorie og menneskerettigheter, mens Falstadskogen er nasjonalt minnested og krigsgravplass. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for den såkalte Rinnanbanden.
=== Kommunesammenslåing 1962 ===
Levanger by opplevde en prekær mangel på boligtomter. I 1951 ble en del av Lillemarksbakkene (Litjmarksbakkan) med 39 tomter i Frol inkorporert i Levanger, «som en rent foreløpig ordning», i påvente av en større byutvidelse. Her var det allerede oppført 17–18 hus. Som følge av Schei-komiteens arbeid ble bykommunen Levanger og landkommunene Skogn, Åsen og Frol slått sammen til landkommunen Levanger den 1. januar 1962. På dette tidspunktet hadde bykommunen 1 669 innbyggere, og den nye storkommunen fikk 12 138 innbyggere. Blant skeptikerne til storkommunens fremtid var bykommunens siste ordfører, Reidar Strømsøe fra Høyre. Einar Fostad fra Senterpartiet ble valgt til storkommunens første ordfører. Den 1. januar 1964 ble Ytterøy med 772 innbyggere innlemmet i Levanger, slik at den nye kommunen fikk et samlet folketall på 13 053. I 1996 vedtok kommunestyret å gi kommunen bystatus med virkning fra 1. januar 1997, men avviste forslaget om å kalle seg et bystyre.
== Kultur ==
=== Idrett ===
Levanger huser to kjente sportsklubber, Levanger Fotballklubb spiller for tiden i OBOS-ligaen og spiller sine kamper på Tobb Arena Levanger.
Levanger Håndballklubb (LHK) spiller for tiden i 1.divisjon håndball for kvinner og spiller sine hjemmekamper i Trønderhallen. Hallen ligger i tilknytning til Nord universitets avdeling i Levanger.
=== Historisk spel ===
Raud vinter ble første gang oppsatt på Levanger torg fra 9. september til 1. oktober 2006. Raud vinter er en historisk fortelling basert på Torvald Sunds fortolkning av Levangeropprøret, som utspant seg i februar 1851 i Levanger. Forestillingen hadde nypremière den 6. september 2007, og ble spilt frem til 20. september.
=== Kommunevåpen ===
Levangers kommunevåpen er i rødt en gull hest. Hesten skal markere hestehandelen under Marsimartnan i tidligere tider.
=== Kulturminner ===
Levanger sentrum preges av velbevart trearkitektur fra 1800-tallet og 1900-tallet. Denne bebyggelsen er fredet som kulturmiljø. Levanger kino fra 1911 i kulturhuset Festiviteten er den eldste kinoen i verden med kontinuerlig drift fra samme sal.Kommunen har en rekke fornminner som helleristningene ved Holtås og andre helleristninger, bygdeborger og gravhauger. Fra middelalderen er byggverk som Alstadhaug kirke og ruinene av Munkeby kloster. Kommunen er rik på gårdsbebyggelse fra 17- og 1800-tallet, og flere trønderlåner som Zinkrennan er fredet.
Skogn stasjon - stasjonsbygningen ble fredet 2002. Stasjonsbygningen fra 1900 er et utpreget eksempel på den spesielle bygningstypen med gråsteinsmur i første etasje. Den er en kvadratisk skifertekket saltaksbygning med takopplett mot øst og vest. Bygningen har fuget gråsteinsmur i kjeller og første etasje. Annen etasje krager noe utover første etasje og er utført i reisverk kledd med pløyd staffpanel Falstad fangeleir på Ekne er et viktig kulturminne fra 2. verdenskrig.
== Vennskapsbyer ==
Salo, Finland
Herceg Novi, Montenegro
Varde, Danmark
Rangárþing eystra, Island
Kramfors, Sverige
== Kjente personer fra Levanger ==
Oluf Dietrichson (1856–1942), grønlandsfarer
Adam Egede-Nissen (1868–1953), politiker (NKP)
Ole Berg (1890-1968), generalløytnant og forsvarssjef
Erling Gjone (1898–1990), arkitekt, professor ved NTH og motstandsmann
Gustav Sjaastad (1902–1964), politiker (Ap), statsråd og fylkesmann i Nord-Trøndelag
Olav Lian (1906–2000), skiløper
Paul Okkenhaug (1908–1975), komponist
Henry Oliver Rinnan (1915–1947), krigsforbryter
Sverre Valen (1925–), kordirigent
Andreas Lunnan (1940–2012), programleder (NRK)
Asbjørn Kjønstad (1943–2015), professor (Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo)
Ågot Valle (1945–), politiker (SV), stortingsrepresentant 1997–2009 og medlem av Den Norske Nobelkomite 2009–2014
Erling Folkvord (1949–), politiker (AKP og Rødt), stortingsrepresentant (AKP) 1993–1997
Knut Knudsen (1950–), syklist
Marit Breivik (1955–), tidl. landslagstrener i håndball for kvinner
Per Sandberg (1960–), stortingsrepresentant 1997–2017, 1. nestleder i FrP 2006–2018, fiskeriminister 2015–2018
Heidi Sørensen (1970–), stortingsrepresentant (SV) 2001–2005, statssekretær i Miljødepartementet 2007–2012
Sveinung Golimo (1975–), filmprodusent
Marita Sølberg (1976–), sopran, operasangerinne
Arild Stokkan-Grande (1978–), stortingsrepresentant (Ap) 2009-2021
Eldar Rønning (1982–), langrennsløper
Johan Kjølstad (1983–), langrennsløper
Birgit Lovise Røkkum Skarstein (1989–), paralympisk idrettsutøver
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eklo, Asbjørn D.K. (2006–2011). En historiebok om Levanger : fortellinger, intervjuer, kultur og foto i krig og fred. Levanger. [6 bind]
Jünge, Åke (1994). Tre dagar i februar : historia om Levanger-opprøret i 1851 : Thranerørsla i Innherred. Åsen: Dokumentarforlaget. ISBN 82-992775-1-5.
Brendalsmo/Stylegar (red.) (2013). Levangerhistorier. Novus forlag. ISBN 978-82-7099-739-8.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Levanger Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Høring om fredning av Levanger sentrum
(no) Lokalavdelinga på biblioteket
(no) Levangsbilder
(no) Levanger Historielag
(no) Raud Vinter
(en) Cittaslow (Engelsk)
(no) Historisk turtips i Levanger | Liste over ordførere i Levanger. Levanger fikk kjøpstadsrettigheter i 1836 og kommunalt selvstyre med formannskapslovene av 1837. | 13,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DeWayne_%C2%ABBlackbyrd%C2%BB_McKnight | 2023-02-04 | DeWayne «Blackbyrd» McKnight | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Red Hot Chili Peppers', 'Kategori:Menn'] | DeWayne «Blackbyrd» McKnight er en amerikansk gitarist. Han har vært medlem av jazz-funkbandet The Headhunters og Parliament Funkadelic, sistnevnte gruppe forlot han tidlig i 2008. Han har også vært gitarist i Red Hot Chili Peppers en kort periode etter Hillel Slovaks død.
| DeWayne «Blackbyrd» McKnight er en amerikansk gitarist. Han har vært medlem av jazz-funkbandet The Headhunters og Parliament Funkadelic, sistnevnte gruppe forlot han tidlig i 2008. Han har også vært gitarist i Red Hot Chili Peppers en kort periode etter Hillel Slovaks død.
== Utvalgt diskografi ==
1975 Herbie Hancock-Flood
1975 The Headhunters-Survival Of The Fittest
1977 The Headhunters-Straight From The Gate
1979 Funkadelic-Uncle Jam Wants You
1979 Parliament-Gloryhallastoopid
1979 The Brides of Funkenstein-Never Buy Texas From A Cowboy
1983 George Clinton-You Shouldn't-Nuf Bit Fish
1983 P-Funk All-Stars-Urban Dancefloor Guerillas
1985 George Clinton-Some of My Best Jokes Are Friends
1985 Jimmy G and the Tackheads-Federation of Tackheads
1986 George Clinton-R&B Skeletons in the Closet
1988 INCorporated Thang Band-Lifestyles Of The Roach And Famous
1989 George Clinton-The Cinderella Theory
1990 Mr. Fiddler-With Respect
1990 P-Funk All-Stars-Live At The Beverly Theater
1992 Foley-7 Years Ago...Directions In Smart-Alec Music
1993 George Clinton-Hey Man, Smell My Finger
1993 Parliament-Funkadelic/P-Funk All-Stars-Dope Dogs
1993 George Clinton and the P-Funk All-Stars-Go Fer Yer Funk
1994 P-Funk Guitar Army-Tributes To Jimi Hendrix
1995 Parliament-Funkadelic/P-Funk All-Stars-Police Doggy
1995 Axiom Funk-Funkcronomicon
1996 George Clinton and the P-Funk All-Stars-T.A.P.O.A.F.O.M.
2005 George Clinton and the P-Funk All-Stars-How Late Do U Have 2BB4UR Absent?
2007 Funkadelic-By Way Of The Drum
== Eksterne lenker ==
(en) DeWayne McKnight – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) DeWayne «Blackbyrd» McKnight på Discogs
(en) DeWayne «Blackbyrd» McKnight på Discogs
(en) DeWayne «Blackbyrd» McKnight på MusicBrainz
(en) DeWayne «Blackbyrd» McKnight på AllMusic
(en) DeWayne «Blackbyrd» McKnight på AllMusic | DeWayne «Blackbyrd» McKnight er en amerikansk gitarist. Han har vært medlem av jazz-funkbandet The Headhunters og Parliament Funkadelic, sistnevnte gruppe forlot han tidlig i 2008. | 13,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Sn%C3%A5sa | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Snåsa | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Ordførere i Snåsa', 'Kategori:Ordførerlister i Nord-Trøndelag'] | Liste over ordførere i Snåsa kommune i Trøndelag begynner i 1837, etter at Snåsa formannskapsdistrikt (kommune) ble opprettet ved at formannskapslovene ble innført samme år.
Snåsa kommune tilsvarte prestegjeldet med samme navn, inkludert kapelldistriktet og fjellbygdene som i dag utgjør Lierne kommune. I 1871 ble Lierne prestegjeld opprettet, og Lierne ble utskilt som egen kommune fra 1. januar 1874. Ingen personer fra Lierne hadde vært ordfører i Snåsa før delingen.
Forholdsvis få prester, lærere og embetsmenn har vært ordførere i Snåsa. De fleste ordførerne er rekruttert blant bygdas gårdbrukere og grunneiere. I siste del av 1800-tallet lå bygdas politiske tyngdepunkt i Sørbygda, hvor Erik Belbo og hans nabo og søskenbarn Ole Eggen bodde. Begge nevnes blant bygdas beste ordførere, og begge hadde slektninger som også var ordførere. Johan N. Brede ble i 1917 den første ordføreren fra Vestbygda. På samme måte som i andre bygder var kommunepolitikken bare ett av mange samfunnsområder som trengte tillitsvalgte. Mange av ordførerne har også hatt verv i bondelaget, Snåsa sparebank, Snåsa meieri, handelsforening, dampskipsselskap og andre samvirkeforetak.
Ved kommunestyrevalget 1910 ble det for første gang stilt lister: Venstre, Arbeiderpartiet og Riksmålspartiet. Lorents Seem representerte det lille Riksmålspartiet, som var bygdas borgerlige/konservative alternativ ved de første valgene. Spørsmålet om landsmål eller riksmål preget det politiske livet i Snåsa i årene rundt 1910. Riksmålspartiet fikk rent flertall både i 1910 og i 1913. Partiet ble videreført som «Velgerpartiet» i noen valg, men etter at Bondepartiet første gang stilte liste i Snåsa i 1922 fikk dette partiet raskt en dominerende stilling i bygdas politiske liv.
Den eneste av ordførerne som har vært aktiv i rikspolitikken, er Eystein Bardal som var leder i Senterungdommen 1964–1965, og vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag 1958–1969. Arne Sandnes var fylkesordfører i Nord-Trøndelag 1976–1991.
| Liste over ordførere i Snåsa kommune i Trøndelag begynner i 1837, etter at Snåsa formannskapsdistrikt (kommune) ble opprettet ved at formannskapslovene ble innført samme år.
Snåsa kommune tilsvarte prestegjeldet med samme navn, inkludert kapelldistriktet og fjellbygdene som i dag utgjør Lierne kommune. I 1871 ble Lierne prestegjeld opprettet, og Lierne ble utskilt som egen kommune fra 1. januar 1874. Ingen personer fra Lierne hadde vært ordfører i Snåsa før delingen.
Forholdsvis få prester, lærere og embetsmenn har vært ordførere i Snåsa. De fleste ordførerne er rekruttert blant bygdas gårdbrukere og grunneiere. I siste del av 1800-tallet lå bygdas politiske tyngdepunkt i Sørbygda, hvor Erik Belbo og hans nabo og søskenbarn Ole Eggen bodde. Begge nevnes blant bygdas beste ordførere, og begge hadde slektninger som også var ordførere. Johan N. Brede ble i 1917 den første ordføreren fra Vestbygda. På samme måte som i andre bygder var kommunepolitikken bare ett av mange samfunnsområder som trengte tillitsvalgte. Mange av ordførerne har også hatt verv i bondelaget, Snåsa sparebank, Snåsa meieri, handelsforening, dampskipsselskap og andre samvirkeforetak.
Ved kommunestyrevalget 1910 ble det for første gang stilt lister: Venstre, Arbeiderpartiet og Riksmålspartiet. Lorents Seem representerte det lille Riksmålspartiet, som var bygdas borgerlige/konservative alternativ ved de første valgene. Spørsmålet om landsmål eller riksmål preget det politiske livet i Snåsa i årene rundt 1910. Riksmålspartiet fikk rent flertall både i 1910 og i 1913. Partiet ble videreført som «Velgerpartiet» i noen valg, men etter at Bondepartiet første gang stilte liste i Snåsa i 1922 fikk dette partiet raskt en dominerende stilling i bygdas politiske liv.
Den eneste av ordførerne som har vært aktiv i rikspolitikken, er Eystein Bardal som var leder i Senterungdommen 1964–1965, og vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag 1958–1969. Arne Sandnes var fylkesordfører i Nord-Trøndelag 1976–1991.
== Ordførere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mayors of Snåsa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Liste over ordførere i Snåsa kommune i Trøndelag begynner i 1837, etter at Snåsa formannskapsdistrikt (kommune) ble opprettet ved at formannskapslovene ble innført samme år. | 13,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wai_pi-ku | 2023-02-04 | Wai pi-ku | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Kinesiske båttyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2021-08'] | Wai pi-ku som lokalt også het wai-p`i-ku som i ordrette oversettelse betyr «krumbøyde hekk» var en meget unik skipstype fra den øverste Wujiang elven, en bielv av den store Chang Jiang floden inn i provinsen Guizhou i sørvestlige midte Kina.
| Wai pi-ku som lokalt også het wai-p`i-ku som i ordrette oversettelse betyr «krumbøyde hekk» var en meget unik skipstype fra den øverste Wujiang elven, en bielv av den store Chang Jiang floden inn i provinsen Guizhou i sørvestlige midte Kina.
== Wu jiang ==
Dette elvesystemet hadde vært meget krevende å ferde med båt på med voldsomme strøm som kom av de mange mindre vannstrømmer som sluttet mot elven i et kupert terreng. De mange stryker både på elven og biflodene gjorde det vanskelige å navigere seg fram på en vanlig båt. De kinesiske elvefartøyene med flatt bunn som de velkjente djunker greide seg ikke godt i slike forholder med sterk strøm og mange mindre stryker. En av de viktigste innenlandske handelssentrene i Kina ved navn «Fowchow» lå litt lenger vekk langs den store floden, og handelsfolk ønsket å få brakt deres gods inkludert salt fra Guizhou-provinsen til havnebyen på lette tilgjengelige kommunikasjoner. Et komplisert system for godstransport nedover Wu jiang-elven hadde derfor oppstått, delt i fem faser fra øverst til nederst mot munningen mot Chiang Jiang-floden. Den lengste fasen på rundt 320 kilometer var med den unike skipstypen med krumbøyde hekk.
== Wai pi-ku ==
Skipene av denne type tilhørte fellesfamilien djunken med den samme oppbygning med flatt bunn og tverrspeiler både for og akter, men til forskjell fra de fleste djunker hadde den en meget spesiell hekk som var krummet oppover på den ene siden, gjerne i babord. På de krevende strykene og i en elv med sterk strøm var det ikke behov for seil, men vanlige styreårer var utilstrekkelig.
Hekken fungerte nemlig som støtte for en enorm styreåre på opptil 50 engelsk fot i lengde helt fram til styreren som står på en plattform midtskips over lasterommet som hadde tak. En styreåre ble også tatt i bruk på styrbord side for assistanse til roreren på plattformen. Dette uvanlige arrangementet er ikke så enestående, liknende hadde også vært sett i andre land som Portugal med enorme styreårer fra høyt opp på et elvefartøy. De kinesiske båtmennene klarte å manøvrere deres båtene over strykene på elven ved bruk av de to styreårene. På vei oppstrøms måtte djunkene trekkes av dyr eller menneskemengder.
Båtmenn og skipsbyggerne refert til denne båttypen som «hou-pan-ch`aun», som betyr tykke plankerbåter for å skille disse fra den andre lokale båttypen kalt «huang-shan». Betegnelsen antydet sterk konstruksjon som tålte betydelig mye i de krevende omgivelsene med mye stein i Wu Jiang-elven. Navnet «hou-pan» kan også betyr «vente for selskap» med tanke på at båtmennene alltid reiste i konvoier som alltid styres av los i ét stykke.
Den typiske størrelsen på denne djunken er på mellom 50 og 70 engelsk fot, men det finnes større eksempler opptil 90 engelsk fot i lengde, samt en bredde på 8 til 10 engelsk fot og meget lite dypgang uten ror.
== Litteratur ==
Chinese Junks and other native craft, Ivon A. Donnelly, 1924, reprinted 2008, ISBN 978-988-17621-3-9
== Eksterne lenker ==
Tara chinese junk models Crooked Stern
Bilde av Crooked Stern i Fowchow | Wai pi-ku som lokalt også het wai-p`i-ku som i ordrette oversettelse betyr «krumbøyde hekk» var en meget unik skipstype fra den øverste Wujiang elven, en bielv av den store Chang Jiang floden inn i provinsen Guizhou i sørvestlige midte Kina. | 13,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B6rg_Widmann | 2023-02-04 | Jörg Widmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Klarinettister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister'] | Jörg Widmann (1973–) er en tysk komponist og klarinettist. Han bor og arbeider i München og Freiburg.
| Jörg Widmann (1973–) er en tysk komponist og klarinettist. Han bor og arbeider i München og Freiburg.
== Verk i utvalg ==
Absences skoleopera (1990)
Kreisleriana konsertstykke for fiolin og kammerorkester (1993)
1. Strykekvartett (1997)
Fünf Bruchstücke for klarinett og klaver (1997)
Nachtstück for klaver, klarinett og cello (1998)
Fieberphantasie for klaver, Strykekvartett og klarinett (med bassklarinett) (1999)
Implosion for orkester (2001)
Lichtstudie I for orkester (2001)
Freie Stücke (2002)
2. Strykekvartett (Choralquartett) (2003)
Hallstudie for klaver (2003)
Das Gesicht im Spiegel musikkteater i 16 scener, libretto av Roland Schimmelpfennig (2003)
3. Strykekvartett (Jagdquartett) (2003)
Lied for orkester (2003)
Chor for orkester (2004)
Skelett for slagverk (2004)
Lichtstudie (I-VI) for fiolin, bratsj, akkordeon, klarinett, klaver og orkester (2004)
4. Strykekvartett (2005)
Versuch über die Fuge (5. strykekvartett med sopran) (2005)
Messe for stort orkester (2005)
Air for hornsolo (2005)
Labyrinth for 48 strengeinstrumenter (2005)
Elegie for klarinetter og orkester (2006)
Echo-Fragmente for klarinetter og orkestergrupper (2006)
Zweites Labyrinth for orkestergrupper (2006)
Armonica for glassharmonika og orkester (2007)
fiolinkonsert (2007)
Con brio for orkester (2008)
Antiphon für orkestergrupper (2008)Widmanns verk utgis eksklusivt av musikkforlaget Schott Music.
== Diskografi ==
Die Streichquartette, Leipziger Streichquartett (MDG 2008)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Jörg Widmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jörg Widmann på Internet Movie Database
(en) Jörg Widmann på Discogs
(en) Jörg Widmann på MusicBrainz
(en) Jörg Widmann på Spotify
(en) Jörg Widmann på AllMusic
(de) Verk av og om Jörg Widmann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Jörg Widmann hos Schott Music | Jörg Widmann (1973–) er en tysk komponist og klarinettist. Han bor og arbeider i München og Freiburg. | 13,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mathismarken | 2023-02-04 | Mathismarken | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Sandviken i Bergen'] | Mathismarken er et område mellom sentrum og Sandviken i Bergen, avgrenset av Mulen og Meyermarken i nord, Absalon Beiers gate i vest, Fjellveien i øst og Skanselien og Krohnengen i sør. Mathismarken utgjøres i hovedsak av Gjeble Pedersønns gate, Tartargaten, Sohus Pihls gate og de øvre delene av Persenbakken med deres sidegater. Området regnes gjerne som en del av «Hødden».
Den nederste delen av Mathismarken i vest er preget av trehusbebyggelse fra rundt 1900-tallet. Den øvre delen oppover mot Fjellveien er preget av litt nyere murhusbebyggelse.
Mathismarken er tilholdssted for Mathismarkens Bataljon, som har vært i sammenhengende aktivitet siden det ble opprettet i 1887. Korpset har sin oppstillingsplass på «Planen» i Gjeble Pedersønns gate.
Administrativt tilhører Mathismarken Bergenhus bydel i Bergen. Den er også grunnkrets 12010627 i Sandviken delområde i Bergen.
| Mathismarken er et område mellom sentrum og Sandviken i Bergen, avgrenset av Mulen og Meyermarken i nord, Absalon Beiers gate i vest, Fjellveien i øst og Skanselien og Krohnengen i sør. Mathismarken utgjøres i hovedsak av Gjeble Pedersønns gate, Tartargaten, Sohus Pihls gate og de øvre delene av Persenbakken med deres sidegater. Området regnes gjerne som en del av «Hødden».
Den nederste delen av Mathismarken i vest er preget av trehusbebyggelse fra rundt 1900-tallet. Den øvre delen oppover mot Fjellveien er preget av litt nyere murhusbebyggelse.
Mathismarken er tilholdssted for Mathismarkens Bataljon, som har vært i sammenhengende aktivitet siden det ble opprettet i 1887. Korpset har sin oppstillingsplass på «Planen» i Gjeble Pedersønns gate.
Administrativt tilhører Mathismarken Bergenhus bydel i Bergen. Den er også grunnkrets 12010627 i Sandviken delområde i Bergen.
== Kilder ==
Mathismarkens Bataljon. Bergen byleksikon på nett. | Mathismarken er et område mellom sentrum og Sandviken i Bergen, avgrenset av Mulen og Meyermarken i nord, Absalon Beiers gate i vest, Fjellveien i øst og Skanselien og Krohnengen i sør. Mathismarken utgjøres i hovedsak av Gjeble Pedersønns gate, Tartargaten, Sohus Pihls gate og de øvre delene av Persenbakken med deres sidegater. | 13,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Jiao | 2023-02-04 | Zhang Jiao | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 184', 'Kategori:Fødsler på 100-tallet', 'Kategori:Han-dynastiets historie', 'Kategori:Kinesiske opprørsledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Xingtai'] | Zhang Jiao (forenklet kinesisk: 张角; pinyin: Zhāng Jiǎo, død 184) eller Zhang Jue (Zhāng Jué) var anføreren av de gule turbaners opprør i senere del av Han-dynastiets tid i Kina. Han skal ha vært nevø av Zhang Daoling, grunnleggeren av Tianshi-sekten.
Zhang Jiao var tilhenger av daoismen. Han tok tittelen Store læremester og ledet De gule turbaner med sine brødre Zhang Bao og Zhang Liang. Hans prosjekt tok navnet Himmelske vei eller Fredens vei. De gule turbaner var fortørnet over de høye skatter keiserhuset innkrevde, og gikk i år 184 til opprør som skulle spre seg over hele keiserriket. Keiser Ling handlet raskt, og utvidet generalenes og provinsguvernørenes myndighet sterkt.
Dette skulle i sin tid innebære en desentralisering av makten som i seg selv ble et stort problem. I løpet av de neste ti år ble De gule turbaners opprør slått ned på sted etter sted.
Zhang Jiao døde selv av sykdom. | Zhang Jiao (forenklet kinesisk: 张角; pinyin: Zhāng Jiǎo, død 184) eller Zhang Jue (Zhāng Jué) var anføreren av de gule turbaners opprør i senere del av Han-dynastiets tid i Kina. Han skal ha vært nevø av Zhang Daoling, grunnleggeren av Tianshi-sekten.
Zhang Jiao var tilhenger av daoismen. Han tok tittelen Store læremester og ledet De gule turbaner med sine brødre Zhang Bao og Zhang Liang. Hans prosjekt tok navnet Himmelske vei eller Fredens vei. De gule turbaner var fortørnet over de høye skatter keiserhuset innkrevde, og gikk i år 184 til opprør som skulle spre seg over hele keiserriket. Keiser Ling handlet raskt, og utvidet generalenes og provinsguvernørenes myndighet sterkt.
Dette skulle i sin tid innebære en desentralisering av makten som i seg selv ble et stort problem. I løpet av de neste ti år ble De gule turbaners opprør slått ned på sted etter sted.
Zhang Jiao døde selv av sykdom. | Zhang Jiao (, død 184) eller Zhang Jue (Zhāng Jué) var anføreren av de gule turbaners opprør i senere del av Han-dynastiets tid i Kina. Han skal ha vært nevø av Zhang Daoling, grunnleggeren av Tianshi-sekten. | 13,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kan_Chuan | 2023-02-04 | Kan Chuan | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Kinesiske båttyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2021-08'] | Kan Chuan, også kjent som Kan Ch´uan, var en stor kinesisk djunke som opphørte å eksistere på midten av 1900-tallet.
Denne djunken var et rent lastefartøy, mer lik en lekter enn et vanlig frakteskip. Den hadde lite fribord mellom det åpne lasterommet og vannlinjen. Bare baugen og akterskipet hadde forhøyninger i skroget. Utformningen av baugen skyldes de lokale forholdene i Gan Jiang-elven som renner gjennom provinsen Jiangxi sørvest for Shanghai til munningen mot den mektige Chang Jiang-floden i midtre Kina. Baugen var massiv med et fordekk eller forkastell med stort spring som hindret vannet fra å trenge ombord. Gan Jiang-elven som tidligere het Kan Kiang, kunne ha kraftige stryk på strekningen mellom Ganzhou og byen Jiujiang, som forøvrig lå i et område med mange vannveger.
I likhet med baugen var også akterskipet massivt, men et dekk høyere for å gi plass til et stevnror som kunne løftes opp langs hekken og et dekkshus med tak av matter. Kan Chuan som betyr «djunken fra Kan», var et rent seilfartøy med to master plassert henholdsvis forut mot baugen og langt akterut mot hekken. Som havgående djunker hadde den store luggerseil forut og noe mindre luggerseil akterut. Seilene hadde spristaker som dem enklere å håndtere. De fleste elvefartøyene i Kina hadde vanligvis ikke spristaker i seilene.
Kan Chuan-djunken hadde en kapasitet på 30 til 40 tonn på et skrog på mellom 40 og 60 engelsk fot, 6 til 7 engelsk fot i bredde. Denne skipstypen fraktet ulike varer inkludert te, kamfer, tøy og næringsmidler som bønner til Jiujiang. Defra fraktet skipene importerte varer, gjerne fra andre verdensdeler, tilbake til de lokale havnestedene langs Gan Jiang-elven.
| Kan Chuan, også kjent som Kan Ch´uan, var en stor kinesisk djunke som opphørte å eksistere på midten av 1900-tallet.
Denne djunken var et rent lastefartøy, mer lik en lekter enn et vanlig frakteskip. Den hadde lite fribord mellom det åpne lasterommet og vannlinjen. Bare baugen og akterskipet hadde forhøyninger i skroget. Utformningen av baugen skyldes de lokale forholdene i Gan Jiang-elven som renner gjennom provinsen Jiangxi sørvest for Shanghai til munningen mot den mektige Chang Jiang-floden i midtre Kina. Baugen var massiv med et fordekk eller forkastell med stort spring som hindret vannet fra å trenge ombord. Gan Jiang-elven som tidligere het Kan Kiang, kunne ha kraftige stryk på strekningen mellom Ganzhou og byen Jiujiang, som forøvrig lå i et område med mange vannveger.
I likhet med baugen var også akterskipet massivt, men et dekk høyere for å gi plass til et stevnror som kunne løftes opp langs hekken og et dekkshus med tak av matter. Kan Chuan som betyr «djunken fra Kan», var et rent seilfartøy med to master plassert henholdsvis forut mot baugen og langt akterut mot hekken. Som havgående djunker hadde den store luggerseil forut og noe mindre luggerseil akterut. Seilene hadde spristaker som dem enklere å håndtere. De fleste elvefartøyene i Kina hadde vanligvis ikke spristaker i seilene.
Kan Chuan-djunken hadde en kapasitet på 30 til 40 tonn på et skrog på mellom 40 og 60 engelsk fot, 6 til 7 engelsk fot i bredde. Denne skipstypen fraktet ulike varer inkludert te, kamfer, tøy og næringsmidler som bønner til Jiujiang. Defra fraktet skipene importerte varer, gjerne fra andre verdensdeler, tilbake til de lokale havnestedene langs Gan Jiang-elven.
== Litteratur ==
Chinese Junks and other native craft, Ivon A. Donnelly, 1924, Reprinted 2008, ISBN 978-988-17621-3-9 | Kan Chuan, også kjent som Kan Ch´uan, var en stor kinesisk djunke som opphørte å eksistere på midten av 1900-tallet. | 13,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Informasjonssystem | 2023-02-04 | Informasjonssystem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informasjonssystemer', 'Kategori:Kunnskap'] | Et informasjonssystem (IS) er et system for innsamling, lagring, behandling, overføring og presentasjon av informasjon. I prinsippet kan et IS være helt manuelt, men ordet brukes oftest om systemer som er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Til forskjell fra et datasystem, som er rent teknisk, omfatter et IKT-basert IS også de menneskelige skaperne, brukerne og forvalterne av systemet. Vi kan si at et informasjonssystem består av ett eller flere datasystem sammen med menneskene, organisasjonene og samfunnet rundt.
Informasjonssystemer er dessuten navn på fagfeltet som studerer utvikling og bruk av informasjonssystemer. Dette fagfeltet tilhører informasjonsvitenskapen og legger dermed vekt på å forstå forholdet mellom informasjons- og kommunikasjonsteknologien og individene, gruppene, organisasjonene og samfunnene rundt den. Informasjonssystemer som fagfelt omfatter mange ulike teoretiske perspektiver på IS, og det finnes andre definisjoner av informasjonssystemer enn den som innledet artikkelen.
| Et informasjonssystem (IS) er et system for innsamling, lagring, behandling, overføring og presentasjon av informasjon. I prinsippet kan et IS være helt manuelt, men ordet brukes oftest om systemer som er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Til forskjell fra et datasystem, som er rent teknisk, omfatter et IKT-basert IS også de menneskelige skaperne, brukerne og forvalterne av systemet. Vi kan si at et informasjonssystem består av ett eller flere datasystem sammen med menneskene, organisasjonene og samfunnet rundt.
Informasjonssystemer er dessuten navn på fagfeltet som studerer utvikling og bruk av informasjonssystemer. Dette fagfeltet tilhører informasjonsvitenskapen og legger dermed vekt på å forstå forholdet mellom informasjons- og kommunikasjonsteknologien og individene, gruppene, organisasjonene og samfunnene rundt den. Informasjonssystemer som fagfelt omfatter mange ulike teoretiske perspektiver på IS, og det finnes andre definisjoner av informasjonssystemer enn den som innledet artikkelen.
== Oppgavene til et informasjonssystem ==
De grunnleggende oppgavene til et informasjonssystem er
innsamling av informasjon fra omgivelsene: fra de menneskelige brukerne, fra andre informasjonssystem og fra sensorer;
lagring av informasjon over tid;
behandling av informasjon, f eks for å gjøre den enkel å finne frem i, sette den i sammenheng (kontekst) og utlede ny informasjon;
overføring av informasjon fra et sted til et annet: til andre menneskelige brukere, til andre informasjonssystemer og til aktuatorer og
presentasjon av informasjon slik at den er tilpasset de menneskelige brukerne og de andre informasjonssystemene.
== Typer av informasjonssystemer ==
Det finnes en rekke ulike typer IKT-baserte informasjonssystemer, og de kan deles inn på flere ulike måter.
Personlige informasjonssystemer er IKT-verktøy beregnet for en enkelt bruker eller en liten gruppe av samarbeidende brukere, for eksempel tekstbehandlingssystemer, regneark, presentasjonsprogram, e-postprogram og elektroniske kalendersystemer.
Virksomhetsinformasjonssystemer (eller bare virksomhetssystemer) forsøker å støtte alle behovene en organisasjon har for informasjonsbehandling på et bestemt område, for eksempel for personalhåndtering, regnskap, innkjøp, logistikk, produksjon og kundebehandling.
Offentlige informasjonssystemer er rettet mot allmennheten, for eksempel vevsidene til en nettbutikk, til forskjell fra IS som er private eller interne for en organisasjon.
Sosiale informasjonssystemer (eller sosiale medier) er offentlige systemer der det meste av innholdet er skapt av og delt mellom brukerne, for eksempel eBay, FINN.no, Facebook, Flickr, Twitter, Wikipedia og YouTube. I ytterste konsekvens er det mulg å betrakte både verdensveven («world wide web») og internettet som store informasjonssystemer.
Forvaltningsinformasjonssystemer er systemer som benyttes i nasjonal forvaltning, for eksempel helsevesenets eller Skatteetatens informasjonssystemer.
Offentlige forvaltningssystemer er dermed systemer som benyttes i nasjonal forvaltning og som er rettet mot allmennheten, for eksempel vevstedene MinSide og Altinn.
== Roller i informasjonssystemer ==
Menneskene som inngår i et informasjonssystem spiller ulike roller. Noen av de viktigste er:
Utviklere lager datasystemet og vedlikeholder og videreutvikler det over tid. Dette kalles systemutvikling (eller systemering).
Brukere benytter datasystemet, gjerne i det daglige, til å oppnå sine personlige eller yrkesmessige målsettinger.
Ledere er brukernes overordnede i organisasjoner og systemutviklernes/leverandørenes kunder. De benytter ikke nødvendigvis datasystemet direkte, men inngår likevel i IS-et fordi de utøver makt over andre roller.
Systemeiere har fått ansvaret for et IS delegert til seg av en leder. En systemeier kan ha ansvar for et helt IS eller deler av et IS, f eks en database eller en prosess (dvs prosesseierskap).
Teknisk personell står for løpende drift av systemet: de sørger for at IKT-utstyret fungerer, at det er sikkert, at programvaren er oppdatert, at det tas løpende eller regelmessige sikkerhetskopier osv.
Leverandører gjør IS-et tilgjengelige for brukerne og deres organisasjon.Et informasjonssystem må dermed bringe sammen fire ulike verdener:
Subjektverdenen er det informasjonssystemet handler om, f eks kundene i en bank, deres konti, transaksjoner og belånte eiendeler.
Bruksverdenen består av systembrukerne og deres ledere, f eks bankfunksjonærene.
Utviklerverdenen består av utviklerne og kanskje leverandørene av IS-et.
Systemverdenen består av datasystemet, det tekniske personalet og IKT-utstyret.
== Organisering av informasjonssystemer ==
De første informasjonssystemene på 1950- og 60-tallet var gjerne egenutviklede.
Utviklerne, brukerne, deres ledere og det tekniske personalet tilhørte samme organisasjon, som også eide IKT-utstyret. Det var ingen IS-leverandør inne i bildet (kun leverandører av IKT-utstyr).
Utover 1970- og 80-tallet ble det vanligere å kjøpe systemer fra eksterne leverandører, slik at utviklerne ikke lenger tilhørte samme organisasjon som brukerne og deres ledere. Etter at IS-et var levert kjørte det fremdeles på brukerorganisasjonens egne maskiner, driftet av eget teknisk personell.
I begynnelsen var det vanlig å spesialutvikle løsninger for hver organisasjon, slik at utviklerne ble midlertidig innleid som konsulenter under utviklingen. På 1980- og 90-tallet ble det vanligere å kjøpe inn standardprogrammer. Selv om utviklere fremdeles ble leid inn for å tilpasse programmene til organisasjonen, jobbet stadig flere utviklere uten direkte kontakt med kundeorganisasjonen.
I dag blir det stadig vanligere å bruke informasjonssystemer som er tilgjengelige over internettet, gjerne gjennom en vevleser. I tillegg til utvikling har leverandøren av slike systemer overtatt ansvaret for teknisk drift og IKT-utstyr. Kjente eksempler er Googles kontor-, e-post- og kalendersystemer og virksomhetssystemene til Salesforce. Vi sier gjerne at slike informasjonssystemer lever i skyen. Informasjonen både behandles og lagres på maskiner som ikke er kontrollert av brukerorganisasjonen, noe som skaper nye privathets- og konfidensialitetsutfordringer.
== Oppbygning av informasjonssystemer ==
Den tekniske delen av et informasjonssystem (dvs det underliggende datasystemet) er bygget opp av ulike komponenter med klart definerte oppgaver. Noen av de vanligste er:
Databaser lagrer informasjonen over tid. De sørger for at informasjonen kan leses og oppdateres raskt og enkelt. Store informasjonssystemer kan inneholde mange databaser. En database har to hoveddeler: selve dataene og et dataprogram som tar vare på dataene (dvs et databasehåndteringssystem).
Applikasjoner eller apper er programmer som leser og oppdaterer informasjonen som er lagret i databasen, f eks for å gjøre den enkel å finne frem i, sette den i sammenheng og utlede ny informasjon. Operasjonene til en applikasjon er programmert for å tilfredsstille brukernes (og andre informasjonssystemers) informasjonsbehov.
Brukergrensesnitt er den delen av IS-et som brukeren ser og interagerer med. Brukergrensesnitt er programmer som kjører på brukernes datautstyr, enten det er en personlig datamaskin, et nettbrett, en mobil enhet eller noe annet. Moderne informasjonssystemer kan derfor ha ulike brukergrensesnitt for ulike typer utstyr. Brukergrensesnittet presenterer informasjon for brukeren, gjerne på en dataskjerm, sammen med andre elementer som menyer, knapper osv. Brukergrensesnittet tar også imot og behandler inndata fra brukerne, som tastetrykk, musebevegelser og museklikk.Noen nyere komponenter er:
Vevtjenester gir direkte tilgang til det detaljerte innholdet i databaser og de enkelte operasjonene i applikasjoner. Mens databaser tidligere kun var tilgjengelige gjennom applikasjonsprogrammer, og applikasjonsprogrammer kun var tilgjengelige gjennom brukergrensesnitt, gjør vevtjenestene det mulig å sette sammen data og operasjoner på nye måter på tvers av databaser og applikasjoner. Dette kalles tjenesteorientert arkitektur. Vevtjenester kan gjøres globalt tilgjengelige over hele internettet eller ha begrenset lokal intranettilgjengelighet.
Prosessmotorer utnytter de nye mulighetene som vevtjenester gir. Prosessmotorer gjør det enkelt å beskrive nye måter å sette sammen vevtjenester på, gjerne gjennom et grafisk brukergrensesnitt, slik at beskrivelsen kan eksekveres automatisk. Slik blir det mulig å tilfredsstille nye informasjonsbehov - eller utnytte nye informasjonsmuligheter - raskt og enkelt uten endringer i eksisterende system og uten omfattende programmering.
Brukergrensesnittjenere er bindeledd mellom applikasjonene og prosessmotorene på den ene siden og de ulike brukergrensesnittene på den andre. Hensikten er å skape ett enkelt kontaktpunkt for å unngå at alle applikasjonene og prosessmotorene må kommunisere med en rekke forskjellige brukergrensesnittprogrammer hver.
== Informasjonssystemarkitekturer ==
I de første informasjonssystemene (på 1950- og 1960-tallet) lå både data og applikasjonsprogrammer på samme stormaskin. Brukergrensesnittet var svært enkelt — basert på hullkortleser, skriver og etter hvert terminal med skjerm og tastatur — og det var ikke klart adskilt fra applikasjonsprogrammet. Systemene hadde en monolittisk (enlags) arkitektur og dataterminalen var det som i dag kalles en tynn klient.
Fra midten av 1960-tallet kom de første databasehåndteringssystemene, som gjorde skillet mellom database og applikasjon klarere. Etter hvert som minidatamaskiner ble vanligere utover 1970-tallet ble det mulig å plassere applikasjoner og databaser på forskjellige maskiner: applikasjonene kunne kjøre på minimaskiner som var kontrollert av den enkelte avdeling, mens databasene fremdeles lå på stormaskiner slik at de var tilgjengelige for hele organisasjonen. Dermed kunne organisasjonen balansere mellom lokal autonomi og sentral informasjonsdeling. Dette var et tidlig eksempel på en klient-tjener eller tolagsarkitektur.
I samme perioden hadde det kommet egne programbiliotek og -verktøy som gjorde det enklere å programmere brukergrensesnitt. Tilgjengeligheten av personlige arbeidsstasjoner på slutten av 1970-tallet og personlige datamaskiner utover 1980-tallet satte fart i denne utvklingen. Nå ble grafiske brukergrensesnitt for første gang tilgjengelig for vanlige brukere gjennom en trelagsarkitektur, der brukergrensesnittet kunne kjøre på en personlig datamaskin (en tykk klient), applikasjonen på en minimaskin, mens databasen fremdeles lå på en stormaskin.
I dag forekommer også fire- og femlagsarkitekturer. Brukergrensesnittet kjører på en personlig datamaskin, et nettbrett, en mobil enhet eller noe annet. De kommuniserer med brukergrensesnittjeneren som kjører på en egen maskin. Brukergrensesnittjeneren kommuniserer i sin tur med en eller flere applikasjonstjenere. I bunnen ligger fremdeles databasetjenerne. Prosessmotoren kan danne et femte lag.
== Egenskaper ved informasjonssystemer ==
Vi kan beskrive og sammenligne informasjonssystemer ved hjelp av en rekke kjennetegn:
Informasjonstyper vil si hvilke typer informasjon systemet samler inn og lagrer. Noen IS er laget for å behandle meget spesifikk informasjon, f.eks. et IS for å administrere sjakkturneringer, mens andre er meget generelle, f eks wikier, som kan brukes til å samarbeide om alle mulige typer tekst og bilder.
Dekning vil si hvor bredt systemet skal samle inn og lagre informasjon av disse typene. For eksempel kan et system som samler inn og lagrer informasjon om sikkerhetsavvik dekke en enkelt avdeling, en hel virksomhet, en bransje eller alle de sikkerhetskritiske sektorene i et samfunn.
Funksjoner vil si hvilke typer behandling av informasjonen systemet støtter. Noen IS er laget for å utføre kun en enkelt operasjon, mens andre, som ERP-systemer, er laget for å støtte mye av informasjonsbehandlingen som trengs i en virksomhet.
Brukere vil si hvem systemet brukes av. Vi kan skille mellom enbrukersystemer; gruppevare; IS laget for en enkelt avdeling eller en hel virksomhet; og IS for lokale, nasjonale og internasjonale samfunn.
Offentlighet vi si hvor allment tilgjengelig systemet er. Et system kan være lukket for andre enn inviterte brukere; åpent, men kreve noen form for registrering og kanskje verifisering/autentisering; eller åpent uten registrering. Mange systemer vil tilby ulike offentlighetsnivåer med ulik tilgang til informasjonstyper og funksjoner.
Distribusjon vil si hvor IKT-utstyret som støtter systemet er plassert. F.eks. vil noen IS kjøre på en enkelt datamaskin; andre IS vil kjøre på en bordmaskin eller laptop for hver, mens informasjonen lagres på en større maskin plassert et annet sted; atter andre IS vil kjøre som apper på mobile enheter, nettbrett eller bærbare maskiner, mens den tyngre databehandlingen skjer på kraftigere maskiner, mens informasjonen er lagret i skyen. I mange tilfeller kan ulike deler av et IS kjøre på IKT-utstyr plassert i ulike land, og dermed under ulike nasjonale lovverk, f.eks. når det gjelder personvern og opphavsrett.
Eierskap handler om kontroll med tilgangen til det kjørende systemet, til programkoden bak (kildekoden) og til informasjonen lagret i systemet. F.eks. kan et system være gratisvare og/eller åpen kildekode ; det kan være eid med lukket kildekode, men med lokalt lagret informasjon; eller det kan være leid og betalt etter bruk, uten tilgang til kildekode eller kontroll over egen informasjon.
Prismodell vil si om det koster penger å bruke systemet og hvordan prisen settes. For eksempel kan et system være gratis, det kan kjøpes, lisensieres per år, eller betales etter ulike former for bruk. Antall brukere er en vanlig variabel i prismodeller for IS. Ulike lisenser vil kunne tillate ulike antall brukere og gi ulik tilgang til informasjonstyper og funksjoner, som lagringsplass og sikkerhetskopiering.
== Begrepet informasjonsystem i andre fagfelt ==
Ved siden av menneskeskapte, IKT-baserte informasjonssystemer, brukes begrepet informasjonssystem i flere andre fagfelt. Ibiologien kan for eksempel bådenervesystemer ogmenneskekroppens behandling avgenetisk informasjon analyseres som informasjonssystemer. I økonomien brukes spillteori til å analysere situasjoner hvor rasjonelle aktører gjør valg med ulik og imperfekt informasjon. I telekommunikasjon brukes det til å analysere overføring av signaler gjennom en kommunikasjonskanal som er utsatt for støy (jevnfør Shannons informasjonsteori).
== Referanser == | Et informasjonssystem (IS) er et system for innsamling, lagring, behandling, overføring og presentasjon av informasjon. I prinsippet kan et IS være helt manuelt, men ordet brukes oftest om systemer som er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). | 13,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amulett | 2023-02-04 | Amulett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Folketro', 'Kategori:Magi'] | Amulett (av gresk amuletum) er en gjenstand som noen bærer med seg i den tro at den kan gi beskyttelse.
Amulettene kan både bæres i hånden, legges i lomma, bæres som et smykke rundt halsen eller bli lagt inn i en ring for i den tro at den kan verge personen mot ulykker og farer langs veien, folk som forsøker å kaste trolldom på en, eller mot skader, sår og alle slags sykdommer. Henrik Wergeland gjør i sin diktning bruk av begrepet «Amuletkraft».
| Amulett (av gresk amuletum) er en gjenstand som noen bærer med seg i den tro at den kan gi beskyttelse.
Amulettene kan både bæres i hånden, legges i lomma, bæres som et smykke rundt halsen eller bli lagt inn i en ring for i den tro at den kan verge personen mot ulykker og farer langs veien, folk som forsøker å kaste trolldom på en, eller mot skader, sår og alle slags sykdommer. Henrik Wergeland gjør i sin diktning bruk av begrepet «Amuletkraft».
== Se også ==
Talisman
Lykkebringer
Fetisj
Idol
Maskot
Grimoire
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Amulets – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'amulett'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012.
Prayer shawl
Elfin symbol dictionary | Amulett (av gresk amuletum) er en gjenstand som noen bærer med seg i den tro at den kan gi beskyttelse. | 13,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anakoluti | 2023-02-04 | Anakoluti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Retorikk'] | Anakoluti (fra gresk: ἀνακόλουθον eller ἀνἀκόλουθος av an = uten og akoluthia eller akólouthos = følge) uttrykker et brudd på grammatisk sammenheng i skrift eller tale.Anakoluti er et retorisk virkemiddel hvor setningsstrukturen blir endret. Det er her snakk om slike logiske brister som det advares mot i det latinske uttrykket non sequitur. I diktningen er det som regel snakk om bevisst skifte av perspektiv, noe som gjerne blir benyttet for å forvirre leserne (non sequitur), eller eventuelt for å oppnå en syntaktisk effekt der temaet vris til å introdusere et annet og uventet aspekt. I slike tilfeller kan vi også snakke om anakolutiske setningsforbindelser. James Joyce gjorde bevisst bruk av anakoluti, ettersom han mente dette var et karakteristisk kjennetegn på menneskelig tankeflukt ettersom slikt ikke var uvanlig å høre artikulert i muntlige fremstillinger.
| Anakoluti (fra gresk: ἀνακόλουθον eller ἀνἀκόλουθος av an = uten og akoluthia eller akólouthos = følge) uttrykker et brudd på grammatisk sammenheng i skrift eller tale.Anakoluti er et retorisk virkemiddel hvor setningsstrukturen blir endret. Det er her snakk om slike logiske brister som det advares mot i det latinske uttrykket non sequitur. I diktningen er det som regel snakk om bevisst skifte av perspektiv, noe som gjerne blir benyttet for å forvirre leserne (non sequitur), eller eventuelt for å oppnå en syntaktisk effekt der temaet vris til å introdusere et annet og uventet aspekt. I slike tilfeller kan vi også snakke om anakolutiske setningsforbindelser. James Joyce gjorde bevisst bruk av anakoluti, ettersom han mente dette var et karakteristisk kjennetegn på menneskelig tankeflukt ettersom slikt ikke var uvanlig å høre artikulert i muntlige fremstillinger.
== Dobbelte nektelser og anakronismer ==
Et område som ofte skaper problemer på norsk er ved bruken av doble nektelser:
Det er neppe umulig å unngå at sivile ikke også vil bli rammet
I slaviske språk kan en derimot tillate seg å smøre på både med trippelnektelser og mer, som i Nikita Khrusjtsjovs svar på anklager om statshemmelige lekkasjer:
Jeg overleverte ikke aldri ingen memoarer til ingen.
En annen type setningsbrudd som er alminnelige på norsk skyldes bruk av anakronistiske og motstridende tidsfaktorer:
Imidlertid hadde statsministeren i mellomtiden kommet til å innta det stikk motsatte standpunkt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Silva Rhetoricae reference | Anakoluti (fra gresk: ἀνακόλουθον eller ἀνἀκόλουθος av an = uten og akoluthia eller akólouthos = følge) uttrykker et brudd på grammatisk sammenheng i skrift eller tale. | 13,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scutage | 2023-02-04 | Scutage | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Middelalderen', 'Kategori:Styreformer', 'Kategori:Økonomisk historie'] | Scutage, eller escuage, var en føydal lov i England i middelalderen som tillot en ridder til å kjøpe seg ut av militærtjenesten som han skyldte kronen. Navnet Scutage er avledet fra våpenskjoldet, latin scutum. Begrepet blir stundom noe upresist benyttet for andre pengenivåer på basis av ridderens lønn (utarbeidet i henhold til verdien av det land han besatte).
Institusjonen eksisterte under kong Henrik I av England (regjerte 1100–1135) og Stefan av England (regjerte 1135–1154) da det framsto som scutagium, scuagium eller escuagium. Skapelsen av fraksjoner av ridderens lønn ble antagelig framskyndet av dens introduksjon: holderne av slike fraksjoner kunne bare fratre deres plikter via scutage. Den økende bruken av leiesoldater på 1100-tallet sørget også for pengebetaling fikk stadig større nytte for kronen.
Adskilte nivåer av scutage fikk sine navn fra hærtokt som de ble krevet, eksempelvis «scutage av Toulouse» (eller «den store scutage»), «scutage av Irland», og videre. Skatten som ble krevd fra hver lønn var en mark, et pund eller to marker, men alt over et pund synes unormalt inntil Johan av England (regjerte 1199–1216) som krevde skatter på to marker i de fleste år selv uten påskuddet av krig. Den irritasjonen som kom fra de mange skattene førte til at baronene insisterte på Magna Carta i 1215. Denne forskriften begrenset kongens rett til å pålegge en scutage. Det nye charteret av Magna Carta i 1217 presiserte at nivået for scutage skulle holde seg på det som var vanlig under regimet til Henrik II. I praksis derimot gikk det opp og under Henrik III av England (regjerte 1216–1272) var nivået på scutage på tre marker, men krevde godkjennelse fra baronene og skjedde kun ved fyllestgjørende anledninger.
Deretter skjedde en praksis, muligens så tidlig som under Rikard I av Englands regjering (1189–1199) med godkjennelse fra de store baronene for egne «bøteleggelser» for tillatelsen til ikke å delta i et hærtokt. Denne praksisen synes å ha hvilt på kronens rett til å avgjøre den ville kreve personell eller scutage i rede penger. Et system av spesiell overenskomst synes å ha utviklet seg hovedsakelig for å erstatte det gamle systemet med scutage. Under Edvard I av England (regjerte 1272–1307) utviklet et nytt system av seks skatter, hver så høy som to pund av betalingen.
Scutage ble raskt foreldet som en kilde for inntekt for kongene Edvard II (regjerte 1307–1327) og Edvard III (regjerte 1327–1377) som begge påla kun en skatt hver, og støttet seg heller på andre mer ensartet og direkte former for skattlegging. | Scutage, eller escuage, var en føydal lov i England i middelalderen som tillot en ridder til å kjøpe seg ut av militærtjenesten som han skyldte kronen. Navnet Scutage er avledet fra våpenskjoldet, latin scutum. Begrepet blir stundom noe upresist benyttet for andre pengenivåer på basis av ridderens lønn (utarbeidet i henhold til verdien av det land han besatte).
Institusjonen eksisterte under kong Henrik I av England (regjerte 1100–1135) og Stefan av England (regjerte 1135–1154) da det framsto som scutagium, scuagium eller escuagium. Skapelsen av fraksjoner av ridderens lønn ble antagelig framskyndet av dens introduksjon: holderne av slike fraksjoner kunne bare fratre deres plikter via scutage. Den økende bruken av leiesoldater på 1100-tallet sørget også for pengebetaling fikk stadig større nytte for kronen.
Adskilte nivåer av scutage fikk sine navn fra hærtokt som de ble krevet, eksempelvis «scutage av Toulouse» (eller «den store scutage»), «scutage av Irland», og videre. Skatten som ble krevd fra hver lønn var en mark, et pund eller to marker, men alt over et pund synes unormalt inntil Johan av England (regjerte 1199–1216) som krevde skatter på to marker i de fleste år selv uten påskuddet av krig. Den irritasjonen som kom fra de mange skattene førte til at baronene insisterte på Magna Carta i 1215. Denne forskriften begrenset kongens rett til å pålegge en scutage. Det nye charteret av Magna Carta i 1217 presiserte at nivået for scutage skulle holde seg på det som var vanlig under regimet til Henrik II. I praksis derimot gikk det opp og under Henrik III av England (regjerte 1216–1272) var nivået på scutage på tre marker, men krevde godkjennelse fra baronene og skjedde kun ved fyllestgjørende anledninger.
Deretter skjedde en praksis, muligens så tidlig som under Rikard I av Englands regjering (1189–1199) med godkjennelse fra de store baronene for egne «bøteleggelser» for tillatelsen til ikke å delta i et hærtokt. Denne praksisen synes å ha hvilt på kronens rett til å avgjøre den ville kreve personell eller scutage i rede penger. Et system av spesiell overenskomst synes å ha utviklet seg hovedsakelig for å erstatte det gamle systemet med scutage. Under Edvard I av England (regjerte 1272–1307) utviklet et nytt system av seks skatter, hver så høy som to pund av betalingen.
Scutage ble raskt foreldet som en kilde for inntekt for kongene Edvard II (regjerte 1307–1327) og Edvard III (regjerte 1327–1377) som begge påla kun en skatt hver, og støttet seg heller på andre mer ensartet og direkte former for skattlegging. | Scutage, eller escuage, var en føydal lov i England i middelalderen som tillot en ridder til å kjøpe seg ut av militærtjenesten som han skyldte kronen. Navnet Scutage er avledet fra våpenskjoldet, latin scutum. | 13,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steve_Simonsen | 2023-02-04 | Steve Simonsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Everton FC', 'Kategori:Fotballspillere for Preston North End FC', 'Kategori:Fotballspillere for Sheffield United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stoke City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Tranmere Rovers FC', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra South Shields'] | Steve Simonsen (født 3. april 1979 i South Shields i Tyne and Wear) er en engelsk fotballspiller som spiller for Preston North End. Posisjonen hans på banen er keeper. Han har tidligere spilt for Tranmere Rovers, Everton, Stoke City og Sheffield United.
| Steve Simonsen (født 3. april 1979 i South Shields i Tyne and Wear) er en engelsk fotballspiller som spiller for Preston North End. Posisjonen hans på banen er keeper. Han har tidligere spilt for Tranmere Rovers, Everton, Stoke City og Sheffield United.
== Eksterne lenker ==
(en) Steve Simonsen – Transfermarkt
(en) Steve Simonsen – Soccerbase.com
(en) Steve Simonsen – Soccerway
(en) Steve Simonsen – FBref
Steve Simonsens spillerprofil hos stokecityfc.com | |fødtsted = South Shields | 13,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Various_Contrivances_by_which_Orchids_Are_Fertilised_by_Insects | 2023-02-04 | The Various Contrivances by which Orchids Are Fertilised by Insects | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker av Charles Darwin', 'Kategori:Bøker fra 1862', 'Kategori:Vitenskap i 1862'] | The Various Contrivances by which Orchids Are Fertilised by Insects («De mangfoldige tilpasningene hvorved orkideer befruktes av insekter») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1862. Den var hans første større arbeid etter Artenes opprinnelse. I denne boka demonstrerte Darwin hvordan naturlig seleksjon kan forklare hvordan økologiske interaksjoner resulterer i koevolusjon, i dette tilfellet mellom orkideer og insekter.
Boka var en imponerede demonstrasjon av hvordan evolusjonære hypoteser kan forklare utformingen av ulike organer, og av hvordan disse kunne testes empirisk. Samtidig ga boka en bred oversikt over betydningen av pollinering og kan betraktes som grunnleggelsen av pollineringsøkologien som forskningsfelt. Den var den første i Darwins trilogi om konsekvensene av Knight-Darwin-loven (som innebærer at ingen organismer kan bedrive uavbrutt sjølbefruktning). De to andre var The Effects of Cross and Self Fertilisation og The Different Forms of Flowers.
Førsteutgavas fullstendige tittel var On the Various Contrivances by which British and Foreign Orchids Are Fertilised by Insects, and on the Good Effects of Intercrossing («Om de mangfoldige tilpasningene hvorved britiske og utenlandske orkideer befruktes av insekter, og om de fordelaktige effektene av kryssbefruktning»). En noe revidert andre utgave med forkorta tittel kom ut i 1877. Begge ble utgitt på John Murrays forlag.
| The Various Contrivances by which Orchids Are Fertilised by Insects («De mangfoldige tilpasningene hvorved orkideer befruktes av insekter») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1862. Den var hans første større arbeid etter Artenes opprinnelse. I denne boka demonstrerte Darwin hvordan naturlig seleksjon kan forklare hvordan økologiske interaksjoner resulterer i koevolusjon, i dette tilfellet mellom orkideer og insekter.
Boka var en imponerede demonstrasjon av hvordan evolusjonære hypoteser kan forklare utformingen av ulike organer, og av hvordan disse kunne testes empirisk. Samtidig ga boka en bred oversikt over betydningen av pollinering og kan betraktes som grunnleggelsen av pollineringsøkologien som forskningsfelt. Den var den første i Darwins trilogi om konsekvensene av Knight-Darwin-loven (som innebærer at ingen organismer kan bedrive uavbrutt sjølbefruktning). De to andre var The Effects of Cross and Self Fertilisation og The Different Forms of Flowers.
Førsteutgavas fullstendige tittel var On the Various Contrivances by which British and Foreign Orchids Are Fertilised by Insects, and on the Good Effects of Intercrossing («Om de mangfoldige tilpasningene hvorved britiske og utenlandske orkideer befruktes av insekter, og om de fordelaktige effektene av kryssbefruktning»). En noe revidert andre utgave med forkorta tittel kom ut i 1877. Begge ble utgitt på John Murrays forlag.
== Eksterne lenker ==
Fri fulltekstversjon av boka | The Various Contrivances by which Orchids Are Fertilised by Insects («De mangfoldige tilpasningene hvorved orkideer befruktes av insekter») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1862. Den var hans første større arbeid etter Artenes opprinnelse. | 13,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Effects_of_Cross_and_Self_Fertilisation | 2023-02-04 | The Effects of Cross and Self Fertilisation | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikk', 'Kategori:Bøker av Charles Darwin', 'Kategori:Bøker fra 1876', 'Kategori:Vitenskap i 1876'] | The Effects of Cross and Self Fertilisation in the Vegetable Kingdom («Effektene av kryss- og sjølbefruktning i planteriket») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1876. Den handler om konsekvensene av kryss- og sjølbefruktning hos planter. Darwin etablerte med boka det viktige temaet innavlsdepresjon og dokumenterte forekomsten av fenomenet ved hjelp av utallige eksperimenter. En noe revidert annen utgave ble utgitt i 1878.
Dette var den andre boka i Darwins trilogi om konsekvensene av Knight-Darwin-loven (som innebærer at ingen organismer kan bedrive uavbrutt sjølbefruktning). De to andre var Contrivances by which Orchids Are Fertilised by Insects og Different Forms of Flowers.
| The Effects of Cross and Self Fertilisation in the Vegetable Kingdom («Effektene av kryss- og sjølbefruktning i planteriket») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1876. Den handler om konsekvensene av kryss- og sjølbefruktning hos planter. Darwin etablerte med boka det viktige temaet innavlsdepresjon og dokumenterte forekomsten av fenomenet ved hjelp av utallige eksperimenter. En noe revidert annen utgave ble utgitt i 1878.
Dette var den andre boka i Darwins trilogi om konsekvensene av Knight-Darwin-loven (som innebærer at ingen organismer kan bedrive uavbrutt sjølbefruktning). De to andre var Contrivances by which Orchids Are Fertilised by Insects og Different Forms of Flowers.
== Eksterne lenker ==
Fri fulltekstversjon av boka | The Effects of Cross and Self Fertilisation in the Vegetable Kingdom («Effektene av kryss- og sjølbefruktning i planteriket») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1876. Den handler om konsekvensene av kryss- og sjølbefruktning hos planter. | 13,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Datasystem | 2023-02-04 | Datasystem | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Datakomponenter'] | Et datasystem er et system for innputt, behandling, lagring, overføring og utputt av data. Ordet brukes oftest om systemer som er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), og ordet brukes ofte synonymt med IKT-system.
Vanlige komponenter i et datasystem er en eller flere datamaskiner som er forbundet i et datanettverk og som kjører programvare. Programvaren kan igjen deles inn i to hovedtyper:
Basisprogramvare — som operativsystem, nettverksprogrammer og databasehåndteringssystemer — løser generelle oppgaver og kan dermed inngå i mange forskjellige datasystemer med ulike formål.
Applikasjonsprogramvare utfører spesielle oppgaver med bestemte formål.Noen datasystemer er beregnet på menneskelige brukere og inngår dermed i informasjonssystemer. Andre datasystemer er ikke i direkte kontakt med brukere. De er i stedet bygget inn i andre tekniske systemer, for eksempel datasystemer som regulerer jernbanelinjer. De kan derfor kalles innebyggede systemer (fra engelsk: «embedded systems»). Siden de kontrollerer andre systemer stilles det strenge tidskrav til mange innebyggede systemer, som da gjerne kalles sanntidssystemer.
| Et datasystem er et system for innputt, behandling, lagring, overføring og utputt av data. Ordet brukes oftest om systemer som er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), og ordet brukes ofte synonymt med IKT-system.
Vanlige komponenter i et datasystem er en eller flere datamaskiner som er forbundet i et datanettverk og som kjører programvare. Programvaren kan igjen deles inn i to hovedtyper:
Basisprogramvare — som operativsystem, nettverksprogrammer og databasehåndteringssystemer — løser generelle oppgaver og kan dermed inngå i mange forskjellige datasystemer med ulike formål.
Applikasjonsprogramvare utfører spesielle oppgaver med bestemte formål.Noen datasystemer er beregnet på menneskelige brukere og inngår dermed i informasjonssystemer. Andre datasystemer er ikke i direkte kontakt med brukere. De er i stedet bygget inn i andre tekniske systemer, for eksempel datasystemer som regulerer jernbanelinjer. De kan derfor kalles innebyggede systemer (fra engelsk: «embedded systems»). Siden de kontrollerer andre systemer stilles det strenge tidskrav til mange innebyggede systemer, som da gjerne kalles sanntidssystemer.
== Eksterne lenker ==
Bits and bytes - artikkel fra forskning.no 14.6.02 | Et datasystem er et system for innputt, behandling, lagring, overføring og utputt av data. Ordet brukes oftest om systemer som er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), og ordet brukes ofte synonymt med IKT-system. | 13,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Different_Forms_of_Flowers | 2023-02-04 | The Different Forms of Flowers | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikk', 'Kategori:Bøker av Charles Darwin', 'Kategori:Bøker fra 1877', 'Kategori:Vitenskap i 1877'] | The Different Forms of Flowers on Plants of the Same Species («De ulike blomsterformene blant planter av samme art») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1877. Den var Darwins andre bok om mekanismer som finnes hos planter for å hindre sjølbefruktning. I denne boka beskrev han heterostyli i detalj og presenterte andre mulige måter blomster hos samme art kan være ulike på. Ved siden av de mange eksemplene i orkideboka hans viser denne boka hvordan naturlig seleksjon har modifisert blomsterstrukturer for å sikre krysspollinering.
Dette var også den siste boka i Darwins trilogi om konsekvensene av Knight-Darwin-loven (som innebærer at ingen organismer kan bedrive uavbrutt sjølbefruktning). De to andre var Contrivances by which Orchids Are Fertilised by Insects og Effects of Cross and Self Fertilisation.
| The Different Forms of Flowers on Plants of the Same Species («De ulike blomsterformene blant planter av samme art») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1877. Den var Darwins andre bok om mekanismer som finnes hos planter for å hindre sjølbefruktning. I denne boka beskrev han heterostyli i detalj og presenterte andre mulige måter blomster hos samme art kan være ulike på. Ved siden av de mange eksemplene i orkideboka hans viser denne boka hvordan naturlig seleksjon har modifisert blomsterstrukturer for å sikre krysspollinering.
Dette var også den siste boka i Darwins trilogi om konsekvensene av Knight-Darwin-loven (som innebærer at ingen organismer kan bedrive uavbrutt sjølbefruktning). De to andre var Contrivances by which Orchids Are Fertilised by Insects og Effects of Cross and Self Fertilisation.
== Eksterne lenker ==
Fri fulltekstversjon av boka | The Different Forms of Flowers on Plants of the Same Species («De ulike blomsterformene blant planter av samme art») er en bok som Charles Darwin ga ut i 1877. Den var Darwins andre bok om mekanismer som finnes hos planter for å hindre sjølbefruktning. | 13,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viking_Fotballklubb | 2023-02-04 | Viking Fotballklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballag etablert i 1899', 'Kategori:Fotballag i Stavanger', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Viking Fotballklubb'] | Viking Fotballklubb er et fotballag fra Stavanger, og er Rogalands største. Klubben har både herrelag og damelag.
| Viking Fotballklubb er et fotballag fra Stavanger, og er Rogalands største. Klubben har både herrelag og damelag.
== Viking kvinner ==
Laget spiller sine hjemmekamper på Viking stadion, som ble åpnet i 2004.
Lagets drakter består av mørkeblå trøyer, hvite bukser og mørkeblå strømper.
=== Seriespill 2022 ===
Fotballsesongen 2022 befinner Vikings A-lag seg i 2. div kvinner avd. 4.Hovedtrener (per mars 2022) er Helge Aune, med Egil Østenstad, Gry Tofte Ims og Ellen Heggheim som hjelpetrenere, og Dino Serdarevic som keepertrener.
=== Spillerstall kvinner ===
Oppdatert 30. september 2022
== Viking menn ==
Med sin andreplass på maratontabellen er herrelaget et av Norges beste fotballag gjennom tidene, noe som tradisjonelt vektes tyngre enn for eksempel antall cupmesterskap. Laget har spilt i toppdivisjonen siden den ble etablert, med unntak av sesongene 1966–67,1987–88 og 2018. Viking har til sammen tatt åtte seriemesterskap og seks norgesmesterskap, og er det fotballaget i Norge med flest sesonger (57 per 2015) i toppdivisjonen.
Laget spiller sine hjemmekamper på Viking stadion, som ble åpnet i 2004. Tilskuerrekorden er 16 600 mot Brann 24. juni 2007. Kapasiteten er 15 900 tilskuere.
Lagets drakter består av mørkeblå trøyer, hvite bukser og mørkeblå strømper.
=== Eliteserien 2023 ===
=== Spillerstall herrer ===
Oppdatert 2. februar 2023
==== Utlånte spillere ====
== Historie ==
Idrettslaget Viking ble grunnlagt i Stavanger 10. august 1899. Den første fotballen som Viking kjøpte, ble levert fra Hall & Hamlin i Hull, England i september 1899.På 1950-tallet hadde klubben grupper for herrefotball, friidrett, boksing, bryting, håndball og orientering. I 1986 ble idrettslaget splittet i Viking Fotballklubb, Viking Ishockeyklubb og Viking Håndball.
Viking FK er en av Norges mest suksessfulle fotballklubber. Klubbens herrelag har andreplass på maratontabellen fra 1949 til 2018.Viking har spilt i toppdivisjonen siden den ble etablert, med unntak av tre korte perioder (1966-67, 1987-88 og 2018). Dette gjør at Viking er laget med flest sesonger i toppserien gjennom tidene, med god margin (57 sesonger, mot 2.-plass Rosenborgs 44 sesonger). Klubben har til sammen vunnet åtte seriemesterskap (1958, 1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991) og seks norgesmesterskap (1953, 1959, 1979, 1989, 2001 og 2019).
=== Klubbens logo og vimpel ===
Vikings logo er et splittflagg med rød bunn med Viking F.K. øverst og Stavanger nederst i gule bokstaver. Stiftelsesåret 1899 står under Stavangers tidligere byvåpen i midten, en eikestubbe (selv om byvåpenet faktisk har en vinranke) med spirende blad inne i en stilisert laurbærkrans (alt i gult). Vikings vimpel er en trekantet vimpel med den spisse enden ned med mørkeblå bunn. Øverst står det Viking F.K. med stor skrift og under noe mindre stiftet 1899, begge i hvitt med en viking med hjelm, kappe og en øks i hendene mens han har høyre fot oppå en fotball alt i hvitt. Like under er Vikings logo og under der igjen står det seriemestere: 1958, 1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991 og nederst cupmestere: 1953, 1959, 1979, 1989, 2001.
I 2019 ble den gamle logoen oppdatert og særlig eiekestubben ble gjort tydeligere. Det ble i 2020 også snakket en del om å fornye og oppgradere den grafiske profilen til klubben og de ble derfor laget forslag som klubbens medlemmer ble fikk til en «rådgivende avstemming» . Det ble dermed bestemt at man skulle fornye logoen.
=== Starten ===
«Ballen kom fra England. Den ble skipet over Nordsjøen, vugget over havet, seilt inn i Vågen, og den var ikke rund en gang.». Fotball kom til Stavanger relativt tidlig og Viking ble dannet i Stavanger den 10. august 1899. Stiftelsesmøtet ble avholdt i Martin Egelands hus, et auksjonslokale i Verksgata 14 på hjørnet mellom Verksgata og Fiskepiren. Blant mennene som var samlet der, var noen som hadde brutt ut av roklubben og turnforeningen. Lauritz Rosnæs fikk vervet som klubbens første formann. Forsamlingen vedtok klubbflagg, kontingent, drakten (som skulle bestå av en hvit trøye, en grønn kalott og skjerf, og en sid, hvit bukse) og at enhver uberyktet mann over 16 år kunne bli medlem.Året etter at Viking ble etablert kom klubben Norrøna, og den første fotballkampen i Stavanger gikk ikke uventet mellom Norrøna og Viking. En kamp som Viking vant 1-0. I starten spilte Viking for det meste mot lokale lag. Viking-formann Finn Brodahl ble en person som startet et vendepunkt i klubben, da han hentet inn spillere fra gutteklubbene til Viking og etablerte et lag som tok seg helt til semifinalen i cupen i 1925. Året etter vant klubben sitt første kretsmesterskap, mot byrival SIF. Denne triumfen ble gjentatt i 1928 da Viking hadde ansatte skotten Don Coleman som trener, han utviklet blant annet det lette kortpasningspillet som kom til å kjennetegne klubben.
=== 1930- og 1940-tallet ===
I 1930 røk Viking ut av cupen i kvartfinalens omkamp mot Ørn Horten. En ny æra i klubbens historie startet i 1931 da Viking startet med Reidar Kvammen på 17 år, Bertram Jacobsen på 18 år og William Danielsen som kun var 15 år i kampen mot Ulf i Sandnes. Rivaliseringen med SIF endte etter at Viking for aller siste gang avga kretsmesterskapet til SIF. Viking var blitt byens beste lag. Seier i kretsmesterskapet ble en vane. Fra 1930-tallet etablerte klubben seg også på nasjonalt nivå. 1. oktober 1933 spilte Viking semifinale i NM mot Lyn og Viking etablerte seg som et publikumslag. «Norges østerrikere», skrev hovedstadspressen. Etter ekstraomganger sto det 3-2 til Viking. Viking gikk helt til cup-finale i 1933, som de tapte for Mjøndalen. I løpet av 1930-tallet produserte klubben flere av sine best kjente spillere, blant annet Reidar Kvammen, som spilte på Bronselaget under OL i Berlin i 1936. Hans bror Arthur Kvammen og Bernhard Lund spilte også for Norge. Gjennom hele 30-årene nådde laget høyt opp i cupsammenheng, dog uten å gå helt til topps, med en ny semifinale i 1935, kvartfinale 1937 og et 10-0 tap i NM-kvartfinalen for Fredrikstad i 1939. I løpet av 1930-tallet ble Reidar Kvammen en etablert fotballstorhet. Også Bernhard Lund, Arthur og Sverre Kvammen og William Danielsen debuterte på landslaget i løpet av dette tiåret.
Da andre verdenskrig brøt ut i Norge 9. april 1940, ble det naturligvis vanskeligere forhold for idretten. Etter et siste møte i «Totalen» i januar 1941 gjemte klubben vekk pokalene hos betrodde medlemmer, og tømte kassen. Idrettsstreiken, den første sivile motstandsfronten, varte i over fire år, krigen i mer enn fem. Viking, som alle andre idrettslag, satte brått punktum da nazistene forsøkte å kapre nordmenns lojalitet gjennom sporten. Etter krigen i 1958 ble statuen «Fotballspilleren» som er et minnesmerke over falne idrettsmenn under krigen, laget av billedhuggeren Magnus Vigrestad, reist i Holbergsgata ved gamle Stavanger stadion. Denne var bekostet av idrettsungdom i Stavanger.
Den 21. juni 1945 vendte Viking tilbake på Stavanger Stadion i kampen Viking mot SIF, foran fem tusen tilskuere. I perioden etter krigen var det flere nye spillere slik som Inge Paulsen og Torgeir Torgersen, men også spillere som hadde spilt for klubben før krigen, blant annet Lauritz Abrahamsen på venstre back, med Tonning Skjæveland som midtstopper, Thore Thu sentralt på midten og William Danielsen som indreløper. Men det var også flere spillere som manglet, som enda ikke hadde vendt tilbake etter å ha sneket seg over svenskegrensen eller blitt sendt til Grini og tyske tukthus. Blant annet Reidar Kvammen, som var en nedslitt kropp da han ble hentet ut fra Stutthof konsentrasjonsleir. I 1947 var Viking gjenreist og tilbake i god form. Det ble et eventyrlig cupår, med 4-0 over Gjøvik Lyn i 3. runde, 6-0 over Årstad og 1-0 borte mot Brann i de påfølgende rundene. I semifinalen ventet Mjøndalen. Først borte, som endte i uavgjort 1-1. Til hjemmekampen var det stor begeistring og det brøt ut panikk i køen ved Prostebakken utenfor butikken til billettselger Arne Hidles sportsforretning, noe som endte med 20.000 mennesker på Stadion i hjemmekampen. Georg Monsen smalt inn 1-0 og 2-0 og Inge Paulsen økte til 3-0. Viking var klar for sin andre NM-finale. Den skulle spilles uten Reidar Kvammen, som tråkket feil og vred kneet. I finalene møtte Viking Skeid og tapte 0-2. Men over 114.000 mennesker så Viking i cupen i 1947, det vil si over 14.000 per kamp i snitt. I 1948 spilte Reidar Kvammen hovedrollen. Han hadde 49 landskamper femten år etter sin landslagsdebut og i juni ble han tatt ut til kampen mellom Norge mot Danmark i Idrætsparken. Ikke bare spilte han, Norge vant 1-0 og Kvammen var god. «Norges alle tiders største fotballbegavelse», ifølge fotballpresident Reidar Dahl etter kampen. Reidar Kvammen var den første nordiske spilleren som hadde oppnådd et halvt hundre landskamper.
=== 1950-tallet De første medaljene ===
Etter andre verdenskrig ble Viking endelig en av de dominerende klubbene på 1950-tallet. Viking ble norgesmester i fotball for første gang da de slo Lillestrøm 2-1 i cup-finalen i 1953. et skal ha vært en underholdende kamp hvor Håkon Kindervåg og Kåre Ingvaldsen var målscorere for Viking. Denne cupfinalen var faktisk den tredje i Vikings til da 54 år lange historie, men dette var bare begynnelsen. Viking vant sitt første seriemesterskap i 1958. Viking ble seriemester i fotball etter å ha slått Skeid, som ble cupvinnere det året, 2-0 i seriefinalen. Året etter ble Viking igjen Norgesmester etter at de vant 2–1 over Sandefjord Ballklubb i 1959. Keeper Sverre Andersen var den mest fremtredende spiller i sin generasjon, mens Edgar Falch også fikk flere kamper for landslaget. Rolf og Kåre Bjørnsen, Åsbjørn Skjærpe og Leif Nicolaysen var andre viktige spillere, mens en ung Olav Nilsen startet sin store Viking-karriere i 1959. Klubbens tilskuerrekord stammer fra 1959 da 18 892 tilskuere så Viking slå Odd 4-0 i semifinalen i cupen.
=== Gullalderen ===
Mens 1960-tallet ble et roligere tiår for Viking, kom klubben tilbake og dominerte norsk fotball på 1970-tallet. Viking vant fire seriemesterskap på rad fra 1972 til 1975, i tillegg til 1979 da de også tok the double og ble cupmester. Trener i 1972, Kjell Schou-Andreassen, har fått æren for å legge grunnlaget for suksessen. Likevel fikk laget ny trener hvert år, og Sverre Andersen, Stuart Williams og Olav Nilsen ledet laget til seier de påfølgende år, og Tony Knapp var trener for 1979-laget. Midtbanespiller Olav Nilsen var også en avgjørende spiller på banen i første halvdel av tiåret, og fikk tilnavnet "Olav Viking", mens kollega Svein Kvia ble årets spiller ved flere anledninger. Reidar Goa, Hans Edgar Paulsen, Erik Johannessen, Inge Valen, Johannes Vold, Svein Hammerø, Gunnar Berland og Trygve Johannessen var andre nøkkelspillere.
=== Nedrykk ===
1980-tallet startet bra. Kjell Schou-Andreassen returnerte for å ta klubben til seriemesterskap i 1982. De ble også nummer to i serien i 1981 og 1984, og i cupen i 1984. I denne perioden hadde klubben spillere som Bjarne Berntsen, Per Henriksen, Erik Thorstvedt, Svein Fjælberg, Nils Ove Hellvik, Tonning Hammer, Isak Arne Refvik, Torbjørn Svendsen, Trygve Johannessen og Gary Goodchild. Likevel rykket klubben ned etter 1986-sesongen, og 1987 ble en av klubbens verste sesonger med en åttendeplass i andre divisjon.
=== Opprykk ===
Noe måtte gjøres, og løsningen ble å bruke store summer på å hente inn den svenske treneren Benny Lennartsson og spillerne Kjell Jonevret og Per Holmberg. Satsingen lønte seg da Alf Kåre Tveit sikret et kontroversielt straffespark i 95. minutt mot Vard i siste seriekamp i 1988. Arild Ravndal skåret og ga Viking seieren som sikret opprykk, kjent som "Mirakelet i Haugesund". Dette signaliserte starten på en ny æra, og klubben vant cupen i 1989 og serien i 1991. Lars Gaute Bø, Roger Nilsen, Kent Christiansen, Egil Fjetland, Jan Fjetland, Trond Egil Soltvedt, Mike McCabe og Børre Meinseth var andre nøkkelspillere på et ungt Viking-lag.
=== 1990-tallet ===
Mange av de unge spillerne på laget som vant seriegull i 1991 klarte ikke å leve opp til forventningene, og klubben lå i fare for å rykke ned i 1992. Bjarne Berntsen tok over som trener etter Arne Larsen Økland midt i sesongen og sikret fortsatt Tippeliga-spill, i tillegg til at de nesten slo ut FC Barcelona av europacupen. Klubben kjempet om seriemedaljer største delen av 1990-tallet, men klarte ikke å ta seriegullet fra Rosenborg. 1990-tallet førte også med seg stor eksport av norske fotballspillere, og Viking tjente godt på salg av blant andre spissen Egil Østenstad til Southampton i 1996 og keeper Thomas Myhre til Everton i 1997. Gunnar Aase, Lars Gaute Bø, Magnus Svensson, Bjarte Lunde Aarsheim, Kenneth Storvik, Roger Nilsen og Ingve Bøe var andre nøkkelspillere i denne generasjonen.
=== 2000–2010: «Vi er ikke en klubb som samler på 5.-plasser» ===
Benny Lennartsson kom tilbake i 2000 for å ta over for danske Poul Erik Andreasen, og det resulterte i en bronsemedalje og cupfinale mot Odd samme år. Det påfølgende året ble sesongen kronet med et cupmesterskap og enda en bronsemedalje. På grunn av god plassering i serien fikk Viking plass i UEFA-cupens første runde. Den første kampen ble spilt mot Chelsea på Stamford Bridge, engelskmennene tok ledelsen etter 44 minutter ved Jimmy Floyd Hasselbaink og økte til 2-0 ved Enrique de Lucas etter 68 minutter. Et lite håp ble tent for Stavangerlaget da innbytter og engelskmann Ben Wright skåret et mål etter ett minutt på overtid. Den 3. oktober 2002 ble en minneverdig dag for Viking og står som en av fotball Norges største bragder noensinne, da retur kampen ble spilt på Stavanger stadion. Viking fikk en god start på hjemmekampen da Morten Berre kranglet inn 1-0 målet etter en corner da det var spilt 8 minutter, finnen Peter Kopteff la på til 2-0 etter 35 minutter. Frank Lampard til 2-1 etter 45 minutter og så kom det to raske mål etter en times spill, først et av Erik Nevland og så et minutter etterpå av John Terry. Dermed var stillingen 3-2 og Chelsea lå an til å gå videre på bortemålsregelen, men et flott mål av Nevland i det 88 minutt sørget for en sensasjonell seier for Viking. Da sluttsignalet ble gitt tok trener Benny Lennartsson av gårde på en ellevill jubeltur. Han inntok Alf Kåre Tveits legendariske «fygar». Dette medførte en strekkskade for treneren som haltet litt i dagene etter. Lennartsson fikk vite av direktør Bjarne Berntsen at Viking ikke ønsket å forlenge kontrakten med ham etter 2002-sesongen. Selv om han bestemte seg for ikke å kommentere saken i mediene, gjorde han ett unntak for Stavanger Aftenblad hvor han sa: «Jeg skal bruke fem ord for å beskrive hva jeg føler: Fornedrende. Dårlig stil. Helt uenig».
I 2003 tok Kjell Inge Olsen over som trener og klubben endte på en noe skuffende femteplass i serien. Man spilt også den siste kampen på ærverdige Stavanger stadion mot Stabæk i siste hjemmekamp denne høsten. På begynnelsen av 2004-sesongen flyttet Viking til ny stadion i Jåttåvågen, Viking stadion. Olsen gav seg som trener etter skuffende resultater på høsten og våren og inn kom først Bjarne Berntsen (midlertidig) og senere den meritterte engelskmannen Roy Hodgson som tok over som trener. Klubben endte på niendeplass i sin første sesong på nytt stadion, og femteplass året etter. Brede Hangeland, Egil Østenstad, Peter Kopteff og Frode Hansen var viktige spillere i denne perioden. På slutten av sesongen sluttet Roy Hodgson som trener for å ta over Finland, og han ble erstattet av Tom Prahl. I den forbindelse uttalte Viking-formann Ole Rugland det etter hvert så kjente sitatet «Målet for Viking må alltid være medaljer. Vi er ikke en klubb som samler på 5.-plasser». 2006-sesongen startet dårlig for laget under Prahls ledelse, og dårlig ble raskt verre. Med syv kamper igjen å spille, lå det engang så fryktede laget nederst på tabellen. Noe måtte gjøres, og den trenerenomaden og blant annet tidligere Start-treneren Tom Nordlie ble ansatt på en 3-måneders kontrakt for å erstatte Tom Prahl og berge Viking fra nedrykk. Med ny trener vant Viking tre av de fire første kampene, og klatret til tiendeplass, men tapte så to kamper på rad og falt til nedrykksplass. Fra nest sisteplass så det ut til at det beste klubben kunne håpe på var kvalifiseringsplass. Seriefinalen ble spesiell, da Viking knuste sølvvinner Brann 5-0 hjemme og passerte både Ham-Kam og Odd Grenland på tabellen og endte på en sikker 11.-plass.
Tom Nordlie var favoritt til å bli trener også neste sesong, men han valgte Lillestrøm. Kort tid etter ansatte Viking Uwe Rösler (en uke etter at han var erstattet av Tom Nordlie i Lillestrøm) som deres nye trener. 2007-sesongen gikk mye bedre enn det forrige. Viking tapte ingen seriekamper på hjemmebane og endte på tredjeplass. I forkant av 2008 hadde Viking en bred og stabil stall og var regnet som en av tittelkandidatene. VG gikk så langt som å tippe at Viking kom til å vinne serien i 2008 [1]. Viking forsterket stallen foran sesongen med de unge og lovende tsjekkerne Martin Fillo og Ålesunds toppskårer Joakim Austnes de to store signeringene, mens Thomas Myhre skulle få spille en hel sesong i mål etter tilbakekomsten året før. Men 2008 var sesongen da de fleste storlagene skuffet (utenom Stabæk), Viking endte på en 6.-plass og sesongen ble sett på som en fiasko. For den tradisjonsrike klubben ble 2009 en skikkelig nedtur. Sentrale spillere som danskene Nicolai Stokholm og Allan Gaarde var borte, men Tomasz Sokołowski var den mest profilerte nykommeren. Uwe Rösler fortsatte som trener for det tredje året og det var igjen knyttet store forventninger til at han nå måtte levere. Viking hadde mye problemer med skader og slet med spill og formasjoner, og det ble aldri helt bra. Lenge lå Viking på midten av en tett tabell, men åtte serierunder før slutt innledet Viking en tapsrekke som ikke ble brutt før i avslutningskampen med 1-0 over Tromsø, og med det endte Viking som nummer 10. Kampen var Thomas Pereira siste obligatoriske Viking kamp i en lang og trofast karriere i klubben og Pereira ble etter sesongen hedret med en testimonial som takk for 13 år i klubben. Etter sesongen ble Uwe Rösler og Viking ble enige om å avslutte sitt samarbeid (Selv om Rösler hadde signert ny treårskontrakt samme vår!).
=== 2010–2019 ===
Allerede 1. desember 2009 ble det klart at den tidligere landslagssjefen Åge Hareide skulle overta trener ansvaret i Viking fra 2010 og ut 2011-sesongen. Inn kom en del nye spillere, blant annet den svenske spissen Patrik Ingelsten (for fem millioner kr) fra SC Heerenveen og den norske landslagskeeperen Rune Jarstein ble hentet fra Rosenborg. I sommerpausen kom den tidligere Viking-spilleren Erik Nevland hjem til klubben etter spill i nederlandske Groningen og engelske Fulham. Han spilte sin siste kamp i Europaligaen finalen i 2010. Viking endte på en 9.-plass i 2010. I 2011 var Viking igjen tippet plant som medaljekandidat av flere fotballeksperter, både på tv og i nettavisene. Det ble bygget opp store forhåpninger til klubben, som nå hadde en relativt god stall, en merittert trener i Hareide og flotte klubbfasiliteter og som i tillegg hadde flere gode resultater i forsesongen. Unge talenter som Valon Berisha og Yann-Erik de Lanlay spilte flere gode kamper i førsesongen og ble også fremhevet som viktige talenter. Etter en elendig start på sesongen 2011 valgte sportsdirektør Egil Østenstad og ta ansvar for flere års sammenhengende sportslige nedturer og si opp sin stilling den 8. juni 2011. To dager før valgte Viking å kvitte seg med et omdiskutert kunstverk av kunstneren Jimmie Durham, ett grønt bilvrak med en 2,3 tonn tung stein oppå som av enkelte har sett på som «forhekset» eller forbundet med «dårlig karma». I september ble det også klart at Ole Rugland ville gi seg som styreleder, ingen styreformann i Viking har ledet klubben sammenhengende så lenge som ham. Han fikk sitt første styreverv i Viking FK i 1992 og fra 1999 har han ledet styret i Viking Fotball ASA. Den samme rollen har han hatt i Viking FK siden 2002. Sesongen 2011 endte med en 11.-plass og cup-exit i kvartfinalen. Dette var både skuffende og overraskende, i hvert fall i forhold til hvilke "tabelltips" klubben hadde fått i media før seriestart. Den 8. juni 2012 ble klubben og manager Hareide enig om et sluttvederlag i forbindelse med opphøret av ansettelsesforholdet, begrunnet svake sportslige resultater. Fra Hareide tok over som trener i 2010 tok Viking i snitt 1,28 poeng i snitt per eliteseriekamp, dette er dermed den dårligste poengfangsten de siste 15 årene (Kun slått av Tom Prahls periode som trener da klubben kun tok 1 poeng i snitt per eliteseriekamp).19. juni 2012 tok Kjell Jonevret over som hovedtrener for Viking. Han hadde da vært arbeidsledig etter han måtte gå fra Molde i 2010. Første sesongen til Jonevret ble en god 5. plass, men neste sesong ble en nedtur med en 10. plass. i 2015 var Viking igjen på 5. plass, noe som var en bra plassering, mtp hvordan økonomien var i klubben. I den påfølgende sesongen ble det igjen en 5.plass, og man kom i tillegg til en semifinale i cupen. Her møtte Viking Sarpsborg på Viking Stadion, hvor Sarpsborg vant 1-0 etter ekstraomganger. I 2016 gikk sesongen noe som forventet med en 8. plass, men etter sesongen ble det bekreftet at Jonevret var ferdig i Viking som følge av ulike ambisjonsnivå i forhold til resten av styret. Jonevret tok totalt 1,59 poeng i snitt per eliteseriekampnår han var i Viking. Hans etterfølger ble hans assistent Ian Burchnall, noe som ble hans første sesong som hovedtrener i en klubb. Det ble en svært tung sesong som etter flere formasjoner og dårlige kamper endte i nedrykk til 1. divisjon, for første gang siden 1988. Burchnall var svært godt likt av både fans og spillere, men 3 kamper før slutten av sesongen fikk Burchnall sparken som følge av nedrykket. Etter en måned med spekulasjoner ble det klart at Bjarne Berntsen igjen skulle bli hovedtrener i Viking. Sammen har han med seg tidligere Vikingspiller Bjarte Lunde Aasheim og tidligere Vidar trener Morten Jensen.I 2018 spilte Viking i 1. divisjon og endte til slutt med å vinne ligaen foran Mjøndalen på andre plass. Sesongen var preget av et ungt lag som svingte i prestasjonene, og på 30 kamper ble det 20 seiere, 1 uavgjort og hele 9 tap. Tommy Høiland endte som toppstårer i ligaen med sine 21 mål. Johnny Furdal ble etter sesongen kåret til årets spiller i OBOS-ligaen og Kristian Thorstvedt ble kåret til årets gjennombrudd i OBOS-ligaen. Opprykket ble klart i den siste serierunden hjemme mot Kongsvinger IL hvor Viking hadde solgt ut stadion med over 17 000 tilskuere innenfor portene. Etter kampen ble banen stormet og man feiret opprykket sammen med spillerne.
Viking hadde en god sesong tilbake i Eliteserien, og endte på øvre halvdel av tabellen for første gang siden 2016. I tillegg vant de cupen med 1-0 over Haugesund FK. 14. november 2019 overtok André Danielsen toppen av adelskalenderen for antall kamper i Viking da han spilte sin kamp nummer 552 for Viking og passerte Svein Kvia, med seksten sesonger i klubben.
== SR-Bank Arena ==
SR-Bank Arena er hjemmearenaen til Viking. Fra 1917 spilte Viking sine hjemmekamper på Stavanger stadion, men på 2000-tallet kom det konkrete planer om å flytte og bygge et nytt fotballstadion. 1. mai 2004 ble Viking stadion åpnet da Viking spilte 1–1 i seriekampen mot Molde foran et fullsatt stadion med 15 300 tilskuere. Tilskuersnittet ble den sesongen 12 439 som var det høyeste snittet i Vikings historie. Den nåværende rekorden ble satt i 2007 da snittet lød på 15 936 tilskuere.Stadion ligger ved Jåttåvågen i Hinna bydel. Stadionet er utstyrt med kun sitteplasser, varmelamper i taket og ellers moderne fasiliteter. Viking stadion har også VIP-områder på stadion, med plass til 1 040 VIP-gjester, og den totale tilskuerkapasiteten er 15 900. Dette flotte anlegget som mange anser som det fineste stadionet i Norge kostet 160 millioner kroner. Det har vært planer om å bygge ut stadion på grunn av kapasitetsmangel og økt publikums interesse, men det har ikke skjedd noen store endringer.
Arenaen blir også brukt til storkonserter, noe som har gitt Stavanger flere store konserter de siste årene. Jærbanen går rett forbi Viking Stadion og det ble åpnet en ny stasjon her i 2008, i forbindelse med dobbeltsporet ble Jåttåvågen holdeplass som er integrert i stadionanlegget åpnet. Det går også hurtigbåter og mange busser i forbindelse med kampene og konserter på Stadion.
Til seriestarten 2012 fikk Viking to nye storskjermer, hvorav den ene er eliteseriens største på hele 55 kvadratmeter. Det er Viking hovedsponsor Lyse som betaler for skjermene og IT-bedriften Atea som er leverandør. TV Vest skal produsere bildene under og sendingen før kampene.
9. juni 2012 ble det satt tilskuerrekord med 25 000 på Viking stadion under en konsert da Mods fra Stavanger spilte en utsolgt engangskonsert. Andre som har som har hatt konserter på Viking stadion inkluderer R.E.M., Bob Dylan, Bryan Adams, Roger Waters og Robbie Williams.
== Vikings hjemmeside ==
Fotballen.eu, i samarbeid med Umbro og Sport samt spillavisen TIPS, kåret Viking Fotballklubb til norgesmester i fotballweb 2007. I 2008 endte de på andreplass mens de i 2009 var tilbake på topp.Viking vant nok en nettkåring i mars 2011. Denne gang er det kommunikasjonbyrået Nucleus som har vurdert tippeligalagenes nettsider. Et storlag verdig, er konklusjonen om Viking-weben.
«Stilig design, oversiktlig, og lett å bruke. Hyppige nyhetsoppdateringer, og hele seks ferske artikler på evalueringsdagen er utvilsomt imponerende.
Historie og statistikkdelen kan vanskelig gjøres bedre. Her finner man lett frem til det tiåret man ønsker, og det er bare å fordype seg i Vikings lange historie. Uten problemer finner man frem til tidligere spillere enten alfabetisk eller via søketjenesten.»
== Viking Fotballklubbs styre ==
Viking FKs styre er ansvarlige for driften av Viking Fotballklubb og breddeavdelingen, mens Viking fotball ASA er ansvarlig for elitesatsingen. I Viking FKs § 15 om idrettslagets styre står det hvilke oppgaver og forpliktelser styret i Viking FK har. Styret er idrettslagets høyeste myndighet mellom årsmøtene.
Styret i Viking Fotballklubb per 2021:
Erik Nevland (daglig leder)
Rune Bertelsen (styreleder)
Eirik Myhre (nestleder)
Espen Brevik (styremedlem)
Arild Ravndal (styremedlem)
Odd Egil Flokketveit (styremedlem)
Heidi Skare (styremedlem)
Grethe Simonsen (styremedlem)
Arne Nordhagen (styremedlem)
== Viking Fotball ASs styre ==
Viking Fotball AS er ansvarlig for driften av Viking Fotballklubbs elitesatsing. Viking Fotball AS ble stiftet i 1998 og er registrert som allmennaksjeselskap under bransjen «sport og idrett ellers». Tidligere navn på var Viking Fotball ASA, og ble endret til Viking Fotball AS i 2017. Ole Rugland var Vikings styreleder fra 2002-sesongen, og var en nøkkelperson i byggingen av det nye Viking Stadion i Jåttåvågen.
Styret i Viking Fotball AS per 2020:
Eirik Bjørnø (daglig leder) Fra de øvrige aksjonærene
Jan Henrik Jelsa (styremedlem) Fra de øvrige aksjonærene
Rune Bertelsen (styremedlem) Fra Viking FK
Heidi Skare (styremedlem) Fra Viking FK
Merethe Berge Paasche (styremedlem) Fra de øvrige aksjonærene
Erik Hestnes Sæstad (varamedlem) Fra de øvrige aksjonærene
Eirik Myhre (varamedlem) Fra Viking FK
== Meritter herrelag ==
Seriemestere: 1958, 1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991
2.-plass: 1981, 1984
3.-plass: 1968, 1971, 1978, 1994, 1996, 2000, 2001, 2007, 2021
Cupmestere: 1953, 1959, 1979, 1989, 2001, 2019
Cup -tapende finalist: 1933, 1947, 1974, 1984, 2000
=== Sesong for sesong ===
=== Flest mål scoret for Viking ===
== Koeffisient-rangering (UEFA) ==
Den følgende tabellen viser Viking FKs plassering på koeffisient-rangeringen til UEFA (per 22. desember 2022):
== Æresmedlemmer ==
Æresmedlem i Viking Fotballklubb er en utmerkelse som deles ut av styre i Viking FK i henhold til statuttene i klubben. Medlemmer av Viking FK som har ytet klubben særskilt tjeneste kan innvoteres som æresmedlemmer. Forslaget må komme fra et enstemmig styre eller fra et enstemmig æresmedlemkollegium. Det kreves da tre fjerdedeles flertall blant de stemmeberettigede på årsmøtet for stadfestelse dette. Ved spesielle jubileer kan stadfestelsen bli foretatt av styret og æresmedlemkollegiet. Dette skal være enstemmig.
Som æresmedlem i Viking følger det også med goder, og dette innebærer at personer med æresmedlemskap har gratis adgang på de beste plasser for 2 personer ved alle Viking arrangementer.
=== Æresmedlemmer i Viking ===
Andreas Bredal Wessel, Æresmedlem fra 1908
Reidar Kvammen, Æresmedlem fra 1948
William Danielsen, Æresmedlem fra 1970
Olav Lund, Æresmedlem fra 1970
Palmer Stangeland, Æresmedlem fra 1974
Sverre Andersen, Æresmedlem fra 1979
Olav Nilsen, Æresmedlem fra 1979
Arne Idar Johannessen, Æresmedlem fra 1983
Arild Evjen, Æresmedlem fra 1984
Martin Larsen (Fotballspiller), Æresmedlem fra 1989
Sigbjørn Slinning, Æresmedlem fra 1994
Reidar Goa, Æresmedlem fra 2000
Lauritz Abrahamsen, Æresmedlem fra 2001
Ole Rugland, Æresmedlem fra 2009
Erik Johannessen, Æresmedlem fra 2020
== Flest kamper for Viking Herrer ==
== Trenere for Viking Herrer ==
1946: Reinhard Andersen
1947–1949: Sophus Jensen
1950: Frantz Gutkas
1951–1952: Gunnar Stensland
1953–1954: Georg Monsen
1955: William Danielsen
1956–1957: Georg Monsen
1958–1959: Jens Opsahl/William Danielsen
1960: Jens Opsahl/Sverre Andersen
1961: Svend Aage Jespersen
1962–1963: Georg Monsen
1964: Reidar Kvammen
1965: Georg Monsen
1966: Sverre Andersen/Claus Ellingsen
1967–1970: Sverre Andersen
1971–1972: Kjell Schou-Andreassen
1973: Sverre Andersen
1974: Stuart Williams
1975: Olav Nilsen
1976: Arvid Knutsen
1977: Svein Kvia/Arne Johannessen
1978–1981: Tony Knapp
1982: Kjell Schou-Andreassen
1983: Andreas Morisbak
1984: Keith Blunt (vår)
1984: Svein Kvia (høst)
1985: Bill Foulkes (vår)
1985: Sverre Andersen (høst)
1986–1987: Svein Kvia
1987: Kjell Schou-Andreassen (høst)
1988–1991: Benny Lennartsson
1992: Arne Larsen Økland
1992–1995: Bjarne Berntsen
1996–1999: Poul Erik Andreasen
2000–2002: Benny Lennartsson
2003–2004: Kjell Inge Olsen
2004: Bjarne Berntsen (midlertidig)
2004–2005: Roy Hodgson
2006: Tom Prahl
2006: Tom Nordlie (høst)
2007–2009: Uwe Rösler
2010–2011: Åge Hareide
2012–2012: Åge Hareide (manager) og Josep Clotet Ruiz (trener)
2012–2016: Kjell Jonevret
2017–2017: Ian Burchnall
2018–2020: Bjarne Berntsen
2021–: Bjarte Lunde Aarsheim
2021–: Morten Jensen
== Kjente herrespillere ==
Edgar Falch
Reidar Kvammen
Arthur Kvammen
Trygve Johannessen
William Danielsen
Sverre Andersen
Olav Nilsen
Sigbjørn Slinning
Kjell Schou-Andreassen
Erik Johannessen
Isak Arne Refvik
Bjarne Berntsen
Svein Kvia
Svein Fjælberg
Erik Thorstvedt
Alf Kåre Tveit
Egil Østenstad
Roger Nilsen
Frode Olsen
Brede Hangeland
Gunnar Aase
Lars Bohinen
Gøran Sørloth
Thomas Myhre
Thomas Pereira
Martin Andresen
Kjell Jonevret
Magnus Svensson
Erik Nevland
Patrik Ingelsten
Alexander Ødegaard
Rune Almenning Jarstein
Allan Gaarde
Lars Gaute Bø
Hannu Tihinen
Peter Ijeh
Einar Sæbø
André Danielsen
Valon Berisha
Veton Berisha
Kristian Thorstvedt
Joe Bell
== Supporterklubb ==
Vikinghordene er en supporterklubb for Viking. Viking Oslo er klubbens supportergruppe i Oslo. Viking Hamar er klubbens supportergruppe på Hamar.
== Se også ==
Æresmedlem i Viking
Vikingmagasinet Kick, Uavhengig Viking-magasin
Vikinghordene, Supporterklubb
Viking TV, Vikings TV-kanal hos Lyse
«Me e Viking», Sangen som ble kåret til «Tidenes Vikinglåt» i en avstemning arrangert av Vikingmagasinet Kick og Viking FK
Ein blåe dag, Vikinghymne
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Viking FK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
VikingForum.no Arkivert 19. august 2006 hos Wayback Machine.
Daglig oppdaterte nyheter, Stavanger Aftenblad | Viking er navnet på en norsk nynazistisk og høyreekstremistisk organisasjon/gruppe som ble etablert 20. juni 1994 i Oslo. | 13,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jericho_941 | 2023-02-04 | Jericho 941 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Israelske skytevåpen', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber .45', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm'] | Jericho 941 (også markedsført som Baby Eagle, Desert Eagle Pistol, og UZI EAGLE) er en halvautomatisk pistol fra israelske IMI.
Den ble introdusert i 1990, og ble senere importert til USA av Magnum Research under navnet Baby Eagle, som en lillebror av Desert Eagle (selv om pistolene ikke deler konstruksjon eller virkemåte). Den ble også importert som Desert Eagle Pistol og UZI EAGLE.
Pistolen er basert på CZ 75, konstruert i Israel med deler fra italienske Tanfoglio (som bygget sine egne CZ 75-kloner), og ble bygget om til å også kunne bruke .41 Action Express-ammunisjon. Patronen var ingen stor suksess, og gikk etterhvert ut av markedet. De originale Jericho 941 kunne veksles mellom 9x19 og .41 AE ved å kun bytte pipe, rekylfjær, og rekylfjærstang. Navnet Jericho 941 kommer nettopp fra kalibrene den kunne bruke - 9mm og .41 AE. Pistolen ble i begynnelsen ofte levert som et sett med begge kalibrene og en eske patroner i hvert kaliber.
Nyere versjoner av pistolen finnes med både stål- og polymerrammer, og med Picatinny-skinner på undersiden av rammen. Disse modellene finnes i kalibrene 9x19, .40 Smith & Wesson, og .45 ACP.
| Jericho 941 (også markedsført som Baby Eagle, Desert Eagle Pistol, og UZI EAGLE) er en halvautomatisk pistol fra israelske IMI.
Den ble introdusert i 1990, og ble senere importert til USA av Magnum Research under navnet Baby Eagle, som en lillebror av Desert Eagle (selv om pistolene ikke deler konstruksjon eller virkemåte). Den ble også importert som Desert Eagle Pistol og UZI EAGLE.
Pistolen er basert på CZ 75, konstruert i Israel med deler fra italienske Tanfoglio (som bygget sine egne CZ 75-kloner), og ble bygget om til å også kunne bruke .41 Action Express-ammunisjon. Patronen var ingen stor suksess, og gikk etterhvert ut av markedet. De originale Jericho 941 kunne veksles mellom 9x19 og .41 AE ved å kun bytte pipe, rekylfjær, og rekylfjærstang. Navnet Jericho 941 kommer nettopp fra kalibrene den kunne bruke - 9mm og .41 AE. Pistolen ble i begynnelsen ofte levert som et sett med begge kalibrene og en eske patroner i hvert kaliber.
Nyere versjoner av pistolen finnes med både stål- og polymerrammer, og med Picatinny-skinner på undersiden av rammen. Disse modellene finnes i kalibrene 9x19, .40 Smith & Wesson, og .45 ACP.
== Varianter ==
Jericho 941 kommer i tre størrelser; standard, kompakt og sub-kompakt, og i både stål og polymerutførelse. | | type = Pistol | 13,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stenslivegen_(Gj%C3%B8vik) | 2023-02-04 | Stenslivegen (Gjøvik) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Gjøvik'] | Stenslivegen i Gjøvik går fra Vestre Totenveg (like ved Kopperud skole) og vestover forbi mange småbruk fram til bruket Stensli.
Fra Stenslivegen går Sveumsvegen nordover mot Hunndalen og Postmannsfaret (eller Værheimsbakken) går sørover mot Dalborgen.
Hagberg, Aspli og Paulsberg er blant de brukene som ligger langs vegen. Flere av disse brukene ble skilt ut på slutten av 1800-tallet og vegen er minst så gammel. Området har tradisjonelt blitt kalt Dalborgskolonien siden brukene har hørt inn under Øvre Dalborgen gård.
Nærmest Vestre Totenveg pleide vegen å passere skogen som ble kalt Nordenga. Dette området er i perioden etter 2007 blitt bygget ut med eneboliger.
| Stenslivegen i Gjøvik går fra Vestre Totenveg (like ved Kopperud skole) og vestover forbi mange småbruk fram til bruket Stensli.
Fra Stenslivegen går Sveumsvegen nordover mot Hunndalen og Postmannsfaret (eller Værheimsbakken) går sørover mot Dalborgen.
Hagberg, Aspli og Paulsberg er blant de brukene som ligger langs vegen. Flere av disse brukene ble skilt ut på slutten av 1800-tallet og vegen er minst så gammel. Området har tradisjonelt blitt kalt Dalborgskolonien siden brukene har hørt inn under Øvre Dalborgen gård.
Nærmest Vestre Totenveg pleide vegen å passere skogen som ble kalt Nordenga. Dette området er i perioden etter 2007 blitt bygget ut med eneboliger.
== Se også ==
Liste over Gjøviks gater
Stenslivegen 105 | Stenslivegen i Gjøvik går fra Vestre Totenveg (like ved Kopperud skole) og vestover forbi mange småbruk fram til bruket Stensli. | 13,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiastadion | 2023-02-04 | Olympiastadion | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Olympiastadioner'] | Et olympiastadion er hovedstadionet ved olympiske leker. Stadionet brukes typisk til åpnings- og avslutningsseremonien samt friidrettskonkurransene. Noen av de olympiske stadionene har olympisk stadion som en del av navnet, mens andre har navn som ikke relaterer til OL. Flere av de olympiske stadionene er brukt ved flere olympiske leker. Det er dog kun Los Angeles Memorial Coliseum som har vært hovedstadion flere ganger, mens for eksempel Panathinaiko stadion i Athen var hovedstadion ved sommer-OL i 1896, men ble kun brukt til enkelte øvelser under sommer-OL i 2004.
| Et olympiastadion er hovedstadionet ved olympiske leker. Stadionet brukes typisk til åpnings- og avslutningsseremonien samt friidrettskonkurransene. Noen av de olympiske stadionene har olympisk stadion som en del av navnet, mens andre har navn som ikke relaterer til OL. Flere av de olympiske stadionene er brukt ved flere olympiske leker. Det er dog kun Los Angeles Memorial Coliseum som har vært hovedstadion flere ganger, mens for eksempel Panathinaiko stadion i Athen var hovedstadion ved sommer-OL i 1896, men ble kun brukt til enkelte øvelser under sommer-OL i 2004.
== Stadioner til Sommer-OL ==
Det følgende er en liste over alle stadioner til Sommer-OL.
== Olympiastadion ==
Olympisch Stadion (Amsterdam) i Amsterdam i Nederland
Olympisch Stadion (Antwerpen) i Antwerpen i Belgia
Olympiastadion (Asjkhabad) i Asjkhabad i Turkmenistan
Olympiastadion (Athen) i Athen i Hellas
Centennial Olympic Stadium i Atlanta i USA
Estadi Olímpic Lluís Companys i Barcelona i Spania
Olympiastadion (Berlin) i Berlin i Tyskland
Stade Olympique de Chamonix i Chamonix i Frankrike
Stadio Olympica i Cortina d'Ampezzo i Italia
Guangdong Olympiastadion i Guangzhou i Kina
Olympia (arena) i Helsingborg i Sverige
Helsingfors Olympiastadion i Helsingfors i Finland
Atatürk Olimpiyat Stadyumu i Istanbul i Tyrkia
Olyimpiyskiy i Kiev i Ukraina
Olympiastadion (London) i London i Storbritannia
Estadio Olímpico Universitario i Mexico by i Mexico
Olympiastadion (Montreal) i Montréal i Canada
Olympiastadion (München) i München i Tyskland
Stade Olympique Yves-du-Manoir i Paris i Frankrike
Estádio Olímpico Monumental i Porto Alegre i Brasil
Stadio Olimpico i Roma i Italia
Olympiastadion (Seoul) i Seoul i Sør-Korea
Stadio Olimpico (San Marino) i Serravalle i San Marino
Olympiastadion (Sevilla) i Sevilla i Spania
Stockholms stadion i Stockholm i Sverige
Olympiastadion (Tokyo) i Tokyo i Japan
Beijing Nasjonale Stadion i Beijing i Kina | | | 13,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.