url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/MTV_Video_Music_Awards | 2023-02-04 | MTV Video Music Awards | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1984'] | MTV Video Music Awards ble etablert i 1984 av MTV for å feire de mest populære musikkvideone i USA.
| MTV Video Music Awards ble etablert i 1984 av MTV for å feire de mest populære musikkvideone i USA.
== Vertsbyer ==
== Se også ==
MTV Europe Music Awards
MTV Movie Awards
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) MTV Video Music Awards – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | MTV Video Music Awards ble etablert i 1984 av MTV for å feire de mest populære musikkvideone i USA. | 13,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ectatomminae | 2023-02-04 | Ectatomminae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ectatomminae er en gruppe (underfamilie) av maur. Det er beskrevet ca. 260 arter fordelt på fire slekter.
| Ectatomminae er en gruppe (underfamilie) av maur. Det er beskrevet ca. 260 arter fordelt på fire slekter.
== Utseende ==
Små til middelsstore, slanke, vanligvis brunlige maur. Artene i slekten Typhlomyrma er blinde, langstrakte, kortbeinte, vanligvis gule maur, de andre slektene har velutviklede fasettøyne, er mørkere på farge og har bein av normal lengde. Kjevene (mandiblene) er vanligvis nokså lange og nedbøyde i den fremre delen. Petiolus består av ett ledd som ofte er ganske høyt, med en pukkel eller pigg på oversiden, spesielt hos Ectatomma.
== Levevis ==
Utseendet til Typhlomyrmex-artene tyder sterkt på at de har et underjordisk levesett.
Arbeidere av slekten Rhytidoponera furasjerer enkeltvis. De er generalister som angriper andre maur, termitter, ulike larver og andre småkryp, og som også gjerne samler frø med elaiosomer, som maurene gnager av. Siden maurene gjerne transporterer frøene noen avstand før de gnager av elaiosomene og kvitter seg med dem, får plantene transportert frøene sine.
== Utbredelse ==
De er utbredt i Sør- og Mellom-Amerika, det sørlige Nord-Amerika, i Sørøst-Asia og på en del øyer i Stillehavet.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser (veps, maur og bier) (Hymenoptera)
underordenen stilkvepser, (Apocrita)
gruppe broddvepser, (Aculeata)
familien maur (Formicidae)
underfamilie Ectatomminae
gruppe Ectatommini
slekten Ectatomma – 15 arter
slekten Gnamptogenys – 133 arter
slekten Rhytidoponera – 105 arter
slekten Typhlomyrmex – 6 arter
== Litteratur ==
Bolton, B. 1995. A New General catalogue of the Ants of the World. Harvard University Press. 504 sider. ISBN 0-674-61514-X.
Hölldobler, B. og Wilson, E.O. 1994. Journey to the Ants. Belknap Press. ISBN 0-674-48525-4
== Eksterne lenker ==
(en) Ectatomminae hos Fossilworks
(en) Ectatomminae hos NCBI
(en) Kategori:Ectatomminae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ectatomminae – detaljert informasjon på Wikispecies
Tree Of Life: Ectatomminae Bilder
Antweb: Ectatomminae | * Ectatomma | 13,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_konsoliderte_Venstre | 2023-02-04 | Det konsoliderte Venstre | ['Kategori:Venstre'] | Det konsoliderte Venstre, eller bare Konsoliderte Venstre (Konsoliderede Venstre) er en benevnelse på partiet Venstre i tiden etter partisplittingen i januar 1908.
Venstre ble en tid delt i tre fløyer. De "regjeringstro" med bl.a. Jørgen Løvland og Abraham Berge, sentrum med Carl Berner og etter hvert Gunnar Knudsen, og de "opposisjonelle" med Johan Castberg, Wollert Konow og Johan Ludwig Mowinckel. Stortingsgruppen ble i 1908 oppløst, og Venstre gjenoppstod som et eget parti igjen, med klare grenser mot Høyre og samlingstanken innen Samlingspartiet. Ved stortingsvalget 1912 var Venstre igjen det største partiet, og kunne danne en ny regjering under ledelse av Gunnar Knudsen.
Mange av de som ikke ønsket å gå inn i det konsoliderte Venstre gikk inn i Frisinnede Venstre.
| Det konsoliderte Venstre, eller bare Konsoliderte Venstre (Konsoliderede Venstre) er en benevnelse på partiet Venstre i tiden etter partisplittingen i januar 1908.
Venstre ble en tid delt i tre fløyer. De "regjeringstro" med bl.a. Jørgen Løvland og Abraham Berge, sentrum med Carl Berner og etter hvert Gunnar Knudsen, og de "opposisjonelle" med Johan Castberg, Wollert Konow og Johan Ludwig Mowinckel. Stortingsgruppen ble i 1908 oppløst, og Venstre gjenoppstod som et eget parti igjen, med klare grenser mot Høyre og samlingstanken innen Samlingspartiet. Ved stortingsvalget 1912 var Venstre igjen det største partiet, og kunne danne en ny regjering under ledelse av Gunnar Knudsen.
Mange av de som ikke ønsket å gå inn i det konsoliderte Venstre gikk inn i Frisinnede Venstre.
== Eksterne lenker ==
Venstrebevegelsen i Lister og Mandals amt – fra bondevennbevegelse til politisk parti | Det konsoliderte Venstre, eller bare Konsoliderte Venstre (Konsoliderede Venstre) er en benevnelse på partiet Venstre i tiden etter partisplittingen i januar 1908. | 13,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikaskag | 2023-02-04 | Vikaskag | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Frøya'] | Vikaskag er et norsk etternavn som stammer fra Vikaskaget på Frøya.
1. januar 2009 var det 21 personer i Norge som hadde Vikaskag som etternavn.
| Vikaskag er et norsk etternavn som stammer fra Vikaskaget på Frøya.
1. januar 2009 var det 21 personer i Norge som hadde Vikaskag som etternavn.
== Referanser == | Vikaskag er et norsk etternavn som stammer fra Vikaskaget på Frøya. | 13,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EDVAC | 2023-02-04 | EDVAC | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske datamaskiner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | EDVAC (Electronic Discrete Variable Automatic Computer) var en av de tidligste elektroniske datamaskinene, og var en videreutvikling av den tidligere ENIAC. Til forskjell fra ENIAC benyttet EDVAC seg av binære og ikke desimaltall, den var også en «stored-program»-maskin, som betyr at både instrukser og data blir lagret i samme minne.
| EDVAC (Electronic Discrete Variable Automatic Computer) var en av de tidligste elektroniske datamaskinene, og var en videreutvikling av den tidligere ENIAC. Til forskjell fra ENIAC benyttet EDVAC seg av binære og ikke desimaltall, den var også en «stored-program»-maskin, som betyr at både instrukser og data blir lagret i samme minne.
== Historie ==
I august 1944 kom John von Neumann på besøk til Moore School for å studere produksjonen av ENIAC, som ble ledet av John Mauchly og J. Presper Eckert. Da von Neumann hadde studert ENIAC, pekte han på tre ting som var for dårlig: for lite lagringsplass, for mange radiorør og for langsom omprogrammering. Med fokus på logiske og matematiske problemer ble von Neumann en del av ENIAC gruppen som konsulent. Han skulle hjelpe gruppe å bli kvitt maskinens problemer og gi den et nytt design, senere kjent som "stored-program". Produksjonen av ENIAC fortsatte, men det ble samtidig opprettet et nytt prosjekt; "Project PY", som senere ble kjent som ENIACs etterkommer EDVAC.
== Litteratur ==
Martin Campbell-Kelly, William Aspray: Computer: A History Of The Information Machine, Second Edition (2004), The Perseus Books Group, ISBN 978-0-8133-4264-1 | EDVAC (Electronic Discrete Variable Automatic Computer) var en av de tidligste elektroniske datamaskinene, og var en videreutvikling av den tidligere ENIAC. Til forskjell fra ENIAC benyttet EDVAC seg av binære og ikke desimaltall, den var også en «stored-program»-maskin, som betyr at både instrukser og data blir lagret i samme minne. | 13,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrkdalen_Fjellandsby | 2023-02-04 | Myrkdalen Fjellandsby | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Alpinanlegg i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Voss', 'Kategori:Etableringer i 2002', 'Kategori:Næringsliv i Voss', 'Kategori:Sport i Voss', 'Kategori:VM i freestyle 2013'] | Myrkdalen Fjellandsby er et vintersportssenter i Myrkdalen nord i Voss kommune i Hordaland. Myrkdalen Fjellandsby er to kjøretimer unna Bergen, Sogndal og Geilo. Myrkdalen har 22 løyper i alle vanskelighetsgrader og er i tillegg kjent for gode muligheter for off-piste og fjell- og toppturer. Toppen av anlegget ligger 1060 meter over havet.
| Myrkdalen Fjellandsby er et vintersportssenter i Myrkdalen nord i Voss kommune i Hordaland. Myrkdalen Fjellandsby er to kjøretimer unna Bergen, Sogndal og Geilo. Myrkdalen har 22 løyper i alle vanskelighetsgrader og er i tillegg kjent for gode muligheter for off-piste og fjell- og toppturer. Toppen av anlegget ligger 1060 meter over havet.
== Skianlegget ==
Myrkdalen har 22 løyper og 9 heiser, fordelt på to 6-seters ekspressheiser, tre t-krokheiser, tre tallerkentrekk og et saktegående rullebånd for de minste. Av de 22 løypene er det fire grønne løyper, sju blå løyper, åtte røde løyper og tre svarte løyper. Til sammen har Myrkdalen 28,5 km preparerte løyper.
Myrkdalen har to parker, familievennlig skicross-løype, og preparerte langrennsløyper i tilknyting til skisenteret. Myrkdalen har i tillegg hotell, hytter, leiligheter, sportsbutikk, skiutleie, skiskole, barnepass, restauranter, kafeer og matbutikk.
Flere av øvelsene under VM i freestyle 2013 ble arrangert i anlegget.
Myrkdalen er per desember 2017 eid av Schage Eiendom AS og Aurland Ressursutvikling AS.
== Historie ==
Den opprinnelige planen for Myrkdalen var å bygge et skitrekk og en campingplass, men campingplassen ble det aldri noe av. I 1999 startet arbeidet med å planlegge hytter og fritidseiendommer, og to år senere, i 2001, ble en reguleringsplan med 355 hytter og et lite senterområde med hotell og varmestue vedtatt. I 2002 ble Voss Fjellandsby grunnlagt, og i januar 2003 åpnet fjellandsbyen sitt første skitrekk.De store milepælane for utviklingen av Myrkdalen har vært Myrkdalstovo (2006), Kari Traa-trekket (2007), Myrkdalsekspressen (2008), Myrkdalen Hotel (2012), Storhaugekspressen (2014), barnetrekket Mikkel og Mikkeline (2016) og Torggarden (2016), som er et nytt leilighetsbygg vis-à-vis Myrkdalen Hotel med Myrkdalen Sport og Skiutleige i første etasje.I 2013 skiftet Voss Fjellandsby profil, og fikk navnet Myrkdalen Fjellandsby. For den nye profilen fikk de tildelt merket for god design og ble også kåret til «Best of» i 2016 REBRAND 100® Global Awards, i konkurranse med jobber fra 42 land. Som en del av den nye profilen, ble det vedtatt at Myrkdalen skulle bruke nynorsk skriftspråk gjennomgående i hele bedrifta. Dette førte til at Myrkdalen i mars 2017 fikk tildelt målprisen fra Hordaland Mållag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Myrkdalen Fjellandsby er et vintersportssenter i Myrkdalen nord i Voss kommune i Hordaland. Myrkdalen Fjellandsby er to kjøretimer unna Bergen, Sogndal og Geilo. | 13,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_F%C3%A6r%C3%B8yenes_justisministre | 2023-02-04 | Liste over Færøyenes justisministre | ['Kategori:Justisministre', 'Kategori:Lister over færøyske politikere', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Justisministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í løgmálum) var en ministerpost i Færøyenes regjering. Ved innføringen av departementsstrukturen i 1998 ble justissaker lagt til Justisdepartementet (det senere Innenriksdepartementet).
| Justisministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í løgmálum) var en ministerpost i Færøyenes regjering. Ved innføringen av departementsstrukturen i 1998 ble justissaker lagt til Justisdepartementet (det senere Innenriksdepartementet).
== Fotnoter ==
== Referanser == | Justisministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í løgmálum) var en ministerpost i Færøyenes regjering. Ved innføringen av departementsstrukturen i 1998 ble justissaker lagt til Justisdepartementet (det senere Innenriksdepartementet). | 13,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/40_%C3%97_46_mm | 2023-02-04 | 40 × 46 mm | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Granater', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Våpenstubber'] | 40 × 46 mm er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på håndholdte våpen som M79, M203, XM320, Milkor MGL og Heckler & Koch AG36. En kraftigere utgave for fastmonterte granatkastere finnes i 40 × 53 mm. | 40 × 46 mm er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på håndholdte våpen som M79, M203, XM320, Milkor MGL og Heckler & Koch AG36. En kraftigere utgave for fastmonterte granatkastere finnes i 40 × 53 mm. | 40 × 46 mm er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på håndholdte våpen som M79, M203, XM320, Milkor MGL og Heckler & Koch AG36. | 13,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Legg_(bok) | 2023-02-04 | Legg (bok) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bokkunst'] | Et legg innen bokproduksjon er en del av en bok. Et legg er et ark som vanligvis inneholder 32 boksider. I trykkeprosessen blir det trykket 16 sider på hver side av arket, som når dette blir falset inneholder 32 boksider i riktig rekkefølge. Leggene blir fortløpende nummerert (påført signatur) slik at bokbinderen kan plassere de enkelte legg i riktig rekkefølge.
| Et legg innen bokproduksjon er en del av en bok. Et legg er et ark som vanligvis inneholder 32 boksider. I trykkeprosessen blir det trykket 16 sider på hver side av arket, som når dette blir falset inneholder 32 boksider i riktig rekkefølge. Leggene blir fortløpende nummerert (påført signatur) slik at bokbinderen kan plassere de enkelte legg i riktig rekkefølge.
== Se også ==
Typografi | Et legg innen bokproduksjon er en del av en bok. Et legg er et ark som vanligvis inneholder 32 boksider. | 13,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kronos_Quartet | 2023-02-04 | Kronos Quartet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kammermusikkgrupper', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | Kronos Quartet er et amerikansk strykekvartett-ensemble, grunnlagt av David Harrington i 1973.
| Kronos Quartet er et amerikansk strykekvartett-ensemble, grunnlagt av David Harrington i 1973.
== Karriere ==
Et bredt publikum ble kjent med Kronos Quartet gjennom albumet Kronos Quartet Plays Music of Thelonious Monk fra 1985. Det ble produsert av den tidligere produsenten til Thelonious Monk, Orrin Keepnews og publisert på dennes label Landmark.
Kronos Quartet oppfører framfor alt samtidsmusikk. De arbeider med mange komponister, blant annet Steve Reich, Philip Glass, Kaija Saariaho, Terry Riley, Henryk Mikołaj Górecki, Roberto Carnevale, og spiller forskjellige musikkformer, som for eksempel tidligmusikk, filmmusikk, jazz og Surf. Kronos har også spilt inn en bearbeidelse av Jimi Hendrix' Purple Haze og akkompagnert Dave Matthews Band på to sanger.
== Besetning ==
David Harrington, fiolin
John Sherba, fiolin
Hank Dutt, bratsj
Joan Jeanrenaud (til 1999), cello
Jennifer Culp (1999 til 2005), cello
Jeffrey Zeigler (2005 til 2013), cello
Sunny Yang (fra 2013), cello
== Diskografi ==
1985: Kronos Quartet Plays Music of Thelonious Monk
1985: Mishima: A Life in Four Chapters (Soundtrack, komponert av Philip Glass)
1986: Kronos Quartet (med musikk av Peter Sculthorpe, Aulis Sallinen, Philip Glass, Conlon Nancarrow og et arrangement av Jimi Hendrix' "Purple Haze")
1986: Music of Bill Evans (pianist)
1987: White Man Sleeps
1988: John Zorn: Spillane
1988: Terry Riley: Cadenza on the Night Plain
1988: Winter Was Hard (med musik av Aulis Sallinen, Terry Riley, Arvo Pärt, Anton Webern, John Zorn, John Lurie, Astor Piazzolla, Alfred Schnittke og Samuel Barber)
1989: Kronos Quartet Plays Terry Riley: Salome Dances for Peace
1989: Steve Reich: Different Trains
1990: Black Angels (including George Crumbs Black Angels)
1991: Witold Lutosławski: String Quartet
1991: Kevin Volans: Hunting:Gathering
1991: Five Tango Sensations (med Astor Piazzolla)
1991: Henryk Górecki: Already It Is Dusk
1992: Pieces of Africa (Musikk av syv afrikanske komponister)
1993: Short Stories
1993: Henryk Górecki: String Quartets Nos. 1 and 2
1993: Morton Feldman: Piano and String Quartet (med pianisten Aki Takahashi)
1993: At the Grave of Richard Wagner
1993: Bob Ostertag: All the Rage
1994: Night Prayers
1995: Kronos Quartet Performs Philip Glass
1995: Released: 1985-1995
1995: Heat (Filmmusikk av Elliot Goldenthal)
1996: Howl, USA (tonesetting av Allen Ginsbergs dikt Howl sammen med andre stykker fra den kalde krigens dager)
1997: Osvaldo Golijov: The Dreams and Prayers of Isaac the Blind
1997: Tan Dun: Ghost Opera
1997: Early Music
1998: Kronos Quartet Performs Alfred Schnittke: The Complete String Quartets
1998: John Adams: John's Book of Alleged Dances
1999: Kronos Quartet: 25 Years (10 CDs)
1999: Dracula (filmmusikk av Philip Glass)
2000: Requiem for a Dream (Soundtrack av Clint Mansell)
2000: Caravan (med andre kunstnere: Zakir Hussain, Taraf de Haidouks, Kayhan Kalhor, Ziya Tabbassian, Ali Jihad Racy, Souhail Kaspar, Martyn Jones)
2001: Steve Reich: Triple Quartet
2001: Terry Riley: Requiem for Adam
2002: Nuevo (Musikk av meksikanske komponister)
2003: Alban Berg: Lyric Suite
2003: Harry Partch: U.S. Highball
2003: Pēteris Vasks: String Quartet No. 4
2005: Mugam Sayagi: Music of Franghiz Ali-Zadeh
2005: You've Stolen My Heart by Kronos Quartet, Asha Bhosle (Tributt til Rahul Dev Burman)
2006: The Fountain (Soundtrack av Clint Mansell)
2006: Henryk Górecki: String Quartet No. 3 '...songs are sung'
2007: Bloodstone (Kronos Quartet und Amon Tobin) auf "Foley Room" (Amon Tobin)
2007: Healing the Divide: A Concert For Peace And Reconciliation (Tom Waits og Kronos Quartet med Greg Cohen, Dalai Lama, Philip Glass og andre)
2007: "Another Version of the Truth (Kronos Quartet og Enrique Gonzalez Muller)" på "Y34RZ3R0R3M1X3D" (Nine Inch Nails)
=== Musikk-DVD-er ===
1998: In Accord
2002: Kronos On Stage
== Eksterne lenker ==
Offisiell website
Kronos Quartet Myspace | mini|Kronos Quartet, Lincoln Center 2013. | 13,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/40_%C3%97_53_mm | 2023-02-04 | 40 × 53 mm | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Granater', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Våpenstubber'] | 40 × 53 mm er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på fastmonterte våpen som Mk 19, Heckler & Koch GMG og Vektor Y3 AGL. En svakere utgave for håndholdte granatkastere finnes i 40 × 46 mm. | 40 × 53 mm er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på fastmonterte våpen som Mk 19, Heckler & Koch GMG og Vektor Y3 AGL. En svakere utgave for håndholdte granatkastere finnes i 40 × 46 mm. | 40 × 53 mm er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på fastmonterte våpen som Mk 19, Heckler & Koch GMG og Vektor Y3 AGL. | 13,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politikk%C3%A5ret_2010 | 2023-02-04 | Politikkåret 2010 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk i 2010', 'Kategori:Politikkår'] | Politikkåret 2010 er en oversikt over hendelser, valg, fødte og avdøde personer med tilknytning til politikk i 2010.
| Politikkåret 2010 er en oversikt over hendelser, valg, fødte og avdøde personer med tilknytning til politikk i 2010.
== Hendelser ==
4. mars – Regjeringen i Ukraina, med statsminister Julija Tymosjenko i spissen, blir avsatt gjennom mistillitsvotum i nasjonalforsamlingen Verkhovna Rada.
== Valg ==
10. mai – Filippinene avholder presidentvalg.
19. september – Sverige avholder riksdags-, landstings- og kommunevalg.
3. oktober – Brasil avholder presidentvalg.
2. november – USA avholder mellomvalg.
== Dødsfall ==
17. eller 18. september – Egon Klepsch, tysk politiker fra partiet CDU (født 1930)
25. desember – Carlos Andrés Pérez, Venezuelas president 1974–1979 og 1989–1993 (89) (født 1922)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2010 in politics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | ==Hendelser== | 13,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katsura_Hoshino | 2023-02-04 | Katsura Hoshino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 21. april', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Japanske tegneserieskapere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra prefekturet Shiga'] | Katsura Hoshino (født 21. april 1980) er en japansk tegneserietegner. Hun debuterte som tegneserieforfatter i juli 2003 med tegneserien Continue.
Hun er mest kjent for tegneserien D.Gray-man som kom ut for første gang i 2004 i bladet Weekly Shōnen Jump. I Japan står den oppført på lista over topp 50 mest solgte tegneserier.Hoshino har fått svært mye anerkjennelse for tegneferdighetene og karakterenedesignene sine. Anmelderen Casey Brienza fra Anime News Network har gått så langt som å si at D. Gray-man har «the best artwork in the manga business». Mangaen har en dynamisk stil som faller i smak hos både mannlige og kvinnelige lesere. Hoshino blir derimot også blitt kritisert av Brienza for sin svakhet når det gjelder action scener, og at helt opp til volume 12 er fysiske kampscener noe «uforståelige».Hoshino kommenterte i D. Gray-man: volume 3 at hun liker å høre på Final Fantasy soundtracks, Dragon Ball CD-er, de japanske bandene Porno Graffitti, L'arc-en-Ciel, og jazzmusikk mens hun arbeider med D. Gray-man.
| Katsura Hoshino (født 21. april 1980) er en japansk tegneserietegner. Hun debuterte som tegneserieforfatter i juli 2003 med tegneserien Continue.
Hun er mest kjent for tegneserien D.Gray-man som kom ut for første gang i 2004 i bladet Weekly Shōnen Jump. I Japan står den oppført på lista over topp 50 mest solgte tegneserier.Hoshino har fått svært mye anerkjennelse for tegneferdighetene og karakterenedesignene sine. Anmelderen Casey Brienza fra Anime News Network har gått så langt som å si at D. Gray-man har «the best artwork in the manga business». Mangaen har en dynamisk stil som faller i smak hos både mannlige og kvinnelige lesere. Hoshino blir derimot også blitt kritisert av Brienza for sin svakhet når det gjelder action scener, og at helt opp til volume 12 er fysiske kampscener noe «uforståelige».Hoshino kommenterte i D. Gray-man: volume 3 at hun liker å høre på Final Fantasy soundtracks, Dragon Ball CD-er, de japanske bandene Porno Graffitti, L'arc-en-Ciel, og jazzmusikk mens hun arbeider med D. Gray-man.
== Eksterne lenker ==
(en) Katsura Hoshino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Katsura Hoshino på Internet Movie Database
(fr) Katsura Hoshino på Allociné
Katsura Hoshino på Instagram | Katsura Hoshino (født 21. april 1980) er en japansk tegneserietegner. | 13,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Nersten | 2023-02-04 | Nils Nersten | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bygland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Aust-Agder'] | Nils Nersten (født 24. juli 1882 i Øyestad, død 3. juni 1975) var stortingsmann for Aust-Agder i tre perioder. Han representerte Bondepartiet fra 1922 til 1924 og var medlem av Jernbanekomiteen og sekretær for Skog- og vassdragskomiteen. Han ble gjenvalgt for perioden 1925 til 1927 og ble da leder for denne. I 1934 kom han inn igjen og var siste perioden til 1936 medlem av Helsekomiteen og nestformann i Kommunalkomiteen.
| Nils Nersten (født 24. juli 1882 i Øyestad, død 3. juni 1975) var stortingsmann for Aust-Agder i tre perioder. Han representerte Bondepartiet fra 1922 til 1924 og var medlem av Jernbanekomiteen og sekretær for Skog- og vassdragskomiteen. Han ble gjenvalgt for perioden 1925 til 1927 og ble da leder for denne. I 1934 kom han inn igjen og var siste perioden til 1936 medlem av Helsekomiteen og nestformann i Kommunalkomiteen.
== Biografi ==
Nils Nersten var sønn av bonde Knut Christensen Gauslaa og kone Anna Nilsdatter (født Gauslaa). Etter folkeskolen kom han på fortsettelsesskole og gikk deretter på amtskole før han tok landbruksskolen i Bjørnetro og vinterlandbruksskolen i Oslo. Vinteren 1905-1905 var han lærer på landbruksskolen på Nedstrand i Rogaland. Så gikk han et år på Norges landbrukshøgskole, hvor han tok eksamen i 1907. Han ble så knyttet til Søve landbruksskole i Telemark, men etter et år der var han stipendiat på Norges landbrukshøgskole et år før han kom tilbake til Søve.
I 1911 kom han til Setesdal som bestyrer på Landbruksskolen i Setesdal, en jobb han hadde i fem år. Fra 1916 var han bonde på Longerak i Bygland. Han overtok også slektsgården Gauslå i Herefoss, en gård som hadde vært i slektens eie fra 1487.
Nersten fikk i 1950 utgitt boken Minner fra Setesdal på P.M. Danielsens forlag i Arendal.
== Verv ==
Nersten engasjerte seg i politikk og i organisasjoner. Fra 1920 til 1927 var han formann i Aust-Agder Bondeparti, fra 1921 til 1928 var han medlem av Bondepartiets landsstyre. Han var også formann i Aust-Agder Skogselskap og medlem av styret i Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Han var medlem av styret for fellesfløtingen både i Tovdalselva og Otra og var også medlem av styret i Byglandsfjord Dampsag & Høvleri.
== Referanser ==
== Kilder ==
Omtale i Tarjei Haugen: Setesdal og setesdølar 1993 ISBN 82-7627-009-3 s. 213
== Eksterne lenker ==
(no) Nils Nersten hos Norsk senter for forskningsdata | Nils Nersten (født 24. juli 1882 i Øyestad, død 3. | 13,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polis | 2023-02-04 | Polis | ['Kategori:Antikkens Hellas', 'Kategori:Antikkens Hellasstubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12'] | For den kypriotiske byen Polis, se Polis (Kypros)
Polis (gresk πόλις) er navnet på de greske bystatene i antikken.
Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis og ville også ha en agora (marked), vanligvis et eller flere templer og et gymnasium. Mange av innbyggerne i polisen levde i drabantbyer eller på landet. Grekerne regnet ikke polisen først og fremst som en territorial gruppering, men like mye som en religiøs og politisk enhet. Mens polisen kontrollerte territoriet og koloniene utenfor selve byen, bestod ikke polisen bare av et geografisk område. Polisen var det politiske sentrumet i polisen (ordet politikk stammer fra polis). Utenfor bymurene hadde byens borgere kornåkrer, dyrket grønnsaker eller eide oliventrær.
Hver by var satt sammen av flere stammer eller demer som igjen bestod av fratrier og til slutt gentes. Metoiker (utlendinger bosatt i byen) og slaver lå utenfor denne organiseringen. Det var oftest en leder eller flere ledere som fikk sin posisjon ved at de var rike, og dermed kunne ordne med utstyr til polisens egen hær, jordbruk osv. Hver polis tilba et antall guddommer som beskyttere og holdt særegne festivaler og vaner.
En polis var egenrådig og passet på seg selv. Polisene var ofte i krig med hverandre om makt og rikdommer. En av de lengre krigene var Sparta mot Athen i Peloponneskrigen. Men i perserkrigene samlet mange av de greske bystatene seg for å stoppe invasjonen av det mektige Perserriket på de greske øyene.
I østen bortenfor Lilleasia var Aleksander den stores fremste instrument for hellenisering polisen. Han skal ha grunnlagt ikke mindre enn 70 byer som ble sentre for gresk innflytelse. Den største majoriteten av disse var i land hvor byliv var nesten ukjent. Hans eksempel ble fulgt av hans etterfølgere, diadokiene.
Befolkningen i polisen var delt inn i grupper med ulik status: borgere, fremmede og slaver. borgerne var opprinnelig menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen. De fremmede var folk utenfra som ikke eide noen jord. Slavene hadde ingen rettigheter i det heletatt og ble sett på som eiendom og ikke personer.
Filosofen Aristoteles definerte slaver som «et talende redskap». Hvis en borger drepte en annen manns slave ville han ikke bli anklaget for mord, men for skade av en annen manns eiendom.
Bare borgere kunne delta i politikken (Styret av polisen). De kunne møte i en folkeforsamling og stemme over forslag. Polisen hadde også en rådforsamling og embetsmenn som ble valgt til å styre for ett år av gangen. Hvem som kunne sitte i rådsforsamling og bli valgt til embetsmenn, varierte fra polis til polis. Mange steder var det forbeholdt de rikeste, men det fantes også poliser der fattige borgere fikk være med å styre. Kvinner kunne ikke delta i politikk, selv om de var borgerslekt. Grekerne mente at offentlig virksomhet bare var for menn. Kvinnene skulle holde seg til arbeidet hjemme.
| For den kypriotiske byen Polis, se Polis (Kypros)
Polis (gresk πόλις) er navnet på de greske bystatene i antikken.
Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis og ville også ha en agora (marked), vanligvis et eller flere templer og et gymnasium. Mange av innbyggerne i polisen levde i drabantbyer eller på landet. Grekerne regnet ikke polisen først og fremst som en territorial gruppering, men like mye som en religiøs og politisk enhet. Mens polisen kontrollerte territoriet og koloniene utenfor selve byen, bestod ikke polisen bare av et geografisk område. Polisen var det politiske sentrumet i polisen (ordet politikk stammer fra polis). Utenfor bymurene hadde byens borgere kornåkrer, dyrket grønnsaker eller eide oliventrær.
Hver by var satt sammen av flere stammer eller demer som igjen bestod av fratrier og til slutt gentes. Metoiker (utlendinger bosatt i byen) og slaver lå utenfor denne organiseringen. Det var oftest en leder eller flere ledere som fikk sin posisjon ved at de var rike, og dermed kunne ordne med utstyr til polisens egen hær, jordbruk osv. Hver polis tilba et antall guddommer som beskyttere og holdt særegne festivaler og vaner.
En polis var egenrådig og passet på seg selv. Polisene var ofte i krig med hverandre om makt og rikdommer. En av de lengre krigene var Sparta mot Athen i Peloponneskrigen. Men i perserkrigene samlet mange av de greske bystatene seg for å stoppe invasjonen av det mektige Perserriket på de greske øyene.
I østen bortenfor Lilleasia var Aleksander den stores fremste instrument for hellenisering polisen. Han skal ha grunnlagt ikke mindre enn 70 byer som ble sentre for gresk innflytelse. Den største majoriteten av disse var i land hvor byliv var nesten ukjent. Hans eksempel ble fulgt av hans etterfølgere, diadokiene.
Befolkningen i polisen var delt inn i grupper med ulik status: borgere, fremmede og slaver. borgerne var opprinnelig menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen. De fremmede var folk utenfra som ikke eide noen jord. Slavene hadde ingen rettigheter i det heletatt og ble sett på som eiendom og ikke personer.
Filosofen Aristoteles definerte slaver som «et talende redskap». Hvis en borger drepte en annen manns slave ville han ikke bli anklaget for mord, men for skade av en annen manns eiendom.
Bare borgere kunne delta i politikken (Styret av polisen). De kunne møte i en folkeforsamling og stemme over forslag. Polisen hadde også en rådforsamling og embetsmenn som ble valgt til å styre for ett år av gangen. Hvem som kunne sitte i rådsforsamling og bli valgt til embetsmenn, varierte fra polis til polis. Mange steder var det forbeholdt de rikeste, men det fantes også poliser der fattige borgere fikk være med å styre. Kvinner kunne ikke delta i politikk, selv om de var borgerslekt. Grekerne mente at offentlig virksomhet bare var for menn. Kvinnene skulle holde seg til arbeidet hjemme.
== Polis' historie ==
Polisene ble til i arkaisk tid ved Egeerhavet, og spredte seg ut over middelhavsområdet.
I den klassiske tid (500-323 f.Kr.) slår gresk kultur og kunst ut i full blomst. De greske polisene spiller en ledende rolle i middelhavsområdet. Perioden starter med perserkrigene og avsluttes med Aleksander den store.
Gresk sivilisasjon spredte seg i hellenistisk tid (323-31 f.Kr.) ut over det riket som Aleksander erobret. Polisene mister hovedrollen og makten overføres til Aleksanders generaler og etterkommerne deres. Utover i perioden kommer den greske verden mer og mer under romernes velde.
== Kjente poliser ==
Athen
Khalkis
Korint
Kyrene
Milet
Siracusa
Sparta
Theben
== Avledede ord ==
Avledede ord av polis er vanlig i mange moderne europeiske språk. Avledede norske ord inkluderer politikk og politi.
En del ord har endingen «-polis». De fleste henviser til en spesiell type byer og/eller stater.
Andre henviser til en del av en by eller en gruppe byer som:
Akropolis, «høy by», øvre del av en polis og/eller stedet for betydelige templer.
Pentapolis, en gruppe på fem byer
Tripolis, en gruppe på tre byer, beholdt i navnene til Tripoli i Libya og Tripoli i Libanon.
== Litteratur ==
Andersen, Øivind (1944-) (1990). Teknologi og menneskelige verdier i det antikke Hellas. Oslo: TMV-senteret.
Finley, M.I. (1980). Grekerne i antikken: et møte med mennesker og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200053512.
Furuhagen, Hans (1982). Hellenernes verden. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049180.
Historiens folk og riker. Oslo: Gyldendal. 1992. ISBN 8205193134.
I skyggen av Akropolis: en artikkelsamling. Bergen: Klassisk institutt, Universitetet i Bergen. 1994. ISBN 8299141184.
Kitto, H. D. F. (1971). Grekerne. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205003548.
Klassisk og norsk: 12 essays om antikken og den klassiske innflytelse i Norge. Oslo: Gyldendal. 1982. ISBN 8205130698.
Roberts, J.M. (1928-2003) (1982). Verdenshistorien. Oslo: NKI-forlaget. ISBN 8256210222.
Schreiner, Johan Henrik (1989). Antikkens historie. Oslo: J. H. Schreiner. ISBN 8299124808.
Weidemann, Einar (1944-) (1989). Antikken i perspektiv: kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203130305. | Polis/Poli Khrysokhous (gresk: Πόλις/Πόλη Χρυσοχούς «Khrysokhou by», på Kypros omtalt kun som Poli) er en kommune og by i distriktet Páfos på Kypros. | 13,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michelle_Dessler | 2023-02-04 | Michelle Dessler | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Rollefigurer i 24', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Michelle Dessler er en fiktiv person og rollefigur i TV-serien 24 som spilles av Reiko Aylesworth. Hun var Jack Bauers nærmeste venn og den han stolte mest på i seriens Counter Terrorist Unit - CTU. Hun dukket for første gang opp i sesong 2 av serien, og dør i sesong 5 da hun setter seg inn i bilen sin og den eksploderer. I sesong 7 blir det klart at hun var gravid med Tony Almeidas barn. | Michelle Dessler er en fiktiv person og rollefigur i TV-serien 24 som spilles av Reiko Aylesworth. Hun var Jack Bauers nærmeste venn og den han stolte mest på i seriens Counter Terrorist Unit - CTU. Hun dukket for første gang opp i sesong 2 av serien, og dør i sesong 5 da hun setter seg inn i bilen sin og den eksploderer. I sesong 7 blir det klart at hun var gravid med Tony Almeidas barn. | Michelle Dessler er en fiktiv person og rollefigur i TV-serien 24 som spilles av Reiko Aylesworth. Hun var Jack Bauers nærmeste venn og den han stolte mest på i seriens Counter Terrorist Unit - CTU. | 13,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sports%C3%A5ret_2010 | 2023-02-04 | Sportsåret 2010 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sport i 2010', 'Kategori:Sportsår'] | Sportsåret 2010 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2010.
| Sportsåret 2010 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2010.
== Prisvinnere ==
Oscarstatuetten: Martina Sáblíková
Ved Idrettsgallaen 2010 blir Petter Northug tildelt to priser, Utøvernes pris og Årets navn.
Holmenkollmedaljen: Marit Bjørgen
Fearnleys olympiske ærespris: Marit Bjørgen
Aftenpostens gullmedalje: Thor Hushovd
Sportsjournalistenes statuett: Thor Hushovd
Svenska Dagbladets gullmedalje: Sveriges stafettlag i langrenn (Marcus Hellner, Johan Olsson, Daniel Rickardsson, Anders Södergren)
Jerringprisen: Therese Alshammar, svømming
== Første kvartal ==
1. januar – Magnus Carlsen rangert høyest i verden av FIDE med 2810 poeng.
1. – 10. januar – Tour de Ski 2009/10 arrangeres rundt om i Europa.
9. januar – Idrettsgallaen 2010 arrangeres i Håkons Hall på Lillehammer. Petter Northug blir tildelt to priser, Utøvernes pris og Årets navn.
9. – 10. januar – EM på skøyter 2010 arrangeres på Hamar i Norge. Martina Sáblíková og Sven Kramer vinner.
10. – 31. januar – Afrikamesterskapet 2010 arrangeres i Angola. Egypt vinner for tredje gang på rad, etter å ha slått Ghana 0-1 i finalen.
16. – 17. januar – Sprint-VM på skøyter 2010 arrangeres i Obihiro i Japan.
18. – 31. januar – Tennis-turneringen Australian Open 2010 arrangeres i Melbourne i Australia. Roger Federer og Serena Williams vinner.
19. – 31. januar – EM i håndball for herrer 2010 arrangeres i Østerrike. Frankrike vinner etter å ha slått Kroatia 25-21 i finalen.
21. – 24. januar – Norgesmesterskapet på ski 2010 arrangeres av Stokke IL med langrennsøvelser i Storås og hopp i Vikersund Hoppsenter.
23. januar – Skihopperen Simon Ammann setter bakkerekord i Wielka Krokiew med 140,5 m.
28. januar – 1. februar – U23-VM på ski 2010 og Junior-VM på ski 2010 arrangeres i Hinterzarten i Tyskland.
31. januar – Cathrine Larsåsen setter norsk rekord i stavsprang med 4,17 meter.
4. – 11. februar – Femundløpet 2010 avholdes.
5. – 7. februar – EM i hundekjøring avholdes i Wisla i Polen. Ane Morisbak Skjønsberg tar tre gull.
7. februar – På Sun Life Stadium i Miami i delstaten Florida i USA spilles finalmatchen av Super Bowl i Amerikansk fotball for sesongen 2009/2010.
12. – 28. februar – Vinter-OL 2010 arrangeres i Vancouver i Canada. Canada vinner flest gullmedaljer, mens Marit Bjørgen blir mestvinnende utøver med fem medaljer.
13. februar – Sven Kramer setter olympisk rekord på 5000 m skøyter.
14. februar – Emil Hegle Svendsen tar Norges første medalje.
17. februar – Marit Bjørgen tar gull i sprintlangrenn under de olympiske vinterleker 2010.
18. februar –
Skiskytteren Tora Berger tar Norges gull nummer 100 i olympiske vinterleker.
Emil Hegle Svendsen tar gull i skiskyting.
19. februar –
Aksel Lund Svindal tar gull i super-G.
Marit Bjørgen tar sin andre gullmedalje.
3. mars – Anette Sagen foretar det første offisielle hoppet i den nye Holmenkollbakken.
7. mars –
Susanne Nyström og Jörgen Brink vinner Vasaloppet 2010.
Daniela Iraschko og Ulrike Gräßler vinner Kontinentalcupen i skihopping for kvinner.
Rosenborg vinner Superfinalen.
7. – 14. mars – Sykkelrittet Paris–Nice 2010 arrangeres.
8. mars – John Carew scorer hat-trick i kampen Aston Villa – Reading.
12. – 21. mars – Paralympiske vinterleker 2010 arrangeres i Vancouver i Canada. Russland vinner flest gullmedaljer, mens Nils Erik Ulset blir mestvinnende norske utøver med fire medaljer, inkludert Norges eneste gullmedalje.
13. mars – Nils Erik Ulset tar Norges første medalje.
17. mars – Nils Erik Ulset tar gull i skiskyting.
12. – 14. mars – VM i friidrett innendørs arrangeres i Doha i Qatar.
12. – 14. mars – Junior-VM på skøyter 2010 arrangeres i Moskva.
13. – 14. mars – Holmenkollrennet 2010 arrangeres.
13. – 15. mars – 1. serierunde i Tippeligaen 2010 spilles.
13. – 20. mars – Finnmarksløpet arrangeres for 30. gang.
18. – 21. mars – VM i skiflyging 2010 arrangeres i Planica i Slovenia. Simon Ammann vinner.
19. – 21. mars – Allround-VM på skøyter 2010 arrangeres i Heerenveen i Nederland.
20. mars – Det 73. Birkebeinerrennet blir arrangert. Anders Aukland og Jenny Hansson vinner.
26. – 28. mars – Del 2 av NM på ski 2010 arrangeres på Tolga av Tolga Idrettslag.
30. mars – Norge spiller sin første offisielle landskamp i futsal og vinner 2 – 1 over Irland.
== Andre kvartal ==
3. – 5. april – I Indianapolis i delstaten Indiana i USA spilles herrenes NCAA-sluttspill i basket.
3. – 11. april – Curling-VM 2010 for herrer arrangeres i Cortina d'Ampezzo i Italia. Canada blir verdensmestre, mens Norge tar andreplassen.
4. april – Sykkelrittet Flandern rundt arrangeres. Sveitsiske Fabian Cancellara vinner.
5. – 10. april – Sykkelrittet Baskerland rundt arrangeres. Chris Horner fra RadioShack vinner rittet.
11. april –
Sykkelrittet Paris–Roubaix 2010 arrangeres. Fabian Cancellara vinner, mens Thor Hushovd tar andreplassen.
Phil Mickelson vinner golfturneringen The Masters.
12. april –
Første ordinære kamp blir spilt på det nye sportsanlegget Target Field i Minneapolis i delstaten Minnesota i USA.
Trond Amundsen sier opp som trener for Kongsvinger.
7. – 23. mai – Ishockey-VM for herrer spilles i Köln og Mannheim i Tyskland.
11. juni – 11. juli – VM i fotball 2010 spilles i Sør-Afrika. Dette vil bli det 19. fotball-VM.
== Tredje kvartal ==
3. – 25. juli – Tour de France 2010 arrangeres. Dette vil bli den 97. utgaven av sykkelrittet.
27. juli – 1. august – EM i friidrett 2010 arrangeres i Barcelona i Spania. Dette vil bli det 20. EM i friidrett.
23. august – 12. september – Verdensmesterskapet i basketball for herrer spilles i Tyrkia.
23. september – 3. oktober – Verdensmesterskapet i basketball for damer arrangeres i Ostrava og Brno i Tsjekkia.
== Fjerde kvartal ==
3. – 14. oktober – Samveldelekene 2010 arrangeres i Delhi, India.
24. oktober – Rosenborg sikrer seriegullet for 2010.
12. – 27. november – 16. Asialekene holdes i Guangzhou i Folkrepublikken Kina.
4. – 11. desember – Innebandy-VM 2010 spilles i Helsingfors, Esbo og Vanda i Finland
7. – 19. desember – EM i håndball for damer 2010 arrangeres i Danmark og Norge.
19. desember – Norge vinner håndball-EM ved å slå Sverige i finalen.
== Dødsfall ==
=== Januar ===
3. – Gianni Bonichon, italiensk bobkjører fra OL i Sapporo 1972 (65) (1944)
10. – Torbjørn Yggeseth, norsk skihopper (75) (1934)
23. – Oleg Velyky, tysk håndballspiller (32) (1977)
30. – Sølve Grotmol, norsk sportskommentator og programleder i NRK (70) (1939)
=== Februar ===
7. – Franco Ballerini, italiensk syklist (45)
8. – Jimmy Heuga, amerikansk alpinist (66)
10. – Orlando, brasiliansk fotballspiller, VM-vinner 1958 (74)
12. – Nodar Kumaritashvili, georgisk aker i OL-2010 (21)
=== Mars ===
6. – Ronald Pettersson, svensk ishockeyspiller (74)
8. – Guy Lapébie, fransk syklist (93)
27. – Vasilij Smyslov, sovjetisk verdensmester i sjakk 1957-1958 (89)
=== April ===
1. – Anders "Lillen" Eklund, svensk bokser (52)
2. – Chris Kanyon, amerikansk wrestler (40)
8. – Zoltán Varga, ungarsk fotballspiller, OL-vinner med Ungarn i 1964 (65)
9. – Dario Mangiarotti, italiensk fekter, OL-vinner 1952 (94)
10. – Piotr Nurowski, polsk sportsadministrator, leder av Polens olympiske komitee (65)
19. – Edwin Valero, venezuelansk proffbokser (28)
21. – Juan Antonio Samaranch, spansk tidligere leder av IOC (89)
=== Mai ===
3. – Florencio Campomanes, filippinsk sjakkspiller (83)
8. – Andor Lilienthal, ungarsk stormester i sjakk (99)
15. – Besian Idrizaj, østerriksk/kosovoalbansk fotballspiller (22)
=== Juni ===
2. – Ole Jacob Bangstad, norsk offiser og idrettsleder (93)
=== Juli ===
8. – Willi Railo, forfatter og idrettspsykolog (69)
24. – Alex Higgins, nordirsk verdensmester i snooker (61)
27. – Jack Tatum, amerikansk fotballspiller (61)
=== August ===
10. – Antonio Pettigrew, amerikansk friidrettsutøver (400 m) (42)
18. – Harold Connolly, amerikansk sleggekaster, OL-gull i Melbourne 1956 (79)
22. – Stjepan Bobek, jugoslavisk (kroatisk) fotballspiller (86)
30. – Francisco Varallo, argentinsk fotballspiller, siste gjenlevende fra VM-laget i 1930 (100)
31. – Laurent Fignon, fransk syklist (50)
31. – Gabuh bin Piging, malaysisk trestegsutøver og lengdehopper (78)
=== September ===
7. – Anders Svela, fotballspiller (70)
9. – Bent Larsen, dansk sjakkspiller (75)
18. – Bobby Smith, engelsk fotballspiller (77)
18. – Øystein Gåre, fotballtrener (56)
20. – Tore B. Ramton, president i Norges skøyteforbund (1981–1985) (64)
=== Oktober ===
23. – Lennart Johansson, svensk ishockeyspiller (69)
=== November ===
12. – Stanisław Bobak, polsk skihopper (54)
20. – Martin Bratland, norgesmester i terrengsykling (30)
=== Desember ===
21. – Enzo Bearzot, italiensk fotballtrener (83)
27. – Lena Ingelsrudøya, fotballspiller (37)
28. – Avi Cohen, israelsk fotballspiller, manager og idrettsleder (54)
29. – Pavel Koltsjin, russisk/sovjetisk langrennsløper (80)
== Referanser == | Sportsåret 2010 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2010. | 13,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kyrenia | 2023-02-04 | Kyrenia | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Kommuner på Kypros', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12'] | For fjellkjeden Kyrenia, se KyreniafjelleneKyrenia (gresk: Κερύνεια, Kerýneia; tyrkisk: Girne) er en kommune og by i distriktet Kyrenia på nordkysten av Kypros. Stedet er kjent for sin historiske havn og festning. Den er internasjonalt anerkjent som en del av republikken Kypros, men Kyrenia har vært under tyrkisk okkupasjon siden invasjonen i 1974. Stedet var opprinnelig bosatt av gresk-kyprioter, men er nå bosatt av tyrkisk-kyprioter og nye bosettere fra Tyrkia.
| For fjellkjeden Kyrenia, se KyreniafjelleneKyrenia (gresk: Κερύνεια, Kerýneia; tyrkisk: Girne) er en kommune og by i distriktet Kyrenia på nordkysten av Kypros. Stedet er kjent for sin historiske havn og festning. Den er internasjonalt anerkjent som en del av republikken Kypros, men Kyrenia har vært under tyrkisk okkupasjon siden invasjonen i 1974. Stedet var opprinnelig bosatt av gresk-kyprioter, men er nå bosatt av tyrkisk-kyprioter og nye bosettere fra Tyrkia.
== Galleri == | |distrikt=Kyrenia | 13,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reiko_Aylesworth | 2023-02-04 | Reiko Aylesworth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Reiko Aylesworth (født 9. desember 1972 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. Hun debuterte som skuespiller i TV-serien A life to live i 1993. Hun er mest kjent for sin rolle som Michelle Dessler i TV-serien 24, men før det var hun med i flere TV-serier blant annet CSI, The West Wing og Law & Order.
| Reiko Aylesworth (født 9. desember 1972 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. Hun debuterte som skuespiller i TV-serien A life to live i 1993. Hun er mest kjent for sin rolle som Michelle Dessler i TV-serien 24, men før det var hun med i flere TV-serier blant annet CSI, The West Wing og Law & Order.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reiko Aylesworth på Internet Movie Database
(sv) Reiko Aylesworth i Svensk Filmdatabas
(da) Reiko Aylesworth på Filmdatabasen
(da) Reiko Aylesworth på Scope
(fr) Reiko Aylesworth på Allociné
(en) Reiko Aylesworth på AllMovie
(en) Reiko Aylesworth hos Rotten Tomatoes
(en) Reiko Aylesworth hos The Movie Database | Reiko Aylesworth (født 9. desember 1972 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. | 13,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/INK_Norge_AS | 2023-02-04 | INK Norge AS | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1987', 'Kategori:Oversetting'] | INK Norge AS er en norsk leverandør av språktjenester, herunder oversetting, dokumentasjon (skriving av ulike typer skriftlig materiale, for eksempel bruksanvisninger og elektroniske hjelpesystemer) og språkvask. Bedriften har 22 ansatte i Oslo (hovedkontor) og Stavanger. De fleste ansatte har utdanning fra fagoversetterstudiet ved Høgskolen i Agder (nå Universitetet i Agder) eller tilsvarende.
Firmaet ble i 2011 kjøpt opp av og fusjonert med Semantix.
| INK Norge AS er en norsk leverandør av språktjenester, herunder oversetting, dokumentasjon (skriving av ulike typer skriftlig materiale, for eksempel bruksanvisninger og elektroniske hjelpesystemer) og språkvask. Bedriften har 22 ansatte i Oslo (hovedkontor) og Stavanger. De fleste ansatte har utdanning fra fagoversetterstudiet ved Høgskolen i Agder (nå Universitetet i Agder) eller tilsvarende.
Firmaet ble i 2011 kjøpt opp av og fusjonert med Semantix.
== Eksterne lenker ==
Semantix | 1987 | 13,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sports%C3%A5ret_1850 | 2023-02-04 | Sportsåret 1850 | ['Kategori:Sport i 1850', 'Kategori:Sportsår'] | Sportsåret 1850 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 1850.
| Sportsåret 1850 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 1850.
== Hendelser ==
=== Boksing ===
5. juni — William "Bendigo" Thompson forsvarer sin engelske mesterskapstittel mot Tom Paddock i Mildenhall. Etter å ha vunnet siden Tom Paddock ble diskvalifisert etter 49. runde, meddeler William Thompson at han skal slutte bokse.
17. desember — Tom Paddock slåss mot William Perry på Woking Common. Etter 27 omganger blir Tom Paddock diskvalifisert etter å ha slått William Perry i nakken når William Perry gikk mot hjørnet. William Perry gjør krav på den ledige engelske mesterskapstittelen.
Ukjent dato- Den amerikanske mesteren Tom Hyer utfordrer William Perry til en kamp om verdensmestertittelen, men noe svar fra William Perry kommer aldri.
=== Cricket ===
Ukjent dato - Surrey CCC vinner County Championship.
=== Friidrett ===
Studenter ved Universitetet i Oxford lager til det første universitetsfriidrettsstevne.
== Fødsler ==
10. mars – Spencer Gore, britisk tennisspiller og cricketspiller (død 1906)
8. april – John Peters, amerikansk baseballspiller (død 1924)
4. mai – Emanuel Schiffers, russisk sjakkmester (død 1904)
8. mai – Ross Barnes, amerikansk baseballspiller (død 1915)
12. november – Mikhail Tsjigorin, russisk sjakkspiller (død 1908)
== Dødsfall ==
7. oktober – Karl Schorn, tysk historiemaler og sjakkspiller (født 1803)
14. oktober – Wilhelm Hanstein, tysk sjakkmester som ble regnet som sin tids sterkeste sjakkspiller (født 1811)
16. november - Aaron Alexandre, jødisk tysk–fransk–engelsk sjakkspiller og sjakkforfatter (født ca. 1765/68)
Barney Aaron, engelsk bokser (bokset uten hansker) (død 1800)
== Referanser == | Sportsåret 1850 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 1850. | 13,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sports%C3%A5ret_2011 | 2023-02-04 | Sportsåret 2011 | ['Kategori:Sport i 2011', 'Kategori:Sportsår'] | Sportsåret 2011 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2011.
| Sportsåret 2011 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2011.
== Hendelser ==
=== Januar ===
29. desember 2010 – 6. januar 2011 — Hoppuka 2010/11
Thomas Morgenstern vinner foran Simon Ammann og Tom Hilde.
31. desember 2010 – 9. januar 2011 — Tour de Ski 2011
Menn: Dario Cologna vinner foran Petter Northug og Lukáš Bauer.
Kvinner: Justyna Kowalczyk vinner foran Therese Johaug og Marianna Longa.
1. – 16. januar — Rally Dakar 2011
Nasser Al-Attiyah, Marc Coma, Vladimir Chagin og Alejandro Patronelli vinner.
21. – 9. januar — Verdenscupen i skiskyting: Oberhof
Verdenscupseiere til Tarjei Bø (2), Tyskland (stafett), Ann Kristin Flatland, Helena Ekholm og Sverige (stafett).
7. – 9. januar — EM på skøyter allround Collalbo, Italia
Menn: Ivan Skobrev vinner foran Jan Blokhuijsen og Koen Verweij.
Kvinner: Martina Sáblíková vinner foran Ireen Wüst og Marrit Leenstra.
7. – 29. januar — Asiamesterskapet i fotball 2011
Japan vinner foran Australia og Sør-Korea.
8. – 9. januar — Verdenscupen i kombinert: Schonach
Verdenscupseier til Felix Gottwald.
9. januar – SBS Championship startet PGA-Touren 2011
12. – 13. januar — Verdenscupen i skihopping: Harrachov
Verdenscupseiere til Martin Koch og Thomas Morgenstern.
12. – 16. januar — Verdenscupen i skiskyting: Ruhpolding
Verdenscupseiere til Emil Hegle Svendsen, Lars Berger, Björn Ferry, Olga Zajtseva og Tora Berger (2).
13. – 30. januar — Håndball-VM 2011 for menn
Frankrike vinner foran Danmark og Spania.
15. januar — Verdenscupen i langrenn: Liberec
Verdenscupseiere til Ola Vigen Hattestad og Kikkan Randall.
15. – 16. januar — Verdenscupen i kombinert: Seefeld
Verdenscupseiere til Jason Lamy-Chappuis og Magnus Moan.
15. – 16. januar — Verdenscupen i skihopping: Sapporo
Verdenscupseiere til Severin Freund og Andreas Kofler.
17. – 30. januar — Australian Open 2011
Menn: Novak Đoković vinner foran Andy Murray.
Kvinner: Kim Clijsters vinner foran Li Na.
18. – 23. januar — Sykkel: Tour Down Under 2011
Matthew Goss vinner foran André Greipel og Robbie McEwen.
20. – 23. januar — Verdenscupen i skiskyting: Antholz
Verdenscupseiere til Anton Sjipulin, Martin Fourcade, Tyskland (stafett), Tora Berger (2) og Russland (stafett).
21. – 23. januar — Verdenscupen i skihopping: Zakopane
Verdenscupseiere til Adam Małysz, Simon Ammann og Kamil Stoch.
22. – 23. januar — Verdenscupen i langrenn: Otepää
Verdenscupseiere til Eldar Rønning, Eirik Brandsdal, Marit Bjørgen og Petra Majdič.
22. – 23. januar — Verdenscupen i kombinert: Chaux-Neuve
Verdenscupseiere til David Kreiner og Jason Lamy-Chappuis.
22. – 23. januar — Sprint-VM 2011 på skøyter i Heerenveen
Menn: Lee Kyou-hyuk vinner sammenlagt foran Mo Tae-bum og Shani Davis.
Kvinner: Jenny Wolf vinner sammenlagt foran Annette Gerritsen og Margot Boer.
23. – 30. januar — Bandy-VM for herrer 2011 i Kazan i Russland
Russland vinner foran Finland og Sverige
26. – 30. januar — Norgesmesterskapet på ski på Steinkjer og i Sprova
Menn: Eldar Rønning, Eirik Brandsdal, Martin Johnsrud Sundby og Skogn blir norgesmestere.
Kvinner: Marit Bjørgen (3) og Heming blir norgesmestere.
28. – 30. januar — Verdenscupen på skøyter: Moskva
Verdenscupseiere til Pekka Koskela, Jan Smeekens, Stefan Groothuis, Ivan Skobrev, Bob de Jong, Jenny Wolf (2), Christine Nesbitt (2) og Martina Sáblíková.
29. januar – 6. februar — Verdenscupen i skihopping i Willingen, Klingenthal og Oberstdorf
Verdenscupseiere til Severin Freund, Kamil Stoch og Martin Koch.
=== Februar ===
4. – 5. februar — Verdenscupen i langrenn: Rybinsk
Verdenscupseiere til Ilja Tsjernousov, Aleksej Petukhov, Justyna Kowalczyk og Vesna Fabjan.
4. – 6. februar — Verdenscupen i skiskyting: Lake Placid
Verdenscupseiere til Arnd Peiffer, Alexis Bœuf, Helena Ekholm, Tora Berger og Tyskland (stafett).
6. februar — Super Bowl XLV i Arlington, Texas.
Green Bay Packers vinner 31-25 mot Pittsburgh Steelers.
7. – 20. februar — Alpin-VM 2011
Menn: Christof Innerhofer, Erik Guay, Aksel Lund Svindal, Ted Ligety og Jean-Baptiste Grange blir verdensmestere.
Kvinner: Elisabeth Görgl (2), Anna Fenninger, Tina Maze og Marlies Schild blir verdensmestere.
8. februar — Norgesmesterskapet på ski, hopp stor bakke, i Holmenkollbakken
Anders Jacobsen, Anders Bardal og Akershus blir norgesmestere.
10. – 13. februar — Verdenscupen i skiskyting: Fort Kent
Verdenscupseiere til Emil Hegle Svendsen (2), Martin Fourcade, Andrea Henkel (2) og Magdalena Neuner.
10. – 13. februar — World Rally Championship 2011 begynner i Sverige
Mikko Hirvonen vinner foran Mads Østberg og Jari-Matti Latvala.
11. – 13. februar — Allround-VM på skøyter 2011 i Calgary, Canada
Menn: Ivan Skobrev vinner foran Håvard Bøkko og Jan Blokhuijsen.
Kvinner: Ireen Wüst vinner foran Christine Nesbitt og Martina Sáblíková.
12. – 13. januar — Verdenscupen i skihopping: Vikersund
Verdenscupseiere til Gregor Schlierenzauer (2) og Johan Remen Evensen.
14. – 27. februar — Verdensmesterskapet i bobsleigh 2011
Menn: Russland (to-mann) og Tyskland (firer-mann) vinner.
Kvinner: Tyskland (to-mann) vinner.
18. – 19. februar — Verdenscupen på skøyter: Salt Lake City
Verdenscupseiere til Trevor Marsicano, Bob de Jong, Marrit Leenstra og Martina Sáblíková.
19. – 20. februar — Verdenscupen i langrenn: Drammen
Verdenscupseiere til Daniel Rickardsson, Emil Jönsson, Marit Bjørgen og Kikkan Randall.
24. februar – 6. mars — Ski-VM 2011
25. – 27. februar — Junior-VM på skøyter 2011 i Seinäjoki, Finland
27. februar — Liga-cupfinale på Wembley, London, England
Birmingham vinner mot Arsenal.
=== Mars ===
3. – 6. mars — Rally-VM i Mexico 2. runde
Sébastien Loeb vinner foran Mikko Hirvonen og Jari-Matti Latvala.
3. – 13. mars — VM i skiskyting 2011
Menn: Arnd Peiffer, Martin Fourcade, Tarjei Bø og Emil Hegle Svendsen blir verdensmestere.
Kvinner: Magdalena Neuner (2), Kaisa Mäkäräinen og Helena Ekholm blir verdensmestere.
4. – 6. mars — Verdenscupen på skøyter: Heerenveen
Menn: Verdenscupseiere til Lee Kang-seok, Lee Kyou-hyuk, Stefan Groothuis, Shani Davis og Bob de Jong.
Kvinner: Verdenscupseiere til Annette Gerritsen, Jenny Wolf, Ireen Wüst (2) og Martina Sáblíková.
4. – 6. mars — Innendørs-EM i friidrett 2011
6. mars — Vasaloppet 2011
Menn: Jörgen Brink
Kvinner: Jenny Hansson
6. – 13. mars — Sykkel: Paris–Nice 2011
Tony Martin vinner foran Andreas Klöden og Bradley Wiggins.
9. – 13. mars — EM i stuping 2011 i Torino, Italia.
Menn: Jevgenij Kuznetsov (2), Patrick Hausding, Ilya Zacharov, Sascha Klein (2) og Patrick Hausding vinner.
Kvinner: Tania Cagnotto (2), Anna Lindberg, Francesca Dallapè, Noemi Batki, Julia Koltunova og Darla Govor vinner.
9. – 15. mars — Sykkel: Tirreno–Adriatico 2011
Cadel Evans vinner foran Robert Gesink og Michele Scarponi.
10. – 13. mars — VM på skøyter enkeltdistanser 2011 på skøyter i Inzell, Tyskland
Menn: Lee Kyou-hyuk, Shani Davis, Håvard Bøkko, Bob de Jong (2) og USAs lagtempolag blir verdensmestere.
Kvinner: Jenny Wolf, Christine Nesbitt, Martina Sablikova, Ireen Wüst (2) og Canadas lagtempolag blir verdensmestere.
11. – 12. mars — Verdenscupen i kombinert: Lahtis
Verdenscupseiere til Björn Kircheisen og Johannes Rydzek.
12. – 13. mars — Verdenscupen i skihopping: Lahtis
Verdenscupseier til Simon Ammann.
12. – 13. mars — Verdenscupen i langrenn: Lahtis
Verdenscupseiere til Dario Cologna, Emil Jönsson og Petra Majdič, Therese Johaug og Marit Bjørgen.
16. til 20. mars — Verdenscupavslutning i langrenn i Stockholm og Falun
Verdenscupseiere til Emil Jönsson, Ilja Tsjernousov, Petter Northug, Finn-Hågen Krogh, Petra Majdič, Marit Bjørgen (2) og Arianna Follis.
17. – 20. mars — Verdenscupen i skiskyting: Oslo
Verdenscupseiere til Andreas Birnbacher, Emil Hegle Svendsen (2), Magdalena Neuner, Anastasija Kuzmina og Darja Domratsjeva.
18. – 20. mars — Verdenscupen i skihopping: Planica
Verdenscupseiere til Gregor Schlierenzauer og Kamil Stoch.
19. mars — Sykkel: Milano–Sanremo 2011
Matthew Goss vinner foran Fabian Cancellara og Philippe Gilbert.
20. mars — Tippeligaen 2011 begynner.
21. – 27. mars — Kunstløp-VM 2011 i Nagano
21. – 27. mars — Sykkel: Catalonia rundt 2011
Alberto Contador vinner foran Michele Scarponi og Daniel Martin.
24. – 27. mars — Rally-VM i Portugal 3. runde
Sébastien Ogier vinner foran Sébastien Loeb og Jari-Matti Latvala
25. – 26. mars — Norgesmesterskapet på ski, lagsprint og langdistanser på Storelva skistadion i Tromsø
Njård, Strindheim, Marit Bjørgen og Petter Northug vinner.
26. – 27. mars — Norgesmesterskapet på ski, hopp normalbakke og laghopp i Sprova
Maren Lundby og Anders Bardal vinner
27. mars — Sykkel: Gent–Wevelgem 2011
Tom Boonen vinner foran Daniele Bennati og Tyler Farrar.
=== April ===
3. april — Sykkel: Flandern rundt 2011
Nick Nuyens vinner foran Sylvain Chavanel og Fabian Cancellara.
4. – 9. april — Sykkel: Baskerland rundt 2011
Andreas Klöden vinner foran Chris Horner og Robert Gesink.
10. april — Sykkel: Paris–Roubaix 2011
Johan Vansummeren vinner foran Fabian Cancellara og Maarten Tjallingii.
14. – 16. april — Rally-VM i Jordan 4. runde
15. – 24. april — Ishockey-VM 2011 for kvinner
17. april — Sykkel: Amstel Gold Race 2011
Philippe Gilbert vinner foran Joaquim Rodriguez og Simon Gerrans.
20. april — Sykkel: La Flèche Wallonne 2011
Philippe Gilbert vinner foran Joaquim Rodriguez og Samuel Sánchez.
24. april — Sykkel: Liège–Bastogne–Liège 2011
Philippe Gilbert vinner foran Fränk Schleck og Andy Schleck.
26. april – 1. mai — Sykkel: Romandie rundt 2011
Cadel Evans vinner foran Tony Martin og Aleksandr Vinokurov.
29. april – 15. mai — Ishockey-VM 2011
Finland vinner foran Sverige og Tsjekkia.
=== Mai ===
World Snooker Championship 2011
John Higgins vinner 18-15 mot Judd Trump.
7. – 29. mai — Giro d'Italia 2011
Alberto Contador vinner foran Michele Scarponi og Vincenzo Nibali.
8. – 15. mai — Bordtennis-VM 2011
14. mai — FA-cupfinale Wembley, London, England
Manchester City vinner 1-0 mot Stoke City.
18. mai — UEFA Europa League 2011-finale i Dublin
FC Porto vinner foran Braga.
22. mai — Siste serierunde i Premier League England
Manchester United vinner foran Chelsea FC og Arsenal FC.
23. mai – 6. juni — French Open 2011
Menn: Rafael Nadal vinner foran Roger Federer.
Kvinner: Li Na vinner foran Francesca Schiavone.
28. mai — UEFA Champions League 2011-finale i London
Barcelona FC vinner 3-1 over Manchester United.
=== Juni ===
5. – 12. juni — Sykkel: Critérium du Dauphiné 2011
Bradley Wiggins vinner foran Cadel Evans og Aleksandr Vinokurov.
1. – 19. juni — Sykkel: Sveits rundt 2011
13. juni — EM på skøyter 2014 tildeles Norge og Vikingskipet (bildet) på Hamar.
15. juni — TV 2 sikrer seg rettighetene til Vinter-OL 2014 og Sommer-OL 2016.
17. juni – 26. juli — VM i sandvolleyball i Roma
18. juni – 10. juli — FIFA U-17-VM 2011 i Mexico
20. juni – 4. juli — Wimbledon Championships 2011
23. juni — Canal Plus sikrer seg rettighetene til Tippeligaen fra 2013 til 2016. Samtidig har Viasat sikret seg rettighetene til Mesterligaen til og med 2014/2015-sesongen.
26. juni – 17. juli — VM i fotball for kvinner 2011 i Tyskland
Japan vinner foran USA og Sverige.
=== Juli ===
1. juli – 24. juli — Copa América 2011 i Argentina
24. juli — Uruguay slår Paraguay 3–0 i finalen.
2. til 24. juli — Tour de France 2011
7. juli – Edvald Boasson Hagen vinner den sjette og lengste etappen.
20. juli – Boasson Hagen vinner også den 17. etappen.
24. juli – Cadel Evans blir den første australieren som vinner Tour de France.
6. – Den internasjonale olympiske komité bestemmer at den sørkoreanske byen Pyeongchang skal arrangere vinter-OL 2018.
6. – 10. juli — Junior-VM i friidrett 2011
16. – 31. juli — VM i svømming 2011
24. juli – Alexander Dale Oen vinner gullmedalje i 100 meter bryst.
29. juli – 20. august — FIFA U-20-VM i Colombia
4. – 9. juli — Sykkel: Clásica de San Sebastián 2011
31. juli – 6. august — Norway Cup
31. juli – 6. august — Sykkel: Polen rundt 2011
=== August ===
4. – 7. august — Lyngdal Cup
8. – 14. august — Sykkel: Eneco Tour 2011
10. august — NRK sikrer seg rettighetene til hurtigløp på skøyter frem til våren 2015.
12. – 14. august — NM i friidrett 2011 arrangeres i Byrkjelo.
13. – 15. august — Sesongåpning Engelsk Premier League.
13. – 20. august — VM i orientering 2011
14. august — Kongepokaler til Mona Holm og Andreas Thorkildsen.
6. – 25. august — Mesterligaens play off-runde
18. – 21. august — VM i padling 2011
20. august – 11. september — Vuelta a España 2011
21. august — Sykkel: Vattenfall Cyclassics 2011
27. august – 4. september— VM i friidrett 2011
27. august – 10. september — Stillehavslekene 2011
28. august — Sykkel: GP Ouest-France 2011
28. august – 4. september — VM i roing 2011
29. august – 11. september — US Open 2011 i tennis
=== September ===
1. – 11. september — VM i strandfotball 2011
3. – 18. september — EuroBasket 2011 i Litauen
6. – 7. september — Kvalifisering til EM i fotball 2012, gruppe H
9. september — Sykkel: Grand Prix Cycliste de Québec 2011
9. september til 23. oktober — Verdensmesterskapet i rugby union 2011
11. september — Sykkel: Grand Prix Cycliste de Montréal 2011
16. september – 1. oktober — Verdensmesterskapet i boksing 2011
20. september — FK Fyllingsdalen stiftes, under navnet Varden FK.
20. – 25. september — VM i landeveissykling arrangeres.
21. – 25. september — VM i sykling 2011
=== Oktober ===
5. – 9. oktober — Sykkel: Tour of Beijing 2011
8. – 9. oktober — Hundekjøring NM barmark arrangeres.
13. – 30. oktober — Panamerikanske leker 2011 arrangeres i Guadalajara i Mexico.
15. oktober — Sykkel: Lombardia rundt 2011
22. oktober — Finalen i Major League Soccer 2011
30. oktober — Molde vinner Tippeligaen 2011.
=== November ===
3. – 7. november — NM på skøyter enkeltdistanser.
6. november — Ida Njåtun og Håvard Bøkko vinner henholdsvis fire og tre distanser i NM på skøyter enkeltdistanser.
6. november — Aalesund blir Norgesmester etter å ha vunnet cupfinalen 2–1 over Brann.
8. – 16. november — VM i fekting 2011
11. – 13. november — Hundekjøring VM barmark
19. november — Marit Bjørgen passerer Bjørn Dæhlie som mestvinnende i antall enkeltrenn i verdenscupen i langrenn.
25. november — Magnus Krog tar sin første verdenscupseier i verdenscupåpningen i kombinert.
27. november — Siste runde i Tippeligaen 2011.
=== Desember ===
VM i fotball for klubblag 2011
3. – 16. desember — Håndball-VM 2011 for kvinner
Norges kvinnelandslag tar gull.
3. – 12. desember — London Chess Classic 2011 arrangeres.
6. – 8. desember — Siste runde i Mesterligaens gruppespill
16. – 19. desember — Allround-NM på skøyter i Tønsberg
18. desember — FC Barcelona vinner VM i fotball for klubblag.
24. desember — Alexander Dale Oen mottar Aftenpostens gullmedalje.
29. desember – 8. januar 2012 — Tour de Ski 2011/12
30. desember – 7. januar 2012 — Hoppuka 2011/12
== Dødsfall ==
=== Januar ===
6. — Uche Okafor
7. — Simona Senoner
8. — Thorbjørn Svenssen
10. — Dorothy Franey
12. — Hans Bütikofer
15. — Nat Lofthouse
26. — Thore Sjöstrand
27. — Svein Mathisen
27. — Johanne Dybwad
=== Februar ===
3. — Robert Young
8. — Cesare Rubini
13. — Arnfinn Bergmann
13. — Inese Jaunzeme
20. — Noemí Simonetto de Portela
27. — Duke Snider
27. — Maurice Guigue
=== Mars ===
4. — Frank Chirkinian
6. — Oddmund Jensen
9. — Inge Sørensen
11. — Valter Nyström
19. — Gustav Lantschner
21. — Nikolaj Andrianov
22. — Artur Agostinho
23. — Trevor Storton
25. — Marija Isakova
25. — Floyd Bedbury
26. — Yrjö Hietanen
31. — Claudia Heill
31. — Oddvar Hansen
== Referanser == | Sportsåret 2011 er en oversikt over hendelser, resultater, fødte og avdøde personer med tilknytning til sport i 2011. | 13,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sven_Erik_Sandnes | 2023-02-04 | Sven Erik Sandnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. april', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filmprodusenter'] | Sven Erik Sandnes (født 28. april 1951) er en norsk tegnefilmprodusent og daglig leder i Sandnes Media AS i Larvik.
| Sven Erik Sandnes (født 28. april 1951) er en norsk tegnefilmprodusent og daglig leder i Sandnes Media AS i Larvik.
=== Film og scenekunst ===
Sven Erik Sandnes har produsert filmserien Eventyrskogen, som består av elleve animasjonsfilmer basert på barnesanger av Alf Prøysen.
For scenen har han produsert juleforestillingen Jul i Prøysenland med blant andre Nissa Nyberget, Kari Svendsen, Elisabeth Lindland og Hans Jørgen Sandnes. En annen sceneproduksjon som Sandnes har vært ansvarlig for er den animerte operaforestillingen The Priest and his Servant Balda, som framføres av orkester, korister, dansere og dukkespillere tilknyttet Kattas Figurteater Ensemble, foran et filmlerret der det vises en animasjonsfilm.
Videre har han produsert Jørgen snart seks (2002) for Norges Diabetesforbund; denne tegnefilmen forteller historien om en seksåring som får diagnosen diabetes. Sandnes Media utviklet også aktivitetshefte og andre artikler til filmen. Manus til filmen var skrevet av Gro Røsth.Sandnes har også produsert filmen Livet langs Numedalslågen, basert på en bok med samme tittel, og Kyststien 1 og 2.
=== Brettspill og bøker ===
Sandnes har gitt ut brettspillene Fjellvettspillet og Eventyrskogen, filmkokeboka, fire aktivitetsbøker for barn samt tre bøker med figurene fra prøysenvisene.
=== Prøysenhuset ===
Han har dessuten vært prosjektleder for opplevelsesenteret Musehullet på Prøysenhuset.
=== Annet ===
Sven Erik Sandnes er bosatt i Sandefjord. Han er faren til animatøren og illustratøren Hans Jørgen Sandnes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sandnes media
www.norskanimasjon.no om Sven Erik Sandnes
www.filmfront.no om Sven Erik Sandnes
Intervju med Sven Erik og Hans Jørgen Sandnes i Vestfold Blad 2010 | Sven Erik Sandnes (født 28. april 1951) er en norsk tegnefilmprodusent og daglig leder i Sandnes Media AS i Larvik. | 13,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alberto_Ginastera | 2023-02-04 | Alberto Ginastera | ['Kategori:Argentinske komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Buenos Aires', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alberto Evaristo Ginastera (1916–1983) var en argentinsk komponist.
| Alberto Evaristo Ginastera (1916–1983) var en argentinsk komponist.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ginastera var født i Buenos Aires av en katalansk far og italiensk mor. Han studerte ved konservatoriet i Buenos Aires. Deretter grunnla og ledet han et konservatorium i La Plata. Fram til 1962 underviste han ved kunst- og musikkfakultetet ved det katolske universitetet i Buenos Aires, deretter ved Centro Latinoamericano de Altos Estudios Musicales (CLAEM). I 1971 slo han seg ned i Genève i Sveits.
=== Komponist, instruktør ===
Ginastera komponerte fire operaer, to balletter, tre motetter, sanger, scene- og filmmusikk, dessuten en symfoni, en overtyre, to strykekvartetter, en harpe- og en fiolinkonsert, to klaver- og to cellokonserter, tre klaversonater og annen instrumentalmusikk.
Ut over klassisk musikk ble hans «toccata» fra 4. sats av Piano Concerto No. 1 kjent i Emerson, Lake and Palmers versjon på albumet Brain Salad Surgery (1973).
Ginastera ble inspirert av tekstene i PopulVuh, boken med mayaenes skapelsesberetning, og begynte å skrive et åttesatsig orkesterverk med samme navn, men rakk ikke å fullføre verket før han døde.
Av hans studenter kan nevnes Astor Piazzolla, Waldo de los Ríos og Rafael Aponte-Ledée.
=== Musikkperioder ===
Ginastera grupperte musikken sin i tre perioder: «Objektiv nasjonalisme» (1934–1948), «Subjektiv nasjonalisme» (1948–1958), and "Neoekspresjonisme" (1958–1983). Blant andre fremtredende kjennetegn varierer disse periodene i bruk av tradisjonelle argentinske musikalske elementer. I objektivt nasjonalistiske verker integrerer han ofte argentinske folkemusikktemaer på en enkel og direkte måte, mens han i senere perioder bruker de tradisjonelle elementene på en mer og mer abstrakt form.
Kombinasjonen av tradisjonelle argentinske rytmer (ofte i 6/8-takt) med moderne harmonikk ga et resultat som kan minne litt om musikken til Béla Bartók.
== Verk i utvalg ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alberto Ginastera – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alberto Ginastera på Internet Movie Database
(sv) Alberto Ginastera i Svensk Filmdatabas
(en) Alberto Ginastera på Apple Music
(en) Alberto Ginastera på Discogs
(en) Alberto Ginastera på MusicBrainz
(en) Alberto Ginastera på Spotify
(en) Alberto Ginastera på Songkick
(en) Alberto Ginastera på Last.fm
(en) Alberto Ginastera på AllMusic
(de) Verk av og om Alberto Ginastera i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Informasjon fra forlaget Boosey & Hawkes | Alberto Evaristo Ginastera (1916–1983) var en argentinsk komponist. | 13,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elaiosom | 2023-02-04 | Elaiosom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Maur', 'Kategori:Plantemorfologi'] | Elaiosomer (navnet betyr «oljelegemer») er oljerike vedheng til frøene som mange planter produserer. Disse tiltrekker seg maur, som er svært glade i dem. Maurene bærer gjerne med seg hele frøet et stykke, før den gnager av elaiosomet og kaster fra seg frøet. På den måten får planten spredt frøene. Elaiosomene er næringsrike, men det er uklart om næringsverdien er tilstrekkelig til å gjøre innsamlingen av frø med elaiosomer energimessig lønnsom for maurene. Muligens inneholder de andre viktige stoffer i tillegg til oljer, det er også tenkelig at elaiosomene kan inneholde stoffer som virker som rusmidler. Eksempler på norske planter som har elaiosomer er hårfrytle, gullstjerne, lerkespore og mange fioler.
| Elaiosomer (navnet betyr «oljelegemer») er oljerike vedheng til frøene som mange planter produserer. Disse tiltrekker seg maur, som er svært glade i dem. Maurene bærer gjerne med seg hele frøet et stykke, før den gnager av elaiosomet og kaster fra seg frøet. På den måten får planten spredt frøene. Elaiosomene er næringsrike, men det er uklart om næringsverdien er tilstrekkelig til å gjøre innsamlingen av frø med elaiosomer energimessig lønnsom for maurene. Muligens inneholder de andre viktige stoffer i tillegg til oljer, det er også tenkelig at elaiosomene kan inneholde stoffer som virker som rusmidler. Eksempler på norske planter som har elaiosomer er hårfrytle, gullstjerne, lerkespore og mange fioler.
== Kilder ==
Lengyel, S. m.fl. (2009). «Ants sow the seeds of global diversification in flowering plants». PLoS ONE. 4 (5): e5480. ISSN 1932-6203. PMC 2674952 . doi:10.1371/journal.pone.0005480.
Lengyel, S. m.fl. (2010). «Convergent evolution of seed dispersal by ants, and phylogeny and biogeography in flowering plants: a global survey» (PDF). Perspectives in Plant Ecology, Evolution and Systematics. 12 (1). ISSN 1433-8319. doi:10.1016/j.ppees.2009.08.001. Arkivert fra originalen (PDF) 26. mai 2018. Besøkt 25. mai 2018.
Mayer, V., S. Ölzant og R.C. Fischer (2005). «Myrmecochophorous seed dispersal in temperate regions». I P.M. Forget m.fl. Seed Fate: Predation, Dispersal and Seedling Establishment. CABI Publishing. s. 175–196. ISBN 0-85199-806-2. doi:10.1079/9780851998060.0175. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
A. Bresinsky (1963). Bau, Entwicklungsgeschichte und Inhaltsstoffe der Elaiosomen: Studien zur myrmekochoren Verbreitung von Samen und Früchten. Bibliotheca Botanica. Heft 126. Stuttgart: Schweizerbart Verlag. | Elaiosomer (navnet betyr «oljelegemer») er oljerike vedheng til frøene som mange planter produserer. Disse tiltrekker seg maur, som er svært glade i dem. | 13,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liangguang | 2023-02-04 | Liangguang | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Guangdong', 'Kategori:Guangxi', 'Kategori:Hainan', 'Kategori:Kinas geografi'] | Liangguang (kinesisk: 两广; pinyin: Liǎngguǎng, «de begge Guang», også skrevet Liang-guang) er en betegnelse som dekker provinsene Guangdong og Hainan og den autonome region (tidligere provins) Guangxi helt sør i Kina.
Frem til 1988 omfattet Guangdong det som i dag er utskilt som provinsen Hainan.
Navnene til de to opprinnelige provinsene utgjør et par, idet de ordrett betyr «Guang-øst» og «Guang-vest». Ordet Guang kan man spore tilbake til dannelsen av prefekturet Guang i 226 e.Kr. Det dekket Guangzhou og omliggende strøk.
Under Qing-dynastiet ble de to provinsene samstyrt av generalguvernøren av Liangguang, med sete i Guangzhou, fra 1735 til 1911. | Liangguang (kinesisk: 两广; pinyin: Liǎngguǎng, «de begge Guang», også skrevet Liang-guang) er en betegnelse som dekker provinsene Guangdong og Hainan og den autonome region (tidligere provins) Guangxi helt sør i Kina.
Frem til 1988 omfattet Guangdong det som i dag er utskilt som provinsen Hainan.
Navnene til de to opprinnelige provinsene utgjør et par, idet de ordrett betyr «Guang-øst» og «Guang-vest». Ordet Guang kan man spore tilbake til dannelsen av prefekturet Guang i 226 e.Kr. Det dekket Guangzhou og omliggende strøk.
Under Qing-dynastiet ble de to provinsene samstyrt av generalguvernøren av Liangguang, med sete i Guangzhou, fra 1735 til 1911. | Liangguang (kinesisk: 两广; pinyin: Liǎngguǎng, «de begge Guang», også skrevet Liang-guang) er en betegnelse som dekker provinsene Guangdong og Hainan og den autonome region (tidligere provins) Guangxi helt sør i Kina. | 13,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heteroponerinae | 2023-02-04 | Heteroponerinae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Heteroponerinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Det er beskrevet 22 arter fordelt på tre slekter.
| Heteroponerinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Det er beskrevet 22 arter fordelt på tre slekter.
== Utseende ==
Små til middelsstore, gule eller brunlige maur, ikke påfallende hårete. Hodet er forholdsvis stort, hos slekten Acanthoponera firkantet, hos de andre slektene mer avrundet. Fasettøynene er ganske små og runde, festet langt bak på hodet. Kroppen er nokså høyt hvelvet. Petiolus er en-leddet, og har vanligvis en tagg på ryggsiden.
== Levevis ==
== Utbredelse ==
De fleste av artene finnes i Sør- og Mellom-Amerika, men slekten Heteroponera finnes også i Australia. Den merkelige arten Aulacopone relicta er beskrevet fra Aserbajdsjan.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser (veps, maur og bier) (Hymenoptera)
underordenen stilkvepser, (Apocrita)
gruppe broddvepser, (Aculeata)
familien maur (Formicidae)
underfamilie Heteroponerinae
slekten Acanthoponera Mayr, 1862 – 4 arter
Aulacopone relicta Arnoldi, 1930
slekten Heteroponera Mayr, 1887 – 17 arter
== Litteratur ==
Bolton, B. 1995. A New General catalogue of the Ants of the World. Harvard University Press. 504 sider. ISBN 0-674-61514-X.
Hölldobler, B. og Wilson, E.O. 1994. Journey to the Ants. Belknap Press. ISBN 0-674-48525-4
== Eksterne lenker ==
(en) Heteroponerinae hos NCBI
(en) Kategori:Heteroponerinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Heteroponerinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Tree Of Life: Heteroponerinae Bilder
Antweb: Heteroponerinae | * Acanthoponera | 13,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Generalguvern%C3%B8ren_av_Liangguang | 2023-02-04 | Generalguvernøren av Liangguang | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Qing-dynastiets historie'] | Visekongen av Liangguang, eller Generalguvernøren av Liangguang; 两广总督, fullstendig tittel Generalguvernøren av Liangguang og omliggende områder, med tilsyn av militære anliggender, matproduksjon, vannveier og borgerlige anliggende (總督兩廣等處地方，提督軍務、糧餉、管理河道兼巡撫事), var en av de åtte visekongeembeder i Kina under Qing-dynastiet.
Liangguang tilsvarte dagens administrative enheter Guangdong, Guangxi og Hainan.
| Visekongen av Liangguang, eller Generalguvernøren av Liangguang; 两广总督, fullstendig tittel Generalguvernøren av Liangguang og omliggende områder, med tilsyn av militære anliggender, matproduksjon, vannveier og borgerlige anliggende (總督兩廣等處地方，提督軍務、糧餉、管理河道兼巡撫事), var en av de åtte visekongeembeder i Kina under Qing-dynastiet.
Liangguang tilsvarte dagens administrative enheter Guangdong, Guangxi og Hainan.
== Liste over generalguvernører av Liangguang ==
Fu Kangan (福康安): 1789 – 1793
Deng Tingzhen: 1836 – 1840
Lin Zexu: 1840
Qishan: 1840 – 1841
Qitian (祁填): 1841 – 1844
Qiying: 1844 – 1848
Xu Guangjin (徐廣縉): 1848 – 1852
Ye Mingchen (葉名琛): 1852 – 1858
Huang Zonghan (黃宗漢): 1858 – 1859
Wang Qingyun (王慶雲): mai 1859 – oktober 1859
Lao Chongguang (勞崇光): 1859 – 1862
Liu Changyou (劉長佑): 1862 – 1863
Yan Duanshu (晏端書): februar – juli 1863
Mao Hongbin (毛鴻賓): 1863 – 1865
Ruilin (瑞麟): 1865 – 1874
Yinghan (英翰): 1874 – 1875
Liu Kunyi: 1875 – 1879
Zhang Shusheng (張樹聲): 1879 – 1882
Zeng Guoquan (曾國荃): 1882 – 1883
Zhang Shusheng (張樹聲): 1883 – 1884
Zhang Zhidong: 1884 – 1889
Tan Zhonglin: 1895 – 1899
Li Hongzhang: 1899 – 1900
Tao Mo: 1902 – 1903
Cen Chunxuan: 1903 – 1906
Zhou Fu: 1906 – 1907
Zhang Renjun: 1907 – 1909
Yuan Shuxun: 1909 – 1910
Zhang Mingqi: 1910 – 1911 | Visekongen av Liangguang, eller Generalguvernøren av Liangguang; 两广总督, fullstendig tittel Generalguvernøren av Liangguang og omliggende områder, med tilsyn av militære anliggender, matproduksjon, vannveier og borgerlige anliggende (總督兩廣等處地方，提督軍務、糧餉、管理河道兼巡撫事), var en av de åtte visekongeembeder i Kina under Qing-dynastiet. | 13,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ospedale_della_Piet%C3%A0 | 2023-02-04 | Ospedale della Pietà | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdanning i Italia', 'Kategori:Venezia'] | Ospedale della Pietà var et barnehjem og en av Venezias fire store musikkskoler. Institusjonen eksisterer fremdeles, i dag som en sosial hjelpeinstans for barn og ungdom.
| Ospedale della Pietà var et barnehjem og en av Venezias fire store musikkskoler. Institusjonen eksisterer fremdeles, i dag som en sosial hjelpeinstans for barn og ungdom.
== Historie ==
Ospedale della Pietà ble grunnlagt i 1346, og fungerte fra begynnelsen av som barnehjem for foreldreløse og hospits for enslige mødre med spedbarn. Guttene lærte et håndverk mens jentene fikk musikalsk opplæring. De mest talentfulle ble igjen som medlemmer av Ospedales anerkjente kor og orkester.
Av alle de betydelige musikere som har undervist ved Ospedale var Antonio Vivaldi den største. Han ble ansatt i 1703 og var først dirigent, fiolinist, huskomponist og musikklærer, i 1716 ble han Maestro di concerto. Vivaldi var ansvarlig for å komponere og oppføre musikk til de ukentlige konsert- og oratorieoppføringene, og musikkskolens orkester fikk i hans tid et legendarisk ry som trakk mange tilreisende til byen.
Den mest berømte av musikkskolens elever er Anna Maria dal Violin, for henne skrev Vivaldi 31 fiolinkonserter. Også maestra Candida dalla Viola (eller Candida della Pietà) var offentlig kjent, to bevarte verk skrev Vivaldi med sikkerhet for henne. Candida var dessuten personlig lærer for den senere komponisten Anna Bon di Venezia, som i 1743 – bare fire år gammel – ble tatt opp ved musikkskolen som figlia de spesi, dvs. betalende elev. Foreldrene var omreisende musikere som for at datteren skulle få en musikalsk utdanning overlot henne i Candidas varetekt.
== Betydelige lærere ved Ospedale della Pietà ==
Antonio Gualtieri, til 1649
Carlo Fedeli; 1662–1672 Maestro di strumenti
Johann Rosenmüller; mellom 1678 og1682, huskomponist
Francesco Gasparini; 1701–1713 Maestro di coro
Antonio Vivaldi; 1703–1738 (med avbrekk fra februar 1709 til september 1711) Maestro di concerto
Antonio Vandini; 1720–1721 Maestro di violoncello
Carlo Luigi Pietragrua1719−1726, Maestro di coro
Giovanni Porta; 1726–1737 Maestro di coro
Nicola Porpora; 1742–1744 Maestro di coro
== Litteratur ==
Geyer, Helen Musik an den venezianischen Ospedali Konservatorien vom 17. bis zum frühen 19. Jahrhundert Edizioni di Storia e Letteratura, Roma 2004, ISBN 8884981611
Jane L. Baldauf-Berdes: Women Musicians of Venice. Musical Foundations, 1525-1855. Rev. ed. Oxford 1996. ISBN 0-19-816604-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted (italiensk) | Ospedale della Pietà var et barnehjem og en av Venezias fire store musikkskoler. Institusjonen eksisterer fremdeles, i dag som en sosial hjelpeinstans for barn og ungdom. | 13,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Shusheng | 2023-02-04 | Zhang Shusheng | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1884', 'Kategori:Fødsler i 1824', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Mandariner', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hefei'] | Zhang Shusheng (kinesisk: 張樹聲, pinyin: Zhāng Shùshēng, født 1824 i Hefei i Anhui i Kina, død 1884) var en kinesisk mandarin og general under Qing-dynastiet. Han var en av lederne av Huai-hæren, en av regjeringens hærstyrker som kjempet for Qing-styret under Taipingopprøret.
Han var generalguvernør av Liangguang årene fra 1883 til sin død. | Zhang Shusheng (kinesisk: 張樹聲, pinyin: Zhāng Shùshēng, født 1824 i Hefei i Anhui i Kina, død 1884) var en kinesisk mandarin og general under Qing-dynastiet. Han var en av lederne av Huai-hæren, en av regjeringens hærstyrker som kjempet for Qing-styret under Taipingopprøret.
Han var generalguvernør av Liangguang årene fra 1883 til sin død. | Zhang Shusheng (kinesisk: 張樹聲, pinyin: Zhāng Shùshēng, født 1824 i Hefei i Anhui i Kina, død 1884) var en kinesisk mandarin og general under Qing-dynastiet. Han var en av lederne av Huai-hæren, en av regjeringens hærstyrker som kjempet for Qing-styret under Taipingopprøret. | 13,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martialinae | 2023-02-04 | Martialinae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maur'] | Martialinae er en gruppe (underfamilie) av maur som bare omfatter én nyoppdaget art, Martialis heureka. Den ble beskrevet i 2008. Navnet antyder at dette er en maur med et uvanlig utseende; slektsnavnet Martialis er et lat. adj. og betyr «fra Mars», mens heureka er gresk og betyr «jeg har funnet [det/den]». Navnet skal ha sin bakgrunn i en kommentar fra den kjente maureksperten E.O. Wilson om at denne mauren hadde et så merkelig utseende at den gjerne kunne ha kommet fra Mars. M. heureka representerer trolig søstergruppen til alle andre nålevende maur.
| Martialinae er en gruppe (underfamilie) av maur som bare omfatter én nyoppdaget art, Martialis heureka. Den ble beskrevet i 2008. Navnet antyder at dette er en maur med et uvanlig utseende; slektsnavnet Martialis er et lat. adj. og betyr «fra Mars», mens heureka er gresk og betyr «jeg har funnet [det/den]». Navnet skal ha sin bakgrunn i en kommentar fra den kjente maureksperten E.O. Wilson om at denne mauren hadde et så merkelig utseende at den gjerne kunne ha kommet fra Mars. M. heureka representerer trolig søstergruppen til alle andre nålevende maur.
== Utseende ==
Martialinae er en liten (2 – 3 mm), spinkel, gul maur med lange kjever. Den mangler helt øyne. Mandiblene er omtrent en og en halv gang så lange som resten av hodet. De er pinsettlignende, en form som ikke er kjent fra andre maur. Thorax er svært spinkel, beina middels lange og nokså kraftige. Petiolus er énleddet og stikker opp som en kul. Bakkroppen er tønneformet.
== Levevis ==
Denne mauren lever underjordisk i tropisk regnskog. Kjevene tyder på at den er et rovdyr, trolig spesialisert på én type bytte. Siden kjevene er såpass spinkle, antar man at den lever av byttedyr med myk hud, for eksempel ormer, termitter eller larver. De forholdsvis lange beina tyder på at mauren ikke graver selv, men trolig benytter allerede eksisterende ganger og hulrom i bakken.
== En meget gammel linje ==
DNA-analyser av Martialis heureka tyder på at arten representerer søstergruppen til alle andre nålevende maur. Det ser ut til at gruppen den representerer, skilte lag med den linjen som leder til de øvrige nålevende maurene, så mye som 120 millioner år siden, kort tid etter den tiden da man regner med at maurene oppsto som gruppe.
== Utbredelse ==
Mauren ble oppdaget nær Manaus i amazonasregnskogen i Brasil.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser (veps, maur og bier) (Hymenoptera)
underordenen stilkvepser, (Apocrita)
gruppe broddvepser, (Aculeata)
familien maur (Formicidae)
underfamilie Martialinae – bare én art kjent
Martialis heureka Rabeling & Verhaagh, 2008
== Litteratur ==
Rabeling, C., Brown, J.M. og Verhaagh, M., 2008. Newly discovered sister lineage sheds light on early ant evolution. Proceedings of the National Academy of Sciences 105: 14913. [1] Arkivert 29. april 2014 hos Wayback Machine.
"Ant from Mars" emerges from its 120 million-year anonymity. The Times online, 16. september 2008. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Martialinae hos NCBI
(en) Kategori:Martialinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Martialinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Antweb: Martialiinae | * Martialis heureka | 13,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GP-25 | 2023-02-04 | GP-25 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Granatkastere'] | GP-25 er et granatrør, altså en granatkaster for montering på et gevær, utviklet av Sovjetunionen og fremdeles i produksjon i Russland. Det fyrer av 40 mm hylseløse granater, og kan monteres på AK-74 automatgeværer. De forskjellige generasjonene heter GP-30 Obuvka, GP-25 Kostyor og BG-15 Mukha.
Utviklingen av våpenet begynte i 1966 og i 1978 ble det tatt i tjeneste. GP-30 kom i tjeneste i 1989, og er beregnet på bruk med AK-100-serien automatgeværer.
| GP-25 er et granatrør, altså en granatkaster for montering på et gevær, utviklet av Sovjetunionen og fremdeles i produksjon i Russland. Det fyrer av 40 mm hylseløse granater, og kan monteres på AK-74 automatgeværer. De forskjellige generasjonene heter GP-30 Obuvka, GP-25 Kostyor og BG-15 Mukha.
Utviklingen av våpenet begynte i 1966 og i 1978 ble det tatt i tjeneste. GP-30 kom i tjeneste i 1989, og er beregnet på bruk med AK-100-serien automatgeværer.
== Eksterne lenker ==
Modern Firearms (engelsk) | GP-25 er et granatrør, altså en granatkaster for montering på et gevær, utviklet av Sovjetunionen og fremdeles i produksjon i Russland. Det fyrer av 40 mm hylseløse granater, og kan monteres på AK-74 automatgeværer. | 13,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vox_Humana | 2023-02-04 | Vox Humana | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kor i Oslo', 'Kategori:Musikk i 1990', 'Kategori:Musikk i Oslo', 'Kategori:Norske kor', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1990'] | Vox Humana er et kammerkor med base i Oslo. Koret ble stiftet i 1989 og består av 28 sangere i aldersgruppen 18-45. De fleste sangerne er nåværende eller tidligere studenter, bl.a. ved Institutt for musikkvitenskap. Koret har ukentlige øvelser på OsloMet. Korets profil er korkunst i videste forstand, hvor ulike musikksjangere trives i skjønn forening. Koret har egne konsertprosjekter og opptrer ved ulike typer oppdrag. Koret har en meget bred repertoarprofil, fra renessansen og barokken (Claudio Monteverdi, Gesualdo da Venosa, Johann Sebastian Bach m.fl.) til vår egen samtid (Arvo Pärt, Jaakko Mäntyjärvi, Maurice Duruflé, Alfred Schnittke m.fl.), herunder pop, jazz og musikaler, (The Real Group, Beatles, ABBA, Queen m.fl.). Dirigent er Liv Astrid Dahl.
Navnet Vox Humana kommer fra latin og betyr «menneskestemme».
| Vox Humana er et kammerkor med base i Oslo. Koret ble stiftet i 1989 og består av 28 sangere i aldersgruppen 18-45. De fleste sangerne er nåværende eller tidligere studenter, bl.a. ved Institutt for musikkvitenskap. Koret har ukentlige øvelser på OsloMet. Korets profil er korkunst i videste forstand, hvor ulike musikksjangere trives i skjønn forening. Koret har egne konsertprosjekter og opptrer ved ulike typer oppdrag. Koret har en meget bred repertoarprofil, fra renessansen og barokken (Claudio Monteverdi, Gesualdo da Venosa, Johann Sebastian Bach m.fl.) til vår egen samtid (Arvo Pärt, Jaakko Mäntyjärvi, Maurice Duruflé, Alfred Schnittke m.fl.), herunder pop, jazz og musikaler, (The Real Group, Beatles, ABBA, Queen m.fl.). Dirigent er Liv Astrid Dahl.
Navnet Vox Humana kommer fra latin og betyr «menneskestemme».
== Diskografi ==
"Yuletide" (oktober 2011) - med Oslo Gitarensemble. Juleplate med blant annet "A Ceremony of Carols" av Benjamin Britten.
"Ømhetens tre" (november 2012) - musikk av Magnar Åm og tekst basert på Gunvor Hofmos dikt.
== Eksterne lenker ==
Vox Humanas offisielle nettside
Vox Humana på UiOs studentforeningssider | Vox Humana er et kammerkor med base i Oslo. Koret ble stiftet i 1989 og består av 28 sangere i aldersgruppen 18-45. | 13,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/40_mm_hylsel%C3%B8s | 2023-02-04 | 40 mm hylseløs | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Granater', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Våpenstubber'] | 40 mm hylseløs er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på håndholdte våpen som AG 3,GP-15, -25 og -30.
Av kjente granattyper er VOG-15 fragmenteringsgranat, VOG-25P som hopper 0,5 til 1,5 meter over bakken før detonasjon og GRD-serien av røykgranater. | 40 mm hylseløs er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på håndholdte våpen som AG 3,GP-15, -25 og -30.
Av kjente granattyper er VOG-15 fragmenteringsgranat, VOG-25P som hopper 0,5 til 1,5 meter over bakken før detonasjon og GRD-serien av røykgranater. | 40 mm hylseløs er et kaliber på granater avfyrt fra moderne granatkastere. Det brukes på håndholdte våpen som AG 3,GP-15, -25 og -30. | 13,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Onkel_Vanja | 2023-02-04 | Onkel Vanja | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Russiske skuespill', 'Kategori:Skuespill fra 1889', 'Kategori:Verk av Anton Tsjekhov'] | Onkel Vanja er et skuespill skrevet av Anton Tsjekhov rundt 1886–1887 og publisert i 1889. Første store oppsetning var av Konstantin Stanislavskij og hans Moskva kunstnerteater i år 1900.
| Onkel Vanja er et skuespill skrevet av Anton Tsjekhov rundt 1886–1887 og publisert i 1889. Første store oppsetning var av Konstantin Stanislavskij og hans Moskva kunstnerteater i år 1900.
== Handling ==
På et gods i Russland får beboerne sine gamle rutiner og vaner snudd på hodet da professor Serebrjakov og hans andre hustru Jelena flytter inn. I alle år har Vanja og Sonja drevet godset og sendt store deler av inntekten til professoren som var gift med Vanjas søster. Alle har alltid sett opp til professoren, og de blir derfor svært skuffet da han viser seg å ikke være like berømt og begavet som de forventet. Med den vakre Jelena inne i bildet oppstår det sjalusi, konflikter og misunnelser. Alle på godset, unntatt professoren, er handlingslammet, fordi de, i motsetning til ham, angrer på at de aldri har begynt å leve.
== Tolkning ==
Tematisk dreier stykket seg om knuste håp og bortkastede liv, men som for alle stykker av Tsjekhov finnes det ingen entydig tolkning, stykket framstiller mer en melankolsk atmosfære enn et klart idéprogram. I likhet med Tolstojs ulykkelige familier, er Tsjekhovs familier ulykkelige på hver sin måte, og det er mange paralleller til andre Tsjekhovstykker, eksempelvis Kirsebærhagen.
Legen og filosofen Mikhail Astrovs taler om ødelagte skoger og utrydding av dyr og fugler er et av verdenslitteraturens tidligste eksempler på problematisering av økologiske forhold.
== Rolleliste ==
== Litteratur ==
Onkel Wanja, gutenberg.spiegel.de
== Eksterne lenker ==
(en) Uncle Vanya (Chekhov) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vergangene Zukunft | Entschwundene Schönheit die dramateure Zürich spielen Tschechows "Onkel Wanja", webside om en oppføring av Onkel Vanja | Onkel Vanja er et skuespill skrevet av Anton Tsjekhov rundt 1886–1887 og publisert i 1889. Første store oppsetning var av Konstantin Stanislavskij og hans Moskva kunstnerteater i år 1900. | 13,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dattatreya | 2023-02-04 | Dattatreya | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinduistiske guddommer'] | Dattatreya (दत्तात्रेय) er en gudeskikkelse i hinduismen. Spesielt for Dattatreya er at han anses som en inkarnasjon av Vishnu, men også dyrkes blant tilhengere av Shiva, og tilmed blant muslimske sufi-mystikere. Noen anser ham som en avatar av alle de tre hovedgudene Shiva, Vishnu og Brahma. Hans tilhengere finnes i svært ulike grupper av hinduer, blant brahminer og lavkaster og ikke minst blant sadhuer og tantrikere.
Dattatreya avbildes med tre hoder og ledsages av fire hunder og ei ku. De tre ansiktene kan representere Shiva, Vishnu og Brahma. De kan også symbolisere fortid, nåtid og framtid eller tre bevissthetstilstander. De fire hundene sies å representere de fire vedaene. Siden de følger Dattatreya innebærer dette at han anses som hevet over vedaene.
Dattareya antas å ha vært en historisk skikkelse, en asket som har vandret rundt i Nordindia. Dattatreya omtales i Ramayana og Mahabharata såvel som i en rekke puranaer og i en sein upanishade; Dattatreya Upanishade. I denne omtales han som en inkarnasjon av Vishnu samtidig som upanishaden avsluttes med en påkallelse av Shiva, om nama shivaya.
Dattatreyas søken etter moksha tok alle midler i bruk. Han skal ha spist kjøtt og nytt såvel alkohol som andre rusmidler. Han skal ha også ha omgitt seg med kvinner. Dattatreya knyttes til tantriske tradisjoner og dyrkes av asketer i den shivaittiske nath-tradisjonen.
Han dyrkes også som inkarnasjon av Vishnu blant lavkaster i Gujarat og Maharashtra.
| Dattatreya (दत्तात्रेय) er en gudeskikkelse i hinduismen. Spesielt for Dattatreya er at han anses som en inkarnasjon av Vishnu, men også dyrkes blant tilhengere av Shiva, og tilmed blant muslimske sufi-mystikere. Noen anser ham som en avatar av alle de tre hovedgudene Shiva, Vishnu og Brahma. Hans tilhengere finnes i svært ulike grupper av hinduer, blant brahminer og lavkaster og ikke minst blant sadhuer og tantrikere.
Dattatreya avbildes med tre hoder og ledsages av fire hunder og ei ku. De tre ansiktene kan representere Shiva, Vishnu og Brahma. De kan også symbolisere fortid, nåtid og framtid eller tre bevissthetstilstander. De fire hundene sies å representere de fire vedaene. Siden de følger Dattatreya innebærer dette at han anses som hevet over vedaene.
Dattareya antas å ha vært en historisk skikkelse, en asket som har vandret rundt i Nordindia. Dattatreya omtales i Ramayana og Mahabharata såvel som i en rekke puranaer og i en sein upanishade; Dattatreya Upanishade. I denne omtales han som en inkarnasjon av Vishnu samtidig som upanishaden avsluttes med en påkallelse av Shiva, om nama shivaya.
Dattatreyas søken etter moksha tok alle midler i bruk. Han skal ha spist kjøtt og nytt såvel alkohol som andre rusmidler. Han skal ha også ha omgitt seg med kvinner. Dattatreya knyttes til tantriske tradisjoner og dyrkes av asketer i den shivaittiske nath-tradisjonen.
Han dyrkes også som inkarnasjon av Vishnu blant lavkaster i Gujarat og Maharashtra.
== Litteratur ==
Dattatreya omtales på side XLVIII – L, i Rasmus Reinvangs innledning til antologien Shiva – Endeliktets gud (De Norske Bokklubbene, Oslo 2005). I samme bok side 204 – 215 er gjengitt Den fries sang, som tillegges Dattatreya | Dattatreya () er en gudeskikkelse i hinduismen. Spesielt for Dattatreya er at han anses som en inkarnasjon av Vishnu, men også dyrkes blant tilhengere av Shiva, og tilmed blant muslimske sufi-mystikere. | 13,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Earl_Swisher | 2023-02-04 | Earl Swisher | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rice County i Kansas', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | Frank Earl Swisher (født 22. juli 1902 i Lyons (Kansas i Kansas i USA, død 2. juni 1975 i Jamestown i Colorado) var en amerikansk sinolog.
Han var professor på University of Colorado i Boulder.
| Frank Earl Swisher (født 22. juli 1902 i Lyons (Kansas i Kansas i USA, død 2. juni 1975 i Jamestown i Colorado) var en amerikansk sinolog.
Han var professor på University of Colorado i Boulder.
== Liv og virke ==
I studieårene var han ved Canton Christian College i Guangzhou i 1924 (det fikk kort etter universitetsstatus og ble lalt Lingnanuniversitetet), og han rakk som ung journalist å få intervjuet dr. Sun Yat-sen (1866-1925). Han skulle også ble kjent med Chiang Kai-shek og Mao Zedong.
Han tilbragte en rekke år med studier i Peiping og Academia Sinica på Taiwan, og underviste også på Lingnan. Han arbeidet med Asia Foundation of Taiwan i to år.
I 1935 fikk han i oppdrag å bygge opp et Asia Studies Program på University of Colorado. Hans doktordissertasjon fra 1938 (Harvard) ble publisert som China's Management of the American Barbarians, og gjorde tilgjengelig en rekke kinesiske dokumenter i engelsk oversettelse.
Under andre verdenskrig var han med i U.S. Marines i Stillehavsområdet.
Han satt på det førsste Advisory Editorial Board for fagtidsskriftet The Far Eastern Quarrterly, og var ved sine publikasjoiner, forelesninger og styrearbeid med på å influere flere generasjoner sinologer.
== Verker i utvalg ==
Chinese representation in the United States, Boulder, Colo.:University of Colorado Press, 1967
Early Sino-American relations, 1841-1912: The Collected Articles of Earl Swisher, redigert av Kenneth W. Rea, Boulder, Colo.: Westview Press, 1977.
Canton in Revolution: The Collected Papers of Earl Swisher, 1925-1928, red. av Kenneth W. Rea, Boulder, Colo.: Westview Press, 1977
== Referanser == | Frank Earl Swisher (født 22. juli 1902 i Lyons (Kansas i Kansas i USA, død 2. | 13,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_T._Rowe | 2023-02-04 | William T. Rowe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Professorer ved Johns Hopkins University', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | William T. Rowe (født 1947) er en amerikansk sinolog. Han er professor i kinesisk historie ved Johns Hopkins University.
Hans forskningstyngdepunkt er det moderne Kinas sosialhistorie, men han sprer seg også utover til kinesisk kulturell, intellektuell, økonomisk og politisk historie helt fra 1300-tallet og til 1900-tallet. Han har redigert tidsskriftet Late Imperial China.
| William T. Rowe (født 1947) er en amerikansk sinolog. Han er professor i kinesisk historie ved Johns Hopkins University.
Hans forskningstyngdepunkt er det moderne Kinas sosialhistorie, men han sprer seg også utover til kinesisk kulturell, intellektuell, økonomisk og politisk historie helt fra 1300-tallet og til 1900-tallet. Han har redigert tidsskriftet Late Imperial China.
== Verker i utvalg ==
Hankow: Commerce and Society in a Chinese City, 1796-1889, Stanford University Press, 1984
Hankow: Conflict and Community in a Chinese City, 1796-1895, Stanford University Press, 1989
Saving the World: Chen Hongmou and Elite Consciousness in Eighteenth-Century China, Stanford University Press, 2001. ISBN 0804737355
Crimson Rain: Seven Centuries of Violence in a Chinese County, Stanford University Press, 2007, ISBN 0804754969
China's Last Empire: The Great Qing, Belknap Press of Harvard University Press, 2009, ISBN 978-0674036123
== Referanser == | William T. Rowe (født 1947) er en amerikansk sinolog. | 13,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lloyd_E._Eastman | 2023-02-04 | Lloyd E. Eastman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eddy County i Nord-Dakota', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | Lloyd E. Eastman, (født i New Rockford i Eddy County i Nord-Dakota i USA) var en amerikansk sinolog.
| Lloyd E. Eastman, (født i New Rockford i Eddy County i Nord-Dakota i USA) var en amerikansk sinolog.
== Verker i utvalg ==
Throne and Mandarins: China's Search for a Policy during the Sino-French Controversy 1880-1885, Harvard University Press, 1967, ASIN: B000OUBGCW
Seeds of Destruction: Nationalist China in War & Revolution, 1937-1949, Stanford University Press, 1984, ASIN: B0020TK1YY
Family Fields and Ancestors: Constancy and Change in Chinas Social and Economic History, Oxford University Press, 1988 ISBN 0195052706
The Abortive Revolution: China Under Nationalist Rule, 1927-1937, Harvard East Asian Monographs, Harvard University Asia Center, 1990, ISBN 0674001761
The Nationalist Era in China, 1927-1949 (med Jerome Ch'en, Suzanne Pepper og Lyman P. Van Slyke), Cambridge University Press, 1991, ISBN 0521385911 | Lloyd E. Eastman, (født i New Rockford i Eddy County i Nord-Dakota i USA) var en amerikansk sinolog. | 13,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dai_Li | 2023-02-04 | Dai Li | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Dødsfall 17. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Quzhou', 'Kategori:Politifolk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dai Li (kinesisk: 戴笠, Wade-Giles: Tai Li, født 28. mai 1897 i Baoan i fylket Jiangshan i provinsen Zhejiang i Kina, død 17. mars 1946 i Naning) var sjef for generalissimo Chiang Kai-sheks hemmelige politi.
| Dai Li (kinesisk: 戴笠, Wade-Giles: Tai Li, født 28. mai 1897 i Baoan i fylket Jiangshan i provinsen Zhejiang i Kina, død 17. mars 1946 i Naning) var sjef for generalissimo Chiang Kai-sheks hemmelige politi.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Dai Li ble tidlig i livet opplært i de kinesiske klassikere, og gjorde det svært godt akademisk. Men i stedet for å begynne på universitet, gikk han inn i en studentbataljon i Zhejiang i den urolige perioden som fulgte Qing-dynastiets fall. Senere fortsatte han ved militærakademiet i Whampoa. Skolens rektor var Chiang Kai-shek, og han fikk Dai med seg på bestrebelsene med å forene Kina og slå ned kommunistene.
=== Politisjef ===
Han ble leder av Kuomintang-hærens hemmelige politi, og bidro til å utvikle Kinas byrå for etterforskning og statistikk. Byråets navn dekker over at dette dreide seg om det hemmelige politi. Dai ble en av Kinas mest fryktede menn, og fikk senere tilnavnet Kinas Himmler. Dai var også leder av Blåskjorteselskapet, en fascistisk organisasjon som utførte sikkerhets- og etterretningsarbeid for Chiang. Hans organisasjon var svært dyktig til å infiltrere både de kinesiske kommunistiske grupperinger og japanernes marionettorganisasjoner.
Dai samarbeidet med USA under den annen verdenskrig og ble lært nye metodikker innen spionasje. Hans geriljastyrke vokste til 70 000 mann. Som takk for assistansen forsynte han amerikanerne med kart over de sørkinesiske kystlandskaper, opplysninger om japanske troppebevegelser og skjulesteder for amerikanske piloter som måtte lande eller kaste seg ut i fallskjerm over Kina. Etter undertegnelsen av SACO-avtalen i 1942 ble Dai leder for det sinoamerikanske etterretningsarbeid.
Han holdt seg unna offentligheten, men det gikk rykter om utagerende festing med mye alkohol.
Han døde i en flystyrt den 17. mars 1946. Sannsynligvis var flyet sabotert av Dais rivaler i Kuomintang. Rykter om at det var hans motstykke på kommunistisk side, Kang Sheng, som stod bak, anses som helt usannsynlige.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wakeman, jr, Frederic (2003): Spymaster: Dai Li and the Chinese Secret Service. Berkeley: University of California Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Dai Li – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 戴笠 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Taiwansk regjeringsnettside om Dai Li. | Dai Li (kinesisk: 戴笠, Wade-Giles: Tai Li, født 28. mai 1897 i Baoan i fylket Jiangshan i provinsen Zhejiang i Kina, død 17. | 13,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Newgrange | 2023-02-04 | Newgrange | ['Kategori:Arkeologiske steder i Irland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Meath', 'Kategori:Steinalderen', 'Kategori:Verdensarven i Irland'] | Newgrange (irsk: Dún Fhearghusa) er en av ganggravene i steinalderkomplekset Brú na Bóinne («Gravene i Boynedalen») i grevskapet Meath i Irland. Det er et av de mest berømte forhistoriske steder i verden og det mest berømte av alle irske forhistoriske steder. Det ble bygget i neolittisk tid (bondesteinalderen), en gang rundt 3200 f.Kr., noe som gjør det eldre enn Stonehenge og de egyptiske pyramidene. Newgrange er bygget slik at ved soloppgang på den korteste dagen i året, vintersolverv, vil en smal stråle av sollys i en meget kort tid treffe gulvet i det indre kammeret som ligger i enden av en lang gang.I nærheten av Newgrange er det mange andre ganggraver, den største er Knowth mens en annen av betydning er Dowth. Disse gravene er alle samtidige med Newgrange og sammen former de og 37 langt mindre satellittgraver innenfor det neolittiske komplekset Brú na Bóinne. Newgrange er det mest berømte monumentet av disse, og som sådan er en del av verdensarven som UNESCO listet i 1993.
| Newgrange (irsk: Dún Fhearghusa) er en av ganggravene i steinalderkomplekset Brú na Bóinne («Gravene i Boynedalen») i grevskapet Meath i Irland. Det er et av de mest berømte forhistoriske steder i verden og det mest berømte av alle irske forhistoriske steder. Det ble bygget i neolittisk tid (bondesteinalderen), en gang rundt 3200 f.Kr., noe som gjør det eldre enn Stonehenge og de egyptiske pyramidene. Newgrange er bygget slik at ved soloppgang på den korteste dagen i året, vintersolverv, vil en smal stråle av sollys i en meget kort tid treffe gulvet i det indre kammeret som ligger i enden av en lang gang.I nærheten av Newgrange er det mange andre ganggraver, den største er Knowth mens en annen av betydning er Dowth. Disse gravene er alle samtidige med Newgrange og sammen former de og 37 langt mindre satellittgraver innenfor det neolittiske komplekset Brú na Bóinne. Newgrange er det mest berømte monumentet av disse, og som sådan er en del av verdensarven som UNESCO listet i 1993.
== Historie ==
Newgrange ble opprinnelig bygget en gang mellom år 3300 og 2900 f.Kr., noe som betyr at det er mer enn 5000 år gammelt. I henhold til karbondatering (C-14 metoden) er det mer enn 500 år eldre enn Kheopspyramiden, den største av de tre store pyramidene i Giza, i Egypt. Det er også reist rundt 1000 år eldre enn Stonehenges trilitter (skjønt de aller eldste utviklingstrinnene i Stonehenge er grovt regnet samtidig med Newgrange).
I neolittisk tid fortsatte Newgrange å ha et fokus for en del seremoniell aktivitet. Nye monumenter ble bygget ved stedet, blant annet en sirkel i tømmer sørøst for hovedhaugen og en mindre sirkel av tømmer i vest. Den østlige tømmersirkelen besto av fem konsentrisk rekker med groper. Den ytre raden inneholdt trestolper. Den neste raden med groper hadde en innvendig bekledning av leire og ble brukt til å brenne levninger av dyr. De tre indre rekkene med groper ble gravd for dette formålet. Innenfor sirkelen var det stolpehull som er blitt assosiert med traktbegerkulturens keramikk og flintflak. Den vestlige tømmersirkelen besto av to konsentrisk rekker med parallelle stolpehull og groper som definerte en sirkel på 20 meter i diameter.
En konsentrisk haug av leire ble konstruert rundt den sørlige og vestlige siden av haugen og dekket en struktur bestående av to parallelle linjer med stolper og grøfter som hadde vært delvis brent. En frittstående sirkel av store steiner ble reist for innsirkle haugen. I nærheten av inngangen ble 17 gruer benyttet for levende ild som i bål. Disse strukturene ved Newgrange er generelt samtidige med en rekke av tilsvarende forhistoriske sirkelkomplekser («henges») fra Boyne-dalen (Brú na Bóinne) ved «Newgrange-sted A», «Newgrange-sted O», Dowth og Monknewtown.
=== Utgravning og restaurering ===
Newgrange lå skjult i over 4000 år på grunn av at haugen sank og ble en del av landskapet. En gang på slutten av 1600-tallet ble det oppdaget da folk som lette etter bygningsmaterialer avdekket det og beskrev det som en hule. Newgrange ble utgravet og mye ble restaurert i årene 1962 og 1975 under ledelse av professor Michael J. O'Kelly, departementet for arkeologi ved University College Cork. Det besto av en stor haug av menneskegjort stein og torv som inneholdt innenfor en sirkel et fundament av 97 store kantsteiner under en vegg av hvite kvartsitt og granittsteiner som lente seg innover. De fleste av steinene var i sin tid blitt funnet i nabolaget innenfor en radius av rundt 20 km, men fasaden bestående av kvartsitt og granitt må ha hatt sin kilde lengre unna, sannsynligvis i henholdsvis Wicklow og Dundalk Bay.
Som en del av restaureringsprosess ble de hvite kvartsittsteinene og dekksteinene plassert i en nær vertikal betongvegg forsterket med stål som omgir haugens inngang. Den restaureringsmetoden har vært omdiskutert i det arkeologiske miljøet. Kritikerne av muren har påpekt at teknologien for å reise på en oppdemmende mur i denne vinkelen ikke eksisterte den gang. En annen teori er at de hvite kvartsittsteinene dannet en form for plass på bakken for inngangen. Denne teorien har eksempelvis vunnet gjenklang ved det nærliggende Knowth hvor det isteden er lagt ut kvartsittsteiner som en forkle for inngangen på den store haugen.
== Egenskaper ==
Haugen i Newgrange er 76 meter på tvers og 12 meter høy og dekker 0,4 hektar. Innenfor haugen er det en lang gang som strekker som omtrentlig en tredjedel av haugens lengde, og leder til en korsformet kammer med to mindre sidekamre og et i enden. Gangen i seg selv er over 18 meter lang. Gravkammeret har et utkraget tak som stiger rett oppover i en høyde av nær 6 meter. Som en attest til de som bygget det har taket holdt seg bortimot intakt og vanntett i over 5000 år.
=== Kunst ===
Den store steinplaten ved inngangen er dekket av ulike inngraverte spiralmotiver, «en av de mest berømte steiner i hele repertoaret av megalittisk kunst», inkludert et tredobbelt spiralmotiv som er funnet kun ved Newgrange, og som er gjentatt langs gangen og på nytt på innsiden av kammeret. Det kan minne om triskele-motivet på øya Man i Irskesjøen, oldtiden Sicilia og på flere ganggraver på øya Anglesey i nordlige Wales. Det er ytterligere eksempler på megalittisk kunst på mange andre kantsteiner ved Newgrange (særlig kantstein 52 og 67). Imidlertid er flertallet av megalittisk kunst i Brú na Bóinne-komplekset lokalisert ved Newgranges søsterhaug, Knowth.
=== Solverv ===
Hvert år ved vintersolverv skinner den oppgående solen direkte inn langs en lang gang til det indre kammeret, og lyser opp kammergulvet i rundt 17 minutter. Denne justering og oppsamlingen av lys er altfor presis for å ha skjedd tilfeldig. Professor M. J. O'Kelly var den første i moderne tid som observerte denne hendelsen den 21. desember 1967.Solen går inn i gangen gjennom en sørlig utstudert åpning, kjent som takboks, direkte over hovedinngangen. Selv om sollysoppsamlingen er ikke uvanlig blant ganggraver er Newgrange en av få som inneholder en egen takboks («Varde G» ved Carrowkeels megalittiske gravplass er en annen). Oppsamlingen av lys er slik at selv om takboksen er over inngangen når lyset fram og treffer det indre kammeret.
I går det første lyset inn omtrent fire minutter etter soloppgang, men utregninger basert på den astronomiske presesjon til jorden viser at den for 5000 år siden ville det første lyset ha gått inn i gangen nøyaktig ved soloppgang. Sollysoppsamlingen ved Newgrange er meget presis sammenlignet med tilsvarende fenomen ved andre ganggraver som Dowth eller Maeshowe ved Orknøyene utenfor kysten av Skottland.
Dagens besøkende ved Newgrange kan oppleve denne hendelsen ved å bruke elektrisk lys innenfor graven. Finalen i en tur i Newgrange resulterer at hver turdeltager står i kammeret hvor turguiden slår av lysene og lyset fra en lyspære simulerer solen slik det ville opptre ved vintersolverv. Hver besøkende ved det historiske stedet kan oppleve en tilnærmet ekte opplevelse av fenomenet hver eneste gang i løpet av året, og det er ofte høydepunktet med denne turen. Et lotteri blir holdt årlig for «billetter» som gir tilgang til å være tilstede i graven for oppleve den ekte hendelsen. Populariteten av denne hendelsen er grunnen til at man holder et lotteri, og er også grunnen til lys har blitt installert.
== Hensikt og bruk ==
Newgrange synes å ha vært benyttet som en grav. Nedsenkingen i det korsformete kammeret har en stor steinbeholder hvor det er plassert kremerte rester av mennesker. I løpet av utgravningen ble det funnet levninger av fem mennesker. Det er spekulert om solen dannet en betydningsfull del av de religiøse trosforestillingene til de neolittiske menneskene som bygde stedet. Tidligere hadde haugen en ytre sirkel av store, stående steiner hvor tolv av antagelig 37 eksisterer fortsatt. Imidlertid synes det som om steinsirkelen som ble reist ikke var samtidig med monumentet i seg selv, men ble konstruert rundt 1000 år senere i bronsealderen.
== Newgrange i irsk mytologi ==
I henhold til irsk mytologi var Newgrange en av sidhe, eller fehaugene, hvor Tuatha de Danaan levde. Den ble bygget av guden Dagda, men hans sønn Aengus senere lurte ham ut av den. Det er navngitt for gudinnen Boann, mor av Aengus, som også skal ha skapt elven Boyne. I henhold til en del versjoner av fortellingen skal helten Cúchulainn ha blitt unnfanget her. Imidlertid er de fleste mytologiske sykluser som er knyttet til Newgrange datert til den keltiske tidsalder i irsk historie og mytologi. Monumentet hadde allerede eksistert i over 2000 år før den keltiske tidsalder.
== Tilgang til Newgrange ==
Man kan kun besøke Newgrange ved turer sammen med veiledere og førere. Turen begynner ved Brú na Bóinne. Besøkssenteret er i Donore i grevskapet Meath fra hvor besøkende blir busset til stedet i grupper. For å oppleve fenomenet om morgenen med vintersolvervet fra innsiden av Newgrange må man delta i en tilfeldig trekning i senteret. Rundt 100 mennesker blir utvalgt hvert år. De blir delt i grupper på fem og tatt inn i løpet av fem dager under solvervet hvor lyset kommer inn i kammeret – hvis været gjør det mulig. I 2006 var det rundt 27 000 mennesker som deltok i lotteriet. Vintersolvervet i 2007 ble sett i direktesending via nett-TV i løpet av to morgener den 21. desember og 22. desember. Det ble også vist på den irske fjernsynskanalen RTÉ.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Newgrange – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Inforamsjon om Newgrange fra Meath Tourism
360 degree view in Newgrange Central Chamber Arkivert 28. april 2009 hos Wayback Machine.
Newgrange informasjonsnettsted
Newgrange, lokalinformasjon med foto
Irske ganggraver og andre neolittiske monumenter
MegalithicIreland.com | Newgrange (irsk: Dún Fhearghusa) er en av ganggravene i steinalderkomplekset Brú na Bóinne («Gravene i Boynedalen») i grevskapet Meath i Irland. Det er et av de mest berømte forhistoriske steder i verden og det mest berømte av alle irske forhistoriske steder. | 13,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steint%C3%B8y | 2023-02-04 | Steintøy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Keramikk'] | Steintøy/stentøy er et keramisk produkt av ildfast leire.
Steintøy er høybrent leirgods, brent ved omkring 1200°C til 1315°C, omtrent samme temperatur som porselen.
Steingods har en porøsitet på omtrent 5 %, mens leirgods er på 10 %, mens porselen ikke er porøst i det hele tatt. | Steintøy/stentøy er et keramisk produkt av ildfast leire.
Steintøy er høybrent leirgods, brent ved omkring 1200°C til 1315°C, omtrent samme temperatur som porselen.
Steingods har en porøsitet på omtrent 5 %, mens leirgods er på 10 %, mens porselen ikke er porøst i det hele tatt. | Steintøy/stentøy er et keramisk produkt av ildfast leire. | 13,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anisakis | 2023-02-04 | Anisakis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Parasitter', 'Kategori:Rundormer', 'Kategori:Stubber 2017-09', 'Kategori:Zoologistubber'] | Anisakis er en slekt med kveis.
De lever i tarmen hos mange fisker, ofte hos sild og makrell. De kan komme over i tarmen til fiskespisende dyr og mennesker.
De kan forårsake kolikksmerter, tarmblødning, feber og sår i mage- og tarmkanalen.
Om man renser fisken med en gang etter vi har fisket den, fjerner man larvene når man tar vekk innvollene. Om fisken derimot blir lagt på is i opptil 3 døgn før man renser den, borer larven seg inn i muskulaturen for å beskytte seg mot kulde. Da legger man ikke merke til larven.
For å være sikker på å ikke bli syk av larven, må man fryse ned fisk som skal spises rå ved −18 °C i 5-7 døgn, med en innfrysningstemperatur på 25 °C.
| Anisakis er en slekt med kveis.
De lever i tarmen hos mange fisker, ofte hos sild og makrell. De kan komme over i tarmen til fiskespisende dyr og mennesker.
De kan forårsake kolikksmerter, tarmblødning, feber og sår i mage- og tarmkanalen.
Om man renser fisken med en gang etter vi har fisket den, fjerner man larvene når man tar vekk innvollene. Om fisken derimot blir lagt på is i opptil 3 døgn før man renser den, borer larven seg inn i muskulaturen for å beskytte seg mot kulde. Da legger man ikke merke til larven.
For å være sikker på å ikke bli syk av larven, må man fryse ned fisk som skal spises rå ved −18 °C i 5-7 døgn, med en innfrysningstemperatur på 25 °C.
== Eksterne lenker ==
(en) Anisakis – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Anisakis i Encyclopedia of Life
(en) Anisakis i Global Biodiversity Information Facility
(no) Anisakis hos Artsdatabanken
(sv) Anisakis hos Dyntaxa
(en) Anisakis hos ITIS
(en) Anisakis hos NCBI
(en) Kategori:Anisakis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anisakis – detaljert informasjon på Wikispecies | * A. pegreffii | 13,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aichi_(prefektur) | 2023-02-04 | Aichi (prefektur) | ['Kategori:136°Ø', 'Kategori:1871 i Japan', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Aichi prefektur', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1871'] | Aichi (japansk: 愛知県 – Aichi-ken) er et japansk prefektur i Chūburegionen. Hovedstaden i Aichi er Nagoya. Prefekturets drøye 7 mill. innbyggere gjør det til det fjerde største målt i antall innbyggere.
| Aichi (japansk: 愛知県 – Aichi-ken) er et japansk prefektur i Chūburegionen. Hovedstaden i Aichi er Nagoya. Prefekturets drøye 7 mill. innbyggere gjør det til det fjerde største målt i antall innbyggere.
== Historie ==
Prefekturet var opprinnelig delt i tre provinser, Owari, Mikawa og Ho. I Nou-sama æraen ble Mikawa og Ho slått sammen. I 1871, etter avskaffelsen av Han systemet, ble Owari, utenom Chita halvøya, en del av Nagoya prefekturet, mens Mikawa og Chita halvøya ble Nukata prefekturet. I april 1872 ble Nagoya prefekturet omdøpt til Aichi prefekturet og 27. april det samme år ble Nukata prefekturet innlemmet i Aichi prefekturet
Verdensutstillingen i 2005 ble holdt i byene Seto og Nagakute.
== Geografi ==
Aichi prefekturet ligger midt i Japans hovedøy, Honshū. Aichi prefekturet grenser mot Isebukta og Mikawabukta i sør, Shizuoka prefekturet i øst, Nagano i nordøst, Gifu prefekturet i nord, og Mie prefekturet i vest.
Prefekturet måler 106 km fra øst til vest og 94 km fra nord til sør og har mesteparten av Nōbi sletten. Prefekturets 5,165.16 km² står for omtrent 1,36% av Japans totale areal. Det høyeste nivået er Chausuyama, 1415 m over havet.
Prefekturets vestre del domineres av Japans fjerde største by og prefekturets hovedstad, Nagoya. Den østre delen er tynnere befolket, men har store industriområder. I perioden oktober 2005 og oktober 2006 var Aichi prefekturet det raskest voksende prefekturet i folketall med 7,4%.
=== Byer ===
Det er 35 byer i Aichi prefekturet
== Økonomi ==
Aichi er en av de prefekturene som er mest preget av industri, spesielt er bil og flyindustrien godt representert i området.
Noen av de største bedriftene i prefekturet:
Flere internasjonale selskaper som Daimler-Chrysler, Fuji Heavy Industries, Mitsubishi Motors, Pfizer, Sony, Suzuki, and Volkswagen er til stede i området.
== Demografi ==
I 2001 bestod Aichi av 50,03% menn og 49,97% kvinner. 139 540 (2%) er av utenlandsk opprinnelse.
== Idrett ==
Følgende idrettslag har tilhørighet i Aichi:
Fotball
Nagoya Grampus Eight (Nagoya)
F.C. Kariya (Kariya)Baseball
Chunichi Dragons (Nagoya)Volleyball
Toyoda Gosei Trefuerza (Nishikasugai Distriktet)
Denso Airybees (Nishio)
Toyota Auto Body Queenseis (Kariya)Rugby
Toyota Verblitz (Toyota)
== Turisme ==
Av severdigheter i Aichi finner man:
Meiji Mura
Arkitektmuseet i Inuyama som tar vare på bygninger fra Meijiperioden og Taishōperioden.
Visning i Toyota fabrikken
Slottene i Nagoya, Okazaki, Toyohashi og Inuyama.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(ja) Offisielt nettsted
(en) Aichi prefecture – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aichi prefecture – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | kart = Map of Japan with highlight on 23 Aichi prefecture.svg | 13,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belle_Gunness | 2023-02-04 | Belle Gunness | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-08', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Personer fra Selbu kommune', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Seriemordere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Belle Gunness (født Brynhild Paulsdatter Størsetjare; 11. november 1859 i Innbygda i Selbu, antatt død 28. april 1908 i La Porte i Indiana) er en av Amerikas mest kjente (antatte) kvinnelige seriemordere.
Belle Gunness reiste fra Selbu i 1881 og bosatte seg i Chicago i USA. I 1900 skal hun ha drept sin første ektemann. Åtte år senere ble Gunness verdenskjent for å ha drept to ektemenn, flere barn og et knippe med friere. Belle innkasserte penger frierne hadde med, og forsikringspenger etter hennes ektemenn og branner mens hun bodde i Chicago.
| Belle Gunness (født Brynhild Paulsdatter Størsetjare; 11. november 1859 i Innbygda i Selbu, antatt død 28. april 1908 i La Porte i Indiana) er en av Amerikas mest kjente (antatte) kvinnelige seriemordere.
Belle Gunness reiste fra Selbu i 1881 og bosatte seg i Chicago i USA. I 1900 skal hun ha drept sin første ektemann. Åtte år senere ble Gunness verdenskjent for å ha drept to ektemenn, flere barn og et knippe med friere. Belle innkasserte penger frierne hadde med, og forsikringspenger etter hennes ektemenn og branner mens hun bodde i Chicago.
== Antall drepte ==
Ingen vet nøyaktig hvor mange som ble drept av Belle Gunness, men trolig ligger tallet et sted mellom 13 og 40 personer. Hun ble aldri dømt for noen drap.
== Historie ==
=== Oppvekst ===
Hun ble født på en fattig husmannsplass, Størsetgjerdet. Det finnes bare ett eneste bilde av huset. Det finnes ingen bilder av Belle fra den tiden hun bodde i Selbu. Hun var for fattig til det.
Belle vokste opp i ei trasig tid. Selbu hadde den strengeste presten de noen gang hadde hatt, Agathon Bartholomæus Hansteen. Siden hun var fra beskjedne kår måtte hun sitte på bakerste rad i kirken og på skolen. Den unge Belle fikk uansett gode skussmål fra både lærer og prest.
=== Første mord? ===
Det går ei historie om at Belle ble gravid som ungdom, at hun ble sviktet av gutten på grunn av standsforskjellen, og at hun mistet fosteret hun bar. Det er også sagt at gutten hadde sparket henne i magen, og at han deretter selv døde få måneder etter. Dette er ikke bevist.
=== Veien til Amerika ===
Belle arbeidet de to siste årene før hun emigrerte, i Lånke, der hun ble tjenestepike på Rødde Gård.
I 1881 fullførte Belle drømmen sin. Hun dro ut fra Trondheim med båten Tasso, til Chicago i USA. Billetten var betalt av hennes søster, Nellie Larson (het også Brynhild) og hennes mann, kunstmaleren John Larson, som var utvandret fra Hadsel i Nordland. I Chicago ble alle kvinner frarådet å snakke med fremmede menn. De skulle verken ta imot råd eller stille spørsmål til folk de ikke kjente. Etter hvert skulle det vise seg at mennene burde fått samme råd. Belle var ikke fornøyd med å ha kommet seg til USA. Hun ville opp og frem.
=== Giftemål ===
Belle giftet seg med Mads Ditlev Anton Sørensen. Han var født i Drammen. Den 24-årige Brynhild Paulsdatter Størseth skiftet dermed navn til Belle Sorensen. Mads hadde fast jobb som butikkdetektiv i et varehus. Dette var et nattarbeid, så han var borte om natten, og sov om dagen. Han hadde et ganske flott hus, så Belle ble en prektig forstadsfrue i den skandinaviskpregede Austin ved Chicago. Belle var likevel ikke fornøyd. Penger, eiendom og høy status synes ekstremt viktig for Belle. Det Mads hadde å tilby var ikke nok.
Belle fikk ikke egne barn før hun hadde vært gift i 9 år, og de var sannsynligvis adopterte. Før det tok hun og Mads til seg den lille morløse Jenny Olsen som fosterbarn. Ifølge sønnen til Belles søster hadde hun også forsøkt å få adoptere en av Nellies døtre.
=== To av Belles barn dør tidlig ===
I 1886 ble forretningsmannen H. H. Holmes avslørt som seriemorder og forsikringssvindler. Belle ble kanskje inspirert av dette. Samme år døde Caroline, en av hennes «døtre». I 1898, døde «sønnen» Alex.
Det er lite fakta om tida hennes i Chicago, til hun forlot byen etter Mads' død i 1900, men det er sagt at det brant flere ganger rundt henne, blant annet i butikken hun hadde, med forsikringspenger utbetalt. Kun to barn Belle «føder» i denne perioden overlever: Myrtle og Lucy. Om noen av de døde barna ble drept av Belle er uvisst.
=== Ektemannen dør ===
Belles ektemann, Mads, var også forsikret. Plutselig en dag dør også han. Naboene fortalte: ”Mads lekte i hagen med barna, og bare noen timer senere døde han". Ettersom Mads hadde livsforsikring i to forskjellige forsikringsbyråer, og disse overlappet akkurat den dagen han døde, klarte Belle å få "dobbel" utbetaling.
Doktor Moulder var mannen som obduserte Mads. Han kjente Belle og Mads, fordi han hadde vært leieboer hos familien en liten stund. Hans konklusjon etter obduksjonen var at "han døde av forstørret hjerte". Også en eldre lege gikk god for dødsattesten. Da mordersken Belle var avslørt, innrømmet de i et forhør med Chicago-politiet at det nok var forgiftning Mads døde av.
Etter at Mads var gravlagt ville broren hans få ham gravd opp igjen, for å foreta en ny obduksjon, noe som ville koste 300-400 dollar. Det hadde han ikke råd til, og det ble ingen ny obduksjon.
=== Belle kjøper en farm ===
Belle fikk etter sigende utbetalt 5000 dollar, og alt i alt hadde hun nok til å kjøpe en gård på nesten 162 000 kvadratmeter for 6000 dollar. Gården lå i La Porte, et stykke sørøst for Chicago, i Indiana.
Belle ble altså en velbeslått enkefrue med fosterdatteren Jenny og to adoptivdøtre, Myrtle og Lucy.
Den gården som Belle kjøpte på McClung Road like utenfor sentrum i La Porte, hadde en forhistorie med prostitusjon og drap. Naboene ble glade da det endelig kom et anstendig menneske i huset, en kristen småbarnsmor.
Og etter kort tid giftet hun seg med Peter Gunness. Han og hele hans familie var utvandret fra Sandsvær i Kongsberg, men Peder var i 1901 blitt enkemann med to små døtre, Swanhild 5 år, og spedbarnet Jennie. Belle sa i forhør etter hans død at hun hadde truffet ham første gang under Verdensutstillingen i Chicago i 1893, og nå traff hun ham igjen, sannsynligvis mens Belle dro på familiebesøk i Minnesota da hun dro fra Chicago, før hun bosatte seg på den nykjøpte farmen i Indiana. Dermed skiftet hun navn for andre gang: 1. april 1902 ble Belle Sørensen til Belle Gunness. Begge hennes menn var fra Buskerud, med en aldersforskjell på 17 år. De var kanskje medlemmer av samme Sons of Norway-losje i Chicago mens begge bodde der.
Sammen med Peder drev hun gården godt, blant annet hadde hun griser, og de solgte gårdsprodukter i byen like sør for farmen.
=== Nye mord i ny familie ===
Etter en uke dør den minste av Peters døtre. Swanhild, den andre datteren, blir det eneste barnet som overlever Belle. Etter 8 måneders ekteskap endte Peter opp på kjøkkengulvet med kløyvd bakhode og knust nese. Belle påstår at en kjøttkvern har falt ned fra en ovnshylle og i hodet på Peter. Han skulle ha blitt trett etter dette, og gått for å legge seg. Og plutselig var han død. Peter Gunness var også livsforsikret.
Det ble uenigheter mellom Belle og Peters slektninger om hvem som skulle arve ham: Belle eller Swanhild? Peters slektninger var engstelige for at Belle skulle ta livet av Swanhild, slik at hun selv kunne få forsikringen etter Peter. Derfor sørget slektningene for å regelrett kidnappe Swanhild, og de holdt henne skjult på en gård hos noen venner. Belle fikk aldri tak i Swanhild, men plasserte i stedet en ny pute på magen. 6 måneder etter sin død, blir Peter "far" til Philip. Dermed blir Philip arving av Peter, og Belle får hånd om forsikringspengene.
Ettersom hun var eneeier av en farm på 160 mål, hadde geiter og griser, og veldig lite lån, var hun som kvinne et veldig godt parti.
=== Belle søker ektemenn i kontaktannonser ===
Men Belle var fremdeles ikke fornøyd med sin status. Hun ville ha flere penger, og hun fant fort nye metoder for å øke formuen. Hun annonserte etter menn i skandinaviske aviser.
«Velstående enke søker bemidlet mann for mulig ekteskap» – Belle Gunness.USA var stappfull av skandinaviske menn som hadde reist til USA for å finne lykken. Og mange bet på hennes romantiske kjærlighetsbrev.
Noe av det hun skrev:
«Det er så mange banditter på veiene. Sy pengene inn i jakkeforet.»«Vår kjærlighet er så stor at ingen vil forstå den. Ikke fortell noen at du kommer!»Postmannen besøkte henne regelmessig, og hun kom alltid personlig ned for å hente posten. Hun fikk ett til fire brev nesten hver dag.
Mange gikk av toget i La Porte med høye håp om å få et lykkelig liv med Mrs. Gunness. Hun vartet opp mennene før hun drepte dem. Hun lot dem bo i sitt hjem, ga dem deilig, norsk mat, og lot dem føle seg hjemme. I brevene sine til dem skrev hun: «Ta med deg alle pengene dine». Andrew Helgelien gjorde ikke det, men etter noen netter med henne dro de sammen til banken, og han tok ut et større beløp.
Hun hadde et argument at frierne skulle få kjøpe seg inn i farmen til Belle, slik at de ble likestilte i forholdet. Men slik endte det altså ikke. Hun forgiftet ofrene sine gjennom maten, sto opp om natten, slo dem i hodet med en hammer og begravde dem i hagen.
Den 27. april 1908 dro Belle til byen. Hun oppsøkte advokat og skrev sitt testamente. Hun kjøpte bl.a en kanne parafin som hun tok med heim. Hun lagde en utmerket god middag, og de spilte spill om kvelden. Joe Maxton, en av hennes gårdsgutter som var invitert til kveldsmat, vitnet om det.
I ettertid mente noen at Belle hadde kommet med en fremmed dame to dager tidligere. Denne kvinnen var mindre enn Belle.
En måned tidligere hadde Belle satt i gang en kampanje mot Ray Lamphere. Hun fikk ham dømt to ganger for å trenge seg inn på gården, og hun prøvde også å få ham erklært sinnssyk. Hun beskrev han som stille, melankolsk, rastløs, innadvent, sløv, blasfemisk, skitten og drikkfeldig. Men Belle fikk ikke medhold. I ettertid er det blitt spurt; hvorfor var det så viktig for Belle å få ham erklært sinnssyk? De fleste tror at hun var bekymret for hva han visste, og hva han ville si offentlig.
=== Brannen ===
Natt til 28. april 1908 brant Belles hus i USA ned til grunnen. I kjelleren fant man tre forkullede barnelik og ett hodeløst kvinnelik, pent på rekke og rad.
Barna var Belles:
Myrtle (11)
Lucy (9)
Phillip (5)Om det hodeløse liket i kjelleren var Belle, ble det store stridstema og mysterium.
Belle var en storvokst kvinne, og flere mente at liket de fant i kjelleren var mindre enn henne. Noen mente at det var fordi fettet hadde brent bort, mens andre mente at det ikke var Belle.
Ray Lamphere ble samme dag arrestert av sheriffen, mistenkt for mordbrann.
Asle Helgelien hadde lenge truet Belle med å oppsøke henne. Hans bror Andrew, hadde fortalt at han dro til Belle, og Asle fant også brevene hun hadde sendt Andrew. Så hørte han ikke mer fra broren, og forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd ham. Så skrev han til Belle og spurte etter broren, og han fikk bekreftet av en bankansatt at Andrew hadde tatt ut penger.
«Han kom her og dro igjen, ser du ham så si at jeg fortsatt elsker ham høyt. Belle.»Asle trodde ikke på Belles brev. Bankmannen varslet ham om brannen den 28. april, og så ankom han La Porte kort tid etter. Etter å ha gravd etter broren på branntomta, klarte Asle å finne Andrew. Liket var partert og lagt i en strisekk. Samme dag fant de også fosterdatteren, Jenny. Hun skulle, ifølge Belle, ha reist til Los Angeles for å studere juss to år tidligere.
Gravearbeidet fortsatte, og de fant til sammen 10 lik nedgravd.
Journalister kom fra nær og fjern, og saken vakte internasjonal oppmerksomhet. Det kom tusenvis av mennesker for å se på branntomta, nærmest som en folkeforlystelse. Folk hadde pyntet seg, og de sto å så på at menn gravde på tomta. Noen gikk rundt og solgte mat og drikke.
Kritikerne mente Sheriff Smutzer stoppet gravingen før alle likene var funnet.
=== Rettssaken ===
Høsten 1908 begynte rettssaken mot Ray Lamphere, som var anklaget for mordbrann. La Porte ble delt i to. Republikanerne støttet sin sheriff, og mente hun lå død i kjelleren, mens demokratene holdt med forsvareren til Lamphere, og de mente hun hadde arrangert det hele selv og var kommet seg unna.
Men kunne man bevise at dette hodeløse liket i brannruinene var Belle? Kraniet var brent opp i den sterke varmen, påsto anklagersiden. Gruvearbeider Schultz, som var innleid for å gå gjennom branntomta, fant etter to uker en tannbro. Belles tannlege, Doktor Norton, sa at han mente det var Belles og at det var den han hadde laget for Belle. Diskusjonen gikk om hvordan kunne broen ha overlevd brannen? Brannen smeltet klokker og slikt, skulle ha brent opp kraniet, men ikke Belles bro? Mange trodde at tennene kunne være plassert der etter brannen. Gullgraveren Schultz hadde reiste da rettssaken startet, og han kunne dermed ikke føres som vitne.
Sheriff Smutzer og republikanerne vant rettssaken, selv om jurykjennelsen må betraktes som et kompromiss. Ray Lamphere ble ikke dømt for mordbrann, men ildspåsettelse, med strafferamme 2-21 år. Rays advokat, Wirt Worden, var overbevist om at Belle hadde kommet seg unna. Juryen erklærer offisielt at det var Belle Gunness som var funnet død i brannruinene.
== Mysteriet foran oppklaring? ==
I dag er det bygd et nytt hus på den opprinnelige grunnmuren. Familien som bor der nå har gravd ut en crossbane i hagen. Under graverarbeidet fant de noen bein, som de mistenkte kunne stamme fra Belle Gunness tiden, men det som senere viste seg å ha en annen og mindre makaber bakgrunn.
På slutten av 2000-tallet ble graven til kvinneliket fra brannen, på Forest Home Cemetary i Chicago, åpnet. Det er tatt DNA prøver fra liket, og man prøver å finne sammenlignbart DNA fra konvolutter som Belle har slikket på, men det ser ut til å være vanskelig. Alternativt planlegger man å åpne grava til Nellie Larson, Belles søster. I tillegg har en av Belles nålevende slektninger sagt seg villig til å DNA-testes. Svaret på om det faktisk er Belle som døde i brannen kan foreligge på våren 2009.[trenger oppdatering]
== Trivia ==
Gaten der huset hennes sto heter den dag i dag «McClung Road».
Banken der hun hadde pengene sine er nå en fransk restaurant, Cafê L’amour.
Belle var veldig kjent for pølsene hun lagde. Det ble sagt at ingen lagde så gode pølser. I ettertid smaker det nok dårligere at pølsene ble laget av griser som muligens ble foret med deler fra Belles ofre.
Hun har blitt benevnt den kvinnelige «Ridder Blåskjegg»
== Belle i kulturen ==
Et hard-rock-band kalte seg opp etter Belle Gunness.
I La Porte lages det et eget øl, som også er oppkalt etter henne: Back Road Belle Gunness Stout
Belle sto også i Guinness rekordbok i mange år.
Belle har også fått sin plass i filmens verden:
Filmen Method (2004) med Elizabeth Hurley og Jeremy Sisto, handler om en filmskuespillerinne som skal spille Belle Gunness i en film. Det ender med at hun tar i bruk rollefigurens personlighet utenfor skuespilleryrket også.
Bare Belle - En seriemorder fra Selbu er en dokumentarfilm av Anne Berit Vestby, som ble sendt på TV 2 høsten 2006.
Belle fikk i 2009 sin egen konsertforestilling, av og med Anne Lorentzen. Alias Belle – en seriemorderske fra Selbu hadde premiere på Grusomhetens teater 29. oktober 2009.
Anne Lorentzen lanserte i 2009 CD-en Alias Belle, et album med 11 sanger som i sin helhet er skrevet med utgangspunkt i Belle Gunness.
== Referanser ==
Bare Belle - En seriemorder fra Selbu – Dokumentar av Anne Berit Vestby, NRK, 2006
== Eksterne lenker ==
Historisk befolkningsregister - Personside
Belle Gunnes-siden på Torger Størseths hjemmeside
Hun lokket menn med kroppen sin i Dagbladet 23. september 2005
Drevet av pengebegjær og hat mot menn ble Selbu-kvinnen en seriemorder. Nå kommer boka i Dagbladet 04.042008
Massemordersken fra Selbu i Adresseavisen 28. november 2005
Karakterprotokoll fra Brynhild Størseths klasse ved Innbygdens kredsskole i Selbu 1871 - 1872 fra IKA Trøndelag | Stålbarken «Bell» var en firemastet bark bygget i Port Glasgow i 1901. Barken var bygd i stål og hadde en tonnasje på tonn brutto og tonn netto. | 13,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linda_Iren_Karlsen | 2023-02-04 | Linda Iren Karlsen | ['Kategori:Ap-politikere i Østfold', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere i Sarpsborg'] | Linda Iren Karlsen (født 4. juli 1976) er en norsk politiker som representerer Arbeiderpartiet. Hun var fra 2007 til 2011 varaordfører i Sarpsborg kommune, leder i adminitrasjonsutvalget, og sitter i formannskapet. Linda I. Karlsen var Arbeiderpartiets åttendekandidat i Østfold til stortingsvalget 2009. Av yrke er hun kjøkkenassistent.
| Linda Iren Karlsen (født 4. juli 1976) er en norsk politiker som representerer Arbeiderpartiet. Hun var fra 2007 til 2011 varaordfører i Sarpsborg kommune, leder i adminitrasjonsutvalget, og sitter i formannskapet. Linda I. Karlsen var Arbeiderpartiets åttendekandidat i Østfold til stortingsvalget 2009. Av yrke er hun kjøkkenassistent.
== Referanser == | Linda Iren Karlsen (født 4. juli 1976)https://www. | 13,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tubbegrovi | 2023-02-04 | Tubbegrovi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Luster', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Tubbegrovi er ei grov i Luster som har sitt utspring i fjellområdet nord for Nuken. Tubbegrovi renn ned gjennom slåttemarken Tubba på sørsida av Hafslovatnet og ut i Hafslovatnet like ved elva Straumen. | Tubbegrovi er ei grov i Luster som har sitt utspring i fjellområdet nord for Nuken. Tubbegrovi renn ned gjennom slåttemarken Tubba på sørsida av Hafslovatnet og ut i Hafslovatnet like ved elva Straumen. | Tubbegrovi er ei grov i Luster som har sitt utspring i fjellområdet nord for Nuken. Tubbegrovi renn ned gjennom slåttemarken Tubba på sørsida av Hafslovatnet og ut i Hafslovatnet like ved elva Straumen. | 13,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abilds%C3%B8_Idrettslag | 2023-02-04 | Abildsø Idrettslag | ['Kategori:Abildsø', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1931', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1931', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Tidligere bandyklubber i Norge', 'Kategori:Tidligere håndballag i Norge'] | Abildsø Idrettslag (stiftet 3. september 1931) er et idrettslag fra Abildsø i Oslo.
Idrettslaget har et medlemstall på ca. 400 (per september 2015). Leder per september 2016 er Einar Rydal. Abildsø IL er en av klubbene som samarbeider om å arrangere Norway Cup.
| Abildsø Idrettslag (stiftet 3. september 1931) er et idrettslag fra Abildsø i Oslo.
Idrettslaget har et medlemstall på ca. 400 (per september 2015). Leder per september 2016 er Einar Rydal. Abildsø IL er en av klubbene som samarbeider om å arrangere Norway Cup.
== Historie ==
Idrettslaget ble stiftet 3. september 1931, og var da et lag tilknyttet Arbeidernes Idrettsforbund. Opp gjennom årene har lagets medlemmer drevet med sykling, friidrett, bandy, skiidrett, håndball og fotball, men i den senere tid har hovedvekten vært på fotball.
== Fotball ==
Abildsø IL har pr. 2016 flere lag for voksne: to lag for herrer (A-lag og B-lag), et lag for damer og et lag for Old Boys. I 2016-sesongen ligger A-laget for herrer i 4. divisjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Abildsø Idrettslag (stiftet 3. september 1931) er et idrettslag fra Abildsø i Oslo. | 13,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABJ._W._Clise%C2%BB | 2023-02-04 | «J. W. Clise» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norske skonnerter', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Skip bygget i USA', 'Kategori:Skip fra 1904'] | «J.W. Clise» var en firemastet skonnert bygd i 1904 i USA som seilte både for norske og amerikanske rederier.«J.W. Cliese» forliste i en orkan 7. mai 1940 og vraket ligger på mellom 2637 og 2762 meters dyp i Mexicogulfen.
| «J.W. Clise» var en firemastet skonnert bygd i 1904 i USA som seilte både for norske og amerikanske rederier.«J.W. Cliese» forliste i en orkan 7. mai 1940 og vraket ligger på mellom 2637 og 2762 meters dyp i Mexicogulfen.
== Spesifikasjoner, eiere og kapteiner ==
«J.W. Clise» var av typen slettopper.
Skonnerten var på 1400 dødvekt tonn, 845 tonn brutto og 765 netto. Den målte 185,6 - 41,0 - 14,0.I perioden 1904-1917 hadde skonnerten i alle fall i en perioden amerikansk eier. I 1917 ble den kjøpt av det norske selskapet ⅍ Porsgrunds Motor & Seil ved H. Chr. Hansen og Valdemar Holm. Skonnerten ble solgt til Honolulu USA i 1923.Skonnerten ble senere på 1920-tallet kjøpt av Putnam Lumber Company i Shamrock (Florida) som eide den frem til 1939.
Kildene oppgir ikke hvem som kjøpte båten i 1939, men var når den forliste hjemmehørende i Tampa i Florida i USA.I 1917 var innkjøpsprisen på «J.W. Clise» 55 000 dollar da den ble kjøpt av et norsk rederi og skonnerten var forsikret for 275 000 kroner. I 1917 seilte den inn netto 47 678 kroner.I 1909 var E.N. Smith kaptein på skonnerten.
Fra 1917 og frem til 1919 ble «J.W. Clise» ført av H.A. Larsen og fra da og til skonnerten ble solgt i 1923 ble den ført av J. Mela.
Kaptein for båten var Richard Copsey mens den seilte for Putnam Company.
== Historie ==
J. W. Clises historie er ikke komplett, men det finnes brokker av historien hos forskjellige kilder.
=== 1904–1917 ===
J. W. Clises ble bygget i 1904 i Ballard, Washington, USA ved verftet Globe Navigation Co.I januar 1909 seilte skonnerten fra San Francisco til Cape Flattery på 3 dager som ble ansett for å være bemerkelsesverdig.
Kaptein på båten var da E. N. Smith.
I 1911 eller 1912 var skonnerten i amerikansk eie når kapten Noonan reiste med skonnerten fra Port Townsend til Chile.
Skonnerten kom fra Mukilteo på stillehavskysten og anløp Otago, New Zealand med trelast i september 1916.
=== 1917–1923 ===
J. W. Clise hadde i 1917 seilt fra Willapa Harbour (Washington State i USA) til Sydney (New South Wales i Australia), til Newcastle (New South Wales), til Antofagasta (Chile), Honolulu og videre til Greys Harbor litt sør for Puget Sound (Washington State) på veskysten i USA).
Skonnerten brukte 17 dager fra Honolulu til Greys Harbor hvilket rederiet i sin driftsberetning anså som en rekord.
Skonnerten hadde seilt med trelast, kull og salpeter.
=== 1923–1940 ===
Skonnerten ble solgt til Honolulu USA i 1923.
Den ble på 1920-tallet kjøpt av Putnam Lumber Company som eide den til 1939 i Florida.
Båten hadde da hjemmehavn i Jacksonville.Skonnerten anløp St. Petersburg, Florida med tømmer i februar 1926. Hvilke andre havner den seilte på er ikke kjent.
=== Forlis i 1940 ===
Under årets mest alvorlige orkan i Mexicogulfen i august 1940 (Louisiana orkanen i 1940) begynte J. W. Clise å ta inn vann flere hundre miles sør for Mobile og mannskapet måtte forlate skonnerten.
Mannskapet ble reddet senere.
US Coast Guart søkte etter skonnerten.
Skonnerten ble tauet til Mobile av US Coast Guard og ble senket eller forlatt.Vraket ligger på mellom 2637 og 2762 meters dyp.
== Arkiver ==
Skonnertens loggbøker for perioden 11. mars 1908 -13. august 1910 befinner seg hos Nasjonalarkivene i Seattle, Washington State, USA. Det finnes to bilder av båten hos «The State Archives of Florida». Båtens papirer hos U.S. Coast Guard ble arkivert i 1948.
== Diverse kuriosa ==
Et oljemaleri av skonnerten ble solgt på eBay i 2012.Skubadykkernettsteder søker etter informasjon fra dykkere som har besøkt vraket.
== Referanser == | USA (1909) | 13,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_F%C3%B8llesdal | 2023-02-04 | Andreas Føllesdal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filosofer', 'Kategori:Personer fra Boston'] | Andreas Føllesdal (født i Boston i USA i 1957) er en norsk filosof, og professor ved Universitetet i Oslo siden 1999. Han leder PluriCourts, et av Norges forskningsråds sentre for fremragende forskning. Før dette var han forsker ved ARENA. Han har magistergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo, og tok doktorgraden sin ved Harvard University med John Rawls som veileder.
Føllesdal arbeider spesielt med spørsmål knyttet til etikk og moralfilosofi, både relatert til myndigheter og næringsliv. Føllesdal har på forespørsel bidratt til partiene Venstre og Arbeiderpartiet. Han er sønn av filosofiprofessor Dagfinn Føllesdal.I 2012 ble han valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi i gruppe for filosofi og psykologi.
| Andreas Føllesdal (født i Boston i USA i 1957) er en norsk filosof, og professor ved Universitetet i Oslo siden 1999. Han leder PluriCourts, et av Norges forskningsråds sentre for fremragende forskning. Før dette var han forsker ved ARENA. Han har magistergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo, og tok doktorgraden sin ved Harvard University med John Rawls som veileder.
Føllesdal arbeider spesielt med spørsmål knyttet til etikk og moralfilosofi, både relatert til myndigheter og næringsliv. Føllesdal har på forespørsel bidratt til partiene Venstre og Arbeiderpartiet. Han er sønn av filosofiprofessor Dagfinn Føllesdal.I 2012 ble han valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi i gruppe for filosofi og psykologi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Andreas Føllesdal i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Andreas Føllesdal i BIBSYS
Apollon – portrettintervju fra 2001. | Andreas Føllesdal (født i Boston i USA i 1957) er en norsk filosof, og professor ved Universitetet i Oslo siden 1999. Han leder PluriCourts, et av Norges forskningsråds sentre for fremragende forskning. | 13,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger | 2023-02-04 | Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavanger', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
| Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
== Natur og geografi ==
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune).
=== Topografi ===
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Bandåsen på øya Ombo i Ryfylke er Stavanger kommunes høyeste fjell. Fjellet ligger helt nordøst på øya, like ved kommunegrensa mot Hjelmeland, og faller bratt ned mot sjøen i øst og nord. Toppen på Bandåsen ligger 513,9 moh. De høyeste punktene i Stavanger by er Ullandhaug (138,95 moh.), fulgt av Jåttånuten (137,87 moh.).
Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
=== Øyene ===
De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Ved kommunesammenslåing fra 2020 kommer disse øyene i tidligere Rennesøy og Finnøy kommuner i tillegg som bebodde øyer i Stavanger: Finnøy, Ombo, Helgøy, (Nord-) Talgje, Tjul, Kyrkjøy, Eriksholmen, Aubø, Bjergøy, (Nord-) Hidle, Fogn, Halsnøy, (Sør-) Bokn, Byre, (Sør-) Talgje, Brimse, Rennesøy, Mosterøy, Askje, Kloster, Fjøløy, Sokn og Bru.
=== Areal ===
Før kommunensammenslåingen i 2020 utgjorde daværende Stavanger kommune 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjorde samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
=== Klima ===
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23:00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 09:00 til 16:00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1 180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola.
== Samfunn ==
=== Byutvidelser og kommunesammenslåinger ===
Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at «Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer» fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata.
Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen.
I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere.
Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965.
=== Kommuneadministrasjon ===
Stavanger kommune har hovedadministrasjon i rådhuset, Olav Kyrres gate 19, Olav Kyrres gate 23 og Ny Olavskleiv 6. Administrasjonen er delt inn i tre tjenesteområder:
Oppvekst og levekår har ansvar for kommunens undervisningstilbud i barnehager og skoler, helse- og sosialtjenester, barnevern og offentlige fritidstilbud for barn og unge.
Bymiljø og utbygging har ansvar for alle tekniske tjenester som vann, avløp og renovasjon, alle kommunale gater og uterom, parker, og naturområder, idrettsanlegg og forvaltning og utvikling av alle kommunale bygg og eiendommer. Her finner vi også kommunens miljøseksjon.
Kultur og byutvikling har ansvar for å planlegge blant annet for boligbygging, flere arbeidsplasser, gode og fremtidsrettete transportløsninger og et godt kulturtilbud i Stavanger. Avdelingen har også ansvar for å ta vare på viktige deler av byens kulturhistorie.I tillegg består administrasonen av disse støttefunksjonene:
kommunikasjonsavdeling
økonomiavdeling
personal- og organisasjonsavdeling
kommuneadvokaten
politisk sekretariat
næringsavdelingStavanger kommune har skilt ut deler av driften i fire kommunale foretak:
Sølvberget KF bestyrer Stavangers kulturhus Sølvberget.
Stavanger Natur- og idrettsservice KF er driver og vedlikeholder kommunens idrettsanlegg, idrettshaller, turstier, badeplasser, lekeplasser, nærmiljøanlegg og skjøtter naturområder, kulturlandskap og parker. Viktigste oppdragsgivere er park- og veiavdelingen og idrettsavdelingen i kommunen.
Stavanger Parkering KF driver både offentlige og private parkeringsplasser i Stavanger.
Stavanger Byggdrift KF Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine. utfører drift, vedlikehold, prosjektkoordinering og renhold på kommunens bygningsmasse på over 500 000 m2. Foretaket driver også et storkjøkken som leverer mat til kommunale sykehjem. Viktigste oppdragsgiver er Stavanger eiendom.Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak.
Stavanger kommune hadde til sammen 8 499 ansatte per mars 2012.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Stavanger - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Offentlige etater ===
Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nordvest i kommunen.
Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger.
Byens største helseinstitusjon er Stavanger universitetssjukehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland fylkeskommune.
=== Utdanning ===
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9 000 studenter og 1 000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert den 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen.
Kunstskolen i Stavanger ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger
Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske skole.
De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland.
=== Bydeler ===
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybrua som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øya Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft, som ligger på Buøy, nevnes.
Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca. 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.)
Eiganes og Våland er vest i kommunen og deler av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser.
Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². ``Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren.
Storhaug ligger nordøst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn.
Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger.
Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. Det har tidligere vært mye offshore-industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her.
=== Samferdsel ===
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. RV13 med Ryfast-tunnelen krysser Boknafjorden til Solbakk i Ryfylke
Veitrafikk på riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer.
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Boreal. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene.
Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009.
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Kraków, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Málaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger.
Bilferge går fra Stavanger til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger – Kopervik – Haugesund – Stord – Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken
==== Energi ====
Rådhuskvartalet og svømmehallen varmes mest av 500 kW varmepumpe og biogass fra kloakk.
=== Religiøse forhold ===
Den norske kirke har 64,9 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer eller tilhørige (2017). Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd.
Stavanger var bispesete fra 1120-årene til 1682 da det ble overført til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen.
Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800- og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette er i dag IMI Kirken som i dag holder til i nabolaget til Stavanger forum på Tjensvoll. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
==== Andre trossamfunn ====
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
=== Forsvaret ===
Siden 2003 har NATOs Joint Warfare Centre vært lokalisert på Jåttå i Stavanger. Frem til 2009 var også Fellesoperativt hovedkvarter plassert her.
Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre, ofte omtalt som Madlaleiren, ligger på Madla. Leiren ble etablert i 1871 som 'Madlamoen ekserserplass'.
Ulsnes er en nedlagt sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Heimevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen brukes den blant annet av JWC. Et NATO FORACS anlegg er også plassert her.Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter i Vatneleiren i Sandnes, og har det militære ansvaret for Stavanger.
=== Befolkningsutvikling ===
Stavanger hadde en lav befolkningsvekst siden middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet. Siden 1800-tallet har det være en jevn befolkningsvekst. Siden 1950-årene har befolkningen doblet seg. Særlig etter at det ble funnet olje i slutten av 1960-årene har det vært en formidabel befolkningsvekst i kommunen. Dette er mye takket være en kraftig innflytting, blant annet fra utlandet. Befolkningsutvikling i Stavanger siden 1769 per 1. januar:
=== Innvandringen ===
Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4 000 per år, og jevnt stigende. I 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2 000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn.Innvandrere i Stavanger kommune, etter nasjonal bakgrunn (de 20 største gruppene), per 1. januar 2008:
Innvandrere i Stavanger kommune, etter kontinental bakgrunn, per 1. januar 2017:
=== Vennskapsbyer ===
Stavanger har vennskapssamarbeid med nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Aberdeen
Antsirabe
Esbjerg
Eskilstuna
Estelí
Fjarðabyggð
Galveston
Houston
Harlow
Jyväskylä
Macaé
Massawa
Nablus
Netanya
Toulouse
== Næringsliv ==
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og i 1950-årene var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretakIndustrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.
=== Jordbruk og mat ===
Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsingen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsing i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet.Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. Norge var i 2008 representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser.
=== Oljehovedstaden ===
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Equinor har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Equinor ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970-årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. Det var 38 000 besøkende i 2008, hvorav halvparten kom fra utlandet
=== Reiseliv ===
Stavanger er en populær turistby, særlig om sommeren. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antallet har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen.
== Historie ==
Navnet Stavanger kommer fra norrønt Stafangr. Det er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (Kongssteinen) som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.
Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger.
Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.
En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.
Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.
Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under superintendenten i Bergen.
=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen.
=== Industriby ===
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. Stavanger kommunebibliotek ble i 1885 åpnet og i 1887 ble Stavanger Turistforening stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som Idrettslaget Viking i 1899. Rosenberg MekaniskeVerksted var i 1921 blant Skandinavias største skipsverft. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.
=== Andre verdenskrig ===
Den 9. april 1940 ble Sola flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal.
Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.
Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.
=== Krigens slutt ===
Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. død lenke]Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland død lenke].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [3]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
Andre eksisterende saker var den såkalte metanol affæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.
=== Oljeby ===
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte. Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Viking fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969.Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil (nå Equinor ) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i StavangerOljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa.I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7 000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008.
=== Gamle Stavanger ===
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger.
Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger.
Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet.
Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
=== Kulturliv ===
Se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området.
Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «another place» på Solastranden.
Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige.
=== Museer i Stavanger ===
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95 000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa.
Byens eldste museum er Misjonsmuséet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Muséet har omtrent 5 000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene
Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av til sammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek.
Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum.
Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland.
Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien
=== Forfattere og bøker ===
Den mest kjente Stavanger-forfatteren er Alexander Kielland. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet.
Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Alfred Hauge var en profilert, kristen kulturpersonlighet, skribent i Stavanger Aftenblad i 30 år og forfatter av rundt 50 bøker, bl.a. Cleng Peerson-trilogien om utvandringen til Amerika. Fra tradisjonelle oppbyggelige romaner endret han etter hvert sitt litterære uttrykk, og hans samlede forfatterskap er et av de mest eksperimenterende og nyskapende i etterkrigstiden.
Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «Johanna, Broremann og frk. Sørensen», «Far og mor te an Marton», og «Gudlabadnet te na mor». Han skrev også flere sanger slik som «Sjynt å kjøra buss». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv.
Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-årene til midten av 1980-årene.
Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, Kaninbyen, kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen ble i 2005 nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Den årlige litteraturuken på Café Sting er populær og her leser norske forfattere høyt fra sine verker.
=== Film ===
Filmmiljøet i Stavanger har markert seg nasjonalt. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune.
Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film.
Spillefilmen Mongoland ble produsert utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film og Filmkraft Rogaland skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner. Arild Østin Ommundsen debuterte som regissør med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavangerbølgen som kom etter Mongoland hadde premiere. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp.
Fem spillefilmer kan definere som «stavangerfilmer»: Mongoland» fra 2000, Alt for Egil (2004), Monstertorsdag (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og Jernanger (2009). Høsten 2009 hadde spillefilmen Rottenetter debut på kino. Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om NOKAS-ranet i Stavanger den 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger.
=== Festivaler ===
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball, NuArt Festival, Stavanger på skeivå (Stavanger Pride) og Xplosif Hiphop-festival.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et fellesskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
=== Medier ===
Stavanger er dominert av fire medievirksomheter, det største er Stavanger Aftenblad. I tillegg har man Rogalands Avis, TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug.
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. Det ble forsøkt å etablere en ny dagsavis i 1987, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833.
Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet.
Studentmagasinet SmiS kommer ut fire ganger i året.
NRK Rogaland sender radio og fjernsyn til hele fylket fra studio i Stavanger. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK.
=== Sport ===
Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009.
VM i Sandvolleyball ble arrangert i Stavanger i 2009, etter fler år med World Tour Sandvolleyball.
I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag.
==== Fotball ====
Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-årene vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001.
Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon.
Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar.
==== Ishockey ====
Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år. Viking Ishockeyklubb ble lagt ned i 1997; i 1998 ble Viking Hockey etablert.
I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2013 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben ble serie og norgesmester i 2011–2012-sesongen. Klubben spilte sine hjemmekamper i siddishallen frem til 1. oktober 2012 da nye DNB Arena ble åpnet.
=== Idrettsanlegg i Stavanger ===
== Parker og grøntområder ==
Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika.
Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken.
Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum. Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2 km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet.
Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her.
Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca. 1 500 dekar som ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca. 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på til sammen ca. 8 km, herav lysløype ca. 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer.
== Stavanger-dialekt og talemål ==
Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er Stavanger bymål skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. Boken "Ska sei!" av Erling Jensen ble utgitt i 2009 på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.
=== Lydopptak av Stavanger-dialekt ===
== Kjente personer ==
Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller borger.
Alexander Kielland (1849–1906), forfatter, borgermester og amtmann
Thore Horve (1899–1990), norsk sjøoffiser og viseadmiral
Christian Bjelland (1858–1927), «hermetikk-konge»
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), forfatter
Christian Lous Lange (1869–1938), norsk fredspolitiker og vinner av Nobels fredspris
Fartein Valen (1887–1952), komponist
Sigval Bergesen d.y. (1893–1980), skipsreder
Håkon Nilsen (1913–1976), krigshelt
Reidar Kvammen (1914–1998), fotballspiller
Andreas Cappelen (1915–2008), jurist, politiker (Ap), statsråd
Torolf Smedvig (1917–1977), skipsreder
Arne Rettedal (1926–2001), politiker (H), ordfører, statsråd
Gunnar Berge (1940–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd, leder av Den Norske Nobelkomite
Per Fugelli (1943–2017), professor (sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo
Olav «Viking» Nilsen (1942–), fotballspiller
Per Inge Torkelsen (1953–2021), komiker og skuespiller
Mia Gundersen (1961–), sanger og skuespiller
Erik Thorstvedt (1962–), fotballspiller
Kristoffer Joner (1972–), skuespiller
Pia Tjelta (1977–), skuespiller
Brede Hangeland (1981–), fotballspiller
Alexander Kristoff (1987–), syklist, mestvinnende syklist 2015, Katusha
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Litteratur ===
Arne Bang Andersen. Fra seil til damp : Stavanger sjøfarts historie. Dreyer bok, 1978. ISBN 82-7096-079-9
Alf Axelsen med flere: Stavanger - Bilder fra en svunden tid, 1973.
Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939.
Anton Wilhelm Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. Dreyer, 1915
Johannes Elgvin. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536–1814. Stabenfeldt forlag, 1956
Gerhard Fischer. Domkirken i Stavanger (1964)
Knut Helle. Stavanger – fra våg til by (1975)
Hans Eyvind Næss: Stavanger – Vekst og glede.
Karsten Skadberg: Stavanger – Vår egen by, 1975.
Rasmus Tveteraas og Anton Wilhelm Brøgger. Stavanger 1814–1914. Dreyer, 1914
Trygve Wyller og Knut Stahl. Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945. Stabenfeldt forlag, 1959–64. 3 bind
Erik S Gundersen: Minneboken om Stavanger, 1958.
Oluf Kolsrud med flere: Stavanger 1125–1425–1925, 1925.
Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1976). Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stavanger i Store norske leksikon
(no) Region Stavanger
(no) Stavanger-Web
(no) Byhistorisk Forening Stavanger | Stavanger skolemuseum er et museum i Stavanger. Museet skiftet navn fra Vestlandske Skolemuseum i forbindelse med sammenslåingen av Stavanger Museum og Rogaland Kunstmuseum 1. | 13,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simen | 2023-02-04 | Simen | ['Kategori:Pekere'] | Simen kan ha flere betydninger:
En norsk variant av mannsnavnet Simon
Første bok i trilogien Simen, Bonden og Bror min av Kjell Aukrust | Simen kan ha flere betydninger:
En norsk variant av mannsnavnet Simon
Første bok i trilogien Simen, Bonden og Bror min av Kjell Aukrust | «Sigen» var en amerikanskbygd firemastet slettopper-skonnert fra Astoria, Oregon, sjøsatt på den amerikanske vestkysten i 1917. Flere fire- og femmastede slettopperskonnerter var kontrahert av norske rederier i tiden fram til 1917, og man antok at skonnerten «Sigen» var bygget og sjøsatt for norsk regning. | 13,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Misjonsmuseet | 2023-02-04 | Misjonsmuseet | ['Kategori:1864 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1864', 'Kategori:Misjon', 'Kategori:Museer etablert i 1860-årene', 'Kategori:Museer i Stavanger', 'Kategori:Religion i Rogaland'] | Misjonsmuseet ble etablert i 1864 og er dermed er Stavangers eldste museum.
| Misjonsmuseet ble etablert i 1864 og er dermed er Stavangers eldste museum.
== Historikk ==
Museet lå tidligere i underetasjen i fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. I 2011 vedtok høgskolestyret å la Misjonsarkivet overta ansvaret for driften av museet. Ved fusjon med tre andre høgskoler ble Misjonshøgskolen (MHS) en del av VID vitenskapelige høgskole i januar 2016, og Misjonsarkivet gikk samtidig inn i VID historiske arkiv. I 2017 endret VID historiske arkiv navn til Misjons- og diakoniarkivet, VID (forkortet MDA). MDA forvalter Misjonsmuseet i henhold til en deponeringsavtale med Det Norske Misjonsselskap (NMS), inngått mellom NMS og MHS i september 2015. Avtalen innebærer at NMS eier Misjonsmuseets gjenstander.
== Om samlingen ==
Museet har omtrent 5000 gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene, slik som Sør-Afrika, Madagaskar, Kamerun, Mali, Etiopia, Kina, Hongkong, Taiwan, Japan og Thailand.Misjonsmuseet har ikke vært i drift siden tidlig på 2000 tallet. Misjons- og diakoniarkivet har imidlertid fotografert og registrert alle gjenstandene, og det er opprettet et utstillingsmagasin på VIDs campus på Misjonsmarka.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Misjonsarkivets nettsider om Misjonsmuseet. Besøkt 4. november 2020. | Misjonsmuseet ble etablert i 1864 og er dermed er Stavangers eldste museum. | 13,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Igor_Luk%C5%A1i%C4%87 | 2023-02-04 | Igor Lukšić | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Finansministre', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Montenegrinske politikere', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Montenegro', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Igor Luksić (født 14. juni 1976 i Bar, Montenegro) er en montenegrinsk politiker som representerer det sosialdemokratiske partiet DPS. Han var finansminister før 2010, deretter statsminister 2010-2012, og utenriksminister i Montenegro siden 2012.
Lukšić er utdannet økonom fra Universitetet i Podgorica i 2002, og ble i 2003 politisk rådgiver for statsministeren, og viseutenriksminister. Den 16. februar 2004 ble Luksic, bare 28 år gammel, utnevnt til finansminister i Montenegro, han avløste Miroslav Ivanišević. Lukcic hadde også ansvar for Forsvaret i Montenegro, som ikke opprettet et eget forsvarsdepartement etter uavhengigheten i 2005.
| Igor Luksić (født 14. juni 1976 i Bar, Montenegro) er en montenegrinsk politiker som representerer det sosialdemokratiske partiet DPS. Han var finansminister før 2010, deretter statsminister 2010-2012, og utenriksminister i Montenegro siden 2012.
Lukšić er utdannet økonom fra Universitetet i Podgorica i 2002, og ble i 2003 politisk rådgiver for statsministeren, og viseutenriksminister. Den 16. februar 2004 ble Luksic, bare 28 år gammel, utnevnt til finansminister i Montenegro, han avløste Miroslav Ivanišević. Lukcic hadde også ansvar for Forsvaret i Montenegro, som ikke opprettet et eget forsvarsdepartement etter uavhengigheten i 2005.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Igor Lukšić – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Igor Lukšić hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Igor Luksić (født 14. juni 1976 i Bar, Montenegro) er en montenegrinsk politiker som representerer det sosialdemokratiske partiet DPS. | 13,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_F%C3%A6r%C3%B8yenes_milj%C3%B8ministre | 2023-02-04 | Liste over Færøyenes miljøministre | ['Kategori:Lister over færøyske politikere', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Miljøministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í umhvørvismálum) var en ministerpost i Færøyenes regjering fra 1998 til 2004, i Olje- og miljødepartementet. Før innføringen av departementsstrukturen i forvaltningen i 1998 fulgte disse oppgavene i en del år energisaker. I 2004 ble Olje- og miljødepartementet delt mellom Innenriksdepartementet (miljøvernsaker) og en oljestyrelse (senere en del av Færøyenes geologiske undersøkelse) under Næringsdepartementet.Ministre for miljøvernsaker før departementsstrukturen:
Minister og sjef for Olje- og miljødepartementet:
| Miljøministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í umhvørvismálum) var en ministerpost i Færøyenes regjering fra 1998 til 2004, i Olje- og miljødepartementet. Før innføringen av departementsstrukturen i forvaltningen i 1998 fulgte disse oppgavene i en del år energisaker. I 2004 ble Olje- og miljødepartementet delt mellom Innenriksdepartementet (miljøvernsaker) og en oljestyrelse (senere en del av Færøyenes geologiske undersøkelse) under Næringsdepartementet.Ministre for miljøvernsaker før departementsstrukturen:
Minister og sjef for Olje- og miljødepartementet:
== Referanser == | Miljøministeren (færøysk: landsstýrismaðurin í umhvørvismálum) var en ministerpost i Færøyenes regjering fra 1998 til 2004, i Olje- og miljødepartementet. Før innføringen av departementsstrukturen i forvaltningen i 1998 fulgte disse oppgavene i en del år energisaker. | 13,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solokonsert | 2023-02-04 | Solokonsert | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Solokonsert er en konsert (av lat. conserere: «sammenføye» musikalske stemmer, tradisjonelt også fra concertare «konkurrere») hvor et soloinstrument er midtpunktet for et akkompagnerende orkester.
Konserter for to soloinstrumenter kalles dobbeltkonsert, for tre trippelkonsert. Et interessant trekk ved disse konsertformer er at solistene kan ha musikalske dialoger med hverandre såvel som med orkesteret.
| Solokonsert er en konsert (av lat. conserere: «sammenføye» musikalske stemmer, tradisjonelt også fra concertare «konkurrere») hvor et soloinstrument er midtpunktet for et akkompagnerende orkester.
Konserter for to soloinstrumenter kalles dobbeltkonsert, for tre trippelkonsert. Et interessant trekk ved disse konsertformer er at solistene kan ha musikalske dialoger med hverandre såvel som med orkesteret.
== Utgangspunkt ==
Fram til 1600-tallet ble musikkstykker sjelden skrevet for bestemte instrumenter. Som regel ble de notert for stemmene sopran, alt, tenor og bass, og valget av instrumenter var opp til de som oppførte musikken. De nye firestemmige strykeorkestrene i Italia som snart ble standard for opera, kirke- og verdslig musikk åpnet for nye klanglige og spilletekniske muligheter. Orkestrene besto ofte av amatørmusikere og de vanskelige partiene ble overlatt yrkesmusikerne på første pult («for å unngå større forvirring»). Første konsekvens av denne organsieringen var utviklingen av Concerto grosso med tre eller flere solister. Solokonserten utviklet seg fra Concerto grosso på begynnelsen av 1700-tallet og fikk et helt eget preg i wienerklassisismen.
== Oppbygging ==
Som regel består solokonserten av tre satser: hurtig – langsom – hurtig.
1. sats – ritornell (i barokken), sonatesatsform (i klassisismen/romantikken), eksposisjon som orkesterinnledning; soloinstrument kommer inn ved gjentakelsen av eksposisjonen.
2. sats – for eksempel enkel sangform ABA, eller ABA'B'.
3. sats – ritornell eller rondo (abacadaea...) i barokken; sonatesats eller rondo i klassisismen/romantikken.
Likevel ble det skrevet tallrike solokonsert i to (hurtig – langsom) eller fire (hurtig – langsom – menuett/scherzo – hurtig) satser. I barokken er fire satser kjennetegn for at konserten er bygget opp etter sonata di chiesa mønsteret i Concerto grosso tradisjonen. Et eksempel for det er Georg Philipp Telemanns Konsert for bratsj, strykeorkester og basso continuo i G-dur. I romantikken betyr det derimot en tilnærming til symfoniformen som f.eks. i Johannes Brahms' Konsert for klaver og orkester nr. 2 i B-dur op. 83.
== Barokk ==
De første solokonsertene fulgte forbildet fra operaariene med veksling mellom orkesterritornelli og solopassasjer som bare ble akkompagnert av continuo, for eksempel hos Giuseppe Torelli (1658-1709). Men allerede før året 1700 ble Concerto grosso formen målestokk, både når det gjaldt orkesterbehandling, samt antall satser og satstyper.
Antonio Vivaldi videreutviklet formen i yttersatsene. Ritornellen ble ikke alltid gjentatt i tonikaen, men variert harmonisk og i omfang. Antall satser ble redusert til tre. Mellom to hurtige yttersatser ble det satt inn en langsom, sangbar og sparsomt akkompagnert sats.
Vivaldi ble regnet som en av sin tids beste fiolinister; solopartiene i fiolinkonsertene hans er delvis høyst virtuose og står i klar kontrast til de tydelig enklere orkesterstemmene. Vivaldi skrev tilsammen 447 konserter, av disse 228 for violin, mange også for flere soloinstrumenter. De tre satsene som Vivaldi brukte ble solokonsertens standardiserte grunnform helt inn på 1900-tallet, selv etter at omfanget og satsteknikken hadde endret seg vesentlig.
Også de tidligste dobbeltkonsertene stammer fra Vivaldi, f.eks. L'Estro Armonico op. 3 med «Konsert for 2 fioliner, strykeorkester og basso continuo a-Moll nr. 8».
Johann Sebastian Bach kopierte egenhendig flere Vivaldi-konserter og bearbeidet dem for klaviaturinstrumenter (orgel, cembalo). Inntil da hadde cembaloet vanligvis spilt en underordnet rolle som generalbassinstrument. Bachs Brandenburger konsert nr. 5 (senest 1721) regnes for å være den første tangentinstrumentkonsert fordi Bach tildelte cembaloet omfangsrike solistiske passasjer etter modell av den allerede vel utviklede fiolinkonserten.
Bachs modne verk avviker tydelig fra Vivaldis type. Solo- og orkesterstemmene veves sammen kontrapunktisk; i første sats av fiolinkonsert i E-dur BWV 1042 trår soloen stedvis i bakgrunnen med typiske akkompagnerende figurer til fordel for tutti-fiolinene. Kompositorisk og satsteknisk kunstferdighet blir viktigere enn den virtuose virkningen. Ved siden av de to bevarte fiolinkonsertene BWV 1041 og 1042, og dobbeltkonsertene for to fioliner BWV 1043 samt for obo og fiolin BWV 1060, skrev Bach konserter for ett til fire cembali. Med unntak av BWV 1061 for to cembali i C-dur og muligens BWV 1052 for ett cembalo i d-moll er disse omarbeidelser etter egne eller andres konserter for andre soloinstrumenter. Bach skrev også en trippelkonsert, Konsert for fløyte, fiolin, cembalo, strykeorkester og basso continuo i a-moll BWV 1044.
Bachs seks Brandenburger konserter BWV 1046-1051 står ellers i en særstilling etter som konsertene inneholder også elementer fra concerto grosso, italiensk operaouverture, solosonate og triosonate.
Georg Friedrich Händels 16 orgelkonserter HWV 289-294 ("op. 4"), HWV 306-311 ("op. 7") samt HWV 295, 296a, 304 og 305a oppsto som mellomaktsmusikk for hans operaer og oratorier. Solostemmer og delvis hele satser er avmerket ad libitum, noe som betyr at Händel improviserte dem under oppføringen. Med unntak av HWV 306 ("op. 7 nr. 1") er konsertene ment for et orgelpositiv, dvs. et orgel uten pedaler. HWV 294 ("op. 4 nr. 6") kan også spilles på harpe.
== Klassisisme ==
Oppkomsten av den borgerlige konsertkulturen i andre halvdel av 1700-tallet førte til et økt behov for stadig nye attraksjoner som kunne nå fram til et bredt publikum, og solokonserten har trekk som gjorde den spesielt egnet til å tilfredsstille dette behovet. Ved siden av komposisjonenes musikalske gehalt trådte solistens personlighet stadig mer i forgrunnen. Allerede barokk-komponistene Vivaldi, Bach og Händel var i samtiden minst like kjent for sin virtuositet som for sine komposisjoner; det samme gjaldt for de klassiske komponistene Mozart og Beethoven.
Formalt utviklet den klassisistiske solokonserten seg parallelt med symfonien, som den også overtok tallrike impulser fra. Den raske førstesatsen var stort sett lagt opp i sonatesatsform med to eksposisjoner – en for solisten og en for orkesteret. Den andre satsen i langsomt tempo, ofte i en enkel sangform, gir solisten anledning til å vise sine lyriske kvaliteter, mens det i finalesatsen igjen er tempo og virtuositet som gjelder. Liksom i symfoniene holdes den tredje satsen stort sett i sonate- eller rondo-form, eller i en kombinasjon av begge. Et nytt kompositorisk element i den klassiske konserten er solokadensen hvor solisten uten akkompagnement får vise sine tekniske ferdigheter, og opprinnelig også sitt improvisasjonstalent. Ideen viser tilbake til Johann Sebastian Bach som både i trippelkonserten, i cembalokonsert BWV 1052 og i Brandenburgerkonsert nr. 5 inkorporerte delvis meget lange uakkompagnerte sololøp for cembalo.
De foretrukne soloinstrumentene i den klassiske perioden var fiolin og klaver (for eksempel hos Mozart og Beethoven). I barokken besto det ledsagende orkesteret vanligvis bare av strykere og continuo, i klassisismen utvides det med blåsere, til å begynne med to oboer og horn, senere med fullt symfoniorkester. Også komposisjonenes omfang og musikalske innhold stiger; mens Vivaldis fiolinkonserter sjelden varte mer enn ti minutter og først og fremst tjente et formål som avansert underholdning, tar Beethovens fiolinkonsert, et av mesterverkene innen absolutt musikk, rundt 40 minutter å framføre.
== Romantikk ==
På 1800-tallet ble spesielt klaverkonserten en plattform for framvisning av solistens virtuositet. Komponister fra den romantiske musikkens periode med viktige klaverkonserter er Robert Schumann, Felix Mendelssohn-Bartholdy, Frédéric Chopin, Johannes Brahms, Franz Liszt, Pjotr Tsjajkovskij og Edvard Grieg.
Mens komponistene i klassisismen prøvde andre muligheter i bruk av flere soloinstrumenter (Sinfonia concertante), ble det i romantikken igjen skrevet dobbeltkonserter, et kjent eksempel er dobbeltkonsert for fiolin, cello og orkester av Brahms. Av andre komponister kan det nevnes Mendelssohn som skrev to dobbeltkonserter, én for to klaverer og én for fiolin, klaver og orkester.
Også andre komposisjonsformer ble forsøkt tatt i bruk. Et eksempel er Johan Svendsens konsert for cello orkester op. 7, som står nærmer et symfonisk dikt, idet alle satser er komponert uten pause imellom, og motivene fra første avsnittet gjennomsyrer hele verket.
Nye veier gikk Schumann, Brahms og Charles-Valentin Alkan. Det som senere ble til Schumanns klaversonate nr. 3, var opprinnelig planlagt som Konsert for klaver uten orkester i f-moll op. 14. Alkan skrev Douze Études dans tous les tons mineurs op. 39 (12 etyder gjennom alle moll tonearter) i 1857. Nr. 4-7 i denne samlingen utgjør en symfoni, nr. 8-10 en konsert og nr. 9 en ouverture, alle skrevet for soloklaver. Førstesatsen i konserten alene tar ca. en halvtime å framføre og er på over 1000 takter i omfang.
Brahms skrev sin første Konsert for klaver og orkester i d-moll op. 15 i 1859. Her tok han opp tråden etter Mozart (konsert i d-moll K. 466) og Beethoven (konsert nr. 4 i G-dur op. 58). Begge hadde prøvd å gi konsertformen et mer helhetlig klangbilde, idet soloinstrumentet gjennom tettere motiviske bånd ble mer integrert i orkesteret. Samtidig var det ikke lenger solisten som sto for utvikling og framdrift av komposisjonen. Brahms gikk enda et skritt videre. I hans konsert finnes det temaer og motiver som er utelukkende forbeholdt orkesteret. Konserten mangler også en kadens hvor solisten kunne framvise sin virtuositet. Med dette ligger komposisjonen nærmere en symfoni med klaver enn en konsert for soloinstrument med akkompagnement.
7 år før Brahms hadde Niels Wilhelm Gade allerede tatt skrittet fullt ut. Hans Symfoni nr. 5 i d-moll op. 52 innbefatter et klaver som ikke lenger har en solistisk rolle, men er en del av hele orkesteret.
Etter som Mozart, Gade og Brahms valgte samme toneart for sine komposisjoner, er det mulig at Gade kjente til Mozarts verk, og at Brahms tok utgangspunkt i både Mozart og Gade sine komposisjoner.
== Litteratur ==
Rudolf Kloiber: Handbuch des Instrumentalkonzerts.
Band 1: Vom Barock zur Klassik. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1972, ISBN 3-7651-0052-8
Band 2: Von der Romantik bis zu den Begründern der Neuen Musik. 3. rev. oppl., Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1987, ISBN 3-7651-0064-1
Michael Thomas Roeder: Das Konzert (= Handbuch der musikalischen Gattungen, bd. 4). Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-127-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Solokonsert er en konsert (av lat. conserere: «sammenføye» musikalske stemmer, tradisjonelt også fra concertare «konkurrere») hvor et soloinstrument er midtpunktet for et akkompagnerende orkester. | 13,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r%C3%B8ykjempemoa | 2023-02-04 | Sørøykjempemoa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Richard Owen', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1846', 'Kategori:New Zealands fauna', 'Kategori:Notopalaeognathae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdødde fugler'] | Sørøykjempemoa (Dinornis robustus) var den fysisk største av moafuglene (Dinornithiformes) på New Zealand, og den var endemisk for Sørøya. Arten er én av to arter i slekten Dinornis, som videre inngår i kjempemoafamilien (Dinornithidae). Sørøykjempemoaen var utryddet lenge før James Cook kom til øyene i 1769. Ifølge Hume (2017) ble den trolig utryddet av maoriene i tidsrommet 1350–1450.
| Sørøykjempemoa (Dinornis robustus) var den fysisk største av moafuglene (Dinornithiformes) på New Zealand, og den var endemisk for Sørøya. Arten er én av to arter i slekten Dinornis, som videre inngår i kjempemoafamilien (Dinornithidae). Sørøykjempemoaen var utryddet lenge før James Cook kom til øyene i 1769. Ifølge Hume (2017) ble den trolig utryddet av maoriene i tidsrommet 1350–1450.
== Biologi ==
Moaer var superlative fugler, og sørøykjempemoaen var den største av dem alle. Voksne hunner var opptil 2 meter høye på ryggen, og de kunne beite på løvverk opptil 3,6 meter fra bakken, noe som gjør den til den høyeste fuglearten som er kjent. Sørøykjempemoaen var fysisk større enn nordøykjempemoaen (D. novaezealandiae). Hunnene var 1–2 ganger større enn hannene. Hannene veide 34–85 kg og ble opp til 240 cm høye, mens hunnene veide 76–249 kg og kunne bli opp til 360 cm høye. Arten hadde en relativt slank kropp og et relativt lite, men bredt hode med et robust buet nebb.Sørøykjempemoaen var vidt utbredt over alle vegeterte habitater, fra kystdyner til innlands buskskog, skoger og subalpine urtemarker og gressletter på Sørøya og på D'Urville Island. Begge artene i slekten Dinornis hadde lengre og kraftigere halser enn de andre moaartene, med sine tre ekstra ryggvirvler. Disse artene utviser også større forskjell i størrelse mellom hunner og hanner enn noen annen fugleart.
== Inndeling ==
Inndelingen følger Worthy & Scofield (2012).
Palaeognathae, primitive nåtidsfugler
Notopalaeognathae
Rheiformes, nandufugler
Novaeratitae, kasuarfugler, elefantfugler og kivifugler
Tinamiformes, tinamufugler (pampashøns)
†Dinornithiformes, moafugler
†Megalapteryidae, fjellmoafamilien
†Dinornithidae, kjempemoafamilien
Dinornis, kjempamoaer
D. robustus, sørøykjempemoa
D. novaezealandiae, nordøykjempemoa
†Emeidae, (småmoafamilien)
== Slektskap ==
Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sørøykjempemoa i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sørøykjempemoa hos NCBI
(en) Kategori:Dinornis robustus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dinornis robustus – detaljert informasjon på Wikispecies | Sørøykjempemoa (Dinornis robustus) var den fysisk største av moafuglene (Dinornithiformes) på New Zealand, og den var endemisk for Sørøya. Arten er én av to arter i slekten Dinornis, som videre inngår i kjempemoafamilien (Dinornithidae). | 13,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lunheim | 2023-02-04 | Lunheim | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Tromsø', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Lunheim er en bydel i Tromsø. Den ligger på fastlandssiden, mellom Kroken og Tomasjord. Lunheim hører til tettstedet Tromsdalen, som i sin tur er en del av byen Tromsø. Området har en blandet bebyggelse av eneboliger og rekkehus. I området er også noen mindre bedrifter og offentlige kontorer.
| Lunheim er en bydel i Tromsø. Den ligger på fastlandssiden, mellom Kroken og Tomasjord. Lunheim hører til tettstedet Tromsdalen, som i sin tur er en del av byen Tromsø. Området har en blandet bebyggelse av eneboliger og rekkehus. I området er også noen mindre bedrifter og offentlige kontorer.
== Referanser == | Lunheim er en bydel i Tromsø. Den ligger på fastlandssiden, mellom Kroken og Tomasjord. | 13,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_H%C3%B8sflot_Kl%C3%A6bo | 2023-02-04 | Johannes Høsflot Klæbo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Johannes Høsflot Klæbo (født 22. oktober 1996 i Oslo, oppvokst i Trondheim) er en norsk langrennsløper som representerer Byåsen Idrettslag. Han har fem OL-gull og seks VM-gull og har vunnet verdenscupen i langrenn sammenlagt tre ganger.
Han vant tre gull i vinter-OL 2018 i Pyeongchang og ble med det tidenes yngste mannlige OL-vinner i langrenn. Samme sesong ble han også tidenes yngste mannlige sammenlagtvinner av verdenscupen i langrenn. Klæbo vant Tour de Ski 2018/19, også her som yngste mannlige vinner noensinne. Han vant også Tour de Ski 2021/22 og 2022/23. Han er tre ganger verdensmester både fra VM 2019 i Seefeld og fra VM 2021 i Oberstdorf. Fra VM 2017 i Lahtis har han en bronsemedalje.Klæbo har tre gull fra junior-VM 2016, og tok sin første verdenscupseier 18. februar 2017 på sprinten i Otepää.
| Johannes Høsflot Klæbo (født 22. oktober 1996 i Oslo, oppvokst i Trondheim) er en norsk langrennsløper som representerer Byåsen Idrettslag. Han har fem OL-gull og seks VM-gull og har vunnet verdenscupen i langrenn sammenlagt tre ganger.
Han vant tre gull i vinter-OL 2018 i Pyeongchang og ble med det tidenes yngste mannlige OL-vinner i langrenn. Samme sesong ble han også tidenes yngste mannlige sammenlagtvinner av verdenscupen i langrenn. Klæbo vant Tour de Ski 2018/19, også her som yngste mannlige vinner noensinne. Han vant også Tour de Ski 2021/22 og 2022/23. Han er tre ganger verdensmester både fra VM 2019 i Seefeld og fra VM 2021 i Oberstdorf. Fra VM 2017 i Lahtis har han en bronsemedalje.Klæbo har tre gull fra junior-VM 2016, og tok sin første verdenscupseier 18. februar 2017 på sprinten i Otepää.
== Karrière ==
=== 2013/14 ===
I junior-NM 2014 vant han både 15 km klassisk og 10 km fri teknikk.Klæbo deltok på Byåsens tredjelag i 3 x 10 km stafett i NM på ski 2014, sammen med Sivert Grøtan Eriksen og Fredrik Riseth. Disse gikk inn til 15.-plass på stafetten, til tross for at alle tre var juniorer. Han vant Norgescupen i langrenn for junior 2013/14 sammenlagt, med 720 poeng, foran Mattis Stenshagen og Jonas Austad.
=== 2014/15 ===
I Junior-VM på ski 2015 kom han på 3.-plass i klassisk sprint, bak Fredrik Riseth og russiske Aleksandr Bakanov. Norge gikk også inn til bronse på 4 x 5 km stafett.
Han fikk gull på 4 x 5 km stafett i Junior-NM på ski 2015, der han gikk på Sør-Trøndelags førstelag. I Norgescupen i langrenn for junior 2014/15 endte han på 5.-plass sammenlagt. Han vant også NM i Mosjøen.
=== 2015/16 ===
I Junior-VM på ski 2016 tok han gull i sprint fri teknikk, foran norsk-koreanske Magnus Kim og Giacomo Gabrielli fra Italia. Han vant også 10 km klassisk, og fikk gull på 4 x 5 km stafett, der han gikk sammen med Mattis Stenshagen, Vebjørn Hegdal og Jan Thomas Jenssen. Han vant 20 km klassisk i junior-NM på ski 2016, og fikk sølv på 10 km fri teknikk, bak Mattis Stenshagen. I tillegg vant han gull på stafetten sammen med Sør-Trøndelags førstelag.
I Verdenscupen i langrenn 2015/16 endte han på 110.-plass sammenlag med 16 poeng, etter at han debuterte i verdenscupen 3. februar 2016. Han kom på 68.-plass i sprintverdenscupen, og 12.-plass i U23-verdenscupen. Han kom på 73.-plass i norgescupen for seniorer, og vant norgescupen for juniorer sammenlagt med 640 poeng, foran Mattis Stenshagen og Thomas Bucher-Johannessen.
=== 2016/17 ===
Klæbo slo alle konkurrentene i sprinten i nasjonal åpning på Beitostølen i november 2016. Han markerte seg internasjonalt uken etter, da han vant prologen og kom på tredjeplass i det første rennet i Verdenscupen i langrenn 2016/17, i Kuusamo. I desember 2016 fikk han representere Norge i mini-touren på Lillehammer, der ble han nummer 2 sammenlagt, bare slått av Martin Johnsrud Sundby.
18. februar 2017 tok han sin første verdenscupseier da han slo Finn-Hågen Krogh og Sergej Ustjugov i sprintfinalen i Otepää. Under VM i Lahtis kom Klæbo på bronseplass på sprint fristil, etter Federico Pellegrino og Sergej Ustjugov. I lagsprint klassisk der han gikk sammen med Emil Iversen ble det fjerdeplass etter at Iversen falt fra en medaljeplass da han nærmet seg mål. På 15 km klassisk med intervallstart kom Klæbo på 15.-plass.
17. mars samme år vant han sprintcupen totalt, og ble med dét tidenes yngste vinner. 18. mars tok han sin første verdenscupseier på distanse, og 19. mars vant han minitouren og sesongavslutningen i Canada. Han vant også U-23-cupen denne sesongen.
=== 2017/18 ===
I den norske sesongåpningen på Beitostølen gikk Klæbo inn til andreplass på 15 kilometer klassisk, og han vant sprinten. Han leverte også gode resultater i sesongåpningen i verdenscupen, som ble arrangert i Ruka i Finland. Der vant han først sprinten, og han vant også 15 km klassisk, 15 sekunder foran Didrik Tønseth. På minitourens siste dag vant han også jaktstarten, i spurtduell mot Martin Johnsrud Sundby, og åpnet dermed verdenscupen med tre seire på tre starter.
Helgen etter deltok han på Lillehammer, hvor han gikk både sprint klassisk og 30 km skiathlon. Han fulgte opp sine tre seire fra Ruka og vant prologen. Han vant både kvart- og semifinalen før han så spurtet inn til seier i finalen. Dette ble hans fjerde seier av fire mulige i verdenscupen 2017/18. I 30 km skiathlon rykket Martin Johnsrud Sundby like før toppen på sisterunden fra det lille hovedfeltet som var igjen og fikk omtrent 10 sekunders forsprang. Klæbo klarte å ta igjen Sundby, og på oppløpet sikret 21-åringen seg sin femte verdenscupseier av fem mulige.
Klæbo deltok i sitt første vinter-OL da han representerte Norge under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang. Han gikk inn til tiendeplass på åpningsdistansen 30 km skiathlon. 13. februar ble han olympisk mester da han vant gull på sprint klassisk, etter et voldsomt rykk i den siste bakken. Han ble dermed tidenes yngste mannlige utøver (21 år og 114 dager) til å vinne et individuelt olympisk gull i langrenn. Han deltok også på Norges stafettlag som vant 4 × 10 km stafett, der han gikk siste etappe, og han vant også gull på lagsprinten sammen med Martin Johnsrud Sundby.
Klæbo vant verdenscupen i langrenn 2017/18 sammenlagt, og han vant også sprint- og U23-cupen. Han ble med dette tidenes yngste mannlige sammenlagtvinner i verdenscupen i langrenn.
=== 2018/19 ===
Verdenscupen startet i Ruka i Finland, hvor Klæbo kom på 2.-plass etter en miss på oppløpet. Han så til venstre, men ikke til høyre, og oppdaget derfor ikke Aleksandr Bolsjunov, som gikk forbi og vant. Så fulgte en lengre verdenscup-pause, før han stilte til start på sprintenF i Davos 15. desember, hvor trønderen innkasserte sesongens første seier.
Johannes Høsflot Klæbo ble tidenes yngste mannlige vinner av Tour de Ski i Tour de Ski 2018/19. Han holdt unna for Sergej Ustjugov i siste etappe opp «monsterbakken», og kom i mål 16,7 sekunder før russeren Klæbo vant fire etapper på vei mot sammenlagtseieren.
Han fortsatte sesongen med seier på sprint i både Otepää og i Lahtis. I Lahtis gikk han også lagsprinten sammen med Emil Iversen, hvor de fikk sjansen til å revansjere fallet som muligens kostet dem gullet i VM i 2017. Lagoppstillingen var endret slik at Klæbo gikk siste etappe, hvor han spurtet fra resten av konkurrentene. I VM på ski 2019 ble Klæbo VM-konge etter tre gull, hvorav en i sprintF, lagsprintK og på 4 x 10 km stafett. Klæbo fikk selv velge hvilke øvelser han ville gå, og valgte å ikke stille på 15 km og 50 km. På 30 km skiatlon kom han på 30.-plass.
Klæbo vant verdenscupen i langrenn 2018/19 sammenlagt, samt U23- og sprint-cupen. Verdenscupen ble vunnet i hard konkurranse med Aleksandr Bolsjunov, og sammenlagtseieren i verdenscupen ble sikret først i det siste rennet i verdenscupfinalen i Québec.
=== 2019/20 ===
Verdenscupsesongen 2019/20 startet med suveren seier til Klæbo på sprint klassisk i Ruka, og han vant minitouren i Ruka sammenlagt. Han vant sprinten i Davos i fristil før jul. Klæbo kom på 3.- plass sammenlagt i Tour de Ski 2019/20 bak Aleksandr Bolsjunov og Sergej Ustjugov.
Etter Tour de Ski vant Klæbo den klassiske sprinten i prøve-VM i Oberstdorf i slutten av januar, før han tok to sprintseire i Åre og på hjemmebane i Trondheim i februar som en del av Ski Tour 2020. Han ble nummer seks sammenlagt i Ski Tour 2020.
Etter dette gikk Klæbo sisteetappen på det norske vinnerlaget under verdenscupstafetten i Lahtis, og han vant skøytesprinten i Konnerud/Drammen i begynnelsen av mars, før resten av sesongen ble avbrutt grunnet utbruddet av Korona-viruset. Klæbo kom på andreplass i verdenscupen sammenlagt og vant sprintcupen denne sesongen.
=== 2020/21 ===
Verdenscupsesongen 2020/21 startet i Ruka med en andreplass i sprint: Klæbo ble slått av Erik Valnes. Klæbo vant 15 km klassisk med intervallstart og minitouren i Ruka sammenlagt. Klæbo vant sprint klassisk under Norgesmesterskapet på ski 2021 i Trondheim og fikk tildelt kongepokalen.
Under VM 2021 i Oberstdorf tok han gull på sprinten og på lagsprinten der han gikk sammen med Erik Valnes. Han gikk også ankeretappen på Norges lag som tok gull på 4 × 10 km stafett. De øvrige på laget var Pål Golberg, Emil Iversen og Hans Christer Holund. Han kom også først i mål på den avsluttende femmila, foran Emil Iversen og Bolsjunov, men ble senere diskvalifisert i en kontroversiell avgjørelse der han ble dømt for å ha hindret Aleksandr Bolsjunov i inngangen til oppløpet. Bolsjunov brakk staven i duell med Klæbo, noe som førte til at Emil Iversen spurtet forbi ham, og kom i mål på andreplass. Diskvalifikasjonen ble først anket til FIS, men Klæbo trakk anken før den ble behandlet.
Klæbo ble nummer tre i verdenscupen sammenlagt, den eneste nordmannen som kom blant de ti beste etter at det norske laget stod over mange løp, deriblant Tour de Ski.
=== 2021/22 ===
Verdenscupsesongen 2021/22 startet i Ruka med en andreplass i sprint klassisk: Klæbo ble slått av Aleksandr Terentjev. Klæbo vant Tour de Ski 2021/22 sammenlagt etter å ha vunnet fire etappeseire: sprint fristil og sprint klassisk og 15 km fristil og 15 km klassisk med fellesstart. På 15 km klassisk med intervallstart ble Klæbo nummer fire, og på den avsluttende 10 km fristil opp alpinbakken ble Klæbo nummer fem. Seieren i Tour de Ski var Klæbos 47. verdenscupseier. Han gikk dermed forbi Bjørn Dæhlie, som endte på 46 verdenscupseire, og er dermed mestvinnende i verdenscupen i langrenn på herresiden.
I OL 2022 i Beijing mislyktes Klæbo på den innledende 30 km med skibytte. Han endte på 40.-plass, ni minutter etter vinneren Aleksandr Bolsjunov. På sprinten, som gikk i fristil, forsvarte Klæbo sitt olympiske gull fra fire år tidligere og kom opp i fire OL-gull. Han tok bronse på 15 km klassisk med intervallstart og tok sitt femte OL-gull da han forsvarte sitt gull i lagsprint, sammen Erik Valnes.
=== 2022/23 ===
Etter at han pådro seg en skade i hamstringen i juli 2022 var det lenge usikkert når han kunne starte å konkurrere i sesongen 2022/23. Han stod over sprinten på fredagen under Sesongåpningen i langrenn i Norge 2022, men deltok på 10 km klassisk lørdag og 10 km fri teknikk søndag, og vant begge disse distansene. Verdenscupen i langrenn 2022/23 startet i Ruka 25. november, og Klæbo vant der åpningsdistansen, som var klassisk sprint. Samme helg vant han også 10 km klassisk og 20 km fri teknikk, og vant med det sine individuelle verdenscupseire nummer 50 og 51. Han startet dermed verdenscupen med tre seire på tre renn.
Klæboe vant seks etapper i Tour de Ski 2022/23 – sprint fristil med påfølgende jaktstart, 10 km klassisk med påfølgende jaktstart, sprint klassisk og 15 km fellesstart klassisk – og han vant Tour de Ski sammenlagt for tredje gang. Klæboe har dermed 17 etappeseire. Det gjør han til mestvinnende etappevinner i Tour de Ski. Petter Northug endte på 13, og Justyna Kowalczyk og Therese Johaug har begge 14.
== Meritter ==
=== Olympiske leker ===
=== Verdensmesterskap ===
F = Fristil, K = klassisk stil; Tallet 4 på 4 x 10 km stafett markerer at Klæbo gikk fjerde etappe.
== Verdenscupen ==
=== Verdenscupen sammenlagt ===
=== Verdenscupseire, individuelt ===
Etappeseire i Tour de Ski og andre «tour»-konkurranser ble inntil 2015 ikke regnet som verdenscupseire, men etter at en regel med tilbakevirkende gyldighet ble innført i desember 2015, teller også disse etappeseirene som verdenscupseire.
== Privatliv ==
Klæbo er født i Oslo og bodde der de tidligste årene av sitt liv. Da han var fem år gammel flyttet han og familien til Trondheim. Han vokste opp i Trondheim. Han gikk på Heimdal videregående skole og er per 2019 student ved NTNU i Trondheim. Hans morfar, Kåre Høsflot, er trener, faren er hans manager og moren tar seg av det økonomiske.Utenfor idretten driver Klæbo også en videoblogg på sin YouTube-kanal sammen med lillebroren Ola. Der gir han sine et innblikk i hverdagen til en toppidrettsutøver og deler det som skjer utenom skirennene i helgene og utenfor sesongen. Per november 2019 har han 361 000 følgere på Instagram og drøyt 100 000 abonnenter på YouTube. Der legger brødrene ukentlige såkalte "vlogs" hvor man får et innblikk i hvordan livet til en idrettsutøver av høyeste kaliber er. Han er også svært fotballinteressert og spiller for Astor Fotballklubb og 6.-divisjonslaget Astor 2.
Han er en del av Norges sprintlandslag og trenes, som nevnt over, av sin morfar Kåre Høsflot. Sesongen 2019/2020 var han på allroundlandslaget, og fra 2017 til 2019 var han en del av sprintlandslaget.I mars 2019 ble Klæbo dømt til 16 dagers betinget fengsel for i desember 2018 ha forårsaket en kollisjon der en tolv år gammel jente ble skadet. Han skal ha vært uoppmerksom på at en bil hadde stanset ved et gangfelt, kjørte så inn i denne som igjen traff jenten. Han ble også idømt en bot på 10 000 kroner og tap av førerrett i ni måneder.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johannes Høsflot Klæbo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johannes Høsflot Klæbo på Internet Movie Database
(de) Johannes Høsflot Klæbo – Munzinger Sportsarchiv
(en) Johannes Høsflot Klæbo – Olympics.com
(en) Johannes Høsflot Klæbo – Olympedia
(en) Johannes Høsflot Klæbo – FIS (langrenn)
Johannes Høsflot Klæbo på Twitter
(en) Johannes Høsflot Klæbo på Facebook
(en) Johannes Høsflot Klæbo på Instagram
Johannes Høsflot Klæbo på YouTube
(en) Profil hos Vinter-OL 2018 Arkivert 12. februar 2018 hos Wayback Machine. | Tremastet skonnert «Johannes» var bygget av stål i den danske byen Rønne, Bornholm i 1902. Den ble innkjøpt til Norge av Abrahamsen og Sommerfeldt i Porsgrunn i 1918 bare ett år etter den fikk innsatt en hjelpemotor. | 13,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekstremv%C3%A6ret_Dagmar | 2023-02-04 | Ekstremværet Dagmar | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekstremvær', 'Kategori:Hendelser i 2011'] | Dagmar var et ekstremvær natt til mandag 26. desember 2011, med orkan flere steder på kysten. Meteorologisk institutt sendte ut varsel om ekstremvær 24. desember 2011 for Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Trøndelag. Ifølge Finans Norge ble det etter ekstremværet utbetalt erstatninger for 1,3 milliarder kr, hvorav over 700 mill. i Møre og Romsdal og nærmere 300 mill. i Sogn og Fjordane.Ekstremværet brakte uvanlig kraftig vind med høy vannstand (stormflo) og høye bølger. Det var først venta sørvestlig sterk storm langs kysten, men dette ble senere oppgradert til orkan. Ekstremværet forårsaket store skader også i Sverige, Finland, Estland og Russland.
«Dagmar» ble sammenliknet med nyttårsorkanen i 1992, og utviklingen til lavtrykket hadde mange likhetstrekk. Enkelte steder fikk vind opp mot 46 m/s med vindkast over 55 m/s. Dette er av samme styrke som en kategori 2-orkan i henhold til Saffir–Simpson-skalaen i Nord-Atlanteren.
«Dagmar» var det fjerde ekstremværet denne sesongen. Ask, Berit og Cato var navnet på de tre foregående. Femte ekstremvær i rekken var Emil.
| Dagmar var et ekstremvær natt til mandag 26. desember 2011, med orkan flere steder på kysten. Meteorologisk institutt sendte ut varsel om ekstremvær 24. desember 2011 for Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Trøndelag. Ifølge Finans Norge ble det etter ekstremværet utbetalt erstatninger for 1,3 milliarder kr, hvorav over 700 mill. i Møre og Romsdal og nærmere 300 mill. i Sogn og Fjordane.Ekstremværet brakte uvanlig kraftig vind med høy vannstand (stormflo) og høye bølger. Det var først venta sørvestlig sterk storm langs kysten, men dette ble senere oppgradert til orkan. Ekstremværet forårsaket store skader også i Sverige, Finland, Estland og Russland.
«Dagmar» ble sammenliknet med nyttårsorkanen i 1992, og utviklingen til lavtrykket hadde mange likhetstrekk. Enkelte steder fikk vind opp mot 46 m/s med vindkast over 55 m/s. Dette er av samme styrke som en kategori 2-orkan i henhold til Saffir–Simpson-skalaen i Nord-Atlanteren.
«Dagmar» var det fjerde ekstremværet denne sesongen. Ask, Berit og Cato var navnet på de tre foregående. Femte ekstremvær i rekken var Emil.
== Værsituasjonen ==
Et kraftig lavtrykk i Norskehavet første juledag flyttet seg nordøstover mot Bjørnøya. Dette gav sørvestlig vind og pålandsvær i Nordland, og på grunn av ekstrem stormflo ble dette lavtrykket klassifisert som ekstremværet Cato. I sammenheng med kaldfronten til dette lavtrykket oppstod det et hissig sekundært lavtrykk nær Færøyene med et stormsentrum på omkring 956 hPa. Dette raste innover mot Nordvestlandet senere på dagen og natt til andre juledag. Det ble klassifisert som ekstremværet «Dagmar». Natt til mandag gikk stormsenteret i land ved Helgeland.
Det var ventet vindkast opp mot 40–45 m/s de mest utsatte stedene, og bølger opp mot 15–17 meter utenfor Sogn og Fjordane. I Møre og Romsdal var det ventet 12–15 meter høye bølger med vannstand 55–90 cm over det som er oppgitt i tidevannstabellen. Utenfor Trøndelag var bølgehøyden ventet å nå 10 meter, mens vannstanden var ventet 60–85 cm over tidevannstabellen.
== Effekter ==
Vinden ble en del kraftigere enn det som var varslet, og Kråkenes fyr målte middelvind på 46 m/s (33 m/s og mer er orkan) med vindkast på 58 m/s. Andre steder med orkan var Svinøy fyr (40 m/s, vindkast 50 m/s), Ona fyr (38 m/s, vindkast 56 m/s), og flere steder ytterst på kysten til og med Nord-Trøndelag. Eidsvåg ved Bergen hadde 26 m/s middelvind (full storm) og vindkast 45 m/s. Vinden kom først fra sørvest, men dreide vestlig; på den måten gav ekstremværet storm også langt inn i landet – f.eks. Sandane lufthavn med middelvind på 24 m/s med vindkast opp i 38 m/s. Vinden var også ekstremt sterk i høyfjellet i Sør-Norge, og på Juvvasshøi i Oppland ble det målt middelvind på 44 m/s med vindkast helt oppe i 65 m/s. Også lavlandet på Østlandet, særlig nord for en linje Oslo–Drammen, hadde sterk vind. Her var riktignok middelvinden langt svakere enn på kysten vestpå, men vinden var til gjengjeld mer byget. Sørkedalen og Skarnes fikk således 19 m/s middelvind (sterk kuling) og vindkast på opptil 33 m/s; Hønefoss fikk henholdsvis 14 og 26 m/s. Også fylker så langt sør som Vestfold og Telemark ble rammet..
Den kraftige vinden kastet båter på land, og flyvende gjenstander førte til skader på biler og bygninger. Hustak ble blåst av på de mest utsatte stedene. Over store områder førte nedblåste trær til strømbrudd, med over en million strømløse på det meste. Bl.a. ble hele Nordvestlandet mørklagt. Mange båt- og ferjeruter ble innstilt, og mange veier ble stengt.
Selv om vinden ikke var like kraftig lenger sør og på Østlandet, mistet mange strømmen også her, og veltede trær skapte trafikkproblemer.
Dagmar gjorde ca. 1 mill. strømløse, ca 31.500 abonnenter var uten fasttelefon under uværet, mens 728 basestasjoner for mobiltelefoni falt ut i hele landet, hvorav 445 i de to fylkene Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. To tredjedeler av utfallene skyldtes strømbrudd.
=== Virkninger i Sverige, Finland, Estland og Russland ===
Dagmar førte til store skader også i Finland, Estland, Russland og Sverige, selv om vinden ikke var like sterk som på de mest utsatte kyststasjonene i Norge. I Sverige mistet anslagsvis 170 000 abonnenter strømmen, og kostnadene ved skogskader alene ble anslått til 200-300 mill. kr.
Finland ble hardt rammet i sørvest og på sørkysten. Ca. 300 000 abonnenter mistet strømmen, hvorav ca. 30 000 fortsatt var strømløse den 29. Stormen felte ca. 3,5 million m³ skog til en verdi av anslagsvis 120 mill. euro (ca. 1 milliard kr). En mann omkom da han ble truffet av et tre.
I Estland mistet 100 000 husstander strømmen. Rekordhøye desembertemperaturer førte til lokale oversvømmelser.
Også i Russland rev stormen tak av hus og felte trær. I St. Petersburg måtte atomkraftverket stenge en generator fordi vinden og bølgene rev med seg alger og mudder som ble suget inn i kjølesystemet.
== Se også ==
Liste over ekstremvær i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Storm Dagmar 2011 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | «Dagmar» var en norskbygd skonnert fra Sandefjord, 1874 kontrahert av Thor Jacobsen Næss, Sandefjord. Den ble solgt til J. | 13,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Di_Shvue | 2023-02-04 | Di Shvue | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jødisk historie', 'Kategori:Politiske sanger'] | Di Shvue er en sosialistisk kampsang brukt av den jødiske sosialistiske organisasjonen Bund, som stod sterkt særlig i Øst-Europa før 2. verdenskrig og Holocaust. Di Shvue betyr «lovnaden» på jiddisch, og er en lovnad om troskap til det røde flagget og til organisasjonen Bund.
Første verset er slik (tekst av S. Ansky, norsk gjendikting ved E. Outzen): | Di Shvue er en sosialistisk kampsang brukt av den jødiske sosialistiske organisasjonen Bund, som stod sterkt særlig i Øst-Europa før 2. verdenskrig og Holocaust. Di Shvue betyr «lovnaden» på jiddisch, og er en lovnad om troskap til det røde flagget og til organisasjonen Bund.
Første verset er slik (tekst av S. Ansky, norsk gjendikting ved E. Outzen): | Di Shvue er en sosialistisk kampsang brukt av den jødiske sosialistiske organisasjonen Bund, som stod sterkt særlig i Øst-Europa før 2. verdenskrig og Holocaust. | 13,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_Folkesprogs_Grammatik | 2023-02-04 | Det norske Folkesprogs Grammatik | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1848', 'Kategori:Ivar Aasen', 'Kategori:Norsk'] | Det norske Folkesprogs Grammatik er en bok av Ivar Aasen skrevet i 1848.
Boken beskriver det tungemålet som ble brukt av størstedelen av det norske folket da Aasen i tiden 1842-46 gjorde sine studiereiser. Utgivelsen ble betalt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.
Ivar Aasen hadde opprinnelig planlagt å undersøke språket på Vestlandet, men utvidet senere arbeidet til også å omfatte de østlige og nordlige distriktene i landet. Boka skulle forberede utgivelsen av den norske ordboka Ordbog over det norske Folkesprog.
Aasen fant ut at dialektforskjellene ikke var større enn at det var en tydelig forbindelse mellom dialektene. Aasen viste med sitt materiale at det fantes et levende norsk språk. Språkmaterialet ble først fullstendig ved en sammenstilling av alle dialektene. At dette språket levde, uten støtte fra et skriftspråk, så Aasen som et bevis på at dette språket var folkets eiendom.
| Det norske Folkesprogs Grammatik er en bok av Ivar Aasen skrevet i 1848.
Boken beskriver det tungemålet som ble brukt av størstedelen av det norske folket da Aasen i tiden 1842-46 gjorde sine studiereiser. Utgivelsen ble betalt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.
Ivar Aasen hadde opprinnelig planlagt å undersøke språket på Vestlandet, men utvidet senere arbeidet til også å omfatte de østlige og nordlige distriktene i landet. Boka skulle forberede utgivelsen av den norske ordboka Ordbog over det norske Folkesprog.
Aasen fant ut at dialektforskjellene ikke var større enn at det var en tydelig forbindelse mellom dialektene. Aasen viste med sitt materiale at det fantes et levende norsk språk. Språkmaterialet ble først fullstendig ved en sammenstilling av alle dialektene. At dette språket levde, uten støtte fra et skriftspråk, så Aasen som et bevis på at dette språket var folkets eiendom.
== Innholdet i grammatikken ==
Aasen går gjennom lydforholdene (bokstavar og uttale), vokal- og konsonantovergang, orddanningen, bøyingsformene, sammenføyingen av ord til setninger, og forholdet mellom dialektene i Norge. Men han finner ikke fram til en felles norm for folkespråket; den ble først framstilt i boken Norsk Grammatik 16 år senere.
Hunnkjønnsordet som i ubestemt form heter Skaal, står oppført med seks ulike bestemte nominativsformer:
Skaal'i (Telemark og Sogn)
Skaal'e (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen)
Skaal'æ (Setesdalen, Hardanger, Sunnhordland m.fl.)
Skaal'o (Sunnhordland)
Skaal'aa (Ryfylke, Lister, Jæren)
Skaal'a (i de fleste dialektene)— og dessuten tre ulike dativformer:
Skal'enne (Voss, Nordhordland)
Skaal'inne (Setesdal, Sunnfjord, Sunnmøre)
Skaal'en (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen, Trondheims stift)Aasen sammenligner dette med de islandske og norrøne formene av skál som i bestemt form nominativ er skálin, i akkusativ er skálina og i dativ er skálinni.
Aasen deler dialektene i den nordafjellske, den vestafjellske og den austafjellske rekka. Avslutningsvis skriver Aasen at de dialektene som ligger nærmest det gamle norske språket er de som brukes i vestlige fjordbygder og i dalene øst for Langfjella, men likevel slik at ulike grammatikalske elementer er tatt vare på i ulike dialekter.
== Eksterne lenker ==
Nettpresentasjon på Aasentunet | Det norske Folkesprogs Grammatik er en bok av Ivar Aasen skrevet i 1848. | 13,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABAlfhild%C2%BB | 2023-02-04 | «Alfhild» | ['Kategori:1910 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske barker', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1892'] | «Alfhild» var en bark bygget av stål i Liverpool i 1892. Den var en tremastet bark på 1551 tonn brutto som het «Meimven» fram til den var oppkjøpt av det norske rederiet Hansen & Andersen i Larvik i 1910. Barkskipet ble deretter omdøpt til «Alfhild». Den ble kjøpt av E. Tellefsen, Oslo i 1916 og sendt på utenriksfart til Latin-Amerika.
Barken ble utsatt for en alvorlig ulykke til sjøs på reisen fra Buenos Aires til Peru i 1925 med tapet av riggen, og klarte å komme seg inn til Rio Grande do Sul. Der ble skipet kondemnert som et resultat av skadene.
| «Alfhild» var en bark bygget av stål i Liverpool i 1892. Den var en tremastet bark på 1551 tonn brutto som het «Meimven» fram til den var oppkjøpt av det norske rederiet Hansen & Andersen i Larvik i 1910. Barkskipet ble deretter omdøpt til «Alfhild». Den ble kjøpt av E. Tellefsen, Oslo i 1916 og sendt på utenriksfart til Latin-Amerika.
Barken ble utsatt for en alvorlig ulykke til sjøs på reisen fra Buenos Aires til Peru i 1925 med tapet av riggen, og klarte å komme seg inn til Rio Grande do Sul. Der ble skipet kondemnert som et resultat av skadene.
== Litteratur ==
Norske seilskuter 2. bind, Fredhøis Forlag A/S, 1933 | «Alfhild» var en bark bygget av stål i Liverpool i 1892. Den var en tremastet bark på 1551 tonn brutto som het «Meimven» fram til den var oppkjøpt av det norske rederiet Hansen & Andersen i Larvik i 1910. | 13,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solheim_Cup_2009 | 2023-02-04 | Solheim Cup 2009 | ['Kategori:2009 i Illinois', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Golf i 2009', 'Kategori:Golfturneringer i USA', 'Kategori:Solheim Cup', 'Kategori:Sport i Illinois', 'Kategori:Sport i USA i 2009'] | Solheim Cup 2009 ble arrangert 21.-23. august på golfanlegget Rich Harvest Farms i Illinois, og det var ellevte gang denne matchkonkurransen for kvinner mellom Europa og USA ble.
| Solheim Cup 2009 ble arrangert 21.-23. august på golfanlegget Rich Harvest Farms i Illinois, og det var ellevte gang denne matchkonkurransen for kvinner mellom Europa og USA ble.
== Kapteiner ==
=== Europa ===
Alison Nicholas ble utpekt til kaptein ikke lenge etter at Solheim Cup 2007 var avsluttet. Hun valgte Liselotte Neumann og
Joanne Morley til visekapteiner.
Nicholas var med på den første Solheim Cup i 1990, og spilte også i de fem neste cupene. I alt har hun spilt 18 matcher i Solheim Cup, og tatt åtte og et halvt poeng. I 2003 var hun visekaptein.
=== USA ===
Beth Daniel var kaptein for det amerikanske laget. Hun var visekaptein i både 2005 og 2007. Hennes visekapteiner var Meg Mallon og Kelly Robbins.
Også Daniel spilte i den første Solheim Cup i 1990, og har i alt deltatt i åtte Solheim Cup som spiller, den siste i 2005.
== Lagene ==
med tidligere Solheim Cup-erfaring i parentes (seire-delt-tapt):
(*)=«captain's picks» (se under)
== Matchene ==
=== Fredag ===
Fourball
Foursome
Etter fredagens spill ledet USA med 4 1/2 mot Europas 3 1/2.
=== Lørdag ===
Fourball
Etter morgenens fourball-matcher hadde Europa utlignet til 6-6.
Foursome
Europa tok de første to poengene lørdag ettermiddag med klar margin, men USA vant de to neste jevne matchene, som gikk helt til siste green før de ble avgjort. Før singelmatchene på søndag, var stillingen 8-8.
=== Søndag ===
Single-matcher
Før søndagens single-matcher var stillingen slik at USA måtte vinne 6 matcher for å få de 14 poengene de trengte for å beholde pokalen.
Ved et par tilfeller i løpet av formiddagen var Europa i ledelse i 7 matcher, men det ble likevel snart klart at USA ville hale seieren i land. Da Morgan Pressel satte en lang putt på 16. green og ble 3 opp, var det 14. poenget sikret og kampen avgjort.
== Laguttak ==
Det amerikanske laguttaket foregikk ved at spillerne i toårsperioden siden Solheim Cup 2007 opptjente poeng for seire og topp-20-plasseringer. De ti spillerne med flest poeng ble tatt ut, sammen med to spillere som kapteinen valgte ut (captain's picks].
Det europeiske laget besto av de fem øverste på poenglisten til LET, deretter de 4 beste fra Rolex-rankingen. Utover disse hadde kapteinen tre «captain's picks» hun kunne velge ut blant dem som ikke kvalifiserte seg ut ifra de nevnte kriteriene.
Begge lag ble tatt ut etter Women's British Open, som ble avsluttet 2. august.
== Eksterne lenker ==
Solheim Cups nettsted | Solheim Cup 2009 ble arrangert 21.-23. | 13,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABWalden_Abbey%C2%BB | 2023-02-04 | «Walden Abbey» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske fullriggere', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1881'] | Fullriggeren «Walden Abbey» var under norsk flagg i bare tre år, mellom 1910 og 1913, eid av rederiet Grefstad & Herlofsen i Arendal. Den var en stor fullrigger bygget av jern i Liverpool i 1881 som et typisk britiskbygd jernskip fra siste halvdel av 1800-tallet.
Den ble solgt av det norske rederiet i 1913 til landet Uruguay.
Brutto tonnasje: 1799 tonn
| Fullriggeren «Walden Abbey» var under norsk flagg i bare tre år, mellom 1910 og 1913, eid av rederiet Grefstad & Herlofsen i Arendal. Den var en stor fullrigger bygget av jern i Liverpool i 1881 som et typisk britiskbygd jernskip fra siste halvdel av 1800-tallet.
Den ble solgt av det norske rederiet i 1913 til landet Uruguay.
Brutto tonnasje: 1799 tonn
== Litteratur ==
Norske seilskuter 2. bind, Fredhøis Forlag A/S, 1933 | Fullriggeren «Walden Abbey» var under norsk flagg i bare tre år, mellom 1910 og 1913, eid av rederiet Grefstad & Herlofsen i Arendal. Den var en stor fullrigger bygget av jern i Liverpool i 1881 som et typisk britiskbygd jernskip fra siste halvdel av 1800-tallet. | 13,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mekongdeltaet | 2023-02-04 | Mekongdeltaet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Delta (landform)', 'Kategori:Mekongdeltaet'] | Mekongdeltaet (vietnamesisk: Đồng Bằng Sông Cửu Long, «De ni dragers delta») er en region i det sørvestlige Vietnam hvor Mekong munner ut i Sørkinahavet gjennom en rekke bielver. Mekongdelta-regionen inneholder en stor del av det sørvestlige Vietnam. Områdets størrelse og andelen som er dekket av vann, avhenger av årstidene, men regnes vanligvis til å utgjøre 39 000 km².
| Mekongdeltaet (vietnamesisk: Đồng Bằng Sông Cửu Long, «De ni dragers delta») er en region i det sørvestlige Vietnam hvor Mekong munner ut i Sørkinahavet gjennom en rekke bielver. Mekongdelta-regionen inneholder en stor del av det sørvestlige Vietnam. Områdets størrelse og andelen som er dekket av vann, avhenger av årstidene, men regnes vanligvis til å utgjøre 39 000 km².
== Provinser ==
== Viktige byer ==
De mest kjente stedene i Mekongdeltaet er Mỹ Tho og Caí Bè ikke langt fra Ho Chi Minh-byen, og i mer sentralt i regionen, Vĩnh Long, Sa Đéc og Cần Thơ, som også kan være et utgangspunkt for å nå de fjerneste områder i deltaet, sørover gjennom mangrove mot Sørkinahavet, nordover mot Châu Đốc eller vestover mot øyene ved Phú Quốc i Siambukten.
== Vietnamkrigen ==
I den franske kolonitiden i Cochinkina brøt de første nasjonalistiske opprørene ut i dette området, i kongens navn. Disse første opprørene førte til Den første indokinesiske krig.
Under Vietnamkrigen ble det utkjempen en rekke kamper mellom geriljastyrkene i FNL og enheter fra United States Navys flatbunnete båter og luftputebåter.
== Økonomi ==
Området er preget av en rekke ris-åkre. I 1997 ble Vietnam, mye på grunn av produksjonen i Mekongdeltaet, den tredje største riseksportøren i verden, etter Thailand og India. I tillegg har området stor produksjon av basafisk, maller og reker. Mye av denne produksjonen blir eksportert.
Regionen har nylig blitt omtalt som en biologisk skattkiste. Mer enn 1 000 nye arter er blitt oppdaget i de tidligere uutforskete områdene i Mekongdeltaet, Herunder arter en tidligere trodde var utryddet.
== Befolkningsammensetning ==
Innbyggerne i Mekongdeltaet er hovedsakelig vietnamesere med en Khmer minoritet som bor hovedsakelig i Trà Vinh og Sóc Trăng, samt muslimske Chăm i Tan Chau i An Giang provinsene. Det er også en betydelige kinesisk befolkning i Kiên Giang og Trà Vinh provinsene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mekong Delta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
et søkbart satellittfoto | Mekongdeltaet (vietnamesisk: Đồng Bằng Sông Cửu Long, «De ni dragers delta») er en region i det sørvestlige Vietnam hvor Mekong munner ut i Sørkinahavet gjennom en rekke bielver. Mekongdelta-regionen inneholder en stor del av det sørvestlige Vietnam. | 13,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SS_%C2%ABNajade%C2%BB | 2023-02-04 | SS «Najade» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigsforlis', 'Kategori:Norske fullriggere', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1888'] | SS «Najade» var en tremastet fullrigger bygget i Geestemünde, nå en bydel i Bremerhaven, Tyskland i 1888. innkjøpt fra Bremen i 1912 av Samuel Marcussen, Askerøy, som senere flyttet til Oslo.
| SS «Najade» var en tremastet fullrigger bygget i Geestemünde, nå en bydel i Bremerhaven, Tyskland i 1888. innkjøpt fra Bremen i 1912 av Samuel Marcussen, Askerøy, som senere flyttet til Oslo.
== Krigsforlis ==
Fullriggeren SS «Najade» lastet med oljekaker var på reise fra Galveston til Danmark. 21. mars 1917 ble hun angrepet og torpedert av den tyske ubåten U 59 nordøst av Orknøyene Hele besetningen på 21 mann omkom.
== Kilder ==
«Stålfullrigger Najade». Lillesand sjømannsforening. Besøkt 18. januar 2019.
uboat.net – Najade
== Litteratur ==
Norske seilskuter 2. bind, Fredhøis Forlag A/S, 1933 | | rederi = Samuel Marcussen | 13,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filmforum_S%C3%B8rvest | 2023-02-04 | Filmforum Sørvest | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etableringer i 1992', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Norsk film'] | Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland som holder til i Snadvigå i Stavanger. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune. | Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland som holder til i Snadvigå i Stavanger. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune. | Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland som holder til i Snadvigå i Stavanger. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. | 13,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leibstandarte-SS_Adolf_Hitler | 2023-02-04 | Leibstandarte-SS Adolf Hitler | ['Kategori:Artikler hvor kommandert av,kommandant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Waffen-SS divisjoner'] | 1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS Adolf Hitler eller 1st SS Division Leibstandarte-SS Adolf Hitler, forkortet Leibstandarte Adolf Hitler (tysk for «Adolf Hitlers livvaktregiment»), LAH, LSSAH eller bare Leibstandarte, var en tysk militær enhet innen de nasjonalsosialistiske elitestyrkene Waffen-SS fra 1933 til 1945. Som sikkerhets- og kampenhet kjempet Leibstandarte både på Østfronten og vestfronten under andre verdenskrig.
Formasjonen ble opprinnelig opprettet i 1933 under navnet SS-Stabswache Berlin. Da Waffen-SS økte utover 1930-tallet og inn i krigsårene, ble Leibstandarte-SS Adolf Hitler etter hvert en ordinær panseravdeling, og stod alltid nær Hitlers oppmerksomhet. Slik utviklet avdelingen seg fra å være gatesoldater til en av de mest kjente militære avdelinger under andre verdenskrig. Avdelingen var en av de siste som gikk i oppløsning under sammenbruddet i 1945.
Sjef for avdelingen var fra starten den beryktede SS-generalen Sepp Dietrich.
Norges SS opprettet en livvakt for Vidkun Quisling etter mønster av Leibstandarte Adolf Hitler.
| 1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS Adolf Hitler eller 1st SS Division Leibstandarte-SS Adolf Hitler, forkortet Leibstandarte Adolf Hitler (tysk for «Adolf Hitlers livvaktregiment»), LAH, LSSAH eller bare Leibstandarte, var en tysk militær enhet innen de nasjonalsosialistiske elitestyrkene Waffen-SS fra 1933 til 1945. Som sikkerhets- og kampenhet kjempet Leibstandarte både på Østfronten og vestfronten under andre verdenskrig.
Formasjonen ble opprinnelig opprettet i 1933 under navnet SS-Stabswache Berlin. Da Waffen-SS økte utover 1930-tallet og inn i krigsårene, ble Leibstandarte-SS Adolf Hitler etter hvert en ordinær panseravdeling, og stod alltid nær Hitlers oppmerksomhet. Slik utviklet avdelingen seg fra å være gatesoldater til en av de mest kjente militære avdelinger under andre verdenskrig. Avdelingen var en av de siste som gikk i oppløsning under sammenbruddet i 1945.
Sjef for avdelingen var fra starten den beryktede SS-generalen Sepp Dietrich.
Norges SS opprettet en livvakt for Vidkun Quisling etter mønster av Leibstandarte Adolf Hitler.
== Flagg og merker ==
== Se også ==
Sepp Dietrich
Erich Kempka
Wilhelm Mohnke
Otto Günsche
Rochus Misch
Walter Fyrst
Jonas Lie
Sverre Riisnæs
Michael Wittmann
== Litteratur ==
Höhne, Heinz (2000) [1969]. The Order of the Death's Head: The Story of Hitler's SS (Der Orden unter dem Totenkopf: Die Geschichte der SS). London: Penguin. ISBN 978-0-14-139012-3.
Kumm, Otto (1946). 1 SS Panzer Division (15 Feb–May 45) ; 7 SS Mountain Division (6 Jun 44-15 Feb 45). France: Historical Division, Headquarters, United States Army, Europe, Foreign Military Studies Branch. Arkivert 8. desember 2015 hos Wayback Machine.
Walther, Herbert (1989). The 1st SS Armored Division: A Documentation in Words and Pictures. West Chester, Pa: Schiffer. ISBN 0-88740-165-1.
Weingartner, James J. (1974). Hitler's Guard: The Story of the Leibstandarte SS Adolf Hitler, 1933–1945. Southern Illinois University Press. ISBN 0-8093-0682-4.
== Eksterne lenker ==
(en) 1st SS Division Leibstandarte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | SS «Adolf» var et barkskip bygget av tre i det tyske havnestedet Bremerhaven i 1865 var en vanlig bark på 1047 tonn brutto. Den ble innkjøpt til Norge i 1889 av rederiet I. | 13,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eidetinden | 2023-02-04 | Eidetinden | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Bodø', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-01'] | Eidetinden er et fjell i Bodø kommune i Nordland. Det har en høyde på 1 020 meter over havet.
| Eidetinden er et fjell i Bodø kommune i Nordland. Det har en høyde på 1 020 meter over havet.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | sf = 11 | 13,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydvest_Film | 2023-02-04 | Sydvest Film | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Norske filmselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Stavanger', 'Kategori:Selskaper etablert i 2003', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2010'] | Sydvest Film var et lokalt produsentselskap i Stavangerregionen som ble etablert i april 2003.
Til sammen 37 lokale filmskapere, enkeltpersoner og firma tegnet seg som aksjonærer. Foruten tilskudd fra SND og Rogaland fylke, bidro Stavanger kommune med 150 000 kroner til etableringen, 100 000 fra kulturbudsjettet og 50 000 fra næringsfondet. Sydvest Film hadde som mål at TV-produksjon skulle stå for 40 % av de totale produksjonsinntektene, lage én spillefilm annethvert år, og å ha én til to større samproduksjoner hvert år.
Selskapet gikk imidlertid konkurs i 2010, etter å ha produsert 16–17 filmer innen dokumentar- og kortfilmsjangerne.
| Sydvest Film var et lokalt produsentselskap i Stavangerregionen som ble etablert i april 2003.
Til sammen 37 lokale filmskapere, enkeltpersoner og firma tegnet seg som aksjonærer. Foruten tilskudd fra SND og Rogaland fylke, bidro Stavanger kommune med 150 000 kroner til etableringen, 100 000 fra kulturbudsjettet og 50 000 fra næringsfondet. Sydvest Film hadde som mål at TV-produksjon skulle stå for 40 % av de totale produksjonsinntektene, lage én spillefilm annethvert år, og å ha én til to større samproduksjoner hvert år.
Selskapet gikk imidlertid konkurs i 2010, etter å ha produsert 16–17 filmer innen dokumentar- og kortfilmsjangerne.
== Produksjoner (utvalg) ==
Små kjempers øy
Himmel og hav
High Hopes
== Referanser == | Sydvest Film var et lokalt produsentselskap i Stavangerregionen som ble etablert i april 2003. | 13,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edel_H%C3%A6tta_Eriksen | 2023-02-04 | Edel Hætta Eriksen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 17. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske hundreåringer', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Kautokeino kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Edel Hætta Eriksen (Lemet Edel) (født 1921 i Kautokeino) er en samisk pedagog.
Hun er utdannet ved lærerskolen i Nesna og Tromsø, og har tilleggsutdanning i forming og samisk. Hætta Eriksen var lærer i Kautokeino fra 1949 til 1976 (rektor fra 1969), og leder for sekretariatet i Samisk utdanningsråd frå 1977 til 1989.
Hætta Eriksen var sentral i arbeidet med å starte opp igjen undervisning i og på samisk i grunnskolen fra og med 1967, etter mange tiår med fornorskingspolitikk. Som den første sekretariatslederen av Samisk utdanningsråd var hun med å snu skolepolitikken i Norge fra en assimilatorisk politikk til en skole for samiske elever.
| Edel Hætta Eriksen (Lemet Edel) (født 1921 i Kautokeino) er en samisk pedagog.
Hun er utdannet ved lærerskolen i Nesna og Tromsø, og har tilleggsutdanning i forming og samisk. Hætta Eriksen var lærer i Kautokeino fra 1949 til 1976 (rektor fra 1969), og leder for sekretariatet i Samisk utdanningsråd frå 1977 til 1989.
Hætta Eriksen var sentral i arbeidet med å starte opp igjen undervisning i og på samisk i grunnskolen fra og med 1967, etter mange tiår med fornorskingspolitikk. Som den første sekretariatslederen av Samisk utdanningsråd var hun med å snu skolepolitikken i Norge fra en assimilatorisk politikk til en skole for samiske elever.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Eriksen, Edel Hætta 2005: Skolearbeid/Skuvlavásáhusat, i Lund, Svein, Elfrid Boine og Siri Broch Johansen (red.) Sámi skuvlahistorjá. Dávvi Girji. | Edel Hætta Eriksen (Lemet Edel) (født 1921 i Kautokeino) er en samisk pedagog. | 13,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/In_This_Moment | 2023-02-04 | In This Moment | ['Kategori:Alternativ metal-band fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2005', 'Kategori:Metalcore-band fra USA'] | In This Moment er et amerikansk alternativ metal-band opprettet i 2005. Bandet har gitt ut fem album, gjennom plateselskapet Century Media Records. Bandet er kjent for vokalisten Maria Brinks kombinasjon av vanlig sang og skriking (sistnevnte går under navnet «growling»).
| In This Moment er et amerikansk alternativ metal-band opprettet i 2005. Bandet har gitt ut fem album, gjennom plateselskapet Century Media Records. Bandet er kjent for vokalisten Maria Brinks kombinasjon av vanlig sang og skriking (sistnevnte går under navnet «growling»).
== Historie ==
Vokalist Maria Brink og gitarist Chris Howorth møttes gjennom felles bekjente i august 2005. De fant ut at de hadde mye til felles og begynte å skrive sanger sammen. Sammen med Los Angeles-trommisen Jeff Fabb og senere gitarist Blake Bunzel og bassist Josh Newell, stiftet de bandet kjent som «In This Moment». Bandet publiserte sanger og videoer på sin MySpace-side, og la grunnlaget for sin tilhengerskare der. Bassisten Josh Newell forlot bandet kort tid etter det ble stiftet, og Pascual Romero, og senere Jesse Landry tok hans plass. In This Moment hadde allerede fått en tilhengerskare av en viss størrelse ved utgangen av 2005, kun ved bruk av internettmarkedsføring og små turneer.
Bandet fikk platekontrakt av selskapet Century Media Records, og utga sin første plate i 2007. Det første albumet het Beautiful Tragedy og ble kun en mindre suksess til tross for rimelig gode kritikker. Album nummer to, The Dream, ble utgitt på høsten i 2008 og solgte i større antall enn forgjengeren. Bandet beveget seg her litt vekk fra metalsjangeren med sin mykere lydlinje og havnet på 70.-plass på Billboard Top 200.
En av bandets sanger, kalt «Forever», er tilgjengelig for nedlasting på musikkspillet Rock Band.
== Medlemmer ==
Maria Brink – Vokalist og pianist
Chris Howorth – Gitar
Blake Bunzel – Gitar
Jesse Landry – Bassgitar
Jeff Fabb – Trommer
== Diskografi ==
=== Album ===
Beautiful Tragedy (2007)
The Dream (2008) U.S. #70
A Star-Crossed Wasteland (2010)
Blood (2012)
Black Widow (2014)
Ritual (2017)
=== Singler ===
Prayers (2007)
Beautiful Tragedy (2007)
Forever (2008)
I'm Broken [Pantera-cover] (2008)
Call Me [Blondie-cover] (2009)
A Dying Star (2009)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) In This Moment (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) In This Moment på Apple Music
(en) In This Moment på Discogs
(en) In This Moment på MusicBrainz
(en) In This Moment på SoundCloud
(en) In This Moment på Spotify
(en) In This Moment på Songkick
(en) In This Moment på Last.fm
(en) In This Moment på Genius — sangtekster
(en) In This Moment på AllMusic
In This Moment – Offisiell MySpace-side
In This Moment – Official Xanga-side
YeboTV.com (In This Moment-konsert)
YeboTV.com (In This Moment-intervju)
SHOUT! Music Webzine (In This Moment-intervju)
Inked Magazine (Maria Brink) Arkivert 10. mai 2008 hos Wayback Machine.
Austin Sound Check-intervju med Maria Brink
Palestra.net (intervju med Maria Brink og Chris Howarth)
The Dream-anmeldelse
ChangeTheRecord.net-intervju med Maria Brink | In This Moment er et amerikansk alternativ metal-band opprettet i 2005. Bandet har gitt ut fem album, gjennom plateselskapet Century Media Records. | 13,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andvake | 2023-02-04 | Andvake | ['Kategori:Norrøn litteratur', 'Kategori:Norsk litteratur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For avisen Andvake, se Andvake (avis).Andvake (norrønt andvaka) er ifølge Sverres saga navnet på stridshornet til kong Sverre.
Og Sverre baud Andvake ljoma til Ting. Og Aalmugen sanka seg saman.Og Sverre stod upp, og han saag seg ikring, og Augo, dei spaadde kje Gaman.
«Andvaka» er også navnet på et kvad av Snorre Sturlason, nevnt i Sturlunga soga. Snorre diktet kvadet til fru Kristina Nilsdotter, datterdatter av Erik den hellige, da han i 1219 besøkte henne og mannen hennes, lagmann Aksel i Gautland.Andvake var navnet på et forsikringsselskap som gjennom fusjoner har gått inn i Gjensidige Forsikring.
Andvake er også navnet på en roman av Jon Fosse, utgitt på Det norske Samlaget i 2007. Romanen handlar om ung kjærlighet og om menneskelig brutalitet, når et ungt par som venter barn er drevet hjemmefra, og kommer inn til Bjørgvin for å finne arbeid og et sted å bo.
Berre kvila litt fyrst, seier AsleDu har nesten ikkje sove på aldri så lenge, seier AlidaNei, seier hanDu må vere veldig trøytt, seier hoJa, seier AsleOg svolten òg, seier AlidaJa veldig svolten, seier hanFyrst kvila litt, og så eta, seier han
Andvake er i dag (2022) også navn på et tidsskrift, og sikkert mest kjent for dette.
| For avisen Andvake, se Andvake (avis).Andvake (norrønt andvaka) er ifølge Sverres saga navnet på stridshornet til kong Sverre.
Og Sverre baud Andvake ljoma til Ting. Og Aalmugen sanka seg saman.Og Sverre stod upp, og han saag seg ikring, og Augo, dei spaadde kje Gaman.
«Andvaka» er også navnet på et kvad av Snorre Sturlason, nevnt i Sturlunga soga. Snorre diktet kvadet til fru Kristina Nilsdotter, datterdatter av Erik den hellige, da han i 1219 besøkte henne og mannen hennes, lagmann Aksel i Gautland.Andvake var navnet på et forsikringsselskap som gjennom fusjoner har gått inn i Gjensidige Forsikring.
Andvake er også navnet på en roman av Jon Fosse, utgitt på Det norske Samlaget i 2007. Romanen handlar om ung kjærlighet og om menneskelig brutalitet, når et ungt par som venter barn er drevet hjemmefra, og kommer inn til Bjørgvin for å finne arbeid og et sted å bo.
Berre kvila litt fyrst, seier AsleDu har nesten ikkje sove på aldri så lenge, seier AlidaNei, seier hanDu må vere veldig trøytt, seier hoJa, seier AsleOg svolten òg, seier AlidaJa veldig svolten, seier hanFyrst kvila litt, og så eta, seier han
Andvake er i dag (2022) også navn på et tidsskrift, og sikkert mest kjent for dette.
== Etymologi ==
Ordet andvake betyr 'søvnløs' eller 'søvnløst' (jf. «andvaken»)
I norrønt språk kunne substantivet andvaka bety både 'nattevåke', 'søvnløshet', 'aktsomhet' og 'årvåkenhet'.
== Referanser == | Andvake (norrønt andvaka) er ifølge Sverres saga navnet på stridshornet til kong Sverre. | 13,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Austneset_fyrlykt | 2023-02-04 | Austneset fyrlykt | ['Kategori:1917 i Norge', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Vestland)', 'Kategori:Askvolls geografi', 'Kategori:Byggverk fullført i 1917', 'Kategori:Fyr i Vestland', 'Kategori:Samferdsel i Askvoll', 'Kategori:Sider med kart'] | Austnes fyr er et fyr som ligger på østsiden av Værlandet i Buefjorden i Askvoll kommune i Vestland.
| Austnes fyr er et fyr som ligger på østsiden av Værlandet i Buefjorden i Askvoll kommune i Vestland.
== Se også ==
Liste over norske fyr
== Eksterne lenker ==
Norsk fyrliste 2008 – side 245 (PDF – 15 MB)
Lighthouse Depot - Austnes Light | Austnes fyr er et fyr som ligger på østsiden av Værlandet i Buefjorden i Askvoll kommune i Vestland. | 13,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porto | 2023-02-04 | Porto | ['Kategori:41°N', 'Kategori:8°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Porto', 'Kategori:Portugalstubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Verdensarven i Portugal'] | Porto (portugisisk uttale IPA ['portu]; også kjent som Oporto på engelsk) er den nest største byen i Portugal etter Lisboa, og en av de største urbane sentrene i sørvestlige Europa. Portos storbyområde, som strekker seg utover byens administrative grenser, har en befolkning på rundt 1,4 millioner (2011) i et område på 389 km². Portos metropolittområde (portugisisk: Área Metropolitana do Porto) har rundt 1,8 millioner innbyggere. Byen er anerkjent som en verdensby på Gamma-nivå av Globalization and World Cities (GaWC), noe som gjør den til en av fem byer på Den iberiske halvøy med verdensbystatus (sammen med Madrid, Barcelona, Lisboa og Valencia).
Byen ligger nord i landet, ved utløpet til elva Douro. Porto er en av de eldste byer i Europa og dens historiske sentrum, Ribeira, kom med på UNESCOs Verdensarvliste i 1996. Dens bosetning er datert tilbake mange århundrer til da den var en utpost for Romerriket. Dens latinske navn, Portus Cale («havnen i Cale»), har også blitt referert til som opphavet til navnet «Portugal», basert på en språklig utvikling fra latin. På portugisisk er navnet stavet med en bestemt artikkel («o Porto»; på engelsk: «the port», norsk: «havnen»). Følgelig har byens engelske navn utviklet seg fra feilforstått tolkning av den muntlig uttalen og referert til som Oporto i moderne litteratur og av mange talere.
Som en havneby er Porto er en by med mye sjøfart samt tilvirkningsindustrier. I området øst for byen, Gaia, ved bredden av Douro produseres sterkvinen portvin. Selve betegnelsen portvin, på engelsk kalt kun «port», kommer fra byen den ble eksportert fra, og i særdeleshet vinkjellerne (adegas) i Vila Nova de Gaia var ansvarlig for produksjonen og eksporten av forskåret vin.I 2001 var Porto «Europas kulturhovedstad» sammen med den nederlandske byen Rotterdam. Byens stolthet på sportsområdet er fotballklubben FC Porto, som vant over det franske laget AS Monaco i finalen i Mesterligaen 2004 og mot SC Braga i finalen i Europaligaen i 2011.
| Porto (portugisisk uttale IPA ['portu]; også kjent som Oporto på engelsk) er den nest største byen i Portugal etter Lisboa, og en av de største urbane sentrene i sørvestlige Europa. Portos storbyområde, som strekker seg utover byens administrative grenser, har en befolkning på rundt 1,4 millioner (2011) i et område på 389 km². Portos metropolittområde (portugisisk: Área Metropolitana do Porto) har rundt 1,8 millioner innbyggere. Byen er anerkjent som en verdensby på Gamma-nivå av Globalization and World Cities (GaWC), noe som gjør den til en av fem byer på Den iberiske halvøy med verdensbystatus (sammen med Madrid, Barcelona, Lisboa og Valencia).
Byen ligger nord i landet, ved utløpet til elva Douro. Porto er en av de eldste byer i Europa og dens historiske sentrum, Ribeira, kom med på UNESCOs Verdensarvliste i 1996. Dens bosetning er datert tilbake mange århundrer til da den var en utpost for Romerriket. Dens latinske navn, Portus Cale («havnen i Cale»), har også blitt referert til som opphavet til navnet «Portugal», basert på en språklig utvikling fra latin. På portugisisk er navnet stavet med en bestemt artikkel («o Porto»; på engelsk: «the port», norsk: «havnen»). Følgelig har byens engelske navn utviklet seg fra feilforstått tolkning av den muntlig uttalen og referert til som Oporto i moderne litteratur og av mange talere.
Som en havneby er Porto er en by med mye sjøfart samt tilvirkningsindustrier. I området øst for byen, Gaia, ved bredden av Douro produseres sterkvinen portvin. Selve betegnelsen portvin, på engelsk kalt kun «port», kommer fra byen den ble eksportert fra, og i særdeleshet vinkjellerne (adegas) i Vila Nova de Gaia var ansvarlig for produksjonen og eksporten av forskåret vin.I 2001 var Porto «Europas kulturhovedstad» sammen med den nederlandske byen Rotterdam. Byens stolthet på sportsområdet er fotballklubben FC Porto, som vant over det franske laget AS Monaco i finalen i Mesterligaen 2004 og mot SC Braga i finalen i Europaligaen i 2011.
== Historie ==
=== Eldste historie ===
Portos historie strekker seg tilbake til 300-tallet f.Kr. og den romerske okkupasjonen av Den iberiske halvøya. Iberisk-keltiske og urkeltiske ruiner har blitt oppdaget i flere områder, og deres bosetning har blitt datert tilbake til rundt 275 f.Kr. I løpet av den romerske okkupasjonen utviklet byen seg til en betydelig kommersiell havn, hovedsakelig for handelen mellom Olissipona (dagens Lisboa) og Bracara Augusta (dagens Braga).Porto ble angrepet og erobret av maurerne i løpet av den muslimske invasjonen av Den iberiske halvøya i 711. I 868 ble Vímara Peres, en kristen krigsherre fra Gallaecia og en vasall under Alfonso III, konge av Asturias, León og Galicia, sendt for å gjenerobre og sikre landområdene fra maurerne. Dette omfattet området fra elven Miño og til Douro: bosetningen i Portus Cale og området som var kjent som Vila Nova de Gaia. Portus Cale, ble senere referert til Portucale, og ble opphavet til det moderne statnavnet Portugal. I 868 etablerte grev Vímara Peres grevskapet Portugal (portugisisk: Condado de Portucale), vanligvis kjent som Condado Portucalense etter frigjøringen av områdene nord for elven Douro.I 1387 var Porto setet for bryllupet mellom Johan I av Portugal og Filippa av Lancaster, datter av John av Gaunt, den tredje overlevende sønn av Edvard III av England. Denne foreningen symboliserte en langvarig militær allianse mellom Portugal og England. Den portugisisk-engelske allianse er verdens eldste nedtegnede militærallianse som fortsatt blir holdt i hevd via NATO. (se Windsor-traktaten av 1386).På 1300- og 1400-tallet bidro skipsverftene i Porto til utviklingen av portugisisk skipsbygging. Det var også fra havnen i Porto at prins Henrik Sjøfareren (sønn av Johan I) i 1415 satte i gang erobringen av den mauriske havnen Ceuta i nordlige Marokko. Denne ekspedisjon av kongen og hans flåte, som også prins Henrik var en del av, ble etterfulgt av en større utforskning av vestkysten av Afrika, noe som åpnet for den portugisisk oppdagelsestiden. Kallenavnet som ble gitt til folket i Porto begynte på denne tiden, kollektivt referert til som tripeiros, en referanse til en historisk epoke da kjøtt av god kvalitet ble fraktet med skip fra Porto med deres sjøfolk, mens kjøtt av lavere kvalitet, avskjæringer, innmat og innvoller, ble etterlatt til byens egen befolkning. Mat laget av innmat og avskjæringer er i dag en stolt matrett i dagens Porto.Jernbanestasjonen São Bento er fra det 20. århundre og er på UNESCOs verdensarvliste.
== Bydeler ==
Aldoar
Bonfim
Campanhã
Cedofeita
Foz do Douro
Lordelo do Ouro
Massarelos
Miragaia
Nevogilde
Paranhos
Ramalde
São Nicolau
Santo Ildefonso
Sé
Vitória
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Porto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Porto – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Porto, reiseguide fra Wikivoyage
Porto Essential Guide | Barken «Porro» var en norskbygd bark som ble bygd i Risør i 1876 for reder J. Prebensens egen regning. | 13,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filmkraft_Rogaland | 2023-02-04 | Filmkraft Rogaland | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Norsk film', 'Kategori:Selskaper etablert i 2006'] | Filmkraft Rogaland AS er et regionalt filmutviklingsselskap med hovedsete i Stavanger som ble etablert 2006. Filmkraft Rogaland er et aksjeselskap som eies av fylkeskommune og kommuner i Rogaland. Selskapets formål er å utvikle filmbransjen i Rogaland og uttrykket ”fra bølge til bransje” har blitt benyttet for å illustrere denne visjonen. I dette ligger i første rekke målsettingen om å profesjonalisere filmbransjen og øke antall produksjoner for å oppnå en bærekraftig næring. Visjonen er å øke antall innspillinger (film/TV-serier) i Rogaland, øke antall lokale historier produsert i Rogaland og å utvikle film som næring.
Aksjefordeling:
Rogaland fylkeskommune 50%
Stavanger kommune 25%
Sandnes kommune 20%
Haugesund kommune 5 % | Filmkraft Rogaland AS er et regionalt filmutviklingsselskap med hovedsete i Stavanger som ble etablert 2006. Filmkraft Rogaland er et aksjeselskap som eies av fylkeskommune og kommuner i Rogaland. Selskapets formål er å utvikle filmbransjen i Rogaland og uttrykket ”fra bølge til bransje” har blitt benyttet for å illustrere denne visjonen. I dette ligger i første rekke målsettingen om å profesjonalisere filmbransjen og øke antall produksjoner for å oppnå en bærekraftig næring. Visjonen er å øke antall innspillinger (film/TV-serier) i Rogaland, øke antall lokale historier produsert i Rogaland og å utvikle film som næring.
Aksjefordeling:
Rogaland fylkeskommune 50%
Stavanger kommune 25%
Sandnes kommune 20%
Haugesund kommune 5 % | Filmkraft Rogaland AS er et regionalt filmutviklingsselskap med hovedsete i Stavanger som ble etablert 2006. Filmkraft Rogaland er et aksjeselskap som eies av fylkeskommune og kommuner i Rogaland. | 13,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atle_Gr%C3%B8nn | 2023-02-04 | Atle Grønn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 7. august', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske internasjonale mestere i sjakk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjakkolympiadedeltagere'] | Atle Grønn (født 7. august 1971) er en norsk sjakkspiller og professor i russisk ved Universitetet i Oslo. Han ble utnevnt til Internasjonal mester i sjakk (IM) i 2008.Atle Grønn lå i perioden fra januar 2006 til juli 2011 sammenhengede over rating-kravet på 2 400, og har også hatt tre inntegninger i IM-tittelen en stund. To av disse turneringene var over ni runder, mens den tredje var en lagturnering over syv runder. Dermed hadde han IM-resultat på til sammen 25 partier, mens kravet er 27 partier. 30. mars 2008 klarte han et 4. IM-resultat, ved å ta 5,5 poeng på 9 runder i den norske Ishavsserien i sjakk 2007-2008 (eliteserien for klubblag). Grønn ble deretter utnevnt til Internasjonal Mester i sjakk av Verdenssjakkforbundet FIDE.Han var redaktør av Norsk Sjakkblad i 2004-2005. Han har siden 2011 hatt en spalte kalt «Frå sjakkverda» i Dag og Tid der han skriver om sjakk og i samme avis skriver han om Magnus Carlsens turneringsspill.Han er medlem i Oslo Schakselskap hvor han i 2016 ble formann. Han har også trent barn og unge i sjakklubben.Han er forfatter av boken Sjakken eller livet, som ble publisert i oktober 2016. Fra oktober 2016 har Atle Grønn vært sjakkspaltist i Aftenposten, en oppgave han overtok etter stormester Rune Djurhuus.Atle Grønn har også deltatt som sjakkekspert under sendinger på fjernsyn, både på NRK og VGTV.
| Atle Grønn (født 7. august 1971) er en norsk sjakkspiller og professor i russisk ved Universitetet i Oslo. Han ble utnevnt til Internasjonal mester i sjakk (IM) i 2008.Atle Grønn lå i perioden fra januar 2006 til juli 2011 sammenhengede over rating-kravet på 2 400, og har også hatt tre inntegninger i IM-tittelen en stund. To av disse turneringene var over ni runder, mens den tredje var en lagturnering over syv runder. Dermed hadde han IM-resultat på til sammen 25 partier, mens kravet er 27 partier. 30. mars 2008 klarte han et 4. IM-resultat, ved å ta 5,5 poeng på 9 runder i den norske Ishavsserien i sjakk 2007-2008 (eliteserien for klubblag). Grønn ble deretter utnevnt til Internasjonal Mester i sjakk av Verdenssjakkforbundet FIDE.Han var redaktør av Norsk Sjakkblad i 2004-2005. Han har siden 2011 hatt en spalte kalt «Frå sjakkverda» i Dag og Tid der han skriver om sjakk og i samme avis skriver han om Magnus Carlsens turneringsspill.Han er medlem i Oslo Schakselskap hvor han i 2016 ble formann. Han har også trent barn og unge i sjakklubben.Han er forfatter av boken Sjakken eller livet, som ble publisert i oktober 2016. Fra oktober 2016 har Atle Grønn vært sjakkspaltist i Aftenposten, en oppgave han overtok etter stormester Rune Djurhuus.Atle Grønn har også deltatt som sjakkekspert under sendinger på fjernsyn, både på NRK og VGTV.
== Bibliografi ==
Sjakken eller livet. Cappelen Damm (2016) ISBN 9788202552947
Sjakkgeniene : Historien om verdensmesterne, med Hans Olav Lahlum. Cappelen Damm (2018) ISBN 9788202598259
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Atle Groenn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Atle Grønn på Internet Movie Database
(en) Atle Grønn – FIDE
(en) Atle Grønn – chessgames.com
(en) Atle Grønn – OlimpBase
(en) Atle Grønn – Chess.com
(en) Atle Grønn – 365Chess.com
Atle Grønn på Twitter
Atle Grønns parti i Norge hos NorBase | Atle Grønn (født 7. august 1971) er en norsk sjakkspiller og professor i russisk ved Universitetet i Oslo. | 13,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilmar_Reksten | 2023-02-04 | Hilmar Reksten | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bedriftsøkonomer', 'Kategori:Norske filantroper', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Reksten', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897 i Bergen, død 1. juli 1980 samme sted) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Bergen, som sønn av en maskinist, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innenfor shipping. På egen hånd og med en beskjeden egenkapital etablerte han sin rederivirksomhet i 1929. I løpet av de neste mellomkrigsårene bygget han seg opp til å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Da krigen kom til Norge flyktet han utenlands, tok del i motstandskampen mot Tyskland og ble tidlig en av Nortraships markante personligheter, blant annet som befraktningssjef.
Fem av hans seks skip ble senket i løpet av den andre verdenskrig. I årene etter 1945 klarte han å gjenoppbygge skipsflåten og satset fremfor alt på tankskip. De neste tiårene fortsatte veksten til det som skulle bli Bergens største rederi og et verdensomspennende forretningsimperium. Sine aller største suksesser som skipsreder opplevde Reksten i forbindelse med Suezkrisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967. Oppsvinget etter sistnevnte krig gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men ble så hardt rammet av skipsfartskrisen i midten av 1970-årene at han endte opp med å miste skipsflåten sin. Fra å ha vært milliardær inntil krisen traff, gikk han til en tilværelse der han befant seg på konkursens rand. I denne perioden på slutten av sitt liv ble Reksten stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Han var i sine aktive år ellers engasjert gjennom en rekke verv i næringslivet, foruten blant annet å ha vært president i Festspillene i Bergen, og utmerket seg i offentligheten som velgjører.
| Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897 i Bergen, død 1. juli 1980 samme sted) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Bergen, som sønn av en maskinist, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innenfor shipping. På egen hånd og med en beskjeden egenkapital etablerte han sin rederivirksomhet i 1929. I løpet av de neste mellomkrigsårene bygget han seg opp til å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Da krigen kom til Norge flyktet han utenlands, tok del i motstandskampen mot Tyskland og ble tidlig en av Nortraships markante personligheter, blant annet som befraktningssjef.
Fem av hans seks skip ble senket i løpet av den andre verdenskrig. I årene etter 1945 klarte han å gjenoppbygge skipsflåten og satset fremfor alt på tankskip. De neste tiårene fortsatte veksten til det som skulle bli Bergens største rederi og et verdensomspennende forretningsimperium. Sine aller største suksesser som skipsreder opplevde Reksten i forbindelse med Suezkrisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967. Oppsvinget etter sistnevnte krig gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men ble så hardt rammet av skipsfartskrisen i midten av 1970-årene at han endte opp med å miste skipsflåten sin. Fra å ha vært milliardær inntil krisen traff, gikk han til en tilværelse der han befant seg på konkursens rand. I denne perioden på slutten av sitt liv ble Reksten stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Han var i sine aktive år ellers engasjert gjennom en rekke verv i næringslivet, foruten blant annet å ha vært president i Festspillene i Bergen, og utmerket seg i offentligheten som velgjører.
== Unge år ==
Hilmar Reksten ble født i Bergen og vokste opp i bydelen Nordnes i enkle kår. Han var eldstemann i en søskenflokk som ellers bestod av Hjalmar (1900–1961) og Sofie (1899–1974). Moren, Helene Monsen Søndervåg (1869–1902), døde da Hilmar Reksten bare var fire år gammel. Faren, Erik Reksten (1873–1963), var fyrbøter og senere maskinist og tilbragte mesteparten av tiden til sjøs. Derfra sendte han penger hjem til barnas forsørgelse.Først i 1907 hadde faren spart opp nok penger til at han kunne tilbringe mer tid med familien. Samme år giftet han seg med den jevnaldrende Hanna Gregoriussen (1873–1947), som Hilmar Reksten etter hvert begynte å kalle for «mor», og som skapte et enda tryggere hjem for barna. Sammen med Erik Reksten fikk hun sønnen Karl (1909–1999). Som ansatt hos en kjøpmann tilførte hun også familien en noe bedre økonomi, mens Erik Reksten fortsatte med å arbeide til sjøs.
Nettopp sjøen fanget tidlig Hilmar Rekstens oppmerksomhet og beholdt grepet om ham livet ut.
=== Fra folkeskolen til handelskolen ===
Fra 1904 gikk Reksten på Nordnes skole og deretter på Baldersheim middelskole på Sydnes. Han tilhørte riktignok ikke noe akademisk miljø, men viste seg som en begavet elev. Likevel valgte han å prøve seg i yrkeslivet allerede etter avsluttet middelskoleeksamen i 1912. Han klarte å få arbeid i det velrenommerte grosserer- og eksportfirmaet Johan C. Martens & Co. I fritiden engasjerte Reksten seg i buekorpset Nordnæs Bataillon, hvor han ble faneoffiser i 1916, for deretter å være fanebærer de tre påfølgende årene, en bragd han oppnådde som førstemann. Årene hos Martens & Co. overbeviste Reksten om at praksis alene ikke var nok dersom han skulle gjøre forretningskarriere. Tilstrekkelige teoretiske kunnskaper måtte også til, særlig følte han behov for å lære fremmedspråk. I 1915 begynte han derfor som elev ved Bergen Handelsgymnasium, hvor han lærte seg å beherske språkene engelsk, tysk og fransk. To år senere tok Reksten sin avsluttende eksamen. Han innstilte seg deretter på å gjøre karriere innen shipping.
=== Inn i yrkeslivet ===
Den første verdenskrig pågikk fortsatt og skapte ustabile forhold i shippingbransjen. Det var vanskelig, særlig for en nyutdannet uten kontaktnett, å få arbeid i bransjen. Reksten prioriterte derfor å få arbeidspraksis i stedet. Han henvendte seg til flere rederier og tilbød seg å arbeide for dem som volontør. Positivt svar fikk han fra det nystartede bergenske smårederiet A/S D/S Birkelund. Der begynte Reksten som praktikant i 1917. Rederiet ble kjøpt opp av skipsrederen Thoralf Holta i 1918 og Reksten fulgte med på flyttelasset til Nordstrand, denne gangen som ansatt. Holta ga dessuten Reksten en plass i styret i sitt rederi, og skulle mer enn 55 år senere omtale Reksten som det største aktivum han fikk gjennom sin investering i Bergen. Men rederiets konkurs i 1919, fremkalt av den økonomiske nedgangstiden som shippingbransjen opplevde etter den første verdenskrig, tvang Reksten til å søke andre utfordringer.
Han gjennomførte Marinens Befalskole, der ble han uteksaminert som premierløytnant, og gikk inn i intendanturkorpset. Gjennom tjenesten i marinen ble det tallrike reiser til sjøs for Reksten. Etter at tjenestetiden var over i 1920, forsøkte han forgjeves å få arbeid igjen. De neste ni månedene var Reksten arbeidsledig. I denne vanskelige perioden ba han Holta om råd. Det endte med at han søkte og fikk studieplass ved Handelshochschule, Universität zu Köln. 5000 kroner ble gitt ham i stipend fra Hans Westfal-Larsens rederi. Men denne kapitalen ble snart, mot slutten av 1921, kraftig forringet i verdi som følge av hyperinflasjonen i Tyskland. Tross akutte økonomiske problemer klarte Reksten seg likevel gjennom de tre gjenværende årene av økonomistudiene. Litt inntekt skaffet Reksten seg gjennom en rekke korrespondentbrev som han skrev fra Tyskland og fikk publisert i Bergens Tidende i studietiden. Han bodde i Trajanstrasse i Kölns gamle romerbydel. Det var her hans livslange fascinasjon for Romerriket ble vakt.
Som ferdigutdannet diplomøkonom reiste Reksten tilbake til Bergen høsten 1924, men arbeidsmarkedet viste seg fortsatt svært vanskelig. Nok en gang kom Thoralf Holta ham til hjelp. Reksten fikk arbeide på rederikontorene ved Borgestad i Skien, først som sekretær og siden som kontorsjef for Holta.
== Reksten etablerer seg som skipsreder (1929–1934) ==
Oppholdet i Skien ga Reksten uvurderlige kunnskaper om shipping. Han kjøpte også aksjer i andre rederier og engasjerte seg til en viss grad i deres anliggender. Da han så tidlig i 1929 fikk muligheten til å bli skipsreder, helt uventet, grep han sjansen. Det skjedde da bergensrederne Klaus Wiese Hansen og Christian R. Torp avsluttet sitt kompaniskap og sistnevnte forespurte Reksten om han ville overta etter Wiese Hansen. Dette sa Reksten ja til, men samarbeidet ble aldri realisert. Reksten valgte da heller å satse på egen hånd. Ved hjelp av svigerfaren, Anton Johannesen (1873–1958), og andre forbindelser fikk han nødvendig startkapital.
Reksten dro hjem til Bergen, som han var begynt å savne, og startet 8. mai 1929 sitt eget skipsaksjeselskap, Trajan, hvor DS «Doris» ble hans første skip. Det ble kjøpt kontant og Reksten slapp dermed å ha gjeld hengende over seg, noe som fikk stor betydning i fortsettelsen. Umiddelbart etter kjøpet omdøpte han det 14 år gamle skipet til DS «Trajan». Det var oppkalt etter en romersk keiser, slik de aller fleste av hans senere skip skulle bli. DS «Trajan», en fraktdamper på 1400 dødvekttonn (dvt), ble satt i fart både i Nord-Europa og på De store sjøer i USA. Faren, som hadde gått arbeidsledig i over et år i Bergen, ble skipets første maskinsjef. Rederivirksomheten drev Reksten fra hjemstedet Minde, hvor han bodde frem til 1932. Målt etter tonnasje var rederiet hans det 55. største i Bergen. I virksomhetens oppstartfase var Reksten et ukjent navn i det etablerte bergenske redermiljøet. Skipsrederne her visste ikke engang at han var bergenser, men han gjorde snart inntrykk i enkelte lokale rederkretser. Reksten så på viljen til å ta risiko som veien å gå for å bygge seg opp og ekspandere som forretningsmann. Selv forklarte han senere: «Jeg tok risikoer på områder hvor der bød seg store sjanser. Risikoen var også kalkulert, jeg drev den så langt som jeg trodde og regnet med at mine konkurrenter ikke ville tørre eller kunne. Og det var i grunnen basisen for videre utvikling.»Reksten gikk klar av de verdensomspennende konsekvensene av børskrakket i 1929 og maktet til alt overmål å konsolidere sitt nystartede rederi. I disse trange tidene valgte han å leie inn flere skip, for på den måten å spre risikoen. Skipene, som hadde ligget i opplag i Bergen og andre steder, satte han inn i certepartier til gunstige rater. Reksten fikk et stort antall oppdrag i USA, i sterk kontrast til de fleste andre bergensrederne, mye takket være ryktet han bygget seg opp der, og opplevde et oppsving som ga grunnlag for nye investeringer. Han gjorde seg særlig bemerket med sitt aktivitetsnivå og sin måte å håndtere fraktoppdragene. I 1933 tok Reksten sjansen på å kjøpe enda et skip, som han ga navnet DS «Hadrian». Reksten hadde i forkant analysert seg frem til at markedet ville gå lysere tider i møte etter årene med økonomisk depresjon.
== Mellomstor Bergens-skipsreder på Fjøsanger (1935–1939) ==
Sammen med sin kone Bjørg Elisabeth Reksten (født Johannessen), som han hadde giftet seg med i 1925, og deres tre barn, flyttet Reksten inn i en villa han hadde fått bygget i Fjøsanger utenfor Bergen i 1935. Han hadde da hatt bolig og kontor i Strandkaien de tre siste årene. Villaen på Fjøsanger var todelt, tegnet av bergensarkitekten Leif Grung, og hadde navnene «Einbu» og «Nordbo». Rekstens svigerfar bodde i sistnevnte del. Helt i starten hadde også Rekstens lille rederiadministrasjon sine arbeidslokaler i «Einbu», noe som fortsatte med å understreke det mildest talt utydelige skillet mellom privatmennesket og forretningsmannen Reksten. I 1937 stod imidlertid en hvit liten treetasjers murbygning, «Solbakken», ferdig på samme eiendom, like ved siden av villaen og ble da rederiets nye kontorer. Også denne bygningen var tegnet av Grung, som Reksten dernest engasjerte til å tegne et boligfelt nær Paradis, Gunvorstreet, planlagt for hans nåværende og fremtidige rederiansatte.
Rekstens optimistiske spådommer for shippingmarkedet holdt stikk, han gikk offensivt til verks, og kjøpte i 1935 og 1936 henholdsvis MS «Titanian» og DS «Nerva». Gradvis trådte Reksten ut av de ukjente Bergens-redernes skygger. Etter hittil å bare ha kjøpt eldre, kullfyrte skip, fikk han i 1938 levert sitt første nybygg fra Akers mekaniske verksted i Oslo: det oljefyrte DS «Octavian». Samme år overtok han enda et nytt skip, DS «Julian», denne gangen fra Fredrikstad Mekaniske Verksted. Reksten solgte imidlertid raskt skipet, til god fortjeneste. Kontraheringene demonstrerte at Reksten hadde opparbeidet seg god kredittverdighet hos bankene. Økt oljeforbruk ga tankmarkedet medvind, noe som motiverte Reksten til å satse på tankfart. Inntil da hadde han holdt seg til trampfart. Han kontraherte sitt første tankskip i Sverige i 1938, med sikte på levering i 1941, men krigsutbruddet førte til at leveransen måtte utsettes.
Tre nye skipseiende aksjeselskap ble stiftet av Reksten, som innen 1939 hadde seks skip i drift, idet han dette året også kjøpte skipet han ga navnet DS «Vespasian.» Rekstens lot alle skipene sine seile under samme rederiflagg, og det ble vanlig å omtale rederiene hans under fellesbetegnelsen «Hilmar Rekstens rederi.» Reksten var på dette tidspunktet den trettende største skipsrederen i Bergen, og hadde som et synlig tegn på fremgangen blitt utnevnt til tredje varamann i Bergens Rederiforenings styre. Også i næringslivet utenfor shippingmiljøet var hans stjerne stigende. I 1939 ble han valgt inn i styret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani.
23. august dette året døde hans kone Bjørg Elisabeth etter kortere tids sykdom, 36 år gammel. Reksten ble dermed alene med sine fem barn, født i årene 1930–1939. Etter å ha tatt hånd om de praktiske følgene rundt sin kones dødsfall, ventet ikke Reksten med å ofre seg for arbeidet. Et innhogg i hans arbeidsrutiner kom derimot like etter, i september 1939. Den andre verdenskrig hadde da startet, og som vernepliktig løytnant ble Reksten innkalt til tjeneste i det gjenopprettede norske nøytralitetsvernet. Her tjenestegjorde han på marinebasen Marineholmen i Bergen sentrum i tiden fremover. Innimellom fikk han fri slik at det i en viss utstrekning ble mulig for ham å samtidig ta hånd om rederidriften.
== Krigstid (1940–1945) ==
Ved det tyske angrepet på Norge i 1940, var Reksten stadig tjenestegjørende på Marineholmen i Bergen. Senest 8. april tilbrakte han dagen der. Tidlig om morgenen 9. april dro han derfor tilbake til Marineholmen i Bergen, kledd i sivil, bløffet seg forbi de tyske vaktene ved inngangen og fikk smuglet ut den norske kommandanten samt viktige, hemmelige papirer.De neste dagene konsentrerte Reksten seg om mer motstandsarbeid. Han knyttet til seg et lite nettverk av kontaktpersoner, med Fjøsanger som samlingspunkt. Informasjon ble formidlet til og fra norske militærstyrker utenfor tysk-okkupert område, og møter holdt med flere skipsredere og andre nøkkelpersoner i det som tyskerne senere døpte «Reksten-kretsen».
Men snart satte Rekstens anti-nasjonalsosialistiske aktiviteter ham i en svært utsatt stilling, og av frykt for sitt liv, men også for å kunne fortsette å arbeide som skipsreder, valgte han å forlate sine fem mindreårige barn hjemme på Fjøsanger for å reise over til Storbritannia. Derfra dro han videre til New York i den hensikt å være med på å organisere og bygge opp Nortraships virksomhet i USA. Fem av skipene hans var i utlandet, og kunne stilles til disposisjon for de alliertes krigsinnsats. Men det ene av dem, DS «Hadrian» ble internert i juli 1940 i Dakar etter den tysk-franske våpenstillstanden. Senere ble «Hadrian» ført til det frie Sør-Frankrike, men ble der tatt som krigsbytte av tyskerne etter deres invasjon i november 1942. Skipet var i tysk tjeneste frem til det ble senket av sovjetiske fly utenfor Sevastopol 11. mai 1944. Det sjette skipet, DS «Nerva», havnet derimot straks under tyskernes kontroll hjemme i Norge, og gikk senere ned utenfor Rørvik i 1943. Samtlige fire av Rekstens medarbeidere, under ledelse av hans svoger og kontorsjef Rasmus Wilhelmsen (1903–1984), ble værende igjen på Fjøsanger for å ta seg av den hjemlige delen av rederivirksomheten og opprettholdt de daglige kontorrutinene, selv om det etterhvert ble stadig mindre for dem å gjøre.
=== Outsider i Nortraship ===
Reksten ble snart befraktningssjef i Nortraship, men fikk en kortvarig karriere på kontoret i Broad Street på Manhattan: Høsten 1940 overførte Reksten et av skipene sine, DS «Octavian», fra Nortraship til det Panama-registrerte selskapet East and West Shipping, som han selv kontrollerte. Han brøt dermed regelen om at alle norske skip skulle underlegges Nortraship, selv om han hevdet å ha fått dispensasjon fra norske myndigheter. Han unngikk å bli avskjediget fra Nortraship, men ble 17. september 1940 overflyttet til sjefsstillingen ved Nortraships avdeling for skipsregnskap. Imidlertid hadde Reksten havnet på kant med flere av Nortraships ledere, og hans kommende tid i New York ble preget av en rekke konflikter.
I september 1941 reiste Reksten tilbake til London, hvor han ble knyttet til den norske eksiladministrasjonen, og samarbeidet tett med statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Trygve Lie, forsyningsminister/skipsfartsminister Arne Sunde og andre regjeringsmedlemmer. Forsyningsdepartementet engasjerte Reksten til å forhandle med det britiske Ministry of War Transport om fordelingen av norsk-britiske linjeinteresser og overføring av britisk tonnasje som erstatning for norske skipstap. Men protester fra Nortraships London-sjef, Ingolf Hysing Olsen, som mente disse forhandlingene var å blande seg i Nortraships egne saker, førte til at Reksten ble satt på andre oppdrag, men ikke i London. Følgelig sendte Forsyningsdepartementet ham i februar 1942 tilbake til New York blant annet for å evaluere Nortraships organisasjon der og ledernes funksjon. Særlig kritisk var han mot Nortraship-sjefen Øivind Lorentzen, samt Hysing-Olsen. Reksten erklærte at han følte seg mer kompetent til å styre Nortraship enn disse to.
I krigens første år slo Reksten seg opp i Nortraship. Denne fremgangen blir vanligvis forklart med hans dyktighet og sjarm. Særlig hans evne til å skaffe og utnytte informasjon kom ham til god hjelp. Men til syvende og sist var han en nykommer i det etablerte redermiljøets øyne. Han var kritisk til satsingen på linjefart, som også utgjorde den mest prestisjetunge delen av norsk skipsfart. Dermed la Reksten seg ut med mektige aktører, og til slutt kunne heller ikke hans viktige politiske støttespillere hindre at han ble skjøvet i bakgrunnen.Reksten fikk et engasjement ved Nortraships kontor i Montréal, hvorpå han førte forhandlinger med amerikanske myndigheter om fornyelse av den norske flåten, samt reparasjoner og erstatningsutbetalinger. Det var et arbeid som ga ham mange verdifulle kontakter, og forhandlingenes vellykkede utfall beviste at Reksten fortsatt var en viktig ressurs for Nortraship. Men da han i mars 1943 dro tilbake til London igjen, var han i realiteten helt ute av Nortraship.
=== Svalbard-engasjement, torpederinger og nytt forretningsimperium ===
Fra nå av begynte Reksten å konsentrere seg om Svalbard-spørsmål, ikke minst fordi han siden 1941 hadde vært formann i Store Norske Spitsbergen Kulkompanis London-styre. Han dro til Svalbard i juni 1943 på vegne av selskapet og som hærens representant; Reksten hadde nå graden major. På Svalbard fikk Reksten, siden han behersket tysk, være med på en ekspedisjon hvor målet var å erobre en hytte som fungerte som tysk værstasjon. Stasjonen ble erobret, men de fem tyskerne der hadde flyktet på forhånd. Da Reksten deretter var på vakttjeneste utenfor hytten, dukket det opp en tysk ubåt i bukten. Ubåten åpnet ild mot den norske vaktstyrken, men Reksten slapp etter mye dramatikk uskadet fra trefningen. Etter dette dro han tilbake til Storbritannia. Der planla han i 1944 gjenoppbyggingen av Svalbard sammen med britiske og norske myndigheter.
Reksten reiste selv med skip over Atlanterhavet flere ganger, og fikk på nært hold se påkjenningene og risikoene som norske sjøfolk levde under. Han sørget for at mannskapenes familier hjemme i Norge mottok lønn punktlig i hele krigstiden. Blant skipsrederne utmerket han seg positivt med sin omtanke for sjøfolkenes ve og vel. Tre av Rekstens fire gjenværende skip i uteflåten ble senket i løpet av krigen, «Trajan», «Vespasian» og «Octavian». I slutten av august 1943 søkte Reksten derfor Skipsfartsdepartementet i London om forskudd på krigshavarierstatningen. Han fikk 70 000 pund til å kjøpe et britisk dampskip, som fikk navnet DS «Marsden». Britene godtok dette under betingelse av at skipet seilte under britisk flagg. I mars 1945 ble han gitt tillatelse til å kjøpe enda et skip, DS «Hampshire Coast». Denne gangen hadde han sikret finansiering fra Hambros Bank i London, en bank han hadde kommet i et fast forretningsforhold med.Reksten kjøpte selskapet Thornhope Shipping Co., om enn uten å få tillatelse til å tilføre det skip. Han kjøpte også aksjemajoriteten i meglerfirmaet Clarkson & Co.
Ved siden av sine arbeidsoppgaver for Forsyningsdepartementet, bygget Reksten opp en britiskbasert forretningsstruktur som ga ham et grunnlag til å fortsette rederivirksomheten etter krigen. Thornhope Shipping Co. ble da aktivert, og fikk over tid vokse seg til et stort rederi.
== Etterkrigstid og kontraheringsstopp (1945–1950) ==
Etter freden i 1945 vendte Reksten tilbake til Norge. Hjemkomsten var blitt planlagt i lang tid i forveien, og siden fjoråret hadde han via en mellommann i Sverige hatt hemmelig brevkontakt med sin svoger Rasmus Wilhelmsen, slik at han hadde holdt seg oppdatert om utviklingen hjemme. 19. juni 1945 dro han fra Oslo og tilbake til Bergen. I gjensynet med villaen på Fjøsanger fikk han seg en ubehagelig overraskelse: Den tyske okkupasjonsmakten hadde rekvirert Rekstens hjem i september 1943 og brukt det til egne fritidsformål frem til slutten av krigen. Villaen var blitt kraftig rasert innvendig under utflyttingen. «Tyskerne har griset til overalt», skrev han, «hvor jeg enn beveget meg, vasset jeg i skitt og rot.» Reksten innrømmet at han var «fristet til å sette fyr på hele stasen.»Men han bestemte seg for å bli værende i Bergen, restaurerte villaen og tok utfordringen med å gjenoppbygge sin skipsfartsvirksomhet fra Fjøsanger, enda han innså at byer som New York, London og Oslo ville være mer egnet som forretningsbase. I første omgang var målet hans å gjenreise handelsflåten sin til førkrigsstandard.Men i likhet med andre skipsredere fikk Reksten erfare at norske myndigheter nedprioriterte skipsfarten til fordel for andre samfunnsformål. Det ble derfor vanskelig å få bygget nye skip. Til tross for dette klarte Reksten raskt å gjenoppta virksomheten. I tillegg til sine to skip innkjøpt under krigen, fikk han i 1945 omsider overta tankskipet, MT «Julian», som han hadde bestilt i Sverige. Optimismen rådet derfor når Reksten igjen ønsket å konsentrere seg for fullt om shippingvirksomheten. De ødelagte dokkene, bombeherjede havneanleggene og ruinerte skipsverftene innbød imidlertid ikke til å drive shipping fra Norge. Bare et mindre skip, DS «Trajan», fikk Reksten bygget i Norge, i 1947. Samme år ble MS «Titanian», det eneste av hans skip som hadde overlevd hele krigen, totalskadet etter å ha gått på en mine utenfor Rotterdam.Det tok tid å bygge opp igjen organisasjonen på Fjøsanger. De første etterkrigsårene rettet Reksten derfor fokuset mot Storbritannia, hvor han investerte i rederivirksomheter og engasjerte seg i skipsmegling. Engasjementet for Svalbard fortsatte også. Han ble i 1945 styreformann for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og mye takket være Reksten kom virksomheten på Svalbard i gang allerede 1946–1947. Som takk fikk Reksten, som hittil eneste person, oppkalt en vei etter seg i Longyearbyen.
En potensielt alvorlig hindring i Rekstens gjenoppbyggingsarbeid kom i 1948, da den norske regjeringen innførte forbud mot å kontrahere skip ved utenlandske verft. Denne kontraheringsstoppen varte i tre år fremover. Men Reksten hadde allerede rukket å kontrahere skip i utlandet, og klarte dermed å øke sin tonnasje betraktelig.
== Gjenoppbyggingstid (1950–1955) ==
MT «Nerva» og MT «Aurelian» ble levert fra det svenske verftet Kockums i 1950. Den norske verftsindustrien var i 1949 igjen kommet på beina, og verftene begynte å bygge skip, men disse skipene var ikke store nok og heller ikke lønnsomme nok for Reksten. Frem til 1953 fikk han levert ytterligere to skip, MT «Majorian» og MT «Octavian», fra henholdsvis Wickers Yard og Swan Hunter i England, foruten at han kjøpte TT «Arrian» brukt samme år. Dette var et resultat av den stigende etterspørselen av tonnasje under Koreakrigen. Dermed passerte han med god margin sitt første etterkrigsmål, og suksessen skulle fortsette.
Reksten kjøpte MT «Titanian» brukt i 1954 og fra verftene Kockums i Malmö og AG Weser i Bremen bestilte han ytterligere to tankskip: TT «Vespasian» og TT «Hadrian», som ble levert i henholdsvis 1955 og 1959. Dette var Rekstens første tankskip med turbinmaskineri. Han hadde stor tro på slike skip, og tankskipene hans hadde heretter utelukkende turbinmaskineri. Bunkersforbruket var riktignok høyere, men Reksten la større vekt på at turbinmaskineriet var rimeligere både i anskaffelse og vedlikehold.
Han bestilte også fire tørrlastskip fra A/G Weser: MS «Trajan», MS «Justinian», MS «Gordian» og MS «Numerian», som ble levert i årene 1957 til 1960. Rekstens internasjonale rykte som skipsreder var nå så solid at hans personlige underskrift var god nok garanti for finansieringen av skipene. Vanligvis krevde skipsverftene at skipsrederne kunne vise synlige tegn på sin betalingsevne, slik som langsiktige fraktavtaler og bankgarantier. Dette gjorde verftene fordi de løp en stor økonomisk risiko ved å bygge skipene. Uvanlig nok ble kontraktene om byggingen av skipene inngått med Hilmar Reksten personlig, fremfor med rederiet. Først etter at Reksten overtok skipet fra verftet, avgjorde han hvilket av sine rederiaksjeselskap som skulle eie skipet.
I 1952 giftet Hilmar Reksten seg med den 20 år yngre Carol Mowinckel (f. Montgomery), enken etter Jens Gran Mowinckel, som var sønn av Johan Ludwig Mowinckel. Med seg hadde Carol barna Christine (1945–1993) og Johan (1948-2017), som begge ble adoptert av Reksten i 1965.
== Skipsrederen Reksten ==
Reksten stiftet i 1952 Firma Hilmar Reksten, et familieselskap som hadde Fjøsanger som kontoradresse. Hans rederier A/S Hadrian, R/A Trajan, R/A Julian, R/A Diocletian og R/A Appian var underlagt selskapet. Bare førstnevnte var børsnotert. Administrasjonen ble over tid utvidet, i takt med fremgangen. Like etter krigen hadde Reksten bare rundt fem ansatte, men i midten av 1950-årene bestod administrasjonen av flere titalls ansatte. Det måtte av den grunn bygges en større bygning til rederikontorene. Den ble bygget på samme sted som de opprinnelige rederikontorene, «Solbakken», i Statsminister Michelsens vei 38. Bygningen var påkostet, med et unorsk interiør som gjenspeilte Rekstens internasjonale referansepunkter og sterke interesse for kunsthistorie. Rederiets øverste ledere fikk sine kontorer i tredje etasje, med ett unntak: Hilmar Reksten selv installerte seg i et svært romslig kontor i bygningens fjerde og øverste etasje. Fra kontoret hadde han direkte utsikt mot Gamlehaugen, hjemmet til skipsrederen Chr. Michelsen, mannen som til en viss grad var Rekstens inspirasjonskilde.
For Reksten føltes det praktisk å ha en kort avstand mellom hjem og kontor. Han utviklet en fast dagsrytme. Ved 10-tiden var han på plass på kontoret. Klokken 15 dro han hjem for å spise middag, før han en time senere dro tilbake til kontoret. Der ble han værende for å arbeide frem til klokken 21, gjerne avbrutt av en ettermiddagstur. Resten av kvelden benyttet han vanligvis til å dyrke sin interesse for bøker om historie og kunst.Et karakteristisk trekk ved Reksten som arbeidsgiver kom klart til syne allerede i 1950-årene. Han holdt bevisst avstand til sine ansatte på rederikontorene. Ofte søkte han ensomhet, og mente selv at han arbeidet best på den måten. Til enhver tid begrenset Reksten seg til å holde jevnlig kontakt med bare 3–4 utvalgte nære medarbeidere i rederiet. Dette var først og fremst personer på den tekniske, økonomiske og regnskapsmessige siden som Reksten følte det helt nødvendig å stå i løpende forbindelse med. Det øvrige personalet, også ansatte i lederstillinger, så sjelden eller aldri noe til ham. Det kunne gjerne gå flere år før medarbeidere i ansvarshavende stillinger fikk hilse på Reksten for første gang.
Etter eget utsagn foretrakk han å styre eneveldig. Diskuterte skipsrederen saker med noen av sine medarbeidere, var det vanligvis ikke for å høre deres meninger; det ble gitt lite rom for eventuelle motforestillinger fra medarbeiderne. Diskusjonene kunne fort få preg av å være rene enetaler, der Reksten snakket og medarbeideren lyttet. Til Rekstens kontor dro bare den som var blitt bedt dit. Ingen ansatte var noen gang dus eller på fornavn med Reksten. Samtidig må det understrekes at organisasjonens ansatte, og da særlig hans medarbeidere på ledernivå, ga uttrykk for til dels sterk beundring av Reksten. De viste ham full lojalitet, i medgang som i motgang.Privat fremstod Hilmar Reksten derimot markert forskjellig fra skipsrederen. Som privatperson pleide han omgang med mange venner både i inn- og utland, deriblant en rekke mennesker utenfor shippingmiljøene.
== Mot nye høyder (1955–1966) ==
Etter at Reksten hadde bygget opp en stor tankflåte, begynte han for alvor å satse på spotmarkedet. Dette innebar at Reksten avslo å binde flåten sin til langsiktige fraktavtaler (certepartier), noe som ville ha sikret faste og stabile inntekter over lengre perioder. Skipene ble i stedet bare bortfraktet på kortvarige oppdrag. Når det var stor etterspørsel etter tanktonnasje, kunne han på denne måten presse oljeselskapene til å betale høyest mulige priser. Men ulempen var at skipene hans risikerte å bli liggende uvirksomme i opplag når de dårlige tidene kom. Det var økonomisk farlig for et rederi å ha skip liggende i opplag særlig lenge: Ikke tjente skipene inn penger, og mannskaper, vedlikehold, reparasjoner og havneleie krevde store utgifter. Rekstens tanke var at han skulle tjene så godt i de gode tidene at han med god margin ville klare seg gjennom de dårlige tidene, og likevel sitte igjen med et høyere overskudd enn sine konkurrenter. Reksten viste med dette at han var en svært risikovillig skipsreder. Hans aktive kontraheringer av skip førte til at han i 1955 ble Bergens fjerde største skipsreder.Under Suezkrisen i 1956 fikk han via radioen vite om den britisk-franske invasjonen, tidsnok til at han rakk å kalle det fullastede tankskipet M/T «Octavian» tilbake før det gikk inn i Suezkanalen. Skipet gikk i stedet rundt Afrika, og unngikk dermed å bli innesperret i Suezkanalen sammen med mange av skipene til Rekstens konkurrenter, deriblant norske «Eli Knutsen» og «Hektoria». Inntektene som «Octavian» seilte inn, oversteg byggeprisen 4–5 ganger. Men i årene etterpå gikk tankmarkedet inn i en ny bølgedal. Rekstens nye skip, T/T «Hadrian», som med sine nesten 50 000 dødvekttonn var hans til da største skip, ble for eksempel liggende uvirksom etter overtakelsen i 1959. Denne uvirksomheten tvang Reksten blant annet til å bruke en av sine turbintankere til å frakte korn. Men grunnet de dårlige tidene kunne Reksten bygge billig. I 1963 bestilte han syv nye skip, de største av dem på 95 000 dødvekttonn. Dette gjorde Reksten fordi han hadde regnet seg frem til at markedet ville flate ut. Samme år passerte Reksten både Westfal-Larsen & Co. og J. Ludwig Mowinckels rederi i tonnasje. Han ble med det Bergens største skipsreder.
Likevel ble ikke Reksten fullt og helt tatt inn i varmen i Bergens etablerte redermiljø. Der ble han gjerne sett på som en oppkomling og et uromoment. Han ønsket anerkjennelse, men fikk til sin skuffelse ikke noen høyere tillitsverv i Bergens Rederiforening. Reksten fortsatte som medlem av foreningen, etter at Norges Rederiforbund i 1957 satte en stopper for hans planer om å opprette en rederiforening i Fana, og selv gjorde han ikke alvor av ideen om å registrere skipsflåten sin i Haugesund. Å ha skipene sine registrert noen andre steder enn i Bergen og Norge ble aldri igjen aktuelt. Men han holdt seg heretter borte fra Bergens Rederiforenings offisielle tilstelninger.
De syv skipene som Reksten hadde bestilt, ble levert i årene 1964–1966. Disse tilvekstene til Rekstens flåte fikk navnene T/T «Valentinian», T/T «Lucian», T/T «Cyprian», T/T «Gratian», T/T «Julian», T/T «Winston Churchill» og T/T «Clementine Churchill». De to siste skipene, bygget ved Swan Hunter, brøt med Rekstens navnetradisjon. Reksten var en beundrer av Winston Churchill og fikk tillatelse av Churchills kone Clementine til å kalle opp skipet etter den britiske statsmannen. I takknemlighet for dette kalte han også opp et skip etter Clementine. T/T «Julian» ble i 1966 ferdigbygget ved Akers mekaniske verksted på Stord, noe som ble starten på et omfattende samarbeid med Aker. Konsernet la samme år frem sine planer om å bygge turbintankere på 200 000 tonn ved Aker Stord. Tanken om at et skipsverft på Vestlandet kunne bygge skip i internasjonalt konkurransedyktige størrelser, begeistret Reksten; han ønsket primært å støtte lokal og hjemlig industri. Men ennå slet han i motbakke, og i første halvdel av 1967 begynte rederiets stilling å bli kritisk, for da seilte bare to av skipene hans, til fraktrater som såvidt var nok til å dekke bunkersutgiftene. Selv mente han likevel å ha tilstrekkelig økonomisk styrke til å kunne ri stormen av. En vurdering av de politiske forholdene i Midtøsten ga ham også tro på at det snart ville bli stor etterspørsel etter hans tankflåte.
== Gullalder (1967–1971) ==
Da Seksdagerskrigen mellom Israel og araberstatene i juni 1967 førte til israelernes erobring av Sinaihalvøyen og stengingen av Suezkanalen, fikk Reksten sin gylne sjanse. Etterspørselen etter tanktonnasje steg dramatisk, fraktratene ble nesten femdoblet, og hele Rekstens tankflåte på totalt 800 000 dødvekttonn befant seg ubeskjeftiget i Persiabukten, klar til å seile for nye oppdragsgivere. For å kompensere for den ekstra reisetiden rundt Kapp det gode håp, begynte rederne å bygge supertankere, også kjent som Very Large Crude Carriers (VLCC), i store antall. Reksten ville også være blant dem som bygget stort. Dette året bestilte han fem tankskip på 220 000 dødvekttonn fra Aker Stord. I 1968 fulgte Reksten opp med å bestille to tankskip på 280 000 dødvekttonn.
Reksten fylte 70 år i 1967, men viste ingen tegn til å ville trappe ned. Arbeidsinnsatsen hans ble tvert imot trappet opp. Hans nevø Johny Danielsen (1919–2002), rederiets befraktningssjef som fungerte som dets daglige leder, og som derfor også hadde tittelen skipsreder, ble tvunget til å slutte i 1967, etter over 27 års fartstid i rederiet. Reksten valgte da å involvere seg enda mer i det daglige arbeidet på rederikontorene. I praksis var han fra nå av både styreformann, administrerende direktør og befraktningssjef. Rekstens allmektige stilling ble ytterligere understreket av at rederiet ikke hadde noe styre som han var ansvarlig overfor.
Dette ble også starten på perioden da Reksten for alvor fremstod som en av de internasjonalt store skipsrederne, slik som Aristoteles Onassis, Yue Kong Pao, Daniel K. Ludwig, Stavros Niarchos og Tung Chao Yung. Eventyrlige inntekter strømmet inn. Rekstens første supertanker, T/T «Kong Haakon VII», ble i august 1969 levert fra skipsverftet på Stord. Han beundret den forrige norske kongen, og hadde fått kongefamiliens samtykke til å kalle skipet sitt opp etter ham. Senere samme år, i desember, inntraff det en kraftig eksplosjon om bord på T/T «Kong Haakon VII» utenfor Sør-Afrika. Store ødeleggelser på skipet ble resultatet, selv om ingen om bord ble drept eller skadet. Etterpå hadde Reksten en del problemer med å finne et verksted som kunne reparere skipet. Denne erfaringen ga ham ideen til å bygge et stort skipsverft utenfor Bergen.
Han kjøpte opp store arealer på Hanøytangen i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene. Her tenkte Reksten at det med tiden skulle skapes 2600 arbeidsplasser og bygges tankskip på oppimot 800 000 dødvekttonn. Selv begynte Reksten å drømme om å bygge tankskip på en halv million tonn til sin egen flåte. Dette var nesten dobbelt så stort som det andre norske skipsverft ville være i stand til å bygge. Ved japanske skipsverft kunne Reksten ha bygget mye større og billigere enn det Aker tilbød, men disse skipsverftene foretrakk å levere skip til redere som opererte med langsiktige fraktkontrakter. Slik krav var ikke Reksten beredt til å møte. Han var desto mer iherdig opptatt av å rettferdiggjøre sin befraktningspolitikk i offentligheten og overfor andre skipsredere. Reksten satte i stedet sin lit til at det forespeilede skipsverftet på Hanøytangen skulle levere supertankerne han ønsket. I mellomtiden fikk Reksten i rask rekkefølge levert de neste supertankerne: T/T «Aurelian», T/T «Nerva», T/T «Octavian» og T/T «Hadrian».
Enda bedre tider for forretningsvirksomheten var i vente. For da Syria i 1970 sprengte den transarabiske oljeledningen til Libanon, og Libya reduserte sin oljeeksport, nådde fraktratene sitt høyeste nivå siden Suezkrisen. Tilbudene strømmet inn til Reksten, men han holdt tilbake inntil det best mulige tilbudet kom: En fraktavtale med British Petroleum som omfattet 12 av Rekstens tankskip, og innbragte en nettofortjeneste på 500 millioner kroner. For å møte etterspørselen etter ledig tonnasje, leide Reksten også inn fire tankskip på management: T/T «Havkong», T/T «Titan», T/T «Falkefjell» og T/T «I D Sinclair». Ytterligere fem tankskip på 285 000 dødvekttonn ble dessuten bestilt fra Aker Stord, tre i 1970 og to året etter. Reksten gjorde dette etter å ha fått forsikringer fra Aker om at de hadde kapasitet til å bygge disse skipene. Med det hadde Reksten fylt nesten halve ordreboken til Aker Stord. Suksessen, som blant annet medførte at aksjekursen i A/S Hadrian steg fra 250 kroner til 50 000 kroner, styrket Rekstens tro på fremtiden og håp om en gang å bli verdens største skipsreder.
Men markedet snudde mot slutten av 1971. Fraktbehovet ble redusert grunnet kutt i oljeproduksjonen og politisk uro i Midtøsten. Samtlige av Rekstens fem supertankere gikk da i opplag. Disse hadde kostet Reksten 685 millioner kroner, mens han i tillegg hadde syv bestillinger fra Aker til en pris av 1,4 milliarder kroner. For å klare å betale på disse avdragene, måtte Reksten selge to av sine tankskip på 90 000 dødvekttonn: T/T «Valentinian» og T/T «Gratian». Et likviditetslån på 25 millioner amerikanske dollar reddet Reksten fra de stigende problemene.
=== På topp som næringslivsmann ===
Som følge av at Reksten fylte 70 år i 1967, måtte han på grunn av oppnådd aldersgrense tre tilbake fra flere av sine styre- og representantskapsverv i norsk næringsliv, deriblant vervet i Bergens Privatbank. Paradoksalt nok var det i tiden som fulgte at Rekstens engasjement i norsk forretningsliv nådde sine høydepunkter. Reksten kjøpte opp 100 prosent av aksjene i entreprenørselskapet Høyer-Ellefsen, som med sine 1500 ansatte var og er Norges tredje største, og kontrollerte det dermed direkte. I andre selskaper nøyde Reksten seg derimot med å forsøke å oppnå indirekte makt, eller innflytelse som han kalte det: Han kjøpte opp 37 prosent av aksjene i Bergen Mekaniske Verksted. Som aksjonær engasjerte han seg særlig aktivt i Norsk Hydro, men kjøpte også aksjeposter i Saga Petroleum, Elkem og Sør-Norge Aluminium. Hans aksjeandel i Store Norske Spitsbergen Kullkompani utgjorde 25 prosent. Orkla (selskap) eide han 10 prosent av.
Reksten kjøpte seg også inn i rederier som A/S Kosmos, tilhørende Anders Jahre, foruten Waages Tankrederi A/S og Biørn Biørnstad & Co. Men hans engasjementer her kunne imidlertid til tider skape interne friksjoner, noe som nok var medvirkende til at Reksten ikke fikk oppfylt sine ønskemål om å få styreverv i A/S Kosmos og Norsk Hydro. Han hadde for eksempel blitt nødt til å trekke seg fra styreledervervet i Store Norske Spitsbergen Kullkompani i 1962, som følge av konflikter som oppstod etter hans kamp mot statens økende makt i selskapet og hans kritikk av andre tillitsvalgte for å ha sammenblandet egne økonomiske interesser med selskapets.Etter brannen på Bryggen i Bergen, der flere av husene brant ned, kjøpte han deler av branntomten og begynte tidlig i 1970-årene forberedelsene til byggingen av et hotell og konferansesenter der. Men senere hendelser skulle torpedere Rekstens planer for området, og han måtte overlate hotellprosjektet til andre.
== Overkontrahering og overmot (1972–1973) ==
Mot slutten av 1972 snudde markedet seg til det bedre. Etter det ville Reksten ekspandere videre. Han fikk våren 1973 vite at konsernet Zapata Næss Shipping Company var til salgs. Konsernet, som var bygget opp av Erling Dekke Næss, en kjenning av Reksten fra Nortraship-tiden, bestod av 37 tankskip og tørrlasteskip på til sammen 2 250 000 dødvekttonn. Reksten regnet Zapata Næss som «det største egenverk jeg har sett» og klarte ikke å motstå fristelsen da han fikk muligheten til å kjøpe dette shippingimperiet. Helst ville Reksten kjøpe hele flåten selv, men han måtte inngå forlik med Peninsular & Oriental Steam Navigation Company (P&O) om 50/50 deling av konsernet. Aksjekjøpene i Zapata Næss, gjennomført i samarbeid med Næss' nevø Arne Næss jr., kostet Reksten over 700 millioner kroner. Sammen med P&O, som Reksten allerede eide 25 prosent av, omdøpte han Zapata Næss til Anglo Nordic Shipping Company. Navnet ble valgt for å symbolisere det britisk-norske shippingsamarbeidet. Sommeren 1973 kom det et tilbud fra et amerikansk selskap om kjøp av Anglo Nordic Shipping Company. Reksten ville fått en fortjeneste på flere hundre millioner kroner ved et salg, men takket nei. På dette tidspunktet var det blitt viktigere for ham å kontrollere en størst mulig skipsflåte.
Som et tilsvar til det Reksten så på som den truende konkurransen fra shippingindustrien i Det fjerne østen, arbeidet han for å opprette storrederiet North Sea Shipping Company, med god hjelp fra skipsmeglerfirmaet Clarksons. Prosjektet strandet da Reksten ikke fikk den nødvendige støtten fra andre rederier.
Tidlig i 1972 forhørte Reksten seg om muligheten for å utvide størrelsen på sine to siste bestilte skip til 350 000 dødvekttonn, for i internasjonal sammenheng begynte tankskip på denne størrelsen å gjøre sitt inntog. Ideen ble imidlertid forkastet av Reksten, ettersom de to skipene ville bli mye dyrere, og Aker ville måtte utsette leveringen. Men senere dette året inngikk rederiene Hagb. Waage og Biørn Biørnstad avtale med Aker om bygging av fire tankskip på 370 000 dødvekttonn. Reksten likte dårlig at hans konkurrenter hadde fått sjansen til å bestille supertankere av typen Ultra Large Crude Carrier (ULCC) hos Aker og ikke ham selv. Han følte at han dermed ble utelukket fra å få levert konkurransedyktige skipsstørrelser i mange år fremover. Aker ble kontaktet av Reksten, og de diskuterte i januar 1973 muligheten for å bygge enda større tankskip. Aker utarbeidet etterpå planer om å bygge tankskip på 420 000 dødvekttonn, men Aker Stord måtte i så fall investere i en ny og større dokk for å bygge slike tankskip. Styret i Aker sa først nei til å utvide dokken, som ville koste 250 millioner kroner, men gjorde helomvending 19. juni 1973. Aker inntok sitt nye standpunkt under forutsetning av å kunne fremvise nye byggekontrakter for myndighetene, som måtte godkjenne utvidelsen av dokken. En avtale med Reksten ble sett på som en brekkstang for å få myndighetenes godkjennelse. Dagen etter mottok Reksten et tilbud på fire 420 000 tonns tankskip.
Reksten fikk forhandlet seg frem til at størrelsen, hvis mulig, kunne utvides til 495 000 tonn, som han mente var den optimale og mest lønnsomme driftsstørrelsen. Han slo til på tilbudet. Med tanke på fjorårets hendelser var dette et risikabelt trekk av Reksten. Men han lot seg friste fordi gjelden hans i Norge nå utgjorde en tredjedel av hans skipsflåtes samlede verdi. Dessuten fryktet han at oljeselskapene skulle slutte seg sammen i enda større konstellasjoner og dermed bli noen enda farligere konkurrenter. Kontrakten ble inngått 5. juli. Det hørte også med at Aker så med uro på Rekstens planer om skipsverft på Hanøytangen. Engstelsen for konkurranse var en medvirkende faktor da Aker tilbød Reksten å bygge hos dem.
I juli 1973 mottok Reksten sitt tredje tankskip på 285 000 tonn fra Aker Stord, T/T «Sir Charles Hambro». Skipet kalte han opp etter Hambros Banks formann og direktør, som en gest til sin mangeårige bankforbindelse. De to andre tankskipene, T/T «Fabian» og T/T «Julian», hadde blitt levert det siste året. Dermed hadde Reksten åtte supertankere, og de var nå omsider blitt det helt dominerende innslaget i skipsflåten hans. Reksten var opptatt av til enhver tid å ha en mest mulig moderne og attraktiv tankflåte. Eldre skip ble solgt etter hvert som de ble umoderne. Den rivende utviklingen de siste seks årene innebar at tankskipene ble foreldet raskere enn noen gang, noe Reksten tok konsekvensen av. I juli og august 1973 solgte Reksten henholdsvis T/T «Cyprian» og T/T «Clementine Churchill», og dermed var T/T «Winston Churchill» det eneste gjenværende av skipene han hadde kontrahert før 1967.Høsten 1973 eide Reksten skip på til sammen to millioner dødvekttonn og han hadde med det den nest største flåten i Norge; bare Bergesen var større i tonnasje. Men på verdensmarkedet var en overkontrahering av tankskip nå på gang. Som følge av redernes iver etter å bygge stadig flere tankskip, var tilbudet av oljetankere i ferd med å overstige etterspørselen. Det kom enkelte advarsler om at shippingindustrien gikk krisetider i møte, og et fåtalls skipsredere tok dem til følge. Det gjorde derimot ikke Reksten. I stedet fortsatte han sine bestrebelser på å bli verdens største reder. Han gjorde det med en klokkertro på at løsfrakt var veien å gå.
== Krise (1973–1975) ==
Jom kippur-krigen startet 6. oktober 1973. På ny ble det kamp om Suezkanalen. Reksten forventet at dette ble begynnelsen på en ny boom innenfor shipping. I virkeligheten var det begynnelsen på slutten. Riktignok inntraff et kort oppsving i etterspørselen etter ledig tonnasje som følge av krigen, og 15. oktober fikk Reksten personlig forhandlet frem en avtale med polske myndigheter som ga en nettoinntekt på 42 millioner kroner for å frakte olje til Polen med T/T «Kong Haakon VII». Dette var historiens høyeste fraktrate. Reksten selv omtalte det senere som et av høydepunktene i hans shippingkarriere.Men helt uventet for Reksten innførte OPEC 17. oktober oljeboikott av USA, for å straffe landet for krigsstøtten til Israel. OPEC-landene stod også samlet mot de vestlige oljeselskapene, slik at forhandlingene mellom dem brøt sammen. På kort tid sørget OPEC-landene for å fordoble oljeprisene. Etterspørselen etter tanktonnasje falt dermed dramatisk. Fraktratene stupte, fra indeks 249 i november 1973 til indeks 16 i april 1975. Like før oljekrisen hadde Reksten fått et tilbud fra BP om en langsiktig fraktavtale, men hadde avslått fordi han ikke var fornøyd med prisen. Han mistet dermed sin siste mulighet til å stå bedre rustet overfor det som skulle komme. I mangelen på andre langsiktige fraktavtaler oppdaget Reksten at det var lite etterspørsel etter hans tankskip. Fraktratene til de fåtalls skipene hans som fikk transportoppdrag, var dessuten så lave at turene gjerne ga underskudd. Mange av skipene ble værende i havner i andre verdensdeler for å avvente situasjonen og ny befraktning. Det ble en forgjeves venting. En etter en gikk tankskipene i opplagsbøyene utover i 1974 og 1975. Skipsfartskrisen var da nådd et så alvorlig stadium at ingen lyspunkter var i sikte innen overskuelig fremtid. Blant de mange norske rederier som ble rammet hardt av krisen, havnet særlig rederiene Biørn Biørnstad og Hagb. Waage, som i likhet med Reksten satset på kortsiktige fraktavtaler, i store problemer.
Inntektskildene til Reksten tørket inn. Dette var ekstra skjebnesvangert ettersom alle kontraheringene hadde gjeldstynget ham. Denne gjelden ble Reksten stadig dårligere i stand til å betjene, noe kreditorene hans så på med stigende bekymring. Nå var også staten havnet blant kreditorene etter å ha garantert for Akers lån til Reksten. De fire tankskipene kostet 430 millioner kroner hver. Reksten hadde betalt første avdrag på 86 millioner kroner 1. august. Men da andre avdraget forfalt 5. april 1974, hadde ikke Reksten betalt de neste 86 millionene. Etterpå møttes partene til forhandlinger. Disse brøt sammen, og 19. september 1974 kansellerte Aker byggekontraktene på de fire tankskipene. De krevde deretter erstatning av Reksten for påståtte byggekostnader og inntektstap.
Reksten nektet å betale Aker noe som helst. Han mente at Aker hadde misligholdt sin del av avtalen. De fire supertankerne skulle leveres innen 1978, men Aker hadde ennå ikke begynt på byggingen av dem. Reksten konstaterte i august 1974 at Aker, som de siste årene hadde påtatt seg tallrike andre byggeoppdrag, ikke en gang hadde gått i gang med byggingen av de to siste av de fem supertankerne på 285 000, bestilt i 1970 og avtalt levert i juni og desember 1975. Reksten trodde ikke lenger at Aker Stord var i stand til å bygge de fire skipene han hadde bestilt sommeren 1973. Han mente også at Aker hadde brukt de innbetalte pengene til helt andre formål enn byggingen av skipene hans. Tvert imot krevde Reksten erstatning fra Aker for avtalebrudd. Partene ble enige om å prøve saken for en voldgiftsdomstol bestående av tre dommere. En dom i voldgiftsretten kunne ikke ankes, men Reksten tok sjansen på å få en kjennelse i sin favør her, fremfor å gå langvarige og kostbare runder i rettsvesenet.
== Fall (1975–1976) ==
Rekstens sjansespill straffet seg hardt. Voldgiftsdommen tok utelukkende hensyn til at han ikke hadde innbetalt det avtalte beløpet. Rekstens påstander om Akers mislighold av avtalen og innvendinger om at verftet ikke kunne dokumentere at de hittil hadde hatt utgifter i forbindelse med byggingen, fikk ingen betydning for kjennelsen av 30. mai 1975: Reksten måtte betale Aker 320 millioner kroner i kanselleringsavgifter, inkludert de 86 millionene han allerede hadde betalt. Dommen var i realiteten et ødeleggende slag mot Rekstens rederivirksomhet. På den første telexen med meldingen om kjennelsen, håndskrev Reksten bare et eneste ord: «Dommedag». Han var på forhånd sterkt gjeldstynget, tvilen var stor om han kunne betale beløpet, og konkurstrusselen var i rask anmarsj.
De to siste tankskipene på 285 000 tonn, T/T «Vespasian» og T/T «Cyprian», som ikke hadde latt seg avbestille, ble overlevert til Reksten i henholdsvis 1974 og 1975. Begge skipene gikk rett i opplagsbøyene i Tysnes og Halsnøy, sammen med så godt som resten av Rekstens flåte. Dette gjorde skipene til et enormt tapsprosjekt. Reksten kansellerte byggingen av de to siste 285 000-tonnerne, og måtte etterpå gå med på å betale ytterligere 200 millioner kroner i kanselleringsavgifter. Den totale gjelden hans steg snart til 750 millioner kroner. Formuen hans, som i 1972 hadde vært anslått til omtrent tre milliarder kroner, hadde skrumpet kraftig inn under oljekrisen, og blitt for liten til at han klarte å betjene gjelden sin.
Helt siden første halvdel av 1950-årene hadde Reksten bygget opp en utenlandsformue, nettopp for å beskytte seg under kriser som dette. Disse midlene var plassert i en rekke utenlandske Reksten-kontrollerte selskaper, som omkring 1960 hadde blitt underlagt en trust i Liechtenstein: Først «Anstalt Jason», og deretter fra 1970 «Establissement Lascaux». Denne forretningsløsningen, valgt etter råd fra advokatfirmaet Kramer, Marx, Greenlee & Backus i New York, sikret Reksten anonymitet som eier. Men også disse hemmelige utenlandsreservene hadde fått hard medfart som følge av skipsfartskrisen, og blitt kraftig redusert i verdi. Deler av utenlandsformuen hadde dessuten blitt brukt til kjøpet av Anglo Norness, og dens størrelse var nå for beskjeden til å kunne berge Reksten ut av uføret.
Forhandlinger startet mellom Reksten og kreditorene Aker, Hambros Bank, Norsk Skips Hypotekbank og Låneinstituttet for skipsbyggeriene. Sluttresultatet ble en avtale av 19. september 1975, der de fire kreditorene forpliktet seg til ikke å slå Reksten og hans rederier konkurs. En medvirkende årsak til dette utfallet var Akers frykt for at en Reksten-konkurs ville gi et dårligere økonomisk resultat, gitt de mange andre kreditorene i saken. I verste fall kunne det ende i konkurs også for Aker, som selv slet med likviditeten. Dessuten mistenkte Aker-ledelsen at Reksten hadde skjulte midler i utlandet. Kreditorene engasjerte det britiske revisjonsfirmaet Coopers & Lybrand til å kartlegge Rekstens forretningsvirksomhet og redegjøre for hans økonomiske situasjon.
Problemene syntes å stå i kø for Reksten: Han hadde i april 1975 erklært at han ikke lenger klarte å betale leien for fire tankskip, langtidsinnleid i perioden 1970–1973. Eierne sa da opp leieavtalene og krevde 61 millioner dollar i kompensasjon. En av skipseierne, Ocean Steamship Company, truet Reksten med konkurs dersom deres krav ikke ble betalt innen august. Saken løste seg da et Panama-registrert selskap i Sveits, Iceland Shipping Corporation, kjøpte opp skipseiernes krav for 20 millioner dollar. Dette oppkjøpet av Rekstens gjeld vakte oppsikt, siden det ble foretatt av et ukjent og stort sett inaktivt selskap. Raskt meldte mistanken seg blant de andre kreditorene om at det var Reksten selv og Hambros Bank som stod bak Iceland Shipping Corporation. Deres overbevisning om at Reksten faktisk disponerte over en utenlandsformue, ble med dette styrket. Imidlertid forsøkte verken myndighetene eller kreditorene å hindre transaksjonen, ettersom de anså gjeldsoppkjøpet for å være i deres interesse. Senere skulle det også bekreftes at Reksten hadde brukt av midlene fra sin utenlandsformue til å kjøpe opp egen gjeld. Denne operasjonen, likesom de andre forhandlingene med kreditorene, inngikk i det Reksten selv kalte for Nero-planen. Men utenlandsformuen ble slik sett anvendt i henhold til sitt formål, idet konkurs ble unngått.
Under de rådende forholdene døde Hanøytangenprosjektet hen i all stillhet, etter at Reksten hadde investert omtrent 50 millioner kroner i en påbegynt byggedokk på 100 ganger 500 meter. Hanøytangen ble i stedet den tredje opplagsplassen for Rekstens skip.
== Skipsreder uten skip (1976–1978) ==
Begivenhetene hadde på dette tidspunktet fått en tydelig politisk dimensjon. Myndighetene fryktet at en konkurs kunne skade Norges internasjonale omdømme som stor og seriøs shippingnasjon. Staten ville også hindre at Rekstens skipsflåte ble solgt til utlandet til bunnpriser. Videre ville staten hindre at aksjer ble solgt til utlandet, etter at kreditoren Hambros Bank gikk inn for å selge Hilmar Rekstens aksjeposter, verdt 200 millioner kroner, for å styrke hans betalingsevne. Stortinget besluttet deretter i hemmelig møte 31. mai 1975, etter forslag fra Handelsdepartementet, å kjøpe Rekstens aksjer.
Myndighetenes neste trekk kom med opprettelsen av det halvstatlige selskapet Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer 5. desember 1975. Garantiinstituttet skulle tilføre den kriserammede shippingindustrien kapital i påvente av bedre tider i bransjen. 12 av de 22 skipene som ble omfattet av ordningen tilhørte Reksten-rederiene, som fikk statlige garantier for lån på 741 millioner kroner og dermed forlenget liv. Men myndighetene stilte som betingelse at den over 78 år gamle Hilmar Reksten ble fratatt eierskapet, ledelsen og styringen over rederiene. Til sin store bitterhet så Reksten ingen annen utvei enn å måtte bøye seg for dette. Alle skipene i Firma Hilmar Reksten ble våren 1976 overført til det nyopprettede rederiaksjeselskapet Trajan og datterselskapet A/S Hadrian, med adoptivsønnen Johan Reksten som forretningsfører. Forretningsfirmaet som administrerte de to selskapene fikk i 1978 navnet Rederiet Johan Reksten. Det var dette firmaet som frem til 1981 mottok 860 millioner kroner i lånegarantier fra staten.
Dette statlige inngrepet i rederivirksomheten betydde i praksis også slutten på Hilmar Rekstens skipsrederkarriere. Reksten beholdt bare en plass i R/A Hadrians styre, og sluttet mer eller mindre å befatte seg med forretningsvirksomheten. Under generalforsamlingen i 1978 kunngjorde Reksten at han også trakk seg fra dette styrevervet. Han fortsatte imidlertid med å være på sitt kontor daglig, om enn på en enda mer tilbaketrukken måte enn før. Men nå var det også helt andre anliggender som krevde hans tid og oppmerksomhet.
For Norges Bank og Handelsdepartementet hadde våren 1974 begynt å interessere seg for Rekstens forretningsinteresser i utlandet, men november samme år grep handelsminister Einar Magnussen inn og frifant Reksten for uregelmessigheter. Etter at rapporten fra Cooper & Lybrands ga indikasjoner på at Reksten hadde betydelige pengereserver i utlandet, iverksatte Norges Bank og skattemyndighetene bokettersyn i rederikontorene på Fjøsanger. Underveis, før bokettersynet ble stanset etter protester fra rederiet, ble Reksten anmeldt til Riksadvokaten av Skattedirektøren og Norges Bank, henholdsvis 31. mai og 1. juni 1976. Disse hevdet at det hadde skjedd overføringer av midler til utenlandske selskaper i strid med valuta- og skattelovgivningen. Saken ble oversendt Bergen Politikammer, hvor siktelse ble tatt ut mot Reksten 4. juni 1976. Fire dager senere gikk politiet til aksjon på Fjøsanger, etter beslutning fra Bergen forhørsrett, og gjennomførte beslag av en rekke dokumenter, samt skipsrederens pass. Passet ble imidlertid tilbakelevert etter at Reksten anket beslaget inn til lagmannsretten.
== Straffesak, sykdom og død (1978–1980) ==
Et lengre juridisk forspill fulgte som følge av straffesakens omfang og kompleksitet. Tiltale mot ham ble tatt ut på åtte hovedpunkter. Da Reksten 4. september 1978 møtte i Bergen forhørsrett, meddelte han at han ikke ville forklare seg før selve rettssaken. Hans eneste erklæring var skriftlig og ble lest opp av ham selv:
Etter å ha mottatt denne omfangsrike pakke spørsmål, som jeg først fikk for et par uker siden, og som er fylt med insinuasjoner som etter min oppfatning grenser til det pøbelaktige, har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil forklare meg om noe som helst før jeg må møte i retten – etter at riksadvokaten har vist at han på dette helt sviktende grunnlag mener at det finnes tilstrekkelige bevis for å kunne utferdige tiltalebeslutning og reise straffesak mot meg. Jeg ønsker og vil forklare meg første gang for den rett som eventuelt skal dømme meg. Jeg ber om at retten har forståelse for dette, og vil gjerne få lov til å tilføye at etterforskning har pågått i mer enn 4 år, og de 2 siste år av politiet. Jeg har i disse år ikke blitt stilt spørsmål fra politiet, men er blitt utsatt for en form for tortur som jeg ikke trodde var mulig i en rettsstat som Norge.
Tidlig i etterforskningens gang viste en legeundersøkelse at Reksten var rammet av kreft i tykktarmen. Han ble operert, men behandlingen fikk kortvarig virkning, for sommeren 1978 konstaterte legene at sykdommen hadde spredt seg til lungene. Etter det forsvant utsiktene til å bli helbredet, og nye undersøkelser viste at spredningen bare fortsatte. Reksten forventet at en kjennelse i byretten ville bli anket, uansett utfall, men regnet ikke med å være i live når ankesaken kom opp. Han søkte derfor regjeringen om å få saken ført direkte for lagmannsretten, fremfor i byretten først. Da dette ble avslått, protesterte Reksten ved å nekte å forklare seg for byretten. Han hadde på forhånd gjort det kjent at de utenlandske selskapene, som han ifølge tiltalen stod bak, var blitt opprettet med norske myndigheters velsignelse. I tillegg mente han at selskapene hadde blitt tilført midler fra Norge på lovlig vis. Da rettssaken startet 20. august 1979 i Bergen Tinghus, fremstod Reksten som kampvillig, til tross for at han var hardt rammet av sykdom og måtte til behandling på sykehus etter rettsmøtene. Forsvaret hans ble ført av advokatene Erik M. Martens (1906–1991) og Per Hagelien (f. 1943).
Den gamle rivalen Erling Dekke Næss dro på eget initiativ til Bergen og vitnet til Rekstens forsvar, noe som vakte en del oppsikt. Rettssaken endte med at Reksten 17. desember ble frifunnet på alle åtte punkter unntatt ett. For dette, som gjaldt utelatelsen av 13,6 millioner kroner i 1973-selvangivelsen etter salget av T/T «Clementine Churchill», fikk han en bot på en million kroner. Reksten så likevel på dommen som en seier og vedtok den. På den andre siden ville han ikke akseptere den ene domfellelsen, og mente den hadde sammenheng med at han ikke hadde forklart seg. Etterpå gjorde Reksten et kortvarig forsøk på å engasjere seg i rederidriften igjen. Dessuten utkom hans erindringsbok, Opplevelser, som tok for seg hendelsene i perioden 1966–1979, foruten å inneholde opplysninger om Fred. Olsens hittil ukjente utenlandsimperium. Boken fikk en blandet mottakelse, mye preget av de nå polariserte oppfatningene av Reksten i det offentlige rom. Imidlertid var opinionen i Bergen i overveiende grad og på en svært synlig måte på Rekstens side.
I 1980 ble Rekstens sykdom ytterligere forverret, og han ble etter hvert innlagt på Haukeland Sykehus. På bakgrunn av dette valgte påtalemyndighetene å trekke tilbake sin anke til lagmannsretten. Før det hadde Høyesterett forkastet Riksadvokatens anke. Sine svinnende krefter brukte Reksten på å forberede utgivelsen av sin dagbok fra krigsårene. Han var ellers opptatt av sin omfattende kunstsamling, som i 1979 hadde kommet på plass i egne lokaler på Fjøsanger og blitt åpnet for publikum. Kunsten ble huset i villaen Ekhaug, en tidligere eldrebolig som Reksten hadde kjøpt i 1965, og to fjellhaller bygget for å knytte villaen sammen med rederiets representasjonsbygning, «Pentagon», som stod ferdig på samme tid, like inntil Rekstens villa «Einbu» og «Nordbu». Utstillingslokalene fikk navnet Rekstensamlingene. Det var i forbindelse med det norske kronprinsparets Bergensbesøk og tur til Rekstensamlingene i juni 1980 at Reksten valgte å forlate sykehuset og reise tilbake til Fjøsanger for personlig å vise kronprins Harald og kronprinsesse Sonja rundt der. Omvisningen i kunstsamlingene maktet han å gjennomføre stående. Det ble Rekstens siste offentlige opptreden. Han døde en måned senere.
Hilmar Reksten var avholdt blant sjøfolkene som arbeidet for ham. Dette manifesterte seg igjen under Rekstens begravelse i Storetveit kirke, da hans kiste, drapert i det norske flagget, ble båret av seks av rederiets sjøkapteiner i full uniform. Pastor Sverre Riisøen (1906–1986), som hadde kjent Reksten siden 1930-årene, forrettet i begravelsen. Han forsøkte der i sin tale å sammenfatte Rekstens personlighet:
Ditt liv var noe mer enn en bragd og triumf. Det var seier gjennom nederlag. Din holdning minner oss om vårt dyrebare symbol: Det korsmerkede norske flagg. Også det blir vakrest når det folder seg ut i storm. (…) Ikke noe ligger meg fjernere enn å skjønnmale kantete Hilmar Reksten. Men redeligheten i hans legning og lynne skal ingen med rette kunne kaste skitt på. Spør hans medarbeidere. Fra toppsjiktet til gutten på dørken. Et ordspill melder seg uvilkårlig: Hans redelighet var nerven i hans rederrikhet. Feilfri? Aldeles ikke. Men skuddfri - som skussmål? Ja. Den dag Reksten ble frikjent, feiret hele Bergen et stillferdig 17. mai. Fra de røde til de mørkeblå. Som fanabu er jeg stolt over å kunne markere: De to mest ruvende gamblere i nyere norsk historie, hver på sin måte, var fra Fjøsanger. . . Men ett hadde Christian Michelsen og Hilmar Reksten felles. Biskop Berggrav har formet frihetens vesen i et uforlignelig fyndord: «Det vesentlige i en kinkig situasjon er at situasjonen ikke er det vesentligste.» Den mulighet er knyttet til sindigheten i din dristighet. Beskjeden? Å nei. Besteborgerlighet var et fremmedord i hans vokabular. Ydmyk? Ja, som servilitetens motsetning som livskvalitet. Et bilde: En stålfjær som presses ned, samler krefter opp. Ei tusen ord seg prenter som en gjernings spor. Han sa så, fader Ibsen.
I parken utenfor redervillaen og rederikontorene ble urnen hans murt inn i en steinvegg. Dette ble også gravstedet til hans kone Carol etter hennes død i 1990. Bare tre andre bergensere er begravet på egen eiendom: Edvard Grieg, Harald Sæverud og Chr. Michelsen.
== Konkursoppgjøret ==
Dødsboet etter Hilmar Reksten ble slått konkurs 17. november 1980. Bakgrunnen var et skattekrav, etter salget av T/T «Clementine Churchill», som myndighetene hadde fremmet da Reksten lå på dødsleiet og ikke lenger hadde krefter til å bestride kravet. Rederiet Johan Reksten ble fra nå av i realiteten styrt av jurister. Forsøkene på å redde rederiet og å tilføre kreditorene de utestående beløpene hadde heller ingen produktiv virkning. Rederidriften viste seg snarere som et stadig økende tapssluk for staten. De bedre tidene i skipsfartsnæringen uteble. I 1981 stanset staten sine lånegarantier til rederiet. Gjelden var da på 1,5 milliarder kroner. 8. november året etter ble Johan Reksten slått personlig konkurs, på konkursboets begjæring. Rederiet ble da tvangsavviklet, og omtrent 300 rederiansatte mistet arbeidet sitt. Rederiflåten ble solgt av kreditorene, til bunnpriser ettersom markedet da var på sitt laveste. Tankskip som var verdt oppimot 400 millioner kroner i 1973, hadde nå en verdi på 15–20 millioner kroner. De fleste av de solgte skipene gikk til opphugging. Like etter konkursen gjenoppstod Johan Reksten som skipsreder og drev, sammen med en håndfull av sine gamle rederimedarbeidere, shippingvirksomheten gjennom disponentfirmaet Reksten Management. Også noen av Hilmar Rekstens forhenværende skip hørte innledningsvis til rederiets flåte, men i 1986 var det siste av dem, T/T «Sir Charles Hambro», blitt solgt. Staten og konkursboet brukte i tidsrommet 1980–1990 mer enn 250 millioner kroner på å finne pengene de mente Reksten hadde gjemt i utlandet. Til slutt ble omtrent 300 millioner kroner bragt tilbake til Norge. 240 millioner ble utbetalt til konkursboet allerede i 1981 fra Hambros Bank, som var anklaget for å ha bistått Reksten med forvaltningen av utenlandsformuen og som valgte å inngå et uventet forlik for å slippe videre rettsprosesser. Banken benektet etter forliket at pengesummen stammet fra Rekstens utenlandsformue og innrømmet heller ingen skyld. De 240 millionene gikk i sin helhet med til å finansiere konkursboets jakt på Rekstens utenlandsmidler. Justert for renter brukte følgelig konkursboet flere penger enn de fikk inn. Imidlertid hadde konkursboets overskudd i 2003 steget til godt over en milliard kroner, ettersom de hjemførte beløpene ble satt på en høyrentekonto med et uvanlig sjenerøst rentenivå, foruten at konkursboet hadde innkassert først 80 millioner og dernest 300 millioner kroner etter nye forlik med henholdsvis Hambros Bank og Garantiinstituttet i midten av 1990-årene.Kunstsamlingen som Reksten møysommelig hadde bygget opp, ble trukket inn i konkursoppgjøret og tvangservervet av konkursboet etter en kjennelse i Høyesterett i 1988. Både byretten og lagmannsretten hadde tidligere enstemmig avvist konkursboets krav. Høyesterett felte sin dom til tross for at Reksten juridisk sett hadde donert kunstsamlingen til offentligheten i 1972, på et tidspunkt da Reksten stadig var milliardær. Konkursboet hadde derimot gjort et poeng av at deler av kunstsamlingen ble fysisk overført til sine nye utstillingslokaler først i årene 1974–1979, da Reksten var insolvent, og argumenterte for at den opprinnelige overdragelsen ikke var legitim. Hver enkelt kunstgjenstand ble i virkeligheten fysisk overført etterhvert som de ble katalogisert. Dette arbeidet, som ble tatt hånd om av Rekstens datter Bjørg, en utdannet kunsthistoriker, ble fullført i 1979 og kunstkatalogen over samlingene ble da publisert. Kunstsamlingen, som var den største privateide i Norge og verdsatt til 160 millioner kroner, ble etter dommen splittet opp og auksjonert bort i utlandet. Norske myndigheter unnlot å forhindre at kunstverkene forsvant ut av landet. Bare deler av sølvsamlingen, samt de antikke persiske teppene, forble værende i Bergen. At det skulle gå slik med kunstsamlingen etter Rekstens død, var stikk i strid med de forventningene han selv hadde hatt. Kunstsamlingen skulle ifølge statuttene bevares og forvaltes som en samlet enhet. Selv skrev Reksten i 1979: «For meg er kunstsamlingene toppen av alt. Skip og aksjer er forgjengelige verdier. Men innholdet i mitt «kunsttempel» har evig verdi. De gjenstander som finnes der, er samlet med kjærlighet og interesse gjennom nær et halvt århundre.»Konkursboets advokater hadde tidligere hevdet at utenlandsformuen omfattet en milliard kroner, men den langvarige og nitide jakten på utenlandsformuen bragte ikke for dagen funn som tydet på at denne påstanden stemte. Revisjonsfirmaet Ernst & Young hadde på oppdrag fra boet beregnet størrelsen på utenlandsformuen, og kom da frem til at den i august 1975 hadde vært på cirka 213 millioner kroner. Funnene som ble gjort utover i 1980-årene var også langt mer beskjedne enn dette. Et endelig forlik i 1990 mellom boet og Rekstenfamilien ved enearving Grace Reksten avsluttet jakten på de skjulte midlene: 60 millioner kroner ble overført til boet, sammen med et helsesenter på Lanzarote verdsatt til 10–12 millioner kroner.
== Samfunnsborgeren og velgjøreren ==
Hilmar Reksten føyde seg inn i rekken av skipsredere og forretningsfolk som donerte betydelige summer til veldedige formål. Dette medvirket til å gjøre ham til en populær og respektert mann, særlig i Bergen. Hans ambisjoner om bli en slags mesén kom for alvor til uttrykk da han i 1951 ble bedt av Bergens ordfører, Nils Handal, om å være fødselshjelp for Festspillene i Bergen. Reksten bidro økonomisk og var i fem år president og styreformann for Festspillene, som åpnet første gang i 1953. Da hadde han allerede, i 1950, gitt et atelier i gave til billedhuggeren Emil Lie. Senere donerte han blant annet vesentlige beløp til krigsveteranenes ervervelse av Kronstad hovedgård, kulturhuset i Leirvik på Stord, det innovative alderssenteret Havglytt i Florø, samt en bygning som skulle huse kunstsamlingen til Rolf Stenersen i Bergen. Dessuten brukte han cirka 7,5 millioner kroner til å kjøpe opp tomter og saneringsklare hus rundt den planlagte Grieghallen, slik at byggingen av dette konserthuset kunne starte.Han ga ellers økonomisk støtte til Det norske institutt i Roma. I 1967, da foreningen Bergen Skoleskip slet med økonomiske problemer og styret innstilte seg på å selge deres eneste skoleskip «Statsraad Lehmkuhl» til utlandet, hvor mulig opphugging truet, kjøpte Reksten dette seilsskipet. Med sin inngripen sørget Reksten på den måten for at «Statsråd Lehmkuhl» forble i Bergen, nå som en del av hans skipsflåte, men fortsatt i sin funksjon som skoleskip. To år senere ordnet Reksten en donasjon på tre millioner kroner som muliggjorde opprettelsen av et sjøfartshistorisk forskningsfond ved Bergens Sjøfartsmuseum. I 1971 opprettet han sitt største veldedighetsprosjekt, stiftelsen Hilmar Reksten Almennyttige Fond, med et grunnfond verdsatt til 80 millioner kroner. Fondets hovedfokus var på kulturelle og humanitære oppgaver, først og fremst på Vestlandet, med bidrag til økonomisk vekst og menneskelig trivsel som mål. «Hilmar Rekstens fond til Bergen bys vel» ble opprettet i 1974 og hadde de samme formålene, denne gangen riktignok avgrenset til Rekstens hjemby.Rekstens ambisjoner om å bli en dynamisk faktor som skapte varige verdier på handelens og kulturens område, kom til syne gjennom opprettelsen av de to fondene. Hans fall som skipsreder satte imidlertid en stopper for videre forsetter om å la sine ervervede rikdommer komme en større del av samfunnet til gode.
== Familie ==
Grace Reksten Skaugen (f. 1953) er datter av Hilmar Reksten og hans eneste barn fra andre ekteskap. I sitt testamente av 1978 utpekte han Grace til sin arving. Året etter ble hun den siste og eneste medinnehaveren av Firma Hilmar Reksten. For på dette tidspunktet hadde de øvrige av Rekstens barn som hadde vært engasjert i rederivirksomheten, blitt utstøtt fra firmaet etter uoverensstemmelser med ham. Hans nest eldste sønn Rolf Reksten (1932–1999) hadde hatt en fremtredende plass i rederivirksomheten i årene 1956–1962, på en tid da han var utsett til å etterfølge faren, men ble ugjenkallelig skjøvet ut i 1964 etter en toårig forretningsmessig og familierelatert konflikt.Sønnen Audun Reksten (1936–2007) hadde formelt tittelen som skipsreder i Firma Hilmar Reksten og overtok noe av Johny Danielsens posisjon i firmaet etter dennes avgang i 1967. I 1971 opptok Hilmar ham som medinnehaver. En kortvarig stund fungerte Audun også som leder for rederiets direksjon, for så å få sparken fra firmaet av Hilmar fem år senere, i kjølvannet av forretningsmessige stridigheter med faren og personlige problemer. Han hadde frem til da, med ulikt hell, forsøkt å kombinere stillingen i rederiet med driften av sitt eget rederi, Audun Rekstens Rederi A/S. Adoptivsønnen Johan Reksten (1948–2017) var blitt opptatt i Firma Hilmar Reksten i 1974, men fjernet fire år senere da han ble utnevnt av myndighetene til å drive Hilmar Rekstens skipsflåte gjennom Rederiet Johan Reksten.Eldste sønn Tore Reksten (1930–1957) hadde tidlig i barndommen blitt syk av rakitt og såpass kognitivt svekket at han manglet forutsetningene for å kunne gå inn i virksomheten. Hans interesser og evner gikk heller i praktisk retning. Faren fikk derfor i 1951 ideen om å kjøpe en større bondegård på Slattum i Nittedal til Tore. Løsningen skulle vise seg å bli ulykkelig. Bare seks år senere omkom Tore i en traktorulykke på gården. Datteren Bjørg Nora (1939–2006) utdannet seg til kunsthistoriker og var ansvarlig for katalogiseringen av kunstsamlingen på Fjøsanger, men hadde aldri noen rolle i farens rederi. Det hadde heller ikke Astrid (1935–2020), den siste gjenlevende av Rekstens fem barn fra første ekteskap. Hun bodde i Florida i USA til sin død.
== Annet ==
Hilmar Reksten ble i 1956 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for Festspillene i Bergen. I 1976 ble Reksten utnevnt til æresmedlem i Aktive Krigsdeltakeres Forening og tildelt plakett og diplom, som andre person, for sin mangeårige støtte til norske krigsveteraner. I 1979 ble han tildelt Norges Skibsførerforbunds plakett, som tredje person og første skipsreder, for sitt forhold til norske sjøfolk. Samme år som Reksten døde, havnet han i Guinness rekordbok, ettersom han i 1974 hadde betalt 491 prosent av sin inntekt i skatt. Hans verdensrekord i skattelegging stod oppført der så sent som i 1993. Et museum om Hilmar Reksten ble i 2005 åpnet på Fjøsanger og inngår i Rekstensamlingene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rune Andersen: De skapte Norge: Norske helter i etterkrigstiden Ex Libris (1996)
Jon Gunnar Arntzen: Bergensere i tusen år: fra Olav Kyrre til Sissel Kyrkjebø Kunnskapsforlaget (2005)
Bjørn L. Basberg: Handelsflåten i krig, bind 2. Nortraship: Alliert og konkurrent Grøndahl og Dreyers Forlag (1993)
Erling Borgen: Hilmar Rekstens eventyr Cappelen (1981)
Edvard Bull d.y.: Norge i den rike verden: tiden etter 1945 Cappelen (1979)
Willy Dahl: Fortellingen om Bergen Eide Forlag (2000)
Eystein Fjærli: Krigens Svalbard Gyldendal (1979)
Berge Furre: Vårt hundreår: Norsk historie 1905–1990 Samlaget (1991)
Alexander Glen: Footholds Against a Whirlwind Hutchinson (1975)
Trond Gram: Penger i paradis: Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer Pax (2017)
Arild Haaland: Reksten-eventyret: en økonomisk tragikomedie i syv akter og en epilog Vigmostad & Bjørke (1996)
Gunnar D. Hatlehol: I vente på skipsrederen: Hjemmevirksomheten til Hilmar Rekstens rederi 1940–1945. Publisert i Tore L. Nilsen og Yngve Nedrebø (red.): I sjøfartshistoriens tjeneste: Festskrift til Atle Thowsen Bodoni (2011) og i Sjøfartshistorisk Årbok 2009 Bergens Sjøfartsmuseum (2011)
Odd Harald Hauge: Fred Olsen: En uautorisert biografi Gyldendal Norsk Forlag (1993)
Per Øyvind Heradstveit: En liten mikrofon i en stor verden Faktum forlag (1992)
Torstein Hjellum: Reksten-saka: Ei historie om folkevalgt avmakt og borgarleg herredøme (Bergen, 1983)
Historiegruppen ved Aker Stord: Hvor ble båtene av? Båter/skip bygget på A/S Stord – Stord Verft fra 1943 til 1980 Kjøtteinen (2000)
Alf R. Jacobsen: Muldvarpene: Norsk etterretning fra 1. verdenskrig til Arne Treholt Pax (1985)
Kristian Ilner: Reksten Vigmostad & Bjørke (2006)
Gerhard Konzelmann: Suez: Der Kanal im Streit der Strategen, Diplomaten, Ingenieure Desch (1975)
Monica Kristensen: Kings Bay-saken Forlaget Press (2012)
Nicholas Møllerhaug: Stupet. Leif Grungs krig Vigmostad & Bjørke (2016)
Tore L. Nilsen: Bergen og Sjøfarten. Bind 5. Mot nye utfordringer 1939–1973 Bergens Sjøfartsmuseum (2001)
Audun Reksten: Slik var det Gyldendal (1983)
Hilmar Reksten: Opplevelser, Aschehoug (1979), ISBN 8203101283, ISBN 82-03-10128-3 (innbundet), ISBN 8203101275, ISBN 82-03-10127-5 (uinnbundet)
Rolv Ryssdal m.fl: Rapport til Stortinget fra den granskingskommisjon i Reksten-saken som ble oppnevnt ved Stortingets vedtak 20. juni 1985 Stortinget (1988)
Mats Stensrud m.fl: Reksten-saken: Rapport til Den norske regjering. Fra den granskingskommisjon som ble nedsatt ved kongelig resolusjon 26. juni 1981 for å gjennomgå Reksten-saken Stortinget (1983)
Arnljot Strømme Svendsen: Hilmar Reksten: Stridbar, raus, elsket. Mann av det 20. århundre Hilmar Reksten Almennyttige Fond (1997)
Espen Søbye: Rolf Stenersen: En biografi Oktober forlag (1995)
Svein Sæter: Kongen av Spitsbergen. Einar Sverdrups kamp for gruvene og mot Nazi-Tyskland , Samlaget (2016)
Stig Tenold: «The Harder They Come ... Hilmar Reksten from Boom to Bankruptcy.» Artikkel i The Northern Mariner Årgang 11, nr. 3, s. 41-53 (Ontario, 2002)
Stig Tenold: The Shipping Crisis of the 1970s: Causes, Effects and Implications for Norwegian Shipping (Bergen, 2001)
Atle Thowsen: Handelsflåten i krig, bind 1. Nortraship: Profitt og patriotiskme Grøndahl og Dreyers Forlag (1992)
Undersøkelseskommisjonen av 1945: Den Norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 22. juni 1945 Stortinget (1948)
=== Bøker av Hilmar Reksten ===
Opplevelser Aschehoug (1979)
Dagbok 1940–1945 Aschehoug (1980)
Norges handelsflåte: En oversikt i tall for årene 1914–1919, 1930, 1940–1945 (1946)
== Eksterne lenker ==
(en) Hilmar Reksten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hilmar Reksten – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Hilmar Reksten – sitater
(no) Hilmar Reksten i Norsk biografisk leksikon - artikkel av Atle Thowsen
Rekstens rapport fra invasjonsdagene i april 1940
Rekstens foredrag på Norges handelshøyskole 25. september 1971
Rekstensamlingene | Hilmar Rekstens eventyr er en bok skrevet av Erling Borgen og utgitt i september 1981. Boken, som var Borgens andre, utkom i etterkant av forliket mellom Hambros Bank og skipsrederen Hilmar Rekstens konkurs- og dødsbo, der førstnevnte utbetalte 40 millioner dollar. | 13,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Astrid_Sverresdotter_Dypvik | 2023-02-04 | Astrid Sverresdotter Dypvik | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Journalister i Klassekampen', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Agdenes kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Astrid Sverresdotter Dypvik (født 19. oktober 1977 i Lensvik i Agdenes) er en norsk journalist og historiker. Hun har skrevet flere bøker om tysk etterkrigshistorie. Fra 2021 er hun redaktør for tidsskriftet Syn og Segn.Hun har mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo på en oppgave om Bund der Vertriebenen. Som journalist har hun blant annet skrevet for Morgenbladet og Klassekampen. Hun er ansatt i Nationen og har vært debatt-og kronikkredaktør i Klassekampen. I tillegg har hun vært redaksjonsmedarbeider i historietidsskriftet Fortid.I hennes ledertid arbeidet Norsk Målungdom fra 2000–2002 engasjerte hun seg særlig for å få dataprogrammer på nynorsk, og organiserte blant annet (sammen Elevorganisasjonen) Elevstreik for nynorsk data 28. september 2000, der 30 000 elever streiket.
I 2012 gav hun ut boken Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land som gjennom journalistisk og historisk metode fortalte DDR-statens 40-årige historie gjennom enkeltpersoners skjebner sett både fra de som tilhørte regimet og maktapparatet samt de som ble ofre for det Boka ble nominert til prisen beste sakprosabok for voksneI 2017 utgav hun Berlinhistorier – kald krig i den delte byen. Boka er sammensatt av tolv personlige historier fra Berlin om mennesker som på hvert sitt vis deltok i den kalde krigen fra opprettelsen av DDR-staten i 1949 frem til Berlinmurens fall 40 år senere.
| Astrid Sverresdotter Dypvik (født 19. oktober 1977 i Lensvik i Agdenes) er en norsk journalist og historiker. Hun har skrevet flere bøker om tysk etterkrigshistorie. Fra 2021 er hun redaktør for tidsskriftet Syn og Segn.Hun har mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo på en oppgave om Bund der Vertriebenen. Som journalist har hun blant annet skrevet for Morgenbladet og Klassekampen. Hun er ansatt i Nationen og har vært debatt-og kronikkredaktør i Klassekampen. I tillegg har hun vært redaksjonsmedarbeider i historietidsskriftet Fortid.I hennes ledertid arbeidet Norsk Målungdom fra 2000–2002 engasjerte hun seg særlig for å få dataprogrammer på nynorsk, og organiserte blant annet (sammen Elevorganisasjonen) Elevstreik for nynorsk data 28. september 2000, der 30 000 elever streiket.
I 2012 gav hun ut boken Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land som gjennom journalistisk og historisk metode fortalte DDR-statens 40-årige historie gjennom enkeltpersoners skjebner sett både fra de som tilhørte regimet og maktapparatet samt de som ble ofre for det Boka ble nominert til prisen beste sakprosabok for voksneI 2017 utgav hun Berlinhistorier – kald krig i den delte byen. Boka er sammensatt av tolv personlige historier fra Berlin om mennesker som på hvert sitt vis deltok i den kalde krigen fra opprettelsen av DDR-staten i 1949 frem til Berlinmurens fall 40 år senere.
== Bibliografi ==
Det mørke Tyskland, Samlaget 2021
Berlinhistorier: Kald krig i den delte byen Samlaget 2017 ISBN 9788252192391
Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land Samlaget 2012 ISBN 9788252183030
== Referanser == | Astrid Sverresdotter Dypvik (født 19. oktober 1977 i Lensvik i Agdenes) er en norsk journalist og historiker. | 13,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heidi_Petersen | 2023-02-04 | Heidi Petersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske forretningsfolk', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske pedagoger', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Kvívík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | For den norske næringslivslederen, se Heidi M. Petersen.Heidi Petersen (født 30. august 1959 i Kvívík) er en færøysk forretningskvinne, tidligere lærer og politiker (Tj.).
Hun er utdannet lærer. Hun er gift med forretningsmannen Tummas Christophersen fra Vestmanna. Ektefellen var med på å kjøpe reisebyrået Flogfelag Føroya (nå 62°N) i 2007. I 2014 ble han eneeier, mens Heidi Petersen ble daglig leder.Hun var innvalgt i kommunestyret i Vestmanna for Kvinnulistin 1989–1992, og satt i samme periode i styret i Føroya Kommunufelag. Hun var innvalgt på Lagtinget fra Norðurstreymoy 2004–2008, valgt for Tjóðveldi, og møtte fast for fiskeriminister Tórbjørn Jacobsen i et halvår i 2008. Hun satt i Lagtingets næringskomité og Lagtingets kulturkomité. Hun ledet Tjóðveldisflokkurins velgerforening på Norðurstreymoy 2001–2004 og partiets landsstyre 2002–2004.
| For den norske næringslivslederen, se Heidi M. Petersen.Heidi Petersen (født 30. august 1959 i Kvívík) er en færøysk forretningskvinne, tidligere lærer og politiker (Tj.).
Hun er utdannet lærer. Hun er gift med forretningsmannen Tummas Christophersen fra Vestmanna. Ektefellen var med på å kjøpe reisebyrået Flogfelag Føroya (nå 62°N) i 2007. I 2014 ble han eneeier, mens Heidi Petersen ble daglig leder.Hun var innvalgt i kommunestyret i Vestmanna for Kvinnulistin 1989–1992, og satt i samme periode i styret i Føroya Kommunufelag. Hun var innvalgt på Lagtinget fra Norðurstreymoy 2004–2008, valgt for Tjóðveldi, og møtte fast for fiskeriminister Tórbjørn Jacobsen i et halvår i 2008. Hun satt i Lagtingets næringskomité og Lagtingets kulturkomité. Hun ledet Tjóðveldisflokkurins velgerforening på Norðurstreymoy 2001–2004 og partiets landsstyre 2002–2004.
== Referanser == | Heidi Petersen (født 30. august 1959 i Kvívík) er en færøysk forretningskvinne, tidligere lærer og politiker (Tj. | 13,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amlabukti | 2023-02-04 | Amlabukti | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fjorder i Sogndal'] | Amlabukti er en bukt på nordsiden av Sognefjorden, i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet Kaupanger ligger på vestsida av bukta, og bygden Amla ligger på østsiden. Riksvei 5 går nord for bukta.
| Amlabukti er en bukt på nordsiden av Sognefjorden, i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet Kaupanger ligger på vestsida av bukta, og bygden Amla ligger på østsiden. Riksvei 5 går nord for bukta.
== Referanser == | Amlabukti er en bukt på nordsiden av Sognefjorden, i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet Kaupanger ligger på vestsida av bukta, og bygden Amla ligger på østsiden. | 13,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nynorsksenteret | 2023-02-04 | Nynorsksenteret | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nynorsk', 'Kategori:Utdanning i Norge'] | Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa, eller bare Nynorsksenteret, ble åpnet av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet 30. mars 2005 og er lokalisert til Høgskulen i Volda. Senteret er administrativt tilknyttet høgskolen, men faglig til Utdanningsdirektoratet. Senteret ble fra 2005 til 2012 ledet av Anne Steinsvik Nordal. Fra 2012 har det vært ledet av Torgeir Dimmen.Senteret skal drive systematisk forsøks- og utviklingsarbeid for å fremme nynorskopplæringen, først og fremst rettet mot innholdet i faget.
Ifølge pressemeldingen fra daværende Utdannings- og forskningsdepartementet skal Nynorsksenteret «leie og koordinere arbeidet med å utvikle innhaldet, arbeidsmåtane og vurderingsformene i nynorskdelen av norskfaget, tilby skoleeigarar og skolar støtte og rettleiing i arbeidet med motivasjon for og læring av nynorsk, setje i verk systematisk forsøks– og utviklingsarbeid for å fremje opplæring i nynorsk [og] medverke til kompetanseutvikling».Hvert år får Nynorsksenteret spesifisert en del konkrete arbeidsoppgaver i et eget oppdragsbrev fra Utdanningsdirektoratet. Oppdragsbrevet gjelder alle nasjonale kompetansesenter, og Nynorsksenteret skal særlig samarbeide med Lesesenteret og Skrivesenteret.
| Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa, eller bare Nynorsksenteret, ble åpnet av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet 30. mars 2005 og er lokalisert til Høgskulen i Volda. Senteret er administrativt tilknyttet høgskolen, men faglig til Utdanningsdirektoratet. Senteret ble fra 2005 til 2012 ledet av Anne Steinsvik Nordal. Fra 2012 har det vært ledet av Torgeir Dimmen.Senteret skal drive systematisk forsøks- og utviklingsarbeid for å fremme nynorskopplæringen, først og fremst rettet mot innholdet i faget.
Ifølge pressemeldingen fra daværende Utdannings- og forskningsdepartementet skal Nynorsksenteret «leie og koordinere arbeidet med å utvikle innhaldet, arbeidsmåtane og vurderingsformene i nynorskdelen av norskfaget, tilby skoleeigarar og skolar støtte og rettleiing i arbeidet med motivasjon for og læring av nynorsk, setje i verk systematisk forsøks– og utviklingsarbeid for å fremje opplæring i nynorsk [og] medverke til kompetanseutvikling».Hvert år får Nynorsksenteret spesifisert en del konkrete arbeidsoppgaver i et eget oppdragsbrev fra Utdanningsdirektoratet. Oppdragsbrevet gjelder alle nasjonale kompetansesenter, og Nynorsksenteret skal særlig samarbeide med Lesesenteret og Skrivesenteret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nynorsksenteret sine hjemmesider
Pressemelding fra Utdannings- og forskningsdepartementet | Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa, eller bare Nynorsksenteret, ble åpnet av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet 30. mars 2005 og er lokalisert til Høgskulen i Volda. | 13,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelm_Johannesen | 2023-02-04 | Vilhelm Johannesen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Færøyske redaktører', 'Kategori:Fødsler 4. august', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Klaksvík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vilhelm Johannesen (1942–2022) var en færøysk politiker fra Klaksvík. Han var medlem av det færøyske Lagtinget fra 1980 til 2008 og medlem av Færøyenes regjering i vel fem år. Han representerte Javnaðarflokkurin.
| Vilhelm Johannesen (1942–2022) var en færøysk politiker fra Klaksvík. Han var medlem av det færøyske Lagtinget fra 1980 til 2008 og medlem av Færøyenes regjering i vel fem år. Han representerte Javnaðarflokkurin.
== Liv og virke ==
Han arbeidet som postbud på hjemstedet og senere som opplæringsleder i Postverk Føroya. Han forfattet en bok og flere artikler om postvesenets historie.Han var redaktør i det sosialdemokratiske organet Sosialurin fra 1972 til 1979, medlem av kommunestyret i Klaksvík fra 1975 til 1984 og styreformann i Føroya Kommunufelag fra 1977 til 1979.
I 1979 ble han utnevnt til minister for helse-, sosial-, industri- og justissaker i Atli Dams tredje regjering. Regjeringen gikk av etter lagtingsvalget i 1980, da Johannesen ble valgt inn på Lagtinget fra Norðoyar. Han ble gjenvalgt frem til 2008. Han satt det meste av tiden i Lagtingets finanskomité.
Vilhelm Johannesen ble på nytt industri- og justisminister i Dams fjerde regjering fra 1985 til 1988 og industri- og arbeidsminister i Dams sjette regjering fra 1988 til 1989. Det var Johannesen som la frem forslaget til den førtidspensjonsordningen som ble innført på Færøyene i 1991.Johannesen var styreformann ved lokalsykehuset i Klaksvík fra 1991 til 1993.
=== Familie ===
Vilhelm og Johild Johannesen fikk fem barn, som også har markert seg i Færøyenes politiske og økonomiske liv. Sønnen Aksel V. Johannesen har vært Færøyenes lagmann, datteren Signhild V. Johannesen er kommunepolitiker i Klaksvík, og datteren Ragna er aktiv i fagarbeidsarbeid. Sønnene Líggjas og Bethuel Johannesen er fiskebåtredere. Líggas’ sønn Beinir Johannesen er lagtingsmann.
== Referanser == | Vilhelm Johannesen (1942–2022) var en færøysk politiker fra Klaksvík. Han var medlem av det færøyske Lagtinget fra 1980 til 2008 og medlem av Færøyenes regjering i vel fem år. | 13,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AFI_(band) | 2023-02-04 | AFI (band) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1991', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | A Fire Inside (AFI) er et rockeband fra byen Ukiah i California, USA.
Bandet ble dannet i 1991, og spiller punkrock/rock.
| A Fire Inside (AFI) er et rockeband fra byen Ukiah i California, USA.
Bandet ble dannet i 1991, og spiller punkrock/rock.
== Medlemmer ==
Davey Havok – vokal
Jade Puget – gitar
Adam Carson – trommer
Hunter Burgan – bass
== Diskografi ==
1995: Answer That and Stay Fashionable
1996: Very Proud of Ya
1997: Shut Your Mouth and Open Your Eyes
1999: Black Sails in the Sunset
2000: The Art of Drowning
2003: Sing the Sorrow
2006: Decemberunderground
2009: Crash Love
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) AFI (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) AFI (band) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) AFI (band) på Internet Movie Database
(en) AFI (band) på Discogs
(en) AFI (band) på MusicBrainz
(en) AFI (band) på SoundCloud
(en) AFI (band) på Spotify
(en) AFI (band) på Songkick
(en) AFI (band) på Last.fm
(en) AFI (band) på AllMusic
AFI (band) på Twitter
AFI (band) på Facebook
AFI (band) på Instagram
AFI (band) på YouTube
AFI (band) på Myspace | thumb|right|AFI (1995) | 13,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strandfaraskip_Landsins | 2023-02-04 | Strandfaraskip Landsins | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergetransport på Færøyene', 'Kategori:Færøyske selskaper', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Strandfaraskip Landsins er det offentlige transportselskapet på Færøyene. Dets aktivitet deles inn i de to avdelingene «Oyggjaleiðir» (Øyleder) og «Bygdaleiðir» (Bygdeleder), som trafikkeres med henholdsvis ferger og busser. Tidligere hadde også selskapet helikoptertrafikk, men denne er overtatt av Atlantic Airways. I løpet av de siste årene har flere undersjøiske tunneler åpnet, som har ført til at flere av fergerutene blitt nedlagt.
Nåværende ferger
MF «Smyril»
MF «Teistin»
MF «Sam»
MS «Ritan»
MS «Másin»
MS «Sildberin»
MF «Ternan»
MB «Súlan»
| Strandfaraskip Landsins er det offentlige transportselskapet på Færøyene. Dets aktivitet deles inn i de to avdelingene «Oyggjaleiðir» (Øyleder) og «Bygdaleiðir» (Bygdeleder), som trafikkeres med henholdsvis ferger og busser. Tidligere hadde også selskapet helikoptertrafikk, men denne er overtatt av Atlantic Airways. I løpet av de siste årene har flere undersjøiske tunneler åpnet, som har ført til at flere av fergerutene blitt nedlagt.
Nåværende ferger
MF «Smyril»
MF «Teistin»
MF «Sam»
MS «Ritan»
MS «Másin»
MS «Sildberin»
MF «Ternan»
MB «Súlan»
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Strandfaraskip Landsins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Strandfaraskip Landsins – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Strandfaraskip Landsins | Strandfaraskip Landsins er det offentlige transportselskapet på Færøyene. Dets aktivitet deles inn i de to avdelingene «Oyggjaleiðir» (Øyleder) og «Bygdaleiðir» (Bygdeleder), som trafikkeres med henholdsvis ferger og busser. | 13,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellerk | 2023-02-04 | Fjellerk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Furufamilien'] | Fjellerk eller berglerk, lokalt «Subalpine Larch» eller «Alpine Larch» (Larix lyallii), er et bartre i lerkeslekta av furufamilien (Pinaceae). Det vokser på 1 800-2 400 meters høyde i det nordvestlige Nord-Amerika, i Rocky Mountains innenfor delstatene Washington, Idaho, Montana, Britisk Columbia, og Alberta.
Arten blir 5–25 m høy, med en slank stamme og åpen konisk trekrone. Grenene står rett ut eller litt oppover, skuddene er lett hårete. barken er først gulgrå, deretter mørkt rødbrun og furete med alder. De matt blågrønne nålene er 2–4 cm lange og firkantede i snitt – de står i grupper på 30–40 nåler. Om høsten blir bladene gull-oransje eller gule og felles. Konglene inntil 4 cm lange, purpurrøde som unge, men etter hvert mørkebrune med tynne skjell.
Frøene er viktige om vinteren for mange fuglearter. Trevirket er bestandig og motstår forråtnelse, og barken inneholder tannin.
| Fjellerk eller berglerk, lokalt «Subalpine Larch» eller «Alpine Larch» (Larix lyallii), er et bartre i lerkeslekta av furufamilien (Pinaceae). Det vokser på 1 800-2 400 meters høyde i det nordvestlige Nord-Amerika, i Rocky Mountains innenfor delstatene Washington, Idaho, Montana, Britisk Columbia, og Alberta.
Arten blir 5–25 m høy, med en slank stamme og åpen konisk trekrone. Grenene står rett ut eller litt oppover, skuddene er lett hårete. barken er først gulgrå, deretter mørkt rødbrun og furete med alder. De matt blågrønne nålene er 2–4 cm lange og firkantede i snitt – de står i grupper på 30–40 nåler. Om høsten blir bladene gull-oransje eller gule og felles. Konglene inntil 4 cm lange, purpurrøde som unge, men etter hvert mørkebrune med tynne skjell.
Frøene er viktige om vinteren for mange fuglearter. Trevirket er bestandig og motstår forråtnelse, og barken inneholder tannin.
== Litteratur ==
«Larix lyallii». Flora of North America. Besøkt 27. desember 2015.
S.F. Arno. «Alpine Larch». Silvics of North America. Besøkt 27. desember 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Fjellerk i Encyclopedia of Life
(en) Fjellerk i Global Biodiversity Information Facility
(en) Fjellerk hos ITIS
(en) Fjellerk hos NCBI
(en) Fjellerk hos The International Plant Names Index
(en) Fjellerk hos Tropicos
(en) Kategori:Larix lyallii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Larix lyallii – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Larix lyallii – detaljert informasjon på Wikispecies | Fjellerk eller berglerk, lokalt «Subalpine Larch» eller «Alpine Larch» (Larix lyallii), er et bartre i lerkeslekta av furufamilien (Pinaceae). Det vokser på 1 800-2 400 meters høyde i det nordvestlige Nord-Amerika, i Rocky Mountains innenfor delstatene Washington, Idaho, Montana, Britisk Columbia, og Alberta. | 13,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League | 2023-02-04 | Liste over nordmenn med kamper i Premier League | ['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
| Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser == | 38. serierunde i Premier League 2008/09 var den siste serierunde av Premier League 2008/09. | 13,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABBerean%C2%BB_(1869) | 2023-02-04 | «Berean» (1869) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Norske barker', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1869', 'Kategori:Språkvask 2022-03'] | «Berean» er en av verdenshistoriens mest kjente barker som hadde eksistert som et vakkert og hurtigseilende skip som hadde våget å ta opp konkurranse med klipperen «Thermopylae» ved en anledning. Barken var også et norsk seilskip etter å ha blitt innkjøpt og brukt av norske rederier i årene mellom 1896 og 1910.
| «Berean» er en av verdenshistoriens mest kjente barker som hadde eksistert som et vakkert og hurtigseilende skip som hadde våget å ta opp konkurranse med klipperen «Thermopylae» ved en anledning. Barken var også et norsk seilskip etter å ha blitt innkjøpt og brukt av norske rederier i årene mellom 1896 og 1910.
== «Berean» ==
«Berean» var bygget som et kompositt-skip med jernspanter lagt inn i et skrog bygd i tre for å ha en kombinasjon av styrke og elastisitet i et seilskipskrog for krevende omstendigheter. Som et lite, men sterkt rigget skip var den på knappe 49 meter i lengde og 9 meter i bredde med tre master, stormasten på over 35 meter høyde, formasten 34 og mesanmasten 28 meter. Nettotonnasjen var bare på 526 tonn. Det meste karakteristiske trekket ved denne elegante barken var halvdekket også kalt «poop» på 13 meter som var lagt med uskjøtte og kvistfrie fire tommer brede planker fra New Zealand. Barken ble konstruert og bygget av Pile i Sunderland, England og var sjøsatt i august 1869.
På grunn av sine hurtigseilende egenskaper hadde fartøyet blitt omtalt som en «klipper-bark», og det var ikke uten grunner. Man hadde kopierte linjer fra tre-klipperne «Maitland» og «Undine» på «Berean»`s skroget. T.B. Walker som hadde dannet et rederi for klipperskip og barker i England til Australia og New Zealand, gav sitt navn til de spesielle «klipper-barker» som Walker barques. «Berean» ble et av hans meste suksessrike fartøyene for Tasmania-farten med frakt av ull.
Den lille «Berean» kunne ikke presses som de store klippere under farten til Australia, men seilte best i moderat vind og med vinden aktenfor tvers, dermed hadde gode egenskaper som et hurtigseilende skip. Hun hadde seilte jorden rundt på bare 76 døgn under en av sine mange tokter i sydlige hav, og hadde våget å kappseile med en av samtidens raskeste seilskipene, den engelske te-klipperen «Thermopylae» mellom Kapp det gode håp og Tasmania. «Thermopylae» vant, men med bare 17 timer mindre reisetid enn «Berean» ført av kaptein John Wyrill. Det var en meget imponerende presentasjon, og det var ikke første eller siste gang barken kappseilte med koloni- og ull-klippere til og fra Australia.
Under en regatta mellom «Berean» og barken «Harriet MacGregor» på 331 tonn mellom Tasmania og England hadde Wyrill vunnet reisen fram til Tasmania med en uke, og vant på nytt på returturen til England med én dag. Dette til tross for at «Harriet MacGregor» hadde dratt ut ni dager i forveien, og turen tok 77 dager.
Barken hadde vært i værbitre farvann på de sydlige strøk, allikevel var «Berean» betraktet som et usedvanlig heldig skip som hadde seilt så skadefritt at Lloyds forsikringsselskap kunne tilby spesielt reduserte premier. Som en jordomseiler hadde Wyrill ført sitt skip 14 ganger rundt på mindre enn 90 dager, normalt fra 80 til 85 dager.
== I isfarten mellom Norge og London ==
Rederiet gikk i oppløsning etter T.B. Walker døde i 1894, og to år senere ble «Berean» solgt til et norsk rederi for bruk på isfarten mellom Norge og de engelske havnebyene deriblant London som hadde et voksende behov for is. Wyrill som hadde gått fra ombord over til et annet skip, kom tilbake fra Tasmania i tide nok til å se skipet som han hadde ført siden jomfruturen i 27 år, dro vekk for alltid under norsk flagg.
De norske besetninger fant svært lite å utrette på det så slitesterke og pålitelige skipet, som i de neste fjorten år transporterte is under isfarten mellom Oslofjorden og London uten større problemer. Som «Berean» var barken eide av rederen H. Skougaard av Langesund som del av et aksjeselskap ved navn A/S «Berean» fra 1897 fram til den 8. april 1910. I denne dagen utenfor Tilbury og Gravesend i Thamesmunningen ble «Bereau» som hadde ankret, rammet av det tyske dampskipet «Julia». Man klarte å ta skipet i slep inn til stranden utenfor Falmouth, men skadene var så stor at det ikke var lønnsomt å berge det eldre seilskipet. Den ble senere hevet og sendt vekk som et flytende vrak.
== Data på «Berean» ==
Netto tonnasje: 526 tonn
brutto tonnasje: 542 tonn
Lengde: 160,5 engelsk fot 49 meter)
Bredde: 30,2 engelsk fot (9 meter)
Dypgang: 17,2 engelsk fot
== Litteratur ==
Seilfartøyer, George Goldsmith-Carter, Chr. Schibsteds Forlag, Oslo 1972
== Eksterne lenker ==
Sunderland Site Page 070 med bilde og data om «Berean» | «Berean» er en av verdenshistoriens mest kjente barker som hadde eksistert som et vakkert og hurtigseilende skip som hadde våget å ta opp konkurranse med klipperen «Thermopylae» ved en anledning. Barken var også et norsk seilskip etter å ha blitt innkjøpt og brukt av norske rederier i årene mellom 1896 og 1910. | 13,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Larix_olgensis | 2023-02-04 | Larix olgensis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Furufamilien', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Nær truede arter på IUCNs rødliste', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Olgalerk (Larix olgensis, eller Larix gmelinii var. olgensis, kinesisk 黄花落叶松 huang hua luo ye song) er en art eller en variant av bartrær i lerkeslekta innenfor furufamilien. Den anerkjennes ikke av alle forskere som egen art, og kan være en variant av mongollerk (Larix gmelinii).
Treet blir 25-35 meter høyt og stammen inntil 100 cm tykk, nålene er 2-3 cm lange og mørkegrønne. Konglene er 18-25 mm store. Arten (varianten) er sårbar for utryddelse.
Arten vokser i det østligste Sibir, rundt Olgabukta i Japanhavet, og nedover i det nordlige Nord-Korea samt delstaten Heilongjiang i det nordøstre Kina. Den vokser i høydene 500–1800 moh.
| Olgalerk (Larix olgensis, eller Larix gmelinii var. olgensis, kinesisk 黄花落叶松 huang hua luo ye song) er en art eller en variant av bartrær i lerkeslekta innenfor furufamilien. Den anerkjennes ikke av alle forskere som egen art, og kan være en variant av mongollerk (Larix gmelinii).
Treet blir 25-35 meter høyt og stammen inntil 100 cm tykk, nålene er 2-3 cm lange og mørkegrønne. Konglene er 18-25 mm store. Arten (varianten) er sårbar for utryddelse.
Arten vokser i det østligste Sibir, rundt Olgabukta i Japanhavet, og nedover i det nordlige Nord-Korea samt delstaten Heilongjiang i det nordøstre Kina. Den vokser i høydene 500–1800 moh.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Larix olgensis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Larix olgensis hos The International Plant Names Index
(en) Larix olgensis hos Tropicos | | rødlistereferanse=}} | 13,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diana_Norman | 2023-02-04 | Diana Norman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forfattere', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Personer fra Torquay'] | Diana Norman (født 25. august 1933, død 27. januar 2011) var en britisk forfatter og journalist som skrev historiske romaner og sakprosa. Under forfatternavnet Ariana Franklin skrev hun en rekke romaner om den fiktive patologen Adelia Aguilar fra middelalderen. Diana Norman var gift med filmkritikeren Barry Norman.
Norman bodde i Hertfordshire, England sammen med sin ektemann Barry Norman som hun hadde to døtre med. Etter å ha arbeidet som journalist i lokale aviser i Devon og London ble hun i en alder av tyve år den yngste journalist i det som en gang var Fleet Street, Londons klassiske avisgate. Ved siden av sitt forfatterskap arbeidet Diana Norman som frilansjournalist.
Hun skrev historiske romaner, sakprosa og biografier.
| Diana Norman (født 25. august 1933, død 27. januar 2011) var en britisk forfatter og journalist som skrev historiske romaner og sakprosa. Under forfatternavnet Ariana Franklin skrev hun en rekke romaner om den fiktive patologen Adelia Aguilar fra middelalderen. Diana Norman var gift med filmkritikeren Barry Norman.
Norman bodde i Hertfordshire, England sammen med sin ektemann Barry Norman som hun hadde to døtre med. Etter å ha arbeidet som journalist i lokale aviser i Devon og London ble hun i en alder av tyve år den yngste journalist i det som en gang var Fleet Street, Londons klassiske avisgate. Ved siden av sitt forfatterskap arbeidet Diana Norman som frilansjournalist.
Hun skrev historiske romaner, sakprosa og biografier.
== Romaner ==
=== Som Diana Norman ===
Fitzempress' Law (1980)
King of the Last Days (1981)
The Morning Gift (1985)
Daughter of Lîr (1988)
Pirate Queen (1991)
The Vizard Mask (1994)
Shores of Darkness (1996)
Blood Royal (1998)
A Catch of Consequence (2002)
Taking Liberties (2003)
The Sparks Fly Upward (2006)
=== Som Ariana Franklin ===
City of Shadows (2006)
Mistress of the Art of Death (2007)
The Death Maze (UK), som The Serpent's Tale i USA (2008)
Relics of the Dead (UK), som Grave Goods i USA (2009)
=== Sakprosa ===
The Stately Ghosts of England (1963, 1977)
Road from Singapore (1970, 1979)
Terrible Beauty: Life of Constance Markievicz, 1868-1927 (1987)
Taking Liberties (2003)
== Priser ==
2007: Flintyxan, for Dödens mästarinna (Mistress of the Art of Death)
2007: The Ellis Peters Historical Award, for Mistress of the Art of Death
2008: The Sue Feder Historical Mystery Award, for Mistress of the Art of Death
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Transworld Publishers
rbooks from The Random House Group
Biografi av Diana Norman hos BookBrowse
Ariana Franklin hos Helen Heller Agency | | fsted = | 13,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABHawkthornbank%C2%BB | 2023-02-04 | «Hawkthornbank» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske barker', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1889', 'Kategori:Språkvask 2022-03'] | Barken «Hawkthornbank» var bygget i Port Glasgow i 1889 som en tremastet bark av stål. Den målte 1369 tonn brutto.
Den ble innkjøpt av J.A. Henschien, Lillesand i 1910 og dermed var under norsk flagg fram til 1916. I dette året ble barken solgt til Alex Prebensen, Risør, som videresolgte den til den danske skipsreder Henckel, Kalundborg i Danmark. Skipsrederen hadde opprettet Kalundborg Skibsværft i det samme året, og deretter anskaffet seg flere seilskip. Som i Norge hadde Danmark også tatt fordel av den første verdenskrigen som nøytrale nasjoner med tilgjengelige kapasitet på frakt til sjøs.
Men «Hawkthornbank» var ikke lenge under det danske flagget, den ble senket av en tysk ubåt i april 1917.
Brutto tonnasje: 1.369 tonn.
| Barken «Hawkthornbank» var bygget i Port Glasgow i 1889 som en tremastet bark av stål. Den målte 1369 tonn brutto.
Den ble innkjøpt av J.A. Henschien, Lillesand i 1910 og dermed var under norsk flagg fram til 1916. I dette året ble barken solgt til Alex Prebensen, Risør, som videresolgte den til den danske skipsreder Henckel, Kalundborg i Danmark. Skipsrederen hadde opprettet Kalundborg Skibsværft i det samme året, og deretter anskaffet seg flere seilskip. Som i Norge hadde Danmark også tatt fordel av den første verdenskrigen som nøytrale nasjoner med tilgjengelige kapasitet på frakt til sjøs.
Men «Hawkthornbank» var ikke lenge under det danske flagget, den ble senket av en tysk ubåt i april 1917.
Brutto tonnasje: 1.369 tonn.
== Litteratur ==
Norske seilskuter 2. bind, Fredhøis Forlag A/S, 1933 | Barken «Hawkthornbank» var bygget i Port Glasgow i 1889 som en tremastet bark av stål. Den målte 1369 tonn brutto. | 13,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Feuerwerker | 2023-02-04 | Albert Feuerwerker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | Albert Feuerwerker er en emeritert amerikansk professor og sinolog.
Feuerwerker tok doktorgrad i historie og østasiatiske språk ved Harvard University i 1957. Han begynte ved University of Michigan som associate professor i 1959. Professor Feuerwerkers forskningstyngdepunkt er innen moderne kinesisk historie og økonomisk historie.
Han ble emeritert i 1996.
| Albert Feuerwerker er en emeritert amerikansk professor og sinolog.
Feuerwerker tok doktorgrad i historie og østasiatiske språk ved Harvard University i 1957. Han begynte ved University of Michigan som associate professor i 1959. Professor Feuerwerkers forskningstyngdepunkt er innen moderne kinesisk historie og økonomisk historie.
Han ble emeritert i 1996.
== Verker i utvalg ==
China's Early Industrialization; Sheng Hsuan-huai (1844–1916) and Mandarin Enterprise. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1958.
The Chinese Economy, 1912–1949. Ann Arbor: University of Michigan Press, 1968
History in Communist China, MIT Press, 1968
The Chinese Economy, Ca. 1870-1911 (Michigan Papers in Chinese Studies No. 5), University of Michigan, 1969
Chinese Communist Studies of Modern Chinese History, med Sally Cheng, Harvard University Press, Cambridge, MA, 1970
Rebellion in Nineteenth-Century China, (Michigan Monographs in Chinese Studies), Center for Chinese Studies, 1975
The Foreign Establishment in China in the Early Twentieth Century, Ann Arbor (Michigan), 1976
State and Society in Eighteenth-Century China: the Ch'Ing Empire in Its Glory, (Michigan Monographs in Chinese Studies), 1976 ISBN 0892640278
Economic trends in the Republic of China, 1912-1949, (Michigan Papers in Chinese Studies 31), University of Michigan. Center for Chinese Studies, Ann Arbor, 1977 ISBN 0892640316
Chinese Social and Economic History From the Song to 1900: Report of the American Delegation to a Sino-American Symposium, Beijing, 26 October-1 Nov., by Sino-American Symposium On Chinese Social And Economic History, Center for Chinese Studies, University of Michigan, 1982 ISBN 0892640456
The Cambridge History of China: Republican China 1912-1949, del 2, redigert sammen med John King Fairbank, Cambridge: 1986
The Cambridge History of China: Volume 8, The Ming Dynasty, 1368–1644, del 2, redigert sammen med Denis Twitchett og John King Fairbank, Cambridge: 1998
== Referanser == | Albert Feuerwerker er en emeritert amerikansk professor og sinolog. | 13,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABWestern_Monarch%C2%BB | 2023-02-04 | «Western Monarch» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske fullriggere', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1875', 'Kategori:Språkvask 2022-03'] | Fullriggeren «Western Monarch» var bygget som et jernskip i Barrow, Storbritannia i 1875. Den målte 1397 tonn brutto. Som de fleste større seilskipene i tiden mot slutten på 1800-tallet var «Western Monarch» et utsøkt seilskip med falske svartemalte kanonporter på hvitt bånd langs siden og svart reling mot værdekket mellom poopen som var gitt hvalryggdekk, på akterskipet og fordekket eller bakk som på engelsk kaltes «fo´csle».
Den var bygget av skipsverftet Barrow Shipbuilding Company på vegne av rederiet «Royal Exchange Shipping Company» og sjøsatt den 21. august 1875. Fullriggeren ble tatt i bruk for kolonifarten med passasjertransport til New Zealand og Australia fra om desember 1875, ført av kaptein Watson. Fra Gravesend i England hadde Watson ført sitt skip til Brisbane, Australia i 85 dager, under den andre reisen tok det 76 dager til Bluff på New Zealand, og den tredje reisen til Wellington tok 85 dager.
«Western Monarch» var solgt til Robert Thomas & Co av Criccieth og Liverpool i 1888. Den ble deretter innkjøpt av L. Lydersen, Sundet, Staubø (nå i Arendal kommune) i 1899. Fullriggeren ble overtatt i 1911 av slektningen N.A. Lydersen som senere solgt den i 1913. Den var under norsk flagg i årene 1899 til 1913 i fjorten år. Den ble solgt til utlandet, og så bruk under den første verdenskrigen som et lekterfartøy under navnet «Derg». I 1957 hadde den tidlige fullriggeren kommet til Limerick på Irland.
Brutto tonnasje: 1 397 tonn
Netto tonnasje: 1 385 tonn
Lengde: 237,0 engelsk fot
Bredde: 37,2 engelsk fot
Dypgang: 22,2 engelsk fot
| Fullriggeren «Western Monarch» var bygget som et jernskip i Barrow, Storbritannia i 1875. Den målte 1397 tonn brutto. Som de fleste større seilskipene i tiden mot slutten på 1800-tallet var «Western Monarch» et utsøkt seilskip med falske svartemalte kanonporter på hvitt bånd langs siden og svart reling mot værdekket mellom poopen som var gitt hvalryggdekk, på akterskipet og fordekket eller bakk som på engelsk kaltes «fo´csle».
Den var bygget av skipsverftet Barrow Shipbuilding Company på vegne av rederiet «Royal Exchange Shipping Company» og sjøsatt den 21. august 1875. Fullriggeren ble tatt i bruk for kolonifarten med passasjertransport til New Zealand og Australia fra om desember 1875, ført av kaptein Watson. Fra Gravesend i England hadde Watson ført sitt skip til Brisbane, Australia i 85 dager, under den andre reisen tok det 76 dager til Bluff på New Zealand, og den tredje reisen til Wellington tok 85 dager.
«Western Monarch» var solgt til Robert Thomas & Co av Criccieth og Liverpool i 1888. Den ble deretter innkjøpt av L. Lydersen, Sundet, Staubø (nå i Arendal kommune) i 1899. Fullriggeren ble overtatt i 1911 av slektningen N.A. Lydersen som senere solgt den i 1913. Den var under norsk flagg i årene 1899 til 1913 i fjorten år. Den ble solgt til utlandet, og så bruk under den første verdenskrigen som et lekterfartøy under navnet «Derg». I 1957 hadde den tidlige fullriggeren kommet til Limerick på Irland.
Brutto tonnasje: 1 397 tonn
Netto tonnasje: 1 385 tonn
Lengde: 237,0 engelsk fot
Bredde: 37,2 engelsk fot
Dypgang: 22,2 engelsk fot
== Litteratur ==
Norske seilskuter 2. bind, Fredhøis Forlag A/S, 1933
== Eksterne lenker ==
Western Monarch, an emigrant ship built at Barrow-in-Furness | Fullriggeren «Western Monarch» var bygget som et jernskip i Barrow, Storbritannia i 1875. Den målte 1397 tonn brutto. | 13,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Quai_d%E2%80%99Orsay | 2023-02-04 | Quai d’Orsay | ['Kategori:7. arrondissement i Paris', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske myndigheter', 'Kategori:Gater og plasser i Paris', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For sigarmerket, se Quai d'Orsay (sigar).Quai d'Orsay er en kai i Paris, en del av Seines venstre bredd, og den gaten som løper langs med den.
Frankrikes utenriksdepartement ligger på Quai d'Orsay nr 37, og fransk UD kalles derfor metonymisk gjerne «Quai d'Orsay». Hovedbygningen ble påbegynt i 1844 og stod ferdig rundt 1855.
| For sigarmerket, se Quai d'Orsay (sigar).Quai d'Orsay er en kai i Paris, en del av Seines venstre bredd, og den gaten som løper langs med den.
Frankrikes utenriksdepartement ligger på Quai d'Orsay nr 37, og fransk UD kalles derfor metonymisk gjerne «Quai d'Orsay». Hovedbygningen ble påbegynt i 1844 og stod ferdig rundt 1855.
== Litteratur ==
Jacques Hillairet: Dictionnaire historique des rues de Paris. Ed. de Minuit, Paris 1963, ISBN 2-7073-0092-6.
Jean Colson: Dictionnaire des Monuments de Paris. Hervas, Paris 1992, ISBN 2-903118-66-3.
== Eksterne lenker ==
Officiell websted om ministeriebygningen | thumb|250px|Quai d'Orsay - utenriksdepartementets hovedbygning | 13,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABSemiramis%C2%BB | 2023-02-04 | «Semiramis» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Forliste skip', 'Kategori:Norske barker', 'Kategori:Sjøfart i Rogaland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1876', 'Kategori:Ths. S. Falck'] | SS «Semiramis» er det største seilskipet som har blitt bygd i Stavanger, som en bark som målte 1018 netto registertonn.
Strømstenens Verft, som lå nordvest for Badedammen, hadde bygd 14 store skip fra 1866 til 1877 under ledelse av skipsbyggmestrene Christian og Rasmus Hærem. SS «Semiramis», som ble bygget av tre, hadde tre master og stor seilføring. Skipet ble sjøsatt i 1876 og var et dyrt prosjekt for det lokale rederiet ledet av Ths. S. Falck i Stavanger. Byggingen kostet 278 000 kroner, som var en stor sum på slutten av 1800-tallet.
På reisen fra Pensacola til Rio de Janeiro forulykket SS «Semiramis» og måtte forlates den 13. oktober 1896 ved hjelp av en lokal skonnert som hentet besetningen på 16 mann og fraktet dem til New York. Skipet ble senere observert drivende og det ble dermed stukket i brann for å fjerne vraket.
| SS «Semiramis» er det største seilskipet som har blitt bygd i Stavanger, som en bark som målte 1018 netto registertonn.
Strømstenens Verft, som lå nordvest for Badedammen, hadde bygd 14 store skip fra 1866 til 1877 under ledelse av skipsbyggmestrene Christian og Rasmus Hærem. SS «Semiramis», som ble bygget av tre, hadde tre master og stor seilføring. Skipet ble sjøsatt i 1876 og var et dyrt prosjekt for det lokale rederiet ledet av Ths. S. Falck i Stavanger. Byggingen kostet 278 000 kroner, som var en stor sum på slutten av 1800-tallet.
På reisen fra Pensacola til Rio de Janeiro forulykket SS «Semiramis» og måtte forlates den 13. oktober 1896 ved hjelp av en lokal skonnert som hentet besetningen på 16 mann og fraktet dem til New York. Skipet ble senere observert drivende og det ble dermed stukket i brann for å fjerne vraket.
== Litteratur ==
Norske seilskuter 2. bind, Fredhøis Forlag A/S, 1933
== Eksterne lenker ==
Skipsverft og reperbaner, Stavanger Arkivert 11. januar 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 2013
Bark Semiramis, Sjøhistorie Besøkt 02.07.19
Semi ramis, Digital Museum Besøkt 02.07.19 | SS «Semiramis» er det største seilskipet som har blitt bygd i Stavanger, som en bark som målte 1018 netto registertonn. | 13,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helios | 2023-02-04 | Helios | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Greske guder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Solguder', 'Kategori:Språkvask 2021-11'] | Helios (gresk: Ἥλιος, Hēlios «sol»; latinisert som Helius; Ἠέλιος på homerisk gresk) er solguden og personifiseringen av solen i gresk mytologi. Han er i henhold til Hesiod sønn av titanene Hyperion og Theia og bror til Selene (månen) og Eos (morgengryet).
Hver dag kjører han over himmelen, fra øst til vest, i en vogn som blir trukket av fire hester. Om natten seiler han på sin båt på Okeanos, den brede og evig rullende strømmen utenfor jordskiva, tilbake til sitt utgangspunkt. Helios ble framstilt som en vakker ung mann med flagrende hår dannet av solstråler som stod som en krone eller glorie om hodet på ham. I De homeriske hymnene sies det at Helios kjører en hestetrukket vogn av gull, og Pindaros snakker om Helios’ «brann-raske gangere». Senere ble hestene gitt beslektede navn: Pyrois, Aeos, Aethon, og Flegon. I romersk mytologi var Helios' motstykke guden Sol. I den romerske keisertiden ble Helios Romerrikets hovedguddom, ofte identifisert med keiseren selv. Kristendommens siste kamp mot det gamle hedenskapet ble i virkeligheten ført mot Helios.Navnet på grunnstoffet helium er avledet av solgudens navn.
| Helios (gresk: Ἥλιος, Hēlios «sol»; latinisert som Helius; Ἠέλιος på homerisk gresk) er solguden og personifiseringen av solen i gresk mytologi. Han er i henhold til Hesiod sønn av titanene Hyperion og Theia og bror til Selene (månen) og Eos (morgengryet).
Hver dag kjører han over himmelen, fra øst til vest, i en vogn som blir trukket av fire hester. Om natten seiler han på sin båt på Okeanos, den brede og evig rullende strømmen utenfor jordskiva, tilbake til sitt utgangspunkt. Helios ble framstilt som en vakker ung mann med flagrende hår dannet av solstråler som stod som en krone eller glorie om hodet på ham. I De homeriske hymnene sies det at Helios kjører en hestetrukket vogn av gull, og Pindaros snakker om Helios’ «brann-raske gangere». Senere ble hestene gitt beslektede navn: Pyrois, Aeos, Aethon, og Flegon. I romersk mytologi var Helios' motstykke guden Sol. I den romerske keisertiden ble Helios Romerrikets hovedguddom, ofte identifisert med keiseren selv. Kristendommens siste kamp mot det gamle hedenskapet ble i virkeligheten ført mot Helios.Navnet på grunnstoffet helium er avledet av solgudens navn.
== Etymologi ==
Gresk ἥλιος er en betegnelse på solen som kommer fra urindoeuropeiske *seh₂u-el, et ord som er beslektet med latinsk sol, sanskrit surya, angelsaksisk swegl, norrønt sól, walisisk haul og avestisk hvar.Helios' døtre ble kalt heliadene. Den greske solguden hadde flere tilnavn, som over tid i en del tilfeller ble betraktet som adskilte guddommer assosiert med solen. Mest kjent er Apollon, som Helios ble nært assosiert med, og tidvis identifisert med. Blant disse er Hyperion (superus, «høyt opp»), Elektor (av ukjent opprinnelse, ofte oversatt som «strålende», særskilt i kombinasjonen Elektor Hyperion), Faëton («strålen), Hekatos (av Apollon, også Hekatebolos, «langtskytende», det vil si solens stråler forstått som piler).
Diodorus Siculus fra Sicilia rapporterte at når kaldeerne i sørlige Mesopotamia henvendte seg direkte til Kronos (Saturn), tiltalte de ham som Helios, eller solen, og Siculus forklarte at dette var fordi Saturn var den mest synlige av planetene.
== I mytologien ==
På sin vei over himmelvelvingen ser Helios alt som skjer på jorden. Det var Helios som fortalte Demeter at hennes datter var blitt bortført av Hades. Derfor var grekernes mest pålitelige og bindende ed, den som ble sverget i Helios' og Gaias navn.Helios hadde et godt forhold til Zevs som ga ham øya Rhodos, der han ble særskilt dyrket også i historisk tid. Øyas innbyggere reiste derfor en enorm statue til hans ære ved innløpet til havnen i byen Rhodos; statuen ble kjent som «kolossen på Rhodos», og var et av verdens syv underverker.
Guden Okeanos ga sin datter Perse, en av okeanidene, til Helios som hustru. Med henne fikk han barna Aietes (far til Medeia), Kirke (trollkvinnen som Odyssevs hadde et sørgelig og langvarig bekjentskap med), og Pasifaë («den vidt-skinnende», som ble mor til Minotauros). Han hadde også barna Perses, Faethusa («strålende») og Lampetia («skinnende»).Den best kjente fortellingen som involverte Helios er om hans sønn Faëton (avledet av hans epitet og født av Klymene) som forsøkte å kjøre Helios' vogn, men mistet kontroll over den og satte jorden i brann. Om Zevs ikke hadde handlet ved å kaste sin lysstråle mot Faëton og drepe ham, ville alle mennesker på jorden ha omkommet.
Helios ble tidvis omtalt med epitetet Panoptes («den altseende»). I fortellingen om hallen til Alkinoos i Odysseen (viii.300ff.) gikk Afrodite, Hefaistos' hustru, i hemmelighet til sengs med krigsguden Ares, men den altseende Helios kunne se dem og fortalte Hefaistos hva han hadde sett. Hefaistos fanget de to elskede i et ubrytelig nett som han hadde smidd, og viste dem fram for alle gudene til spott og skam.
I tolvte sang av Odysseen gikk Odyssevs og hans overlevende mannskap i land på øya Trinakia (gresk: Θρινακία, Trinakíā), som var et hellig sted viet Helios og hvor hans hellige okser beitet:
Derefter når du Trinakias ø. Der beiter på vangen solgudens tallrike okser og trivelig småfe. Syv er hans bølingers tall; syv sauflokker har han på øen, alle på femti fortrinlige dyr. Skjønt de ikke får avkom, minker dog ei deres tall. De gjetes av tvinne gudinner, begge de hårfagre nymfer Lampétia og Faetusa, døtre av Helios, høyhetens sønn, og den fagre Neaira. Da deres verdige mor hadde født dem og fostret dem kjærlig, sendte hun dem fra sitt hjem til Trinakias ø i det fjerne. Der skal de tjene sin far og gjete hans sauer og okser.
Odyssevs advarte sine menn mot å begå helligbrøde, men da de begynte å mangle mat, drepte mannskapet en del av oksene og spiste dem. Helios’ døtre fortalte om det til sin far, som gikk til Zevs med et ultimatum: enten måtte Zevs fjerne mannskapet til Odyssevs fra øya, eller så ville Helios trekke solen ned i underverden og la den skinne der. Zevs ødela skipet med sin lynstråle og drepte hele mannskapet, unntatt Odyssevs.
På et gresk vasemaleri opptrer Helios mens han rir over havet i koppen til offertripoden i Delfi, som synes å være en referanse til solen. Athenaios beretter i sitt verk Deipnosophistæ at i timen ved solnedgang kravler Helios opp av en stor gyllen kopp hvor han passerer fra hesperidene lengst i vest i landet til aithiops, de mørkhudede folkene (i Etiopia), som han passerer i de mørkeste timene av døgnet. Da Herakles i sitt tiende storverk reiste i vesterled til Erytheia for å hendte kyrne til Geryon, måtte han krysse den libyske ørken, men ble så frustrert av den stekende varmen at hans skjøt en pil mot Helios, solen. I samme øyeblikk innså Herakles sin store feil og helligbrøde, og ba heftig om unnskyldning. Helios var høvisk og tilga ham, og ga ham så den gylne koppen som han benyttet for å seile over havene hver natt, fra vest til øst, ettersom han beundret Herakles’ handlinger. Med denne hjelpen kom helten fram til Erytheia.
== Helios og Apollon ==
Helios har Apollon, lysets gud, som motstykke blant de olympiske gudene. Apollon har de individuelle, åndelige egenskapene som Helios mangler. Helios ble tidvis også identifisert med Apollon. Walter Burkert observerte at «Ulike navn kan referere til samme vesen, eller de kan være bevisst likestilt, som i tilfellet med Apollon og Helios.» Hos Homer er Apollon klart identifisert som en annen, adskilt gud, en gud som kan spre pest og har en bue av sølv, ikke gull, og ingen trekk som solgud.
Den eldste sikre referansen til Apollon som identifisert med Helios opptrer i de bevarte fragmentene av Evripides’ drama Faëton (ca. 420 f.Kr.) i en tale mot slutten (fr 781 N²) hvor Klymene, mor til Faëton klager over at Helios har ødelagt hennes barn, at Helios som menneskene med rette kaller Apollon (Apollon er her underforstått å bety Apollon «ødeleggeren»).
Ved hellenistisk tid hadde Apollon blitt nært forbundet med solen i kulten. Foebos (gresk: Φοῖβος, «klart, skinnende»), den epitetet som oftest ble gitt til Apollon, ble senere benyttet av latinske poeter for den romerske solguden Sol. Identifikasjonen hadde blitt vanlig i filosofiske tekster og opptrer i skriftene til Parmenides, Empedokles, Plutark og Krates fra Theben og andre, foruten også i en del orfiske tekster. I teksten Katasterismoi (Καταστερισμοί, «Plasseringer blant stjernene»), tilskrevet en Pseudo-Eratosthenes, omtales Orfeus i seksjon 24: «Men etter å ha dratt ned til Hades grunnet sin hustru og etter han så hva som var der, fortsatte han ikke dyrkelsen av Dionysos, som han var kjent for, men han mente at Helios var den største av alle guder, Helios som han også tiltalte som Apollon...»Klassisk latinske poeter benyttet også Phoebus som et tilnavn for solguden, hvorfra det ble en vanlig referanse i senere europeisk poesi til Phoebus og hans vogn som metafor for solen, men i særskilte instanser i myten er Apollon og Helios holdt adskilt. Solguden, sønn av Hyperion, med sin solvogn, skjønt ofte kalt Foebos («skinnende»), er ikke kalt Apollon, unntatt i målbevisste og utradisjonelle identifiseringer. Til tross for disse identifiseringene ble Apollon aldri beskrevet av greske poeter som kjørende med solvognen slik som det ble vanlig blant latinske poeter. Derfor er Helios fortsatt kjent som solguden.
== Helios-kulten ==
Helios-kulten eller soldyrkelsen hadde en gang vært alminnelig og rådende blant folket i den førgreske kulturen, i henhold til L.R. Farnell, «men svært få av samfunnene i den senere historiske perioden opprettholdt den som en innflytelsesrik faktor i statsreligionen.» De attiske kildene tenderer å gi et uunngåelig athensk skjevhet på antikkens greske religion, og «ingen athener kunne bli forventet å dyrke Helios eller Selene,» observerte John Burnet, «men han kunne tenke på dem som guder, ettersom Helios var den største guden på Rhodos og Selene ble dyrket på Elis.» James A. Notopoulos betraktet Burnets skille som kunstig: «Å tro på eksistensen av gudene involverer anerkjennelse av dyrkelse [av dem].» Aristofanes’ drama Freden (421 f.Kr.) setter dyrkelsen av Helios og Selene i kontrast med de mer vesentlige tolv olympiske gudene, som de representative gudene til perserne (sammenlign med persiske Hvare-khshaeta, «den strålende sol», og månegudinnen Mah), noe som antyder at Helios og Selene var guder av mindre betydning for antikkens grekere.Helios hadde en kult på Korints akropolis, som geografen Pausanias merket seg, men den største kulten synes uten tvil å ha vært på øya Rhodes hvor det synes som det eneste sted hvor Helios hadde en dominerende og betydningsfull kult, og med et spektakulært rite hvor et firspann, en vogn trukket av fire hester, ble drevet over en avgrunn og ned i havet og således med overtoner av Faëtons forfatning. Deres årlige idrettsleker ble holdt Helios’ ære. Kolossen på Rhodos var dedisert til solguden.
Imidlertid synes som om dorerne æret Helios, således var det en spredt kult for solguden på det greske fastlandet. Spredningen av kulter på steder som Sikyon, Argos, Ermioni, Epidauros og Lakonia, og Helios’ hellige kyr ved Matapan, synes å antyde at guddommen hadde en plass, om ikke alene, så som en del av dorernes religion, sammenlignet med andre steder i antikkens Hellas. Det er også mulig at det var dorerne som importerte hans kult til Rhodos.I Platons Staten, er Helios, solen, det symbolsk avkommet til ideen om det gode.
== Usil, den etruskiske Helios ==
Den etruskiske solguden ble kalt Usil, og han hadde en tilsvarende posisjon i etruskisk mytologi som Helios hadde hos antikkens grekere. Navnet Usil finnes på Piacenzas lever, en religiøs bronsegjenstand formet som leveren til en sau og dekket med etruskiske inskripsjoner. Ved siden av Usils navn finner man navnet til måneguden Tiur. Han opptrer også mens han stiger opp fra havet med en ildkule i begge sine utstrakte hender på et gravert etruskisk bronsespeil i sen arkaisk stil. På etruskiske speil i klassisk stil opptrer han med en glorie (rund lysrefleks).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Burkert, Walter (1982): Greek Religion, nyutgivelse 1987 Harvard University Press, ISBN 9780674362819
Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, nyutgivelse 1980 Thames & Hudson, ISBN 978-0500270486
Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Oslo: Pax forlag, ISBN 82-530-2769-9
Schauenburg, Konrad (1955): Helios: Archäologisch-mythologische Studien über den antiken. Heidelberg: Mann.
Smith, William (1873): «He'lios», Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. London. | SS «Helios» var en norskbygd bark bygget av tre i Grimstad for J.A. | 13,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABSamuel_Hansen%C2%BB | 2023-02-04 | «Samuel Hansen» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Norske fullriggere', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1875'] | «Samuel Hansen» var en britiskbygd fullrigger av jern, bygget i 1875 i Sunderland, for emigrantfart til Australia, best kjent som «Hesperides» for den britiske sjøhistorien.
«Hesperides» var et veldig fint fullrigget skip på 1330 registertonn bygget av verftet Messrs Short Brothers på vegne av rederiet Messrs John Patton, jun., og Co. som solgt deres tjenester til myndighetene i sørlige Australia. Den første frakten på emigrantfarten var på 396 passasjerene sammen med en besetning på 47 mann under kaptein Upton.
Fullriggeren ble innkjøpt til Norge av Henr. Hansen, Lillesand fra London i 1904, men hadde ikke vært under norsk flagg i mer enn fire år. Under slep fra Lillesand til Fredrikstad strandet den ved Torbjørnskjær og ble ødelagt nyttårsaften 1908.
| «Samuel Hansen» var en britiskbygd fullrigger av jern, bygget i 1875 i Sunderland, for emigrantfart til Australia, best kjent som «Hesperides» for den britiske sjøhistorien.
«Hesperides» var et veldig fint fullrigget skip på 1330 registertonn bygget av verftet Messrs Short Brothers på vegne av rederiet Messrs John Patton, jun., og Co. som solgt deres tjenester til myndighetene i sørlige Australia. Den første frakten på emigrantfarten var på 396 passasjerene sammen med en besetning på 47 mann under kaptein Upton.
Fullriggeren ble innkjøpt til Norge av Henr. Hansen, Lillesand fra London i 1904, men hadde ikke vært under norsk flagg i mer enn fire år. Under slep fra Lillesand til Fredrikstad strandet den ved Torbjørnskjær og ble ødelagt nyttårsaften 1908.
== Litteratur ==
Norske seilskuter 2. bind, Fredhøis Forlag A/S, 1933
== Eksterne lenker ==
The sailing of the «Hesperides» in 1875 | «Samuel Hansen» var en britiskbygd fullrigger av jern, bygget i 1875 i Sunderland, for emigrantfart til Australia, best kjent som «Hesperides» for den britiske sjøhistorien. | 13,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cashel | 2023-02-04 | Cashel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tipperary'] | Cashel (irsk Caiseal Mumhan, noe som betyr «Steinfestningen i Munster») er en by i grevskapet Tipperary i sørlige innlandet av Irland. Det er også erkebispesete for den romersk-katolske kirke (skjønt dens katedral ligger i Thurles) og bispesete for den anglikanske kirke (som også er biskop av Ossory og således er bosatt i Kilkenny. Befolkningen er på 2 936 (1996).Byen ligger rett ved motorvegen M8 mellom Dublin til Cork. Cashel er særlig kjent for Rock of Cashel (Cashels festning), et sted som består av en kirke i ruiner og festningsverker, og var tidligere setet for kongene i Munster (se Mumu) i flere hundre år før den normanniske invasjon av Irland.
| Cashel (irsk Caiseal Mumhan, noe som betyr «Steinfestningen i Munster») er en by i grevskapet Tipperary i sørlige innlandet av Irland. Det er også erkebispesete for den romersk-katolske kirke (skjønt dens katedral ligger i Thurles) og bispesete for den anglikanske kirke (som også er biskop av Ossory og således er bosatt i Kilkenny. Befolkningen er på 2 936 (1996).Byen ligger rett ved motorvegen M8 mellom Dublin til Cork. Cashel er særlig kjent for Rock of Cashel (Cashels festning), et sted som består av en kirke i ruiner og festningsverker, og var tidligere setet for kongene i Munster (se Mumu) i flere hundre år før den normanniske invasjon av Irland.
== Historie ==
Cashels festning, som byen under har oppstått på grunn av, er en isolert høyde befestet med kalkstein, som stiger rett opp fra en bred og fruktbar slettet som er kalt for Golden Vale (Den gylne dal). Toppen av denne forhøyningen er kronet av en gruppe med bemerkelsesverdige ruiner. Denne hovedstaden fra oldtiden har mistet sin betydning og på grunn av det har også befolkningen falt til under 3000 mennesker. Opprinnelig var stedet kjent som Fairy Hill (Fehøyden) eller irsk Sid-Druim, og var i førkristen tidsalder en bygdeborg eller festning for «Eóganachta», som er oldtidsirsk for etterkommerne av høvdingene eller kongene i Munster. På irsk betyr eller innebærer «Caiseal» en form sirkelrundt steinfestning og finnes også i stedsnavn andre steder på Irland. Lebor na gCeart (Book of Rights eller Boken med rettene gir hentydningen at navnet er avledet fra «Cais-il», det vil si «tributtstein», ettersom stammene i Munster betalte tributt ved Cashels festning. Her reiste Conall Corc, bestefaren til Óengus mac Nad Froích (den første kristne konge i Munster), en festning på toppen av berget og Cashel ble således hovedstaden i Munster. Som i Tara og Armagh hadde det et hoff og ved tiden til sankt Patrick av Irland hevdet Cashel overhøyhet over alle kongelige borger i provinsen da Óengus hersket som konge av Cashel.På 300-tallet grunnla Eóganachta-klanen deres hovedstad på og rundt fjellet. I tiden etter styrte kongene av Munster herfra. Etter sigende skal sankt Patrick ha kristnet og døpt Cashels tredje konge, Óengus, men det er mer sannsynlig at det må ha vært Palladius, Irlands første biskop. I 977 ble Dál gCais’ tronraner Brian Boru kronet her som den første konge av Cashel og Munster på fem hundre år som ikke kom fra Eóganachta-klanen. I 1101 ga hans etterkommer kong Muircheartach Ua Briain stedet til biskopen av Limerick og som også nektet det for all evighet til klanen MacCarthy, seniordelen av Eóganachta. Biskopene hadde en kjent skole ved Cashel, og sendte derfra prester til over halve Europa, særlig Regensburg i Tyskland, hvor de hadde deres eget kloster som ble kalt for Skotteklosteret (tysk Schottenkloster), da scotti betydde gælere enten de kom fra Irland eller Skottland.
Ved kirkemøtet i Cashel (se Laudabiliter) i 1172 aksepterte de irske biskopene til at kong Henrik II av England hadde overherredømme over Irland, som lord av Irland, da dette hadde fått godkjennelse hos pave Alexander III, den første og eneste pave som var engelsk.
I 1647 i løpet av den irsk forbundskrig ble Cashel stormet og herjet av engelske parlamentssoldater under ledelse av Murrough O'Brien, 1. jarl av Inchiquin, en irsk-protestantisk adelsmann. Anslagsvis over 1000 irsk-katolske soldater og sivile, blant annet flere prominente prester, ble drept i løpet av angrepet og det påfølgende massakren (se Herjingen av Cashel).
== Referanser ==
== Se også ==
Cashel kirkeruin
== Eksterne lenker ==
Cashel Town Council
Artikkel i Catholic Encyclopedia
The Archdiocese of Cashel and Emly | Cashel (irsk Caiseal Mumhan, noe som betyr «Steinfestningen i Munster») er en by i grevskapet Tipperary i sørlige innlandet av Irland. Det er også erkebispesete for den romersk-katolske kirke (skjønt dens katedral ligger i Thurles) og bispesete for den anglikanske kirke (som også er biskop av Ossory og således er bosatt i Kilkenny. | 13,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taiwansypress | 2023-02-04 | Taiwansypress | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Taiwansypress eller edelsypress, også kalt Formosasypress (Chamaecyparis formosensis, kinesisk 紅檜/红桧 hong gui) er en art av bartrær innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Den vokser bare på Taiwan i 1 000-2 900 meters høyde. Hele treet er giftig. Den må ikke forveksles med Chamaecyparis taiwanensis, som antakelig er en underart eller variant av japansk solsypress.
Arten blir 55-60 meter høy, og kjennes på den rødbrune, trevlaktige barken og den tykke, massive stammen på inntil 7 meter diameter. Den har flate, vifteaktige bladskudd på 1–3 mm, som sitter parvis og er skjellaktige. Unge skudd har mer nålaktige blader, inntil 4–8 mm lange. De er myke og blågrønne. Frøkonglene modner på 7-8 måneder, og inntil 12 X 8 mm store. De 8-16 skjellene på konglen er parvis satt, og modnes om høsten.
Taiwansypress har inntil 12 mm lange kongler med 8-16 skjell, og skiller seg nesten bare gjennom dette ifra den svært like arten ertesypress (Chamaecyparis pisifera) som har inntil 8 mm lange kongler og bare 6-10 kongleskjell.
Hele treet er giftig. Arten er sårbar for utryddelse på grunn av hogst for bruk i bygging av templer
| Taiwansypress eller edelsypress, også kalt Formosasypress (Chamaecyparis formosensis, kinesisk 紅檜/红桧 hong gui) er en art av bartrær innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Den vokser bare på Taiwan i 1 000-2 900 meters høyde. Hele treet er giftig. Den må ikke forveksles med Chamaecyparis taiwanensis, som antakelig er en underart eller variant av japansk solsypress.
Arten blir 55-60 meter høy, og kjennes på den rødbrune, trevlaktige barken og den tykke, massive stammen på inntil 7 meter diameter. Den har flate, vifteaktige bladskudd på 1–3 mm, som sitter parvis og er skjellaktige. Unge skudd har mer nålaktige blader, inntil 4–8 mm lange. De er myke og blågrønne. Frøkonglene modner på 7-8 måneder, og inntil 12 X 8 mm store. De 8-16 skjellene på konglen er parvis satt, og modnes om høsten.
Taiwansypress har inntil 12 mm lange kongler med 8-16 skjell, og skiller seg nesten bare gjennom dette ifra den svært like arten ertesypress (Chamaecyparis pisifera) som har inntil 8 mm lange kongler og bare 6-10 kongleskjell.
Hele treet er giftig. Arten er sårbar for utryddelse på grunn av hogst for bruk i bygging av templer
== Eksterne lenker ==
(en) Taiwansypress i Encyclopedia of Life
(en) Taiwansypress i Global Biodiversity Information Facility
(en) Taiwansypress hos NCBI
(en) Taiwansypress hos The International Plant Names Index
(en) Taiwansypress hos Tropicos
(en) Kategori:Chamaecyparis formosensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chamaecyparis formosensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chamaecyparis formosensis – detaljert informasjon på Wikispecies | Taiwansypress eller edelsypress, også kalt Formosasypress (Chamaecyparis formosensis, kinesisk 紅檜/红桧 hong gui) er en art av bartrær innenfor dvergsypresslekten i sypressfamilien (Cupressaceae). Den vokser bare på Taiwan i 1 000-2 900 meters høyde. | 13,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.