url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjelketverrsnitt
|
2023-02-04
|
Bjelketverrsnitt
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Håndverk', 'Kategori:Klassisk mekanikk']
|
Bjelketverrsnitt er en projeksjon (et bilde) av en bjelke sett i et plan kun langs z- og y-aksen. Lengdeaksen, x-aksen, er innover i planet. Forskjellige typer bjelker har mange ulike tverrsnitt. Ofte kommer navnet på bjelketyper av tverrsnittet, som f.eks. H-, T- og I-bjelker. Hvilket tverrsnitt en bjelke har betyr mye i forhold til hvilke laster den kan oppta (hvor mye vekt den tåler).
Tverrsnitt er en viktig faktor i fasthetslære og bjelkedeformasjon.
På en dagligdags måte kan bjelketverrsnitt forklares slik: Et bjelketversnitt av en to-tom-fire (48x98mm) er et rektangel på 48 ganger 98 millimeter. Et tverrsnitt av en rørformet bjelke er en sirkel.
|
Bjelketverrsnitt er en projeksjon (et bilde) av en bjelke sett i et plan kun langs z- og y-aksen. Lengdeaksen, x-aksen, er innover i planet. Forskjellige typer bjelker har mange ulike tverrsnitt. Ofte kommer navnet på bjelketyper av tverrsnittet, som f.eks. H-, T- og I-bjelker. Hvilket tverrsnitt en bjelke har betyr mye i forhold til hvilke laster den kan oppta (hvor mye vekt den tåler).
Tverrsnitt er en viktig faktor i fasthetslære og bjelkedeformasjon.
På en dagligdags måte kan bjelketverrsnitt forklares slik: Et bjelketversnitt av en to-tom-fire (48x98mm) er et rektangel på 48 ganger 98 millimeter. Et tverrsnitt av en rørformet bjelke er en sirkel.
|
Bjelketverrsnitt er en projeksjon (et bilde) av en bjelke sett i et plan kun langs z- og y-aksen. Lengdeaksen, x-aksen, er innover i planet.
| 12,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hard_Rock_Caf%C3%A9_Manchester
|
2023-02-04
|
Hard Rock Café Manchester
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Hard Rock Cafe', 'Kategori:Restauranter i Storbritannia', 'Kategori:Serveringssteder i Manchester']
|
Hard Rock Café Manchester er en del av en amerikansk restaurantkjede. Den holder til i den irske hovedstaden, men det finnes lignende restauranter spredt over hele verden. Hver restaurant har en unik fremtoning, med musikalske klenodier fra verdensberømte artister, samt mange fra landets egne artister. Selve kjeden ble etablert i 1971, mens restauranten i Manchester ble åpnet 12. september 2000. Beliggenhet er sentralt i byen, ved Printworks, Europas første urbane underholdningssenter. Den ligger ca. 100 meter fra den 60 meter høye «Manchester Eye», like ved det enorme Arnedale Shopping Centre. I taket på lokalet henger det en kjempestor modell av en gitar.
|
Hard Rock Café Manchester er en del av en amerikansk restaurantkjede. Den holder til i den irske hovedstaden, men det finnes lignende restauranter spredt over hele verden. Hver restaurant har en unik fremtoning, med musikalske klenodier fra verdensberømte artister, samt mange fra landets egne artister. Selve kjeden ble etablert i 1971, mens restauranten i Manchester ble åpnet 12. september 2000. Beliggenhet er sentralt i byen, ved Printworks, Europas første urbane underholdningssenter. Den ligger ca. 100 meter fra den 60 meter høye «Manchester Eye», like ved det enorme Arnedale Shopping Centre. I taket på lokalet henger det en kjempestor modell av en gitar.
== Mest prestisjefylte klenodier ==
Arctic Monkeys' kostymer til videotakketalen under BRIT Awards i 2007.
Brev fra George Harrison til Stuart Sutcliffe datert til 1960.
En tekanne som var eid av John Lennon
Liam Gallaghers gitar
Natasha Bedingfields kostyme under Grammy Awards i 2007.
Elvis Presleys skjorte, som han fikk av en fan.
Paul Stanleys gitar.
Jakken til Roger Taylor i Queen.
Elton Johns dress.
Trommesettet til Mitch Mitchell som spilte i «The Jimi Hendrix Experience».
== Se også ==
Hard Rock Café for mer generell informasjon om kjeden.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hard Rock Cafe, Manchester – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
== Bilder ==
Klikk på bildene for større versjoner.
|
Hard Rock Café Manchester er en del av en amerikansk restaurantkjede. Den holder til i den irske hovedstaden, men det finnes lignende restauranter spredt over hele verden.
| 12,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bahrains_Grand_Prix_2009
|
2023-02-04
|
Bahrains Grand Prix 2009
|
['Kategori:2000-årene i Bahrain', 'Kategori:2009 i Asia', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahrains Grand Prix', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2009']
|
Bahrains Grand Prix 2009 var et Formel 1-løp arrangert den 26. april 2008 på Bahrain International Circuit. Det var det fjerde løpet i Formel 1-sesongen 2009.
|
Bahrains Grand Prix 2009 var et Formel 1-løp arrangert den 26. april 2008 på Bahrain International Circuit. Det var det fjerde løpet i Formel 1-sesongen 2009.
== Klassifisering ==
Biler som bruker KERS er markert med *
=== Kvalifisering ===
Noter til tabellen:
Note 1: Adrian Sutil fikk en straff på tre plasser på startgriden for å ha hindret Mark Webber under kvalifiseringen.
=== Løpet ===
== Stillingen i mesterskapene etter løpet ==
Merk: Kun de øverste fem plasseringene er tatt med for hver av de to mesterskapene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2009 Bahrain Grand Prix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Bahrain
| 12,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lianyun
|
2023-02-04
|
Lianyun
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Jiangsu']
|
Lianyun (kinesisk: 连云区; pinyin: Liányún Qū) er et bydistrikt i den kinesiske provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Lianyungang.
Det har et areal på 506 km² og teller 180.000 innbyggere (2004).
|
Lianyun (kinesisk: 连云区; pinyin: Liányún Qū) er et bydistrikt i den kinesiske provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Lianyungang.
Det har et areal på 506 km² og teller 180.000 innbyggere (2004).
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 310 begynner her, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
|
Lianyun (kinesisk: 连云区; pinyin: Liányún Qū) er et bydistrikt i den kinesiske provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Lianyungang.
| 12,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wuzhong_(Suzhou)
|
2023-02-04
|
Wuzhong (Suzhou)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Jiangsu', 'Kategori:Suzhou']
|
Wuzhong (kinesisk: 吴中区; pinyin: Wúzhōng Qū) er et bydistrikt i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Suzhou i provinsen Jiangsu.
Det har et areal på 672 km² og teller 540 000 innbyggere (2004).
|
Wuzhong (kinesisk: 吴中区; pinyin: Wúzhōng Qū) er et bydistrikt i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Suzhou i provinsen Jiangsu.
Det har et areal på 672 km² og teller 540 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside
|
Wuzhong (kinesisk: 吴中区; pinyin: Wúzhōng Qū) er et bydistrikt i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Suzhou i provinsen Jiangsu.
| 12,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xishan_(Wuxi)
|
2023-02-04
|
Xishan (Wuxi)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Jiangsu']
|
Xishan (kinesisk: 锡山区; pinyin: Xīshān Qū) er et bydistrikt som tilhører byprefekturet Wuxi i den kinesiske provinsen Jiangsu.
Det har et areal på 454 km² og teller 430 000 innbyggere (2004).
|
Xishan (kinesisk: 锡山区; pinyin: Xīshān Qū) er et bydistrikt som tilhører byprefekturet Wuxi i den kinesiske provinsen Jiangsu.
Det har et areal på 454 km² og teller 430 000 innbyggere (2004).
== Administrative enheter ==
Xishan består av de åtte storkommunene Dōngtíng, Anzhèn, Yángjiān, Hóngshān, Ehú, Dōngběi Táng, Xīběi og Dōnggǎng.
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside
|
Xishan (kinesisk: 锡山区; pinyin: Xīshān Qū) er et bydistrikt som tilhører byprefekturet Wuxi i den kinesiske provinsen Jiangsu.
| 12,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Sick%E2%80%99s_Sense_(album)
|
2023-02-04
|
The Sick’s Sense (album)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:End of Green-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10']
|
The Sick's Sense er det sjette albumet fra det tyske bandet End of Green.
Albumet ble utgitt av Silverdust Records i august 2008. Den begrensede utgaven av albumet inneholder bonus-CD-en The Sickoustic EP med fem akustiske versjoner av gamle og en ny sang.
|
The Sick's Sense er det sjette albumet fra det tyske bandet End of Green.
Albumet ble utgitt av Silverdust Records i august 2008. Den begrensede utgaven av albumet inneholder bonus-CD-en The Sickoustic EP med fem akustiske versjoner av gamle og en ny sang.
== Sporliste ==
«Dead City Lights» – 4:42
«Killhoney» – 4:57
«Anthem for a New Wave» – 3:09
«Hurter» – 5:36
«Die Lover Die» – 4:37
«Let Sleeping Gods Lie» – 5:40
«My Crying Veins» – 6:41
«Pain Hates Me» – 3:40
«The Sickness Crown» – 4:32
«Ghostdance» – 3:09
«Sunday Mourning» – 5:50
«Bury Me Down (The End)» – 4:51
=== The Sickoustic EP (Bonus-CD) ===
«Tragedy Insane» (akustisk)
«Melanchoholic» (akustisk)
«Hurter» (akustisk)
«Demons» (akustisk)
«Everywhere» (akustisk)Produsert av Corni Bartells i Weltraumstudios, München
== Eksterne lenker ==
(en) The Sick's Sense på Discogs
(en) The Sick's Sense på MusicBrainz
|
The Sick's Sense er det sjette albumet fra det tyske bandet End of Green.
| 12,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waddesdon_Herreg%C3%A5rd
|
2023-02-04
|
Waddesdon Herregård
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Herregårder i England', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Storbritanniastubber', 'Kategori:Stubber 2018-11']
|
Waddesdon Herregård (Waddesdon Manor) er et gods i landsbyen Waddesdon, i Buckinghamshire, England. Godset er bygget i en nyrenessanse stil og inspirert av franske slott fra perioden mellom 1874 og 1889. Slottet ble bygget for Baron Ferdinand de Rothschild (1839–1898). Tegnet av den franske arkitekten Gabriel-Hippolyte Destailleur. I dag er slottet eid av National Trust.
|
Waddesdon Herregård (Waddesdon Manor) er et gods i landsbyen Waddesdon, i Buckinghamshire, England. Godset er bygget i en nyrenessanse stil og inspirert av franske slott fra perioden mellom 1874 og 1889. Slottet ble bygget for Baron Ferdinand de Rothschild (1839–1898). Tegnet av den franske arkitekten Gabriel-Hippolyte Destailleur. I dag er slottet eid av National Trust.
|
Waddesdon Herregård (Waddesdon Manor) er et gods i landsbyen Waddesdon, i Buckinghamshire, England. Godset er bygget i en nyrenessanse stil og inspirert av franske slott fra perioden mellom 1874 og 1889.
| 12,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haakon_VII%E2%80%99s_gate_(Stavanger)
|
2023-02-04
|
Haakon VII’s gate (Stavanger)
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Stavanger']
|
Haakon VII's gate (1–9, 2–8) er en av Stavangers paradegater. Den starter på Domkirkeplassen og får med Domkirken, Torget, Stavanger Skyline, Kongsgård, Kiellandshagen, Posthuset og ender med trappene opp mot Kleivå – Store trappegang og Lille trappegang.
Gata het lenge Vestre Bredevannsgate, og gikk fra Stavanger kirkegård ved Domkirken til krysset ved Olav Vs gate. Oppover mot Kleivå lå Fattigkirkegården, og opp til den gikk Kirkegårdsstredet som også ble kalt Fattigkirkegårdsstredet.
På 1960-tallet var det planer om å gjøre Haakon VII's gate til en virkelig stor paradegate med
avisoverskriftene "Vakrere enn Karl Johan" i Stavanger Aftenblad, men disse planene ble aldri virkelig realisert.
|
Haakon VII's gate (1–9, 2–8) er en av Stavangers paradegater. Den starter på Domkirkeplassen og får med Domkirken, Torget, Stavanger Skyline, Kongsgård, Kiellandshagen, Posthuset og ender med trappene opp mot Kleivå – Store trappegang og Lille trappegang.
Gata het lenge Vestre Bredevannsgate, og gikk fra Stavanger kirkegård ved Domkirken til krysset ved Olav Vs gate. Oppover mot Kleivå lå Fattigkirkegården, og opp til den gikk Kirkegårdsstredet som også ble kalt Fattigkirkegårdsstredet.
På 1960-tallet var det planer om å gjøre Haakon VII's gate til en virkelig stor paradegate med
avisoverskriftene "Vakrere enn Karl Johan" i Stavanger Aftenblad, men disse planene ble aldri virkelig realisert.
== Referanser ==
|
Haakon VII's gate (1–9, 2–8)Postens adressesøk er en av Stavangers paradegater. Den starter på Domkirkeplassen og får med Domkirken, Torget, Stavanger Skyline, Kongsgård, Kiellandshagen, Posthuset og ender med trappene opp mot Kleivå – Store trappegang og Lille trappegang.
| 12,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freddie_Sears
|
2023-02-04
|
Freddie Sears
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Colchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Coventry City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Crystal Palace FC', 'Kategori:Fotballspillere for Ipswich Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Scunthorpe United FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Ham United FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 27. november', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-08']
|
Frederick David «Freddie» Sears (født 27. november 1989) er en engelsk fotballspiller som spiller for Colchester United FC.
Han debuterte på førstelaget til West Ham United FC den 15. mars 2008 i et oppgjør mot Blackburn Rovers. Her ble han samtidig matchvinner da West Ham vant 2-1.
|
Frederick David «Freddie» Sears (født 27. november 1989) er en engelsk fotballspiller som spiller for Colchester United FC.
Han debuterte på førstelaget til West Ham United FC den 15. mars 2008 i et oppgjør mot Blackburn Rovers. Her ble han samtidig matchvinner da West Ham vant 2-1.
== Landslag ==
Sears har (per mars 2009) enda ikke spilt for Englands A-landslag, men han har spilt for U-19-laget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Freddie Sears – Transfermarkt
(en) Freddie Sears – WorldFootball.net
(en) Freddie Sears – Soccerbase.com
(en) Freddie Sears – Soccerway
(en) Freddie Sears – FBref
|
| kamper2 = 18| mål2 = 0
| 12,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Talang_2007
|
2023-02-04
|
Talang 2007
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Got Talent-serier', 'Kategori:TV-sesonger']
|
Sesong nr. 1 av Talang ble sendt på TV 4 i Sverige våren 2007. Dommere var Tobbe Blom, Hanna Hedlund og Bert Karlsson og programleder var Peppe Eng. Vinnerne ble buktaleren Cecilia Andrén og sjimpansen Totte som vant en million kroner.
|
Sesong nr. 1 av Talang ble sendt på TV 4 i Sverige våren 2007. Dommere var Tobbe Blom, Hanna Hedlund og Bert Karlsson og programleder var Peppe Eng. Vinnerne ble buktaleren Cecilia Andrén og sjimpansen Totte som vant en million kroner.
== Semifinalister ==
== Episoder ==
=== Episode 1 - Audition 1 (13. april 2007) ===
==== Dommernes stemmer ====
=== Episode 2 - Audition 2 (20. april 2007) ===
==== Dommernes stemmer ====
=== Episode 3 - Audition 3 (27. april 2007) ===
==== Dommernes stemmer ====
=== Episode 4 - Audition 4 (4. mai 2007) ===
==== Dommernes stemmer ====
=== Episode 5 - Semifinale 1 (11. mai 2007) ===
==== Dommernes stemmer ====
=== Episode 6 - Semifinale 2 (18. mai 2007) ===
==== Dommernes stemmer ====
=== Episode 7 - Semifinale 3 (25. mai 2007) ===
==== Dommernes stemmer ====
=== Wild cards (30. mai 2007) ===
Videre:
Slowmotion Phax (publikums valg)
Diamond Dogs (dommernes valg)
=== Episode 8 - Finale 1 (1. juni 2007) ===
==== Dommernes stemmer ====
== Se også ==
Talang:
Talang (TV-program)
Talang 2007 – vinner: Zillah & Totte
Talang 2008 – vinner: Zara Larsson
Talang 2009. vinner: Charlie Caper
Norske Talenter
Norske Talenter
Norske Talenter (sesong 1) – vinner: Erlend Bratland
Norske Talenter (sesong 2) – vinner: Quick
Norske Talenter (sesong 3)
Britain's Got Talent
Britain's Got Talent
Britain's Got Talent 2007 – vinner: Paul Potts
Britain's Got Talent 2008 – vinner: George Sampson
Britain's Got Talent 2009 – vinner: Diversity
America's Got Talent
|
Sesong nr. 1 av Talang ble sendt på TV 4 i Sverige våren 2007.
| 12,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugo_Boss
|
2023-02-04
|
Hugo Boss
|
['Kategori:1923 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Motehus', 'Kategori:Selskaper etablert i 1923', 'Kategori:Tyske industriselskaper']
|
Hugo Boss AG er et klesmerke med hovedsete i Metzingen i Tyskland. Boss spesialiserer seg på herreklær i den dyre prisklassen og er et av verdens ledende merker. Selskapet ble etablert i 1924 og er oppkalt etter sin grunnlegger, Hugo Ferdinand Boss (1885–1948). I 2013 hadde det 12 496 ansatte.
|
Hugo Boss AG er et klesmerke med hovedsete i Metzingen i Tyskland. Boss spesialiserer seg på herreklær i den dyre prisklassen og er et av verdens ledende merker. Selskapet ble etablert i 1924 og er oppkalt etter sin grunnlegger, Hugo Ferdinand Boss (1885–1948). I 2013 hadde det 12 496 ansatte.
== Historie ==
Firmaet ble grunnlagt i 1924 som fabrikk for arbeidsklær i småbyen Metzingen, i Landkreis Reutlingen, sør i Tyskland. De første årene var det rundt 20 ansatte og bedriften klarte akkurat å holde det gående. Bedriften produserte klær tilpasset de spesielle ønskene hos kundene lokalt. I 1931 begynte bedriften å produsere uniformer for NSDAP i liten skala, senere i større skala for alle de uniformerte grenene av nazistaten slik at Boss vokste til et mellomstort selskap. Hugo Boss personlig var medlem av NSDAP fra 1931. Boss spesialiserte seg på produksjon av uniformer til hæren, særlig etter at verneplikt ble innført i 1935 og behov for uniformer økte ytterligere. Boss' salg økte mye fra rundt 1936 og toppet seg i 1940-1941. De store bestillingene på uniformer kom særlig fra og med 1938. Bedriften tok i bruk tvangsarbeidere fra april 1940 da Boss og andre tekstilbedrifter satte opp et tog som fraktet kvinner fra Łódź (sentrum for tekstilindustrien i Polen) til Sør-Tyskland. Bedriften Boss hadde tilgang til arbeidskraft gjennom hele krigen. Fra 1942 begynte regimet å stramme inn på prisene betalt til produsentene for å redusere statens utgifter. En av Boss' tidlige kunder var tekstilforhandleren Rudolf Bern som skaffet Boss kontrakt på produksjon av brune skjorter til et lite parti i vekst, NSDAP (trolig fra 1928). Boss produserte klær til andre politiske partier, og uniformer til politiet og postverket. Bedriften gikk i realiteten konkurs under depresjonen og fikk i 1931 mulighet til å fortsette driften etter avtale med kreditorene. De svarte SS-uniformene ble utformet i 1932 av Walter Heck og SS-mannen, professor Karl Diebitsch. Boss medvirket ikke ved utformingen, men produserte uniformene for partiet. I 1940 hadde han 250 ansatte og var ikke en av de store leverandørene til nazistene. Fabrikkens tvangsarbeidere levde under elendige forhold. Fabrikken produserte før krigen brune skjorter, svarte SS-uniformer og uniformer til Hitlerjugend. Under krigen produserte bedriften særlig uniformer for hæren og for Waffen-SS. Hugo Ferdinand Boss ble selv medlem av NSDAP, nazipartiet, i 1931. Hugo Boss var en av mange tekstilbedrifter som solgte til nazistene og ikke blant de største, men Hugo Boss er den eneste som etter krigen ble et betydelig og internasjonalt kjent merkenavn.Faglærte arbeider foretrakk mer lukrative jobber innenfor våpenproduksjon og andre ingeniørfag. Dette bidro til knapphet på arbeidskraft i tekstilindustrien. Bedriften Hugo Boss tok i bruk tvangsarbeidere fra april 1940 og hadde på det meste 180 tvangsarbeidere, hvorav 40 franske krigsfanger og de fleste andre fra Polen. Byen Metzingen hadde på det meste 1240 tvangsarbeidere. Tvangsarbeiderne fra Polen ble skilt etter kjønn og kvinnene ble utplassert hos familier i byen. Mennene ble plassert i en egen leir for Hugo Boss.På 1930-taller besto selskapets ledelse utelukkende av nazister, slik at det mottok betydelige ordre fra SA, SS, Wehrmacht og HJ. Under Annen verdenskrig benyttet det seg i utstrakt grad av tvangsarbeidere i konsentrasjonsleire. Under de senere rettsoppgjørene ble Hugo Ferdinand Boss først klassifisert som «medskyldig», senere som «kollaboratør» (tysk: Mitläufer) i de nasjonalsosialistiske forbrytelsene og straffen redusert. Han ble først bøtelagt, mistet stemmeretten og fikk forbud mot å drive forretningsvirksomhet.
== Merker ==
Selskapets produkter markedsføres under tre varemerker, Boss Black for formelle, Boss Orange for mer uformelle og sportslige produkter og Boss Green for sportstøy. I tillegg omfatter konsernet datterselskapet Baldessarini for mer eksklusive produkter.
BOSS Black
BOSS Orange
BOSS Kidswear
HUGO
BOSS Home
BOSS Green
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hugo Boss – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Hugo Ferdinand Boss (født 8. juli 1885 i Metzingen i Tyskland, død 9.
| 12,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guru_Meditation
|
2023-02-04
|
Guru Meditation
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Commodore International', 'Kategori:Interne spøker', 'Kategori:Operativsystemer']
|
Guru Meditation er navnet på feilen som oppstod i tidlige versjoner av datamaskinen Commodore Amiga når maskinen kræsjet. Den tilsvarer blåskjermen i operativsystemene Microsoft Windows. Guru Meditation-feil forekommer også i Nintendo DS Homebrew-programmer.
|
Guru Meditation er navnet på feilen som oppstod i tidlige versjoner av datamaskinen Commodore Amiga når maskinen kræsjet. Den tilsvarer blåskjermen i operativsystemene Microsoft Windows. Guru Meditation-feil forekommer også i Nintendo DS Homebrew-programmer.
== Beskrivelse ==
Når en Guru Meditation vises, er alternativene å restarte ved å trykke på venstre museknapp eller starte ROMWack ved å trykke på høyre museknapp. (ROMWack er et lite debuggingsprogram som er innebygd i operativsystemet og som er tilgjengelig ved å koble til en 9600-biters terminal til seriellporten.)
Alarmen oppstod når det var en alvorlig feil på systemet. Hvis systemet ikke hadde mulighet til å hente seg inn igjen, kunne denne meldingen vises, selv på systemer med flere alvorlige feil. I ekstreme tilfeller kunne meldingen til og med vises selv om det ikke var noe ledig systemminne i det hele tatt.
Meldingsteksten var fullstendig ubegripelig for de fleste brukere. Bare svært teknisk skolerte Amiga-brukere kunne tyde meldingene. Brukere uten denne spesialkunnskapen ville ikke ha annet valg enn å lete etter en guru eller ganske enkelt starte maskinen på nytt og håpe det beste.
== Opprinnelse ==
Begrepet Guru Meditation Error var en intern spøk fra tidlig i Amigaens historie. Et av selskapets produkter var et joyboard, en spillkontroller som ligner på en joystick, men som man betjente med føttene, omtrent som et moderne Wii-balansebrett. Tidlig i utviklingen av Amiga-operativsystemet ble selskapets utviklere så frustrerte over alle kræsjene på systemet, at det som en avslapningsteknikk ble utviklet et spill der en person sitter med korslagte bein på joyboardet, omtrent som en indisk guru. Spilleren skulle holde seg helt i ro, og målet med spillet var å være urørlig så lenge som mulig. Hvis spilleren rørte seg, utløste det en "Guru Meditation Error".Feilen ble fjernet fra senere versjoner av Amiga ROM (Kickstart), men enkelte brukere valgte å patche den inn igjen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forklaring av Guru Meditation-koder
Joyboard-kontroller Arkivert 21. juli 2017 hos Wayback Machine.
Guru Meditation-guide på Amigahistory.co.uk
En simulering av effekten når en skadet diskett settes inn - mindre endringer har blitt gjort på bildene
|
Guru Meditation er navnet på feilen som oppstod i tidlige versjoner av datamaskinen Commodore Amiga når maskinen kræsjet. Den tilsvarer blåskjermen i operativsystemene Microsoft Windows.
| 12,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gea_Norvegica_Geopark
|
2023-02-04
|
Gea Norvegica Geopark
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bambles geografi', 'Kategori:Etableringer i 2008', 'Kategori:Europeiske geoparker', 'Kategori:Kragerøs geografi', 'Kategori:Larviks geografi', 'Kategori:Nomes geografi', 'Kategori:Porsgrunns geografi', 'Kategori:Siljans geografi', 'Kategori:Skiens geografi', 'Kategori:Vestfold og Telemarks geologi']
|
Gea Norvegica Geopark er en europeisk geopark som består av kommunene Larvik, Bamble, Kragerø, Nome, Porsgrunn, Siljan og Skien i Vestfold og Telemark fylke.
Gea Norvegica Geopark ble åpnet 16. juni 2008 av nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen på Mølen i Brunlanes. Parken i Vestfold og Telemark er den første av UNESCOs europeiske geoparker. Samme dag foretok Telemarks fylkesordfører Gunn Marit Helgesen åpning på Rognstranda i Telemark.
Hensikten med en geopark er formidling av geologiens betydning. Målgruppene er lokalbefolkningen, skoler og turister. Geoparken skal blant annet komme innbyggerne til gode gjennom å være en ressurs i småskala næringsutvkling, reiseliv, undervisning og lokal identitetsbygging.
Gea Norvegica Geopark er del av Europeisk nettverk av geoparker. Per begynnelsen av 2017 er det 69 geoparker i 23 land over hele Europa.En geopark skal ha et geologisk mangfold som er enestående i europeisk målestokk. For å oppnå status som en geopark skal det i tillegg vise hvordan de geologiske forutsetningene påvirker biologisk mangfold, landbruk, bosetning, industriutvikling, samferdsel og kultur i området.
Gea Norvegica Geopark er markert med brune henvisningsskilt langs E18 i Vestfold og Telemark, og det er satt opp en rekke informasjonstavler i området.
|
Gea Norvegica Geopark er en europeisk geopark som består av kommunene Larvik, Bamble, Kragerø, Nome, Porsgrunn, Siljan og Skien i Vestfold og Telemark fylke.
Gea Norvegica Geopark ble åpnet 16. juni 2008 av nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen på Mølen i Brunlanes. Parken i Vestfold og Telemark er den første av UNESCOs europeiske geoparker. Samme dag foretok Telemarks fylkesordfører Gunn Marit Helgesen åpning på Rognstranda i Telemark.
Hensikten med en geopark er formidling av geologiens betydning. Målgruppene er lokalbefolkningen, skoler og turister. Geoparken skal blant annet komme innbyggerne til gode gjennom å være en ressurs i småskala næringsutvkling, reiseliv, undervisning og lokal identitetsbygging.
Gea Norvegica Geopark er del av Europeisk nettverk av geoparker. Per begynnelsen av 2017 er det 69 geoparker i 23 land over hele Europa.En geopark skal ha et geologisk mangfold som er enestående i europeisk målestokk. For å oppnå status som en geopark skal det i tillegg vise hvordan de geologiske forutsetningene påvirker biologisk mangfold, landbruk, bosetning, industriutvikling, samferdsel og kultur i området.
Gea Norvegica Geopark er markert med brune henvisningsskilt langs E18 i Vestfold og Telemark, og det er satt opp en rekke informasjonstavler i området.
== Referanser ==
== Se også ==
Magma Geopark
Geotop
== Eksterne lenker ==
Europeisk Geopark Blant annet Geanor.no
Nettverket av europeiske Geoparker Europeangeoparks.org
|
Gea Norvegica Geopark er en europeisk geopark som består av kommunene Larvik, Bamble, Kragerø, Nome, Porsgrunn, Siljan og Skien i Vestfold og Telemark fylke.
| 12,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudomyrmecinae
|
2023-02-04
|
Pseudomyrmecinae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Pseudomyrmecinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Gruppen omfatter noe over 200 kjente arter fordelt på tre slekter.
|
Pseudomyrmecinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Gruppen omfatter noe over 200 kjente arter fordelt på tre slekter.
== Utseende ==
Små til middelsstore, slanke maur. Hodet er forholdsvis stort og avrundet, med nokså store fasettøyne (til maur å være). Kjevene er korte og robuste, med skarpe innerkanter. Thorax er nokså slank, petiolus består av to ledd. Der er gjerne svarte, rødgule eller en kombinasjon av de to fargene.
== Levevis ==
Pseudomyrmecinae lever i forholdsvis små kolonier og leter etter mat enkeltvis. De er kjent for å være temmelig aggressive og stikker lett. De er rovdyr, men tar også gjerne honningdogg og andre søte ting. Noen arter lever inne i hule torner på akasier, og bidrar til å beskytte disse mot beiting.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser (veps, maur og bier) (Hymenoptera)
underordenen stilkvepser, (Apocrita)
gruppe broddvepser, (Aculeata)
familien maur (Formicidae)
underfamilie Pseudomyrmecinae
slekten Pseudomyrmex Kempf, 1972 ca. 127 kjente arter
Myrcidris epicharis
slekten Tetraponera – ca. 86 kjente arter
== Litteratur ==
Bolton, B. 1995. A New General catalogue of the Ants of the World. Harvard University Press. 504 sider. ISBN 0-674-61514-X.
Hölldobler, B. og Wilson, E.O. 1994. Journey to the Ants. Belknap Press. ISBN 0-674-48525-4
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudomyrmecinae hos Fossilworks
(en) Pseudomyrmecinae hos ITIS
(en) Pseudomyrmecinae hos NCBI
(en) Kategori:Pseudomyrmecinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pseudomyrmecinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Tree Of Life: Pseudomyrmecinae Bilder
Antweb: Pseudomyrmecinae
|
* Myrcidris
| 12,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matthias_Georg_Monn
|
2023-02-04
|
Matthias Georg Monn
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1717', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister']
|
Matthias Georg Monn, døpenavn Johann Georg Mann, (1717–1750) var en innflytelsesrik østerriksk komponist, organist og musikkpedagog i overgangen mellom barokken og wienerklassisismen, en periode som kalles den wienske førklassisismen (ca. 1730 til 1760).
|
Matthias Georg Monn, døpenavn Johann Georg Mann, (1717–1750) var en innflytelsesrik østerriksk komponist, organist og musikkpedagog i overgangen mellom barokken og wienerklassisismen, en periode som kalles den wienske førklassisismen (ca. 1730 til 1760).
== Liv ==
Monn var sønn av kusken Jakob Mann og Katharina Päsching. Døpenavnet ble endret, sannsynligvis for å unngå forveksling med broren Johann Christoph (1726?–1782) som også var musiker og komponist.
Monn var i ung alder korgutt i Klosterneuburg ved Wien, seinere fikk han organistpost på samme sted, og tidligst fra 1738 var han førsteorganist ved Karlskirche i Wien. Stort mer er ikke dokumentert om livet hans.
Monns helse var svak hele livet og han døde av en «Lungl-Defect», sannsynligvis tuberkulose, bare 33 år gammel.
== Musikkhistorisk betydning ==
Ved siden av Georg Christoph Wagenseil, Leopold Mozart, Josef Starzer og andre samtidige komponister, dannet Monn en skole av østerrikske komponister som hadde studert kontrapunktikken til Johann Sebastian Bach og Johann Joseph Fux, men som også gjennomførte stilskiftet fra barokken til rokokkoens mindre stringent oppbygde og mer elegante musikk.
Monn og Wagenseil bygde ut sidetemaet og gjennomføringsdelen, noe som peker fram mot sonatesatsformen, og som ble en en viktig forutsetning for den første wienerskolen. Senere perfeksjonerte brødrene Michael og Joseph Haydn disse musikalske virkemidlene.
== Verk og autensitetsproblem ==
Verklista til Monn omfatter seksten symfonier, flere strykekvartetter, sonater, messer og verk for fiolin og cembalo eller pianoforte.
Autensiteten til Monns verk er ikke sikkert fastslått, da nesten alle er bevart som avskrifter fra 1780-årene og derfor kan stamme fra broren Johann Christoph Monn. Det er ikke en gang sikkert fastslått at «Johann Georg Mann», født 1717, faktisk er den samme personen som organisten Matthias Georg Monn som døde i 1750.
Arnold Schönberg transkriberte et av Monns cembaloverk for cello og gav det en fri bearbeiding.
== Referanser ==
== Kilder ==
Ingrid Schubert: «Monn (Mann), Brüder» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
Constantin von Wurzbach: «Mann, Mathias Georg.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 16. Del. Kaiserlich-königliche Hof- und Staatsdruckerei, Wien 1867, s. 378 f. (Innscanning).
(de) Uwe Harten: «Monn, Mathias Georg.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 38 f. (digitalisering).
== Eksterne lenker ==
(en) Fritt tilgjengelige noter av Monn i International Music Score Library Project
Matthias Georg Monn (1717-1750). Verk sortert etter musikkform, klassika.info
|
Matthias Georg Monn, døpenavn Johann Georg Mann, (1717–1750) var en innflytelsesrik østerriksk komponist, organist og musikkpedagog i overgangen mellom barokken og wienerklassisismen, en periode som kalles den wienske førklassisismen (ca. 1730 til 1760).
| 12,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olve_Askim
|
2023-02-04
|
Olve Askim
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske animatører', 'Kategori:Norske illustratører']
|
Olve Askim (født 2. november 1973) er en norsk animatør, illustratør og spillutvikler.
Olve Askim har arbeidet med flere videospill, animasjonsfilmer, spillefilmer og reklamefilmer. Han har også illustrert barnebøker, blant annet Ruben Eliassens Mare-serie og Endre Lund Eriksens Alvin Pang. Olve Askim var med å utvikle konseptdesign til Funcoms videospill The Secret World fra 2006 til 2009. Han har ellers blant annet jobbet hos Storm Studios, Gimpville og Qvisten Animation. Han ble nominert til Amandaprisen 2021 i klassen beste produksjonsdesign/scenografi for filmen Knutsen & Ludvigsen 2 - Det store dyret fra 2020.Olve Askim bor i Oslo.
|
Olve Askim (født 2. november 1973) er en norsk animatør, illustratør og spillutvikler.
Olve Askim har arbeidet med flere videospill, animasjonsfilmer, spillefilmer og reklamefilmer. Han har også illustrert barnebøker, blant annet Ruben Eliassens Mare-serie og Endre Lund Eriksens Alvin Pang. Olve Askim var med å utvikle konseptdesign til Funcoms videospill The Secret World fra 2006 til 2009. Han har ellers blant annet jobbet hos Storm Studios, Gimpville og Qvisten Animation. Han ble nominert til Amandaprisen 2021 i klassen beste produksjonsdesign/scenografi for filmen Knutsen & Ludvigsen 2 - Det store dyret fra 2020.Olve Askim bor i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Olve Askim i BIBSYS
Olve Askims blogg
|
Olve Askim (født 2. november 1973) er en norsk animatør, illustratør og spillutvikler.
| 12,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kollev%C3%A5g
|
2023-02-04
|
Kollevåg
|
['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Badeplasser i Vestland', 'Kategori:Bygder på Askøy', 'Kategori:Friluftsliv i Vestland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strender i Norge']
|
Kollevåg er et friluftsområde i Askøy kommune i Hordaland.
|
Kollevåg er et friluftsområde i Askøy kommune i Hordaland.
== Beliggenhet ==
Kollevåg har postadresse Hauglandshella, og ligger på vestsiden av Askøy mellom Tveit og Hanøy. Fra sjøen regnes området Kollevåg som lagunen som ligger innenfor Tussholmen. Selve friluftsområdet er på 680 dekar.
== Historie ==
På tidligere kart benyttes gjerne navnet Kolavåg, mens det nåværende navnet Kollevåg ble godkjent av Statens kartverk i 1973.
=== Søppelfylling ===
I perioden 1925 til 1975 fungerte Kollevåg som søppelfylling for Bergen kommune. Avfallet ble fraktet sjøveien. I 1979 startet arbeidet med å rehabilitere området og gjøre det om til et friluftsområde. En rekke tiltak ble gjort for å isolere og kapsle inn de store mengdene med avfall, slik at dette ikke skulle være til skade for miljøet eller til sjenanse for brukerne av området.
=== Friluftsområde ===
12. juni 1983 ble det nye friluftsområdet offisielt åpnet av miljøvernminister Rakel Surlien. Ytterligere utbedringer er gjort siden dengang, slik at området idag fremstår som en naturperle bestående av store strender av hvit skjellsand og grønne gressganger. Mange regner derfor Kollevåg som en av Norges beste badestrender. Det er også dedikert en strand for naturister.
== Lost Weekend ==
Musikkfestivalen Lost Weekend ble fra 2001 arrangert hver sommer i Kollevåg og frem til festivalen ble slått konkurs i 2011.
== Bergen Triathlon ==
I 2011 ble Bergen Triathlon arrangert i Kollevåg. Grunnet lav sjøtemperatur kunne ikke svømmedelen gjennomføres i strandområdet, men ble flyttet til Tveitevatnet.
== Referanser ==
|
Kollevåg er et friluftsområde i Askøy kommune i Hordaland.
| 12,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huishan
|
2023-02-04
|
Huishan
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Jiangsu']
|
Huishan (kinesisk: 惠山区; pinyin: Huìshān Qū) er et bydistrikt som tilhører byprefekturet Wuxi i den kinesiske provinsen Jiangsu.
Det har et areal på 327,12 km² og teller 388 957 innbyggere (2006).
|
Huishan (kinesisk: 惠山区; pinyin: Huìshān Qū) er et bydistrikt som tilhører byprefekturet Wuxi i den kinesiske provinsen Jiangsu.
Det har et areal på 327,12 km² og teller 388 957 innbyggere (2006).
== Kulturminner ==
Huishanzhen-forfedretempelet (Huishan zhen citang, 惠山镇祠堂), opprinnelig fra Sør- og norddynastienes tid, er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Eksterne lenker ==
Informasjonsside
|
thumb|Huishans gamleby i demringen
| 12,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolv_Erik_Ryssdal
|
2023-02-04
|
Rolv Erik Ryssdal
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra BI']
|
Rolv-Erik Stray Ryssdal (født 7. november 1962) er en norsk mediemann. Han er konsernsjef i Schibsted.
|
Rolv-Erik Stray Ryssdal (født 7. november 1962) er en norsk mediemann. Han er konsernsjef i Schibsted.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Han er sønn av Rolv Ryssdal og Signe Marie Stray Ryssdal og er bror til Anders Christian Stray Ryssdal og Kristine Ryssdal.
Ryssdal er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI. Han har også en MBA fra INSEAD i Frankrike.
== Schibsted ==
Ryssdal arbeidet i Schibsted fra selskapet ble børsnotert i 1991. I 1994 ble han finansdirektør i konsernet, og i 1997 fikk han tilsvarende stilling i svenske Aftonbladet. Han rykket deretter opp til stillingen som Aftonbladets øverste sjef, og i 2005 ble han administrerende direktør for avisen VG, som også er en del av Schibsted-gruppen. I perioden 2009-2018 var han øverste sjef for Schibsted-konsernet.
== Referanser ==
|
Rolv-Erik Stray Ryssdal (født 7. november 1962) er en norsk mediemann.
| 12,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8nnpytten
|
2023-02-04
|
Bjønnpytten
|
['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jevnakers geografi', 'Kategori:Ringerikes geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vikens geologi']
|
Bjønnpytten eller Bjønnputten er en 35 meter dyp dødisgrop som ligger på grensen mellom kommunene Ringerike og Jevnaker i [[Viken]], midt på det ganske flate terrenget på Eggemoen. Terrenget går bratt ned fra alle kanter og det er mye vegetasjon nede i gropa.
Eggemoen er et isranddelta som ble avsatt ved siste istid. Smelteelver dro med seg sand og grus og la det der Eggemoen ligger i dag.
|
Bjønnpytten eller Bjønnputten er en 35 meter dyp dødisgrop som ligger på grensen mellom kommunene Ringerike og Jevnaker i [[Viken]], midt på det ganske flate terrenget på Eggemoen. Terrenget går bratt ned fra alle kanter og det er mye vegetasjon nede i gropa.
Eggemoen er et isranddelta som ble avsatt ved siste istid. Smelteelver dro med seg sand og grus og la det der Eggemoen ligger i dag.
|
Bjønnpytten eller Bjønnputten er en 35 meter dyp dødisgrop som ligger på grensen mellom kommunene Ringerike og Jevnaker i Viken]], midt på det ganske flate terrenget på Eggemoen. Terrenget går bratt ned fra alle kanter og det er mye vegetasjon nede i gropa.
| 12,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trikkehallen_(Kjels%C3%A5s)
|
2023-02-04
|
Trikkehallen (Kjelsås)
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Nordre Aker', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Kulturminner i bydel Nordre Aker']
|
Trikkehallen er et tidligere sporvognsdepot på Kjelsås i Oslo. Stedet var opprinnelig endestasjon for Kjelsåsbanen, men har vært brukt til diverse ungdoms- og kulturtilbud i regi av bydel Nordre Aker siden november 2003.Blant aktivitetene som er eller har vært etter at stedet gjenåpnet i 2003 kan nevnes rockeverksted, filmklubb, ungdomsklubb, teaterøvelse og tegne- og malekurs for både barn og voksne.
|
Trikkehallen er et tidligere sporvognsdepot på Kjelsås i Oslo. Stedet var opprinnelig endestasjon for Kjelsåsbanen, men har vært brukt til diverse ungdoms- og kulturtilbud i regi av bydel Nordre Aker siden november 2003.Blant aktivitetene som er eller har vært etter at stedet gjenåpnet i 2003 kan nevnes rockeverksted, filmklubb, ungdomsklubb, teaterøvelse og tegne- og malekurs for både barn og voksne.
== Se også ==
Stovner Rockefabrikk
Trikkestallen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trikkehallen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Trikkehallen.no
|
thumb|Trikkehallen (2013).
| 12,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8rje_Kl%C3%A6boe_Eidissen
|
2023-02-04
|
Børje Klæboe Eidissen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02']
|
Børje Klæboe Eidissen (født 1972) er redaktør i Avisa Nordland i Bodø.
Han har tidligere vært journalist/nettredaktør i Nordlands Framtid, nettreporter i Dagbladet og journalist i Lofot-Tidende.
|
Børje Klæboe Eidissen (født 1972) er redaktør i Avisa Nordland i Bodø.
Han har tidligere vært journalist/nettredaktør i Nordlands Framtid, nettreporter i Dagbladet og journalist i Lofot-Tidende.
== Referanser ==
|
Børje Klæboe Eidissen (født 1972) er redaktør i Avisa Nordland i Bodø.
| 12,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Budapests_metro
|
2023-02-04
|
Budapests metro
|
['Kategori:1890-årene i Ungarn', 'Kategori:1896 i Europa', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Budapest', 'Kategori:Jernbane i Ungarn', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1896', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:T-banestubber', 'Kategori:Transport i Ungarn', 'Kategori:Undergrunnsbane i Europa']
|
Budapests undergrunnsbane (ungarsk: Budapesti metró) er verdens nest eldste T-banesystem (etter London) og ligger i Ungarns hovedstad Budapest. Byens første T-banelinje åpnet i 1896 og står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Totalt består undergrunnsnettet av fire linjer. De tre siste linjene åpnet i 1970, 1976 og 2014. Totalt har de fire linjene 52 stasjoner. Byggingen av en femte linje vil starte i 2019, i tillegg planlegges forlengelse av enkelte linjer.
|
Budapests undergrunnsbane (ungarsk: Budapesti metró) er verdens nest eldste T-banesystem (etter London) og ligger i Ungarns hovedstad Budapest. Byens første T-banelinje åpnet i 1896 og står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Totalt består undergrunnsnettet av fire linjer. De tre siste linjene åpnet i 1970, 1976 og 2014. Totalt har de fire linjene 52 stasjoner. Byggingen av en femte linje vil starte i 2019, i tillegg planlegges forlengelse av enkelte linjer.
== Nettverk ==
|
Budapests undergrunnsbane (ungarsk: Budapesti metró) er verdens nest eldste T-banesystem (etter London) og ligger i Ungarns hovedstad Budapest. Byens første T-banelinje åpnet i 1896 og står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
| 12,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst%C3%A5ret_2008
|
2023-02-04
|
Kunståret 2008
|
['Kategori:Kunst og kultur i 2008', 'Kategori:Kunstår']
|
Kunståret 2008 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 2008.
|
Kunståret 2008 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 2008.
== Hendelser ==
10. februar – Malerier til en verdi av over 100 millioner dollar, av Vincent van Gogh, Paul Cézanne, Edgar Degas og Claude Monet ble stjålet fra et museum i Zürich.
== Verk ==
== Utstillinger ==
== Priser og utmerkelser ==
Anders Jahres kulturpris
Hovedprisvinnere
Peter Opsvik, designer
Ulla-Mari Brantenberg, glasskunstner
Juniorprisvinnere
Daniel Rybakken, designer
Tuva Gonsholt, glasskunstner
Caldecott-medaljen – Brian Selznick, The Invention of Hugo Cabret
Doug Moran National Portrait Prize – Fiona Lowry
Eckersbergmedaljen
Henrik B. Andersen, bildehugger
Sophia Kalkau, bildehugger
Lilibeth Cuenca Rasmussen, bildehugger
Kasper Bonnén, maler
Rolf Schock Prize in Visual Arts – Mona Hatoum
Mark Leckey blir tildelt Turnerprisen og de andre nominerte var: Runa Islam, Goshka Macuga og Cathy Wilkes.
Skulptörförbundets Sergelstipendium: Roland Haeberlein
Thorvaldsenmedaljen: Erik Hagens, maler
Wynneprisen: Joanne Currie Nalingu for The river is calm
== Dødsfall ==
== Referanser ==
|
Kunståret 2008 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 2008.
| 12,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Takeoff
|
2023-02-04
|
Takeoff
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Typer av take-off og landing']
|
For rapperen, se Takeoff (rapper).
Takeoff (engelsk for å ta av) kan regnes som fasen fra et fly starter ved enden av rullebanen til det er i sikker flyhøyde (over minstehøyden), og er en del av et flys avgang fra en flyplass.
Før start skal det før dagens første flytur være gjort daglig inspeksjon (DI), motorsjekk og full oppstartsjekk. Dersom flyet har landet nettopp og skal ta en ny flytur kontrolleres at det er nok drivstoff, at høyderorstrim er satt til avgangsposisjon og at flaps er satt til avgangsposisjon, 10, 15 eller 20 grader.
Vindpølsene ved rullebanen skal kontrolleres for å unngå takeoff i medvind.
|
For rapperen, se Takeoff (rapper).
Takeoff (engelsk for å ta av) kan regnes som fasen fra et fly starter ved enden av rullebanen til det er i sikker flyhøyde (over minstehøyden), og er en del av et flys avgang fra en flyplass.
Før start skal det før dagens første flytur være gjort daglig inspeksjon (DI), motorsjekk og full oppstartsjekk. Dersom flyet har landet nettopp og skal ta en ny flytur kontrolleres at det er nok drivstoff, at høyderorstrim er satt til avgangsposisjon og at flaps er satt til avgangsposisjon, 10, 15 eller 20 grader.
Vindpølsene ved rullebanen skal kontrolleres for å unngå takeoff i medvind.
== Klarering/radiomelding ==
Ved kontrollerte flyplasser ber man om å få klarering til avgang og vindinformasjon fra flygeleder i tårnet.
Ved flyplasser med AFIS-tjeneste (flygeinformasjonstjeneste) gir flygeren beskjed om planlagt avgang og får informasjon om vind og om banen er klar.
Ved ukontrollerte flyplasser bør flygeren sende blindmelding på plassens radiofrekvens om at han tar av, hvilken rullebane/baneretning og hvor han skal. Dette er nyttig informasjon for andre flygere i nærheten av plassen.Når flygeren starter flyet bør han minne seg selv om rutine i tilfelle motorstans ved avgang.
Lande rett fram på banen om det er plass,
Under ca. 1000 fot: lande nesten rett fram i terrenget på mest mulig egnet sted,
Over ca. 1000 fot: svinge tilbake og lande på plassen.
== Akselerasjon ==
Under akselerasjonen bør det vurderes om akselerasjonen er normalt kraftig, eller om gassen skal trekkes tilbake for å stoppe flyet på rullebanen. Dårlig motorkraft eller øket rullemotstand kan gjøre det vanskelig å få flyet i lufta på forsvarlig vis. Rotasjonen av propellen og propelluftens virkning på vinger, flykropp og rorflater vil trekke flyet mot venstre. Derfor er det nødvendig å trykke en del høyre sideror under avgang.
Småfly har vingene så nær bakken og er lette så de flyr langs rullebanen i såkalt bakkeeffekt før de når hastighet for beste stigevinkel, da nesa løftes. Større fly har en egen hastighet da de «roterer» ved avgang og starter stigningen.
== Første stigning ==
Opp til 500 fot over banen flyr småflyene med beste stigevinkel, det vil si den hastigheten som gir en brattest vinkel oppover som er best for å komme over hindringer. Ved 500 fot trekkes flaps inn og hastigheten økes til beste stigehastighet som er hastigheten flyet raskest stiger med.
Da må man si at takeoff er ferdig.
== Referanser ==
== Se også ==
Landingsrunde
|
Takeoff (engelsk for å ta avtakeoff - Det Norske Akademis ordbok) kan regnes som fasen fra et fly starter ved enden av rullebanen til det er i sikker flyhøyde (over minstehøyden), og er en del av et flys avgang fra en flyplass.
| 12,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midt_i_sm%C3%B8r%C3%B8yet
|
2023-02-04
|
Midt i smørøyet
|
['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:NRK Barne-TV', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske barneprogrammer på TV', 'Kategori:Norske ungdomsprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK']
|
Midt i smørøyet er et norsk barne- og ungdomsprogram som gikk på NRK Fjernsynet/NRK1 lørdager fra 1988 til 1998. Programmet ble også kjent for seriene Borgen skole (som ble sendt i flere omganger tidlig fra 1988–91) og Asylet. Programmet var rettet mot barn fra 10 til 14 år.
Midt i smørøyet fikk prisen for beste barneprogram under Gullruten 1998.
Serien etterfulgte Blikkbåx og ble etterfulgt av Smørøyet.
|
Midt i smørøyet er et norsk barne- og ungdomsprogram som gikk på NRK Fjernsynet/NRK1 lørdager fra 1988 til 1998. Programmet ble også kjent for seriene Borgen skole (som ble sendt i flere omganger tidlig fra 1988–91) og Asylet. Programmet var rettet mot barn fra 10 til 14 år.
Midt i smørøyet fikk prisen for beste barneprogram under Gullruten 1998.
Serien etterfulgte Blikkbåx og ble etterfulgt av Smørøyet.
== Gjester ==
Tina Turner (11. november 1989)
Don Rosa (1991)
Jokke og Valentinerne (1991)
Spice Girls (9. november 1996)
Ingenting (21. desember 1996)
Glenn Tore Clausen (9. november 1996)
Tre små kinesere
== Programledere ==
== Innslag og serier ==
Deadline: En dramatisert tv-serie på fem episoder som ble sendt høsten 1988. Den handlet om skoleelevene Sindre, Charlotte, Halvor og Kaja som skulle ha arbeidsuke og ble utplasserte i en norsk boulevardavis. Barne ble spilt av Kjetil N. Solberg (Sindre), Pia Høien (Charlotte), Nikolai Moi (Halvor) og Guri Nyhaug (Kaja). Biroller ble spilt av Erik Hivju, Anneke von der Lippe, Asbjørn Toms og Anders Dahlberg. Regi: Hermann Gran.
== Bak serien ==
=== Prosjektledere ===
Susanne Lavik
Tone C. Rønning
=== Regi ===
Kalle Fürst
Grete Høien
Torunn Calmeyer Ringen
Tana Haugen
Anne Marie Nørholm
Kjersti Normann
Petter Fastvold
Erik Meyn
Ninja Benneche
Robert Stoltenberg
Hans Jacob Haugen
Mette Kristensen
Morten Fridstrøm
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Midt i smørøyet på Internet Movie Database
(no) Midt i smørøyet hos Filmfront
(no) Midt i smørøyet på NRK TV
|
Midt i mellom er et kortspill der utdeler stokker kortstokken godt før hver runde. Alle deltakere må legge et på forhånd avtalt beløp i potten for å være med på runden.
| 12,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_kaspiske_senkning
|
2023-02-04
|
Den kaspiske senkning
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kasakhstans geografi', 'Kategori:Silkeveien', 'Kategori:Sletter i Russland']
|
Den kaspiske senkning, eller Det kaspiske lavland (russisk: Прикаспийская низменность – Prikaspijskaja Nizmennost), er en lavtliggende sletteregion i Kasakhstan og Russland som ligger sør for den pontisk-kaspiske steppe og omslutter den nordligste delen av Det kaspiske hav. Den kaspiske senkning er en del av den større Aral-kaspiske senkning rundt Aralsjøen og Det kaspiske hav.
Senkningen er et av de største flate lavlandsområdene i Sentral-Asia, og dekker rundt 200 000 km². Elvene Volga og Ural renner gjennom senkningen før de munner ut i Det kaspiske hav via omfattende elvedeltaer med store våtmarksområder. Mesteparten av Rynørkenen ligger innenfor senkningen. Store deler av Den kaspiske senkning ligger under havnivå. Karagije, det laveste punktet i Kasakhstan på 132 meter under havnivå, ligger i senkningen. Mange geologer mener at Det kaspiske hav og senkningen ble dannet av tektoniske krefter.
Den nord-kaspiske senkning har et kontinentalt klima, og utgjør en del av halvørken-biomet. Området får gjennomsnittlig mindre enn 300 millimeter regn per år, og mindre enn 10 % av regionen er irrigert. I de østlige delene ligger store sumpområder.
Området har store olje- og gassreserver, og rørledninger for olje og naturgass krysser senkningen fra nord til sør og øst til vest. Deler av den gamle Silkeveien gikk gjennom dette området. De to største byene i senkningen er Astrakhan i Russland, og Atyrau i Kasakhstan. Foruten petroleumsvirksomheten blir området i dag mest brukt til husdyrhold.
Senkningen er også kjent for saltdomer, spesielt Volgograd-saltet, hvor domenes størrelse øker dramatisk ettersom man drar fra Rynørkenen mot Det kaspiske hav. Russiske satellittfoto har påvist enorme områder med saltdomer (rundt 1200) i Den kaspiske senkning i vest-Kasakhstan. En av domene, kalt Tsjelkar-avsetningen, dekker et areal på 3237 km², og er nesten 8 km dyp.Studier har vist at vannforurensning, som hovedsakelig kommer fra Volga, representerer en alvorlig trussel mot biologisk mangfold i senkningen.
|
Den kaspiske senkning, eller Det kaspiske lavland (russisk: Прикаспийская низменность – Prikaspijskaja Nizmennost), er en lavtliggende sletteregion i Kasakhstan og Russland som ligger sør for den pontisk-kaspiske steppe og omslutter den nordligste delen av Det kaspiske hav. Den kaspiske senkning er en del av den større Aral-kaspiske senkning rundt Aralsjøen og Det kaspiske hav.
Senkningen er et av de største flate lavlandsområdene i Sentral-Asia, og dekker rundt 200 000 km². Elvene Volga og Ural renner gjennom senkningen før de munner ut i Det kaspiske hav via omfattende elvedeltaer med store våtmarksområder. Mesteparten av Rynørkenen ligger innenfor senkningen. Store deler av Den kaspiske senkning ligger under havnivå. Karagije, det laveste punktet i Kasakhstan på 132 meter under havnivå, ligger i senkningen. Mange geologer mener at Det kaspiske hav og senkningen ble dannet av tektoniske krefter.
Den nord-kaspiske senkning har et kontinentalt klima, og utgjør en del av halvørken-biomet. Området får gjennomsnittlig mindre enn 300 millimeter regn per år, og mindre enn 10 % av regionen er irrigert. I de østlige delene ligger store sumpområder.
Området har store olje- og gassreserver, og rørledninger for olje og naturgass krysser senkningen fra nord til sør og øst til vest. Deler av den gamle Silkeveien gikk gjennom dette området. De to største byene i senkningen er Astrakhan i Russland, og Atyrau i Kasakhstan. Foruten petroleumsvirksomheten blir området i dag mest brukt til husdyrhold.
Senkningen er også kjent for saltdomer, spesielt Volgograd-saltet, hvor domenes størrelse øker dramatisk ettersom man drar fra Rynørkenen mot Det kaspiske hav. Russiske satellittfoto har påvist enorme områder med saltdomer (rundt 1200) i Den kaspiske senkning i vest-Kasakhstan. En av domene, kalt Tsjelkar-avsetningen, dekker et areal på 3237 km², og er nesten 8 km dyp.Studier har vist at vannforurensning, som hovedsakelig kommer fra Volga, representerer en alvorlig trussel mot biologisk mangfold i senkningen.
== Referanser ==
|
Den Aral-kaspiske senkning er et vidstrakt, lavtliggende sletteland i det sentrale og vestlige Asia og den sørøstligste delen av Europa. Det omfatter store deler av Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan, samt Russland, Aserbajdsjan og Iran.
| 12,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mitzi_Gaynor
|
2023-02-04
|
Mitzi Gaynor
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansere fra USA', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra USA av ungarsk opphav', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
|
Mitzi Gaynor (født Francesca Marlene de Czanyi von Gerber 4. september 1931 i Chicago) er en amerikansk skuespillerinne, sangerinne og danserinne.
|
Mitzi Gaynor (født Francesca Marlene de Czanyi von Gerber 4. september 1931 i Chicago) er en amerikansk skuespillerinne, sangerinne og danserinne.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Francesca Marlene de Czanyi von Gerber ble født 4. september 1931 i Chicago. Hennes far, Henry Gerber, var en ungarsk dirigent og musiker. Hennes mor, Pauline Fisher, var en tidligere danserinne.
Som barn begynte Gaynor å danse ballett. Hun flyttet etterhvert til California for å fortsette dansestudiene.
=== Karriere ===
Da Gaynor hadde sin første filmrolle i kortfilmen It's Your Health (1949), brukte hun navnet Mitzi Gerber. Året etter da hun spilte i sin første spillefilm, Tre må man være, hadde hun begynt å bruke artistnavnet Mitzi Gaynor.
Hun spilte en av hovedrollene i musikalen Show business (1954), som inkluderte musikk skrevet av Irving Berlin. Hun spilte også en av hovedrollene i musikalene Dans etter noter (1956) og Les Girls (1957). Gaynors største internasjonale suksess fikk hun da hun spilte hovedrollen i South Pacific, en filmatisering av den suksessfulle Broadway-musikalen med samme navn. Til tross for lunken mottakelse blant kritikerne ble filmen populær hos publikum. Gaynor ble nominert til Golden Globe for rolletolkningen sin.
Etter å ha spilt i komedien Penger og kjærlighet (1963), fokuserte hun i stedet på en karriere innen musikk. Hun holdt en rekke TV-sendte konserter utover 1960- og 1970-tallet. I tillegg spilte hun inn de to musikkalbumene Mitzi og Mitzi Gaynor Sings the Lyrics of Ira Gershwin. På 1980-tallet opptrådte Gaynor på nattklubber og konsertsteder over hele USA og Canada.
Gaynor turnerte i USA med sitt kritikerroste soloshow Razzle Dazzle: My Life Behind the Sequins fra 2009 og 2010, og deretter fra 2011.
=== Privatliv ===
Den 18. november 1954 giftet Gaynor seg med Jack Bean i San Francisco. Han var hennes personlige manager og produserte også flere av TV-konsertene hennes. De var gift frem til hans død 4. desember 2006.
== Filmografi (utvalg) ==
1952 – Vi er ikke gifte!
1954 – Show business
== Priser og nominasjoner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mitzi Gaynor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mitzi Gaynor – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mitzi Gaynor på Internet Movie Database
(sv) Mitzi Gaynor i Svensk Filmdatabas
(da) Mitzi Gaynor på Filmdatabasen
(da) Mitzi Gaynor på Scope
(fr) Mitzi Gaynor på Allociné
(en) Mitzi Gaynor på AllMovie
(en) Mitzi Gaynor hos Turner Classic Movies
(en) Mitzi Gaynor hos Rotten Tomatoes
(en) Mitzi Gaynor hos The Movie Database
(en) Mitzi Gaynor hos Internet Broadway Database
(en) Mitzi Gaynor på Discogs
(en) Mitzi Gaynor på MusicBrainz
(en) Mitzi Gaynor på Songkick
(en) Mitzi Gaynor på AllMusic
Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata
|
| aktive år = 1949–
| 12,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olaus_Johnsen
|
2023-02-04
|
Olaus Johnsen
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1830', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske eiendomsinvestorer', 'Kategori:Norske filantroper', 'Kategori:Personer fra Oslo']
|
Olaus Johnsen (født 5. november 1830, død desember 1892) var en av de mest aktive eiendomsutviklere og spekulanter i Christiania i perioden fra ca. 1860 og frem til sin død. Han kom fra svært enkle kår – hans far ser ut til å ha arbeidet som flyttemann, og kun ha eid hest og vogn – og hans farfar står omtalt som dagleier og «betler» (tigger) i fattigregisteret i Lier.
|
Olaus Johnsen (født 5. november 1830, død desember 1892) var en av de mest aktive eiendomsutviklere og spekulanter i Christiania i perioden fra ca. 1860 og frem til sin død. Han kom fra svært enkle kår – hans far ser ut til å ha arbeidet som flyttemann, og kun ha eid hest og vogn – og hans farfar står omtalt som dagleier og «betler» (tigger) i fattigregisteret i Lier.
== Tidlige liv ==
Av kirkeboken for Vår Frelsers kirke går det frem at Olaus Johnsen ble født 5. november 1830 og døpt 2. januar 1831 som sønn av dagleier Johan Olsen og hustru Sibylle Hansdatter, losjerende i smedarbeider Hansens gård på Hammersborg. Videre fortelles det at Olaus Johnsen utmerket seg med «særdeles god Kundskab» som konfirmant, og han fikk ifølge Christiania borgerrulle 3, s. 143, handelsbrev og fulle borgerrettigheter allerede som relativt ung mann, i 1855. Etter alt å dømme har han først slått seg opp som konfeksjonshandler, kanskje den første i byen. Han står nemlig oppført i skatteligningen av 1859 som «kledeshandler» – en helt ny tittel, til forskjell fra den vanlige «skredder».
== Eiendomsvirksomheten ==
Etter få år gikk imidlertid Johnsen inn i eiendomsvirksomhet, borgerrulle 3 viser at han alt 11. november 1863 sa opp handelsborgerskapet sitt. Dette synes å indikere at han nå var kommet på banen som byggherre. I folketellingen fra 1865 står han oppført med yrkesbetegnelsen «driver Byggeforetagender». I likhet med klesgjeskjeften skjønte og samspilte han også her med urbaniseringsbevegelsen: Den sterke økning av folketall ga en sterk økt etterspørsel etter nye boliger. Johnsen kjøpte tomter av noen av Oslos rikeste menn, som for eksempel Thomas Heftye og Thorvald Meyer. Disse tomtene lå ved Meyerløkka – området rett nedenfor det gamle Rikshospitalet. Meyer og Heftye ville at området skulle få en høy sosial status, og skjøtene fikk derfor klausuler som forbød arbeiderboliger eller støyende og illeluktende virksomhet. St. Olavs gate, og særlig St. Olavs plass, fikk da også fornem bebyggelse. Men det ser likevel ut til at de aller fornemste, med en del unntak, som for eksempel den adelige Fritz Wedel-Jarlsberg, valgte å bosette seg andre steder – som i Homansbyen og andre strøk omkring Slottet. Store deler av Meyerløkka fikk derved heller et middelklassepreg.
På Meyerløkka reiste Johnsen minst ni, kanskje enda flere, gårder. I 1860 kjøpte han Wessels gate 8, den første tomten som Meyer og Heftye solgte. Der lå fra før en gammel låve, skjevt plassert i forhold til det nye gatenettet, og Johnsen oppførte et bolighus som tilbygg til låven. Dette ble siden liggende som et gammeldags løkkehus helt til 1940-årene, og skilte seg sterkt ut fra leiegårdene som etterhvert skulle komme til å dominere strøket. Hans neste kjøp i 1865 var Wessels gate 15, hvor han oppførte den første leiegården på Meyerløkka, i 1999 flyttet til Norsk Folkemuseum. Deretter fulgte Wessels gate 11 (kjøpt 1868), Wessels gate 13 (kjøpt 1866), Wessels gate 16 (kjøpt 1867), Langes gate 1 (kjøpt 1870), Langes gate 9 (kjøpt 1868, annenhånds) og Langes gate 11 (kjøpt 1867). Samtlige av disse eiendommene ble solgt videre etter et tidsforløp på fra ett til ti år – med en kraftig verdistigning som skyldtes at de i mellomtiden var blitt bebygget. De seneste registrerte salgene fra Olaus Johnsen på Meyerløkka skjedde i 1874.
Gjennom disse og andre prosjekter opparbeidet Johnsen seg etterhvert en anselig formue. Det er vanskelig å kartlegge det hele; ligningen av 1879 viser at han står registrert med en personlig formue som, for å bruke de størrelser han selv forholdt seg til, tilsvarte syv bygårder av den typen som han reiste på Meyerløkka. Med utgangspunkt i prisen på «eiendom» – omregning av verdier fra gammel til ny valuta er ofte ikke så liketil; for eksempel var smør langt billigere, pepper langt dyrere – tilsvarer dette ca. 150 millioner kroner per 2015. Men da som nå viser ikke alltid ligningen omfanget av de verdier en formuende person besitter; dette faktum, kombinert med Olaus Johnsens omfattende kontaktnett (blant andre Meyer, Heftye, Heyerdahl) gjør det ikke urimelig å anta at de verdier han styrte kan ha vært større.
Johnsen ervervet seg etterhvert den fasjonable Maltheby, den store gården i Akersgaten 25, tvers overfor Deichmanske bibliotek. Gården, som var regnet som en av Oslos fineste, ble bygget i 1843-44 av den danske byggmesteren Nestor Malthe etter tegninger av arkitekten Johan Henrik Nebelong, som kanskje er mest kjent for lystslottet Oscarshall på Bygdøy. I Maltheby hadde Johnsen, ifølge folketellingen av 1888, sitt kontor – med kun to timer daglig kontortid. I Maltheby hadde i sin tid Camilla Collett bodd, og senere også Henrik Ibsen. Brødrene Hals hadde dertil sin berømte pianofabrikk i bakgården. Denne gården har vært viktig i Oslos historie, og den ble faktisk viet en egen biografi i 1903: Den gamle Gaard. Barndomsminder fra Maltheby i Femtiaarene, av historikeren, professor Yngvar Nielsen (1843–1916).
Johnsen eide også adskillige andre tomter, gårder og hus rundt omkring i Christiania, blant annet Rådhusgaten 24 i Kvadraturen, samt den store sveitservillaen i Jomfrubråtveien 31 på Nordstrand – «Tårnhuset» – hvor restaurant «Kilden» var på slutten av 1800-tallet, et populært utfartssted for Christianias beboere.
== St.Olavs plass 2 ==
Knutepunktet på Meyerløkken var St. Olavs plass, en femarmet stjerneplass, en pentagon, etter parisisk forbilde, hvor en fontene dannet midtpunktet. Her bygde Johnsen i 1872 St. Olavs plass 2, trolig tegnet av Wilhelm von Hanno. Von Hanno var en tysk arkitekt som i en alder av toogtyve år ble invitert til Christiania for å overta byggingen av Trefoldighetskirken etter at den opprinnelige arkitekten, Alexis de Chateauneuf, måtte frasi seg oppdraget på grunn av sykdom. Von Hanno har også tegnet stasjonsbygninger og militære byggverk, samt Grønland kirke og adskillige luksuriøse bygårder i Oslo. Han oppførte for egen regning leiegårdene nr. 3, 7, 9 og 21a i St. Olavs gate, og bodde selv en stund i nr. 7.
Etterhvert bosatte Johnsen seg i St. Olavs plass 2 sammen med sin familie. I denne gården ble mye av ornamentene senere hugget vekk som en del av et kommunalt moderniseringsprosjekt. Gården har en viktig plass i Knut Hamsuns roman Sult. Gården er her bostedet til den kvinnelige hovedpersonen, Ylajali. Det har vært spekulert i om Ylajali faktisk kan være modellert etter Olaus Johnsens datter, Nathalie; Johnsens bodde trolig i annen etasje der balkongen var, og det er nettopp i annen etasje at Ylajali kommer til syne i vinduet mens jeg-personen lener seg mot Cupido-statuen i fontenen, slik Hamsun beskriver. Men malerinnen Ida Wedel-Jarlsberg er også en mulig, og kanskje enda mer sannsynlig kandidat; hun var nemlig, ifølge Lars Frode Larsen i Den unge Hamsun, ofte på besøk hos sin bror Fritz, som vi ut fra folketellingene vet at bodde i annen etasje.
St. Olavs plass 2 ble rett før århundreskiftet overtatt av Rikshospitalet, som åpnet et apotekutsalg der. Gården danner et bakteppe for Gerd Høsts selvbiografi Cupido og det gamle apotek (1994). I dag inneholder gården mange forskjellige næringsvirksomheter, blant annet et arkitektfirma, og første etasje huser Restaurant Ylajali og Cafe Apoteket.
== Ettermæle ==
Olaus Johnsen ligger begravet på Vår Frelsers gravlund under en middels stor bauta. I testamentet, som blant annet finnes tilgjengelig på Oslo byarkiv, står det at Johnsen donerte store summer – tilsvarende et tosifret antall millioner kroner – til en stiftelse for helsestell for arbeidere og håndverkere. Formålet var å gi dem opphold ved Sandefjord Bad – datidens mest luksuriøse kurbad. En rørende og generøs gest fra en som selv var kommet fra enkle kår og hadde foretatt en imponerende klassereise, men tydeligvis uten å glemme sin bakgrunn.
=== Wessels gate 15 ===
Bygården som Olaus Johnsen reiste på Meyerløkka i Wessels gate 15 i 1865 – og som derved var områdets eldste gård – hadde utover 1900-tallet forfalt til nærmest slum-standard. Gården var blant annet sterkt preget av at strøket hadde stempel som «saneringsområde» i etterkrigstiden, og denne gården spesielt fikk betydelige setnings- og pusskader. Men den ble reddet i tolvte time ved et samarbeid mellom OBOS og Norsk Folkemuseum, ut fra ønsket om å bevare gården som et tidsdokument. I generalplanen for Norsk Folkemuseum 1993 står det blant annet. : «I sluttfasen endte den som innbruddsutsatt rivningshus med uteliggere som de siste beboere. Men nettopp gårdens status som rivningsobjekt har også virket konserverende og bidratt til å gi den en usedvanlig høy grad av opprinnelighet. Svært få bygårder har som denne alle sine originale vinduer fra 1865 i behold, sammen med port, gatedør, trappeløp og inngangsdører. Også inne i leilighetene er det meste av gammel fast innredning i behold – dører, stukkhimlinger og listverk.» Hele gården ble flyttet ut til Norsk Folkemuseum på Bygdøy; det var visstnok første gang i Europa at en hel bygård er blitt flyttet på dette vis. Her står den restaurert med tilnærmet originale interiører og eksteriører, som et varig minne både over gamle Christiania og over Olaus Johnsen – en av de utviklere og spekulanter som bygde opp hovedstaden fra småby til storby.
== Familie ==
Olaus Johnsen og hustru Caroline f. Carstens (1834–1917), hadde fire barn: Karl Johan f. 1856, Nathalie f. 1858, Olaf Bertram Tordenskjold, f. 1859 og Wilhelm f. 1861. Karl Johan drev forretninger i Tyskland, mens Wilhelm i 1884 startet et glassverk i England sammen med en annen norsk «eksil»-nordmann som het Johan Jørgensen. Dette glassverket het Johnsen & Jorgensen Flint Glass Ltd. De drev opprinnelig mest med glass til medisinske formål, men senere også med produksjon/import av de fleste andre typer glass. Firmaet finnes stadig per 2015.
Wilhelms sønn, kaptein Olaus Charles Wilhelm Johnsen (oppkalt etter bestefar, onkel og far), var et høyt dekorert flyveress under den første verdenskrig. Han beskrives som «a brilliant leader and gallant fighter». Han deltok i trettifire raid, hvorav atten som leder, og står kreditert med fem nedkytninger av fiendlige fly. Det er også rimelig å se det som et uttrykk for vellykket integrasjon i England at Wilhelms barnebarn Gillian (f. 1923) trådte inn i adelen gjennom sitt ekteskap med John Archibald Harford Williamson, 3rd Baron Forres.
Nathalie giftet seg med grosserer Adolph Louis Lühnenschloss, etterkommer etter Abraham Ferdinand Lühnenschloss, en tysk hattemakermester som kom til Christiania i 1838, og som trolig var en forretningsforbindelse fra den tid Olaus Johnsen drev innen konfeksjon. Johnsen og Lühnenschloss drev også annen forretning sammen: i Lassens samlinger står det at «grosserer L. Lühnenschloss juli 1886 kjøpte Gaarden Matr No 25 i St. Olafs Gade av Olaus Johnsen».
Det var sønnen Olaf Bertram Tordenskjold som førte videre byggherre-tradisjonen etter Olaus Johnsen, og som – om enn i mindre målestokk enn sin far – også har satt et varig preg på Christiania/Oslo. O.B.T. Johnsen var arkitekt, trolig utdannet i Tyskland, og reiste blant annet Bygdøy Alle 14, Sexes gate 2, Nedre gate 8 og Dalsbergstien 3. Dertil tegnet han –, og var selv eier av Waldemar Thranes gate 10 ved St. Hanshaugen (i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate), samt Tollbugaten 8-b i Kvadraturen. Her er Original Pilsen, hvor veggene er dekorert med en berømt billedserie om ølets historie, malt av Wilhelm Peters (1851–1935). O.B.T. Johnsen foresto dertil en lang rekke ombygginger og mindre arbeider, og skal ifølge én kilde skal han også ha vært involvert i byggingen av det originale Holmenkoll-anlegget. Etter det store eiendomskrakket i Christiania i 1899 ble det stadig færre oppdrag for arkitekter, og O.B.T. Johnsen trakk seg etterhvert helt ut av byen. Han bosatte seg i Bærum og tilbragte resten av sitt liv på sin gård ved Nadderud, hvor han eide store landområder.
Olaus Johnsen ser ut til å ha vært en nøktern mann: I sitt hushold på St. Olavs plass 2 holdt han seg med kun én tjenestepike; mens naboen, grosserer Lars Roede, hadde hele tre tjenestepiker pluss en husjomfru. Sett i forhold til hans formue og innflytelse, er heller ikke hans gravmæle preget av noen form for eksesser, hverken i størrelse eller ornamentikk. Men rikmannssønnen, Olaf Bertram Tordenskiold Johnsen, var tydeligvis i større grad en levemann; han giftet seg sent, og skal ha spilt bort anselige deler av farsarven i kortspill. Olaus Johnsens svigersønn, grosserer Adolph Louis Lühnenschloss, Nathalies ektemann, skal ha drukket bort både Malmøya og store deler av ambassadestrøket i øvre Bygdøy allé. I Lassens samlinger fortelles det at Louis Lühnenschloss i januar 1903 – som eneinnehaver av firmaet Petersen & Lühnenschloss – har måttet «innstille sine betalinger», det vil si har gått konkurs. Her er det trolig rimelig å regne med en dominoeffekt fra det store Kristianiakrakket i 1899. Ingen av disse to levemenn ligger i familiegraven under Olaus Johnsens bauta. Ut fra tidens skikk virker dette påfallende, og uten å trekke bastante konklusjoner, virker det ikke urimelig å tro at dette kan ha vært et «statement» fra familien, en uttrykt misbilligelse av bonvivantenes livsførsel.
== Kilder ==
Christiania Borgerrulle 3, 1842-1860 (Oslo byarkiv)
Dødsfallsprotokoll Avd. II C 9 (1917–19), Kristiania Skifterett, skifte nr. 123/1917 (Oslo byarkiv)
Olaus Johnsens testamente og Caroline Johnsens ditto, Christiania 3. Skiftevesenet. Testamentprotokoller. Rekke C, nr. 4, 1917-21 (Oslo byarkiv)
Kirkebøker fra Vor Frelsers Kirke (dagens Oslo domkirke), div. årganger
Folketellinger fra Kristiania (Oslo byarkiv), div. årganger
Adressebøker fra Christiania (Oslo byarkiv), div. årganger.
Lassens Samlinger (genealogi, Riksarkivet)
Generalplan for Norsk Folkemuseum 1993
Vedlegg til presseinformasjon fra Norsk Folkemuseum Februar 1999 (Lars Roede)
== Litteratur ==
Berg, Arno: Meyerløkka med omgivelser, St. Hallvard 1948, s. 6-33
Buch, Carl Egil: Et leiegårdsmiljø. Magistergradsavh. i etnologi, UiO, Oslo 1971
Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Andresen & Butenschøn AS, Oslo 2007
Jespersen, Minna: Meyerløkken, St. Hallvard 1933, s. 126-132
Juhasz, Lajos: St. Olavs gate, Byminner nr. 1, 1966, s. 2-17
Roede, Lars: Stjerneplassen, Byminner nr. 1, 2010, s. 12-27
|
Olaus Johnsen (født 5. november 1830, død desember 1892) var en av de mest aktive eiendomsutviklere og spekulanter i Christiania i perioden fra ca.
| 12,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heredia
|
2023-02-04
|
Heredia
|
['Kategori:84°V', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Costa Rica', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Heredia er en by i Valle Central i Costa Rica, og er administrasjonssentrum i provinsen Heredia og kantonen Heredia. Byen ligger ti kilometer nordvest for landets hovedstad San José, og befinner seg på en høyde av 1 150 meter over havet. Selve distriktet Heredia har 18 697 innbyggere (2011), men de fire distrikta som utgjør byområdet har til sammen 122 916 innbyggere.Byen ble grunnlagt på 1570-tallet under navnet Cubujuquí. Det ble seinere endra til Villavieja, før den fikk dagens navn i 1763. Heredia var hovedstad i Costa Rica i perioden 1835–1838. Byen blir ofte omtalt som «Ciudad de las Flores» (bokstavelig «Blomsterbyen»); ikke på grunn av blomstene, men på grunn av den mektige familien Flores, som dominerte byen økonomisk og politisk på begynnelsen av 1800-tallet.
Det er en rekke historiske bygninger i sentrum av Heredia, deriblant tårnet El Fortín. Byen er også hjemsted for Universidad Nacional de Costa Rica.
|
Heredia er en by i Valle Central i Costa Rica, og er administrasjonssentrum i provinsen Heredia og kantonen Heredia. Byen ligger ti kilometer nordvest for landets hovedstad San José, og befinner seg på en høyde av 1 150 meter over havet. Selve distriktet Heredia har 18 697 innbyggere (2011), men de fire distrikta som utgjør byområdet har til sammen 122 916 innbyggere.Byen ble grunnlagt på 1570-tallet under navnet Cubujuquí. Det ble seinere endra til Villavieja, før den fikk dagens navn i 1763. Heredia var hovedstad i Costa Rica i perioden 1835–1838. Byen blir ofte omtalt som «Ciudad de las Flores» (bokstavelig «Blomsterbyen»); ikke på grunn av blomstene, men på grunn av den mektige familien Flores, som dominerte byen økonomisk og politisk på begynnelsen av 1800-tallet.
Det er en rekke historiske bygninger i sentrum av Heredia, deriblant tårnet El Fortín. Byen er også hjemsted for Universidad Nacional de Costa Rica.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heredia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Heredia er en by i Valle Central i Costa Rica, og er administrasjonssentrum i provinsen Heredia og kantonen Heredia. Byen ligger ti kilometer nordvest for landets hovedstad San José, og befinner seg på en høyde av 1 150 meter over havet.
| 12,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Proceratiinae
|
2023-02-04
|
Proceratiinae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Proceratiinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Gruppen omfatter 121 kjente, nålevende arter fordelt på tre slekter, dessuten blir én fossil art plassert i denne gruppen.
|
Proceratiinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Gruppen omfatter 121 kjente, nålevende arter fordelt på tre slekter, dessuten blir én fossil art plassert i denne gruppen.
== Utseende ==
Små (arbeiderne gjerne 2 – 5 mm), spinkle til ganske kraftige maur, gjerne gulaktige, rødaktige eller brune. Hodet er avlangt (ganske smalt hos Probolomyrmex). Fasettøynene er av normal størrelse hos Proceratium, svært små eller helt manglende hos de andre to slektene. Antennene er festet ganske tett sammen rett ved hodets framkant, antennesoklene er åpne og god synlige. Antennene er ganske korte og kraftige, svært kraftige og markert kølleformede hos Discothyrea. Bakkroppen består av en ganske stor, hvelvet petiolus (vepsetalje), gaster domineres helt av de to første leddene, som er sterkt forstørrede, bakeforliggene lett er ganske små. Hos Proceratium er det høyt hvelvede og nærmest kuleformede, hos Probolomyrmex er de, som resten av dyret, nærmest sylindriske. De er litt kulryggede, og giftbrodden peker nedover eller forover.
== Levevis ==
Lite er kjent om biologien til desse små maurene, som fører et skjult liv. De blir vanligvis funnet mellom løvstrø eller ellers på bakken. I alle fall noen arter har ganske små kolonier som bygger bolene sine inne i små stykker av råttent tre. De holder seg trolig normalt under markoverflaten og er gjerne mest nattaktive.
== Systematisk inndeling ==
I tillegg til de beskrevne artene finnes det mange ubeskrevne.
ordenen vepser (veps, maur og bier) (Hymenoptera)
underordenen stilkvepser, (Apocrita)
gruppe broddvepser, (Aculeata)
familien maur (Formicidae)
underfamilie Proceratiinae
slekten Probolomyrmex – 16 arter, slanke og langstrakte
gruppen Proceratiini – mer robuste maur
Bradopona meieri – utdødd art, kjent fra fossiler
slekten Discothyrea – 28 kjente arter
slekten Proceratium – 77 kjente arter
== Litteratur ==
Bolton, B. 1995. A New General catalogue of the Ants of the World. Harvard University Press. 504 sider. ISBN 0-674-61514-X.
Hölldobler, B. og Wilson, E.O. 1994. Journey to the Ants. Belknap Press. ISBN 0-674-48525-4
== Eksterne lenker ==
(en) Proceratiinae hos Fossilworks
(en) Proceratiinae hos NCBI
(en) Kategori:Proceratiinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Proceratiinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Tree Of Life: Proceratiinae Bilder
Antweb: Proceratiinae
Afrikanske Proceratiinae, med nøkkel til slektene
Bilder av nordamerikansk art
|
* Discothyrea
| 12,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paraponera
|
2023-02-04
|
Paraponera
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Paraponera spp. er en gruppe (slekt) av maur som ikke synes å ha noen nære slektninger, den bør gjerne plasseres i en underfamilie for seg. Ble tidligere regnet til Ponerinae. Slekten omfatter bare én kjent, nålevende art, Paraponera clavata. Denne er den kjente, notoriske, søramerikanske "bullet ant", en stor, svart art med et fryktet stikk. I tillegg finnes det en art som er kjent fra fossiler.
|
Paraponera spp. er en gruppe (slekt) av maur som ikke synes å ha noen nære slektninger, den bør gjerne plasseres i en underfamilie for seg. Ble tidligere regnet til Ponerinae. Slekten omfatter bare én kjent, nålevende art, Paraponera clavata. Denne er den kjente, notoriske, søramerikanske "bullet ant", en stor, svart art med et fryktet stikk. I tillegg finnes det en art som er kjent fra fossiler.
== Utseende ==
En stor (arbeiderne 18 – 25 mm), slank og langbeint, svart maur. Kroppen er kledt med hvite, delvis oppstående hår. Hodet er stort og bredt, fasettøynene små og runde, kjevene (mandiblene) massive. Kroppen er temmelig slank. Petiolus (vepsetaljen) består av ett ledd, dette har en skarp pigg på undersiden, stilken er smal i den fremste tredjedelen, hever seg så brått slik at det dannes en loddrett flate. Gaster domineres av de to første leddene, de bakenforliggende er små. Brodden er nokså stor og tydelig.
== Levevis ==
Disse maurene leter etter mat enkeltvis på skogbunnen. Med sitt meget kraftige stikk er de i stand til å drepe et vidt spekter av ulike byttedyr. De kan også bite svært hardt med de store kjevene.
== Smertefullt stikk ==
Paraponera clavata's stikk er regnet som det mest smertefulle hos noen broddveps. På grunn av dette har mauren fått navn som "bullet ant" på engelsk (fordi stikket skal være like smertefullt som å bli truffet av en kule og "hormiga veinteycuatro" på spansk (fordi smertene av stikket ikke gi seg før etter 24 timer). Hos en brasiliansk indianerstamme blir disse maurene brukt i et meget smertefullt initieringsrituale for unge gutter. En del maur blir fanget og bedøvet med et naturlig, kloroform-lignende stoff. De blir så festet i en slags grovt vevet vott, slik at broddene vender innover. Gutten som skal initieres, må ta på seg denne votten. Ettersom maurene våkner av bedøvelsen, stikker de. Etter en slik prøvelse kan smerter, lammelse og kramper i den berørte hånden vare i flere dager, men det oppstår ikke noen varig skade.
== Systematisk inndeling ==
I tillegg til de beskrevne artene finnes det mange ubeskrevne.
ordenen vepser (veps, maur og bier) (Hymenoptera)
underordenen stilkvepser, (Apocrita)
gruppe broddvepser, (Aculeata)
familien maur (Formicidae)
underfamilie Paraponerinae – bare én slekt
slekten Paraponera Smith, 1858
Paraponera clavata Smith, 1858
Paraponera dieteri – kjent fra fossiler
== Litteratur ==
Bolton, B. 1995. A New General catalogue of the Ants of the World. Harvard University Press. 504 sider. ISBN 0-674-61514-X.
Hölldobler, B. og Wilson, E.O. 1994. Journey to the Ants. Belknap Press. ISBN 0-674-48525-4
== Eksterne lenker ==
(en) Paraponera i Encyclopedia of Life
(en) Paraponera i Global Biodiversity Information Facility
(en) Paraponera hos Fossilworks
(en) Paraponera hos ITIS
(en) Paraponera hos NCBI
(en) Kategori:Paraponera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Paraponera – detaljert informasjon på Wikispecies
Tree Of Life: Paraponerinae Bilder
Antweb: Paraponerinae
|
* Paraponera clavata
| 12,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Binhai_Mass_Transit
|
2023-02-04
|
Binhai Mass Transit
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tianjin', 'Kategori:Transport i Folkerepublikken Kina']
|
Binhai Mass Transit (BMT) (滨海快速) eller Jinbin light rail (津滨轻轨) er en rask bybane som forbinder storbyen Tianjin med TEDA (Tianjin økonomiske og teknologiske utviklingssone) i Kina. Den østre delen av linjen åpnet i 2004. Den vestre delen vil fullføres i 2010 og blir en del av t-banen Tianjin Metro.
|
Binhai Mass Transit (BMT) (滨海快速) eller Jinbin light rail (津滨轻轨) er en rask bybane som forbinder storbyen Tianjin med TEDA (Tianjin økonomiske og teknologiske utviklingssone) i Kina. Den østre delen av linjen åpnet i 2004. Den vestre delen vil fullføres i 2010 og blir en del av t-banen Tianjin Metro.
== Introduksjon ==
Den totale lengden av den østre linjen, fra Zhongshanmen til Donghailu, er 45,4 km, hvorav 39,9 km er opphøyd og 5,5 km går på bakken. Reisetiden er omtrent en time i hver retning. En stor del av strekningen går langs Jintang-motorveien. Den vestre delen av linjen, mellom Zhongxinguangchang og Zhongshanmen, vil bli 7,4 km lang. 6,7 km vil gå i tunnel under bakken. Banens totale lengde vil bli 52,76 km og blir dermed den lengste bybanen i Kina.
Togene kan kjøre i opptil 100 km/t. Dette er det raskeste bybanesystemet i Kina. Av de fire broene langs banen, er Bro nummer 1 og Bro nummer 4 lange broer uten ballast, mens Bro nummer 2 og Bro nummer 3 har spor med ballast. Bro nummer 1 fra Guanghua road (mellom stasjonene Dongxinglu og Zhongshanmen) til Babao, er 25,8 km lang og er den lengste bybane-broen i Kina.
== Historie ==
2001, 18. mai – Bygging startet
2003, 30. september – Bygging fullført
2004, 28. mars – Prøveperiode begynner, med seks åpne stasjoner: Zhongshanmen, Donglikaifaqu, Gangguangongsi, Yanghuoshichang, Dongtinglu og Donghailu. Togene går mellom 07:00 og 19:00. Hujiayuan er en spesiell stasjon kun åpen for ansatte. Huizhanzhongxin-stasjonen ved TEDA fotballstadion er kun åpen under fotballkamper og andre arrangementer.
2004, 25. mai – Yihaoqiao-stasjonen åpner.
2004, 13. september – Åpningstiden utvides til 06:30 – 19:00.
2004, 18. oktober – Shiminguangchang-stasjonen åpner.
2005, 27. mars – Huizhanzhongxin-stasjonen holder åpen alle dager.
2005, 28. april – Erhaoqiao-stasjonen åpner og Yihaoqiao-stasjonen stenger. Automatisk billettsystem tas i bruk. Åpningstiden utvides og er nå 06:30 – 20:00.
2006 – Yanghuoshichang endrer navn til Tanggu. Dongtinglu endrer navn til Taida.
2006, 1. mars – Yihaoqiao åpner igjen. De resterende stasjonene Xinlizhen, Xiaodongzhuang, Junliangcheng og Hujiayuan åpner.
2006, 28. mars – Togene går over til fullautomatisk styring. Reisetiden går ned fra 49 minutter til 47,5 minutter.
2006, 1. mai – Åpningstiden utvides til 06:30 – 21:00.
== Stasjoner ==
中心广场 Zhongxinguangchang (skal bygges)
天津站 Tianjinzhan (skal bygges)
七经路 Qijinglu (skal bygges)
十一经路 Shiyijinglu (skal bygges)
大直沽西路 Dazhiguxilu (skal bygges)
东兴路 Dongxinglu (skal bygges)
中山门 Zhongshanmen
一号桥 Yihaoqiao
二号桥 Erhaoqiao
张贵庄 Zhangguizhuang (planlagt)
新立镇 Xinlizhen
东丽开发区 Donglikaifaqu
小东庄 Xiaodongzhuang
军粮城 Junliangcheng
钢管公司 Gangguangongsi
中心村 Zhongxicun (planlagt)
八堡 Babao (planlagt)
胡家园 Hujiayuan
车站北路 Chezhanbeilu (planlagt)
洋货市场 (塘沽) Yanghuoshichang (endret navn til Tanggu)
洞庭路 (泰达) Dongtinglu (endret navn til Taida)
市民广场 Shiminguangchang
滨海大学 Binhaidaxue (planlagt)
会展中心 Huizhanzhongxin
东海路 Donghailu
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Binhai Mass Transit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielt nettsted
T-banekart
|
Binhai Mass Transit (BMT) (滨海快速) eller Jinbin light rail (津滨轻轨) er en rask bybane som forbinder storbyen Tianjin med TEDA (Tianjin økonomiske og teknologiske utviklingssone) i Kina. Den østre delen av linjen åpnet i 2004.
| 12,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selene_Wendt
|
2023-02-04
|
Selene Wendt
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske kunsthistorikere', 'Kategori:Norske kuratorer', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Genève']
|
Selene Wendt (født 14. mars 1966 i Genève i Sveits) er en norsk kunsthistoriker, kurator og forfatter. Hun var leder av Stenersenmuseet i Oslo fra 2004 til 2013.
Hun sluttet etter lengre tids konflikt med arbeisdgiver.Wendt har arbeidet med kunstnere over hele verden, og kuratert utstillinger av bl. a. Shirin Neshat, Ghada Amer, Liza Lou, Maria Magdalena Campos-Pons, Iké Udé, Abbas Kiarostami, Graham Nash, Sally Mann, Ida Lorentzen, Ulf Nilsen, Magne Furuholmen, Lotte Konow Lund, Siri Hermansen, Elisabeth Werp og Bjørn Opsahl. Hun har også vært kurator for flere tematiske gruppeutstillinger, inkludert «Kunst gjennom nåløyet», «Et dukkehjem», «Equatorial Rhythms», «Beauty and Pleasure in South African Contemporary Art» og «Postkort fra Cuba».
|
Selene Wendt (født 14. mars 1966 i Genève i Sveits) er en norsk kunsthistoriker, kurator og forfatter. Hun var leder av Stenersenmuseet i Oslo fra 2004 til 2013.
Hun sluttet etter lengre tids konflikt med arbeisdgiver.Wendt har arbeidet med kunstnere over hele verden, og kuratert utstillinger av bl. a. Shirin Neshat, Ghada Amer, Liza Lou, Maria Magdalena Campos-Pons, Iké Udé, Abbas Kiarostami, Graham Nash, Sally Mann, Ida Lorentzen, Ulf Nilsen, Magne Furuholmen, Lotte Konow Lund, Siri Hermansen, Elisabeth Werp og Bjørn Opsahl. Hun har også vært kurator for flere tematiske gruppeutstillinger, inkludert «Kunst gjennom nåløyet», «Et dukkehjem», «Equatorial Rhythms», «Beauty and Pleasure in South African Contemporary Art» og «Postkort fra Cuba».
== Bibliografi ==
Et Dukkehjem (2002)
Abbas Kiarostami Shadows in the Snow (2006)
Crispin Gurholt (2010)
When a Painting Moves... Something Must Be Rotten! (2011) medforfatter
Fresh Paint (2012) redaktør
Magne Furuholmen: In Transit (2012) medforfatter
== Referanser ==
|
Selene Wendt (født 14. mars 1966 i Genève i Sveits) er en norsk kunsthistoriker, kurator og forfatter.
| 12,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksej_Petukhov
|
2023-02-04
|
Aleksej Petukhov
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Russland under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Dopingsaker i langrenn', 'Kategori:Fødsler 28. juni', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Personer fra Klintsy', 'Kategori:Russiske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn']
|
Aleksej Jevgenjevitsj Petukhov (russisk Алексей Евгеньевич Петухов; født 28. juni 1983 i Klintsy) er en russisk langrennsløper med kallenavnet «Den russiske bjørnen». Petukhov ble verdensmester på lagsprint sammen med Nikita Krjukov under Ski-VM 2013 i Val di Fiemme. Han har spesialisert seg på sprint, og han har sin styrke i motbakker. Petukhov har to seire i FIS-renn, tre seire i Den østeuropeiske cupen og tre verdenscupseire.
|
Aleksej Jevgenjevitsj Petukhov (russisk Алексей Евгеньевич Петухов; født 28. juni 1983 i Klintsy) er en russisk langrennsløper med kallenavnet «Den russiske bjørnen». Petukhov ble verdensmester på lagsprint sammen med Nikita Krjukov under Ski-VM 2013 i Val di Fiemme. Han har spesialisert seg på sprint, og han har sin styrke i motbakker. Petukhov har to seire i FIS-renn, tre seire i Den østeuropeiske cupen og tre verdenscupseire.
== Karriere ==
Petukhov tok sølv på 30 km fristil, fellesstart under Junior-VM i 2003. Senere samme år debuterte i verdenscupen på 15 km fristil i Lahtis. Han slo ikke ordentlig gjennom i verdenscupen før sesongen 2007/08, da han tok både sine første verdenscuppoeng og senere også sin første topp-ti plassering. Petukhov tok sin første pallplassering i sesongen 2008/09, en andreplass på sprinten i Rybinsk, bak italienske Renato Pasini. Kun to uker senere tok han sin andre pallplassering, en ny andreplass på sprinten i Val di Dentro, kun spurtslått av norske Ola Vigen Hattestad. Under VM i Liberec i 2009 tok han 9.-plass på sprinten i fristil. Petukhov ble nummer seks i verdenscupen i sprint og nummer 24 i verdenscupen sammenlagt denne sesongen.
Hans første verdenscupseier kom på sprint fristil i Düsseldorf 5. desember 2009. I OL 2010 gikk han inn til bronse på lagsprint sammen med Nikolaj Morilov.
Under VM 2015 i Falun gikk Petukhov sammen med Nikita Krjukov på Russlands lag som tok sølv på lagsprint. Norge ved Finn-Hågen Krogh og Petter Northug vant.
Han deltok på sprinten under Vinter-OL 2014 i Sotsji, der han ble slått ut i semifinalen og endte på åttendeplass.
== Dopingdom ==
I desember suspenderte Det internasjonale skiforbundet seks russiske langrennsløpere midlertidig, i etterkant av WADAs McLaren-rapport, bl.a. Petrukhov. Den 9. november 2017 meldte IOC at Petukhov offisielt var diskvalifisert fra Vinter-OL 2014 og utestenges fra alle kommende OL.
== Resultatoversikt ==
=== Verdenscupen i langrenn ===
Enkeltseire individueltEnkeltseire lag
1 = sammen med Nikolaj Morilov
2 = sammen med Sergej Ustjugov
Sammenlagt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aleksej Petukhov – Olympedia
(en) Aleksej Petukhov – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Aleksej Petukhov – FIS (langrenn)
|
Klintsy, Sovjetunionen
| 12,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8knelere
|
2023-02-04
|
Sjøknelere
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Krepsdyr formelt beskrevet i 1817', 'Kategori:Storkreps', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Sjøknelere (Stomatopoda) er en gruppe av storkreps. Gruppen utgjøres av bare en underklasse (Hoplocarida), en orden (Stomatopoda), og en eneste underorden (Unipeltata). Under dette er det 7 overfamilier og 17 familier. Artstallet er anslagsvis 400.
Sjøknelere bruker de fremre bena til å fange bytte med. Deres brystskjold er lite og svakt, men bakkroppen er lang og kraftig. De har spesialiserte øyne, som blant annet oppfatter flere farger. De kan bli opptil 30 cm lange. De fleste artene er tropiske eller subtropiske og lever på korallrev eller i ganger som de graver ut på havbunnen. De spiser blant annet fisk, østers og snegler.
Noen av sjøknelerne er ettertraktede som mat, blant annet hos folk ved Adriaterhavet, og dessuten i Øst-Asia.
En vanlig art er Squilia mantis, som man finner i Middelhavet.
|
Sjøknelere (Stomatopoda) er en gruppe av storkreps. Gruppen utgjøres av bare en underklasse (Hoplocarida), en orden (Stomatopoda), og en eneste underorden (Unipeltata). Under dette er det 7 overfamilier og 17 familier. Artstallet er anslagsvis 400.
Sjøknelere bruker de fremre bena til å fange bytte med. Deres brystskjold er lite og svakt, men bakkroppen er lang og kraftig. De har spesialiserte øyne, som blant annet oppfatter flere farger. De kan bli opptil 30 cm lange. De fleste artene er tropiske eller subtropiske og lever på korallrev eller i ganger som de graver ut på havbunnen. De spiser blant annet fisk, østers og snegler.
Noen av sjøknelerne er ettertraktede som mat, blant annet hos folk ved Adriaterhavet, og dessuten i Øst-Asia.
En vanlig art er Squilia mantis, som man finner i Middelhavet.
== Taksonomi ==
Taksonomien til storkreps er komplisert og flere av gruppen er utdødd. Det er generelt omstridt å fin-inndele organismer taksonomisk. En vanlig oppdelning anerkjenner storkreps som en av seks ulike klasser av krepsdyr, og storkreps er den mest artsrike gruppen. En moderne oppdatering av systematikken gis av Martin og Davis, som følgende oversikt følger ned til nivået orden, mens lavere nivåer i enkelte tilfeller følger Catalogue of Life, men stort sett WoRMS-databasen.. Utdødde grupper er markert med †.
Rekke: krepsdyr (Crustacea) - 67.000 arter
KLASSE muslingkreps (Ostracoda) - 4 ordener, 13.000 arter Latreille, 1802
Underklasse Myodocopa Sars, 1866
Underklasse Podocopa - 3 ordener, 48 familier, 1250 arter Sars, 1866
KLASSE storkreps (Malacostraca) - +25.000 arter Latreille, 1802
Underklasse Eumalacostraca Grobben, 1892
Usikker overorden Eucarida Calman, 1904
Overorden Peracarida Calman, 1904
Overorden Syncarida Packard, 1885
Underklasse Hoplocarida Calman, 1904
Orden sjøknelere (Stomatopoda) Latreille, 1817
Underorden Unipeltata Latreille, 1825
Overfamilie Bathysquilloidea Manning, 1967
Familie Bathysquillidae Manning, 1967
Familie Indosquillidae Manning, 1995
Overfamilie Erythrosquilloidea Manning & Bruce, 1984
Familie Erythrosquillidae Manning & Bruce, 1984
Overfamilie Eurysquilloidea Manning, 1977
Familie Eurysquillidae Manning, 1977
Overfamilie Gonodactyloidea Giesbrecht, 1910
Familie Alainosquillidae Moosa, 1991
Familie Gonodactylidae Giesbrecht, 1910
Familie Hemisquillidae Manning, 1980
Familie Odontodactylidae Manning, 1980
Familie Protosquillidae Manning, 1980
Familie Pseudosquillidae Manning, 1977
Familie Takuidae Manning, 1995
Overfamilie Lysiosquilloidea Giesbrecht, 1910
Familie Coronididae Manning, 1980
Familie Lysiosquillidae Giesbrecht, 1910
Familie Nannosquillidae Manning, 1980
Familie Tetrasquillida e Manning & Camp, 1993 = Heterosquillidae Manning, 1995
Overfamilie Parasquilloidea Manning, 1995
Familie Parasquillidae Manning, 1995
Overfamilie Squilloidea Latreille, 1802
Familie Squillidae Latreille, 1802 = Squillares = Chloridellidae Rathbun, 1900 = Harpiosquillidae Manning, 1980
Underklasse Phyllocarida
Orden †Archaeostraca
Orden †Hoplostraca
Orden Leptostraca
KLASSE: bladfotinger (Branchiopoda)
KLASSE: Maxillopoda - mulig parafyletisk, +18.000 arterDahl, 1956
Underklasse Tantulocarida - 17 / 33 / 39 arter
Underklasse tungmasker (Pentastomida) - usikker, parasitter, 100 / 130 arter
Underklasse fiskelus (Branchiura) - fiskeparasitter, 173 arter
Underklasse Mystacocarida - 13 arter
Underklasse Thecostraca
Underklasse hoppekreps (Copepoda) - 13.000 arter, 2.800 i ferskvann
KLASSE: Remipedia - 24 arter Yager, 1981
KLASSE: Cephalocarida - 12 arter Howard L. Sanders, 1955
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sjøknelere – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Sjøknelere i Encyclopedia of Life
(en) Sjøknelere i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sjøknelere hos Artsdatabanken
(sv) Sjøknelere hos Dyntaxa
(en) Sjøknelere hos Fossilworks
(en) Sjøknelere hos ITIS
(en) Sjøknelere hos NCBI
(en) Kategori:Stomatopoda – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Stomatopoda – detaljert informasjon på Wikispecies
|
* Bathysquilloidea
| 12,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psykisk_helsearbeid
|
2023-02-04
|
Psykisk helsearbeid
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Helse i Norge', 'Kategori:Mental helse']
|
Psykisk helsearbeid forstås av noen som arbeid rettet mot psykisk helse i første rekke drevet på kommunalt nivå. Er til forskjell fra psykiatri ikke basert på biologiske forklaringsmodeller om psykiske problemer, men vektlegger betydningen av sosiale forhold for befolkningens psykiske helse.
I Statsbudsjett 2010, kapittel om psykisk helse, omtales psykisk helsearbeid i kommunene.
Psykisk helsearbeid er både et kunnskapsfelt og praksisfelt. Fagfeltet omfatter forebygging, diagnostikk og funksjonsvurdering, tidlig hjelp og behandling for øvrig. Det omfatter også rehabilitering, oppfølging, psykososial støtte og veiledning, samt henvisning til spesialisthelsetjenesten. Tjenestene utføres i helse- og sosialtjeneste og andre kommunale sektorer. Arbeidet innebærer også å ha oversikt over befolkningens psykiske helsetilstand og over behovet for tiltak/tjenester. På systemnivå skal det psykiske helsearbeidet drive med forebygging og opplysningsvirksomhet som motvirker stigmatisering og diskriminering av mennesker med psykiske lidelser og plager.
Andre forstår psykisk helsearbeid som et flervitenskapelig og tverrfaglig utdannings-, forsknings- og arbeidsfelt som omfatter alle deler av tjenestene. Psykisk helsearbeid fokuserer på å fremme og bedre menneskers psykiske helse samt påpeke og søke å endre forhold i samfunnet som skaper psykisk uhelse og bidrar til stigmatiseringsprosesser og sosial utstøting. Hensikten er å styrke menneskers opplevde egenverd og livskraft, bistå i prosesser som utvikler opplevelser av sammenheng og muligheter for å mestre hverdagens utfordringer samt skape inkluderende lokalmiljø.
|
Psykisk helsearbeid forstås av noen som arbeid rettet mot psykisk helse i første rekke drevet på kommunalt nivå. Er til forskjell fra psykiatri ikke basert på biologiske forklaringsmodeller om psykiske problemer, men vektlegger betydningen av sosiale forhold for befolkningens psykiske helse.
I Statsbudsjett 2010, kapittel om psykisk helse, omtales psykisk helsearbeid i kommunene.
Psykisk helsearbeid er både et kunnskapsfelt og praksisfelt. Fagfeltet omfatter forebygging, diagnostikk og funksjonsvurdering, tidlig hjelp og behandling for øvrig. Det omfatter også rehabilitering, oppfølging, psykososial støtte og veiledning, samt henvisning til spesialisthelsetjenesten. Tjenestene utføres i helse- og sosialtjeneste og andre kommunale sektorer. Arbeidet innebærer også å ha oversikt over befolkningens psykiske helsetilstand og over behovet for tiltak/tjenester. På systemnivå skal det psykiske helsearbeidet drive med forebygging og opplysningsvirksomhet som motvirker stigmatisering og diskriminering av mennesker med psykiske lidelser og plager.
Andre forstår psykisk helsearbeid som et flervitenskapelig og tverrfaglig utdannings-, forsknings- og arbeidsfelt som omfatter alle deler av tjenestene. Psykisk helsearbeid fokuserer på å fremme og bedre menneskers psykiske helse samt påpeke og søke å endre forhold i samfunnet som skaper psykisk uhelse og bidrar til stigmatiseringsprosesser og sosial utstøting. Hensikten er å styrke menneskers opplevde egenverd og livskraft, bistå i prosesser som utvikler opplevelser av sammenheng og muligheter for å mestre hverdagens utfordringer samt skape inkluderende lokalmiljø.
== Utvikling av tjenestetilbudet ==
Tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser er i ferd med å endre seg, både nasjonalt og internasjonalt. Intstitusjonskapasiteten er bygd kraftig ned mens lokalbaserte tilbud i form av kommunale tjenester og distriktspsykiatriske sentra bygges opp. En utvikling som er i tråd med anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon.
Psykisk helsearbeid i kommunene er et nøkkelledd i dette tjenestetilbudet og et område som de senere årene er blitt styrket. Landets kommuner er godt i gang med å bygge og utvikle tjenester, men det er stor variasjon i hvor langt arbeidet er kommet. Det har vært lagt vekt på strukturelle mål som antall fagpersonell, antall boliger etc. I tiden fremover er det behov for å legge mer vekt på innholdet i tjenestene, kvalitet og effekt for brukeren.(Helsedirektoratet 2009)
== Utdanning ==
Gjennom «Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2008» er det opprettet egne tverrfaglige videreutdanninger for psykisk helsearbeid ved flere høyskoler. Disse videreutdanningene retter seg mot ergoterapeuter, fysioterapeuter, lærere, sosionomer, sykepleiere, vernepleiere og politi.
== Relaterte artikler ==
NAPHA (Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid)
Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern
Målfrid J. Frahm Jensen
Reflekterende team
Inger Beate Larsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA)
Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid (NFPH)
Tidsskrift for psykisk helsearbeid Arkivert 5. mai 2018 hos Wayback Machine.
Statsbudsjett 2010, psykisk helse
Helsebibliotekets sider om psykisk helsearbeid
|
Psykisk helsearbeid forstås av noen som arbeid rettet mot psykisk helse i første rekke drevet på kommunalt nivå. Er til forskjell fra psykiatri ikke basert på biologiske forklaringsmodeller om psykiske problemer, men vektlegger betydningen av sosiale forhold for befolkningens psykiske helse.
| 12,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League
|
2023-02-04
|
Liste over nordmenn med kamper i Premier League
|
['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']
|
Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
|
Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser ==
|
36. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 9.
| 12,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Fjelberg
|
2023-02-04
|
Arne Fjelberg
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. august', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune']
|
Andre med lignende navn: entomologen Arne FjellbergArne Fjelberg (født 11. februar 1907 i Larvik, død 20. august 1960) var en norsk prest, kjent som aktiv motstandsmann under okkupasjonen.
Fjelberg hadde teologisk embeteksamen fra Universitetet i Oslo i 1933 og virket som prest i Frogner kirke i Oslo og senere Uranienborg menighet i Oslo. I 1953 ble han tilsatt som rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.
Han engasjerte seg sterkt i den såkalte Kirkekampen og ble med i Den midlertidige kirkeledelse fra 1943 til 1945.
Etter krigen var han med på å starte kulturforlaget Land og kirke og han engasjerte seg i tidsskriftet Kirke og Kultur. Fjellberg hadde mange interesser ut over det kirkelige felt og var med i en rekke styrer og utvalg, i Rotary-bevegelsen, Det dansk–norske samarbeidsfond og i Kronprinsesse Märthas minnefond. Han var medarbeider i Verdens Gang og Morgenbladet.
Han oversatte salmer og mest kjent er «Deg være ære»
Arne Fjelberg døde 1960, bare 53 år gammel. Han er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
|
Andre med lignende navn: entomologen Arne FjellbergArne Fjelberg (født 11. februar 1907 i Larvik, død 20. august 1960) var en norsk prest, kjent som aktiv motstandsmann under okkupasjonen.
Fjelberg hadde teologisk embeteksamen fra Universitetet i Oslo i 1933 og virket som prest i Frogner kirke i Oslo og senere Uranienborg menighet i Oslo. I 1953 ble han tilsatt som rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.
Han engasjerte seg sterkt i den såkalte Kirkekampen og ble med i Den midlertidige kirkeledelse fra 1943 til 1945.
Etter krigen var han med på å starte kulturforlaget Land og kirke og han engasjerte seg i tidsskriftet Kirke og Kultur. Fjellberg hadde mange interesser ut over det kirkelige felt og var med i en rekke styrer og utvalg, i Rotary-bevegelsen, Det dansk–norske samarbeidsfond og i Kronprinsesse Märthas minnefond. Han var medarbeider i Verdens Gang og Morgenbladet.
Han oversatte salmer og mest kjent er «Deg være ære»
Arne Fjelberg døde 1960, bare 53 år gammel. Han er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
== Eksterne lenker ==
Store Norskes artikkel om Fjelberg
|
Arne Fjelberg (født 11. februar 1907 i Larvik, død 20.
| 12,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MIPS
|
2023-02-04
|
MIPS
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datamåleenheter', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2017-05']
|
Millioner instruksjoner pr. sekund (MIPS) (engelsk: Million instructions per second) er en målenhet for CPUers ytelse innen datateknikk. «Arbeidet» som utføres av hver instruksjon er avhengig av prosessortype. Tall fra forskjellige prosessorer kan ikke uten videre sammenlignes.
|
Millioner instruksjoner pr. sekund (MIPS) (engelsk: Million instructions per second) er en målenhet for CPUers ytelse innen datateknikk. «Arbeidet» som utføres av hver instruksjon er avhengig av prosessortype. Tall fra forskjellige prosessorer kan ikke uten videre sammenlignes.
== Ytelse ==
Sammenligning av ytelse på CPUer er ikke enkelt. Derfor er det utviklet noen målemetoder for dette og Whetstone benchmark er en av disse. Slike målemetoder vil typisk bestå i å måle tiden det tar å utføre en kjent algoritme for deretter å normalisere over denne tiden. Enkelte slike måltall vil dermed ta høyde for effektiviteten til prosessorens instruksjoner, men også ta høyde for effektiviteten til det aktuelle programmeringsspråket.
== Utnyttelse ==
På stormaskiner (for eksempel IBM zSeries) så er det vanlig å betale for hvor mye man bruker maskinen. Dette for å holde innkjøpskostnaden nede. Antall MIPS multiplisert med tiden maskinen brukes og en faktor for utnyttelsesgraden vil da angi et grunnlag for en totalkostnad.
|
Millioner instruksjoner pr. sekund (MIPS) (engelsk: Million instructions per second) er en målenhet for CPUers ytelse innen datateknikk.
| 12,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Botshatt
|
2023-02-04
|
Botshatt
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Folkerepublikken Kinas historie', 'Kategori:Kulturrevolusjonen']
|
Botshatt (高帽子; pinyin: Gāo màozi, eller 高帽; Gāomào) er en høy «hatt» av papir som ble benyttet i Folkerepublikken Kina for å henge ut folk med. Den var i bruk fra 1950-årenes mange kampanjer og til og med kulturrevolusjonens hardeste faser. Bæring av botshatt var en av Det kinesiske kommunistpartis mange tiltak mot ubekvemme medborgere eller ekte eller påståtte dissidenter, og de som ble rammet, ble stilt til skue eller måtte marsjere gjennom folkemengdene i byer og landsbyer. Bruken av denne ydmykelsesmetoden virket klart almenpreventivt. Den brøt ikke bare ned de rammedes vilje og kraft og spredte usikkerhet og terror; den ble gjerne forventet at folk uttrykte avsky mot dem både med tilrop og av og til fysisk, og støttet desto mer opp om kommunistpartiet og ikke minst Mao Zedong. Seansene ble gjerne ledsaget med at de ydmykede skulle bekjenne sin brøde.
|
Botshatt (高帽子; pinyin: Gāo màozi, eller 高帽; Gāomào) er en høy «hatt» av papir som ble benyttet i Folkerepublikken Kina for å henge ut folk med. Den var i bruk fra 1950-årenes mange kampanjer og til og med kulturrevolusjonens hardeste faser. Bæring av botshatt var en av Det kinesiske kommunistpartis mange tiltak mot ubekvemme medborgere eller ekte eller påståtte dissidenter, og de som ble rammet, ble stilt til skue eller måtte marsjere gjennom folkemengdene i byer og landsbyer. Bruken av denne ydmykelsesmetoden virket klart almenpreventivt. Den brøt ikke bare ned de rammedes vilje og kraft og spredte usikkerhet og terror; den ble gjerne forventet at folk uttrykte avsky mot dem både med tilrop og av og til fysisk, og støttet desto mer opp om kommunistpartiet og ikke minst Mao Zedong. Seansene ble gjerne ledsaget med at de ydmykede skulle bekjenne sin brøde.
|
Botshatt (高帽子; pinyin: Gāo màozi, eller 高帽; Gāomào) er en høy «hatt» av papir som ble benyttet i Folkerepublikken Kina for å henge ut folk med. Den var i bruk fra 1950-årenes mange kampanjer og til og med kulturrevolusjonens hardeste faser.
| 12,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Gates_of_Delirium
|
2023-02-04
|
The Gates of Delirium
|
['Kategori:Adapsjoner av verk av Lev Tolstoj', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1974', 'Kategori:Singler fra 1975', 'Kategori:Yes-sanger']
|
«The Gates of Delirium» er det første sporet på albumet Relayer, utgitt av det engelske progressiv rock-bandet Yes i 1974. Dette er et av bandets såkalte «episke verk». På den originale LP-utgivelsen utgjorde sangen hele side en med sin lengde på nesten 22 minutter. Dette var, inntil ny-utgivelsen av Tales from Topographic Oceans med den utvidede versjonen av «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)», den lengste sangen utgitt av bandet. På konsertalbumet Yesshows finnes det en 22 minutter og 40 sekunder lang versjon av sangen.
|
«The Gates of Delirium» er det første sporet på albumet Relayer, utgitt av det engelske progressiv rock-bandet Yes i 1974. Dette er et av bandets såkalte «episke verk». På den originale LP-utgivelsen utgjorde sangen hele side en med sin lengde på nesten 22 minutter. Dette var, inntil ny-utgivelsen av Tales from Topographic Oceans med den utvidede versjonen av «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)», den lengste sangen utgitt av bandet. På konsertalbumet Yesshows finnes det en 22 minutter og 40 sekunder lang versjon av sangen.
== Struktur ==
Sangen er løselig basert på Leo Tolstojs bok Krig og fred, og begynner med et preludium som skal illustrere samling av krigsmenn og deres forberedelse på krig. Den første vokale seksjonen underbygger dette ved at teksten er en slags agiterende tale som skal motivere de som skal ut i strid. Så kommer en lengre instrumental seksjon som skal illustrere slaget. Det er her brukt metallskrap og brukte bildeler som perkusjon, i tillegg til ordinært slagverk. Tempoet er frenetisk og aggressivt, og metallet som smeller mot hverandre skal forestille lyder av sverd mot skjold og eksplosjoner. Den siste seksjonen av sangen skal representere tiden etter slaget er over, med sorg og ettertanke. Musikken er sørgmodig og nesten tårevåt, mens teksten forteller om krigens grusomheter. Dette siste partiet av sangen ble i redigert utgave utgitt i 1975 som singelen «Soon».
== Konsertfremføringer ==
=== Hele «The Gates of Delirium» ===
«The Gates of Delirium» ble fremført i sin helhet under samtlige konserter mellom utgivelsene av albumene Relayer og Going for the One. Den ble igjen fremført under «Masterworks»-turneen i 2000, da den fikk flest stemmer av publikum under en internett-avstemning bandet foretok for å bestemme hvilke sanger som skulle fremføres under turneen. Yes hadde hele sangen med også under Magnification-turneen i 2001. og under sommerturneen i Nord-Amerika i 2019.
Offisielle konsertopptak av «The Gates of Delirium» finnes på:
Yesshows, utgitt i 1980. Innspilt i Cobo Hall, Detroit i USA, 17. august 1976
Symphonic Live, utgitt på DVD i 2002 og på CD i 2009. Innspilt i Heineken Music Hall, Amsterdam i Nederland, 22. november 2001.
=== «Soon» ===
Ellers har bare «Soon» blitt fremført under konsertene.
Fremført som en del av «Big Medley» under Tormato-turneen. En versjon finnes på samleboksen The Word Is Live.
Under 90125-turneen. En kort versjon finnes på 9012Live: The Solos
Under Open Your Eyes-turneen i 1997.
4. april 1988 i Tokyo i Japan, 28. og 29. oktober i 1989 på Wembley Stadium i London under Big Generator-turneen.
9. april 1991 i Pensacola i Florida under Union-turneen.
6. september 1999 under The Ladder-turneen.
Under Yes' 35-årsjubileumsturné i 2004.
Under In The Present-turneen i 2008.
Jevnlig under bandets konserter mellom 2015 og 2018.
== Versjonen på ny-utgivelsen fra 2003 ==
På ny-utgivelsen finnes det som «bonus-spor» et opptak av hele sangen under en bandøvelse. Denne versjonen er noe kortere enn den offisielt utgitte versjonen, og den bærer preg av å faktisk være en øvelse. Det er ikke oppgitt noen dato for innspillingen av denne versjonen.
== Personell ==
På originalinnspillingen fra 1974 medvirker:
Jon Anderson: vokal og perkusjon
Steve Howe: gitarer
Chris Squire: bass
Patrick Moraz: synthesizere
Alan White: trommer og perkusjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Gates of Delirium på MusicBrainz
|
«The Gates of Delirium» er det første sporet på albumet Relayer, utgitt av det engelske progressiv rock-bandet Yes i 1974. Dette er et av bandets såkalte «episke verk».
| 12,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ravnanger
|
2023-02-04
|
Ravnanger
|
['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder på Askøy', 'Kategori:Sider med kart']
|
Ravnanger er en bygd i Askøy kommune i Hordaland. På tidligere kart benyttes gjerne navneformen Ramnanger, mens den nåværende formen Ravnanger ble godkjent av Kartverket i 1991.
|
Ravnanger er en bygd i Askøy kommune i Hordaland. På tidligere kart benyttes gjerne navneformen Ramnanger, mens den nåværende formen Ravnanger ble godkjent av Kartverket i 1991.
== Beliggenhet ==
Ravnanger ligger omtrent midt på øya Askøy, og grenser mot bygda Søre Haugland i sør. I øst ligger skogsområdet Storåsen med utsiktspunktet Dronningen, og i nord ligger Båteviksvatnet og Revura. I vest ligger Storavatnet, som på nordsiden har bygda Tveit, og på sørsiden den lille grenda Breidablikk.
== Offentlig og privat virksomhet ==
Sentrum for Ravnanger huser Ravnanger Senter, hvor også postkontor (post i butikk) finnes. Like ved senteret ligger også Ravnanger Terminal, som er hovedknutepunkt for kollektivtrafikk nord på Askøy.
Barneskoleelever fra Ravnanger sokner til Haugland skole på Søre Haugland, mens Ravnanger ungdomsskole er ungdomsskole for mer enn 300 elever fra mange av bygdene i nærheten. I tilknytning til ungdomsskolen ligger også grendehus.
Annen virksomhet som drives på Ravnanger er tannhelsetjeneste, fysioterapi, barnehage, bilverksted og eiendomsutvikling.
== Idrett ==
Like ved Ravnanger ungdomsskole ligger et komplett friidrettsanlegg samt flerbrukshallen Askøy Forum og en kunstgressbane. Anlegget er hjemmebane for blant annet fotballaget Vestsiden-Askøy I.L., og friidrettslagene Ask & Fendring.
I 1998 ble senior-NM i friidrett arrangert på Ravnanger med Askøyalliansen som arrangør. Året før hadde junior-NM blitt gjennomført på samme sted, og i 2010 var Ravnanger igjen vertsted for junior-NM. Både i 2000, 2005 og 2007 ble veteran-NM i friidrett arrangert på Ravnanger. Hovedmesterskapet i friidrett ble på nytt tildelt Ravnanger og Askøyalliansen, og arrangert der i juli 2016.
I 2000 var Ravnanger arrangørsted for norgesmesterskapet i orientering langdistanse med Askøy O-lag og IL Gular.
Høsten 2004 ble Norges første kanonballklubb, Fart, stiftet, med Askøy Forum som hjemmearena. Klubben arrangerte også det første norgesmesterskapet i 2005 i samme hall.
I 2008 ble norgesmesterskapet i taekwondo arrangert i Askøy Forum.
17. september 2017 startet lagtempokonkurransene i VM i landeveissykling 2017, både for kvinner og for menn, ved Ravnanger. Startpodiet stod ved krysset mellom FV565 og Kollevågvegen.
== Referanser ==
|
Ravnanger er en bygd i Askøy kommune i Hordaland. På tidligere kart benyttes gjerne navneformen Ramnanger, mens den nåværende formen Ravnanger ble godkjent av Kartverket i 1991.
| 12,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dumrianhatt
|
2023-02-04
|
Dumrianhatt
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Pedagogikk', 'Kategori:Straffereaksjoner']
|
En dumrianhatt er et latterlig hodeplagg, ofte i form av en konisk papirhatt, som brukes for å straffe og ydmyke skoleelever som har gjort feil.
|
En dumrianhatt er et latterlig hodeplagg, ofte i form av en konisk papirhatt, som brukes for å straffe og ydmyke skoleelever som har gjort feil.
== Bakgrunn og utbredelse ==
Dumrianhatter ble tidligere benyttet i flere land som skamstraff i de lavere skoleklassene. Den eleven som hadde begått en overtredelse eller feil, ble beordret av læreren til å ta på seg hatten og dermed bli skjemt ut foran klassekameratene sine. Eleven måtte ofte også stå en stund i skammekroken i klasserommet, gjerne med ryggen mot resten av barna.
De vanligste metodene for å straffe små barn som ifølge den voksne oppfører seg umulig, er å skjenne og klage på barnet, frata det rettigheter eller ting, stenge det inne eller slå. Voksne kan også gjøre narr av barnet når andre hører på. Dumrianhatten er derfor ikke bare et pedagogisk verktøy, men en mobbemetode som (kortvarig og forbigående) skal merke og stigmatisere elever som ikke klarer skoleoppgavene, ikke har gjort leksene eller på annet måte har oppført seg feil.
Dumrianhattene var i Norden, Tyskland, USA og flere andre land formet som en høy, spiss, konisk pappstrut. Hattene kunne ha påskrevet tekst og ord, for eksempel dunce («dumrian») på engelsk, eller bare en stor D. I Frankrike og andre land på kontinentet var det vanlig å bruke papirlue med eselører til den dummeste i klassen.
Spisse dumrianhatter er også kjent fra for eksempel Kina. Der kunne unge rødegardister under kulturrevolusjonen på 1960-tallet vanære «kontrarevolusjonære» fanger offentlig ved å sette dumrianhatter på dem, male kryss i ansiktene deres, skamklippe håret og annet.
Kremmerhusformede dumrianhatter blir på svensk kalt dumstrut, på dansk dosmerhat («lathanshatt») og engelsk dunce cap. Dumrianhatt kalles bonnet d'âne («esellue») på fransk.
=== Liknende hodeplagg ===
==== Capiroter og narreluer ====
Dumrianhatten er nesten identisk med capiroten. Det er en spiss, kjegleformet hatt som den spanske inkvisisjonen brukte som skamstraff for kjettere og andre fram til inn på 1800-tallet. Også flagellanter, katolske selvpiskere, iførte seg et slikt hodeplagg for å understreke sin selvpålagte botsgjerning og religiøse soning. Capiroter inngår fortsatt som del av en seremoniell bots- og ordensdrakt som visse lavkirkelige brorskap bærer under langfredagsmarkeringene i blant annet Spania. Disse minner for øvrig svært om spøkelsesaktige «Ku Klux Klan-hetter» selv om sammenhengen mellom hodeplaggene er uklar.
Dumrianhatten har også fellestrekk med middelalderens komiske narreluer med utstående struter og eselører som tegn på dumskap. Også en type jødehatter som den katolske kirken påbød i visse deler av Europa i middelalderen, skilte seg ut med en avvikende spiss som et tydelig signal til omgivelsene.
==== Andre spisse hodeplagg ====
Flere spisse eller koniske hatter og luer kan likne på dumrianhatten, men har hatt annen betydning i kulturhistorien. Av liknende hodeplagg kan nevnes toppluer som nisseluer og nattluer, frygisk lue og pileus fra oldtida, breie biskopluer og mitraformede grenaderluer. Fra middelalderen er struthette med haleliknende spiss og narreluer kjent. Fra samme periode er også hennin, en konisk kvinnehatt. I populærkulturen er også trollmann- og heksehatter karakteristisk spisse, og ikke minst ulike varianter av den utbredte østasiatiske rishatten. Også basjlik, en kaukasisk hettelue, og Den røde armés hjelminspirerte uniformslue budjonovka har spiss topp. Det samme gjelder en rekke krigerhjelmer.
== Se også ==
Capirote, katolsk ordens- og botshette
Skammekrok
Prylestraff, rising
Skammaske
== Eksterne lenker ==
(en) Dunce caps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
180px|thumb|Amerikansk [[elev med dunce cap, en kremmerhusformet «dumrianhatt», rundt 1906.]]
| 12,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorry_(restaurant)
|
2023-02-04
|
Lorry (restaurant)
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Serveringssteder i Oslo', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']
|
Lorry er en tradisjonsrik restaurant beliggende i Parkveien 12 i Oslo. Den har vært i drift siden midten av 1870-tallet (1901 ifølge noen kilder) og er særlig kjent for de mange kunstnerne som har besøkt stedet, og et sortiment på over hundre ølsorter. Serveringsstedet het en periode «Parkcafeen». Hjørnegården i tre etasjer ble tegnet av arkitekt Bernhard Steckmest og oppført i 1871. Ringnes Bryggeri kjøpte eiendommen i 1901 og begynte da med «West» Cafe & Restaurant. I 1940 skiftet den navn til «Lorry» etter at direktør Flatmoe hadde kjøpt bygget. Før 1900 var det vinutsalg i lokalet. Lorry ble lenge regnet som «brun», et sted som serverte øl og mat som mettet, til forskjell fra «hvite» restauranter som hadde hvite duker. Lokalet ble restaurert etter brann i 1998.
|
Lorry er en tradisjonsrik restaurant beliggende i Parkveien 12 i Oslo. Den har vært i drift siden midten av 1870-tallet (1901 ifølge noen kilder) og er særlig kjent for de mange kunstnerne som har besøkt stedet, og et sortiment på over hundre ølsorter. Serveringsstedet het en periode «Parkcafeen». Hjørnegården i tre etasjer ble tegnet av arkitekt Bernhard Steckmest og oppført i 1871. Ringnes Bryggeri kjøpte eiendommen i 1901 og begynte da med «West» Cafe & Restaurant. I 1940 skiftet den navn til «Lorry» etter at direktør Flatmoe hadde kjøpt bygget. Før 1900 var det vinutsalg i lokalet. Lorry ble lenge regnet som «brun», et sted som serverte øl og mat som mettet, til forskjell fra «hvite» restauranter som hadde hvite duker. Lokalet ble restaurert etter brann i 1998.
== Referanser ==
== Kilder ==
Arstal, Aksel & Carl Just (red.): Oslo byleksikon. Oslo: H. Aschehoug & co., 1966.
== Eksterne lenker ==
Restaurant Lorrys nettsted
|
Lorry er en tradisjonsrik restaurant beliggende i Parkveien 12 i Oslo. Den har vært i drift siden midten av 1870-tallet (1901 ifølge noen kilder ) og er særlig kjent for de mange kunstnerne som har besøkt stedet, og et sortiment på over hundre ølsorter.
| 12,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergens_Arbeiderforening
|
2023-02-04
|
Bergens Arbeiderforening
|
['Kategori:1850 i Norge', 'Kategori:Arbeiderbevegelsen i Norge', 'Kategori:Arbeidersamfunn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1850']
|
Bergens Arbeiderforening ble stiftet i 1850 av generalkonsul Prahl. Han fikk en av sine ansatte, Johannes Borge, interessert i «arbeidersaken», og i mars 1850 tegnet 18-20 arbeidere medlemskap. I midten av 1860-årene var medlemstallet oppe i 1.600. Foreningen var «borgerlig», og arbeidere satt ikke i styret. Bergens Arbeiderforening avviste kategorisk samarbeid med Thranitterbevegelsen som var stiftet på Østlandet. Foreningen ble et forbilde for Eilert Sundts stiftelse av det «borgerlige» Christiania Arbeidersamfund i 1864.
Bergens Arbeiderforenings formål var «at befordre Flid, Orden, Sparsommelighed og Velvære blandt dens Medlemmer og at bistaa hverandre i Sygdommens og Nødens sørgelige dage; i første Tilfælde ved Understøttelse, i sidste ved Laan.» En av betjentene i foreningen var Knud Olai Rasmussen, faren til senere partistifter Christian Holtermann Knudsen. Medlemmene fikk fri lege og medisin, sykekasse og begravelseskasse. To aldershjem ble også reist av foreningen på 1860-tallet, eget forsamlingshus, og et bibliotek.
Bergens Arbeiderforening ble aldri knyttet til den politiske arbeiderbevegelsen eller Arbeiderpartiet, slik samfunnet i Oslo senere ble, og den har fortsatt sitt sosiale og humanitære arbeid under navnet Foreningen Forum.
|
Bergens Arbeiderforening ble stiftet i 1850 av generalkonsul Prahl. Han fikk en av sine ansatte, Johannes Borge, interessert i «arbeidersaken», og i mars 1850 tegnet 18-20 arbeidere medlemskap. I midten av 1860-årene var medlemstallet oppe i 1.600. Foreningen var «borgerlig», og arbeidere satt ikke i styret. Bergens Arbeiderforening avviste kategorisk samarbeid med Thranitterbevegelsen som var stiftet på Østlandet. Foreningen ble et forbilde for Eilert Sundts stiftelse av det «borgerlige» Christiania Arbeidersamfund i 1864.
Bergens Arbeiderforenings formål var «at befordre Flid, Orden, Sparsommelighed og Velvære blandt dens Medlemmer og at bistaa hverandre i Sygdommens og Nødens sørgelige dage; i første Tilfælde ved Understøttelse, i sidste ved Laan.» En av betjentene i foreningen var Knud Olai Rasmussen, faren til senere partistifter Christian Holtermann Knudsen. Medlemmene fikk fri lege og medisin, sykekasse og begravelseskasse. To aldershjem ble også reist av foreningen på 1860-tallet, eget forsamlingshus, og et bibliotek.
Bergens Arbeiderforening ble aldri knyttet til den politiske arbeiderbevegelsen eller Arbeiderpartiet, slik samfunnet i Oslo senere ble, og den har fortsatt sitt sosiale og humanitære arbeid under navnet Foreningen Forum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Foreningen Forum Arkivert 29. mai 2013 hos Wayback Machine.
|
Bergens Arbeiderforening ble stiftet i 1850 av generalkonsul Prahl. Han fikk en av sine ansatte, Johannes Borge, interessert i «arbeidersaken», og i mars 1850 tegnet 18-20 arbeidere medlemskap.
| 12,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agnello_Participazio
|
2023-02-04
|
Agnello Participazio
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doger fra Venezia', 'Kategori:Dødsfall i 827', 'Kategori:Fødsler på 700-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Venezia']
|
Agnello Participazio (Angelo Particiaco, latin: Agnellus Particiacus) var den tiende tradisjonelle doge av Republikken Venezia, eller den åttende som er dokumentert. Han regjerte i perioden 811 til 827.
Han kom fra en rik handelsfamilie fra Eraclea og var en av de første som slo seg ned på øya Rialto i Venezialagunen, noe som førte til at civitas Rivoalti under ham ble til civitas Venetiarum og dagens Venezia. Agnellos styre innledet utviklingen av det som er dagens Venezia beliggende i lagunen på en rekke små øyer, og byggingen av broer, kanaler, bolverk, befestninger og steinbygninger. Agnello selv var en av de første som flyttet inn på øya Rialto og slik la grunnlaget for dagens bysentrum. Byen ble utviklet etter en byplan som også inkluderte utfylling av grunner slik at det ble mer land å bygge på, samtidig som kanaler ble gravd ut mellom disse. Dette førte blant annet til Canal Grande.
Tidligere doger hadde søkt assistanse hos den italienske kongen Pipin av Italia, men Agnello satset i stedet på utvikling av byens eget og naturlige forsvar etter at han ble valgt til doge etter Pipins fall og den tidligere dogen Obelerio degli Antenori måtte flykte. Agnellos hus på Rialto, Campiello della Cason ble det første dogepalasset og han satte umiddelbart i gang med videre utbygging, og da i stein.
Agnellos valg til doge kom i etterkant av fredsavtalen Pax Nicephori fra 803 mellom den frankiske kongen Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes, og denne sikret venetiansk uavhengighet da de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens uavhengighet. I kjølvannet av denne skiftet Venezia formelt side over på den frankiske siden. I denne situasjonen satte også Agnello i gang med å utstede egne venetianske mynter.
Agnellos senere år som doge var imidlertid mer preget av familiekrangler. Mens hans eldste sønn Giustiniano var i Konstantinopel ble en yngre sønn Giovanni utnevnt til doge sammen med faren. Da Giustiniano kom tilbake ble det full krangel og Agnello utnevnte i denne situasjonen en tredje sønn Agnello til doge sammen med seg selv, og innledet en strid mot Giustiniano. Til slutt ble den pro-frankiske Giovanni tvunget i eksil til Zara og Agnello ble etterfulgt av sin eldste sønn Giustiniano.
|
Agnello Participazio (Angelo Particiaco, latin: Agnellus Particiacus) var den tiende tradisjonelle doge av Republikken Venezia, eller den åttende som er dokumentert. Han regjerte i perioden 811 til 827.
Han kom fra en rik handelsfamilie fra Eraclea og var en av de første som slo seg ned på øya Rialto i Venezialagunen, noe som førte til at civitas Rivoalti under ham ble til civitas Venetiarum og dagens Venezia. Agnellos styre innledet utviklingen av det som er dagens Venezia beliggende i lagunen på en rekke små øyer, og byggingen av broer, kanaler, bolverk, befestninger og steinbygninger. Agnello selv var en av de første som flyttet inn på øya Rialto og slik la grunnlaget for dagens bysentrum. Byen ble utviklet etter en byplan som også inkluderte utfylling av grunner slik at det ble mer land å bygge på, samtidig som kanaler ble gravd ut mellom disse. Dette førte blant annet til Canal Grande.
Tidligere doger hadde søkt assistanse hos den italienske kongen Pipin av Italia, men Agnello satset i stedet på utvikling av byens eget og naturlige forsvar etter at han ble valgt til doge etter Pipins fall og den tidligere dogen Obelerio degli Antenori måtte flykte. Agnellos hus på Rialto, Campiello della Cason ble det første dogepalasset og han satte umiddelbart i gang med videre utbygging, og da i stein.
Agnellos valg til doge kom i etterkant av fredsavtalen Pax Nicephori fra 803 mellom den frankiske kongen Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes, og denne sikret venetiansk uavhengighet da de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens uavhengighet. I kjølvannet av denne skiftet Venezia formelt side over på den frankiske siden. I denne situasjonen satte også Agnello i gang med å utstede egne venetianske mynter.
Agnellos senere år som doge var imidlertid mer preget av familiekrangler. Mens hans eldste sønn Giustiniano var i Konstantinopel ble en yngre sønn Giovanni utnevnt til doge sammen med faren. Da Giustiniano kom tilbake ble det full krangel og Agnello utnevnte i denne situasjonen en tredje sønn Agnello til doge sammen med seg selv, og innledet en strid mot Giustiniano. Til slutt ble den pro-frankiske Giovanni tvunget i eksil til Zara og Agnello ble etterfulgt av sin eldste sønn Giustiniano.
== Kilder ==
Norwich, John Julius: A History of Venice. Alfred A. Knopf, New York, 1982.
|
Agnello Participazio (Angelo Particiaco, latin: Agnellus Particiacus) var den tiende tradisjonelle doge av Republikken Venezia, eller den åttende som er dokumentert. Han regjerte i perioden 811 til 827.
| 12,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Close_to_the_Edge_(sang)
|
2023-02-04
|
Close to the Edge (sang)
|
['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1972', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Yes-sanger']
|
«Close to the Edge» er tittelsporet på albumet Close to the Edge, utgitt i 1972 av det engelske progressiv rock-bandet Yes. Sangen er over 18 minutter lang, og på den originale LP-utgivelsen opptok den hele side en, og den regnes blant Yes' «episke verker». Sangen består av fire satser.
|
«Close to the Edge» er tittelsporet på albumet Close to the Edge, utgitt i 1972 av det engelske progressiv rock-bandet Yes. Sangen er over 18 minutter lang, og på den originale LP-utgivelsen opptok den hele side en, og den regnes blant Yes' «episke verker». Sangen består av fire satser.
== Satser ==
=== I. «The Solid Time of Change» ===
Sangen begynner med lyder av fugler, vind og rennende vann. Denne collagen av lyder går snart over i en slags overtyre der en lettere aggressiv gitarsolo skaper et crescendo sammen med synthesizerene og trommene. Brudd i crescendoet i form av vokale punkteringer kommer, og det hele ender opp i en kakofoni som ender brått før det første melodiske temaet, som ledes av gitaren. Tempoet er nå roligere, og dette temaet behandles i forskjellige tonearter. Omtrent fire minutter inn i sangen endres det igjen tempo og melodi. Trommer og bass følger hverandre i én takt, mens gitaren og synthesizeren følger sitt eget tempo. Så kommer den første vokalen inn, og den «flyter» over instrumentene og holder sin egen takt med en anelse atonal melodilinje. Bakgrunnsvokalene er meget harmoniske, og sangens hovedtema kommer tydelig fram.
=== II. «Total Mass Retain» ===
Sangen fortsetter med samme melodi og stil, men med temposkifter. Bill Bruford har en rekke rytmiske punkteringer med sine trommer. Først går tempoet litt fortere, før det dempes igjen. Med teksten «I get up, I get down» avsluttes denne satsen, og går sømløst over i neste.
En redigert versjon av denne satsen ble utgitt som singel i 1972. Denne versjonen er inkludert som bonusspor på nyutgivelsen av albumet Close to the Edge i 2003.
=== III. «I Get Up I Get Down» ===
Denne satsen har et betydelig lavere tempo og dempet volum i forhold til resten av sangen. Et barokklignende vokalsegment, med hovedvokalen sunget av Jon Anderson og med to vers sunget av gitarist Steve Howe og bassist Chris Squire følger. Etter dette kommer satsens tema spilt på kirkeorgel i forskjellige tonearter, så følger en solo på nevnte kirkeorgel. Soloen «bryter sammen», og føres inn i neste sats.
=== IV. «Seasons of Man» ===
Sangens hovedtema dukker brått opp i et raskere tempo, fulgt av en musikalsk og vokal struktur på linje med satsen «The Solid Time of Change», men Rick Wakemans orgelspill er mere komplekst. Alle sangens temaer repeteres, før det hele avsluttes fuge-liknende med tekstlinjer fra de andre satsene. Naturlydene fra åpningen avslutter satsen og sangen.
== Inspirasjon til tekstene ==
I et intervju av Elizabeth Gips i radiokanalen KKUP i Cupertino i California den 27. mai 1996, nevner vokalist og tekstforfatter Jon Anderson at tekstene til denne sangen (og hele albumet Close to the Edge) er inspirert av Hermann Hesses bok Siddhartha
== Personell ==
På originalinnspillingen utgitt i 1972 medvirker:
Jon Anderson: vokal
Steve Howe: gitarer
Chris Squire: bass
Rick Wakeman: synthesizere, Hammondorgel og kirkeorgel
Bill Bruford: trommer, perkusjon
== Konsertfremføringer ==
Trommeslageren på originalinnspillingen, Bill Bruford, spilte ikke denne sangen under konsert med Yes før under Union-turneen i 1991. Han forlot bandet straks innspillingen av albumet Close to the Edge var over, og ble erstattet av Alan White. White fikk så «hele» tre dager på seg til å lære seg Yes' sanger, før hans første konsert med bandet 2. september 1972.
Yessongs inneholder en fremførelse fra Close to the Edge-turneen.
Keys to Ascension 2 inneholder en fremførelse fra konsertene i San Luis Obispo i 1996.
Sangen ble fremført under samtlige turneer mellom utgivelsen i 1972 og Going for the One-turneen i 1977.
Fremført to ganger (20. april i Toronto i Canada og 21. april i Detroit i USA) under Tormato-turneen i 1979.
Fra 1989 til 2014 samt i 2018 og 2019 ble sangen blitt spilt på nærmest samtlige av bandets konserter.Offisielle konsertopptak er utgitt på:
Yessongs
An Evening of Yes Music Plus med Anderson Bruford Wakeman Howe
Keys to Ascension 2
Symphonic Live
== Referanser ==
== Litteratur ==
Covach, John Rudolph og Boone, Graeme MacDonald «Understanding Rock: Essays in Musical Analysis» New York: Oxford University Press, 1997. ISBN 0195100050
== Eksterne lenker ==
(en) Close to the Edge på MusicBrainz
Tekstene til «Close to the Edge»
Tolkning av teksten
|
«Close to the Edge» er tittelsporet på albumet Close to the Edge, utgitt i 1972 av det engelske progressiv rock-bandet Yes. Sangen er over 18 minutter lang, og på den originale LP-utgivelsen opptok den hele side en, og den regnes blant Yes' «episke verker».
| 12,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giustiniano_Participazio
|
2023-02-04
|
Giustiniano Participazio
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doger fra Venezia', 'Kategori:Dødsfall i 829', 'Kategori:Fødsler på 700-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Venezia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Giustiniano Participazio (også kalt Partecipazio eller Particiaco, engelsk: Justinian, latin: Agnellus Iustinianus Particiacus) (død i 829) var den ellevte tradisjonelle doge av Republikken Venezia, eller den niende som er dokumentert. Han regjerte i en kort periode, i årene 827 til 829.
Han korte regjeringstid var imidlertid svært innholdsrik, og hans spilte også en stor rolle i årene før han ble doge, mens faren
Agnello Participazio innehadde dette embetet. Giustiniano ble utnevnt til konsul (hypatus) og protosebastus av den bysantinske keiseren Leo VGiustiniano var i Konstantinopel da faren Agnello utnevnte den yngre broren Giovanni som doge sammen med seg selv. Da Giustiniano kom tilbake, ble det strid og i denne situasjonen utnevnte Agnello en tredje sønn Agnello som med-doge og innledet strid med Giustiniano. Giustiniano fikk etter hvert overtaket og sendte den pro-frankiske broren Giovanni i eksil til Zara. Da Agnello døde i 827, overtok Giustiniano som doge.
Den bysantinske keiseren Mikael II tilbød Venezia militær støtte mot at Venezia deltok i en militær ekspedisjon mot områder som ble holdt av Sicilia i Nord-Afrika. Da denne ekspedisjonen viste seg vellykket, økte dette Venezias prestisje.
Da striden (som Karl den store og Lothar I av Det tysk-romerske rike hadde stått bak) mellom patriarkene i Grado og Aquileia om bispedømmet på Istria fortsatte, arbeidet Giustiniano for å stryke stillingen for kirken i Venezia. Denne hadde tradisjonelt stammet fra evangelisten Markus personlig og mange venetianere reiste på pilegrimsferd til Markus' grav i Alexandria i Egypt. Giustiniano skal da, ifølge tradisjonell oppfatning, ha beordret handelsmennene Buono di Malamocco og Rustico di Torcello til å bestikke gravvokterne og stjele med seg Markus' levninger til Venezia. De ankom Venezia 31. januar 828 med levningen etter Markus' skjult i lasten. Giustiniano begynte da byggingen av et dogekapell tilegnet St. Markus for oppbevaring av disse relikviene, og dette ble den første Markuskirken i Venezia.
Giustiniano kalte imidlertid tilbake broren Giovanni som da var i Konstantinopel, siden Giustiniano ikke hadde noen egne sønner som kunne overta, og utnevnte broren til å overta byggingen av den nye kirken til byen nye skytshelgen. Giovanni etterfulgte den aldrende Giustiniano da han døde året etter.
|
Giustiniano Participazio (også kalt Partecipazio eller Particiaco, engelsk: Justinian, latin: Agnellus Iustinianus Particiacus) (død i 829) var den ellevte tradisjonelle doge av Republikken Venezia, eller den niende som er dokumentert. Han regjerte i en kort periode, i årene 827 til 829.
Han korte regjeringstid var imidlertid svært innholdsrik, og hans spilte også en stor rolle i årene før han ble doge, mens faren
Agnello Participazio innehadde dette embetet. Giustiniano ble utnevnt til konsul (hypatus) og protosebastus av den bysantinske keiseren Leo VGiustiniano var i Konstantinopel da faren Agnello utnevnte den yngre broren Giovanni som doge sammen med seg selv. Da Giustiniano kom tilbake, ble det strid og i denne situasjonen utnevnte Agnello en tredje sønn Agnello som med-doge og innledet strid med Giustiniano. Giustiniano fikk etter hvert overtaket og sendte den pro-frankiske broren Giovanni i eksil til Zara. Da Agnello døde i 827, overtok Giustiniano som doge.
Den bysantinske keiseren Mikael II tilbød Venezia militær støtte mot at Venezia deltok i en militær ekspedisjon mot områder som ble holdt av Sicilia i Nord-Afrika. Da denne ekspedisjonen viste seg vellykket, økte dette Venezias prestisje.
Da striden (som Karl den store og Lothar I av Det tysk-romerske rike hadde stått bak) mellom patriarkene i Grado og Aquileia om bispedømmet på Istria fortsatte, arbeidet Giustiniano for å stryke stillingen for kirken i Venezia. Denne hadde tradisjonelt stammet fra evangelisten Markus personlig og mange venetianere reiste på pilegrimsferd til Markus' grav i Alexandria i Egypt. Giustiniano skal da, ifølge tradisjonell oppfatning, ha beordret handelsmennene Buono di Malamocco og Rustico di Torcello til å bestikke gravvokterne og stjele med seg Markus' levninger til Venezia. De ankom Venezia 31. januar 828 med levningen etter Markus' skjult i lasten. Giustiniano begynte da byggingen av et dogekapell tilegnet St. Markus for oppbevaring av disse relikviene, og dette ble den første Markuskirken i Venezia.
Giustiniano kalte imidlertid tilbake broren Giovanni som da var i Konstantinopel, siden Giustiniano ikke hadde noen egne sønner som kunne overta, og utnevnte broren til å overta byggingen av den nye kirken til byen nye skytshelgen. Giovanni etterfulgte den aldrende Giustiniano da han døde året etter.
== Referanser ==
== Kilder ==
Norwich, John Julius: A History of Venice. Alfred A. Knopf: New York, 1982.
Şerban Marin. Giustiniano Partecipazio and the Representation of the First Venetian Embassy to Constantinople in the Chronicles of the Serenissima, Historical Yearbook, 2 (2005), side 75-92.
|
Giustiniano Participazio (også kalt Partecipazio eller Particiaco, engelsk: Justinian, latin: Agnellus Iustinianus ParticiacusFlavius Blondus. Italia Illustrata) (død i 829) var den ellevte tradisjonelle doge av Republikken Venezia, eller den niende som er dokumentert.
| 12,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Hjelmen
|
2023-02-04
|
Martin Hjelmen
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 24. januar', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Henrettede nordmenn', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kommunister', 'Kategori:Personer drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Ski kommune', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Torturofre', 'Kategori:Wollweber-gruppen']
|
Martin Rasmussen Hjelmen (født 24. januar 1904 i Hjelme i Øygarden, død 30. mai 1944 i Brandenburg) var en norsk sjømann og sabotør.
Hjelmen tok tidlig hyre til sjøs, og han utviklet sympatier for kommunismen og sterk motstand mot nazismen. I november 1935 møtte han i Oslo den tyske kommunisten og sjømannsorganisatoren Fritz Karl Wollweber, som i samarbeid med Sovjetunionen hadde utviklet en sabotasjeorganisasjon som rammet tysk og polsk skipsfart. Organisasjonen sprengte skip som leverte krigsviktig materiell til general Franco under borgerkrigen i Spania.
I Wollweber-gruppen fikk Hjelmen ansvar for det «nord-atlantiske området» og gikk straks igang med gjennomføring av en rekke sabotasjer, også mot skip ved kai i Oslo. Den første kjente vellykkede sabotasjeaksjonen skjedde i september 1937, og fram til årsskiftet 1938–1939 utførte organisasjonen over 30 aksjoner.
I september 1938 overtok Asbjørn Sunde ledelsen over den norske Wollweber-gruppen, og Hjelmen fikk ansvaret for virksomheten langs Ofotbanen, Narvik-Kiruna-Luleå (Sunde, side 243). Han reiste til Narvik for å vurdere mulighetene for en gruppe der, og tok kontakt med Barly Pettersen, som da jobbet som havnearbeider ved den strategisk viktige malmkaien i Narvik (Berg, 2009).
I samarbeid med Gestapo rullet europeisk politi opp flere av gruppene. Bare Hjelmens gruppe i Oslo overlevde tilbakeslagene og forble organisert, og vokste fram under Asbjørn Sundes ledelse fra 1941 under tilnavnet Osvald-gruppen.
Hjelmen blir arrestert i Sverige i februar 1940, og svenske myndigheter overleverte han til tyskerne. Han ble siden avhørt og torturert av Gestapo, og henrettet med giljotin i Brandenburg 30. mai 1944. Barly Pettersen ble henrettet samme dag.
|
Martin Rasmussen Hjelmen (født 24. januar 1904 i Hjelme i Øygarden, død 30. mai 1944 i Brandenburg) var en norsk sjømann og sabotør.
Hjelmen tok tidlig hyre til sjøs, og han utviklet sympatier for kommunismen og sterk motstand mot nazismen. I november 1935 møtte han i Oslo den tyske kommunisten og sjømannsorganisatoren Fritz Karl Wollweber, som i samarbeid med Sovjetunionen hadde utviklet en sabotasjeorganisasjon som rammet tysk og polsk skipsfart. Organisasjonen sprengte skip som leverte krigsviktig materiell til general Franco under borgerkrigen i Spania.
I Wollweber-gruppen fikk Hjelmen ansvar for det «nord-atlantiske området» og gikk straks igang med gjennomføring av en rekke sabotasjer, også mot skip ved kai i Oslo. Den første kjente vellykkede sabotasjeaksjonen skjedde i september 1937, og fram til årsskiftet 1938–1939 utførte organisasjonen over 30 aksjoner.
I september 1938 overtok Asbjørn Sunde ledelsen over den norske Wollweber-gruppen, og Hjelmen fikk ansvaret for virksomheten langs Ofotbanen, Narvik-Kiruna-Luleå (Sunde, side 243). Han reiste til Narvik for å vurdere mulighetene for en gruppe der, og tok kontakt med Barly Pettersen, som da jobbet som havnearbeider ved den strategisk viktige malmkaien i Narvik (Berg, 2009).
I samarbeid med Gestapo rullet europeisk politi opp flere av gruppene. Bare Hjelmens gruppe i Oslo overlevde tilbakeslagene og forble organisert, og vokste fram under Asbjørn Sundes ledelse fra 1941 under tilnavnet Osvald-gruppen.
Hjelmen blir arrestert i Sverige i februar 1940, og svenske myndigheter overleverte han til tyskerne. Han ble siden avhørt og torturert av Gestapo, og henrettet med giljotin i Brandenburg 30. mai 1944. Barly Pettersen ble henrettet samme dag.
== Litteratur ==
Borgersrud, Lars: Die Wollweber-Organisation und Norwegen – Berlin 2001
Borgersrud, Lars: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden – Oslo 1997 ISBN 82-00-22529-1
Sunde, Asbjørn (1947). Menn i mørket. Oslo: Spartacus Forlag. ISBN 978-82-430-0485-6. [nytt opplag Spartacus Forlag 2009]
Berg, Rune (24. oktober 2009). «Husmannsgutten Barly Paul Devold Pettersen fra Aldersundet». Arkivert fra originalen 3. juli 2013. Besøkt 24. desember 2010.
|
Martin Rasmussen Hjelmen (født 24. januar 1904 i Hjelme i Øygarden, død 30.
| 12,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Osvald-gruppen
|
2023-02-04
|
Osvald-gruppen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1941', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Kommunisme i Norge', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti', 'Kategori:Opphør i 1944', 'Kategori:Osvald-gruppen', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Osvald-gruppen, opprinnelig kalt Sabotasjeorganisasjonen, Saborg, eller bare Sab, var en norsk sabotasjeorganisasjon som saboterte tyske installasjoner, krigsindustri og tropper i Norge under andre verdenskrig. Sabotørenes eget, formelle navn på gruppen var Organisasjonen mot krig og fascisme. Osvald-gruppen er karakterisert som «Norges (desidert) mest aktive og effektive motstandsgruppe».«Saborg var vestlandsgreina av Osvald-gruppa».Gruppen var videreføringen av det norske avsnittet av den etterhvert opprullede, europeiske Wollweber-gruppen og ble fra 1941 ledet av kommunisten og sjømannen Asbjørn Sunde.
Gruppen mottok ordrer både fra Sovjetunionen og fra den norske regjeringen i London via Hjemmefronten og «Politigruppa». Osvaldgruppen hadde ingen radiokontakt og lite kurer-kontakt med styresmaktene i Moskva.
Organisasjonen bygde opp sabotasjegrupper i Oslo, Gjøvik, Narvik, Bergen og Stavanger.
I andre opplaget av boken Menn i mørket, lister Sunde selv opp 39 sabotasjeaksjoner. Ifølge Erik Gjems-Onstad, gjennomførte gruppen om lag 200 sabotasjeaksjoner i Norge.
Men gruppen var ikke uten støtte, og særlig etter 1943 fikk den stadig flere oppdrag fra regjeringsstøttede organisasjoner. Gruppen utførte bl.a. likvidasjoner for Milorg og «Politigruppa» i Oslo-politiet, og hadde et nært samarbeide med politigruppe 2AP som ga verdifull informasjon om tyskernes planer, agenter osv. Aksjonen mot Arbeidskontoret i Oslo 20. april 1943 var for eksempel fullt koordinert med Milorg, hvor målet var å hindre tvangsutskrivning av norsk arbeidskraft til krigstjeneste. Både Asbjørn Sunde og Johan Peter Bruun, blant andre, deltok i denne aksjonen. Osvald-gruppen var ikke på noen måte direkte styrt av Milorg, men utførte flere sabotasjeaksjoner på direkte oppdrag fra den norske regjeringen i London, formidlet via Asbjørn Bryhn i Politigruppa. London-regjeringen ga i nesten hele gruppens levetid økonomisk støtte via «vestkant-organisasjonen» 2A.
Osvaldgruppen opererte fra 1944 i opposisjon til ledelsen i Norges Kommunistiske Parti. Asbjørn Sunde oppløste motvillig Osvald-gruppen i 1944, etter ordre fra NKVD-ledelsen i Moskva (Det russiske Folkekommissariatet for innenrikssaker).
Ragnar Armand Sollie hadde vært sabotør i Osvald-gruppen og flyktet til Sverige våren 1943. I april 1944 vendte han tilbake til Norge i spissen for en gruppe som ønsket å bli med i Osvald-gruppen, da denne ble oppløst av NKVD startet Sollie sommeren 1944 en ny sabotasjeorganisasjon - «Pelle-gruppen». Sollie kontaktet kommunistpartiets leder Peder Furubotn, som utnevnte Sollie til sabotasjeleder i Oslo. Gruppen var organisert rundt en ledelse på 3-4 personer som hadde kontakt med et varierende antall undergrupper, og fra sin base i ei hytte på Krokskogen utførte Pelle-gruppen en rekke vellykkede aksjoner høsten 1944.
I 2013 ble alle medlemmene Osvaldgruppen offisielt hedret med utmerkelser av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen for sin innsats for Norge under krigen. Sunde var da avgått ved døden, men fire av gruppens medlemmer levde fortsatt.
|
Osvald-gruppen, opprinnelig kalt Sabotasjeorganisasjonen, Saborg, eller bare Sab, var en norsk sabotasjeorganisasjon som saboterte tyske installasjoner, krigsindustri og tropper i Norge under andre verdenskrig. Sabotørenes eget, formelle navn på gruppen var Organisasjonen mot krig og fascisme. Osvald-gruppen er karakterisert som «Norges (desidert) mest aktive og effektive motstandsgruppe».«Saborg var vestlandsgreina av Osvald-gruppa».Gruppen var videreføringen av det norske avsnittet av den etterhvert opprullede, europeiske Wollweber-gruppen og ble fra 1941 ledet av kommunisten og sjømannen Asbjørn Sunde.
Gruppen mottok ordrer både fra Sovjetunionen og fra den norske regjeringen i London via Hjemmefronten og «Politigruppa». Osvaldgruppen hadde ingen radiokontakt og lite kurer-kontakt med styresmaktene i Moskva.
Organisasjonen bygde opp sabotasjegrupper i Oslo, Gjøvik, Narvik, Bergen og Stavanger.
I andre opplaget av boken Menn i mørket, lister Sunde selv opp 39 sabotasjeaksjoner. Ifølge Erik Gjems-Onstad, gjennomførte gruppen om lag 200 sabotasjeaksjoner i Norge.
Men gruppen var ikke uten støtte, og særlig etter 1943 fikk den stadig flere oppdrag fra regjeringsstøttede organisasjoner. Gruppen utførte bl.a. likvidasjoner for Milorg og «Politigruppa» i Oslo-politiet, og hadde et nært samarbeide med politigruppe 2AP som ga verdifull informasjon om tyskernes planer, agenter osv. Aksjonen mot Arbeidskontoret i Oslo 20. april 1943 var for eksempel fullt koordinert med Milorg, hvor målet var å hindre tvangsutskrivning av norsk arbeidskraft til krigstjeneste. Både Asbjørn Sunde og Johan Peter Bruun, blant andre, deltok i denne aksjonen. Osvald-gruppen var ikke på noen måte direkte styrt av Milorg, men utførte flere sabotasjeaksjoner på direkte oppdrag fra den norske regjeringen i London, formidlet via Asbjørn Bryhn i Politigruppa. London-regjeringen ga i nesten hele gruppens levetid økonomisk støtte via «vestkant-organisasjonen» 2A.
Osvaldgruppen opererte fra 1944 i opposisjon til ledelsen i Norges Kommunistiske Parti. Asbjørn Sunde oppløste motvillig Osvald-gruppen i 1944, etter ordre fra NKVD-ledelsen i Moskva (Det russiske Folkekommissariatet for innenrikssaker).
Ragnar Armand Sollie hadde vært sabotør i Osvald-gruppen og flyktet til Sverige våren 1943. I april 1944 vendte han tilbake til Norge i spissen for en gruppe som ønsket å bli med i Osvald-gruppen, da denne ble oppløst av NKVD startet Sollie sommeren 1944 en ny sabotasjeorganisasjon - «Pelle-gruppen». Sollie kontaktet kommunistpartiets leder Peder Furubotn, som utnevnte Sollie til sabotasjeleder i Oslo. Gruppen var organisert rundt en ledelse på 3-4 personer som hadde kontakt med et varierende antall undergrupper, og fra sin base i ei hytte på Krokskogen utførte Pelle-gruppen en rekke vellykkede aksjoner høsten 1944.
I 2013 ble alle medlemmene Osvaldgruppen offisielt hedret med utmerkelser av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen for sin innsats for Norge under krigen. Sunde var da avgått ved døden, men fire av gruppens medlemmer levde fortsatt.
== Osvald-gruppen, NKP og Moskva ==
I Norge var Osvald-gruppen en direkte videreføring av det norske avsnittet av den kommunistiske Wollweber-organisasjonen, ledet av sjømannen Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble allerede i 1940 arrestert i Sverige, utlevert og henrettet i Tyskland i 1944.
I Oslo overtok Asbjørn Sunde i 1940 en intakt organisasjon, men uten sentrale personer i ledelsen og uten kontakt med Moskva eller økonomiske midler.
Like etter Tysklands angrep på Sovjet 22. juni 1941 dro kurerer fra den sovjetiske legasjonen i Stockholm til Oslo med ordre om å starte motstandskampen. Her traff de representanter for kommunistpartiet som mente at tiden ikke var inne for motstand. Kurerene dro tilbake med uforrettet sak. Sunde hadde siden 1940 holdt organisasjonen ved like og gjort klar lagre med sprengstoff rundt om i landet.
Vinteren 1942 startet NKP oppbygging av militære grupper, den såkalte «Nasjonalgarden». Samtidig hadde Sunde møter med kommunistpartiets leder, Peder Furubotn. Arbeidet med Nasjonalgarden mislykkes, og den ble innlemmet i Milorg-systemet. Kontakten mellom Furubotn og Sunde fortsatte imidlertid.
I slutten av oktober 1942 angrep Gestapo NKP-forlegningen i Hemsedal. Sunde hadde fått varsel fra Politigruppen og partiledelsen klarte å flykte, men etterlot seg en del papirer.
Partisekretær Peder Furubotn krevde etterhvert å overta den strategiske ledelse av Osvald-gruppen, noe Asbjørn Sunde nektet. Tidlig i 1944 kom det derfor til fullt brudd mellom de to.
Fram til Osvald-gruppen ble nedlagt i 1944, etter ordre fra Moskva, hadde den ifølge Erik Gjems-Onstad utført 200 sabotasjeaksjoner i Norge.
== Utvikling og aksjoner ==
20. juli 1941 gjennomførte de den første jernbanesabotasjen, og det var starten på en serie av aksjoner.
Sunde etablerte et opplæringssenter for sabotører i Rukkedalen i 1942, og rekrutterte et nettverk av sabotører i området Torpo-Gol og Rukke-Nesbyen, ned Hallingdal og derfra til Oslo og Bergen.
I september 1942 avtalte Sunde at han skulle holde vaktmannskap til kommunistpartiets sentralforlegning i Hemsedal mot å få praktisk og finansiell støtte. Sunde ble NKPs militære leder, og med partiet i ryggen ble organisasjonen mer slagkraftig.
Det ble utført aksjoner i hele området fra Porsgrunn i sør til Dombås i nord, men de fleste aksjonene ble utført i Oslo-området, svært mange av dem inne i selve byen.
Det ble også utført fire aksjoner i Bergen.
Av viktige sabotasjeaksjoner må det særlig trekkes fram sprengningen av det krigsviktige Per Kure-anlegget i Oslo, samt av Statspolitiets kontor for Oslo og Aker og Arbeidskontoret i Oslo.
=== Et utvalg aksjoner i Norge ===
Aksjonene i Norge startet like etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 og fortsatte inntil «Osvald-gruppen» ble demobilisert høsten 1944. Nedenfor gjengis noen av de viktigste aksjonene som ble gjennomført.
For en oversikt over aksjoner foretatt før 20. juli 1941, se: Wollweber-gruppen
== Medlemmer (utvalg) ==
== Ettermæle ==
I det politiske klimaet som uviklet seg i Norge under den kalde krigen ble den kommunist-ledede motstandskampen etter hvert levnet liten ære. Fordømmelsen av kommunistene nådde et toppunkt i 1954, da Sunde selv ble beskyldt for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen, og dømt til åtte års fengsel. Nye opplysninger som styrker mistanken er kommet i offentlighetens søkelys via offentliggjøring av KGB-avhopperen Mitrokhins dokumenter i 2014. I arkivmaterialet der ble det oppgitt at Sunde skaffet KGB norske pass, samt «og blanke og utfylte norske kirkebøker».I 1995 ble det avduket en minnesmerke over de falne i Osvald-gruppen, en minneplakett ved hovedinngangen til den gamle Østbanebygningen i Oslo. LO i Oslo sto for arrangementet. Siden har det vært en årlig foreteelse å hedre gruppens medlemmer på 1. mai.Sommeren 2012 ble Osvald-gruppens innsats også markert på den nye Frydenberg skole i Oslo, som var bygget på industriområdet der gruppen sprengte anlegget til Per Kure AS under krigen. 23 av sabotørene ble hedret ved at de fikk rom på skolen oppkalt etter seg. Skolens bibliotek ble oppkalt etter Sunde selv.4. oktober 2013 ble åtte medlemmer av Osvald-gruppen hedret av norske myndigheter for kampen de førte for Norges frihet under okkupasjonen. «Dere var sabotørene og soldatene i mørke, som forble i mørke. I dag beklager vi at mange av dere ble mistenkeliggjort og underkjent», sa forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i sin tale. Ifølge Strøm-Erichsen utførte gruppen ikke bare de fleste, men også de mest virkningsfulle sabotasjeaksjonene i Norge under krigen.
«Vår nære allierte ble plutselig vår bitre fiende da Hitler-Tyskland var beseiret. Derfor kunne en mann som Asbjørn Sunde gå fra å være krigshelt i det ene øyeblikket til å bli stemplet som forræder i det neste. Derfor ble dere stille. Derfor forble dere i mørke», sa forsvarsministeren.
Harry Sønsterød, August Rathke, Anne Marie Mamo, Arvid Abrahamsen, Karsten Hansen, Norman Gullaksen, Signe Raassum og Lars Bottolfs ble overrakt sølvfat, mens Arvid Abrahamsen, Karsten Hansen, Norman Gullaksen, Signe Raassum og Lars Bottolfs også ble tildelt Deltagermedaljen og diplom signert av kongen.I 2015 ble det i regi av norsk fagbevegelse avduket et monument på Jernbanetorget i Oslo, for hedre Osvald-gruppen og jernbanefolk som ofret livet i motstandskampen under krigen. Monumentet er plassert utenfor Østbanestasjonen, der sabotørene gjennomførte en av sine første bombeaksjoner. Monumentet er laget av Bjørn Melbye Gulliksen.
I 2015 ga bandet Bjølsen Valsemølle ut albumet Tider skal komme, der sangen Menn i mørket er en heder til Osvald-gruppen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borgersrud, Lars (1997) Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden, Universitetsforlaget, ISBN 82-00-22529-1
Borgersrud, Lars (2001) Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig, Forlaget Oktober, ISBN 82-495-0050-4
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, forord av historikeren Lars Borgersrud. ISBN 978-82-430-0467-2.
Conradi, Morten og Alf Skjeseth: Osvald. Spartacus, 2015 ISBN 9788243010215
== Eksterne lenker ==
Sabotasjeforsøk mot Bergensbanen 24. november 1943 (Digitalarkivet)
|
Osvald Abrahamsen (født 26. april 1896 i Oslo, død 27.
| 12,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Amlie
|
2023-02-04
|
Ivar Amlie
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske motstandsfolk drept under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Vestre Toten kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Ivar Johannessen Amlie (født 18. juni 1914 på Eina i Vestre Toten, død 30. mai 1944 på Eina) var en norsk kjøpmann og motstandsmann under andre verdenskrig. Han var tilknyttet Osvald-gruppen. I det illegale arbeidet gikk Amli under dekknavnet «Vestli».Han var sønn av Hanna f. Dotsetsveen (f. 1886) og Johannes R. (f. 1881), begge fra Eina. Gift i 1939 med Emma K. Romshus, fra Eina.30. mai 1944 hadde Statspolitiet klart å avsløre Amlies identitet, og tre Stapo-menn dro til hans bolig på Eina. Da Stapo-betjent Hein Magnar Henriksen forsøkte å pågripe Amlie satte han seg til motverge. Det endte med at at Henriksen drepte Amlie med to skudd i hjerteregionen. Det ble rapportert som «vådeskudd». Stapo-folkene arresterte også hans kone Emma, som ble sittende på Grini til krigens slutt.
|
Ivar Johannessen Amlie (født 18. juni 1914 på Eina i Vestre Toten, død 30. mai 1944 på Eina) var en norsk kjøpmann og motstandsmann under andre verdenskrig. Han var tilknyttet Osvald-gruppen. I det illegale arbeidet gikk Amli under dekknavnet «Vestli».Han var sønn av Hanna f. Dotsetsveen (f. 1886) og Johannes R. (f. 1881), begge fra Eina. Gift i 1939 med Emma K. Romshus, fra Eina.30. mai 1944 hadde Statspolitiet klart å avsløre Amlies identitet, og tre Stapo-menn dro til hans bolig på Eina. Da Stapo-betjent Hein Magnar Henriksen forsøkte å pågripe Amlie satte han seg til motverge. Det endte med at at Henriksen drepte Amlie med to skudd i hjerteregionen. Det ble rapportert som «vådeskudd». Stapo-folkene arresterte også hans kone Emma, som ble sittende på Grini til krigens slutt.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Ivar Johannessen Amlie (født 18. juni 1914 på Eina i Vestre Toten, død 30.
| 12,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Andresen
|
2023-02-04
|
Kristian Andresen
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. september', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Kristian Juel Wille Andresen (født 23. april 1911 i Gjøvik, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk sveiser og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Andresen jobbet som elektrisk sveiser ved Øveråsens motorfabrikk på Gjøvik. Under krigen deltok han i arbeidet til Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Andresen under dekknavnet «Mikkelsen».
Han ble tatt av Gestapo 31. mai 1944 og skutt i september samme året. Han er gravlagt på Gjøvik kirkegård.
|
Kristian Juel Wille Andresen (født 23. april 1911 i Gjøvik, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk sveiser og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Andresen jobbet som elektrisk sveiser ved Øveråsens motorfabrikk på Gjøvik. Under krigen deltok han i arbeidet til Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Andresen under dekknavnet «Mikkelsen».
Han ble tatt av Gestapo 31. mai 1944 og skutt i september samme året. Han er gravlagt på Gjøvik kirkegård.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
== Referanser ==
|
Kristian Juel Wille Andresen (født 23. april 1911 i Gjøvik, død ved skyting 5.
| 12,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Peter_Bruun
|
2023-02-04
|
Johan Peter Bruun
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Johan Peter Bruun (født 6. august 1913 i Larvik, død ved skyting 2. mars 1944 ved Trandumskogen) var en norsk sjømann og ledende sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Bruun var med i sabotasjeaksjoner mot finske jernbanelinjer under vinterkrigen.Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Bruun under dekknavnene «Edgar» og «Trond».Under andre verdenskrig var det en dusør på 50 000 kroner for den som kunne bidra til arrestasjon av hver av motstandsmennene Bruun og Asbjørn Sunde.
Bruun deltok i den strabasiøse forflytningen av Osvaldgruppens hovedkvarter til Buglebjørk på Hardangervidda i oktober 1942, og i likvidasjonen av to tyskvennlige angivere i Oslo 31. mars 1943, som ble gjennomført på oppdrag fra Milorg. Videre tok han del i sprengningen av Arbeidskontoret i Pilestredet på Hitlers fødselsdag 20. april 1943, som var koordinert med Milorg.
Den 2. mars 1944 ble Bruun henrettet for sabotasje, sammen med Asbjørn Sundes bror Håkon Sunde.
|
Johan Peter Bruun (født 6. august 1913 i Larvik, død ved skyting 2. mars 1944 ved Trandumskogen) var en norsk sjømann og ledende sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Bruun var med i sabotasjeaksjoner mot finske jernbanelinjer under vinterkrigen.Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Bruun under dekknavnene «Edgar» og «Trond».Under andre verdenskrig var det en dusør på 50 000 kroner for den som kunne bidra til arrestasjon av hver av motstandsmennene Bruun og Asbjørn Sunde.
Bruun deltok i den strabasiøse forflytningen av Osvaldgruppens hovedkvarter til Buglebjørk på Hardangervidda i oktober 1942, og i likvidasjonen av to tyskvennlige angivere i Oslo 31. mars 1943, som ble gjennomført på oppdrag fra Milorg. Videre tok han del i sprengningen av Arbeidskontoret i Pilestredet på Hitlers fødselsdag 20. april 1943, som var koordinert med Milorg.
Den 2. mars 1944 ble Bruun henrettet for sabotasje, sammen med Asbjørn Sundes bror Håkon Sunde.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 105, 109, 114, 122, 126, 129-130 (bildesidene), 136, 142, 162. ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Johan Peter Bruun (født 6. august 1913 i Larvik, død ved skyting 2.
| 12,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaldbak
|
2023-02-04
|
Kaldbak
|
['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Streymoy']
|
Kaldbak (IPA: [ˈkalːbak], foreldet dansk skrivemåte: Kalbak) er en bygd på Færøyene. Bygden ligger ved Kaldbaksfjørður på nordøstkysten av Streymoy, og hadde 239 innbyggere den 1. januar 2016. Kjøreavstanden til hovedstaden Tórshavn er 20 km. Kaldbak har hatt veiforbindelse med Kaldbaksbotnur siden 1977 og til det øvrige veinettet siden 1980. Før dette hadde bygden sjøveis forbindelse sørover.Kaldbak er en gammel jordbruksbygd. Kaldbak var blant de første bygdene på Færøyene til å satse på silde- og lakseoppdrett. Kaldbaksfjørður er fortsatt en viktig oppdrettslokalitet for laks, ørret og kamskjell. På 1970- og 1980-tallet produserte man glassfiberbåter i bygden som så ut som de tradisjonelle færøybåtene (ikke å forveksle med norske færinger).
Ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 var Kaldbaks sókn (med Kaldbaksbotnur og Sund) en del av Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna. I 1930 ble Kaldbaks sókn utskilt som en egen kommune. Kaldbaks kommuna ble innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1976.Bygdenavnet kommer av beliggenheten ved fjellet Kaldbakur (nå Kaldbakskambur). Arkeologiske funn viser at stedet har vært bebodd siden 1000-tallet. Den eldste skriftlige kilden som nevner Kaldbak, er jordeboken i 1584, da Tummas Símunarson forpaktet et gårdsbruk her.Kaldbaks kirkja er en tradisjonell færøysk bygdekirke, i tjæremalt treverk og med gresstak, oppført i 1835.
|
Kaldbak (IPA: [ˈkalːbak], foreldet dansk skrivemåte: Kalbak) er en bygd på Færøyene. Bygden ligger ved Kaldbaksfjørður på nordøstkysten av Streymoy, og hadde 239 innbyggere den 1. januar 2016. Kjøreavstanden til hovedstaden Tórshavn er 20 km. Kaldbak har hatt veiforbindelse med Kaldbaksbotnur siden 1977 og til det øvrige veinettet siden 1980. Før dette hadde bygden sjøveis forbindelse sørover.Kaldbak er en gammel jordbruksbygd. Kaldbak var blant de første bygdene på Færøyene til å satse på silde- og lakseoppdrett. Kaldbaksfjørður er fortsatt en viktig oppdrettslokalitet for laks, ørret og kamskjell. På 1970- og 1980-tallet produserte man glassfiberbåter i bygden som så ut som de tradisjonelle færøybåtene (ikke å forveksle med norske færinger).
Ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 var Kaldbaks sókn (med Kaldbaksbotnur og Sund) en del av Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna. I 1930 ble Kaldbaks sókn utskilt som en egen kommune. Kaldbaks kommuna ble innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1976.Bygdenavnet kommer av beliggenheten ved fjellet Kaldbakur (nå Kaldbakskambur). Arkeologiske funn viser at stedet har vært bebodd siden 1000-tallet. Den eldste skriftlige kilden som nevner Kaldbak, er jordeboken i 1584, da Tummas Símunarson forpaktet et gårdsbruk her.Kaldbaks kirkja er en tradisjonell færøysk bygdekirke, i tjæremalt treverk og med gresstak, oppført i 1835.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ljunggren, Karl Gustav (1956). «Ortnamnsskicket i en färösk bondebygd (Kaldbak, Streymoy)». Namn och bygd (svensk). 44: 116–163. ISSN 0077-2704.
Viderø, Kristian Osvald (1994). Saga Streymoyar og Nólsoyar (færøysk). Tórshavn: Bókagarður.
== Eksterne lenker ==
(en) Kaldbak – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kaldbak – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
| tetthet =
| 12,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Braathen
|
2023-02-04
|
Harald Braathen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01']
|
Harald Emil Braathen (født 26. juli 1898 i Oslo, død ved skyting 5. januar 1945 i Brandenburg) var en norsk bryggearbeider og sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
|
Harald Emil Braathen (født 26. juli 1898 i Oslo, død ved skyting 5. januar 1945 i Brandenburg) var en norsk bryggearbeider og sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Harald Emil Braathen (født 26. juli 1898 i Oslo, død ved skyting 5.
| 12,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Eriksen
|
2023-02-04
|
Håkon Eriksen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 7. september', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Håkon Eriksen (født 3. august 1920 i Oslo, død 7. september 1942 på Trandum) var en norsk rørlegger, sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Eriksen under dekknavnet «13».5. september 1942 ble han dømt til døden for sprenging av et bilverksted, - og til fem års tukthus for sprengning av Henrik Ibsensgate 7. Han ble skutt på Trandumskogen kort tid etter at dommen var avsagt.I 1948 ble det avduket en minneplate over ham.Han var bror av motstandsmannen Finn Eriksen.
|
Håkon Eriksen (født 3. august 1920 i Oslo, død 7. september 1942 på Trandum) var en norsk rørlegger, sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Eriksen under dekknavnet «13».5. september 1942 ble han dømt til døden for sprenging av et bilverksted, - og til fem års tukthus for sprengning av Henrik Ibsensgate 7. Han ble skutt på Trandumskogen kort tid etter at dommen var avsagt.I 1948 ble det avduket en minneplate over ham.Han var bror av motstandsmannen Finn Eriksen.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
== Referanser ==
|
Håkon Eriksen (født 3. august 1920 i Oslo, død 7.
| 12,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarne_Hansen_(fotballspiller)
|
2023-02-04
|
Bjarne Hansen (fotballspiller)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Bjarne Hansen (født 27. mai 1929, død 16. januar 2023) var en norsk fotballspiller.Bjarne Hansen vokste opp på Kampen i Oslo. Han spilte først fotball for Frogg som sin far før ham. Som juniorspiller gikk han til Vålerenga. Etter kort tid befant seg på seniorlaget, der han etablerte seg på stopperplass.
Hansen ble kåret til «Årets spiller i norsk fotball» av VG i 1963.
|
Bjarne Hansen (født 27. mai 1929, død 16. januar 2023) var en norsk fotballspiller.Bjarne Hansen vokste opp på Kampen i Oslo. Han spilte først fotball for Frogg som sin far før ham. Som juniorspiller gikk han til Vålerenga. Etter kort tid befant seg på seniorlaget, der han etablerte seg på stopperplass.
Hansen ble kåret til «Årets spiller i norsk fotball» av VG i 1963.
== Karriereoversikt ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Jarle Teigøy (2008). Vålerenga Fotball-leksikon 1913-2008. Oslo. s. 125-143.
== Eksterne lenker ==
(en) Bjarne Hansen – national-football-teams.com
(en) Bjarne Hansen – WorldFootball.net
(en) Bjarne Hansen – EU-Football.info
(no) Bjarne Hansen – Norges Fotballforbund
|
Bjarne Hansen (født 14. april 1918 i Oslo, død ved skyting 7.
| 12,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reidar_Hansen
|
2023-02-04
|
Reidar Hansen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 5. september', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07']
|
Reidar Hansen (født 22. januar 1921, død 5. september 1944) var en norsk skogsarbeider og motstandsmann tilknyttet Osvald-gruppen. Han ble tatt til fange i juni 1944 og henrettet ved skyting i Trandumskogen. Hansen var fra Vågård i Ådalen, i tidligere Norderhov kommune på Ringerike.
Han var sabotør og aktiv i motstandsbevegelsen mot nazistene under andre verdenskrig, og ledet Vågårdsgruppa som var ei undergruppe av Osvald-gruppa. Brødrene hans, Georg og Karsten Hansen var aktive i den samme gruppa.
Reidar deltok 17. april 1944 i forsøket på å sprenge Haverstingtunnelen mellom Brekkebygda og Ørgenvika på Bergensbanen sammen med Leif Kjemperud og Arne Langerud fra Vågårdsgruppa. Sabotasjeaksjonen ble ledet av Osvaldgruppas distriktssjef Erland Hovde. Aksjonen førte til at skinnegangen ble så ødelagt at det tok flere dager å reparere den. Vågårdsgruppa gikk natt til 5. mai 1944 til aksjon mot Arbeidstjenesten som hadde lokaler i Ringerikes Meieri. Målet var å ødelegge arkivet, men aksjonen mislyktes da det viste seg at det var blitt flyttet. Natt til 25. mai brant gruppa ned Heen Dampsag og satte fyr på Møllefossen Bruk som fikk store skader. Begge bedriftene leverte treverk til tyskerne som bygde flyplassen på Eggemoen.
De viktige jernbanebroene på Hen, Hval og i Skjærdalen ble sabotert ei uke etter pinsen i 1944 sammen med Osvald-gruppene fra Haug/Viul og Modum. Dette førte til at nazistene satte inn store ressurser på å få stoppet sabotasjeaksjonene til Osvald-gruppene på Ringerike.
Da Reidar Hansen, Georg, lillebroren Karsten (født 1925) og Jon Fines ble tatt til fange 9. juni 1944 klarte Georg å flykte. Georg ble tatt til fange en gang til, 31. oktober, og klarte igjen å flykte ved å hoppe av lastebilen mens den kjørte ved Langerudtoppen nær Nymoen. Han overlevde, men fikk kulehull i klærne da vaktene skjøt etter han. Etter dette lå han i dekning resten av krigen hos familiemedlemmer på Skjerva i Lunner. Karsten på 18 år ble satt på dødscelle på Akershus festning og forhørt og torturert i 80 dager. Uvisst av hvilken grunn ble han overført til Grini fangeleir og senere til Mysen fangeleir fram til krigens slutt i mai 1945. I 2013 ble Karsten hedret av den rød-grønne regjeringen sammen med andre krigsveteraner fra Osvald-gruppa som fortsatt var i live. Georg hadde falt bort noen år tidligere.
Reidar Hansen ble overført Akershus 10. juni 1944 som «fange nr. 9363», før han 5. september ble sendt via Victoria terrasse til Trandum. Der ble han samme dagen skutt, i lag med Georg Jenserud, Johan Karelius Moen og Helge Olsen fra den andre Osvald-gruppa på Ringerike; Haug/Viul-gruppa. Hansen er begravet på Haug kirkegård.
|
Reidar Hansen (født 22. januar 1921, død 5. september 1944) var en norsk skogsarbeider og motstandsmann tilknyttet Osvald-gruppen. Han ble tatt til fange i juni 1944 og henrettet ved skyting i Trandumskogen. Hansen var fra Vågård i Ådalen, i tidligere Norderhov kommune på Ringerike.
Han var sabotør og aktiv i motstandsbevegelsen mot nazistene under andre verdenskrig, og ledet Vågårdsgruppa som var ei undergruppe av Osvald-gruppa. Brødrene hans, Georg og Karsten Hansen var aktive i den samme gruppa.
Reidar deltok 17. april 1944 i forsøket på å sprenge Haverstingtunnelen mellom Brekkebygda og Ørgenvika på Bergensbanen sammen med Leif Kjemperud og Arne Langerud fra Vågårdsgruppa. Sabotasjeaksjonen ble ledet av Osvaldgruppas distriktssjef Erland Hovde. Aksjonen førte til at skinnegangen ble så ødelagt at det tok flere dager å reparere den. Vågårdsgruppa gikk natt til 5. mai 1944 til aksjon mot Arbeidstjenesten som hadde lokaler i Ringerikes Meieri. Målet var å ødelegge arkivet, men aksjonen mislyktes da det viste seg at det var blitt flyttet. Natt til 25. mai brant gruppa ned Heen Dampsag og satte fyr på Møllefossen Bruk som fikk store skader. Begge bedriftene leverte treverk til tyskerne som bygde flyplassen på Eggemoen.
De viktige jernbanebroene på Hen, Hval og i Skjærdalen ble sabotert ei uke etter pinsen i 1944 sammen med Osvald-gruppene fra Haug/Viul og Modum. Dette førte til at nazistene satte inn store ressurser på å få stoppet sabotasjeaksjonene til Osvald-gruppene på Ringerike.
Da Reidar Hansen, Georg, lillebroren Karsten (født 1925) og Jon Fines ble tatt til fange 9. juni 1944 klarte Georg å flykte. Georg ble tatt til fange en gang til, 31. oktober, og klarte igjen å flykte ved å hoppe av lastebilen mens den kjørte ved Langerudtoppen nær Nymoen. Han overlevde, men fikk kulehull i klærne da vaktene skjøt etter han. Etter dette lå han i dekning resten av krigen hos familiemedlemmer på Skjerva i Lunner. Karsten på 18 år ble satt på dødscelle på Akershus festning og forhørt og torturert i 80 dager. Uvisst av hvilken grunn ble han overført til Grini fangeleir og senere til Mysen fangeleir fram til krigens slutt i mai 1945. I 2013 ble Karsten hedret av den rød-grønne regjeringen sammen med andre krigsveteraner fra Osvald-gruppa som fortsatt var i live. Georg hadde falt bort noen år tidligere.
Reidar Hansen ble overført Akershus 10. juni 1944 som «fange nr. 9363», før han 5. september ble sendt via Victoria terrasse til Trandum. Der ble han samme dagen skutt, i lag med Georg Jenserud, Johan Karelius Moen og Helge Olsen fra den andre Osvald-gruppa på Ringerike; Haug/Viul-gruppa. Hansen er begravet på Haug kirkegård.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bakke, Gudmund (2001): Vågårds-gruppa -sabotører uten heder og medaljer, Heftet Ringerike
== Eksterne lenker ==
https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Osvald-gruppa
|
Reidar Hansen (født 22. januar 1921, død 5.
| 12,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85ge_Hansen
|
2023-02-04
|
Åge Hansen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11']
|
Åge Hansen (født 21. desember 1921 i Oslo, død ved skyting 6. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk mekaniker, sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Hansen under dekknavnet «Torbjørn».
|
Åge Hansen (født 21. desember 1921 i Oslo, død ved skyting 6. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk mekaniker, sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Hansen under dekknavnet «Torbjørn».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Åge Hansen (født 21. desember 1921 i Oslo, død ved skyting 6.
| 12,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Johan_Jacobsen
|
2023-02-04
|
Carl Johan Jacobsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01']
|
Carl Johan Jacobsen (født 2. november 1907 i Oslo, død ved skyting 8. september 1942 ved Trandumskogen) var en norsk bryggearbeider, sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Jacobsen under dekknavnet «Karlsen».Jacobsen deltok i sprengningen av Oslo Østbanestasjon 1. februar 1942.
|
Carl Johan Jacobsen (født 2. november 1907 i Oslo, død ved skyting 8. september 1942 ved Trandumskogen) var en norsk bryggearbeider, sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Jacobsen under dekknavnet «Karlsen».Jacobsen deltok i sprengningen av Oslo Østbanestasjon 1. februar 1942.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
== Referanser ==
|
Carl Johan Jacobsen (født 2. november 1907 i Oslo, død ved skyting 8.
| 12,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trikkehall
|
2023-02-04
|
Trikkehall
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sporvei', 'Kategori:Transportbyggverk']
|
Trikkehall eller sporvognsdepot er en bygning som ble tegnet og bygd for å huse trikker i perioder der de ikke var i bruk. Mange var også utrustet med verkstedsutstyr slik at en kunne foreta reparasjoner og vedlikehold. De fleste trikkehallene ble lagt utenom sentrum, og ofte i tilknytning til endestopp. Foran inngangspartiet var der et grenverk av skinner for å fordele trikkene til flere spor inn i hallen.
De eldste trikkehallene var samtidig stallfasiliteter for hestene som trakk den tids omnibuser, og navnet trikkestall går igjen flere steder. Hallene er gjerne tegnet av anerkjente arkitekter.
Et sporskiftesystem og vendesløyfer gjorde at ikke alle linjer behøvde egen trikkehall på endestoppen. Det gjorde det også mulig å bytte ut vogner som trengte overhaling og sette inn reserver.
Et fåtall trikker er fortsatt i drift, og har sine trikkehaller. Andre steder er trikkedriften nedlagt, og hallene er tatt i bruk til andre formål eller revet og erstattet av andre bygninger.
|
Trikkehall eller sporvognsdepot er en bygning som ble tegnet og bygd for å huse trikker i perioder der de ikke var i bruk. Mange var også utrustet med verkstedsutstyr slik at en kunne foreta reparasjoner og vedlikehold. De fleste trikkehallene ble lagt utenom sentrum, og ofte i tilknytning til endestopp. Foran inngangspartiet var der et grenverk av skinner for å fordele trikkene til flere spor inn i hallen.
De eldste trikkehallene var samtidig stallfasiliteter for hestene som trakk den tids omnibuser, og navnet trikkestall går igjen flere steder. Hallene er gjerne tegnet av anerkjente arkitekter.
Et sporskiftesystem og vendesløyfer gjorde at ikke alle linjer behøvde egen trikkehall på endestoppen. Det gjorde det også mulig å bytte ut vogner som trengte overhaling og sette inn reserver.
Et fåtall trikker er fortsatt i drift, og har sine trikkehaller. Andre steder er trikkedriften nedlagt, og hallene er tatt i bruk til andre formål eller revet og erstattet av andre bygninger.
|
Trikkehall eller sporvognsdepot er en bygning som ble tegnet og bygd for å huse trikker i perioder der de ikke var i bruk. Mange var også utrustet med verkstedsutstyr slik at en kunne foreta reparasjoner og vedlikehold.
| 12,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Jenserud
|
2023-02-04
|
Georg Jenserud
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 5. september', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Ringerike kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2020-03']
|
Georg Johannes Jenserud (født 20. september 1920, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk gårdsarbeider fra Norderhov, sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var med i krigen i 1940. Under okkupasjonen sluttet han seg til Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
Sommeren 1944 hadde Osvald-organisasjonen to sabotasjegrupper i området Haug-Viul-Vågård på Ringerike. Erland Hovde hadde ledelsen over distriktet, mens Jenserud og Reidar Hansen hadde ansvar for hver sin gruppe. 7. juni gjennomførte tyskerne en storaksjon i området, etter at motstandsgruppene hadde gjennomført en rekke aksjoner. 38 mann ble arrestert, blant dem Jenserud, Johan Karelius Moen, Helge Olsen og Reidar Hansen. Nesten hele Jenseruds gruppe ble satt ut av spill.Selv ble han plassert på Akershus, og skutt på Trandum 5. september. Han er gravlagt i Hønefoss.
|
Georg Johannes Jenserud (født 20. september 1920, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk gårdsarbeider fra Norderhov, sabotør og motstandsmenn mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var med i krigen i 1940. Under okkupasjonen sluttet han seg til Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
Sommeren 1944 hadde Osvald-organisasjonen to sabotasjegrupper i området Haug-Viul-Vågård på Ringerike. Erland Hovde hadde ledelsen over distriktet, mens Jenserud og Reidar Hansen hadde ansvar for hver sin gruppe. 7. juni gjennomførte tyskerne en storaksjon i området, etter at motstandsgruppene hadde gjennomført en rekke aksjoner. 38 mann ble arrestert, blant dem Jenserud, Johan Karelius Moen, Helge Olsen og Reidar Hansen. Nesten hele Jenseruds gruppe ble satt ut av spill.Selv ble han plassert på Akershus, og skutt på Trandum 5. september. Han er gravlagt i Hønefoss.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
Bakke, Gudmund (2001): Vågårds-gruppa -sabotører uten heder og medaljer, Heftet Ringerike
|
Georg Johannes Jenserud (født 20. september 1920, død ved skyting 5.
| 12,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alf_Kristiansen
|
2023-02-04
|
Alf Kristiansen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i den spanske borgerkrig (republikanere)', 'Kategori:Dødsfall 7. september', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske motstandsfolk drept under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Alf Kristiansen (født 6. januar 1913 i Drammen, død 7. september 1942 ved Trandumskogen) var en norsk jernbanearbeider fra Drammen, Spania-frivillig, sabotør og motstandsmann.
Alf Kristiansen var sønn av Alfred Kristiansen og Jenny f. Eriksen (f. 1879). Bosatt i Fjellsbyen i Drammen. Han var sveiser på gård, før han dro til sjøs. Hans tilknytning til NSB er uklar, men han kan ha vært ansatt på jernbaneverkstedet Sundland i Drammen der mange andre fra NKP og Osvald-gruppa arbeidet.Kristiansen var blant de frivillige som meldte seg til tjeneste for å kjempe mot Franco-fascistene under den spanske borgerkrig. Der tjenestegjorde han som sersjant i De internasjonale brigadene.Han var under andre verdenskrig med i Osvald-gruppen, den norske sabotasjeorganisasjonen som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Kristiansen under dekknavnet «Dagfinn».Kristiansen var med i gruppen fra sensommeren 1941, og deltok i den store sprengningsaksjonen mot jernbanestasjonene i Oslo i februar 1942. Dessuten var han og Sunde med i sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate 7 i Oslo, 21. august 1942.
Kristiansen ble tatt samme dag. Han satt fengslet på Akershus festning til han ble overført Trandum og henrettet 7. september.
|
Alf Kristiansen (født 6. januar 1913 i Drammen, død 7. september 1942 ved Trandumskogen) var en norsk jernbanearbeider fra Drammen, Spania-frivillig, sabotør og motstandsmann.
Alf Kristiansen var sønn av Alfred Kristiansen og Jenny f. Eriksen (f. 1879). Bosatt i Fjellsbyen i Drammen. Han var sveiser på gård, før han dro til sjøs. Hans tilknytning til NSB er uklar, men han kan ha vært ansatt på jernbaneverkstedet Sundland i Drammen der mange andre fra NKP og Osvald-gruppa arbeidet.Kristiansen var blant de frivillige som meldte seg til tjeneste for å kjempe mot Franco-fascistene under den spanske borgerkrig. Der tjenestegjorde han som sersjant i De internasjonale brigadene.Han var under andre verdenskrig med i Osvald-gruppen, den norske sabotasjeorganisasjonen som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Kristiansen under dekknavnet «Dagfinn».Kristiansen var med i gruppen fra sensommeren 1941, og deltok i den store sprengningsaksjonen mot jernbanestasjonene i Oslo i februar 1942. Dessuten var han og Sunde med i sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate 7 i Oslo, 21. august 1942.
Kristiansen ble tatt samme dag. Han satt fengslet på Akershus festning til han ble overført Trandum og henrettet 7. september.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Alf Kristiansen (født 6. januar 1913 i Drammen, død 7.
| 12,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reidar_Kristoffersen
|
2023-02-04
|
Reidar Kristoffersen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. september', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske motstandsfolk drept under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Nedre Eiker kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Reidar Kristoffersen (født 24. juli 1918 i Nedre Eiker, død 7. september 1942 ved Trandumskogen) var en norsk sjåfør ved Oslo Renholdsverk, og sabotør og motstandsmann under krigen.
Han var sønn av Amalie f. Sørlie i 1891 i Lier, og Jørgen Kristoffersen (f. 1892) i Krokstadelva. Han ble gift med Hanna Lovise f. Åsvestad fra Lillehammer i 1941.Kristoffersen var med å sloss mot Franco i den spanske borgerkrigen, og var med i krigen i Norge i 1940.Under okkupasjonen var han tilsluttet Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Kristoffersen under dekknavnet «Didrik».Kristoffersen deltok i sprengningen av Oslo Vestbanestasjon den 1. februar 1942, det mislykte likvidasjonsforsøket mot Statspoliti-legen Hans Eng i august 1942, samt i sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate 7 i Oslo den 21. august 1942.
Han ble pågrepet i Drammen samme høst og utsatt for hard tortur, uten å sprekke, og dømt til døden 5. september.
|
Reidar Kristoffersen (født 24. juli 1918 i Nedre Eiker, død 7. september 1942 ved Trandumskogen) var en norsk sjåfør ved Oslo Renholdsverk, og sabotør og motstandsmann under krigen.
Han var sønn av Amalie f. Sørlie i 1891 i Lier, og Jørgen Kristoffersen (f. 1892) i Krokstadelva. Han ble gift med Hanna Lovise f. Åsvestad fra Lillehammer i 1941.Kristoffersen var med å sloss mot Franco i den spanske borgerkrigen, og var med i krigen i Norge i 1940.Under okkupasjonen var han tilsluttet Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Kristoffersen under dekknavnet «Didrik».Kristoffersen deltok i sprengningen av Oslo Vestbanestasjon den 1. februar 1942, det mislykte likvidasjonsforsøket mot Statspoliti-legen Hans Eng i august 1942, samt i sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate 7 i Oslo den 21. august 1942.
Han ble pågrepet i Drammen samme høst og utsatt for hard tortur, uten å sprekke, og dømt til døden 5. september.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 67, 85, 92, 103, og 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
== Referanser ==
|
Reidar Kristoffersen (født 24. juli 1918 i Nedre Eiker, død 7.
| 12,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaldbaksbotnur
|
2023-02-04
|
Kaldbaksbotnur
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Streymoy']
|
Kaldbaksbotnur (IPA: [ˈkalːbaksˌbɔtnʊɹ]) er et sted på Færøyene, og ligger ved enden av Kaldbaksfjørður på Streymoys østkyst. Kaldbaksbotnur lå tidligere i Kaldbaks kommuna, men ble innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1976. Kaldbaksbotnur består kun av et gårdsbruk. Veien til nabobygda Kaldsbak ble ferdigstilt i 1977, og de to stedene fikk veiforbindelse til resten av Streymoy i 1980. Tunnelen fra Kaldbaksbotnur til Signabøur åpnet i 1992. Like over Kaldbaksbotnur ligger Mjørkadalur. 1. januar 2009 hadde Kaldbaksbotnur 8 innbyggere, mot 13 i 1985.
|
Kaldbaksbotnur (IPA: [ˈkalːbaksˌbɔtnʊɹ]) er et sted på Færøyene, og ligger ved enden av Kaldbaksfjørður på Streymoys østkyst. Kaldbaksbotnur lå tidligere i Kaldbaks kommuna, men ble innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1976. Kaldbaksbotnur består kun av et gårdsbruk. Veien til nabobygda Kaldsbak ble ferdigstilt i 1977, og de to stedene fikk veiforbindelse til resten av Streymoy i 1980. Tunnelen fra Kaldbaksbotnur til Signabøur åpnet i 1992. Like over Kaldbaksbotnur ligger Mjørkadalur. 1. januar 2009 hadde Kaldbaksbotnur 8 innbyggere, mot 13 i 1985.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kaldbaksbotnur på faroeislands.dk
Kaldbaksbotnur på torshavn.fo
|
Kaldbaksbotnur () er et sted på Færøyene, og ligger ved enden av Kaldbaksfjørður på Streymoys østkyst. Kaldbaksbotnur lå tidligere i Kaldbaks kommuna, men ble innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1976.
| 12,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Talang_2008
|
2023-02-04
|
Talang 2008
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Got Talent-serier', 'Kategori:TV-sesonger']
|
Sesong nr. 2 av Talang ble sendt på TV 4 i Sverige våren 2008. Dommere var Tobbe Blom, Sofia Wistam og Bert Karlsson og programledere var Peppe Eng og Kodjo Akolor. Vinneren av Talang 2008 ble den 10-år gamle sangerinnen Zara Larsson som vant en million kroner.
|
Sesong nr. 2 av Talang ble sendt på TV 4 i Sverige våren 2008. Dommere var Tobbe Blom, Sofia Wistam og Bert Karlsson og programledere var Peppe Eng og Kodjo Akolor. Vinneren av Talang 2008 ble den 10-år gamle sangerinnen Zara Larsson som vant en million kroner.
== Finalister ==
Sjongløren Johan Wellton
Pianisten David Fang
Sangeren Sebastian Krantz
Tryllekunstneren Seth Englund
Sangerinnen Sofia med storbandet
Pianisten Karina Sarkisyan
Rapperne RMK & Co
Sangerinnen Zara Larsson (VINNER)
== Se også ==
Talang:
Talang (TV-program)
Talang 2007 – vinner: Zillah & Totte
Talang 2008 – vinner: Zara Larsson
Talang 2009
Norske Talenter:
Norske Talenter
Norske Talenter (sesong 1) – vinner: Erlend Bratland
Norske Talenter (sesong 2) – vinner: Quick
Norske Talenter (sesong 3)
Britain's Got Talent:
Britain's Got Talent
Britain's Got Talent 2007 – vinner: Paul Potts
Britain's Got Talent 2008 – vinner: George Sampson
Britain's Got Talent 2009
America's Got Talent
|
Sesong nr. 2 av Talang ble sendt på TV 4 i Sverige våren 2008.
| 12,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kollafjar%C3%B0ar_kommuna
|
2023-02-04
|
Kollafjarðar kommuna
|
['Kategori:1913 på Færøyene', 'Kategori:2001 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1913', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2001', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Streymoy', 'Kategori:Tidligere kommuner på Færøyene']
|
Kollafjarðar kommuna var en kommune på Færøyene. Den omfattet bygdene Kollafjørður, Signabøur og Oyrareingir langs fjorden med samme navn på Streymoy. Den ble opprettet ved delingen av Norðstreymoyar prestagjalds kommuna i 1913. I 2001 ble Kollafjarðar kommuna innlemmet i Tórshavnar kommuna. Kollafjarðar kommuna hadde ved innlemmelsen 958 innbyggere.
|
Kollafjarðar kommuna var en kommune på Færøyene. Den omfattet bygdene Kollafjørður, Signabøur og Oyrareingir langs fjorden med samme navn på Streymoy. Den ble opprettet ved delingen av Norðstreymoyar prestagjalds kommuna i 1913. I 2001 ble Kollafjarðar kommuna innlemmet i Tórshavnar kommuna. Kollafjarðar kommuna hadde ved innlemmelsen 958 innbyggere.
== Referanser ==
|
}}
| 12,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trykkluftautomatisering
|
2023-02-04
|
Trykkluftautomatisering
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teknikk']
|
Trykkluftautomatisering er bruk av pneumatisk utstyr til automatisering av en arbeidsprosess eller maskin. Automatisering betyr at en del av eller hele arbeidsprosessen skjer automatisk. De pneumatiske komponentene kan utføre den arbeidsmessige funksjonen og også den styrende funksjonen. Den arbeidsmessige funksjonen er selve maskinen eller systemet som styres, mens den styrende funksjonen utfører signalbehandling for å få maskinprosessen til å skje.
|
Trykkluftautomatisering er bruk av pneumatisk utstyr til automatisering av en arbeidsprosess eller maskin. Automatisering betyr at en del av eller hele arbeidsprosessen skjer automatisk. De pneumatiske komponentene kan utføre den arbeidsmessige funksjonen og også den styrende funksjonen. Den arbeidsmessige funksjonen er selve maskinen eller systemet som styres, mens den styrende funksjonen utfører signalbehandling for å få maskinprosessen til å skje.
== Maskinen ==
Ordet trykkluftautomatisering brukes vanligvis om en maskin som utstyres med både pneumatiske sylindre til å utføre arbeidsoperasjoner og pneumatiske komponenter til å styre maskinen. De to pneumatiske delene, maskinen og styresystemet, arbeider da sammen og utgjør et automatisk pneumatikksystem. Skjematisk består maskinen av disse delene:
Maskin:
Pneumatikksylindre eller andre aktuatorer
Styringsventiler til pneumatikksylindre og eventuelt andre styringsfunksjoner
Styresystem:
Signalgivere (kvitteringsventiler o.l.)
Ventilsystem med sekvensiell eller logisk styring
BetjeningspanelNår alle disse funksjonene er pneumatiske er det et helpneumatisk system. Et helpneumatisk system kan bestå av noen få komponenter i et lite komplisert system, men også av en større mengde sylindre og signaler som krever et større styresystem. Enkle system bruker tilsvarende teknikk til utførelse av styring og signalgiving som større system, men behovet for hensiktsmessige "logikkomponenter" med funksjonell design øker når det er mer enn noen ganske få signaler i styresystemet.
Hver del av maskinen gjør bruk av sin typer komponenter. Disse er universelle for alle pneumatikksystem bortsett fra ventilkomponentene når de brukes til bygging av et pneumatisk styresystem til signalbehandling.
== Logikksystem ==
Ventiler til signalbehandling går vanligvis under navnet logikkomponenter og er små, kompakte og formet slik at de skal kunne bygges i et lite kompakt system med mange ventiler. Måten ventilene er designet på er avhengig av produsentens filosofi og løsningsmetodikk ved pneumatisk systemdesign. Ventildimensjonen er oftes 1/8" gjenget og fasongen laget for et byggesystem.
Et system designes med basis i logisk signalbehandling eller med basis i sekvensiell styring. De to hovedprinsippene kan også kombineres på forskjellige måter. Hver produsent har sin metode og sin komponentdesign.
Til minnefunksjoner brukes en liten 5/2-ventil med unistabil funksjon. Hver ventil håndterer et minne (ev. sekvenstrinn), og disse kobles i rekke for å utgjøre et kaskade- eller sekvenssystem.
Andre logikkfunksjoner er orientert rundt basisfunkjonene OG, ELLER og IKKE. Også signalforsinkelse, signalforsterkelse og mer spesielle funksjoner er vanligvis også tilgjengelige i byggesystemdesign. Basisfunksjonene utfører den systematiske signalbehandlingen i et system og styrer maskinen.
Logikksystem ble introdusert av mange produsenter rundt 1980 og hadde en betydelig oppmerksomhet som konsept for maskinstyring. De ga mulighet for lite komplisert og funksjonssikker styring av maskiner. Nesten samtidig med denne begivenheten oppsto også et annet produkt i markedet for maskinstyring, små PLS-system som er elektriske programmerbare komponenter som behandler store mengder signaler enkelt og oversiktlig. Disse inntok en selvfølgelig plass i maskinteknikken og har nesten eliminert behovet for pneumatiske logikksystem. Derimot har de bidradd til å effektivisere bruken av pneumatikk til selve maskinfunksjonen, og pneumatikkbransjen har fått mindre fokus på pneumatikksystem (pneumatisk logikk) og større fokus på levering av pneumatkksylindre og ventiler til disse.
== PLS ==
Når et system baseres på PLS-styring elimineres det som egentlig kalles pneumatisk styring. I stedet oppnås et system som har pneumatikk i maskinfunksjonen. Disse er mer ressurskrevende til enkle funksjoner, med et større teknisk arrangement. Men det er ikke mange sylindre som skal styres før det blir mer rasjonelt og praktisk. Da brukes elektriske signaler både til kvittering for maskinens bevegelser, til styring av de pneumatiske ventilene og til manell betjening. Et maskinsystem har da disse funksjonene:
Maskin:
Pneumatikksylindre eller andre aktuatorer
Magnetventiler til pneumatikksylindre og eventuelt også andre styringsfunksjoner
Styresystem:
Elektriske signalgivere (magnetkontakter, endebrytere o.l.)
PLS-basert styresystem med program til maskinfunksjonen
Elektrisk betjeningspanel
|
Trykkluftautomatisering er bruk av pneumatisk utstyr til automatisering av en arbeidsprosess eller maskin. Automatisering betyr at en del av eller hele arbeidsprosessen skjer automatisk.
| 12,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaldbaks_kommuna
|
2023-02-04
|
Kaldbaks kommuna
|
['Kategori:1930 på Færøyene', 'Kategori:1976 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1930', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1976', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Streymoy', 'Kategori:Tidligere kommuner på Færøyene']
|
Kaldbaks kommuna var en kommune på Færøyene. Den omfattet bygdene langs Kaldbaksfjørður på Streymoy: Kaldbak, Kaldbaksbotnur og Sund. Kommunen ble utskilt fra Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna i 1930 og innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1976. Veiforbindelsen mellom Kaldbaksbotnur og Kaldbak åpnet i 1977, og de ble tilknyttet det øvrige veinettet i 1980.
|
Kaldbaks kommuna var en kommune på Færøyene. Den omfattet bygdene langs Kaldbaksfjørður på Streymoy: Kaldbak, Kaldbaksbotnur og Sund. Kommunen ble utskilt fra Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna i 1930 og innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1976. Veiforbindelsen mellom Kaldbaksbotnur og Kaldbak åpnet i 1977, og de ble tilknyttet det øvrige veinettet i 1980.
== Referanser ==
|
Kaldbaks kommuna var en kommune på Færøyene. Den omfattet bygdene langs Kaldbaksfjørður på Streymoy: Kaldbak, Kaldbaksbotnur og Sund.
| 12,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peshtigo
|
2023-02-04
|
Peshtigo
|
['Kategori:45°N', 'Kategori:87°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Marinette County', 'Kategori:Byer i Wisconsin', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Peshtigo er en by i Marinette County, Wisconsin, USA. Byen ligger ved og er oppkalt etter Peshtigo River, som renner ut i Green Bay (en arm av Michigansjøen) ved Marinette, en mils vei fra Peshtigo. Byen hadde 4057 innbyggere ved folketellingen i 2010. Den ligger på 45°3′13″N og 87°44′45″V.
|
Peshtigo er en by i Marinette County, Wisconsin, USA. Byen ligger ved og er oppkalt etter Peshtigo River, som renner ut i Green Bay (en arm av Michigansjøen) ved Marinette, en mils vei fra Peshtigo. Byen hadde 4057 innbyggere ved folketellingen i 2010. Den ligger på 45°3′13″N og 87°44′45″V.
== Peshtigo-brannen ==
Peshtigo er mest kjent for Peshtigo-brannen (The Great Peshtigo Fire) i 1871. Den var en skogbrann som utviklet seg til en ildstorm og ble en av de verste branner i fredstid noensinne. Den utslettet bl.a. Peshtigo og en rekke andre mindre byer og landsbyer i Wisconsin og Michigan, og den krevde antagelig flere dødsoffer (1200–2500) enn noen annen brann i USA før terrorangrepet i 2001. Brannen drepte 25-50 % av Peshtigos innbyggere foruten hundrevis av mennesker i omegnen og i andre småbyer. Den rammet Peshtigo sent om kvelden 8. oktober 1871 – samtidig med flere katastrofale skogbranner lenger øst, og samme dag (muligens samme time) som den langt mer berømte brannen i Chicago brøt ut.
== Ikke bare en naturkatastrofe ==
Skogbranner hører naturen til. De forekommer over alt hvor skogen utsettes for langvarig tørke og sterk vind, og en del planter er avhengige av branner for å sette frø og spre seg. Men Peshtigo-brannens omfang og nesten ufattelige voldsomhet og omfang skyldtes også rovhogst med veldige mengder hogstavfall, foruten trehusbebyggelsen. Den var den verste og mest kjente blant det som i USA kalles «post-logging fires» (etterhogstbranner), hvorav flere krevde hundrevis av menneskeliv i perioden 1871-1918.
Peshtigo-brannen hadde antagelig sitt opphav i en del «gamle» skogbranner som blusset opp i den sterke vinden, og samlet seg i en ildstorm. Brannårsaken, og hvor og hvordan ildstormen oppstod, er likevel ukjent den dag i dag. Vi vet heller ikke om brannene lenger øst (f.eks. ved Manistee og Holland på østbredden av Lake Michigan) ble påvirket av Peshtigo-brannen.
Vi vet ikke engang tilnærmet hvor mange som omkom ved Peshtigo-brannen. Anslagene varierer mellom 1200 og 2500, hvorav trolig 500-800 i Peshtigo(til sammenligning omkom 250–300 ved brannen i Chicago). Hertil kom et ukjent antall mennesker som senere døde av forbrenninger, lungeskader, røykforgiftning osv. – eller som fikk forkortet livet pga. slike skader – dels i selve brannen, dels av røyken som lå over området i dager og uker før brannen. Vi vet heller ikke i hvilken grad senskader etter brannen førte til dødfødsler, aborter eller død i barselseng blant kvinner som selv overlevde. I dag vet vi langt mer om helseskadene som skyldes røyk og forurensninger fra store skogbranner – og de rammer også folk som bor langt fra brannstedet.
Peshtigo-brannen ødela et område på minst 4850 km² (skogbrannene i Froland 9.-14. juni 2008, Norges største siden 2. verdenskrig, sved av ca. 27 km² til sammenligning). Den rammet særlig delstaten Wisconsin, hvor de aller fleste omkomne befant seg – i mindre grad også Michigan. Den utslettet tolv byer og en rekke landsbyer.
USA har opplevd skogbranner og ildstormer som har herjet større arealer, og flere branner har gjort langt større materielle skader og ødelagt flere hus. Men ingen brann før terrorangrepet 11. september 2001 har krevd så mange menneskeliv. Og samtidig med Peshtigo-brannen (og Chicagos brann) ble store områder og en rekke byer og landsbyer ødelagt av voldsomme skogbranner forskjellige steder i Midtvesten, særlig i Michigan. Til sammen kan brannene i oktober 1871 ha krevd flere menneskeliv enn terrorangrepet.
== Den glemte brannen ==
Peshtigo-brannen er kalt The Forgotten Fire (den glemte brannen) fordi den kom i skyggen av brannen i Chicago. Dette skyldtes nok dels at Peshtigo lå langt mer avsides, og at telegrafforbindelsene ble ødelagt – dels at brannen i Chicago rammet langt flere mennesker og forårsaket ca. 100 ganger så store materielle ødeleggelser.
Peshtigo-brannens forløp er bare delvis kjent. Mange detaljer – særlig om hvordan brannen oppstod og hvordan den forløp før den traff Peshtigo – vil vi aldri få vite. Opplysninger om brannen stammer dels fra øyenvitneskildringer, dels fra sporene etter brannen. Begge deler er samkjørt med samtidige observasjoner fra værstasjoner over hele USA. En slik brann påvirkes jo i høyeste grad av været – både vindretning og –styrke, nedbør (eller mangel på nedbør), temperaturer, luftfuktighet og ev. lynnedslag. I tillegg har forskerne brukt erfaringer fra senere og til dels bedre dokumenterte branner av lignende type. I det halve hundreåret etter Peshtigo-brannen ble nemlig Midtvesten – og Ontario-provinsen i Canada – rammet av mange slike voldsomme etterhogstbranner («postlogging fires»), flere ganger med hundrevis av omkomne.
== Referanser ==
== Kilder ==
"The Burning of Holland, October 9, 1871," Collections Report of the Pioneer Society of the State of Michigan Together with Reports of County Pioneer Societies, Volume IX, 1908, 334-41.
The Great Fire Of 1871: Excerpts from The Salt City of the Inland Seas Anniversary Number of the Manistee Daily News. Published May, 1899
Denise Gess & William Lutz: Firestorm at Peshtigo: A Town, Its People, and the Deadliest Fire in American History (ISBN 978-0805072938).
Henson, Bob & and Nicole Gordon: Finding pay dirt aloft
https://web.archive.org/web/20081205063839/http://www.ucar.edu/communications/quarterly/summer08/paydirt.jsp
Millett, Larry 1994: The Day the Air Caught Fire. Saint Paul Pioneer Press 24. aug. 1994.
Pernin, Peter. The great Peshtigo fire : an eyewitness account. Madison, Wis.: State Historical Society of
Wisconsin, 1971. Reprinted from the Wisconsin Magazine of History, 54: 246-272 (Summer, 1971).
Rosenfeld m.fl. 2007: The Chisholm firestorm: Observed microstructure of a pyro-Cb. Atmos. Chem. Phys., 7, 645–659, 2007www.atmos-chem-phys.net/7/645/2007/
Sodders, Betty. Michigan on Fire. Thunder Bay Press, 1997, U.S.A.
Wang, P.K. 2003. The physical mechanism of injecting biomass burning materials into the stratosphere during fire-induced thunderstorms. *American Geophysical Union fall meeting. Dec. 8-12. San Francisco.
Wells, Robert J. 1968: Peshtigo Historical Society, 1968
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Peshtigo, Wisconsin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Peshtigo-brannen (The Great Peshtigo Fire) i 1871 var en skogbrann som utviklet seg til en ildstorm og ble en av de verste branner i fredstid noensinne. Den utslettet bl.
| 12,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Karelius_Moen
|
2023-02-04
|
Johan Karelius Moen
|
['Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01']
|
Johan Karelius Moen (født 2. mars 1920, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk salmaker fra Norderhov, og sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
|
Johan Karelius Moen (født 2. mars 1920, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk salmaker fra Norderhov, og sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Johan Karelius Moen (født 2. mars 1920, død ved skyting 5.
| 12,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Olsen
|
2023-02-04
|
Helge Olsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ringerike kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01']
|
Helge Olsen (født 27. juni 1917, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk fyrbøterassistent fra Norderhov, og sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
|
Helge Olsen (født 27. juni 1917, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk fyrbøterassistent fra Norderhov, og sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Helge Olsen (født 27. juni 1917, død ved skyting 5.
| 12,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Skinstad
|
2023-02-04
|
Gunnar Skinstad
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Modum kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01']
|
Gunnar K. Skinstad (født 18. juni 1921, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk ekstrabetjent fra Modum, og sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
|
Gunnar K. Skinstad (født 18. juni 1921, død ved skyting 5. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk ekstrabetjent fra Modum, og sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Gunnar K. Skinstad (født 18.
| 12,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjermund_Karl_Skaarud
|
2023-02-04
|
Gjermund Karl Skaarud
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske elektrikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2020-03']
|
Gjermund Karl Skaarud (født 10. august 1924, død ved skyting 6. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk elektrikerlærling fra Oslo, og sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Skaarud under dekknavnet «Reidulf».Skaarud ble i 1948 tildelt Krigsmedaljen post mortem for å ha kjempet og falt for Norges sak.
|
Gjermund Karl Skaarud (født 10. august 1924, død ved skyting 6. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk elektrikerlærling fra Oslo, og sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Han var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Skaarud under dekknavnet «Reidulf».Skaarud ble i 1948 tildelt Krigsmedaljen post mortem for å ha kjempet og falt for Norges sak.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Gjermund Karl Skaarud (født 10. august 1924, død ved skyting 6.
| 12,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Stensrud
|
2023-02-04
|
Per Stensrud
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01']
|
Per Tore Stensrud (født 30. april 1924, død ved skyting 6. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk lærling fra Oslo som var medlem av Osvald-gruppen og var aktiv som sabotør og motstandsmann under andre verdenskrig.
I det illegale arbeidet gikk han under dekknavnet «Sigurd».Stensrud ble i 1948 tildelt Krigsmedaljen post mortem for å ha kjempet og falt for Norges sak.
|
Per Tore Stensrud (født 30. april 1924, død ved skyting 6. september 1944 ved Trandumskogen) var en norsk lærling fra Oslo som var medlem av Osvald-gruppen og var aktiv som sabotør og motstandsmann under andre verdenskrig.
I det illegale arbeidet gikk han under dekknavnet «Sigurd».Stensrud ble i 1948 tildelt Krigsmedaljen post mortem for å ha kjempet og falt for Norges sak.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Per Tore Stensrud (født 30. april 1924, død ved skyting 6.
| 12,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Sunde
|
2023-02-04
|
Håkon Sunde
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2019-06']
|
Håkon Marinius Sunde (født 9. juni 1911, henrettet ved skyting 2. mars 1944 ved Trandumskogen) var en norsk sjømann, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av hans bror, sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Håkon Sunde under dekknavnet «Hans».Håkon Sunde deltok sammen med broren Asbjørn i aksjonen mot Arbeidskontoret i Pilestredet 31 i Oslo, på Hitlers fødselsdag 20. april 1943.
Han ble dømt til døden 2. mars 1944 sammen med Osvald-kameraten Johan Peter Bruun, og begge ble henrettet samme dag.
|
Håkon Marinius Sunde (født 9. juni 1911, henrettet ved skyting 2. mars 1944 ved Trandumskogen) var en norsk sjømann, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av hans bror, sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Håkon Sunde under dekknavnet «Hans».Håkon Sunde deltok sammen med broren Asbjørn i aksjonen mot Arbeidskontoret i Pilestredet 31 i Oslo, på Hitlers fødselsdag 20. april 1943.
Han ble dømt til døden 2. mars 1944 sammen med Osvald-kameraten Johan Peter Bruun, og begge ble henrettet samme dag.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 105, 109-112, 122, 126, 129-130 (bildesidene), 136, 143, 162. ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Håkon Marinius Sunde (født 9. juni 1911, henrettet ved skyting 2.
| 12,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barly_Pettersen
|
2023-02-04
|
Barly Pettersen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 18. februar', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Henrettede nordmenn', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Narvik kommune', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering']
|
Barly Devold Paul Pettersen (født 18. februar 1900 på Lurøy på Helgeland, død ved halshogging 30. mai 1944 i Brandenburg) var en norsk havnearbeider fra Helgeland, like ved Mo i Rana. Han bosatte seg senere i Narvik sammen med sin familie, hvor han under andre verdenskrig var sentral i opprettelsen av en lokal motstandsgruppe med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av Asbjørn Sunde.
Pettersen ble arrestert på havna i Narvik 5. august 1941, og ble etterhvert transportert til Tyskland. Han ble flyttet mellom forskjellige anstalter, og satt en tid som fange i Sachsenhausen.
30. mai 1944 ble han henrettet ved halshugging i Brandenburg, sammen med Martin Rasmussen Hjelmen.
|
Barly Devold Paul Pettersen (født 18. februar 1900 på Lurøy på Helgeland, død ved halshogging 30. mai 1944 i Brandenburg) var en norsk havnearbeider fra Helgeland, like ved Mo i Rana. Han bosatte seg senere i Narvik sammen med sin familie, hvor han under andre verdenskrig var sentral i opprettelsen av en lokal motstandsgruppe med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av Asbjørn Sunde.
Pettersen ble arrestert på havna i Narvik 5. august 1941, og ble etterhvert transportert til Tyskland. Han ble flyttet mellom forskjellige anstalter, og satt en tid som fange i Sachsenhausen.
30. mai 1944 ble han henrettet ved halshugging i Brandenburg, sammen med Martin Rasmussen Hjelmen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn (1947). Menn i mørket. Oslo: Spartacus Forlag. ISBN 978-82-430-0485-6. [nytt opplag Spartacus Forlag 2009]
Berg, Rune (24. oktober 2009). «Husmannsgutten Barly Paul Devold Pettersen fra Aldersundet». Arkivert fra originalen 3. juli 2013. Besøkt 24. desember 2010.
Berger, Tor Inge (11. september 2006). «Gi meg de rene og ranke». Arkivert fra originalen 27. mars 2010. Besøkt 24. desember 2010. [intervju med Barly Pettersens sønn, Petter Pettersen]
Ottosen, Kristian. «Nordmenn i Sachsenhausen». Arkivert fra originalen 9. januar 2004. Besøkt 24. desember 2010.
|
Barly Devold Paul Pettersen (født 18. februar 1900 på Lurøy på Helgeland, død ved halshogging 30.
| 12,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Nilsen
|
2023-02-04
|
Frank Nilsen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2018-01', 'Kategori:Wollweber-gruppen']
|
For biologiprofessoren, se Frank Nilsen (biolog) Frank Hagbarth Nilsen (født 30. desember 1889 i Bergen, død 10. desember 1942 i Düsseldorf) var en norsk bryggearbeider, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Nilsen var før krigen tilknyttet den såkalte Wollweber-gruppen, som alt da drev sabotasje mot Hitler-tyskland. Han ble kontaktet av Martin Hjelmen, som var en sentral Wollweber-mann. Nilsen sa seg villig til å bygge ut en gruppe i Bergen, og vervet snart smeden Leif Myrmel til virksomheten. Sammen med Norman Iversen utgjorde de to før krigen kjernen i Wollweber-organisasjonen i Bergen.Under okkupasjonen fortsatte den norske delen av Wollweber-gruppen, og utviklet seg til det som etter hvert ble kjent som sabotasjeorganisasjonen Osvald-gruppen, ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I dette illegale arbeidet var Nilsen aktiv - under dekknavnet «Bernt».
Gjennom tortur av fanger klarte tyskerne i november 1941 å presse fram opplysninger om Nilsens identitet. 31. mars 1942 kom folk fra Gestapo Hamburgs Avdeling II til Bergen for å finne ham.Nilsen ble arrestert 30. april 1942 og sendt til Tyskland. Der døde han 10. desember 1942, i fangeleir i Düsseldorf.
|
For biologiprofessoren, se Frank Nilsen (biolog) Frank Hagbarth Nilsen (født 30. desember 1889 i Bergen, død 10. desember 1942 i Düsseldorf) var en norsk bryggearbeider, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Nilsen var før krigen tilknyttet den såkalte Wollweber-gruppen, som alt da drev sabotasje mot Hitler-tyskland. Han ble kontaktet av Martin Hjelmen, som var en sentral Wollweber-mann. Nilsen sa seg villig til å bygge ut en gruppe i Bergen, og vervet snart smeden Leif Myrmel til virksomheten. Sammen med Norman Iversen utgjorde de to før krigen kjernen i Wollweber-organisasjonen i Bergen.Under okkupasjonen fortsatte den norske delen av Wollweber-gruppen, og utviklet seg til det som etter hvert ble kjent som sabotasjeorganisasjonen Osvald-gruppen, ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I dette illegale arbeidet var Nilsen aktiv - under dekknavnet «Bernt».
Gjennom tortur av fanger klarte tyskerne i november 1941 å presse fram opplysninger om Nilsens identitet. 31. mars 1942 kom folk fra Gestapo Hamburgs Avdeling II til Bergen for å finne ham.Nilsen ble arrestert 30. april 1942 og sendt til Tyskland. Der døde han 10. desember 1942, i fangeleir i Düsseldorf.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
== Referanser ==
|
Frank Hagbarth Nilsen (født 30. desember 1889 i Bergen, død 10.
| 12,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Emanuel_N%C3%A6sman
|
2023-02-04
|
Arne Emanuel Næsman
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske drapsofre', 'Kategori:Norske torturofre', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10']
|
Arne Emanuel Næsman (født 29. november 1915, død under tortur 27. mai 1944 i Oslo) var en norsk skofabrikkarbeider fra Oslo, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. Han ble drept gjennom tortur under forhør i gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse i Oslo.
|
Arne Emanuel Næsman (født 29. november 1915, død under tortur 27. mai 1944 i Oslo) var en norsk skofabrikkarbeider fra Oslo, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. Han ble drept gjennom tortur under forhør i gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse i Oslo.
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Arne Emanuel Næsman (født 29. november 1915, død under tortur 27.
| 12,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Orby
|
2023-02-04
|
Gunnar Orby
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2018-01']
|
Gunnar Orby (født 24. april 1908, død september 1944 på ukjent sted) var en norsk bussjåfør fra Oslo, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var en av de sentrale motstandsmennene og operative lederne i Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Orby under dekknavnet «Ludvig», og ledet blant annet en aksjon for å hente en arrestert motstandsmann ut fra Ullevål sykehus.I sin bok Menn i mørket, skriver Asbjørn Sunde at Orby «Forsvant på vei til Sverige».
|
Gunnar Orby (født 24. april 1908, død september 1944 på ukjent sted) var en norsk bussjåfør fra Oslo, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var en av de sentrale motstandsmennene og operative lederne i Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Orby under dekknavnet «Ludvig», og ledet blant annet en aksjon for å hente en arrestert motstandsmann ut fra Ullevål sykehus.I sin bok Menn i mørket, skriver Asbjørn Sunde at Orby «Forsvant på vei til Sverige».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Gunnar Orby (født 24. april 1908, død september 1944 på ukjent sted) var en norsk bussjåfør fra Oslo, sabotør og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
| 12,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rigmor_Hansen_(motstandskvinne)
|
2023-02-04
|
Rigmor Hansen (motstandskvinne)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2020-07']
|
Rigmor Margrete Hansen (født Larsen 8. november 1908, død 29. oktober 1942 på Grini) var en norsk bokbinderassistent fra Oslo, og motstandskvinne mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Hun var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. Hun var en sentral kurer innen organisasjonen, og gikk i det illegale arbeidet under dekknavnet «Gerd».
Hansen ble arrestert 21. august 1942 og utsatt for så hard tortur at hun døde på Grini.Hun var gift med Sigurd Peder Hansen, og hadde ett barn. Hennes mann ble skutt i Trondheim i 1942.
|
Rigmor Margrete Hansen (født Larsen 8. november 1908, død 29. oktober 1942 på Grini) var en norsk bokbinderassistent fra Oslo, og motstandskvinne mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Hun var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. Hun var en sentral kurer innen organisasjonen, og gikk i det illegale arbeidet under dekknavnet «Gerd».
Hansen ble arrestert 21. august 1942 og utsatt for så hard tortur at hun døde på Grini.Hun var gift med Sigurd Peder Hansen, og hadde ett barn. Hennes mann ble skutt i Trondheim i 1942.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Rigmor Margrete Hansen (født Larsen 8. november 1908, død 29.
| 12,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_Eriksen_(motstandsmann)
|
2023-02-04
|
Finn Eriksen (motstandsmann)
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Finn Eriksen (født 8. mars 1908, død 10. februar 1943 i Oslo) var en norsk murer fra Oslo, og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Eriksen under dekknavnet «Tor».Eriksen var også med i Norges Kommunistiske Partis sentralforlegning i Hemsedal. Han ble alvorlig såret av skudd fra tyskerne og ført til Ullevål sykehus i november 1942. I februar 1943 døde han av skadene.Han er gravlagt på Østre gravlund i Oslo. Han var bror av motstandsmannen Håkon Eriksen.
|
Finn Eriksen (født 8. mars 1908, død 10. februar 1943 i Oslo) var en norsk murer fra Oslo, og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Eriksen under dekknavnet «Tor».Eriksen var også med i Norges Kommunistiske Partis sentralforlegning i Hemsedal. Han ble alvorlig såret av skudd fra tyskerne og ført til Ullevål sykehus i november 1942. I februar 1943 døde han av skadene.Han er gravlagt på Østre gravlund i Oslo. Han var bror av motstandsmannen Håkon Eriksen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Finn Eriksen (født 8. mars 1908, død 10.
| 12,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Hansen
|
2023-02-04
|
Sigurd Hansen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2020-07']
|
Sigurd Peder Hansen (født 8. april 1908, død ved skyting 18. september 1942 i Trondheim) var en norsk rørlegger fra Oslo, og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig. Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
Hansen drev sabotasje mot hangarer og fly på Værnes og deltok i Osvald-gruppens sabotasje i Henrik Ibsensgate i Oslo. I det illegale arbeidet gikk han under dekknavnet «Oskar».
Han ble arrestert 21. august 1942, dømt til døden 6. september og skutt 18. september. Han var gift med motstandskvinnen Rigmor Hansen. Hun ble torturert til døde på Grini samme året.
|
Sigurd Peder Hansen (født 8. april 1908, død ved skyting 18. september 1942 i Trondheim) var en norsk rørlegger fra Oslo, og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig. Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde.
Hansen drev sabotasje mot hangarer og fly på Værnes og deltok i Osvald-gruppens sabotasje i Henrik Ibsensgate i Oslo. I det illegale arbeidet gikk han under dekknavnet «Oskar».
Han ble arrestert 21. august 1942, dømt til døden 6. september og skutt 18. september. Han var gift med motstandskvinnen Rigmor Hansen. Hun ble torturert til døde på Grini samme året.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Sigurd Peder Hansen (født 8. april 1908, død ved skyting 18.
| 12,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Johan_Nikolaisen
|
2023-02-04
|
Karl Johan Nikolaisen
|
['Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01']
|
Karl Johan Nikolaisen (født 7. september 1918, død 29. mars 1944 på Raufoss) var en norsk skiløper og friluftsarbeider fra Gjøvik, og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Nikolaisen under dekknavnet «Jens».Nikolaisen ble skutt av tyske styrker under flukt fra sabotasjearbeid på Raufoss.
|
Karl Johan Nikolaisen (født 7. september 1918, død 29. mars 1944 på Raufoss) var en norsk skiløper og friluftsarbeider fra Gjøvik, og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig.
Han var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. I det illegale arbeidet gikk Nikolaisen under dekknavnet «Jens».Nikolaisen ble skutt av tyske styrker under flukt fra sabotasjearbeid på Raufoss.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
|
Karl Johan Nikolaisen (født 7. september 1918, død 29.
| 12,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reidar_Holtmon
|
2023-02-04
|
Reidar Holtmon
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Milorg', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-08']
|
Reidar Holtmon (født 31. august 1914, død 25. april 1943 i Oslo) var en norsk agronom fra Oslo og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig. Han kjempet mot invasjonsstyrken i Gausdal i 1940. Holtmon var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. Han ble drept i kamp med Gestapo i 1943.
|
Reidar Holtmon (født 31. august 1914, død 25. april 1943 i Oslo) var en norsk agronom fra Oslo og motstandsmann mot det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig. Han kjempet mot invasjonsstyrken i Gausdal i 1940. Holtmon var tilknyttet Osvald-gruppen, som ble ledet av sjømannen Asbjørn Sunde. Han ble drept i kamp med Gestapo i 1943.
== Bakgrunn ==
Han var sønn av Olav Holtmon, f. 1884 i Grue, og Helga f. Løvlie f 1890 i Oslo.
== Innsats i andre verdenskrig ==
Holtmon var tilknyttet Milorg, distrikt 13. Fra februar 1943 var han, sammen med Arvid Falkenberg, også tilknyttet Osvald-gruppen som sabotør. Holtmon hadde da dekknavnet «Lange». Falkenbergs arkitektkontor i Bogstadveien 31 i Oslo ble sabotasjegruppens hovedkvarter. Holtmon var sammen med Håkon Sunde innkvartert hos Sofie Bonnevie i Skovveien 8 (Oslo). Asbjørn Sunde (leder av Osvald-gruppen) forteller i sin bok bl.a. om hvordan han, med assistanse av Holtmon og Johan Peter Bruun, den 31. mars 1943 likviderte de to mistenkte angivere Finn Roald «Monsen» Andersen og Charles Anderson i Løvenskiolds gate 17. Likvideringen skjedde på oppdrag av Milorg.
Holtmon var og med på en av de viktige sabotasjeaksjonen under okkupasjonen, sprengingen av arbeidskontoret i Pilestredet 31. Aksjonen mot Arbeidskontoret var koordinert med Milorg, og målet var å hindre tvangsutskrivning av norsk arbeidskraft til krigstjeneste. Sundes gruppe skulle ta arbeidskontoret i Pilestredet 31, og Milorg fikk ansvaret arbeidskontoret i Heimdalsgata. For anledningen hadde sabotasjegruppen tatt navnet «Den sorte hånd». Den 20. april 1943, på Hitlers bursdag, gikk så sabotørene Asbjørn Sunde, Reidar Holtmon, Arvid Falkenberg, Håkon Sunde og Johan Peter Bruun til aksjon, og arbeidskontoret i Pilestredet ble ødelagt i en vellykket aksjon. I Heimdalsgate mislyktes Milorg med sin del av aksjonen. Asbjørn Sunde ble imidlertid hardt skadet i aksjonen i Pilestredet 31, og påfølgende natt løp Holtmon rundt i Oslo for å få tak i lege. Han lyktes og Sunde fikk nødvendig behandling. I forkant av aksjonen var det også Holtmon som hadde oppgaven med å skaffe sprengstoff og utstyr.
Sabotasjegruppen ble kort tid etter rullet opp etter at Eilif Rye Pisani hadde greid å jobbe seg inn på Elna Bruun (konen til Johan Peter Bruun). Dette etter å ha opptrådt som negativ agent, og ved å hevde at han var på flukt fra tyskerne. Som forberedelse til flukt til Sverige fikk Eilif Rye Pisani lov til å skjule seg i familien Bruuns leilighet. Slik fikk han kjennskap til at Johan Peter Bruun hadde avtalt å hente kone og barn, og opplysningene ble av Elif Rye Pisani gitt videre til tyskerne. Da Bruun kom for å hente familien ble han etter et mislykket fluktforsøk arrestert. I Bruuns lomme fant tyskerne en lapp med telefonnummer til Sofie Bonnevie, Skovveien 8. Her ble så Håkon Sunde arrestert etter et mislykket fluktforsøk. Den 25. april 1943 kom Reidar Holtmon til sin dekkadresse i Skovveien 8. Leiligheten var da besatt av Gestapo, og da han låste seg inn ble han møtt med en maskinpistolsalve. Holtmon ble drept i kamp med Gestapo, bare 28 år gammel. Han er gravlagt på Vestre Gravlund. Johan Petter Bruun og Håkon Sunde ble begge dømt til døden den 2. mars 1944, og henrettet samme dag på Trandum. Arvid Falkenberg kom seg etterhvert over til Sverige.
Holtmon ble i 1948 tildelt Krigsmedaljen post mortem for å ha kjempet og falt for Norges sak.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 129-130 (bildesidene). ISBN 978-82-430-0467-2.
Jaklin, Asbjørn: De dødsdømte. 2011, på Gyldendal norske forlag. Kapittel En livsfarlig småkjeltring (side 157 -169). ISBN 978-82-05-41088-6.
Minneskrift over falne i Mil.org. D. 13
Borgersrud Lars: Nødvendig innsats, sabortørene som skapte den aktive motstanden (side 263 - 269).
Se og Våre falne, bind 2, side 352
|
| dsted = Oslo
| 12,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sweetwater_(band)
|
2023-02-04
|
Sweetwater (band)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Rockegrupper fra USA']
|
Sweetwater var et amerikansk rocke-band startet i 1968 av Nancy «Nansi» Nevins (vokalist), August Burns (cello), Albert Moore (fløyte/vokal), Alan Malarowitz (trommer), Elpidio Cobian (congatrommer), Alex Del Zoppo (keyboard) og Fred Herrera (bass). I ettertid er de mest kjent som bandet som egentlig skulle åpne Woodstock-festivalen i 1969. Richie Havens var første artist på scenen, men Sweetwater var det første bandet på scenen.
|
Sweetwater var et amerikansk rocke-band startet i 1968 av Nancy «Nansi» Nevins (vokalist), August Burns (cello), Albert Moore (fløyte/vokal), Alan Malarowitz (trommer), Elpidio Cobian (congatrommer), Alex Del Zoppo (keyboard) og Fred Herrera (bass). I ettertid er de mest kjent som bandet som egentlig skulle åpne Woodstock-festivalen i 1969. Richie Havens var første artist på scenen, men Sweetwater var det første bandet på scenen.
== Historie ==
Sweetwater var pionerer innen sjangerblandingen av psykedelisk rock og fusion, som ble varemerket til blant andre Jefferson Airplane, og som ofte nevnes som «det typiske 60-talls-soundet» fra USA. Bandet var ofte oppvarmere for The Doors i 1968 og 1969, og var også med Eric Burdon & The Animals på turné i 1968.
Tre dager etter en opptreden på TV-programmet The Red Skelton Show i desember 1969, ble vokalisten Nancy Nevins påkjørt og hardt skadet i en bilulykke. Dette gjorde at bandet fikk en lite velkommen bråstans i karrieren, og populariteten de hadde bygget opp på slutten av 1960-tallet svant hen. Nevins fikk mindre midlertidige hjerneskader, samt en større permanent skade på stemmebåndet etter ulykken.
Bandet forsøkte å fortsette tidlig på 1970-tallet, men med en Nancy Nevins som hadde tydelige problemer med stemmen ble det vanskelig å gjenvinne populariteten. De ga ut totalt tre album før bandet ble oppløst i 1971. I 1975 ga Nevins ut et soloalbum, men det var ikke mange som husket den tidligere stjernen, og salget av platen var dårlig.
Gruppen ble gjenforent i 1994 for å spille under festivalen Woodstock '94, og i 1999 laget musikk-kanalen VH1 filmen Sweetwater: A True Rock Story om bandets historie. Amy Jo Johnson spilte den unge Nancy Nevins, mens Michelle Phillips (kjent fra The Mamas and the Papas) spilte den noe eldre Nancy. Etter utgivelsen av Live at Last i 2002, ble det i 2005 utgitt remaster-versjoner på CD av de tre originale albumene, og bandet gir fremdeles sporadiske konserter.
De mest kjente sangene av Sweetwater er «Motherless Child», «What's Wrong?», «Why Oh Why» og «In a Rainbow», alle fra debutalbumet Sweetwater, utgitt i 1968.
== Diskografi ==
=== Sweetwater ===
Sweetwater (1968)
Just for You (1970)
Melon (1971)
Cycles: The Reprise Collection (1999) – («Limited Edition» – 10 000 nummererte kopier)
Live at Last (2002)
=== Nancy Nevins solo ===
Nancy Nevins (1975)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Sweetwater på Internet Movie Database
(en) Sweetwater på Discogs
(en) Sweetwater på MusicBrainz
(en) Sweetwater på Songkick
(en) CC Musics søkeresultat på Sweetwater-albumer
|
Sweetwater var et amerikansk rocke-band startet i 1968 av Nancy «Nansi» Nevins (vokalist), August Burns (cello), Albert Moore (fløyte/vokal), Alan Malarowitz (trommer), Elpidio Cobian (congatrommer), Alex Del Zoppo (keyboard) og Fred Herrera (bass). I ettertid er de mest kjent som bandet som egentlig skulle åpne Woodstock-festivalen i 1969.
| 12,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vinnere_av_og_nominerte_til_Turnerprisen
|
2023-02-04
|
Liste over vinnere av og nominerte til Turnerprisen
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kulturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1984']
|
Dette er en Liste over vinnere av og nominerte til Turnerprisen (som har fått sitt navn etter maleren J.M.W. Turner), en årlig pris gitt til en britisk bildendekunstner. Den blir organisert av Tate Gallery, og siden begynnelsen i 1984 har den blitt Storbritannias mest publicised kunstpris. Opprinnelig var ikke begrensning når det gjaldt alder, men den er nå bare åpen for kunster under 50.
|
Dette er en Liste over vinnere av og nominerte til Turnerprisen (som har fått sitt navn etter maleren J.M.W. Turner), en årlig pris gitt til en britisk bildendekunstner. Den blir organisert av Tate Gallery, og siden begynnelsen i 1984 har den blitt Storbritannias mest publicised kunstpris. Opprinnelig var ikke begrensning når det gjaldt alder, men den er nå bare åpen for kunster under 50.
== Vinnere og nominerte kunstnere ==
== Galleri ==
== Referanser ==
|
Dette er en Liste over vinnere av og nominerte til Turnerprisen (som har fått sitt navn etter maleren J.M.
| 12,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FUDOSI
|
2023-02-04
|
FUDOSI
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Martinisme', 'Kategori:Opphør i 1951', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1934', 'Kategori:Rosenkorsordenen', 'Kategori:Rosenkorsordenen A.M.O.R.C.']
|
FUDOSI eller FUDOESI (fransk: Fédération Universelle des Ordres et Sociétés Initiatiques, latin: Federatio Universalis Dirigens Ordines Societatesque Initiationis) var en føderasjon av femten autonome martinistordener, rosenkorsordener og frimurerordener. FUDOSI ble etablert i Brussel, Belgia, den 14. august 1934, og ble oppløst den 14. august 1951.
|
FUDOSI eller FUDOESI (fransk: Fédération Universelle des Ordres et Sociétés Initiatiques, latin: Federatio Universalis Dirigens Ordines Societatesque Initiationis) var en føderasjon av femten autonome martinistordener, rosenkorsordener og frimurerordener. FUDOSI ble etablert i Brussel, Belgia, den 14. august 1934, og ble oppløst den 14. august 1951.
== Formål ==
Formålet med føderasjonen ble definert som «å beskytte de hellige liturgier, ritualer og lærdommer hos de tradisjonelle initiatoriske ordener mot å bli annekterte og profaniserte av lysskye organisasjoner»Et annet sted heter det: «Enkelte personer ... har undret seg over hvorfor det var nødvendig å samles i en universell føderasjon av initiatoriske ordener og selskaper, som innenfor deres egne arbeidsområder nyter den absolutte og fulle frihet og totale autonomi og uavhengighet. ... Vi må erkjenne og beklage, at der eksisterer mange falske profeter og en rekke såkalte innviede som, av egoistiske og tyranniske hensikter om makt, utnytter innvielsen som et påskudd for å oppnå tillit hos, og å utnytte, godtroende og ærlige personer. Det var på høy tid å advare almenheten mot disse falske ledere og mot de usunne doktriner som de underviser i overfor godtroende sjeler. ... Det var nødvendig å ... unngå enhver forveksling mellom de regulære og autentiske ordener, og de falske organisasjoner som er skadelige eller som gir en undervisning som ikke har noe å gjøre med den universelle tradisjon og esoterismen.»Det går ikke frem av disse formuleringene hvilke organisasjoner det dreier seg om. Det som er sikkert, er at et lignende initiativ – en føderasjon av 11 esoteriske ordener, ble opprettet i Paris i februar 1939 under navnet FUDOFSI. FUDOFSI bestod av organisasjoner og enkeltpersoner som var svært fiendtlig innstilte overfor FUDOSI. Blant initiativtagerne bak FUDOFSI var Reuben Swinburne Clymer, som brukte store deler av sitt liv på å angripe Harvey Spencer Lewis, grunnleggeren av Rosenkorsordenen A.M.O.R.C.
Videre er det verd å merke seg at Ordo Templi Orientis ikke deltok i dannelsen av FUDOSI.
== Tilknyttede ordener ==
FUDOSI's første konvent fant sted fra den 8. til den 16. august 1934, der følgende ordener deltok:
== Fotnoter ==
1 Representant for Lucien Mauchel2 Representant for Sar Alkmaion
== Referanser ==
|
FUDOSI eller FUDOESI (fransk: Fédération Universelle des Ordres et Sociétés Initiatiques, latin: Federatio Universalis Dirigens Ordines Societatesque Initiationis) var en føderasjon av femten autonome martinistordener, rosenkorsordener og frimurerordener. FUDOSI ble etablert i Brussel, Belgia, den 14.
| 12,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League
|
2023-02-04
|
Liste over nordmenn med kamper i Premier League
|
['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']
|
Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
|
Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser ==
|
37. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 16.
| 12,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vince_Sulyok
|
2023-02-04
|
Vince Sulyok
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Ungarske forfattere']
|
Vince Sulyok (født 7. juli 1932 i Ungarn, død 9. august 2009 i Norge), var en norsk forfatter og oversetter. Han var ansatt som førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Sulyok mottok flere ungarske utmerkelser for sitt arbeid for formidling av ungarsk kultur til Norge og skandinavisk kultur til Ungarn.
|
Vince Sulyok (født 7. juli 1932 i Ungarn, død 9. august 2009 i Norge), var en norsk forfatter og oversetter. Han var ansatt som førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Sulyok mottok flere ungarske utmerkelser for sitt arbeid for formidling av ungarsk kultur til Norge og skandinavisk kultur til Ungarn.
== Bibliografi ==
=== Utgivelser på ungarsk ===
1958 Verden styrtet sammen over meg. Egen diktsamling.
1961 Under en formålsløs himmel. Egen diktsamling.
1976 Vinterbrev. Norsk lyrikk i ungarsk gjendiktning.
1978 Byens metafysikk. Lyrikk av Rolf Jacobsen i ungarsk gjendiktning.
1997 Livet, en lysvirvel. Egen diktsamling.
1999 I motlyset. Lyrikk av Peter Holm i ungarsk gjendiktning.
2002 Du lever i fortiden. Egen diktsamling.
2002 Lyrikk av 16 danske diktere i det 20. århundre. Lyrikk i ungarsk gjendiktning
2003 Istapptid. Lyrikk av Jan Erik Vold i ungarsk gjendiktning.
2006 Stakkars land. Egen diktsamling.
2009 Havet begynner å blø. Egen diktsamling.
=== Utgivelser på norsk ===
1974 Dikt i utval. Oversatt lyrikk. Redaktør og oversettelser.
1975 Moderne ungarsk lyrikk. Antologi. Red.
1977 Hvisking i mørket. Oversatt lyrikk. Redaktør og oversettelser.
1979 Lukten fra retterstedene. Oversatt lyrikk. Redaktør og oversettelser.
1980 Med rent hjerte. Oversatt lyrikk. Redaktør og oversettelser.
1984 Også dette er Europas stemme. Oversatt lyrikk. Redaktør og oversettelser.
1990 Hrabals bok. Oversetter.
1994 Ungarns historie og kultur. Encyklopedi. Forfatter.
1997 Mennesker, grener. Oversatt lyrikk. Redaktør og oversettelser.
|
Vince Sulyok (født 7. juli 1932 i Ungarn, død 9.
| 12,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Posisjonsartilleriet
|
2023-02-04
|
Posisjonsartilleriet
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artilleriavdelinger', 'Kategori:Landmilitære avdelinger og forband', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger']
|
Posisjonsartilleriet ble opprettet etter initiativ av forsvarsminister, oberst Georg Stang, som en egen artilleribataljon ved stortingsvedtak den 27. mai 1902 med ialt 5 kompanier. Hovedstandplass ble Fredrikstad.
Opprettelsen er første gang omtalt i St. prp. 91 1900/01 og ble da offentlig kjent. Sommeren 1901 hadde en imidlertid startet rekruttskole for mannskapene forut for unionsoppløsningen i 1905. Bataljonens mannskaper ble trukket fra Landstormen, de eldre årsklasser, og var den del av hæren som alltid skulle være i Norge. Dette innebar at Posisjonsartilleriet ble en særnorsk avdeling og i praksis en styrking av det norske forsvaret. Posisjonsartilleriet besto dels av mobile artillerienheter, dels av mer stasjonært artilleri i Glommenlinjen og de øvrige grensebefestningene. I tillegg til de rene batteristillingene ble det også opprettet observasjonsstasjoner. En av disse var på Onsøyknipen med vidt utsyn over ytre Oslofjord.
Ett av kompaniene ble forlagt nordenfjells på Tønsåsen batteri i Stjørdal.
Etterhvert fikk oberst Stang innkjøpt 140 hurtigskytende kanoner fra Ehrhardts våpenfabrikk i Düsseldorf. Disse fikk typebetegnelsen 7,5 cm feltkanon M/1901, system Erhardt.
I tillegg 8 stykk 10,5 cm posisjonskanon L/28 M/1901 Schneider Canet og 18 stykk 10,5 cm posisjonskanon L/28 M/1904 Cockerill. Betegnelsen posisjonskanon indikerer at dette artilleriet var tiltenkt Posisjonsartilleribataljonen.Egenskapene skiller seg ikke fra 7,5 cm Erhatdt på annen måte enn at vekten var betydelig større slik at de var vanskeligere å forflytte.
En tid etter Stangs avgang ble posisjonsartilleriet slått sammen med kystartilleriet og dannet festningsartilleriet.
|
Posisjonsartilleriet ble opprettet etter initiativ av forsvarsminister, oberst Georg Stang, som en egen artilleribataljon ved stortingsvedtak den 27. mai 1902 med ialt 5 kompanier. Hovedstandplass ble Fredrikstad.
Opprettelsen er første gang omtalt i St. prp. 91 1900/01 og ble da offentlig kjent. Sommeren 1901 hadde en imidlertid startet rekruttskole for mannskapene forut for unionsoppløsningen i 1905. Bataljonens mannskaper ble trukket fra Landstormen, de eldre årsklasser, og var den del av hæren som alltid skulle være i Norge. Dette innebar at Posisjonsartilleriet ble en særnorsk avdeling og i praksis en styrking av det norske forsvaret. Posisjonsartilleriet besto dels av mobile artillerienheter, dels av mer stasjonært artilleri i Glommenlinjen og de øvrige grensebefestningene. I tillegg til de rene batteristillingene ble det også opprettet observasjonsstasjoner. En av disse var på Onsøyknipen med vidt utsyn over ytre Oslofjord.
Ett av kompaniene ble forlagt nordenfjells på Tønsåsen batteri i Stjørdal.
Etterhvert fikk oberst Stang innkjøpt 140 hurtigskytende kanoner fra Ehrhardts våpenfabrikk i Düsseldorf. Disse fikk typebetegnelsen 7,5 cm feltkanon M/1901, system Erhardt.
I tillegg 8 stykk 10,5 cm posisjonskanon L/28 M/1901 Schneider Canet og 18 stykk 10,5 cm posisjonskanon L/28 M/1904 Cockerill. Betegnelsen posisjonskanon indikerer at dette artilleriet var tiltenkt Posisjonsartilleribataljonen.Egenskapene skiller seg ikke fra 7,5 cm Erhatdt på annen måte enn at vekten var betydelig større slik at de var vanskeligere å forflytte.
En tid etter Stangs avgang ble posisjonsartilleriet slått sammen med kystartilleriet og dannet festningsartilleriet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Drammenslinjen 1905
|
Posisjonsartilleriet ble opprettet etter initiativ av forsvarsminister, oberst Georg Stang, som en egen artilleribataljon ved stortingsvedtak den 27. mai 1902 med ialt 5 kompanier.
| 12,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Bahlow
|
2023-02-04
|
Hans Bahlow
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Legnica', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filologer']
|
Hans Bahlow (født 21. november 1890 i Liegnitz, død 16. desember 1982 i Hamburg) var en tysk onomastiker.Bahlow var prestesønn og studerte germanistikk, teologi og semittiske språk. Fra 1927 var han ansatt ved universitetsbiblioteket i Rostock.
|
Hans Bahlow (født 21. november 1890 i Liegnitz, død 16. desember 1982 i Hamburg) var en tysk onomastiker.Bahlow var prestesønn og studerte germanistikk, teologi og semittiske språk. Fra 1927 var han ansatt ved universitetsbiblioteket i Rostock.
== Verker (utvalg) ==
Schlesisches Namenbuch, (schlesisk navneleksikon) Kitzingen 1953
Deutschlands geographische Namenwelt – Etymologisches Lexikon der Fluß- und Ortsnamen alteuropäischer Herkunft, (etymologisk leksikon over elve- og stedsnavn av gammeleuropeisk opprinnelse) Frankfurt am Main 1965
Deutsches Namenlexikon (tysk navneleksikon), München 1967 (ISBN 3-8112-2271-6)
Niederdeutsches Namenbuch (nedertysk navneleksikon), Wiesbaden 1972
== Referanser ==
|
Hans Bahlow (født 21. november 1890 i Liegnitz, død 16.
| 12,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agroecomyrmecinae
|
2023-02-04
|
Agroecomyrmecinae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Agroecomyrmecinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Det er bare beskrevet én nålevende art, Tatuidris tatusia, men det er også kjent noen få, ubeskrevne arter, i tillegg tre arter som er kjent fra fossiler. De blir noen ganger regnet som en undergruppe av Myrmicinae.
|
Agroecomyrmecinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Det er bare beskrevet én nålevende art, Tatuidris tatusia, men det er også kjent noen få, ubeskrevne arter, i tillegg tre arter som er kjent fra fossiler. De blir noen ganger regnet som en undergruppe av Myrmicinae.
== Utseende ==
Små (gjerne rundt 3 mm), rødbrune maur. Arbeiderne er hårløse og blanke, hodet, thorax og bakkroppen er avrundede. Hodet har ganske korte antenner, med kølleformet første ledd, en kort, 5-leddet svøpe etter "kneet" og ytterst en spoleformet, en-leddet kølle. Fasettøynene er ganske små og runde, kjevene trekantede og ikke spesielt lange. Hannene ser ganske ulike ut, som vanlig hos maur. De er mørkbrune, antennene er lange, kroppen kledt med spredte, oppstående hår og de har velutviklede, mørke vinger. De har også ganske store fasettøyne.
== Levevis ==
Lite er kjent om biologien til disse små og tilsynelatende sjeldne maurene, men de blir gjerne funnet enkeltvis mellom løvstrø på bakken.
== Utbredelse ==
De lever i Mellom-Amerika og det nordlige Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser (veps, maur og bier) (Hymenoptera)
underordenen stilkvepser, (Apocrita)
gruppe broddvepser, (Aculeata)
familien maur (Formicidae)
underfamilie Agroecomyrmecinae
Agroecomyrmex duisburgi – kjent fra fossiler
Eulithomyrmex rugosus – kjent fra fossiler
Eulithomyrmex striatus – kjent fra fossiler
Tatuidris tatusia Brown & Kempf, 1968 – eneste beskrevne, nålevende art, Det er i tillegg kjent flere, til nå ubeskrevne, Tatuidris-arter.
== Litteratur ==
Bolton, B. 1995. A New General catalogue of the Ants of the World. Harvard University Press. 504 sider. ISBN 0-674-61514-X.
Hölldobler, B. og Wilson, E.O. 1994. Journey to the Ants. Belknap Press. ISBN 0-674-48525-4
== Eksterne lenker ==
(en) Agroecomyrmecinae hos Fossilworks
(en) Agroecomyrmecinae hos NCBI
(en) Kategori:Agroecomyrmecinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Agroecomyrmecinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Tree Of Life: Agroecomyrmecinae Bilder
Antweb: Agroecomyrmecinae
|
* Agroecomyrmex
| 12,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest
|
2023-02-04
|
Norge i Eurovision Song Contest
|
['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']
|
Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
|
Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest
|
Serbia debuterte i Eurovision Song Contest i 2007 og har deltatt 14 ganger. Landet deltok tidligere som en del av Jugoslavia, siden som en del av Serbia og Montenegro, og fra 2007 som selvstendig nasjon.
| 12,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amblyoponinae
|
2023-02-04
|
Amblyoponinae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Amblyoponinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Disse små, sylindriske maurene har et underjordisk levesett. Det er kjent ca. 100 arter fordelt på ca. 10 slekter.
|
Amblyoponinae er en gruppe (underfamilie) av maur. Disse små, sylindriske maurene har et underjordisk levesett. Det er kjent ca. 100 arter fordelt på ca. 10 slekter.
== Utseende ==
Små (gjerne bare rundt 2 mm lange), slanke, sylindriske maur, oftest rødbrune på farge. Fasettøyne finnes vanligvis, men er ganske små. Kjevene er som oftest lange og slanke. Kroppen er slank og sylindrisk, beina vanligvis ganske korte. Bakkroppen er tett festet til pedicelen (den hvelvede petiolus), slik at denne ikke har noen eksponert bakflate som den har hos de fleste andre maur. Bakkroppen er vanligvis nokså lang og tynn.
== Levevis ==
Disse artene fører et skjult, underjordisk liv, blant annet på savanner. De er rendyrkede rovdyr. Noen har spesielle levesett, blant annet synes noen Amblyopone-arter å leve nesten utelukkende av skolopendere.
== Utbredelse ==
De finnes i de fleste verdensdeler, men mangler i de kalde områdene og i Europa.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser (Veps, maur og bier) (Hymenoptera)
underordenen stilkvepser, (Apocrita)
gruppe broddvepser, (Aculeata)
familie Maur (Formicidae)
underfamilie Amblyoponinae
Adetomyrma venatrix
slekt Amblyopone Erichson, 1842 – på savanne, lever av skolopendere? – ca. 70 arter
Apomyrma stygia
Bannapone mulanae
Concoctio concenta Brown, 1974
slekt Myopopone – to arter
slekt Mystrium Roger, 1862 – kraftig skulpturert overflate, 9 arter
slekt Onychomyrmex – blank, svart, nokså ulik de andre medlemmene i gruppen, 3 arter
slekt Opamyrma
Paraprionopelta minima
slekt Prionopelta Mayr, 1866 – svært små, sylindriske, minner om spretthaler, 13 arter
== Litteratur ==
Bolton, B. 1995. A New General catalogue of the Ants of the World. Harvard University Press. 504 sider. ISBN 0-674-61514-X.
Hölldobler, B. og Wilson, E.O. 1994. Journey to the Ants. Belknap Press. ISBN 0-674-48525-4
== Eksterne lenker ==
(en) Amblyoponinae hos Fossilworks
(en) Amblyoponinae hos NCBI
(en) Kategori:Amblyoponinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amblyoponinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Tree Of Life: Amblyponinae Bilder
Antweb: Amblyoponinae
Afrikanske Amblyoponinae, med nøkkel til slektene
Bilder av nordamerikansk art
|
* Adetomyrma
| 12,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ane_Lillian_Tveit
|
2023-02-04
|
Ane Lillian Tveit
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske ergoterapeuter', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Stubber 2022-08']
|
Ane Lillian Tveit (født i Kristiansand 12. august 1974) er en norsk gründer, som har vært med å starte organisasjoner som Noah for dyrs rettigheter og Ahead for funksjonshemmede barn i Moldova.
Ane Lillian Tveit har designet «so-ro vuggen», som vugger forlengs etter teorier om sanseintegrasjon som beskriver forlengs vugging som den mest behagelige bevegelse for barnet. Hun deltok i Skaperen 2009 på TV2 med denne vuggen, og kom helt til finalen. Hun har ytterligere mottatt Merket for god design 2010 fra Norsk Designråd, nominert til Bo Bedre Prisen høsten 2010 og nominert til Designprisen 2011 av Tysk Designråd for utvikling av so-ro vuggen. Hun vant publikumsavstemningen som Årets gründerkvinne 2012 fra Innovasjon Norge og Nærings- og handelsdepartementet.
So-ro vuggen har fått internasjonal oppmerksomhet bla gjennom NBC Celebrity Nursery Trends. Ane Lillian Tveit startet eksport til USA på egen hånd. Fra 2013 overtok det spanske selskapet Babyhome produksjon og distrubusjon på lisens. Selskapet har distribusjon i 35 land. Lisensavtalen ble annullert juli 2015, da Babyhome produserte og distribuerte vuggen med vesentlige endringer uten godkjennelse av designeren.
I 2011 mottok Ane Lillian Tveit Barn av Jordens Pris for sitt arbeid for funksjonshemmede barn.Ane Lillian Tveit er utdannet ergoterapeut fra Høyskolen i Oslo i 1999. Hun er delvis oppvokst utenfor Sandvika i Bærum, men har på grunn av sin far (komponisten Sigvald Tveit) hatt flere av sine barndomsår i Los Angeles i USA.
|
Ane Lillian Tveit (født i Kristiansand 12. august 1974) er en norsk gründer, som har vært med å starte organisasjoner som Noah for dyrs rettigheter og Ahead for funksjonshemmede barn i Moldova.
Ane Lillian Tveit har designet «so-ro vuggen», som vugger forlengs etter teorier om sanseintegrasjon som beskriver forlengs vugging som den mest behagelige bevegelse for barnet. Hun deltok i Skaperen 2009 på TV2 med denne vuggen, og kom helt til finalen. Hun har ytterligere mottatt Merket for god design 2010 fra Norsk Designråd, nominert til Bo Bedre Prisen høsten 2010 og nominert til Designprisen 2011 av Tysk Designråd for utvikling av so-ro vuggen. Hun vant publikumsavstemningen som Årets gründerkvinne 2012 fra Innovasjon Norge og Nærings- og handelsdepartementet.
So-ro vuggen har fått internasjonal oppmerksomhet bla gjennom NBC Celebrity Nursery Trends. Ane Lillian Tveit startet eksport til USA på egen hånd. Fra 2013 overtok det spanske selskapet Babyhome produksjon og distrubusjon på lisens. Selskapet har distribusjon i 35 land. Lisensavtalen ble annullert juli 2015, da Babyhome produserte og distribuerte vuggen med vesentlige endringer uten godkjennelse av designeren.
I 2011 mottok Ane Lillian Tveit Barn av Jordens Pris for sitt arbeid for funksjonshemmede barn.Ane Lillian Tveit er utdannet ergoterapeut fra Høyskolen i Oslo i 1999. Hun er delvis oppvokst utenfor Sandvika i Bærum, men har på grunn av sin far (komponisten Sigvald Tveit) hatt flere av sine barndomsår i Los Angeles i USA.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside for vuggen so-ro
Hjemmeside for Ahead Moldova
TV2s dokumentar om Ahead del 1 - nominert til Gullruten for Beste Dokumentar 2004
TV2s dokumentar om Ahead del 2 - nominert til Gullruten for Beste Dokumentar 2004
Samarbeid med moldovsk politi til Dubai for å hente hjem ofre for menneskehandel
|
Ane Lillian Tveit (født i Kristiansand 12. august 1974) er en norsk gründer, som har vært med å starte organisasjoner som Noah for dyrs rettigheter og AheadOm Ahead Moldova i Dagbladet for funksjonshemmede barn i Moldova.
| 12,697 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell%C3%A5s_batteri
|
2023-02-04
|
Kjellås batteri
|
['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artilleribatterier i Norge', 'Kategori:Byggverk i Skiptvet', 'Kategori:Festningsverk i Østfold', 'Kategori:Fredete byggverk i Viken', 'Kategori:Grensebefestningene 1895–1915', 'Kategori:Kulturminner i Skiptvet', 'Kategori:Kulturminnesok']
|
Kjellås batteri ligger vest for Glomma i Skiptvet kommune, noe syd for Vamma kraftverk, og er et av befestningsanleggene som ble bygget forut for unionsoppløsningen 1905.
Batteriet ble bygget i 1902- 1903 som et forhåndsutbygd stillingsområde for Posisjonsartilleriet. Det hadde åtte åpne kanonstandplasser for 8,4 cm feltkanoner med en rekkevidde på ca. 6 km. Standplassene er godt adskilt. Bak disse er de bundet sammen av en vollgang. Mellom standplassene er det doble ammunisjonsnisjer. Anlegget er delvis nedsprengt i fjell og er blant de største enkeltanlegg blant grensebefestningene i Østfold.
Batteriets oppgave var å hindre overgang ved Grønsund fergeleie og ellers dekke Glomma. Fem av standplassene danner en linje med skuddretning mot Eidsberg kirke. De siste tre stillingene på høyre fløy har retning mot sørøst. Batteriet kontrollerer også en del veier med tilknytning til jernbanestasjoner langs Østfoldbanens østre linje: Mysen, Eidsberg, Rakkestad og Slitu.
Anlegget eies fortsatt av Forsvaret, og er en del av Nasjonale Festningsverk.
|
Kjellås batteri ligger vest for Glomma i Skiptvet kommune, noe syd for Vamma kraftverk, og er et av befestningsanleggene som ble bygget forut for unionsoppløsningen 1905.
Batteriet ble bygget i 1902- 1903 som et forhåndsutbygd stillingsområde for Posisjonsartilleriet. Det hadde åtte åpne kanonstandplasser for 8,4 cm feltkanoner med en rekkevidde på ca. 6 km. Standplassene er godt adskilt. Bak disse er de bundet sammen av en vollgang. Mellom standplassene er det doble ammunisjonsnisjer. Anlegget er delvis nedsprengt i fjell og er blant de største enkeltanlegg blant grensebefestningene i Østfold.
Batteriets oppgave var å hindre overgang ved Grønsund fergeleie og ellers dekke Glomma. Fem av standplassene danner en linje med skuddretning mot Eidsberg kirke. De siste tre stillingene på høyre fløy har retning mot sørøst. Batteriet kontrollerer også en del veier med tilknytning til jernbanestasjoner langs Østfoldbanens østre linje: Mysen, Eidsberg, Rakkestad og Slitu.
Anlegget eies fortsatt av Forsvaret, og er en del av Nasjonale Festningsverk.
== Kilder ==
Nasjonale Festningsverks nettsted: Kjellåsbatteriet
Landsverneplan for Forsvaret: Kjellåsbatteriet
== Eksterne lenker ==
«Kjellås batteri». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
|
Kjellås batteri ligger vest for Glomma i Skiptvet kommune, noe syd for Vamma kraftverk, og er et av befestningsanleggene som ble bygget forut for unionsoppløsningen 1905.
| 12,698 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kroppsmaling
|
2023-02-04
|
Kroppsmaling
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kroppsmodifikasjon', 'Kategori:Seksualitet', 'Kategori:Sminke', 'Kategori:Tegnekunst']
|
Kroppsmaling er dekorering av naken menneskehud ved hjelp av maling. Hos flere naturfolk, blant annet i Afrika og Nord-Amerika, er kroppsmaling en del av tradisjonell kultur for å smykke kroppen. Slik pynt kan inngå som del av rituelle handlinger og seremonier, for eksempel i form av krigsmaling. I moderne vestlig kultur brukes kroppsmaling oftere for å skape oppmerksomhet om en sak, ikke sjelden som en politisk ytring i en protestaksjon, eller som et kunstuttrykk. Sportssupportere maler ofte ansikter og overkropper med flagg og farger til det laget de heier på. Jegere og soldater kan kamuflere seg med mørk eller flekkete ansikts- og kroppsmaling.
Sminke kalles vanligvis ikke kroppsmaling.
Tatoveringer er en varig form for kroppsdekor.
|
Kroppsmaling er dekorering av naken menneskehud ved hjelp av maling. Hos flere naturfolk, blant annet i Afrika og Nord-Amerika, er kroppsmaling en del av tradisjonell kultur for å smykke kroppen. Slik pynt kan inngå som del av rituelle handlinger og seremonier, for eksempel i form av krigsmaling. I moderne vestlig kultur brukes kroppsmaling oftere for å skape oppmerksomhet om en sak, ikke sjelden som en politisk ytring i en protestaksjon, eller som et kunstuttrykk. Sportssupportere maler ofte ansikter og overkropper med flagg og farger til det laget de heier på. Jegere og soldater kan kamuflere seg med mørk eller flekkete ansikts- og kroppsmaling.
Sminke kalles vanligvis ikke kroppsmaling.
Tatoveringer er en varig form for kroppsdekor.
== Eksempler ==
== Se også ==
Ansiktsmaling
Sminke, teatersminke
Krigsmaling
Tatovering, henna-tatovering,
Tā moko, dekorative ansikts- og kroppsarr hos maoriene
== Eksterne lenker ==
(en) Body painting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Body painting – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Kroppsmaling er dekorering av naken menneskehud ved hjelp av maling. Hos flere naturfolk, blant annet i Afrika og Nord-Amerika, er kroppsmaling en del av tradisjonell kultur for å smykke kroppen.
| 12,699 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.