url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Milosjoski | 2023-02-04 | Antonio Milosjoski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Makedonske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tetovo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antonio Milosjoski (makedonsk: Антонио Милошоски; født 29. januar 1976 i Tetovo i Jugoslavia, nåværende Republikken Makedonia) er en konservativ makedonsk politiker. Han er siden 2006 utenriksminister i landet. Han avsluttet jusstudiene i Skopje i 1999, og studerte europeisk integrering i Bonn i Tyskland i 2002. Han ble valgt inn i den makedonske nasjonalforsamlingen i 2006. Milosjoski snakker fire fremmedspråk; engelsk, tysk, serbisk og kroatisk.
| Antonio Milosjoski (makedonsk: Антонио Милошоски; født 29. januar 1976 i Tetovo i Jugoslavia, nåværende Republikken Makedonia) er en konservativ makedonsk politiker. Han er siden 2006 utenriksminister i landet. Han avsluttet jusstudiene i Skopje i 1999, og studerte europeisk integrering i Bonn i Tyskland i 2002. Han ble valgt inn i den makedonske nasjonalforsamlingen i 2006. Milosjoski snakker fire fremmedspråk; engelsk, tysk, serbisk og kroatisk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antonio Milošoski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antonio Milosjoski hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(en) Biografi hos Makedonias regjering | Antonio Milosjoski (makedonsk: ; født 29. januar 1976 i Tetovo i Jugoslavia, nåværende Republikken Makedonia) er en konservativ makedonsk politiker. | 12,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VMRO-DPMNE | 2023-02-04 | VMRO-DPMNE | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1990', 'Kategori:Makedonsk politikk', 'Kategori:Nasjonalkonservative partier', 'Kategori:Partistubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Den interne makedonske revolusjonære organisasjon – demokratisk parti for makedonsk nasjonal enhet (makedonsk: Внатрешна македонска револуционерна организација – Демократска партија за македонско национално единство (ВМРО-ДПМНЕ), Vnatresjna makedonska revolutsionerna organizatsija – Demokratska partija za makedonsko nacionalno jedinstvo (VMRO–DPMNE)) er et konservativt politisk parti i Nord-Makedonia. Det beskriver seg selv som et kristendemokratisk parti som støtter makedonsk medlemskap i NATO og EU.
Nikola Gruevski har ledet VMRO-DPMNE siden 2003.
| Den interne makedonske revolusjonære organisasjon – demokratisk parti for makedonsk nasjonal enhet (makedonsk: Внатрешна македонска револуционерна организација – Демократска партија за македонско национално единство (ВМРО-ДПМНЕ), Vnatresjna makedonska revolutsionerna organizatsija – Demokratska partija za makedonsko nacionalno jedinstvo (VMRO–DPMNE)) er et konservativt politisk parti i Nord-Makedonia. Det beskriver seg selv som et kristendemokratisk parti som støtter makedonsk medlemskap i NATO og EU.
Nikola Gruevski har ledet VMRO-DPMNE siden 2003.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) VMRO-DPMNE – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Den interne makedonske revolusjonære organisasjon – demokratisk parti for makedonsk nasjonal enhet (makedonsk: (ВМРО-ДПМНЕ), (VMRO–DPMNE)) er et konservativt politisk parti i Nord-Makedonia. Det beskriver seg selv som et kristendemokratisk parti som støtter makedonsk medlemskap i NATO og EU. | 12,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Christian_von_Lobkowitz | 2023-02-04 | Georg Christian von Lobkowitz | ['Kategori:Adelige østerrikere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøhmisk adel', 'Kategori:Dødsfall 4. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1755', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1686', 'Kategori:Generalfeltmarskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Personer fra den østerrikske arvefølgekrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske offiserer'] | Johann Georg Christian, Fürst von Lobkowitz (født 10. august 1686, død 4. oktober 1755 i Wien) var en østerriksk generalfeldmarschall.
| Johann Georg Christian, Fürst von Lobkowitz (født 10. august 1686, død 4. oktober 1755 i Wien) var en østerriksk generalfeldmarschall.
== Liv og virke ==
Han kom fra den gamle bøhmiske aristokratfamilien Lobkowicz og var den fjerde sønnen til Philipp Hyazinth Josef, 4. fyrste av Lobkowicz, hertug av Sagan (1680–1737) og Eleonore Katharina Charlotte Popel von Lobkowicz (1685–1712).
Lobkowitz giftet seg den 11. november 1718 med Caroline Henriette von Waldstein (1702–1780) i Praha, og de fikk tilsammen ti barn. To av disse mistet livet i krig mens to andre ble riddere i Ordenen det gylne skinn. Johann Georg Christian grunnla (Hořín)/Mělník-grenen av Lobkowitz-familien. Han kjempet deretter under Eugene av Savoia mot Det osmanske riket. I 1732 ble han guvernør på Sicilia og den 28. november 1739 ble han selv ridder i ordenen det gylne skinn.
I 1741 fikk han graden feltmarskalk, og under Den østerrikske arvefølgekrigen kjempet han først mot franskmennene og bayerne mellom Praha og München. Etter det ble han senere guvernør i hertugdømmet Milano mellom 1743 og 1745. I denne perioden var han kommandør for keiserens hær i Italia, hvor han tapte slaget ved Velletri i 1744. Han tapte også under slaget ved Soor året etter.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Constantin von Wurzbach: «Lobkowitz, Johann Georg Christian Fürst.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 15. Del. Kaiserlich-königliche Hof- und Staatsdruckerei, Wien 1866, s. 342–345 (Innscanning).
(de) Adam Wolf: «Lobkowitz, Georg Christian Fürst von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 19, Duncker & Humblot, Leipzig 1884, s. 50. | Johann Georg Christian, Fürst von Lobkowitz (født 10. august 1686, død 4. | 12,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rui_Costa | 2023-02-04 | Rui Costa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballspillere for ACF Fiorentina', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for SL Benfica', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra distriktet Lisboa', 'Kategori:Portugisiske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1996', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2004', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2002', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn'] | For den portugisiske syklisten, se Rui Costa (syklist)Rui Manuel César Costa (født 29. mars 1972 i Amadora i Portugal) er en portugisisk fotballeder og tidligere fotballspiller som er styreleder for SL Benfica.Han var offensiv midtbanespiller i SL Benfica etter å ha spilt for den italienske klubben AC Milan i fem år. Costa ga seg på det portugisiske landslaget etter EM på hjemmebane i 2004. Han fikk i alt 94 landskamper og scoret 26 mål for Portugal.
Costa gikk fra Benfica til Firenzeklubben ACF Fiorentina i 1994, hvor han spilte frem til 2001, hvorpå han dro til AC Milan. Etter et tolv år langt opphold i italiensk fotball dro han tilbake i Benfica.
Mancester United-trener Sir Alex Ferguson sa alltid at Rui Costa var en av hans favorittspillere og vurderte flere ganger å hente ham til Old Trafford. I 2004 var Rui Costa på Pelés liste over de 125 beste dalevende fotballspillere.
| For den portugisiske syklisten, se Rui Costa (syklist)Rui Manuel César Costa (født 29. mars 1972 i Amadora i Portugal) er en portugisisk fotballeder og tidligere fotballspiller som er styreleder for SL Benfica.Han var offensiv midtbanespiller i SL Benfica etter å ha spilt for den italienske klubben AC Milan i fem år. Costa ga seg på det portugisiske landslaget etter EM på hjemmebane i 2004. Han fikk i alt 94 landskamper og scoret 26 mål for Portugal.
Costa gikk fra Benfica til Firenzeklubben ACF Fiorentina i 1994, hvor han spilte frem til 2001, hvorpå han dro til AC Milan. Etter et tolv år langt opphold i italiensk fotball dro han tilbake i Benfica.
Mancester United-trener Sir Alex Ferguson sa alltid at Rui Costa var en av hans favorittspillere og vurderte flere ganger å hente ham til Old Trafford. I 2004 var Rui Costa på Pelés liste over de 125 beste dalevende fotballspillere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Rui Costa – Munzinger Sportsarchiv
(en) Rui Costa – FIFA
(en) Rui Costa – UEFA
(fr) Rui Costa – LÉquipe
(en) Rui Costa – Transfermarkt
(en) Rui Costa – Transfermarkt (manager)
(en) Rui Costa – national-football-teams.com
(en) Rui Costa – Soccerbase.com
(en) Rui Costa – FootballDatabase.eu
(de) Rui Costa – fussballdaten.de
(pt) Rui Costa på FPFs offisielle hjemmeside | Rui Costa | 12,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helgrind | 2023-02-04 | Helgrind | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Arven', 'Kategori:Fiktive steder'] | Helgrind er et fiktivt sted i Christopher Paolinis bøker Arven.
Helgrind er et ondt, stort svart fjell med fire topper rett utenfor Dras-Leona, og byen ligger alltid i skyggen av den. I Dras-Leona, er det bygd en stor katedral som symboliserer alle de tre toppene. Prestene dedikerer seg selv til det onde og fjellet, og flere av dem mangler et lem eller to som de har ofret til fjellet. De liker også å diskutere hvilken av de tre største toppene som virkelig er høyest og mest betydningsfull, og om den fjerde og laveste toppen også skal tilbes.
Helgrind er også bostedet til Ra'Zakene, og dit de fører Katrina etter at de har kidnappet henne. | Helgrind er et fiktivt sted i Christopher Paolinis bøker Arven.
Helgrind er et ondt, stort svart fjell med fire topper rett utenfor Dras-Leona, og byen ligger alltid i skyggen av den. I Dras-Leona, er det bygd en stor katedral som symboliserer alle de tre toppene. Prestene dedikerer seg selv til det onde og fjellet, og flere av dem mangler et lem eller to som de har ofret til fjellet. De liker også å diskutere hvilken av de tre største toppene som virkelig er høyest og mest betydningsfull, og om den fjerde og laveste toppen også skal tilbes.
Helgrind er også bostedet til Ra'Zakene, og dit de fører Katrina etter at de har kidnappet henne. | Helgrind er et fiktivt sted i Christopher Paolinis bøker Arven. | 12,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Soor | 2023-02-04 | Slaget ved Soor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den østerrikske arvefølgekrig', 'Kategori:Konflikter i 1745', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Sachsen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Østerrike'] | Slaget ved Soor var et slag som ble utkjempet den 30. september 1745 i Böhmen. Preussen under Fredrik II av Preussen slo en samlet hær fra Østerrike og Sachsen ledet av fyrst Karl Aleksander av Lorraine under den østerrikske arvefølgekrigen. Etter et par tidlige tilbakeslag klarte Fredrik og prøysserne til slutt å vinne slaget.
| Slaget ved Soor var et slag som ble utkjempet den 30. september 1745 i Böhmen. Preussen under Fredrik II av Preussen slo en samlet hær fra Østerrike og Sachsen ledet av fyrst Karl Aleksander av Lorraine under den østerrikske arvefølgekrigen. Etter et par tidlige tilbakeslag klarte Fredrik og prøysserne til slutt å vinne slaget.
== Bakgrunn ==
Tre måneder etter slaget ved Hohenfriedberg utnyttet fyrst Karl den henslengte leiren Staudenz som Fredrik hadde satt opp, og gikk deretter til et overraskelsesangrep på den reduserte prøyssiske hæren. Fredrik hadde lagt igjen flere avdelinger under marsjen sin gjennom Böhmen og manntallet var redusert til rundt 22 500 mann. Fyrst Karl oppdaget videre at Karl ikke hadde okkupert åsen Graner-Koppe, som lå rett nord for Burkersdorf og som dominerte landskapet i øst og sør. Karl sende deretter opp musketerer, grenaderer, kavaleri og 16 kanoner samtidig som han strakte resten av hæren i en linje i sør.
== Slaget ==
Prøysserne oppdaget at østerrikerne var i nærheten og gikk til angrep først, til tross for at østerrikerne hadde overraskelsesmomentet og terrenget på sin side. De marsjere i kolonner og Fredrik styrte hæren sin mot nord der slaget ble åpnet med en østerriksk kanonade mot de sterkt utsatte kavalerikolonnene da de passerte nedenfor Graner-Koppe. Kavaleriet stod for øvrig i mot ilden og grupperte seg nord for åsen.
General Buddenbrocks kavalerister åpnet angrepet med å drive de østerrikske hestene ned fra høyden. Kavaleriangrepet sprang derimot inn i det østerrikske infanteriet og ble deretter jaget tilbake av geværild. Graner-Koppe ble så angrepet av infanteristene. De prøyssiske elitegrenaderene marsjerte opp rett foran de østerrikske kanonene og ble sterkt redusert av kanon– og geværild. Den andre linjen gikk fremover og kjempet seg gjennom de østerrikske grenaderene. De tok toppen og satte det farlige kanonbatteriet ut av spill.
Samtidig var den østerrikske høyreflanken i en fraskilt kamp mot prøysserne, som på sin side prøvde å ta landsbyen Burkersdorf. Etter å ha nesten kjørt seg fast mot et annet kanonbatteri nær landsbyen klarte troppene til Ferdinand av Braunschweig til slutt å bryte gjennom midten av østerrikerne. Østerrikerne forlot slagmarken og Fredrik gikk seirende ut fra en av de største taktiske utfordringen han møtte i sin karriere.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chandler, David: The Art of Warfare in the Age of Marlborough. Spellmount Limited, (1990). ISBN 0-946771-42-1 | Sachsen | 12,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claudio_Monteverdi | 2023-02-04 | Claudio Monteverdi | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1643', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1567', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Cremona', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Claudio Zuan (= Giovanni) Antonio Monteverdi også Monteverde (døpt 15. mai 1567 i Cremona, død 29. november 1643 i Venezia) var en italiensk komponist, gambist og sanger i overgangen mellom senrenessansen og barokken. Han ble svært berømt allerede i sin samtid, og regnes i dag for en av de virkelig store komponistene i europeisk musikkhistorie.
Etter at Jacopo Peri skrev de aller første forsøkene på det vi i dag kan kalle opera, var Monteverdi raskt ute med mer utviklede verk, og han skrev den tidligste operaen som fremdeles jevnlig oppføres, L'Orfeo. Han var den første betydningsfulle operakomponist, og førte sjangeren fram til sitt tidligste høydepunkt. Men musikken hans var også omstridt, og ble angrepet av representanter for den gamle renessansestilen.
Monteverdis åtte første samlinger med madrigaler viser hvilke betydelige skritt han tok fra renessansens polyfone til barokkens monodiske form. Den åttende madrigalboken med Madrigali guerrieri et amorosi («Madrigaler om krig og kjærlighet») holdes ofte fram som det ypperste innen denne musikkformen.
Monteverdi var en overgangsfigur og ble glemt etter hvert som de etterfølgende generasjonene bygde videre på den tidlige barokkens musikkformer. Først etter at Gian Francesco Malipiero publiserte Monteverdis musikk i 16 bind fra 1916 til 1942 vokste interessen på nytt.
| Claudio Zuan (= Giovanni) Antonio Monteverdi også Monteverde (døpt 15. mai 1567 i Cremona, død 29. november 1643 i Venezia) var en italiensk komponist, gambist og sanger i overgangen mellom senrenessansen og barokken. Han ble svært berømt allerede i sin samtid, og regnes i dag for en av de virkelig store komponistene i europeisk musikkhistorie.
Etter at Jacopo Peri skrev de aller første forsøkene på det vi i dag kan kalle opera, var Monteverdi raskt ute med mer utviklede verk, og han skrev den tidligste operaen som fremdeles jevnlig oppføres, L'Orfeo. Han var den første betydningsfulle operakomponist, og førte sjangeren fram til sitt tidligste høydepunkt. Men musikken hans var også omstridt, og ble angrepet av representanter for den gamle renessansestilen.
Monteverdis åtte første samlinger med madrigaler viser hvilke betydelige skritt han tok fra renessansens polyfone til barokkens monodiske form. Den åttende madrigalboken med Madrigali guerrieri et amorosi («Madrigaler om krig og kjærlighet») holdes ofte fram som det ypperste innen denne musikkformen.
Monteverdi var en overgangsfigur og ble glemt etter hvert som de etterfølgende generasjonene bygde videre på den tidlige barokkens musikkformer. Først etter at Gian Francesco Malipiero publiserte Monteverdis musikk i 16 bind fra 1916 til 1942 vokste interessen på nytt.
== Biografi ==
=== Oppvekst og ungdom ===
Claudio Monteverdi var den eldste sønnen til barbereren og sårlegen Baldassare Monteverdi (født rundt 1542) og Maddalena Zignani (død rundt 1576). Selv om familien levde i beskjedne kår, fikk de to eldste sønnene en grundig musikalsk utdanning, og også Claudios bror Giulio Cesare ble en kjent musiker. Brødrene fikk musikalsk opplæring hos Marcantonio Ingenieri, kapellmester ved katedralen i Cremona, og Ingenieris innflytelse kan spores i Claudios første samling Sacrae cantiunculae (1582) som han komponerte 15 år gammel. I 1587 publiserte han sin første samling madrigaler.
=== Mantova ===
I 1590 ble Monteverdi ansatt som sanger og fiolinist ved hertug Vincenzo Gonzagas hoff i Mantova. Her var det gode betingelser med et fullstendig orkester og fremragende solister. Han må raskt ha blitt en ledende medlem av hofforkesteret, for i 1595 fikk han følge tjenesteherren på en militært motivert reise til Ungarn for å møte tyrkerne. 20. mai 1599 giftet han seg med Claudia de Cattaneis, selv sanger og datter til en av musikerne ved hoffet. Nesten umiddelbart måtte han følge tjenesteherren som skulle på spaopphold i Flandern, og her fikk Monteverdi møte mesterne i den fransk-flamske musikkstilen.
Rundt år 1600 var Monteverdis ry som komponist befestet, men musikken hans ble også angrepet av representanter for den gamle renessansestilen som anklaget den nye monodiske stilen for å ikke følge 1500-tallets musikalske krav om et jevnt flytende kontrapunkt, forberedte dissonanser og likeverdige stemmer. Giovanni Artusi publiserte i 1599 en pamflett hvor han – uten å nevne navn – kritiserte flere madrigaler for å være «utålelige for øret», og hevdet at de «såret i stedet for å sjarmere».
I 1601 ble Monteverdi utnevnt til kapellmester, maestro di cappella. Tross forpliktelsene ved hoffet komponerte Monteverdi i perioden fra 1590 til 1605 musikk nok til å fylle fire madrigalbøker. Fra den femte boken hadde han begynt å komponere i den nye stilen, og fra monodiens betoning av klare melodilinjer, forståelig tekst og et sparsomt akkompagnement, var det bare et kort og logisk skritt til den nye operaformen, og i 1607 komponerte Monteverdi en av de første i sitt slag, L'Orfeo, som han skrev som bestillingsverk til det årlige karnevalet i Mantova. Operaen ble oppført 24. februar med stor suksess.
September samme år døde hustruen Claudia, et tap Monteverdi tok svært hardt. Han bodde en stund hos sin far i Cremona og vegret seg mot å reise tilbake til hoffet i Mantova, men til slutt ble han kalt tilbake for å komponere en opera til hertugarvingens bryllupsfeiring. Han skrev da operaen L'Arianna (1608), hvorav bare den kjente «Ariadnes klage» er bevart.
I 1610 gav han ut sitt viktigste kirkemusikalske verk, Vespro della Beata Vergine («Mariavesper»). Etter hertug Vincenzo Gonzagas død i 1612 ble Monteverdi sagt opp av den mindre musikkinteresserte etterfølgeren.
=== Venezia ===
Monteverdi bodde en kort stund i Cremona før han i 1613 enstemmig ble valgt som kapellmester i Markuskirken, en av de viktigste postene i den musikalske verden på den tiden. Her viste han seg som en effektiv administrator. Musikklivet hadde ligget nede en stund, men han fikk koret på føttene igjen, engasjerte nye virtuose sangere, som Francesco Cavalli, kjøpte inn nye noter, gjeninnførte regelmessig messesang og sørget for at orkestermedlemmene fikk månedslønn i stedet for lønn på oppdragsbasis. Dermed begynte hans beste og mest produktive år. Ved siden av tallrike kirkemusikalske verk fortsatte Monteverdi å skrive verdslig musikk, og han publiserte mellom 1614 og 1638 madrigalsamlingene nr. 6 til 8.
Sønnen døde i en pestepidemi, og etter det forverret Monteverdis helse seg fort. I anledning åpningen av det første offentlige operahuset i Venezia i 1637 skrev han flere verk for scenen, blant annet Il ritorno d'Ulisse in patria (1641) og L'incoronazione di Poppea (1642). Samtidig overvåket han utgivelsen av utvalgte kirkemusikalske verk fra samlingen Selva morale e spirituale (1641). Han døde i 1643 i Venezia etter en reise til Cremona og Mantova. Venetianerne ga han en fyrstelig begravelse, og han er gravlagt i kirken Santa Maria Gloriosa dei Frari hvor det finnes en minneplakett i et av kapellene som flankerer hovedkoret.
== Musikken ==
=== Madrigaler ===
Fram til han var førti år arbeidet Monteverdi hovedsakelig med madrigaler, og han ga ut totalt ni madrigalbøker. De første åtte viser en enorm utvikling fra renessansemusikk til typisk monodisk barokkmusikk.
Den femte MadrigalbokenQuinto Libro (femte bok), publisert i 1605, viser overgangen fra renessanse- til barokkstil. Boken var kjernen i kontroversen mellom Monteverdi og Artusi. Monteverdi svarte på kritikken i forordet til den femte boken hvor han foreslo å dele musikken i to retninger, den gamle renessansestilen som han kalte prima prattica og den nye barokkstilen seconda prattica. Prima prattica beskrev han som forgjengernes polyfone ideal fra 1500-tallet med strengt kontrapunkt, forberedte dissonanser og jevnbyrdighet mellom stemmene. Seconda prattica anvendte et mye friere kontrapunkt med en tiltakende hierarki mellom stemmene med vekt på sopran og bass. I Prima Prattica skulle harmoniene kontrollere ordene, i Seconda prattica skulle ordene kontrollere harmoniene. Dette representerer et skritt mot den nye monodiske stilen. Mange av de nye madrigalene tok i bruk den svært moderne generalbass-teknikken. I tillegg viste den femte boken begynnelsen på en bevisst funksjonell tonalitet (dvs dur-moll-tonalitet i motsetning til modal tonalitet).
Den åttende madrigalbokenOttavo Libro (åttende bok), publisert i 1638, inkluderer de såkalte Madrigali dei guerrieri ed amorosi (dvs «Madrigaler om krig og kjærlighet»), som mange anser for å være madrigalformens høydepunkt.
Mens han var i Venezia fullførte Monteverdi sin sjette, syvende og åttende madrigalbok. Den åttende er den største og inneholder verk skrevet over en trettiårsperiode. Volumet inneholder bl.a. en dramatisk scene i Tancredi e Clorinda (1624) hvor orkester og stemmer danner to separate grupper som spiller mot hverandre. Sannsynligvis ble Monteverdi inspirert av Markuskirkens to motstående balkonger til å forsøke dette oppsettet. Et annet trekk ved komposisjonen er at det er første gang tremolo og pizzicato brukes på strengeinstrumenter for å oppnå spesielle effekter i dramatiske scener.
Den niende madrigalbokenDen niende boken ble utgitt posthumt i 1651 og inneholder lettere stykker som canzonetter i begge stilartene.
=== Operaer ===
Florentineren Jacopo Peri skrev rundt århundreskiftet de første verkene innenfor det man i dag kaller opera og skapte dermed operaformen. Kort tid etter, i 1607, skrev Monteverdi L'Orfeo, den første operaen som utnytter genrens fulle potensial. Handlingen beskrives i levende musikalske bilder og melodiene er lineære og klare. Monteverdi skapte med L'Orfeo en helt ny musikkstil, dramma per la musica. Monteverdis andre opera, L'Arianna, ble uroppført i Mantova i 1608, og er den mest innflytelsesrike og berømte av de tidlige barokkoperaene. Handlingen dreier seg om den gamle greske legenden om Ariadne og Thesevs.
Monteverdi komponerte i alt minst 18 operaer, men bare L'Orfeo, L'incoronazione di Poppea, Il ritorno d'Ulisse in patria og den berømte arien «Ariadnes klage» fra hans andre opera L'Arianna er bevart. De siste årene av sitt liv var Monteverdi mye syk, men i denne tiden komponerte han likevel de to verkene Il ritorno d'Ulisse in patria (1641) og den historiske operaen L'incoronazione di Poppea (1642) basert på keiser Neros liv.
=== Kirkemusikk ===
I Mantova ser det ikke ut til at Monteverdi hadde noe ansvar for kirkemusikk før han ble utnevnt til maestro di cappella i 1601. Det første kirkemusikalske verket han publiserte var en messe i prima prattica (gammel) stil med temaer etter Nicolas Gomberts motett In illo tempore fra 1554. Senere ble denne en del av den berømte Vespro della Beata Vergine (1610, ofte feilaktig kalt «Mariavesper») som hovedsakelig er i seconda prattica-stil. Disse Vesper-salmene er et godt eksempel på en tidlig komposisjon med gjentakelse og kontraster – flere satser har en klar ritornell. Det publiserte verket er i stort format, og det har vært en del uenighet om meningen var at alle satsene skulle framføres i en og samme gudstjenteste. Likevel er det flere indikasjoner på en indre sammenheng. I sin store bredde er verket en forløper for barokkmusikkens høydepunkter, som Händels Messiah og J.S. Bachs Matthäuspassion. Hver av de 24 delene er fullt utviklet både musikalsk og dramatisk, og den instrumentale teksturen utnyttes for å oppnå presise dramatiske og emosjonelle virkninger på en måte som den gang var helt ny.
== Verkliste ==
=== Verdslige vokalverk ===
Canzonette 3 v., 1584
6 bøker med Madrigali a 5 v. 1587, 1590, 1592, 1603, 1605 (med B.c.), 1614 (med B.c., con uno dialogo a 7 v.)
Concerto, 7. Madrigalbok 1-4 e 6 v. 1619
Madrigali guerrieri et amorosi …libro 8° 1-8 v. con B.c., 1638
Madrigali e canzonette libro 9°, 1651
2 bøker Scherzi musicali 1607 u. 1632
Lamento d’Arianna, 1623; med latinsk tekst som «Pianto della Madonna», i: Selva morale… 1641
=== Operaer og sceneverk ===
L'Orfeo, Mantova 1607
L'Arianna, Mantova 1608
Prolog til L’idroppica (Guarini) Mantova 1608 (tapt)
Il ballo delle ingrate, Mantova 1608
Ballett Tirsi e Clori Mantova 1616
Prolog til Maddalena, Mantova 1617
Intermedien Le nozze di Teti e di Peleo, Mantova 1617 (tapt)
Andromeda, Mantova 1617 (tapt)
Lamento d’Apollo, ca. 1620 (tapt)
Il combattimento di Tancredi e Clorinda, Venezia 1624
La finta pazza Licori, Mantova 1627 (tapt)
Armida 1627 (tapt)
Prolog og Intermezzo, u. A. Gli amori di Diana e di Endimione, Parma 1628 (tapt)
Torneo Mercurio et Marte, ebd. 1628 (tapt)
Proserpina rapita, Venezia 1630 (tapt)
Ballo in onore dell’Imperatore Ferdinando III, Wien 1637
Il ritorno d’Ulisse in patria, Venezia 1640
Le nozze d’Enea con Lavinia, Venezia 1641 (tapt)
Ballett La vittoria d’amore, Piacenza 1641 (Venezia)
L'incoronazione di Poppea, Venezia 1642 (finnes i to versjoner)
=== Kirkemusikk ===
Sacrae cantiunculae 3 v., 1582
Madrigali spirituali 4 v., Brescia 1583
Marienvesper (Monteverdi)|Vespro della beata vergine (Marienvesper) da concerto composta sopra canti fermi, 1610
Selva morale e spirituale 1641
Messa a 4 v. et salmi a 1-8 v. e parte da cappella & con le litanie della B.V. 1650
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arnold, Denis (1975). Monteverdi. London, J.M. Dent & Sons Ltd. ISBN 0-460-03155-4
Bukofzer, Manfred (1947). Music in the Baroque Era. New York, W.W. Norton & Co. ISBN 0-393-09745-5
Carter, Tim (1992). Music in Late Renaissance and Early Baroque Italy. Amadeus Press, 1992. ISBN 0-931340-53-5
Bibliografi av Geoffrey Chew (University of London)
Fabbri, Paolo (1994). Monteverdi. oversatt til engelsk fra italiensk av Tim Carter. Cambridge and New York: Cambridge University Press. ISBN 0-52-135133-2.
Osthoff, Wolfgang: Das dramatische Spätwerk Claudio Monteverdis. Hans Schneider, Tutzing 1960.
Konold, Wulf: Monteverdi. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1986. ISBN 3-499-50348-4
Passuht, Laszlo: Divio Claudio: ein Monteverdiroman. Dt. Verl. für Musik, Leipzig 1982, 1989. ISBN 3-370-00310-4
Stattkus, Manfred H.: Claudio Monteverdi. Verzeichnis der erhaltenen Werke (SV). Bergkamen 1985. (Kurzfassung)
Monteverdi, Claudio (1980). The Letters of Claudio Monteverdi. ed. Denis Stevens. London. ISBN 0-52-123591-4.
Schrade, Leo (1979). Monteverdi. London, Victor Gollancz Ltd. ISBN 0-575-01472-5
Leopold, Silke (1991). Monteverdi (Music in Transition). oversatt til engelsk fra tysk av Anne Smith. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-315248-7.
Leopold, Silke: Monteverdi und seine Zeit. Laaber-Verl., Laaber 2002 (3. Aufl.). ISBN 3-921518-72-5
Tomlinson, Gary: Monteverdi and the End of the Renaissance. University of California Press, Berkeley 1990. ISBN 0-520-06980-3
Whenham, John, and Richard Wistreich (eds.) (2007). The Cambridge Companion to Monteverdi. Cambridge Companions to Music. Cambridge and New York: Cambridge University Press. ISBN 0521875250 (cloth) ISBN 0521697980 (pbk)
== Eksterne lenker ==
(en) Claudio Monteverdi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Claudio Monteverdi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Claudio Monteverdi i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Claudio Monteverdi på Internet Movie Database
(no) Claudio Monteverdi hos Sceneweb
(en) Claudio Monteverdi hos The Movie Database
(en) Claudio Monteverdi på Apple Music
(en) Claudio Monteverdi på Discogs
(en) Claudio Monteverdi på MusicBrainz
(en) Claudio Monteverdi på Spotify
(en) Claudio Monteverdi på Songkick
(en) Claudio Monteverdi på Last.fm
(en) Claudio Monteverdi på AllMusic
(en) Fullstendig liste over alle Monteverdis verk, inklusive innholdet av madrigalbøkene
(en) Nettsted om Monteverdis Vespers 1610 Arkivert 3. februar 2011 hos Wayback Machine.
Lauda Jerusalem fra Vespro della Beata Vergine som interaktiv hypermedia ved BinAural Collaborative Hypertext
(en) Biografi på mp3
(en) The Full Monteverdi – Film basert på Monteverdis fjerde bokMedia
Noter(en) Fritt tilgjengelige noter av Claudio Monteverdi i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Claudio Monteverdi i International Music Score Library Project | Monteverdi kan vise til: | 12,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wuzhangplat%C3%A5et | 2023-02-04 | Wuzhangplatået | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas geografi', 'Kategori:Shaanxi'] | Wuzhangplatået (五丈原) er serie platåer nær elven Wei i Kina. De ligger i provinsen Shaanxi, 56 kilometer fra Baoji. Navnet betyr «fem zhang», der zhang (丈) er en kinesisk måleenhet som tilsvarer 3⅓ meter.Her stod slaget på Wuzhangplatået i de tre rikers tid i Kina, da Shu-statsmannen Zhuge Liang døde av sykdom. | Wuzhangplatået (五丈原) er serie platåer nær elven Wei i Kina. De ligger i provinsen Shaanxi, 56 kilometer fra Baoji. Navnet betyr «fem zhang», der zhang (丈) er en kinesisk måleenhet som tilsvarer 3⅓ meter.Her stod slaget på Wuzhangplatået i de tre rikers tid i Kina, da Shu-statsmannen Zhuge Liang døde av sykdom. | Wuzhangplatået (五丈原) er serie platåer nær elven Wei i Kina. De ligger i provinsen Shaanxi, 56 kilometer fra Baoji. | 12,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berserk_gjennom_Nordvestpassasjen | 2023-02-04 | Berserk gjennom Nordvestpassasjen | ['Kategori:Arktisekspedisjoner', 'Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Nordvestpassasjen', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske reiseprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Berserk gjennom Nordvestpassasjen er en norsk TV-serie på seks episoder som gikk på NRK1 i 2008. Serien er et ekspedisjons/reise-program som følger kaptein Jarle Andhøy og mannskapet ombord i båten «Berserk» på vei gjennom Nordvestpassasjen. Ekspedisjonen er også skildret i boken Berserk gjennom Nordvestpassasjen (Flyt Forlag, 2008).Serien er en samproduksjon mellom Wildvikings og NRK. Den vant prisen for beste dokusåpe under Gullruten 2009, Andøy valgt da å gi prisen videre til Tangerudbakken Borettslag som var nominert i samme klasse.
| Berserk gjennom Nordvestpassasjen er en norsk TV-serie på seks episoder som gikk på NRK1 i 2008. Serien er et ekspedisjons/reise-program som følger kaptein Jarle Andhøy og mannskapet ombord i båten «Berserk» på vei gjennom Nordvestpassasjen. Ekspedisjonen er også skildret i boken Berserk gjennom Nordvestpassasjen (Flyt Forlag, 2008).Serien er en samproduksjon mellom Wildvikings og NRK. Den vant prisen for beste dokusåpe under Gullruten 2009, Andøy valgt da å gi prisen videre til Tangerudbakken Borettslag som var nominert i samme klasse.
== Mannskap ==
Jarle Andhøy, kaptein.
David Mercy, mønstret på i New York.
Fredrik Juell, kokk, ble arrestert i Halifax og utvist fra Canada, men mønstret på igjen på Hvalsøy på Grønland.
Rune Ohlsgaard, maskinist, ble arrestert i Halifax og utvist fra Canada.
Gisle Bellika Olavsson, fokkeslask. Gikk ombord i New Foundland.
Jeffrey Kane, maskinist, mønstret på i Godhavn.
Knut Rasmussen, fokkeslask, mønstret av i Havanna, Cuba.
== Episoder ==
Serien består av seks episoder:
Episode 1: Jarle Andhøy holder "audition" på dekket på Fram. Juell, Ohlsgård og Rasmussen velges til mannskap. De drar sammen til Puerto Rico, der Andhøy har kjøpt en seilbåt som står på skipskirkegården der. Det arbeides med å gjøre båten sjødyktig, og båten blir sjøsatt. Under et fuktig lag ombord truer Fredrik Juell kapteinen på livet.
Episode 2: Skipsmøte. Juell blir satt i skrubben som straff for å ha truet kapteinen. Ferden går til Cuba, der Rasmussen foretrekker landlivets gleder og mønstrer av, og Andhøy må ha et sykehusopphold for å ta blindtarmen. På Cuba møter Berserkgjengen Jeffrey Kane, som seiler med båten FUBAR. Deretter går turen videre til New York der David Mercy mønstrer på. I Halifax mister Berserk ytterligere to besetningsmedlemmer. Først blir Rune Olsgaard arrestert, fordi han er Hells Angels-medlem. Deretter blir Fredrik Juell arrestert, mistenkt for det samme. Begge blir utvist fra Canada. Dette fører til at Andhøy og Mercy er igjen alene om bord.
Episode 3: Berserk kommer til L'Anse aux Meadows, Leiv Eiriksson sin boplass på New Foundland i Canada. Gisle Bellika Olavsson, som har stått som reserve siden auditionen på Fram, mønstrer på. Berserk seiler videre mot Grønland, forsatt med mannskapsmangel, og får Hvalsøy i sikte.
Episode 4: På Hvalsøy venter Juell som mønstrer på igjen. Berserk seiler til Godhavn, der Jeffrey Kane mønstrer på. Det bunkres, og kursen settes mot Sverdrupøyene, som er en nordligere rute enn den Roald Amundsen fulgte da han seilte gjennom Nordvestpassasjen.
Episode 5: Berserk når Gåsefjorden, hvor Otto Sverdrup lå innefrosset med Fram. Som den første seilbåt i verden forserer Berserk Helvetesporten, er trangt sund fullt av pakkis. Mannskapet legger turen om Beechey Island, og har en markering ved minnesmerket over Otto Sverdrups Fram-ekspedisjon. På slutten av episoden blir Berserk anropt av kanadisk kystvakt. Andhøy beordrer Juell til å gjemme seg, siden han er utvist fra Canada.
Episode 6: Juell og Mercy blir satt igjen på en halvøy med forsyninger for fire dager, da Berserk skal inn til Cambridge Bay etter forsyninger. I Cambridge Bay blir resten av besetningen arrestert, blant annet fordi kanadisk politi har mistanke om at Juell befinner seg om bord. Etter åtte dager velger Andhøy å fortelle myndighetene hvor Juell og Mercy befinner seg, og de blir hentet med helikopter. Alle sammen blir deportert. I episodens siste scene blir Berserk hentet av Kong Neptun i Jarle Andhøys skikkelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for filmdatabaser i Wikidata | Berserk gjennom Nordvestpassasjen er en norsk TV-serie på seks episoder som gikk på NRK1 i 2008. Serien er et ekspedisjons/reise-program som følger kaptein Jarle Andhøy og mannskapet ombord i båten «Berserk» på vei gjennom Nordvestpassasjen. | 12,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Klausen | 2023-02-04 | Kristian Klausen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-10'] | Kristian Klausen (født 24. desember 1971 i Drammen) er en norsk forfatter. Han debuterte i 2008 med novellesamlingen Måltidet i Emmaus på Cappelen Damm.
| Kristian Klausen (født 24. desember 1971 i Drammen) er en norsk forfatter. Han debuterte i 2008 med novellesamlingen Måltidet i Emmaus på Cappelen Damm.
== Bibliografi ==
Måltidet i Emmaus, noveller (2008)
Globus, roman (2009)
Akilles, roman (2011)
Mitt liv var et hett bibliotek, roman (2013)
Veien til Mekka, roman (2015)
Lotusspiserne, noveller, Cappelen Damm (2017)
Dagbøkene 1996-2018, roman, Cappelen Damm (2018)
== Kilder ==
Presentasjon av Kristian Klausen i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider | Kristian Klausen (født 24. desember 1971 i Drammen) er en norsk forfatter. | 12,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nakh | 2023-02-04 | Nakh | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Russland', 'Kategori:Ingusjetia', 'Kategori:Tsjetsjenia'] | Nakh-folk (også kalt vainakh eller veinakh) er en gruppe av folkeslag i Nord-Kaukasus som snakker nakhiske språk. De omfatter tsjetsjenere, ingusjere, batsere og kistere. «Nakh» brukes synonymt med uttrykket «vainakh» (som betyr «vårt folk»), unntatt i lingvistisk sammenheng, hvor uttrykket vainakh er begrenset til språkene tsjetsjensk og ingusjisk. Selv om tsjetsjensk og ingusjisk er nær nok beslektet til å kunne anses som fjerne dialekter av samme språk, så er ikke folkeslagene nær beslektet genetisk, noe som indikerer et tilfelle av språkskifte en gang i fortiden.
| Nakh-folk (også kalt vainakh eller veinakh) er en gruppe av folkeslag i Nord-Kaukasus som snakker nakhiske språk. De omfatter tsjetsjenere, ingusjere, batsere og kistere. «Nakh» brukes synonymt med uttrykket «vainakh» (som betyr «vårt folk»), unntatt i lingvistisk sammenheng, hvor uttrykket vainakh er begrenset til språkene tsjetsjensk og ingusjisk. Selv om tsjetsjensk og ingusjisk er nær nok beslektet til å kunne anses som fjerne dialekter av samme språk, så er ikke folkeslagene nær beslektet genetisk, noe som indikerer et tilfelle av språkskifte en gang i fortiden.
== Litteratur ==
Jaimoukha, A., The Chechens: A Handbook, London og New York: Routledge, 2005.
== Se også ==
Folkeslag i Kaukasus | Nakh-folk (også kalt vainakh eller veinakh) er en gruppe av folkeslag i Nord-Kaukasus som snakker nakhiske språk. De omfatter tsjetsjenere, ingusjere, batsere og kistere. | 12,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Batsere | 2023-02-04 | Batsere | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etniske grupper i Georgia'] | Batsere (georgisk: ბაცი, også kalt Batsbi (georgisk: ბაცბი) er et lite nakh-talende folkeslag i Georgia. De er også kjent som Ts’ova-Tush (georgisk: წოვა-თუშები) etter Ts’ovadalen i den historiske georgiske provinsen Tusheti (som de kaller «tsovata»), hvor de bosatte seg etter å ha innvandret fra Nord-Kaukasus på 1500-tallet.
De fleste batsere bor nå i landsbyen Zemo Alvani i Kakheti-provinsen, nær byen Akhmeta (ved munningen av Pankisidalen), men de er også spredt over resten av Georgia. En betydelig andel av landsbyens befolkning reiser til Russland og Europa for arbeid som sesongarbeidere. Deler av folkegruppen snakker ennå sitt eget batsiske språk, som har tatt opp i seg mange georgiske lånord og grammatiske regler, og er innbyrdes uforståelig med de to andre nakh-språkene, tsjetsjensk og ingusjisk. Batsisk er ikke et skriftspråk, og batserne har brukt georgisk som sitt skriftspråk i flere århundre. Deres skikker og tradisjoner er nå svært like de andre fjellfolkene i det østlige Georgia, og batserne har beholdt lite av sine opprinnelige kulturelle særtrekk.
Batsere må ikke forveksles med kistere, også er et nakh-talende folk, som er innvandrere fra Tsjetsjenia og bor i Pankisidalen i Georgia. | Batsere (georgisk: ბაცი, også kalt Batsbi (georgisk: ბაცბი) er et lite nakh-talende folkeslag i Georgia. De er også kjent som Ts’ova-Tush (georgisk: წოვა-თუშები) etter Ts’ovadalen i den historiske georgiske provinsen Tusheti (som de kaller «tsovata»), hvor de bosatte seg etter å ha innvandret fra Nord-Kaukasus på 1500-tallet.
De fleste batsere bor nå i landsbyen Zemo Alvani i Kakheti-provinsen, nær byen Akhmeta (ved munningen av Pankisidalen), men de er også spredt over resten av Georgia. En betydelig andel av landsbyens befolkning reiser til Russland og Europa for arbeid som sesongarbeidere. Deler av folkegruppen snakker ennå sitt eget batsiske språk, som har tatt opp i seg mange georgiske lånord og grammatiske regler, og er innbyrdes uforståelig med de to andre nakh-språkene, tsjetsjensk og ingusjisk. Batsisk er ikke et skriftspråk, og batserne har brukt georgisk som sitt skriftspråk i flere århundre. Deres skikker og tradisjoner er nå svært like de andre fjellfolkene i det østlige Georgia, og batserne har beholdt lite av sine opprinnelige kulturelle særtrekk.
Batsere må ikke forveksles med kistere, også er et nakh-talende folk, som er innvandrere fra Tsjetsjenia og bor i Pankisidalen i Georgia. | Batsere (georgisk: ბაცი, også kalt Batsbi (georgisk: ბაცბი) er et lite nakh-talende folkeslag i Georgia. De er også kjent som Ts’ova-Tush (georgisk: წოვა-თუშები) etter Ts’ovadalen i den historiske georgiske provinsen Tusheti (som de kaller «tsovata»), hvor de bosatte seg etter å ha innvandret fra Nord-Kaukasus på 1500-tallet. | 12,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amigo | 2023-02-04 | Amigo | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:NRK Barne-TV', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske barneprogrammer på TV', 'Kategori:Norske gameshow', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | Amigo er et norsk gameshow for barn som gikk på NRK fra 2005 til 2008. I tillegg ble det i 2012 sendt en utgave kalt Amigo Grande. Serien er utviklet av Nordvision og tilsvarende serier er blitt produsert av både Danmarks Radio og Sveriges Television. Programleder for den norske versjonen var Stian Barsnes-Simonsen.
Serien ble kåret til beste barne- eller ungdomsprogram under Gullruten 2009.
| Amigo er et norsk gameshow for barn som gikk på NRK fra 2005 til 2008. I tillegg ble det i 2012 sendt en utgave kalt Amigo Grande. Serien er utviklet av Nordvision og tilsvarende serier er blitt produsert av både Danmarks Radio og Sveriges Television. Programleder for den norske versjonen var Stian Barsnes-Simonsen.
Serien ble kåret til beste barne- eller ungdomsprogram under Gullruten 2009.
== Noen medvirkede ==
Stian Barsnes-Simonsen – programleder
Are Valle Skjelvan – kapellmester
Mariama F. Kalley Slåttøy – assistent
Magnus Solhaug – assistent
Lena Hjelmås – assistent
== Tidligere medvirkede ==
Petter Haavik – kapellmester (2005)
Kasper Skovli Botnen – assistent (2005)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NRK Nett | Amigo er et norsk gameshow for barn som gikk på NRK fra 2005 til 2008. I tillegg ble det i 2012 sendt en utgave kalt Amigo Grande. | 12,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meng_Haoran | 2023-02-04 | Meng Haoran | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 740', 'Kategori:Kinesiske diktere', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Xiangyang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Meng Haoran (kinesisk: 孟浩然; pinyin: Mèng Hàorán, Wade-Giles: Meng Hao-jan, japansk: Mōkōnen, født 689 eller 691 i Xiangyang i provinsen Hubei i Kina; død 740) var en kinesisk dikter under Tang-dynastiet, kjent for sine shi-dikt (jintishi). Han nevnes ofte sammen med sin venn dikteren Wang Wei.
Han tilbragte storparten av livet på familiens gods. Mange av hans dikt handler om dette områdets landskap, legener og historie.
Meng regnes som den første fullverdige representant for den stil som preget Tang-epokens blomstringstid.Han skrev både i den gamle dikteriske stil (Gushi) og i den nye, (Jintishi). Meng Haorans diktning var svært godt likt blant hovedstadens mandariner, og 15 av hans i alt 218 intakte dikt ble opptatt blant de tre hundre tang-dikt. Utover de 218 diktene er det kjent en del strofer av andre.
Ett av hans mest kjente dikt er den femstavelses firelinjeren Chun Xiao 春曉.
Mengs politiske løpebane var uten fremgang. Han bestod den kinesiske embedsmannseksamen først da han var 39 år, og fikk sitt første embede tre år før sin død. Han trakk seg imidlertid fra embede allerede etter det første året.
| Meng Haoran (kinesisk: 孟浩然; pinyin: Mèng Hàorán, Wade-Giles: Meng Hao-jan, japansk: Mōkōnen, født 689 eller 691 i Xiangyang i provinsen Hubei i Kina; død 740) var en kinesisk dikter under Tang-dynastiet, kjent for sine shi-dikt (jintishi). Han nevnes ofte sammen med sin venn dikteren Wang Wei.
Han tilbragte storparten av livet på familiens gods. Mange av hans dikt handler om dette områdets landskap, legener og historie.
Meng regnes som den første fullverdige representant for den stil som preget Tang-epokens blomstringstid.Han skrev både i den gamle dikteriske stil (Gushi) og i den nye, (Jintishi). Meng Haorans diktning var svært godt likt blant hovedstadens mandariner, og 15 av hans i alt 218 intakte dikt ble opptatt blant de tre hundre tang-dikt. Utover de 218 diktene er det kjent en del strofer av andre.
Ett av hans mest kjente dikt er den femstavelses firelinjeren Chun Xiao 春曉.
Mengs politiske løpebane var uten fremgang. Han bestod den kinesiske embedsmannseksamen først da han var 39 år, og fikk sitt første embede tre år før sin død. Han trakk seg imidlertid fra embede allerede etter det første året.
== Verkutgave ==
The Mountain Poems of Meng Hao-jan, oversatt av David Hinton. New York: Archipelagos Books, 2004. ISBN 0-9728692-3-9
== Referanser ==
== Litteratur ==
Paul W. Kroll: Meng Hao-jan. Boston: Twayne, 1981. ISBN 0-8057-6470-4
== Eksterne lenker ==
15 dikt av Meng Haoran kinesisk-engelsk
Tre dikt av Meng Haoran kinesk-engelsk, med pinyin-translitterasjon (med tonetegn) og interlinearoversettelse | Meng Haoran (kinesisk: 孟浩然; pinyin: Mèng Hàorán, Wade-Giles: Meng Hao-jan, japansk: Mōkōnen, født 689 eller 691 i Xiangyang i provinsen Hubei i Kina; død 740) var en kinesisk dikter under Tang-dynastiet, kjent for sine shi-dikt (jintishi). Han nevnes ofte sammen med sin venn dikteren Wang Wei. | 12,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV-program | 2023-02-04 | TV-program | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:TV-programmer'] | Et TV-program, også kalt fjernsynsprogram, er et innholdsbasert segment i en kringkastet TV-sending. Det kan være en enkeltstående produksjon, eller som del av en gjentagende serie. Et enkelt program av en serie med programmer kalles en episode. Programmene kan ha svært forskjellig form og innhold og viser blant annet nyheter og sport, dokumentarer og informasjon, spillefilmer, konserter, show og annen underholdning.
En TV-serie er et program som sendes over flere episoder. Serier med få episoder, og kun en sesong, kan også betegnes som miniserier. TV-programmer som kun består av en episode kalles ofte for en spesial. Det finnes allikevel programmer som kun produseres med én episode som ikke kalles spesial, som eksempelvis prisutdelinger og dokumentarer. Serier som ikke har et forhåndsbestemt antall episoder er som regel delt inn i sesonger, der det årlig eller halv-årlig kommer nye episoder som del av en ny sesong. Et program kan enten være innspilt på forhånd, enten på videobånd eller på andre analoge eller elektroniske formater, eller bli sendt direkte på tv.
Kommersielle TV-kanaler har avbrudd med reklamefilmer og egen-promotering mellom programmene. Dette kalles TV-reklame og er en viktig del av finansieringen. Offentlige kringkastere, som i Norge med NRK, er hovedsakelig finansiert gjennom en lisensavgift og bruker derfor tiden mellom programmene til promotering av egne programmer.Utgangspunktet for TV-programmer er som regel nyutviklede ideer eller TV-formater. TV-formater er en betegnelse brukt om programkonsepter som har blitt kringkastet av andre kanaler tidligere, og som derved har bevist sitt suksesspotensiale. Disse allerede utprøvde TV-ideene selges så videre til andre land og markeder. En stor andel av norske TV-programmer er basert på slike importerte programideer.TV-programmer produseres enten av en TV-kanals eget produksjonsapparat eller av et privat produksjonsselskap. Eksempler på TV-produksjonsselskaper i Norge er Monster Entertainment, Rubicon TV og Feelgood Scene Film & TV. I norsk sammenheng er det vanlig at et program produseres med en spesifikk tv-kanal som kunde. Det er allikevel vanlig i blant annet USA å også produsere tv-programmer uten en spesifikk kunde, for å kunne selge det ferdige programmet til flere ulike tv-kanaler eller andre distribusjonsselskaper. Slik kanaluavhengig produksjon kalles syndikering.TV-programmer er ikke bare knyttet til selve fjernsynsapparatet, og blir heller ikke bare produsert for TV-visning. Det er stadig vanligere å se TV-programmer på nett ved hjelp av streaming og VOD. Programserier skapt utelukkende for nettet er nært beslektet, og ofte identiske med, TV-programmer.
Det finnes en rekke prisutdelinger der TV-programmer kan bli eller blir belønnet. Eksempler på dette er Gullruten, Komiprisen og Den store journalistprisen. Frem til 2005 var TV-produksjoner også en del av prisutdelingen ved Amandaprisen. Det er dessuten priser som kan utdeles til enkeltpersoner fra TV, som Gullrutens fagpriser, Kringkastingsprisen, Narvesenprisen, Medierosen og Riksmålsforbundets mediepriser.
| Et TV-program, også kalt fjernsynsprogram, er et innholdsbasert segment i en kringkastet TV-sending. Det kan være en enkeltstående produksjon, eller som del av en gjentagende serie. Et enkelt program av en serie med programmer kalles en episode. Programmene kan ha svært forskjellig form og innhold og viser blant annet nyheter og sport, dokumentarer og informasjon, spillefilmer, konserter, show og annen underholdning.
En TV-serie er et program som sendes over flere episoder. Serier med få episoder, og kun en sesong, kan også betegnes som miniserier. TV-programmer som kun består av en episode kalles ofte for en spesial. Det finnes allikevel programmer som kun produseres med én episode som ikke kalles spesial, som eksempelvis prisutdelinger og dokumentarer. Serier som ikke har et forhåndsbestemt antall episoder er som regel delt inn i sesonger, der det årlig eller halv-årlig kommer nye episoder som del av en ny sesong. Et program kan enten være innspilt på forhånd, enten på videobånd eller på andre analoge eller elektroniske formater, eller bli sendt direkte på tv.
Kommersielle TV-kanaler har avbrudd med reklamefilmer og egen-promotering mellom programmene. Dette kalles TV-reklame og er en viktig del av finansieringen. Offentlige kringkastere, som i Norge med NRK, er hovedsakelig finansiert gjennom en lisensavgift og bruker derfor tiden mellom programmene til promotering av egne programmer.Utgangspunktet for TV-programmer er som regel nyutviklede ideer eller TV-formater. TV-formater er en betegnelse brukt om programkonsepter som har blitt kringkastet av andre kanaler tidligere, og som derved har bevist sitt suksesspotensiale. Disse allerede utprøvde TV-ideene selges så videre til andre land og markeder. En stor andel av norske TV-programmer er basert på slike importerte programideer.TV-programmer produseres enten av en TV-kanals eget produksjonsapparat eller av et privat produksjonsselskap. Eksempler på TV-produksjonsselskaper i Norge er Monster Entertainment, Rubicon TV og Feelgood Scene Film & TV. I norsk sammenheng er det vanlig at et program produseres med en spesifikk tv-kanal som kunde. Det er allikevel vanlig i blant annet USA å også produsere tv-programmer uten en spesifikk kunde, for å kunne selge det ferdige programmet til flere ulike tv-kanaler eller andre distribusjonsselskaper. Slik kanaluavhengig produksjon kalles syndikering.TV-programmer er ikke bare knyttet til selve fjernsynsapparatet, og blir heller ikke bare produsert for TV-visning. Det er stadig vanligere å se TV-programmer på nett ved hjelp av streaming og VOD. Programserier skapt utelukkende for nettet er nært beslektet, og ofte identiske med, TV-programmer.
Det finnes en rekke prisutdelinger der TV-programmer kan bli eller blir belønnet. Eksempler på dette er Gullruten, Komiprisen og Den store journalistprisen. Frem til 2005 var TV-produksjoner også en del av prisutdelingen ved Amandaprisen. Det er dessuten priser som kan utdeles til enkeltpersoner fra TV, som Gullrutens fagpriser, Kringkastingsprisen, Narvesenprisen, Medierosen og Riksmålsforbundets mediepriser.
== Historikk ==
Programformen som brukes på TV stammer fra radio. Den første radiosendingen som ble gjort med tanke på å nå et bredt publikum fant sted i California i 1909, og i årene som fulgte ble en rekke kommersielle radiokanaler opprettet. For å finansiere radiosendingene ble det etterhvert slik at programtiden ble delt opp i enkeltsegmenter, der hvert segment kunne ha sin egen sponsor. Det var ikke vanlig med reklameavbrudd, men reklamen var en integrert del av sendingene. En del programmer hadde til og med annonsøren integrert i tittelen på programmet, slik som «Texaco Star Theater» og «Chevrolet Musical Moments Revue». Dette gjorde at det ble formet en rekke ulike programmer, med ulik form, for å passe ulike annonsører.En rekke ulike programsjangre ble utviklet gjennom radioprogrammer, som spørreprogram, såpeopera, sitcom og talkshowet.
Da TV-sendinger ble vanlig på 30-tallet var det naturlig å se mot radio, og kopiere mye av formen de hadde utviklet. Dermed fikk også de fleste kringkastere en sendeplan med flere ulike programposter. Fremdeles i dag finnes det programmer som har sin opprinnelse på radio. For eksempel er Kvitt eller dobbelt i stor grad inspirert av det amerikanske tv-programmet «The $64,000 Question» som igjen var en TV-vennlig versjon av CBS' radioprogram «Take It or Leave It».
== Programinnhold ==
Typen innhold i programmer varierer i stor grad utfra et bredt spekter med ulike sjangre. TV-programmer kan eksempelvis være fiksjonsbaserte, som i komedie og drama, eller virkelighetsbaserte som i dokumentar, nyheter og reality. Det finnes også de seriene som velger å blande fiksjon med virkelighet slik man ser i en rekke moderne serier som eksempelvis The Hills.
=== Sjangre ===
TV-programmer deles ofte sjangermessig inn i tre hovedkategorier: skreven underholdning, uskreven underholdning og informasjon. Hver av disse hovedkategoriene har en rekke underkategorier. En rekke programkonsepter bruker elementer som kjennetegner flere sjangre, og danner derved nye hybridtyper.
Underholdning har to hovedbetydninger: forsørge, støtte og underholde, muntre, more. Først på 1900-tallet oppsto den moderne underholdningsindustrien slik vi ser det i dag, og la grunnlaget for den moderne TV-industrien. Det finnes flere ulike sjangerinndelinger for TV-underholdning, eksempelvis har den danske medieforskeren Michael Bruun Andersen funnet to grunnformer: tribuneunderholdning og narrativ underholdning.
==== Skreven underholdning ====
Animasjon
Drama (i form som avsluttende episoder, føljetonger, miniserier eller TV-film)
Action eller thriller (eksempelvis: Taxi, Prison Break og 24)
Humordrama (eksempelvis: En god nummer to, Seks som oss og Ally McBeal)
Krim (eksempelvis: Sejer - svarte sekunder, CSI og The Wire)
Science fiction / eventyr / fantasy / Skrekk (eksempelvis: Star Trek, Battlestar Galactica og True blood)
Såpeopera (eksempelvis: Hotel Cæsar, Venner og fiender og Offshore)
Adventskalender (eksempelvis: Nissene på låven, Nissene over skog og hei og The Julekalender)
Humor
Sitcom (eksempelvis Helt perfekt, Mot i brøstet og Seinfeld)
Fiktiv dokumentar (eksempelvis: Hjerte til hjerte og The Office)
Panelprogram (eksempelvis: Nytt på nytt og Løvebakken)
Satire (eksempelvis: Egentlig)
Sketsj (eksempelvis: KLM, Torsdag kveld fra Nydalen og Monty Python's Flying Circus)
Humor talkshow (delvis skrevet) (eksempelvis: Åpen post, Radioresepsjonen på TV og I kveld med Ylvis)
Prisutdelinger (delvis skrevet) (eksempelvis: Gullruten, Spellemannprisen og Komiprisen)
==== Uskreven underholdning ====
Studiounderholdning
Gameshow (eksempelvis: Vil du bli millionær, Deal or No Deal og Ylvis møter veggen)
Talentshow (eksempelvis: Idol, Dansefeber og Norske talenter)
Talkshow (eksempelvis: Skavlan, Store studio og Senkveld)
Reality (eksempelvis: Farmen, Big Brother og Robinsonekspedisjonen)
Dokusåpe (eksempelvis: Campingliv, Charterfeber, Et lite stykke Thailand og Tangerudbakken Borettslag)
Skjult kamera (eksempelvis: Smil til det skjulte kamera, Lurt av Karlsen og Skjult kamera)
Faktabasert underholdning (engelsk: «Factual entertainment») (eksempelvis: Hellstrøm rydder opp og Luksusfellen)
Call TV (eksempelvis: MessTV og Frokostquiz)
==== Informasjon ====
Informasjonsprogrammer dekker i praksis ulike opplysnigsorienterte stofftyper. Begrepet er upresist men brukes for å understreke at det er fakta. Nyhetsprogrammer er grunnfundamentet i informasjonsstoffet. Viktige stikkord da er objektivitet og hva som gjør noe til en nyhet. NRK fyller sendeflaten sin med 50 % informasjonsrelatert stoff, mens TV 2 bare har rundt 30 %. Rundt 10 % av sendeflaten til TV-kanalene brukes til nyheter.
Faktaprogrammer / Magasinprogrammer (eksempelvis: Forbrukerinspektørene, Typisk norsk og Siffer)
Dokumentar
Nyhetssendinger (eksempelvis: Dagsrevyen og TV 2 Nyhetene)
== TV-produksjon ==
TV-produksjon er navnet på prosessen hvor et TV-program blir produsert. Produksjonen foregår enten internt i kanal eller hos et produksjonsselskap. NRK produserer ca. 85 % av alle produksjoner selv, mens kommersielle kanaler har mesteparten av sin produksjon hos produksjonsselskaper som fungerer som underleverandører. En TV-produksjon er delt inn i flere prosesser som er avhengige av hverandre og involverer mange personer. Det finnes en rekke ulike produksjonsmodeller for ulike sjangre og produksjonsselskaper. En produksjons administrative premisser vil også legge føring på hvordan modellen blir utformet. Preproduksjon og postproduksjon er bransjebetegnelser for for- og etterarbeid.
=== Utvikling og salg ===
En TV-produksjon kan starte på mange forskjellige måter. Utgangspunktet er ofte en idé, et tv-format eller en person med et talent det kan bygges et program rundt.
Den videre prosessen innebærer konsept- og manusutvikling, men ofte også en realitetsvurdering i forhold til de praktiske utfordringene med å produsere prosjektet. Noen ganger produseres det også en prototype, som kalles pilot.
Idéen skal som regel presenteres for en kanal eller kringkaster i et møte; tv-bransjen kaller slike salgsmøter for en pitch. Etter ett eller flere slike møter tar kanal eller kringkaster produksjonsbeslutning etter blant annet kreative, markedsmessige og økonomiske evalueringer.
=== Preproduksjon ===
Preproduksjonsfasen tilpasses alltid hvilke type program som skal produseres, og de økonomiske begrensningene som ligger til grunn. Ved en nyutviklet idé krever ofte de innledende fasene i produksjonen ytterligere konseptutvikling. Konseptutviklingen innebærer at en eller flere fagpersoner arbeider videre med programmet for å gi det riktig struktur, historiefortelling og gjennomføringsform. Der det skal produseres et dramatisert program arbeider en eller flere manusforfattere med utarbeidelse av opptaksklare manus. Der et TV-format skal produseres innebærer konseptarbeidet et arbeid for å lage en god nasjonal versjon av programmet.
De administrative forberedelsene av produksjonen starter i denne fasen, der elementer som budsjettering, bemanning og tidplanlegging er vanlige elementer. Bemanning til en produksjon kan variere utfra behov men inkluderer ofte stillinger som produsent, manusforfatter, regissør, produksjonsleder, fotograf, lydtekniker, og så videre Aktørene som skal være foran skjermen på fast basis blir også funnet, da eksempelvis programledere, skuespillere eller deltagere. Det engelske begrepet «casting» brukes ofte om prosessen der man finner disse personene.
Før selve opptakssituasjonen må innspillingsteder og -utstyr være på plass. En produksjon kan gjennomføres som en enkameraproduksjon eller en flerkameraproduksjon, og man kan gjøre opptakene i et studio og/eller på et eller flere steder utenfor studio. Opptakssteder utenfor studiosetting, både ute og inne, blir i bransjeterminologi kalt «locations». Ting av praktisk art skaffes ofte til veie i preproduksjonsfasene. Det kan inkludere kulisser og rekvisitter, men dessuten også teknisk utstyr som lydopptakingsutstyr, mikrofon, kamera, objektiv, filter, kamereakran, kamerastativ, Lyskastere, Reflektorer og redigeringsmaskiner.
For flerkameraproduksjoner trenger man enten et studio med et teknisk kontrollrom og infrastruktur for dette, eller en OB-buss. Denne fungerer som et mobilt kontrollrom med utstyr og infrastruktur, og er også utstyrt med periferiutstyret man trenger for en grunnleggende produksjon av en gitt størrelse.
=== Opptak eller livesending ===
Enkameraproduksjoner vil si at man gjennomfører opptakene hovedsakelig med ett kamera, tilsvarende hvordan film lages. Man tar opp en og en scene, gjerne flere ganger fra forskjellige vinkler, og klipper opptakene sammen til et sammenhengende program etterpå.
En flerkameraproduksjon innebærer at man i stedet bruker flere kameraer som man klipper mellom der og da. Dette krever større bemanning under opptak enn enkameraproduksjoner, men opptak og postproduksjon tar mye mindre tid.
Dramaproduksjoner og nyhetsinnslag er typiske eksempler på enkameraproduksjoner, mens talkshow, sportsproduksjoner og store underholdningsshow gjerne gjøres som flerkamera.
=== Postproduksjon ===
Postproduksjon involverer alt som skjer etter at et program er spilt inn, det kan være eksempelvis klipp, spesialeffekter, pålegging av musikk og lydeffekter (foleyeffekter).
Lydetterarbeid involverer blant annet produksjon av effektlyder, romklang og stemningslyd til filmen. I tillegg kommer foleyeffekter og dubbing. Noen tilfeller inkluderer også innspilling av musikk. Visuelle effekter kan også lages under innspillingen, men når de legges til som etterarbeid, dreier det seg som regel om CGI-effekter, eller visuelle effekter generert av datamaskiner.
Råmaterialet samles og soneres. Klipperen tar alle de ulike delene, skapt både under postproduksjon og opptak, og setter det hele sammen til en helhet, det ferdige TV-programmet.
Når en TV-produksjon er ferdig markedsføres og promoteres den før den sendes på TV.
== Seertall ==
TV-programmers suksess måles som regel etter seertall, da enten målt ved totalt antall seere eller seere innen ulike målgrupper. De kommersielle kanalene er som regel mest opptatt av å nå unge målgrupper, fra eksempelvis 12 til 50 år, da disse er mest attraktive for annonsørene. NRK har en generell målsetning om å treffe alle aldersgrupper, men enkelte programmer kan ha allikevel spesifikke målgrupper i fokus. NRKs målgruppespesifikke programmer går ofte på de mer nisjepregede kanalene NRK Super, NRK3 og NRK2.TNS Gallup leverer de offisielle seertallene i Norge på oppdrag fra TV-kanalene. Målingene foretas elektronisk per minutt for over 100 kanaler ved hjelp av et landrepresentativt panel på 1 000. I praksis betyr dette at 1 000 norske husstander har en fjernkontroll som registrerer hvilket husstandsmedlem som ser på TV og hvilken kanal som står på fjernsynet. Hvert medlem i husstanden har «sin» knapp og gjester i husstanden kan registrere seg med alder og kjønn.Det har i de senere år vært omdiskutert om seertallene faktisk er korrekte siden de ikke alltid inneholder tall fra de nye metodene publikum bruker for å se TV-programmer. For eksempel blir ikke alltid seing ved hjelp av PVR eller nett-TV tatt inn i de totale seertallene. Dessuten blir ofte reprisetall utelatt i omtale av seertall.
=== Mest sette norske TV-programmer (1992–2010) ===
Dette er de mest sette norske TV-programmene fra etter den elektroniske seerovervåkningen startet i 1992 og frem til august 2010:
Alle programmene gikk på NRK, og kanalen er enerådende på hele topp 50-listen over mest sette programmer.
== Tekniske attributter ==
=== Programlengde ===
TV-programmers lengde varierer noe om de sendes på en allmennkringkaster eller på en kommersiell kanal, da de kommersielle kanalene også må ta høyde for reklamepauser. Normale programlenger for kommersielle kanaler er 20-25 minutter, 40-45 minutter og 1,5 time.
=== Distribusjon ===
TV-programmer distribueres vanligvis av en kringkaster som sender signaler gjennom bakkenett, kabel-TV, IPTV eller satellitt-TV. TV-programmer distribueres også over nett gjennom streaming-, VOD- eller videoleietjenester. Det finnes i dag en lang rekke norske kanaler som sender unikt programinnhold.
Det er i norsk sammenheng vanlig at en kanal, eller kanalfamilie, sender et TV-program og at programmet således blir knyttet sterkt til denne kanalen. I større markeder, som eksempelvis USA, brukes dessuten en modell som på engelsk kalles syndication. Dette innebærer at et program produseres uten en tilknyttet kanal, og kan sendes på flere lokale TV-stasjoner over hele landet. Eksempler på slike amerikanske programmer er The Oprah Winfrey Show og The Wheel of Fortune.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bordwell & Thompson (2004): Film Art: An Introduction, McGraw-Hill Film.
Altman, Rick (1999): Film/Genre, BFI pub.
Cook, David (2004): A History of Narrative Film, W. W. Norton.
Jacobsen, Finn (2007): Videologi: Håndbok i videoproduksjon, Amalie forlag. ISBN 978-82-992516-3-1 | Spekter er en norsk dokumentarserie som gikk på NRK2 fra 2007 til 2011. Serien besto av både programmer produsert av NRK og innkjøpte dokumentarer, og tok for seg aktuelle temaer gjennom dokumentarer, reportasjer og historiske innslag. | 12,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indias_stjerneorden | 2023-02-04 | Indias stjerneorden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Indias stjerneorden', 'Kategori:Opphør i 1947', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1861'] | Indias stjerneorden (engelsk: The Most Exalted Order of the Star of India) var en britisk-indisk orden. Den ble innstiftet 23. februar 1861 av dronning Victoria til belønning av fortjenester i India og for lojalitet utvist av indiske fyrster. Opprinnelig hadde ordenen én klasse, i 1866 utvidet til tre. Ordenen ble tildelt indere og briter med tilknytning til India. Den britiske monarken var ordensherre for Indias stjerneorden, mens visekongen og generalguvernøren av India var ordenens stormester. I det britiske ordensvesen rangerte Indias stjerneorden bak Badets orden, men foran Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden.
Ordenen er ikke tildelt siden Indias uavhengighet i 1947. Siden 1947 har også postene som ordenens stormester og ordenssekretær stått tomme. Den siste stormester var Louis Mountbatten. Indias stjerneorden er likevel formelt sett ikke opphevet, men må anses å være hvilende. Den siste britiske ordensinnehaver døde i 1999. Det siste indiske medlem av ordenen, Tej Singh Prabhakar Bahadur, maharaja av Alwar, døde 15. februar 2009.
| Indias stjerneorden (engelsk: The Most Exalted Order of the Star of India) var en britisk-indisk orden. Den ble innstiftet 23. februar 1861 av dronning Victoria til belønning av fortjenester i India og for lojalitet utvist av indiske fyrster. Opprinnelig hadde ordenen én klasse, i 1866 utvidet til tre. Ordenen ble tildelt indere og briter med tilknytning til India. Den britiske monarken var ordensherre for Indias stjerneorden, mens visekongen og generalguvernøren av India var ordenens stormester. I det britiske ordensvesen rangerte Indias stjerneorden bak Badets orden, men foran Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden.
Ordenen er ikke tildelt siden Indias uavhengighet i 1947. Siden 1947 har også postene som ordenens stormester og ordenssekretær stått tomme. Den siste stormester var Louis Mountbatten. Indias stjerneorden er likevel formelt sett ikke opphevet, men må anses å være hvilende. Den siste britiske ordensinnehaver døde i 1999. Det siste indiske medlem av ordenen, Tej Singh Prabhakar Bahadur, maharaja av Alwar, døde 15. februar 2009.
== Inndeling ==
Ved innstiftelsen i 1861 hadde Indias stjerneorden én klasse, ridder. Ordenen ble i 1866 reorganisert og var deretter inndelt i tre grader:
Storkommandørridder (Knight Grand Commander, forkortet GCSI)
Kommandørridder (Knight Commander, forkortet KCSI)
Følgesvenn (Companion, forkortet CSI)
== Insignier ==
Ordenstegnet for Indias stjerneorden var fra starten av en femtagget stjerne av et større antall diamanter satt på en skive av gull og omgitt av et blåemaljert bånd med ordenens motto: «HEAVEN'S LIGHT OUR GUIDE». Dette var igjen plassert på en større gullstjerne med 26 lange og 26 korte stråler stråler. Ordenstegnets kostbare utførelse var en nødvendighet for å heve ordenens anseelse, særlig hos de fyrstelige mottagere.
Ordenskjedet besto av ledd lotusblomster, krysslagte palmer, samt hvite og røde roser. Midtleddet besto av en keiserlig britisk krone. Et særlig tegn var opphengt i kjedet. Dette var ovalt og bar på rød bunn et portrett av dronning Victoria i kamé. Det hele var omgitt av en blå bord med ordenens motto i diamanter. Dette tegnet var opphengt i kjedets midtstykke i et ledd bestående av en femtagget, fasettert stjerne i sølv.
Ved innføringen av tre grader, ble det opprinnelige ordenstegnet gjort til ordenstegnet for storkommandører. Kommandører fikk da et tilsvarende ordenstegn, med stråler i sølv, som ordensstjerne. I tillegg bar kommandører tegnet med dronningens portrett i bånd om halsen. I mindre utgave var dette også ordenstegn for følgesvenner.
Ordensbåndet var lyst blått. Til ordenen hørte også en ordensdrakt, også denne lys blå. Ordenstegnet var her brodert på venstre skulder.
Insigniene ble til etter utkast av prins Albert, dronning Victorias gemal. Også ordenens navn og motto tilskrives prinsen, som var blant de aller første som ble utnevnt til ordenen, men som døde senere samme år som ordenen ble innstiftet.
== Tildeling ==
Fra innstiftelsen i 1861 hadde ordenen én klasse begrenset til 26 medlemmer. De første medlemmene ble utnevnt fra innstiftelsesåret og til 1864. Halvdelen av medlemmene var indiske fyrster, de øvrige briter. Visekongen og generalguvernøren av India var, i kraft av å inneha embetet som ordenens stormester, første storkommandørridder. Graden ble beholdt etter at vedkommende fratrådte sitt embete.
Ved reorganiseringen i 1866 ble antallet storkommandørriddere begrenset til 25, der 15 skulle være indiske fyrster. Antallet kommandører ble satt til 50 og antallet følgesvenner til 100. Dette ble senere utvidet, sist gang i 1939. Antallet storkommandører var deretter satt til 46, hvorav 25 indiske fyrster, 106 kommandører og 237 følgesvenner.
Utenlandske borgere kunne også utnevnes til ordenen, som æresmedlemmer, og kom i tillegg til ordinære medlemmer. Indias stjerneorden ble særlig tildelt utenlandske konge- og fyrstelige som tilhørte andre religioner enn kristendommen. Kongene av Nepal og Bhutan ble utnevnt til ordenen, det samme ble emiren av Kuwait, beyen av Tunis og kongen av Libya.
Selv om Indias stjerneorden ikke var tiltenkt kvinner, ble det likevel foretatt fire utnevnelser av kvinner. Tre av disse var herskere av Bhopal, den fjerde den britiske dronning Mary.
De to øverste grader i Indias stjerneorden medførte adelskap og retten til å føre Sir foran navnet.
== Ordenstegnet i flagg og heraldikk ==
Ordenstegnet for Indias stjerneorden ble til et symbol for Britisk India. I 1879 ble stjernen satt i blått britisk unionsflagg for å danne orlogsflagg for den indiske marinen. Ordenstjernen ble i 1885 passert i flagg for visekongen. I 1945 ble det skapt et uoffisielt nasjonalflagg for å representere India internasjonalt. Dette var et rødt britisk unionsflagg med ordensstjernen i flaggets frie ende. Flagget ble benyttet fram til Indias selvstendighet i 1947. Ordensstjernen fungerte også som riksvåpen for Britisk India.
== Kilder ==
(fr) Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 114–115.
(en) Peter Galloway: «The Most Exalted Order of the Star of India», i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 529–533.
== Eksterne lenker ==
(en) Order of the Star of India – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Order of the Star of India – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Indias stjerneorden (engelsk: The Most Exalted Order of the Star of India) var en britisk-indisk orden. Den ble innstiftet 23. | 12,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonathan_Unger | 2023-02-04 | Jonathan Unger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske sinologer', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jonathan Unger (født 1946) er en australsk journalist og kinaekspert. Han var redaktør og medredaktør av The China Journal fra juli 1987 til juli 2005.
Hans forskningsinteresser er sosial lagdeling i Kina. sosiale og økonomiske endringer på den kinersiske landsbygden, arbeidere og fabrikkliv, og kinesisk nasjonalisme.
| Jonathan Unger (født 1946) er en australsk journalist og kinaekspert. Han var redaktør og medredaktør av The China Journal fra juli 1987 til juli 2005.
Hans forskningsinteresser er sosial lagdeling i Kina. sosiale og økonomiske endringer på den kinersiske landsbygden, arbeidere og fabrikkliv, og kinesisk nasjonalisme.
== Verker i utvalg ==
Education Under Mao: Class and Competition in Canton Schools, University of Columbia Press, 1982.
(red.) The Pro-Democracy Protests in China: Reports from the Provinces, Armonk, NY: M.E. Sharpe, Inc., 1991
(medredaktør) Chen Village Under Mao and Deng, University of California Press, 1992.
(red.) Chinese Nationalism. Armonk, M.E. Sharpe, 1996.
(red.) The Nature of Chinese Politics from Mao to Jiang
The Transformation of Rural China. Armonk, M.E. Sharpe, 2002.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Research School of Pacific and Asian Studies, Australian National University
The New York Review of Books | Jonathan Unger (født 1946) er en australsk journalist og kinaekspert. Han var redaktør og medredaktør av The China Journal fra juli 1987 til juli 2005. | 12,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vincenzo_Bellini | 2023-02-04 | Vincenzo Bellini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1835', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1801', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Catania', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vincenzo Bellini (født 3. november 1801 i Catania på Sicilia, død 23. september 1835 i Puteaux nær Paris i Frankrike) var en siciliansk operakomponist.
Han var en av de vesentligste komponister av bel canto-operaer, kjent for sine flytende melodilinjer som gav ham tilnavnet «Catanias svane». Bellinis best kjente operaer er La Sonnambula og Norma (begge 1831).
| Vincenzo Bellini (født 3. november 1801 i Catania på Sicilia, død 23. september 1835 i Puteaux nær Paris i Frankrike) var en siciliansk operakomponist.
Han var en av de vesentligste komponister av bel canto-operaer, kjent for sine flytende melodilinjer som gav ham tilnavnet «Catanias svane». Bellinis best kjente operaer er La Sonnambula og Norma (begge 1831).
== Biografi ==
Vincenzo Bellini var eldste sønn av Rosario Bellini og Agata Ferlito. Bestefaren Vincenzo Tobia Bellini, som stammet fra Abruzzo og som var kapellmester ved katedralen i Catania, gav barnebarnet den første musikkutdannelsen.
Legenden skal ha det til at Vincenzo Bellini var et vidunderbarn som allerede atten måneder gammel kunne synge en Valentino Fioravanti-melodi. Videre skal han ha begynt å studere musikkteori i toårsalderen, piano som treåring, og da han var fem skal han ha spilt godt. De samme kildene oppgir at han skrev sine fem første komposisjoner i en alder av seks år. Uansett opplysningenes sannhetsgehalt er det sikkert at Bellini vokste opp i en musikalsk familie og at karrieren som musiker ble staket ut tidlig i livet.
Vincenzos første kjente komposisjoner kan ikke dateres nøyaktig, men de stammer fra årene 1813 – 1818. Ved siden av tonesetting av geistlige tekster dreier det seg framfor alt om små instrumentalstykker og sanger med klaverakkompagnement beregnet på Catanias finere salonger, som Bellini tidlig fikk innpass i. Hertugen og hertuginnen av Sammartino hjalp ham til et studium ved «Reale Collegio di Musica di San Sebastiano» i Napoli, hvor han studerte fra 1819 til 1825. De viktigste lærerne hans var først Giovanni Furno (harmonilære), Giacomo Tritto (kontrapunkt) og Carlo Conti (cembalo); senere fikk han undervisning av Nicolò Zingarelli, direktør ved konservatoriet og selv en populær operakomponist. Her studerte han mestrene innen den napolitanske skolen, og Haydn og Mozarts orkesterverk.
12. mars 1825 oppførte Bellini sitt svennestykke, operaen Adelson e Salvini ved konservatoriets teater. Suksessen gjorde impresarioen ved Teatro San Carlo, Domenico Barbaja, oppmerksom på Bellini. Barbaja var kjent for å oppdage lovende talenter, han hadde for eksempel hjulpet fram Gioacchino Rossini, og han bestilte en opera av Bellini. Resultatet ble Bianca e Fernando, som ble uroppført 30. mai 1826.
Teatro alla Scala i Milano var også interessert i et samarbeid med Bellini, og i Milano ble han kjent med librettisten Felice Romani, som skrev teksten til Il Pirata og alle Bellinis senere operaer, unntatt I Puritani. Premieren på Il Pirata 27. oktober 1827 var Bellinis store gjennombrudd, og var samtidig den første italienske romantiske opera. La Straniera (14. februar 1829, Teatro alla Scala) understreket Bellinis stilling som sin tids førende italienske operakomponist; selv ikke en fiasko med Zaira (16. mai 1829 i Teatro Ducale in Parma) rokket ved denne posisjonen.
Fra operaen La Fenice i Venezia fikk Bellini et tilbud om å tonesette Romanis libretto I Capuleti e i Montecchi (en versjon av Romeo og Julie uavhengig av William Shakespeares versjon) etter at Giovanni Pacini på kort varsel hadde sagt fra seg oppdraget. For å rekke deadline brukte Bellini større deler av floppen Zaira i omarbeidet form. Uroppføringen 11. mars 1830 ble vellykket, særlig fordi publikum var takknemlig for at Bellini «reddet» sesongen som ellers ville gått uten at en ny opera var blitt oppført.
Sommeren 1830 arbeidet Bellini og Romani på den nye operaen Ernani etter skuespillet Hernani av Victor Hugo som var blitt uroppført i Paris samme år, men avbrøt arbeidet da sensuren utstedte et «forkjøps»-forbud på materialet. I den etterfølgende karnevalstiden kunne Bellinis venn og mest suksessrike konkurrent Gaetano Donizetti feire en oppsiktsvekkende triumf med Anna Bolena (uroppført 26. desember i Milanos Teatro Carcano). For å unngå en direkte konkurranse valgte Bellini neste gang en landlig idyll med lykkelig utgang, La Sonnambula, uroppført 6. mars 1831 på samme scene. Etter en beretning av den russiske komponisten Mikhail Glinka skal såvel sangerne som publikum ha blitt rørt til tårer av Bellinis musikk.
Den neste operaen var Norma, og for denne bearbeidet Romani en tragedie av Alexandre Soumet, som Giovanni Pacini allerede hadde brukt som grunnlag for operaen La Sacerdotessa d'Irminsul. Premieren 26. desember 1831 ble en fiasko, hovedsakelig fordi Pacinis tilhengere hadde betalt en del av publikum for å pipe under framføringen – en ikke helt uvanlig praksis på den tiden. Men fra andre forestilling av slo Norma gjennom, og ble snart hyllet som et mesterverk.
I 1832 reiste Bellini til hjemstedet Sicilia hvor han fikk en storslått mottakelse. Deretter takket han ja til en invitasjon om å innstudere flere av sine verk i London. Det neste samarbeidet med Felice Romani skulle bli det siste. Etter at operaen Beatrice di Tenda gikk på en skrell i Teatro La Fenice 16. mars 1833, la Bellini skylden på Romanis libretto, mens Romani på sin side anklaget Bellini for å neglisjere musikken til fordel for sine kjærlighetsaffærer. Stridighetene mellom dem og tilhengerne raste i pressen i ukevis, og førte til et fullstendig brudd mellom dikter og komponist.
Bellini skrev sin siste opera I Puritani for Théatre Italien i Paris. Kort tid etter uroppførelsen 25. januar 1835 trakk han seg tilbake til landstedet i Puteaux fordi hans mangeårig kroniske lever- og tarmlidelse forverret seg. På utenforstående kom Bellinis død fullstendig overraskende, og førte til spekulasjoner om en mulig forgiftning. Begravelsen i Invalidedomen var en statsmann verdig; ved siden av solister fra Théatre Italien medvirket 350 korsangere. Bellini ble bisatt på Père-Lachaise-kirkegården, men i 1876 ble det balsamerte liket ført til Catania.
Museo Belliniano i Catania Gravina Cruyllas palass, oppbevarer minnegjenstander og partiturer. En del av den parisiske bydelen Puteaux kalles i dag «Quartier Bellini».
== Betydning ==
Vincenzo Bellini regnes som skaperen av den romantiske italienske opera, «melodramma tragico», med librettisten Felice Romani som en betydelig medspiller. I Norma, som regnes som deres hovedverk, lyktes det dem å skape en forening av tidens tåredryppende romantikk og den klassiske tragedies dramaturgi. Richard Wagner nevnte Norma som en inspirasjonskilde for sine musikalske tragedier. Teknisk var Romanis kultiverte språk basert på forbildene til 1700-talls librettisten Pietro Metastasio, og Romani skapte et nytt uttrykk for de intense emosjonene som karakterene i dramaene styres av.
For å yte Romanis tekster rettferdighet skapte Bellini et nytt musikalsk språk som framfor alt kjennetegnes av at det avviker fra tidens Gioacchino Rossini-dominerte stil med rikt forsirte sanglinjer. Bellini brukte i stedet en overveiende syllabisk melodikk tett knyttet til teksten. Dette prinsippet «en note for hver stavelse» gjennomførte han sjelden så konsekvent som i duetten «Quest'ultimo addio» fra La Straniera. Bellini valgte en mindre radikal tilnærming i de senere operaene: La Sonnambula, som ved siden av Norma er hans mest spilte opera, preges framfor alt av en gjenoppliving av den smidige, folketoneaktige melodikken som var så typisk for den napolitanske skolen sent på 1700-tallet, beriket av en ny romantisk emosjonalitet. Denne «canto popolaresco» ble senere tatt opp av Gaetano Donizetti og Giuseppe Verdi, i det hele var begge i stor grad påvirket av Bellini. Dessuten utviklet Bellini en helt egen type lange lyriske sangbare partier (kantilene) helt uten gjentakelse av enkeltpassasjer hvor han klarte å gi uttrykk for en til da ukjent elegisk stemingsintensitet. Paradeeksempler på disse «melodie lunghe, lunghe, lunghe», som Verdi kalte dem, er den første delen av «Ah non credea mirarti» fra La Sonnambula og «Casta Diva», den berømte bønnen til månegudinnen fra Norma.
Bellini forenklet og reduserte bevisste Rossinis overdådige orkesterbehandling, og selv i sine mest berømte stykker innskrenket han seg ofte til enkle ledsagende figurer. Tidligere mente man det skyldtes mangel på kompositoriske ferdigheter, men det skyldes heller en estetikk der sangen hadde forrang. Han skrev i et udatert brev (sannsynligvis fra våren 1834) til I Puritanis librettist Conte Carlo Pepoli at «Operaen må lokke fram tårer, gi menneskene gåsehud, la dem dø til sang». Bellini beskyldes derfor ofte for å ha en ensidig melankolsk natur, men det finnes moteksempler, som krigerkoret «Guerra, guerra!» i annen akt av Norma eller den ildfulle bassduetten «Suoni la tromba» fra I Puritani som ble svært populær under risorgimento.
== Operaer ==
== Se også ==
Andre viktige komponister av bel canto-operaer:
Gioacchino Rossini
Gaetano Donizetti
Saverio Mercadante
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vincenzo Bellini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vincenzo Bellini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vincenzo Bellini på Internet Movie Database
(en) Vincenzo Bellini hos The Movie Database
(en) Vincenzo Bellini hos Internet Broadway Database
(en) Vincenzo Bellini på Discogs
(en) Vincenzo Bellini på MusicBrainz
(en) Vincenzo Bellini på Spotify
(en) Vincenzo Bellini på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Vincenzo Bellini i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Vincenzo Bellini i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
Teatro Massimo Bellini, Catania
(no) Liste over aktuelle oppsetninger av verk komponert av Vincenzo Bellini på Operabase (produksjoner, besetning, kalender) | Bellini er familienavnet på følgende personer: | 12,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juniperus_foetidissima | 2023-02-04 | Juniperus foetidissima | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Juniperus foetidissima eller «Stinking Juniper» (latin: Juniperus foetidissima) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellstrøk i sørvestre Asia og sørøstre Europa, nærmere bestemt i Albania, Makedonia, Hellas, Bulgaria, Krim, tyrkia, Libanon, nordlige Syria, Alborz-fjellet i Iran, i Kaukasus og i det sørvestre Turkmenistan.
Det opptrer ofte sammen med gresk einer (Juniperus excelsa), men denne har mer grågrønne nåler og tynnere skudd, gjerne 1,3 mm tykke, mot 2,2 mm for Juniperus foetidissima.
Treet er kraftig, tettvokst, blir 6–25 meter høyt, og kan ha en diameter på 2,5 meter. kronen er rund eller irregulær formet. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 10 mm lange, voksne nåler er grønne, skjellaktig tette og inntil 3 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til blå-svarte med et hvitaktig vokslag, inntil 7–13 mm store, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 3,5 mm store.
| Juniperus foetidissima eller «Stinking Juniper» (latin: Juniperus foetidissima) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellstrøk i sørvestre Asia og sørøstre Europa, nærmere bestemt i Albania, Makedonia, Hellas, Bulgaria, Krim, tyrkia, Libanon, nordlige Syria, Alborz-fjellet i Iran, i Kaukasus og i det sørvestre Turkmenistan.
Det opptrer ofte sammen med gresk einer (Juniperus excelsa), men denne har mer grågrønne nåler og tynnere skudd, gjerne 1,3 mm tykke, mot 2,2 mm for Juniperus foetidissima.
Treet er kraftig, tettvokst, blir 6–25 meter høyt, og kan ha en diameter på 2,5 meter. kronen er rund eller irregulær formet. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 10 mm lange, voksne nåler er grønne, skjellaktig tette og inntil 3 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til blå-svarte med et hvitaktig vokslag, inntil 7–13 mm store, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 3,5 mm store.
== Eksterne lenker ==
(en) Juniperus foetidissima i Encyclopedia of Life
(en) Juniperus foetidissima i Global Biodiversity Information Facility
(en) Juniperus foetidissima hos ITIS
(en) Juniperus foetidissima hos NCBI
(en) Juniperus foetidissima hos The International Plant Names Index
(en) Juniperus foetidissima hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus foetidissima – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus foetidissima – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus foetidissima – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus foetidissima» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus foetidissima» beskrivelse. | Juniperus foetidissima eller «Stinking Juniper» (latin: Juniperus foetidissima) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellstrøk i sørvestre Asia og sørøstre Europa, nærmere bestemt i Albania, Makedonia, Hellas, Bulgaria, Krim, tyrkia, Libanon, nordlige Syria, Alborz-fjellet i Iran, i Kaukasus og i det sørvestre Turkmenistan. | 12,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_von_Mende | 2023-02-04 | Erling von Mende | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske orientalister', 'Kategori:Tyske sinologer'] | Erling von Mende (født 10. oktober 1940 i Berlin i Tyskland) er en tysk sinolog, sønn av Gerhard von Mende og hans kone Karo (Alma Karoline) Espeseth, født i Haugesund. Han har undervist ved FU Berlin siden 1983. Hans spesialfelt er den sosiale og økonomiske historie fra det tidlige Song-dynasti til slutten av Qing-dynastiet.
Von Mende tok i 1969 doktorgrad i sinologi, økonomisk historie og mandsjukunnskap i Köln. Hans dissertasjon i 1971 het Die wirtschaftlichen und konsulären Beziehungen Norwegens zu China von der Mitte des 19. Jhs. bis zum 1. Weltkrieg («De økonomiske og konsulære relasjoner mellom Norge og Kina fra midten av det 19. århundre til første verdenskrig»}).
Von Mende kvalifiserte seg til universitetslærer i 1979 i Köln, med spesialisering innen sinologi og mandsjustudier. I 1982 utgav han China und die Staaten auf der koreanischen Halbinsel bis zum 12. Jh.: Eine Untersuchung zur Entwicklung der Formen zwischenstaatlicher Beziehungen in Ostasien.
| Erling von Mende (født 10. oktober 1940 i Berlin i Tyskland) er en tysk sinolog, sønn av Gerhard von Mende og hans kone Karo (Alma Karoline) Espeseth, født i Haugesund. Han har undervist ved FU Berlin siden 1983. Hans spesialfelt er den sosiale og økonomiske historie fra det tidlige Song-dynasti til slutten av Qing-dynastiet.
Von Mende tok i 1969 doktorgrad i sinologi, økonomisk historie og mandsjukunnskap i Köln. Hans dissertasjon i 1971 het Die wirtschaftlichen und konsulären Beziehungen Norwegens zu China von der Mitte des 19. Jhs. bis zum 1. Weltkrieg («De økonomiske og konsulære relasjoner mellom Norge og Kina fra midten av det 19. århundre til første verdenskrig»}).
Von Mende kvalifiserte seg til universitetslærer i 1979 i Köln, med spesialisering innen sinologi og mandsjustudier. I 1982 utgav han China und die Staaten auf der koreanischen Halbinsel bis zum 12. Jh.: Eine Untersuchung zur Entwicklung der Formen zwischenstaatlicher Beziehungen in Ostasien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Publications (FU Berlin) | Erling von Mende (født 10. oktober 1940 i Berlin i Tyskland) er en tysk sinolog, sønn av Gerhard von Mende og hans kone Karo (Alma Karoline) Espeseth, født i Haugesund. | 12,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Osirini | 2023-02-04 | Osirini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Osirini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Alle artene bortsett fra to lever i Sør-Amerika. De er gjøkbier, som legger eggene sine i andre biers reir.
| Osirini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Alle artene bortsett fra to lever i Sør-Amerika. De er gjøkbier, som legger eggene sine i andre biers reir.
== Utseende ==
Disse biene er relativt hårløse, ofte blekt gulaktige, glatte og skinnende. Hos hunnene er den siste bukplaten (sternitten) på bakkroppen forlenget til en lang slire rundt giftbrodden.
Osirini har en spesiell, liten plate i nakken, denne beskytter dem muligens fra stikk fra deres vertsarter.
== Levevis ==
Disse biene er gjøkbier, som legger eggene sine i andre biers reir, larvene lever så på forsyningene som vertsbien hadde samlet til sine egne larver, kanskje også på selve vertslarvene. De søramerikanske artene snylter på bier i gruppen Tapinolaspidini, mens de to artene i slekten Epeoloides snylter på bier i slekten Macropis (Melittinae).
== Utbredelse ==
Alle slektene bortsett fra Epeoloides lever i Sør-Amerika, men denne slekten har to arter, én i Nord-Amerika og én i Europa. Denne er utbredt nord til Finland, men er ikke funnet i Norge.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen Osirini Handlirsch, 1925
slekten Epeoloides Giraud, 1863 – 2 arter, èn i Europa
Epeoloides coecutiens (Fabricius, 1775) – Europa
Epeoloides pilosula (Cresson, 1878) – Nord-Amerika, meget sjelden
slekten Osirinus Roig-Alsina, 1989 – 7 arter
slekten Osiris Smith, 1854 – ca. 20 arter
slekten Parepeolus Ducke, 1912
slekten Protosiris Roig-Alsina, 1989
== Eksterne lenker ==
(en) Osirini hos ITIS
(en) Osirini hos NCBI
(en) Kategori:Osirini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Osirini – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter. | Osirini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Alle artene bortsett fra to lever i Sør-Amerika. | 12,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8nikiaeiner | 2023-02-04 | Fønikiaeiner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Fønikiaeiner (arabisk «arâr») (Juniperus phoenicea) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser ved Middelhavet, nærmere bestemt i Marokko, Portugal, Spania, Italia, Balkan, Hellas, Tyrkia, nordlige Syria, Libanon, Algerie, i Tunisia og Egypt. Videre vokser den på Madeira og Kanariøyene, samt lengre øst i det vestre fjellområdet i Saudi-Arabia, langs Rødehavet. Den når opp til 2 400 moh. i Atlasfjellene i Marokko.
Treet er lavt, tidvis en busk, blir 2–12 meter høyt, og kan ha en diameter på 1 meter. kronen er rund eller irregulær formet. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 10 mm lange, voksne nåler er grønne, skjellaktig tette og inntil 2 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til brun-oransje bær med et tidvis hvit-rosa vokslag, 6–14 mm store, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 2–4 mm store.
| Fønikiaeiner (arabisk «arâr») (Juniperus phoenicea) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser ved Middelhavet, nærmere bestemt i Marokko, Portugal, Spania, Italia, Balkan, Hellas, Tyrkia, nordlige Syria, Libanon, Algerie, i Tunisia og Egypt. Videre vokser den på Madeira og Kanariøyene, samt lengre øst i det vestre fjellområdet i Saudi-Arabia, langs Rødehavet. Den når opp til 2 400 moh. i Atlasfjellene i Marokko.
Treet er lavt, tidvis en busk, blir 2–12 meter høyt, og kan ha en diameter på 1 meter. kronen er rund eller irregulær formet. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 10 mm lange, voksne nåler er grønne, skjellaktig tette og inntil 2 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til brun-oransje bær med et tidvis hvit-rosa vokslag, 6–14 mm store, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 2–4 mm store.
== Eksterne lenker ==
(en) Fønikisk einer i Encyclopedia of Life
(en) Fønikisk einer i Global Biodiversity Information Facility
(en) Fønikisk einer hos ITIS
(en) Fønikisk einer hos NCBI
(en) Fønikisk einer hos The International Plant Names Index
(en) Kategori:Juniperus phoenicea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus phoenicea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus phoenicea – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus phoenicea» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus phoenicea» beskrivelse. | Fønikiaeiner (arabisk «arâr») (Juniperus phoenicea) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser ved Middelhavet, nærmere bestemt i Marokko, Portugal, Spania, Italia, Balkan, Hellas, Tyrkia, nordlige Syria, Libanon, Algerie, i Tunisia og Egypt. | 12,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerd_Kaminski | 2023-02-04 | Gerd Kaminski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. august', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 14. desember', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske sinologer'] | Gerd Kaminski (født 14. desember 1942 i Wien i Østerrike) er en østerriksk rettsvitenskapsekspert og sinolog.
Kaminski studerte rettsvitenskap og kinesisk ved Universität Wien. I 1971 ble han leder for Det østerriksk-kinesiske salskap. Etter sin doktorshabilitasjon i 1978 ble han lederfor Ludwig Boltzmann-Institut für China- und Südostasienforschung i Wien. Et av hans forskningstyngdepunkter er den kinesiske folkeretts konsepsjon.
| Gerd Kaminski (født 14. desember 1942 i Wien i Østerrike) er en østerriksk rettsvitenskapsekspert og sinolog.
Kaminski studerte rettsvitenskap og kinesisk ved Universität Wien. I 1971 ble han leder for Det østerriksk-kinesiske salskap. Etter sin doktorshabilitasjon i 1978 ble han lederfor Ludwig Boltzmann-Institut für China- und Südostasienforschung i Wien. Et av hans forskningstyngdepunkter er den kinesiske folkeretts konsepsjon.
== Publikasjoner ==
Bewaffnete Neutralität. Basteiverlag, Wien 1971.
Die Haltung der Volksrepublik China zum völkerrechtlichen Gebietserwerb demonstriert an den Fällen der Insel Zhenbao (Damanski) und der Diaoyu-Inseln (Senkaku-Inseln), Wien 1975.
Gerd Kaminski (utg.): Neutralität in Europa und Südostasien. Bonn, 1979.
Gerd Kaminski, Else Unterrieder: Von Österreichern und Chinesen. Wien 1980.
Pandabären statt Parolen. Chinesische Zeitgeschichte in Zeugnissen chinesischer Kindermalerei. Europa Verlag, Wien 1986.
Gerd Kaminski, Else Unterrieder: Der Zauber des bunten Schattens. Chinesisches Schattenspiel einst und jetzt. Carinthia, Klagenfurt 1988
Gerd Kaminski, Barbara Kreissl: Aodili – Österreich-China, Geschichte einer 300-jährigen Beziehung. Katalog zur Ausstellung in Krems, ÖCGF, Wien 1996.
Verheiratet mit China. Die unglaubliche Geschichte einer Österreicherin in China. Löcker Verlag, Wien 1997.
Der Boxeraufstand – entlarvter Mythos. Löcker Verlag, Wien 2000
Ich kannte sie alle, Das Tagebuch des chinesischen Generals Jakob Rosenfeld Löcker Verlag, Wien 2002, ISBN 3-85409-363-2
Gerd Kaminski, Franz Grieshofer: Hilf Himmel. Wien 2002.
== Referanser == | Gerd Kaminski (født 14. desember 1942 i Wien i Østerrike) er en østerriksk rettsvitenskapsekspert og sinolog. | 12,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresk_einer | 2023-02-04 | Gresk einer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Gresk einer eller «Arâr» (latin: Juniperus excelsa) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser ved det østlige Middelhavet, nærmere bestemt i Marokko, Portugal, Spania, Italia, Bulgaria, Hellas, Tyrkia, nordlige Syria, Libanon og i Kaukasus. Ofte utgjør den tregrensen, med vekst i høyder fra 100 moh. (Krim) til 2 300 moh. (Tyrkia, Kaukasus).
Videre vokser en underart, persisk einer (Juniperus excelsa ssp. polycarpos) i Alborz-fjellene i Iran, i det nordvestre Pakistan, og isolert i fjellområdet Jebel Akhdar i Oman. Den tåler kulde og tørke, men ikke så godt som underarten persisk einer.
Det opptrer ofte sammen med Juniperus foetidissima, men denne har mer rent grønne nåler og tykkere skudd, med tykkelse 1,3 mm for gresk einer, mot 2,2 mm for Juniperus foetidissima.
Treet blir 6–20 meter høyt, sjeldent inntil 25 meter, og kan ha en diameter på 2 meter. kronen er rund eller irregulær formet. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 8–10 mm lange, voksne nåler er grågrønne, skjellaktig tette og 1–3 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til blå-svarte bær med et tidvis hvitt vokslag, inntil 6–11 mm store, runde eller ovale, litt mindre enn hos Juniperus excelsa ssp. polycarpos. Hannkonglene inntil 3–4 mm store, de sprer pollenet tidlig om våren.
| Gresk einer eller «Arâr» (latin: Juniperus excelsa) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser ved det østlige Middelhavet, nærmere bestemt i Marokko, Portugal, Spania, Italia, Bulgaria, Hellas, Tyrkia, nordlige Syria, Libanon og i Kaukasus. Ofte utgjør den tregrensen, med vekst i høyder fra 100 moh. (Krim) til 2 300 moh. (Tyrkia, Kaukasus).
Videre vokser en underart, persisk einer (Juniperus excelsa ssp. polycarpos) i Alborz-fjellene i Iran, i det nordvestre Pakistan, og isolert i fjellområdet Jebel Akhdar i Oman. Den tåler kulde og tørke, men ikke så godt som underarten persisk einer.
Det opptrer ofte sammen med Juniperus foetidissima, men denne har mer rent grønne nåler og tykkere skudd, med tykkelse 1,3 mm for gresk einer, mot 2,2 mm for Juniperus foetidissima.
Treet blir 6–20 meter høyt, sjeldent inntil 25 meter, og kan ha en diameter på 2 meter. kronen er rund eller irregulær formet. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 8–10 mm lange, voksne nåler er grågrønne, skjellaktig tette og 1–3 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til blå-svarte bær med et tidvis hvitt vokslag, inntil 6–11 mm store, runde eller ovale, litt mindre enn hos Juniperus excelsa ssp. polycarpos. Hannkonglene inntil 3–4 mm store, de sprer pollenet tidlig om våren.
== Eksterne lenker ==
(en) Gresk einer i Encyclopedia of Life
(en) Gresk einer i Global Biodiversity Information Facility
(en) Gresk einer hos ITIS
(en) Gresk einer hos NCBI
(en) Gresk einer hos The International Plant Names Index
(en) Gresk einer hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus excelsa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus excelsa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus excelsa – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus excelsa» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus excelsa» beskrivelse. | Gresk einer eller «Arâr» (latin: Juniperus excelsa) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser ved det østlige Middelhavet, nærmere bestemt i Marokko, Portugal, Spania, Italia, Bulgaria, Hellas, Tyrkia, nordlige Syria, Libanon og i Kaukasus. | 12,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brian_Aldiss | 2023-02-04 | Brian Aldiss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Engelske science fiction-forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Novellister', 'Kategori:Personer fra distriktet Breckland', 'Kategori:Romanforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Brian Wilson Aldiss (født 18. august 1925 i East Dereham i Norfolk i England, død 19. august 2017 i Oxford) var en britisk forfatter som skrev science fiction og annen litteratur. Han er vekselvis referert til som Brian W. Aldiss og Brian Aldiss, foruten en del andre pseudonymer på midten av 1960-tallet.
Han var i stor grad påvirket av den engelske sciencefictionpioneren H.G. Wells og var visepresident i det internasjonale H.G. Wells-samfunnet. Han var også sammen med Harry Harrison visepresident i Birminghams sciencefictiongruppe. Aldiss ble navngitt som en stormester av Science Fiction and Fantasy Writers of America i 2000 og ble innvalgt til science-fictions Hall of Fame i 2004. Han mottok to Hugo-priser, én Nebula-pris og John W. Campbell-minnepris. Blant hans utgivelser er kortfortellingen Super-Toys Last All Summer Long (1969), grunnlaget for den Stanley Kubrick-utviklede Steven Spielberg-filmen A.I.: kunstig intelligens (2001).
| Brian Wilson Aldiss (født 18. august 1925 i East Dereham i Norfolk i England, død 19. august 2017 i Oxford) var en britisk forfatter som skrev science fiction og annen litteratur. Han er vekselvis referert til som Brian W. Aldiss og Brian Aldiss, foruten en del andre pseudonymer på midten av 1960-tallet.
Han var i stor grad påvirket av den engelske sciencefictionpioneren H.G. Wells og var visepresident i det internasjonale H.G. Wells-samfunnet. Han var også sammen med Harry Harrison visepresident i Birminghams sciencefictiongruppe. Aldiss ble navngitt som en stormester av Science Fiction and Fantasy Writers of America i 2000 og ble innvalgt til science-fictions Hall of Fame i 2004. Han mottok to Hugo-priser, én Nebula-pris og John W. Campbell-minnepris. Blant hans utgivelser er kortfortellingen Super-Toys Last All Summer Long (1969), grunnlaget for den Stanley Kubrick-utviklede Steven Spielberg-filmen A.I.: kunstig intelligens (2001).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Brian Aldiss – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brian Aldiss – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brian Aldiss på Internet Movie Database
(en) Brian Aldiss hos The Movie Database
(en) Brian Aldiss på Discogs
(en) Brian Aldiss på Twitter
(en) Brian W. Aldiss på Internet Speculative Fiction Database
(en) Brian Aldiss hos British Council: Literature | Brian Wilson Aldiss (født 18. august 1925 i East Dereham i Norfolk i England, død 19. | 12,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Persisk_einer | 2023-02-04 | Persisk einer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Persisk einer er et bartre som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den regnes enten som en egen art, Juniperus polycarpos, eller som en underart av gresk einer, Juniperus excelsa ssp. polycarpos.
Den vokser lenger øst enn gresk einer, med vestlig begrensning i det østre Tyrkia, Kaukasus, nordlige Iran, Usbekistan og det sentrale Afghanistan fra vest til øst. Persisk einer vokser inn i fjellrekken Tian Shan innover til Kirgisistan, og lenger sør går den fjellveien til Quetta i Pakistan og Himachal Pradesh i India. Den går ned til 500 moh. og opp til 3 800, men normalt finner vi den på 1 200–3 000 moh. Den tåler både tørke og kulde meget godt.
Hovedarten, Juniperus excelsa (gresk einer) vokser rundt den østre delen av Middelhavet og østover til sørbreddene av Det kaspiske hav.
Treet vokser sakte og blir 5–20 meter høyt, og kan ha en diameter på 2 meter. Kronen er rund eller irregulær. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 8–10 mm lange, voksne nåler er grågrønne, skjellaktig tette og 1–3 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til blå-svarte bær med et tidvis hvitt vokslag, inntil 6–14 mm store, runde eller ovale og har flere frø enn Juniperus excelsa. Hannkonglene er inntil 3–4 mm store, de sprer pollenet tidlig om våren.
| Persisk einer er et bartre som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den regnes enten som en egen art, Juniperus polycarpos, eller som en underart av gresk einer, Juniperus excelsa ssp. polycarpos.
Den vokser lenger øst enn gresk einer, med vestlig begrensning i det østre Tyrkia, Kaukasus, nordlige Iran, Usbekistan og det sentrale Afghanistan fra vest til øst. Persisk einer vokser inn i fjellrekken Tian Shan innover til Kirgisistan, og lenger sør går den fjellveien til Quetta i Pakistan og Himachal Pradesh i India. Den går ned til 500 moh. og opp til 3 800, men normalt finner vi den på 1 200–3 000 moh. Den tåler både tørke og kulde meget godt.
Hovedarten, Juniperus excelsa (gresk einer) vokser rundt den østre delen av Middelhavet og østover til sørbreddene av Det kaspiske hav.
Treet vokser sakte og blir 5–20 meter høyt, og kan ha en diameter på 2 meter. Kronen er rund eller irregulær. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 8–10 mm lange, voksne nåler er grågrønne, skjellaktig tette og 1–3 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til blå-svarte bær med et tidvis hvitt vokslag, inntil 6–14 mm store, runde eller ovale og har flere frø enn Juniperus excelsa. Hannkonglene er inntil 3–4 mm store, de sprer pollenet tidlig om våren.
== Eksterne lenker ==
(en) Persisk einer i Encyclopedia of Life
(en) Persisk einer i Global Biodiversity Information Facility
(en) Persisk einer hos ITIS
(en) Persisk einer hos NCBI
(en) Persisk einer hos The International Plant Names Index
(en) Persisk einer hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus polycarpos – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus polycarpos – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifers.org – «Juniperus excelsa subsp. polycarpos» beskrivelse integrert i teksten om Juniperus excelsa. | Persisk einer er et bartre som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den regnes enten som en egen art, Juniperus polycarpos, eller som en underart av gresk einer, Juniperus excelsa ssp. | 12,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Hirth | 2023-02-04 | Friedrich Hirth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1845', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Gotha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sinologer fra USA', 'Kategori:Tyske historikere', 'Kategori:Tyske sinologer'] | Friedrich Hirth (født 16. april 1845 i Gräfentonna i Sachsen-Gotha i Tyskland, død 10. januar 1927 i München) var en tysk-amerikansk sinolog og historiker. Han studerte i Leipzig, Berlin og Greifswald (dissertasjon 1869). Fra 1870 til 1897 arbeidet han for Det kinesiske maritime tollvesen. I 1902 ble han kalt til den nyopprettede lærestol for kinesisk ved Columbia University i (New York City).
| Friedrich Hirth (født 16. april 1845 i Gräfentonna i Sachsen-Gotha i Tyskland, død 10. januar 1927 i München) var en tysk-amerikansk sinolog og historiker. Han studerte i Leipzig, Berlin og Greifswald (dissertasjon 1869). Fra 1870 til 1897 arbeidet han for Det kinesiske maritime tollvesen. I 1902 ble han kalt til den nyopprettede lærestol for kinesisk ved Columbia University i (New York City).
== Verker ==
China and the Roman Orient: Researches into their Ancient and Medieval Relations as represented in old Chinese Records (1885)
Ancient Porcelain: A Study in Chinese Mediœval Industry and Trade (1888)
Text-Book of Documentary Chinese (2 Bände, 1885-88)
Chinesische Studien, volume i (1890)
Die Lander des Islam nach Chinesischen Quellen (1895)
Ueber fremde Einflüsse in der chinesischen Kunst (1896)
China im Zeichen des Fortschrittes (Særtrykk fra: Deutsche Monatsschrift für das gesamte Leben der Gegenwart, Jg. 1902, s. 511-535) (Berlin: Duncker 1902)
Chinesische Ansichten über Bronzetrommeln (MSOS I,7) (Leipzig: Harrassowitz 1904)
Scraps from a Collector's Note-book, Being Notes on Some Chinese Painters of the Present Dynasty, with Appendices on Some Old Masters and Art Historians (1905)
Syllabary of Chinese sounds (1907)
The Ancient History of China (1908)
Mr. Kingsmill and the Hiung-nu (Særtrykk fra JAOS 30,1 (1909) 32-45) (Leipzig: Harrassowitz 1910)
(med William Woodville Rockhill) Chau Ju-kua: His work on the Chinese and Arab trade in the 12th and 13th centuries, entitled Chu-fan-chi. (Erstveröffentlichung in St. Petersburg 1911; Reprint Ch'eng-wen Publishing Taipeh 1967; reprinted 1977)
The Story of Chang K'ien, China's Pioneer in Western Asia: Text and Translation of Chapter 123 of Ssi-Ma Ts'ien's Shi-Ki (1917)
Native Sources for the History of Chinese Pictorial Art (1917)
The Ancient History of China. To the End of the Chou Dynasty. (1923)
Über ein chinesisches Konversations-Lexikon (=Zs.f.Bücherfreunde.9)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eduard Erkes: «Friedrich Hirth», i: Artibus Asiae. Vol. 2, No. 3 (1927), 218-221
Festschrift für Friedrich Hirth zu seinem 75. Geburtstag 16. April 1920. Berlin 1920
Hirth Anniversary Volume. London: Probsthain, [1923] (Asia major: Introductory Volume)
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Friedrich Hirth i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Bibliografi | Friedrich Hirth (født 16. april 1845 i Gräfentonna i Sachsen-Gotha i Tyskland, død 10. | 12,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hedvig_Tamm | 2023-02-04 | Hedvig Tamm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Södertälje kommun', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Svenske journalister', 'Kategori:Svenske manusforfattere', 'Kategori:Svenskspråklige forfattere'] | Hedvig Svedenborg (født Hedvig Tamm 20. april 1872 i Tvetaberg Stockholms län, død 28. oktober 1962) var en svensk journalist, forfatter og manusforfatter. Gift med Vilhelm Svedenborg i hans andre ekteskap.
| Hedvig Svedenborg (født Hedvig Tamm 20. april 1872 i Tvetaberg Stockholms län, død 28. oktober 1962) var en svensk journalist, forfatter og manusforfatter. Gift med Vilhelm Svedenborg i hans andre ekteskap.
== Filmmanus ==
Spöket på Junkershus
Löjtnant Galenpanna
== Bibliografi i utvalg ==
1913 – Emigranterna
1914 – Krigarliv
1915 – Kicken och ligan
1916 – Spionen från Boden
1916 – Ulvegården
1917 – Pärlbandet
1918 – Katarina II:s diadem | Hedvig Svedenborg (født Hedvig Tamm 20. april 1872 i Tvetaberg Stockholms län, død 28. | 12,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holtet_hageby | 2023-02-04 | Holtet hageby | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Arkitekturstubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1923', 'Kategori:Hagebyer i Oslo', 'Kategori:Områder under Bekkelaget', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Holtet hageby er et boligstrøk i bydel Nordstrand i Oslo. Hagebyen grenser i nord og vest mot Ekebergskogen, i Øst mot Ekebergsletta, og avgrenses videre i sør av Sandstuveien. Hagebyen utgjøres av småhusbebyggelse i Einerveien, Ekebergveien, Erlandstuveien, Høgdefaret, Fredveien, Samvirkeveien, Smedstusvingen og Sandstuveien.
Området ble bygget etter modell av det engelske hageby-konseptet, og de første bygningene stod innflytningsklare i 1923.
| Holtet hageby er et boligstrøk i bydel Nordstrand i Oslo. Hagebyen grenser i nord og vest mot Ekebergskogen, i Øst mot Ekebergsletta, og avgrenses videre i sør av Sandstuveien. Hagebyen utgjøres av småhusbebyggelse i Einerveien, Ekebergveien, Erlandstuveien, Høgdefaret, Fredveien, Samvirkeveien, Smedstusvingen og Sandstuveien.
Området ble bygget etter modell av det engelske hageby-konseptet, og de første bygningene stod innflytningsklare i 1923.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Holtet hageby» på Lokalhistoriewiki. | Holtet hageby er et boligstrøk i bydel Nordstrand i Oslo. Hagebyen grenser i nord og vest mot Ekebergskogen, i Øst mot Ekebergsletta, og avgrenses videre i sør av Sandstuveien. | 12,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miguel_de_Benavides_y_A%C3%B1oza | 2023-02-04 | Miguel de Benavides y Añoza | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1605', 'Kategori:Fødsler i 1552', 'Kategori:Ikkefilippinske katolske biskoper i Filippinene', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Misjonærer på Filippinene', 'Kategori:Personer fra provinsen Palencia', 'Kategori:Protosinologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske dominikanere', 'Kategori:Spanske forfattere', 'Kategori:Spanske katolske biskoper', 'Kategori:Spanske misjonærer', 'Kategori:Spanske sinologer'] | Miguel de Benavides y Añoza (født 1552 i Carrión de los Condes i Spania, død 26. juli 1605 i Manila) var en katolsk erkebiskop tilhørende dominikanerordenen, og protosinolog.
| Miguel de Benavides y Añoza (født 1552 i Carrión de los Condes i Spania, død 26. juli 1605 i Manila) var en katolsk erkebiskop tilhørende dominikanerordenen, og protosinolog.
== Liv og virke ==
=== Dominikaner ===
Miguel de Benavides y Añoza kom fra en adelsfamilie i Carrión de los Condes nord i Spania. Han trådte inn i dominikanerordenen i San Pablo de la Moraleja i Valladolid, og virket så ved Colegio de San Gregorio.
=== Misjonær ===
Han var i 1586 med i den første gruppe av dominikanere som reiste til Manila, og fortsatte sammen med dem til Kina i 1590 der han håpet å bidra til den lokale kirkes vekst. Men han ble senere forvist fra Kina.
Tilbake i Manila etablerte han et hospital for kinesere i byens kineserkvarter Binondo, og senere ble han leder for dominikanermisjonærene. Han ledsaget biskop Domingo de Salazar, Manilas første biskop, til Spania, for å forsvare filimminerne mot spansk undertrykkelse.
=== Biskop, erkebiskop ===
Han ble utnevnt til biskop av Nueva Segovia nord på Filippinene den 30. august 1596, og bispeviet i november to år etter, i klosteret San Agustín i Mexico.Den 7. oktober 1602 ble han erkebiskop av Manila, etter byens første biskop, hans medbror i dominikanerordenen, Domingo de Salazar, O.P., og Ignacio Santibáñez, O.F.M. Obs., som var den første erkebiskop. Hans innsettelse i embedet i Manila ble finansiert av kong Filip III av Spania selv, for Benavides var ekstremt fattig. Den 9. september 1603 gav han fransiskanerne i oppdrag å ta seg av de japanere som var på Filippinene. Samme året advarte han myndighetene om den gryende opprørsvilje i den kinesiske befolkning; han ble imidlertid selv kritisert for å nøre opp om den ved sine prekener.Han tok initiativet til grunnleggelsen av Universidad de Santo Tomás i Manila og forfattet en grammatikk for det kinesiske språk, en bok som var ment å støtte opp om forkynnelsen av kristendommen overfor de kinesere som bodde på Filippinene.
Han døde i Manila 26. juli 1605. Hans bibliotek og personlige eiendom verdt ₱1.500 ble gitt til å etablere det som skulle bli Universidad de Santo Tomás.
== Verker ==
Relacion de Don Fray Miguel de Benavides, Obispo de la nueua Segouia en las Islas Philipinas, del estado de la fe de su Obispado, y de la marauillosa conuersion a la mesma fe, de aquellas Prouincias.
Hans kinesiskspråklige 'Doctrina Christiana' var en av de første bøker som ble trykket på de filippinske øyer.
== Referanser == | Miguel de Benavides y Añoza (født 1552 i Carrión de los Condes i Spania, død 26. juli 1605 i Manila) var en katolsk erkebiskop tilhørende dominikanerordenen, og protosinolog. | 12,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politikk%C3%A5ret_1957 | 2023-02-04 | Politikkåret 1957 | ['Kategori:Politikk i 1957', 'Kategori:Politikkår'] | Politikkåret 1957 er en oversikt over hendelser, valg, fødte og avdøde personer med tilknytning til politikk i 1957.
| Politikkåret 1957 er en oversikt over hendelser, valg, fødte og avdøde personer med tilknytning til politikk i 1957.
== Hendelser ==
=== Afrika ===
6. mars – De britiske koloniene Gullkysten og Britisk Togoland ble til den selvstendige republikken Ghana.
8. mars –
Egypt gjenåpner Suezkanalen.
Ghana blir medlem av FN.
10. april – Suezkanalen blir åpnet for trafikk igjen etter å ha vært stengt i tre måneder.
=== Asia ===
22. januar – Israel trakk seg ut fra Sinaihalvøya som de hadde tatt fra Egypt om høsten året før.
1. mars – U Nu ble statsminister i Burma.
31. august – Malaysia, som består av Malaccahalvøya utenom Singapore, fikk selvstendighet fra Storbritannia.
=== Europa ===
25. mars – Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) ble dannet ved at representanter for 6 land undertegnet Romatraktaten.
18. juli – Den situasjonistiske internasjonalen ble dannet i den italienske landsbyen Cosio d'Arroscia.
=== Norge ===
10. januar – Avtale mellom LO og NAF om dagpenger under sykdom.
21. mars – Sovjetunionen truer i en note med bruk av atomvåpen dersom utenlandske militærbaser opprettes i Norge
21. september – Kong Haakon VII dør, og Kronprins Olav overtar som Norges konge
16. desember – Under et Nato-møte i Paris erklærer statsminister Einar Gerhardsen at Norge ikke vil tillate atomvåpen eller utenlandske baser på norsk jord
=== Storbritannia ===
10. januar – Harold Macmillan blir britisk statsminister.
=== Sverige ===
10. juli – I Sverige forhøyer Riksbanken diskontoen med 1 % til 5 %.
2. oktober – I Sverige sier Kirkemøtet nei til regjeringens forslag om kvinnelige prester.
13. oktober – Folkeavstemning om pensjonsspørsmål i Sverige.
31. oktober – Regjeringen Erlander III tiltreder i Sverige.
=== USA ===
4. september – Guvernøren av Arkansas, Orville Faubus, brukte Nasjonalgarden til å hindre afroamerikanere fra å begynne ved Central High School i Little Rock.
== Valg ==
14. mai – Folketingsvalg i Danmark. H.C. Hansen (S) fortsetter som statsminister, men etter et mindre socialdemokratisk tap av mandater kommer Det Radikale Venstre og Danmarks Retsforbund nå med i regjering.
7. oktober – Ved stortingsvalget i Norge beholder Arbeiderpartiet rent flertall
== Organisasjonsshendelser ==
2. juli – Det svenske politiske partiet Bondeförbundet bytter navn til Centerpartiet
15. juli – Etter den uventede renteforhøyelsen i Sverige den 10. juli får riksbanksstyrets formann Per Eckerberg sparken av regjeringen. Ny formann blir Per Edvin Sköld
25. oktober – I Sverige beslutter Centerpartiet at det skal forlate regjeringen Erlander
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Referanser == | ==Hendelser== | 12,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ancylaini | 2023-02-04 | Ancylaini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Ancylaini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Gruppen har vært kjent som Ancylini, men dette navnet bør brukes på en gruppe av snegler. Av 16 kjente arter forekommer fem i Europa.
| Ancylaini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Gruppen har vært kjent som Ancylini, men dette navnet bør brukes på en gruppe av snegler. Av 16 kjente arter forekommer fem i Europa.
== Utseende ==
Middelsstore, grå, lite hårete bier. Beina er meget kraftige, spesielt bakbeina som har oppsvulmede legg- og fotledd med store pollenkurver av lange børster.
== Utbredelse ==
Ancylaini har en temmelig begrenset utbredelse i Afrika sør til Sudan, det østlige middelhavsområdet og Sørvest-Asia. I Europa finnes disse biene bare lengst i sørøst, bortsett fra at de også finnes på Sardinia.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen Ancylaini
slekten Ancyla Lepeletier, 1841 – 9 arter- I Europa:
Ancyla cretensis Friese, 1902
Ancyla holtzi Friese, 1902
Ancyla nitida Friese, 1902
slekten Tarsalia Morawitz, 1895 – 7 arter. I Europa:
Tarsalia ancyliformis Popov, 1935
Tarsalia hirtipes Morawitz, 1895
== Eksterne lenker ==
(en) Ancylaini hos ITIS
(en) Ancylaini hos ITIS
Ancylaini – detaljert informasjon på Wikispecies
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [1]
Bilder av Ancyla sp.: [2] og [3]
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter. | * Ancyla | 12,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svarteiner | 2023-02-04 | Svarteiner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Svarteiner (latin: Juniperus indica) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i høye strøk av Himalaya, nærmere bestemt i nordlige dalfører av Indus i Kashmir, videre via Nepal og Bhutan til det vestre Yunnan i Kina. Den starter på om lag 2 600 moh. og er rapportert opp til 5 200 moh. i Tibet.
Betegnelsen Juniperus wallichiana kan være et synonym, eller sannsynligvis en variant (Juniperus indica var. wallichiana) av svarteiner. Begge vokser i Himalaya.
Planten er en busk inntil 2 meter høy, og grenene er horisontalt liggende. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 5–8 mm lange, voksne nåler er mørkt grågrønne, skjellaktig tette og 1–3 mm. Den er særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til svarte bær med et blankt skjær, inntil 6–10 mm store, runde eller ovale med bare étt frø. Hannkonglene 2–3 mm store, de sprer pollenet tidlig om våren. Frøene spres med fugler (fuglespredning).
| Svarteiner (latin: Juniperus indica) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i høye strøk av Himalaya, nærmere bestemt i nordlige dalfører av Indus i Kashmir, videre via Nepal og Bhutan til det vestre Yunnan i Kina. Den starter på om lag 2 600 moh. og er rapportert opp til 5 200 moh. i Tibet.
Betegnelsen Juniperus wallichiana kan være et synonym, eller sannsynligvis en variant (Juniperus indica var. wallichiana) av svarteiner. Begge vokser i Himalaya.
Planten er en busk inntil 2 meter høy, og grenene er horisontalt liggende. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 5–8 mm lange, voksne nåler er mørkt grågrønne, skjellaktig tette og 1–3 mm. Den er særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til svarte bær med et blankt skjær, inntil 6–10 mm store, runde eller ovale med bare étt frø. Hannkonglene 2–3 mm store, de sprer pollenet tidlig om våren. Frøene spres med fugler (fuglespredning).
== Eksterne lenker ==
(en) Svarteiner i Encyclopedia of Life
(en) Svarteiner i Global Biodiversity Information Facility
(en) Svarteiner hos NCBI
(en) Svarteiner hos The International Plant Names Index
(en) Svarteiner hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus indica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus indica – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus indica» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus indica» beskrivelse. | Svarteiner (latin: Juniperus indica) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i høye strøk av Himalaya, nærmere bestemt i nordlige dalfører av Indus i Kashmir, videre via Nepal og Bhutan til det vestre Yunnan i Kina. | 12,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Jordan | 2023-02-04 | Joe Jordan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for Bristol City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Greenock Morton FC', 'Kategori:Fotballspillere for Hellas Verona FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leeds United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Southampton FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Bristol City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Heart of Midlothian FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Portsmouth FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Stoke City FC', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra South Lanarkshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1974', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982'] | Joseph «Joe» Jordan (født 15. desember 1951 i Carluke) er en skotsk tidligere fotballspiller og nåværende trener. Han er mest kjent fra sin tid som angrepsspiller i klubbene Leeds og Manchester United. Han spilte også for AC Milan og Hellas Verona i Italia. Han er for tiden trenerassistent for Harry Redknapp i Tottenham.
| Joseph «Joe» Jordan (født 15. desember 1951 i Carluke) er en skotsk tidligere fotballspiller og nåværende trener. Han er mest kjent fra sin tid som angrepsspiller i klubbene Leeds og Manchester United. Han spilte også for AC Milan og Hellas Verona i Italia. Han er for tiden trenerassistent for Harry Redknapp i Tottenham.
== Spillerkarrieren ==
Jordan startet som junior i klubben Blantyre Victoria da han var 15 år. Han gikk over til Greenock Morton der han var i to år, før han i 1970 ble oppdaget av en speider fra Leeds United. Jordan ble solgt til Leeds for 15 000 pund.
Først i 1973 klarte han å spille seg inn på det legendariske «Super-Leeds», men gjorde umiddelbart inntrykk med sitt tannløse glis. Han fikk også sin første landskamp for Skottland dette året. Sesongen 1973-74 ble han ligamester med Leeds, og var en av lagets viktigste spillere i de påfølgende sesongene.
I 1978 gikk han over til Leeds-rivalene Manchester United for 350 000 pund, etter å ha spilt 135 ligakamper og scoret 39 ligamål for Leeds. I hans første sesong for Manchester United, var han med på laget som tapte FA-cupfinalen mot Arsenal med 3–2. Etter tre sesonger med 109 kamper og 37 mål, forlot han i 1981 Manchester United, og skrev under for Serie A-klubben AC Milan.
Etter to sesonger i AC Milan, gikk han til Hellas Verona, hvor han ble en sesong før han flyttet tilbake til England og klubben Southampton i 1984. Her var han i tre sesonger, før han avsluttet spillerkarrieren som spillende trener for Bristol City.
== Trenerkarrieren ==
Etter fire sesonger i Bristol City, hvorav to som spillende trener og to som trener, flyttet han hjem til Skottland for å trene Heart of Midlothian. Senere var han i trenerstaben hos Celtic en periode, og etter en sesong hos Stoke, gikk han tilbake til Bristol City hvor han ble i tre sesonger.
Han var assistent for tidligere Manchester United-kollega Lou Macari i Huddersfield mellom desember 2000 og mai 2002. Han fikk så jobb i trenerteamet til Harry Redknapp i Portsmouth, og fulgte med Redknapp til Tottenham i 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joe Jordan – FIFA
(en) Joe Jordan – UEFA
(en) Joe Jordan – Transfermarkt
(en) Joe Jordan – Transfermarkt (manager)
(en) Joe Jordan – national-football-teams.com
(en) Joe Jordan – Soccerbase.com
(en) Joe Jordan – Soccerbase.com (manager)
(en) Joe Jordan – FootballDatabase.eu
(en) Joe Jordan – EU-Football.info
(en) Joe Jordan – Skottlands fotballforbund
(en) Profil på londonhearts.com
(en) uoffisielt nettsted | 8 (1)170 (35)109 (37) 52 (12) 12 (1) 48 (12) 57 (8) 456 (106) | | 12,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergsbygda | 2023-02-04 | Bergsbygda | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bosetninger i Porsgrunn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Vestfold og Telemarkstubber'] | Bergsbygda er ei lita bygd i Porsgrunn i Telemark. Bergsbygda tilhørte Eidanger kommune inntil sammenslåingen i 1964.
Bergsbygda strekker seg fra Lillegården til Bjønnes.
I Bergsbygda ligger badeplassene Røra, Brønstad, Sildevika og Bjønnes. Bervik seilforening holder til på Seivall.
Bergsbygda skole ble grunnlagt i 1881. Skolen ble i 2010 besluttet nedlagt i 2012.
Ny skole på Tveten åpnet høsten 2012. I 2011 ble det gitt tillatelse for oppstart av privatskole i Bergsbygda. Oppstart av skolen skjedde høsten 2012.
Bergsbygda er også kjent for Leirstang steinalderboplass.
På Røra badeplass i Bergsbygda er det en liten kafé som driftes stort sett gjennom hele sommeren for stedets badende gjester.
I 2022 ble Rørafestivalen avholdt for første gang.
| Bergsbygda er ei lita bygd i Porsgrunn i Telemark. Bergsbygda tilhørte Eidanger kommune inntil sammenslåingen i 1964.
Bergsbygda strekker seg fra Lillegården til Bjønnes.
I Bergsbygda ligger badeplassene Røra, Brønstad, Sildevika og Bjønnes. Bervik seilforening holder til på Seivall.
Bergsbygda skole ble grunnlagt i 1881. Skolen ble i 2010 besluttet nedlagt i 2012.
Ny skole på Tveten åpnet høsten 2012. I 2011 ble det gitt tillatelse for oppstart av privatskole i Bergsbygda. Oppstart av skolen skjedde høsten 2012.
Bergsbygda er også kjent for Leirstang steinalderboplass.
På Røra badeplass i Bergsbygda er det en liten kafé som driftes stort sett gjennom hele sommeren for stedets badende gjester.
I 2022 ble Rørafestivalen avholdt for første gang.
== Eksterne lenker ==
Bergsbygda Montessoriskole
Røra badeplass
Rørafestivalen | Bergsbygda er ei lita bygd i Porsgrunn i Telemark. Bergsbygda tilhørte Eidanger kommune inntil sammenslåingen i 1964. | 12,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friluftsmagasinet | 2023-02-04 | Friluftsmagasinet | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske faktaprogrammer på radio', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 2010-årene', 'Kategori:Radioprogrammer på NRK Radio'] | Friluftsmagasinet er et radioprogram som gikk på NRK Radio fra 1982 til 2018. Programmet handlet om jakt, fiske, natur og miljøvern. Det ble ledet av Arnulf Møllerstad frem til 2012, deretter av Helge Søfteland. Programmet ble sendt lørdagsmorgener på P1 (tidligere på P2) og hadde en times varighet. Det ble sendt fra NRKs distriktskontorer i Hedmark og Oppland. Programmet gikk annenhver uke de første årene og ble sendt på fredager.Friluftsmagasinet hadde drøyt 500 000 lytter i snitt. I 2003 hadde de en sending som hadde 600 000 lyttere, noe som gjorde det til ukens mest hørte program.I over 20 år deltok også Magne Kortner med et ukentlig bidrag, i form av en «naturnøtt» eller spørsmål, som lytterne kunne sende inn svar på, og vinne et krus.Første sending gikk 12. mars 1982, mens siste sending gikk 27. oktober 2018.
| Friluftsmagasinet er et radioprogram som gikk på NRK Radio fra 1982 til 2018. Programmet handlet om jakt, fiske, natur og miljøvern. Det ble ledet av Arnulf Møllerstad frem til 2012, deretter av Helge Søfteland. Programmet ble sendt lørdagsmorgener på P1 (tidligere på P2) og hadde en times varighet. Det ble sendt fra NRKs distriktskontorer i Hedmark og Oppland. Programmet gikk annenhver uke de første årene og ble sendt på fredager.Friluftsmagasinet hadde drøyt 500 000 lytter i snitt. I 2003 hadde de en sending som hadde 600 000 lyttere, noe som gjorde det til ukens mest hørte program.I over 20 år deltok også Magne Kortner med et ukentlig bidrag, i form av en «naturnøtt» eller spørsmål, som lytterne kunne sende inn svar på, og vinne et krus.Første sending gikk 12. mars 1982, mens siste sending gikk 27. oktober 2018.
== Referanser == | Friluftsmagasinet er et radioprogram som gikk på NRK Radio fra 1982 til 2018. Programmet handlet om jakt, fiske, natur og miljøvern. | 12,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Hennersdorf | 2023-02-04 | Slaget ved Hennersdorf | ['Kategori:1700-tallet i Sachsen', 'Kategori:1745 i Preussen', 'Kategori:1745 i Østerrike', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den østerrikske arvefølgekrig', 'Kategori:Konflikter i 1745', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Sachsen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Østerrike'] | Slaget ved Hennersdorf var et slag som ble utkjempet den 23. november 1745 i Katholisch-Hennersdorf (i dagens Polen) under den østerrikske arvefølgekrigen. Prøysserne under Fredrik II slo sakserne under kommanderende general Buchner og Karl Aleksander av Lorraine.
| Slaget ved Hennersdorf var et slag som ble utkjempet den 23. november 1745 i Katholisch-Hennersdorf (i dagens Polen) under den østerrikske arvefølgekrigen. Prøysserne under Fredrik II slo sakserne under kommanderende general Buchner og Karl Aleksander av Lorraine.
== Eksterne lenker ==
Om Schlesiska krigen i Svenskt biografiskt handlexikon (svensk) | Sachsen | 12,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svandalsflona_kraftverk | 2023-02-04 | Svandalsflona kraftverk | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kraftverk etablert i 1977', 'Kategori:Kraftverk i Ullensvang', 'Kategori:Lyse Energi', 'Kategori:Røldal-Suldal Kraft', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Suldalsvassdraget', 'Kategori:Vannkraftverk i Vestland'] | Svandalsflona kraftverk er et vannkraftverk i Odda kommune i Vestland fylke.
Kraftverket utnytter et fall på 227 meter.
Reguleringsmagasin er Middyrvatnet som reguleres mellom 1232 og 1192 moh.
Kraftstasjonen er utsprengt i fjell og har adkomst fra E134 2 Km vest for Haukelitunnelen.
Det er installert en francisturbin på 20 MW. Midlere årsproduksjon er på 39 GWh.
Kraftverket er en del av Røldal/Suldal-utbyggingen og kraften ble opprinnelig brukt til Aluminiumproduksjon på Karmøy.
9. mai 2009 omkom det to personer under arbeid i en av tunnelene til kraftverket.Andre kraftverk i utbyggingen er Middyr, Novle, Røldal. Suldal I, Suldal II og Kvanndal kraftverk.
Kraftverkene i Røldal/Suldal utbyggingen har et nedbørsfelt på 793 km² og en magasinkapasitet på 833 millioner m³.
Største eier er Hydro Energi med Statkraft som minoritetseier. Kraftverket har konsesjon frem til 2022.
| Svandalsflona kraftverk er et vannkraftverk i Odda kommune i Vestland fylke.
Kraftverket utnytter et fall på 227 meter.
Reguleringsmagasin er Middyrvatnet som reguleres mellom 1232 og 1192 moh.
Kraftstasjonen er utsprengt i fjell og har adkomst fra E134 2 Km vest for Haukelitunnelen.
Det er installert en francisturbin på 20 MW. Midlere årsproduksjon er på 39 GWh.
Kraftverket er en del av Røldal/Suldal-utbyggingen og kraften ble opprinnelig brukt til Aluminiumproduksjon på Karmøy.
9. mai 2009 omkom det to personer under arbeid i en av tunnelene til kraftverket.Andre kraftverk i utbyggingen er Middyr, Novle, Røldal. Suldal I, Suldal II og Kvanndal kraftverk.
Kraftverkene i Røldal/Suldal utbyggingen har et nedbørsfelt på 793 km² og en magasinkapasitet på 833 millioner m³.
Største eier er Hydro Energi med Statkraft som minoritetseier. Kraftverket har konsesjon frem til 2022.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Utbygd vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
Norsk Hydro (arkiv)
Lyse Energi | Svandalsflona kraftverk er et vannkraftverk i Odda kommune i Vestland fylke. | 12,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hommelvik_ungdomsskole | 2023-02-04 | Hommelvik ungdomsskole | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Skoler i Malvik', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Trøndelagstubber', 'Kategori:Ungdomsskoler i Trøndelag', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1968', 'Kategori:Utdanningsstubber'] | Hommelvik ungdomsskole er en ungdomsskole i Hommelvik i Malvik kommune i Trøndelag fylke. Skolen ble grunnlagt i 1968 og hadde 40-årsjubileum høsten 2008. Elevene kommer fra Sveberg og Hommelvik barneskole. Den har en gymsal som blir brukt til ulike kommunale arrangement. Svømmehallen er åpen på kveldstid og inngangen er gratis. Svømmehallen er åpen for alle. I 2018 sto nye Hommelvik ungdomsskole ferdig.
| Hommelvik ungdomsskole er en ungdomsskole i Hommelvik i Malvik kommune i Trøndelag fylke. Skolen ble grunnlagt i 1968 og hadde 40-årsjubileum høsten 2008. Elevene kommer fra Sveberg og Hommelvik barneskole. Den har en gymsal som blir brukt til ulike kommunale arrangement. Svømmehallen er åpen på kveldstid og inngangen er gratis. Svømmehallen er åpen for alle. I 2018 sto nye Hommelvik ungdomsskole ferdig.
== Nybygg ==
Høsten 2016 ble det igangsatt ombygging av skolen. Det meste av den gamle skolen ble revet og erstattet med et nybygg slik at elevkapasiteten øker fra 350 til 400. Arkitekt for ombyggingen er arkitektkontoret tegn_3. Under ombyggingen vsr skolen i full drift. Ny skole åpnet 17. april 2018.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hommelvik ungdomsskoles nettside
Malvik kommune | Hommelvik ungdomsskole er en ungdomsskole i Hommelvik i Malvik kommune i Trøndelag fylke. Skolen ble grunnlagt i 1968 og hadde 40-årsjubileum høsten 2008. | 12,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stuart_Pearson | 2023-02-04 | Stuart Pearson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Hull City AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Ham United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Northwich Victoria FC', 'Kategori:Fotballtrenere for West Bromwich Albion FC', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kingston upon Hull'] | James Stuart Pearson (født 21. juni 1949 i Hull) er en tidligere engelsk fotballspiller, mest kjent for sin tid som målfarlig angriper for Manchester United. Han spilte også for Hull og West Ham.
Pearson startet sin karriere i Hull City, der han først hadde problemer med å spille seg til fast plass på laget. Hans ferdigheter foran mål gjorde at han etter en stund fikk sitt gjennombrudd, og han ble i 1974 kjøpt opp av Manchester United for 200 000 pund.
Han ble kjøpt inn etter at Manchester United rykket ned i 2. divisjon, men var en av de viktigste spillerne da klubben rykket direkte opp til 1. divisjon igjen. Han var også med på laget som slo Liverpool i FA-cupfinalen i 1977.
De neste to sesongene hos Manchester United var han sterkt plaget av skader, og forlot klubben i 1980 til fordel for West Ham. Som West Ham-spiller var han med på å slå Arsenal i FA-cupfinalen i 1980, men i 1982 måtte han legge opp som toppspiller på grunn av sine mange skadeproblemer.
Etter karrieren som spiller var han en kort tid trener for blant andre Stockport, Northwich Victoria og West Bromwich Albion. De siste årene har han vært ekspertkommentator for Manchester Uniteds TV-kanal MUTV. Han er for tiden bosatt i Spania, men er ofte på Old Trafford for å følge sin tidligere klubb i Manchester.
| James Stuart Pearson (født 21. juni 1949 i Hull) er en tidligere engelsk fotballspiller, mest kjent for sin tid som målfarlig angriper for Manchester United. Han spilte også for Hull og West Ham.
Pearson startet sin karriere i Hull City, der han først hadde problemer med å spille seg til fast plass på laget. Hans ferdigheter foran mål gjorde at han etter en stund fikk sitt gjennombrudd, og han ble i 1974 kjøpt opp av Manchester United for 200 000 pund.
Han ble kjøpt inn etter at Manchester United rykket ned i 2. divisjon, men var en av de viktigste spillerne da klubben rykket direkte opp til 1. divisjon igjen. Han var også med på laget som slo Liverpool i FA-cupfinalen i 1977.
De neste to sesongene hos Manchester United var han sterkt plaget av skader, og forlot klubben i 1980 til fordel for West Ham. Som West Ham-spiller var han med på å slå Arsenal i FA-cupfinalen i 1980, men i 1982 måtte han legge opp som toppspiller på grunn av sine mange skadeproblemer.
Etter karrieren som spiller var han en kort tid trener for blant andre Stockport, Northwich Victoria og West Bromwich Albion. De siste årene har han vært ekspertkommentator for Manchester Uniteds TV-kanal MUTV. Han er for tiden bosatt i Spania, men er ofte på Old Trafford for å følge sin tidligere klubb i Manchester.
== Eksterne lenker ==
(en) Stuart Pearson – national-football-teams.com
(en) Stuart Pearson – EU-Football.info | | | 12,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Kesselsdorf | 2023-02-04 | Slaget ved Kesselsdorf | ['Kategori:1700-tallet i Sachsen', 'Kategori:1745 i Det tysk-romerske rike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den østerrikske arvefølgekrig', 'Kategori:Konflikter i 1745', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Sachsen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Østerrike'] | Slaget ved Kesslesdorf var et slag som ble utkjempet den 14. desember 1745 ved landsbyen Kesselsdorf mellom Kongeriket Preussen og de samlede styrker av Østerrike og Sachsen. Prøysserne med sine 30 000 menn og over 30 kanoner ble hærført av Leopold I av Anhalt-Dessau, mens østerrikerne og sakserne med sine 31 000 menn og 42 kanoner inkludert en saksisk elitestyrke ble ført av feltmarskalk Friedrich August Rutowski.
Prøysserne ble først slått tilbake med store tap, men da sakserne dro ut fra byen og begynte å forfølge de flyktende prøysserne, ble sakserne nedkjempet fordi de gikk rett inn i den prøyssiske hovedstyrken. Denne hovedstyrken fulgte opp med nok et angrep mot byen og saksernes egen hovedstyrke, og etter en kortere kamp brøt linjene deres sammen slik at sakserne begynte å flykte. Tapene på begge sider ble store, hvor prøysserne mistet rundt 5100 mann, mens sakserne på sin side mistet mellom 10–15 000 menn. Slaget ble en avgjørende prøyssisk seier, som til slutt resulterte i freden i Dresden drøye to uker etter slaget.
| Slaget ved Kesslesdorf var et slag som ble utkjempet den 14. desember 1745 ved landsbyen Kesselsdorf mellom Kongeriket Preussen og de samlede styrker av Østerrike og Sachsen. Prøysserne med sine 30 000 menn og over 30 kanoner ble hærført av Leopold I av Anhalt-Dessau, mens østerrikerne og sakserne med sine 31 000 menn og 42 kanoner inkludert en saksisk elitestyrke ble ført av feltmarskalk Friedrich August Rutowski.
Prøysserne ble først slått tilbake med store tap, men da sakserne dro ut fra byen og begynte å forfølge de flyktende prøysserne, ble sakserne nedkjempet fordi de gikk rett inn i den prøyssiske hovedstyrken. Denne hovedstyrken fulgte opp med nok et angrep mot byen og saksernes egen hovedstyrke, og etter en kortere kamp brøt linjene deres sammen slik at sakserne begynte å flykte. Tapene på begge sider ble store, hvor prøysserne mistet rundt 5100 mann, mens sakserne på sin side mistet mellom 10–15 000 menn. Slaget ble en avgjørende prøyssisk seier, som til slutt resulterte i freden i Dresden drøye to uker etter slaget.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chandler, David: The Art of Warfare in the Age of Marlborough. Spellmount Limited, (1990). ISBN 0-946771-42-1
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Kesselsdorf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sachsen | 12,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sevenbom | 2023-02-04 | Sevenbom | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Sevenbom eller «Savin» (latin: Juniperus savina, engelsk: Savin Juniper, svensk: Sävenbom) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellstrøkene i det sentrale og sørlige Europa, langs nordkysten av Middelhavet inklusive Spania, og i vestre og sentrale Asia med den nordvestligste fliken av Kina videre østover til det østlige Sibir. Den vokser på 1 000–3 300 moh.
| Sevenbom eller «Savin» (latin: Juniperus savina, engelsk: Savin Juniper, svensk: Sävenbom) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellstrøkene i det sentrale og sørlige Europa, langs nordkysten av Middelhavet inklusive Spania, og i vestre og sentrale Asia med den nordvestligste fliken av Kina videre østover til det østlige Sibir. Den vokser på 1 000–3 300 moh.
== Hybrider og varianter ==
Det er to varianter av arten:
Sevenbom (Juniperus sabina var. sabina) – unge skudd forekommer ytterst sjeldent på eldre planter.
Daurisk einer (Juniperus sabina var. davurica) – unge skudd forekommer sammen med voksne skudd i eldre planter.Sevenbom danner hybrid sammen med kinesisk einer (Juniperus chinensis), og danner da Pfitzereiner (Juniperus X pfitzeriana) = syn. Juniperus X media = syn. Juniperus chinensis X Juniperus sabina. Den finnes også i vill tilstand der hvor de to artene møtes i det nordvestre Kina, og dyrkes dessuten mye i hager og parker. Pfitzereienr er større enn Sevenbom, den kan bli inntil 3–6 meter høy, men er utvetydig en busk.
== Artens kjennetegn ==
Busken blir 1–4 meter høyt, sjelden 5 meter, og krone og bladverk er ulikt formet, noen ganger rundt, andre ganger utstående. Nålene på unge skudd sitter i grupper av 3 og er inntil 5–10 mm lange, voksne nåler er grønne, skjellaktig tette og 1–2 mm. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer. Noen få individer er sambuer med begge kjønn i en plante.
Frøkonglene modner til blå-svarte bær med et tidvis hvitt vokslag, inntil 5–8 mm store, runde eller ovale, litt mindre enn hos Juniperus excelsa ssp. polycarpos. Hannkonglene inntil 2–4 mm store, de sprer pollenet tidlig om våren.
Planten er populær i hager og parker.
== Eksterne lenker ==
(en) Sevenbom i Encyclopedia of Life
(en) Sevenbom i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sevenbom hos Artsdatabanken
(sv) Sevenbom hos Dyntaxa
(en) Sevenbom hos ITIS
(en) Sevenbom hos NCBI
(en) Sevenbom hos The International Plant Names Index
(en) Kategori:Juniperus sabina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus sabina – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus sabina – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus sabina» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus sabina» beskrivelse. | Sevenbom eller «Savin» (latin: Juniperus savina, engelsk: Savin Juniper, svensk: Sävenbom) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellstrøkene i det sentrale og sørlige Europa, langs nordkysten av Middelhavet inklusive Spania, og i vestre og sentrale Asia med den nordvestligste fliken av Kina videre østover til det østlige Sibir. | 12,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_Dresden | 2023-02-04 | Freden i Dresden | ['Kategori:1745 i Preussen', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Den østerrikske arvefølgekrig', 'Kategori:Dresden', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1745'] | Freden i Dresden var en fredsavtale som ble inngått i Dresden den 25. desember 1745 mellom partene Østerrike, Sachsen og Preussen. Basert på betingelsene i avtalen måtte Fredrik II av Preussen anerkjenne Frans I som tysk-romersk keiser. Som svar skulle Fredrik II få råderett og kontroll over Schlesien, som var et beslaglagt landområde fra Østerrike etter den andre schlesiske krigen. I tillegg måtte Sachsen betale Preussen én million riksdaler i reperasjonskostnader. Freden i Dresden var i all hovedsak ratifisert og vedtatt gjennom freden i Breslau og freden i Berlin. Fredsavtalen gjorde at den andre schlesiske krigen ble offisielt avsluttet.
| Freden i Dresden var en fredsavtale som ble inngått i Dresden den 25. desember 1745 mellom partene Østerrike, Sachsen og Preussen. Basert på betingelsene i avtalen måtte Fredrik II av Preussen anerkjenne Frans I som tysk-romersk keiser. Som svar skulle Fredrik II få råderett og kontroll over Schlesien, som var et beslaglagt landområde fra Østerrike etter den andre schlesiske krigen. I tillegg måtte Sachsen betale Preussen én million riksdaler i reperasjonskostnader. Freden i Dresden var i all hovedsak ratifisert og vedtatt gjennom freden i Breslau og freden i Berlin. Fredsavtalen gjorde at den andre schlesiske krigen ble offisielt avsluttet.
== Referanser == | Freden i Dresden var en fredsavtale som ble inngått i Dresden den 25. desember 1745 mellom partene Østerrike, Sachsen og Preussen. | 12,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Davenport | 2023-02-04 | Peter Davenport | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Airdrie United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bangor City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Congleton Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Macclesfield Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Middlesbrough FC', 'Kategori:Fotballspillere for Nottingham Forest FC', 'Kategori:Fotballspillere for Southport FC', 'Kategori:Fotballspillere for St. Johnstone FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stockport County FC', 'Kategori:Fotballspillere for Sunderland AFC', 'Kategori:Fotballtrenere for Bangor City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Colwyn Bay FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Macclesfield Town FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Southport FC', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Metropolitan Borough of Wirral', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter Davenport (født 24. mars 1961 i Birkenhead i Cheshire) er en engelsk tidligere fotballspiller, mest kjent for sin tid som spiller for Nottingham Forest og Manchester United. Han har også vært trener for fotballag i både England og Wales.
Davenport spilte for klubben Cammell Laird i «West Cheshire League» da han ble oppdaget av speidere fra Nottingham Forest. I 1983-84 sesongen var han toppscorer for Nottingham Forest. I mars 1986 gikk han over til Manchester United, der han fortsatt hadde målteft og ble klubbens toppscorer i sesongen 1986-1987. Etter den fine starten hos Manchester-klubben, fikk han mindre spilletid etter at Mark Hughes ble hentet tilbake, og i 1989 skrev han under for Middlesbrough.
Sunderland ble i 1990 neste stopp for Davenport, og til tross for at han sammen med Marco Gabbiadini var et målfarlig spiss-par, rykket klubben ned til 2. divisjon samme sesong. Han var også med på Sunderlands lag i FA-cupfinalen i 1992, da de tapte for Liverpool.
Han avsluttet karrieren i Skottland med spill for Airdrieonians og St. Johnstone, og i lavere divisjoner i England for Stockport County, Southport og Macclesfield Town.
Etter karrieren som spiller har han vært trener for Southport, Macclesfield Town, Bangor City FC og var trener for Colwyn Bay FC i Wales fra 2006 til 2007. I 2007 ble han igjen trener for Southport FC i Nordvest-England, men fikk sparken i april året etter, selv om Southport da lå an til opprykk til Nationwide Conference (Blue Square Premier). Den 11. mai 2010 ble han utnevnt til assistentmanager for Bradford Park Avenue.
| Peter Davenport (født 24. mars 1961 i Birkenhead i Cheshire) er en engelsk tidligere fotballspiller, mest kjent for sin tid som spiller for Nottingham Forest og Manchester United. Han har også vært trener for fotballag i både England og Wales.
Davenport spilte for klubben Cammell Laird i «West Cheshire League» da han ble oppdaget av speidere fra Nottingham Forest. I 1983-84 sesongen var han toppscorer for Nottingham Forest. I mars 1986 gikk han over til Manchester United, der han fortsatt hadde målteft og ble klubbens toppscorer i sesongen 1986-1987. Etter den fine starten hos Manchester-klubben, fikk han mindre spilletid etter at Mark Hughes ble hentet tilbake, og i 1989 skrev han under for Middlesbrough.
Sunderland ble i 1990 neste stopp for Davenport, og til tross for at han sammen med Marco Gabbiadini var et målfarlig spiss-par, rykket klubben ned til 2. divisjon samme sesong. Han var også med på Sunderlands lag i FA-cupfinalen i 1992, da de tapte for Liverpool.
Han avsluttet karrieren i Skottland med spill for Airdrieonians og St. Johnstone, og i lavere divisjoner i England for Stockport County, Southport og Macclesfield Town.
Etter karrieren som spiller har han vært trener for Southport, Macclesfield Town, Bangor City FC og var trener for Colwyn Bay FC i Wales fra 2006 til 2007. I 2007 ble han igjen trener for Southport FC i Nordvest-England, men fikk sparken i april året etter, selv om Southport da lå an til opprykk til Nationwide Conference (Blue Square Premier). Den 11. mai 2010 ble han utnevnt til assistentmanager for Bradford Park Avenue.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Davenport – Transfermarkt
(en) Peter Davenport – FootballDatabase.eu
(en) Peter Davenport – EU-Football.info
(en) Peter Davenport – FBref
Silkmen Online - Spillerprofil for Peter Davenport | Peter Davenport (født 24. mars 1961 i Birkenhead i Cheshire) er en engelsk tidligere fotballspiller, mest kjent for sin tid som spiller for Nottingham Forest og Manchester United. | 12,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strandsted | 2023-02-04 | Strandsted | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bebyggelsestyper', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Strandsted er i Norge en betegnelse for en historisk tettbebyggelse eller et tettsted av begrenset størrelse, med nær tilknytning til sjøen, uten formelle rettigheter som ladested eller kjøpstad. Et strandsted oppsto på et sentralt sted i et lokalsamfunn, omkring bygdas viktigste båtstø med tilhørende naust og sjøboder, et sted det var god havn, på et sted for skifte av transport, fra land til sjø. I kyst-Nnorge var strandstedet et sentralt sted så lenge den viktigste transporten foregikk til vanns, det vil for de fleste regioner si til midt på 1900-tallet.
Som tettbebyggelse hadde ikke strandstedet størrelse og viktighet til å klassifiseres som by eller ladested. Men et strandsted kunne, om det lå gunstig til, utvikle seg til et urbant samfunn. Når et strandsted fikk tollbod, var skrittet tatt mot ervervelse av byrettigheter, først som ladested, deretter som kjøpstad.
| Strandsted er i Norge en betegnelse for en historisk tettbebyggelse eller et tettsted av begrenset størrelse, med nær tilknytning til sjøen, uten formelle rettigheter som ladested eller kjøpstad. Et strandsted oppsto på et sentralt sted i et lokalsamfunn, omkring bygdas viktigste båtstø med tilhørende naust og sjøboder, et sted det var god havn, på et sted for skifte av transport, fra land til sjø. I kyst-Nnorge var strandstedet et sentralt sted så lenge den viktigste transporten foregikk til vanns, det vil for de fleste regioner si til midt på 1900-tallet.
Som tettbebyggelse hadde ikke strandstedet størrelse og viktighet til å klassifiseres som by eller ladested. Men et strandsted kunne, om det lå gunstig til, utvikle seg til et urbant samfunn. Når et strandsted fikk tollbod, var skrittet tatt mot ervervelse av byrettigheter, først som ladested, deretter som kjøpstad.
== Historie ==
Strandsteder oppstod ved at noen få mennesker slo seg ned på et sted ved sjøen som ble utgangspunkt for handel og lokaltransport. Disse hadde gjerne fiske som binæring, eller ofte som hovednæring. Stedene hadde forutsetning for forskjellige næringer, som handel, losji ved sesongfiskeri, ankringsplass, mulighet for los og skyss. På slike steder var det ofte håndverkere som fant sitt utkomme. Andre næringer kunne være tømmerfløting, saltkoking og salg av fisk. Betegnelsen «strandsted» blir brukt i skriftlige kilder fra 1800-tallet uten klargjøring av ordets betydning. Strandstedene på Vestlandet vokste frem der det var et naturlig (landskapsmessig) knutepunkt for handel og transport med et lokalt omland med allmenninger for naust og naturlige havneforhold. Stedene omfattet ofte et miljø av håndverkere og det kunne være tingsted eller ha andre offentlige administrative funksjoner. Liberalisering av handelslovgivningen rundt 1840 stimulerte lokal handel og formannskapslovene fra 1837 førte til vekst i lokale administrative funksjoner, noe som i sin tur ledet til fremvekst av kommunesentrum og «bygdebyer» på 1900-tallet. Noen strandsteder på Vestlandet ble utviklet tidligere blant annet på grunn av transportforholdene, markedsplasser eller privilegier for blant annet gjestgiveri. Lærdalsøyri var et knutepunkt for transport over fjellet mellom Vestlandet og Østlandet, og dessuten en viktig markedsplass. Utne fikk privilegier i 1723.Mange av de som bosatte seg slike steder ble kalt strandsittere. Dette var familier som eide hus på leid tomt, men ikke hadde jord. Slike småsteder utviklet seg til å bli små strandsteder, ofte med bare noen titals beboere. Noen strandsteder som også var tollsteder, utviklet seg til større steder med handelsmenn og strandsittere. For eksempel vokste Sandnes by opp rundt et strandsted der de første strandsitterne er registrert rundt 1650. Egersund vokste frem som strandsted rundt 1700 på gården Årstads grunn ved Vågen.Antall strandsteder økte sterkt på 1800-tallet, bl.a. på grunn av opprettelse av dampskipsruter langs fjordene, og mulighetene for å opprette landhandlerier fra 1850-årene. Strandstedet oppsto gjerne ved kystbygdas gode havn, der de sentrale gårdene fra før av hadde naust og sjøboder, og hvor det enten ikke var fast bosetning, eller bosetningen var begrenset til husmenn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helle, Knut, Eliassen, Finn-Einar, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein; Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006 ISBN 82-530-2882-2
Nielssen, Alf Ragnar, Berck, Hein B. Hutchinson, Alan, Kolle, Nils og Larsen, Marion Fjelde (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brekke, Nils Georg (2006). «Regionale kulturtradisjonar». I Helle, Knut. Vestlandets historie. 2. Bergen: Vigmostad & Bjørke. | Strandsted er i Norge en betegnelse for en historisk tettbebyggelse eller et tettsted av begrenset størrelse, med nær tilknytning til sjøen, uten formelle rettigheter som ladested eller kjøpstad. Et strandsted oppsto på et sentralt sted i et lokalsamfunn, omkring bygdas viktigste båtstø med tilhørende naust og sjøboder, et sted det var god havn, på et sted for skifte av transport, fra land til sjø, eller omvendt. | 12,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klosterkirken_Saint-Denis | 2023-02-04 | Klosterkirken Saint-Denis | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1144', 'Kategori:Byggverk i Île-de-France', 'Kategori:Gotisk arkitektur', 'Kategori:Katedraler i Frankrike', 'Kategori:Katolske kirker i Frankrike', 'Kategori:Kirker fra 1100-tallet', 'Kategori:Seine-Saint-Denis', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Klosterkirken Saint-Denis (fransk: Basilique de Saint-Denis eller Basilique Saint-Denis) i byen Saint-Denis ved elven Seine, i dag en forstad nord for Paris i Frankrike. Kirken var de franske kongenes gravkirke. Med tre unntak ble samtlige franske konger fra 900-tallet og fram til den franske revolusjonen gravlagt her. I forbindelse med revolusjonen ble gravene åpnet og levningene ble lagt i en massegrav.
Kirken er oppkalt etter Sankt Dionysius som var en helgen i Frankrike og i henhold til legenden den første biskop i Paris. Dagobert I, frankernes konge som regjerte mellom år 628 og 637, grunnla benediktinerklosteret i Saint-Denis. Helligdommen i seg selv ble skapt av Eligius, en gullsmedlærling, men ingenting av dette finnes lengre.
Kirken er et arkitektonisk landemerke og deler av den blir ansett for å være den først arkitekturen som ble bygget i gotisk stil. Disse ble oppført av abbed Suger omkring år 1136, men større deler av kirken sto ikke ferdig før på 1200-tallet.
| Klosterkirken Saint-Denis (fransk: Basilique de Saint-Denis eller Basilique Saint-Denis) i byen Saint-Denis ved elven Seine, i dag en forstad nord for Paris i Frankrike. Kirken var de franske kongenes gravkirke. Med tre unntak ble samtlige franske konger fra 900-tallet og fram til den franske revolusjonen gravlagt her. I forbindelse med revolusjonen ble gravene åpnet og levningene ble lagt i en massegrav.
Kirken er oppkalt etter Sankt Dionysius som var en helgen i Frankrike og i henhold til legenden den første biskop i Paris. Dagobert I, frankernes konge som regjerte mellom år 628 og 637, grunnla benediktinerklosteret i Saint-Denis. Helligdommen i seg selv ble skapt av Eligius, en gullsmedlærling, men ingenting av dette finnes lengre.
Kirken er et arkitektonisk landemerke og deler av den blir ansett for å være den først arkitekturen som ble bygget i gotisk stil. Disse ble oppført av abbed Suger omkring år 1136, men større deler av kirken sto ikke ferdig før på 1200-tallet.
== Bakgrunn ==
Klosterkirken eller katedralkirken Saint-Denis (fransk Cathédrale royale de Saint-Denis, eller ganske enkelt Basilique Saint-Denis, tidligere Abbaye de Saint-Denis) fikk status som katedral i 1966, og er setet for biskopen i Saint-Denis, Pascal Michel Ghislain Delannoy. Bygningen er av unik betydning både historisk som arkitektonisk.
Den ble grunnlagt på 600-tallet av Dagobert I på gravstedet til Sankt Dionysius (Saint Denis), skytshelgen for Frankrike. Den ble et sted for pilegrimsreiser og gravsted for de franske kongene, nær alle kongene fra 900-tallet og fram til 1700-tallet ble gravlagt her, foruten også mange fra foregående århundrer. Det ble ikke benyttet for å krone konger. Den rollen var utsett for katedralen i Reims. Dronningene ble derimot vanligvis kronet her. Kirken ble snart en klosterkirke i et voksende klosterkompleks. På 1100-tallet ombygde abbed Suger deler av klosterkirken ved å benytte nyskapende strukturelle og dekorative trekk som var lånt fra en rekke kilder. I dette er det blitt sagt at han skapte den første sanne gotiske bygning. Basilikaen er også prototype for en særegen gotisk stil (Rayonnant), og fremmet en arkitektonisk modell for katedraler og klostre i nordlige Frankrike, England og andre steder.
== Arkitektur ==
Klosterkirken Saint-Denis er en arkitektonisk landemerke da det var den første betydelig strukturen hvor en betydelig del var formgitt og bygd i gotisk stil. Både stilistisk og strukturelt bebudet den en endring fra romansk arkitektur til gotisk arkitektur. Før begrepet «gotisk» ble vanlig var stilen kjent som «den franske stilen» (Opus Francigenum).
Som den står i dag er kirken en stor korsformet bygning i basilikaform, det vil si at den har en sentral midtskip med lavere sideskip og vinduer i klerestorium (rekke med høytsittende vinduer over triforium). Den har et sideskip i tillegg på den nordlige siden formet som en rekke med kapeller. Den østlige enden, som er bygd over en krypt, er apsis, omgitt av en omgang og av ni utstående kapeller.
Abbed Suger (1081–1155), venn og fortrolig av de franske kongene Ludvig VI og Ludvig VII, besluttet en gang i 1137 å ombygge den store klosterkirken som lå tilknyttet klosteret som også fungerte som kongelig bolig. Suger begynte med vestfronten, rekonstruerte den opprinnelige karolingske fasaden med dens enslige dør. Han formga fasaden til å være et ekko av Konstantinbuen, romerske triumfbuen i Roma, med dens tredelte inndeling og tre store portaler for å lette belastningen. Det er et rosevindu over vestportalen. Selv om runde vinduer i denne posisjonen var vanlig i italiensk romanske kirker, er det antatt å være det første rosevindu i denne posisjonen i Frankrike, og kom til bli et dominerende trekk i gotiske fasader i nordlige Frankrike, snart til å bli etterlignet i Chartreskatedralen og mange andre kirker.
Da vestfronten var fullført i 1140 gikk abbed Suger videre til rekonstruksjonen av den østlige enden, etterlot den karolingske midtskipet i bruk. Han forga et kor som ville bli gjennomstrømmet med lys. For å oppnå sine mål benyttet Sugers murere flere nye trekk som utviklet eller hadde blitt introdusert til romansk arkitektur: spissbuen, ribbehvelv, omgangen med utstående kapeller, søyleknipper som støttet ribbene som gikk i ulike retninger og strebebuene som tillot store høytsittende vinduer.
Dette var første gangen som disse trekkene hadde blitt satt sammen. Erwin Panofsky har argumentert for at Suger var inspirert til å skape en fysisk representasjon av Det himmelske Jerusalem, men i hvilken grad som Suger hadde høyere mål enn estetisk behag har blitt betvilt av senere kunsthistorikere på grunnlag av Sugers egne skrifter.
Den nye strukturen ble ferdig og innviet den 11. juni 1144 i nærvær av kongen. Klosteret i Saint-Denis ble således modellen og prototypen for framtidige bygninger i de kongelige besittelser i nordlige Frankrike. Fra 1231 ble de gamle midtskipet i klosterkirken ombygd og introduserte en ny fransk gotikk (Rayonnant), og fikk i dens tverrskip to spektakulære rosevinduerGjennom styret til Angevin-dynastiet (Huset Plantagenet) ble stilen innført i England og spredde seg gjennom hele Frankrike, Nederlandene, Tyskland, Spania, nordlige Italia og Sicilia.Blant andre betydningsfulle arkitektoniske trekk var statuesøylene som flankerte portalene på vestfasaden (i dag ødelagt, men kjent fra tegningene til Bernard de Montfauchon). En plan fra slutten av 1600-tallet av André Félibien viser en stor gravkapell i form av en kuppelformet preget av en søylegang, tilstøtende til det nordlige tverrskipet og inneholdt gravene til Huset Valois. Bygningen har beholdt glassmalerier fra mange tidsepoker, blant annet også moderne glassmalerier og et sett med tolv misericordia.
== Kongelig gravsted ==
Klosteret er hvor Frankrikes konger og deres familier i flere århundrer ble gravlagt og er derfor tidvis blitt referert til som «det kongelige nekropolis i Frankrike». All bortsett fra tre franske monarker fra 900-tallet og fram til 1789 har deres levninger her. En del monarker som Klodvig I ble ikke i utgangspunktet gravlagt her, men overført fra det plyndrete klosteret i Sainte-Geneviève i Paris som han hadde grunnlagt.
Klosterkirken inneholder en del fine eksempler på kadavergraver. Bildene av mange av kongene og dronningene er på gravene, men under den franske revolusjonen ble disse åpnet på ordre av revolusjonens ledere. Levningene ble fjernet og slengt i to store graver rett ved. Arkeologen Alexandre Lenoir reddet mange av monumentene fra den samme skjebne av å bli ødelagt ved å hevde at de var kunstverker for hans Museum av franske monumenter (Monument historique).
Likene til den halshugne kong Ludvig XVI av Frankrike, hans hustru Marie Antoinette, og hans søster madame Élisabeth de France ble opprinnelig ikke gravlagt i klosterkirken, men i kirkegård i Madeleine hvor de ble dekket av ulesket kalk. Legemet av dauphin, som døde av sykdom, ble gravlagt i en umerket grav i Paris i nærheten av Tour du Temple.
Napoléon Bonaparte åpnet kirken på nytt i 1806, men lot de kongelige levningene bli i massegravene. I løpet av Napoleons eksiltid på Elba beordret restaurasjonen i Frankrike en søkning etter likene til Ludvig XVI og Marie Antoinette. Noen få levninger, noen få beina som antagelig var kongens og en klump av grå materie som inneholdt en kvinnes strømpebånd ble funnet 21. januar 1815, ble ført til klosterkirken i Saint-Denis og gravlagt i krypten. I 1817 ble massegravene åpnet, men det var umulig å skille noen av beinene fra hverandre. Levningene ble derfor plassert i et beinhus i kirkens krypt bak to marmorplater med navnene på de flere hundre medlemmene av de franske kongene og deres familier som hadde ble gravlagt i kirken i årenes løp.
Kong Ludvig XVIII av Frankrike som døde i 1824 ble gravlagt i kryptens sentrum, nær gravene av Ludvig XVI og Marie Antoinette. Kistene til de kongelige familiemedlemmer som døde mellom 1815 og 1830 ble også plassert i velvet. Under ledelse av arkitekt Eugène Viollet-le-Duc, berømt for hans arbeid på Notre-Dame i Paris, ble kirkemonumenter som var blitt flyttet til Museum av franske monumenter levert tilbake til kirken. Liket til kong Ludvig VII, som hadde blitt gravlagt i klosteret Saint-Pont og hans grav således ikke ødelagt av de revolusjonære, ble ført til Saint-Denis og gravlagt i krypten. I 2004 ble det mumifiserte hjertet til dauphin, gutten som ville ha blitt Ludvig XVII, forseglet i kryptens vegg.
I klosterkirken finnes også Det armenske kongedømmet Kilikias siste regent Levon VIs grav.
== Gravene ==
Alle de franske kongene, unntatt tre, ble gravlagt i klosterkirken, foruten også noen få andre monarker. Levingene av tidligere monarker ble fjernet fra den ødelagte klosteret Sainte-Geneviève. De mest prominente er:
Klodvig I (465 – 511)
Childebert I (496 – 558)
Arégonde (c.515 – c.573)
Fredegund (Hustru av Chilperik I av Neustria) (? – 597)
Dagobert I (603 – 639)
Klodvig II (635 – 657)
Charles Martel (686 – 741)
Pipin den yngre (714 – 768) og hans hustru Bertrada av Laon (726-783)
Karloman I Konge av frankerne (ca. 751 – 771)
Karl den skallete (823 – 877) (hans monument ble smeltet ned) og hans hustru, Ermentrude av Orléans (823 – 869)
Karloman II (866 – 884)
Robert II av Frankrike (972–1031) og Constance av Arles (ca. 986 – 1032)
Henrik I (1008–1060)
Ludvig VI (1081–1137)
Ludvig VII (1120–1180) og Constance av Castilla (1141–1160)
Filip II August av Frankrike (1180–1223)
Karl I av Napoli (1226 - 1285), Kongedømmet Sicilia (1266-85). Et gravbilde dekker hans hjertegrav.
Filip III av Frankrike (1245 – 1285)
Filip IV av Frankrike (1268 – 1315) og Isabella av Aragón (1247 – 1271)
Leo V av Armenia (1342 – 1393)
Frans I (1494 – 1547)
Henry II (1519 – 1559) og Catherine de' Medici (1519 – 1589)
Frans II (1544 – 1560)
Karl IX (1550–1574) (intet monument)
Henrik III (1551 -1589) (hjertegravmonument)
Henrik IV (1553 – 1610)
Ludvig XIV (1638 – 1715)
Ludvig XV (1710 – 1774),
Ludvig XVI (1754 – 1793) og Marie Antoinette (1755 – 1793)
Ludvig XVII (1785 – 1795)
Ludvig XVIII (1755 – 1824)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Basilique Saint-Denis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Detailed list of members of the French Royal families buried in Saint Denis Basilica
L'Internaute Magazine: Diaporama (fransk)
Satellite image from Google Maps
Saint-Denis, a town in the Middle Ages
Photos of tombs and the Basilica (fransk)
== Galleri == | Klosterkirken Saint-Denis (fransk: Basilique de Saint-Denis eller Basilique Saint-Denis) i byen Saint-Denis ved elven Seine, i dag en forstad nord for Paris i Frankrike. Kirken var de franske kongenes gravkirke. | 12,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gan_Jiang | 2023-02-04 | Gan Jiang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Chang Jiangs vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Kina', 'Kategori:Jiangxi'] | Gan Jiang eller Ganelven (kinesisk: 赣江; pinyin: Gàn Jiāng) er største elv i den kinesiske provinsen Jiangxi. Den renner gjennom innsjøen Poyang Hu og så ut i Chang Jiang (Yangtzekiang). Den har en lengde på 758 km og et nedslagsfelt på 81.600 kvadratkilometer. Den er Nanchangs hovedtransportarterie.
| Gan Jiang eller Ganelven (kinesisk: 赣江; pinyin: Gàn Jiāng) er største elv i den kinesiske provinsen Jiangxi. Den renner gjennom innsjøen Poyang Hu og så ut i Chang Jiang (Yangtzekiang). Den har en lengde på 758 km og et nedslagsfelt på 81.600 kvadratkilometer. Den er Nanchangs hovedtransportarterie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gan River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Gan Jiang Baidu Baike | Gan Jiang eller Ganelven (kinesisk: 赣江; pinyin: Gàn Jiāng) er største elv i den kinesiske provinsen Jiangxi. Den renner gjennom innsjøen Poyang Hu og så ut i Chang Jiang (Yangtzekiang). | 12,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sichuan | 2023-02-04 | Sichuan | ['Kategori:103°Ø', 'Kategori:30°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Provinser i Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Provinser i Kina', 'Kategori:Sichuan', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sichuan (kinesisk: 四川; pinyin: Sìchuān, postromanisering: Szechwan og Szechuan) er en provins i Kina. Kinesisk enkelttegnsforkortelse er 川 for Chuan.
Provinshovedstad er Chengdu. Provinsen dekker 485 000 km², og dermed er området den største provinsen i det sydvestlige Kina. Sichuan har 87 millioner innbyggere (2004), hvorav 98 % er hankinesere, mens resten er fordelt på 14 av Kinas offisielle etniske mindretall. Provinsen er fjellrik med mange elver, hvorav det viktigste er Chang Jiang. Sichuan er rikt på ressurser: kull, olje, naturgass, titan, kobber, vanadium, gull og salt.
Sichuan kan deles i to topografiske halvdeler: Sichuanhøysletten i vest, og Sichuanbassenget – det røde bekken – i øst. Sichuanhøysletten er egentlig en fortsettelse av den tibetanske høyslette med flere nord-syd-gående fjellrygger. Området har mange høytliggende gressganger og skogkledte tinder. Den rommer to autonome prefekturer med tibetanere, qiangfolket og/eller yifolket. Det røde bekken har subtropisk klima og rikelig sommerregn. Hele landskapet er oppdyrket, terrassert og kunstig vannet. Det er meget tett befolket, men ettersom det er omgitt av fjell har det vært meget isolert igjennom historien. Fra 1950-årene har omfattende vei- og jernbanebyggering åpnet adgangen til området.
Storbyen Chongqing ble utskilt fra provinsen i 1997 og danner nå en selvstendig byprovins.
Det nordlige Sichuan ble rammet av et jordskjelv på en momentmagnitude på 7,8 den 12. mai 2008; episenteret var i fylket Wenchuan. Det samme området har flere ganger tidligere blitt rammet av jordskjelv av sterk styrke.
| Sichuan (kinesisk: 四川; pinyin: Sìchuān, postromanisering: Szechwan og Szechuan) er en provins i Kina. Kinesisk enkelttegnsforkortelse er 川 for Chuan.
Provinshovedstad er Chengdu. Provinsen dekker 485 000 km², og dermed er området den største provinsen i det sydvestlige Kina. Sichuan har 87 millioner innbyggere (2004), hvorav 98 % er hankinesere, mens resten er fordelt på 14 av Kinas offisielle etniske mindretall. Provinsen er fjellrik med mange elver, hvorav det viktigste er Chang Jiang. Sichuan er rikt på ressurser: kull, olje, naturgass, titan, kobber, vanadium, gull og salt.
Sichuan kan deles i to topografiske halvdeler: Sichuanhøysletten i vest, og Sichuanbassenget – det røde bekken – i øst. Sichuanhøysletten er egentlig en fortsettelse av den tibetanske høyslette med flere nord-syd-gående fjellrygger. Området har mange høytliggende gressganger og skogkledte tinder. Den rommer to autonome prefekturer med tibetanere, qiangfolket og/eller yifolket. Det røde bekken har subtropisk klima og rikelig sommerregn. Hele landskapet er oppdyrket, terrassert og kunstig vannet. Det er meget tett befolket, men ettersom det er omgitt av fjell har det vært meget isolert igjennom historien. Fra 1950-årene har omfattende vei- og jernbanebyggering åpnet adgangen til området.
Storbyen Chongqing ble utskilt fra provinsen i 1997 og danner nå en selvstendig byprovins.
Det nordlige Sichuan ble rammet av et jordskjelv på en momentmagnitude på 7,8 den 12. mai 2008; episenteret var i fylket Wenchuan. Det samme området har flere ganger tidligere blitt rammet av jordskjelv av sterk styrke.
== Demografi ==
Størstedelen av befolkningen i Sichuan er han-kinesere. De viktigere minoriteter er tibetanere, yi, qiang og nakhi, og de bor forskjellige steder i den vestlige delen av provinsen. Sichuan var Kinas mest folkerike provins inntil Chongqing ble utskilt, dermed ble Henan den folkerikeste. Hvis man inkluderer gjestearbeiderne er imidlertid Guangdong mer folkerik enn Henan.
Sichuan var den tredje mest folkerike undernasjonale enhet i verden, etter Uttar Pradesh i India og Den russiske SFSR inntil 1991 da Sovjetunionen ble oppløst, og en av kun fire som noensinne kom opp i en befolkning på hundre millioner (de andre tre var Uttar Pradesh, Den russiske RSFSR og Maharashtra). Nå (2008) ligger den på sjetteplass blant mest folkerike undernasjonale enheter.
== Historie ==
Siden Shang-dynastiets tid var det bosetning i Sichuan som i det 9. århundre f.Kr. utviklet seg til kongerikene Shu 蜀 og Ba 巴. De ble imidlertid annektert i 316 f.Kr. av det fremvoksende Qin-riket. Viktige arkeologiske funn fra riket Shu ble gjort i landsbyen Sanxingdui 三星堆.
På 200-tallet f.Kr. ble irrigasjonssystemene ved Dujiangyan anlagt, og ble raskt et viktig grunnlag for provinsens rike jordbruk.
Så snart et av de kinesiske dynastier gikk forfall og undergang i møte var Sichuan som regel blant de første områder som utnyttet situasjonen og unndro seg sentralmaktens kontroll. Slik oppstod gang på gang nye kongedømmer. Det skjedde for eksempel i året 24 da Gongsun Shu under de røde øyenbryns opprør utropte weg til konge av Shu. Hans herredømme bestod frem til 36, da keiser Han Guangwudi beseiret hans rike. Da de gule turbaners opprør innvarslet Han-dynastiets undergang, opprettet Zhang Lu 张鲁 et taoistisk teokrati fra 186 til 216. Det omfattet Sichuan og det sørlige Shaanxi. Deretter grunnla Liu Bei 刘备 i 221 riket Shu-Han 蜀汉.
Allerede tidlig i 1930-årene var de nordligerer deler av Sichuan under kommunistisk kontroll. I 1935 pågikk «den lange marsjen» gjennom Sichuan; en var de mest kjente stridshandlingene fant sted ved Luding-broen over Dadu-elven.
I 1936 opplevde Sichuan en ekstrem tørke med påfølgende hungersnød.
Etter at japanerne erobret Wuhan la Kuomintangregjeringen under Chiang Kai-shek sitt hovedkvarter i 1938 til Chongqing.
I desember 1949 ble Sichuan den siste provinsen i Kina som ble erobret og innlemmet i Folkerepublikken Kina.
Sichuans grenser var relativt konstante siden Ming-dynastiets senere halvdel. Dette opphørte i 1997 da storbyen Chongqing så vel som omliggende byer som Fuling og Wanxian ble utskilt for å danne en egen politisk enhet. Dette ble gjort delvis for å fremme utviklingen av Kinaas vestlige regioner, delvis for å bedre å kunne koordinere omplasseringen av folk som måtte flytte fra Yangzeflodens bredder i forbindelse med De tre slukters demning. Vestenden av den oppdemmede sjøen som gradvis er blitt tuil, strekker seg helt inn til Chongqing.
== Naturbeskrivelse ==
Sichuansletten er et fruktbart område med lave bakker og sletter som er helt er omgitt av fjell. Mot vest og nord ligger grensen til Tibet, mot syd har man Yunnanhøysletten og mot øst finnes det et flere hundre km bredt belte af mellomhøye bakker som gjennemskjæres av Yangtzefloden. Sichuansletten består av lave bakker og elvesletter, og den ligger på et sted der flere elver samles for at flyte sammen med den mellomste del av Changjiang (Yangtze). Selv om den er omgitt av forrevne fjell er sletten selv et ytterst fruktbart og produktivt landbruksområde. Klimaet er subtropisk med kjølige, overskyede vinterdager og varme, tåkefylte sommere.
=== Geologiske forhold ===
Området er utsatt for sterke tektoniske spenninger som stadig utløser jordskjelv. Årsaken er den langsomme forskyvningen av den indiske kontinentalplate nordover inn mot den eurasiske kontinentalplate. Platetektonikkens hastighet er på gjennomsnittlig fire til fem centimeter i året.
Landskapet består av et lavtliggende slettelandskap mot øst («Det røde bekken» = det egentlige Sichuanbassenget), en høytliggende slette mot vest (Sichuanplatået som egentlig er en utløper av den tibetanske høyslette), et fjellandskap i den midterste del av lavlandets sydlige utkant, og noen høytliggende myrområder midt for mot nord.
Lavlandet omfatter utstrakte områder med en undergrunn av rødlig sandstein og fiolette skifere som danner grunnlaget for fruktbare landbruksjorder. Sletten brytes av lave kalksteinsfjell som når opp i 700 m høyde. I den vestlige delen av Sichuansletten får Yangtse tilløp fra elvene Minjiang-Dadu, Tuojiang og Jialing, og i Sichuanbassenget forenes den med Yalong. Der flodene når frem til lavlandet nedsettes strømhastigheten, og de avsetter sedimenter.
Randfjellene er Minshan-, Longmen-, Micang- og Dabafjellene mot nord, Wushankjeden mot øst og Shaluli-, Qionglai- og Daxuefjellene mot vest. Mot sør går landskapet mere jevnt over i Yunnans fjell.
=== Klimaforhold ===
Klimaet på Sichuansletten er mildt med meget varme somre (26 til 29 °C) og kjølige vintre (5 til 8 °C). Fjellene nord for senken beskytter mot vinterkulden ved å sperre for den sørgående kalde luftstrømmen fra Sentral-Asia. I januar har man på de laveste deler av sletten 3-8 °C, på Sichuanplateået –9–+3 °C og mot sør 8–13 °C. I juli er det 25–29 °C i lavlandet, 11–17 °C på platået og 22–26 °C mot syd.
Den årlige nedbør er på 1000 mm i Det røde bekken, 500–700 mm på Sichuanplatået og 800–1200 mm mot sør. De omgivende fjellene forhindrer luftbevegelse, og det lavtliggende bekken blir av og til utsatt for temperaturinversjon (populært sagt: lokk over slettens luftmasse). I sommertiden er det ofte overskyet eller meget diset, og tåke forekommer på mange vinterdager. I Chengdu i den vestlige del av Sichuansletten har man faktisk tåket vær gjennomsnittlig mer enn 300 dager om året.
== Natur ==
På grunn av en lang historie med intensiv menneskelig utnyttelse har Det røde bekken lite igjen av de opprinnelige biotoper. Noen tempelskoger og visse hellige fjell som Leshan eller Dazushan rommer rester av den opprinnelige klimaksvegetasjonen, nemlig løvskog. Når man ser bort fra visse halvville enklaver på elveslettene finnes de mest utstrakte naturlige skogene på de nedre skråninger av Sichuanbassengets randfjell, heriblant fjellet Emei, som gjennom århundrer har gått fri for hogst fordi det er blitt ansett som et hellig fjell.
=== Flora ===
Den opprinnelige vegetasjonen i Sichuanbassenget bestod sannsynligvis av en blanding av subtropiske eiker (egentlig eik, Quercus, men også arter av Castanopsis), laurbær (laurus) og schima (en slekt i lyngfamilien). Forskjellige arter i laurbærfamilien formodes å høre hjemme på sletten, og blant dem er Machilus, Lindera, Litsea og kanel noen av de viktigste. Det er vanskelig å vite noe om disse skogenes presise sammensetning, for de er forsvunnet forlengst, men man formoder at klimaksskogene i lavlandet har lignet de plantesamfunn som er kjent fra tilsvarende klimaforhold andre steder i Kina.
Udyrkede eller intensivt dyrkede områder av Sichuanbassenget omfatter skogløse skråninger med buskas av rhododendron, Vaccinium bracteatum og Myrica nana. Steder som har hatt ro i noe tid kan ha åpne vekstfelter av Pinus massoniana eller Cryptomeria japonica, som imidlertid ofte er plantet. Kalksteinsfjellene har buskas- og skogvegetasjoner som er svært markante med Platycarya, sichuanpepper (Zanthoxylum planispinum) og forskjellige rosearter.
=== Biodiversitet ===
Sannsynligvis er denne hot spot botanisk sett det rikeste tempererte område i verden, selv om biodiversiteten ikke er fullstendig beskrevet. Variasjonen mellom karplantene vurderes til å være på ca. 12 000 arter, dvs. 40 % av alle plantearter i Kina. Av dem er de 3500 arter (eller 29 %) og minst 20 slegter endemiske, heriblant medregnet 100 endemiske bregner og 20 endemiske nakenfrøede. To plantefamilier er også endemiske for Sichuan i sin helhet: Det dreier seg om Circaeasteraceae og den monotypiske Acanthochlamydaceae.
Området er et refugium for atskillige gamle plantearter som ikke finnes andre steder i verden. Det finnes representanter for slektene rhododendron, Rhodiola, Kingdonia og Circaeaster. Mer enn 25 % av alle verdens rododendronarter (230 forskjellige) finnes i fjellene, og mange av dem er endemiske og meget sjeldne.
Nede i Det røde bekken fantes det en gang noen sjeldne planter som stadig kan ses på de omgivende lave fjell der det er subtropiske forhold. Det dreier seg bl.a. om trebregnen Cyathea spinulosa, duetreet (Davidia involucrata) og nåletreet Cathaya argyrophylla.
=== Emei Shan ===
Emei Shan er kanskje et av de beste steder å se rester av den frodige Sichuanbassengets subtropiske skoger og de tilhørende dyrearter. Emei Shan er et isolert kalksteinsfjell i den østlige utkant af forfjellene. Det når 3099 m og betraktes som et av de botanisk sett mest rike og varierte fjell på den nordlige halvkule. Emei Shan har mange planter og dyr som er endemiske, eller som har en begrenset utbredelse, som f.eks. Omei-rosen og tibetmakak (Macaca thibetana), en apeart med kortere hale og lengre hårkledning enn den nærtstående og mer utbredte rhesusapen.
== Kulturliv ==
Sichuanopera
== Administrative enheter ==
Sichuan er delt inn i 21 enheter på prefekturnivå (Én subprovinsiell by, 17 byprefekturer og 3 autonome prefektur).
Disse 21 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 181 enheter på fylkesnivå (43 distrikter, 14 byfylker, 120 fylker og 4 autonome fylker). Disse er igjen inndelt i 4782 enheter på kommunenivå (1865 bykommuner, 2586 kommuner, 93 etniske kommuner og 238 subdistrikter).
Etter at Chongqing ble utskilt som provinsuavhengig by, ble Chengdu ny hovedstad.
== Se også ==
Xinan
== Litteratur ==
Steven F. Sage: Ancient Sichuan and the Unification of China, 1992, ISBN 0-7914-1038-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sichuan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 四川 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Minjiang (kinesisk: 岷江; pinyin: Mín Jiāng) er en 735 km lang elv i provinsen Sichuan i Kina. Den tar opp i seg den enda lengre elven Dadu på sin vei sørover. | 12,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Topfreedom | 2023-02-04 | Topfreedom | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Feminisme', 'Kategori:Nakenhet'] | Topfreedom er en engelsk samlebeskrivelse for oppfatningen at kvinner har rett til å vise seg toppløse på offentlige plasser som strender, svømmebassenger og parker på likt vis som menn. Oppfatningen er fastslått gjennom den kanadiske organisasjonen Topfree Equal Rights Association (TERA). Organisasjonen arbeider så vel i Canada som i USA og virker fremst mot straffebestemmelser og lover som forbyr å vise kvinnebryst.
| Topfreedom er en engelsk samlebeskrivelse for oppfatningen at kvinner har rett til å vise seg toppløse på offentlige plasser som strender, svømmebassenger og parker på likt vis som menn. Oppfatningen er fastslått gjennom den kanadiske organisasjonen Topfree Equal Rights Association (TERA). Organisasjonen arbeider så vel i Canada som i USA og virker fremst mot straffebestemmelser og lover som forbyr å vise kvinnebryst.
== Se også ==
Nakenhet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Topfree Action
Topfree Equal Rights Association Arkivert 11. november 2020 hos Wayback Machine.
«What is topfreedom?»
«Bara Bröst», svenskt nätverk för att kämpa för kvinnors rätt att bada topless | Topfreedom er en engelsk samlebeskrivelse for oppfatningen at kvinner har rett til å vise seg toppløse på offentlige plasser som strender, svømmebassenger og parker på likt vis som menn. Oppfatningen er fastslått gjennom den kanadiske organisasjonen Topfree Equal Rights Association (TERA). | 12,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arendalskrakket | 2023-02-04 | Arendalskrakket | ['Kategori:1886 i Norge', 'Kategori:Arendals historie', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1886', 'Kategori:Norsk økonomisk historie', 'Kategori:Økonomiske krakk'] | Arendalskrakket i oktober 1886 ble utløst av banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson, eier av Arendal Privatbank. Han underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. Han hadde da i lengre tid drevet et bedrageri med likheter til en Ponzi-svindel.
| Arendalskrakket i oktober 1886 ble utløst av banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson, eier av Arendal Privatbank. Han underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. Han hadde da i lengre tid drevet et bedrageri med likheter til en Ponzi-svindel.
== Feilinvesteringer i seilskip? ==
Arendalskrakket har lenge blitt forklart med feilinvesteringer i skipsfartsnæringen. Til tross for at de nye dampskipene utviklet seg raskt, og snart viste seg å være seilskutene fullstendig overlegne, hadde sørlandsrederne valgt å satse på seilskip. Da rederne omsider begynte å forstå hvilken vei utviklingen tok, hadde de mistet så mye av konkurranseevnen at de ikke hadde finansiell styrke til å investere i dampskip, og da Herlofson i Arendal ble tatt for svindelvirksomhet i 1886, utløste det et krakk i hele næringen i landsdelen fordi byens kjøpmenn og skipsredere i stor grad hadde kausjonert for hverandres lån.
== Underslag i Arendals Privatbank ==
Forfatter Johannes G. Torstveit har skrevet bok om hendelsen og mener at årsaken var en annen. Rederienes regnskaper fra 1870 til 1885 viser årene 1870-1874 var meget innbringende, med 17% fortjeneste, 1876-1880 med 9,5% og 1881-1885 med 11%. Årsaken til krakket var etter Torstveits mening at Herlofson kontrollerte seg selv og aldri utarbeidet vedtekter for driften i Arendal Privatbank. Kun to år etter starten i 1874 var banken i realiteten konkurs, men banken ble drevet videre i ni år grunnet korrupsjon og dårlige rutiner eller mangel på rutiner. Gjelden til Herlofson, broren Oskar og Strømsbu sag var til slutt på 12 millioner kroner, tilsvarende hele formuen til Kristiansands befolkning, eller seks milliarder 2012-kroner. Axel Herlofson ble dømt til seks års straffarbeid for bedrageri, for blant annet å ha forfalsket regnskapstall og underslag av 900 000 kroner fra Arendals Privatbank.
== Konsekvens ==
Arendalskrakket førte til en rekke konkurser, og førte til arbeidsløshet i omegnskommunene. Flere banker gikk overende, bl.a. Arendals Privatbank og Arendals Sparebank. Spesielt hardt ble Barbu kommune rammet. Arendalskrakket fant sted kort tid etter at de første politiske partiene Venstre og Høyre ble stiftet, og hadde etablert lokallag mange steder, også i Arendalsområdet. Krakket førte til politisk debatt, og det ble stiftet nye arbeiderforeninger med navnet Samhold. Disse foreningene tok initiativ som førte til at Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Stiftelsesmøtet fant sted i Barbu kommune, rett utenfor Arendals bygrense.
Hendelsen regnes som slutten på Arendals storhetstid og byens posisjon som Norges fremste sjøfartsby. Arbeidsledigheten gikk raskt opp til 50 %.
Det er påstått at det tok mer enn 80 år før de økonomiske skadevirkningene etter krakket fullt ut var overvunnet.
== Se også ==
Kristianiakrakket
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Flodda: Samholdbevegelsen i arendalsområdet. I Arendal historielags årbok, Sånn var det, 2017.
Harald Flodda: Samholdbevegelsen i Arendalsområdet i 1880-åra – bakgrunn og innhold, hovedoppg., Universitetet i Oslo. 1980
Axel Smith: Av en ældre Arendalsmands erindringer fra de sidste 50 aar (1870–1920). I Arendal fra fortid til nutid. Utgitt ved byens 200-årsjubileum som kjøpestad 7. mai 1923
Johannes G. Torstveit: Storsvindel bankkrakk og nytt politisk parti 1886-88, Arendal 1886-1888, Arendals Tidende, 2012 | Arendalskrakket i oktober 1886 ble utløst av banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson, eier av Arendal Privatbank. Han underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. | 12,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PediaPress | 2023-02-04 | PediaPress | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper etablert i 2007', 'Kategori:Tyske forlag'] | PediaPress er en selskap som utvikler åpen kildekode og som gjør Print on demand. Selskapet holder til i Mainz i Tyskland. De leverer en online-tjeneste som gjør det mulig for internettbrukere å lage tilpassede bøker fra innhold til wikier. Slike bøker kan bli lagd og bestilt via lenken «Bokhjelp» i venstremargen på alle artikler på bokmålsutgaven og et antall andre prosjekter som drives av Wikimedia Foundation.
Selskapet sier selv at tjenesten kan brukes for å gjøre utskrift fra alle typer av databaser.
I henhold til den tyske utgaven av PC World så er prisen for slike spesiallagde bøker €8.00 for de første hundre sidene, pluss €3.00 for de neste ekstra 100 sidene.PediaPress og Wikimedia Foundation har vært samarbeidspartnere siden desember 2007. Wikimedia vil motta 10 prosent av brutto omsetning fra salget av bøkene.
| PediaPress er en selskap som utvikler åpen kildekode og som gjør Print on demand. Selskapet holder til i Mainz i Tyskland. De leverer en online-tjeneste som gjør det mulig for internettbrukere å lage tilpassede bøker fra innhold til wikier. Slike bøker kan bli lagd og bestilt via lenken «Bokhjelp» i venstremargen på alle artikler på bokmålsutgaven og et antall andre prosjekter som drives av Wikimedia Foundation.
Selskapet sier selv at tjenesten kan brukes for å gjøre utskrift fra alle typer av databaser.
I henhold til den tyske utgaven av PC World så er prisen for slike spesiallagde bøker €8.00 for de første hundre sidene, pluss €3.00 for de neste ekstra 100 sidene.PediaPress og Wikimedia Foundation har vært samarbeidspartnere siden desember 2007. Wikimedia vil motta 10 prosent av brutto omsetning fra salget av bøkene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) PediaPress – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | PediaPress er en selskap som utvikler åpen kildekode og som gjør Print on demand. Selskapet holder til i Mainz i Tyskland. | 12,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toppl%C3%B8shet | 2023-02-04 | Toppløshet | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Seksualitet'] | En som er toppløs er en som ikke er tildekket på overkroppen. I kulturer hvor det er forskjellige regler for kvinner og menn brukes gjerne forskjellig betegnelse på mannlig og kvinnelig toppløshet. I dagens vestlige kultur brukes gjerne "toppløs" (og tilsvarende oversettelse) om kvinnelig toppløshet. Etter hvert som klesmoten er blitt minimalisert brukes betegnelsen mer spesifikt når brystvorten eller pigmentområdet rundt ikke er tildekket.
Toppløs kan referere til en kvinne som går på offentlig sted, poserer eller viser brystene (toppløs modell), til en aktivitet eller utøvelse som involverer fremvisning av brystene (toppløs solbading, toppløs dansing), til en artistisk, fotografisk eller filmatisk representasjon av en kvinne med brystene udekket (toppløs avbildning), til et sted hvor kvinnelig toppløshet er tolerert eller forventet (toppløs strand, toppløs bar) eller til et toppløst klesplagg designet for å fremvise brystene (toppløs bikini).
| En som er toppløs er en som ikke er tildekket på overkroppen. I kulturer hvor det er forskjellige regler for kvinner og menn brukes gjerne forskjellig betegnelse på mannlig og kvinnelig toppløshet. I dagens vestlige kultur brukes gjerne "toppløs" (og tilsvarende oversettelse) om kvinnelig toppløshet. Etter hvert som klesmoten er blitt minimalisert brukes betegnelsen mer spesifikt når brystvorten eller pigmentområdet rundt ikke er tildekket.
Toppløs kan referere til en kvinne som går på offentlig sted, poserer eller viser brystene (toppløs modell), til en aktivitet eller utøvelse som involverer fremvisning av brystene (toppløs solbading, toppløs dansing), til en artistisk, fotografisk eller filmatisk representasjon av en kvinne med brystene udekket (toppløs avbildning), til et sted hvor kvinnelig toppløshet er tolerert eller forventet (toppløs strand, toppløs bar) eller til et toppløst klesplagg designet for å fremvise brystene (toppløs bikini).
== Historie ==
I de fleste kulturer har det vært felles regler for kvinner og menn, det vil si enten har begge kunnet være toppløse eller ingen av kjønnene. Toppløshet har vært mest vanlig i områder med en klimatisk motivasjon, det vil si i områder langs ekvator. I disse områdene har man enten vært helt nakne eller man har dekket til underlivet og vært nakne på overkroppen. (Toppløshet/full nakenhet med begge kjønn har også blitt praktisert mange steder langt unna ekvator i forbindelse med bading, bruk av varme kilder, saunaer og så videre)
Ifølge en meget omfattende undersøkelse av 191 kulturer fra hele verden var det få menneskelige kulturer hvor det var restriksjoner på mannlig og kvinnelig toppløshet. Dette ble generelt ikke oppfattet som sosialt uakseptert og ble ikke seksualisert i dagliglivet. Denne undersøkelsen viste også at graden av toppløshet ikke påvirket hvilken rolle mannlige og kvinnelige bryster spilte under seksuell utfoldelse. Det var med andre ord ikke slik at eksponering av mannlige og kvinnelige bryster i dagliglivet medførte at de fikk en mindre erotisk rolle under sex.
== Toppløshet i den vestlige kulturkrets ==
I tropiske områder medførte vestlig innflytelse at det ble det mindre vanlig med toppløshet. Spesielt gjaldt dette kvinner. Men innen den vestlige kulturen skjedde det motsatte.
I moderne vestlig kultur skulle ikke mannen eksponere overkroppen i dagliglivet. For eksempel skulle en bonde eller veiarbeider være tildekket på overkroppen hvis han var i nærheten av offentlig vei og kunne bli sett av fremmede. Utover 1920-tallet begynte i økende grad menn å gå med bar overkropp på offentlige fellesstrender noe som medførte fengselsstraff. Dette ble etter hvert akseptert og i 1927 ble det lov for menn å gå toppløse på fellestrender. I Australia kom dette litt senere mens USA var sist i den vestlige kulturkrets hvor dette ble tillatt i 1936.
Når det gjelder kvinner kom toppløsmoten i den vestlige kulturkrets nesten 50 år senere. I media kunne man riktignok lese om enkelte vestlige kvinner som brukte monokinier eller var toppløse allerede på 1950-tallet. Men fullt gjennomslag fikk ikke toppløsmoten før på 1970- og 1980-tallet. På enkelte strender, spesielt i områder med mange unge kvinner, kunne andelen toppløse kvinner være opp mot 100 %. Toppløsmoten har senere avtatt for kvinners del.
== Overkropp kontra underkropp/underliv ==
Fysiologisk sett er det viktigere å dekke overkroppen når det blir kaldt og i kulturer med en lav seksualisering av generell nakenhet dekker man seg derfor først oventil. I kulturer med en sterk seksualisering av nakenhet vil individer i større grad, selv når de er alene, kle på seg nedentil først.
Mennesker har en tendens til å utvikle sterke kulturelle regler om hva som er korrekt, akseptabel og spesielt anstendig bekledning. Dette gjelder uansett om det forventes at man skal ha på seg lite eller mye. Av de kulturer som har forskjellige regler for tildekking av overkropp og underkropp gjelder for alle at det er en mer liberal holdning til å vise overkroppen enn underkroppen/underlivet.
== Sensur ==
De sterke kulturelle regler om nakenhet og semi-nakenhet (som for eksempel toppløshet) påvirker sensur og dermed også hvordan man for eksempel i film presenterer andre/tidligere kulturer. Fremstilling av kulturer hvor nakenhet og semi-nakenhet har vært vanlig blir dermed gjengitt med dagens kleskodeks. Det medfører at man kan få et inntrykk av at toppløshet (og generell nakenhet) har vært mindre vanlig enn det faktisk har vært. For eksempel var man ved produksjon av de store bibelfilmene på 50-tallet spesielt opptatt av en autentisk gjengivelse av miljøet (for eksempel ). I disse områdene var toppløshet både for kvinner og menn i alle klasser ganske vanlig. Om man ikke var toppløs så brukte man gjerne ganske så gjennomsiktige klær. Dette var noe sensuren ikke tillot at man gjengav og man måtte benytte en mer vestlig tildekking. Andre eksempler er filmer fra tropiske områder, fra eldre tider, steinalderen og så videre.
== Se også ==
Topfreedom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Toplessness – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|right|To tahitiske kvinner, (1899), av [[Paul Gauguin.]] | 12,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Media_Molecule | 2023-02-04 | Media Molecule | ['Kategori:2006 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske videospillselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2006', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spike Video Game Awards-vinnere', 'Kategori:Videospillutviklere'] | Media Molecule er en spillutvikler med hovedkontor i Guildford i England. Selskapet ble grunnlagt i januar 2006 av tidligere ansatte fra Lionhead Studios, Mark Healey, Alex Evans, Dave Smith og Kareem Ettouney. Selskapets første spill var LittleBigPlanet, som ble kunngjort og demonstrert første gang på Game Developers Conference 2007. Det ble utgitt 3. november i Europa, og har solgt i over 1,3 millioner eksemplarer siden januar 2009. De har også vunnet en rekke priser for LBP, som for eksempel BAFTA og den norske Gullstikka.
| Media Molecule er en spillutvikler med hovedkontor i Guildford i England. Selskapet ble grunnlagt i januar 2006 av tidligere ansatte fra Lionhead Studios, Mark Healey, Alex Evans, Dave Smith og Kareem Ettouney. Selskapets første spill var LittleBigPlanet, som ble kunngjort og demonstrert første gang på Game Developers Conference 2007. Det ble utgitt 3. november i Europa, og har solgt i over 1,3 millioner eksemplarer siden januar 2009. De har også vunnet en rekke priser for LBP, som for eksempel BAFTA og den norske Gullstikka.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | | salgsinntekter = | 12,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spillutvikling | 2023-02-04 | Spillutvikling | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Videospill'] | Spillutvikling er prosessen som innebærer utvikling av videospill av en spillutvikler. Utvikleren kan være en enkelt person eller et større selskap, som for eksempelvis Blizzard Entertainment. Et budsjett for et spill kan være fra 0 kroner til 100 000 000 kroner, men som oftest koster spillene mer jo større produksjon det er. Utviklingen blir normalt støttet av en utgiver, som har ansvaret for å gi ut spillet. Funcom er Norges største spillutvikler, og eneste selskap som er anerkjent internasjonalt bortsett fra DirtyBit, som etter å ha vunnet Norwegian Game Awards nå har over 1 000 000 nedlastninger.
| Spillutvikling er prosessen som innebærer utvikling av videospill av en spillutvikler. Utvikleren kan være en enkelt person eller et større selskap, som for eksempelvis Blizzard Entertainment. Et budsjett for et spill kan være fra 0 kroner til 100 000 000 kroner, men som oftest koster spillene mer jo større produksjon det er. Utviklingen blir normalt støttet av en utgiver, som har ansvaret for å gi ut spillet. Funcom er Norges største spillutvikler, og eneste selskap som er anerkjent internasjonalt bortsett fra DirtyBit, som etter å ha vunnet Norwegian Game Awards nå har over 1 000 000 nedlastninger.
== Terminologi og prosjektbeskrivelse ==
Spilldesign – prosessen hvor man designer bakgrunnen og reglene for spillet.
Designdokument – også kalt for GDD (game design document), er dokumentet som beskriver et spills design i utdypende detalj. Regler, kontroll og mekanikk forklares her.
Produksjonen – den del av utviklingen hvor spillet skapes. Det innebærer at å designe modellene som skal benyttes i spillet, for videospill omfatter produksjonsstadiet også at programmererne skriver kildekode og lydfolkene skaper de lydeffekter og den musikk som trengs.
Milepæler – som i tradisjonelt prosjektarbeid brukes betegnelsen «milepæl» om stopp-punkter underveis i utviklingsarbeidet der man skal stoppe opp for å avklare om man har klart å utforme bestemte deler av spillet. Dette er en metodikk som skal sikre god progresjon i arbeidet. Et eksempel på en milepæl kan være at man på et gitt tidspunkt skal ha ferdig en spillbar prototype innenfor mengde, eksempelvis E3.
Alfaversjon – De tidligste spillbare versjonene betegnes alfaversjoner.
Testing – Når spillet begynner å bli ferdigstilt, begynner man å teste og prøve ut spillets funksjoner mer grundig, slik at man kan avdekke skjulte programvarefeil, «bugger», designfeil og lignende. Når testfasen begynner, avsettes det tid for å kunne rette de feil som oppdages, men iblant slipper utviklerne ut en versjon som en større del av brukerne får lov til å teste ut. Disse versjonene er ofte mer utviklet enn alfaversjonen og kalles derfor «betaversjonen».
Sluttutviklingen – Når fasen med testing og prøving er avsluttet og de fleste problemer er rettet, ferdigstilles de siste funksjonene, og spillet blir sendt av sted for å trykkes og ferdigstilles, det blir lage reklame, og spillene blir sendt ut til butikkene eller sluppet på nettet..
== Indie-spillutvikling ==
Begrepet "indie" er en forkortelse for det engelske «independent», som på norsk kan oversettes med «uavhengig». «Indie-spillutvikling» er en betegnelse som brukes om spillutvikling som er utført av en utvikler uten økonomisk støtte fra en publiserer. Indie-utviklere kan arbeide individuelt eller som del av et team, og de har ofte små budsjetter til rådighet. Indie-industrien har blitt betraktelig større etter 2010, noe som i stor grad skyldes at flere spillmotorer har blitt offentlig tilgjengelig for folk flest. Noen av disse motorene gjør det mulig for folk å skape videospill uten å kunne programmere; et eksempel på en slik spillmotor er Game Maker Studio
== Norgesmestere ==
Gameplay-norgesmesterskapet i januar 2012 ble vunnet av Kristoffer Jetmundsen.
== Spillutviklingskonkurranser ==
Norgesmesterskap i Gameplay
Norwegian Game Awards
== Referanser == | Spillutvikling er prosessen som innebærer utvikling av videospill av en spillutvikler. Utvikleren kan være en enkelt person eller et større selskap, som for eksempelvis Blizzard Entertainment. | 12,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EA_Digital_Illusions_CE | 2023-02-04 | EA Digital Illusions CE | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper etablert i 1992', 'Kategori:Svenske videospillselskaper'] | EA Digital Illusions Creative Entertainment AB (EA DICE) er en svensk spillutvikler med hovedkontor i Stockholm, Sverige. DICE ble i 2006 kjøpt opp, og er heleid av Electronic Arts.
| EA Digital Illusions Creative Entertainment AB (EA DICE) er en svensk spillutvikler med hovedkontor i Stockholm, Sverige. DICE ble i 2006 kjøpt opp, og er heleid av Electronic Arts.
== Historie ==
Selskapet ble grunnlagt mai, 1992 i Växjö av Ulf Mandorff, Olof Gustafsson, Fredrik Liliegren og Andreas Axelsson. Disse fire grunnleggerne var medlemmer av den tidligere demogruppen The Silents. Digital Illusions CE ble grunnlagt med navnet Digital Illusions HB. Det byttet navnet i 1993 til Digital Illusions CE, eller DICE. Etter oppkjøpet i 2006 ble initialene til Electronic Arts, EA, lagt til i forkant av selskapet navn.
Mens grunnleggerne fortsatt studerte ved Linnéuniversitetet, hadde firmaet kun et soverom som kontorlokale. På den tiden utviklet firmaet forskjellige Pinball-spill for datamaskinen Amiga, som for eksempel Pinball Dreams, Pinball Fantasies, og Pinball Illusions. Disse spillene ble etterhvert veldig populære. I 1994 flyttet firmaet til Göteborg, hvor de var lokalisert inntil de flyttet til Stockholm i 2005.
De har utviklet flere spill for Amiga, PlayStation, Mega Drive, Sega Saturn og PC. Mest kjent er de for krigsspillserien Battlefield og freerunning/parkour-spillet Mirror's Edge. En annen spillserie de er kjent for å ha utviklet er Medal of Honor, som de tok over utviklingen på fra Danger Close Games i 2010.
Firmaet ble registrert som et aktiebolag på den svenske Stockholmsbörs. Etter utgivelsen av Battlefield 1942 og dets tilleggspakker og resten av Battlefield-serien, fikk DICE et stort gjennombrudd i både aksjemarkedet og hos ivrige spillentusiaster. I 2004 var firmaet gode for ca. 55 mill. USD.
=== Utvidelse ===
I januar 2000 kjøpte firmaet opp 90% av Synergenix Interactive og 100% av Refraction Games, som i mars 2001 fulgte med oppkjøpet av Sandbox Studios i London, Ontario.
=== EAs oppkjøp ===
Electronic Arts gjorde det kjent i november 2004 at de var interessert i å kjøpe alle aksjene i Digital Illusions CE for SEK 61 per aksje. Styret i DICE anbefalte at aksjeeierne godtok dette tilbudet. 31. mars 2005 eide EA 62% av DICE.
2. oktober 2006 fullførte Electronic Arts oppkjøpet for SEK 67,75 per aksje for 2,6 mill. aksjer, noe som ble SEK 175,5 mill. Som følger av dette oppkjøpet ble Digital Illusions CE omdøpt til EA Digital Illusions CE. DICE Canada, som da var drevet av Fredrik Liliegren, en av de fire grunnleggerne av Digital Illusions, ble umiddelbart nedlagt etter oppkjøpet av DICE.
== Spill ==
Pinball Dreams (1992)
Pinball Fantasies (1993)
Pinball Illusions (1993)
Benefactor (1994)
Motorhead (1998)
Volvo S40 Racing (1998)
Codename Eagle (1999)
Legacy of Rosemond Hill (2000)
Shrek XL (2001)
Barbie Groovy Games (2002)
RalliSport Challenge (2002)
Battlefield 1942 (2002)
Battlefield 1942: The Road to Rome (2003)
Battlefield 1942: Secret Weapons of WWII (2003)
Midtown Madness 3 (2003)
RalliSport Challenge 2 (2004)
Battlefield Vietnam (2004)
Battlefield 2 (2005)
Battlefield 2: Modern Combat (2005)
Battlefield 2: Special Forces (2005)
Battlefield 2: Euro Force (2006)
Battlefield 2: Armored Fury (2006)
Battlefield 2142 (2006)
Battlefield 2142: Northern Strike (2007)
Battlefield: Bad Company (2008)
Mirror's Edge (2008)
Battlefield Heroes (2009)
Battlefield 1943 (2009)
Battlefield: Bad Company 2 (2010)
Battlefield Online (2010)
Medal of Honor (2010)
Battlefield Play4Free (2011)
Battlefield 3 (2011)
Battlefield 3: Back to Karkand (2011)
Battlefield 3: Close Quarters (2012)
Battlefield 3: Armored Kill (2012)
Battlefield 3: Aftermath (2012)
Battlefield 3: End Game (2013)
Medal of Honor: Warfighter (2012)
Battlefield 4 (2013)
Battlefield 4: China Rising (2013)
Battlefield 4: Second Assault (2014)
Battlefield 4: Naval Strike (2014)
Battlefield 4: Dragon's Teeth (2014)
Battlefield 4: Final Stand (2014)
Battlefield Hardline (2015)
Battlefield Hardline: Criminal Activity (2015)
Battlefield Hardline: Robbery (2015)
Battlefield Hardline: Blackout (2015)
Battlefield Hardline: Getaway (2016)
Star Wars Battlefront (2015)
Mirror's Edge Catalyst (2016)
Battlefield 1 (2016)
Star Wars Battlefront II (2017)
Battlefield V (2018)
== Fremtidige titler ==
Battlefield 2042
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Digital Illusions – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |divisjoner = DICE Los Angeles}} | 12,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ctenoplectrini | 2023-02-04 | Ctenoplectrini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Ctenoplectrini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. De er en loten og uvanlig gruppe som forekommer i Afrika, Sørøst-Asia og Australia.
| Ctenoplectrini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. De er en loten og uvanlig gruppe som forekommer i Afrika, Sørøst-Asia og Australia.
== Utseende ==
Ctenoplectrini er små til middelsstore, svarte, nesten hårløse, blanke bier. Kroppen er kraftig punktert. Antennene er sylindriske og forholdsvis korte. Fasettøynene er store og ovale.
Disse biene er kort-tungete og kan derfor ikke nå ned i dype blomster. De har en noe sylindrisk thorax, og lange, kamformede sporer på leggene (tibiae) som de bruker til å bære en blanding av pollen og oljer som de samler i blomstene de besøker. Alle beinpar er påfallende kraftige.
== Levevis ==
Slekten Ctenoplectra er solitære bier som lager reir i små hull i treverk eller stein, og forsyner larvene med en blanding av pollen og blomster-oljer som de samler utelukkende fra noen få arter planter i familien Cucurbitaceae. De bruker ofte gamle reir etter andre bier. Ctenoplectrina-artene er kleptoparasitter som snylter på sine slektninger i slekten Ctenoplectra, og legger egg i deres reir.
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt i Afrika (9 arter i to slekter) og Sørøst-Asia (9 arter av Ctenoplectra), dessuten finnes det én art i Australia.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen Ctenoplectrini
slekten Ctenoplectra – 6 arter i Afrika, 9 i Asia, én i Australia
slekten Ctenoplectrina – 3 arter i Afrika
== Eksterne lenker ==
(en) Ctenoplectrini hos Fossilworks
(en) Ctenoplectrini hos ITIS
(en) Ctenoplectrini hos NCBI
(en) Kategori:Ctenoplectrini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ctenoplectrini – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilder av Ctenoplectrini: [1]
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter. | * Ctenoplectra | 12,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emphorini | 2023-02-04 | Emphorini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Emphorini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Disse biene finnes bare i Amerika.
| Emphorini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Disse biene finnes bare i Amerika.
== Utseende ==
Kraftige og bredbygde, tett hårete bier, ofte sandfargede. Fasettøynene er relativt store, antennene middels lange og nokså tynne. Forvingen har knapt synlig vingemerke (pterostigma), i den ytre delen har den tre små celler på en rekke og to større celler bak disse. Beina er kraftige.
== Levevis ==
Emphorini er solitære bier som bygger reir i tunneler i bakken. De kan ofte danne samlinger av amnge reir innen et lite område. Som de fleste solitære bier er de oligolektiske, det vil si at en art samler pollen fra bare én eller noen få arter planter, i dette tilfelle fra kaktusfamilien, vindelfamilien, kattostfamilien, nattlysfamilien etc. Dette gjør dem til svært effektive pollinatorer for de aktuelle plantene.
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt fra Canada i nord til Chile og Argentina i sør, det største artsmangfoldet finnes i de tempererte delene av Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen Emphorini
Alepidosceles Moure, 1947 – 6 arter
Ancyloscelis Latreille, 1829 – 20 arter
Diadasia Patton, 1879 – 42 arter
Diadasina Moure, 1950 – 14 arter
Meliphilopsis Roig-Alsina, 1994 – 2 arter
Melitoma Lepeletier & Serville, 1828 – 10 arter
Melitomella Roig-Alsina, 1998 – 3 arter
Ptilothrix Smith, 1853 – 17 arter
Toromelissa nemaglossa (Toro & Ruz, 1969)
== Eksterne lenker ==
(en) Emphorini hos ITIS
(en) Emphorini hos NCBI
(en) Kategori:Emphorini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Emphorini – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilder av nordamerikanske arter: [1]
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter. | * Alepidosceles | 12,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ancien_R%C3%A9gime | 2023-02-04 | Ancien Régime | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europas historie', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Monarki'] | Ancien Régime (fransk: «gammelt styresett») er et begrep som ble introdusert i historievitenskapene senest etter at Alexis de Tocqueville publiserte essayet L'ancien régime et la Révolution (1856).
Avhengig av sammenhengen kan begrepet Ancien Régime ha ulik betydning:
I sin snevre og opprinnelige betydning står begrepet for regjeringsformen til det franske kongehuset Bourbon, som kom til makten i 1589 med Henrik IV, og som deretter regjerte uten avbrudd i drøyt 200 år fram til den franske revolusjonen.I en mer generell form brukes begrepet iblant om europeisk historie i tida før Napoleonskrigene.I dag blir begrepet ofte brukt om et (vanligvis) eneveldig monarkistisk styresett som har overlevd seg selv og som ikke lengre er i takt med tida. Eksempler er Portugals monarki før 1910 og tsarveldet fram til 1917.
| Ancien Régime (fransk: «gammelt styresett») er et begrep som ble introdusert i historievitenskapene senest etter at Alexis de Tocqueville publiserte essayet L'ancien régime et la Révolution (1856).
Avhengig av sammenhengen kan begrepet Ancien Régime ha ulik betydning:
I sin snevre og opprinnelige betydning står begrepet for regjeringsformen til det franske kongehuset Bourbon, som kom til makten i 1589 med Henrik IV, og som deretter regjerte uten avbrudd i drøyt 200 år fram til den franske revolusjonen.I en mer generell form brukes begrepet iblant om europeisk historie i tida før Napoleonskrigene.I dag blir begrepet ofte brukt om et (vanligvis) eneveldig monarkistisk styresett som har overlevd seg selv og som ikke lengre er i takt med tida. Eksempler er Portugals monarki før 1910 og tsarveldet fram til 1917.
== Litteratur ==
Scan av L'ancien régime et la révolution, 7. opplag, Michel Lèvy Frère, Paris 1866 (pdf)
Rolf Reichardt: Ancien Régime. I Friedrich Jaeger (red.): Enzyklopädie der Neuzeit. Onlineversion 2014, doi:10.1163/2352-0248_edn_a0152000.
Ancien régime i Nordisk familjebok (2. utgave, 1904)
== Eksterne lenker == | Ancien Régime (fransk: «gammelt styresett») er et begrep som ble introdusert i historievitenskapene senest etter at Alexis de Tocqueville publiserte essayet L'ancien régime et la Révolution (1856). | 12,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stig_Nilsson_(1946) | 2023-02-04 | Stig Nilsson (1946) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Personer fra Karlskoga kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske musikere'] | Artikkelen om handler den klassiske fiolinist og komponist Stig Nilsson (1946). Se annet sted for Stig Nilsson (1952), en folkelig musiker og tekstforfatterStig Nilsson (født 18. juni 1946 i Karlskoga) er en svensk-norsk fiolinist, kjent fra sitt virke som konsertmester i hovedstadens orkestre.
Etter utdanning hos Endre Wolf i Stockholm, Tibor Varga i Tyskland og Franco Gulli i Italia, jobbet han i Sveriges Radios orkester (1967–72), fulgt av en overgang til Den Norske Operas orkester som konsertmester (1972). Raskt ble han innhentet til samme jobb ved Oslo Filharmoniske Orkester (1977).
Han har spilt i Oslo Trio med Aage Kvalbein og Jens Harald Bratlie (1974–2001) og der mottatt Spellemannprisen 1979 og Musikkritikerprisen. I 1996 startet han Hardanger Musikkfest.
Hans søster er hornist Ingegärd Øien (gift med musikeren Per Øien). Selv giftet han seg med ballettdanseren Ellen Kjellberg i 1972 og fikk fiolinisten Anders Nilsson (1983).
| Artikkelen om handler den klassiske fiolinist og komponist Stig Nilsson (1946). Se annet sted for Stig Nilsson (1952), en folkelig musiker og tekstforfatterStig Nilsson (født 18. juni 1946 i Karlskoga) er en svensk-norsk fiolinist, kjent fra sitt virke som konsertmester i hovedstadens orkestre.
Etter utdanning hos Endre Wolf i Stockholm, Tibor Varga i Tyskland og Franco Gulli i Italia, jobbet han i Sveriges Radios orkester (1967–72), fulgt av en overgang til Den Norske Operas orkester som konsertmester (1972). Raskt ble han innhentet til samme jobb ved Oslo Filharmoniske Orkester (1977).
Han har spilt i Oslo Trio med Aage Kvalbein og Jens Harald Bratlie (1974–2001) og der mottatt Spellemannprisen 1979 og Musikkritikerprisen. I 1996 startet han Hardanger Musikkfest.
Hans søster er hornist Ingegärd Øien (gift med musikeren Per Øien). Selv giftet han seg med ballettdanseren Ellen Kjellberg i 1972 og fikk fiolinisten Anders Nilsson (1983).
== Premier ==
Musikkritikerprisen med Oslo Trio for Bartoks fiolinkonsert (1985)
Norsk Komponistforening's Årets utøver 1985, for uroppførelse av Lasse Thoresen symfoniske konsert for fiolin og orkester
Ridder av første klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for sitt bidrag både til musikklivet innen Norge og til nasjonens kulturelle anseelse internasjonalt»
Mariss Jansons' stipend 2006 (kroner 100 000).
Freia-stipendet 2006 (kroner 25 000)
== Utgivelser ==
Music in a Nordic summer Nigh (Victoria, 1992). Med Håvard Gimse klaver.
Solo+ (2L, 2006). Med sin sønn Anders Nilsson. Komposisjoner av blant andre Wolfgang Plagge, Kjell Mørk Karlsen, Ketil Hvoslef, Terje Bjørklund, Bjørn Kruse og Øistein Sommerfeldt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stig Nilsson på Internet Movie Database | Stig Nilsson (født 18. juni 1946 i Karlskoga) er en svensk-norsk fiolinist, kjent fra sitt virke som konsertmester i hovedstadens orkestre. | 12,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Copleymedaljen | 2023-02-04 | Copleymedaljen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1731', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Royal Society', 'Kategori:Vitenskap i 1731'] | Copleymedaljen ble innstiftet i 1731 og er en utmerkelse som deles ut årlig av det britiske vitenskapsakademiet Royal Society. Den deles ut for fremragende forskningsprestasjoner innen fysikk eller biologi. I år med oddetall deles den ut i fysikk, og i år med partall i biologi. Selve medaljen er laget av forgylt sølv, og prispengene er på 25 000 britiske pund (2015).
Det er ingen geografiske begrensninger eller restriksjoner på tidsbruk for forskningen som kan nomineres. Medaljen kan bli gitt til samme person flere ganger.
| Copleymedaljen ble innstiftet i 1731 og er en utmerkelse som deles ut årlig av det britiske vitenskapsakademiet Royal Society. Den deles ut for fremragende forskningsprestasjoner innen fysikk eller biologi. I år med oddetall deles den ut i fysikk, og i år med partall i biologi. Selve medaljen er laget av forgylt sølv, og prispengene er på 25 000 britiske pund (2015).
Det er ingen geografiske begrensninger eller restriksjoner på tidsbruk for forskningen som kan nomineres. Medaljen kan bli gitt til samme person flere ganger.
== Historie ==
Copleymedaljen ble innstiftet etter at Royal Society-medlemmet Godfrey Copley (1653 - 1709) testamenterte 100 pund til Royal Society med formål at foreningen skulle bruke pengesummen til å oppmuntre til fremskritt og oppdagelser gjort gjennom eksperimenter. Prisen ble første gang utdelt i 1731, og fra og med 1736 ble prisen gjort om til en medalje. I 1831 ble statuttene endret slik at forfatterne av vitenskapelige avhandlinger som komitéen fant fremragende, fikk medaljen.Opp gjennom tiden har flere kjente forskere mottatt Copleymedaljen - for eksempel Michael Faraday, Charles Darwin, Benjamin Franklin og Francis Crick.
== Prisvinnere ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Royal Society: Copley Medal Besøkt 4. mai 2015 | Copleymedaljen ble innstiftet i 1731 og er en utmerkelse som deles ut årlig av det britiske vitenskapsakademiet Royal Society. Den deles ut for fremragende forskningsprestasjoner innen fysikk eller biologi. | 12,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Darwinmedaljen | 2023-02-04 | Darwinmedaljen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Charles Darwin', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Royal Society', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1890'] | Darwinmedaljen er en sølvmedalje som deles ut av Royal Society hvert annet år. Den deles ut for «enestående arbeid i det brede omfang av områder innen biologi der Charles Darwin arbeidet, særlig evolusjon, populasjonsbiologi, organismebiologi, og biologisk mangfold». Medaljen ble innstiftet i 1890 til minne om Charles Darwin og er ledsaget med en gave pålydende 1000 britiske pund. Som med de fleste av Royal Societys medaljer må de nominerte komme fra Samveldet av nasjoner, med krav om at de enten må være en borger av en nasjon innen Samveldet eller har levd i en slik nasjon i minst tre år før nominasjon. Siden sin innstiftelse har medaljen blitt tildelt 64 personer. Medaljen ble første gang tildelt Alfred Russel Wallace for hans uavhengige opphav til teorien om artenes opprinnelse ved naturlig utvalg.
| Darwinmedaljen er en sølvmedalje som deles ut av Royal Society hvert annet år. Den deles ut for «enestående arbeid i det brede omfang av områder innen biologi der Charles Darwin arbeidet, særlig evolusjon, populasjonsbiologi, organismebiologi, og biologisk mangfold». Medaljen ble innstiftet i 1890 til minne om Charles Darwin og er ledsaget med en gave pålydende 1000 britiske pund. Som med de fleste av Royal Societys medaljer må de nominerte komme fra Samveldet av nasjoner, med krav om at de enten må være en borger av en nasjon innen Samveldet eller har levd i en slik nasjon i minst tre år før nominasjon. Siden sin innstiftelse har medaljen blitt tildelt 64 personer. Medaljen ble første gang tildelt Alfred Russel Wallace for hans uavhengige opphav til teorien om artenes opprinnelse ved naturlig utvalg.
== Liste over prisvinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Royal Societys side om Darwinmedaljen. | Darwinmedaljen er en sølvmedalje som deles ut av Royal Society hvert annet år. Den deles ut for «enestående arbeid i det brede omfang av områder innen biologi der Charles Darwin arbeidet, særlig evolusjon, populasjonsbiologi, organismebiologi, og biologisk mangfold». | 12,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sylvestermedaljen | 2023-02-04 | Sylvestermedaljen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematikkpriser', 'Kategori:Royal Society', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1901', 'Kategori:Vitenskap i 1901'] | Sylvestermedaljen er en bronsemedalje innstiftet i 1901 av Royal Society. Den deles ut hvert tredje år for landevinninger innen matematikken.
Medaljen er oppkalt etter James Joseph Sylvester (1814–1897) som var professor ved Oxford på 1880-tallet.
| Sylvestermedaljen er en bronsemedalje innstiftet i 1901 av Royal Society. Den deles ut hvert tredje år for landevinninger innen matematikken.
Medaljen er oppkalt etter James Joseph Sylvester (1814–1897) som var professor ved Oxford på 1880-tallet.
== Prisvinnere ==
== Eksterne lenker ==
Royal Societys side om Sylvestermedaljen Arkivert 9. juni 2008 hos Wayback Machine. | Sylvestermedaljen er en bronsemedalje innstiftet i 1901 av Royal Society. Den deles ut hvert tredje år for landevinninger innen matematikken. | 12,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Altibox | 2023-02-04 | Altibox | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske medieselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2002', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:TV i Norge', 'Kategori:Varemerker'] | Altibox er merkenavnet for et nasjonalt produkthus som gjennom samarbeid med flere lokale og regionale partnerne leverer internett-tjenestene bredbånd, IPTV og IP-telefoni gjennom fiberoptisk kabel. Altibox har 708 913 oppkoblede kunder per 31. desember 2020, og er nest største leverandør av bredbånd i Norge bak Telenor. Altibox er Norges største leverandør av fiberbredbånd og nest størst på TV-distribusjon uansett distribusjonsteknologi.
Altibox er et datterselskap i Lyse-konsernet.Den 8. september 2009 byttet Lyse Tele AS navn til Altibox AS.
| Altibox er merkenavnet for et nasjonalt produkthus som gjennom samarbeid med flere lokale og regionale partnerne leverer internett-tjenestene bredbånd, IPTV og IP-telefoni gjennom fiberoptisk kabel. Altibox har 708 913 oppkoblede kunder per 31. desember 2020, og er nest største leverandør av bredbånd i Norge bak Telenor. Altibox er Norges største leverandør av fiberbredbånd og nest størst på TV-distribusjon uansett distribusjonsteknologi.
Altibox er et datterselskap i Lyse-konsernet.Den 8. september 2009 byttet Lyse Tele AS navn til Altibox AS.
== Historie ==
I 2001 etablerte Lyse Energi selskapet Lyse Tele. Selskapet begynte å legge fiberkabler hjem til kundene. Gjennom fiberkabelen fikk kundene tv, telefoni og internett. Målet var den gang å ha 28 000 privatkunder i egen region innen 2017.Lyse utviklet en partnermodell med andre kraftselskap, og startet levering av fibertjenester over hele Norge.
Partnermodellen har vært viktig for Altibox sin vekst. I partnermodellen utvikler, leverer og forvalter Altibox AS produkter og tjenester frem til kunden, mens partnerne planlegger, bygger ut og vedlikeholder det lokale fibernettet. Det er partnerne som eier kundeforholdet, gjennomfører salg, fakturering og kundeservice, men Altibox AS har koblet nettene sammen til et nasjonalt stamnett og leverer tjenestene til partnerne.
Første partner ble signert i 2003. Partnerskapet har i løpet av årene vokst til over 40 partnere i Norge og Danmark.
I 2009 byttet Lyse Tele AS navn til Altibox AS. Selskapet er 100 % eid av Lyse AS.Ifølge analysebyrået EPSI har Altibox fra 2009 til 2020 hatt de mest fornøyde og lojale kundene innen bredbånd.
I februar 2012 kåret organisasjonen Fibre-to-the-home Europe Altibox til Europas beste fiberoperatør.
== Produkter, tjenester og teknologi ==
=== Fibernettverk ===
Altibox tilbyr bredbånd med hastigheter opp til 1000/1000 Mbit/s. Fiberen er bygd opp med punkt-til-punkt-aksess. Siden 2010 har selskapet etablert sitt eget høykapasitetsbredbåndsnett som strekker seg gjennom alle landets fylker,. Altibox sitt nett består av ring «Sør» og «Midt» som har en kapasitet på 8 TBit/s. De er splittet i 800 linjer som hver har kapasitet på 10 GBit/s.
=== Digital-TV ===
TV blir levert som IPTV via eget vlan. Det er mulig å se TV i nettleser, på Android-telefoner nettbrett,, IOS-enheter og Apple TV.
=== IP-telefoni ===
Altibox tilbyr IP-telefoni til fastavgift med startavgift og tellerskritt til mobiltelefoner, spesialnummer og utenlandsnummer.
== Eierskap i regionale fiberselskap ==
Lyse har gjennom oppkjøp styrket satsingen på utbygging av fiberinfrastruktur og leveranse av Altibox sine produkter og tjenester.Lyse Fiberinvest har følgende selskaper i porteføljen:
Signal Bredbånd AS (100 %)
Lyse Fiber AS (100 %)
Istad Fiber (50 %)
Bergen Fiber AS (37,29 %)
Viken Fiber AS (65 %)
Altifiber AS (34 %)
Nordvest Fiber (50 %)
Altibox Danmark (100 %)
Nimbus (39 %)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Altibox – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Altibox er merkenavnet for et nasjonalt produkthus som gjennom samarbeid med flere lokale og regionale partnerne leverer internett-tjenestene bredbånd, IPTV og IP-telefoni gjennom fiberoptisk kabel. Altibox har oppkoblede kunder per 31. | 12,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kistere | 2023-02-04 | Kistere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Georgia'] | Kistere (georgisk: ქისტები – kistegi, russisk: Кистинцы – kistintsy) er et tsjetsjensk-talende folkeslag i den østlige delen av Georgia. De bor for det meste i Pankisidalen i provinsen Kakheti, og i 2002 omfattet de en befolkning på 7 110 personer. Kisterne er hovedsakelig sunni-muslimer.
| Kistere (georgisk: ქისტები – kistegi, russisk: Кистинцы – kistintsy) er et tsjetsjensk-talende folkeslag i den østlige delen av Georgia. De bor for det meste i Pankisidalen i provinsen Kakheti, og i 2002 omfattet de en befolkning på 7 110 personer. Kisterne er hovedsakelig sunni-muslimer.
== Historie ==
Kisterne har sitt opphav fra tsjetsjenske og ingusjiske stammer som fra 1830 til rundt 1870 innvandret til den da ubebodde Pankisidalen samt enkelte andre nærliggende områder i provinsene Kakheti og Tusheti. Bosetterne fra nord kom delvis som følge av økonomisk nød, delvis for å unnslippe blodhevn og delvis som religionsflyktninger fra en bølge av islamisering som skylte fra Dagestan mot Tsjetsjenia. Den første kistiske bosetningen var landsbyen Khorbalo. I 1873 var det 865 kistere i Pankisidalen, i 1901 var det 1 352, og i 1979 rundt 6 000.
== Språk og kultur ==
Kisterne snakker fremdeles en tsjetsjensk dialekt, som også er utbredt i Tsjetsjenia, men språket brukes bare i tale, ettersom det ikke gis undervisning i tsjetsjensk på de lokale skolene.
Innvandrerne fikk navnet «kistere» på georgisk, og selv om de fremdeles er nært beslektet både kulturelt, språklig og etnisk til de andre nakh-talende folkeslagene som ingusjere og tsjetsjenere, så har deres skikker og tradisjoner også mange likhetstrekk med andre øst-georgiske fjellfolk.
Omtrent det samme området i Georgia er også hjemsted for batsere, et beslektet, men separat nakhisktalende folkeslag av nord-kaukasisk opprinnelse.
== Religion ==
Da kisterne begynte sin innvandring til Georgia ble overgang til kristendommen satt som en betingelse for tillatelse til å bosette seg i området. Først i andre halvdel av det 20. århundre skiftet flertallet av kisterne over til islam igjen. Majoriteten av kistere er i dag sunni-muslimer, men det finnes fremdeles mindre områder med kristne kistere i Pankisi, Tusheti og Kakheti.
== Eksterne lenker ==
Nikolaus von Twickel: «Die Kisten von Pankissi – georgische Patrioten tschetschenischer Abstammung» (tysk) | Kistere (georgisk: ქისტები – kistegi, russisk: Кистинцы – kistintsy) er et tsjetsjensk-talende folkeslag i den østlige delen av Georgia. De bor for det meste i Pankisidalen i provinsen Kakheti, og i 2002 omfattet de en befolkning på 7 110 personer. | 12,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wollastonmedaljen | 2023-02-04 | Wollastonmedaljen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Geological Society of London', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1831', 'Kategori:Vitenskap i 1831'] | Wollastonmedaljen er en vitenskapelig pris innen geologi som tildeles av Geological Society of London. Medaljen er oppkalt etter William Hyde Wollaston og ble opprinnelig laget av palladium, et metall som ble oppdaget av Wollaston.
| Wollastonmedaljen er en vitenskapelig pris innen geologi som tildeles av Geological Society of London. Medaljen er oppkalt etter William Hyde Wollaston og ble opprinnelig laget av palladium, et metall som ble oppdaget av Wollaston.
== Liste over mottakere ==
== Eksterne lenker ==
Geological Society – Wollaston Medal | Wollastonmedaljen er en vitenskapelig pris innen geologi som tildeles av Geological Society of London. Medaljen er oppkalt etter William Hyde Wollaston og ble opprinnelig laget av palladium, et metall som ble oppdaget av Wollaston. | 12,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_F%C3%BCssen | 2023-02-04 | Freden i Füssen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayern', 'Kategori:Den østerrikske arvefølgekrig', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traktater av 1745', 'Kategori:Tysk-romerske rike'] | Freden i Füssen eller Füssen-traktaten (tysk: Frieden von Füssen) var en fredsavtale som ble signert i Füssen i Bayern mellom Kurfyrstedømmet Bayern og Habsburgske Østerrike. Avtalen ble signert den 22. april 1745 hvorpå Bayern gav seg i den østerrikske arvefølgekrigen, hvor de hadde vært i en allianse med Frankrike.
| Freden i Füssen eller Füssen-traktaten (tysk: Frieden von Füssen) var en fredsavtale som ble signert i Füssen i Bayern mellom Kurfyrstedømmet Bayern og Habsburgske Østerrike. Avtalen ble signert den 22. april 1745 hvorpå Bayern gav seg i den østerrikske arvefølgekrigen, hvor de hadde vært i en allianse med Frankrike.
== Bakgrunn ==
Etter erobringen av Praha av bayerske og franske tropper den 26. november 1741, erklærte kurfyrste Karl Albert av Bayern seg konge av Böhmen. Karl Albert ble valgt til keiser Karl VII av Det tysk-romerske rike den 24. januar 1742 og ble kronet den 12. februar samme år.
Samme dag som kroningen i Frankfurt am Main okkuperte østerrikske tropper Bayern mens ungarske husarer plyndret München. Med fransk støtte kjempet Bayern mot Østerrike i tre år, men klarte til slutt ikke å drive østerrikerne ut. Da Karl VII døde i München den 20. januar 1745 signerte Maximilian III Josef av Bayern, som var hans etterfølger som kurfyrste av Bayern, en foreløpig fredsavtale med Østerrike. Men et mektig krigsparti ledet av Ignaz von Törring og støttet av Frankrike ønsket han å holde frem med krigen. Etter et avgjørende nederlag i slaget ved Pfaffenhofen den 15. april, valgte Maximilian Josef å signere en ny avtale.
== Fredsavtalen ==
Den formelle fredsavtalen som ble signert i Füssen bestod av sytten punkter, to delpunkter og en hemmelig klausul. Maximilian gjorde slutt både på farens krav på Böhmen og keiserkronen, og anerkjente den pragmatiske sanksjonen. Østerrike gjorde ikke krav på reparasjoner og anerkjente valget av Karl VII som tysk-romersk keiser. Maximilian III lovet å støtte keiserkandidaturet til Frans I, som var ektemannen til Maria Teresia av Østerrike. Han måtte også sørge for å påvirke de stemmeberettigede under valget. Avtalen ble signert av Joseph Fürst zu Fürstenberg for Bayern og Rudolf Graf von Colloredo for Østerrike.
== Litteratur ==
Pleticha, Heinrich (red.) (1993): Deutsche Geschichte – Aufklärung und Ende des Deutschen Reiches, bind 8, Bertelsmann, Gütersloh; ISBN 3570037622. | Freden i Füssen eller Füssen-traktaten (tysk: Frieden von Füssen) var en fredsavtale som ble signert i Füssen i Bayern mellom Kurfyrstedømmet Bayern og Habsburgske Østerrike. Avtalen ble signert den 22. | 12,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestfold | 2023-02-04 | Vestfold | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vestfold'] | Vestfold er et geografisk område på Østlandet i Norge, som fra 2022 er under gjenopprettelse som fylke. Vestfold fylke ble i 2020 sammenslått med Telemark til Vestfold og Telemark fylke, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark og Vestfold som selvstendige fylker. Det er fremdeles (per februar 2022) eget valgdistrikt ved stortingsvalg.
Vestfolds historie strekker seg tilbake til det første årtusen, og Vestfold var i gammel tid en av de tre sentrale provinsene i den historiske regionen Viken. Vestfold ligger vest for Oslofjorden på motsatt side av Østfold, og har grenser til de tidligere fylkene Buskerud og Telemark.
Etter Oslo kommune (som også har status som fylke) var Vestfold Norges minste fylke målt i areal. Befolkningen utgjør 4,7 % av landets samlede innbyggertall. Vestfold hadde som fylke tredje største folketetthet i Norge med 108 mennesker per kvadratkilometer; kun slått stigende respektivt av Akershus og Oslo. Vestfold var det eneste fylket i landet hvor alle kommunene hadde erklært bokmål som målform, og var som fylkeskommune én av få fylkeskommuner som hadde erklært bokmål som målform.
Fylkesadministrasjonen lå i Tønsberg, som også var største handelssted i fylket, mens Sandefjord etter folketall er den største kommunen i regionen. Byregionen Stor-Tønsberg som består av de fire kommunene Tønsberg, Færder, Horten og Holmestrand er Vestfolds største byregion.
| Vestfold er et geografisk område på Østlandet i Norge, som fra 2022 er under gjenopprettelse som fylke. Vestfold fylke ble i 2020 sammenslått med Telemark til Vestfold og Telemark fylke, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark og Vestfold som selvstendige fylker. Det er fremdeles (per februar 2022) eget valgdistrikt ved stortingsvalg.
Vestfolds historie strekker seg tilbake til det første årtusen, og Vestfold var i gammel tid en av de tre sentrale provinsene i den historiske regionen Viken. Vestfold ligger vest for Oslofjorden på motsatt side av Østfold, og har grenser til de tidligere fylkene Buskerud og Telemark.
Etter Oslo kommune (som også har status som fylke) var Vestfold Norges minste fylke målt i areal. Befolkningen utgjør 4,7 % av landets samlede innbyggertall. Vestfold hadde som fylke tredje største folketetthet i Norge med 108 mennesker per kvadratkilometer; kun slått stigende respektivt av Akershus og Oslo. Vestfold var det eneste fylket i landet hvor alle kommunene hadde erklært bokmål som målform, og var som fylkeskommune én av få fylkeskommuner som hadde erklært bokmål som målform.
Fylkesadministrasjonen lå i Tønsberg, som også var største handelssted i fylket, mens Sandefjord etter folketall er den største kommunen i regionen. Byregionen Stor-Tønsberg som består av de fire kommunene Tønsberg, Færder, Horten og Holmestrand er Vestfolds største byregion.
== Sammenslåing med Telemark og vedtak om oppdeling ==
Vestfold fylke ble i 2017 vedtatt slått sammen med Telemark til den nye regionen Vestfold og Telemark fra 2020. Svelvik kommune ble samtidig overført til Drammen. Språkrådet har presisert at Vestfold fortsatt er et geografisk navn og område, uavhengig av fylkeskommuner. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar 2022, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.
== Historie ==
Vestfolds historie strekker seg tilbake til det første årtusen, og Vestfold var i gammel tid en av de tre sentrale provinsene i den historiske regionen Viken. I vikingtiden var Viken styrt av danske konger og kan forstås som den nordligste provinsen i Danmark, og norske konger begynte å gjøre krav på området særlig på 1000-tallet.
Historisk er Vestfold særlig kjent for en stor mengde gravrøyser fra bronsealderen, betydningsfulle vikingskipfunn og for Norges første bysamfunn, Kaupang, i Tjølling øst for Larvik, og for en av landets eldste byer, Tønsberg. I nyere historie har særlig skipsfarten og hvalfangsten i Sørishavet vært viktig.
=== Vikingtiden ===
På 800-tallet besto det senere norske riksområdet av ca. 30 småriker. I tillegg var deler av det moderne Norge under den danske kongens styre, deriblant Viken. Dagens Vestfold var del av det danskkontrollerte området Westarfolda som omtales i en Frankisk krønike i forbindelse med begivenheter som fant sted der i året 813.
Ifølge Heimskringla kom farsiden til Harald Hårfagre fra dette området. Nyere historisk forskning sår tvil om dette, og mener Harald Hårfagres rike hadde basis på Vestlandet. Man stiller spørsmål om ikke småkongene i Vestfold og resten av Viken, i langt større grad enn Snorre gir inntrykk av, var vasaller under den danske kongen. De frankiske riksannalene fra 813 opplyser at to danske konger, Harald og Reginfred, dro med sin hær ad Westarfoldam for å slå ned et opprør. Vestfold beskrives som lokalisert i den nordvestligste delen av riket deres.
=== Fylket ===
Selve fylket var opprinnelig en del av Akershus stiftamt. I 1662 ble Brunla amt skilt ut, dette amtet ble i 1671 gjort om til Laurvigen Grevskab. I 1673 ble Tønsberg amt til Griffenfelt Grevskab, fra 1678 benevnt Jarlsberg Grevskab. Grevskapene ble oppløst i 1821 og gikk inn i Jarlsberg og Larvik Amt, det siste landdistrikt (amt) som er opprettet i Norge. Navnet ble endret til Vestfold 1. januar 1919, og man tok da i bruk et navn som var i bruk om regionen allerede i vikingtiden.
=== Amt og fylkeskommune ===
Jarlsberg og Laurvigs amtskommune ble opprettet i 1838, som følge av formannskapslovene av 1837 (Lov om formannskaper på landet, kap. 3 Om Amtsformanskaber). I 1919 skiftet amtskommunen navn til Vestfold fylkeskommune. Fylkeskommunen bestod opprinnelig kun av herredskommunene, byene ble først med fra 1964. Fram til 1976 betegnes fylkeskommunen som en «sekundærkommune», med indirekte valg og beskatning. Ordførerne i kommunene utgjorde fylkestinget sammen med fylkesmannen, og utgiftene ble utliknet på kommunene. Fylkeskommunene hadde heller ikke egen administrasjonssjef før i 1976, de administrative oppgavene ble skjøttet av fylkesmannen, i tillegg til at han var statlig embetsmann. I årene 1975 til 1977 ble den «nye» fylkeskommunen etablert, med direkte valg til fylkestinget, direkte fylkesskatt og egen administrasjonssjef - fylkesrådmannen.
(Se fylkeskommunenes administrasjonshistorie i artikkelen Fylkeskommune)
== Natur ==
På grunn av de klimatiske forholdene nær Oslofjorden, har Vestfold et rikt dyre- og planteliv. I Vestfold er det 110 områder og objekter som er vernet etter naturvernloven. Områdene utgjør til sammen cirka 1,5 prosent av fylkets totale areal. Over halvparten av Vestfold er dekket av skog. Vestfold har en øyrik skjærgård med over 500 store og små øyer, med Færder nasjonalpark.
== Kommuner ==
Som følge av kommunereformen ble Vestfold inndelt i seks kommuner fra 01. januar 2020:
== Administrative inndelinger ==
=== Daværende inndelinger ===
==== Regionråd ====
Vestfold består av regionrådene
██ Drammen - Sande og Svelvik kommuner
██ Vestfold - Holmestrand, Horten, Larvik, Færder, Re, Sandefjord, og Tønsberg kommunerVestfold fylkeskommune hadde regionrådssamarbeid på fylkesnivå med Buskerud og Telemark fram til årsskiftet 2007/08.
==== Næringsregioner ====
Vestfold består av næringsregionene
Drammen ██ - Sande og Svelvik kommuner.
██ Vestfold - Holmestrand, Horten, Re, Færder og Tønsberg kommuner.
██ Larvik - Larvik og Sandefjord kommuner.
==== Prostier ====
Prostiene i Vestfold ligger under Tunsberg bispedømme i Den norske kirke:
██ Nord-Jarlsberg - Holmestrand, Horten, Re, Sande og Svelvik kommuner
██ Tønsberg - Færder og Tønsberg kommuner
██ Sandefjord - Sandefjord kommune
██ Larvik - Larvik kommune
==== Tingretter ====
Tingrettene i Vestfold ligger under Agder lagdømme:
██ Drammen - Sande og Svelvik kommuner
██ Nordre Vestfold - Holmestrand, Horten og Re kommuner
██ Tønsberg - Færder og Tønsberg kommuner
██ Sandefjord - Sandefjord kommune
██ Larvik - Larvik kommune
==== Politidistrikter ====
Vestfold fylke hadde to politidistrikter fra 2002 til 2016:
██ Søndre Buskerud politidistrikt - Sande og Svelvik kommuner
██ Vestfold politidistrikt - Holmestrand, Horten, Larvik, Re, Sandefjord, Færder og Tønsberg kommunerDen 1. januar 2016 ble de to politidistriktene slått sammen med Søndre Buskerud politidistrikt og Telemark politidistrikt til Sør-Øst politidistrikt
==== Helsedistrikter ====
Hele Vestfold fylke var en del av helsedistriktet Helse Vestfold som igjen er en del av Helseregion Sør-Øst.
==== Veidistrikter ====
Hele Vestfold fylke var en del av Vestfold veidistrikt, som er en del av Veiregion Sør.
=== Tidligere inndelinger ===
==== Tidligere fogderier ====
Tidligere fogderier
██ Jarlsberg fogderiHolmestrand, Horten, Re, Sande, Svelvik, Færder og Tønsberg
██ Larvik fogderiLarvik og Sandefjord
== Største tettsteder ==
Største tettsteder i Vestfold, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes):
Tønsberg – 51 061 (Tønsberg 33 988 og Færder 17 073)
Sandefjord – 43 222 (Sandefjord)
Larvik – 23 927 (Larvik)
Horten – 20 301 (Horten)
Holmestrand – 7 169 (Holmestrand)
Stavern – 5 635 (Larvik)
Svelvik – 3 931 (Svelvik 3 803 og Hurum 128)
Vear – 3 528 (Tønsberg)
Stokke – 3 391 (Sandefjord)
Åsgårdstrand – 3 129 (Horten 2 953 og Tønsberg 176)For en komplett oversikt over alle tettstedene i fylket, se artikkelen Tettsteder i Vestfold.
== Byene i Vestfold ==
Vestfold var landets nest minste fylke, bare «byfylket» Oslo var mindre. Likevel lå det seks bykommuner langs kysten i fylket: Svelvik, Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik (inkludert byen Stavern).
Tønsberg regnes som Norges eldste by; den antas å være grunnlagt som kjøpstad rundt 1000-tallet. Larvik ble ladested i 1665, og oppgradert til kjøpstad i 1671. Holmestrand ble ladested i 1744 og kjøpstad i 1752. Åsgårdstrand ble ladested i 1752, men mistet bystatusen i 1965 og fikk bystatus på ny gjennom kommunestyrevedtak i 2009. Sandefjord ble kjøpstad i 1845. Svelvik ble ladested i 1845, men mistet sin bystatus i 1964 og fikk bystatus på ny gjennom kommunestyrevedtak i 1998. Horten ble ladested i 1857 og kjøpstad i 1906. Stavern ble kjøpstad i 1942, men mistet bystatusen i 1988 og fikk bystatus på ny gjennom kommunestyrevedtak i 2010.
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015–2019 ===
Fylkeskommunen var styrt etter formannskapsmodellen. Fylkestinget hadde 39 representanter i siste valgperiode før sammenslåingen.
Rune Hogsnes (H) var fylkesordfører og Kåre Pettersen (V) var fylkesvaraordfører.
=== Stortingsrepresentanter ===
Selv om fylkeskommunen ble sammenslått med Telemark i 2020, bestod Vestfold som valgkrets i stortingsvalget i 2021. Vestfold har syv stortingsrepresentanter i perioden perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2021 i Vestfold.
Historisk representasjon på Stortinget fra Vestfold siden 1977:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Vestfold siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Infrastruktur ==
=== Fly ===
Fra Torp flyplass har Vestfold en rekke direkte flyruter til innenlandske og utenlandske destinasjoner.
=== Båt- og fergeforbindelser ===
Fra Vestfold er det flere båt og fergeruter til nabofylkene Buskerud og Østfold, og til nabolandene Sverige og Danmark.
Fra Tønsberg kan man reise over Oslofjorden til Fredrikstad på 35 min med flybåten, som går fra Husvik til Engelsviken i Fredrikstad.
Bastø Fosens bilferger trafikkerer ruten Horten - Moss. Dette er Norges mest trafikkerte fergesamband, med avganger fra hvert kvarter til hver time 19 timer i døgnet.
MF «Svelviksund» går i rutetrafikk over Drammensfjorden mellom Svelvik og Verket i Buskerud. Dette er landets korteste fergerute.
Color Line og Fjord Line har bilferger mellom Sandefjord og den svenske byen Strömstad.
Color Line driver fergerute mellom Larvik og den danske byen Hirtshals.
=== Jernbane ===
Vestfoldbanen går gjennom hele fylket fra nord til sør og har følgende stoppesteder: Sande, Holmestrand, Skoppum (buss til Horten), Tønsberg, Stokke, Sandefjord og Larvik. I nord fortsetter Vestfoldbanen til Drammen, Oslo og Lillehammer. Mens den i sør fortsetter til Porsgrunn og Skien. Med forbindelse videre med Bratsbergbanen til Nordagutu (Sørlandsbanen) og Notodden.
=== Bussruter ===
Grenlandsekspressen mellom Skien og Oslo går gjennom indre Vestfold og stopper i Svarstad, Sundbyfoss i Hof og Holmestrand vest.
Telemarkekspressen går fra Tønsberg innom Sandefjord lufthavn, Torp og Larvik, videre innom Porsgrunn og Skien til Seljord, med videre korrespondanse til Haugesund.
Bussrutene som forbinder Sørlandet med hovedstaden stopper i Vestfold; hovedstoppested er Fokserød ved Torp flyplass. Disse rutene kan kun benyttes fra Vestfold til Grenland eller Sørlandet. Vy express rute VY190 Sørlandsekspressen, Konkurrenten.no og Lavprisekspressen går til Kristiansand, og de to sistnevnte rutene fortsetter til Stavanger.
Vestfold Kollektivtrafikk har bussruter regionalt og lokalt i fylket.
== Geologi ==
Tvers over Vestfold, fra Horten til Brunlanes, går Raet; som er en rygg av grus og rundslipte steiner – et ra – som isen la igjen etter istiden. Ved Mølen ligger Raet åpent, og her er det også 14 store gravrøyser fra bronsealder eller tidlig jernalder. Området er fredet, og det er ikke lov å ta med seg steiner derfra.
== Klima og vekstforhold ==
Klimaet i Vestfold er mildt, og her trives treslag som vil ha mye varme. I Larvik finner man Norges største bøkeskog.
== Landbruk ==
Av Vestfolds totalareal er tyve prosent jordbruksareal. Det er høyest i Norge. Landbruket i Vestfold skaper hvert år verdier for over en milliard kroner.
Nesten samtlige erter som blir dyrket i Norge kommer fra Vestfold, mens femten prosent av de norske jordbærene blir dyrket i dette fylket. Ti prosent av Norges moreller blir modnet i Vestfold.
23 prosent av alt norsk matkorn blir produsert i Vestfold, mens 23 prosent av Norges grønnsaker og tredve prosent av landets økologiske grønnsaker blir produsert i samme fylke.
Poteter, grønnsaker, frukt og bær dekker bare 8 prosent av fylkets areal, men utgjør mer enn halvparten av samlet førstehåndsverdi av planteproduksjonen.
== Severdigheter ==
=== Larvik ===
Bøkeskogen
Stavern
Fredriksvern
Minnehallen
Herregården (Larvik)
Larvik Museum
Fritzøehus
=== Horten ===
Borrehaugene
Løvøy kapell
Marinemuseet
Preus museum
Borre kirke
Tordenskjoldeika
=== Tønsberg og Færder ===
Slottsfjellet
Oseberghaugen
Haugar
Sem kirke
Slottsfjellmuseet
Haugar Vestfold kunstmuseum
Nordbyen
Verdens ende
Herkelås
Tjøme kirke
Færder nasjonalpark
Besøksenter våtmark Ilene
=== Sandefjord ===
Hvalfangstmuseet
Sjøfartsmuseet
Sandefjord kirke
Sandar kirke
Gokstadhaugen
Haugenfeltet
Høyjord stavkirke
Istrehågan
== Kongefamiliens feriested ==
Kongefamilien har feriestedet sitt på Tjøme.
== Se også ==
Liste over fylkesordførere i Vestfold
Vestfoldmodellen
Viken
Distrikter i Norge
=== Kultur ===
Vestfold Festspillene
Litteraturuka i Vestfold
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Reiseguide for Vestfold
Vestregionsamarbeidet – et samarbeidsorgan for 15 kommuner vest for Oslo. Nettstedet ble sist oppdatert 2. oktober 2018
=== Historie og kultur ===
Vestfoldarkivet oppbevarer historiske privatarkiv og fylkeskommunale arkiv
Lokalhistoriske tekster om Vestfold
Om historisk kystkultur i Vestfold
Om litteraturen i Vestfold
Bygde- og kirkebøker fra Vestfold
Vestfoldmuseene IKS | Liste over fylkesordførere i Vestfold etter at fylkeskommuneloven trådte i kraft den 1. januar 1964. | 12,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colt_M1902 | 2023-02-04 | Colt M1902 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Colt', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA'] | Colt M1902 er en halvautomatisk pistol utviklet av John Moses Browning og produsert av Colt.
Pistolen er bygget på Colt M1900 fra to år tidligere, og er nesten identisk. Forskjellen er at på denne så er den forenklet i mekanismen for å redusere antall deler, i tillegg ble en varsler for glidestykket lagt til. Sikringen som er på M1900 ble også fjernet. Grunnet problemer med at M1900 kunne fyre av et skudd hvis den ble mistet i bakken, ble tennstempelet kortet ned på M1902.
Våpenet ble aldri approbert av militære i noe land.
| Colt M1902 er en halvautomatisk pistol utviklet av John Moses Browning og produsert av Colt.
Pistolen er bygget på Colt M1900 fra to år tidligere, og er nesten identisk. Forskjellen er at på denne så er den forenklet i mekanismen for å redusere antall deler, i tillegg ble en varsler for glidestykket lagt til. Sikringen som er på M1900 ble også fjernet. Grunnet problemer med at M1900 kunne fyre av et skudd hvis den ble mistet i bakken, ble tennstempelet kortet ned på M1902.
Våpenet ble aldri approbert av militære i noe land.
== Varianter ==
Pistolen ble laget i to versjoner:
Military M1902 – 18 068 produsert, 229 mm lengde, 8 patroner, 1020 gram
Sporting M1902 – 6927 produsert, 226 mm lengde, 7 patroner, 1010 gram
== Eksterne lenker ==
(en) Colt M1902 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Colt M1902 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Sam Lisker's ColtAutos.com | | type = Pistol | 12,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinbiter | 2023-02-04 | Steinbiter | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Charles Lucien Bonaparte', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1846', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoarcoidei'] | Steinbiter (Anarhichadidae) er en gruppe piggfinnefisker. Det finnes tre arter steinbit i Norge, som alle har det karakteristiske brede, runde hodet, stor munn med kraftige tenner, og tykk, seig hud. De to førstnevnte er gode matfisker:
Gråsteinbit (Anarhichas lupus), opptil 125 cm lang. Den er blant de faste fiskene som bl.a egner seg godt til å grille.
Flekksteinbit (Anarhichas minor), opptil 140 cm.
Blåsteinbit (Anarhichas denticulatus), opptil 180 cm.
| Steinbiter (Anarhichadidae) er en gruppe piggfinnefisker. Det finnes tre arter steinbit i Norge, som alle har det karakteristiske brede, runde hodet, stor munn med kraftige tenner, og tykk, seig hud. De to førstnevnte er gode matfisker:
Gråsteinbit (Anarhichas lupus), opptil 125 cm lang. Den er blant de faste fiskene som bl.a egner seg godt til å grille.
Flekksteinbit (Anarhichas minor), opptil 140 cm.
Blåsteinbit (Anarhichas denticulatus), opptil 180 cm.
== Litteratur ==
Nelson, Joseph S. (2006). Fishes of the World (4 utg.). Edmonton. ISBN 0-471-25031-7. Torsvik, Mortensen, Nedreaas (red.) Fiskeribiologi ISBN 82-529-1720-8
== Eksterne lenker ==
(en) Steinbiter – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Steinbiter i Encyclopedia of Life
(en) Steinbiter i Global Biodiversity Information Facility
(no) Steinbiter hos Artsdatabanken
(sv) Steinbiter hos Dyntaxa
(en) Steinbiter hos Fossilworks
(en) Steinbiter hos ITIS
(en) Steinbiter hos NCBI
(en) Kategori:Anarhichadidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anarhichadidae – detaljert informasjon på Wikispecies
ITIS Standard Report: Anarhichadidae Besøkt 4. september 2007 | * blåsteinbit | 12,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colt_M1903_Pocket_Hammer | 2023-02-04 | Colt M1903 Pocket Hammer | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Colt', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA'] | Colt M1903 Pocket Hammer er en halvautomatisk pistol utviklet av John Moses Browning og produsert av Colt.
Pistolen er en kompaktversjon av Colt M1902, og har ingenting designmessig med Colt M1903 Pocket Hammerless eller Browning M1903 å gjøre. | Colt M1903 Pocket Hammer er en halvautomatisk pistol utviklet av John Moses Browning og produsert av Colt.
Pistolen er en kompaktversjon av Colt M1902, og har ingenting designmessig med Colt M1903 Pocket Hammerless eller Browning M1903 å gjøre. | | type = Pistol | 12,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontinental_servering | 2023-02-04 | Kontinental servering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Matkultur', 'Kategori:Matstubber', 'Kategori:Stubber 2016-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Kontinental servering er et uttrykk for standard matkultur i den vestlige verden. Temaet har spesiell betydning ved reiser når reisende forventer bevertning i overensstemmelse med kontinental tradisjon.
| Kontinental servering er et uttrykk for standard matkultur i den vestlige verden. Temaet har spesiell betydning ved reiser når reisende forventer bevertning i overensstemmelse med kontinental tradisjon.
== Se også ==
À La Carte | Kontinental servering er et uttrykk for standard matkultur i den vestlige verden. Temaet har spesiell betydning ved reiser når reisende forventer bevertning i overensstemmelse med kontinental tradisjon. | 12,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colt_M1900 | 2023-02-04 | Colt M1900 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Colt', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA'] | Colt M1900 er en halvautomatisk pistol utviklet av John Moses Browning og produsert av Colt.
Pistolen var en helt ny modell for John Browning, og denne ble senere modell for Colt M1902, Colt M1903 Pocket Hammer, og Colt M1905. Med pistolen ble også den helt nye patronen .38 ACP introdusert.
| Colt M1900 er en halvautomatisk pistol utviklet av John Moses Browning og produsert av Colt.
Pistolen var en helt ny modell for John Browning, og denne ble senere modell for Colt M1902, Colt M1903 Pocket Hammer, og Colt M1905. Med pistolen ble også den helt nye patronen .38 ACP introdusert.
== Eksterne lenker ==
(en) Colt M1900 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Colt M1900 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | type = Pistol | 12,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eino_Tukiainen | 2023-02-04 | Eino Tukiainen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Finske turnere', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Vyborg'] | Eino Tukiainen (født 1. januar 1915 i Viborg, død 2. februar 1975 i Helsingfors) var en finsk turner.
Han var med i et OL for Finland, i 1936. Han var da 21 år gammel. Her fikk Finland bronse i lagkonkurransen. Individuelt fikk Tukiainen ingen medaljer, men fikk 27.-plass i ringer som beste individuelle resultat. Sammenlagt kom han på 33.-plass.
| Eino Tukiainen (født 1. januar 1915 i Viborg, død 2. februar 1975 i Helsingfors) var en finsk turner.
Han var med i et OL for Finland, i 1936. Han var da 21 år gammel. Her fikk Finland bronse i lagkonkurransen. Individuelt fikk Tukiainen ingen medaljer, men fikk 27.-plass i ringer som beste individuelle resultat. Sammenlagt kom han på 33.-plass.
== Eksterne lenker ==
(en) Eino Tukiainen – Olympedia
(en) Eino Tukiainen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 12,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellbj%C3%B8rk | 2023-02-04 | Fjellbjørk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjørkefamilien', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Norske trær', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fjellbjørk eller arktisk bjørk (Betula pubescens ssp. czerepanovii) er et løvtre som tilhører bjørkeslekten. Den ble tidligere regnet som en egen art (Betula tortuosa), men blir nå klassifisert som en genetisk variant eller underart (økotype) av vanlig bjørk (Betula pubescens).
Fjellbjørk vokser i fjellregionen i hele Sør-Norge, i Nord-Norge også i lavlandet. I Norden vokser den i Finland, Sverige, Norge og på Island. Den danner tregrensen mot snaufjellet mange steder.
Den blir inntil 8 meter høy, og er motstandsdyktig mot frost og vind i fjellet, hvor den former seg etter terrenget. Stammene kan være forvridd og hele kronen kan ha form av enten tre eller busk, til dels nesten krypende. Bladene er tjukke og om høsten får de en gul-rød farge.
Krypbjørk (Betula pubescens var. appressa) er en variant av bjørk, og 1 - 5 meter høy. Den vokser på Island, og i det nordligste Norge, Sverige og Finland. Stammen og selve greinene er krypende langs bakken.
| Fjellbjørk eller arktisk bjørk (Betula pubescens ssp. czerepanovii) er et løvtre som tilhører bjørkeslekten. Den ble tidligere regnet som en egen art (Betula tortuosa), men blir nå klassifisert som en genetisk variant eller underart (økotype) av vanlig bjørk (Betula pubescens).
Fjellbjørk vokser i fjellregionen i hele Sør-Norge, i Nord-Norge også i lavlandet. I Norden vokser den i Finland, Sverige, Norge og på Island. Den danner tregrensen mot snaufjellet mange steder.
Den blir inntil 8 meter høy, og er motstandsdyktig mot frost og vind i fjellet, hvor den former seg etter terrenget. Stammene kan være forvridd og hele kronen kan ha form av enten tre eller busk, til dels nesten krypende. Bladene er tjukke og om høsten får de en gul-rød farge.
Krypbjørk (Betula pubescens var. appressa) er en variant av bjørk, og 1 - 5 meter høy. Den vokser på Island, og i det nordligste Norge, Sverige og Finland. Stammen og selve greinene er krypende langs bakken.
== Kilder ==
Lid, Johannes og Dagny Tande, Norsk flora, versjon 2007, 7.utgaven. ISBN 978-82-521-6029-1.
Stenberg, Lennart & Bo Mossberg, Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, Oslo 2007. ISBN 978-82-05-32563-0.
== Eksterne lenker ==
(en) fjellbjørk i Global Biodiversity Information Facility
(no) fjellbjørk hos Artsdatabanken
(en) fjellbjørk hos Panarctic Flora
(en) fjellbjørk hos The International Plant Names Index
(en) Kategori:Betula pubescens subsp. czerepanovii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Betula pubescens subsp. tortuosa – detaljert informasjon på Wikispecies
Status er: «spiselig» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund. | Fjellbjørk eller arktisk bjørk (Betula pubescens ssp. czerepanovii) er et løvtre som tilhører bjørkeslekten. | 12,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/HS_Vestby_jr. | 2023-02-04 | HS Vestby jr. | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Fotballag etablert i 2008', 'Kategori:Fotballag i Akershus', 'Kategori:Sport i Vestby'] | HS Vestby Jr. er resultatet av en sammenslåing av de tre vestbyklubbene Vestby IL, Hølen IK og Son Idrettsforening i oktober 2008. Laget består av juniorspillere fra Vestby, Son og Hølen i alderen 16 til 19 år, samt enkelte spillere fra guttelagene til SIF og VIL. Hovedtrener Glenn Holm er selv fra Son, men har tidligere i sin aktive fotballkarriere hatt en A-landskamp, og en U21 landskamp for Norge til tross for at han aldri har spilt i Tippeligaen.
| HS Vestby Jr. er resultatet av en sammenslåing av de tre vestbyklubbene Vestby IL, Hølen IK og Son Idrettsforening i oktober 2008. Laget består av juniorspillere fra Vestby, Son og Hølen i alderen 16 til 19 år, samt enkelte spillere fra guttelagene til SIF og VIL. Hovedtrener Glenn Holm er selv fra Son, men har tidligere i sin aktive fotballkarriere hatt en A-landskamp, og en U21 landskamp for Norge til tross for at han aldri har spilt i Tippeligaen.
== Historie ==
2008: De tre lagene Hølen, Son og Vestby slås sammen og danner HS Vestby Fotball.
2008: Første trening som HS Vestby jr.
2009: Første treningskamp borte mot Rygge
2009: Første seriekamp borte mot Torp. HS Vestby jr. taper 2-0.
2009: Første seier i serien hjemme mot Askim. HS Vestby jr. vinner 6-2.
== Stadionene ==
Hjemmekampene til HS Vestby jr. spilles på flere forskjellige baner. Det er tre gressbaner, en grusbane og en kunstgressbane som tas i bruk. Om vinteren veksles det mellom Son kunstgress og Risil grusbane, mens om sommeren er hele fem baner klare for bruk. De fem banene er jevnt fordelt rundt i kommune. Det er to i Son, to i Vestby og en i Hølen. Brandstad i Hølen er kun satt opp som treningsfelt, mens Risil i Vestby og Son Arena i Son benyttes både som treningsfelt og kampbane. Labo i Son og Vestby Stadion er begge gressbaner og brukes kun som kampbaner.
For tiden bygges det en ny kunstgressbane ved siden av Risil Grusbane i Vestby, og den ventes å stå ferdig i løpet av høsten 2009. HS Vestby jr. regnes da med å ha mange av sine treninger der når den tid kommer. Kunstgressbanen på Risil har vært under planlegging i flere år, men det var først i vinteren 2008–2009 planleggingen og arbeidet begynte for alvor.
== Eksterne lenker ==
Offisiell side(Son)
Offisiell side(Vestby)
Artikkel Vestby Avis
NKI | Glenn Holm | 12,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luna_7 | 2023-02-04 | Luna 7 | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Luna-programmet', 'Kategori:Måne-sonder', 'Kategori:Romutforskning i 1965', 'Kategori:Stubber 2020-09', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Luna 7 eller Lunik 7 var det syvende romfartøyet i det sovjetiske Luna-programmet.
Luna 7 var et ubemannet romfartøy, og landet på Månen 7. oktober 1965. | Luna 7 eller Lunik 7 var det syvende romfartøyet i det sovjetiske Luna-programmet.
Luna 7 var et ubemannet romfartøy, og landet på Månen 7. oktober 1965. | Luna 7 eller Lunik 7 var det syvende romfartøyet i det sovjetiske Luna-programmet. | 12,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polhemsprisen | 2023-02-04 | Polhemsprisen | ['Kategori:1876 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Polhemsprisen', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1876', 'Kategori:Vitenskap i 1876'] | Polhemsprisen er en pris som deles ut for teknisk innovasjon på høyt nivå eller for geniale løsninger av et teknisk problem. Nyvinningen skal finnes tilgjengelig på den åpne markedet og være konkurrenskraftig. Den skal også være miljøvennlig over tid. Prisen har fått sitt navn etter Christopher Polhem.
I 1876 ble Polhemsfondet startet av Svenska Teknologföreningen, som i 1974 ble fusjonert med Civilingenjörsförbundet. Det ble i 2007 slått sammen med Ingenjörsförbundet til Sveriges Ingenjörer.
Fondet tilhører Sveriges Ingenjörer og avkastningen går til utdelingen av Polhemsprisen.
Nomineringene foretas av Sveriges næringsliv, tekniske høyskoler og universitet samt av priskomiteen.
Prisen, en gullmedalje og en pengesum (SEK 250 000), deles ut annethvert år.
| Polhemsprisen er en pris som deles ut for teknisk innovasjon på høyt nivå eller for geniale løsninger av et teknisk problem. Nyvinningen skal finnes tilgjengelig på den åpne markedet og være konkurrenskraftig. Den skal også være miljøvennlig over tid. Prisen har fått sitt navn etter Christopher Polhem.
I 1876 ble Polhemsfondet startet av Svenska Teknologföreningen, som i 1974 ble fusjonert med Civilingenjörsförbundet. Det ble i 2007 slått sammen med Ingenjörsförbundet til Sveriges Ingenjörer.
Fondet tilhører Sveriges Ingenjörer og avkastningen går til utdelingen av Polhemsprisen.
Nomineringene foretas av Sveriges næringsliv, tekniske høyskoler og universitet samt av priskomiteen.
Prisen, en gullmedalje og en pengesum (SEK 250 000), deles ut annethvert år.
== Eksterne lenker ==
Sveriges ingeniører, Polhemsprisen – en pris for tekniske innovasjoner | Polhemsprisen er en pris som deles ut for teknisk innovasjon på høyt nivå eller for geniale løsninger av et teknisk problem. Nyvinningen skal finnes tilgjengelig på den åpne markedet og være konkurrenskraftig. | 12,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skarpsno_stasjon | 2023-02-04 | Skarpsno stasjon | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:1882 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Frogner', 'Kategori:Eivind Gleditsch', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Oslo', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1973', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Drammenbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1882', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Sider med kart'] | Skarpsno stasjon er en tidligere jernbanestasjon på Skøyen–Filipstadlinjen. Den lå på Skarpsno i Bydel Frogner i Oslo, mellom Skarpsnoparken og Frognerstranda/E18.
Stasjonen åpnet i 1882. Lokaltogene sluttet å stoppe her i 1973, og i 1993 ble stasjonsbygningen revet. Stasjonsbygningen var nybarokk, oppført i 1917 etter tegninger av arkitekt Eivind Gleditsch.
| Skarpsno stasjon er en tidligere jernbanestasjon på Skøyen–Filipstadlinjen. Den lå på Skarpsno i Bydel Frogner i Oslo, mellom Skarpsnoparken og Frognerstranda/E18.
Stasjonen åpnet i 1882. Lokaltogene sluttet å stoppe her i 1973, og i 1993 ble stasjonsbygningen revet. Stasjonsbygningen var nybarokk, oppført i 1917 etter tegninger av arkitekt Eivind Gleditsch.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 193. ISBN 82-90286-28-7.
Aasmund Dahl, red. (1988). NSBs bygningsregistrering: Drammen distrikt: Drammenbanen. NSB Arkitektkontoret. s. 65–72.
== Eksterne lenker ==
(en) Skarpsno stasjon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Skarpsno stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
(no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Drammenbanen | Skarpsno stasjon er en tidligere jernbanestasjon på Skøyen–Filipstadlinjen. Den lå på Skarpsno i Bydel Frogner i Oslo, mellom Skarpsnoparken og Frognerstranda/E18. | 12,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B6rk%C3%A9nska_prisen | 2023-02-04 | Björkénska prisen | ['Kategori:1902 i Sverige', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Uppsala universitet', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1902', 'Kategori:Vitenskap i 1902'] | Björkénska prisen deles ut av Uppsala universitet uten å ta hensyn til yrke eller stilling i samfunnet som en belønning for framstående forskning som hviler på vitenskapelig grunn. Prisen kommer fra en donasjon av legen John Björkén som døde i 1893 og utgjør i dag den fremste vitenskaplige utmerkelsen ved Uppsala universitet.
Priset deles ut årlig på Björkéns dødsdag den 16. desember, og ble første gang delt ut i 1902.
| Björkénska prisen deles ut av Uppsala universitet uten å ta hensyn til yrke eller stilling i samfunnet som en belønning for framstående forskning som hviler på vitenskapelig grunn. Prisen kommer fra en donasjon av legen John Björkén som døde i 1893 og utgjør i dag den fremste vitenskaplige utmerkelsen ved Uppsala universitet.
Priset deles ut årlig på Björkéns dødsdag den 16. desember, og ble første gang delt ut i 1902.
== Mottakere (ufullstendig) ==
2011 – Ulf Landegren
2010 – Måns Ehrenberg
2009 – Tord Ekelöf og Mats Leijon
2008 – Kurt Nordström
2007 – Astrid Gräslund og Svante Björk
2006 – Karna Lidmar-Bergström og Thomas Nyström
2005 – Lars Olson
2004 – Börje Johansson og Peter Stoica
2003 – Jan-Erling Bäckvall
1981 – Arvid Carlsson
1953 – Arne Fredga
1916 – Svante Murbeck
Tycho Tullberg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Björkénska priset - Uppsala universitet | Björkénska prisen deles ut av Uppsala universitet uten å ta hensyn til yrke eller stilling i samfunnet som en belønning for framstående forskning som hviler på vitenskapelig grunn. Prisen kommer fra en donasjon av legen John Björkén som døde i 1893 og utgjør i dag den fremste vitenskaplige utmerkelsen ved Uppsala universitet. | 12,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bigsbymedaljen | 2023-02-04 | Bigsbymedaljen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Geological Society of London', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1877', 'Kategori:Vitenskap i 1877'] | Bigsbymedaljen, Bigsby Medal, er en medalje som er delt ut siden 1877 av Geological Society of London. Prisen ble innstiftet av den britiske geologen John Jeremiah Bigsby (1792–1881). Den deles ut for framstående innsats vedrørende den amerikanske kontinentets geologi og mottageren må være under 45 år.
Medaljen, som avbilder en fossil pigghud, ble fra begynnelsen delt ut annen hvert år, men fra 2005 har blitt delt ut årlig. I 1965 ble den delt ut til to personer.
| Bigsbymedaljen, Bigsby Medal, er en medalje som er delt ut siden 1877 av Geological Society of London. Prisen ble innstiftet av den britiske geologen John Jeremiah Bigsby (1792–1881). Den deles ut for framstående innsats vedrørende den amerikanske kontinentets geologi og mottageren må være under 45 år.
Medaljen, som avbilder en fossil pigghud, ble fra begynnelsen delt ut annen hvert år, men fra 2005 har blitt delt ut årlig. I 1965 ble den delt ut til to personer.
== Mottakere av Bigsbymedaljen ==
2011 – Alexander Densmore
2010 – Sara Russell
2009 – Christian Turney
2008 – Christopher Ballentine
2007 – Philip Donoghue
2006 – Jonathan Lloyd
2005 – Jonathan Blundy
2003 – Paul Nicholas Pearson
2001 – Nicholas Jeremiah White
1999 – Ali Mehmet Celal Sengor
1997 – James Anthony Jackson
1995 – Andrew Benjamin Smith
1993 – Julian Anthony Pearce
1991 – Robert Stephen White
1989 – Trevor Elliott
1987 – Nick Kuznir
1985 – Stephen Sparks
1983 – Robert Keith O'Nions
1981 – Alan Gilbert Smith
1979 – Ernest Ronald Oxburgh
1977 – Brian Frederick Windley
1975 – Drummond Hoyle Matthews
1973 – John Graham Ramsay
1971 – Frederick John Vine
1969 – Richard Gilbert West
1967 – Frank Harold Trevor Rhodes
1965 – John Sutton og Janet Vida Watson
1963 – Wallace Spencer Pitcher
1961 – Alwyn Williams
1959 – Basil Charles King
1957 – Harry Blackmore Whittington
1955 – Percy Edward Kent
1953 – Kingsley Charles Dunham
1951 – Edwin Sherbon Hills
1949 – William Quarrier Kennedy
1947 – George Hoole Mitchell
1945 – Lawrence Rickard Wager
1943 – George Martin Lees
1941 – Cyril James Stubblefield
1939 – Arthur Elijah Trueman
1937 – Cecil Edgar Tilley
1935 – Herbert Harold Reading
1933 – Edward James Wayland
1931 – Norman Levi Bowen
1929 – Percy George Hamnall Boswell
1927 – Bernard Smith
1925 – Cyril Workman Knight
1923 – Edward Battersby Bailey
1921 – Lewis Leigh Fermor
1919 – Douglas Mawson
1917 – Robert George Carruthers
1915 – Henry Hubert Hayden
1913 – Thomas Henry Holland
1911 – Othenio Abel
1909 – John Smith Flett
1907 – Arthur William Rogers
1905 – John Walter Gregory
1903 – Henri-Marc Ami
1901 – George William Lamplugh
1899 – Edgeworth David
1897 – Clement Reid
1895 – Charles Doolittle Walcott
1893 – William Johnson Sollas
1891 – George Mercer Dawson
1889 – Jethro Justinian Harris Teall
1887 – Charles Lapworth
1885 – Alphonse Renard
1883 – Henry Hicks
1881 – Charles Barrois
1879 – Edward Drinker Cope
1877 – Othniel Charles Marsh
== Eksterne lenker ==
Geological Society – Bigsby Medal
Bilde av medaljen | Bigsbymedaljen, Bigsby Medal, er en medalje som er delt ut siden 1877 av Geological Society of London. Prisen ble innstiftet av den britiske geologen John Jeremiah Bigsby (1792–1881). | 12,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ericrocidini | 2023-02-04 | Ericrocidini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Ericrocidini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. De er en gruppe av gjøkbier, som legger sine egg i andre biers reir. Det er kjent 39 arter fordelt på ni slekter fra Sør-Amerika og det sørligste Nord-Amerika.
| Ericrocidini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. De er en gruppe av gjøkbier, som legger sine egg i andre biers reir. Det er kjent 39 arter fordelt på ni slekter fra Sør-Amerika og det sørligste Nord-Amerika.
== Levevis ==
Ericrocidini er kleptoparasitter (gjøkbier) som legger sine egg i andre biers reir, larvene lever så på pollen og nektar som vertsbien hadde samlet til sine larver.
Artene i slekten Ericrocis snylter på solitære bier i slekten Centris (Centridini).
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen Ericrocidini
Acanthopus Klug, 1807 – to arter
Aglaomelissa duckei (Friese, 1906)
Ctenioschelus Romand, 1840 – to arter
Epiclopus Spinola, 1851 – tre arter
Ericrocis Cresson, 1887 – to arter
Hopliphora Lepeletier, 1841 – seks arter
Mesocheira bicolor (Fabricius, 1804)
Mesonychium Lepeletier & Serville, 1825 – 7 arter
Mesoplia Lepeletier, 1841 – 15 arter
== Eksterne lenker ==
(en) Ericrocidini hos ITIS
(en) Ericrocidini hos NCBI
(en) Kategori:Ericrocidini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ericrocidini – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter. | * Acanthopus | 12,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Never_Shout_Never | 2023-02-04 | Never Shout Never | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2007', 'Kategori:Rockegrupper fra USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Never Shout Never er en amerikansk Indie Rockgruppe, dannet i Joplin, Missouri i 2007. Gruppa har gitt ut fem album og ni EP-er. Navnet «Never Shout Never», refererte egentlig bare til Christofer Drew Ingle, inntil turnégruppa, tidligere kjent som «The Shout», sammen med Ingle, dannet «Never Shout Never», som en musikkgruppe med Ingle som frontfigur.
| Never Shout Never er en amerikansk Indie Rockgruppe, dannet i Joplin, Missouri i 2007. Gruppa har gitt ut fem album og ni EP-er. Navnet «Never Shout Never», refererte egentlig bare til Christofer Drew Ingle, inntil turnégruppa, tidligere kjent som «The Shout», sammen med Ingle, dannet «Never Shout Never», som en musikkgruppe med Ingle som frontfigur.
== Historie ==
=== 2007-08: Starten ===
Christofer Drew Ingle startet å lage musikk under aliaset nevershoutnever! i 2007 (som 16-åring). Han ble deretter kjent på internett, hvor han hadde suksess på Myspace, før han ga ut EP-en The Yippee EP 29. juli 2008. 30. juli 2008, deltok han på TRL, der han framførte singlen «Bigcitydreams». Høsten 2008 turnérte han sammen med Hellogoodbye og Ace Enders.Fra 17. november 2008, ble NeverShoutNever!, Ingles offisielle alias. NeverShoutNever! dro på turné sammen med The Scene Aesthetic, The Honorary Title og The Bigger Lights i februar 2009 og deretter med Forever the Sickest Kids, The Cab, We the Kings og Mercy Mercedes, resten av våren 2009, som en del av The Bamboozle Roadshow 2009. Han spilte både på The Bamboozle Left 2009 og The Bamboozle 2009.
=== 2009-10: Warner Bros. signing og What Is Love ===
29. mai 2009, ble det kjent at Ingle hadde signert med Warner Bros. Records etter en lengre budkrig. Som en del av avtalen, laget Ingle utgivelsr på sitt fiktive plateselskap, Loveway Records. Ingles alias ble offisielt skrevet som Never Shout Never. The Summer var Ingles første utgivelse under Warner Bros. og ble gitt ut 23. juni 2009. Den første singlen fra EP-en, kalt «Happy» ble gitt ut på iTunes 3. mars 2009.EP-en Never Shout Never ble gitt ut i desember 2009 og inneholdt to låter fra det kommende debutalbum (What Is Love and Jane Doe), en nyinnspilt versjon av en låt The Yippee EP (She's Got Style), og en liveversjon av en låt fra The Yippee EP (Big City Dreams). Debutalbumet fra Never Shout Never, What Is Love?, ble produsert av Butch Walker og gitt ut i januar 2010.
=== 2010-11: Harmony og Time Travel ===
Never Shout Never var headlined på sin første Warped Tour, sommeren 2010. Never Shout Nevers andre album, Harmony, ble gitt ut i august 2010. I oktober og november 2010, Never Shout Neverdeltok på Harmony Tour, hovr fansen samlet inn hermentikk for å hjelpe trengende. Som en gave til fansen, ga Never Shout Never og The Maine ut en live EP. EP-en ble lagt ut for gratis nedlasting på Never Shout Nevers hjemmeside.
Gruppas hjemby, Joplin, Missouri, fikk kraftige skader av en tornado 22. mai 2011. Ingle derfor et hjelpefond, sammen med United Way, med mål om å samle inn en million dollartil hjembyen. For å øke oppmerksomheten rundt ødeleggelsene i Joplin, la Ingle ut en video fra ødeleggelsene på YouTube 1. juni 2011. Videoen, med låta «Time Travel», oppfordret seerne til å donere penger til gruppas hjelpefond.Never Shout Nevers tredje album, Time Travel ble gitt ut 20. september 2011.
=== 2012: BryanStars-uhellet og Indigo ===
3. juni 2012, ble Never Shout Never intervjuet av BryanStars, for The New York Times. Midt i intervjuet, brøt Ingle av og kalte Bryans shoe for en «kødd» og hans spørmål for «bullshit». Som et resultat, gikk gruppa fra intervjuet og BryanStars begynte å gråte. Deretter starten en bølge av støtte for BryanStars og mange musikere gikk ut og støttet han, blant annet Kellin Quinn fra Sleeping with Sirens. Ingle inndrømmet senere å ha tatt LSD tidligere på dagen. Ingle ble samme dag arrestert for marijuana.Ingle avslørte tittelen på deres fjerde album i et intervju med Alter The Press! 8. mai 2012, og 20. september via sin Twitter-konto. Tittel på det nye albumet var Indigoog ble gitt ut 13. november 2012. Albumet debuterte på en skuffende 198.-plass på Billboard 200, en kraftig forverring fra deres tidligere topplassering på 14.-plass. De dro deretter ut på sin Indigo tour i USA, høsten 2012.
=== 2013- : Sunflower ===
Tidlig i 2013, Never Shout Never var tilbake med oppsetningen fra Warped Tour, etter tre års opphold. Never Shout Never ga ut sitt femte album, med navnet 'Sunflower', 2. juli 2013.
== Diskografi ==
What Is Love? (Sire, 2010)
Harmony (Sire, 2010)
Time Travel (Sire, 2011)
Indigo (Sire, 2012)
Sunflower (Sire, 2013)
== Medlemmer ==
=== Nåværende medlemmer ===
Christofer Drew Ingle – vokal, gitar (2007– )
Taylor MacFee – bass, vokal (2009– )
Hayden Kaiser – gitar, trommer, vokal (2007– )
=== Tidligere medlemmer ===
Caleb Denison - gitar, trommer, perkusjon, vokal (2009–2011)
=== Tidligere turnémedlemmer ===
Dustin Dobernig – piano, perkusjon, keyboard, fiolin (2009–2010)
Hayden Benton - trommer, perkusjon, backingvokal (2009)
Patrick Carrie - trommer, perkusjon, backingvokal (2009)
Natthan Ellison - trommer, perkusjon (2009-2010)
Jerret Sheran - gitar (2009)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Never Shout Never – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) NeverShoutNever! på Discogs
(en) NeverShoutNever! på MusicBrainz
(en) NeverShoutNever! på SoundCloud
(en) NeverShoutNever! på Spotify
(en) NeverShoutNever! på Songkick
(en) NeverShoutNever! på Last.fm
(en) NeverShoutNever! på Genius — sangtekster
(en) NeverShoutNever! på AllMusic
(en) Never Shout Never Website Arkivert 6. november 2013 hos Wayback Machine.
(en) Never Shout Never på MySpace
(en) Interview with Never Shout Never on Thought Catalog | Never Shout Never er en amerikansk Indie Rockgruppe, dannet i Joplin, Missouri i 2007. Gruppa har gitt ut fem album og ni EP-er. | 12,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Believe_(Dima_Bilan-sang) | 2023-02-04 | Believe (Dima Bilan-sang) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bidrag til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Russiske sanger', 'Kategori:Sanger fra 2008'] | «Believe» (norsk oversettelse: tro) er en popsang som vant Eurovision Song Contest 2008 for Russland. Sangen ble fremført av Dima Bilan, en av Russlands største popartister. Han hadde skrevet sangen sammen med den amerikanske musikeren Jim Beanz, mens den amerikanske hiphoperen og produsenten Timbaland arrangerte og produserte den. Under fremføringen i Eurovision hadde Bilan med seg tidligere olympisk mester og verdensmester i kunstløp, Jevgenij Pljusjtsjenko og den ungarske komponisten og fiolinisten Edvin Marton, som spilte på sin Stradivarius. Dette var Russlands første seier i Eurovision Song Contest, og «Believe» ble en stor hit hjemme i Russland. I andre deler av Europa fikk sangen imidlertid begrenset suksess, og den kom heller ikke inn på VG-lista i Norge.
| «Believe» (norsk oversettelse: tro) er en popsang som vant Eurovision Song Contest 2008 for Russland. Sangen ble fremført av Dima Bilan, en av Russlands største popartister. Han hadde skrevet sangen sammen med den amerikanske musikeren Jim Beanz, mens den amerikanske hiphoperen og produsenten Timbaland arrangerte og produserte den. Under fremføringen i Eurovision hadde Bilan med seg tidligere olympisk mester og verdensmester i kunstløp, Jevgenij Pljusjtsjenko og den ungarske komponisten og fiolinisten Edvin Marton, som spilte på sin Stradivarius. Dette var Russlands første seier i Eurovision Song Contest, og «Believe» ble en stor hit hjemme i Russland. I andre deler av Europa fikk sangen imidlertid begrenset suksess, og den kom heller ikke inn på VG-lista i Norge.
== Eurovision Song Contest ==
Det russiske bidraget ble valgt gjennom den nasjonale finalen Evrovidenie 2008 (Евровидение-2008). Finalen ble arrangert av tv-kanalen RTR (i dag Rossija 1) søndag 9. mars i Moskva. «Believe» var en av 27 sanger som deltok i finalen, og vinneren ble kåret med en kombinasjon av telefonavstemning og jury. «Believe» var favoritt hos begge, og sangen ble dermed Russlands bidrag til Eurovision Song Contest i serbiske Beograd.
I den internasjonale finalen deltok Russland i den første semifinalen tirsdag 20. mai 2008, der landet var det 18. og nest siste bidraget ut på scenen. I avstemningen ble «Believe» nummer tre og kvalifiserte seg med det til finalen lørdag 24. mai 2008. Med seg på scenen hadde Dima Bilan med seg tidligere olympisk mester og verdensmester i kunstløp, Jevgenij Pljusjtsjenko og den ungarske komponisten og fiolinisten Edvin Marton, som spilte på sin Stradivarius.
I finalen var Russland igjen nest sist i startfeltet, etter vertslandet Serbia og før Norges Maria Haukaas Storeng med «Hold On Be Strong». I avstemningen vant Russland med 272 poeng, inkludert syv 12-poengere. Europa viste seg imidlertid å være delt i poengene til Russland; mens Øst-Europa ga Russland toppoeng, ga de vesteuropeiske landene lave poeng. Hverken Danmark, Sverige, Island, Storbritannia eller Sveits ga Russland et eneste poeng. Nederland og Frankrike ga 1 poeng, mens Belgia ga 3 poeng. Norge ga 5 poeng til Russland.Dette var Russlands første og hittil siste seier, og landet var det fjerde av de tidligere sovjetstatene til å vinne konkurransen. Tidligere hadde Estland og Latvia vunnet Eurovision Song Contest, senere Aserbajdsjan og Ukraina både tidligere og senere.
Dima Bilan deltok også for Russland i Eurovision Song Contest 2006, da med sangen «Never Let You Go» som endte på andreplass.
== Listeplasseringer ==
Etter seieren ga Dima Bilan ut «Believe» over hele Europa, og han spilte den inn i en spansk og en russisk versjon. Sangen ble imidlertid ingen stor kommersiell suksess utenfor Russland og var bare kort innom et par singellister i Vest-Europa.
== Utgivelseshistorikk ==
== Sporliste ==
Russisk utgivelse«Believe» (radioversjon) – 3:19
«Believe» (med fiolin) – 3:57
«Believe» (med violin, karaokeversjon) – 3:21
«Believe» (russisk versjon: Все в твоих руках – All in Your Hands) – 4:51
«Believe» (russisk versjon, karaoke) – 3:17
«Believe» (karaoke) – 3:07
«Как раньше 2.0» (karaoke) – 4:51
Foto-session
«Believe»
Dima Bilans biografi (på engelsk)Tysk versjon «Believe» (Eurovision-versjon)
«Believe» (radioversjon)
«Believe» (russisk versjon)
«Believe» (video)Belgisk versjon«Believe» (radioversjon) – 3:17
«Believe» (russisk versjon ) – 3:17
«Believe» (spansk versjon) – 3:17
«Believe» (video) – 4:03
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Russland i Eurovision Song Contest 2008 | |låtskriver= Jim Beanz og Dima Bilan | 12,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Eirik_Asbj%C3%B8rnsen | 2023-02-04 | Lars Eirik Asbjørnsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Lars Eirik Asbjørnsen er forlegger for firmaet Asbjørnsens Forlag. Han har jobbet lenge i forlagsbransjen og var blant annet med å etablere Fritt forlag. Asbjørnsen har tidligere drevet med markedsføring, og har også vært engasjert i Pantagruel, Piratforlaget og Orion Forlag.
| Lars Eirik Asbjørnsen er forlegger for firmaet Asbjørnsens Forlag. Han har jobbet lenge i forlagsbransjen og var blant annet med å etablere Fritt forlag. Asbjørnsen har tidligere drevet med markedsføring, og har også vært engasjert i Pantagruel, Piratforlaget og Orion Forlag.
== Referanser == | Lars Eirik Asbjørnsen er forlegger for firmaet Asbjørnsens Forlag. Han har jobbet lenge i forlagsbransjen og var blant annet med å etablere Fritt forlag. | 12,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herschel-teleskopet | 2023-02-04 | Herschel-teleskopet | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Romteleskop', 'Kategori:Romutforskning i 2009'] | Herschel-teleskopet (engelsk: Herschel Space Observatory) er et romteleskop som 29. april 2013 sluttet å gjøre observasjoner.
Teleskopet gjorde observasjoner i det infrarøde spekteret fra det andre Lagrange-punktet mellom jorden og solen. Teleskopet er utviklet av ESA, og ble skutt opp 14. mai 2009 sammen med Planckteleskopet på en Ariane V-rakett fra Kourou i Fransk Guyana.Teleskopet har et hovedspeil på 3,5 meter og en masse på 3400 kg, og har fått navn etter den tyskfødte britiske astronomen William Herschel. Hensikten med prosjektet er blant andre å studere formasjonen av galakser og utviklingen av stjerner, samt undersøke den kjemiske sammensetningen av atmosfæren og overflaten på kometer, planeter og satellitter i verdensrommet.
| Herschel-teleskopet (engelsk: Herschel Space Observatory) er et romteleskop som 29. april 2013 sluttet å gjøre observasjoner.
Teleskopet gjorde observasjoner i det infrarøde spekteret fra det andre Lagrange-punktet mellom jorden og solen. Teleskopet er utviklet av ESA, og ble skutt opp 14. mai 2009 sammen med Planckteleskopet på en Ariane V-rakett fra Kourou i Fransk Guyana.Teleskopet har et hovedspeil på 3,5 meter og en masse på 3400 kg, og har fått navn etter den tyskfødte britiske astronomen William Herschel. Hensikten med prosjektet er blant andre å studere formasjonen av galakser og utviklingen av stjerner, samt undersøke den kjemiske sammensetningen av atmosfæren og overflaten på kometer, planeter og satellitter i verdensrommet.
== Se også ==
Infrarød stråling
William Herschel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ESAs side om Herschelteleskopet | Herschel-teleskopet (engelsk: Herschel Space Observatory) er et romteleskop som 29. april 2013 sluttet å gjøre observasjoner. | 12,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qingyang_(Chengdu) | 2023-02-04 | Qingyang (Chengdu) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chengdu', 'Kategori:Distrikter i Sichuan'] | Qingyang (kinesisk: 青羊区; pinyin: Qīngyáng Qū) er et bydistrikt i provinsen Sichuan. Det ligger under den subprovinsielle by Chengdu. Qingyang har et areal på 68 km² og teller 470 000 innbyggere (2003).
| Qingyang (kinesisk: 青羊区; pinyin: Qīngyáng Qū) er et bydistrikt i provinsen Sichuan. Det ligger under den subprovinsielle by Chengdu. Qingyang har et areal på 68 km² og teller 470 000 innbyggere (2003).
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmeside
Infoside | Qingyang (kinesisk: 青羊区; pinyin: Qīngyáng Qū) er et bydistrikt i provinsen Sichuan. Det ligger under den subprovinsielle by Chengdu. | 12,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xi%E2%80%99an | 2023-02-04 | Xi’an | ['Kategori:108°Ø', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Silkeveien', "Kategori:Xi'an"] | Xi'an har også andre betydninger.Xi'an eller Xian (kinesisk 西安; pinyin: Xī'ān, Wade-Giles: Hsi-An, postalromanisering: Sian; bokstavelig betydning: «Den vestlige fred», mens benevnelsen Xijing også henleder på statusen som «vestlig hovedstad»; historisk kjent som Chang'an) er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Shaanxi i det nordlige Kina. Den er en subprovinsiell by.
Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 3 481 000, men hele det subprovinsielle området har 6,62 millioner innbyggere.
Byen ligger på Guanzhongsletten i den sørlige sentrale Shaanxi. Xi'an markerer den østlige enden av Silkeveien. I dag betjenes byen av Xi'an Xianyang internasjonale lufthavn.
Byen har tidligere vært hovedstad i riket under flere dynastier under navnet Chang'an.
Byen er mest kjent for det 2200 år gamle gravvokteranlegget nær keiser Qin Shi Huangdis grav, med flere tusen terrakottasoldater, noen kilometer utenfor bykjernen.
| Xi'an har også andre betydninger.Xi'an eller Xian (kinesisk 西安; pinyin: Xī'ān, Wade-Giles: Hsi-An, postalromanisering: Sian; bokstavelig betydning: «Den vestlige fred», mens benevnelsen Xijing også henleder på statusen som «vestlig hovedstad»; historisk kjent som Chang'an) er en kinesisk storby som er hovedstad i provinsen Shaanxi i det nordlige Kina. Den er en subprovinsiell by.
Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 3 481 000, men hele det subprovinsielle området har 6,62 millioner innbyggere.
Byen ligger på Guanzhongsletten i den sørlige sentrale Shaanxi. Xi'an markerer den østlige enden av Silkeveien. I dag betjenes byen av Xi'an Xianyang internasjonale lufthavn.
Byen har tidligere vært hovedstad i riket under flere dynastier under navnet Chang'an.
Byen er mest kjent for det 2200 år gamle gravvokteranlegget nær keiser Qin Shi Huangdis grav, med flere tusen terrakottasoldater, noen kilometer utenfor bykjernen.
== Administrative enheter ==
Den subprovinsielle by Xi'an har jurisdiksjon over 11 distrikter (区 qū) og 2 fylker (县 xiàn).
== Noen av de mest kjente stedene i og nær Xi'an ==
På grunn av byens mange historiske monumenter og en mengde gamle ruiner og graver i nærheten, har turisme vært en viktig del av den lokale økonomien, og Xi'an-regionen er et av de mest populære turistmålene i Kina.
Xi'ans bymur ble bygd mellom 1374 og 1378 under det tidlige Ming-dynastiet, og ble reparert og renovert i 1980-årene. Den er den største for det meste originale bymur i Kina. Med en samlet lengde på 13,6 km omslutter den helle Xi'ans indre by. Byggverket er en innmurt jordvoll. Bredden ved sokkelen er 18 m og på kronen er 12 m bred. Den er også 12 m høy. Fire byporter (nordporten, vestporten, sørporten og østporten) gav trygg kontroll ved hele muren som var omgitt av en vollgrav med klappbroer kun ved portene. Disse broene ble felt ned hver morgen til signalet fra et klokketårn, og trukket opp på signal fra trommetårnet. Klokketårnet og trommetårnet, ligger begge ved byens sentrale akse
Mausoleet til Qin Shi Huang og hans terrakottahær ligger 40 km øst for sentrum. Dette er en samling på mer enn 8000 terrakottaskulpturer som viser hærene til Qin Shi Huang, den første keiseren i Kina. Det er en form for begravelseskunst begravd sammen med keiseren for å beskytte han i sitt neste liv
Byens muslimske kvarter, som er hjemmet til den store moskeen i Xi'an
Den store villgåspagoden og Den lille villgåspagoden er begge spektakulære tårn, og begge er godt over 1000 år gamle og har overlevd store jordskjelv. Førstnevnte er ved siden av et stort torg med den største fontenen i Asia som projiserer vann høyt opp i luften, stiger og faller i takt med musikk under en av de daglige forestillingene (vanligvis ved middagstid og like etter solnedgang). De beskyttet buddhistiske skrifter tidligere
Stele-skogen er kjent for sine mange historiske inskripsjoner og steinverk
Famen-tempelet og dets ruvende pagode ligger 120 kilometer vest for Xi'an
Xi Ming-tempelet
Wolong-tempelet ved Kaitong-banen
Xingjiao-tempelet ved Shaolin Yuan (der Xuanzangs grav ligger)
Jianfu-tempelet
Blue Dragon Temple
Wangji-tempelet
Banpo neolitiske landsby ligger i utkanten av selve byen
Shaanxi History Museum har en stor samling av gjenstander både moderne og eldgamle. Mount Zhongnan (终 南山) Mount Li
Huaqing varme kilde, ved foten av Mt. Li, har en historie på 6000 år, det tilstøtende Huaqing-palasset har en historie på 3000 år. Rangert blant de hundre berømte hagene i Kina, har det også status som en nasjonal kulturvernminnesenhet og et nasjonalt naturskjønt område
Daming Palace National Heritage Park, stedet for den tidligere kongelige residensen til keiserne fra Tang-dynastiet
Great Tang All Day Mall (大唐 不夜城), [108] en kulturell og kommersiell gate. Den sentrale landskapsveien er en gågate med skulpturlandskap på 1500 meter, som er distribuert med ni grupper av tematiske gruppeskulpturer, som keisere, historiske figurer, heroiske historier, klassiske kunstverk og så videre
== Samferdel ==
=== Fly ===
Xi'an betjenes av Xi'an Xianyang internasjonale lufthavn.
=== Jernbane ===
I Xi'an stanser togene på Longhaibanen, Kinas viktigste jernbanelinje i øst-vest-retning, som løper fra Lianyungang til Lanzhou via blant annet Xuzhou, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Baoji.
=== Veitrafikk ===
Kinas riksvei 108 løper gjennom området. Riksveien begynner i Beijing og fører via Taiyuan, Xi'an og Chengdu sør til Kunming i den sørvestlige provinsen Yunnan.
Kinas riksvei 210 løper gjennom området. Riksveien begynner i Baotou i Indre Mongolia, fører gjennom Yan'an, Xi'an, Chongqing og Guiyang og ender opp i Nanning i Guangxi.
Kinas riksvei 211 har sluttpunkt i Xi'an. Den fører fra Yinchuan i den autonome region Ningxia Hui, gjennom det østlige Gansu og til Xi'an.
Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.
Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender på grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Ürümqi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Xi'an – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 西安 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Xi'an National Hi-tech Development Zone | Chang'an (kinesisk: 长安区, pinyin: Cháng'ān Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Xi'an i provinsen Shaanxi. | 12,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qixia_(Nanjing) | 2023-02-04 | Qixia (Nanjing) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Jiangsu', 'Kategori:Nanjing'] | Qixia (kinesisk: 栖霞区; pinyin: Qīxiá Qū) er et bydistrikt i provinsen Jiangsu. Det tilligger den subprovinsielle by Nanjing.
Arealet er på 302 km² og det teller ca. 370 000 innbyggere (2004).
| Qixia (kinesisk: 栖霞区; pinyin: Qīxiá Qū) er et bydistrikt i provinsen Jiangsu. Det tilligger den subprovinsielle by Nanjing.
Arealet er på 302 km² og det teller ca. 370 000 innbyggere (2004).
== Eksterne lenker ==
Infoside | Qixia (kinesisk: 栖霞区; pinyin: Qīxiá Qū) er et bydistrikt i provinsen Jiangsu. Det tilligger den subprovinsielle by Nanjing. | 12,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luogang | 2023-02-04 | Luogang | ['Kategori:113°Ø', 'Kategori:23°N', 'Kategori:Administrative enheter i Guangzhou', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong', 'Kategori:Sider med kart'] | Luogang (kinesisk: 萝岗区; pinyin: Luógāng Qū) er et bydistrikt i Guangzhou i provinsen Guangdong. Det har et areal på 389,06 km² og om lag 141 200 innbyggere (2005).
| Luogang (kinesisk: 萝岗区; pinyin: Luógāng Qū) er et bydistrikt i Guangzhou i provinsen Guangdong. Det har et areal på 389,06 km² og om lag 141 200 innbyggere (2005).
== Administrative enheter ==
Distriktet består av ett subdistrikt og fem storkommuner:
Subdistriktet Luogang 萝岗街道Storkommunen Xiagang 夏港街道
Storkommunen Dongqu 东区街道
Storkommunen Lianhe 联和街道
Storkommunen Yonghe 永和街道
Storkommunen Jiuling 九龙镇
== Eksterne lenker ==
Infoside | Luogang (kinesisk: 萝岗区; pinyin: Luógāng Qū) er et bydistrikt i Guangzhou i provinsen Guangdong. Det har et areal på 389,06 km² og om lag 141 200 innbyggere (2005). | 12,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingets_kommunal-_og_milj%C3%B8vernkomit%C3%A9 | 2023-02-04 | Stortingets kommunal- og miljøvernkomité | ['Kategori:1972 i Norge', 'Kategori:Etableringer i 1972', 'Kategori:Opphør i 1993', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Tidligere stortingskomiteer', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Stortingets kommunal- og miljøvernkomité var en fagkomité på Stortinget fra 1972 til 1993. Siste komitéleder var Haakon Blankenborg (Ap). Komiteen hadde sitt utspring fra Kommunalkomiteen da den ble opprettet i 1972, og ble til en ny komite i 1993, også kalt Kommunalkomiteen.
| Stortingets kommunal- og miljøvernkomité var en fagkomité på Stortinget fra 1972 til 1993. Siste komitéleder var Haakon Blankenborg (Ap). Komiteen hadde sitt utspring fra Kommunalkomiteen da den ble opprettet i 1972, og ble til en ny komite i 1993, også kalt Kommunalkomiteen.
== Tidligere ledere ==
== Eksterne lenker ==
Stortinget.no | Stortingets kommunal- og miljøvernkomité var en fagkomité på Stortinget fra 1972 til 1993. Siste komitéleder var Haakon Blankenborg (Ap). | 12,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dongxihu | 2023-02-04 | Dongxihu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Hubei', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Wuhan'] | Dongxihu (kinesisk: 东西湖区; pinyin: Dōngxihú Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Wuhan, hovedstaden i provinsen Hubei i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 495,3 / 439 km² og teller 306 000 innbyggere (2004).
| Dongxihu (kinesisk: 东西湖区; pinyin: Dōngxihú Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Wuhan, hovedstaden i provinsen Hubei i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 495,3 / 439 km² og teller 306 000 innbyggere (2004).
== Administrative enheter ==
Dongxihu administerer åtte gatedistrikter, én administrativ komite og tre lokalkontorer:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Infoside | Dongxihu (kinesisk: 东西湖区; pinyin: Dōngxihú Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Wuhan, hovedstaden i provinsen Hubei i Folkerepublikken Kina. | 12,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wenjiang | 2023-02-04 | Wenjiang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chengdu', 'Kategori:Distrikter i Sichuan'] | Wenjiang (kinesisk: 温江区; pinyin: Wēnjiāng Qū) er et bydistrikt i provinsen Sichuan. Det ligger under den subprovinsielle by Chengdu. Wenjiang har et areal på 277,04 km² og teller ca. 310 000 innbyggere (2003).
| Wenjiang (kinesisk: 温江区; pinyin: Wēnjiāng Qū) er et bydistrikt i provinsen Sichuan. Det ligger under den subprovinsielle by Chengdu. Wenjiang har et areal på 277,04 km² og teller ca. 310 000 innbyggere (2003).
== Eksterne lenker ==
Infoside | Wenjiang (kinesisk: 温江区; pinyin: Wēnjiāng Qū) er et bydistrikt i provinsen Sichuan. Det ligger under den subprovinsielle by Chengdu. | 12,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalian | 2023-02-04 | Dalian | ['Kategori:121°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dalian', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Dalian (forenklet kinesisk 大连; tradisjonell kinesisk: 大連; pinyin: Dàlián; japansk: Dairen; russisk: Далянь, Daljan eller Дальний, Dalnij – også tidligere kjent på engelsk som Darien) er en kinesisk subprovinsiell storby i provinsen Liaoning i Nord-Kina ved Kinas kyst mot Gulehavet, sør på Pulandianhalvøya. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 1 925 000, men hele subprovinsen har 5,6 millioner innbyggere.
| Dalian (forenklet kinesisk 大连; tradisjonell kinesisk: 大連; pinyin: Dàlián; japansk: Dairen; russisk: Далянь, Daljan eller Дальний, Dalnij – også tidligere kjent på engelsk som Darien) er en kinesisk subprovinsiell storby i provinsen Liaoning i Nord-Kina ved Kinas kyst mot Gulehavet, sør på Pulandianhalvøya. Befolkningen innenfor bygrensene anslås (2004) til 1 925 000, men hele subprovinsen har 5,6 millioner innbyggere.
== Historie ==
Dalian ble allerede på 500-tallet en av Kinas viktigste havner. Den var del av staten Yan i Vår- og høstperioden. I 1880-årene ble den en liten by, da Qing-dynastiet bygde broer, kanonstillinger og militærleirer der.
Stedet ble okkupert av britene i 1858 men ble returnert til Kina i 1880-årene. Byen fikk navn etter bukten den ligger ved, Dalianwan. Qing-dynastiet bygde ut byen til det viktigste støttepunktet for nordflåten, som imidlertid gikk tapt i 1895, etter den første kinesisk-japanske krig (1894) som Japan vant.
Fra 1898 til 1905 ble den kontrollert av russerne ved en påtvinget forpaktningsavtale, som kalte den Dalny og Port Arthur (Lüshun) – disse to nabobyene er idag en enhet igjen. Byen opplevde et oppsving på grunn av byggingen av den transmandsjurske jernbane. I denne perioden hadde byen mange russiske innbyggere, og likeså en del vest- og mellomeuropeere. Det russiske navnet Dalni kommer fra дальний – fjern –, og skyldes at byen tilhørte Det fjerne østen. Den var ved siden av Vladivostok en av de to endestasjonene for den transsibirske jernbanen.Etter den russisk-japanske krig 1904/05 kom byen på japanske hender, og ble del av det japanske Kwantungterritoriet (også kalt Guandongzhou). Da japanerne etablerte Manchukuo i 1932 ble byen overført til dette japanskkontrollerte lydriket, skjønt Japan beholdt også den direkte kontrollen ved en leasingavtale. I 1937 ble byen utvidet og modernisert av japanerne som to separate byer, Darien i nord og Ryojun (Lushun) i sør.
Etter annen verdenskrig ble byen til å begynne med administrert av Kina og Sovjetunionen, teoretisk i fellesskap, men i virkeligheten under russernes kontroll. Den ble da kalt Lüda (en sammentrekning av Lüshun og Dalian). I 1950 fikk Lüda bystatus igjen, men mistet den igjen mellom 1953 og 1954.
Først i 1955 ble byen tilbakeført til kinesisk styre.
Byens navn ble atter endret til Dalian den 5. mars 1981.
I 1984 ble Dalian en kinesisk særlig økonomisk sone. På grunn av sitt milde klima er byen en yndet ferieby for folk fra de nordligste deler av Kina. Havnen er også en av landets viktigste marinebaser.
Beijinggatekirkens bygning ble i 2002 vernet som historisk kulturminne av Dalians myndigheter.
== Administrative enheter ==
Den subprovinsielle byen Dalian har jurisdiksjon over 6 distrikter (区 qū), 3 byfylker (市 shì) og ett fylke (县 xiàn), Changhai (长海县), som består utelukkende av øyer.
== Samferdsel ==
=== Fly ===
Dalian har det nordøstlige Kinas travleste lufthavn, Dalian Zhoushuizi internasjonale lufthavn.
=== Jernbane ===
Hada-banen, en høyhastighetsbane åpnet i 2012, går fra Harbin til Dalian.
=== Veitrafikk ===
Kinas riksvei 201 ender opp i Dalian. Den begynner i Hegang i provinsen Heilongjiang og fører via blant annet Mudanjiang og Dandong sør til Liaodonghalvøya til Lüshunkou/Dalian.
Kinas riksvei 202 ender også opp i Dalian. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang før den ender i Dalian.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(zh-Hans) Offisielt nettsted
(en) Dalian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 大连 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Zhongshan (kinesisk: 中山区, pinyin: Zhōngshān Qū) er et bydistrikt i provinsen Liaoning. Det ligger under den subprovinsielle by Dalian. | 12,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qinhuai | 2023-02-04 | Qinhuai | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Jiangsu', 'Kategori:Nanjing'] | Qinhuai (kinesisk: 秦淮区, pinyin: Qínhuái Qū) er et bydistrikt i storbyen Nanjing i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 23 km² og teller ca. 240 000 innbyggere (2004).
Distriktet er oppkalt etter elven Qinhuai He.
Her ligger Konfuciustempelet i Nanjing og Zhan Yuan-hagen. Området er kjent for sin årlige lanternefestival, Qinhuai-festen. Den er i 2004 blitt erklært som immaterielt kulturminne av Folkerepublikken Kinas regjering.
| Qinhuai (kinesisk: 秦淮区, pinyin: Qínhuái Qū) er et bydistrikt i storbyen Nanjing i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 23 km² og teller ca. 240 000 innbyggere (2004).
Distriktet er oppkalt etter elven Qinhuai He.
Her ligger Konfuciustempelet i Nanjing og Zhan Yuan-hagen. Området er kjent for sin årlige lanternefestival, Qinhuai-festen. Den er i 2004 blitt erklært som immaterielt kulturminne av Folkerepublikken Kinas regjering.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Qinhuai District – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Qinhuai (kinesisk: 秦淮区, pinyin: Qínhuái Qū) er et bydistrikt i storbyen Nanjing i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. | 12,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Batsisk | 2023-02-04 | Batsisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dagestanske språk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2020-08'] | Batsisk (også kalt batsbi og tsova-tush) er et språk som brukes blant folkegruppen batsere i Kaukasus, som kaller språket batsba motjiti. Det er et av de nakhiske språkene i den nordøstkaukasiske språkfamilien. Det hadde 3 420 brukere i 2000.
Språket eksisterer bare som talespråk, ettersom bats-folket bruker georgisk som sitt skriftspråk. Det er ikke innbyrdes forståelig med tsjetsjensk og ingusjisk, som er de to andre språkene i nakh-familien.
De fleste brukerne av batsisk bor i landsbyen Zemo-Alvani i Kakheti-provinsen i Georgia, men det finnes også familier som bruker batsisk i Tbilisi og andre større byer i Georgia.
| Batsisk (også kalt batsbi og tsova-tush) er et språk som brukes blant folkegruppen batsere i Kaukasus, som kaller språket batsba motjiti. Det er et av de nakhiske språkene i den nordøstkaukasiske språkfamilien. Det hadde 3 420 brukere i 2000.
Språket eksisterer bare som talespråk, ettersom bats-folket bruker georgisk som sitt skriftspråk. Det er ikke innbyrdes forståelig med tsjetsjensk og ingusjisk, som er de to andre språkene i nakh-familien.
De fleste brukerne av batsisk bor i landsbyen Zemo-Alvani i Kakheti-provinsen i Georgia, men det finnes også familier som bruker batsisk i Tbilisi og andre større byer i Georgia.
== Eksterne lenker ==
Ethnologue: Bats | Batsisk (også kalt batsbi og tsova-tush) er et språk som brukes blant folkegruppen batsere i Kaukasus, som kaller språket batsba motjiti. Det er et av de nakhiske språkene i den nordøstkaukasiske språkfamilien. | 12,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dadong | 2023-02-04 | Dadong | ['Kategori:123°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Liaoning', 'Kategori:Shenyang', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Dadong (kinesisk: 大东区; pinyin: Dàdōng Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang nord i den kinesiske provins Liaoning.
Det har et areal på 51 km² og teller 640 000 innbyggere (2004).
| Dadong (kinesisk: 大东区; pinyin: Dàdōng Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang nord i den kinesiske provins Liaoning.
Det har et areal på 51 km² og teller 640 000 innbyggere (2004).
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Wanquan (万泉街道), Guancheng (管城街道), Chang'an (长安街道), Dongta (东塔街道), Xindong (新东街道), Zhulin (珠林街道), Xiaodong (小东街道), Xiaojinqiao (小津桥街道), Dabei (大北街道), Xiaobei (小北街道), Taochang (洮昌街道), Liaoshen (辽沈街道), Dongzhan (东站街道), Ertaizi (二台子街道), Wenguan (文官街道)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Infoside | Dadong (kinesisk: 大东区; pinyin: Dàdōng Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang nord i den kinesiske provins Liaoning. | 12,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiexi_(Shenyang) | 2023-02-04 | Tiexi (Shenyang) | ['Kategori:123°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Liaoning', 'Kategori:Shenyang', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Tiexi (kinesisk: 铁西区; pinyin: Tiěxī Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang nord i den kinesiske provins Liaoning.
Det har et areal på 39,36 km² og teller 810 000 innbyggere (2004).
Her finner man Kinas største damplokomotivmuseum - Shenyang damplokomotivmuseum.
| Tiexi (kinesisk: 铁西区; pinyin: Tiěxī Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang nord i den kinesiske provins Liaoning.
Det har et areal på 39,36 km² og teller 810 000 innbyggere (2004).
Her finner man Kinas største damplokomotivmuseum - Shenyang damplokomotivmuseum.
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Lingkong (凌空街道), Qinggong (轻工街道), Weigong (卫工街道), Qi Lu (七路街道), Shi'er Lu (十二路街道), Luguan (路官街道), Qixian (齐贤街道), Xinggong (兴工街道), Qigong (启工街道), Jihong (霁虹街道), Chonggong (重工街道), Xinghua (兴华街道), Gongrencun (工人村街道), Guihe (贵和街道), Xingshun (兴顺街道), Yanfen (艳粉街道), Dugong (笃工街道), Xingqi (兴齐街道), Baogong (保工街道), Yunfeng (云峰街道)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Infoside | Tiexi (kinesisk: 铁西区; pinyin: Tiěxī Qū) er et bydistrikt i den subprovinsielle by Shenyang nord i den kinesiske provins Liaoning. | 12,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shahekou | 2023-02-04 | Shahekou | ['Kategori:121°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Administrative enheter i Dalian', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Liaoning', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Shahekou (kinesisk: 沙河口区, pinyin: Shākékǒu Qū) er et bydistrikt i provinsen Liaoning. Det ligger under den subprovinsielle by Dalian. Shahekou har et areal på 49,83 km² og teller ca. 610 000 innbyggere (2003).
| Shahekou (kinesisk: 沙河口区, pinyin: Shākékǒu Qū) er et bydistrikt i provinsen Liaoning. Det ligger under den subprovinsielle by Dalian. Shahekou har et areal på 49,83 km² og teller ca. 610 000 innbyggere (2003).
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Lianhuashan (莲花山街道), Chunliu (春柳街道), Xinghaibukten (星海湾街道), Xinggong (兴工街道), Zhongshanparken (中山公园街道), Nansha (南沙街道), Lijia (李家街道), Malan (马栏街道), Baishan-gaten (白山路街道), Heishijiao (黑石礁街道)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Infoside | Shahekou (kinesisk: 沙河口区, pinyin: Shākékǒu Qū) er et bydistrikt i provinsen Liaoning. Det ligger under den subprovinsielle by Dalian. | 12,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greve_av_Nantes | 2023-02-04 | Greve av Nantes | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greve av Nantes', 'Kategori:Grever', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Greve av Nantes var en adelstittel i middelalderen for det opprinnelige frankiske herskerne av franske byen Nantes og det tradisjonelle området rundt under karolingerne. Deres landområde i det vestlige Frankrike ved elven Loire og rundt 50 km fra atlanterhavskysten fungerte som et grenseområde mot bretonerne i særlig Vannes. På midten av 800-tallet ble landet til sist erobret av bretonerne og tittelen ble en subsidiær eller tilleggstittel for de bretonske herskerne.
| Greve av Nantes var en adelstittel i middelalderen for det opprinnelige frankiske herskerne av franske byen Nantes og det tradisjonelle området rundt under karolingerne. Deres landområde i det vestlige Frankrike ved elven Loire og rundt 50 km fra atlanterhavskysten fungerte som et grenseområde mot bretonerne i særlig Vannes. På midten av 800-tallet ble landet til sist erobret av bretonerne og tittelen ble en subsidiær eller tilleggstittel for de bretonske herskerne.
== Frankiske grever ==
ca 786 – ca. 818: Guy (Gudio eller Wido), som markgreve av grenseområdet mot Bretagne
818 – 831: Lambert I (død 834), hans sønn
831 – 841: Ricwin (død 841)
841 – 843: Renaud (død 843)
843 – 846: Lambert II, sønn av Lambert I
846 – 849: Amaury, pålagt av Karl den skallede i opposisjon til Lambert II
849 – 851: Lambert II (gjenopprettet)
== Bretonske grever (Huset Rennes) ==
851-852: Erispoë, hertug av Bretagne (død 857)
852-870: Salomon av Bretagne (død 874), hertug av Bretagne, fetter av foregående
870-877: Pasquitan, hertug av Bretagne, sønn av foregående
877-907: Alain I av Bretagne (død 907), hertug av Bretagne, bror av foregående
== Grever fra Anjou (Huset Angevin) ==
907-919: Fulko I av Anjou (død 942), greve av Anjou og Nantes
== Norrøne herskere ==
Vikinger som ikke var knyttet opp til franske adelstitler
914-919: Ottar og Roald,
919-930: Ragnvald, antagelig av norsk opprinnelse
930-937: Incon (Håkon eller Inge), muligens sønn av foregående
== Bretonske grever (Huset Cornouaille) ==
Cornouaille er en fransk avledning fra Cornwall, men viser her til en historisk region i Bretagne
938-952: Alain II av Bretagne (død 952), barnebarn av Alain I.
952-958: Drogon av Bretagne, sønn av foregående
958-960: Fulko II av Anjou (død 958), sønn av Fulkos I.
960-981: Hoel I (død 981), sønn utenfor ekteskap av Alain II
981-988: Guérech (død 988), sønn utenfor ekteskap av Alain II
988-990: Alain (død 990), sønn av Guérech
990-992: Conan I av Rennes (død 992), greve av Nantes, hertug av Bretagne
992-994: Aimery III av Thouars, vicomte av Thouars
992-1004: Judicael (død 1004), sønn av Hoel, greve av Nantes
1004–1038: Budic, sønn av Judicael, greve av Nantes
1038–1051: Mathias, sønn Budics, greve av Nantes
1051–1063: Judith, datter av Judicaels, grevinne av Nantes
1063–1084: Hoel av Cornouaille, sønn av Judith, greve av Nantes,
1084–1103: Mathias II, sønn av Hoel av Cornouaille, greve av Nantes
1103–1112: Alain IV av Bretagne (død 1119), greve av Nantes
1112–1148: Conan III av Bretagne (død 1148), greve av Nantes
1148–1156: Hoel III av Bretagne (død 1156), greve av Nantes
== Angevinske grever (Huset Plantagenet ==
1156–1158: Geoffroy Plantagenet (død 1158), greve av Nantes
1158-September 1158: Conan IV av Bretagne, greve av Nantes
September 1158–1185: Henrik II av England (død 1189), greve av Nantes
1185–1186: Geoffrey II, hertug av Bretagne (død 1186), sønn av foregående, greve av Nantes
1185–1201: Constance av Penthièvre (død 1201), enke av foregående, datter av Conans IV av Bretagne, grevinne av Nantes
1196–1203: Arthur I, hertug av Bretagne (død 1203), sønn av Geoffrey og Constance, greve av Nantes
== Litteratur ==
Tonnerre, Noël-Yves: Naissance de la Bretagne. Géographie historique et structures sociales de la Bretagne méridionale (Nantais et Vannetais) de la fin du VIIIe à la fin du XIIe siècle, Presses de l'Université d'Angers Angers (1994) ISBN 2-903075-58-1
Essai sur l'Histoire de la Ville et du Comté de Nantes par Gérard Mellier Maire de Nantes. Manuscrit publié par Léon Maitre Nantes (1872) ⇒ Sur Gallica
Chronique de Nantes ⇒ sur Gallica http://gallica.bnf.fr
Renoult, Bruno: Les Vikings en Bretagne Editions Bretland (1985) ISBN 84-7633-005-7 | Greve av Nantes var en adelstittel i middelalderen for det opprinnelige frankiske herskerne av franske byen Nantes og det tradisjonelle området rundt under karolingerne. Deres landområde i det vestlige Frankrike ved elven Loire og rundt 50 km fra atlanterhavskysten fungerte som et grenseområde mot bretonerne i særlig Vannes. På midten av 800-tallet ble landet til sist erobret av bretonerne og tittelen ble en subsidiær eller tilleggstittel for de bretonske herskerne. | 12,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phad | 2023-02-04 | Phad | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spektralklasse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med vismag v forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Hovedseriestjerner klasse A', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Phad (γ UMa / γ Ursae Majoris / Gamma Ursae Majoris) er en stjerne i stjernebildet Store bjørn. Den er også kjent under navnene Phecda og Phekda. Navnene kommer fra det arabiske ordet فخذ fakhdh [faxð], (den store bjørns) «lår». Phad er en av stjernene i Karlsvognen.
| Phad (γ UMa / γ Ursae Majoris / Gamma Ursae Majoris) er en stjerne i stjernebildet Store bjørn. Den er også kjent under navnene Phecda og Phekda. Navnene kommer fra det arabiske ordet فخذ fakhdh [faxð], (den store bjørns) «lår». Phad er en av stjernene i Karlsvognen.
== Referanser == | Phad (γ UMa / γ Ursae Majoris / Gamma Ursae Majoris) er en stjerne i stjernebildet Store bjørn. Den er også kjent under navnene Phecda og Phekda. | 12,299 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.