url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Torreya_yunnanensis | 2023-02-04 | Torreya yunnanensis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Yunnans flora'] | Torreya yunnanensis er en variant av arten Torreya fargesii. Den vokser bare i det sørvestlige Kina. Det er to varianter av T. fargesii som likner på hverandre, og som likner på Torreya grandis:
Torreya fargesii = syn. Torreya grandis var. fargesii - øst-Kina
Torreya fargesii var. yunnanensis = syn. Torreya grandis var. yunnanensis - Sørvest-KinaTreet blir 12-15 meter høyt, og likner i mangt på barlind. Kronen er konisk, og treet tåler skygge. Treet spres ved vindpollinering. Bladene blir inntil 5 cm lange. Individene er énkjønnete. Oljen og frøene av planten er spiselige, frøene modner i oktober-november.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Torreya yunnanensis er en variant av arten Torreya fargesii. Den vokser bare i det sørvestlige Kina. Det er to varianter av T. fargesii som likner på hverandre, og som likner på Torreya grandis:
Torreya fargesii = syn. Torreya grandis var. fargesii - øst-Kina
Torreya fargesii var. yunnanensis = syn. Torreya grandis var. yunnanensis - Sørvest-KinaTreet blir 12-15 meter høyt, og likner i mangt på barlind. Kronen er konisk, og treet tåler skygge. Treet spres ved vindpollinering. Bladene blir inntil 5 cm lange. Individene er énkjønnete. Oljen og frøene av planten er spiselige, frøene modner i oktober-november.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Torreya yunnanensis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Torreya yunnanensis hos The International Plant Names Index
(en) Torreya yunnanensis hos Tropicos
Torreya yunnanensis – detaljert informasjon på Wikispecies
Flora of China - «Torreya yunnanensis»
Silba, J.: «An international census of the Coniferae». Phytologia memoir nr. 8, 1986. Corvallis, OR: H.N. Moldenke & A.L. Moldenke.
Plants for a Future: «Torreya yunnanensis» | Torreya yunnanensis er en variant av arten Torreya fargesii. Den vokser bare i det sørvestlige Kina. | 12,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monacos_Grand_Prix_2009 | 2023-02-04 | Monacos Grand Prix 2009 | ['Kategori:43°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1-sesongen 2009', 'Kategori:Monacos Grand Prix'] | Monacos Grand Prix 2009 var det sjette løpet i Formel 1-sesongen 2009. Det ble arrangert 23. mai – 24. mai på Circuit de Monaco i Monte Carlo.
| Monacos Grand Prix 2009 var det sjette løpet i Formel 1-sesongen 2009. Det ble arrangert 23. mai – 24. mai på Circuit de Monaco i Monte Carlo.
== Rapport ==
Torsdagens trening begynte med at Brawn GP igjen etablerte seg som det dominerende laget, der Rubens Barrichello var raskest med 3/10 av et sekund enn landsmann Felipe Massa med en tid på 1.17.199, og de to McLarens-bilene til Lewis Hamilton og Heikki Kovalainen deretter. Brawn-bilene fortsatte sin gode form i den andre treningen, og fikk tredje og fjerde beste tid bak Nico Rosberg – som toppet treningen for den niende gangen denne sesongen med en tid av 1.15.243 – og Hamilton igjen. En tilsvarende rekkefølge skjedde på lørdagens trening, med Jenson Button som ble bare såvidt slått av Fernando Alonso i Renault.
Den første kvalifiseringsrunden så dramatikk da 2008-vinneren Lewis Hamilton kræsjet bilen ved Mirabeau og skadet den slik at han ikke kunne fortsette kvalifiseringen, noe som etterhvert sendte han ned på en 16.-plass, bare foran BMW-Sauber til Nick Heidfeld og Robert Kubica, samt Toyotaene til Jarno Trulli og Timo Glock.Etterhvert ble det også klart at Hamilton måtte starte bakerst (plass nr. 20) ved start på grunn av et skifte av girkasse etter kvalifiseringen.
== Klassifisering ==
=== Kvalifisering ===
Biler som bruker KERS er markert med *
Noter til tabellen:
Note 1: – Hamilton måtte starte bakerst på startgriden etter å ha skiftet girkasse etter kvalifiseringen.
=== Løpet ===
Biler som brukte KERS er markert med *
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2009 Monaco Grand Prix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Monaco | 12,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinesisk_druebarlind | 2023-02-04 | Kinesisk druebarlind | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Kinas natur'] | Kinesisk druebarlind (latin: Cephalotaxus fortunei) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina og nord i Burma.Treet er også kjent som «Chinese Plum Yew», «Plum Yew», «Chinese Cowtail Pine» eller «San Jian Shan».
Treet blir 15-20 meter høyt, med omkrets bare omkring 20 cm. Kronen er rund og treet ofte greinet. Ofte bladverk bare i øvre halvdel, og i kultivering er stammen ofte litt skjev. Bladene blir inntil 12 cm lange, men er smale med bare 2–5 mm bredde. Treet har de lengste nålene i sin slekt.
Det finnes to varianter:
Cephalotaxus fortunei var. alpina , 200-1.300 moh.
Cephalotaxus fortunei var. fortunei 1.800-3.700 moh.Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Kinesisk druebarlind (latin: Cephalotaxus fortunei) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina og nord i Burma.Treet er også kjent som «Chinese Plum Yew», «Plum Yew», «Chinese Cowtail Pine» eller «San Jian Shan».
Treet blir 15-20 meter høyt, med omkrets bare omkring 20 cm. Kronen er rund og treet ofte greinet. Ofte bladverk bare i øvre halvdel, og i kultivering er stammen ofte litt skjev. Bladene blir inntil 12 cm lange, men er smale med bare 2–5 mm bredde. Treet har de lengste nålene i sin slekt.
Det finnes to varianter:
Cephalotaxus fortunei var. alpina , 200-1.300 moh.
Cephalotaxus fortunei var. fortunei 1.800-3.700 moh.Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Kinesisk druebarlind i Encyclopedia of Life
(en) Kinesisk druebarlind i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kinesisk druebarlind hos NCBI
(en) Kinesisk druebarlind hos The International Plant Names Index
(en) Kinesisk druebarlind hos Tropicos
(en) Kategori:Cephalotaxus fortunei – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cephalotaxus fortunei – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cephalotaxus fortunei – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group 1998. Torreya jackii. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. | Kinesisk druebarlind (latin: Cephalotaxus fortunei) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina og nord i Burma.Treet er også kjent som «Chinese Plum Yew», «Plum Yew», «Chinese Cowtail Pine» eller «San Jian Shan». | 12,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martti_Uosikkinen | 2023-02-04 | Martti Uosikkinen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Finske turnere', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Martti «Make» Uosikkinen (født 20. august 1909 i Kuopio, død 9. mars 1940) var en finsk turner.
Han var med i tre OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1928 i Amsterdam, men fikk ingen medaljer. I tillegg til femteplass i lagkonkurransen fikk han 16.-plass i svingstang og 17.-plass i ringer som beste resultater individuelt. Han kom på 19.-plass sammenlagt. I neste OL, i 1932, vant finnene bronse i lagkonkurransen. Denne gangen kom han på 15.-plass sammenlagt, og kom på delt syvendeplass i frittstående. I 1936 gjentok finnene resultatet fra 1932, og fikk på nytt bronse i lagkonkurransen. Denne gangen kom Uosikkinen på femteplass sammenlagt, etter bl.a. fjerdeplass i bøylehest og sjetteplass i hopp.
| Martti «Make» Uosikkinen (født 20. august 1909 i Kuopio, død 9. mars 1940) var en finsk turner.
Han var med i tre OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1928 i Amsterdam, men fikk ingen medaljer. I tillegg til femteplass i lagkonkurransen fikk han 16.-plass i svingstang og 17.-plass i ringer som beste resultater individuelt. Han kom på 19.-plass sammenlagt. I neste OL, i 1932, vant finnene bronse i lagkonkurransen. Denne gangen kom han på 15.-plass sammenlagt, og kom på delt syvendeplass i frittstående. I 1936 gjentok finnene resultatet fra 1932, og fikk på nytt bronse i lagkonkurransen. Denne gangen kom Uosikkinen på femteplass sammenlagt, etter bl.a. fjerdeplass i bøylehest og sjetteplass i hopp.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Martti Uosikkinen – Olympedia
(en) Martti Uosikkinen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Martti Uosikkinen – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics | }} | 12,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvinnheradsambandet | 2023-02-04 | Kvinnheradsambandet | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Flytebroer', 'Kategori:Fremtidige hendelser', 'Kategori:Fritt frambygg-broer', 'Kategori:Planlagte veiprosjekt på Vestlandet', 'Kategori:Skråkabelbroer', 'Kategori:Veibroer i Vestland', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Kvinnheradsambandet er et planlagt veiprosjekt i Vestland på fylkesvei 544.
Halsnøytunnelen sto ferdig i 2008. En videre vei er planlagt fra Halsnøya til Tysnes. Veien er planlagt på en flytebro og skråkabelbro over Husnesfjorden fra Halsnøya i Kvinnherad til Huglo på Stord, med en bro videre fra Huglo til Tysnes. Her vil det komme noen mindre tunneler før veien møter Hordfast og Tysnesbrua.
Proskjektet vil erstatte fergesambandene Ranavik - Skjersholmane og Jektevik-Nordhuglo-Hodnanes.
| Kvinnheradsambandet er et planlagt veiprosjekt i Vestland på fylkesvei 544.
Halsnøytunnelen sto ferdig i 2008. En videre vei er planlagt fra Halsnøya til Tysnes. Veien er planlagt på en flytebro og skråkabelbro over Husnesfjorden fra Halsnøya i Kvinnherad til Huglo på Stord, med en bro videre fra Huglo til Tysnes. Her vil det komme noen mindre tunneler før veien møter Hordfast og Tysnesbrua.
Proskjektet vil erstatte fergesambandene Ranavik - Skjersholmane og Jektevik-Nordhuglo-Hodnanes.
== Husnesbrua ==
Husnesbrua blir oppkalt etter det største tettstedet i Kvinnherad og fjorden med samme navn. Denne broen vil bli 2460 meter lang. Skråkabelbroen blir 450 meter lang, mens flytebroen blir 2010 meter lang. Seilingshøyen skal bli 49 meter. Broen strekker seg fra Ranavik på Halsnøya til Tveit på Huglo.
=== Huglobrua ===
Huglobrua blir 420 meter lang. Dette blir en fritt frambygg-bro. Broen strekker seg fra Huglo til Skorpo på Tysnes. | Kvinnheradsambandet er et planlagt veiprosjekt i Vestland på fylkesvei 544. | 12,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Reinhard_von_Neipperg | 2023-02-04 | Wilhelm Reinhard von Neipperg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1774', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1684', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Heilbronn', 'Kategori:Personer fra den østerrikske arvefølgekrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske generaler'] | Wilhelm Reinhard von Neipperg (født 27. mai 1684 i Schwaigern, død 26. mai 1774 i Wien) var en østerriksk general og feltmarskalk. Neipperg kom fra en gammel familie fra Schwaben, og hans far Eberhard Friedrich von Neipperg (1655–1725) hadde vært feltmarkskalk for keiserriket.
Etter å ha kjempet mot Det osmanske rike i 1710-årene forlot han militæret da han ble oppdrager for hertug Frans I, den fremtidige keiseren av Det tysk-romerske riket. Han ble utnevnt til feltmarskalk i 1733 og ledet den østerrikske tilbaketrekningen etter nederlaget ved Krotska og deltok i forhandlingene av Freden i Beograd (1739). To år senere, under den østerrikske arvefølgekrigen, kommanderte han den østerrikske hæren, som ble slått i slaget ved Mollwitz av Fredrik II av Preussen.
Hans barnebarn, Adam Albert Graf Neipperg, var for øvrig også østerriksk general under Napoleonskrigene.
| Wilhelm Reinhard von Neipperg (født 27. mai 1684 i Schwaigern, død 26. mai 1774 i Wien) var en østerriksk general og feltmarskalk. Neipperg kom fra en gammel familie fra Schwaben, og hans far Eberhard Friedrich von Neipperg (1655–1725) hadde vært feltmarkskalk for keiserriket.
Etter å ha kjempet mot Det osmanske rike i 1710-årene forlot han militæret da han ble oppdrager for hertug Frans I, den fremtidige keiseren av Det tysk-romerske riket. Han ble utnevnt til feltmarskalk i 1733 og ledet den østerrikske tilbaketrekningen etter nederlaget ved Krotska og deltok i forhandlingene av Freden i Beograd (1739). To år senere, under den østerrikske arvefølgekrigen, kommanderte han den østerrikske hæren, som ble slått i slaget ved Mollwitz av Fredrik II av Preussen.
Hans barnebarn, Adam Albert Graf Neipperg, var for øvrig også østerriksk general under Napoleonskrigene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Immo Eberl (1994). Die Herren und Grafen von Neipperg. Schwaigern: Stadtverwaltung Schwaigern. | Wilhelm Reinhard von Neipperg (født 27. mai 1684 i Schwaigern, død 26. | 12,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Griffith%E2%80%99s_druetaks | 2023-02-04 | Griffith’s druetaks | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Kinas natur'] | Griffith's druetaks (latin: Cephalotaxus griffithii) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina, nordøstligste India, og nord i Burma. Høyeste habitater er 2 000 moh.
Treet blir 10-15 meter høyt, bladene blir inntil 5 cm lange, og hatr lys, nesten hvit underside. Hannblomstene beæres innerst ved roten av de 2-4 øverste bladparene på unge skudd.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Griffith's druetaks (latin: Cephalotaxus griffithii) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina, nordøstligste India, og nord i Burma. Høyeste habitater er 2 000 moh.
Treet blir 10-15 meter høyt, bladene blir inntil 5 cm lange, og hatr lys, nesten hvit underside. Hannblomstene beæres innerst ved roten av de 2-4 øverste bladparene på unge skudd.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Griffith's druetaks i Global Biodiversity Information Facility
(en) Griffith's druetaks hos NCBI
(en) Griffith's druetaks hos The International Plant Names Index
(en) Kategori:Cephalotaxus griffithii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cephalotaxus griffithii – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group 2000 – «Cephalotaxus griffithii»
Indiske Vitenskapsakademi – «Blooming potential of the detached shoots of Cephalotaxus griffithii» | Griffith's druetaks (latin: Cephalotaxus griffithii) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina, nordøstligste India, og nord i Burma. Høyeste habitater er 2 000 moh. | 12,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cephalotaxus_lanceolata | 2023-02-04 | Cephalotaxus lanceolata | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Kinas natur'] | Cephalotaxus lanceolata er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina, og nord i Burma. Enkelte forskere anser den som en variant av arten Cephalotaxus fortunei, som den likner på i ytre trekk med unntak av de lengre nålene.
Treet kan bli 30 metetr høyt, med diameter inntil 40 cm. Barken er purpurrød og glatt. Bladene er de nest lengste i denne slekten, inntil 10 cm x 7 mm. Fruktene er brun-grønne når de er modne. Frukt og frø er spiselige.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Cephalotaxus lanceolata er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina, og nord i Burma. Enkelte forskere anser den som en variant av arten Cephalotaxus fortunei, som den likner på i ytre trekk med unntak av de lengre nålene.
Treet kan bli 30 metetr høyt, med diameter inntil 40 cm. Barken er purpurrød og glatt. Bladene er de nest lengste i denne slekten, inntil 10 cm x 7 mm. Fruktene er brun-grønne når de er modne. Frukt og frø er spiselige.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Cephalotaxus lanceolata i Encyclopedia of Life
(en) Cephalotaxus lanceolata i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cephalotaxus lanceolata hos NCBI
(en) Cephalotaxus lanceolata hos The International Plant Names Index
(en) Cephalotaxus lanceolata hos Tropicos
Conifer Specialist Group 2000 – «Cephalotaxus lanceolata»
Conifers.org – «Cephalotaxus lanceolata» | Cephalotaxus lanceolata er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørvestlige Kina, og nord i Burma. Enkelte forskere anser den som en variant av arten Cephalotaxus fortunei, som den likner på i ytre trekk med unntak av de lengre nålene. | 12,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cephalotaxus_latifolia | 2023-02-04 | Cephalotaxus latifolia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Kinas natur'] | Cephalotaxus latifolia er en art av druetaksslekten som bare vokser i det sørlige Kina, og likner i ytre trekk på både druebarlind (C. harringtonia) og kinesisk druetaks (C. sinensis).
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Cephalotaxus latifolia er en art av druetaksslekten som bare vokser i det sørlige Kina, og likner i ytre trekk på både druebarlind (C. harringtonia) og kinesisk druetaks (C. sinensis).
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Cephalotaxus latifolia i Encyclopedia of Life
(en) Cephalotaxus latifolia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cephalotaxus latifolia hos NCBI
(en) Cephalotaxus latifolia hos The International Plant Names Index
Conifer Specialist Group 2000 – «Cephalotaxus latifolia» | Cephalotaxus latifolia er en art av druetaksslekten som bare vokser i det sørlige Kina, og likner i ytre trekk på både druebarlind (C. harringtonia) og kinesisk druetaks (C. | 12,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cephalotaxus_mannii | 2023-02-04 | Cephalotaxus mannii | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Kinas natur'] | Cephalotaxus mannii er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina,nordøstlige India, og i de nordlige fjellstrøkene av Thailand, Laos og Vietnam. Den likner i ytre trekk på både Griffith's druetaks (C. griffithii) og Cephalotaxus hanianensis.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Cephalotaxus mannii er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina,nordøstlige India, og i de nordlige fjellstrøkene av Thailand, Laos og Vietnam. Den likner i ytre trekk på både Griffith's druetaks (C. griffithii) og Cephalotaxus hanianensis.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Cephalotaxus mannii i Encyclopedia of Life
(en) Cephalotaxus mannii i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cephalotaxus mannii hos NCBI
(en) Cephalotaxus mannii hos The International Plant Names Index
(en) Cephalotaxus mannii hos Tropicos
(en) Kategori:Cephalotaxus mannii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Conifer Specialist Group 2000 – «Cephalotaxus mannii» | Cephalotaxus mannii er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina,nordøstlige India, og i de nordlige fjellstrøkene av Thailand, Laos og Vietnam. Den likner i ytre trekk på både Griffith's druetaks (C. | 12,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cephalotaxus_oliveri | 2023-02-04 | Cephalotaxus oliveri | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Kinas natur'] | Oliver's druetaks eller Cephalotaxus oliveri er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina,nordøstlige India, og antakelig i de nordlige fjellstrøkene av Thailand og Laos.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Oliver's druetaks eller Cephalotaxus oliveri er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina,nordøstlige India, og antakelig i de nordlige fjellstrøkene av Thailand og Laos.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Cephalotaxus oliveri i Encyclopedia of Life
(en) Cephalotaxus oliveri i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cephalotaxus oliveri hos NCBI
(en) Cephalotaxus oliveri hos The International Plant Names Index
(en) Cephalotaxus oliveri hos Tropicos
(en) Kategori:Cephalotaxus oliveri – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cephalotaxus oliveri – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group 2000 – «Cephalotaxus oliveri» | Oliver's druetaks eller Cephalotaxus oliveri er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina,nordøstlige India, og antakelig i de nordlige fjellstrøkene av Thailand og Laos. | 12,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cephalotaxus_hainanensis | 2023-02-04 | Cephalotaxus hainanensis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Kinas natur'] | Cephalotaxus hainanensis er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina, på øya Hainan. Treet blir 17–21 meter høyt, bladene inntil 7 cm lange. Treet er svært likt i ytre trekk på Cephalotaxus mannii
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Cephalotaxus hainanensis er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina, på øya Hainan. Treet blir 17–21 meter høyt, bladene inntil 7 cm lange. Treet er svært likt i ytre trekk på Cephalotaxus mannii
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Cephalotaxus hainanensis i Encyclopedia of Life
(en) Cephalotaxus hainanensis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cephalotaxus hainanensis hos NCBI
(en) Cephalotaxus hainanensis hos The International Plant Names Index
(en) Cephalotaxus hainanensis hos Tropicos
Cephalotaxus hainanensis – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group 2000 – «Cephalotaxus hainanensis»
Conifers.org – beskrivelse av Cephalotaxus hainanensis. | Cephalotaxus hainanensis er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sørlige Kina, på øya Hainan. Treet blir 17–21 meter høyt, bladene inntil 7 cm lange. | 12,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinesisk_druetaks | 2023-02-04 | Kinesisk druetaks | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien', 'Kategori:Kinas natur'] | Kinesisk druetaks (latin: Cephalotaxus sinensis) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sentrale og sørlige Kina. Treet blir 10-15 meter høyt og med en diameter på inntil 120 cm er det et kraftig, tettvokst tre. Bladene blir 2-7 cm lange, inntil 3-4 mm brede.
Det er to varianter:
Cephalotaxus sinensis var. sinensis – Kina
Cephalotaxus sinensis var. wilsoniana = syn. Cephalotaxus wilsoniana - TaiwanMange forskere mener den er meget nært beslektet med druebarlind (Cephalotaxus harringtonia) og med koreansk druetaks (Cephalotaxus koreana).
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Kinesisk druetaks (latin: Cephalotaxus sinensis) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sentrale og sørlige Kina. Treet blir 10-15 meter høyt og med en diameter på inntil 120 cm er det et kraftig, tettvokst tre. Bladene blir 2-7 cm lange, inntil 3-4 mm brede.
Det er to varianter:
Cephalotaxus sinensis var. sinensis – Kina
Cephalotaxus sinensis var. wilsoniana = syn. Cephalotaxus wilsoniana - TaiwanMange forskere mener den er meget nært beslektet med druebarlind (Cephalotaxus harringtonia) og med koreansk druetaks (Cephalotaxus koreana).
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Kinesisk druetaks i Encyclopedia of Life
(en) Kinesisk druetaks i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kinesisk druetaks hos NCBI
(en) Kinesisk druetaks hos The International Plant Names Index
(en) Kinesisk druetaks hos Tropicos
(en) Kategori:Cephalotaxus sinensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cephalotaxus sinensis – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group 2000 – «Cephalotaxus sinensis»
Conifers.org – beskrivelse av Cephalotaxus sinensis. | Kinesisk druetaks (latin: Cephalotaxus sinensis) er en art av druetaksslekten som vokser bare i det sentrale og sørlige Kina. Treet blir 10-15 meter høyt og med en diameter på inntil 120 cm er det et kraftig, tettvokst tre. | 12,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanumea | 2023-02-04 | Nanumea | ['Kategori:176°Ø', 'Kategori:5°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Tuvalu'] | Nanumea er den nordvestligste atollen i øystaten Tuvalu. Den består av fem lave holmer som ligger rundt en lagune. Atollen er om lag 12 km lang og 2,5 km brei. Det samla arealet er på 3,87 km². Nanumea hadde 664 innbyggere i 2002. De fleste innbyggerne bor på den største av de fem holmene, som også heter Nanumea. Den nest største holmen heter Lakena, mens de tre minste heter Motu Foliki, Lafogaki og Te Afua a Taepoa.
| Nanumea er den nordvestligste atollen i øystaten Tuvalu. Den består av fem lave holmer som ligger rundt en lagune. Atollen er om lag 12 km lang og 2,5 km brei. Det samla arealet er på 3,87 km². Nanumea hadde 664 innbyggere i 2002. De fleste innbyggerne bor på den største av de fem holmene, som også heter Nanumea. Den nest største holmen heter Lakena, mens de tre minste heter Motu Foliki, Lafogaki og Te Afua a Taepoa.
== Landsbyer ==
Følgende landbyer ligger på Nanumea, med innbyggertallet fra 2002 i parentes:
Lolua (215)
Hauma (181)
Haumaefa (124)
Vao (107)
Matagi (37)
== Referanser == | Nanumea er den nordvestligste atollen i øystaten Tuvalu. Den består av fem lave holmer som ligger rundt en lagune. | 12,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cephalotaxus_wilsoniana | 2023-02-04 | Cephalotaxus wilsoniana | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien'] | Wilson's druetaks eller Cephalotaxus wilsoniana (latin: Cephalotaxus wilsoniana, eller Cephalotaxus sinensis var. wilsoniana), er en variant eller art av druetaksslekten som vokser bare på Taiwan. Treet blir 10-15 meter høyt og med en diameter på inntil 120 cm er det et kraftig, tettvokst tre. Bladene blir 2–7 cm lange, inntil 3–4 mm brede. Bladene er litt lengre og smalere enn på kinesisk druetaks (Cephalotaxus sinensis), som den kan vise seg å være en variant av.
Det er to varianter av kinesisk druetaks:
Cephalotaxus sinensis var. sinensis – Kina
Cephalotaxus sinensis var. wilsoniana = syn. Cephalotaxus wilsoniana - TaiwanSlekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Wilson's druetaks eller Cephalotaxus wilsoniana (latin: Cephalotaxus wilsoniana, eller Cephalotaxus sinensis var. wilsoniana), er en variant eller art av druetaksslekten som vokser bare på Taiwan. Treet blir 10-15 meter høyt og med en diameter på inntil 120 cm er det et kraftig, tettvokst tre. Bladene blir 2–7 cm lange, inntil 3–4 mm brede. Bladene er litt lengre og smalere enn på kinesisk druetaks (Cephalotaxus sinensis), som den kan vise seg å være en variant av.
Det er to varianter av kinesisk druetaks:
Cephalotaxus sinensis var. sinensis – Kina
Cephalotaxus sinensis var. wilsoniana = syn. Cephalotaxus wilsoniana - TaiwanSlekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Cephalotaxus wilsoniana i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cephalotaxus wilsoniana hos NCBI
(en) Cephalotaxus wilsoniana hos The International Plant Names Index
(en) Cephalotaxus wilsoniana hos Tropicos
(en) Kategori:Cephalotaxus wilsoniana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cephalotaxus wilsoniana – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group 2000 – «Cephalotaxus wilsoniana»
Conifers.org – beskrivelse av Cephalotaxus wilsoniana. | Wilson's druetaks eller Cephalotaxus wilsoniana (latin: Cephalotaxus wilsoniana, eller Cephalotaxus sinensis var. wilsoniana), er en variant eller art av druetaksslekten som vokser bare på Taiwan. | 12,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koreansk_druetaks | 2023-02-04 | Koreansk druetaks | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien'] | Koreansk druetaks (latin: Cephalotaxus koreana) er en art av druetaksslekten som vokser i Korea, nordøstlige Kina, og deler av Japan. Treet blir bare om lag 3 meter høyt og vokser sakte. Bladene blir 5 cm lange, inntil 4 mm brede. mange forskere mener at den er nært beslektet med Cephalotaxus harringtonia og med kinesisk druetaks (Cephalotaxus sinensis).
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Koreansk druetaks (latin: Cephalotaxus koreana) er en art av druetaksslekten som vokser i Korea, nordøstlige Kina, og deler av Japan. Treet blir bare om lag 3 meter høyt og vokser sakte. Bladene blir 5 cm lange, inntil 4 mm brede. mange forskere mener at den er nært beslektet med Cephalotaxus harringtonia og med kinesisk druetaks (Cephalotaxus sinensis).
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Koreansk druetaks i Global Biodiversity Information Facility
(en) Koreansk druetaks hos NCBI
(en) Koreansk druetaks hos The International Plant Names Index
(en) Koreansk druetaks hos Tropicos
(en) Kategori:Cephalotaxus koreana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Conifers.org – beskrivelse av Cephalotaxus koreana. | Koreansk druetaks (latin: Cephalotaxus koreana) er en art av druetaksslekten som vokser i Korea, nordøstlige Kina, og deler av Japan. Treet blir bare om lag 3 meter høyt og vokser sakte. | 12,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Davidson_Don_Tengo_Jabavu | 2023-02-04 | Davidson Don Tengo Jabavu | ['Kategori:Antiapartheid-aktivister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eastern Cape', 'Kategori:Sørafrikanske aktivister', 'Kategori:Sørafrikanske politikere', 'Kategori:Sørafrikanske professorer', 'Kategori:Xhosa-personer'] | Davidson Don Tengo Jabavu (født 20. oktober 1885 i King William's Town i Kappkolonien, død 3. august 1959 i East London) var en sørafrikansk professor, filolog og politisk aktivist. Han var av xhosa-folket.
| Davidson Don Tengo Jabavu (født 20. oktober 1885 i King William's Town i Kappkolonien, død 3. august 1959 i East London) var en sørafrikansk professor, filolog og politisk aktivist. Han var av xhosa-folket.
== Biografi ==
Jabavu, var sønn av redaktøren John Tengo Jabavu, og ble født i King William's Town i Kappkolonien.
Han studerte ved Lovedale Institute, i Cape Town og Colwyn Bay i Wales, Storbritannia. Etter at han fikk sin Bachelor of Arts grad ved University of London og lærerutdanning ved University of Birmingham i Storbritannia, returnerte Jabavu til Sør-Afrika. Her ble han lærer, og den første sorte professor i afrikanske språk og Latin ved Universitetet i Fort Hare. Han ble ved universitetet i over 30 år, og etablerte i den perioden Black teachers' association, en fagforening for sorte lærere. Organisasjonen talte for et bedre landbruk, ytret verdien av manuelt arbeid og arbeidet for samarbeid mellom de ulik etniske gruppene.
Han ble president for All-Africa Convention (AAC), en paraplyorganisasjon som samlet en rekke organisasjoner som var i mot segregeringslovene som ble fremmet av Hertzog-regjeringen i 1936.
I 1954 ble Jabavu tildelt æresdoktorat fra Rhodes University.
Davidson Don Tengo Jabavu er far til forfatteren Nontando «Noni» Jabavu
== Bibliografi ==
The Black Problem (1920)
The Segregation Fallacy and Other Papers (1928)
The life of John Tengo Jabavu, editor of Imvo Zabantsundu (1922)
IziDungulwana (1958)
== Kilder ==
Dictionary sahistory.org.za: Davidson Don Tengo Jabavu | Davidson Don Tengo Jabavu (født 20. oktober 1885 i King William's Town i Kappkolonien, død 3. | 12,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knuth | 2023-02-04 | Knuth | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Slekten Knuth', 'Kategori:Slekter'] | Knuth er en adelsslekt fra Mecklenburg, som kom til Danmark på 1600-tallet med brødrene Adam Levin Knuth (1648–1699) og Eggert Christoffer Knuth (1643–1697). Adam Levin var pasje hos Christian V av Danmark og Norge. Eggert Christoffer arvet og kjøpte flere gods på Lolland, som i 1714 ble til grevskapet Knuthenborg. Med opprettelsen av grevskapet ble slekten danske lensgrever, slik at hovedmannen var lensgreve og yngre mannlige medlemmer baroner. Døtrene til grevene hadde tittelen komtesse.
En rekke medlemmer av slekten har spilt fremtredende roller i dansk historie, bl.a. Frederik Marcus Knuth, som var utenriksminister i den første regjeringen Moltke i 1848.
Av denne slekten var den danske Hedevig Sophie komtesse Knuth (1784–1819) som var gift med den norske stattholderen Severin Løvenskiold.
| Knuth er en adelsslekt fra Mecklenburg, som kom til Danmark på 1600-tallet med brødrene Adam Levin Knuth (1648–1699) og Eggert Christoffer Knuth (1643–1697). Adam Levin var pasje hos Christian V av Danmark og Norge. Eggert Christoffer arvet og kjøpte flere gods på Lolland, som i 1714 ble til grevskapet Knuthenborg. Med opprettelsen av grevskapet ble slekten danske lensgrever, slik at hovedmannen var lensgreve og yngre mannlige medlemmer baroner. Døtrene til grevene hadde tittelen komtesse.
En rekke medlemmer av slekten har spilt fremtredende roller i dansk historie, bl.a. Frederik Marcus Knuth, som var utenriksminister i den første regjeringen Moltke i 1848.
Av denne slekten var den danske Hedevig Sophie komtesse Knuth (1784–1819) som var gift med den norske stattholderen Severin Løvenskiold.
== Referanser == | Knuth er en adelsslekt fra Mecklenburg, som kom til Danmark på 1600-tallet med brødrene Adam Levin Knuth (1648–1699) og Eggert Christoffer Knuth (1643–1697). Adam Levin var pasje hos Christian V av Danmark og Norge. | 12,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Druebarlind | 2023-02-04 | Druebarlind | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Druetaksfamilien'] | Druebarlind, også kalt Japansk druetaks eller plommebarlind (latin: Cephalotaxus harringtonia) er en art av druetaksslekten som vokser kun i Japan. Den vokser i hele landet, men særlig langs vest-, sør- og øst-kysten, og i sjønære fjellsider helt opp til Hokkaido.
Treet blir om lag 10 meter høyt og vokser sakte. Kronen er rund, barken langsgående strimlete og grå. Bladene i to rekker blir inntil 4 cm lange, 2-3 mm brede. Modne frukter er brune. Mange forskere mener at den er nært beslektet med både kinesisk druetaks (Cephalotaxus sinensis) og med koreansk druetaks (Cephalotaxus koreana).
Arten er oppkalt etter Jarlen av Harrington. Den kalles også «Cow's-tail pine» eller «Japanese Plum Yew». Varianten Cephalotaxus harringtonia 'Fastigiata', dyrket i Storbritannia siden 18290, blir inntil 6 meter høy.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
| Druebarlind, også kalt Japansk druetaks eller plommebarlind (latin: Cephalotaxus harringtonia) er en art av druetaksslekten som vokser kun i Japan. Den vokser i hele landet, men særlig langs vest-, sør- og øst-kysten, og i sjønære fjellsider helt opp til Hokkaido.
Treet blir om lag 10 meter høyt og vokser sakte. Kronen er rund, barken langsgående strimlete og grå. Bladene i to rekker blir inntil 4 cm lange, 2-3 mm brede. Modne frukter er brune. Mange forskere mener at den er nært beslektet med både kinesisk druetaks (Cephalotaxus sinensis) og med koreansk druetaks (Cephalotaxus koreana).
Arten er oppkalt etter Jarlen av Harrington. Den kalles også «Cow's-tail pine» eller «Japanese Plum Yew». Varianten Cephalotaxus harringtonia 'Fastigiata', dyrket i Storbritannia siden 18290, blir inntil 6 meter høy.
Slekten grupperes i druetaksfamilien (Pseudotaxaceae), men som i daglig bruk like godt kan henføres til barlindfamilien (Taxaceae) i bred forstand.
== Eksterne lenker ==
(en) Druebarlind i Encyclopedia of Life
(en) Druebarlind i Global Biodiversity Information Facility
(en) Druebarlind hos Tropicos
(en) Kategori:Cephalotaxus harringtonia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cephalotaxus harringtonia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cephalotaxus harringtonia – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifers.org – beskrivelse av Cephalotaxus harringtonia. | Druebarlind, også kalt Japansk druetaks eller plommebarlind (latin: Cephalotaxus harringtonia) er en art av druetaksslekten som vokser kun i Japan. Den vokser i hele landet, men særlig langs vest-, sør- og øst-kysten, og i sjønære fjellsider helt opp til Hokkaido. | 12,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Know-how | 2023-02-04 | Know-how | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Forretningsstrategi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Økonomiske ord og uttrykk', 'Kategori:Økonomistubber'] | Know-how eller knowhow er en frase som brukes om bedriftskunnskap. Det har å gjøre med at alle bedrifter opparbeider kunnskap om sine driftsmessige rammebetingelser og derfor sitter med kunnskap som ikke uten videre er tilgjengelig på andre måter. Mange bedrifter er mye basert på spesielle produkter og markeder som de kjenner til og kan også være avhengig av et næringsmiljø.
De praktiske driftsbetingelsene kan generelt sorteres etter kategori på en slik måte:
Bedriftskunnskap
Kunder
ProdukterDet kreves vanligvis både teoretisk og praktisk bransje- og bedriftskunnskap. Det utelukker ikke nye bedrifter, men betyr at etablerte bedrifter kan ha mer kunnskap om spesielle forhold.
| Know-how eller knowhow er en frase som brukes om bedriftskunnskap. Det har å gjøre med at alle bedrifter opparbeider kunnskap om sine driftsmessige rammebetingelser og derfor sitter med kunnskap som ikke uten videre er tilgjengelig på andre måter. Mange bedrifter er mye basert på spesielle produkter og markeder som de kjenner til og kan også være avhengig av et næringsmiljø.
De praktiske driftsbetingelsene kan generelt sorteres etter kategori på en slik måte:
Bedriftskunnskap
Kunder
ProdukterDet kreves vanligvis både teoretisk og praktisk bransje- og bedriftskunnskap. Det utelukker ikke nye bedrifter, men betyr at etablerte bedrifter kan ha mer kunnskap om spesielle forhold.
== Avløserord ==
Knowhow er et engelsk ord. Noen foreslåtte norske avløserord er faginnsikt, fagkunnskap, teknisk ekspertise, ekspertise
eller sakkunnskap.
== Se også ==
Næringsvirksomhet
== Referanser == | Know-how eller knowhow er en frase som brukes om bedriftskunnskap. Det har å gjøre med at alle bedrifter opparbeider kunnskap om sine driftsmessige rammebetingelser og derfor sitter med kunnskap som ikke uten videre er tilgjengelig på andre måter. | 12,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Mason | 2023-02-04 | James Mason | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Huddersfield', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | James Mason (født 15. mai 1909 i Huddersfield i West Yorkshire i Storbritannia, død 27. juli 1984 i Lausanne i Sveits) var en britisk skuespiller.
Han startet sin karriere i 1930-årene i såkalte quota quickies i Storbritannia. Fra midten av 1940-tallet var Mason en av de ledende stjernene innen britisk film. Han spilte i mange eventyr- og krigsfilmer. Mason hadde to særskilte kjennetegn – sine vemodige øyne og sin karakteristiske stemme.
Han fikk tre Oscarsnominasjoner i løpet av karrieren, den første for En stjerne blir født. Man han vant aldri.
| James Mason (født 15. mai 1909 i Huddersfield i West Yorkshire i Storbritannia, død 27. juli 1984 i Lausanne i Sveits) var en britisk skuespiller.
Han startet sin karriere i 1930-årene i såkalte quota quickies i Storbritannia. Fra midten av 1940-tallet var Mason en av de ledende stjernene innen britisk film. Han spilte i mange eventyr- og krigsfilmer. Mason hadde to særskilte kjennetegn – sine vemodige øyne og sin karakteristiske stemme.
Han fikk tre Oscarsnominasjoner i løpet av karrieren, den første for En stjerne blir født. Man han vant aldri.
== Filmografi (utvalg) ==
1945 – Det syvende sløret
1947 – Siste mann ut
1949 – Angstens timer
1951 – Rommel, ørkenreven
1953 – Ørkenrottene
1954 – En stjerne blir født
1954 – En verdensomseiling under havet
1959 – Med hjertet i halsen
1959 – Reisen til jordens indre
1962 – Lolita
1965 – Romerrikets fall
1964 – Lord Jim
1967 – Telefon til avdøde
1973 – Frankenstein: The True Story (TV)
1976 – Voyage of the Damned
1978 – Guttene fra Brasil
1979 – Bloodline
1982 – Dommen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Mason på Internet Movie Database
(sv) James Mason i Svensk Filmdatabas
(da) James Mason på Filmdatabasen
(da) James Mason på Scope
(fr) James Mason på Allociné
(en) James Mason på AllMovie
(en) James Mason hos Turner Classic Movies
(en) James Mason hos Rotten Tomatoes
(en) James Mason hos The Movie Database
(en) James Mason hos Internet Broadway Database | James Mason (født 15. mai 1909 i Huddersfield i West Yorkshire i Storbritannia, død 27. | 12,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinesisk_einer | 2023-02-04 | Kinesisk einer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Kinesisk einer (latin: Juniperus chinensis) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser nordøst i Asia, nærmere bestemt Korea, Japan, Kina, Mongolia og det sørøstre Sibir.
Treet blir inntil 1-20 meter høyt. Nålene er mørkegrønne, og inntil 10 mm som unge, og 4 mm lange som noksne. Det er ikke veldig tydelige bånd av spalteåpninger under bladene. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Konglene starter som en slags bær-liknende, inntil 12 mm grønne knopper, og modner over 18 måneder til blå-svarte kongler. Frøene spres med vinden
| Kinesisk einer (latin: Juniperus chinensis) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser nordøst i Asia, nærmere bestemt Korea, Japan, Kina, Mongolia og det sørøstre Sibir.
Treet blir inntil 1-20 meter høyt. Nålene er mørkegrønne, og inntil 10 mm som unge, og 4 mm lange som noksne. Det er ikke veldig tydelige bånd av spalteåpninger under bladene. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Konglene starter som en slags bær-liknende, inntil 12 mm grønne knopper, og modner over 18 måneder til blå-svarte kongler. Frøene spres med vinden
== Hybrider og varianter ==
Kinesisk einer (Juniperus chinensis)
Pfitzereiner - «Juniperus X media» (Juniperus chinensis X Juniperus sabina) = syn. Juniperus X pfitzeriana - en kort busk
Procumbenseiner – jap. 這柏槇 (Juniperus chinensis var. 'Procumbens') (Japan)
Sargenteiner – jap. 深山柏槇 «Sargent's Juniper» Juniperus chinensis var. sargentii)
Masummuneeiner – kin. 清水圓柏 «Masummune» (Juniperus chinensis L. var. tsukusiensis)
Juniperus chinensis 'Aurea' – jap. 金伊吹 – gule blader (Japan)
Juniperus chinensis 'Tremonia' – gule blader
Juniperus chinensis 'Globosa' – jap. 玉伊吹 – (Japan)
Juniperus chinensis 'Shoosmith' – evigunge, lange blader
Juniperus chinensis 'Columnaris' – søyleformet krone
Juniperus chinensis 'Kaizuka' – jap. 貝塚伊吹 – tallrike løvkroner (Japan)
Juniperus chinensis 'Meyeri' – populært parktre, inntil 8 m høyt, bark trevlet brun, blader 8 mm.
Juniperus chinensis 'Shimpaku' – egnet for bonsai
== Eksterne lenker ==
(en) Kinesisk einer i Encyclopedia of Life
(en) Kinesisk einer i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kinesisk einer hos Artsdatabanken
(sv) Kinesisk einer hos Dyntaxa
(en) Kinesisk einer hos ITIS
(en) Kinesisk einer hos NCBI
(en) Kinesisk einer hos The International Plant Names Index
(en) Kinesisk einer hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus chinensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus chinensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus chinensis – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus chinensis» fra IUCN Red List | Kinesisk einer (latin: Juniperus chinensis) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser nordøst i Asia, nærmere bestemt Korea, Japan, Kina, Mongolia og det sørøstre Sibir. | 12,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristin_Vinje | 2023-02-04 | Kristin Vinje | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Byråder i Oslo', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Høyre-politikere i Oslo', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske direktører', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske kjemikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet SINTEF', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2013–2017', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Kristin Vinje (født Sørby 10. juni 1963 i Oslo) er en norsk statstjenestekvinne, forskningsleder og politiker for Høyre. Hun var finansbyråd i Oslo kommune fra 2009 til 2013 og stortingsrepresentant for Oslo fra 2013 til 2017. I september 2020 ble hun direktør for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).
| Kristin Vinje (født Sørby 10. juni 1963 i Oslo) er en norsk statstjenestekvinne, forskningsleder og politiker for Høyre. Hun var finansbyråd i Oslo kommune fra 2009 til 2013 og stortingsrepresentant for Oslo fra 2013 til 2017. I september 2020 ble hun direktør for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).
== Liv og virke ==
Vinje vokste opp på Grefsen i Oslo og i Moss. Hun flyttet tilbake til Oslo etter å ha fullført Kirkeparken videregående skole. Vinje meldte seg inn i Unge Høyre mens hun gikk videregående skole.
=== Doktorgrad, forskning og direktør ===
Hun tok hovedfag, cand.scient., i kjemi ved Universitetet i Oslo i 1988 og doktorgraden, dr.scient., i 1994. Hun var postdoktor ved Universitetet i Oslo 1994–1996, forsker og gruppeleder innen materialteknologi ved SINTEF 1996–2002, avdelingsdirektør i Nærings- og handelsdepartementet 2002–2005, assisterende direktør ved Simula Research Laboratory 2005–2007 samt direktør ved Simula School of Research and Innovation 2007–2009.Våren 2019 var Vinje en av søkerne til stillingen som direktør for Utdanningsetaten i Oslo. Selv om direktørstillingen ikke er en politisk stilling fikk ikke Vinje stillingen. Den ble tildelt Marte Gerhardsen med bakgrunn fra Arbeiderpartiet og ingen erfaring fra utdanningsfeltet. Ansettelsen utløste kritikk fra opposisjonen.I september 2020 fikk Vinje stillingen som direktør for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).
=== Byråd og stortingsrepresentant ===
Hun ble på nytt medlem av Høyre i 2005. Hun ble medlem av Oslo bystyre i 2007 og overtok som finansbyråd etter Stian Berger Røsland, som ble byrådsleder, høsten 2009. Hun var Høyres 2. vararepresentant til Stortinget fra Oslo i perioden 2009–2013 og stortingsrepresentant i perioden 2013–2017, da hun satt i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité. Høsten 2015 vikarierte Vinje som byråd for kunnskap og utdanning i 10 uker for Anniken Hauglie.
=== Privatliv ===
Kristin Vinje er gift med geofysiker og tidligere roer Vetle Vinje
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristin Vinje – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kristin Vinje hos Stortinget
(no) Kristin Vinje hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Publikasjoner av Kristin Vinje i BIBSYS
(en) Kristin Vinje på Internet Movie Database | Kristin Vinje (født Sørby 10. juni 1963 i Oslo) er en norsk statstjenestekvinne, forskningsleder og politiker for Høyre. | 12,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elisabet_Truchs | 2023-02-04 | Elisabet Truchs | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske kokker', 'Kategori:Norske matskribenter', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune'] | Elisabet Truchs var en norsk kokk og kokebokforfatter. Hun var født i Kristiansand, men holdt et Table d'hote (en abonnementsrestaurant) i Kristiania.
I 1843 gav hun ut Husholdnings- og Koge-Bog.
Kokeboken hennes inneholder over 600 oppskrifter og er preget av at hun var en profesjonell og avansert kokk med egen restaurant.
Hun var ikke gift.
Et eksempel fra hennes kokebok:
Lutefiskpostei
Fisken opskjæres, lægges i koldt Vand og lidt Salt, hvori den bliver liggende 2 a 3 Timer, derefter koges den, og naar den er kogt, lægges den paa et Hulfad, at vandet kan afrinde. Saa tages de heleste Stykker; det sorte Skind, Been og deslige aftages, derpaa kommes den i kogende Melk, for paany at faa et Opkog; den kommes da atter igjen paa et Fad at Melken kan afrinde. 2 Mærker smaaskaaren Fisk stuves. I 3 Pægle Fløde kommes 7 Lod Meel, 9 Lod Smør, Muskateblomme, lidt Citronskal, 2 ophakkede Sardeller, lidt Charlotter, lidt Cajenne; naar dette koger, kommes 3 pidskede Æggeblommer i tillige med Fisken og omrøres. En Farce af Gjedde eller Kolje tillaves, som i Nr. 33 er anført. Naar fadet er smurt med Smør og bestrøet med Tvebakker, belegges det med et Par Fingers Tykkelse af Farcen. Heri kommes den kolde stuvede Fisk; nu tildækkes Fadet med Farce, den overstryges med Æggeblommer, afklaret Smør og Tvebakker.
| Elisabet Truchs var en norsk kokk og kokebokforfatter. Hun var født i Kristiansand, men holdt et Table d'hote (en abonnementsrestaurant) i Kristiania.
I 1843 gav hun ut Husholdnings- og Koge-Bog.
Kokeboken hennes inneholder over 600 oppskrifter og er preget av at hun var en profesjonell og avansert kokk med egen restaurant.
Hun var ikke gift.
Et eksempel fra hennes kokebok:
Lutefiskpostei
Fisken opskjæres, lægges i koldt Vand og lidt Salt, hvori den bliver liggende 2 a 3 Timer, derefter koges den, og naar den er kogt, lægges den paa et Hulfad, at vandet kan afrinde. Saa tages de heleste Stykker; det sorte Skind, Been og deslige aftages, derpaa kommes den i kogende Melk, for paany at faa et Opkog; den kommes da atter igjen paa et Fad at Melken kan afrinde. 2 Mærker smaaskaaren Fisk stuves. I 3 Pægle Fløde kommes 7 Lod Meel, 9 Lod Smør, Muskateblomme, lidt Citronskal, 2 ophakkede Sardeller, lidt Charlotter, lidt Cajenne; naar dette koger, kommes 3 pidskede Æggeblommer i tillige med Fisken og omrøres. En Farce af Gjedde eller Kolje tillaves, som i Nr. 33 er anført. Naar fadet er smurt med Smør og bestrøet med Tvebakker, belegges det med et Par Fingers Tykkelse af Farcen. Heri kommes den kolde stuvede Fisk; nu tildækkes Fadet med Farce, den overstryges med Æggeblommer, afklaret Smør og Tvebakker.
== Kilder ==
J. B. Halvorsen, Norsk Forfatter-Lexikon 1814 – 1880 Femte bind, Kristiania 1901
Elisabet Truchs, Husholdnings- og Koge-Bog, Christiania 1843 | Elisabet Truchs var en norsk kokk og kokebokforfatter. Hun var født i Kristiansand, men holdt et Table d'hote (en abonnementsrestaurant) i Kristiania. | 12,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_von_Guericke | 2023-02-04 | Otto von Guericke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1686', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1602', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Magdeburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske borgermestere', 'Kategori:Tyske oppfinnere', 'Kategori:Tyske politikere'] | Otto von Guericke (født 20. novemberjul./ 30. november 1602greg., død 11. maijul./ 21. mai 1686greg.) var en tysk vitenskapsmann, oppfinner og politiker. Hans viktigste bidrag til vitenskapen var arbeide med vakuum. Guericke ble født i Magdeburg, Tyskland, og var borgermester i byen fra 1646 til 1676.
I 1650 oppfant han en vakuumpumpe som kunne pumpe luft ut fra ethvert hulrom den var forbundet til. Han brukte den til å undersøke egenskapene til vakuum i mange eksperimenter. Guericke demonstrerte kraften i lufttrykket med dramatiske eksperimenter. Han fikk laget to halvkuler av kopper med en diameter på 51 cm. – de ble senere kjent som Magdeburgske halvkuler – og pumpet luft ut av dem mens de dannet kuleform. Han lot så 8 hester dra fra hver sin halvkule, uten at det lyktes dem å dra halvkulene fra hverandre. Når han så lot luften slippe inn igjen, var det naturligvis ingen sak å skille halvkulene fra hverandre. Guericke gjentok denne demonstrasjonen i 1663 i Berlin, hos fyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg, da ble det brukt 24 hester.
Guericke brukte barometeret til å forutsi været, og banet derved veien til meteorologien. Han siste arbeider satte fokus på elektrisiteten, men lite er bevart av resultatene. Han regnes som oppfinneren av elektrostatisk generator.
Etter sin død ble universitetet i Magdeburg oppkalt etter ham.
| Otto von Guericke (født 20. novemberjul./ 30. november 1602greg., død 11. maijul./ 21. mai 1686greg.) var en tysk vitenskapsmann, oppfinner og politiker. Hans viktigste bidrag til vitenskapen var arbeide med vakuum. Guericke ble født i Magdeburg, Tyskland, og var borgermester i byen fra 1646 til 1676.
I 1650 oppfant han en vakuumpumpe som kunne pumpe luft ut fra ethvert hulrom den var forbundet til. Han brukte den til å undersøke egenskapene til vakuum i mange eksperimenter. Guericke demonstrerte kraften i lufttrykket med dramatiske eksperimenter. Han fikk laget to halvkuler av kopper med en diameter på 51 cm. – de ble senere kjent som Magdeburgske halvkuler – og pumpet luft ut av dem mens de dannet kuleform. Han lot så 8 hester dra fra hver sin halvkule, uten at det lyktes dem å dra halvkulene fra hverandre. Når han så lot luften slippe inn igjen, var det naturligvis ingen sak å skille halvkulene fra hverandre. Guericke gjentok denne demonstrasjonen i 1663 i Berlin, hos fyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg, da ble det brukt 24 hester.
Guericke brukte barometeret til å forutsi været, og banet derved veien til meteorologien. Han siste arbeider satte fokus på elektrisiteten, men lite er bevart av resultatene. Han regnes som oppfinneren av elektrostatisk generator.
Etter sin død ble universitetet i Magdeburg oppkalt etter ham.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Die Welt im leeren Raum.
Otto von Guericke 1602-1686., Ausstellungskatalog, 2002.,
ISBN 3-422-06374-9Otto von Guericke.
Schneider, Ditmar: Ein Leben für die Alte Stadt Magdeburg. 2004,
ISBN 3-519-25153-1Neue 'Magdeburgische' Versuche über den leeren Raum
Otto von Guericke,
Reihe Ostwalds Klassiker, Bd. 59: Übersetzung von Guerickes "Experimenta nova Magdeburgica de vacuo spatio", 1672. (Magdeburger Halbkugeln) 1996,
ISBN 3-8171-3059-7Guericke, Otto von: Gesamtausgabe, 24 Bde.
Bd.2/1/1 Guericke, Otto von: Otto von Guerickes Neue (so genannte) Magdeburger Versuche über den leeren Raum. Ottonis de Guericke Experimenta Nova (ut vocantur) Magdeburgica de Vacuo Spatio. Faksimile d. latein. Ausg., 1672. 2002.
ISBN 3-89923-015-9,
== Eksterne lenker ==
Kort biografi
Omfattende sider om Guericke i Magdeburg
De berømte halvkulene | Otto von Guericke (født , død ) var en tysk vitenskapsmann, oppfinner og politiker. Hans viktigste bidrag til vitenskapen var arbeide med vakuum. | 12,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tamburmajor | 2023-02-04 | Tamburmajor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikkorps', 'Kategori:Titler'] | Tamburmajor er personen som leder et marsjerende musikkorps, sekkepipeorkester eller buekorps. Tamburmajoren er plassert foran korpset og bruker tamburstokk, kommandoer og eventuelt en fløyte til å gi ordre til korpset. Typiske tegn er for start, holdt, oppslag og sving. En annen viktig oppgave for tamburmajoren er å stille opp for korpset.
Ordet er dannet av det franske tambour som betyr «liten tromme». Tamburmajor betyr da omtrent «første (eller hoved-) trommeslager».
| Tamburmajor er personen som leder et marsjerende musikkorps, sekkepipeorkester eller buekorps. Tamburmajoren er plassert foran korpset og bruker tamburstokk, kommandoer og eventuelt en fløyte til å gi ordre til korpset. Typiske tegn er for start, holdt, oppslag og sving. En annen viktig oppgave for tamburmajoren er å stille opp for korpset.
Ordet er dannet av det franske tambour som betyr «liten tromme». Tamburmajor betyr da omtrent «første (eller hoved-) trommeslager».
== Se også ==
Drill (korpsdrill) | Tamburmajor er personen som leder et marsjerende musikkorps, sekkepipeorkester eller buekorps. Tamburmajoren er plassert foran korpset og bruker tamburstokk, kommandoer og eventuelt en fløyte til å gi ordre til korpset. | 12,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heikki_Savolainen | 2023-02-04 | Heikki Savolainen | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Finske turnere', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Joensuu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Heikki Ilmari Savolainen (født 28. september 1907 i Joensuu, død 29. november 1997) var en finsk turner.
Han var med i hele fem OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1928 i Amsterdam, der han vant bronse i bøylehest. Han kom på sjetteplass sammenlagt, og det finske laget kom på femteplass i lagkonkurransen.
I neste OL, i 1932, fikk han fire medaljer. Finland fikk bronse i lagkonkurransen, og individuelt fikk han sølv i svingstang og bronse i skranke og i mangekampen. I tillegg kom han på sjetteplass i frittstående og syvendeplass i bøylehest og ringer. I svingstang fikk han samme poengsum som sin landsmann Einari Teräsvirta, men det finske laget besluttet at Savolainen skulle få sølvet, og Teräsvirta bronsen.
Under OL i Berlin i 1936 fikk han én medalje; bronse i lagkampen. Denne gangen kom han på niendeplass sammenlagt, etter bl.a. femteplass i svingstang, syvendeplass i skranke og åttendeplass i ringer. Han ble nest best av finnene; Martti Uosikkinen ble lagets bestemann på delt femteplass sammenlagt.
Etter andre verdenskrig deltok han i ytterligere to OL; i 1948 og 1952. I 1952 var han 44 år gammel, noe som gjorde ham til den eldste medaljevinneren i denne olympiaden. Han var også den eldste deltakeren av de 319 deltakerne i turn i denne olympiaden. Det var også Savolainen som avla den olympiske ed under åpningsseremonien i dette OL-et. Han vant medaljer i begge disse etterkrigsolympiadene; han vant gull i bøylehest i 1948, delt med sine to landsmenn Veikko Huhtanen og Paavo Aaltonen. Selv om de tre finnene delte gullmedaljen i bøylehest i 1948, fikk de to italienerne Luigi Zanetti og Guido Figone tildelt hhv. sølv- og bronsemedalje, til tross for at de kom på fjerde- og femteplass. I tillegg vant finnene bronse i lagkonkurransen.
I sitt siste OL fikk han bronse i lagkampen, og fikk fjerdeplass i svingstang som beste resultat individuelt.
I VM-sammenheng har han én medalje; han var med på det finske laget som fikk sølv i lagkonkurransen under VM i 1950, der Sveits vant på hjemmebane.
| Heikki Ilmari Savolainen (født 28. september 1907 i Joensuu, død 29. november 1997) var en finsk turner.
Han var med i hele fem OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1928 i Amsterdam, der han vant bronse i bøylehest. Han kom på sjetteplass sammenlagt, og det finske laget kom på femteplass i lagkonkurransen.
I neste OL, i 1932, fikk han fire medaljer. Finland fikk bronse i lagkonkurransen, og individuelt fikk han sølv i svingstang og bronse i skranke og i mangekampen. I tillegg kom han på sjetteplass i frittstående og syvendeplass i bøylehest og ringer. I svingstang fikk han samme poengsum som sin landsmann Einari Teräsvirta, men det finske laget besluttet at Savolainen skulle få sølvet, og Teräsvirta bronsen.
Under OL i Berlin i 1936 fikk han én medalje; bronse i lagkampen. Denne gangen kom han på niendeplass sammenlagt, etter bl.a. femteplass i svingstang, syvendeplass i skranke og åttendeplass i ringer. Han ble nest best av finnene; Martti Uosikkinen ble lagets bestemann på delt femteplass sammenlagt.
Etter andre verdenskrig deltok han i ytterligere to OL; i 1948 og 1952. I 1952 var han 44 år gammel, noe som gjorde ham til den eldste medaljevinneren i denne olympiaden. Han var også den eldste deltakeren av de 319 deltakerne i turn i denne olympiaden. Det var også Savolainen som avla den olympiske ed under åpningsseremonien i dette OL-et. Han vant medaljer i begge disse etterkrigsolympiadene; han vant gull i bøylehest i 1948, delt med sine to landsmenn Veikko Huhtanen og Paavo Aaltonen. Selv om de tre finnene delte gullmedaljen i bøylehest i 1948, fikk de to italienerne Luigi Zanetti og Guido Figone tildelt hhv. sølv- og bronsemedalje, til tross for at de kom på fjerde- og femteplass. I tillegg vant finnene bronse i lagkonkurransen.
I sitt siste OL fikk han bronse i lagkampen, og fikk fjerdeplass i svingstang som beste resultat individuelt.
I VM-sammenheng har han én medalje; han var med på det finske laget som fikk sølv i lagkonkurransen under VM i 1950, der Sveits vant på hjemmebane.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heikki Savolainen (gymnast) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heikki Savolainen på Internet Movie Database
(en) Heikki Savolainen – Olympics.com
(en) Heikki Savolainen – Olympic.org
(en) Heikki Savolainen – Olympedia
(en) Heikki Savolainen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Heikki Savolainen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Heikki Savolainen – FIG
(en) Heikki Savolainen – FIG
«Heikki Savolainen». Biografiskt lexikon för Finland (svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4428-1416928957034. | }} | 12,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strandeiner | 2023-02-04 | Strandeiner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Strandeiner (latin: Juniperus conferta) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser bare på nordkysten av øya Sakhalin, og er en mulig underart eller variant Juniperus rigida var. conferta av arten tempeleiner.
Treet likner på einer og tempeleiner, men er krypende og lavt. Høyden blir maksimal t 50 cm, men radiusen av bladverket kan bli inntil 30 meter. Hunn-bærene er søvfargete eller blå-svarte. Bladene er myke med spisse, og har ofte et voksaktig, skinnende dekke. Undersiden har en synlig, lys rekke av stomata.
Kultivaren 'Blue Pacifica' har blågrønne nåler.
Kultivaren 'Compacta' er mer kompaktog max 30 cm høy.
Kultivaren 'Silver Mist' har nessten sølvfargede nåler.
Kultivaren 'Emerald Sea' er lysegrønn og høyere enn de andre, og tåler kulde godt.
| Strandeiner (latin: Juniperus conferta) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser bare på nordkysten av øya Sakhalin, og er en mulig underart eller variant Juniperus rigida var. conferta av arten tempeleiner.
Treet likner på einer og tempeleiner, men er krypende og lavt. Høyden blir maksimal t 50 cm, men radiusen av bladverket kan bli inntil 30 meter. Hunn-bærene er søvfargete eller blå-svarte. Bladene er myke med spisse, og har ofte et voksaktig, skinnende dekke. Undersiden har en synlig, lys rekke av stomata.
Kultivaren 'Blue Pacifica' har blågrønne nåler.
Kultivaren 'Compacta' er mer kompaktog max 30 cm høy.
Kultivaren 'Silver Mist' har nessten sølvfargede nåler.
Kultivaren 'Emerald Sea' er lysegrønn og høyere enn de andre, og tåler kulde godt.
== Eksterne lenker ==
(en) Strandeiner i Global Biodiversity Information Facility
(en) Strandeiner hos ITIS
(en) Strandeiner hos The International Plant Names Index
(en) Strandeiner hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus conferta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus conferta – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus conferta – detaljert informasjon på Wikispecies
Floridata – «Juniperus conferta» | Strandeiner (latin: Juniperus conferta) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser bare på nordkysten av øya Sakhalin, og er en mulig underart eller variant Juniperus rigida var. | 12,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syrisk_einer | 2023-02-04 | Syrisk einer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Syrisk einer (latin: Juniperus drupacea) er en art av bartrær innenfor einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellstrøk på Peloponnes og det sørlige Tyrkia, i vestre Syria og i Libanon. Den er truet av utryddelse.
Treet blir 10–25 m høyt, i sjeldne tilfelelr opp til 40 meter, med inntil 2 m tykk stamme. Den er en spiss-nålet einerbusk med mellom- eller mørkegrønne, tette og inntil 2,5 cm lange nåler (tre i gruppen) og to hvite bånd av spalteåpninger under bladene. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Fruktne er bær-liknende, og de største i hele einerslekten. De utvikler seg på 25 måneder fra grønne knopper, og modner til brun-purpur kongler med et blåaktig vokslag, slik at de kan framtre som brunaktig blåsvarte. Diameteren på bærene er inntil 2,7 cm. Hann-konglene er også unike ved at de sitter samlet i store klaser, og er inntil 4 mm i diameter.
| Syrisk einer (latin: Juniperus drupacea) er en art av bartrær innenfor einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellstrøk på Peloponnes og det sørlige Tyrkia, i vestre Syria og i Libanon. Den er truet av utryddelse.
Treet blir 10–25 m høyt, i sjeldne tilfelelr opp til 40 meter, med inntil 2 m tykk stamme. Den er en spiss-nålet einerbusk med mellom- eller mørkegrønne, tette og inntil 2,5 cm lange nåler (tre i gruppen) og to hvite bånd av spalteåpninger under bladene. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Fruktne er bær-liknende, og de største i hele einerslekten. De utvikler seg på 25 måneder fra grønne knopper, og modner til brun-purpur kongler med et blåaktig vokslag, slik at de kan framtre som brunaktig blåsvarte. Diameteren på bærene er inntil 2,7 cm. Hann-konglene er også unike ved at de sitter samlet i store klaser, og er inntil 4 mm i diameter.
== Eksterne lenker ==
(en) Syrisk einer i Encyclopedia of Life
(en) Syrisk einer i Global Biodiversity Information Facility
(en) Syrisk einer hos ITIS
(en) Syrisk einer hos NCBI
(en) Syrisk einer hos The International Plant Names Index
(en) Syrisk einer hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus drupacea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus drupacea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus drupacea – detaljert informasjon på Wikispecies
Gymnosperm Database: Juniperus drupacea | thumb| Juniperus drupacea | 12,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Esa_Seeste | 2023-02-04 | Esa Seeste | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 2. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Finske turnere', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk'] | Esa Seeste (født 4. juli 1913 i Viborg, død 2. oktober 1997 i Helsingfors) var en finsk turner.
Han var med i ett OL for Finland. Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der Finland fikk bronse i lagkonkurransen. Han fikk ingen medaljer individuelt, og fikk 15.-plass i frittstående som beste resultat. Han kom på 24.-plass sammenlagt.
På nasjonalt nivå har han gull i det finske mesterskapet i lagturn fra 1939, 1941 og 1945.Seeste deltok i filmen Danske og finske elitegymnaster i 1944, sammen bl.a. Savola Seeste, Einari Teräsvirta og Harry Nielsen.Etter sin karriere som aktiv var han formann i det finske turnforbundet fra 1970 til 1974.
| Esa Seeste (født 4. juli 1913 i Viborg, død 2. oktober 1997 i Helsingfors) var en finsk turner.
Han var med i ett OL for Finland. Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der Finland fikk bronse i lagkonkurransen. Han fikk ingen medaljer individuelt, og fikk 15.-plass i frittstående som beste resultat. Han kom på 24.-plass sammenlagt.
På nasjonalt nivå har han gull i det finske mesterskapet i lagturn fra 1939, 1941 og 1945.Seeste deltok i filmen Danske og finske elitegymnaster i 1944, sammen bl.a. Savola Seeste, Einari Teräsvirta og Harry Nielsen.Etter sin karriere som aktiv var han formann i det finske turnforbundet fra 1970 til 1974.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Esa Seeste – Olympedia
(en) Esa Seeste – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Esa Seeste – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics | }} | 12,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magdeburgske_halvkuler | 2023-02-04 | Magdeburgske halvkuler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fluidmekanikk', 'Kategori:Fysikkeksperimenter', 'Kategori:Fysikkens historie', 'Kategori:Magdeburg'] | De magdeburgske halvkuler var et par store halvkuler laget av kopper, ca. 50 cm i diameter, og slipt slik at de passet akkurat til hverandre. Kantene med smurt inn med fett og lufta pumpet ut. Det ble da dannet et vakuum inni hulommet, og de to halvkulene kunne ikke bli dratt fra hverandre, selv ikke med åtte hester som dro fra hver sin side.Magdeburgske halvkuler ble oppfunnet av den tyske vitenskapsmannen og borgermester i Magdeburg Otto von Guericke. Det var i 1650 han hadde funnet opp ei luftpumpe. Det første kunstige vakuum hadde blitt laget noen år tidligere av den italienske vitenskapsmannen Evangelista Torricelli, og han inspirerte Guericke til å gjøre dette eksperimentet. Det var den 8. mai 1654 den dramatiske demonstrasjonen fant sted, foran Riksdagen i Regensburg, med keiser Ferdinand III til stede. 30 hester – 15 på hver side – lyktes ikke å dra halvkulene fra hverandre. I 1656 gjentok han eksperimentet i Magdeburg – hvor han også var borgermester – nå med åtte hester på hvert drag. I 1663 (noen kilder sier 1661) gjentok han forsøket i Berlin, da med 24 hester.Kraften som holder de to halvkulene sammen er lik trykket på det arealet avgrenset av sammenføyingen av halvkulene, i dette tilfellet arealet av en sirkel med diameter = 50 cm. Det er usikkert hvor godt vakuumet var som Guericke laget, men vi må regne med at luftpumpa hans neppe klarte å dra ut all luft. Imidlertid skulle trykket være lik krafta som skal til for å løfte en bil eller en liten elefant.
Eksperimentet ble svært populært for å demonstrere prinsippet med lufttrykk, og mange mindre kopier med magdeburgska halvkuler ble laget, og blir brukt i dag også. Eksperimentet har blitt brukt som motiv på i alle fall to tyske frimerker.
De originale halvkulene er bevart i Deutsches Museum i München.
I Magdeburg er det også en statue som viser eksperimentet.
| De magdeburgske halvkuler var et par store halvkuler laget av kopper, ca. 50 cm i diameter, og slipt slik at de passet akkurat til hverandre. Kantene med smurt inn med fett og lufta pumpet ut. Det ble da dannet et vakuum inni hulommet, og de to halvkulene kunne ikke bli dratt fra hverandre, selv ikke med åtte hester som dro fra hver sin side.Magdeburgske halvkuler ble oppfunnet av den tyske vitenskapsmannen og borgermester i Magdeburg Otto von Guericke. Det var i 1650 han hadde funnet opp ei luftpumpe. Det første kunstige vakuum hadde blitt laget noen år tidligere av den italienske vitenskapsmannen Evangelista Torricelli, og han inspirerte Guericke til å gjøre dette eksperimentet. Det var den 8. mai 1654 den dramatiske demonstrasjonen fant sted, foran Riksdagen i Regensburg, med keiser Ferdinand III til stede. 30 hester – 15 på hver side – lyktes ikke å dra halvkulene fra hverandre. I 1656 gjentok han eksperimentet i Magdeburg – hvor han også var borgermester – nå med åtte hester på hvert drag. I 1663 (noen kilder sier 1661) gjentok han forsøket i Berlin, da med 24 hester.Kraften som holder de to halvkulene sammen er lik trykket på det arealet avgrenset av sammenføyingen av halvkulene, i dette tilfellet arealet av en sirkel med diameter = 50 cm. Det er usikkert hvor godt vakuumet var som Guericke laget, men vi må regne med at luftpumpa hans neppe klarte å dra ut all luft. Imidlertid skulle trykket være lik krafta som skal til for å løfte en bil eller en liten elefant.
Eksperimentet ble svært populært for å demonstrere prinsippet med lufttrykk, og mange mindre kopier med magdeburgska halvkuler ble laget, og blir brukt i dag også. Eksperimentet har blitt brukt som motiv på i alle fall to tyske frimerker.
De originale halvkulene er bevart i Deutsches Museum i München.
I Magdeburg er det også en statue som viser eksperimentet.
== Litteratur ==
H. Dittmar-Ilgen: Warum platzen Seifenblasen, Hirzel-Verlag; S. 16: Die Magdeburger Halbkugeln
Walter Basan: Das Geheimnis der Magdeburger Halbkugeln, 1954
== Eksterne lenker ==
(en) Magdeburg hemispheres – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Magdeburg hemispheres – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Magdeburg Hemispheres | thumb|right|250px|Gaspar Schotts tegning av Otto von Guerickes eksperiment. | 12,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1957 | 2023-02-04 | Litteraturåret 1957 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1957', 'Kategori:Kunst og kultur i 1957', 'Kategori:Litteraturår'] | Litteraturåret 1957 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1957.
| Litteraturåret 1957 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1957.
== Prisvinnere ==
Nobelprisen i litteratur: Albert Camus
Nils Holgersson-plaketten: Edith Unnerstad
Gustaf Fröding-stipendiet: Fritiof Nilsson Piraten
Se Boklotteriets stipendiater 1957
Boklotteriet deler ut Litteraturfrämjandets stora pris til Gunnar Ekelöf
Kritikerprisen (Danmark) deles ut for første gang og tilfaller Karen Blixen og Per Lange.
== Hendelser ==
Eyvind Johnson blir medlem av Svenska akademien
Kritikerprisen (Danmark) innstiftes
== Nye bøker ==
4.50 from Paddington (4.50 fra Paddington) av Agatha Christie
Arvtagarna av Jan Fridegård
Badrumskranen av Jan Myrdal
De nøgne træer – Tage Skou-Hansen
De som beveger verden av Ayn Rand
Доктор Живаго (Doktor Zhivago) av Boris Pasternak –. Første gang publisert på italiensk, som Il dottor Zivago. Boken ble ikke publisert i Sovjetunionen før 1987.
The Door into Summer av Robert A. Heinlein
Ordeal by Innocence (Døde spor) av Agatha Christie
Fuglane av Tarjei Vesaas
Ikaros – ung mann i Sahara av Axel Jensen
Kanonene på Navarone – Alistair MacLean
Med hilsen fra Moskva av Ian Fleming
The Naked Sun av Isaac Asimov
På kjøret (On the Road) av Jack Kerouac
Rasmus, Pontus og Trille av Astrid Lindgren
Sidste fortællinger av Karen Blixen
Trollvinter av Tove Jansson
Vi har ham nå av Johan Borgen
Villervalle i Söderhavet av Bengt Danielsson
== Fødsler ==
Alderen på levende personer født i 1957 er enten: 65 eller 66 år.
== Dødsfall ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1957 in literature – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Litteraturåret 1957 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1957. | 12,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mauri_Nyberg-Noroma | 2023-02-04 | Mauri Nyberg-Noroma | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Finske turnere', 'Kategori:Fødsler 31. januar', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Vyborg'] | Mauri Nyberg-Noroma (født 31. januar 1908 i Viborg, død 23. desember 1939 i Muolaa) var en finsk turner.
Han var med i tre OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1928 i Amsterdam, men fikk ingen medaljer. Han kom på delt sjetteplass sammenlagt, etter bl.a. femteplass i ringer og syvendeplass i bøylehest og skranke. Det finske laget kom på femteplass i lagkonkurransen.
I neste OL, i 1932, fikk Finland fikk bronse i lagkonkurransen. Individuelt fikk han ingen medaljer, men han kom på fjerdeplass i skranke, 1,4 poeng bak sin landsmann Heikki Savolainen som fikk bronse. Sammenlagt kom han på niendeplass.
Under OL i Berlin i 1936 gjentok det finske laget resultatet fra forrige OL, og vant bronse i lagkonkurransen. Denne gangen kom han på 16.-plass sammenlagt.
| Mauri Nyberg-Noroma (født 31. januar 1908 i Viborg, død 23. desember 1939 i Muolaa) var en finsk turner.
Han var med i tre OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1928 i Amsterdam, men fikk ingen medaljer. Han kom på delt sjetteplass sammenlagt, etter bl.a. femteplass i ringer og syvendeplass i bøylehest og skranke. Det finske laget kom på femteplass i lagkonkurransen.
I neste OL, i 1932, fikk Finland fikk bronse i lagkonkurransen. Individuelt fikk han ingen medaljer, men han kom på fjerdeplass i skranke, 1,4 poeng bak sin landsmann Heikki Savolainen som fikk bronse. Sammenlagt kom han på niendeplass.
Under OL i Berlin i 1936 gjentok det finske laget resultatet fra forrige OL, og vant bronse i lagkonkurransen. Denne gangen kom han på 16.-plass sammenlagt.
== Eksterne lenker ==
(en) Mauri Nyberg-Noroma – Olympedia
(en) Mauri Nyberg-Noroma – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mauri Nyberg-Noroma – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics | }} | 12,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_Bonvik | 2023-02-04 | Øystein Bonvik | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske reklamefolk'] | Øystein Bonvik (født 16. februar 1971) er en norsk kommunikasjonsrådgiver, forfatter og foredragsholder. Han driver i dag egen virksomhet – i tillegg til utviklingen av en rekke bokprosjekter og undervisning i PR og markedskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.
Bonvik var en av gründerne i det norske konsulentselskapet PR-operatørene – et selskap han også ledet i flere år. Han har vært informasjonssjef i Coca-Cola Norge, kommunikasjonsrådgiver i JKL Oslo og Burson-Marsteller samt informasjonsmedarbeider ved det norske NATO-hovedkvarteret i Stavanger. Han er utdannet avisjournalist ved University of Georgia, og har hatt praksis i CNN i Washington, D.C. samt i flere norske aviser.
Bonvik ble i 2014 tildelt den norske PR-bransjens høyeste utmerkelse – Hedersprisen – for sitt mangeårige faglige, omdømmemessige og kommersielle bidrag til bransjen.
| Øystein Bonvik (født 16. februar 1971) er en norsk kommunikasjonsrådgiver, forfatter og foredragsholder. Han driver i dag egen virksomhet – i tillegg til utviklingen av en rekke bokprosjekter og undervisning i PR og markedskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.
Bonvik var en av gründerne i det norske konsulentselskapet PR-operatørene – et selskap han også ledet i flere år. Han har vært informasjonssjef i Coca-Cola Norge, kommunikasjonsrådgiver i JKL Oslo og Burson-Marsteller samt informasjonsmedarbeider ved det norske NATO-hovedkvarteret i Stavanger. Han er utdannet avisjournalist ved University of Georgia, og har hatt praksis i CNN i Washington, D.C. samt i flere norske aviser.
Bonvik ble i 2014 tildelt den norske PR-bransjens høyeste utmerkelse – Hedersprisen – for sitt mangeårige faglige, omdømmemessige og kommersielle bidrag til bransjen.
== Utgivelser ==
Bonvik har vært forfatter eller medforfatter av følgende bøker:
Praktisk og enkelt om arbeidsrett (2016)
En innføring i PR (2015)
Frist meg ikke inn i ledelse (2014)
Suksess med egne medier (2013)
Få som fortjent (2012)
Virksomhetens stemme (2010)
PR-tips (2007)
God PR. Norsk markeds-PR i praksis (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted | Øystein Bonvik (født 16. februar 1971) er en norsk kommunikasjonsrådgiver, forfatter og foredragsholder. | 12,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veikko_Pakarinen | 2023-02-04 | Veikko Pakarinen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 6. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Finske turnere', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Vyborg'] | Veikko Ilmari Pakarinen (født 12. september 1910 i Viborg, død 6. desember 1987 i Australia) var en finsk turner.
Han var med i to OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1932, her fikk Finland bronse i lagkonkurransen. Individuelt fikk han ingen medaljer, men han kom på fjerdeplass i svingstang, kun 0,4 poeng bak sin landsmann Einari Teräsvirta som fikk bronse. Sammenlagt kom han på 13.-plass.
Under OL i Berlin i 1936 gjentok det finske laget resultatet fra forrige OL, og vant bronse i lagkonkurransen. Denne gangen kom han på 28.-plass sammenlagt. Hans beste resultat individuelt var sjetteplass i svingstang.
| Veikko Ilmari Pakarinen (født 12. september 1910 i Viborg, død 6. desember 1987 i Australia) var en finsk turner.
Han var med i to OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1932, her fikk Finland bronse i lagkonkurransen. Individuelt fikk han ingen medaljer, men han kom på fjerdeplass i svingstang, kun 0,4 poeng bak sin landsmann Einari Teräsvirta som fikk bronse. Sammenlagt kom han på 13.-plass.
Under OL i Berlin i 1936 gjentok det finske laget resultatet fra forrige OL, og vant bronse i lagkonkurransen. Denne gangen kom han på 28.-plass sammenlagt. Hans beste resultat individuelt var sjetteplass i svingstang.
== Eksterne lenker ==
(en) Veikko Pakarinen – Olympedia
(en) Veikko Pakarinen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Veikko Pakarinen – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics | }} | 12,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5gs%C3%B8y | 2023-02-04 | Vågsøy | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vågsøy'] | Vågsøy var en kommune som lå nordvest i Sogn og Fjordane fylke, sør for Stad, og hadde samme navn som største øy i kommunen. Arealmessig var kommunen den minste i Sogn og Fjordane. Kommunens administrative senter var Måløy, som fikk bystatus i 1997. Byen består av Måløy sentrum, bygdene Holvik og Halnes, og området Deknepollen.
Andre tettsteder i Vågsøy var: Raudeberg, Bryggja, Vågsvåg, Kvalheim, Refvik og Vedvika.
Stortinget vedtok 8. juni 2017 at Vågsøy kommune slås sammen med Flora kommune fra 1. januar 2020, i tråd med vedtak i Flora bystyre og Vågsøy kommunestyre. Navnet på den nye kommunen ble Kinn. Fra samme tidspunkt blir grunnkretsene Totland, Bryggja og Maurstad med 500 innbyggere overført fra Vågsøy til den nye Stad kommune. De tre grunnkretsene har et areal på 57 km² og utgjør 32% av Vågsøy kommune.
| Vågsøy var en kommune som lå nordvest i Sogn og Fjordane fylke, sør for Stad, og hadde samme navn som største øy i kommunen. Arealmessig var kommunen den minste i Sogn og Fjordane. Kommunens administrative senter var Måløy, som fikk bystatus i 1997. Byen består av Måløy sentrum, bygdene Holvik og Halnes, og området Deknepollen.
Andre tettsteder i Vågsøy var: Raudeberg, Bryggja, Vågsvåg, Kvalheim, Refvik og Vedvika.
Stortinget vedtok 8. juni 2017 at Vågsøy kommune slås sammen med Flora kommune fra 1. januar 2020, i tråd med vedtak i Flora bystyre og Vågsøy kommunestyre. Navnet på den nye kommunen ble Kinn. Fra samme tidspunkt blir grunnkretsene Totland, Bryggja og Maurstad med 500 innbyggere overført fra Vågsøy til den nye Stad kommune. De tre grunnkretsene har et areal på 57 km² og utgjør 32% av Vågsøy kommune.
== Navn ==
Kommunen har navn etter øya Vågsøy. På gammelnorsk ble det skrevet Vágsey. Det første leddet i navnet er våg, som betyr bukt eller vik.
== Geografi ==
Kommunen besto av fastland og øyer beliggende på nordsiden av Nordfjord, ved munningen av fjorden. Kommunen grenset til Selje i nord, Vanylven og Eid i øst og Bremanger i sør (over fjorden). Nordsjøen ligger i vest. Det høyeste punktet i kommunen var Sankta Synneva-hornet, 689 moh på fastlandet, og Veten, 613 moh på Vågsøy.
=== Natur ===
Berggrunnen i Vågsøy består i hovedsak av gneisbergarter av grunnfjellsalder, men med en struktur som er sterkt påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldingen. Det finnes mindre felt med olivin flere steder. Landskapet er bergfylt.
== Samfunn ==
=== Kommuneinndeling ===
Da formannskapslovene ble innført i 1837 var Vågsøy og Selje én kommune. Selje var både kirkested og administrasjonssenter. Vågsøy var eget kirkesogn, og 1. januar 1910 ble også kommunegrensene lagt om. Selje kommune ble delt i tre: Nord-Vågsøy (innbyggertall: 1 111, administrasjonssenter Raudeberg); Sør-Vågsøy (innbyggertall: 1 517, administrasjonssenter Måløy); og Selje (innbyggertall: 3 367, administrasjonssenter Selje.)).1. januar 1964 ble den nye kommunen Vågsøy sammensatt av følgende områder:
Nord-Vågsøy kommune (innbyggertall: 1 476)
Sør-Vågsøy kommune (innbyggertall: 3 926)
fra Selje kommune: øya Silda, området Hagevik-Osmundsvåg, og Sørpoll (innbyggertall: 344)
fra Davik kommune: øyene Husevågøy, Grindøy, Gangsøy og Risøy; og det som var nord for fjorden Nordfjord og vest for Lefdal (Bryggja og Maurstad) (innbyggertall: 1 216).Kommunen hadde totalt 6 962 innbyggere ved sammenslåingen.
=== Offentlige tjenester ===
Kommunen hadde en videregående skole, Måløy vidaregåande skule. Fiskeridirektoratet hadde også kontor i kommunen.
=== Kirker ===
Den norske kirke hadde tre kirker i Vågsøy. Vågsøy sogn hører til Nordfjord prosti, som igjen hører til Bjørgvin bispedømme.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
=== Samferdsel ===
Øya er skilt fra fastlandet av Ulvesundet og er knytta til fastlandet med Måløybrua. Etter 5 mil langs riksvei 5 og riksvei 15 til Nordfjordeid følger veiforbindelsen sør og nordover E39 mens riksvei 15 fortsetter østover via Stryn og møter E6 ved Otta.
Hurtigruten har daglige anløp til Måløy. Det er hurtigbåtforbindelse nordover til Selje og sørover til Florø og Bergen.
== Næringsliv ==
Hovednæringa var fiskeri, fiskeoppdrett og skipsverft. Det var mer enn 1 000 arbeidsplasser innen fiskerinæringa på sjø og land og her var et av Norges mest moderne fiskeindustrianlegg. Kommunen var den tredje største fiskerikommunen i landet målt i landet kvantum (241 098 tonn (2009)). Målt i førstehåndsverdi er den nr. 3 (etter Ålesund og Tromsø). Tre av Norges ti største fiskeriselskap hadde hovedkontor i kommunen: Domstein, Norway Pelagic og Coast Seafood.
== Kultur ==
=== Kommunevåpen ===
Kommunevåpenet var to ror i sølv på blå bakgrunn. Symbolet er et tradisjonelt ror brukt av båter i nærområdet. Kommunevåpenet skulle symbolisere styring på land og sjø. Det er tegnet av nordfjordkunstneren Inge Rotevatn og ble godkjent ved kongelig resolusjon den 27. mars 1987.
=== Kommuneblomst ===
Tiriltunge er Vågsøy sin kommuneblomst.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted var Moldøen. Moldøen ligger under Måløybrua, og var tidligere en øy, men har nå fastlandsforbindelse med en molo.
=== Hovedhavn for The Tall Ships' Races ===
Måløy var hovedhavn for The Tall Ships’ Races fra 1. til 4. august 2008. Det ble avholdt i nydelig vær og flotte omgivelser, og ble kronet klokken 00.00 til mandag 4. august med et storslagent fyrverkeri som varte i ca. 20 minutter.
== Kjente personer fra Vågsøy ==
Alfred Maurstad (1896-1967), skuespiller og teatersjef
Leif Iversen (1911-1989), politiker (H)
Jon Tolaas (1939-2012), forfatter og lyriker
Bjørn Magne Nygård, (f. 1939), general i Hæren
Arne Nore (f. 1946), grunnlegger av fiskerikonsernet Pan Fish
Reidar Sandal (1949), stortingsrepresentant (Ap) 2001-2009, statsråd 1995-1997
Roger Bernt Silden (1949), lokalpolitiker, ordfører (Ap)
Isak Arne Refvik (1956), fotballspiller
Rolf Domstein (1957), næringslivsleder og politiker (H)
Børre Steenslid (1985), fotballspiller
Merete Helgheim (1980), friidrettsutøvert
== Attraksjoner ==
=== Måløy ===
Måløy fikk bystatus i 1997. Byen ligger ved Ulvesundet på øya Vågsøy og er knyttet sammen med fastlandet med den 1224 meter lange Måløybrua.
=== Kannesteinen ===
Gjennom tusenvis av år har havbølger og småstein formet steinen til den spesielle formen Kannesteinen har i dag. Du finner den i den vesle bygda Oppedal, ca. 10 km vest for Måløy sentrum. Hvert år kommer mange besøkende til Oppedal for å ta en nærmere titt på steinen.
=== Vågsberget handelssted ===
I 1636 kom handelsmann Didrik Fester fra Bergen til Vågsberget for å åpne en handelsvirksomhet. Det var trolig handelsvirksomhet og et vertshus før lenge før Fester's ankomst, og handelsstaden på Vågsberget har skiftet eier flere ganger gjennom årene. Vågsberget er under restaurering, men kafeen og utstillingen er åpen om sommeren.
=== Silda ===
Silda, en øy i Sildagapet, er et gammelt fiskevær, som i sine glansdager hadde en befolkning på 150 som levde av fiske og jordbruk. I dag er det bare 12 fastboende om vinteren, men om sommeren har flere hundre mennesker tilhold her, i feriehus og hytter. Øya har en meget spesiell restaurant, opprinnelig en gammel saltebud fra 1800-tallet som ligger på et skjær i den sørlige havnen. Det finnes også hytter til leie der. Den nordlige havna huser en stor gjestebrygge. Med unntak av et par traktorer, er øya bilfri, men den har gode sykkelveier og turløyper, stier og flott turterreng. Det går skyssbåt til og fra Måløy flere ganger om dagen.
=== Fyr ===
Vågsøy kommune hadde fire fyr. Flere av dem har åpent og er tilgjengelig for utleie.
Kråkenes fyr er et automatisk fyr, og også en værstasjon som samler viktig informasjon til Meteorologisk institutt. Fyret som har flott utsikt over Stadhavet, ligger på det nordligste punktet på øya Vågsøy, og er tilgjengelig med bil.Skongenes fyr er et automatisk fyr uten veiforbindelse. Det er en times gange fra Halsør i lett turterreng. Det er også flott utsikt mot Stadhavet. Ytre Nordfjord Turlag driver dette fyret, og tilbyr overnatting og dagsbesøk.Hendanes fyr er et automatisk fyr på Færestrand, som er på vestsiden av innløpet til Torskangerpoll. Det ligger en kort spasertur fra veien og tilbyr vakker utsikt mot Stadhavet og Klovningen.Ulvesund fyr ligger lunt til på Hjertenes, 10 km fra Måløy. Her har man full oversikt over Sildagapet og båttrafikken gjennom Ulvesundet. I sommersesongen er det åpen fyrkafe og det er også muligheter for overnatting.
=== Strender ===
Refviksanden er en naturlig hvit sandstrand dannet av skjellfragmenter og er omtrent 1,5 km lang. Den har flere ganger vært kåret til Norges fineste strand. I tilknytning til stranda ligger campingplass, sanitæranlegg og kiosk. Refvik ligger ca. 10 km fra Måløy.
== Se også ==
Operasjon_Archery
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vågsøy kommune - nettside Arkivert 31. mai 2016 hos Wayback Machine.
Vågsøy - Allkunne, levande leksikon
Turistinformasjon for Nordfjord-regionen
ViVest.no | Veten er en fjelltopp på Vågsøy i Kinn kommune. Høyde over havet er 613 meter og er det høyeste punktet på øya. | 12,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_cricket | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet i cricket | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:VM i cricket'] | For VM i 20-over cricket, Twenty20, se ICC World Twenty20
VM i cricket, offisielt ICC Cricket World Cup, er det største mesterskapet som arrangeres innen en-dags cricket, 50 overe, for landslag. Det første VM ble arrangert i 1975, og det har siden blitt arrangert elleve mesterskap, det siste i England og Wales i 2019. Australia har flest titler, med fem.
VM 2011 ble arrangert i India, Sri Lanka og Bangladesh. Pakistan var opprinnelig også nevnt som arrangørland, men grunnet den usikre sikkerhetssituasjonen i landet tok man avgjørelsen å flytte kampene fra landet. India ble verdensmester.
VM 2015 ble arrangert i Australia og New Zealand. Australia ble verdensmester.
VM i cricket 2019 blir arrangert i England og Wales.
| For VM i 20-over cricket, Twenty20, se ICC World Twenty20
VM i cricket, offisielt ICC Cricket World Cup, er det største mesterskapet som arrangeres innen en-dags cricket, 50 overe, for landslag. Det første VM ble arrangert i 1975, og det har siden blitt arrangert elleve mesterskap, det siste i England og Wales i 2019. Australia har flest titler, med fem.
VM 2011 ble arrangert i India, Sri Lanka og Bangladesh. Pakistan var opprinnelig også nevnt som arrangørland, men grunnet den usikre sikkerhetssituasjonen i landet tok man avgjørelsen å flytte kampene fra landet. India ble verdensmester.
VM 2015 ble arrangert i Australia og New Zealand. Australia ble verdensmester.
VM i cricket 2019 blir arrangert i England og Wales.
== Kilder == | VM i cricket, offisielt ICC Cricket World Cup, er det største mesterskapet som arrangeres innen en-dags cricket, 50 overe, for landslag. Det første VM ble arrangert i 1975, og det har siden blitt arrangert elleve mesterskap, det siste i England og Wales i 2019. | 12,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dampslupp | 2023-02-04 | Dampslupp | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Båttyper', 'Kategori:Dampskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2021-08'] | Dampslupp er et mindre dampskip fra midten av 1800-tallet som også var den enkleste typen blant dampfartøyene i Norge. Som et fartøy for passasjer- og godsbefordring hadde denne typen vært hyppige brukt langs kysten og på elvene samt sjøene i Norge.
Dampsluppen som forresten ofte var ansett for være elegant, var en åpen båt uten overdekt rom med dørken under vannlinjen, og under dørken var det verken plass for gods eller maskineri. Maskineriet stod synlig midtskips uten vesentlige beskyttelse mot vær med en tynn skorstein som blikkfang. Skipperen som styrte dampsluppen stod på en plattform midtskips, men på de minste hadde styreposisjonen vært flyttet til akter. Dampsluppen oftest er grunt og smalt i sammenligning med andre dampfartøyer i sin samtid.
Som en typisk «bybåt» var denne typen egnet for passasjertransport og dermed var for det meste benyttet i innelukket farvann, spesielt i større havnebyer. Et kalesje kalt «solseil» med seilduk reist på et rammeverk langs hele båten eller den forreste halvdelen gav passasjerene litt vern mot vind og vær. I senere tid hadde enkle overbygg vært reist på dampsluppene, men gjerne ikke for høye eller for tunge.
En av de norske dampsluppene som er kjent, var den første propellbåten på innsjøen Mjøsa, D/S Lettvindt bygget i 1867 for gods- og passasjerfrakt. De første lokalbåtene på Mjøsa var dampsluppene med åpent dekk for gods forut og en enkel salong som ikke utgjort en del av skroget, akterut for passasjerene.
| Dampslupp er et mindre dampskip fra midten av 1800-tallet som også var den enkleste typen blant dampfartøyene i Norge. Som et fartøy for passasjer- og godsbefordring hadde denne typen vært hyppige brukt langs kysten og på elvene samt sjøene i Norge.
Dampsluppen som forresten ofte var ansett for være elegant, var en åpen båt uten overdekt rom med dørken under vannlinjen, og under dørken var det verken plass for gods eller maskineri. Maskineriet stod synlig midtskips uten vesentlige beskyttelse mot vær med en tynn skorstein som blikkfang. Skipperen som styrte dampsluppen stod på en plattform midtskips, men på de minste hadde styreposisjonen vært flyttet til akter. Dampsluppen oftest er grunt og smalt i sammenligning med andre dampfartøyer i sin samtid.
Som en typisk «bybåt» var denne typen egnet for passasjertransport og dermed var for det meste benyttet i innelukket farvann, spesielt i større havnebyer. Et kalesje kalt «solseil» med seilduk reist på et rammeverk langs hele båten eller den forreste halvdelen gav passasjerene litt vern mot vind og vær. I senere tid hadde enkle overbygg vært reist på dampsluppene, men gjerne ikke for høye eller for tunge.
En av de norske dampsluppene som er kjent, var den første propellbåten på innsjøen Mjøsa, D/S Lettvindt bygget i 1867 for gods- og passasjerfrakt. De første lokalbåtene på Mjøsa var dampsluppene med åpent dekk for gods forut og en enkel salong som ikke utgjort en del av skroget, akterut for passasjerene.
== Litteratur ==
Damp- og motorbåter på Mjøsa Arne Julsrud Berg 1996 ISBN 82-994067-0-6 | Dampslupp er et mindre dampskip fra midten av 1800-tallet som også var den enkleste typen blant dampfartøyene i Norge. Som et fartøy for passasjer- og godsbefordring hadde denne typen vært hyppige brukt langs kysten og på elvene samt sjøene i Norge. | 12,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_V_av_Det_tysk-romerske_rike | 2023-02-04 | Karl V av Det tysk-romerske rike | ['Kategori:1500-tallet', 'Kategori:Aragonesiske monarker', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 1558', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1500', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Habsburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gent', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske monarker', 'Kategori:Tysk-romerske keisere'] | Karl (født 24. februar 1500 i Gent i dagens Belgia, død 21. september 1558 i klosteret San Geronimo de Yuste i Extremadura i Spania), keiser av Det tysk-romerske rike (som Karl V) i årene 1519–1556; han var også konge av Spania 1516–1556, egentlig som Karl I av Spania, men ofte omtalt som Karl V (Carlos Quinto eller Carlos V) i Spania og Latin-Amerika. Han var konge av Napoli til 1554 og hertug av Nederland fra 1506 til 1555 og hertug av Østerrike fra 1519 til 1521.
| Karl (født 24. februar 1500 i Gent i dagens Belgia, død 21. september 1558 i klosteret San Geronimo de Yuste i Extremadura i Spania), keiser av Det tysk-romerske rike (som Karl V) i årene 1519–1556; han var også konge av Spania 1516–1556, egentlig som Karl I av Spania, men ofte omtalt som Karl V (Carlos Quinto eller Carlos V) i Spania og Latin-Amerika. Han var konge av Napoli til 1554 og hertug av Nederland fra 1506 til 1555 og hertug av Østerrike fra 1519 til 1521.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Karl V var arving til flere riker. Han var sønn av Filip I og Johanna av Castilla, og barnebarn av Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla og av keiser Maximilian og hertuginne Maria av Burgund. Ved faren, Filip Is død i 1506 ble han hertug av Burgund, et område som omtrent svarer til våre dagers Nederland og Belgia. Ti år senere døde morfaren Ferdinand II, og Spania, med besittelser ved Middelhavet samt oversjøiske områder, tilfalt den unge Karl. I 1519 døde farfaren Maximilian og Karl arvet de habsburgske arvelandene, med tyngdepunkt i det nåværende Østerrike. Under Karl Vs ledelse forsøker den habsburgske fyrsteslekten å legge Europa under seg.Karl V var født i Flandern, og må dermed ha kunnet både fransk og nederlandsk på et tidlig tidspunkt. Da han kom til Spania, lærte han fort å snakke godt kastiljansk spansk. Han skal visstnok ha sagt «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min». Siden han også hersket over de spanske koloniene i Latin-Amerika og på Filippinene (oppkalt etter arveprinsen), skal han også ha sagt «I mitt rike går solen aldri ned».
=== Keiser ===
Karl V var den siste tysk-romerske keiser som ble kronet (i 1530) av paven, Klemens VII.
Med det store riket fulgte også problemer som knyttet seg til dets enkelte deler, det var særlig motsetninger til Frankrike. Kong Frans I av Frankrike var den som på ny satte i gang den lange rekken av kriger mellom de to hovedmotstanderne i Europa. Dette førte til fire kriger mot Frankrike og landets forbundsfeller i det osmanske rike. Wien ble beleiret i 1529 og 1532 av osmanene. Imidlertid lyktes det Karl å ta til fange Frans I under slaget ved Pavia og han tok senere også Tunisia fra det osmanske rikets hender. Dette angrepets mål var imidlertid å ta til fange den osmanske admiralen Khayr-ed din og ettersom denne flyktet var angrepet slik sett mislykket. Tyrkerne (osmanene) utgjorde fortsatt en trussel mot de italienske besittelsene, Østerrike og de spanske kystene.
Karl V var også i strid med Martin Luther og protestantene i Tyskland. Protestantismen kunne tolkes som en støtte til opprørstemninger i brede lag av folket, og anvendes av fyrstene som et middel i deres kamp for større selvstendighet innen Det tysk-romerske rike. I 1531 ble grunnlaget lagt for et "protestantisk" forbund av fyrstedømmer og byer i Nord-Tyskland. Som en motpol ble noen år senere Nürnberg-forbundet av katolske fyrster dannet. Men også de betraktet keiserdømmet som en trussel mot selvstendigheten. I 1546 brøt det ut krig, og året etter var protestantene slått. Karl V sto på høyden av sin makt. Men fyrstene var fortsatt lite villige til å underlegge seg keiserlig autoritet. Motstanden brøt ut i et fyrsteopprør i 1552. På dette tidspunktet hadde også osmanene og Frankrike under Henrik II, erklært krig. Keiseren måtte slutte fred med noen av sine motstandere; og det var politisk mest naturlig å komme til en overenskomst med de tyske fyrstene.
Etter religionsfreden i Augsburg i 1555 fikk fyrstene rett til å velge religion for seg og sine undersåtter. Samtidig fastslo riksdagen at forsøkene på å forene Tyskland måtte betraktes som avsluttet.
Karl Vs planer om et forent Europa var ugjenkallelig lagt i grus. Syk og sliten abdiserte han i 1556. Hans sønn Filip overtok Spania med Middelhavsriket og de oversjøiske koloniene, samt Nederlendene som representerte den burgundiske arven, mens Karls bror Ferdinand overtok den østlige delen, altså Det tyske riket og keiserkronen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles V, Holy Roman Emperor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carolus V, Imperator Romanus Sacer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Karl V av Det tysk-romerske rike hos The Peerage | | navn2 = | 12,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Twenty20-VM_i_cricket_for_menn | 2023-02-04 | Twenty20-VM i cricket for menn | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:VM i cricket'] | Twenty20-VM i cricket for menn, offisielt ICC World Twenty20, er verdensmesterskap i Twenty20-cricket. Mesterskapet arrangeres av det internasjonale cricketforbundet og består av 12 landslag som spiller kamper over 20 overe.
| Twenty20-VM i cricket for menn, offisielt ICC World Twenty20, er verdensmesterskap i Twenty20-cricket. Mesterskapet arrangeres av det internasjonale cricketforbundet og består av 12 landslag som spiller kamper over 20 overe.
== Arrangerte mesterskap ==
Den første turneringen ble arrangert i Sør-Afrika i 2007, hvor India slo Pakistan med 5 poeng i finalen i Johannesburg.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) ICC World Twenty20 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Twenty20-VM i cricket for menn, offisielt ICC World Twenty20, er verdensmesterskap i Twenty20-cricket. Mesterskapet arrangeres av det internasjonale cricketforbundet og består av 12 landslag som spiller kamper over 20 overe. | 12,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russefestivalen | 2023-02-04 | Russefestivalen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kultur i Lillestrøm', 'Kategori:Musikkfestivaler i Viken', 'Kategori:Russefeiring'] | Russefestivalen er en lukket festival kun for russ.
Festivalen ble nedlagt i 1993, men gjenstartet i 2009. Festivalen er potensielt Norges største russefestival med en kapasitet på 16 000 gjester. Den blir avholdt på Hellerudsletta, et område på 375 000m² I 2009 ble festivalen arrangert 15. – 16. mai.
| Russefestivalen er en lukket festival kun for russ.
Festivalen ble nedlagt i 1993, men gjenstartet i 2009. Festivalen er potensielt Norges største russefestival med en kapasitet på 16 000 gjester. Den blir avholdt på Hellerudsletta, et område på 375 000m² I 2009 ble festivalen arrangert 15. – 16. mai.
== Artistliste ==
=== 2009 ===
Samsaya
Manatee Racket
Dance Floor Magnets
Chris Lee
Freddy And The Casuals
Madcon
Fragma
Bjørn Rosenstrøm
Vengaboys
Hermes House Band
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Russefestivalen er en lukket festival kun for russ. | 12,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skien | 2023-02-04 | Skien | ['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skien'] | Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
| Skien (utt. /²ʃe:en/) er en by, kommune og fylkeshovedstaden i Vestfold og Telemark fylke. Skien var administrasjonssenter i den provinsen som gikk under navnene Skiensysla, Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke fra middelalderen til 2020.
Skien grenser i nord til Midt-Telemark og Kongsberg, i øst til Siljan, i sør til Porsgrunn og Bamble, og i vest til Drangedal og Nome. Historisk ble dagens Skien delvis regnet til Grenland og delvis til Grenmar eller Skiensfjorden, men over tid ble hele området sett på som en del av Grenland.
Byen er en av Norges eldste, og tettstedet vokste fram rundt år 1000. Den er en av få middelalderbyer i Norge som ikke er grunnlagt av en konge. Gjennom trelast- og sagbruksindustri ble Skien fra 1500-tallet et av Norges viktigste kommersielle og kulturelle sentre, og beholdt posisjonen som en av Norges fremste byer frem til begynnelsen av 1800-tallet. I dag er IKT og annen kunnskapsbasert virksomhet i ferd med å overta som den viktigste næringsveien i Skien.
Skien er kjent som fødebyen til dramatikeren Henrik Ibsen, som ofte henter motiver fra Skien i sin diktning, og kommunen bruker mye ressurser på å forvalte og formidle kunstnerens liv og verker. Polfareren Hjalmar Johansen var også fra Skien, og han var med på å stifte Idrætsforeningen Odd. Norges eldste eksisterende fotballklubb, Odds ballklubb, har utspring i denne idrettsforeningen. Skien har tre store teaterbygninger, Ibsenhuset fra 1970-årene, Festiviteten som sto ferdig i 1891 og Teater Ibsen på Klosterøya som sto ferdig i 2016.
Kommunen og byen er Norges 11. største, med 55 739 innbyggere pr. 2. kvartal 2022. Byen Skien er del av en sammenhengende byområde i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble, og tettstedet Porsgrunn/Skien er det syvende største i landet med 93 255 innbyggere per 1. januar 2011 (herav i Skien 49 265, i Porsgrunn 33 813 og i Bamble 10 177).
== Geografi ==
=== Topografi ===
Skien kommune omfatter 778 km², hvorav ca. 479 km² er skogareal, 46 km² jordbruksareal og 57 km² ferskvann. Resterende 197 km² er byområder, boligområder og industriområder. Skien inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
Landskapet i Skien er preget av tettbebyggelse fra sentrum og sørover langs Skienselva mot Porsgrunn, rike jordbruksområder i Gjerpen øst for sentrum, og i nord og vest store skogkledde åser unntatt i drabantbyen Gulset.
De høyeste punktene i kommunen er Skårråfjellet (814 moh), og Ørnenuten (811 moh). Begge disse fjelltoppene ligger nord i kommunen, nær grensa mot Sauherad. Nærmere sentrum er Vealøs (491 moh), Skrehelle (553 moh), Geitebuvarden (525 moh) og Ulvskollen (405 moh) populære turmål.
Innsjøen Norsjø, som er hoveddrikkevannskilden i Skien, ligger på grensa mellom Skien og Nome kommune. Norsjø er en sentral del av Norsjø–Skienkanalen, med Løveid sluser på Skotfoss.
=== Geologi ===
Skien har en variert geologi. I nord og vest består berggrunnen av gneis og kvartsitt. Gjennom sentrum og bydelen Gjerpen går det et kambrosilurbelte. Etter den siste istida lå dette området under vann i flere tusen år, og havavsetningene har gjort området til et svært produktivt jordbruksareal. I øst er det vulkanske bergarter, og i nordøst består berggrunnen av larvikitt og granitt.
=== Klima ===
Skien har et moderat kystklima, med relativt milde vintre og varmt sommervær. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
=== Områder i kommunen ===
==== Sentrum ====
Selve byen er anlagt ved Bryggevannet innerst i Skienselva, og Hjellevannet som ligger nederst i Telemarksvassdraget. Mellom disse to vanna var det opprinnelig fire fosser: Klosterfoss, Langfoss, Bollefoss og Damfoss. Skienselva gir innseilingsmulighet fra havet, noe som antakelig har vært avgjørende for byens beliggenhet.
Bryggevannet har gjennom årenes løp blitt fylt ut en del. Tidligere har dette vannet gått helt opp til der hvor dagens rådhus ligger. I Hjellevannet har det også vært betydelig utfylling, senest på 1970-tallet.
Rundt sentrumskjernen finner man de eldste bydelene i Skien:
I tillegg er det gamle bydelsnavn som ikke er i bruk lenger, fordi geografien i sentrum har endret seg mye. Eksempler på slike bydelsnavn er Lille-helvete og Mudringen. En bekk som løp gjennom sentrum, Lortebekk, er lagt i rør og eksisterer dermed heller ikke lenger.
==== Omegn ====
Falkum er et villastrøk som ligger vest for sentrum, mellom Lundedalen og Falkumelva. Bydelene i sentrum, samt Falkum og Mæla, utgjør Lunde lokalutvalgsområde.
Bratsberg ligger på høyden mellom sentrum/Skienselva og Gjerpensdalen. Hovedveien mellom Bratsberg og sentrum har tradisjonelt vært Snipetorp, som leder opp til bydelen Bratsbergkleiva. I området finner man også de gamle gårdene Frogner, Brekke og Bratsberg gård.
Nedover Skienselva er det tettbygd strøk langs hele strekningen mellom Skien og Porsgrunn sentrum. På vestsida finner man blant annet bydelene Gimsøy, Gråten, Kjørbekk og Nenset, og på østsida ligger Follestad, Bøle, Menstad og Borgestad.
Øst for sentrum finner man Gjerpen, med rikt jordbruk i Gjerpensdalen. Enda lenger øst er det store skogkledde åser, og her finner man det store kommunikasjonstårnet på Vealøs.
Vest for sentrum ligger Gulset. Her bor det i underkant av 8 000 innbyggere (Gulset og Vestre Gulset samlet). Gulset er Skiens største bydel med hensyn til innbyggertall. Området nord for Gulset kalles vestmarka. Her finner man mange gruver fra 1500-tallet. Åfoss og Skotfoss ligger også i vest, ved utløpet av innsjøen Norsjø.
Sør for sentrum ligger Solum. Området strekker seg fra Farelva og Hjellevannet i nord, til Frierfjorden i sør. Her ligger blant annet bydelene Klyve og Gimsøy. Ved Skienselvas utløp i Frierfjorden ligger Flakvarp. I sørvest finner man store skogområder rundt Kilebygda og Mælum.
Nord i kommunen ligger Valebø, Luksefjell og Sauheradsfjella. Det er lite bebyggelse i disse områdene.
=== Naturvern ===
I Skien er det åtte naturreservater. Børsesjø (1165 daa), som ligger i Gjerpensdalen, er en av landets rikeste fuglebiotoper. Det er registrert over 230 fuglearter i området rundt innsjøen. De andre naturreservatene er Gunnborgdalen (97 daa), Heggemyr (49 daa), Lagmannskjær (17 daa), Orrhanemyr (72 daa), Orsjømyra (354 daa), Skrim-Sauheradfjella (123643 daa, men ligger bare delvis i Skien) og Svartefjell (60 daa).
== Navn ==
Byens navn har ingenting med framkomstmiddelet ski å gjøre, selv om det har felles opprinnelse med ordet «ski» som betyr kløyvd stokk (jamfør skigard). Ordet «ski» er avledet av å skille. Navnet (norrønt) Skiðan var nok opprinnelig et elvenavn, trolig med betydningen den som skiller (elvenavn var oftest aktive).
I folkevandringstida kom grenene til området. De opprettet et eget stammerike ved Norsjø, hvor Solum var en viktig del. Vassdraget markerte da skillet mellom grenene, på Solumsida, og den delen av områdets befolkning i Gjerpen og Eidanger som hadde kulturelt og handelsmessig fellesskap med Vestfold. Navnet Skiða er trolig fra en tid da det ikke var noe vannskille i Skien. Den gang fløt nåværende Bryggevannet og Hjellevannet sammen.
På 900-tallet begynte brynesteinshandlere å legge seg til ved Skiða, og slik har elvenavnet gradvis festa seg ved det som i løpet av kort tid ble en viktig handelsplass.Navnet Skien uttales /²ʃe:en/, dvs. «sjeen» med samme tonelag som «bønner». Byens egne innbyggere uttaler byens navn slik det tidligere ble skrevet, det vil si med to e-er, og ikke med noen i-lyd. Lyden /i/ i navnet Skiða var kort, og ble svekket til /e:/. Dette bekreftes også i gamle tekster og kart, hvor bynavnet skrives «Scheen».. Denne rettskrivinga må ha hatt basis i lang tids fastsatt uttale.
== Historie ==
Allerede rundt 1500 f.Kr. begynte det å vokse fram et bondesamfunn i Grenland. Etter hvert som nye jernredskaper ble vanlig i jordbruket, økte også behovet for brynesteiner. Eidsborgbryner ble en viktig handelsvare, og stedet der fallet fra Hjellevannet danner et hinder for skipsfart på Skienselva ble en naturlig handelsplass.
=== Fra tettsted til kjøpstad ===
Fra rundt år 1000 var det en omfattende bosetting i Skien sentrum som kan defineres som et tettsted. Dette ble fastslått gjennom de arkeologiske utgravingene som ble ledet av Siri Myrvoll på slutten av 1970-tallet.
Dag Eilivsson er en av de første personene man kjenner til i Skiens historie. Han var lendmann på Bratsberg, og far til den senere mektige Gregorius Dagsson. I siste halvdel av 1000-tallet etablerte Dagsætta seg som handelshøvdinger i området, og i år 1102 vet man at Dag Eilivsson og hans menn fra Bratsberg reiste med Magnus Berrføtt på hærtog til Irland.
Rundt år 1110 ble kirken på Kapitelberget bygget, og dette er den eldste steinkirken man kjenner til i distriktet. Noen år senere, rundt 1150, ble Gjerpen kirke reist. Da hadde benediktinerklosteret Gimsøy kloster allerede blitt grunnlagt på Klosterøya, man antar at dette skjedde rundt år 1115. Klosteret ble raskt en viktig maktfaktor i distriktet. Dags datter Baugeid var en av klosterets første abbedisser.
Midt på 1100-tallet fant det sted en regulering av bebyggelsen i sentrum. Det ble laget en trebrobelagt gate, og lafta tømmerbygninger ble reist. Beboerne var handelsmenn, håndverkere og fiskere. Tidlig på 1200-tallet ble sysselinndelingen innført. Skiensyssel omfattet Grenland, Telemark og Numedal og Skien ble et økonomisk og administrativt sentrum.
Utover på 1200-tallet ble Gimsøy kloster en stadig sterkere maktfaktor i området. Samtidig utviklet Skien seg til å bli en by, med yrende liv og bebyggelse rundt havna og Mariakirken som lå midt i byen. Tidlig på 1300-tallet ble havna utvidet, og mange Hanseater, engelske og hollandske kjøpmenn seilte opp Skienselva.
I 1358 ble Skiens eldste privilegiebrev utstedt av kong Håkon VI Magnusson, og byen ble offisielt en kjøpstad. Privilegiebrevet var delvis et resultat av en maktkamp mellom Skiens handelsmenn og klosteret. Senere privilegiebrev bekrefter at det var en slik konflikt. Ettervirkninger av svartedauen og innbyrdes stridigheter mellom norske byer har sannsynligvis også vært medvirkende årsaker til utstedelsen av det første privilegiebrevet.
På 1400-tallet ble bysamfunnet bedre organisert. Skien fikk et borgerstyre som besto av 12 rådmenn, og én eller to av disse ble utpekt som borgermester. På denne tiden foregikk det en utstrakt handel med hollendere, og flere av disse slo seg ned i byen.
Samtidig sto den katolske kirke sterkt, og Gimsøy kloster forvaltet store landområder. Med reformasjonen fra og med 1536 tilfalt klosteret kongen, som ble den største eiendomsbesitteren i Skien og omegn. Samme år som den saksiske bergmannen Hans Glaser satte i gang produksjonen av sølvdaleren på Klosterøya, i 1546, brant Gimsøy kloster. Denne brannen regnes ikke som bybrann. Omkring 20 år senere, skal byen ha blitt brent ned av svenskene under Den nordiske syvårskrigen. Dette regnes som den første av i alt ni bybranner som har herjet Skien. Allerede i 1583 brant tre fjerdedeler av middelalderbyen, deriblant gikk kirka og rådstua tapt.
=== Tidlig industriutbygging ===
Industriutbygginga i Skien tok til på 1500-tallet. I 1539 startet driften av Fossum Jernverk, det eldste jernverket i Norge. Jernmalmen ble hentet fra Glasergruva, som ligger i vestmarka nord for Gulset. I 1546 ble den første Gimsøydaleren produsert på Klosterøya. Det var kun 28 år etter den aller første Daleren, forløperen til Dollaren, ble presset i Joachimsthal i Bøhmen. I 1625 ble den første masovnen bygget på jernverket.
I sentrum ble det startet opp sagbruk som utnyttet fossefallet. Tømmerfløting på elva kom i gang på 1600-tallet, og Skien ble landets ledende trelastsentrum. Byen var en viktig eksporthavn for tømmer og plank, og importhavn for korn. Landheving og utvikling i skipsfarten hadde etter hvert gjort byen lite tilgjengelig for handelsskip, og ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund vokste etter gradvis fram.
1663 ble et merkeår for Skiensborgerne. Kong Frederik 3 hadde havnet i bunnløs gjeld.
Jørgen Bjelke var en av de største kreditorene. Han var på den tiden lensherre på Bratsberg, og kongen betalte gjelden ved å gi fra seg eiendommene i Skien. I den forbindelsen overtok Skiensborgerne eiendomsretten til 39 sager i byen, for 400 riksdaler per sag. På 1670-tallet var det en kraftig økning i eksport av trevarer til England og Nederland, noe som førte til en høykonjunktur uten sidestykke i byens historie.
På begynnelsen av 1600-tallet er det anslått at det bodde om lag 1000 mennesker i Skien sentrum. Til sammenlikning bodde det rundt 2000–3000 mennesker i Christiania på samme tid. I 1835 hadde byen 2158 innbyggere, og i 1885 hadde dette steget til 7538. Utvidelser av bygrensa er noe av forklaringa på denne kraftige økninga.
Også på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av mange branner. Det var bybranner i 1652, 1671 og 1682. I brannen i 1671 gikk 90 bygårder tapt. På 1700-tallet var det også en rekke katastrofale branner. Store deler av byen brant ned i 1732 og i 1766, hvor alle byens viktigste dokumenter gikk tapt. I 1777 brant det på nytt. Denne gangen brant 172 bygårder, 32 sager og 2 vannmøller ned.
På 1700-tallet slo en rekke kjente handelsslekter seg ned i Skien. Slekter som Løvenskiold, Wesseltoft, Ording og Cappelen eksisterer i byen den dag i dag. Utover 1700-tallet opplevde byen tilbakegang mens ladestedene vokste. Senere skulle byen oppleve ny fremgang som industriby, kommunikasjonsknutepunkt og fylkets administrative senter.
=== Opptur og katastrofe ===
1800-tallet var preget av store forandringer og rivende utvikling, men endte i en fryktelig katastrofe. Byen hadde fortsatt en viktig posisjon som handels- og industriby.
I 1815 hadde Skien om lag 1800 innbyggere. I 1836 opprettet Norges Bank en avdeling i Skien.
Det var mange teknologiske nyvinninger på denne tiden, og i Skien var man tidlig ute på mange områder. I 1862 ble Norsjø–Skienkanalen åpnet. To år senere, i 1864, ble det åpnet et gassverk som forsynte Skiens beboere med gass og varme. I 1882 kom Vestfoldbanen til Skien. Og Norges første elektrisitetsverk som leverte strøm til abonnenter, Laugstol Bruk, startet opp i Skien i 1885.
I 1856 ble områdene Banejordet, Brekkejordet, Bratsbergkleiva, Follestad og Klosterhaugene lagt under Skien. Dette skjedde til protester fra Skiens innbyggere, da bebyggerne i disse områdene stort sett var arbeidere og fattigfolk. Det skjedde også endringer i industrien i byen. I 1867 ble Fossum Jernverk lagt ned, etter mer enn 300 års drift. Men ny industri kom til, når Benjamin Sewell grunnla Union Bruk i 1873.
I 1875 hadde Skien 5450 innbyggere. Den gangen var både Gjerpen og Solum egne kommuner. Innbyggertallet for Skien omfattet derfor ikke personer som bodde i disse områdene.
I 1881 var det en stor brann ved Union, men det var likevel bare en forsmak på det som skulle komme. I 1885 kom et nytt forvarsel, da Cappelens residens på Gjemsø kloster brant ned. I 1886 brant byen igjen. Den var den største brann i byens historie. Hele 244 bygårder brant ned til grunnen. Sentrum ble fullstendig rasert. På 1890-tallet ble sentrum på nytt bygd opp. Det ble laget en ny byplan, og det ble innført murtvang i sentrum av byen.
=== Mot vår tid ===
På begynnelsen av 1900-tallet ble det bygd nye boligområder rundt bykjernen. Brekkeby, Brekkejordet, Gimsøy, Falkum og andre steder er villastrøk som ble bygd den gangen. På 1970-tallet var det utbygging av nye bydeler på Gulset og Klyve, og det vokste opp tidstypisk blokkbebyggelse.
I 1920 ble jernbanestrekningen Bratsbergbanen åpnet. Mellomkrigstida var også preget av konflikter. I 1931 sto det store Menstadslaget i Skien. Da sendte forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig er gravlagt i Skien, soldater mot arbeiderne. I 1940 ble Skien okkupert av tyskerne, og byen hadde nazi-styre frem til 1945.
I 1964 ble Skien by slått sammen med herredene Solum, Gjerpen og Valebø krets i Holla kommune til storkommunen Skien. I tillegg var det en grensejustering i 1968, som førte til at 3 554 personer ble overført fra Skien til Porsgrunn. Etter dette har kommunens grenser ligget fast.
Kommunesammenslåinger og grensejusteringer på 1960-tallet ga store utslag på folketallet. I 1968 bodde det 44 300 mennesker i Skien kommune. Med unntak for et lite fall i folketilveksten på begynnelsen av 1980-tallet, har folketallet økt jevnt opp til 51 359 i 2009. I 2008 var 7,8 % av befolkningen personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, og 1,8 % var personer med vestlig innvandrerbakgrunn. I Skien bor 89 % av befolkningen i tettbygd strøk.I 1968 sto Skienshallen ferdig og hvor EM i turn ble arrangert i 1975. På 1970-tallet var det flere viktige kulturelle begivenheter i byen. I 1973 ble Skiens nye kulturhus Ibsenhuset åpnet. I 1978 ble det opprettet et eget regionteater, Telemark teater (nå Teater Ibsen).
I 1986 kom et nytt signal på skiftende tider. Da ble Skotfoss bruk, papirfabrikken på Skotfoss, lagt ned. Tyve år senere, i 2006, ble også Norske Skog Union på Klosterøya nedlagt.
== Samfunn ==
=== Tettsteder ===
Statistisk sentralbyrå (SSB) definerer Skien/Porsgrunn som et tettsted. Dette tettstedet hadde 86 923 innbyggere pr 1. januar 2009.. I tillegg opererer SSB med to andre tettsteder i Skien, det er Hoppestad og Sneltvedt.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Bystyret i Skien består av 55 representanter. Ved kommunestyrevalget 2019 var det 43 803 stemmeberettigede. Frammøte var 25 413 (58,3 %). Stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor.
=== Områder med lokalutvalg ===
Se også liste over grunnkretser i Skien kommune.Skien deles inn i 15 lokalutvalg, og områdeinndelingen er delvis et resultat av tidligere kommunesammenslåinger. Kommunen innførte ordningen med lokalutvalg i 1952, og de fungerer som høringsinstanser og arenaer for å komme med idéer og spørsmål til kommunen. Områdene i Skien kommune med lokalutvalg, er:
=== Offentlige etater ===
Skien er fra 1. januar 2020 fylkeshovedstad for Vestfold og Telemark fylke og er sete for fylkeskommunen, mens hovedkontoret til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark (tidlige fylkesmannen) ble lagt til Tønsberg. Det nye fylkeshuset ligger i Skien sentrum og har adresse Torgata 18 (tidligere NAV-bygget).
Skien er også sete for Nedre Telemark tingrett og Agder lagmannsrett, med rettslokaler i Statens Hus på Nylende. Telemark politidistrikt har hovedsete på Myren, sammen med Grenland politistasjon. Skien brannvesen holder også til i dette området. Skien fengsel ligger på Rødmyr.
Byens største helseinstitusjon er Sykehuset Telemark, som eies av helseforetaket Helse Sør-Øst. I Skien har sykehuset avdelinger for somatikk og psykiatri. Legevakta i Skien er samlokalisert med sykehusets akuttmottak på Moflata. Kommunen driver også syv botilbud med heldøgns omsorgstjenester.
=== Utdanning og skole ===
==== Grunnskoler ====
Det ble gjort en del omstrukturering med nedleggelser av mindre grunnskoler i Skien i årene 2008–2010. I skoleåret 2012-2013 er det 14 barneskoler og 6 ungdomsskoler i Skien kommune. I tillegg har kommunen to spesialskoler, et pedagogisk senter og spesialpedagogiske tjenester. Skien kommune har også noen private skoler.
==== Videregående skoler ====
Vestfold og Telemark fylkeskommune eier og driver tre videregående skoler i Skien, disse er Skien videregående skole, Hjalmar Johansen videregående skole og Skogmo videregående skole.
==== Høyere utdannelse ====
Høyere utdanning tilbys på Høgskolen i Telemark, med avdelinger i Porsgrunn, Bø, Notodden og Rauland. Høgskolen tilbyr både bachelor- og mastergrader, yrkesutdanninger og etterutdanningstilbud.
=== Samferdsel ===
Vei – Den viktigste inn- og utfartsåren til Skien er riksvei 36, som starter fra E18 i Porsgrunn. Veien fortsetter videre til E134 i Seljord, og er den viktigste veien i nord/syd-retning i Telemark. En annen mye brukt innfartsvei til Skien er riksvei 32, som går fra E18 ved Holmestrand til Skien.
Tog – Skien er endestasjon for jernbanestrekningen Vestfoldbanen, som sto ferdig i 1882. NSB har daglige avganger mellom Skien og Eidsvoll. I tillegg går det tog på Bratsbergbanen, mellom Eidanger og Notodden.
Fly – Skien lufthavn, Geiteryggen betjener flyselskapene Widerøe og Danish Air Transport, som har daglige avganger til Bergen og Stavanger. Flyplassen ble åpnet i 1952.
Buss – Vy Buss opererer rutebusstrafikken i Skien og dekker hele grenlandsområdet. I tillegg har Grenlandsekspressen fast rute mellom Skien og Oslo, og Telemarkekspressen går mellom Seljord og Tønsberg via Skien.
Båt – Skien er en havneby, med adkomst fra Frierfjorden opp gjennom Skienselva. I tillegg er Skien sluse den nederste slusa i Norsjø–Skienkanalen, noe som gir mulighet for å reise vannveien til Dalen og Kviteseidbyen via Telemarkskanalen. Skien havneterminal ligger på Vold ved Frierfjorden.
=== Hoteller og utesteder ===
I sentrum av Skien finner man to hoteller. Hotell Høyer ligger ved Rådhusplassen, og har 100 rom. Hotel Bryggeparken ligger på Langbryggene, og har 103 rom. Begge disse hotellene har også konferanselokaler.
Utenfor sentrum finner man Sportellet (tidligere Hotell Herkules), som er en del av Skien Fritidspark. Om sommeren brukes en del av Sportellet som vandrerhjem.
De fleste restauranter og andre utesteder i sentrum, ligger på Langbryggene og i Hjellen. Det ligger også noen utesteder og restauranter i Kongens gate og i Kverndalsgata.
=== Religiøse forhold ===
Skien prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke, og prosten har sete i Skien. Skien prosti omfatter Skien, Siljan og Porsgrunn fellesråd. Skien kirkelige fellesråd har følgende menigheter: Borgestad, Gimsøy og Nenset, Gjerpen, Gulset, Kilebygda, Melum, Skien, Skotfoss og Solum.I Skien er det mange frikirkesamfunn. Skien Misjonskirke er den eldste frikirken i Norge som ble stiftet i 1856 av presten Gustav Adolph Lammers da han brøt med statskirken. Skien Baptistmenighet ble stiftet i 1860 og er landets eldste og største baptistmenighet. Pinsekirken Tabernaklet i Skien var den første pinsemenighet i Norge og ble grunnlagt i 1908. I tillegg finnes det en rekke andre frikirkesamfunn i byen. Den første menigheten til Jehovas vitner i Norge ble ca. 1900 grunnlagt i Skiensområdet.
Det er også tre muslimske foreninger i Skien: Telemark Islamsk Trossamfunn (657 medlemmer i 2006), Telemark Islamsk Forening i Skien (356 medlemmer i 2006) og Al-Ghadir Islamske Kulturforening (146 medlemmer i 2006).Human-Etisk Forbund har lokallag i Telemark med kontor i Skien.
=== Interkommunalt samarbeid ===
Grenlandskommunene er tett integrert, og driver et utstrakt interkommunalt samarbeid. Dette omfatter blant annet Miljørettet helsevern i Grenland , Barnevernsvakta i Grenland, Grenland Landbrukskontor, Krisesenteret i Telemark og Renovasjon i Grenland.
== Næringsliv ==
=== Historiske trekk ===
Skien har lange tradisjoner som handel- og industriby, først og fremst gjennom virksomheten på Klosterøya. På begynnelsen av 1000-tallet var Skien en liten handelsplass, med hovedvekt på eksport av brynestein. Handelsvirksomheten økte utover på 1100-tallet og ble kontrollert av klosteret på øya.På 1500-tallet var det en rivende utvikling av industrien i Skien, med jernverk på Fossum og bygging av sagbruk på Bruene. Ved hjelp av fyrsetting ble det sprengt ut en rekke renner, slik at sagene kunne utnytte fallhøyda mellom Hjellevannet og Bryggevannet. I dag utnyttes dette fallet av to kraftverk: Eidet kraftverk og Klosterfoss kraftverk.
Senere var det en lang periode med cellulose- og papirproduksjon, før epoken med bearbeiding av trevarer tok slutt da Norske Skog la ned driften av Union Bruk i 2006. I dag er det en oppblomstring av ny næringsvirksomhet på øya, med overvekt av IKT-, engineering- og bioteknologibedrifter.
=== Dagens situasjon ===
ABB er den største private arbeidsgiveren i Skien, med sitt anlegg for produksjon av kraftprodukter på Nylende. På Klosterøya er bedriftene eZ Systems og Bionor Immuno blant de viktigste selskapene. På Bruene, rett ved Klosterøya, har Norgesmøllene en stor mølle. I tillegg til Klosterøya og Nylende, har kommunen større næringsområder på Kjørbekk, Rødmyr og Vold. Her er det en rekke mindre produksjons-, service- og handelsbedrifter.
Skien kommune er kommunens og Telemark fylkes største arbeidsplass, med 3255 årsverk i 2008. Skien har relativt få ansatte i privat næringsliv, og det er et underskudd på arbeidsplasser i Skien. Det viktigste arbeidsmarkedet for innbyggerne i Skien er Porsgrunn, hvor det er overskudd på arbeidsplasser i privat næring. Men arbeidmarkedet i Grenland er tett integrert, og det er også mange som pendler fra Porsgrunn til Skien.
=== Jordbruk ===
Jordbrukssektoren er også viktig i Skien. Gjerpensdalen er et av Telemarks kjerneområder for landbruk, og Skien er Telemarks viktigste jordbrukskommune. Dog er det ikke mange som er sysselsatt i jordbruket i Skien. Av kommunens arbeidsaktive befolkning i 2004 var 1,4 % sysselsatt i primærnæringene jordbruk/skogbruk/fiske, 18,2 % var ansatt i sekundærnæringer, mens 80,0 % arbeidet i tertiærnæringer.
== Kultur ==
=== Byvåpenet ===
Dagens byvåpen er et resultat av en lang utvikling som sannsynligvis går tilbake til middelalderen. Det er trolig bare noen av motivene i våpenet som er så gamle. Fra 1609 kjennes et bysegl med de to skiene, men i stedet for skistavene var det et likearmet og smalt gresk kors. Seglet fra 1609 har spisser i korsvinklene, og blomsterornamenter på hver side av sentralmotivet. Allerede på slutten av 1600-tallet forekommer bysegl med en stav mellom skiene i stedet for korset. Begge disse versjonene ble brukt inntil godt ut på 1800-tallet – da også med to furutrær i stedet for blomstene.
En forenklet og fargelagt utgave av byvåpenet finnes på altertavlen fra 1618 som nå er i Mælum kirke. Altertavlen antas å ha vært tidligere i Skien kirke. Våpenet fra 1618 er et skjold som har blå bunn og to opprette gull ski.
Den mer kompliserte sammenstillingen av figurene ski, skistaver, stjerne og blomster er basert på byseglene. På 1800-tallet ble alle disse figurene satt inn i et skjold med bunnen rød og figurene i gull eller gul farge. Fra den tid ble det vanlig å bruke dette som byens eget våpenskjold. Vår tids byvåpen er en fortsettelse av dette, men har nå et vannrett avdelt lite felt nederst, en såkalt «skjoldfot». Dette feltet er en stilisering av den naturalistiske gressbakken som blomstene/trærne vokser fra i tidligere versjoner av byvåpenet og i byseglene tilbake til 1609. Skjoldfoten og dagens mest brukte utgave av byvåpenet, stammer fra 1930-årene, da førstearkivar Hallvard Trætteberg tegnet våpenet i en form for stram funkis-stil, såkalt «flatestil».
Kommunen bruker våpenet med en såkalt «murkrone» på skjoldets øverste kant. Bruken av slike murkroner i byers våpen er en internasjonal tradisjon fra 1800-tallet.
=== Kulturliv ===
Henrik Ibsen ble født i Stockmanngården i 1828, og bodde i Skiensområdet til han var 16 år. Ibsen har blant annet gitt navn til byens kulturhus, Ibsenhuset. Her arrangeres det kunstutstillinger og konserter, og i Ibsenhuset finner man også byens bibliotek. I tillegg til kunstutstillinger på Ibsenhuset, er det også utstillinger på Galleri Løveid og Galleri Falkum.
Kommunen har i en årrekke arrangert ulike Ibsen-festivaler, og i 2008 ble Skien internasjonale Ibsenkonferanse arrangert for første gang. Skien kommune deler også ut Ibsenprisen, og kommunen har en særskilt satsing på Ibsenformidling til barn og unge som kalles StøpeSkien.
Teater Ibsen er regionteater for Telemark og Vestfold, og har sitt hovedkvarter på Klosterøya i Skien. Teatret ble etablert i 1975 under navnet Telemark Teater, men fikk sitt nåværende navn i 1991. Teatret har som målsetting å være et byteater for Skien og Tønsberg, samtidig som de turnerer i Telemark og Vestfold.
Festivalen Viser ved kanalen arrangeres i juni, med konserter ved Løveid sluse. I slutten av august arrangeres festivalen Mersmak i Skien. Festivalen tilbyr nye smaker, fargerik mat, lokal mat, konkurranser, folkeliv, kulturinnslag og mer.
=== Museer og parker ===
Telemark museum er det kulturhistoriske museet for Telemark fylke. De holder til i Brekkeparken, hvor det er en stor samling av gamle bondestuer, løer, loft og bur fra hele Telemark. I tillegg har museet en stor samling folkekunst fra hele Telemark, og et stort utvalgt av gjenstander fra 1700-tallet og 1800-tallet. Søndre Brekke gård er også en del av anlegget til Telemark museum, som holder åpent fra begynnelsen av mai til slutten av august.
Henrik Ibsen Museum på Venstøp er også en del av Telemark museum. Museet ligger i bygningen som var Henrik Ibsens barndomshjem, og fokuserer på barnet i Ibsens liv og dikt. På Venstøp finner man blant annet «mørkeloftet», som er maken til det Ibsen skriver om i Vildanden. Museet er åpent hver dag fra midten av april til slutten av august.
I tillegg til Brekkeparken, er det flere andre store parker nær sentrum. Bakkestranda ligger langs den nordre bredden av Hjellevannet. Her er det bademuligheter, og man kan se skulpturen Rottejomfruen. Lundedalen ligger rett vest for sentrum, og her står Wilhelm Rasmussens statue av Hjalmar Johansen. Flere statuer av Rasmussen kan man se på Stevneplassen, som ligger nordvest for Lundedalen. I sentrum er det også en rekke mindre parker, som for eksempel Ibsenparken. Her kan man se en stor Ibsen-statue, og en mindre statue med motiv fra Lille Eyolf og Vildanden. De fleste andre mindre parkene har også statuer, blant annet laget av kunstneren Dyre Vaa.
=== Tusenårssted ===
Tusenårsstedet i Skien er Vannfronten. Det inkluderer området fra Bakkestranda via Hjellebrygga, Laugstolparken, Skien sluse, Smieøya til Bryggeparken med Tollboden. Tusenårsstedet er markert gjennom prosjektet «Morild», som består av lyssetting/-fontener i og ved Skienselva. I Bryggevannet er det satt fem lysfontener.
Det var i forbindelse med tusenårsskiftet at alle fylker og kommuner i landet skulle velge ut sitt eget tusenårssted. I november 1999 vedtok Skien kommune at Vannfronten skulle være Skiens tusenårssted. Dette var argumentene til formannskapet:
Vannfronten er et nært og viktig uterom for opplevelse av fellesskapet i byen.
Vannfronten bygger på de aller viktigste minnene og tradisjonene fra Skiens historie som møteplass i 1000 år, og er det viktigste elementet for videre utvikling av Skiens identitet.
Vannfronten inneholder spennende utviklingsmuligheter for framtiden som vil forsterke områdets betydning.
Vannfronten bygger opp om Skien som startsted på Telemarkskanalen.
Vannfronten er et viktig element for Telemarkskanalen/Skien som tusenårssted i Telemark.Skiens offisielle kulturminne
Kapitelberget er Skiens offisielle kulturminne. Det var i forbindelse med det nasjonale kulturminneåret 1997 at det ble lansert en kampanje der hver kommune i landet skulle utpeke det fremste og viktigste kulturminnet i egen kommune. Det var kulturavdelingen i Skien kommune og styret for prosjektet «Skien 1000 år» som var ansvarlige for denne kampanjen.
Etter nominering, innsending av forslag og stemmesedler der media også var aktive medspillere, ble Skien offisielle kulturminne kåret i mai 1997. Valget falt på Kapitelberget.
=== Arkitektur ===
Etter den siste store bybrannen i 1886, ble det innført murtvang i sentrum. Det ble laget en ny byplan med en sentralakse der Skien kirke er sentral. I tillegg til kirken er det en rekke andre severdige bygninger i sentrum. Historisme preger arkitekturen, med stiluttrykk fra blant annet gotikk, renessanse og barokk. Noen av de mest severdige bygningene i sentrum, er:
Snipetorp er byens eldste boligkvarter som overlevde bybrannen i 1886. Her er det sammenhengende trehusbebyggelse fra slutten av 1700-tallet. Også Skien prestegård ble spart i den siste bybrannen. Prestegården ligger på Lundetoppen, og er fra ca. 1778.I de eldste villastrøkene rundt sentrum, for eksempel på Falkum, kan man finne flere fine innslag av funkis. Utenfor sentrum er Gjerpen kirke en av de mest severdige bygningene. Dette er en korskirke av stein, bygget rundt år 1150.
=== Sport ===
Det finnes om lag 50 ulike idrettslag i Skien, med et bredt utvalg av aktiviteter. Flere av idrettslagene har lange tradisjoner, og den eldste av disse er Idrætsforeningen Odd. Polfareren Hjalmar Johansen var en aktiv turner og var med på å stifte denne foreningen i 1885. Odds turnforening driver nå denne tradisjonen videre.
Odds ballklubb er også en del av Idrætsforeningen Odd. Klubben ble stifta i Skien i 1894, og er landets eldste fotballklubb. Frem til 1937 dominerte de norsk fotball, og vant til sammen 11 norgesmesterskap. Klubben var også i norgestoppen helt frem til slutten av 1960-åra, men spilte så i lavere divisjoner i 1970-åra og 1980-åra. På midten av 1990-åra begynte en ny sterk periode for klubben. I november 2000 tok klubben sin hittil siste cuptittel, og med dette har klubben totalt 12 kongepokaler. Dette er mest i landet. Laget har spilt i eliteserien siden 1999, men unntak av et år i divisjonen under, i 2008. Odds ballklubb spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena, som ligger på Falkum.
IF Ørn ble stifta i 1896 og er fortsatt aktiv innen vinteridrettene langrenn, kombinert, hopp og skiskyting. En annen gammel klubb er IF Storm, som ble stifta i 1902. Klubben har mange medlemmer og er organisert i Storms Ballklubb og Storms Turngruppe. IF Borg ble sitfta i 1914 og driver også med fotball og turn. Skotfoss Turn & Idrettsforening er også en gammel forening som fortsatt er aktiv.
Det har også vært tradisjon for håndball i kommunen. Tidligere var Skiens Ballklubb og Herkules store navn i herrehåndball, mens Gjerpen fortsatt gjør det bra på damesiden. Håndballkampene blir spilt i Skienshallen, som er en del av det store fritidsanlegget Skien fritidspark.
I september 2010 ble bilcross- og rallycross-banen på Grenland Motorsportsenter åpnet. Motorsportsenteret ligger på Eikornrød, ca. 12 km nord for Skien sentrum. Banen er bygget og blir drevet av NMK Grenland. NMK Grenland har også bane for Gokart på Geiteryggen Motorstadion i Skien
I byens største bydel er Gulset Idrettsforening en viktig klubb. Aktiviteten der er organisert i undergruppene fotball, håndball, ski, turmarsj og turn. Ellers finnes det en rekke andre større og mindre idrettslag i byen, med aktiviteter som hundekjøring, sykling, svømming, skøyteløp, alpint, orientering, bryting, ridning, bordtennis, ishockey og mer. Travsport foregår på Klosterskogen Travbane.
=== Medier ===
Det utgis to aviser i Skien. Varden, som ble grunnlagt i 1874, er den eldste av de to avisene. I 2017 hadde Varden et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 687. Telemarksavisa, som ble grunnlagt i 1921 under navnet Telemark Arbeiderblad, hadde i 2017 et gjennomsnittlig daglig opplag på 18 787.Telemarksavisa driver også lokal-TV-kanalen TV Telemark. Radio Grenland er distriktets eneste lokalradio og eies av Jærradiogruppen.
=== Dialekt ===
Folk fra Skien bor i Skien, og snakker vikværsk. De bruker endelsen -a på hunkjønnsord i bestemt form entall, eksempler på dette er brua og elva. I flertallsendelsene -ene og -er brukes også -a, men denne svekkes til en -æ i ubestemt form. Skiensfolk sier bilær og båtær i ubestemt form, og bilane og båtane i bestemt form. I dialekta brukes også tjukk l.
=== Vennskapsbyer ===
Skien kommune har en rekke vennskapsbyer, både i og utenfor Europa.
== Kjente personer fra Skien ==
Gregorius Dagsson (død 1161), kongens lendmann
Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge.
Henrik Ibsen (1828–1906), dramatiker
Gunnar Knudsen, (1848–1928), partileder (V) og statsminister
Hjalmar Johansen (1867–1913), polfarer og idrettsmann
Peter Andreas Munch (1810–1863), historiker og nasjonsbygger
Sverre Løberg (1905–1976), stortingsrepresentant (Ap) og motstandsmann
Tor Åge Bringsværd (1939–), forfatter
Bjørn Tore Godal (1945–), stortingsrepresentant og statsråd (Ap)
Jon Fredrik Baksaas (1954–), tidl. konsernsjef i Telenor
Bård Tufte Johansen (1969-), komiker, programleder
== Se også ==
Skienssangen
== Litteratur ==
J. Borchsenius: Skien før branden 1886. Fabritius & Sønners Forlag, Oslo 1934.
Tor Erling Aarhus Bratsberg: SKIEN - Fortid og nåtid i tekst og bilder. Genius Forlag, Skien 2006. ISBN 82-91645-17-5
Terje Christensen: Gjerpen bygds historie (3 bind), utgitt av Skien kommune 1971-1985.
Thor Øistein Eriksen: Skiensfolk i trehus på brusten - Ei bok om Snipetorp og Kleiva. Utgitt 2013. ISBN 978-82-303-2319-9
Tor Kjetil Gardåsen: Slik var Skien - En kulturhistorie med bilder fra fotograf R. Nyblins samling. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1986/Thure Forlag 1996
Tor Kjetil Gardåsen: Best i vest – FALKUM – en bydel i Skien. Genius Forlag, Skien 2003. ISBN 82-91645-14-0
Tor Kjetil Gardåsen: Jeg var der! Det hendte i Skien 1955-1965. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1997. ISBN 82-90692-22-6
Tor Kjetil Gardåsen: Bymiljøer fra i går til i dag. Trekk fra utviklingen i Skien og Porsgrunn etter 1945. Byminner 17. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1980.
Tor Kjetil Gardåsen: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Utgitt av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland 1993. ISBN 82-90692-14-5
Toralf Gjone: Solum bygds historie (2 bind), utgitt av Solum kommune 1962/65
Thor Gundersen: SKIEN – "den smukkeste bygde by -". Byminner 30. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel i samarbeid med Skien historielag, Skien 2000. ISBN 82-91427-07-
Berner Hansen, Jens Per Jensen, Ole Johnsen, Fredrik Skau: Bydelen Bratsbergkleiva. Byminner 20. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1986.
Berner Hansen: Gatenavn i Skien. Byminner 21. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1988.
Berner Hansen, T. Hansen, Per Svein Bratsberg: SKIEN - et streiftog i gamle bilder. Genius Forlag, Skien 1986. ISBN 82-991292-1-4
Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre & Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006.
Jens Per Jensen: Bydelen Bakken. Byminner 16. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1979]
Jens Per Jensen: Gårder og landsteder i Skien og omegn. Byminner 12. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1976
Jens Per Jensen: Snipetorp og Søndre Brekke. Byminner 4. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1963.
Gunnar Knudsen: Erindringer 1905-1925. Bearbeidet og redigert av Harald Bache Bystrøm. Grenmar Forlag 1998. ISBN 82-992998-3-7
Magne Kortner, Einar Østvedt, Tor Kjetil Gardåsen: Mer enn hundre år for kunsten – Skien kunstforening 1910 – 2010. Utgitt av Skien kunstforening 2010.
Magne Kortner og Tom Riis: SKIEN – Vandringer på kryss og tvers. Oluf Rasmussens Forlag, Skien 2002. ISBN 82-7065-024-2
Nils Olaf Kristensen, Bjørn Moen, Nils Fredrik Skau: Storms første 100 år – idretten og folka som var med. Utgitt av I.F. Storm 2002. ISBN 82-996469-0-1
Erik Kullerud: Skien kirke 1894-1994....og Gud sa bli lys!. Utgitt av Skien Menighetsråd og Selskapet for Skien Bys Vel 1994. ISBN 82-91427-01-1
Guttorm Liebe & Thorbjørn Wahlstrøm: Skien - byen og brannene. Skien brannvesen gjennom 150 år. Thure Forlag, Skien 2018. ISBN 978-82-91634-1
Siri Myrvoll: Jakten på det eldste Skien. Byminner 27. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1996. ISBN 82-91427-04-6
R. Nilssen (red): Skienspatrioter – med skjemt og alvor. Forlaget Grenland 2001. ISBN 82-91986-31-2
Truls Norby: Varden – fra fjord og fjell gjennom 125 år. Avishistorie i Telemark fra 1874 til 1999. Forlaget Grenland 1999. ISBN 82-91986-08-8
Leif K. Roksund: Henrik Ibsen og oppvekstmiljøet. Forlaget Grenland 1998. ISBN 82-91986-02-9
Leif K. Roksund: "...og toners flukt mot sky" – Om Skien Musikkforening med glimt fra byens musikkliv. Byminner 31. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 2001.
Thor Inge Rødseth og Tor Kjetil Gardåsen: Med gamle kart gjennom Skiens historie. Byminner 19. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1984.
J. A. Schneider: Fra det gamle Skien – Skildringer og aktstykker til byens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1914-24. Forlag: Erik St. Nilssens Bokhandel, Skien.
Ivar Seierstad og Einar Østvedt: Skiens historie. Binde 1-3. Utgivelsesår: 1958-1959. Utgitt av Skien kommune i kommisjon hos Erik St. Nilssen Forlag, Skien.
Skiensboka – et lokalhistorisk leksikon. Utgitt av Historisk Forum Skien 2010. 464 s. ISBN 978-82-303-1603-0
Skien historielag: Vi er fri – Skien i krigsårene 1940-45. Utgitt av Skien historielag 1995. ISBN 82-993493-0-3
Skien historielag: Glimt 1932-2007. Skien historielag 75 år. Utgitt av Skien historielag 2007. ISBN 978-82-993493-1-4
Telemark Museum: Hundre år på Brekke. Med bidrag av Tor Kjetil Gardåsen, Kari Benedict Bjerke, Arnulf Rafgård, Jørgen Haave, Dag Jenssen. Skien 2010.
Bjarne Tveito: Fra Johnsens butikk til Lundetangen kinosenter – Med kinofilm i Skien i 100 år. Utgitt av Skien kommunale kinomatografer 1998. ISBN 82-994715-0-8
Thorbjørn Wahlstrøm: Langs ælva. Minner fra Follestad og Bøleveien. Genius Forlag AS, Skien 2009. ISBN 978-82-91645-20-9
Thorbjørn Wahlstrøm: Sånn var´e på Bøle. Genius Forlag, Skien 1999. ISBN 82-91645-09-4
Einar Østvedt: Tradisjonsrike bygninger i Skien. Byminner 15. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1978
Einar Østvedt: Kloster og kjøpstad. Byminner 3. Utgitt av Selskapet for Skien Bys Vel 1964
Einar Østvedt: Skiens Apotek gjennom 250 år. Oluf Rasmussens Boktrykkeri, Skien 1968.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | 3. Skien speidergruppe (grunnlagt 14. | 12,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slettdekker | 2023-02-04 | Slettdekker | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Båttyper', 'Kategori:Språkvask 2018-06'] | Slettdekker er et skip med et eget dekksarrangement eller et lokalskip av type dampskip eller hjuldamper fra 1800-tallet og 1900-tallet i Norge og andre land. Dekksarrangementet på denne typen er beskrevet som ett gjennomgående, ubrutt dekk fra baug til hekk, som også er hoveddekket med stort fribord over vannlinjen.
De fleste dampskipene som kom til Norge var av denne typen ettersom denne typen hadde stor nok sjødyktighet for ferd langs den norske kysten som kunne være krevende for fartøyer. Behovet for større drivkraft på dampskipene gjorde det nødvendig å flytte maskinrommet ned i skroget, og hoveddekket måtte heves for fri passasje fra baug til hekk. De første slettdekkerne hadde ikke dekkshus, men oppbygg av lett konstruksjon som kom til etter hvert som mastene for seilføring med tiden ble fjernet.
Med tiden kom propelldrift, og større varianter av skipstypen som gjorde det mulig å ha større overbygg oppå hoveddekket som hadde nedganger til hver av de atskilte seksjonene i skroget, og det ble vanlig med lasterom foran og bak maskinrommet.
De fleste slettdekkerne fra 1900-tallet som også var lokalbåter på de norske fjordene, hadde fått styrehus midtskips og et promenadedekk ovenpå dekkshuset akterut på skipet. Promenadedekket var meget populært blant turister, og på folketunge var dette dekket omtalt som «korga» på Vestlandet.
I mellomkrigstiden var denne typen bygd som motorfartøy til lokalfart, turistruter og ferjeruter på Vestlandet, som et komfortabelt fartøy for passasjertransport var det mulig å ha lukeåpninger med dekorerte glass som slapp ned dagslys til oppholdsrommene under hoveddekket. | Slettdekker er et skip med et eget dekksarrangement eller et lokalskip av type dampskip eller hjuldamper fra 1800-tallet og 1900-tallet i Norge og andre land. Dekksarrangementet på denne typen er beskrevet som ett gjennomgående, ubrutt dekk fra baug til hekk, som også er hoveddekket med stort fribord over vannlinjen.
De fleste dampskipene som kom til Norge var av denne typen ettersom denne typen hadde stor nok sjødyktighet for ferd langs den norske kysten som kunne være krevende for fartøyer. Behovet for større drivkraft på dampskipene gjorde det nødvendig å flytte maskinrommet ned i skroget, og hoveddekket måtte heves for fri passasje fra baug til hekk. De første slettdekkerne hadde ikke dekkshus, men oppbygg av lett konstruksjon som kom til etter hvert som mastene for seilføring med tiden ble fjernet.
Med tiden kom propelldrift, og større varianter av skipstypen som gjorde det mulig å ha større overbygg oppå hoveddekket som hadde nedganger til hver av de atskilte seksjonene i skroget, og det ble vanlig med lasterom foran og bak maskinrommet.
De fleste slettdekkerne fra 1900-tallet som også var lokalbåter på de norske fjordene, hadde fått styrehus midtskips og et promenadedekk ovenpå dekkshuset akterut på skipet. Promenadedekket var meget populært blant turister, og på folketunge var dette dekket omtalt som «korga» på Vestlandet.
I mellomkrigstiden var denne typen bygd som motorfartøy til lokalfart, turistruter og ferjeruter på Vestlandet, som et komfortabelt fartøy for passasjertransport var det mulig å ha lukeåpninger med dekorerte glass som slapp ned dagslys til oppholdsrommene under hoveddekket. | Slettdekker er et skip med et eget dekksarrangement eller et lokalskip av type dampskip eller hjuldamper fra 1800-tallet og 1900-tallet i Norge og andre land. Dekksarrangementet på denne typen er beskrevet som ett gjennomgående, ubrutt dekk fra baug til hekk, som også er hoveddekket med stort fribord over vannlinjen. | 12,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tryvannstreffet | 2023-02-04 | Tryvannstreffet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkfestivaler i Oslo', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1980', 'Kategori:Russefeiring'] | Tryvannstreffet, også kjent som Ditt livs party og Tryvannfestivalen, er et lukket årlig russetreff som arrangeres på Tryvann i Oslo. Treffet har blitt arrangert hvert år siden 1980 og starter stor sett i forbindelse med 1. mai-helgen. Før 2004 var det ikke noe organisert treff, men arrangert av russen selv. Siden 2005 har treffet blitt profesjonalisert med innleid vakthold, internasjonale artister etc. Politiet sier Tryvannfestivalen er det «er det tryggeste stedet for russen å feste». Tryannsfestivalen ble miljøsertifisert av Oslo kommune i 2007 som første, og foreløpig eneste, russetreff. Tryvannsfestivalen hadde 60 000 besøkende fordelt på de fem arrangementsdagene i 2014.
| Tryvannstreffet, også kjent som Ditt livs party og Tryvannfestivalen, er et lukket årlig russetreff som arrangeres på Tryvann i Oslo. Treffet har blitt arrangert hvert år siden 1980 og starter stor sett i forbindelse med 1. mai-helgen. Før 2004 var det ikke noe organisert treff, men arrangert av russen selv. Siden 2005 har treffet blitt profesjonalisert med innleid vakthold, internasjonale artister etc. Politiet sier Tryvannfestivalen er det «er det tryggeste stedet for russen å feste». Tryannsfestivalen ble miljøsertifisert av Oslo kommune i 2007 som første, og foreløpig eneste, russetreff. Tryvannsfestivalen hadde 60 000 besøkende fordelt på de fem arrangementsdagene i 2014.
== Tryvann Awards ==
Tryvannstreffet er kjent for sine kåringer som heter «Tryvann Awards». Det finnes ulike kategorier for bussruss, van og vandregrupper.
=== Busskåringen ===
Ringenes Herre (den bussen som skaper mest liv i «bussringene»)
Årets konsept
Årets buss
Årets lyd
Årets lys
Årets rigg
Årets interiør
Årets eksteriør
Årets rullebuss
=== Vankåringen ===
Årets TryVAN
Årets anlegg
Årets navn
Årets fineste
=== Vandregruppekåringen ===
Årets navn
Årets gruppe
== Tidligere artister ==
Alesso
Avicii
Steve Angello
R3HAB
Dada Life
COOLIO
Julie Bergan
Flo Rida
David Guetta
Fedde Le Grand
Xzibit
Spencer & Hill
Dj Antoine
MC Roby Rob
East Clubbers
Dj Klaas
Italobrothers
Niki Belucci
Karpe Diem
Vinter in Hollywood + Quick
Erik & Kriss
Hooga Troopers
Dj John Moss
Dj Martin Danielle
Marcus Dimera
Daniel Ortega
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dittlivsparty
YouTube Tryvann | Tryvannstreffet, også kjent som Ditt livs party og Tryvannfestivalen, er et lukket årlig russetreff som arrangeres på Tryvann i Oslo. Treffet har blitt arrangert hvert år siden 1980 og starter stor sett i forbindelse med 1. | 12,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Full_of_Grace | 2023-02-04 | Maria Full of Grace | ['Kategori:2004 i Colombia', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Colombianske filmer', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 2004', 'Kategori:Spanskspråklige filmer'] | Maria Full of Grace (originaltittel: María, llena eres de gracia, bokstavelig oversatt: «Maria, full av nåde du er») er en colombiansk/amerikansk film fra 2004. Den ble regissert av Joshua Marston etter eget manus.
Filmen handler om 17-årige Maria Alvarez (Catalina Sandino Moreno), som lever og arbeider med familien i på landsbygda i Colombia. Hun arbeider på blomsterplantasje, men sier opp og reiser til Bogotá for å prøve å finne jobb der. På vei får hun tilbud om å være kurer, der hun skal smugle kokain. Hun aksepterer tilbudet, med løftet om at det er helt ufarlig, og reiser til USA, hvor det imidlertid oppstår problemer.
| Maria Full of Grace (originaltittel: María, llena eres de gracia, bokstavelig oversatt: «Maria, full av nåde du er») er en colombiansk/amerikansk film fra 2004. Den ble regissert av Joshua Marston etter eget manus.
Filmen handler om 17-årige Maria Alvarez (Catalina Sandino Moreno), som lever og arbeider med familien i på landsbygda i Colombia. Hun arbeider på blomsterplantasje, men sier opp og reiser til Bogotá for å prøve å finne jobb der. På vei får hun tilbud om å være kurer, der hun skal smugle kokain. Hun aksepterer tilbudet, med løftet om at det er helt ufarlig, og reiser til USA, hvor det imidlertid oppstår problemer.
== Roller (utvalg) ==
Catalina Sandino Moreno – María Álvarez
Yenny Paola Vega – Blanca
Guilied Lopez – Lucy Díaz
John Alex Toro – Franklin
Patricia Rae – Carla, Lucys søster
Orlando Tobón – Don Fernando
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Maria Full of Grace på Internet Movie Database
(no) Maria Full of Grace på NRK TV
(sv) Maria Full of Grace i Svensk Filmdatabas
(da) Maria Full of Grace i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Maria Full of Grace på Allociné
(nl) Maria Full of Grace på MovieMeter
(en) Maria Full of Grace på AllMovie
(en) Maria Full of Grace på Turner Classic Movies
(en) Maria Full of Grace på Rotten Tomatoes
(en) Maria Full of Grace på Metacritic
(no) Maria Full of Grace hos Filmweb | Maria Full of Grace (originaltittel: María, llena eres de gracia, bokstavelig oversatt: «Maria, full av nåde du er») er en colombiansk/amerikansk film fra 2004. Den ble regissert av Joshua Marston etter eget manus. | 12,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mekongeiner | 2023-02-04 | Mekongeiner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Mekongeiner (latin: Juniperus convallium, kinesisk: 命枝圆柏 mi zhi yuan bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser utelukkende i fjellene sørvest og midt-vest i Kina, på 2.200-4.430 meters høyde.
Det er to varianter:
Juniperus convallium var. convallium – 2.200-4.300 moh.
Juniperus convallium var. microsperma – 3.200-4.430 moh., litt mindre bærTreet er oppreist, tettvokst, blir inntil 1-20 meter høyt. Nålene er tette og skjellaktige, grågrønne i grupper av 3, og inntil 8 mm lange. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til brun-røde eller purpur-svarte, inntil 5-10 mm lange bær, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 3 mm store.
| Mekongeiner (latin: Juniperus convallium, kinesisk: 命枝圆柏 mi zhi yuan bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser utelukkende i fjellene sørvest og midt-vest i Kina, på 2.200-4.430 meters høyde.
Det er to varianter:
Juniperus convallium var. convallium – 2.200-4.300 moh.
Juniperus convallium var. microsperma – 3.200-4.430 moh., litt mindre bærTreet er oppreist, tettvokst, blir inntil 1-20 meter høyt. Nålene er tette og skjellaktige, grågrønne i grupper av 3, og inntil 8 mm lange. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til brun-røde eller purpur-svarte, inntil 5-10 mm lange bær, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 3 mm store.
== Eksterne lenker ==
(en) Mekongeiner i Encyclopedia of Life
(en) Mekongeiner i Global Biodiversity Information Facility
(en) Mekongeiner hos NCBI
(en) Mekongeiner hos The International Plant Names Index
(en) Mekongeiner hos Tropicos
Juniperus convallium – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus convallium» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus convallium» beskrivelse.
Flora of China - «Juniperus convallium.» | Mekongeiner (latin: Juniperus convallium, kinesisk: 命枝圆柏 mi zhi yuan bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser utelukkende i fjellene sørvest og midt-vest i Kina, på 2. | 12,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halvdekker | 2023-02-04 | Halvdekker | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Båttyper', 'Kategori:Norske båttyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-05'] | Halvdekker er en betegnelse på skip og båt med egne dekksarrangement uansett type. Dekksarrangementet som betegnelsen antyder, er om et halvt dekk akterut eller forut over hoveddekket, men også om hoveddekket ikke er slett fra baug til hekk.
Betegnelsen «halvdekker» i Norge ofte er om damp- og motorskip langs kysten, men også om motorbåter med fordekk, også omtalt som halvdekksbåt.
| Halvdekker er en betegnelse på skip og båt med egne dekksarrangement uansett type. Dekksarrangementet som betegnelsen antyder, er om et halvt dekk akterut eller forut over hoveddekket, men også om hoveddekket ikke er slett fra baug til hekk.
Betegnelsen «halvdekker» i Norge ofte er om damp- og motorskip langs kysten, men også om motorbåter med fordekk, også omtalt som halvdekksbåt.
== Halvdekker som lokalbåt på Vestlandet ==
For å få plass til et romslig oppholdsrom under hoveddekket vekk fra propellakslingen ble akterskipet hevet så det ble et halvdekk, og dekkshuset ble flyttet midtskips med styrehuset og maskinrommet. Fribordet akterut ble dermed høyere enn forut på de norske damp- og motorskipene som ble tatt i bruk som lokalbåter langs den norske kysten. Til å begynne med hadde de norske småskipene bare halvdekk på akterskipet, men senere ble det også satt et halvdekk forut kalt bakk med plass for mannskapet for lengre ferd. Halvdekket akterut på et slikt skip i moderne tid ble deretter kalt poop.
Halvdekkeren på 1900-tallet ble et mindre skip med tre overbygg over hoveddekket; bakk, dekkshus med skorsteinen og poop fra baug til hekk. Dekkshuset lå noe lavere enn bakken og poopen med passasje på hver side som etter hvert ble overbygd for å hindre overvann fra å komme innenbords. Av hensyn til stabiliteten på fartøyene som måtte tåle dårlig vær og røft farvann, ble skutesidene avrundet innover.
Dette arrangementet kalles «kvalrygg» eller på engelsk whaleback, for at vannet skulle renne tilbake uten å komme innenbords. Det er fremdeles i bruk på ulike båttyper i mange land, inkluderte fiskefartøyer.
Mange halvdekkere gav inntrykk av å ha høyere forskip enn akterskip, dette skyldes at de fleste var ombygd eller bygd med forskip i full høyde over hoveddekket fremfor halvdekket akterut. De mellomstore lokalbåtene på Vestlandet fra slutten av 1800-tallet var halvdekkere, som «Romsdal» fra 1889 som hadde lik høy bakk og poop delvis hevet over hoveddekket.
== Halvdekker som motorbåt ==
I motorbåtens barndom fra ca. 1900 til 1940 hadde lystbåtmiljøet i Norge flere ulike båttyper som skilte seg ut fra de vanligere motorbåter som motorsnekken. Den moderne plattgatteren i mellomkrigstiden betegnes som luksusfarkoster til sjøs for det velstående lystbåtfolket som allerede før den første verdenskrigen hadde båter for de fleste formål i ulike størrelser.
En av disse båttypene som for det meste var kravellbygget, hadde begrensede overnattingsmuligheter med en spartansk hytte forut på den åpne båten. Denne båttypen kalles hyttebåter, men også halvdekker med lukket kabin under løftet fordekk som opptok halvparten av motorbåtens lengde. Båten var meget praktisk med en slik planløsning med åpen cockpit akterut sammen med en motorbrønn med tanke på at båttypen skulle ha stor fart, dermed var den smal i forhold til lengden på mellom 24 og 32-33 fot. Men i årene mot 1940 forsvant denne båttypen, og ble erstattet av hyttebåten med passasje på alle sider og en bakk i forkant. Hytten ble forminsket på båten som etter hvert ble bredere.En egen lokal båttype som ikke er en plattgatter, men videreutviklet fra motorsnekken på Hvaler, eksisterte under betegnelsen halvdekker. Denne båttypen er egentlig en snekke fra Østfold med fordekk og lukket kabin. Båtbyggerne på Hvaler som hadde stått for byggingen av denne båttypen, oppkalte dem etter fordekket. Fordekket strakte seg så ikke så langt akterut som på de eldre kravellbygde halvdekkerne.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gøthesen, Gøthe 1997: Motorbåten, Fra snekke til motorkrysser, fra ferieferd til smuglertokt, ISBN 82-00-22771-5
== Eksterne lenker ==
Bilder av restaurering av halvdekkeren «Olivia» | Halvdekker er en betegnelse på skip og båt med egne dekksarrangement uansett type. Dekksarrangementet som betegnelsen antyder, er om et halvt dekk akterut eller forut over hoveddekket, men også om hoveddekket ikke er slett fra baug til hekk. | 12,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xinjiangeiner | 2023-02-04 | Xinjiangeiner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Xinjiangeiner (latin: Juniperus pseudosabina, kinesisk: 新疆方枝柏 xin jiang fang zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i Xinjiang, Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Pakistan, Tadsjikistan, og Usbekistan, på 2 000-4 000 meters høyde.
Det er to varianter:
Juniperus convallium var. pseudosabina – 2 000-3 300 moh., lav busk
Juniperus convallium var. takastanica – 2 800-4 000 moh., tre eller buskPlanten er en busk eller tre inntil 12 meter høyt. Nålene er tette i grupper av 3, og inntil 8 mm lange. Nåler på unge skudd, mer skjellaktige på eldre. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til svarte eller brun-svarte, inntil 10 x 14 mm store bær, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 3 mm store.
| Xinjiangeiner (latin: Juniperus pseudosabina, kinesisk: 新疆方枝柏 xin jiang fang zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i Xinjiang, Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Pakistan, Tadsjikistan, og Usbekistan, på 2 000-4 000 meters høyde.
Det er to varianter:
Juniperus convallium var. pseudosabina – 2 000-3 300 moh., lav busk
Juniperus convallium var. takastanica – 2 800-4 000 moh., tre eller buskPlanten er en busk eller tre inntil 12 meter høyt. Nålene er tette i grupper av 3, og inntil 8 mm lange. Nåler på unge skudd, mer skjellaktige på eldre. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til svarte eller brun-svarte, inntil 10 x 14 mm store bær, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 3 mm store.
== Eksterne lenker ==
(en) Xinjiangeiner i Encyclopedia of Life
(en) Xinjiangeiner i Global Biodiversity Information Facility
(en) Xinjiangeiner hos ITIS
(en) Xinjiangeiner hos NCBI
(en) Xinjiangeiner hos The International Plant Names Index
(en) Xinjiangeiner hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus pseudosabina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus pseudosabina – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus pseudosabina» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus pseudosabina» beskrivelse.
Flora of China - «Juniperus pseudosabina.» | Xinjiangeiner (latin: Juniperus pseudosabina, kinesisk: 新疆方枝柏 xin jiang fang zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i Xinjiang, Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Pakistan, Tadsjikistan, og Usbekistan, på 2 000-4 000 meters høyde. | 12,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger | 2023-02-04 | Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavanger', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
| Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
== Natur og geografi ==
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune).
=== Topografi ===
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Bandåsen på øya Ombo i Ryfylke er Stavanger kommunes høyeste fjell. Fjellet ligger helt nordøst på øya, like ved kommunegrensa mot Hjelmeland, og faller bratt ned mot sjøen i øst og nord. Toppen på Bandåsen ligger 513,9 moh. De høyeste punktene i Stavanger by er Ullandhaug (138,95 moh.), fulgt av Jåttånuten (137,87 moh.).
Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
=== Øyene ===
De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Ved kommunesammenslåing fra 2020 kommer disse øyene i tidligere Rennesøy og Finnøy kommuner i tillegg som bebodde øyer i Stavanger: Finnøy, Ombo, Helgøy, (Nord-) Talgje, Tjul, Kyrkjøy, Eriksholmen, Aubø, Bjergøy, (Nord-) Hidle, Fogn, Halsnøy, (Sør-) Bokn, Byre, (Sør-) Talgje, Brimse, Rennesøy, Mosterøy, Askje, Kloster, Fjøløy, Sokn og Bru.
=== Areal ===
Før kommunensammenslåingen i 2020 utgjorde daværende Stavanger kommune 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjorde samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
=== Klima ===
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23:00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 09:00 til 16:00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1 180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola.
== Samfunn ==
=== Byutvidelser og kommunesammenslåinger ===
Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at «Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer» fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata.
Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen.
I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere.
Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965.
=== Kommuneadministrasjon ===
Stavanger kommune har hovedadministrasjon i rådhuset, Olav Kyrres gate 19, Olav Kyrres gate 23 og Ny Olavskleiv 6. Administrasjonen er delt inn i tre tjenesteområder:
Oppvekst og levekår har ansvar for kommunens undervisningstilbud i barnehager og skoler, helse- og sosialtjenester, barnevern og offentlige fritidstilbud for barn og unge.
Bymiljø og utbygging har ansvar for alle tekniske tjenester som vann, avløp og renovasjon, alle kommunale gater og uterom, parker, og naturområder, idrettsanlegg og forvaltning og utvikling av alle kommunale bygg og eiendommer. Her finner vi også kommunens miljøseksjon.
Kultur og byutvikling har ansvar for å planlegge blant annet for boligbygging, flere arbeidsplasser, gode og fremtidsrettete transportløsninger og et godt kulturtilbud i Stavanger. Avdelingen har også ansvar for å ta vare på viktige deler av byens kulturhistorie.I tillegg består administrasonen av disse støttefunksjonene:
kommunikasjonsavdeling
økonomiavdeling
personal- og organisasjonsavdeling
kommuneadvokaten
politisk sekretariat
næringsavdelingStavanger kommune har skilt ut deler av driften i fire kommunale foretak:
Sølvberget KF bestyrer Stavangers kulturhus Sølvberget.
Stavanger Natur- og idrettsservice KF er driver og vedlikeholder kommunens idrettsanlegg, idrettshaller, turstier, badeplasser, lekeplasser, nærmiljøanlegg og skjøtter naturområder, kulturlandskap og parker. Viktigste oppdragsgivere er park- og veiavdelingen og idrettsavdelingen i kommunen.
Stavanger Parkering KF driver både offentlige og private parkeringsplasser i Stavanger.
Stavanger Byggdrift KF Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine. utfører drift, vedlikehold, prosjektkoordinering og renhold på kommunens bygningsmasse på over 500 000 m2. Foretaket driver også et storkjøkken som leverer mat til kommunale sykehjem. Viktigste oppdragsgiver er Stavanger eiendom.Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak.
Stavanger kommune hadde til sammen 8 499 ansatte per mars 2012.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Stavanger - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Offentlige etater ===
Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nordvest i kommunen.
Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger.
Byens største helseinstitusjon er Stavanger universitetssjukehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland fylkeskommune.
=== Utdanning ===
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9 000 studenter og 1 000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert den 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen.
Kunstskolen i Stavanger ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger
Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske skole.
De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland.
=== Bydeler ===
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybrua som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øya Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft, som ligger på Buøy, nevnes.
Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca. 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.)
Eiganes og Våland er vest i kommunen og deler av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser.
Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². ``Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren.
Storhaug ligger nordøst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn.
Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger.
Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. Det har tidligere vært mye offshore-industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her.
=== Samferdsel ===
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. RV13 med Ryfast-tunnelen krysser Boknafjorden til Solbakk i Ryfylke
Veitrafikk på riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer.
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Boreal. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene.
Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009.
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Kraków, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Málaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger.
Bilferge går fra Stavanger til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger – Kopervik – Haugesund – Stord – Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken
==== Energi ====
Rådhuskvartalet og svømmehallen varmes mest av 500 kW varmepumpe og biogass fra kloakk.
=== Religiøse forhold ===
Den norske kirke har 64,9 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer eller tilhørige (2017). Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd.
Stavanger var bispesete fra 1120-årene til 1682 da det ble overført til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen.
Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800- og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette er i dag IMI Kirken som i dag holder til i nabolaget til Stavanger forum på Tjensvoll. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
==== Andre trossamfunn ====
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
=== Forsvaret ===
Siden 2003 har NATOs Joint Warfare Centre vært lokalisert på Jåttå i Stavanger. Frem til 2009 var også Fellesoperativt hovedkvarter plassert her.
Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre, ofte omtalt som Madlaleiren, ligger på Madla. Leiren ble etablert i 1871 som 'Madlamoen ekserserplass'.
Ulsnes er en nedlagt sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Heimevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen brukes den blant annet av JWC. Et NATO FORACS anlegg er også plassert her.Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter i Vatneleiren i Sandnes, og har det militære ansvaret for Stavanger.
=== Befolkningsutvikling ===
Stavanger hadde en lav befolkningsvekst siden middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet. Siden 1800-tallet har det være en jevn befolkningsvekst. Siden 1950-årene har befolkningen doblet seg. Særlig etter at det ble funnet olje i slutten av 1960-årene har det vært en formidabel befolkningsvekst i kommunen. Dette er mye takket være en kraftig innflytting, blant annet fra utlandet. Befolkningsutvikling i Stavanger siden 1769 per 1. januar:
=== Innvandringen ===
Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4 000 per år, og jevnt stigende. I 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2 000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn.Innvandrere i Stavanger kommune, etter nasjonal bakgrunn (de 20 største gruppene), per 1. januar 2008:
Innvandrere i Stavanger kommune, etter kontinental bakgrunn, per 1. januar 2017:
=== Vennskapsbyer ===
Stavanger har vennskapssamarbeid med nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Aberdeen
Antsirabe
Esbjerg
Eskilstuna
Estelí
Fjarðabyggð
Galveston
Houston
Harlow
Jyväskylä
Macaé
Massawa
Nablus
Netanya
Toulouse
== Næringsliv ==
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og i 1950-årene var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretakIndustrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.
=== Jordbruk og mat ===
Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsingen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsing i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet.Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. Norge var i 2008 representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser.
=== Oljehovedstaden ===
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Equinor har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Equinor ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970-årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. Det var 38 000 besøkende i 2008, hvorav halvparten kom fra utlandet
=== Reiseliv ===
Stavanger er en populær turistby, særlig om sommeren. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antallet har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen.
== Historie ==
Navnet Stavanger kommer fra norrønt Stafangr. Det er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (Kongssteinen) som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.
Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger.
Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.
En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.
Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.
Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under superintendenten i Bergen.
=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen.
=== Industriby ===
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. Stavanger kommunebibliotek ble i 1885 åpnet og i 1887 ble Stavanger Turistforening stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som Idrettslaget Viking i 1899. Rosenberg MekaniskeVerksted var i 1921 blant Skandinavias største skipsverft. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.
=== Andre verdenskrig ===
Den 9. april 1940 ble Sola flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal.
Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.
Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.
=== Krigens slutt ===
Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. død lenke]Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland død lenke].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [3]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
Andre eksisterende saker var den såkalte metanol affæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.
=== Oljeby ===
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte. Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Viking fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969.Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil (nå Equinor ) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i StavangerOljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa.I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7 000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008.
=== Gamle Stavanger ===
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger.
Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger.
Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet.
Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
=== Kulturliv ===
Se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området.
Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «another place» på Solastranden.
Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige.
=== Museer i Stavanger ===
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95 000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa.
Byens eldste museum er Misjonsmuséet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Muséet har omtrent 5 000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene
Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av til sammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek.
Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum.
Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland.
Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien
=== Forfattere og bøker ===
Den mest kjente Stavanger-forfatteren er Alexander Kielland. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet.
Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Alfred Hauge var en profilert, kristen kulturpersonlighet, skribent i Stavanger Aftenblad i 30 år og forfatter av rundt 50 bøker, bl.a. Cleng Peerson-trilogien om utvandringen til Amerika. Fra tradisjonelle oppbyggelige romaner endret han etter hvert sitt litterære uttrykk, og hans samlede forfatterskap er et av de mest eksperimenterende og nyskapende i etterkrigstiden.
Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «Johanna, Broremann og frk. Sørensen», «Far og mor te an Marton», og «Gudlabadnet te na mor». Han skrev også flere sanger slik som «Sjynt å kjøra buss». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv.
Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-årene til midten av 1980-årene.
Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, Kaninbyen, kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen ble i 2005 nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Den årlige litteraturuken på Café Sting er populær og her leser norske forfattere høyt fra sine verker.
=== Film ===
Filmmiljøet i Stavanger har markert seg nasjonalt. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune.
Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film.
Spillefilmen Mongoland ble produsert utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film og Filmkraft Rogaland skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner. Arild Østin Ommundsen debuterte som regissør med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavangerbølgen som kom etter Mongoland hadde premiere. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp.
Fem spillefilmer kan definere som «stavangerfilmer»: Mongoland» fra 2000, Alt for Egil (2004), Monstertorsdag (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og Jernanger (2009). Høsten 2009 hadde spillefilmen Rottenetter debut på kino. Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om NOKAS-ranet i Stavanger den 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger.
=== Festivaler ===
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball, NuArt Festival, Stavanger på skeivå (Stavanger Pride) og Xplosif Hiphop-festival.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et fellesskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
=== Medier ===
Stavanger er dominert av fire medievirksomheter, det største er Stavanger Aftenblad. I tillegg har man Rogalands Avis, TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug.
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. Det ble forsøkt å etablere en ny dagsavis i 1987, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833.
Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet.
Studentmagasinet SmiS kommer ut fire ganger i året.
NRK Rogaland sender radio og fjernsyn til hele fylket fra studio i Stavanger. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK.
=== Sport ===
Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009.
VM i Sandvolleyball ble arrangert i Stavanger i 2009, etter fler år med World Tour Sandvolleyball.
I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag.
==== Fotball ====
Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-årene vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001.
Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon.
Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar.
==== Ishockey ====
Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år. Viking Ishockeyklubb ble lagt ned i 1997; i 1998 ble Viking Hockey etablert.
I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2013 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben ble serie og norgesmester i 2011–2012-sesongen. Klubben spilte sine hjemmekamper i siddishallen frem til 1. oktober 2012 da nye DNB Arena ble åpnet.
=== Idrettsanlegg i Stavanger ===
== Parker og grøntområder ==
Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika.
Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken.
Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum. Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2 km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet.
Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her.
Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca. 1 500 dekar som ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca. 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på til sammen ca. 8 km, herav lysløype ca. 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer.
== Stavanger-dialekt og talemål ==
Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er Stavanger bymål skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. Boken "Ska sei!" av Erling Jensen ble utgitt i 2009 på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.
=== Lydopptak av Stavanger-dialekt ===
== Kjente personer ==
Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller borger.
Alexander Kielland (1849–1906), forfatter, borgermester og amtmann
Thore Horve (1899–1990), norsk sjøoffiser og viseadmiral
Christian Bjelland (1858–1927), «hermetikk-konge»
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), forfatter
Christian Lous Lange (1869–1938), norsk fredspolitiker og vinner av Nobels fredspris
Fartein Valen (1887–1952), komponist
Sigval Bergesen d.y. (1893–1980), skipsreder
Håkon Nilsen (1913–1976), krigshelt
Reidar Kvammen (1914–1998), fotballspiller
Andreas Cappelen (1915–2008), jurist, politiker (Ap), statsråd
Torolf Smedvig (1917–1977), skipsreder
Arne Rettedal (1926–2001), politiker (H), ordfører, statsråd
Gunnar Berge (1940–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd, leder av Den Norske Nobelkomite
Per Fugelli (1943–2017), professor (sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo
Olav «Viking» Nilsen (1942–), fotballspiller
Per Inge Torkelsen (1953–2021), komiker og skuespiller
Mia Gundersen (1961–), sanger og skuespiller
Erik Thorstvedt (1962–), fotballspiller
Kristoffer Joner (1972–), skuespiller
Pia Tjelta (1977–), skuespiller
Brede Hangeland (1981–), fotballspiller
Alexander Kristoff (1987–), syklist, mestvinnende syklist 2015, Katusha
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Litteratur ===
Arne Bang Andersen. Fra seil til damp : Stavanger sjøfarts historie. Dreyer bok, 1978. ISBN 82-7096-079-9
Alf Axelsen med flere: Stavanger - Bilder fra en svunden tid, 1973.
Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939.
Anton Wilhelm Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. Dreyer, 1915
Johannes Elgvin. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536–1814. Stabenfeldt forlag, 1956
Gerhard Fischer. Domkirken i Stavanger (1964)
Knut Helle. Stavanger – fra våg til by (1975)
Hans Eyvind Næss: Stavanger – Vekst og glede.
Karsten Skadberg: Stavanger – Vår egen by, 1975.
Rasmus Tveteraas og Anton Wilhelm Brøgger. Stavanger 1814–1914. Dreyer, 1914
Trygve Wyller og Knut Stahl. Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945. Stabenfeldt forlag, 1959–64. 3 bind
Erik S Gundersen: Minneboken om Stavanger, 1958.
Oluf Kolsrud med flere: Stavanger 1125–1425–1925, 1925.
Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1976). Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stavanger i Store norske leksikon
(no) Region Stavanger
(no) Stavanger-Web
(no) Byhistorisk Forening Stavanger | Liste over kirker i Stavanger. Listen viser godkjende kirker i Den norske kirke og andre kristne kirkebygg i Stavanger. | 12,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sichuaneiner | 2023-02-04 | Sichuaneiner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Sypressfamilien', 'Kategori:Tradisjonell kinesisk medisin'] | Sichuaneiner (latin: Juniperus saltuaria, kinesisk: 方枝柏 fang zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i det sentrale og sørvestre Kina, på 2.700-4.600 meters høyde.
Treet er opprett og inntil 20 meter høyt. Nålene er tette i grupper av 3, og inntil 6 mm lange. Nåler på unge skudd, mer skjellaktige på eldre. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til svarte eller bblå-svarte, inntil 9 x 10 mm oppstående store bær, runde eller ovale, med bare ett frø. Hannkonglene inntil 2 mm store.
| Sichuaneiner (latin: Juniperus saltuaria, kinesisk: 方枝柏 fang zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i det sentrale og sørvestre Kina, på 2.700-4.600 meters høyde.
Treet er opprett og inntil 20 meter høyt. Nålene er tette i grupper av 3, og inntil 6 mm lange. Nåler på unge skudd, mer skjellaktige på eldre. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til svarte eller bblå-svarte, inntil 9 x 10 mm oppstående store bær, runde eller ovale, med bare ett frø. Hannkonglene inntil 2 mm store.
== Eksterne lenker ==
(en) Sichuaneiner i Encyclopedia of Life
(en) Sichuaneiner i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sichuaneiner hos NCBI
(en) Sichuaneiner hos The International Plant Names Index
(en) Sichuaneiner hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus saltuaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus saltuaria – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus saltuaria» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus saltuaria» beskrivelse.
Flora of China - «Juniperus saltuaria.» | Sichuaneiner (latin: Juniperus saltuaria, kinesisk: 方枝柏 fang zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i det sentrale og sørvestre Kina, på 2. | 12,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tibeteiner | 2023-02-04 | Tibeteiner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Tibeteiner (latin: Juniperus tibetica, kinesisk: 大果圆柏 da guo yuan bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i det sentrale og vestre Kina, på 2 000-4 800 meters høyde.
Treet er inntil 30 meter høyt. Nålene er tette i grupper av 3, og 4–8 mm lange. Nåler på unge skudd, mer skjellaktige på eldre. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til brune,svarte eller purpur-svarte, inntil 13 x 16 mm store bær, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 2 mm store.
| Tibeteiner (latin: Juniperus tibetica, kinesisk: 大果圆柏 da guo yuan bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i det sentrale og vestre Kina, på 2 000-4 800 meters høyde.
Treet er inntil 30 meter høyt. Nålene er tette i grupper av 3, og 4–8 mm lange. Nåler på unge skudd, mer skjellaktige på eldre. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til brune,svarte eller purpur-svarte, inntil 13 x 16 mm store bær, runde eller ovale. Hannkonglene inntil 2 mm store.
== Eksterne lenker ==
(en) Tibeteiner i Encyclopedia of Life
(en) Tibeteiner i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tibeteiner hos NCBI
(en) Tibeteiner hos The International Plant Names Index
(en) Tibeteiner hos Tropicos
Juniperus tibetica – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus tibetica» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus tibetica» beskrivelse.
Flora of China - «Juniperus tibetica.» | }} | 12,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juniperus_wallichiana | 2023-02-04 | Juniperus wallichiana | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Juniperus wallichiana eller «Himalayan Black Juniper» (latin: Juniperus wallichiana) er et bartre som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i Himalaya. Den er sannsynligvis en variant (Juniperus indica var. wallichiana) av den høytvoksende arten svarteiner (Juniperus indica), som også vokser i Himalaya på høyder 2.600-5.200 moh.
Det kan utvinnes eteriske oljer fra blader og kongler av planten.
| Juniperus wallichiana eller «Himalayan Black Juniper» (latin: Juniperus wallichiana) er et bartre som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i Himalaya. Den er sannsynligvis en variant (Juniperus indica var. wallichiana) av den høytvoksende arten svarteiner (Juniperus indica), som også vokser i Himalaya på høyder 2.600-5.200 moh.
Det kan utvinnes eteriske oljer fra blader og kongler av planten.
== Eksterne lenker ==
(en) Juniperus wallichiana i Global Biodiversity Information Facility
(en) Juniperus wallichiana hos ITIS
(en) Juniperus wallichiana hos The International Plant Names Index
(en) Kategori:Juniperus wallichiana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Juniperus wallichiana eller «Himalayan Black Juniper» (latin: Juniperus wallichiana) er et bartre som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser i fjellene i Himalaya. | 12,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arendal | 2023-02-04 | Arendal | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Arendal', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Aust-Agder'] | Arendal er en by og en kommune i Agder fylke. Kommunen Arendal omtales gjerne som storkommune etter at fem kommuner, Arendal, Hisøy, Tromøy, Moland og Øyestad, ble slått sammen 1. januar 1992. Antall innbyggere i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021. Pr. 1.10.2022 var tallet 45 857.
Arendal nevnes første gang som en viktig havn i et tollregnskap fra 1528. I 1610 forteller Peder Claussøn Friis at Arendal var et ladested. Mye tyder på at Arendal er den eldste byen i Agder. Fulle kjøpstadsrettigheter fikk Arendal i 1723. Tettstedet Arendal har 44 352 innbyggere per 1. januar 2022.
Kommunen grenser i sørvest mot Grimstad, i nordvest mot Froland, og i nordøst mot Tvedestrand. Mot sydøst har kommunen en lang kystlinje mot Skagerrak.
| Arendal er en by og en kommune i Agder fylke. Kommunen Arendal omtales gjerne som storkommune etter at fem kommuner, Arendal, Hisøy, Tromøy, Moland og Øyestad, ble slått sammen 1. januar 1992. Antall innbyggere i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021. Pr. 1.10.2022 var tallet 45 857.
Arendal nevnes første gang som en viktig havn i et tollregnskap fra 1528. I 1610 forteller Peder Claussøn Friis at Arendal var et ladested. Mye tyder på at Arendal er den eldste byen i Agder. Fulle kjøpstadsrettigheter fikk Arendal i 1723. Tettstedet Arendal har 44 352 innbyggere per 1. januar 2022.
Kommunen grenser i sørvest mot Grimstad, i nordvest mot Froland, og i nordøst mot Tvedestrand. Mot sydøst har kommunen en lang kystlinje mot Skagerrak.
== Geografi og natur ==
=== Topografi ===
Arendals topografi er preget av kystlinja som går i retning fra nordøst mot sørvest. Landskapet domineres av sprekkesoner som dels går parallelt med kystlinja, dels nord–sør. Dalene i sprekkesonene har bratte skråninger opp til heier som ligger på omtrent 100 moh.
Motorveien østover fra Harebakken følger hovedsakelig kote 50 moh. som ligger nær den marine grense for området. Arkeologiske undersøkelser i forkant av veibyggingen avdekket en rekke boplasser fra eldre steinalder. Ved istidens slutt for 10 000 år siden lå disse boplassene i strandkanten, og omgivelsene var et skjærgårdslandskap.
De høyeste toppene er Høgsteinsheia (268,5 moh.), som ligger lengst NV i kommunen, nær grensepunktet mellom kommunene Arendal, Grimstad og Froland; også Rindefjell (254 moh.) ligger sørvest i kommunen, mens Skrattereidknuten (222 moh.) er grensepunktet mellom kommunene Arendal, Tvedestrand og Froland nordvest i kommunen.
=== Øyene ===
Tre store øyer ligger langs Arendals kystlinje, fra vest Hisøy og Tromøy adskilt av Galtesund, og lengst i øst Flosterøya. Utenfor og mellom disse ligger en rekke mindre øyer: Utenfor Galtesund ligger Merdø og Torungene samt Havsøya, utenfor Nedenes ligger Jerkholmen og Gjervoldsøy. Tilsammen danner øyene i kommunen en fantastisk skjærgård. I 1960 utgjorde de tre store øyene hver sin kommune: Flosta, Tromøy og Hisøy.
«Nordens Venedig» er en mye brukt karakteristikk av Arendal. Man tenkte da på det gamle bysenteret der bebyggelsen ifølge tradisjonen ble reist på syv holmer. Når holmene ble bebygd ble det kanaler mellom dem, som i Venezia. «Byen med vannveiene» heter det i nyere turistbrosjyrer, og da tenker man på de mange farbare leder for fritidsflåten i sjø eller ferskvann. Diskusjonen går stadig om byen bør grave opp en eller flere av de gjenfylte kanalene, og Kanalplassen er et av byens samlingspunkter. Canal Street er byens jazz og blues-festival.
=== Vannveier og vassdrag ===
Den gode havna og utløpet for en av landets største elver har skapt Arendal by. Havnebassenget, som gjerne kalles «Byfjorden», er et lukket og rent sjøområde og er omkranset av gammel bebyggelse på alle sider. Herfra fører to sund ut til åpent hav, nemlig Tromøysund mot øst, og Galtesund mot sør.
Fra vest renner Nidelva, som er en del av Arendalsvassdraget, ut i Byfjorden. Nidelva har to utløp, ett på hver side av Hisøy; på innsiden av øya danner elva en liten sjø, Hølen. Mindre fartøyer kan trafikkere elveløpet opp til Helle, og de kan gå begge elveutløpene sør eller vest for Hisøy. Her faller også en idyllisk sideelv, Lillelv, ut i Nidelva. Den danner fossefall som tidligere ble utnyttet. Området omkring Nidelva nedenfor Rygenefossen utgjorde Øyestad kommune. Omkring Rygenefossen ble det på 1800-tallet etablert et lite industristed, Rygene.
Lenger øst i kommunen er det to mindre vassdrag. Barbuvassdraget har et ganske lite nedbørfelt omkring Longumvannet og dreneres gjennom Barbuelva. Denne elva har små fossefall, og hadde betydning for næringsutviklingen i Arendal helt fra 1500-tallet. Molandsvassdraget begynner med flere små vann og bekker i skogene nordligst i kommunen. Molandsvannet er oppsplittet i flere fjorder atskilt av smale sund. Vassdraget dreneres gjennom Sageneelva, som har flere fossefall; også her var det oppgangssager, kverndrift og møllevirksomhet omkring elva. Fra Sagene er det farbar vannvei gjennom kanaler og vann, Rånene, ut til Neskilen ved Tromøysund. Området omkring disse to vassdragene på innsiden av Tromøysund utgjorde tidligere kommunene Austre Moland og Stokken.
=== Klima ===
Arendal har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Åpent hav, også om vinteren, gjør at vintertemperaturen er relativt høy. Normalen på Store Torungen fyr, målt fra 1960 til 1990, viser at kaldeste måned er februar med gjennomsnitt −0,8 og varmeste måned er juli med 15,5; mens oktober vanligvis er måneden med størst nedbør, 112 mm. April har vanligvis minst nedbør med 42 mm.
Enkelte år kan det komme store snømengder på Sørlandet, og Arendal er da ofte den kommunen som får mest.
=== Geologi ===
Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noen ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.Gneis er dominerende i Arendal. Den geologiske formasjon som kalles Arendalsfeltet har vært viktig for næringslivet i en lang periode; her finnes landets reneste jernmalm. De første jerngruvene ble åpnet nær Arendal omkring 1585, og et av landets første jernverk ble etablert, Barbu Jernverk. Gruvene ligger i sprekkesoner nesten parallelt med kystlinja. Bråstad gruver ble drevet helt fram til 1970-årene. Malmen ble brukt ved de fleste jernverk i Norge. Etter at disse var nedlagt, ble malmen eksportert. Omkring 1640 ble det funnet gull i Barbu, og på Hisøy ble det drevet både gull- og sølvgruve på 1600-tallet.
Også feltspat til porselensindustrien er utvunnet i Arendal. Kvarts fra Gloserhei gruve ble lenge benyttet av bedriften Arendal Smelteverk.
Hele Arendal ligger under den marine grense, derfor er det store arealer med leirjord. Omkring nedre del av Nidelva er store sletter med sand- og leirjord, og leira ble lenge utnyttet til teglverk. Elveavsetninger fra Nidelva dekker også store arealer. Kvartærgeologien langs kyststripa preges av israndavsetningene i raet.
=== Dyreliv ===
Selv om Arendal er en urban kommune er det store arealer med skog. De fleste norske treslag finnes i kommunen. Det finnes pattedyr som elg, hjort, rådyr, grevling og rev. Bever finnes flere steder langs vassdragene. Gaupe kan forekomme. Flere ganger har kommunen hatt besøk av ulv på vandring, ifølge troverdige observasjoner.
Arendal er den kommunen i landet hvor det er registrert funn av flest ulike arter sommerfugler. Mange insektarter som bare er kjent fra mer sørlige breddegrader har sin nordligste forekomst her.
Laks fiskes i Nidelva, i Molandsvannet fiskes ørret og i Longumvannet gjedde. Sudre eller suter er en ferskvannsfisk som på norsk område ikke finnes så mange andre steder enn i Arendal. Den er utsatt i Solbergvann og har spredd seg derfra, blant annet til Molandsvannet.
Arendal har en unik amfibiefauna ifølge Statens naturoppsyn: padde, liten salamander, vanlig frosk, spissnutet frosk og damfrosk.
=== Naturvern ===
Raet nasjonalpark omfatter hele kystlinjen og havområdet utenfor Arendal. Molandsvassdraget og Lillelv (en sideelv til Nidelva) er vernede vassdrag.
Damfrosk er en amfibieart som i Norge hittil bare er funnet i Arendal. Det gjennomføres vernetiltak for at arten skal overleve. I forbindelse med oppgaven å bevare det biologiske mangfoldet i Norge har miljøvernminister Solheim i 2008 oppfordret Arendal kommune til å påta seg et spesielt ansvar nettopp for denne arten. Det gjennomføres tiltak for å forbedre og sikre levekårene for denne arten.Statens biologiske forskningsstasjon ligger i Flødevigen på Hisøy og er en avdeling av Havforskningsinstituttet.
== Samfunn ==
=== Befolkning ===
Innbyggertallet i Arendal kommune er i vekst, og det positive i dette blir ofte understreket av kommunens ledelse. Folketallet i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021.
=== Byen Arendal ===
Byen Arendal er i vanlig tale ikke det samme som kommunen Arendal eller tettstedet med samme navn. Med byen Arendal tenker folk som bor i kommunen helst på den gamle bykjernen, slik byen Arendal var avgrenset fra 1723 til 1902, samt de aller nærmeste områdene rundt.
Arendal by er bygd på syv holmer, forteller tradisjonen. Tyholmen er den største av holmene, og den hever seg i terrenget. Den flate Tollbodholmen lå ved siden av med en liten kanal mellom, mens Friholmen ligger innenfor. De fire andre var mindre holmer og skjær. Pollen er en del av byens idylliske havn. Tidligere het det Pollen der Torvet er i dag. Her var sjø til midt på 1800-tallet, med kanaler der Havnegata og Strandgata er i dag. Peder Thomassons gate var lenge kaifront mot Kittelsbukt. Malmbryggen lå også mot Kittelsbukt, og her lå det skuter og lastet malm fra gruvene. I slutten av 1940-åra ble Kittelsbukt gjenfylt med sand, og lenge het området Sanden. Nå ligger byens nye kulturrådhus og kjøpesenteret Amfi Arendal her. Sam Eydes plass ligger mellom kulturrådhuset og Trefoldighetskirken.
Bebyggelsen i Arendal har fasaden vendt mot sjøen. Det var tomtene mot sjøen som var gjevest. Ikke for å nyte utsikten, men fordi alt som skulle transporteres måtte i båt.
En rekke store bybranner har herjet med den gamle trehusbebyggelsen i Arendal. I 1798 gikk 25 hus tapt nord for Malmbrygga. I 1840 brant 11 hus og et liknende antall sjøboder på Friholmen. I 1863 gikk hele 73 hus tapt i nedre del av Vestre gate og Østre gate. Den største brannen var likevel i 1868 da 94 hus ble lagt i aske, fra Torvet og Bendiksklev til langt ut på Langbryggen. Etter den siste brannen ble det innført murtvang i Arendal. Den indre Poll og kanalene inn til denne ble fylt igjen med restene etter de nedbrente husene.
All grunn i Arendal sentrum er utskilt fra gårdene Langsæ, Strømsbu gård og Nedre Barbugård. Disse tre gårdene har sine tunområder utenfor sentrum.
Allerede tidlig på 1800-tallet strakte den urbane bebyggelsen seg langt utenfor byens grenser; Arendal hadde forsteder i kommunene Østre Moland (seinere Barbu) og i Øyestad samt i Hisøy.
=== Tettsteder i Arendal ===
Tettstedet Arendal omfatter den urbane del av Arendal kommune - ifølge SSBs definisjoner. Tettstedet strekker seg langs kystlinja og den ytre riksveien i nesten hele kommunens lengde og inn i nabokommunen Grimstad. Fra 2014 regnes også Kongshavn på Tromøy som en del av Arendal. Det tidligere tettstedet Eydehavn er østre ytterkant. Tettstedet Arendal har per 1. januar 2022 et folketall på 44 352 (mot 31 442 1. januar 2007), (av disse bor 6 198 i Grimstad kommune). I dag regnes dette som ett sammenhengende tettsted med mange eldre sentra: Nedenes og Strømmen i tidligere Øyestad kommune, Kolbjørnsvik, Gullsmedenga og Sandviga på Hisøy, og lenger øst Saltrød og Eydehavn i Moland kommune, og på Tromøy blant annet Færvik, Revesand, Skilsøy og Brattekleiv. Strømsbu, Barbu og Havstad, vest og øst for Arendal sentrum må også nevnes. Det nyere industri- og handelsområdet Stoa, ved E18, defineres også av Statistisk sentralbyrå som en del av tettstedet Arendal. I en periode ble også tettstedet Fevik medregnet.
Innenfor Arendals kommunegrense ligger også tettstedene Rygene med 763 mennesker, (av disse bor 28 i Grimstad), Longum i Austre Moland med 255 innbyggere og Kilsund i Flosta med 667 innbyggere; stadig i overensstemmelse med SSBs tall for 1. januar 2022.
=== Politikk ===
Se: Liste over ordførere i ArendalArendal kommune ledes av et bystyre med 39 medlemmer. Forberedende arbeid foregår i tre komiteer, for omsorg, oppvekst og kultur, miljø, næring. Ordfører Robert Nordli representerer Arbeiderpartiet.
==== Kommunestyrevalgresultat 2019 ====
==== Kommunestyrevalgresultat 2015 ====
=== Den norske kirke ===
Arendal prosti (Den norske kirke) omfatter kommunene Arendal og Froland. Innen Arendal kommune ligger ni prestegjeld, ni kirker, to kapell og elleve kirkegårder som kirkevergen i Arendal har ansvar for.
Følgende kirkebygg tilhørende den norske kirke ligger innenfor Arendal kommune: Trefoldighetskirken (menighetskirke for Arendal sentrum), Barbu kirke, Austre Moland kirke, Flosta kirke, Stokken kirke, Tromøy kirke, Færvik kirke, Hisøy kirke, Øyestad kirke, Bjorbekk kirke og Engene kirke.
Av kirkegårdene må Arendal kirkegård spesielt fremheves. Den regnes som en av landets vakreste kirkegårder. I tilknytning til kirkegården er det et eget gravkapell.
=== Andre trossamfunn ===
I Arendal kommune er det utenfor statskirken en rekke trossamfunn:
Arendal Misjonsmenighet (Det Norske Misjonsforbund)
St. Franciskus Xaverius kirke (Den katolske kirke)
Sørlandskirken
Adventist menigheten
Arendal Baptistmenighet (Det Norske Baptistsamfunn)
Den evangelisk lutherske frikirke, Frikirken (Frikirke)
Arendal Frimenighed
Arendal Metodistkirke (Metodisme)
Filadelfia (Pinsemenighet)
Jehovas vitner
De frie evangeliske forsamlinger, Betania
Filadelfia Eydehavn, (Pinsemenighet)
FrelsesarmeenFiladelfia fikk sterkt fotfeste i Arendal i mellomkrigstiden og har menigheter i både Arendal sentrum og på Eydehavn. Metodistkirken og Frikirken i Arendal var blant de første menighetene av sitt slag i Norge. Frelsesarmeen kom til Arendal i 1888 som den første by utenfor hovedstaden.
Human-Etisk Forbund har eget lokallag i Arendal.
=== Skoler ===
Arendal kommune har ansvar for 17 skoler med undervisning fra 1. til 7. trinn. Ved 8 av disse skolene drives også undervisning for 8. til 10. trinn. En av dem er Arendal internasjonale skole som startet virksomheten i FN-huset på Tyholmen og seinere flyttet virksomheten til Hiis. Arendal internasjonale skole har siden 2014 vært drevet som en privatskole. I tillegg er det Steinerskole og katolsk skole.
Det er to store videregående skoler i Arendal. Arendal videregående skole er den største og har sine bygninger på toppen av Tyholmen og i Barbu. Skolebygningen på Tyholmen fra 1881 er en viktig del av bybildet i Arendal sentrum. Skolen feiret år 2005 sitt 200-årsjubileum. Skolen er et resultat av sammenslåing av tidligere Arendal Gymnas (Tyholmen videregående skole) og Barbu videregående skole (handelsskolen).
Sam Eyde videregående skole ble tatt i bruk skoleåret 2012-2013 og driver yrkesfaglig undervisning. Skolen er lokalisert til Myra innenfor E18. Skolen erstatter Strømsbu videregående skole som bærer i seg tradisjoner fra byens sjømannskole, yrkesskolen og husmorskolen.
Arendal var tidligere campus for sykepleieundervisning som foregikk i regi av Universitetet i Agder. Undervisningen ble i 2010 flyttet til Campus Grimstad.
=== Media ===
Dagsavisen Agderposten kommer ut i Arendal. Agderposten var lenge byens eneste avis og har kommet ut i over hundre år, mens Arendals Tidende som utgis av Tvende Media kommer ut en gang per uke som tradisjonell papiravis og med et helgemagasin.
Agderposten var en periode medeier i Kanal 24 og aktiv innen lokal-TV. TV-A produserer lokale sendinger for Arendal og Aust-Agder og distribusjonen foregår på TV-Norges sendere.
I 2010 overtok produksjonsselskapet Media Service konsesjonen til å drive lokal-TV i Aust-Agder og startet Kanal Lokal. I 2013 skiftet de navn til TV Agder og utvidet konsesjonen til Vest-Agder. De dekker nå Agder, Telemark og Vestfold samt det øvrige Norge gjennom Altibox. Alle programmer kan også sees på nett (http://www.tvagder.no TV Agder).
Radio P5 ble startet etter en sammenslåing av de to tidligere radiostasjonene Radio Pollen og Radio Agder (Radio 3). I forbindelse med overgang til DAB fra FM valgte eieren Agderposten å legge ned Radio P5 høsten 2016.
=== Kommunikasjon ===
Byen Arendal er blitt til fordi det var gode muligheter for utvikling av kommunikasjon på vannveiene. Byen har en god havn ved utløpet av en stor elv og det er kort vei fra byen til skipsleia utenfor kysten. Arendals Dampskipsselskap ADS ble etablert i 1857, og trafikkerte i ca. 100 år en dampskipsrute mellom Christiania / Oslo og Bergen. ADS satset også tidlig på rutebiler, og Nettbuss Sør har sin opprinnelse i ADS.
Arendal er den byen i Norge som har kortest overfart til havnebyen Hirtshals på Jylland i Danmark. Arendal hadde en stund fergeforbindelse til Grenå, Hirtshals og Hanstholm.
Noe lokaltrafikk til Arendal sentrum går stadig sjøveien. Motorbåtene «Kolbjørn III» og «Skilsø II» trafikkerer hver sin rute i havnebassenget til stedene Kolbjørnsvik på Hisøy og Skilsø på Tromøy. Motorbåten «Trau» hadde inntil 2014 helårlig rute til Merdø. I sommersesongen er denne strekningen trafikkert av flere rutebåter.
Arendal sentrum ligger sammenklemt på små arealer mellom bratte "heier" som lenge hindret videre utvikling i sentrum. Disse fjellmassivene er gjennom de siste 15 år utnyttet til å etablere tre store parkeringshus i fjell, slik at byen nå har fire parkeringshus rundt sentrum. Arena parkeringshus ligger bak Alti med innkjøring fra Myrene og Pollen parkeringshus har innkjøring fra Barbu. Tyholmen parkeringshus har innkjøring fra Kittelsbukt.
E18 går gjennom Arendal kommune, med avkjøring på Harebakken til bysenteret og til Tromøy. Riksvei 42 forbinder fylkeshovedstaden Arendal med nabokommunen Froland og med Setesdal. I 1995 fikk Arendal sin ringvei utenom sentrum da Blødekjærtunnelen ble åpnet. Viktige sentrumsgater kunne da bli bilfrie.
Byen har buss- og jernbaneforbindelse til Oslo flere ganger hver dag. Tre busselskaper konkurrerer om trafikantene mellom Sørlandet og hovedstaden. Sørlandsekspressen har flest avganger og drives av Nettbuss. Arendalsbanen forbinder Arendal med Sørlandsbanen.
Lokal busstrafikk i Arendal er organisert som pendelruter med korrespondanse i Arendal sentrum. Den viktigste kollektivaksen er pendelruten mellom Eydehavn og Grimstad. Agder Kollektivtrafikk har ansvar for alle lokal og regional kollektivtrafikk i Aust-Agder og Vest-Agder. Selskapet inngår kontrakter med busselskaper og andre transportører. Fra 2015 overtok Setesdal Bilruter alle lokalruter i Arendal og regionale ruter til byene Kristiansand, Grimstad, Tvedestrand og Risør. Fra før kjørte selskapet ruter mellom Arendal og Kristiansand til Hovden og Haukeliseter. Bussruta til Kristiansand har korrespondanse til Kjevik flyplass. Selskapets rute til Åmli korresponerer med Telemark Bilruter som har forbindelse til Seljord.
Arendal og Froland bygger ut en lokal flyplass, Gullknapp, beliggende i Froland kommune.
Arendal havn er fra 2008 lokalisert til Eydehavn. Et gammelt industriområde er omgjort til en moderne havn, og erstatter det gamle havneområdet i byens sentrum. Over Arendal havn, som lå i Barbu, ble det tidligere utskipet store mengder trelast og malm. Fra Arendal skipes stadig trelast fra Bergene-Holms sagbruk i Åmli og tremasse fra Rygene - Smith & Thommesen.
=== Fyr ===
Innseilingen til Arendal markeres av kystfyret Store Torungen fyr og det nå nedlagte Lille Torungen fyr. Arendal var fra 1844, da disse to fyrene ble satt i drift, Byen med de tvende Fyrtårn. Midt på 1800-tallet hadde fyrlyktene lys som lyste kontinuerlig, og det måtte derfor to fyr for å gi en sikker identifikasjon på hvilket fyr. Fyret på Lille Torungen er i dag er nedlagt og kun et kulturminne. Det ytterste av fyrene, Store Toungen, er i drift, men som alle andre fyr langs kysten er det i dag uten bemanning. Også det fredede Sandvigodden fyr på Hisøy er erstattet av en lykt, men markerer stadig innseilingen til Galtesund. Ytre Møkkalasset fyr ligger i Flosta, helt øsligst i Arendal, og markerer innseilingen til Oksefjorden og Tvedestrand.
== Næringsliv ==
Arendal er administrativt senter for Aust-Agder fylke med Fylkeshuset i Aust-Agder plassert på Fløyheia over byen. Her holder også fylkesmannen for begge Agder-fylkene til.
Sørlandet sykehus, avd. Arendal er det nest største sykehuset i landsdelen, og en av byens største arbeidsplasser.
UNEP/GRID-Arendal er Arendals FN-avdeling, informasjonssenter om internasjonale miljøproblemer, spesielt i nordområdene. Avdelingen ble opprettet i 1989, og holder til i eget hus på Tyholmen.
Arendal er en viktig handelsby. I Arendal sentrum er det i 2005 åpnet et stort kjøpesenter, Amfi Arendal. Ved siden av det gamle Arendal sentrum er det bygd ut et betydelig område med store forretninger på Stoa, like ved E18. Dette regnes som et avlastningsområde for sentrum, og defineres som en del av Arendal sentrum. Her er blant annet noen av landets største varehus i kjedene Biltema og Coop OBS!.
Arendal har plastbåtindustri, elektronikkindustri og mekanisk industri, og dessuten et av verdens største og mest avanserte raffinerier for silisiumkarbid. Bedriften Arendal Smelteverk eies i dag av det franske konsernet Saint-Gobain CM, og avdelingen på Eydehavn foredler råsika produsert i Brasil og Kina.
Arendals Fossekompani er et børsnotert selskap etablert i 1896, som driver kraftproduksjon i Nidelva. Selskapet hadde i 2006 13 ansatte og en omsetning på 191 millioner kroner. Selskapet har hovedkkontor på Langbrygga i Arendal sentrum. Selskapet har datterselskaper i 27 land med til sammen ca. 2200 ansatte. Fra 1960-tallet utviklet selskapet seg mer i retning av et internasjonalt investeringsselskap. Etter dereguleringen av elektrisitetsmarkedet etablerte AFK datterselskapet Markedskraft.Advanced Production and Loading, forkortet til APL, var lenge kommunens mest ekspansive firma. De utvikler og produserer lastesystemer for maritim oljevirksomhet.
McGregor Pusnes, tidligere Aker Pusnes, er et av verdens ledende firmaer innen design og produksjon av dekksmaskiner for skip og plattformer.
Om sommeren er Arendal et populært turiststed med et aktivt uteliv. Utelivsbransjen er særlig lokalisert i det gamle havneområdet rundt Pollen.
== Historie ==
=== Forhistorisk tid ===
E18 øst for Arendal passerer Sagene bru 50 – 55 m.o.h.; det er omtrent samme nivå som marin grense i området. Ved istidens slutt sto havet på dette nivået fordi landet var trykket ned av ismassene. Før byggingen av motorvei ble det gjennomført arkeologiske utgravinger, og ved begge brukarene ble det gjort funn fra eldre steinalder; ett av funnene hører til de eldste spor etter mennesker i Norge. Med havet 50 m.o.h. var det et sund her, med havet utenfor, og en stor bukt innenfor der Molandsvannet er i dag. Kanskje var isbreen fremdeles synlig i nord. Ved det østre brokaret fant arkeologene en "aktivitetsplass" (Sagene B2) med flint, bl.a. pilspisser, som er datert til om lag 11000 år før vår tid. Funnet tolkes slik at jegere har holdt til her en kort periode. Der det vestlige brokaret ligger i dag fant man en "basisboplass" (Sagene B1) som dateres til ca 10800 før vår tid. Her har det oppholdt seg både barn og voksne. Vest for Hesthag tunnel ble det gjort funn fra steinalder som i tidsdybde strekker seg over mer enn 5000 år.
På Krøgenes ble det gjort svært interessante funn fra siste del av steinalderen. Her ble det funnet et "økseverksted", hvor det har foregått en omfattende og spesialisert produksjon av nøstvedt-økser. Bl.a. ble det funnet en stor slipestein. Nøstvedtøksfasen dateres til ca. 5600 - 4500 f.Kr.Gravhauger fra jernalderen finner en blant annet på øya Jerkholmen og på Hove.
Snorre forteller at Halvdan Svartes mor het Åsa og var datter av småkongen Harald Granraude på Tromøy. Åsa fra Tromøy skulle dermed være farmor til Harald Hårfagre.
=== Middelalderen ===
I borgerkrigstiden på 1100-tallet er det tydelig at området som utgjør Arendal kommune i dag var et grenseland mellom øst og vest. I Agder fantes stormenn som tilhørte baglerne så vel som birkebeinerne.
De eldste kirkene i kommunen er på Tromøy og i Øyestad. Mye tyder på at Tromøy kirke er bygd under innflytelse østfra, og det er nærliggende å peke på Tønsberg.
De østre deler av dagens Arendal kommune sognet i middelalderen til Holt kirkesogn, mens de vestre deler av kommunen hørte til Øyestad sogn som den gang også omfattet deler av Froland og Grimstad. Stedet der det lille bysamfunnet Arendal skulle vokse fram var nær en sognegrense, og dermed i utkanten av de etablerte gamle bygdesentrene og kirkestedene.
=== 1500-tallet ===
Da skipstrafikken i Skagerrak tok seg opp i seinmiddelalderen, ble økte betydningen av kysten langs Agder. Tyske, hollandske og engelske skip trafikkerte i området. Havnene på kysten av Agder ble viktige for skipstrafikken. De ble benyttet til å vente på god vind for videre seilas, og til å kjøpe tømmer og trelast. Det er nå uthavnene blir små samfunn med tett bebyggelse. De vokste fram der det var havnemuligheter, og med havnene som de naturlige sentra. Noen av de eldste tettbebyggelsene i Arendal kommune finner vi i uthavnene. Uthavnene er et karakteristisk trekk ved bebyggelsen på kysten av Agder og henger nøye sammen med landsdelens sentrale plassering ved skipsleia gjennom Skagerrak, med fortsettelse gjennom Kattegat og Øresund. Disse uthavnene var skagerrakkystens første urbane samfunn, før ladestedene og byene ble etablert.
Uthavna Merdø omfattet mye mer enn øya med dette navnet. Havneområdet innbefattet både Merdøfjorden, Revesandsfjorden og ytre del av Galtesund. Det var vind og strøm som avgjorde hvilken del av denne havna som skipene til en hver tid foretrakk å bruke. Bebyggelsen rundt uthavna omfattet derfor både Merdø, Revesand og Sandviga på Hisøy. På nederlandske sjøkart benevnes hele området rundt dagens Arendal som "Merdø". Rygenefossen heter Merdøfoss.
=== Ladestedet ===
Arendal sentrum fikk sin første bosetning på begynnelsen av 1500-tallet og er dermed det eldste bysamfunn på Agder. Navnet ble da skrevet Arendall. I 1610 nevnes at Arendal var ladested, sannsynligvis under kjøpstaden Tønsberg. Fra 1. mars 1690 til 1. januar 1935 hadde byen et eget byfogdembete, Arendal byfogd.
Den første kirken ble bygd i Arendal i 1670 og den lutherske menigheten, Trefoldighet, var del av Holt prosti fram til 1705, da Arendal ble avdelt som eget prosti.
Kongens bestemmelse om å anlegge by innenfor marinebasen Flekkerøy hadde negativ virkning på Arendal. Borgerne i Arendal ble først pålagt å flytte til Kristiansand. Ladestedet Arendal ble underlagt kjøpstaden ved Otra, til stor forbitrelse for borgerne i byen på de syv holmene. Ved forhandlinger slapp borgerne i Arendal å flytte til Kristiansand; i stedet måtte de betale en årlig avgift til byen Kristiansand. Selv etter at byen Arendal fikk egne kjøpstadsprivilegier i 1723 måtte avgiften betales i yttrligere ca. 120 år. Byens budsjett i 1724 var på 1083 Riksdaler, og av disse var 750 avgift til Kristiansand, resten var til politi, vektere og lønn til organisten.
I 1677 fikk Arendal sin første militære befestning med kanoner i form av et blokkhus ytterst på Neset. Befestningen ble senere utvidet, og er i dag kjent som Batteriet.
Trelasteksport ble tidlig en viktig inntekstkilde i Arendal. Skotter og nederlendere kom til uthavnene ved Arendal for å kjøpe trelast. Fra først var det den kystnære skogen som ble hogd. Seinere måtte man lenger inn i landet for å finne skog for hogst. Elvene og elvemunningene ble sentrale steder for tømmer og trelasthandel. På 1500-tallet kom oppgangssaga i bruk i Norge. Ganske tidlig må det ha blitt slike sager ved Rygenefossen i Nidelva og Fosså i Austre Moland.
Jerngruver og jernverk har vært viktig næring i Arendalsområdet. Arendalsfeltet er landets rikeste jernmalmforekomst, og malmen er av usedvanlig god kvalitet. Et av landets første jernverk ble etablert ca. 1585 i Barbu med navnet Barbu Jernverk. Jernverket ble flyttet, men gruvene var i drift til siste halvdel av 1900-tallet, og leverte malm til de fleste norske jernverk, blant andre Fritzøe Jernverk i Larvik. Flere lokaliteter omkring Arendal sentrum ble brukt til utskiping av malm, blant annet Malmbryggen i Arendal sentrum, Barbu og Biestø ved Strømmen i Øyestad.
I 1645 meldte lensherren Christopher Gøye til kong Christian IV at det var funnet gullholdige bergarter på hans eiendom, i jerngruvene på Langsæ og på Hisøy. En gullgruve ble åpnet på Hisøy i 1645-46, men det er lite trolig at det virkelig ble funnet gull, verken der eller på Langsæ. Kongen kjøpte Barbu jernverk, og det ble produsert gullmynter, de såkalte brilledukatene, som angivelig skulle bestå av gull fra gruvene i Arendal. Driften på Hisøy varte bare ganske kort tid. Ikke langt unna er det drevet en sølvgruve med bedre resultat.
=== Kjøpstad fra 1723 ===
I 1807 var Arendal landets nest største sjøfartsby etter Bergen med 11 prosent av landets handelstonnasje. Krig og dårlige tider etterpå rammet også Arendal, men ny vekst i sjøfart og handel toppet seg fra 1851 da England opphevet Navigasjonsakten. I 1884 var Arendal Norges fremste sjøfartsby med ca. 500 skip på i alt 210 000 tonn (13 % av landets tonnasje). Da var imidlertid glansperiode over, og Arendal og de daværende nabokommunene gikk sammen med hele regionen inn i en stagnasjonsperiode som med kortere avbrudd varte frem til 1945.Kornoppløpet i 1813 er en episode som ofte trekkes fram fra byens historie. Bønder fra Aust-Agder troppet opp i byen og forlangte korn utlevert fra kjøpmennenes lagre. Folket sultet, men kjøpmennene i Arendal klarte seg. Byens mest velstående Morten Michael Kallevig, kunne samtidig bygge sitt vakre pale i empirestil, i dag er kjent som Arendal gamle rådhus.
I 1819 fikk folk i Arendal en spesiell opplevelse: Et dampskip besøkte byen. Det amerikanske «Savannah» var innom Arendal som siste europeiske havn på hjemreisen etter å ha besøkt Stockholm og St. Petersburg. Dette var første gang et dampskip anløp norsk havn.
Navigasjonsakten ble opphevet i 1849, og dette ga skipsfartsnæringen i Arendal et løft. Arendals store flåte av seilskip kunne nå frakte varer til England; ikke bare fra Norge, men også fra tredjeland. Omkring 1880 var Arendal landets største skipsfartsby målt i tonnasje, og denne tiden var byens gullalder framfor noen. Velstanden ga seg uttrykk i byggverk som Trefoldighetskirken og den store skolebygningen på toppen av Tyholmen. En stor del av den gamle trehusbebyggelsen Arendal er kjent for ble oppført i denne perioden midt på 1800-tallet.
Arendalskrakket i 1886 rammet byen hardt. Det startet med at banken Arendals Privatbank gikk konkurs etter at medeieren Axel Nicolai Herlofson hadde begått underslag og regnskapssvindel. Dette førte til et ras av konkurser. Særlig ble befolkningen utenfor selve byen, i omegnkommunen Barbu, rammet av stor arbeidsløshet, opp mot 50 % . Mange valgte å emigrere til USA. Krakket førte til at Det norske Arbeiderparti ble stiftet i Barbu kommune i 1887. Krakket var trolig en viktig årsak til at Arendalsrederne ikke klarte å følge med da skipsfartsnæringen gikk fra seil til dampskip noen år seinere.
=== Byen utvides 1902 ===
Krakket førte også til en byutvidelse, som skjedde mot arendalsborgernes vilje: I 1902 ble nabokommunen Barbu innlemmet i Arendal, dette var et tidlig tilfelle av kommunesammenslåing i Norge. En rekke utbygginger på begynnelsen av 1900-tallet skjedde i Barbu. Her fikk Arendal sin jernbanestasjon i naboskap og tilknytning til Arendal havn og ny tollbod. Hit kom også byens eldreomsorg med Margrethestiftelsen som sikret seg plass ved oppkjøp av arealer.
Arendal Fossekompani ble etablert i 1896 og sikret seg fallrettigheter i Nidelva, og utbyggingen av Bøylefoss var grunnlag for stor industriutbygging tidlig på 1900-tallet. Industrigründeren Sam Eyde, som grunnla blant annet Norsk Hydro og Elkem, var født i Arendal, og han grunnla både aluminiumsmelteverk og et silisiumkarbidverk på det nye industristedet Eydehavn, som har fått navn etter ham. Lenge var Eydehavn sentrum i Stokken kommune, og denne kommunen ble lenge betegnet som sosialdemokratiets utstillingsvindu.
Skipsfart var fortsatt en viktig næring. I 1939 hadde Arendal landets 4. største tankskipsflåte; bare Oslo, Bergen og Stavanger var større. Sin siste glanstid som skipsfartsby hadde Arendal i 1970-årene.
=== Andre verdenskrig ===
Kl 5:15 tysk tid (kl 4:15 norsk tid) var satt som Weserzeit (= «Weser-tid», etter invasjonens tyske navn, Weserübung; tidspunktet da alle tyske invasjonstropper skulle gå i land i Norge); men torpedobåten som hadde i oppdrag å innta Arendal i morgentimene 9. april 1940, ble forsinket av den tette tåken og fant ikke frem til Arendal før rundt kl 8:30. Det norske geværkompaniet som skulle vært satt opp i byen, rakk ikke å mobilisere før tyskerne la til kai, like foran den norske torpedobåten «Jo» som lå i havn for å beskytte Arendal. Lokale forsvarsvenner hadde også kurset frivillige ved Blågestadvannet; men nå landsatte nitti tyskere sine medbrakte sykler på dampskipskaien og tok seg derfra til telegrafstasjonen. De fikk kuttet telegrafkabelen til England som gikk ut fra Hisøy, uten at noen prøvde å forhindre det.
Arendalsgruppen var den første organiserte illegale motstand mot tysk okkupasjon av Norge etter at de militære kampene i Sør-Norge var avsluttet. Gruppen ble avslørt allerede høsten 1940 og de involverte ble sendt til Tyskland.
=== Storkommunen fra 1992 ===
I 1992 ble den og de tidligere kommunene Moland, Øyestad, Tromøy og Hisøy slått sammen til storkommunen Arendal.
== Kultur ==
Arendal kommune har tatt to store økonomiske løft etter kommunesammenslåingen i 1992: Den nye bibliotekbygningen ved torvet, Arendal bibliotek, ble ferdig i 1998, og Arendal rådhus og kulturhus sto ferdig høsten 2004.
Arendal Dramatiske Selskab er byens amatørteater med tradisjoner tilbake til 1796. I over 100 år hadde selskapet sitt eget teater «Comediehuset», ytterst på Tyholmen, der det i dag heter Teaterplassen.
Byens gamle Frikirke ble i 2004 til Kjerka kulturverksted.
Kilden aktivitetssenter er et aktivitetssenter med blant annet fritidsklubb for ungdom, og holder til ved Kanalplassen i Arendal sentrum.
Kjæmpestaden er historisk festival og «skuespill» med motiv fra kornopprøret i 1814.
Kunstmaleren Leonard Rickhard bor på Tyholmen i Arendal og har bidratt til Bomuldsfabriken Kunsthall.
Internasjonalt marked i Arendal arrangeres hver sommer på Kanalplassen. Her er det markedsboder med etnisk mat, varehandel og underholdning. Markedet har 15-årsjubileum i 2008.
Arendalsuka midt i august hvert år er en politisk festival.
=== Musikk ===
Byens eget orkester; Arendal Byorkester, ble stiftet i 1884. Ellers har byen flere musikkorps, som Arendal Guttemusikkorps etablert i 1921 og Arendal Ungdomsmusikkorps fra 1922. Arendal Rock Klubb har vært svært aktive siden oppstarten i 1981. Theo var et rockeband fra 1980-tallet hvor to av medlemmene senere var med og startet Clawfinger, mens bassisten har spilt i flere andre band, inkludert Go-Go Gorilla og The Beat Tornados. Heavy metal-bandene Bulk og Rockebandet Ændal, som synger på arendalsk, deler samme vokalist, mens innen death og gothic metal har bandene V:28 og Ancestral Legacy gitt ut flere album. Jazzmusikerne Inger Marie Gundersen og Espen Larsen er profilerte musikere i byen, samme som den avdøde «Knutta» som var byens profesjonelle trubadur. Ellers så var Fatal med Cathy Ryen et danseband som hold på i mange år. Innen sjangeren country er bandet ClutterBillies en god representant.
Arendal kulturhus har et variert musikktilbud med konserter, hvor både internasjonale band og lokale band får vist seg frem, i tillegg til lokale rockemusikkscener.
==== Musikkfestivaler ====
Canal Street er Arendals årlige jazz- og bluesfestival om sommeren, og har holdt på siden 1996.
Hovefestivalen ble holdt første gang sommeren 2007, og ble allerede første året Norges største festival.
Arendal korfestival holdes i juni hvert år.
Griegfestivalen ble arrangert i februar fra 1993 til 2008. Hensikten var å gi et tilbud med kultur og klassisk musikk til Arendals befolkning vinterstid.
=== Ungdomslivet ===
Ungdomslivet i Arendal er svært variert. På ungdomsklubben «Kilden» treffes de unge til diskotek, spill, kafe og prating hver ukedag. Det finnes også flere store idrettsklubbe. I regi av de forskjellige kirkene i Arendal finnes også flere ungdomstiltak, som for eksempel «Alfred» (alternativ fredag) i Stokken kirke.
=== Museer ===
KUBEN, ble etablert allerede i 1832 som ett av de eldste museer i Norge, opprinnelig med navnet Arendals Museum. Kuben er lokalisert til Langsæ gård rett utenfor bysenteret, og inneholder både museum og arkiv. Til Kubens attraksjoner er utstillingen om det store Arendalskrakket i 1886 og utstillingen om slaveskipet SS «Fredensborg» som sank utenfor Tromøy i 1768.
Merdøgaard museum ligger på øya Merdø i havgapet utenfor Galtesund og er et gammelt skipperhjem. Huset og innboet har stått så godt som urørt i nærmere 200 år. Museet er åpent i sommersesongen, og her er det også badestrand og kafe. Merdøgaard er en avdeling av AAma.
Kløckers hus er et gammelt byborgerhjem sentralt beliggende på Tyholmen midt i Arendal sentrum.
Bomsholmen Museum er et tømmerfløtingsanlegg i Nidelva; i dag vernet som et kulturminne og formidles som et museum, ivaretatt av Øystad Historielag.
Eydehavnmuseet er et industriarbeidermuseum i en arbeiderbolig nær Eydehavn torv. Museet presenterer industrien på Eydehavn og hvordan industriarbeiderne bodde i mellomkrigstida.
Bomuldsfabriken Kunsthall er Arendal kommunes kunstmuseum som holder til i byens nedlagte veveri.
Vitensenteret Sørlandet er et vitensenter som ble etablert 2010 i midleretidige lokaler på Tyholmen.
På Øvre Tyholmen, nabo med St. Franciskus Xaverius kirke og St. Franciskus skole, ligger Sløyden, en av landets eldste bevarte bygninger som har vært museum.
Sløyden ble oppført som museumsbygning i 1840, og det opprinnelige navnet var Doctor Alexander Møllers Minde. Alexander Møller var i mange år distriktslege, og byens representant på Eidsvoll i 1814. Ved hans 50-års embedsjubileum ble det samlet inn et vesentlig beløp som ble brukt ved byggingen.
=== Idrett ===
Arendal kommune har rik og allsidig idrettsaktivitet, med lang historie. Flere av landets eldste klubber holder til i byen. I dag har kommunen mange idrettsforeninger fordi hver av de fem tidligere kommunene alle hadde ett eller flere idrettslag.
==== Idrettslag ====
Arendal Turnforening ble stiftet i 1857 og er landets nest eldste idrettslag, bare Oslo Turnforening er eldre. Det var en bokbinder fra Østerrike som introduserte turnsporten i Norge. Joseph Stockinger stiftet først Christiania Turnforening; to år seinere Arendal Turnforening.
Arendal Skøiteklub fra 1877 er en forening som har aktører i landslagssammenheng.
Arendal seilforening ble stiftet 1878 og har klubbhus på en av holmene utenfor Galtesund. På fjorden innenfor Torungene og i Galtesund arrangeres ofte seilaser.
Arendal Fotball er byens fotballag, og ble etablert for å gi byen et elitelag som kunne hevde seg i de øvre divisjonene.
Øyestad IF har et av Norges beste beste håndballag. Laget rykket opp i eliteserien i håndball for menn i sesongen 2009/2010. ØIF Arendal vant Eliteserien i håndball for menn 2014/15 og 2015/16. Øyestad Håndball har siden midten av 80-tallet hatt et av Norges beste G16/G18 lag, men begrensede utdanningstilbud i distriktet har gjort at mange talenter forsvinner til andre klubber når de når studentalder.
Grane er en av byens eldste idrettsklubber, og har ca. 1300 medlemmer. Den driver aktivt innen fotball, håndball, friidrett, orientering og ski. Klubben arrangerer årlig en egen revy, Granerevyen.
Trauma IF er det største idrettslaget på Tromøya og har aktivitet innen fotball, håndball og orientering. Trauma har fotballbane på Hove og ved Kjenna. Håndball spilles i Tromøyhallen.
==== Idrettsarenaer ====
På Myra-Bråstad ved Stoa er det i 2005 anlagt skøytebane med kunstis. Her ble norgesmesterskapet All round på skøyter arrangert i 2005. Norgesmestere ble Eskil Ervik og Maren Haugli. Banen har åpent for publikum fra november til mars.
Bjønnes stadion var tidligere Arendals hovedarena for idrett. Her ble norgesmesterskapet på skøyter arrangert i 1963. Den er idrettsklubben Granes hjemmearena for fotball. Grane IK eier og driver dessuten Granehallen og Granestua.
Sørlandsbyen Arendal har skiterreng og utfartsområder ved Granestua nord for byen, og på Øyna, der Øynastua er det sentrale punkt.
Norwegian Grand Prix offshore båtrace er flere ganger arrangert i Arendal, med byens naturskapte vannveier Galtesund og Tromøysund som arena.
=== Ord og våpen ===
Folk i Arendal kalles vanligvis for arendalitter, men byens avis påstod hårdnakket på 1970-tallet at de burde hete arendøler. Kommuneblomsten er en villtulipan.
Kommunevåpenet har som motiv en tremastet sølv fregatt for fulle seil på tre sølv bølger. Bakgrunnen er blå, og det er en gull murkrone på øvre skjoldkant. Fra 1723 til 1766 hadde Arendals borgervæpning en fane med et liknende skipsmotiv, men uten bølger, og hvor skipet var i gull. Fra 1820-årene finnes et bysegl med skip og sjø i bakgrunnen og en forgrunn av grantrær og fjellknauser, nærmest som et landskapsbilde. Innfelt i denne fremstillingen var riksvåpenet med kongekrone over. Seglet var byfogdens, og som statlig embetsmann han hadde riksvåpenet med. Dette seglmotivet ble også byens kommunale våpen. Arendals 200-årsjubileum i 1923 ga tilskyndelsen til å få en offisiell utførelse av byvåpenet til bruk for byens myndigheter. Det er tegnet av frk. C. Aubert etter utkast av Fred. Barth, og ble godkjent ved kgl. res. 7. november 1924. I desember 1991 ble det besluttet i bystyret at våpenet også skulle gjelde for den nye storkommunen etter kommunesammenslåingen i 1992.
=== Tusenårssted ===
Arendal torv ble valgt til Arendal kommunes tusenårssted. Den offisielle markering av det nye tusentallet ble markert nettopp her med taler og festivitas. Torvet er den naturlige storstua utendørs i byens sentrum. Ikke minst på 17. mai tas torvet i bruk. Byens nye bibliotek er fondvegg, og har balkong med plass til talerstol.
Fra Fløyheia rett ovenfor skytes salutt.
=== Severdigheter ===
Arendal har et severdig bysentrum med den indre havn Pollen, som et naturlig midtpunkt. Folkelivet omkring Pollen en sommerdag er en attraksjon. Den gamle bebyggelsen på Tyholmen er vel verdt å rusle rundt i. Kløckers hus, Arendal gamle rådhus og Trefoldighetskirken er høydepunktene i sentrum.
Besøkende i Arendal sommerstid anbefales en tur til øya Merdø hvor et besøk på Merdøgaard Skjærgårdsmuseum er obligatorisk. Arendal har et av landets eldste museer, som i dag bærer navnet Kuben (Arendal) og har sitt hovedsete på Langsæ gård, like ved lyskrysset mellom bysenteret og E18.
Arendal Bymuseum har verdens større samling av flaskeskuter på 656 flaskeskuter.
=== Kulturminner ===
Hovedartikkel:Kulturminner i Arendal og Liste over kulturminner i Arendal
I Arendal kommune er det en rekke fredede kulturminner, det finner både automatisk fredede kulturminner og kulturminner som er fredet etter kulturminneloven. Arendal gamle rådhus, våningshuset på Merdøgaard, fyrlyktene på Torungene, Sandvigodden og Møkkalasset er fredet.
To private gravsteder på Hisøy ble fredet i 1999. Det dreier seg i begge tilfelle om gravsteder uten tilknytning til kirkegårder, men med beliggenhet nær ved borgerlige lystgårder i byens omegn. Arendal har i prinsippet vedtatt at all bebyggelse fra før år 1900 skal vernes. Tyholmen i Arendal fikk i 1991 tildelt prisen kulturvernprisen Europa Nostra.
I Arendal finnes det en rekke viktige kulturminner fra etterreformatorisk tid som ikke er vernet, verken ved fredning eller ved regulering. En rekke av landets eldste jerngruver hører til denne kategori kulturminner.
Store deler av Arendal sentrum er omfattet av NB!-registeret, en liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
=== Vennskapsbyer ===
Arendal er vennskapsby med:
Silkeborg i Danmark
Kalmar i Sverige
Nyslott i Finland
Árborg på Island
Mwanza i TanzaniaSilkeborg tok initiativet til etableringen av vennskapsbyene i 1947. Et fast innslag har vært de såkalte vennskapsleker med deltakere fra idrettsklubbene i vennskapsbyene. Første gang ble dette arrangert i Silkeborg 1948.Samarbeidsby:
Rezekne i Latvia
== Kjente arendalitter ==
Erik Munk (død 1594), lensherre på Nedenes
Jens Munk (1579–1628), sjøfarer og oppdagelsesreisende
Alexander Christian Møller (1762–1847), eidsvollsmann
Anton Christian Houen (1823-1894), forretningsmann
Axel Nicolai Herlofson (1845–1910), banksjef og forretningsmann
Gunnar Knudsen (1848–1928), statsminister og Venstre-leder
Sam Eyde (1866–1940), industrigründer
Gabriel Scott (1874–1958), forfatter
Svenn Stray (1922–2012), politiker (H), utenriksminister
Einar Gelius (1959-), sogneprest og samfunnsdebattant
Jon Gelius (1964-), journalist og nyhetsanker
Bent Stiansen (1963-), mesterkokk
Karl Ove Knausgård (1967-), forfatter
== Dialekt ==
Arendalittene har som ellers på Sørlandet bløte konsonanter, hvor konsonantene p – t – k blir uttalt b – d – g, som i kage, bide og gabe.
== Litteratur ==
Arendal Byleksikon. Arendal 1998.
Birger Dannevig: Arendal gjennom skiftende tider. 1528 – 1723 – 1973. Arendal 1973.
Frithjof Foss: Arendals Byes Historie. Arendal 1893 / 1998.
Kristen Taraldsen: Industrieventyret. Fra jernmalm til høyteknologi. 1999.
Alf M. Sandberg: Lokalidrett i 100 år
Skiklubben Truma, Tromø skiklub, Trauma sportsklub, Idrettsforeningen Trauma. B. 1 : 1896–1946 fra 1997, ISBN 8299455219
Idrettsforeningen Trauma. B. 2 : 1946–1971 fra 1998, ISBN 8299455227
Idrettsforeningen Trauma. B. 3 : 1971–1986 fra 1999, ISBN 8299455235Begrepet Janteloven ble skapt av den Norsk/Danske forfatteren Aksel Sandemose i hans roman En flyktning krysser sitt spor (1933). I den kommenterte utgaven av romanen fra 1955 skriver Sandemose i forordet (s.13) om Jante: «Det viser seg kanskje best ved at mange har kjent igjen sitt eget hjemsted, -notorisk er det hendt med folk fra Arendal, Tromsø og Viborg».
== Se også ==
Liste over kulturminner i Arendal
Liste over vernede bygninger i Arendal kommune
Liste over skulpturer i Arendal kommune
Liste over ordførere i Arendal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Arendal, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arendal hos Wikivoyage
(no) Kart over Arendal kommune
(no) Statistikk for Arendal kommunev
(no) Turistinformasjon Arendal
(no) Arendal havn- uten havna ingen by på Kystreise.no
(no) Historiske bilder fra Arendal i Galleri Nor
(no) ScenicNorway, bilder fra Arendal
(no) Gamle bilder fra Arendal fra Aust-Agder kulturhistoriske senter
(no) Historiske arkiver etter Arendal kommune på Arkivportalen | Grimstad: | 12,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greve_og_hertug_av_Maine | 2023-02-04 | Greve og hertug av Maine | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fransk adel', 'Kategori:Grever av Maine', 'Kategori:Hertuger av Maine'] | Greve og hertug av Maine var en fransk adelstittel som ble opprettet i tidlig middelalder for provinsen Maine i Frankrike med dets senter og hovedstad i Le Mans. Grevskapet eller hertugdømmet var tidvis nært knyttet til det franske kongehuset, og flere av dens herskere ble også senere franske konger. På 1200-tallet ble grevskapet annektert av den franske krone.
| Greve og hertug av Maine var en fransk adelstittel som ble opprettet i tidlig middelalder for provinsen Maine i Frankrike med dets senter og hovedstad i Le Mans. Grevskapet eller hertugdømmet var tidvis nært knyttet til det franske kongehuset, og flere av dens herskere ble også senere franske konger. På 1200-tallet ble grevskapet annektert av den franske krone.
== Hertug av Maine (duces Cenomannicus) ==
Se også Neustria
Charivius (fl. 723)Opptrer som dux i et dokument fra 723. Kontrollerte tolv fylker og bispedømme Le MansGrifo (748–749)Gitt de tolv fylkene i Maine av sine brødre, Pipin den yngre og Karloman, sønn av Karl Martell, som bileggende, men gjorde opprør året etter.Karl den yngre (790–811)Gitt tittelen ducatus Cenomannicus for å styre, sammen med tittelen rex Francorum av hans far, Karl den store.Lothair I (817–831)Gitt tittelen ducatus som en del av riket av hans far, Ludvig den fromme.Pepin I (831–838)Gitt tittelen ducatus som en del av riket av hans far, Ludvig den fromme.Karl den skallete (838–851)Gitt tittelen ducatus ved Pepins død av deres far, Ludvig den fromme.Robert den sterke (851/853–856)Gitt Main, Anjou, og Touraine som dux og missus dominicus. Gjorde opprør i 856.Ludvig stammeren (856–858)Gitt de tolv fylkene og et hoff ved Le Mans av sin far, Karl den skallete, inntil han ble jaget av bretonske opprørere.
== Grever av Maine ==
Banzleib (fl. 830-tallet)
Rorgon I (832–839)
Gauzbert (839–849)
Rorgon II (849–865)
Gosfrid (865–886)
Roger (886–893)
Gauzlin II (893–895)
Roger (restored) (895–898)
Gauzlin III (898–900)
Hugo I (900–950)
Hugo II (950–992)
Hugo III (992–1015)
Herbert I Vaktbikkja (1015–1032)
Hugo IV (1036–1051)
under Angevin-styre (1051–1063)
Herbert II (1058–1062)
Walter of Mantes (1062–1063)
Robert Curthose (1063–1069)
Hugh V (1069–1131)
Elias I (1093–1110), i opposisjon
Eremburga og Fulko V av Anjou (1110–1126), i opposisjon
Geoffrey av Anjou (1126–1151)
Elias II (1151)
Henrik II av England (1151–1189)
Henry den unge konge (1169–1183)
Rikard Løvehjerte (1189–1199)
Johan av England (1200–1205)
Arthur I av Bretagne (1186–1203)
annektert av Frankrike i 1203
Johan Capet (1219–1232)
Charles I (1246–1285)
Charles II (1285–1325)
Ludvig I (1339–1384)
Ludvig II (1384–1417)
Ludvig III (1417–1434)
René I av Napoli (1434–1441)
Karl IV av Maine, hertug av Anjou (1441–1472)
Karl V av Maine, hertug av Anjou (1480–1481)
kongelig besittelse
Karl VI av Maine, hertug av Mayenne (?–1611)
Henrik, hertug av Mayenne (1611–1621)
Karl II Gonzaga (1621–1631)
Ferdinand Gonzaga (1631–1632)
Karl III Gonzaga (1632–?)
== Hertuger av Maine (ducs du Maine) ==
I 1673 ble tittelen igjen tatt i bruk. Den ble gjenopprettet av Ludvig XIV av Frankrike for hans første sønn utenfor ekteskap med sin beryktede elskerinne Françoise-Athénaïs, markise de Montespan. Han benyttet den til sin død og grunnla også det semi-kongelige huset Bourbon du Maine, navngitt etter hans tittel.
Louis Auguste de Bourbon, duc du Maine (1673–1736) | thumbnail|Maines flagg | 12,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Himalayaeiner | 2023-02-04 | Himalayaeiner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sypressfamilien', 'Kategori:Tradisjonell kinesisk medisin'] | Himalayaeiner (latin: Juniperus recurva, kinesisk: 垂枝柏 chui zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser utelukkende i fjellene i Tibet, Yunnan, Afghanistan, nordre Burma, Bhutan, nordre India, Kashmir, Nepal, Pakistan og Sikkim, på 1.800-3.900 meters høyde.
Det er to varianter:
Himalayaeiner (Juniperus recurva var. recurva) (垂枝柏 chui zhi bai) – 2.700-4.300 moh., større bær (12X9 mm), uten grønn midtnerve.
Coxeiner (Juniperus recurva var. microsperma) (小果垂枝柏 xiao guo chui zhi bai) – 1.800-3.800 moh. (Tibet, Bhutan, Sikkim, nordre Burma), mindre bær (8x6 mm), tydelig grønn midtnerve.Planten er en busk eller tre, konisk eller bredt pyramideformet. Barken er lyst gråbrun eller brun. Nålene er tette og skjellaktige, hvitgrønne eller lysegrønne i grupper av 3, og inntil 10 mm lange, 1 mm brede. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til purpur-svarte, inntil 9x-12 mm store bær, runde eller ovale. Hannkonglene er gule.
| Himalayaeiner (latin: Juniperus recurva, kinesisk: 垂枝柏 chui zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser utelukkende i fjellene i Tibet, Yunnan, Afghanistan, nordre Burma, Bhutan, nordre India, Kashmir, Nepal, Pakistan og Sikkim, på 1.800-3.900 meters høyde.
Det er to varianter:
Himalayaeiner (Juniperus recurva var. recurva) (垂枝柏 chui zhi bai) – 2.700-4.300 moh., større bær (12X9 mm), uten grønn midtnerve.
Coxeiner (Juniperus recurva var. microsperma) (小果垂枝柏 xiao guo chui zhi bai) – 1.800-3.800 moh. (Tibet, Bhutan, Sikkim, nordre Burma), mindre bær (8x6 mm), tydelig grønn midtnerve.Planten er en busk eller tre, konisk eller bredt pyramideformet. Barken er lyst gråbrun eller brun. Nålene er tette og skjellaktige, hvitgrønne eller lysegrønne i grupper av 3, og inntil 10 mm lange, 1 mm brede. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til purpur-svarte, inntil 9x-12 mm store bær, runde eller ovale. Hannkonglene er gule.
== Eksterne lenker ==
(en) Himalayaeiner i Encyclopedia of Life
(en) Himalayaeiner i Global Biodiversity Information Facility
(en) Himalayaeiner hos NCBI
(en) Himalayaeiner hos The International Plant Names Index
(en) Himalayaeiner hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus recurva – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus recurva – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus recurva – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus recurva» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus recurva» beskrivelse.
Flora of China - «Juniperus recurva».
Flora of China - «Juniperus recurva var. coxii» | Himalayaeiner (latin: Juniperus recurva, kinesisk: 垂枝柏 chui zhi bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den vokser utelukkende i fjellene i Tibet, Yunnan, Afghanistan, nordre Burma, Bhutan, nordre India, Kashmir, Nepal, Pakistan og Sikkim, på 1. | 12,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juniperus_squamata | 2023-02-04 | Juniperus squamata | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinas natur', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sypressfamilien'] | Juniperus squamata (latin: Juniperus squamata, kinesisk: 高山柏 gao shan bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien.
Den vokser utelukkende i fjellene i hele det sørlige Kina, Tibet, Afghanistan, nordre Burma, Bhutan, nordre India, Kashmir, Nepal, Pakistan og Sikkim, på 1 600–4 900 moh.
Mange forskere har ment at den er synonym med den Taiwanesiske arten Juniperus morrisonicola, men denne har egen DNA-profil og kan derfor like godt anses som en egen art.
Det er én underart og fire varianter:
Juniperus morrisonicola = syn. Juniperus squamata var. morrisonicola 'Hayata' – (Taiwan)
Juniperus squamata var. squamata – 高山柏(原变种) gao shan bai (yuan bian zhong) – 2 300–4 400 moh. (Kina , Afghanistan, Bhutan, nordre India, Kashmir, nordre Burma, Nepal, Pakistan, Sikkim)
Juniperus squamata var. fargesii – 长叶高山柏 chang ye gao shan bai – 1 600–4 500 moh. (sørlige og sørøstlige Kina)
Juniperus squamata var. hongxiensis – 洪溪高山柏 hong xi gao shan bai – 3 600–3 700 moh. (sørlige Sichuan)
Juniperus squamata var. parviflora – 小叶高山柏 xiao ye gao shan bai – 3 200–3 800 moh. (sørvestre Sichuan)Planten er en busk eller tre inntil 12 m høye, grenene rett utstående eller oppstående, tett bladverk. Nålene er mer eller mindre bøyde og skjellaktige, hvitgrønne i grupper av tre, og inntil 10 mm lange, 1,5 mm brede. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til svarte eller blå-svarte, inntil 6×8 mm store bær, runde eller ovale. Hannkonglene er 3–4 mm store.
| Juniperus squamata (latin: Juniperus squamata, kinesisk: 高山柏 gao shan bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien.
Den vokser utelukkende i fjellene i hele det sørlige Kina, Tibet, Afghanistan, nordre Burma, Bhutan, nordre India, Kashmir, Nepal, Pakistan og Sikkim, på 1 600–4 900 moh.
Mange forskere har ment at den er synonym med den Taiwanesiske arten Juniperus morrisonicola, men denne har egen DNA-profil og kan derfor like godt anses som en egen art.
Det er én underart og fire varianter:
Juniperus morrisonicola = syn. Juniperus squamata var. morrisonicola 'Hayata' – (Taiwan)
Juniperus squamata var. squamata – 高山柏(原变种) gao shan bai (yuan bian zhong) – 2 300–4 400 moh. (Kina , Afghanistan, Bhutan, nordre India, Kashmir, nordre Burma, Nepal, Pakistan, Sikkim)
Juniperus squamata var. fargesii – 长叶高山柏 chang ye gao shan bai – 1 600–4 500 moh. (sørlige og sørøstlige Kina)
Juniperus squamata var. hongxiensis – 洪溪高山柏 hong xi gao shan bai – 3 600–3 700 moh. (sørlige Sichuan)
Juniperus squamata var. parviflora – 小叶高山柏 xiao ye gao shan bai – 3 200–3 800 moh. (sørvestre Sichuan)Planten er en busk eller tre inntil 12 m høye, grenene rett utstående eller oppstående, tett bladverk. Nålene er mer eller mindre bøyde og skjellaktige, hvitgrønne i grupper av tre, og inntil 10 mm lange, 1,5 mm brede. Den er oftest særbu, med hann- og hunnblomster på separate individer.
Frøkonglene modner til svarte eller blå-svarte, inntil 6×8 mm store bær, runde eller ovale. Hannkonglene er 3–4 mm store.
== Eksterne lenker ==
(en) Juniperus squamata i Encyclopedia of Life
(en) Juniperus squamata i Global Biodiversity Information Facility
(no) Juniperus squamata hos Artsdatabanken
(sv) Juniperus squamata hos Dyntaxa
(en) Juniperus squamata hos ITIS
(en) Juniperus squamata hos NCBI
(en) Juniperus squamata hos The International Plant Names Index
(en) Juniperus squamata hos Tropicos
(en) Kategori:Juniperus squamata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Juniperus squamata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juniperus squamata – detaljert informasjon på Wikispecies
Conifer Specialist Group – «Juniperus squamata» fra IUCN Red List.
Conifers.org – «Juniperus squamata» beskrivelse.
Flora of China – «Juniperus squamata». | Juniperus squamata (latin: Juniperus squamata, kinesisk: 高山柏 gao shan bai) er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. | 12,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Creatures_of_the_Night | 2023-02-04 | Creatures of the Night | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Kiss-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1982'] | Creatures of the Night er det tiende studioalbumet fra hard rock-bandet Kiss. Albumet ble utgitt i 1982 og er bandets siste på Casablanca Records.
| Creatures of the Night er det tiende studioalbumet fra hard rock-bandet Kiss. Albumet ble utgitt i 1982 og er bandets siste på Casablanca Records.
== Opptakten ==
Bandets popularitet hadde falmet siden de disco-orienterte musikkalbumene Dynasty og Unmasked ble utgitt i henholdsvis 1979 og 1980. Mange fans hadde snudd ryggen til de nye retningene, og bandet svarte med å love å gi ut sin hardeste plate noensinne i 1981. Planen ble derimot endret drastisk før platen ble sluppet, og resultatet ble Music from "The Elder", et konseptalbum som blant de fleste er regnet som gruppens desidert største feilskjær noensinne. Etter fiaskoen innså Kiss at de var nødt til å komme seg tilbake på hardrock-sporet de hadde vært på i sine glansdager, bare hardere for å skape en skikkelig kontrast i et forsøk over å dekke over de siste utgivelsene.
== Utskifting av gitarist ==
Et problem gruppen måtte takle under innspillingen var gitarist Ace Frehleys fravær. Frehley hadde stort sett gitt seg etter utgivelsen av den forrige platen grunnet original-trommeslager Peter Criss sitt fravær og dermed en ubalanse i det som hadde vært en demokratisk bandpolitikk. Nå styrte Gene Simmons og Paul Stanley alt, og Frehley var misfornøyd med eksperimenteringen og sluttet til slutt å bidra aktivt i tidlig 1982. Gitarinnspillingene ble foretatt av en rekke studio-gitarister, blant andre Vincent Cusano, senere kjent som Vinnie Vincent. Cusano viste stort talent som gitarist og låtskriver, noe som til slutt sikret ham plassen som Frehleys arvtaker. Frehley hadde imidlertid ikke forlatt gruppen offisielt da Creatures of the Night ble gitt ut, og etter Simmons og Stanleys ønske om å beholde et inntrykk av integritet, i tillegg til kontraktdetaljer, er Frehleys ansikt å se på albumomslaget. I tillegg var Frehley med i musikkvideoen til singelen I Love it Loud og deltok også på en kort promoteringsturne i Europa sent i 1982. Etter at Frehley sluttet ble Vincent Cusano, etter en lang auditionprosess, utpekt som erstatter. Han tok navnet Vinnie Vincent og fikk designet sitt eget kostyme, kalt «The Ankh Warrior».
== Stil ==
Stilmessig er Creatures of the Night et av gruppens absolutt hardeste musikkalbum. Trommene og gitarene låter tyngre og hardere, og det er lett å høre at to av originalmedlemmene som var med å utgjøre originalbesetningens lydbilde, ikke lenger var tilstede. Platen er blitt omtalt av både band, presse og fans som et av de beste Kiss har gitt ut noensinne. Dette ble også trommeslager Eric Carrs virkelige introduksjon siden Music from the Elder stort sett ble oversett.
== Mottakelse ==
Til tross for anerkjennelse og gode mottakelser fra kritikere var albumet i begynnelsen nok en fiasko. Publikum brydde seg ikke lenger om effektene og stilen som opprinnelig hadde gjort bandet kjent. Albumet solgte først til Gullplate 9. mai 1994. Den følgende turneen var alt i alt en flopp i USA. Kiss spilte imidlertid noen konserter i Brasil sommeren 1983, der de først på dette tidspunktet var begynt å ta av. Resultatet var tre konserter med enormt oppmøte; opp mot 200 000 mennesker. Likevel ble dette ingen redning for Kiss, og de valgte før neste plate, Lick It Up å endelig ta av seg de berømte maskene, noe som gjør Creatures of the Night til gruppens siste utgivelse i den opprinnelige sminkeperioden.
== Spor til konserter ==
Sangene «Creatures of the Night», «War Machine», «I Still Love You» og «I Love It Loud» ble ofte spilt fra utgivelsen til gjenforeningsturneen i 1996. Etter dette er det imidlertid kun den sistnevnte som spilles ofte på gruppens konserter.
== Sporliste ==
«Creatures of the Night» (Paul Stanley, Adam Mitchell) – 4:01
Vokal – Paul Stanley
«Saint and Sinner» (Gene Simmons, Mikel Japp) – 4:50
Vokal – Gene Simmons
«Keep Me Comin'» (Stanley, Mitchell) – 4:00
Vokal – Paul Stanley
«Rock and Roll Hell» (Simmons, Bryan Adams, Jim Vallance) – 4:08
Vokal – Gene Simmons
«Danger» (Stanley, Mitchell) – 3:55
Vokal – Paul Stanley
«I Love It Loud» (Simmons, Vinnie Vincent) – 4:12
Vokal – Gene Simmons
«I Still Love You» (Stanley, Vincent) – 6:06
Vokal – Paul Stanley
«Killer» (Simmons, Vincent) – 3:19
Vokal – Gene Simmons
«War Machine» (Simmons, Adams, Vallance) – 4:13
Vokal – Gene Simmons
== Personell ==
Band
Gene Simmons – bass, vokal
Paul Stanley – gitar, vokal
Ace Frehley – gitar (kreditert, men deltar ikke)
Eric Carr – slagverk, bass på «I Still Love You»Andre musikere
Vinnie Vincent – gitar på «Saint and Sinner», «Keep Me Comin'», «I Love It Loud», «Killer» og «War Machine», vokal
Bob Kulick – gitar på «Danger»
Robben Ford – gitar på «Rock and Roll Hell» og «I Still Love You»
Adam Mitchell – gitar på «Creatures of the Night»
Steve Farris – gitar på «Creatures of the Night»
Jimmy Haslip – bass på «Danger»
== Eksterne lenker ==
(en) Creatures of the Night på Discogs
(en) Creatures of the Night på MusicBrainz | lenke | 12,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morgan_(biskop) | 2023-02-04 | Morgan (biskop) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske biskoper av Durham'] | Morgan var engelsk biskop-valgt av Durham bispedømme i høymiddelalderen.
Han var en sønn utenfor ekteskap av kong Henrik II av England. Svært lite er kjent om hans liv i motsetning til hans to andre halvbrødre født utenfor ekteskap av andre mødre, William Longespée, 3. jarl av Salisbury, og Geoffrey av York.
Morgan var domprost i Beverley i East Riding of Yorkshire før han ble nominert til Durham bispedømme en gang mellom 7. mars og 7. mai 1215. Han ble dog aldri vigslet til biskop, ettersom pave Innocens III nektet grunnet hans illegitimitet, noe som ikke forhindret hans halvbror Geoffrey å bli erkebiskop av York.
| Morgan var engelsk biskop-valgt av Durham bispedømme i høymiddelalderen.
Han var en sønn utenfor ekteskap av kong Henrik II av England. Svært lite er kjent om hans liv i motsetning til hans to andre halvbrødre født utenfor ekteskap av andre mødre, William Longespée, 3. jarl av Salisbury, og Geoffrey av York.
Morgan var domprost i Beverley i East Riding of Yorkshire før han ble nominert til Durham bispedømme en gang mellom 7. mars og 7. mai 1215. Han ble dog aldri vigslet til biskop, ettersom pave Innocens III nektet grunnet hans illegitimitet, noe som ikke forhindret hans halvbror Geoffrey å bli erkebiskop av York.
== Referanser == | Morgan var engelsk biskop-valgt av Durham bispedømme i høymiddelalderen. | 12,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angiosperm_Phylogeny_Group | 2023-02-04 | Angiosperm Phylogeny Group | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Botanikk'] | Angiosperm Phylogeny Group er en gruppe botanikere som i fellesskap arbeider med fylogenien til blomsterplantene. Gruppen har publisert klassifikasjoner og botanisk systematikk som skal gi mer objektive og moderne resultater enn tidligere systemer som Cronquistsystemet og Takhtajansystemet. Etter første publisering i 1998 er det publisert tre oppdateringer:
APG-systemet (1998), utgitt av: Arne A. Anderberg, Anders Backlund, Birgitta Bremer, Kåre Bremer, Barbara G.Biggs, Mark W. Chase, Peter K. Endress, Michael F. Fay, Peter Goldblatt, Mats H.G. Gustafsson, Sara B. Hoot, Walter S. Judd, Mari Källersjö, Elizabeth A. Kellogg, Kathleen A. Kron, Donald H. Les, Cynthia M. Morton, Daniel L. Nickrent, Richard G. Olmstead, Robert A. Price, Christopher J. Quinn, James E. Rodman, Paula J. Rudall, Peter F. Stevens, Vincent Savolainen, Douglas E. Soltis, Pamela E. Soltis, Kenneth J. Sytsma, Mats Thulin.APG II-systemet (2003), utgitt av: Arne A. Anderberg, Birgitta Bremer, Kåre Bremer, Mark W. Chase, Michael F. Fay, Peter Goldblatt, Walter S. Judd, Mari Källersjö, Jesper Kårehed, Kathleen A. Kron, Johannes Lundberg, Daniel L. Nickrent, Richard G. Olmstead, Bengt Oxelman, J. Chris Pires, James L. Reveal, James E. Rodman, Paula J. Rudall, Douglas E. Soltis, Pamela S. Soltis, Peter F. Stevens, Vincent Savolainen, Kenneth J. Sytsma, Michelle van der Bank, Kenneth Wurdack, Jenny Q.-Y. Xiang, Sue Zmarzty.APG III-systemet (2009), utgitt av: Birgitta Bremer, Kåre Bremer, Mark W. Chase, Michael F. Fay, James L. Reveal, Douglas E. Soltis, Pamela S. Soltis, Peter F. Stevens, Arne A. Anderberg, Michael J. Moore, Richard G. Olmstead, Paula J. Rudall, Kenneth J. Sytsma, David C. Tank, Kenneth Wurdack, Jenny Q.-Y. Xiang, Sue ZmarztyAPG IV-systemet (2016), utgitt av: James W. Byng, Mark W. Chase, Maarten J. M. Christenhusz, Michael F. Fay, Walter S. Judd, David J. Mabberley, Alexander N. Sennikov, Douglas E. Soltis, Pamela S. Soltis, Peter F. Stevens, Barbara Briggs, Samuel Brockington, Alain Chautems, John C. Clark, John Conran, Elspeth Haston, Michael Möller, Michael Moore, Richard Olmstead, Mathieu Perret, Laurence Skog, James Smith, David Tank, Maria Vorontsova, Anton WeberAPG-gruppen må ikke forveksles med presentasjonen på AP-websiden, som kun vedlikeholdes av professor Peter F. Stevens.
| Angiosperm Phylogeny Group er en gruppe botanikere som i fellesskap arbeider med fylogenien til blomsterplantene. Gruppen har publisert klassifikasjoner og botanisk systematikk som skal gi mer objektive og moderne resultater enn tidligere systemer som Cronquistsystemet og Takhtajansystemet. Etter første publisering i 1998 er det publisert tre oppdateringer:
APG-systemet (1998), utgitt av: Arne A. Anderberg, Anders Backlund, Birgitta Bremer, Kåre Bremer, Barbara G.Biggs, Mark W. Chase, Peter K. Endress, Michael F. Fay, Peter Goldblatt, Mats H.G. Gustafsson, Sara B. Hoot, Walter S. Judd, Mari Källersjö, Elizabeth A. Kellogg, Kathleen A. Kron, Donald H. Les, Cynthia M. Morton, Daniel L. Nickrent, Richard G. Olmstead, Robert A. Price, Christopher J. Quinn, James E. Rodman, Paula J. Rudall, Peter F. Stevens, Vincent Savolainen, Douglas E. Soltis, Pamela E. Soltis, Kenneth J. Sytsma, Mats Thulin.APG II-systemet (2003), utgitt av: Arne A. Anderberg, Birgitta Bremer, Kåre Bremer, Mark W. Chase, Michael F. Fay, Peter Goldblatt, Walter S. Judd, Mari Källersjö, Jesper Kårehed, Kathleen A. Kron, Johannes Lundberg, Daniel L. Nickrent, Richard G. Olmstead, Bengt Oxelman, J. Chris Pires, James L. Reveal, James E. Rodman, Paula J. Rudall, Douglas E. Soltis, Pamela S. Soltis, Peter F. Stevens, Vincent Savolainen, Kenneth J. Sytsma, Michelle van der Bank, Kenneth Wurdack, Jenny Q.-Y. Xiang, Sue Zmarzty.APG III-systemet (2009), utgitt av: Birgitta Bremer, Kåre Bremer, Mark W. Chase, Michael F. Fay, James L. Reveal, Douglas E. Soltis, Pamela S. Soltis, Peter F. Stevens, Arne A. Anderberg, Michael J. Moore, Richard G. Olmstead, Paula J. Rudall, Kenneth J. Sytsma, David C. Tank, Kenneth Wurdack, Jenny Q.-Y. Xiang, Sue ZmarztyAPG IV-systemet (2016), utgitt av: James W. Byng, Mark W. Chase, Maarten J. M. Christenhusz, Michael F. Fay, Walter S. Judd, David J. Mabberley, Alexander N. Sennikov, Douglas E. Soltis, Pamela S. Soltis, Peter F. Stevens, Barbara Briggs, Samuel Brockington, Alain Chautems, John C. Clark, John Conran, Elspeth Haston, Michael Möller, Michael Moore, Richard Olmstead, Mathieu Perret, Laurence Skog, James Smith, David Tank, Maria Vorontsova, Anton WeberAPG-gruppen må ikke forveksles med presentasjonen på AP-websiden, som kun vedlikeholdes av professor Peter F. Stevens.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oversikt over APG-systemet, fra Universitetet i Hamburg (1998).
Abstrakt av APG II-systemet (2003).
HTML – fulltekst av APG II-systemet. Publisert i Botanical Journal of the Linnean Society, 2003, Nr. 141, side 399–436.
PDF – fulltekst av APG II-systemet. Kladiogram på side 401. Systematisk klassifisering (taksonomisk oversikt) fra side 416. | Angiosperm Phylogeny Group er en gruppe botanikere som i fellesskap arbeider med fylogenien til blomsterplantene. Gruppen har publisert klassifikasjoner og botanisk systematikk som skal gi mer objektive og moderne resultater enn tidligere systemer som Cronquistsystemet og Takhtajansystemet. | 12,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Modus_(TV-serie) | 2023-02-04 | Modus (TV-serie) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Svenske krimserier'] | Modus er en svensk kriminalserie i åtte deler, som hadde premiere på TV4 i september 2015. Serien er regissert av Lisa Siwe og Mani Maserrat. Manuset, som er skrevet av Emmy Award-vinnerne Mai Brostrøm og Peter Thorsboe, er basert på norske Anne Holts roman Pengemannen. Modus er produsert av Miso Film Sverige under ledelse av Sandra Harms.
| Modus er en svensk kriminalserie i åtte deler, som hadde premiere på TV4 i september 2015. Serien er regissert av Lisa Siwe og Mani Maserrat. Manuset, som er skrevet av Emmy Award-vinnerne Mai Brostrøm og Peter Thorsboe, er basert på norske Anne Holts roman Pengemannen. Modus er produsert av Miso Film Sverige under ledelse av Sandra Harms.
== Handling ==
Modus følger Inger Johanne Vik (Melinda Kinnaman) som har arbeidet som kriminalpsykolog hos FBI i USA, men nå vendt tilbake til Sverige for i stedet å arbeide innen den akademiske verden. Hun har to døtre. Den eldste datteren Stina - som har autisme - blir vitne til et mord. For å beskytte sin datter vender Inger Johanne tilbake til politiet der hun sammen med kriminalkommissarie Ingvar Nyman (Henrik Norlén) begynner å jakte på det som viser seg å være en seriemorder.
== Rolleliste (i utvalg) ==
Melinda Kinnaman - Inger Johanne Vik
Henrik Norlén - Ingvar Nymann
Marek Oravec - Richard Forrester
Simon J. Berger - Isak Aronson
Esmeralda Struwe - Stina Vik
Lily Wahlsten - Linnéa Vik
Krister Henriksson - Erik Lindgren
Cecilia Nilsson - Elisabeth Lindgren
Johan Widerberg - Lukas Lindgren
Ellen Mattsson - Astrid Friberg
Magnus Roosmann - Markus Ståhl
Peter Jöback - Rolf Ljungberg
Josefine Tengblad – Sophie Dahlberg
Julia Dufvenius – Isabella Levin
Siw Erixon – Kerstin Vik
Simon Norrthon – Lennart Carlsson
Liv Mjönes – Patricia Green
Alexandra Rapaport – Ulrika Sjöberg
Suzanne Reuter – Viveka Wallin
Annika Hallin – Hedvig Nyström
Björn Andersson – Alfred Nyman
Anki Lidén – Gunilla Larsson
Per Ragnar – Hasse
Eva Melander – Marianne Larsson
Chatarina Larsson – Elsa
Mårten Klingberg – Tobias Faber
Morten Faldaas - Freddy Vik
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Modus på Internet Movie Database | Modus kan referere til: | 12,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grimstadporten_tunnel | 2023-02-04 | Grimstadporten tunnel | ['Kategori:2000 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler på E18 (Norge)', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2000', 'Kategori:Veitunneler i Agder'] | Grimstadporten er en tunnel på europavei 18 i Grimstad kommune i Agder. Tunnelen er 552 meter lang og ble åpnet som en del av motortrafikkveien mellom Arendal og Grimstad i 2000.
| Grimstadporten er en tunnel på europavei 18 i Grimstad kommune i Agder. Tunnelen er 552 meter lang og ble åpnet som en del av motortrafikkveien mellom Arendal og Grimstad i 2000.
== Se også ==
Veitunneler i Norge
Undersjøiske veitunneler i Norge | Grimstadporten er en tunnel på europavei 18 i Grimstad kommune i Agder. Tunnelen er 552 meter lang og ble åpnet som en del av motortrafikkveien mellom Arendal og Grimstad i 2000. | 12,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8rholttunnelen | 2023-02-04 | Kjørholttunnelen | ['Kategori:1996 i Norge', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler åpnet i 1996', 'Kategori:Veier i Porsgrunn', 'Kategori:Veitunneler i Vestfold og Telemark'] | Kjørholttunnelen er en tunnel på europavei 18 i Porsgrunn kommune i Telemark. Tunnelen er 2 200 meter lang og ble åpnet sammen med Grenlandsbrua og Bambletunnelen i 1996. Opprinnelig hadde Kjørholttunnelen tre kjørefelt, men disse ble senere omgjort til to bredere felt som et trafikksikringstiltak. Tunnelen har én nødutgang omtrent på midten. August 2018 ble den utvidet med et parallelt løp, men dette vil ikke åpne før ny parallell Grenlandsbru åpner.
| Kjørholttunnelen er en tunnel på europavei 18 i Porsgrunn kommune i Telemark. Tunnelen er 2 200 meter lang og ble åpnet sammen med Grenlandsbrua og Bambletunnelen i 1996. Opprinnelig hadde Kjørholttunnelen tre kjørefelt, men disse ble senere omgjort til to bredere felt som et trafikksikringstiltak. Tunnelen har én nødutgang omtrent på midten. August 2018 ble den utvidet med et parallelt løp, men dette vil ikke åpne før ny parallell Grenlandsbru åpner.
== Oppgradering ==
Kjørholttunnelen og Bambletunnelen var stengt for oppgradering fra 21. april 2017 til 31. august 2018. Det ble sprengt ut nye løp, slik at begge tunnelene fikk to løp, med tilsammen fire kjørefelt. Kombinert med en ny Grenlandsbru, som skal stå ferdig i 2025, vil anlegget inngå i den nye motorveistrekningen E18 Langangen – Grimstad.
== Se også ==
Grenlandsbrua
Veitunneler i Norge
Undersjøiske veitunneler i Norge
== Referanser == | | profil = T12 | 12,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicola_Porpora | 2023-02-04 | Nicola Porpora | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 3. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1768', 'Kategori:Fødsler 17. august', 'Kategori:Fødsler i 1686', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nicola Antonio Porpora (1686–1768) var en italiensk komponist og sanglærer. Han var kjent som en virtuos utøver av den italienske arie.
| Nicola Antonio Porpora (1686–1768) var en italiensk komponist og sanglærer. Han var kjent som en virtuos utøver av den italienske arie.
== Liv og virke ==
Fra 8. september 1696 til 1706 studerte Porpora ved Conservatorio dei Poveri di Gesù Cristo som elev av Gaetano Greco og Ottavio Campanile. Deretter var han kapellmester hos Philipp von Hessen-Darmstadt, de keiserlige troppenes kommandant i Napoli. Porpora debuterte som operakomponist med Agrippina. Uroppførelsen skjedde i det kongelige palass den 4. november 1708 og stykket ble også oppført 9. november i Teatro San Bartolomeo.
I juli 1715 begynte Porpora som sanglærer ved Conservatorio Sant' Onofrio i Napoli. Mange av elevene ble kjente sangere, eksempelvis kastratsangerne Caffarelli (Gaetano Majorano) og Antonio Uberti. Sistnevnte tok kunstnernavnet Porporino til ære for sin lærer. Den mest berømte var likevel Farinelli (Carlo Broschi).
Farinelli fikk sitt store gjennombrudd under karnevalet i 1721, da han debuterte med Porporas opera Eumene. Farinellis store suksess på operascenene førte til framgang også for Porpora, som i 1722 sa opp stillingen ved Conservatorio San Onofrio for å konsentrere seg om Farinellis sangkarriere. Etter tre år fikk han en offisiell ansettelse igjen, nå som leder av Ospedale degli Incurabili i Venezia. Fram til da hadde Porpora bare skrevet en og annen opera, men produserte nå i rask rekkefølge en rekke operaer som ble oppført på de viktigste operascenene i Italia. I disse årene rivaliserte han med Leonardo Vinci om rangen som den mest populære operakomponisten i Italia. Vincis konkurransefortrinn var at han samarbeidet med Pietro Metastasio, tidens mest etterspurte librettist, mens Porpora hadde de beste sangerne: hans egne lojale elever. Rivaliseringen tok først slutt med Vincis tidlige og brå død.
I 1733 slo Porpora til på et tilbud om å bli kunstnerisk leder av Opera of the Nobility i London. Prinsen av Wales støttet «Adelsoperaen» og hensikten var å konkurrere ut det Georg II-støttede operaforetaket til Händel. Etter fire års ødeleggende konkurranse gikk begge operaforetakene konkurs. De kunne vise til gode besøkstall, men inntektene gikk med til å lønne de stadig høyere gasjerte sangerne.
Etter London forsøkte Porpora å få innpass ved keiserhoffet i Wien, men mislyktes, og etter et mellomspill i Dresden vendte han tilbake til Napoli. Der fikk han igjen en offisiell stilling og kunne fortsette å skrive operaer. I 1752 etablerte han seg som sanglærer i Wien. Tilfeldigvis bodde den unge Joseph Haydn i samme leiegård, og fra midten av 1750-årene ansatte Porpora ham som kammertjener og klaverakkompagnatør for Porporas elever. I 1760 vendte Porpora tilbake til sin fødeby og ble kapellmester ved Conservatorio di Santa Maria di Loreto. Etter en mislykket operaoppsetning samme år trakk han seg tilbake fra operascenene. Året etter sa han av ukjente grunner opp ved konservatoriet.
Om de siste sju årene av livet hans finnes det knapt pålitelige kilder, men Metastasio skriver i et brev til Farinelli at Porpora døde fattig og ensom i Napoli.
== Betydning ==
I sin levetid ble Nicola Porpora regnet som den beste sanglæreren i Italia – og dermed også i hele Europa. Han var en stor kjenner av den menneskelige stemme og tok i bruk nyskapende undervisningsmetoder i den hensikt å utvikle elevenes individuelle ferdigheter til de behersket stemmen til perfeksjon. Evnen til å mestre enhver teoretisk mulige vanskelighet ble regnet som en forutsetning for et musikalsk foredrag.
Poropora regnes som en av forutsetningene for den italienske sangkulturens blomstringstid på 1700-tallet.
Som komponist var Porpora en av hovedrepresentantene for opera seria, den dominerende operaformen i Europa på denne tiden.
== Verk i utvalg ==
=== Vokalmusikk ===
==== Operaer ====
=== Instrumentalmusikk ===
== Referanser og noter ==
== Litteratur ==
Franz Haböck: Die Gesangskunst der Kastraten. Universal-Edition A. G., Wien 1923.
Franz Haböck: Die Kastraten und ihre Gesangskunst, eine gesangsphysiologische kultur- und musikhistorische Studie. 1. utgave, Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1927.
Richard Somerset-Ward: Angels & monsters : male and female sopranos in the story of opera, 1600-1900. Yale University Press, New Haven 2004, ISBN 0-300-09968-1.
Hubert Ortkemper: Engel wider Willen. Die Welt der Kastraten. Henschel-Verlag, Berlin 1993, ISBN 3-89487-006-0.
Cecilia Bartoli: Sacrificium. Dobbelt-CD med tilhørende bok, Decca Records 2009. (Mezzosopranen Cecilia Bartoli ville med utgivelsen sette lys på offeret, lidelsen og kunsten til 1700-tallets kastratsangere)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nicola Antonio Porpora – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nicola Porpora hos Internet Broadway Database
(en) Nicola Porpora på Discogs
(en) Nicola Porpora på MusicBrainz
(en) Nicola Porpora på Spotify
(en) Biografi og diskografi
(de) Liste over sceneverk av Nicola Porpora på grunnlag av MGG på Operone
(it) Søk etter operaer av Nicola Porpora (oppslagsord i søkefeltet Autore: «Porpora Nicola») i Corago-databasen ved Universitetet i Bologna
(en) Porpora Project. Webside med utførlig biografi og verksfortegnelse
(en) Fritt tilgjengelige noter av Nicola Porpora i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Nicola Porpora på Mutopia-prosjektet | Nicola Antonio Porpora (1686–1768) var en italiensk komponist og sanglærer. Han var kjent som en virtuos utøver av den italienske arie. | 12,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstituent_(lingvistikk) | 2023-02-04 | Konstituent (lingvistikk) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Syntaks'] | En konstituent er i syntaktisk analyse et ord eller en gruppe ord som fungerer som en enhet i en hierarkisk struktur. Et eksempel på konstituenter er fraser (nominalfraser, verbalfraser, osv.). Disse kan være en del av for eksempel en underordna setning, som på sin side fungerer som konstituent i hovedsetninga.
Begrepet konstituentrekkefølge viser vanligvis til den innbyrdes rekkefølga til konstituentene som fungerer som subjekt, objekt og verbal. | En konstituent er i syntaktisk analyse et ord eller en gruppe ord som fungerer som en enhet i en hierarkisk struktur. Et eksempel på konstituenter er fraser (nominalfraser, verbalfraser, osv.). Disse kan være en del av for eksempel en underordna setning, som på sin side fungerer som konstituent i hovedsetninga.
Begrepet konstituentrekkefølge viser vanligvis til den innbyrdes rekkefølga til konstituentene som fungerer som subjekt, objekt og verbal. | En konstituent er i syntaktisk analyse et ord eller en gruppe ord som fungerer som en enhet i en hierarkisk struktur. Et eksempel på konstituenter er fraser (nominalfraser, verbalfraser, osv. | 12,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cordillera_de_Talamanca | 2023-02-04 | Cordillera de Talamanca | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Cartagos geografi', 'Kategori:Fjellkjeder i Nord-Amerika', 'Kategori:Landformer i Costa Rica', 'Kategori:Limóns geografi', 'Kategori:Panamas geografi', 'Kategori:San Josés geografi'] | Cordillera de Talamanca er en fjellkjede som ligger langs grensa mellom Costa Rica og Panama. En stor del av den befinner seg innafor nasjonalparken La Amistad internasjonale park. Fjellkjedens høyeste punkt er Cerro Chirripó, som med sine 3 819 moh. er Costa Ricas høyeste punkt.
Fjellet Cerro de la Muerte som ligger i fjellkjeden, er det høyeste punktet langs Den interamerikanske motorveien.
Cordillera de Talamanca er hjemsted for en rekke dyre- og plantearter som ikke lever noe annet sted på jorda.
| Cordillera de Talamanca er en fjellkjede som ligger langs grensa mellom Costa Rica og Panama. En stor del av den befinner seg innafor nasjonalparken La Amistad internasjonale park. Fjellkjedens høyeste punkt er Cerro Chirripó, som med sine 3 819 moh. er Costa Ricas høyeste punkt.
Fjellet Cerro de la Muerte som ligger i fjellkjeden, er det høyeste punktet langs Den interamerikanske motorveien.
Cordillera de Talamanca er hjemsted for en rekke dyre- og plantearter som ikke lever noe annet sted på jorda.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cordillera de Talamanca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Cordillera de Talamanca er en fjellkjede som ligger langs grensa mellom Costa Rica og Panama. En stor del av den befinner seg innafor nasjonalparken La Amistad internasjonale park. | 12,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eucerini | 2023-02-04 | Eucerini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Langhornsbier (Eucerini) er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Den er en artsrik gruppe med rundt 500 arter fordelt på over 30 slekter, men det er sannsynlig at noen av disse bør slås sammen. Det er registrert 117 arter i Europa.
| Langhornsbier (Eucerini) er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Den er en artsrik gruppe med rundt 500 arter fordelt på over 30 slekter, men det er sannsynlig at noen av disse bør slås sammen. Det er registrert 117 arter i Europa.
== Utseende ==
Middelsstore, middels kraftige, tett hårete bier. De minner om honningbier. Særlig hannene kan kjennes på at de har uvanlig lange antenner.
== Levevis ==
Eucerini er solitære bier som bygger reir enkeltvis.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen langhornsbier, Eucerini
slekten Agapanthinus LaBerge, 1957
slekten Alloscirtetica Holmberg, 1909
slekten Canephorula Jörgensen, 1909
slekten Cemolobus Robertson, 1902
slekten Cubitalia Friese, 1911 – én art i Europa
slekten Eucera Scopoli, 1770 – 78 arter i Europa
Eucera longicornis
Eucera nigrescens
slekten Eucerinoda Michener & Moure, 1957
slekten Florilegus Robertson, 1900
slekten Gaesischia Michener, LaBerge & Moure, 1955
slekten Gaesochira Moure & Michener, 1955
slekten Hamatothrix Urban, 1989
slekten Lophothygater Moure & Michener, 1955
slekten Martinapis Cockerell, 1929
slekten Melissodes Latreille, 1829
slekten Melissoptila Holmberg, 1884
slekten Micronychapis Moure & Michener, 1955
slekten Notolonia Popov, 1962
slekten Pachysvastra Moure & Michener, 1955
slekten Peponapis Robertson, 1902
slekten Platysvastra Moure, 1967
slekten Santiago Urban, 1989
slekten Simanthedon Zavortink, 1975
slekten Svastra Holmberg, 1884
slekten Svastrides Michener, LaBerge & Moure, 1955
slekten Svastrina Moure & Michener, 1955
slekten Syntrichalonia LaBerge, 1957
slekten Tetralonia Spinola, 1839 – 30 arter i Europa
slekten Tetraloniella Ashmead, 1899 – 8 arter i Europa
slekten Thygater Holmberg, 1884
slekten Trichocerapis Cockerell, 1904
slekten Xenoglossa Smith, 1854
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsedatabase for europeiske dyr: [1]
== Eksterne lenker ==
(no) Eucerini hos Artsdatabanken
(en) Eucerini hos Fossilworks
(en) Eucerini hos ITIS
(en) Eucerini hos NCBI
(en) Kategori:Eucerini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eucerini – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter. | * Eucera | 12,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Divertimento | 2023-02-04 | Divertimento | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske ord og uttrykk', 'Kategori:Musikalske former'] | Divertimento (fra italiensk divertire, «å underholde»; flertall: divertimenti) er et lettere musikkstykke med mange korte satser. Antallet satser er som regel fra en til ni, men det finnes minst ett med hele tretten satser. Divertimenti har gjerne en underholdende og munter karakter, ofte spilt som taffelmusikk eller utendørs. Fram mot slutten av 1700-tallet var divertimenti populære ved europeiske hoff. En av de mest kjente komposisjonene er Wolfgang Amadeus Mozarts Divertimento i F-dur, KV 138. Av andre komponister som skrev divertimenti kan nevnes Leopold Mozart, Carl Stamitz, Joseph Haydn og Luigi Boccherini.
På 1800-tallet ble divertimentoen umoderne, men noen 1900-talls-komponister har tatt i bruk formen, eksempelvis Béla Bartók med Divertimento for strykeorkester og Leonard Bernstein med Divertimento for Symphonic Band.
| Divertimento (fra italiensk divertire, «å underholde»; flertall: divertimenti) er et lettere musikkstykke med mange korte satser. Antallet satser er som regel fra en til ni, men det finnes minst ett med hele tretten satser. Divertimenti har gjerne en underholdende og munter karakter, ofte spilt som taffelmusikk eller utendørs. Fram mot slutten av 1700-tallet var divertimenti populære ved europeiske hoff. En av de mest kjente komposisjonene er Wolfgang Amadeus Mozarts Divertimento i F-dur, KV 138. Av andre komponister som skrev divertimenti kan nevnes Leopold Mozart, Carl Stamitz, Joseph Haydn og Luigi Boccherini.
På 1800-tallet ble divertimentoen umoderne, men noen 1900-talls-komponister har tatt i bruk formen, eksempelvis Béla Bartók med Divertimento for strykeorkester og Leonard Bernstein med Divertimento for Symphonic Band.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Divertimento», Klassik.com (tysk) | Divertimento (fra italiensk divertire, «å underholde»; flertall: divertimenti)«Divertimento», Bokmålsordboka er et lettere musikkstykke med mange korte satser. Antallet satser er som regel fra en til ni, men det finnes minst ett med hele tretten satser. | 12,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1957 | 2023-02-04 | Musikkåret 1957 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 1957', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 1957 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1957.
| Musikkåret 1957 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1957.
== Hendelser ==
4. februar – Rune Lindblad, Sven-Eric Johansson og Bruno Epstein gjennomfører den første konserten i Sverige med konkret- og elektroakustisk musikk på Folkets hus i Göteborg.
== Årets album ==
Chuck Berry – After School Session (debut)
Ricky Nelson – Ricky
== Årets hits & singler ==
The Crickets – That'll Be The Day
The Crickets – Oh, Boy!
Danny & The Juniors – At The Hop
The Everly Brothers – Bye Bye Love
The Everly Brothers – Wake Up Little Susie
Buddy Holly – Peggy Sue
Lars Lönndahl – Tulpaner från Amsterdam
Lars Lönndahl – Cindy min Cindy
Lars Lönndahl – Kärleksbrev i sanden
Lars Lönndahl – Hej där
Lars Lönndahl – Piove
Ricky Nelson – A Teenager's Romance
Ricky Nelson – I'm Walking
Ricky Nelson – Be-Bop-Baby
Elvis Presley – Too Much / Playing For Keeps
Elvis Presley – All Shook Up
Elvis Presley – (Let Me Be Your) Teddy Bear / Loving You
Elvis Presley – Jailhouse Rock / Treat Me Nice
Povel Ramel – Lingonben
Frank Sinatra – All The Way
== Priser / konkurranser ==
=== Eurovision Song Contest ===
Eurovision Song Contest 1957
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Music in 1957 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Musikkåret 1957 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1957. | 12,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hua_Sui | 2023-02-04 | Hua Sui | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1513', 'Kategori:Fødsler i 1439', 'Kategori:Kinesiske oppfinnere', 'Kategori:Mandariner', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wuxi'] | Hua Sui (kinesisk: 华燧; pinyin: Huá Suì, født 1439 i Wuxi i provinsen Jiangsu i Kina, død 1513) var en kinesisk høylærd og boktrykker i Wuxi under Ming-dynastiet (1368–1644). Han kom til en velstående og viden kjent slekt i området. Hua Sui er best kjent for å ha introdusert trykking ved hjelp av flyttbare gjenbrukstyper med skrifttegn av metall. Tidligere benyttet man tre (oppfunnet av Wang Zhen ca. 1300, eller keramikk, som ved slitasje gav utydelige trykk. Selve boktrykkerkunsten, uten bevegelige typer da, ble oppfunnet av Bi Sheng i 1040-årene.
Kina var egentlig ikke først ute med dette på verdensbasis - i Korea begynte man med metalltyper på 1200-tallet. Men intet tyder på at Hua Suis metode var inspirert av koreansk boktrykkerkunst.
| Hua Sui (kinesisk: 华燧; pinyin: Huá Suì, født 1439 i Wuxi i provinsen Jiangsu i Kina, død 1513) var en kinesisk høylærd og boktrykker i Wuxi under Ming-dynastiet (1368–1644). Han kom til en velstående og viden kjent slekt i området. Hua Sui er best kjent for å ha introdusert trykking ved hjelp av flyttbare gjenbrukstyper med skrifttegn av metall. Tidligere benyttet man tre (oppfunnet av Wang Zhen ca. 1300, eller keramikk, som ved slitasje gav utydelige trykk. Selve boktrykkerkunsten, uten bevegelige typer da, ble oppfunnet av Bi Sheng i 1040-årene.
Kina var egentlig ikke først ute med dette på verdensbasis - i Korea begynte man med metalltyper på 1200-tallet. Men intet tyder på at Hua Suis metode var inspirert av koreansk boktrykkerkunst.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Needham, Joseph (1986). Science and Civilization in China: Volume 5, Part 1. Taipei: Caves Books Ltd. | Hua Sui (kinesisk: 华燧; pinyin: Huá Suì, født 1439 i Wuxi i provinsen Jiangsu i Kina, død 1513) var en kinesisk høylærd og boktrykker i Wuxi under Ming-dynastiet (1368–1644). Han kom til en velstående og viden kjent slekt i området. | 12,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tambarfeltet | 2023-02-04 | Tambarfeltet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norske olje- og gassfelter'] | Tambarfeltet er et offshore oljefelt som ligger i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen. Feltet utgjør sammen med Ulafeltet og Gydafeltet, UGT-området, som er DONG Energys hovedområde. Ulafeltet ble oppdaget i 1983 og startet produksjonen i 2001 , mens Tambarfeltet ble oppdaget i 1983, startet produksjonen i juli 2001. Oljefeltet er berergnet å inneholde 46.9 millioner m3 oljeekvivalentet.BP er operatør på feltet med en eierandel på 55%, mens DONG Energy eier 45%.Tambar WHP (Plattformen) ble designet av Aker Solutions Engineering i perioden 2000–2001.
| Tambarfeltet er et offshore oljefelt som ligger i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen. Feltet utgjør sammen med Ulafeltet og Gydafeltet, UGT-området, som er DONG Energys hovedområde. Ulafeltet ble oppdaget i 1983 og startet produksjonen i 2001 , mens Tambarfeltet ble oppdaget i 1983, startet produksjonen i juli 2001. Oljefeltet er berergnet å inneholde 46.9 millioner m3 oljeekvivalentet.BP er operatør på feltet med en eierandel på 55%, mens DONG Energy eier 45%.Tambar WHP (Plattformen) ble designet av Aker Solutions Engineering i perioden 2000–2001.
== Referanser == | Tambarfeltet er et offshore oljefelt som ligger i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen. Feltet utgjør sammen med Ulafeltet og Gydafeltet, UGT-området, som er DONG Energys hovedområde. | 12,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Kristoff_von_Schwerin | 2023-02-04 | Kurt Kristoff von Schwerin | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 6. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1757', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1684', 'Kategori:Generalfeltmarskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militærpersonell drept i strid', 'Kategori:Personer fra Landkreis Vorpommern-Greifswald', 'Kategori:Personer fra Svensk Pommern', 'Kategori:Personer fra den spanske arvefølgekrigen', 'Kategori:Personer fra den østerrikske arvefølgekrigen', 'Kategori:Personer fra syvårskrigen', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Grev Kurt Kristoff von Schwerin (født 26. oktober 1684 i Löwitz i Pommern, død 6. mai 1757) var en prøyssisk offiser og hærfører som tjenestegjorde under kong Fredrik Vilhelm som general og som generalfeldmarschall og en av øverstekommandørene til Fredrik den store.
| Grev Kurt Kristoff von Schwerin (født 26. oktober 1684 i Löwitz i Pommern, død 6. mai 1757) var en prøyssisk offiser og hærfører som tjenestegjorde under kong Fredrik Vilhelm som general og som generalfeldmarschall og en av øverstekommandørene til Fredrik den store.
== Biografi ==
Han var gift 1. gang med Ulrike Eleonore v. Krassow (2. mai 1693 Maastricht-30. juni 1754 Schwerin), datter av Ernst Detlof v. Krassow og Augusta Vilhelmina v. Wolffratt (-radt etc.) og 2. gang med Philippine Sophie Luise von Wackenitz (Wakenitz), datter av Philipp Adam von Wakenitz av (men ikke til) Boltenhagen, løytnant i dansk krigstjeneste, og Sophie Magdalena von Glöden. Schwerin kom tidlig inn i den nederlandske hæren, hvor han tjenestegjorde under slagene ved Schellenberg og Blenheim. I 1707 ble han utnevnt til oberstløytnant i hæren av hertugen av Mecklenburg-Schwerin, og deltok følgelig ved slagene Ramillies og Malplaquet. Han deltok også sammen med den svenske kommandøren Magnus Stenbock ved slaget ved Gadebusch. I 1713 var han sammen med Karl XII av Sverige sa han ble tatt til fange i Bender etter sammenstøtet. I 1718 ble han for øvrig forfremmet til generalmajor. I 1719 møtte Schwerin hæren fra Hannover som invaderte Mecklenburg, hvor han blant annet utførte flere bemerkelsesverdige inngrep ved Walsmühlen den 6. mars 1719.
Året etter gikk han inn i tjeneste for kongen av Preussen, hvor han først ble satt til å utføre diplomatiske oppgaver før han ved årsskiftet 1722–1723 fikk kommandoen over et infanteriregiment. I 1730 var han som generalmajor medlem av krigsretten som stilte kronprins Fredrik for rettergang etter at han hadde forsøkt å desertere. I 1733 avgjorde han for øvrig striden i Mecklenburg som øverste leder for den prøyssiske hæren. I 1734 ble han ytterligere forfremmet til generalløytnant, og i 1739 ble han general for infanteriet. I løpet av regjeringstiden til Fredrik Vilhelm I var Schwerin også involvert i mye administrativt arbeid.
=== Under Fredrik den store ===
Fredrik Vilhelms etterkommer Fredrik den store forfremmet han til generalfeldmarschall og gjorde han samtidig til greve. I slaget ved Mollwitz den 10. april 1741 viste Schwerin lederskap da kongen hadde flyktet fra slagmarken, og han snudde det som så ut til å ende med tap til en seier som til slutt avgjorde Preussens herredømme over Schlesien. Etter at den første schlesiske krigen var over ble han guvernør i de viktige festningsbyene Brieg og Neisse. Under den andre schlesiske krigen (1744–1745) kommanderte Schwerin hæren som marsjerte fra Glatz og som møtte kongens hær ved bymurene til Praha. Schwerin spilte deretter en avgjørende rolle i beleiringen og erobringen av byen i september 1744.
En stund etter dette, da kong Fredrik II ble tvunget til å trekke seg ut av Böhmen, utmerket Schwerin seg seg nok en gang som hærfører. Etter dette trakk han seg tilbake til sitt eget hjem hvor han ble værende i fredsårene som fulgte. Schwerin dukket for øvrig opp igjen på slagmarken da syvårskrigen brøt ut i 1756, og under det første felttoget ledet han krigen på den schlesiske siden av Böhmen. Året etter fulgte han den samme ruten som i 1744, og møtte igjen Fredrik utenfor Praha. Den 6. mai under slaget ved Praha ble han skutt og drept da han ledet venstreflanken til den prøyssiske hæren i angrepet på Praha.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Engelmann, Joachim & Dorn, Günter: Friedrich der Große und seine Generale. Nebel, Uttingen 2001, ISBN 3895550027. | Grev Kurt Kristoff von Schwerin (født 26. oktober 1684 i Löwitz i Pommern, død 6. | 12,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Mollwitz | 2023-02-04 | Slaget ved Mollwitz | ['Kategori:1741 i Det tysk-romerske rike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den østerrikske arvefølgekrig', 'Kategori:Konflikter i 1741', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Østerrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Østerrike'] | Slaget ved Mollwitz var et slag mellom Preussen og Østerrike som ble utkjempet den 10. april 1741. Det var det første slaget til den nye prøyssiske kongen, Fredrik II, og begge sider gjorde store militære feil, men Fredrik den store klarte likevel å oppnå seier. Slaget stadfestet makten han hadde over det nylig erobrede området Schlesien og gav han verdifull militærerfaring.
| Slaget ved Mollwitz var et slag mellom Preussen og Østerrike som ble utkjempet den 10. april 1741. Det var det første slaget til den nye prøyssiske kongen, Fredrik II, og begge sider gjorde store militære feil, men Fredrik den store klarte likevel å oppnå seier. Slaget stadfestet makten han hadde over det nylig erobrede området Schlesien og gav han verdifull militærerfaring.
== Bakgrunn ==
Etter at Maria Teresia av Østerrike tok over tronen i Kongeriket Böhmen og Kongeriket Ungarn, så Fredrik II en mulighet til å raskt invadere og annekterte provinsen Schlesien (da en del av den tsjekkiske kronen), som ville gi han nye store landområder og mange nye innbyggere til kongeriket sitt. Han tok området med storm og hadde nesten okkupert hele regionen. Troppene hans slo seg ned for vinteren og Maria Teresia regnet med en enkelt kamp da hun sende en hær på om lag 20 000 mann ledet av Wilhelm Reinhard von Neipperg for å ta tilbake provinsen og vise seg frem som en sterk monark.
== Marsjen nordover ==
Denne armen leiet av Neipperg overrasket Fredrik II fullstendig mens han dvelte i provinsen, og styrkene til Neipperg gikk raskt nordover forbi Fredrik, hvor hæren hans frigjorde byen Neisse som da var omringet av en liten prøyssisk styrke og ikke hadde falt enda. Både Neipperg og Fredrik gikk raskt nordover i et kappløp om å nå byen først. Været var særs dårlig for begge sider, men von Neipperg nådde Neisse først og satte opp en leir der. Fredrik II og hele hæren hans var nå bak fiendens linjer med en stor østerriksk styrke mellom seg og resten av kongeriket, og både forsynings– og kommunikasjonslinjene hans ble avskåret. Begge sider visste dermed at slaget var uunngålig.
=== Prøyssiske forberedelser ===
Informasjon fra fangede østerrikske soldater gjorde at Fredrik viste nøyaktig hvor styrken til Neipperg var, og hvor de var ved Mollwitz. Morgontåken og snøen gjorde at Fredrik klarte å snike seg frem umerket mot leiren til Neipperg, bare 2000 skritt unna. De fleste kommandantene ville da ha gitt ordre om å angripe leiren og jage bort den østerrikske hæren, men siden Fredrik aldri før hadde kjempet et slag, valgte han isteden å bringe styrkene sine i stilling langs en slaglinje.
Det var særs tung snø på bakken, noe som førte til flatt lys og som igjen gjorde at Fredrik feilkalkulerte avstanden til elven på høyresiden. Han satte flere av styrkene sine i stilling bak en sving i elven, der de ikke ville kunne komme til å ta del i slaget, og flere styrker ble satt i stilling vinkelrett til de to slaglinjene han hadde trukket på høyresiden. Det ble sagt at feltmarskalk Kurt Kristoff von Schwerin tidlig kommenterte at Fredrik hadde miskalkulert avstanden, men hans synspunkt ble ikke tatt hensyn til.
=== Østerrikske forberedelser ===
Neipperg var i en like dårlig situasjon siden han hadde oppdaget at hele hæren til Fredrik var like utenfor leiren, og ikke bare var de fleste soldatene til sengs, men de var vendt mot nordvest og bort fra prøysserne. Den østerrikske hæren våknet og sprang desperat fra leiren sin hvor de prøvde å opprette en god slagstyrke. Til slutt, rundt klokken 13, var begge sider klar til slaget og stod vendt mot hverandre klare til å utkjempe slaget.
== Slaget ==
Den prøyssiske styrken rykket fram mot den østerrikske linjen i to seksjoner, men seks regimenter fra det østerrikske kavaleriet med 4500 til 5000 mann og hester raste inn i kavaleriet på høyrevingen til den prøyssiske hæren og slo den i stykker. Dermed ble den prøyssiske flanken åpen for angrep og det østerrikske kavaleriet vendte seg nå mot det åpne infanteriet. Schwerin, den prøyssiske kommandanten under Fredrik, gav nå Fredrik II råd om å forlate slagmarken fordi det så ut til at de var i ferd med å gå på et nederlag. Kong Fredrik tok rådet til etterretning og ble nesten skutt eller fanget då han forlot slaget. Flere historikere mener at Schwerin gav Fredrik dette rådet slik at Schwerin selv kunne ta kommandoen over troppene, siden han selv var en erfaren general som hadde tjenestegjort i flere hærer.
Slagfeltet var kaotisk på grunn av at de vinkelrette infanteristyrkene, som lå i stilling mellom de to prøyssiske linjene, flyktet eller skjøt på andre prøyssiske tropper samtidig som det østerrikske kavaleriet raste inn i flanken. Men på et tidspunkt vendte det prøyssiske infanteriet, som hadde blitt trent og drillet til perfeksjon av Fredrik Vilhelm I, spontant til høyre og fyrte av salver etter salver mot det østerrikske kavaleriet som på sin side fikk store tap. General Römer, som var lederen for det østterrikske kavaleriet, fikk et dødelig skudd i hodet fra en prøyssisk muskettkule og med to døde hærledere på vingene spurte en offiser Schwerin om hvor de skulle trekke seg tilbake. Schwerin svarte angivelig «Vi skal trekke oss tilbake over likene til fienden vår» og gjenopprettet raskt orden på den prøyssiske høyreflanken.
Et nytt østerriksk kavaleriangrep på venstresiden ble slått tilbake og Schwerin gav nå ordre om å rykke frem med hele den prøyssiske styrken. Det prøyssiske infanteriet nådde raskt frem til den østerrikske slaglinjen og siden de var av de best trente infanteristene på denne tiden klarte de å avfyre 4–5 skudd i minuttet med sine flintbøsser, noe som gjorde store innhogg på fienden. Østerrikerne ble raskt jaget bort fra slagmarken, og Fredrik den store stod igjen som seierherre.
== Etterspill ==
Seieren var egentlig feltmarskalk Schwerins verk, fordi den prøyssiske kongen hadde flyktet fra slagmarken da det så ut til at østerrikerne kom til å vinne slaget. Senere sverget Fredrik den store at han aldri igjen skulle forlate styrkene sine på slagmarken, og stod fast ved dette til hans død sent på 1700-tallet. Han annekterte provinsen Schlesien fra Det tysk-romerske riket og lærte en verdifull lekse ved Mollwitz. Han skal ha sagt at «Mollwitz var utdanningen min». Fredrik hadde gjort flere feil, men klarte likevel å vinne slaget på grunn av de veltrente soldatene sine. Fra nå av viste han aggressivitet og oppildnet hele hæren sin til å få en aggressiv innstilling. Han gav blant annet også en stående ordre om at kavalerikommandantene hans aldri skulle ta imot et kavaleriangrep mens de stod stille. Han benyttet i større grad også lett kavaleri, husarer, som fungerte som tiraljører og speidere. Senere skal han ha sagt at «Den prøyssiske hæren går alltid til angrep».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chandler, David. The Art of Warfare in the Age of Marlborough. Spellmount Limited, (1990). ISBN 0-946771-42-1
Citino, Robert M. The German Way of War: From the Thirty Years War to the Third Reich. University Press of Kansas. Lawrence, KS, (2005). ISBN 0-7006-1410-9
Dorn, Günter & Engelmann, Joachim: Die Schlachten Friedrichs des Großen, Podzum-Pallas-Verlag, Friedberg 1986, ISBN 3-7909-0275-6
Dorn, Günter & Engelmann, Joachim: Die Kavallerie-Regimenter Friedrichs des Großen, Weltbild Verlag, Augsburg 1992, ISBN 3-89350-344-7
Fernau, Joachim: Sprechen wir über Preußen, Goldmann Verlag, München 1981, ISBN 3-442-06498-8
Friedrichs, Hanns Joachim: Weltgeschichte. Eine Chronik. Aktualisierte Auflage. Naturalisverlag, Köln 1991, ISBN 3-88703-814-2
Gooch, George Peabody: Friedrich der Große, Heyne Verlag, München 1991, ISBN 3-453-55011-0
Koch, Hannsjoachim W.: Geschichte Preußens. List, München 1980, ISBN 3-471-77951-5 | Slaget ved Mollwitz var et slag mellom Preussen og Østerrike som ble utkjempet den 10. april 1741. | 12,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/HelikopterDrift | 2023-02-04 | HelikopterDrift | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1993', 'Kategori:Norske helikopterselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Lillestrøm'] | HelikopterDrift er et norsk helikopterselskap med hovedbase på Kjeller flyplass i Lillestrøm. Selskapet har avdelinger i Stavanger (opprettet i 2002) og Narvik (opprettet i 2003). Selskapet har ti helikoptre som brukes til persontransport, inspeksjon av kraftlinjer for energiselskaper, filming og fotografering for aviser og andre mediselskaper, trafikkovervåkning og flyginger med diverse last.
Selskapet ble opprettet 10. september 1993 av Geir Thyness med kontrakt på trafikkovervåkning for Radio 1. Selskapet er i dag et heleid datterselskap til Helitrans på Værnes.
| HelikopterDrift er et norsk helikopterselskap med hovedbase på Kjeller flyplass i Lillestrøm. Selskapet har avdelinger i Stavanger (opprettet i 2002) og Narvik (opprettet i 2003). Selskapet har ti helikoptre som brukes til persontransport, inspeksjon av kraftlinjer for energiselskaper, filming og fotografering for aviser og andre mediselskaper, trafikkovervåkning og flyginger med diverse last.
Selskapet ble opprettet 10. september 1993 av Geir Thyness med kontrakt på trafikkovervåkning for Radio 1. Selskapet er i dag et heleid datterselskap til Helitrans på Værnes.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Kjeller flyplass, Lillestrøm, Norge | 12,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trykkluftmaskin | 2023-02-04 | Trykkluftmaskin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Teknikk'] | En trykkluftmaskin bruker trykkluftenergi til å utføre en arbeidsoppgave. Trykkluft er komprimert luft. Ved bruk til håndmaskiner er 6 bars lufttrykk en generell norm, men kompressorer arbeider i et reguleringsområde som vanligvis er ca. 6-8 bar eller inntil 10 bar. Maksimalt arbeidstrykk for en maskin er vanligvis ca. 10 bar.
Pneumatiske maskiner brukes i forskjellige bransjer og til forskjellige arbeidsoppgaver. De utfører boring, meisling, sliping og andre typer arbeid. Maskinene har en luftmotor eller et stempelsystem. Kravet til luftkvalitet er avhengig av maskintypen. Trykkluft inneholder vanligvis partikler, olje, vann og vanndamp.
Til oppgaver som kan utføres med en elektrisk maskin gir det vesentlig lavere energikostnad. Virkningsgraden på tilført energi til en kompressor er vesentlig lavere enn ved bruk av elektriske motorer, men trykkluften gir andre fordeler og brukes derfor mye til enkelte typer arbeid. | En trykkluftmaskin bruker trykkluftenergi til å utføre en arbeidsoppgave. Trykkluft er komprimert luft. Ved bruk til håndmaskiner er 6 bars lufttrykk en generell norm, men kompressorer arbeider i et reguleringsområde som vanligvis er ca. 6-8 bar eller inntil 10 bar. Maksimalt arbeidstrykk for en maskin er vanligvis ca. 10 bar.
Pneumatiske maskiner brukes i forskjellige bransjer og til forskjellige arbeidsoppgaver. De utfører boring, meisling, sliping og andre typer arbeid. Maskinene har en luftmotor eller et stempelsystem. Kravet til luftkvalitet er avhengig av maskintypen. Trykkluft inneholder vanligvis partikler, olje, vann og vanndamp.
Til oppgaver som kan utføres med en elektrisk maskin gir det vesentlig lavere energikostnad. Virkningsgraden på tilført energi til en kompressor er vesentlig lavere enn ved bruk av elektriske motorer, men trykkluften gir andre fordeler og brukes derfor mye til enkelte typer arbeid. | En trykkluftmaskin bruker trykkluftenergi til å utføre en arbeidsoppgave. Trykkluft er komprimert luft. | 12,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandvika | 2023-02-04 | Sandvika | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Bærum', 'Kategori:Byer i Viken', 'Kategori:Sandvika', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Vikenstubber'] | Sandvika er det administrative sentrum i Bærum kommune og ligger både i tettstedet Oslo og den større Osloregionen. Administrativt lå Sandvika siden middelalderen i Akershus len, stiftamt, amt og fylke, og ble i 2020 en del av Viken fylke; Sandvika ligger også i Oslo bispedømme. Navnet Sandvika knytter seg til bukten i fjorden og landet som elveavsetninger har dannet omkring utløpet.
Bærum kommunestyre vedtok bystatus for Sandvika 4. juni 2003. Sandvika utgjør fysisk et vestlig delområde i det sammenhengende byområdet Oslo og har ingen naturlige grenser mot andre deler av Oslo by, slik at bydefinisjonen av Sandvika er av rent administrativ art. Sandvika ligger sydvest i Bærum, innerst i
Vestfjorden og cirka 15 kilometer sørvest for Oslo sentrum. Bærums administrasjon, sammen med de fleste andre offentlige tjenester, ligger i Sandvika. Sandvika har siden slutten av 1980-årene gjennomgått store infrastrukturelle forandringer og har vokst radikalt. Sandvika er kommunens største administrasjons- og handelssenter.
Ifølge Statistisk sentralbyrås statistikk for byer og tettsteder er Sandvika, som resten av den tettbebygde del av Bærum kommune, en del av tettstedet Oslo. Byen Sandvika er (per februar 2020) ikke geografisk avgrenset, og det er derfor vanskelig å fastsette byens eksakte innbyggertall og areal. SSB oppgir 127 577 innbyggere fra Bærum som tilhørte dette tettstedet per 1. januar 2022. Det bodde 128 233 innbyggere i kommunen per 1. januar 2017.
| Sandvika er det administrative sentrum i Bærum kommune og ligger både i tettstedet Oslo og den større Osloregionen. Administrativt lå Sandvika siden middelalderen i Akershus len, stiftamt, amt og fylke, og ble i 2020 en del av Viken fylke; Sandvika ligger også i Oslo bispedømme. Navnet Sandvika knytter seg til bukten i fjorden og landet som elveavsetninger har dannet omkring utløpet.
Bærum kommunestyre vedtok bystatus for Sandvika 4. juni 2003. Sandvika utgjør fysisk et vestlig delområde i det sammenhengende byområdet Oslo og har ingen naturlige grenser mot andre deler av Oslo by, slik at bydefinisjonen av Sandvika er av rent administrativ art. Sandvika ligger sydvest i Bærum, innerst i
Vestfjorden og cirka 15 kilometer sørvest for Oslo sentrum. Bærums administrasjon, sammen med de fleste andre offentlige tjenester, ligger i Sandvika. Sandvika har siden slutten av 1980-årene gjennomgått store infrastrukturelle forandringer og har vokst radikalt. Sandvika er kommunens største administrasjons- og handelssenter.
Ifølge Statistisk sentralbyrås statistikk for byer og tettsteder er Sandvika, som resten av den tettbebygde del av Bærum kommune, en del av tettstedet Oslo. Byen Sandvika er (per februar 2020) ikke geografisk avgrenset, og det er derfor vanskelig å fastsette byens eksakte innbyggertall og areal. SSB oppgir 127 577 innbyggere fra Bærum som tilhørte dette tettstedet per 1. januar 2022. Det bodde 128 233 innbyggere i kommunen per 1. januar 2017.
== Historie ==
Den første bosettingen i Sandvika knytter seg til fortidige gårdsbruk som Løkke, Hamang, Kjørbo og Bjørnegård, som tilhørte Nesøygodset. Kjørbo ble tatt i bruk som adelig setegård i stedet for Nesøya på 1600-tallet, mens Evje var kirkegods til 1840.
Sandviksgrunnene var rike fiskeplasser som opprinnelig var del av Oxehoved (Blommenholm). Fisket i fjorden gav et viktig tilskudd til gårdene i Sandvika.
== Samferdsel ==
Hovedfartsåren E18 går gjennom Sandvika, mens E16 starter ved Sandvika. Jernbanestasjonen Sandvika stasjon er en av de større i distriktet. Her stopper både Flytoget og utvalgte Inter-city-tog på Askerbanen og lokaltog på Drammenbanen. Ved jernbanestasjonen ligger også busstasjon og taxiholdeplass.
Kollektivtrafikken er foruten bil og tog basert på busser. Trafikk til Oslo fra kommunen er ellers plassert (t-bane, busser) på Bekkestua (t-bane, trikk, busser) og Østerås
== Kulturliv ==
Sandvika har en stor kino (Kino 1) med åtte saler, og rett ved siden av denne ligger Bærum Kulturhus med 500 seter. Dette brukes hovedsakelig til danseforestillinger og konserter. Sandvika teater, tidligere Sandvika kino, brukes i dag hovedsakelig til barneteater, Bærum Barneteater og Sandvika Barne- og Ungdomsteater. Like ved teateret ligger også klubbscenen Musikkflekken. Baracoa Bar, Fellinibar og Scene har ukentlige konserter. Siden begynnelsen av 2000 har Sandvika spilt en viktig rolle i norsk moderne musikk.
== I kunst og musikk ==
Claude Monet besøkte byen i 1895. I denne perioden malte han byen og dets omgivelser fra ulike vinkler, enten med Kolsås i bakgrunn eller sentralt i maleriet. Kanskje det mest kjente verket fra dette besøket er 'Sandviken Village in Snow' som viser Løkke bro i forgrunnen med Kolsås i bakgrunnen. Broen står fortsatt den dag i dag.
== Fritid ==
I fjorden utenfor Sandvika ligger Kalvøya, en øy som er forbundet med fastlandet via en ca. 100 m lang hengebro. Om sommeren drar folk på strandtur hit, og festivaler, fotballkamper og private grupper bruker Kalvøya.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jacobsen, Jacob: Sandvika i Bærum. 1979
Holtedal, Leif: Bærum i går og i dag. 1970
Iversen, Helge: Bærum gjennom tidene. 1979
Nyboe Nettum,Rolf: Det Sandvika som forsvant. 1994
Sars, Michael: Selskabet for Sandvikens Vel gjennom 90 år. 1986
Wisting, Alexander: Otto Sverdrup. Skyggelandet. 2017
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sandvika – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Asker og Bærum Guiden Arkivert 3. september 2011 hos Wayback Machine.
Sandvika by (offisiell hjemmeside) | Sandvika teater (tidl. Sandvika kino) holder til i Kinogården i Sandvika ved Sandvikselva i Bærum. | 12,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_Nygifte | 2023-02-04 | De Nygifte | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1865', 'Kategori:Norske skuespill', 'Kategori:Skuespill fra 1865', 'Kategori:Verk av Bjørnstjerne Bjørnson'] | De Nygifte er et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1865. Handlingen er lagt til en embetsfamilie i samtiden.
Stykket hadde urpremiere på Kristiania Theater 20. desember 1865 under forfatterens egen ledelse.
Francis Bull skriver i innledningen til Bjørnstjerne Bjørnson. Samlede digter-verker at ««De Nygifte» utkom i november 1865, og gjorde straks stor lykke; det blev samtidig antatt til opførelse både i Stockholm, Kjøbenhavn og Kristiania, noget som intet norsk digterverk før hadde opnådd, og snart kom det også på scenen i Bergen, Trondhjem, Göteborg, Linköping o.s.v.» (xxx)
Bull skriver også «I Mathildes skikkelse har Bjørnson formodentlig også villet vise sit publikum hvordan et digterverk kunde komme til at gripe ind i menneskeskjæbner.» (xxxii)
| De Nygifte er et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1865. Handlingen er lagt til en embetsfamilie i samtiden.
Stykket hadde urpremiere på Kristiania Theater 20. desember 1865 under forfatterens egen ledelse.
Francis Bull skriver i innledningen til Bjørnstjerne Bjørnson. Samlede digter-verker at ««De Nygifte» utkom i november 1865, og gjorde straks stor lykke; det blev samtidig antatt til opførelse både i Stockholm, Kjøbenhavn og Kristiania, noget som intet norsk digterverk før hadde opnådd, og snart kom det også på scenen i Bergen, Trondhjem, Göteborg, Linköping o.s.v.» (xxx)
Bull skriver også «I Mathildes skikkelse har Bjørnson formodentlig også villet vise sit publikum hvordan et digterverk kunde komme til at gripe ind i menneskeskjæbner.» (xxxii)
== Handling ==
Skuespillet består av to akter, som finner sted med ett års mellomrom. Begynnelsen av første akt foregår i en rikt møblert stue, hjemme hos en lensmann og hans kone. Datteren deres Laura har nettopp giftet seg, og bor sammen med sin nye ektemann Aksel hjemme hos foreldrene. De har også Lauras venninne, den ugifte kvinnen Mathilde, boende hjemme hos seg - som hjalp Aksel med å overbevise Laura om å gifte seg med henne. I den første scenen sitter Lauras far og leser avisen, mens Laura og moren hennes diskuterer sistnevntes skrantende helse. Av hensyn til moren sin mener Laura at hun og ektemannen ikke burde gå til en sammenkomst som skal finne sted samme kveld, og som vennene deres har arrangert til ære for dem.
Men Laura og Aksel begynner snart å krangle, og Aksel ber igjen Mathilde om hjelp til å få Laura til å være lojal mot ham i stedet for ovenfor foreldrene hennes. Mathilde kvier seg imidlertid for å støtte Aksel i en sånn situasjon. Aksel sier til svigerfaren at de heller burde flytte til hovedstaden, fordi Aksel må arbeide der. Selv om svigerfaren kraftig motsetter seg dette, men Aksel bestemmer seg likevel for å reise og at Mathilde burde reise sammen med ham og Laura.
Ett år senere er Lauras foreldre på besøk hos Laura og ektemannen hennes i hjemmet deres, på et noe overraskende besøk. Det eldre ekteparet er på vei til Italia, og besøket innledes med to tekster som blir lest høyt for seerne. Den første teksten var en novelle fra en avis, hvis handling er strålende lik Aksel og Lauras historie - men hvor den unge kona i historien egentlig ikke elsker ektemannen sin. Mathilde leser teksten høyt for Laura, men Aksel har tidligere også lest historien. Men historien irriterer Aksel, fordi han mener at den ser ut til å forutsi at hans eget ekteskap kommer til å mislykkes.
== Rolleliste ==
Amtmannen
Fruen
Laura, deres datter
Axel, hennes mann
Mathilde, hennes venninne
== Eksterne lenker ==
Utgaven fra 1865 hos Nasjonalbiblioteket. | De Nygifte er et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1865. Handlingen er lagt til en embetsfamilie i samtiden. | 12,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nakhiske_spr%C3%A5k | 2023-02-04 | Nakhiske språk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dagestanske språk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2020-08'] | Nakhiske språk er en liten språkgruppe som hovedsakelig snakkes i delrepublikkene Tsjetsjenia og Ingusjetia i Russland og i Georgia.
De nakhiske språkene blir nå ansett som en grein av den dagestanske språkfamilien. Tidligere ble de imidlertid klassifisert som en separat nord-sentral kaukasisk språkfamilie.
| Nakhiske språk er en liten språkgruppe som hovedsakelig snakkes i delrepublikkene Tsjetsjenia og Ingusjetia i Russland og i Georgia.
De nakhiske språkene blir nå ansett som en grein av den dagestanske språkfamilien. Tidligere ble de imidlertid klassifisert som en separat nord-sentral kaukasisk språkfamilie.
== Klassifisering ==
Vejnakhiske språk, et dialektkontinuum med to skriftspråk:
Tsjetsjensk – rundt 1 300 000 brukere.
Ingusjisk – rundt 230,000 brukere.
Batsisk eller batsbi – rundt 3 500 brukere, hovedsakelig i Zemo-Alvani i Georgia. Ikke gjensidig forståelig med tsjetsjensk eller ingusjisk. | Nakhiske språk er en liten språkgruppe som hovedsakelig snakkes i delrepublikkene Tsjetsjenia og Ingusjetia i Russland og i Georgia. | 12,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melectini | 2023-02-04 | Melectini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Melectini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Disse er såkalte gjøkbier eller parasitter som legger sine egg i andre biers reir. Det er funnet 35 arter i Europa.
| Melectini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Disse er såkalte gjøkbier eller parasitter som legger sine egg i andre biers reir. Det er funnet 35 arter i Europa.
== Utseende ==
Middelsstore, kraftige, bredt bygde bier. De har lange, tynne tunger som egner seg til å nå dypt ned i blomster. Disse biene er nokså korthårede og kan minne om vepsebier (Nomada), en annen gruppe av snyltende bier, men vingeårenettet er noe ulikt hos de to gruppene, i tillegg er Melectini vanligvis kraftigere bygd. Som andre gjøkbier mangler de pollenkurver på bakbeina, siden de ikke trenger å samle pollen til avkommet sitt.
== Levevis ==
Melectini er snyltere som legger sine egg i reirene til andre solitære bier. Melecta-artene snylter gjerne på pelsbier (Anthophora spp.).
== Utbredelse ==
De er utbredt i alle verdensdeler.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen Melectini
slekten Afromelecta Lieftinck 1972
slekten Brachymelecta Linsley 1939
slekten Melecta Latreille 1802 (= Bombomelecta, Symmorpha) - 23 arter i Europa
slekten Sinomelecta Baker 1997
slekten Tetralonioidella Strand 1914 (= Callomelecta, Protomelissa)
slekten Thyreomelecta Rightmyer & Engel 2003
slekten Thyreus Panzer 1806 (= Crocissa, Crocisa) - 12 arter i Europa
slekten Xeromelecta Linsley 1939
slekten Zacosmia Ashmead 1898 (= Micromelecta )
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsedatabase for europeiske dyr: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Melectini hos Fossilworks
(en) Melectini hos ITIS
(en) Melectini hos NCBI
(en) Kategori:Melectini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Melectini – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter. | * Melecta | 12,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8fteredskap | 2023-02-04 | Løfteredskap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Løfteredskaper'] | Løfteredskaper brukes ved transport og håndtering av varer eller flytting av gjenstander, og også ved utførelse av annet arbeid.
Vanlige typer løfteredskap er:
Bæresele (transport)
Heis
Heisekran
Jekketralle
Løftestropp
Lasterampe
Løftebord
Stubbebryter
Talje
Tau
Truck | Løfteredskaper brukes ved transport og håndtering av varer eller flytting av gjenstander, og også ved utførelse av annet arbeid.
Vanlige typer løfteredskap er:
Bæresele (transport)
Heis
Heisekran
Jekketralle
Løftestropp
Lasterampe
Løftebord
Stubbebryter
Talje
Tau
Truck | Løfteredskaper brukes ved transport og håndtering av varer eller flytting av gjenstander, og også ved utførelse av annet arbeid. | 12,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Aleksander_av_Lorraine | 2023-02-04 | Karl Aleksander av Lorraine | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1780', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1712', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer', 'Kategori:Personer fra Lunéville', 'Kategori:Personer fra den østerrikske arvefølgekrigen', 'Kategori:Personer fra syvårskrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fyrst Karl Aleksander av Lorraine (født 12. desember 1712 i Lunéville, død 4. juli 1780 i Tervuren) var sønn av Leopold Josef, hertug av Lorraine og Élisabeth Charlotte d'Orléans. Da den eldste broren hans Frans I Stefan, hertug av Lorraine, giftet seg med erkehertuginne Maria Teresia, som var datter til keiser Karl VI, gikk Karl Aleksander inn i keiserens tjeneste i 1737.
Under den østerrikske arvefølgekrigen var han en av de øverste østerrikske kommandørene, og han var mest kjent for nederlaget mot Fredrik den store i slaget ved Chotusitzi 1742, og slaget i Hohenfriedberg i 1745. Han ble også slått av Moritz av Sachsen i slaget ved Rocoux i 1746. I januar 1744 giftet han seg med den eneste søsteren til Maria Teresia, erkehertuginne Maria Anna av Østerrike. Paret ble guvernører av de spanske Nederlandene.
Til tross for at Maria Anna døde senere samme året, var Karl guvernør fram til han døde i 1780. Han ble særs populær i sin samtid og ble også stormester av Den tyske orden i 1761. Under syvårskrigen kommanderte han den østerrikske hæren i slaget ved Praha, der han igjen ble slått. Han slo senere en mindre prøyssisk hær i 1757 under slaget ved Breslau, før han igjen gikk på et nederlag for Fredrik II i slaget ved Leuthen. Etter dette siste nederlaget ble Karl erstattet av Leopold Josef von Daun, hvorpå han trakk seg fra videre militærtjeneste.
| Fyrst Karl Aleksander av Lorraine (født 12. desember 1712 i Lunéville, død 4. juli 1780 i Tervuren) var sønn av Leopold Josef, hertug av Lorraine og Élisabeth Charlotte d'Orléans. Da den eldste broren hans Frans I Stefan, hertug av Lorraine, giftet seg med erkehertuginne Maria Teresia, som var datter til keiser Karl VI, gikk Karl Aleksander inn i keiserens tjeneste i 1737.
Under den østerrikske arvefølgekrigen var han en av de øverste østerrikske kommandørene, og han var mest kjent for nederlaget mot Fredrik den store i slaget ved Chotusitzi 1742, og slaget i Hohenfriedberg i 1745. Han ble også slått av Moritz av Sachsen i slaget ved Rocoux i 1746. I januar 1744 giftet han seg med den eneste søsteren til Maria Teresia, erkehertuginne Maria Anna av Østerrike. Paret ble guvernører av de spanske Nederlandene.
Til tross for at Maria Anna døde senere samme året, var Karl guvernør fram til han døde i 1780. Han ble særs populær i sin samtid og ble også stormester av Den tyske orden i 1761. Under syvårskrigen kommanderte han den østerrikske hæren i slaget ved Praha, der han igjen ble slått. Han slo senere en mindre prøyssisk hær i 1757 under slaget ved Breslau, før han igjen gikk på et nederlag for Fredrik II i slaget ved Leuthen. Etter dette siste nederlaget ble Karl erstattet av Leopold Josef von Daun, hvorpå han trakk seg fra videre militærtjeneste.
== Referanser ==
== Litteratur ==
van Win, Jean: Bruxelles maçonnique, Editions Cortext, Marcinelle, 2007. ISBN 978-28-743-0047-9 | Fyrst Karl Aleksander av Lorraine (født 12. desember 1712 i Lunéville, død 4. | 12,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Euglossini | 2023-02-04 | Euglossini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Orkidébier (Euglossini) er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. De er vanligvis lette å kjenne igjen på sine metalliske farger. Man kjenner rundt 200 arter fra Sør- og Mellom-Amerika.
| Orkidébier (Euglossini) er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. De er vanligvis lette å kjenne igjen på sine metalliske farger. Man kjenner rundt 200 arter fra Sør- og Mellom-Amerika.
== Utseende ==
Middelsstore til store, omtrent snaue bier. Alle slektene bortsett fra slekten Eulaema er skinnende metallisk fargede, grønnlige eller kobberfargede, dermed lette å kjenne fra andre bier. Hannene har spesielt utformede organer på beina som de bruker til å samle inn og lagre duftstoffer, bakleggene er gjerne utvidet til store, trekantede plater. Eulaema-artene er svarte eller brunlige og minner sterkt om humler.
== Levevis ==
De fleste Euglossini er solitære bier (som lager reir hver for seg), men noen arter danner primitive samfunn. Slektene Exaerete og Aglae er gjøkbier som legger sine egg i reirene til andre ordkidébier. Hunnene samler nektar og pollen til mat for larvene, dessuten voks, harpikser og leire som de bruker til å bygge reir.
== Knyttet til orkideer ==
Hannene i denne gruppen har et unikt forhold til visse orkidéer. Fra disse plantene samler hannene luktstoffer (parfyme) som de lagrer i spesielle beholdere på bakbeina og som trolig tiltrekker hunnene, selv om det ikke er sikkert påvist at de har denne funksjonen. Hann-biene besøker blomstene for å samle parfyme og får dermed på seg pollinier, som deretter overføres til neste orkidé som hannen besøker. Disse orkidéene har ikke nektar og tilby ikke noe annet enn parfyme, og de blir også bare bestøvet ann hann-bier fra denne gruppen. Enkelte arter har et lignende forhold til planter fra andre familier. Biene samler ikke bare stoffer som er velluktende for mennesker, men også for oss illeluktende stoffer som skatol. Én art samlet til og med inn store mengder DDT fra sprøytemiddel-lagre, tilsynelatende uten å ta noen som helst skade av denne vanligvis dødelige insektgiften.
== Utbredelse ==
Gruppen finnes naturlig bare i Sør- og Mellom-Amerika, men én art er blitt infført til det sørlige USA.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen orkidébier, Euglossini
Aglae caerulea Lepeletier & Serville, 1825
slekten Euglossa – mer enn 110 arter
slekten Eulaema – ca. 25 arter
slekten Eufriesea – mer enn 60 arter
slekten Exaerete – 6 arter
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsedatabase for europeiske dyr: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Euglossini hos Fossilworks
(en) Euglossini hos ITIS
(en) Euglossini hos NCBI
(en) Kategori:Euglossini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euglossini – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter. | * Aglae | 12,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Chotusitz | 2023-02-04 | Slaget ved Chotusitz | ['Kategori:1742 i Preussen', 'Kategori:1742 i Østerrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den østerrikske arvefølgekrig', 'Kategori:Konflikter i 1742', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Østerrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Østerrike'] | Slaget ved Chotusitz eller Chotusice ble utkjempet den 17. mai 1742 mellom Østerrike under fyrst Karl Aleksander av Lorraine og Preussen under Fredrik II av Preussen. De hadde om lag like stort styrkegrunnlag, men det stødige prøyssiske infanteriet klarte til slutt å slite ut østerrikerne slik at de ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Krigens utfall var i favør Preussen, og østerrikerne etterlot seg 18 kanoner og 12 000 krigsfanger. De drepte og skadede skal ha vært på om lag 7000 på hver side, og østerrikerne tok med seg 1000 fanger. Det prøyssiske kavaleriet gjorde flere desperate og mislykkede fremstøt, men ble nesten helt ødelagt under forsøket.
| Slaget ved Chotusitz eller Chotusice ble utkjempet den 17. mai 1742 mellom Østerrike under fyrst Karl Aleksander av Lorraine og Preussen under Fredrik II av Preussen. De hadde om lag like stort styrkegrunnlag, men det stødige prøyssiske infanteriet klarte til slutt å slite ut østerrikerne slik at de ble tvunget til å trekke seg tilbake.
Krigens utfall var i favør Preussen, og østerrikerne etterlot seg 18 kanoner og 12 000 krigsfanger. De drepte og skadede skal ha vært på om lag 7000 på hver side, og østerrikerne tok med seg 1000 fanger. Det prøyssiske kavaleriet gjorde flere desperate og mislykkede fremstøt, men ble nesten helt ødelagt under forsøket.
== Litteratur ==
Friedrichs, Hanns Joachim. Weltgeschichte. Eine Chronik. Naturalis, München (1992). ISBN 3-88703-814-2
Koch, Hannsjoachim W. Geschichte Preußens. Pawlak, Herrsching (1986). ISBN 3-88199-309-6 | Slaget ved Chotusitz eller Chotusice ble utkjempet den 17. mai 1742 mellom Østerrike under fyrst Karl Aleksander av Lorraine og Preussen under Fredrik II av Preussen. | 12,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rkeris | 2023-02-04 | Bjørkeris | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Straffereaksjoner', 'Kategori:Tradisjoner'] | Bjørkeris er en bunt kvister fra et bjørketre.
Det har flere bruksområder:
Som pynt
Til prylestraff
I badstue
Som gulvunderlag i gamme og andre boliger
| Bjørkeris er en bunt kvister fra et bjørketre.
Det har flere bruksområder:
Som pynt
Til prylestraff
I badstue
Som gulvunderlag i gamme og andre boliger
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rising av gåetie (gamme); tronderskbyggeskikk.no | Bjørkeris er en bunt kvister fra et bjørketre. | 12,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegneserie%C3%A5ret_1957 | 2023-02-04 | Tegneserieåret 1957 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Kunst og kultur i 1957', 'Kategori:Tegneserieår'] | Tegneserieåret 1957 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til tegneserier i 1957.
| Tegneserieåret 1957 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til tegneserier i 1957.
== Hendelser ==
5. august: Andy Capp av Reg Smythe opptrer for første gang i Daily Mirror.
I USA skaper Mell Lazarus tegneserien Våran fröken (original Miss Peach), som utspiller seg seg i skolemiljø.
Tegneseriebladet Alla tiders seriejournal legges ned etter 7 år og 162 nummer.
== Prisvinnere ==
Reuben Award: Hal Foster
== Utgivning ==
== Fødsler ==
Alderen på levende personer født i 1957 er enten: 65 eller 66 år.
== Dødsfall ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1957 in comics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tegneserieåret 1957 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til tegneserier i 1957. | 12,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midtun | 2023-02-04 | Midtun | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Fana'] | Midtun er et nærings-og boligområde i Fana bydel i Bergen kommune, like øst for bydelssenteret Nesttun, og ellers omgitt av Paradis og Helldalsåsen i nord og Øvsttun i sør, som alle utgjør sammenhengende tettbebyggelse som inngår i tettstedet Bergen. Øst for Midtun er det mer spredt bebyggelse mot grensen til Arna bydel.
Midtun hører til poststedet Nesttun sammen med Øvsttun, ca. 10 km sør for Bergen sentrum. På Midtun er det mest rekkehus, villaområder og næringsområder, med mye næringsmiddelindustri, som Kavli og Friele. Midtun skole og Ulsmåg skole ligger i området.
Viktige veier i området er Hardangerveien, Sandbrekkeveien, Ulsmågveien, Midtunlia, Midtunhaugen, Midtunbrekka og Midtunvegen. For å komme fra Bergen sentrum til Midtun med buss kan man benytte seg av buss 80 Helldalsåsen o/Landås (rushtid), eller ta Bybanen til Nesttun og bytte til buss 70 Øvsttun, 71 Totland, 80 Helldalsåsen/Birkelundstoppen eller 90 Arna stasjon.
Midtun er endestasjon for museumsbanen Gamle Vossebanen - beliggende mellom Hardangervegen og Nesttunelven umiddelbart nord for der disse krysser Ulsmågvegen. Midtun er den av Gamle Vossebanens stasjoner som har det største antallet av- og påstigende reisende. Stasjonen har omløpsspor og plattform til ett spor. Under 2. verdenskrig anla tyskerne en lasteplass på stedet. Rester av lasteplattformen er ennå synlige under Hardangervegen (sett fra stasjonsplattformen).
Midtun omfattes av grunnkretsene Midtun og Ulsmåg, som hadde til sammen 2 262 innbyggere 1. januar 2014 og et samlet areal på 1,66 km² og 0,02 km² ferskvann. | Midtun er et nærings-og boligområde i Fana bydel i Bergen kommune, like øst for bydelssenteret Nesttun, og ellers omgitt av Paradis og Helldalsåsen i nord og Øvsttun i sør, som alle utgjør sammenhengende tettbebyggelse som inngår i tettstedet Bergen. Øst for Midtun er det mer spredt bebyggelse mot grensen til Arna bydel.
Midtun hører til poststedet Nesttun sammen med Øvsttun, ca. 10 km sør for Bergen sentrum. På Midtun er det mest rekkehus, villaområder og næringsområder, med mye næringsmiddelindustri, som Kavli og Friele. Midtun skole og Ulsmåg skole ligger i området.
Viktige veier i området er Hardangerveien, Sandbrekkeveien, Ulsmågveien, Midtunlia, Midtunhaugen, Midtunbrekka og Midtunvegen. For å komme fra Bergen sentrum til Midtun med buss kan man benytte seg av buss 80 Helldalsåsen o/Landås (rushtid), eller ta Bybanen til Nesttun og bytte til buss 70 Øvsttun, 71 Totland, 80 Helldalsåsen/Birkelundstoppen eller 90 Arna stasjon.
Midtun er endestasjon for museumsbanen Gamle Vossebanen - beliggende mellom Hardangervegen og Nesttunelven umiddelbart nord for der disse krysser Ulsmågvegen. Midtun er den av Gamle Vossebanens stasjoner som har det største antallet av- og påstigende reisende. Stasjonen har omløpsspor og plattform til ett spor. Under 2. verdenskrig anla tyskerne en lasteplass på stedet. Rester av lasteplattformen er ennå synlige under Hardangervegen (sett fra stasjonsplattformen).
Midtun omfattes av grunnkretsene Midtun og Ulsmåg, som hadde til sammen 2 262 innbyggere 1. januar 2014 og et samlet areal på 1,66 km² og 0,02 km² ferskvann. | Midtun er et nærings-og boligområde i Fana bydel i Bergen kommune, like øst for bydelssenteret Nesttun, og ellers omgitt av Paradis og Helldalsåsen i nord og Øvsttun i sør, som alle utgjør sammenhengende tettbebyggelse som inngår i tettstedet Bergen. Øst for Midtun er det mer spredt bebyggelse mot grensen til Arna bydel. | 12,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikt%C3%A5ret_1957 | 2023-02-04 | Konfliktåret 1957 | ['Kategori:Internasjonale relasjoner i 1957', 'Kategori:Konflikter i 1950-årene', 'Kategori:Konflikter i 1957', 'Kategori:Konfliktår', 'Kategori:Politikk i 1957'] | Konfliktåret 1957 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1957.
| Konfliktåret 1957 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1957.
== Aktive konflikter ==
Frigjøringskrigen i Algerie (1954-1962)
Frankrike på ene siden
FLN på andre siden
Ifnikrigen (1957-1958)
Marokko på ene siden
Spania på andre siden
Vietnamkrigen (1955-1975)
== Hendelser ==
15. mai – Storbritannia sprenger sin første hydrogenbombe over Malden Island.
23. oktober – Ifnikrigen innledes med at Marokko angriper den spanske enklaven Sidi Ifni. | ==Aktive konflikter== | 12,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Talje | 2023-02-04 | Talje | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Løfteredskaper', 'Kategori:Skipsterminologi'] | En talje brukes til trekke eller løfteoperasjoner og stramming som en kraftutveksler for lineær bevegelse. En vanlig talje består av to blokker med et innskåret taljerep.
Taljer brukes til stramming og løfting og brukes mye på seilskip til stramming av rigger og tauverk. Blokkene kan ha en eller flere skiver og avhengig av det totale antallet skiver omtales taljene som enkeltskårne, dobbelt- eller flerskårne. På små blokker omtales skivene gjerne som trinser. Med økende antall skiver øker utvekslingen og en får mer kraft. Samtidig øker friksjonen og lengden tau som må hales. De største taljene med 5 eller 6 skiver omtales også som gein. Klassiske taljer hadde ikke noen låsemekanisme for taljerepet og dette måtte fastgjøres. På nyere taljer kan det være montert tauklemmer på en av blokkene.
En løpeblokk er en fritt bevegelig del av en talje som inneholder et sett med skiver eller trinser hvor borelinen er festet. Kombinasjonen av løpeblokk og kronblokk gir muligheten til å løfte tunge vekter på opp til flere hundre tusen kilo.
Jekketaljer eller nikketalje, har en jekkarm til heving og senking. De kan være utført med tau, wire eller kjetting som forbindelse til kroken, og de kan være enkelt- eller flerskårne.
Elektrotaljer fungerer etter samme prinsipp som manuelle, men har en elektrisk motor slik at betjeningen kan skje fra et tablå ved å velge retning og eventuelt hastighet på kroken.
Blokkverk ble produsert av blokkmakere, håndverkere som var spesialialister innen tredreiing. Blokkmakerne produserte en rekke typer gjenstander til seilskuter foruten blokker og geiner: Klodrer, jomfruer, skipsratt og seilhegder. | En talje brukes til trekke eller løfteoperasjoner og stramming som en kraftutveksler for lineær bevegelse. En vanlig talje består av to blokker med et innskåret taljerep.
Taljer brukes til stramming og løfting og brukes mye på seilskip til stramming av rigger og tauverk. Blokkene kan ha en eller flere skiver og avhengig av det totale antallet skiver omtales taljene som enkeltskårne, dobbelt- eller flerskårne. På små blokker omtales skivene gjerne som trinser. Med økende antall skiver øker utvekslingen og en får mer kraft. Samtidig øker friksjonen og lengden tau som må hales. De største taljene med 5 eller 6 skiver omtales også som gein. Klassiske taljer hadde ikke noen låsemekanisme for taljerepet og dette måtte fastgjøres. På nyere taljer kan det være montert tauklemmer på en av blokkene.
En løpeblokk er en fritt bevegelig del av en talje som inneholder et sett med skiver eller trinser hvor borelinen er festet. Kombinasjonen av løpeblokk og kronblokk gir muligheten til å løfte tunge vekter på opp til flere hundre tusen kilo.
Jekketaljer eller nikketalje, har en jekkarm til heving og senking. De kan være utført med tau, wire eller kjetting som forbindelse til kroken, og de kan være enkelt- eller flerskårne.
Elektrotaljer fungerer etter samme prinsipp som manuelle, men har en elektrisk motor slik at betjeningen kan skje fra et tablå ved å velge retning og eventuelt hastighet på kroken.
Blokkverk ble produsert av blokkmakere, håndverkere som var spesialialister innen tredreiing. Blokkmakerne produserte en rekke typer gjenstander til seilskuter foruten blokker og geiner: Klodrer, jomfruer, skipsratt og seilhegder. | thumb|Tradisjonell talje med kraftutveksling via blokker. Legg merke til [[kofilnaglene nede til høyre. | 12,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Westby | 2023-02-04 | Karl Westby | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karl Olaf Westby (født 23. august 1915, død 2. mai 2002) var en norsk fiolinist og dirigent, kjent fra flere slagere.
Han sang i Olavsguttene, flyttet med familien til Tromsø, og utdannet seg i fiolin og saksofon ved konservatoriet i Oslo 1934-39. Etter et virke ved Strand Restaurant, Høvik fikk han fast engasjement hos Einar Rose og hans kjeller, med Åse Wentzel ved
mikrofonen. Med Jens Book-Jenssen var han ved Chat Noir og Speilen (1945). Ved Regnbuen var han kapellmester 1946-56 for en Glenn Miller-inspirert tentett med fem saksofoner og la dansant med blant annet Elisabeth Granneman som dominerende frontfigur. Neste stopp var Hotel Bristol 1956-64 og dets Mauriske Hall. Ved åpningen (1.10.56) var besetningen Westby (fiolin), Hein Paulsen trompet, ei saksrekke med Ole Henning Johansen, Henrik Klaveness, Westby selv og Eilif Holm (også vibrafon og gitar), Arve Seth piano, Ivar Børsum bass og E. Monsen trommer. En ofte brukt vokalist var Anita Thallaug. Etter nedleggelsen var han i noteavdelingen hos J. W. Cappelen. Det var Westby som dirigerte skoleorkesteret Veslefrikk ved Majorstuen skole 1950-65 Lille Rigmor sang hans «Alpeguttens sang» (1938). Hans komposisjon Far cha-cha ble brukt til Melodi Grand Prix 1961, sunget av Sølvi Wang og Grynet Molvig. I Melodi Grand Prix 1964 var det «Ingen sol finner vei (til min gate)» med Inger Jacobsen og Jan Høiland.
| Karl Olaf Westby (født 23. august 1915, død 2. mai 2002) var en norsk fiolinist og dirigent, kjent fra flere slagere.
Han sang i Olavsguttene, flyttet med familien til Tromsø, og utdannet seg i fiolin og saksofon ved konservatoriet i Oslo 1934-39. Etter et virke ved Strand Restaurant, Høvik fikk han fast engasjement hos Einar Rose og hans kjeller, med Åse Wentzel ved
mikrofonen. Med Jens Book-Jenssen var han ved Chat Noir og Speilen (1945). Ved Regnbuen var han kapellmester 1946-56 for en Glenn Miller-inspirert tentett med fem saksofoner og la dansant med blant annet Elisabeth Granneman som dominerende frontfigur. Neste stopp var Hotel Bristol 1956-64 og dets Mauriske Hall. Ved åpningen (1.10.56) var besetningen Westby (fiolin), Hein Paulsen trompet, ei saksrekke med Ole Henning Johansen, Henrik Klaveness, Westby selv og Eilif Holm (også vibrafon og gitar), Arve Seth piano, Ivar Børsum bass og E. Monsen trommer. En ofte brukt vokalist var Anita Thallaug. Etter nedleggelsen var han i noteavdelingen hos J. W. Cappelen. Det var Westby som dirigerte skoleorkesteret Veslefrikk ved Majorstuen skole 1950-65 Lille Rigmor sang hans «Alpeguttens sang» (1938). Hans komposisjon Far cha-cha ble brukt til Melodi Grand Prix 1961, sunget av Sølvi Wang og Grynet Molvig. I Melodi Grand Prix 1964 var det «Ingen sol finner vei (til min gate)» med Inger Jacobsen og Jan Høiland.
== Referanser == | Karl Olaf Westby (født 23. august 1915, død 2. | 12,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Relacom | 2023-02-04 | Relacom | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bedriftsstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske entreprenørselskaper', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Svenske IT-selskaper'] | Relacom var et internasjonalt konsern og entreprenørselskap med hovedbase i Sverige. Relacom AS var Norges største entreprenør innen installasjon og drifting av telefoni og internett-samband, og hadde samarbeidsavtaler med operatører som Telenor, Allente, Altibox, NextGenTel og GlobalConnect. I 2019 inngikk OneCo en avtale om å overta norske Relacom AS og svenske Relacom AB.
| Relacom var et internasjonalt konsern og entreprenørselskap med hovedbase i Sverige. Relacom AS var Norges største entreprenør innen installasjon og drifting av telefoni og internett-samband, og hadde samarbeidsavtaler med operatører som Telenor, Allente, Altibox, NextGenTel og GlobalConnect. I 2019 inngikk OneCo en avtale om å overta norske Relacom AS og svenske Relacom AB.
== Relacom Norge ==
Relacom Norge AS var et entreprenørselskap med hovedkontor i Oslo. Relacom var en av Norges største entreprenør innen installasjon og drifting av telefoni og internett-samband, og hadde samarbeidsavtaler med operatører som Telenor, Allente, Altibox, NextGenTel og GlobalConnect.
Relacom leverte til både til bedriftsmarkedet og privatmarkedet, og fantes over hele Norge. Selskapet var dessuten en av de største elektroinstallatørene i Norge.
Hovedkonkurrenten var Eltel Networks AS.
Relacom het tidligere Telavie. Altor Equity Partners overtok norske Bravida Telecom (Telavie) ved utgangen av 2004. I mai 2005 ble Altor Equity Partners majoritetseier i Flextronics Network Services. Sammenslåingen av Flextronics Network Services og Telavie, senere omdøpt Relacom, skapte en ledende Nordisk tjenesteleverandør. Altor var ikke i stand til å gjøre det nye selskapet lønnsomt, og ved utgangen av 2009 slo Altor seg sammen med Nordea, DnB og tyske HSH Nordbank, som investerte ytterligere 400 millioner SEK i selskapet. 12. april 2011 tok bankene kontroll over selskapet fra Altor.
Selskapet ble kjøpt av OneCo i 2019. I forbindelse med overtakelsen skrev selskapet: «Relacom har rundt 1100 ansatte og en årlig omsetning på rundt 1.7 mrd NOK med leveranser hovedsakelig mot telekommarkedet. Selskapet har en drifts- og vedlikeholdsavtale med Telenor, som også er den største kunden. I tillegg leverer selskapet fiber-tjenester til flere nettselskap og andre utbyggere.»
== Referanser == | Relacom var et internasjonalt konsern og entreprenørselskap med hovedbase i Sverige. Relacom AS var Norges største entreprenør innen installasjon og drifting av telefoni og internett-samband, og hadde samarbeidsavtaler med operatører som Telenor, Allente, Altibox, NextGenTel og GlobalConnect. | 12,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_H._Macy | 2023-02-04 | William H. Macy | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Emmy-vinnere', 'Kategori:Fødsler 13. mars', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Miami', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | William Hall Macy jr. (født 13. mars 1950 i Miami i Florida) er en amerikansk skuespiller som dukket opp på filmlerettet i 1978 som Will Beagle i filmen The Awakening Land. Han har også spilt Frank Gallagher en alkoholisert far i den kjente amerikanske serien Shameless som har gått på TV siden 2011.
William har vært gift med Felicity Huffman siden 1997, og de har døtrene Sofia Grace og Georgia Grace sammen. De er bosatt i Los Angeles i California.
| William Hall Macy jr. (født 13. mars 1950 i Miami i Florida) er en amerikansk skuespiller som dukket opp på filmlerettet i 1978 som Will Beagle i filmen The Awakening Land. Han har også spilt Frank Gallagher en alkoholisert far i den kjente amerikanske serien Shameless som har gått på TV siden 2011.
William har vært gift med Felicity Huffman siden 1997, og de har døtrene Sofia Grace og Georgia Grace sammen. De er bosatt i Los Angeles i California.
== Filmografi ==
1996 Fargo
1997 Boogie Nights
1998 Pleasantville
1999 Magnolia
2004 Livsfarlig anrop
2004 Klienten
2005 Sahara
2006 Bobby
2006 Thank You for Smoking
2007 Wild Hogs
2008 Historien om Despereaux
2010 Marmaduke
2011 The Lincoln Lawyer
2012 The Sessions
2014 Cake
2015 Room
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William H. Macy på Internet Movie Database
(sv) William H. Macy i Svensk Filmdatabas
(da) William H. Macy på Filmdatabasen
(da) William H. Macy på Scope
(fr) William H. Macy på Allociné
(en) William H. Macy på AllMovie
(en) William H. Macy hos Turner Classic Movies
(en) William H. Macy hos Rotten Tomatoes
(en) William H. Macy hos The Movie Database
(en) William H. Macy hos Internet Broadway Database
(en) William H. Macy hos Internet Broadway Database | William Hall Macy jr. (født 13. | 12,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brooks_Sport | 2023-02-04 | Brooks Sport | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1914', 'Kategori:Industriselskaper fra USA', 'Kategori:Næringsliv i Washington', 'Kategori:Seattle', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Brooks Sports, Inc.,også kjent som Brooks Running Company, er en amerikansk produsent av løpesko, løpetøy og løpstilbehør for kvinner og menn. Hovedkontoret ligger i Seattle, USA, og varemerket finnes representert i 60 land verden over. I Norge distribueres Brooks produkter siden 2018 av Brooks Scandinavia AB. Brooks Sports, Inc. er ett datterselskap til Berkshire Hathaway. Siden 2011 er Brooks markedsleder i spesialistbutikker for løpning i USA.I 1979 promoterte baseballag Pittsburgh Pirates sko fra Brooks. I 1984 promoterte kvarterbacken Dan Marino sko fra Brooks. Brooks er hovedsponsor av Hansons-Brooks-distanseprosjekt, et olympisk utviklingsprogram, og var også eksklusiv leverandør av fotballdrakter til det chilenske nasjonale fotballandslaget. Det endret seg i 2010 da Puma signerte en avtale med Chiles fotballforbund som skal vare fram til 2015.
| Brooks Sports, Inc.,også kjent som Brooks Running Company, er en amerikansk produsent av løpesko, løpetøy og løpstilbehør for kvinner og menn. Hovedkontoret ligger i Seattle, USA, og varemerket finnes representert i 60 land verden over. I Norge distribueres Brooks produkter siden 2018 av Brooks Scandinavia AB. Brooks Sports, Inc. er ett datterselskap til Berkshire Hathaway. Siden 2011 er Brooks markedsleder i spesialistbutikker for løpning i USA.I 1979 promoterte baseballag Pittsburgh Pirates sko fra Brooks. I 1984 promoterte kvarterbacken Dan Marino sko fra Brooks. Brooks er hovedsponsor av Hansons-Brooks-distanseprosjekt, et olympisk utviklingsprogram, og var også eksklusiv leverandør av fotballdrakter til det chilenske nasjonale fotballandslaget. Det endret seg i 2010 da Puma signerte en avtale med Chiles fotballforbund som skal vare fram til 2015.
== Historie ==
Brooks ble grunnlagt i Philadelphia, USA, av Morris Goldenberg 1914. Opprinnelig produserte firmaet badesko, men på 1920-tallet begynte Brooks å produsere baseballsko og på 1930-tallet kom også sko for amerikansk fotball ut på markedet. Navnet Brooks ble valgt av Morris Goldenberg som en anglifisert erstatning for hans hustrus pikenavn Bruchs.
=== 1970-tallet ===
På 1970-tallet utvidet Brooks sitt sortiment med løpesko og introduserte flere teknologier som brukes i løpeskoene fortsatt i dag. Firmaet begynte samarbeid med profesjonelle løpere, deriblant olympiern Marty Liquori, og 1975 lanserte de løpeskoen Villanova, Brooks første løpesko i premiumsegmentet. Villanova var markedets første sko med EVA – en skumplast som demper landingen – i mellonsålen og teknologien begynte snart å brukes av andre sko produsenter. Villanova ble fulgt opp av Vantage som ble lansert 1977 og var produsert med en kile som motvirket overpronasjon. Samme år, takket være pronasjonskilen, dempning, fleksibiliteten og slitestyrke, blev Vantage ranket som årets beste sko i Runner’s Worlds årlige løperguide. Villanova og Vantage etablerte Brooks som ett av USA heteste løpesko merker og salget tok fart. I slutten av 1970-tallet var Brooks ett av de tre største løpesko merkene i USA.
=== 1980-tallet ===
Framgangen fikk en brå slutt 1980 når det viste seg at Brooks fabrikk i Puerto Rico ikke kunne møte den økte etterspørselen med god nok kvalitet. Nærmere 30 prosent av de solgte skoene ble det reklamert på og Brooks ble tvunget til å kaste 50 000 defekte par. Kvalitetsproblemene kastet Brooks i økonomiske vanskeligheter og firmaet søkte om konkursbeskyttelse. Konkurs trusselen ble avverget siden Brooks ble kjøpt av skoprodusenten Wolverine World Wide 1981.
Med nye eiere kunne Brooks igjen fokusere på produktutvikling og 1982 ble Chariot lansert. Modellen var en av de første på markedet med en såkalt mellombrygge som gjør skoen stabil uten å gjøre avkall på smidigheten og Chariot hadde stor betydning for hvordan løpersko ble designet framover. 1987 lanserte Brooks for women, sko som var anatomiskt tilpasset for kvinner.
=== 1990-tallet ===
1992 og 1994 lanserte Brooks to skomodeller som fortsatt finnes i sortimentet. Beast kom med en teknologi som ga løperne bedre bevegelseskontroll og bedre stabilitet mens Adrenaline GTS hadde en mellomsåle i hardere densitet som rettet seg mot løpere med høy fotbue og bredere framfot. Beast ble en storselger og Adrenaline GTS er blant de beste selgende løpeskoene noensinne.
Wolverine World Wide solgte 1993 Brooks til det norske investeringsselskapet Røkke som i sin tur 1998 solgte Brooks til J.H. Whitney & Co., et amerikansk investeringsselskap.
1997 lanserte Brooks tekniske løpeklær for kvinner og menn, og to år senere kom sloganen Run Happy som brukes fortsatt i dag. Tanken bak Run Happy var at løping ikke var noe nødvendig onde, men heller at løpere elsket å løpe og at Brooks produkter ”gav dem den løpsopplevelsen som de søkte”.
=== 2000-tallet ===
I 2001 ble nåværende Administrerende direktør Jim Weber rekruttert. Svakt salg hadde gjort at firmaet nok en gang ble truet med konkurs og Weber fikk i oppdrag av styret å strukturere om firmaet. Weber besluttet å forvandle Brooks til et nische premiumvaremerke innen for løping. Salget av sko for alla andre sportsaktiviteter ble lagt ned, lavprissko ble plukket bort av sortimentet samtidig som man økte satsingen på produktutvikling. Ettersom produkttilbudet ble kappet med 50 prosent falt omsettningen til 20 millioner dollar, men tre år senere hadde omsettningen steget til 69 millioner dollar.
Brooks ble kjøpt av Russel Athletic i 2004. To år senere ble firmaet kjøpt av Fruit of the Loom og blev dermed et datterselskap til Fruit of the Looms morselskap, Berkshire Hathaway. I 2011 ble Brooks et frittstående datterselskap til Berkshire Hathaway.
I 2008 utviklet Brooks BioMoGo, en biologiskt nedbrytbar mellomsåle som nå finnes i de fleste av Brooks løpesko. Mens tradisjonelle EVA-mellomsåler har en nedbrytningstid på cirka 1 000 år, brytes en BioMoGo-mellomsåle ned på 20 år. Gjennom å bruke BioMoGo-mellomsåler i sine løpersko beregner Brooks at mengden avfall minsker med 15 000 tonn over en 20-årsperiode. BioMoGo-teknologien er fri til å brukes for alla andra produsenter.
=== 2010-tallet ===
Brooks DNA ble presentert i Brooks mellomsåler 2010. Teknologien bygde på ikke-newtonsk væske og var ifølge Brooks den første dempingsteknologien som dynamiskt tilpasset seg etter kraften i løperens fotisett. Dermed kunne dempningen tilpasses helt etter løperens alder, vekt, kjønn og steg.
Brooks blev markedsleder i amerikanske spesialistbutikker for løping i 2011 og året etter utnevnte Footwear News Brooks til årets varemerke. Ved 100-årsjubiléet i 2014 hadde firmaet en markedsandel på 29 prosent og omsettningen nådde milepælen 500 millioner dollar. I en uttalelse sa Weber at den årlige veksten, investeringer fra Berkshire Hathaway og støtten fra Berkshire Hathaways Adm Dir Warren Buffet, garanterte for at Brooks skulle bli ett billion dollar brand.
2014 lanserte Brooks stabiliseringsteknologien Guide Rails som bygger videre på Brooks konsept om å la kroppen bestemme hvordan man springer. Tradisjonelt har stabiliseringsteknologier utgått fra en korrigering av løpesteget. Guide Rails korrigerer ikke steget, men heller bygger istedenfor på ett system som bara aktiviseres om kroppen behøver det. Guide Rails er en spesialkonstruert guidnings hjelp i mellomsålen som på ett naturlig sett lar løperens føtter, hofter, knær og ledd røre seg i samsvar med sine unike bevegelsesmønster. Ifølge Brooks hjelper Guide Rails løperen å opprettholde en effektiv og naturlig bevegelse under løpingen samtidig som den forhindrer overrotasjon av knær og fotledd. Dermed skal risken for skader på knær, hofter og rygg minske. Andre generatsjon Guide Rails lanseres i løpet av 2018.
I 2017 ble modellene Glycerine og Launch kåret til Best Running Shoe av amerikanske tidskriften Sports Illustrated. Samme år kåret amerikanska Runner’s World modellen Adrenaline GTS 18 til Editor’s Top Choice og amerikanske Men’s Fitness plasserte modellen Levitate på listen over årets ti beste løpersko.
== Holdbarhetsarbeidet ==
The Brooks Running Responsibly Program er Brooks strategiske plattform for holdbarhet og hvert år rapporterer firmaet sine mål og resultater i en offentlig rapport. I 2014 inngikk Brooks partnerskap med Bluesign System og fikk dermed tillgang til Bluesigns standarder som sikter til å minimere kemikalier-, vann-, og energiforbruket under hele produksjonskjeden. Brooks er også tilsluttet til Sustainable Apparel Coalition, en global handelsorganisasjon som jobber for å redusere påvirkningen fra sko og konfeksjon på samfunn og miljø. Når den tyske konsumentorganisasjonen Stiftung Warentest 2015 rangerte hvilket sports skomerke som hadde den mest etiske produksjonen kom Brooks på første plass. Rankingen omfattet firmaets egne rettningslinjer, skoproduksjon, produksjon av overdel og innersåle, såleproduksjonen samt åpenhet.
Brooks hovedkontor i Seattle regnes som en av verdens miljøvennligste bygninger. Bygningen anvender 75 prosent mindre energi sammenlignet med en gjennomsnittlig kontorsbygning i Seattle samt samler inn og resirkulerer halvparten av alt regnvann som faller på bygningen i løpet av et år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Brooks Sports – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Brooks UK | Seattle, USA | 12,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per-Eivind_Johansen | 2023-02-04 | Per-Eivind Johansen | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesordførere fra Høyre', 'Kategori:Fylkesordførere i Vestfold', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Høyre-ordførere i Vestfold', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske frimurere', 'Kategori:Norske lektorer', 'Kategori:Ordførere i Stokke', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Stokke kommune'] | Per Eivind Johansen (født 30. januar 1946 i Stokke) er en tidligere, norsk lektor og politiker (H). Han var ordfører i Stokke fra 1988 til 2003 og fylkesordfører i Vestfold fra 2007 til 2015.Johansen er utdannet cand.philol. fra Universitetet i Oslo. Han er også frimurer.
| Per Eivind Johansen (født 30. januar 1946 i Stokke) er en tidligere, norsk lektor og politiker (H). Han var ordfører i Stokke fra 1988 til 2003 og fylkesordfører i Vestfold fra 2007 til 2015.Johansen er utdannet cand.philol. fra Universitetet i Oslo. Han er også frimurer.
== Referanser == | Per Eivind Johansen (født 30. januar 1946 i Stokke) er en tidligere, norsk lektor og politiker (H). | 12,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einari_Ter%C3%A4svirta | 2023-02-04 | Einari Teräsvirta | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Deltakere for Finland under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 23. november', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Finske turnere', 'Kategori:Fødsler 17. desember', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske mestere for Finland', 'Kategori:Personer fra Vyborg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Einari Teräsvirta (født 7. desember 1914 i Viborg, død 23. november 1995 i Helsingfors) var en finsk turner og arkitekt.
Han var med i tre OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1932 i Los Angeles, der han vant bronse i svingstang. Han kom på 13.-plass sammenlagt, og det finske laget fikk i tillegg bronse i lagkonkurransen. I hopp fikk han like mange poeng (52,6) som Ed Carmichael fra USA, som fikk bronse. De måtte hoppe om igjen for å kåre en vinner, og denne gangen slo Carmichael Teräsvirta i begge hoppene; amerikaneren fikk 26,3 og 28,2 poeng, mens finnen fikk 26,1 og 26,6 poeng for sine to hopp. Carmichaels andre hopp, som fikk 28,2 poeng, fikk den høyeste karakteren i hopp i hele mesterskapet.
I neste OL, i 1936, fikk Finland igjen bronse i lagkonkurransen. Individuelt fikk Teräsvirta ingen medaljer, men fikk 13.-plass i svingstang som beste individuelle resultat. Sammenlagt kom han på 29.-plass.
Etter 2. verdenskrig deltok han i ytterligere et OL, i 1948. Han var da 33 år gammel. Finland vant lagkonkurransen, og hans beste plasseringer individuelt ble syvendeplass i hopp og åttendeplass i svingstang.
Etter sin turnkarriere arbeidet Teräsvirta som arkitekt. Han designet blant annet hotellet Fiskartorpet i Munksnäs, Satakunta-huset i Kampen og bygningen til det Stats- og samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Helsingfors universitet i Kronohagen.
| Einari Teräsvirta (født 7. desember 1914 i Viborg, død 23. november 1995 i Helsingfors) var en finsk turner og arkitekt.
Han var med i tre OL for Finland. Han deltok i sitt første OL i 1932 i Los Angeles, der han vant bronse i svingstang. Han kom på 13.-plass sammenlagt, og det finske laget fikk i tillegg bronse i lagkonkurransen. I hopp fikk han like mange poeng (52,6) som Ed Carmichael fra USA, som fikk bronse. De måtte hoppe om igjen for å kåre en vinner, og denne gangen slo Carmichael Teräsvirta i begge hoppene; amerikaneren fikk 26,3 og 28,2 poeng, mens finnen fikk 26,1 og 26,6 poeng for sine to hopp. Carmichaels andre hopp, som fikk 28,2 poeng, fikk den høyeste karakteren i hopp i hele mesterskapet.
I neste OL, i 1936, fikk Finland igjen bronse i lagkonkurransen. Individuelt fikk Teräsvirta ingen medaljer, men fikk 13.-plass i svingstang som beste individuelle resultat. Sammenlagt kom han på 29.-plass.
Etter 2. verdenskrig deltok han i ytterligere et OL, i 1948. Han var da 33 år gammel. Finland vant lagkonkurransen, og hans beste plasseringer individuelt ble syvendeplass i hopp og åttendeplass i svingstang.
Etter sin turnkarriere arbeidet Teräsvirta som arkitekt. Han designet blant annet hotellet Fiskartorpet i Munksnäs, Satakunta-huset i Kampen og bygningen til det Stats- og samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Helsingfors universitet i Kronohagen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Einari Teräsvirta – Olympics.com
(en) Einari Teräsvirta – Olympic.org
(en) Einari Teräsvirta – Olympedia
(en) Einari Teräsvirta – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Einari Teräsvirta – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics Arkivert 19. februar 2007 hos Wayback Machine. | }} | 12,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Centridini | 2023-02-04 | Centridini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Centridini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Disse store biene finnes bare i Amerika, og er et påfallende fauna-element i ørkener. De er meget raske flygere.
| Centridini er en gruppe av vepser som hører til familien Apidae. Disse store biene finnes bare i Amerika, og er et påfallende fauna-element i ørkener. De er meget raske flygere.
== Utseende ==
Store bier, opptil 30 mm lange. De kan minne om slanke og korthårete humler.
== Levevis ==
Centridini er solitære bier som bygger reir enkeltvis. Et særtrekk ved denne gruppen er at de i tillegg til nektar og pollen samler inn ulike oljer fra blomster, særlig fra planter i familien Malpighiaceae. Til dette har hunnene spesielle oppsamlingsorganer som består av kammer av flate børster på fotleddene på for- og mellombeina, eller fløyelsaktige puter.
Arten Centris pallida, som lever i nordamerikanske ørkener, er godt studert med tanke på paringssystemet. Hannene av denne arten kjemper om ørkenområder som hunnene kan besøke, og de største hannene har en klar fordel.
De fleste Centridini lever i tørre områder, gjerne i ørken.
De er i stand til å være aktive ved meget høye lufttemperaturer da de aller fleste andre insekter må søke ly.
== Utbredelse ==
Gruppen finnes bare i Amerika, og er utbredt fra Kansas i nord til Argentina i sør.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen broddvepser, Aculeata
overfamilien Apoidea
familien Apidae
gruppen Apinae
gruppen Centridini
slekten Centris Fabricius, 1804 – mer enn 110 arter, Nord- og Sør-Amerika
slekten Epicharis Klug, 1807 – mindre enn 40 arter, Sør- og Mellom-Amerika
== Eksterne lenker ==
(en) Centridini hos ITIS
(en) Centridini hos NCBI
(en) Kategori:Centridini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Centridini – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som er interessert i insekter.
Centridini på Tree of life | * Centris | 12,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noni_Jabavu | 2023-02-04 | Noni Jabavu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Eastern Cape', 'Kategori:Sørafrikanske forfattere', 'Kategori:Sørafrikanske journalister', 'Kategori:Xhosa-personer'] | Helen Nontando «Noni» Jabavu (født 20. august 1919 i Eastern Cape i Sør-Afrika, død 19. juni 2008) var en sørafrikansk forfatter. Som forfatter signerte hun bøkene sine som Noni Jabavu. Hun var av xhosafolket.
| Helen Nontando «Noni» Jabavu (født 20. august 1919 i Eastern Cape i Sør-Afrika, død 19. juni 2008) var en sørafrikansk forfatter. Som forfatter signerte hun bøkene sine som Noni Jabavu. Hun var av xhosafolket.
== Biografi ==
Noni Jabavu var født i 1919 i Eastern Cape. Hun ble født inn i en utdannet familie, der farfar var redaktøren John Tengo Jabavu, og faren var Davidson Don Tengo Jabavu, den første xhosa-professor i afrikanske språk og Latin ved universitetet i Fort Hare.
Tretten år gammel ble Noni Jabavu sendt på skole i England. Der bodde hun i en rekke år og ble en av de første kvinnelige afrikanske forfattere og journalister.
I 1955 returnerte hun til Sør-Afrika for et kortere opphold, og besøkte blant annet hennes far, professor D.D.T. Jabavu, i Fort Hare og slektninger ellers i Eastern Cape og Johannesburg. Boken The Ochre People, ble først utgitt i 1963, og var en levende fremstilling fra hennes opplevelser av landet hun elsket og de mennesker hun møtte. I 1960 kom hun med sin andre selvbiografi, Drawn in Colour. Begge bøkene ble skrevet tidlig i karrieren og fikk gode kritikker. Bøkene speiler hennes bakgrunn fra både Sør-Afrika og England, noe som gav henne et spesielt perspektiv på fremstillingene, og samtidig en uklar identitet til Vestens påvirkning i Afrika. Denne identitetskonflikten beskriver hun selv i Drawn in Colour (1960) slik:
I belong to two worlds with two loyalties: South Africa, where I was born, and England, where I was educated. When I received a cable sent by my father, I flew back to South Africa to be amongst my Bantu people, leaving my English husband behind in London. Later that year, he and I went to live in East Africa, to be near my only sister who had married out there. I've told here something of my own background and circumstances. This is a personal account of an individual African's experiences and impressions of the differences between East and South Africa in their contact with Westernization.
Den omtalte engelske ektemannen var filmregissøren Michael Cadbury Crosfield, barnebarn av kveker og forretningsmann, Joseph Crosfield. Joseph Crosfield var en venn av Noni Jabavus farfar, John Tengo Jabavu.
== Referanser ==
== Kilder ==
Dictionary of African Christian Biography: Helen Nontando (Noni) Jabavu 1919-2008 | Eastern Cape i Sør-Afrika | 12,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/American_Free_Corps | 2023-02-04 | American Free Corps | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære enheter under andre verdenskrig', 'Kategori:SS (Schutzstaffel)'] | American Free Corps, også kjent som George Washington Brigade, var en påstått enhet i Waffen-SS, bestående av amerikanske krigsfanger. Det er imidlertid intet som tyder på at en slik enhet faktisk eksisterte, og historikere avfeier i dag beretningene som en del av Tysklands propagandavirksomhet.
| American Free Corps, også kjent som George Washington Brigade, var en påstått enhet i Waffen-SS, bestående av amerikanske krigsfanger. Det er imidlertid intet som tyder på at en slik enhet faktisk eksisterte, og historikere avfeier i dag beretningene som en del av Tysklands propagandavirksomhet.
== Se også ==
British Free Corps
== Eksterne lenker ==
US volunteers in the Waffen-SS rod=1108 From Axishistory.com | American Free Corps, også kjent som George Washington Brigade, var en påstått enhet i Waffen-SS, bestående av amerikanske krigsfanger. Det er imidlertid intet som tyder på at en slik enhet faktisk eksisterte, og historikere avfeier i dag beretningene som en del av Tysklands propagandavirksomhet. | 12,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Rinnan | 2023-02-04 | Ole Rinnan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kunstnere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ole Rinnan (født 14. juli 1940 i Göteborg) er en norsk surrealistisk bildekunstner. Han er sønn av Frode Rinnan.
Rinnan bruker en minutiøs temperateknikk som gir bildene en nærmest tredimensjonal effekt. Motivene inneholder insekter, fugler, primater, frodige vekster og blomster, ofte i samspill med kvinner og menn.
Rinnan er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (Oslo 1958-59) og Valands Konstskola (Göteborg 1961).
Han er tilknyttet Galleri Haaken.Hans arbeider er av Åsmund Thorkildsen beskrevet som «En magisk nattverden det ikke er mange forunt å ha innsikt i. Bildene er stille, men potente. Du føler det er krefter i dem som holdes i sjakk.»
«Bildene mine er ikke intellektuelle rebuser med ett fasitsvar. Jeg er like forvirret over dem, som overfor livet selv.
Du må selv se på bildene, og så kommer vel tanker, opplevelser og refleksjoner i neste omgang. Når vi skal forklare våre
egne billedopplevelser fomler vi, både vi som lager dem og de som ser.» Ole Rinnan
| Ole Rinnan (født 14. juli 1940 i Göteborg) er en norsk surrealistisk bildekunstner. Han er sønn av Frode Rinnan.
Rinnan bruker en minutiøs temperateknikk som gir bildene en nærmest tredimensjonal effekt. Motivene inneholder insekter, fugler, primater, frodige vekster og blomster, ofte i samspill med kvinner og menn.
Rinnan er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (Oslo 1958-59) og Valands Konstskola (Göteborg 1961).
Han er tilknyttet Galleri Haaken.Hans arbeider er av Åsmund Thorkildsen beskrevet som «En magisk nattverden det ikke er mange forunt å ha innsikt i. Bildene er stille, men potente. Du føler det er krefter i dem som holdes i sjakk.»
«Bildene mine er ikke intellektuelle rebuser med ett fasitsvar. Jeg er like forvirret over dem, som overfor livet selv.
Du må selv se på bildene, og så kommer vel tanker, opplevelser og refleksjoner i neste omgang. Når vi skal forklare våre
egne billedopplevelser fomler vi, både vi som lager dem og de som ser.» Ole Rinnan
== Litteratur ==
Gerd Hennum Med kunst som våpen – unge kunstnere i opprør 1960-1975 (2007) ISBN 9788251624398
Holger Koefoed Eros i norsk kunst: 1880-1980 årene (1986) ISBN 8272010437
== Film ==
Paul René Roestad Et ornamentalt fluktforsøk – et maleri av Ole Rinnan (2008) Laterna Magica as
== TV ==
Paul René Roestad's dokumentarfilm Et ornamentalt fluktforsøk – et maleri av Ole Rinnan ble vist på NRK [1]1 og 2.NRK NETT-TV: Et ornamentalt fluktforsøk – et maleri av Ole Rinnan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jubileumsutstilling fra kunstnerparadiset på Citadelløya gjennom 100 år, Ole Rinnan er representert med en etsning.
Stenersenmuseet – Good night then... Surrealism in norwegian art 1930-2010, Ole Rinnan er representert med verket Alma Mater. Det er et bemalt relieff.
Utstilling Galleri Haaken - Et ornamentalt fluktforsøk 2008.
Dagbladet: Eksotisk på Frogner
ULOba 10-års jubileumsavis: Intervju med Ole Rinnan (se side 20)
Dagbladet: 14 kunstnere (vårslepp for Stall Haaken)
Galleri Haaken: Ole Rinnan
Store norske leksikon: Ole Rinnan | Ole Rinnan (født 14. juli 1940 i Göteborg) er en norsk surrealistisk bildekunstner. | 12,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rund_Vandvik | 2023-02-04 | Jørund Vandvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Personer tilknyttet Nordea'] | Jørund Vandvik (født 10. november 1955) er en norsk jurist, tidligere aktor og administrerende direktør i Nordea Liv frem til 1. oktober 2016 da han gikk av med pensjon. Vandvik ble etterfulgt av Randi Marjamaa som administrerende direktør i Nordea Liv.Etter fullendt juss studium var Vandvik politifullmektig og aktor i Bergen. Han var blant annet aktor for Bergens trolig største narkosak, den såkalte «Italienersaken». Etter politiet så ble det forsikringsbransjen, først i Hygea, så Vital Forsikring før Vesta.
Vandvik var med på å starte Vesta Liv, var med på salget til Skandia og det senere salget til Unidanmark. Når Unidanmark ble kjøpt opp av Merita-Nordbanken så fusjonerte Vesta Liv med Norske Liv og ble til Nordea Liv. Han var administrerende direktør i Vesta Liv på fusjonstidspunktet og ble også administrerende direktør for det fusjonerte selskapet.
| Jørund Vandvik (født 10. november 1955) er en norsk jurist, tidligere aktor og administrerende direktør i Nordea Liv frem til 1. oktober 2016 da han gikk av med pensjon. Vandvik ble etterfulgt av Randi Marjamaa som administrerende direktør i Nordea Liv.Etter fullendt juss studium var Vandvik politifullmektig og aktor i Bergen. Han var blant annet aktor for Bergens trolig største narkosak, den såkalte «Italienersaken». Etter politiet så ble det forsikringsbransjen, først i Hygea, så Vital Forsikring før Vesta.
Vandvik var med på å starte Vesta Liv, var med på salget til Skandia og det senere salget til Unidanmark. Når Unidanmark ble kjøpt opp av Merita-Nordbanken så fusjonerte Vesta Liv med Norske Liv og ble til Nordea Liv. Han var administrerende direktør i Vesta Liv på fusjonstidspunktet og ble også administrerende direktør for det fusjonerte selskapet.
== Karriere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nordeasjefen får kick av fart hos Dagens Næringsliv | | fsted = | 12,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordea | 2023-02-04 | Nordea | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Banker etablert i 1822', 'Kategori:Banker etablert i 2000', 'Kategori:Nordea', 'Kategori:Selskaper notert på Københavns Fondsbørs', 'Kategori:Selskaper notert på Stockholmsbørsen', 'Kategori:Sider med kart'] | Nordea (Nordea Bank Abp) er et nordisk finanskonsern, og det største i Nord-Europa, med hovedkontor i Helsingfors. Konsernet ble etablert gjennom oppkjøp og fusjoner av flere norske, svenske, danske og finske banker fra 1997 til 2000. Aksjen er notert på børsene i København, Helsingfors og Stockholm.
Nordeas hovedkontor ble 1. oktober 2018 flyttet fra Stockholm til Helsingfors, ved at det tidligere morselskapet Nordea Bank AB (publ) ble fusjonert inn i et finsk datterselskap. Det nye finske morselskapet har konsesjon fra Den europeiske sentralbanken.
| Nordea (Nordea Bank Abp) er et nordisk finanskonsern, og det største i Nord-Europa, med hovedkontor i Helsingfors. Konsernet ble etablert gjennom oppkjøp og fusjoner av flere norske, svenske, danske og finske banker fra 1997 til 2000. Aksjen er notert på børsene i København, Helsingfors og Stockholm.
Nordeas hovedkontor ble 1. oktober 2018 flyttet fra Stockholm til Helsingfors, ved at det tidligere morselskapet Nordea Bank AB (publ) ble fusjonert inn i et finsk datterselskap. Det nye finske morselskapet har konsesjon fra Den europeiske sentralbanken.
== Konsernet ==
Nordeas historie begynte ved sammenslåingen av svenske Nordbanken og finske Merita Bank i 1998, som sammen fikk navnet MeritaNordbanken. MeritaNorbanken kjøpte i år 2000 norske Christiania Bank og Kreditkasse og danske Unibank, og konsernet byttet senere navn til Nordea.
I tillegg til de fire landene som er nevnt ovenfor, har Nordea også virksomhet i de baltiske landene, Polen og Russland. Nordea har også utvidet sin virksomhet i Sverige med oppkjøpet av Postgirot Bank. Nordea består i Norge blant annet av Nordea Bank Abp, filial i Norge, Nordea Finans, Nordea Liv, Nordea Markets, Nordea Fondene, Nordea Direct og PrivatMegleren.
Nordea har også filialer i Tyskland (Frankfurt am Main), Singapore, Storbritannia (London), Kina (Shanghai) og USA (New York) og i Belgia (Brussel), Frankrike (Cannes), Luxembourg, Spania (Fuengirola – Málaga), Sveits (Zürich) som er privatbankfilialer med hovedkontor i Luxembourg.
Frank Vang-Jensen har vært konsernsjef siden 2019. Han etterfulgte Casper von Koskull (2015–2019) og Christian Clausen (2007–2015).
== Nordea i Norge ==
Nordea har sitt norske hovedkontor i Essendrops gate 7 i Oslo.
Nordea inngikk 2. juli 2018 en avtale med Gjensidige om at Nordea skulle kjøpe alle aksjer i Gjensidige Bank for 5,5 milliarder kroner. Oppkjøpet ble gjennomført 1. mars 2019 og tilførte Nordea ca. 176 000 nye kunder på personmarkedet i Norge.
=== Nordea Bank Abp, filial i Norge ===
Nordea Bank Abp, filial i Norge er en videreføring av Christiania Bank og Kreditkasse (ofte forkortet Kreditkassen eller K-Bank). Kreditkassen var den eldste banken i Norge, stiftet i 1848.
Administrerende direktør i Nordea Bank Abp, filial i Norge har siden 2016 vært Snorre Storset. Han sitter også i konsernledelsen.
=== Nordea Finans Norge AS ===
Nordea Finans håndterer bankens virksomhet innen forbrukslån, bil- og båtlån og andre finansieringsløsninger for næringslivet og privatpersoner. Nordea Finans er et heleiet datterselskap av Nordea Bank Abp og er en del av Nordea Finance Companies. Nordea Finans het tidligere K-finans. i 2019 kjøpte Nordea Finans SG Finans fra Societe Generale, som tilførte selskapet 360 ansatte, med hovedkontor i Norge.[1]
=== Nordea Liv ===
Livsforsikringsselskapet Nordea Liv Norge AS er resultatet av fusjonen mellom Norske Liv og Vesta Liv. Norske Liv var Norges eldste livsforsikringsselskap, opprettet i 1844 som Den norske Livrenteforening. Norske Liv ble i 1994 kjøpt opp av Kreditkassen. Vesta Liv var eiet av danske Unibank. Vesta Liv ble opprettet etter at Vesta og Skandia skilte lag. Hovedkontoret ligger i Olav Kyrres Gate 22 i Bergen.
=== Nordea Markets ===
Nordea Markets håndterer handel med finansielle instrumenter (meglervirksomhet) i Nordea. Virksomheten omfatter handel, analyse og rådgivning i bruk av rente-, valuta-, aksje-, råvare-, egen- og fremmedkapitalprodukter, samt derivater knyttet til disse.
Nordea Markets har ca. 2 200 ansatte inkludert Financial Risk Control og Capital Markets Services. Deres viktigste operative lokalisering er i København, Helsingfors, Oslo og Stockholm. I tillegg har de regionale kontorer i Estland, Latvia, Litauen, Polen, Russland, Singapore og USA.
=== Nordea Fondene ===
Nordea Fondene (Nordea Funds, Norwegian Branch) er Nordeas fondsselskap og er per 2009 den fjerde største kapitalforvalteren i Norge. Nordea Fondene het tidligere K Fondene AS.
=== Nordea Direct ===
Nordea Direct (tidl. Gjensidige Bank) er Nordeas nettbank, med produkter tilpasset digital distribusjon. Gjensidige Bank ble kjøpt opp av Nordea i 2019, og skiftet navn til Nordea Direct i 2020. 1. november blir Nordea Direct og Nordea slått sammen til ett selskap.
=== PrivatMegleren ===
PrivatMegleren er Nordeas eiendomsmeglerkjede, etter oppkjøpet i 2007. Kjeden er franchisedrevet, og de enkelte avdelingskontorene er gjerne separate aksjeselskaper, hvor aksjene eies av de som jobber der. De tilbyr meglertjenester til privatboliger, nybygg og næringsbygg. Nordea kjøpte deler av selskapet i 2007, før de ble eneeiere i 2012.
== Betalingstjenester ==
Den 20. juni 2018 ble Nordea en av Norges første banker (ved siden av Sbanken og Santander) som åpnet opp for kontaktløse betalinger med Apple Pay. Døgnet etter lansering fikk banken syv ganger så mange nye kunder sammenliknet med et vanlig døgn. Kontaktløs betaling gjennom Google Pay ble lansert 30. oktober 2018.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nordea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nordeas norske sider | Livsforsikringsselskapet Nordea Liv Norge AS er et norsk livsforsikringsselskap. Selskapets hovedkontor ligger i Bergen sentrum. | 12,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1._divisjon_fotball_for_kvinner_2023 | 2023-02-04 | 1. divisjon fotball for kvinner 2023 | ['Kategori:1. divisjon fotball for kvinner', 'Kategori:Fotball i Norge i 2023', 'Kategori:Fremtidige sportsarrangementer'] | 1. divisjon fotball for kvinner 2023 vil være det nest høyeste nivået i norsk kvinnefotball i 2023.
Grunnspillet ble spilt i dobbel serie med én hjemme- og bortekamp mot hvert lag. De to beste i grunnspillet gikk videre til Toppseriens nedrykkssluttspill. I sluttspillet startet alle lag med 0 poeng. De to nederste lagene rykket ned til 1. divisjon, mens laget som endte tredje sist møtte vinneren av 1. divisjons sluttspill som bestod av lagene som ble nummer 3 til 10 i grunnspillet. I nedrykkssluttspillet tok lagene med seg alle poengene de tok i grunnspillet. De to nederste lagene i 1. divisjons sluttspill rykket ned til 2. divisjon.
| 1. divisjon fotball for kvinner 2023 vil være det nest høyeste nivået i norsk kvinnefotball i 2023.
Grunnspillet ble spilt i dobbel serie med én hjemme- og bortekamp mot hvert lag. De to beste i grunnspillet gikk videre til Toppseriens nedrykkssluttspill. I sluttspillet startet alle lag med 0 poeng. De to nederste lagene rykket ned til 1. divisjon, mens laget som endte tredje sist møtte vinneren av 1. divisjons sluttspill som bestod av lagene som ble nummer 3 til 10 i grunnspillet. I nedrykkssluttspillet tok lagene med seg alle poengene de tok i grunnspillet. De to nederste lagene i 1. divisjons sluttspill rykket ned til 2. divisjon.
== Lagene ==
== Hovedtrenere ==
== Grunnserien ==
== Nedrykkssluttspill Toppserien ==
De to beste lagene fra grunnserien i 1. divisjon spilte sammen med lagene som endte 5-10 i Toppseriens grunnspill i Toppseriens nedrykkssluttspill.
== 1. divisjon sluttspill ==
== Kvalifisering til Toppserien 2024 ==
Mal:Kvalifisering til Toppserien 2024
== Referanser == | 1. divisjon fotball for kvinner 2002 besto av ni lag. | 12,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.