url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydney | 2023-02-04 | Sydney | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:151°Ø', 'Kategori:1788 i Oseania', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1788', 'Kategori:Byer i New South Wales', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sydney', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | For fornavnet, se Sidney.Sydney er Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport-, handels- og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne).
For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen.
Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000.
Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach.
Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden.Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen.
Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson.
| For fornavnet, se Sidney.Sydney er Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport-, handels- og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne).
For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen.
Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000.
Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach.
Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden.Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen.
Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson.
== Historie ==
Selv om det har bodd mennesker i området i rundt 40 000 år, begynner ikke Sydneys moderne historie før i 1770, da kaptein James Cook seilte inn i Botany Bay med skipet Endeavour. Han kalte landet New South Wales og gjorde krav på det for England, som på denne tiden var på utsikt etter et sted å deportere sine bråkmakere til.
18 år senere, i 1788, ankom kaptein Arthur Phillip med det første skipet som var fylt med tusen dømte fanger, og grunnla en straffekoloni på Sydney Cove på Port Jackson. Kolonien ble oppkalt etter politikeren Thomas Townsend, Lord Sydney, som hadde gitt kaptein Phillip oppgaven. Kolonien var stadig i strid med de lokale aboriginene, og svært mange av disse døde av sykdommer britene hadde med seg. Kolonien vokste raskt og ble i 1842 erklært som Australias første by.
I 1851 ble det funnet gull 20 mil vest for Sydney, og dette førte til en massiv immigrasjon. I løpet av de neste tjue årene ble befolkningen mer enn femdoblet. I 1870 var det rundt 200 000 innbyggere i Sydney. I dag har Sydney vokst til en stor by med over 4,2 millioner innbyggere og er Australias økonomiske senter. Sydney er også landets fremste turistattraksjon, først og fremst verdenskjent for de to landemerkene Operahuset og Harbour Bridge.
== Klima ==
Sydneys årstider er motsatte av den nordlige halvkule og byen har et fuktig subtropisk klima med varme somre og kaldere vintre, og regn spredt jevnt gjennom året. Været modereres jo lenger bort fra kysten en kommer, med større temperaturforskjeller i de vestlige bydelene inn i landet.
Varmeste måned er januar, med snitt temperatur målt ved Sydney sentrums Observatory Hill på mellom 18-26 °C. I snitt er det 15 dager i året med mer enn 30 °C. Varmeste temperatur målt er 45.3 °C 14. januar i 1939, men så sent som 1. nyttårsdag 2006 ble det også målt 45 °C i Sydney. Kaldeste måned er juli, med lavest temperatur målt ved Observatory Hill på 2.1 °C. Temperaturen i de vestlige bydelene er som regel høyere om sommeren og lavere om vinteren.
I snitt faller det ca. 1217 mm regn i løpet av året, og det er nedbør i snitt 138 dager i året. Det har ikke snødd i Sydney siden 1836, men vind- og haglstormer forekommer som kan forårsake store ødeleggelser. I 1999 ble Sydneys østre og sentrumsbydeler truffet av en slik storm med hagl på 9 cm i diameter. Stormen forårsaket ødeleggelser verdt omkring AUD 1.7 milliarder i løpet av 5 timer.Mange områder i og rundt Sydney som ligger nært bushland er utsatt for skogbranner, spesielt om sommeren. De største av nyere tid skjedde i 1994 og 2001-2002.
== Mat og drikke ==
Mat i Australia og Sydney har blitt påvirket av bakgrunnen til immigrantene som har kommet til landet. Sydney er i dag en metropol med alle typer mat og drikke, men det finnes lite mat og drikke som er spesiell kun for Sydney. I tidlige kolonitider handlet man med brennevinet rom, noe som førte til det såkalte «Rum Rebellion» i 1808. Både nå og i tidligere tider fantes det vinproduksjon innen området av dagens stor-Sydney. Det store vindistriktet Hunter Valley ligger nord for byen og Tooheys øl produseres i byen. Sydney feirer hvert år matfestivalen Sydney Food and Wine Fair med over 30000 besøkende.Større restaurantdistrikt finner man i Darling Harbour, The Rocks, Leicharts Norton St, Parramattas Church Street og mer spredt i sentrumskjernen. Sydneys store Chinatown har en rekke kina-restauranter. Kjente meriterte restauranter i Sydney inkluderer Tetsuya's som ble kåret til verdens 5. beste, og Rockpool som ble nummer 33. Doyles i Watson Bay er berømt og meritert for fisk og sjømat.
== Kultur ==
=== Operahuset ===
Sydneys mest kjente landemerke er Sydney Opera House. Operahuset ligger på Bennelong Point, omgitt av sjø på tre kanter, med Circular Quay til sørvest og Royal Botanic Gardens til sørøst.
Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon som i 2003 fikk arkitekturens gjeveste pris, Pritzker Architecture Prize. Bygget kostet AUD $102 millioner. da det ble åpnet i 1973 og har flere saler, den største konsertssalen har 2679 seter. Bygningen og dens omgivelser er et ikon for Australia. Taket som former de runde skjell-seksjonene minner om en flåte av hvite seilskip som man ofte ser i Sydneys havn.
Foruten å sette opp teater, ballett og musikaler huser Operabygningen kontorene for Opera Australia, Sydney Theatre Company og Sydney Symphony Orchestra. Bygningen blir administrert av Opera House Trust, under New South Wales (NSW) Ministry of the Arts.
=== Festivaler og andre kulturelle innslag ===
Sydney holder årlig mange forskjellige og noen av Australias største sosiale og kulturelle innslag. Disse inkluderer; Sydney Festival, Australias største kunstfestival i januar; Big Day Out, en festival med rock musikk; homoparaden Gay and Lesbian Mardi Gras langs Oxford Street i februar; Sydney Film Festival og kortfilmfestivalen Tropfest; Archibald Prize for beste porttrettmaleri; Australian Fashion week i april/mai og Sydney Royal Easter Show hver påske som nå holdes i Sydney Olympic Park.
== Attraksjoner ==
Sydney har en rekke attraksjoner i tillegg til Operahuset.
=== Australian Museum ===
Australian Museum i Sydney er Australias eldste museum, grunnlagt i 1827, og er internasjonalt ledende innenfor naturhistorie, antropologi og naturvitenskap. Museet fikk sitt nåværende navn i 1836, flyttet til sin nåværende bygning i 1849, og åpnet for allmennheten i 1859.
=== Bondi Beach ===
Bondi Beach er en av verdens mest kjente strender og en av de mest besøkte i hele Australia. Stranden er ca. en kilometer lang og deles inn i en nordlig og sørlige ende. Den sørlige enden er reservert for surfing på grunn av større bølger her, og farlige strømmer for badeturister, mens den nordlige enden av stranden er den tryggeste for badeturister. Surf Life Saving Australia og Bondi Rescue patruljerer stranden. Stranden har hai-nett under vann om sommeren, mens en i oktober av og til kan se hval og delfiner i bukten utenfor. Bondi Beach ble lagt til Australias liste over beskyttede historiske steder i 2008.
=== Harbour Bridge ===
Sydney Harbour Bridge er en stålbro med bil-, tog- og passasjer-trafikk som spenner over Sydney Harbour fra Sydney sentrum til North Sydney. Broen er 1149 meter lang og 49 meter bred, og har en seilingshøyde på 49 meter. Fra åpningen i 1932 til 1967 var den Sydneys høyeste bygning med sine da 134 meter. Broen er som Sydney Opera House et verdensberømt landemerke og er hver nyttårsaften sentrum for fyrverkeriet i Sydney. Turistattraksjonen Bridgeclimb har siden 1998 tatt turister opp på den sørlige halvdelen av brostrukturen.
=== Hyde Park ===
Denne store parken er oppkalt etter sitt motstykke i London og har vært fritidsområde i Sydney siden 1792. Den har en fortid som både cricketbane og hesteløpsbane. Den ligger øst for sentrum og er et grønt og fredelig område med velstelte hager, den majestetiske Archibaldfontenen, minnesmerker, en James Cook-statue og en 40 meter høy obelisk med egyptiske inskripsjoner.
=== Museum of Sydney ===
Museet tar for seg Sydneys historie fra kolonitiden gjennom multimedier, gjenstander, kart og bilder, og er bygget på stedet der byens første guvernør Arthur Phillip bodde. Huset hans var bygget i 1788 og var Australias første regjeringsbygg, og ble avdekket under arkeologiske utgravninger i 1983. Museet ble åpnet i 1994.
=== Powerhouse Museum ===
Powerhouse Museum ligger i bydelen Ultimo og er Sydneys Vitenskaps- og teknologimuseum. Museet flyttet til sitt nåværende sted i 1988 og navnet stammer fra den gamle strømstasjonen som museet ligger i. Blant de 400 000 utstilte gjenstandene finnes New South Wales første damplokomotiv «Locomotive 1» bygget av Robert Stephenson i 1854, og verdens eldste fungerende dampmaskin fra 1785.
=== Sydney Aquarium ===
Sydney Aquarium er et offentlig akvarium som ligger på bysiden av Darling Harbour nord for Pyrmont Bridge. Akvariet har over 650 forskjellige skapninger fra australske hav og elver, og er et av verdens største akvarier. Hovedutstillingen inkluderer store basseng med hai og fisk med akrylglasstunneler under vannet som besøkende kan gå igjennom. Akvariet har også utstillinger av krokodiller, blekksprut og sel, og et stort akvarium med 2,6 millioner liter vann som huser en gjenskaping av Great Barrier Reef med over 6000 dyr.
=== Sydney Tower ===
Sydney Tower (også kjent som AMP Tower og Centrepoint Tower) er Sydneys høyeste frittstående byggverk, og Australias nest høyeste etter Q1 på Gold Coast. Tårnet ligger midt i sentrum, i 100 Market Street, og ruver 305 meter over bakken. Det har vært en av Sydneys fremste turistattraksjoner siden åpningen i 1981, og er både et orienteringspunkt og et utsiktstårn. Et observasjonsdekk ligger på 250 meter som blant annet inkluderer en roterende restaurant. Turistattraksjonen Sydney Tower Skywalk tar besøkende på utsiden av tårnet på 268 meters høyde. Hvert år arrangeres trappeløpet Sydney Tower Run-Up hvor deltakere løper opp de 1504 trappene til observasjonsdekket.
=== Taronga Zoo ===
Taronga Zoo er en dyrehage i bydelen Mosman som ble åpnet i 1916. Med over 2600 dyr fordelt på 340 arter og 283 hektar er den en av verdens største dyrehager. Dyrehagen har utstillinger med de særaustralske dyrene som koala, kenguru, dingo, tasmanske djevler, platypus og emu. Australia har flere giftige dyr enn noe annet land, blant dem både slanger, edderkopper og skorpioner. Dyrehagen har også en avdeling vest for Sydney i byen Dubbo som går under navnet Western Plains Zoo.
== Transport ==
Sydney og de omkringliggende regionene er dekket av et stort nettverk av offentlig transport. Sydney har Australias største offentlige transportsystem, og offentlig transport står for nesten dobbelt så høy andel reiser i Sydney som i andre større byer. Nettverket er regulert av New South Wales Ministry of Transport, som jobber for å integrere nettverkene som betjener Sydney, Newcastle, Central Coast, Blue Mountains, Wollongong og Illawarra. Sydney fikk tidlig offentlig transport, med de første jernbanelinjene etablert i 1855. Dagens billettsystem for de statlig styrte transportørene er like og bruker billetter med magnetstriper. Prisene varierer etter lengde på reisen.
=== Ferge ===
Sydney Ferries, en statlig eid organisasjon, har en rekke pendler og turistferger i Sydney Harbour og opp langs elven Parramatta River. Sydney Ferries opererer ni ruter, med omtrent 14 millioner passasjerer hvert år. Fergene opererer ut fra Circular Quay Ferry Terminal, med vanlige passasjerferger til en rekke bydeler og både vanlige passasjerferger og hurtiggående katamaraner til bydelen Manly. Sydney Ferries har også sightseeing-cruise for turister. Flere mindre aktører driver passasjerferger til øyer og bydeler andre steder i Sydney, og ved Sydneys ytterkanter finnes også bilferger som krysser blant annet elven Hawkesbury River.
=== Buss ===
Busstransport står for ca. halvparten av alle reiser med offentlig transport i løpet av en ukedag i byen. Største operatør er State Transit Authority of New South Wales (STA), med en rekke mindre private aktører.
Transportdepartementet overser et integrert storbysystem av busser som strekker fra Newcastle i nord til Wollongong i sør. Hurtigbusser med egne bussfiler og bussveier kjøres mellom Liverpool og Parramatta og i de nordvestre bydelene. Bussene i Sydney er nummerert med tre-sifrede tall, der det første tallet peker mot en bestemt region av byen. Nattbusser erstatter togene mellom midnatt og 05:00. På noen ruter i de østre bydelene må en kjøpe billetter fra kiosker eller billettmaskiner før påstigning.
=== Taxi ===
New South Wales har en flåte av ca. 6000 taxier med over 22000 taxisjåfører. Flåten er den største i Australia og mesteparten av disse finnes i Sydney. De fleste taxiene er eiet av mindre aktører som er en del av større kjeder.
=== Tog ===
==== Jernbane ====
Sydneys første jernbanelinje mellom Sydney og Parramatta Junction åpnet 26. september 1855. De første togene på nettverket ble elektrifisert i 1926. Nettverket har gjennom årene blitt kraftig utvidet, og Sydney-regionen er nå dekket av elleve jernbanelinjer som kjøres av CityRail. Sydney har ikke et separat metro-system, men togene kjører under grunnen i bykjernen og på de to nyeste linjene mellom Epping og Chatswood og til flyplassen. På de fleste linjene går det passasjertog hvert kvarter eller halvtime utenom i rushtiden, med flere tog i morgen- og ettermiddagsrushet. Sydney er også en viktig omlastningsterminal for frakt til andre deler av landet, og det går også mye containergodstrafikk på linjene. De lengste togene med kullmalm som skipes ut fra Sydney er på opptil 1,5 km lang. Det finnes ikke tog i Northern Beaches eller Eastern Suburbs. Interurban-tog til omkringliggende byer som Newcastle og Central Coast, Blue Mountains og Illawarra, samt Countrylink-tog til Melbourne, Brisbane, Adelaide, Perth og andre deler av innlandet i NSW går fra Central Station.
==== Bybane og Monorail ====
Som en del av utviklingen av Darling Harbour før 200-årsjubileumet for Australia i 1988 ble en monorail bygget for å binde sammen turistattraksjonene i området med bysentrum. Monorailen hadde 8 stasjoner på 3,6 km linje som gikk i en sløyfe fra Sydney sentrum til vestsiden av Darling Harbour. Stasjoner fantes blant annet ved store attraksjoner som Powerhouse Museum, Sydney Aquarium og Sydney Convention and Exhibition Centre. Monorailen transporterte ca. 4 millioner passasjerer årlig, men ble stengt for godt 1. juli 2013.
I 1997 ble en kort bybane kalt Sydney Light Rail åpnet mellom sentrum og Inner West bydelene Darling Harbour, Ultimo og Pyrmont. Linjen ble utvidet til Lillyfield i 2000. Linjen som nå heter Metro Light Rail har 14 stopp over 7,2 kilometer, med stopp ved blant annet Central Station, Star City Casino, Sydney Fish Market og ved Monorailen i byen. Bybanen har rundt 3,5 millioner passasjerer årlig.
=== Luftfart ===
==== Kingsford Smith internasjonale lufthavn ====
Kingsford Smith internasjonale lufthavn i er Australias største flyplass, og er også en av verdens eldste som fortsatt er i bruk. Flyplassen var den 28. mest travleste flyplassen i verden i 2003, men har siden det vært på topp 30 listen, med nesten 32 millioner passasjerer i 2007. Flyplassen ligger tett i tett med den store drabantbyen Mascot sør for Sydney Sentrum. Flyplassen er også hovedbase for flyselskapet Qantas, som er verdens nest eldste flyselskap, etter KLM Royal Dutch Airlines.
==== Andre lufthavner ====
Sydney har også flere mindre lufthavner, de viktigste er Bankstown Airport som tar imot privatfly og småfly. Det finnes også en mindre flystripe ved Camden, samt flystripen Hoxton Park Aerodrome. Militærbasen RAAF Base Richmond ligger nordvest i byen. Det diskuteres om hvorvidt Sydney trenger en hovedflyplass nummer to, og hvor denne skal ligge. Land har blitt avsatt til dette ved Badgerys Creek i vest, men også sør for Sydney rundt Moss Vale har blitt foreslått.
== Sport og utendørsaktiviteter ==
Sydney har mange åpne plasser og god tilgang til strandsonen, samt mange naturområder selv helt i sentrum. Innen Sydney sentrum finnes Hyde Park, The Domain, Royal Botanic Gardens og Chinese Garden of Friendship. Metropolområdet er også hjem til flere nasjonalparker, blant dem Royal National Park som er den nest eldste nasjonalparken i verden, verdensarvlistede Blue Mountains og flere andre nasjonalparker i og rundt storbyområdet.
Sydney var vert for Sommer-OL 2000 og har velutbygde fasiliteter for mange idretter. Større idrettsanlegg inkluderer ANZ Stadium, Sydney Cricket Ground (SCG), Sydney Football Stadium, Eastern Creek Raceway, Royal Randwick og Rosehill Gardens Racecourse. Byen holder hvert år et gateløp fra Sydney sentrum til Bondi Beach, kjent som City to Surf.
=== Fotball ===
Australia og Sydney utover 4 forskjellige typer fotball. Den mest populære sporten i Sydney er Rugby League som er importert fra England. National Rugby League (NRL) begynte i Sydney i 1908 er i dag den største rugbykonkurransen i verden. Sydney er hjem til ni av de seksten lagene i serien. Rugby Union og europeisk fotball er også populære sporter, og byen har også elitelag i Australian Football League (AFL), den nasjonale basketligaen og i sporten netball. Som hovedstad i New South Wales er byen også sete for delstatslagene i cricket og rugby league.
=== Vannsport ===
Forskjellige typer vannsport er populært og på Sydneys strender kan man drive med surfing, seiling og dykking. Surfing er en meget populær sport blant australiere, og Sydney har en rekke strender med gode forhold. Bondi Beach og Manly Beach er to av de mest kjente, blant lokalbefolkningen er i tillegg Bronte, Coogee og Maroubra populære i de østlige bydelene, Cronulla Beach i de sørlige bydelene, og Dee Why, Collaroy og Avalon Beach populære i de nordlige bydelene. Båtsport i Sydney Harbour er også populært, blant annet arrangeres flere regattaer og seilaser her. Det mest kjente er Sydney to Hobart Yacht Race som starter annen juledag hvert år fra Sydney.
=== Golf ===
Sydney har golfbaner spredt over hele byen. Banen til Australian Golf Club i bydelen Rosebery mellom Sydney sentrum og flyplassen er en av Australias eldste fra 1882, og har vært vert 17 ganger for turneringen Australian Open, senest i 2007.
== Økonomi og næringsliv ==
Sydney er Australias største by i både folketall og omfang på økonomien. Den er listet som en beta world city av Loughborough Universitys 1999 måling og på 16.-plass blant globale byer av Foreign Policys 2008 Global Cities Index. Australias største og viktigste flyplass Kingsford Smith International Airport ligger her, og de fleste av Sydneys og Australias turister og immigranter ankommer via byen. Sydney tok imot 7,8 millioner besøkende og 2,5 millioner utenlandske besøkende i 2004. Ifølge Mercers Cost of Living undersøkelse er Sydney Australias dyreste by og den 15. dyreste i verden.De største sektorene innen økonomi i Sydney, målt etter antall ansatte, inkluderer blant annet eiendom, varehandel og service, vareproduksjon, og helse og sosialtjenester. Siden 1980-årene har flere og flere arbeidsplasser blitt flyttet fra industri til IT og service-næringen. Sydney står for ca. 25 % av Australias totale BNP. Børsene Australian Stock Exchange og Australian Securities Exchange og sentralbanken Reserve Bank of Australia ligger i byen, likeså er byen sete og hovedkontor for over 90 banker og mer enn halvparten av Australias største firma, i tillegg til å være regionkontor for mer enn 500 multinasjonale firma.
Sydney Futures Exchange (SFE) er en av Asia-Pacifics største finansielle institusjoner, med 64,3 millioner handler i 2005. Det er det 12. største futures markedet i verden og det 19. største når en inkluderer opsjoner.Byen har den høyeste gjennomsnittinntekten for husholdninger i de store byene i Australia. Per 20. september 2007 hadde Sydney den høyeste gjennomsnittlige husprisen i Australia med AUD $559000. Sydney har også de høyeste gjennomsnittlige leieprisene i Australske byer med AUD $450 per uke.
Større handelssteder i sentrum finner en i Queen Victoria Building og gågaten Pitt Street Mall, med internasjonale luksusbutikker i den nordlige enden av Castlereagh Street. De største bydelene i stor-Sydney har også store handlesentre, med sentrene i Parramatta, Bondi Junction og Chatswood som noen av de største.
Større grupper med høyhus og næringsliv finner en foruten Sydney sentrum også i North-Sydney, Parramatta, Chatswood og Macquarie Park.
== Utdanning ==
Sydney er hjemby til noen av de største og beste universitetene i Australia, og Australias første universitet University of Sydney ble etablert her i 1850. Det er fem andre offentlige universitet med hovedsete i Sydney; Australian Catholic University (2 av sine seks campuser i byen), Macquarie University, University of New South Wales, University of Technology Sydney og University of Western Sydney. En rekke andre australske universitet har mindre avdelinger i Sydney.
Det finnes også fire offentlige Technical and Further Education (TAFE) institutter i Sydney som tilbyr utdanning innen spesifikke ikke-akademiske fagfelt på universitetsnivå. Sydney har offentlige, religionsbestemte og uavhengige skoler. Offentlige skoler, inkludert førskoler, grunnskole og videregående skole og spesialskoler er styrt av New South Wales Department of Education and Training. Av de 30 såkalte selektive videregående skolene i NSW er 25 av dem i Sydney.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Sydney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sydney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sydney hos Wikivoyage
Sydney Opera House webside
Sydney Aquarium webside
Sydney Olympic Park webside
Været i Sydney
Sydney Morning Herald, Sydneys største avis
Satellittbilder Sydney 1975 og 2002 | right|thumb|300px|Sydney CBD, utsikt fra [[Farm Cove, New South Wales|Farm Cove]] | 10,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flaskeb%C3%B8rsteslekten | 2023-02-04 | Flaskebørsteslekten | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Myrtefamilien', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Flaskebørsteslekten (Callistemon) er en planteslekt i myrtefamilien innenfor ordenen Myrtales. Den omfatter 34 arter av busker og løvtrær med utbredelse i tempererte strøk i østlige og sørlige Australia, og inkluderer fire arter på Ny-Caledonia. På engelsk kalles den «Bottlebrush».
Artene er ofte busker på 0,5 – 2 meter, eller lave løvtrær inntil 15 meter høye. Blomstrene er oftest røde, men kan også være gule, oransje, grønne og hvite. Noen arter slipper frøene årlig, andre er avhengig av brannspredning. Et eksemplar av Callistemon citrinus ble plantet i Kew Gardens i London i 1789, og er populære som spektakulære prydplanter.
| Flaskebørsteslekten (Callistemon) er en planteslekt i myrtefamilien innenfor ordenen Myrtales. Den omfatter 34 arter av busker og løvtrær med utbredelse i tempererte strøk i østlige og sørlige Australia, og inkluderer fire arter på Ny-Caledonia. På engelsk kalles den «Bottlebrush».
Artene er ofte busker på 0,5 – 2 meter, eller lave løvtrær inntil 15 meter høye. Blomstrene er oftest røde, men kan også være gule, oransje, grønne og hvite. Noen arter slipper frøene årlig, andre er avhengig av brannspredning. Et eksemplar av Callistemon citrinus ble plantet i Kew Gardens i London i 1789, og er populære som spektakulære prydplanter.
== Arter ==
Artene i flaskebørsteslekten omfatter:
Callistemon acuminatus
Callistemon brachyandrus
Callistemon chisholmii
Callistemon citrinus «Crimson Bottlebrush»
Callistemon coccineus
Callistemon comboynensis
Callistemon flavovirens
Callistemon formosus
Callistemon forresterae
Callistemon genofluvialis
Callistemon glaucus
Callistemon kenmorrisonii
Callistemon linearifolius
Callistemon linearis
Callistemon montanus
Callistemon nervosus
Callistemon nyallingensis
Callistemon pachyphyllus
Callistemon pallidus
Callistemon pauciflorus
Callistemon pearsonii
Callistemon phoeniceus
Callistemon pinifolius
Callistemon pityoides
Callistemon polandii
Callistemon pungens
Callistemon recurvus
Callistemon rigidus
Callistemon rugulosus «Scarlet Bottlebrush»
Callistemon salignus
Callistemon shiressii
Callistemon sieberi
Callistemon subulatus
Callistemon viminalis «Weeping Bottlebrush»
Callistemon viridiflorus
== Eksterne lenker ==
(en) Flaskebørsteslekten i Encyclopedia of Life
(en) Flaskebørsteslekten i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Flaskebørsteslekten hos Dyntaxa
(en) Flaskebørsteslekten hos ITIS
(en) Flaskebørsteslekten hos NCBI
(en) Flaskebørsteslekten hos The International Plant Names Index
(en) Flaskebørsteslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Callistemon – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Callistemon – detaljert informasjon på Wikispecies | Flaskebørsteslekten (Callistemon) er en planteslekt i myrtefamilien innenfor ordenen Myrtales. Den omfatter 34 arter av busker og løvtrær med utbredelse i tempererte strøk i østlige og sørlige Australia, og inkluderer fire arter på Ny-Caledonia. | 10,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Stiglund | 2023-02-04 | Hans Stiglund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Haparanda kommun', 'Kategori:Svenske lutherske biskoper'] | Hans Bertil Stiglund (født 8. juni 1955 i Haparanda i Sverige) har siden 2002 vært luthersk biskop i Luleå stift i Svenska kyrkan. Han ble presteviet i 1980 for Göteborgs stift av biskop Bertil Gärtner.
Hans Stiglund gjennomførte sine teologiske studier ved Uppsala universitet i årene 1974–1980 og slutteksamen 1980. Han var kyrkoadjunkt og komminister i Forshälla pastorat i Göteborgs stift 1980–1987, vikarierende kyrkoadjunkt i Överluleå pastorat, Luleå stift 1981–1982, kyrkoherde i Pajala pastorat i Luleå stift i 1987–1991, kyrkoherde i Nedertorneå-Haparanda pastorat i Luleå stift i 1991–2002.
Da Hans Stiglund vant biskopsvalget raste en debatt om kvinnelige prester i stiftet; dette bl.a. etter det at læstadianerne hadde sagt de ville forlate Svenska kyrkan dersom en kvinne ble valgt.
Grunnen til at Stiglund i sin tid ble presteviet i nettopp Göteborgs stift i 1980 og ikke i Luleå var at han da nektet å la seg prestevie sammen med kvinner. Stiglund var dessuten medlem i Svenska kyrkans fria synod som var i mot ordningen med kvinnelige prester til og med 2002.
| Hans Bertil Stiglund (født 8. juni 1955 i Haparanda i Sverige) har siden 2002 vært luthersk biskop i Luleå stift i Svenska kyrkan. Han ble presteviet i 1980 for Göteborgs stift av biskop Bertil Gärtner.
Hans Stiglund gjennomførte sine teologiske studier ved Uppsala universitet i årene 1974–1980 og slutteksamen 1980. Han var kyrkoadjunkt og komminister i Forshälla pastorat i Göteborgs stift 1980–1987, vikarierende kyrkoadjunkt i Överluleå pastorat, Luleå stift 1981–1982, kyrkoherde i Pajala pastorat i Luleå stift i 1987–1991, kyrkoherde i Nedertorneå-Haparanda pastorat i Luleå stift i 1991–2002.
Da Hans Stiglund vant biskopsvalget raste en debatt om kvinnelige prester i stiftet; dette bl.a. etter det at læstadianerne hadde sagt de ville forlate Svenska kyrkan dersom en kvinne ble valgt.
Grunnen til at Stiglund i sin tid ble presteviet i nettopp Göteborgs stift i 1980 og ikke i Luleå var at han da nektet å la seg prestevie sammen med kvinner. Stiglund var dessuten medlem i Svenska kyrkans fria synod som var i mot ordningen med kvinnelige prester til og med 2002.
== Eksterne lenker ==
Svenska kyrkan Luleå stift: Biskopen | Hans Bertil Stiglund (født 8. juni 1955 i Haparanda i Sverige) har siden 2002 vært luthersk biskop i Luleå stift i Svenska kyrkan. | 10,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dieudonne_Saive | 2023-02-04 | Dieudonne Saive | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Belgiere', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1973', "Kategori:Fabrique Nationale d'Armes de Guerre", 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn'] | Dieudonné Joseph Saive (født 1889, død 1973) var en belgisk våpendesigner som jobbet for Fabrique Nationale i Liège i Belgia.
Saive jobbet først sammen med John Browning og overtok som FNs sjefsdesigner etter Brownings død i 1926.
Saive jobbet videre med Brownings 9mm pistol og ferdigstilte denne i 1935. Pistolen, som fikk navnet GP35 (Grand Puissance 35) eller det mer kjente navnet Browning Hi-Power, var den første 9mm pistolen som brukte et magasin der patronen lå dobbeltradigt i magasinet. Dette gav pistolen en magasinkapasitet på 13 skudd, banebrytende i en tid da de fleste samtidige 9mm pistoler bare hadde en magasinkapasitet på 8. Pistolen brukte også en nye mekanisme for låsing og opplåsing av sleide til løp, en mekanisme som fortsatt brukes i de aller fleste pistoler i dag.
I 1932 forbedret Saive konstruksjonen i Brownings 7.62 AN/M2 maskingevær beregnet for bruk i fly, og fikk skuddtakten opp til 1200 rpm, og forbedret den igjen i 1938 og presset skuddtakten opp til 1500 rpm.
Saives mest velkjente design er hans egne gassopererte automatgevær, FN Model 1949 (FN-49) og det som senere ble en av de mest utbredte riflene i verden, FN FAL. | Dieudonné Joseph Saive (født 1889, død 1973) var en belgisk våpendesigner som jobbet for Fabrique Nationale i Liège i Belgia.
Saive jobbet først sammen med John Browning og overtok som FNs sjefsdesigner etter Brownings død i 1926.
Saive jobbet videre med Brownings 9mm pistol og ferdigstilte denne i 1935. Pistolen, som fikk navnet GP35 (Grand Puissance 35) eller det mer kjente navnet Browning Hi-Power, var den første 9mm pistolen som brukte et magasin der patronen lå dobbeltradigt i magasinet. Dette gav pistolen en magasinkapasitet på 13 skudd, banebrytende i en tid da de fleste samtidige 9mm pistoler bare hadde en magasinkapasitet på 8. Pistolen brukte også en nye mekanisme for låsing og opplåsing av sleide til løp, en mekanisme som fortsatt brukes i de aller fleste pistoler i dag.
I 1932 forbedret Saive konstruksjonen i Brownings 7.62 AN/M2 maskingevær beregnet for bruk i fly, og fikk skuddtakten opp til 1200 rpm, og forbedret den igjen i 1938 og presset skuddtakten opp til 1500 rpm.
Saives mest velkjente design er hans egne gassopererte automatgevær, FN Model 1949 (FN-49) og det som senere ble en av de mest utbredte riflene i verden, FN FAL. | Dieudonné Joseph Saive (født 1889, død 1973) var en belgisk våpendesigner som jobbet for Fabrique Nationale i Liège i Belgia. | 10,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koninginnedag | 2023-02-04 | Koninginnedag | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nederland'] | Koninginnedag er en nasjonal festdag i Nederland, på De nederlandske Antiller og Aruba. I 1949 ble den flyttet fra dronning Wilhelminas fødselsdag 31. august til 30. april. Feiringen begynner natten til 30. april, som kalles koninginnenacht (dronningnatten) blant annet med en gratis utendørs musikkfestival i Den Haag, kalt KoninginneNach. På dagen fortsetter feiringen med ulike festiviteter og frimarkeder.
Siden 1980 feires dagen på lørdag 29. april om Koninginnedag selv faller på søndag. I årene frem til 1980 ble dagen feiret 1. mai om 30. april falt på en søndag. Ved kunngjøringen av dronning Beatrix' abdikasjon ble det kjent at dagen under hennes etterfølger skal feires som Koningsdag 27. april, Willem-Alexander av Nederlands fødselsdag.
| Koninginnedag er en nasjonal festdag i Nederland, på De nederlandske Antiller og Aruba. I 1949 ble den flyttet fra dronning Wilhelminas fødselsdag 31. august til 30. april. Feiringen begynner natten til 30. april, som kalles koninginnenacht (dronningnatten) blant annet med en gratis utendørs musikkfestival i Den Haag, kalt KoninginneNach. På dagen fortsetter feiringen med ulike festiviteter og frimarkeder.
Siden 1980 feires dagen på lørdag 29. april om Koninginnedag selv faller på søndag. I årene frem til 1980 ble dagen feiret 1. mai om 30. april falt på en søndag. Ved kunngjøringen av dronning Beatrix' abdikasjon ble det kjent at dagen under hennes etterfølger skal feires som Koningsdag 27. april, Willem-Alexander av Nederlands fødselsdag.
== Historie ==
31. august 1885 ble den aller første prinsessedagen organisert på Wilhelminas femårsdag, fjorten år før den første Koninginnedag ble arrangert. Årsaken til feiringen var at man ønsket å gi den nasjonale enheten et tydelig uttrykk. Etter at kong Vilhelm III døde i 1890 gikk man over fra å feire prinsessedag til å feire Koninginnedag. Denne dagen utviklet seg etterhvert til en festdag for barn.
Etter at dronning Juliana i 1948 overtok tronen etter moren Wilhelmina ble feiringen fra 1949 flyttet til 30. april, Julianas fødselsdag. Dette var ikke den eneste forandringen, fra da av ble dronningen hyllet med blomster på Paleis Soestdijk, mens den kongelige familien i morens regjeringstid ikke var en del av festivitetene. I femtiårene ble arrangementet på Soestdijk vist på fjernsyn. I etterkrigstidens Nederland var Koninginnedag en vanlig arbeidsdag, men etterhvert ble det stadig mer vanlig at folk fikk fri på dagen og den utviklet seg dermed til en nasjonal festdag.
Da dronning Beatrix overtok som regent 30. april 1980 ble det bestemt at denne dagen skulle holdes i hevd som festdag, nå til minne om hennes inntreden som statsoverhode, innvielse som dronning av kongeriket Nederlandene, og for å hedre hennes mor. Et praktisk poeng i denne sammenhengen var at på dronning Beatrix' egen fødselsdag, 31. januar, egner værforholdene seg stort sett ikke for et slikt utendørsarrangement, i motsetning til i slutten av april. Med den nye dronningen ble videre måten den kongelige familien feirer dagen på forandret.
== Feiring og festligheter ==
I dronning Julianas regjeringstid ble en defilé avholdt 30. april. Hele den kongelige familien stod da på Paleis Soestdijks trapp mens mange deltok i et kilometerlangt opptog. Ved passeringen av kongefamilien etterlot de da gaver og blomster. Om morgenen gikk skolebarn i tog til rådhuset der de ga borgermesteren en aubade av patriotiske sanger som ble avsluttet med nasjonalsangen Wilhelmus. Etter dette ble det arrangert tradisjonelle barneleker som sekkeløp og 'koekhappen' i mange landsbyer og byer. Dagen ble avsluttet med et opptog der deltagerne bar papirlanterner. Mange steder ble det dessuten arrangert festligheter for ungdom og voksne, som for eksempel opptredener av jazz- og popband.
Dronning Beatrix har valgt å reise ut til folket, i stedet for å la folket komme til henne og familien, slik Juliana gjorde. Sammen med en så stor del av kongefamilien som mulig, besøker dronningen en eller to (lands)byer i Nederland. I de senere år har hun besøkt et mindre sted og en litt større by i samme provins. Dit hun reiser mottas hun av stedets innbyggere, som har arrangert ulike festligheter som for eksempel oppvisninger av gamle danser og yrker, sport og sang. En aktivitet som alltid finner sted er 'koekhappen, dette etter ønske fra kongefamilien.
Tradisjonen har ført til at innbyggerne på denne dagen ikke trenger en tillatelse til å drive med salg på gaten. Dette er grunnen til at det er mange loppemarkeder langs gater og veier i byer og steder denne dagen, som kalles vrijmarkt. Det eneste som kan være underlagt restriksjoner er salg av mat og drikke, dette av sikkerhetsårsaker.
På mange steder holdes det store utendørfestligheter, for eksempel er Amsterdam kjent for det store frimarkedet som tiltrekker seg ca. 500.000 besøkende fra byen selv og hele landet hvert år, mens Den Haag er kjent for KoninginneNach, en utendørs musikkfestival som arrangeres natten mellom 29. og 30. april. Anslagsvis har denne festivalen hatt fra 175 (2003) til 200.000 (2005) besøkende.
=== Steder besøkt av dronning Beatrix på koninginnedag ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Koninginnedag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Koninginnedag er en nasjonal festdag i Nederland, på De nederlandske Antiller og Aruba. I 1949 ble den flyttet fra dronning Wilhelminas fødselsdag 31. | 10,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/International_Skating_Union | 2023-02-04 | International Skating Union | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Internasjonale idrettsforbund', 'Kategori:Kortbaneløp på skøyter', 'Kategori:Kunstløp', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1892', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteforbund', 'Kategori:Sport i 1892'] | International Skating Union (ISU) er det internasjonale forbundet for hurtigløp på skøyter, kunstløp og kortbaneløp på skøyter, grunnlagt i Scheveningen i Nederland den 23. juli 1892. Grunnleggelsen var en følge av et ønske om å standardisere internasjonale lover og regler innen skøytesporten, og at de skulle stå ansvarlig for organisering og arrangering av internasjonale stevner og mesterskap. Dagens hovedkvarter ligger i Lausanne i Sveits.
Det første ISU-arrangerte verdensmesterskapet i hurtigløp gikk av stabelen i 1893 i Amsterdam i Nederland. I 1895 bestemte ISU at kun amatører kunne delta i deres konkurranser og mesterskap. Det første verdensmesterskapet i kunstløp arrangert av ISU var i februar 1896 i St. Petersburg i Russland.USA og Canada startet et konkurrerende forbund, the International Skating Union of America (ISUA) i 1907. I løpet av de neste to årene hadde tolv europeiske nasjoner meldt seg inn i ISU, mens ISUA kun hadde de to nordamerikanske medlemmene. Canada meldte seg inn i ISU i 1911, slik at USA ble eneste medlem i ISUA,og forbundet opphørte å eksistere i 1927.
De første årene var det sjelden at europeiske og nordamerikanske utøvere møttes.ISU arrangerte sitt første VM for kortbaneløp på skøyter i 1976. På den tiden ble grenen kalt «Innendørs skøyteløp», men fikk sitt nåværende navn etter at ishockeyrink ble innført som standard bane.ISU hadde per 2008 63 medlemsnasjoner.
| International Skating Union (ISU) er det internasjonale forbundet for hurtigløp på skøyter, kunstløp og kortbaneløp på skøyter, grunnlagt i Scheveningen i Nederland den 23. juli 1892. Grunnleggelsen var en følge av et ønske om å standardisere internasjonale lover og regler innen skøytesporten, og at de skulle stå ansvarlig for organisering og arrangering av internasjonale stevner og mesterskap. Dagens hovedkvarter ligger i Lausanne i Sveits.
Det første ISU-arrangerte verdensmesterskapet i hurtigløp gikk av stabelen i 1893 i Amsterdam i Nederland. I 1895 bestemte ISU at kun amatører kunne delta i deres konkurranser og mesterskap. Det første verdensmesterskapet i kunstløp arrangert av ISU var i februar 1896 i St. Petersburg i Russland.USA og Canada startet et konkurrerende forbund, the International Skating Union of America (ISUA) i 1907. I løpet av de neste to årene hadde tolv europeiske nasjoner meldt seg inn i ISU, mens ISUA kun hadde de to nordamerikanske medlemmene. Canada meldte seg inn i ISU i 1911, slik at USA ble eneste medlem i ISUA,og forbundet opphørte å eksistere i 1927.
De første årene var det sjelden at europeiske og nordamerikanske utøvere møttes.ISU arrangerte sitt første VM for kortbaneløp på skøyter i 1976. På den tiden ble grenen kalt «Innendørs skøyteløp», men fikk sitt nåværende navn etter at ishockeyrink ble innført som standard bane.ISU hadde per 2008 63 medlemsnasjoner.
== ISU-mesterskapene ==
I tillegg til andre stevner og konkurranser, arrangerer ISU følgende mesterskap:
== Presidenter i ISU ==
1892 – 1894 Pim Mulier
1894 – 1924 Viktor Balck
1925 – 1937 Ulrich Salchow
1937 – 1945 Gerrit W. A. van Laer
1945 – 1953 Herbert J. Clarke
1953 – 1967 James Koch
1967 – 1967 Ernst Labin
1967 – 1980 Jacques Favart
1980 – 1994 Olaf Poulsen
1994 – 2016 Ottavio Cinquanta
2016 – 2022 Jan Dijkema
2022 – i dag Kim Jae-youl
== Kongresser i ISU ==
Fram til i dag har ISU arrangert 56 kongresser, den 57. i juni 2018 blir i Sevilla, Spania.
== Nasjonale skøyteforbund ==
Liste over nasjonale skøyteforbund som var medlem av ISU i 2008.
(1) – Hurtigløp på skøyter
(2) – Kunstløp
== Se også ==
Hurtigløp på skøyter og Verdenscupen på skøyter
Kunstløp og ISU Grand Prix
Kortbaneløp på skøyter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) International Skating Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) ISU Judging System – Offisielt nettsted for ISUs dommersystem
(en) ISU Communication No. 1827 – ISU Members 2013/14
(en) Skating and Olympism Arkivert 9. august 2010 hos Wayback Machine. i Olympic Review 199 – mai 1984 på www.la84foundation.org
(no) International Skating Union i Store norske leksikon | International Skating Union (ISU) er det internasjonale forbundet for hurtigløp på skøyter, kunstløp og kortbaneløp på skøyter, grunnlagt i Scheveningen i Nederland den 23. juli 1892. | 10,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eukalyptusslekten | 2023-02-04 | Eukalyptusslekten | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Myrtefamilien', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eukalyptusslekten (Eucalyptus) er en planteslekt i myrtefamilien innenfor ordenen Myrtales. Den omfatter mer enn 700 arter av busker og løvtrær med utbredelse i Australia, Ny-Caledonia, Ny-Guinea, og noen arter nordover til Indonesia og Filippinene. Slekten oppstod for 35-50 millioner år siden, og er således relativt ung. På engelsk kalles de «Eucalyptus» eller «gum trees», mange av artene avgir en sevje fra snitt i barken.
Eukalyptus er hurtigvoksende, og under gunstige vilkår kan planten vokse inntil 2 meter i året.
Noen få eukalyptussorter er hardføre i de mildeste delene av Norge (Gunnii, Azura), og store blomstrende eksemplarer finnes spredt rundt langs kysten på Vestlandet. Med varmere klima vil eukalyptus bli et vanligere tre i Norske hager.
| Eukalyptusslekten (Eucalyptus) er en planteslekt i myrtefamilien innenfor ordenen Myrtales. Den omfatter mer enn 700 arter av busker og løvtrær med utbredelse i Australia, Ny-Caledonia, Ny-Guinea, og noen arter nordover til Indonesia og Filippinene. Slekten oppstod for 35-50 millioner år siden, og er således relativt ung. På engelsk kalles de «Eucalyptus» eller «gum trees», mange av artene avgir en sevje fra snitt i barken.
Eukalyptus er hurtigvoksende, og under gunstige vilkår kan planten vokse inntil 2 meter i året.
Noen få eukalyptussorter er hardføre i de mildeste delene av Norge (Gunnii, Azura), og store blomstrende eksemplarer finnes spredt rundt langs kysten på Vestlandet. Med varmere klima vil eukalyptus bli et vanligere tre i Norske hager.
== Egenskaper ==
Artene er oftest løvtrær, langt sjeldnere busker. Høyden kan nå opp i 80-90 meter, som gjør enkelte arter til noen av de høyeste i verden. Individer opptil 99,6 meter er målt. Noen få arter feller bladene i tørkesesongen, resten er eviggrønne. Bladene har ofte et vokslag for å redusere fordampingen. Bladene er svært ofte lansettformede. Blomstene er oftest røde, men kan også være gule, oransje, eggehvite og hvite. De er karakteristiske for sine børsteaktige frøbærere. Fruktholderne er ofte gummiaktige. Barken er lite furet, men kan være trevlet (med korte eller lange trevler), eventuelt hard («ironbark»). En art har mangefarget bark.
== Økologi ==
Bladene skiller ofte ut et insektdrepende, og lettere giftig stoff. Derimot er pungdyr-arter arter som koala og pungrotte immune mot giften, og avhengige av å spise bladverket av eukalyptus. Også nektaren spises av disse artene samt av mange fugler og insekter.
Slekten er dominerende i løvskogbeltene i Australia, og bare femten av de drøye 700 artene vokser utenfor Australia. Mange av artene vokser raskt og er svært dominante. De gir kjærkomne lokale inntekter til utbefolkning ved å avgi gummiaktige nyttesubstanser og insektsdrepende stoffer. De kan også brukes til å drenere malaria-plagede sumpområder, takket være sitt store opptak av vann. Men nettopp vannforbruket fører også tidvis til kritikk om at arten sprer seg og bidrar til uttørring av viktige vannkilder.
== Bruk og betydning ==
Utfra egenskaper og bruk deles eukalyptustrærne i Australia inn i noen hovedgrupper:
«Ash» – høye ugreinete tømmerarter inntil 90 m
«Box» – mellomstore arter med korte barkfibre
«Gum» – arter som avgir gummi-substanser
«Ironwood» – hardbarkede arter
«Mallee» – lave greinede arter, inntil 10 m
«Mallet» – mellomstore med stigende greiner, 10–30 m
«Ribbon» – mellomstore arter med lange barktrevlerEukalyptus plantes i plantasjer over store deler av verden, fra det sørlige Europa til Kina, Sør- og Nord-Amerika. På grunn av høyden brukes noen arter som tømmer, og kan være i fare for utryddelse. Regnskogfondet anbefaler derfor forbrukere å unngå produkter laget av eukalyptus. Artene Eucalyptus delegatensis (Alpine Ash) og Eucalyptus regnans (Mountain Ash) er de viktigste treslagene for tømmerhogst, og samtidig svært sårbare for skogbrann. Oljen i trærne er svært brennbar, og det er kjent at noen arter regelrett eksploderer ved skogbrann.
Eukapyltusolje er antiseptisk, insektsdrepende, og har ulike anvendelser i medisin og som duftstoff. Oljen brukes også til farging i industrien, og som smakstilsetning. Et viktig smaks- og virkestoff er cineol (også kalt eukalyptol).
== Arter ==
Et lite utvalg av artene i eukalyptusslekten omfatter:
Tømmerproduserende arterEucalyptus delegatensis («Alpine Ash») – Australia
Eucalyptus regnans («Mountain Ash») – Australia, TasmaniaOljeproduserende arter med cineolEucalyptus cneorifolia
Eucalyptus dives
Eucalyptus dumosa
Eucalyptus globulus
Eucalyptus goniocalyx
Eucalyptus horistes
Eucalyptus kochii
Eucalyptus leucoxylon
Eucalyptus oleosa
Eucalyptus polybractea
Eucalyptus radiata
Eucalyptus sideroxylon
Eucalyptus smithii
Eucalyptus tereticornis
Eucalyptus viridisOljeproduserende arter uten cineolEucalyptus dives
Eucalyptus dives
Eucalyptus elata
Eucalyptus macarthurii
Eucalyptus olida
Eucalyptus radiata
Eucalyptus staigerianaGummieproduserende arter (utvalg)Eucalyptus aggregata «Black Gum»
Eucalyptus alba «White Gum»
Eucalyptus argophloia «Burncluith Gum», «Queensland Western White Gum»
Eucalyptus bicostata «Southern Blue Gum», «Eurabbie», «(Victorian) Blue Gum»
Eucalyptus camaldulensis «River Red Gum», «Red Gum», «Murray Red Gum»
Eucalyptus canaliculata «Large-fruited Grey Gum», «Grey Gum»
Eucalyptus chapmaniana «Bogong Gum»
Eucalyptus cladocalyx «Sugar Gum»
Eucalyptus coccifera Tasmanian Snow Gum
Eucalyptus cordata «Heart-leaved Silver Gum»
Eucalyptus crenulata «Buxton Gum», «Silver Gum»
Eucalyptus cypellocarpa «Mountain (Grey) Gum», «Monkey Gum»
Eucalyptus dalrympleana «(Mountain) White Gum»
Eucalyptus erythrocorys «Illyarrie», «Red Cap Gum»
Eucalyptus erythronema «White Mallee», «Lindsay Gum»
Eucalyptus forrestiana «Fuchsia Gum»
Eucalyptus globulus «Tasmanian Blue Gum», «Southern Blue Gum»
Eucalyptus grandis «Flooded Gum», «Rose Gum»
Eucalyptus gregsoniana «Wolgan Snow Gum»
Eucalyptus gunnii «Cider Gum»
Eucalyptus haemastoma «Scribbly Gum»
Eucalyptus laeliae «Darling Range Ghost Gum»
Eucalyptus leucoxylon «Yellow Gum»
Eucalyptus maidenii «Maiden's Gum»
Eucalyptus michaeliana «Hillgrove Gum»
Eucalyptus miniata «Melaleuca Gum», «Darwin Woolybutt»
Eucalyptus mitchelliana «Mount Buffalo Gum»
Eucalyptus morrisbyi «Morrisby's Gum»
Eucalyptus nitens «Shining Gum»
Eucalyptus olida «Manna Gum»
Eucalyptus olsenii «Woila Gum»
Eucalyptus ovata «Swamp Gum»
Eucalyptus pauciflora «Snow Gum»
Eucalyptus perriniana «Spinning Gum»
Eucalyptus pseudoglobulus «Gippsland Blue Gum»
Eucalyptus pulverulenta «Silver-leaved Mountain Gum»
Eucalyptus punctata «Grey Gum»
Eucalyptus rossii «Scribbly Bark», «White Gum»
Eucalyptus rubida «Candle-bark Gum»
Eucalyptus rudis «Flooded Gum»
Eucalyptus saligna «Sydney Blue Gum»
Eucalyptus salmonophloia «Salmon Gum»
Eucalyptus salubris «Gimlet Gum»
Eucalyptus scoparia «Wallangarra White Gum»
Eucalyptus smithii «Gully Gum»
Eucalyptus tereticornis «Forest Red Gum»
Eucalyptus tetragona «Mealy Gum»
Eucalyptus viminalis «Manna Gum», «Ribbon Gum»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eukalyptusslekten i Global Biodiversity Information Facility
(no) Eukalyptusslekten hos Artsdatabanken
(sv) Eukalyptusslekten hos Dyntaxa
(en) Eukalyptusslekten hos Fossilworks
(en) Eukalyptusslekten hos ITIS
(en) Eukalyptusslekten hos NCBI
(en) Eukalyptusslekten hos The International Plant Names Index
(en) Eukalyptusslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Eucalyptus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eucalyptus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eucalyptus – detaljert informasjon på Wikispecies
The Eucalypt Page – Australian Native Plants Society (Australia) – ANPSA.
EucaLink Arkivert 9. juni 2010 hos Wayback Machine. – fra regjeringen i New South Wales. | se teksten | 10,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helvetica | 2023-02-04 | Helvetica | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Introduksjoner i 1957', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skrifttyper'] | Helvetica er en meget vanlig grotesk skrifttype som opprinnelig ble utviklet i 1957 av den sveitsiske skriftformgiveren Max Miedinger sammen med Eduard Hoffmann. Siden da er det utviklet flere tilsvarende skrifttyper, hvorav Arial, designet i 1982, er den mest alminnelig. Det er kun mindre forskjeller i de store bokstavene C, G og R foruten de små bokstavene a, e, r og t som i vesentlig grad skiller de to skifttypene.
Skrifttypen Helvetica blir anvendt i mange varemerker, blant annet 3M, American Airlines, AT&T, BMW, Lufthansa, Tupperware, Toyota, General Motors, BASF, Panasonic, Nestlé og AGFA.Dokumentarfilmen Helvetica hadde premiere i 2007, femti år etter lanseringen av skrifttypen. Filmen er regissert av Gary Hustwit og forteller historien bak skrifttypen. Museum of Modern Art i New York City hadde i tillegg en utstilling i anledningen jubileet.
| Helvetica er en meget vanlig grotesk skrifttype som opprinnelig ble utviklet i 1957 av den sveitsiske skriftformgiveren Max Miedinger sammen med Eduard Hoffmann. Siden da er det utviklet flere tilsvarende skrifttyper, hvorav Arial, designet i 1982, er den mest alminnelig. Det er kun mindre forskjeller i de store bokstavene C, G og R foruten de små bokstavene a, e, r og t som i vesentlig grad skiller de to skifttypene.
Skrifttypen Helvetica blir anvendt i mange varemerker, blant annet 3M, American Airlines, AT&T, BMW, Lufthansa, Tupperware, Toyota, General Motors, BASF, Panasonic, Nestlé og AGFA.Dokumentarfilmen Helvetica hadde premiere i 2007, femti år etter lanseringen av skrifttypen. Filmen er regissert av Gary Hustwit og forteller historien bak skrifttypen. Museum of Modern Art i New York City hadde i tillegg en utstilling i anledningen jubileet.
== Historie ==
Helvetica ble utviklet i 1957 av Max Miedinger sammen med Eduard Hoffmann ved Haas'sche Schriftgiesserei (Haas’ skriftstøperi) i Münchenstein i Sveits. Haas ønsket å formgi en ny grotesk (sans-serif) skrifttype som kunne konkurrere med den da suksessfulle Akzidenz-Grotesk på det sveitsiske markedet. Den ble opprinnelig kalt for «Neue Haas Grotesk», og dens design var basert på Schelter-Grotesk og Haas’ Normal Grotesk. Målet med den nye designen var å skape en nøytral skrifttype som hadde stor klarhet, ingen vesentlig mening i sin form, og som kunne bli brukt i en stor rekke trykksaker av ulik art.Da Linotype adopterte Neue Haas Grotesk (som ikke hadde blitt planlagt for å bli en komplett mekanisk skrifttype) ble dens formgivning omarbeidet. Etter at skrifttypen Univers hadde suksess videreutviklet Arthur Ritzel fra skriftstøperiet Stempel den nye skrifttypen Neue Haas Grotesk til en større typefamilie.I 1960 ble skrifttypens navn endret av Haas' tyske moderselskap Stempel til Helvetica (avledet fra Confoederatio Helvetica, det latinske navnet for Sveits) for å gjøre skrifttypen mer tilgjengelig internasjonalt. Det var først ment å hete «Helvetia», men det ble avvist av Eduard Hoffmann, og slo fast at navnet var «Helvetica» da det betydde «sveitsisk» framfor «Sveits».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wallis, Lawrence W.: Modern Encyclopedia of Typefaces 1960-90. Lund Humphries Publishers Ltd: 2000. ISBN 0 85331 567 1.
Müller, Lars; Malsy, Victor (red.); Langer, Axel; Kupferschmid, Indra: Helvetica forever. Story of a typeface. Lars Müller Publishers 2007. ISBN 978-3-03778-121-0
== Eksterne lenker ==
Typophile Typowiki: Helvetica | Helvetica er en meget vanlig grotesk skrifttype som opprinnelig ble utviklet i 1957 av den sveitsiske skriftformgiveren Max Miedinger sammen med Eduard Hoffmann. Siden da er det utviklet flere tilsvarende skrifttyper, hvorav Arial, designet i 1982, er den mest alminnelig. | 10,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1921 | 2023-02-04 | Musikkåret 1921 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 1921', 'Kategori:Musikkår'] | Musikkåret 1921 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1921.
| Musikkåret 1921 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1921.
== Hendelser ==
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Årets album ==
== Årets singler & hits ==
Isham Jones and His Orchestra: Wabash Blues (Brunswick 5065)
Mamie Smith's Jazz Hounds: Crazy Blues (Okeh 4169)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Music in 1921 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | ==Hendelser== | 10,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karine_Philippot | 2023-02-04 | Karine Philippot | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1997', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Franske langrennsløpere', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Personer fra Mulhouse', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karine Laurent Philippot (født 29. oktober 1974 i Mulhouse) er en fransk tidligere langrennsløper. Hun bor i Rougemont og representerte skiklubben Emhm Ranspach. Hun hadde sin styrke i fristil og hennes beste verdenscupresultatat var en andreplass på 10 km fristil.
| Karine Laurent Philippot (født 29. oktober 1974 i Mulhouse) er en fransk tidligere langrennsløper. Hun bor i Rougemont og representerte skiklubben Emhm Ranspach. Hun hadde sin styrke i fristil og hennes beste verdenscupresultatat var en andreplass på 10 km fristil.
== Karriere ==
Philippot tok sin første seier i FIS-renn på 10 km fristil den 11. februar 1995, og per 24. april 2009 har hun to seire i FIS-renn og en seier i kontinentalcupen. Hun debuterte i verdenscupen på 10 km fristil i Gällivare i 1995, og i desember 1996 tok hun sine første verdenscuppoeng med en 22.-plass på 15 km fristil. Under VM i Trondheim i 1997 tok hun 17.-plass på 15 km fristil, og slo dermed sin personlige bestenotering i verdenscupen.
Philippot deltok i sitt første OL i Nagano i 1998, og hun hadde en 22.-plass på 30 km fristil som sitt beste resultat. På fristilsprinten i Kitzbühel i desember 1999 tok hun sin første topp-ti plassering i verdenscupen, og i mars samme sesong tok hun sjuendeplass på fristilsprinten i Lahtis. Hun ble nummer 26. i verdenscupen sammenlagt og per 2009 har den sesongen vært hennes nest beste med tanke på sammenlagtplassering i verdenscupen.
Under VM på samme sted i 2001 tok hun nytt besteresultat i VM-sammenheng ved en 12.-plass på 10 km dobbel jaktstart, og under OL i Salt Lake City i 2002 tok hun sin første topp-ti plassering i mesterskapssammenheng, en åttendeplass på 15 km fristil, fellesstart.
En måned senere tok Philippot fjerdeplass på 30 km fristil i Oslo, men frem til 2005 hadde hun ingen ytterligere sportslig fremgang. Under VM i Oberstorf i 2005 tok hun sjetteplass på sprintstafetten sammen med Aurélie Storti og en niendeplass på stafetten, men hennes beste individuelle plassering var bare en 15.-plass på 10 km fristil. Like etter VM tok hun imidlertid sin første pallplassering i verdenscupen, en tredjeplass på 10 km fristil i Lahtis.
Under OL i Torino i 2006 var hun med på å ta niendeplass på stafetten og 11.-plass på 30 km fristil, fellesstart. Hun ble nummer 12 i Tour de Ski 2006/07 og tok en sjette- og en sjuendeplass i enkeltrenn. Den 16. februar 2007 tok hun andreplass på 10 km fristil i Changchun, kun slått av tsjekkiske Kateřina Neumannová. Sesongen 2006/07 har også vært Philippots beste med tanke på verdenscupplassering sammenlagt, og hun ble nummer 18.
Den påfølgende sesongen gikk derimot mye tyngre. Hun ble bare nummer 62 i verdenscupen sammenlagt og tok ingen topp-ti plasseringer. Sesongen 2008/09 gikk bedre igjen, og under VM i Liberec tok hun sitt til nå beste individuelle resultat i VM-sammenheng, en 11.-plass på 30 km fristil, fellesstart. Hun hadde tre sjuendeplasser som beste resultat og ble nummer 30 i verdenscupen sammenlagt.
=== Sammenlagtresultater i verdenscupen i langrenn ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karine Philippot – Olympedia
(en) Karine Philippot – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Karine Philippot – Frankrikes olympiske komité
(en) Karine Philippot – FIS (langrenn)
Karine Philippots offisielle hjemmeside | Karine Laurent Philippot (født 29. oktober 1974 i Mulhouse) er en fransk tidligere langrennsløper. | 10,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blyforgiftning | 2023-02-04 | Blyforgiftning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Medisin'] | Blyforgiftning er helseskade på grunn av økt inntak av bly i organismen. Bly og blyholdige stoffer forekommer normalt og som forurensning (blyholdig bensin). Det er risiko for blyforgiftning i enkelte yrker, for eksempel som maler.
I Romerriket ble vannforsyningen besørget med akvedukter som var belagt med bly. Det antas at blyforgiftningen dette skapte var årsak til sterilitet hos mange menn i samfunnet og at dette var en av grunnene til romerrikets undergang.
I Svenskhuset på Spitsbergen døde 17 mann i 1872, av blyforgiftning fra hermetikkbokser.
Hos mennesket utskilles bly sammen med sink. Derfor er en blyforgiftning lettere å bli kvitt om en har god tilførsel av sink.
| Blyforgiftning er helseskade på grunn av økt inntak av bly i organismen. Bly og blyholdige stoffer forekommer normalt og som forurensning (blyholdig bensin). Det er risiko for blyforgiftning i enkelte yrker, for eksempel som maler.
I Romerriket ble vannforsyningen besørget med akvedukter som var belagt med bly. Det antas at blyforgiftningen dette skapte var årsak til sterilitet hos mange menn i samfunnet og at dette var en av grunnene til romerrikets undergang.
I Svenskhuset på Spitsbergen døde 17 mann i 1872, av blyforgiftning fra hermetikkbokser.
Hos mennesket utskilles bly sammen med sink. Derfor er en blyforgiftning lettere å bli kvitt om en har god tilførsel av sink.
== Måling ==
Mengde bly i blodet kan enten måles i stoffmengde eller masse. Det er mulig å regne om fra den ene enheten til den andre. Mengde bly som er lagret skjelettet kan ikke måles med blodprøve. Dersom barn har mye bly skjelettet kan dette sees på røntgenbilder.
=== Stoffmengde ===
Blyforgiftning kan måles i mikromol per liter (μmol/L). Grensen for blyforgiftning er 0.5 μmol/L for voksne.
=== Masse ===
Alternativt kan kan blyforgiftning måles i mikrogram per desiliter (μg/dl), som tilsvarer mikrogram per 100 gram. Grensen for blyforgiftning er 10 µg/dl for voksne, og 5 µg/dl for barn. | Blyforgiftning er helseskade på grunn av økt inntak av bly i organismen. Bly og blyholdige stoffer forekommer normalt og som forurensning (blyholdig bensin). | 10,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_%C3%B8konomi | 2023-02-04 | Estlands økonomi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Estlands økonomi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Estlands økonomi er en kapitalistisk, åpen blandingsøkonomi i EUs indre marked. Den har på 20 år blitt en åpen, moderne tjenesteøkonomi med innslag av avanserte teknologibedrifter. Tradisjonelt har landets økonomi vært dominert av landbruk med lav foredlingsgrad. I 700 år var Estland preget av livegenskap og underlagt fremmede makter – Danmark, Tyskland, Sverige, Russland og Sovjetunionen – som fokuserte på jordbruksproduksjon og dikterte landets økonomiske politikk fram til 1918. Tre jordreformer etter den tid har kullkastet estisk landbruk.
Før moderne tid var meieriproduksjonen mest avanserte landbruksnisje, smør og ost ble eksportert til land i Nordvest-Europa. En annen stimulans til byøkonomien i Tallinn (Reval) var landets funksjon som havnestat for handelen med varer i Østersjøen. Tekstilindustrien ble grunnlagt under Tsar-Russland, men først i etterkrigstiden ble det bygget opp en mer avansert industri i større skala, som ledd i den «sosialistiske arbeidsdeling» i Sovjetunionen. Estland utviklet noe elektronisk industri, mekanisk industri og leverandørindustri til Sovjetunionens våpenindustri og romprogrammer. Det produseres også olje fra oljeskifer i øst langs Narvaelven, på grensen til Russland.
For landbrukssektoren ble sovjetperioden et sterkt tilbakeslag med tvunget kollektivisering og deportasjon av bønder. Inntektsnivået, som i 1940 var på linje med Finlands, lå i 1987 bare på 1⁄7 av det inntektsnivå finnene da hadde oppnådd.Etter uavhengigheten i 1991 har Estland raskt utviklet en markedsøkonomi med del- og helprivatisering av en rekke industrier. Landet ble i 1994 et av de første i verden med flat skatt uavhengig av inntekt, og i de to neste årene ble den flate skattesatsen redusert fra 25 % til 24 % og 23 %. Estland har lagt vekt på en stabil valuta, stimulans av utenlandske investeringer og orientering mot frihandel gjennom EU-medlemskap. Eksport bidrar til mer enn 50 % av BNP, hvorav 80 % av Estlands handel er med EU.
Allerede på 1990-tallet var Estland det østeuropeiske landet som mottok størst utenlandske investeringer, og som hadde sterkest økonomisk vekst, årlig mellom 7 og 11 % fra 2000 til 2007. Fra omkring 2006 begynte inflasjonen å øke merkbart, og veksten bremset opp blant annet på grunn av et lite og ufleksibelt arbeidsmarked hvor mange velferdsgoder var knyttet til arbeidsplassen, og ny, lønnsom produksjon har utfordringer med å skaffe arbeidskraft.Estland ble hardt rammet av Finanskrisen 2008, med sterkt fall i eksportinntekter og verdiskaping. Tross utfordringene mange euro-land har slitt med i 2010, fikk Estland dette året godkjent de realøkoniske kriteriene for euro-samarbeidet, og 1. januar 2011 ble euro landets valuta.
| Estlands økonomi er en kapitalistisk, åpen blandingsøkonomi i EUs indre marked. Den har på 20 år blitt en åpen, moderne tjenesteøkonomi med innslag av avanserte teknologibedrifter. Tradisjonelt har landets økonomi vært dominert av landbruk med lav foredlingsgrad. I 700 år var Estland preget av livegenskap og underlagt fremmede makter – Danmark, Tyskland, Sverige, Russland og Sovjetunionen – som fokuserte på jordbruksproduksjon og dikterte landets økonomiske politikk fram til 1918. Tre jordreformer etter den tid har kullkastet estisk landbruk.
Før moderne tid var meieriproduksjonen mest avanserte landbruksnisje, smør og ost ble eksportert til land i Nordvest-Europa. En annen stimulans til byøkonomien i Tallinn (Reval) var landets funksjon som havnestat for handelen med varer i Østersjøen. Tekstilindustrien ble grunnlagt under Tsar-Russland, men først i etterkrigstiden ble det bygget opp en mer avansert industri i større skala, som ledd i den «sosialistiske arbeidsdeling» i Sovjetunionen. Estland utviklet noe elektronisk industri, mekanisk industri og leverandørindustri til Sovjetunionens våpenindustri og romprogrammer. Det produseres også olje fra oljeskifer i øst langs Narvaelven, på grensen til Russland.
For landbrukssektoren ble sovjetperioden et sterkt tilbakeslag med tvunget kollektivisering og deportasjon av bønder. Inntektsnivået, som i 1940 var på linje med Finlands, lå i 1987 bare på 1⁄7 av det inntektsnivå finnene da hadde oppnådd.Etter uavhengigheten i 1991 har Estland raskt utviklet en markedsøkonomi med del- og helprivatisering av en rekke industrier. Landet ble i 1994 et av de første i verden med flat skatt uavhengig av inntekt, og i de to neste årene ble den flate skattesatsen redusert fra 25 % til 24 % og 23 %. Estland har lagt vekt på en stabil valuta, stimulans av utenlandske investeringer og orientering mot frihandel gjennom EU-medlemskap. Eksport bidrar til mer enn 50 % av BNP, hvorav 80 % av Estlands handel er med EU.
Allerede på 1990-tallet var Estland det østeuropeiske landet som mottok størst utenlandske investeringer, og som hadde sterkest økonomisk vekst, årlig mellom 7 og 11 % fra 2000 til 2007. Fra omkring 2006 begynte inflasjonen å øke merkbart, og veksten bremset opp blant annet på grunn av et lite og ufleksibelt arbeidsmarked hvor mange velferdsgoder var knyttet til arbeidsplassen, og ny, lønnsom produksjon har utfordringer med å skaffe arbeidskraft.Estland ble hardt rammet av Finanskrisen 2008, med sterkt fall i eksportinntekter og verdiskaping. Tross utfordringene mange euro-land har slitt med i 2010, fikk Estland dette året godkjent de realøkoniske kriteriene for euro-samarbeidet, og 1. januar 2011 ble euro landets valuta.
== Historisk utvikling ==
=== Fra fangst til føydalisme ===
Jordbruk, jakt og fiske i den såkalte «Kundakulturen» oppsto for 7–9 000 år siden. Området manglet metall, og bronse måtte importeres fra Polen. Fåtallige romerske gjenstander vitner om relativ fattigdom i romertiden, men jordbruket oppstod på denne tiden. Vikingenes ankomst på 800-tallet gjorde at Estland ble en viktig transittvei til handelssentrene Novgorod og Kyiv. Fra Birka i Sverige var Estland en naturlig rute sørøstover for å unngå sarasenske sjørøvere i Middelhavet. Via Estland gikk metall østover og tømmer og pelsverk vestover. Tusenvis av mynter fra Bysants, Arabia og Tyskland vitner om handelen.
På 1100-tallet nøt Estland en slags uavhengighet, og estisk piratvirksomhet i Østersjøen vakte bekymring i Sverige og Danmark. Da danskene underla seg landet på 1200-tallet fikk Estland en viss urban blomstring, med grunnleggelse av «Reval» og Narva som handelssentra med danske og estiske handelsborgere. Men i jordbruket gikk utviklingen motsatt vei. Danskenes de facto okkupasjonsstyrke, de tyske riddere, delte Estland opp i føydale jordegods og innførte livegenskap med ufrie estiske jordarbeidere. Et blodig bondeopprør i 1343 avfolket deler av landsbygda. Storbønder og godseiere i området søkte tysk ridderhjelp for å slå opprøret ned, og en svekket kong Valdemar Atterdag lot de tyske riddere overta kolonien for 19 000 mark sølv. Gjennom salget ble Estland tysk føydalmark de neste 213 årene.
=== Utarming av landsbygda ===
Den russiske tsaren Ivan den grusomme la på 1580-tallet under seg Narva for å få en god utenriks-havn i vest. I 1588 gikk han mot Tartu, og svenskene reagerte på trusselen mot deres østersjømakt ved å erklære Russland krig. Sverige inntok Tallinn i 1561 og førte konstant krig fram til seieren ved Narva i 1582. Krigene som fulgte de neste 25 årene, kombinert med hungersnød i Russland 1601–03, la store byrder på landbruket.Selv om krigføringen reduserte folketallet ytterligere, beholdt tyske godseiere sitt grep over landsbygda. Samtidig ble den økonomiske kløften mellom by og land større. Svenskene innførte en tolerant handelspolitikk, og under guvernør Johan Skytte, en tidligere rektor ved Uppsala universitet, ble Universitetet i Tartu åpnet i 1632. Boktrykking ble etablert i Tallinn og allmenn skolegang annonsert i 1697. Utdanningsreformen fikk imidlertid liten praktisk betydning for jordbruket og en brå slutt med Peter den stores invasjon på 1720-tallet.
På landsbygda gikk utviklingen under svenskene, og siden under det russiske styret, fra vondt til verre. Svenskene lot de tyske landeierne utøve et enda strengere rettsregime overfor livegne bønder. Ny hungersnød i 1695–97 og 1710 reduserte folketallet med 20–30 % totalt, og med 70 % i Tallinn. Under den store nordiske krig (–1721) ble bygda rasert i oppgjøret mellom Sverige og Russland, og den russiske okkupasjonsmakten lot tyske landeiere videreføre både rettshåndhevelsen og skatteinnkrevingen. Livegenskap med salg av tjenere for 4–30 rubler florerte. Napoleons formelle oppheving av livegenskapet i 1816 fikk ikke reell effekt før etter noen tiår; 200 baltisk-tyske adelsfamilier eide praktisk talt all den jorda 800 000 estere arbeidet på.
=== Bondefrigjøring og industrialisering ===
Et stort bondeopprør i 1841 alarmerte den russiske regjeringen, og da Krimkrigen (1850–54) krevde nye skatter, rasjoner og mannskaper, så ikke Moskva annen utvei enn å la estiske bønder kjøpe seg fri fra arbeidsplikten og bli frie småbønder. Under den amerikanske borgerkrigen fra 1861 økte verdens bomullspriser dramatisk, og prisene på lin fulgte med. Det gjorde særlig bøndene i lindistriktene i Viljandi fylke velstående, og de ble i stand til å kjøpe seg fri fra livegenskapet. Etter hvert ble de sentral-estiske bøndene i stand til å kjøpe opp jord flere steder i Estland. Store oppkjøp frigjorde arbeidskraft og mange estiske bønder flyttet frivillig til Sibir eller Kaukasus for å starte gårdsbruk der. I 1861 falt livegenskapet formelt i hele Russland. Russere tok i 1890 over rettshåndhevelsen på landsbygda for å sikre reformene, og innen 1910 var 40 % av all privat jord i Estland på estiske hender.Den tyske adelen brakte også noe utvikling med seg. Den svært billige arbeidskraften i Estland gjorde det lønnsomt å produsere forbruksvarer på godseiendommene, framfor å importere fra Tyskland. Tyske bryggerier, destillerier og tekstilindustri ble etablert, og med jernbanen i 1870 vokste også Tallinn og Tartu fram som industribyer, med estiske handelsborgere. Omkring 1850 hadde estere bare såvidt kommet i flertall blant de 20 000 innbyggerne i Tallinn og de 14 000 i Tartu. Femti år senere hadde Tallinn 64 000 innbyggere, hvorav bare 10 000 var tyskere.
De nye, estiske handelsborgerne konkurrerte med tyskerne om produksjon og eksport av brennevin, korn og tekstiler, og estere som betalte skatt fikk stemmerett i lokalvalg fra 1877. Det ble også grunnlagt estiske aviser med inntil 10 000 i opplag. Fra 1889 fikk estiske produsenter uventet og ufrivillig drahjelp fra Moskva i konkurransen: Den «russifiseringen» som fulgte som reaksjon på Tysklands ekspansjon under Bismarck, reduserte først og fremst den tyske adelens maktposisjon til fordel for estiske og russiske borgere. Dessuten skapte politikken en estisk nasjonal motstand, som ble ytterligere vekket gjennom kornmangelen og kampen om matrasjonene i krigsperioden 1914–18.
=== Økonomiske reformer i verdenskrise ===
Estland vant sin uavhengighet ved den estiske uavhengighetskrigen fra 1918 til 1920. Den tysk-russiske krigføringen i første verdenskrig etterlot nok en gang en utarmet landsbygd, og krigsfinansieringen skapte sterk inflasjon i Russland, hvor rubelen stadig sank i verdi. På 1920-tallet tynget en etterkrigsdepresjon i hele Europa, og regjeringene i Estland fant det nødvendig å gjennomføre omfattende reformer.
En stor jordreform ble gjennomført i 1920. Tyske landeiere fikk kompensasjon, og jordeiendommene ble fordelt blant estiske bønder. Fram til 1939 økte antall frie bruk fra 86 000 til 140 000, og brukene ble nå svært små. Samme år ble det innført en statlig pensjonsordning og allmenn skolegang, to tunge reformer som krevde en stabil betalingsbalanse som mål for budsjett- og valutapolitikk. En sterk og langvarig krise i Sovjetunionens tekstilindustri ga bedre eksportforhold for den estiske.
I 1929 etablerte Estland sin egen valuta, kroon, og en uavhengig sentralbank. Regjeringene var kortvarige og ustabile, men utgikk stort sett fra sentrum-venstre med representasjon av bondepartier som kunne formulere krav til jordreformene og på den måten bremset framveksten av sterke kommunistiske bevegelser.Estland ble hardt rammet av den store depresjonen i 1929; i 1932 var utenrikshandelen halvert. Før og under det diktaturet som Konstantin Päts etablerte i 1934, ble utslagene av den økonomiske krisen motvirket gjennom minstepriser på smør og egg og subsidier til oljeskiferproduksjon og nydyrking. Estland ble selvforsynt med bygg, hvete, rug og høy. Det ble innført toll på import, og arbeidsløsheten sank dramatisk. Samtidig økte ganske snart etterspørsel fra Vest-Europa og Tyskland, og dette supplerte Estland med en eksportledet vekst, slik også Norge opplevde. Innen 1937 opplevde Estland mangel på arbeidskraft.
Eksporten omfattet tekstiler, meieriprodukter og andre landbruksvarer, med fokus på handel med Vest-Europa. Bare 3 % av utenrikshandelen involverte Russland. Produksjon av oljesand startet omkring 1925, men antok ikke større volumer før på 1950-tallet under Sovjet-okkupasjonen.
=== Eksperimenter i Sovjetunionen ===
Med den sovjetiske annekteringen av Estland 18. juni–6. august 1940 ble 90 % av all privat næringsvirksomhet og byeiendommer over 130 m² nasjonalisert. Valutaen kroon ble avløst av rubelen til en svært ugunstig kurs, noe som ruinerte estiske sparere og handelsborgere og innebar en formidabel skattlegging av folks formue. Bare i jordbruket gikk sovjetlederne forsiktigere fram; i starten ble større jordeiendommer stykket opp og delt ut til småbønder. Utbredelsen av kollektivbruk gikk sakte, svært mange bønder beholdt foreløpig sine gårdsbruk, men måtte selge til kollektivbrukene til faste, lave priser.
Den tyske okkupasjonen 1941–44 ga ingen lettelse. Borgerskapets eiendommer forble konfiskert og bøndenes leveranseplikt ble bare enda større. Og med Sovjet-hærens tilbakekomst ble produksjonslivet ytterligere rammet, da 10 % av esterne – og halvparten av den politiske og akademiske eliten – flyktet til Sverige eller Tyskland. Alle større fabrikker var bombet, og halvparten av husdyrbeholdningen på landsbygda var borte.Sovjetlederne tok raskt over all industri, for å vinne kontroll og knuse den anti-kommunistiske grunnstrømningen som hadde kommet til uttrykk under den tyske okkupasjonen. Lederne videreførte først en forsiktig kollektivisering av landbruket etter det tyske nederlaget. De siste gjenværende storgårdene ble delt opp og gitt til småbønder eller russere som flyttet inn i den nye sovjetrepublikken. Matvarene måtte igjen selges til statlige grossister og etter hvert til kollektivbruk – kolkhozy. Bøndenes forbruk ble bevisst bekjempet gjennom lave dikterte priser og lønninger kombinert med rasjonering, og bønder og småborgere som hadde tjent penger under krigsøkonomien, fikk sine sparepenger effektivt konfiskert gjennom valutareformen i 1947.Kollektivisering av jordbruket i Estland ble vedtatt 21. mai 1947. Samme år ble et kollektivbruk etablert på øya Saaremaa. Innen mars 1949 var mer enn 500 kollektivbruk etablert, og i juni var tallet oppe i 3 000 store kollektivbruk, som avløste 140 000 små, frie gårdsbruk. Samme år ble 22 000 av bondebefolkningen sendt til straffeleirer i Sibir, ofte for å ha vist den minste tilbakeholdenhet over kollektiviseringen.Landarbeidere fikk beholde 0,6 hektar dyrkingsjord og 1,5 hektar beitemark til en ku og noen griser og sauer. Landbruksproduksjonen ble svekket ved at kollektivledere, under frykt for arrestasjon dersom produksjonen ikke nådde budsjett, konsekvent underbudsjetterte og manipulerte produksjonstall. Dessuten var industri- og jordbruksansatte bundet til arbeidsplassen, noe som skapte arbeidskraftmangel og flaskehalser i flere bransjer. Jordbruksproduksjonen ble også hemmet av høye produksjonsmål og skatter, kombinert med vanskelig produksjonsplanlegging når kollektivbrukene ikke fikk eie sine egne maskiner.
For å støtte opp om rustningskappløpet og øke kontrollen med arbeidsmarkedet ble tungindustri bygget ut i stor skala. De store investeringene i industri i Sovjetunionen gikk klart på bekostning av landbruksinvesteringer og forbruksvareproduksjon i Stalin-perioden. Først i 1950 var folks reallønninger igjen oppe på 1940-nivå. Produksjonen av naturgass fra oljeskifer i Kohtla-Järve i nordøst ble raskt etablert, og kunne i 1948 dekke hele Leningrads gassbehov. Tallinn fikk ikke gassforsyning før 1953. Samtidig ble gruver og dagbrudd utviklet for produksjon av fosfat og uran, og Estland fikk etablert nye anlegg innen kjemisk industri og papirindustrien. Arbeidskraftmangelen som fulgte av andre verdenskrig ble kompensert ved innvandring av 200 000 etniske russere i Stalin-perioden, fra 1945 til 1953.
Den første av flere økonomiske eksperimenter fulgte i kjølvannet av Khrustsjovs kritikk av Stalin på den 20. partikongress i 1956. Gjenlevende estere som var fengslet i Sibir etter krigen, fikk vende hjem. Håndhevelsen av arbeidsplikt på kollektivbrukene ble samtidig lempet, og de private jordlappene fikk styrket sin stilling. Det ble gjeninnført fritt arbeidsmarked hvor folk fikk søke arbeid i nye bransjer, og ledere ved kollektivbruk og statsbedrifter ble fritatt for frykten for arrestasjon dersom resultatene uteble. Og landbruket tok et positivt skritt da Estland som første sovjetrepublikk innførte avlønning i penger (framfor i naturalia) for landarbeiderne sine, i 1959. Nå økte landbruksproduksjonen raskt, og investeringene ble kanalisert til fornyelse og teknologisering av kollektivbrukene. Fra 1953 til 1964 ble landbruksinvesteringene firedoblet. Statens kornpriser og landbrukslønninger ble økt for å styrke incentivene i produksjonen.
Men på andre områder ble det strammet inn, og mange reformer mislyktes. I 1957 innførte Khrustsjov et system med 105 regionale plankontor (sovnarkhozy) i konflikt med sentral planlegging gjennom Gosplan. Dobbelplanleggingen førte snart til oppløsning av all kontroll med produksjonen, ikke minst i Estland hvor det offisielle planorgan (sovnarkhoz) i 1962 kontrollerte så lite som 0,2 % av republikkens produksjon. Prisøkninger på matvarer i 1962 skapte motstand i brede lag, og i 1963 opplevde sovjetjordbruket en regelrett krise med 8 % produksjonsfall. Men selv om en katastrofalt lav avling i 1963 bidro til Khrustsjovs fall, fortsatte landbruksreformene under etterfølgeren Leonid Bresjnev. Markedsorienterte eksperimenter stoppet derimot opp.Produksjonen av kapitalvarer økte fortsatt raskere enn forbruksvarer, men politikken var endret – den niende femårsplanen (1971–75) satte høyere vekstmål for forbruksvareproduksjonen. Likevel viste det sentraliserte kollektivsystemet seg å svekke bøndenes incentiver for mye. Jordbruksproduksjon krever mange selvstendige, individuelle valg i møtet med årstider, væromslag og klima. Med kollektiviseringen ble hver enkelt ansatts vurdering skjøvet i bakgrunnen eller overstyrt av diktat eller frykt for kollektiv avstraffing. Kollektivbrukene ble dessuten stadig større – 3 000 bruk var blitt til bare 365 i 1989. Den lille private jordflekken på inntil 2,1 hektar ga noe utløp for initiativ, som kunne avleses i langt større produktivitet på de private jordlappene. I sovjetperioden ble inntil 1⁄4 av korn- og 1⁄3 av kjøttproduksjonen eksportert til andre sovjetrepublikker.
Perioden under Mikhail Gorbatsjov 1985–91 brakte for første gang virkelige reformer i økonomien, etter at den økonomiske veksten sannsynligvis hadde stoppet helt opp. Kollektivbrukene fikk bestemme over egen produksjon, eiendomsretten til maskiner ble desentralisert, og bøndene fikk igjen kjøpe maskiner og dyrke betydelige, private jordlapper og eie husdyr. Dette var landets tredje store jordreform i det århundret. Innen 1988 sto de private jordlappene i Sovjetunionen for 4 % av jordbruksarealet, men 60 % av produksjonen av poteter, 30 % av alle grønnsaker og en betydelig andel av produsert melk, kjøtt og egg.I juni 1987 ble det innført reformer hvor industrien ble utsatt for intern og intra-sovjetisk konkurranse, med mulighet for konkurser, oppsigelser eller permitteringer og friere prisdannelse. Det ble også åpnet for joint ventures med utenlandske selskaper, etter hvert med mer enn 49 % utenlandsk eierandel. Og 1. januar 1988 gikk mer enn halvparten av alle bedrifter over til reell, intern regnskapsføring og egenfinansiering av produksjonen gjennom salgsinntekter. Oppsigelser, fortsatte subsidier og sosiale stønader ga nå sterkt press på offentlige utgifter, og under den nye atmosfæren med lokalt autonomi benyttet partiledelsen i Estland og andre sovjetrepublikker anledningen til å holde tilbake skatteinntekter og bruke dem lokalt. I mai 1989 vedtok Det øverste sovjet i Estland en Lov om økonomisk uavhengighet, og en uavhengighetserklæring i november samme år.
=== Selvstendig markedsøkonomi i EU ===
Ved uavhengigheten i 1991 var Sovjet-økonomien i fritt fall – jordbruket slo feil på andre år på rad, industriproduksjonen sviktet, og oljeeksporten falt med 50 % på tre år. Det selvstendige Estland skulle fortsatt slite med ettervirkningene av sovjetperioden i noen år og møte nye utfordringer. Jordreformen fra 1989 ble sluttført med full tilbakeføring av tidligere kollektivisert land til sine opprinnelige eiere i 1991. Men uavhengigheten stengte det sovjetiske eksportmarkedet for landbruksprodukter, samtidig som Estlands jordbruksoverskudd møtte tollmurer og høye helsekrav i EU. Grossistprisene og investeringene i landbruket forble kunstig lave helt fram til EU-medlemskapet, og mange forlot landbruket. I tiåret 1990–2000 falt jordbruksproduksjonen med 54 %.
Estland staket tidlig ut en radikal liberalisering av økonomien, som kom til å overføre arbeidskraft og kapital fra landbrukssektoren til særlig tjenestenæringene. Skattepolitikken ble utformet for å stimulere maksimal investering og arbeidsinnsats – med flat skatt og gradvis nedtrapping av skattesatsen. For statsbudsjettet ble det lovfestet budsjettbalanse og strammet vesentlig inn for å unngå statsgjeld og kunne skjerme et minimum av sosiale ytelser. I juni 1992 ble valutaen rubel igjen erstattet med en 100 % konvertibel kroon (EEK) og bundet til Tyske Mark etter kursen 8:1. Estland fulgte ikke tyskernes overgang til euro i 1999, men kroon til euro på kursen 15,6466 EEK. Den 27. juni 2004 ble valutaen i Estland tilknyttet den europeiske vekslingsmekanismen. Innføring av euro var opprinnelig planlagt i 2008, men høy inflasjon førte til at dette ble forskjøvet til 2011.
Tidlig i 1992 opplevde Estland kredittmangel og bankkrise, og sektoren ble derfor modernisert med effektiv konkurslovgivning, og liberalisert ved at utenlandske investorer fikk anledning til å kjøpe seg opp til majoritetsposisjon i estiske banker. Reformene bedret kreditten til investeringer, omstilling og modernisering.
Videre ble utenlandske investeringer kraftig stimulert gjennom skatteincentiver og liberal eiendomsregulering. I de første årene ble en rekke statsselskaper privatisert. Den statlige televirksomheten ble omdannet ved grunnleggelsen av Eesti Telekom AS i 1991, et selskap som innen få år ble delprivatisert til svensk-finske TeliaSonera, og børsnotert. Siden ble også jernbane, flyselskap og ulike industribedrifter privatisert, slik at bare havnedrift og kraftproduksjon i dag er på statlige hender. I 2007 ble imidlertid jernbaneselskapet Eesti Raudtee kjøpt tilbake til statlig eie.
I 1996 åpnet en egen børs i Tallinn. Dette stimulerte også omstillingen i økonomien ved at hjemlige og fremmede investorer fikk anledning til å overta og utvikle bedrifter, og tilføre omstillingen frisk kapital. Tallinn-børsen ble kjøpt opp av Helsingfors-børsen / OMX i 2001.
Estland ble medlem av WTO i 1999, og utviklet seg fra mottakerland til donorland i IMF i løpet av de neste ti årene. Landet har hatt et betydelig underskudd på betalingsbalansen, men budsjettpolitikken har likevel bidratt til å redusere det noe.
Estland innledet medlemskapsforhandlinger med EU i 1998. Medlemskapet fra 2004 ga full integrasjon i EUs indre marked, og åpnet Estlands økonomi opp for større investeringer og bredere eksport, men også for import og utflagging eller nedlegging av lite konkurransedyktig produksjon. Såkalte «omstillingstapere» (transition losers) som ikke har maktet overgangen til mer kunnskapsbasert produksjon og større individuelt ansvar for avlønning og velstand, har særlig omfattet pensjonister og arbeidstakere som sto midt i karrièren i Sovjet-tiden.I 2007 var inflasjonen steget til 6,7 %, etter å ha ligget vesentlig lavere fra 1999 til 2006. De viktigste årsakene til inflasjon i Estland var den økende globale råoljeprisen, høy økonomisk vekst med arbeidskraftmangel, og raskt økende priser i eiendomsmarkedet. Den planlagte innføringen av euro ble utsatt til 2011, i påvente av bedre kontroll med inflasjonen.
I første kvartal 2008 opplevde Estland den første, sterke dempingen av den økonomiske veksten, og regjeringen fant det nødvendig for første gang å fravike lovfestingen av budsjettbalanse. En stimuleringspakke i ekstraordinært statsbudsjett ble vedtatt ved at budsjettinntektene - først og fremst moms og arbeidsgiveravgift – for 2008 ble redusert med 6,1 milliarder EEK, og utgiftene kuttet med 3,2 milliarder EEK, i alt et underskudd på om lag 4–5 milliarder norske kroner.
På grunn av sin svært åpne økonomi, lånefinansiering og høye kapitalimport ble Estland merkbart rammet av finanskrisen i 2008. Landet opplevde en nedgang i bruttonasjonalproduktet på 1 % i første kvartal, 1,4 % i andre kvartal, 3 % i tredje kvartal og 9,4 % i fjerde kvartal 2008. Siden folkeveksten er tilnærmet null, utviklet BNP målt per innbygger seg med samme størrelser, altså med negativ økonomisk vekst på om lag –3,6 % i 2008. Dette var den nest sterkeste nedgangen i hele EU i 2008, bare Latvia fikk større nedgang. Særlig sterk var nedgangen i bygge- og anleggsvirksomheten, mens eksportindustrien klarte seg bra med økt eksport og bedret handelsbalanse i 2008.
Tross utfordringene mange euro-land har slitt med i 2010, fikk Estland dette året godkjent de realøkoniske kriteriene for euro-samarbeidet, og 1. januar 2011 ble euro landets valuta.
== Økonomisk politikk og offentlige finanser ==
Det har vært betydelig grad av enighet om den økonomiske politikken over tid siden uavhengigheten i 1991, ikke minst fordi sentrum-høyre-partier har dominert regjeringsdannelsene. Selv om mange regjeringer har avløst hverandre har noen nøkkelpersoner hatt stor innflytelse på den økonomiske politikken, ikke minst statsministrene Mart Laar og Siim Kallas.
Hovedmålet med den økonomiske politikken har vært å sikre økonomisk vekst gjennom rask strukturell omstilling av produksjonslivet, utenlandske investeringer, økt produktivitet og mer effektive finansmarkeder. Hovedvirkemidlene for å nå disse målene har vært henholdsvis privatisering, liberal formue- og eiendomsregulering, lav, flat skatt, og liberalisert banklovgivning.
Bedrifts- og personskatten i Estland er 21 %. Den er flat og har vært trappet ned med 1 prosentpoeng hvert år, med mål om 18 % skattesats i 2010, dvs lik skatt på arbeid og varer hvor dagens sats for moms også er 18 %. Til tross for skattesenkingene har offentlig budsjettunderskudd og gjeld blitt redusert siden 2005. Statens utgifter har vært bremset gjennom salg av ulønnsomme statsbedrifter og effektivisering i offentlig sektor. Samtidig har statens inntekter økt etter skattereduksjonene – Estland har hatt et stort, uforløst verdiskapingspotensial og ligget «til venstre på Lafferkurven». Frigjøringen av produksjonslivet fra Sovjettidens sentralstyring og planlegging har trolig gitt så stor økonomisk vekst at selv «overgangstapere» har støttet opp om den radikale økonomiske politikken.
Den stramme finanspolitikken har medført at Estland har lagt opp valutareserver, og under Finanskrisen i 2008 har landets myndigheter brukt denne handlefriheten til å stimulere økonomien med underskuddsbudsjettering, ved lettelser i en rekke særavgifter. Dette har i 2008 svekket budsjettets inntektsside og gitt landet sitt første budsjettunderskudd siden 1990-tallet.
Den offentlige politikken har også vært av mer målrettet, næringspolitisk art. Estland har satset på forskning og innovasjon, og i 1996 startet regjeringen IT-prosjektet Tiigrihüpe med utrulling av bredbånd til alle skoler. Prosjektet utviklet også rutiner og teknologi for anti-hacking-oppdrag, og i 2007 bidro dette til at NATO opprettet et anti-cyber-krigføringssenter i Tallinn – NATO Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence. Tiigrihüpe nyter godt av kunnskap som ble bygget opp ved et kybernetisk institutt som lå i Tallinn i sovjetperioden. Estland har også satset mye på digitalt tilgjengelige offentlige tjenester og saksbehandling.
== Økonomiske resultater ==
Fram til 2006 var Estlands økonomi en av de raskest voksende i verden, flere år med en vekst som tangerte 10 %. Kombinert med høy vekst og omstilling av produksjonen til konkurranseutsatt markedsøkonomi har Estland maktet å holde inflasjon og arbeidsløshet nede. De første ti årene var likevel tøffe og ujevne. Mange estere forlot landet de første årene etter uavhengigheten; folketallet falt med hele 194 000 eller 12 % fra 1989 til 2000. Arbeidsløsheten var tidvis høy og nådde 12,5 % i 2000, men er på vei ned takket være jobbskaping, og lønnsnivået stiger for mange på grunn av produktivitetsvekst.Landet har utvilsomt hatt både raskere vekst og mer vellykket nyskaping enn Latvia og Litauen. Estland har ført stram finanspolitikk og offensivt tiltrukket seg utenlandsk kapital, og har i motsetning til sine to naboland i Baltikum oppnådd lav offentlig gjeld og gode valutareserver. Tross lav investering i jordbruket er totalinvesteringene meget høye, med 31–34 % av BNP de siste fem årene. I desember 2008 var Estland et av donorlandene i IMF som ytet økonomisk krisebistand til Latvia. Men i 2008 fikk Estland selv sterk økonomisk nedgang, i EU opplevde bare Latvia større økonomisk nedgang. Den svært åpne og investeringsavhengige økonomien, med betydelig innenlands lånefinansiering av veksten, må antas å bidra til større konjunkturutslag i Estland enn i nabolandene.
Bankreformene har også virket. I 2005 var Estland rangert som nummer 21 av i alt 121 land på det amerikanske, uavhengige Milken Institute sin rangering av kapitaltilgang – Capital Access Index 2005, foran blant annet Østerrike og Italia. I 2007 og 2008 steg plasseringen til henholdsvis 19.- og 15.-plass globalt, foran Japan, Tyskland, Frankrike og Irland.Estland var allerede før Sovjetunionens fall mer velstående enn Latvia og Litauen, og den sterke økonomiske veksten siden midten av 1990-tallet har økt dette forspranget. Men økende lønnskostnader, økt oljepris og behov for avgiftsøkninger virker samtidig inflasjonsdrivende.
I fjerde kvartal 2008 var gjennomsnittlig, brutto månedslønn på 13 117 kroon, eller om lag 7 000 norske kroner. Lønnsinntektene har økt raskt, fra 35 euro i 1992 til 456 euro i 2003, og altså 838 euro i 2008. Full pensjon er om lag halvparten av lønnsnivå, og hviler på statlig folketrygd, obligatorisk fondssparing, og frivillig fondssparing.Arbeidsløsheten økte merkbart ved avviklingen av den subsidierte statsøkonomien fra 1990-tallet. De siste årene har den stabilisert seg på 5–10 %, men med store regionale variasjoner. Størst er arbeidsløsheten i fylkene med tungindustri i nordvest, både Ida-Virumaa og Jogevamaa hadde arbeidsløshet på over 16 % i 2005, mot 4–6 % i Tartumaa, Viljandimaa og Pärnumaa midt i landet. I hovedstadsfylket rundt Tallinn var arbeidsløsheten samme år 7,5 %.
=== Fordeling og sosiale forhold ===
Den lave arbeidsløsheten vitner om god fordeling av lønnsarbeid, men det er trolig en del skjult arbeidsløshet i form av tidlig pensjonerte arbeidstakere som fikk sin utdanning og yrkesstart i Sovjetperioden og ikke følger med i kunnskapsutviklingen. Siden 2000 har andelen internett-brukere økt fra 28,6 % til 63,7 %, mens mobiltettheten har økt fra 41 % til 148 %. Gini-koeffisienten i 2005 var på 35,8. Estland har dermed en grad av inntektsfordeling som ligger midt mellom gjennomsnittet i EU (30) og nivået i USA (40).
Sosiale ulikheter skaper likevel ikke større politiske spenninger enn at det sosialdemokratiske partiet Sotsiaaldemokraatlik Erakond gikk i regjeringsallianse med det borgerlig-liberale Eesti Reformierakond. Estisk fagbevegelse har nasjonale overenskomster, og et fastsatt regelverk for tariffoppgjør og konfliktløsning i arbeidslivet. Det er to hovedorganisasjoner – EAKL for de «tradisjonelle» yrkesgruppene, og den mer frittstående TEKL, som begge er medlem av Euro-LO (ETUC).
I 2003 bestemte Viking Line seg for å omregistrere skipet «Rosella», som gikk i rute Helsingfors-Tallinn, fra finsk til estisk flagg, og hyre om mannskapet til estiske ansatte på estiske arbeidsvilkår. Sjømenne streiket og Den internasjonale sjømannsføderasjoenn (ITF) i andre europeiske land gikk til kollektiv sympatiaksjon. EF-domstolen bekreftet delvis streikeretten i sin kjennelse 11. desember 2007. Samtidig gjenstår viktige, praktiske avklaringer av denne retten sett opp imot det frie arbeidsmarked i landene, som inngår i EUs fire friheter. Denne saken har aktualisert retten til fagorganisering etter konsernmodellen på tvers av landegrenser for å motarbeide sosial dumping.Med vedtaket av Tjenestedirektivet i EU vil lønnsforskjellene mellom Estland og de nordiske land bli et konkurransefortrinn på individnivå, ved at estiske selskaper vil kunne ta oppdrag i Norden og andre EØS-land på estiske vilkår (opprinnelseslandsprinsippet). Sett fra faglig-politisk ståsted er derimot kritikken av direktivet at det vil kunne bli et hinder for fortsatt lønnsutvikling i land som Estland.
Estland scorer høyt innen utvikling (Human Development Index), med 42.-plass globalt innen menneskelig utvikling. Levealderen er derimot relativt lav, 71,3 år er 92.-plass globalt.
== Struktur og næringsliv ==
Estlands næringsliv har gjennomgått store endringer siden 1991. Landbrukets relative økonomiske betydning har gått ned, tungindustrien har blitt effektivisert eller nedlagt, mens det har vokst fram en stor tjenestesektor, ikke minst innen varehandel, finanstjenester og bygg og anlegg. Idag utgjør tjenestenæringer hele 67 % av BNP, industrien utgjør 28 %, og primærnæringene 5,5 % – hvorav jordbruket utgjør halvparten, og skogbruk og treforedling en fjerdedel.
Sovjet-økonomiens kroniske demping av privat konsum, kombinert med dårlig fungerende markeder og transport, medførte at Estland hadde et enormt potensial for egenproduksjon og privat tjenesteyting på 1990-tallet. De siste årene har den hjemlige forbruksvareindustrien begynt å vokse raskere enn tjenestesektoren.
I jordbruket har antallet mindre bruk fortsatt å falle, og investeringene har vært kronisk lave. Derimot har agro-industrielle selskaper hatt vekst. Mens landets 12 000 gårdsbruk eide 52 % av jordbruksarealet med 20,7 hektar hver i snitt i 2001, tilhørte 31 % av jorda store, agroindustrielle enheter på 467 hektar i snitt, og 17 % tilhørte nesten 180 000 ørsmå familieeide jordlapper. Særlig melkeproduksjonen er sentralisert – 3⁄4 av melkekyrne står på 340 store produksjonsanlegg. Økende kvalitets- og helsekrav gir en stadig sentralisering av produksjonen, men fortsatt brukes halvparten av dyrkningsarealet til høyproduksjon.Dagens største bryggerier har over 100 års historie, «Saku» i Tallinn og «A’le Coq» i Tartu. Selskapet Kalev produserer sjokolade og sukkertøy, og har forøvrig også overtatt møbelfabrikanten Luterma. Tekstilindustrien møter billigimport fra Asia, men har lenge hatt stor suksess med merker som «Monton», «Baltman» og «Ilves». Selskapet Kreenholm i Narva er en tradisjons- og suksessrik fabrikant av bomullsvarer.
I Sovjetperioden var oljesand-, tekstil-, papir- og kjemisk industri de viktigste bransjene utenom jordbruket. Større elektronikk-produsenter for den sovjetiske våpenindustrien ble avviklet, men elektronisk og mekanisk lettindustri er igjen i rask vekst. I 2000 ble et større produksjonsanlegg i Estland (og Ungarn) åpnet av finske Elcoteq, med produksjon av mobiltelefoner for Ericsson. Andre selskaper produserer kabler, PC-komponenter, laboratorieutstyr og bildeler i Estland. Det er også vekst i metallvareindustrien.
Kjemisk industri i nordøst måtte omstille fra sovjetisk våpenproduksjon til sivile formål etter uavhengigheten og omfatter ukrainskeide Nitrofert (kunstgjødsel og ammoniakk), Viru Keemia (oljesand) og amerikanskeide Velsicol (benzosyre) i byen Kohtla-Järve og Silmet (sjeldne edelmetaller) i Sillamäe.
Estland er nesten selvforsynt med energi. Mer enn 95 % av de lokale elektrisitetsbehovene i kraftverk møtes av olje og gass som utvinnes av oljeskifer. Alternativ energi, som trevirke, torv og biomasse, utgjør 9 % av den primære energiproduksjonen, i og utenfor kraftverk. Bensin og andre raffineringsprodukter må derimot importeres fra Russland og Europa.
Den isfrie havnen i Muuga ved Tallinn har blitt modernisert med gode transittmuligheter, kornlagre, kjølelager og en ny oljeterminal. Selskapet Tallink er det største i Estland, og driver hurtiggående ferjer mellom Tallinn, Helsingfors og Stockholm med 3,2 millioner billetter årlig. Ruten var særlig lukrativ etter utvidelsen av EUs tollfrikvoter for alkohol, men den store grensehandelen ble merkbart redusert da Finland i 2003 reduserte sine alkoholavgifter sterkt for å begrense handelslekkasjen. Storparten av de 3,4 millioner turistene i Estland er finner, mens 50 000 årlig er nordmenn. Estonian Air og Tallinn lufthavn med dens detaljhandel er en betydelig verdiskaper og arbeidsgiver.
De største selskapene finner man i dag innen slike tjenestenæringer som banknæringen, telekommunikasjon, IT, transport og bygg og anlegg. Det er dessuten sterke aktører innen møbelindustri, tekstilindustri, elektronikk og gambling.
Skype har sitt utviklingssenter i Tallinn, og 200 av sine 420 ansatte lokalisert der. Det er anslått 2 000 IT-systemutviklere i Estland, og bildetjenesten Kazaa oppsto i Tallinn.Turismen står direkte og indirekte for kanskje så mye som 10 % av landets BNP. Mer enn 84 % har mobiltelefon, og Eesti Telekom bidrar til å utvikle mobil betaling, offentlige e-tjenester og andre komponenter av en elektronisk økonomi.
== Utenrikshandel og investeringer ==
Estlands eksport utgjør om lag 190 milliarder kroon eller rundt 110 milliarder norske kroner årlig, mens den noe større importen utgjør anslagsvis 200 milliarder kroon eller 113 milliarder norske kroner. Eksporten utgjør dermed om lag 80 % av BNP, hvilket gjør Estland til en svært åpen økonomi. Om lag 1⁄3 av eksporten er tjenesteeksport, mens tjenester bare utgjør 1⁄5 av importen.
Eksporten innbefatter ikke minst møbler, elektronikk (bl.a. mobiltelefoner), maskiner og varer av jern og aluminium, kunstgjødsel og papir. Mindre betydning har fisk og meieriprodukter. Største markeder for estisk eksport er Finland (18 %), Sverige (14 %), Russland (10 %), Latvia (10 %), Litauen (6 %) og Tyskland og USA (5 %).
Estland importerer en rekke forbruksvarer fra Finland, Sverige, Latvia, Litauen og andre EU-land, ikke minst biler, maskiner, råmetaller og bensin. Det er derimot en klar tendens til å foretrekke hjemlig produserte matvarer. Landet importerer trevirke og cellulose til papirindustrien fra Russland, Latvia og Litauen. Største importkilder er Finland (15 %), Tyskland (13 %), Sverige (10 %), Latvia og Litauen (9 %), og Russland (7 %).
Handelen mellom Norge og Estland beløp seg i 2004 til om lag 2 milliarder norske kroner, og i 2007 til nesten 3 milliarder norske kroner. Om lag 3⁄4 er estisk eksport til Norge, og den har lenge vært økende, mens Norges eksport til Estland er stabil omkring 60 millioner euro årlig.De største direkte, utenlandske investorene i Estland er uten sammenlikning svenske selskaper med 3–5 milliarder euro i årlige direkte investeringer – fulgt av Finland med 2,5 milliarder euro årlig. Deretter følger Nederland (300–700 millioner euro), Norge (200–400 millioner euro), Russland (150–400 millioner euro), Storbritannia (200–350 millioner euro) og Tyskland (150–250 millioner euro). Per 30. september 2008 hadde norske selskaper investeringer bokført for 469 millioner euro i Estland, hvilket var 3,9 % av alle utenlandske investeringer og plasserte Norge på en fjerdeplass blant investorer.Mer enn 300 norske selskaper (for eksempel Glamox, Rimi, Nycomed, Norfolier, Orkla, Schibsted, Statoil, Larvik Cell AS, Expert, Selvaag Gruppen, Linstow og Polimoon) er i dag etablert i Estland.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Acton, Edward, Russia – The present and the Past, Longman, London 1986 (1987). ISBN 0-582-49323-4.
Nove, Alec, An Economic History of the USSR – 1917–1991, Penguin 1969, 3. utgave 1992. ISBN 0-14-015774-3.
Sawka, Richard, Soviet Politics – an Introduction, Routledge, London 1989. ISBN 0-415-00505-1.
Scocozza, Benito & Jensen, Grethe, Danmarks historie, Politiken, København 2004. ISBN 87-567-7064-2.
Taylor, Neil, Estonia, Bradt forlag, Storbritannia 2007. ISBN 1-84162-194-3.
== Eksterne lenker ==
Statistics Estonia – engelskspråklig hjemmeside.
OMX Tallinn Arkivert 1. september 2014 hos Wayback Machine. - kursliste for børsnoterte selskaper, hovedlisten.
Estlands ambassade i Oslo Arkivert 30. oktober 2007 hos Wayback Machine. – «Economy at a Glance».
Estlands Finansdepartement – offisiell hjemmeside, engelsk versjon.
Estlands Økonomidepartement – offisiell hjemmeside, engelsk versjon.
Estonica – «Economy».
EAKL – Konføderasjonen av estiske fagforeninger (faglig landsorganisasjon)
TALO – Sambandet av estiske arbeidstakerorganisasjoner. | Estlands økonomi er en kapitalistisk, åpen blandingsøkonomi i EUs indre marked. Den har på 20 år blitt en åpen, moderne tjenesteøkonomi med innslag av avanserte teknologibedrifter. | 10,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keepmoat_Stadium | 2023-02-04 | Keepmoat Stadium | ['Kategori:1°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballstadioner i England', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:South Yorkshire', 'Kategori:Stubber 2015-12'] | Keepmoat Stadium er et fotballstadion i byen Doncaster, England. Det ble åpnet i 2007, og er hjemmebanen til Doncaster Rovers. | Keepmoat Stadium er et fotballstadion i byen Doncaster, England. Det ble åpnet i 2007, og er hjemmebanen til Doncaster Rovers. | Keepmoat Stadium er et fotballstadion i byen Doncaster, England. Det ble åpnet i 2007, og er hjemmebanen til Doncaster Rovers. | 10,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arendal | 2023-02-04 | Arendal | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Arendal', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Aust-Agder'] | Arendal er en by og en kommune i Agder fylke. Kommunen Arendal omtales gjerne som storkommune etter at fem kommuner, Arendal, Hisøy, Tromøy, Moland og Øyestad, ble slått sammen 1. januar 1992. Antall innbyggere i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021. Pr. 1.10.2022 var tallet 45 857.
Arendal nevnes første gang som en viktig havn i et tollregnskap fra 1528. I 1610 forteller Peder Claussøn Friis at Arendal var et ladested. Mye tyder på at Arendal er den eldste byen i Agder. Fulle kjøpstadsrettigheter fikk Arendal i 1723. Tettstedet Arendal har 44 352 innbyggere per 1. januar 2022.
Kommunen grenser i sørvest mot Grimstad, i nordvest mot Froland, og i nordøst mot Tvedestrand. Mot sydøst har kommunen en lang kystlinje mot Skagerrak.
| Arendal er en by og en kommune i Agder fylke. Kommunen Arendal omtales gjerne som storkommune etter at fem kommuner, Arendal, Hisøy, Tromøy, Moland og Øyestad, ble slått sammen 1. januar 1992. Antall innbyggere i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021. Pr. 1.10.2022 var tallet 45 857.
Arendal nevnes første gang som en viktig havn i et tollregnskap fra 1528. I 1610 forteller Peder Claussøn Friis at Arendal var et ladested. Mye tyder på at Arendal er den eldste byen i Agder. Fulle kjøpstadsrettigheter fikk Arendal i 1723. Tettstedet Arendal har 44 352 innbyggere per 1. januar 2022.
Kommunen grenser i sørvest mot Grimstad, i nordvest mot Froland, og i nordøst mot Tvedestrand. Mot sydøst har kommunen en lang kystlinje mot Skagerrak.
== Geografi og natur ==
=== Topografi ===
Arendals topografi er preget av kystlinja som går i retning fra nordøst mot sørvest. Landskapet domineres av sprekkesoner som dels går parallelt med kystlinja, dels nord–sør. Dalene i sprekkesonene har bratte skråninger opp til heier som ligger på omtrent 100 moh.
Motorveien østover fra Harebakken følger hovedsakelig kote 50 moh. som ligger nær den marine grense for området. Arkeologiske undersøkelser i forkant av veibyggingen avdekket en rekke boplasser fra eldre steinalder. Ved istidens slutt for 10 000 år siden lå disse boplassene i strandkanten, og omgivelsene var et skjærgårdslandskap.
De høyeste toppene er Høgsteinsheia (268,5 moh.), som ligger lengst NV i kommunen, nær grensepunktet mellom kommunene Arendal, Grimstad og Froland; også Rindefjell (254 moh.) ligger sørvest i kommunen, mens Skrattereidknuten (222 moh.) er grensepunktet mellom kommunene Arendal, Tvedestrand og Froland nordvest i kommunen.
=== Øyene ===
Tre store øyer ligger langs Arendals kystlinje, fra vest Hisøy og Tromøy adskilt av Galtesund, og lengst i øst Flosterøya. Utenfor og mellom disse ligger en rekke mindre øyer: Utenfor Galtesund ligger Merdø og Torungene samt Havsøya, utenfor Nedenes ligger Jerkholmen og Gjervoldsøy. Tilsammen danner øyene i kommunen en fantastisk skjærgård. I 1960 utgjorde de tre store øyene hver sin kommune: Flosta, Tromøy og Hisøy.
«Nordens Venedig» er en mye brukt karakteristikk av Arendal. Man tenkte da på det gamle bysenteret der bebyggelsen ifølge tradisjonen ble reist på syv holmer. Når holmene ble bebygd ble det kanaler mellom dem, som i Venezia. «Byen med vannveiene» heter det i nyere turistbrosjyrer, og da tenker man på de mange farbare leder for fritidsflåten i sjø eller ferskvann. Diskusjonen går stadig om byen bør grave opp en eller flere av de gjenfylte kanalene, og Kanalplassen er et av byens samlingspunkter. Canal Street er byens jazz og blues-festival.
=== Vannveier og vassdrag ===
Den gode havna og utløpet for en av landets største elver har skapt Arendal by. Havnebassenget, som gjerne kalles «Byfjorden», er et lukket og rent sjøområde og er omkranset av gammel bebyggelse på alle sider. Herfra fører to sund ut til åpent hav, nemlig Tromøysund mot øst, og Galtesund mot sør.
Fra vest renner Nidelva, som er en del av Arendalsvassdraget, ut i Byfjorden. Nidelva har to utløp, ett på hver side av Hisøy; på innsiden av øya danner elva en liten sjø, Hølen. Mindre fartøyer kan trafikkere elveløpet opp til Helle, og de kan gå begge elveutløpene sør eller vest for Hisøy. Her faller også en idyllisk sideelv, Lillelv, ut i Nidelva. Den danner fossefall som tidligere ble utnyttet. Området omkring Nidelva nedenfor Rygenefossen utgjorde Øyestad kommune. Omkring Rygenefossen ble det på 1800-tallet etablert et lite industristed, Rygene.
Lenger øst i kommunen er det to mindre vassdrag. Barbuvassdraget har et ganske lite nedbørfelt omkring Longumvannet og dreneres gjennom Barbuelva. Denne elva har små fossefall, og hadde betydning for næringsutviklingen i Arendal helt fra 1500-tallet. Molandsvassdraget begynner med flere små vann og bekker i skogene nordligst i kommunen. Molandsvannet er oppsplittet i flere fjorder atskilt av smale sund. Vassdraget dreneres gjennom Sageneelva, som har flere fossefall; også her var det oppgangssager, kverndrift og møllevirksomhet omkring elva. Fra Sagene er det farbar vannvei gjennom kanaler og vann, Rånene, ut til Neskilen ved Tromøysund. Området omkring disse to vassdragene på innsiden av Tromøysund utgjorde tidligere kommunene Austre Moland og Stokken.
=== Klima ===
Arendal har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Åpent hav, også om vinteren, gjør at vintertemperaturen er relativt høy. Normalen på Store Torungen fyr, målt fra 1960 til 1990, viser at kaldeste måned er februar med gjennomsnitt −0,8 og varmeste måned er juli med 15,5; mens oktober vanligvis er måneden med størst nedbør, 112 mm. April har vanligvis minst nedbør med 42 mm.
Enkelte år kan det komme store snømengder på Sørlandet, og Arendal er da ofte den kommunen som får mest.
=== Geologi ===
Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noen ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.Gneis er dominerende i Arendal. Den geologiske formasjon som kalles Arendalsfeltet har vært viktig for næringslivet i en lang periode; her finnes landets reneste jernmalm. De første jerngruvene ble åpnet nær Arendal omkring 1585, og et av landets første jernverk ble etablert, Barbu Jernverk. Gruvene ligger i sprekkesoner nesten parallelt med kystlinja. Bråstad gruver ble drevet helt fram til 1970-årene. Malmen ble brukt ved de fleste jernverk i Norge. Etter at disse var nedlagt, ble malmen eksportert. Omkring 1640 ble det funnet gull i Barbu, og på Hisøy ble det drevet både gull- og sølvgruve på 1600-tallet.
Også feltspat til porselensindustrien er utvunnet i Arendal. Kvarts fra Gloserhei gruve ble lenge benyttet av bedriften Arendal Smelteverk.
Hele Arendal ligger under den marine grense, derfor er det store arealer med leirjord. Omkring nedre del av Nidelva er store sletter med sand- og leirjord, og leira ble lenge utnyttet til teglverk. Elveavsetninger fra Nidelva dekker også store arealer. Kvartærgeologien langs kyststripa preges av israndavsetningene i raet.
=== Dyreliv ===
Selv om Arendal er en urban kommune er det store arealer med skog. De fleste norske treslag finnes i kommunen. Det finnes pattedyr som elg, hjort, rådyr, grevling og rev. Bever finnes flere steder langs vassdragene. Gaupe kan forekomme. Flere ganger har kommunen hatt besøk av ulv på vandring, ifølge troverdige observasjoner.
Arendal er den kommunen i landet hvor det er registrert funn av flest ulike arter sommerfugler. Mange insektarter som bare er kjent fra mer sørlige breddegrader har sin nordligste forekomst her.
Laks fiskes i Nidelva, i Molandsvannet fiskes ørret og i Longumvannet gjedde. Sudre eller suter er en ferskvannsfisk som på norsk område ikke finnes så mange andre steder enn i Arendal. Den er utsatt i Solbergvann og har spredd seg derfra, blant annet til Molandsvannet.
Arendal har en unik amfibiefauna ifølge Statens naturoppsyn: padde, liten salamander, vanlig frosk, spissnutet frosk og damfrosk.
=== Naturvern ===
Raet nasjonalpark omfatter hele kystlinjen og havområdet utenfor Arendal. Molandsvassdraget og Lillelv (en sideelv til Nidelva) er vernede vassdrag.
Damfrosk er en amfibieart som i Norge hittil bare er funnet i Arendal. Det gjennomføres vernetiltak for at arten skal overleve. I forbindelse med oppgaven å bevare det biologiske mangfoldet i Norge har miljøvernminister Solheim i 2008 oppfordret Arendal kommune til å påta seg et spesielt ansvar nettopp for denne arten. Det gjennomføres tiltak for å forbedre og sikre levekårene for denne arten.Statens biologiske forskningsstasjon ligger i Flødevigen på Hisøy og er en avdeling av Havforskningsinstituttet.
== Samfunn ==
=== Befolkning ===
Innbyggertallet i Arendal kommune er i vekst, og det positive i dette blir ofte understreket av kommunens ledelse. Folketallet i kommunen er 45 065 per 1. januar 2021.
=== Byen Arendal ===
Byen Arendal er i vanlig tale ikke det samme som kommunen Arendal eller tettstedet med samme navn. Med byen Arendal tenker folk som bor i kommunen helst på den gamle bykjernen, slik byen Arendal var avgrenset fra 1723 til 1902, samt de aller nærmeste områdene rundt.
Arendal by er bygd på syv holmer, forteller tradisjonen. Tyholmen er den største av holmene, og den hever seg i terrenget. Den flate Tollbodholmen lå ved siden av med en liten kanal mellom, mens Friholmen ligger innenfor. De fire andre var mindre holmer og skjær. Pollen er en del av byens idylliske havn. Tidligere het det Pollen der Torvet er i dag. Her var sjø til midt på 1800-tallet, med kanaler der Havnegata og Strandgata er i dag. Peder Thomassons gate var lenge kaifront mot Kittelsbukt. Malmbryggen lå også mot Kittelsbukt, og her lå det skuter og lastet malm fra gruvene. I slutten av 1940-åra ble Kittelsbukt gjenfylt med sand, og lenge het området Sanden. Nå ligger byens nye kulturrådhus og kjøpesenteret Amfi Arendal her. Sam Eydes plass ligger mellom kulturrådhuset og Trefoldighetskirken.
Bebyggelsen i Arendal har fasaden vendt mot sjøen. Det var tomtene mot sjøen som var gjevest. Ikke for å nyte utsikten, men fordi alt som skulle transporteres måtte i båt.
En rekke store bybranner har herjet med den gamle trehusbebyggelsen i Arendal. I 1798 gikk 25 hus tapt nord for Malmbrygga. I 1840 brant 11 hus og et liknende antall sjøboder på Friholmen. I 1863 gikk hele 73 hus tapt i nedre del av Vestre gate og Østre gate. Den største brannen var likevel i 1868 da 94 hus ble lagt i aske, fra Torvet og Bendiksklev til langt ut på Langbryggen. Etter den siste brannen ble det innført murtvang i Arendal. Den indre Poll og kanalene inn til denne ble fylt igjen med restene etter de nedbrente husene.
All grunn i Arendal sentrum er utskilt fra gårdene Langsæ, Strømsbu gård og Nedre Barbugård. Disse tre gårdene har sine tunområder utenfor sentrum.
Allerede tidlig på 1800-tallet strakte den urbane bebyggelsen seg langt utenfor byens grenser; Arendal hadde forsteder i kommunene Østre Moland (seinere Barbu) og i Øyestad samt i Hisøy.
=== Tettsteder i Arendal ===
Tettstedet Arendal omfatter den urbane del av Arendal kommune - ifølge SSBs definisjoner. Tettstedet strekker seg langs kystlinja og den ytre riksveien i nesten hele kommunens lengde og inn i nabokommunen Grimstad. Fra 2014 regnes også Kongshavn på Tromøy som en del av Arendal. Det tidligere tettstedet Eydehavn er østre ytterkant. Tettstedet Arendal har per 1. januar 2022 et folketall på 44 352 (mot 31 442 1. januar 2007), (av disse bor 6 198 i Grimstad kommune). I dag regnes dette som ett sammenhengende tettsted med mange eldre sentra: Nedenes og Strømmen i tidligere Øyestad kommune, Kolbjørnsvik, Gullsmedenga og Sandviga på Hisøy, og lenger øst Saltrød og Eydehavn i Moland kommune, og på Tromøy blant annet Færvik, Revesand, Skilsøy og Brattekleiv. Strømsbu, Barbu og Havstad, vest og øst for Arendal sentrum må også nevnes. Det nyere industri- og handelsområdet Stoa, ved E18, defineres også av Statistisk sentralbyrå som en del av tettstedet Arendal. I en periode ble også tettstedet Fevik medregnet.
Innenfor Arendals kommunegrense ligger også tettstedene Rygene med 763 mennesker, (av disse bor 28 i Grimstad), Longum i Austre Moland med 255 innbyggere og Kilsund i Flosta med 667 innbyggere; stadig i overensstemmelse med SSBs tall for 1. januar 2022.
=== Politikk ===
Se: Liste over ordførere i ArendalArendal kommune ledes av et bystyre med 39 medlemmer. Forberedende arbeid foregår i tre komiteer, for omsorg, oppvekst og kultur, miljø, næring. Ordfører Robert Nordli representerer Arbeiderpartiet.
==== Kommunestyrevalgresultat 2019 ====
==== Kommunestyrevalgresultat 2015 ====
=== Den norske kirke ===
Arendal prosti (Den norske kirke) omfatter kommunene Arendal og Froland. Innen Arendal kommune ligger ni prestegjeld, ni kirker, to kapell og elleve kirkegårder som kirkevergen i Arendal har ansvar for.
Følgende kirkebygg tilhørende den norske kirke ligger innenfor Arendal kommune: Trefoldighetskirken (menighetskirke for Arendal sentrum), Barbu kirke, Austre Moland kirke, Flosta kirke, Stokken kirke, Tromøy kirke, Færvik kirke, Hisøy kirke, Øyestad kirke, Bjorbekk kirke og Engene kirke.
Av kirkegårdene må Arendal kirkegård spesielt fremheves. Den regnes som en av landets vakreste kirkegårder. I tilknytning til kirkegården er det et eget gravkapell.
=== Andre trossamfunn ===
I Arendal kommune er det utenfor statskirken en rekke trossamfunn:
Arendal Misjonsmenighet (Det Norske Misjonsforbund)
St. Franciskus Xaverius kirke (Den katolske kirke)
Sørlandskirken
Adventist menigheten
Arendal Baptistmenighet (Det Norske Baptistsamfunn)
Den evangelisk lutherske frikirke, Frikirken (Frikirke)
Arendal Frimenighed
Arendal Metodistkirke (Metodisme)
Filadelfia (Pinsemenighet)
Jehovas vitner
De frie evangeliske forsamlinger, Betania
Filadelfia Eydehavn, (Pinsemenighet)
FrelsesarmeenFiladelfia fikk sterkt fotfeste i Arendal i mellomkrigstiden og har menigheter i både Arendal sentrum og på Eydehavn. Metodistkirken og Frikirken i Arendal var blant de første menighetene av sitt slag i Norge. Frelsesarmeen kom til Arendal i 1888 som den første by utenfor hovedstaden.
Human-Etisk Forbund har eget lokallag i Arendal.
=== Skoler ===
Arendal kommune har ansvar for 17 skoler med undervisning fra 1. til 7. trinn. Ved 8 av disse skolene drives også undervisning for 8. til 10. trinn. En av dem er Arendal internasjonale skole som startet virksomheten i FN-huset på Tyholmen og seinere flyttet virksomheten til Hiis. Arendal internasjonale skole har siden 2014 vært drevet som en privatskole. I tillegg er det Steinerskole og katolsk skole.
Det er to store videregående skoler i Arendal. Arendal videregående skole er den største og har sine bygninger på toppen av Tyholmen og i Barbu. Skolebygningen på Tyholmen fra 1881 er en viktig del av bybildet i Arendal sentrum. Skolen feiret år 2005 sitt 200-årsjubileum. Skolen er et resultat av sammenslåing av tidligere Arendal Gymnas (Tyholmen videregående skole) og Barbu videregående skole (handelsskolen).
Sam Eyde videregående skole ble tatt i bruk skoleåret 2012-2013 og driver yrkesfaglig undervisning. Skolen er lokalisert til Myra innenfor E18. Skolen erstatter Strømsbu videregående skole som bærer i seg tradisjoner fra byens sjømannskole, yrkesskolen og husmorskolen.
Arendal var tidligere campus for sykepleieundervisning som foregikk i regi av Universitetet i Agder. Undervisningen ble i 2010 flyttet til Campus Grimstad.
=== Media ===
Dagsavisen Agderposten kommer ut i Arendal. Agderposten var lenge byens eneste avis og har kommet ut i over hundre år, mens Arendals Tidende som utgis av Tvende Media kommer ut en gang per uke som tradisjonell papiravis og med et helgemagasin.
Agderposten var en periode medeier i Kanal 24 og aktiv innen lokal-TV. TV-A produserer lokale sendinger for Arendal og Aust-Agder og distribusjonen foregår på TV-Norges sendere.
I 2010 overtok produksjonsselskapet Media Service konsesjonen til å drive lokal-TV i Aust-Agder og startet Kanal Lokal. I 2013 skiftet de navn til TV Agder og utvidet konsesjonen til Vest-Agder. De dekker nå Agder, Telemark og Vestfold samt det øvrige Norge gjennom Altibox. Alle programmer kan også sees på nett (http://www.tvagder.no TV Agder).
Radio P5 ble startet etter en sammenslåing av de to tidligere radiostasjonene Radio Pollen og Radio Agder (Radio 3). I forbindelse med overgang til DAB fra FM valgte eieren Agderposten å legge ned Radio P5 høsten 2016.
=== Kommunikasjon ===
Byen Arendal er blitt til fordi det var gode muligheter for utvikling av kommunikasjon på vannveiene. Byen har en god havn ved utløpet av en stor elv og det er kort vei fra byen til skipsleia utenfor kysten. Arendals Dampskipsselskap ADS ble etablert i 1857, og trafikkerte i ca. 100 år en dampskipsrute mellom Christiania / Oslo og Bergen. ADS satset også tidlig på rutebiler, og Nettbuss Sør har sin opprinnelse i ADS.
Arendal er den byen i Norge som har kortest overfart til havnebyen Hirtshals på Jylland i Danmark. Arendal hadde en stund fergeforbindelse til Grenå, Hirtshals og Hanstholm.
Noe lokaltrafikk til Arendal sentrum går stadig sjøveien. Motorbåtene «Kolbjørn III» og «Skilsø II» trafikkerer hver sin rute i havnebassenget til stedene Kolbjørnsvik på Hisøy og Skilsø på Tromøy. Motorbåten «Trau» hadde inntil 2014 helårlig rute til Merdø. I sommersesongen er denne strekningen trafikkert av flere rutebåter.
Arendal sentrum ligger sammenklemt på små arealer mellom bratte "heier" som lenge hindret videre utvikling i sentrum. Disse fjellmassivene er gjennom de siste 15 år utnyttet til å etablere tre store parkeringshus i fjell, slik at byen nå har fire parkeringshus rundt sentrum. Arena parkeringshus ligger bak Alti med innkjøring fra Myrene og Pollen parkeringshus har innkjøring fra Barbu. Tyholmen parkeringshus har innkjøring fra Kittelsbukt.
E18 går gjennom Arendal kommune, med avkjøring på Harebakken til bysenteret og til Tromøy. Riksvei 42 forbinder fylkeshovedstaden Arendal med nabokommunen Froland og med Setesdal. I 1995 fikk Arendal sin ringvei utenom sentrum da Blødekjærtunnelen ble åpnet. Viktige sentrumsgater kunne da bli bilfrie.
Byen har buss- og jernbaneforbindelse til Oslo flere ganger hver dag. Tre busselskaper konkurrerer om trafikantene mellom Sørlandet og hovedstaden. Sørlandsekspressen har flest avganger og drives av Nettbuss. Arendalsbanen forbinder Arendal med Sørlandsbanen.
Lokal busstrafikk i Arendal er organisert som pendelruter med korrespondanse i Arendal sentrum. Den viktigste kollektivaksen er pendelruten mellom Eydehavn og Grimstad. Agder Kollektivtrafikk har ansvar for alle lokal og regional kollektivtrafikk i Aust-Agder og Vest-Agder. Selskapet inngår kontrakter med busselskaper og andre transportører. Fra 2015 overtok Setesdal Bilruter alle lokalruter i Arendal og regionale ruter til byene Kristiansand, Grimstad, Tvedestrand og Risør. Fra før kjørte selskapet ruter mellom Arendal og Kristiansand til Hovden og Haukeliseter. Bussruta til Kristiansand har korrespondanse til Kjevik flyplass. Selskapets rute til Åmli korresponerer med Telemark Bilruter som har forbindelse til Seljord.
Arendal og Froland bygger ut en lokal flyplass, Gullknapp, beliggende i Froland kommune.
Arendal havn er fra 2008 lokalisert til Eydehavn. Et gammelt industriområde er omgjort til en moderne havn, og erstatter det gamle havneområdet i byens sentrum. Over Arendal havn, som lå i Barbu, ble det tidligere utskipet store mengder trelast og malm. Fra Arendal skipes stadig trelast fra Bergene-Holms sagbruk i Åmli og tremasse fra Rygene - Smith & Thommesen.
=== Fyr ===
Innseilingen til Arendal markeres av kystfyret Store Torungen fyr og det nå nedlagte Lille Torungen fyr. Arendal var fra 1844, da disse to fyrene ble satt i drift, Byen med de tvende Fyrtårn. Midt på 1800-tallet hadde fyrlyktene lys som lyste kontinuerlig, og det måtte derfor to fyr for å gi en sikker identifikasjon på hvilket fyr. Fyret på Lille Torungen er i dag er nedlagt og kun et kulturminne. Det ytterste av fyrene, Store Toungen, er i drift, men som alle andre fyr langs kysten er det i dag uten bemanning. Også det fredede Sandvigodden fyr på Hisøy er erstattet av en lykt, men markerer stadig innseilingen til Galtesund. Ytre Møkkalasset fyr ligger i Flosta, helt øsligst i Arendal, og markerer innseilingen til Oksefjorden og Tvedestrand.
== Næringsliv ==
Arendal er administrativt senter for Aust-Agder fylke med Fylkeshuset i Aust-Agder plassert på Fløyheia over byen. Her holder også fylkesmannen for begge Agder-fylkene til.
Sørlandet sykehus, avd. Arendal er det nest største sykehuset i landsdelen, og en av byens største arbeidsplasser.
UNEP/GRID-Arendal er Arendals FN-avdeling, informasjonssenter om internasjonale miljøproblemer, spesielt i nordområdene. Avdelingen ble opprettet i 1989, og holder til i eget hus på Tyholmen.
Arendal er en viktig handelsby. I Arendal sentrum er det i 2005 åpnet et stort kjøpesenter, Amfi Arendal. Ved siden av det gamle Arendal sentrum er det bygd ut et betydelig område med store forretninger på Stoa, like ved E18. Dette regnes som et avlastningsområde for sentrum, og defineres som en del av Arendal sentrum. Her er blant annet noen av landets største varehus i kjedene Biltema og Coop OBS!.
Arendal har plastbåtindustri, elektronikkindustri og mekanisk industri, og dessuten et av verdens største og mest avanserte raffinerier for silisiumkarbid. Bedriften Arendal Smelteverk eies i dag av det franske konsernet Saint-Gobain CM, og avdelingen på Eydehavn foredler råsika produsert i Brasil og Kina.
Arendals Fossekompani er et børsnotert selskap etablert i 1896, som driver kraftproduksjon i Nidelva. Selskapet hadde i 2006 13 ansatte og en omsetning på 191 millioner kroner. Selskapet har hovedkkontor på Langbrygga i Arendal sentrum. Selskapet har datterselskaper i 27 land med til sammen ca. 2200 ansatte. Fra 1960-tallet utviklet selskapet seg mer i retning av et internasjonalt investeringsselskap. Etter dereguleringen av elektrisitetsmarkedet etablerte AFK datterselskapet Markedskraft.Advanced Production and Loading, forkortet til APL, var lenge kommunens mest ekspansive firma. De utvikler og produserer lastesystemer for maritim oljevirksomhet.
McGregor Pusnes, tidligere Aker Pusnes, er et av verdens ledende firmaer innen design og produksjon av dekksmaskiner for skip og plattformer.
Om sommeren er Arendal et populært turiststed med et aktivt uteliv. Utelivsbransjen er særlig lokalisert i det gamle havneområdet rundt Pollen.
== Historie ==
=== Forhistorisk tid ===
E18 øst for Arendal passerer Sagene bru 50 – 55 m.o.h.; det er omtrent samme nivå som marin grense i området. Ved istidens slutt sto havet på dette nivået fordi landet var trykket ned av ismassene. Før byggingen av motorvei ble det gjennomført arkeologiske utgravinger, og ved begge brukarene ble det gjort funn fra eldre steinalder; ett av funnene hører til de eldste spor etter mennesker i Norge. Med havet 50 m.o.h. var det et sund her, med havet utenfor, og en stor bukt innenfor der Molandsvannet er i dag. Kanskje var isbreen fremdeles synlig i nord. Ved det østre brokaret fant arkeologene en "aktivitetsplass" (Sagene B2) med flint, bl.a. pilspisser, som er datert til om lag 11000 år før vår tid. Funnet tolkes slik at jegere har holdt til her en kort periode. Der det vestlige brokaret ligger i dag fant man en "basisboplass" (Sagene B1) som dateres til ca 10800 før vår tid. Her har det oppholdt seg både barn og voksne. Vest for Hesthag tunnel ble det gjort funn fra steinalder som i tidsdybde strekker seg over mer enn 5000 år.
På Krøgenes ble det gjort svært interessante funn fra siste del av steinalderen. Her ble det funnet et "økseverksted", hvor det har foregått en omfattende og spesialisert produksjon av nøstvedt-økser. Bl.a. ble det funnet en stor slipestein. Nøstvedtøksfasen dateres til ca. 5600 - 4500 f.Kr.Gravhauger fra jernalderen finner en blant annet på øya Jerkholmen og på Hove.
Snorre forteller at Halvdan Svartes mor het Åsa og var datter av småkongen Harald Granraude på Tromøy. Åsa fra Tromøy skulle dermed være farmor til Harald Hårfagre.
=== Middelalderen ===
I borgerkrigstiden på 1100-tallet er det tydelig at området som utgjør Arendal kommune i dag var et grenseland mellom øst og vest. I Agder fantes stormenn som tilhørte baglerne så vel som birkebeinerne.
De eldste kirkene i kommunen er på Tromøy og i Øyestad. Mye tyder på at Tromøy kirke er bygd under innflytelse østfra, og det er nærliggende å peke på Tønsberg.
De østre deler av dagens Arendal kommune sognet i middelalderen til Holt kirkesogn, mens de vestre deler av kommunen hørte til Øyestad sogn som den gang også omfattet deler av Froland og Grimstad. Stedet der det lille bysamfunnet Arendal skulle vokse fram var nær en sognegrense, og dermed i utkanten av de etablerte gamle bygdesentrene og kirkestedene.
=== 1500-tallet ===
Da skipstrafikken i Skagerrak tok seg opp i seinmiddelalderen, ble økte betydningen av kysten langs Agder. Tyske, hollandske og engelske skip trafikkerte i området. Havnene på kysten av Agder ble viktige for skipstrafikken. De ble benyttet til å vente på god vind for videre seilas, og til å kjøpe tømmer og trelast. Det er nå uthavnene blir små samfunn med tett bebyggelse. De vokste fram der det var havnemuligheter, og med havnene som de naturlige sentra. Noen av de eldste tettbebyggelsene i Arendal kommune finner vi i uthavnene. Uthavnene er et karakteristisk trekk ved bebyggelsen på kysten av Agder og henger nøye sammen med landsdelens sentrale plassering ved skipsleia gjennom Skagerrak, med fortsettelse gjennom Kattegat og Øresund. Disse uthavnene var skagerrakkystens første urbane samfunn, før ladestedene og byene ble etablert.
Uthavna Merdø omfattet mye mer enn øya med dette navnet. Havneområdet innbefattet både Merdøfjorden, Revesandsfjorden og ytre del av Galtesund. Det var vind og strøm som avgjorde hvilken del av denne havna som skipene til en hver tid foretrakk å bruke. Bebyggelsen rundt uthavna omfattet derfor både Merdø, Revesand og Sandviga på Hisøy. På nederlandske sjøkart benevnes hele området rundt dagens Arendal som "Merdø". Rygenefossen heter Merdøfoss.
=== Ladestedet ===
Arendal sentrum fikk sin første bosetning på begynnelsen av 1500-tallet og er dermed det eldste bysamfunn på Agder. Navnet ble da skrevet Arendall. I 1610 nevnes at Arendal var ladested, sannsynligvis under kjøpstaden Tønsberg. Fra 1. mars 1690 til 1. januar 1935 hadde byen et eget byfogdembete, Arendal byfogd.
Den første kirken ble bygd i Arendal i 1670 og den lutherske menigheten, Trefoldighet, var del av Holt prosti fram til 1705, da Arendal ble avdelt som eget prosti.
Kongens bestemmelse om å anlegge by innenfor marinebasen Flekkerøy hadde negativ virkning på Arendal. Borgerne i Arendal ble først pålagt å flytte til Kristiansand. Ladestedet Arendal ble underlagt kjøpstaden ved Otra, til stor forbitrelse for borgerne i byen på de syv holmene. Ved forhandlinger slapp borgerne i Arendal å flytte til Kristiansand; i stedet måtte de betale en årlig avgift til byen Kristiansand. Selv etter at byen Arendal fikk egne kjøpstadsprivilegier i 1723 måtte avgiften betales i yttrligere ca. 120 år. Byens budsjett i 1724 var på 1083 Riksdaler, og av disse var 750 avgift til Kristiansand, resten var til politi, vektere og lønn til organisten.
I 1677 fikk Arendal sin første militære befestning med kanoner i form av et blokkhus ytterst på Neset. Befestningen ble senere utvidet, og er i dag kjent som Batteriet.
Trelasteksport ble tidlig en viktig inntekstkilde i Arendal. Skotter og nederlendere kom til uthavnene ved Arendal for å kjøpe trelast. Fra først var det den kystnære skogen som ble hogd. Seinere måtte man lenger inn i landet for å finne skog for hogst. Elvene og elvemunningene ble sentrale steder for tømmer og trelasthandel. På 1500-tallet kom oppgangssaga i bruk i Norge. Ganske tidlig må det ha blitt slike sager ved Rygenefossen i Nidelva og Fosså i Austre Moland.
Jerngruver og jernverk har vært viktig næring i Arendalsområdet. Arendalsfeltet er landets rikeste jernmalmforekomst, og malmen er av usedvanlig god kvalitet. Et av landets første jernverk ble etablert ca. 1585 i Barbu med navnet Barbu Jernverk. Jernverket ble flyttet, men gruvene var i drift til siste halvdel av 1900-tallet, og leverte malm til de fleste norske jernverk, blant andre Fritzøe Jernverk i Larvik. Flere lokaliteter omkring Arendal sentrum ble brukt til utskiping av malm, blant annet Malmbryggen i Arendal sentrum, Barbu og Biestø ved Strømmen i Øyestad.
I 1645 meldte lensherren Christopher Gøye til kong Christian IV at det var funnet gullholdige bergarter på hans eiendom, i jerngruvene på Langsæ og på Hisøy. En gullgruve ble åpnet på Hisøy i 1645-46, men det er lite trolig at det virkelig ble funnet gull, verken der eller på Langsæ. Kongen kjøpte Barbu jernverk, og det ble produsert gullmynter, de såkalte brilledukatene, som angivelig skulle bestå av gull fra gruvene i Arendal. Driften på Hisøy varte bare ganske kort tid. Ikke langt unna er det drevet en sølvgruve med bedre resultat.
=== Kjøpstad fra 1723 ===
I 1807 var Arendal landets nest største sjøfartsby etter Bergen med 11 prosent av landets handelstonnasje. Krig og dårlige tider etterpå rammet også Arendal, men ny vekst i sjøfart og handel toppet seg fra 1851 da England opphevet Navigasjonsakten. I 1884 var Arendal Norges fremste sjøfartsby med ca. 500 skip på i alt 210 000 tonn (13 % av landets tonnasje). Da var imidlertid glansperiode over, og Arendal og de daværende nabokommunene gikk sammen med hele regionen inn i en stagnasjonsperiode som med kortere avbrudd varte frem til 1945.Kornoppløpet i 1813 er en episode som ofte trekkes fram fra byens historie. Bønder fra Aust-Agder troppet opp i byen og forlangte korn utlevert fra kjøpmennenes lagre. Folket sultet, men kjøpmennene i Arendal klarte seg. Byens mest velstående Morten Michael Kallevig, kunne samtidig bygge sitt vakre pale i empirestil, i dag er kjent som Arendal gamle rådhus.
I 1819 fikk folk i Arendal en spesiell opplevelse: Et dampskip besøkte byen. Det amerikanske «Savannah» var innom Arendal som siste europeiske havn på hjemreisen etter å ha besøkt Stockholm og St. Petersburg. Dette var første gang et dampskip anløp norsk havn.
Navigasjonsakten ble opphevet i 1849, og dette ga skipsfartsnæringen i Arendal et løft. Arendals store flåte av seilskip kunne nå frakte varer til England; ikke bare fra Norge, men også fra tredjeland. Omkring 1880 var Arendal landets største skipsfartsby målt i tonnasje, og denne tiden var byens gullalder framfor noen. Velstanden ga seg uttrykk i byggverk som Trefoldighetskirken og den store skolebygningen på toppen av Tyholmen. En stor del av den gamle trehusbebyggelsen Arendal er kjent for ble oppført i denne perioden midt på 1800-tallet.
Arendalskrakket i 1886 rammet byen hardt. Det startet med at banken Arendals Privatbank gikk konkurs etter at medeieren Axel Nicolai Herlofson hadde begått underslag og regnskapssvindel. Dette førte til et ras av konkurser. Særlig ble befolkningen utenfor selve byen, i omegnkommunen Barbu, rammet av stor arbeidsløshet, opp mot 50 % . Mange valgte å emigrere til USA. Krakket førte til at Det norske Arbeiderparti ble stiftet i Barbu kommune i 1887. Krakket var trolig en viktig årsak til at Arendalsrederne ikke klarte å følge med da skipsfartsnæringen gikk fra seil til dampskip noen år seinere.
=== Byen utvides 1902 ===
Krakket førte også til en byutvidelse, som skjedde mot arendalsborgernes vilje: I 1902 ble nabokommunen Barbu innlemmet i Arendal, dette var et tidlig tilfelle av kommunesammenslåing i Norge. En rekke utbygginger på begynnelsen av 1900-tallet skjedde i Barbu. Her fikk Arendal sin jernbanestasjon i naboskap og tilknytning til Arendal havn og ny tollbod. Hit kom også byens eldreomsorg med Margrethestiftelsen som sikret seg plass ved oppkjøp av arealer.
Arendal Fossekompani ble etablert i 1896 og sikret seg fallrettigheter i Nidelva, og utbyggingen av Bøylefoss var grunnlag for stor industriutbygging tidlig på 1900-tallet. Industrigründeren Sam Eyde, som grunnla blant annet Norsk Hydro og Elkem, var født i Arendal, og han grunnla både aluminiumsmelteverk og et silisiumkarbidverk på det nye industristedet Eydehavn, som har fått navn etter ham. Lenge var Eydehavn sentrum i Stokken kommune, og denne kommunen ble lenge betegnet som sosialdemokratiets utstillingsvindu.
Skipsfart var fortsatt en viktig næring. I 1939 hadde Arendal landets 4. største tankskipsflåte; bare Oslo, Bergen og Stavanger var større. Sin siste glanstid som skipsfartsby hadde Arendal i 1970-årene.
=== Andre verdenskrig ===
Kl 5:15 tysk tid (kl 4:15 norsk tid) var satt som Weserzeit (= «Weser-tid», etter invasjonens tyske navn, Weserübung; tidspunktet da alle tyske invasjonstropper skulle gå i land i Norge); men torpedobåten som hadde i oppdrag å innta Arendal i morgentimene 9. april 1940, ble forsinket av den tette tåken og fant ikke frem til Arendal før rundt kl 8:30. Det norske geværkompaniet som skulle vært satt opp i byen, rakk ikke å mobilisere før tyskerne la til kai, like foran den norske torpedobåten «Jo» som lå i havn for å beskytte Arendal. Lokale forsvarsvenner hadde også kurset frivillige ved Blågestadvannet; men nå landsatte nitti tyskere sine medbrakte sykler på dampskipskaien og tok seg derfra til telegrafstasjonen. De fikk kuttet telegrafkabelen til England som gikk ut fra Hisøy, uten at noen prøvde å forhindre det.
Arendalsgruppen var den første organiserte illegale motstand mot tysk okkupasjon av Norge etter at de militære kampene i Sør-Norge var avsluttet. Gruppen ble avslørt allerede høsten 1940 og de involverte ble sendt til Tyskland.
=== Storkommunen fra 1992 ===
I 1992 ble den og de tidligere kommunene Moland, Øyestad, Tromøy og Hisøy slått sammen til storkommunen Arendal.
== Kultur ==
Arendal kommune har tatt to store økonomiske løft etter kommunesammenslåingen i 1992: Den nye bibliotekbygningen ved torvet, Arendal bibliotek, ble ferdig i 1998, og Arendal rådhus og kulturhus sto ferdig høsten 2004.
Arendal Dramatiske Selskab er byens amatørteater med tradisjoner tilbake til 1796. I over 100 år hadde selskapet sitt eget teater «Comediehuset», ytterst på Tyholmen, der det i dag heter Teaterplassen.
Byens gamle Frikirke ble i 2004 til Kjerka kulturverksted.
Kilden aktivitetssenter er et aktivitetssenter med blant annet fritidsklubb for ungdom, og holder til ved Kanalplassen i Arendal sentrum.
Kjæmpestaden er historisk festival og «skuespill» med motiv fra kornopprøret i 1814.
Kunstmaleren Leonard Rickhard bor på Tyholmen i Arendal og har bidratt til Bomuldsfabriken Kunsthall.
Internasjonalt marked i Arendal arrangeres hver sommer på Kanalplassen. Her er det markedsboder med etnisk mat, varehandel og underholdning. Markedet har 15-årsjubileum i 2008.
Arendalsuka midt i august hvert år er en politisk festival.
=== Musikk ===
Byens eget orkester; Arendal Byorkester, ble stiftet i 1884. Ellers har byen flere musikkorps, som Arendal Guttemusikkorps etablert i 1921 og Arendal Ungdomsmusikkorps fra 1922. Arendal Rock Klubb har vært svært aktive siden oppstarten i 1981. Theo var et rockeband fra 1980-tallet hvor to av medlemmene senere var med og startet Clawfinger, mens bassisten har spilt i flere andre band, inkludert Go-Go Gorilla og The Beat Tornados. Heavy metal-bandene Bulk og Rockebandet Ændal, som synger på arendalsk, deler samme vokalist, mens innen death og gothic metal har bandene V:28 og Ancestral Legacy gitt ut flere album. Jazzmusikerne Inger Marie Gundersen og Espen Larsen er profilerte musikere i byen, samme som den avdøde «Knutta» som var byens profesjonelle trubadur. Ellers så var Fatal med Cathy Ryen et danseband som hold på i mange år. Innen sjangeren country er bandet ClutterBillies en god representant.
Arendal kulturhus har et variert musikktilbud med konserter, hvor både internasjonale band og lokale band får vist seg frem, i tillegg til lokale rockemusikkscener.
==== Musikkfestivaler ====
Canal Street er Arendals årlige jazz- og bluesfestival om sommeren, og har holdt på siden 1996.
Hovefestivalen ble holdt første gang sommeren 2007, og ble allerede første året Norges største festival.
Arendal korfestival holdes i juni hvert år.
Griegfestivalen ble arrangert i februar fra 1993 til 2008. Hensikten var å gi et tilbud med kultur og klassisk musikk til Arendals befolkning vinterstid.
=== Ungdomslivet ===
Ungdomslivet i Arendal er svært variert. På ungdomsklubben «Kilden» treffes de unge til diskotek, spill, kafe og prating hver ukedag. Det finnes også flere store idrettsklubbe. I regi av de forskjellige kirkene i Arendal finnes også flere ungdomstiltak, som for eksempel «Alfred» (alternativ fredag) i Stokken kirke.
=== Museer ===
KUBEN, ble etablert allerede i 1832 som ett av de eldste museer i Norge, opprinnelig med navnet Arendals Museum. Kuben er lokalisert til Langsæ gård rett utenfor bysenteret, og inneholder både museum og arkiv. Til Kubens attraksjoner er utstillingen om det store Arendalskrakket i 1886 og utstillingen om slaveskipet SS «Fredensborg» som sank utenfor Tromøy i 1768.
Merdøgaard museum ligger på øya Merdø i havgapet utenfor Galtesund og er et gammelt skipperhjem. Huset og innboet har stått så godt som urørt i nærmere 200 år. Museet er åpent i sommersesongen, og her er det også badestrand og kafe. Merdøgaard er en avdeling av AAma.
Kløckers hus er et gammelt byborgerhjem sentralt beliggende på Tyholmen midt i Arendal sentrum.
Bomsholmen Museum er et tømmerfløtingsanlegg i Nidelva; i dag vernet som et kulturminne og formidles som et museum, ivaretatt av Øystad Historielag.
Eydehavnmuseet er et industriarbeidermuseum i en arbeiderbolig nær Eydehavn torv. Museet presenterer industrien på Eydehavn og hvordan industriarbeiderne bodde i mellomkrigstida.
Bomuldsfabriken Kunsthall er Arendal kommunes kunstmuseum som holder til i byens nedlagte veveri.
Vitensenteret Sørlandet er et vitensenter som ble etablert 2010 i midleretidige lokaler på Tyholmen.
På Øvre Tyholmen, nabo med St. Franciskus Xaverius kirke og St. Franciskus skole, ligger Sløyden, en av landets eldste bevarte bygninger som har vært museum.
Sløyden ble oppført som museumsbygning i 1840, og det opprinnelige navnet var Doctor Alexander Møllers Minde. Alexander Møller var i mange år distriktslege, og byens representant på Eidsvoll i 1814. Ved hans 50-års embedsjubileum ble det samlet inn et vesentlig beløp som ble brukt ved byggingen.
=== Idrett ===
Arendal kommune har rik og allsidig idrettsaktivitet, med lang historie. Flere av landets eldste klubber holder til i byen. I dag har kommunen mange idrettsforeninger fordi hver av de fem tidligere kommunene alle hadde ett eller flere idrettslag.
==== Idrettslag ====
Arendal Turnforening ble stiftet i 1857 og er landets nest eldste idrettslag, bare Oslo Turnforening er eldre. Det var en bokbinder fra Østerrike som introduserte turnsporten i Norge. Joseph Stockinger stiftet først Christiania Turnforening; to år seinere Arendal Turnforening.
Arendal Skøiteklub fra 1877 er en forening som har aktører i landslagssammenheng.
Arendal seilforening ble stiftet 1878 og har klubbhus på en av holmene utenfor Galtesund. På fjorden innenfor Torungene og i Galtesund arrangeres ofte seilaser.
Arendal Fotball er byens fotballag, og ble etablert for å gi byen et elitelag som kunne hevde seg i de øvre divisjonene.
Øyestad IF har et av Norges beste beste håndballag. Laget rykket opp i eliteserien i håndball for menn i sesongen 2009/2010. ØIF Arendal vant Eliteserien i håndball for menn 2014/15 og 2015/16. Øyestad Håndball har siden midten av 80-tallet hatt et av Norges beste G16/G18 lag, men begrensede utdanningstilbud i distriktet har gjort at mange talenter forsvinner til andre klubber når de når studentalder.
Grane er en av byens eldste idrettsklubber, og har ca. 1300 medlemmer. Den driver aktivt innen fotball, håndball, friidrett, orientering og ski. Klubben arrangerer årlig en egen revy, Granerevyen.
Trauma IF er det største idrettslaget på Tromøya og har aktivitet innen fotball, håndball og orientering. Trauma har fotballbane på Hove og ved Kjenna. Håndball spilles i Tromøyhallen.
==== Idrettsarenaer ====
På Myra-Bråstad ved Stoa er det i 2005 anlagt skøytebane med kunstis. Her ble norgesmesterskapet All round på skøyter arrangert i 2005. Norgesmestere ble Eskil Ervik og Maren Haugli. Banen har åpent for publikum fra november til mars.
Bjønnes stadion var tidligere Arendals hovedarena for idrett. Her ble norgesmesterskapet på skøyter arrangert i 1963. Den er idrettsklubben Granes hjemmearena for fotball. Grane IK eier og driver dessuten Granehallen og Granestua.
Sørlandsbyen Arendal har skiterreng og utfartsområder ved Granestua nord for byen, og på Øyna, der Øynastua er det sentrale punkt.
Norwegian Grand Prix offshore båtrace er flere ganger arrangert i Arendal, med byens naturskapte vannveier Galtesund og Tromøysund som arena.
=== Ord og våpen ===
Folk i Arendal kalles vanligvis for arendalitter, men byens avis påstod hårdnakket på 1970-tallet at de burde hete arendøler. Kommuneblomsten er en villtulipan.
Kommunevåpenet har som motiv en tremastet sølv fregatt for fulle seil på tre sølv bølger. Bakgrunnen er blå, og det er en gull murkrone på øvre skjoldkant. Fra 1723 til 1766 hadde Arendals borgervæpning en fane med et liknende skipsmotiv, men uten bølger, og hvor skipet var i gull. Fra 1820-årene finnes et bysegl med skip og sjø i bakgrunnen og en forgrunn av grantrær og fjellknauser, nærmest som et landskapsbilde. Innfelt i denne fremstillingen var riksvåpenet med kongekrone over. Seglet var byfogdens, og som statlig embetsmann han hadde riksvåpenet med. Dette seglmotivet ble også byens kommunale våpen. Arendals 200-årsjubileum i 1923 ga tilskyndelsen til å få en offisiell utførelse av byvåpenet til bruk for byens myndigheter. Det er tegnet av frk. C. Aubert etter utkast av Fred. Barth, og ble godkjent ved kgl. res. 7. november 1924. I desember 1991 ble det besluttet i bystyret at våpenet også skulle gjelde for den nye storkommunen etter kommunesammenslåingen i 1992.
=== Tusenårssted ===
Arendal torv ble valgt til Arendal kommunes tusenårssted. Den offisielle markering av det nye tusentallet ble markert nettopp her med taler og festivitas. Torvet er den naturlige storstua utendørs i byens sentrum. Ikke minst på 17. mai tas torvet i bruk. Byens nye bibliotek er fondvegg, og har balkong med plass til talerstol.
Fra Fløyheia rett ovenfor skytes salutt.
=== Severdigheter ===
Arendal har et severdig bysentrum med den indre havn Pollen, som et naturlig midtpunkt. Folkelivet omkring Pollen en sommerdag er en attraksjon. Den gamle bebyggelsen på Tyholmen er vel verdt å rusle rundt i. Kløckers hus, Arendal gamle rådhus og Trefoldighetskirken er høydepunktene i sentrum.
Besøkende i Arendal sommerstid anbefales en tur til øya Merdø hvor et besøk på Merdøgaard Skjærgårdsmuseum er obligatorisk. Arendal har et av landets eldste museer, som i dag bærer navnet Kuben (Arendal) og har sitt hovedsete på Langsæ gård, like ved lyskrysset mellom bysenteret og E18.
Arendal Bymuseum har verdens større samling av flaskeskuter på 656 flaskeskuter.
=== Kulturminner ===
Hovedartikkel:Kulturminner i Arendal og Liste over kulturminner i Arendal
I Arendal kommune er det en rekke fredede kulturminner, det finner både automatisk fredede kulturminner og kulturminner som er fredet etter kulturminneloven. Arendal gamle rådhus, våningshuset på Merdøgaard, fyrlyktene på Torungene, Sandvigodden og Møkkalasset er fredet.
To private gravsteder på Hisøy ble fredet i 1999. Det dreier seg i begge tilfelle om gravsteder uten tilknytning til kirkegårder, men med beliggenhet nær ved borgerlige lystgårder i byens omegn. Arendal har i prinsippet vedtatt at all bebyggelse fra før år 1900 skal vernes. Tyholmen i Arendal fikk i 1991 tildelt prisen kulturvernprisen Europa Nostra.
I Arendal finnes det en rekke viktige kulturminner fra etterreformatorisk tid som ikke er vernet, verken ved fredning eller ved regulering. En rekke av landets eldste jerngruver hører til denne kategori kulturminner.
Store deler av Arendal sentrum er omfattet av NB!-registeret, en liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
=== Vennskapsbyer ===
Arendal er vennskapsby med:
Silkeborg i Danmark
Kalmar i Sverige
Nyslott i Finland
Árborg på Island
Mwanza i TanzaniaSilkeborg tok initiativet til etableringen av vennskapsbyene i 1947. Et fast innslag har vært de såkalte vennskapsleker med deltakere fra idrettsklubbene i vennskapsbyene. Første gang ble dette arrangert i Silkeborg 1948.Samarbeidsby:
Rezekne i Latvia
== Kjente arendalitter ==
Erik Munk (død 1594), lensherre på Nedenes
Jens Munk (1579–1628), sjøfarer og oppdagelsesreisende
Alexander Christian Møller (1762–1847), eidsvollsmann
Anton Christian Houen (1823-1894), forretningsmann
Axel Nicolai Herlofson (1845–1910), banksjef og forretningsmann
Gunnar Knudsen (1848–1928), statsminister og Venstre-leder
Sam Eyde (1866–1940), industrigründer
Gabriel Scott (1874–1958), forfatter
Svenn Stray (1922–2012), politiker (H), utenriksminister
Einar Gelius (1959-), sogneprest og samfunnsdebattant
Jon Gelius (1964-), journalist og nyhetsanker
Bent Stiansen (1963-), mesterkokk
Karl Ove Knausgård (1967-), forfatter
== Dialekt ==
Arendalittene har som ellers på Sørlandet bløte konsonanter, hvor konsonantene p – t – k blir uttalt b – d – g, som i kage, bide og gabe.
== Litteratur ==
Arendal Byleksikon. Arendal 1998.
Birger Dannevig: Arendal gjennom skiftende tider. 1528 – 1723 – 1973. Arendal 1973.
Frithjof Foss: Arendals Byes Historie. Arendal 1893 / 1998.
Kristen Taraldsen: Industrieventyret. Fra jernmalm til høyteknologi. 1999.
Alf M. Sandberg: Lokalidrett i 100 år
Skiklubben Truma, Tromø skiklub, Trauma sportsklub, Idrettsforeningen Trauma. B. 1 : 1896–1946 fra 1997, ISBN 8299455219
Idrettsforeningen Trauma. B. 2 : 1946–1971 fra 1998, ISBN 8299455227
Idrettsforeningen Trauma. B. 3 : 1971–1986 fra 1999, ISBN 8299455235Begrepet Janteloven ble skapt av den Norsk/Danske forfatteren Aksel Sandemose i hans roman En flyktning krysser sitt spor (1933). I den kommenterte utgaven av romanen fra 1955 skriver Sandemose i forordet (s.13) om Jante: «Det viser seg kanskje best ved at mange har kjent igjen sitt eget hjemsted, -notorisk er det hendt med folk fra Arendal, Tromsø og Viborg».
== Se også ==
Liste over kulturminner i Arendal
Liste over vernede bygninger i Arendal kommune
Liste over skulpturer i Arendal kommune
Liste over ordførere i Arendal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Arendal, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arendal hos Wikivoyage
(no) Kart over Arendal kommune
(no) Statistikk for Arendal kommunev
(no) Turistinformasjon Arendal
(no) Arendal havn- uten havna ingen by på Kystreise.no
(no) Historiske bilder fra Arendal i Galleri Nor
(no) ScenicNorway, bilder fra Arendal
(no) Gamle bilder fra Arendal fra Aust-Agder kulturhistoriske senter
(no) Historiske arkiver etter Arendal kommune på Arkivportalen | Arendal havn er en havn i Eydehavn ved Tromøysund, i den østlige del av Arendal kommune. Havnen konkurrerer med Kristiansand havn og Grenland. | 10,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Geirstadalv_Gudr%C3%B8dsson | 2023-02-04 | Olav Geirstadalv Gudrødsson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske småkonger', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ynglingeætten'] | Olav «Geirstadalv» Gudrødsson skal ha vært Halvdan Svartes nitten år eldre bror, og ha levd på 800-tallet. Kildene til Olavs liv er hovedsakelig kvadet Ynglingatal, som skal være diktet til Olavs sønn Ragnvald Heidumhære, og Ynglingesagaen som Snorre skrev basert på kvadet. Olav er også nevnt i Den legendariske saga om Olav den hellige, og i Tåtten om Olav Geirstadalv, sistnevnte bevart i Flatøybok. De to sistnevnte er mytiske sagn som er laget for å bygge oppunder kulten rundt helgenkongen Olav den hellige. Strofen om Olav Geirstadalv fra Ynglingatal gjengis i Tåtten om Olav Geirstadalv. Olav Geirstadalv Gudrødson kan være identisk med Gandalf (den yngre) som Halvdan Svarte lå i stridigheter med. Før Harald Hårfagre rikssamling dannet Vingulmork de omstridte grensetraktene mellom Halvdan Svarte og Gandalv, her halvbrødre, sønner av Gudrød Veidekonge som fikk Vingulmork (jf. Oslo) som medgift i ekteskapet med kongsdatteren Alfhild, ifølge sagnet datter til kong Alvarin av Alvheim.
Olav Geirstadalv skal, om ikke han er identisk med Gandalv (den yngre), også ha vært sønn av Gudrød Veidekonge som regjerte Vestfold og Vingulmark. Olav skal ifølge Heimskringla ha arvet kongemakten i Vestfold etter sin far, Halvdan Øysteinsson den gavmilde. Landskapsnavnene Vestmar og Grenland nevnes også. Det er usikkert hvor Olavs område kan ha vært, og om han i det hele tatt var en historisk person. Vestfold og Viken synes ha vært særlig omstridte områder i striden om overherredømme i Norden, arven etter Ivar Vidfamne på slutten av 800-tallet. Særlig Harald Hildetann av Gardarike utfordret makten knyttet til Lejrekrøniken.
Ifølge Snorre Sturlason hadde Olav gjort store bragder «i vest», noe som har skapt grunnlaget for hypotesen om at han er identisk med kong Olav Kvite Gudrødsson, som i 861 grunnla Dublin sammen med Ivar Beinlaus Lodbroksson.Da Gokstadskipet ble utgravd århundrer senere, fant arkeologene en høyreist mann sittende på en stol i skipet. Det ble da spekulert i om dette var Olav Geirstadalv. Seinere dateringer av skipet har imidlertid vist at skipet er bygd på slutten av 800-tallet og haugsatt mellom 900 og 905, noe som gjør at det sannsynligvis ikke er Olav Geirstadalv som er gravlagt i Gokstadskipet. Språkforskere avviser at «Gokstad» kan være en avledning av «Geirstad». Det helles mer til at Geirstad er Gjerstad i tidligere Tjølling kommune, selv om det ikke er funnet noen stor gravhaug på dette stedet. Gjerstad i Vestmar, nabokommunen til Kragerø i Telemark, kan også betraktes som et mulig sted for Geirstadalvens sete. I tillegg døde han i sotteseng etter «fotverk», mens nyere undersøkelser av skjelettrestene i haugen på Gokstad viser at denne mannen var usedvanlig kraftig med store hoggskader fra kamp.
Ifølge sagnet ble Olav Geirstadalv og andre lokale samfunnstopper begravd levende for å stanse en pest på 800-tallet som angivelig skyldtes åndepust fra et farlig dyr.
| Olav «Geirstadalv» Gudrødsson skal ha vært Halvdan Svartes nitten år eldre bror, og ha levd på 800-tallet. Kildene til Olavs liv er hovedsakelig kvadet Ynglingatal, som skal være diktet til Olavs sønn Ragnvald Heidumhære, og Ynglingesagaen som Snorre skrev basert på kvadet. Olav er også nevnt i Den legendariske saga om Olav den hellige, og i Tåtten om Olav Geirstadalv, sistnevnte bevart i Flatøybok. De to sistnevnte er mytiske sagn som er laget for å bygge oppunder kulten rundt helgenkongen Olav den hellige. Strofen om Olav Geirstadalv fra Ynglingatal gjengis i Tåtten om Olav Geirstadalv. Olav Geirstadalv Gudrødson kan være identisk med Gandalf (den yngre) som Halvdan Svarte lå i stridigheter med. Før Harald Hårfagre rikssamling dannet Vingulmork de omstridte grensetraktene mellom Halvdan Svarte og Gandalv, her halvbrødre, sønner av Gudrød Veidekonge som fikk Vingulmork (jf. Oslo) som medgift i ekteskapet med kongsdatteren Alfhild, ifølge sagnet datter til kong Alvarin av Alvheim.
Olav Geirstadalv skal, om ikke han er identisk med Gandalv (den yngre), også ha vært sønn av Gudrød Veidekonge som regjerte Vestfold og Vingulmark. Olav skal ifølge Heimskringla ha arvet kongemakten i Vestfold etter sin far, Halvdan Øysteinsson den gavmilde. Landskapsnavnene Vestmar og Grenland nevnes også. Det er usikkert hvor Olavs område kan ha vært, og om han i det hele tatt var en historisk person. Vestfold og Viken synes ha vært særlig omstridte områder i striden om overherredømme i Norden, arven etter Ivar Vidfamne på slutten av 800-tallet. Særlig Harald Hildetann av Gardarike utfordret makten knyttet til Lejrekrøniken.
Ifølge Snorre Sturlason hadde Olav gjort store bragder «i vest», noe som har skapt grunnlaget for hypotesen om at han er identisk med kong Olav Kvite Gudrødsson, som i 861 grunnla Dublin sammen med Ivar Beinlaus Lodbroksson.Da Gokstadskipet ble utgravd århundrer senere, fant arkeologene en høyreist mann sittende på en stol i skipet. Det ble da spekulert i om dette var Olav Geirstadalv. Seinere dateringer av skipet har imidlertid vist at skipet er bygd på slutten av 800-tallet og haugsatt mellom 900 og 905, noe som gjør at det sannsynligvis ikke er Olav Geirstadalv som er gravlagt i Gokstadskipet. Språkforskere avviser at «Gokstad» kan være en avledning av «Geirstad». Det helles mer til at Geirstad er Gjerstad i tidligere Tjølling kommune, selv om det ikke er funnet noen stor gravhaug på dette stedet. Gjerstad i Vestmar, nabokommunen til Kragerø i Telemark, kan også betraktes som et mulig sted for Geirstadalvens sete. I tillegg døde han i sotteseng etter «fotverk», mens nyere undersøkelser av skjelettrestene i haugen på Gokstad viser at denne mannen var usedvanlig kraftig med store hoggskader fra kamp.
Ifølge sagnet ble Olav Geirstadalv og andre lokale samfunnstopper begravd levende for å stanse en pest på 800-tallet som angivelig skyldtes åndepust fra et farlig dyr.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008 ISBN 978-82-530-3147-7
Snorre Sturlasson Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal, Oslo 1979
Þáttr Ólafs Geirstaða álfs. I: Fornmanna sögur, volum I. Konungliga norræna forfreda felags, Kaupmannahøfn 1835
== Eksterne lenker ==
Þáttr Ólafs Geirstaða álfs på norrønt hos Heimskringla.no
Fortælling om Olaf Geirstade-Alf på dansk hos Heimskringla.no | Olav «Geirstadalv» Gudrødsson skal ha vært Halvdan Svartes nitten år eldre bror,Snorre Sturlasons fortale til Heimskringla og ha levd på 800-tallet. Kildene til Olavs liv er hovedsakelig kvadet Ynglingatal, som skal være diktet til Olavs sønn Ragnvald Heidumhære, og Ynglingesagaen som Snorre skrev basert på kvadet. | 10,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peramataki | 2023-02-04 | Peramataki | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Greske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2021-08'] | Peramataki er et tradisjonelt seilfartøy fra den greske øya Lesvos i Egeerhavet med en kort mast for et stort latinerseil.
Som en av de minste seilbåtene har ikke peramatakien baugspryd på forstevnen og er en spissgattet båt. Lengden kan være opp til 8 meter. Båttypen er hovedsakelig brukt til kystfiske. Seilarealen er stort i forhold til båtens dimensjoner. Navnet kom av utseendet som minnet sterkt om det større seilfartøyet perama.
Springet på baugen er like stort som på peramaen og dessuten vakkert på et hvitmalt skrog med fine linjer. Som de fleste tradisjonelle fraktfartøyer har den et «lokk» eller båtdekk opp mot relingen, men en åpning midtskips som kan ha luke.
| Peramataki er et tradisjonelt seilfartøy fra den greske øya Lesvos i Egeerhavet med en kort mast for et stort latinerseil.
Som en av de minste seilbåtene har ikke peramatakien baugspryd på forstevnen og er en spissgattet båt. Lengden kan være opp til 8 meter. Båttypen er hovedsakelig brukt til kystfiske. Seilarealen er stort i forhold til båtens dimensjoner. Navnet kom av utseendet som minnet sterkt om det større seilfartøyet perama.
Springet på baugen er like stort som på peramaen og dessuten vakkert på et hvitmalt skrog med fine linjer. Som de fleste tradisjonelle fraktfartøyer har den et «lokk» eller båtdekk opp mot relingen, men en åpning midtskips som kan ha luke.
== Eksterne lenker ==
Bildegalleri av modellen Peramataki
Bilde av en peramataki med motor og åretofter
Båtbyggeren Grigoris Grigorious peramataki-båten
Bildegalleri av en modell som ble bygget | Peramataki er et tradisjonelt seilfartøy fra den greske øya Lesvos i Egeerhavet med en kort mast for et stort latinerseil. | 10,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urge_Intense | 2023-02-04 | Urge Intense | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Energidrikker', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:The Coca-Cola Company', 'Kategori:Varemerker'] | Urge Intense var en energidrikk markedsført av The Coca-Cola Company og ble lansert i Norge i 2009. Facebook-gruppen som fikk Urge tilbake på 1,5 liters flasker var involvert i utviklingen av Urge Intense.Urge intense Red Sting ble tatt ut av produksjon Q1 2012, den ble erstattet på markedet av Urge intense Inferno.
Drikken selges på 0,5 liters drikkebokser og har et høyt nivå av koffein på 32 mg per 100ml.Drikken har blitt tatt av hyllene i Norge, siden Coca-Cola satser videre på Burn og Monster Energi.
| Urge Intense var en energidrikk markedsført av The Coca-Cola Company og ble lansert i Norge i 2009. Facebook-gruppen som fikk Urge tilbake på 1,5 liters flasker var involvert i utviklingen av Urge Intense.Urge intense Red Sting ble tatt ut av produksjon Q1 2012, den ble erstattet på markedet av Urge intense Inferno.
Drikken selges på 0,5 liters drikkebokser og har et høyt nivå av koffein på 32 mg per 100ml.Drikken har blitt tatt av hyllene i Norge, siden Coca-Cola satser videre på Burn og Monster Energi.
== Varianter ==
Triple Rush (ute av produksjon)
Red Sting (ute av produksjon)
Inferno (ute av produksjon)
Orange (ute av produksjon)
Wild Mango (ute av produksjon)
== Næringsinnhold ==
== Referanser == | Urge Intense var en energidrikk markedsført av The Coca-Cola Company og ble lansert i Norge i 2009. Facebook-gruppen som fikk Urge tilbake på 1,5 liters flasker var involvert i utviklingen av Urge Intense. | 10,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Country | 2023-02-04 | Country | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Countrymusikk', 'Kategori:Musikk i USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For den am. dramafilmen fra 1984, se Country: Angstens høst
Country, eller countrymusikk (også kalt country and western og C&W, på norsk også køntri og køntrimusikk), er en musikksjanger som oppsto i det sørlige USA og siden har påvirket en rekke andre musikksjangre innen populærmusikken. Countrymusikkens største stjerner har blitt inkludert i Country Music Hall of Fame siden 1961.
Musikkformen utviklet seg i USA, fra en blanding av populær musikk som eksisterte i sørstatene, blant annet i Nord-Carolina, Kentucky, Tennessee og Virginia. Countrymusikk ble utviklet av hvite amerikanere særlig med bakgrunn i skotsk-irsk musikktradisjon og påvirket av svart musikk som blues, jazz og spirituals. Tidlig countrymusikk var dominert av strenginstrumenter, særlig fele – ofte også gitar og (særlig i North Carolina) banjo. Den var i stor grad basert på oldtime-musikk og har røtter i tradisjonell folkemusikk, keltisk musikk, gospelmusikk, blues og musikk fra minstrelshowene (hokum) og vaudeville-scenen. Tidlig countrymusikk (old-time country eller hillbilly music) var i hovedsak musikk av og for den hvite arbeiderklassen, men betydelig påvirket av svarte artister.
Det som i USA er kalt Old-time country music, hillbilly music eller mountain music er i videste forstand all countrymusikk fra tiden før honky-tonk, rockabilly og country pop slo gjennom fra omkring 1950 og framover, selv om oldtime også lever videre gjennom nye komposisjoner av artister som har fortsatt i samme stil eller begynte med denne musikkformen senere. Samtidig fantes det som senere er kalt oldtime til dels lenge før de første countrystjernene slo gjennom i 1920-årene.
Alt i countrymusikkens barndom i 1920-årene fantes et mangfold av former og nyanser. Musikkarten utviklet også raskt nye undersjangre, oftest fordi elementer fra andre stilarter ble adoptert inn i countrymusikken. Og om en undersjanger gikk av mote, kunne den leve videre som mer av et nisjeprodukt.
Betegnelsen «country» ble innført av Billboard i 1949 da Billboards hillbilly-liste skiftet navn til «country and western». I 1962 ble «western» sløyfet. Billboard hadde i 1944 introdusert hillbilly-listen for hvit populærmusikk under overskriften «the most played juke box folk records».
| For den am. dramafilmen fra 1984, se Country: Angstens høst
Country, eller countrymusikk (også kalt country and western og C&W, på norsk også køntri og køntrimusikk), er en musikksjanger som oppsto i det sørlige USA og siden har påvirket en rekke andre musikksjangre innen populærmusikken. Countrymusikkens største stjerner har blitt inkludert i Country Music Hall of Fame siden 1961.
Musikkformen utviklet seg i USA, fra en blanding av populær musikk som eksisterte i sørstatene, blant annet i Nord-Carolina, Kentucky, Tennessee og Virginia. Countrymusikk ble utviklet av hvite amerikanere særlig med bakgrunn i skotsk-irsk musikktradisjon og påvirket av svart musikk som blues, jazz og spirituals. Tidlig countrymusikk var dominert av strenginstrumenter, særlig fele – ofte også gitar og (særlig i North Carolina) banjo. Den var i stor grad basert på oldtime-musikk og har røtter i tradisjonell folkemusikk, keltisk musikk, gospelmusikk, blues og musikk fra minstrelshowene (hokum) og vaudeville-scenen. Tidlig countrymusikk (old-time country eller hillbilly music) var i hovedsak musikk av og for den hvite arbeiderklassen, men betydelig påvirket av svarte artister.
Det som i USA er kalt Old-time country music, hillbilly music eller mountain music er i videste forstand all countrymusikk fra tiden før honky-tonk, rockabilly og country pop slo gjennom fra omkring 1950 og framover, selv om oldtime også lever videre gjennom nye komposisjoner av artister som har fortsatt i samme stil eller begynte med denne musikkformen senere. Samtidig fantes det som senere er kalt oldtime til dels lenge før de første countrystjernene slo gjennom i 1920-årene.
Alt i countrymusikkens barndom i 1920-årene fantes et mangfold av former og nyanser. Musikkarten utviklet også raskt nye undersjangre, oftest fordi elementer fra andre stilarter ble adoptert inn i countrymusikken. Og om en undersjanger gikk av mote, kunne den leve videre som mer av et nisjeprodukt.
Betegnelsen «country» ble innført av Billboard i 1949 da Billboards hillbilly-liste skiftet navn til «country and western». I 1962 ble «western» sløyfet. Billboard hadde i 1944 introdusert hillbilly-listen for hvit populærmusikk under overskriften «the most played juke box folk records».
== Kjennetegn ==
Country finnes i et rikt mangfold av undersjangre, men har like fullt noen typiske kjennetegn:
Musikken preges av strenginstrumenter. Som i mye annen populærmusikk høres gitartoner praktisk talt alltid. De mer konservative foretrekker akustiske gitarer, inkl. dobro. Ellers har pedal steelgitar vært typisk for country siden 1950-årene.
Felespill hører hjemme i eldre og i mer tradisjonell country og er ofte særlig markert i mellomspillene («breaks») mellom hvert vers – men mangler i bl.a. Nashville sound. Alison Krauss er blant dagens mest kjente felespillere innen country. Noen grupper har to eller flere felespillere.
De dype tonene fra fiolinens storebror, kontrabassen, høres alltid i bluegrass. Utenom bluegrass hadde blant annet Hank Williams' gruppe Drifting Cowboys en bassist. Også rockabilly-giganten Bill Haley hadde tidvis en bassist i sin gruppe. Bratsj og cello forekommer sjelden.
Banjo var vanlig i tidlig country, med påvirkning særlig fra Nord-Carolina. I dag brukes den alltid i bluegrass og er vanlig i oldtime-preget country.
Mandolin forekom, men gjorde lite av seg før 1930-årene. Gruppen Prairie Ramblers hadde en viss suksess med Chick Hurt på mandolinens storebror mandola. Fremfor alt fikk mandolinen økt utbredelse da Bill Monroe midt på 1930-tallet vakte oppmerksomhet som en virtuos på dette instrumentet. Den brukes alltid i bluegrass, men ikke så ofte i annen country.
Trommer og munnspill er instrumenter som brukes av en del countryartister og -band. En kjent virtuos på munnspill var Floyd «Salty» Holmes (1910-1970) i Prairie Ramblers.
Messingblåsere er ikke typisk for countrymusikk. De forekom særlig innen western swing. Saxofon ble brukt av tidlige rockabillymusikere som Rudy Pompilli (i Bill Haleys gruppe) og Don Lang. Blåsere som tuba og sjofar har forekommet unntaksvis.
Koring (harmonier), et lån fra gospelscenen, er ganske vanlig og er perfeksjonert blant annet av 1920- og 30-årenes The Carter Family og Monroe Brothers, senere særlig innen bluegrass.
Sangene består gjerne av 3–4 vers, som regel med et refreng og deretter et mellomspill («break») før neste vers. Bluegrassgruppene legger vekt på improvisasjoner i mellomspillet; ellers gjentas ofte mellomspillet hver gang. Instrumentaler («breakdowns») er ganske vanlig innen de fleste undersjangre.
Ofte nasal sang, herav uttrykket «nasal country», ikke minst brukt blant folk som ikke liker country. J.E.Mainer (1898–1971) var fra 1933 en tidlig eksponent for nasal country. Senere eksempler var Hank Williams, Patsy Cline (1932-1963) og Ralph Stanley (1927-2016).
== Countrymusikkens røtter ==
Midt på 1700-tallet begynte innvandrere fra De britiske øyer å bosette seg i «upland south», et område som ligger i Blue Ridge Mountains, i de sørlige Appalachene, og Piedmont, nærmere østkysten. Området omfattes av delstatene Virginia, Vest-Virginia, Nord-Carolina, Kentucky og Tennessee. I motsetning til «Deep South», med sine store bomullsplantasjer basert på slavedrift, egnet ikke dette området seg for bomull.
=== Fele, banjo, gitar og «string bands» ===
«Upland south» ble et kjerneområde for oldtime-musikken – til dels også den tidlige country, som også mottok impulser fra andre kilder. Den mottok ikke minst impulser fra tidens felespillere. Denne «fattigmanns fiolin» var konstruert slik at felespilleren kunne synge samtidig. I tillegg var den liten og lett å frakte med seg i en tid uten biler, og hvor heller ikke alle disponerte hest eller muldyr. Også mange svarte spilte fele. Iallfall blant enkelte slaveeiere i Virginia var svarte som også kunne spille særlig etterspurt. Typisk for USA var og er utallige felekonkurranser. De har vært arrangert siden 1730-årene, i alle delstater..
Også banjoen, et instrument av vestafrikansk opphav, fikk tidlig innpass i dette området. I Notes on the State of Virginia fra 1743 skrev Thomas Jefferson om de svarte i Blue Ridge at de hadde med sin «banjar» (banjoens forgjenger) fra Afrika. Fra 1860-årene flyttet mange tidligere slaver opp til «Upland South», hvor rasehatet var mindre utpreget enn i «Deep South». Banjoen ble snart vidt utbredt, men ble særlig populær i North Carolina. Banjo og fele fikk også innpass i minstrelshowene, som ble svært populære over det meste av USA. I Cincinnati spilte svarte musikere alt i 1870-årene opp til dans med fele og kontrabass i tillegg til banjoen. Også de svartes gitarspill ble skoledannende. Disse tre instrumentene – fele, banjo og gitar – var de vanligste i de tallrike «string bands» som vokste frem tidlig på 1900-tallet. Kanskje vi ville ha kalt musikken deres for «country» om vi hadde hørt den i dag. Men disse musikerne opptrådte som regel svært lokalt. Folk danset til dem i familiesammenkomster og små forsamlinger. Masseutbredelse via radio og plater ble ikke aktuelt før i 1920-årene.
=== Røtter i gospel ===
Countrymusikken har dype røtter i en form for gospel som i USA kalles southern gospel. Den fremstod i sin tur fra spirituals og vokste frem mot slutten av 1800-årene, med både svarte og hvite musikere. Typisk var kvartetter som fremførte harmonier, ofte uten instrumenter (a cappella) eller med piano, enkelte steder supplert med banjo. Tekstene var preget av evangelisk kristendom, som regel av baptistisk eller metodistisk merke. For øvrig fantes også sekulær musikk fremført i en gospel-lignende stil.
=== Blues, minstrel og vaudeville ===
Til countrymusikkens røtter hører også blues, som i likhet med gospel ble utviklet fra spirituals, men med tilsig av tekster av britisk opphav. Det kristne budskapet var nedtonet eller manglet. Gitaren var det vanligste instrument i tidlig blues.
Vaudevillescenen og minstrelshowene var preget av vitser, humor og komedier i tillegg til musikk og annen underholdning. Enkelte tidlige countrymusikere (f.eks. Gid Tanner) tok med erfaringer herfra.
== Tidlig historie ==
=== Oldtime og tidlig country ===
Back in the early days, he was the best.
.
Countrymusikken utviklet seg hurtig fra visse deler av oldtime-musikken på 1920-tallet (oldtime utgjorde i virkeligheten et stort mangfold). Grensen mellom denne formen for oldtime og tidlig countrymusikk («ur-country») er flytende. Countrymusikkens fødselsdag er ofte datert til 1923, det året felespilleren John Carson fra Georgia fikk utgitt sin første plate – selv om en plate med Eck Robertson fra Texas (enda en felespiller) var utgitt året før. Både de to og grupper som Carter Family, Charlie Poole and the North Carolina Ramblers og The Skillet Lickers kan regnes både som oldtime og country. Innen 1926 fantes alle disse, og mange andre, på markedet med country-plater. Begrepet «country music» ble tatt i bruk på 1940-tallet siden den gamle betegnelsen «hillbilly music» ble sett på som nedverdigende. Ironisk nok ble hillbilly et populært uttrykk på 1970-tallet.
=== De tidlige countrymusikerne ===
I tidlig countrymusikk var mangfoldet betydelig. Musikerne var påvirket av så forskjellige kilder som kirkekor, blues og musikk og morsomheter fra minstrelshowene og vaudeville-scenen. I tillegg fantes forskjellige musikkstiler i fjell- og dalstrøk som lenge hadde vært isolert fra hverandre. Jernbanen, radiostasjonene og platespillerne begynte riktignok å binde landet sammen – men dette tok tid.
Tross alt hadde tidlig countrymusikk en del fellestrekk. Soloartisten spilte som regel fele, selv om det var forskjell på «appalachian fiddling» og «Texas fiddling». En medspiller i f.eks. en brødreduo spilte kanskje gitar eller banjo. Hadde felespilleren to medspillere i et «string band», spilte de antagelig gitar og banjo. Vokste gruppen til en kvartett, kunne den ha to felespillere. Andre instrumenter forekom – som mandolin, kontrabass, autoharpe, jug, munnspill, sag og piano.
Kvintetter ble ikke vanlig før Bill Monroe fra Kentucky slo gjennom med sin bluegrass rundt 1945, og større grupper var enda sjeldnere. Al Hopkins fra North Carolina, med gruppen The Hill Billies (som antagelig gav sjangeren navnet hillbilly music), hadde opptil fem medspillere. Hack's String Band fra Kentucky hadde opptil åtte medlemmer.
Musikerne spilte opp til dans – i familiesammenkomster, låver («barn dance»), skolestuer, rådhus og andre lokaler. Dette forble en viktig inntektskilde lenge etter at countrymusikken begynte å bli fremført i radio og publisert på grammofonplater. Aksjonsradien var begrenset, selv om noen av dem deltok i regionale felekonkurranser. I 1920-årene begynte enkelte musikere å nå frem til stadig større deler av regionen. Og da unge mennesker reiste nordover for å få jobber i Chicago og andre steder, tok de med seg «sin» musikk. Kjente eksempler var Bill Monroes eldre brødre Birch og Charlie; i 1929 også Bill selv.
Sangene, iallfall de som ble innspilt på plate, bestod som regel av 3–4 vers. Stort mer fikk sjelden plass på tidens vanligste plateformat – en 25 cm 78-plate, med en spilletid på ca. tre minutter. I 1936 klarte riktignok Monroe Brothers å klemme inn seks vers i sin versjon av «New River Train», men den var lang til countrymelodi å være (3:40) og ble dessuten fremført i høyt tempo.
Hvert vers ble gjerne avsluttet med et refreng, og av og til et instrumentalparti før neste vers. Improvisasjoner forekom sjelden og var lite utpreget. Dette gjorde musikken forutsigbar, selv hos så fremragende artister som Charlie Poole and the North Carolina Ramblers. Dagens poplåter er gjerne bygget opp på lignende vis: En typisk poplåt varer 3–4 minutter og inneholder ett minutt med en originalmelodi. Harmonier – inspirert av kirkekor og gospel – forekom hos enkelte grupper. I tidlig countrymusikk ble de særlig perfeksjonert av The Carter Family. Jodling, som har oppstått flere steder uavhengig av hverandre, tok countrymusikerne opp fra minstrelshowene, kanskje med Riley Puckett (kjent som gitarist i The Skillet Lickers) som den første i 1924. Populært ble jodling i countrymusikken med Jimmy Rodgers i 1927. En annen jodler var Patsy Montana (1908-96), en av de store stjernene innen western swing. For øvrig utgjorde instrumentaler en betydelig del av den tidlige country.
== De første countrystjernene ==
De fleste musikkhistorikere regner at 1922 var året for de første faste innslagene av countrymusikk i radio, og at de første countryplatene ble utgitt i 1923. Enkelte regner voksrull-innspillingene til Polk Miller (1844–1913) fra Virginia og hans svarte medspillere i Old South Quartet i perioden 1909–1912 som de første. Til repertoaret hørte gospelmelodier og sanger om borgerkrigen (hvor Miller hadde deltatt som artillerist på sørstatenes side). I 1922 spilte Eck Robertsen inne «Sally Goodin» og «Arkansas traveller» som regnes som en av de tidligste countryinnspillingene. Robertsen spilte fele i keltisk tradisjon. Plateprodusenten Ralph Peer var en av pionerene innenfor innspilling av tidlig countrymusikk. Peer reiste rundt i sørstatene for å finne og gjøre innspillinger med lokale talenter som drev med musikk som hobby. Peer og Al Hopkins med gruppen the Hill Billies tok i bruk betegnelsen «hillbilly» som i løpet av 1920-tallet ble en fellesbetegnelse for den innspilte hvite folkemusikken som senere ble country. Betegnelsen brukes fortsatt til dels nedsettende, mens noen bruker merkelappen med stolthet.I august 1927 besøkte Peer Bristol som ligger på begge sider av delstatsgrensen Tennessee og Virginia. Lokalavisen hadde Peers besøk som førstesideoppslag og mange talenter meldte seg. Jimmie Rodgers og The Carter Family gjorde sine første innspillinger da. Carter-familien skilte seg ut ved bruk av gitar, autoharpe og fele. Carter-familiens sang handlet ofte om konservative verdier som familie, hjemmet, gud, nasjonen og naturen. A.P. Carter samlet inn tradisjonelle sanger av både hvit og svart opprinnelse i Virginia og Tennessee. Denne konservative og patriotiske tematikken har preget countrymusikken siden. Carter-familien sang flerstemt noe som var vanlig i kirkene, mens det folkemusikken ikke var tradisjon for flerstemt sang. Carter-familiens tradisjoner ble videreført av June Carter (hun giftet seg med Johnny Cash) og av Junes datter Carlene Carter. Jimmie Rodgers blir omtalt som den moderne countrymusikkens far og var den første store stjernen. Rodgers bidro særlig til at country ble populært i byene. Han vokste opp i Mississippi og ble der påvirket svart av musikk og blues.I 1910 publiserte musikkforskeren John Lomax «Cowboy Songs and Other Frontier Ballads», og i 1912 en samling av det som i USA ble kalt «cowboy songs». Flere av de tidlige countryartistene og -gruppene hadde opptrådt på scenen lenge før 1923. «Fiddlin'» John Carson (ca. 1868–1949) fra Texas var således kjent som en fremragende, profesjonell felespiller i 1913, kanskje før. 1913 var også året da to andre country-pionerer, felespilleren og komikeren Gid Tanner og den blinde Riley Puckett, opptrådte på Georgia Old-Time Fiddlers Convention i Atlanta. Puckett skulle særlig utmerke seg som vokalist og gitarist. I 1918 kom han med i en gruppe hvis musikk på flere måter skulle peke fremover mot senere tiders country. Gruppen tok navnet Lick the Skillet og var dannet av en prisbelønnet virtuos på fele, Clayton McMichen. Hans felespill var inspirert av jazz og swing. På den måten tok han det første skritt vekk fra det som kalles «old-time fiddling» til en stil som ikke minst skulle prege senere tiders bluegrass. Det er iallfall slik en fagmann som Bill Monroe så det. Som medspillere hadde McMichen og Puckett Lowe Stokes (fele), Mike Whitten (gitar) og Ted Hawkins (mandolin).
=== I radio og på plate ===
Det er litt usikkert når de første countrymusikerne kom på lufta, men regelmessige countrysendinger på radio begynte i 1922. McMichen og hans gruppe – som hadde skiftet navn til Hometown Boys – skal ha spilt for en liten radiostasjon i Georgia allerede før den større WSB i Atlanta begynte å sende i mars 1922. I september samme år begynte gruppen å opptre regelmessig. Piero Scaruffi gir WSM – også den i Georgia – æren for den første radiostasjonen som sendte country..
1922 var også året da Eck Robertson spilte inn de første countrymelodiene, selv om både disse og John Carsons første plater ble utgitt i 1923.
Perioden var preget av mangfold – med et rikt utvalg av instrumenter, tross dominansen av fele, banjo og gitar. Jug, vaskebrett og andre hjemmelagede instrumenter forekom. Albert Everigde i trioen South Georgia Highballers spilte på sag, blant annet i «Blue Grass Twist», «Bibb County Grind» og «Green River Train», utgitt på Okeh i 1927. Showmannen John Carson forsøkte å trene opp sin hund til å synge med når han spilte fele; hunden kom riktignok aldri på plate.Vernon Dalhart (født Marion T. Slaughter, 1883–1948) fra Texas spilte munnspill og munnharpe, men utmerket seg ikke minst som vokalist. Han hadde klassisk musikkutdanning og ville bli operasanger. Da han i 1924 begynte som countrysanger, var han allerede en erfaren musiker, med bakgrunn i bl.a. klassisk musikk, hvor han hadde medvirket i operaen Madame Butterfly. Hans versjon av «Wreck of the Old 97» fra 1924 solgte over en million i perioden 1925-34. Dalhart ble en av 1920-årenes mest populære plateartister og han var den første som gjorde kommersiell suksess med hillbillymusikk.
=== Gjennomtrekk ===
De tidlige countrymusikerne gikk ofte fra gruppe til gruppe, fra gruppe til solo eller fra solo til gruppe. Riley Puckett og Gid Tanner slo seg sammen i 1924 og reiste til New York og begynte å spille inn plater, bl.a. «Chicken Don't Roost Too High», for Columbia Phonograph Company. Året etter lanserte Columbia sin Hillbilly Series, hvor Riley Pucketts plater var blant de mest solgte. Han sang også duett med tenoren Hugh Cross i bl.a. en tidlig innspilling av Red River Valley.
=== De store banjoistene ===
There were a few good three-finger banjo pickers I admired who lived near Flint Hill. Mack Woolbright stands out in my mind.
Tidlig countrymusikk kunne også oppvise fremragende banjoister, som skulle påvirke både denne musikksjangeren og annen populærmusikk like til denne dag.
==== Samantha Bumgarner ====
Først ute på plate av alle kvinnelige countryartister – april 1924 – var Samantha Bumgarner (1878–1960) og Eva Davis fra North Carolina. Bumgarner var også den første som spilte 5-strengs banjo (i dag kalt bluegrassbanjo) på plate. Hun spilte også fele.
==== «Uncle» Dave Macon ====
«Uncle» Dave Macon (1870–1952) fra Tennessee lærte å spille banjo alt i 1885, men hadde en mangslungen yrkeskarriere før han ble profesjonell musiker. En stund drev han The Macon Midway Mule and Mitchell Wagon Transportation Company. Underveis kunne han underholde publikum med å synge og spille. Da Macons muldyr ble utkonkurrert av biler, nedla han selskapet i 1920 og ble vaudevilleartist og senere musiker på heltid. I 1924 platedebuterte Macon og felespilleren Sid Harkreader med Hill Billie Blues. Sammen med gruppen Hill Billies fra North Carolina, som slo gjennom året etter, kan dette ha gjort at countrymusikk lenge ble kalt «hillbilly music». Macon var blant de første som (i 1925) opptrådte i Grand Ole Opry. Med skiftende medspillere forble han aktiv til sin død i 1952. Kistebærerne var en slags hvem-er-hvem i tidens countrymusikk: George D. Hay (grunnleggeren av Opry), Kirk McGee, Roy Acuff og Bill Monroe. Macon var en brobygger mellom 1800-tallets oldtime og mer moderne former for country. Ifølge musikkforskere opererte Macon med ikke mindre enn 19 banjostiler. I slutten av 1940-årene var han på en turné med Bill Monroe, som i sin gruppe hadde en banjovirtuos som snart skulle bli den mest berømte av alle, Earl Scruggs. Men den gamle banjoisten holdt fast med tofingerspill av «clawhammer»-typen. For egen del ville han ikke vite av noen «Scruggs-stil».
==== Charlie Poole ====
Samme år som Hill Billies platedebuterte en annen countrygruppe fra North Carolina, Charlie Poole and the North Carolina Ramblers. For å finansiere kjøpet av sin første ordentlig banjo drev Poole (1892–1931) «moonshining», ulovlig whiskeyproduksjon. Poole er kalt den mest fremtredende utøver av trefingerspill før Earl Scruggs (men var langt fra den første). Han spilte også baseball. Det var her han pådrog seg en håndskade som også skulle prege den senere banjostilen. Poole brukte også banjoen som balltre mot en politimann. Tatt bokstavelig, foregrep han senere tiders outlaw country. Med denne vaskeekte hillbillien i spissen ble gruppen raskt blant de mest populære. Deres musikk var preget av Pooles markante banjospill og skarpe, klare stemme, sammen med medspillernes gitar- og felespill. Gruppen slo gjennom med blant annet «Don't Let Your Deal Go Down Blues», som solgte i over 102 000 – og «The Girl I Left In Sunny Tennessee», som gikk i 66 000.
==== Earl Scruggs' forgjengere ====
Earl Scruggs (1925–2012) regnes fortsatt som den store banjovirtuosen innen bluegrass og country. Han perfeksjonerte trefingerstilen, men hadde sine forgjengere på 1920-årenes oldtime- og countryscene. Alt som liten gutt ble han svært påvirket av store trefingerbanjoister som Smith Hammett (Hammetts kone var kusine av Scruggs' mor), Rex Brooks og en mann som kanskje kan kalles en elev av de foregående – Snuffy Jenkins. Scruggs selv fremhevet særlig Mack Woolbright fra South Carolina, som platedebuterte med gitaristen Charles Monroe Parker i 1927 (må ikke forveksles med gitaristen Charlie Monroe, eldre bror av Bill).
=== Supergruppen The Skillet Lickers ===
Well folks, here we are again, the Skillet Lickers, red hot and rarin' to go, gonna play you a little tune this morning, want you to grab that gal and shake a foot and moan.
I 1926 slo Riley Puckett og Gid Tanner seg sammen med Clayton McMichen og banjoisten Fate Norris. Det skal ha vært Tanner som tok initiativet til supergruppen, som altså omfattet to av tidens dyktigste felespillere og en av de fremste gitaristene. Den tok navnet The Skillet Lickers eller Gid Tanner And His Skillet Lickers. Gruppens modus operandi var mesterlig felespill, akkompagnert av Riley Pucketts gitar, det hele i høyt tempo, av og til med tungegymnastikk og latter. Banjoen var mindre fremtredende enn hos f.eks. Charlie Poole. I tillegg til gruppens musikalske ferdighetene kom Tanners evner som showmann.
Senere har Tanners barn og barnebarn ledet etterfølger-gruppene Junior Skillet Lickers og Skillet Lickers II.
=== Endringene fra 1927 ===
I 1927 platedebuerte – i tillegg til Mark Woolbright og Charlie Parker – flere countryartister som beveget musikken vekk fra det rustikke «old-time fiddling»-preget.
==== Jimmie Rogers, «countrymusikkens far» ====
Fra «the deep south» (trolig Mississippi; også Alabama er nevnt som fødested) kom en mann kalt «countrymusikkens far», Jimmie Rodgers (1897–1933). Han ble også kjent som «The Singing Brakeman» og «The Blue Yodeler» – det første etter bakgrunn som jernbanemann, det siste etter jodlingen og til dels en bluesinspirert musikk. Rodgers spilte gitar og opptrådte dels som soloartist, dels med musikere som Louis Armstrong og Will Rogers. Rodgers' svigerinne, Elsie McWilliams, var en av countrymusikkens første store låtskrivere. 39 melodier er helt eller delvis tilskrevet henne, deriblant store hits som Blue Yodel. En annen slager, Blue Yodel #8, mer kjent som Mule Skinner Blues (eller Muleskinner Blues), ble skrevet av Rodgers selv, sammen med George Vaughn Horton. Den ble innspilt av Rodgers i 1930. Fra 1939 av ble den nærmest en signaturmelodi for en mann som hadde passet muldyr i sin ungdom, Bill Monroe. Den er innspilt av minst to dusin andre artister og grupper. I 1970 gav Carlton Heany sitt nye bluegrassmagasin navnet Muleskinner News. – Rodgers selv døde tidlig av tuberkulose.
==== The Carter Family ====
Fra Virginia kom Carter Family, opprinnelig med ekteparet A.P. og Sara Carter samt A.P.s betydelig yngre svigerinne Maybelle Carter. Gruppen skulle få stor innvirkning på senere tiders country, gospel, bluegrass, rock og folk. Flere av deres mange innspillinger ble svært populære og er senere spilt inn av en rekke artister og grupper. Deres betydning lå også i at A.P.Carter samlet inn hundrevis av sanger og således bevarte en stor del av Virginias sangskatt for ettertiden. I tillegg komponerte gruppen sine egne sanger. Typisk for Carter Family var harmonier, som de perfeksjonerte etter forbilder i korsang og gospel – og gitarspillet til Maybelle Carter. De var blant de få som på den tiden spilte uten fele. Gruppen ble i 1939 forsterket med Maybelles datter June (den senere så berømte June Carter Cash). Den holdt sammen i 17 år, til 1944 – uvanlig lenge for en tidlig countrygruppe. Som hos Gid Tanner var flere av Maybelle Carters etterkommere aktive musikere, som dannet sine egne grupper. I første omgang spilte døtrene med moren, som fikk tilnavnet «Mother Maybelle». Døtrene, og etter hvert nok en generasjon av Carter-barn og deres slektninger og venner, har fulgt opp familietradisjonen like til i dag.
== Senere utvikling ==
Innen countrymusikk ble det etter hvert utviklet en rekke undersjangre. Byen Nashville i Tennessee i USA er i dag ansett som hovedsenteret for countrymusikk. Andre kraftsentre har vært Atlanta i Georgia og Galax, Virginia.
Undersjangrene omtalt nedenfor hadde ofte en kort blomstringstid. Men om populariteten avtok eller de gikk av mote, så forsvant de ikke. Mange musikere fortsatte innen samme sjanger i tiår etter tiår, og de fikk etterfølgere og arvtagere. Heller ikke var det vanntette skott mellom undersjangrene. Hele tiden forekom krysspollinering mellom ulike former for country – og mellom country, jazz, sigøynerjazz, blues, polka, cajun, lokal folkemusikk, rock og andre musikkslag – også klassisk musikk. Således finnes f.eks. bluegrassversjoner av Mozarts 40. symfoni og andre musikkstykker av Mozart og Beethoven. Også Richard Wagners Ritt der Walküren er bluegrasset.
== Western swing ==
Western swing er en blanding av cowboymusikk, swing, jazz, polka m.m. Messingblåsere var vanligere enn i annen country, og bandene var ofte større. Riktignok fantes også rene «string bands» (strengelag), og fela var ledeinstrumentet enten gruppene hadde med blåsere eller ikke. Western swing-musikerne var ofte mer eksperimentelle enn andre countryartister. Som i jazzen var improvisasjoner ganske vanlig. Som navnet sier, hadde western swing kjerneområdet vestpå – i Oklahoma, Texas og California. Etter hvert ble den spilt og danset til – for western swing var typisk dansemusikk – også langt utenfor dette området. Den dukket opp før 1930, men nådde høydepunktet i popularitet fra 1930-årene og frem til 1944, da myndighetene begynte å skattlegge nattklubbene.
Til pionerene hørte «King of western swing» Bob Wills (1905–75), Milton Brown (1903–36) og Patsy Montana (1908–96). Sistnevntes komposisjon «I want to Be a Cowboy's Sweetheart», som hun spilte inn med Prairie Ramblers i 1935, ble den første millionselgeren med en kvinnelig countrysanger. Også Clayton McMichen begynte tidlig med western swing – da han i 1931 brøt med The Skillet Lickers og dannet The Georgia Wildcats.
== Bluegrass ==
Tradisjonell bluegrass spilles bare med akustiske strenginstrumenter: Banjo, fele, gitar (og/eller dobro), kontrabass og mandolin. Sammen med tette harmonier (koring) i hvert refreng, etterfulgt av improviserte instrumentalpartier («breaks»), gir dette et karakteristisk lydbilde. Bluegrass forbindes av og til med et forrykende tempo og tungegymnastikk «Folk music with overdrive», «high-speed bluegrass» osv.), men dette gjelder langt fra all bluegrass.
De fleste regner Bill Monroe (1911–96) fra Kentucky som «gudfaren av bluegrass». Midt på 1930-tallet var han kjent som en virtuos på mandolin, som også – kanskje inspirert av jazzen – behersket improvisasjonens kunst. I 1936–38 spilte han inn plater sammen med broren, gitaristen og sangeren Charlie (1903–75). Alt nå fikk Monroe etterlignere med sitt mandolinspill. I 1939 dannet han gruppen The Blue Grass Boys og ble medlem av Grand Ole Opry. Etter en del utskiftninger fremstod bandet i 1945 som en fullt utviklet bluegrassgruppe. I tillegg til Monroe deltok Earl Scruggs (banjo), Lester Flatt (gitar, vokal), Chubby Wise (fele) og Cedric Rainwater eller Alan Watts (kontrabass).
Bluegrass, særlig til å begynne med, trakk veksler på oldtime-musikken og den veldige sangskatten fra Appalachene. Snart tilkom nye komposisjoner fra Monroe, Lester Flatt og andre. Svart musikk var viktig for utviklingen – Monroes første sjef som betalt musiker var den svarte bluesgitaristen Arnold Schultz. Bluegrass er inspirert av spirituals, blues, jazz og gospel. Ofte er det vanskelig å skille bluegrass og gospel. Tidlig bluegrass hadde mange religiøse tekster. De tette bluegrass-harmoniene (koringen) er inspirert av gospel-korene, kanskje også av kirkemusikk. De ble perfeksjonert av Monroe og hans gruppe, og av etterfølgere som The Osborne Brothers og The Dillards. Monroe pleide ikke spille fele, men var blant de mange som beundret Clayton McMichens felespill. Lester Flatt, som regnes for den første bluegrass-gitarist, videreførte på sin side Riley Pucketts gitarspill. Earl Scruggs' banjospill ble skoledannende og bidrog til banjoens popularitet i den grad at den vanlige 5-strengs banjoen gjerne kalles bluegrassbanjo. I populæremusikken gjentas ofte samme mellomspill mellom versene. I bluegrass improviseres mellomspillene – snart med banjo, snart med mandolin; snart med fele.
I 1948 brøt Flatt og Scruggs med Monroe og dannet Flatt & Scruggs & The Foggy Mountain Boys. Flatt og Scruggs spilte sammen til 1969 og ble den mest populære bluegrassgruppen. Mest populære av nålevende (2019) artister og band er antagelig Ricky Skaggs & Kentucky Thunder, og Alison Krauss & Union Station. Øystein Sunde, Kari Svendsen («Banjo-Kari»), Claudia Scott og grupper som Ila Auto og Onkel Tuka er kjente størrelser innen norsk bluegrass.
== Honky-tonk ==
«Honky-tonk» ble opprinnelig brukt om en type barer sør og sørvest i USA, etter hvert også om musikken på disse stedene. I dag brukes betegnelsen helst om en form for countrymusikk som fra 1941 av ble fremført av artister som Ernest Tubb og Hank Williams. I løpet av sitt korte liv rakk Williams å bli en gigant innen country. Tidlige honky-tonk-artister var inspirert både av Jimmie Rodgers og av jazz, blues, og ikke minst western swing. Typiske instrumenter var gitar, fele, kontrabass, «Hawaii-gitar» og pedal-steel-gitar. I motsetning til i tradisjonell bluegrass ble elektriske instrumenter tidlig tatt i bruk. Rå, nasal sang var typisk for tidlig honky-tonk, selv om «nasal country» ikke var enestående for denne musikkstilen. Senere ble sangen glattere.
Honky-tonk hadde en gullalder tidlig i 1950-årene. Som bluegrass ble den deretter delvis fortrengt av rockablilly-bølgen og Nashville sound, men Grand Ole Opry ble et sterkt støttepunkt også for denne formen for countrymusikk.
== Rockabilly ==
Denne kanskje første formen for det som hører under det senere sekkebegrepet «rock» hentet inspirasjon fra bl.a. tidlige former for country og jazz – og jump-blues, en rask form for blues. Og rockabilly kjennes ved et høyt tempo og intense rytmer. Én eller flere gitarister forekom alltid. Kontrabass var vanlig, men ble ofte erstattet av trommer. Piano og saxofon forekom. Rudy Pompilli (en av Bill Haleys Comets) og engelskmannen Don Lang var tidlige rockestjerner som spilte saxofon.
Det vi nå regner som rockabilly kan føres tilbake til 1940-årene, kanskje enda tidligere. Maddox Brothers & Rose ble dannet i 1937, selv om det er usikkert når de første gang spilte rockabilly-melodier. Gjennombruddet for rockabilly kom med "Crazy man, crazy", som Bill Haley & his Comets spilte inn i 1953, og fremfor alt med "Rock Arould the Clock" fra 1954. Til tidligere rockere hørte også Chuck Berry, Carl Perkins, Elvis Presley, Little Richard – og i England Don Lang & his Frantic Five og Cliff Richard og The Shadows.
Da rockabilly nådde høyden av sin popularitet i annen del av 1950-årene, var platebransjen inne i en periode med eventyrlig vekst. Dette skyldtes dels en enorm velstandsøkning, dels overgangen fra tunge, knuselige 78-plater til vinyl. For første gang kunne country-artistene selge sine egne plater på turneene. Mens The Skillet Lickers skapte sensasjon da "Down Yonder" fra 1934 ble en millionslager, fant "Rock Around the Clock" over 25 mill. kjøpere, og salget av Elvis-plater skal ha passert en milliard. De store stjernene ble attraktive for filmindustrien; det var riktignok ikke første gang i countrymusikkens historie. Berømmelsen økte ytterligere med filmene – Elvis Presley medvirket i 27 av dem bare i 1960-årene.
== Andre undersjangre ==
Outlaw Country | Country blues | Country-pop | Progressive Country | Instrumental Country | Country-soul | Alternativ Country-Rock | Alternativ Country | Americana | Neo-traditional folk | Contemporary country | New Traditionalist | New-traditionalist country |Contemporary Bluegrass | Urban Cowboy | Folkrock | British Folkrock |Truck driving country | Country-folk | Traditional Bluegrass | Old-Timey | Cowboycountry | Jodling | String bands | Country Gospel | Country Boogie | Close harmony | Square dance | Rodeocountry | Bluegrass-gospel | Western Swing Revival
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rosenberg, Neil V. 1985: Bluegrass: A History. University of Illinois Press. ISBN 978-0252002656
== Eksterne lenker ==
(en) Country music – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ryan Carlson Bernard 2006: The Rise and Fall of the Hillbilly Music Genre: A History, 1922-1939, 121 s. http://citeseerx.ist.psu.edu/viewdoc/download?doi=10.1.1.462.5127&rep=rep1&type=pdf | Country Music Hall of Fame® and Museum er en amerikansk institusjon og et museum for countrymusikk, beliggende i Nashville, Tennessee. Museets primæroppgaver er å samle, bevare og tolke countrymusikkens historiske utvikling og tradisjoner. | 10,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jimmie_Rodgers | 2023-02-04 | Jimmie Rodgers | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Country Music Hall of Fame', 'Kategori:Countrymusikere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 26. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Meridian i Mississippi', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-07'] | Jimmie Rodgers (født 8. september 1897 i Meridian i Mississippi, død 26. mai 1933 i New York) var en amerikansk countrymusiker.
Han var en av de tre første som ble innvalgt i Country Music Hall of Fame da det ble etablert 1961, de to andre var Fred Rose og Hank Williams. Han ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 1986 i kategorien «Early influence» («Banebrytende artist»).
| Jimmie Rodgers (født 8. september 1897 i Meridian i Mississippi, død 26. mai 1933 i New York) var en amerikansk countrymusiker.
Han var en av de tre første som ble innvalgt i Country Music Hall of Fame da det ble etablert 1961, de to andre var Fred Rose og Hank Williams. Han ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 1986 i kategorien «Early influence» («Banebrytende artist»).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Jimmie Rodgers (country singer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jimmie Rodgers på Internet Movie Database
(en) Jimmie Rodgers på Discogs
(en) Jimmie Rodgers på MusicBrainz
(en) Jimmie Rodgers på Songkick
(en) Jimmie Rodgers på Genius — sangtekster
(en) Jimmie Rodgers på AllMusic | Jimmie Rodgers (født 8. september 1897 i Meridian i Mississippi, død 26. | 10,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scafe | 2023-02-04 | Scafe | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske båttyper'] | Scafe er en gresk fiskebåt med rak og vertikal forstevn fra kjøl til baugsprydet på et skrog med meget kort kjøl og akterspeil på akterenden. Denne båttypen er av nyere dato i sammenligning med de andre tradisjonelle fartøyene i Hellas tilbake til 1800-tallet.
Riggingen er en «sakoleva»-rigg med skværseil og en stor spriseil med lang stang på den samme masten som ikke heller så sterkt forover som på den klassiske båttypen sacoleva. Dertil hadde man to klyverseil mot baugsprydet samt et stagseil og en aktermast med en latinerseil ytterst på akterenden. Scafe-farkostene hadde deres opprinnelse i den greske øya Symi, og blir også kalt «symiaki-båten» («simiaki scafi»). De største var på 15 meter i lengde med en bredde på 5 meter med et mannskap på 7 til 8 mann. Dette var et fiskefartøy som fisket svamp med dykkere som hentet opp store mengder til lasterommet.
| Scafe er en gresk fiskebåt med rak og vertikal forstevn fra kjøl til baugsprydet på et skrog med meget kort kjøl og akterspeil på akterenden. Denne båttypen er av nyere dato i sammenligning med de andre tradisjonelle fartøyene i Hellas tilbake til 1800-tallet.
Riggingen er en «sakoleva»-rigg med skværseil og en stor spriseil med lang stang på den samme masten som ikke heller så sterkt forover som på den klassiske båttypen sacoleva. Dertil hadde man to klyverseil mot baugsprydet samt et stagseil og en aktermast med en latinerseil ytterst på akterenden. Scafe-farkostene hadde deres opprinnelse i den greske øya Symi, og blir også kalt «symiaki-båten» («simiaki scafi»). De største var på 15 meter i lengde med en bredde på 5 meter med et mannskap på 7 til 8 mann. Dette var et fiskefartøy som fisket svamp med dykkere som hentet opp store mengder til lasterommet.
== Eksterne lenker ==
Bildegalleri av modellen Scafe
Modell av en moderne «simiaki skafi» | Scafe er en gresk fiskebåt med rak og vertikal forstevn fra kjøl til baugsprydet på et skrog med meget kort kjøl og akterspeil på akterenden. Denne båttypen er av nyere dato i sammenligning med de andre tradisjonelle fartøyene i Hellas tilbake til 1800-tallet. | 10,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Proctotrupoidea | 2023-02-04 | Proctotrupoidea | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Proctotrupoidea er en, sannsynligvis polyfyletisk, gruppering av insekter som hører til gruppen snyltevepser (Parasitica). Det er vanlig i dag å dele gruppen i 11 familier, men alle disse bortsett fra Diapriidae og Proctotrupidae er svært artsfattige, og man regner med at 80% av artene hører til i Diapriidae.
| Proctotrupoidea er en, sannsynligvis polyfyletisk, gruppering av insekter som hører til gruppen snyltevepser (Parasitica). Det er vanlig i dag å dele gruppen i 11 familier, men alle disse bortsett fra Diapriidae og Proctotrupidae er svært artsfattige, og man regner med at 80% av artene hører til i Diapriidae.
== Utseende ==
Små til store (2 – 60 mm), slanke snylteveps, vanligvis svarte på farge. Kroppen er vanligvis langstrakt, modet relativt lite, bredere enn langt, med lange, trådformede antenner og tre punktøyne i pannen. Fasettøynene er oftest relativt små. Forkroppen (thorax) er avlang. De fleste har velutviklede vinger med tydelig årenett, men noen er vingeløse. Beina er gjerne forholdsvis korte, bakleggene kan være kølleformede. Bakkroppen er gjerne lang og slank, den kan være svært lang og tynn eller festet til forkroppen med en lang stilk.
== Levevis ==
Disse artene er stor sett parasitoider som utvikler seg i larver eller pupper av ulike insekter. Biologien er kjent for relativt få av delgruppene.
== Systematisk inndeling ==
Man regner med at Proctotrupoidea er en kunstig gruppering, og at de ulike gruppene ikke er hverandres nærmeste slektninger. En nyere klassifikasjon ([1]) deler dem inn i tre, antatt monofyletiske grupper: 1: Heloridae + Vanhorniidae + Pelecinidae + Proctotrupidae. 2: Roproniidae. 3: Maamingidae + Diapriidae + Austroniidae + Monomachidae (Peradeniidae og Proctorenyxidae er ikke tatt med i denne oversikten, men Peradeniidae er sannsynligvis nærmest beslektet med Heloridae).
Ordenen vepser (vepser, humler, bier og maur) (Hymenoptera)
Underordenen stilkvepser (Apocrita)
delgruppe parasittvepser (Parasitica) (parafyletisk)
delgruppe Proctotrupomorpha
Overfamilien Proctotrupoidea (trolig parafyletisk)
Proctotrupidae-gruppen
Familien Proctorenyxidae – 2 arter, Øst-Asia, usikker plassering
Familien Peradeniidae – 2 arter, Australia
Familien Heloridae – 12 arter, alle verdensdeler, 4 i Norge
Familien Vanhorniidae – 5 arter, Amerika
Familien Pelecinidae – 3 arter, Amerika
Familien Proctotrupidae – 320 arter, 35 i Norge
Familien Roproniidae – 18 arter, ikke i Europa
Diapriidae-gruppen
Familien Maamingidae – 2 arter, New Zealand
Familien Diapriidae – 2300 beskrevne arter, 350 i Norge
Familien Austroniidae – 3 arter, Australia
Familien Monomachidae – 20 arter, Australia og Sør-Amerika
== Eksterne lenker ==
(en) Proctotrupoidea i Encyclopedia of Life
(en) Proctotrupoidea i Global Biodiversity Information Facility
(no) Proctotrupoidea hos Artsdatabanken
(sv) Proctotrupoidea hos Dyntaxa
(en) Proctotrupoidea hos Fauna Europaea
(en) Proctotrupoidea hos Fossilworks
(en) Proctotrupoidea hos ITIS
(en) Proctotrupoidea hos NCBI
(en) Kategori:Proctotrupoidea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Proctotrupoidea – detaljert informasjon på Wikispecies | * Austroniidae | 10,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fred_Rose | 2023-02-04 | Fred Rose | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Country Music Hall of Fame', 'Kategori:Countrymusikere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Evansville', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fred Rose (født 24. august 1898 i Evansville i Indiana, død 1. desember 1954 i Nashville i Tennessee) var en amerikansk countrymusiker.
Rose ble innvalgt i æresgalleriet Country Music Hall of Fame som en av de tre første medlemmene da det ble etablert 1961, de to andre var Jimmie Rodgers og Hank Williams.
| Fred Rose (født 24. august 1898 i Evansville i Indiana, død 1. desember 1954 i Nashville i Tennessee) var en amerikansk countrymusiker.
Rose ble innvalgt i æresgalleriet Country Music Hall of Fame som en av de tre første medlemmene da det ble etablert 1961, de to andre var Jimmie Rodgers og Hank Williams.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fred Rose på Internet Movie Database
(en) Fred Rose på Discogs
(en) Fred Rose på Discogs
(en) Fred Rose på MusicBrainz
(en) Fred Rose på MusicBrainz
(en) Fred Rose på AllMusic | Fred Rose (født 24. august 1898 i Evansville i Indiana, død 1. | 10,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pinneberg | 2023-02-04 | Pinneberg | ['Kategori:53°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Schleswig-Holstein', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Pinneberg er en tysk by og administrasjonssentrum for Kreis Pinneberg i Schleswig-Holstein. Byen ligger 20 km nordvest for Hamburg sentrum.
Pinneberg hadde vært brukt som tingsted i århundrer da det rundt 1200 ble bygget et slott der. I 1397 er Pinneberg første gang nevnt i offisielle dokumenter som domstol. Et nytt slott erstattet det gamle i 1472. Dette ble revet i 1720.
I Norge er kanskje navnet Pinneberg mest kjent fra romanen Hva nå - lille mann? (originaltittel: Kleiner Mann, was nun?) av forfatteren Hans Fallada, der hovedpersonen het hr. Pinneberg. Utdrag av boken var del av pensum i tysk for gymnaset, og boken solgte bra også i Norge.
| Pinneberg er en tysk by og administrasjonssentrum for Kreis Pinneberg i Schleswig-Holstein. Byen ligger 20 km nordvest for Hamburg sentrum.
Pinneberg hadde vært brukt som tingsted i århundrer da det rundt 1200 ble bygget et slott der. I 1397 er Pinneberg første gang nevnt i offisielle dokumenter som domstol. Et nytt slott erstattet det gamle i 1472. Dette ble revet i 1720.
I Norge er kanskje navnet Pinneberg mest kjent fra romanen Hva nå - lille mann? (originaltittel: Kleiner Mann, was nun?) av forfatteren Hans Fallada, der hovedpersonen het hr. Pinneberg. Utdrag av boken var del av pensum i tysk for gymnaset, og boken solgte bra også i Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Pinneberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pinneberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Web-kamera i Pinneberg | | areal = 21.54 | 10,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ydreikos_varkalas | 2023-02-04 | Ydreikos varkalas | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Greske båttyper'] | Ydreikos varkalas (gresk: υδραίικος βαρκαλάς) var en slags liten varkalas-båt som bygges og brukes på den greske øya Hydra. Båten benyttes som et mindre fiskefartøy på opptil åtte meters lengde. Den har eksistert siden 1800-tallet.
Denne båttypen kan oppdeles i en rekke varianter, men har en så lett konstruksjon at den i sammenligning med andre greske båter bygget i tre ikke hadde lang levealder. En rekke ulike rigginger var brukt på ydraikos varkalas som gaffelseil, latinerseil og en spesiell «sakoleva»-rigg med stang fra en liten foroverstrøken mast på forskipet. Til forskjell fra andre tradisjonelle båter innenfor den samme størrelsesorden har båttypen akterspeil. | Ydreikos varkalas (gresk: υδραίικος βαρκαλάς) var en slags liten varkalas-båt som bygges og brukes på den greske øya Hydra. Båten benyttes som et mindre fiskefartøy på opptil åtte meters lengde. Den har eksistert siden 1800-tallet.
Denne båttypen kan oppdeles i en rekke varianter, men har en så lett konstruksjon at den i sammenligning med andre greske båter bygget i tre ikke hadde lang levealder. En rekke ulike rigginger var brukt på ydraikos varkalas som gaffelseil, latinerseil og en spesiell «sakoleva»-rigg med stang fra en liten foroverstrøken mast på forskipet. Til forskjell fra andre tradisjonelle båter innenfor den samme størrelsesorden har båttypen akterspeil. | Ydreikos varkalas (gresk: υδραίικος βαρκαλάς) var en slags liten varkalas-båt som bygges og brukes på den greske øya Hydra. Båten benyttes som et mindre fiskefartøy på opptil åtte meters lengde. | 10,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_Chile_2009 | 2023-02-04 | Presidentvalget i Chile 2009 | ['Kategori:2000-årene i Chile', 'Kategori:2010 i Chile', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valg i 2009', 'Kategori:Valg i 2010', 'Kategori:Valg i Chile'] | Presidentvalget i Chile 2009 fant sted med første valgomgang søndag 13. desember 2009 og med andre valgomgang 17. januar 2010. I andre, avgjørende valgomgang fikk sentrum-høyrekandidaten Sebastián Piñera 51,6 % av stemmene, med 48,4 % til sentrum-venstrekandidaten Eduardo Frei.Det er første gang siden overgangen til demokrati i 1990 at høyresiden vinner et presidentvalg i Chile. Piñera blir president Michelle Bachelets etterfølger og vil bli innsatt 11. mars 2010. Presidenten velges for en periode på fire år. Chiles president er både statssjef og regjeringssjef. Presidenten utnevner landets regjering og står i spissen for dens arbeid og har således betydelig makt.
Valg på ny nasjonalforsamling fant sted samtidig med første valgomgang.
| Presidentvalget i Chile 2009 fant sted med første valgomgang søndag 13. desember 2009 og med andre valgomgang 17. januar 2010. I andre, avgjørende valgomgang fikk sentrum-høyrekandidaten Sebastián Piñera 51,6 % av stemmene, med 48,4 % til sentrum-venstrekandidaten Eduardo Frei.Det er første gang siden overgangen til demokrati i 1990 at høyresiden vinner et presidentvalg i Chile. Piñera blir president Michelle Bachelets etterfølger og vil bli innsatt 11. mars 2010. Presidenten velges for en periode på fire år. Chiles president er både statssjef og regjeringssjef. Presidenten utnevner landets regjering og står i spissen for dens arbeid og har således betydelig makt.
Valg på ny nasjonalforsamling fant sted samtidig med første valgomgang.
== Første valgomgang ==
Chilensk politikk domineres av to koalisjoner. Den sentrum-venstre-orienterte Concertación de Partidos por la Democracia (Samling av partier for demokratiet) består av Partido Demócrata Cristiano de Chile, Partido Socialista de Chile, Partido por la Democracia og Partido Radical Socialdemócrata. Eduardo Frei var ved valget i 2009-2010 koalisjonens presidentkandidat. Den andre dominerende koalisjonen er den sentrum-høyre-orienterte Alianza por Chile (Allianse for Chile), som består av Unión Demócrata Independiente og Renovación Nacional. Ved presidentvalget i 2009-2010 stilte denne til valg under navnet Coalición por el Cambio (Koalisjon for forandring) og med Sebastián Piñera som presidentkandidat.
Juntos Podemos Más-grupperingen, som blant annet består av Partido Comunista de Chile, stilte med Jorge Arrate som kandidat. Den fjerde kandidaten ved valget var den uavhengige Marco Enríquez-Ominami, som tidligere tilhørte Partido Socialista de Chile, men som i valget fikk støtte fra Partido Ecologista og Partido Humanista.
Opptelling av stemmene etter valget søndag 13. desember 2009 viste at Sebastián Piñera fikk flest stemmer, etterfulgt av Eduardo Frei. Siden ingen av kandidatene vant over halvparten av stemmene, gikk de to kandidatene med flest stemmer videre til en andre, avgjørende valgomgang. Denne fant sted søndag 17. januar 2010.
== Andre valgomgang ==
I andre valgomgang møtte venstresidens kandidat Eduardo Frei høyresidens Sebastián Piñera. Foran andre runde oppfordret Marco Enríquez-Ominami sine velgere om å støtte Frei.
De to kandidatene Frei og Piñera forventes å fortsette den forsiktige økonomiske politikken som de siste tiårene har bidratt til å gjøre den chilenske økonomien til den mest stabile i Latin-Amerika. Kandidatene skiller seg fra hverandre ved at Frei understreker statens rolle i økonomien, mens Piñera ønsker å satse sterkere på privat sektor.Frei ønsker å videreføre velferdsprogrammene som allerede er innført under president Bachelet, utvide dekningen til også å gjelde middelklassen og reduser bidragene de eldre må betale for offentlige helsetjenester. Han ønsker å gjennomføre reformer som øker fagforeningsgraden, slik at flere omfattes av kollektive avtaler. Frei vil øke skattene, særlig på inntekter fra kopperdriften og andre naturressurser. Han ønsker å satse mer på menneskelig kapital, utdannelse og kultur. Frei vil utrede bruk av alternative energikilder, også atomenergi. Frei vil også vurdere å innføre like rettigheter for samboende av samme kjønn og ønsker at abortspørsmålet skal debatteres. Han ønsker også å omgjøre amnestiloven av 1978, som beskytter statstjenestemenn fra Augusto Pinochets regime mot å bli stilt for retten for menneskerettighetsbrudd.
Piñera har lovet en økonomisk vekst på 6 prosent årlig og vil fram til slutten av 2014 skape 1 million nye arbeidsplasser. Han ønsker å gi skatteletter for å stimulere vekst i privat sektor, spesielt i små og mellomstore bedrifter, og stimulere til økt sysselsetting der. Piñera har foreslått å delprivatisere det viktige statlige kobberprodusenten Codelco ved å la private pensjonsfond kjøpe inntil 20 prosent av aksjene, eventuelt å la denne andelen noteres på børsen. Han ønsker samtidig å foreta en gjennomgripende modernisering av selskapets ledelse, men har programfestet at selskapet fortsatt skal ha den chilenske stat som hovedeier. Piñera ønsker også å øke investeringene i alternative energikilder og stimulere private selskaper som ønsker å utvikle nye gruveprosjekter. Piñera ønsker å innføre like rettigheter for samboende av samme kjønn.
Resultater offentliggjort av Chiles valgkommisjon etter andre valgomgang viste at sentrum-høyrekandidaten Sebastián Piñera fikk 51,6 % av stemmene, med 48,4 % til sentrum-venstrekandidaten Eduardo Frei. Allerede på bakgrunn av de foreløpige resultatene, basert på opptelling av 60 % av stemmene, innrømmet Frei valgnederlaget og gratulerte Piñera med valgseieren.
== Valgresultater ==
Kilde: Chiles valgkommisjon.
== Se også ==
Liste over Chiles presidenter
== Referanser == | Presidentvalget i Chile 2009 fant sted med første valgomgang søndag 13. desember 2009 og med andre valgomgang 17. | 10,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Varkalas | 2023-02-04 | Varkalas | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Greske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2020-06'] | Varkalas var et gresk fartøy fra 1800-tallet som hadde kort og drektig skrog med speil i akterenden og en loddrett klipperbaug. Denne båttypen brukes hovedsakelig i den østlige delen av Egeerhavet som fraktfartøy bygget på flere øyer deriblant Rhodos i Dodekanesene og øygruppen Kykladene.
Båttypen som kunne ha en lastekapasitet på opptil 250 tonn på øya Spetses, eksisterte ikke lenge i nyere tid og betegnelsen har blitt overført til å dekke alle båter, uansett størrelse, med akterspeil. En båt med akterspeil blir dermed også kalt «varkalas».
Et typisk kjenntegn på den store varkalasen er baugen som i rund form brått stoppes og akterspeilet som ble et slags overheng. Denne båttypen kunne ha ulike rigginger, men hadde to master med luggerseil forrest og gaffelseil akter på slutten av 1800-tallet.
| Varkalas var et gresk fartøy fra 1800-tallet som hadde kort og drektig skrog med speil i akterenden og en loddrett klipperbaug. Denne båttypen brukes hovedsakelig i den østlige delen av Egeerhavet som fraktfartøy bygget på flere øyer deriblant Rhodos i Dodekanesene og øygruppen Kykladene.
Båttypen som kunne ha en lastekapasitet på opptil 250 tonn på øya Spetses, eksisterte ikke lenge i nyere tid og betegnelsen har blitt overført til å dekke alle båter, uansett størrelse, med akterspeil. En båt med akterspeil blir dermed også kalt «varkalas».
Et typisk kjenntegn på den store varkalasen er baugen som i rund form brått stoppes og akterspeilet som ble et slags overheng. Denne båttypen kunne ha ulike rigginger, men hadde to master med luggerseil forrest og gaffelseil akter på slutten av 1800-tallet.
== Eksterne lenker ==
Bildegalleri av Varkalas båten | Varkalas var et gresk fartøy fra 1800-tallet som hadde kort og drektig skrog med speil i akterenden og en loddrett klipperbaug. Denne båttypen brukes hovedsakelig i den østlige delen av Egeerhavet som fraktfartøy bygget på flere øyer deriblant Rhodos i Dodekanesene og øygruppen Kykladene. | 10,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Kypros | 2023-02-04 | Republikken Kypros | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Kypros', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Asia'] | Kypros, offisielt Republikken Kypros, ligger på en øy i den østlige delen av Middelhavet, øst for Hellas, sør for Tyrkia, vest for Syria, Libanon og Israel og nord for Egypt. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og republikken Kypros er en medlemsstat i Den europeiske union.
Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter blant annet den relativt godt bevarte neolittisk steinalderlandsbyen Khirokitia som UNESCO har erklært som en del av Verdensarven med status «forsterket beskyttelse» i tilfelle bevæpnet konflikt, sammen med de arkeologiske stedene Páfos og de malte kirkene i regionen Troodos. Kypros har også noen av de eldste brønnene i verden.Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Som et strategisk lokalitet i Midtøsten, ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, Det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundrer og ble plassert under britisk administrasjon i 1878 inntil det ble gitt uavhengighet i 1960, og ble medlem av Samveldet det neste året.
I 1974, som følge av vold mellom kypriotiske samfunn bestående av greskkyprioter og tyrkiske kyprioter, skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister og elementer fra den greske militærjuntaen med det mål å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret okkuperte den nordlige delen av øya 20. juli 1974, også kjent som Operasjon Fred i Kypros, for å beskytte de tyrkiske kypriotene . Tyrkisk militære ble igjen på øya etter våpenstillstanden, noe som praktisk førte til en deling av øya og som har vært et mål for Tyrkia siden 1955. Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200 000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord, og etableringen av en adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist.
Republikken Kypros har de jure statshøyhet over øya Kypros og havområdene rundt, unntatt for de britiske militærbasene i Akrotiri og Dekelia. Republikken Kypros er de facto delt i to hoveddeler: Området under effektiv kontroll av republikken Kypros, omtrentlig 59 prosent av øyas landområde, og den tyrkiskkontrollerte delen i nord, som kaller seg selv for «Republikken Nord-Kypros» og er anerkjent av kun Tyrkia. Det dekker omtrent 36 prosent av øyas område.
Kypros er den tredje mest folkerike øya i Middelhavet og et av de mest populære turistmålene. En avansert høyinntektsøkonomi med en meget høy Indeks for menneskelig utvikling, ble republikken Kypros en av de grunnleggende medlemmene av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner inntil landet ble medlem av Den europeiske unionen den 1. mai 2004. Den 1. januar 2008 ble Kypros medlem av eurosonen.
Påvirkningen fra Storbritannia merkes. Kypriotene snakker bra engelsk og kjører på venstre side av veien. Utenrikshandelen består av import av olje, mat og diverse tekstiler. Varer det blir eksportert mye av er klær og sko, frukt og grønnsaker. Handelspartnere er særlig Italia, Storbritannia og USA.
| Kypros, offisielt Republikken Kypros, ligger på en øy i den østlige delen av Middelhavet, øst for Hellas, sør for Tyrkia, vest for Syria, Libanon og Israel og nord for Egypt. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og republikken Kypros er en medlemsstat i Den europeiske union.
Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter blant annet den relativt godt bevarte neolittisk steinalderlandsbyen Khirokitia som UNESCO har erklært som en del av Verdensarven med status «forsterket beskyttelse» i tilfelle bevæpnet konflikt, sammen med de arkeologiske stedene Páfos og de malte kirkene i regionen Troodos. Kypros har også noen av de eldste brønnene i verden.Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Som et strategisk lokalitet i Midtøsten, ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, Det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundrer og ble plassert under britisk administrasjon i 1878 inntil det ble gitt uavhengighet i 1960, og ble medlem av Samveldet det neste året.
I 1974, som følge av vold mellom kypriotiske samfunn bestående av greskkyprioter og tyrkiske kyprioter, skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister og elementer fra den greske militærjuntaen med det mål å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret okkuperte den nordlige delen av øya 20. juli 1974, også kjent som Operasjon Fred i Kypros, for å beskytte de tyrkiske kypriotene . Tyrkisk militære ble igjen på øya etter våpenstillstanden, noe som praktisk førte til en deling av øya og som har vært et mål for Tyrkia siden 1955. Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200 000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord, og etableringen av en adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist.
Republikken Kypros har de jure statshøyhet over øya Kypros og havområdene rundt, unntatt for de britiske militærbasene i Akrotiri og Dekelia. Republikken Kypros er de facto delt i to hoveddeler: Området under effektiv kontroll av republikken Kypros, omtrentlig 59 prosent av øyas landområde, og den tyrkiskkontrollerte delen i nord, som kaller seg selv for «Republikken Nord-Kypros» og er anerkjent av kun Tyrkia. Det dekker omtrent 36 prosent av øyas område.
Kypros er den tredje mest folkerike øya i Middelhavet og et av de mest populære turistmålene. En avansert høyinntektsøkonomi med en meget høy Indeks for menneskelig utvikling, ble republikken Kypros en av de grunnleggende medlemmene av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner inntil landet ble medlem av Den europeiske unionen den 1. mai 2004. Den 1. januar 2008 ble Kypros medlem av eurosonen.
Påvirkningen fra Storbritannia merkes. Kypriotene snakker bra engelsk og kjører på venstre side av veien. Utenrikshandelen består av import av olje, mat og diverse tekstiler. Varer det blir eksportert mye av er klær og sko, frukt og grønnsaker. Handelspartnere er særlig Italia, Storbritannia og USA.
== Etymologi ==
I oldtiden kalte de innfødte Kypros for Alashiya. I Mari, en storby ved Eufrats høyre bredd i våre dagers Syria, dreier alle leirtavler om Alashiya seg om import av metall: Enten kobber (sumerisk urudu - akkadisk eru) eller bronse (sumerisk zabar - akkadisk siparru). Romerrikets viktigste forekomst av kobber lå på Kypros, og det opprinnelige latinske ordet for «kobber», cyprium, senere forenklet til cuprum, kommer av det greske navnet på øya, Kypros. Kypriotene begynte å bearbeide kobber i det tredje årtusen f.Kr, da de laget redskaper av lokalt forekommende, rent kobber, som flere steder lå synlig på jordoverflaten.Andre foreslåtte etymologier for «Kypros» er det greske ordet for sypresstreet (cupressus sempervirens, κυπάρισσος/kypárissos), og det greske navnet på henna-planten (Lawsonia alba), κύπρος/kypros.
Innbyggernavn på folk fra Kypros er «kypriot», eventuelt spesifisert som «greskkypriot» eller «tyrkiskkypriot».
== Historie ==
=== Forhistoriske og antikkens Kypros ===
Det eldste dokumenterte stedet for menneskelig aktivitet på Kypros er Aetokremnos, beliggende ved sørkysten, noe som indikerer at jegere og samlere var aktive på øya fra rundt 10 000 f.Kr., og med bosatte landsbyer er datert fra 8 200 f.Kr. Ankomsten av de første mennesker sammenfaller med utryddelsen av dvergflodhester og dvergelefanter. Brønner som ble avdekket av arkeologer i vestlige Kypros er antatt å være blant de eldste i verden, datert til mellom 9 000 og 10 500 år gamle.
Levninger av 8 måneder gammel katt ble avdekket gravlagt sammen med et menneske i et adskilt neolittiske sted på Kypros. Denne graven er beregnet til å være 9 500 år gammel (fra rundt 7 500 f.Kr.), noe som er før oldtidens egyptiske sivilisasjon, og som dyttet den eldste kjente forbindelsen mellom mennesker og katter som kjæredyr betydelig tilbake i tid. Den bemerkelsesverdige godt bevarte neolittiske landsbyen Khirokitia er datert tilbake til rundt 6 800 f.Kr. og er utpekt som verdens kultur- og naturarvsted av UNESCO.
I løpet av sen bronsealder var det to større bølger med innvandring og bosetning av gresktalende områder. Den første bølgen besto av mykensk-greske handelsmenn som begynte å besøke Kypros fra rundt 1400 f.Kr., som var et naturlig stopp langs sjøveien videre til Levanten. Deretter kom det økende bølge av gresk bosetning, antatt som en følge av hendelsen som kalles bronsealderens sammenbrudd, noe som skjedde i tidsrommet 1100 til 1050 f.Kr. Øyas overveidende greske vesen fikk antagelig sin fundament på denne tiden, og Kypros har siden vært en del av den greske verden. Kypros spiller en framtredende rolle i gresk mytologi ved å være fødestedet til Afrodite og Adonis, og hjemmet til kong Kinyras, Teukros, og Pygmalion. Fra 700-tallet f.Kr. begynte fønikiske kolonier å bli opprettet på sørkysten av Kypros, nær dagens Larnaka og Salamis.I tillegg til Kypros rike tilgang på metaller hadde også Kypros er en strategisk beliggenhet i det østlige Middelhavet. Øya var underlagt Assyra for et århundre fra 708 f.Kr. før et kortvarig overherredømme under egyptiske styre, og til sist også persisk styre i 545 f.Kr. Kypriotene, ledet av Onesilos, konge av Salamis, allierte seg med deres greske likesinnede i de joniske byene under det mislykkede joniske opprøret i 499 f.Kr. mot perserne under Akamenide-dynastiet. Opprøret ble slått ned, men Kypros greide å beholde en stor grad av selvstyre og forble kulturelt og politisk orientert mot den greske verden.Kypros ble erobret av Aleksander den store i 333 f.Kr. Som følge av hans død og den påfølgende delingen av hans verdensrike, og krigene mellom hans etterfølgere, ble Kypros en del av det hellenistiske riket under det ptolemeiske kongedømme i Egypt. I denne perioden ble øya helt og holdent en del av den hellenistiske sivilisasjon. I 58 f.Kr. ble Kypros underlagt den romerske republikk.
=== Middelalderen ===
Ved Romerrikets deling fulgte Kypros med i det Østromerriket, som etterhvert ble til Det bysantinske riket. Kypros' bysantinske tid varte i rundt 800 år, men preget av stadige invasjoner og kamper mot muslimske arabere fra Nord-Afrika.
Under korstogene ble øya erobret av Rikard Løvehjerte i 1191. Tempelridderne solgte øya til Guy av Lusignan året etter, og hans etterkommere hersket i 300 år, etterfulgt av bystaten Republikken Venezia som erobret øya i 1489. Øya ble erobret av Det osmanske riket i 1571.
I 1878 inngikk Storbritannia en leieavtale med Tyrkia (osmanene), hvor øya ble leid for 90 000 pund i året. Kypros tilhørte fortsatt Det osmanske riket, men Storbritannia tok over all administrasjon og besatte øya militært. Da Tyrkia i 1914 gikk sammen med Tyskland og Østerrike i den første verdenskrigen, annekterte Storbritannia øya som kronkoloni.
=== Moderne tid ===
Tiden fra britenes ankomst til Kypros og fram til 1950-tallet må ses i sammenheng med Hellas' langvarige frigjøringskamp fra 1850-tallet av mot tyrkisk undertrykkelse. Den kypriotiske enosis-bevegelsen (union med Hellas) har sin bakgrunn i dette. Valget av Makarios III til erkebiskop for Kypros' (selvstendige) kirke var startskuddet for en heftig motstandsbevegelse. Frigjøringsmilitsen EOKA ble dannet med enosis som mål. EOKA utførte aksjoner mot britene gjennom fire år, hvilket endte i Kypros' selvstendighet i 1960 – uten enosis. Storbritannia fikk beholde suverene baseterritorier på øya bestående av til sammen 256,4 km².
Kypriotene hadde helst sett enosis med Hellas, men det var uspiselig for det tyrkisk-kypriotiske mindretallet som slett ikke ønsket å bli styrt fra Hellas. Britene så at selvstendighet var den beste måten å ivareta både Storbritannias egne interesser og de tyrkiske interessene på. Landet fikk en gresk-kypriotisk president (erkebiskop Makarios III) og en tyrkisk-kypriotisk visepresident med Fazıl Küçük.
Situasjonen fra 1960 utviklet seg svært negativt. Den nye konstitusjonen forfordelte den tyrkiske minoriteten på en rekke områder og skapte vondt blod. Blant annet var det umulig å få opprettet et forsvar. De to etniske gruppene organiserte seg etter hvert militært med private væpnete militser. Det hele toppet seg da Makarios i november 1963 ønsket å forandre konstitusjonen i tyrkisk disfavør. Den 23. desember 1963 kom det til skyting og aksjoner mellom de to partene. Britiske styrker fra militærbasene fulgte en anmodning fra FN og fikk stoppet de verste kampene etter noen dager da flere hundre var drept. Etter hvert ble britene avløst av FN-styrker (UNFICYP) fra Canada og Finland, etter hvert også fra Sverige. Skyting og mord fortsatte imidlertid, og den tyrkiske minoriteten ble gradvis drevet inn i befestete landsbyer og i en bydel i Nikosia.
Tyrkisk-kypriotene trakk seg fra landets offisielle styrende organer. Tidlig i 1964 sendte Hellas styrker til Kypros for å støtte Makarios – på det meste hadde Hellas 15 000 mann på Kypros. Kamper forekom kontinuerlig helt til 1968. I 1968 truet Tyrkia med invasjon, og Hellas ble tvunget til å trekke sine styrker tilbake.
Makarios ønsket å arbeide videre for en forhandlet løsning fremfor enosis, og hadde stor støtte blant gresk-kypriotene for sitt syn. Makarios var en populær leder blant gresk-kypriotene og med Hellas under militærstyre var ønsket om å bli styrt fra Hellas blitt upopulært blant folk flest. Likevel ble EOKA-B dannet i 1971 av en liten gruppe greske ultranasjonalister med støtte fra Hellas, og igjen var målet enosis. Gruppens plan var å styrte Makarios og ta kontroll over øya med militærhjelp fra Hellas.
Etter et gresk (EOKA-B) kuppforsøk mot regjeringen til president Makarios i 1974 ble den nordlige tredjedelen av Kypros okkupert av Tyrkia gjennom en omfattende invasjon. Kuppforsøket ble mislykket, men de tyrkiske styrkene ble igjen på øya for å beskytte den tyrkiske minoriteten. Resultatet av invasjonen ble at 160 000 gresk-kyprioter ble drevet på flukt sørover, mens 60 000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover.
Kun myndighetene på den sørlige delen av øya er anerkjent av FN og andre internasjonale organisasjoner, og har internasjonalt anerkjent suverenitet over hele øya, til tross for at de i praksis kun kontrollerer de to sørlige tredjedelene. En interessant følge av dette er at man ikke kan adressere post direkte til Nord-Kypros, men må sende det til Nord-Kypros via et postnummer i Tyrkia. En mer alvorlig følge er at Nord-Kypros har vært økonomisk isolert pga. forbud mot direkte handel med Sør-Kypros.
Det har vært mange forhandlinger om å gjenforene øya siden 1974, uten større hell. Forhandlinger er spesielt vanskelige fordi tyrkisk-kypriotene er i mindretall og gresk-kypriotene godtar ikke at innflyttere fra Tyrkia (siden 1974) skal anses som kypriotiske statsborgere. Tyrkisk-kypriotene frykter å igjen bli dominert av gresk-kypriotene dersom grunnloven fra 1960 skulle bli lagt til grunn uten endringer, og ønsker heller en løs forening mellom en gresk- og en tyrkisk-kypriotisk stat.
De to områdene blir ofte omtalt som «den greske delen» og «den tyrkiske delen» av Kypros.
I 1983 erklærte den nordlige delen av øya seg selvstendig med navnet Nord-Kypros (KKTC), men den selverklærte staten ble straks erklært ulovlig av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 541 (med 14 stemmer mot 1). Den anerkjennes kun av Tyrkia. Situasjonen i 1983 oppstod etter at lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar, fikk gjennom en resolusjon i mai 1983 som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrker måtte forlate Kypros. Dette likte tyrkisk-kypriotene svært dårlig, og de truet med å erklære Nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet løsning i august 1983 som begge sider godtok. I november 1983 ble Nord-Kypros erklært selvstendig. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderalt. Samtalene ble gjenopptatt i 1984, uten at man kom til enighet.
I 2004 stemte øyas befolkning over en gjenforeningsplan utarbeidet av FN (Annan-planen) basert på en løs føderasjon mellom to stater. I folkeavstemningen sa 64,9 % av innbyggerne i nord JA til planen, mens 75,83 % av innbyggerne i sør sa NEI. Ønsket om å avslutte den økonomiske isolasjonen resulterte i et klart flertall i nord, til tross for motstand fra den politiske ledelsen og usikkerhet om rettighetene til innflyttere fra Tyrkia. Kypriotene i sør reagerte først og fremst på restriksjoner på tilbakeføring av eiendommer i nord og systemet for utbetaling av kompensasjon for eksproprierte eiendommer, som de mente var urimelige, samt restriksjoner i politisk og økonomisk innflytelse i nord.
Kypros ble medlem av EU i mai 2004, men det er i praksis kun den sørlige delen av øya som får delta i EU inntil videre. Kypros var fra før medlem i Samveldet av nasjoner.
Under konflikten mellom Israel og Hizbolla i Libanon sommeren 2006 ble den sørlige delen av Kypros brukt til evakuering av flyktninger fra krigshandlingene.
== Geografi ==
Kypros er den tredje største øya i Middelhavet (etter de italienske øyene Sicilia og Sardinia) og er verdens 81. største. Den måler 240 kilometer fra ende til ende og er 100 km bred på det bredeste, med Tyrkia 75 km mot nord. Andre nærliggende områder inkluderer Syria og Libanon i øst (henholdsvis 105 km og 108 km), Israel (200 km mot sørøst), Egypt (380 km mot sør), og Hellas i vest-nordvest (280 km til den lille Dodekanesiske øya Kastellórizo, 400 km til Rhodos, og 800 km til det greske fastlandet).
Det er to fjellkjeder på øya, Troodos og den mindre, Kyreniafjellene. Det høyeste fjellet, Olympos er 1 952 høyt og er en del av Troodos. Kyreniafjellene er lavere og her er det høyeste punktet 1 024 moh. Mesaoria er flatt sletteland mellom disse to fjellkjedene og det er her den delte hovedstaden Nikosia ligger. Troodos er den største fjellkjeden og dekker nesten halvparten av øya, mens Kyreniafjellene dekker en lang stripe langs nordkysten.
Viktige naturressurser er kobber, svovelkis, asbest, gips, tømmer, salt, marmor og leire.
Geopolitisk er 59,74 % av øya under kypriotisk styre, mens 34,85 % er den Tyrkiske Republikken Nord-Kypros som bare er akseptert av Tyrkia. Den delen som er okkupert av Tyrkia anser mange som den vakreste delen av øya. Den grønne linjen mellom disse to delene, utgjør 2,67 % av arealet og er kontrollert av De forente nasjoner. To britiske baser – Akrotiri og Dekelia – utgjør 2,74 %.
=== Klima ===
Kypros har et middelhavsklima som trekker mange turister til øya. Kypros er kjent som en veldig varm øy med lange, varme somre året rundt. Det er derfor en del turister som reiser dit om vinteren når temperaturen er omtrent som en norsk sommer. Det regner gjerne en del mellom desember og februar og det er mulig med snø om vinteren i Troodos fjellene. Kypros har et klima som kan minne mye om Perth i Australia eller Madrid i Spania om sommeren, men er en del varmere om vinteren enn disse plassene.
=== Flora og fauna ===
Plantelivet er ikke likt det som en finner ellers langs Middelhavet. Det skyldes Kypros' isolerte posisjon i Middelhavet. Det finnes 2000 ulike plantearter på øya. 120 av disse finnes bare på Kypros. I Troodosfjellene vokser kyprosseder, tyrkisk furu, svartfuru, gresk einer, Quercus alnifolia og sypress. Før i tiden var hele øya dekket med trær. Nå er bare 19 % av Kypros dekket av skog. Hogst, beiting og gressbrann har vært med på å redusere skogbestanden på øya opp i gjennom historien. Blomstringssesongen er i februar-mars. Kypros har 38 ulike orkidearter.
Muflonsauen lever i Troodosfjellene. Denne sauen er fredet i og med at den holdt på å bli utryddet på tredvetallet. På nordvestkysten kommer to ulike sorter havskilpadder i land hver sommer for å legge egg. I de store saltsjøene ved Larnaka og Limassol kan man om vinteren se store flokker flamingoer. De kommer i november–desember og forlater øya igjen ved påsketider. Mange vadefugler trekker over Kypros. Det kan være heirer, regnspover og ender. En del sangfugler gjester øya om sommeren eller om vinteren. I fjellene kan man komme over gribber og falker. Av krypdyr finnes det kameleoner, gekkoer og åtte ulike slangearter. Det finnes mange fiskearter i farvannet rundt øya. Sverdfisken kommer på besøk til øya i perioden mai til juli.
== Politikk og administrative inndelinger ==
=== Presidenten ===
Presidenten velges direkte av folket. Etter forfatningen av 1960 skal presidenten være gresk-kypriotisk og visepresidenten tyrkisk-kypriotisk. De skal sammen utføre statsoverhodets oppgaver. Siden desember 1963 har embetet som visepresident stått ledig.Presidenten har vidtgående fullmakter, også med hensyn til å gi lover. Han har absolutt veto mot parlamentets vedtak i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, og utsettende veto i de øvrige saker. Kypros' president er samtidig også leder av regjeringen. Den kypriotiske forfatningen inneholder ikke vervet statsminister. Presidenten har således også betydelig innflytelse over de øvrige fagområder i regjeringen.
=== Distrikter ===
Kypros er delt inn i seks distrikter: Nikosia, Famagusta, Kyrenia, Larnaka, Limassol og Paphos.
=== Kommuner ===
Kypros blir delt inn i 33 kommuner, mellom 3 og 10 i hvert distrikt.
== Økonomi ==
=== Valuta ===
Den offisielle myntenheten på Kypros var tidligere kypriotisk pund. I juli 2007 ble det kjent at landet hadde fått godkjennelse fra EU om å ta i bruk den europeiske fellesvalutaen euro, noe det også gjorde fra 1. januar 2008.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Malte kirker i Troodosfjellene
Choirokoitia
PáfosMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2009 – Lefkara laces eller Lefkaritika, kniplinger
2013 – Middelhavskjøkkenet. (Sammen med Kroatia, Spania, Hellas, Italia, Marokko og Portugal)
2021 – Bysantinsk sang (Sammen med Hellas)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(grk) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Cyprus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Κύπρος - Kıbrıs – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Republikken Kypros hos Wikivoyage
Cyprus Map (engelsk)
(no) Statistikk og andre data om Republikken Kypros i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | Kypros' kommuner er 37 kommuner på øystaten Kypros fordelt på 6 distrikter. Under er en liste over kommunene. | 10,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trata | 2023-02-04 | Trata | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Greske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2020-06'] | Trata er det greske ordet for tråler, men det fantes en interessant båttype på begynnelsen og midten av 1900-tallet for fiske på grunt farvann som var kalt «trata» eller tråler knyttet til den åredrevde båtens funksjon. Den er nå forsvunnet som en av de siste båtene som hatt åredrift som viktigste fremdrift på middelhavsområdet.
Trata-båten hadde et veldig spesielt spissgattet skrog på 10 til 12 meter lengde med et «nebb» kalt spirouni over vannlinjen på forstevnen som nedstammet fra sperone-baugen som hadde eksistert i mange århundrer på vestlige Middelhavet. Båten var et rofartøy med tre til seks par årer som sjelden hadde tatt seil i bruk. Riggingen bestod av en mast som kunne tars av, med en latinerseil, men de største hadde to master med latinerseil og klyverseil til spirouni-nebbet.
I 1700-tallet og 1800-tallet var trata-båtene også ideelt som et smuglerfartøy og sjørøverskip med sin hurtighet. Oftest hadde man skjult seg i en hule for deretter å gå til angrep på et skip som passerte forbi, og senere etterlatt båten på strenden mens sjørøverne kom seg opp til fjellene med byttet. Senere ble båttypen brukt som en tråler ved fiske med store netter fra øyene Samos, Spetses, Skiathos, Limnos, Syros, Kalymnos og Mytilene.
Bare én trata fremdeles eksisterer etter å ha blitt bygd som en velstående privatbåt i 1929. | Trata er det greske ordet for tråler, men det fantes en interessant båttype på begynnelsen og midten av 1900-tallet for fiske på grunt farvann som var kalt «trata» eller tråler knyttet til den åredrevde båtens funksjon. Den er nå forsvunnet som en av de siste båtene som hatt åredrift som viktigste fremdrift på middelhavsområdet.
Trata-båten hadde et veldig spesielt spissgattet skrog på 10 til 12 meter lengde med et «nebb» kalt spirouni over vannlinjen på forstevnen som nedstammet fra sperone-baugen som hadde eksistert i mange århundrer på vestlige Middelhavet. Båten var et rofartøy med tre til seks par årer som sjelden hadde tatt seil i bruk. Riggingen bestod av en mast som kunne tars av, med en latinerseil, men de største hadde to master med latinerseil og klyverseil til spirouni-nebbet.
I 1700-tallet og 1800-tallet var trata-båtene også ideelt som et smuglerfartøy og sjørøverskip med sin hurtighet. Oftest hadde man skjult seg i en hule for deretter å gå til angrep på et skip som passerte forbi, og senere etterlatt båten på strenden mens sjørøverne kom seg opp til fjellene med byttet. Senere ble båttypen brukt som en tråler ved fiske med store netter fra øyene Samos, Spetses, Skiathos, Limnos, Syros, Kalymnos og Mytilene.
Bare én trata fremdeles eksisterer etter å ha blitt bygd som en velstående privatbåt i 1929. | Trata er det greske ordet for tråler, men det fantes en interessant båttype på begynnelsen og midten av 1900-tallet for fiske på grunt farvann som var kalt «trata» eller tråler knyttet til den åredrevde båtens funksjon. Den er nå forsvunnet som en av de siste båtene som hatt åredrift som viktigste fremdrift på middelhavsområdet. | 10,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chaniotiki_gaitis | 2023-02-04 | Chaniotiki gaitis | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske båttyper'] | En chaniotiki gaitis var en tradisjonell gresk fiskebåt fra Kreta. Båten hadde et lite akterspeil og et skansekledd dekk som var buet mellom relingene. Skroget hadde en lengde på opptil ti meter. Forut på båten er en bakk og en liten mast. Masten heller sterkt forover for en «sakoleva» rigging.
| En chaniotiki gaitis var en tradisjonell gresk fiskebåt fra Kreta. Båten hadde et lite akterspeil og et skansekledd dekk som var buet mellom relingene. Skroget hadde en lengde på opptil ti meter. Forut på båten er en bakk og en liten mast. Masten heller sterkt forover for en «sakoleva» rigging.
== Eksterne lenker ==
Gresk tradisjonell båt (gresk) | En chaniotiki gaitis var en tradisjonell gresk fiskebåt fra Kreta. Båten hadde et lite akterspeil og et skansekledd dekk som var buet mellom relingene. | 10,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ch%C3%A2teau_de_Chalus-Chabrol | 2023-02-04 | Château de Chalus-Chabrol | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Festninger i Frankrike', 'Kategori:Haute-Vienne', 'Kategori:Ruiner i Frankrike', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Frankrike'] | Château de Chalus-Chabrol er en middelalderfestning i den franske kommunen Châlus i departementet Haute-Vienne. Festningen dominerer byen Châlus. Den består i dag av en frittstående sirkelrund borgtårn fra 1100-tallet og en boligbygning som ble reist en gang mellom 1000- og 1200-tallet, utvidet på 1600-tallet.
Festningen beskyttet tilgangen til Limoges fra sør og nord-sør-ruten mellom Paris og Spania, foruten også oldtidens øst-vest-rute som knyttet Middelhavet med Atlanterhavet. Festningen var også i sin tid tilknyttet César de Borja (drept 1507), en av den katolske kirkes kardinaler.
Festningen er mest berømt for at den engelske kongen Rikard Løvehjerte døde her fra et skudd fra armbrøst da han beleiret festningen i 1199 i et lite lokalt oppgjør mot en baron som kongen ville tukte til lydighet, vicomte Aimar V av Limoges. Kongens innvoller er begravd i festningens kapell mens øvrige deler er begravd andre steder, i Poitou, i Normandie, og i Anjou.
Château de Chalus-Chabrol har blitt listet som et historisk monument, monument historique, av det franske kulturdepartement siden 1925. Festningen var åpnet for besøkende fram til 2006, men ble solgt samme år og tilgang fra offentligheten er ikke lenger mulig.
| Château de Chalus-Chabrol er en middelalderfestning i den franske kommunen Châlus i departementet Haute-Vienne. Festningen dominerer byen Châlus. Den består i dag av en frittstående sirkelrund borgtårn fra 1100-tallet og en boligbygning som ble reist en gang mellom 1000- og 1200-tallet, utvidet på 1600-tallet.
Festningen beskyttet tilgangen til Limoges fra sør og nord-sør-ruten mellom Paris og Spania, foruten også oldtidens øst-vest-rute som knyttet Middelhavet med Atlanterhavet. Festningen var også i sin tid tilknyttet César de Borja (drept 1507), en av den katolske kirkes kardinaler.
Festningen er mest berømt for at den engelske kongen Rikard Løvehjerte døde her fra et skudd fra armbrøst da han beleiret festningen i 1199 i et lite lokalt oppgjør mot en baron som kongen ville tukte til lydighet, vicomte Aimar V av Limoges. Kongens innvoller er begravd i festningens kapell mens øvrige deler er begravd andre steder, i Poitou, i Normandie, og i Anjou.
Château de Chalus-Chabrol har blitt listet som et historisk monument, monument historique, av det franske kulturdepartement siden 1925. Festningen var åpnet for besøkende fram til 2006, men ble solgt samme år og tilgang fra offentligheten er ikke lenger mulig.
== Eksterne lenker ==
Det franske departements database, nettinngang for Château de Chalus-Chabrol (fransk) | Château de Chalus-Chabrol er en middelalderfestning i den franske kommunen Châlus i departementet Haute-Vienne. Festningen dominerer byen Châlus. | 10,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santala | 2023-02-04 | Santala | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler utsagn', 'Kategori:Greske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2020-06'] | Santala var et fiskefartøy for innbyggerne langs Marmarahavet som var fiskerikt i fortiden. Denne båttypen var tatt i bruk som et flyktningsskip for de greske fordrevne fra Tyrkia i 1922 under en begivenhet som i gresk historie blir kalt katastrofi, «katastrofen» med den tyrkiske fordrevelsen av den innfødte greske befolkningen på Anatolia. Mange titusener reddet seg på fiskefartøyene fra Marmarahavet, og noen få har blitt bevart som minne om dette.
Santala-båtene var bygget i forskjellige størrelser etter antall årer, de mindre med to par årer kalles «kountelo» eller «koudelo», de større med tre til fire par årer kalles «bougiante» eller «bouyiante», de største hadde opptil syv par årer. En slik båt var spissgattet med lav fribord og sterke farger på relingen som åretoftene var satt på for årene med en lav stevnskjegg som bøyet seg opp og bakover. Båttypen som hadde åredrift som deres fremdrift for fiskeri, var kjent for å være manøverbart med en stor hastighet og hadde aldri seil.
De største på syv par årer hadde en lengde på 17,4 meter med et skrog som var en grunngående båt med flatt bunn og smal kjøl. Roere satt på benkene litt forut for at akterskipet skulle brukes for å sette ut fiskeutstyret med garn. Et typisk kjenntegn ved denne båttypen var de sterke dekorerte topper av forstevnen ytterst ute på baugen.
| Santala var et fiskefartøy for innbyggerne langs Marmarahavet som var fiskerikt i fortiden. Denne båttypen var tatt i bruk som et flyktningsskip for de greske fordrevne fra Tyrkia i 1922 under en begivenhet som i gresk historie blir kalt katastrofi, «katastrofen» med den tyrkiske fordrevelsen av den innfødte greske befolkningen på Anatolia. Mange titusener reddet seg på fiskefartøyene fra Marmarahavet, og noen få har blitt bevart som minne om dette.
Santala-båtene var bygget i forskjellige størrelser etter antall årer, de mindre med to par årer kalles «kountelo» eller «koudelo», de større med tre til fire par årer kalles «bougiante» eller «bouyiante», de største hadde opptil syv par årer. En slik båt var spissgattet med lav fribord og sterke farger på relingen som åretoftene var satt på for årene med en lav stevnskjegg som bøyet seg opp og bakover. Båttypen som hadde åredrift som deres fremdrift for fiskeri, var kjent for å være manøverbart med en stor hastighet og hadde aldri seil.
De største på syv par årer hadde en lengde på 17,4 meter med et skrog som var en grunngående båt med flatt bunn og smal kjøl. Roere satt på benkene litt forut for at akterskipet skulle brukes for å sette ut fiskeutstyret med garn. Et typisk kjenntegn ved denne båttypen var de sterke dekorerte topper av forstevnen ytterst ute på baugen.
== Eksterne lenker ==
Neos Marmaras | Santala var et fiskefartøy for innbyggerne langs Marmarahavet som var fiskerikt i fortiden. Denne båttypen var tatt i bruk som et flyktningsskip for de greske fordrevne fra Tyrkia i 1922 under en begivenhet som i gresk historie blir kalt katastrofi, «katastrofen» med den tyrkiske fordrevelsen av den innfødte greske befolkningen på Anatolia. | 10,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Influensa | 2023-02-04 | Influensa | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-07', 'Kategori:Luftbårne sykdommer', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Virale infeksjoner'] | Influensa er en sykdom forårsaket av et virus som tilhører familien orthomyxoviridae. Viruset er et negativt 'sensed' RNA-virus, noe som betyr at viruset må «oversette» sitt genom før nye virusproteiner kan lages. Viruset har en lipidmembran som er avledet fra cellen der viruset ble produsert.
Det finnes tre ulike typer influensavirus, A, B og C, som er plassert i hver sitt genus. I hvert genus er det kun én art, som også heter influensa A, B og C. Imidlertid finnes det mange varianter av hver art, og disse refereres til som én virusstamme.
Influensa C-virus finnes utelukkende hos mennesker, og er assosiert med en mild sykdom som ikke utgjør noe stort helseproblem. Influensa B-virus finnes også hovedsakelig hos mennesker, selv om et og annet utbrudd hos andre arter er kjent. Influensa B kan forårsake kraftig sykdom hos mennesker, og er sammen med influensa A-viruset, de virusene som kommer hver vinter.
Influensa A-virus finnes i motsetning til B og C hos en rekke arter. Influensa A-virus kan videre deles inn i subtyper alt etter hvilke varianter av overflateproteinene Hemagglutinin (H) og Neuraminidase (N) viruset har. Det er idag kjent 16 ulike typer av Hemagglutinin (H1-16) og 9 ulike typer av Neuraminidase (N1-9). Alle disse variantene finnes hos ville fugler, i første rekke vannlevende fugler som ender. Hos mennesker finnes i dag to varianter som kalles H3N2 og H1N1. Varianten H5N1 finnes hovedsakelig hos fugler, men har smittet mennesker i noen hundre tilfeller.
Influensa er i de aller fleste tilfeller ikke en dødelig sykdom. Sykdommen kan imidlertid være svært alvorlig – og i ekstreme tilfeller dødelig – hos eldre, og hos personer med dårlig immunforsvar (f.eks. hos dem som har utviklet aids). Sykdommen kan også være alvorlig for personer med alvorlige hjerte-, kar- eller lungesykdommer.
| Influensa er en sykdom forårsaket av et virus som tilhører familien orthomyxoviridae. Viruset er et negativt 'sensed' RNA-virus, noe som betyr at viruset må «oversette» sitt genom før nye virusproteiner kan lages. Viruset har en lipidmembran som er avledet fra cellen der viruset ble produsert.
Det finnes tre ulike typer influensavirus, A, B og C, som er plassert i hver sitt genus. I hvert genus er det kun én art, som også heter influensa A, B og C. Imidlertid finnes det mange varianter av hver art, og disse refereres til som én virusstamme.
Influensa C-virus finnes utelukkende hos mennesker, og er assosiert med en mild sykdom som ikke utgjør noe stort helseproblem. Influensa B-virus finnes også hovedsakelig hos mennesker, selv om et og annet utbrudd hos andre arter er kjent. Influensa B kan forårsake kraftig sykdom hos mennesker, og er sammen med influensa A-viruset, de virusene som kommer hver vinter.
Influensa A-virus finnes i motsetning til B og C hos en rekke arter. Influensa A-virus kan videre deles inn i subtyper alt etter hvilke varianter av overflateproteinene Hemagglutinin (H) og Neuraminidase (N) viruset har. Det er idag kjent 16 ulike typer av Hemagglutinin (H1-16) og 9 ulike typer av Neuraminidase (N1-9). Alle disse variantene finnes hos ville fugler, i første rekke vannlevende fugler som ender. Hos mennesker finnes i dag to varianter som kalles H3N2 og H1N1. Varianten H5N1 finnes hovedsakelig hos fugler, men har smittet mennesker i noen hundre tilfeller.
Influensa er i de aller fleste tilfeller ikke en dødelig sykdom. Sykdommen kan imidlertid være svært alvorlig – og i ekstreme tilfeller dødelig – hos eldre, og hos personer med dårlig immunforsvar (f.eks. hos dem som har utviklet aids). Sykdommen kan også være alvorlig for personer med alvorlige hjerte-, kar- eller lungesykdommer.
== Influensa i Norge ==
I Norge kommer oftest influensaen i løpet av vinterhalvåret – desember til mars – men influensaviruset har allerede vært på en lang reise før det kommer så langt. Det er fordi influensautbruddene også skjer i vinterhalvåret på den sørlige halvkule – april til oktober – slik at legene har vaksinen klar når viruset kommer.
Det er usikkert hvor stor andel av befolkningen som får influensa, men i 2016 fikk 130 000 personer påvist sykdommen hos fastlege eller legevakten. Samme år døde 1 700 personer av sykdommen, en dobling fra 2015. Folkehelseinstituttet anslår at det i gjennomsnitt dør 900 personer av influensa i Norge i løpet av en vanlig sesong.
== Symptomer ==
Symptomene kommer plutselig, og de vanligste er:
Feber
Hodepine
Muskelsmerter
Forkjølelsesymptomer; tett nese, sår hals
Hoste
Smerter i brystet/ryggen
Minkende matlyst
Magesmerter og oppkast, spesielt blant barn
Slapphet
== Smitte ==
Influensa smitter dagen før symptomene bryter ut, også mellom 5 og 7 dager (noen personer smitter i en lengre periode). Barn blir lettere smittet enn voksne, og smitter i omkring to uker etter infeksjonen. Influensa smitter lett, enten ved direkte kontakt, luftveiene eller håndkontakt (for eksempel hånd-til-munn eller hånd-til-øye).
== Større epidemier ==
Det har vært tre større epidemier, såkalte pandemier, i Norge i forrige århundret;
Spanskesyken i 1918 rammet ca. 500 millioner mennesker verden over. Nesten 30 millioner omkom.Asiasyken i 1957.Hongkongsyken i 1968.Høsten 2008 og vinteren 2009 kom en ny type influensa kalt svineinfluensa. Det var en pandemi som forskere tror har kommet fra griser i Mexico-området. Influensaen viste seg å være relativt mild, men et stort vaksinasjonsprogram ble satt igang rundt om i verden.
== Se også ==
Influensasesong
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Folkehelseinstituttets faktaark Fhi.no
Lite sol = influensaepidemi - artikkel fra forskning.no 7.11.06
Viruskamp med enkle midler - artikkel fra forskning.no 8.11.07 | Influensa A(H1N1)-pandemien 2009 var en pandemi utløst av A(H1N1)-viruset (svineinfluensa) og varte fra tidlig 2009 til sent 2010. Dette var den andre pandemien som involverte H1N1-influensaviruset. | 10,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lee_Cheol-ha | 2023-02-04 | Lee Cheol-ha | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Seoul', 'Kategori:Stubber 2017-12', 'Kategori:Sør-Koreastubber', 'Kategori:Sørkoreanske filmregissører', 'Kategori:Sørkoreanske manusforfattere', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Lee Cheol-ha (이철하, født 12. september 1970 i Seoul i Sør-Korea) er en sørkoreansk filmregissør og manusforfatter.
| Lee Cheol-ha (이철하, født 12. september 1970 i Seoul i Sør-Korea) er en sørkoreansk filmregissør og manusforfatter.
== Filmografi ==
Love Me Not (2006)
Story of Wine (2008)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lee Cheol-ha på Internet Movie Database
(fr) Lee Cheol-ha på Allociné
(en) Lee Cheol-ha på AllMovie
(en) Lee Cheol-ha hos The Movie Database (engelsk)
Lee Cheol-ha at HanCinema (engelsk) | Lee Cheol-ha (이철하, født 12. september 1970 i Seoul i Sør-Korea) er en sørkoreansk filmregissør og manusforfatter. | 10,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oktett | 2023-02-04 | Oktett | ['Kategori:Pekere'] | Oktett er en gruppe på åtte elementer. Ordet benyttes i mange sammenhenger:
Oktett (musikk) – musikkgruppe med åtte instrumenter
Oktett (data) – en serie av åtte bits som former en enkel byte. Er ofte benyttet for nettverk og RPC requester for kommentarer av IETF, Internet Engineering Task Force.
Oktett (Christensen) – en ballett av Willam Christensen (1958)
Oktett (Martins) – en ballett av Peter Martins (2003) | Oktett er en gruppe på åtte elementer. Ordet benyttes i mange sammenhenger:
Oktett (musikk) – musikkgruppe med åtte instrumenter
Oktett (data) – en serie av åtte bits som former en enkel byte. Er ofte benyttet for nettverk og RPC requester for kommentarer av IETF, Internet Engineering Task Force.
Oktett (Christensen) – en ballett av Willam Christensen (1958)
Oktett (Martins) – en ballett av Peter Martins (2003) | Oktett er en gruppe på åtte elementer. Ordet benyttes i mange sammenhenger: | 10,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filip_av_Cognac | 2023-02-04 | Filip av Cognac | ['Kategori:Adelige franskmenn', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1200-årene', 'Kategori:Fødsler i 1180', 'Kategori:Fødsler i 1180-årene', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Filip av Cognac (født tidlig på 1180-tallet, død en gang etter 1201) var en illegitim sønn av kong Rikard Løvehjerte av England og en ikke identifisert mor.
Filip ble voksen på slutten av 1190-tallet. Hans far giftet ham til sin myndling, Amélie de Jarnac, arvingen av Cognac i Charente. Imidlertid da hun døde uten en arving beholdt Rikard festningen og ga den videre til sin seneschal, Robert av Thornham.Da kongen ble dødelig såret under beleiringen av festningen Château de Chalus-Chabrol for å straffe vicomte Aimar V av Limoges i 1199, døde han uten en lovmessig arving. Kronikøren Roger av Hoveden hevdet at senere det samme året:
«Filip, den illegitime sønnen av kong Rikard av England, til hvem den førnevnte konge hans far hadde gitt festningen og æren av Cognac, drepte den tidligere nevnte vicomte av Limoges som hevn for sin far.»Ingen andre kilder bekrefter dette, eller uttrykkelig indikerer at Aimar V av Limoges’ død var av voldelig art. Imidlertid, i Guiraut de Bornelhs planh (sørgesang) for ham, Planc e sospir, antyder at hans død var uventet.
Ytterligere en referanse til Filip er funnet i Pipe-rullene for 1201 for hans onkel, Johan av England: «Et Philippo f. R. Ricardi 1 m. de dono R.» («Og til Filip, sønn av kong Rikard, en mark som en gave»), men ingenting senere. Det virker sannsynlig at han må ha dødd tidlig på 1200-tallet.
| Filip av Cognac (født tidlig på 1180-tallet, død en gang etter 1201) var en illegitim sønn av kong Rikard Løvehjerte av England og en ikke identifisert mor.
Filip ble voksen på slutten av 1190-tallet. Hans far giftet ham til sin myndling, Amélie de Jarnac, arvingen av Cognac i Charente. Imidlertid da hun døde uten en arving beholdt Rikard festningen og ga den videre til sin seneschal, Robert av Thornham.Da kongen ble dødelig såret under beleiringen av festningen Château de Chalus-Chabrol for å straffe vicomte Aimar V av Limoges i 1199, døde han uten en lovmessig arving. Kronikøren Roger av Hoveden hevdet at senere det samme året:
«Filip, den illegitime sønnen av kong Rikard av England, til hvem den førnevnte konge hans far hadde gitt festningen og æren av Cognac, drepte den tidligere nevnte vicomte av Limoges som hevn for sin far.»Ingen andre kilder bekrefter dette, eller uttrykkelig indikerer at Aimar V av Limoges’ død var av voldelig art. Imidlertid, i Guiraut de Bornelhs planh (sørgesang) for ham, Planc e sospir, antyder at hans død var uventet.
Ytterligere en referanse til Filip er funnet i Pipe-rullene for 1201 for hans onkel, Johan av England: «Et Philippo f. R. Ricardi 1 m. de dono R.» («Og til Filip, sønn av kong Rikard, en mark som en gave»), men ingenting senere. Det virker sannsynlig at han må ha dødd tidlig på 1200-tallet.
== Filip i fiksjon, drama og film ==
Den sparsommelig dokumenterte historiske figuren Filip av Cognac har blitt videreutviklet i litteraturen. William Shakespeare avbildet ham som Filip Bastarden i stykket Kong Johan (The Life and Death of King John, 1594–1596). Her er han sønn av lady Faulconbridge, enke etter sir Robert Faulconbridge, og han lærer om sitt farskap i første scene.
Madam, I would not wish a better father.
He that perforce robs lions of their hearts
May easily win a woman's.Som nevnt over er det intet som er kjent om den virkelige Filips mor. Shakespeares figur er hovedsakelig en fiktiv skapelse som deler navn og en far med sin historiske motpart.
En annen meget fiktiv utgave av Filip, spilt av Stephen Moyer, figurerer som den romantiske helten i Princess of Thieves (2001), en TV-film av det amerikanske selskapet The Walt Disney Company. Her spiller Keira Knightley en datter av Robin Hood. Filmen følger tradisjonen som ble startet av John Mair og popularisert av Walter Scott som plasserer legenden om Robin Hood til tiden under Rikard Løvehjertes regime. I denne fortellingen hjelper Robin Hoods familie og deres fredløse Filip i vinne – helt uhistorisk – den engelske tronen fra sin onkel, den tvilsomme Johan av England.
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Comptes d'Alfonse de Poitiers» i Archives historiques du Poitou, bind 4 (Poitiers, 1872) (tilgjengelig via ekstern lenke til Gallica).
Gillingham, John: Richard Cœur de Lion: Kingship, Chivalry and War in the Twelfth Century (London, 1994).
Gillingham, John: Richard I (Yale, 1999).
Laborderie, Oliver de: «L'image de Richard Cœur de Lion dans La Vie et la Mort du roi Jean de William Shakespeare», i Janet L. Nelson (red.) Richard Cœur de Lion in History and Myth (London, 1992).
Pipe Roll for the Third Year of the Reign of King John (Pipe-rullene for det tredje år av kong Johans regime).
Roger av Hoveden (red. William Stubbs): Chronica, 4 bind (London, 1868-71) (tilgjengelig via ekstern lenke til Gallica). | Filip av Cognac (født tidlig på 1180-tallet, død en gang etter 1201) var en illegitim sønn av kong Rikard Løvehjerte av England og en ikke identifisert mor. | 10,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Farre | 2023-02-04 | William Farre | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Andrew Farre (født William Johnsen 1. august 1874 i Trondheim, død 5. april 1950 i Oslo) var en norsk musiker og dirigent som i 1901 etablerte Møllergata skoles musikkorps og slik sett er kjent som skolemusikk-korpsenes far.Han ledet Frelsesarmeens orkester i Stavanger 1895, og spilte også i Frelsesarmeens stabsmusikkorps. Senere startet han William Johnsens musikkforlag og utsalg i Kristiania. Firmaet lagde noter for musikkorps og selv komponerte han mellom annet Guttene kommer. Hans forlag hadde planer om å ta lydopptak av hundre norske dialekter, men det ble bare fire. Til gjengjeld reiste Johnsen/Farre rundt og gjorde ca. 100 opptak av folkemusikk.
Farre tok sitt nye etternavn Farre i 1915.
| William Andrew Farre (født William Johnsen 1. august 1874 i Trondheim, død 5. april 1950 i Oslo) var en norsk musiker og dirigent som i 1901 etablerte Møllergata skoles musikkorps og slik sett er kjent som skolemusikk-korpsenes far.Han ledet Frelsesarmeens orkester i Stavanger 1895, og spilte også i Frelsesarmeens stabsmusikkorps. Senere startet han William Johnsens musikkforlag og utsalg i Kristiania. Firmaet lagde noter for musikkorps og selv komponerte han mellom annet Guttene kommer. Hans forlag hadde planer om å ta lydopptak av hundre norske dialekter, men det ble bare fire. Til gjengjeld reiste Johnsen/Farre rundt og gjorde ca. 100 opptak av folkemusikk.
Farre tok sitt nye etternavn Farre i 1915.
== Referanser == | William Andrew Farre (født William Johnsen 1. august 1874 i Trondheim, død 5. | 10,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ahrensburg | 2023-02-04 | Ahrensburg | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1314', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1949', 'Kategori:Byer i Schleswig-Holstein', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Ahrensburg er en by i Schleswig-Holstein, Tyskland. Den tilhører Metropolregion Hamburg og ligger i Stormarn, omtrent 25 km nordøst for Hamburg. Befolkningen var på 31 276 innbyggere i 2010.
Viktige severdigheter er renessanseslottet fra 1595, og den tilhørende slottskirken med sine fattighus.
Ruiner av Arnesveldeslottet fra ca. 1200 er fortsatt synlige i skogen sør for byen.
Den tidligmesolittiske Ahrensburgkulturen har navn etter de første boplassene fra denne. De ble funnet like utenfor byen av Alfred Rust tidlig på 1930-tallet.
Før 1867 het byen Woldenhorn. Ahrensburg fikk bystatus i 1949, og hadde da 17 775 innbyggere.
Vennskapsbyer er Esplugues de Llobregat (Spania), Feldkirchen in Kärnten (Østerrike), Ludwigslust (Tyskland) og Viljandi (Estland).
| Ahrensburg er en by i Schleswig-Holstein, Tyskland. Den tilhører Metropolregion Hamburg og ligger i Stormarn, omtrent 25 km nordøst for Hamburg. Befolkningen var på 31 276 innbyggere i 2010.
Viktige severdigheter er renessanseslottet fra 1595, og den tilhørende slottskirken med sine fattighus.
Ruiner av Arnesveldeslottet fra ca. 1200 er fortsatt synlige i skogen sør for byen.
Den tidligmesolittiske Ahrensburgkulturen har navn etter de første boplassene fra denne. De ble funnet like utenfor byen av Alfred Rust tidlig på 1930-tallet.
Før 1867 het byen Woldenhorn. Ahrensburg fikk bystatus i 1949, og hadde da 17 775 innbyggere.
Vennskapsbyer er Esplugues de Llobregat (Spania), Feldkirchen in Kärnten (Østerrike), Ludwigslust (Tyskland) og Viljandi (Estland).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Ahrensburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ahrensburg Slott | Ahrensburg er en by i Schleswig-Holstein, Tyskland. Den tilhører Metropolregion Hamburg og ligger i Stormarn, omtrent 25 km nordøst for Hamburg. | 10,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AZ_Alkmaar | 2023-02-04 | AZ Alkmaar | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1967', 'Kategori:Fotballag i Nederland', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Sport i Nederland i 1967'] | AZ (Alkmaar Zaanstreek) er en nederlandsk fotballklubb som spiller i den nederlandske æresdivisjonen (Eredivisie). Klubben ble stiftet i 1967 ved sammenslåingen av Alkmaar '54 og FC Zaanstreek.
| AZ (Alkmaar Zaanstreek) er en nederlandsk fotballklubb som spiller i den nederlandske æresdivisjonen (Eredivisie). Klubben ble stiftet i 1967 ved sammenslåingen av Alkmaar '54 og FC Zaanstreek.
== Alkmaar '54 ==
13. april 1954 ble fotballklubben Alkmaar '54 opprettet; sammen med 9 andre klubber ble de en del av det nederlandske fotballforbundet. Deres første proffkamp ble spilt 14. august 1954, på deres ærverdige stadion «de Hout». Kampen ble spilt mot Venlo, og Alkmaar '54 vant kampen 3-0.
I november 1954 valgte det nederlandske fotballforbundet KNVB å begynne med profesjonell fotball. Spillerne på Alkmaar '54 tjente 40 gylden (ca. 160 kroner) per seier, og endte denne sesongen på 5.-plass i 3. divisjon, av den grunn rykket de opp til 2. divisjon. Også i 2. divisjon gjorde Alkmaar '54 det bra, og var bare 4 poeng fra opprykk til 1. divisjon, eller det vi i dag kjenner som Æresdivisjonen. Sesongen 1957/58 gikk ikke like bra, mens de kom på 4.-plass i 1959.
=== FC Zaanstreek ===
FC Zaanstreek fra Koog aan de Zaan ble opprettet 13. april 1964. FC Zaanstreek tok over lisensen til det nærliggende laget KFC Koger FC, som ikke klarte seg da det ble innført proff-fotball i Nederland. For øvrig finnes fortsatt KFC den dag i dag, nå som amatørlag. FC Zaanstreek hadde liten suksess i de 3 årene de bestod. Eneste storkamp de spilte var mot Feijenoord i den nederlandske cupen. Kampen ble vunnet 2-1 av Feijenoord. Klubben slo seg sammen med Alkmaar '54 30. juni 1967 og dannet altså AZ.
== Periode Molenaar ==
AZ'67 hadde sine beste år på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Forretnings-brødrene Cees og Klaas Molenaar hadde hatt stor suksess med sitt eget firma Wastora, og de bestemte seg for å investere stort i AZ'67.
Sakte med sikkert ble AZ'67 anerkjent som en klubb med store ambisjoner. Spillere som Willem van Hanegem, John Metgod, Kristen Nygaard Kristensen (dk) og Eddy Treytel kom til klubben. AZ ville nå toppen. Pga. at klubben hentet mange utenlandsproffer, fikk klubben store pengeproblemer, og de var på randen av konkurs. Det var da brødrene Klaas og Cees Molenaar kom inn og reddet klubben med sine midler.
I 1977/78-sesongen vant de sin første tittel da de vant den nederlandske cupen. Denne sesongen debuterte klubben i europeisk sammenheng. De kom til 2. runde i UEFA-cupen, der de ble slått av spanske Barcelona på straffesparkkonkurranse. Sesongen 1979/80 var AZ veldig nær sitt første seriemesterskap, men på slutten av sesongen mistet de mange poeng, og Ajax stakk av med seriemesterskapet. Men laget ble bare bedre og bedre, etter kjøp av spillere som Ronald Spelbos, Jan Peters, Kees Kist og Kurt Welzl ble AZ veldig sterke, både defensivt og offensivt.
Belønningen kom i sesongen 1980/81. AZ vant nesten alle kampene, de tapte bare én kamp, mot Ajax, hvor de tapte 1-0. AZ ble forståelig nok seriemester, og AZ er til nå den siste klubben som har klart å vinne serien og som ikke tilhørte de "tre store" (Ajax, PSV og Feijenoord). Denne sesongen vant de også den nederlandske cupen, og til og med UEFA-cup-finalen ble nådd, der ble engelske Ipswich Town FC for sterke (0-3, 4-2). På veien til finalen slo de; Red Boys Differdange (Luxembourg), Levski Sofia (Bulgaria), Radnicki Nis (Jugoslavia), Lokeren (Belgia) og Sochaux (Frankrike)
Tross all suksessen ble klubben aldri helt godtatt av menneskene i Alkmaar. Trener 'Sir' George Kessler spilte ifølge supporterne for seriøst. Dette gjorde vondt i Klaas Molenaars hjerte. Sakte, men sikkert investerte han minde og mindre i klubben, og det ble nærmest spillerflukt fra klubben. John Metgod dro til Real Madrid, Kees Kist til Paris Saint Germain, Jan Peters dro til Italienske Genoa, og Kristen Nygaard dro til franske Nîmes. Spillerne som erstattet dem hadde dessverre ikke like mye kvalitet over seg som heltene som hadde forlatt klubben.
Da Molenaar-brødrene forlot klubben, gikk det dårligere og dårligere for AZ, og klubben rykket til og med ned.
== Periode Scheringa ==
Og så kom Dirk Scheringa til klubben. Nok engang en forretningsmann fra Alkmaar, eieren av «Frisia Financieringen». Han var interessert i å tilføre klubben mye penger og hjelpe dem tilbake mot gamle høyder. Willem van Hanegem kom tilbake til klubben, denne gang som trener.
Siden 1998 er AZ igjen i Æresdivisjonen, etter at de vant 1. divisjon i 1996 for så å rykke ned igjen påfølgende sesong, for så å rykke opp igjen. Med trener Co Adriaanse var AZ i 2004 igjen klare for europacupspill, mer enn 20 år etter siste opptreden.
AZs suksess i UEFA-cupen i sesongen 2004/05 var en stor overraskelse for de fleste. AZ kom helt til semifinalen, hvor de ble slått ut av Sporting Club de Portugal, og det i siste spilleminutt i andre ekstraomgang. Med andre ord var de ekstremt nær finalen. På veien til semifinalen slo de gode og store klubber som AJ Auxerre (2-0) og Rangers (1-0). Senere vant de mot Shaktar Donetsk (1-3, 2-1) og Villarreal (2-1, 1-1). Sesongen etter gikk det ikke like bra i UEFA-cupen og de ble tidlig slått ut av spanske Real Betis. Borte tapte de 2-0, men hjemme vant de 2-0. I ekstraomgangene ble derimot Betis for sterke og vant.
Den suksessfulle sesongen 2004/05 gjorde at mange andre klubber ble interessert i AZs spillere. Flere fikk landskamper, og til slutt ble klubben nødt til å selge Jan Kromkamp, som gikk til Villarreal, og Olaf Lindenbergh (Ajax). Denny Landzaat var nær overgang denne sesongen, men ble. Sesongen 2006/07 ble han til slutt solgt til sensasjonslaget Wigan.
I begynnelsen av januar 2005 hadde allerede suksesstrener Co Adriaanse sagt at han etter sesongen ville forlate klubben. Han sa at det bare fantes en trener som var riktig for AZ nå, ja en som til og med var bedre enn han selv, nemlig Louis van Gaal. Dirk Scheringa og Martin van Geel kom til samme konklusjon som Adriaanse, og bestemte seg for å hente van Gaal til klubben. Van Gaal trengte lite betenkningstid og sa raskt ja til jobben som AZ-trener. På den måten hadde AZ sikret seg en topptrener foran sesongen 2005/06.
Adriaanse dro etter sesongen til FC Porto, vinnerne av Mesterligaen i 2004. Teknisk direktør Martin van Geel, som var mannen som gjorde alt i bakgrunnen og var en viktig del av AZs suksess. dro til supporterens store ergrelse til Ajax, hvor han også ble teknisk direktør. Hans oppfølger ble Marcel Brands, som hadde vært teknisk direktør i RKC Waalwijk
I sesongen 2005/06 kom AZ på 2.-plass i serien. I kvalifiseringen for direkte plass i UEFA-cupen tapte de mot Erik Nevlands FC Groningen. Denny Landzaat, Kenneth Perez og Henk Timmer dro på slutten av sesongen. Nye spillere inn var Khalid Sinouh og Joey Didulica
== De Alkmaarder Hout ==
De Alkmaarder Hout var AZs gamle stadion, som ble brukt fra 1948–2006. Stadionet står som et symbol på fotballen i Alkmaar. I 1948 ble "de Hout" for første gang brukt av den lokale klubben Alkmaarsche Boys. Stadionet ble mer kjent i 1954 da Alkmaar'54 også begynte å bruke banen. Alkmar'54 og Alkmaarsche Boys delte broderlig på banen slik AC Milan og Inter gjør på San Siro. Tidligere hadde Alkmaar'54 brukt en hesteveddeløpsbane som hjemmebane. Da sammenslåingen av Alkmaar '54 og FC Zaanstreek til AZ'67 var et faktum, fikk de enerett på de Hout. På midten av 1970-tallet ble stadionet utbygget, og tribunene ble kalt Molenaartribune og Jan van der Ben-tribune. Før AZs første Europacupkamp i 1977 ble det installert nye lys, og banen ble godkjent av UEFA. Først i 1996 fikk den gamle hovedtribunen fra 1950-årene en ansiktsløftning.
"De Hout" var og er et av de vakreste stadionene i Nederland. Et meget gammelt og intimt stadion. Stadionet er velkjent for trøkket som er der under kampene, og AZs «12. mann» har hjulpet dem i mange hjemmekamper både i serie og UEFA-cupen. Men dette stadionet ble gammelt og for lite for klubben som har tatt steget helt opp i toppen i nederlandsk fotball. Det var bare plass til ca. 10 000 supportere. Det var derfor nødvendig med en utvidelse eller et nytt stadion. Og det ble vedtatt at nytt stadion skulle bygges, nemlig nye DSB-Stadion med plass til 17 000 tilskuere.
Den 12. mai 2006 ble AZs siste kamp spilt på "de Alkmaarder Hout". Dette var også avskjedskampen til Barry van Galen og "Mister AZ", Michael Buskermolen. De to spilte til sammen 643 kamper for AZ, og er store helter i klubben, og fikk æren av å sette sammen et All-star team AZ.
=== DSB Stadion ===
DSB-Stadion er altså AZs nye storstue med plass til 17 023 tilskuere. Da stadionnavnet ble valgt i 2005 ble mange supportere meget skuffet over navnet. Man hadde håpet på et mer nostalgisk navn, og blant annet "Victorie stadion" var et navn supporterne håpet på, et navn med stor historie i Nederland, og som viser til åttiårskrigen
Innad i klubben ble det lenge diskutert om man skulle legge kunstgress eller naturgress på stadionet. Til slutt ble det bestemt at det skulle bli en blanding av naturgress og kunstgress, kalt GrassMaster, og med muligheten av å senere legge inn kunstgress. Dette er også en måte som Arsenal har benyttet seg av, på deres Emirates Stadium
4. august 2006 ble stadionet åpnet i en vennskapskamp mot Arsenal. Arsenal vant oppgjøret 3-0, men det la så absolutt ingen demper på festen. Det var en storstilt åpningsfest, og AZs tilhengerne var tydelig stolte over sitt nye anlegg.
== Troféer ==
Eredivisie
Vinnere (2): 1981, 2009
1. divisjon
Vinnere (2): 1996, 1998
Nederlandske Cupen
Vinnere (4): 1978, 1981, 1982, 2013
UEFA-cupen
Tapende finalist (1): 1981
Semifinalist (1): 2005
== Spillerstall ==
Oppdatert 1. november 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Kjente spillere ==
Denny Landzaat
Jan Kromkamp
Joris Mathijsen
Willem van Hanegem
Arnold Mühren
Kees Kist
Phillip Cocu
Jimmy-Floyd Hasselbaink
Bert van Marwijk
== Referanser ==
== Kilder ==
Dokumentasjon av draktfarger hjemme/borte:
Bilde som viser laget i hjemmedrakten for 2006/2007
Bortedraktens farger 2006/2007: Se Wedstrijdshirt Uit Wit Senior og Wedstrijdbroekje Uit Rood Senior
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) AZ Alkmaar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fan-side
Forza AZ
Bilder av DSB-stadion AZ Fanpage I
Bilder av DSB-stadion AZ Fanpage II | Alkmaar (vestfrisisk Alkmare) er en kommune og by i Nederland i provinsen Noord-Holland med omtrent 95 000 innbyggere. Alkmaar er kjent for sitt tradisjonelle ostemarked. | 10,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skatt | 2023-02-04 | Skatt | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skatt', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | For det norske skattesystemet, se Skatt i Norge
Skatt (av norrønt skattr) er ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag. Mangelen på konkrete vederlag skiller skatter fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). Skatters hovedformål er å finansiere offentlig forbruk og investeringer, og overføringer til den private sektor.Skatter deles ofte inn i direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. Typiske direkte skatter er inntektsskatt og formuesskatt. Ved indirekte skatter skal den som formelt er ilagt skatten, kunne velte skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen. Typiske indirekte skatter er merverdiavgift og særavgifter.
De fleste skatter motiverer produsenter og konsumenter til å velge en annen sammensetning av produksjon og konsum enn de ville ha gjort uten skatter, dvs. at de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor før skatt, endrer seg når skatten innføres. Slike skatter kalles vridende skatter og kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at ressursbruken blir mindre effektiv. Nøytrale skatter påvirker ikke de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor, og effektiviteten i ressursbruken vil derfor ikke påvirkes av at skatten innføres. Effektivitetsfremmende skatter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de korrigerer for eksterne virkninger.
| For det norske skattesystemet, se Skatt i Norge
Skatt (av norrønt skattr) er ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag. Mangelen på konkrete vederlag skiller skatter fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). Skatters hovedformål er å finansiere offentlig forbruk og investeringer, og overføringer til den private sektor.Skatter deles ofte inn i direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. Typiske direkte skatter er inntektsskatt og formuesskatt. Ved indirekte skatter skal den som formelt er ilagt skatten, kunne velte skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen. Typiske indirekte skatter er merverdiavgift og særavgifter.
De fleste skatter motiverer produsenter og konsumenter til å velge en annen sammensetning av produksjon og konsum enn de ville ha gjort uten skatter, dvs. at de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor før skatt, endrer seg når skatten innføres. Slike skatter kalles vridende skatter og kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at ressursbruken blir mindre effektiv. Nøytrale skatter påvirker ikke de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor, og effektiviteten i ressursbruken vil derfor ikke påvirkes av at skatten innføres. Effektivitetsfremmende skatter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de korrigerer for eksterne virkninger.
== Formål ==
Skatter blir gjerne tillagt følgende tre hovedoppgaver:
skaffe det offentlige inntekter til å finansiere offentlig virksomhet og overføringer til privat sektor,
påvirke inntektsfordelingen mellom personer, slik at forskjellene i disponibel inntekt reduseres, og
korrigere for markedssvikt (herunder eksterne effekter som miljøskadelige utslipp).Skatter har vært brukt og brukes fortsatt i forsøk på å oppnå mange andre mål, både brede og generelle mål og svært detaljerte og situasjonsbestemte mål. Skatteregler er bl.a. blitt innført for å
oppnå næringspolitiske mål
oppnå distriktspolitiske mål
styre de økonomiske konjunkturene
redusere miljø- eller helseskadelig atferd, og
øke verdien av pensjoner og enkelte andre offentlige ytelser.
== Inndeling av skatter ==
Skatter kan inndeles på flere måter. Et vanlig skille går mellom direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. En typisk direkte skatt er inntektsskatten. Ved indirekte skatter er hensikten at den som formelt er ilagt skatten, skal kunne velte skattebyrden over på andre. En typisk indirekte skatt er merverdiavgiften, hvor selgeren velter skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen.
Skatter kan også deles inn etter hvordan de påvirker fordelingen av inntekt og formue. Progressive skatter er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med høy inntekt og formue. Progressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er likere etter skatt enn før skatt. Proporsjonale skatter er skatter hvor den relative skattebyrden er lik og uavhengig inntekt og formue. Proporsjonale skatter påvirker dermed ikke fordelingen av inntekt og formue. Regressive skatter er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med lav inntekt og formue. Regressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er mer ulik etter skatt enn før skatt.
En tredje inndeling av skatter går mellom personskatter og objektskatter. Ved personskatter er det egenskaper ved skattesubjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Inntektsskatt er et eksempel på en personskatt. Ved objektskatter er det egenskaper ved skatteobjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Eiendomsskatt som fastsettes ut fra egenskaper ved eiendommen, er et eksempel på en objektskatt.
En fjerde inndeling er basert på hva som er skattegrunnlaget for skattene. Det skilles gjerne mellom inntektsskatter (arbeidsinntekt, kapitalinntekt og virksomhetsinntekt for hhv. personer og selskaper), trygde- og pensjonspremier, skatter på eiendom (fast eiendom, netto formue, arv, etc.) og skatt på varer og tjenester (merverdiavgift, særavgifter og toll).
En femte inndeling er basert på hvem som er kreditor for skattene. I Norge er både staten, fylkeskommunene og kommunene kreditorer for skatter.
== Prinsipper for skatter ==
Filosofen og økonomen Adam Smith stilte i Wealth of Nations opp fire grunnsetninger for et rasjonelt skattesystem. De fire grunnsetningene er:
Skatten bør legges på inntekt etter evne.
Skatten må være fast bestemt og fri for vilkårlighet.
Skatten bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren.
De samfunnsøkonomiske kostnadene ved å kreve inn skatten bør minimeres.De tre første grunnsetningene kan oppsummeres i begrepet rettferdighet.
Prinsippet om rettferdighet kan konkretiseres på flere måter. Et skille går mellom horisontal og vertikal rettferdighet. Med horisontal rettferdighet menes at skattytere med like stor inntekt bør ha samme skattebyrde, uavhengig av hvordan inntekten er sammensatt. Av dette prinsippet følger det at like store arbeidsinntekter, kapitalinntekter og virksomhetsinntekter bør skattlegges likt. Med vertikal rettferdighet menes at personer med høy inntekt bør betale mer i skatt enn personer med lav inntekt. Den nærmere utformingen av prinsippet om vertikal rettferdighet er imidlertid omstridt, og en nærmere presisering er nødvendig.
Det er gjerne fire prinsipper/hensyn som trekkes fram når begrepet vertikal rettferdighet skal presiseres:
Minsteofferprinsippet: Skattebyrden bør fordeles slik at den totalt sett blir minst mulig. Dersom en antar at grensenytten av inntekt er avtagende, følger det at de med høy inntekt bør bære en relativt større andel av skattebyrden enn de med lav inntekt.
Nytteprinsippet: Skattebyrden bør fordeles etter den nytte skatteyterne har av den offentlige virksomheten.
Skatteevneprinsippet: Skattebyrden skal fordeles ut fra skattesubjektenes evne til å bære den. Dette trekker i retning av at nettoinntekt er et bedre skattegrunnlag enn bruttoinntekt.
Fordelingshensyn: Skatten bør innebære en omfordeling fra dem som har høy inntekt og formue til dem som har lav inntekt og formue.
== Økonomiske virkninger ==
=== Partiell modell for ett gode ===
De økonomiske virkningene av en skatt kan illustreres i en enkel grafisk modell.
Konsumentenes samlede etterspørsel etter en vare vil normalt falle når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved høye priser kun er de konsumentene med høyest betalingsvillighet som vil etterspørre varen, mens ved synkende pris vil konsumenter med stadig lavere betalingsvillighet ønske å kjøpe varen. Den samlede etterspørselen etter en vare kan derfor illustreres som en fallende etterspørselskurve i et pris-kvantum-diagram.
Produsentenes samlede tilbud av en vare vil normalt øke når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved lave priser kun er de produsentene med lavest produksjonskostnader som vil tilby varen, mens ved økende pris vil produsenter med stadig høyere produksjonskostnader finne det lønnsomt å tilby varen. Det samlede tilbudet etter en vare kan derfor illustreres som en stigende tilbudskurve i et pris-kvantum-diagram.
Markedet vil klarere der konsumentenes marginale betalingsvillighet er lik produsentenes marginale produksjonskostnader, dvs. der etterspørselskurven og tilbudskurven krysser hverandre. Markedslikevekten vil dermed gi kvantumet K0 og prisen P0.
Anta at det innføres en skatt, T, på denne varen. Skatten fører til at prisen konsumenten må betale for varen, øker fra P0 til Pk og at prisen produsenten får for varen, synker fra P0 til Pp. Skatten blir dermed en kile mellom konsumentenes betalingsvillighet og produsentens produksjonskostnader, slik at Pp + T = Pk. Når prisen konsumentene må betale, øker, vil etterspørselen etter varen synke. Tilsvarende, når prisen produsentene får for varen, synker, vil tilbudet av varen synke. Skatten vil dermed føre til at omsatt kvantum synker fra K0 til Kt.
Skatten vil dermed føre til at en del transaksjoner som er samfunnsøkonomisk lønnsomme (konsumentenes betalingsvillighet er høyere enn produsentenes produksjonskostnader), ikke vil bli gjennomført. Det oppstår dermed et samfunnsøkonomisk tap, dødvektstapet, gitt ved arealet C+D. Dette arealet representerer den samfunnsøkonomiske kostnaden ved skatten. Arealet C er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av konsumentene mens arealet D er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av produsentene. Fordelingen av det samfunnsøkonomiske tapet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er.
Statens skatteinntekter, proveny, vil være gitt ved A+B. Normalt vil det være produsentene som formelt skal betale skatten, men det er ikke slik at produsentene nødvendigvis vil bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Produsentene vil velte skatten over i prisen som konsumentene må betale. Konsumenten vil imidlertid heller ikke bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Normalt vil byrden av skatteprovenyet fordeles mellom konsumenter og produsenter slik at konsumentene vil bære byrden gitt ved A, mens produsentene vil bære byrden gitt ved B. Fordelingen av byrden av skatteprovenyet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er.
=== Vridende, nøytrale og effektivitetsfremmende skatter ===
De fleste skatter fører til at produsenter og forbrukere velger en annen tilpasning enn de ville ha gjort uten skatter. I de fleste tilfeller leder den endrede tilpasningen til et samfunnsøkonomisk tap ved at prisene på varer og tjenester ikke lenger avspeiler de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å tilby varer og tjenester. Disse skattene betegnes som vridende skatter. Eksempler på dette er skattene på lønnsinntekter og forbruk. Slike skatter skaper en kile mellom det arbeidsgiverne må betale i lønnsutgifter, og de reelle inntektene som arbeidstakerne har disponibelt for forbruk. Dette kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at sysselsettingen blir lavere enn det den ville blitt uten skatter. Tilsvarende kan det å ha høyere skatter på noen varer og tjenester enn på andre påvirke hvor mye som blir forbrukt og produsert av ulike varer og tjenester.
Det finnes imidlertid enkelte skatter som ikke endrer forbrukerens sammensetning av konsumet og produsentens sammensetning av produksjonen. Slike skatter kalles nøytrale skatter. Det er relativt få eksempler på fullstendig nøytrale skatter. Skatt på grunnrente ved utnytting av knappe naturressurser, som f.eks. vannkraft og petroleum, kan imidlertid virke som nøytrale skatter dersom de er korrekt utformet. En ren lump-sum skatt (koppskatt) vil også være nøytral.
Enkelte skatter kan bedre samfunnets bruk av ressurser. Det skyldes at en del aktiviteter påfører samfunnet kostnader uten at de som er ansvarlig for aktivitetene, må betale for ulempene de påfører andre. Et eksempel på dette er forurensende utslipp, der den som forurenser, som regel ikke har økonomisk motiv til å ta hensyn til skaden han påfører miljøet. Korrekt utformede miljøavgifter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de gjør miljøskadelige aktiviteter relativt sett mer kostbare. Disse skattene kan betegnes som effektivitetsfremmende skatter. I prinsippet skal miljøavgiftene settes lik de marginale eksterne kostnadene knyttet til de ulike aktivitetene. På den måten vil markedsprisene på miljøskadelige aktiviteter samsvare med de reelle samfunnsøkonomiske kostnadene som ressursbruken representerer.
== Økonomiske retningslinjer ==
På bakgrunn av grunnleggende økonomiske prinsipper er det mulig å trekke opp enkelte retningslinjer for hvordan skattesystemet bør utformes:
Først benyttes markedskorrigerende skatter, først og fremst fordi det bidrar til en mer effektiv ressursbruk. I tillegg kan det gi det offentlige inntekter.
Deretter benyttes nøytrale skatter så langt det er mulig, dvs. skatter som ikke påvirker produsenters og forbrukeres økonomiske valg.
Til slutt brukes vridende skatter for å oppnå det ønskede nivået på skatteinntektene.Økonomisk teori stiller opp enkelte prinsipper for hvordan slike vridende skatter bør utformes for at effektivitetstapet skal bli minst mulig:
Det bør brukes brede og generelle skattegrunnlag og lave skattesatser. Det er en fordel med lave satser på mange og brede grunnlag fremfor høye skatter på få eller smale grunnlag. Dette skyldes at effektivitetstapet ved beskatning øker mer enn proporsjonalt med skattesatsen.
De høyeste skattene bør legges i markeder der aktørenes tilpasning endrer seg minst som følge av skattleggingen. Dette prinsippet tilsier isolert sett at en bør ha høyere skattesatser på skattegrunnlag som ikke kan påvirkes og i markeder der tilbud og etterspørsel endrer seg lite som følge av prisendringer.
Skattesystemet bør i minst mulig grad påvirke selve produksjonen av varer og tjenester. Dette peker i retning av at skatter i større grad bør legges på sluttforbruket av varer og tjenester enn på bedriftens kjøp av produserte innsatsfaktorer. Derimot er det effektivt å innføre skatter som korrigerer for eksterne virkninger i produksjonen, som miljøavgifter.
== Skattenivå ==
Et lands skattenivå måles ofte som totale skatters andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). OECD publiserer tall for skattenivået i sine medlemsland.
Tabellen illustrerer at skattenivået (målt i forhold til BNP) i Norge er lavere enn i Danmark og Sverige, og omtrent på nivå med Belgia, Frankrike, Italia og Finland. De fleste OECD-land har imidlertid et lavere skattenivå. Det er særlig skatten på inntekt, overskudd og kapitalgevinst som er høy i Norge sammenliknet med de øvrige OECD-landene.
Selv om skatt som andel av BNP kan være nyttig som en indikator på det offentliges rolle i økonomien og skattesystemets rolle for å finansiere offentlige varer og tjenester og omfordeling av inntekt, har denne målemetoden klare begrensninger:
Et land som i hovedsak bruker direkte overføringer for å støtte ulike grupper, vil framstå med høyere skatt som andel av BNP enn et land som i hovedsak bruker ulike skattefradrag o.l., selv om samlet støttenivå er identisk.
Skatt som andel av BNP påvirkes av i hvilken grad ulike trygdeytelser og andre overføringer er skattepliktige. I land som Norge, hvor disse ofte er skattepliktige, vil skatt som andel av BNP være høyere enn i land hvor disse inntektene er skattefrie, selv om netto ytelser er like.
Skatt som andel av BNP vil påvirkes av om landene har offentlige eller private pensjonssystemer. Et offentlig pensjonssystem innebærer ofte sparing gjennom skattesystemet (trygde- og pensjonspremier). Slike land vil fremstå med høyere skatt som andel av BNP enn land hvor slike ordninger organiseres som innbetalinger til private pensjonsordninger.
Konjunktursituasjonen i det enkelte land vil også påvirke skattenivået som andel av BNP fordi veksten i skatteinntekter på grunn av endret økonomisk aktivitet kan avvike fra veksten i BNP. Skatt som andel av BNP kan da endre seg uten at det har vært gjennomført endringer i skattereglene. Endringer i skatt som andel av BNP trenger dermed ikke reflektere forskjeller i skattepolitikken, verken over tid eller mellom land.På grunn av svakheter ved indikatorer som måler skattenivå i Norge og andre land, er det viktig å være forsiktige i tolkningen av endringer fra år til år, og forskjeller mellom land.
Norge har i tillegg en svært spesiell næringsstruktur med en betydelig verdiskaping i petroleumssektoren. Petroleumssektoren er kjennetegnet ved en meravkastning (grunnrente) som er gjenstand for en særskilt grunnrentebeskatning. Dette vanskeliggjør en sammenligning av skattenivået i Norge med skattenivået i andre land.
== Grenseoverskridende beskatning og skatteavtaler ==
De fleste land har utformet sitt skattesystem slik at personer som er bosatt i landet og selskaper som er hjemmehørende i landet, har alminnelig skatteplikt til landet for all sin inntekt, uansett hvor i verden den er opptjent (globalinntektsprinsippet). De fleste land har også utformet sitt skattesystem slik at all inntekt som er opptjent i landet, er skattepliktig til landet (kildeprinsippet). Dermed oppstår det en fare for dobbeltbeskatning, ved at inntekten beskattes både der inntekten oppstår og der den som mottar inntekten, er hjemmehørende. I Norge reguleres norske selskapers beskatning av virksomhet i utlandet, av NOKUS-reglene.
Dobbeltbeskatning er uheldig fordi det bl.a. gir sterke incentiver til ikke å drive med grenseoverskridende økonomisk aktivitet, og på den måten kan hemme investeringene i land som trenger investeringer. For å unngå dobbeltbeskatning er det derfor inngått en rekke skatteavtaler mellom land. I skatteavtalene avklares det hvordan grenseoverskridende økonomisk aktivitet mellom landene skal beskattes. Avtalene inneholder normalt regler om hvor en person eller et selskap skal anses å være hjemmehørende og regler om hvordan ulike inntektskomponenter for personer og selskaper skal skattlegges. Skatteavtalene innebærer også at skattemyndighetene i de ulike landene skal utveksle informasjon og bistå hverandre i skatteinnkrevingen. Slikt samarbeid mellom skattemyndighetene er viktig for å unngå skatteunndragelse.
OECD har over lang tid arbeidet for å motvirke internasjonal dobbeltbeskatning og for å standardisere skatteavtalene.
== Skattepolitikk ==
Et hovedspørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til nivået på de samlede skattene. Dette henger nøye sammen med hvilke oppgaver en ønsker det offentlige skal ha. En nattvekterstat, som kun påtar seg et minimum av oppgaver (idealtypisk begrenset til politi, rettsvesen og forsvar) vil ha et langt lavere skattenivå enn en velferdsstat, hvor staten tar på seg omfattende oppgaver knyttet til blant annet utdanning, helse- og omsorgstjenester. De politiske motsetningene knyttet til statens oppgaver og skattenivå vil som oftest følge en utpreget «høyre–venstre-akse» i politikken.
Et annet spørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til innretningen av skattesystemet, mao. hvor stor del av skattebyrdene bør legges på de ulike skattegrunnlagene. Skal det legges mer vekt på forbruksskatter (merverdiavgift og særavgifter) og mindre vekt på inntektsskatt? Hvordan skal skattebyrden fordeles mellom bedriftsbeskatning og personbeskatning? Skal formue beskattes?
Et tredje spørsmål er knyttet til hvordan den enkelte skatt skal utformes. Dette er blant annet avhengig av hvilke andre mål enn inntekter til statskassen en mener at skattesystemet skal ha. Et hovedspørsmål er hvor omfordelende skattesystemet skal være. Hvor mye av inntektsforskjellene før skatt bør skattesystemet bidra til å redusere? Den øvrige utformingen av skattesystemet vil bl.a. avhenge av om en mener at skattesystemet skal bidra til å:
oppnå næringspolitiske mål
oppnå distriktspolitiske mål
styre de økonomiske konjunkturene, og
redusere miljø- eller helseskadelig atferd.
== Skatteutgifter og skattesanksjoner ==
I skattereglene er det en rekke unntak og særordninger som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. Tap av skatteinntekter som følge av unntaksordninger og særregler, har fått betegnelsen skatteutgifter. Skatteutgifter kan, på tilsvarende måte som direkte overføringer og reguleringer, også være uttrykk for politiske prioriteringer. Denne støtten kunne alternativt kommet over budsjettets utgiftsside. Tilsvarende kan det i skattesystemet også finnes skattesanksjoner, dvs. at det i noen tilfeller ilegges en skatt som er høyere enn det som følger av et generelt og ensartet regelverk.
En oversikt over skatteutgifter og skattesanksjoner i Norge presenteres hvert år i Prop. 1 LS Skatter og avgifter.
== Historie ==
=== Oldtiden og antikken ===
De eldste kjente skattesystemene kjenner vi fra oldtidens Mesopotamia og Egypt. I en kongegrav i det sørlige Egypt er det funnet tavler med hieroglyflignende symboler som inneholder lister over lintøy og oljer som er levert som skatt til kong Skorpion. Disse tavlene er C-14-datert til 3300 til 3200 f.Kr.Tidlige skatter blir også beskrevet i Bibelen. I Første Mosebok 47,24 sier Josef til folket: «Av avlingene skal dere la farao få en femtedel. Fire femtedeler skal dere selv ha til såkorn og til mat for dere og for husstandene og barna deres.» Josef foreskrev altså en skatt på 20 % av avlingene.
I antikkens Hellas var skattesystemet for frie grekere i bystatene hovedsakelig basert på militærtjeneste og såkalte liturgier (tjenester for staten). Frie borgere tilbød bystaten tjenester ut fra sin økonomiske status. Tjenestene kunne være alt fra å opptre som gatemusiker til å utruste et krigsskip.
I Romerriket var skatter en viktig inntektskilde for staten. I perioden 200-150 f.Kr. utgjorde borgerskatten om lag 10 % av statsinntektene, skatten på provinsene om lag 20 % av statsinntektene og andre skatteinntekter om lag 7 % av statsinntektene. Størrelsen på skattene avhang av krigenes økonomiske utfall. Da Romerriket erobret Makedonia og plyndret Epirus i 167 f.Kr., fikk staten så store inntekter at romerne ble helt fritatt for skatt. Dette varte i 143 år, frem til Hirtius' og Pansas konsulat 43 f.Kr., en tid som ellers huskes for proskripsjonene under triumviratet Markus Antonius, Lepidus og Octavian som kostet 300 senatorer livet, deriblant Cicero.En ny skattereform kom i år 36 f.Kr. hvor Oktavian (senere Augustus) sløyfet den tidligere skatten, tributum, i Italia. Det ble isteden innført spesielle skatter dersom statens finanser krevde det, bl.a. en arveskatt på 5 % som finansierte den militære pensjonskassen. Juleevangeliet kan også knyttes til skattlegging. I Lukasevangeliet 2,1 heter det: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.» Dette manntallet var ikke bare en registrering av befolkningen, men også et grunnlag for framtidig skattlegging.Under keiserne Diokletian (284–305) og Konstantin (306–337) gjennomgikk skattesystemet betydelige endringer. Staten gjennomførte folketellinger og registreringer av jordeiendom og buskap. Det ble så fastsatt to skattegrunnlag, caput (hode, dvs. koppskatt) og iugum (åker). Skattene ble årlig betalt i naturalia, men folk i byene var fritatt. Konstantin innførte imidlertid en tilleggsskatt, khrysargyron, på handel og håndverk i form av både person- og formuesskatt. Lønnsinntekter var imidlertid fritatt for skatt.
=== Middelalderen ===
Etter Romerrikets fall og utover middelalderen utviklet føydalismen seg. Det oppsto en desentralisering av forvaltningen, hvor vasallene fikk makt på bekostning av sentralmakten. Den økonomiske strukturen var bygd på økonomisk relativt selvforsynte storgods, hvor bøndene jobbet på godseiernes jord og leverte fra seg store deler av utbyttet i form av naturalia. Det blir da et uklart skille mellom hva som er skatt og hva som er landleie. Det er imidlertid klart at bøndene betalte vesentlig mer til private godsherrer enn til staten. Evne til skattlegging var en av de klareste indikasjoner på sentral statsmakt. I flere europeiske land opphørte en statlig sentralmakt å eksistere i flere hundre år, og skattene og avgiftene som den katolske kirke innkrevde, var her av de få skattene som ble innkrevd til en sentralmyndighet.
Strid om sentralmaktens beskatningsrett innenfor føydalsystemet var en del av bakgrunnen for utformingen av Magna Carta i 1215. De engelske kronvasallene tvang da kong Johan til å godta at kongen for ettertiden ikke kunne pålegge ekstraordinære skatter uten først å ha konsultert kronvasallene.Hundreårskrigen (1337–1453) mellom England og Frankrike fikk stor betydning for skattene. For å finansiere krigen ble det under keiser Karl 5. (1364–80) innført en saltskatt, gabelle, og en ildstedskatt. Sistnevnte, taille, ble innkrevd årlig fra 1439, noe som bl.a. skyldes etableringen av en stående hær. Disse skattene var fortsatt regnet som midlertidige, men i realiteten førte hundreårskrigen til at årlige statsskatter ble innført i Frankrike.
==== Skatt i Norge ====
Fra 1100-tallet ble miltær leidang delvis omgjort til en årlig skatt som senere fikk navnet «bordleidang» fordi den gikk til «kongens bord», motsatt militær leidang som fortsatte i krigstid. Skatten var opprinnelig den dekning av leidangsmannskapets diett som bøndene utredet. Ved enkelte leidanger stilte de med matvarer, og slapp unna innkreving av resten. En regelmessig innkreving av fødevarer bidro til å opprettholde en profesjonell hær. Leidangsskatten ut til å være eldst på Vestlandet, mens den i det øvrige leidangsområdet trolig ble innført gradvis. Landsloven satte den til en halv allmenning årlig i fredstid, halvparten av diett-utredningen til tre måneders leidangsferd, innført som en grunnskatt i landdistrikter og utregnet etter landskyldtakseringen. I byene ble skatten innkrevd fra inntekt av gårdutleie og handelsvarer. I Viken og Hålogaland var skatten høyere enn halv allmenning og utlignet på annet vis. Kanskje har kong Sverres straffeskatt gitt høyere innkreving fra Viken. Til gjengjeld var militær leidangsplikt fra gammelt av lettere der, sammenlignet med innbyggertallet.
=== Senmiddelalder og renessanse ===
Gjennom senmiddelalderen og renessansen utvidet offentlige myndigheter skattegrunnlagene sine. Lover som hindret skattlegging, ble fjernet, og skattesatsene ble hevet. Dette må ses i sammenheng med fremveksten av moderne stater med stadig mer omfattende oppgaver. Det offentliges forsøk på å øke skattene ble ofte møtt med motstand, både fysisk motstand i form av opprør og skatteunndragelse i form av at verdier ble gjemt unna. I tillegg var gjerne adelen og de geistlige fritatt for skatt. Skatteprivilegiene reduserte skattegrunnlagene, og førte til at myndighetene ofte la skatt på nødvendige forbruksvarer. Dette førte til at skattene bidro til å øke forskjellene i levekår.
=== 1700-tallet ===
Skattepolitikk var også en medvirkende årsak til de to store revolusjonene på slutten av 1700-tallet: revolusjonen i Amerika og revolusjonen i Frankrike.
Sjuårskrigen (1756–1763) hadde vært svært kostbar for Storbritannia. For å finansiere nedbetalingen av statsgjelden, vedtok parlamentet i 1764 en lov som la større toll på koloniene. I 1765 fulgte en lov om stempelavgift. I koloniene var det sterk motstand mot de nye skattene. Dette hang bl.a. sammen med at skattene ble vedtatt av det britiske parlamentet, uten at kolonistene hadde stemmerett ved parlamentsvalgene. Slagordet «ingen skattlegging uten representasjon» fra 1765 oppsummerte kolonistenes synspunkt. Denne konstitusjonelle striden endte med at koloniene i 1776 rev seg løs fra Storbritannia og dannet USA.
De mange krigene hadde også ført Frankrike ut i store økonomiske vanskeligheter. Statsgjelden var stor, noe som medførte at staten hadde stort behov for inntekter for å betjene renter og avdrag. Samtidig medførte privilegiene at de med høye inntekter og store formuer i det alt vesentligste var unntatt for skatt. Skattebyrden veide desto tyngre på vanlige folk. Skattegrunnlaget var for smalt til å kunne finansiere statens økende utgifter, og det var tvingende nødvendig å omfordele skattebyrden for at ikke statens finanser skulle kollapse fullstendig. Flere forsøk på å øke skatteinngangen mislyktes, og i 1789 ble generalstendene kalt inn for å bedre skatteinngangen. Dette ble starten på den franske revolusjon.Den moderne inntektsskatten føres gjerne tilbake til Storbritannia i 1799. Storbritannia var da i krig mot Napoleons Frankrike. Krigen var kostbar og tæret hardt på statens finanser. For å finansiere krigen ble det derfor innført en skatt på 10 % på inntekt over £60. Skatten var en viktig finansieringskilde for krigføringen og ble først avviklet i 1816, året etter at Napoleon var blitt slått i slaget ved Waterloo. Inntektsskatten ble gjeninnført i 1842.
== Se også ==
Inntektsskatt
Formuesskatt
Eiendomsskatt
Merverdiavgift
Særavgift
Skatt på finanstransaksjoner
== Referanser ==
== Litteratur ==
«NOU 2003: 9 Skatteutvalget». Skatteutvalget, regjeringen.no. Finansdepartementet. 6. februar 2003. s. 425. Arkivert fra originalen 3. juni 2012. Besøkt 27. april 2010.
== Eksterne lenker ==
OECD Revenue Statistics
The Mirrlees Review
Skattestatens fremvekst, artikkel hos Norgeshistorie.no | Flat skatt er en skatt hvor alle betaler den samme andelen av inntekten i skatt uavhengig av inntektsnivå og inntektssammensetning. Dette innebærer at marginalskatten alltid er lik gjennomsnittsskatten. | 10,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiskerstrand_Verft | 2023-02-04 | Fiskerstrand Verft | ['Kategori:1909 i Norge', 'Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske skipsverft', 'Kategori:Næringsliv i Sula', 'Kategori:Selskaper etablert i 1909', 'Kategori:Sider med kart'] | Fiskerstrand Verft AS er et verft i Fiskerstrand i Sula kommune i Møre og Romsdal.
Verftet ble grunnlagt i 1909 som Fiskerstrand Slip & Motorverksted av Peder E. Fiskerstrand. Verftet står for både nybygg og reparasjon av ferjer og fiskebåter. Tørrdokken kan holde fartøyer opp til 150 meter.
Verftet samarbeider med det litauiske Western Shipyard, og de to eier 50 % hver i fellesforetaket Fiskerstrand BLRT AS.
| Fiskerstrand Verft AS er et verft i Fiskerstrand i Sula kommune i Møre og Romsdal.
Verftet ble grunnlagt i 1909 som Fiskerstrand Slip & Motorverksted av Peder E. Fiskerstrand. Verftet står for både nybygg og reparasjon av ferjer og fiskebåter. Tørrdokken kan holde fartøyer opp til 150 meter.
Verftet samarbeider med det litauiske Western Shipyard, og de to eier 50 % hver i fellesforetaket Fiskerstrand BLRT AS.
== Eksterne lenker ==
Firmaets nettsted
Fiskerstrand BLRT | Fiskerstrand Verft AS er et verft i Fiskerstrand i Sula kommune i Møre og Romsdal. | 10,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alice_Norin | 2023-02-04 | Alice Norin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Indonesiske skuespillere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Alice Sofia Norin (født 21. juni 1987 i Stavanger) er en modell og skuespiller som har gjort karriere i Indonesia.
Norin debuterte som modell i en alder av 13 år. Siden har hun spilt i flere filmer og også hatt roller i flere indonesiske såpeoperaer. Siden 2007 har hun vært gift med DJ Riri Mestica fra Sundaøyene.
| Alice Sofia Norin (født 21. juni 1987 i Stavanger) er en modell og skuespiller som har gjort karriere i Indonesia.
Norin debuterte som modell i en alder av 13 år. Siden har hun spilt i flere filmer og også hatt roller i flere indonesiske såpeoperaer. Siden 2007 har hun vært gift med DJ Riri Mestica fra Sundaøyene.
== Eksterne lenker ==
(en) Alice Norin på Internet Movie Database
(en) Alice Norin hos The Movie Database
Alice Norin på Twitter
Alice Norin på Instagram
Alice Norin på TikTok
Bilder | Alice Sofia Norin (født 21. juni 1987 i Stavanger) er en modell og skuespiller som har gjort karriere i Indonesia. | 10,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svineinfluensa | 2023-02-04 | Svineinfluensa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dyresykdommer', 'Kategori:Pandemier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker', 'Kategori:Virale infeksjoner', 'Kategori:Zoonoser'] | Se også Influensa A(H1N1)-pandemien 2009.
Svineinfluensa er en alminnelig og iblant dødelig sykdom hos griser som forårsakes av influensavirus type A. Offisielt kalles sykdommen H1N1, av og til også SIV (Swine influenza virus). Den sprer seg normalt ikke til mennesker, selv om smittetilfeller noteres av og til, først og fremst blant personer som har vært i direkte kontakt med griser. Svineinfluensa ble først oppdaget i 1930 (A/swine/Iowa/15/30 [H1N1]).
| Se også Influensa A(H1N1)-pandemien 2009.
Svineinfluensa er en alminnelig og iblant dødelig sykdom hos griser som forårsakes av influensavirus type A. Offisielt kalles sykdommen H1N1, av og til også SIV (Swine influenza virus). Den sprer seg normalt ikke til mennesker, selv om smittetilfeller noteres av og til, først og fremst blant personer som har vært i direkte kontakt med griser. Svineinfluensa ble først oppdaget i 1930 (A/swine/Iowa/15/30 [H1N1]).
== Hos griser ==
Hos griser er influensaen vanlig. Kommer smitten inn i en grisebesetning, blir ofte alle dyrene der rammet. De rammede dyrene får høy feber og en rekke andre symptomer som kjennes fra alminnelig influensa. Sykdommen kan ha dødelig utgang eller for drektige suggers vedkommende medføre abort. Men de fleste grisene blir friske igjen etter 5–10 dager.Influensavirusene som har forårsaket svineinfluensa, som man idag har klart å isolere, tilhører enten slekten influensavirus type C eller en av et antall forskjellige undertyper av slekten influensavirus type A, nemlig de følgende: H1N1, H1N2, H3N1, H3N2 og H2N3.
== Blant mennesker ==
WHO har pekt på svineinfluensa som en tenkelig årsak til menneskelige influensaepidemier eller -pandemier, som anses å ha rammet i snitt hvert annet eller hvert tredje tiår. Definisjonen har vært endret noen ganger, hhv i 1999, 2005 og siste i 2009. Den siste endringen kom etter en to år lang høringsrunde og ble fullført i februar 2009. Definisjonen av pandemi handler om utbredelse, ikke om hvor smittsomt viruset er eller hvor farlig viruset er. Svineinfluensa A(H1N1) dukket først opp i mars 2009, altså etter definisjonen ble endret, og er aldri nevnt i pandemidefinisjonen av februar 2009. 11. juni 2009 erklærte WHO at en pandemi var en realitet. WHO erklærte den 13. juli 2009 at de anbefalte alle sine 194 medlemsland å vaksinere alle sine innbyggere til høsten.Vanlig influensavaksine for mennesker beskytter ikke mot svineinfluensa. Derimot kan den behandles med en del vanlige legemidler som er utviklet med tanke på vanlig influensa. Vaksiner kan imidlertid utvikles etter at virus-subtypen er fastlagt og gransket; med internasjonal fellesinnsats burde betydelige mengder vaksine kunne fremstilles i løpet av omtrent seks måneder. Faren er imidlertid at viruset i mellomtiden muterer og gjør vaksinene virkningsløse.
=== New Jersey 1976 ===
En overgang til mennesker er kjent fra 1976. En syk soldat ved Fort Dix i New Jersey i USA viste seg å være syk med et H1N1-virus. Ytterligere fem soldater ble så funnet med smitten. Fire av dem ble syke med viral lungebetennelse; én av dem døde. Virusstammen hadde likhetspunkter med en subtype som var blitt isolert året før blant svin.
Viruset ble oppfattet som lignende det som var på ferde under spanskesyken i 1918, og dette alarmerte amerikanske helsemyndigheter i den grad at man oppfordret president Gerald Ford til å forordne at alle landets innbyggere skulle vaksineres. Vaksinasjonsprosessen ble plaget av forsinkelser og PR-problemer, men om lag 24 % av befolkningen var blitt vaksinert da tiltaket ble avblåst.Omfattende serologiske undersøkelser avdekket at minst 500 personer ble rammet av Guillain-Barré-syndromet, og 25 av dem døde. Men dette var ikke forårsaket av svineinfluensaen, men var sannsynligvis en immunopatologisk reaksjon til den vaksinen man tok i bruk i 1976.Man klarte ikke å finne infeksjonskilden for svineinfluensaen på Fort Dix.
=== Wisconsin 1988 ===
Fra 1988 kjenner man ett dødelig tilfelle fra den amerikanske delstaten Wisconsin. Fra den døde isolerte man et virus som i 7 av 8 RNA-segmentet lignet et virus endemisk i griser.
=== Nederland 1993 ===
I Europa fant det sted et samspill mellom fuglebårne og menneskebårne H3N2-stammer i svin i 1993, som ble til en ny subtype som infiserte to barn i Nederland.
=== Mexico og global pandemi 2009 ===
Utdypende artikkel: Influensa A(H1N1)-pandemien 2009Et svineinfluensautbrudd i Mexico fant sted i 2009. Det ble raskt fryktet at utbruddet kunne være starten på en ny pandemi. Den nye varianten av H1N1-viruset smitter fra menneske til menneske. Noen sykdomstilfeller blant griser ble ikke observert, og infeksjonskilden ikke fastlagt. 19. april 2009 spredte viruset seg til USA, og en to år gammel mexicansk gutt døde. Den ble oppdaget i Norge den 6. mai da to studenter fra Skien og Oslo ble bekreftet smittet. De hadde blitt smittet på en studiereise til Mexico.Den 11. juni 2009 erklærte Verdens helseorganisasjon svineinfluensaen for en pandemi. Den 24. juli 2009 ble det klart at influensaen spredde seg meget raskt. En rapport fra EDCD viste på dette tidspunktet 159.224 smittetilfeller globalt, og i alt 979 dødsfall. USA hadde 43.771 smittede, og fem land hadde mer enn 10 000 smittede. Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen og helseminister Bjarne Håkon Hanssen frarådet ikke utenlandsreiser, mens smittevernprofessor Bjørg Marit Andersen ved Ullevål sykehus på dette tidspunktet advarte nordmenn mot reiser til utsatte land. Situasjonen endrer seg hele tiden og norske helsemyndigheter opprettet nettstedet www.pandemi.no med fortløpende informasjon og oppdateringer om pandemisk influensa.
I januar 2010 uttalte Wolfgang Wodarg, som var formann for Europarådets helsekomité, pandemien for «en av århundrets største medisinalskandaler». Han uttalte også at han hadde sett seg lei på at den farmasøytiske industrien dikterer pandemiberedskapen. Den 11. juni 2009 erklærte WHOs generaldirektør, Margaret Chan, svineinfluensaen for en pandemi.
==== Norge ====
I Norge døde ca. 30 personer av denne sykdommen i 2009.
=== Epidemi i Norge 2012 ===
Svineinfluensaen kom tilbake til Norge høsten 2012, og epidemien varte fram til vinteren 2013. Den landsdelen som ble størst berørt var Østlandet. Flere ble innlagt på isolatavdelingen og intensivavdelingen på sykehusene rundt omkring.
== Svineinfluensa og fugleinfluensa ==
Svineinfluensaen skal ikke forveksles med virusvarianten H5N1, fugleinfluensaen, som nærmere 400 mennesker i verden er blitt smittet av siden 2003. Mer enn halvparten av dem har avgått med døden. To nye menneskelige dødsfall av fugleinfluensa ble rapportert i april 2009 fra Vietnam og Egypt.
Forskning har kommet til at tidligere antagelser om at spanskesyken (en pandemi som brøt ut i 1918) var en influensa fra svin (eller en fugleinfluensa som hadde spredt seg via svin) kanskje kan være feilaktige. Kanskje var dette en ren fugleinfluensa som smittet direkte til mennesker, uten å gå noen omvei via griser.
Den forrige virkelige pandemien var hongkongsyken, som slo til på 1960-tallet. Den skyldtes derimot, ifølge noen forskere, en fugleinfluensa som muterte og smittet over til gris, og derfra til mennesker.
== Fra mennesker til svin ==
Infeksjon av griser med humane subtyper ble fastslått serologisk første gang i 1938. Tidlig i 1990-årene ble det påvist at lokalt avgrensende overganger fra mennesker til griser fant sted jevnlig i Italia og i Folkerepublikken Kina.
== Se også ==
Menneskeinfluensa
Lov om vern mot smittsomme sykdommer
Fugleinfluensa
Hesteinfluensa
== Referanser ==
== Litteratur ==
B. Liess, O.-R. Kaaden (utg.): Virusinfektionen bei Haus- und Nutztieren, 2. opplag. Hannover 2003, s. 88-90, ISBN 3-87706-745-X
Brian W. J. Mahy og Marc H. van Regenmortel (red.): Encyclopedia of Virology, 3. opplag, San Diego 2008, Bind 3, s. 101, ISBN 978-0-12-373935-3
David M. Knipe, Peter M. Howley (hovedredaktører): Fields’ Virology. 5. opplag, Philadelphia 2007, Bind 2, s. 1709f ISBN 0-7817-6060-7
== Eksterne lenker ==
NorskeFolkehelseinstituttet:Influensa A(H1N1) - svineinfluensa
Pandemi Norske helsemyndigheters nettsted om den nye influensa A (H1N1) – svineinfluensa
Artikler om Svineinfluensa i Tidsskrift for Den norske legeforening
Regjeringens samleside om svineinfluensa
Tidsskrift for Den norske legeforening: «Svineinfluensa i historisk og aktuelt lys»EngelskspråkligeSwine Flu Centers for Disease Control and Prevention
Verdens helseorganisasjon | Svineinfluensa er en alminnelig og iblant dødelig sykdom hos griser som forårsakes av influensavirus type A.P. | 10,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tessitura | 2023-02-04 | Tessitura | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sang', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Tessitura (flertall tessiture, italiensk: tekstur) er den delen av en sangers stemmeomfang som kan benyttes til musikalske uttrykk.
Tessituraen har et snevrere omfang enn det fysiologisk mulige stemmeregisteret. Til tessituraen hører de tonene som en sanger over tid kan holde med god klang, i den klangfargen og med det nødvendige volumet som kreves for et rolleparti uten at det oppstår fysiologiske skader hos sangeren.
Hos mange sangere begynner tessituraen ca. en kvint over den dypeste tone som er fysiologisk mulig og ender ca. en kvint under den høyest mulige tonen.
I klassifiseringen av operapartier betegner begrepet også det stemmeomfanget som kreves for en operarolle.
| Tessitura (flertall tessiture, italiensk: tekstur) er den delen av en sangers stemmeomfang som kan benyttes til musikalske uttrykk.
Tessituraen har et snevrere omfang enn det fysiologisk mulige stemmeregisteret. Til tessituraen hører de tonene som en sanger over tid kan holde med god klang, i den klangfargen og med det nødvendige volumet som kreves for et rolleparti uten at det oppstår fysiologiske skader hos sangeren.
Hos mange sangere begynner tessituraen ca. en kvint over den dypeste tone som er fysiologisk mulig og ender ca. en kvint under den høyest mulige tonen.
I klassifiseringen av operapartier betegner begrepet også det stemmeomfanget som kreves for en operarolle.
== Litteratur ==
Rudolf Kloiber: Handbuch der Oper. Bärenreiter, Kassel/München 2006, ISBN 3-423-34132-7
Peter Michael Fischer: Die Stimme des Sängers.
== Se også ==
Register | Tessitura (flertall tessiture, italiensk: tekstur) er den delen av en sangers stemmeomfang som kan benyttes til musikalske uttrykk. | 10,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hull_classification_symbol | 2023-02-04 | Hull classification symbol | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:U.S. Navy'] | Hull classification symbol er et system for identifisering av skipstyper i Den amerikanske marinen. Mange andre europeiske mariner og Samveldet av nasjoner bruker et lignende system med pennantnummer. Et hull classification-symbol består alltid av minst to bokstaver og et eller flere tall. Kombinasjonen av bokstaver og tall gir en unik identifisering av skipet.
Dersom skip gjennomgår omfattende ombygginger eller får helt nye oppgaver, kan det også få nytt symbol. Siden systemet ble tatt ibruk i 1907 har det blitt forandret flere ganger, og skip kan ha fått nye symbol på grunn av omorganiseringer uten at det er gjort ombygginger. I 1975 gjennomførte den amerikanske marinen en omfattende omklassifisering av kryssere, fregatter og eksortefartøyer slik at systemet samsvarte med klassifiseringer brukt av andre nasjoner.
Skip som har et hull classification-symbol som begynner med W, tilhører Den amerikanske kystvakten. Skip som har et hull classification-symbol som begynner med T- tilhører Military Sealift Command og har stort sett sivilt personell ombord.
Mange av symbolene i tabellen under er ikke lenger i aktiv bruk i den amerikanske marinen.
| Hull classification symbol er et system for identifisering av skipstyper i Den amerikanske marinen. Mange andre europeiske mariner og Samveldet av nasjoner bruker et lignende system med pennantnummer. Et hull classification-symbol består alltid av minst to bokstaver og et eller flere tall. Kombinasjonen av bokstaver og tall gir en unik identifisering av skipet.
Dersom skip gjennomgår omfattende ombygginger eller får helt nye oppgaver, kan det også få nytt symbol. Siden systemet ble tatt ibruk i 1907 har det blitt forandret flere ganger, og skip kan ha fått nye symbol på grunn av omorganiseringer uten at det er gjort ombygginger. I 1975 gjennomførte den amerikanske marinen en omfattende omklassifisering av kryssere, fregatter og eksortefartøyer slik at systemet samsvarte med klassifiseringer brukt av andre nasjoner.
Skip som har et hull classification-symbol som begynner med W, tilhører Den amerikanske kystvakten. Skip som har et hull classification-symbol som begynner med T- tilhører Military Sealift Command og har stort sett sivilt personell ombord.
Mange av symbolene i tabellen under er ikke lenger i aktiv bruk i den amerikanske marinen.
== Krigsskip ==
=== Hangarskip ===
=== Overflatekrigsskip ===
=== Undervannsbåter ===
== Referanser == | Hull classification symbol er et system for identifisering av skipstyper i Den amerikanske marinen. Mange andre europeiske mariner og Samveldet av nasjoner bruker et lignende system med pennantnummer. | 10,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bea_Arthur | 2023-02-04 | Bea Arthur | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Emmy-vinnere', 'Kategori:Komikere fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Tony Award-vinnere'] | Beatrice Arthur (født Bernice Frankel; 13. mai 1922, død 25. april 2009), også kjent som Bea Arthur, var en amerikansk skuespillerinne. Hun var kjent for rollen som Maude Findlay i situasjonskomediene All in the Family (1971–72) og Maude (1972–78) og rollen som Dorothy Zbornak i situasjonskomedien Pantertanter (1985–92). Arthur vant Emmy-priser for begge rollene. Hun vant Tony-prisen for beste kvinnelige birolle i en musikal for rollen som Vera Charles i Mame
(1966).
| Beatrice Arthur (født Bernice Frankel; 13. mai 1922, død 25. april 2009), også kjent som Bea Arthur, var en amerikansk skuespillerinne. Hun var kjent for rollen som Maude Findlay i situasjonskomediene All in the Family (1971–72) og Maude (1972–78) og rollen som Dorothy Zbornak i situasjonskomedien Pantertanter (1985–92). Arthur vant Emmy-priser for begge rollene. Hun vant Tony-prisen for beste kvinnelige birolle i en musikal for rollen som Vera Charles i Mame
(1966).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Beatrice Arthur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beatrice Arthur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bea Arthur på Internet Movie Database
(sv) Bea Arthur i Svensk Filmdatabas
(da) Bea Arthur på Filmdatabasen
(fr) Bea Arthur på Allociné
(en) Bea Arthur på AllMovie
(en) Bea Arthur hos Rotten Tomatoes
(en) Bea Arthur hos The Movie Database
(en) Bea Arthur hos Internet Broadway Database
(en) Bea Arthur på Discogs
(en) Bea Arthur på Discogs
(en) Bea Arthur på MusicBrainz
(en) Bea Arthur på Spotify
(en) Bea Arthur på Songkick
(en) Bea Arthur på Last.fm
(en) Bea Arthur på Last.fm
(en) Bea Arthur på AllMusic
(en) Bea Arthur på Internet Broadway Database
(en) Bea Arthur på Internet Off-Broadway Database | | fsted = New York City, New York, USA | 10,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5vard_B._%C3%98vreg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Håvard B. Øvregård | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Høyre-politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Volda kommune'] | Håvard Bjørkedal Øvregård (født 5. mai 1975 i Volda) er en norsk organisasjonsmann. Han var leder av Noregs Mållag fra 2009 til april 2013.Øvregård har tidligere vært landstyremedlem i Norsk Målungdom, leder i Kringkastingsringen 2006–2009, leder i Norges Gymnasiastsamband 1995–1996, styremedlem i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner 1996–1998, styremedlem i Det europeiske ungdomsforum 1998–2002, nestleder i Høyres Studenterforbund 2004–2005 og varamedlem til Høyres sentralstyre 2004–2005. I tillegg har Øvregård vært aktiv ved Det Norske Studentersamfund i Oslo, både som organisasjonsmann og dørvakt. Øvergård var også innvalgt i Studentparlamentet i Oslo for Moderat liste.
Øvregård arbeider som prosjektleder i Norges idrettsforbund, med prosjektet «Med idretten mot homohets».
| Håvard Bjørkedal Øvregård (født 5. mai 1975 i Volda) er en norsk organisasjonsmann. Han var leder av Noregs Mållag fra 2009 til april 2013.Øvregård har tidligere vært landstyremedlem i Norsk Målungdom, leder i Kringkastingsringen 2006–2009, leder i Norges Gymnasiastsamband 1995–1996, styremedlem i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner 1996–1998, styremedlem i Det europeiske ungdomsforum 1998–2002, nestleder i Høyres Studenterforbund 2004–2005 og varamedlem til Høyres sentralstyre 2004–2005. I tillegg har Øvregård vært aktiv ved Det Norske Studentersamfund i Oslo, både som organisasjonsmann og dørvakt. Øvergård var også innvalgt i Studentparlamentet i Oslo for Moderat liste.
Øvregård arbeider som prosjektleder i Norges idrettsforbund, med prosjektet «Med idretten mot homohets».
== Referanser == | Håvard Bjørkedal Øvregård (født 5. mai 1975 i Volda) er en norsk organisasjonsmann. | 10,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skyte_inn_jula | 2023-02-04 | Skyte inn jula | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Juleskikker'] | Skyte inn jula er en gammel tradisjon som forsvant de fleste steder i Norge på midten av 1800-tallet. Det skulle skytes tre skudd på julaften for å markere at jula hadde satt inn. Noen steder ble det ikke skutt mer enn ett skudd, andre opp i fem skudd. Noen steder som i Verdal ble det skutt gjennom hele julenatta. Tidspunktet har variert noe de forskjellige stedene. Noen få steder har tradisjonen fortsatt.Bakgrunnen for tradisjonen er ukjent, men hovedsakelig følger forklaringene to hovedretninger, enten at skytingen skulle være for å skremme Oskorei eller at det var for å varsle folk langt inne på åsene om at nå ringte kirkeklokkene. Etter at det var skutt tre skudd ble det malt kors over dører og på alt løs redskap, og kjelker ble snudd slik at ski eller meier vendte opp.
I bygdene Hølera, Garthus, Flatdal i Seljord og Begnadalen i Sør-Aurdal (Innlandet) lever tradisjonen fortsatt, og det skytes klokken 14 på juleaften. De tradisjonstro bruker rifler og i noen tilfeller eldre våpen, mens det også brukes sprengstoff av de som vil markere litt ekstra.
Skikken lever også i beste velgående i Bleskestad, og i Førlandskrinsen/Ulvagrendo, som er grender beliggende i Suldal kommune (Rogaland). Tre skudd blir avfyrt kl 17.00, etter gammel tradisjon for å holde tusser og rovdyr borte, slik at både folk og husdyr får en fredelig jul.
i Ljørdalen lengst øst i Trysil kommune lever også skikken. Det skytes kl. 17.00, umiddelbart etter første klemtet i kirkeklokka. De som bor nærmest, begynner, deretter sprer det seg rundt. De som bor for langt unna til å høre klokkene, lytter etter børseskudd og/eller følger godt med på klokka. Før ca. 1960 ringte kirkeklokkene jula inn kl. 18.00, og det ble sjølsagt skutt da. Noen oppi grenda Skåret, som bor for langt unna til å høre kirkeklokkene, holder ennå på det tidspunktet.
| Skyte inn jula er en gammel tradisjon som forsvant de fleste steder i Norge på midten av 1800-tallet. Det skulle skytes tre skudd på julaften for å markere at jula hadde satt inn. Noen steder ble det ikke skutt mer enn ett skudd, andre opp i fem skudd. Noen steder som i Verdal ble det skutt gjennom hele julenatta. Tidspunktet har variert noe de forskjellige stedene. Noen få steder har tradisjonen fortsatt.Bakgrunnen for tradisjonen er ukjent, men hovedsakelig følger forklaringene to hovedretninger, enten at skytingen skulle være for å skremme Oskorei eller at det var for å varsle folk langt inne på åsene om at nå ringte kirkeklokkene. Etter at det var skutt tre skudd ble det malt kors over dører og på alt løs redskap, og kjelker ble snudd slik at ski eller meier vendte opp.
I bygdene Hølera, Garthus, Flatdal i Seljord og Begnadalen i Sør-Aurdal (Innlandet) lever tradisjonen fortsatt, og det skytes klokken 14 på juleaften. De tradisjonstro bruker rifler og i noen tilfeller eldre våpen, mens det også brukes sprengstoff av de som vil markere litt ekstra.
Skikken lever også i beste velgående i Bleskestad, og i Førlandskrinsen/Ulvagrendo, som er grender beliggende i Suldal kommune (Rogaland). Tre skudd blir avfyrt kl 17.00, etter gammel tradisjon for å holde tusser og rovdyr borte, slik at både folk og husdyr får en fredelig jul.
i Ljørdalen lengst øst i Trysil kommune lever også skikken. Det skytes kl. 17.00, umiddelbart etter første klemtet i kirkeklokka. De som bor nærmest, begynner, deretter sprer det seg rundt. De som bor for langt unna til å høre klokkene, lytter etter børseskudd og/eller følger godt med på klokka. Før ca. 1960 ringte kirkeklokkene jula inn kl. 18.00, og det ble sjølsagt skutt da. Noen oppi grenda Skåret, som bor for langt unna til å høre kirkeklokkene, holder ennå på det tidspunktet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bjørndal, Ivar; Toppen av alt var jula, 2008 | Skyte inn jula er en gammel tradisjon som forsvant de fleste steder i Norge på midten av 1800-tallet. Det skulle skytes tre skudd på julaften for å markere at jula hadde satt inn. | 10,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walt_Disney | 2023-02-04 | Walt Disney | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Animatører fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Personer fra Chariton County i Missouri', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra Kansas City i Missouri', 'Kategori:Personer fra Linn County i Missouri', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Personer fra USA av canadisk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stemmeskuespillere fra USA', 'Kategori:TV-personligheter fra USA', 'Kategori:Tegnefilmskapere fra USA', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:The Walt Disney Company'] | Walter «Walt» Elias Disney (født 5. desember 1901, død 15. desember 1966) var en amerikansk entreprenør, animatør, skuespiller og filmprodusent. En pionér i den amerikanske animasjonsindustrien har han påvirket utviklingen i produksjonen av tegnefilmer. Som filmprodusent holder Disney rekorden for flest Oscar med totalt 22 Oscar og 59 nominasjoner. Han vant også to Golden Globe og en Emmy Award, samt mange andre æresbevisninger. Flere av hans filmer er inkludert i National Film Registry av kongressbiblioteket.
Født i Chicago i 1901 utviklet Disney en tidlig interesse for tegning. Han tok kunstklasser som unggutt og jobbet som kommersiell illustratør i en alder av 18 år. Han flyttet til California tidlig i 1920-årene og etablerte Disney Brothers Studios (senere The Walt Disney Company eller bare Disney) med sin bror Roy. Med Ub Iwerks utviklet Walt karakteren Mikke Mus i 1928, sin første svært populære figur. Walt sørget også for stemmen til Mikke de første årene. Etter hvert som studioet vokste, ble Disney-brødrene mer eventyrlystne, de introduserte synkronisert lyd, fullfarget tre-stripet Technicolor, tegnefilmer med funksjonslengde og teknisk utvikling i kameraene. Resultatene kan man se i filmer som Snehvit og de syv dvergene (1937), Pinocchio, Fantasia (begge 1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942). Nye animerte og live-action filmer fulgte etter andre verdenskrig, inkludert den vellykkede Askepott (1950) og Mary Poppins (1964). Sistnevnte mottok hele fem Oscar.
I 1950-årene utvidet Disney repertoaret seg til fornøyelsesparker, og i 1955 åpnet han Disneyland. For å finansiere dette prosjektet solgte han seg til TV-industrien, som Walt Disney's Disneyland og The Mickey Mouse Club. Han var også involvert i planleggingen av 1959 Moskva Fair, 1960 Vinter-OL, og 1964 New York World's Fair. I 1965 begynte han å utvikle en annen fornøyelsespark, Disney World. Walt Disney var storrøyker gjennom hele sitt liv, og døde av lungekreft i desember 1966 før parken ble fullført.
Privat var Walt Disney sjenert og usikker, men han bestrebet seg på å fremstå som en varm og utadvendt person. Han hadde høye krav og høye forventninger til sine medarbeidere. Selv om det har blitt fremmet anklager på at han var rasistisk og antisemittisk, har disse påstandene blitt avvist av mange som kjente ham. Ryktet hans endret seg i årene etter hans død, fra en leverandør av kjente patriotiske verdier til en representant for amerikansk imperialisme. Han er likevel å regne som en viktig personlighet i USA sin animasjons- og kulturhistorie, hvor han ses på som et nasjonalt kulturelt ikon. Filmene hans blir fortsatt vist, og det blir laget oppfølgere og nye filmer i samme tradisjon som han skapte. Disney-studioet produserer fortsatt filmer og serier av høy kvalitet, og fornøyelsesparkene blir både større og flere, rundt om i verden.
| Walter «Walt» Elias Disney (født 5. desember 1901, død 15. desember 1966) var en amerikansk entreprenør, animatør, skuespiller og filmprodusent. En pionér i den amerikanske animasjonsindustrien har han påvirket utviklingen i produksjonen av tegnefilmer. Som filmprodusent holder Disney rekorden for flest Oscar med totalt 22 Oscar og 59 nominasjoner. Han vant også to Golden Globe og en Emmy Award, samt mange andre æresbevisninger. Flere av hans filmer er inkludert i National Film Registry av kongressbiblioteket.
Født i Chicago i 1901 utviklet Disney en tidlig interesse for tegning. Han tok kunstklasser som unggutt og jobbet som kommersiell illustratør i en alder av 18 år. Han flyttet til California tidlig i 1920-årene og etablerte Disney Brothers Studios (senere The Walt Disney Company eller bare Disney) med sin bror Roy. Med Ub Iwerks utviklet Walt karakteren Mikke Mus i 1928, sin første svært populære figur. Walt sørget også for stemmen til Mikke de første årene. Etter hvert som studioet vokste, ble Disney-brødrene mer eventyrlystne, de introduserte synkronisert lyd, fullfarget tre-stripet Technicolor, tegnefilmer med funksjonslengde og teknisk utvikling i kameraene. Resultatene kan man se i filmer som Snehvit og de syv dvergene (1937), Pinocchio, Fantasia (begge 1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942). Nye animerte og live-action filmer fulgte etter andre verdenskrig, inkludert den vellykkede Askepott (1950) og Mary Poppins (1964). Sistnevnte mottok hele fem Oscar.
I 1950-årene utvidet Disney repertoaret seg til fornøyelsesparker, og i 1955 åpnet han Disneyland. For å finansiere dette prosjektet solgte han seg til TV-industrien, som Walt Disney's Disneyland og The Mickey Mouse Club. Han var også involvert i planleggingen av 1959 Moskva Fair, 1960 Vinter-OL, og 1964 New York World's Fair. I 1965 begynte han å utvikle en annen fornøyelsespark, Disney World. Walt Disney var storrøyker gjennom hele sitt liv, og døde av lungekreft i desember 1966 før parken ble fullført.
Privat var Walt Disney sjenert og usikker, men han bestrebet seg på å fremstå som en varm og utadvendt person. Han hadde høye krav og høye forventninger til sine medarbeidere. Selv om det har blitt fremmet anklager på at han var rasistisk og antisemittisk, har disse påstandene blitt avvist av mange som kjente ham. Ryktet hans endret seg i årene etter hans død, fra en leverandør av kjente patriotiske verdier til en representant for amerikansk imperialisme. Han er likevel å regne som en viktig personlighet i USA sin animasjons- og kulturhistorie, hvor han ses på som et nasjonalt kulturelt ikon. Filmene hans blir fortsatt vist, og det blir laget oppfølgere og nye filmer i samme tradisjon som han skapte. Disney-studioet produserer fortsatt filmer og serier av høy kvalitet, og fornøyelsesparkene blir både større og flere, rundt om i verden.
== Bakgrunn ==
Walt Disney ville delta i kampen mot tyskerne under første verdenskrig, men ble avvist fordi han var for ung. Ved å forfalske fødselsdatoen i passet sitt klarte han likevel å verve seg til tjeneste i Røde Kors sommeren 1918. Han ble sendt til Frankrike som ambulansesjåfør, men da han kom frem i november var krigen over.
Walt reiste fra Kansas til Hollywood i 1923, ettersom broren Roy var på rekonvalesens der etter å ha pådratt seg tuberkulose. De to brødrene grunnla et filmstudio i sin onkels garasje, og lagde en tegnefilmserie om «Alice i eventyrland», hvor Alice spilles av virkelige skuespillere, mot en tegnet bakgrunn og figurer. I 1924 sendte Walt bud etter sin gamle venn, tegneren Ub Iwerks. Iwerks første oppgave ble å skape en ny figur som avløser for Alice-ideen, som ikke lenger kunne brukes mer. Resultatet ble «Kaninen Oswald» (engelsk: Oswald the Lucky Rabbit) som ganske fort ble en populær figur, om ikke annet enn for nyhetens interesse.
Walt Disney giftet seg med Lillian Bounds i 1925.
== 1901–1923 ==
Walt Disney ble født den 5. desember 1901, på adressen 1249 Tripp Avenue, i bydelen Hermosa i Chicago. Foreldrene het Flora (født Call) og Elias Disney. Faren var født i 1858 i Canada, som den gang var en britisk provins. Moren var født i 1868 i Steuben, Ohio. Walt hadde fire søsken; de tre eldre brødrene Herbert, Raymond og Roy samt den yngre søsteren Ruth. I 1906, da Walt var fire, flyttet familien til en gård i Marceline, Missouri, hvor hans onkel Robert nylig hadde kjøpt land. Årsaken til flyttingen var Elias' frykt for at barna hans skulle bli påvirket av tidens kriminalitet og korrupsjon. Gården i Marceline skulle få stor betydning for Walt, både for ham personlig og som inspirasjonskilde for hans senere arbeid. I Marceline utviklet Walt sin interesse for tegning da en pensjonert lege i nabolaget betalte ham for å tegne hester. Også andre i nabolaget oppmuntret ham til å tegne. Disneys eldste brødre Herbert og Raymond flyttet fra gården etter omtrent to år (sannsynligvis høsten 1908). En natt snek de seg ut et vindu og dro tilbake til Chicago. Mot slutten av 1909 begynte Walt og hans to år yngre søster Ruth på skolen; de ble da innskrevet på Park School i Marceline.
Elias ble etter hvert syk, og ute av stand til å drive gården i Marceline. I 1911 flyttet familien derfor til Kansas City i Missouri. Der begynte Walt på Benton Grammar School. På denne skolen ble han kjent med Walter Pfeiffer, som kom fra en familie som var glødende interessert i teater. Klassekameraten introduserte Walt Disney for vaudeville og for filmmediet, og snart var Walt oftere hjemme hos Pfeiffer-familien enn i sitt eget hjem.
For å skaffe familien en inntekt i Kansas City hadde Elias kjøpt en avisrute; det vil si at han kjøpte rettighetene til å levere avisene The Kansas City Star og Kansas City Times til abonnenter hver dag. Walt og broren Roy stod opp klokken 04.30 hver morgen for å levere Times før skolen, og etter skolen gikk de samme rute på nytt for å levere Kansas City Star. Det innebar at Walt ofte fikk dårlige karakterer fordi han sovnet i timene, men han fortsatte som avisbud i over seks år. På lørdager gikk Walt på kurs ved Kansas City Art Institute, og i tillegg tok han brevkurs for å lære å lage tegneserier.
I 1917 kjøpte Elias aksjer i en geléfabrikk i Chicago som het O-Zell Company, og flyttet tilbake til Chicago sammen med sin kone Flora og deres yngste datter Ruth. Walt Disney var da uteksaminert fra Benton School, men fortsatte å bo i familiens hjem i Kansas sammen med sine to eldre brødre Herbert og Roy. Disney fikk jobb som «news butcher» på togene gjennom Kansas City. Men da sommeren stod på hell skyldte han penger til sjefen sin, og han flyttet til Chicago for å bo hos sine foreldre. Her leide han en liten leilighet, og startet på McKinsey High School. Han fikk jobb i geléfabrikken som faren hadde aksjer i, og tok også kveldstimer ved Chicago Academy of Fine Arts. Han lagde også tegneserier for skoleavisen The Voice, og presenterte teaterstykker ved lokale amatørteatre.
Fra juli til september 1918 jobbet Disney på ett lokalt postkontor om morgenen, og et annet på kvelden. Han forsøkte å verve seg til hæren, men ble avvist fordi han var for ung. Da forfalsket han fødselsattesten sin, og klarte i september 1918 å bli ambulansesjåfør i Røde Kors. Han ble sendt til Frankrike bare 16 år gammel, men kom frem etter fredsslutningen 11. november 1918. Han returnerte deretter til Kansas City, der Herbert og Roy fortsatt bodde.Mot slutten av 1919 fikk Walt Disney jobb i Pesmen-Rubin Commercial Art Studio, og der ble han kjent med Ub Iwerks. Men allerede i januar 1920 måtte Pesmen-Rubin si opp folk fordi forretningene gikk dårlig. Både Disney og Iwerks ble sagt opp, og de bestemte seg for å starte egen virksomhet sammen. Foretaket fikk navnet Iwerks-Disney. Etter en tid godtok Disney et jobbtilbud fra Kansas City Slide Company, som senere skiftet navn til Kansas City Film Ad Company; dette ble starten på Disneys filmkarriere. Med et lånt kamera begynte Disney å eksperimentere. I mars 1921 hadde debutfilmen Newman Laugh-O-Gram kinopremiere.Han sluttet i Film Ad i 1922, og leide en butikk som senere ble arbeidsplassen for ham selv og Fred Harman. Iwerks ble senere med, og sammen laget de flere filmer, men de klarte ikke å tjene penger på virksomheten. Etter å ha brukt opp alle sparepengene sine og tatt opp flere små lån, gikk de konkurs i 1923.Disney flyttet deretter til Hollywood, og startet å oppsøke de ulike filmskapernes studioer; han fikk ingen jobb, men observerte og studerte tekniske detaljer og situasjoner. Nøkkelfiguren innen animerte stumfilmer, Margaret J. Winkler, trengte på dette tidspunktet en ny serie, og i oktober signerte hun og Disney en kontrakt for seks Alice-filmer. Den 16. oktober 1923 stiftet Walt og Roy animasjonsstudioet Disney Brothers Cartoon Studio, forløperen til dagens The Walt Disney Company. Et år senere ble Iwerks med i selskapet, og i 1925 ansatte de Lillian Bounds, som senere ble Disneys kone og mor til deres to barn.
== Kjente figurer ==
=== Mikke Mus ===
I 1928 viste det seg at kontrakten med distributøren Margaret J. Winkler Mintz var utformet på en slik måte at Mintz faktisk eide rettigheterne til kaninen Oswald. Steamboat Willie, den tredje filmen med Mikke Mus, var dessuten en av de første lydfilmene.
Slik ble Mikke Mus født: På en togtur etter ett mindre fruktbart forretningsmøte i 1928 skisserte Walt Disney en mus. Walt kalte musen «Mortimer Mouse», og viste den til sin kone Lily. Hun synes navnet var litt rart, så hun foreslo navnet «Mickey Mouse». Walt var enig med henne, og musen ble hetende «Mickey Mouse»; «Mikke Mus» på norsk.
Den første tegnefilmen med Mikke Mus heter Plane Crazy; den er seks minutter lang og hadde premiere i 1928
=== Donald Duck ===
I Norge er Disneys definitivt mest kjente figur Donald Duck.
=== Andre figurer ===
Disney-selskapet har produsert noen av verdens mest populære tegnefilmer: Askepott, Bambi, Dumbo og ikke minst Snehvit og de syv dvergene
== The Walt Disney Company ==
Virksomheten som Walt Disney grunnla fikk etterhvert navnet The Walt Disney Company. Foretaket produserer film, TV og andre underholdningsprodukter. I 1954 grunnla han fornøyelsesparken Disneyland i Los Angeles, og Disneyworld i Florida. Senere har Disney-konsernet etablert temaparker også utenfor USA; i Japan, Shanghai og Frankrike (Disneyland Resort Paris, også kalt Euro-Disney).
== Utmerkelser og æresbevisninger ==
Walt Disney regnes ofte som en av de viktigste personene i underholdningsbransjen i nyere tid. Som filmprodusent ble Walt Disney nominert 59 ganger til Oscar for beste filmproduksjon. Han vant prisen 22 ganger, og har dermed gått over i historien som den personen som har vunnet flest Oscar-statuetter. Han vant dessuten to Golden Globe Awards og én Emmy. Flere av filmene hans er inkludert i Library of Congress' National Film Registry.
Walt Disney har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, og figurene Donald Duck og Mikke Mus har også fått sine egne stjerner. I 1964 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson.
== Personlighet ==
Så langt det lot seg gjøre førte Walt Disney et vanlig middelklasseliv; han gikk i vanlige konfeksjonsklær, likte enkel mat og kjørte en standard bil langt ut i sin karriere. I likhet med sin far var Walt Disney en person som ikke vek tilbake for å satse alt på risikable prosjekter. Han jobbet hardt gjennom hele sitt liv, hadde et enormt mot og var svært sta; en av hans kjerneverdier var at man skulle aldri gi opp, selv når ting så ut til å gå helt galt. Med lite erfaring, begrenset akademisk kunnskap og lite kapital, hoppet han uredd ut i nye prosjekter.
== Død ==
Walt Disney hadde vært storrøyker i hele sitt voksne liv, og den 2. november 1966 fikk han konstatert lungekreft, som tilfeldigvis ble oppdaget på røntgen rett før han skulle gjennom en nakkeoperasjon for en gammel poloskade. Fem dager senere ble hele den venstre lungen hans fjernet, og han ble fortalt at han hadde mellom seks måneder og ett år igjen å leve. Den 30. november kollapset han imidlertid som følge av komplikasjoner og ble innlagt på sykehus, hvor han døde den 15. desember, ti dager etter at han fylte 65 år. Jungelboken, som var den siste animasjonsfilmen som Disney selv hadde arbeidet med, hadde premiere året etter hans død.
Asken hans ligger sammen med hustruens og datteren Diane Marie i familiegravstedet på Forest Lawn-kirkegården i Glendale, California, der det også finnes en kopi av Edvard Eriksens skulptur Den lille Havfrue.Philip Glass skrev operaen The Perfect American om Disneys siste tid. Her fremstilles Disney som en rasistisk, stormannsgal kvinnehater.Det oppstod et rykte om at Disney lot seg fryse ned i håp om gjenoppliving i en tid da lungekreft kunne helbredes. Men den første som har latt seg nedfryse etter sin død, var professor James Hiram Bedford i januar 1967, en måned etter Disneys død.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Walt Disney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Walt Disney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Walt Disney på Internet Movie Database
(sv) Walt Disney i Svensk Filmdatabas
(da) Walt Disney på Filmdatabasen
(da) Walt Disney på Scope
(fr) Walt Disney på Allociné
(en) Walt Disney på AllMovie
(en) Walt Disney hos Rotten Tomatoes
(en) Walt Disney hos The Movie Database
(en) Walt Disney hos Internet Broadway Database
(en) Walt Disney hos Behind The Voice Actors
(en) Walt Disney på Discogs
(en) Walt Disney på MusicBrainz
(en) Walt Disney på Songkick
(en) Walt Disney hos American National Biography
(no) «Disneys tapte barndom» Aftenposten 4. august 2007 | Lillian Marie Disney (pikenavn Bounds; født 15. februar 1899, død 16. | 10,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sprangsjikt | 2023-02-04 | Sprangsjikt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Limnologi', 'Kategori:Oseanografi'] | Et sprangsjikt er et lag i en lagdelt vannmasse der det skjer en raskt endring i en av egenskapene til vannet. Dette kan for eksempel være en kjemoklin eller en termoklin.
Vann har størst tetthet ved temperatur på 4 °C. Om sommeren vil vannet i en innsjø være varmt i overflaten og stadig kaldere nedover i vannmassene. Dette gir en stabil lagdeling slik at vannet holder seg i omtrent samme høyde og sirkulasjonen stort sett skjer horisontalt. Om vinteren er det isen på overflaten og det kalde vannet rett under isen som er lettest på grunn av minst tetthet.
Sommer og vinter vil dype innsjøer i tempererte strøk ha et sprangsjikt (termoklin) der temperaturen er 4 °C. Dette sprangsjiktet adskiller overflatevann og dypvann, og oppløste og flytende stoffer kan ikke utveksles mellom lagene. Vår og høst er temperaturen i hele vannmassen nær 4 °C, og det oppstår vertikale vannstrømmer, som blander alt vannet i innsjøen. Dette omblandingen er viktig for livet i innsjøen, ettersom den bringer oksygen ned på dypet og næringsstoffer opp i overflaten.
En forsøker alltid å plassere inntak av drikkevann og kjølevann under sprangsjiktet for å sikre vann uten smittestoffer, med lav temperatur og en stabil kjemisk tilstand. Under vår- og høstsirkulasjonen er det likevel en fare for at forurensninger fra overflaten skal komme ned til inntaket. I disse periodene er raske endringer i humusinnhold og kjemiske parametre ofte en årsak til problemer i driften av vannbehandlingsanleggene.
Utslipp av avløpsvann blir også plassert under sprangsjiktet. Hensikten er at smittestoffer og kloakksøppel ikke skal komme opp i overflaten. | Et sprangsjikt er et lag i en lagdelt vannmasse der det skjer en raskt endring i en av egenskapene til vannet. Dette kan for eksempel være en kjemoklin eller en termoklin.
Vann har størst tetthet ved temperatur på 4 °C. Om sommeren vil vannet i en innsjø være varmt i overflaten og stadig kaldere nedover i vannmassene. Dette gir en stabil lagdeling slik at vannet holder seg i omtrent samme høyde og sirkulasjonen stort sett skjer horisontalt. Om vinteren er det isen på overflaten og det kalde vannet rett under isen som er lettest på grunn av minst tetthet.
Sommer og vinter vil dype innsjøer i tempererte strøk ha et sprangsjikt (termoklin) der temperaturen er 4 °C. Dette sprangsjiktet adskiller overflatevann og dypvann, og oppløste og flytende stoffer kan ikke utveksles mellom lagene. Vår og høst er temperaturen i hele vannmassen nær 4 °C, og det oppstår vertikale vannstrømmer, som blander alt vannet i innsjøen. Dette omblandingen er viktig for livet i innsjøen, ettersom den bringer oksygen ned på dypet og næringsstoffer opp i overflaten.
En forsøker alltid å plassere inntak av drikkevann og kjølevann under sprangsjiktet for å sikre vann uten smittestoffer, med lav temperatur og en stabil kjemisk tilstand. Under vår- og høstsirkulasjonen er det likevel en fare for at forurensninger fra overflaten skal komme ned til inntaket. I disse periodene er raske endringer i humusinnhold og kjemiske parametre ofte en årsak til problemer i driften av vannbehandlingsanleggene.
Utslipp av avløpsvann blir også plassert under sprangsjiktet. Hensikten er at smittestoffer og kloakksøppel ikke skal komme opp i overflaten. | Et sprangsjikt er et lag i en lagdelt vannmasse der det skjer en raskt endring i en av egenskapene til vannet. Dette kan for eksempel være en kjemoklin eller en termoklin. | 10,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gassbasert_industri_i_Norge | 2023-02-04 | Gassbasert industri i Norge | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Naturgassindustri i Norge'] | Gassbasert industri i Norge finnes på Grenland og Tjeldbergodden industrianlegg. Av naturgass som produseres på norsk kontinentalsokkel, ilandføres 80 % mens 20 % eksporteres. Fra gassbehandlingsanleggene i Norge går mesteparten til eksport. Høye gasspriser i Europa gjør innenlandsk utnyttelse lite lønnsom. For eksempel er Kårstø gasskraftverk ikke kommet i normal drift grunnet ulønnsomhet. | Gassbasert industri i Norge finnes på Grenland og Tjeldbergodden industrianlegg. Av naturgass som produseres på norsk kontinentalsokkel, ilandføres 80 % mens 20 % eksporteres. Fra gassbehandlingsanleggene i Norge går mesteparten til eksport. Høye gasspriser i Europa gjør innenlandsk utnyttelse lite lønnsom. For eksempel er Kårstø gasskraftverk ikke kommet i normal drift grunnet ulønnsomhet. | Gassbasert industri i Norge finnes på Grenland og Tjeldbergodden industrianlegg. Av naturgass som produseres på norsk kontinentalsokkel, ilandføres 80 % mens 20 % eksporteres. | 10,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gary_Payton | 2023-02-04 | Gary Payton | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere for Boston Celtics', 'Kategori:Basketballspillere for Los Angeles Lakers', 'Kategori:Basketballspillere for Miami Heat', 'Kategori:Basketballspillere for Milwaukee Bucks', 'Kategori:Basketballspillere for Seattle SuperSonics', 'Kategori:Basketballspillere fra USA', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Fødsler 23. juli', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Olympiske mestere for USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gary Dwayne Payton (født 23. juli 1968 i Oakland i California) er en amerikansk basketballspiller som spilte for NBA mellom 1990 og 2007. Han spilte for Seattle SuperSonics, Milwaukee Bucks, Boston Celtics, Los Angeles Lakers og Miami Heat.
Payton veier 82 kilo og er 193 cm høy. Han ble drafted av Seattle SuperSonics i 1990. Han hadde 21 813 poeng i sin NBA karriere. Han tok gull i OL i 1996 og 2000. Han vant NBA Championship i 2006 sammen med Miami Heat. Han er den eneste point guarden som har fått Defensive player of the year award.
| Gary Dwayne Payton (født 23. juli 1968 i Oakland i California) er en amerikansk basketballspiller som spilte for NBA mellom 1990 og 2007. Han spilte for Seattle SuperSonics, Milwaukee Bucks, Boston Celtics, Los Angeles Lakers og Miami Heat.
Payton veier 82 kilo og er 193 cm høy. Han ble drafted av Seattle SuperSonics i 1990. Han hadde 21 813 poeng i sin NBA karriere. Han tok gull i OL i 1996 og 2000. Han vant NBA Championship i 2006 sammen med Miami Heat. Han er den eneste point guarden som har fått Defensive player of the year award.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gary Payton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gary Payton på Internet Movie Database
(en) Gary Payton hos The Movie Database
(de) Gary Payton – Munzinger Sportsarchiv
(en) Gary Payton – Olympedia
(en) Gary Payton – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gary Payton – FIBA
(en) Gary Payton – eurobasket.com
(en) Gary Payton – Basketball-Reference.com
(en) Gary Payton på Twitter | Gary Dwayne Payton (født 23. juli 1968 i Oakland i California) er en amerikansk basketballspiller som spilte for NBA mellom 1990 og 2007. | 10,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radio%C3%A5ret_1921 | 2023-02-04 | Radioåret 1921 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1921', 'Kategori:Politikk i 1921', 'Kategori:Radioår'] | Radioåret 1921 er en oversikt over radioprogram, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til radio i 1921.
| Radioåret 1921 er en oversikt over radioprogram, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til radio i 1921.
== Hendelser ==
3. januar - Den første muntlige værprognosen sendes av radiostasjonen 9XM ved University of Wisconsin, Madison, USA. Man har sendt værbulletiner med morsekoder siden 1917.
11. april - Verdens første sportssendning noensinne på radio sendes over stasjonen KDKA i USA av Florent Gibson fra avisen Pittsburg Star. Evenementet er en boksekamp mellom Johnny Ray og Johnny Dundee ved Motor Square, Pittsburgh.
18. juni - I Russland begynner nyheter sendes via etablerte offentlige høytalere.
12. juli – I forbindelse med innvielsen av Luleåutstillingen starter Bodensenderen programutsendelser, som kunne høres under utstillingen. Disse var de første offentlige sendingene i Norden, og pågikk en måneds tid.
5. august – I USA sendes for første gang en baseballkamp direkte i radio når Pittsburgh Pirates beseirer Philadelphia Phillies med 8-5.
18. november – Seks medlemmer av Radio Club of America beslutter å bygge en testsender, med signaler som skal rekke til Europa.
I USA får delstatene Colorado, Florida, Illinois, Indiana, California, Kentucky, Missouri, Nebraska, New Jersey og Oklahoma sine først radiostasjoner.
== Radioprogram ==
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Referanser == | Radioåret 1921 er en oversikt over radioprogram, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til radio i 1921. | 10,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Jones | 2023-02-04 | George Jones | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Country Music Hall of Fame', 'Kategori:Countrymusikere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hardin County i Texas', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | George Glenn Jones (født 12. september 1931 i Saratoga i Texas, død 26. april 2013 i Nashville i Tennessee) var en amerikansk country-artist og låtskriver.
Jones fikk sitt gjennombrudd i 1955 og fikk flere priser, blant annet to Grammy Awards. Han var gift med Tammy Wynette 1969 til 1975 og slet med stort alkohol- og narkotikamisbruk.
George Jones ble i 1992 innvalgt som medlem i æresgalleriet Country Music Hall of Fame.
| George Glenn Jones (født 12. september 1931 i Saratoga i Texas, død 26. april 2013 i Nashville i Tennessee) var en amerikansk country-artist og låtskriver.
Jones fikk sitt gjennombrudd i 1955 og fikk flere priser, blant annet to Grammy Awards. Han var gift med Tammy Wynette 1969 til 1975 og slet med stort alkohol- og narkotikamisbruk.
George Jones ble i 1992 innvalgt som medlem i æresgalleriet Country Music Hall of Fame.
== Diskografi ==
1957 – Grand Ole Opry's New Star
1958 – Hillbilly Hit Parade
1958 – Long Live King George
1959 – Country Church Time
1959 – White Lightning and Other Favorites
1960 – George Jones Salutes Hank Williams
1962 – Songs from the Heart
1962 – Sings Country and Western Hits
1962 – George Jones Sings Bob Wills
1962 – Homecoming in Heaven
1962 – My Favorites of Hank Williams
1963 – I Wish Tonight Would Never End
1964 – Blue and Lonesome
1964 – George Jones Sings Like The Dickens!
1964 – I Get Lonely in a Hurry
1965 – The Race Is On
1965 – Mr. Country & Western Music
1965 – New Country Hits
1965 – Old Brush Arbors
1966 – Country Heart
1966 – I'm a People
1966 – Love Bug
1966 – We Found Heaven Right Here on Earth at "4033"
1967 – Walk Through This World with Me
1968 – If My Heart Had Windows
1968 – Sings the Songs of Dallas Frazier
1968 – The George Jones Story
1969 – My Country
1969 – I'll Share My World with You
1969 – Where Grass Won't Grow
1970 – Will You Visit Me on Sunday?
1971 – George Jones with Love
1971 – George Jones Sings the Great Songs of Leon Payne
1972 – A Picture of Me (Without You)
1972 – George Jones (We Can Make It)
1973 – Nothing Ever Hurt Me (Half as Bad as Losing You)
1974 – In a Gospel Way
1974 – George Jones Sings His Songs
1974 – The Grand Tour
1975 – Memories of Us
1976 – Alone Again
1976 – The Battle
1977 – I Wanta Sing
1978 – Bartender's Blues
1980 – I Am What I Am
1981 – Still the Same Ole Me
1983 – Jones Country
1983 – Shine On
1984 – You've Still Got a Place in My Heart
1984 – Ladies' Choice
1985 – Who's Gonna Fill Their Shoes?
1986 – Wine Colored Roses
1987 – Too Wild Too Long
1989 – One Woman Man
1990 – You Oughta Be Here with Me
1991 – Friends in High Places
1991 – And Along Came Jones
1992 – Walls Can Fall
1993 – High Tech Redneck
1996 – I Lived to Tell It All
1998 – It Don't Get Any Better Than This
1999 – Cold Hard Truth
2001 – The Rock: Stone Cold Country 2001
2003 – The Gospel Collection
2005 – Hits I Missed…And One I Didn't
2008 – Burn Your Playhouse Down – The Unreleased Duets
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) George Jones (musician) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George Jones på Internet Movie Database
(en) George Jones hos The Movie Database
(en) George Jones på Apple Music
(en) George Jones på Discogs
(en) George Jones på Discogs
(en) George Jones på MusicBrainz
(en) George Jones på Spotify
(en) George Jones på Songkick
(en) George Jones på AllMusic | The Possum | 10,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Come_Closer_(album) | 2023-02-04 | Come Closer (album) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske musikkalbum', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Come Closer er et album fra Glenn Lyse utgitt 10. mars 2008.
| Come Closer er et album fra Glenn Lyse utgitt 10. mars 2008.
== Sporliste ==
«Guilty»
«Look At Me Now»
«Days Go By»
«365 Days»
«Maniac»
«Would You»
«Dancing With the Shadow»
«Wasted Again»
«Not Allowed»
«Walk Upon Water»
== Kilder ==
(en) Come Closer (album) på Discogs | Come Closer er et album fra Glenn Lyse utgitt 10. mars 2008. | 10,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matthias_Volz | 2023-02-04 | Matthias Volz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. august', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Schwabach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske turnere'] | Matthias Max Volz (født 4. mai 1910 i Schwabach, død 26. august 2004 i Spalt) var en tysk turner. Han representerte turnforeningen Turn- und Sportverein 1848 Schwabach.
Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der han fikk tre medaljer. I tillegg til gull i lagkonkurransen fikk han to bronse; i hopp og ringer. Han fikk 5.-plass i frittstående, og sammenlagt kom han på 7.-plass.
| Matthias Max Volz (født 4. mai 1910 i Schwabach, død 26. august 2004 i Spalt) var en tysk turner. Han representerte turnforeningen Turn- und Sportverein 1848 Schwabach.
Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der han fikk tre medaljer. I tillegg til gull i lagkonkurransen fikk han to bronse; i hopp og ringer. Han fikk 5.-plass i frittstående, og sammenlagt kom han på 7.-plass.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matthias Volz på Internet Movie Database
(en) Matthias Volz – Olympedia
(en) Matthias Volz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Matthias Volz – databaseOlympics.com (arkivert) | Tyskland }} | 10,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegneserie%C3%A5ret_1921 | 2023-02-04 | Tegneserieåret 1921 | ['Kategori:Kunst og kultur i 1921', 'Kategori:Tegneserieår'] | Tegneserieåret 1921 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til tegneserier i 1921.
| Tegneserieåret 1921 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til tegneserier i 1921.
== Hendelser ==
....
== Prisvinnere ==
....
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
… | Tegneserieåret 1921 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til tegneserier i 1921. | 10,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willi_Stadel | 2023-02-04 | Willi Stadel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Konstanz', 'Kategori:Tyske turnere'] | Wilhelm Friedrich «Willi» Stadel (født 9. juli 1912 i Konstanz, død 23. mars 1999 i Ravensburg) var en tysk turner.
Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der han var med på det tyske laget som vant gull i lagkonkurransen. Han fikk ingen individuelle medaljer, men kom på 6.-plass i frittstående og 9.-plass i bøylehest. Sammenlagt kom han på 8.-plass.
På nasjonalt nivå er han tysk mester sammenlagt i 1941, og han fikk sølv sammenlagt i 1940. I tillegg vant han skranke i 1940 og 1941, bøylehest i 1941, frittstående 1941 og svingstang i 1940, 41 og 50.
| Wilhelm Friedrich «Willi» Stadel (født 9. juli 1912 i Konstanz, død 23. mars 1999 i Ravensburg) var en tysk turner.
Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der han var med på det tyske laget som vant gull i lagkonkurransen. Han fikk ingen individuelle medaljer, men kom på 6.-plass i frittstående og 9.-plass i bøylehest. Sammenlagt kom han på 8.-plass.
På nasjonalt nivå er han tysk mester sammenlagt i 1941, og han fikk sølv sammenlagt i 1940. I tillegg vant han skranke i 1940 og 1941, bøylehest i 1941, frittstående 1941 og svingstang i 1940, 41 og 50.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Willi Stadel – Olympics.com
(en) Willi Stadel – Olympic.org
(en) Willi Stadel – Olympedia
(en) Willi Stadel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Willi Stadel – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics | Tyskland }} | 10,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bretagne | 2023-02-04 | Bretagne | ['Kategori:3°V', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bretagne', 'Kategori:Halvøyer i Frankrike', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Se også: Bretagnes historie
Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør i alt 27 208 km² og har (2010) om lag 3,2 millioner innbyggere. Hovedby er Rennes. Landskapet har et mildt klima.
Området het opprinnelig Armorica, av keltisk ar (= på) og môr (= hav), for øvrig samme konstruksjon som navnet Pommern. På 400-tallet kom mange briter til området på flukt fra invaderende og bosettende anglere og saksere fra nordlige Europa. Etter hvert bodde så mange briter i regionen at den fikk navnet Bretagne etter dem.
Religionen har og har hatt stor innflytelse på bretonerne. Bretagne er også et historisk landskap, se Bretagne (historisk region), der det keltiske språket bretonsk brukes av 260 000 personer (1999). Mange av disse lever av fiske og sommerturisme.
Regionen ble kalt «Lillebritannia» da folk fra Storbritannia kom og bosatte seg der. Det var ikke før den franske revolusjon at Bretagne ble en del av det franske riket.
| Se også: Bretagnes historie
Bretagne er en region i det nordvestlige Frankrike, og omfatter departementene Côtes-d'Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine og Morbihan. Bretagne utgjør i alt 27 208 km² og har (2010) om lag 3,2 millioner innbyggere. Hovedby er Rennes. Landskapet har et mildt klima.
Området het opprinnelig Armorica, av keltisk ar (= på) og môr (= hav), for øvrig samme konstruksjon som navnet Pommern. På 400-tallet kom mange briter til området på flukt fra invaderende og bosettende anglere og saksere fra nordlige Europa. Etter hvert bodde så mange briter i regionen at den fikk navnet Bretagne etter dem.
Religionen har og har hatt stor innflytelse på bretonerne. Bretagne er også et historisk landskap, se Bretagne (historisk region), der det keltiske språket bretonsk brukes av 260 000 personer (1999). Mange av disse lever av fiske og sommerturisme.
Regionen ble kalt «Lillebritannia» da folk fra Storbritannia kom og bosatte seg der. Det var ikke før den franske revolusjon at Bretagne ble en del av det franske riket.
== Geografi ==
Bretagne ligger på en stor halvøy nordvest i Frankrike. I nord ligger Den engelske kanal og i sør ligger Biscayabukta. Regionen har grense mot Normandie i øst og Pays de la Loire i sørøst. De største byene er Rennes, Brest, Quimper, Lorient, Vannes, Saint-Malo og Saint-Brieuc.
== Området ==
Bretagne utgjør 80 prosent av det tidlige hertugdømmet og provinsen Bretagne. De gjenværende 20 prosent er departementet Loire-Atlantique som ligger innenfor regionen Pays de la Loire med hovedstaden Nantes som også var den historiske hovedstaden av hertugdømmet Bretagne.
En grunn til at Bretagne ble delt mellom de to moderne regionene var for å unngå rivalisering mellom byene Rennes og Nantes. Selv om Nantes hadde vært hovedstaden under hertugdømmet fram til 1500-tallet var Rennes setet for høyesterett i Bretagne mellom 1560 og 1789. Rennes hadde også vært den administrative hovedstaden av Bretagnes intendant mellom 1689 og 1789. Disse var de mest betydningsfulle administrative enheter i kongedømmet Frankrike på 1600- og 1700-tallet.
De provinsielle statene Bretagne som opprinnelige møttes hvert andre år i ulike byer i Bretagne. De møttes kun i Rennes i tiden mellom 1728 og 1789, skjønt med unntakene i 1730, 1758, og 1760. Til tross for dette forble «Chambre des comptes» i Nantes fram til 1789. Merk at Vannes (Gwened på bretonsk) pleide å være den fremste administrative hovedstaden i hertugdømmet fra 1381 og fram til slutten av 1400-tallet og holdt setet til «Chambre des comptes» fram til årene 1491/1499, og var «parlament» fram til 1553 og mellom 1675 og 1689.
Da de franske regioner ble dannet ble det besluttet i 1941 da det meste av Frankrike var okkupert av Tyskland, og det gjenværende under marionettstyret Vichy-regimet til å skape en region av Bretagne med Rennes som hovedstad og en annen region skapt spesifikt for Nantes og som ble kalt Pays de la Loire (= «landene til Loire»). Sistnevnte var dannet av en del av Bretagne, men også av flere andre historiske provinser (Anjou, Maine, og videre).
En del mennesker i Bretagne har klaget på den nåværende inndelingen av Bretagne og vil heller se Loire-Atlantique bli slått sammen med regionen av Bretagne for å forene Bretagne. Imidlertid skaper en slik forening flere spørsmål: først, hva skal man gjøre med resten av regionen Pays de la Loire, og for det andre, hvilken by skal bli valgt til hovedstad for denne gjenforente regionen Bretagne.
== Språk og kultur ==
I motsetningen til resten av Frankrike har Bretagne beholdt en særskilt keltisk identitet. Navnet er avledet fra det faktum at store deler av områdets befolkning er etterkommere av bosettere fra Storbritannia som flyktet til kontinentet da angelsaksere erobret og innvandret til England i tiden mellom 400- og 600-tallet. Bretonsk, et keltisk språk på lik linje med kornisk og walisisk, var det dominerende språket i den vestlige delen av Bretagne (grovt sett vest går grensen fra St Brieuc til Vannes) inntil midten av 1900-tallet. Språket har blitt gitt regional språkstatus.
I den østlige delen av Bretagne har det tradisjonelle språket vært gallo, et av språkene innenfor Langues d'oïl, det vil si et gallisk-romansk språk slik fransk er det. Det er noe uenighet om gallo er en dialekt eller et eget språk, men tilhengerne kjemper for språklig anerkjennelse og fornyelse.
De franske myndighetene tillater i dag at en del bretonsk og gallo blir brukt i regionen og i dens kommuner på trafikkskilt og bynavn, ved siden av de offisielle franske versjonene. De to språkene blir også delvis undervist i enkelte skoler, og mange foreninger tilknyttet folkeminne kjemper for dem.
Bretagne har historisk sett vært et sterkt område for den katolske kirke, og andelen kirkegjengere har hatt en tendens til å være langt større enn det nasjonale gjennomsnittet. Imidlertid har kirkens innflytelse i de siste år vært dalende.
== Økonomi ==
Bretagne har en meget stor IT-industri, særlig konsentrert til Rennes. Mer enn 50 000 mennesker jobber i IKT-sektoren i Bretagne. I alt 59 utenlandske og 800 franske IT-selskaper er lokalisert med utviklingsavdelinger eller hovedkvarter i Bretagne. Tilsammen 25 høyere utdanningsinstitusjoner forsker og underviser innen teknologi og IKT, deriblant de nasjonale universitetene for hhv telekommunikasjon (ENSTB) og forsvarsindustri (ENSIETA). Selskapet Bretagne-International arbeider for å tiltrekke utenlandske investeringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr-gallo) Offisielt nettsted
(en) Région Bretagne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bretagne - Breizh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bretagne-International hjemmeside
Bretagne turistinformasjon | thumb|Hertugdømmet Bretagnes våpenskjold. | 10,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svart_Valdres | 2023-02-04 | Svart Valdres | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landbrukstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Potetsorter', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Valdres'] | Svart Valdres (svarteple) er en matpotet som kommer fra Valdres i Norge. Den er ikke kunstig krysset fram og den blir derfor omtalt som en gammel landsort. Skallfargen er blålilla, og det er en mørk lilla karstrengring i det blekgule kjøttet. Knollene er runde til svakt ovale og har høyt tørrstoffinnhold. Den er mer melen enn mandelpotet og en særs god matpotet. På grunn av den mørke sjatteringen i kjøttet er den ofte feilaktig oppfattet som en dårlig matpotet, og det mørke feltet er blitt skåret bort. Feltet kommer av fargestoffet anthocyanin, som er en antioksidant. Avlingene er små og poteten er utsatt for tørråte og andre sykdommer.
| Svart Valdres (svarteple) er en matpotet som kommer fra Valdres i Norge. Den er ikke kunstig krysset fram og den blir derfor omtalt som en gammel landsort. Skallfargen er blålilla, og det er en mørk lilla karstrengring i det blekgule kjøttet. Knollene er runde til svakt ovale og har høyt tørrstoffinnhold. Den er mer melen enn mandelpotet og en særs god matpotet. På grunn av den mørke sjatteringen i kjøttet er den ofte feilaktig oppfattet som en dårlig matpotet, og det mørke feltet er blitt skåret bort. Feltet kommer av fargestoffet anthocyanin, som er en antioksidant. Avlingene er små og poteten er utsatt for tørråte og andre sykdommer.
== Kilder ==
Bioforsk: Svart Valdres - gammal sort som ny gourmetpotet? (av Kristin Daugstad, publisert 2008) Besøkt 13. september 2017
Bioforsk: Prøving av gamle og nye potetsortar (av Lunnan, Nysveen og Martinsen, publisert 2006) Besøkt 13. september 2017
Universitetet i Bergen - Arboretet - Garden Explorer: Solanum tuberosum 'Svart Valdres' Besøkt 13. september 2017 | Svart Valdres (svarteple) er en matpotet som kommer fra Valdres i Norge. Den er ikke kunstig krysset fram og den blir derfor omtalt som en gammel landsort. | 10,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sondre_Bratland | 2023-02-04 | Sondre Bratland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere tilknyttet Kirkelig Kulturverksted', 'Kategori:Norske folkemusikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Vinje kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Sondre Bratland (født 1938) er en norsk kveder, sanger og sangpedagog fra Vinje i Telemark. Bratland har samlet religiøse folketoner og formidlet folkemusikken gjennom plater, konserter og undervisning.Han er utdannet lærer fra Oslo offentlige lærarskule og arbeidet 1969-1990 som lærer, senere rektor, ved Edland skole. Fra 1991 var han avdelingsleder ved Folkekulturstudiet ved Telemark lærerhøgskole. Han var medlem av Vinje kommunestyre 1970–1978 og var speiderleder i mer enn 25 år. Han har skrevet melodi til dikt av Olav H. Hauge, Tarjei Vesaas og Olav Mosdøl, musikk til to kirkespill, tekster til irske folketoner, og oversatt tekster av Hank Williams. Blant hans elever er Arve Moen Bergset. Bratland har samarbeidet med blant andre felespiller Annbjørg Lien og organist Iver Kleive. Bratland har hovedsakelig gitt ut musikk på Kirkelig kulturverksted. Han er kjent for sin varm og klangfulle stemme, lyriske og forkynnende fremføring, og som en ledende formidler av tradisjonsmusikk særlig fra Setesdal og Telemark. Bratland har blant annet videreført tradisjonen etter Brita Bratland.
| Sondre Bratland (født 1938) er en norsk kveder, sanger og sangpedagog fra Vinje i Telemark. Bratland har samlet religiøse folketoner og formidlet folkemusikken gjennom plater, konserter og undervisning.Han er utdannet lærer fra Oslo offentlige lærarskule og arbeidet 1969-1990 som lærer, senere rektor, ved Edland skole. Fra 1991 var han avdelingsleder ved Folkekulturstudiet ved Telemark lærerhøgskole. Han var medlem av Vinje kommunestyre 1970–1978 og var speiderleder i mer enn 25 år. Han har skrevet melodi til dikt av Olav H. Hauge, Tarjei Vesaas og Olav Mosdøl, musikk til to kirkespill, tekster til irske folketoner, og oversatt tekster av Hank Williams. Blant hans elever er Arve Moen Bergset. Bratland har samarbeidet med blant andre felespiller Annbjørg Lien og organist Iver Kleive. Bratland har hovedsakelig gitt ut musikk på Kirkelig kulturverksted. Han er kjent for sin varm og klangfulle stemme, lyriske og forkynnende fremføring, og som en ledende formidler av tradisjonsmusikk særlig fra Setesdal og Telemark. Bratland har blant annet videreført tradisjonen etter Brita Bratland.
== Utmerkelser ==
Bratland har vært statsstipendiat siden 1997. Han fikk Spellemannprisen 1982 i klassen folkemusikk for albumet Pilegrimens Sangbok og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs orden i 2019.<
Spellemannprisen 1982 i klassen folkemusikk for Pilegrimens sangbok
Norges KFUM-speideres hederstegn i 1982
Nominert til Spellemannprisen 1983 i klassen folkemusikk/gammaldans for Den blå gleda
Nominert til Spellemannprisen 1985 i klassen folkemusikk/gammaldans for Kjeldevatn
Vinje kommunes kulturpris 1986
Nominert til Spellemannprisen 1996 i klassen visesang for Atterklang
Statsstipendiat side 1997
Telemark fylkeskommunes kulturpris 2002
Folkelarmprisen 2007 i åpen klasse for Dialogue (sammen med Javed Bashir)
Nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen folkemusikk/gammaldans for Alle vegne (sammen med Annbjørg Lien)
Storegutprisen 2014
Kommandør av St. Olavs orden 2019
Hedersmedlem i FolkOrg 2019
Veteranprisen under Gammleng-prisen 2022
== Bakgrunn og familie ==
Foreldrene var Olav Bratland og Sigrid Gunvaldjord. Sangeren Ingebjørg Bratland er en slektning.
== Diskografi ==
=== Album ===
Når klokkune gjeve dur (1976), med Agnes Buen Garnås & Hanne Kjersti Buen
Pilegrimens Sangbok (1982)
Den blå gleda (1983)
Fra den sørlandske folkesjel (1984), med Kristiansand Domkirkes Motettkor
Kjeldevatn (1985)
Inn i draumen (1988), Samarbeid med Steinar Ofsdal, Leiv Solberg og Iver Kleive
I trumål – Religiøse folketonar med Ragnar Vigdal, Asbjørn Ormberg og Sondre Bratland (1990), med Ragnar Vigdal og Asbjørn Ormberg
Mysteriet (1990)
Rosa frå Betlehem (1992), Samarbeid med Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia, Iver Kleive og Suheil Khoury
Gjest i verda – Utvalde songar (1994)
Hank Williams på Norsk (1995), med Jonas Fjeld, Vibeke Saugestad & Gunn Heidi Larsen
Dåm (1995), med Berit Opheim & Oslo Kammerkor. Mest solgte folkemusikkalbum i 1995.
Atterklang (1996)
Kvilestein (1999)
Barn av sommaren (1999), med Anne Karin Kaasa
Draumkvedet (2002)
Heaven (2003), med Christof Lauer, Norwegian Brass Rebekka Bakken & Geir Lysne
Syng meg heim (2005)
Dialogue (2006), med Javed Bashir
Det er den draumen – Sondre Bratland syng tekster av Olav H. Hauge (2008)
Alle vegne (2010), med Annbjørg Lien
Jol i mi song (2011)
Gje meg handa di – utvalde viser & salmer (2015)
Jul på orkesterplass (2015), med KORK, Anita Skorgan, Rim Banna, Solveig Slettahjell & Rikard Wolff
=== Singler ===
Luftslott i det blå (1995)
Det eg ikkje såg (1996)
Maria-salme (1996), med Elisabeth Andreassen
Du (2018), med Inger Lise Stulien
=== Deltar på ===
Topic Records: Folk Music of Norway (1977)
Vinje Songlag: Jol i Vinje (1978)
Kirkelig Kulturverksted: Markblomster i Vårherres hage (1984)
Knut Buen: På gamle tufter – Slåttar, viser og tekster av Knut Buen (1985)
Arve Moen Bergset: Arvesølv (1987)
Anne Karin Kaasa: Svalande vind (1991)
Edvard Grieg: Grieg i barnehagen (1993)
Bukkene Bruse: Bukkene Bruse (1993)
Forenede Fonogramprodusenter: Norske bilder – Sounds and Visions of Norway (1993)
Heilo: Fjøllmannstonar: Folkemusikk frå Vinje, Rauland og Møsstrond (1993)
Åsne Valland Nordli: Den ljose dagen (1994)
Knut Buen: Attersyn (1995)
Musikkmagasinet Ballade: Tradisjonen tro? (1995)
Torhild Ostad: Blomar i moll (1996)
Arve Moen Bergset: Religiøse folketonar (1996)
Elisabeth Andreassen: Bettans jul (1996)
Per Vollestad: Solefall (1997)
Ragnhild Furholt: Segner syng (1997)
Kirkelig Kulturverksted: Til en kvinne (1997)
Kirkelig Kulturverksted: Kirkelig Kulturverksted – The No. 1 Norwegian Label (1997)
Hanne Krogh: Vestavind (1998)
Kirkelig Kulturverksted: Lys i mørket (1998)
Roy Vorland: Vår tid i sola (1999)
Tom Russell: The Man From God Knows Where (1999)
Oslo Kammerkor: Bergtatt (1999)
Kirkelig Kulturverksted: Kirkelig Kulturverksted 25 år – Varige spor (1999)
Heidi Hauge & Bjørn Arild Hauge: Country Time (2000)
Deborah Anderssen & Biristrand Korforening: Lys – Messe for sopran, kor & 3 celli av Deborah Anderssen samt ulik etnisk sakralmusikk (2000)
Frelsesarmeen: Perleporten (2000)
Bjørnar Spydevold: Odyssé (2001)
Oslo Sinfonietta: Norges musikkhistorie – Bind 5 (2001)
Nordnorsk Lederutvikling: Stiftelsen Nordnorsk Lederutvikling 15 år (2001)
Skarvebarna, Geilo Barnegospel & Hol Barnegospel: Sol over frossen jord (2001)
Carola: Sov på min arm (2001)
Con Spirito & Helge Birkeland: Den fagraste rosa – Toner for advent og jul (2001)
Sølvguttene: Sølvguttene synger julen inn (2001)
Grappa: Spor.Sørland (2002)
Nordnorsk Lederutvikling: Hjem til jul (2002)
Geir Lysne Listening Ensemble: Korall (2003)
Heidi Hauge: Country perler – beste norske (2003)
Karoline Krüger: Jakobmesse – messe for mennesker i bevegelse (2003)
Kirkelig Kulturverksted: 30 Years' Fidelity (2004)
Johnny Cash-hyllest: We Walk the Line – Inside a Norwegian Prison – A Tribute to Johnny Cash (2004)
Forente artister: Venn (2005)
Frelsesarmeens Territoriale Hornorkester: Frelsesarmeens Territoriale Hornorkester (2005)
Con Spirito Grenland: Øregodt (2006)
Kirkelig Kulturverksted: Kirkelig Kulturverksted – The No. 1 Norwegian Label 2006 (2006)
Helene Bøksle: Elverhøy (2006)
Synnøve Aanensen: Jul i en stall (2006)
McMusic: God jul og godt nyttår! (2006)
Geir Ødegården: Dansefest! (2007)
Berit Opheim & Sigbjørn Apeland: Den blide sol (2007)
Trio Mediæval: Folk Songs (2007)
Master Music: Minns du sångens beste 2 – Live fra Oslo og Stavanger (2007)
Kirkelig Kulturverksted: Sorgen og gleden – H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marits utvalgte salmer (2008)
Rita Engebretsen & Helge Borglund: Frem fra Glemselen kap. 20 (2008)
Kirkelig Kulturverksted: Kirkelig Kulturverksted – The No. 1 Norwegian Label 2008 (2008)
Kirkelig Kulturverksted: Sanger om sårbarhet – Modum Bad 150 år (2008)
Songlaget i BUL, Oslo: Solbøn (2008)
Kvarts: Kvarts – Folkemusikk i Symfoni (2009)
Himinglåva: Ro – Bånsuller (2009)
Helene Bøksle: Morild (2009)
Lola's World: Sufi's Secret 2 – Mystical and Hypnotic Grooves (2010)
Kirkelig Kulturverksted: Våkenatt for Hardanger (2010)
Torolf Nordbø: Det kjærlege auga (2010)
Bjørn Eidsvåg: Rundt neste sving (2010)
Veronica Akselsen: Blod og ild (2010)
Kurt Nilsen: Have Yourself a Merry Little Christmas (2010)
Oslo Kammerkor: Strid (2011)
Master Music: Kjærligheten seirer – Sanger til håp og trøst (2011)
22. juli 2011: Mitt lille land (2011)
Håkon Renanger: Trubaduren (2011)
Sony Music: God Jul – Now That's What I Call Music (2011)
Hoff Ensemble: Quiet Winter Night (2012)
Kirkelig Kulturverksted: Devine reSolution – Kirkelig Kulturverksteds juleminnepinne 2012 (2012)
Universal Music: Stille, stille vinternatt – Musikk fra Blåfjell (2012)
Edel AG: God Jul – A Scandinavian Christmas (2012)
Universal Music: Tidenes beste juleplate 1 (2012)
Are Hembre: Jul – I skyggen tå et tårn (2013)
ESS Engros: Bygdehits – Musikk for alle og ein kvar (2014)
Per Sigmond: Musikk for stille stunder (2014)
Gunstein Draugedalen: Du ser det ikkje på meg (2014)
Kirkelig Kulturverksted: Kirkelig Kulturverksted – 40 Years' Credibility (2014)
Harald Bakkeby Moe: Fra fjord og fjære – en desemberplate (2015)
Varmestuens venner: Varmestuens venner Live (2015)
Trude Kristin Klæboe & Frøydis Grorud: Duften av liv (2015)
Universal Music: Familiens juleminner (2015)
Trio Mediæval & Arve Henriksen: Rímur (2017)
Hå trekkspillklubb: Minnebok (2017)
Nordic Voices: Det syng i natt/Mitt hjerte alltid vanker (2017)
Paolo Vinaccia: Mystery Man (2018)
Solfa: 0-100 på 1-2-3 Volume 2 (2017)
Inger Lise Stulien: Samklang (2018)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sondre Bratland - Store norske leksikon
sondrebratland.no - Sondre Bratland - hjemmeside
Olav Østrem. Synger oss hjem - Portrettintervju med Sondre Bratland i Klassekampen 18. desember 2021 | Olav Bratland (født 13. mars 1944 i Flatanger i Nord-Trøndelag) er en norsk selvstendig næringsdrivende og politiker (H) som var ordfører i Stordal 1994–2003 og fylkesordfører i Møre og Romsdal 2007–2011. | 10,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Temsaman | 2023-02-04 | Temsaman | ['Kategori:35°N', 'Kategori:3°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Marokkos geografi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02'] | Temsaman er en kommune i Riffjellene, nordvest i Marokko. Temsaman er også navnet til hovedbyen i kommunen; den ligger 100km vest for Nador og 20km øst for Al Hoceima. Provinsen Temsaman inkluderer også små byer som Bouadia, Imezzean, Imbraden og Ikecheouen.
I området snakker man rifain som stammer fra berbere. Innbyggerne lever hovedsakelig av jordbruk, fisking eller finansieres av rike familier. Området har svært dårlig infrastruktur.
I denne regionen ble den spanske generalen Sylvestre slått av en liten gruppe væpnede bønder under Abd el-Krim sin kommando. | Temsaman er en kommune i Riffjellene, nordvest i Marokko. Temsaman er også navnet til hovedbyen i kommunen; den ligger 100km vest for Nador og 20km øst for Al Hoceima. Provinsen Temsaman inkluderer også små byer som Bouadia, Imezzean, Imbraden og Ikecheouen.
I området snakker man rifain som stammer fra berbere. Innbyggerne lever hovedsakelig av jordbruk, fisking eller finansieres av rike familier. Området har svært dårlig infrastruktur.
I denne regionen ble den spanske generalen Sylvestre slått av en liten gruppe væpnede bønder under Abd el-Krim sin kommando. | Temsaman er en kommune i Riffjellene, nordvest i Marokko. Temsaman er også navnet til hovedbyen i kommunen; den ligger 100km vest for Nador og 20km øst for Al Hoceima. | 10,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dronningen_(Ask%C3%B8y) | 2023-02-04 | Dronningen (Askøy) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Askøys geografi', 'Kategori:Fjell i Vestland', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Dronningen er et utsiktspunkt i Storåsen i Askøy kommune med en høyde på 188 moh.
Storåsen ligger omgitt av bygdene Ravnanger og Haugland i vest, og Ask i øst. Det går turstier fra alle tre bygdene til Dronningen. Det høyeste punktet for Storåsen ligger noe lenger inne i skogen.
Ifølge historien kommer navnet Dronningen fra et meget høyt furutre som stod like ved utsiktspunktet. Dette treet falt i en kraftig storm noen år etter krigen.
Dronningen er et yndet turmål for speidere, mosjonister og turgåere.
| Dronningen er et utsiktspunkt i Storåsen i Askøy kommune med en høyde på 188 moh.
Storåsen ligger omgitt av bygdene Ravnanger og Haugland i vest, og Ask i øst. Det går turstier fra alle tre bygdene til Dronningen. Det høyeste punktet for Storåsen ligger noe lenger inne i skogen.
Ifølge historien kommer navnet Dronningen fra et meget høyt furutre som stod like ved utsiktspunktet. Dette treet falt i en kraftig storm noen år etter krigen.
Dronningen er et yndet turmål for speidere, mosjonister og turgåere.
== Eksterne lenker ==
Ask Friidrett arrangerer motbakkeløpet Dronningen Opp! | Dronningen er et utsiktspunkt i Storåsen i Askøy kommune med en høyde på 188 moh. | 10,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fedjefast | 2023-02-04 | Fedjefast | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fremtidige hendelser', 'Kategori:Planlagte veiprosjekt på Vestlandet', 'Kategori:Undersjøiske tunneler på Vestlandet', 'Kategori:Veier i Vestland', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Fedjefast er en planlagt fastlandsforbindelse for Fedje kommune i Vestland. Prosjektet har en lengde på 10,1 km, og vil sannsynligvis koste 450 millioner kroner.
| Fedjefast er en planlagt fastlandsforbindelse for Fedje kommune i Vestland. Prosjektet har en lengde på 10,1 km, og vil sannsynligvis koste 450 millioner kroner.
== Fedjetunnelen ==
Fedjetunnelen er planlagt mellom Sævrøy i Austrheim og tettstedet Fedje på øya Fedje. Tunnelen vil ha en lengde på 6,1 km og strekke seg omtrent 240 meter under Fedjefjorden. | Fedjefast er en planlagt fastlandsforbindelse for Fedje kommune i Vestland. Prosjektet har en lengde på 10,1 km, og vil sannsynligvis koste 450 millioner kroner. | 10,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuli_(drikk) | 2023-02-04 | Kuli (drikk) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Leskedrikker', 'Kategori:The Coca-Cola Company', 'Kategori:Varemerker'] | Kuli er merkenavn for en saftdrikk som produseres og markedsføres av Coca-Cola Company. Den ble lansert i 1997. Drikken fås kjøpt i 0,2 liters pappbokser med et sugerør til å drikke den med. Drikken inneholder vanligvis 8-10% råsaft og er uten kullsyre.
Kuli er inspirert av Kapo, et populært Coca-Cola Company produkt i Chile. Per 2022 finnes Kuli med tre smaker: Eple, appelsin og jordbær og eple.
| Kuli er merkenavn for en saftdrikk som produseres og markedsføres av Coca-Cola Company. Den ble lansert i 1997. Drikken fås kjøpt i 0,2 liters pappbokser med et sugerør til å drikke den med. Drikken inneholder vanligvis 8-10% råsaft og er uten kullsyre.
Kuli er inspirert av Kapo, et populært Coca-Cola Company produkt i Chile. Per 2022 finnes Kuli med tre smaker: Eple, appelsin og jordbær og eple.
== Referanser == | Kuli er merkenavn for en saftdrikk som produseres og markedsføres av Coca-Cola Company. Den ble lansert i 1997. | 10,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Routemaster | 2023-02-04 | Routemaster | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bussmodeller', 'Kategori:Transport i London'] | Routemaster er en engelsk busstype spesielt bygget for å transportere passasjerer for London Transport. Det ble produsert i alt 2876 Routemastere mellom 1954 og 1968, inkludert alle prototyper og varianter. Man regner imidlertid 2760 av dem som regulære Routemastere. De fleste Routemastere er av kort type for 64 passasjerer, det ble imidlertid også bygget en rekke RML'ere, Routemaster Long, som kunne ta 72 passasjerer.
Busstypen er i sin helhet designet av London Transport og er foreløpig den siste busstypen i England med åpen plattform bak. De var ment å vare i 17 år før utskifting, men viste seg utrolig holdbare. Fremdeles ruller det RMere mange steder i verden.
De aller fleste RM i London Transport ble skiftet ut i løpet av 2005. Årsaken er hovedsakelig at de må betjenes av to ansatte, mens de nye bussene kan betjenes av sjåføren alene. I tillegg er moderne busser lettere å bruke for personer med nedsatt funksjonsevne, mens Routemasterne, f.eks. ikke kunne brukes av personer som bruker rullestol. Hovedsakelig p.g.a. det høye trinnet opp på den åpne plattformen bak, i tillegg til den veldig bratte trappen for å komme opp til andre etasje. Teknisk var bussene forut for sin tid, men dagens busser kan selvsagt tilby mye bedre komfort og kjøreegenskaper. Det går i dag kun 10 Routemastere i London, i det som kalles Heritage Route. Av disse er det 9 RM'ere og 1 RML. En av årsakene til at man opprettet Heritage Route var massive protester fra Londons befolkning på at de gamle bussene ble skiftet ut.
Det finnes i alt 6 Routemastere i Norge.
Bussene ble bygget i aluminium for å holde seg innenfor engelske vektbestemmelser på 50-tallet. Det vanlige på slike kjøretøyer er å sette et karosseri oppå en ramme. I stedet ble det laget et selvbærende karosseri med to delrammer foran og bak for feste av akslinger og drivverk. Aluminium blir mye brukt av flyindustrien og ga bussen et svært moderne preg på den tiden. De første bussene var faktisk ikke lakkert, slik at folk kunne se materialet blinke i sola. Det ble trolig for mye av det gode, for bussene ble raskt malt røde i henhold til logofargene til London Transport.
Motoren og akslingen ble plassert på venstre side av bussen. Utstyrt med automatisk girkasse var bussen lettkjørt i forhold til mange andre busser på den tiden. At den styres ved hjelp av kun en hjelpeservo var ikke noe problem. Svingradiusen er liten, og selv med en lengde på opp til 9 meter er bussen lett å buksere gjennom bygater.
En liten kuriositet: Bakerst i bussen er innredningen formet etter kroppen til en stående billettør med en liten lagerplass bak. Her kunne han kontrollere billetter, betjene lys og ha enkel tilgang på rutetabeller, brannslukker og andre remedier.
| Routemaster er en engelsk busstype spesielt bygget for å transportere passasjerer for London Transport. Det ble produsert i alt 2876 Routemastere mellom 1954 og 1968, inkludert alle prototyper og varianter. Man regner imidlertid 2760 av dem som regulære Routemastere. De fleste Routemastere er av kort type for 64 passasjerer, det ble imidlertid også bygget en rekke RML'ere, Routemaster Long, som kunne ta 72 passasjerer.
Busstypen er i sin helhet designet av London Transport og er foreløpig den siste busstypen i England med åpen plattform bak. De var ment å vare i 17 år før utskifting, men viste seg utrolig holdbare. Fremdeles ruller det RMere mange steder i verden.
De aller fleste RM i London Transport ble skiftet ut i løpet av 2005. Årsaken er hovedsakelig at de må betjenes av to ansatte, mens de nye bussene kan betjenes av sjåføren alene. I tillegg er moderne busser lettere å bruke for personer med nedsatt funksjonsevne, mens Routemasterne, f.eks. ikke kunne brukes av personer som bruker rullestol. Hovedsakelig p.g.a. det høye trinnet opp på den åpne plattformen bak, i tillegg til den veldig bratte trappen for å komme opp til andre etasje. Teknisk var bussene forut for sin tid, men dagens busser kan selvsagt tilby mye bedre komfort og kjøreegenskaper. Det går i dag kun 10 Routemastere i London, i det som kalles Heritage Route. Av disse er det 9 RM'ere og 1 RML. En av årsakene til at man opprettet Heritage Route var massive protester fra Londons befolkning på at de gamle bussene ble skiftet ut.
Det finnes i alt 6 Routemastere i Norge.
Bussene ble bygget i aluminium for å holde seg innenfor engelske vektbestemmelser på 50-tallet. Det vanlige på slike kjøretøyer er å sette et karosseri oppå en ramme. I stedet ble det laget et selvbærende karosseri med to delrammer foran og bak for feste av akslinger og drivverk. Aluminium blir mye brukt av flyindustrien og ga bussen et svært moderne preg på den tiden. De første bussene var faktisk ikke lakkert, slik at folk kunne se materialet blinke i sola. Det ble trolig for mye av det gode, for bussene ble raskt malt røde i henhold til logofargene til London Transport.
Motoren og akslingen ble plassert på venstre side av bussen. Utstyrt med automatisk girkasse var bussen lettkjørt i forhold til mange andre busser på den tiden. At den styres ved hjelp av kun en hjelpeservo var ikke noe problem. Svingradiusen er liten, og selv med en lengde på opp til 9 meter er bussen lett å buksere gjennom bygater.
En liten kuriositet: Bakerst i bussen er innredningen formet etter kroppen til en stående billettør med en liten lagerplass bak. Her kunne han kontrollere billetter, betjene lys og ha enkel tilgang på rutetabeller, brannslukker og andre remedier.
== Eksterne lenker ==
(en) AEC Routemaster – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Routemaster – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Routemaster er en engelsk busstype spesielt bygget for å transportere passasjerer for London Transport. Det ble produsert i alt 2876 Routemastere mellom 1954 og 1968, inkludert alle prototyper og varianter. | 10,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Jacob_Ahrenberg | 2023-02-04 | Johan Jacob Ahrenberg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Finlandssvenske forfattere', 'Kategori:Finlandssvenske kunstnere', 'Kategori:Finske arkitekter', 'Kategori:Finske billedkunstnere', 'Kategori:Finske designere', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vyborg', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2019-06', 'Kategori:Svenskspråklige forfattere'] | Johan Jacob Ahrenberg eller Jac. Ahrenberg (født 30. april 1847 i Viborg, død 10. oktober 1914 i Helsingfors) var en finsk arkitekt, billedkunstner og forfatter.
| Johan Jacob Ahrenberg eller Jac. Ahrenberg (født 30. april 1847 i Viborg, død 10. oktober 1914 i Helsingfors) var en finsk arkitekt, billedkunstner og forfatter.
== Arkitekt ==
Ahrenberg ble uteksaminert som arkitekt fra Kungliga Akademien för de fria konsterna i Stockholm i 1875, og jobbet senere som offentlig arkitekt hjemme i Finland.
=== Verksliste ===
Länsstyrelsens hovedbygning i Uleåborg, 1887
Finska reallyceet i Tammerfors, 1890
Hangö kyrka, 1892
Kajana kyrka, 1892
Nya kyrkan i Kristinestad, 1897
Reservofficersskolans huvudbyggnad i Fredrikshamn, 1898
Flicklyceet i Uleåborg, 1901
Ålands lyceum i Mariehamn, 1903
Normallyceum i Helsingfors, 1905
Finska flickskolan i Viborg, 1906
Helsingfors synagoge, 1906
Flickskolan i Sordavala, 1911
Posthuset i Viborg, 1914
== Forfatter ==
Jac. Ahrenberg var også forfatter. Han skrev blant annet folkelivsskildringer og romaner. Ofte hentet han motiver fra sine hjemtrakter i Karelen og fra områdene rundt Viborg, der kulturen var preget av å være et grenseområde mellom det russiske og det finske. Han har også skrevet en serie memoarer i seks bind, med tittelen Människor som jag känt. Av andre kjente bøker kan nevnes Familien på Haapakoski. Ahrenberg skrev på svensk.
=== Bibliografi ===
Hemma, 1887
Hihuliter, 1889
Stockjunckaren, 1892
Familjen på Haapakoski, 1893
Vår landsman, 1897
Människor som jag känt, 1904, 1907, 1908, 1909, 1910, 1914
Med styrkans rätt, 1899
== Billedkunstner og formgiver ==
Ahrenberg virket også som billedkunstner. Han var gift med Wilma von Engeström, som også var billedkunstner. Hun var utdannet blant annet ved Konstakademin i Stockholm, og verker av henne finnes blant annet i Ateneum i Helsingfors og i Nationalmuseet i Stockholm.Landsmannen og vennen Albert Edelfelt nevner i flere brev Jac. Ahrenbergs kunstneriske produksjon. I ett av brevene, fra Paris i påsken 1875, fremgår det at Ahrenberg var i Paris og beskjeftiget seg med å male akvareller.
I et annet brev, skrevet i Paris i 1877, gjengir Edelfelt en beskrivelse han selv har mottatt fra en kunstnerfest i Helsinki, der avsenderen ikke er nådig i omtalen av "Jaakko":«Jaakko Ahrenberg är en figur "qui ne se doute de rien" [som ikke har noensomhelst tvil om sine egne evner] då han framför sina dåliga verser; John Smedberg påstår att hans arkitektoniska kunskaper är ytliga och klena; det är förståeligt då han sätter sin tid i Stockholm på att improvisera på soaréer och måla akvareller.»Jacob Ahrenberg var blant kunstnerne som stilte ut på jubileumsutstillingen i Ateneum i Helsingfors i 1896, da man feiret at det var 50 år siden kunstnernes egen forening ble stiftet.
Midt på 1890-tallet var han den første kunstneren som ble ansatt av porselensfabrikken Arabia til å utvikle et eget designuttrykk for fabrikken. Frem til da hadde Arabia kun fremstilt kopier av produkter laget av den svenske Rörstrand.
== Familie ==
Jac. Ahrenberg var gift med billedkunstneren Widolfa Engeström-Ahrenberg (født Fredrika Widolfa Carolina von Engeström), og morfar til den toneangivende formgiveren Kaj Franck.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jacob Ahrenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | fsted = Viborg, Finland | 10,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernest_Tubb | 2023-02-04 | Ernest Tubb | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Country Music Hall of Fame', 'Kategori:Countrymusikere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 6. september', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ellis County i Texas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ernest Dale Tubb (født 9. februar 1914 nær Chris i Texas, død 6. september 1984) var en amerikansk country-artist og låtskriver.
Tubb fikk kallenavnet «the Texas Troubadour» og var en av countrymusikkens pionerer. Hans kanskje største hit var «Walking the Floor Over You» fra 1941. Han ble i 1965 innvalgt som medlem i æresgalleriet Country Music Hall of Fame.
| Ernest Dale Tubb (født 9. februar 1914 nær Chris i Texas, død 6. september 1984) var en amerikansk country-artist og låtskriver.
Tubb fikk kallenavnet «the Texas Troubadour» og var en av countrymusikkens pionerer. Hans kanskje største hit var «Walking the Floor Over You» fra 1941. Han ble i 1965 innvalgt som medlem i æresgalleriet Country Music Hall of Fame.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ernest Tubb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ernest Tubb på Internet Movie Database
(en) Ernest Tubb hos The Movie Database
(en) Ernest Tubb på Discogs
(en) Ernest Tubb på MusicBrainz
(en) Ernest Tubb på Spotify
(en) Ernest Tubb på Genius — sangtekster | Ernest Dale Tubb (født 9. februar 1914 nær Chris i Texas, død 6. | 10,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georges_Guillain | 2023-02-04 | Georges Guillain | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Franske nevrologer', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rouen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Georges Charles Guillain (født 3. mars 1876 i Rouen i Frankrike. død 29. juni 1961 i Paris) var en fransk nevrolog.
| Georges Charles Guillain (født 3. mars 1876 i Rouen i Frankrike. død 29. juni 1961 i Paris) var en fransk nevrolog.
== Liv og virke ==
Guillain studerte medisin først i hjembyen og deretter i Paris. Han fikk doktorgraden i 1902. Fra 1923 til 1947 innehadde Guillain lærestolen for nevrologi ved Hôpital Salpêtrière i Paris som etterfølger av sin lærer, den berømte nevrolog Pierre Marie (1853–1940).
== Guillain-Barré-syndromet ==
Han beskrev i 1916, sammen med Jean-Alexandre Barré og André Strohl, det som er blitt kalt Polyradikulitis Guillain-Barré, som i dag ansees som den viktigste årsak til akutte lammelser etter betennelser.
== Verker ==
G. Guillain, J.-A. Barré og A. Strohl: Sur une syndrome de radiculo-névrite avec hypoalbuminose du liquide céphalo-rachidien sans réaction cellulaire. Remarques sur les caractères cliniques et graphiques des réflexes tendineux. Bull Soc Méd Hôp Paris 1916; 40:1462-70
== Referanser == | Georges Charles Guillain (født 3. mars 1876 i Rouen i Frankrike. | 10,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eddy_Arnold | 2023-02-04 | Eddy Arnold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Country Music Hall of Fame', 'Kategori:Countrymusikere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 8. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chester County i Tennessee', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Richard Edward «Eddy» Arnold (født 15. mai 1918 i Henderson i Tennessee, død 8. mai 2008 i Nashville, Tennessee) var en amerikansk country-artist.
Arnold fikk totalt 147 sanger på listen Billboards country music, kun George Jones har flere. Arnold ble i 1966 innvalgt som medlem i æresgalleriet Country Music Hall of Fame.
| Richard Edward «Eddy» Arnold (født 15. mai 1918 i Henderson i Tennessee, død 8. mai 2008 i Nashville, Tennessee) var en amerikansk country-artist.
Arnold fikk totalt 147 sanger på listen Billboards country music, kun George Jones har flere. Arnold ble i 1966 innvalgt som medlem i æresgalleriet Country Music Hall of Fame.
== Sanger som ble nr 1 på Billboards Country liste ==
«What Is Life Without Love» (1946)
«It's a Sin» (1947)
«I'll Hold You in My Heart» (1947)
«Anytime» (1948)
«Bouquet of Roses» (1948)
«(Just a Little Lovin') Will Go a Long Way» (1948)
«A Heart Full of Love (For a Handful of Kisses)» (1948)
«One Kiss Too Many» (1949)
«I'm Throwing Rice (At the Girl That I Love)» (1949)
«Take Me in Your Arms and Hold Me» (1949)
«There's Been a Change in Me» (1951)
«Kentucky Waltz» (1951)
«I Wanna Play House With You» (1951)
«Easy on the Eyes» (1952)
«A Full Time Job» (1952)
«Eddy's Song» (1952)
«I Really Don't Want to Know» (1953)
«The Cattle Call» (1955)
«They Do Make It Nice» (1955)
«What's He Doing in My World» (1965)
«Make the World Go Away» (1965)
«I Want to Go with You» (1966)
«Somebody Like Me» (1966)
«Lonely Again» (1967)
«Turn the World Around» (1967)
«Then You Can Tell Me Goodbye» (1968)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eddy Arnold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eddy Arnold på Internet Movie Database
(en) Eddy Arnold hos The Movie Database
(en) Eddy Arnold hos Internet Broadway Database
(en) Eddy Arnold på Apple Music
(en) Eddy Arnold på Discogs
(en) Eddy Arnold på MusicBrainz
(en) Eddy Arnold på Spotify
(en) Eddy Arnold på Last.fm
(en) Eddy Arnold på Genius — sangtekster
(en) Eddy Arnold på AllMusic | Richard Edward «Eddy» Arnold (født 15. mai 1918 i Henderson i Tennessee, død 8. | 10,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Marie | 2023-02-04 | Pierre Marie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. april', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Franske leger', 'Kategori:Franske nevrologer', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1853', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pierre Marie (født 9. september 1853 i Paris i Frankrike, død 13. april 1940 i Paris) var en fransk nevrolog. Han ble i 1918 etterfølger til Jean-Martin Charcot ved Hôpital Salpêtrière i Paris.
| Pierre Marie (født 9. september 1853 i Paris i Frankrike, død 13. april 1940 i Paris) var en fransk nevrolog. Han ble i 1918 etterfølger til Jean-Martin Charcot ved Hôpital Salpêtrière i Paris.
== Verker ==
Des formes frustes de la maladie de Basedow. Thèse de doctorat, Paris, 1883.
Sclerose en plaques et maladies infectieuses. 1884.
Sur deux cas d’acromégalie. 1886.
De la déviation faciale dans l’hémiplégie hystérique.
Sur une form particulière d'atrophie musculaire progressive; souvent familiale, débutant par les pieds et les jambes et atteignant tard les mains. Sammen med Jean-Martin Charcot. Rev Méd, Paris, 1886, 6: 97
Hystérie dans l’intoxication par le sulfure de carbone. 1888.
Ostéoarthropathie hypertrophiante pneumique. 1890.
Essays on Acromegaly. London, 1891.
Leçons sur les maladies de la moëlle épinière. Paris, 1892.
Sur l'hérédo-ataxie cérébelleuse. Semaine médicale, Paris, 1893, 13: 444.
Leçons de clinique médicale. Hôtel-Dieu, 1894-1895.
Sur un syndrome clinique et urologique se montrant dans le diabète lévulosurique et caractérisé par un état mélancolique avec insomnie et impuissance. Zus. mit Robinson. 1897.
L’évolution du langage considéré au point de vue de l’étude de l’Aphasie. 1897.
Dysostose cléido-crânienne héréditaire. Paul Sainton (1868–1958). 1897.
Spondylose rhizomélique. 1898.
Pagetsche Knochenkrankheit. Zus. mit André Léri. In Handbuch der Neurologie. Volume 4, Berlin, 1913.
Note sur un syndrome de paralysie flasque plus ou moins généralisée avec abolition des reflexes, hyperalbuminose massive et xantochromie vers la guerison et de nature indéterminée. Zus. mit C. Chatelin. Revue neurologique, 1916, 30: 564-565.
Neurologie. 2 volumes; Paris, 1923.
Travaux et mémoires. Paris, 1926 and 1928.
== Referanser == | Pierre Marie (født 9. september 1853 i Paris i Frankrike, død 13. | 10,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Li%C3%A8ge%E2%80%93Bastogne%E2%80%93Li%C3%A8ge_2009 | 2023-02-04 | Liège–Bastogne–Liège 2009 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liège–Bastogne–Liège', 'Kategori:Sport i Belgia i 2009', 'Kategori:Sykkelritt i 2009'] | Liège–Bastogne–Liège 2009 var den 95. utgaven av Liège–Bastogne–Liège. Rittet ble arrangert 26. april 2009.
Det deltok 25 lag i rittet; alle ProTour-lagene med unntak av Fuji-Servetto, samt de profesjonelle kontinentallagene Agritubel, Barloworld, Cervélo TestTeam, Landbouwkrediet-Colnago, Serramenti PVC Diquigiovanni, Skil-Shimano, Topsport Vlaanderen-Mercator og Vacansoleil.
| Liège–Bastogne–Liège 2009 var den 95. utgaven av Liège–Bastogne–Liège. Rittet ble arrangert 26. april 2009.
Det deltok 25 lag i rittet; alle ProTour-lagene med unntak av Fuji-Servetto, samt de profesjonelle kontinentallagene Agritubel, Barloworld, Cervélo TestTeam, Landbouwkrediet-Colnago, Serramenti PVC Diquigiovanni, Skil-Shimano, Topsport Vlaanderen-Mercator og Vacansoleil.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Liège-Bastogne-Liège 2009 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Liège–Bastogne–Liège 2009 var den 95. utgaven av Liège–Bastogne–Liège. | 10,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Alexandre_Barr%C3%A9 | 2023-02-04 | Jean Alexandre Barré | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Franske nevrologer', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nantes', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean-Alexandre Barré (født 25. mai 1880 i Nantes i Frankrike, død 26. april 1967 i
Strasbourg) var en fransk nevrolog.
Barré var fra 1919 professor i nevrologi ved Universitetet i Strasbourg.
Han beskrev i 1916 sammen med Georges Charles Guillain og André Strohl det som er blitt kalt Polyradikulitis Guillain-Barré, som i dag ansees som den viktigste årsak til akutte lammelser etter betennelser.
| Jean-Alexandre Barré (født 25. mai 1880 i Nantes i Frankrike, død 26. april 1967 i
Strasbourg) var en fransk nevrolog.
Barré var fra 1919 professor i nevrologi ved Universitetet i Strasbourg.
Han beskrev i 1916 sammen med Georges Charles Guillain og André Strohl det som er blitt kalt Polyradikulitis Guillain-Barré, som i dag ansees som den viktigste årsak til akutte lammelser etter betennelser.
== Verker ==
G. Guillain, J.-A. Barré og A. Strohl: Sur une syndrome de radiculo-névrite avec hypoalbuminose du liquide céphalo-rachidien sans réaction cellulaire. Remarques sur les caractères cliniques et graphiques des réflexes tendineux. Bull Soc Méd Hôp Paris 1916; 40:1462-70
== Referanser == | Jean-Alexandre Barré (født 25. mai 1880 i Nantes i Frankrike, død 26. | 10,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innozenz_Stangl | 2023-02-04 | Innozenz Stangl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Landkreis Fürstenfeldbruck', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SA-personell', 'Kategori:Tyske turnere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Innozenz Stangl (født 11. mars 1911 i Jesenwang, død 23. mars 1991 samme sted) var en tysk turner. Han representerte turnforeningen Turn- und Sportverein 1860 München.
Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der han var med på det tyske laget som vant gull i lagkonkurransen. Han fikk ingen individuelle medaljer, men kom på 4.-plass i svingstang. Sammenlagt kom han på 20.-plass.
På nasjonalt nivå er han tysk mester sammenlagt i 1947, og han fikk sølv sammenlagt i 1937 og 1948.Stangl meldte seg på 1930-tallet inn i NSDAP og SA. Han tjenestegjorde som radiooperatør under andre verdenskrig.
| Innozenz Stangl (født 11. mars 1911 i Jesenwang, død 23. mars 1991 samme sted) var en tysk turner. Han representerte turnforeningen Turn- und Sportverein 1860 München.
Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der han var med på det tyske laget som vant gull i lagkonkurransen. Han fikk ingen individuelle medaljer, men kom på 4.-plass i svingstang. Sammenlagt kom han på 20.-plass.
På nasjonalt nivå er han tysk mester sammenlagt i 1947, og han fikk sølv sammenlagt i 1937 og 1948.Stangl meldte seg på 1930-tallet inn i NSDAP og SA. Han tjenestegjorde som radiooperatør under andre verdenskrig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Innozenz Stangl – Olympedia
(en) Innozenz Stangl – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
Portrett og bilde av Stangl | Tyskland }} | 10,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milan_Richter | 2023-02-04 | Milan Richter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Diplomater', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oversettere', 'Kategori:Personer fra Bratislava', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovakiske forfattere'] | Milan Richter (født 25. juli 1948 i Bratislava i Tsjekkoslovakia) er en slovakisk forfatter, dramatiker, oversetter og diplomat. Han er kjent for å ha oversatt norsk, svensk, dansk, tysk og engelsk/amerikansk litteratur (60 bøker og 15 skuespill) til slovakisk. Richter var Slovakias første chargé d'affaires i Norge, akkreditert også for Island (1993–1995).
| Milan Richter (født 25. juli 1948 i Bratislava i Tsjekkoslovakia) er en slovakisk forfatter, dramatiker, oversetter og diplomat. Han er kjent for å ha oversatt norsk, svensk, dansk, tysk og engelsk/amerikansk litteratur (60 bøker og 15 skuespill) til slovakisk. Richter var Slovakias første chargé d'affaires i Norge, akkreditert også for Island (1993–1995).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Richter stammer fra en slovakisk-mährisk jødisk familie som ble nesten utslettet under holocaust. Barndommen tilbrakte han i landsbyen Unín på grensen mellom Slovakia og Mähren, et sted der Richter-familien hadde bodd i flere århundrer.
=== Karriere ===
I Slovakia er Richter særlig kjent som poet, dramatiker og oversetter. Han publiserte ni diktsamlinger på slovakisk, skrev to skuespill om Franz Kafka som ble oversatt til åtte språk (Fra Kafkas Helvetesparadis til norsk av Lubo Mauer) og publisert på spansk, serbisk (også som bok: Fra Kafkas Helvetesparadis og Kafkas annet liv i boka "Kafka & Kafka, 2013) bulgarsk og tyrkisk ("Kafka ve Kafka", Ankara 2014) og ett skuespill om Marilyn Monroes liv og død: Marilyn Monroes korte og ulykkelige liv (2013) som ble oversatt til engelsk, tyrkisk, rumensk og serbisk. Richter skrev i 2018 det dokumentaristiske skuespillet Gode gjerninger redder verden om Bjørnstjerne Bjørnson.
Diktene hans er oversatt av Ivan Cicmanec og Lubo Mauer, gjendiktet av Knut Ødegård og utgitt på i samlingen Røter i lufta (Cappelen 1996). Andre bokutvalg av Richters dikt foreligger på fransk, spansk, tysk, arabisk, hebraisk, kinesisk, tsjekkisk, bulgarsk, makedonsk, på seks språk (Five Seasons of Life, 1998) og på sju språk (Sealed With Ashes, 2013).
Richter har oversatt Goethes Urfaust og Faust I, Rilkes Duino-elegier, Kafkas aforismer og kort prosa, diktutvalg av Emily Dickinson, Pablo Neruda, Ernesto Cardenal, Ernst Jandl, Edith Södergran, Harry Martinson, Artur Lundkvist, Erik Lindegren, Östen Sjôstrand, Tomas Tranströmer (også hans samlede dikt), Kjell Espmark, Pia Tafdrup, Eva Ström og andre, antologi av 33 svenske poeter, antologi av fem tyske poeter, bøker av Lars Gustafsson, Dag Hammarskjöld, Per Wästberg, P. O. Enquist, Rolf Hochhuth, John Cheever, Khalil Gibran og andre, eventyr av H. C. Andersen og Oscar Wilde, skuespill av Elias Canetti, P. O. Enquist, Nikoline Werdelin, Elfriede Jelinek og andre. Fra norsk har Richter oversatt Sigrid Undsets roman Ida Elisabeth, tre bøker av Jostein Gaarder (Som i et speil, i en gåte, Vita brevis og Det spørs), gjendiktet Knut Ødegård (to bøker), medoversatt Bjørnstjerne Bjørnson og oversatt moderne norsk lyrikk for en antologi.
Richter fikk Svenska akademiens tolkningspris (1999) og das goldene Ehrenzeichen für Verdienste um die Republik Österreich (2002) fra den østerrikske president Thomas Klestil. Han ble i 2008 utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for fremme av forbindelsene mellom Norge og Slovakia, særlig på det kulturelle området». Han fikk Bjørnsonprisen 2010 «for sin lyrikk, for sin innsats i demokratibevegelsen i det tidligere Tsjekkoslovakia og for sitt fortsatte engasjement for ytringsfrihet og diktekunst fra sin base i Bratislava.»Han var formann av De uavhengige forfatternes klubb i Slovakia fra oktober 2013 til november 2016. Siden januar 2017 er han formann for Slovakias PEN center.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Røter i lufta, presentasjon fra Cappelen Damm.
King Harald V awards Slovak writer Milan Richter Arkivert 25. desember 2008 hos Wayback Machine., Norges ambassade i Slovakia. | Milan Richter (født 25. juli 1948 i Bratislava i Tsjekkoslovakia) er en slovakisk forfatter, dramatiker, oversetter og diplomat. | 10,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gad_Kaynar | 2023-02-04 | Gad Kaynar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 26. juni', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Henrik Ibsen', 'Kategori:Israelere', 'Kategori:Menn'] | Gad Kaynar (født 26. juni 1947) er en israelsk professor i teatervitenskap, skuespiller og dikter. Han er kjent som ekspert Ibsens dramatikk, har oversatt hans skuespill til hebraisk og satt opp Ibsen-stykker ved teatre i Israel.
Kaynar er professor ved Universitetet i Tel Aviv. Han har også vært tilknyttet Det hebraiske universitetet i Jerusalem og Institut für Theaterwissenschaft i München. Kaynar har også vært aktiv innen utøvende teater, blant annet som dramaturg. Han har vært tilknyttet universitetsteateret i Tel Aviv, Israels nasjonalteater Habimah, Cameri-teateret i Tel Aviv og Khan-teateret i Jerusalem.
Kaynar har oversatt seks av Henrik Ibsens skuespill fra norsk til hebraisk og ytterligere tre fra tysk til hebraisk.Kaynar ble i 2008 utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for fremme av norsk litteratur og dramakunst i Israel.»
| Gad Kaynar (født 26. juni 1947) er en israelsk professor i teatervitenskap, skuespiller og dikter. Han er kjent som ekspert Ibsens dramatikk, har oversatt hans skuespill til hebraisk og satt opp Ibsen-stykker ved teatre i Israel.
Kaynar er professor ved Universitetet i Tel Aviv. Han har også vært tilknyttet Det hebraiske universitetet i Jerusalem og Institut für Theaterwissenschaft i München. Kaynar har også vært aktiv innen utøvende teater, blant annet som dramaturg. Han har vært tilknyttet universitetsteateret i Tel Aviv, Israels nasjonalteater Habimah, Cameri-teateret i Tel Aviv og Khan-teateret i Jerusalem.
Kaynar har oversatt seks av Henrik Ibsens skuespill fra norsk til hebraisk og ytterligere tre fra tysk til hebraisk.Kaynar ble i 2008 utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for fremme av norsk litteratur og dramakunst i Israel.»
== Oversettelser ==
Fruen fra havet, 2004
Vildanden, 2003
Hedda Gabler, 1994
Lille Eyolf, 1991
John Gabriel Borkman, 1987
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gad Kaynar på Internet Movie Database
(en) Gad Kaynar på Internet Movie Database
(en) Gad Kaynar hos The Movie Database | Gad Kaynar (født 26. juni 1947) er en israelsk professor i teatervitenskap, skuespiller og dikter. | 10,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Reusch | 2023-02-04 | Michael Reusch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Sveits', 'Kategori:Personer fra kanton Aargau', 'Kategori:Sveitsiske turnere'] | Michael Reusch (født 3. februar 1914 i Rothrist, død 6. april 1989) var en sveitsisk turner.
Han var med i to OL og et turn-VM for Sveits. Han deltok i OL i 1936, der han fikk sølvmedalje i lagkampen og i skranke individuelt. Han fikk 6.-plass i ringer og 7.-plass i hopp som beste enkeltresultater for øvrig. Sammenlagt kom han på 5.-plass.
I neste OL, i 1948, fikk han 3 medaljer; sølv i lagkampen og gull i skranke og sølv i ringer individuelt. Denne gangen fikk han 18.-plass individuelt.
I VM-sammenheng har han fem medaljer fra VM i 1938; sølv i lagkampen, og tre gull og et sølv individuelt.
| Michael Reusch (født 3. februar 1914 i Rothrist, død 6. april 1989) var en sveitsisk turner.
Han var med i to OL og et turn-VM for Sveits. Han deltok i OL i 1936, der han fikk sølvmedalje i lagkampen og i skranke individuelt. Han fikk 6.-plass i ringer og 7.-plass i hopp som beste enkeltresultater for øvrig. Sammenlagt kom han på 5.-plass.
I neste OL, i 1948, fikk han 3 medaljer; sølv i lagkampen og gull i skranke og sølv i ringer individuelt. Denne gangen fikk han 18.-plass individuelt.
I VM-sammenheng har han fem medaljer fra VM i 1938; sølv i lagkampen, og tre gull og et sølv individuelt.
== Eksterne lenker ==
(en) Michael Reusch – Olympics.com
(en) Michael Reusch – Olympic.org
(en) Michael Reusch – Olympedia
(en) Michael Reusch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Michael Reusch – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Michael Reusch – FIG
Profil på DatabaseOlympics | }} | 10,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apathy | 2023-02-04 | Apathy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Personer fra Windham County i Connecticut', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Stubber 2020-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Chad Bromley, bedre kjent som Apathy, er en amerikansk undergrunnsrapper og produsent.
| Chad Bromley, bedre kjent som Apathy, er en amerikansk undergrunnsrapper og produsent.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Apathy på Internet Movie Database
(en) Apathy på Discogs
(en) Apathy på Discogs
(en) Apathy på MusicBrainz
(en) Apathy på Spotify
(en) Apathy på Songkick
(en) Apathy på Genius — sangtekster
(en) Apathy på AllMusic
Apathy på Twitter
Apathy på Facebook
Apathy på Myspace
Apathy på Tumblr | Chad Bromley, bedre kjent som Apathy, er en amerikansk undergrunnsrapper og produsent. | 10,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrimne_Forlag | 2023-02-04 | Andrimne Forlag | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forlag etablert i 2001', 'Kategori:Norske forlag'] | Andrimne forlag har hovedfokus på kommunikasjon innen kultur- og matkulturfeltet. De gir ut bøker og tidsskrifter og leverer andre kommunikasjonsløsninger innen denne nisjen. Selskapet ble etablert i 2001, og dets ambisjon er å bli Norges ledende innen kommunikasjon av norsk matkultur.
Forlaget har tre forretningsområder:
- Magasiner
- Bøker
- Markedskommunikasjon
| Andrimne forlag har hovedfokus på kommunikasjon innen kultur- og matkulturfeltet. De gir ut bøker og tidsskrifter og leverer andre kommunikasjonsløsninger innen denne nisjen. Selskapet ble etablert i 2001, og dets ambisjon er å bli Norges ledende innen kommunikasjon av norsk matkultur.
Forlaget har tre forretningsområder:
- Magasiner
- Bøker
- Markedskommunikasjon
== Eksterne lenker ==
Andrimne forlag | Andrimne forlag har hovedfokus på kommunikasjon innen kultur- og matkulturfeltet. De gir ut bøker og tidsskrifter og leverer andre kommunikasjonsløsninger innen denne nisjen. | 10,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biz_Markie | 2023-02-04 | Biz Markie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Atlantic County i New Jersey', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marcel Theo Hall, kjent som Biz Markie, (født 8. april 1964, død 16. juli 2021) var en amerikansk rapper, produsent og komiker.
| Marcel Theo Hall, kjent som Biz Markie, (født 8. april 1964, død 16. juli 2021) var en amerikansk rapper, produsent og komiker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Biz Markie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Biz Markie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Biz Markie på Internet Movie Database
(da) Biz Markie på Filmdatabasen
(en) Biz Markie hos The Movie Database
(en) Biz Markie hos Behind The Voice Actors
(en) Biz Markie på Apple Music
(en) Biz Markie på Discogs
(en) Biz Markie på Discogs
(en) Biz Markie på MusicBrainz
(en) Biz Markie på Spotify
(en) Biz Markie på Songkick
(en) Biz Markie på Last.fm
(en) Biz Markie på Genius — sangtekster
(en) Biz Markie på AllMusic | Marcel Theo Hall, kjent som Biz Markie, (født 8. april 1964, død 16. | 10,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bun_B | 2023-02-04 | Bun B | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Personer fra Port Arthur', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Bernard Freeman (født 19. mars 1973), bedre kjent som «Bun B» er en amerikansk rapper. Han var mest kjent for å være den ene halvparten av rap-duoen Underground Kingz.
| Bernard Freeman (født 19. mars 1973), bedre kjent som «Bun B» er en amerikansk rapper. Han var mest kjent for å være den ene halvparten av rap-duoen Underground Kingz.
== Eksterne lenker ==
(en) Bun B – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bun B på Internet Movie Database
(en) Bun B hos The Movie Database
(en) Bun B på Apple Music
(en) Bun B på Discogs
(en) Bun B på Discogs
(en) Bun B på MusicBrainz
(en) Bun B på Spotify
(en) Bun B på Songkick
(en) Bun B på Last.fm
(en) Bun B på AllMusic
Bun B på Twitter
Bun B på Facebook
Bun B på Instagram
Bun B på YouTube
Bun B på Myspace | Bernard Freeman (født 19. mars 1973), bedre kjent som «Bun B» er en amerikansk rapper. | 10,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brother_Ali | 2023-02-04 | Brother Ali | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Madison', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2020-03'] | Ali Newman (født: Jason Newman i Madison, Wisconsin) bedre kjent som Brother Ali er en albino rapper fra Minneapolis, USA.
| Ali Newman (født: Jason Newman i Madison, Wisconsin) bedre kjent som Brother Ali er en albino rapper fra Minneapolis, USA.
== Diskografi ==
=== Album ===
=== Singler ===
Room With a View b/w Star Quality & Bitchslap! (Rhymesayers Entertainment, 2003)
Forest Whitiker (Rhymesayers Entertainment, 2003)
Champion (Remix) b/w Forest Whitiker (Rhymesayers Entertainment, 2004)
Truth Is b/w Freedom Ain't Free & Original King (Rhymesayers Entertainment, 2007)
Uncle Sam Goddamn (2007)
Life Sentence EP (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Brother Ali – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brother Ali på Internet Movie Database
(en) Brother Ali på Apple Music
(en) Brother Ali på Discogs
(en) Brother Ali på MusicBrainz
(en) Brother Ali på Spotify
(en) Brother Ali på Songkick
(en) Brother Ali på Last.fm
(en) Brother Ali på AllMusic
Brother Ali på Twitter
Brother Ali på Facebook
Brother Ali på Instagram
Brother Ali på Myspace | Ali Newman (født: Jason Newman i Madison, Wisconsin) bedre kjent som Brother Ali er en albino rapper fra Minneapolis, USA. | 10,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_gyldne_omvei | 2023-02-04 | Den gyldne omvei | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samferdsel i Inderøy', 'Kategori:Turisme i Trøndelag', 'Kategori:Turistveier i Norge'] | Den Gyldne Omvei er et samarbeid mellom reiselivsaktører i Inderøy. Navnet er en anbefaling til reisende langs E6 om å ta en avstikker og følge fylkesvei 761 fra Røra gjennom Straumen og videre rundt på halvøya.
Nils Aas Kunstverksted
Sakshaug gamle kirke
Muustrøparken
Hustad kirke
Gangstad gårdsysteri
Berg Gård
Marens Bakeri
E@-Internettkafé
Inderøy Slakteri
Bunadsaum AS
Fjordturer
Ystgård gartneri
Kjerknesvågen Kai
Inderøy Brenneri
Inderøy Gårdsbryggeri
Gulburet
Gjørv gård
Skarnsundet Fjordsenter
Galleri Mitsel
SAGA, senter for fotografi
Strømnes
Rødbrygga
Husfrua Gårdshotell
Øynaparken
Jægtvolden Fjordhotel
| Den Gyldne Omvei er et samarbeid mellom reiselivsaktører i Inderøy. Navnet er en anbefaling til reisende langs E6 om å ta en avstikker og følge fylkesvei 761 fra Røra gjennom Straumen og videre rundt på halvøya.
Nils Aas Kunstverksted
Sakshaug gamle kirke
Muustrøparken
Hustad kirke
Gangstad gårdsysteri
Berg Gård
Marens Bakeri
E@-Internettkafé
Inderøy Slakteri
Bunadsaum AS
Fjordturer
Ystgård gartneri
Kjerknesvågen Kai
Inderøy Brenneri
Inderøy Gårdsbryggeri
Gulburet
Gjørv gård
Skarnsundet Fjordsenter
Galleri Mitsel
SAGA, senter for fotografi
Strømnes
Rødbrygga
Husfrua Gårdshotell
Øynaparken
Jægtvolden Fjordhotel
== Eksterne lenker ==
Den Gyldne Omvei | Den Gyldne Omvei er et samarbeid mellom reiselivsaktører i Inderøy. Navnet er en anbefaling til reisende langs E6 om å ta en avstikker og følge fylkesvei 761 fra Røra gjennom Straumen og videre rundt på halvøya. | 10,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tarukaisen | 2023-02-04 | Tarukaisen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske båttyper'] | Tarukaisen var et japansk fraktskip for frakt av drikken sake fra Osaka til Edo i Edo-perioden fra 1603 til 1868. Et typisk skip av denne typen på 1 700 koku kunne ha en last på 255 tonn eller 2 500 72-liters saketønner.
| Tarukaisen var et japansk fraktskip for frakt av drikken sake fra Osaka til Edo i Edo-perioden fra 1603 til 1868. Et typisk skip av denne typen på 1 700 koku kunne ha en last på 255 tonn eller 2 500 72-liters saketønner.
== Referanser == | Tarukaisen var et japansk fraktskip for frakt av drikken sake fra Osaka til Edo i Edo-perioden fra 1603 til 1868. Et typisk skip av denne typen på 1 700 koku kunne ha en last på 255 tonn eller 2 500 72-liters saketønner. | 10,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oterviktunnelen | 2023-02-04 | Oterviktunnelen | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:1996 i Norge', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesvei 862', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler åpnet i 1996', 'Kategori:Veier i Tromsø', 'Kategori:Veitunneler i Troms og Finnmark'] | Oterviktunnelen, eller Sandneshamntunnelen, er en veitunnel på fylkesvei 862 mellom Sandneshamn og Otervika like ved avkjøringen til Sommarøy. Tunnelen er 607 meter lang og maksimum tillatt kjøretøyhøyde er 4,40 meter.
| Oterviktunnelen, eller Sandneshamntunnelen, er en veitunnel på fylkesvei 862 mellom Sandneshamn og Otervika like ved avkjøringen til Sommarøy. Tunnelen er 607 meter lang og maksimum tillatt kjøretøyhøyde er 4,40 meter.
== Se også ==
Kvalsundtunnelen
Sørskartunnelen
Veitunneler i Norge
=== Bruer i området ===
Sommarøybrua
Hillesøybrua
== Referanser == | | kjørehøyde = 4,40 | 10,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kawagozabune | 2023-02-04 | Kawagozabune | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Japanske båttyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2015-09'] | Kawagozabune var et japansk elvefartøy som ble brukt til privatreiser for de velstående, som daimyoer, som var de største lensherrene underlagt den japanske shogunen som hadde sin residens i byen Edo i Edo-perioden 1603-1868.
De føydale militærguvernørene var nødt til å reise ofte rundt til sine provinser eller til residensstedet hos shogunen som holdte dem under streng kontroll, og bygde dermed elvefartøyer med åredrift uten bruk av seil til det formålet. Disse gruntgående fartøyene med flat bunn, lakkert i svart med en overbygning oppført i tre fra sypress, var et vakkert syn på sin ferd nedover de japanske elvene.
| Kawagozabune var et japansk elvefartøy som ble brukt til privatreiser for de velstående, som daimyoer, som var de største lensherrene underlagt den japanske shogunen som hadde sin residens i byen Edo i Edo-perioden 1603-1868.
De føydale militærguvernørene var nødt til å reise ofte rundt til sine provinser eller til residensstedet hos shogunen som holdte dem under streng kontroll, og bygde dermed elvefartøyer med åredrift uten bruk av seil til det formålet. Disse gruntgående fartøyene med flat bunn, lakkert i svart med en overbygning oppført i tre fra sypress, var et vakkert syn på sin ferd nedover de japanske elvene.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Deal E. William, Handbook to Life in medieval and early modern Japan 2006 ISBN 978-0-19-533126-4
== Eksterne lenker ==
028 modeller guideinformasjon | Kawagozabune var et japansk elvefartøy som ble brukt til privatreiser for de velstående, som daimyoer, som var de største lensherrene underlagt den japanske shogunen som hadde sin residens i byen Edo i Edo-perioden 1603-1868. | 10,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stian_Ringstad | 2023-02-04 | Stian Ringstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Eidsvold Turn', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for SC Braga', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Portugal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Stian Lunder Ringstad (født 29. august 1991) er en norsk fotballspiller som spiller for Ullensaker/Kisa Idrettslag.Han kom til Lillestrøm SK før 2009-sesongen fra Eidsvold Turn, etter å ha spilt seg inn på laget som venstreving eller spiss der.
18. desember 2015 skrev han under en 3,5-årskontrakt med SC Braga.22. desember 2016 skrev han under en treårskontrakt med Strømsgodset.
9.august 2019 skrev han en halvårskontrakt i FK Haugesund og debuterte bare få dagers senere for sin nye klubb. Han har vært utfordrer på den posisjonen og har ikke lykkes å spille seg inn og har bare to kamper fra start.
| Stian Lunder Ringstad (født 29. august 1991) er en norsk fotballspiller som spiller for Ullensaker/Kisa Idrettslag.Han kom til Lillestrøm SK før 2009-sesongen fra Eidsvold Turn, etter å ha spilt seg inn på laget som venstreving eller spiss der.
18. desember 2015 skrev han under en 3,5-årskontrakt med SC Braga.22. desember 2016 skrev han under en treårskontrakt med Strømsgodset.
9.august 2019 skrev han en halvårskontrakt i FK Haugesund og debuterte bare få dagers senere for sin nye klubb. Han har vært utfordrer på den posisjonen og har ikke lykkes å spille seg inn og har bare to kamper fra start.
== Privat ==
I 2013 mistet Ringstad faren i en trafikkulykke. Dette satte sitt preg på ham, og han hadde en tung tid etter ulykken.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stian Ringstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stian Ringstad – Transfermarkt
(en) Stian Ringstad – national-football-teams.com
(en) Stian Ringstad – Soccerway
(en) Stian Ringstad – EU-Football.info
(no) Stian Ringstad – Norges Fotballforbund
(en) Stian Ringstad – FBref | | draktnummer = 8 | 10,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidarosdomen | 2023-02-04 | Nidarosdomen | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor byggeår mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Basilikaer i Norge', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Katolske valfartsmål', 'Kategori:Kirkebranner i Norge', 'Kategori:Korskirker i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Trondheim', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Midtbyen (Trondheim)', 'Kategori:Nidaros erkebispedømme', 'Kategori:Nidarosdomen', 'Kategori:Norske middelalderkirker i stein', 'Kategori:Romanske kirker i Norge', 'Kategori:Severdigheter i Trondheim', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Valgkirker i 1814'] | Nidarosdomen, egentlig Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. I den norske Grunnloven av 1814 ble det slått fast at Kongeriket Norges regent skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien, har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991). De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården like ved.
Kirken ble påbegynt cirka 1070. Den er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider startet i 1869, og den siste statuen på vestfronten ble satt opp i 1983.
Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det høystemte tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte), fordi St. Olavs skrin var plassert bak høyalteret. Et vanligere navn var Kristkirken i Nidaros; selv om kirken var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige treenighet.
| Nidarosdomen, egentlig Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. I den norske Grunnloven av 1814 ble det slått fast at Kongeriket Norges regent skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien, har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991). De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården like ved.
Kirken ble påbegynt cirka 1070. Den er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider startet i 1869, og den siste statuen på vestfronten ble satt opp i 1983.
Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det høystemte tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte), fordi St. Olavs skrin var plassert bak høyalteret. Et vanligere navn var Kristkirken i Nidaros; selv om kirken var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige treenighet.
== Kirken i middelalderen ==
Kirken og Olavs grav ble et viktig pilegrimsmål for hele Nord-Europa, skjønt det også er belagt at det kom pilegrimer fra mange andre deler av den kristne verden. I middelalderen var Nidarosdomen katedral for en katolsk erkebiskop (før 1153: biskop), og erkebispedømmet Nidaros' kirkeprovins omfattet suffraganbispedømmer i hele Norge og på daværende eller tidligere norske skattland. Ansvaret for Domkirkens korbønn ble ivaretatt av augustinerkorherrene og av sekulargeistligheten, ved at disse to kategorier innen presteskapet utgjorde hver sin halvpart av domherrene. Augustinerkorherrene hadde sitt kloster på Helgeseter, på den annen side av Nidelven.
Erkebispegården, som var erkebiskopens residens, ble lagt umiddelbart sør for kirken.
== Etter reformasjonen ==
Etter reformasjonen fortsatte kirken som domkirke i Trondhjems stift for den lutherske superintendent, som erstattet biskopen. Fra 1578 ble kirken menighetskirke for et luthersk kirkesogn – Nidaros Domkirkes menighet – og er det fremdeles. Superintendent-embetet fikk tilbake biskops tittel i 1660 i det lutherske bispedømmet, men den lutherske biskop hadde ikke erkebiskops rang og var heller ikke primas. Kongen i København var kirkens overhode, og Trondheim var ikke lenger Norges kirkelige hovedstad.
Nidarosdomen er en katedral i europeisk sammenheng, selv om den i størrelse ikke kan måle seg med de største og prektigste katedralene i Frankrike, Tyskland og England. Av de middelalderske bispekirkene i den norske kirkeprovins er det ellers bare Stavanger domkirke og Magnuskatedralen på Orknøyene som har overlevd. Katedralen i Bergen er nesten helt forsvunnet, og Hallvardskatedralen i Oslo og domkirken på Hamar er det bare ruiner igjen av. Nidarosdomen er også den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet gotisk basilikaform med strebebuer.Til forskjell fra alle andre lutherske kirkesogn i Norge er det bygningsmessige ansvar ikke et kommunalt ansvar, men fra 1869 ivaretatt over statsbudsjettet, med etableringen av bygghytten Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.
== Stedsvalg knyttet til Olav den hellige ==
Nidarosdomen er bygget over det antatt første midlertidige gravstedet for Olav Haraldsson, som ble drept i slaget ved Stiklestad i 1030. Han ble først lagt i en sandmæl ved Nidelven litt ovenfor Trondheimskaupangen, angivelig der koret i Nidarosdomen er i dag. Dette er imidlertid diskutert; en mulig alternativ plassering er på mælen ovenfor Olavskilden ved Hadrians plass ved Nidelven. Vannet fra kilden er i nyere tid ført ned til stedet der den i dag kan sees. Snorre Sturlason beretter inngående om de jærtegn som hadde funnet sted med kongens hellige levninger: En herlig duft strømmet fra hans legeme. Han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Han ble – etter noen måneder – flyttet, men fire år etter helligkåringen 3. august 1031 ble han flyttet tilbake til et kapell som etterhvert vokste og ble Nidarosdomen.
== Nidarosdomen reiser seg, Norge blir egen kirkeprovins ==
Omkring 1070 lot kong Olav Kyrre bygge en større Kristkirke. Den var av stein og stod ferdig om lag i 1090. Olavsskrinet med Hellig-Olavs legeme stod på høyalteret i Kristkirken.Det var Olavs helgenstatus som gjorde at pilegrimer flokket til Nidaros. Helgenkongens grav ble en vekstfaktor for byen og gjorde den til det selvfølgelige sete for en biskop nordenfjells. I 1152/53 ble bispesetet i Nidaros opphøyd til erkebispesete og metropolitansete for den nyopprettede norske kirkeprovins. De to første erkebiskopene, Jon og Øystein, satte i gang et stort byggeprosjekt for å gjøre Kristkirken større. De nye delene ble bygd i anglonormannisk romansk stil.I 1183 kom erkebiskop Øystein hjem fra England. Byggestilen ble lagt om til unggotikk. Kirken sto antakelig ferdig omkring år 1300.Ved reformasjonen forsvant både den norske katolske kirke og dens erkebiskop.
== Beskrivelse og bygningshistorie ==
Kirken er bygget etappevis over en lang periode. Slik den står nå, er den en restaurert og i store stykker rekonstruert utgave av den tredje kirken som ble reist på stedet.
=== Bygningshistorie i middelalderen ===
Opprinnelig ble det reist en trekirke, nærmest et kapell, over helgenkongens opprinnelige hvilested (allerede på 1030-tallet). Etter få år ble den erstattet med en lang steinkirke. Av den er det i dag lite eller intet igjen, men fundamenter kan lett identifiseres under gulvnivå.Mot midten av 1100-tallet begynte byggingen av den kirken som står i dag. Den består av følgende deler:
Langkoret med tårn, 1220–1240
Tverrskipet, 1140–1180
Kapittelhuset, 1170–1180
Oktogonen, 1183–1210
Skipet med Vestfronten, 1248–1320Kirken ble flere ganger herjet av brann i middelalderen, noe som førte til reparasjoner og av og til nybygg. Den brant i 1328, 1432, 1451 (antagelig), og i 1531. Kirken brant også etter reformasjonen: Under bybrannen i 1708 brant hele katedralen, unntatt steinmurene. Kirken brant på nytt i 1719 etter lynnedslag.
=== Restaurering i nyere tid ===
En stor restaurering av katedralen begynte i 1869. Oppdraget ble gitt til arkitekten H.E. Schirmer. I perioden 1869–1871 ledet han restaureringen av kapittelhuset. Det ble reist kritikk mot Schirmer fordi han tok seg for store kunstneriske friheter i restaureringsarbeidet og hans kontrakt ble ikke fornyet. I 1872 overtok arkitekt Christian Christie arbeidet.Det ble seinere vedtatt å gjenreise skipet og vestfronten. Fra 1908 ble arbeidet ledet av arkitekt Olaf Nordhagen. På det meste arbeidet det 90 mann ved restaureringsarbeidene, derav 50 steinhoggere. Skipet sto ferdig i 1930, og etter å ha fått sitt forslag til utforming av vestfronten godkjent, tok arkitekt Helge Thiis over arbeidet samme år. Vestfronten med de to vesttårnene var ferdig i 1965, og siste statue på vestfronten ble satt opp i 1983.
Først i 2001 ble restaureringsarbeidene offisielt «avsluttet». Men restaurering av restaureringen er i gang: utskifting av dårlig stein og forsterkning av svake punkter pågår fortsatt, etter en restaureringsplan – utarbeidet i 1998 ved Øivind Lunde og Per Storemyr – for perioden 1999–2019.
=== De enkelte deler ===
==== Koret ====
Koret ble bygget i to perioder; den første fra 1140 til slutten av 1180-åra, den andre fra omkring 1200. Noen mener at kirken først ble påbegynt etter at Nidaros var blitt erkebispesete i 1152. Koret er i gotik og viser stor likhet med Lincolnkatedralen i England. Bygghytta i Nidaros er trolig gjennom hele 1200-tallet blitt forsynt med håndverkere herfra.
Koret ble skjønnsomt reparert etter brannen i 1328. Det ble gjort enkelte forsøk på reparasjoner av tårnet og koret etter en ny brann i 1531. I 1708 brant hele katedralen, unntatt de ytre murveggene. Den brant igjen i 1719 som følge av et lynnedslag, og da restaureringsarbeidene tok til i 1869, var tårnet et lappverk av ulike nødreparasjoner, og hvelvene i koret hadde rast sammen.
==== Tverrskipet ====
Tverrskipet er romansk i stilen. Det er to sidekapell i tverrskipet.
Kapellet på sørsida kalles Johanneskapellet. En innskrift viser at det ble innviet av erkebiskop Øystein Erlendsson i 1161 – den eneste innskrift i kirken med et årstall som kan brukes til datering. Den latinske innskriften forteller at kapellet ble innviet 26. november 1161 til både Døperen Johannes, den hellige Vincent av Zaragoza og den hellige pave Sylvester. Dette knippet av helgener var et klart og sterkt programmatisk utsagn fra erkebiskopens side om kirkens selvstendighetsambisjoner. Den hellige Johannes Døperen ble myrdet av den urettferdige konge Herodes Antipas, den hellige Vincens ble torturert i hjel av en annen myndighetsperson, den romerske guvernør Dacian i Spania, som gjorde sitt ytterste for å utrydde kristendommen. Om den hellige Sylvester er det nødvendig å kjenne til (den feilaktige, men i middelalderen alminnelig aksepterte) historien om Den konstantinske skjenkelse (Donatio Constantina): Den hevdet at keiser Konstantin overdro til pave Sylvester og hans etterkommere primatet over de store kirkelige patriarkater, men også den verdslige makt og myndighet over byen Roma og alle italienske eller vestlige regioner med tilhørende provinser, byer og steder. Dermed ble middelalderpavenes herskerkrav underbygd.
Ved denne dedikasjonen av det første ferdigstilte kapell i den nye Kristkirken under bygging markerte erkebiskopen overfor den norske kongemakt at den verdslige makt, som stadig hadde latt troens mennesker lide, ville gjøre rett i fullt ut å anerkjenne Kirkens selvstendighet og rettmessige stilling.
Kapellet i den nordre tverrskipsarmen – lektoriet – ble fullført omkring 1130–1150.Tverrskipene ble noe modifisert i retning av gotikk for å tilpasse dem til det tilbygde koret, og de viser interessante overgangsformer mellom romansk og gotisk arkitektur.
==== Kvinnenes Minnekapell i lektoriet, Nordre tverrskip ====
Etter andre verdenskrig ønsket Norske Kvinners Nasjonalråd å hedre de norske kvinnene som hadde mistet livet som følge av okkupasjonen. Etter å ha vurdert ulike alternativer, besluttet Rådet å innrede et av de tomme kapellene i Nidarosdomen. Valget falt på lektoriet i Nordre tverrskip. Den 6. desember 1952 startet Nasjonalrådet en innsamlingsaksjon for å finansiere minnekapellet. I desember året etter ble pengeinnsamlingen avsluttet med en matiné. Til sammen lyktes Nasjonalrådet å samle inn 52 000 kroner, som i sin helhet ble brukt til innredningen av lektoriet i Domen. Kunstneren Asbjørg Borgfelt fikk oppdraget med å utsmykke kapellets alter. Hun modellerte et alterfrontal bestående av ti relieffer utført i forgylt bronse. Videre ble det innkjøpt et krusifiks laget i Limoges på 1400-tallet, og selve alteret ble bygget i grå og hvit Fauske-marmor. Det ble bestilt puter i blått vevet stoff, og Bærum Kvinneråd skjenket en alterduk med broderte, brennende hjerter i hvitt og gyldne toner. Lysestakene til alteret ble tegnet av domkirkearkitekten. Kapellet ble utstyrt med en minneplate med påskriften Dette kapell er viet minnet om de kvinner og menn som ofret sitt liv for fedrelandet 1940-1945. Nasjonalrådet hadde under innsamlingen opprettet en Givernes bok som viste hvem som hadde bidratt til å realisere minnesmerket. Det ble også laget en annen bok, den såkalte Gylne boken, der navnene på 11 000 falne ble oppført. Dette skrivearbeidet påtok en frivillig ved navn Herman Matzow seg. Begge bøkene ble bundet inn i pergament dekorert med gullskrift og blå emaljerammer, og lagt til forvaring i minnekapellet. Kapellet ble innviet den 26. februar 1957.
==== Samisk alter i Søndre tverrskip ====
På Samefolkets dag, 6. februar 2017, innvies et samisk alter i Nidarosdomen. Innvielsen skjer under en gudstjeneste som inngår i markeringen av Tråante 2017 (100-årsjubileet for samenes første landsmøte). Utsmykkingen har fått plass i Søndre tverrskip, til siden for Johanneskapellet. Alteret er utformet av kunstneren Folke Fjällström, som vant en utsmykkingskonkurranse om oppdraget i mars 2015. Alteret er laget i oljet bjørk, prydet med samisk ornamentikk. Midt på alteret står en treskulptur som er 85 cm høy. Hele alteret har en høyde på 2,35 meter.
==== Kapittelhuset ====
Kapittelhuset ligger som et frittstående tilbygg på nordsiden av koret; bygd som en miniatyrkirke med kor, tverrskip og skip. Utvendig er det helt romansk, med tykke murer og rundbuete vinduer. Men innvendig har det spissbuer i hvelvene. Kapittelhuset er etter nordiske forhold et uvanlig tidlig eksempel på det forestående stilskiftet. Det omtales også som Mariakapellet.
==== Oktogonen ====
Oktogonen er den åttekantede avslutningen av kirken mot øst. Fischer mener at biskop Øystein (Erlendsson) fikk ideen til denne uvanlige koravslutningen i sitt eksil i England i 1180–83. Ved Canterburykatedralen var et martyrium for Thomas Becket under oppføring på denne tida, og dette kan ha gitt en impuls til oktogonen. Den kan også ha vært inspirert av strukturen rundt Jesu grav i Gravkirken i Jerusalem, eller av Aachenkatedralen. Øystein Ekroll sier at rotunden i gravkirken og oktogonen har nøyaktig samme utvendige diameter. Mange hadde besøkt Jerusalem, blant annet Sigurd Jorsalfare, og oktogonen er eksempel på internasjonal påvirkning. Ekroll tror at den åttekantede Klippedomen, som etter det første korstog ble brukt som kirke og oppfattet som etterfølger til det jødiske tempelet - «Templum Domini», har blitt kombinert med rotunden i gravkirken. Salomos tempel ble i middelalderen vanligvis fremstilt som en oktogonal bygning.
Innvendig har oktogonen en blindarkade – dvs. en dekorativ buegang som springer fram i relieff på hel vegg – med spissbuer med blondeutsmykning og kapitéler med bladutsmykning. Utvendig dominerer figurative utsmykninger – dyrekropper, menneskemasker og bladverk. Et par mannshoder i naturalistisk stil finnes bevart.
Hensikten med denne utfomingen var å skape et ambulatorium, en koromgang, for de mange pilegrimer som slik kunne komme nær opptil Olavsskrinet, som var anbragt på høyalteret. På sin gang rundt høyalteret kom pilegrimene også til en brønn inkorporert i sørøstveggen, over kirkens olavskilde.Mye tyder på at det under arbeidet med oktogonen utover på 1200-tallet oppsto en egen steinhoggerskole i Nidaros, med figurframstillinger som det hverken i Frankrike eller England finnes direkte forbilder for.Etter brannen i 1328 ble det utført omfattende reparasjonsarbeider inne i oktogonen. Det ble også oppført en gjennombrutt skillevegg (screen) ut mot koret. Denne ble vakkert restaurert under erkebiskop Erik Walkendorf mellom 1510 og 1521, det siste arbeidet som ble utført på Nidarosdomen før forfallet satte inn i etterreformatorisk tid. Ettersom denne delen av kirken tok mindre skade av seinere branner, framstår oktogonen i dag som den mest autentiske delen av Nidarosdomen.
==== Skipet med Vestfronten ====
Skipet utgjorde en storstilt utvidelse av kirken da det ble påbegynt under erkebiskop Sigurd Erlendsson i 1248. Stilen karakteriseres som høygotikk, med klare engelske forbilder. Blant annet kan englerelieffene på buegangene referere til «englekoret» i Lincolnkatedralen og til Westminster Abbey, som ble påbegynt i 1245. I løpet av 1700-tallet raste hvelvene i skipet sammen, slik at bare en del av ytterveggene sto igjen midt på 1800-tallet.På 1800-tallet var Vestfronten svært redusert og ødelagt. Bare fem av de opprinnelig 30–40 statuene var i behold. Det var derfor stor tvil om hvordan veggen kunne ha sett ut i middelalderen. En tegning av Jacob Maschius fra 1661 viser én skulpturrekke og to lave tårn over arkaden, og det ga noen holdepunkter. Men da restaureringsarbeidet tok til, oppsto en langvarig ekspertstrid som ikke ble avsluttet før Helge Thiis' forslag med tre skulpturrekker over arkaden ble godkjent i 1928.Det er enighet om at Vestfronten har vært en skjermfront («screen wall») av dekorativ art foran skipet, og at denne også har dekket nedre del av vesttårnene. Inspirasjonen til en slik skjermfasade kom fra England, særlig Lincolnkatedralen og Wellskatedralen.
==== Kapeller i triforiehøyde ====
I «annen etasje» av kirken, det som på arkitektspråket kalles triforiet, er det tre kapeller som vanligvis ikke er tilgjengelige for besøkende. Det mest forseggjorte er Mariakapellet på nordre tverrskips østside. Kapellet er istandsatt med moderne glassmalerier av kunstneren Oddmund Kristiansen. Kristiansen har også laget glassmaleriene i Olavskapellet, som har tilsvarende plassering i søndre tverrskip.Det tredje kapellet er svært lite og ikke videre klargjort for liturgisk bruk. Det er Mikaelskapellet, helt mot nord i nordre tverrskip, over inngangspartiet. Det er i katolske land vanlig å se Mikaelskapeller på sørsiden av større kirker, ettersom Erkeengelen Mikael ble anropt som vern mot helvetes makter.
==== Glassvinduene ====
Rosevinduet: I 1903 forelå et utkast til utforming av vestfronten fra arkitekt Christie. Dette var uten rosevindu, men Jens Thiis mente at et slikt var nevnt i 1500-talls kilder. Dette førte til en heftig debatt som etterhvert ble kalt rosekrigen. Problemet var at en ikke hadde arkeologisk belegg for hvordan vestfronten hadde sett ut. Til slutt godkjente Stortinget Olaf Nordhagens vestfrontutkast fra 1911 med rosevindu.Glassmaleriene ble utført av Gabriel Kielland i perioden 1907–1934. Han hadde også ansvaret for vinduene i skipet og rosevinduene i sør og nord. Vinduet i vestfronten har temaet dommedag fordi det er vendt mot solnedgangen. I nord finner vi jomfru Maria med barnet omgitt av forfedre og gammeltestamentlige konger. I vinduene under det nordlige rosevinduet finner vi gammeltestamentlige profeter. I syd er temaet Den oppstandne Kristus omgitt av scener fra evangeliene. Apostlene er i vinduet under.Vinduene er inspirert av de franske katedralene, spesielt Chartres-katedralen. De ble laget i glasshytten ved Nidarosdomen og er ikke direkte kopier av noen bestemte glassmalerier fra middelalderen.
==== Skulpturene ====
Vestfronten har 76 skulpturer; bare fem av dem er bevart fra middelalderen. Under restaureringen måtte en skaffe til veie skulpturer for å fylle vestfronten. Det ble laget et skulpturprogram som var inspirert av middelalderens stil.Over midtportalen står en fremstilling av korsfestelsen ved Wilhelm Rasmussen, i gavlen over rosevinduet en dommedagsscene, og øverst i den øverste gavlen Kristus i triumf ved Kristofer Leirdal.Skulpturene fyller tre etasjer. Her finner vi helgener med tilknytning til Norge, som St. Olav og St. Sunniva, apostlene, biskoper og patriarker.
Mange av disse skulpturene er portretter av kjente personer i billedhuggernes samtid. St. Klemens er et portrett av dikteren Olav Aukrust. Biskop Sigurd har tre avhugne hoder på et fat, og de har trekk fra arkitektene Gudolf Blakstad, Herman Munthe–Kaas og Helge Thiis. Bronseskulpturen av Erkeengelen Mikael som kneiser helt øverst over nordre vestfronttårn, modellert av Kristofer Leirdal, bærer Bob Dylans ansiktstrekk.
Bakgrunnen for å la billedhuggerne ta seg slike friheter var at forgjengerne i middelalderen også hadde moro av å lage portretter av samtidige biskoper, byggmestre og arkitekter. I middelalderen laget en ikke realistiske portretter ved å overføre modellenes ansiktstrekk til skulptur eller maleri, men snarere typeportretter som fortalte noe om personenes samfunnsposisjon som biskoper eller konger.
Skulpturene på oktogonen: Oktogonen er det rikest dekorerte middelalderske arkitekturverk i stein som fremdeles eksisterer i Norge. Skulpturer er plassert i et bånd under vinduene, og under gesimsen finner vi konsoller som er hugget ut som manns- og kvinnebyster.Søylene i eksteriøret har ingen statisk funksjon, men er rent dekorative elementer. De er av hvit trøndersk marmor. I engelsk gotikk var det vanlig å bruke mørkegrønne søyler i kontrast til den lyse kalksteinen. Dette var et tema innført av arkitekt Guillaume de Sens i Canterbury-katedralen (1174 – 1178). På Nidarosdomen laget man den omvendte kontrastvirkningen med hvite søyler mot den grågrønne klebersteinen.
==== Portaler ====
Kirken har fem portaler, tre i vestfasaden, en i nord og en i sør.Portalen i nordre tverrskip kalles ofte nordportalen og er i anglonormannisk stil, den utgaven av romansk arkitektur som ble utviklet i Normandie og England på 1000-tallet. Portalen har sik-sak-border (chevron), foldekapiteler og løvemasker.
==== Orgler ====
Nidarosdomen har to store pipeorgler. Det eldste ble bygd av den tyske orgelbyggeren Johann Joachim Wagner i 1738–39 og ble satt opp av mestersvennen Peter Migend i 1741. Det har 30 stemmer, 2 manualer og pedal, og står på et galleri i det nordlige tverrskipet. Etter å ha vært lagret i kirken fra 1930 ble det i 1994 restaurert og satt opp igjen av Jürgen Ahrend. Galleriet er utformet av domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa.
Til 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 1930 ble et nytt stort orgel bestilt fra den tyske orgelfabrikken Steinmeyer. Da det stod ferdig, hadde det 127 stemmer, 4 manualer og pedal. Under en svær ombygging på 1960-tallet ble Steinmeyer-orgelet flyttet til et nytt galleri i vestenden av kirken, og mange stemmer ble fjernet. Dette ødela mye av helheten i instrumentet. Det har lenge vært strid i miljøet rundt Domkirken om «orgelsaken». Orgelet ble restaurert i 2013-2014, og ble gjeninnviet 18. mai 2014 i forbindelse med Grunnlovsjubileet.
== Påvirkning fra andre kirker ==
Sannsynligvis er det mange kirker som har tjent som forbilder for Nidarosdomen. Hovedtrekkene i kirken følger et vanlig domkirkeskjema, men den har bare ett tverrskip. Det var vanlig med to i engelske kirker. Den mangler også et retrokor eller Lady Chapel. I stedet har den oktogonen som koravslutning i øst. Dette er spesielt for Trondheim, selv om oktogonformen har sine forbilder på kontinentet og i Gravkirken i Jerusalem. En rekke små middelalderkirker bygget i Midt-Norge og annetsteds i Norge har former som er blitt inspirert av oktogonen i Nidarosdomen.Imidlertid kan det påvises sterk påvirkning fra katedralen i Lincoln og fra koret i katedralen i Canterbury. I skipet finnes likhetspunkter med «englekoret» i Lincoln. Men murene i Trondheim er tynnere, noe som er mer vanlig i franske kirker.Det som voldte restaureringsarkitektene mest bry, var vestfronten. Én engelsk katedral har en vestfront som ligner litt på Trondheim, Lichfieldkatedralen. Den er en syntese mellom de franske totårnsfasadene og den engelske skjermfasaden. Noen forskere mener at Nidarosdomens vestfront kan ha hatt likheter med denne, men at det er to bygninger med ulik byggehistorie som heller må betraktes som paralleller.Nidarosdomen kan også ha fellestrekk med Christ Church Cathedral i den eldste del av Dublin (som fra 800-tallet inntil 1170 i hovedsak var en norrøn by (Østmannabyen - Oxmanstown) Nidarosdomen kalles også Kristkirken i Nidaros, som er et tvillingnavn til Kristkirken i Dublin. Kristkirken i Dublin ble bygget fra 1030-tallet av etterkommerne etter vikinger som bosatte seg omkring Irskesjøen, og sto i nær kontakt med Norge til godt etter svartedauden. Den som oppsøker Christ Church i Dublin, vil kjenne igjen byggemåte og stil.
== Nidarosdomens grunnplan ==
== Nidarosdomen ==
== Bruken av kirken i dag ==
Nidarosdomen er i dag menighetskirke i Nidaros domkirke og Vår Frue menighet. Kirkemusikk er en viktig del av gudstjeneste- og musikklivet i kirken. Kirken har fem kor: Nidaros domkor, Nidarosdomens Guttekor, Nidarosdomens jentekor, Nidarosdomens oratoriekor og Schola Sanctae Sunnivae. Det er stor konsertaktivitet i kirken året rundt, både ved korene, kantorene og andre utøvere fra inn- og utland.
== Se også ==
Liste over prester i Nidaros domkirke
Munken i Nidarosdomen
Domkirkegården
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danbolt, Gunnar (1997). Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument. Oslo. ISBN 82-7694-024-2.
Dybdahl, Audun, red. (2002): Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter. Belyst ved 17 skriftlige kilder 1307 - 1577 med oversettelser og kommentarer. Trondheim. ISBN 82-519-1817-0
Ekroll, Øystein (2006). «Arkeologi og myter. Hva skjedde omkring Nidarosdomen før år 1200?». Trondhjemske samlinger. Trondheim. s. 7–30. ISBN 82-997479-0-2.
Ekroll, Øystein (2002). Nidaros domkirke : Norges nasjonalhelligdom. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag. ISBN 9788276930528.
Ekroll, Øystein Stige, Morten Havran, Jiři (2000). Kirker i Norge. 1. Oslo. ISBN 82-91399-09-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Fischer, Gerhard (1965). Domkirken i Trondheim, Kirkebyggeriet i middelalderen. 1–2. Oslo.
Hauglid, Kjartan Magnus Prøven (2007). Romanske konsollfriser og en tolkning av konsollfrisen på Nidarosdomens oktogon. Oslo. [Hovedoppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo]
Krüger, Sverre (2006): Elefantene i Nidarosdomen. Fra steinhuggerlivet ved St. Olavs katedral. Trondheim. ISBN 82-92400-24-9
Lidén, Hans-Emil (1981). Norges Kunsthistorie. 2. Oslo. ISBN 82-05-12266-0.
Lysaker, Trygve (1973). Domkirken i Trondheim Fra Katedral til Sognekirke 1537-1869. 3. Oslo.
Schøning, Gerhard, (1762): Beskrivelse over Den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, Egentligen kaldet Christ-Kirken. Throndhjem, Trykt hos Jens Christensen Winding.
Suul, Torgeir Flekk (1983): Nidarosdomen - glassmaleriene. Trondheim. ISBN 82-90536-003
== Eksterne lenker ==
(no) «Nidarosdomen». Kirkesøk. Den norske kirke.
«Nidarosdomen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Nidarosdomen – Trondheim Mirakuløst til alle tider!
Bilder | Nidarosdomens jentekor ble stiftet i 1992, og er et av fem kor tilhørende Nidaros domkirke. Koret kjennetegnes ved høy kunstnerisk kvalitet og stor musikalsk spennvidde. | 10,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yakatabune | 2023-02-04 | Yakatabune | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske båttyper', 'Kategori:Kantōregionen', 'Kategori:Språkvask 2020-03'] | Yakatabune 屋形船 (やかたぶね, Yakatabune) også ukjent som Yatakabune) var en japansk båt i Kanto-regionen på Honshu med shogunens residensstedet Edo. Denne eksisterte til slutten på 1800-tallet etter Edo-perioden 1603-1868.
Byen Edo var gjennomskåret av flere elver som rente ut i havet fra Kanto-sletten, og livet i byen var kjennpreget av fritid og fornøyelser trass det strenge regimet. Fornøyelsesstrøket i byen som var meget populært i Edo-perioden som et fristed for livsnyltere og de privilegerte klassene i samfunnet, ble kalt «den flytende verden».
Elvefartøyene tok sitt preg av dette, det var populært å ferde ute på vannet for ulike fornøyelser omgitt av luksus. Den vanligste båttypen for et slikt formål kalles yakatabune, men de største for mer alminnelige formål som frakt var kalt takasebune og hiratabune, det finnes til og med taxibåter kalt chokibune.
Det som skilte båttypen fra de andre var at elvefartøyet hadde kabin med slidedører for større selskap ombord. En mindre variant med et åpent overbygg som besto av kun tak var kalt yanebune. Prostituerte kvinner som geisha oftest holdt til på de større kabinbåtene.
| Yakatabune 屋形船 (やかたぶね, Yakatabune) også ukjent som Yatakabune) var en japansk båt i Kanto-regionen på Honshu med shogunens residensstedet Edo. Denne eksisterte til slutten på 1800-tallet etter Edo-perioden 1603-1868.
Byen Edo var gjennomskåret av flere elver som rente ut i havet fra Kanto-sletten, og livet i byen var kjennpreget av fritid og fornøyelser trass det strenge regimet. Fornøyelsesstrøket i byen som var meget populært i Edo-perioden som et fristed for livsnyltere og de privilegerte klassene i samfunnet, ble kalt «den flytende verden».
Elvefartøyene tok sitt preg av dette, det var populært å ferde ute på vannet for ulike fornøyelser omgitt av luksus. Den vanligste båttypen for et slikt formål kalles yakatabune, men de største for mer alminnelige formål som frakt var kalt takasebune og hiratabune, det finnes til og med taxibåter kalt chokibune.
Det som skilte båttypen fra de andre var at elvefartøyet hadde kabin med slidedører for større selskap ombord. En mindre variant med et åpent overbygg som besto av kun tak var kalt yanebune. Prostituerte kvinner som geisha oftest holdt til på de større kabinbåtene.
== Eksterne lenker ==
28 modell guideinformasjon
Selskapet av skjønnheter på Sumidaelven
Tremodell av en yakatabunel | Yakatabune også ukjent som Yatakabune) var en japansk båt i Kanto-regionen på Honshu med shogunens residensstedet Edo. Denne eksisterte til slutten på 1800-tallet etter Edo-perioden 1603-1868. | 10,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svein_Harald_Kaasa | 2023-02-04 | Svein Harald Kaasa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. september', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Dødsfall i motorsportsulykker', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske motorsyklister', 'Kategori:Personer fra Midt-Telemark kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Sauherad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Svein Harald Kaasa (født 16. april 1947 i Akkerhaugen, død 29. september 1972 i Glasgow) var en norsk speedway-fører, som ble proff i Storbritannia og døde under en konkurranse på Hampden Park i 1972. Han ble bare 25 år gammel.
Han ble norsk mester i 1970 og 1971. I 1972 meldte han overgang til Oxford i den britiske ligaen, men ble fristilt etter bare 6 kamper. Han ble dermed en del av «Glasgow Tigers» i «British Speedway Championship - National League». I en kamp mellom Glasgow og Swindon skjedde uhellet da han skulle passere Swindons Martin Ashby. De to syklene kolliderte og Kaasa ble sendt inn i et sikkerhetsgjerde. Han døde av hodeskader før han kom på sykehuset. Hans yrke før han ble speedwayproff var teknisk tegner. På Skottlands nasjonalstadium står minnesteinen i foajeen, slik at enhver besøkende får sett den. Det er også hengt opp en forklarende tekst nær minnesteinen (se det andre bildet).
| Svein Harald Kaasa (født 16. april 1947 i Akkerhaugen, død 29. september 1972 i Glasgow) var en norsk speedway-fører, som ble proff i Storbritannia og døde under en konkurranse på Hampden Park i 1972. Han ble bare 25 år gammel.
Han ble norsk mester i 1970 og 1971. I 1972 meldte han overgang til Oxford i den britiske ligaen, men ble fristilt etter bare 6 kamper. Han ble dermed en del av «Glasgow Tigers» i «British Speedway Championship - National League». I en kamp mellom Glasgow og Swindon skjedde uhellet da han skulle passere Swindons Martin Ashby. De to syklene kolliderte og Kaasa ble sendt inn i et sikkerhetsgjerde. Han døde av hodeskader før han kom på sykehuset. Hans yrke før han ble speedwayproff var teknisk tegner. På Skottlands nasjonalstadium står minnesteinen i foajeen, slik at enhver besøkende får sett den. Det er også hengt opp en forklarende tekst nær minnesteinen (se det andre bildet).
== Referanser == | Svein Harald Kaasa (født 16. april 1947 i Akkerhaugen, død 29. | 10,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger | 2023-02-04 | Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavanger', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
| Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
== Natur og geografi ==
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune).
=== Topografi ===
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Bandåsen på øya Ombo i Ryfylke er Stavanger kommunes høyeste fjell. Fjellet ligger helt nordøst på øya, like ved kommunegrensa mot Hjelmeland, og faller bratt ned mot sjøen i øst og nord. Toppen på Bandåsen ligger 513,9 moh. De høyeste punktene i Stavanger by er Ullandhaug (138,95 moh.), fulgt av Jåttånuten (137,87 moh.).
Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
=== Øyene ===
De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Ved kommunesammenslåing fra 2020 kommer disse øyene i tidligere Rennesøy og Finnøy kommuner i tillegg som bebodde øyer i Stavanger: Finnøy, Ombo, Helgøy, (Nord-) Talgje, Tjul, Kyrkjøy, Eriksholmen, Aubø, Bjergøy, (Nord-) Hidle, Fogn, Halsnøy, (Sør-) Bokn, Byre, (Sør-) Talgje, Brimse, Rennesøy, Mosterøy, Askje, Kloster, Fjøløy, Sokn og Bru.
=== Areal ===
Før kommunensammenslåingen i 2020 utgjorde daværende Stavanger kommune 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjorde samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
=== Klima ===
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23:00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 09:00 til 16:00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1 180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola.
== Samfunn ==
=== Byutvidelser og kommunesammenslåinger ===
Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at «Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer» fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata.
Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen.
I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere.
Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965.
=== Kommuneadministrasjon ===
Stavanger kommune har hovedadministrasjon i rådhuset, Olav Kyrres gate 19, Olav Kyrres gate 23 og Ny Olavskleiv 6. Administrasjonen er delt inn i tre tjenesteområder:
Oppvekst og levekår har ansvar for kommunens undervisningstilbud i barnehager og skoler, helse- og sosialtjenester, barnevern og offentlige fritidstilbud for barn og unge.
Bymiljø og utbygging har ansvar for alle tekniske tjenester som vann, avløp og renovasjon, alle kommunale gater og uterom, parker, og naturområder, idrettsanlegg og forvaltning og utvikling av alle kommunale bygg og eiendommer. Her finner vi også kommunens miljøseksjon.
Kultur og byutvikling har ansvar for å planlegge blant annet for boligbygging, flere arbeidsplasser, gode og fremtidsrettete transportløsninger og et godt kulturtilbud i Stavanger. Avdelingen har også ansvar for å ta vare på viktige deler av byens kulturhistorie.I tillegg består administrasonen av disse støttefunksjonene:
kommunikasjonsavdeling
økonomiavdeling
personal- og organisasjonsavdeling
kommuneadvokaten
politisk sekretariat
næringsavdelingStavanger kommune har skilt ut deler av driften i fire kommunale foretak:
Sølvberget KF bestyrer Stavangers kulturhus Sølvberget.
Stavanger Natur- og idrettsservice KF er driver og vedlikeholder kommunens idrettsanlegg, idrettshaller, turstier, badeplasser, lekeplasser, nærmiljøanlegg og skjøtter naturområder, kulturlandskap og parker. Viktigste oppdragsgivere er park- og veiavdelingen og idrettsavdelingen i kommunen.
Stavanger Parkering KF driver både offentlige og private parkeringsplasser i Stavanger.
Stavanger Byggdrift KF Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine. utfører drift, vedlikehold, prosjektkoordinering og renhold på kommunens bygningsmasse på over 500 000 m2. Foretaket driver også et storkjøkken som leverer mat til kommunale sykehjem. Viktigste oppdragsgiver er Stavanger eiendom.Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak.
Stavanger kommune hadde til sammen 8 499 ansatte per mars 2012.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Stavanger - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Offentlige etater ===
Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nordvest i kommunen.
Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger.
Byens største helseinstitusjon er Stavanger universitetssjukehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland fylkeskommune.
=== Utdanning ===
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9 000 studenter og 1 000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert den 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen.
Kunstskolen i Stavanger ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger
Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske skole.
De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland.
=== Bydeler ===
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybrua som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øya Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft, som ligger på Buøy, nevnes.
Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca. 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.)
Eiganes og Våland er vest i kommunen og deler av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser.
Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². ``Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren.
Storhaug ligger nordøst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn.
Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger.
Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. Det har tidligere vært mye offshore-industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her.
=== Samferdsel ===
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. RV13 med Ryfast-tunnelen krysser Boknafjorden til Solbakk i Ryfylke
Veitrafikk på riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer.
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Boreal. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene.
Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009.
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Kraków, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Málaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger.
Bilferge går fra Stavanger til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger – Kopervik – Haugesund – Stord – Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken
==== Energi ====
Rådhuskvartalet og svømmehallen varmes mest av 500 kW varmepumpe og biogass fra kloakk.
=== Religiøse forhold ===
Den norske kirke har 64,9 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer eller tilhørige (2017). Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd.
Stavanger var bispesete fra 1120-årene til 1682 da det ble overført til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen.
Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800- og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette er i dag IMI Kirken som i dag holder til i nabolaget til Stavanger forum på Tjensvoll. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
==== Andre trossamfunn ====
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
=== Forsvaret ===
Siden 2003 har NATOs Joint Warfare Centre vært lokalisert på Jåttå i Stavanger. Frem til 2009 var også Fellesoperativt hovedkvarter plassert her.
Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre, ofte omtalt som Madlaleiren, ligger på Madla. Leiren ble etablert i 1871 som 'Madlamoen ekserserplass'.
Ulsnes er en nedlagt sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Heimevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen brukes den blant annet av JWC. Et NATO FORACS anlegg er også plassert her.Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter i Vatneleiren i Sandnes, og har det militære ansvaret for Stavanger.
=== Befolkningsutvikling ===
Stavanger hadde en lav befolkningsvekst siden middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet. Siden 1800-tallet har det være en jevn befolkningsvekst. Siden 1950-årene har befolkningen doblet seg. Særlig etter at det ble funnet olje i slutten av 1960-årene har det vært en formidabel befolkningsvekst i kommunen. Dette er mye takket være en kraftig innflytting, blant annet fra utlandet. Befolkningsutvikling i Stavanger siden 1769 per 1. januar:
=== Innvandringen ===
Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4 000 per år, og jevnt stigende. I 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2 000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn.Innvandrere i Stavanger kommune, etter nasjonal bakgrunn (de 20 største gruppene), per 1. januar 2008:
Innvandrere i Stavanger kommune, etter kontinental bakgrunn, per 1. januar 2017:
=== Vennskapsbyer ===
Stavanger har vennskapssamarbeid med nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Aberdeen
Antsirabe
Esbjerg
Eskilstuna
Estelí
Fjarðabyggð
Galveston
Houston
Harlow
Jyväskylä
Macaé
Massawa
Nablus
Netanya
Toulouse
== Næringsliv ==
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og i 1950-årene var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretakIndustrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.
=== Jordbruk og mat ===
Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsingen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsing i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet.Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. Norge var i 2008 representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser.
=== Oljehovedstaden ===
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Equinor har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Equinor ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970-årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. Det var 38 000 besøkende i 2008, hvorav halvparten kom fra utlandet
=== Reiseliv ===
Stavanger er en populær turistby, særlig om sommeren. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antallet har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen.
== Historie ==
Navnet Stavanger kommer fra norrønt Stafangr. Det er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (Kongssteinen) som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.
Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger.
Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.
En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.
Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.
Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under superintendenten i Bergen.
=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen.
=== Industriby ===
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. Stavanger kommunebibliotek ble i 1885 åpnet og i 1887 ble Stavanger Turistforening stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som Idrettslaget Viking i 1899. Rosenberg MekaniskeVerksted var i 1921 blant Skandinavias største skipsverft. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.
=== Andre verdenskrig ===
Den 9. april 1940 ble Sola flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal.
Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.
Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.
=== Krigens slutt ===
Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. død lenke]Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland død lenke].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [3]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
Andre eksisterende saker var den såkalte metanol affæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.
=== Oljeby ===
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte. Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Viking fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969.Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil (nå Equinor ) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i StavangerOljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa.I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7 000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008.
=== Gamle Stavanger ===
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger.
Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger.
Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet.
Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
=== Kulturliv ===
Se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området.
Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «another place» på Solastranden.
Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige.
=== Museer i Stavanger ===
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95 000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa.
Byens eldste museum er Misjonsmuséet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Muséet har omtrent 5 000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene
Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av til sammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek.
Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum.
Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland.
Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien
=== Forfattere og bøker ===
Den mest kjente Stavanger-forfatteren er Alexander Kielland. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet.
Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Alfred Hauge var en profilert, kristen kulturpersonlighet, skribent i Stavanger Aftenblad i 30 år og forfatter av rundt 50 bøker, bl.a. Cleng Peerson-trilogien om utvandringen til Amerika. Fra tradisjonelle oppbyggelige romaner endret han etter hvert sitt litterære uttrykk, og hans samlede forfatterskap er et av de mest eksperimenterende og nyskapende i etterkrigstiden.
Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «Johanna, Broremann og frk. Sørensen», «Far og mor te an Marton», og «Gudlabadnet te na mor». Han skrev også flere sanger slik som «Sjynt å kjøra buss». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv.
Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-årene til midten av 1980-årene.
Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, Kaninbyen, kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen ble i 2005 nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Den årlige litteraturuken på Café Sting er populær og her leser norske forfattere høyt fra sine verker.
=== Film ===
Filmmiljøet i Stavanger har markert seg nasjonalt. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune.
Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film.
Spillefilmen Mongoland ble produsert utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film og Filmkraft Rogaland skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner. Arild Østin Ommundsen debuterte som regissør med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavangerbølgen som kom etter Mongoland hadde premiere. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp.
Fem spillefilmer kan definere som «stavangerfilmer»: Mongoland» fra 2000, Alt for Egil (2004), Monstertorsdag (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og Jernanger (2009). Høsten 2009 hadde spillefilmen Rottenetter debut på kino. Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om NOKAS-ranet i Stavanger den 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger.
=== Festivaler ===
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball, NuArt Festival, Stavanger på skeivå (Stavanger Pride) og Xplosif Hiphop-festival.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et fellesskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
=== Medier ===
Stavanger er dominert av fire medievirksomheter, det største er Stavanger Aftenblad. I tillegg har man Rogalands Avis, TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug.
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. Det ble forsøkt å etablere en ny dagsavis i 1987, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833.
Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet.
Studentmagasinet SmiS kommer ut fire ganger i året.
NRK Rogaland sender radio og fjernsyn til hele fylket fra studio i Stavanger. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK.
=== Sport ===
Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009.
VM i Sandvolleyball ble arrangert i Stavanger i 2009, etter fler år med World Tour Sandvolleyball.
I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag.
==== Fotball ====
Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-årene vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001.
Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon.
Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar.
==== Ishockey ====
Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år. Viking Ishockeyklubb ble lagt ned i 1997; i 1998 ble Viking Hockey etablert.
I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2013 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben ble serie og norgesmester i 2011–2012-sesongen. Klubben spilte sine hjemmekamper i siddishallen frem til 1. oktober 2012 da nye DNB Arena ble åpnet.
=== Idrettsanlegg i Stavanger ===
== Parker og grøntområder ==
Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika.
Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken.
Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum. Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2 km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet.
Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her.
Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca. 1 500 dekar som ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca. 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på til sammen ca. 8 km, herav lysløype ca. 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer.
== Stavanger-dialekt og talemål ==
Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er Stavanger bymål skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. Boken "Ska sei!" av Erling Jensen ble utgitt i 2009 på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.
=== Lydopptak av Stavanger-dialekt ===
== Kjente personer ==
Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller borger.
Alexander Kielland (1849–1906), forfatter, borgermester og amtmann
Thore Horve (1899–1990), norsk sjøoffiser og viseadmiral
Christian Bjelland (1858–1927), «hermetikk-konge»
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), forfatter
Christian Lous Lange (1869–1938), norsk fredspolitiker og vinner av Nobels fredspris
Fartein Valen (1887–1952), komponist
Sigval Bergesen d.y. (1893–1980), skipsreder
Håkon Nilsen (1913–1976), krigshelt
Reidar Kvammen (1914–1998), fotballspiller
Andreas Cappelen (1915–2008), jurist, politiker (Ap), statsråd
Torolf Smedvig (1917–1977), skipsreder
Arne Rettedal (1926–2001), politiker (H), ordfører, statsråd
Gunnar Berge (1940–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd, leder av Den Norske Nobelkomite
Per Fugelli (1943–2017), professor (sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo
Olav «Viking» Nilsen (1942–), fotballspiller
Per Inge Torkelsen (1953–2021), komiker og skuespiller
Mia Gundersen (1961–), sanger og skuespiller
Erik Thorstvedt (1962–), fotballspiller
Kristoffer Joner (1972–), skuespiller
Pia Tjelta (1977–), skuespiller
Brede Hangeland (1981–), fotballspiller
Alexander Kristoff (1987–), syklist, mestvinnende syklist 2015, Katusha
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Litteratur ===
Arne Bang Andersen. Fra seil til damp : Stavanger sjøfarts historie. Dreyer bok, 1978. ISBN 82-7096-079-9
Alf Axelsen med flere: Stavanger - Bilder fra en svunden tid, 1973.
Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939.
Anton Wilhelm Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. Dreyer, 1915
Johannes Elgvin. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536–1814. Stabenfeldt forlag, 1956
Gerhard Fischer. Domkirken i Stavanger (1964)
Knut Helle. Stavanger – fra våg til by (1975)
Hans Eyvind Næss: Stavanger – Vekst og glede.
Karsten Skadberg: Stavanger – Vår egen by, 1975.
Rasmus Tveteraas og Anton Wilhelm Brøgger. Stavanger 1814–1914. Dreyer, 1914
Trygve Wyller og Knut Stahl. Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945. Stabenfeldt forlag, 1959–64. 3 bind
Erik S Gundersen: Minneboken om Stavanger, 1958.
Oluf Kolsrud med flere: Stavanger 1125–1425–1925, 1925.
Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1976). Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stavanger i Store norske leksikon
(no) Region Stavanger
(no) Stavanger-Web
(no) Byhistorisk Forening Stavanger | Stavanger politistasjon har adresse i Lagårdsveien 6. i Stavanger. | 10,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bezaisen | 2023-02-04 | Bezaisen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Japanske båttyper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2021-08'] | Bezaisen var et japansk seilskip fra Edo-perioden 1603–1868 som et rent kystnært fraktskip som i internasjonal litteratur var omtalt som en «japanske djunke». Tokugawashogunatet hadde innført forbud mot bygging av havgående fartøyer større enn 500 koku (49 registertonn) vekt, og bare disse kystfarende fraktskipene hadde vært tillatt om å ha større drektighet opptil 1 000 koku (98 registertonn) eller mer. Denne skipstypen originalt hadde oppstått i det japanske Innlandshavet mellom Honshu og Shikoku, men ble deretter overført til trafikken langs kystene.
| Bezaisen var et japansk seilskip fra Edo-perioden 1603–1868 som et rent kystnært fraktskip som i internasjonal litteratur var omtalt som en «japanske djunke». Tokugawashogunatet hadde innført forbud mot bygging av havgående fartøyer større enn 500 koku (49 registertonn) vekt, og bare disse kystfarende fraktskipene hadde vært tillatt om å ha større drektighet opptil 1 000 koku (98 registertonn) eller mer. Denne skipstypen originalt hadde oppstått i det japanske Innlandshavet mellom Honshu og Shikoku, men ble deretter overført til trafikken langs kystene.
== Bezaisen ==
Skipstypens opprinnelsen var i det japanske innlandshavet som hadde de eldste og meste utviklede båtbyggingstradisjoner i landet i begynnelsen av Edo-perioden. Etter Tokugawa-shogunatet hadde stengt Japan for utlendinger i 1637, hadde et forbud mot bygging av større fartøyer på mer enn 500 koku vært innført i forveien. Men behovet for større lasteevne på den nye skipstypen tvunget myndighetene til å lette på handelsrestriksjonene ved å tillate bygging av kystfarende fraktskip på 1 000 koku og 1 500 koku. Stabiliteten i Japan med et nytt sentralstyre raskt ledet til styrking av samfunnsøkonomien basert på risen.
Ett nettverk av seilbare vannveier mellom de viktige knutepunkter Edo, Osaka, Nagasaki, Niigata og Aomori hadde blitt utviklet, og dette skulle brukes av fraktskipene. Den første handelsruten mellom Edo og Osaka startet i 1620-årene for frakt av bomull, olje, sake, eddik og annet. En ny handelsrute ble startet i 1670-årene for frakt av papir, lakk og tyngre lastegods. Samtidig hadde to andre handelsruter blitt startet, den ene langs vestkysten mot Japanhavet med endestasjon i Edo og den andre langs østkysten mot Stillehavet til Aomori. I årene 1700 til 1702 hadde 4.036 skip vært i Edo havnestedet.
Tilsynelatende alt som kunne fraktes på sjøvegen, var fraktet til og fra residenstedet Edo i to århundrer, spesielt hadde befolkningen på Kanto vært avhengige av import på matvarer deriblant ris. De mange daimyoer som forresten var vurdert etter den mengde ris han fikk av bondestanden, måtte gi bort en del av rismengden til shogunatet. Dette var vitalt for utviklingen av residensstedet Edo inn i den japanske hovedstaden som et kulturelt og økonomisk knutepunkt for hele landet.
Etterhvert ble bezaisen skipene gradvis større med tiden, og ved midten av 1800-tallet hadde skip på 2 000 koku eller mer oppstått. Men den økonomiske stagnasjonen ved slutten av 1700-tallet og den første halvdelen av 1800-tallet forhindret enda større varianter. Ved begynnelsen på Meiji-perioden 1868-1912 hadde man sluttet seg til den konklusjonen om at bezaisen skipene ikke lenge hadde en plass i fremtidige planer om den moderne Japan.
=== Riggingen ===
Denne skipstypen som i moderne tid omtales som «sengokubune», har en mast og en enkel rigging som bare besto av et skværseil eller en høy råseil. Råseilet festes på en rå som blir heist opp til mastetoppen som har en talje. Fra taljen går et forstag ned til forskipet. For å beskytte råseilet som egentlige besto av sammensatte striper mot det kraftige forstaget kalt «hazuo» hadde den øverste del av forstaget en matte på seg. Noen ganger hadde skipene en eller to mindre master med mindre råseil forut på forskipet. De større varianter opptil over 2 000 koku eller mer normalt hadde en formast kalt «yahoo».
Det hadde vært antatt ifølge vestlige skipshistorikerne at den japanske djunken skulle ha dårlige egenskaper i seilas, men nyere studier hadde vist at dette var feilaktig. Av den grunnen var skipstypen dårlig omtalt ved flere anledninger. Det var dokumenterte kappseilas mellom flere bezaisen skipene mellom Osaka og Edo fra Edo-perioden, som vist en gjennomsnittig hastighet på syv knop. Riggingen var enkelt å betjene med et lite mannskap, og kunne utnytte mild bris til å krysse mot vindretningen. Denne var godt gjennomtenkt for seilas langs de japanske kystene.
=== Skroget ===
Det finnes flere varianter av denne båttypen, men felles for disse var et utseende med lav forskip med den framskytende forstevnen, deretter de gjennomgående dekksbjelker lik under hoveddekket og høy akterskip med åpen brønn akter, for et stevnror som kan løftes opp på grunt vann. Skroget er bredt med flatt bunn uten kjøl, men med ubrutte linjer i underskroget, og den store forstevnen sluttet mot et senterbord. På forskipet hadde man flere ankerdregger som var et typisk japansk trekk i mange århundrer. Som regel har skipstypen bare et dekk med åpen rom foran masten og en kahytt i akterskipet, men det varieres. Meget store overbygninger foran masten har vært sett på en rekke illustrasjoner.
Konstruksjonen på skroget kom direkte fra båtbyggingstradisjonen i Innlandshavet og østlige Honshu langs stillehavskysten som hadde utviklet deres egne byggeteknikk som minnet om den nordiske byggeteknikken klinkbygging. Den japanske byggeteknikken het tanaita med overlappende bordganger av store dimensjoner som på japansk kalles tana som festes til hverandre ned mot bunnpartiet som kalles kawara. Den samme oppbyggingen av skroget som hadde sin opprinnelsen i stokkebåten, er sett på mange japanske trebåter og skip bygget av tre i mange århundrer. Byggeteknikken gjorde det mulig å feste vertikale border til horisontale border ved bruk av støtteelementer som bjelker. De japanske tresorter som sedertre produserer store emner for bygging av båt og skip. Tetning mellom bordgangene gjøres med gress kalt tanbokuso som er sagt å være dyrt og lite effektiv.
Et stakittgjerde blir lagt utpå bjelkene fra skroget. Åredrift ved begynnelsen av skipstypens eksistens var mulig ved at man kunne bevege seg ute mellom bjelkene og stikke ned årene for å vrikke, dvs. oppnå en roterende effekt. Teknikken om hvordan å vrikke med den noe spesielle utformede åren kalt yuloh har vært brukt i mange århundrer på de minste båtene til de største skipene som var bygget i Japan.
Bezaisen skipene var havgående farkoster, men tålte ikke mye røft sjøgang med flatt bunn på skroget som dertil hadde preg av å være en åpen båt og det store roret kunne bli brutt av under påkjenningene. De større variantene var noe mindre plaget av disse ulempene.
Et typisk sengokubune-skip kunne være på omlagt 15 meter i lengde med en bruttotonnasje på 150 tonn og ha en besetning på mellom 10 og 14. De større varianter kunne være opptil 30 meter i lengde med en besetning på mellom 13 og 20. De største kunne være på mer enn 2 000 koku som tilsvarer ca. 200 registertonn.
== Bildegalleri ==
== Se også ==
Kitamaebune
Higakikaisen
== Eksterne lenker ==
Artikkel om Bezaisen fra Edo-perioden
30 modell guideinformasjon
Kystkultur på Japansk, artikkel fra Praktisk Båtliv September 1998
Wasen Sengokubune modell
Artikkel om sengokubune skipene
Bilde av en modell i Hiyoriyama Park, Sakata
Otokichi, Japans første vandreren i verden
Tremodell av en sengokubune
Tradisjonelle transportsystemer
Ancient ships of Japan
osCommerce tegninger av Sengokubune
1857-tegning av en bezaisen med de indre detaljer
== Litteratur ==
Skip 5000 år med maritimt eventyr av Brian Lavery 2006 ISBN 82-442-0016-2
Skeppet av Björn Landström 1961, ISBN 91-37-10287-7 | Bezaisen var et japansk seilskip fra Edo-perioden 1603–1868 som et rent kystnært fraktskip som i internasjonal litteratur var omtalt som en «japanske djunke». Tokugawashogunatet hadde innført forbud mot bygging av havgående fartøyer større enn 500 koku (49 registertonn) vekt, og bare disse kystfarende fraktskipene hadde vært tillatt om å ha større drektighet opptil 1 000 koku (98 registertonn) eller mer. | 10,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kitamaebune | 2023-02-04 | Kitamaebune | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Japanske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2022-02'] | Kitamaebune er en regional variant av den japanske skipstypen bezaisen fra midten av 1700-tallet. Betegnelsen betyr «det nordlige skipet» ettersom kitamae mente de nordlige regioner av landet Japan.
Denne varianten hadde blitt utviklet som et fraktskip på Japanhavet langs den nordvestlige kysten og fungerte også som en ferje for mennesker som spredte kulturelle impulser fra region til region i Edo-perioden 1603-1868. I sammenligning med de andre varianter av skipstypen bezaisen hadde den større spring både for og akter på skroget.
Kitamaebune-farten fra Osaka gjennom innlandshavet til Kanmon-stredene, deretter Hokuriku mot Japanhavet helt fram til Hokkaido hadde eksistert helt fram til slutten av 1800-tallet. Normalt var ferden bare gjennomført én gang for skipet som fraktet ris fra Kaga-provinsen og Dewa-provinsen på den japanske vestkysten til Osaka eller til Hokkaido.
Med innføringen av de vestlige skonnerter som erstattet de eldre fraktskipene, ble det mulig å gjennomføre fire reiser hvert år. I Meiji-perioden 1868-1912 ble sjøfarten nedlagt til fordel for jernbanen som overtok transporten mellom nord og sør på vestkysten.
| Kitamaebune er en regional variant av den japanske skipstypen bezaisen fra midten av 1700-tallet. Betegnelsen betyr «det nordlige skipet» ettersom kitamae mente de nordlige regioner av landet Japan.
Denne varianten hadde blitt utviklet som et fraktskip på Japanhavet langs den nordvestlige kysten og fungerte også som en ferje for mennesker som spredte kulturelle impulser fra region til region i Edo-perioden 1603-1868. I sammenligning med de andre varianter av skipstypen bezaisen hadde den større spring både for og akter på skroget.
Kitamaebune-farten fra Osaka gjennom innlandshavet til Kanmon-stredene, deretter Hokuriku mot Japanhavet helt fram til Hokkaido hadde eksistert helt fram til slutten av 1800-tallet. Normalt var ferden bare gjennomført én gang for skipet som fraktet ris fra Kaga-provinsen og Dewa-provinsen på den japanske vestkysten til Osaka eller til Hokkaido.
Med innføringen av de vestlige skonnerter som erstattet de eldre fraktskipene, ble det mulig å gjennomføre fire reiser hvert år. I Meiji-perioden 1868-1912 ble sjøfarten nedlagt til fordel for jernbanen som overtok transporten mellom nord og sør på vestkysten.
== Se også ==
Bezaisen
Higakikaisen
== Eksterne lenker ==
31 modell guideinformasjon
Kitamaebune museum i Kaga
Portrett av akterenden på en kitamaebune på en tallerken | Kitamaebune er en regional variant av den japanske skipstypen bezaisen fra midten av 1700-tallet. Betegnelsen betyr «det nordlige skipet» ettersom kitamae mente de nordlige regioner av landet Japan. | 10,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Hrub%C3%BD | 2023-02-04 | Gustav Hrubý | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Gustav Hrubý (født 18. april 1916 i Wien) var en tsjekkoslovakisk turner. Han var med i et OL og et turn-VM.
Hans deltok i OL i 1948. Her fikk han ingen medaljer, men han fikk bl.a. 6.-plass i Lagkonkurransen. Individuelt fikk han 17.-plass i hopp som beste resultat.
I VM-sammenheng har han én medalje; gull fra lagkonkurransen i 1938. Individuelt kom han på sjetteplass sammenlagt.
| Gustav Hrubý (født 18. april 1916 i Wien) var en tsjekkoslovakisk turner. Han var med i et OL og et turn-VM.
Hans deltok i OL i 1948. Her fikk han ingen medaljer, men han fikk bl.a. 6.-plass i Lagkonkurransen. Individuelt fikk han 17.-plass i hopp som beste resultat.
I VM-sammenheng har han én medalje; gull fra lagkonkurransen i 1938. Individuelt kom han på sjetteplass sammenlagt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gustav Hrubý – Olympedia
(en) Gustav Hrubý – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Gustav Hrubý – Tsjekkias olympiske komité | }} | 10,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Higakikaisen | 2023-02-04 | Higakikaisen | ['Kategori:Japanske båttyper'] | Higakikaisen var en regional variant av den japanske skipstypen bezaisen for frakt mellom Osaka og Edo i Edo-perioden 1603-1868.
Navnet kom av gjerdestakittet på skipssidene, som i motsetning til andre varianter hadde forskjellige form. Higakikaisen hadde diamant-form på sitt gjerde. Gjerdestakittet ble reist på de tvergående bjelkene som stakk ut av skroget, og dermed gav «den japanske djunken» et særpregent utseende i møte med de første, vestlige besøkerne.
| Higakikaisen var en regional variant av den japanske skipstypen bezaisen for frakt mellom Osaka og Edo i Edo-perioden 1603-1868.
Navnet kom av gjerdestakittet på skipssidene, som i motsetning til andre varianter hadde forskjellige form. Higakikaisen hadde diamant-form på sitt gjerde. Gjerdestakittet ble reist på de tvergående bjelkene som stakk ut av skroget, og dermed gav «den japanske djunken» et særpregent utseende i møte med de første, vestlige besøkerne.
== «Naniwa Maru» ==
En rekonstruksjon ble bygget i 1990-årene basert på et higakikaisen seilfartøy fra Edo-perioden for å teste seilegenskapene på denne varianten av bezaisenskipene før den ble satt på land som et museumskip i Osaka Maritime Museum.
Den var på 30 meter i lengde med en mast på 27,5 meter i høyde samt en vekt på 90 tonn. Etter å ha seilt fra 20. juli til 2. august 1999, ble «Naniwa Maru» satt på land. Dette skipet har kahytt også på forskipet.
== Se også ==
Bezaisen
Kitamaebune
== Eksterne lenker ==
30 modell guideinformasjon
Osaka Maritime museum med «Naniwa Maru»
Anthony Peytons bildegalleri Arkivert 7. juni 2009 hos Wayback Machine. | Higakikaisen var en regional variant av den japanske skipstypen bezaisen for frakt mellom Osaka og Edo i Edo-perioden 1603-1868. | 10,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eguribune | 2023-02-04 | Eguribune | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Japanske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2021-08'] | Eguribune er en japansk stokkebåt fra halvøya Oga i Akita-prefekturet, Japan.
Stokkebåtene var brukt helt fram til nyere tid av lokalbefolkningen for fiskeri i innsjøer og lukket farvann. De japanske stokkebåtene ble senere erstattet i det siste av plastbåter, de hadde representert den siste resten av over 4000 års historie med stokkebåt i Japan.
| Eguribune er en japansk stokkebåt fra halvøya Oga i Akita-prefekturet, Japan.
Stokkebåtene var brukt helt fram til nyere tid av lokalbefolkningen for fiskeri i innsjøer og lukket farvann. De japanske stokkebåtene ble senere erstattet i det siste av plastbåter, de hadde representert den siste resten av over 4000 års historie med stokkebåt i Japan.
== Eksterne lenker ==
34 modell guideinformasjon | Eguribune er en japansk stokkebåt fra halvøya Oga i Akita-prefekturet, Japan. | 10,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smurfit_Kappa | 2023-02-04 | Smurfit Kappa | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Emballasje', 'Kategori:Irske selskaper', 'Kategori:Papirmasse- og celluloseprodusenter'] | Smurfit Kappa Group plc er et multinasjonalt selskap som produserer bølgepapp. Det ble etablert gjennom fusjonen mellom Jefferson Smurfit og Kappa Packaging. Fusjonen ble gjennomført før utgangen av 2005. Selskapet er eiet av Madison Dearborn Partners, Cinven Limited og CVC Capital Partners samt selskapets ledelse.
Selskapet har en omsetning på ca. 7 milliarder euro og har avdelinger på cirka 400 steder. Det har over 40 000 ansatte i over 20 europeiske land, i ni latinamerikanske land samt i Canada, Singapore, USA og Sør-Afrika. Selskapet har hovedkontor i Irland.
| Smurfit Kappa Group plc er et multinasjonalt selskap som produserer bølgepapp. Det ble etablert gjennom fusjonen mellom Jefferson Smurfit og Kappa Packaging. Fusjonen ble gjennomført før utgangen av 2005. Selskapet er eiet av Madison Dearborn Partners, Cinven Limited og CVC Capital Partners samt selskapets ledelse.
Selskapet har en omsetning på ca. 7 milliarder euro og har avdelinger på cirka 400 steder. Det har over 40 000 ansatte i over 20 europeiske land, i ni latinamerikanske land samt i Canada, Singapore, USA og Sør-Afrika. Selskapet har hovedkontor i Irland.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Smurfit Kappa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Smurfit Kappa Group plc er et multinasjonalt selskap som produserer bølgepapp. Det ble etablert gjennom fusjonen mellom Jefferson Smurfit og Kappa Packaging. | 10,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A5tt%C3%A5_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Jåttå videregående skole | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Stavanger', 'Kategori:Videregående skoler i Rogaland'] | Jåttå videregående skole er en videregående skole i Stavanger. Denne skolen ble opprettet og åpnet høsten 2007 da det nye bygget i Jåttåvågveien 3 sto klart.
Dette bygget på 16 000m² er uten korridorer og med varierende romstørrelser og tegnet av Henning Larsen Architects i København etter en arkitektkonkurranse. Skolen består av tre bygg, Hovedskolen, Tilrettelagt avdeling og Idrettshall. Jåttå videregående skole hadde 980 elever ved skoleåret 2007-2008 og økte elevmassen til 1100 i 2009. På skolen undervises det i Byggfag, Elektrofag, Helse og oppvekstfag, Idrettsfag, Påbygg og Restaurant og matfag. I tillegg er det en Tilrettelagt avdeling ved skolen.
| Jåttå videregående skole er en videregående skole i Stavanger. Denne skolen ble opprettet og åpnet høsten 2007 da det nye bygget i Jåttåvågveien 3 sto klart.
Dette bygget på 16 000m² er uten korridorer og med varierende romstørrelser og tegnet av Henning Larsen Architects i København etter en arkitektkonkurranse. Skolen består av tre bygg, Hovedskolen, Tilrettelagt avdeling og Idrettshall. Jåttå videregående skole hadde 980 elever ved skoleåret 2007-2008 og økte elevmassen til 1100 i 2009. På skolen undervises det i Byggfag, Elektrofag, Helse og oppvekstfag, Idrettsfag, Påbygg og Restaurant og matfag. I tillegg er det en Tilrettelagt avdeling ved skolen.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | }} | 10,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kentoshisen | 2023-02-04 | Kentoshisen | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Japanske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2021-08'] | Kentoshisen var et skip for passasjertrafikk mellom Japan og Kina helt tilbake til 600-tallet for over 1 400 år siden.
Skipene har spilt en viktig rolle for overføring av kinesisk kultur til de japanske øyene. De japanske utsendingene som dro til Kina og tilbake ble omtalt som kentoshi, derav betegnelsen på de store skipene i tiden mellom 1000-tallet og 1200-tallet ble avbildet på flere illustrasjoner som er bevart. Den tydeligste beskrivelsen av en kentoshisen kom fra manuskripten med illustrasjoner om Shotoku Taishi, allerede utarbeidet på 1000-tallet.
Flere modeller er konstruert på grunnlag av illustrasjoner inkludert stikk som viste et havgående fartøy med to master og flere overbygninger med plattgattede ender. Mellom de tverrgående bjelkene som stakk ut av skroget er det lagt et rammeverk for bruk av årer. Langs relingene var det reist et gitterverk. Som et rent passasjerskip etter datidens standard var det ment som et behagelig transportmiddel med store overbygninger, men på dette punktet finnes ulike tolkninger av det egentlige utseendet.
| Kentoshisen var et skip for passasjertrafikk mellom Japan og Kina helt tilbake til 600-tallet for over 1 400 år siden.
Skipene har spilt en viktig rolle for overføring av kinesisk kultur til de japanske øyene. De japanske utsendingene som dro til Kina og tilbake ble omtalt som kentoshi, derav betegnelsen på de store skipene i tiden mellom 1000-tallet og 1200-tallet ble avbildet på flere illustrasjoner som er bevart. Den tydeligste beskrivelsen av en kentoshisen kom fra manuskripten med illustrasjoner om Shotoku Taishi, allerede utarbeidet på 1000-tallet.
Flere modeller er konstruert på grunnlag av illustrasjoner inkludert stikk som viste et havgående fartøy med to master og flere overbygninger med plattgattede ender. Mellom de tverrgående bjelkene som stakk ut av skroget er det lagt et rammeverk for bruk av årer. Langs relingene var det reist et gitterverk. Som et rent passasjerskip etter datidens standard var det ment som et behagelig transportmiddel med store overbygninger, men på dette punktet finnes ulike tolkninger av det egentlige utseendet.
== Kentoshidelegasjonene ==
De første kentoshidelegasjoner reiste etter 605 e.Kr etter den kinesiske keiser Yangdi (kensui taishi) av Sui-dynastiet sendte et brev til det landet man kjente som Wa. Den japanske prins Shōtoku som hadde overtatt makten som regent i Japan, sendte budbringeren Ono no Imuko til det keiserlige hoffet der han leverte brevet med svaret til keiser Yangdi som dog ble lettere fornærmet av budbringerens hilsen:
«Fra herskeren av Soloppgangens land (nihon/hi izuru) til herskeren av Solnedgangens land.»Dette ble begynnelsen på den kinesiske innflytelse kulturelt sett på det japanske, det ble knyttet direkte forbindelser med Kina, og hundrevis av japanske spesialister kom til Kina for å lære så mye som mulig ved kunnskapens kilder. Etter hjemkomsten skulle disse bli de faktiske byggmestrene i staten som hadde blitt opprettholdt av prins Shotoku som tok buddhismen til seg. Den eldre kulturen på de japanske øyene ble dels helt avløst av den nye kulturen som ble bygd på de kinesiske kulturelle impulser innenfor teknologi, religion, filosofi, kunst, institusjon og sosiale reformer og det vokste fram en moderne stat med et politisk system opprettholdt av en sentraladministrasjon.
Seksten ganger var offisielle delegasjoner kalt kentoshi sendt til Kina mellom 630 og 894 med opptil 600 personer på det meste. De representerte de privilegerte på toppen av samfunnsstigen. Sui-dynastiet og senere Tang-dynastiet mottok delegasjonene og gav dem opplæring i den hensikt om å sprede kinesiske kultur til fremmede områder.
Sjøferdene var ikke uten fare, tilsammen 48 skip var sendt i grupper på to til fire skip i årene mellom 630 og 894 på en lang reise hver gang om våren. 12 skip forulykket underveis, en delegasjon under en ekspedisjon hadde mellom 240 og 550 personer med seg.
== Eksterne lenker ==
35 modell guideinformasjon
Artikkel om Kentoshisen | Kentoshisen var et skip for passasjertrafikk mellom Japan og Kina helt tilbake til 600-tallet for over 1 400 år siden. | 10,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergeland_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Bergeland videregående skole | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Stavanger', 'Kategori:Videregående skoler i Rogaland'] | Bergeland videregående skole ligger på Bergeland i sentrum av Stavanger, i Vaisenhusgata 50.Skolen med 700 elever fordelt på 5 linjer eies og driftes av Rogaland Fylkeskommune, og rektor er Arild Enge Helgøy.
| Bergeland videregående skole ligger på Bergeland i sentrum av Stavanger, i Vaisenhusgata 50.Skolen med 700 elever fordelt på 5 linjer eies og driftes av Rogaland Fylkeskommune, og rektor er Arild Enge Helgøy.
== Utdanningsprogram ==
Bergeland tilbyr følgende utdanningsprogram:
Helse- og oppvekstfag (HO)
Medier og kommunikasjon (MK)
Kunst, design og arkitektur (KDA)
Voksenopplæring
Tilrettelagt opplæring
== Historie ==
Skolen har vært en sentral utdanningsinstitusjon i Stavanger siden 1853.
Bergeland har også holdt til i Tanke Svilands gate 73, men Rogaland Fylkeskommune solgte lokalene til Stavanger offshore tekniske skole (SOTS) og Fagskolen Rogaland i 2019
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Bergeland videregående skole ligger på Bergeland i sentrum av Stavanger, i Vaisenhusgata 50. | 10,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rkheim | 2023-02-04 | Bjørkheim | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Samnanger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Bjørkheim er en tettbebyggelse i Samnanger i Vestland fylke. Bjørkheim ligger langs 7Fylkesvei 7, innerst i Samnangerfjorden, nordvest for kommunesenteret Tysse.
| Bjørkheim er en tettbebyggelse i Samnanger i Vestland fylke. Bjørkheim ligger langs 7Fylkesvei 7, innerst i Samnangerfjorden, nordvest for kommunesenteret Tysse.
== Kilder ==
NAF Veibok
Bjørkheim; yr.no | Bjørkheim er en tettbebyggelse i Samnanger i Vestland fylke. Bjørkheim ligger langs , innerst i Samnangerfjorden, nordvest for kommunesenteret Tysse. | 10,899 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.