url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Hermann_Bitter | 2023-02-04 | Carl Hermann Bitter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. september', 'Kategori:Dødsfall i 1885', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Schwedt', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske musikkforskere', 'Kategori:Tyske politikere'] | Carl Hermann Bitter (1813–1885) var en tysk (prøyssisk) finansminister og musikkviter.
| Carl Hermann Bitter (1813–1885) var en tysk (prøyssisk) finansminister og musikkviter.
== Verk ==
Bitter var en stor musikkjenner og publiserte en rekke musikkskrifter, blant annet
Johann Sebastian Bach (Berlin 1865, 2 Tle.; 2. Aufl. 1881, 4 Bde.); født Mozarts Don Juan und Glucks Iphigenia in Tauris (Berlin 1866);
Carl Philipp Emanuel Bach, Wilhelm Friedemann Bach und deren Brüder (Berlin 1868, 2 Bde.);
Über Gervinus' Händel und Shakespeare (Berlin 1869);
Beiträge zur Geschichte des Oratoriums (Berlin 1872);
Die Reform der Oper durch Gluck und Richard Wagners Kunstwerk der Zukunft (Braunschweig 1884).
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Carl Hermann Bitter i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) «Carl Hermann Bitter» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL).
== Referanser == | Carl Hermann Bitter (1813–1885) var en tysk (prøyssisk) finansminister og musikkviter.Eitner, Robert: Bitter, Karl Hermann, i Allgemeine Deutsche Biographie (1903), 2-3 besøkt 6. | 10,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Winterfeld | 2023-02-04 | Carl von Winterfeld | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1852', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1784', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske musikkforskere', 'Kategori:Tyske musikkhistorikere'] | Carl Georg August Vivigens von Winterfeld (1784–1852) var en tysk musikkviter.
| Carl Georg August Vivigens von Winterfeld (1784–1852) var en tysk musikkviter.
== Skrifter ==
Johannes Pierluigi von Palestrina (Breslau, 1832)
Johannes Gabrieli und sein Zeitalter (Berlin, 1834)
Dr. Martin Luthers deutsche geistliche Lieder (Leipzig, 1840)
Der evangelische Kirchengesang und sein Verhältniss zur Kunst des Tonsatzes (Leipzig, 1843–47)
Zur Geschichte heiliger Tonkunst (Leipzig, 1850–52)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bernhard Stockmann: Winterfeld, Carl Georg Vivigens von. I: Grove Dictionary of Music and Musicians|The New Grove Dictionary of Music and Musicians. 2. Opplag utgitt av Stanley Sadie. Macmillan, London 2001, ISBN 0-333-60800-3
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Carl von Winterfeld i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) «Carl von Winterfeld» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL).
Johannes Gabrieli und sein Zeitalter, Del 1 (pdf)
Johannes Gabrieli und sein Zeitalter, Del 2 (pdf)
Johannes Gabrieli und sein Zeitalter, Del 3 – notevedlegg (pdf) | Carl Georg August Vivigens von Winterfeld (1784–1852) var en tysk musikkviter. | 10,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philipp_Spitta_(musikkviter) | 2023-02-04 | Philipp Spitta (musikkviter) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bachforskere', 'Kategori:Dødsfall 13. april', 'Kategori:Dødsfall i 1894', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1841', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Nienburg/Weser', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske musikkforskere', 'Kategori:Tyske musikkhistorikere'] | Johann August Philipp Spitta (født 27. desember 1841 i Wechold ved Hoya, nå Hilgermissen, død 13. april 1894 i Berlin) var en tysk musikkhistoriker og musikkviter, mest kjent for sin Bach-biografi fra 1873.
| Johann August Philipp Spitta (født 27. desember 1841 i Wechold ved Hoya, nå Hilgermissen, død 13. april 1894 i Berlin) var en tysk musikkhistoriker og musikkviter, mest kjent for sin Bach-biografi fra 1873.
== Verk ==
Johann Sebastian Bach, Biographie, Leipzig 1873–79, 2 Bind. (på engelsk: London 1884–1885, 1899)
Über J. S. Bach, Leipzig, 1879
Ein Lebensbild Robert Schumanns, Leipzig, 1882
=== Utgivelser ===
Dietrich Buxtehude: Orgelwerke (Leipzig, 1876–1877)
Heinrich Schütz: Sämtliche Werke (Leipzig, 1885–1894)
Fredrik II av Preussen: Musikalische Werke (Leipzig, 1889)
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Wolfgang Sandberger: «Spitta, Julius August Philipp.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-11205-0, s. 710–712 (digitalisering).
(de) Max Seiffert: «Spitta, Philipp». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 54, Duncker & Humblot, Leipzig 1908, s. 415–418.
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Philipp Spitta i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | __NOTOC__ | 10,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonsillektomi | 2023-02-04 | Tonsillektomi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinsk terminologi', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Tonsillektomi er en operasjon der man fjerner de ekte mandlene. Operasjonen foregår i narkose og tar ca. 30 minutter. Inngrepet må ikke forveksles med Tonsillotomi, hvor bare deler av mandlene fjernes.
| Tonsillektomi er en operasjon der man fjerner de ekte mandlene. Operasjonen foregår i narkose og tar ca. 30 minutter. Inngrepet må ikke forveksles med Tonsillotomi, hvor bare deler av mandlene fjernes.
== Historikk ==
Tonsillektomi er et kirurgisk inngrep med en lang historie. De første registrerte skriftene som beskriver inngrepet ble gjort av Aulus Cornelius Celsus (25 e.Kr. – 50 e.Kr.). Han beskriver fjerning av mandlene ved bruk av neglene eller ved å bruke en sløv krok. Siden har inngrepet hatt varierende popularitet. I middelalderen ble inngrepet ikke utført, før det ble igjen innført i økende grad utover 1700 tallet. I 1828 introduserte legen Philip Syng Physick et redskap med lignende mekanismen som en giljotin, derav navnet mandel giljotin. Denne ble brukt frem til starten av 1900 tallet hvor den ble etter hvert erstattet med "dissection and snare" teknikken, som idag regnes som standard.
== Indikasjoner ==
De mest vanlige indikasjonene:
Tilbakevendende tonsillitt
Kronisk tonsillitt
Obstruktiv søvnapnè
Asymmetriske tonsiller (mistanke om kreft)
Kreft
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/mandler-fjerning-av-9000.html?page=1
http://snl.no/.sml_artikkel/tonsillektomi | Tonsillektomi er en operasjon der man fjerner de ekte mandlene. Operasjonen foregår i narkose og tar ca. | 10,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bredalsholmen | 2023-02-04 | Bredalsholmen | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Norske skipsverft', 'Kategori:Vågsbygd', 'Kategori:Øyer i Kristiansand'] | Bredalsholmen er en holme i Kristiansands skjærgård, umiddelbart utenfor og landfast med Andøya i bydelen Vågsbygd. Området ble innlemmet i Kristiansand kommune i 1965 da byens grenser ble flyttet. Det skjedde ved at kommunene Oddernes, Tveit og Randesund ble innlemmet i Kristiansand.
Holmen har broforbindelse med Andøya som er ei større øy. Andøya har broforbindelse med fastlandet i Vågsbygd. Området er på byens vestside. Holmen er inngjerdet og stengt med port fordi det er et gammelt verkstedområde.
På verkstedområdet er det ei kai og ei tørrdokk, og også noen gamle verkstedbygg. Veteranskipene DS «Hestmanden» og DS «Kysten» har vært til restaurering ved verftsanlegget Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter, som idag har status som Nasjonalt fartøyvernsenter. Bredalsholmen er norsk kompetansesenter for vedlikehold og reparasjon av gamle fartøyer og museumsskip.
| Bredalsholmen er en holme i Kristiansands skjærgård, umiddelbart utenfor og landfast med Andøya i bydelen Vågsbygd. Området ble innlemmet i Kristiansand kommune i 1965 da byens grenser ble flyttet. Det skjedde ved at kommunene Oddernes, Tveit og Randesund ble innlemmet i Kristiansand.
Holmen har broforbindelse med Andøya som er ei større øy. Andøya har broforbindelse med fastlandet i Vågsbygd. Området er på byens vestside. Holmen er inngjerdet og stengt med port fordi det er et gammelt verkstedområde.
På verkstedområdet er det ei kai og ei tørrdokk, og også noen gamle verkstedbygg. Veteranskipene DS «Hestmanden» og DS «Kysten» har vært til restaurering ved verftsanlegget Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter, som idag har status som Nasjonalt fartøyvernsenter. Bredalsholmen er norsk kompetansesenter for vedlikehold og reparasjon av gamle fartøyer og museumsskip.
== Eksterne lenker ==
Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter | Bredalsholmen er en holme i Kristiansands skjærgård, umiddelbart utenfor og landfast med Andøya i bydelen Vågsbygd. Området ble innlemmet i Kristiansand kommune i 1965 da byens grenser ble flyttet. | 10,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jian%E2%80%99ou | 2023-02-04 | Jian’ou | ['Kategori:118°Ø', 'Kategori:27°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Fujian'] | Jian'ou (kinesisk: 建瓯; pinyin: Jiàn'ōu) er et byfylke i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Det ble tidligere kalt Jianzhou (建州) eller Zhicheng (芝城) i riktig gamle dager. Det ligger under byprefekturet Nanping.
Befolkningen var på 511 816 innbyggere i 1999, det er blitt beregnet 517 000 innbyggere i 2007.
| Jian'ou (kinesisk: 建瓯; pinyin: Jiàn'ōu) er et byfylke i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Det ble tidligere kalt Jianzhou (建州) eller Zhicheng (芝城) i riktig gamle dager. Det ligger under byprefekturet Nanping.
Befolkningen var på 511 816 innbyggere i 1999, det er blitt beregnet 517 000 innbyggere i 2007.
== Økonomi ==
Byfylket produserer metaller som jern, le kobber, bly, zink, og så videre.
De viktigste jordbruksprodukter er wūlóng chá («sort drage-te»), kastanjer, appelsiner, bambus og bambusskudd. Bambusskogene dekker 826,7 km².
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 205 passerer gjennom området. Den begynner i Shanhaiguan i Hebei og ender opp sør i Shenzhen i provinsen Guangdong. Underveis er den innom blant annet Tangshan, Tianjin, Zibo, Huai'an, Nanjing, Wuhu, Sanming, Heyuan og Huizhou.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jian'ou – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jian'ou (kinesisk: 建瓯; pinyin: Jiàn'ōu) er et byfylke i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Det ble tidligere kalt Jianzhou (建州) eller Zhicheng (芝城) i riktig gamle dager. | 10,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jianyang_(Nanping) | 2023-02-04 | Jianyang (Nanping) | ['Kategori:118°Ø', 'Kategori:27°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byfylker i Fujian'] | Jianyang (kinesisk: 建阳; pinyin: Jiànyáng) er et byfylke i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Nanping.
Befolkningen var på 339 782 innbyggere i 1999, og selve byen Jianyang hadde 85 500 innbyggere.
| Jianyang (kinesisk: 建阳; pinyin: Jiànyáng) er et byfylke i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Nanping.
Befolkningen var på 339 782 innbyggere i 1999, og selve byen Jianyang hadde 85 500 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Jianyang (kinesisk: 建阳; pinyin: Jiànyáng) er et byfylke i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Nanping. | 10,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhangping | 2023-02-04 | Zhangping | ['Kategori:117°Ø', 'Kategori:25°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byfylker i Fujian'] | Zhangping (kinesisk: 漳平; pinyin: Zhāngpíng) er et byfylke i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Longyan.
Befolkningen var på 272 589 innbyggere i 1999.
| Zhangping (kinesisk: 漳平; pinyin: Zhāngpíng) er et byfylke i provinsen Fujian i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Longyan.
Befolkningen var på 272 589 innbyggere i 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | thumb|right|Overblikk over Zhangping | 10,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lin%E2%80%99an_(Hangzhou) | 2023-02-04 | Lin’an (Hangzhou) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byfylker i Zhejiang'] | Lin'an (kinesisk: 临安区; pinyin: Lín'ān Qū) er et bydistrikt i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det er understilt den subprovinsielle by Hangzhou.
Befolkningen var på 511 183 innbyggere i 1999.
| Lin'an (kinesisk: 临安区; pinyin: Lín'ān Qū) er et bydistrikt i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det er understilt den subprovinsielle by Hangzhou.
Befolkningen var på 511 183 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Kongegravene fra Wuyueriket (Wuyueguo wangling, 吴越国王陵) fra De fem dynastiers og ti rikers tid, og Gongchenpagoden (Gongchen ta, 功臣塔), ble i 2001 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
Wuyueguo wangling
Gongchen ta
Structures of Pagodas Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine. | Lin'an (kinesisk: 临安区; pinyin: Lín'ān Qū) er et bydistrikt i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det er understilt den subprovinsielle by Hangzhou. | 10,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pinghu | 2023-02-04 | Pinghu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Zhejiang', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Pinghu (kinesisk: 平湖; pinyin: Pínghú) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jiaxing.
Befolkningen var på 480 702 innbyggere i 1999.
| Pinghu (kinesisk: 平湖; pinyin: Pínghú) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jiaxing.
Befolkningen var på 480 702 innbyggere i 1999.
== Historie ==
Byen Zhapu i Pinghu fylke ble en travel og rik havneby da Qing-dynastiet gav den enerett til sjøhandel med Japan og Korea.Britene erobret Zhapu den 18. mai 1842 under Første opiumskrig.
== Kulturminner ==
Familien Mos herregård (Moshi zhuangyuan, 莫氏庄园) fra sent under Qing-dynastiet ble i 2006 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Administrative enheter ==
Byfylket består av tre subdistrikter og syv storkommuner:
Subdistriktet Danghu 当湖街道
Subdistriktet Zhongdai 钟埭街道
Subdistriktet Caoqiao 曹桥街道Storkommunen Zhapu 乍浦镇
Storkommunen Xindai 新埭镇
Storkommunen Xincang 新仓镇
Storkommunen Quantang 全塘镇
Storkommunen Huanggu 黄姑镇
Storkommunen Guangchen 广陈镇
Storkommunen Lindai 林埭镇
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider Arkivert 25. april 2021 hos Wayback Machine.
Zhejiang Pinghu Mo's manor | Pinghu (kinesisk: 平湖; pinyin: Pínghú) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jiaxing. | 10,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haining | 2023-02-04 | Haining | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Zhejiang'] | Haining (kinesisk: 海宁; pinyin: Hǎiníng - fra hai «hav» + ning «roe [roe ned]») er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jiaxing.
Befolkningen var på 638 953 innbyggere i 1999.Fylket ligger inntil elven Qiantang i sør, og det besøkes gjerne av folk som vil se den dramatiske tidevannsbølgen som under visse springfloder skyller opp elven. Hangzhoubukten, som elven munner ut i, er slik beliggende og utformet at tidevannsflommen raser oppover elven med tidevannsbølger som i nedre løp kan være mellom 1,5 til 4,6 meter høye.
Haining er ellers kjent for sin lærindustri.
| Haining (kinesisk: 海宁; pinyin: Hǎiníng - fra hai «hav» + ning «roe [roe ned]») er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jiaxing.
Befolkningen var på 638 953 innbyggere i 1999.Fylket ligger inntil elven Qiantang i sør, og det besøkes gjerne av folk som vil se den dramatiske tidevannsbølgen som under visse springfloder skyller opp elven. Hangzhoubukten, som elven munner ut i, er slik beliggende og utformet at tidevannsflommen raser oppover elven med tidevannsbølger som i nedre løp kan være mellom 1,5 til 4,6 meter høye.
Haining er ellers kjent for sin lærindustri.
== Administrative enheter ==
Haining har fire subdistrikter og åtte storkommuner:
Subdistriktet Xiashi (硖石街道);
Subdistriktet Haizhou (海洲街道);
Subdistriktet Haichang (海昌街道);
Subdistriktet Maqiao (马桥街道);
Storkommunen Xucun (许村镇);
Storkommunen Chang'an (长安镇);
Storkommunen Yanguan (盐官镇);
Storkommunen Xieqiao (斜桥镇);
Storkommunen Yuanhua (袁花镇);
Storkommunen Dingqiao (丁桥镇);
Storkommunen Huangwan (黄湾镇);
Storkommunen Zhouwangmiao (周王庙镇).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | thumb|Dikteren [[Xu Zhimos tidligere bosted]] | 10,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tongxiang | 2023-02-04 | Tongxiang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Zhejiang'] | Tongxiang (kinesisk: 桐乡; pinyin: Tóngxiāng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jiaxing.
Befolkningen var på 653 294 innbyggere i 1999.
| Tongxiang (kinesisk: 桐乡; pinyin: Tóngxiāng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jiaxing.
Befolkningen var på 653 294 innbyggere i 1999.
== Administrative enheter ==
Tongxiang består av tre subdistrikter, ni storkommuner og en kommune:
Subdistriktet Wutong (梧桐街道), regjeringssete;
Subdistriktet Fengming (凤鸣街道);
Subdistriktet Longxiang (龙翔街道);Storkommunen Puyuan (濮院镇);
Storkommunen Tudian (屠甸镇);
Storkommunen Gaoqiao (高桥镇);
Storkommunen Heshan (河山镇);
Storkommunen Wuzhen (乌镇镇);
Storkommunen Shimen (石门镇);
Storkommunen Dama (大麻镇);
Storkommunen Chongfu (崇福镇);
Storkommunen Zhouquan (洲泉镇);Kommunen Tongfu (同福乡).
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Tongxiang (kinesisk: 桐乡; pinyin: Tóngxiāng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Jiaxing. | 10,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shengzhou | 2023-02-04 | Shengzhou | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Zhejiang'] | Shengzhou (kinesisk: 嵊州; pinyin: Shèngzhōu) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Shaoxing.
Befolkningen var på 738 116 innbyggere i 1999.
| Shengzhou (kinesisk: 嵊州; pinyin: Shèngzhōu) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Shaoxing.
Befolkningen var på 738 116 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
De tradisjonelle bygninger i landsbyen Chongrencun (Chongren cun jianzhuqun, 崇仁村建筑群) og den tidligere bolig til økonomen Ma Yinchu (Ma Yinchu guju, 马寅初故居) står på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Administrative enheter ==
Storkommuner (镇, zhen):
Sanjie (三界), Xiawang (下王), Pukou (浦口), Huangze (黄泽), Beizhang (北漳), Jinting (金庭), Jiangzhen (蒋镇), Cangyan (苍岩), Ganlin (甘霖), Boji (博济), Kaiyuan (开元), Changle (长乐), Shihuang (石璜), Furun (富润), Chongren (崇仁), Gulai (谷来), Xianyan (仙岩).
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 104 løper gjennom byfylket. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
Chongren cun jianzhuqun | Shengzhou (kinesisk: 嵊州; pinyin: Shèngzhōu) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Shaoxing. | 10,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wenling | 2023-02-04 | Wenling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Zhejiang'] | Wenling (kinesisk: 温岭; pinyin: Wēnlǐng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Taizhou.
Befolkningen var på 1 132 807 innbyggere i 1999.Jiangxia tidevannskraftstasjon, en av verdens største av sitt slag, ligger i bykommunen.
| Wenling (kinesisk: 温岭; pinyin: Wēnlǐng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Taizhou.
Befolkningen var på 1 132 807 innbyggere i 1999.Jiangxia tidevannskraftstasjon, en av verdens største av sitt slag, ligger i bykommunen.
== Kulturminner ==
Slusebruene over elven Xin He (Xin He zhaqiao qun, 新河闸桥群) – de fire broene Zhongzha 中闸, Cizha 糍闸, Beizha 北闸 og Xialuzha 下卢闸 – ble i 2006 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Taiping (Tha-bin) 太平街道, Chengdong (Zhin-ton) 城東街道, Chengxi (Zhin-shi) 城西街道, Chengbei (Zhin-poh) 城北街道, Hengfeng (Wan-fon) 橫峰街道Storkommuner:
Daxi (Da-chi) 大溪鎮, Zeguo (Dzah-kuoh) 澤國鎮, Xinhe (Shin-ghou) 新河鎮, Ruoheng (Nioh-waon) 箬橫鎮, Songmen (Shion-men) 松門鎮, Wenqiao (Uen-jiau) 溫嶠鎮, Wugen (U-ken) 塢根鎮, Chengnan (Zhin-nae) 城南鎮, Shiqiaotou (Zhih-jiau-deu) 石橋頭鎮, Binhai (Pin-he) 濱海鎮, Shitang (Zhih-daon) 石塘鎮
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Høyhastighetsbanen Ningbo–Taizhou–Wenzhou-banen går gjennom området.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielle hjemmesider
Xin He zhaqiao qun Arkivert 10. juli 2006 hos Wayback Machine. | Wenling (kinesisk: 温岭; pinyin: Wēnlǐng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Taizhou. | 10,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rui%E2%80%99an | 2023-02-04 | Rui’an | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Zhejiang'] | Rui'an (kinesisk: 瑞安; pinyin: Ruì'ān) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Wenzhou.
Befolkningen var på 1 183 627 innbyggere i 1999.
| Rui'an (kinesisk: 瑞安; pinyin: Ruì'ān) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Wenzhou.
Befolkningen var på 1 183 627 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Yuhai-hallen (bibliotek) (Yuhai lou, 玉海楼), steintakgravene i Sør-Zhejiang (Zhenan shipengmu qun, 浙南石棚墓群), Shengjingshan-steinhallen (Shengjing shan shidian, 圣井山石殿) og den gamle Liji-medisinskolen (1885) (Liji yixue tang jiuzhi, 利济医学堂旧址) er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Høyhastighetsjernbanen Wenzhou–Fuzhou-banen fører fjennom området.
=== Vei ===
Kinas riksvei 104 løper gjennom fylket. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Rui'an (kinesisk: 瑞安; pinyin: Ruì'ān) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Wenzhou. | 10,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yueqing | 2023-02-04 | Yueqing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Zhejiang'] | Yueqing (kinesisk: 乐清; pinyin: Yuèqīng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Wenzhou.
Befolkningen var på 1 138 793 innbyggere i 1999.
| Yueqing (kinesisk: 乐清; pinyin: Yuèqīng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Wenzhou.
Befolkningen var på 1 138 793 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Nange-pailouen (Nange pailou qun, 南阁牌楼群) og Gao-klanens graver (Gaoshi jiazu mudi, 高氏家族墓地) er oppførte på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Høyhastighetsbanen Ningbo–Taizhou–Wenzhou-banen går gjennom området.
=== Vei ===
Kinas riksvei 104 løper gjennom fylket. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
Nange pailou qun
Gaoshi jiazu mudi | Yueqing (kinesisk: 乐清; pinyin: Yuèqīng) er et byfylke i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Wenzhou. | 10,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xinmi | 2023-02-04 | Xinmi | ['Kategori:113°Ø', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Henan', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Xinmi (kinesisk: 新密; pinyin: Xīnmì) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Zhengzhou.
Befolkningen var på 740 435 innbyggere i 1999.
| Xinmi (kinesisk: 新密; pinyin: Xīnmì) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Zhengzhou.
Befolkningen var på 740 435 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Han-gravene i Dahuting (Dahuting Han mu, 打虎亭汉墓) fra det østlige Han-dynastiet, den gamle befestede byen Guchengzhai (Guchengzhai chengzhi, 古城寨城址) og Xinzhai-funnstedet (Xinzhai yizhi 新砦遗址) står på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Xinmi (kinesisk: 新密; pinyin: Xīnmì) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Zhengzhou. | 10,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oxley_Park_(New_South_Wales) | 2023-02-04 | Oxley Park (New South Wales) | ['Kategori:150°Ø', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Sydney', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Oxley Park er en bydel i Sydney, i staten New South Wales i Australia. Bydelen er den østligste delen av City of Penrith Local Government Area og en del av Greater Western Sydneyregionen. Oxley Park er lokalisert 43 kilometer vest for Sydney sentrum. Grensen for bydelen går ved Ropes Creek, Great Western Highway, Sydney Street og Western railway line.
Oxley Park har for det meste kun boliger, og er uten industriområder. Oxley Park er en av de eldste bydelene i området rundt St. Marys, med mange eldre hus på store tomter. Bydelen har flere sportsanlegg, St. Marys Gravlund (den nest største i City of Penrith) ligger i bydelen samt barneskolen Oxley Park Primary School.
| Oxley Park er en bydel i Sydney, i staten New South Wales i Australia. Bydelen er den østligste delen av City of Penrith Local Government Area og en del av Greater Western Sydneyregionen. Oxley Park er lokalisert 43 kilometer vest for Sydney sentrum. Grensen for bydelen går ved Ropes Creek, Great Western Highway, Sydney Street og Western railway line.
Oxley Park har for det meste kun boliger, og er uten industriområder. Oxley Park er en av de eldste bydelene i området rundt St. Marys, med mange eldre hus på store tomter. Bydelen har flere sportsanlegg, St. Marys Gravlund (den nest største i City of Penrith) ligger i bydelen samt barneskolen Oxley Park Primary School.
== Historie ==
Oxley Park er oppkalt etter oppdageren John Oxley (1784–1828) som ble gitt 600 acre land i området i 1823. Tomten gikk fra Queen Street, St. Marys østover til Ropes Creek og fra Great Western Highway til jernbanelinjen.
== Eksterne lenker ==
Penrith Local Suburb Profiles | Oxley Park er en bydel i Sydney, i staten New South Wales i Australia. Bydelen er den østligste delen av City of Penrith Local Government Area og en del av Greater Western Sydneyregionen. | 10,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leping | 2023-02-04 | Leping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangxi'] | Leping (kinesisk: 乐平; pinyin: Lèpíng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jingdezhen.
Befolkningen var på 750 869 innbyggere i 1999.
| Leping (kinesisk: 乐平; pinyin: Lèpíng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jingdezhen.
Befolkningen var på 750 869 innbyggere i 1999.
== Lopingium ==
Den geologiske perioden Lopingium fra permtiden har sitt navn etter fylket (det vil si etter en eldre transkribering av fylkesnavnet). Perioden begynte for ca 259,9 millioner år siden og varte til for ca 252,2 millioner år siden. Begrepet ble først brukt av Ferdinand von Richthofen i 1883, men i en annen betydning, og deretter Amadeus William Grabau, som brukte det i den betydning som er blitt stående.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 206 løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Leping (kinesisk: 乐平; pinyin: Lèpíng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jingdezhen. | 10,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruichang | 2023-02-04 | Ruichang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byfylker i Jiangxi'] | Ruichang (kinesisk: 瑞昌; pinyin: Ruìchāng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jiujiang.
Befolkningen var på 415 859 innbyggere i 1999.
| Ruichang (kinesisk: 瑞昌; pinyin: Ruìchāng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jiujiang.
Befolkningen var på 415 859 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Kopperverket i Tongling (Tongling tongkuang yizhi 铜岭铜矿遗址) fra perioden fra Shangdynastiet til Zhoudynastiet ble i 2001 tilføyd på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
Tongling tongkuang yizhi | Ruichang (kinesisk: 瑞昌; pinyin: Ruìchāng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jiujiang. | 10,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dexing_(Shangrao) | 2023-02-04 | Dexing (Shangrao) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangxi'] | Dexing (kinesisk: 德兴; pinyin: Déxīng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Shangrao.
Befolkningen var på 306 656 innbyggere i 1999.
| Dexing (kinesisk: 德兴; pinyin: Déxīng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Shangrao.
Befolkningen var på 306 656 innbyggere i 1999.
== Referanser == | Dexing (kinesisk: 德兴; pinyin: Déxīng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Shangrao. | 10,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fengcheng_(Yichun) | 2023-02-04 | Fengcheng (Yichun) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangxi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fengcheng (kinesisk: 丰城; pinyin: Fēngchéng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun.
Befolkningen var på 1 194 733 innbyggere i 1999.Fengcheng ligger midt i et kullrikt område.
| Fengcheng (kinesisk: 丰城; pinyin: Fēngchéng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun.
Befolkningen var på 1 194 733 innbyggere i 1999.Fengcheng ligger midt i et kullrikt område.
== Kulturminner ==
Porsellenovnen i Hongzhou (Hongzhou yao yizhi, 洪州窑遗址) ble i 1996 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 105 løper gjennom fylket. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, løper sørover og ender ved kysten i Zhuhai i provinsen Guangdong. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Jining, Shangqiu, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider Arkivert 4. juli 2019 hos Wayback Machine.
== Litteratur ==
Zhang Wenhui 张文汇: Hongzhou yao 洪州窑 [Hongzhou-ovnen]. Shanghai: Wenhui Chubanshe 2002; ISBN 7-80531-879-4 | Fengcheng (kinesisk: 丰城; pinyin: Fēngchéng) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun. | 10,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhangshu | 2023-02-04 | Zhangshu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangxi'] | Zhangshu (kinesisk: 樟树; pinyin: Zhāngshù) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun, ved elva Gan Jiang som er ei stor sideelv til Chang Jiang.
Befolkningen var på 534 919 innbyggere i 1999.20 km øst-nordøst for byen ligger Fengcheng kraftverk med hele 2.520 MW kapasitet.
| Zhangshu (kinesisk: 樟树; pinyin: Zhāngshù) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun, ved elva Gan Jiang som er ei stor sideelv til Chang Jiang.
Befolkningen var på 534 919 innbyggere i 1999.20 km øst-nordøst for byen ligger Fengcheng kraftverk med hele 2.520 MW kapasitet.
== Kulturminner ==
Wucheng-funnstedet (Wucheng yizhi, 吴城遗址), det tidligere sete for den kommunistiske provinspartikomite for Fujian, Zhejiang og Jiangxi (Min Zhe Gan sheng-wei jiguan jiuzhi, 闽浙赣省委机关旧址), det neolittiske Zhuweicheng-funnstedet (Zhuweicheng yizhi, 筑卫城遗址), Fanchengdui-funnstedet (Fanchengdui yizhi, 樊城堆遗址) fra Fanchengduikulturen under sent neolittikum, og Mingshui-broen (Mingshui qiao, 鸣水桥),, står på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Samferdsel ==
Den viktige jernbanelinjen Jingjiubanen har stoppested her på sin ferd fra Beijing vestbanestasjon til Kowloon i Hongkong. Denne linjen løper gjennom blant annet Hengshui, Heze, Shangqiu, Xinzhou (ved Wuhan), Jiujiang, Nanchang, Heyuan, Huizhou og Shenzhen.
Også Kinas riksvei 105 løper gjennom fylket. Denne viktige trafikkåren begynner i Beijing, løper sørover og ender ved kysten i Zhuhai i provinsen Guangdong. Den går innom større byer som Tianjin, Dezhou, Jining, Shangqiu, Jiujiang, Nanchang og Guangzhou.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
Wucheng yizhi
Gongweicheng yizhi
Gongweicheng yizhi
Mingshui qiao | Zhangshu (kinesisk: 樟树; pinyin: Zhāngshù) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun, ved elva Gan Jiang som er ei stor sideelv til Chang Jiang. | 10,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minchinbury_(New_South_Wales) | 2023-02-04 | Minchinbury (New South Wales) | ['Kategori:150°Ø', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Sydney', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Minchinbury er en bydel i vestlige Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Minchinbury er lokalisert 39 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Blacktown og er en del av Greater Western Sydney regionen.
Minchinbury er hovedsakelig et boligområde med et lite handelssenter i midten og med noe industri og en del varelagre helt vest i bydelen.
| Minchinbury er en bydel i vestlige Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Minchinbury er lokalisert 39 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Blacktown og er en del av Greater Western Sydney regionen.
Minchinbury er hovedsakelig et boligområde med et lite handelssenter i midten og med noe industri og en del varelagre helt vest i bydelen.
== Historie ==
Minchinbury har navnet sitt fra boligen navngitt av kaptein William Minchin som ble gitt 1000 acre (4 km²) her i 1819. William Minchin var Principal Superintendent of Police og Treasurer of the Police Fund i kolonien. Etter at William døde i 1821, arvet hans eneste datter Maria Matilda boligen. I 1838 forsvant Maria Matilda og hennes familie på sjøen, uten noen gjenlevende etter William Minchin.
Dr. Charles McKay kjøpte tomten i 1859 og forvandlet den til en vingård og vinkjeller. De to neste tiårene kjøpte Dr. McKay flere tilstøtende tomter og i 1881 la han ut alle sine tomter for auksjon. Den gang lykkes han ikke med å selge området, men i 1895 kjøpte James Angus alle tomtene til McKay.
Penfolds Pty. Ltd. kjøpte vingården og vinrankene i 1912. Flesteparten av de eksisterende bygningene ble mest sannsynlig bygget av Penfolds. I 1898, når Angus fremdeles laget vin, led vinrankene av en sykdom som ødela avlingene. Nye vinranker ble plantet og vokste frem til 1962 da ødelagt jordsmonn gjorde dem ubrukelige. Nye vinranker ble etablert på tomter rundt området for dyrking av druer som ble levert til vingården. Minchinbury Winery ble berømt for sin champagne. Penfolds la ned vingården i 1978.
== Landemerker ==
Langs sørsiden av Great Western Highway er det to synlige landemerker:
Den tidligere innkjørselen til Penfolds Vingård står fremdeles som en mur på hver side av innkjørselen, på toppen av åsen mellom Willis Street og Beaconsfield Road.
Et jetfly installert 10 meter over bakken, i nesten vertikal posisjon, ved krysset av Great Western Highway og Minchin Drive (ved siden av Minchinbury Reserve).
== Handelssenter ==
Minchinbury Shopping Centre er lokalisert på Minchin Drive som inkluderer et supermarked og mindre butikker som en fiskebutikk og alkoholutsalg.
== Transport ==
Great Western Highway går langs den nordlige grensen, mens M4 Western Motorway går langs den sørlige grensen av bydelen. Westlink M7 Motorway går langs den østlige grensen. Det er bussruter (Busways 739) til Mt Druitt og en annen bussrute (739V) til Mt Druitt Village.
== Skoler ==
Minchinbury Public School
== Sportsklubber ==
Minchinbury har sportsklubber for fotball, cricket, friidrett og Rugby League (Minchinbury Jets JRLC).
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Minchinbury er en bydel i vestlige Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Minchinbury er lokalisert 39 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Blacktown og er en del av Greater Western Sydney regionen. | 10,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gao%E2%80%99an | 2023-02-04 | Gao’an | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangxi'] | Gao'an (kinesisk: 高安; pinyin: Gāo'ān) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun.
Befolkningen var på 785 705 innbyggere i 1999.
| Gao'an (kinesisk: 高安; pinyin: Gāo'ān) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun.
Befolkningen var på 785 705 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Zhu Shis (1665－1736) grav (Zhu Shi mu, 朱轼墓) ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 320 går gjennom området. Den begynner i Shanghai og løper sørvestover til grensen mellom provinsen Yunnan og Burma. Underveis er den innom blant annet Hangzhou, Nanchang, Guiyang, Kunming og Dali.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider Arkivert 5. juli 2019 hos Wayback Machine. | Gao'an (kinesisk: 高安; pinyin: Gāo'ān) er et byfylke i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yichun. | 10,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miluo_(Yueyang) | 2023-02-04 | Miluo (Yueyang) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byfylker i Hunan'] | Miluo (kinesisk: 汨罗; pinyin: Mìluó) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yueyang.
Befolkningen var på 700 665 innbyggere i 1999.
| Miluo (kinesisk: 汨罗; pinyin: Mìluó) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yueyang.
Befolkningen var på 700 665 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Kommunistlederen Ren Bishis historiske bolig (Ren Bishi guju, 任弼时故居) og Quzitempelet (Quzi ci, 屈子祠) (Quzi = Qu Yuan 屈原) er oppførte på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Økonomi ==
I fylket bygges Miluo kullkraftverk ut med 1.200 MW effekt.
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Beijing-Hongkong høyhastighetsjernbane har stoppested her.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
Old Residence of Ren Bishi
Quzi ci | Miluo (kinesisk: 汨罗; pinyin: Mìluó) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yueyang. | 10,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Changning_(Hengyang) | 2023-02-04 | Changning (Hengyang) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Hunan'] | Changning (常宁; pinyin: Chángníng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Hengyang.
Befolkningen var på 843 414 innbyggere i 1999.
| Changning (常宁; pinyin: Chángníng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Hengyang.
Befolkningen var på 843 414 innbyggere i 1999.
== Referanser == | Changning (常宁; pinyin: Chángníng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Hengyang. | 10,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zixing | 2023-02-04 | Zixing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Hunan'] | Zixing (kinesisk: 资兴; pinyin: Zīxīng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Chenzhou.
Befolkningen var på 362 169 innbyggere i 1999.
| Zixing (kinesisk: 资兴; pinyin: Zīxīng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Chenzhou.
Befolkningen var på 362 169 innbyggere i 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Infoside | Zixing (kinesisk: 资兴; pinyin: Zīxīng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Chenzhou. | 10,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gongyi | 2023-02-04 | Gongyi | ['Kategori:112°Ø', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Henan', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Gongyi (kinesisk: 巩义; pinyin: Gǒngyì) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Zhengzhou.
Befolkningen var på 783 711 innbyggere i 1999.Tidligere het fylket Gong.
Elven Luo renner ut i Guleelven ved Gongyi.
| Gongyi (kinesisk: 巩义; pinyin: Gǒngyì) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Zhengzhou.
Befolkningen var på 783 711 innbyggere i 1999.Tidligere het fylket Gong.
Elven Luo renner ut i Guleelven ved Gongyi.
== Kulturminner ==
Det er flere offisielt vernede kulturminner i Gongyi byfylke.
Gongyi kan oppvise særlig buddhistiske grotter (Gongxiangrottene, Gongxian shiku, 巩县石窟) og gravmælene til seks av de i alt ni keisere av det nordlige Song-dynasti. Over syv hundre steinstauter vokter adkomsten til gravene. Dessuten har man vernet den antikke keramikkovnen Gongyi yao (Gongyi yaozhi, 巩义窑址) og Kang Baiwans residens (Kang Baiwan zhuangyuan, 康百万庄园).
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider
Infoside
Kang Baiwan Mansions | Gongyi (kinesisk: 巩义; pinyin: Gǒngyì) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Zhengzhou. | 10,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_episoder_av_Chuck | 2023-02-04 | Liste over episoder av Chuck | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over TV-episoder', 'Kategori:Nøyaktighet'] | Liste over episoder av Chuck (TV-serie).
| Liste over episoder av Chuck (TV-serie).
== Episoder ==
=== Sesong 1 (2007–2008) ===
=== Sesong 2 (2008–2009) ===
=== Sesong 3 (2010) ===
=== Sesong 4 (2010–2011) ===
NBC annonserte 14. mai at Chuck har blitt fornyet for en fjerde sesong pâ 13 episoder med muligheten for ytterliggere 9 episoder. | Liste over episoder av Chuck (TV-serie). | 10,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nder_(slekt) | 2023-02-04 | Tønder (slekt) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske slekter', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Våpenførende slekter'] | Tønder er en dansk-norsk slekt med opphav i den danske (den gang slesvigske) landsbyen Tønder i Sønderjylland, hvorfra Christopher Nielssen (1587–1656) kom da han flyttet til Norge og døpte sine sønner Tønder. En del av hans etterkommere har havnet i Danmark igjen, så det finnes Tøndere begge steder. Slektens etterkommere tilhørte embetsstanden i Norge i flere generasjoner.Flere av slektens etterkommere har hatt sentrale offentlige embeter i både Norge og Danmark, særlig innen militæret og kirken. Mange Tøndere har også vært godseiere i begge land.
| Tønder er en dansk-norsk slekt med opphav i den danske (den gang slesvigske) landsbyen Tønder i Sønderjylland, hvorfra Christopher Nielssen (1587–1656) kom da han flyttet til Norge og døpte sine sønner Tønder. En del av hans etterkommere har havnet i Danmark igjen, så det finnes Tøndere begge steder. Slektens etterkommere tilhørte embetsstanden i Norge i flere generasjoner.Flere av slektens etterkommere har hatt sentrale offentlige embeter i både Norge og Danmark, særlig innen militæret og kirken. Mange Tøndere har også vært godseiere i begge land.
== Forbindelser til andre slekter ==
Gjennom giftemål har slektens etterkommere forgreininger i andre kjente norske slekter som: Anker, Angell, Astrup, Hornemann, Coldevin, Lysholm, Midelfart, Greve, Hersleb, Nissen, Schjelderup, Collin, Gude og til etterkommere av adelsslekten Benkestok.Noen av Tønder-slektens medlemmer i Nord-Norge er samtidig etterkommere av sorenskriver Christen Jensen Hveding. Susanne Augustinusdatter Tønder etterlot seg en stor etterslekt gjennom ekteskapet med Jochum Greve (Hvedings barnebarn). Den nordlandske slektslinjen har samtidig slektskap til den danske slekten Busch.
Etterkommere av Christopher Nielsen og hans andre kone Karen Olufsdatter Schriver (1612-1656) har også røtter i adelsslekten Darre.
== Våpenskjold ==
Slektens våpen viser en due stående på en stubbe og med løftede vinger.
== Slektsgrenen i Nord-Norge ==
En gren av slekten i Nordland forvaltet en periode Dønnesgodset og Tjøttagodset. Tønder-slekten rådet også over Dønnes kirke på Helgeland frem til 1700-tallet. Til kirken skaffet slekten en stor kirkeklokke fra Nederland som fremdeles er i bruk. Flere av slektens medlemmer ligger i familiemausoleet i kirken, som er Norges største private mausoleum. Mausoleet ble brukt av slektens etterkommere frem til 1860-tallet, og inneholder totalt 22 kister. En av dem er Peder Tønder som var amtmann i Nordlandene (Nordland og Troms). Tønder-slekten har mange etterkommere i Nord-Norge. Slektsgrenen i Nordland representerer en klassisk nordlandsslekt.
Tønder-slekten etablerte seg i den nordlige landsdelen gjennom besittelse av offentlige embeter.
=== Slektslinjen etter Augustinius Olsen Wivel og Christiane Charlotte Tønder ===
Augustinius Olsen Wivel (1660–1738), sønn av sognepresten til Lødingen Oluf Augustinussen Wivel, kom i tjeneste hos Peder Tønder på Dønnes i 1680. Wivel forvaltet og bestyrte Dønnesgodset for Tønder familien i flere år. I 1695 ble han gift med en av Tønders arvtakere, Christiane Charlotte Tønder. I 1704 flyttet han til Vandve der han drev skipperbruk til han døde i 1738. Barna deres tok morens pikenavn Tønder og fra disse nedstammer slekten Tønder på Helgeland i Nordland.Christiane Charlotte Tønder (1679-1749) var datteren til sognepresten i Trondheim Ole Christophersen Tønder og Maren Jørgensdatter Schjelderup (av slekten Schjelderup). Hun var barnebarnet av slektens stamfar Christoffer Nielssen Tønder. På morssiden nedstammet hun direkte fra biskopen i Trondheim Peder Jensen Schjelderup (1571–1646), og fra borgermesteren og rådmannen i Trondheim Hans Gjertsen Busch (1585-1649).Olsen Wivel var selv av dansk herkomst. Moren hans kom fra København, og morfaren hadde virket som kjøpmann og possementmaker i Amager. Morfaren hadde enerett til å være possementmaker i mange år.
=== Nordlandske Tønder-etterkommere i København ===
I kildene finnes en Hans Tønder som var handelsmann i den danske hovedstaden i 1750-årene. Hans Tønders niese Anna Marie Greve er en annen etterkommer; hun ble døpt i København i 1753, der familien bodde en periode i embets medfør. Dette er en av flere linjer av slekten som har vendt tilbake til Danmark.
== Noen etterkommere ==
Andreas Christophersen Tønder (1615–1696), borgermester og stiftsskriver i Trondheim. Sønnen Christopher Tønder (1681) ble byskriver i København, en annen sønn Petter Andersen Tønder (f. ca 1673) ble kaptein i Nederland og Michael Andersen Tønder (f. ca 1679) var islandsk kjøpmann
Niels Christoffersen Tønder (1620–1649), borgermester i Trondheim. En direkte kognatisk etterkommer av borgermesteren offiser Ebbe Carsten Tønder Astrup (1794–1888), var far til statsråd Hans Rasmus Astrup (1831–1898). Hans Astrup var far til oberst Ebbe Carsten Morten Astrup (1876–1955), og farfar til skipsreder Nils Ebbessøn Astrup (1901–1972) og oldefar til skipsreder Hans Rasmus Astrup (1939–2021). Andre direkte etterkommere inkluderer major og sjef for det Stjørdalske kompani Christian Fredrik Coldevin (1727-1802) og forfatter Sigrid Undset. Undset nedstammer fra Tønder-slekten via sin mor.
Ole Christophersen Tønder (1633–1684), sogneprest i Vår frue kirke, Trondheim. Etterkommeren Ole Olsen Tønder (1663-1725) ble sogneprest i Meldalen, og hans sønn Oluf Olufsen Tønder (1708-1747) virket også som sogneprest. En annen kognatisk etterkommer Poul Frederik Gaarder (1779-1857) ble sogneprest i Alstahaug og prost i Helgeland
Peder Tønder (1641–1694), amtmann og godseier
Mads Andersen Tønder (1644-1720), rådmann i Trondheim
Nicolai (Niels) Jacobsen Tostrup (1660), residerende kapellan i Grip fiskevær og senere i Kvernes
Hans Jenssen Collin (1682–1742), borgermester i Kristiansand. Collin var sønn av Karen Tønder, datteren av sogneprest Ole Christophersen Tønder og barnebarn av slektens stamfar. Collins sønn, Niels Krog Collin, ble senere amtmann i Romsdal
Hans Nobel d.y. (1684–1752), amtmann i Stavanger og justisråd. Nobel var barnebarnet av slektens stamfar og hans andre kone Karen Olufsdatter Skriver
Peder Lauridsen Brønlund (1687–1738), sogneprest og prost i Brønnøy, krigskommissær
Hans Horneman (1688–1764), skipsreder og rådmann i Trondheim. Horneman var sønn av Anna Nielsdatter Tønder, datteren av borgermester Nils Tønder og barnebarn av slektens stamfar
Peder Hersleb (1689–1757), biskop i København. Hersleb var barnebarnet av Anna Hersleb (Tønder), som var datteren av slektens stamfar. Herslebs sønn, Hans Christopher Hersleb (1722-1788), ble jurist og borgermester i København
Johan Garmann (1717-1768), sorenskriver i Bergen
Hans Peter Tønder (d. 1760), oberstløytnant
Frantz Wilhelm Tønder (d. 1738), kaptein
Michael Christian Ludvig Ferdinand Tønder (1692–1755), dansk-norsk sjøoffiser og viseadmiral. Tønder deltok i slaget i Dynekilen, der deltok også broren Christian Tønder (1690-1717)
Henrik Andreas Tønder (1696–1773), sjøoffiser. Deltok i slaget i Dynekilen
Ditlev Axelsen Tønder (1699–1776), kaptein
Christian Ulrik Tønder (1699–1751), amtmann i Romsdals amt. Tønders dattersønn var eidsvollsmannen Hans Christian Ulrik Midelfart (1772-1823)
Elisabeth Tønder Brix (1707–1778), eiendomsmagnat og gjestgiver i Steinkjer
Hans Emahus Arnoldussen Tønder (1710–1752), godseier på Dønnesgodset
Jeremias Tønder (1728–1820), sogneprest
Claus Frandsen Tønder (1737–1819), dansk kontraadmiral
Niels Tønder Lund (1749–1809), forfatter, entomolog og botaniker
Ole Tønder Lange (1749-1814), generalkrigskommissær og godseier
Hans Emahus Tønder Coldevin (1754–1835), krigsråd og godseier på Dønnes i 1802. Sjef for kystvernet på Helgeland
Johan Mølmann Lysholm (1763–1839), stortingsrepresentant og forretningsmann
Peder Borch Tønder (1772–1842), sogneprest
Jens Peter Tønder (1773–1836), dansk litteraturviter. Peter Tønders far, Raphael Henrik Tønder (1740-1814), var admiral i den dansk-norske marinen
Henrik Georg Tønder (1782–1834), kjøpmann i Kragerø og stadshauptmann, stortingsmedlem. Sønn av byfogd Jacob Gynge/Giønge Tønder (1745–1806), som igjen var sønn av byfogd Peder Tønder (1699–1770) og Elisabeth Gynge
Herman Christopher Garmann (1786-1853), fransk visekonsul i Trondheim
Betzy Sneedorff (1790–1875), hoffdame. Sneedorff nedstammer fra Tønder-slekten via sin mor Maria Elisabeth Tønder (1770-1815), morens tipptippoldefar var slektens stamfar. Sønnen til Sneedorff oberst Carsten Christian Anker (1817-1898) ble kommandant i Fredrikstad og kammerherre, den andre sønnen Carl Johan Anker var også offiser. Via datteren Hedevig Betzy Sigismunda Annette Anker (1819-1879) gift Wedel Jarlsberg, nedstammer godseier Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1841-1922), og hans sønn hoffsjef Peder Anker Wedel-Jarlsberg (1875-1954). Gjennom Sneedorffs femte datter Betzy Gude (1830-1912) nedstammer diplomaten Ove Gude (1853-1910) og filmprodusenten Ivo Caprino (1920-2001)
Henrik Lysholm (1790–1860), stortingsrepresentant og embetsmann
Arnold Nicolai Caspar Tønder (1796–1869), dansk overetatsråd
Hans Emahus Tønder Sandborg (1798–1863), prest og ordfører i Borre
Isak Georg Jørgen Coldevin (1800-1865), godseier og ordfører i Frosta. Coldevin nedstammer fra slekten via sin far.
Johan Augustinussen (1808–1888), stortingspolitiker. Augustinussen nedstammet fra slekten via sin farmor Christiana Charlotta Tønder (1724–1795)
Rasmus Tønder Nissen (1822–1882), professor og statsråd
Niels Johan Tønder (1835–1925), dansk korpslege
Ebbe Holger Valdemar Tønder (1836–1921), dansk offiser og kammerherre. Tønders barnebarn Adam Moltke (1906-1985) ble politimester i Viborg
Fredrikke Tønder-Olsen (1856–1931), landets første forsikringsagent
Kristian Pedersen Tønder (1860–1930) og sønnen Per Tønder (1911–2015), begge prester og politikere fra Salangen
Thyra Tønder (1872–1955), dansk malerinne
Axel Coldevin (1900-1992), historiker og faglitterær forfatter. Coldevin nedstammer fra Tønder-slekten via sin far godseier Hans Johan Emahus Tønder Coldevin (1834-1932).
Dag Tønder (1907–1989), redaktør og jurist
Olav Tønder (1926–2000), medisinprofessor
Gunnar Tønder (1935–2020), lokomotivfører
Bård Tønder (1948–), høyesterettsdommer
Mette Tønder (1969–), tidligere ordfører i Nittedal og stortingsrepresentant
Ulf Flittig Tønder (1978–), filmklipper
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ebbe Karsten Tønder, Tøndernes Æt eller Slægttavler med alle dertil hørende Grene og Sidelinier til Familiens Ihukommelse, 1775. Senere bidrag fra Marie Anna Emahus Tønder | Rasmus Tønder Nissen (født 14. januar 1822, død 19. | 10,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Delikatessen | 2023-02-04 | Delikatessen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1991', 'Kategori:Franske filmkomedier', 'Kategori:Franskspråklige filmer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Delikatessen, (originaltittel: Delicatessen) er en fransk svart komedie-film fra 1991, regissert av Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro og med Dominique Pinon i hovedrollen.
| Delikatessen, (originaltittel: Delicatessen) er en fransk svart komedie-film fra 1991, regissert av Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro og med Dominique Pinon i hovedrollen.
== Sammendrag ==
I en gammel, falleferdig bygård i et post-apokalyptisk Frankrike er mat en stor mangelvare, og korn brukes som valuta. I første etasje ligger en slakter-butikk, drevet av Clapet, som legger ut annonser om ledig arbeid for å lokke tilfeldige ofre til bygningen. Disse menneskene blir deretter myrdet og slaktet, og kjøttet blir solgt billig til leietakerne.
En dag søker den arbeidsløse sirkusklovnen Louison den angivelige ledige stillingen. Under sitt rutinemessige vedlikehold blir han venn med Clapets datter, Julie, et forhold som sakte blir romantisk. Louison viser seg å være en ypperlig knivbruker, og slakteren kvier seg for å drepe ham med en gang. Julie er klar over farens handlinger, og kommer i kontakt med en fryktet gjeng som går under kallenavnet Troglodistes, en gruppe vegetariske opprørere, som hun overtaler for å hjelpe til med å redde Louison. Under den tilsynelatende slakten av en gammel kvinne, går troglodistene til angrep.
== Roller ==
Dominique Pinon som Louison
Marie-Laure Dougnac som Julie Clapet
Jean-Claude Dreyfus som Clapet
Karin Viard som Mademoiselle Plusse
Ticky Holgado som Marcel Tapioca
Edith Ker som en gammel bestemor.
Jacques Mathou som Roger
Howard Vernon som Frog Man
Marc Caro som Fox
== Musikk ==
Filmmelodien «Tika Tika Walk» er også kjent fra diverse reklamefilmer for Brelett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Delicatessen på Internet Movie Database
(no) Delicatessen hos Filmfront
(sv) Delicatessen i Svensk Filmdatabas
(da) Delicatessen i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Delicatessen på Allociné
(nl) Delicatessen på MovieMeter
(en) Delicatessen på AllMovie
(en) Delicatessen på Turner Classic Movies
(en) Delicatessen på Rotten Tomatoes
(en) Delicatessen på Metacritic | Delikatessen, (originaltittel: Delicatessen) er en fransk svart komedie-film fra 1991, regissert av Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro og med Dominique Pinon i hovedrollen. | 10,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koloratur | 2023-02-04 | Koloratur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sang'] | Koloratur (av latin color: farge, fargelegging) er i sangkunsten en hurtig rekkefølge av toner med korte noteverdier av lik lengde. Koloraturer er melismatiske, dvs. at flere toner faller på den samme vokalen i en stavelse. De kan utføres sammenbundet eller staccato.
Koloratur er en viktig bestanddel av sangteknikken i bel cantosang og i operamusikken fra Claudio Monteverdi til Gaetano Donizetti.
Prinsippet med å forsire melodien ble utviklet allerede i middelalderen og fikk sitt første høydepunkt i 1600-tallets diminusjonspraksis. Fram til dette tidspunktet var kolorering en form for improvisasjon.
I senbarokkens arier begynte man å komponere presise koloraturer, og i belcanto-operaene fra 1810 til 1845 ble koloratursangen drevet helt til grensen til det mulige når det gjelder virtuositet og toneomfang.
En av de mest kjente og krevende gjennomkomponerte koloraturarier er «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen» (helvetes hevn koker i mitt hjerte) som synges av rollefiguren Nattens dronning i Mozarts opera Tryllefløyten. Ariens toneomfang er to oktaver, fra F4 til en forbløffende F6. Rollen krever en sopran med høy tessitura som med letthet er i stand til å utføre krevende ornamenteringer og forsiringer med løp, staccati og triller.
| Koloratur (av latin color: farge, fargelegging) er i sangkunsten en hurtig rekkefølge av toner med korte noteverdier av lik lengde. Koloraturer er melismatiske, dvs. at flere toner faller på den samme vokalen i en stavelse. De kan utføres sammenbundet eller staccato.
Koloratur er en viktig bestanddel av sangteknikken i bel cantosang og i operamusikken fra Claudio Monteverdi til Gaetano Donizetti.
Prinsippet med å forsire melodien ble utviklet allerede i middelalderen og fikk sitt første høydepunkt i 1600-tallets diminusjonspraksis. Fram til dette tidspunktet var kolorering en form for improvisasjon.
I senbarokkens arier begynte man å komponere presise koloraturer, og i belcanto-operaene fra 1810 til 1845 ble koloratursangen drevet helt til grensen til det mulige når det gjelder virtuositet og toneomfang.
En av de mest kjente og krevende gjennomkomponerte koloraturarier er «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen» (helvetes hevn koker i mitt hjerte) som synges av rollefiguren Nattens dronning i Mozarts opera Tryllefløyten. Ariens toneomfang er to oktaver, fra F4 til en forbløffende F6. Rollen krever en sopran med høy tessitura som med letthet er i stand til å utføre krevende ornamenteringer og forsiringer med løp, staccati og triller.
== Se også ==
Koloratursopran
== Kilder ==
(no) Koloratur i Store norske leksikon | Koloratur (av latin color: farge, fargelegging) er i sangkunsten en hurtig rekkefølge av toner med korte noteverdier av lik lengde. Koloraturer er melismatiske, dvs. | 10,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deklamasjon | 2023-02-04 | Deklamasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Retorikk'] | Deklamasjon (latin: declamatio) var i antikken øvingstaler som aspirerende talere utførte i retorikkundervisningen.
Å deklamere har i moderne tid fått betydningen å framføre poesi og dikteriske tekster, jfr. resitere. I uformell tale kan deklamasjon også bety teatralsk overbetoning.
| Deklamasjon (latin: declamatio) var i antikken øvingstaler som aspirerende talere utførte i retorikkundervisningen.
Å deklamere har i moderne tid fått betydningen å framføre poesi og dikteriske tekster, jfr. resitere. I uformell tale kan deklamasjon også bety teatralsk overbetoning.
== Litteratur ==
Bonner, Stanley F.: Roman Declamation in the Late Republic and Early Empire, Liverpool 1949.
Fuhrmann, Manfred: Die antike Rhetorik. Eine Einführung, Düsseldorf [u.a.]: Artemis & Winkler, 2003.
Sandstede, J.: Art. Deklamation, i: Historisches Wörterbuch der Rhetorik, hgg. v. G. Ueding, Bd. 2, 481-507.
Stroh, Wilfried: Declamatio, i: Studium declamatorium: Untersuchungen zu Schulübungen und Prunkreden von der Antike bis zur Neuzeit (FS Dingel), utgitt av B-J. og J.-P. Schröder, München [o.a.]: Saur, 2003 (BzA 176), 5-34.
== Eksterne lenker ==
(de) Wilfried Stroh om Declamatio | Deklamasjon (latin: declamatio) var i antikken øvingstaler som aspirerende talere utførte i retorikkundervisningen. | 10,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frase_(musikk) | 2023-02-04 | Frase (musikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En frase (gresk φράσις frasis «setning», «uttrykk», «vending», se strofe) er i den musikalske komposisjonslæren en liten meningsenhet eller strukturell enhet som ofte er sammensatt av flere motiver. Flere fraser kan danne en såkalt periode.
Etter en gammel og enkel definisjon består en frase av så mye musikk som kan synges på et åndedrag.
| En frase (gresk φράσις frasis «setning», «uttrykk», «vending», se strofe) er i den musikalske komposisjonslæren en liten meningsenhet eller strukturell enhet som ofte er sammensatt av flere motiver. Flere fraser kan danne en såkalt periode.
Etter en gammel og enkel definisjon består en frase av så mye musikk som kan synges på et åndedrag.
== Litteratur ==
Thomas Benjamin, Michael Horvit og Robert Nelson: Techniques and Materials of Music, Thomson Schirmer 2003. ISBN 0495500542. | En frase (gresk φράσις frasis «setning», «uttrykk», «vending», se strofe) er i den musikalske komposisjonslæren en liten meningsenhet eller strukturell enhet som ofte er sammensatt av flere motiver. Flere fraser kan danne en såkalt periode. | 10,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugo_Riemann | 2023-02-04 | Hugo Riemann | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kyffhäuserkreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske leksikografer', 'Kategori:Tyske musikkhistorikere', 'Kategori:Tyske musikkteoretikere'] | Karl Wilhelm Julius Hugo Riemann (1849–1919) var en betydningsfull tysk musikkteoretiker, musikkhistoriker, musikpedagog og musikkleksikograf.
| Karl Wilhelm Julius Hugo Riemann (1849–1919) var en betydningsfull tysk musikkteoretiker, musikkhistoriker, musikpedagog og musikkleksikograf.
== Liv og virke ==
Hugo Riemann var talsmann for en undervisningsmetode med høy musikalsk kvalitet der pianoet dannet grunnlaget. Ved siden av ren spilleteknikk omfattet klaverundervisningen hørelære, satslære, frasering og oppøvelse av følelsen for polyfont spill. I komposisjonsundervisningen analyserte elevene mesterverkene og når de ble mer avanserte skulle de forsøke å etterligne de ideelle forbildene og til slutt utfolde og øve opp en skapende musikalsk fantasi.
Størst betydning fikk Riemann som musikkteoretiker. Hans funksjonsteori la grunnlaget for dagens harmonilære, og han er opphavsmann til mange begreper innen det musikalske fagspråket, eksempelvis agogikk, motiv og frasering.
Blant Hugo Riemanns mest kjente elever var komponistene Max Reger (1873–1916) og Hans Pfitzner (1869–1949).
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Hugo Riemann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Liste over forelesninger ved Universitetet i Leipzig (vintersemestret 1878 til sommersemestret 1914)
(de) «Hugo Riemann» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL).
Hugo Riemann: Vergleichende theoretisch-praktische Klavierschule op. 39,1 (Hamburg 1890) – online versjon (i utdrag)
Hugo Riemann: Vereinfachte Harmonielehre (engelsk)
Prof. Dr. Hugo Riemann: Musiklehre und Musikgeschichte
== Referanser == | Karl Wilhelm Julius Hugo Riemann (1849–1919) var en betydningsfull tysk musikkteoretiker, musikkhistoriker, musikpedagog og musikkleksikograf. | 10,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finanstilsynet_(Norge) | 2023-02-04 | Finanstilsynet (Norge) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1986', 'Kategori:Finanstilsyn', 'Kategori:Norges økonomi', 'Kategori:Norske direktorat'] | For Finanstilsynet i Danmark, se Finanstilsynet (Danmark)Finanstilsynet (frem til 21. desember 2009 Kredittilsynet) er en norsk statlig etat som fører tilsyn med foretak og markeder for å bidra til finansiell stabilitet og velfungerende markeder. Finanstilsynet er et selvstendig myndighetsorgan som arbeider med utgangspunkt i lover og vedtak fra Stortinget.
Finanstilsynet deltar også i et internasjonalt samarbeid. Dette er viktig for å kunne føre et relevant og effektivt tilsyn med en stadig mer integrert finanssektor.
Tilsynets jurisdiksjon omfatter banker, finansieringsselskaper, kredittforetak, forsikringsselskaper, pensjonskasser, verdipapirforetak, verdipapirfondsforvaltning og markedsadferd i verdipapirmarkedet, børser og autoriserte markedsplasser, oppgjørssentraler og verdipapirregistre, eiendomsmeglingsforetak, inkassoforetak, regnskapsførere og revisorer.
Bjørn Skogstad Aamo var direktør i Kredittilsynet fra 1993 til åremål gikk ut våren 2011. Morten Baltzersen tiltrådte som finansdirektør fra 15. august 2011.
| For Finanstilsynet i Danmark, se Finanstilsynet (Danmark)Finanstilsynet (frem til 21. desember 2009 Kredittilsynet) er en norsk statlig etat som fører tilsyn med foretak og markeder for å bidra til finansiell stabilitet og velfungerende markeder. Finanstilsynet er et selvstendig myndighetsorgan som arbeider med utgangspunkt i lover og vedtak fra Stortinget.
Finanstilsynet deltar også i et internasjonalt samarbeid. Dette er viktig for å kunne føre et relevant og effektivt tilsyn med en stadig mer integrert finanssektor.
Tilsynets jurisdiksjon omfatter banker, finansieringsselskaper, kredittforetak, forsikringsselskaper, pensjonskasser, verdipapirforetak, verdipapirfondsforvaltning og markedsadferd i verdipapirmarkedet, børser og autoriserte markedsplasser, oppgjørssentraler og verdipapirregistre, eiendomsmeglingsforetak, inkassoforetak, regnskapsførere og revisorer.
Bjørn Skogstad Aamo var direktør i Kredittilsynet fra 1993 til åremål gikk ut våren 2011. Morten Baltzersen tiltrådte som finansdirektør fra 15. august 2011.
== Organisasjon ==
Styret i Finanstilsynet har det overordnede ansvaret for virksomheten. Finanstilsynet ledess av finanstilsynsdirektør Morten Baltzersen. Tilsynet er inndelt i fire avdelinger og en kommunikasjonsstab. Avdelingene er igjen delt inn i seksjoner som ledes av en seksjonssjef.
Administrasjonsavdelingen er ledet av direktør Nina Moss.
Avdelingen for bank- og forsikringstilsyn er ledet av direktør Ann Viljugrein.
Avdelingen for digitalisering og analyse er ledet av direktør Per Mathis Kongsrud.
Avdelingen for markedstilsyn er ledet av direktør Anne Merethe Bellamy.
Kommunikasjonsstaben er ledet av kommunikasjonsdirektør Lisbeth Strand.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Finanstilsynet er en statlig myndighet som hører under Erhvervs- og Vækstministeriet, og som primært har til oppgave å føre tilsyn med finansielle virksomheter samt med verdipapirmarkedet i Danmark. | 10,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erhvervsministeriet | 2023-02-04 | Erhvervsministeriet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarks økonomi', 'Kategori:Danske ministerier'] | Erhvervsministeriet er et dansk ministerium som ivaretar oppgaver vedrørende nærings- og forbrukerreguleringen av industri, handel, sjøfart og kapitalmarkedene, og til fremme av dansk produksjon, eksport og turisme.
| Erhvervsministeriet er et dansk ministerium som ivaretar oppgaver vedrørende nærings- og forbrukerreguleringen av industri, handel, sjøfart og kapitalmarkedene, og til fremme av dansk produksjon, eksport og turisme.
== Administrativ historikk ==
Erhvervsministeriets historie går tilbake til Ministeriet for Handel og Søfart, vanligvis kalt Handelsministeriet, opprettet i 1908. I 1914 ble også ansvaret for håndverk og industri lagt under ministeriet. I 1979 ble navnet endret til Industriministeriet, og i 1994 ble navnet igjen Erhvervsministeriet. I 2001 ble det slått sammen med Økonomiministeriet til Økonomi- og Erhvervsministeriet. Samtidig ble By- og Boligministeriet nedlagt, og ansvaret for bygningslovgivningen overført herfra. Ansvaret for energilovgivningen ble også overført fra Miljøministeriet. I 2011 ble den økonomiske politikken og ansvaret for å overvåke finansmarkedene og foreta samfunnsøkonomiske analyser, overført til det nye Økonomi- og Indenrigsministeriet, og ministeriets navn endret til Erhvervs- og Vækstministeriet. Da Ministeriet for By, Bolig og Landdistrikter ble nedlagt i 2015, ble de fleste oppgavene overført til Erhvervs- og Vækstministeriet. I 2016 fikk det tilbake navnet Erhvervsministeriet.
== Forvaltningsorganer og selskaper ==
I 2019 hadde Erhvervsministeriet ansvar for syv statlige forvaltningsorganer (dansk: styrelser) og seks statlige selskaper.De syv statlige forvaltningsorganene var:
Erhvervsstyrelsen
Finanstilsynet
Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen
Nævnenes Hus
Patent- og Varemærkestyrelsen
Sikkerhedsstyrelsen
SøfartsstyrelsenDe seks statlige selskapene var:
DanPilot
EKF Danmarks Eksportkredit
Finansiel Stabilitet
Nordsøfonden
VisitDenmark
Vækstfonden
== Lister over ministre ==
Liste over Danmarks handelsministre (1908–)
Liste over Danmarks økonomiministre (1957–2001)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted | Erhvervsministeriet er et dansk ministerium som ivaretar oppgaver vedrørende nærings- og forbrukerreguleringen av industri, handel, sjøfart og kapitalmarkedene, og til fremme av dansk produksjon, eksport og turisme. | 10,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Instrumentering_(musikk) | 2023-02-04 | Instrumentering (musikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Med instrumentering (også instrumentasjon) forstår man fordelingen av stemmer på de enkelte instrumentene i en musikalsk komposisjon. For orkesterverk kan man også snakke om orkestrering. Teorien om instrumentering kalles instrumentasjonslære.
Komponisten eller en arrangør avgjør hvilke instrument som skal spille de enkelte stemmene under hensyntagen til instrumentenes muligheter og begrensninger, deres toneomfang, klangfarge, volum og annet. Ved å endre instrumenter og gi dem ulike oppgaver kan hele ensemblets klangfarge endres, eller klangfargen til harmoniene eller melodiene kan varieres.
Før rundt 1600-tallet var det uvanlig at komponistene spesifiserte instrumenter.
| Med instrumentering (også instrumentasjon) forstår man fordelingen av stemmer på de enkelte instrumentene i en musikalsk komposisjon. For orkesterverk kan man også snakke om orkestrering. Teorien om instrumentering kalles instrumentasjonslære.
Komponisten eller en arrangør avgjør hvilke instrument som skal spille de enkelte stemmene under hensyntagen til instrumentenes muligheter og begrensninger, deres toneomfang, klangfarge, volum og annet. Ved å endre instrumenter og gi dem ulike oppgaver kan hele ensemblets klangfarge endres, eller klangfargen til harmoniene eller melodiene kan varieres.
Før rundt 1600-tallet var det uvanlig at komponistene spesifiserte instrumenter.
== Litteratur ==
«Instrumentation», Encyclopædia_Britannica 1911
Hector Berlioz, Richard Strauss: Instrumentationslehre. Peters, Frankfurt, ISBN 3-87626-030-2.
Nikolai Rimsky-Korssakow: Principles of Orchestration. Dover Publications, London 1964, ISBN 0-486-21266-1.
Hermann Erpf: Lehrbuch der Instrumentation und Instrumentenkunde. Schott, Mainz, ISBN 3-7957-2211-X.
Ertugrul Sevsay: Handbuch der Instrumentationspraxis. Bärenreiter, Kassel, ISBN 3-7618-1726-6.
Samuel Adler: The Study of Orchestration. W.W. Norton, New York 1982, 1989, 2001, ISBN 0-393-97572-X.
== Eksterne lenker ==
Principles of Orchestration Arkivert 24. desember 2007 hos Wayback Machine., en interaktiv online-lærebok i orkestrering
Hector Berlioz: Treatise On Instrumentation
Nikolai Rimsky-Korsakov: Principles of Orchestration | Med instrumentering (også instrumentasjon) forstår man fordelingen av stemmer på de enkelte instrumentene i en musikalsk komposisjon. For orkesterverk kan man også snakke om orkestrering. | 10,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kognitiv_dissonans | 2023-02-04 | Kognitiv dissonans | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mentale prosesser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialpsykologi'] | Begrepet kognitiv dissonans («erkjennelsesmessig uoverensstemmelse») ble presentert i 1957 av Leon Festinger. Kognitiv dissonans defineres ofte som en spenningstilstand som oppstår når to kognitive elementer er i konflikt med hverandre. Kognitive elementer viser her til kunnskap en person har om seg selv, sin atferd og sine omgivelser. Festingers teori om kognitiv dissonans omhandler i hovedsak inkonsistens mellom atferd og holdninger.
| Begrepet kognitiv dissonans («erkjennelsesmessig uoverensstemmelse») ble presentert i 1957 av Leon Festinger. Kognitiv dissonans defineres ofte som en spenningstilstand som oppstår når to kognitive elementer er i konflikt med hverandre. Kognitive elementer viser her til kunnskap en person har om seg selv, sin atferd og sine omgivelser. Festingers teori om kognitiv dissonans omhandler i hovedsak inkonsistens mellom atferd og holdninger.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helkama, Myllyniemi, Liebkind: Socialpsykologi – en introduktion (ISBN 91-47-04465-9)
Festinger, L. (1957): A theory of cognitive dissonance. Stanford, CA: Stanford University Press
Myers, D. G. (2008): Social Psychology. New York: McGraw-Hill | Begrepet dissonans (av Latin: dis = «forskjellig, atskilt» og sonare = «klinge») er en musikkbetegnelse på intervaller og akkorder som i tradisjonell musikk trenger å bli oppløst i en konsonans. | 10,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telenor | 2023-02-04 | Telenor | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fasttelefoni', 'Kategori:Mobiloperatører', 'Kategori:Norske teleselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Bærum', 'Kategori:Selskaper etablert i 1855', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Telenor'] | Telenor ASA (OSE: TEL), engasjert internasjonalt med konsernnavnet Telenor Group, er et norsk teleselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som Kongelige Elektriske Telegraf. Selskapet er i dag et delprivatisert og børsnotert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel, satellitt, fiber og kystradio i Norge.
Telenor har i alt om lag 16 000 ansatte i ni land. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 5 % gjennom Statens pensjonsfond – Innland (tidligere Folketrygdfondet). Telenor betjener ca. 172 millioner mobilkunder i Europa og Asia.
Navnet Telenor ble innført i 1995, og avløste Televerket (1969–1994), tidligere Telegrafverket og Telegrafvesenet. Det norske telemarkedet ble liberalisert i løpet av 1990-tallet og Telenor ble børsnotert i 2000. I 2012 ble navnet Telenor Group tatt i bruk for å beskrive konsernet, ikke minst i de landene hvor selskapets mobilvirksomhet drives under et annet merkenavn enn Telenor.
| Telenor ASA (OSE: TEL), engasjert internasjonalt med konsernnavnet Telenor Group, er et norsk teleselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som Kongelige Elektriske Telegraf. Selskapet er i dag et delprivatisert og børsnotert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel, satellitt, fiber og kystradio i Norge.
Telenor har i alt om lag 16 000 ansatte i ni land. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 5 % gjennom Statens pensjonsfond – Innland (tidligere Folketrygdfondet). Telenor betjener ca. 172 millioner mobilkunder i Europa og Asia.
Navnet Telenor ble innført i 1995, og avløste Televerket (1969–1994), tidligere Telegrafverket og Telegrafvesenet. Det norske telemarkedet ble liberalisert i løpet av 1990-tallet og Telenor ble børsnotert i 2000. I 2012 ble navnet Telenor Group tatt i bruk for å beskrive konsernet, ikke minst i de landene hvor selskapets mobilvirksomhet drives under et annet merkenavn enn Telenor.
== Historie ==
For en oversikt over historien 1855–1969, se Telegrafverket
For en oversikt over historien 1969–1994, se Televerket
For en oversikt over Alfagruppens strid med Telenor om strategiene for VimpelCom og Kyivstar, se Alfagruppen.
Telenor ble dannet i 1855 som Telegrafvesenet, og skiftet navn en rekke ganger, endelig til Telegrafverket i 1933, Televerket i 1969 og til Telenor i 1995 – etter at virksomheten var blitt omdannet til et statlig aksjeselskap. De navn virksomheten har hatt historisk, omfatter: Kongelige Elektriske Telegraf (1855), Telegrafvæsenet (1866), Statstelegrafen (1906), Den norske Rigstelegraf (1914), Telegraphværket (1918–19), Telegrafvesenet (1919–33), Telegrafverket (1933–69), Televerket (1969-94, herav fra 1980 med kortformen Tele), og endelig Telenor AS fra 1995.
Telegrafen var den første virksomhet i Norge som tillot ansettelse av kvinner (1858), i en tid da det stod politisk strid om kvinners myndighet, arverett og lønnsarbeid. Dette var en ren økonomisk beslutning, siden kvinner var billigere arbeidskraft enn menn. Telegrafvesenet startet radiokommunikasjon i Lofoten i 1906, skipsradio fra Svalbard i 1911, og global skipsradio fra 1930. Overgangen til Televerket markerer inngangen til æraen for personlig kommunikasjon gjennom mobiltelefoni fra 1966 og satellittvirksomhet fra midten av 1970-tallet, knyttet til bosettingene på Svalbard og i Nordsjøen. Televerket var på 1980-tallet involvert i utviklingen av GSM-teknologien for mobiltelefoni.
Omstillingen av selskapet startet i 1992, da Televerket ble fristilt fra regjeringens styringsrett og fikk opptre stadig mer selvstendig i sine forretningsmessige valg. I løpet av få tiår gjennomgikk virksomheten en omdannelse fra å være direktorat, via særlovselskap til dagens status som børsnotert aksjeselskap. I Tormod Hermansens lederperiode ble det igangsatt investeringer i selskaper utenfor Norge, første investeringer utenlands var eierposter i Russland og Montenegro i 1992 og 1994. Fra 1. november 1994 ble selskapet også formelt omstilt fra forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap, og fra 1. januar 1995 fikk virksomheten navnet Telenor AS. I 1996 fikk Telenor klarsignal til å investere i Asia, med oppkjøpet av Grameen Phone i Bangladesh. Dette året ervervet Telenor også en større aksjepost i Promonte i Montenegro og Cosmote i Hellas, som begge fikk sterk kundevekst. Investeringer i Irland og Tyskland samme år ble kortvarige, i 1999–2000 ble alle daværende eiendeler i fastnettvirksomhet i Vest-Europa solgt, og salgsgevinstene ble investert i mobilvirksomheter i Asia.
Konkurransen i fastnettet startet med opphevelse av Televerkets monopol på fast telefoni- og datatrafikk for bedriftskunder på 1980-tallet, og i mobilmarkedet da konkurrenten NetCom GSM ble etablert i 1993. I mars 1994 startet først NetCom, og en måned senere Telenor med utbygging av GSM-nett i Norge. Telenor hadde fortsatt monopol på fasttelefoni for private kunder fram til 1998. Dette året startet den endelige liberaliseringen av telemarkedet som ledet til opphevelse av de siste monopolene. Disse omfattet blant annet enerettene til å tilby sluttbrukertjenester i kobberlinjene (LLUB) og hovedlinjene (bitstrøm-aksess), samt eneretten til å montere utstyr i telefonisentralene (telelosji) og enerettene til nummeropplysning og nettfakturering av sluttbrukeren.
4. desember 2000 ble Telenor notert på Oslo børs og teknologibørsen Nasdaq i New York. Dette skjedde etter at to år lange forhandlinger med Telia om fusjon strandet samme år. Svenskene hadde krevet et bytteforhold 70:30 i verdifastsettelse av selskapene i Telias favør, mens Telenor hadde krevet bytteforhold 60:40. Telia valgte på slutten av 2002 å slå seg sammen med finske Sonera. I tiden som har gått siden 2000, har Telenor forbigått Telia målt i både omsetning, overskudd, kundemengde og antall ansatte.
Telenor trakk seg fra Nasdaq-børsen i 2007. Jon Fredrik Baksaas overtok stillingen som konsernsjef etter Tormod Hermansen den 21. juni 2002.
I 2003 la Telenor en av verdens kraftigste fiberkabler fra Tromsø til Longyearbyen på Svalbard, noe som ga grunnlag for utvidelse av teletilbudet der og bedre dataoverføring for forskning og satellittovervåking.
Telenor har foretatt en sterk ekspansjon på mobilområdet etter børsnoteringen, med oppkjøp eller start av egen virksomhet i Malaysia (1999, 2002), Danmark og Thailand (2000), Montenegro (2004), Ungarn (2002), Pakistan (2005) og Serbia (2006). I 2007 annonserte regjeringen i Malaysia at Telenor måtte selge seg ned fra 61 % til 45 % i selskapet DiGi. Tilsvarende forsøk fra medeierne i Grameenphone om å tvinge fram en eierskapsreduksjon, har ikke lykkes. I oktober 2005 kjøpte Telenor aksjemajoriteten i mobilselskapet Vodafone Sverige (Europolitan, som tok navnet Telenor i april 2006. Et annet stort mobiloppkjøp var Mobi63 ved privatiseringen i Serbia, hvor Telenor overtok selskapet for 1,51 mrd euro 31. juli 2006.
I januar 2009 gjorde Telenor sitt kanskje mest dristige oppkjøp, da det ble avtalt en 60 % aksjeovertakelse i selskapet Unitech Wireless, som har mobillisens i 22 av 23 mobilkretser i India. Per 1. april 2009 hadde Telenor 31 % % eierskap i selskapet, og eierskapet økte til 60 % i 2010, og videre til 71 % i 2012. Selskapet endret i 2009 navn til Uninor og etablerte virksomhet i 9 av de 23 teleregionene i India. Per 2013 driver selskapet virksomhet i 6 sirkler.
I april 2013 kjøpte Telenor mobilselskapet Globul i Bulgaria for 717 millioner euro, og signaliserte sitt kandidatur for en av de to ledige mobilfrekvensene som sommeren 2013 tildeles i Myanmar.
I 2004 inngikk Telenor en avtale med Samferdselsdepartementet om plikt til å tilby ulike grunnleggende teletjenester. Avtalen inkluderte blant annet en plikt til å tilby tilgang til telefonkiosker, nummeropplysningstjenester og elektronisk telefonkatalog. Fra 1. januar 2016 har ikke lenger Telenor en plikt til å tilby tilgang til slike grunnleggende teletjenester.
== Organisering ==
=== Telenor Norge ===
Telenoreksperten var Telenor Norges supportsenter for ikt. Senteret hadde kompetanse på forbrukerelektronikk og pc og støttet også iPhone og mobilt bredbånd for Telenor. Senteret var lokalisert med resten av Telenors hovedkvarter på Fornebu. Senteret hadde om lag 70 ansatte og hjalp til med ulike problemstillinger innen IKT for bedrifter og private.
Telenoreksperten ble avviklet 02.03.2020.
=== Telenor internasjonalt ===
==== Mobil- og TV-selskaper etter marked ====
Telenors strategi er å oppnå flertallsposisjon i fortrinnsvis mobil- og TV-distribusjonsselskaper, med fokus på Europa og Asia. Selskapet har per 1. kvartal 2012 over 140 millioner mobilkunder i de forskjellige selskapene, eksklusive VimpelCom. Telenor er eier eller deleier i følgende mobil- og TV-distribusjonsselskaper, med angivelse av operasjonsmarkeder i parentes:
Kontrollerte selskaperTelenor Norge AS (Norge)
djuice (Norge, Danmark, Ungarn, Ukraina m.fl) Merkenavnet ble avviklet i 2017 og kundene ble overført til Telenor mobil.
Dipper AS (Norge) (Mobilselskap for små og mellomstore bedrifter)
Talkmore (Norge) (Mobilselskap for privat og bedrift)
Telenor Broadcast Holding
Telenor Satellite (Norge)
Canal Digital (Norge, Danmark, Sverige, Finland) (Satellitt for privat og bedrift)
Norkring
Telenor Danmark Holding
Sonofon (Danmark)
CBB Mobil (Danmark)
Telenor Danmark (Danmark)
Cybercity (Danmark)
Telenor AB (Sverige)
Telenor Sverige (Sverige)
Pannon GSM (Ungarn) - Solgt 2018
Telenor d.o.o. (Serbia) - Solgt 2018
Telenor Banka d.o.o. (Serbia)
ProMonte (Montenegro) - Solgt 2018
Globul (Bulgaria) - Solgt 2018
DiGi (Malaysia) (45 %)
DTAC (Thailand)
Grameenphone (Bangladesh)
Telenor Pakistan (Pakistan)
Uninor (India) - Solgt 2018 MinoritetsposterVimpelCom (Russland) (35,7 % av aksjene, 42,94 % av stemmene) - Solgt 2017-2018
Avløste eierposter i VimpekCom (Russland) og Kyivstar GSM (Ukraina)
NTV (Norge) (33,3 %)
RiksTV (Norge) (33,3 %) (solgte seg ut av RiksTV i 2019)Av disse er Telenor kun minoritetsaksjonær i tre av selskapene i utlandet – russiske Vimpelcom, thailandske DTAC, og malaysiske DiGi – samt i norske RiksTV og NTV (33,3 % eierandel i begge).
I 2005 kjøpte Telenor opp Vodafones virksomhet i Sverige, og i 2006 overtok selskapet mobilselskapet Sonofon og internettselskapet Cybercity i Danmark.
=== Eierinteresser ===
Oversikten viser Telenors samlede eierinteresser i større selskaper i Norge og utlandet:
Mobilselskaper100 % av Djuice (norsk og europeisk mobiltilbyder, selskapet opphørte i 2017)
100 % av Talkmore AS (norsk mobiltilbyder)
100 % av Dipper AS (Internettbasert mobiltilbyder rettet mot bedriftsmarkedet)
100 % av Maritime Communications Partner AS (mobilselskap i Arendal som tilbyr mobiltelefoni til sjøs)
100 % i AeroMobile (første selskap som lanserte GSM mobiltilbud ombord i fly)
100 % av Telenor Sverige (tidligere Bredbandsbolaget, Glocalnet, Vodafone Sweden Europolitan)
100 % av Telenor Danmark (tidligere Sonofon)
100 % av Telenor Pakistan
62 % i Grameen Phone (Bangladesh)
49 % i DiGi, > 60 % av stemmene (Malaysia)
43 % i DTAC, > 60 % av stemmene (Thailand)
95% i DNA SuomiNylig solgte eierposter36 % i VimpelCom, 42,94 % av stemmene (Russland) til 2017-2018.
100 % av Pannon (Ungarn) til 2018
100 % av Telenor Serbia til 2018
100 % av Promonte (Montenegro) til 2018
100 % av Globul (Bulgaria) til 2018
71 % i Uninor (India) til 2018Bredbåndselskaper, oppkjøp siden 2000100 % av Bredbandsbolaget og Glocalnet i Sverige, 543 000 abonnenter
100 % av Cybercity i Danmark, 180 000 abonnenterTelenor Broadcast Holding (100 %)100 % av Canal Digital
100 % av Telenor Satellite (operatør av tre geostasjonære satellitter på 1° vest)
100 % av Norkring
33,3 % i NTV
RiksTV (solgte seg ut i 2019)Øvrige media- og TV-selskaper47,8 % i A-pressen
50 % i TV 2 Zebra (aksjeposten er en verdsetting av delingen av fotballrettigheter)
99,6 % i ABC StartsidenTelenor har eierforhold i alle plattformer for digital-TV i Norge: Canal Digital dekker satellitt-TV, mens NTV/RiksTV har monopol på det digitale bakkenettet (eierskap frem til 2019). Telenor tilbyr IPTV over deres internettlinjer på Svalbard, samt for kunder tilkoblet over fiber på fastlandet.
IT-selskaper30,2 % i Evry, tidligere 52% av EDB Business Partner (Fornebu)Andre selskaper100 % av Telenor Connexion AB (Karlskrona)
100 % av Telenor Objects AS (Oslo)
100 % av Maritim Radio (Bergen)
100 % av Telenor Svalbard AS (Longyearbyen)
100 % av Telehuset (Oslo)
100 % av Telenor Inpli (Helsfyr)
100 % i Aeromobile AS (Fornebu)
Tidligere 100 % av Conax AS (Oslo) - solgt i 2016Telenor har i tillegg en rekke andre heleide datterselskaper i Norge.
== Virksomhet ==
=== Mobiltelefoni ===
Manuell mobiltelefonitjeneste ble lansert i Norge i 1966. Telenor introduserte det automatiske NMT-systemet (1G) i Norge i 1981, og i 1993 kom det digitale systemet GSM (2G). I 2004 ble UMTS (3G), gjort tilgjengelig for kommersiell bruk i landet. I oktober 2012 ble LTE 4G lansert. I desember 2012 ble LTE 4G tilgjengelig for mobiltelefoner. 13. mars 2020 åpnet Telenor 5G-nettet – som første mobiloperatør i Norge.Høsten 2010 startet Telenor mobil utskiftingen av hele 2G- og 3G-nettet, utbyggingen/oppgraderingen er ventet å ta halvannet år. Samtidig legger de om frekvensene for mobilt brebånd med 3G-teknologi, til en del 900-frekvenser (tidligere brukt av GSM-nettet), noe som vil gi langt bedre dekning og kapasitet i distriktene.
=== IP-telefoni ===
Telenor lanserte noen av verdens første kommersielle tjenester for IP-telefoni i 1998 med egen nummerserie for sine internettkunder i underselskapet Telenor Nextel. Tjenesten ble kalt Interfon, nåværende navn Softphone.
På slutten av 1990-tallet kjøpte Telenor flere utenlandske selskaper i en veldig ekspansiv periode, noe som delvis førte til store underskudd i Telenor Nextel i de internasjonale enhetene som var i startfasen.
I 1999 meldte Telenor at interessen for IP-telefoni var for lav, og at VoIP-marginene var for dårlige siden prisene på fasttelefoni gikk så raskt nedover. De ville derfor fokusere på inntekter fra fastlinjeabonnementer. De stoppet Interfon-tjenesten i 2002, men nummerserien og tjenesten figurerer fortsatt på prislisten deres. I 2005 var Telenor imidlertid nødt til å møte den voldsomme konkurransen fra IP-telefoni-operatører som Telio som raskt erobret store deler av markedet med moms-fritt tilbud administrert fra Sveits. Siden ble det fra 2012 innført momsplikt på IP-telefoni levert fra utlandet og konkurransen med Telio ble mer jevnbyrdig.
=== Bredbånd ===
Telenor leverer bredbåndstjenester. I 2006 er Telenors gamle NMT 450 MHz-frekvensene blitt gjenbrukt av det nye mobilselskapet Nordisk Mobiltelefon, nå Ice, for å sikre bedre utbygging av bredbånd i Norge på geografisk vanskelige steder for kabel- eller mikrobølgekommunikasjon.
I 2007 lanserte Telenor en større fiberutbygging i de største byene, og den første utrullingen av WiMAX trådløst bredbånd i Sør-Trøndelag.
=== TV og medier ===
Telenor eier to TV-satellitter – Thor III og Thor 5. Høsten 2009 ble selskapets tredje satellitt, Thor 6, skutt opp fra Fransk Guyana. Det var i 2009 om lag 50 slike satellitter som til sammen dekket Europa.
Hver satellitt har kapasitet til om lag 200 TV-kanaler, og kapasiteten leies ut til Canal Digital og andre interessenter. Thor 5 og 6 vil utvide Telenors satsingsområde ved å åpne for belysning av landområder også i Midtøsten, og potensielt også Afrika.
I 1997 startet Telenor en rekke små, lokale kabelselskaper og dannet Canal Digital i samarbeid med den franske premiumkanalen Canal+. Selskapet skulle drive med distribusjon av TV-signaler over satellitt. Telenor kjøpte i 2003 ut franskmennene etter at de valgte å kvitte seg med den skandinaviske delen av virksomheten, og i 2004 fusjonerte de kabel-TV-operatøren Telenor Avidi inn i Canal Digital.
Telenor har gjennom sitt datterselskap Telenor Broadcast (som også eier Canal Digital) eierinteresser i Norges Televisjon (NTV) som har ansvaret for utbyggingen av digitalt bakkenett, og også i RiksTV som står for kanaltilbudet på det nye bakkenettet. Begge selskaper eies i samarbeid med NRK og TV 2. Telenor eier også 45 % av TV 2 Zebra, som eier rettighetene til den norske Tippeligaen, nåværende Eliteserien i fotball for menn. I tillegg eier Telenor 48 % av A-pressen, som igjen blant annet eier 50 % i TV 2 Gruppen. Telenor har også helt siden Canal+ entret det skandinaviske markedet, hatt sterke forbindelser til dem, selv om de tross flere forsøk ikke har noen eierinteresser i selskapet. Telenor har blant annet i likhet med samarbeidet med TV 2 rundt fotballrettigheter, også vært med å by på sportsrettigheter sammen med Canal+.
=== Distribusjon ===
Telenor er eneste eier i distribusjonskjeden Telehuset, nåværende Telenor, som har telebutikker en rekke steder i Norge. Butikkjeden selger utelukkende Telenor- abonnement, Telia og andre konkurrenter har distribusjon gjennom andre detaljvarekjeder.
Telenor solgte Telehuset AS til Kjedehuset AS februar 2011.
=== Kystradio ===
Telenor driver Kystradiotjenesten i Norge, på vegne av Staten (gjennom avtaler med Justis- og politidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet). Telenor Kystradio er en enhet i Telenor som både driver kystradiostasjonene, infrastrukturen, radioinspeksjon, utsteder sertifikater, kursvirksomhet og representerer Norge i internasjonale fora. Det er i dag 2 kystradiostasjoner, Kystradio Nord og Kystradio Sør, som er samlokalisert med Hovedredningssentralene. Hovedoppgaven er nød- og sikkerhetssamband.
=== Forskning ===
Televerkets forskningsinstitutt (TF) ble grunnlagt av Nic. Knudtzon på Kjeller i 1967 som en avdeling i daværende Telegrafverket. Avdelingen flyttet i 2001 til Telenors hovedkontor på Fornebu utenfor Oslo. Telenor Research er i dag en del av omstillingsenheten i Telenor Group. Forskningsavdelingen har også enheter i Trondheim og Tromsø. Telenor Research utfører forskning og forskningsbasert rådgivning innen marked, teknologi, dataanalyse, innovasjon og organisasjon.
=== Maskin-til-maskin-kommunikasjon ===
Selskapet Connexion ble etablert i Stockholm i 2008 for å virkeliggjøre Telenors satsing på maskin-til-maskin-kommunikasjon, også kalt «Connected Objects». Maskin-til-maskin eller «cloud computing» innebærer at maskiner, apparater, biler, lyspærer osv utstyres med SIM-kort og kommuniserer sammen, eller styres av mennesker for å forbedre logistikk, energiforbruk eller andre virksomhetsfunksjoner.
=== Ansatte ===
Telenor-konsernet hadde per 2012 om lag 30 000 medarbeidere på verdensbasis, hvorav ca. 4 400 er ansatte i Telenor Norge. Ved utgangen av 2018, etter salg av virksomheter i Sentraleuropa, hadde konsernet totalt 20 832 ansatte, hvorav 5 164 i Norge (Telenor Norge, Telenor Broadcast Holding, Konsernstaber).
=== Markedsverdi ===
Telenor er notert på Oslo Børs under tickeren TEL. Sommeren 2007 gikk Telenor av Nasdaq-børsen i New York. Selskapets markedsverdi var per 16. desember 2009 kroner 136 195 663 500 (136,2 milliarder kroner).
== Ledelse ==
Telenor har per april 2019 følgende toppledelse, inklusive styreleder, og ledere for konsernets datterselskaper:
=== Toppledelse ===
Styreleder – Gunn Wærsted. Utnevnt 14. januar 2016, gjenvalgt for en periode opp til to år fra 2017.
=== Konsernledelse ===
Konsernsjef fra august 2015 – Sigve BrekkeTone Hegland Bachke, finansdirektør i Telenor Group
Ruza Sabanovic, teknologidirektør i Telenor Group
Rita Skjærvik, konserndirektør for HR, bærekraft og eksterne relasjoner
Petter-Børre Furberg, leder for Telenors virksomheter i Norden
Jørgen Arentz Rostrup, leder for Telenors virksomheter i Asia (fra september 2022)
Dan Ouchterlony, leder for den nyetablerte enheten Adjacent Business (fra 19. september 2022)
Jannicke Hilland, leder for den nyetablerte enheten Telenor Infrastruktur (fra 1. oktober 2022)
=== Telenor Norge ===
Birgitte Engebretsen – administrerende direktør (fra 1. september 2022)
Ric Brown – leder for Mobil privatmarkedet
Camilla Amundsen – leder for Fastnett og TV
Ove Fredheim – leder for Bedriftsmarkedet
Asle Svanøe – leder for divisjon Sikkerhet, grossistsalg og regulatorisk
Magnus Zetterberg – leder for Teknologi
Ragnhild Mathisen – leder for Samfunnskontakt
Kristin Muri Møller – leder for Finance
Øystein Bakken – leder for HR
=== Telenor Broadcast ===
Bjørn Ivar Moen - Administrerende direktør i Telenor Broadcast Holding og Administrerende direktør i Canal Digital.
Morten Tengs - Administrerende direktør i Telenor Satellite
Torbjørn Teigen - Administrerende direktør i Norkring
== Direktører i Telegrafverket, Televerket og Telenor ==
Telegrafvæsenet, Telegrafverket1855–1892: Carsten Tank Nielsen
1892: Jonas P. S. Collett (midlertidig bestyrelse 2. august – 20. november)
1892–1905: Jonas Severin Rasmussen
1905–1921: Thomas Thomassen Heftye (omkom i en jernbaneulykke)
1921: Tore Olaus Engset midlertidig bestyrelse 26. september- 31. desember)
1922–1929: Niels S. Nickelsen
1930–1935: Tore Olaus Engset
1935–1938: Magne Hermod Petersen
1940: Theodor Nikolai Kjeldsø (for Nord-Norge før landsdelen ble okkupert)
1941–1945: Andreas Hadland (fra Nasjonal Samling, innsatt av Vidkun Quisling)
1942–1962: Sverre Rynning Tønnesen
1962–1968: Leif LarsenTeleverket1968–1980: Per Øvregard
1980–1991: Kjell HollerTelenor (konsern)1991–2002: Tormod Hermansen
2002–2015: Jon Fredrik Baksaas
2015–: Sigve Brekke
== Kulturprisen «Grenseløs kommunikasjon» ==
Telenor deler årlig ut den internasjonale kulturprisen Grenseløs kommunikasjon («Telenors kulturpris») til én kunstner fra inn- eller utland.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jahren, Finn (1996). Glimt fra Televerks-kulturen. 3 : Forholdet til kundene ; og Telegrafverket blir til Televerket (norsk). Oslo: Norsk Telemuseum. ISBN 8291335125.
Rafto, Thorolf (1955). Telegrafverkets historie 1855-1955 (norsk). Bergen: John Grieg.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Telenor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Telenor på Wikinvest
Telenor Norges hjemmesider | Telenor d.o. | 10,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kathleen_Ferrier | 2023-02-04 | Kathleen Ferrier | ['Kategori:Alter', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske operasangere', 'Kategori:Britiske sangere', 'Kategori:Dødsfall 8. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Preston', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kathleen Ferrier (født 22. april 1912 i Preston i Lancashire i England, død 8. oktober 1953 i London) var en engelsk konsert- og operasanger (alt).
Ferrier var en framstående amatør allerede som tenåring. Men først tidlig på 1940-tallet, etter å ha vunnet en sangkonkurranse, satset hun på en profesjonell sangkarriere. Før dette arbeidet hun som telefonist.
Etter konserter rundt sitt hjemsted i Nord-England, og også mens hun var på turne, spredte ryktet seg om en fremragende alt-sanger. Etter krigens slutt i 1945 ble hun også kjent utenfor Storbritannia. Hennes repertoar av kirkemusikk omfattet blant annet Händel, Mendelssohn og Bach, samt folkesanger. Hun kom også til å gjøre noen operaroller, f. eks. Brittens The Rape of Lucretia. Hun gjorde en rekke klassiske grammofoninnspillinger med bl.a. Wienerfilharmonikerne og datidenes mest berømte dirigenter, Bruno Walter, John Barbirolli, Malcolm Sargent, Clemens Krauss, Herbert von Karajan.
Karrieren ble tidlig avbrutt da hun fikk diagnostisert brystkreft. Ferrier oppnådde i sine siste leveår og etter sin død en nærmest legendarisk status.
| Kathleen Ferrier (født 22. april 1912 i Preston i Lancashire i England, død 8. oktober 1953 i London) var en engelsk konsert- og operasanger (alt).
Ferrier var en framstående amatør allerede som tenåring. Men først tidlig på 1940-tallet, etter å ha vunnet en sangkonkurranse, satset hun på en profesjonell sangkarriere. Før dette arbeidet hun som telefonist.
Etter konserter rundt sitt hjemsted i Nord-England, og også mens hun var på turne, spredte ryktet seg om en fremragende alt-sanger. Etter krigens slutt i 1945 ble hun også kjent utenfor Storbritannia. Hennes repertoar av kirkemusikk omfattet blant annet Händel, Mendelssohn og Bach, samt folkesanger. Hun kom også til å gjøre noen operaroller, f. eks. Brittens The Rape of Lucretia. Hun gjorde en rekke klassiske grammofoninnspillinger med bl.a. Wienerfilharmonikerne og datidenes mest berømte dirigenter, Bruno Walter, John Barbirolli, Malcolm Sargent, Clemens Krauss, Herbert von Karajan.
Karrieren ble tidlig avbrutt da hun fikk diagnostisert brystkreft. Ferrier oppnådde i sine siste leveår og etter sin død en nærmest legendarisk status.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Winifred Ferrier: Kathleen Ferrier: Das Wunder einer Stimme. Biografi med bidrag fra John Barbirolli o. a. Freies Geistesleben, Stuttgart 1986, ISBN 3-7725-0757-3
Maurice Leonard: Kathleen. The life of Kathleen Ferrier. Hutchinson, London 1988, ISBN 0-09-173464-9
Paul Campion: Ferrier – A Career Recorded. MacRae, London 1992; utvidet nyutgave: Thames, London 2005, ISBN 0-903413-71-X
Christopher Fifield (utg.): Letters and Diaries of Kathleen Ferrier. Boydell, Woodbridge 2003, ISBN 1-84383-012-4; utvidet nyutgave 2011, ISBN 978-1-84383-091-7
== Eksterne lenker ==
(en) Kathleen Ferrier (vocalist) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kathleen Ferrier på Internet Movie Database
(sv) Kathleen Ferrier i Svensk Filmdatabas
(en) Kathleen Ferrier på Discogs
(en) Kathleen Ferrier på MusicBrainz
(en) Kathleen Ferrier på Spotify
(en) Kathleen Ferrier på AllMusic
(en) Mer om Kathleen Ferrier - bilder | Kathleen Ferrier (født 22. april 1912 i Preston i Lancashire i England, død 8. | 10,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telenor | 2023-02-04 | Telenor | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fasttelefoni', 'Kategori:Mobiloperatører', 'Kategori:Norske teleselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Bærum', 'Kategori:Selskaper etablert i 1855', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Telenor'] | Telenor ASA (OSE: TEL), engasjert internasjonalt med konsernnavnet Telenor Group, er et norsk teleselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som Kongelige Elektriske Telegraf. Selskapet er i dag et delprivatisert og børsnotert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel, satellitt, fiber og kystradio i Norge.
Telenor har i alt om lag 16 000 ansatte i ni land. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 5 % gjennom Statens pensjonsfond – Innland (tidligere Folketrygdfondet). Telenor betjener ca. 172 millioner mobilkunder i Europa og Asia.
Navnet Telenor ble innført i 1995, og avløste Televerket (1969–1994), tidligere Telegrafverket og Telegrafvesenet. Det norske telemarkedet ble liberalisert i løpet av 1990-tallet og Telenor ble børsnotert i 2000. I 2012 ble navnet Telenor Group tatt i bruk for å beskrive konsernet, ikke minst i de landene hvor selskapets mobilvirksomhet drives under et annet merkenavn enn Telenor.
| Telenor ASA (OSE: TEL), engasjert internasjonalt med konsernnavnet Telenor Group, er et norsk teleselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som Kongelige Elektriske Telegraf. Selskapet er i dag et delprivatisert og børsnotert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel, satellitt, fiber og kystradio i Norge.
Telenor har i alt om lag 16 000 ansatte i ni land. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 5 % gjennom Statens pensjonsfond – Innland (tidligere Folketrygdfondet). Telenor betjener ca. 172 millioner mobilkunder i Europa og Asia.
Navnet Telenor ble innført i 1995, og avløste Televerket (1969–1994), tidligere Telegrafverket og Telegrafvesenet. Det norske telemarkedet ble liberalisert i løpet av 1990-tallet og Telenor ble børsnotert i 2000. I 2012 ble navnet Telenor Group tatt i bruk for å beskrive konsernet, ikke minst i de landene hvor selskapets mobilvirksomhet drives under et annet merkenavn enn Telenor.
== Historie ==
For en oversikt over historien 1855–1969, se Telegrafverket
For en oversikt over historien 1969–1994, se Televerket
For en oversikt over Alfagruppens strid med Telenor om strategiene for VimpelCom og Kyivstar, se Alfagruppen.
Telenor ble dannet i 1855 som Telegrafvesenet, og skiftet navn en rekke ganger, endelig til Telegrafverket i 1933, Televerket i 1969 og til Telenor i 1995 – etter at virksomheten var blitt omdannet til et statlig aksjeselskap. De navn virksomheten har hatt historisk, omfatter: Kongelige Elektriske Telegraf (1855), Telegrafvæsenet (1866), Statstelegrafen (1906), Den norske Rigstelegraf (1914), Telegraphværket (1918–19), Telegrafvesenet (1919–33), Telegrafverket (1933–69), Televerket (1969-94, herav fra 1980 med kortformen Tele), og endelig Telenor AS fra 1995.
Telegrafen var den første virksomhet i Norge som tillot ansettelse av kvinner (1858), i en tid da det stod politisk strid om kvinners myndighet, arverett og lønnsarbeid. Dette var en ren økonomisk beslutning, siden kvinner var billigere arbeidskraft enn menn. Telegrafvesenet startet radiokommunikasjon i Lofoten i 1906, skipsradio fra Svalbard i 1911, og global skipsradio fra 1930. Overgangen til Televerket markerer inngangen til æraen for personlig kommunikasjon gjennom mobiltelefoni fra 1966 og satellittvirksomhet fra midten av 1970-tallet, knyttet til bosettingene på Svalbard og i Nordsjøen. Televerket var på 1980-tallet involvert i utviklingen av GSM-teknologien for mobiltelefoni.
Omstillingen av selskapet startet i 1992, da Televerket ble fristilt fra regjeringens styringsrett og fikk opptre stadig mer selvstendig i sine forretningsmessige valg. I løpet av få tiår gjennomgikk virksomheten en omdannelse fra å være direktorat, via særlovselskap til dagens status som børsnotert aksjeselskap. I Tormod Hermansens lederperiode ble det igangsatt investeringer i selskaper utenfor Norge, første investeringer utenlands var eierposter i Russland og Montenegro i 1992 og 1994. Fra 1. november 1994 ble selskapet også formelt omstilt fra forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap, og fra 1. januar 1995 fikk virksomheten navnet Telenor AS. I 1996 fikk Telenor klarsignal til å investere i Asia, med oppkjøpet av Grameen Phone i Bangladesh. Dette året ervervet Telenor også en større aksjepost i Promonte i Montenegro og Cosmote i Hellas, som begge fikk sterk kundevekst. Investeringer i Irland og Tyskland samme år ble kortvarige, i 1999–2000 ble alle daværende eiendeler i fastnettvirksomhet i Vest-Europa solgt, og salgsgevinstene ble investert i mobilvirksomheter i Asia.
Konkurransen i fastnettet startet med opphevelse av Televerkets monopol på fast telefoni- og datatrafikk for bedriftskunder på 1980-tallet, og i mobilmarkedet da konkurrenten NetCom GSM ble etablert i 1993. I mars 1994 startet først NetCom, og en måned senere Telenor med utbygging av GSM-nett i Norge. Telenor hadde fortsatt monopol på fasttelefoni for private kunder fram til 1998. Dette året startet den endelige liberaliseringen av telemarkedet som ledet til opphevelse av de siste monopolene. Disse omfattet blant annet enerettene til å tilby sluttbrukertjenester i kobberlinjene (LLUB) og hovedlinjene (bitstrøm-aksess), samt eneretten til å montere utstyr i telefonisentralene (telelosji) og enerettene til nummeropplysning og nettfakturering av sluttbrukeren.
4. desember 2000 ble Telenor notert på Oslo børs og teknologibørsen Nasdaq i New York. Dette skjedde etter at to år lange forhandlinger med Telia om fusjon strandet samme år. Svenskene hadde krevet et bytteforhold 70:30 i verdifastsettelse av selskapene i Telias favør, mens Telenor hadde krevet bytteforhold 60:40. Telia valgte på slutten av 2002 å slå seg sammen med finske Sonera. I tiden som har gått siden 2000, har Telenor forbigått Telia målt i både omsetning, overskudd, kundemengde og antall ansatte.
Telenor trakk seg fra Nasdaq-børsen i 2007. Jon Fredrik Baksaas overtok stillingen som konsernsjef etter Tormod Hermansen den 21. juni 2002.
I 2003 la Telenor en av verdens kraftigste fiberkabler fra Tromsø til Longyearbyen på Svalbard, noe som ga grunnlag for utvidelse av teletilbudet der og bedre dataoverføring for forskning og satellittovervåking.
Telenor har foretatt en sterk ekspansjon på mobilområdet etter børsnoteringen, med oppkjøp eller start av egen virksomhet i Malaysia (1999, 2002), Danmark og Thailand (2000), Montenegro (2004), Ungarn (2002), Pakistan (2005) og Serbia (2006). I 2007 annonserte regjeringen i Malaysia at Telenor måtte selge seg ned fra 61 % til 45 % i selskapet DiGi. Tilsvarende forsøk fra medeierne i Grameenphone om å tvinge fram en eierskapsreduksjon, har ikke lykkes. I oktober 2005 kjøpte Telenor aksjemajoriteten i mobilselskapet Vodafone Sverige (Europolitan, som tok navnet Telenor i april 2006. Et annet stort mobiloppkjøp var Mobi63 ved privatiseringen i Serbia, hvor Telenor overtok selskapet for 1,51 mrd euro 31. juli 2006.
I januar 2009 gjorde Telenor sitt kanskje mest dristige oppkjøp, da det ble avtalt en 60 % aksjeovertakelse i selskapet Unitech Wireless, som har mobillisens i 22 av 23 mobilkretser i India. Per 1. april 2009 hadde Telenor 31 % % eierskap i selskapet, og eierskapet økte til 60 % i 2010, og videre til 71 % i 2012. Selskapet endret i 2009 navn til Uninor og etablerte virksomhet i 9 av de 23 teleregionene i India. Per 2013 driver selskapet virksomhet i 6 sirkler.
I april 2013 kjøpte Telenor mobilselskapet Globul i Bulgaria for 717 millioner euro, og signaliserte sitt kandidatur for en av de to ledige mobilfrekvensene som sommeren 2013 tildeles i Myanmar.
I 2004 inngikk Telenor en avtale med Samferdselsdepartementet om plikt til å tilby ulike grunnleggende teletjenester. Avtalen inkluderte blant annet en plikt til å tilby tilgang til telefonkiosker, nummeropplysningstjenester og elektronisk telefonkatalog. Fra 1. januar 2016 har ikke lenger Telenor en plikt til å tilby tilgang til slike grunnleggende teletjenester.
== Organisering ==
=== Telenor Norge ===
Telenoreksperten var Telenor Norges supportsenter for ikt. Senteret hadde kompetanse på forbrukerelektronikk og pc og støttet også iPhone og mobilt bredbånd for Telenor. Senteret var lokalisert med resten av Telenors hovedkvarter på Fornebu. Senteret hadde om lag 70 ansatte og hjalp til med ulike problemstillinger innen IKT for bedrifter og private.
Telenoreksperten ble avviklet 02.03.2020.
=== Telenor internasjonalt ===
==== Mobil- og TV-selskaper etter marked ====
Telenors strategi er å oppnå flertallsposisjon i fortrinnsvis mobil- og TV-distribusjonsselskaper, med fokus på Europa og Asia. Selskapet har per 1. kvartal 2012 over 140 millioner mobilkunder i de forskjellige selskapene, eksklusive VimpelCom. Telenor er eier eller deleier i følgende mobil- og TV-distribusjonsselskaper, med angivelse av operasjonsmarkeder i parentes:
Kontrollerte selskaperTelenor Norge AS (Norge)
djuice (Norge, Danmark, Ungarn, Ukraina m.fl) Merkenavnet ble avviklet i 2017 og kundene ble overført til Telenor mobil.
Dipper AS (Norge) (Mobilselskap for små og mellomstore bedrifter)
Talkmore (Norge) (Mobilselskap for privat og bedrift)
Telenor Broadcast Holding
Telenor Satellite (Norge)
Canal Digital (Norge, Danmark, Sverige, Finland) (Satellitt for privat og bedrift)
Norkring
Telenor Danmark Holding
Sonofon (Danmark)
CBB Mobil (Danmark)
Telenor Danmark (Danmark)
Cybercity (Danmark)
Telenor AB (Sverige)
Telenor Sverige (Sverige)
Pannon GSM (Ungarn) - Solgt 2018
Telenor d.o.o. (Serbia) - Solgt 2018
Telenor Banka d.o.o. (Serbia)
ProMonte (Montenegro) - Solgt 2018
Globul (Bulgaria) - Solgt 2018
DiGi (Malaysia) (45 %)
DTAC (Thailand)
Grameenphone (Bangladesh)
Telenor Pakistan (Pakistan)
Uninor (India) - Solgt 2018 MinoritetsposterVimpelCom (Russland) (35,7 % av aksjene, 42,94 % av stemmene) - Solgt 2017-2018
Avløste eierposter i VimpekCom (Russland) og Kyivstar GSM (Ukraina)
NTV (Norge) (33,3 %)
RiksTV (Norge) (33,3 %) (solgte seg ut av RiksTV i 2019)Av disse er Telenor kun minoritetsaksjonær i tre av selskapene i utlandet – russiske Vimpelcom, thailandske DTAC, og malaysiske DiGi – samt i norske RiksTV og NTV (33,3 % eierandel i begge).
I 2005 kjøpte Telenor opp Vodafones virksomhet i Sverige, og i 2006 overtok selskapet mobilselskapet Sonofon og internettselskapet Cybercity i Danmark.
=== Eierinteresser ===
Oversikten viser Telenors samlede eierinteresser i større selskaper i Norge og utlandet:
Mobilselskaper100 % av Djuice (norsk og europeisk mobiltilbyder, selskapet opphørte i 2017)
100 % av Talkmore AS (norsk mobiltilbyder)
100 % av Dipper AS (Internettbasert mobiltilbyder rettet mot bedriftsmarkedet)
100 % av Maritime Communications Partner AS (mobilselskap i Arendal som tilbyr mobiltelefoni til sjøs)
100 % i AeroMobile (første selskap som lanserte GSM mobiltilbud ombord i fly)
100 % av Telenor Sverige (tidligere Bredbandsbolaget, Glocalnet, Vodafone Sweden Europolitan)
100 % av Telenor Danmark (tidligere Sonofon)
100 % av Telenor Pakistan
62 % i Grameen Phone (Bangladesh)
49 % i DiGi, > 60 % av stemmene (Malaysia)
43 % i DTAC, > 60 % av stemmene (Thailand)
95% i DNA SuomiNylig solgte eierposter36 % i VimpelCom, 42,94 % av stemmene (Russland) til 2017-2018.
100 % av Pannon (Ungarn) til 2018
100 % av Telenor Serbia til 2018
100 % av Promonte (Montenegro) til 2018
100 % av Globul (Bulgaria) til 2018
71 % i Uninor (India) til 2018Bredbåndselskaper, oppkjøp siden 2000100 % av Bredbandsbolaget og Glocalnet i Sverige, 543 000 abonnenter
100 % av Cybercity i Danmark, 180 000 abonnenterTelenor Broadcast Holding (100 %)100 % av Canal Digital
100 % av Telenor Satellite (operatør av tre geostasjonære satellitter på 1° vest)
100 % av Norkring
33,3 % i NTV
RiksTV (solgte seg ut i 2019)Øvrige media- og TV-selskaper47,8 % i A-pressen
50 % i TV 2 Zebra (aksjeposten er en verdsetting av delingen av fotballrettigheter)
99,6 % i ABC StartsidenTelenor har eierforhold i alle plattformer for digital-TV i Norge: Canal Digital dekker satellitt-TV, mens NTV/RiksTV har monopol på det digitale bakkenettet (eierskap frem til 2019). Telenor tilbyr IPTV over deres internettlinjer på Svalbard, samt for kunder tilkoblet over fiber på fastlandet.
IT-selskaper30,2 % i Evry, tidligere 52% av EDB Business Partner (Fornebu)Andre selskaper100 % av Telenor Connexion AB (Karlskrona)
100 % av Telenor Objects AS (Oslo)
100 % av Maritim Radio (Bergen)
100 % av Telenor Svalbard AS (Longyearbyen)
100 % av Telehuset (Oslo)
100 % av Telenor Inpli (Helsfyr)
100 % i Aeromobile AS (Fornebu)
Tidligere 100 % av Conax AS (Oslo) - solgt i 2016Telenor har i tillegg en rekke andre heleide datterselskaper i Norge.
== Virksomhet ==
=== Mobiltelefoni ===
Manuell mobiltelefonitjeneste ble lansert i Norge i 1966. Telenor introduserte det automatiske NMT-systemet (1G) i Norge i 1981, og i 1993 kom det digitale systemet GSM (2G). I 2004 ble UMTS (3G), gjort tilgjengelig for kommersiell bruk i landet. I oktober 2012 ble LTE 4G lansert. I desember 2012 ble LTE 4G tilgjengelig for mobiltelefoner. 13. mars 2020 åpnet Telenor 5G-nettet – som første mobiloperatør i Norge.Høsten 2010 startet Telenor mobil utskiftingen av hele 2G- og 3G-nettet, utbyggingen/oppgraderingen er ventet å ta halvannet år. Samtidig legger de om frekvensene for mobilt brebånd med 3G-teknologi, til en del 900-frekvenser (tidligere brukt av GSM-nettet), noe som vil gi langt bedre dekning og kapasitet i distriktene.
=== IP-telefoni ===
Telenor lanserte noen av verdens første kommersielle tjenester for IP-telefoni i 1998 med egen nummerserie for sine internettkunder i underselskapet Telenor Nextel. Tjenesten ble kalt Interfon, nåværende navn Softphone.
På slutten av 1990-tallet kjøpte Telenor flere utenlandske selskaper i en veldig ekspansiv periode, noe som delvis førte til store underskudd i Telenor Nextel i de internasjonale enhetene som var i startfasen.
I 1999 meldte Telenor at interessen for IP-telefoni var for lav, og at VoIP-marginene var for dårlige siden prisene på fasttelefoni gikk så raskt nedover. De ville derfor fokusere på inntekter fra fastlinjeabonnementer. De stoppet Interfon-tjenesten i 2002, men nummerserien og tjenesten figurerer fortsatt på prislisten deres. I 2005 var Telenor imidlertid nødt til å møte den voldsomme konkurransen fra IP-telefoni-operatører som Telio som raskt erobret store deler av markedet med moms-fritt tilbud administrert fra Sveits. Siden ble det fra 2012 innført momsplikt på IP-telefoni levert fra utlandet og konkurransen med Telio ble mer jevnbyrdig.
=== Bredbånd ===
Telenor leverer bredbåndstjenester. I 2006 er Telenors gamle NMT 450 MHz-frekvensene blitt gjenbrukt av det nye mobilselskapet Nordisk Mobiltelefon, nå Ice, for å sikre bedre utbygging av bredbånd i Norge på geografisk vanskelige steder for kabel- eller mikrobølgekommunikasjon.
I 2007 lanserte Telenor en større fiberutbygging i de største byene, og den første utrullingen av WiMAX trådløst bredbånd i Sør-Trøndelag.
=== TV og medier ===
Telenor eier to TV-satellitter – Thor III og Thor 5. Høsten 2009 ble selskapets tredje satellitt, Thor 6, skutt opp fra Fransk Guyana. Det var i 2009 om lag 50 slike satellitter som til sammen dekket Europa.
Hver satellitt har kapasitet til om lag 200 TV-kanaler, og kapasiteten leies ut til Canal Digital og andre interessenter. Thor 5 og 6 vil utvide Telenors satsingsområde ved å åpne for belysning av landområder også i Midtøsten, og potensielt også Afrika.
I 1997 startet Telenor en rekke små, lokale kabelselskaper og dannet Canal Digital i samarbeid med den franske premiumkanalen Canal+. Selskapet skulle drive med distribusjon av TV-signaler over satellitt. Telenor kjøpte i 2003 ut franskmennene etter at de valgte å kvitte seg med den skandinaviske delen av virksomheten, og i 2004 fusjonerte de kabel-TV-operatøren Telenor Avidi inn i Canal Digital.
Telenor har gjennom sitt datterselskap Telenor Broadcast (som også eier Canal Digital) eierinteresser i Norges Televisjon (NTV) som har ansvaret for utbyggingen av digitalt bakkenett, og også i RiksTV som står for kanaltilbudet på det nye bakkenettet. Begge selskaper eies i samarbeid med NRK og TV 2. Telenor eier også 45 % av TV 2 Zebra, som eier rettighetene til den norske Tippeligaen, nåværende Eliteserien i fotball for menn. I tillegg eier Telenor 48 % av A-pressen, som igjen blant annet eier 50 % i TV 2 Gruppen. Telenor har også helt siden Canal+ entret det skandinaviske markedet, hatt sterke forbindelser til dem, selv om de tross flere forsøk ikke har noen eierinteresser i selskapet. Telenor har blant annet i likhet med samarbeidet med TV 2 rundt fotballrettigheter, også vært med å by på sportsrettigheter sammen med Canal+.
=== Distribusjon ===
Telenor er eneste eier i distribusjonskjeden Telehuset, nåværende Telenor, som har telebutikker en rekke steder i Norge. Butikkjeden selger utelukkende Telenor- abonnement, Telia og andre konkurrenter har distribusjon gjennom andre detaljvarekjeder.
Telenor solgte Telehuset AS til Kjedehuset AS februar 2011.
=== Kystradio ===
Telenor driver Kystradiotjenesten i Norge, på vegne av Staten (gjennom avtaler med Justis- og politidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet). Telenor Kystradio er en enhet i Telenor som både driver kystradiostasjonene, infrastrukturen, radioinspeksjon, utsteder sertifikater, kursvirksomhet og representerer Norge i internasjonale fora. Det er i dag 2 kystradiostasjoner, Kystradio Nord og Kystradio Sør, som er samlokalisert med Hovedredningssentralene. Hovedoppgaven er nød- og sikkerhetssamband.
=== Forskning ===
Televerkets forskningsinstitutt (TF) ble grunnlagt av Nic. Knudtzon på Kjeller i 1967 som en avdeling i daværende Telegrafverket. Avdelingen flyttet i 2001 til Telenors hovedkontor på Fornebu utenfor Oslo. Telenor Research er i dag en del av omstillingsenheten i Telenor Group. Forskningsavdelingen har også enheter i Trondheim og Tromsø. Telenor Research utfører forskning og forskningsbasert rådgivning innen marked, teknologi, dataanalyse, innovasjon og organisasjon.
=== Maskin-til-maskin-kommunikasjon ===
Selskapet Connexion ble etablert i Stockholm i 2008 for å virkeliggjøre Telenors satsing på maskin-til-maskin-kommunikasjon, også kalt «Connected Objects». Maskin-til-maskin eller «cloud computing» innebærer at maskiner, apparater, biler, lyspærer osv utstyres med SIM-kort og kommuniserer sammen, eller styres av mennesker for å forbedre logistikk, energiforbruk eller andre virksomhetsfunksjoner.
=== Ansatte ===
Telenor-konsernet hadde per 2012 om lag 30 000 medarbeidere på verdensbasis, hvorav ca. 4 400 er ansatte i Telenor Norge. Ved utgangen av 2018, etter salg av virksomheter i Sentraleuropa, hadde konsernet totalt 20 832 ansatte, hvorav 5 164 i Norge (Telenor Norge, Telenor Broadcast Holding, Konsernstaber).
=== Markedsverdi ===
Telenor er notert på Oslo Børs under tickeren TEL. Sommeren 2007 gikk Telenor av Nasdaq-børsen i New York. Selskapets markedsverdi var per 16. desember 2009 kroner 136 195 663 500 (136,2 milliarder kroner).
== Ledelse ==
Telenor har per april 2019 følgende toppledelse, inklusive styreleder, og ledere for konsernets datterselskaper:
=== Toppledelse ===
Styreleder – Gunn Wærsted. Utnevnt 14. januar 2016, gjenvalgt for en periode opp til to år fra 2017.
=== Konsernledelse ===
Konsernsjef fra august 2015 – Sigve BrekkeTone Hegland Bachke, finansdirektør i Telenor Group
Ruza Sabanovic, teknologidirektør i Telenor Group
Rita Skjærvik, konserndirektør for HR, bærekraft og eksterne relasjoner
Petter-Børre Furberg, leder for Telenors virksomheter i Norden
Jørgen Arentz Rostrup, leder for Telenors virksomheter i Asia (fra september 2022)
Dan Ouchterlony, leder for den nyetablerte enheten Adjacent Business (fra 19. september 2022)
Jannicke Hilland, leder for den nyetablerte enheten Telenor Infrastruktur (fra 1. oktober 2022)
=== Telenor Norge ===
Birgitte Engebretsen – administrerende direktør (fra 1. september 2022)
Ric Brown – leder for Mobil privatmarkedet
Camilla Amundsen – leder for Fastnett og TV
Ove Fredheim – leder for Bedriftsmarkedet
Asle Svanøe – leder for divisjon Sikkerhet, grossistsalg og regulatorisk
Magnus Zetterberg – leder for Teknologi
Ragnhild Mathisen – leder for Samfunnskontakt
Kristin Muri Møller – leder for Finance
Øystein Bakken – leder for HR
=== Telenor Broadcast ===
Bjørn Ivar Moen - Administrerende direktør i Telenor Broadcast Holding og Administrerende direktør i Canal Digital.
Morten Tengs - Administrerende direktør i Telenor Satellite
Torbjørn Teigen - Administrerende direktør i Norkring
== Direktører i Telegrafverket, Televerket og Telenor ==
Telegrafvæsenet, Telegrafverket1855–1892: Carsten Tank Nielsen
1892: Jonas P. S. Collett (midlertidig bestyrelse 2. august – 20. november)
1892–1905: Jonas Severin Rasmussen
1905–1921: Thomas Thomassen Heftye (omkom i en jernbaneulykke)
1921: Tore Olaus Engset midlertidig bestyrelse 26. september- 31. desember)
1922–1929: Niels S. Nickelsen
1930–1935: Tore Olaus Engset
1935–1938: Magne Hermod Petersen
1940: Theodor Nikolai Kjeldsø (for Nord-Norge før landsdelen ble okkupert)
1941–1945: Andreas Hadland (fra Nasjonal Samling, innsatt av Vidkun Quisling)
1942–1962: Sverre Rynning Tønnesen
1962–1968: Leif LarsenTeleverket1968–1980: Per Øvregard
1980–1991: Kjell HollerTelenor (konsern)1991–2002: Tormod Hermansen
2002–2015: Jon Fredrik Baksaas
2015–: Sigve Brekke
== Kulturprisen «Grenseløs kommunikasjon» ==
Telenor deler årlig ut den internasjonale kulturprisen Grenseløs kommunikasjon («Telenors kulturpris») til én kunstner fra inn- eller utland.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jahren, Finn (1996). Glimt fra Televerks-kulturen. 3 : Forholdet til kundene ; og Telegrafverket blir til Televerket (norsk). Oslo: Norsk Telemuseum. ISBN 8291335125.
Rafto, Thorolf (1955). Telegrafverkets historie 1855-1955 (norsk). Bergen: John Grieg.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Telenor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Telenor på Wikinvest
Telenor Norges hjemmesider | Telenor Pakistan er et teleselskap i Pakistan, som er 100 % eid av norske Telenor. Selskapet ble grunnlagt og startet utbygging og virksomhet høsten 2005, og er i dag landets nest største mobiloperatør med 20 millioner kunder. | 10,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kyivstar_GSM | 2023-02-04 | Kyivstar GSM | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Telenors utenlandske datterselskaper', 'Kategori:Teleselskaper', 'Kategori:Ukrainske selskaper'] | Kyivstar GSM er et teleselskap i Ukraina som ble grunnlagt i 1994, og er et av landets største selskaper. Det er 56,5 % eid av norske Telenor, mens minoritetsaksjonær er russiske Altimo (Alfagruppen) som eier 43,5 %. Selskapet er landets nest største teleselskap og mobiloperatør med 23 millioner kunder. Kyivstar tilbyr mobiltelefoni, internett-adgang gjennom 2G-mobilnett, og data- og internettjenester gjennom leid kapasitet i lokale 3G-nett.
Det er i alt fem mobiloperatører (nettoperatører) i Ukraina. I mobilmarkedet har Telenor en markedsandel på 42,2 %, mot hovedkonkurrenten UMC sin andel på 32,5 % i 2008. Omsetningen samme år var 13,9 mrd kroner, som gjør det til det nest største selskapet i Telenorkonsernet og det største utenfor Norge. Kyivstar har om lag 7.500 ansatte.
Kyivstarhar hovedkvarter i Kyiv, og gjennom sitt eierskap er Telenor en av de største utenlandske investorene i Ukrsina. Administrerende direktør er Igor Lytovchenko.
For en oversikt over Alfagruppens strid med Telenor om strategiene for VimpelCom og Kyivstar, se: Alfagruppen.
| Kyivstar GSM er et teleselskap i Ukraina som ble grunnlagt i 1994, og er et av landets største selskaper. Det er 56,5 % eid av norske Telenor, mens minoritetsaksjonær er russiske Altimo (Alfagruppen) som eier 43,5 %. Selskapet er landets nest største teleselskap og mobiloperatør med 23 millioner kunder. Kyivstar tilbyr mobiltelefoni, internett-adgang gjennom 2G-mobilnett, og data- og internettjenester gjennom leid kapasitet i lokale 3G-nett.
Det er i alt fem mobiloperatører (nettoperatører) i Ukraina. I mobilmarkedet har Telenor en markedsandel på 42,2 %, mot hovedkonkurrenten UMC sin andel på 32,5 % i 2008. Omsetningen samme år var 13,9 mrd kroner, som gjør det til det nest største selskapet i Telenorkonsernet og det største utenfor Norge. Kyivstar har om lag 7.500 ansatte.
Kyivstarhar hovedkvarter i Kyiv, og gjennom sitt eierskap er Telenor en av de største utenlandske investorene i Ukrsina. Administrerende direktør er Igor Lytovchenko.
For en oversikt over Alfagruppens strid med Telenor om strategiene for VimpelCom og Kyivstar, se: Alfagruppen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kyivstar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kyivstar GSM er et teleselskap i Ukraina som ble grunnlagt i 1994, og er et av landets største selskaper. Det er 56,5 % eid av norske Telenor, mens minoritetsaksjonær er russiske Altimo (Alfagruppen) som eier 43,5 %. | 10,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Masseretardert_sluttstykke | 2023-02-04 | Masseretardert sluttstykke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skytevåpen'] | Et masseretardert sluttstykke (engelsk: blowback, direkte oversatt «tilbakeblåsing») er en våpenmekanisme for hel- og halvautomatiske skytevåpen som bruker trykket fra avfyring av patroner til å drive mekanismen.
| Et masseretardert sluttstykke (engelsk: blowback, direkte oversatt «tilbakeblåsing») er en våpenmekanisme for hel- og halvautomatiske skytevåpen som bruker trykket fra avfyring av patroner til å drive mekanismen.
== Rene masseretarderte sluttstykkemekaismer ==
I en masseretardert-mekanisme er det bare sluttstykkets masse og rekylfjærens press mot sluttstykket som holder sluttstykket og løpets kammeret mot hverandre. Ved avfyring presser kruttgassene tomhylsen bakover mot sluttstykkets støtbunn, og driver så sluttstykket bakover. Massetreghet gjør at sluttstykket fullfører bevegelsen bakover og går igjennom prosessen med utdrag og utstøtning av hylsen, før rekylfjæren overtar og presser sluttstykket fremover og mater en ny patron fra våpenmagasinet inn i løpskammeret. Denne mekanismen er bare praktisk i skytevåpen som bruker patroner med lavt trykk, og er vanligst i pistoler med svakere patrontyper og noen maskinpistoler med tungt sluttstykke.
Fordelen med rene masseretarderte sluttstykker er at våpenet er mekanisk enkelt. Dette gjør at mekanismen er enkel og derved billig og framstille. Et typisk eksempel på en slik enkel mekanisme er maskinpistolen stengun, der det lå omtrent 5½ arbeidstimer bak hvert enkelt våpen i den enkleste varianten. De fleste samtidige maskinpistoler var laget som rene masseretarderte mekanismer, slik som den tyske MP40 og den russiske PPSj 41 som var spesielt designet for å kunne framstilles i små verksteder med relativt enkelt utstyr og likevel være et pålitelig våpen.
== Forsinkede masseretarderte sluttstykker ==
Flere mekanismer finnes for å forsinke åpningen av sluttstykket. Flere mekanismer baserer seg på et todelt sluttstykke, der selve sluttstykket er låst mot glidekassa, mens sluttstykkebæreren beveger seg bakover og langt nok til at den frigjør mekanismen som holder sluttstykkehodet fast mot kammeret. Dette gjør våpnene mer avanserte enn rene masseretarderte mekanismer, men tillater samtid bruk av kraftigere patroner, både grovkalibrede pistolpatroner og riflepatroner.
Noen eksempler på forsinkede masseretarderte mekanismer er:
Rulleforsinkelse (engelsk roller delayed blowback)
Spakeforsinkelse (engelsk lever delayed blowback)
Gassforsinkelse (engelsk gas delayed blowback)
Svinghjulforsinkelse (engelsk flywheel delayed blowback)Følgende er flere eksempler på forsinkede masseretarderte mekanismer (ikke oversatt til norsk):
Hesitation lock (direkte oversatt «nølelås»)
Radial delayed blowback
Screw-delayed blowback
Toggle delayed blowback (direkte oversatt «leddforsinket»)
Off-axis bolt travel, også kalt vector delayed blowback (direkte oversatt «vektorforsinket»)
Chamber-ring delayed blowback
=== Rulle- og spakeforsinket sluttstykke ===
Flere mekanismer bruker en variasjon av masseretardering der sluttstykkets bevegelse hindres eller forsinkes på forskjellige måter. Et eksempel på dette som er velkjent i Norge er rulleforsinkelse, på engelsk kalt «roller-delayed blowback», som ikke må forveksles med rullelås, og som finnes på AG-3 og MP5. Et annet eksempel er FAMAS' spakretarderte sluttstykke.
=== Gassforsinket sluttstykke ===
En annen versjon av forsinket sluttstykke er brukt i noen få våpen, blant annet pistolen HK P7 og Steyr GB pistolene. I disse oppnås forsinking ved at kruttgasser ventileres inn i et gasskammer med et stempel, og forhindrer med dette sluttstykket å bevege seg bakover inntil prosjektilet har forlatt løpet, og gasstrykket synker.
== Se også ==
Bevegelig pipe og fast sluttstykke (blow forward)
Roterende sluttstykke
Rullelås
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
[1] | Et masseretardert sluttstykke (engelsk: blowback, direkte oversatt «tilbakeblåsing») er en våpenmekanisme for hel- og halvautomatiske skytevåpen som bruker trykket fra avfyring av patroner til å drive mekanismen. | 10,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikrorajon | 2023-02-04 | Mikrorajon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Russland', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Mikrorajon (russisk: Микрорайон) betyr en liten rajon, som er et område i en relativt stor by for eksempel i land som Russland og Ukraina. Mikrorajon inneholder infrastruktur som barnehager, skoler, dagligvarebutikker osv. | Mikrorajon (russisk: Микрорайон) betyr en liten rajon, som er et område i en relativt stor by for eksempel i land som Russland og Ukraina. Mikrorajon inneholder infrastruktur som barnehager, skoler, dagligvarebutikker osv. | Mikrorajon (russisk: Микрорайон) betyr en liten rajon, som er et område i en relativt stor by for eksempel i land som Russland og Ukraina. Mikrorajon inneholder infrastruktur som barnehager, skoler, dagligvarebutikker osv. | 10,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telia_Company | 2023-02-04 | Telia Company | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske teleselskaper', 'Kategori:Mobiloperatører', 'Kategori:Selskaper etablert i 2003', 'Kategori:Selskaper notert på Stockholmsbørsen', 'Kategori:Telia Company'] | Telia har flere betydninger
Telia Company AB er et svensk-finsk teleselskap som tilbyr telekommunikasjon innen mobiltelefoni, MBB, FWA og Coax/fiber. Selskapet har hovedkvarter i Stockholm, og totalt 25 741 ansatte i Sverige, Europa og Asia per 2013. Administrerende direktør er Allison Kirkby. TeliaSonera konkurrerer innen både fast- og mobiltelefoni i de nordiske markedene, først og fremst mot hovedutfordrerne Tele2 og Telenor. Etter sammenslåingen med finske Sonera 1. januar 2003 er selskapet notert på Stockholms Børs og børsen i Helsingfors. Den svenske og den finske staten eier tilsammen 51 % av aksjene. Andre store eiere er Swedbank og Fjerde AP-fondet.
De selskapene TeliaSonera forvalter i Sverige er Telia, mobilselskapet Halebop og nettselskapet Skanova, mens hovedmerkenavnet er Sonera i Finland. Ellers har selskapet hel- eller deleide mobiltelefoniselskaper i Norge, Danmark, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Russland, Aserbajdsjan, Georgia, Usbekistan, Tadsjikistan, Nepal, Kambodsja, Afghanistan, Tyrkia og Spania. TeliaSonera og dets datterselskap har i alt 33,9 millioner egne mobilkunder, 6,3 millioner fasttelefonikunder, 2,6 millioner bredbåndskunder og 0,9 millioner kabel-TV-kunder.TeliaSonera har 15,9 millioner mobilkunder i Europa, 16,5 millioner i Kaukasus og Sentral-Asia, og 1,9 millioner mobilkunder i Asia. I tillegg har TeliaSonera store minoritetsposter i selskaper med 43,6 millioner mobilkunder i Russland og 36,3 millioner i Tyrkia, videre indirekte minoritetsposter i selskaper med 10,9 millioner mobilkunder i Ukraina og Hviterussland – i alt 33,9 millioner kroner i kontrollerte selskaper, og 90,8 millioner mobilkunder i ikke-kontrollerte selskaper. Til sammenlikning har Telenor om lag 105 millioner kunder i majoritetseide selskaper og 61 millioner kunder i ikke-kontrollerte selskaper (VimpelCom).
| Telia har flere betydninger
Telia Company AB er et svensk-finsk teleselskap som tilbyr telekommunikasjon innen mobiltelefoni, MBB, FWA og Coax/fiber. Selskapet har hovedkvarter i Stockholm, og totalt 25 741 ansatte i Sverige, Europa og Asia per 2013. Administrerende direktør er Allison Kirkby. TeliaSonera konkurrerer innen både fast- og mobiltelefoni i de nordiske markedene, først og fremst mot hovedutfordrerne Tele2 og Telenor. Etter sammenslåingen med finske Sonera 1. januar 2003 er selskapet notert på Stockholms Børs og børsen i Helsingfors. Den svenske og den finske staten eier tilsammen 51 % av aksjene. Andre store eiere er Swedbank og Fjerde AP-fondet.
De selskapene TeliaSonera forvalter i Sverige er Telia, mobilselskapet Halebop og nettselskapet Skanova, mens hovedmerkenavnet er Sonera i Finland. Ellers har selskapet hel- eller deleide mobiltelefoniselskaper i Norge, Danmark, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Russland, Aserbajdsjan, Georgia, Usbekistan, Tadsjikistan, Nepal, Kambodsja, Afghanistan, Tyrkia og Spania. TeliaSonera og dets datterselskap har i alt 33,9 millioner egne mobilkunder, 6,3 millioner fasttelefonikunder, 2,6 millioner bredbåndskunder og 0,9 millioner kabel-TV-kunder.TeliaSonera har 15,9 millioner mobilkunder i Europa, 16,5 millioner i Kaukasus og Sentral-Asia, og 1,9 millioner mobilkunder i Asia. I tillegg har TeliaSonera store minoritetsposter i selskaper med 43,6 millioner mobilkunder i Russland og 36,3 millioner i Tyrkia, videre indirekte minoritetsposter i selskaper med 10,9 millioner mobilkunder i Ukraina og Hviterussland – i alt 33,9 millioner kroner i kontrollerte selskaper, og 90,8 millioner mobilkunder i ikke-kontrollerte selskaper. Til sammenlikning har Telenor om lag 105 millioner kunder i majoritetseide selskaper og 61 millioner kunder i ikke-kontrollerte selskaper (VimpelCom).
== Historie ==
I 1853 ble Kongliga Elecktriska Telegraf-Werket grunnlagt, det senere svenske selskapet Telia. Etter brudd i forhandlingene om sammenslåing mellom Telia og Telenor i 2000, valgte Telia å fusjonere med finske Sonera. Dette ble besluttet i 2002 og formelt gjennomført 1. januar året etter.
Fusjonen førte til at Telia av konkurranseårsaker måtte kvitte seg med kabel-TV-selskapet ComHem, som var Sveriges største.
TeliaSonera har fortsatt en satsing på fastnett, fiber og internett, men er klart mindre innen mobiltelefoni og TV-distribusjon enn Telenor. De to selskapene har fulgt ulike strategier og hatt ulik utvikling. TeliaSonera har slitt økonomisk de siste årene, med betydelig turbulens og tre ulike toppsjefer bare i kalenderåret 2007.
== Virksomhet og selskaper ==
TeliaSonera består, foruten det svenske telekom-varemerket Telia og finske Sonera, av følgende selskaper per 1. januar 2009:
Direkte eidCygate – selskap som tilbyr systemintegrasjon og andre IT-tjenester i hele Norden.
Telia, Halebop og Skanova AB i Sverige, hvor Halebop er mobilselskap i lavprissegmentet, og Skanova er infrastrukturselskapet som selger kapasitet også til konkurrerende teleselskap. 100 % eid. 5 334 000 mobilkunder.
Sonera og TeleFinland – hhv. teleselskap og mobilselskap i lavprissegmentet i Finland, 100 % eid. 2 676 000 mobilkunder.
Telia – hhv. telefonforhandler, mobiloperatør og lavprissegment mobilselskap i Norge, 100 % eid. 1 581 000 mobilkunder.
Telia, Call me og Stofa – hhv. teleoperatør, telefonitilbyder i lavprissegmentet, og bredbåndsselskap i Danmark, 100 % eid. 1 493 000 mobilkunder.
Yoigo – mobilselskap i lavprissegmentet i Spania, eid 76,6 %. 970 000 mobilkunder.
Eesti Telekom – største teleselskap i Estland med mobil-, fastnett- og TV-virksomhet under merkenavnene «EMT», «Diil» og «Elion». 778 000 mobilkunder. Den 20 janurari 2016 AS Eesti Telekom endret navn til Telia Eesti AS, med merkevare Telia og Diil.
LMT, Okarte, Amigo og Lattelecom – hhv. tre mobilselskaper (60, 3% eid) og ett fastnett bredbåndsselskap (49 % eid) i Latvia. 1 056 000 mobilkunder.
Omnitel, Ezys og TEO – hhv. markedsledende mobiloperatør, mobilselskap i lavprissegmentet, og fastnett bredbåndsvirksomhet gjennom TEO (tidligere Lietuvos Telekomas) i Litauen, 100 % eid, mens TEO er 60 % eid. 2 012 000 mobilkunder.
MegaFon – tredje største mobilselskap i Russland, eid 43,8 %, i partnerskap med bl.a Alfagruppen, 43 558 000 mobilkunderGjennom Fintur Holdings B.V.K’Cell – mobiloperatør i Kasakhstan, 51,0 % eierskap, 7 083 000 mobilkunder.
Azercell – mobiloperatør i Aserbajdsjan, 51,3 % eierskap, 3 471 000 mobilkunder.
UCell (OOO Coscom) – majoritetseier i telesekspaket Coscom og mobiloperatøren UCell i Usbekistan, siden 2007, 74,0% eierskap, 2 683 000 mobilkunder.
ZAO Indigo og ZAO Somoncom – mobiloperatører i Tadsjikistan, siden 2007, hhv. 60,0 % og 59,4% eierskap, 1 154 000 mobilkunder totalt.
Geocell – mobiloperatør i Georgia, 100,0 % eierskap, 1 582 000 mobilkunder.
Moldcell – mobiloperatør i Moldova, 100,0 % eierskap, 550 000 mobilkunder.Gjennom TeliaSonera Asia Holding B.V.Mero Mobile – mobiloperatør i Nepal, 80,0 % eierskap, 1 749 000 mobilkunder.
Star-Cell – mobiloperatør i Kambodsja, 100,0 % eierskap, 144 000 mobilkunder.
Roshan – den største mobiloperatøren i Afghanistan, hvor TeliaSonera eier 12,25 % av aksjeneGjennom Turkcell HoldingTurkcell – største mobilselskap i Tyrkia, hvor TeliaSonera har 37,3 % eierskap gjennom et 47 % eierskap i Türkcell Holding. Har 36 300 000 mobilkunder.
Life mobile og Best Mobile – mobilselskap og varemerker i hhv. Ukraina og Hviterussland, eid av Turkcell med hhv. 55 % og 80 % av aksjene. I alt 10 700 000 kunder i Ukraina, og 200 000 i Hviterussland.
KKTCell – mobilselskap på Nord-Kypros, eid av Turkcell.
== Telia i Norge ==
I Norge eier Telia tre selskap, etter en offensiv oppkjøpsstrategi de siste årene. Eierskapene omfatter:
100 % i Telia Norge AS (Telia Norge, Chess) (mobiltelefoni), og Tele2 Norge som igjen eier One Call og MyCall.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Telia Company – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Telias svenske hjemmesider
TeliaSoneras finske hjemmesider
TeliaSoneras norske mobilselskap – NetCom
TeliaSoneras norske mobilselskap – Chess
TeliaSoneras norske bredbåndsselskap – NextGenTel
TeliaSoneras norske telefonforhandler – Telebutikken | Telia Eesti AS (tidligere AS Eesti Telekom) er et estisk teleselskap, som ble grunnlagt ved uavhengigheten i 1991. Selskapet ble delprivatisert i 1997, og børsnotert i Tallinn i februar 1999. | 10,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kodenavn_Hunter | 2023-02-04 | Kodenavn Hunter | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:Norske krimserier', 'Kategori:Politi-TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med Gullrute-vinnere', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris'] | Kodenavn Hunter er en norsk kriminalserie som gikk på NRK1 fra 2007 til 2008. Serien handlet om Hunter-teamet som jobber mot et organisert, kriminelt miljø i Oslo med forgreninger til utlandet.Premieren ble sett av 859 000. Premieren av andre sesong ble sett av 820 000, men etter det falt mange i fra og tallene ble liggende på i overkant av 600 000.Ane Dahl Torp vant Gullruten 2007 i kategorien beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i serien mens Fredrik Berg vant fagprisen for beste lyddesign under Gullruten 2009. Serien er utgitt i bokform av krimforfatter Jørn Lier Horst.
| Kodenavn Hunter er en norsk kriminalserie som gikk på NRK1 fra 2007 til 2008. Serien handlet om Hunter-teamet som jobber mot et organisert, kriminelt miljø i Oslo med forgreninger til utlandet.Premieren ble sett av 859 000. Premieren av andre sesong ble sett av 820 000, men etter det falt mange i fra og tallene ble liggende på i overkant av 600 000.Ane Dahl Torp vant Gullruten 2007 i kategorien beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i serien mens Fredrik Berg vant fagprisen for beste lyddesign under Gullruten 2009. Serien er utgitt i bokform av krimforfatter Jørn Lier Horst.
== Skuespillere ==
Mads Ousdal – Bjørn Rønningen (sesong 1-2)
Ane Dahl Torp – Gisela Søderlund / «Kikki» (sesong 1-2)
Kristoffer Joner – Frode Muller / «Jonna» (sesong 1)
Jan Sælid – Dan Wester (sesong 1-2)
Laila Goody – Carina Bredesen (sesong 1-2)
Petronella Barker – Christine Hoff (sesong 1)
Alexandra Rapaport – Maria Milinkovich (sesong 1)
Dag Malmberg – Ingemar Bergquist (sesong 1)
Svein Tindberg – Ola Gjessing (sesong 1-2)
Pia Tjelta – Sigrid Evjen (sesong 2)
Kåre Conradi – Øystein Sæther (sesong 2)
Ingjerd Egeberg – Solveig Melbye (sesong 2)
Kari-Ann Grønsund – Vivian Bredesen (sesong 1-2)
Bjørn Skagestad – Cato Bredesen (sesong 1-2)
Andrine Sæther – Vibeke Rønningen (sesong 1)
Vera Rudi – Kaja (sesong 1)
Christian Skolmen – Thomas Gudim (sesong 1)
Kim Sørensen – Rudi Meyer (sesong 1-2)
Magne Håvard Brekke – John Erik Paulsen / "Jonna" (sesong 1-2)
Kim Haugen – Mads Høgberg (sesong 1-2)
Thea Stabell – Anne Marie Kildal (sesong 1-2)
Daud Mirza – Børge Amundsen (sesong 1)
Gisken Armand – Runa Schøll (sesong 1-2)
Turid Gunnes – Gunhild Hauge (sesong 1-2)
Per Morberg – Leffe (sesong 1)
Stig Henrik Hoff – Ulrik (sesong 2)
Ove Christian Owe – delta leder (sesong 1-2)
Leon Bashir – Rashid Amadi (sesong 1)
Kalle Øby – Brannmann (sesong 1)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kodenavn Hunter på Internet Movie Database
(no) Kodenavn Hunter hos Filmfront
(no) Kodenavn Hunter på NRK TV | Hunter har flere betyninger: | 10,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lucifers_evangelium | 2023-02-04 | Lucifers evangelium | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 2009', 'Kategori:Norske kriminalromaner', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Lucifers evangelium er en spenningsroman av den norske forfatteren Tom Egeland, utgitt av Aschehoug i 2009.
Det er hans tredje bok i serien om arkeologen Bjørn Beltø, og Egeland ble tildelt Rivertonprisen 2009 for boken.
| Lucifers evangelium er en spenningsroman av den norske forfatteren Tom Egeland, utgitt av Aschehoug i 2009.
Det er hans tredje bok i serien om arkeologen Bjørn Beltø, og Egeland ble tildelt Rivertonprisen 2009 for boken.
== Eksterne lenker ==
Lucifers evangelium på Aschehougs hjemmeside Arkivert 14. september 2013 hos Wayback Machine. | Lucifers evangelium er en spenningsroman av den norske forfatteren Tom Egeland, utgitt av Aschehoug i 2009. | 10,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_ishockey_for_menn_2021_(toppdivisjonen) | 2023-02-04 | VM i ishockey for menn 2021 (toppdivisjonen) | ['Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2021', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Latvia', 'Kategori:Ishockey-VM', 'Kategori:Ishockey i 2021', 'Kategori:Ishockey i Latvia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Toppdivisjonen i VM i ishockey for menn 2021 var det 84. verdensmesterskapet i ishockey arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Turneringen ble arrangert Riga i Latvia i perioden 21. mai til 6. juni 2021. I toppdivisjonen deltok 16 lag fordelt på to grupper med åtte lag hver der de fire beste i hver gruppe gikk videre til kvartfinale.
Hviterussland og Latvia hadde opprinnelig blitt tildelt vertsskapet ved IIHFs årskongress den 19. mai 2017 og turneringen skulle spilles i Minsk og Riga. Som følge av sikkerhetssituasjonen som følge av de omfattende protestene mot Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko etter presidentvalget i 2020 besluttet IIHF å frata Hviterussland vertsskapet den 18. januar 2021. Den 2. februar besluttet IIHF å avholde turneringen utelukkende i Latvia.Turneringen ble stor grad preget av koronaviruspandemien. De fleste kampene ble spilt bak lukkede dører med kun et begrenset antall tilskuere til de siste gruppespillskampene og sluttspillskampene. Et «boble»-konsept ble implementert hvor lagene vil være totalt smittevernskjermet fra omgivelsene. På grunn av National Hockey Leagues (NHL) grunnserie sluttet 19. mai og strenge karanteneregler og reiserestriksjoner var det færre spillere fra ligaen som hadde mulighet for eller lyst til å delta i turneringen. Det italienske laget var hardt rammet av virusset i VM-oppkjøringen med i alt 15 smittede.Finalen var en gjentakelse av finalen ved VM 2019. Canada revansjerte finaletapet og vant sin 27. tittel etter å ha slått Finland i finalen 3–2 etter forlengning. USA vant bronse etter å ha slått Tyskland 6–1.Turneringen bød på flere overraskende resultater av de mindre ishockeynasjonene over favorittene. Sveits og Slovakia overrasket med å nå til toppen av gruppen mens Tyskland, Danmark, Latvia og Kasakhstan spilte jevnt med toppnasjonene og kjempet om en plass i kvartfinalene. Danmark slo Sverige for første gang noensinne i en VM-kamp mens vertsnasjonen Latvia slo Canada for første gang noensinne. Opprykksnasjonen Kasakhstan overrasket med å slå Finland for første gang noensinne (etter straffeslagskonkurranse), Latvia (etter straffeslagskonkurranse) og Tyskland. Hviterussland slo Sverige mens Storbritannia overrasket ved å slå Hviterussland og tape til Danmark på overtid. Canada hadde en historisk svak start på turneringen med tap til Latvia, Tyskland (første siden 1996) og USA (største tap til USA noensinne). Sverige hadde et historisk svakt mesterskap med tap mot Danmark og Hviterussland klarte ikke å kvalifisere seg til sluttspillet for første gang siden man introduserte formatet i 1992. | Toppdivisjonen i VM i ishockey for menn 2021 var det 84. verdensmesterskapet i ishockey arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Turneringen ble arrangert Riga i Latvia i perioden 21. mai til 6. juni 2021. I toppdivisjonen deltok 16 lag fordelt på to grupper med åtte lag hver der de fire beste i hver gruppe gikk videre til kvartfinale.
Hviterussland og Latvia hadde opprinnelig blitt tildelt vertsskapet ved IIHFs årskongress den 19. mai 2017 og turneringen skulle spilles i Minsk og Riga. Som følge av sikkerhetssituasjonen som følge av de omfattende protestene mot Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko etter presidentvalget i 2020 besluttet IIHF å frata Hviterussland vertsskapet den 18. januar 2021. Den 2. februar besluttet IIHF å avholde turneringen utelukkende i Latvia.Turneringen ble stor grad preget av koronaviruspandemien. De fleste kampene ble spilt bak lukkede dører med kun et begrenset antall tilskuere til de siste gruppespillskampene og sluttspillskampene. Et «boble»-konsept ble implementert hvor lagene vil være totalt smittevernskjermet fra omgivelsene. På grunn av National Hockey Leagues (NHL) grunnserie sluttet 19. mai og strenge karanteneregler og reiserestriksjoner var det færre spillere fra ligaen som hadde mulighet for eller lyst til å delta i turneringen. Det italienske laget var hardt rammet av virusset i VM-oppkjøringen med i alt 15 smittede.Finalen var en gjentakelse av finalen ved VM 2019. Canada revansjerte finaletapet og vant sin 27. tittel etter å ha slått Finland i finalen 3–2 etter forlengning. USA vant bronse etter å ha slått Tyskland 6–1.Turneringen bød på flere overraskende resultater av de mindre ishockeynasjonene over favorittene. Sveits og Slovakia overrasket med å nå til toppen av gruppen mens Tyskland, Danmark, Latvia og Kasakhstan spilte jevnt med toppnasjonene og kjempet om en plass i kvartfinalene. Danmark slo Sverige for første gang noensinne i en VM-kamp mens vertsnasjonen Latvia slo Canada for første gang noensinne. Opprykksnasjonen Kasakhstan overrasket med å slå Finland for første gang noensinne (etter straffeslagskonkurranse), Latvia (etter straffeslagskonkurranse) og Tyskland. Hviterussland slo Sverige mens Storbritannia overrasket ved å slå Hviterussland og tape til Danmark på overtid. Canada hadde en historisk svak start på turneringen med tap til Latvia, Tyskland (første siden 1996) og USA (største tap til USA noensinne). Sverige hadde et historisk svakt mesterskap med tap mot Danmark og Hviterussland klarte ikke å kvalifisere seg til sluttspillet for første gang siden man introduserte formatet i 1992.
== Søkerland ==
IIHF mottok to ansøkninger om vertskapet for ishockey-VM i 2021 – en ansøkning fra Finland og en samlet ansøkning fra Belarus og Latvia.
Finland
Tammerfors og HelsingforsFinland hadde arrangert ishockey-VM åtte ganger (sist i 2013 sammen med Sverige) og sist i 2003 som ene vertsnasjon. Helsingfors har vært vertsby for ishockey-VM syv ganger (1974, 1982, 1991, 1997, 2003, 2012 og 2013), samt arrangerte U20-VM i ishockey i 2016. Tammerfors har vært vertsby seks ganger. I den finske ansøkningen ble Tammerfors foreslått som hovedvertsby da byen ligger sentralt i Finland og dermed ville være mere tilgjengelig for finske tilskuere. Foreslåtte arenaer var Tampere Arena (som etter planen skulle stå ferdig i 2020 med en tilskuerkapasitet på 13 000) som primær arena og Hartwall Arena (tilskuerkapasitet på 13 431) i Helsingfors som sekundær arena. Belarus og Latvia
Minsk og RigaBelarus arrangerte VM i ishockey for første gang i 2014 mens Latvia gjorde det for første gang i 2006. Den 19. januar 2017 ble det kjent at Belarus ville dele vertskapet med Latvia. Foreslåtte arenaer var Minsk Arena (hjemmebane til KHL-laget HK Dinamo Minsk og med en tilskuerkapasitet på 14 994) som primær arena og Arena Riga (hjemmebane til KHL-laget Dinamo Riga og med en tilskuerkapasitet på 10 300) som sekundær arena.Vertskapet for mesterskapet ble endelig avgjort ved IIHFs årskongress i Köln den 19. mai 2017. Etter et tett løp mellom to sterke kandidater vant den belarusisk-latviske ansøkningen med 55 stemmer mot Finlands 52. Etter lunsjpausen bekreftet Finland at de ville søke om vertsskapet for VM i 2022. Etter å ha konsultert med de andre landene i toppdivisjonen om de ville være potensielle søkere om VM i 2022 ble det besluttet å tildele vertskapet til Finland, hvilket ble enstemmig godkjent av delegatene på årskongressen.
== Kontroverser ==
=== Hviterusslands medvertsskap ===
I kjølvannet av de omfattende protestene mot Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko etter det omstridte presidentvalget i 2020 protesterte flere politiske grupperinger, politikere og internasjonale organisasjoner imot Hviterusslands medvertskap og krevde at landet ble fratatt vertskapet. Blant disse var Europaparlamentet, Hviterusslands Sportssolidaritetsforening (Belarus Sport Solidarity Foundation, BSSF) og Latvias statsminister Krišjānis Kariņš. Tysklands utenriksminister Heiko Maas skrev på Twitter at «alle som er seriøse med solidaritet med Hviterussland kan ikke seriøst ønske å holde et verdensmesterskap i ishockey i denne situasjonen. Det ville være den største PR-gaven til Lukasjenko og et ødeleggende signal til demonstrantene. Jeg håper arrangørene innser dette.»Den 17. august 2020 truet Latvia med å trekke sitt vertskap hvis ikke Hviterussland ble fjernet som arrangør og erstattet med et annet vertsland. Statsminister Kariņš uttalte at «hvis [IIHF] nekter og situasjonen i Hviterussland fortsatt ikke endrer seg kan regjeringen beslutte at Latvia ikke vil delta i avviklingen av verdensmesterskapet i 2021.» IIHF var tilbakeholdne men iverksatte den 17. september 2020 utarbeidelsen av en rapport som skulle behandle tematikken. Den 18. november 2020 nedsatte IIHF et utvalg som skulle gjennomgå rapporten og avgjøre saken.Utvalget var delvist et resultat av latvisk og nordisk initiativ hvor presidenten for Norges Ishockeyforbund, Tage Pettersen, og formannen for Danmarks Ishockey Union og medlem av IIHF-rådet Henrik Bach Nielsen var pådrivere. Selv om en boikott av turneringen var utelukket ville NIHF «heller bidra til at delen av mesterskapet i Hviterussland skal flyttes. Vi ønsker at VM skal gjennomføres, så sant covid-situasjonen tillater det. Vi har tatt flere initiativ over for det internasjonale forbundet, sammen med våre nordiske søsterorganisasjoner, hvor vi har vært tydelige på at vi ønsker at IIHF skal planlegge et mesterskap utenfor Minsk.» Særlig Latvia og de nordiske landene var pådrivere for å fjerne Hviterussland som arrangører av turneringen. Russland tilbød å overta vertskapet for turneringen.Etter å ha diskutert tematikken med Kariņš på videokonferanse besøkte IIHFs president René Fasel Hviterussland den 11. januar 2021. Besøket ble etterfølgende møtt av omfattende kritikk etter at Fasel ble filmet mens han ble omfavnet av Lukasjenko. Flere av VM-sponsorene truet med å trekke sin støtte til turneringen hvis den ble arrangert i Hviterussland, inklusiv hovedsponsoren Škoda og sponsorene Nivea og Liqui Moly.Etter omfattende press bestemte IIHF den 18. januar 2021 å frata Hviterussland vertsskapet på bakgrunn av sikkerhetssituasjonen i landet. De hviterussiske arrangørene fordømte beslutningen som «grunnløs» og at dette ville sette en presedens for at sportsturneringer kunne brukes som et middel til å «pleie politiske demagogers interesser.» Dmitrij Peskov, talsmann for Russlands president Vladimir Putin, uttalte at Russland var «helt klart ergerlige over at en sånn en beslutning hadde blitt tatt.»Mens Latvia forblir arrangør undersøker IIHF mulighetene til enten å arrangere turneringen utelukkende i Latvia eller finne alternative medarrangører. Latvia har tilbudt å arrangere turneringen alene, mens Danmark (enten København eller Herning; vertsnasjon i 2018), Slovakia (Bratislava; vertsnasjon i 2019) og Litauen har tilbudt å overta Hviterusslands vertskap. Den 21. januar takket IIHF nei til Litauens tilbud. Den 2. februar 2021 besluttet IIHF å avholde turneringen utelukkende i Latvia under visse betingelser.
=== Flaggkontroversen ===
Som følge av Ryanair Flight 4978-episoden fjernet arrangørane av ishockey-VM den 24. mai de hviterussiske flaggene i Riga og erstattet dem med det gamle rød-hvite flagget med det gamle riksvåpenet som brukes av den hviterussiske opposisjonen mot president Lukasjenko. Beslutningen ble tatt av Rigas borgermester Mārtiņš Staķis i samråd med Latvias utenriksminister Edgars Rinkēvičs. Avgjørelsen møtte motstand fra IIHF som i en offisiell uttalelse kommenterte at «IIHF er ikke enig i grepene som i går ble tatt om å bruke flagget til en deltakende nasjon i ishockey-VM til å sende en politisk beskjed.» IIHF-president René Fasel ba borgermesteren om enten å fjerne VM-flagget og det offisielle IIHF-flagger eller å gjenheise det rød-grønne hviterussiske flagget, med begrunnelsen at IIHF er en «en ikke-politisk idrettsorganisasjon.»Staķis nektet å fjerne opposisjonsflaggene og skrev følgende på Twitter: «Presidenten for IIHF har bedt om å erstatte det (hvitt-rød-hvitt) hviterussiske frihetsflagget med regimets flagg - eller om å fjerne flagget til IIHF. Vi må velge side - et folk som kjemper for frihet eller en diktator. Vi går derfor for å fjerne IIHF-flagget.» Den 28. mai 2021 åpnet Hviterussland en straffesak mot Staķis og Rinkēvičs og beskyldte dem for å oppildne til «nasjonal fiendskap».
=== Det norske hockeylandslagets karantene-bråk ===
Den 28. mai ble det kjent at det norske ishockeylandslagets 28 spillere og personene i støtteapparatet skulle bo på karantenehotell i opp til ti dager (senere rettet til tre dager) etter at de kommer hjem fra VM. Nyheten ble møtt av kraftig kritikk spillere som Mats Rosseli Olsen, Tommy Kristiansen, Martin Røymark og Mats Zuccarello på Twitter, mens landslagstrener Petter Thoresen, som var kritisk til forskjellsbehandlingen fra norske myndigheter om å la fotballandslaget og kandidater til OL og Paralympics i Tokyo få slippe å gå i karantenehotell etter utenlandsopphold, mens ishockeylandslaget og håndballklubben Vipers Kristiansand måtte være på karantenehotell etter henholdsvist VM og Champions League. Laget fikk også støtte fra blant andre fotballandslagets trener Ståle Solbakken. Etter at norske myndigheter avviste å hastebehandle deres sak kom kontrabeskjeden den 1. juni om at spillerne kunne slippe karantentehotell for i stedet å sone karantenen hjemme.
== COVID-19-restriksjoner ==
COVID-19-pandemien medførte en rekke endringer i avviklingen av turneringen. Den 20. november 2020 avlyste IIHF alle IIHF-turneringer for lavere divisjoner. Dette betød at det ikke ville være noe nedrykk til divisjon I Gruppe A.
=== Smittevern og karanteneregler ===
Den 2. februar 2021 uttnevnte IIHF-rådet Latvia som eneste vertsnasjon til turneringen av hensyn til smittevern og karanteneregler. Følgende forholdsregler ble også offentliggjort for å kunne implementere et såkalt «boble»-konsept hvor spillerne i sine respektive lag ville være totalt smittevernskjermet fra omgivelsene:
Arena Riga vil fungere som hovedarena for gruppe B, to kvartfinalekamper, semifinalene og finalene
Olimpiskais sporta centrs, beliggende 150 meter fra Arena Riga og vil bli omgjort til en arena med en kapasitet på 6 000 tilskuere, vil fungere som sekundær arena og legge hus til gruppe A og to kvartfinalekamper
Daugava Ice Rink, omtrent 10 minutter fra Arena Riga, vil fungere som treningshall med to isflater. Arenaen er for tiden under bygging og skal etter planen være ferdig i slutten av mars.
Alle 16 deltakende lag vil bli huset på ett hotell (Radisson Blu Hotel Latvija).Samtidig ble det fra IIHFs side åpnet opp for at man på kort varsel kan sette i gang billettsalg dersom utviklingen i smittesituasjonen tilsier at det kan åpnes for publikum. Sistnevnte ble avvist av Latvias statsminister Krišjānis Kariņš, som uttalte den 3. februar 2021 at alle kampene vil bli spilt bak lukkede dører uten tilskuere.På grunn av smittevern og karanteneregler skulle lagene være på plass og i karantene i Riga fra den 16. mai. Etter dette kan lagene få seks forsterkninger fra NHL forutsatt de er fem dager i karantene ved ankomst. Den tradisjonelle oppkjøringen med treningskamper og nasjonsturneringer i ulike land ble også erstattet av lokale oppgjør. Grunnet smitteverneforholdene i Norge valgte det det norske landslaget å legge treningsleiren i Danmark for å kunne spille treningskamper mot Sverige i Malmö og Danmark i Rungsted og Rødovre. De fleste av treningskampene ble spilt bak lukkede dører eller med et begrenset antall tilskuere. De norske og danske landslagene reiste samlet til Riga på et chartret fly fra Kastrup, lagene fra Tsjekkia, Russland, Sverige og Finland reiste fra Praha, mens alle NHL-spillere som skulle delta i VM reiste på et chartret fly fra New York.Ved ankomst skulle spillerne og støttepersonell bo på enkeltrom i selvisolasjon i tre dager og kan kun åpne dørene tre ganger om dagen for å motta mat eller bli COVID-testet. Etter tre dager kunne spillerne slippe til resten av laget, men skal bruke bruke munnbind over alt, inklusiv i garderoben. Det er ikke tillatt å forlate hotellet, og man kan kun gå utendørs når man skal til og fra spillerhotellet og lagbussene, samt i en avsperret luftegård utenfor hotellet stilles til rådighet for lagene hvor de kan bestille tid i. Bestemannsprisene etter hver kamp blir gitt ut uten presentatører til stede. I stedet for en «mixed zone» hvor akkrediterte medier kan intervjue spillere under og etter kampen foregår alle intervjuer med trykte medier via videosamtaler, mens intervjuer med spillere under kampen foregår på tre meters avstand hvor journalister skal gjennomgå daglig testing. Spillerne og trenerapparater kjører til og fra kamp i to busser for å fremme sosial distansering.
=== Testing og COVID-smitte under turneringen ===
Fra lagenes ankomst i VM-boblen har det blitt tatt nesten 7 000 PCR-tester av alle spillere og støtteapparat. En kasakhisk spiller har ble satt i isolasjon. Gjennom turneringen vil hvert lag fortsette med PCR-testing hver tredje dag.I opptakten til VM var det italienske landslaget særlig hardt rammet av COVID-19 og skader. Det ble rapportert om 15 smittetilfeller blant spillere og trenere, inklusiv landslagstrener Greg Ireland. Flere treningskamper måtte avlyses og et relativt ungt og uerfarent lag ble utvalgt.
=== Tilskuere ===
Da turneringen ble startet ble kampene spilt bak lukkede dører. Den 20. mai stemte Latvias parlament Saeima for å be regjeringen om å gi tillatelse til å slippe inn maksimalt 300 personer på tribunene for dem som har vært smittet med COVID-19 eller dem som er vaksinert. På tross av protester fra statsminister Kariņš og sunnhetsminister Daniels Pavļuts stemte 48 for, 40 imot og en unlot å stemme. Under en pressekonferanse den 29. mai med IIHF-president René Fasel, IIHFs generalsekretær Horst Lichtner, presidenten i Latvias ishockeyforbund (LHF) Aigars Kalvītis og ledern av VMs organisasjonskomité, Edgars Buncis ble det offentliggjort at man ville slippe inn opp mot 3 658 tilskuere fra 1. juni fordelt på to arenaene (2 660 i Arēna Rīga og 1 058 i Olimpiskais sporta centrs). Billettene ville kun være tilgjengelige for personer, som har vært fullt vaksinert mot COVID-19 i minst 14 dager (Pfizer–BioNTech, Moderna og Johnson & Johnson), personer som har fått første dose av AstraZenecas COVID-19-vaksine mellom 22 og 90 dager eller nettopp har mottatt sin andre dose, eller personer som har vært smitted med COVID-19 og har utviklet antistoffer. Tilskuerene skal ha et elektronisk sertifikat for vaskinasjon eller tidligere smitte og ID. De skal sitte på deres respektive plasser gjennom hele kampen, med unntak av toalettbesøk. Bruk av munnbind er påkrevd gjennom hele kampen.
== Arenaer ==
== Kvalifisering ==
== Turneringsformat ==
Turneringsformatet var stort sett uendret siden introduksjonen ved VM i 2012 (og modifisert i 2019) med unntak av med unntak av reglene for nedrykk grunnet COVID-19-pandemien.
=== Spilleformat ===
I gruppespillet ble de 16 lagene inndelt i to grupper med åtte lag i hver. Disse skulle spille en round robin på syv gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De fire høyest rangerte lagene i hver gruppe avanserte til kvartfinalene. Lagene som ender på 5. til 7. plass i gruppene er ferdigspilte i årets turnering. På grunn av COVID-19-pandemien er det ikke noen lag som rykker ned til divisjon ettersom at divisjon I-turneringen ble avlyst.Kvartfinalene spilles på tvers av gruppene. Vinneren av hver gruppe møter nummer fire i den motsatte gruppen, mens nummer to møter nummer tre fra den motsatte gruppen (altså 1E mot 4F, 2E mot 3F, 1F mot 4E og 2F mot 3E). I semifinalene skal det best rangerte laget spille mot det lavest rangerte laget, mens den nest best rangerte semifinalisten skal spille mot det tredje best rangerte laget. Kriteriene for rangeringen er som følger: 1) plassering i gruppen, 2) antall poeng i gruppespillet, 3) målforskjell, 4) antall scorede mål, 5) rangering på IIHFs verdensranking innen turneringen. Vinnerne av semifinalene avanserer til finalen mens taperne av semifinalenes spiller om bronse.
=== Poengsystem ===
I alle kampene ble poengene utdelt som følger:
3 poeng for seier i ordinær tid
2 poeng for seier i overtid eller etter straffeslagskonkurranse
1 poeng for tap i overtid eller etter straffeslagkonkurranse
0 poeng for tap
=== Prosedyrer ved poenglikhet ===
Poengsystemet tillater ikke at en kamp ender uavgjørt. Hvis to lag har like mange poeng vil deres plassering avgjøres av deres innbyrdes oppgjør og vinneren av denne rangeret øverst.Ved poenglikhet mellom to eller flere lag vil deres plassering avgøres av følgende tiebreakprosedyre:
Trin 1: Med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper dannes det en undergruppe hvor lagene rangeres etter antall poeng i disse kampene.
Trin 2: Hvis det fortsatt er poenglikhet vil målforskjell i innbyrdes oppgjør være avgjørende.
Trin 3: Hvis det fortsatt er poenglikhet vil flest antall scorede mål i innbyrdes oppgjør være avgjørende.
Trin 4: Hvis det fortsatt er poenglikhet vil lagenes resultater mot det nærmeste, best plasserte laget uten for undergruppen tas med i beregningen. Det øverst rangerte laget vil i dette tilfellet være laget med det beste resultatet(1. poeng, 2. målforskjell, 3. antall scorede mål) imot det nærmeste, best plasserte laget.
Trin 5: Hvis det fortsatt er poenglikhet vil lagenes resultater mot det nærmeste, nest best plasserte laget uten for undergruppen tas med i beregningen.
Trin 6: Hvis det fortsatt er poenglikhet tas det sportslige hensyn og lagenes plasserinv vil avgjøres av deres plassering på IIHFs verdensranking forut for mesterskapet.
=== Prosedyre for overtid og straffeslag ===
Hvis en kamp ikke er avgjort etter ordinær spilletid skal det spilles en overtidsperiode, som vinnes når et av lagene scorer et mål («sudden death»). Alle overtidsperioder spilles med tre utespillere og en målvakt på hvert lag.Lengden på overtidsperiodene er som følger:
Gruppespillskamper: 5 minutters overtid etterfulgt av straffeslag
Kvart-, semi- og bronsefinaler: 10 minutters overtid etterfulgt av straffeslag
Finalen: 20 minutters overtidsperioder inntil et av lagene scorer et målDersom kampen i gruppespillet, kvart-, semi- og bronsefinaler forblir uavgjort etter overtidsperioden skal kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse («Shootout», SO eller «Game Winning Shot», GWS). Fem forskjellige spillere fra hvert lag skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål scores. Hvis det fortsatt står likt etter de fem forsøkene fortsetter straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge og en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. Straffeslagskonkurransen fortsetter dermed med sudden death-format, hvor en spiller fra hvert lag slår straffeslag inntil en vinner er kåret. De samme eller nye spillere kan utvelges til de avgjørende straffeslagene. Alle spillerne som er oppført på matchprotokollen tillates å ta straffeslag, bortsett fra spillere som soner straffer som ikke er ferdig sonet eller spillere som er idømt liten disiplinærstraff eller matchstraff under kampen.
== Seeding ==
Seedingen i den innledende runden var basert på landenes plassering på IIHF verdensrankingen for 2020 (markert i parentes). Seedingen ble offentliggjort den 20. mai 2020. Canada og Russland byttet plass for å imøtekomme spesielle organisatoriske behov.
== Dommere ==
Den 7. april 2021 utnevnte IIHF 18 dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen. På grunn av pågående reiserestriksjoner som følge av COVID-19-pandemien ble det lagt større fokus på dommere basert i Europa. For første gang ble dommerne delt inn i seks grupper på seks (tre dommere, tre linjedommere) som skulle arbeide og trene sammen.
== Tropper ==
Alle seksten deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett ved det første turneringsdirektoratsmøtet. På grunn av COVID-19-forholdene er det maksimalt antall spillere tillatt i den registrerte troppen utvidet fra 25 til 28 spillere. Minimum er 15 utespillere og to målvakter.Ved det første direktoratmøtet skulle lagene ha navngitt minimumsantallet av 15 utespillere (løpere og backer) og to målvakter. Spillerne skulle være tilstede i arenaen når direktoratmøtet ble avholdt. Andre spillere (opp til de maksimale 20 + 3) skulle innberettes til spillerkontroll to timer før enhver kampstart i turneringen. Spillere kunne tilføyes troppen gjennom hele turneringen inntil troppen var fulltallig (f.eks. med spillere fra blant annet NHL hvis de ble slått ut av Stanley Cup-sluttspillet eller i tilfelle av skader).
Under en kamp kunne laget ha 20 spillere og 2 målvakter i spill, og disse skulle være registrert på det offisielle lagkortet. En reservemålvakt kunne stå standby hvis en av de to startende målvaktene ikke lenger kunne spille.COVID-19-forholdene medførte at det var færre NHL-spillere tilgjengelig for å delta i turneringen og at lagene la større fokus på spillere basert i Europa. Grunnserien i NHL ble først avsluttet 19. mai fordi flere kamper måtte utsettes på grunn av karanteneregler og COVID-19-utbrudd. Stanley Cup-sluttspillet startet således 15. mai, og selv hvis aktuelle spillere ble slått ut i første runde skulle de minimum i seks dagers karantene ved ankomst til Latvia. Av disse grunnene kunne flere NHL-spillere ikke delta eller valgte selv å melde avbud til turneringen.
== Gruppespill ==
Gruppene ble offentliggjort den 20. mai 2020. Den 5. februar 2021 ble kampprogrammet offentliggjort.Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+03.00.
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
== Sluttspill ==
Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+03.00.
=== Rangering etter gruppespill ===
De fire best rangerte lagene i hver gruppe går videre til kvartfinalen. Alle lagene som avanserer fra gruppespillet vil bli rangert på grunnlag av følgende kriterier: 1) posisjon i gruppen, 2) antall poeng, 3) målforskjell, 4) antall scorede mål, 5) rangering før VM. Lagene som avanserer fra kvartfinalene vil bli omseedet, der det høyest rangerte gjenværende laget møter det lavest rangerte gjenværende laget.
=== Utslagstablå ===
Hvis Latvia kvalifiserte seg til kvartfinalen ville de spille i Arēna Rīga kl. 20:15. Hvis de etterfølgende avanserte til semifinalen ville de spille kampen kl. 15:15, ellers vil det høyest rangerte laget etter gruppespillet spille den tidlige kampen.
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Bronsefinale ===
=== Finale ===
== Sluttplassering ==
== Prisutdeling ==
=== Direktoratets prisutdeling ===
Følgende spillere ble kåret til turneringens beste målvakt, forsvarsspiller (back) og løper av IIHFs direktorat:
=== Allstar-lag og MVP ===
Turneringens allstar-lag og mest verdifulle spiller (MVP) ble stemt frem av internasjonale medier ved avslutningen av turneringen. Følgende spillere ble stemt frem:
== Statistikk ==
=== Toppscorere ===
Kilde: IIHF.com
Hat-tricks Nicklas Jensen (DEN) (mot Sverige)
Mathias Trettenes (NOR) (mot Italia)
=== Beste målvakter ===
De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.
Kilde: IIHF.com
Målvakter med shutouts («holdt nullen») Matīss Kivlenieks (LAT) (mot Canada)
Ivars Punnenovs (LAT) (mot Italia)
Cal Petersen (USA) (2) (mot Kasakhstan og Tyskland)
Juho Olkinoura (FIN) (mot Tsjekkia)
Harri Säteri (FIN) (mot Italia)
Aleksandr Samonov (ROC) (2) (mot Danmark og Hviterussland)
Leonardo Genoni (SUI) (mot Hviterussland)
Július Hudáček (SVK) (mot Danmark)
Adam Reideborn (SWE) (mot Sveits)
Reto Berra (SUI) (mot Danmark)
Danny Taylor (BLR) (mot Danmark)
=== Special teams (over- og undertallsspill) ===
=== Scoringseffektivitet ===
=== Utvisninger ===
== Markedsføring ==
=== Maskot ===
Den offisielle maskoten til mesterskapet er Spiky, et antropomorf pinnsvin utstyrt med hockeyutstyr. Pinnsvinet er et av de viktigste dyrene i latvisk og hviterussisk mytologi. Valget ble begrunnet med at pinnsvinet anses som et smart og kvikk dyr som på tross av størrelsen kjemper med pigger og tenner, noe som gjennspeilet både det latviske og hviterussiske lagets seighet og kampvilje. Spiky ble valgt som maskott etter både fanavstemninger i begge land samt en samlet hviterussisk-latvisk jury bestående av både sports- og kulturpersonligheter.
=== Offisielt motto ===
Den offisielle mottoet til turneringen var «Passion. No Borders».
=== Offisiell sang ===
Den offisielle sangen til VM 2021 var «For Glory and Joy», skrevet og fremført av det latviske popbandet Astro'n'out. Sangen hadde premiere 21. april 2021 med en musikkvideo som viste bandet sammen med hockeyspillere og deres familier fra den latviske ishockeymiljøet.
== Media ==
=== Kringkastingsrettigheter ===
Ishockey-VM 2021 ble kringkastet direkte i over 160 ulike land og territorier over hele verden.Viasat hadde de norske rettighetene til ishockey-VM. I Sverige hadde SVT rettighetene, i Finland var det MTV3, mens TV2 hadde rettighetene i Danmark.
=== Norge ===
Samtlige kamper ble sendt Viaplay mens utvalgte kamper ble vist på V sport-kanalene. Alle Norges kamper ble vist på V4.
== Sponsorer ==
== Se også ==
Ishockey-VM 2021 for menn
Ishockey-VM 2021 for kvinner
Toppdivisjonen i ishockey-VM 2021 for kvinner
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«International Ice Hockey Federations (IIHF) offisielle nettsted» (engelsk). IIHF.com.
«IIHFs offisielle nettsted for Ishockey-VM 2021» (engelsk). IIHF.com. | Ishockey-VM 2009 for kvinner. Det tolvte verdensmesterskapet i ishockey for kvinner ble arrangert i Tavastehus i Finland i perioden 4. | 10,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stephen_Hawking | 2023-02-04 | Stephen Hawking | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forskere', 'Kategori:Britiske fysikere', 'Kategori:Britiske matematikere', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Albert Einstein-medaljen', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Mottakere av Royal Astronomical Societys gullmedalje', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Order of the Companions of Honour', 'Kategori:Personer fra Oxford', 'Kategori:Personer fra St. Albans', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wolfprisen i fysikk'] | Stephen William Hawking (født 8. januar 1942 i Oxford i Storbritannia, død 14. mars 2018 i Cambridge) var en britisk teoretisk fysiker, kosmolog og forfatter. Han var forskningsleder ved senteret for teoretisk kosmologi ved Universitetet i Cambridge. Fra 1979 til 2009 hadde han det lucasianske matematikkprofessoratet i Cambridge. Han er særlig kjent for sin forskning på sorte hull og beregning av stråling fra sorte hull kalt Hawking-stråling. Han forsket også på hvordan den generelle relativitetsteorien kan forbindes med kvantemekanikk. Han var talsmann for «mange-verdener tolkningen» av kvantemekanikken.
Hawking var særlig kjent for sin formidling av moderne fysikk, relativitetsteori og kosmologi gjennom populærvitenskaplige bøker.
| Stephen William Hawking (født 8. januar 1942 i Oxford i Storbritannia, død 14. mars 2018 i Cambridge) var en britisk teoretisk fysiker, kosmolog og forfatter. Han var forskningsleder ved senteret for teoretisk kosmologi ved Universitetet i Cambridge. Fra 1979 til 2009 hadde han det lucasianske matematikkprofessoratet i Cambridge. Han er særlig kjent for sin forskning på sorte hull og beregning av stråling fra sorte hull kalt Hawking-stråling. Han forsket også på hvordan den generelle relativitetsteorien kan forbindes med kvantemekanikk. Han var talsmann for «mange-verdener tolkningen» av kvantemekanikken.
Hawking var særlig kjent for sin formidling av moderne fysikk, relativitetsteori og kosmologi gjennom populærvitenskaplige bøker.
== Liv og karriere ==
Stephen Hawking var sønn av tropelegen Frank Hawking og Isobel Walker.Foreldrene bodde i London, men under blitzen i andre verdenskrig flyttet de til Oxford for å sikre sønnen en tryggere oppvekst. Da han var åtte år gammel, flyttet familien til St. Albans i Hertfordshire, rundt 30 kilometer nord for London, der han gikk på St. Albans School.
Kort tid etter at Hawking fylte 21 ble han diagnostisert med en uspesifisert uhelbredelig sykdom, senere identifisert som den degenerative motonevronsykdommen amyotrofisk lateralsklerose. Lidelsen bandt ham til rullestolen og tok senere fra ham alle muligheter til å kommunisere direkte med omverdenen. Han arbeidet derfor med en spesiell språkdatamaskin som ble styrt av øynene og enkelte muskler i ansiktet. Dette satte ham i stand til å holde foredrag, føre samtaler og mer.
Som elev ved St Albans school vant Hawking et studiestipend i fysikk ved University College Oxford der han ble uteksaminert i 1962. Deretter begynte han å studere kosmologi ved Trinity Hall i Cambridge. Førstevalget hans som veileder, Fred Hoyle, var så ettertraktet blant studentene at Hawking valgte den for ham ukjente Dennis Sciama. Valget viste seg å være heldig da Hoyle var tilhenger av den tidsriktige, men ufruktbare steady-state-teorien, stilte Sciama seg positiv til teorien om at universet har sitt utspring i et enkelt, voldsomt utbrudd av energi og masse.Etter å ha fått tittelen ph.d., ble Hawking først Research Fellow og senere Professorial Fellow ved Gonville and Caius College.
I 1973 forlot Hawking Institute of Astronomy og kom til Department of Applied Mathematics and Theoretical Physics hvor han i 1979 ble den 17. Lucasian Professor of Mathematics, den samme tittelen som Isaac Newton fikk i 1669.Hawking var gift med Jane Wilde fra 1965 til 1995 og fikk tre barn med henne, Robert, Lucy og Timothy. Mellom 1995 og 2007 var han gift med Elaine Mason, en av hans tidligere pleiere.
== Virke ==
Hawkings gjennombrudd som kosmolog kom i 1970. Bakgrunnen var et matematisk teorem utarbeidet av Roger Penrose, som ved hjelp av noen forutsetninger viser at den generelle relativitetsteorien innebærer at når svært massive stjerner kollapser fører det til en singularitet, et område der tidrommet har uendelig kurvatur. I samarbeid med Penrose forsto Hawking at det samme matematiske teoremet kunne brukes på universet som hele, dvs. at universet kan ha oppstått av en singularitet der de kjente fysiske lovene er brutt sammen.
I 1974 anvendte Hawking kvantemekanikk for å vise at svarte hull må avgi energi og tilslutt forsvinne, og hevdet at all informasjon som det svarte hullet inneholdt med det ville være borte for alltid. Synspunktet strider mot kvantemekanikkens mest grunnleggende lover og møtte atskillig motbør. Seinere kom Hawkings til at informasjonen er lagret i det svarte hullets hendelseshorisont og blir kodet tilbake i strålingen som det svarte hullet avgir.Ifølge teorien om kosmisk inflasjon gikk det unge universet gjennom en periode med rask ekspansjon, og i 1982 var Hawking blant de første som viste hvordan kvantefluktuasjoner, dvs små variasjoner i massedistribusjonen, kunne lede til ansamlinger av galakser i universet. I disse små krusningene ligger spiren til stjerner, planeter og livet slik vi kjenner det.Gjennom flere tiår forsøkte Hawking å forene relativitetsteori og kvantemekanikk i den hensikt å presentere en storforent teori (grand unified theory eller GUT) som omfatter og beskriver hele universet, fra mikro- til makrokosmos.Hawking skrev flere populærvitenskapelige bøker om moderne fysikk, den mest kjente er Univers uten grenser, engelsk originaltittel A Brief History of Time, som kom ut i år 1988. Boka forklarer relativitetsteori og kosmologi. Boka solgte 10 millioner eksemplarer globalt og er regnet som er en av tidenes mest suksessfulle populærvitenskaplige bøker. Hawking fikk også bred mediedekning og nådde fram til et stort publikum utenfor fagverdenen. De siste årene av sitt liv advarte Hawking om at menneskeheten trues av roboter, klimaendringer, atomkrig og virus framstilt ved hjelp av genteknikk. Budskapet hans var at menneskeheten må ha planene klare for å håndtere disse truslene.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
I 1982 ble Hawking utnevnt til kommandør av Order of the British Empire, han ble tildelt Wolf-prisen i fysikk i 1988 og i 1989 mottok han Order of the Companions of Honour.
Hawking ble i 2009 tildelt Presidentens frihetsmedalje.
2006 Copleymedaljen
1999 Naylorprisen
1988 Wolfprisen i fysikk
1985 Royal Astronomical Societys gullmedalje
1979 Albert Einstein-medaljen
1976 Hughesmedaljen
1975 Eddingtonmedaljen
== I andre media ==
I filmen The Theory of Everything fra 2014 ble Hawking fremstilt av Eddie Redmayne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Stephen Hawking – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stephen Hawking – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stephen Hawking på Internet Movie Database
(fr) Stephen Hawking på Allociné
(en) Stephen Hawking på AllMovie
(en) Stephen Hawking hos Rotten Tomatoes
(en) Stephen Hawking hos TV Guide
(en) Stephen Hawking hos The Movie Database
(en) Stephen Hawking hos Behind The Voice Actors
(en) Stephen Hawking på Discogs
(en) Stephen Hawking på MusicBrainz
(en) Stephen Hawking på Songkick
(en) Stephen Hawking på Facebook
Stephen Hawking på YouTube
(no) Stjerneprofessorens teori om Gud og evigheten – intervju i Aftenposten 26. februar 2006 | Lucy Hawking (født 2. november 1969Larsen, Kristine (2005): Stephen Hawking: A Biography. | 10,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingrid_Forthun | 2023-02-04 | Ingrid Forthun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske teaterregissører', 'Kategori:Norske teatersjefer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ingrid Forthun (født 4. juni 1963) er en norsk regissør, musiker, pedagog og coach. Forthun var teatersjef ved Kilden Teater, Kilden teater- og konserthus i åremålsstilling fra 2009 til 2014. Hun har siden 2020 virket som prosjektleder for utviklingen av IBSEN Museum & Teater i Oslo. Forthun er foredragsholder innen fagfeltene regi, skuespillerteknikk, dramaturgi, lederskap, samt emner knyttet til kreativitet og skapende prosesser.
Ingrid Forthun er utdannet regissør fra Statens Teaterhøyskole fra 1995 til 1998 og har hovedfag i musikk og grunnfag i Medier og kommunikasjon fra Universitetet i Oslo. Hun er pedagogutdannet fra Elverum Lærerhøgskole.
Som regissør har hun skapt forestillinger ved blant annet Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, Rogaland Teater, Hålogaland Teater, Den Norske Opera og Ballett, Agder Teater/Kilden Teater, Kilden Opera, Operaen i Kristiansund, Teater Ibsen, Hedmark Teater og NRK Radioteatret. I 2009 ble hun tildelt NRK Radioteaterets ærespris «Blå fugl» og har også vunnet flere internasjonale hørespillpriser.
Forthun har vært tilknyttet Kunsthøgskolen i Oslo/Statens Teaterhøgskole, Universitetet i Agder avd. Drama, Norges Musikkhøgskole, Barrath Dues Musikkinstitutt og Institutt for musikkvitenskap, UiO som pedagog (førsteamanuensis). Hun var i perioden 2005-2010 kunstnerisk leder for Norsk Kulturskoleråds prosjekt «KOM»/Kreativt oppvekstmiljø. Forøvrig har hun virket som journalist, komponist og som vokalist i Chateau Neuf Spelemannslag.
| Ingrid Forthun (født 4. juni 1963) er en norsk regissør, musiker, pedagog og coach. Forthun var teatersjef ved Kilden Teater, Kilden teater- og konserthus i åremålsstilling fra 2009 til 2014. Hun har siden 2020 virket som prosjektleder for utviklingen av IBSEN Museum & Teater i Oslo. Forthun er foredragsholder innen fagfeltene regi, skuespillerteknikk, dramaturgi, lederskap, samt emner knyttet til kreativitet og skapende prosesser.
Ingrid Forthun er utdannet regissør fra Statens Teaterhøyskole fra 1995 til 1998 og har hovedfag i musikk og grunnfag i Medier og kommunikasjon fra Universitetet i Oslo. Hun er pedagogutdannet fra Elverum Lærerhøgskole.
Som regissør har hun skapt forestillinger ved blant annet Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, Rogaland Teater, Hålogaland Teater, Den Norske Opera og Ballett, Agder Teater/Kilden Teater, Kilden Opera, Operaen i Kristiansund, Teater Ibsen, Hedmark Teater og NRK Radioteatret. I 2009 ble hun tildelt NRK Radioteaterets ærespris «Blå fugl» og har også vunnet flere internasjonale hørespillpriser.
Forthun har vært tilknyttet Kunsthøgskolen i Oslo/Statens Teaterhøgskole, Universitetet i Agder avd. Drama, Norges Musikkhøgskole, Barrath Dues Musikkinstitutt og Institutt for musikkvitenskap, UiO som pedagog (førsteamanuensis). Hun var i perioden 2005-2010 kunstnerisk leder for Norsk Kulturskoleråds prosjekt «KOM»/Kreativt oppvekstmiljø. Forøvrig har hun virket som journalist, komponist og som vokalist i Chateau Neuf Spelemannslag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Ingrid Forthun hos Nationaltheatret
(en) Ingrid Forthun på Discogs | Ingrid Forthun (født 4. juni 1963) er en norsk regissør, musiker, pedagog og coach. | 10,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nagorno-Karabakh | 2023-02-04 | Nagorno-Karabakh | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaukasia', 'Kategori:Nagorno-Karabakh', 'Kategori:Pågående hendelser'] | Nagorno-Karabakh («Den fjellrike svarte hage», på aserbajdsjansk Dağlıq Qarabağ eller Yuxarı Qarabağär; på armensk Լեռնային Ղարաբաղ (Lernayin Gharabagh) eller Արցախ (Artsakh); på russisk Нагорный Карабах (Nagornyj Karabakh)) er et innlandsområde i det sørøstlige Kaukasus mellom Karabakh og Siunik. Det bor rundt 145 000 innbyggere i området. Majoriteten av befolkningen var ved oppløsningen av Sovjetunionen armenere (75%), men etter at den aserbajdsjanske minoriteten ble fordrevet under borgerkrigen fra 1988 til 1994, utgjør idag etniske armenere om lag 99 %, med mindre grupper aserier eller aserbajdjanere, russere og kurdere.
Området er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan. Mesteparten av området er kontrollert av Republikken Artsakh og Aserbajdsjan har ikke styrt området siden 1988. I 1988 prøvde det lokale parlamentet å få området lagt under Armenia, noe som førte til krig i 1991. Rundt 30 000 ble drept, og over én million mennesker ble drevet på flukt. Armenskstøttede separatister sikret seg kontroll over Nagorno-Karabakh og flere omkringliggende regioner.
| Nagorno-Karabakh («Den fjellrike svarte hage», på aserbajdsjansk Dağlıq Qarabağ eller Yuxarı Qarabağär; på armensk Լեռնային Ղարաբաղ (Lernayin Gharabagh) eller Արցախ (Artsakh); på russisk Нагорный Карабах (Nagornyj Karabakh)) er et innlandsområde i det sørøstlige Kaukasus mellom Karabakh og Siunik. Det bor rundt 145 000 innbyggere i området. Majoriteten av befolkningen var ved oppløsningen av Sovjetunionen armenere (75%), men etter at den aserbajdsjanske minoriteten ble fordrevet under borgerkrigen fra 1988 til 1994, utgjør idag etniske armenere om lag 99 %, med mindre grupper aserier eller aserbajdjanere, russere og kurdere.
Området er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan. Mesteparten av området er kontrollert av Republikken Artsakh og Aserbajdsjan har ikke styrt området siden 1988. I 1988 prøvde det lokale parlamentet å få området lagt under Armenia, noe som førte til krig i 1991. Rundt 30 000 ble drept, og over én million mennesker ble drevet på flukt. Armenskstøttede separatister sikret seg kontroll over Nagorno-Karabakh og flere omkringliggende regioner.
== Historisk ==
Nagorno-Karabakh har siden antikken vært en del av andre, mektige stater, som Armenia, Albania i Kaukasus og Persia, før området ble overgitt til Russland ved Gulistan-traktaten, som avsluttet den første russisk-persiske krig i 1813. I 1822 ble området en del av den russiske, og senere sovjetiske provinsen Aserbajdjan.
Den eldst kjente informasjon om den demografiske situasjonen i Nagorno-Karabakh er fra 1769, hvor det i et brev fra den georgiske kongen Erekle II til den russiske generalen Pjotr Ivanovitsj Panin er notert at befolkningen i regionen er totalt armensk.
=== Krigen etter Sovjetunionens oppløsning ===
Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991, var området en autonom del av Aserbajdsjan. Imidlertid ble området dominert av en armensk befolkning (76 %). Med moralsk og materiell støtte fra Armenia startet en bevegelse for å få området overført til Armenia. Dette resulterte i en folkeavstemning 10. desember 1991. Et overveldende flertall stemte for uavhengighet fra Aserbajdsjan, men avstemningen ble boikottet av det aseriske mindretallet (23 %) av befolkningen. Den økende spenningen i området førte til voldsaksjoner mot armenere i Aserbajdsjan og aserier i Armenia, noe som resulterte i forflytning av store mengder aserier i armenske områder og armenere i aserbajdsjanske områder (bortsett fra Nagorno-Karabakh). Det beregnes at rundt 800 000 mennesker er på flukt i eller fra området.
En av de mest blodige hendelsene i denne konflikten skjedde februar 1992, da armenske soldater massakrerte 613 sivile aserier, hvorav 108 var kvinner og 63 var barn, i byen Khojali. Hendelsen er kjent som Khojalymassakren.Med angivelig russisk militær støtte på begge sider, gikk Armenia og Aserbajdsjan til krig 12. mai 1994. Etter russisk-initierte forhandlinger inngikk partene en uoffisiell våpenhvile, som fremdeles gjelder. På slutten av 1990-årene ble situasjonen roligere. Situasjonen mellom de to landene er imidlertid svært spent og det har vært flere mindre militære trefninger mellom de to gruppene.
== Kart ==
== Se også ==
Liste over omstridte områder
Grensekonflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan 2021–2022
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Regions and territories: Nagorno-Karabakh fra BBC | Nagorno-Karabakh autonome oblast Dashnaktsityun Armenske SSR | 10,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asecs | 2023-02-04 | Asecs | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1987 i Sverige', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Broer åpnet i 1987', 'Kategori:Etableringer i 1987', 'Kategori:Jönköping kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Svenske kjøpesentre', 'Kategori:Sverigestubber'] | Asecs, til 26. oktober 2017 A6 center, er et stort kjøpesenter i Jönköping, åpnet 2. april 1987. Seneret har 78 butikker. Frem til 1985 ble lokalene brukt av en militæravdeling ved navn A6. I 1999 ble den første John Bauergymnaset etablert i dette senteret. | Asecs, til 26. oktober 2017 A6 center, er et stort kjøpesenter i Jönköping, åpnet 2. april 1987. Seneret har 78 butikker. Frem til 1985 ble lokalene brukt av en militæravdeling ved navn A6. I 1999 ble den første John Bauergymnaset etablert i dette senteret. | Asecs, til 26. oktober 2017 A6 center, er et stort kjøpesenter i Jönköping, åpnet 2. | 10,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claudia_Rufina | 2023-02-04 | Claudia Rufina | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Romersk Britannia'] | Claudia Rufina var en kvinne av britisk avstamming som levde i Roma en gang rundt år 90 e.Kr. og var kjent for dikteren Marcus Valerius Martialis. Han refererte til henne i sitt verk Epigrammer XI:53 hvor han beskrev henne som «caeruleis [...] Britannis edita» – «utsprunget fra de blå britonere». Det er antagelig en referanse til britonenes skikk å male seg med vaidfarge. Han priser henne for hennes skjønnhet, utdannelse og fruktsommelighet.
Hun var antagelig identisk med den «Claudia Peregrina» («Claudia den utenlandske») som Martialis beskrev i Epigrammer XI:13 og som var gift med hans venn Aulus Pudens, en centurion fra Umbria i Italia som han adresserte flere av sine dikt til. Hun kan også være den Claudia som Martialis sammenligner dennes høyde med Palatine colossus, en gigantisk statue som en gang sto i nærheten av Palatinerhøyden (Epigrammer VIII:60).
| Claudia Rufina var en kvinne av britisk avstamming som levde i Roma en gang rundt år 90 e.Kr. og var kjent for dikteren Marcus Valerius Martialis. Han refererte til henne i sitt verk Epigrammer XI:53 hvor han beskrev henne som «caeruleis [...] Britannis edita» – «utsprunget fra de blå britonere». Det er antagelig en referanse til britonenes skikk å male seg med vaidfarge. Han priser henne for hennes skjønnhet, utdannelse og fruktsommelighet.
Hun var antagelig identisk med den «Claudia Peregrina» («Claudia den utenlandske») som Martialis beskrev i Epigrammer XI:13 og som var gift med hans venn Aulus Pudens, en centurion fra Umbria i Italia som han adresserte flere av sine dikt til. Hun kan også være den Claudia som Martialis sammenligner dennes høyde med Palatine colossus, en gigantisk statue som en gang sto i nærheten av Palatinerhøyden (Epigrammer VIII:60).
== Diskuterte teorier ==
=== Tidlig kristendom ===
Den andre epistelen til Timoteus i Det nye testamente inneholder et avsnitt som lyder «Evbolos, Pudens, Linus, Klaudia og alle våre søsken hilser deg.». Det har lenge blitt spekulert om den Klaudia og Pudens som er nevnt her er de samme som Claudia Rufina og hennes ektemann. William Camdens verk Britannia fra 1586 gjør denne identifikasjonen, og støtter seg på John Bale og Matthew Parker. Camdens samtidige, den vatikanske historikeren Caesar Baronius kom til samme konklusjon i hans Annales Ecclesiastici. På 1600-tallet sa James Ussher seg enig, og identifiserte den nevnte Linus med den tidlige biskopen av Roma som hadde dette navnet. Pave Linus’ mors navn er blitt oppgitt som Klaudia/Claudia i Apostolisk konstitusjon John Williams (Ab Ithel) gjorde den samme identifikasjon på 1800-tallet.Imidlertid, hinsides tilfeldigheten med navnene, ble navnet Klaudia/Claudia gitt til hvert kvinnelige medlem av den gamle aristokratiske romerske slekten Claudius/Claudia og Pudens var ikke et uvanlig som et romersk familienavn. Det finnes intet bevis for en forbindelse mellom Klaudia/Claudia og Pudens nevnt av Martialis og den Klaudia og Pudens nevnt i Det nye testamente (Pastoralbrevene). Martialis skrev på 90-tallet mens Pastoralbrevene er tradisjonelt blitt datert til rundt år 60. En del forskere betrakter Pastoralbrevene for å være pseudoepigrafisk, noe som vil gjøre det mulig å datere dem til 90-tallet, men det gjør deres innhold tvilsomt. Faktum er at navnene Pudens og Klaudia blir skilt av nevnet Linus i Pastoralbrevene synes å indikere at de ikke var et ektepar.Den hellige Novatus (død ca. 151) og dennes bror, martyren Timoteus, skal være hennes barn.
=== Mulige britiske slektninger ===
Claudias britiske slektskap har ført til spekulasjoner om at hun kan ha vært i slekt med kjente britiske historiske figurer. Med tanke på hennes navn har det vært foreslått at hun var beslektet med Tiberius Claudius Cogidubnus, til tross for at navnet er stavet på romerske vis, var han en britisk konge som styrte som en romersk underkonge på slutten av 100-tallet. En inskripsjon av Cogidubnus som er funnet i Chichester, kan nevne en «Pudens», men inskripsjonen er såpass ødelagt at det ikke kan slås fast med sikkerhet, og måten navnet er skrevet på, gjør det usannsynlig at personen som er omtalt,var en romersk borger. En særegen britisk pseudohistorie hevder at folk i Vest-Europa, særlig Britannia, nedstammer fra en av Israels tapte stammer, og likeledes at den britiske kongefamilie nedstammer fra Bibelens kong David. En tro innenfor denne tradisjonen gjør Claudia til datteren av den britiske motstandslederen Caratacus, men bortsett fra det faktum at det er kjent at Caratacus endte sitt liv Roma, finnes det intet bevis som knytter ham til Claudia.
Videre er det flere andre britiske konger, som Tincomarus, Dubnovellaunus, Adminius og Verica, som er kjent for å ha flyktet fra Britannia til Roma, og tallrike andre britonere har meget sannsynlig blitt sendt dit som diplomatiske gisler, foruten krigsfanger som ble fraktet dit og solgt som slaver, noe som gir en rekke mulige slektskapsforbindelser. Ettersom Martialis ikke går i detaljer om hennes avstamning, kan ethvert forsøk på å identifisere hennes bakgrunn kun bli formodninger.
== Referanser == | Claudia Rufina var en kvinne av britisk avstamming som levde i Roma en gang rundt år 90 e.Kr. | 10,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walter_Winterbottom | 2023-02-04 | Walter Winterbottom | ['Kategori:Adelige briter', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra Oldham', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trenere for engelske fotballandslag', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1950', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1954', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1958', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 1962'] | Walter Winterbottom (født 31. mars 1913 i Oldham, død 16. februar 2002) var en engelsk fotballspiller og trener. Han var Englands landslagssjef fra 1947 til 1963 og ledet laget gjennom fire VM-sluttspill.
Han spilte 26 kamper for Manchester United mellom 1936 og 1938. I mai 1947 ble han oppnevnt til Englands første landslagssjef. Hans første kamp var i september samme år, hvor England slo Irland 7–2.
Han ble i 1963 utnevnt til offiser av Order of the British Empire (OBE) og ble i 1972 forfremmet til kommandør (CBE). I 1978 ble han slått til ridder.
Walter Winterbottom døde 16. januar 2002, 89 år gammel. Han ble i 2005 med i English Football Hall of Fame.
| Walter Winterbottom (født 31. mars 1913 i Oldham, død 16. februar 2002) var en engelsk fotballspiller og trener. Han var Englands landslagssjef fra 1947 til 1963 og ledet laget gjennom fire VM-sluttspill.
Han spilte 26 kamper for Manchester United mellom 1936 og 1938. I mai 1947 ble han oppnevnt til Englands første landslagssjef. Hans første kamp var i september samme år, hvor England slo Irland 7–2.
Han ble i 1963 utnevnt til offiser av Order of the British Empire (OBE) og ble i 1972 forfremmet til kommandør (CBE). I 1978 ble han slått til ridder.
Walter Winterbottom døde 16. januar 2002, 89 år gammel. Han ble i 2005 med i English Football Hall of Fame.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Walter Winterbottom – Olympedia
(en) Walter Winterbottom – FIFA
(en) Walter Winterbottom – Transfermarkt (manager)
(en) Walter Winterbottom – WorldFootball.net
(en) Walter Winterbottom – EU-Football.info (manager)
(en) Walter Winterbottom – PlaymakerStats.com (manager) | Walter Winterbottom (født 31. mars 1913 i Oldham, død 16. | 10,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Impending_Doom | 2023-02-04 | Impending Doom | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2005', 'Kategori:Death metal-band fra USA'] | Impending Doom er en amerikansk kristen/death metalgruppe fra Riverside i California. Gruppa har gitt ut fem album og består av medlemmene Brook Reeves, Manny Contreras, Eric Correa, David Sittig og Brandon Trahan.
| Impending Doom er en amerikansk kristen/death metalgruppe fra Riverside i California. Gruppa har gitt ut fem album og består av medlemmene Brook Reeves, Manny Contreras, Eric Correa, David Sittig og Brandon Trahan.
== Bandmedlemmer ==
=== Nåværende medlemmer ===
Brook Reeves – vokal
Manny Contreras – gitar
Cory Johnson – gitar
David Sittig – bass
Chad Blackwell – trommer
=== Tidligere medlemmer ===
Greg Pewthers – gitar
Chris Forno – gitar
Isaac Bueno – trommer
Jon – bass
Andy Hegg – trommer (spiller på Nailed. Dead. Risen.)
=== Turnemedlemmer ===
Rodney – trommer
== Diskografi ==
The Sin and Doom of Godless Men (2005, EP)
Nailed. Dead. Risen. (2007)
The Serpent Servant (2009)
There Will Be Violence (2010)
Baptized in Filth (2012)
Death Will Reign (2013)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Impending Doom (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Impending Doom på Discogs
(en) Impending Doom på MusicBrainz
(en) Impending Doom på Encyclopaedia Metallum
(en) Impending Doom på Songkick
(en) Impending Doom på Last.fm
(en) Impending Doom på AllMusic | (senere) goregrind,http://mindequalsblown.net/2012/03/24/impending-doom-baptized-in-filth/ grindcore (tidligere) | 10,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lingbao | 2023-02-04 | Lingbao | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Henan'] | Lingbao (kinesisk: 灵宝; pinyin: Língbǎo) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Sanmenxia.
Befolkningen var på 712 020 innbyggere i 1999.
| Lingbao (kinesisk: 灵宝; pinyin: Língbǎo) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Sanmenxia.
Befolkningen var på 712 020 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi.
Kinas riksvei 310 går gjennom området. Denne viktige trafikkåren begynner i Lianyungang i Jiangsu, går vestover og ender i Tianshui i provinsen Gansu. Den går innom større byer som Xuzhou, Shangqiu, Kaifeng, Zhengzhou, Luoyang og Xi'an.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Lingbao (kinesisk: 灵宝; pinyin: Língbǎo) er et byfylke i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Sanmenxia. | 10,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yumen | 2023-02-04 | Yumen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Gansu', 'Kategori:Den kinesiske mur', 'Kategori:Silkeveien'] | Yumen (kinesisk: 玉门; pinyin: Yùmén) er et byfylke i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jiuquan. Det er i vestre ytterende av Den kinesiske mur.
Befolkningen var på 199 811 innbyggere i 1999.
| Yumen (kinesisk: 玉门; pinyin: Yùmén) er et byfylke i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jiuquan. Det er i vestre ytterende av Den kinesiske mur.
Befolkningen var på 199 811 innbyggere i 1999.
== Kulturminner ==
Huoshaogou-funnstedet (Huoshaogou yizhi) fra tidlig kinesisk bronsealder ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Jordskjelv ==
Kommunen Changma var i 1932 episenter for et stort jordskjelv.
== Administrative enheter ==
Yumen består av et forvaltningsutvalg, fire storkommuner og syv kommuner – hvorav en nasjonalitetskommune:
Forvaltningsutvalget for gamlebyen 老市区管理委员会Storkommunen Yumendong 玉门东镇
Storkommunen Yumen 玉门镇
Storkommunen Chijin 赤金镇
Storkommunen Huahai 花海镇Kommunen Xiaxihao 下西号乡
Kommunen Huangjia 黄闸湾乡
Kommunen Liuhe 柳河乡
Kommunen Changma 昌马乡
Kommunen Qingquan 清泉乡
Nasjonalitetskommunen Xiaojinwan for dongxiangfolket 小金湾东乡族乡
Kommunen Liuhu 柳湖乡
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Yumen (kinesisk: 玉门; pinyin: Yùmén) er et byfylke i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Jiuquan. | 10,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABOscar_II%C2%BB_(1885) | 2023-02-04 | DS «Oscar II» (1885) | ['Kategori:1885 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sandnes havn', 'Kategori:Sjøfart i Ryfylke', 'Kategori:Skip bygget ved Stavanger Støberi & Dok', 'Kategori:Skip fra 1885', 'Kategori:Stavanger havn'] | DS «Oscar II» var i perioden 1885-1955 en lokalrutebåt i fart i Ryfylke, frem til 1952 stort sett kun i rute mellom Stavanger og Sandnes og på Høgsfjorden. I 1955 ble den ombygd til fraktefartøy «Havås». Etter et langt liv i fraktfart for ulike eiere ble båten i 1999 solgt hjem til Sandnes og årene frem til 2004 dels restaurert dels ombygd til et utseende svært nær slik «Oscar II» så ut rundt 1903.
| DS «Oscar II» var i perioden 1885-1955 en lokalrutebåt i fart i Ryfylke, frem til 1952 stort sett kun i rute mellom Stavanger og Sandnes og på Høgsfjorden. I 1955 ble den ombygd til fraktefartøy «Havås». Etter et langt liv i fraktfart for ulike eiere ble båten i 1999 solgt hjem til Sandnes og årene frem til 2004 dels restaurert dels ombygd til et utseende svært nær slik «Oscar II» så ut rundt 1903.
== Sandnæs, Stavanger & Høgsfjords Dampskibsselskab ==
1885: Levert fra Stavanger Støberi & Dok, Stavanger (byggenr. 11) som lokalrutebåt «Oscar II» til Sandnæs, Stavanger & Høgsfjords Dampskibsselskab, Sandnes. Kjenningsmål: 81,1’ x 17,5’ x 9’ brt:80,39. Maskin: 2cyl Compound (SS&D) 115ihk. Benyttet i lokalrutefart mellom Stavanger og Sandnes, og til Høgsfjorden.
1893: Ombygd ved Stavanger Støberi & Dok, Stavanger. Ny kjele installert. Registrert for 230 passasjerer. 81,8’ x 17,5’ x 9’ brt:80,59
1903: Registrert i Stavanger. Registrert for 190 passasjerer (da staten opprettet skipskontrollen).
Juni 1906: Eierselskapet endret navn til Sandnes, Stavanger & Høgsfjord Dampskipsselskap AS, Sandnes. Fortsatte i samme ruter, -siden 1896 sammen med eierselskapets andre lokalrutebåt «Eira».
1914: Ny propellaksling montert ved Stavanger Støberi & Dok, Stavanger.
== DS Oscar II AS ==
1924: Eierselskapet oppløst. Solgt til DS Oscar II AS, Sandnes / v. Arne Kallelid, Stavanger, Georg & Gabriel G. Heringstad, Sandnes for kr. 20 000. Fortsatt i rutefart Stavanger-Sandnes. Turer til Høgsfjorden og Lysefjorden om sommeren.
21. november 1924: Kolliderte med lokalrutebåt «Riskafjord I» ca. kl.17 i tett tåke og regn ved Siriskjær ved Lervik i Stavanger. «Riskafjord I» fikk et stort hull like over vannlinjen akter og sank på 3-4 minutter på 17 favner. Der var ti passasjerer om bord, men ingen ble skadet. Saken om skyld gikk helt til høyesterett der «Riskafjord I»'s eier AS Riskafjord vant.
1928: Brannskadet. Reparert og ombygd ved Stavanger Støberi & Dok, Stavanger.
1932-1952: Utleid til AS Høgsfjord Ruteselskap, Stavanger hver sommer.
1943: Noe ombygd ved Rosenberg Mek. Verksted, Stavanger.
Desember 1949: Ombygd til motordrift ved Br. Bjørneviks Motorverksted, Hundvåg i Stavanger. 81,8’ x 17,5’ x 9,2’ brt:103,90. Motor: 6cyl 4tev General Motors dm 165bhk (1944)
== AS Jøsenfjord Rutelag ==
April 1952: Solgt til AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger for kr. 110 000. Tidvis i rutefart Stavanger-Erfjord, tidvis avløser i selskapets øvrige ruter i Ryfylke og tidvis opplagt ved eiers verksted på Buøy i Stavanger.
27. november 1952: registrert i Stavanger igjen.
== MS «Havås» ==
Mars 1955: Solgt til Ingebrigt K. Hebnes, Hebnes i Ryfylke / Stavanger for kr. 67 000. Ombygd til fraktefartøy ved Fjeldberg Bruk, Hundvåg i Stavanger. brt:86,67
1955: Satt inn i kystfart som fraktefartøy «Havås» (registrert omdøpt juni 1955).
1958: Solgt til Johan Naustvik, Vormedal ved Haugesund & Jon Naustvik, Jelsa i Ryfylke / Stavanger for kr. 50 000. Benyttet i lokal sandfart.
19??: Noe ombygd. Ny motor montert: 2tev Hjelset 120bhk
Mars 1971: Solgt til Ragnar Vatsø, Bremanger / Stavanger for kr. 115 000.
1975: Ny motor montert: 4tev Mercedes-Benz dm 280bhk
Mars 1979: solgt til Karl Sæther, Bøfjorden i Surnadal / Stavanger for kr.220.000. Benyttet i lokal sandfart på Smøla, Hitra og Frøya for Raudsand Gruver. Grabbet også sand i elven Surna.
Juni 1985: solgt til Gunnar Ernstsen, Torvastad på Karmøy / Stavanger. Benyttet i lokal sandfart.
Februar 1986: solgt til P/r / v. Per Kåre Reilstad, Judaberg på Finnøy i Ryfylke. Benyttet i lokal sandfart i Ryfylke. Mye for Fjeldhammer Brugs asfaltverk på Storesund på Karmøy.
Desember 1990: Solgt til Helge Nymo, Nesna. Benyttet i forbindelse med kaibygging.
1993: Solgt til Birger Bech, Mo i Rana.
1997: Opplagt Stokkvågen på Lurøy.
== Veteranbåt «Oscar II» ==
1999: Solgt til Dampskipsselskapet Oscar II AS / v. Daniel Øvstebø & Svein Hana, Sandnes med tanke på restaurering tilbake til lokalrutebåt. Omdøpt «Oscar II».
Mars 2002: Omdøpt «Den Gamle Oscar II».
2003: Restaurert og ombygd som lokalrutebåt på Ytraland på Karmøy. Nytt overbygg og dampskorstein, men motoren ble beholdt. Utseende basert på slik «Oscar II» så ut i 1903.
25. juni 2004: Forlot Ytraland for Sandnes. Eksteriøret var da ferdig, men innredning manglet.
2012: 19. juni: Ankom Sandnes etter restaurering i Litauen
== Se også ==
AS Jøsenfjord Rutelag
== Kilder ==
Artikkel om AS Jøsenfjord Rutelag i bladet «Skipet» 2.1991 av Alf Johan Kristansen og Per Alsaker.
«Fjordabådane», Magnus Torgersen 1981
Per Kåre Reilstad
Stavanger Museum
Alf Johan Kristiansen
Trygve Eriksen jr.'s arkiv | | rederi = DS Oscar II AS | 10,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minus_Maja | 2023-02-04 | Minus Maja | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – band', 'Kategori:Norske popgrupper'] | Minus Maja var et pop- og viseband fra studentmiljøet i Tromsø. Minus Maja sang utelukkende på norsk.
Minus Maja har gitt ut tre plater:
Kor e veien (EP-1997)
Minus Maja (CD – 1999)
Desember (CD-2001)Bandets låtskriver og frontfigur var Jon-Erik Eriksen. Eriksen er den eneste som har vært med bandet hele tiden. Ellers har bandet hatt en rekke medlemmer. Medlemmer som deltok på plateinnspillinger var:
Sigsten Steien (gitar)
Tor-Henrik Buljo (bass)
Amund Sjølie Sveen (trommer)
Erik Mosli (tangenter)
Roger Simonsen (trommer)Opprinnelig het bandet ”Gutta fra Veita”. Da bandet fikk en vokalist som het Maja ble navnet endret til ”Maja og gutta”, muligens inspirert fra den franske TV-serien "Helene og gutta”. Vokalist Maja flyttet imidlertid til Oslo, og da tok bandet navnet ”Minus Maja”. | Minus Maja var et pop- og viseband fra studentmiljøet i Tromsø. Minus Maja sang utelukkende på norsk.
Minus Maja har gitt ut tre plater:
Kor e veien (EP-1997)
Minus Maja (CD – 1999)
Desember (CD-2001)Bandets låtskriver og frontfigur var Jon-Erik Eriksen. Eriksen er den eneste som har vært med bandet hele tiden. Ellers har bandet hatt en rekke medlemmer. Medlemmer som deltok på plateinnspillinger var:
Sigsten Steien (gitar)
Tor-Henrik Buljo (bass)
Amund Sjølie Sveen (trommer)
Erik Mosli (tangenter)
Roger Simonsen (trommer)Opprinnelig het bandet ”Gutta fra Veita”. Da bandet fikk en vokalist som het Maja ble navnet endret til ”Maja og gutta”, muligens inspirert fra den franske TV-serien "Helene og gutta”. Vokalist Maja flyttet imidlertid til Oslo, og da tok bandet navnet ”Minus Maja”. | Minus Maja var et pop- og viseband fra studentmiljøet i Tromsø. Minus Maja sang utelukkende på norsk. | 10,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikknedlastning | 2023-02-04 | Musikknedlastning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Internett', 'Kategori:Musikkprogramvare'] | Musikknedlastning er å laste ned en musikkfil fra en datamaskin på Internett eller en webside til en brukers lokale datamaskin. Dette termet omfatter både lovlig nedlastning og nedlastning av opphavsbeskyttet materiale uten tillatelse eller betaling.
Populære eksempler av musikkbutikker på nettet som selger digitale singler og album er iTunes, Napster og nimbit. Betalte nedlastninger blir noen ganger kodet med digital rettighetsadministrasjon som begrenser kopiering av musikken, eller hvilke spillere de kan spilles på.
Digitalt musikksalg genererer nå rundt 13 billioner Kroner i omsetning, med lydsport tilgjengelig gjennom over 500 tjenester i 40 land, og representerer rundt 10 % av det totale globale musikkmarkedet. På verdensbasis ble rundt fem billioner sanger – tilsvarende rundt 38 000 år med musikk – byttet på peer-to-peer nettsteder, mens 509 millioner spor ble kjøpt på nettet.
| Musikknedlastning er å laste ned en musikkfil fra en datamaskin på Internett eller en webside til en brukers lokale datamaskin. Dette termet omfatter både lovlig nedlastning og nedlastning av opphavsbeskyttet materiale uten tillatelse eller betaling.
Populære eksempler av musikkbutikker på nettet som selger digitale singler og album er iTunes, Napster og nimbit. Betalte nedlastninger blir noen ganger kodet med digital rettighetsadministrasjon som begrenser kopiering av musikken, eller hvilke spillere de kan spilles på.
Digitalt musikksalg genererer nå rundt 13 billioner Kroner i omsetning, med lydsport tilgjengelig gjennom over 500 tjenester i 40 land, og representerer rundt 10 % av det totale globale musikkmarkedet. På verdensbasis ble rundt fem billioner sanger – tilsvarende rundt 38 000 år med musikk – byttet på peer-to-peer nettsteder, mens 509 millioner spor ble kjøpt på nettet.
== Musikknedlastninger tilbudt av artister ==
Noen artister tillater deres sanger å bli lastet ned fra deres nettsted, ofte som en lavkvalitets eller avkortet prøvesmak. Andre har integrerte løsninger i sine nettsteder som muliggjør kjøp av deres singler eller album, som sett på Metallicas hjemmeside.
Andre musikkartister, slik som Nine Inch Nails, har tilbudt deres musikk til lytterne gratis, noen ganger i konflikt med plateselskapene deres. I 2005 slapp Nine Inch Nails albumet With Teeth på deres Myspace side før det ble utgitt i platebutikkene.
== Se også ==
Digital nedlastning | Musikknedlastning er å laste ned en musikkfil fra en datamaskin på Internett eller en webside til en brukers lokale datamaskin. Dette termet omfatter både lovlig nedlastning og nedlastning av opphavsbeskyttet materiale uten tillatelse eller betaling. | 10,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Heide-Steen_jr. | 2023-02-04 | Harald Heide-Steen jr. | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jazzvokalister', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Olsenbanden-filmer', 'Kategori:Skuespillere ved Det Norske Teatret', 'Kategori:Skuespillere ved Oslo Nye Teater', 'Kategori:Skuespillere ved Trøndelag Teater', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Harald Heide-Steen jr. (født 18. august 1939 i Oslo, død 3. juli 2008) var en norsk skuespiller, komiker og jazzmusiker.
Han er kjent som «Dynamitt-Harry» i de norske Olsenbanden-filmene. Han er også kjent som improviserende komiker, gjerne i tospann med Rolv Wesenlund under navnet «Wesensteen» på slutten av 1960-tallet. Heide-Steen jr. var erfaren innen revy- og teatermiljøet, og hadde flere soloopptredener hvor han ble kjent for sine mange figurer, blant annet «Rikstyristsjef Otmar X. Johansen», «Sylfest Strutle», «Russisk ubåtkaptein», «Nynorsk indisk kirurg» og «Flykaptein» for flyselskapet Spantax.
| Harald Heide-Steen jr. (født 18. august 1939 i Oslo, død 3. juli 2008) var en norsk skuespiller, komiker og jazzmusiker.
Han er kjent som «Dynamitt-Harry» i de norske Olsenbanden-filmene. Han er også kjent som improviserende komiker, gjerne i tospann med Rolv Wesenlund under navnet «Wesensteen» på slutten av 1960-tallet. Heide-Steen jr. var erfaren innen revy- og teatermiljøet, og hadde flere soloopptredener hvor han ble kjent for sine mange figurer, blant annet «Rikstyristsjef Otmar X. Johansen», «Sylfest Strutle», «Russisk ubåtkaptein», «Nynorsk indisk kirurg» og «Flykaptein» for flyselskapet Spantax.
== Karriere ==
Harald Heide-Steen jr. filmdebuterte som tolvåring i filmen Storfolk og småfolk regissert av Tancred Ibsen. Året før hadde han teaterdebutert i oppsetningen Let's Make an Opera av Benjamin Britten. Heide-Steen var sangutdannet ved Musikkonservatoriet i 1957 og fullførte examen artium ved Oslo katedralskole i 1958. Han deltok i russerevyen både i 1956 og i 1958 og deltok i sin første profesjonelle revy i Ferske fjes av Einar Schanke og Bjørn Sand i 1957. Han arbeidet en del i film og TV i perioden 1959-1960 og var innom blant annet NRK, BBC og RTF. Han ble hentet til NRK av Johnny Bergh i 1959, som hans assistent og innspillingsleder, og som produsent fra 1961-1965. Han var ansatt nummer 37 i NRK TV. I denne perioden produserte han over 100 programmer av forskjellig størrelse, hvorav det siste Kunden har alltid rett, der Rolv Wesenlund ble introdusert.
=== Revy og teater ===
I 1965 medvirket han med tekster og regi i revyen Lysthuset i samarbeid med bl.a. Rolv Wesenlund, Karin Krog, Svein Byhring og Elsa Lystad. Etter dette fulgte en rekke revyer på Chat Noir, ABC Teateret og Oslo Cabaret. Han medvirket i en rekke sommerrevyer og var med på å gjeninnføre sommerrevytradisjonen i Vestfold med to sommerrevyer i Tønsberg i 1968-1969. I 1960-årene var han sammen med Rolv Wesenlund med på å innføre en ny revyform med vekt på improvisasjon. Dette var med på å skape Heide-Steens velkjente karikaturkunst hvor han bl.a. gjorde lydhermende imitasjoner av fremmede språk og oppdiktede øvrighetspersoner. Han medvirket i sin siste Chat Noir-revy i 1990-1991 da han var med i Einar Schankes 40-års jubileumsrevy.
I tillegg til revy medvirket Heide-Steen også i en rekke teateroppsetninger. Han var skuespiller ved Oslo Nye Teater, Trøndelag Teater og Det Norske Teateret, hvor han hadde en rekke store roller i blant annet Knutsen og Ludvigsen, To muntre herrer fra Verona, West Land Story, Charleys Tante og Brødrene Østermanns huskors. Han medvirket også musikalsk i oppsetningene Oliver og Den stundesløse. Dessuten gjestet han også Riksteatret i jubileumssesongen 1988/1989 som Falstaff i De Lystige Koner i Windsor av William Shakespeare. Han var fast ansatt på Det Norske Teateret fra 1992.
=== TV og film ===
Fra debuten i TV medvirket Heide-Steen i en rekke TV-produksjoner, blant annet fjernsynsprogrammet Og takk for det sammen med Rolv Wesenlund og Kirsti Sparboe og NRK-dramatiseringen av Alexander Kiellands roman Fortuna. Nyere TV-opptreden er rollen som vaktmester Daniel Gasmann Smestad i Tore Ryens situasjonskomedie Karl & Co på TV 2.
Heide-Steen medvirket i 24 norske spillefilmer. Innen film og TV er han kjent som Dynamitt-Harry og Data-Harry i Olsenbanden-filmene. Etter filmdebuten i Storfolk og småfolk medvirket han blant annet i Til en ukjent, Hermann og Bryllupsfesten. I tillegg både skrev og medvirket han i den norske spillefilmen Mannen som ikke kunne le sammen med Rolv Wesenlund.
Heide-Steen tok etter hvert kun diverse gjesteopptredener i tillegg til å reise rundt med sitt enmannsshow hvor han hentet frem gamle figurer og imitasjoner etter publikums ønske. I tillegg medvirket han som stemmeskuespiller i noen animasjons- og tegnefilmer for barn.
=== Jazzvokalist ===
Som jazzvokalist utmerket han seg med scat-synging, og han utga jazzplaten Musikalske Minner med musikerne Bjørn Kjellemyr, Hallgrim Bratberg, Rune Arnesen og Svenn Erik Kristoffersen.
== Familie ==
Harald Heide-Steen jr. var sønn av skuespilleren Harald Heide Steen (1911–80) samt fetter til Andreas Diesen, Kari Diesen d.y. og Anne Marit Jacobsen. Harald var gift med Gullen og bodde i Bærum. Sammen fikk de barna Tiril Heide-Steen og Frikk Heide-Steen. Han var gift tre ganger tidligere og hadde ytterligere ett barn med en av sine tidligere ektefeller.I slutten av oktober 2007 fikk Heide-Steen jr. beskjed om at han hadde uhelbredelig lungekreft. Legene ga ham en prognose på to måneder dersom han ikke fikk noen form for behandling. Steen jr. døde 3. juli 2008.
== Priser og utmerkelser ==
Spellemannprisen 1978 i åpen klasse (verbal) for Harald Heide-Steen jr.
Leonardstatuetten 1984
Leif Justers ærespris 1991
Hedersprisen under Komiprisen 2005
Kongens fortjenstmedalje i gull 2005
Oslo bys kulturpris 2007
== Filmografi ==
=== Filmroller ===
2006 Wesensteen (Opptredener fra Wesensteen sammen med Rolv Wesenlund)
2004 De utrolige (orig. The Incredibles)
2003 Katteprinsen (orig. Neko no Ongaeshi / The Cat Returns)
2001 Atlantis - en forsvunnet verden (orig. Atlantis, the Lost Empire)
2001 Propp & Berta (orig. Prop og Berta) (stemme)
2000 Dinosaur
2000 Hundehotellet (orig. Hundhotellet)
1999 Olsenbandens siste stikk, «Dynamitt-Harry»
1998–2001 Karl & Co, «Daniel Gasman Smestad»
1997 Mot i brøstet, «Pierre/Ernst»(Bare krøll)
1997 Wesensteen
1995 Amalies jul Nissefar
1994 Fredrikssons fabrikk - The movie, «Olaf»
1994 Svaneprinsessen (orig. The Swan Princess)
1992 Gulasj med Harald Heide-Steen jr.
1990 Herman, «Tjukken», frisøren
1990 Til en ukjent, «Sjåføren»
1989 Bryllupsfesten, «Sverre Pedersen»
1985 Deilig er fjorden!
1984 Men Olsenbanden var ikke død!
1983 Kamera går! – Norsk filmproduksjon gjennom 75 år
1982 Olsenbandens aller siste kupp, «Fremmedarbeider som taxisjåfør»
1979 Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder, «Dynamitt-Harry»
1978 Olsenbanden + Data-Harry sprenger verdensbanken, «Data-Harry»
1977 Olsenbanden & Dynamitt-Harry på sporet, «Dynamitt-Harry»
1976 Reisen til Julestjernen, «Narren»
1975 Flåklypa Grand Prix (stemmen til Emanuel Desperados)
1975 Tut og kjør, «politimesteren»
1974 Bør Børson jr., «fotografen»
1974 Knutsen & Ludvigsen, «Knutsen»
1973 Fem døgn i august
1973 Olsenbanden og Dynamitt-Harry går amok, «Harry»
1972 Olsenbanden tar gull, «Lillegutt»
1971 Lucky Luke (stemme)
1970 Balladen om mestertyven Ole Høiland, «Jacob Tengsereid»
1970 Olsenbanden og Dynamitt-Harry, «Dynamitt-Harry»
1968 Mannen som ikke kunne le, «Dr. Riifer» psykiater og leder for latteruken.
1967 Jungelboken, «Kong Louie», apenes konge (stemme)
1951 Storfolk og småfolk, «Ola», sønnen
== Diskografi ==
The Sound of Gjøk and Sisik (1966) med Rolv Wesenlund
Wesensteen at the Kaffistova (1967) med Rolv Wesenlund
Feriebiskop Fjertnes slår til igjen (1968) med Rolv Wesenlund
Harald synger griseviser (1970)
Og takk for det (1970) med Rolv Wesenlund
Hjertelig tilstede (1971)
Harald Heide-Steen jr. (1978)
Av riksturistsjef Johansen Annaler 1978 - 79 (1979) med Totto Osvold
Munnskold over alle grenser (1979)
Geilo-kameratene (1980) med Rolv Wesenlund
Jeg tror folk er blitt spenna gærne (1980)
Turistsjef Johansens Beste (1982)
Some Like It Hot (1984)
Sylfest Strutle live at the Gildevangen (1985)
Georgs Magiske Medisin av Roald Dahl (1986) Lydbok
Wesensteen, The best of - samle-CD nr.1 (1994) med Rolv Wesenlund
Wesensteen 2 (1996) med Rolv Wesenlund
Den Kjempestore Krokodillen av Roald Dahl (1996) lydbok
Musikalske Minner (2008)
== Bøker ==
Sett og hørt, Gyldendal 1981.
Stille i Studio! Værsåsnill…, Gyldendal 1984.
Harald Heide-Steen Jr. og Luigi Valente (1986). A tavola!! Med Harald og Gino. En guide over gode ristoranter i Roma, Firenze, Lazio, Umbria og Toscana. Gyldendal. [Illustrert av Inge Grødum]
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Heide Steen jr.s hjemmeside på waybackmachine.org (besøkt 25. oktober 2014)
(en) Harald Heide-Steen jr. på Internet Movie Database
(no) Harald Heide-Steen jr. hos Sceneweb
(en) Harald Heide-Steen jr. hos The Movie Database
Sylfest Strutle på Reisefot (Postens sommerkassett 1983)
Tidslinje med bilder i Aftenposten 2008 | Harald Heide (født 8. mars 1876 i Fredrikstad, død 27. | 10,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Rafael | 2023-02-04 | San Rafael | ['Kategori:Pekere'] | San Rafael (den hellige Rafael) er det spanske navnet på Erkeengelen Rafael, men kan også vise til:
San Rafael (departement), departement i Argentina
San Rafael (Mendoza), by i Argentina
San Rafael (Chile), kommune i Chile
San Rafael (kanton), kanton i Costa Rica
San Rafael (Alajuela), distrikt i kantonen Alajuela i Costa Rica
San Rafael (Guatuso), by i kantonen Guatuso i Costa Rica
San Rafael (Heredia), by i kantonen San Rafael i Costa Rica
San Rafael (Montes de Oca), distrikt i kantonen Montes de Oca i Costa Rica
San Rafael (Oreamuno), by i kantonen Oreamuno i Costa Rica
San Rafael (Bulacan), kommune på Filippinene
San Rafael (Iloilo), kommune på Filippinene
San Rafael (California), by i delstaten California i USA | San Rafael (den hellige Rafael) er det spanske navnet på Erkeengelen Rafael, men kan også vise til:
San Rafael (departement), departement i Argentina
San Rafael (Mendoza), by i Argentina
San Rafael (Chile), kommune i Chile
San Rafael (kanton), kanton i Costa Rica
San Rafael (Alajuela), distrikt i kantonen Alajuela i Costa Rica
San Rafael (Guatuso), by i kantonen Guatuso i Costa Rica
San Rafael (Heredia), by i kantonen San Rafael i Costa Rica
San Rafael (Montes de Oca), distrikt i kantonen Montes de Oca i Costa Rica
San Rafael (Oreamuno), by i kantonen Oreamuno i Costa Rica
San Rafael (Bulacan), kommune på Filippinene
San Rafael (Iloilo), kommune på Filippinene
San Rafael (California), by i delstaten California i USA | San Rafael er en by og administrasjonssentrum i kantonen Guatuso i provinsen Alajuela i Costa Rica. Distriktet San Rafael har et areal på 304,1 km² og et innbyggertall på 7 1941 (2003). | 10,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst%C3%A5ret_1921 | 2023-02-04 | Kunståret 1921 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1921', 'Kategori:Kunstår'] | Kunståret 1921 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1921.
| Kunståret 1921 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1921.
== Hendelser ==
Paul Sérusier publiserer sin ABC of Painting.
Rene Paul Chambellan designer Newbery-medaljen
== Verk ==
Charles Demuth – Incense of a New Church.
Auguste Herbin – Le Cateau-Cambrésis.
Pablo Picasso – Three Musicians (Museum of Modern Art, New York)
== Utstillinger ==
== Priser ==
Archibaldprisen: W B McInnes – Desbrowe Annear
Eckersbergmedaljen: Niels Hansen, maler
Prix de Rome, maleri: Constantin Font
Wynneprisen: Elioth Gruner for Valley of the Tweed
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1921 in art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kunståret 1921 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1921. | 10,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicoyahalv%C3%B8ya | 2023-02-04 | Nicoyahalvøya | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Guanacastes geografi', 'Kategori:Halvøyer i Costa Rica', "Kategori:Puntarenas' geografi"] | Nicoyahalvøya (spansk: Península de Nicoya) er ei halvøy på Costa Ricas Stillehavskyst. Den nordlige delen tilhører provinsen Guanacaste, mens den sørlige delen tilhører Puntarenas. Nicoyahalvøya er kjent for mange flotte strender og er et populært turistmål. Halvøyas knutepunkt er byen Nicoya, men også Sámara, Montezuma, Tamarindo og flere titalls andre strandsteder er populære turistmål.
Nicoyahalvøya er et av de områdene i verden med høyest forventa levealder, og regnes som en «blå sone».
| Nicoyahalvøya (spansk: Península de Nicoya) er ei halvøy på Costa Ricas Stillehavskyst. Den nordlige delen tilhører provinsen Guanacaste, mens den sørlige delen tilhører Puntarenas. Nicoyahalvøya er kjent for mange flotte strender og er et populært turistmål. Halvøyas knutepunkt er byen Nicoya, men også Sámara, Montezuma, Tamarindo og flere titalls andre strandsteder er populære turistmål.
Nicoyahalvøya er et av de områdene i verden med høyest forventa levealder, og regnes som en «blå sone».
== Referanser == | Nicoyahalvøya (spansk: Península de Nicoya) er ei halvøy på Costa Ricas Stillehavskyst. Den nordlige delen tilhører provinsen Guanacaste, mens den sørlige delen tilhører Puntarenas. | 10,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emu_Heights_(New_South_Wales) | 2023-02-04 | Emu Heights (New South Wales) | ['Kategori:150°Ø', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Sydney', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Emu Heights er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Emu Heights er lokalisert 58 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith.
Bydelen ligger ved foten av Blue Mountains og er blant de ytterste bydelene rundt Sydney. Bydelenes grenser går i øst ved Nepean River og i vest ved grensen til Blue Mountains local government area.
| Emu Heights er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Emu Heights er lokalisert 58 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith.
Bydelen ligger ved foten av Blue Mountains og er blant de ytterste bydelene rundt Sydney. Bydelenes grenser går i øst ved Nepean River og i vest ved grensen til Blue Mountains local government area.
== Historie ==
Emu Heights ble etablert av George Innes, en fri nybygger fra Bathurst som kjøpte 400 acre i 1831, nært McCann's Island og gav det navnet Emu Heights. Navnet «Emu Heights» ble likevel ikke tilegnet området offisielt før tidlig 1976.
== Skoler ==
Emu Heights Public School ble etablert i 1972. Skolen hadde da bare 80 elever og tre lærere, men har nå over 300 elever innrullert.
== Parkområder ==
Clissold Park huser mange forskjellige arter av australske planter og vekster, og har også baner for basketball, netball og lekeområder for barn. En bekk som renner ned fra høydene lenger oppe har tidligere oversvømt hele parken og nordover langs Wedmore Road i kraftig stormvær men bekken har siden blitt flyttet østover av eiendomsutviklere i 1980-årene til en overflodskanal brukt av gårdbrukere.
Et større ikke-navngitt parkområde finnes også i den nordligste delen av Emu Heights, mellom bebyggelsen og elven Nepean River, som gir god tilgang til elvebredden. Idrettsanlegg og golf fasiliteter har blitt foreslått opprettet her. Fiske og padling i kano er populært, siden denne delen av elven ikke brukes av motorbåter. Den delen av elven som kan nås fra Emu Heights huser et stort mangfold av lokale og trekkende ender. På tidlig 1960 tallet kunne man fremdeles finne det australske egg-leggende pattedyret nebbdyr, men dyret har siden forsvunnet fra området.
== Befolkning ==
Ifølge folketellingen i 2001 hadde Emu Heights 3321 innbyggere og en befolkningstetthet på 9.63 hektar.
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Emu Heights er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Emu Heights er lokalisert 58 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith. | 10,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo-klassen | 2023-02-04 | Oslo-klassen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fregattklasser', 'Kategori:Norske fregatter', 'Kategori:Skip bygget i Norge'] | Oslo-klassen av fregatter er en norsk konstruksjon basert på Dealey-klassen jagereskorteskip i USAs marine, men betydelig modifisert for norske behov. Skrogkonstruksjonen regnes for meget sjødyktig.
Byggingen var en del av flåteplanen av 1960, som ble delvis finansiert av USA gjennom Mutual Defense Assistance Program. Flåteplanen på totalt 50 fartøyer inkluderte 5 fregatter av Oslo-klassen som alle ble levert fra Marinens Hovedverft i Horten i tiden 1964 til 1966.
Oslo-klassen ble faset ut til fordel for nye fregatter av Fridtjof Nansen-klassen. Den første nye fregatten, KNM «Fridtjof Nansen», ble satt i tjeneste 5. april 2006.
| Oslo-klassen av fregatter er en norsk konstruksjon basert på Dealey-klassen jagereskorteskip i USAs marine, men betydelig modifisert for norske behov. Skrogkonstruksjonen regnes for meget sjødyktig.
Byggingen var en del av flåteplanen av 1960, som ble delvis finansiert av USA gjennom Mutual Defense Assistance Program. Flåteplanen på totalt 50 fartøyer inkluderte 5 fregatter av Oslo-klassen som alle ble levert fra Marinens Hovedverft i Horten i tiden 1964 til 1966.
Oslo-klassen ble faset ut til fordel for nye fregatter av Fridtjof Nansen-klassen. Den første nye fregatten, KNM «Fridtjof Nansen», ble satt i tjeneste 5. april 2006.
== Skip ==
Fem skip av Oslo-klassen ble bygd. Alle ble modernisert på slutten av 1980-tallet.
F 300 KNM «Oslo» – kondemnert 1994
F 301 KNM «Bergen» – omgjort til kontorer juli 2005, driftet av Forsvarsbygg, Senket som øvingsobjekt for ubåter, høsten 2007
F 302 KNM «Trondheim» – tatt ut av tjeneste i 2006, benyttet som mål i 2013.
F 303 KNM «Stavanger» – tatt ut av tjeneste i 1998 og senket i 2001.
F 304 KNM «Narvik» Operativ t.o.m. 11. juni 2007. Museumsfartøy i Horten fra 12. juni 2007.KNM «Oslo» gikk på grunn ved Marstein fyr sør for Bergen mandag 24. januar 1994. En person omkom. KNM «Oslo» sank dagen etter under slep i Korsfjorden og ble senere hevet og kondemnert.
KNM «Stavanger» ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1998 og brukt som målfartøy og senket 2001 - fra senkingen Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine..
KNM «Bergen» gikk ut av tjeneste i juni 2005 og ble avløst av den nye fregatten KNM «Fridtjof Nansen» da denne ble operativ. Ligger til kai ved ROS (Ramsund orlogsstasjon) og benyttes som målfartøy ved skyteøvelser. Planlagt utfaset på lik linje med KNM Trondheim. Skipsdeler fra under og over le høstes og benyttes videre på museumsskipet KNM Narvik i Horten.
KNM «Trondheim» ble tatt ut av tjeneste juni 2006, og benyttes som mål under skarpskyting. Planlagt utfaset som målfartøy 2021/22. Ligger til kai ved ROS (Ramsund Orlogsstasjon). Skipsdeler fra under og over le høstes og benyttes videre på museumsskipet KNM Narvik i Horten.
KNM «Narvik», den siste av fregattene som var i operativ tjeneste, halte kommandoflagg den 13. juni 2007 i Horten. KNM «Narvik» ble museumsfartøy i Horten og sirkelen var dermed fullført etter 41 år i tjeneste. Narvik har vært åpen for publikum siden 2016. Messene ombord leies ut til alle slags selskaper og skipet er åpent fra april til slutten av november. Det betegnes som Europas mest komplette marinefartøy i museumssammenheng og er et tidsbilde fra livet ombord 2007. Den eies av en privat stiftelse og er fortøyd ved Marinemuseet.knmnarvik.no
== Spesifikasjoner ==
Fortregning:
Standard: 1 650 tonn
Fullastet: 1 950 tonn
Dimensjoner
Lengde: 96 m
Bredde: 11,2 m
Dypgående: 5,5 m
Mannskap: 125, derav 39 befal
Hastighet: 25 knop+
Rekkevidde: 4 500 nautiske mil, ved 15 knop
Framdrift: tvilling dampkjeler, 1 dampturbin gir 20 280 hk
Våpen
Kanoner:
Tvilling US 3-tommers (76mm)
40mm/70 Bofors
2 20mm Rheinmetal
Mitraljøser: 2 12,7 mm
Raketter:
Sjø til luft (SAM)- Raytheon NATO RIM-7M Sea Sparrow Mk 29 åttedobbel utskyter, semiaktiv radar målsøking til 8 nautiske mil ved 2,5 Mach, stridshode 39 kg, 24 cellers magasin.
Anti-ubåt – Kongsberg Terne III 6-rørs justerbar.
6 Penguin (vanligvis ikke montert)
Synkeminer: Mk 6
Torpedoer: 6-324 mm US Mk 32 (2 triple) rør. Marconi Stingray anti-submarine, aktiv/passiv målsøk til 11 km ved 45 knop, stridshode 32 kg (shaped charge), dybde til 750 m.
Motforanstaltning:
Avledning: 2 chaff utskytere.
ESM: Argo AR 700; avskjær.
Elektronisk krigføringssytem – NFT MSI-3100 (pluss Siemens ODIN) handlings data-automatisering; Link 11 og 14. SATCOM.
Våpenstyring: Kongsberg MSI-90(U) TFCS.
Sensorer:
Radar
Luftsøk – Siemens/Plessey AWS -9
Overflatesøk – Racal Decca TM 1226; I-bånd.
Ildledningskontroll – NobelTech 9LV 218 Mk 2; I-bånd (inkludere søk). Raytheon Mk 95; I/J-bånd (for Sea Sparrow).
Sonarer
Thomson Sintra/Simrad TSM 2633; kombinert skrog og Variabel Dybde Sonar; aktiv søk og angrip; medium frekvens.
Simrad Terne III; aktiv angrip; høy frekvens.
Navigasjon: Decca; I-bånd, GPS
== Bilder ==
== Referanser == | Dealey-klassen destroyer eskorteskip var de første eskorteskip bygget for United States Navy etter andre verdenskrig. De var i amerikansk tjeneste fram til 1973, da de ble erstattet av Knox-klassen. | 10,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_trondhjemske_postvei | 2023-02-04 | Den trondhjemske postvei | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gamle veier i Norge', 'Kategori:Norske kulturminner', 'Kategori:Veier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Vestland'] | Den Trondhjemske postvei (også kalt «Den Bergenske-Trondhjemske Postvei») er en kulturhistorisk vei med opprinnelse i postruten Bergen-Trondheim opprettet i 1785. Den utpekte «Sikreste og Bekvemmeste Post Tour» gikk opp- og nedoverbakke, krysset fjorder, innsjøer og elver på den 700 km lange strekningen. Å frakte posten krevde sitt, enten det var på hesteryggen, i robåt, eller til fots på vindfulle fjelloverganger vinterstid.Da postvesenet ble etablert i 1647 gikk all post mellom Trondheim og Bergen via Oslo, noe som var langsomt, tungvint og dyrt for Bergen som hadde et voksende behov for direkte postgang; noe som var viktig for fiskeriene, embetsverket, militære, prestene og fogdene i distriktene. Ved kongelig resolusjon av den 13. mai 1785 ble det vedtatt å opprette ukentlig postforbindelse mellom Bergen og Trondheim. Anleggsarbeidet med veien begynte i 1780 og varte til 1804. Veien ble brukt til frakt av post mellom Bergen og Trondheim. Traseen gikk et stykke inn fra kysten over land og over fjord. Dagens stamvei (E39, fylkesvei 60) for biltrafikk følger til dels samme trasé. Postruten ble nedlagt i 1868 da dampskipsruter overtok postfremføringen.
| Den Trondhjemske postvei (også kalt «Den Bergenske-Trondhjemske Postvei») er en kulturhistorisk vei med opprinnelse i postruten Bergen-Trondheim opprettet i 1785. Den utpekte «Sikreste og Bekvemmeste Post Tour» gikk opp- og nedoverbakke, krysset fjorder, innsjøer og elver på den 700 km lange strekningen. Å frakte posten krevde sitt, enten det var på hesteryggen, i robåt, eller til fots på vindfulle fjelloverganger vinterstid.Da postvesenet ble etablert i 1647 gikk all post mellom Trondheim og Bergen via Oslo, noe som var langsomt, tungvint og dyrt for Bergen som hadde et voksende behov for direkte postgang; noe som var viktig for fiskeriene, embetsverket, militære, prestene og fogdene i distriktene. Ved kongelig resolusjon av den 13. mai 1785 ble det vedtatt å opprette ukentlig postforbindelse mellom Bergen og Trondheim. Anleggsarbeidet med veien begynte i 1780 og varte til 1804. Veien ble brukt til frakt av post mellom Bergen og Trondheim. Traseen gikk et stykke inn fra kysten over land og over fjord. Dagens stamvei (E39, fylkesvei 60) for biltrafikk følger til dels samme trasé. Postruten ble nedlagt i 1868 da dampskipsruter overtok postfremføringen.
== Historie ==
Posten i Norge ble opprettet av Christian Kvart i 1647. Ordningen ble satt igang av stattholder Hannibal Sehested og førte til at man fikk behov for faste postveier mellom de største byene. Frem til 1719 var postvesenet privat og hadde få postruter. Fra Bergen var det fra starten bare postveiforbindelse til Christiania. Fra 1719 overtok staten og i 1758 kom det en ny forordning hvor det ble stilt høyere krav til standarden på veiene. Ved kongelig forordning av 1786 ble det fastlagt en ukentlig postrute mellom det som den gang var Norges to største byer, Bergen og Trondheim. Fra 1786 gikk det også fast rute til Stavanger.
Postveien gikk stedvis i samme trasé som de eldre vegene. Det ble også laget nye veiparseller som ble bygget etter datidens prinsipp for vegbygging, det franske prinsipp, med mest mulig rette veier. Vegingeniører foretok utstikking av veglinjene og lokale bønder utførte selve byggearbeidet.
== Trasé ==
Vegtraseen ble fastlagt ved kongelig resolusjon 13. mai 1785. Mellom Bergen og Sunnfjord gikk ruten stort sett i ytre strøk. Ved Dale svinget ruten innover gjennom Jølster, Breim, over indre del av Nordfjorden, over land til Stranda og over Storfjorden til Ørskog. Mellom Molde og Trondheim gikk ruten over Tingvoll, gjennom Surnadalen og Fannrem.
=== Vestland fylke ===
Bergen-Sandviken-Munkebotn-Eidsvåg-Åsane-Rimmaskaret-Hordvik. Fra Hordvik gikk posten med båt over fjorden til Isdal, videre over land til Nese og så båt til Hundvin. Nordover gikk ruten til Gulen og Rutledal ved Sognefjorden. Fra Rutledal gikk posten med båt over Sognefjorden til Leirvik i Hyllestad, videre over land via Leirvik, Flekke, Dale i Fjaler og Bygstad til Førde. Ruten gikk videre gjennom Jølster til Førde ved Breimsvatnet der den gikk med båt over innsjøen. Videre over Utvikfjellet til Nordfjord der posten ble rodd til Faleide. Videre til Hornindal og Hellesylt. I Nordfjord ble det omkring 1800 bygget flere broer langs veien, blant annet Horndøla bru som ble brukt som kjørebro til 1971.
=== Møre og Romsdal ===
Fra Hellesylt ble posten rodd til Nedre Ljøen ved Sunnylvsfjorden der posten ble båret over Ljøfjellet til Strandadalen og videre ned til Stranda sentrum. Denne etappen fra fjorden over Ljøfjellet var den vanskeligste og mest dramatiske på hele postveien. På denne overgangen ble det satt opp stenger for å vise veg på vinterføre og i tåke, i det bratte partiet ved Ljøen ble det satt opp rekkverk, mens det i bratthenget mot Strandadalen var lagt ut en «entreline» (tau) festet til stolper og bolter i fjellet. Det tjæreimpregnerte tauet var omkring 300 meter langt og 3–4 cm tykt. Posten gikk over fjellet inntil dampskipene overtok i 1868, deretter ble tauet benyttet av tilsynsmannen for telefonlinja. Den gamle postveien over Ljøfjellet ble regnet som offentlig vei og entrelina ble vedlikeholdt av fylket helt til 1940.Fra Stranda gikk posten med båt langs Storfjorden helt til Amdam der den gikk over land via Sjøholt og over Ørskogfjellet (dagens E39/E136) til Vestnes. Posten gikk med båt over Romsdalsfjorden til Molde og over Osmarka til Angvik, så over Tingvollfjorden til Tingvoll. Fra Tingvoll var det igjen båt over fjorden til Stangvik hvor det var vei over land til Mo og Surnadal. Posten gikk gjennom Surnadalen og Rindalen, deretter via Orkanger til Trondheim.
I Angvika ble det i 1829 bygd en postvorr for landing av båtene som førte posten over Tingvollfjorden. Postvorren i Stangvik ble brukt til 1868 og deler av den er fortsatt intakt.
== Nasjonal verneplan ==
Store deler av postvegen er i dag bevart. I nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner har en valgt ut tre parseller i tre fylker som skal representere den 695 km lange vegstrekningen, som inkluderer 150 km med kryssing av fjorder og innsjøer. Parsellene går gjennom ulike landskapstyper og de skal vise bredden utformingen som postvegen fikk:
I Møre og Romsdal gjelder det en ca. 5 km lang strekning over Ørskogfjellet, i Ørskog og Vestnes. Denne veiparsellen ble anlagt i 1787.I Sogn og Fjordane gjelder det strekninger mellom Postvåg i Halsvik og Rutledal i Gulen. Denne strekningen går 13 km på land og omkring 20 km over fjorden. Strekningen går fra Halsvik over Eide, Haveland steinhvelvbru, steinhellebroene Nordgulen bru og Trangane bru og Rutledal postkai. Veien ble anlangt 1806, hellebroene 1800 og Haveland steinhvelvbru ble bygget i 1913.I Hordaland gjelder det en 8 km lang strekningen i Lindås: Trælevikjæ, Nesfossen, Vågseidet, Hundvin steinhvelvbru, Hundvin og steinhellebroene Hetlehovde bru og Gaulen bru. Veien og de to hellebroene ble bygget år 1800. Hundvin steinhvelvbru ble bygget i 1912.
== Referanser ==
== Se også ==
Trondhiemske kongevei
== Litteratur ==
Nordstrand, Ingemar (1996). Postvegen Bergen-Trondheim. Oslo: Samlaget. ISBN 8252145914.
== Eksterne lenker ==
«Postveg gjennom Gulen i nasjonal verneplan», med kart over veien | Den Trondhjemske postvei (også kalt «Den Bergenske-Trondhjemske Postvei»Torvik, Arne Inge (2000): Om samferdsel i Møre og Romsdal. Del II: Samfunn og ferdsel. | 10,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leonay_(New_South_Wales) | 2023-02-04 | Leonay (New South Wales) | ['Kategori:150°Ø', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Sydney', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Leonay er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Leonay ligger 58 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydney regionen.
Leonay ligger på vestbreddeen av Nepean River, ved foten av Blue Mountains. Bydelen er avgrenset av M4 Motorway, Western railway line, og Nepean River. En av Leonays beste aspekter er golfbanen som snor seg gjennom bydelen.
| Leonay er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Leonay ligger 58 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydney regionen.
Leonay ligger på vestbreddeen av Nepean River, ved foten av Blue Mountains. Bydelen er avgrenset av M4 Motorway, Western railway line, og Nepean River. En av Leonays beste aspekter er golfbanen som snor seg gjennom bydelen.
== Historie ==
I området lå engang vingården til Leo Buring, og bydelen er oppkalt etter Leo og hans kone Nay. Vingården har blitt erstattet av arkitekttegnede hjem som kler åsen som stiger mot Blue Mountains.
== Aboriginerkultur ==
Før europeisk bosetting var det som nå er Leonay hjemsted til Mulgoa folket som snakket Darug språket. De levde som jægere og samlere styrt av tradisjonelle lover med utspring i Drømmetiden. Hjemmene deres var barkhytter kalt 'gunyahs'. De jaktet kenguru og emu, og samlet yam, bær og andre lokale planter.
== Europeisk bosetting ==
De første britiske utforskerne som man vet besøkte Leonay var Jamison, Johnston, Wentworth og Jones i 1818 som navnga Glenbrook Creek hvor denne møter Nepean River i det som nå er Leonay. I mange år var Leonay ansett som en del av nabobydelen Emu Plains, først som en del av Sir Francis Fordes Edinglassie Estate og sidne som en del av Leo Burings vingård, Leonay. Etter Burings død i 1961, ble vingården lagt ned og mesteparten av tomten solgt til eiendomsutviklere. De første husene ble bygget i 1965 og i 1974 ble navnet offisielt endret til Leonay.
== Transport ==
Den nærmeste jernbanestasjonen er Lapstone på Western Line av Cityrail nettverket mens Blue Mountains Bus Company knyter sammen Leonay med Penrith. Leonay Parade er hovedgaten inn til bydelen og fører til både Emu Plains og M4 Western Motorway, som igjen gir rask tilgang til resten av Sydney og Blue Mountains.
== Utdanning ==
Leonay Public School er den eneste skolen i bydelen. Nærmeste ungdoms- og videregående skole er Nepean High School i Emu Plains.
== Befolkning ==
=== Demografi ===
Ved folketellingen i 2006 var antall innbyggere 2414. Mesteparten av innbyggerne var født i Australia (77 %), med England (7 %), Tyskland (1,4 %) og New Zealand (1,4 %) på de neste plassene. Typisk for tiden da bydelen ble utviklet finnes ingen leiligheter eller terrasseleiligheter i området og alle de 836 bygningene er separate hus. Median inntekten ($663 per uke) var merkbart høyere enn det nasjonale snittet ($466).
=== Kjente innbyggere ===
Leo Buring (1876–1961), Australsk vinprodusent
Sir Francis Forbes (1784–1841), Chief Justice of New South Wales, som bygget huset Edinglassie i Emu Plains
== Styresett ==
På kommunenivå er Leonay en del av City of Penrith, representert av Jim Aitken, Mark Davies, Karen McKeown, Susan Page og Gary Rumble. Den nåværende ordføreren er Pat Sheehy. På delstatsnivå er Leonay en del av Electoral district of Penrith, representert av Labor partiets Karyn Paluzzano. Føderalt er det en del av Division of Lindsay, representert av Labor partiets David Bradbury.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Penrith Local Suburb Profiles | Leonay er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Leonay ligger 58 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydney regionen. | 10,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litteratur%C3%A5ret_1921 | 2023-02-04 | Litteraturåret 1921 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1921', 'Kategori:Kunst og kultur i 1921', 'Kategori:Litteraturår', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Litteraturåret 1921 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1921.
| Litteraturåret 1921 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1921.
== Prisvinnere ==
De Nios Stora Pris: Olof Högberg
Goncourt-prisen: René Maran for Batouala
Holger Drachmann-legatet: Harry Søiberg
Otto Benzons Forfatterlegat: Niels Møller
Nobelprisen i litteratur: Anatole France, Frankrike
Prix Femina: Raymond Escholier for Cantegril
== Hendelser ==
Norwegian Journal of Entomology – første utgivelse, under navnet Norsk entomologisk tidsskrift.
== Nye bøker og publiseringer ==
Arbetaroppositionen av Aleksandra Kollontaj
Crome Yellow av Aldous Huxley
Den siste viking av Johan Bojer
Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen (bd. 1) av Jaroslav Hašek
Ditte Menneskebarn av Martin Andersen Nexø (1917 – 1921)
Elskende kvinner (Women in Love) av D.H. Lawrence
Farmor och Vår Herre av Hjalmar Bergman
«Historien om Kristus» (Storia de Cristo) av Giovanni Papini
I eventyre av Olav Duun
Kristin Lavransdatter: Husfrue av Sigrid Undset
Prestebud av Bjørndals saga – novelle (trykt i Aftenposten) av Trygve Gulbranssen
R.U.R. av Karel Čapek
Troll-elgen av Mikkjel Fønhus
Vårskyer av Sigrid Undset
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
8. januar - Emma Gad, dansk forfatter og dramatiker (født 1852)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1921 in literature – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
== Litteratur ==
1001 Bøker du bør lese før du dør av Peter Boxall, oversatt av Kjell Olav Jensen, ISBN 978-82-458-0835-3 | Litteraturåret 1921 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til litteratur i 1921. | 10,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orchard_Hills_(New_South_Wales) | 2023-02-04 | Orchard Hills (New South Wales) | ['Kategori:150°Ø', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Sydney', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Orchard Hills er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Orchard Hills ligger 56 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydneyregionen.
Orchard Hills er en landlig bydel med ubebygde åser og mange utsiktspunkt. Landskapet består for det meste av jorder og vinranker. Bydelens sørlige grense er Sydney Waters vannrørslinje. Bydelen har gradvis blitt bygget ut med flere og flere hus. Bydelen er et eksempel på kommunen City of Penriths visjon for en region med balanse mellom urbane og landlige kvaliteter.
| Orchard Hills er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Orchard Hills ligger 56 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydneyregionen.
Orchard Hills er en landlig bydel med ubebygde åser og mange utsiktspunkt. Landskapet består for det meste av jorder og vinranker. Bydelens sørlige grense er Sydney Waters vannrørslinje. Bydelen har gradvis blitt bygget ut med flere og flere hus. Bydelen er et eksempel på kommunen City of Penriths visjon for en region med balanse mellom urbane og landlige kvaliteter.
== Historie ==
Orchard Hills tar navnet sitt fra de engelske ordene orchard (åker) og hill (ås). I 1806 tildelte guvernør Philip King 600 acre i området nå kjent som Orchard Hills til Mary Putland, datteren av den neste guvernøren, William Bligh. Hun gav tomten navnet Frogmore. Ved siden av Frogmore Estate var York Estate, originalt eiet av York-familien. Når tomten ble delt opp i 1880-årene ble den solgt for det meste som åkre og vinranker. Tidlig på 1900-tallet ble et lite jordbrukssamfunn og et lite tettsted etablert. Mount Hope Methodist-kirken ble bygget i 1904 og York Estate Public School ble bygget i 1910. Før denne tid gikk området under forskjellige navn, blant annet Frogmore, York og Mount Hope. Et offentlig møte ble holdt i oktober 1910 på den nye skolen og navnet Orchard Hills ble valgt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Penrith Local Suburb Profiles | Orchard Hills er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Orchard Hills ligger 56 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydneyregionen. | 10,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hev_Titanic | 2023-02-04 | Hev Titanic | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1976', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:RMS «Titanic»', 'Kategori:Romaner fra USA', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Hev Titanic er en roman skrevet av en amerikansk forfatter Clive Cussler, først publisert i 1976. Den handler om hans roman-karakter Dirk Pitt.
| Hev Titanic er en roman skrevet av en amerikansk forfatter Clive Cussler, først publisert i 1976. Den handler om hans roman-karakter Dirk Pitt.
== Handling ==
I 1987 leder Dr. Gene Seagram et topp-hemmelig Pentagon-program kalt Meta Section, som i hemmelighet forsøker å forberede datidens teknologi. Ett resultat: det sicilianske prosjektet, som bruker lydbølger for å stoppe innkommende ballistiske raketter. Men det enorme energi-behovet til "det sicilianske prosjektet" kan bare dekkes av et ekstremt sjeldent mineral kalt Byzanium. Etter at satellitt-informasjon har funnet den mest sannsynlige kilden til stoffet, sendes Sid Koplin til Novaya Zemlya, en øy utenfor den nordlige kysten av Sovjetunionen. Der oppdager han at malmen allerede har blitt utvunnet. Kort tid senere blir Koplin skutt og arrestert av en sovjetisk vakt, men blir reddet av historiens hovedperson - Dirk Pitt.
Ved å bruke ledetråder funnet av Koplin, bestemmer Seagram at Byzanium ble utvunnet tidlig på 1900-tallet av gruve-arbeidere - inkludert Joshua Hayes Brewster. Gruppen ble opprinnelig ansatt av den franske regjeringen, men overtalt av amerikanske myndigheter om å stjele mineralet og bringe det til USA. Brewster og hansmedhjelpere får problemer med franske leiemordere, samtidig som de krysser Europa og forsøker å få det stjålne godset til USA. Brewster kommer til Southampton i live, og han booker passasje på jomfruturen til det store White Star Line-skipet RMS Titanic.
Gene Seagram innser dermed at den eneste tilførselen av Byzanium som er tilstrekkelig til å drive det sicilianske prosjektet, nå ligger på bunnen av Nord-Atlanteren hos Titanic. I mellomtiden forsøker CIA-agenter å overbevise USAs president om å lekke informasjon om både det sicilianske prosjektet og Titanic-oppdraget til Sovjetunionen i håp om å sette opp en felle for å fange en av Sovjets aller beste etterretningsagenter fra KGB.
Når den sovjetiske ledelsen innser alle konsekvensene "det sicilianske prosjektet" gjør de akkurat som CIA håper på, når Sovet utarbeider en operasjon for å sabotere det amerikanske oppdraget og stjele hele forsyningen av Byzantium. Men problemene med Titanic får enda flere problemer på grunn av en massiv orkan i Atlanterhavet, slik at sovjetene kan skjule seg om bord på skipet og ta mannskapet som gissel. Men Navy SEALs som gikk om bord på Titanic fra en skjult ubåt fra US Navy, forsøker også å ta over kontrollen av RMS Titanic.
== Karakterer ==
Georgi Antonov. Generalsekretær for Sovjetunionen, som autoriserer forsøk på å sabotere den amerikanske aksjonen ved RMS Titanic.
Adeline Austin. Enke etter Jake Hobart.
Sir John L. Bigelow. Den siste gjenlevende ansatte som seilte med Titanic.
Joshua Hayes Brewster. En anerkjent og respektert gruve-ingeniør.
Marshall Collins. National Security Adviser til USAs president.
Mel Donner. Medlem av Meta Section.
Ben Drummer. Russisk spion, og ansatt ved National Underwater and Marine Agency (NUMA)
Graham Farley. En av passassjerene ved jomfru-turen med Titanic.
Al Giordino. Assisterende direktør ved National Underwater and Marine Agency (NUMA)
Kommandør Rudi Gunn, som leder Lorelei Current Drift Expedition.
Jake Hobart. En elite-gruppe gruve-arbeidere som gravde opp gruver i Colorado tidlig på 1900-tallet.
Offser Peter Jones. Politibetjent i Washington, D.C.
Admiral Joseph Kemper. Ansvarlig for operasjoner fra U. S. Navy.
Sid Koplin. Mineralogi-professor sendt til Novaya Zemlya i Sovjet på jakt etter Byzantium.
Løytnant Pavel Marganin. Rådgiver for Prevlov, som egentlig var en amerikansk spion ved navn Harry Koskoski.
Sam Merker. Broren til Ben Drummer, som også var en sovjetisk spion.
Warren Nicholson. Øverste direktør for CIA
Kaptein Ivan Parotkin. Kaptein for et sovjetisk oseanografisk forskningsfartøy.
Dirk Pitt. Direktør for National Underwater and Marine Agency (NUMA)
Vladimir Polevoi. Sjef for direktoratet for utenlandske hemmeligheter, som er en del av KGB.
Kaptein Andre Prevlov. Russisk etterretningsagent, og ansatt ved den sovjetiske marinen.
Admiral James Sandecker. Ansatt ved National Underwater and Marine Agency (NUMA)
Dr. Dana Seagram. Arkeolog, og kone tl Dr. Gene Seagram fra Meta Section.
Dr. Gene Seagram. Fysiker, og ansatt ved Meta Section.
Admiral Boris Sloyuk, fra den sovjetiske marine.
Vasily Tilevitch. Marskalk av Sovjetunionen.
John Vogel. Sjefkurator for Washington Museum's Hall of Music. | Hev Titanic er en roman skrevet av en amerikansk forfatter Clive Cussler, først publisert i 1976. Den handler om hans roman-karakter Dirk Pitt. | 10,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sahara_(roman) | 2023-02-04 | Sahara (roman) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1992', 'Kategori:Romaner fra USA'] | Sahara er en roman av Clive Cussler. Den handler om hans romanhelt Dirk Pitt. Sahara har også blitt filmatisert i filmen Sahara fra 2005.
| Sahara er en roman av Clive Cussler. Den handler om hans romanhelt Dirk Pitt. Sahara har også blitt filmatisert i filmen Sahara fra 2005.
== Handling ==
I 1865, en uke før overgivelsen av de konfødererte styrkene under Robert E. Lee, blir skipet «CSS Texas» lastet med kasser som angivelig er fylt med dokumenter. Skipets kaptein, Mason Tombs, har blitt beordret til å ta skipet forbi en blokade nedsatt av unionen, og seile til en hvilken som helst nøytral havn hvor skipet kan legge til kai. Men i aller siste øyeblikk kommer sekretæren for den konfødererte marinen og en admiral og nevner at Tombs også skal ta en fange om bord. Tombs blir sjokkert når fangen ankommer under tungt vakthold med konfødererte soldater kledd i uniformer som tilhører unionen - en fange som ser ut til å være president Abraham Lincoln.
Men «CSS Texas» havner snart i konflikt mot unionsflåten, frem til Tombs bringer fangen opp på dekket - og unionssoldatene slutter å skyte. I 1931 flyr Kitty Mannock over Sahara på jakt etter en ny luftfart-rekord. Men en sandstorm forårsaker problemer med forgasserne hennes, og hun blir tvunget til å lande midt i ørkenen. Men flyet når kanten av en bratt kløft, og velter. Et redningsoppdrag settes i gang, men flyet eller piloten blir aldri funnet igjen. I 1996 krysser en gruppe turister Sahara med Land Rovers, og de har planlagt å stoppe ved en liten landsby i Mali. Men de opplever at området er uvanlig øde, og mens de forfrisker seg ved landsby-brønnen blir de angrepet av rød-øyde villmenn som dreper og spiser dem. Bare reiselederen slipper så vidt unna med livet i behold. I mellomtiden jobber Dirk Pitt i Egypt med en arkeologisk kartlegging av Nilen, og er i stand til å redde Dr. Eva Rojas - en vitenskapsmann som arbeider for Verdens helseorganisasjon - fra en mystisk angriper. Kort tid etter må Eva fly til Mali sammen med et internasjonalt team av forskere, for å undersøke en ny mystisk sykdom som har blitt rapportert fra forskjellige avsidesliggende ørken-landsbyer.
Samtidig blir Dirk Pitt, sammen med hans beste venn Al Giordino, i all hast fløyet til et forskningsfartøy utenfor kysten av Nigeria. De blir informert av sjefen deres, admiral James Sandecker, om en alge-oppblomstring, som vokser unaturlig raskt. Disse algene truer med å tære opp verdens oksygen-tilførsel og slukke nesten alt liv på jorden. Hastigheten som algene vokser i, mistenkes å være drevet av en eller annen type økologisk forurensning. Dirk, Al og Rudi Gunn blir beordret til å reise oppover Niger-elven for å undersøke forurensningen videre, og finne ut hvordan dette kommer inn i elven. De gjør dette om bord på Calliope, en super-yacht, utstyrt med omfattende vitenskapelige laboratorier, en rekke våpensystemer, og forskjellig utstyr til kommunikasjon. De identifiserer etter hvert forurensningen, og finner til slutt området hvor den dukker opp i elven. Men det eksisterer ingen kjemiske anlegg i nærheten, og de finner ingen andre tegn til at noe kommer inn i elven.
Når væpnede styrker fra Mali er på vei, sammen med den maliske diktatoren general Zateb Kazim, som ønsker å beslaglegge yachten til eget bruk. Pitt og Giordino velger å destruere yachten, etter å ha hoppet over bord og svømt til husbåten til den hensynsløse franske forretningsmannen Yves Massarde. De får kontakt med admiral Sandecker, før før de blir tatt til fange av Massarde. Et redningsteam fra FN plukker opp Ruth Gunn fra flyplassen. Ved husbåten klarer Pitt og Giordino å stjele Mr. Massardes helikopter, som de flyr nordover til Bourem. Etterpå dumper de helikopteret i en elv. Senere stjeler de General Kazims eldgamle bil. De ønsker å reise til et kjemisk avfall-senter ved Fort Foureau, det eneste anlegget i området som muligens kan lekke forurensning ut i Nilen-elven. De gjemmer bilen og sniker seg inn i anlegget, bare for å bli tatt til fange av Mr. Massardes sikkerhetsvakter. Men de oppdager at behandlingsanlegget bare er en forkledning for en underjordisk søppelfylling, som ligger rett over en underjordisk elv - som renner under sanden til Niger.
Massarde bestemmer seg for å sende dem til Tebezza, en hemmelig gull-gruve som deles med general Kazim, hvor fanger graver etter gull under forferdelige arbeidsforhold. De oppdager blant annet et tapt fly fra 1930-tallet, og de fastslår at det havarerte flyet tidligere hadde blitt fløyet av den legendariske rekord-brytende australske piloten Kitty Mannock. Hennes forsvinning var verdensomspennende nyheter på den tiden, bare overskygget av Amelia Earhart. Mannocks kropp ligger fremdeles sammen med flyet, sammen med dagboken hennes, som beskriver hennes oppdagelse av «et merkelig skip i sanden» og at hun forgjeves håper på redning.
Mannock overlevde i 10 dager etter fly-krasjet. Pitt og Giordino reiser raskt videre mot Alger, hvorfra de informerer admiral Sandecker om den forferdelige situasjonen de har oppdaget i Tebezza. FN-teamet som reddet Rudi Gunn tidligere blir sendt til Alger for å hente Pitt og Giordino, og de blir deretter fløyet til Tebezza. De angriper Tebezza og lukker den for godt, men ikke før en alarm sendes til general Kazim. Et fly fra det maliske luftvåpenet blir sendt dit for å undersøke situasjonen, og ødelegger FN-flyet. De er nå strandet i området, og bestemmer seg for å gå til det virkelige Fort Foureau: en fransk festning som tidligere tilhørte Den franske fremmedlegionen, i håp om å finne en mulighet til å skaffe hjelp fra omverdenen. | Sahara er en roman av Clive Cussler. Den handler om hans romanhelt Dirk Pitt. Sahara har også blitt filmatisert i filmen Sahara fra 2005. | 10,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Max_Fleischer | 2023-02-04 | Max Fleischer | ['Kategori:Animatører fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 11. september', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 19. juli', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Kraków', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | Max Fleischer (født 19. juli 1883 i Kraków, død 11. september 1972) var en animatør og foregangsmann i utviklingen av tegnefilmer som leder av Fleischer Studios i USA. Han fikk populære tegnefilmfigurer som Betty Boop, Koko the Clown, Skipper'n og Supermann opp på filmlerretet. Han var også ansvarlig for flere tekniske oppfinnelser, blant annet bruken av rotoskopering for å etterlikne naturtro bevegelser i en animasjon.
| Max Fleischer (født 19. juli 1883 i Kraków, død 11. september 1972) var en animatør og foregangsmann i utviklingen av tegnefilmer som leder av Fleischer Studios i USA. Han fikk populære tegnefilmfigurer som Betty Boop, Koko the Clown, Skipper'n og Supermann opp på filmlerretet. Han var også ansvarlig for flere tekniske oppfinnelser, blant annet bruken av rotoskopering for å etterlikne naturtro bevegelser i en animasjon.
== Filmeksempler ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Max Fleischer (animator) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Max Fleischer på Internet Movie Database
(sv) Max Fleischer i Svensk Filmdatabas
(da) Max Fleischer på Filmdatabasen
(fr) Max Fleischer på Allociné
(en) Max Fleischer på AllMovie
(en) Max Fleischer hos The Movie Database
(en) Max Fleischer hos American National Biography | Max Fleischer (født 19. juli 1883 i Kraków, død 11. | 10,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helsfyrtrikken | 2023-02-04 | Helsfyrtrikken | ['Kategori:1900 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Gamle Oslo', 'Kategori:Jernbanestrekninger nedlagt i 1968', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1900', 'Kategori:Oslos samferdselshistorie', 'Kategori:Oslotrikkens linjer'] | Helsfyrtrikken, også kjent som Vålerengatrikken og Etterstadtrikken, er ei nedlagt trikkelinje i Oslo øst. Helsfyrtrikken var ei grenlinje av Gamlebylinja. Gamlebylinja er en av Oslos tre første sporvognslinjer som alle ble opprettet i 1875. Gamlebylinja gikk opprinnelig som hestesporvogn mellom Stortorget via Grønland og fram til Botsfengselet, ved Schweigaards gate. I 1900 ble Gamlebylinja lagt om til elektrisk drift, og den ble videreført til Oslo Hospital. Samtidig ble det lagt ei sidelinje oppover Schweigaards gate via Galgeberg til Vålerenga. I 1923 ble Vålerengalinja forlenget videre til Etterstad med Helsfyr. Fra 1926 benyttet også Østensjøbanen seg av Vålerengatrikkens linjenett, og fra 1957 også Lambertseterbanen. I 1960 ble Gamlebylinjas vestre del flyttet fra Brugata – Stenersgata – Grønland – Grønlandsleiret til Schweigaards gate på grunn av bygging av T-banen og dermed måtte det stenges over Grønland. I 1966 ble det åpnet T-bane til Helsfyr, og i 1968 ble Helsfyrtrikken lagt ned.
Østre del av linje 37 kjører i dag Helsfyrtrikkens trasé. Linje 37 er i dag en av Norges mest trafikkerte busslinje og nærmer seg kapasitetsgrensa med opptil 12 avganger i timen i to retninger som leddbuss. Det har i ulike sammenhenger vært fremmet ønske om å få Helsfyrbussen på skinner i øst, blant annet for å ta i mot økende antall passasjerer. Bydelsutvalget for Gamle Oslo vedtok å gå inn for gjenåpning av Vålerengatrikken til Etterstad i 2005 etter forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
| Helsfyrtrikken, også kjent som Vålerengatrikken og Etterstadtrikken, er ei nedlagt trikkelinje i Oslo øst. Helsfyrtrikken var ei grenlinje av Gamlebylinja. Gamlebylinja er en av Oslos tre første sporvognslinjer som alle ble opprettet i 1875. Gamlebylinja gikk opprinnelig som hestesporvogn mellom Stortorget via Grønland og fram til Botsfengselet, ved Schweigaards gate. I 1900 ble Gamlebylinja lagt om til elektrisk drift, og den ble videreført til Oslo Hospital. Samtidig ble det lagt ei sidelinje oppover Schweigaards gate via Galgeberg til Vålerenga. I 1923 ble Vålerengalinja forlenget videre til Etterstad med Helsfyr. Fra 1926 benyttet også Østensjøbanen seg av Vålerengatrikkens linjenett, og fra 1957 også Lambertseterbanen. I 1960 ble Gamlebylinjas vestre del flyttet fra Brugata – Stenersgata – Grønland – Grønlandsleiret til Schweigaards gate på grunn av bygging av T-banen og dermed måtte det stenges over Grønland. I 1966 ble det åpnet T-bane til Helsfyr, og i 1968 ble Helsfyrtrikken lagt ned.
Østre del av linje 37 kjører i dag Helsfyrtrikkens trasé. Linje 37 er i dag en av Norges mest trafikkerte busslinje og nærmer seg kapasitetsgrensa med opptil 12 avganger i timen i to retninger som leddbuss. Det har i ulike sammenhenger vært fremmet ønske om å få Helsfyrbussen på skinner i øst, blant annet for å ta i mot økende antall passasjerer. Bydelsutvalget for Gamle Oslo vedtok å gå inn for gjenåpning av Vålerengatrikken til Etterstad i 2005 etter forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.
== Linjekart ==
== Kilder ==
Oslotrikkens historikkside | Helsfyrtrikken, også kjent som Vålerengatrikken og Etterstadtrikken, er ei nedlagt trikkelinje i Oslo øst. Helsfyrtrikken var ei grenlinje av Gamlebylinja. | 10,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesterhus | 2023-02-04 | Vesterhus | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Lillesand', 'Kategori:Sider med kart'] | Vesterhus er et lite tettsted innerst i Kvåsefjorden i Lillesand, ved fylkesvei 401. Stedet har om lag 30-50 fastboende, og bærer navn etter en gård i Høvåg sogn. Høvåg museum ligger på Vesterhus, som var en av de største grendene i tidligere Høvåg kommune. Museet viser her et hus fra 1700-tallet som en illustrasjon av det stedegne kystmiljøet med kombinasjon av fiske og småbruk. Vesterhus er et velegnet badested.
Lokalhistorikeren Gjerulf Noddeland skrev en gang: «Vesterhus er en gammel gård og er beliggende på vest- og sydvest-siden av Vesterhusfjorden, som er en fortsettelse av Kvåsefjorden gjennom det trange og grunne Kjinnesund. Selve Vesterhusfjorden er et meget rommelig basseng omkranset av høyere og lavere åser på alle sider.» | Vesterhus er et lite tettsted innerst i Kvåsefjorden i Lillesand, ved fylkesvei 401. Stedet har om lag 30-50 fastboende, og bærer navn etter en gård i Høvåg sogn. Høvåg museum ligger på Vesterhus, som var en av de største grendene i tidligere Høvåg kommune. Museet viser her et hus fra 1700-tallet som en illustrasjon av det stedegne kystmiljøet med kombinasjon av fiske og småbruk. Vesterhus er et velegnet badested.
Lokalhistorikeren Gjerulf Noddeland skrev en gang: «Vesterhus er en gammel gård og er beliggende på vest- og sydvest-siden av Vesterhusfjorden, som er en fortsettelse av Kvåsefjorden gjennom det trange og grunne Kjinnesund. Selve Vesterhusfjorden er et meget rommelig basseng omkranset av høyere og lavere åser på alle sider.» | Vesterhus er et lite tettsted innerst i Kvåsefjorden i Lillesand, ved fylkesvei 401. Stedet har om lag 30-50 fastboende, og bærer navn etter en gård i Høvåg sogn. | 10,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League | 2023-02-04 | Liste over nordmenn med kamper i Premier League | ['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
| Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.
== Før 1992-93 sesongen ==
Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League
Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea).
Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest).
Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League
Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest).
Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR).
Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool).
Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon).
== Liste sortert etter dato for debut ==
== Referanser == | 34. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 25. | 10,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hard_Rock_Caf%C3%A9_Dublin | 2023-02-04 | Hard Rock Café Dublin | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Hard Rock Cafe', 'Kategori:Restauranter', 'Kategori:Serveringssteder i Dublin'] | Hard Rock Café Dublin er en del av en amerikansk restaurantkjede. Den holder til i den irske hovedstaden, men det finnes lignende restauranter spredt over hele verden. Hver restaurant har en unik fremtoning, med musikalske klenodier fra verdensberømte artister, samt mange fra landets egne artister. Selve kjeden ble etablert i 1971, mens restauranten i Dublin ble åpnet 29. juni 2004. Beliggenhet er sentralt i byen, ved Temple Bar, midt i hovedgaten for pubene sentralt i byen. Stedet har to etasjer.
| Hard Rock Café Dublin er en del av en amerikansk restaurantkjede. Den holder til i den irske hovedstaden, men det finnes lignende restauranter spredt over hele verden. Hver restaurant har en unik fremtoning, med musikalske klenodier fra verdensberømte artister, samt mange fra landets egne artister. Selve kjeden ble etablert i 1971, mens restauranten i Dublin ble åpnet 29. juni 2004. Beliggenhet er sentralt i byen, ved Temple Bar, midt i hovedgaten for pubene sentralt i byen. Stedet har to etasjer.
== Mest prestisjefylte klenodier ==
Bones solbriller fra videoen «Beautiful Day».
Paul McCartneys boots, ferdig signert.
Et vevd teppe brukt av Jimi Hendrix i London-leiligheten hans.
Elvis' skjorte i westernstil, brukt fra 1954-56 (under Sun Recor-perioden, da han turnerte i USA)
Madonnas jakke, brukt under «Girlie Show» turneen.
Ringo Starrs trommestikker.
Tina Turners svarte silkeskorte, brukt under «Private Dancer» turneen.
Paul Stanleys svarte Washburn PS gitar, brukt under Kiss' «Farewell»-show i Sacramento 29. juli 2000.
Elton Johns sorte jakke med håndmalte klovner og stjerner, brukt under hans Europaturné i 1984.
Richie Samboras gitar, som markerte hans 50-årsdag, brukt under «These Days»-turneen.
== Se også ==
Hard Rock Café for mer generell informasjon om kjeden.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hard Rock Cafe, Dublin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
== Bilder ==
Klikk på bildene for større versjoner. | Hard Rock Café Dublin er en del av en amerikansk restaurantkjede. Den holder til i den irske hovedstaden, men det finnes lignende restauranter spredt over hele verden. | 10,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carol_Cleveland | 2023-02-04 | Carol Cleveland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske komikere', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Monty Python', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Carol Cleveland (født 13. januar 1942 i London) er en britisk komiker og skuespiller mest kjent for sin medvirkning i Monty Python's Flying Circus og flere av Monty Pythons filmer.
| Carol Cleveland (født 13. januar 1942 i London) er en britisk komiker og skuespiller mest kjent for sin medvirkning i Monty Python's Flying Circus og flere av Monty Pythons filmer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Som ung flyttet hun sammen med sin mor og stefar til USA og bodde flere steder der ettersom stefaren arbeidet for US Air Force. Som tenåring vant hun missekonkurransen «Miss California Navy», samt at hun var «Miss Teen Queen» i humormagasinet MAD. I 1960 flyttet hun og familien tilbake til London, hvor hun begynte sine studier på Royal Academy of Dramatic Art.
=== Karriere ===
Hun fikk snart bi-roller i forskjellige TV-serier som i blant annet Gullguttene og andre serier og filmer før hun ble med i komedieserier på BBC som for eksempel The Two Ronnies, Morecambe and Wise og Spike Milligan.
==== Monty Pythons «bimbo» ====
Dermed var veien kort til å opptre med Monty Python-gjengen, og hun fikk som regel rollene som krevde en «bimbo», eller rett og slett en feminin kvinne, i motsetning til «pepperpot»-damene som guttene spilte selv. Av de 45 originale episodene var hun med på hele 30, og blir gjerne kalt «den syvende Python».
Hun var også med på Monty Python-filmene Monty Python og ridderne av det runde bord, Profeten Brians liv og historie, Meningen med livet og Monty Python Live at the Hollywood Bowl.
Etter tiden med Monty Python har hun hatt forskjellige roller både som «seriøs» skuespiller og som komiker. Hun opptrer for tiden med et «one-woman show» som hun har kalt Carol Cleveland Reveals All.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Carol Clevelands nettsted
(en) Carol Cleveland på Internet Movie Database
(sv) Carol Cleveland i Svensk Filmdatabas
(da) Carol Cleveland på Scope
(fr) Carol Cleveland på Allociné
(en) Carol Cleveland på AllMovie
(en) Carol Cleveland hos The Movie Database | Carol Cleveland (født 13. januar 1942 i London) er en britisk komiker og skuespiller mest kjent for sin medvirkning i Monty Python's Flying Circus og flere av Monty Pythons filmer. | 10,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rasta_stasjon | 2023-02-04 | Rasta stasjon | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1882 i Norge', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Stor-Elvdal', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Hedmark', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Rørosbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1882', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stor-Elvdals historie'] | Rasta stasjon er en tidligere jernbanestasjon ved på strekningen Rørosbanen. Stasjonen ble opprettet under navnet Rasten og ligger ved tettstedet Rasta i Stor-Elvdal kommune hvor den ble åpnet i 1882. Rasta var betjent for ekspedering av passasjerer og gods fram til 1986, og har siden juni 2002 vært en ubetjent holdeplass uten å være formelt nedlagt. Rasta stasjon ligger på 256 moh ved fylkesvei 606, og fra stasjonen til Oslo S er det 227,68 km.
Selve stasjonsbygningen ble ombygget fra et fjøs og har i dag status som verneverdig bygning under den nasjonale verneplanen for kulturminner. Den 25. april 2009 ble denne bygningen samt et tilhørende uthus tatt av brann, samtidig som det ble kjent at Jernbaneverket hadde brukt over to millioner kroner på å restaurere den det siste året.
| Rasta stasjon er en tidligere jernbanestasjon ved på strekningen Rørosbanen. Stasjonen ble opprettet under navnet Rasten og ligger ved tettstedet Rasta i Stor-Elvdal kommune hvor den ble åpnet i 1882. Rasta var betjent for ekspedering av passasjerer og gods fram til 1986, og har siden juni 2002 vært en ubetjent holdeplass uten å være formelt nedlagt. Rasta stasjon ligger på 256 moh ved fylkesvei 606, og fra stasjonen til Oslo S er det 227,68 km.
Selve stasjonsbygningen ble ombygget fra et fjøs og har i dag status som verneverdig bygning under den nasjonale verneplanen for kulturminner. Den 25. april 2009 ble denne bygningen samt et tilhørende uthus tatt av brann, samtidig som det ble kjent at Jernbaneverket hadde brukt over to millioner kroner på å restaurere den det siste året.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 102–103. ISBN 82-90286-28-7.
Thor Bjerke og Roar Stenersen (2002). Rørosbaneboka. s. 227–228. ISBN 82-90286-24-4.
Aasmund Dahl, red. (1988). Bygningsregistrering: Rørosbanen, Hamar distrikt. NSB Arkitektkontoret. s. 173–186.
== Eksterne lenker ==
(no) Rasta stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
(no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Rørosbanen (Hmr.) | | sted = Rasta | 10,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linxia_(Linxia) | 2023-02-04 | Linxia (Linxia) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Gansu'] | Linxia (kinesisk: 临夏; pinyin: Línxià), også kalt Hezhuo, er et byfylke i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina og er del av det autonome prefektur Linxia, som er senter for den etniske minoriteten dongxiang.
Befolkningen var på 194 206 innbyggere i 1999.
| Linxia (kinesisk: 临夏; pinyin: Línxià), også kalt Hezhuo, er et byfylke i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina og er del av det autonome prefektur Linxia, som er senter for den etniske minoriteten dongxiang.
Befolkningen var på 194 206 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 213 løper gjennom området. Den begynner i Lanzhou i Gansu og fører via Chengdu og Kunming til byen Mohan ved grenseovergangen til Laos.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Linxia (kinesisk: 临夏; pinyin: Línxià), også kalt Hezhuo, er et byfylke i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina og er del av det autonome prefektur Linxia, som er senter for den etniske minoriteten dongxiang. | 10,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sikkerhetspolitikk | 2023-02-04 | Sikkerhetspolitikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sikkerhetspolitikk'] | Sikkerhetspolitikk er et begrep som brukes om forholdsregler og tiltak som en stat kan bruke for å hindre politisk og militært press som kan true nasjonens suverenitet og handelsfrihet.
Norsk sikkerhetspolitikk går ut på å opprettholde et sterkt nok forsvar gjennom NATO, å bidra med å løse interessekonflikter og minske politisk spenning mellom stater. | Sikkerhetspolitikk er et begrep som brukes om forholdsregler og tiltak som en stat kan bruke for å hindre politisk og militært press som kan true nasjonens suverenitet og handelsfrihet.
Norsk sikkerhetspolitikk går ut på å opprettholde et sterkt nok forsvar gjennom NATO, å bidra med å løse interessekonflikter og minske politisk spenning mellom stater. | Sikkerhetspolitikk er et begrep som brukes om forholdsregler og tiltak som en stat kan bruke for å hindre politisk og militært press som kan true nasjonens suverenitet og handelsfrihet. | 10,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linxiang_(Yueyang) | 2023-02-04 | Linxiang (Yueyang) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Hunan'] | Linxiang (临湘; pinyin: Línxiāng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yueyang.
Befolkningen var på 472 746 innbyggere i 1999.
| Linxiang (临湘; pinyin: Línxiāng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yueyang.
Befolkningen var på 472 746 innbyggere i 1999.
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 107 fører gjennom området. Den løper fra Beijing til Shenzhen (rett ved Hongkong, og er på sin vei innom provinshovedstedene Shijiazhuang, Zhengzhou, Wuhan, Changsha og Guangzhou.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Linxiang (临湘; pinyin: Línxiāng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Yueyang. | 10,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lingxiang | 2023-02-04 | Lingxiang | ['Kategori:Pekere'] | Linxiang kan være:
Bydistriktet Linxiang i byprefekturet Lincang i provinsen Yunnan i Folkerepublikken Kina;
Byfylket Linxiang i byprefekturet Yueyang i provinsen Hunan i Kina. | Linxiang kan være:
Bydistriktet Linxiang i byprefekturet Lincang i provinsen Yunnan i Folkerepublikken Kina;
Byfylket Linxiang i byprefekturet Yueyang i provinsen Hunan i Kina. | Linxiang kan være: | 10,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wugang_(Shaoyang) | 2023-02-04 | Wugang (Shaoyang) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Hunan'] | Wugang (kinesisk: 武冈; pinyin: Wǔgāng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Shaoyang.
Antall innbyggere var 721 144 i 1999.
| Wugang (kinesisk: 武冈; pinyin: Wǔgāng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Shaoyang.
Antall innbyggere var 721 144 i 1999.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmesider | Wugang (kinesisk: 武冈; pinyin: Wǔgāng) er et byfylke i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina. Det ligger under byprefekturet Shaoyang. | 10,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wugang | 2023-02-04 | Wugang | ['Kategori:Pekere'] | Wugang kan være:
Byfylket Wugang i byprefekturet Shaoyang i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina:
Byfylket Wugang i byprefekturet Pingdingshan i provinsen Henan i Kina. | Wugang kan være:
Byfylket Wugang i byprefekturet Shaoyang i provinsen Hunan i Folkerepublikken Kina:
Byfylket Wugang i byprefekturet Pingdingshan i provinsen Henan i Kina. | Wugang kan være: | 10,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A1ri_%C3%A1_R%C3%B3gvi | 2023-02-04 | Kári á Rógvi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Færøyske jurister', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tórshavn', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Kári á Rógvi (IPA: [kɔɹe ɔa ɹɛgve], født 4. mai 1973 i Tórshavn, død 14. februar 2015) var en færøysk jurist og politiker (Sj.).
Han var sønn av sparebankdirektør Eyðun á Rógvi og sykepleier Sunneva Dalsgaard på Argir. Etter Føroya Studentaskúli tok han juridisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1998, Master of Laws (LL.M.) ved University of Aberdeen i 1999 og PhD ved Háskóli Íslands i 2009. Han fikk advokatbevilling i 2004. Etter å ha forelest og undervist ved Háskóli Íslands og Háskóli Akureyrar på Island, Københavns Universitet og Universitetet i Oslo, ble han universitetslektor i jus ved Fróðskaparsetur Føroya i Tórshavn i 2008 og professor i 2014. Han var en pådriver for å etablere jusstudiet ved Fróðskaparsetur Føroya.Han var formann i Sjálvstýrisflokkurins velgerforening på Streymoy 2008–2011 og innvalgt på Lagtinget i samme tidsrom. På Lagtinget var han medlem av utenrikskomiteen og kulturkomiteen. Kári á Rógvi var Sjálvstýrisflokkurins nestformann 2008–2010 og formann 2010–2011, og redaktør for partiorganet Tingakrossur 2009–2011. Han tilhørte en urban og akademisk del av partiet, til forskjell fra partiets flertall av håndverkere og sjøfolk fra bygdene, som Kári P. Højgaard hadde stått i spissen for.Han døde etter kort tids sykeleie, 41 år gammel, og etterlot seg ektefelle og tre barn.I 2020 ble det etablert et senter for juridisk forskning ved Fróðskaparsetur Føroya som bærer hans navn.
| Kári á Rógvi (IPA: [kɔɹe ɔa ɹɛgve], født 4. mai 1973 i Tórshavn, død 14. februar 2015) var en færøysk jurist og politiker (Sj.).
Han var sønn av sparebankdirektør Eyðun á Rógvi og sykepleier Sunneva Dalsgaard på Argir. Etter Føroya Studentaskúli tok han juridisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1998, Master of Laws (LL.M.) ved University of Aberdeen i 1999 og PhD ved Háskóli Íslands i 2009. Han fikk advokatbevilling i 2004. Etter å ha forelest og undervist ved Háskóli Íslands og Háskóli Akureyrar på Island, Københavns Universitet og Universitetet i Oslo, ble han universitetslektor i jus ved Fróðskaparsetur Føroya i Tórshavn i 2008 og professor i 2014. Han var en pådriver for å etablere jusstudiet ved Fróðskaparsetur Føroya.Han var formann i Sjálvstýrisflokkurins velgerforening på Streymoy 2008–2011 og innvalgt på Lagtinget i samme tidsrom. På Lagtinget var han medlem av utenrikskomiteen og kulturkomiteen. Kári á Rógvi var Sjálvstýrisflokkurins nestformann 2008–2010 og formann 2010–2011, og redaktør for partiorganet Tingakrossur 2009–2011. Han tilhørte en urban og akademisk del av partiet, til forskjell fra partiets flertall av håndverkere og sjøfolk fra bygdene, som Kári P. Højgaard hadde stått i spissen for.Han døde etter kort tids sykeleie, 41 år gammel, og etterlot seg ektefelle og tre barn.I 2020 ble det etablert et senter for juridisk forskning ved Fróðskaparsetur Føroya som bærer hans navn.
== Referanser == | Kári á Rógvi (, født 4. mai 1973 i Tórshavn, død 14. | 10,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Olsen | 2023-02-04 | Alfred Olsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Toftir', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Alfred Olsen (født 1947) er en færøysk politiker og kommunal tjenestemann. Han var innvalgt på det færøyske Lagtinget fra 1998 til 2015. Han representerte Sambandsflokkurin.
| Alfred Olsen (født 1947) er en færøysk politiker og kommunal tjenestemann. Han var innvalgt på det færøyske Lagtinget fra 1998 til 2015. Han representerte Sambandsflokkurin.
== Liv og virke ==
Han vokste opp på Toftir på Eysturoy som sønn av Jens Christian Olsen og halvbror av Jógvan I. Olsen, som begge har vært lagtingsmenn. Han har også, som sin far, tatt del i misjons- og avholdslag.Han var kontorsjef i Nes kommuna fra 1977 til han gikk av med pensjon i 2013.Alfred Olsen ble første gang innvalgt på Lagtinget i 1998. Han var formann i Lagtingets velferdskomité fra 2002 til 2004 og Lagtingets justiskomité fra 2004 til 2007. Han ble valgt til nestformann i Sambandsflokkurin i 2001, men ble løst fra både nestformannsvervet og komitévervene i 2007, etter å ha trukket sin støtte til Eidesgaard-regjeringen. Olsen var imot å lovfeste et forbud mot diskriminering på bakgrunn av seksuell legning.Fra 2008 til 2015, så lenge partiformannen Kaj Leo Johannesen var regjeringssjef, var Olsen formann i Sambandsflokkurins lagtingsgruppe. Han var også Lagtingets 2. nestformann fra 2008 til 2011 og formann i Lagtingets næringskomité fra 2011 til 2015. Han ble ikke gjenvalgt ved lagtingsvalget i 2015.
== Referanser == | Alfred Olsen (født 1947) er en færøysk politiker og kommunal tjenestemann. Han var innvalgt på det færøyske Lagtinget fra 1998 til 2015. | 10,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chicha | 2023-02-04 | Chicha | ['Kategori:Alkoholholdige drikker', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Inkariket', 'Kategori:Ord og uttrykk fra indianske språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske ord og uttrykk'] | Chicha er et spansk ord for forskjellige gjærede drikkevarer. Den kan lages av mais, maniok (også kalt yuca eller cassava) eller frukt. I Inkariket lærte kvinnene å brygge chica i en acllahuasi (kvinneskole).
Drikken blir vanligvis laget av en spesiell sort gul mais (jora), og den får da ofte navnet chicha de jora. Den har en blek stråfarge og kan se noe melkeaktig ut. Drikken har en sur ettersmak, som kan minne om alkoholholdig eplesider. Chicha blir drukket enten fersk og søt, eller moden og fyldig. Den inneholder noe alkohol, 1–3 %.
I Inkariket ble chicha laget ikke bare av denne typen mais (jora), men også av en annen sort (wiñapu). De kunne også lage den på grunnlag av quinoa, oca eller mole. På quechua heter drikken aqha.
Chica blir i Andesfjellene benyttet om nesten alle hjemmelagede gjærede drikkevarer, og en bruker forskjellige kornsorter og frukt til å lage chica i forskjellige regioner.
I Peru betyr chicha også et uformelt arrangement eller en gateselger. I andre latinamerikanske land, som Panama, kan chicha rett og slett bety mineralvann eller juice.
Det vanlige spanske uttrykket «Ni chicha ni limonada» («verken chicha eller limonade)», har omtrent samme betydning som det norske uttrykket «verken fugl eller fisk».
| Chicha er et spansk ord for forskjellige gjærede drikkevarer. Den kan lages av mais, maniok (også kalt yuca eller cassava) eller frukt. I Inkariket lærte kvinnene å brygge chica i en acllahuasi (kvinneskole).
Drikken blir vanligvis laget av en spesiell sort gul mais (jora), og den får da ofte navnet chicha de jora. Den har en blek stråfarge og kan se noe melkeaktig ut. Drikken har en sur ettersmak, som kan minne om alkoholholdig eplesider. Chicha blir drukket enten fersk og søt, eller moden og fyldig. Den inneholder noe alkohol, 1–3 %.
I Inkariket ble chicha laget ikke bare av denne typen mais (jora), men også av en annen sort (wiñapu). De kunne også lage den på grunnlag av quinoa, oca eller mole. På quechua heter drikken aqha.
Chica blir i Andesfjellene benyttet om nesten alle hjemmelagede gjærede drikkevarer, og en bruker forskjellige kornsorter og frukt til å lage chica i forskjellige regioner.
I Peru betyr chicha også et uformelt arrangement eller en gateselger. I andre latinamerikanske land, som Panama, kan chicha rett og slett bety mineralvann eller juice.
Det vanlige spanske uttrykket «Ni chicha ni limonada» («verken chicha eller limonade)», har omtrent samme betydning som det norske uttrykket «verken fugl eller fisk».
== Litteratur ==
Rosario Olivas Weston: La Cocina de los Incas. Universidad de San Martín de Porres. Lima 2006, ISBN 9972-54-062-6 | Chicha er et spansk ord for forskjellige gjærede drikkevarer. Den kan lages av mais, maniok (også kalt yuca eller cassava) eller frukt. | 10,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Schwarzmann | 2023-02-04 | Alfred Schwarzmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 11. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske mestere for Tyskland', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Personer fra Fürth', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Flyvåpenet i Wehrmacht)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tyske flyvåpenoffiserer', 'Kategori:Tyske turnere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Alfred Schwarzmann (født 23. mars 1912 i Fürth, død 11. mars 2000 i Goslar) var en tysk turner. Han representerte klubben TV 1860 Fürth. Han var fallskjermjeger i Luftwaffe under andre verdenskrig og kjempet blant annet i Nederland, på Kreta og på Østfronten. Han ble tildelt Jernkorsets ridderkors.
Han var med i to OL for Tyskland. Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der han fikk hele fem medaljer. I tillegg til gull i lagkonkurransen fikk han to gull og to bronse individuelt. Ved neste OL, i 1952, vant han én medalje; sølv i svingstang. Denne gangen kom Tyskland på 4.-plass i lagkonkurransen.
På nasjonalt nivå er han tysk mester sammenlagt tre ganger; i 1934, 1936 og 1938.
| Alfred Schwarzmann (født 23. mars 1912 i Fürth, død 11. mars 2000 i Goslar) var en tysk turner. Han representerte klubben TV 1860 Fürth. Han var fallskjermjeger i Luftwaffe under andre verdenskrig og kjempet blant annet i Nederland, på Kreta og på Østfronten. Han ble tildelt Jernkorsets ridderkors.
Han var med i to OL for Tyskland. Han deltok i OL i 1936 i Berlin, der han fikk hele fem medaljer. I tillegg til gull i lagkonkurransen fikk han to gull og to bronse individuelt. Ved neste OL, i 1952, vant han én medalje; sølv i svingstang. Denne gangen kom Tyskland på 4.-plass i lagkonkurransen.
På nasjonalt nivå er han tysk mester sammenlagt tre ganger; i 1934, 1936 og 1938.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Alfred Schwarzmann – Munzinger Sportsarchiv
(en) Alfred Schwarzmann – Olympedia
(en) Alfred Schwarzmann – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alfred Schwarzmann – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil på DatabaseOlympics | Tyskland }} | 10,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrias_Petersen | 2023-02-04 | Andrias Petersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske leger', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oyndarfjørður', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Andrias Petersen (født 8. juni 1947 i Oyndarfjørður, død 10. februar 2019) var en færøysk lege og politiker (Jv.).
Han vokste opp i Oyndarfjørður og Klaksvík som sønn av sjømann Arni Petersen og hustru Martina. Han hadde studentereksamen fra gymnaset i Tórshavn, medisinsk embedseksamen fra Københavns Universitet fra 1977 og spesialistutdannelse i allmennmedisin fra Sverige fra 1984. Han var først kommunelege i Runavík og senere i Tórshavn, men hadde lengst tjeneste som kommunelege i Gøta og Leirvík 1985–2008 og etter sammenslåingen i Eysturkommuna 2009–2015.Han var sosialdemokrat fra ungdommen, og lot seg gripe av ideen om «folkhemmet» mens han oppholdt seg i Sverige. Han var medlem av kommunestyret i Gøta 1993–2004. Han ble også sosial- og helseminister i Edmund Joensens første regjering 1994–1996 og varamedlem av Lagtinget. Andrias Petersen var fast innvalgt på Lagtinget fra Eysturoy 2002–2008, og møtte fast for finansminister Jóannes Eidesgaard 2008–2011. Petersen var hele tiden medlem av Lagtingets velferdskomité. Han satt også i kulturkomiteen 2002–2008, fra 2004 som formann, og i kontrollkomiteen 2008–2011.
Han var gift med Katrin Zachariassen fra Sandur. De hadde to barn.
| Andrias Petersen (født 8. juni 1947 i Oyndarfjørður, død 10. februar 2019) var en færøysk lege og politiker (Jv.).
Han vokste opp i Oyndarfjørður og Klaksvík som sønn av sjømann Arni Petersen og hustru Martina. Han hadde studentereksamen fra gymnaset i Tórshavn, medisinsk embedseksamen fra Københavns Universitet fra 1977 og spesialistutdannelse i allmennmedisin fra Sverige fra 1984. Han var først kommunelege i Runavík og senere i Tórshavn, men hadde lengst tjeneste som kommunelege i Gøta og Leirvík 1985–2008 og etter sammenslåingen i Eysturkommuna 2009–2015.Han var sosialdemokrat fra ungdommen, og lot seg gripe av ideen om «folkhemmet» mens han oppholdt seg i Sverige. Han var medlem av kommunestyret i Gøta 1993–2004. Han ble også sosial- og helseminister i Edmund Joensens første regjering 1994–1996 og varamedlem av Lagtinget. Andrias Petersen var fast innvalgt på Lagtinget fra Eysturoy 2002–2008, og møtte fast for finansminister Jóannes Eidesgaard 2008–2011. Petersen var hele tiden medlem av Lagtingets velferdskomité. Han satt også i kulturkomiteen 2002–2008, fra 2004 som formann, og i kontrollkomiteen 2008–2011.
Han var gift med Katrin Zachariassen fra Sandur. De hadde to barn.
== Referanser == | Andrias Petersen (født 8. juni 1947 i Oyndarfjørður, død 10. | 10,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A1ri_P._H%C3%B8jgaard | 2023-02-04 | Kári P. Højgaard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske ministre', 'Kategori:Færøyske sjøfolk', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Strendur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Postfolk'] | Kári Páll Højgaard (født 21. juli 1951 på Strendur) er en færøysk politiker. Han var medlem av Lagtinget fra 2001 til 2019 og innenriksminister fra 2011 til 2013, som representant for Sjálvstýrisflokkurin.
| Kári Páll Højgaard (født 21. juli 1951 på Strendur) er en færøysk politiker. Han var medlem av Lagtinget fra 2001 til 2019 og innenriksminister fra 2011 til 2013, som representant for Sjálvstýrisflokkurin.
== Liv og virke ==
Han drog til sjøs etter realskolen. Fra 1971 til 2001 arbeidet han i det færøyske postverket.Højgaard var medlem av kommunestyret i Runavík 1989–2008, fra 2005 som viseborgermester. Højgaard var Sjálvstýrisflokkurins 1. varamann til Lagtinget fra Eysturoy 1998–2002 og møtte fast for helse- og sosialminister Sámal Petur í Grund 2001–2002. I 2002 ble Højgaard innvalgt på eget mandat. Han har for det meste sittet i Lagtingets finanskomité og Lagtingets næringskomité. Han var formann i presidentskapet i Vestnordisk råd 2011–2012.Han var formann i Sjálvstýrisflokkurins lagtingsgruppe 2001–2011. Han overtok som partiformann i Sjálvstýrisflokkurin etter Eyðun Elttør i 2002 og satt i vervet frem til 2010, da han trådte tilbake til fordel for Kári á Rógvi. En opprivende strid i partiet gjorde imidlertid at Kári á Rógvi ble tvunget til å frasi seg gjenvalg ved et ekstraordinært landsmøte i 2011, der Kári P. Højgaard ble valgt til formann.I november 2011 ble han utnevnt til innenriksminister i Kaj Leo Johannesens andre regjering. I september 2013 trakk han seg som minister etter kritikk for håndteringen av tunnelprosjektet mellom Eysturoy og hovedstaden Tórshavn (Skálafjarðartunnilin). Partiet brøt regjeringssamarbeidet noen dager senere.I 2015 trådte han tilbake som partiformann til fordel for Klaksvíks borgermester, Jógvan Skorheim. Da Skorheim meldte seg ut i 2021, ble nestformannen Højgaard fungerende formann.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kári P. Højgaard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kári Páll Højgaard (født 21. juli 1951 på Strendur) er en færøysk politiker. | 10,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universidad_de_San_Mart%C3%ADn_de_Porres | 2023-02-04 | Universidad de San Martín de Porres | ['Kategori:12°S', 'Kategori:1962 i Peru', 'Kategori:76°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lima', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Universiteter', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1962'] | Universidad de San Martín de Porres er et katolsk universitet i Lima i Peru. Det ble stiftet den 17. mai 1962 av dominikanerordenen, og drives fortsatt av denne presteordenen. Den hellige Martín de Porres var medlem av samme orden.
| Universidad de San Martín de Porres er et katolsk universitet i Lima i Peru. Det ble stiftet den 17. mai 1962 av dominikanerordenen, og drives fortsatt av denne presteordenen. Den hellige Martín de Porres var medlem av samme orden.
== Eksterne lenker ==
http://www.usmp.edu.pe/ | Universidad de San Martín de Porres er et katolsk universitet i Lima i Peru. Det ble stiftet den 17. | 10,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claremont_Meadows_(New_South_Wales) | 2023-02-04 | Claremont Meadows (New South Wales) | ['Kategori:150°Ø', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Sydney', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Claremont Meadows er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Claremont Meadows ligger 45 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydneyregionen.
| Claremont Meadows er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Claremont Meadows ligger 45 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydneyregionen.
== Historie ==
Før europeisk kolonisering av Australia i 1788 var området okkupert av aboriginerstammen kjent som Darug. I 1810 gav Governor Macquarie 1055 acre land til Mary Bligh som en bryllupspresang når hun giftet seg med Maurice O'Connell. Tomten ble kalt Coallee, men familien bodde aldri der. Tomten ble senere delt opp, og omdøpt til Claremont av Bryan Molloy. Området ble åpnet for boligbygging i 1984 og har vokst jevnt siden.
== Handelssentrum ==
Claremont Meadows har et lite kjøpesenter, med et supermarked, apotek, videoutleie og flere eiendomsmeglere. Senteret har også et samfunnslokale og en førskole. Claremont Meadows Primary School ble åpnet i 1998.
== Transport ==
Claremont Meadows blir betjent av det private buss-selskapet Westbus. Nærmeste jernbanestasjon er Werrington.
== Befolkning ==
Ifølge folketellingen i 2001 bestod Claremont Meadows av 3493 innbyggere, av disse var 2386 født i Australia og 900 født i utlandet. 74% av innbyggerne i Claremont Residents snakker kun engelsk hjemme. Når folketellingen ble utført var 2350 av innbyggerne 15 år eller eldre.
== Eksterne lenker ==
Penrith Local Suburb Profileshttps://web.archive.org/web/20060827214653/http://www.penrithcity.nsw.gov.au/index.asp?id=457 | Claremont Meadows er en bydel i Sydney, i delstaten New South Wales i Australia. Claremont Meadows ligger 45 kilometer vest for Sydney sentrum, i kommunen City of Penrith og er en del av Greater Western Sydneyregionen. | 10,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hywind | 2023-02-04 | Hywind | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Equinor', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Vindkraftselskaper'] | Hywind er et offshore vindmøllekonsept i Equinor.
Grunnutvikling ble gjort av Norsk Hydro, derav navnet. Hywind-møllene er flytende vindmøller som installeres til havs på dybder over 120–700 m.
Den første pilot-vindmøllen av Hywind-konseptet ble installert og satt i drift ti kilometer sørvest for Karmøy høsten 2009. Vindturbinen ble verdens første flytende vindturbin i MW-klassen. Siden har en fått Hywind Scotland og Hywind Tampen.
| Hywind er et offshore vindmøllekonsept i Equinor.
Grunnutvikling ble gjort av Norsk Hydro, derav navnet. Hywind-møllene er flytende vindmøller som installeres til havs på dybder over 120–700 m.
Den første pilot-vindmøllen av Hywind-konseptet ble installert og satt i drift ti kilometer sørvest for Karmøy høsten 2009. Vindturbinen ble verdens første flytende vindturbin i MW-klassen. Siden har en fått Hywind Scotland og Hywind Tampen.
== Historikk ==
Hywind-konseptet ble opprinnelig utviklet av Dagfinn Sveen i 2001 på Norsk Hydros avdeling for ny energi. Konseptet ble patentbeskyttet og industrielle relasjoner med bl.a. Siemens ble etablert. Ved Statoils overtagelse av Hydros oljedivisjon i 2008, ble Hywind også overført Statoil.
== Demo-prosjektet ==
Demo-prosjektet består av et flyteelement, vindturbin og forankring samt tilslutningskabel til land. Flyteelementet er utviklet, bygget og installert av det franske ingeniørselskapet Technip mens selve byggingen var ved finske Technip Pori. Av totalvekten på ca. 5 300 tonn består ca. 3 500 tonn av ballast, i hovedsak olivin som har en tetthet på 2,6. Vindturbinen er en standard Siemens 2,3 MW vindturbin med Statoils egenutviklete styresystem. Nexans Norway har levert og installert den 13 km lange kabelen som leverer strømmen til den lokale nettleverandøren Haugaland Kraft. Kabelen kommer i land nær Skudeneshavn på sørspissen av Karmøy.
Investeringen beløper seg til nærmere 400 millioner kroner hvorav 59 millioner kroner er støtte fra Enova. Statoil får inntekter fra strømproduksjonen, men dette er ikke det primære i prosjektet. Hovedformålet er å få erfaring fra kraftproduksjon fra flytende vindturbiner i fullskala, og er et av flere av Statoils satsingsområder innen fornybar energi.
Den kjernekompetansen Statoil har oppnådd som ledende offshoreoperatør innen olje og gass, har vist å være av stor betydning for utbyggingen av Hywind-konseptet.
Disse kompetanseområdene, kombinert med vår finansielle styrke og innovasjonsevne, gjør at Statoil er godt posisjonert for å bygge ut dette prosjektet.
Dersom prosjektet er vellykket og gir positive resultater er Statoils tidshorisont for kommersialisering 10–15 år.Equinor beregner at flytende vindturbiner i Nordsjøen vil levere tilsvarende 4 000 fullasttimer – noe som tilsvarer en produksjon på 46 % av installert effekt. For en 2,3 MW vindturbin, som i pilotprosjektet, ville det bety en årsproduksjon på 9,2 GWh. For å få best mulig vinddata til rådighet har Statoil inngått et samarbeid med Meteorologisk institutt og Kjeller Vindteknikk for måling og varsling av vind og bølger. Meteorologisk institutt har satt opp spesielle versjoner av sine numeriske værmodeller som inkluderer måledata fra Statoils 100 m høye vindmålemast på Karmøy samt bølge- og strømmålebøyen lagt ut ved Hywind. I tillegg vil en LIDAR på Utsira brukes til å vurdere kvaliteten på vindvarslene.Da vindturbinen er flytende vil bølger og vind føre til bevegelse med seks frihetsgrader av bevegelse. Bevegelsen fører til kompliserte dynamiske laster på vindturbinen og tårnet og er et av det viktigste testområde for prosjektet da dette er vanskelig å beregne korrekt med dataassistert konstruksjon. Høsten 2005 ble det utført modellforsøk hos Marintek i Trondheim med en 1:47 skalamodell.
=== Den første vindturbinen ===
Etter tauing, flytende vannrett, fra Finland ble flyteelementet til pilotprosjektet reist i Åmøyfjorden ved Stavanger 23. april 2009. Vindturbinen ble etterfølgende montert på toppen av flyteelementet. Hele konstruksjonen ble 8. juni 2009 tauet ca. 10 km. sørvest for Karmøy der den ble ankret opp med tre ankre på ca. 200 m dybde. Totalt besto installasjonen av fem–seks operasjoner.
Den offisielle dåpen var 8. september 2009.Det første hele år, 2010, turbinen var i prøvedrift leverte den 7,3 GWh mot forventede 3,5 GWh og har . Turbinen ble utsatt for bølger opp til 11 m og viste seg mer stabil enn antatt. Den flytende installasjon gir ikke større belastninger på turbinen enn ved installasjon på land, og vibrasjonsbelastningene er redusert i forhold til landbaserte turbiner.Det ble solgt videre til selskapet Unitech i 2019.
=== Spesifikasjoner ===
Vindturbin: Siemens SWT-2.3-82.
Kapasitet turbin: 2,3 MW.
Vekt på turbin: 138 tonn.
Nacellehøyde (den delen som inneholder alle de genererende komponentene, girboks, vifter osv): 65 moh.
Nacelle-vekt: 82 tonn.
Rotordiameter: 82,4 meter.
Rotorvekt: 54 tonn.
Rotorhastighet: 6-18 rotasjoner per minutt.
Skrogets dybde under havoverflaten: 100 meter.
Totalvekt og deplassement: 5388 tonn.
Diameter på skroget ved havnivået: 6 meter.
Diameter på skroget ved kjølen: 8,3 meter.
Egenperioder: stamping (pitch) 125 sekunder, hiv (heave) 27,4 sekunder, stamping (pitch) 23,9 sekunder og jaging (surge) 23,8 sekunder.
Havdyp: 210 meter.
Ankerliner med kjetting og ståltau og anker: tre stykk.
=== Fullskalamålinger ===
Hywind-demo var omfattende instrumentert for å se hvordan den oppførte seg sammenliknet med beregninger utført med flere tidssimulerings-programvarer. Det ble brukt mer enn 200 sensorer. Noen av konklusjonene er at med noen få unntak er en i stand til å beregne bevegelsene godt. Unntakene er knyttet til forankring, der responsen for lange bølgeperioder er mye større enn i analysene, mens i bølgeperiodeområdet er den målte responsen mindre enn hva analysene viser. Videre er de statistiske forskjellen mellom simulert og målte windturbin-parametre relativt store, men innenfor akseptable grenser med de usikkerhetene er har.
== Videre utvikling ==
Da prosjektet så langt er en suksess vurderes det å gå videre til neste fase der det fokuseres på kostnadsreduksjoener og utvidede plasseringsmuligheter ved at minimumsdybden reduseres til 100 m eller mindre. Neste fase vil være parker med tre til fem turbiner der Skottland og Maine er mulige plasseringer i 2015–16. Maine ble opgitt, men Statoil bygger fem 6 MW turbiner med 70 prosent lavere kostnad ved Skottland i 2017.Andre selskaper har også begynt å utvikle flytende installasjoner der Vestas er den største aktør.
Andre selskaper som f.eks. Windflip har etablert seg som en aktør innen installasjon. Selskapet er ledet av Ane Kristoffersen, utvikler en lekter for kostnadseffektiv plassering av de flytende vindmøllene til havs.
== Se også ==
Sway (selskap)
Windsea
Hywind Tampen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statoil: Hywind – En reell test av vindkraft
Hywind – Fact sheet (en)
Hywind slept på plass – Aftenbladet 8. juni 2009 | Hywind er et offshore vindmøllekonsept i Equinor. | 10,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hubin | 2023-02-04 | Hubin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Henan'] | Hubin (kinesisk: 湖滨区; pinyin: Húbīn Qū) er et bydistrikt i Henan i Folkerepublikken Kina. Det er understilt byprefekturet Sanmenxia.
Arealet er på 164 / 219 km² og distriktet talte ca. 332.200 innbyggere i 2005.
| Hubin (kinesisk: 湖滨区; pinyin: Húbīn Qū) er et bydistrikt i Henan i Folkerepublikken Kina. Det er understilt byprefekturet Sanmenxia.
Arealet er på 164 / 219 km² og distriktet talte ca. 332.200 innbyggere i 2005.
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens offisielle hjemmeside Arkivert 20. november 2008 hos Wayback Machine. | Hubin (kinesisk: 湖滨区; pinyin: Húbīn Qū) er et bydistrikt i Henan i Folkerepublikken Kina. Det er understilt byprefekturet Sanmenxia. | 10,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6r%C3%B8yene | 2023-02-04 | Færøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, fra norrønt Færeyjar, «fåreøyene») er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har indre selvstyre med sitt eget folkevalgte Lagting og sin egen regjering. Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.
Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, der færøyingene har drevet fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk. Reiselivet er også en viktig næringsvei.
Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum.
| Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, fra norrønt Færeyjar, «fåreøyene») er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har indre selvstyre med sitt eget folkevalgte Lagting og sin egen regjering. Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.
Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, der færøyingene har drevet fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk. Reiselivet er også en viktig næringsvei.
Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum.
== Naturgeografi ==
Færøyene ligger på 62 grader nordlig bredde og 7 grader vestlig lengde i det nordlige Atlanterhavet. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 øyer, 11 holmer og 750 skjær, og danner en triangelform. Færøyene har et samlet areal på 1 395,74 km². Fra Enniberg på Viðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy måler øygruppen 118 km. Fra Gáadrangur vest for Mykines til Stapi øst for Fugloy er det 75 km. Den samlede kystlinjen er på 1 289 km. Det geografiske midtpunktet i øygruppen ligger ved Kaldbaksbotnur på Streymoy. Lengste avstand til kysten er 5 km. Færøyene hevder et territorialfarvann på 275 000 km².
Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyde er 300 m over havet. Slættaratindur (880 moh.) ved Funningur på Eysturoy er det høyeste fjellet. Etter Slættaratindur kommer Gráfelli (856 moh.), Villingadalsfjall (841 moh.), Kúvingafjall (830 moh.) og Teigafjall (825 moh.). Med unntak av Villingadalsfjall, som ligger ved Viðareiði på Viðoy, ligger de ti høyeste fjellene på Kunoy og Eysturoy. Enniberg på Viðoy (754 moh.) er Europas nest høyeste sjøklippe, etter Hornelen i Norge.
Færøyene har ingen store vassdrag, men mange bekkefar og små fosser. Den klart største innsjøen er Sørvágsvatn (3,57 km²) på Vágar. Sørvágsvatn drenerer i havet gjennom den 30 m høye Bøsdalafossur, som er fossen med størst vannføring i øyriket. Ellers finnes noen mindre innsjøer på de fleste store øyene. Nest største innsjø er Fjallavatn (1,03 km²), dernest følger Sandsvatn (0,82 km²) og Toftavatn (0,51 km²). Vann utgjør til sammen 0,5 % av øyenes areal. Den lengste fjorden er Skálafjørður (14 km) på Eysturoy, etterfulgt av Gøtuvík (11 km) og Funningsfjørður (9,7 km).
=== Geologi ===
Øyene oppstod for om lag 60–70 millioner år siden under tertiærperioden i geologisk historie. Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet som en del av en opptil 4 000 m høy rygg som strakte seg fra Grønland til Irland og Skottland. Av den avkjølte lavaen dannet den typiske færøyske basalten seg, og har gjentatte ganger blitt krysset av tynne tufflag fra askeregn. I en vulkansk pause fantes det tropisk vegetasjon, herunder store trær, på Færøyene, noe kullagene viser. Foruten kull har ikke øygruppen noen mineralforekomster av betydning.
Gjennom erosjon forsvant det meste av høysletten. Det som ble igjen av ryggen var øyene, i hovedsak Hebridene, Færøyene og Island. Istiden formet restene av høysletten, Færøyene, i dagens karakteristiske daler i sydøstlig-nordvestlig retning. Mange av dalene ble fylt med vann og dannet dagens færøyske fjorder. Det myke tufflaget lå eksponert for bølgeslag og det tøffe klimaet og ble med tiden vasket bort og etterlot den sterkere basalten. Slik oppsto de typiske trappestrukturene i innlandet og de voldsomme klippene og kystlandskapet vest og nord på øygruppen, slik som for eksempel Beinisvørð og Enniberg.
=== Flora ===
Arktiske planter kan ha overlevd på topper som stakk gjennom den 400 m tykke isbreen over Færøyene i istiden. Da breene trakk seg tilbake kom nye planter fra det norske fastlandet og De britiske øyer, blant annet tatt med av sjøfugler.
Øyriket har en forholdsvis rik flora, det er registrert over 400 arter karplanter, over 400 arter moser og om lag 250 lavarter. Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, det er også noe krattvegetasjon med vier og einer. Færøyenes nasjonalblomst er bekkeblom (soleiehov). Store arealer er myrlendte.
Den færøyske naturen er karakteristisk i sin mangel på trær, som har dårlige vekstforhold på grunn et ekstremt kystklima med vinder som blander store mengder havsalt i luften. Slik sett minner naturen om Connemara og Dinglehalvøya i Irland og de skotske øyene. Funn av stammer fra dunbjørk og grener i jorden, datert til ca. 2 300 år f.Kr., og funn av pollen fra hassel, indikerer at det i det minste var noen områder med bjørk og hassel på Færøyene før mennesker bosatte seg på øyene. På flere av øyene er det plantet bartrær, hvorav de aller fleste artene er av ikke-europeisk opprinnelse.
=== Fauna ===
Etter siste istid kom også insekter og seler til øygruppen, i tillegg til fuglene, men dyrelivet var begrenset. De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. Alle landpattedyr, i all hovedsak rotter, mus og harer, har derfor blitt introdusert av mennesker.
Færøyenes avsideliggenhet og barske klima gjør at få arter lever på land, og noen underarter er endog endemiske, slik som færøyponnien. Insekter som fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og makk er opprinnelige arter i den færøyske faunaen, mens iberiasnegler og vepser har blitt introdusert i senere tid og blitt deler av den naturlige faunaen. Frosker finnes på Nólsoy, mens kaniner flere ganger har etablert seg for å så dø ut igjen. Ville landpattedyr er rotter, mus og harer, der harer finnes på alle øyene, unntatt de seks minste. Rotter finnes på syv øyer og mus på seks øyer.Havert er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene, deriblant nebbhval, grindhval og spekkhogger som de meste vanlige. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, og de massive fuglebergene langs kysten huser derfor store mengder sjøfugl. I alt er det snakk om 110 forskjellige fuglearter på øyene, og i løpet av de siste 150 årene har over 260 arter blitt observert. Det er om lag 40 vanlige hekkefugler, herunder havhest (600 000 par), lundefugler (550 000 par), stormsvale (250 000 par), krykkje (230 000 par), lomvi (175 000 par) og havlire (25 000 par). Nólsoy huser verdens største koloni av havsvaler. Havsule forekommer bare på Mykines. Færøyenes nasjonalfugl er tjelden, som er en trekkfugl. Tjeldens ankomst den 12. mars markeres av færøyingene som begynnelsen på våren.
== Demografi ==
Færøyene hadde 52 154 innbyggere den 1. januar 2020, fordelt på rundt 120 byer og bygder. De fleste bosetningene ligger beskyttet i en vik eller fjord på østkysten. Halvparten av befolkningen bor på Streymoy, hvor hovedstaden Tórshavn ligger.
Befolkningen urbaniseres, og det meste av befolkningsveksten skjer i hovedstadsområdet. I 2020 bodde 13 500 personer i selve Tórshavn, men medregnet Hoyvík og Argir hadde byen 20 000 innbyggere. Den nest største byen er Klaksvík med 4 900 innbyggere. Langs østsiden av Skálafjørður på Eysturoy danner en rekke bygder, deriblant Toftir, Runavík og Saltangará, en sammenhengende bebyggelse med 3 800 innbyggere. Andre større steder er tvillingbygdene Miðvágur og Sandavágur, Tvøroyri, Fuglafjørður, Vágur og Vestmanna.I 2020 var 96 % av innbyggerne danske statsborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark. Lovgivningen betegner alle fastboende statsborgere på Færøyene som færøyinger. I kulturell forstand er færøyinger en etnisk gruppe med færøysk som morsmål. Folketellingen i 2011 viste at opptil 97 % av befolkningen regner seg selv som etniske færøyinger. Færøyingenes genetiske opphav er blandet skandinavisk og skotsk-irsk (keltisk).Den 1. januar 2020 bodde det 2 040 utenlandske statsborgere fra nærmere 100 stater på Færøyene. De største innvandrergruppene kommer fra Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia. Det bodde 107 norske statsborgere på Færøyene. Innvandringen er gjerne knyttet til arbeidsinnvandring eller ekteskap med færøyinger.Over tid har Færøyene hatt et kvinneunderskudd i befolkningen i aldersgruppen 15–64 år, som følge av nettoutflytting. Øyene har likevel fødselsoverskudd. I 2011/2012 var det samlede fruktbarhetstallet 2,4 barn per kvinne. Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende kvinner var 25,9 år. Nyfødte hadde en forventet levealder på 79,6 år for menn og 84,6 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden.
=== Språk ===
Færøysk er det vanligste dagligspråket på Færøyene. 94 % av befolkningen har færøysk som morsmål, og de fleste som ikke har det, behersker språket godt, viste folketellingen i 2011.Færøysk er en del av den vestnordiske språkgrenen, som omfatter færøysk, islandsk, norsk og det utdødde språket norn. Den nordiske språkgrenen tilhører den germanske gruppen av den indoeuropeiske språkfamilien. I likhet med islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialekter. Færøysk og islandsk talespråk er ikke uten videre innbyrdes forståelige. Færøysk har, som islandsk og noen norske målfører, ennå de fire germanske kasusene.
Det færøyske skriftspråket følger i hovedtrekk V.U. Hammershaimbs rettskrivning av 1846, som bygger på den skriftlige tradisjonen fra norrønt. Den fikk gjennomslag på bekostning av en enklere og mer lydnær rettskrivning. Kampen for anerkjennelse av det færøyske språket har stått sentralt i den færøyske nasjonsbyggingen. Færøysk ble først godtatt som hjelpespråk i skolen og uformelt brukt i noen kirker, og ble offisielt språk i forvaltningen, skolen og kirken i 1938. Alle færøyinger blir fortsatt undervist i dansk som nabospråk i folkeskolen. Den mest karakteristiske uttalen kalles gøtudansk. Gode språkferdigheter bidrar til å bringe mange danske lånord inn i færøysk.Både dansk og færøysk er offisielle språk på Færøyene, men det er stort sett bare etniske dansker som bruker dansk som dagligspråk. Ved folketellingen i 2011 hadde 1 550 fastboende på Færøyene dansk som morsmål. De fleste færøyinger behersker også engelsk som fremmedspråk.
=== Religion ===
80 % av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske Fólkakirkjan. Den er en av verdens minste statskirker. Fólkakirkjan rommer både konservative og liberale teologiske strømninger. En del av Fólkakirkjans medlemmer har sitt forsamlingsliv innen Heimamissiónin og andre misjonsorganisasjoner som bygger på kirkens lære. 10–15 % av befolkningen regner seg til Brøðrasamkoman, en avlegger av skotske Plymouth Brethren, som har kalvinistiske trekk. Rundt 5 % tilhører andre kristne trossamfunn, som pinsevennene. Det finnes en katolsk menighet tilknyttet Mariukirkjan i Tórshavn.Troslivet har en stor plass i det færøyske samfunnet. En spørreundersøkelse i 2017 viste at 80 % av færøyingene har en gudstro. 38 % av færøyingene går til gudstjeneste eller møte minst én gang i måneden, ifølge en spørreundersøkelse fra 2008. Kirkene og forsamlingshusene er ikke bare viktige for troen, men som kulturbærere og sosiale møtesteder i lokalsamfunnene. Hovedstadsområdet er mer sekulært enn resten av landet, mens den nordvestre delen av Færøyene – Eysturoy og Norðoyar – er et «bibelbelte», hvor Brøðrasamkoman og karismatisk kristendom står spesielt sterkt.Det var Sigmundur Brestisson som på kongebud fra Olav Tryggvason forkynte den kristne læren på Tinganes rundt år 1000. Sagaen skildrer hvordan Sigmundur Brestisson påbegynte en omvendelse av færøyingene fra deres norrøne religion. Tinget settes fortsatt hvert år under Ólavsøka (Olsok), en religiøs og nasjonal høytid til minne om Olav den hellige. Bispesetet i Kirkjubøur ble opprettet i 1111. Det var underlagt Nidaros erkebispedømme frem til reformasjonen i 1537. Ólavskirkjan i Kirkjubøur, viet til Olav den hellige, er Færøyenes eldste bevarte kirkebygning. Magnuskatedralen ligger like ved. Etter reformasjonen ble Færøyene integrert i en dansk kirketradisjon. Luthersk ortodoksi fikk sterkt fotfeste på Færøyene. Den lutherske statskirken hadde en monolittisk stilling i samfunnet frem til slutten av 1800-tallet, da kristne vekkelser og lekmannsbevegelser begynte å få innpass.
== Historie ==
=== Irske munker bosetter seg på Færøyene ===
Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive sauehold og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.
=== Norsk kolonisering ===
Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer. Det er rimelig å regne med at det ensidige næringsgrunnlaget på øyene, i all vesentlighet sauehold, kystfiske og fuglefangst, allerede fra vikingtiden gjorde dem avhengige av tilførsler fra Norge, hvilket bidro til å styrke de politiske og kirkelige båndene landene imellom.For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.
Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.
=== Kristendommen innføres ===
I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i Gøta på Lagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men ifølge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn. I 1005 samlet han sine menn i en nattlig aksjon for å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar fra Suðuroy. Deres legendariske svømmetur er blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (det yngre kvad om Sigmundur), som alle skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap med i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes det Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, men der ble han drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn.
=== Færøyene blir norsk len ===
Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gilli, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssursson Færøyene i len av den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.
Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirkjubøur skrev biskop Erlend i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin.
Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.
I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.
=== Færøyene blir mindre viktig for Norge ===
Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med Shetland og Orknøyene og, enda viktigere, med Færøyene og Island.
Etter de første 500 årene med norsk bosetning hadde folketallet kommet opp i rundt 4 000, men dette ble halvert som følge av svartedauden på midten av 1300-tallet. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at folketallet stabiliserte seg på ca. 5 000 innbyggere.
=== Kalmarunionen ===
I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark.
=== Reformasjon og monopolhandel ===
Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kirkjubøur ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet.
I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festningen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Heinason ble dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste, og ble henrettet den 18. januar 1589 i København. Etter sin død ble han frifunnet for anklagene.
København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop.
Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.
Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen.
I 1709 overtok den dansk-norske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856.
Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt.
=== Del av Danmark etter Kielfreden ===
Ved Kielfreden i 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket.
Folketallet ble, fra 1700- til 1900-tallet, ti ganger høyere. Dette tilskrives den store industrialiseringen av fiskeriet, som i tillegg ble mer orientert mot havfiske enn mot kystfiske. Så sent som i 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket. Den økte levestandarden gav lengre forventet levealder, mindre barnekull og større motstandsdyktighet mot sykdommer.
I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker.
Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.
26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.
=== Nasjonal vekkelse ===
Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskrivning, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskrivning sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.
Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskrivning ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.
Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.
For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som «Flaggskandalen».
=== Britisk okkupasjon under andre verdenskrig ===
Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.
Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.
8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som den gang hadde 30 000 innbyggere.
Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.
=== Forfatningskrise og indre selvstyre ===
Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.
Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført.
Siden 1950-årene har industrialisering og sentralisering gjort at mange har flyttet fra små bygder og til større tettsteder, mens útoyggjar blir truet av fraflytting. Den færøyske finanskrisen i perioden 1989–1995 gav høy arbeidsløshet, og nærmere 10 % av befolkningen utvandret, hvorav halvparten til Danmark. Mange av utvandrerne har siden flyttet tilbake til Færøyene.
=== Opprøret i Klaksvík ===
I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at overlegen på byens sykehus, Olaf Halvorsen, en tidligere aktiv nazist, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.
Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet.
== Politikk og administrasjon ==
Færøyenes statsrettslige stilling er juridisk og politisk omdiskutert. Hjemmestyreloven av 1948 kaller Færøyene «et selvstyrende Folkesamfund i det danske Rige». Det er et konstitusjonelt monarki med dronning Margrethe II av Danmark som statsoverhode. I 2005 ble det færøyske hjemmestyrets myndighet utvidet til alle områder, unntatt statsforfatningen, statsborgerskap, Høyesterett, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk samt valuta- og pengepolitikk. Fámjinserklæringen stadfestet Færøyenes innflytelse og medvirkning i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Færøyene er et representativt demokrati med allmenn stemmerett for fastboende statsborgere over 18 år. Nasjonalforsamlingen er Lagtinget, som består av 33 medlemmer valgt ved forholdstallsvalg. Valg utskrives senest hvert fjerde år. Lagtinget praktiserer parlamentarisme og et flerpartisystem. Lagtinget har fire oftest jevnstore partier, Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin, Tjóðveldi og Javnaðarflokkurin. De mindre partiene Framsókn, Miðflokkurin og Sjálvstýri er også representert. Fra Lagtinget utgår regjeringen (landsstýri, «landsstyre»), som ledes av en regjeringssjef (løgmaður, «lagmann»). Færøyene har høy oppslutning om tradisjonelle former for politisk deltagelse, men kvinner er underrepresentert. De viktigste skillelinjene i færøysk politikk er høyre–venstre, samhørighet–selvstendighet, sentrum–periferi og religiøs–sekulær.Færøyene er ikke medlem av Den europeiske union. En egen tilleggsartikkel i Roma-traktaten slår fast at danske statsborgere bosatt på Færøyene ikke skal anses som danske statsborgere i traktatøyemed. Det vil si at danske statsborgere bosatt på Færøyene er ikke EU-borgere, mens andre EU-lands statsborgere som bor på øyene, anses som EU-borgere. Færøyene har vært en del av Den nordiske passunionen siden 1966 og Schengen-området siden 2001. Det er også inngått tollpolitiske samarbeid med EU, EFTA og Russland. Formelt har ikke Færøyene et eget ambassadevesen, men har representasjonskontorer i København, Brussel (EU), London, Moskva og Reykjavík. Flere stater har egne konsulater på Færøyene.
=== Administrativ inndeling ===
Færøyene er fra 1. januar 2017 inndelt i 29 kommuner med omkring 120 byer og bygder. Kommunene har ansvar for en offentlige tjenester som barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Interkommunalt samarbeid er utbredt på de fleste tjenesteområder, ettersom den gjennomsnittlige kommunestørrelsen er liten. Sentralisering av befolkningen, økende forventninger til offentlige tjenester og en aldrende befolkning i periferien har aktualisert spørsmålet om kommunesammenslåinger. De folkevalgte kommunestyrene har få medlemmer sammenlignet med kommuner i Norge og Sverige.Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i syv landsdeler eller sysler (sýslar): Norðoyar, Eysturoy, Norðurstreymoy, Suðurstreymoy, Vágar, Sandoy og Suðuroy. Norður- og Suðurstreymoy er hver sine landsdeler, men ett syssel. Syslene oppstod som tinglag i vikingtiden og fungerer fortsatt som Færøyenes rettskretser. Historisk har hvert syssel hatt en sysselmann med politimyndighet, ulike sivile oppgaver og myndighet til å dømme i mindre saker. Siden 2010 har det vært fem sysselmenn fordelt på tre politidistrikter. Retten på Færøyene er felles førsteinstansdomstol for øyene, og har Østre Landsrett i Danmark som appellinstans.
=== Flagg og symboler ===
Nasjonaldagen er den 29. juli, som sammenfaller med tusenårige nasjonalhøytiden Ólavsøka.
Færøyenes flagg (Merkið, «merket») er et nordisk korsflagg, først presentert i 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Flagget ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919. Det ble først heist i bygden Famjin i juni. Til Ólavsøka i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-årene. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra dansk/tysk-kontrollerte skip. Den 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget. Hjemmestyreloven av 1948 stadfestet Merkið som øyenes offisielle flagg.
== Næringsliv ==
Frem til tidlig på 1900-tallet var Færøyene et bondesamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. Med industrialiseringen av fiskeriet og investering i havgående fiskefartøyer har Færøyene blitt en fiskersamfunn. Med endringer i fiskerigrensene i 1970-årene utviklet Færøyene en særegen økonomisk modell av korporatistisk og planøkonomisk tilsnitt. Finanskrisen i 1990-årene førte til et oppgjør med denne, og subsidiene og regjeringsgarantiene ble avviklet, fiskeriet regulert, og fiskerettighetene kapitalisert. Færøyene har en moderne skipsflåte, foredlingsindustri og havbruksnæring.
Eksport av fiskeprodukter utgjør ca. 98 % av Færøyenes samlede eksportverdi. Øyenes avhengighet av fiskeriet er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar for svingninger i fangst og priser. Overfiske og innskrenkninger i kvoter er en vedvarende trussel for samfunnet. Innskrenkninger i fiskerettigheter i fremmede farvann i 1970-årene gav støtet til havbruket i Færøyenes indre farvann. Den største oppdretteren er Bakkafrost, etterfulgt av Marine Harvest og Luna (Hiddenfjord). Knyttet til fiskeriene og havbruket finnes det også viktige bransjer som rederier, skipsmegling, skipsverft, grossister, spedisjon og redskapsproduksjon.
Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskeripolitiske spørsmål.
Budsjettilskuddene fra Danmark gjør at Færøyene kan finansiere en stor offentlig sektor. Det finnes også et betydelig offentlig eierskap, for eksempel i selskaper som Posta, Føroya Tele og Atlantic Airways. Ettersom levekostnadene er høyere enn i Danmark, har begrenset økningen i budsjettilskuddet til lønns- og prisveksten. Tilskuddets andel av Færøyenes budsjetter har sank fra 28,7 % i 2000 til 13 % i 2017. Som andel av Færøyenes BNP sank tilskuddet fra 11,2 til 3,3 %.Arbeidsledigheten og sykefraværet er lavt. Mellom 2000 og 2019 lå ledigheten for det meste under 5 %.
=== Energiforsyning og oljeleting ===
Det interkommunale kraftselskapet SEV står for nesten hele kraftproduksjonen på Færøyene. Det meste av befolkningen er tilknyttet et hovedstrømnett, mens Suðuroy og noen av de små, ytre øyene har sine egne kraftnett. De fleste strømkablene er lagt under bakken. Færøyene har ingen strømkabler til utlandet som muliggjør kraftutveksling. I 2018 hadde SEV en samlet produksjon på 352 003 MWh, hvorav 51 % kom fra termisk energi (fyring med tungolje), 30 % fra vannkraft og 18 % fra vindkraft. Andelen fra fornybare energikilder er økende. Det finnes flere hurtigladestasjoner for elbiler.Færøyene må importere all olje som forbrukes. I 2019 stod SEVs varmekraftverk for mindre enn en femtedel av oljeforbruket, mens skipsfarten stod for halvparten. Siden 1990-årene har en rekke selskaper, deriblant Statoil/Equinor, blitt tildelt letelisenser for olje- og gassforekomster på færøysk sokkel. Den færøyske sokkelen er teknisk krevende, fordi store deler er dekket av et tykt, hardt lag med lavastein. Det er gjort flere funn, men så langt har ingen felt vist seg å være drivverdige. De færøyske, børsnoterte selskapene Atlantic Petroleum og Faroe Petroleum har virksomhet på færøysk, irsk, britisk, norsk og nederlandsk sokkel. Flere havner på Færøyene fungerer som servicehavner for olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen.
=== Tradisjonell småhvalfangst ===
Den tradisjonelle grindhvalfangsten, grindadráp, foregår i øyenes indre farvann. Den har lange, historiske og matkulturelle tradisjoner, og kan dateres tilbake til 1584. Fangsten er strengt lovregulert, og overvåkes alltid av sysselmannen. Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, i all hovedsak om sommeren. Fangsten er ikke-kommersiell og organisert av de enkelte bygdene. Fangstmennene omringer grindhvalene med en stor halvsirkel av båter, og driver så hvalene inn i en bukt eller en fjord. Når de kommer nært nok land, blir hvalene fanget og slaktet av fangstmenn på land. Fangsten antas å utgjøre 25–30 % av kjøttforbruket på øyene. Fangsten blir fordelt likt etter middelalderske regler mellom alle i bygdens manntall.
== Samfunn ==
=== Utdannelse og forskning ===
Skolevesenet på Færøyene er bygd opp med det danske som forbilde. Elevene begynner på den niårige, obligatoriske folkeskolen det året de fyller 7 år. De fleste kommuner tilbyr ettårig førskole fra det året elevene fyller 6 år. Elevene kan også velge å ta et tiende skoleår. Undervisning på de første alderstrinnene i folkeskolen er forsøkt opprettholdt selv i de minste bygdene, mens de tre siste alderstrinnene vanligvis blir undervist på større skoler. Ved siden de offentlige folkeskolene finnes noen privatdrevne skoler, men de er for det meste offentlig finansiert.Undervisningsspråket i det færøyske skoleverket er færøysk. Elevene får opplæring i dansk som nabospråk fra 3. klasse og i engelsk som fremmedspråk fra 4. klasse. Fra 8. klasse kan elevene få opplæring i et annet fremmedspråk, som tysk, fransk eller spansk.
Med vitnemål fra folkeskolen kan elevene gå gymnas eller yrkesskole. Gymnaset fører frem til studentereksamen eller høyere forberedelseseksamen (HF), som gir adgang til å søke høyere utdannelse. Ettårig yrkesskole følges som regel av toårig læretid på arbeidsplass, og fører frem til fagbrev. Det finnes en rekke yrkesskoler og aftenskoler. Føroya Studentaskúli og HF-skeið ble opprettet som et kurs i 1937 og utvidet til et reelt gymnas i 1964. Det har siden blitt opprettet gymnas på Eysturoy og Suðuroy. I 2015 ble gymnaset, yrkesskolen og handelsskolen i Tórshavn slått sammen til den kombinerte videregående skolen Glasir.Det første høyere lærestedet på Færøyene var lærerseminaret, som ble opprettet i 1870. Fróðskaparsetur Føroya ble opprettet i 1965 og tildelt universitetsstatus i 1990. Lærer- og sykepleierutdannelsene ble underlagt universitetet i 2008. I 2011 tok 36 % av de færøyske studentene sin utdannelse på Færøyene, og i 2018 var det 43 %. Antallet studenter ved Fróðskaparsetur Føroya økte fra 600 til 1 000 i samme periode. Resten studerer for en stor del i Danmark. En overvekt av de færøyske studentene er kvinner, mens kvinner utgjør en desto større andel av de færøyske studentene i utlandet.Føroya Fólkaháskúli ble etablert i 1899, og er fremdeles Færøyenes eneste folkehøyskole.
=== Massemedier ===
Færøyene ble det siste landet i Europa som fikk en nasjonal fjernsynskringkaster, nemlig Sjónvarp Føroya (SvF) i 1984. Før dette hadde radiokanalen Útvarp Føroya (ÚF) kringkastet sine sendinger siden 1957. Andre radiokanaler er Rás 2 og Lindin, hvor sistnevnte er en kristen radiostasjon, mens førstnevnte ble opprettet som et alternativ til Útvarp Føroya da Atlantic Radio ble nedlagt. Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya er siden 2005 samlet i det offentlige mediekonsernet Kringvarp Føroya (KvF).
De eldste mediene på øyene er allikevel avisene. Dimmalætting, opprinnelig et organ for Sambandsflokkurin, ble første gang trykt i 1878, og blir i dag utgitt fem ganger i uken. Hovedkonkurrenten er Sosialurin, som ble etablert som organ for Javnaðarflokkurin i 1927 og i dag blir utgitt fem ganger i uken. Partipressen omfattet også 14. september, Dagblaðið og Tingakrossur, som var organ for henholdsvis Tjóðveldisflokkurin, Fólkaflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin, men disse kom alle i økonomisk uføre under krisen i 1990-årene. Dimmalætting og Sosialurin ble deretter erklært partipolitisk uavhengige og solgt til private, skjønt arven fra partipressens dager somme tider kommer til syne.
Norðlýsið er en regionavis for Norðoyar med base i Klaksvík. Av andre publikasjoner finnes blant andre todagersavisen Oyggjatíðindi, kvinnemagasinet Kvinna, det populærvitenskapelige tidsskriftet Frøði og litteraturtidsskriftet Varðin.
=== Kriminalitet ===
Diskriminering av homofile på Færøyene har blitt viet oppmerksomhet. Homofili ble avkriminalisert i 1933, mens diskriminering av homofile ble eksplisitt forbudt ved lov i 2006. Motstand mot lovfesting av rettigheter på LHBT-området har i stor grad vært religiøst begrunnet.
== Kultur ==
Den færøyske kulturen har sine røtter fra den norrøne kulturen. Færøyene var lenge isolert fra store kulturelle omveltninger og bevegelser som feide over Europa. Dette betyr at færøyingene har ivaretatt en stor del av sin tradisjonelle kultur. Det færøyske språket har sin opprinnelse i det vestnorrøne språket som ble snakket i Norge i tidlig middelalder. Det er i nær slekt med islandsk og det utdødde norn på Shetland og Orknøyene. Norn var gjensidig forståelig med færøysk, slik moderne islandsk til en viss grad er det i dag. Inntil 1400-tallet hadde færøysk en ortografi som lå nært opp til islandsk og norsk, men etter reformasjonen i 1538, ble bruk av færøysk i skoleverket, kirken og offentlig administrasjon forbudt av danskene. Selv om en rik muntlig tradisjon overlevde, ble ikke språket skrevet i mer enn 300 år. Formidling av dikt og fortellinger ble gjort muntlig. Disse verkene ble delt inn i sagnir (sagn), ævintýr (eventyr) og kvæði (kvad). Sistnevnte ble ofte satt sammen med musikk og middelaldersk kjededans. Disse ble etter hvert nedskrevet på 1800-tallet.
== Se også ==
Færøyene under første verdenskrig
Liste over personer på færøyske frimerker
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Ingrid Falktoft (2012). Færøerne. Historie og samfund, kunst og kultur (dansk). Højbjerg: Hovedland. ISBN 978-87-7070-274-4.
Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga I. Norðurlond og Føroyar (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-545-1.
Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-060-3.
Debes, Hans Jacob (2000). Føroya søga III. Frá kongligum einahandli til embætisveldi (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-256-8.
Debes, Hans Jacob (1995). «Færøerne og Norge. En tusindårig forbindelses begyndelse, forløb og afslutning». Historisk tidsskrift (dansk). 74 (1): 22–56. ISSN 0018-263X.
Debes, Hans Jacob (2001). Færingernes land. Historien om den færøske nutids oprindelse (dansk). København: Multivers. ISBN 87-7917-039-0.
Fyllingsnes, Ottar (2016). Færøyane. Illustrert av Harald Hognerud. Leikanger: SKALD. ISBN 978-82-7959-246-4.
Langkilde, Charlotte (2018). Færøerne. En moderne nation fødes (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-11-69037-6.
Schei, Liv Kjørsvik (2003). The Faroe Islands (engelsk). Edinburgh: Birlinn. ISBN 1-84158-242-5.
Stove, Stein (1981). «Færøyene i norsk litteratur. En bibliografi til belysning av Færøyenes historie». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 129–153. ISBN 82-990840-0-8.
Trolle, Annette Lerche (2003). Færøerne – et land i Norden (dansk). Risskov: Forlaget Klematis. ISBN 87-7905-728-4.
West, John F. (1974). Færøerne. En nation og dens historie (dansk). Oversatt av Palle Koch. København: Gyldendal.
Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands. Interpretations of History (engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 0-8131-1578-7.
Young, G.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A Chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (engelsk). Douglas: Shearwater Press. ISBN 0-904980-20-0.
== Eksterne lenker == | Føroya Studentaskúli og HF-skeið var en studieforberedende skole i Hoydal utenfor Tórshavn på Færøyene. | 10,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8roya_Handilssk%C3%BAli | 2023-02-04 | Føroya Handilsskúli | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Skoler på Færøyene', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1984', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner nedlagt i 2016'] | Føroya Handilsskúli var en handelsskole på Færøyene. Føroya Handilsskúli ble etablert i Tórshavn i 1984, etter at fagene hadde vært tilbudt som kveldsundervisning rundt om på Færøyene i mer enn 35 år. Skolen fikk i 1990 også en avdeling i Kambsdalur. Handelsskolen drev i hovedsak undervisning på videregående nivå, men tilbød også noen høyere utdannelser på avdelingen i Tórshavn. I skoleåret 2011/2012 hadde skolen til sammen 597 elever, studenter og kurselever i Tórshavn og 227 i Kambsdalur. I 2015/2016 ble de to avdelingene av Føroya Handilsskúli fusjonert inn i de nye skoleinstitusjonene på videregående nivå i Tórshavn og Kambsdalur, og opphørte som en selvstendig institusjon.
| Føroya Handilsskúli var en handelsskole på Færøyene. Føroya Handilsskúli ble etablert i Tórshavn i 1984, etter at fagene hadde vært tilbudt som kveldsundervisning rundt om på Færøyene i mer enn 35 år. Skolen fikk i 1990 også en avdeling i Kambsdalur. Handelsskolen drev i hovedsak undervisning på videregående nivå, men tilbød også noen høyere utdannelser på avdelingen i Tórshavn. I skoleåret 2011/2012 hadde skolen til sammen 597 elever, studenter og kurselever i Tórshavn og 227 i Kambsdalur. I 2015/2016 ble de to avdelingene av Føroya Handilsskúli fusjonert inn i de nye skoleinstitusjonene på videregående nivå i Tórshavn og Kambsdalur, og opphørte som en selvstendig institusjon.
== Referanser == | Føroya Handilsskúli var en handelsskole på Færøyene. Føroya Handilsskúli ble etablert i Tórshavn i 1984, etter at fagene hadde vært tilbudt som kveldsundervisning rundt om på Færøyene i mer enn 35 år. | 10,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flaktveit_skole | 2023-02-04 | Flaktveit skole | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Bergen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Åsane'] | Flaktveit skole er en kommunal barneskole på Flaktveit i Åsane bydel i Bergen kommune. Skolen ble oppført i årene 1985-1991. Arkitektene var Jarle Pedersen og Jan Haaland. Skolen åpnet i 1985 og er dimensjonert for 400 elever.
Skolen ble i 2008, som den første skolen i Bergen, sertifisert som "grønn skole" av den internasjonale miljøorganisasjonen Foundation for Enviromental Education (FEE). De sorterer restavfall, plast, matavfall, papir og papp, glass og batterier.Flaktveit skole feiret i 2010 sitt 25-årsjublieum.
Bergen Byarkiv oppbevarer arkivet etter skolen.
| Flaktveit skole er en kommunal barneskole på Flaktveit i Åsane bydel i Bergen kommune. Skolen ble oppført i årene 1985-1991. Arkitektene var Jarle Pedersen og Jan Haaland. Skolen åpnet i 1985 og er dimensjonert for 400 elever.
Skolen ble i 2008, som den første skolen i Bergen, sertifisert som "grønn skole" av den internasjonale miljøorganisasjonen Foundation for Enviromental Education (FEE). De sorterer restavfall, plast, matavfall, papir og papp, glass og batterier.Flaktveit skole feiret i 2010 sitt 25-årsjublieum.
Bergen Byarkiv oppbevarer arkivet etter skolen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Flaktveit skole - oppslagsverket oVe, artikkel av Vebjørn Elvebakk, Bergen Byarkiv.
Bergen byleksikon på nett, om Flaktveit skole | Flaktveit skole er en kommunal barneskole på Flaktveit i Åsane bydel i Bergen kommune. Skolen ble oppført i årene 1985-1991. | 10,799 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.