url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Pettersen | 2023-02-04 | Sigurd Pettersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skihopp', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Kongsberg kommune', 'Kategori:Personer fra Rollag kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Verdensmestere i skiflyging'] | Sigurd Ørjan Pettersen (født 28. februar 1980 i Kongsberg) er en norsk skihopper. Han representerer Rollag & Veggli. Hans største prestasjoner er sammenlagtseieren i hoppuka 2003/2004 der han vant tre av de fire rennene, og seieren i laghopping under VM i skiflyging i 2004.
Ved kommunestyrevalget 2007 var Pettersen kandidat for Arbeiderpartiet i Rollag kommune.
| Sigurd Ørjan Pettersen (født 28. februar 1980 i Kongsberg) er en norsk skihopper. Han representerer Rollag & Veggli. Hans største prestasjoner er sammenlagtseieren i hoppuka 2003/2004 der han vant tre av de fire rennene, og seieren i laghopping under VM i skiflyging i 2004.
Ved kommunestyrevalget 2007 var Pettersen kandidat for Arbeiderpartiet i Rollag kommune.
== Karriere ==
Pettersen debuterte relativt sent i verdenscupen. Under ledelse av den nye hopptreneren, Mika Kojonkoski fra Finland, fikk Sigurd Pettersen sitt endelige gjennombrudd i og med verdenscupseieren på Granåsen skisenter i Trondheim vinteren 2002.
Et av karrierens høydepunkt, hoppukeseieren i 2003/04, var etterlengtet for Hopp-Norge – med unntak av Espen Bredesens seier i 1993/94 måtte man over 30 år tilbake for å finne forrige norske vinner. Pettersen var elev ved NTG Lillehammer i 1997-1999.
== Verdenscupseire ==
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Sigurd Pettersen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Sigurd Pettersen – Olympedia
(en) Sigurd Pettersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sigurd Pettersen – FIS (skihopping)
(pl) Sigurd Pettersen – skijumping.pl | Sigurd Ørjan Pettersen (født 28. februar 1980 i Kongsberg) er en norsk skihopper. | 9,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Carolus_Borromeuss%C3%B8strene | 2023-02-04 | St. Carolus Borromeussøstrene | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener'] | St. Carolus Borromeussøstrene er en katolsk, kvinnelig kongregasjon. Den fulle navn er Kongregasjonen av søstrene av nestekjærlighet av St. Carolus Borromeus, som forkortes C.B.. I Nederland er de kjent som Zusters Onder de Bogen, et kallenavn som kommer fra den arkitektoniske buen mellom deres moderhus og kirken ved siden av.
Kongregasjonen ble grunnlagt av Elisabeth Gruyters i Maastricht i 1837. Hun valgte St Karl Borromeus som vernehelgen, og tok hans navn med i kongregasjonens.
Det er i underkant av 800 medlemmer, fordelt på ni land. Den er størst i Nederland og Indonesia; i begge land er det mer enn 300 medlemmer.
| St. Carolus Borromeussøstrene er en katolsk, kvinnelig kongregasjon. Den fulle navn er Kongregasjonen av søstrene av nestekjærlighet av St. Carolus Borromeus, som forkortes C.B.. I Nederland er de kjent som Zusters Onder de Bogen, et kallenavn som kommer fra den arkitektoniske buen mellom deres moderhus og kirken ved siden av.
Kongregasjonen ble grunnlagt av Elisabeth Gruyters i Maastricht i 1837. Hun valgte St Karl Borromeus som vernehelgen, og tok hans navn med i kongregasjonens.
Det er i underkant av 800 medlemmer, fordelt på ni land. Den er størst i Nederland og Indonesia; i begge land er det mer enn 300 medlemmer.
== I Norge ==
St. Carolus Borrmeussøstrene kom til Norge i 1923, på invitasjon fra biskop Johannes Olav Smit. Han hadde grunnlagt en katolsk misjonsstasjon i Molde, og ønsket søstre dit for å øke aktiviteten. Fire søstre fra Nederland, ledet av moder Fulgentia, ankom Molde i juli 1923.
=== Sykehusdrift ===
Søstrene startet raskt etter ankomsten et provisorisk hospital i andre etasje i kommunitetens hus. I 1924 ble moder Fulgentia sendt til Hamar for å opprette en kommunitet der. Med hjelp fra tre andre søstre opprettet hun St. Torfinns klinikk, en liten klinikk som blant annet hadde fødestue. Den ble godt mottatt blant byens befolkning, og i 1931 kunne de åpne en større klinikk med samme navn, ved siden av tomten hvor St. Torfinn katolske kirke (innviet 1939 ble bygget. De som var tilbake i Molde klarte også å bygge et nytt sykehus, St. Carolus hospital, som ble åpnet i 1934. Samme år åpnet kongregasjonen også sykehuset Stella Maris i Kristiansund. Journalene fra dette sykehuset viser at over 5 000 barn ble født der mellom 1934 og 1971, da det ble overtatt av det offentlige helsevesen. Mellom 1967 og 1980 ble alle de katolske sykehusene overtatt av det offentlige. På den ene side betydde dette at kongregasjonene som drev dem fikk penger som kunne finansiere annen virksomhet, men på den annen side betød det at det ikke lenger var behov for så mange søstre som var utdannet til arbeid i omsorgsyrker.
=== Nye aktiviteter ===
I 1967 ble Norge en viseprovins, underlagt Nederland, men med større grad av selvstyre. Etter at sykehusdriften falt bort hadde de derfor en mulighet til å selv bestemme en del over hva de skulle gjøre i Norge. Mange av søstrene jobbet videre på sykehusene i en periode, slik det også skjedde på andre katolske sykehus.
Søstrene var også engasjert i de katolske menighetenes arbeid. I 1980 fikk de en ny oppgave, da to søstre ble sendt til Moss for å grunnlegge en kommunitet der med tanke på å hjelpe innvandrere i området. Den katolske kirke hadde de siste årene gjennomgått en forandring, fra å være en liten kirke med flertall av nordmenn til å bli den største kirken utenfor statskirken, med et flertall av innvandrere.
I 1990 forlot de Molde, etter 67 år i byen. Huset de hadde bodd i ble overtatt av Misjonærsøstrene av Treenigheten, en filippinsk kongregasjon. De la også ned kommuniteten i Bærum, som ble tatt over av Helligkorssøstrene. Kommuniteten i Hamar ble nedlagt i 2000, og Moss, med tre søstre, er dermed den eneste kommunitet som er igjen.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted , på flere språk
Kongregasjonen i Norge | St. Carolus Borromeussøstrene er en katolsk, kvinnelig kongregasjon. | 9,801 |
null | 2023-02-04 | Wiener Staatsoper | null | null | null | Wiener Staatsoper (kort bare Staatsoper, tidligere Kaiserliche und Königliche Hofoper, Den keiserlige og kongelige hoffopera) er det viktigste operahuset i Wien og et av de mest kjente i hele verden. | 9,802 |
null | 2023-02-04 | Staatsoper | null | null | null | Staatsoper (tysk statsoperaen) kan referere til | 9,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matti_Nyk%C3%A4nen | 2023-02-04 | Matti Nykänen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1982', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1984', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Dødsfall 4. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Finner dømt for forbrytelser', 'Kategori:Finske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 17. juli', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skihopping', 'Kategori:Olympiske mestere for Finland', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Finland', 'Kategori:Personer fra Jyväskylä', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Verdensmestere i skiflyging', 'Kategori:Verdensmestere i skihopping', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Matti Nykänen (født 17. juli 1963, død 4. februar 2019) var en finsk skihopper som i 1980-årene var en dominerende skikkelse i internasjonal hoppsport. Han la opp i 1991.
| Matti Nykänen (født 17. juli 1963, død 4. februar 2019) var en finsk skihopper som i 1980-årene var en dominerende skikkelse i internasjonal hoppsport. Han la opp i 1991.
== Karriere som skihopper ==
Nykänen var 18 år gammel da han i VM i Holmenkollen i 1982 kunne feire sin første store triumf. Han tok også en tittel i de tre påfølgende verdensmesterskapene, i 1985, 1987 og 1989.Etter den første hoppukeseieren i 1983 vant Nykänen sesongen etter gull i storbakken i OL i Sarajevo. I 1985 ble han verdensmester i skiflygning i Planica og hadde dermed gått til topps i alle de viktigste konkurransene. I 1987 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.Nykänens kanskje aller beste sesong var i 1988 da han etter hoppukeseieren dominerte fullstendig og tok alle tre gullmedaljene i OL i Calgary. Nykänen tok sin siste internasjonale medalje under VM i skiflygning i Vikersund i 1990 med sølv. Da han la opp i 1991 etter ti år som aktiv utøver, hadde han vunnet 46 verdenscuprenn.
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Etter hoppkarrieren ==
Han fikk stadig større alkoholproblemer utover i karrieren sin, og etter at den tok slutt har livet hans vært preget av rusmisbruk. Høsten 2005 ble Nykänen satt i fengsel for å ha slått og mishandlet kona. Da hadde det kun gått fire dager siden han slapp ut fra fengsel, hvor han sonet en dom for å ha knivstukket en mann.I den biografiske filmen Matti som ble utgitt i 2006, dokumenteres Nykänens tragiske liv etter hoppkarrièren. I filmen tegnes et bilde av en naiv ung Nykänen, som påvirkes av uheldig omgangskrets i mange av hans katastrofale veivalg. Jasper Pääkkönen spiller Matti Nykänen i filmen.Nykänen døde i Villmanstrand 4. februar 2019, 55 år gammel. Noen måneder før han døde ble han diagnostisert med diabetes. Han skal også ha slitt med bukspyttkjertelbetennelse og han døde av akutt lungebetennelse, ifølge Nykänens familie.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matti Nykänen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Matti Nykänen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Matti Nykänen – Olympics.com
(en) Matti Nykänen – Olympic.org
(en) Matti Nykänen – Olympedia
(en) Matti Nykänen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Matti Nykänen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Matti Nykänen – FIS (skihopping) | Matti Nykänen (født 17. juli 1963, død 4. | 9,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Olav_Smit | 2023-02-04 | Johannes Olav Smit | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Ikkenorske katolske biskoper i Norge', 'Kategori:Linjen von Bodman', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske katolske biskoper', 'Kategori:Personer fra Deventer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johannes Olav Smit, også kalt Jan Olav Smit (opprinnelig Hendrik Johannes Smit; født 19. februar 1883 i Deventer, erkebispedømmet Utrecht, død 22. juni 1972 i Roma), var apostolisk vikar for Norge 1922–1928.
| Johannes Olav Smit, også kalt Jan Olav Smit (opprinnelig Hendrik Johannes Smit; født 19. februar 1883 i Deventer, erkebispedømmet Utrecht, død 22. juni 1972 i Roma), var apostolisk vikar for Norge 1922–1928.
== Liv og virke ==
=== Prest ===
Etter å ha blitt ordinert til prest i 1906 gjennomførte han videre studier i bibelvitenskap i Roma. Han virket deretter som prest i Nederland i noen år, inntil han ble professor ved presteseminaret i Rijsenburg (1913–1922).
=== Biskop i Norge ===
23. mars 1922 ble han utnevnt til apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Norge. Han ble bispeviet i Deventer 29. juni samme år av erkebiskop Henrik van de Wetering, og ble da gitt tittelen titulærbiskop av Paralus. Medkonsekrerende var biskop Augustinus Josephus Callier av Haarlem og biskop Arnold Frans Diepen av 's Hertogenbosch (Bois-le-Duc).
Biskop Smit kom til Norge 4. oktober 1922, og ble høytidelig innsatt i embetet i St. Olav kirkes prestegård i Oslo fire dager senere. Han tok da navnet Olav etter Norges vernehelgen Olav den hellige.
I hans tid som apostolisk vikar kom han i konflikt med ordenssøstrene som drev sykehus. Det var pålagt en skatt på sykehusene, noen øre for hvert døgn en seng ble benyttet. Biskop Smit ønsket å øke denne skatten, og pådro seg dermed søstrenes vrede.Han vervet kraftig for støtte for den norske katolske kirke i sitt hjemland Nederland, blant annet ved hjelp av tidsskriftet Uit het land van St. Olav.
Deretter oppsto en skandale rundt ham, som han selv ikke var skyld i. En svensk konvertitt ble forelsket i ham, og på et tidspunkt kom hun seg inn i St. Olav kirkes bispegård mens biskopen var der og begynte å kle av seg. Biskopen fant å måtte hoppe ut av et vindu for å unngå henne, men han unngikk ikke at historien ble kjent på byen. Einar Rose skrev kort tid etter en kjent revyvise om tildragelsen.
=== Fra 1928 til 1972 ===
11. oktober 1928 fratrådte biskop Smit sitt embete i Norge, og reiste til Roma, der han ble kannik i Peterskirken. Dette er et embete som gir en viss status, men som først og fremst er av seremoniell art.
I Roma skjedde det etter noen få måneder en ny skandale omkring ham – den forsmådde konvertitten - Gudrun Margerita Ramstad, av italienerne kalt la bionda Norvegese - reiste dit, og i Peterskirkens forhall rettet hun den 24. november 1929 en pistol mot ham. En annen av kannikene slo pistolen ut av hendene hennes, og hun ble raskt overmannet av vakter, men episoden utløste en rettskrise for den rett før opprettede Vatikanstaten, da man ikke ønsket å overlevere henne til de fascistiske myndighetene i Italia. Det viste seg at pistolen dessuten var både uladd og ikke avsikret, og de kirkelige myndigheter valgte derfor å avskrive hele saken med henvisning til at hun hadde vært i psykisk ubalanse.Biskop Smit var høyt skattet av pave Pius XII (som Smit skrev en tidlig biografi om i 1949) og av pave Johannes XXIII, som utnevnte ham til biskoppelig assistent til pavetronen. Han gjorde også en stor innsats for nederlandske pilegrimer til Roma.Biskop Smit er gravlagt på den tyske pilegrimskirkegård (Campo Santo Teutonico) i Vatikanstaten.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Biskop Johannes Wolfgang von Bodman (1651–1691)
Biskop Marquard Rudolf von Rodt (1644–1704) *bispeviet 1690
Biskop Alexander Sigismund von der Pfalz-Neuburg (1663–1737) *1691
Biskop Johann Jakob von Mayer (1677–1749) *1719
Biskop Joseph Ignaz Philipp von Hessen-Darmstadt (1699–1768) *1741
Erkebiskop Klemens Wenzeslaus von Sachsen (1739–1812) *1766
Erkebiskop Max Franz von Havsburg-Lothringen (1756–1801) *1785
Biskop Kaspar Max Droste zu Vischering (1770–1846) *1795
Biskop Cornelius Ludovicus van Wijkerslooth (1786–1851) *1833
Erkebiskop Johannes Zwijsen (1794–1877) *1842
Biskop Franciscus Jacobus van Vree (1807–1861) *1853
Erkebiskop Andreas Ignatius Schaepman (1815–1882) *1860
Erkebiskop Petrus Matthias Snickers (1816–1895) *1877
Biskop Gaspard Josephus Martinus Bottemanne (1823–1903) *1883
Erkebiskop Henricus van de Wetering (1850–1829) *1895
Biskop Johannes Olav Smit (1883–1972) *1922
== Verker i utvalg ==
Jan Olav Smit og Hugh O'Flaherty: In our Father’s house. Saint Peter’s and the Vatican, Vatican Polyglot Press, Roma 1939.
Jan Olav Smit: Pastor Angelicus. Paus Pius XII, J.J. Romen & Zonen, 1949(oversettelse: Pope Pius XII, Burns Oates & Washburne, London & Dublin, 1951)Jan Olav Smit med Reinier Post: Naar Rome. Geïllustreerd handboek voor reizigers naar Rome 6e dr. Utrecht 1958
Jan Olav Smit og Hugh O'Flaherty: O Roma felix: Practical guide for walks in Rome, Verdesi, Roma 1959.
== Referanser ==
== Se også ==
Den katolske kirke i Norge
Liste over norske biskoper | Johannes Olav Smit, også kalt Jan Olav Smit (opprinnelig Hendrik Johannes Smit; født 19. februar 1883 i Deventer, erkebispedømmet Utrecht, død 22. | 9,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montr%C3%A9al | 2023-02-04 | Montréal | ['Kategori:1642 i Nord-Amerika', 'Kategori:45°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1642', 'Kategori:Byer ved Saint Lawrence', 'Kategori:Montréal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Montréal (engelsk skriveform: Montreal, uttales /mɔ̃ʀeal/ på fransk og /ˌmʌntɹiˈɑːl/ på engelsk) er den største byen i provinsen Québec i Canada. Den er også Canadas nest mest folkerike by, etter Toronto, og verdens nest største franskspråklige by etter Paris. Montréal ligger sørvest i Québec, omtrent 200 km sørvest for provinsens hovedstad Québec by og 150 km øst for Ottawa, Canadas hovedstad. Byen ligger på den fluviale øya Île de Montréal («Montréal-øya») ved samløpet av elvene Ottawa og St. Lawrence.
Totalt 3 635 571 innbyggere (2006) bor i «Stor-Montréal», som blant annet omfatter byene Laval og Longueuil. 52,4 % av innbyggerne har fransk som morsmål, 32,4 % har ulike innvandrerspråk som morsmål, mens 12,5 % har engelsk som morsmål. Omtrent 70% av befolkningen bruker fransk daglig.
Montréal arrangerte Verdensutstillingen i 1967 (Expo '67), og var vertsby for Sommer-OL 1976.
Det finnes to franskspråklige universitet i Montréal. Université de Montréal er byens største franskspråklige universitet. Universitetet ligger i området Côte des Neiges, og dekker de fleste fagretninger. Université du Québec à Montréal er et offentlig universitet og del av universitetsnettverket Université du Québec. To engelskspråklige universitet holder til i byen, Concordia University og det meget anerkjente McGill University.
| Montréal (engelsk skriveform: Montreal, uttales /mɔ̃ʀeal/ på fransk og /ˌmʌntɹiˈɑːl/ på engelsk) er den største byen i provinsen Québec i Canada. Den er også Canadas nest mest folkerike by, etter Toronto, og verdens nest største franskspråklige by etter Paris. Montréal ligger sørvest i Québec, omtrent 200 km sørvest for provinsens hovedstad Québec by og 150 km øst for Ottawa, Canadas hovedstad. Byen ligger på den fluviale øya Île de Montréal («Montréal-øya») ved samløpet av elvene Ottawa og St. Lawrence.
Totalt 3 635 571 innbyggere (2006) bor i «Stor-Montréal», som blant annet omfatter byene Laval og Longueuil. 52,4 % av innbyggerne har fransk som morsmål, 32,4 % har ulike innvandrerspråk som morsmål, mens 12,5 % har engelsk som morsmål. Omtrent 70% av befolkningen bruker fransk daglig.
Montréal arrangerte Verdensutstillingen i 1967 (Expo '67), og var vertsby for Sommer-OL 1976.
Det finnes to franskspråklige universitet i Montréal. Université de Montréal er byens største franskspråklige universitet. Universitetet ligger i området Côte des Neiges, og dekker de fleste fagretninger. Université du Québec à Montréal er et offentlig universitet og del av universitetsnettverket Université du Québec. To engelskspråklige universitet holder til i byen, Concordia University og det meget anerkjente McGill University.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Montreal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Montréal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Montréal hos Wikivoyage
Ville de Montréal
Université de Montréal
McGill University | | tidssone = -5 | 9,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lehi | 2023-02-04 | Lehi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1940', 'Kategori:Israels historie', 'Kategori:Paramilitære organisasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Terrorisme'] | Lehi, hebraisk akronym for Lohamei Herut Israel (krigere for Israels frihet), var en sionistisk militant organisasjon opprettet i 1940 i Palestinamandatet. Lehi er også kjent som Stern-gjengen, oppkalt etter grunnleggeren Avraham Stern, og anså seg selv som en terrororganisasjon.
| Lehi, hebraisk akronym for Lohamei Herut Israel (krigere for Israels frihet), var en sionistisk militant organisasjon opprettet i 1940 i Palestinamandatet. Lehi er også kjent som Stern-gjengen, oppkalt etter grunnleggeren Avraham Stern, og anså seg selv som en terrororganisasjon.
== Opprettelse og virksomhet ==
Lehi ble grunnlagt av Stern i 1940 som en utbrytergruppe fra en annen organisasjon, Irgun. Den ble først kalt Irgun Zvai Leumi be-Yisrael. Da Stern døde i 1942 og mange av medlemmene ble arrestert, lå gruppen nede frem til den ble reformert som Lehi under Israel Eldad, Natan Yellin-Mor og Yitzhak Shamir. Shamir ble Israels statsminister førti år senere.
Lehi anså seg selv som antiimperialistisk, og betraktet det britiske styret av Palestina som en illegal okkupasjon. Den konsentrerte derfor sine angrep mot britiske mål (i motsetning til andre jødiske grupper, som også angrep arabere). Stern-medlemmer som ble arrestert av britene nektet å forsvare seg, og hevdet bare at retten, som representerte en okkupasjonsmakt, ikke hadde noen jurisdiksjon over dem og var illegal. Av samme grunn unnlot de å søke britene om benådning, selv i tilfeller der de fikk dødsstraff. I to tilfeller begikk Stern-medlemmer selvmord i fengselet for å forhindre at britene hengte dem.
Sent i 1940 ble Stern-medlemmet Naftali Lubenchik sendt til Beirut hvor han møtte den tyske diplomaten Werner Otto von Hentig og leverte et brev fra ledelsen i Stern som tilbød at Stern «tok aktiv del i krigen på Tysklands side» mot at Tyskland støttet «etableringen av den historiske jødiske staten på nasjonal og totalitær basis, alliert med det tyske rike». Werner Otto von Hentig videreformidlet tilbudet til den tyske ambassaden i Ankara, men det er ikke kjent noe offisielt svar. Stern-gjengen forsøkte å etablere kontakt med Tyskland igjen i desember 1941 uten å lykkes.
Bortsett fra et antall høyprofilerte aksjoner, utførte Stern-gjengen stort sett mindre angrep, som likvidering av britiske soldater og politimenn, og av og til også jødiske kollaboratører. I 1947 sendte de brevbomber til mange britiske politikere. De saboterte også infrastruktur som broer, jernbaner og oljeraffinerier. De finansierte sine aksjoner ved donasjoner fra private (ikke alltid frivillig) og bankran.
Stern-gjengen opphørte formelt å eksistere da Israel ble opprettet, men fortsatte å operere særlig i Jerusalem, inntil den ble knust etter drapet på Folke Bernadotte.
== Berømte angrep ==
6. november 1944 – Lehi myrdet Lord Moyne, den britiske sendemannen i Kairo. Handlingen rystet britene, og gjorde Churchill rasende. To Lehi-medlemmer ble fanget og henrettet av britene.
9. april 1948 – Lehi og Irgun angrep Deir Yassin (se Deir Yassin-massakren).
17. september 1948, Lehi myrdet FNs megler grev Folke Bernadotte og FN-observatøren André Serot. Årsaken var at Bernadotte insisterte på at de palestinske flyktningene hadde rett til å returnere til sine hjem. Drapet ble styrt av Yehoshua Zetler og utført av en gruppe på fire menn ledet av Meshulam Markover. Yehoshua Cohen avfyrte skuddene. Lehi-lederne Nathan Yellin-Mor og Matitiahu Schmulevitz ble arrestert to måneder etter drapet. Alle mistenkte fikk imidlertid amnesti av Israel i 1949.I 1980 opprettet Israel Lehiordenen, som tildeles tidligere medlemmer av Stern-gjengen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Heller, J: The Stern Gang (Frank Cass, 1995) ISBN 0-7146-4558-3
== Eksterne lenker ==
Forslag fra Stern-gjengen (Lehi) om å delta i annen verdenskrig på Tysklands side
http://www.lehi.org.il/ | Lehi, hebraisk akronym for Lohamei Herut Israel (krigere for Israels frihet), var en sionistisk militant organisasjon opprettet i 1940 i Palestinamandatet. Lehi er også kjent som Stern-gjengen, oppkalt etter grunnleggeren Avraham Stern, og anså seg selv som en terrororganisasjon. | 9,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaus_von_Dohnanyi | 2023-02-04 | Klaus von Dohnanyi | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Hamburgs borgermestere', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske utdanningsministre'] | Klaus von Dohnanyi (født 23. juni 1928 i Hamburg) er en tysk politiker (SPD). Han var utdannelses- og vitenskapsminister i den føderale regjeringen fra 1972 til 1974 og fra 1981 til 1988 førsteborgermester (regjeringssjef) i bystaten Hamburg.
| Klaus von Dohnanyi (født 23. juni 1928 i Hamburg) er en tysk politiker (SPD). Han var utdannelses- og vitenskapsminister i den føderale regjeringen fra 1972 til 1974 og fra 1981 til 1988 førsteborgermester (regjeringssjef) i bystaten Hamburg.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, utdannelse ===
Von Dohnanyi vokste opp i Berlin-Grunewald. Hans far Hans von Dohnanyi ble i 1938 sendt som Reichsgerichtsrat til Leipzig. Han ble henrettet mot slutten av andre verdenskrig som motstandskjemper.
Fra 1938 til 1940 gikk Klaus von Dohnanyi på Thomasschule zu Leipzig, fra 1940 til 1944 på Benediktinergymnasium i Ettal og så på Helmholtz-Gymnasium i Potsdam.
Fra høsten 1944, etter nød-Abitur, ble han utskrevet til Volkssturm, en militær enhet for særlig unge eller særlig gamle; i november 1944 ble han funnet anvendelig for krigføring («kriegsverwendungsfähig») og i januar neste år innkalt til en kampbataljon i Reichsarbeitsdienst i Karstädt i Prignitz. I mai 1945 havnet han for noen få dager i kanadisk krigsfangenskap. Høsten 1945 traff han igjen på sin familie i Frankfurt am Main, som han hadde vært atskilt fra under sin krigstjeneste.
I 1946 begynte han å studere jus, og avla 1949 den første og 1957 den andre juridiske statseksamenen. I 1959 ble han dr.juris.
=== Karriere ===
Fra 1951 arbeidet han i et amerikansk advokatkontor, og deretter ved Max-Planck-Institut für Internationales Privatrecht. I 1954 tok han også en amerikansk grad, LL.M. (Master of Law), ved Yale University. Fra 1954 arbeidet han ved Ford-verket i Köln, fra 1956 som leder av planlegningsavdelingen. Fra 1960 til 1967 var han Geschäftsführender Gesellschafter ved markedsforskningsinstituttet Infratest.
Klaus von Dohnanyi ble medlem av SPD i 1957. Fra 1969 til 1981 var han medlem av det tyske parlamentet. I 1979 ble han partiformann i Nordrhein-Westfalen. Fra 1982 til 1988 var han medlem av Hamburgs borgerskap.
I 1968 ble han statssekretær i næringsministeriet. Året etter ble han parlamentarisk statssekretær for utdannelses- og vitenskapsministeren. Da Hans Leussink trakk seg fra denne stillingen i januar 1972, ble han etterfulgt av Dohnanyi. Da Willy Brandt gikk av som kansler den 7. mai 1974, forlot Dohnanyi regjeringen. Mellom 1976 og 1981 var han statsminister i utenriksdepartementet.
Den 24. juni 1981 ble Klaus von Dohnanyi valgt til Hans-Ulrich Kloses etterfølger som Hamburgs førsteborgermester. Denne stillingen hadde han frem til 8. juni 1988.
== Familie ==
Klaus von Dohnanyi er sønn av Hans von Dohnanyi og hans kone Christine Bonhoeffer, søster av Dietrich Bonhoeffer. Han er barnebarn av den ungarske komponisten Ernst von Dohnányi, og er gift med forfatteren Ulla Hahn. Hans bror er dirigenten Christoph von Dohnányi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Klaus von Dohnanyi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Klaus von Dohnanyi (født 23. juni 1928 i Hamburg) er en tysk politiker (SPD). | 9,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean | 2023-02-04 | Jean | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dobbeltkjønnede navn', 'Kategori:Kvinnenavn', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Jean er en opprinnelig fransk kortform av mannsnavnet Johannes, som kommer fra det greske navnet Ioannes som betyr «Gud er nådig».
Jean er også en variant av kvinnenavnet Jane, som også er avledet av Johannes.
| Jean er en opprinnelig fransk kortform av mannsnavnet Johannes, som kommer fra det greske navnet Ioannes som betyr «Gud er nådig».
Jean er også en variant av kvinnenavnet Jane, som også er avledet av Johannes.
== Utbredelse ==
Jean er det mest brukte mannsnavnet både i Frankrike, Belgia og Luxembourg. Navnet er også vanlig i mange fransktalende afrikanske land. Navnet er lite brukt i Norge. I USA er Jean et nokså vanlig kvinnenavn og brukes oftere som kvinnenavn enn som mannsnavn.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Jean og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Kvinnenavnet Jean var populært i USA fra 1910-årene til 1940-årene.
I England var kvinnenavnet Jean populært fra 1920- til 1950-årene.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Jean og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Jean d'Orbais, fransk arkitekt
Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), fransk filosof
Jean Paul (1763–1825), tysk dikter
Jean Cocteau (1889–1963), fransk multikunstner
Jean Piaget (1896–1980), sveitsisk filosof
Jean Sibelius (1865–1957), finsk komponist
Jean-Paul Sartre (1905–1980), fransk forfatter og filosof
Jean Reno (1948–), fransk filmskuespiller
Jean-Claude van Damme (1960–), belgisk skuespiller
=== Som kvinnenavn ===
Britney Jean Spears (1981–), amerikansk popsanger
=== Oppdiktede personer ===
Jean Valjean – hovedkarakter i romanen Les Misérables fra 1862 av Victor Hugo
== Se også ==
jeans
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Jean
(en) Think Baby Names: Jean | Jediene er en slags spesialsoldater i George Lucas' fantasiunivers Star Wars. De kjennetegnes ved stor sensitivitet for Kraften («the Force») og av sitt hovedvåpen, lyssverdet eller lyssabelen. | 9,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mosby | 2023-02-04 | Mosby | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Kristiansand', 'Kategori:Sider med kart'] | Mosby (Norrønt: Mórbø) er en tettbebyggelse i Kristiansand kommune med 2 054 innbyggere, og er en del av Torridal. Den ligger ca. 10 km nord for bysentrum. Mosby ligger ved Setesdalsveien og fylkesvei 405. Sørlandsbanen og elva Otra, også kalt Torridalselva, går også gjennom Mosby. Mosby er den nordligste delen av Kristiansand kommune, og grenser til nabokommunen Vennesla. Kvarsteinbroa over Otra utgjør fra gammelt av også en markant dialektgrense.
Bydelen er delt i rodene Øvre Mosby, Nedre Mosby, Hagen/Haus, og Høie, med Høietun, Høiekleivane og Mestad. Området ligger under Torridal menighet, som består av Mosby, Augland og Strai. Menigheten ligger igjen under Oddernes prestegjeld. Mosby hørte tidligere til Oddernes kommune, men er nå en del av Kristiansand.
Mosby har servicefunksjoner som kommunal barnehage, privat barnehage, dagligvarebutikk, bensinstasjon, baker, vaskehjelp, tannlege, frisør og fysikalsk institutt, bilpleie, i tillegg til Mosby bedehus.
| Mosby (Norrønt: Mórbø) er en tettbebyggelse i Kristiansand kommune med 2 054 innbyggere, og er en del av Torridal. Den ligger ca. 10 km nord for bysentrum. Mosby ligger ved Setesdalsveien og fylkesvei 405. Sørlandsbanen og elva Otra, også kalt Torridalselva, går også gjennom Mosby. Mosby er den nordligste delen av Kristiansand kommune, og grenser til nabokommunen Vennesla. Kvarsteinbroa over Otra utgjør fra gammelt av også en markant dialektgrense.
Bydelen er delt i rodene Øvre Mosby, Nedre Mosby, Hagen/Haus, og Høie, med Høietun, Høiekleivane og Mestad. Området ligger under Torridal menighet, som består av Mosby, Augland og Strai. Menigheten ligger igjen under Oddernes prestegjeld. Mosby hørte tidligere til Oddernes kommune, men er nå en del av Kristiansand.
Mosby har servicefunksjoner som kommunal barnehage, privat barnehage, dagligvarebutikk, bensinstasjon, baker, vaskehjelp, tannlege, frisør og fysikalsk institutt, bilpleie, i tillegg til Mosby bedehus.
== Øvre Mosby ==
Roden Øvre Mosby består av området mellom Høiebekken i sør og vest, og Otra i nord og øst. Roden inneholder boligfeltene Lillefjell Terrasse, Tutlamoen, Bakken, Kildalen, Rismoen og Håmoen. På Tutlamoen finner man en kunstgressbane og skøytebane om vinteren.
Rett sør for og på motsatt side av avkjørselen til Ravnås, lå samfunnshuset Torheim tidligere. I tillegg til arrangementslokaler, inneholdt bygget blant annet også tannlegekontor og bibliotek. Bygningen som opprinnelig ble oppført for Skogskolen ca. 1917, ble revet i 2014 og er nå erstattet av et nytt leilighetskompleks.
Lengre sørover er Mosby oppvekstsenter lett gjenkjennelig på nordsiden av veien. Oppvekstsenteret inneholder kommunal barnehage, barneskole og skolefritidsordning. Skolen hadde tidligere også ungdomsskole, men denne ble flyttet til ny ungdomsskole på Hommeren i tilknytning til Torridal idrettspark i 2007. Det opprinnelige skolebygget fra ca. 1914 ble revet på begynnelsen av 1990-tallet for å gi plass til dagens indre skolebygg. Ny skole ble startet bygget 2019 og sommer 2021 skal nytt oppvekstsenter stå ferdig. Dette vil da samle 2 barnehager og skole 1-7 trinn.
Like ved skolen finner man Moseid Bakeri, mens man finner Mosby bedehus rett innenfor skolen, ved siden det tidligere sandtaket på Håmoen.
== Nedre Mosby ==
Roden Nedre Mosby ligger på sletten langs Otra sør for Høiebekken, og består av boligfeltene Høllen og Leirdalen. Her finner man i dag bensinstasjon og butikk. Der parkeringsplassen til butikken ligger i dag, sto Mosby bedehus tidligere.
Mot elva finner man den forlengst nedlagte Mosby stasjon. Stasjonen ble bygget i tilknytning til Setesdalsbanen og ble åpnet 18. november 1895. Bygningen er i dag i bruk som frisørsalong.
Sørover, i bunnen av bakken, finner man på østsiden bygningen som tidligere huset postkontoret. På motsatt side av veien, der hvor det i dag er busstopp og oppkjørsel til Kleiva, lå Moseid bakeri tidligere. Her var det også en kafé, men dette brant i 1974. På samme side som postkontoret, der nedkjørselen til Høllen ligger, lå Øvre Torridal skole tidligere. Skolen ble bygget i 1855 og ble gitt navnet Torheim. Bygget brant på slutten av 1990-tallet.
På motsatt side av jernbanelinja i Høllen går gang- og sykkelstien mot Kristiansand delvis på den gamle traséen til Setesdalsbanen. Og lengre ut mot elven, like ved hengebroa til Haus, ligger barnehagen.
Nord for dagens rundkjøring, på folkemunne kalt Trekanten, lå det tidligere en slakter.
== Hagen/Haus ==
Hagen og Haus ligger på østsiden av Otra. Hagen er forbundet med Augland via en hengebro til gang- og sykkelsti på traséen til Setesdalsbanen. Haus er forbundet til Nedre Mosby via hengebro til Høllen. Begge hengebroene er vurdert nedlagt.
== Høie ==
Høie Fabrikker, som produserer sengetøy, var i mange år den største arbeidsplassen. Fabrikken ble etablert i 1850 og lagt ned i 2007. En av bygningene rommer nå et fabrikkutsalg. Snøgg AS, som produserer førstehjelps-, akuttmedisinsk og medisinsk forbruksmateriell, ligger også på Mosby.
== Referanser == | Mosby (Norrønt: MórbøStore Norske Leksikon: Mosby https://snl.no/Mosby) er en tettbebyggelse i Kristiansand kommune med 2 054 innbyggere, og er en del av Torridal. | 9,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vekselstr%C3%B8m | 2023-02-04 | Vekselstrøm | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Elektrisitet', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Vekselstrøm refererer til elektrisk strøm som endrer sin retning (polaritet) syklisk med tiden, slik at positive og negative øyeblikksverdier er gjentagende, og slik at middelverdien av strømmen over tid er lik null. Ordet brukes også generelt som en benevnelse for et elektrisk kraftsystem med vekselspenning. Det motsatte av vekselstrøm er likestrøm, der strømmen og spenningens polaritet ikke skifter.
På verdensbasis er praktisk talt all elektrisk energiforsyning basert på sinusformet vekselstrøm. Årsakene til dette er at produksjon, overføring, transformering, omforming (endring av frekvens) og bruk av elektrisitet med vekselspenning er det mest økonomiske og tekniske optimale. For husholdninger er enfase vekselstrøm det mest vanlige, mens for all annen energioverføring er trefasestrøm enerådende.
Høyfrekvente vekselstrømmer blir brukt i telekommunikasjon, i medisinsk utstyr og i en rekke annet type elektronisk utstyr.
Teknikken for å beskrive, beregne og kalkulere komponenter og systemer for vekselstrøm gjør bruk av en rekke matematiske teknikker. Det er utviklet metoder som har til hensikt å forenkle beregningene ved hjelp av forskjellige transformasjoner. Dermed kan enkle konsepter fra kretsanalyse for likestrøm benyttes. For eksempel er behandling av vekselstrøm og -spenning som tidsvariable reelle trigonometriske funksjoner tungvint, mens transformasjon over til kompleksplanet gjør beregningene betydelig enklere.
| Vekselstrøm refererer til elektrisk strøm som endrer sin retning (polaritet) syklisk med tiden, slik at positive og negative øyeblikksverdier er gjentagende, og slik at middelverdien av strømmen over tid er lik null. Ordet brukes også generelt som en benevnelse for et elektrisk kraftsystem med vekselspenning. Det motsatte av vekselstrøm er likestrøm, der strømmen og spenningens polaritet ikke skifter.
På verdensbasis er praktisk talt all elektrisk energiforsyning basert på sinusformet vekselstrøm. Årsakene til dette er at produksjon, overføring, transformering, omforming (endring av frekvens) og bruk av elektrisitet med vekselspenning er det mest økonomiske og tekniske optimale. For husholdninger er enfase vekselstrøm det mest vanlige, mens for all annen energioverføring er trefasestrøm enerådende.
Høyfrekvente vekselstrømmer blir brukt i telekommunikasjon, i medisinsk utstyr og i en rekke annet type elektronisk utstyr.
Teknikken for å beskrive, beregne og kalkulere komponenter og systemer for vekselstrøm gjør bruk av en rekke matematiske teknikker. Det er utviklet metoder som har til hensikt å forenkle beregningene ved hjelp av forskjellige transformasjoner. Dermed kan enkle konsepter fra kretsanalyse for likestrøm benyttes. For eksempel er behandling av vekselstrøm og -spenning som tidsvariable reelle trigonometriske funksjoner tungvint, mens transformasjon over til kompleksplanet gjør beregningene betydelig enklere.
== Begrepsavklaring ==
International Electrotechnical Commission (IEC) definerer vekselstrøm slik: «En strøm som er en periodisk funksjon av tid der likestrømkomponenten er lik null, eller som er så liten at den kan neglisjeres.» Definisjonen av vekselspenning i IEC's termliste er eksakt lik, og i elektroteknikken forekommer disse to størrelsene som gjensidig avhengige fysiske størrelser, der impedansen i lasten (som strømmen går gjennom og spenningen ligger over) gir forholdet mellom dem.
Både i dagligtale og i fagsammenheng betegner vekselstrøm elektrisk energiforsyning (kraftforsyning eller kraftoverføring) basert på sinusformet vekselspenning og -strøm. Konseptuelt spiller det ingen stor rolle om et slikt kraftsystem omtales med sin sinusformede spenning eller strøm. Uttrykket brukes ofte for å poengtere forskjellen fra likestrøm, uavhengig om det egentlig dreier seg om en spenning. I dagligtale er strøm brukt for elektrisitet generelt (strøm og spenning), mens i fagspråk benyttes begrepene strøm og spenning strikt adskilt.
I engelsk språkbruk brukes begrepet AC som står for «Alternating current» og som direkte oversatt betyr «vekslende strøm», dette i motsetning til DC som står for «Direct current», altså likestrøm. Også i engelsk språkbruk er det vanlig å omtale elektrisk kraftforsyning som AC.
== Historisk utvikling ==
=== De aller første forsøkene med en elektrisk motor ===
Den første generator som produserte en spenning basert på elektromagnetisk induksjon ble konstruert i 1832 av den franske instrumentmakeren Hippolyte Pixii. Dette ble diskutert på et møte i Det franske vitenskapsakademiet (Académie des Sciences) i september 1832, og allerede i juli ble oppfinnelsen omtalt i Annales de Chimie. Denne enkle generatoren består som tegningen til høyre viser av en hesteskoformet permanentmagnet som roterer under to spoler. Utover 1800-tallet var det mange forsøk på å lage en fungerende og praktisk nyttig generator og elektrisk motor, men få lykkes med å få noen særlig stor ytelse ut av sine maskiner.Den tyske ingeniøren og fysikeren Moritz Hermann von Jacobi holdes for å være den første til å lage en praktisk anvendbar elektrisk motor. Han skrev i Annalen der Physik i mai 1834 at han hadde konstruert en elektrisk motor som utviklet en effekt på 15 W. Et år tidligere hadde den amerikanske smeden Thomas Davenport gjort det kjent at han hadde konstruert en elektrisk motor som kunne yte 4,5 W. Det virkelige gjennombruddet kom da von Jacobi lykkes med å konstruere en motor som kunne yte 300 W. Han brukte motoren til å drive en båt, som han under en demonstrasjon fraktet 14 personer over en elv i St. Petersburg. For å drive motoren hadde båten sinkbatterier med en samlet vekt på 200 kg. Denne båtturen fant sted den 13. september 1838. I årene etter og frem til 1866 ble det tatt ut hele 100 patenter på elektriske motorer bare i England.
=== En generator til en vellykket motor ===
Det ble gjort fremskritt for å utvikle en brukbar elektrisk motor, men problemet var vekten og kostnadene for batteriene. R. Hunt skrev i British Philosophical Magazine i 1850 at det kostet 25 ganger så mye å bruke en elektrisk motor enn en dampmaskin, målt fra det samme arbeidet. Oppfinnerne måtte innse at en vellykket motor også måtte ha tilknytting til en generator for å produsere elektrisk energi billig og rasjonelt. Både en god konstruksjon av en generator og et kraftsystem måtte se dagens lys, før en elektrisk motor kunne bli noen suksess.
=== Strømkrigen ===
Alle de tidlige eksperimentene med elektriske motorer og generatorer skjedde med likespenning. På slutten av 1800-tallet ble elektrisitet først og fremst brukt til belysning. For å drive lysbuelamper, som på denne tiden var vanlig, fungerte det fint å bruke likestrøm. I USA bygget Thomas Edison opp et stort forretningsimperium bygget på systemer for likestrøm. En av verdens første kraftstasjoner, Pearl Street Station, ble satt i drift i New York i 1882, og det var Edisons firma som sto bak. Edison var grunnlegger av General Electric.
En av Edisons store rivaler var oppfinneren og industrimannen George Westinghouse. Westinghouse ble oppmerksom på den serbisk-amerikanske ingeniøren Nikola Tesla som gjorde flere fremskritt med systemer for vekselstrøm. Tesla arbeidet med eksperimenter med tofasede generatorer, overføringslinjer med fire faseledere og tilhørende motorer. Edison på sin side uttrykte liten tro på at noe vellykket vekselstrømsystem noen gang ville se dagens lys. Disse stridighetene er kjent som strømkrigen.Imidlertid har kraftsystemer basert på likestrøm den store ulempen at avstanden mellom kraftverket med generatorene, og forbrukerne ikke kan være særlig lang. Grunnen er at disse systemene ikke kan få noen særlig høy spenning. Dette har blant annet sin årsak i konstruksjonsmessige forhold i en likestrømsgenerator. En annen ting er at en innretting for å heve spenningen, som en transformator gjør i et vekselstrømssystem, ikke var mulig før moderne kraftelektronikk ble utviklet. Disse forholdene gjør at spenningen må holdes lav og dermed vil spenningsfallet bli stort over lengre avstander.
=== Vanskene med en fungerende vekselstrømsmotor ===
Den italienske professoren Galileo Ferraris lyktes å bygge en liten tofase asynkronmotor i 1885. Ferraris trodde feilaktig at en slik maskin aldri kunne oppnå en større virkningsgrad en 50 %. Han mistet derfor interessen for videreutvikling av sitt prinsipp. På denne tiden var det flere i Europa som arbeidet med å lage en praktisk anvendbar vekselstrømsmotor.Den første som både konstruerte en trefasemotor og lyktes med å få denne satt i produksjon var sveitsisk-russeren Mikhail Dolivo-Dobrovolskij. Han var sjefingeniør ved Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG), og i 1889 fant han opp en trefase asynkronmotor som virket svært lovende. Samtidig oppfant han flere andre viktige oppfinnelser, blant annet av en transformator som han også fikk patent på i 1889. Dolivo-Dobrowolsky var også den første til å finne ut at vinklingene i en motor eller generator kan kobles i stjerne eller trekant. Han fant videre ut at et trefasesystem ikke behøver mer enn tre ledere for overføring av elektrisk energi. Samtidig fikk svensken Jonas Wenström i april 1889 patent på et trefasesystem. Wenström bygde i 1893 en 13 km lang trefase kraftledning i Sverige. Han hadde sannsynligvis gjort sine eksperimenter uten å vite at andre også utviklet trefasesystemer.
=== Utviklingen av transformator for kraftoverføring ===
Høsten 1884 ble de tre ingeniørene Károly Zipernowsky, Ottó Titusz Bláthy og Miksa Déri (kjent som ZBD-gruppen) tilknyttet den ungarske fabrikken Ganz. I 1885 sendte de inn en felles patentsøknad for nye transformatorer (senere kalt ZBD-transformatorer). Her ble to konstruksjoner beskrevet med lukkede magnetiske kretser hvor viklingene av kobber enten var rundt en ringkjerne av jerntråd, eller omgitt av en jernkjerne. I løpet av høsten 1884 hadde Ganz-fabrikken utført leveringer av verdens fem første høyeffektive transformatorer for vekselstrøm, den første av disse enhetene forlot fabrikken den 16. september 1884. Denne første enheten hadde følgende spesifikasjoner: 1400 VA, 40 Hz, 120/72 V, 11,6/19,4 A, enfase og mantelkjerne. De nye transformatorene var 3,4 ganger mer effektiv enn de tidligere konstruksjoner med åpen jernkjerne.ZBD-gruppens patenter inkluderte to andre store nyvinninger: I stedet for å seriekoble lastene lot de forbruksapparatene heller være parallellkoblede. Den andre oppfinnelsen gikk ut på å ha veldig stort vindingsforhold, forholdet mellom antallet vindinger i viklingen på transformatorens primær- og sekundærside. Dermed kunne spenningen i forsyningsnettet være mye høyere (opprinnelig 1400 til 2000 V) enn spenningen som ble benyttet til lampene (lastene) (100 V ble opprinnelig brukt). Med parallellkoblede laster i distribusjonsnettet og lukket jernkjerne i transformatorene var det endelig teknisk og økonomisk mulig å anvende vekselstrøm til belysning utendørs og i boliger og bedrifter. Bláthy hadde foreslått bruk av lukkede jernkjerner, Zipernowsky hadde ideen om parallellkoblede belastninger og Déri hadde utført de praktiske forsøkene.I 1886 konstruerte ZBD-gruppen verdens første kraftverk (Roma-Cerchi kraftverket) som brukte vekselstrømsgeneratorer til å forsyne det elektriske nettverket. Her var det igjen Ganz-fabrikken som leverte alt elektrisk utstyr.
=== Den internasjonale elektrotekniske utstilling i Frankfurt am Main ===
Gjennombruddet for vekselstrøm regnes å være Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891 i Frankfurt am Main i Tyskland. Til denne utstillingen ble det bygget en 175 km lang kraftlinje med en spenning på 25 kV. Dette var en trefaselinje som kunne overføre 220 kW, og energien ble brukt til å drive en pumpe som sørget for vann i et kunstig fossefall i en av paviljongene på utstillingen. Det var for øvrig Dolivo-Dobrowolsky som konstruerte kraftledningen og Maschinenfabrik Oerlikon og AEG som produserte utstyret.Til denne utstillingen kom det ingeniører og industriherrer fra hele verden. Disse skjønte raskt at bare et system basert på vekselstrøm kunne overføre store energimengder over store avstander. De store foretakene som Siemens, General Electric og Westinghouse begynte etter dette å utvikle systemer og komponenter for vekselstrøm. Nikola Tesla ble engasjert av Westinghouse for å bygge den første kraftledningen i USA for trefase vekselspenning. Denne stod ferdig i 1896, og gikk fra Niagarafallene til Buffalo i delstaten New York.
== Moderne kraftforsyning ==
=== Betydningen av høy spenning ===
Vekselstrøm demonstrerte sin overlegenhet i forhold til likestrøm i 1890-årene, spesielt med tanke på overføring av elektrisk energi over store avstander. Etter dette skjedde en rask utbygging av kraftsystemer over hele verden. Som påpekt i avsnittene over var det en grunnforutsetning med høy spenning for overføring av elektrisitet over lange avstander. Dette har å gjøre med tapene i kraftledningene som er gitt av forholdet P = RI2, der P er effekten som utvikles i kraftledningen (og fører til varmetap), R er den ohmske motstanden i kraftledningen og I er strømmen som skal overføres. Strømmen skal kvadreres slik at det betyr mye for tapene om denne er stor.
Effekten som skal overføres er gitt av uttrykket P = IU. Av dette enkle uttrykket ser en at om det skal overføres en gitt effektmengde, er det likegyldig om I eller U er stor. Derimot spiller dette en stor rolle for tapene; derfor velges en stor spenning, og dermed reduseres strømmen og varmetapene i overføringen. På lignende måte reduseres også spenningsfallet i kraftledningen. Med en sinusformet strøm og spenning kan transformatorer brukes mellom forskjellige nettnivåer, slik at spenningen tilpasses det som er teknisk/økonomisk optimalt.
For store generatorer i kraftstasjoner er spenningen typisk i området 11–35 kV. I kraftoverføringen i sentralnettet er spenningen mellom 230–500 kV, men dette varierer mye fra land til land. I Nord-Amerika er 500 kV ofte høyeste spenning, i Europa noen lavere. I regionalnettet er spenningen ofte mellom 69–138 kV og for distribusjonsnettet ligger den mellom 4,0–34,5 kV. Som forbrukerspenning er 120 og 240 V vanlig i Nord-Amerika, mens i Europa og mange andre regioner er spenningen typisk 230 V.Siden 1950-årene ble det forsket på likeretterteknologi for å overføre store energimengder over svært store avstander. Dermed ble likestrøm for kraftoverføring i spesielle situasjoner attraktivt. Dette konseptet kalles for HVDC (High Voltage Direct Current). Det første kommersielle anlegget var strømforsyningen fra Fastlands-Sverige til øygruppen Gotland i 1954. Her ble det brukt en sjøkabel på 96 km. Konseptet med HVDC brukes som nevnt i spesielle tilfeller, dette gjelder kraftoverføring på over 500 km og i forbindelse med kabler lengre enn 50 km.Fremdeles er det vekselstrøm som har klart størst utbredelse.
=== Trefaset vekselstrøm for motordrift ===
Som nevnt i den historiske oversikten eksperimenterte Tesla og andre med systemer for én- og tofase vekselstrøm, men uten at dette førte frem til en vellykket motor. Det var først med trefasesystemet at en fikk motorer som ga stor praktisk nytte. Årsaken til dette er at med trefasestrøm er det mulig å få et roterende symmetrisk magnetfelt. Dermed vil drivmoment på rotoren være høyt både ved oppstart og drift ved normalt turtall. Ved å endre på antallet og distribusjonen av de elektriske viklinger (spoler) i en motor kan forskjellige hastigheter oppnås. Dette er et viktig grunnlag for vekselstrømsmotorer (asynkron- eller synkronmaskiner). Riktignok vil en- eller tofasemotorer kunne rotere, men tilstrekkelig startmoment og ujevnt moment er blant ulempene. Det finnes mange typer elektriske motorer som ikke trenger forsyning med trefasestrøm, men disse konstrueres sjeldent for store ytelser.
En ulempe med vekselstrømsmotorer er at de i sin natur har en hastighet gitt av frekvensen til spenningen. Med utviklingen av halvlederteknologi er det imidlertid i dag vanlig med små og billige omformere som kan styre turtallet for elektriske motorer innenfor et stort område. Disse ulempene med vekselstrømsmotorer er årsaken til at strømforsyning til tog, trikker og tunnelbaner tidligere kun ble forsynt med likespenning. I slike motordrifter er hastighetsstyring vesentlig og likestrømsmotorer utmerker seg med sin enkle kontroll av turtallet.
Vekselstrøm har store fordeler sammenlignet med likespenning ved at kraftsystemene kan ha flere forskjellige spenningsnivåer. Store kraftsystemer har fordeler ved at systemene kan ha stor pålitelighet uten at den totale reservekapasiteten må gjøres uforholdsmessig stor. Forskjellige energikilder kan utnyttes over et stort geografisk område, for eksempel er praktisk talt hele Nord-Amerika sammenkoblet til ett stort kraftnett. Av andre fordeler kan nevnes at vekselstrømsgeneratorer er mye enklere i sin oppbygging enn generatorer for likestrøm. På samme måte er også vekselspenningsmotorer enklere og billigere.
=== Vekselspenningskilden ===
Synkronmaskinen er i dag så å si enerådende som generator. Synkrongeneratorens navn henspiller på at frekvensen til spenningen som blir generert er proporsjonal med turtallet til rotoren. Rotoren kalles også polhjulet og har elektriske viklinger som gir et magnetisk felt. Rotoren forsynes via sleperinger fra en ytre likespenningskilde. Altså motsatt av animasjonen til høyre der den ytre kretsen er koblet til rotoren via sleperingene.
For mindre lokal elektrisitetsforsyning kan strømforsyningen gjøre bruk av vekselrettere basert på halvlederelektronikk, også kalt kraftelektronikk. Det kan for eksempel være snakk om solcellepaneler som produserer likestrøm som må omformes til vekselstrøm for å kunne overføres over kraftnettet. Et annet tilfelle kan være reservestrømforsyning, som brukes ved brudd i overliggende kraftnett, der elektriske batterier som gir likespenning omformes til vekselspenning.
== Andre bruksområder for vekselstrøm ==
Innenfor luftfart, maritime installasjoner, marinefartøyer og romfart brukes det i en viss utstrekning systemer for kraftforsyning med 400 Hz. Fordelen med dette er at vekten av apparater kan bli mindre og at motorer kan ha høye hastigheter.
Vekselstrøm med høye frekvenser brukes til induktiv oppvarming i forbindelese med induksjonsplater. Her er det vanlig med vekselstrøm med frekvenser mellom 20 – 100 kHz. Oppvarmingen skjer ved at det oppstår virvelstrømmer i kjeler med bunn av ferromagnetisk materiale (jern).Et annet bruksområde er dielektrisk oppvarming, for eksempel lameller av tre som en ønsker å lime sammen og gi spesielle former. Ved at det settes opp et elektrisk felt med høy frekvens utvikles det varme i limet og dette tørker hurtig. Dette kan være aktuelt ved møbelproduksjon.
Innenfor en rekke elektroniske anvendelsesområder brukes høyfrekvent vekselstrøm, som telefoni, radio, fjernsyn og radarer. Innenfor disse fagfeltene er gjerne den høye frekvensen en egne utfordring ved at skinneffekt oppstår i lederne. Det vil si at strømmen går i overflaten av lederne og at bare en liten del av tverrsnittet bærer strøm. En måte å bøte på dette er å gi lederne meget tynne kordeler.
== Matematisk beskrivelse ==
=== Sinusformet vekselstrøm og spenning ===
Av fundamental betydning for all energiforsyning med vekselstrøm er at strømmer og spenninger varierer som en sinusfunksjon med tiden. En generell sinusformet vekselstrøm og -spenning kan skrives:
i
(
t
)
=
i
^
cos
(
ω
t
+
ϕ
)
{\displaystyle i(t)={\hat {i}}\cos(\omega t+\phi )}
v
(
t
)
=
u
^
cos
(
ω
t
+
ϕ
)
{\displaystyle v(t)={\hat {u}}\cos(\omega t+\phi )}
der
i
{\displaystyle i}
= momentanverdien av strømmen i tidspunktet t [A]
u
{\displaystyle u}
= momentanverdien spenningen i tidspunktet t [V]
i
^
{\displaystyle {\hat {i}}}
= maksimumsverdi for strømmen, også kalt amplitude [A]
v
^
{\displaystyle {\hat {v}}}
= maksimumsverdi for spenningen, også kalt amplitude [V]
ω
{\displaystyle \omega \,}
= vinkelfrekvens i radianer [s-1]
t
{\displaystyle t}
= tiden [s]
ϕ
{\displaystyle \phi }
= fasevinkel, faseforskyvning [rad]Tiden for en periode, sykluser, perioden eller periodetiden er:
T
=
2
π
ω
{\displaystyle T={\frac {2\pi }{\omega }}\,}
Antall perioder per sekund, frekvensen eller periodetallet er:
f
=
ω
2
π
=
1
T
{\displaystyle f={\frac {\omega }{2\pi }}={\frac {1}{T}}\,}
Vinkelfrekvensen som er brukt i funksjonene over er gitt av følgende sammenheng med frekvensen:
ω
=
2
π
⋅
f
{\displaystyle \omega =2\pi \cdot f}
Enheten for frekvens er Hz, for periodetiden [s-1] og for vinkelfrekvens [rad/s].
=== Karakteristiske størrelser for en vekselstrøm eller spenning === | Vekselstrøm refererer til elektrisk strøm som endrer sin retning (polaritet) syklisk med tiden, slik at positive og negative øyeblikksverdier er gjentagende, og slik at middelverdien av strømmen over tid er lik null. Ordet brukes også generelt som en benevnelse for et elektrisk kraftsystem med vekselspenning. | 9,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nepbatt | 2023-02-04 | Nepbatt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:UNIFIL'] | Nepbatt var den nepalske FN-bataljonen i Libanon. Hovedområdet for Nepbatt var en teig sørøst for Fijibatt og vest for Irishbatt, og med Enklaven i sør. Hovedkvarteret lå i Al Hinniya.
I begynnelsen av UNIFILs historie var nepalske styrker også lokalisert nordvest for Norbatt med hovedkvarter i Blate. Dette området ble senere overtatt av de norske styrkene. | Nepbatt var den nepalske FN-bataljonen i Libanon. Hovedområdet for Nepbatt var en teig sørøst for Fijibatt og vest for Irishbatt, og med Enklaven i sør. Hovedkvarteret lå i Al Hinniya.
I begynnelsen av UNIFILs historie var nepalske styrker også lokalisert nordvest for Norbatt med hovedkvarter i Blate. Dette området ble senere overtatt av de norske styrkene. | Nepbatt var den nepalske FN-bataljonen i Libanon. Hovedområdet for Nepbatt var en teig sørøst for Fijibatt og vest for Irishbatt, og med Enklaven i sør. | 9,812 |
null | 2023-02-04 | Enklaven | null | null | null | Enklaven (også kalt Det frie Libanon) var et område erklært av den kristne israelskvennlige libanesiske major Saad Haddad i 1979 etter Israels invasjon av Libanon. Det strakte seg fra Middelhavet i vest til de israelsk-okkuperte Golanhøydene i øst, og var under kontroll av Haddads sørlibanesiske hær (kalt De facto forces, South Lebanese Army). | 9,813 |
null | 2023-02-04 | Bruno Simma | null | null | null | Prof. dr. | 9,814 |
null | 2023-02-04 | Casimir Johannes Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg | null | null | null | Casimir Johannes Ludwig Otto Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg (hans høyhet prins Casimir av Sayn-Wittgenstein) (f. 22. | 9,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saad_Haddad | 2023-02-04 | Saad Haddad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Libanesere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer'] | Saad Haddad (født ca. 1936, død 14. januar 1984 i Marjayoun, Libanon) var en kristen libanesisk hæroffiser og militsleder som i 1979 grunnla den såkalte «Enklaven», en israelsk sikkerhetssone i Sør-Libanon, også kalt «Det frie Libanon». Haddads styrke, som ble kalt Den sørlibanesiske hær, sto under israelsk beskyttelse og kontroll.
Da major Haddad døde av kreft, overtok general Antoine Lahad kommandoen over styrken.
Haddad ble, på grunn av sitt samarbeide med Israel, ansett som en forræder av mange i Libanon. Da Israel trakk seg ut i år 2000 ble en statue av ham revet ned og slept rundt i gatene.
| Saad Haddad (født ca. 1936, død 14. januar 1984 i Marjayoun, Libanon) var en kristen libanesisk hæroffiser og militsleder som i 1979 grunnla den såkalte «Enklaven», en israelsk sikkerhetssone i Sør-Libanon, også kalt «Det frie Libanon». Haddads styrke, som ble kalt Den sørlibanesiske hær, sto under israelsk beskyttelse og kontroll.
Da major Haddad døde av kreft, overtok general Antoine Lahad kommandoen over styrken.
Haddad ble, på grunn av sitt samarbeide med Israel, ansett som en forræder av mange i Libanon. Da Israel trakk seg ut i år 2000 ble en statue av ham revet ned og slept rundt i gatene.
== Referanser == | Saad Haddad (født ca. 1936, død 14. | 9,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europaparlamentet | 2023-02-04 | Europaparlamentet | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brussel', 'Kategori:Europaparlamentet', 'Kategori:Luxembourg', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strasbourg'] | Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er en av EUs institusjoner. Det vedtar sammen med Rådet EUs lover og budsjett. Parlamentet velger Europakommisjonens president og kontrollerer Europakommisjonen. Det ledes av Europaparlamentets president, som er det høyest rangerte vervet i EU.
Europaparlamentet består av 705 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år. Stemmeberettiget er borgerne i EUs medlemsland. Valgene foregår etter nasjonale regler, men bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96, representanter i parlamentet.
Medlemmene av Europaparlamentet er organisert i politiske grupper. Gruppene er dannet med grunnlag i politisk ideologi, på tvers av medlemslandene. Et mindre antall representanter står utenfor de politiske gruppene.
Europaparlamentet har historiske røtter tilbake til den såkalte fellesforsamlingen i Det europeiske kull- og stålfellesskap. Parlamentets nåværende navn ble tatt i bruk i 1957. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble avholdt i 1979. Reglene som ga Europaparlamentet lovgivnings- og budsjettansvar ble vedtatt ved Lisboa-traktaten i 2007.
| Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er en av EUs institusjoner. Det vedtar sammen med Rådet EUs lover og budsjett. Parlamentet velger Europakommisjonens president og kontrollerer Europakommisjonen. Det ledes av Europaparlamentets president, som er det høyest rangerte vervet i EU.
Europaparlamentet består av 705 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år. Stemmeberettiget er borgerne i EUs medlemsland. Valgene foregår etter nasjonale regler, men bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96, representanter i parlamentet.
Medlemmene av Europaparlamentet er organisert i politiske grupper. Gruppene er dannet med grunnlag i politisk ideologi, på tvers av medlemslandene. Et mindre antall representanter står utenfor de politiske gruppene.
Europaparlamentet har historiske røtter tilbake til den såkalte fellesforsamlingen i Det europeiske kull- og stålfellesskap. Parlamentets nåværende navn ble tatt i bruk i 1957. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble avholdt i 1979. Reglene som ga Europaparlamentet lovgivnings- og budsjettansvar ble vedtatt ved Lisboa-traktaten i 2007.
== Historie ==
=== Haag-kongressen i 1948 ===
Ideen om en europeisk parlamentarisk forsamling kom til uttrykk allerede under Haag-kongessen 7. til 10. mai 1948. Haag-kongressen så for seg opprettelsen av en europeisk union eller føderasjon. Konferanse mente at en parlamentarisk forsamling skulle vurdere de juridiske og konstitusjonelle sider ved en slik etablering. Europarådet videreførte i og for seg ideen om en folkevalgt forsamling, men uten det vidtrekkende ansvaret som Haag-kongressen hadde tiltenkt et slikt parlament.
=== «Fellesforsamlingen» i kull- og stålfellesskapet ===
Europaparlamentets direkte juridiske forløper er Fellesforsamlingen («Common Assembly in the ECSC Treaty»), slik den fremgikk av traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap fra 1951. Schuman-planen om europeisk samarbeid, som ble fremlagt 9. mai 1950 av den franske utenriksminister Robert Schuman, inneholdt intet om et parlament. Det var under forhandlingene om traktaten at ideen ble trukket frem av Jean Monnet, med støtte av den belgiske og den italienske delegasjonen. Formålet var å skape en motvekt til Den høye myndighet.Ifølge EKSF-traktaten artikkel 20 skulle Fellesforsamlingen bestå av folkerepresentanter («representatives of the peoples») i kull og stålfellesskapet. De skulle være medlemmer av medlemslandenes egne parlamenter, eller bli valgt ved direkte valg («direct universal suffrage»). Det ble aldri avholdt direkte valg til Fellesforsamlingen som besto av 78 medlemmer. Forsamlingen hadde stort sett kun rådgivende myndighet, men kunne vedta mistillitsvorslag mot Den høye myndighet, forløperen til Europakommisjonen. Marga Klompé var Fellesforsamlingens første kvinnelige medlem.
=== Planlagt folkevalgt forsamling i forsvarsfellesskapet ===
Traktaten om Det europeiske forsvarsfellesskap gikk et skritt lengre i retning av en folkevalgt forsamling. Traktaten inneholdt bestemmelser om et tokammer-parlament. Parlamentets førstekammer skulle bestå av representanter for befolkningen i det samlede fellesskapet («deputies representing the peoples united in the Community»), og de skulle være valgt ved direkte valg (artikkel 13). Traktaten ble ikke noe av, da den ble nedstemt i Frankrikes nasjonalforsamling 30. august 1954.
=== «Europaparlamentet» tas i bruk som navn ===
Ved etableringen av EEC og Euratom i 1957, ble det avtalt at én forsamling skulle ha ansvaret for begge traktatene. Denne forsamlingen skulle erstatte kull- og stålfellesskapets fellesforsamling, men ha den samme myndighet og ansvar.Forsamlingen møttes første gang fra 19. til 21. mars 1958 og tok navnet Assemblée parlementaire européenne på fransk, Assemblea parlementara på italiensk, Europees Parlament på nederlandsk og Europäische Parlament på tysk. I 1962 harmoniserte parlamentet selv de franske og italienske navnene med de nederlandske og tyske, til henholdsvis Parlement européen på fransk og Parlemento europeo på italiensk.Den første plenumssalen ble bygget i Luxembourg som en del av Schuman-bygningen, og åpnet i 1973. Ved det første direktevalget i 1979, økte antallet medlemmer så meget at salen ble for liten.Den europeiske enhetsakt fra 1986 uttrykker medlemstatenes oppfatning av at Europaparlamentet er et «uunnværlig uttrykksmiddel» («indispensable means of expression») for de europeiske folk. Europaparlamentets navn ble formelt vedtatt i enhetsakten.
=== Lisboa-traktaten. Innføring av direkte valg, lovgivnings- og budsjettansvar ===
Fra og med 1979 har det hvert femte år blitt avholdt allmenne, frie og hemmelige valg til Europaparlamentet i alle EU-land.
Europaparlamentet fikk etter 1979 styrket sin makt i EU-systemet, forøvrig i takt med den økte europeiske integrasjon. Lisboa-traktaten fra 2007 som ble iverksatt i 2009, er det foreløpige toppunkt i denne utviklingen.Lisboa-traktaten ga Europaparlamentet og Rådet et felles ansvar for lovgivning og budsjett. Prosessen om at visse lovbestemmelser krevde enighet mellom Europaparlamentet og Rådet ble gjort til hovedregel, og fikk navnet Den alminnelige lovgivningsprosedyre. Formålet med endringene var å gi EUs todelte konstitusjonelle system en styrket demokratisk legitimitet: Borgerne er representert i det direkte folkevalgte Europaparlamentet. Medlemsstatene er representert i Rådet ved sine regjeringer og i Det europeiske råd ved regjeringssjefer eller statssjefer, som igjen er underlagt demokratisk kontroll av parlamentene i sine hjemland.Lisboa-traktaten ga også de nasjonale parlamenter økt innflytelse på EUs lovgivningsprosess. De nasjonale parlamenter skal etter EU-traktaten blant annet informeres om forslag til nye lover.
== Forholdet til andre institusjoner, oppgaver ==
=== Overnasjonalt beslutningsorgan ===
Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU. Europaparlamentet avgjør sammen med Rådet og Europakommisjonen, EUs politikk og treffer unionens beslutninger. Disse tre institusjonene kalles derfor gjerne EUs «beslutningstrekant».
=== Lovgivningsmyndighet ===
En sentral oppgave for Europaparlamentet er sammen med Rådet å vedta EUs lover. Lovgivningen skjer i form av forordninger, direktiver og vedtak i samsvar med en bestemt lovgivningsprosess, vanligvis etter den såkalte fellesskapsmetoden. Parlamentet ble ved Lisboa-traktaten, praktisk talt likestilt med Rådet i lovgivningsspørsmål. Det er også nødvendig med Europaparlamentets samtykke ved opptak av nye medlemsland. Parlamentet skal også samtykke ved mange av de traktatene som EU inngår.
=== Initiativrett ===
Det er bare Europakommisjonen som har retten til å fremme lovforslag (initiativrett). Etter Maastricht-avtalen og Lisboa-avtalen har imidlertid Europaparlamentet og Rådet fått økt rett til å be om at kommisjonen foreslår en bestemt lov. For Europaparlamentets del må presidiet godkjenne at forslaget fremmes for Kommisjonen. Også unionsborgerne kan fremme lovforslag dersom minst en million av dem fra en firedel av medlemsstatene, stiller seg bak et såkalt borgerinitiativ.
=== Budsjett ===
Europaparlamentet utgjør sammen med Rådet den bevilgende myndighet i EU. De obligatoriske bidrag fra medlemsstatene, som er den største inntektsposten, vedtas av Rådet alene, men parlamentet kan foreslå endringer i bidragene. Budsjettet kan ikke vedtas uten samtykke fra Europaparlamentet.EUs regnskap skal også godkjennes av Europaparlamentet, noe som gir mulighet for å kunne gå grundig igjennom virksomheten til EU.
=== Kontrollfunksjon, parlamentarisme ===
Europaparlamentet utøver kontroll over Europakommisjonen. En del av denne kontrollfunksjonen er at parlamentet kan kaste kommisjonsmedlemmene fra deres verv. Dette skjer gjennom et mistillitsvotum, men det har formelt aldri blitt vedtatt. Det ble imidlertid i 1999 truet med mistillitsvotum mot Santer-kommisjonen (1995 til 1999), noe som førte til at kommisjonen gikk av frivillig.
=== Valgfunksjoner ===
Det folkevalgte Europaparlamentet velger Europakommisjonens president, etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Rådet skal ved sitt forslag ta hensyn til valget til Europaparlamentet.Parlamentet skal ikke velge, men godkjenne den enkelte EU-kommissær. Hvert land foreslår på politisk grunnlag en kommissær, som deretter utnevnes av Kommisjonens president. Kommissærene får ansvaret for Kommisjonens saker i et bestemt fagområde, i likhet med statsråder i en nasjonal regjering. Parlamentets eventuelle nektelse av å godkjenne kommissæren, skjer ved at parlamentet blokkerer hele kommisjonen. En slik blokkering skjedde i 2014 i forbindelse med innsettelsen av Juncker-kommisjonen. Det var Alenka Bratušek som parlamentet ikke ønsket som Slovenias kommissær. Det samme skjedde også med innsettelsen av Barroso-kommisjonen I og II (2004–2009 og 2009–2014).Europaparlamentet medvirker ved utnevnelse av medlemmene av revisjonsretten.
=== Europakommisjonens møterett ===
Europakommisjonen har rett til å møte i alle plenumsmøter i Europaparlamentet. Kommisjonen har talerett og må besvare spørsmål som stilles til den av parlamentets medlemmer. Det europeiske råd og Rådet kan også høres av Europaparlamentet, men på de vilkår de selv avgjør.
== De nasjonale valgene ==
=== Valgperiode og -distrikter ===
Valg til Europaparlamentet holdes hvert femte år. De enkelte medlemslandene bestemmer hvilke valgregler som skal gjelde, men valgene bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Noen av landene har flere valgdistrikter, mens andre behandler hele landet som ett valgdistrikt. Det er de nasjonale partiene som stiller opp ved valget, og de fleste av disse er medlemmer av europeiske partier.Representantene kan ikke sitte i et nasjonalt parlament samtidig som de sitter i Europaparlamentet. Representantene er valgt uten bundet mandat; det betyr at de står fritt til å stemme etter egen overbevisning uavhengig av sitt nasjonale parti eller den politiske gruppe de eventuelt er knyttet til.
=== Ulike sperregrenser ===
De nasjonale reglene avgjør om det skal være sperregrense, og hvor høyt den skal legges. I valgperioden 2019–2024 er det elleve land, herunder Tyskland, som ikke har sprerregrense. Forfatningsdomstolen i Tyskland avgjorde i 2013 at Grundgesetz var til hinder for å ha en sperregrense på 3 % ved valg til Europaparlamentet. De øvrige landene har sperregrense mellom 3 % og 5 %.EU-statene har bestemt at medlemsland med mer enn 35 medlemmer av parlamentet skal ha sperregrense innen 2024.
=== Valgdeltakelse ===
De nasjonale reglene innebærer at det er stemmeplikt i Belgia, Hellas, Luxembourg og Kypros. I de øvrige medlemsland i EU er det frivillig å stemme.Valgdeltakelsen var på 61,99 % i 1979 (9 medlemsland), men falt deretter jevnt nedover til 42,97 % i 2009 (27 medlemsland) og omtrent det samme nivå ved valget i 2014 (42,61 %). I 2019 økte valgdeltakelsen til ca. 50,97 % som var det høyeste siden 1999.
Det er vanligvis høyest valgdeltakelse i Belgia og Luxembourg, hvor det begge steder er stemmeplikt.
== Sammensetning og funksjonsmåte ==
=== Medlemmene ===
Etter valget i 2014 hadde Europaparlamentet 750 medlemmer og i tillegg presidenten, tilsammen 751 medlemmer. Storbritannia meddelte i april 2019 at landet ville delta i valget til Europaparlamentet i 2019. Etter Brexit ble parlamentet mindre. Det ble vedtatt å reservere 43 seter for nye medlemsland, mens 27 seter ble fordelt mellom 14 medlemsland som var underrepresentert. Parlamentet besto etter dette av 705 medlemmer.Antallet representanter som velges fra hvert medlemsland fastsettes ut ifra folketallet, men små land er forholdsvis overrepresentert. For eksempel hadde valgkretsen Skottland i Storbritannia like mange representanter som Malta (seks), selv om folketallet er ti ganger større, mens det selvstendige Irland, som har færre innbyggere enn Skottland, har dobbelt så mange (tolv).
Antallet medlemmer kan i løpet av valgperioden komme til å synke under 705. Dersom et medlem av parlamentet fratrer, blir ekskludert eller dør, blir suppleringsvalg avholdt i henhold til nasjonale regler. Det kan bety at antallet representanter i perioder er lavere enn det maksimale antallet.
=== Presidenten ===
Europaparlamentets president deltar i møtene i Det europeiske råd (EUs toppmøte). Ved begynnelsen av møtet redegjør han for Europaparlamentets syn på temaene møtet skal behandle, og andre spørsmål. Presidenten undertegner budsjettvedtaket som dermed blir satt i verk. Europaparlamentets president undertegner sammen med presidenten i Rådet, lovene som er vedtatt under den alminnelige lovgivningsprosedyre.
=== Politiske grupper ===
Parlamentsmedlemmene organiseres etter politisk tilhørighet på europeisk plan, i såkalte politiske grupper. Gruppene skal omfatte representanter for minst en firedel av landene og kan omfatte flere partier. De europeiske partiene som er paraplyorganisasjoner for nasjonale partier, spiller en aktiv rolle ved etableringen av de politiske gruppene i Europaparlamentet.Det er en stor fordel å tilhøre en slik gruppe fordi man da får mer taletid og økonomisk støtte til et eget sekretariat og så videre.
=== Tradisjonen for storkoalisjon ===
Europaparlamentet eksisterer ikke i et tradisjonelt parlamentarisk system, der et flertall danner grunnlaget for å støtte en regjering. På denne bakgrunn har det dannet seg en tradisjon for storkoalisjoner på tvers av høyre-venstreaksen, der særlig Det europeiske folkepartiets gruppe og den sosialdemokratiske gruppen har funnet frem til enighet. I saken om Santer-kommisjonen skilte imidlertid de to gruppene lag, og kommisjonen måtte gå. Siden har de to gruppene likevel blitt enige om presidentvervet.
=== Komitéer ===
Parlamentsmedlemmene blir av de politiske gruppene fordelt i fagkomiteer. Det finnes (per 2019) 20 faste komiteer og to faste underkomiteer. Disse er ansvarlige for bestemte saksområder og de forbereder arbeidet til plenumsmøtene. Parlamentet har også mulighet til å opprette spesialkomiteer i enkelttilfeller. I 2018 ble det således opprettet en spesialkomité for skattesaker (TAX3), gjeldende for ett år. Denne komiteen etterfulgte tidligere spesialkomiteer. Parlamentet kan også opprette undersøkelsekomiteer, slik det ble gjort i 2015 i forbindelse med utslippskandalen knyttet til Volkswagen, den såkalte EMIS (Emission Measurements in the Automotive Sector)-komitéen.
=== Europaparlamentets delegasjoner ===
Europaparlamentets delegasjoner er medlemmer av parlamentet som utvikler samarbeid med parlamenter utenfor EU, regioner og organisasjoner. Disse delegasjonene må ikke forveksles med EUs diplomatiske delegasjoner, som for eksempel Den europeiske unions delegasjon til Norge. Europaparlamentet har (per januar 2019) 44 ulike delegasjoner for ulike områder verden over. Delegasjonene arbeider hovedsakelig mot andre parlamenter og partnere som EU allerede har et opparbeidet samarbeid med.Samtlige medlemmer av delegasjonen blir nominert av de politiske gruppene i Europaparlamentet, og slik at delegasjonens sammensetning reflekterer parlamentets politiske balanse. Delegasjonene har en leder og en nestleder, som velges av delegasjonen selv. Hvert medlem av Europaparlamentet er medlem av en delegasjon, noen er medlemmer av flere. Delegasjonene varierer i størrelse. I valgperioden 2014 til 2019 var den største delegasjonen på 78 medlemmer og hadde som oppgave å møte parlamentene i afrikanske-, karibiske- og stillehavsland. De minste delegasjonene hadde åtte medlemmer. De fleste hadde 15 medlemmer eller færre.Delegasjonene holder vanligvis møte to ganger i året, innenfor eller utenfor EUs grenser.
=== Politiske organer ===
Europaparlamentet har flere organer, som har ansvaret for å tilrettelegge parlamentets aktiviteter og planlegge lovgivningsarbeidet. Disse organene har også ansvaret for administrative, finansielle, personalspørsmål og organisatoriske spørsmål.
==== Presidiet («The Bureau», byrået) ====
Europaparlamentet velger blant sine medlemmer i tillegg til presidenten, også 14 visepresidenter. Presidenten og visepresidentene utgjør sammen presidiet, også kalt «The Bureau» (byrået).Presidiets funksjon er å treffe beslutning om administrative, økonomiske og organisatoriske spørsmål som berører parlamentets interne organisasjon. Parlamentets generalsekretær som er ansatt av presidiet, og hver og en av de politiske gruppene kan fremme sakene for presidiet. Presidiet utpeker to av visepresidentene til å ha ansvaret for forholdet til medlemslandenes nasjonale parlamenter.
==== Kvestorene ====
Europaparlamentet velger også fem «kvestorer» for to og et halv år av gangen. Kvestorene deltar i presidiets møter, men uten stemmerett. De er ansvarlige for økonomiske og administrative oppgaver som direkte berører parlamentsmedlemmene. Det kan for eksempel dreie seg om forvaltning av utstyr og generelle tjenesteydelser.
==== Presidentkonferansen ====
Europaparlamentets presidentkonferanse er et organ i parlamentet som består av presidenten og lederne for de politiske gruppene. Parlamentsmedlemmer som står utenfor en gruppe kan også delta, men har ikke stemmerett. Vanligvis søker presidentkonferansen å oppnå enighet i sakene. Ved en avstemning har parlamentsmedlemmene stemmer i samsvar med egen politiske gruppe. Presidentkonferansen er ansvarlig for å planlegge parlamentets lovgivningsarbeid og organiseringen av parlamentets samråd med det europeiske sivile samfunnet. Den har også ansvaret for spørsmål som berører forbindelsene med unionens øvrige institusjoner, medlemsstatenes nasjonale parlamenter og organisasjoner utenfor unionen, herunder forbindelser med tredjeland. Den utarbeider forslag til talelister før parlamentets møter, og bestemmer hvor medlemmene skal sitte i salen. Endelig er det presidentkonferansen som gir samtykke til utarbeidelse av et krav til Europakommisjonen om å fremme lovforslag.
==== Komitélederkonferansen ====
Komitélederkonferansen (dansk: Udvalgsformandskonferencen) er det politiske organ i Europaparlamentet, som ivaretar forbindelsene og sikrer et bedre samarbeid mellom de forskjellige parlamentariske komiteer.Komitélederkonferansen består av lederne for alle faste og midlertidige komiteer. Den velger en leder. Komitélederkonferansen holder normalt møte en gang i måneden i Strasbourg i forbindelse med plenumsmøtene.
==== Delegasjonslederkonferansen ====
Delegasjonenes arbeid koordineres av en konferanse for delegasjonsledere. Konferansen velger en leder for to og et halv år av gangen, som er halvparten av en valgperiode for Europaparlamentet.
==== Brexit-styringsgruppen ====
Styringsgruppen for Brexit hører inn under Presidentkonferansen. Den koordinerer og forbereder Europaparlamentets drøftelser, vurdering og beslutninger i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EU. Visegeneralsekretæren assisterer denne styringsgruppen i sitt arbeid.
=== Tverrpolitiske grupper ===
De tverrpolitiske gruppene opprettes med henblikk på uformelle meningsutvekslinger om spesifikke temaer på tvers av de politiske gruppene. De tverrpolitiske gruppene er ikke offisielle organer i Europaparlamentet og representerer ikke den offisielle mening, men de samler parlamentsmedlemmer fra forskjellige politiske grupper for å behandle emner alt fra menneskerettigheter til økonomiske og sosiale spørsmål. I valgperioden godkjente presidiet dannelsen av 28 tverrpolitiske grupper.Det finnes også politiske grupper som ikke har noen formell tilknytning til parlamentstrukturen, men som består av politikere som har funnet sammen i en bestemt politisk posisjon eller idé. En slik gruppe er Spinelli-gruppen som går inn for en europeisk føderalisme, i formen av et Europas forente stater.
== Rådgivende organer ==
Europaparlamentet, Kommisjonen og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
== Administrasjon og møtesteder ==
Europaparlamentet hadde i 2016 et budsjett på rundt 1,838 milliarder euro. Kostnadene fordelte seg med 34 % på lønninger til funksjonærer, oversettere og translatører, 23 % på parlamentsmedlemmenes lønn og utgifter, 13 % på fast eiendom, 24 % på informasjon og IT og 6 % på virksomheten til de politiske gruppene. Antallet ansatte knyttet til Europaparlamentet var i september 2015 cirka 7 500.
=== Hovedkontorer ===
Europaparlamentet har sitt hovedkvarter i Strasbourg, der det hvert år holder tolv plenumssesjoner i Louise Weiss-bygningen. Det dreier seg om en sesjon per måned unntatt august (ingen plenumssesjon) og i september (to plenumssesjoner), som varer i tre og en halv dag hver. Ekstra plenumssamlinger holdes i Brussel.Parlamentets komiteer har kontorer i Brussel, hvor også Rådets kontor befinner seg. Generalsekretariatets hovedkvarter befinner seg i Luxembourg.
=== Deling på tre byer ===
Europaparlamentets møter og administrasjon er fordelt på tre byer, Brussel, Strasbourg og Luxembourg. Delingen er en konsekvens av Europaparlamentets egen historie. I 1952 var grensebyen Strasbourg fremdeles sterkt merket av den annen verdenskrig. Byen ble som et symbol for den tysk-franske forsoningen, hovedsetet til kull- og stålunionens hovedforsamling.
I 1965 fusjonerte kull- og stålunionen, det europeiske økonomiske fellesskap og Euratom til De europeiske fellesskap (flertallsbetegnelse). Denne nye institusjonens parlament fikk hovedkvarter i Strasbourg, mens Rådet og Kommisjonen ble plassert i Brussel. Europaparlamentets generalsekretariat ble etablert i Luxembourg. Domstolen ble i 1952 midlertidig lagt til Luxembourg, og denne plassering ble gjort permanent i 1992.Delingen mellom Strasbourg og Brussel er kostbar og av denne grunn omdiskutert. Det ble i 2014 anslått at samling i Brussel av plenumsmøtene, ville medføre besparelser med 114 millioner euro.
=== Språk og tolketjenester ===
Samtlige av Europaparlamentets dokumenter oversettes til EUs 24 offisielle språk. Hvert medlem av parlamentet har også rett til å holde sine innlegg på ett av disse språkene. Innleggene simultantolkes til de øvrige offisielle språkene. Under møter i utvalg eller delegasjoner skjer oversettelse til de språkene som de tilstedeværende medlemmer av parlamentet krever. Europaparlamentet er det mest flerspråklige parlamentet i verden. Parlamentet er med 350 fast ansatte tolker og 400 frilanstolker, den største arbeidsgiver for tolker i verden.
== Priser ==
Europaparlamentet utdeler (per 2019) fire priser: Sakharovprisen for tankens frihet, Den europeiske karlsprisen for ungdom, Den europeiske borgerprisen for anerkjennelse av særlige prestasjoner og LUX filmpris til fremme av kulturen og den europeiske identitet.
== Se også ==
Europaparlamentsvalget 2014Europaparlamentsvalget i 2019
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Heidar, Einar Berntzen, Elisabeth Bakke (red.): Politikk i Europa. Partier - regjeringsmakt - styreform, Universtetsforlaget, 2. utgave (2013) ISBN 978 82 15 02220 8
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(es) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(pl) Offisielt nettsted
(ga) Offisielt nettsted
(nl) Offisielt nettsted
(da) Offisielt nettsted
(fi) Offisielt nettsted
BBC om Europaparlamentets økende betydning og minskende velgerdeltakelse (engelsk)
EP TIMELINE: FROM PAST TO PRESENT (Tidslinje for Europaparlamentets utvikling) | }} | 9,817 |
null | 2023-02-04 | Ben Gurion lufthavn | null | null | null | Ben Gurion lufthavn (hebraisk : נמל תעופה בן גוריון, namel te'ufa Ben Guryon, arabisk : مطار بن غوريون الدولي, maṭār Ben Ghuryon ad-dawlī); IATA: TLV, ICAO: LLBG) ligger ved Lod og het tidligere Lod lufthavn. Den ligger 15 km sørøst for Tel Aviv, og er Israels største lufthavn. | 9,818 |
null | 2023-02-04 | UNEF II | null | null | null | United Nations Emergency Force II (UNEF II) var en FN-styrke, som ble opprettet i oktober 1973 og som hadde som oppgave å overvåke tilbaketrekkingen av styrker fra Sinaihalvøya etter krigen mellom Egypt, Syria og Israel. Operasjonen opphørte i juli 1979. | 9,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulla_Hahn | 2023-02-04 | Ulla Hahn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Kreis Olpe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Ulla Hahn (født 30. april 1945 i Brachthausen, Sauerland) er en tysk forfatter. Hun skriver lyrikk og romaner. Hahn bor i Hamburg og er gift med politikeren Klaus von Dohnanyi. 1987/88 fikk hun litteraturprisen Stadtschreiber von Bergen.
| Ulla Hahn (født 30. april 1945 i Brachthausen, Sauerland) er en tysk forfatter. Hun skriver lyrikk og romaner. Hahn bor i Hamburg og er gift med politikeren Klaus von Dohnanyi. 1987/88 fikk hun litteraturprisen Stadtschreiber von Bergen.
== Bibliografi (utvalg) ==
=== Lyrikk ===
Herz über Kopf (1981)
Spielende (1983)
Unerhörte Nähe (1988)
Liebesgedichte (1993)
Gedichte fürs Gedächtnis (1999)
So offen die Welt (2004)
=== Romaner ===
Ein Mann im Haus (1991)
Das verborgene Wort (2001)
Unscharfe Bilder (2003)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ulla Hahn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ulla Hahn på Internet Movie Database
(en) Ulla Hahn på Apple Music
(en) Ulla Hahn på Discogs
(en) Ulla Hahn på MusicBrainz | Ulla Hahn (født 30. april 1945 i Brachthausen, Sauerland) er en tysk forfatter. | 9,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Verdun | 2023-02-04 | Slaget ved Verdun | ['Kategori:49°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konflikter i 1916', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Slag i Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Vestfronten)'] | Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og innen en radius på 10 km, hadde rundt 730 000 soldater blitt drept. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
| Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og innen en radius på 10 km, hadde rundt 730 000 soldater blitt drept. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
== Bakgrunn ==
Verdun, som ligger i departementet Meuse i Lorraine og ved elven Meuse, har gjennom historien spilt en viktig strategisk rolle for forsvarerne av Frankrike. Allerede hunerkongen Attila gjennomførte her et mislykket angrep mot Vestromerriket i første halvdel av 400-tallet. Senere delte traktaten i Verdun i 843 Karl den stores rike og gjorde byen til en del av Tysk-romerske riket. Ved freden i Westfalen i 1648 ble området fransk og omfattende franske forsvarslinjer her spilte en viktig rolle i den franske forsvarslinjen under den fransk-prøyssiske krig i 1870. Etter det franske tapet i denne krigen, sikret derfor Tyskland områdene ikke langt fra byen. Verdun var for tyskerne et viktig sted for framrykning mot Paris over slettene i Champagne. For Frankrike hadde byen stor historisk og psykologisk verdi, og den var et bolverk mot tyskernes framstøt mot Paris.
I 1914 sto imidlertid de franske befestningene mot det tyske presset, selv etter en intens beskytning blant annet av den tyske kanonen Tjukke Bertha. Etter dette ble området nordøst for byen en del av den stillestående, men krevende skyttergravskrigen.
Ved inngangen til 1916 hersket det en viss optimisme på den allierte siden, om at deres bedre tilgang på ressurser skulle gi utslag også i felt. Store offensiver ble derfor planlagt gjennomført i juni 1916, både på vestfronten, østfronten og i Italia, som hadde gått inn i krigen i 23. mai 1915.
== Den tyske strategien ==
Tyskerne kom den allierte planleggingen i forkjøpet ved å åpne en offensiv ved Verdun. Etter at den tyske Schlieffenplanen med en rask inntakelse av Paris hadde slått feil, trodde fortsatt den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn krigen kunne vinnes ved å påføre franskmennene store nok tap, og han ville derfor angripe et punkt som franskmennene ikke ville gi opp. Verdun var et slik område, på bakgrunn av byens viktige strategiske betydning som innfallsport til Paris og den store symbolverdien dette området hadde for franskmennene. Samtidig ville tyskerne sikre seg initiativet i kampene.Det tyske planen var derfor at en stor, langvarig artillerioffensiv her ville binde opp så store franske styrker at tyskerne kunne ta initiativet på de andre frontavsnittene. Tyskerne hadde vesentlig bedre artilleri enn franskmennene, og den tyske ammunisjonsproduksjonen var høyere. Etter at skyttergravene ble etablert hadde 3/4 av soldatene som ble drept i kamp ved fronten dødd av granatnedslag fra artilleri. von Falkenhayn mente at et sterkt tysk press mot Verdun ville føre til at franskmennene ville «blø ihjel», eller «Weißbluten des Gegners» (La motstanderen blø til de blir hvite) i en utmattelseskrig. I tillegg så Falkenhayn at området favoriserte angriperne. Falkehayn beregnet at fiendens tap ville være fem døde per to døde tyske soldater. Verduns plassering gjorde den isolert fra tre kanter, og alle forsyninger til de franske styrkene måtte inn samme vei. De franske kommunikasjonene hadde bare en eneste vei, og tyskerne hadde på sin side jernbane bare 20 km unna. I en krig, hvor logistikken er avgjørende, ville Verdun bli en dødsfelle for franskmennene.
== Slaget ==
Tyskerne hadde planlagt at angrepet skulle iverksettes 12. februar, men en snøstorm gjorde at dette måtte utsettes. Men 21. februar ble kampene innledet under ledelse av kronprins Wilhelm med et ni timers langt tysk bombardement rettet mot de franske stillingene og byen Verdun. Mellom en og to millioner granater ble skutt mot en front på bare 40 km. Det første, innledende skuddet var fra en 380-millimeter Krupp-kanon som traff katedralen i Verdun, 32 km unna.
Deretter rykket infanteriet fram kl 16.00 med 140 000 mann, og tok i bruk flammekastere for første gang. Den tyske framrykkingen gikk langsomt, men den sentrale franske stillingen Douaumont-fortet var bemannet av ikke mer enn et femtitalls reservister og falt 25. februar etter et overrumplende tysk angrep. De tyske styrkene var aldri ment å kunne ta Verdun, og var ikke mange nok til å utnytte framgangen de hadde i begynnelsen. De framrykkende tyske styrkene mistet etter hvert støtten fra artilleriet, da den gjørmete bakken gjorde det umulig for tyskerne å la det tunge materiellet bli med i framrykkingen. De kom også innenfor skytefeltet til det franske artilleriet. Dette gjorde at den tyske framrykkingen ble mer og mer kostbar med økende antall falne. Da landsbyen Douaumont falt 2. mars, var praktisk talt fire tyske regimenter utslettet.
Tyskerne gikk da over til å angripe langs flankene, men dette oppholdet gjorde at franskmennene fikk anledning til å forbedre forsyningssituasjonen. Transporter gikk kontinuerlig, dag og natt, langs den eneste veien inn, senere fikk denne veien navnet La Voie Sacrée («Den hellige veien»). Den franske tilbaketrekningen fortsatte til 1. mai, da den franske øverstkommanderende, Philippe Pétain, som primært ønsket å skjerme sine soldater mest mulig mot utslettelsen, ble erstattet av den mer offensive Robert Nivelle.
Først da de allierte åpnet slaget ved Somme 1. juli, ble det tyske presset mot Verdun redusert, da særlig artilleri ble forflyttet dit. 26. august ble Falkenhayn erstattet som sjef for generalstaben av Paul von Hindenburg. General Nivelle iverksatte en offensiv 21. oktober og gjenerobret Douaumont-fortet tre dager senere. 2. november gjenerobret de også Vaux-fortet, som tyskerne hadde erobret 2. juni under fryktelige kamper.
Den siste franske offensiven, 11. desember presset tyskerne tilbake til mer eller mindre sine tidligere stillinger.
== Betydning ==
Slaget har blitt stående som symbol på den vettløse sløsingen med menneskeliv som ofte forbindes med første verdenskrig.
Til tross for de enorme tapene og menneskelige lidelsene, fikk ikke slaget noen avgjørende betydning for selve krigsutfallet, utover svekkelsen av hærstyrkene på begge sider.Men slaget ved Verdun ble et symbol på fransk motstandsvilje og -evne. Forsvarernes offervilje ble en inspirasjonskilde for franskmennene i de videre kampene. De fryktelige tapene hadde imidlertid svekket soldatenes tiltro til hærledelsen, og slaget ble en av flere faktorer som førte til utbredt mytteri i den franske hæren året etter.Videre viste systemet med fortifikasjoner seg vellykket og dette førte til den senere utbyggingen av Maginot-linjen som hovedbestanddel i befestningen langs den fransk-tyske grensen etter første verdenskrig.
== Se også ==
Verdun-minnesmerket
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brown, M. (1999). Verdun 1916. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-1774-6.
Holstein, C. (2009). Walking Verdun. Barnsley: Pen and Sword. ISBN 978-1-84415-867-6.
Keegan, J. (1998). The First World War. London: Hutchinson. ISBN 0-09180-178-8.
MacKenzie, D. A. (1920). The Story of the Great War. Glasgow: Blackie & Son. OCLC 179279677.
McDannald, A. H. (1920). The Encyclopedia Americana. 38. New York: J. B. Lyon. OCLC 506108219.
Martin, W. (2001). Verdun 1916. London: Osprey. ISBN 1-85532-993-X.
Mosier, J. (2001). The Myth of the Great War. London: Profile Books. ISBN 1-86197-276-8.
Pétain, H. P. (1930). Verdun. London: Elkin Mathews & Marrot. OCLC 1890922.
Romains, J. (1938). Prélude à Verdun and Verdun [Verdun] (fransk) (Prion Lost Treasures 1999 utg.). Paris: Flammarion. ISBN 1-85375-358-0.
Rouquerol, J. J. (1931). Le Drame de Douaumont (fransk). Paris: Payot. OCLC 248000026.
Sandler, S. (ed.) (2002). Ground Warfare: an International Encyclopedia. I (2002 utg.). Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 1-57607-344-0. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Serrigny, B. (1959). Trente Ans avec Pétain (fransk). Paris: Librairie Plon. OCLC 469408701.
Zweig, A. (1936). Erziehung vor Verdun [Education before Verdun] (tysk) (Viking Press utg.). Amsterdam: Querido Verlag N.V. OCLC 829150704.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Verdun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Battle of Verdun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The battle of Verdun, omtale av slaget på kommunens nettsider Arkivert 10. februar 2018 hos Wayback Machine.
(en) Informasjon fra firstworldwar.com
(ty) Verdun, Eine Schlacht im Weltkrieg
«The Myths of Verdun», foredrag av professor Paul Jankowski | Verdun (fransk uttale: , også kalt Verdun-sur-Meuse, tysk Wirten) er en kommune i departementet Meuse i regionen Grand Est øst i Frankrike. Verdun er underprefektur i departementet, og ligger ved elva Maas på grensen mellom Frankrike og Tyskland. | 9,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstitusjon | 2023-02-04 | Konstitusjon | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjoner', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Statsvitenskap', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Annen betydning: Midlertidig ansettelseEn konstitusjon eller forfatning er et sett med regler som definerer grunnleggende prinsipper for en organisasjon. Konstitusjoner for stater er i nyere tid ofte kodifisert i en grunnlov, men ikke alle stater har en slik skreven grunnlov. Et lands konstitusjon kan utgjøres av mange ulike lover, dommer, traktater og sedvanerett. Konstitusjonen inneholder typisk regler om statsmaktene, om hvordan disse går frem for å treffe bindende vedtak (for eksempel lover) og om grenser for hva som kan bestemmes uten at grunnloven først blir endret (i form av blant annet menneskerettigheter).Eksempler på organisasjoner med en form for konstitusjon:
stater
foreninger
bedrifter (for eksempel vedtekter i aksjeselskap)
politiske partier
| Annen betydning: Midlertidig ansettelseEn konstitusjon eller forfatning er et sett med regler som definerer grunnleggende prinsipper for en organisasjon. Konstitusjoner for stater er i nyere tid ofte kodifisert i en grunnlov, men ikke alle stater har en slik skreven grunnlov. Et lands konstitusjon kan utgjøres av mange ulike lover, dommer, traktater og sedvanerett. Konstitusjonen inneholder typisk regler om statsmaktene, om hvordan disse går frem for å treffe bindende vedtak (for eksempel lover) og om grenser for hva som kan bestemmes uten at grunnloven først blir endret (i form av blant annet menneskerettigheter).Eksempler på organisasjoner med en form for konstitusjon:
stater
foreninger
bedrifter (for eksempel vedtekter i aksjeselskap)
politiske partier
== Norge ==
=== Kongeloven ===
Da Norge var en del av eneveldet Danmark-Norge, var kongeloven fra 1665 statens konstitusjon. Kong Frederik III innførte eneveldet etter et statskupp i 1660. Danmark-Norge hadde tidligere vært et valgkongedømme, der kongen måtte velges av, og styre sammen med, riksrådet. Dette gav kongen begrenset makt. Med eneveldet og Kongeloven ble kongens makt gjort ubegrenset, og kongedømmet arvelig. Kongeloven ble skrevet av Peder Schumacher Griffenfeld i 1661, og undertegnet av kongen i 1665, men holdt hemmelig frem til 1670, da Frederiks sønn Christian V etterfulgte ham. Først da trådte Kongeloven i kraft. Loven ble trykket i 1709. Kongeloven er spesiell, da den trolig er den eneste konstitusjonen som finnes der kongen er tillagt en så ubegrenset makt. Kongeloven var gjeldende helt frem til Norge fikk en egen grunnlov i 1814.
=== 1814 ===
Norges konstitusjon finnes først og fremst i Grunnloven av 1814. Etter Napoleonskrigene, der Danmark-Norge var på Napoleons side og led store tap, ble det bestemt under Kielfreden at kong Frederik VI skulle overgi Norge til en union med Sverige. Dette førte til stor misnøye i Norge. Stattholderen i Norge, kronprinsen Christian Frederik, ledet an et opprør mot Kieltraktaten sammen med den norske eliten. De norske stormennene overtalte også Christian Frederik til å si fra seg arveretten til tronen og heller la seg velge til norsk konge av en Riksforsamlingen. Riksforsamlingen skulle også lage en egen grunnlov for Norge. 10. april 1814 møttes riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ble det utarbeidet en grunnlov, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Svenske kong Carl Johan og resten av stormaktene stod imidlertid på det som var nedfelt i Kieltraktaten, nemlig at Norge skulle overføres til Sverige. Det endte med en krig mot Sverige, som Norge tapte. Norge vant likevel i fredsforhandlingene, som endte med Mossekonvensjonen 14. august 1814. Christian Frederik måtte abdisere, men Norge fikk beholde grunnloven og fikk rimelig gode vilkår av Carl Johan. 20. oktober 1814 ble Carl Johan valgt til norsk konge. 4. november ble det vedtatt flere grunnlovsendringer som sikret Norges innenrikspolitiske frihet innenfor unionen.Grunnloven har flere senere endringer; mer enn 2/3 av paragrafene er endret innholdsmessig minst en gang siden Riksforsamlingen avsluttet sitt arbeid. I tillegg blir det ofte hevdet at noen konstitusjonelle normer følger av rettslig bindende konstitusjonell sedvane. EU bygger på traktater, men disse inneholder trekk som godt kan sammenlignes med slike grunnlover eller konstitusjoner som man finner i nasjonalstatene. Storbritannia er en av få stater som ikke har noen skreven grunnlov, men såkalte constitutional conventions (som ikke anses for å være rettslig bindende) spiller en tilsvarende rolle.
== Frankrike ==
Nasjonalforsamlingen i Frankrike vedtok etter revolusjonen i 1789 en konstitusjon som delte makten mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Konstitusjonen garanterte personlig frihet, likhet for loven og en forholdsvis omfattende stemmerett for menn. Grunnloven trådte i kraft i 1791. Denne konstitusjonen ble senere et forbilde for den norske grunnloven.
Den franske generalen Napoléon Bonaparte kom til makten ved et statskupp i 1799. Napoleon innførte nye konstitusjoner i 1799, 1802 og 1804. Disse ble modeller for konstitusjoner i flere stater Napoleon kontrollerte, som kongedømmene Nederland, Nord-Italia, Napoli, Spania og Westfalen. Folk flest hadde fortsatt liten politisk innflytelse, men Napoleons konstitusjoner gav folk rettigheter de før ikke hadde hatt, som næringsfrihet og religionsfrihet. De nye rettighetene ble gitt gjennom en serie lover som ble kalt Code Napoléon.
== Se også ==
Statutter
Charter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Søkemotor for verdens konstitusjoner etter tema og land (engelsk) | En konstitusjon eller forfatning er et sett med regler som definerer grunnleggende prinsipper for en organisasjon. Konstitusjoner for stater er i nyere tid ofte kodifisert i en grunnlov, men ikke alle stater har en slik skreven grunnlov. | 9,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Croix_de_Feu | 2023-02-04 | Croix de Feu | ['Kategori:1927 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1927', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Fransk politikk', 'Kategori:Opphør i 1940', 'Kategori:Organisasjonstubber', 'Kategori:Politiske organisasjoner', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Croix de Feu var en fransk nasjonalistgruppe i mellomkrigstiden, senere kjent som Parti Social Français. | Croix de Feu var en fransk nasjonalistgruppe i mellomkrigstiden, senere kjent som Parti Social Français. | Croix de Feu var en fransk nasjonalistgruppe i mellomkrigstiden, senere kjent som Parti Social Français. | 9,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Den europeiske unions domstol er Den europeiske unions dømmende makt innen fellesskapsrettens rettsområde. Domstolen holder til i Luxembourg. | 9,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_europeiske_%C3%B8konomiske_fellesskap | 2023-02-04 | Det europeiske økonomiske fellesskap | ['Kategori:1957 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Etableringer i 1957'] | Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) eller Fellesmarkedet, på norsk ofte også kalt EEC etter den engelske tittel European Economic Community, ble stiftet ved undertegningen av Romatraktaten i 1957. Stiftere var landene i Det europeiske kull- og stålfellesskap, Belgia, Nederland, Luxembourg, Forbundsrepublikken Tyskland (på det tidspunkt Vest-Tyskland), Frankrike og Italia.
Ved Brüssel-traktaten i 1965 (fusjonstraktaten), ble EEC, kull- og stålfellesskapet og EURATOM, organisert i De europeiske fellesskap (flertallsbetegnelse). Sistnevnte må ikke forveksles med Det europeiske fellesskap (entall) stiftet ved Maastricht-traktaten i 1993.
| Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) eller Fellesmarkedet, på norsk ofte også kalt EEC etter den engelske tittel European Economic Community, ble stiftet ved undertegningen av Romatraktaten i 1957. Stiftere var landene i Det europeiske kull- og stålfellesskap, Belgia, Nederland, Luxembourg, Forbundsrepublikken Tyskland (på det tidspunkt Vest-Tyskland), Frankrike og Italia.
Ved Brüssel-traktaten i 1965 (fusjonstraktaten), ble EEC, kull- og stålfellesskapet og EURATOM, organisert i De europeiske fellesskap (flertallsbetegnelse). Sistnevnte må ikke forveksles med Det europeiske fellesskap (entall) stiftet ved Maastricht-traktaten i 1993.
== Se også ==
Indre marked
== Referanser == | De europeiske fellesskap (EF) var fra 1967 til 1992 navnet på det som senere utviklet seg til dagens EU. Ved fusjonstraktaten i 1965 (i kraft 1967) fikk samarbeidet en felles administrasjon, det som senere skulle bli dagens Europakommisjonen og Det europeiske råd (EUs toppmøte). | 9,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valentinian_III | 2023-02-04 | Valentinian III | ['Kategori:400-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 455', 'Kategori:Fødsler i 419', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ravenna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Theodosiske dynasti'] | Valentinian III (fullt navn: Flavius Placidius Valentinianus Augustus; født 2. juli 419 i Ravenna, død 16. mars 455 i Roma) var vestromersk keiser 424 til 455.
| Valentinian III (fullt navn: Flavius Placidius Valentinianus Augustus; født 2. juli 419 i Ravenna, død 16. mars 455 i Roma) var vestromersk keiser 424 til 455.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var eneste sønn av Konstantius III og Placidia, og dermed dattersønn av Theodosius den store.
=== Keiser ===
Han ble utropt til keiser av lavere rang (Cæsar) 23. oktober 424 i Konstantinopel, og innsatt som keiser (Augustus) over vestriket 23. oktober 425. Han var da bare seks år gammel, og riket ble først styrt av hans mor, og fra 433 av Flavius Aetius.
Hans tid som keiser kjennetegnes av oppløsningen av det vestromerske riket. Vandalene tok provinsen Africa i 439, og Britannia ble oppgitt i 446. Store deler av Spania og Gallia gikk også tapt, og Geiseriks styrker kunne herje nokså uhindret på Sicilia og langs middelhavskysten. Samtidig lyktes Valentinian med noen felttog; spesielt viktig er Aetius' seier over huneren Attila nær Chalons i 451, og felttogene mot visigoterne i det sørlige Gallia (426, 429 og 436) og mot forskjellige fiender langs elvene Rhinen og Donau 428-431.
Det oppsto store problemer med styret av provinsene, da skattepresset ble stadig vanskeligere å godta etterhvert som Roma ble stadig svakere. Valentinian bodde selv stort sett i Ravenna, men omkring 451 flyttet han til Roma da Attilas styrker nærmet seg.
Da hunernes invasjon til slutt ble avverget, følte Valentinian seg sikker nok til å begynne å planlegge å få drept Aëtius, oppildnet av Petronius Maximus, en høyt rangerende senator som var personlig morstander av Aëtius og hans kammertjener, evnukken Heraclius. Aëtius, hvis sønn hadde giftet seg med Valentinians yngste datter Placidia, ble myrdet av Valentinian den 21. september 454.Den 16. mars 455 ble keiseren selv myrdet av to ikke-romerske tilhengere av Aetius.
== Litteratur ==
Henning Börm: Westrom. Von Honorius bis Justinian. Kohlhammer, Stuttgart 2013, S. 64 ff.
Alexander Demandt: Die Spätantike. 2. Auflage. C. H. Beck, München 2007, S. 183 ff.
Mark Humphries: Valentinian III and the City of Rome (AD 425-55): Patronage, Politics, and Power. In: Lucy Grig, Gavin Kelly (Hrsg.): Two Romes. Oxford University Press, Oxford 2012, S. 161 ff.
Edgar Pack: Valentinian III. In: Manfred Clauss (Hrsg.): Die römischen Kaiser. C.H. Beck, München 1997, S. 395 ff.
Otto Seeck: Geschichte des Untergangs der antiken Welt. Bd. 6. Stuttgart 1920 (klassische, aber veraltete Darstellung).
Timo Stickler: Aëtius. Gestaltungsspielräume eines Heermeisters im ausgehenden Weströmischen Reich. C. H. Beck, München 2002.
== Referanser == | Valentinian III (fullt navn: Flavius Placidius Valentinianus Augustus; født 2. juli 419 i Ravenna, død 16. | 9,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Khardala-broen | 2023-02-04 | Khardala-broen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Byggverk i Libanon', 'Kategori:UNIFIL', 'Kategori:Veibroer'] | Khardala-broen går over Litanielven i Sør-Libanon og er særlig kjent fra Israels invasjon av Libanon i 1978.
Tilbaketrekkingen av de israelske styrkene fra Sør-Libanon foregikk i fire trinn. Det første trinnet foregikk i Marjayoun-distriktet den 11. april 1978. Denne tilbaketrekkingen omfattet også Khardala bru og landsbyene Kaoukaba og Ebel es-Saqi, men ikke byene Marjayoun og El Khiam. Det neste trinnet fant sted tre dager senere.
I 1982, under Israels neste invasjon, var det også en hendelse ved broen mens Nepbatt bevoktet området. En liten nepalsk styrke nektet israelerne å passere broen med over 100 stridsvogner. Hendelsen førte til en viss forsinkelse i den israelske forflytningen, men da stridsvognene siktet inn kanonløpene mot de nepalske FN-soldatene, ble de nødt å la dem passere.
Norbatts kompani A hadde observasjonsposten 4-18 ved Khardela bro, samt posisjonen 4-15 som ser utover Metullah. Dette var de eneste posisjonene som lå utenfor Norbatts teig. | Khardala-broen går over Litanielven i Sør-Libanon og er særlig kjent fra Israels invasjon av Libanon i 1978.
Tilbaketrekkingen av de israelske styrkene fra Sør-Libanon foregikk i fire trinn. Det første trinnet foregikk i Marjayoun-distriktet den 11. april 1978. Denne tilbaketrekkingen omfattet også Khardala bru og landsbyene Kaoukaba og Ebel es-Saqi, men ikke byene Marjayoun og El Khiam. Det neste trinnet fant sted tre dager senere.
I 1982, under Israels neste invasjon, var det også en hendelse ved broen mens Nepbatt bevoktet området. En liten nepalsk styrke nektet israelerne å passere broen med over 100 stridsvogner. Hendelsen førte til en viss forsinkelse i den israelske forflytningen, men da stridsvognene siktet inn kanonløpene mot de nepalske FN-soldatene, ble de nødt å la dem passere.
Norbatts kompani A hadde observasjonsposten 4-18 ved Khardela bro, samt posisjonen 4-15 som ser utover Metullah. Dette var de eneste posisjonene som lå utenfor Norbatts teig. | Khardala-broen går over Litanielven i Sør-Libanon og er særlig kjent fra Israels invasjon av Libanon i 1978. | 9,827 |
null | 2023-02-04 | Gimle | null | null | null | Gimle kommer fra norrønt og har trolig betydningen le for ild, med referanse til myten om Ragnarok der den gamle verden går under i et flammehav og synker i havet. Gimle skal ha vært en fantastisk gullforgylt sal der menneskene skulle bo trygt etter Ragnarok. | 9,828 |
null | 2023-02-04 | Europarådet | null | null | null | Europarådet er en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon med 46 hovedsakelig europeiske medlemsstater, som har til sammen 800 millioner innbyggere. Denne organisasjonen ble opprettet den 5. | 9,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_menneskerettsdomstol | 2023-02-04 | Den europeiske menneskerettsdomstol | ['Kategori:48°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Europarådet', 'Kategori:Internasjonale domstoler', 'Kategori:Menneskerettigheter', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1959', 'Kategori:Rettsvitenskap i 1959'] | Den europeiske menneskerettsdomstol (forkortet EMD) er en internasjonal domstol som er etablert i medhold av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Domstolen behandler anklager fra enkeltmennesker, grupper av mennesker eller stater om brudd på EMK begått av Europarådets medlemsland. I tillegg til å dømme i enkeltsaker kan domstolen avgi uttalelser om hvordan konvensjonen skal forstås i et konkret tilfelle. Domstolen ble opprettet i 1959 og ligger i Strasbourg i Frankrike. Domstolen består av én dommer fra hvert av Europarådets medlemsland, men dommerne er uavhengige og representerer ikke sin egen hjemstat. Domstolens president er Guido Raimondi fra Napoli. Registrar er svenske Erik Fribergh.
Domstolen har som uttalt mål at konvensjonen skal tolkes dynamisk og endres i tråd med samfunnsendringene. Dette har medført at konvensjonen i mange tilfeller har fått et videre anvendelsesområde enn konvensjonens ordlyd isolert sett skulle tilsi.
Den europeiske menneskerettsdomstol er høyeste instans for innbyggerne i de land domstolen dekker og i en rekke tilfeller har den dømt i strid med de resultater nasjonale domstoler har kommet til, som Norges høyesterett.
| Den europeiske menneskerettsdomstol (forkortet EMD) er en internasjonal domstol som er etablert i medhold av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Domstolen behandler anklager fra enkeltmennesker, grupper av mennesker eller stater om brudd på EMK begått av Europarådets medlemsland. I tillegg til å dømme i enkeltsaker kan domstolen avgi uttalelser om hvordan konvensjonen skal forstås i et konkret tilfelle. Domstolen ble opprettet i 1959 og ligger i Strasbourg i Frankrike. Domstolen består av én dommer fra hvert av Europarådets medlemsland, men dommerne er uavhengige og representerer ikke sin egen hjemstat. Domstolens president er Guido Raimondi fra Napoli. Registrar er svenske Erik Fribergh.
Domstolen har som uttalt mål at konvensjonen skal tolkes dynamisk og endres i tråd med samfunnsendringene. Dette har medført at konvensjonen i mange tilfeller har fått et videre anvendelsesområde enn konvensjonens ordlyd isolert sett skulle tilsi.
Den europeiske menneskerettsdomstol er høyeste instans for innbyggerne i de land domstolen dekker og i en rekke tilfeller har den dømt i strid med de resultater nasjonale domstoler har kommet til, som Norges høyesterett.
== Norge og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen ==
Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 30. juni 1964.
Den europeiske menneskerettsdomstol har siden den ble opprettet i 1959 hatt én norsk president. Det var tidligere høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal, som var president for domstolen fra 1985 til 1998.
=== Norges dommere til EMD ===
2019— Arnfinn Bårdsen
2011—2018 Erik Møse
2004—2011 Sverre Erik Jebens
1998—2004 Hanne Sophie Greve
1973—1998 Rolv Ryssdal, rettens president 1985–1998
1959—1972 Terje Wold
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) European Court of Human Rights – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), via FN-sambandet
Bibliotek ved EMD
Dommer ved EMD
Faktaark om EMDs praksis, på engelsk, fransk og tysk og fem andre språk, men ikke norsk | Den europeiske menneskerettsdomstol (forkortet EMD) er en internasjonal domstol som er etablert i medhold av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Domstolen behandler anklager fra enkeltmennesker, grupper av mennesker eller stater om brudd på EMK begått av Europarådets medlemsland. | 9,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europakommisjonen | 2023-02-04 | Europakommisjonen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1967', 'Kategori:Europakommisjonen', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
| Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
== Historie ==
Den Høye Myndighet var det utøvende organ for Det europeiske kull- og stålfellesskap som trådte i kraft i 1952. Ved Roma-traktaten fra 1958, fikk EURATOM og EEC hver sin kommisjon. Walter Hallstein ble president for EEC-kommisjonen. Ved fusjonstraktaten fra 1967, ble de tre kommisjonene slått sammen til én kommisjon, EF-kommisjonen. Med Lisboa-traktaten fikk kommisjonen navnet Europakommisjonen.
Tidslinje for de ulike kommisjonene
=== Kommisjoner fra 1995 ===
Santer-kommisjonen (1995–99)
Romano Prodis kommisjon (1999–2004)
Barroso-kommisjonen 2004–2014)
Junker-kommisjonen (2014–2019)
Von der Leyen-kommisjonen (fra 2019)
== Utnevnelse av kommisjonen ==
=== Valg av kommisjonens president ===
Europakommisjonens president velges hvert femte år av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Valget av president foregår like etter valget til Europaparlamentet.
=== Utnevnelse av nestledere og kommissærer ===
Den valgte presidenten utpeker mulige visepresidenter og kommissærer etter forslag fra EU-landene. Hver kommissær innstilles som ansvarlig for et bestemt politisk område. Listen over kandidater skal godkjennes av alle EUs stats- og regjeringssjefer, som møtes i Det europeiske råd.Hver enkelt kandidat skal høres av Europaparlamentets utvalg for det område, han eller hun skal være kommissær for. Deretter stemmer utvalget om kandidatens egnethet. Når de 27 kandidater er blitt godkjent, stemmer parlamentet som helhet om, hvorvidt hele kommisjonen kan godkjennes. Når parlamentet har stemt, utnevnes kommissærene av Det europeiske råd.
== Kommisjonens oppbygning ==
Europakommisjonen har en president, en første visepresident, fem visepresidenter, hvorav en samtidig er Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk og endelig 21 kommissærer.
== Oppgaver, forholdet til Rådet og Europaparlamentet ==
Kommisjonen danner sammen med Europaparlamentet og Rådet, det som er kalt EUs «beslutningstrekant».Forøvrig har Kommisjonen fire hovedoppgaver. Den skal for det første foreslå EUs politikk og lovgivning. Lovene vedtas av Rådet og Europaparlamentet. Den andre hovedoppgaven er å kontrollere at traktater og lovgvning overholdes. Den kan gi kritiske uttalelser, gi bøter til store foretak og reise sak for Domstolen. Europakommisjonen kalles gjerne «traktatenes vokter». Den tredje hovedoppgaven er å forvalte og gjennomføre EUs politikk og budsjett. Endelig som den fjerde hovedoppgave skal den representere EU omkring i verden, i saker som faller inn under Kommisjonens ansvarsområde.Kommisjonen skal arbeide til beste for EU som en helhet, og skal ikke motta instruksjoner fra medlemslandene. Europaparlamentet kan avsette Kommisjonen ved å vedta et mistillitsforslag med to tredjedels flertall. Den har aldri brukt denne makten, men truet med det overfor Santer-kommisjonen i 1999, som da gikk av frivillig.
== Rådgivende organer ==
Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
== Administrasjon ==
Europakommisjonens administrasjon består av 53 generaldirektorater, tjenesteavdelinger og forvaltningsorganer. Den hadde per 2018 omkring 33 000 ansatte.
== Annet ==
Europakommisjonen ble i 1969 tildelt Karlsprisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) European Commission – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den europeiske unions delegasjon til Norge
Europedia: Guide to European policies and legislation | Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. | 9,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europakommisjonen | 2023-02-04 | Europakommisjonen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1967', 'Kategori:Europakommisjonen', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
| Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
== Historie ==
Den Høye Myndighet var det utøvende organ for Det europeiske kull- og stålfellesskap som trådte i kraft i 1952. Ved Roma-traktaten fra 1958, fikk EURATOM og EEC hver sin kommisjon. Walter Hallstein ble president for EEC-kommisjonen. Ved fusjonstraktaten fra 1967, ble de tre kommisjonene slått sammen til én kommisjon, EF-kommisjonen. Med Lisboa-traktaten fikk kommisjonen navnet Europakommisjonen.
Tidslinje for de ulike kommisjonene
=== Kommisjoner fra 1995 ===
Santer-kommisjonen (1995–99)
Romano Prodis kommisjon (1999–2004)
Barroso-kommisjonen 2004–2014)
Junker-kommisjonen (2014–2019)
Von der Leyen-kommisjonen (fra 2019)
== Utnevnelse av kommisjonen ==
=== Valg av kommisjonens president ===
Europakommisjonens president velges hvert femte år av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Valget av president foregår like etter valget til Europaparlamentet.
=== Utnevnelse av nestledere og kommissærer ===
Den valgte presidenten utpeker mulige visepresidenter og kommissærer etter forslag fra EU-landene. Hver kommissær innstilles som ansvarlig for et bestemt politisk område. Listen over kandidater skal godkjennes av alle EUs stats- og regjeringssjefer, som møtes i Det europeiske råd.Hver enkelt kandidat skal høres av Europaparlamentets utvalg for det område, han eller hun skal være kommissær for. Deretter stemmer utvalget om kandidatens egnethet. Når de 27 kandidater er blitt godkjent, stemmer parlamentet som helhet om, hvorvidt hele kommisjonen kan godkjennes. Når parlamentet har stemt, utnevnes kommissærene av Det europeiske råd.
== Kommisjonens oppbygning ==
Europakommisjonen har en president, en første visepresident, fem visepresidenter, hvorav en samtidig er Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk og endelig 21 kommissærer.
== Oppgaver, forholdet til Rådet og Europaparlamentet ==
Kommisjonen danner sammen med Europaparlamentet og Rådet, det som er kalt EUs «beslutningstrekant».Forøvrig har Kommisjonen fire hovedoppgaver. Den skal for det første foreslå EUs politikk og lovgivning. Lovene vedtas av Rådet og Europaparlamentet. Den andre hovedoppgaven er å kontrollere at traktater og lovgvning overholdes. Den kan gi kritiske uttalelser, gi bøter til store foretak og reise sak for Domstolen. Europakommisjonen kalles gjerne «traktatenes vokter». Den tredje hovedoppgaven er å forvalte og gjennomføre EUs politikk og budsjett. Endelig som den fjerde hovedoppgave skal den representere EU omkring i verden, i saker som faller inn under Kommisjonens ansvarsområde.Kommisjonen skal arbeide til beste for EU som en helhet, og skal ikke motta instruksjoner fra medlemslandene. Europaparlamentet kan avsette Kommisjonen ved å vedta et mistillitsforslag med to tredjedels flertall. Den har aldri brukt denne makten, men truet med det overfor Santer-kommisjonen i 1999, som da gikk av frivillig.
== Rådgivende organer ==
Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
== Administrasjon ==
Europakommisjonens administrasjon består av 53 generaldirektorater, tjenesteavdelinger og forvaltningsorganer. Den hadde per 2018 omkring 33 000 ansatte.
== Annet ==
Europakommisjonen ble i 1969 tildelt Karlsprisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) European Commission – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den europeiske unions delegasjon til Norge
Europedia: Guide to European policies and legislation | * En kommisjon | 9,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Det europeiske råd er Den europeiske unions (EU) forsamling av nasjonale stats- eller regjeringssjefer, rådets egen president, samt Europakommisjonens president. Rådet kalles ofte «EUs toppmøte». | 9,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marjayoun | 2023-02-04 | Marjayoun | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | Marjayoun er en by i Sør-Libanon som ligger i guvernementet Nabatiyeh. Distriktet Marjayoun, der Marjayoun er administrasjonssenter, grenser til distriktet Jezzine i nord, distriktet Hasbaya i øst, distriktet Beintjbeil i vest og distriktet Nabatiye i vest.
Distriktet Marjayoun hadde en befolkning på 41 269 og byen hadde et folketall på 16 130 personer.
Marjayoun ligger majestetisk på en bakke med Hermonfjellet (arabisk: Jabal El Sheikh) i øst, og med den 1000 år gamle Beaufortborgen (arabisk: Sh'ief Arnoun) over Litanielva som ser utover Amelfjellet (arabisk: Jabal Amel) i vest. Fjellkjedene Rihan, Niha og Libanonfjellene ligger i nord og de fruktbare Sahil Marjayounslettene fortsetter inn i dagens Israel mellom den galileiske finger og slettene under Golanhøyden.
To kilometer mot øst ligger Ebel es-Saqi, som var norsk hovedkvarter for UNIFIL-bataljonen Norbatt. Marjayoun var også hovedkvarter for major Saad Haddads «Det frie Libanon».
Stedet har i tusener av år stått sentralt i kultur og handel mellom Libanon, Syria og Palestina. Derfor er byens historie rik og full av hendelser, og står sentralt i historien til Det hellige land.
| Marjayoun er en by i Sør-Libanon som ligger i guvernementet Nabatiyeh. Distriktet Marjayoun, der Marjayoun er administrasjonssenter, grenser til distriktet Jezzine i nord, distriktet Hasbaya i øst, distriktet Beintjbeil i vest og distriktet Nabatiye i vest.
Distriktet Marjayoun hadde en befolkning på 41 269 og byen hadde et folketall på 16 130 personer.
Marjayoun ligger majestetisk på en bakke med Hermonfjellet (arabisk: Jabal El Sheikh) i øst, og med den 1000 år gamle Beaufortborgen (arabisk: Sh'ief Arnoun) over Litanielva som ser utover Amelfjellet (arabisk: Jabal Amel) i vest. Fjellkjedene Rihan, Niha og Libanonfjellene ligger i nord og de fruktbare Sahil Marjayounslettene fortsetter inn i dagens Israel mellom den galileiske finger og slettene under Golanhøyden.
To kilometer mot øst ligger Ebel es-Saqi, som var norsk hovedkvarter for UNIFIL-bataljonen Norbatt. Marjayoun var også hovedkvarter for major Saad Haddads «Det frie Libanon».
Stedet har i tusener av år stått sentralt i kultur og handel mellom Libanon, Syria og Palestina. Derfor er byens historie rik og full av hendelser, og står sentralt i historien til Det hellige land.
== Eksterne lenker ==
Regional socio-economic development program for south Lebanon | Marjayoun er en by i Sør-Libanon som ligger i guvernementet Nabatiyeh. Distriktet Marjayoun, der Marjayoun er administrasjonssenter, grenser til distriktet Jezzine i nord, distriktet Hasbaya i øst, distriktet Beintjbeil i vest og distriktet Nabatiye i vest. | 9,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8msgodset_Toppfotball | 2023-02-04 | Strømsgodset Toppfotball | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1907', 'Kategori:Fotballag i Drammen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Strømsgodset Idrettsforening'] | Strømsgodset Toppfotball (stiftet 10. februar 1907) er en norsk fotballklubb fra Gulskogen i Drammen, som er en del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Laget spiller sine hjemmekamper på Marienlyst stadion. Strømsgodset har tilsammen vunnet to seriemesterskap og fem norgesmesterskap. Supporterklubben kalles Godsetunionen. Lagets drakter består av marineblå trøyer, hvite kortbukser og hvite strømper.
| Strømsgodset Toppfotball (stiftet 10. februar 1907) er en norsk fotballklubb fra Gulskogen i Drammen, som er en del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Laget spiller sine hjemmekamper på Marienlyst stadion. Strømsgodset har tilsammen vunnet to seriemesterskap og fem norgesmesterskap. Supporterklubben kalles Godsetunionen. Lagets drakter består av marineblå trøyer, hvite kortbukser og hvite strømper.
== Eliteserien 2023 ==
== Historie ==
=== 1907-1920 ===
Den 10. februar 1907 ble Strømsgodset Idrettsforening stiftet. Beboerne som sognet til Gulskogen fikk et sted hvor de idrettsinteresserte kunne samles. «Banen» ble et kjent begrep for de fotballinteresserte i området. Om sommeren var fotball hovedidretten i Strømsgodset, om vinteren spilte man bandy. Etter hvert begynte SIF å danne seg et navn innen langrenn og hopp.
=== 1920-1945 ===
Ved inngangen til 1920-årene fikk Strømsgodset sin egen bane, «Gamle Grus», og laget forbedret seg betraktelig som fotballag. Klubben vant flere kamper. I 1922 beseiret Strømsgodset kretsens storlag Mjøndalen to ganger, og i 1924 avanserte klubben til 4. runde, hvor den tapte 1-0 mot Brann. I 1925 kom SIF til 3. runde, slått ut av Odd. Sportsbladet «Idrettsliv» skrev at SIF tilhørte landets toppklasse. I 1926 ble det 0-2-tap i 3. runde for IF Urædd, men i 1927 avanserte Strømsgodset helt til 5. runde, der det ble 3-0 tap mot Larvik Turn. I 1938 rykket SIF opp til datidens eliteserie, nemlig den såkalte Norgesserien. Serien var delt inn i åtte regioner, som igjen bestod av én eller to avdelinger. De forskjellige regionene kåret hver sin vinner, som igjen møtte hverandre i cupspill for selve seriemesterskapet. Da krigen kom i 1940 ble det slutt på fotball i hele landet.
=== 1945-1961 - Bydelsklubb ===
Fra krigens slutt og utover 1950-tallet var Strømsgodset en bydelsklubb med brukbare resultater. I 1948 endret Norges Fotballforbund Norgesserien til Hovedserien. Nå ble regionene fjernet, og det ble en landsomfattende serie bestående av to avdelinger, hver på åtte lag. De to avdelingsvinnerne møttes i en finale for å avgjøre seriemesterskapet. I denne perioden ble serien spilt høst-vår, med en lang vinterpause.
I 1950 flyttet Strømsgodset hjemmebane fra «Gamle grus» til Gulskogen idrettspark. Godset klarte aldri å rykke opp til hovedserien, men i 1952 greide laget å spille seg opp til datidens lokale 1. divisjon. Der holdt klubben ut til 1954, da den igjen rykket ned til 2. divisjon. I 1959 ble det 3. divisjonspill, og i 1961 endte laget i 4. divisjon. En av spillerne som gjorde seg spesielt bemerket i etterkrigstiden var Per Åge Nyberg, som scoret mange mål.
=== 1961-1966 - Fra bydelsklubb til topplag ===
I 1961 bestemte NFF seg for å endre hovedserien fra to avdelinger til én. Denne serien skulle bestå av ti lag, og rett og slett gå under navnet 1. divisjon. Sesongen 1961/62 ble dermed en overgangssesong, hvor de 16 lagene som ellers var fordelt på to avdelinger i hovedserien, spilte i én divisjon gjennom ett og et halvt år for å komme med i den nye ti-klubbserien. Året 1963 var altså det første året hvor alle eliteklubbene var samlet i én avdeling, og demed i én divisjon - 1. divisjon.
I 1961 og 1962 lå SIF i 4. divisjon, men spillere som Steinar Pettersen, Tor Alsaker-Nøstdahl og Inge Thun, som gikk i samme klasse på Rødskog skole, fikk sine debuter. Godset gikk ubeseiret gjennom 4. divisjon i 1963, holdt plassen i 3. divisjon 1964, og rykket opp til 2. divisjon i 1965 - på målforskjell. I 1966 rykket Strømsgodset opp til 1. divisjon - igjen på målforskjell. Klubben hadde gått fra 4. til 1. divisjon på bare fire sesonger. Nå besluttet Drammen kommune at kampene skulle spilles på Marienlyst stadion, også kjent som Gamle Gress, og dette har vært Strømsgodsets hjemmebane siden.
=== 1967-1975 - De første gullårene ===
I 1967 var Strømsgodset klar for eliteseriespill i 1. divisjon, ti-klubbserien, i dag kjent som Tippeligaen. Den første hjemmekampen var mot regjerende seriemester Skeid, i en kamp SIF til slutt vant 3-1. Godset berget plassen i toppdivisjonen på målforskjell.
1968-sesongen endte med 4.-plass i elitedivisjonen, etter blant annet en 10-1-seier over Lyn. Rekorden står fortsatt for Strømsgodset som den største seieren klubben har gjennom alle tider.
Nå begynte det å lukte fugl av Strømsgodset, og det var på tide å jakte etter trofeer. 1969 ble et vanvittig festår, der Godset hadde sin beste sesong så langt med bronse i serien, klubbrekord på Marienlyst med 16 687 betalende tilskuere i 0-0-kampen mot Rosenborg, og de ble Norgesmester for første gang etter 5-3 i omkampen mot Fredrikstad
1970 er Strømsgodsets beste sesong noensinne, da laget vant både seriegull og cupgull (4-2 mot Lyn), og tok dermed «The double». Dette året debuterte også SIF i Europacupen mot franske Nantes, der Nantes vant 5-0 på Marienlyst, men Godset tok en sterk bortetriumf og slo Nantes 3-2 på bortebane.
I 1971 vant ikke Strømsgodset noe, men i Europacupen møtte de selveste Arsenal. Publikumsinteressen var så stor til hjemmekampen at Strømsgodset måtte spille på Ullevaal Stadion der 22 000 tilskuere så Arsenal slå Strømsgodset 3-1. Returkampen på Highbury tapte Strømsgodset 4-0. I 1972 endte Godset på en 3.-plass, før laget i 1973 vant kongepokalen i Norgesmesterskapet med 1-0-seier over Rosenborg. Steinar Pettersen scoret på straffe. I 1973 gjestet Leeds Norge, og igjen var publikumsinteressen så stor at SIF flyttet kampen fra Marienlyst til Ullevaal Stadion. Kampen endte 1-1 etter scoring av Odd Arild Amundsen. På Elland Road tapte Strømsgodset 1-6.
I 1974 ble det en 5.-plass i serien. Strømsgodset var igjen i Europacupen, og denne gangen var det Liverpool som var motstander. Strømsgodset tapte 0-11 på Anfield. Dette er Strømsgodsets største tap på toppfotballnivå. Returkampen på Ullevaal endte med 0-1. I 1975 la Steinar Pettersen opp i en alder av 29 år. Laget endte igjen på 5.-plass i serien.
=== 1976-1986 - Nedturen ===
I 1976 rykket Godset ned til 2. divisjon. Strømsgodset satset på opprykk i 1977-sesongen, men det mislyktes. I 1978 rykket laget ned i 3. divisjon, og var med det ute av norsk toppfotball for en tid. I 1982 rykket Strømsgodset opp til nest øverste. Der holdt Godset seg til 1986, da SIF rykket ned til 3. divisjon og klubbhuset brant ned til grunnen.
=== 1987-1995 - Heislag og cupgull ===
Strømsgodset klarte å rykke opp igjen året etter. Ulf Camitz var kaptein og toppscorer. Camitz står som en legende i klubbens historie fordi han ble med videre etter marerittåret 1986, da det så ut som verst for klubben. Strømsgodset beholdt plassen i 1988 og rykket opp til eliteserien i 1989 med spissduoen Halvor Storskogen og Odd Johnsen. I 1990 var det klart for toppseriespill for første gang siden 1976, og denne sesongen ble svært vanskelig. Klubben reddet plassen på grunn av at toppserien ble utvidet med to lag og skiftet navn til dagens «Tippeligaen».
1991 ble et år med både nedrykk og cupgull. Odd Johnsen scoret to mål i semifinalen mot Mjøndalen på Marienlyst foran 14 500 tilskuere. I tillegg scoret han to mål i cupfinalen mot Rosenborg, hvor Strømsgodset vant 3-2.
1992-sesongen endte med en 4.-plass i 1. divisjon, og intet opprykk. 1993 ble en god sesong resultatmessig, og tidligere assistentrener Dag Vidar Kristoffersen overtok nå jobben som hovedtrener. Han bygde opp laget rundt noen rutinerte spillere, og fylte på med lokale unggutter som Kenneth Karlsen, Hans Erik Ødegaard og Thomas Andre Ødegaard. Da høsten kom kjempet om opprykk, og det sto om kongepokal på Ullevaal Stadion. Det ble 0-2-tap for Bodø/Glimt, men Godset rykket opp igjen i Tippeligaen etter en 2-0-seier i kvalifiseringskamp mot Molde. Laget hadde ikke de kvaliteter som skulle til for å møte Tippeligaen, og ti strake tap førte til nedrykk. Da 95-sesongen gikk mot slutten ble det igjen spilt kvalifikasjonskamp for Tippeligaspill. Etter en 3-1-seier på over Sogndal på Marienlyst stadion holdt det med 0-0 på Fosshaugane. Dag Vidar Kristoffersen ble første SIF-trener som hadde rykket opp til Tippeligaen to ganger.
=== 1996-2006 - En supersesong før en lang nedtur ===
1996 ble Jostein Flo hentet til Strømsgodset. Sportslig sleit SIF gjennom hele sesongen, mye på grunn av Flos lange skadeavbrekk, og ikke minst på grunn av en svært vanskelig keepersituasjon. Seks målvakter ble skadet for SIF dette året. SIF kjempet mot nedrykk. Før siste serierunde måtte Strømsgodset vinne med fire mål mot Start borte, og Moss og Vålerenga måtte tape sine kamper. Da det gjenstod 20 minutter av serierunden rotet Moss og Vålerenga bort sine ledelser, og da hele sesongen var på overtid, trengte Strømsgodset kun ett mål for å berge plassen. Da scoret Krister Isaksen, og Strømsgodset befant seg foertsatt i Tippeligaen. 1997-sesongen skulle bli den beste sesongen siden 1972. Spillere som Lasse Olsen og Rune Hagen ble hentet inn, og da sesongen var over satt Strømsgodset igjen med bronsemedaljer og cupfinale. Cupfinalen endte i tap for Vålerenga, men Godset hadde tatt sin første medalje i eliteserien på 25 år.
Strømsgodset styrket spillerstallen betydelig foran 1998-sesongen. Laget presterte ikke desto mindre langt under forventningene, og måtte kjempe for å overleve i Tippeligaen. I 1. runde i Euroapacupen møtte laget Aston Villa. SIF ledet lenge 2-0 mot den engelske serielederen, etter mål av Christer George og Anders Michelsen, men tapte til slutt 2-3. Trener Dag Vidar Kristoffersen fikk sparken som hovedtrener for klubben. Jens Martin Støten ble satt inn som ny hovedtrener, og SIF reddet tilslutt plassen i Tippeligaen.
I 1999-sesongen spilte Strømsgodset kvalifisering mot Start. Det ble 2-2 i Kristiansand, og alt skulle avgjøres på Marienlyst. Etter 92 spilte minutter stod det 0-0, et resultat som Godset ville klart seg utmerket med. Men Strømsgodset tapte 0-1 hjemme og var igjen klar for Adeccoligaen. Jens Martin Støten ble løst fra sin stilling, og Arne Dokken tok over som trener.
2001 endte nok en gang med nedrykk med minst mulig margin. Strømsgodset klarte ti uavgjorte kamper. Etter sesongen ble klubben omorganisert, og fotballvirksomheten ble splittet ut som en egen organisasjon, Strømsgodset Toppfotball, som del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Nå gikk klubben inn flere sesonger på rad da Strømsgodset lå på nedre halvdel av Adeccoligaen. Like etter sesongslutt i 2005 fikk Strømsgodset hjelp av lokale investorer, med Atle Kittelsen i spissen, til igjen å satse mot Tippeligaen. Da var klubben i realiteten konkurs, og hadde millionunderskudd. Jostein Flo ble ansatt som sportssjef, og han igjen ansatte en ny trener, Dag-Eilev Fagermo. I løpet av 2006-sesongen kom 17 nye spillere til, blant dem kaptein Øyvind Leonhardsen, assistentrener og forsvarsspiller Ronny Deila, og spissen Mattias Andersson. Sesongen ble en parademarsj uten sidestykke. Strømsgodset vant Adeccoligaen, og var tilbake i Tippeligaen.
=== 2007-2013 - Fra opprykk til cupgull og seriemesterskap ===
I 2007 feiret Strømsgodset hundre år som klubb, og var klar for eliteseriespill. Laget styrket stallen med blant annet André Bergdølmo og Alexander Aas - som senere ble kaptein. Strømsgodset endte på 10.-plass i jubileumsåret. I januar 2008 ble det klart at Ronny Deila skulle ta over hovedtreneransvaret etter at Dag Eilev Fagermo heller ville trene Odd Grenland. 2008-sesongen endte med en 11.-plass, nær nedrykk, og foran 2009-sesongen styrket Strømsgodset stallen med spillere som Øyvind Storflor og spissen Marcus Pedersen fra Ham-Kam. Pedersen og scoret ti mål i løpet av året. Da serien nærmet seg slutten lå Strømsgodset i nedrykkstriden, men etter en 2-1-seier over Viking 25. oktober var fortsatt spill i Tippeligaen sikret.
I 2010 endte Strømsgodset på 7.-plass i Tippeligaen, Marcus Pedersen ble solgt til den nederlandske klubben Vitesse for 12 millioner kroner, og klubben tok seg til finalen i cupen etter å ha slått Odd Grenland 2-0 etter ekstraomganger på Marienlyst i semifinalen. På Ullevål tok Strømsgodset sitt 5. cupgull etter å ha slått laget Follo 2-0, etter scoringer av Ola Kamara og Glenn Andersen.
Foran 2011-sesongen forsterket Strømsgodset stallen med midtbanespillerne Anders Konradsen og Stefan Johansen, begge fra Bodø Glimt. På grunn av cupgullet året før var det endelig tid for Godset til å prøve seg i Europacupen igjen, og det var ingen ringere enn det spanske storlaget Atlético de Madrid som stod på motsatt banehalvdel. Strømsgodset spilte to meget gode kamper mot Atlético, med 2-1 tap i Madrid etter mål av Øyvind Storflor, og 2-0-tap på Marienlyst. Motstanderne vant til slutt cupen. I serien endte klubben på 8.-plass, men var med i medaljekampen til siste slutt.
Tippeligaen 2012 skulle bli Strømsgodsets beste sesong siden 1970, hvor klubben ledet serien mesteparten av sesongen, og endte på en 2.-plass i Tippeligaen, etter 3-1-seier over Stabæk. Strømsgodset hadde dermed tatt sitt første seriesølv noensinne. Péter Kovács blei toppscorer i Tippeligaen 2012 med 14 mål. Øyvind Storflor ble ligaens assistkonge med ti målgivende pasninger. I januar 2013 ble Anders Konradsen solgt til den franske klubben Rennes for 15 millioner kroner.Strømsgodset fulgte opp sølvsesongen i 2012 med å ta seriegull i 2013. Etter en sesong der Strømsgodset og Rosenborg skiftet på å lede serien, vant Strømsgodset til slutt med ett poeng mer enn trønderne. Strømsgodset og Rosenborg fikk ganske tidlig en luke ned til lagene bak seg, og i realiteten var det kun to lag som kjempet om gullet. Da Strømsgodset i siste serierunde slo Haugesund 4-0, var det første seriegullet siden 1970 sikret.
=== 2014- - En ny nedtur ===
Den 6. juni 2014 ble klubbens hittil lengstsittende trener, Ronny Deila, presentert som ny trener for Celtic. Assisterende trener, David Nielsen, overtok som hovedtrener og førte klubben til en fjerdeplass som sikret europacupspill neste sesong. Klubben satte dessuten en ny tippeligarekord denne sesongen, med 46 strake hjemmekamper på rad uten tap. Den som allikevel stjal de aller fleste overskriftene dette året, var den 15 år gamle unggutten Martin Ødegaard, (sønn av tidligere Godset-spiller Hans Erik Ødegaard). I 2014 ble Martin Ødegaard tidenes yngste tippeligaspiller, målscorer, landslagsspiller og den yngste spiller noensinne i en EM-kvalifiseringskamp. Han scoret 5 mål og hadde 7 assist for Strømsgodset. Den 22. januar 2015 ble han solgt til Real Madrid for 35 millioner kroner.Da Strømsgodset kom på 7.-plass i Tippeligaen i 2016 satte de samtig klubbrekord med tanke på antall sesonger sammenhengende i øverste divisjon. Storlaget fra 70-tallet spilte ti år sammenhengende i daværende 1.divisjon fra 1967 til 1976. Neste sesong endte klubben på 4.-plass kun ett poeng bak bronsemedaljen, en medaljekamp som ble avgjort ved at Strømsgodset slapp inn to baklengsmål på slutten av bortekampen mot Aalesund i siste serierunde. Når sesongen 2018 startet spilte Strømsgodset altså sin 12. strake sesong i den øverste divisjonen.
== Marienlyst stadion (Gamle gress) ==
Strømsgodsets første bane, «Gamle grus», ble benyttet fra rundt 1918 til 2. juli 1950. Etter det flyttet klubben all aktivitet ned til Gulskogen idrettspark, også kjent som bare «Banen», og blei der helt fram til 1966. Kamper mot Raufoss, Gjøvik Lyn og Ham-Kam ble utkjempet på Gulskogen, og interessen var stor. Tusenvis av mennesker møtte fram og så Strømsgodsets oppgjør i disse årene. På slutten av 60-tallet ble interessen for Strømsgodsets kamper så stor at Drammen kommune forlangte at kampene ble flyttet til kommunale Marienlyst stadion. Siden da har Strømsgodsets hjemmebane vært Marienlyst, populært kalt «Gamle Gress». Likevel har området rundt «Banen» vært klubbens samlingssted siden. Her er det reist et klubbhus for klubbens tilhengere. I dag er dekket på Marienlyst kunstgress, og stadionet har også flomlysanlegg, varmekabler og kunstis.
Den 28. april 1967 debuterte Strømsgodset i eliteserien mot Skeid. 6 478 tilskuere fikk se Skeid ta ledelsen 0-1 på straffespark. Thorodd Presberg scoret SIFs aller første seriemål hjemme på Marienlyst da han utlignet til 1-1. Steinar Pettersen scoret så to ganger, og dermed vant Strømsgodset debutkampen på Gamle Gress 3-1. Marienlyst stadion ble fort for liten og gammeldags, og allerede i 1970 sto en ny hovedtribune klar med sitteplass til 3 400 mennesker. Strømsgodsets publikumsrekord ble satt 20. mai 1969, da 16 687 tilskuere så Strømsgodset spille 0-0 mot Rosenborg. Den første internasjonale kampen på Marienlyst sto mot Nantes i 1970. Da slo det franske laget hjemmelaget 5-0.
Etter påtrykk fra Strømsgodset og nye krav fra NFF vedrørende fasiliteter startet Drammen kommune en stor utbygging av området i 1995/96. Det ble anlagt en helt ny gressmatte med undervarme, det ble satt opp fire lysmaster og bygget tribune med kontorlokaler bak målet mot byen. I 1996 spilte derfor Strømsgodset sine hjemmekamper på Nedre Eiker Stadion første halvdel av sesongen.
Før sesongen 2003 sto den nye hovedtribunen (i dag Nextgentel-tribunen) ferdig med plass til 2 270 tilskuere. Strømsgodset inngikk en leieavtale av hele 3. etasje i det nye bygget, og dette sikret klubben lokaler og fasiliteter for sponsorer og samarbeidspartnere. I de senere år har Marienlyst stadion også vært benyttet av Norges U21-landslag.
I 2014 gav Drammen kommune grønt lys for taktribuneutbygging i klokkesvingen på Marienlyst stadion for at Strømsgodset kunne tilfredsstille UEFAs krav på minimum 8000 sitteplasser til Europacup og Mesterligaspill. Da utbyggingen var ferdig økte kapasiteten på Marienlyst Stadion fra omtrent 7500 tilskuere til en maksimumkapasitet på 8935 plasser.
== Spillerstall ==
Oppdatert 2. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Støtteapparat ==
== Meritter ==
=== Eliteserien ===
Seriegull (2): 1970, 2013.
Seriesølv (2): 2012, 2015.
Seriebronse (3): 1969, 1972, 1997.
=== Norgesmesterskap ===
NM-gull (5): 1969, 1970, 1973, 1991 og 2010
NM-sølv (3): 1993, 1997 og 2018
== Sesong for sesong ==
== Godset i Europa ==
1) Strømsgodset videre etter seier 4–2 i straffesparkkonkurransen.
2) Strømsgodset videre på flere bortemål.
== Statistikk og rekorder på toppfotballnivå (treningskamper utelatt) ==
=== Største seire ===
10–1 mot Lyn (1968)
11–3 mot Lillestrøm (1966)
10–2 mot Byåsen (2000)
=== Største tap ===
0–11 mot Liverpool (1974)
0–7 mot Rosenborg (1994)
0–7 mot Start (1994)
=== Antall hjemmekamper på rad uten tap i eliteserien ===
46 (16. juni 2011 – 19. juli 2014) Tippeligarekord
21 (1968–1970)
== Flest mål scoret for Strømsgodset ==
== Flest kamper for Strømsgodset ==
=== Maratontabell ===
Maratontabellen i Eliteserien regnes ut fra sesongen Hovedserien 1948-49 da det var den første sesongen det ble spilt en landsomfattende liga i Norge. Regner man med de to sesongene Strømsgodset hadde i Norgesserien i 1938-39 og 1939-40 har klubben tilsammen spilt 27 sesonger i eliteserien. Fra 1948-49 - 2013 har Strømsgodset spilt 25 sesonger i eliteserien, og innehar med det 13.-plass på maratontabellen. Dagens poengsystem med 3 poeng for seier er brukt for hele perioden.
== Spillerprofiler i Strømsgodset ==
Steinar Pettersen 1962-1975
Inge Thun 1962-1977
Tor Alsaker-Nøstdahl 1962–1977
Thorodd Presberg 1963-1973
Ole Johnny Friise 1965-1970
Ingar Pettersen 1966-1980
Egil Olsen 1967-72, 1975
Odd Arild Amundsen 1968-1975
Bjørn Odmar Andersen 1969-1973
Helge Widemann Karlsen 1973-84
Arne Dokken 1975-1977
Kai Arild Lund 1979-1983
Ulf Camitz 1986-1993
Odd Johnsen 1988-1995
Jan Madsen 1983-1984
Jostein Flo 1996-2002
Lasse Olsen 1997-2004
Rune Hagen 1997-99, 2002-2004
Erik Hagen 1998-1999
Erland Johnsen 1998-1999
Robert Holmen 2000-2006
Thomas Finstad 2005-2007
Øyvind Leonhardsen 2006-2007
André Bergdølmo 2007-2008
Fredrik Winsnes 2007-2009
Alexander Aas 2007-2012
Marcus Pedersen 2009-2010, 2015-
Øyvind Storflor 2009-2016
== Hovedtrenere siden 1960 ==
Kåre Nielsen (1960)
Erling Carlsen (1961)
Gunnar Hovde (1962)
Einar Larsen (1963–66)
Ragnar Larsen (1967)
Åsmund Sandli (1968)
Einar Larsen (1969–70)
Steinar Johannessen (1971)
Knut Osnes (1972)
Erik Eriksen (1973–74)
Einar Larsen (1975)
Thorodd Presberg (1976–77)
Arild Mathisen (1978)
Steinar Pettersen (1979)
Terje Dokken (1980–82)
Einar Sigmundstad (1983–84)
Bjørn Odmar Andersen (1985)
Erik Eriksen (1986)
Terje Dokken (1987–88)
Einar Sigmundstad (1989–90)
Tor Røste Fossen (1991)
Hallvar Thoresen (1992)
Dag Vidar Kristoffersen (1993–98)
Jens Martin Støten (1999)
Arne Dokken (2000–02)
Vidar Davidsen (2003–04)
Anders Jacobsen (2005)
Dag-Eilev Fagermo (2006-2007)
Ronny Deila (2008-2014)
David Nielsen (2014-2015)
Bjørn Petter Ingebretsen (2015-2016)
Tor Ole Skullerud (2016-2018)
Bjørn Petter Ingebretsen (2018-2019)
Henrik Pedersen (2019-2021)
Bjørn Petter Ingebretsen og Håkon Wibe-Lund (2021-)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Strømsgodset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
GodsetUnionens hjemmesider
Marienlyst Stadion - Nordic Stadiums | Strømsgodset er en tidligere kommune i Buskerud som i 1843 ble slått sammen med Skoger. I 1964 ble Skoger og Drammen kommuner slått sammen. | 9,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Verdun | 2023-02-04 | Slaget ved Verdun | ['Kategori:49°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konflikter i 1916', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Slag i Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Vestfronten)'] | Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og innen en radius på 10 km, hadde rundt 730 000 soldater blitt drept. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
| Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og innen en radius på 10 km, hadde rundt 730 000 soldater blitt drept. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
== Bakgrunn ==
Verdun, som ligger i departementet Meuse i Lorraine og ved elven Meuse, har gjennom historien spilt en viktig strategisk rolle for forsvarerne av Frankrike. Allerede hunerkongen Attila gjennomførte her et mislykket angrep mot Vestromerriket i første halvdel av 400-tallet. Senere delte traktaten i Verdun i 843 Karl den stores rike og gjorde byen til en del av Tysk-romerske riket. Ved freden i Westfalen i 1648 ble området fransk og omfattende franske forsvarslinjer her spilte en viktig rolle i den franske forsvarslinjen under den fransk-prøyssiske krig i 1870. Etter det franske tapet i denne krigen, sikret derfor Tyskland områdene ikke langt fra byen. Verdun var for tyskerne et viktig sted for framrykning mot Paris over slettene i Champagne. For Frankrike hadde byen stor historisk og psykologisk verdi, og den var et bolverk mot tyskernes framstøt mot Paris.
I 1914 sto imidlertid de franske befestningene mot det tyske presset, selv etter en intens beskytning blant annet av den tyske kanonen Tjukke Bertha. Etter dette ble området nordøst for byen en del av den stillestående, men krevende skyttergravskrigen.
Ved inngangen til 1916 hersket det en viss optimisme på den allierte siden, om at deres bedre tilgang på ressurser skulle gi utslag også i felt. Store offensiver ble derfor planlagt gjennomført i juni 1916, både på vestfronten, østfronten og i Italia, som hadde gått inn i krigen i 23. mai 1915.
== Den tyske strategien ==
Tyskerne kom den allierte planleggingen i forkjøpet ved å åpne en offensiv ved Verdun. Etter at den tyske Schlieffenplanen med en rask inntakelse av Paris hadde slått feil, trodde fortsatt den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn krigen kunne vinnes ved å påføre franskmennene store nok tap, og han ville derfor angripe et punkt som franskmennene ikke ville gi opp. Verdun var et slik område, på bakgrunn av byens viktige strategiske betydning som innfallsport til Paris og den store symbolverdien dette området hadde for franskmennene. Samtidig ville tyskerne sikre seg initiativet i kampene.Det tyske planen var derfor at en stor, langvarig artillerioffensiv her ville binde opp så store franske styrker at tyskerne kunne ta initiativet på de andre frontavsnittene. Tyskerne hadde vesentlig bedre artilleri enn franskmennene, og den tyske ammunisjonsproduksjonen var høyere. Etter at skyttergravene ble etablert hadde 3/4 av soldatene som ble drept i kamp ved fronten dødd av granatnedslag fra artilleri. von Falkenhayn mente at et sterkt tysk press mot Verdun ville føre til at franskmennene ville «blø ihjel», eller «Weißbluten des Gegners» (La motstanderen blø til de blir hvite) i en utmattelseskrig. I tillegg så Falkenhayn at området favoriserte angriperne. Falkehayn beregnet at fiendens tap ville være fem døde per to døde tyske soldater. Verduns plassering gjorde den isolert fra tre kanter, og alle forsyninger til de franske styrkene måtte inn samme vei. De franske kommunikasjonene hadde bare en eneste vei, og tyskerne hadde på sin side jernbane bare 20 km unna. I en krig, hvor logistikken er avgjørende, ville Verdun bli en dødsfelle for franskmennene.
== Slaget ==
Tyskerne hadde planlagt at angrepet skulle iverksettes 12. februar, men en snøstorm gjorde at dette måtte utsettes. Men 21. februar ble kampene innledet under ledelse av kronprins Wilhelm med et ni timers langt tysk bombardement rettet mot de franske stillingene og byen Verdun. Mellom en og to millioner granater ble skutt mot en front på bare 40 km. Det første, innledende skuddet var fra en 380-millimeter Krupp-kanon som traff katedralen i Verdun, 32 km unna.
Deretter rykket infanteriet fram kl 16.00 med 140 000 mann, og tok i bruk flammekastere for første gang. Den tyske framrykkingen gikk langsomt, men den sentrale franske stillingen Douaumont-fortet var bemannet av ikke mer enn et femtitalls reservister og falt 25. februar etter et overrumplende tysk angrep. De tyske styrkene var aldri ment å kunne ta Verdun, og var ikke mange nok til å utnytte framgangen de hadde i begynnelsen. De framrykkende tyske styrkene mistet etter hvert støtten fra artilleriet, da den gjørmete bakken gjorde det umulig for tyskerne å la det tunge materiellet bli med i framrykkingen. De kom også innenfor skytefeltet til det franske artilleriet. Dette gjorde at den tyske framrykkingen ble mer og mer kostbar med økende antall falne. Da landsbyen Douaumont falt 2. mars, var praktisk talt fire tyske regimenter utslettet.
Tyskerne gikk da over til å angripe langs flankene, men dette oppholdet gjorde at franskmennene fikk anledning til å forbedre forsyningssituasjonen. Transporter gikk kontinuerlig, dag og natt, langs den eneste veien inn, senere fikk denne veien navnet La Voie Sacrée («Den hellige veien»). Den franske tilbaketrekningen fortsatte til 1. mai, da den franske øverstkommanderende, Philippe Pétain, som primært ønsket å skjerme sine soldater mest mulig mot utslettelsen, ble erstattet av den mer offensive Robert Nivelle.
Først da de allierte åpnet slaget ved Somme 1. juli, ble det tyske presset mot Verdun redusert, da særlig artilleri ble forflyttet dit. 26. august ble Falkenhayn erstattet som sjef for generalstaben av Paul von Hindenburg. General Nivelle iverksatte en offensiv 21. oktober og gjenerobret Douaumont-fortet tre dager senere. 2. november gjenerobret de også Vaux-fortet, som tyskerne hadde erobret 2. juni under fryktelige kamper.
Den siste franske offensiven, 11. desember presset tyskerne tilbake til mer eller mindre sine tidligere stillinger.
== Betydning ==
Slaget har blitt stående som symbol på den vettløse sløsingen med menneskeliv som ofte forbindes med første verdenskrig.
Til tross for de enorme tapene og menneskelige lidelsene, fikk ikke slaget noen avgjørende betydning for selve krigsutfallet, utover svekkelsen av hærstyrkene på begge sider.Men slaget ved Verdun ble et symbol på fransk motstandsvilje og -evne. Forsvarernes offervilje ble en inspirasjonskilde for franskmennene i de videre kampene. De fryktelige tapene hadde imidlertid svekket soldatenes tiltro til hærledelsen, og slaget ble en av flere faktorer som førte til utbredt mytteri i den franske hæren året etter.Videre viste systemet med fortifikasjoner seg vellykket og dette førte til den senere utbyggingen av Maginot-linjen som hovedbestanddel i befestningen langs den fransk-tyske grensen etter første verdenskrig.
== Se også ==
Verdun-minnesmerket
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brown, M. (1999). Verdun 1916. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-1774-6.
Holstein, C. (2009). Walking Verdun. Barnsley: Pen and Sword. ISBN 978-1-84415-867-6.
Keegan, J. (1998). The First World War. London: Hutchinson. ISBN 0-09180-178-8.
MacKenzie, D. A. (1920). The Story of the Great War. Glasgow: Blackie & Son. OCLC 179279677.
McDannald, A. H. (1920). The Encyclopedia Americana. 38. New York: J. B. Lyon. OCLC 506108219.
Martin, W. (2001). Verdun 1916. London: Osprey. ISBN 1-85532-993-X.
Mosier, J. (2001). The Myth of the Great War. London: Profile Books. ISBN 1-86197-276-8.
Pétain, H. P. (1930). Verdun. London: Elkin Mathews & Marrot. OCLC 1890922.
Romains, J. (1938). Prélude à Verdun and Verdun [Verdun] (fransk) (Prion Lost Treasures 1999 utg.). Paris: Flammarion. ISBN 1-85375-358-0.
Rouquerol, J. J. (1931). Le Drame de Douaumont (fransk). Paris: Payot. OCLC 248000026.
Sandler, S. (ed.) (2002). Ground Warfare: an International Encyclopedia. I (2002 utg.). Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 1-57607-344-0. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Serrigny, B. (1959). Trente Ans avec Pétain (fransk). Paris: Librairie Plon. OCLC 469408701.
Zweig, A. (1936). Erziehung vor Verdun [Education before Verdun] (tysk) (Viking Press utg.). Amsterdam: Querido Verlag N.V. OCLC 829150704.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Verdun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Battle of Verdun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The battle of Verdun, omtale av slaget på kommunens nettsider Arkivert 10. februar 2018 hos Wayback Machine.
(en) Informasjon fra firstworldwar.com
(ty) Verdun, Eine Schlacht im Weltkrieg
«The Myths of Verdun», foredrag av professor Paul Jankowski | Traktaten i Verdun av 10. august 843 delte de tre overlevende sønnene av den tysk-romerske keiseren og frankiske kongen Ludvig den fromme hans karolingiske rike i tre kongedømmer. | 9,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FNs_sikkerhetsr%C3%A5d | 2023-02-04 | FNs sikkerhetsråd | ['Kategori:40°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beslutningsorganer', 'Kategori:FN', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering'] | FNs sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utsende fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. Stormaktene USA, Frankrike, Kina, Russland og Storbritannia er faste medlemmer med vetorett og kan forhindre foreslåtte vedtak.
Formannsskapet i Sikkerhetsrådet rullerer hver måned mellom rådets medlemmer.
| FNs sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utsende fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. Stormaktene USA, Frankrike, Kina, Russland og Storbritannia er faste medlemmer med vetorett og kan forhindre foreslåtte vedtak.
Formannsskapet i Sikkerhetsrådet rullerer hver måned mellom rådets medlemmer.
== Forløper ==
Folkeforbundet hadde et tilsvarende råd, som tok de fleste beslutningene. Dette rådet bestod av fem permanente medlemmer (Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og Tyskland) og et varierende antall (først fire, siden seks og ni) valgte medlemmer.
== Vetoretten ==
Når det gjelder rene prosedyrespørsmål, spørsmål om hvordan rådet skal jobbe, kreves det ni stemmers flertall. I alle andre saker kreves det også at ingen av de faste medlemmene stemmer mot. Det er dette som er kjent som vetoretten.Kina, Russland, Frankrike, Storbritannia og USA må enten stemme for, eller avstå fra å stemme, dersom en resolusjon skal gå gjennom.
== Møtesalen ==
Sikkerhetsrådet har et eget møterom i FN-bygningen. Rommet var Norges bidrag til FN-bygget og ble utformet av Arnstein Arneberg. Per Krohg malte veggdekorasjonen.
== Utvidelse ==
Det har vært diskutert å utvide antall permanente medlemmer. De landene som har markert seg med de sterkeste kravene om fast sete, Japan og Tyskland, er FNs andre og tredje største netto bidragsytere. Tyskland er også den nest største bidragsyteren av tropper til FN-operasjoner etter USA. Kansler Gerhard Schröder sa i august 2004 rett og slett: «Tyskland har rett til et sete».
Tidligere generalsekretær Kofi Annan ba sine rådgivere om å fremme et forslag til hvordan FNs struktur kan reformeres. En foreslått løsning er å utvide antallet faste medlemmer av sikkerhetsrådet med fem, til å inkluderere Japan, Tyskland, India, Brasil og et afrikansk land. I september 2004 undertegnet disse fire landene en felles uttalelse hvor de gjensidig støtter hverandres krav om fast plass. Storbritannia og Frankrike erklærte at de støtter dette kravet.
Noen land, bl.a. Italia og Nederland, ønsker et felles europeisk sete. Men siden det er lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ønsker å gi opp sine egne seter, bør Tyskland, som er et mye større land, også få et sete, ifølge den tyske utenriksministeren.
== Medlemsland ==
=== Faste medlemsland ===
Kina:
Republikken Kina (Taiwan) (til 1971)
Folkerepublikken Kina (fra 1971)
Frankrike
Russland
USA
Storbritannia
=== Rullerende medlemsland ===
Valgt for perioden 2019–2020
Belgia
Den dominikanske republikk
Indonesia
Sør-Afrika
TysklandValgt for perioden 2020–2021
Estland
Niger
Saint Vincent og Grenadinene
Tunisia
VietnamValgt for perioden 2021–2022:
Irland
India
Kenya
Mexico
NorgeValgt for perioden 2022–2023:
Albania
Brasil
De forente arabiske emirater
Gabon
GhanaValgt for perioden 2023–2024:
Ecuador
Japan
Malta
Mosambik
Sveits
==== Norge ====
Norge har vært medlem av Sikkerhetsrådet fem ganger, i periodene 1949–1950, 1963–1964, 1979–1980, 2001–2002 og 2021–2022. FNs generalforsamling valgte i sitt møte 17. juni 2020 Norge som medlem av sikkerhetsrådet for perioden 2021–2022.Norge hadde sist formannskapet i Sikkerhetsrådet i mars 2002, og arbeidet ble ledet av ambassadør Ole Peter Kolby. Dessuten har Norge i en årrekke stilt militære styrker til rådighet for FNs fredsbevarende styrker som er underlagt Sikkerhetsrådet.
== Se også ==
Valg til FNs sikkerhetsråd (januar 1946)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United Nations Security Council – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norges rolle i FNs sikkerhetsråd. FN-sambandet | FNs sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utsende fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. | 9,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_den_skallede | 2023-02-04 | Karl den skallede | ['Kategori:800-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Dødsfall 6. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 877', 'Kategori:Frankiske konger', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 823', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk-romerske keisere'] | Karl den skallede (født 13. juni 823, død 6. oktober 877) var konge av Vestfrankerriket i tidsrommet 843-877 og keiser av det tysk-romersk rike fra 875 til 877. Han var yngste sønn av Ludvig den fromme fra farens andre ekteskap med Judith av Bayern.
Etter en rekke med innbyrdeskriger mens faren fortsatt styrte det veldige riket han hadde arvet fra sin far, Karl den store, slo traktaten i Verdun i 843 til at riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: halvbroren Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og den eldste halvbroren, Lothar, fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl, den yngste av dem, fikk også en tredjedel av det karolinske riket. Etter Lothars død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lotharingien, men måtte 870 overlate den østlige delen av Ludvig den tyske. I 875 ble Karl konge av Italia og ble i Roma kronet til tysk-romersk keiser.
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike som også ble keiser. Frankrike fikk først tittelen tilbake i 1804, da førstekonsul Bonaparte lot seg krone til keiser Napoleon I av Frankrike. I de mellomliggende 900 år var det tyske konger som ble kåret til romerske keisere.
| Karl den skallede (født 13. juni 823, død 6. oktober 877) var konge av Vestfrankerriket i tidsrommet 843-877 og keiser av det tysk-romersk rike fra 875 til 877. Han var yngste sønn av Ludvig den fromme fra farens andre ekteskap med Judith av Bayern.
Etter en rekke med innbyrdeskriger mens faren fortsatt styrte det veldige riket han hadde arvet fra sin far, Karl den store, slo traktaten i Verdun i 843 til at riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: halvbroren Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og den eldste halvbroren, Lothar, fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl, den yngste av dem, fikk også en tredjedel av det karolinske riket. Etter Lothars død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lotharingien, men måtte 870 overlate den østlige delen av Ludvig den tyske. I 875 ble Karl konge av Italia og ble i Roma kronet til tysk-romersk keiser.
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike som også ble keiser. Frankrike fikk først tittelen tilbake i 1804, da førstekonsul Bonaparte lot seg krone til keiser Napoleon I av Frankrike. I de mellomliggende 900 år var det tyske konger som ble kåret til romerske keisere.
== Liv og virke ==
=== Strid med brødrene ===
Karl var et resultat av farens første hustru, Ermengarde, døde i 818, og Ludvig den fromme ble rådet til å gifte seg på nytt. Den 41 år gamle kongen valgte da den 22 år gamle Judith av Bayern som fødte ham to barn. Hennes første var datteren Gisela som ble født i 820. Datteren ble til sist giftet bort til Eberhard av Friuli, en betydningsfull støttespiller for Lothar, og som ble mor til Berengar av Friuli, den siste tysk-romerske keiseren under den karolinske tiden. Karl ble født den 13. juni 823 i Frankfurt, da hans halvbrødre fra farens første ekteskap allerede var voksne og hadde allerede fått deres egne småkongedømmer underordnet Frankerriket. Karl hadde tre eldre halvbrødre: Lothar, Pepin av Aquitaine (som døde i 838), og Ludvig den tyske.
Med den yngste sønnen som et faktum ønsket faren også gi Karl en andel av arven etter seg. Problemet var at i 817 hadde Ludvig den fromme utstedte han et Ordinatio Imperii, en keiserlig bestemmelse som la fram planene for en velordnet etterfølgelse, hvor brødrene fikk en andel av styret, men uten kongelige titler. Brødrene betraktet enhver endring i avtalen fra 817 som et angrep på deres egen posisjon. Fra slutten av 820-tallet og fram til slutten av Ludvigs liv i 840 var han i jevnlig strid med en eller flere av sine sønner, og ved et tidspunkt ble han avsatt av et bisperåd. Ludvig tildelte Karl et underkongerike, først Alamannia (et område mellom dagens Frankrike og Tyskland) og deretter et landområde mellom elven Maas og fjellkjeden Pyreneene, men det var ikke vellykket. De tallrike forsoningene med de opprørske brødrene Lothar og Pepin, foruten også broren Ludvig den tyske, konge av Bayern, gjorde Karls andel i Aquitaine og Italia kun midlertidig. Hans far ga imidlertid ikke opp og gjorde Karl til arving av alt land som en gang var Gallia. Ved en middag i Aachen i 837 krevde Ludvig den fromme at adelen skulle gi sin lojalitet til Karl som hans arving. Broren Pepin døde i 838 og da mottok Karl Aquitaine, noe som opprørte både adelen i Aquitaine og Pepins arvinger.Da Ludvig den fromme døde i 840 førte det til at brøt ut krig mellom de gjenværende brødrene. Karl allierte seg med sin bror Ludvig den tysk for å stå imot ambisjonene til den nye keiseren Lothar, og brødrene beseiret Lothar i slaget ved Fontenoy-en-Puisaye den 25. juni 841. I det påfølgende året bekreftet de to brødrene sin allianse ved å feire eden i Strasbourg Krigen mellom de tre brødrene varte fram til den ble avsluttet med traktaten i Verdun i 843 som delte riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og Lothar fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl fikk Vestfrankerriket. Dette riket, som han fram til denne tiden hadde styrt, tilsvarte omtrentlig med hva som i dag er Frankrike, så langt som elvene Maas, Saône og Rhône, og med tillegget av de spanske grenseområdet, Marca Hispanica, så langt som til elven Ebro. Østfrankerriket, det området som Ludvig den tyske fikk, tilsvarte omtrentlig hva som i dag er Tyskland. Lothar beholdt kongeriket Italia, de sentrale delene av Flandern via Rhinland og Burgund og tittelen som keiser.
=== Styre i vest ===
De første årene hvor Karl styrte, fram til Lothar døde i 855, var forholdsvis fredelige. I løpet av disse årene fortsatte de tre brødrene systemet med «broderlig styring» og møtes jevnlig, ved Koblenz (848), ved Meerssen (851), og ved Attigny (854). I 858 ble Ludvig den tyske invitert av misfornøyde adelige som ville utkonkurrere Karl, og denne misnøyen førte til at de samlet seg til å invadere Vestfrankerriket. Karl var på denne tiden så upopulær at han ikke klarte å samle en hær og måtte flykte til Burgund. Han ble berget kun ved støtte fra biskopene som nektet å krone Ludvig den tysk som konge, og ved lojaliteten til welfene, slekten til hans mor Judith. I 860 forsøkte Karl å erobre kongedømmet til sin nevø Karl av Provence, den yngste sønnen av Lothar, men ble slått tilbake. Da hans nevø Lothar II døde i 869, forsøkte Karl å overta Lothars besittelser ved å få seg selv innviet som konge av Lotharingia ved Metz, men han ble tvunget til åpne forhandlinger da hans bror Ludvig den tysk fant støtte blant Lothars tidligere vasaller. Lotharingia ble delt mellom Karl og Ludvig i den påfølgende avtalen i 870, traktaten i Meerssen.
Foruten disse familiestridigheter, måtte Karl også kjempe mot gjentatte opprør i Aquitaine og i Bretagne. Ledet av deres høvdinger Nomenoë og Erispoë beseiret bretonerne deres overkonge Karl i slaget ved Ballon i 845 og i slaget ved Jengland i 851. Med disse seirene klarte bretonerne å skaffe seg en faktisk uavhengighet. De herskere som fulgte i Bretagne ble kalt for konger, men ble senere omdefinerte til den nye middelalderske tittelen hertug. En annen trussel mot riket kom fra nord i form av rastløse norrøne nordboere som herjet landet som vikinger. I 845 hadde de beleiret Paris og herjet hovedstaden. Vikingene kom tilbake flere ganger og Karl ble tvunget til å kjøpe seg alburom ved å betale dem store summer for å forsvinne. Han førte flere ekspedisjoner mot dem uten større hell. Ediktet i Pistres av 864 fremmet flere virkemiddel mot vikingangrepene, som ikke bare herjet kysten av riket, men også angrep innlandet. Det ble bestemt at en stor styrke med kavalerister skulle bli opprettet og som kunne samles når det var nødvendig. Karl beordret at alle menn som hadde hester eller hadde råd til å holde hest skulle tjenestegjøre i hæren som kavalerister. Denne styrken ble forløperen til middelalderens riddere, en klasse aristokratiske pansrete krigere, og det franske kavaleri som ble berømt i de påfølgende seks århundrene. Kongens hensikt var å ha en mobil styrke som kunne angripe fienden før de kunne slippe unna med sitt bytte. Samtidig ga Karl ordre om å befeste broene for å blokkere vikingangrep opp elvene. To av disse broene ved Paris berget byen i løpet av beleiringen i 885-886. Karl forsøkte også å kontrollere byggingen av private festninger, men det feilet og selv mindre herre bygget egne festninger på lokale åser for å forsvare seg selv og deres leilendinger fra den konstante trusselen fra norrøne vikingangrep.
I tillegg til dets gunstige militære reformer, hadde ediktet også politiske og økonomiske konsekvenser. Kong Pepin II av Aquitaine, hans nevø, som Karl hadde kjempet imot i tiår, hadde blitt tatt til fange i 864 og ble formelt avsatt ved Pistres. Økonomisk, foruten forbud å drive handel med fienden, hadde Karl strammet kontrollen over myntpregingen og regulert straffen for forfalskning. Før ediktet var det minst ni steder i Frankrike som hadde rett til å prege mynter, men dette ble redusert til tre steder. Av de tre myntsortene som Karl preget hadde den ene monogrammet Karolus, som også ble benyttet av Karl den store (768-814) og Karl den enfoldige (897-922). Pepin II hadde benyttet et lignende monogram på sine mynter, og etter at han ble avsatt, endret Karl designet med bokstaver med to linjer for at det lettere skulle kunne være mulig å se forskjell. Kongen forventet å direkte fordeler fra myntpregingen. Ettersom han ville at folk betale ham med penger, og for å stimulere transaksjoner som gjorde det mulig for å gjøre det, var det i kongens interesse å gjenopprette tilliten til hans valuta. Karls mynter var i praksis en massiv og utstrakt form for skattelegging da myntpregingen ga kongen en betydelig andel. Frankrikes eldste fortsatt eksisterende institusjon og muligens den eldste bedrift i verden er myntverkstedet Monnaie de Paris. Det ble offisielt grunnlagt i 864 med ediktet i Pistres. Verkstedet i Paris, direkte tilknyttet kronen, fikk berømmelse under eneveldet, tiden Ancien Régime, som landets fremste produksjon av myntpreging.
=== Tysk-romersk keiser ===
Etter at keiser Ludvig II, sønn av Karls halvbror Lothar, døde i 875, reiste Karl til Italia, støttet av pave Johannes VIII, for å motta den kongelige kronen i Pavia og den keiserlige krone og insignia i Roma den 29. desember. Ludvig den tyske og hans eldste sønn Karloman var også kandidater for å etterfølge avdøde Ludvig II, og rasende invaderte og herjet han besittelsene til Karl den skallede. Karl måtte i all hast reise tilbake til Vestfrankerriket. Ludvig den tyske planla ytterligere krigføring da han ble syk og døde den 28. august 876 i Frankfurt og etterlot seg tre sønner som uvanlig nok respekterte fordelingen av riket. Karl den skallede så muligheten for å legge Østfrankriket under seg, men ble avgjørende beseiret av den nye kongen Ludvig den yngre i slaget ved Andernach den 8. oktober 876, og han klarte bare så vidt å unnslippe med livet i behold.I mellomtiden komme det sterke oppfordringer fra pave Johannes VIII, som var truet av sarasenere (muslimske pirater) om å komme til hans forsvar av Italia. Karl krysset igjen Alpene med en hær, men denne ekspedisjonen var preget av misnøye fra motløse adelige, og selv Karls regent i Lombardia, Boso, var uten entusiasme, og de nekte følge hans hær. På samme tid gikk Karloman av Bayern, bror av Ludvig den yngre, inn i nordlige Italia med en hær. Karl var allerede syk og i stor nød, brøt av hærtoktet og begynte på hjemreisen til Vestfrankerriket. Han døde underveis mens de dro gjennom passet i fjellet Mont Cenis ved Brides-les-Bains, den 6. oktober 877.I henhold til Annales Bertiniani (Annalene fra Saint Bertin-klosteret i Saint-Omer), som dekker perioden 830-882, ble Karl i all hast gravlagt ved klosteret i Nantua i Burgund ettersom bærerne ikke lenger klarte å holde stanken fra hans råtnende legeme. Han ble senere gravlagt på nytt i klosterkirken Saint-Denis i Paris hvor de franske kongene tradisjonelt ble lagt til hvile. Det er nedtegnet at det var en minneplate av messing der som ble revet ned og smeltet om under den franske revolusjonen.
Karl ble etterfulgt av sin eldste sønn Ludvig stammeren, som var fysisk svak, og døde av naturlige årsaker i april 879. Det hevdes at Karl den skallede huskes som en mann som arbeidet for utdannelse og litteratur, en venn av kirken, og var bevisst på at han kunne finne støtte hos biskopene mot vanskelige adelige. Han valgte sine rådgivere blant biskopene som i tilfellet med Wenilo, biskop av Sens, som var den som kronet ham i 848, og således endelig forente Aquitaine med Vestfrankerriket. I 858 ga Wenilo sin støtte til den østfrankiske invasjonen og ble fordømt som en forræder av kongen. De ble forsont året etter og han fikk tilbake sin posisjon som han beholdt fram til sin død i 865. I samtidens litterære legender som var knyttet til Frankrikes historie og særlig Karl den store i det store diktet Rolandskvadet ble forræderen Ganelon basert på Wenilo. Navnet «Ganelon» ble synonymt med begrepet forræder, omtrent slik «quisling» ble det. Hinkmar, erkebiskop av Reims, var en stor støtte for Karl og var hans rådgiver, venn og propagandist. Han bidro vesentlig gjennom sin innflytelse til omgjøre Ludvig den tyskes forsøk om underlegge seg riket. Samme lojalitet viste han også Karls sønn og etterfølger.
== Skallethet ==
Det har vært spekulasjoner rundt Karls tilnavn «den skallede», på tysk der Kahle. Det er foreslått at det ble brukt ironisk og ikke som en beskrivelse, det vil si at han faktisk ikke var skallet, men tvertimot meget hårete. En alternativ fortolkning er basert på Karls innledende mangel på et regnum. «Skallet» kunne i dette tilfelle være en ironisk referanse til at han var uten land og besittelser i en tidsalder da hans eldre brødre allerede hadde vært underkonger i en del år, sammenlign med Johan uten land.Samtidige beskrivelser av hans person, eksempelvis i hans Bibel av 845, hans segl av 847 (som konge) foruten også hans segl av 875 (som keiser) viser ham med hode fylt med hår, det samme gjør rytterstatuen fra rundt 870 som er antatt å avbilde ham, og ikke Karl den store.Manuskriptet Slekten til de frankiske konger fra Fontanelle, datert til muligens så tidlig som 869, er en tekst uten et spor av ironi. Den navngir ham som Karolus Calvus (Karl den skallede). Ved slutten av 900-tallet refererte Richier av Reims og Adhemar av Chabannes til ham i fullt alvor som Karl den skallede.
== Ekteskap og barn ==
Karl giftet seg med Ermentrude, datter av grev Odo I av Orléans, i 842. Hun døde i 869. I 870, året etter, giftet Karl seg med Richilde av Provence, som nedstammet fra en adelsfamilie i Hertugdømmet Lothringen (fransk: Lorraine).
Med Ermentrude:
Judith (ca. 843–etter 866), gift først med kong Æthelwulf, konge av Wessex, deretter hans sønn Æthelbald, og for tredje gang med grev Balduin I av Flandern
Ludvig stammeren (846–879)
Karl barnet (847–866)
Lothar den lamme (848–866), munk i 861, ble abbed av Saint-Germain
Karloman (849–876)
Rotrude (852–912), nonne, abbedisse av Saint-Radegunde
Ermentrud (854–877), nonne, abbedisse av Hasnon
Hildegarde (født 856, død som spedbarn)
Gisela (857–874)
Godehilde (864–907)Med Richilde:
Rothilde (871–929), gift først med Hugues (Hugo), greve av Bourges og deretter med Roger av Maine.
Drogo (872–873)
Pippin (eller Pepin) (873–874)
En sønn, født og døde i 875
Karl (876–877)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bradbury, Jim (2007): The Capetians: Kings of France 987-1328. Hambledon Continuum.
Dutton, Paul E. (2008): Charlemagne's Mustache. Palgrave Macmillan.
Lebe, Reinhard (2003): War Karl der Kahle wirklich kahl? Historische Beinamen und was dahintersteckt. Dt. Taschenbuch-Verlag.
Nelson, Janet L. (1992): Charles the Bald, London: Longman. Nyutgivelse 2014, Routledge.
Riche, Pierre (1983): The Carolingians: The Family who forged Europe. University of Pennsylvania Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Charles the Bald – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Carolus Calvus Francorum Rex, Patrologia Latina | Karl den skallede (født 13. juni 823, død 6. | 9,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norair | 2023-02-04 | Norair | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avdelinger og forband i Luftforsvaret', 'Kategori:Bosnia-krigen', 'Kategori:Luftforsvaret', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:UNIFIL'] | Norair er navnet den norske helikoptervingen som er stilt til rådighet for internasjonale oppdrag for bl.a. Nato og FN.
Norair var stilt til rådighet for FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) (1978–79). Den 3. februar 1979 krasjer et norsk helikopter i et luftspenn i Sør-Libanon og seks mennesker omkommer, derav fire nordmenn. Den 26. juli samme år reiser Norair hjem fra Libanon, og overlater oppgaven til italienske Italair.
Den norske helikoptervingen på fire helikoptre ble etablert som del av UNPROFOR sommeren 1993 og opererte ut fra Blue Factory i Bosnia-Hercegovina til høsten 1995.
Under navnet LIS/Helikopter var vingen i Kosovo (2001).
FIST-L/H var en av Luftforsvarets innsatsstyrker for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.
| Norair er navnet den norske helikoptervingen som er stilt til rådighet for internasjonale oppdrag for bl.a. Nato og FN.
Norair var stilt til rådighet for FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) (1978–79). Den 3. februar 1979 krasjer et norsk helikopter i et luftspenn i Sør-Libanon og seks mennesker omkommer, derav fire nordmenn. Den 26. juli samme år reiser Norair hjem fra Libanon, og overlater oppgaven til italienske Italair.
Den norske helikoptervingen på fire helikoptre ble etablert som del av UNPROFOR sommeren 1993 og opererte ut fra Blue Factory i Bosnia-Hercegovina til høsten 1995.
Under navnet LIS/Helikopter var vingen i Kosovo (2001).
FIST-L/H var en av Luftforsvarets innsatsstyrker for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.
== Eksterne lenker ==
http://www.lis-helikopter.no
Forsvarets innsatsstyrke - Helikopter
Minner om en far – og litt til | Norair er navnet den norske helikoptervingen som er stilt til rådighet for internasjonale oppdrag for bl.a. | 9,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Eck | 2023-02-04 | Johannes Eck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1543', 'Kategori:Fødsler 13. november', 'Kategori:Fødsler i 1486', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Unterallgäu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske katolske teologer'] | Johannes Eck, Johannes Eckius, egentlig Johannes (eller Johann) Mayr eller Maier men kalt etter fødestedet Eck (født 13. november 1486 i Eck (i dag Egg) i Allgäu, Bayern, død 13. februar 1543 i Ingolstadt, Bayern) var en katolsk teolog og skolastiker, humanist, motstander av Martin Luthers og de øvrige reformatorers lære.
| Johannes Eck, Johannes Eckius, egentlig Johannes (eller Johann) Mayr eller Maier men kalt etter fødestedet Eck (født 13. november 1486 i Eck (i dag Egg) i Allgäu, Bayern, død 13. februar 1543 i Ingolstadt, Bayern) var en katolsk teolog og skolastiker, humanist, motstander av Martin Luthers og de øvrige reformatorers lære.
== Oppvekst, studier ==
Johannes Mayr var sønn av bymagistrat Michael Mayr i Eck. Onkelen Martin, sogneprest i Rottenburg am Neckar, tok Johannes inn i sitt hjem 1495 og underviste ham. Johannes studerte deretter ved universitetet i Heidelberg (1498, da han var tolv år), men kom ett år etter til Tübingen, der han var i tre år (1499–1501). I Tübingen studerte han teologi under Johann Jakob Lempp, og hebraisk samt politisk økonomi under Konrad Summerhart. Et utbrudd av pesten drev ham til Köln (1501), men senere fortsatte han studiene med teologi og jus i Freiburg im Breisgau (1502). Deretter fortsatte han med studier i jus, fysikk, matematikk, geografi; han sluttet seg til den humanistiske bevegelse og lærte seg i tillegg til latin også gresk og hebraisk. I 1505 tok han fødebyen som etternavn og latiniserte det til Eckius eller Eccius. Fra samme år begynte han å undervise i teologi i Freiburg. Han ble presteviet i 1508 og oppnådde i 1510 doktorgraden i teologi.
== Professorat i Ingolstadt ==
Kort tid etter samme år ble han professor i teologi ved universitetet i Ingolstadt. I 1512 ble han prokansler for universitetet, og i løpet av sine 32 år i Ingolstadt etterhvert bekledte han en rekke stillinger der, deriblant som rektor; han ble også sogneprest og ble utnevnt til kannik i Eichstätt.
Hans litterære virke helt fra årene i Freiburg var fremstående, og var ikke avgrenset til teologi. Han arbeidet også innenfor en rekke andre disipliner. Han deltok i geografisk forskning og utgav en serie filosofiske verker. Hans teologiske hovedverk i disse tidlige årene bar navnet Chrysopassus (Augsburg, 1514) og befattet seg med spørsmålet om predestinasjon særlig i lys av dogmene om nåden og om den fri vilje. Dette var emner som ble gjenstand for skarp diskusjon etter fremveksten av den lutherske bevegelse. Verket var skrevet da Eck var 28 år.
Han oppnådde også en viss prominens med sine kommentarer til Peter av Spanias Summulae og Aristoteles' De caelo og De anima. Som politisk økonom forsvarte han renter, trass i motstand fra biskopen av Eichstätt.
== Første befatning med Luther ==
Våren 1517 etablerte Eck kontakt med Martin Luther som trodde at de to var på bølgelengde. Men denne misforståelsen hadde ikke lang levetid. Eck var den første teolog på den katolske side som så mer teologisk grunnleggende problemer med Luthers lære enn det som hadde med avlatsmisbruk å gjøre, og møtet med Luthers teologi gav hans virke en ny innretning. Resten av livet var han hele tiden aktiv i kontrovers med reformatorene i Tyskland og i Sveits. Det begynte med at han i sitt traktat Obelisci angrep Luthers teser og anklaget ham for å fremme de bøhmiske brødres heresi og for å nøre opp om kirkelig anarki. Luther svarte med skriftet Asterisci adversus obeliseos Eccii. Også Luthers kampfelle Andreas Bodenstein (kalt Karlstadt) kom med et flengende svar. Etterhvert ble man enige om å møtes til offentlig debatt i Leipzig.
== Disputasen i Leipzig 1519 ==
Ved disputasen i Leipzig mot Karlstadt og Martin Luther (27. juni – 16. juli 1519) forsvarte han den katolske lære, og ble betraktet som en av Reformasjonens skarpeste motstandere. Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket, på Luthers side bidro antagelig Ecks argumenter til å fremskynde en skarpere avvisning av mer grunnleggende deler av katolsk lære. Men Eck klarte i alle fall å bringe Sachsens hertug Georg entydig inn i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser og sendte ham på hans vei med gaver.
== Angrep på Luther 1519 ==
Kort tid etter at han kom hjem til Ingolstadt forsøkte Eck å få kurfyrst Fredrik av Sachen til å få Luthers verker offentlig brent. I løpet av det som var igjen av 1519 utgav han ikke mindre enn åtte skrifter mot Luther-bevegelsen. Men lyktes imidlertid ikke i å få de universitetene som var utsett til å fastslå utfallet av Leipzig-disputasene til å felle en fordømmende avgjørelse. Universitetet i Erfurt returnerte protokollene fra disputasen til hertugen av Sachsen uten å avgi noen uttalelse; Paris kom med et tvetydig svar avgrenset til «Luthers lære så langt den er gransket». De eneste som fulgte Eck var generalinkvisitor Hoogstraten i Köln og Emser av Leipzig, sammen med universitetene i Köln og Leuven.
== Exurge Domine ==
I januar 1520 reiste Eck til Roma på pavens invitasjon og fremla for ham sitt siste verk De primate Petri adversus Ludderum (Ingolstadt, 1520). I Roma prøvde han å få den romerske kurie til å gjenoppta den kirkelige læreprosess mot Luther. Det førte til at pave Leo X den 15. juni 1520 undertegnet bullen Exurge Domine som fordømte 41 setninger fra Luthers skrifter og truet med ekskommunikasjon dersom ikke Luther tilbakekalte dem. Sammen med Girolamo Aleandro hadde Eck selv vært med på å utforme bullen.
Paven utnevnte Eck til en av tre (de andre to var Aleandro and Caracciolo) som skulle proklamere bullen i Tyskland. Dette var nok et uklokt valg ettersom Luther hadde en sterk personlig uvilje mot Eck, og fordi Eck også var mislikt i mange kretser i Tyskland. Han klarte likevel å få bullen forkynt i Meissen (21. september), Merseburg (25. september) og Brandenburg (29. september), men i Leipzig ble Eck så heftig avvist og latterliggjort av studentene at han måtte flykte over natten til Freiberg, der han igjen ble forhindret i å lese opp bullen. I Erfurt rev studentene fra ham bullen og kastet den i vannet, og til og med i Wien var det vanskelig for ham å proklamere bullen.
Bullen hadde ingen virkning på Luther, som til slutt markerte sitt brudd med å brenne den i Wittenberg den 10. desember 1520. Kort tid etter, den 3. januar 1521, ble Luther bannlyst av paven.
Etter hjemkomsten fra Roma til Ingolstadt sendte Eck den 21. februar 1521 et brev til keiser Karl V ("Epistola ad Carolum V"), for å bevege ham til å iverksette bannet. Keiseren var da på Riksdagen i Worms, men brevet synes ikke ha ha noen særlig innflytelse.
== Kamp mot flere reformatoriske strømninger ==
Hvert år fremover utgav Eck nye skrifter mot de forskjellige reformatorenes teser, for eksempel mot «svermernes» billedstorm (ikonoklasme), og til forsvar for katolsk teologi om messen, skjærsilden og skriftemålet. Hans Enchiridion locorum communium adversus Lutherum et alios hostes ecclesiae (Landshut, 1525) kom ut i 46 utgaver frem til 1576. Verket tok utgangspunkt i Melanchthons Loci som forsvarte den lutherske lære, men befattet seg også i noen grad med Huldrych Zwinglis lære.
== Eck og zwinglianerne ==
Eck ville tilbød seg (23. august 1524) å disputere mot Zwinglis lære. Men da den offentlige disputasen gikk av stabelen i Baden (like ved Zürich) var ikke Zwingli selv tilstede. Det var derimot innbitte tilhengere fra begge sider. Disputasen varte fra 21. mai til 18. juni 1526. Utfallet gikk klart i Ecks favør, som fulgte opp med å oppfordre de verdslige myndigheter til en aktiv undertrykkelse av zwinglianismen (konferansen i Baden).
Men virkningen av Ecks seier ble likevel ikke så stor. Senere var den en ny disputas, i Bern (i januar 1528, og der var ikke Eck tilstede. Denne gangen (og tilsvarende i Basel noe senere) kom de reformere best fra det.
Også på Riksdagen i Augsburg (1530), og ved disputasene i Worms og i Regensburg (begge i 1541) kjempet Eck mot reformasjonen.
== Ecks skrifter ==
Eck utgav et stort antall skrifter. Hans viktigste verk var:
"Loci communes adversus Lutherum et alios hostes ecclesiae" (Argumenter mot Luther og andre fiender av kirken), første utgave 1525, 45. utg. 1576.
Traktater bl.a. om Peters primat (De primate Petri adversus Ludderum, 1520), Boten, Messeofferet, Skjærsilden.
Tallrike polemiske skrifter mot Luther, Zwingli, Bucer og andre protestantiske ledere.
Kompilasjoner av resultatene av de disputaser han hadde vært med på og prekener han hadde holdt.
En oversettelse av Bibelen til tysk (oversettelsen av NT-delen var en revisjon av Hieronymus Emsers nytestamente fra 1527), første gang trykket i Ingolstadt i 1537. I GT-delen valgte han å gjengi Guds egennavn (JHVH).
En samling av de fleste av hans skrifter frem til 1535, kalt "Opera Johannis Eckii contra Ludderum in 5 partes" (Ingolstadt, 1530–35).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Neue Deutsche Biographie Bd. 4, S. 273-275
Max Ziegelbauer, Johannes Eck, Mann der Kirche im Zeitalter der Glaubensspaltung. EOS-Verlag 1987. ISBN 3-88096-054-2
Erwin Iserloh, Johannes Eck (1486 – 1543): Scholastiker, Humanist, Kontroverstheologe. Aschendorff-Verlag 1981. ISBN 3-402-03340-2 | Johannes Eck, Johannes Eckius, egentlig Johannes (eller Johann) Mayr eller Maier men kalt etter fødestedet Eck (født 13. november 1486 i Eck (i dag Egg) i Allgäu, Bayern, død 13. | 9,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patent | 2023-02-04 | Patent | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Immaterialrett', 'Kategori:Næringsliv', 'Kategori:Produktutvikling'] | Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurrenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. I denne perioden kan andre hindres i å produsere, importere eller selge oppfinnelsen som er patentbeskyttet.
En innehaver av et gyldig patent kan la andre benytte patentet ved å leie ut en lisens, for eksempel ved at den andre betaler et beløp for hver produsert enhet.
Patenter ble innført for å fremme samfunnets utvikling ved å gi innehaveren av patenter enerett til å utnytte oppfinnelsen sin i en begrenset tid, mot at patentsøkeren beskrev teknologien i detalj. Teknologien blir tilgjengelig kunnskap for enhver, enten etter en stund etter inngivelse av søknad, eller ved meddelelse (godkjennelse) av patent. Etter den begrensede perioden med vern faller oppfinnelsen i det fri og alle kan utnytte teknologien.
| Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurrenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. I denne perioden kan andre hindres i å produsere, importere eller selge oppfinnelsen som er patentbeskyttet.
En innehaver av et gyldig patent kan la andre benytte patentet ved å leie ut en lisens, for eksempel ved at den andre betaler et beløp for hver produsert enhet.
Patenter ble innført for å fremme samfunnets utvikling ved å gi innehaveren av patenter enerett til å utnytte oppfinnelsen sin i en begrenset tid, mot at patentsøkeren beskrev teknologien i detalj. Teknologien blir tilgjengelig kunnskap for enhver, enten etter en stund etter inngivelse av søknad, eller ved meddelelse (godkjennelse) av patent. Etter den begrensede perioden med vern faller oppfinnelsen i det fri og alle kan utnytte teknologien.
== For å få patent må oppfinnelsen oppfylle visse krav ==
Søknad om patent må sendes på fastsatt skjema til patentstyret med et fastsatt gebyr. Oppfinnelsen må utgjøre en praktisk løsning av et problem, der løsningen har teknisk karakter, teknisk effekt og er reproduserbar. Det gis ikke patent på en idé uten å forklare eller vise hvordan den kan gjennomføres i praksis. Fremgangsmåter, produkter, medikamenter, apparater og anvendelser kan patenteres. For eksempel glidelåser, datamaskinteknologi og blodanalyser.
Oppfinnelsen må være ny.
Oppfinnelsen må ikke være offentlig kjent for andre før den dagen patentsøknaden leveres inn. Alt vedrørende oppfinnelsen som enten er omtalt i tidligere patenter, tidsskrifter eller annen litteratur (gjelder hele verden), vil være til hinder for å få patent. Det samme gjelder dersom oppfinnelsen er vist frem på en utstilling eller under et foredrag, eller det er blitt omtalt i en avis eller lagt ut for salg.
Oppfinnelsen må skille seg vesentlig (oppfinnelseshøyde) fra tidligere kjent teknikk på området. Den kan ikke bare være en logisk videreføring av tidligere kjent teknikk.
== Hvorfor patentere? ==
Et patent kan gi innehaveren et viktig konkurransefortrinn fordi innehaveren får eneretten til å utnytte oppfinnelsen kommersielt. Ved å kunne dokumentere retten til en oppfinnelse, har innehaveren også et godt utgangspunkt for å forhandle om finansiering av utviklingskostnader, og for å inngå salgs- og lisensavtaler. På denne måten gir patentbeskyttelse innehaveren større mulighet til å sikre sine investeringer og dekke de kostnadene som nyskaping og produktutvikling representerer.
== Hvor og hvordan skal en søke patent? ==
I Norge:
For å søke om beskyttelse for en oppfinnelsen i Norge, levereres en søknad om patent til Patentstyret. Et norsk patent gjelder bare for Norge. Det vil ofte være hensiktsmessig å få hjelp til patentsøknaden av et patentkontor, med en patentingeniør.
1. januar 2008 tiltrådte Norge den europeiske patentkonvensjonen, European Patent Convention (EPC). Dette innebærer at det europeiske patentverket, European Patent Office (EPO), kan innvilge patenter også i Norge, i tillegg til alle andre land som har ratifisert EPC (herunder samtlige EU-land).
I tillegg har Norge allerede ratifisert Patent Co-operation Treaty (PCT), som gjør det enklere å videreføre patentsøknader i andre land. Slik videreføring innebærer at man beholder prioritetsdato fra den norsk søknaden også i etterfølgende internasjonale søknader. Det er opprettet et Nordisk Patentinstitutt under PCT som vil gjøre PCT til et enda bedre verktøy for norske søkere. Pr. 3. juli 2008 omfatter PCT-systemet 140 land.
Utenfor Norge:
Hvis en ønsker å søke patent i andre land, har en flere valgmuligheter. Man kan levere inn en patentsøknad til den nasjonale myndigheten i det enkelte land en ønsker patentbeskyttelse i, eller benytte seg av internasjonale eller regionale ordninger som gjør det enklere å søke patent i flere land samtidig.
== Se også ==
Opphavsrett
Forretningshemmelighet
== Eksterne lenker ==
(en) Patents – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Patentstyret
Søknad om patent til Patentstyret – elektronisk skjema i Altinn
European Patent Office
World Intellectual Property Organization
Nordic Patent InstitutePatentguiden i Altinn/Starte og drive bedrift gir en kort og forenklet beskrivelse av patent og patentering:
Patentguiden i Altinn/Starte og drive bedrift | Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurrenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. | 9,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Rådet for Den europeiske union (noen ganger bare kalt Rådet, i media også kjent som Unionsrådet eller Ministerrådet) er medlemslandenes organ i EU. Det består av 27 fagministre, én fra hvert av EUs medlemsland. | 9,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francesco_Petrarca | 2023-02-04 | Francesco Petrarca | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1374', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1304', 'Kategori:Italienske renessansehumanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arezzo', 'Kategori:Personer fra Pisa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Francesco Petrarca (20. juli 1304 i Arezzo i Italia, død 19. juli 1374 i Arquà Petrarca ved Padova) var en italiensk lærd, dikter og tidlig humanist, best kjent for verket Canzoniere.
| Francesco Petrarca (20. juli 1304 i Arezzo i Italia, død 19. juli 1374 i Arquà Petrarca ved Padova) var en italiensk lærd, dikter og tidlig humanist, best kjent for verket Canzoniere.
== Liv ==
=== Bakgrunn ===
Petrarca ble født i Arezzo. Familien hadde bodd i Firenze, men i 1302 ble hans far Ser Petracco (et navn Petrarca latiniserte) i likhet med Dante forvist fra byen som tilhenger av paven, og familien reiste til Arezzo. Petrarcas første år ble tilbragt i Valdarno, hvor familien hadde sitt opphav. I 1310 flyttet de til Pisa, og deretter til Avignon, hvor paven hadde tilhold i denne perioden.
=== Utdannelse, karriere ===
Petrarca begynte som åtteåring på skolen i Carpentras i nærheten av Avignon, og etter sin fars ønske studerte han jus ved universitetene i Montpellier og Bologna, men mislikte faget, og etter farens død i 1323 vendte han tilbake til Avignon og deltok i selskapslivet rundt pavehoffet. Farens død fikk ham i økonomisk knipe, men han mottok nå de lavere vielser, kirkelige ordinasjoner som åpnet veien til prestevielsen, og gjorde at han kunne inneha kirkelige embeter uten å bindes av for mange plikter.
Petrarca valgte seg kirkefaderen Augustin som forbilde og forsøkte å etterfølge hans eksempel i sin egen livsførsel. En lærd augustinermunk ga ham Augustins Bekjennelser, og han satte slik pris på boken at han alltid tok den med seg på de mange reisene sine.En stor omveltning i livet hans inntraff da han gikk til midnattsmesse langfredag 6. april 1327 i kirken Sainte-Claire d'Avignon og fikk øye på «Laura». Hans senere diktsamling Il Canzoniere dreier seg hovedsakelig om henne. Lauras virkelige navn var Laure de Noves, hun var 17 år og gift med Hugues de Sade (muligvis blant forfedrene til den beryktede marki de Sade).Inspirert av Dantes Nytt liv skildrer Petrarca Laura fra han så henne første gang ved midnattsmessen, og frem til hennes dødsdag - også 6. april - i peståret 1348. Grepet av kjærlighet til henne hevder han seg gjenskapt, slik mennesket ble skapt av Gud på den sjette dag. Som en typisk trubadur unnlater han å nevne navnet hennes; dette skjer bare én enkelt gang, da han ser for seg «at Laura de tilbake dro fra døden, som Orfeus Eurydike uten sanger.» Ellers opptrer navnet hennes i ordspill av typen lauro (= laurbær), l'aura (= vindpust) og l'oro (= gullet). I første del av sine canziones, skrevet mens Laura var i live, skildrer han sin betatthet av henne. I andre del minnes han henne i håp om at hun kan gå i forbønn for ham når det er hans tur å dø. Diktene blir hans terapi. Til sist transformeres kjærligheten han følte for henne til en åndelig kjærlighet til Gud.Omkring 1330 begynte Petrarca å reise, og i 1333 dro han gjennom Nord-Frankrike og Tyskland. I januar 1337 kom han, etter et kort opphold i Avignon, til Roma for første gang. Sammen med sin venn, dominikanermunken Giovanni Colonna, vandret han utrettelig rundt på jakt etter spor av Romas fortid, verdensbyen med veddeløpene, Romulus og Remus, sabinerinnenes rov. Ved å sammenligne terrenget med antikke tekster, gjenskapte Petrarca Romas fortid som så lenge hadde vært overlatt til glemselen.Påskesøndag 1341 ble han hyllet som poet og historiker i Roma, og kronet med en laurbærkrans som Magnus et Historicus Poeti i en offentlig seremoni på Kapitol for sitt dikt Africa. Dette forherliger Scipio Africanus' seier over Hannibal og fremholder Scipio som representant for gammelromersk pliktmoral, kombinert med kristne dyder som en slags kristnet Æneas. Også Paris hadde invitert ham for en tilsvarende æresseremoni, men Petrarca dro til Roma. Han arbeidet for å få paven tilbake til verdensbyen. Han møtte på denne tiden Cola di Rienzo, og de to ble nære venner. I 1347 skrev Petrarca et dikt som hyllet di Rienzos forsøk på å gjenopprette den romerske republikk.
I dag er Petrarca mest kjent for sine sonetter, som ble etterlignet over hele Europa frem til opplysningstiden. Franz Liszt har satt musikk til flere av dem. Det var Petrarca som reddet de eneste manuskriptene etter Catullus og Propertius, og Ciceros taler og brev, slik at de ble bevart for ettertiden. Han ble også et forbilde ved å skape en trend med å samle inn og kopiere gamle skrifter.Petrarca hadde i 1354 skaffet seg et Homer-manuskript, men uten å ha lært gresk kunne han ikke lese det. Han kjente til de gamle romernes begreistring for Akhilles' og Odyssevs' bragder, men den latinske oversettelsen av Odysseen var for lengst tapt. Noen oversettelse av Iliaden hadde aldri eksistert. Til slutt lyktes Petrarca i å etablere kontakt med Bernardo Massari (Barlaam av Calabria) og senere dennes elev, Leonzio Pilato, som han mislikte, men stod i kontakt med 1360-63. Petrarca studerte en tid sammen med Boccaccio under Pilato i Venezia, med fokus på antikkens greske litteratur og kultur. De to ble venner og delte et sterkt ønske om å spre humanismens idéer. Petrarca har vært kalt «den første humanist».
== Verker ==
Petrarca samlet manuskripter fra antikken, som la grunnlaget for kunnskap om datidens tanker og levevis. Han sørget for avskrifter av manuskriptene, blant annet Ciceros taler og brev. Petrarca etterlot seg også en mengde brev han selv hadde skrevet. Han er opphav til utrykket «den mørke middelalder», opprinnelig et uttrykk for hans skepsis til bruk av vulgærlatin i litteraturen.Han samlet mynter og studerte bakgrunnshistorien deres. Han regnes derfor som Europas første numismatiker.De fremste verkene hans er:
=== Latinske vers ===
Africa (1338 og 1342) – pseudo-episk dikt i heksameter om andre punerkrig og Scipio Africanus' bedrifter. Petrarcas favorittverk, der han hyller antikkens Roma.
Carmen bucolicum (1346–1357) – tolv ekloger inspirert av Vergil, om kjærlighet, politikk og moral.
Epistolae metricae (1333–1361) – tre bøker med 66 dikt i heksameter, med en rekke selvbiografiske innslag. Noen dikt om pavens tilbakevenden til Roma.
=== Prosa på latin ===
De viris illustribus (1337) – biografier over kjente menn fra Adam, så fra Romulus til Titus.
Invectiva in Gallum eller Invectiva contra eum qui maledixit Italiam – angrep på en fransk cistercienser, og argumenter for en retur av pavestolen til Roma.
De contemptu mundi (også kalt Secretum') (1342–1343) – tre dialoger mellom forfatteren og St. Augustin.
De vita solitaria (ca. 1346–1356) – om den ugifte stands fordeler.
De otio religiosiorum (1346 – 1356) – hyllest til klosterlivet.
Psalmo poenitentiales – botshymner og bønner.
Rerum memorandum libri quattuor (1350).
Invectivae in medicum quemquam (1355) – mot en lege og mot tidens medisin; forsvar av poesien mot de mekaniske vitenskaper og kunster.
De remediis utriusque fortunae (1360–1366). To bøker, dialoger av moralsk karakter.
De sui ipsius et multorum ignorantia (1368) – forsvar mot anklager fra fire venetianske averroanere.
Itinerarium Syriacum – «beskrivelse» av de steder en reisende kommer innom på vei fra Genova til Jerusalem.
Epistolae ad posteros – en rekke brev av biografisk interesse. Gjennom dem kan man få oversikt over mesteparten av hans liv og levnet mellom 1325 og hans død.Han skrev også en latinsk komedie, Philologia, som har gått tapt.
=== Forfatterskap på italiensk ===
Canzoniere (originaltittel: Rerum vulgarium fragmenta), Petrarcas mest kjente verk.
I Trionfi (antagelig påbegynt 1352, aldri fullført) – allegorisk dikt.I tillegg er det svært mange andre brev og småskrifter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Francesco Petrarca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Francesco Petrarca – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
De remediis utriusque fortunae, Cremonae, B. de Misintis ac Caesaris Parmensis, 1492. (Vicifons) | Francesco Petrarca (20. juli 1304 i Arezzo i Italia, død 19. | 9,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giovanni_Boccaccio | 2023-02-04 | Giovanni Boccaccio | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1375', 'Kategori:Fødsler i 1313', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienske renessansehumanister', 'Kategori:Italienskspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giovanni Boccaccio (født 16. juni 1313 sannsynligvis i Toscana, død 21. desember 1375 i Certaldo, nær Firenze) var en italiensk dikter, forfatter og humanist.
Boccaccio skrev blant annet en biografi over Dante og han holdt forelesninger om Den guddommelige komedie. Boccaccio huskes trolig mest som forfatteren av Dekameronen, 100 fortellinger av tildels erotisk tilsnitt. Den kom ut på norsk første gang i 1934, oversatt av Henrik Rytter og kunstnerisk utsmykket av Arent Christensen.
| Giovanni Boccaccio (født 16. juni 1313 sannsynligvis i Toscana, død 21. desember 1375 i Certaldo, nær Firenze) var en italiensk dikter, forfatter og humanist.
Boccaccio skrev blant annet en biografi over Dante og han holdt forelesninger om Den guddommelige komedie. Boccaccio huskes trolig mest som forfatteren av Dekameronen, 100 fortellinger av tildels erotisk tilsnitt. Den kom ut på norsk første gang i 1934, oversatt av Henrik Rytter og kunstnerisk utsmykket av Arent Christensen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Detaljene om Boccaccios fødsel er usikre. Han var sannsynligvis uekte barn av en florentinsk grosserer og bankier og en ukjent kvinne. En tidlig biografi påstår at hans mor var pariserinne, og at han også selv var fra Paris, men det er avvist som romantisk diktning. Hans fødselssted er sannsynligvis Toscana og kanskje i Certaldo, der hans far var født.Boccaccio vokste opp i Firenze. Hans far arbeidet for Compagnia dei Bardi og giftet seg i 1320-årene med Margherita del Mardoli, som var av en fremstående familie. Boccaccio ble muligvis undervist av Giovanni Mazzuoli, som tidlig innførte ham i Dantes verker. Omkring 1327 flyttet Boccaccio til Napoli, hvor hans far ble utnevnt til direktør i Napoli-avdelingen av sin bank.Boccaccio fikk praksis i banken og tilbragte seks år der. Bankarbeide var imidlertid ikke et erverv han næret noen interesse for. Derfor overtalte han sin far til å gi ham tillatelse til å studere jus. Faren hadde da introdusert sønnen for den napolitanske adel og Robert den Vises franskpåvirkede hoff. Boccaccio ble venn med Niccolo Acciaiuoli, som også var fra Firenze, og nøt fordeler av hans innflytelse. Acciaiuoli hadde muligens en affære med Catherine de Valois-Courtenay, som var enke etter Philip I av Taranto. Acciaiuoli ble senere dronning Joan av Towers rådgiver.
Det er intet som tyder på at Boccaccio brød seg mer om jussen enn om bankarbeid, men studiene gav ham gode kontakter og venner. Blant dem var Paolo da Perugia som var museumsinspektør og forfatter av en samling myter, Collectiones, humanistene Barbato da Sulmona og Giovanni Barrili og teologen Dionigi da San Sepolcro.
I 1330-årene ble Boccaccio far. Han fikk to barn utenfor ekteskapet: Mario og Giulio.
=== Forfatter ===
I Napoli begynte Boccaccio sitt egentlige kall, poesien. Blant hans verker er Filostrato (kilden til Geoffrey Chaucers Troilus and Criseyde), Teseida (kilden til Chaucers The Knight's Tale), Filocolo (en prosaversjon av et fransk dikt) og La caccia di Diana (et dikt som besynger napolitanske kvinner). Boccaccio var en betydelig formfornyer. Han innførte formentlig den sicilianske ottave rime i Firenze, hvor den fikk betydning for Petrarca.Giovanni Boccaccio vendte tilbake til Firenze tidlig i 1341 og unngikk pesten som herjet i byen i 1340. Han gikk glipp av Francesco Petrarcas besøk i Napoli. Boccaccio forlot Napoli på grunn av spenninger mellom kongen av Anjou og Firenze. Faren, som var vendt tilbake til Firenze allerede i 1338, gikk bankerott. Moren døde kort etter. Selv om Boccaccio var utilfreds med sin tilbakekomst til Firenze, fortsatte han sitt arbeid og ferdiggjorde i 1341 Comedia delle ninfe fiorentine (også kjent som Ameto), en blanding av prosa og poesi. Han avsluttet Amorosa visione et allegorisk dikt i 50 sanger i 1342 og Fiammetta i 1343. Det pastorale dikt Ninfale fiesolano er formentlig også fra denne tid. I 1343 giftet Boccaccio senior seg igjen: denne gang med Bice del Bostichi. Hans barn av første ekteskap var døde. I 1344 fikk faren en sønn, Iacopo. Giovanni Boccaccio ble også far igjen da han fikk Violente, et uekte barn i Ravenna.I Firenze førte avsettelsen av Walter VI av Brienne til popolo minuto-regjeringen. Den minsket adelens og den rikere handelsklasses innflytelse og førte til nedgangstider i Firenze. Byen led ytterligere under pesten i 1348, som tok livet av omtrent tre firedeler av befolkningen. Pesten skulle bli utgangspunktet for Dekameronen. Fra 1347 tilbrakte Boccaccio mye tid i Ravenna, der han søkte nye forbindelser. Det er slett ikke sikkert at han var i det pestherjede Firenze på tross av sin påstand om det. Hans stemor døde under epidemien. Hans far fungerte som byens forsyningsminister og døde i 1349. Giovanni Boccaccio ble som familieoverhode nå tvunget til en mer aktiv rolle.Boccaccio påbegynte arbeidet med Dekameronen omkring 1349. Det er sannsynlig at han har tatt verkets struktur fra tidligere arbeider, men valget av rammefortellingen – tre menn og syv kvinner forteller hverandre hundre fortellinger i løpet av ti dager (oversatt decameron) under pesten i Firenze – stammer avgjort fra denne tid. Dekameronen var ferdig i 1352 og var Boccaccios siste på italiensk, bortsett fra den misogyne (kvinnefiendlige) Corbaccio fra 1355 eller 1365. Boccaccio reviderte og omskrev Dekameronen i 1370-71. Manuskriptet til omskrivningen er overlevert til moderne tid.
Fra 1350 ble Boccaccio sterkt opptatt av den italienske humanisme og involvert i regjeringen i Firenze. Hans første offisielle misjon gikk sent i 1350 til Romagna. Han besøkte denne bystaten to ganger senere og ble også sendt til Brandenburg, Milano og til paven i Avignon. Han fremmet studiet av gresk, og huset Barlaam av Calabria støttet hans forsøk på oversettelser av Homer, Euripides og Aristoteles.
I oktober 1350 fikk han til oppgave å motta og innkvartere Francesco Petrarca i sitt hjem i Firenze. Møtet mellom dem var meget utbytterikt, og de ble venner. Boccaccio anså Petrarca som sin lærer og mentor. De møttes igjen i Padova i 1351, idet Boccaccio offisielt inviterte Petrarca til å påta seg et professorat ved universitetet i Firenze. Selv om Boccaccio ikke hadde hellet med seg, førte diskusjonene mellom de to til at Boccaccio skrev Genealogia deorum gentilium. Den første utgave ble ferdig i 1360 og skulle forbli et nøkkelverk om klassisk mytologi i mer enn 400 år. Diskusjonen mellom Boccaccio og Petrarca gav også Boccaccios ideer om poesi en fastere form. Noen kilder mener at Petrarca beveget Boccaccio fra å være den åpne, humanistiske forfatter av Dekameronen til en mer asketisk dikter som var tettere på det 14. århundres ideal som ble fulgt av Petrarca og Dante. De var bannerførere for en arkaisk og flyktig form for latinsk poesi. Etter et møte med pave Innocens VI i 1359 og flere møter med Petrarca er det sannsynlig at Boccaccio fikk visse religiøse ideer. Det er en vedvarende, men usikker teori om, at han i 1362 skal ha unnsagt sine tidligere verker, som Dekameronen, som profane. Om Dekameronen er ingen i tvil.
Etter et feilslått kupp i 1361 ble en rekke av Boccaccios venner og bekjente henrettet eller sendt i eksil. Selv om han ikke var direkte med i sammensvergelsen, forlot Boccaccio samme år Firenze for å bosette seg i Certaldo på avstand fra regjeringens saker. Han reiste til Napoli og videre til Padova og Venezia, der han møtte Petrarca før han vendte tilbake til Certaldo. Han møtte Petrarca nok en gang i Padova i 1368. Da Boccaccio hørte om Petrarcas død (19. juli 1374), skrev han et minnedikt som kom med i samlingen av lyriske dikt, Rime.
Han påtok srg så misjoner for Firenze i 1365, dit han vendte tilbake for å arbeide for regjeringen. Han påtok seg en misjon til pave Urban V i Avignon. Da pavestolen vendte tilbake til Roma i 1367, ble Boccaccio sendt med lykkønskninger. Han ble også utsendt på diplomatiske oppdrag til Venezia og Napoli.
Blant hans senere verker er de viktigste de moraliserende biografier som er samlet som De casibus virorum illustrium (1355-74) og De mulieribus claris (1361-75). Blant de andre verker er det en ordbok over geografiske henvisninger i den klassiske litteratur, De montibus, silvis, fontibus, lacubus, fluminibus, stagnis seu paludibus et de nominibus maris liber. Han holdt en rekke forelesninger om Dante i Santo Stefano i 1373, og de førte til hans siste større verk, de detaljerte Esposizioni sopra la Commedia di Dante.
Boccaccios siste år var preget av sykdommer; mange hadde med hans store overvekt å gjøre. Han døde den 21. desember 1375 i Certaldo.
== Bibliografi ==
Il filocolo (ca. 1336-38)
Il filostrato (ca. 1335)
Teseida (ca. 1339-41)
Commedia delle Ninfe fiorentine (1341–42)
L'amorosa visione (1342)
Elegia di Madonna Fiammetta eller Fiammetta amorosa (1343–44)
Decameronen (1348–53)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gustav Körting: Boccaccios Leben und Werke. Leipzig 1880.
Hans-Jörg Neuschäfer: Boccaccio und der Beginn der Novelle. Strukturen der Kurzerzählung auf der Schwelle zwischen Mittelalter und Neuzeit. München 1969.
Joachim Heinzle: Boccaccio und die Tradition der Novelle. Zur Strukturanalyse und Gattungsbestimmung kleinepischer Formen zwischen Mittelalter und Neuzeit. I: Wolfram-Studien 5 (1979), s. 41–62.
Hans-Joachim Ziegeler: Boccaccio, Chaucer, Mären, Novellen: „The Tale of the Cradle“. I: Klaus Grubmüller u. a. (Hrsg.): Kleinere Erzählformen im Mittelalter. Paderborner Colloquium 1987. Paderborn/München/Wien/Zürich 1988, s. 9–32.
Winfried Wehle: Der Tod, das Leben und die Kunst: Boccaccios Decameron oder der Triumph der Sprache. I: Arno Borst (Hrsg.): Tod im Mittelalter. Konstanz 1993, s. 221–260. Online (PDF; 250 kB).
Winfried Wehle: Im Purgatorium des Lebens: Boccaccios Projekt einer narrativen Anthropologie. I: Achim Aurnhammer, Rainer Stillers (Hrsg.): Giovanni Boccaccio in Europa: Studien zu seiner Rezeption in Spätmittelalter und Früher Neuzeit. Wiesbaden 2014, s. 19–45. Online (PDF; 3 MB).
== Eksterne lenker ==
(en) Giovanni Boccaccio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giovanni Boccaccio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giovanni Boccaccio på Internet Movie Database
(no) Giovanni Boccaccio hos Nationaltheatret
(sv) Giovanni Boccaccio i Svensk Filmdatabas
(fr) Giovanni Boccaccio på Allociné
(en) Giovanni Boccaccio på AllMovie
(en) Giovanni Boccaccio hos The Movie Database
(en) Giovanni Boccaccio hos Internet Broadway Database
(en) Giovanni Boccaccio hos Internet Broadway Database
(en) Giovanni Boccaccio på Discogs
(en) Giovanni Boccaccio på MusicBrainz | Giovanni Boccaccio (født 16. juni 1313 sannsynligvis i Toscana, død 21. | 9,844 |
null | 2023-02-04 | Wartburg | null | null | null | Wartburg er en borg ved byen Eisenach i den tyske delstaten Thüringen. Borgen ble i 1999 oppført på UNESCOs verdensarvliste. | 9,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erasmus | 2023-02-04 | Erasmus | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Augustinerkorherrer', 'Kategori:Bibeloversettere', 'Kategori:Dødsfall 12. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1536', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1460-årene', 'Kategori:Fødsler i 1466', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske katolske prester', 'Kategori:Nederlandske katolske teologer', 'Kategori:Nederlandske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Patristikere', 'Kategori:Personer fra Basel', 'Kategori:Personer fra Deventer', 'Kategori:Personer fra Gouda', 'Kategori:Renessansefilosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Desiderius Erasmus Roterodamus (Erasmus, eller Desiderius Erasmus fra Rotterdam, opprinnelig Geert Geertsen; født 27. oktober 1466 (eller i 1469) i Gouda nær Rotterdam, død 12. juli 1536 i Basel) var en nederlandsk augustinerkorherre, teolog, 1500-tallets mest betydningsfulle humanist, og en glitrende latinist.
| Desiderius Erasmus Roterodamus (Erasmus, eller Desiderius Erasmus fra Rotterdam, opprinnelig Geert Geertsen; født 27. oktober 1466 (eller i 1469) i Gouda nær Rotterdam, død 12. juli 1536 i Basel) var en nederlandsk augustinerkorherre, teolog, 1500-tallets mest betydningsfulle humanist, og en glitrende latinist.
== Liv og virke ==
=== Barndom og ungdom ===
Erasmus var uekte sønn av Rother Gerard, som senere ble katolsk prest, og Margaretha Rogers, en legedatter. Sammen med sin eldre bror ble han oppdratt av moren i Gouda og fikk sin første skolegang der og i Deventer. I Deventer ble han undervist av den kjente humanist Alexander Hegius, og fikk dermed sin første smak på denne åndsretningen allerede i tiårsalderen. Da han var tretten år mistet han sin mor, og året etter døde også faren. Da ble Erasmus sendt i skole til Brødrene av det felles liv ved universitetet i ’s-Hertogenbosch.
=== Augustinerkorherre ===
Etter sterkt påtrykk fra sine foresatte trådte han mellom 1484 og 1486 inn i augustinerkorherrestiftet Emmaus i Steyn ved Gouda. Han følte intet ekte kall til et slikt liv, og i senere år karakteriserte han dette som hans største ulykke i livet. Hans senere religiøse likegyldighet kan ha sin spore i en gledesløs barndom og de årene han uten indre tilslutning levde i kloster. Han ble da også senere løst fra klosterløftene. I korherrestiftet gav de ham full anledning til å studere, og han hengav seg særlig til studier i klassisk antikk og i patristikk (kirkefedrenes skrifter).
=== Biskoplig sekretær ===
I 1491 ville omstendighetene at han ble fridd fra klosterlivet. Biskopen av Cambrai planla en reise til Italia, og tiltrukket av Erasmus' språkkunnskaper valgte han ham som sin sekretær og reiseledsager. Han presteviet Erasmus i 1492. Det ble likevel ingenting av italiareisen, men Erasmus forble i biskopens tjeneste.
=== Videre studier ===
I 1495 sendte biskopen ham til universitetet i Paris for videre studier. Der studerte han filosofi, senskolastisk teologi, gresk og hebraisk.
I 1499–1500 var han reiseledsageren til en lord i England, og ble kjent med John Colet, Thomas More og William Latimer. Etterpå oppholdt han seg flere steder på det europeiske kontinent og fortsatte i 1504 sine teologistudier i Paris. I 1505 var han igjen i England, og brøt opp som reiseledsager for kong Henrik VIIIs livlege til et tre år langt opphold i Italia. Han tok den teologiske doktorgrad i Torino i 1506, og innledet deretter et vennskap med boktrykkeren Aldo Manuzio, som skulle hjelpe ham i forbindelse med vitenskapelige utgivelser.
Fra 1514 oppholdt Erasmus med en del avbrudd i Basel resten av sitt liv.
=== Erasmus' greske og latinske bibelutgave ===
Initiativet til Erasmusbibelen, Textus Receptus, kom ikke fra humanisten selv, men fra boktrykkeren Johann Froben i Basel, som ivret etter å få ut et slikt verk i all hast, for å komme et tilsvarende spansk arbeid i forkjøpet på markedet.
Det dreide seg om Det nye testamente-delen av complutenserteksten (Biblia Polyglota Complutensis), utarbeidet på oppdrag av kardinal Ximenes de Cisneros siden 1502, som etter et møysommelig arbeid ble ferdig og trykket den 10. januar 1514. Man ventet på pavelig godkjennelse før offentliggjøring, eventuelt også på at resten, det vil si Det gamle testamente, skulle bli ferdig (som den ble i 1517).
Froben visste at tiden var knapp. Han engasjerte humanisten Beatus Rhenanus, som den 17. april 1515 kontaktet Erasmus, som da befant seg i England. Han ilte til Basel og begynte arbeidet nokså umiddelbart. Hastigheten gikk utvilsomt ut over kvaliteten, og nyoppdagede manuskripter fikk et gjennomslag som viser at det ikke var mye tid til å vekte dem i forhold til andre kilder. Avslutningen av Åpenbaringsboken (Åp 22,16b-21) oversatte Erasmus tilbake fra latinsk (Vulgata), fordi han ikke hadde for hånden noe gresk kildeunderlag.
Trykkingen begynte i september 1515, og hele arbeidet var ferdigstilt i mars 1516. Erasmusbibelen ble en kritisk utgave av det greske nytestament Novum Instrumentum omne, diligenter ab Erasmo Rot. Recognitum et Emendatum, med en oversettelse til latin (som Erasmus mente var egnet til å erstatte Vulgata), og med anmerkninger. I anmerkningsdelen var det ikke bare faglige kommentarer om tekstforståelsen, men også sarkastiske bemerkninger til de kirkelige forhold i samtiden. Han dediserte verket til pave Leo X. Erasmus utgav etterhvert tre omarbeidede utgaver, i 1522, 1527 og 1535. Fra annenutgaven av ble «Instrumentum» endret til det mer gjengse «Testamentum».
Erasmusbibelen var grunnlaget for det meste av den bibelgranskning som fant sted i det sentrale og nordlige Europa i tiden som fulgte. Den var det viktigste og altoverveiende utgangspunktet for Martin Luthers oversettelse til tysk i 1521. Også den engelske «King James Version» var influert av Erasmusbibelen.
=== Erasmus og Luther ===
I 1516 ble Erasmus rådgiver ved den senere keiser Karl Vs hoff og oppholdt seg i denne egenskap først i Brussel og senere i Leuven. Samme år løste paven ham fra hans ordensløfter som augustinerkorherre.
Martin Luthers bevegelse begynte i 1517, året etter at Erasmus hadde offentliggjort sitt greske Nytestamente. Dette satte Erasmus på prøve. Berømt som han var i de lærdes verden ble han utfordret fra mange kanter til å ta stilling, men det var imot hans temperament. Vel hadde han ofte kritisert dumhet og misbruk fra geistligheten, men han understreket alltid at han ikke satt spørsmålstegn ved kirken selv, og la seg ikke ut med kirkens menn. Han hadde stor respekt for Luthers person og lærdom, og var enig i det som i denne tidlige fase av reformasjonen var Luthers viktigste ankepunkter mot kirken.
Luther på sin side håpet på Erasmus' støtte. I den tidligste brevveksling mellom de to uttrykte Luther en stor beundring for Erasmus. Men beundringen dalte raskt. Allerede i 1517 skrev han:
Min aktelse for Erasmus avtar fra dag til dag. .. Det menneskelige er av større verdi for ham enn det guddommelige ... Dette er en farlig tid, og jeg innser at en mann ikke er en mer oppriktig eller vis kristen for all hans lærdom i gresk eller hebraisk.Likevel fortsatte Luther å påvirke Erasmus til å slutte seg til den nye bevegelse. Men Erasmus ville ikke innlate seg på det, og skrev at det var bedre i pakt med hans posisjon å holde seg utenfor; bare som uavhengig ville han kunne påvirke religionens reform. Luther oppfattet dette som unnfallenhet. Erasmus på sin side var imot læremessige forandringer, og mente at det måtte være rom for de reformer som var nødvendige uten å rokke ved læresetninger.
Med sin innstilling fikk Erasmus motstandere både på katolsk og luthersk side. Ulrich von Hutten, en humanist som hadde valgt den lutherske side, sa at det var uærlig av Erasmus ikke å gjøre det samme. Erasmus tilbakeviste dette i svarskrivet Spongia adversus aspergines Hutteni (1523).
=== Strid med Luther om viljens frihet ===
Selv om Erasmus ønsket å beholde sin nøytralitet, satt han ikke på gjerdet i alt. Han lot seg engasjere i et sentralt læremessig spørsmål, og forsvarte katolsk lære mot Luthers oppfatninger. Punktet gjaldt den menneskelige viljes frihet.
I sitt verk De libero arbitrio diatribe sive collatio (1524 – om den frie vilje), analyserer han det han oppfattet som åpenbare lutherske overdrivelser hva gjelder den menneskelige frihets begrensninger. Luther tok dette meget ille opp og svarte med skriftet De Servo Arbitrio (1525 – om den trellbundne vilje), der han ikke bare angrep Erasmus' verk, men også Erasmus personlig, og hevdet at Erasmus ikke var kristen.
Den katolske side ville gjerne hatt et klarere motreformatorisk engasjement fra Erasmus' side, men han hadde sitt eget opplegg, en «erasmisk reform» som skulle benytte humanistisk lærdom for å få bukt med misbruk. Men han brukte ikke sine krefter på å utvikle metoder for å få satt dette program ut i verden. Da Erasmus senere ble anklaget for å ha «lagt det egget som Luther ruget ut», gav han sine kritikere halvveis rett i det, men sa at han hadde forestilt seg en helt annen fugl.
=== Øvrig forfatterskap ===
I tillegg til det forfatterskap som allerede er nevnt, må Erasmus' allsidighet eksemplifiseres. Mange av hans skrifter henvendte seg til de bredere lag og omhandlet emner med bred appell. Hans mer alvorlige forfatterskap begynte tidlig, med Enchiridion Militis Christiani (1503). Her skisserer Erasmus idealene for det normale kristelige livsførsel som han skulle bruke resten av sitt liv til å utdype. Tidens største onde var etter hans mening en formalisme – en ensidig respekt for tradisjoner uten referanse til Kristi sanne lære. I denne gjennomgangen av formalisme anførte Erasmus eksempler fra klosterlivet, helgendyrkelsen, krig, klassebevissthet. Et verk med samme innretning er Institutio Principis Christiani (Basel, 1516), som var skrevet som et råd til den unge kong Karl av Spania, som senere skulle bli den tysk-romerske keiser Karl V.
Erasmus' mest kjente arbeid, satiren «Moriae Encomium» (norsk: Dårskapens pris, engelsk: Praise of Folly, nederlandsk: Lof der Zotheid), var tilegnet vennen Thomas More i England og ble skrevet i 1509.
Blant hans øvrige forfatterskap må også nevnes Colloquia, Apophthegmatum opus og Adagia. I 1536 skrev han De puritate ecclesiae christianae der han tok sikte på kirkelig forsoning.
=== Hans senere liv ===
I den siste fasen av sitt liv holdt han seg på enda større personlig avstand fra tidens religiøse stridigheter enn tidligere (selv om han ivret for forsoning). Han hengav seg mest til humanistiske studier og en engere krets venner som Bonifacius Amerbach, Beatus Rhenanus og Glareanus.
Imens fikk den zwinglianske reformasjon innpass i Basel, og ble ledsaget av utstrakt ødeleggelse av religiøse bilder og statuer. Erasmus følte seg på ingen måte tilpass med det, og flyttet i 1529 til det katolske Freiburg im Breisgau, ikke langt fra Basel.
Men i 1535 flyttet han tilbake til Basel. Han takket ja til en invitasjon fra Maria, regent av Nederlandene, til å slå seg ned i Brabant, men før han fikk reist avsted, fikk han tyfoidfeber. Kort før sin død mottok han melding fra England om at to av hans engelske venner, Thomas More og biskop John Fisher, var blitt henrettet. Han døde den 11. juli 1536 i Basel.
== Verker i utvalg ==
Enchiridion militis Christiani (1503)
Adagia (1510–1535)
De duplici copia verborum ac rerum (1512)
Encomium moriae (1509 eller 1510)--Dårskapens lov (Encomium Moriae), oversatt av Sven Rosén, Stockholm 1935Julius vor der verschlossenen Himmelstür (1513)
Institutio principis christiani (Oppdragelsen av den kristelige fyrste) (1515)
Novum Testamentum. – Basileae : Froben, 1516. – Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Erasmi Roterodami Epistole || ERASMI ROTERODAMI EPISTOLA || ad Leonem X.Pont.Max. de laudibus illius: & noua || Hieronymianorũ operum editione.|| Eiusdem ad Reuerendiss. D. Grimannum S. M. Gardi=||nalem Epistola.|| Eiusdem ad reuerendiss. Dn.Raphaelem Rearium … || Cardinal em Epistola.|| Eiusdem ad … Doctorem Martinũ || Dorpium Hollandum Epistola Apologetica de suarum || lucubrationum editione.|| Eiusdem in laudem urbis Selestadii Panegyricũ carmen.|| Iani Damiani Senensis ad Leonẽ X. Pont. Max. de expeditio||ne in. Turcas Elegia.|| – Köln : Cornelius von Zierickzee, 1516.
Querela pacis (Die Klage des Friedens) (1517) Übersetzt und herausgegeben von Kurt Steinmann, Insel-Verlag 2001. ISBN 3-458-34487-X
Colloquia familiaria (Fortrolige samtaler i familiekretsen) (1518)
De libero arbitrio (Om den fri vilje) (1524) Verlag Vandenhoeck und Ruprecht 1998. ISBN 3-525-34007-9
Dialogus ciceronianus (1528)
De civilitate morum puerilium (1530)
DIVI Ambrosius von Mailand|AM-||BROSII EPISCOPI MEDIO-||LANENSIS COMMENTARII IN || omnes Diui Pauli epistolas, ex restitutio||ne D.Erasmi diligenter recogniti.|| CVM INDICE.|| – Köln : Johann Gymnich I., 1530. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Apophthegmata, eine Sammlung erbaulicher Anekdoten (1533) Übersetzt und herausgegeben von Heribert Philips, Würzburg 2001. ISBN 978-3-8260-2015-5
De conscribendis epistolis
De recta Latini Graecique sermonis pronuntiatione Des. Erasmi dialogus. – Paris : Simon Colin, 1528. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Desiderii Erasmi// Roterodami, Epistolae Palaeonaeoi : Ad Haec// Responsio Ad Dispvtationem Cvivsdam// Phimostomi, De Divortio. – Fribvrgi Brisgoiae : Emmeus, 1532. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Absolvtissimus de octo oratio[n]is partiu[m] Constructione libellus, nec minus eruditione pueris utilis futurus, [at]q[ue] compendio & perspicuitate co[m]modus, ac iucundus : nuperrime uigila[n]tissima cura recognitus, & in nostra officina summa diligentia excusus. – Basileae : Pro Io. Erasmo Frobenio Io. filio, 1517. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
== Se også ==
Textus Receptus
Erasmusprisen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rolf Becker: Erasmus von Rotterdam – der Makel seiner Geburt, in: Reinhold Mokrosch, Helmut Merkel (Hg.), Humanismus und Reformation. Historische, theologische und pädagogische Beiträge zu deren Wechselwirkung (Arbeiten zur Historischen und Systematischen Theologie, Bd. 3), 2001, S. 47-54.
David Bentley-Taylo: My dear Erasmus. Christian Focus Publications, Fearn 2002.
Christine Christ-von Wedel: Das Nichtwissen bei Erasmus von Rotterdam. Zum philosophischen und theologischen Erkennen in der geistigen Entwicklung eines christlichen Humanisten, Basel, Frankfurt a.M. 1981.
Christine Christ-von Wedel: Erasmus von Rotterdam: Anwalt eines neuzeitlichen Christentums. Lit, Münster 2003, ISBN 3-8258-6678-5.
Christine Christ-von Wedel, Urs Leu (Hgg.): Erasmus in Zürich. Eine verschwiegene Autorität, Zürich 2007.
Lorenzo Cortesi, Esortazione alla filosofia. La Paraclesis di Erasmo da Rotterdam, Ravenna, SBC Edizioni, 2012 ISBN 978-88-6347-271-4
György Faludy: Erasmus von Rotterdam. Societäts-Verlag, Frankfurt 1970.
Léon E. Halkin: Erasmus von Rotterdam. Eine Biographie. Benziger, Zürich 1989, ISBN 3-545-34083-X.
Johan Huizinga: Erasmus. Eine Biographie. 1928; wieder Schwabe, Basel 1988; mit aktual. Bibliogr. Rowohlt, Reinbek 1993, ISBN 3-499-13181-1.
Guido Kisch: Erasmus und die Jurisprudenz seiner Zeit. Studium zum humanistischen Rechtsdenken. Basler Studien zur Rechtswissenschaft 56, Basel 1960, S. 69–89.
Guido Kisch: Erasmus’ Stellung zu Juden und Judentum (= Philosophie und Geschichte. Nr. 83/84). Mohr, Tübingen 1969, S. 5–39.
Frank-Lothar Kroll: Erasmus von Rotterdam. Humanismus und Theologie im Zeitalter der Reformation. In: Helmut Altrichter (Hg.): Persönlichkeit und Geschichte. Palm und Enke, Erlangen 1997, ISBN 3-7896-0353-8, S. 57–68.
Josef Lehmkuhl: Erasmus – Niccolò Machiavelli. Zweieinig gegen die Dummheit. Königshausen & Neumann, Würzburg 2008.
Karl August Meissinger: Erasmus von Rotterdam. Gallus, Wien 1942.
Heiko A. Obermann: Wurzeln des Antisemitismus. Christenangst und Judenplage im Zeitalter von Humanismus und Reformation. Severin und Siedler, Berlin 1981, ISBN 3-88680-023-7.
Karl Heinz Oelrich: Der späte Erasmus und die Reformation (= Reformationsgeschichtliche Studien und Texte. Bd. 86). Aschendorffsche Verlagsbuchhandlung, Münster 1961.
Heinz Holeczek: Die volkssprachliche Rezeption des Erasmus von Rotterdam in der reformatorischen Öffentlichkeit 1519–1536. Frommann-Holzboog, Stuttgart/Bad Cannstatt 1983
Wilhelm Ribhegge: Erasmus von Rotterdam. Primus, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-667-8.
Erika Rummel: Erasmus. Continuum, London 2004, ISBN 0-8264-6813-6.
Peter Schenk: Desiderius Erasmus von Rotterdam. In: Wolfram Ax (Hrsg.): Lateinische Lehrer Europas. 15 Porträts von Varro bis Erasmus von Rotterdam. Böhlau, Köln 2005, ISBN 3-412-14505-X, S. 391–422.
Uwe Schultz: Erasmus von Rotterdam: Der Fürst der Humanisten. Ein biographisches Lesebuch. Deutscher Taschenbuch Verlag, München 1998, ISBN 3-423-12608-6.
Susanne Zeller: Juan Luis Vives (1492–1540): (Wieder)Entdeckung eines Europäers, Humanisten und Sozialreformers jüdischer Herkunft im Schatten der spanischen Inquisition. Ein Beitrag zur Theoriegeschichte der sozialen Arbeit. Lambertus, Freiburg 2006, ISBN 3-7841-1648-5.
Susanne Zeller: Der Humanist Erasmus von Rotterdam (1469–1536) und sein Verhältnis zum Judentum. In: Kirche und Israel: Neukirchener theologische Zeitschrift. Bd. 21 (2006), H. 1, S. 17–28.
Stefan Zweig: Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam. Reichner, Wien 1934; zuletzt: Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2011, ISBN 978-3-596-22279-7. (E-Text)Zweig, Stefan: Erasmus fra Rotterdam (Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam), oversatt av Georg Rønberg. Jespersen og Pios Forlag, 1934
== Eksterne lenker ==
(en) Desiderius Erasmus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church | Desiderius Erasmus Roterodamus (Erasmus, eller Desiderius Erasmus fra Rotterdam, opprinnelig Geert Geertsen; født 27. oktober 1466 (eller i 1469) i Gouda nær Rotterdam, død 12. | 9,846 |
null | 2023-02-04 | Schindler (firma) | null | null | null | Schindler (tysk: Schindler Aufzüge AG) er et internasjonalt selskap. Selskapet er verdens største produsent av rulletrapper og nest størst på heiser. | 9,847 |
null | 2023-02-04 | KONE | null | null | null | KONE er et heis- og rulletrappselskap som ble etablert i Finland i 1910. Selskapet har aktivitet i mer enn 60 land, og har installert 1,2 millioner heiser og rulletrapper. | 9,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thyssen | 2023-02-04 | Thyssen | ['Kategori:Pekere'] | Thyssen er navnet på en tysk industrifamilie og flere selskaper
personer:
August Thyssen (1842–1926)
Fritz Thyssen (1873–1951)
Heinrich Thyssen (1875–1947)
Joseph Thyssen (1844–1915)
Hans Heinrich Thyssen-Bornemisza de Kászon (1921–2002)
selskaper:
ThyssenKrupp
Thyssen-Schulte
Thyssen Telecom
tidligere selskaper:
Thyssen-Foussol
Walzwerk Thyssen
August Thyssen-Hütte
Thyssen AG
August-Thyssen-Bank i Amsterdam og senere Sveits | Thyssen er navnet på en tysk industrifamilie og flere selskaper
personer:
August Thyssen (1842–1926)
Fritz Thyssen (1873–1951)
Heinrich Thyssen (1875–1947)
Joseph Thyssen (1844–1915)
Hans Heinrich Thyssen-Bornemisza de Kászon (1921–2002)
selskaper:
ThyssenKrupp
Thyssen-Schulte
Thyssen Telecom
tidligere selskaper:
Thyssen-Foussol
Walzwerk Thyssen
August Thyssen-Hütte
Thyssen AG
August-Thyssen-Bank i Amsterdam og senere Sveits | Thyssen er navnet på en tysk industrifamilie og flere selskaper | 9,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leo_X | 2023-02-04 | Leo X | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1521', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1475', 'Kategori:Huset Medici', "Kategori:Linjen d'Estouteville", 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Leo X, født Giovanni di Lorenzo de' Medici (født 11. desember 1475 i Firenze i den florentinske republikk, død 1. desember 1521 i Roma), var pave fra 1513 til sin død.
| Leo X, født Giovanni di Lorenzo de' Medici (født 11. desember 1475 i Firenze i den florentinske republikk, død 1. desember 1521 i Roma), var pave fra 1513 til sin død.
== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Han var andre sønn av Lorenzo de' Medici, som var de facto hersker i Firenze, og Clarice Orsini. Det ble tidlig bestemt at han skulle i kirkelig tjeneste, og bare syv år gammel fikk han tonsuren. I 1483, 8 år gammel, ble han abbed for klosteret Font Douce i bispedømmet Saintes i Frankrike. Flere slike titler fulgte i de neste årene. Pave Sixtus V utnevnte ham til apostolisk protonotar.
Da han var tolv begynte forhandlinger med pave Innocent VIII om å utnevne ham til kardinal. Paven hadde et nært forhold til Lorenzo, og gikk med på dette under forutsetning at det ikke ble offentliggjort før tre år senere. I ventetiden studerte Giovanni teologi og kirkerett. Han trivdes dårligere med dette enn med litteraturstudiene han hadde vært gjennom tidligere under humanistene Bibbiena, Marsilio Ficino og Angelo Poliziano.
=== Kardinal ===
11. mars 1492 ble hans kardinaltittel offentliggjort (promulgert), og han bosatte seg senere samme måned i Roma. Brevet hans far sendte med ham har blitt berømt. I dette anmoder han Giovanni om å vise seg som ærbar, dydig og eksemplarisk. Bare få måneder senere døde både hans far og Innocent VIII. Å miste både sin mektige far og sin største velgjører var at hardt slag for Giovannis karriere. Lorenzos død betydde også slutten på en fredelig periode i Italia, som nå ble rammet av både invasjoner og indre strid. Han flyttet til Ravenna, som var en tryggere by for ham enn Roma. En følge av den franske invasjonen som fulgte var at Medici-familien ble sendt bort fra Firenze i november 1494. Giovanni var selv i Firenze da dette skjedde, og måtte flykte fra byen forkledd som fransiskanermunk.
Giovanni forsøkte å gjøre motstand mot utviklingen, men måtte søke tilflukt i Bologna. Han hadde mistet all sin politiske innflytelse, og hadde et dårlig forhold til Innocents etterfølger, Alexander VI. Han reiste i en periode i utlandet sammen med venner, og bosatte seg deretter igjen i Roma, hvor han levde tilbaketrukket.
Da pave Julius II ble syk i 1511 så Giovanni muligheten til å fremme seg selv som mulig etterfølger. Han fikk viktige oppdrag som pavelig legat til Bologna og Romagna. Han så også at det var muligheter for at Medici-familien igjen kunne få makten i Firenze. De styrende kretser der hadde tatt side for Pisa i en konflikt med paven, og paven så at det å få en Medici til makten i byen kunne bringe den tilbake på hans side. Planen fikk et tilbakeslag da den pavelige hæren tapte et slag mot franskmennene ved Ravenna, og Giovanni ble tatt til fange.
Det viste seg dog raskt at franskmennene ikke klarte å utnytte seieren, og de mistet alle sine områder i Italia. Giovanni klarte å flykte fra fangenskapet. I september 1512 kom Medici-familien igjen til makten i Firenze.
=== Pontifikat ===
Julius II døde 21. februar 1513. Den 9. mars samme år ble Giovanni valgt til pave, og tok navnet Leo X. Han var da 38 år gammel. I den første opptellingen fikk han bare én stemme, men dette ser ut til å ha vært planlagt. Det finnes flere eksempler på at en sterk kandidat har blitt fremmet først et stykke ut i den langvarige valgprosessen, slik at han kan fungere som kompromisskandidat.Det fortelles at han skal ha sagt til sin bror Guiliano at «siden Gud har gitt oss pontifikatet, la oss nyte det». Det er usikkert om dette er sant, men han ble raskt kjent for en overdådig livsstil med parader gjennom Roma og middager med 65 retter. Den pavelige husholdning brukte mer enn dobbelt så mye penger pr. år som det Julius II hadde gjort. Paradene og annen underholdning gjorde ham elsket blant folket i Roma, men noen kardinaler ble svært misfornøyd, og skal ha planlagt å drepe ham med gift. Planen ble aldri utført. Samtidig var Leo svært gavmild overfor veldedige formål, blant annet overfor fattige, arbeidsløse soldater, pilegrimmer, funksjonshemmede og andre vanskeligstilte. Mer enn 6 000 dukater skal ha blitt delt ut hvert år til veldedige formål. Han oppfylte også sine religiøse plikter, da han feiret messe og ba tidebønnene daglig, men hans fromhet strakk seg sjelden utover minimumskravet.Hans interesse for litteratur førte til at han la stor vekt på å styrke Vatikanbiblioteket. Blant de som virket som sjefbibliotekarer der i hans tid var Inghirami og humanisten Beroaldo. Han fikk også det romerske universitetet på bena igjen, etter at det i lengre tid hadde forfalt. Hans manglende økonomiske sans førte til at tiltakene ikke ble langvarige.Leo markerte seg også som kunstelsker, og han satte særlig malerkunsten høyt. Blant de malerne han bestilte verker fra var Rafael, som hadde kommet til Roma under Julius II. Rafaels stanzer ble fullført under Leos pontifikat, og i det tredje rommet er det en referanse til Leo i form av bilder av pavene Leo III og Leo IV. Skulptur ble derimot ikke satt så høyt av ham, og Michelangelo hadde få oppdrag i denne perioden. Byggingen av den nye Peterskirken pågikk fortsatt, og Leos hovedarkitekt for arbeidet var Bramante.
Den Hellige Stols kasser var langt fra bunnløse, og etter bare to år var pengene som Julius II hadde etterlatt seg brukt opp. I løpet av sin tid på pavestolen skal han ha brukt omkring 4,5 millioner dukater, og han etterlot seg en gjeld på 400 000 dukater.Femte Laterankonsil, som hadde begynt i 1512, ble avsluttet av Leo i 1520. Blant dekretene fra konsilet var en instruksjon om at bare verdige personer skulle utnevnes som abbeder. Leo var selv et eksempel på uskikken med å utnevne personer fra mektige familier til slike embeter uten hensyn til deres skikkethet. Det ble også vedtatt en rekke reformer for den romerske kurie.
==== Pave Leo og reformasjonen ====
Pave Leo skal angivelig ha gått sammen med dominikaneren Johann Tetzel, som solgte avlatsbrev. Om dette er riktig, er usikkert da mye av de samtidige tekster har preg av propaganda. Men det står klart av paven i det minste ikke gjorde noe for å stoppe uskikken med å selge avlatsbrev. Dette var en av tingene som fikk augustinermunken Martin Luther til å forfatte sine 95 teser om avlatshandelen, et sentralt punkt i utviklingen av reformasjonen. Leo ekskommuniserte Luther 3. januar 1521 i bullen Decet Romanum Pontificem.
==== Pave Leo og Norge ====
I 1521 ble den religiøse kult rundt den norske kongen Håkon V Magnusson (1299–1319) approbert av paven. Denne rettsakten var riktignok noe annet enn en regulær helligkåring, men i sin effekt var den det samme. Dette skjedde på bakgrunn av en søknad fra den dansk-norske kongen Christian II. Ved slike stadfestelser gis det vanligvis tillatelse til alt det som tilkommer en helgen, bortsett fra at kulten rundt vedkommende er begrenset til den kirken hvor han er gravlagt. Det ble faktisk gitt tillatelse fra paven til å foreta skrinlegging av hellig Håkon på et eget alter i Mariakirken i Oslo. Presteskapet fikk også tillatelse til å holde messe for ham, helligholde hans dødsdag (8. mai) og ellers utføre det meste av det som knyttes til en regulær helgenkult.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
Pave Julius II (1443-1513) *1481
Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
Pave Leo X
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lorenzo de'Medicis brev til sin sønn Wikiquote: Leo X – sitater | Leo X, født Giovanni di Lorenzo de' Medici (født 11. desember 1475 i Firenze i den florentinske republikk, død 1. | 9,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Revisjonsretten er en av Den europeiske unions (EU) sju institusjoner. Den ble opprettet i 1977 for å revidere EUs finanser. | 9,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EUs_politi-_og_strafferettslige_samarbeid | 2023-02-04 | EUs politi- og strafferettslige samarbeid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions søyler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Politi', 'Kategori:Strafferett', 'Kategori:Stubber 2020-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Det politi- og strafferettslige samarbeid var den tredje av Den europeiske unions (EU) tre søyler, også kalt pillarstrukturen. De to øvrige søylene var De europeiske fellesskap og Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Samarbeidet ble ved Amsterdam-traktaten i 1999 tilpasset Schengen-samarbeidet.
| Det politi- og strafferettslige samarbeid var den tredje av Den europeiske unions (EU) tre søyler, også kalt pillarstrukturen. De to øvrige søylene var De europeiske fellesskap og Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Samarbeidet ble ved Amsterdam-traktaten i 1999 tilpasset Schengen-samarbeidet.
== Historie ==
Samarbeidet begynte som TREVI, opprettet som et samarbeid utenfor EU i 1975.Ved Maastricht-avtalen fra 1992, ble justis- og rettssektoren – Det Retts- og indrepolitiske samarbeidet (RIA), (engelsk: Justice and Home Affairs (JHA)) – fellesskapets tredje søyle.Amsterdam-traktaten fra 1999, tilpasset samarbeidet med Schengen-avtalen. Da ble ulovlig innvandring, visapolitikk, asylpolitikk og justissamarbeid inkludert.
== Organer ==
Det er opprettet to organer – Europol og Eurojust – for å bistå EUs medlemsstater i samarbeidet om bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet. Europol begynte sin virksomhet i 1999 mens Eurojust ble opprettet i 2002. Begge organene har hovedkvarter i Haag i Nederland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stortingsmelding om Norge og Europa ved inngangen til et nytt århundre | Det politi- og strafferettslige samarbeid var den tredje av Den europeiske unions (EU) tre søyler, også kalt pillarstrukturen. De to øvrige søylene var De europeiske fellesskap og Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. | 9,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Regionkomitéen (dansk tittel: EU's forsamling af regionale og lokale repræsentanter) er et rådgivende organ i Den europeiske union bestående av representanter for medlemsstatenes regionale og lokale myndigheter. Komiteen kontrollerer at regionale og lokale interesser og myndigheter respekteres. | 9,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Den europeiske ombudsmannen er et embete i Den europeiske union som beskytter medlemsstatenes borgere og virksomheter mot feil og forsømmelser i unionens institusjoner og organer. Ombudsmannsordningen i EU ble etablert i Maastricht-traktaten. | 9,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alsace-Lorraine | 2023-02-04 | Alsace-Lorraine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske territorier i Tyskland styrt av en sekulær regent', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1871', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Tidligere omstridte områder', 'Kategori:Tysklands historie'] | Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km².
Provinsene har vært tyske og franske om hverandre i løpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble i pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogens betingelser igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940–1945 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket.
I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland (Reichsland) eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike.
I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn.
| Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km².
Provinsene har vært tyske og franske om hverandre i løpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble i pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogens betingelser igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940–1945 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket.
I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland (Reichsland) eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike.
I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn.
== Eksterne lenker ==
(en) Alsace-Lorraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Alsace-Lorraine – historie», fra Store norske leksikon | Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på og et areal på km². | 9,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason | 2023-02-04 | Olav Tryggvason | ['Kategori:900-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 999', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.
Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er Óláfr Tryggvasun.
| Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.
Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er Óláfr Tryggvasun.
== Familie og tidlig liv ==
De norske og islandske kildene er samstemte om at foreldrene til Olav var Astrid og Tryggve Olavsson. Men hvor foreldrene og Olav kom fra, er svært usikkert:
Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav var fra Norge, og rømte derfra til England.
Theodoricus skrev omkring år 1180 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson, som hadde kongemakt i det øvre fylket, som nordmennene kaller Opplandene.
Forfatteren av Historia Norvegiæ skrev i andre halvdel av 1100-tallet at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Trygve styrte Romerike. Astrid var fra Opplandet.
Forfatteren av Ågrip skrev om lag 1190 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Tryggve tok kongenavn på Ranrike (Båhuslen).
Snorre skrev på 1220-tallet at Olav var sønn av Astrid Eiriksdatter og Tryggve Olavsson, som var småkonge i Ranrike og Vingulmark.
Geirr Leistad mente Olav hørte til en dansk ætt fra Hedeby, der navnene Olav, Tryggve og Astrid var i bruk.
Therese Holt Hansen mente at Olavs knytting mot Irland kan bety at han tilhørte en irsk eller irsk-skandinavisk høvdingfamilie.Det er uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skrev at han ble født like etter at hans far ble drept (ca. 963), mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Øystein Morten mente han var født senest i 970.Vi vet ikke hvor han ble født. Noen av de stedene som er foreslått som Olav Tryggvasons «fødested», basert på fortellingen i Heimskringla, er Lalandsholmen i Frøylandsvatnet, Kongeøya i Randsfjorden, Ramsholmen i Storsjøen i Nord-Odal og Holmen i Sirdalsvatnet. Både på Lalandsholmen og Kongeøya, og ved Frøylandsvatnet er det reist minnesteiner.
== I viking? ==
Óláfsdrápa er laget av en ukjent forfatter om lag år 1200. Manuskriptet tilegner kvadet til skalden Hallfred Vandrædaskald, en av Olavs hirdskalder, men dette eierskapet blir stort sett avvist av moderne filologer og historikere. Óláfsdrápa forteller at Olav tidlig drog i viking. Han hadde Russland som utgangspunkt, og var i kamper i Østersjøen, ved Frisland og i Irskesjøen. Det er ikke støtte for dette i eldre kilder.
Snorre har eventyrlige fortellinger om Olav Tryggvasson ved Østersjøen og i Gardarrike. Dagens historikere regner fortellingene om Olavs barndom og ungdom som oppdiktede, selv om de kan inneholde historisk korrekt informasjon, både om personer og hendelser.
== I England i 991–994 ==
I engelske kilder opptrer i perioden 991–993 en som omtales som Anlaf. Det antas at det var Olav Tryggvasson, men det kan også ha vært andre.Anlaf ble for første gang nevnt i året 991, da i The Anglo-Saxon Chronicle. Han kom med 93 skip til Folkestone, hvor han plyndret seg vei til Sandwich, så til Ipswich og til slutt til Maldon, hvor Anlafs hær vant slaget mot Ealdorman Byrthnoth. Etter erkebiskop Sigerics anbefaling betalte den engelske kongen, Ethelred, vikingene 10 000 pund sølv for at plyndringene skulle opphøre. Det er en diskusjon om hvorvidt det var Anlaf eller den danske kongen Svein Tjugeskjegg som ledet slaget ved Maldon. Det er ikke kilder som bekrefter at Svein eller hans menn var til stede i Maldon.Anlaf nevnes igjen da han angrep London i september 993. Denne gangen hadde han med 94 skip, og Svein Tjugeskjegg med som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre byen, men de fortsatte herjingene innover i landet til hest, og gjorde stor skade. Ethelred betalte 16 000 pund sølv for å stoppe dem.Høsten 993 sendte den engelske kongen bud på Anlaf. De møttes ved Andover for å bli kjent, til forhandlinger og til en stor seremoni der Ethelred var fadder ved Olavs dåp eller konfirmasjon. Ethelred ga ham kongelige gaver. Som resultat av møtet ved Andover er det bevart en avtale. Avtalen innledes ved å slå fast at det er en fredsavtale mellom Ethelred og hans rådgivere, og Olav, Jostein og Gudmund Steitasson. Svein Tjugeskjegg står ikke anført som en av partene i avtalen. Anlaf lovte å aldri returnere til England som fiende. Avtalen innebar at Anlaf skulle hjelpe kongen mot indre og ytre fiender. Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson fikk betalt 22 000 pund sølv.
== Hersker og konge av Norge ==
Bøndene i Trøndelag hadde startet et opprør mot Håkon Sigurdsson Ladejarl. Han ble sviktet av sine egne, og drept. Det er uvisst om drapet forårsaket Olavs reise til Norge, om det skjedde som en følge av Olavs ankomst eller om det var ikke var noen sammenheng.
En gang i perioden i 994 til 996 dro Olav til Norge. Han ankom Norge første gang, ytterst på øya Moster i Bømlo.Saxo Grammaticus fortalte at Olav i starten sto for styret i Norge. Han hersket med full kongelig makt og myndighet, men han bar enda ikke kongenavn. Svein Tjugeskjegg søkte tilflukt hos ham, men ble avvist.Claus Krag skrev at det er så godt som umulig å bedømme hva Olav historisk og reelt egentlig betydde i de fem årene han var norsk konge 995–1000.Det er uvisst om han bare var konge over Vestlandet (det gamle riket til Harald Hårfagre), eller også styrte over Trøndelag og deler av Østlandet. Ingen av skaldekvadene knytter ham til Trøndelag. Området omkring Oslofjorden hørte til Danmark. Han sikret makten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk Erling som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Det kan være at dette også var Olavs kongerike.
== Hedendom og kristendom ==
Vi vet ikke mye om hvordan Olav egentlig forholdt seg til hedendom og kristendom, og kildene spriker.
Olav ble i forbindelse med fredsslutningen i 993 opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt tidligere, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder.
Adam av Bremen skrev ca. 1075 at somme sa at Olav var kristen, mens andre mente han var frafallen. Men alle var enige i at han var en spåmann, han leste i tegn og satte all sin lit til fuglevarsler. Derav fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med trolldomskunst og hadde med seg seidemenn.Vi vet at kristningen av Norge var påbegynt lenge før Olavs tid. Men Olavs navn knyttes i sagaene til det såkalte tinget på Dragseid som påbød kristendommen, og som kirkegrunnlegger på Moster. Siden Dragseid ellers er et ukjent tingsted og det på Moster ikke er arkeologiske spor etter en tidlig kirke, kan det være at dette er oppdiktet.
Det kan være at han etablerte et kirkelig nærvær av en viss betydning langs kysten. Videre skal han ha sendte misjonæren Tangbrand til Island. Det hadde betydning for islendingenes endring av lovene, slik at de ble basert på kristendommen.
== Olavs død ==
Olav døde i et sjøslag. Middelalderkildene spriker om hvor slaget var, og hvem som deltok i slaget:
Skalden Hallfröðr Óttarsson vandræðaskáld skrev i Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar (Arvedrapa til Olaf Tryggvasson) at Olav sloss mot to konger og en jarl, men uten at de er navngitt.
Skalden Halldórr ókristni skrev i Eiríksflokkr at striden var med jarlen, med hjelp av svenske og danske styrker. Jarlen er ikke navngitt.
Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav døde i et slag i Øresund. Olav angrep da kong Svein Tjugeskjegg av Danmark.
Theodoricus skrev ca. 1180 at slaget var ved øya Svold som ligger nær Slavia, som vi på vårt morsmål kaller Vinnlandia.
Med Sæmund Frode (død 1133) som kilde, oppgir Nóregs konungatal fra omkring 1190 at slaget var mot jarlen Eirik Håkonsson, og at Olav falt i Svoldervågen.
Snorre skrev ca. 1230 at kong Svein Tjugeskjegg, kong Olof Skötkonung av Sverige og ladejarlen Eirik Håkonsson var motstanderne i slaget.Kildene er samstemte om at Olav hoppet i sjøen, etter at det ble klart at slaget var tapt. Bjørn Bandlien og Per G. Norseng konkluderte med at Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson. Øystein Morten mente at sannsynligvis var slaget i Øresund i 999. Egil Kraggerud mente slaget trolig fant sted i en gang i perioden 998-1004.Adam av Bremen skrev at Svein Tjugeskjegg overtok Olavs rike. Snorre mente at riket ble delt mellom Svein Tjugeskjegg, Olof Skötkonung og Eirik Håkonsson. Claus Krag skrev at etter Olavs fall ble Svend Tveskæg norsk overkonge, mens Eirik og Svein jarler skulle styre landet fra Lindesnes og nordover på hans vegne. I Viken fortsatte det å sitte danske underkonger slik som tidligere.
== Olav i kunsten ==
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga (ca 1230) er en del av Snorres Heimskringla. Andre sagaer om ham er Odd munks saga om Olav Tryggvason (ca 1190), Dråpa om Olav Tryggvason (ca 1200) og Den større saga om Olav Tryggvason (ca 1300).
Kvadet «Ormurin langi» («Ormen Lange») er skrevet av Jens Christian Djurhuus omkring 1830. Kvadet har 86 vers på færøysk. De første 13 versene av balladen ble oversatt til norsk (landsmål) av Per Sivle og trykt i avisa Fedraheimen i april 1885. Den beskriver et slag mellom kongene. Den er brukt i den tradisjonelle færøydansen.Olav Tryggvason-monumentet, også kalt «Olav Tryggvason-støtten» og liknende, er et monument over Olav Tryggvason utformet av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen (1879–1965) og reist på Torvet i Trondheim i 1921.
Det 18 meter høye minnesmerket består av en skulptur av Olav Tryggvason plassert øverst på en søyle med en sokkelfot. Kongen er framstilt med sverd og kors-prydet rikseple i hendene. Ved kongens føtter ligger et avhugget hode med en hammer. Det er tolket som å være av guden Tor med hammeren Mjølner som symboliserer kongens seier over hedendommen, et trollhode eller av trellen Kark.Den norske komponisten Ragnar Søderlind har skrevet operaen Olav Tryggvason. Den er i to akter hvor Edvard Griegs og Bjørnstjerne Bjørnsons operafragment er innarbeidet. Librettoen til operaen er skrevet av K. J. Moe. Operaen ble skrevet 1995-1998 og har opus 69. Den ble uroppført 26. september 2000 i Grieghallen i Bergen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Sverre Bagge, The Making of a Missionary King, The Journal of English and Germanic Philology, Vol. 105, No. 4, 2006, s. 473-513
=== Sagaer om Olav ===
Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene.
Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige.
De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart.
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230.
Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon.
== Eksterne lenker ==
(en) Olaf I of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olav I av Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. | 9,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evaristus | 2023-02-04 | Evaristus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 106', 'Kategori:Greske helgener', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Tyrkia', 'Kategori:Personer fra Betlehem'] | Evaristus var pave fra omkring 97 til omkring 105. Han kalles Aristus i Den liberianske katalog. Ifølge Liber Pontificalis var han av gresk opprinnelse, og hans far var en jøde fra Betlehem; intet annet er kjent om hans bakgrunn.
Han ble valgt til pave i keiser Domitians tid, mens den andre store kristenforfølgelsen foregikk. Hans forgjenger, Klemens I, døde som martyr.
Evaristus skal ha lagt grunnlaget for opprettelsen av kardinalkollegiet. På grunn av det økende antall kristne i Roma delte han byen inn i syv menigheter, og han grunnla syv diakonater. Disse ble betrodd til erfarne geistlige, og det er i Romas første sogneprester og diakoner man finner opphavet til kardinalembetet. Opplysningen i Liber Pontificalis om at det var Evaristus som sto bak dette er skrevet ned langt senere og er derfor usikker. Det er mulig at han sto bak inndelingen i menigheter, men utviklingen av kardinalembetet og -kollegiet er antagelig av senere dato. To brev og to fragmenter av dekretaler er bevart, men disse ser ikke ut til å være ekte.
Tradisjonen hevder at han døde som martyr, men det finnes ikke bevis for dette. Han skal ha blitt gravlagt på Vatikanhøyden, nær St. Peters grav. Hans minnedag er 26. oktober.
| Evaristus var pave fra omkring 97 til omkring 105. Han kalles Aristus i Den liberianske katalog. Ifølge Liber Pontificalis var han av gresk opprinnelse, og hans far var en jøde fra Betlehem; intet annet er kjent om hans bakgrunn.
Han ble valgt til pave i keiser Domitians tid, mens den andre store kristenforfølgelsen foregikk. Hans forgjenger, Klemens I, døde som martyr.
Evaristus skal ha lagt grunnlaget for opprettelsen av kardinalkollegiet. På grunn av det økende antall kristne i Roma delte han byen inn i syv menigheter, og han grunnla syv diakonater. Disse ble betrodd til erfarne geistlige, og det er i Romas første sogneprester og diakoner man finner opphavet til kardinalembetet. Opplysningen i Liber Pontificalis om at det var Evaristus som sto bak dette er skrevet ned langt senere og er derfor usikker. Det er mulig at han sto bak inndelingen i menigheter, men utviklingen av kardinalembetet og -kollegiet er antagelig av senere dato. To brev og to fragmenter av dekretaler er bevart, men disse ser ikke ut til å være ekte.
Tradisjonen hevder at han døde som martyr, men det finnes ikke bevis for dette. Han skal ha blitt gravlagt på Vatikanhøyden, nær St. Peters grav. Hans minnedag er 26. oktober.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Catholic online, Liber Pontificalis». Besøkt 24.02.2019.
«Catholic online, St. Evaristus». Besøkt 24.02.2019. | Evaristus var pave fra omkring 97 til omkring 105. Han kalles Aristus i Den liberianske katalog. | 9,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_liberianske_katalog | 2023-02-04 | Den liberianske katalog | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bøker fra 354', 'Kategori:Oldkirkelige tekster'] | Den liberianske katalog er en liste over paver som ble redigert omkring 354 av Furius Dionysius Philocalus. Katalogen består av en oversikt over paver fra St. Peter til Liberius; den har sitt navn fra den siste paven som er med.
Katalogen angir for hver pave hvor lenge de var paver, datering med konsulære årstall, navnet på sittende keiser og i mange tilfeller noen biografiske data.
Man antar at den eldste delen av katalogen, fram til pave Pontian (230-235) er sammensatt av Hippolyt av Portus. Listen skal ha inngått i Hippolyts verk Chronica, som har gått tapt. Hippolyt ble sammen med pave Pontian dømt til tvangsarbeid i gruvene på Sardinia, hvilket forklarer hvorfor hans liste stoppet der.
Katalogen stemmer med Ireneus av Lyons liste over pavene, bortsett fra at Kletus opptrer to ganger, som Kletus og Anakletus, og at Klemens I kommer før disse to navnene. Rekkefølgen mellom Pius I og Anicetus har også blitt byttet om. Det er grunn til å tro at dette er avskrivningsfeil, og ikke feil i den opprinnelige katalogen. | Den liberianske katalog er en liste over paver som ble redigert omkring 354 av Furius Dionysius Philocalus. Katalogen består av en oversikt over paver fra St. Peter til Liberius; den har sitt navn fra den siste paven som er med.
Katalogen angir for hver pave hvor lenge de var paver, datering med konsulære årstall, navnet på sittende keiser og i mange tilfeller noen biografiske data.
Man antar at den eldste delen av katalogen, fram til pave Pontian (230-235) er sammensatt av Hippolyt av Portus. Listen skal ha inngått i Hippolyts verk Chronica, som har gått tapt. Hippolyt ble sammen med pave Pontian dømt til tvangsarbeid i gruvene på Sardinia, hvilket forklarer hvorfor hans liste stoppet der.
Katalogen stemmer med Ireneus av Lyons liste over pavene, bortsett fra at Kletus opptrer to ganger, som Kletus og Anakletus, og at Klemens I kommer før disse to navnene. Rekkefølgen mellom Pius I og Anicetus har også blitt byttet om. Det er grunn til å tro at dette er avskrivningsfeil, og ikke feil i den opprinnelige katalogen. | Den liberianske katalog er en liste over paver som ble redigert omkring 354 av Furius Dionysius Philocalus. Katalogen består av en oversikt over paver fra St. | 9,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alsace-Lorraine | 2023-02-04 | Alsace-Lorraine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske territorier i Tyskland styrt av en sekulær regent', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1871', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Tidligere omstridte områder', 'Kategori:Tysklands historie'] | Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km².
Provinsene har vært tyske og franske om hverandre i løpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble i pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogens betingelser igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940–1945 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket.
I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland (Reichsland) eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike.
I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn.
| Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km².
Provinsene har vært tyske og franske om hverandre i løpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble i pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogens betingelser igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940–1945 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket.
I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland (Reichsland) eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike.
I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn.
== Eksterne lenker ==
(en) Alsace-Lorraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Alsace-Lorraine – historie», fra Store norske leksikon | Alsace-Moselle er det nåværende navnet på det historiske Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen). Det består av tre departementer, Haut-Rhin og Bas-Rhin i Alsace samt Moselle i Lorraine. | 9,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maas | 2023-02-04 | Maas | ['Kategori:47°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Belgia', 'Kategori:Elver i Frankrike', 'Kategori:Elver i Nederland', 'Kategori:Grand Ests geografi', "Kategori:Maas' vassdragsområde"] | Se også Meuse (departement).Maas (tysk og nederlandsk), eller Meuse (fransk), er en 925 km lang elv i Frankrike, Belgia og Nederland. Den springer ut ved Pouilly-en-Bassigny og flyter gjennom Nord-Frankrike, de belgiske Ardennene (Namur, Liège), Nederland (Maastricht) og munner ut i Nordsjøen ved Rotterdam via Bergsche Maas, Amer, Hollandsch Diep.
Selv om verken nasjonalstaten Tyskland eller noen tysk småstat noensinne har grenset mot denne elven, har Maas i patriotisk tysk diktning markert den tradisjonelle vestgrensen for Tyskland (ved Limburg). Dette kommer til uttrykk i strofen «von der Maas bis an die Memel» i det verset av den tyske nasjonalsangen som idag sjelden synges. Hertugdømmet Limburg var dog en del av Det tyske forbund, og et historisk territorium i det tysk-romerske rike.
| Se også Meuse (departement).Maas (tysk og nederlandsk), eller Meuse (fransk), er en 925 km lang elv i Frankrike, Belgia og Nederland. Den springer ut ved Pouilly-en-Bassigny og flyter gjennom Nord-Frankrike, de belgiske Ardennene (Namur, Liège), Nederland (Maastricht) og munner ut i Nordsjøen ved Rotterdam via Bergsche Maas, Amer, Hollandsch Diep.
Selv om verken nasjonalstaten Tyskland eller noen tysk småstat noensinne har grenset mot denne elven, har Maas i patriotisk tysk diktning markert den tradisjonelle vestgrensen for Tyskland (ved Limburg). Dette kommer til uttrykk i strofen «von der Maas bis an die Memel» i det verset av den tyske nasjonalsangen som idag sjelden synges. Hertugdømmet Limburg var dog en del av Det tyske forbund, og et historisk territorium i det tysk-romerske rike.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Meuse River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Meuse River – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aktuell informasjon om Maas i Nederland – Rijkswaterstaat (nederlandsk) | | munning = Nordsjøen via Hollandsch Diep ved Rotterdam | 9,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rettsbel%C3%A6ring | 2023-02-04 | Rettsbelæring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Rettergang'] | En rettsbelæring er et foredrag som en dommer holder for en jury mot slutten av en rettssak. I rettsbelæringen gjennomgår dommeren i korte trekk saken og dens bevisligheter og forklarer de rettssetninger som juryen skal legge til grunn for sin avgjørelse.
I Norge holder lagmannen i en lagmannsrettssak rettsbelæring, i loven kalt lederens foredrag, for lagretten (juryen) før lagretten trekker seg tilbake og drøfter skyldspørsmålet. Foredraget skal inneholde en gjennomgang av bevisene i saken og en gjennomgang av rettsspørsmålene den reiser. | En rettsbelæring er et foredrag som en dommer holder for en jury mot slutten av en rettssak. I rettsbelæringen gjennomgår dommeren i korte trekk saken og dens bevisligheter og forklarer de rettssetninger som juryen skal legge til grunn for sin avgjørelse.
I Norge holder lagmannen i en lagmannsrettssak rettsbelæring, i loven kalt lederens foredrag, for lagretten (juryen) før lagretten trekker seg tilbake og drøfter skyldspørsmålet. Foredraget skal inneholde en gjennomgang av bevisene i saken og en gjennomgang av rettsspørsmålene den reiser. | En rettsbelæring er et foredrag som en dommer holder for en jury mot slutten av en rettssak. I rettsbelæringen gjennomgår dommeren i korte trekk saken og dens bevisligheter og forklarer de rettssetninger som juryen skal legge til grunn for sin avgjørelse. | 9,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Royal_Navy | 2023-02-04 | Royal Navy | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Royal Navy', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Royal Navy (forkortet RN; norsk: Den kongelige marine) er Storbritannias marine og landets eldste forsvarsgren. Den opererer et stort antall hangarskip, jagere og fregatter, 15 atomubåter og diverse andre fartøyer, samt luftfartøyer og Storbritannias amfibiske infanteri, Royal Marines.
Fra sent på 1600-tallet frem til andre verdenskrig var RN den mest slagkraftige marinen i verden, og den hjalp til med å etablere det britiske imperiet som en dominerende maktfaktor fra 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet. Under den kalde krigen ble RN omorganisert for å stå i mot Warszawapakten, men etter Sovjetunionens fall ble de igjen organisert for globale operasjoner.
Den britiske marinen er verdens nest største i tonnasje (etter den amerikanske marinen) og nest størst i Vest-Europa i antall personell (etter den franske marinen).
| Royal Navy (forkortet RN; norsk: Den kongelige marine) er Storbritannias marine og landets eldste forsvarsgren. Den opererer et stort antall hangarskip, jagere og fregatter, 15 atomubåter og diverse andre fartøyer, samt luftfartøyer og Storbritannias amfibiske infanteri, Royal Marines.
Fra sent på 1600-tallet frem til andre verdenskrig var RN den mest slagkraftige marinen i verden, og den hjalp til med å etablere det britiske imperiet som en dominerende maktfaktor fra 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet. Under den kalde krigen ble RN omorganisert for å stå i mot Warszawapakten, men etter Sovjetunionens fall ble de igjen organisert for globale operasjoner.
Den britiske marinen er verdens nest største i tonnasje (etter den amerikanske marinen) og nest størst i Vest-Europa i antall personell (etter den franske marinen).
== Historie ==
Den engelske marinens fødselstime (1546) var sannsynligvis slaget mot den spanske armada i 1588. Armadaen var en invasjonsflåte som skulle ødelegge Storbritannias (1707) støtte til De forente Nederlandene og føre landet tilbake til katolisismen. Frykten for en invasjon har vært en sterk drivkraft for å holde en slagkraftig marine. I flere hundre år ble RN ansett som verdens mektigste og var avgjørende i etablering av Storbritannias kolonialrike. Under napoleonskrigene nådde Royal Navy sitt foreløpige toppnivå med nærmere 1 000 skip og 140 000 mann. I krigstid var minst en tredjedel og oftest halvparten av alle sjømenn i marinen vervet ved tvang. Enkelte anslag er vesentlig høyere.
=== Tvangsrekruttering ===
Siden 1600-tallet hadde Royal Navy benyttet seg av pressgangs (= pressgjenger, dvs. tvangsververe) for å skaffe mannskap. Bevæpnede matroser streifet gjennom britiske havnebyer og tauet inn de egnede mennene de fikk øye på. Handelsskip på vei opp Themsen kunne bli stanset, og det sjødyktige mannskapet tvunget om bord i marinefartøy, mens handelsskipet så vidt klarte seg frem til London ved hjelp av eldre og vanføre sjøfolk. En avisnotis fra 1770-årene beretter at hundrevis av menn flyktet nordover langs veiene ut fra London, av frykt for pressgangs. En vanlig borger kunne stelle i hagen eller være på vei hjem til kone og barn etter dagens arbeid, og før dagen var omme være slept i fangenskap på en skute med flere år på fjerne hav, med pisking, skjørbuk og malaria foran seg, uten mulighet til å sende beskjed hjem til familien om hvor han var.
Tvangsverving var noe man kunne betale seg ut av om man hadde midlene; og en bestikkelse til den rette offiseren kunne skaffe av veien en mann man ønsket vekk. Menn fra de høyere klasser fikk utdelt «leidebrev», men i tider med mange deserteringer, beordret admiralitetet «intensiv tvangsverving», og da ble det ikke tatt hensyn til leidebrev. Mellom 1740 og 1805 forekom mer enn fem hundre slåsskamper mellom tvangsververe og menn som satte seg til motverge, og mørketallene var store. Etter å ha operert noen måneder i Bristol i 1759, var alle medlemmene i en pressgang skadet, og den ene var drept. Da tvangsververe i London slepte tre sjømenn med seg, kom flere hundre menn løpende til, befridde fangene og slo tvangsververne nærmest helseløse.
Under den amerikanske revolusjon kidnappet tvangsververne over 80 000 menn, noe som resulterte i opprør i minst 22 havnebyer. Kvinner angrep pressgangs med koster for å redde sine menn. Tvungen innkalling er kjent fra alle kriger, men det Royal Navy praktiserte, var regelrette overfall og kidnappinger. I perioder ville verken dommere eller overborgermesteren i London samarbeide med marinen. Likevel ble ikke tvangsvervingen avskaffet før langt innpå 1800-tallet.
== Organisasjon ==
RN hører under det britiske forsvarsministeriet. Her administreres RN av Admiralitetsnemnden (Admiralty Board), bestående av toppledelsen i RN og forsvarsministeriet.
RN forvaltes internt av Marinestyret (Navy Board) bestående av marinens øverste offiserer. Tjenestens øverste offiser kalles First Sea Lord og er en firestjerners admiral. Den nåværende sjef er admiral Jonathon Band
RN har tre operative grener:
Fleet Air Arm (Marinens flytjeneste)
Surface Fleet (Overflateflåten)
Submarine Service (Ubåttjenesten)Royal Navy inngår i Naval Service sammen med Royal Marines (Marineinfanteriet), Royal Fleet Auxiliary (paramilitært rederi) og Royal Naval Reserve (hjemsendte sjømenn).
== Distinksjoner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Royal Navy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Royal Navy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Royal Navy History – Institute of Naval History | soldater | 9,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8dedom | 2023-02-04 | Jødedom | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.
De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.
Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)
I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.
Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.
Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».
I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.
Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.
Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].
| Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.
De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.
Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)
I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.
Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.
Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».
I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.
Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.
Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].
== Jødiske helligdager ==
De jødiske festene og helligdagene (haggim) tar som regel utgangspunkt i sentrale begivenheter i det jødiske folkets historie.
=== Sabbat ===
Den viktigste helligdagen i jødedommen er sabbatten; en ukentlig helligdag som feires fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. Bakgrunnen for sabbaten er beretningen fra andre Mosebok, hvor Gud etter at han i seks dager arbeidet med å skape verden hvilte på den syvende dagen. Sabbatten tjener således som en hviledag som samler hele familien, en dag det ikke er tillatt å arbeide. Sabbatten er foreskrevet i de ti bud.
=== Pesach ===
En av de viktigste festene i jødedommen er Pesach, som tilsvarer den kristne påsken. Pesach feires til minne om befrielsen fra slaveriet i Egypt (exodus) og kalles også "De usyrede brøds fest", fordi usyret brød spiller en sentral rolle både før og under festen. Huset renses omhyggelig for alt av syret (gjæret) mat, og alt husgeråd som har vært i berøring med syrede matvarer erstattes av spesielt Pesach-service. Høytidens sentrale begivenhet er seder, et fellesmåltid som avholdes på festens første aften, hvor det spises en rekke tradisjonelle retter som symbolsk knyttes opp til flukten fra Egypt.
=== Sjabuót ===
Ifølge tredje Mosebok er jødene forpliktet til å telle 7 uker fra Pesachs andre dag. Etter disse 7 ukene (49 dager) kommer Sjabuót-festen. Sjabuót betyr egentlig "uker". På sjabuót takker jødene Gud for mottagelsen av Toraen.
=== Sukkot ===
Sukkot eller løvhyttefesten minnes israelittenes vandring gjennom ørkenen etter flukten fra Egypt og faller sammen med frukthøsten. Sukkot feires ved at man konstruerer små hytter som dekoreres med frukt og grønnsaker. I disse hyttene spiser og sover man de syv dagene festivalen varer.
=== Rosj hasjaná ===
Rosj hasjaná betyr "årets begynnelse" (egentlig hode) og feires som det jødiske nyttår, selv om høytiden faller på den syvende måneden i den jødiske kalenderen. Festen feirer skapelsen av verden og innleder også de såkalte botsdagene, ti dager som varer fram til Yom Kippur, når folk oppfordres til å be om unnskyldning til folk de har gjort urett mot.
=== Jom kippúr ===
Forsoningsdagen Jom kippúr var i førkristen tid den ene dagen i året da den jødiske ypperstepresten trådte inn i tempelets aller helligste rom for å utføre et ritual som skulle skaffe hele det jødiske folk soning for sine synder. I moderne jødedom er dagen viet til bønn, faste og botsgjerninger sentrert rundt renselse og Guds nåde. Yom Kippur er således kulminasjonen på botsdagene og regnes ofte som den mest betydningsfulle enkeltstående helligdagen.
=== Hanukka ===
Hanukka, også kjent som Channukkah, kalles den jødiske lysfestivalen. Ordet Hanukka betyr "å dedikere", og helligdagen faller typisk omkring de kristne helligdagene jul. Chanukah feires med å tenne de åtte lysene i lysestaken kjent som hanukkia over de åtte dagene Hanukka varer. Dette skal symbolisere de 8 dagene da den jødiske gruppen Makkabeerne fikk en lampes olje til å vare i åtte dager, selv om det ble vurdert at oljen bare var nok til en dags bruk. Helligdagen har blitt mer populær etter at julen har fått et større kulturelt innhugg i den vestlige verden, og anses nå for å være en helligdag som spesielt henvender seg til barn. I den forbindelse er det vanlig å gi gaver til hverandre hver dag i de 8 dagene, og gi sjokolade kjent som Hanukka Gelt (Gelt er et yiddish og tysk ord som betyr penger) som er formet som gullmynter til familien.
== Jødedommens tekster ==
Jødene kalles ofte «Bokas folk», og jødedommen har en lang intellektuell tradisjon som fokuserer på tekstbasert torástudium. Dette avsnittet er en strukturert liste over sentrale verk i jødisk praksis og tenkning.
Tanákh (Den hebraiske Bibelen, svarande til det kristne Det gamle testamentet) som er delt i de tre delene Tora, Nebiim og Ketubim, og jødiske bibelstudium, som inkluderer:
Mesorá
Targúm
Jødisk bibelsk eksegese (jfr også Medrásj)
Verk fra den talmudiske perioden (klassisk rabbinsk litteratur)
Misjná med kommentarer.
Talmúd; i sine to versjoner Talmúd jerusjalmí og Talmúd bablí, begge med kommentarer.
Toseftá og de mindre massekhtót.
Medrasjisk litteratur:
Halakhá
Aggada
Halakhisk litteratur
De største samlingene av Halakhá (jødisk religiøs og verdslig lov og skikk)
Misjné Torá med sine kommentarar.
Arba‘á turím («Tur») med kommentarer.
Sjulḥán ‘arúkh med kommentarer.
Andre bøker om jødisk lov og skikk
Responsa-litteraturen
Jødisk tenking og etikk
Jødisk filosofi
Kabbalá
Ḥasidiske verk
Jødisk etikk og musárbevegelsen
Siddúren (den jødiske bønneboka) og jødisk liturgi
Jødiske bønner og velsignelser
Pijjutím (klassiske jødiske dikt)
Kerobá
Pizmón
Bakkasjá
== Se også ==
Det mosaiske trossamfunn
Haredisk jødedom
Mizrahisk jødedom | Rabbanittisk jødedom er den hovedretningen av jødedommen som regner Misjná og Talmúd som religiøst autoritative skrifter ved siden av Tanákh. Rabbanittene blir regnet som arvtagere etter fariseerne. | 9,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pim_Fortuyn | 2023-02-04 | Pim Fortuyn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Nederlandske politikere', 'Kategori:Nederlandske professorer', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Velsen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosiologer'] | Wilhelmus Simon Petrus «Pim» Fortuyn (født 9. februar 1948 i Driehuis i Velsen, død 6. mai 2002 i Hilversum) var en nederlandsk politiker, forfatter, kolumnist og grunnlegger av Lijst Pim Fortuyn. Offisielt var etternavnet hans Fortuijn, men han stavet det Fortuyn. Han ble myrdet av Volkert van der Graaf under valgkampen i Nederland i 2002.
Han var utdannet sosiolog og var professor (nederlandsk: buitengewoon hoogleraar) i sosiologi ved Universitetet i Groningen en kort periode.
Ved siden av hans syn blant annet på islam og hvordan regjeringen burde omgås med asylsøkere og immigranter, sørget måten han opptrådte på innen politikken for at i første rekke hans motstandere ga ham stempelet høyrepopulistisk.
Han hadde en svært fargerik personlighet, noe som kom til uttrykk blant annet i en uvanlig debatteknikk. En del av hans uttalelser understreket dette også. Takket være dette og temaene han valgte var han i en periode på et halvt år meget dominant til stede på den politiske scenen. Hans opptreden under debatter sørget ofte for at andre debattanter ikke visste hvordan de burde reagere. Etter hans død har andre politikere tatt opp ulike punkter av hans agenda, Geert Wilders er en av disse, og man kan si at hans tankegang fremdeles er til stede innen nederlandsk politikk.
| Wilhelmus Simon Petrus «Pim» Fortuyn (født 9. februar 1948 i Driehuis i Velsen, død 6. mai 2002 i Hilversum) var en nederlandsk politiker, forfatter, kolumnist og grunnlegger av Lijst Pim Fortuyn. Offisielt var etternavnet hans Fortuijn, men han stavet det Fortuyn. Han ble myrdet av Volkert van der Graaf under valgkampen i Nederland i 2002.
Han var utdannet sosiolog og var professor (nederlandsk: buitengewoon hoogleraar) i sosiologi ved Universitetet i Groningen en kort periode.
Ved siden av hans syn blant annet på islam og hvordan regjeringen burde omgås med asylsøkere og immigranter, sørget måten han opptrådte på innen politikken for at i første rekke hans motstandere ga ham stempelet høyrepopulistisk.
Han hadde en svært fargerik personlighet, noe som kom til uttrykk blant annet i en uvanlig debatteknikk. En del av hans uttalelser understreket dette også. Takket være dette og temaene han valgte var han i en periode på et halvt år meget dominant til stede på den politiske scenen. Hans opptreden under debatter sørget ofte for at andre debattanter ikke visste hvordan de burde reagere. Etter hans død har andre politikere tatt opp ulike punkter av hans agenda, Geert Wilders er en av disse, og man kan si at hans tankegang fremdeles er til stede innen nederlandsk politikk.
== Referanser == | Wilhelmus Simon Petrus «Pim» Fortuyn (født 9. februar 1948 i Driehuis i Velsen, død 6. | 9,864 |
null | 2023-02-04 | United States Navy | null | null | null | United States Navy (USN; norsk: De forente staters marine) er USAs marine. USN består per oktober 2016 av 272 stridsklare skip, over 3 700 luftfartøyer, omtrent 327 000 mannskaper og omtrent 108 000 er reservister. | 9,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bispestav | 2023-02-04 | Bispestav | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Kristne verdighetstegn'] | Bispestav, også kalt krumstav, er en stav som brukes som et verdighetstegn av en biskop eller annen prelat. Forskjellige slike staver brukes i flere kirker. I Den katolske kirke og visse andre kirker brukes den spesielle krumstaven. Den er et av kjennetegnene til den katolske biskop, sammen med bispeluen, bisperingen og brystkorset. Staven har tradisjonelt ofte en nærmest spiralformet utsmykning, men mange nye staver er svært enkelt utsmykket. Den skal ligne på en gjeterstav og være et symbol på biskopens hyrdegjerning.
I den katolske kirke kan også abbeder bære bispestav (den kalles da heller «hyrdestav»), men de skal bære den med kroken bakover, og hodet skal være tildekket når en biskop er til stede.
Enkelte erkebiskoper bruker en stav med et kors på toppen i stedet for kroken.
| Bispestav, også kalt krumstav, er en stav som brukes som et verdighetstegn av en biskop eller annen prelat. Forskjellige slike staver brukes i flere kirker. I Den katolske kirke og visse andre kirker brukes den spesielle krumstaven. Den er et av kjennetegnene til den katolske biskop, sammen med bispeluen, bisperingen og brystkorset. Staven har tradisjonelt ofte en nærmest spiralformet utsmykning, men mange nye staver er svært enkelt utsmykket. Den skal ligne på en gjeterstav og være et symbol på biskopens hyrdegjerning.
I den katolske kirke kan også abbeder bære bispestav (den kalles da heller «hyrdestav»), men de skal bære den med kroken bakover, og hodet skal være tildekket når en biskop er til stede.
Enkelte erkebiskoper bruker en stav med et kors på toppen i stedet for kroken.
== Symbolikk ==
Bispestaven er et symbol på autoritet og jurisdiksjon – det er sagt at bispestaven er for biskopene hva scepteret er for kongene. Den bæres som et symbol på retten til å korrigere det som er galt og stimulere til det som er godt. Som en hyrde skal biskopen styre mildt når alt går godt, og strengt når det er behov for det. Det har blitt sagt at den nedre enden er skarp så man kan dytte igang de late, midten er rett og viser til det rettferdige styre, og enden er bøyd så man kan trekke folk til Gud.
I våpenskjold for prelater innenfor den katolske kirken, er det ofte bispestaver eller rene hyrdestaver. Disse kan være figurer i skjoldets felter eller stilt utenfor og inntil skjoldet som verdighetstegn. I Norge har vi Trondheims byvåpen der det er bl.a. en biskop med en krumstav og motivet går tilbake til et bysegl som antas å være fra 1200-tallet. I Rennesøys kommunevåpen fra 1981 er det på blå bunn to oppvoksende sølv krumstaver rygg mot rygg (såkalt adosserte) som minne om abbeden på Utstein kloster.
== Historie ==
Opprinnelsen til bispestaven spores ofte tilbake til hyrdenes staver, spesielt hvis en legger vekt på den religiøse sammenhengen, der Jesus er omtalt som hyrde. Men det er hevdet at det er svært tvilsomt om det er noen direkte forbindelse, spesielt med tanke på at de eldste stavene ikke hadde form som hyrdestaver. Dette kan hevdes dersom en velger å ikke legge vekt på at hyrdestaver med en krok ytterst, er til å fange inn sauer; slik er formen bl.a. til den staven som er holdt av abbedisse Helga i hennes middelaldersegl fra Gimsøy kloster ved Skien. Tilsvarende form kjennes fra andre geistlige segl og våpenskjold, bl.a. tegnet av den katolske erkebiskop Bruno Heim i vår tid. Forbindelsen til hyrdestav blir svakere dersom en legger vekt på at kroken ytterst ofte har form av en spiral. En annen teori er at den stammer fra de romerske augurenes stav, dvs. et rent maktsymbol, mens den som kanskje har mest støtte er at den er utviklet fra vandrestaven som ble brukt under reiser og som støtte i kirkene før man innførte kirkebenkerStaven ble tidlig et av biskopenes verdighetstegn, på linje med andre tilsvarende symboler for fyrster og andre verdslige makthavere. I liturgisk sammenheng er bispestaven kjent fra det 5. århundre, og den hadde da allerede vært i bruk i andre sammenhenger i lang tid. I katakombene har man funnet bispestaver datert til 4. århundre, dvs. dengang da kristendommen ble offisielt godtatt i det romerske keiserdømmet.
== Utvikling av formen ==
Den tidligste kjente formen hadde bøyd hode og spiss nedre ende. Den gikk under navnet pedum, hvilket antyder at det dreier seg om en vandrestav.
Neste stadium var en stav med en kule som hode; det kunne også være et kors eller krusifiks på toppen av denne. En slik stav ble kalt ferula eller cambuta.
Den tredje formen hadde et T-formet kors på toppen, og ble kalt crocia. Den ble særlig utbredt i øst. Armene på korset kunne være snodd, slik at det ofte så ut som om det var to slanger som lå mot hverandre.
Det opprinnelige materiale for stavene var helst sypresstre, gjerne innlagt med gull eller sølv. Man kan ved hjelp av de gamle stavene som er bevart, og ikke minst fra malerier i kirker, se at det foregikk en stadig utvikling i utsmykningen, særlig ved at det ble lagt til mer edle metaller og edelstener.
Staven til St. Malo (6. århundre) er bevart i katedralen i Brugge, og denne er lagt at elfenben satt sammen med kobberstriper.
I 11. og 12. århundre nådde utsmykningen et høydepunkt, med svært foreseggjorte hoder. Kroken endte ofte i en drage spiddet av et kors, eller en annen symbolsk figur. Det ble også vanlig å fylle kroken med blomsterdekorasjon, og fra 13. århundre med religiøse scener eller helgenbilder.
== Pavens stav ==
Paven bruker tradisjonelt ikke en vanlig bispestav, men har i stedet en stav med et krusifiks på toppen.
== Andre kirker ==
I Den ortodokse kirke bruker biskopene staver som kan ha flere forskjellige former. En vanlig type er en stav som er formet som en T, ofte med et kors på toppen. Stavene kan i tillegg ha flere forskjellige ornamenter.
I lutherske kirker bruker gestlige noen ganger en enklere, kort stav ved visse anledninger. I Den anglikanske kirke og noen andre kirker bæres en krumstav som ligner på den som brukes av i den katolske kirke.
== Referanser == | Bispestav, også kalt krumstav, er en stav som brukes som et verdighetstegn av en biskop eller annen prelat. Forskjellige slike staver brukes i flere kirker. | 9,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samer | 2023-02-04 | Samer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etniske grupper i Finland', 'Kategori:Etniske grupper i Norge', 'Kategori:Etniske grupper i Russland', 'Kategori:Etniske grupper i Sverige', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Samene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For det arabiske navnet Samer, se Samir.Samer (nordsamisk: Sámit) er en folkegruppe tradisjonelt bosatt fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. Samene anses som en urbefolkning av norske myndigheter.Betegnelsen same er den skandinaviske formen av det samiske ordet sápmi (nordsamisk) eller saemie (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet er lånt fra urbaltisk *žeme, «land», til urfinsk/ursamisk *šämä, og deretter endret til sápmi via regulære lydoverganger. Formene sápmi, sábme, sábmelasj og saemie er etnonymer (folkets navn på seg selv). Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene lapp og finn oppfattes i dag ofte som nedsettende, og derfor har de siste tredve årene etnonymene same og samisk stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er 'lapp' fortsatt noe brukt.
Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50-80.000 (1 771 i Russland, 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland) (for redegjørelse for og drøfting av tallet på samiskspråklige, se Rasmussen 1999, for Russland: Scheller 2006, Rantala 1994).
Samenes nasjon er kjent som Sameland (nordsamisk Sápmi, lulesamisk Sábme, sørsamisk Saepmie).
| For det arabiske navnet Samer, se Samir.Samer (nordsamisk: Sámit) er en folkegruppe tradisjonelt bosatt fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. Samene anses som en urbefolkning av norske myndigheter.Betegnelsen same er den skandinaviske formen av det samiske ordet sápmi (nordsamisk) eller saemie (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet er lånt fra urbaltisk *žeme, «land», til urfinsk/ursamisk *šämä, og deretter endret til sápmi via regulære lydoverganger. Formene sápmi, sábme, sábmelasj og saemie er etnonymer (folkets navn på seg selv). Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene lapp og finn oppfattes i dag ofte som nedsettende, og derfor har de siste tredve årene etnonymene same og samisk stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er 'lapp' fortsatt noe brukt.
Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50-80.000 (1 771 i Russland, 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland) (for redegjørelse for og drøfting av tallet på samiskspråklige, se Rasmussen 1999, for Russland: Scheller 2006, Rantala 1994).
Samenes nasjon er kjent som Sameland (nordsamisk Sápmi, lulesamisk Sábme, sørsamisk Saepmie).
== Samisk historie ==
=== Forhistorie ===
==== Forhistorie i arkeologisk og språkhistorisk lys ====
De første menneskene kom til Nord-Skandinavia for 12 000 år siden. Om samene er etterkommere av disse menneskene vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på diskontinuitet i det arkeologiske materialet fra samisk jernalder til yngre steinalder og fra yngre steinalder til eldre steinalder. Samene skiller seg også genetisk fra de andre europeerne, også fra finnene, som de språklig sett er nært i slekt med. Sannsynligvis skiftet innbyggerne i dette området språk, det uralske urspråket har sannsynligvis oppstått for 6000 år siden, og språkskiftet til samisk må altså være yngre. Dette språkskiftet er datert til ha skjedd i løpet av jernalderen. Det språklige skillet mellom nordlig og sørlig vesturalsk, det vil si mellom samisk og østersjøfinsk oppstod senere, med germansk og baltisk påvirkning i sør, for mellom 3000 og 3500 år siden. Resultatet av denne "baltifiserte samisken" ble altså østersjøfinsk. Etnonymet same, som er det samme som både suomi og häme, oppstod i denne konktaktprosessen, som et lån fra baltisk.
Det eksisterte samisk bosetning på Nordkalotten før dannelsen av statene Finland, Norge, Russland og Sverige. Siden samiske bosetningsområder ble innlemmet i alle fire statene vil samene regnes som urfolk i hver stat. Men det er kun Norge som har anerkjent samene som urbefolkning (etter ratifiseringen av ILOs konvensjon nr. 169).
==== Moderne språkforskning ====
Det har blitt avdekket et stort substratordforråd i samiske språk som har opprinnelse i det utdødde paleo-europeiske urspråket som ble snakket av samenes forfedre helt til jernalderen eller til så sent som år 500 e.kr. Det er blitt påvist at substrat konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikkområder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. Det er for eksempel flere ganger mer substratumleksikon for jakt og fiske enn det er tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk og en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Det er ingen som vet om dette språket var beslektet med uralsk, men ingenting tyder på dette (Aikio 2004). Det er derfor all grunn til å tro at det har vært en betydelig grad av kulturell kontinuitet mellom det tidligste jeger og fangstfolket og de moderne samene (Aikio 2004, Aikio 2006).
==== Genforskning ====
Det har vært en rivende utvikling innen genetikk siden 1990-tallet. Det er i hovedsak den nordsamiske befolkningen i Sverige, Finland og Norge, og den østsamiske befolkningen i Finland og Russland som har blitt analysert. Det er avdekket variasjoner mellom disse, men alle har i stor grad felles opphav. Det er blitt forsket på mitokondrielt DNA, Y-kromosomer, X-kromosomer og klassiske autosomale markører. Forskningen indikerer at 95,6 % av samisk kvinnelig mtDNA er av europeisk opphav og trolig kom fra Den iberiske halvøya, mens 4,4 % er av sibirsk-asiatisk opphav (Tambets 2004). Det er også påvist 9.000 år gammelt mtDNA-slektskap med de nordafrikanske berberne (Achilli 2005). På basis av varians er det estimert at de to dominerende mtDNA-gruppene hos samene har en alder på mellom 5.000 og 10.500 år (Delghandi 1998, Tambets 2004, Ingman 2006). Samisk mannlig Y-DNA indikerer at 29,8 % kommer fra Den iberiske halvøya og 58,2 % fra Øst-Europa (Tambets 2004). De genetiske migrasjonsrutene er i samsvar med de rekonstruerte spredningene av de paleolitiske Ahrensburg- og Swiderkulturene (Tambets 2004). Den autosomale DNA-forskningen viser at samene ikke har nære slektninger i noen befolkninger (Cavelli-Sforza 1994, Niskanen 2002), men separerte seg fra dagens europeiske befolkning for ca. 10.000 år siden (Chikhi 1998) . Nærmeste fjerne slektninger er finnene, trolig etter nyere tids immigrasjon inn i de samiske områdene. Spesielt i Nord-Finland ble den tidlige samiske befolkningen assimilert i den øvrige finske befolkningen (Meinila 2001). Samene er ikke mer beslektet med de sibirske og mongolske befolkningene enn den øvrige europeiske befolkningen (Niskanen 2002). Dette er i kontrast til den klassiske oppfatningen om at samene er et sibirsk folkeslag. Den genetiske avstanden til andre folkegrupper kommer trolig av betydelig grunnleggereffekt og genetisk drift som følge av lang isolasjon og liten, spredt befolkning.
=== Historisk tid ===
==== Eldre kilder ====
Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e.Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om folket fenni. De fleste av antikkens og middelalderens lærde som skriver om Skandinavia, nevner disse "fenni", "finnoi, "finnas" eller "skridfinnar" (geografen Klaudios Ptolemaios i 2. årh., historikerne Prokopios og Jordanes rundt 550, Varnefrid eller Paulus Diakonen rundt 780, geografen fra Ravenna på 700- eller 800-tallet, den engelske kong Alfred den store rundt 900, Adam av Bremen rundt 1070, den anonyme norske forfatteren av Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet, islandske og norske sagaskrivere); de mange beskrivelsene stemmer godt overens: "finnane" skilte seg ut ved at de levde av jakt og ikke dyrket jorda; både menn og kvinner deltok i jakta; de var kledd i dyreskinn; de var ikke bofaste, men holdt til i noe som ut fra beskrivelsene må ha vært lavvoer eller gammer. Beskrivelsene passer til minste detalj på det vi vet om samene; alle andre folk som da levde i Norden, var bønder som levde av jordbruk og husdyrhold. Det er ingen tvil om at alle omtaler av "finnene" gjelder det samme folket, samene, og ennå i dag er "finn" i norsk folkemål det samme som "same". (henvisning: Leiv Olsen: "Sørsamisk historie i nytt lys", blir utgitt av Universitetet i Tromsø 2010)
Ifølge Historia Norvegiae kalte samene ski for "ondros". Dette er et norrønt ord som har levd videre i Ranværingsmålet helt til våre dager, men ski blir i norrøne kilder alltid forbundet med samene, for eksempel i trygdamål, der det heter at freden skal rå så lenge falkene flyr, furua vokser, elvene renner til havet, barna roper på mor og samene renner på ski (Mundal 1996:103). I år 550 e.Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski; dette folket kalte han skridfinner. I år 551 e.kr. skriver goteren Jordanes om folkene Screrefennae og Adogit på de nordlige deler av øya Scandza der solen skinte i førti dager midtsommer og var borte like mange dager om vinteren. Skribentene i middelhavslandene fortalte hva de hadde hørt av andre. Men da høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e.Kr. fortalte kong Alfred den store i England om finnene (samene), gjør han det ut fra egne erfaringer. En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra finnene (samene) som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder. Dette viser at samene på hans tid ikke bare drev omfattende jakt på rein og pelsdyr, men også omfattende sel- og hvalfangst, og var vant til å ferdes på havet. Snorre skriver at Sigurd Slembe lot finnene (samene) bygge skuter for seg: "Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet." Samene var ifølge sagaen kjent som dyktige sjøfolk; mye tyder på at samer også deltok i landnåmet på Island.
Ottar var den første som fortalte mer presist hvor samene holdt til. "Han sa at nordmennenes land var meget langt og smalt, og det ligger ville fjell mot øst, ovenfor og langsmed det dyrkete landet. I disse fjellene lever samene." En gang la Ottar ut på langferd til bjarmene ved Kvitsjøen; under heile den lange reisen fra Ottars gård i midtre Troms til Kvitsjøen var det bare samisk land. Samene må derfor ha holdt til i grenselandet mellom Norge og Sverige, trolig i storparten av dette grenselandet, og like til Kvitsjøen i nordøst; fra Troms til kvitsjøen fantes bare samisk land. Det samme inntrykket gir Historia Norvegiae, som gir detaljerte opplysninger: Norge er delt på lang i tre soner, og den østlige sonen, grenseområdet mot Sverige, er "skogene der finnene holder til", Finnmarka, sameland.
Finnene (samene) nevnes innenfor lovområdet til Borgartingslov og Eidsivatingslov skriftfestet 1067-1120. Det skal også være nevnt at det var en nomadiserende gruppe i Fjordane i Gulatingsloven. Sagaene fortelles blant annet om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere finnene var. De var også flinke med å risse inn runer. På denne tiden bodde det finner over hele landet. Finnene drev allmenningsbruk og dyrket en religion som er eldre enn Åsatrua. Arkeologen Jotein Bergstøl har i Østerdalen avdekket enkle terrasseåkrer fra eldre jernalder; disse må være anlagt av samene som hadde store dyrefangstsystem i området.
==== Begynnende kolonisering ====
Utover middelalderen prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over Finnmark. Periodevis måtte innbyggerne betale skatt til alle tre rikene samtidig. I 1613 ga danskekongen avkall på det som nå regnes som samisk kjerneområde til fordel for Sverige. Ved grensedragningen i 1751 ble disse områdene overført til Norge. Kautokeino, Karasjok og Utsjok var organisert som svenske kirkesogn med kollektiv eiendomsrett til jord. Denne rettsoppfatningen har holdt seg helt til våre dager.
Befolkningen på Nordkalotten, både norsktalende, samisktalende, finsktalende og andre levde også i middelalderen av all slags jakt og fangst, på land og hav. De var organisert i allmenningssamfunn: Flere familier eller hushold forvaltet et område i fellesskap. Men etter som ressursgrunnlaget ble redusert og koloniseringen av Sápmi økte, gikk man over til andre, mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utvikla tamreindrifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for almmenningssystemet måtte befolkningen godta et godseiervelde der ressursene ble forvaltet av godseiere og embetsmenn.
De første kirkene i Sápmi ble bygd på 1100-tallet. Men misjonsarbeidet blant samene startet ikke før flere hundre år seinere. I de tidligere svenske områdene i indre Finnmark begynte misjonsarbeidet på 1600-tallet. I det øvrige Nord-Norge begynte misjonsvirksomheten etter at presten Thomas von Westen i 1714 ble leder for Misjonskollegiet i København.
Han foretok selv tre reiser i hele Nord-Norge. Von Westen mente at samene burde få høre evangeliet på sitt eget språk. Derfor måtte prester og misjonærer lære seg samisk, hevdet han. Ut ifra denne tankegangen ble det viktig å lage samiske grammatikker og ordbøker, og oversette religiøse skrifter til samisk.
Først i 1751 ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, mellom Norge og Russland i 1826. Mellom Norge og Finland ble grensa i 1852 stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland. Noen forskere mener de problemene som denne stenginga førte med seg, var en av årsakene til det blodige opprøret i Kautokeino dette året, mens andre legger mer vekt på at de som stod bak det, var religiøse mennesker som reagerte på brennevinshandel.
==== Trolldomsforfølgelse ====
På 1500- og 1600-tallet foregikk hekseprosessene i Norge. Dette innebar at mange mennesker ble forfulgt og straffet fordi de skal ha drevet med trolldom. Samene slapp heller ikke unna dette. I 1609 kom kong Christian IV med følgende befaling:
Som erfaringen viser, er de nevnte finner og lapper av natur henfallen til bruk av trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn eller andre fromme folk å bo i deres nærhed, langt mindre å bosette seg i de fjordene hvor det er mange finner. Derfor skal du ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom, gjennom dom og straff, uten all nåde avlives.
Det ble ført hekseprosesser i Troms og Finnmark i 1609 og 1610. De fleste sakene handlet om ganding, det vil si abstrakt trolldom som ble sendt gjennom luften; «kaste vondt over folk». Samene kunne også bli tiltalt for å lage uværsknuter; værmagi for å lage dårlig vær, eller for å eie en runebomme. Flere av rettssakene endte med at de tiltalte samene ble brent på bålet for trolldomskriminalitet. Blant samene var det flest menn som ble anklaget for trolldom, mens blant nordmennene var det flest kvinner.En kjent samisk «trollmann» er Anders Paulsen, som ble anklaget for å ha brukt en runebomme i 1692. Mens Paulsen satt i forvaring i påvente av dommen, ble han drept av en tjenestedreng som mente han var en trollmann og fortjente å dø.
==== Stemmerett for samer ====
Da den norske grunnloven ble vedtatt i 1814 ble det bestemt i Grunnlovens § 50 at for å få stemmerett måtte man eie eller leie matrikulert jord, eller ha en formue på minst 150 spesidaler. Dette ekskluderte mange samer fra å få stemmerett. Tanken bak stemmerettighetsparagrafen var at de som betalte skatt, skulle få rett til å stemme ved valg. Selv om de færreste eide matrikulert jord, betalte mange likevel skatt, den såkalte rettighetsskatten (tidligere kjent som finneskatten). Mange samiske familier eide også reinsdyr til en verdi av langt over de 150 spesidalerne som krevdes. Dermed ble samene frarøvet stemmerettighet på et urettmessig grunnlag. Under riksforsamlingen på Eidsvoll var det ingen representanter fra Finnmark til stede, hverken samer eller andre, og de fleste av Eidsvollmennene hadde liten kunnskap om Finnmark og samiske forhold. Dette kan ha bidratt til at samenes situasjon med tanke på skattebetaling og stemmerett ikke ble vurdert den gangen. Samenes manglende stemmerett ble tatt opp i Stortinget i 1818, og i 1821 vedtok Stortinget enstemmig at også samene skulle ha stemmerett.
==== Assimileringspolitikk ====
Sammen med kristningen kom skolene etter hvert til Sápmi. I starten ble det også undervist på samisk, men utover 1800-tallet forandra dette seg radikalt. Fra 1850 ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk, både som følge av den rådende ideologien, sosialdarwinismen, nasjonalisme og kollektivisme. Samene skulle bli norske og lære norsk, samisk skulle brukes stadig mindre i skolen.
Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen. Jordsalgsloven av 1902 (se Finnmark jordsalgskommisjon) slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i 1965, men den ble ikke så ofte håndhevet etter 2. verdenskrig.Skoleloven ble offisielt forandret i 1959, slik at fra da av ble det igjen lov til å bruke samisk som opplæringsspråk. Margarethe Wiigs ABC med paralleltekst på nordsamisk og norsk ble utgitt i 1951, mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967/68.
Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det likevel mange samer som prøvde å stå imot det, både i nord og i sør. I nord utga Anders Larsen avisa Saǥai Muittalægje i perioden 1904–1911. Isak Saba ble den første samiske stortingsrepresentanten i 1906. Sørsamen Daniel Mortensson stod bak avisa Waren Sardne, som kom ut i periodene 1910–1913 og 1922–1926.
Sammen med Elsa Laula Renberg var han drivkraften bak det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det ble da prøvd å få til en samisk riksorganisasjon, men det lyktes ikke før etter 2. verdenskrig med Norske Reindriftssamers Landsforbund i 1948 og Norske samers riksforbund i 1968.
==== Ny politikk etter andre verdenskrig ====
Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter 1945, også fordi allmenne ideer om menneskeverd og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i 1960-årene. Men på norsk side kom debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-årene.
Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i 1980 oppnevnte Samerettsutvalget til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte til Sameloven (1987), som er grunnlaget for Sametinget og samenes rettigheter i Grunnloven. Sametinget ble første gang åpnet 9. oktober 1989. I 2006 ble retten til land og vann i Finnmark fylke endelig avklart, og eiendomsretten ble overført til befolkningen i Finnmark (Finnmarkseiendommen). Rettighetsspørsmålene for Troms og Nordland er fortsatt ikke avklart.
==== Samepolitikk utenfor Norge ====
På finsk side fikk samene det samiske parlamentsutvalget (saamelaisvaltuuskunta) i 1973, avløst av Sametinget i 1996; på svensk side Sametinget i 1993. Samene på russisk side har ennå ikke fått noe tilsvarende organ, selv om de har arbeidet mot det en tid. En felles nordisk samekonvensjon er heller ikke utformet ennå, og fortsatt får ikke samene være med i Nordisk råd på samme måte som ålendingene og færøyingene.
== Det samiske flagget ==
I 1962 lanserte den samiske aktivist og formingslærer Marit (Máret) Stueng i Karasjok et samisk flagg. Flagget hadde et rødt felt til venstre og et blått felt til høyre, separert med ei venstrestilt gul linje. Flagget var basert på tradisjonelt samisk design, og lagd av kofteklede. Marit Stueng syklet rundt og viftet med flagget i Karasjok for å oppmuntre flere til aktivt å arbeide for samisk revitalisering både kulturelt og politisk. Máret Sára laget også fronten til talerstolen til museet i Karasjok med Stuengs design. Designet ble også brukt som omslag til flere samiske bøker. I 1977 lanserte kunstneren Synnøve Persen fra Porsanger, da student ved Kunsthøyskolen i Oslo, et sameflagg til bruk under Alta-demonstrasjonene. Ved å la seg inspirere av nordiske flagg og tradisjonelt samisk design kom hun fram til det samme designet som uten hennes kjennskap hadde blitt brukt i Karasjok. Dette flagget ble i årene etter brukt som symbol for å markere samiskhet, især under Alta-kampen.
På 1980-tallet ble en konkurranse avholdt for å komme fram til et felles, internasjonalt samisk flagg. Et av forslagene som kom inn var fra den samiske kunstneren Astrid Båhl. Forslaget fra Båhl var inspirert av Stuengs flagg fra 1962, men tilførte ei grønn stripe til venstre for den gule og en sirkel i rødt og blått på midten av flagget. Det ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i 1986 at dette skulle være samefolkets felles flagg.» Det har de samiske fargene og en sirkel som symboliserer solen (rødt) og månen (blått).
Flagget ble i 2003 i Norge offisielt anerkjent gjennom endringer i Sameloven og Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Stortinget bemyndiget samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget, noe Sametinget gjorde 27. mai 2004. Flagget har offisiell status, men det er ikke et nasjonalflagg og flagging med det samiske flagget i Norge må ikke føre til at det reises tvil om hvilket flagg som folkerettslig og statsrettslig representerer kongeriket Norge.
=== Samiske flaggdager ===
I 1993 fastsatte Den 15. samekonferansen syv samiske flaggdager. Senere er flere dager lagt til.
6. februar: Samefolkets dag. Den er til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Dette var første gangen at samene var samlet for å arbeide for felles samiske saker over nasjonalstatsgrensene. Dagen ble første gang feiret i 1993.
2. mars: Sametinget i Finland ble åpnet (1996).
25. mars: Marimesse. Maria bebudelsesdag. En tradisjonell samisk merkedag.
24. juni: Midtsommer. Sankthansdagen.
9. august: FNs internasjonale urfolksdag.
15. august: Dagen da sameflagget ble godkjent
18. august: Samerådet ble stiftet (1956).
26. august: Sametinget i Sverige ble opprettet (1993).
9. oktober: Sametinget i Norge ble åpnet (1989).
9. november: Sameparlamentet i Finland ble opprettet (1973).
15. november: Isak Sabas fødselsdag. (født 15. november 1875 i Nesseby. Han har skrevet teksten til den samiske nasjonalsangen «Sámi soga lávlla».)
== Kriterier for sametingets valgmanntall ==
For å registrere seg i sametingets valgmanntall og dermed få rettigheter til å delta i valg ved sametingsvalg må en oppfylle følgende kriterier:
Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten
a) har samisk som hjemmespråk, eller;
b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller
c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført i Sametingets valgmanntall.
Sametingets valgmanntall er basert på frivillighet og har kun funksjon som valgmanntall. I Norge kan enhver person oppfatte seg og definere seg som same, uavhengig av valgmanntallet.
== Samisk identitet ==
Identitet er et tema som er vanskelig å definere generelt, og det gjelder også i det samiske tilfellet. Det er mange elementer som påvirker, og har påvirket, utviklingen av samisk identitet.
Eksterne faktorer har hatt sin virkning på samisk selvforståelse og identitet i historien. Som etnisk, kulturell og politisk minoritet i Norge har samer opplevd vansker med å få leve og utvikle seg på egne vilkår. Fornorskingspolitikkens grep satte sine spor når det gjaldt utvikling av samisk identitet. Like viktig for den samiske identitetsutviklingen er moderniseringsprosessene som ble satt i gang i samiske områder, som Finnmark, etter andre verdenskrig. Den samiske historien i Norge viser til en problematisk fortid. Samtidig vedvarer denne problematikken når man forsker på hva samisk identitet har vært forbundet med i historien. Dette gjør det også vanskelig om man i dag vil bruke historien til å få et klarere bilde av hva samisk identitet er i samtiden.
Samisk identitetsutvikling har også vært påvirket av interne faktorer: Samebevegelsen (her forstått som den bølgen av samisk aktivisme som kom etter andre verdenskrig spesielt) og dens forståelse av deres kultur og samisk identitet var i stor grad basert på en ulikhetsoppfatning, der samer var noe unikt og annerledes enn nordmenn, samtidig som de var, og skulle være likestilte. Samiskhet ble definert med å finne det ”minst norske”, et problem fordi det da ble en smal definisjon på hva som var samisk i et samfunn der samer ikke lenger kun drev med tradisjonelle samiske næringer og livsføringer. I det moderniserte samfunnet som samer var og ble en del av ble dette en vanskelig måte å definere samiskhet på, siden færre følte de kunne identifisere seg med dette ”idealet” av samiskhet.Dette er et problem som vedvarer i dagens samiske samfunn. Det finnes en uenighet om hva samisk identitet skal knyttes til, om det er tradisjonelle samiske næringer, samisk språk, samisk klesdrakt, følelsen av å være samisk eller til en sterk "oss-og-dem"-oppfatning mellom samer selv og ikke-samer. Ved å ta et standpunkt i denne debatten ved å sette konsekvente rammer for hva samiskhet er, kan det medføre at noen kan bli utelukket fra det samiske samfunnet. Dette nettopp fordi mange mener samer ikke bare er reinsamer, går i kofte og snakker samisk.
Spørsmålet er hvordan man kan finne frem til kjerner i samisk identitet ved å studere samisk historie på en utarbeidet måte, samtidig som dagens virkelighet blir fakturert inn. Historie og fortid har blitt brukt for å skape og etablere identitet, som ved nasjonalismen i Norge etter 1814, og bruken av historie og synet på identitet endrer seg også med medlemmene av samfunnet. Hva i historien det fokuseres på og som trekkes frem for å skape et bilde av hva samer var i fortiden, har en effekt på samtidens oppfatning av samiskhet. Medlemmer i det samiske samfunnet, som i alle samfunn, kommer og går, og med dem også oppfatninger av hva det vil si å være samisk og ha samisk identitet.
== Se også ==
Duodji
Fornorsking av samer
Gamme
Samefolkets dag
Samemanntallet
Samiske språk
Siida
Sjøsamer
Skoltesamer
Árran
Urfolk
Sameland
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aikio, Ante 2004: An essay on substrate studies and the origin of Saami. Etymologie, Entlehnungen und Entwicklungen: Festschrift für Jorma Koivulehto zum 70. Geburtstag, red av. Irma Hyvärinen / Petri Kallio / Jarmo Korhonen. [=Mémoires de la Société Néophilologique de Helsinki, 63]. Helsinki: SUS, 2004, 5–34.
Aikio, Ante 2006: "On Germanic-Saami contacts and Saami prehistory" Suomalais-Ugrilaisen Seuran Aikakaiskirja 91
Bergsland, Knut: Bidrag til sydsamenes historie Senter for samiske studier UiT, 1999, ISSN 0804-6093
Hans Cappelen : "Ny norsk straffelov med endringer for offentlige våpen, flere andre kjennetegn og symboler", Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 79-84 (med bl.a. bilde av sameflagget og omtale av forbudet i straffeloven § 185 mot hatefulle ytringer og loven av 21.6.2013 om diskriminering av etnisitet)
Carpelan, Christian, Asko Parpola og Petteri Koskikallio: Early Contacts between Uralic and Indo-European. Mémoires de la Société Finno-Ougrienne 242, 1999
Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie – fram til 1750 Cappelen akademisk forlag, 2004, ISBN 82-02-19672-8
Hætta, Odd Mathis: Samene – Nordkalottens urfolk, Høyskoleforlaget, 2002, ISBN 82-7634-428-3
Lund, Svein: Samisk skolehistorie I - VI
Rantala, Leif 1994: Kolasamerna i dag. Journal de la Société Finno-Ougrienne 85:200-204.
Rasmussen, Torkel: Sámegiella lea jávkamin. 10 jagi gielain ja mielain. Sámi allaskuvlla avvoseminára raporta. skábmamánu 1.-3. beaivvi 1999. p. 16-19, 1999.
Sammallahti, Pekka: Saamelaisten esihistoriallinen tausta kielitieteen valossa. Suomen väestön esihistorialliset juuret. Bidrag till kännedom av Finlands natur och folk ; 131, S. 137-156. Helsinki, 1984.
Sammallahti, Pekka: A linguist looks at Saami prehistory. Acta borealia : Nordic journal of circumpolar societies.6 no. 2, 1989
Sammallahti, Pekka: Zur Herkunft der Lappen. Jahrbuch für finnisch-deutsche Literaturbeziehungen : [Mitteilungen aus der Deutschen Bibliothek Helsinki]. Nr. 30 S. 16-22. Helsinki : Deutsche Bibliothek, 1998.
Sammallahti, Pekka 1998: The Saami languages : an introduction. Kárásjohka : Davvi girji, c1998.
Scheller, Elisabeth 2006: »Die Sprachsituation der Saami in Russland«. In: Hornscheidt, Antje, Kristina Kotcheva, Tomas Milosch and Michael Rießler (eds.): Grenzgänger. Festschrift zum 65. Geburtstag von Jurij Kusmenko. (= Berliner Beiträge zur Skandinavis- tik; 9). Berlin: Nord-Europa-Institut der Humboldt-Universität, 280-290.
== Eksterne lenker ==
(en) Sami people – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norske Samers Riksforbund (fork. NSR, nordsamisk: Norgga Sámiid Riikasearvi, lulesamisk: Vuona sámij rijkasiebre, sørsamisk: Nøørjen Saemiej Rijhkesiebrie) er den største samiske organisasjonen i Norge. | 9,867 |
null | 2023-02-04 | Dress | null | null | null | thumb|180px|Tyrkias president [[Abdullah Gül i vestlig forretningsdress med bukse og jakke i samme stoff og skjorte med slips sammen med Condoleezza Rice, utenriksminister i USA, i drakt, 2006.]] | 9,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solidaritet_(fagforbund) | 2023-02-04 | Solidaritet (fagforbund) | ['Kategori:1980 i Polen', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fagforbund', 'Kategori:Folkerepublikken Polen', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1980', 'Kategori:Polen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Solidaritet (polsk: Solidarność, offisielt Det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet», Niezależny Samorządny Związek Zawodowy «Solidarność») er et polsk fagforbund, grunnlagt i september 1980, opprinnelig ledet av Lech Wałęsa. På 1980-tallet samlet det en bred antikommunistisk sosial grasrotbevegelse med medlemmer fra Den romersk-katolske kirke på den ene siden til sosialister på den andre siden. Forbundet ble støttet av organisasjonen for intellektuelle dissidenter (KOR), og var basert på ikke-voldelig motstand.
I april 1989 fikk Solidaritet tillatelse til å delta i det kommende valget. I dette begrensede valget vant forbundets kandidater en knusende seier, og som oppglødet den videre utviklingen for antikommunistiske motrevolusjoner i Sentral- og Øst-Europa fra og med 4. juni. I slutten av august tok en Solidaritetsledet koalisjonsregjering av høyre-partier over, og i desember ble Lech Wałęsa valgt til Polens president. Samtidig trådte han tilbake fra sitt verv i Solidaritet.
Solidaritet spilte en viktig rolle for de kommunistiske regimenes sammenbrudd i Sentral- og Øst-Europa.
| Solidaritet (polsk: Solidarność, offisielt Det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet», Niezależny Samorządny Związek Zawodowy «Solidarność») er et polsk fagforbund, grunnlagt i september 1980, opprinnelig ledet av Lech Wałęsa. På 1980-tallet samlet det en bred antikommunistisk sosial grasrotbevegelse med medlemmer fra Den romersk-katolske kirke på den ene siden til sosialister på den andre siden. Forbundet ble støttet av organisasjonen for intellektuelle dissidenter (KOR), og var basert på ikke-voldelig motstand.
I april 1989 fikk Solidaritet tillatelse til å delta i det kommende valget. I dette begrensede valget vant forbundets kandidater en knusende seier, og som oppglødet den videre utviklingen for antikommunistiske motrevolusjoner i Sentral- og Øst-Europa fra og med 4. juni. I slutten av august tok en Solidaritetsledet koalisjonsregjering av høyre-partier over, og i desember ble Lech Wałęsa valgt til Polens president. Samtidig trådte han tilbake fra sitt verv i Solidaritet.
Solidaritet spilte en viktig rolle for de kommunistiske regimenes sammenbrudd i Sentral- og Øst-Europa.
== Se også ==
Polens historie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Solidarność – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Solidaritet (polsk: Solidarność, offisielt Det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet», Niezależny Samorządny Związek Zawodowy «Solidarność») er et polsk fagforbund, grunnlagt i september 1980, opprinnelig ledet av Lech Wałęsa. På 1980-tallet samlet det en bred antikommunistisk sosial grasrotbevegelse med medlemmer fra Den romersk-katolske kirke på den ene siden til sosialister på den andre siden. | 9,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Cochlaeus | 2023-02-04 | Johann Cochlaeus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1552', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1479', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Schwabach', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske katolske teologer', 'Kategori:Tyske renessansehumanister'] | Johann Cochlaeus (Cochlæus, egentlig Johann Dobeneck) (født 10. januar 1479 i Wendelstein ved Schwabach, død 11. januar 1552 i Breslau) var en tysk katolsk humanist og kontroversteolog, en av reformasjonens bitreste motstandere.
| Johann Cochlaeus (Cochlæus, egentlig Johann Dobeneck) (født 10. januar 1479 i Wendelstein ved Schwabach, død 11. januar 1552 i Breslau) var en tysk katolsk humanist og kontroversteolog, en av reformasjonens bitreste motstandere.
== Oppvekst og studier ==
Bondesønnen Johann Dobeneck fra Wendelstein fikk sin første utdannelse i sin onkel Hirspecks hus. Omkring 1500 påbegynte han sine humanistiske studier under humanisten Heinrich Grieninger i Nürnberg, og fra 1504 fortsatte han studiene i Köln der han knyttet kontakter med flere ledende humanister. I 1510 ble han rektor for latinskolen St. Lorenz i Nürnberg, og utgav der Quadrivium Grammatices (1511 og flere senere utgaver) og Tetrachordum Musices. I Nürnberg ble han en nær venn av humanisten Willibald Pirkheimer. Som studiementor for hans tre nevøer reiste han til Bologna, der han også selv fortsatte sine humanistiske og juridiske studier. Men hans hovedtyngde lå innen teologi, og i 1517 tok han den teologiske doktorgrad i Ferrara. Etter Pirkheimers råd reiste han så til Roma. Der kom han under innflytelse av Oratoriet av Den guddommelige kjærlighet (Oratorio del Divino Amore) og begynte å fordype sitt religiøse liv. Han ble presteviet i Roma og reiste tilbake til Frankfurt am Main der han ble dekan ved Liebfrauenkirche.
== Motstander av Luther ==
Etter noe nøling trådte han frem som motstander av den lutherske bevegelse. Hans første skrifter mot Martin Luther kom i 1520, blant dem De utroque sacerdotio. I 1521 traff han den pavelige utsending Aleander under riksdagen i Worms, og de samarbeidet for å bringe Luther tilbake inn i den katolske "fold". Da Luther kom til Riksdagen i april, deltok Cochlaeus i erkebiskop Richard von Greiffenklau av Triers private forhandlinger med Luther i Den tyske ordens hus den 24. april 1521, og senere oppsøkte han Luther alene for å forsøke å få ham til å trekke tilbake sine lærestandpunkter.
Under de påfølgende år forfattet han teologiske traktater mot Luthers lære om rettferdiggjørelsen, og forsvarte den frie vilje og kirkens lære generelt (særlig i arbeidene De Gratia Sacramentorum (1522), De Baptismo parvulorum (1523), En kommentar til 154 artikler. Han forfattet også smedeskrifter mot Luther. Luther forfattet bare ett svarskrift, Adversus Armatum Virum Cocleum.
Etter et kort opphold i Roma ledsaget Cochlaeus kardinal Lorenzo Campeggio til religionsforhandlingene i Nürnberg og Regensburg. Den lutherske bevegelse og Bondekrigen drev ham til Köln i 1525. Der skrev han mot bondeopprører og mot dets inspirator Luther. I 1526 ble han kannik i Mainz og ledsaget erkebiskop Albrecht til Riksdagen i Speyer.
== Hoffkapellan for hertugen av Sachsen ==
Etter Hieronymus Emsers død overtok Cochlaeus hans stilling som hoffkapellan og rådgiver for hertug Georg av Sachsen, som han forsvarte mot et angrep fra Luther på grunnlag av en falsk anklage om en allianse med de katolske fyrster i Breslau (Otto von Pack-affæren). I 1530 arbeidet han sammen hertug Georg for å tilbakevise Confessio Augustana, og rettet senere det bitre skrivet Philippicae mot dette bekjennelsesskriftets forfatter, Melanchthon. På grunn av en pamflett mot Henrik VIII av England ble han i 1535 overført til domkapittelet i Meissen.
== Fortsatt kamp mot reformasjonen ==
Etter hertug Georgs død den 14. april 1539 innførte hans bror Heinrich og etterfølger reformasjonen. Dermed ble det umulig for Cochlaeus å fortsette å bo i Sachsen, og han tok tilflukt først i Breslau og deretter i Eichstätt. Han deltok i religionssamtalene i Hagenau, Worms og Regensburg i 1540 og 1541, og i 1546 i den andre runden religionssamtaler i Regensburg.
Cochlaeus fortsatte å publisere pamflett etter pamflett mot Luther og Melanchthon, og mot andre protestanter som Zwingli, Butzer, Bullinger, Cordatus og Ossiander. Men nesten alle disse publikasjonene var forfattet i all hast og i stor affekt, og uten den nødvendige teologiske reefleksjon og korrekturgjennomgang, og hadde ingen virkning blant folk.
Hans fremste verk mot Luther er det historiske Commentaria de Actis et Scriptis M. Luther, som han oppdaterte frem til Luthers død. Men verket mangler den ekte historikers lidenskapsløshet og pålitelighet, og viser hvor innbitt Cochlaeus hadde lagt Luther for hat. Dette verket ble et rustkammer for den grovere katolske polemikk mot Luther i lang tid fremover.
I 1548 måtte han gi fra seg sitt kannikbenefisium i Eichstätt, og etter et kort opphold i Mainz flyttet han til Breslau, der han døde kort tid etter.
Cochlaeus var i utgangspunktet heller en stille forskerpersonlighet, men dette endret seg etterhvert som han ble involvert i reformasjonstidens teologiske kontroverser. Da utviklet han en iver og produktivitet uten sidestykke på katolsk side, men hadde likevel ikke de evner som skulle til for å lukkes i samme utstrekning. Blant hans 202 publikasjoner var det ikke bare traktater vedrørende tidens stridsspørsmål, men også historiske publikasjoner. Blant dem fremheves gjerne Historiae Hussitarum XII Libri (1549) som særlig verdifull.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Cochläus (eigentlich: Dobeneck), Johannes» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1072–1074.
(de) Heinrich Grimm: «Cochlaeus, Johannes.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 304–306 (digitalisering). | Johann Cochlaeus (Cochlæus, egentlig Johann Dobeneck) (født 10. januar 1479 i Wendelstein ved Schwabach, død 11. | 9,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ponniekspressen | 2023-02-04 | Ponniekspressen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1860', 'Kategori:Opphør i 1861', 'Kategori:Postombæring', 'Kategori:USAs historie'] | Ponniekspressen (engelsk: Pony Express) var den første ekspresspostruten over det nordamerikanske kontinentet, fra Missourielva til Sacramento i California nær stillehavskysten. Posten ble fraktet på hesteryggen over sletter og ørkener og over fjellene i vest. Den reduserte transporttiden mellom atlanterhavskysten og stillehavskysten til ti dager. Den første vellykkede Ponniekspress-transporten startet i Saint Joseph i Missouri til Sacramento i California den 3. april 1860 og var fremme den 13. april.
Som følge av åpningen av den første transkontinentale telegraflinjen i 1861 ble Ponniekspressen overflødig. Den ble nedlagt i november samme år. Ekspressen fikk altså en kort levetid.
| Ponniekspressen (engelsk: Pony Express) var den første ekspresspostruten over det nordamerikanske kontinentet, fra Missourielva til Sacramento i California nær stillehavskysten. Posten ble fraktet på hesteryggen over sletter og ørkener og over fjellene i vest. Den reduserte transporttiden mellom atlanterhavskysten og stillehavskysten til ti dager. Den første vellykkede Ponniekspress-transporten startet i Saint Joseph i Missouri til Sacramento i California den 3. april 1860 og var fremme den 13. april.
Som følge av åpningen av den første transkontinentale telegraflinjen i 1861 ble Ponniekspressen overflødig. Den ble nedlagt i november samme år. Ekspressen fikk altså en kort levetid.
== Drift ==
Ruten gikk fra Saint Joseph ved Missouri til Sacramento, en strekning på 3100 km. Om lag hver 15. til 20. km var det en mellomstasjon, hvor det ble skiftet hester, og eventuelt rytter. Arbeidet var ikke ufarlig. Det ble fortrinnsvis ansatt unge og ugifte menn, ikke eldre enn 18 år gamle, og ikke tyngre enn 60 kg. Ofte dreide det seg om foreldreløse. En av de mest kjente var Buffalo Bill.
På grunn av stafettsystemet var brevtransporten meget rask. Hver kurér ble skiftet ut etter maksimalt 300 km. Han hadde med seg ca 10 kg ilpost. I gjennomsnitt var det rytterveksling etter 80 km. For hele strekningen var det vanligvis ca 75 hester og 40 ryttere i tjeneste. Etter ti dager var posten kommet frem til rutens endestasjon.
Ponniekspressen hadde 153 mellomstasjoner, 80 kurerer, 500 hester og 200 hestepassere.
Storparten av rittet gikk gjennom områder som amerikanske urfolk og stammefolk anså som sitt territorium. Stadig vekk måtte ritt avbrytes med pauser på grunn av angrep og fare for angrep fra urfolk. Dessuten ble både ryttere og hester utkjørt av de strabasiøse rittene.
Telegrafen gjorde ekspressen avleggs allerede 22. oktober 1861.
Til tross for sin gode logistikk var ponnyekspressen en økonomisk fiasko. Likevel hadde den et meget godt renommé i befolkningen.
== Strekning ==
Strekningen fulgte Oregon Trail og California Trail til Fort Bridger i Wyoming og videre Mormon Trail til Salt Lake City i Utah. Herfra fulgte den stort sett Central Nevada Route til Carson City i Nevada, og derfra krysset den fjellkjeden Sierra Nevada og endte opp i Sacramento i California.
Posten kunne også ha San Francisco som bestemmelsessted, og den siste distansen ble da tilbakelagt enten med hest eller med skip. Hvis man regner San Francisco som ekspressens endestasjon er den totale strekningen på hele 3200 km.
== Referanser == | thumb | 9,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Pan | 2023-02-04 | Peter Pan | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske barnebøker', 'Kategori:Bøker fra 1904', 'Kategori:Bøker fra 1906', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Litterære figurer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Peter Pan er en romanfigur skapt av J.M. Barrie (1860–1937) i skuespillet Peter Pan fra 1904 og i tre bøker: The little white bird (1902) Peter Pan (engelsk Peter Pan in Kensington Garden, 1906) og Peter Pan og Wendy (Peter and Wendy, 1911). Den siste av bøkene er filmet flere ganger; mest kjent er Walt Disneys Peter Pan (1953).
I de fire bøkene fortelles to ulike fortellinger. Den best kjente delen av fortellingene handler om Peters eventyrlige liv i fantasilandet Neverland, og om hvordan han tar med seg barna i Darling-familien dit. Peter i Kensington Gardens er vesentlig yngre og annerledes enn Peter i Neverland, men guttens nære forbindelse til og likhet med alvene er et fellestrekk.Peter Pan er også brukt som en psykologisk arketype; om personer, særlig menn, som vegrer seg for å bli voksne.
| Peter Pan er en romanfigur skapt av J.M. Barrie (1860–1937) i skuespillet Peter Pan fra 1904 og i tre bøker: The little white bird (1902) Peter Pan (engelsk Peter Pan in Kensington Garden, 1906) og Peter Pan og Wendy (Peter and Wendy, 1911). Den siste av bøkene er filmet flere ganger; mest kjent er Walt Disneys Peter Pan (1953).
I de fire bøkene fortelles to ulike fortellinger. Den best kjente delen av fortellingene handler om Peters eventyrlige liv i fantasilandet Neverland, og om hvordan han tar med seg barna i Darling-familien dit. Peter i Kensington Gardens er vesentlig yngre og annerledes enn Peter i Neverland, men guttens nære forbindelse til og likhet med alvene er et fellestrekk.Peter Pan er også brukt som en psykologisk arketype; om personer, særlig menn, som vegrer seg for å bli voksne.
== Bakgrunn ==
Da bøkene utkom var Barrie allerede en etablert forfatter; dels med prosafortellinger fra morens hjemsted i Skottland, og dels med korte, humoristiske teaterstykker. Han hadde giftet seg med skuespilleren Mary Ansell i 1894, men ekteskapet var lite harmonisk. Barrie ble etterhvert kjent for entusiastiske vennskap med unge kvinner, og som husvenn og barnas lekekamerat i flere familier. Mest kjent er familien Llewelyn Davies, og de fem barna George, John (kalt Jack), Peter, Michael og Nico. Vennskapet og samspillet med dem framheves av mange som medvirkende i arbeidet med Peter Pan. Barrie understreket selv denne forbindelsen i forordet til en utgave av Peter Pan i 1928.Peter Pan opptrer første gang i kapittel 13–18 i The little white bird (1902), og ble deretter hovedperson i skuespillet Peter Pan (1904). I disse to verkene fortelles to ulike fortellinger om Peters liv i ulike stadier og steder. Peter i Kensington Gardens er vesentlig yngre og annerledes enn Peter i Neverland, den første er bare en uke gammel, mens den senere er i en ubestemmelig alder som tilsynelatende er førpubertal, ca 10–12 år. Peters nære forbindelse til og likhet med alvene er et fellestrekk. De to verkene ble deretter videreutviklet til to romaner for barn: Peter Pan in Kensington Garden (1906) og Peter and Wendy (1911).
Teaterstykket som hadde premiere i desember 1904 bygde på en tendens i samtiden til å oppvurdere barns forestillingsverden og eventyrleker. Dette hadde blant annet grunnlag i Robert Louis Stevensons essaysamling Virginibus Puerisque (1881). Skuespillet Peter Pan er både et høydepunkt i denne lekende tradisjonen og samtidens idealer om barndom, og Barries ironiske kommentar til de samme barndomsidealene. Stykket bygger dessuten på flere elementer fra samtidens barneteater: den unge hovedpersonen, skurken som publikum kan bue ut, roller som kan bekles av barn, forvandlingsscener og sentimentale øyeblikk. Skuespillet hadde betydelig suksess.
== Kensington Gardens ==
The little white bird er en episodisk skildring av datidens London. Jegpersonen Captain W møter den seks år gamle David og moren hans, Mary. Jegpersonen er en dårlig kamuflert versjon av forfatteren, mens Mary og Davis er basert på Sylvia Llewelyn Davies og sønnen George Llewelyn Davies. Historiene utspiller seg over et tidsrom fra Marys graviditet til David er seks år gammel.
Historiene om Peter Pan er fantasier om hva som foregår i parken Kensington Gardens etter stengetid. Peter Pan er et spedbarn bare noen uker gammel; han har rømt hjemmefra for å unngå å vokse opp. I parken omgås han alvene og den fire år gamle jenta Maimie. I parken har Peter også andre roller; «omtrent som skogguden Pan. […] boken antyder noen mørke fantasier om blomsterpinner og plakater, som fortelleren har kalt små barnegraver. Og det er Peter Pan som har begravd barna i løpet av natten»Peter Pan-delen av The little white bird er skrevet som et eventyr eller fabelprosa, mens de øvrige delene av boken er en realistisk, personlig fortelling. I tillegg til historiene om Peter handler boka om jegpersonens skiftende følelser for Mary; den har også et metaperspektiv hvor han forteller Mary om arbeidet med å skrive denne boka. Et annet hovedtema er det framvoksende forholdet mellom jegpersonen og David.
Mens The little white bird eksplisitt ble utgitt for et voksent publikum, ble eventyrdelen i kapittel 13–18 gjenutgitt med praktisk talt den samme teksten som barneboka Peter Pan i 1906, illustrert med 49 trykk av Arthur Rackham. Rackhams illustrasjoner gjør at boka like gjerne kan oppfattes som en bok for kunstskjønnere som en egentlig barnebok.
== Aldriland ==
Den mest kjente av de to romanene er den siste, Peter Pan og Wendy, som foregår i Aldriland (på engelsk Neverland, Drømmeland i den norske Disney-versjonen). Der bor Peter Pan, feen Tingeling (Tinker Bell) og De bortkomne guttene (The lost boys). I Aldriland kan barna omgi seg med eventyrskikkelser fra ulike rollelek-scenarier: sjørøvere, indianere, havfruer og farlige dyr. Fortellerteknisk er bruken av innskutte tilbakeblikk et særtrekk ved boka.Peter besøker London og tar med seg jenta Wendy Darling og hennes to brødre tilbake til Aldriland. De kjemper mot piraten Kaptein Krok (Captain James Hook), indianere og naturkrefter. Et hovedmotiv i handlingen er den stadige og ubegrunnede rivaliseringen mellom Peter Pan og Kaptein Krok, supplert med Kroks komiske frykt for den tikkende krokodillen.
Da Peter til sist fører de tre barna tilbake til London antyder han at forføringen og flukten til Aldriland er en evig syklus, og at han en gang skal komme tilbake for å hente med seg Wendys datterdatter.Peter og Wendy blir beskrevet som en svært tvetydig bok, og som en særegen blanding av komedie og brutalitet, sentimentalitet og seksualitet. Peter selv oppfører seg for det meste destruktivt og egoistisk, og forfatteren ser ut til å antyde at det er en naturlig del av det å være barn. Barries tanker om kvinnens grunnleggende manipulerende væremåte, kan sees i forholdet mellom Wendy og Peter.Det er meningsbærende at de tre Darling-barna blir bortført den siste natta Wendy tilbringer på barnerommet, før hun skal forlate barndommen, oppgraderes til voksen og få sitt eget rom. I Disneys versjon ligger synsvinkelen hos Wendy: «Wendy er altså barnet som gruer seg til å bli voksen, [men som] etter mange opplevelser i Aldrilandet forstår at den lekne Peter Pan ikke kan oppfylle hennes gryende kvinneinstinkt.»Mange ser ut til å oppfatte Peter som et symbol for en væremåte som er «leken, […] fleksibel og åpen, og på godt og vondt ha evnen til å se bort fra tradisjoner», til tross for at romanen også framstiller ham som «glemsk, egosentrisk og litt uforskammet».Ulike biografiske lesninger av Peter Pan og Wendy legger vekt på Barries forhold til sin mor, og til morsinstinkt generelt; og Barries rolle i sin familie kan tolkes inn i både Peter Pan og Kaptein Krok.Romanens åpningskapitler innenholder også ansatser til å lese Peter Pan som døde barns beskytter og Aldriland som et hvilested: Barrie skriver «Det var mange underlige historier om [Peter Pan], blant annet skulle han reise litt av veien med de barna som døde, så de ikke skulle bli skremt.»
== Etterliv ==
Barrie presenterte ved flere anledninger tilføyelser til sitt Aldriland-univers. Romanen fra 1911 inneholdt nytt materiale i forhold til skuespillet; etter at Barrie hadde bidratt til den første filmatiseringen i 1924 skrev han selv et urealisert filmmanus; og sist da han i 1928 utga dramaversjonen i bokform, hadde han også tilføyd detaljer.Det er en innarbeidet tradisjon, både i film og teater, at den samme skuespilleren har rollene som herr Darling og som Kaptein Krok og at rollen som Peter spilles av en kvinnelig skuespiller.Peter Pan og de andre personene i fortellingen har blitt stående som berømte figurer i barnelitteraturen. Pan regnes også som en psykologisk arketype; om personer, særlig menn, som vegrer seg for å bli voksne og innta en ansvarlig, ikke-lekende holdning til omgivelsene. «Peter Pan-syndromet» ble uttalt som en populærpsykologisk, ikke-klinisk diagnose av psykologen Dan Kiley i 1983 i boka The Peter Pan Syndrome: Men Who Have Never Grown Up. Året etter fulgte Kiley opp med boka The Wendy Dilemma (1984), med råd til kvinner som levde med umodne menn preget av «Peter Pan-syndromet».Aldriland-fortellingen ble filmatisert første gang i 1924 av Paramount Pictures, med Betty Bronson som Peter og i regi av Herbert Brenon. Den har senere blitt filmatisert av en rekke andre. Den mest kjente er Walt Disneys Peter Pan fra 1953, men også andre filmer basert på historien har gjort seg bemerket, for eksempel den fra 2003 med Jeremy Sumpter i hovedrollen. En musicalversjon ble laget av NBC i 1976, med Mia Farrow som Peter Pan, og Danny Kaye både i rollen som herr Darling og som kaptein Krok. Det har også blitt laget filmer og bøker som er ment som en fortsettelse på historien, for eksempel Steven Spielbergs Hook fra 1991, hvor Peter har blitt voksen og blir konfrontert med barndommen.
I 2004 utlyste Great Ormond Street Hospital, rettighetsinnehaverne til Peter Pan-bøkene, en konkurranse om en offisiell oppfølger til Peter Pan og Wendy. Geraldine McCaughrean vant med boken Peter Pan i rødt (Peter Pan in Scarlet, 2006). Peter Pan i rødt ble gitt ut på norsk samme år, oversatt av Henning Hagerup.
== Peter Pan i Norge ==
Peter Pan in Kensington Garden fra 1906 er oversatt av Zinken Hopp som Peter Pan, 1945 og av Tormod Haugen som Peter Pan, 1981.
Peter and Wendy fra 1911 er oversatt av Elisa Bruhn-Jensen (1915), av Ranka Knudsen som Peter Pan og Wendy, 1951 og av Tormod Haugen som Peter Pan og Wendy, 1982. Videre er den oversatt av Sidsel Mellbye som Peter Pan, 2007. Mellbyes oversettelse er illustrert av Fredrik Skavlan.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Pan (character) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Peter er et mannsnavn som kommer fra gresk Πέτρος «Petros» gjennom latin Petrus, en oversetning av arameisk Kefa, som betyr «stein» eller «klippe», «fjellknaus». Det ble gitt som tilnavn på apostelen Simon. | 9,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apostelen_Peter | 2023-02-04 | Apostelen Peter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 67', 'Kategori:Henrettede personer (før 500-tallet)', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nytestamentlige helgener', 'Kategori:Oldkirkens biskoper', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Norddistriktet i Israel', 'Kategori:Personer henrettet ved korsfestelse', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Peter (gresk: Πέτρος – Pétros; født omkring Kristi fødsel, død 64 eller 67) var en av Jesu tolv disipler i Det nye testamente, sammen med Jakob og Johannes den som stod Jesus nærmest. Han het opprinnelig Simon eller Simeon, men Jesus ga ham kallenavnet Peter (som betyr «Klippen», på arameisk Kefas).
Han skal ha vært gift, og ifølge Klemens av Alexandria skal han også ha hatt barn.
| Peter (gresk: Πέτρος – Pétros; født omkring Kristi fødsel, død 64 eller 67) var en av Jesu tolv disipler i Det nye testamente, sammen med Jakob og Johannes den som stod Jesus nærmest. Han het opprinnelig Simon eller Simeon, men Jesus ga ham kallenavnet Peter (som betyr «Klippen», på arameisk Kefas).
Han skal ha vært gift, og ifølge Klemens av Alexandria skal han også ha hatt barn.
== Virke ==
Simon var opprinnelig fisker. En dag han fisket i Genesaretsjøen, kalte Jesus ham og hans bror, apostelen Andreas, til å følge seg (Matt 4,18-22, Mark 1,16-20, Luk 5,1-10 og Joh 1,40-42).
Peter regnes for å være en av de mest sentrale personer i det tidlige kristne samfunnet, sammen med Paulus. Peter var den første kristne misjonæren som besøkte hedninger (ikke-jøder) for å forkynne evangeliet.
Sitatet i 1. Korinterbrev 9,5: «Har ikke også vi rett til å ha med oss en troende søster som ektefelle, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas?» tolkes av den katolske kirke slik at Peter hadde med seg sin kone på misjonsreiser. Denne fortolkningen har vakt mye anstøt, men Hieronymus trøstet seg med at «Petrus har avtvettet ekteskapets skitt med martyriets blod.»Det hevdes at Peter skrev to brev som er med i Det nye testamentet, Peters første brev og Peters andre brev. Teksten i 1. Petersbrev 5,13 med hilsen fra «deres søster i Babylon», kan tolkes som det var snakk om festningen Babylon i Nildeltaet - men det kan også være en symboltung betegnelse for Roma, slik som i Johannes åpenbaring 14,8 og 18,2. Sammen med hilsenen fra «min sønn Markus» i 1. Petersbrev 5,13 - ifølge den koptiske kirke var evangelisten Markus den første pave av Alexandria - kan hilsenen tolkes slik at brevet ble skrevet i Egypt. Flere mener at brevet er autorisert av Peter, men det er neppe skrevet av ham selv. Om det andre Petersbrevet er det en betydelig debatt om hvem som er forfatteren.
Hans navn er også knyttet til flere apokryfe verk utenom Det nye testamente, deriblant Petersevangeliet (som bare er bevart i fragment), Peters apokalypse, Den gnostiske Peters apokalypse og Petersaktene. Det er lite trolig at han skrev noen av disse, men det var en vanlig praksis å knytte en kjent forfatter til slike verk.
== Tilknytningen til Roma ==
Den katolske kirke anser Peter som den første biskopen over Roma og den første pave. Pavens posisjon som leder av den katolske kirken er også bygget på at Peter var biskop i Roma, og at pavene er Peters etterfølgere. Pavetittelen kom ikke i bruk før på 200-tallet, men Peter regnes likevel av Den katolske kirke som den første paven, ettersom han skal ha vært leder for menigheten i Roma.
Peter ble etter sagntradisjonen korsfestet i Roma, og Peterskirken er ifølge tradisjonen bygget over hans grav. Pave Pius XII fikk foretatt utgravninger under Peterskirken, der man fant en grav som antas å være Peters. Det har vært hevdet at han ble gravlagt på Vatikanhøyden nær Neros hage og idrettsanlegg. Det ble etter hvert reist en mur rundt Peters grav, og en liten rest av denne er senere funnet. Etter hvert ble gravfeltet delt i to av en rød mur, like over det som kan ha vært Peters grav. Her fant man knokler etter en kraftig, eldre mann uten hodeskalle. Et hode som sies å være Peters hode oppbevares i kirken San Giovanni in Laterano.Kirken San Sebastiano fra 1600-tallet er bygd over katakomber der murene er dekket av graffiti som påkaller Peter og Paulus. Det har vært spekulert i at levningene deres kan være flyttet hit, til utkanten av Roma, under forfølgelsene.Plasseringen av Peter til Roma er omdiskutert. Det hevdes at det ikke finnes noe skriftsted som kan bevise at Peter noen gang var i Roma eller at han var biskop (leder av menigheten) i Roma. Apostelen Paulus' brev til romerne fra om lag år 58, støtter at det da var et kristent samfunn i Roma, men uten å nevne Peter. Peters 1. brev sier at "Menigheten i dette Babylon, den som er utvalgt sammen med dere, sender sin hilsen".
Babylon var en by i Egypt.
I tillegg til Roma gjorde byen Antiokia nær Antakya i Sørøst-Tyrkia, på 200-tallet krav på at Peter hadde vært biskop der.Biskop Klements første brev til korinterne plasserer Peter i Roma, ved å nevne at han døde der. Det er tvilsomt om brevet er ekte. En liste over romerske biskoper som tillegges Ireneus av Lyon, støtter plasseringen i Roma og gravplassen Vatikanhøyden. Denne er tradisjonelt datert til årene 105–110, men er mer trolig fra perioden 190-200. Tertullianus knyttet om lag år 170 Peter i Roma. Også pave Klemens I (død år 97), som regnes som den fjerde i paverekken, men levde i Peters samtid og kjente ham personlig, nevner Peter som leder av menigheten i Roma.
Flere historikere har utfordret det tradisjonelle synet på Peters plassering i Roma.
En kritisk studie i 2009 av Otto Zwierlein konkluderte at det ikke var snev av pålitelige skriftlige eller arkeologiske indisier for at Peter noen gang var i Roma.Den katolske kirke anser at Peters grav er funnet i Roma. Etter at pave Pius XII satte igang omfattende arkeologiske utgravninger under Peterskirken mellom 1939 og 1949, fortsatte professor Margherita Guarducci, ekspert i latinsk og gresk epigrafikk, undersøkelsene, og fant blant annet en inskripsjon som hun tydet som: «Peter er her inne». Som en følge av professor Guarduccis undersøkelser og konklusjon meddelte pave Paul VI i juni 1968 offisielt: «St. Peters jordiske rester er blitt identifisert på en måte som vi anser for overbevisende».
== Martyren ==
Nyere sagnlitteratur skriver at Peter led martyrdøden under keiser Nero, trolig i år 64 (tradisjonen sier år 67). Han hevdes å ha sittet innesperret i fengselet Tullianum, som lå i en gammel cisterne med forbindelse til Cloaca Maxima, Romas hovedkloakk. Den nederste del av cellen ble brukt til henrettelser, og likene slengt i kloakken. Vercingetorix var blant de som ble drept der. Peter sies å ha fått en kilde til å springe i cellen, og vannet derfra brukte han til å døpe sine to voktere. I dag er 1500-tallskirken San Giuseppe dei Falegnami (snekkernes skytshelgen) reist over fangehullet. Sagntradisjonen hevder at lenkene han var festet med, siden ble ført til Konstantinopel, men keiserinne Eudokia sendte på slutten av 430-årene den ene til sin datter Eudoxia i Roma. Hun i sin tur forærte lenken til pave Leo I, som reiste kirken San Pietro in Vincoli (= Sankt Peter i lenker) til lenkens ære. Noen år senere ble også den andre lenken brakt til Roma, hvor den ifølge sagnet mirakuløst føyde seg sammen med den første. I dag er lenkene utstilt under høyalteret. Ellers er kirken mest kjent for Michelangelos statue av Moses.Hos Origenes og i Petersaktene fortelles en historie om hans martyrium. Han skal etter eget ønske ha blitt korsfestet med hodet ned, for på den måten å vise respekt for Jesus. Et omvendt kors brukes av satanister som en avvisning av kristendommen, men det er samtidig også et Peterskors, som er et kristent symbol.
Peters minnedager er 29. juni (sammen med Paulus) og 22. februar (apostelen Peters stol).
== Se også ==
Peterskors
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Saint Peter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Petrus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | St. Peter kan vise til en rekke helgener. | 9,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_landslagstrenere_i_fotball | 2023-02-04 | Liste over norske landslagstrenere i fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballister', 'Kategori:Trenere for norske fotballandslag'] | Liste over norske landslagstrenere i fotball inneholder en kronologisk oversikt over landslagstrenere for både Norges herrelandslag i fotball og Norges kvinnelandslag i fotball.
| Liste over norske landslagstrenere i fotball inneholder en kronologisk oversikt over landslagstrenere for både Norges herrelandslag i fotball og Norges kvinnelandslag i fotball.
== Herrelandslaget ==
På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere til blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også i noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekretær Asbjørn Halvorsen, lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-tallet ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere 1916, Möller også i 1920.
S = Antall Seire, U = Uavgjorte, og T = Tapte kamper
== Kvinnelandslaget ==
S = Antall Seire, U = Uavgjorte, og T = Tapte kamper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fotball.no – A-landslagstrenere herrer
Fotball.no – A-landslagstrenere kvinner
SNL.no – Landslagstrenere i herrefotball | Liste over norske landslagstrenere i fotball inneholder en kronologisk oversikt over landslagstrenere for både Norges herrelandslag i fotball og Norges kvinnelandslag i fotball. | 9,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normedcoy | 2023-02-04 | Normedcoy | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bosnia-krigen', 'Kategori:Libanon', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:Saudi-Arabia', 'Kategori:UNIFIL'] | Normedcoy eller Det norske sanitetskompaniet som kan settes inn i utenlandsoppdrag for bl.a. Nato eller FN, deltok i UNIFIL fra 26. april 1978 til august 1980 da det overlot oppgaven til svenskenes Swedmedcoy. Major Saad Haddads styrker fyrte i 1980 løs på UNIFIL HQ i Naqoura med ca. 90 granater. I Normedcoy tett ved falt åtte av disse. Forlegninger og bensinlager fikk treff. Det siste eksploderte.
Normedcoy deltok fra januar til april i 1991 under Gulfkrigen i Saudi-Arabia.
Normedcoy deltok også med det norske feltsykehuset i Tuzla, Bosnia-Hercegovina høsten 1993 og ble trukket tilbake høsten 1998. Det var underlagt SFORs Nato-styrker. Sykehuset var forlagt i en tidligere lastebilstasjon i landlige omgivelser, senere kalt «Blue Factory», noen kilometer utenfor Tuzla sentrum. Sykehuset var et 3. linjes feltsykehus. Allmennlegen drev poliklinikk for FN-personell, sivilt FN-ansatte og i noen grad øvrige sivile. Fordi dette var en logistikkenhet var det ikke kompaniets primære oppgave å betjene sivilbefolkningen i sin alminnelighet.
| Normedcoy eller Det norske sanitetskompaniet som kan settes inn i utenlandsoppdrag for bl.a. Nato eller FN, deltok i UNIFIL fra 26. april 1978 til august 1980 da det overlot oppgaven til svenskenes Swedmedcoy. Major Saad Haddads styrker fyrte i 1980 løs på UNIFIL HQ i Naqoura med ca. 90 granater. I Normedcoy tett ved falt åtte av disse. Forlegninger og bensinlager fikk treff. Det siste eksploderte.
Normedcoy deltok fra januar til april i 1991 under Gulfkrigen i Saudi-Arabia.
Normedcoy deltok også med det norske feltsykehuset i Tuzla, Bosnia-Hercegovina høsten 1993 og ble trukket tilbake høsten 1998. Det var underlagt SFORs Nato-styrker. Sykehuset var forlagt i en tidligere lastebilstasjon i landlige omgivelser, senere kalt «Blue Factory», noen kilometer utenfor Tuzla sentrum. Sykehuset var et 3. linjes feltsykehus. Allmennlegen drev poliklinikk for FN-personell, sivilt FN-ansatte og i noen grad øvrige sivile. Fordi dette var en logistikkenhet var det ikke kompaniets primære oppgave å betjene sivilbefolkningen i sin alminnelighet.
== Sjefer for Normedcoy ==
Libanon i perioden 1978-1980
Oberstløytnant Svein Pedersen (Unifil Normedcoy I)
Oberstløytnant Tor Johannesen (død) (Unifil Normedcoy II)
Oberstløytnant Atle Steindal (Unifil Normedcoy III)
Oberstløytnant Nils Kallar (Unifil Normedcoy IV)
Oberstløytnant Kjell Borge (Unifil Normedcoy V)Saudi-Arabia 19. januar – 10. april 1991Oberstløytnant Sigurd Mygland (Normedcoy/SA)Unprofor BHC 1993 – 1998Oberstløytnant Øyvind Myhrvold Normedcoy/BHC I)
Oberstløytnant Thor A Lysestøen Normedcoy/BHC II)
Oberstløytnant Sigurd Mygland Normedcoy III)
Oberstløytnant Ivar Haave Normedcoy IV) | Normedcoy eller Det norske sanitetskompaniet som kan settes inn i utenlandsoppdrag for bl.a. | 9,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zacharias_Backer | 2023-02-04 | Zacharias Backer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fallskjermhoppere', 'Kategori:Norske oberster', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:UNIFIL-personell'] | Zacharias Backer (født 26. februar 1930, død 17. januar 2003) var en norsk hæroffiser.
Som oberstløytnant ble han sjef for Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge (BSIN) 1975-1979. Senere var han sjef for Norbatts kontingent III (1979) med graden oberst. Backer var også sjef for Den norske FN-styrken i Libanon (Norcontico) med graden oberst II, og deltok i utallige FN-oppdrag. Han var også deltaker i Koreakrigen.
Zacharias «Zachen» Backer ble i 2002 tildelt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner m/laurbærgren for tjeneste i Tysklandsbrigaden, NORMASH, UNEF, UNMOGIP og UNIFIL.
Han representerte Røde Kors/Røde Halvmåne ved flere anledninger i internasjonale fora/delegasjoner, bl.a. som sjefsdelegat i Libanon i 1993. I 1997-98 ledet ham Røde Kors-føderasjonens arbeide i Afghanistan.
Backer var, sammen med oberst Reidar Vangen, en av pionerene og grunnleggerne av fallskjermtjenesten ved daværende Hærens Fallskjermjegerskole HFJS.
Backer var også grunnlegger av og første formann i fallskjermseksjonen i Norsk Aero Klubb fra desember 1960. Han ble tildelt NAKs sølvmedalje i 1973.
| Zacharias Backer (født 26. februar 1930, død 17. januar 2003) var en norsk hæroffiser.
Som oberstløytnant ble han sjef for Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge (BSIN) 1975-1979. Senere var han sjef for Norbatts kontingent III (1979) med graden oberst. Backer var også sjef for Den norske FN-styrken i Libanon (Norcontico) med graden oberst II, og deltok i utallige FN-oppdrag. Han var også deltaker i Koreakrigen.
Zacharias «Zachen» Backer ble i 2002 tildelt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner m/laurbærgren for tjeneste i Tysklandsbrigaden, NORMASH, UNEF, UNMOGIP og UNIFIL.
Han representerte Røde Kors/Røde Halvmåne ved flere anledninger i internasjonale fora/delegasjoner, bl.a. som sjefsdelegat i Libanon i 1993. I 1997-98 ledet ham Røde Kors-føderasjonens arbeide i Afghanistan.
Backer var, sammen med oberst Reidar Vangen, en av pionerene og grunnleggerne av fallskjermtjenesten ved daværende Hærens Fallskjermjegerskole HFJS.
Backer var også grunnlegger av og første formann i fallskjermseksjonen i Norsk Aero Klubb fra desember 1960. Han ble tildelt NAKs sølvmedalje i 1973.
== Referanser == | Zacharias Backer (født 26. februar 1930, død 17. | 9,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UNEF_I | 2023-02-04 | UNEF I | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Egypt', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker', 'Kategori:Gazastripen', 'Kategori:Israel og Norge', 'Kategori:Israels historie', 'Kategori:Palestina'] | For FN-operasjonen med samme navn 1973–79, se: UNEF II
UNEF I (United Nations Emergency Force) var en fredsbevarende FN-styrke etablert etter Suezkrisen av FNs generalforsamling ved resolusjon 1001 (ES-I) av 7. november 1956. Styrken skulle påse at fiendtlighetene holdt opp og at Frankrike, Storbritannia og Israel trakk seg tilbake fra Egypts territorium. Videre skulle FN-styrken overvåke våpenhvilen og stå som en buffer mellom israelske og egyptiske styrker. Styrken var utstasjonert til 1967.
| For FN-operasjonen med samme navn 1973–79, se: UNEF II
UNEF I (United Nations Emergency Force) var en fredsbevarende FN-styrke etablert etter Suezkrisen av FNs generalforsamling ved resolusjon 1001 (ES-I) av 7. november 1956. Styrken skulle påse at fiendtlighetene holdt opp og at Frankrike, Storbritannia og Israel trakk seg tilbake fra Egypts territorium. Videre skulle FN-styrken overvåke våpenhvilen og stå som en buffer mellom israelske og egyptiske styrker. Styrken var utstasjonert til 1967.
== Operasjonen ==
Styrken opererte først ved Suezkanalen og på Sinaihalvøya. Britiske og franske styrker trakk seg ut av kanalsonen innen 22. desember 1956. Den israelske tilbaketrekkingen var fullført 8. mars 1957. Deretter var UNEF I utplassert på egyptisk side langs grensen til Israel og på Gazastripen.Etter at tilbaketrekkingen fra Sinaihalvøya var fullført, ble UNEF Is virksomhet konsentrert på grensen mellom Egypt og Israel og langs demarkasjonslinjen mellom Gazastripen og Israel. Det var utplassert tett med vaktposter langs demarkasjonslinjen. Videre hadde UNEF I en serie mer spredte poster langs grensen mellom Egypt og Israel, samt andre stder, som i Sharm el-Sheikh.UNEF Is hovedkvarter lå ved Gaza by på Gazastripen.
I 1967 erklærte Egypts regjering at den ikke lenger godtok FN-soldatenes tilstedeværelse og UNEF I ble trukket ut i mai-juni 1967. FN-soldatene var ennå ikke ute da seksdagerskrigen startet. De ble rammet av krigshandlingene og led tap.
== Styrke ==
På det meste, i februar 1957, hadde UNEF I 6 073 soldater utplassert. Antallet ble redusert og da styrken ble trukket ut i juni 1967, besto den av 3 378 mann.Ti land bidro med soldater til UNEF I: Brasil, Canada, Colombia, Danmark, Finland, India, Indonesia, Jugoslavia, Norge og Sverige.
== Norsk bidrag ==
Norge deltok, sammen med Danmark, med mannskaper i DANOR-bataljonen fra november 1956 til juni 1967. I tillegg stilte Norge til disposisjon et sanitetskompani med feltsykehus som den første tiden opererte i telt utenfor Gaza by. Om lag 11 000 mann gjorde tjeneste i UNEF I (DANOR I-XXI og NORMEDCOY). Ni nordmenn mistet livet i denne tjenesten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
First United Nations Emergency Force I, United Nations Peacekeeping | UNEF I (United Nations Emergency Force) var en fredsbevarende FN-styrke etablert etter Suezkrisen av FNs generalforsamling ved resolusjon 1001 (ES-I) av 7. november 1956. | 9,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Protection_Force | 2023-02-04 | United Nations Protection Force | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker', 'Kategori:Jugoslaviakrigene', 'Kategori:Kroatia', 'Kategori:Nord-Makedonia', 'Kategori:Nord-Makedonias historie'] | United Nations Protection Force (UNPROFOR) sto i Kroatia og Bosnia-Hercegovina i årene 1992–1995. 4400 nordmenn deltok i styrken i løpet av disse årene. Det norske styrkebidraget var et feltsykehus (NORMEDCOY), deployert fra 1. oktober 1993, en logistikkbataljon (NORLOGBAT) deployert april 1994, transportkontrolltropp (NORMOVCON), deployert i 1992 og en helikopteravdeling (NORAIR), deployert 1. oktober 1993 i tillegg til ubevæpnede observatører, United Nations Military Observers (UNMO). NORMOVCON deployerte først til Sarajevo, men da krigen i Bosnia brøt ut flyttet styrken til Zagreb, men hadde avdelinger spredt i Sarajevo, Beograd, Split og Skopje.
| United Nations Protection Force (UNPROFOR) sto i Kroatia og Bosnia-Hercegovina i årene 1992–1995. 4400 nordmenn deltok i styrken i løpet av disse årene. Det norske styrkebidraget var et feltsykehus (NORMEDCOY), deployert fra 1. oktober 1993, en logistikkbataljon (NORLOGBAT) deployert april 1994, transportkontrolltropp (NORMOVCON), deployert i 1992 og en helikopteravdeling (NORAIR), deployert 1. oktober 1993 i tillegg til ubevæpnede observatører, United Nations Military Observers (UNMO). NORMOVCON deployerte først til Sarajevo, men da krigen i Bosnia brøt ut flyttet styrken til Zagreb, men hadde avdelinger spredt i Sarajevo, Beograd, Split og Skopje.
== Nordic Battallion ==
Fra januar 1993 deltok Norge også i den nordiske bataljonen som ble opprettet i Republikken Makedonia med et mekanisert, pansret infanterikompani, en sanitetstropp, en tropp mekanikere samt enkelte elementer av stabskompaniet og stabsmedarbeidere i bataljonstaben i Nordic Battalion eller NORDBATT som den het til daglig, samt personell i FYROM COMMAND som var ledelses elementet for operasjonen i Makedonia. (FYROM er Former Yugoslav Republic of Macedonia). Sjef for FYROM Command var den danske generalen Finn Særmark-Thomsen.
Dette var en sammensatt skandinavisk enhet med ett svensk, ett finsk og ett norsk mekanisert geværkompani. En norsk Mek- og Sanitetstropp, i hovedsak svensk stabskomani og en finsk vakttropp til bataljonshovedkvareret. Oppdraget for NORDBATT var å monitorere og rapportere all virksomhet i makedonske grenseområder som kunne destabilisere og true Makedonias eksistens.
== Deployering ==
Det svenske kompaniets ansvarsområde var fra bulgarsk grense, nord for byen Kriva Palanka, langs grensen mellom Serbia og Makedonia til straks nord om byen Kumanovo.
Nordmennene overtok så på grensen mellom Kosovo og Makedonia til nord om byen Tetovo, hvorfra finnene overtok og monitorerte langs makedonsk-albansk grense til byen Debar. Bataljonen var ferdig deployert langs dette ca. 400 km lange grenseområdet i slutten av februar 1993.
Bataljonens hovedkvarter lå ved landsbyen Petrovac nær ved flylassen i Skopje. Her lå et bataljonens stabskompani som besto av soldater fra alle tre nasjonene. En MP tropp med soldater fra alle tre nasjonene, en norsk sanitetstropp, en finsk vakttropp samt bataljonstaben. Kompanienes hovedkvarter lå: Svenskene i Kumanovo sammen med en norsk bilteknisk tropp, nordmennene i bydelen Gjorge Petrov i Skopje og finnene i Tetovo.
== Utførelse ==
Bataljonen deployerte sine styrker i observasjonsposter ved grenseoverganger og i områder det var viktig å ha kontroll med. Mellom observasjonspostene ble det gått og kjørt patruljer. Det var kontakt med makedonske grensemyndigheter og med serbiske grensevakter.
Dette viste seg å være et krevende arbeid, da ingen av de lokale politimyndigheter kunne gjøre rede for hvor de egentlige grensene var. Dermed ble det også et oppdrag i liaison mellom makedonsk og serbisk grensepoliti, som da måtte justere sine grenser inntil det hersket enighet om hvor det var akseptabelt for begge parter å ha grensen. Dette var et nitid arbeid, som måtte utføres i hvert lokale politidistrikt.
== Utvidelse av styrkene ==
Bataljonen ble i løpet av sommeren 1993 forsterket med en redusert infanteribataljon fra Berlin-brigaden i US Army. De første FN-styrker USA noen gang hadde satt opp og som ikke sto under amerikansk kommando. NORDBATT fikk ansvar for å lære opp amerikanerne til å tenke og handle som FN-soldater og i august 1993 fikk de sin første selvstendige oppgave på grensen mot Serbia i området Ogut nord for Kriva Palanka. De amerikanske soldatene var forlagt til det militære området ved flyplassen i Skopje og med den amerikanske bataljonens ankomst ble styrken i Makedonia til en redusert brigade. Den norske brigaderen Tryggve Tellefsen, som senere ble generalmajor, var sjef for FYROM Command med hovedkvarter i Skopje.
== Overgang til UNPREDEP og uttrekking av styrken ==
Styrken i Makedonia gikk da UNPROFOR opphørte 20. desember 1995 og IFOR overtok som en følge av Dayton-avtalen i øvrige deler av tidligere Jugoslavia, over til å hete UNPREDEP, United Nations Preventive Deployment. UNPREDEP var virksom i Makedonia til makedonske politikere anerkjente Taiwan diplomatisk, hvorved Kina som et av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet nedla veto mot å forlenge UNPREDEPs mandat og styrken ble trukket ut. UNPREDEP var virksom fra mars 1995 til 28. februar 1999.
Like etter brøt det ut borgerkrig i Makedonia, mellom albanere og makedonere. Se Nasjonal frigjøringshær (Makedonia)
Sjefer for UNPROFOR styrken var:
Generalløytnant Satish Nambiar (India), fra mars 1992 til mars 1993
Generalløytnant Lars-Eric Wahlgren (Sverige), fra mars 1993 til juni 1993
General Jean Cot (Frankrike), fra juni 1993 til mars 1994
General Bertrand de Sauville de La Presle (Frankrike), fra mars 1994
== Se også ==
FNs fredsbevarende styrker
IFOR
SFOR
KFOR
== Referanser ==
== Kilder ==
Forenede Nasjoner
Forsvarsnett
Om fredsbevarende styrker – FN-sambandet
United Nations Peacekeeping engelsk
Skadde etter Internasjonale Operasjoner
Norsk Veterannettverk – Veteraner fra fredsbevarende styrker
== Eksterne lenker ==
(en) United Nations Protection Force (UNPROFOR) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Coordinated Arrangement for Military Peace Support, NORDCAPS | United Nations Protection Force (UNPROFOR) sto i Kroatia og Bosnia-Hercegovina i årene 1992–1995. 4400 nordmenn deltok i styrken i løpet av disse årene. | 9,878 |
null | 2023-02-04 | Oscar Borg | null | null | null | Oscar Borg (døpt Alfred Oscar Johannessen, født 11. juni 1851 i Halden, død 29. | 9,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EUs_felles_utenriks-_og_sikkerhetspolitikk | 2023-02-04 | EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk'] | Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er ett av Den europeiske unions politikkområrder. Den styres av Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (også kalt Høyrepresentanten eller EUs utenriksminister).
| Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er ett av Den europeiske unions politikkområrder. Den styres av Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (også kalt Høyrepresentanten eller EUs utenriksminister).
== Historie ==
FUSP ble opprettet i 1993 under Maastricht-traktaten. Den er blitt gradvist styrket av de etterfølgende traktater, særlig Lisboa-traktaten, (avsnitt V i traktaten om Den europeiske union). Inntil 2009 var FUSP en av Den europeiske unions tre søyler, også kalt pillarstrukturen. I likhet med Det politi- og strafferettslige samarbeide, omfattet FUSP et mellomstatlig politikkområde som krevde enstemmighet ved politikkutformingen. Den første søyle var De europeiske fellesskap. Det ble opprettet tre EU-byråer innenfor rammene av FUSP: Den europeiske unions institutt for sikkerhetsstudier, Det europeiske satellittsenter og Det europeiske forsvarsbyrå.
== Formål ==
FUSP skal søke å bevare freden, styrke den internasjonale sikkerhet og fremme internasjonalt samarbeid, demokrati, rettsstaten og respekt for menneskerettigheter og grunnleggende rettigheter. Lisboa-traktaten innebar at EU ble en juridisk person som kan underskrive internasjonale avtaler. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under EUs utenriksminister (Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk). Utenrikstjenesten bistår Høyrepresentanten i hennes eller hans oppgaver med å styre FUSP, i hennes egenskap som leder av Utenriksrådet, som nestleder av Europakommisjonen og å oppfylle de forpliktelser som påhviler kommisjonen i internasjonale forhold.
== Organer ==
Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.Utenriksrådet, eller EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske komité består av ambassadører fra samtlige medlemsstater og opptrer under Høyrepresentantens ansvar. Den overvåker den internasjonale situasjon på de områdene som er dekket av FUSP. Den definerer og følger opp EUs reaksjon på en krise.
== Se også ==
Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk
European Air Transport Command
NATO
== Referanser ==
== Litteratur ==
Graham Butler "Constitutional Law of the EU's Common Foreign and Security Policy". Oxford: Hart Publishing/Bloomsbury, 2019. ISBN 978-1-50992-594-0. | Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er ett av Den europeiske unions politikkområrder. Den styres av Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (også kalt Høyrepresentanten eller EUs utenriksminister). | 9,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Den vesteuropeiske union (VEU; engelsk: Western European Union; WEU) var en forsvars- og sikkerhetsorganisasjon som besto mellom 1954 og 2011. VEU besto av 10 europeiske stater som også var medlemmer av både Atlanterhavspakten (NATO) og Den europeiske union (EU). | 9,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fornorsking_av_samer | 2023-02-04 | Fornorsking av samer | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Assimilering', 'Kategori:Samene', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. Mer snevert brukes begrepet «fornorsking» om den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 og gjennomført på ulike samfunnsområder fram til 1980-årene.
Assimileringen startet allerede på 1700-tallet, med en klart teologisk og religiøs motivasjon. På 1800-tallet fikk politikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitive og fremmede som måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen, under framveksten av nasjonalstaten Norge. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble assimileringspolitikken også sterkere begrunnet og motivert av utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn. Det dreide seg om myndighetenes frykt for en finsk ekspansjon i nordområdene, ofte omtalt som «den finske fare». I perioden 1890–1940 ble frenologi, som er en teori om sammenheng mellom kranieform og sjelsegenskaper, brukt i studiet av både nordmenn og samer. For samenes del skjedde det ved fjerning og måling av skjelettmateriale i samiske graver. Dette raseideologiske perspektivet på samer og andre, mistet etter 1945 mye av sin ideologiske kraft. Etter andre verdenskrig vokste den moderne norske velferdsstaten fram. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling.
I 1997 erkjente, og beklaget, kong Harald V fornorskingspolitikken, som den første på vegne av norske myndigheter. I sin tale til Sametinget ga han blant annet uttrykk for dette:
Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.
| Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. Mer snevert brukes begrepet «fornorsking» om den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 og gjennomført på ulike samfunnsområder fram til 1980-årene.
Assimileringen startet allerede på 1700-tallet, med en klart teologisk og religiøs motivasjon. På 1800-tallet fikk politikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitive og fremmede som måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen, under framveksten av nasjonalstaten Norge. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble assimileringspolitikken også sterkere begrunnet og motivert av utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn. Det dreide seg om myndighetenes frykt for en finsk ekspansjon i nordområdene, ofte omtalt som «den finske fare». I perioden 1890–1940 ble frenologi, som er en teori om sammenheng mellom kranieform og sjelsegenskaper, brukt i studiet av både nordmenn og samer. For samenes del skjedde det ved fjerning og måling av skjelettmateriale i samiske graver. Dette raseideologiske perspektivet på samer og andre, mistet etter 1945 mye av sin ideologiske kraft. Etter andre verdenskrig vokste den moderne norske velferdsstaten fram. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling.
I 1997 erkjente, og beklaget, kong Harald V fornorskingspolitikken, som den første på vegne av norske myndigheter. I sin tale til Sametinget ga han blant annet uttrykk for dette:
Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.
== Misjon blant samene ==
Nasjonalstatene økte sin innflytelse i de samiske bosettingsområdene steg for steg, og i perioder ble samene skattlagt av flere nasjoner samtidig. I middelalderen drev kirken misjonsarbeid blant samene, i første omgang langs kystene og i fjordene, der en økende norsk befolkning etablerte seg. Kirken representerte i begynnelsen statsmakten(e). Etter hvert ble områdene underlagt statsmyndighetene, og det ble etablert kirkebygg og festningsanlegg. Kristningen av samene tok til i de områdene som lå nærmest den norske kystbosettingen. Kirken og misjonærene hadde i en tidlig periode det syn at forkynnelse skulle skje på morsmålet. Religiøst stoff til bruk i undervisningen ble oversatt til samisk og benyttet i kirkelig sammenheng fra 1630-årene og utover.
Petter Dass, som var sogneprest i Alstahaug prestegjeld var en av dem som anså samene i Nordland som spesiell målgruppe for misjon og omvendelse, og skrev at hele den «samiske slekt er med hedensk tåke bedekt».Den mest intense misjonsperioden var mellom 1650 og 1750. Misjonen var organisert av den dansk-norske staten og ble ledet av den norske presten Thomas von Westen. Han ble i 1714 engasjert som misjonær i den dansk-norske «Lapplandsmisjonen», som drev misjon blant samer. I 1716 bidro han til etableringen av Seminarium Scholasticum (fra 1752 kalt Seminarium lapponicum Fridericianum) ved Trondheim katedralskole, som utdannet lærere, prester og misjonærer for samene. Westen bidro med undervisning og litteratur på samisk og utviklet de første samiskspråklige lese- og lærebøker. Det ble opprettet en egen misjonsorganisasjon med 13 misjonsdistrikter for Nord-Norge og Nord-Trøndelag på siden av den etablerte kirkeorganisasjonen i Nidaros stift. Statene søkte å knytte samene til kirkelivet på sin egen side. Ved den endelige fastsettelsen av landegrensene ønsket man å vise til at samene sto under den ene statens kirkelige jurisdiksjon.
Misjonen på denne tiden var bygget på pietistisk teologi, og inngikk i dansk-norske myndigheters arbeid for å integrere samene i sterkere grad i staten. Misjon var også et instrument i kampen mot Sverige og Russland om grensene i nordområdene. Disse grensene ble ikke fastlagt før i grensetraktaten av 1751 (hvor lappekodisillen var et særskilt tillegg som regulerte samers rettigheter) og i grensekonvensjonen av 1826. I starten foregikk misjon og kristelig undervisning på samenes morsmål. På 1700- og utover 1800-tallet vant gradvis et mer nasjonalt og sivilisatorisk perspektiv fram, der samisk kultur, åndsliv og språk i økende grad ble sett på som «halvvillt» og «djevelsk». Da endret også myndighetenes og kirkenes syn på samisk språk seg. Språket ble etter dette sett på som et instrument for tradisjonell samisk åndelighet og kultur, som måtte undertrykkes.
Enkelte historikere framhever at assimileringspolitikken på 1800-tallet var et utslag av den norske, nasjonalpolitiske kulturbyggingen forbundet med framveksten av den nye norske nasjonalstaten etter 1814. Andre igjen ser fornorskningen i et geopolitisk og sikkerhetspolitisk perspektiv. Av enkelte andre vises det imidlertid til at ideologiene bak assimileringen av samene på 1800- og 1900-tallet har sin rot i misjonen og kristen-pietistisk teologi fra 1600- og 1700-tallet. Det konkluderes med at den rådende myten om samene som et underutviklet og usivilisert folk ble etablert tidlig på et teologisk grunnlag og at dette senere falt sammen med framveksten av ideene i norsk nasjonalisme og den norske grundvigianismen. Prost Andreas Gjølme beskriver i 1886 hvordan misjon og fornorskningspolitikk hadde funnet en felles grundtvigiansk ideologi, i skjæringspunktet mellom i nasjonalisme og teologisk pietisme.
Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe dem fram til mands modenhet – om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for.
Grundtvigianismen som teologisk retning var et dansk-norsk fenomen, med sterke bånd mellom nasjonalistiske strømninger og folkekirkelige bevegelser, og sterkt fokus på folkelig opplysning og skolebevegelse på 1800-tallet. En stor andel grundtvigianere ble rekruttert som skolefolk under den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og fikk således også innflytelse på norsk skolepolitikk og norsk assimilerings- og minoritetspolitikk.
=== Kautokeino-opprøret ===
Lars Levi Læstadius var sogneprest i Karesuando rundt 1840, og ble opphavsmann til vekkelsesbevegelsen læstadianismen på Nordkalotten. Læstadius holdt prekener på samisk, og prekte mot reintyveri og alkoholmisbruk. Han holdt prekener som styrket folks selvfølelse i en vanskelig tid. Vekkelsen spredte seg, og det ble meldt om en «religiøs begeistring» blant samene. Kirken anså imidlertid at Læstadius hisset befolkningen opp mot den kirkelige autoritet, og ønsket å «dempe gemyttene», særlig blant «de villfarne i Kautokeino».
Allerede i 1742 hadde folk i Kautokeino forsøkt å få myndighetene til å forby brennevinshandelen. Her ble vinhandleren omtalt som en «Satans tjener». Synet på prestene ble farget av at de også benyttet seg av brennevin som byttemiddel, for eksempel i handel med reinkjøtt. Samene betraktet handelsmannen, brennevinshandleren og presten som representanter for de samme makthaverne. Prestene ville på sin side skremme samene til større kirketro og lovlydighet. De ønsket å fjerne de «opprørske elementene». Flere myndighetspersoner og politibetjenter ble sendt til Kautokeino. Under Kautokeino-opprøret i 1852 gikk de religiøst vakte, under ledelse av Aslak Jacobsen Hætta, til angrep på lensmannen, handelsmannen, brennevinshandleren og sognepresten. To av lederne, Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, ble dømt til døden. De ble halshogd høsten 1854. Fjorten andre ble dømt til livsvarig fengsel.
== Fornorskingen ==
På 1600- og 1700-tallet ble samenes tradisjonelle liv og næringer vanskeliggjort gjennom et økende antall nybyggere i Finnmark og i sørsamisk område. Befolkningsveksten førte til økt jorddyrking og etablering av privat eiendomsrett. Etableringen av koppergruven i Røros førte til økt tilflytting og økt jordrydding. Gradvis gikk samene over fra villreinjakt til tamreindrift, i sørsamisk område allerede på 1500-tallet. Allerede i 1690 fortelles det om konflikter i Røros mellom norske bønder og samer om ressurser og beiteområder.Historiker Henry Minde konkluderer med at den norske aktive assimileringspolitikken (fornorskingen) overfor samene for alvor startet med etableringen av Finnefondet i 1851, og ikke ble avsluttet før Altakonflikten og etableringen av samerettsutvalg og Sametinget i 1987. Minde deler den norske stats assimileringspolitikk overfor samer og kvener inn i fire faser.
=== Overgangsfasen 1850–1870 ===
I denne perioden fulgte skole- og kirkepolitikken to motstridende linjer og ideologier; en som mente at samene måte møtes på sitt eget språk og oppfordret til aktiv bruk av samisk i skole og kirken, og en på motsatt side som mente at undervisningsspråket måtte være norsk, slik at fornorskingen kunne skje raskest mulig. Midt i mellom fantes det de som mente at samisk burde brukes som hjelpespråk i undervisningen. Men felles for dem alle var målet om full assimilering av samer i norsk kultur og samfunn.Finnefondet ble etablert av Stortinget i 1851 for å finansiere fornorskingen av samene. Midlene ble brukt til ulike tiltak i skolen, som lærerutdanning, lønnstilskudd for lærere med særlig effektive fornorskingsresultater, og premiering av skolebarn som raskt lærte seg norsk. Skoleloven av 1860 førte til et stort antall nye lærere, og språkinstruksen fra 1862 strammet sterkt inn muligheten til å bruke samisk i skoleverket. I denne perioden økte innvandringen fra Finland til Finnmark og Troms, noe som førte til økt politisk bekymring for sikkerhetssituasjonen i nord hos norske myndigheter. I 1868 ble derfor Finnefondets formål om fornorsking utvidet til også å omfatte kvener.
=== Konsolideringsfasen 1870–1905 ===
Skoleinstruksene for samer og kvener i Finnmark og Nord-Troms ble gradvis skjerpet i flere omganger fram mot slutten av 1800-tallet, hvor anledningen til å bruke samisk i skolen ble stadig innskjerpet. Rundt 1870 oppsto en negativ fokusering på samene i vitenskapelige arbeider. Det ble foretatt skallemålinger for å fastslå rase og intelligens. Samiske graver ble åpnet og skjelettene utgravd. Fornorskingspolitikken i skoleverket fikk for alvor innhold av ren assimilering med skoleinstruksen av 1898, Wexelsenplakaten. Instruksen, som var oppkalt etter den ansvarlige kirkestatsråd Vilhelm Andreas Wexelsen, forbød samer og kvener å arbeide som lærere i språkblandede skoler. Videre reduserte den muligheten for bruken av finsk og samisk i undervisningen til et minimum. Det hevdes at instruksen dessuten påla lærerne å kontrollere at samiske og kvenske barn ikke brukte samisk i friminuttene. Mange lærere oppfattet nok instruksen slik og praktserte dette, men dette er ikke eksplisitt nevnt i instruksen. Fra da av innførte norske myndigheter en helhetlig assimileringspolitikk som tok sikte på å «minske minoritetenes identitetsfølelse og indre samhold og gjennom aktiv bruk av samfunnsinstitusjonene utvikle en sterkere norsk nasjonalfølelse hos kvener og samer».Finnefondets rammer ble fordoblet i denne perioden og mange norske lærere ble i denne perioden økonomisk avhengige av å dokumentere sin fornorskningsiver og dermed få tilskudd fra fondet. I denne perioden ble skoletiden utvidet, og en stilling som særskilt skoledirektør for Finnmark ble etablert for å kontrollere lærernes fornorskningsinnsats. Finnmark ble således det første fylket i landet med egen skoledirektør, og skoledirektør Bernt Thomassen ble i sin tid beryktet for sin iherdige innsats i arbeidet med assimileringen.
I 1901 ble det for første gang bevilget offentlige midler til statlige internatskoler for samer og kvener. Finnefondet bidro til ytterligere finansiering av internatskoler. Det første internatet ble bygget i Sør-Varanger, og begrunnelsen var «kulturelt grensevern». De første internatene ble dessuten også benyttet som kapell, og prestene var selvskrevne medlemmer av skolestyrene. Totalt ble det bygget ti internatskoler i Finnmark i løpet av den første skoledirektørens virketid. Hensikten med internatene var å isolere samiske og kvenske elever fra sine opphavsmiljø og effektivisere assimileringspolitikken. I samme periode ble antall samiske og kvenske elever ved Tromsø lærerskole dramatisk redusert og kurs i samisk og finsk for lærere stanset. I praksis ble det innført yrkesforbud for lærere med samisk eller kvensk bakgrunn.
I denne perioden iverksatte også norske myndigheter en systematisk fornorskning av stedsnavn i Finnmark, der opprinnelige samiske stedsnavn i mange tilfeller ble erstattet med norske stedsnavn. Hensikten var å underbygge og skape en oppfatning av norsk historikk og bosetting på samiske områder.Fornorskingspolikken i denne fasen var ideologisk og verdimessig begrunnet i nasjonalistisk og sosialdarwinistisk tankegods, og i stadig sterkere grad også ut ifra sikkerhetshensyn og forestillingen om «den finske fare». Norske myndigheter fryktet en finsk ekspansjon i nordområdene. Fornorskningen var derfor en del av de forholdsregler som ble tatt for å begrense denne trusselen, og for å sikre grensen.
=== Kulminasjonsfasen 1905–1950 ===
I begynnelsen av denne fasen ble ideologien bak assimileringstiltak og -politikk styrket og forsterket, sammenfallende i tid med unionsoppløsningen i 1905. Assimileringspolitikken var i denne perioden satt i system på de fleste samfunnsområder. I 1902 reviderte Stortinget Jordsalgsloven av 22. juni 1863, om salg, feste og forvaltning av statens grunn i Finnmark. Loven foreskrev nye regler som ga jordsalgskommisjonen i fylket anledning til å nekte bortfeste og salg av jord til samer og kvener og andre av «fremmed nasjonalitet». Jordsalgslovens § 1 skulle bli et viktig bidrag i fornorskingen.
Afhændelse maa kun ske til norske statsborgere og under særlig hensyn til at fremme bosættelsen af en for distriktet, dets opdyrkning og øvrige nyttiggjørelse skikket befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske sprog og benytter det til daglig brug.
Jusprofessor Kirsti Strøm-Bull dokumenterer i en gjennomgang av jordsalgslovgivingen at norske myndigheter begrunnet lovrevisjonen med sterk bekymring for «udviklingen af nationalitets- og sprogforholdene i Finmarken». I regjeringens forslag til jordsalgsloven av 1902 framkom blant annet at et viktig hensyn var at jordsalget skulle være et middel for å regulere nasjonalitets- og språkforholdene i Finmarken.Omfanget av fornorskningen kan blant annet måles i rapportert etnisitet i folketellinger. I 1930 oppga 61 % av befolkningen i Kvænangen at de var samer (44 %) eller kvener (17 %), mens 39 % sa at de var norsketniske. Ved folketellingen i 1950 var prosentandelen redusert til 0.
==== Samisk opposisjon og motstand ====
Fram mot første verdenskrig vokste den samiske motstanden mot den harde assimileringspolitikken, og under Stortingsvalget 1906 ble Isak Saba valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet. I 1903 utkom det første nummeret av den første samiske avisen Saǥai Muittalægje. Isak Saba skrev i 1906 diktet Same soga laula i avisen Sagai Muittalægje, et opprop til økt samisk nasjonal holdning og samling. I 1907 utga rektor, forsker og senere statsråd Just Quigstad en bok med en historisk oversikt over fornorskingspolitikken, som «inkluderte hele samfunnet og som var altomfattende». Quigstad lanserte også nye perspektiver og et mer mangfoldig og tolerant perspektiv på samisk kultur, og var blant de aller første som mente at samene som folk hadde egne rettigheter.Opposisjonen mot den rådende fornorskingspolitikken kulminerte med det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Men til tross for voksende motstand mot fornorskingen, ble resultatene små og norske myndigheters assimileringspolitikk ble videreført på 1900-tallet.
==== Indre offensiv mot samer og kvener ====
Versaillesfreden etter første verdenskrig endret grensene i nord. Det sikkerhetspolitiske aspektet ble skjerpet av den kommunistiske revolusjonen i Russland (1917). I samme periode økte bevilgningene til «Finnefondet», og flere internater ble bygget for å demme opp for manglende norsk nasjonalfølelse blant samer og spesielt kvener i en tid hvor sikkerhets- og utenrikspolitiske hensyn var viktige. Det var imidlertid farene ved en politisk bevegelse som arbeidet for et Stor-Finland, som fikk norske myndigheters oppmerksomhet i mellomkrigsårene og som resulterte i økt innsats i fornorskingsarbeidet overfor samer og kvener.
I 1931 ble Finnmarksnevden, et hemmelig organ for samordning av norsk grense- og minoritetspolitikk i nordområdene, opprettet. I nemndens mandat het det at den skulle «gi forslag til klare linjer for den norske kolonisasjons- og kommunikasjonspolitikk i Finnmark». Den ble et viktig instrument for videreføring og intensivering av assimilering av samer og kvener, gjennom koordinering innsatsen fra Forsvaret, Kirken, skoleverket, landbruksmyndigheter, samferdselsmyndigheter, domstoler og departementer. Omtrent samtidig, i 1933, ble det slått fast i forarbeidene til ny reindriftslov at den samiske reindriften er en «historisk anakronisme», og at jordbruksinteressene må prioriteres.Det sosialdarwinistiske perspektivet på samene var tydelig i offentlig politikk. Skoledirektør og statens kontrollør av statens fornorskingspolitikk, Christen Andreas Brygfjeld (1863–1952), bygget sin praksis åpenbart på en raseteori der den «samiske rase» var underlegen den «norske rase». I 1923 skrev Brygfjeld således at
«Lapperne har hverken hatt evne eller vilje til å bruke sitt språk som skriftspråk…. Det [samiske folk] hadde ingen evne til på egen hånd å heve sig op på et høiere kulturtrinn uten veien gjennom det norske språk og kultur… Det har alltid vært skjæbnens tilmålte del for et lite, veikt naturfolk, at det aldrig har kunnet stå sig mot det sterkere kulturfolk som det lever iblandt. Det har gått på samme måte med lapperne… De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløs og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontigent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler.».Innføring av 7-årig folkeskole i 1936 innebar nok en innskjerping av assimileringspolitikken, i det finsk ikke lenger ble tillatt brukt som hjelpespråk i skolen.Så betent var situasjonen, at planene om utgivelsen den første samiske ABC-leseboken ble forsøkt stanset av Kirke- og utdanningsdepartementet så sent som i 1951. Begrunnelsen var delvis at boken var tenkt utgitt på samisk, men først og fremst at den inneholdt en illustrasjon over samenes bosettingsområde i Finland, Sverige og Norge.
=== Avviklingsfasen 1950–1980 ===
Skoleinstruksen fra 1898, Wexelsenplakaten, som forbød bruk av samisk i skolen, gjaldt gjennom hele 1950-årene og i enkelte områder helt til ut i 1960-årene. Den 1. januar 1956 ble «Samekomiteen» nedsatt av Einar Gerhardsens tredje regjering med mandat om å utrede «prinsipielle sider av de samfunnsspørsmål som knytter seg til samene, og foreslå konkrete tiltak av økonomisk og kulturell art for å gjøre det mulig for samene å dyktiggjøre seg og utfolde seg i samfunnet». Komiteens innstilling ble avgitt i 1959, og brøt på viktige områder med politikk og perspektiv fra norske myndigheters assimileringspolitikk. Den tok til orde for at myndighetenes samepolitikk burde være å styrke samene som gruppe, og foreslo ulike tiltak for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn. I Stortingsmelding 21 (1962–1963) omtalte imidlertid regjeringen ikke samene som en etnisk minoritet, men som «samisktalende nordmenn». Regjeringen mente at bevaring av samisk kultur skulle være resultat av de enkelte samenes individuelle valg. Undervisning i det samiske språk, og med samisk som undervisningsspråk, ble slått fast som en rett i 1967.Samtidig vokste det fram en tydeligere selvbevissthet i samiske miljøer, med økende interesseorganisering. Fra midten av 1970-tallet ble det også vanlig å oppfatte samene som en urbefolkning, og samisk rettighetskamp som en del av en internasjonal bevegelse.I 1980-årene ble Samerettsutvalget opprettet, med mandat til å utrede samiske politiske og kulturelle rettigheter. Forslagene fra SRU i 1984 førte blant annet til Sameloven (1987), «Sameparagrafen» § 108 i Norges Grunnlov (1988) og etableringen av Sametinget (1989).Det er ikke foretatt en offentlig granskning av norske myndigheters assimileringspolitikk eller -tiltak overfor samer eller kvener. Norske myndigheter har heller aldri akseptert juridisk eller politisk ansvar for assimileringspolitikkens konsekvenser, verken for enkeltindivider eller samene som folk. Daværende sametingspresident Aili Keskitalo sa i august 2016 at Sametingsrådet ønsker en offentlig sannhets- og forsoningsprosess tilsvarende det som er gjennomført i Canada og Australia sammen med urfolksgruppene der.
== Følgene av fornorskingen ==
Hensikten med den norske stats omfattende assimileringspolitikk overfor samer og kvener, var utvilsomt å utslette kultur, språk, historie og tradisjoner knyttet til opplevelsen av samisk eller finsk/kvensk identitet. Det gjaldt både for enkeltindivider og for samer og kvener som folkegrupper (folk). Historiker Henry Minde hevder at politikken for å få samene «til å legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen og bytte den nasjonale identiteten sin» var omfangsrik, langvarig og målbevisst. Minde mener denne omleggingen må ha fått dyptgripende konsekvenser for enkeltmennesker og samfunn. Den påvirket samers muligheter for læring av eget språk, egen kultur, historie og tradisjoner. Den reduserte også mulighetene for arbeid og økonomisk utkomme gjennom sterke begrensninger på mulighet for reindrift og eierskap av jord.
Et av resultatene av fornorskingen ble at stadig flere samer oppga norsk etnisitet i forbindelse med folketellinger i Norge fra slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet. Fornorskingen ble også sett som en forklaring på at mange personer som selv har etnisk samisk bakgrunn, fikk negative holdninger til samisk språk og kultur. Helt fram til 1920 ble samisk etnisitet i offentlige folketellinger satt i samme kategori som «Blinde, døve og sindssyke», de var «utenfor normalen» og deres opphav ble drøftet ut fra tanker om raserenhet.Pedagog og forsker Jens Ivar Nergård har omtalt krenkelsene og traumatiseringen under og etter fornorskingen, som «den samiske smerten». Dette er, ifølge Nergård, traumer og sår som eksisterer, men som i liten grad er dokumentert eller beskrevet fra annet hold enn majoritetssamfunnet.Historiker Henry Minde anslår at det vil ta minimum 120 år med dagens bevilgninger til Sametinget og samiske formål før det kan sies å være brukt like stor andel offentlige midler på å gjenoppbygge samisk kultur som de beløp det ble brukt på å utslette den under fornorskingspolitikkens periode fra 1850 til 1980.Den 10. oktober 2016 presenterte det regjeringsoppnevnte Samisk språkutvalg sin endelige rapport NOU 2016:18 – Hjertespråket om det samiske språkets status og anbefaling av nødvendige tiltak. Utvalget konkluderer med at «[u]tredningen utvalget har mottatt viser at den historiske fornorskingspolitikken er godt dokumentert. Utvalget bemerker at det likevel i liten grad ser ut til å foreligge dokumentasjon på hvordan fornorskningen foregikk lokalt og hvordan fornorskingen har påvirket enkeltindivider.».Harald V erkjente og beklaget i 1997 fornorskingspolitikken rettet mot samene. Det var første gang dette skjedde på vegne av norske myndigheter. Samefolkets fond ble opprettet i 2000.
== Referanser ==
== Litteratur ==
NOU 2008:5. Sjøsamene i Finnmark; regjeringen.no
St.meld. nr. 55 (2000–2001) - Om samepolitikken; regjeringen.no
Sollaug Sárgon. Konsekvenser av statens fornorskningspolitikk - med fokus på tapt skolegang under andre verdenskrig, Masteroppgave i pedagogikk med fordypning i spesialpedagogikk ved Universitetet i Tromsø, 2007.
Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar, artikkel hos Norgeshistorie.no
== Eksterne lenker ==
«fornorskingspolitikk», artikkel fra Store norske leksikon | Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. Mer snevert brukes begrepet «fornorsking» om den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 og gjennomført på ulike samfunnsområder fram til 1980-årene. | 9,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) eller Kull- og stålunionen, ble inngått ved en avtale undertegnet i 1951 av Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland, og trådte i kraft i 1952. Unionen som bar trekk av overnasjonalitet, var en forløper til EU. | 9,883 |
null | 2023-02-04 | Det europeiske atomenergifellesskap | null | null | null | Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) er ett av de tre fellesskapene som inngikk i De europeiske fellesskap (EF), EUs første søyle. Euratom-traktaten ble undertegnet 25. | 9,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Grieninger | 2023-02-04 | Heinrich Grieninger | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Tyske pedagoger'] | Heinrich Grieninger (fl. 1483-1509) var en bayersk humanist fra München som virket i Nürnberg omkring år 1500.
I 1483 ble Grieninger utsendt av byrådet i München til Italia for å innhente rettsuttalselser fra Universitetene i Padova, Pavia og Bologna i en bestemt sak. Det er uklart hvor lenge han tilbrakte i Italia, men det finnes kilder for at han tilbrakte hele 1488 i Italia. I Acta granduum, Universitetet i Padova, er en viss Henricus Gruinger (Grueningr) de Argentina nevnt, som var vitne ved juridiske eksamener. I 1495 grunnla Grieninger en «poetskole» i Nürnberg. Byen hadde allerede fire latinskoler; opprettelsen av en dikterskole reflekterer byrådets ønske om en skole bygd på humanistiske prinsipper og ikke underlagt kirkelig tilsyn. Ved siden av poesi, underviste han elevene i grammatikk, dialektikk og retorikk. Skolen ble ofte angrepet av byens religiøse ledere for dens mangel på religiøs undervisning, den ble også ofte kritisert av rektorene ved de fire latinskolene og skolens politiske støtte i byrådet var ikke sterk nok, noe som førte til at skolen måtte nedlegges i 1509.
| Heinrich Grieninger (fl. 1483-1509) var en bayersk humanist fra München som virket i Nürnberg omkring år 1500.
I 1483 ble Grieninger utsendt av byrådet i München til Italia for å innhente rettsuttalselser fra Universitetene i Padova, Pavia og Bologna i en bestemt sak. Det er uklart hvor lenge han tilbrakte i Italia, men det finnes kilder for at han tilbrakte hele 1488 i Italia. I Acta granduum, Universitetet i Padova, er en viss Henricus Gruinger (Grueningr) de Argentina nevnt, som var vitne ved juridiske eksamener. I 1495 grunnla Grieninger en «poetskole» i Nürnberg. Byen hadde allerede fire latinskoler; opprettelsen av en dikterskole reflekterer byrådets ønske om en skole bygd på humanistiske prinsipper og ikke underlagt kirkelig tilsyn. Ved siden av poesi, underviste han elevene i grammatikk, dialektikk og retorikk. Skolen ble ofte angrepet av byens religiøse ledere for dens mangel på religiøs undervisning, den ble også ofte kritisert av rektorene ved de fire latinskolene og skolens politiske støtte i byrådet var ikke sterk nok, noe som førte til at skolen måtte nedlegges i 1509.
== Referanser == | Heinrich Grieninger (fl. 1483-1509) var en bayersk humanist fra München som virket i Nürnberg omkring år 1500. | 9,885 |
null | 2023-02-04 | Det europeiske fellesskap (EU) | null | null | null | Det europeiske fellesskap ble opprettet ved Maastricht-traktaten i 1993, som en etterfølger til Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC/Fellesmarkedet). Det var ett av de tre fellesskapene som inngikk i De europeiske fellesskap (EF). | 9,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clint_Eastwood | 2023-02-04 | Clint Eastwood | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Borgermestere i California', 'Kategori:Clint Eastwood', 'Kategori:Filantroper fra USA', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards', "Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards, Founder's Award", 'Kategori:Personer fra Oakland', 'Kategori:Personer fra San Francisco', 'Kategori:Produsenter som har vunnet Oscar for beste film', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Clinton «Clint» Eastwood jr. (født 31. mai 1930 i San Francisco i California) er en amerikansk skuespiller, regissør, produsent og politiker. Han har vunnet flere Oscar for blant annet beste regissør og beste film.
| Clinton «Clint» Eastwood jr. (født 31. mai 1930 i San Francisco i California) er en amerikansk skuespiller, regissør, produsent og politiker. Han har vunnet flere Oscar for blant annet beste regissør og beste film.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Clint Eastwood er sønn av bokholderen Clinton Eastwood sr. (1906–1970) og hans hustru Margaret Ruth Runner (1909–2006). Han har skotske, engelske, irske og nederlandske aner. Under depresjonen tok faren arbeid som bensinstasjonsassistent. Familien måtte flytte rundt om i landet for å finne varig arbeid.
Eastwood bodde tidvis hos bestemoren, som hadde en kyllingfarm i San Francisco Bay Area. Til slutt slo familien seg til i Oakland. Eastwood, som var blyg og innadvendt, gikk på ti forskjellige skoler og avbrøt sitt college-studium i 1948. Han arbeidet blant annet som tømmerhugger, fyrbøter, bensinstasjonsassistent og lagerarbeider.
I 1951 ble han innkalt til hæren og stasjonert på Fort Ord, der han var svømmelærer i to år. I militæret ble han kjent med David Janssen, som senere spilte Richard Kimble i den meget populære fjernsynsserien Jaget. Det var Janssen som foreslo at Eastwood burde forsøke seg som skuespiller i Hollywood.
=== Tidlig karriere ===
Eastwood debuterte som skuespiller i Tarantula (1955). I syv år var han en halvkjent TV-skuespiller, i rollen som Rowdy Yates i westernserien Rawhide. Før han fikk sitt store gjennombrudd som Mannen uten navn i Sergio Leones western-filmer i 1960-årene (Dollartrilogien), som For en neve dollar (1964), For en neve dollar mer (1965), og Den gode, den onde og den grusomme (1966).
=== 1960- og 70-årene ===
Etter Dollartrilogien reiste Eastwood tilbake i USA og nøyet seg ikke å spille i en film, men hele tre: Alistair MacLeans Ørneredet (1968), Hang'em High og Med alle midler. Han debuterte som regissør med filmen Misty - mørkets melodi (1971). Han ble superstjerne for rollen som den hardkokte betjenten Harry Callahan i Dirty Harry (1971) Filmen fikk fire oppfølgere: i 1973, 1976, 1983 og 1988).
=== Eastwoods læremester – Don Siegel ===
Når Eastwood i 1960-årene reiste tilbake til USA etter spaghettiwesternfilmene ble han introdusert for Don Siegel. Siegel regissert Med alle midler (1968) som Eastwood spilte i. Dette skulle vise seg å bli et langt samarbeid mellom de to. Siegel ble Eastwoods læremester. Noe av det Siegel var mest kjent for var å evnen å kunne skape veldig mye ut av forferdelig lite, og deres samarbeid førte til fire filmer: Two Mules for Sister Sara (1970), The Beguiled (1971), Dirty Harry (1971), Flukten fra Alcatraz (1979).
=== Mest populære filmer ===
Blant andre filmer Eastwood huskes for er The Outlaw Josey Wales (1976), Pale Rider (1985), Nådeløse menn (1992), In the Line of fire (1993), Space Cowboys (2000) Mystic River (2003), Million Dollar Baby (2004) og Gran Torino (2008).
I 1990-årene vant Clint Eastwood Oscar for beste regi og beste film med Nådeløse menn (1992), der han selv spilte hovedrollen (filmen er en hyllest til Eastwoods læremestre Don Siegel og Sergio Leone). Filmen Mystic River (2003), med Sean Penn i hovedrollen, mottok også flere Oscar-priser. Eastwood fikk også Oscar i 2004 for beste film og beste regissør for filmen Million Dollar Baby, med Hilary Swank i hovedrollen.
=== Eldre alder ===
Etter Million Dollar Baby tok Eastwood på seg oppgaven med å fortelle historien om slaget om Iwo Jima. Den første var Flags of Our Fathers, som fikk blandede kritikker i julen 2006. Filmen skildret slaget om Iwo Jima fra amerikansk side og ble nominert til to Oscar for beste lydklipp og beste lydmiks. Den andre filmen, Brev fra Iwo Jima, som skildret det samme slaget sett fra Japans side ble nominert til fire Oscar under den 79. Oscar-utdelingen for beste film, beste regi og beste originalmanus. Filmen ble tildelt Oscar for beste lydklipp.
I tillegg til filmkarrieren har Clint Eastwood utgitt musikk. Han komponerte filmmusikken til Mystic River, Million Dollar Baby, Flags of Our Fathers, Savnet av Grace (Grace Is Gone), Changeling, Hereafter og J. Edgar.
=== Politikk ===
I 1986 ble han valgt til borgermester i byen Carmel-by-the-Sea i California, som republikaner, et verv han hadde i to år. Han eier i dag et hotell i byen.I 2020 brøt han med det republikanske partiet som han hadde støttet i flere tiår og gikk inn for Michael Bloomberg som president. Eastwood uttalte at han støttet noe av Donald Trump gjorde som president, men at han mislikte Trumps atferd med tweets og uhøfligheter. I forbindelse med presidentvalget i 2012 støttet han Mitt Romney som republikanernes presidentkandidat.
=== Privatliv ===
Eastwood har åtte barn med seks forskjellige kvinner. I 1996 giftet han seg med nyhetsankeret Dina Eastwood (Diana Ruiz) som han fikk ett barn sammen med før de ble skilt i 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Clint Eastwood – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clint Eastwood – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clint Eastwood på Internet Movie Database
(sv) Clint Eastwood i Svensk Filmdatabas
(da) Clint Eastwood på Filmdatabasen
(fr) Clint Eastwood på Allociné
(en) Clint Eastwood på AllMovie
(en) Clint Eastwood hos Rotten Tomatoes
(en) Clint Eastwood hos The Movie Database
(en) Clint Eastwood på Discogs
(en) Clint Eastwood på MusicBrainz
(en) Clint Eastwood på Songkick
(en) Clint Eastwood på AllMusic Wikiquote: Clint Eastwood – sitater | Clinton «Clint» Eastwood jr. (født 31. | 9,887 |
null | 2023-02-04 | Sergio Leone | null | null | null | Sergio Leone (født 3. januar 1929 i Roma, død 30. | 9,888 |
null | 2023-02-04 | Tennessee | null | null | null | Delstaten Tennessee (engelsk State of Tennessee, cherokesisk ᏔᎾᏏ) er en amerikansk delstat i det sørøstlige USA. Den er den 36. | 9,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_von_Greiffenklau | 2023-02-04 | Richard von Greiffenklau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1531', 'Kategori:Fødsler i 1467', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rheingau-Taunus-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske biskoper'] | Richard von Greiffenklau zu Vollrads (født 1467 på Burg Vollrads ved Winkel (Rheingau) i Tyskland, død 3. mars 1531 på Schloß Ottenstein i Wittlich) var erkebiskop av Trier fra 1511.
| Richard von Greiffenklau zu Vollrads (født 1467 på Burg Vollrads ved Winkel (Rheingau) i Tyskland, død 3. mars 1531 på Schloß Ottenstein i Wittlich) var erkebiskop av Trier fra 1511.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Richard stammet fra den rheingauiske adelsslekt Greiffenklau og var fjerde sønn av vizedom av Rheingau Johann von Greiffenklau zu Vollrads og hans hustru Klara von Ratsamhausen. Bestefaren Friedrich von Greiffenclau zu Vollrads (1401–1462) ble i 1456, etter en pilegrimsferd til Det Hellige Land, fransiskaner. Dennes søster Isengart von Greiffenclau zu Vollrads var nonne i klosteret Marienberg i Boppard, ble regnet som reformator der og søde der i 1469, i hellighets ry. Richard nevøer ved den berømte biskop av Worms og kurpfalziske kansler Johann von Dalberg, og hans brødre Friedrich von Dalberg, borgermester, og Wolfgang von Dalberg (1473–1522), kurpfalzisk amtmann i Oppenheim.Richard von Greiffenklau ble kannik i domkirken i Trier i 1487, og studerte i mange år i Paris. Senest 1503 ble han domkantor i Trier. Dessuten innehadde han også et kanonikat ved domkirken i Mainz.
=== Erkebiskop ===
Den 15. mai 1511 ble han valgt til erkebiskop av Trier, og etter at pave Julius IIs stadfestelsesbulle og palliet var bragt fra Roma, ble han konsekrert den 30. mai 1512.
Erkebiskop Richard var særdeles aktiv i det tysk-romerske keiserdømmets affærer, og deltok personlig og regelmessig på riksdagene. Ved keiservalget i Frankfurt i 1519 arbeidet han forgjeves for at Frans I skulle bli den nye keiser, men da flertallet i stedet valgte Karl V, klarte han å etablere et brukbart forhold til ham.
I 1512 lot han de jødene som tidligere var blitt fordrevet fra erkestiftet vende tilbake. I 1515 reformerte han erkestiftets rettsvesen og gav nye lover. Han engasjerte seg også i reformen av benediktinernes klostre.
Under Riksdagen i Worms gjorde erkebiskop Richard gjentatte forsøk på å få Martin Luther til å underkaste seg og være villig til et kompromiss. Ifølge en rapport fra den pavelige nuntius Aleander tilbød han Luther at "dersom det var slik at han fryktet for drapstrusler fra sine tilhengere dersom han tilbakekalte (sine standpunkter), skulle han få et behagelig priorat ved en av hans borger og deretter en plass ved hans bord og i hans råd, og således nyte godt også av keiserens beskyttelse og pavens gunst". Men Luther avviste tilbudet.
Hans eget erkestift var stort sett uberørt av Luthers bevegelse, men etter hjemkomsten fra Worms kom han under angrep fra Franz von Sickingen, en av områdets "røverriddere", som misbilliget Richards holdning under keiservalget, og hans opposisjon mot Luther under riksdagen. Franz von Sickingen brente ned en rekke borger og landsbyer, og beleiret Trier uten å lykkes i å innta byen (1522). Etter feilslaget måtte han flykte, og døde året etter.
I 1527 ble Richard medlem av keiserens råd. Han deltok på Riksdagen i Speyer i 1529, og lot seg representere ved sin domprost og senere etterfølger Johann von Metzenhausen ved Riksdagen i Augsburg i 1530.
== Litteratur ==
(de) Max Bär: «Richard von Greifenklau zu Vollraths». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 28, Duncker & Humblot, Leipzig 1889, s. 413–418.
(de) Florian Gläser: «Richard von Greiffenclau zu Vollrads.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, ISBN 3-428-11202-4, s. 507 f. (digitalisering).
(de) Martin Persch: «Richard von Greiffenklau zu Vollrads» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 8, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-053-0, sp. 208–211.
== Referanser == | Richard von Greiffenklau zu Vollrads (født 1467 på Burg Vollrads ved Winkel (Rheingau) i Tyskland, død 3. mars 1531 på Schloß Ottenstein i Wittlich) var erkebiskop av Trier fra 1511. | 9,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ONUC | 2023-02-04 | ONUC | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker'] | Opération des Nations Unies au Congo, ONUC, var en fredsbevarende FN-styrke som ble iverksatt på grunnlag av FNs sikkerhetsråds resolusjon 143 av 14. juli 1960.
| Opération des Nations Unies au Congo, ONUC, var en fredsbevarende FN-styrke som ble iverksatt på grunnlag av FNs sikkerhetsråds resolusjon 143 av 14. juli 1960.
== Bakgrunn ==
Opprinnelig var hensikten å sikre tilbaketrekningen av de belgiske styrkene, å hjelpe myndighetene med å opprettholde alminnelig ro og orden samt å gi teknisk bistand. Etter hvert ble mandatet utvidet til også å sikre Kongo territorial integritet og politisk uavhengighet og forhindre borgerkrig.
== FN-styrken ==
Norske enheter deltok i blant annet en luftvernbataljon (LVBN). De norske styrkene tjenestegjorde blant annet i Katanga-provinsen i daværende Kongo, med helikoptre, medisinsk enhet og militærpoliti stasjonert på den tidligere belgiske basen i Kamina.
Hovedkvarteret lå i Léopoldville. Alt i alt deltok mer enn 19 000 militære og sivile, tekniske eksperter fra et tredvetalls land i operasjonen fra 1960 til 1964. Av disse var 1173 nordmenn. Ett norsk liv gikk tapt under operasjonene fra 1960 til 1964
FNs daværende generalsekretær, Dag Hammarskjöld, omkom i en flyulykke ved Ndola i Zambia, under en inspeksjonsreise i Kongo i dagene etter 17. september 1961.
== Påstander om krigsforbrytelser ==
I Dagsrevyen den 18. februar 2007 ble det hevdet at norske soldater begikk krigsforbrytelser i løpet av tjenestetiden i Kongo. Flere veteraner uttalte at de hadde hørt om kritikkverdige forhold. De opplyste at de ikke hadde fått noen form for oppfølging fra Forsvaret etter endt tjeneste.
== Følgende var ledere for de militære operasjonene ==
General von Horn, Sverige, juli 1960 – desember 1960
General MacEoin, Irland, januar 1961 – mars 1962
General Guebre, Etiopia, april 1962 – juli 1963
General Kaldager, Norge, august 1963 – desember 1963
General Ironsi, Nigeria, januar 1964 – juni 1964 | Opération des Nations Unies au Congo, ONUC, var en fredsbevarende FN-styrke som ble iverksatt på grunnlag av FNs sikkerhetsråds resolusjon 143 av 14. juli 1960. | 9,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Hammarskj%C3%B6ld | 2023-02-04 | Dag Hammarskjöld | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. september', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:FNs generalsekretærer', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kabinettssekreterare', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Personer fra Jönköping', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsledere omkommet i luftfartsulykker', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere'] | Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (født 29. juli 1905 i Sverige, død 18. september 1961) var generalsekretær i FN fra 1953 til 1961.
Han døde i en flystyrt den 18. september 1961 i Ndola (Nord-Rhodesia), nå Zambia. Flyet kom fra Léopoldville i Kongo da det styrtet nær Ndola i Nord-Rhodesia.
Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær i 1953. Han etterfulgte nordmannen Trygve Lie, den første som innehadde stillingen. Lie mente Hammarskjöld overtok «verdens mest umulige jobb».
På denne posten fikk Hammarskjöld gjennom kritiske år anledning til å bruke sine diplomatiske evner. Han forhandlet frem løslatelse av 15 amerikanske soldater som var tatt til fange av Kina under Koreakrigen. Han løste en rekke konflikter i Kongo, Palestina, Israel og i Kambodsja. For sin innsats ble Hammarskjöld tildelt Nobels fredspris post mortem i 1961. Det er den eneste gangen at prisen er blitt tildelt noen etter vedkommendes død. Reglene er siden blitt endret, slik at dette ikke lenger er mulig.
Hammarskjöld hadde sin utdannelse i jus og økonomi fra Uppsala universitet og Stockholms universitet i årene fra 1926 til 1935. Han tok en doktorgrad i økonomisk politikk.
Hammarskjöld ble etterfulgt i stillingen som generalsekretær av U Thant fra Burma.
| Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (født 29. juli 1905 i Sverige, død 18. september 1961) var generalsekretær i FN fra 1953 til 1961.
Han døde i en flystyrt den 18. september 1961 i Ndola (Nord-Rhodesia), nå Zambia. Flyet kom fra Léopoldville i Kongo da det styrtet nær Ndola i Nord-Rhodesia.
Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær i 1953. Han etterfulgte nordmannen Trygve Lie, den første som innehadde stillingen. Lie mente Hammarskjöld overtok «verdens mest umulige jobb».
På denne posten fikk Hammarskjöld gjennom kritiske år anledning til å bruke sine diplomatiske evner. Han forhandlet frem løslatelse av 15 amerikanske soldater som var tatt til fange av Kina under Koreakrigen. Han løste en rekke konflikter i Kongo, Palestina, Israel og i Kambodsja. For sin innsats ble Hammarskjöld tildelt Nobels fredspris post mortem i 1961. Det er den eneste gangen at prisen er blitt tildelt noen etter vedkommendes død. Reglene er siden blitt endret, slik at dette ikke lenger er mulig.
Hammarskjöld hadde sin utdannelse i jus og økonomi fra Uppsala universitet og Stockholms universitet i årene fra 1926 til 1935. Han tok en doktorgrad i økonomisk politikk.
Hammarskjöld ble etterfulgt i stillingen som generalsekretær av U Thant fra Burma.
== Tidlige år ==
Dag Hammarskjöld ble født i Jönköping 1905, som sønn til daværende ecklesiastikminister Hjalmar Hammarskjöld og Agnes (f. Almquist), som var datter til sjefen for den kongelige fengselsledelsen Gustaf Fridolf Almquist, som var halvbror til forfatteren Carl Jonas Love Almqvist). Dag var brorsønn til Carl Gustaf Hammarskjöld.
Far Hjalmar Hammarskjöld ble utnevnt like etter Dags fødsel til diplomat i København, og var fra 1907 landshøvding i Uppsala län. Dag vokste hovedsakelig opp på Uppsala slott og så det som sitt barndomshjem. Faren ble senere landets statsminister, 1914–1917.
Allerede som barn viste Dag en intellektuell legning, og samlet pressede blomster, sommerfugler og utstoppede dyr. På privatskolen Tomtebo, Villavägen 3 i Uppsala, begynte han skolen 1911 med Hildur Akselsson som lærer. Hun skrev i et brev til hans mamma at det var en glede å undervise ham og at han hadde lett for å lære. I 1916 ble han innskrevet på Uppsala høyere læreverk som var forlagt i Katedralskolan. Han tok studenten 1923 med åtte A og to a, og påbegynte deretter sin utdanning ved Uppsala universitet; først litteraturhistorie og poetikk, filosofi og fransk, som inngikk i hans fil.kand, og siden nasjonaløkonomi og deretter samfunnsvitenskapelige emner og juridiske studier.
Dag Hammarskjöld ble fil.lic. ved Uppsala universitet 1928, jur.kand. samme sted i 1930, docent 1933 og fil.dr. 1934 ved Stockholms högskola i nasjonaløkonomi. Da han i 1933 forsvarte sin avhandling Konjunkturspridningen: en teoretisk och historisk undersökning på Socialinsitutet, brøt han, som den første svenske økonom, tradisjonen med å kle seg i kjole og hvitt.
== Karriere i Sverige ==
I 1930 ble Dag Hammarskjöld sekretær i arbeidsløshetsutredningen. I årene 1935-1941 var han sekretær i Riksbanken og 1936-45 sekretær i Finansdepartementet. I 1941 var han styreleder for riksbankes styre. Han hadde tidlig internasjonale oppdrag. I perioden 1948-53 inngikk han i hoveddelegasjonen i OEEC og ble da for et år viseordfører for eksekutivkommisjonen. Fra 1950 til 1953 var han leder for den svenske delegasjonen i Uniscansamarbetet. I 1947 og 1948 var han med i delegasjonen til Pariskonferansen.
Hammarskjöld var også en lærd nasjonaløkonom som inngikk i Stockholmsskolen med Gunnar Myrdal og Bertil Ohlin, og var i en tid sakkyndig i finansielle spørsmål i det svenske utenriksdepartementet. I egenskap av økonom var han leder av nemnden for Konjunkturinstitutet fra 1937 og elleve år framover. Han anses å ha vært den som myntet uttrykket planøkonomi. Han spilte en stor rolle i utformingen av den svenske økonomiske politikken.
Hammarskjöld var kabinettssekretær fra 1949 til 1951, og siden konsultativ statsråd 1951–1953. Tross at Hammarskjöld inngikk i flere sosialdemokratiske regjeringer gikk han aldri med i partiet. Ideologisk mener Ernst Wigforss at han først var moderne tory-demokrat. Hammarskjöld sympatiserte med den sosialdemokratiske fordelingspolitikken og planhusholdningen, var konservativt preget i synet på det statlige byråkratiet som skulle beskytte mennesker mot særinteresser og sikre felles verdier, og menneskesynet, ifølge Wigforss, ikke ulikt hans eget. Denne ideologiske blandingen kunne ifølge Wigfors også gjenfinnes i partiet. Han holdt såvel i politikken som kulturen en balanse mellom gammelt og nytt, og «just det balanserade omdömet, jämvikten mellan ulike sider hos en stor naturlig begåvning» var Wigfors' sterkeste minne av Hammarskjöld fra hans tid i regjeringen. I et brev til Wigforss i 1950 i anledning av dennes memoarer, beskrev Hammarskjöld i stedet forskjellen dem imellom som et generasjonsspørsmål: «Det som kanske slår mig starkast och som jag sett så klarast i våra diskusjoner, er verdens katastrofale forfall under det kvartssekel som skiller oss. Uten at forfalle til dramatisering skulle jeg vilja vid jämförelsen mellan den idédebatt jag upplevat och den du skildrar, likna den värdemiljö där den förra utspelats vid en bombad stad, där invånarna få vara glada att av ruinsplitter foga samman ett tillfälligt skydd utan tanke på sammanhang, plan eller permanens».Da faren døde i 1954 ble Dag Hammarskjöld valgt til hans etterfølger i stol 17 i Svenska akademien. At skjønnlitteraturen var en viktig kilde for Hammarskjöld var åpenbart, da han gjerne siterte favorittpoeter ved offentlige tilstelninger. Han kunne like gjerne analysere klassisk musikk, fransk impresjonister og diskutere kristen teologi. Han hadde også en sterkt interesse for naturliv, og var formann i Svenska Fjällklubben 1946-51. Hammarskjöld, tross at han vært Axel Hägerströms student, hadde vanskelig for å akseptere den ateisme som utbredde seg i hans samtid, og var dypt interessert i William James, Ernest Renan, Rudolf Otto, Carl Gustaf Jung og Martin Buber. Til denne side av hans personlighet hørte det at han lot innrede et meditasjonsrom i FN-huset.
== Generalsekretær i FN ==
Dag Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær 31. mars 1953 og ble gjenvalgt i 1957. Han hadde ved tiltredelsen vunnet anseelse gjennom sitt arbeid for OEEC, og posten hadde blitt ledig da Sovjetunionen boikottet forgjengeren Trygve Lie. Faktum er at Dag Hammaskjöld var kandidat nummer fem til stillingen, da Sovjetunionen ikke ville godkjenne de fire tidligere kandidatene. Anthony Eden foreslo da Hammarskjöld. Det var en overraskelse for de fleste at Hammarskjöld fikk posten, ettersom han var en lavmælt person som ikke virket å gjøre noen forsøk på å fremme egen karrière. Forgjengeren hilste Hammarskjöld velkommen med ordene: «Dag Hammarskjöld, ni övertar världens omöjligaste jobb.»
Han innledet sin tid som generalsekretær med å få satt fri amerikanske piloter som siden Koreakrigen hadde sittet som fanger i Kina. Han sa selv at han hadde fått løslatelsen i fødseldagspresang av Kina i 1955. Dette skjedde etter at Hammarskjöld gjennomførte en større omorganisering innen FN-kanselliet, da han fikk slutt på tendensene til mccarthyisme som preget forgjengeren Lies embetstid, med USA-ledete granskningskommisjoner og oppsigelser av personale. Han ble tidlig forbundet med "den tysta diplomatiens strategi", om hvilken han redegjorde for i sin årsrapport for 1955. Blant de mer merkelige oppdragene han hadde, var da han i 1960 lykkes i å overtale Fidel Castro til å ta inn på hotell i stedet for å overnatte med sine menn i FNs hage i New York.Hammarskjölds tid som generalsekretær var preget av dyptgående konflikter i verdenspolitikken. I bunnen lå den kalde krigen med motsetningen mellom østblokken og vestblokken. Dette påvirket utviklingen i Suezkrisen, Laos, Algerie, og spilte en enda mer avgjørende rolle i Tyskland hvor de militære forhold var i endring, i revolusjonen i Irak da kong Faisal II av Irak ble myrdet ved utropelsen av republikk i 1958, at Fidel Castro tok makten i Cuba i 1959, Kongokrisen, og den blodige undertrykkelsen av opprøret i Ungarn i 1956. Han var framgangsrik i Suezkrisen, da han under stort tidspress lykkes bygge en særskilt fredsstyrke med tropper fra nøytrale land, men i Ungarn fikk han erkjenne et nederlag. Da Kofi Annan holdt sin berømte Dag Hammarskjöld-tale i Uppsala i september 2001 konstaterte han at den politiske konteksten visselig var forandret, men at det FN som Hammarskjöld vært med og utformet ennå hadde like vanskelige spørsmål å hanskes med.
Ved Kongokrisen spilte den kalde krigen en avgjørende rolle: Patrice Lumumba søkte Sovjets støtte, og utbryterstaten Katanga under Moise Tshombe søkte vestblokkens. Da Lumumba ble myrdet i januar 1961 holdt Sovjet Hammarskjöld ansvarlig for udåden, men senere har det vist seg at det egentlig var Tshombe som var ansvarlig. Sovjet erklærte offisielt posten som generalsekretær som vakant. Ved flere tilfeller etter 1957, da Hammarskjöld ble enstemmig gjenvalgt, forsøkte Sovjet å få Hammarskjöld avsatt for påståtte sympatier med vestblokken. Høsten 1960 tiltok kritikken og Nikita Khrusjtsjov krevde i generalforsamlingen at generalsekretæren skulle byttes ut mot en troika, dette da han mente at Hammarskjöld hadde "misbrukt rettslige prinsipper" i Kongo. Hammarskjölds svar anses som et høydepunktet i hans karrière, da han forklarte at det ikke var stormakter som Sovjet han representerte, men at FNs organisasjon framfor alt fantes for de andre statene. Hammarskjöld fortsatte: "Det är mycket lätt att avgå; det är inte lika lätt att stanna. Det är mycket lätt att böja sig för stormakternas önskemål; det är en annan sak att göra motstånd" och fick stående ovationer av alla i generalförsamlingen, utom den sovjetiska delegationen. Høsten derpå gikk det så langt som til en tillitsvotering der Hammarskjöld fikk ett stor støtte, med 83 stater bak seg. Noen land i vestblokken stemte blankt, da de anså at Hammarskjöld sviktet dem, og noen land i østblokken stemte imot ham. Dermed hadde dog samtidig Krutsjov lykkes å splitte FN, ettersom Hammarskjölds støtte minsket etter omvalget.En av Hammarskjölds innsatser var å arrangere to konferanser i Genève for nedrustning av atomvåpen.
Gjennom en nytolkning av FN-paktens artikkel 99, kom han til å styrke generalsekretærens stilling og øke sine muligheter. Dermed kunne han selv gripe inn når situasjonen var fastlåst på grunn av at stormaktene la inn sine veto i Sikkerhetsrådet, og ta initiativ med egne møter med ulike lands respektive statssjefer ved konflikter.
== Hammarskjölds død ==
Det har hersket uenighet om Hammarskjölds død skyldtes en ulykke eller om han ble drept. Kontroversene om omstendighetene rundt Hammarskjölds død gjelder flere sider ved det som skjedde 17.-18. september 1961. Et kjernepunkt har vært striden om det var en ulykke, om flyet ble skutt ned eller brakt ned av en sprengladning om bord. I forbindelse med teoriene om at det ikke var en flyulykke som medførte Hammerskjölds død foreligger det også flere oppfatninger av hvem som sto bak og hva motivet for ugjerningen i så fall skal ha vært. Et annet sentralt punkt har vært spørsmålet om Hammarskjöld døde i det flyet styrtet eller om han overlevde og ble drept på bakken i timene før flyvraket ble funnet.
=== Flyet sannsynligvis skutt ned ===
På bakgrunn av nye opplysninger fremskaffet av London University-forsker og forfatter Susan Williams, og offentliggjort i boken Who killed Hammarskjöld, vedtok FN i desember 2014 å se på omstendighetene rundt Hammarskjölds død på nytt. Den 16. mars 2015 offentliggjorde FN at organisasjonen hadde nedsatt en undersøkelseskommisjon ledet av den tanzanianske juristen Mohamed Chande Othman, med Kerryn Macaulay, en australsk flyekspert og Henrik Larsen, en dansk ballistikk-ekspert. De fikk tre måneder på å finne ut om det forelå gode grunner («probative value» ) for å gjenoppta saken.
En FN-rapport fra august 2017 konkluderte med at det finnes «et betydelig grunnlag» for å anta at flyet Hammerskjöld var ombord på ble skutt ned.
=== Omstendighetene rundt flygningen og styrten ===
Natten mellom den 17. og 18. september 1961, på dagen 13 år etter mordet på Folke Bernadotte, var Dag Hammarskjöld på vei til et møte med Tshombe i Ndola i Nord-Rhodesia (nåværende Zambia). Flyet, med navnet Albertina og registreringsnummeret SE-BDY, var en firemotors Douglas DC-6 med svensk besetning fra Malmö. I flyet, som var chartret fra Transair Sweden, Hammarskjöld hadde selskap av 15 personer fra FN, hvorav åtte var svensker. Med på flyet fantes også opprinnelig Sture Linnér, Hammarskjölds nærmeste mann og FNs representant i Kongo, men før flyet startet sa Hammarskjöld at det ville være galt om begge reiste sammen, så Linnér forlot flyet. Flyet tok av fra flyplassen i Léopoldville, nå Kinshasa, i Kongo om ettermiddagen den 17. september med retning Ndola i det britisk-kontrollerte Nord-Rhodesia. DC-6-maskinen tok en omtur rundt Katanga for å unngå angrep derfra.
Etter planen skulle flyet lande i Ndola like etter midnatt. Flyet hadde kontakt med flykontrollen og ba om landingstillatelse. Siste kommunikasjon med tårnet i Ndola fant sted ti minutter over midnatt. En mil fra rullebanen styrtet flyet i skogen. Bare en person overlevde, den amerikanske sersjanten Harold Julian, medlem av FNs sikkerhetstjeneste. Han døde av skadene han pådro seg fire dager etter ulykken og befant seg i disse dagene for det meste i koma. Vraket ble funnet utbrent like etter daggry 18. september. Julian ble da brakt til sykehus, mens likene av de øvrige ble brakt til likhuset i Ndola.
=== Teorier om styrten ===
Den 16. oktober 1961 nedsatte FN en undersøkelseskommisjon for å utrede årsaken til ulykken. De teorier kommisjonen undersøkte var blant andre sabotasje, flyangrep, tekniske feil på flyet og den menneskelige faktoren. Rapporten ble lagt fram 2. mai 1962, og den fastslo at de ikke kunne finne bevis for noen teori men at de heller ikke kunne avfeie noen av dem. Ifølge en undersøkelse som det svenske Utrikesdepartementet gjorde på begynnelsen av 1990-tallet, virker det meste å tyde på at piloten feilbedømte høyden og krasjet inn i skogen.
Opplysningene om eksplosjon om bord tilskrives sersjant Julian. Han overlevde styrten og ble brakt sterkt forbrent og skadet til sykehus i Ndola der han døde fire dager etter. Før han døde fortalte sersjant Julian rhodesisk politi at Hammarskjöld kort tid før landing hadde gitt ordre til at flyet skulle snu og sette kursen mot en annen flyplass. Kort tid etter skjedde det først en større eksplosjon om bord, så flere mindre. Opplysningene ble avvist av et rhodesisk politi, mest interessert i å få styrten bekreftet som en ulykke, og tilskrevet Julians store skader.
I 1998 framla Desmond Tutu opplysninger om at den sørafrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen hadde fått seg forelagt dokumenter som kunne tyde på at det britiske MI5, USAs Central Intelligence Agency og den sørafrikanske etterretningstjenesten var involvert i flystyrten. Motivet skal ha vært å beskytte landenes økonomiske interesser i en tid da kolonimaktene var i ferd med å miste grepet på Afrika. Det dreide seg da om angivelig korrespondanse mellom sørafrikanske etterretningsoffiserer som ikke selv var involvert i aksjonen, men som beskriver planer for hvordan Hammarskjölds fly skulle angripes. Etter korrespondansen å dømme skal det ha vært plassert en bombe ved hjulene på DC-6-maskinen. Bomben var ordnet slik at den skulle utløses når flyet gikk inn for landing. Etter Tutus vurdering hefter det usikkerhet ved ektheten av disse dokumentene.
Kort etter styrten ble DC-6-flyet i svenske nyheter oppgitt å ha blitt nedskutt av et katangesisk fly. I 1992 forklarte diplomatene Conor Cruise O'Brien og George Ivan Smith, som begge var i Kongo tidlig på 1960-tallet, til den britiske avisen «The Guardian» at flystyrten var resultatet av et mislykket bortføringsforsøk knyttet til europeiske gruveinteresser i Kongo og støttet av de europeiske makthaverne i Rhodesia. Denne teorien har fått stor oppmerksomhet ettersom O’Brien var FNs representant i Elisabethville og Smith var FNs talsmann og en nær medarbeider av Hammarskjöld. Bakgrunnen for teorien ble videre dokumentert av militærhistorikeren Matthew Hughes i tidsskriftet «London Review of Books» i august 2001. Hughes bringer her videre materiale som viser at en gruppe europeere bestående av forretningsfolk med interesser i gruvedrift, settlere og leiesoldater, hadde planer om bortføre Hammarskjöld. Gruppen var basert i Kolwezi i Katanga og støttet Tshombe, men opererte i bortføringsforsøket uavhengig av ham i et forsøk på å hindre at han skulle avtale med FN ting som ville gå mot deres interesser. En belgisk pilot ved navn Beukels ble sammen med en annen beordret til å fly to treningsfly av typen Fouga Magister, utstyrt med maskingevær, for å tvinge Hammarskjölds DC-6 til å endre kurs og bringe det ned på katangesisk side. Myndighetene i Nord-Rhdodesia, som fryktet at FNs rolle i området ville svekke de hvite settlernes makt, skal ha støttet pilotene ved at flykontrollen i Ndola ga opplysninger om DC-6-maskinens posisjon og kurs. Beukels skal ha avfyrt varselskudd mot DC-6-maskinen, uten at dette med sannsynlighet ville brakt flyet ned. Det kan likevel ha bidratt til å forstyrre DC-6-flyets innflyging mot flyplassen i Ndola en på en slik måte at det bidro til at det styrtet.
Opplysningene Hughes kommer med er sammenfallende med dem som ble framsatt av den amerikanske statsviteren David Gibbs i en artikkel i «The Journal of Modern African Studies» i 1993. Gibbs benytter samme bakgrunnsmateriale som Hughes, opplysningene samlet av Smith og O'Brien. Gibbs legger imidlertid til ytterligere et motiv europeiske, og da spesifikt belgiske, interesser kan ha hatt for å ta Hammarskjöld av dage. Gibbs går langt i å knytte Union Minière du Haut-Katanga til dette. Blant belgiske industri- og gruvefolk, både i Kongo og i selve Belgia, hersket en utbredt oppfatning av at FNs engasjement i Kongo var et forsøk på å fravriste belgiske selskaper kontroll over rikdommene i Katanga, da særlig forekomstene av kobber, uran og diamanter. Svenske og amerikanske gruveselskaper skal, ifølge oppfatningen, ha stått bak dette og Hammarskjöld ble mistenkt for å ha personlige økonomiske interesser i svenske gruveselskaper som ville inn i Katanga. Dette skal ha ledet til ikke bare motvilje, men direkte hat, mot FN generelt og Hammarskjöld spesielt, særlig etter at FN i september 1960 gjorde slutt på den offisielle ikke-innblandingslinjen i forhold til utbryterprovinsen og begynte direkte militær bekjempelse av Katanga.
=== Teorier om hva som hendte på bakken ===
Den norske offiseren Bjørn Egge har i avisintervjuer med norsk og svensk presse kommet med opplysninger angående omstendighetene rundt Hammarskjölds død. Egge var i 1961 etterretningsoffiser i FN og befant seg i Elisabethville da Hammarskjölds fly styrtet. Han ble sendt til Ndola for å sikre Hammarskjölds krypteringsmaskin og dokumentmappe og ble ved ankomst på sykehuset i Ndola den første FN-offiseren som fikk se Hammarskjölds legeme. Egges oppfatning var at Hammarskjöld overlevde flystyrten og ble slynget ut av flykroppen da den traff en termittue. Egge forklarte at, i motsetning til de øvrige passasjerene på flyet, var ikke Hammarskjölds legeme forbrent. Derimot hadde han et rundt hull i pannen. Hullet er i avisene framstilt som et kulehull, men Egge var påpasselig med å ikke karakterisere det slik. Til VG forklarte Egge at Hammarskjöld «hadde et rundt sår i pannen, men vet ikke om det gikk inn i kraniet.» Teorien om at det var et skuddhull ble langt på veg avvist av Egge i Dagens Nyheter 24. mars 2007: «Varför skulle man skjuta Hammarskjöld i pannan där kraniet är som tjockast, det hade varit enklare att skjuta i mun eller öra. Men jag kan inte vara säker.» Egge viste i presseintervjuer videre til at de to britiske legene på sykehuset der Hammarskjölds lik befant seg var lite samarbeidsvillige. Videre påpekte han det mistenkelige ved at hullet i pannen er retusjert fra fotografier av liket. I «Aftenposten» 29. juli 2005 knyttet Egge konflikten i Kongo til belgiske og britiske interesser, da særlig til britiske Tanganyika Concessions og belgiske Union Minière de Haut-Katanga, uten å forbinde disse direkte til Hammarskjölds død.
Opplysningene om hullet i Hammarskjölds panne knyttes av andre sammen med opplysninger om at det skal ha befunnet seg europeere på stedet der flyet styrtet før vraket ble funnet av myndighetene. I en dokumentarfilm vist på NRK 24. mars 2007 framkommer det opplysninger fra en tidligere britisk leiesoldat som hevdet å ha kjempet i Kongo på 1960-tallet og at han der kom i kontakt med en sørafrikansk leiesoldat som hevdet å være den som skjøt Hammarskjöld samt en av hans livvakter. Motivet for dette ble ikke videre klarlagt. Den sørafrikanske leiesoldaten skal ha dødd en gang på 1990-tallet.
=== Kritikk mot spekulasjoner ===
Den svenske ambassadøren Bengt Rösiö er den som har stilt seg mest kritisk til de ulike teoriene som verserer om at Hammarskjöld skal ha blitt tatt av dage. Rösiö var i årene 1961-1962 konsul i Léopoldville og sjef for Sveriges utenriksstasjon der, fra 1962 til 1964 var han den første direktør for Dag Hammarskjöld Foundation og senere Sveriges ambassadør til en rekke land. Han forfattet i 1961 den svenske granskningsrapporten om Hammarskjölds død og gjorde en ny granskning for det svenske utenriksdepartementet i 1993. Rösiö har svart på teoriene som framsettes av O’Brien og Smith, samt øvrige forfattere som bygger på deres framstilling, i en artikkel i «The Journal of Modern African Studies» fra 1993 og i leserbrev til «The London Review of Books» i 2001.
Rösiö påpeker motsigelser og brister i teorier som verserer og avviser dem som spekulasjoner som savner dokumentasjon. Rösiö viser til at det foreligger utallige påstander fra mange forskjellige leiesoldater om at de var de som tok livet av Hammarskjöld. Den første av disse ble framsatt av leiesoldaten Roger Trinquier i boken Notre guerre au Katanga i 1963, da i form av en påstand om at de europeiske leiesoldatene i Katanga skal ha fått plassert en agent om bord i flyet, fordekt som en av FNs sikkerhetsoffiserer, og at denne var ansvarlig for at flyet krasjet. Identiteten til alle ombord er imidlertid kjent og likene redegjort for. Rösiö kritiserer bruken av uverifiserte opplysninger fra leiesoldater og påpeker at teorier om Hammarskjölds død konstrueres uten engang å gjøre forsøk på å sjekke leiesoldatenes identitet og sannhetsgehalten i historiene de kommer med.
Teorien om at to katangeisike fly av typen Fouga skal ha forsøkt å avskjære Hammarskjölds fly kritiseres av Rösiö med henvisning til at leiesoldatene i Kolwezi kun hadde en slik maskin operativ, ikke to. Av de øvrige to Fouga-maskinene, som opprinnelig var en del av Katangas luftvåpen, hadde den ene krasjet, mens den andre var beslaglagt av FN. Ingen av flymaskinene var utrustet for nattflygning. Rekkevidden var videre knapt lang nok til å rekke til Ndola. Etter Rösiös opplysninger, basert på kjennskap til 21 piloter i katangesisk tjeneste, befant de to pilotene blant leiesoldatene i Kolwezi som mestret nattflygning seg ikke på stedet på det angjeldende tidspunkt. Det er heller ikke spor av noen ved navn Beukels blant leiesoldatene. Teorien om at fly fra Katanga skal ha skutt varselskudd mot Hammarskjölds fly og truffet det slik at det styrtet svekkes videre ved at det ikke ble funnet kulehull i vraket av DC-6-maskinen som kan tyde på at det ble forsøkt avskåret med ild. Alle skader på flyet ble påført under krasjet i skogen, ikke før.
Rösiö avviser også opplysningene fra Sør-Afrika og viser til at det ble bestemt å skifte flymaskin bare et par timer før avgang fra Léopoldville og at dette har gjort at det neppe var tid for utenforstående til å plassere en bombe på en maskin som da var under utrustning for flygningen til Ndola og dessuten var bevoktet.
Ambassadør Rösiö heller til den konklusjonen at Hammarskjöld døde som følge av en flyulykke forårsaket av at flyet kom inn for landing i for lav høyde. Hans undersøkelser tyder på at flyet ikke skiftet kurs like før landing, slik det noen steder hevdes, men fulgte den normale innflygningsplanen, bare 1000 fot for lavt. Hvorfor det skjedde, er et av flere ubesvarte spørsmål. Et annet ubesvart spørsmål er hvorfor det ikke ble satt i verk leting etter flyet før 15 timer etter at tårnet i Ndola mistet radiokontakt med DC-6-maskinen. Det er ubesvarte spørsmål som disse som legger grunnlag for ytterligere spekulasjoner i saken om Hammarskjölds død.
=== Gravferd ===
Hammarskjölds kiste ble fløyet til Sverige, og han fikk en TV-sendt statsbegravelse i Uppsala domkirke. Han ble gravlagt i familiegraven på Gamla kyrkogården i Uppsala.
== Etter Dag Hammarskjölds bortgang ==
Ved Dag Hammarskjölds død fant man et brev til kabinettsekretær Leif Belfrage, en løsbladsperm med tittelen Vägmärken. Det var en samling maksimer og frie vers, som Hammarskjöld selv kalte en dagbok, eller hvitbok, "rörande mina förhandlingar med mig själv – och Gud". Vägmärken har blitt utgitt flere ganger. Testene handler tross hans egen beskrivelse ikke om hverdagslige hendelser, men er små notiser om ukjente mennesker, om Gud, moral og livsinnsikter.
Blant Hammarskjölds maksimer bemerkes denne:
Att aldrig låta framgången dölja sin tomhet, insatsen sin intighet, arbetslivet sin ödslighet, och så att bevara sporren att nå vidare – den smärta i själen som driver oss själva. Se dig inte om. Och dröm ej om framtiden: den skall ej återskänka dig det förgångna eller tillfredsställa andra lyckodrömmar. Din plikt och din belöning – ditt öde – är HÄR och NU.Nettopp de teologiske aspektene har vært et bærende tema i den senere tids interesse for Hammarskjöld, blant annet av Mats Svegfors, som i sin bok "Dag Hammarskjöld – den förste moderne svensken" utreder begrepene omkring den middelalderske tyske religionsmystisisme som var en viktig inspirasjonskilde for Hammarskjöld. Hammarskjölds oversettelse av Martin Buber er et annet tegn på samme karaktertrekk.
Hammarskjöld, som forble ugift og manglet arvinger, testamenterte sin gård Backåkra i Skåne til Svenska Turistföreningen. Gården hadde han kjøpt 1955 og latt ruste opp i henhold til egne detaljerte beskrivelser.
Hammarskjöld ble i 1961 posthumt tildelt Nobels fredspris. Året deretter etablertes Hammarskjöld Foundation. Dag Hammarskjöldsstiftelsen ble etablert 1982 for å virke for globale fredsspørsmål. 2005 ble av den svenske regjeringen og Svenska FN-förbundet utropt til Dag Hammarskjölds år for å skape oppmerksomhet omkring 100-årsminnet for hans fødsel.
Etter hans død ble boken Vägmärken gitt ut på Bonniers (1963), på norsk Veimerker (Cappelen, 1964 og 1990) gitt ut. Den kom ut i ny utgave på Lunde forlag i 2003, for å markere at det da var 50 år siden han ble utnevnt til FNs generalsekretær. I 2016 kom den ut enda en gang, nå på Commentum Forlag, med et forord av Janne Haaland Matlary og et etterord av Jørn-Kr. Jørgensen. I denne boka står Dag Hammarskiöld fram som en kristen mystiker.
I Zambia lå tidligere Dag Hammarskjöld stadion oppkalt etter Hammarskjöld.
== Bibliografi ==
Vägmärken, posthumt
Att föra världens talan: tal och uttalanden
Dag Hammarskjölds Uppsala: med Slottsbacken
Ungdomsårens vittnesbörd: brev och uppteckningar 1925-1931
The poet and the diplomat: the correspondence of Dag Hammarskjöld and Alexis Léger
Correspondance 1955-1961
"Är detta icke vänskapens innersta väsen". Tre brev till Rutger Moll
The international civil servant in law and in fact : a lecture
Inflationsfrågan i Sverige. Foredrag i Nationalökonomisk Forening den 16. februar 1943.
Svensk natur : en antologi (som redaktör)
Together in our concern, our hopes, and our determination.
Sveriges internationella kreditgivning åren 1944 och 1945. (1945)
Svenska finansproblem. (1941)
Sweden's international credit accomodation in 1944 and 1945. (1946)
Från Bretton Woods till "full employment". (1945)
Hjalmar Hammarskjöld: inträdestal i Svenska akademien (1954)
The United Nations: an apparaisal (1956)
The Linnaeus tradition and our time (1957)
Kring Linnéminnet: direktörstal vid Svenska akademiens högtidssammankomst den 20 december 1957
Politik och ideologi (1952)
Levande bygd (medverkan)
Arbetslöshetsutredningens betänkande, SOU 1933:29
Konjunkturspridningen: en teoretisk och historisk undersökning (diss. 1933)Ut over dette har han utgitt flere rapporter fra FN.
== Referanser ==
== Kilder ==
David Gibbs: "Dag Hammarskjöld, the United Nations, and the Congo Crisis og 1961-1: a Reinterpretation", The Journal of Modern African Studies, bd. 31, nr. 1, 1993, s. 163-174.
Matthew Hughes: "The Man Who Killed Hammarskjöld?", London Review of Books, bd. 23, nr. 15, 9. august 2001.
Bengt Rösiö: "The Ndola Crash and the Death of Dag Hammarskjöld", The Journal of Modern African Studies, bd. 31, nr. 4, 1993, s. 661-671.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Dag Hammarskjöld – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dag Hammarskjöld – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Biography Dag Hammarskjöld (en)
Dag Hammarskjöld The Nobel Prize 1961 (en)
Site ONU Dag Hammarskjöld (en)
Dag Hammarskjöld Library (en)
Ulykkesrapport
Ulykkesflyet
Kofi Annan, Dag Hammarskjöld and the 21th century, The Fourth Dag Hammarskjöld Lecture 6. september 2001, Uppsala university (en) (pdf)
18 September 1961 UN Secretary-General Dag Hammarskjöld is killed (en)
Cato Guhnfeldt: "Så hull i pannen", Aftenposten, 28. juli 2005.
"Var uønsket av mange", Aftenposten, 29. juli 2005.
"Hevder Hammarskjöld ble drept", Aftenposten, 24. mars 2007.
Jan Christensen: "- Hammarskjöld ble myrdet", VG, 04.06. 2001.
Anders Hellberg: "Legosoldat sköt Hammarskjöld", Dagens Nyheter, 24. mars 2007.
"1961: UN Secretary General killed in air crash", BBC On this Day.
Bengt Rösiö: ”Hammarskjöld's Death”, London Review of Books, bd. 23, nr. 18, 20. september 2001. | Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (født 29. juli 1905 i Sverige, død 18. | 9,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksdagen_i_Worms | 2023-02-04 | Riksdagen i Worms | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Martin Luther', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Tysk politikk'] | Med Riksdagen i Worms (tysk: Wormser Reichstag) forstår man vanligvis Riksdagen i 1521, som endte med at Martin Luther ble erklært fredløs. Men det har også vært avholdt riksdager i samme by i 829, 926, 961, 1076, 1122, 1495 og i 1540.
Riksdagen i 1521 varte fra den 29. januar til den 25. mai 1521.
| Med Riksdagen i Worms (tysk: Wormser Reichstag) forstår man vanligvis Riksdagen i 1521, som endte med at Martin Luther ble erklært fredløs. Men det har også vært avholdt riksdager i samme by i 829, 926, 961, 1076, 1122, 1495 og i 1540.
Riksdagen i 1521 varte fra den 29. januar til den 25. mai 1521.
== Riksdagen i 1521 ==
=== Riksdagen innkalles ===
Riksdagen ble innkalt av den tysk-romerske keiser Karl V, som kort tid før hadde reist fra Spania til Tyskland og mottatt keiserkronen i Aachen 23. oktober 1520. Foranledningen var urolighetene rundt Martin Luther, og ikke minst den pavelige utsending ved keiserens hoff, Girolamo Aleandro, hadde ivret for en riksdag med dette for øye.
Selv om også en rekke andre spørsmål ble drøftet under riksdagen, er det behandlingen av Martin Luthers lære som har varig historisk interesse.
Luther hadde hilst valget av Karl V velkommen med stor entusiasme, særlig fordi de øvrighetspersoner som stod Luther mest imot, som pave Leo X, hadde arbeidet for andre kandidater og agitert mot Karl. Luther hadde til og med tilegnet sitt skarpeste kampskrift så langt Skriftet til den kristne adel, august 1520) til keiser Karl. Men keiseren hadde fra første stund ikke etterlatt noen tvil om at han i Luther-spørsmålet ville stå på den gamle kirkes standpunkt. I Leuven og Köln hadde han deltatt i brenningen av de lutherske skrifter. Han hadde til hensikt å reise en riksakt mot ham så snart han offisielt var blitt bannlyst av kirken. At en slik bannlysning var nært forestående, lå i luften: I bullen Exurge Domine hadde paven truet med det dersom Luther ikke avsverget visse teser innen en viss frist. Høsten 1520 utløp fristen, og den 3. januar 1521 fulgte bannlysningen.
=== Spørsmålet om Luther skulle innkalles eller ikke ===
Riksdagen diskuterte først om Luther skulle innkalles eller ikke. I sin berømte askeonsdagstale krevde den pavelige utsending Aleander den 13. februar at bannlysningen skulle følges opp av den verdslige myndighet uten noe forutgående avhør av Luther. Fra Ingolstadt sendte Eck den 21. februar et brev med samme oppfordring til keiseren. Men dette vant ikke tilslutning; etter påtrykk fra Fredrik den Vise av Sachsen gikk keiseren med på at Luther først skulle bli utspurt.
=== Luther innkalles til Worms ===
Den 6. mars 1521 hadde keiseren undertegnet det skriv som sikret ham fritt leide til og fra Worms. Til tross for ekskommunikasjonen hadde hele reisen fra Wittenberg til Worms vært et triumftog, og Luthers inntog i Worms den 16. april 1521, høytidelig fulgt av den keiserlige herold, gav ikke inntrykk at det var en slagen mann som begav seg inn i sine fienders vold. Høy og lav trengte seg rundt herberget hans for å få et glimt av den berømte mannen, han var blitt riksdagens midtpunkt.
=== Luther står frem for forsamlingen ===
Den 17. april ble han innkalt til forhandlingene. Frimodig fastholdt han sine skrifter overfor keiseren og de forsamlede riksstender. På spørsmålet om han ville forsvare dem, bad han om betekningstid. Neste dag holdt han sin kraftfulle og vel forberedte forsvarstale, der han avslo enhver tilbakekalling. Avslutningsvis sa han:
«Hvis jeg ikke blir beseiret ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter – for jeg tror verken på paven eller på konsilene alene ettersom det står fast at de flere ganger har tatt feil eller har motsagt hverandre – så forblir jeg beseiret ved de skriftsteder jeg har anført, og min samvittighet forblir fanget i Guds Ord. Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen.»
De berømte ordene «Her står jeg og kan ikke annet» stammer ikke fra Luther.
=== Keiserens tale ===
Talen gjorde stort inntrykk på riksstendene. Men også keiseren holdt den følgende dag en tale. Den var ikke mindre storartet, og utgjorde den første bekjennelse som han personlig avga i offentligheten. Her sa han blant annet:
«Det er sikkert at en enkelt broder tar feil når han setter seg opp mot hele kristenhetens mening, for ellers må kristenheten ha tatt feil i tusen år eller mer. ... Det ville være en skam for oss og for dere, dere lemmer på den edle tyske nasjon, hvis det på grunn av vår forsømmelse i vår tid skulle snike seg inn bare et skjær av heresi i menneskenes hjerter, til skade for den kristne religion. Etter at vi i går hørte Luthers tale, sier jeg dere at jeg beklager at jeg så lenge har nølt med å ta forholdsregler mot ham. Han har sitt frie leide! Men heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter, og håper at dere som gode kristne vil gjøre det samme.»
=== Siste forsøk på å overtale Luther til å avsverge ===
I dagene som fulgte ble det gjort flere forsøk på å få Luther til å ombestemme seg og gå med på et kompromiss. Erkebiskop Richard von Greiffenklau av Trier førte private forhandlinger med Luther i Den tyske ordens hus den 24. april. Ifølge en rapport fra Aleander til Roma tilbød han Luther at
«dersom det var slik at han fryktet for drapstrusler fra sine tilhengere dersom han tilbakekalte (sine standpunkter), skulle han få et behagelig priorat ved en av hans borger og deretter en plass ved hans bord og i hans råd, og således nyte godt også av keiserens beskyttelse og pavens gunst».
Bakgrunnen for dette fremstøtet var at Luther så tydelig var blitt båret frem av lavadelens hyldest, og at en retrett nok ville utløst forferdelse i disse kretsene. Men Luther avviste tilbudet.
Deretter oppsøkte også Johann Cochlaeus, som også hadde deltatt på Greiffenklaus forsøk, Luther alene for å forsøke å få ham til å trekke tilbake sine lærestandpunkter.
=== Luther forlater Worms ===
Deretter ble en rekke møter avholdt for å finne ut av hva man skulle gjøre. Men før riksdagen rakk å fatte noen beslutning, forlot Luther Worms (25. eller 26. april). På hjemreisen mot Wittenberg ble han underveis «bortført» av sine tilhengere og brakt i sikkerhet til borgen Wartburg i begynnelsen av mai.
Få dager etter ble Wormser-ediktet utferdiget, men keiseren lot det ikke offentliggjøre før den 25. mai. Ediktet erklærte at Luther var en kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Han ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser. | Med Riksdagen i Worms (tysk: Wormser Reichstag) forstår man vanligvis Riksdagen i 1521, som endte med at Martin Luther ble erklært fredløs. Men det har også vært avholdt riksdager i samme by i 829, 926, 961, 1076, 1122, 1495 og i 1540. | 9,893 |
null | 2023-02-04 | Kinshasa | null | null | null | Kinshasa (tidligere Léopoldville) er hovedstaden og den største byen i det afrikanske landet Den demokratiske republikken Kongo. Byen ligger på den sørlige bredden av elven Kongo, 515 km nordøst for elvens munning. | 9,894 |
null | 2023-02-04 | Alkalimetall | null | null | null | Alkalimetallene er grunnstoffene som ligger i gruppe 1 i periodesystemet. De består av litium (Li), natrium (Na), kalium (K), rubidium (Rb), cesium (Cs) og francium (Fr). | 9,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spyttkjertel | 2023-02-04 | Spyttkjertel | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Antroposentrismer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fordøyelsessystemet', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02'] | Spyttkjertlene er mange små kjertler i munnhulen som produserer spytt. Det er imidlertid i de tre store parene med spyttkjertler som produserer mest sekret, normalt ca. 1-2 liter i døgnet hos mennesker.
Spytt inneholder slimliknende stoff, mucin, et såkalt glukoprotein som virker smørende, samt det basiske enzymet amylase, som spalter stivelse (et polysakkarid) til disakkarider. Spyttet hjelper også til med oppdelingen av mat i munnhulen, gjennom å bløte den opp.
Undertungespyttkjertelen (glandula sublingualis) finner vi i sulcus sublingualis (de to skrå forhøyningene under tungen). Kjertelen tømmer sitt sekret i flere små og en stor utførselsgang like foran tungebåndet og bak fortennene i underkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus FacialisØrespyttkjertelen (glandula parotis) finner vi foran øret på den bakerste delen av underkjevens sidegren. Utførselsgangen løper fremover på utsiden av den store tyggemuskelen og kjertelen tømmer seg på innsiden av kinnet i høyde med 12-års jekselen i overkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus VagusUnderkjevespyttkjertelen (glandula submandibularis) finner vi bak musklene i munngulvet og ned under underkjevenbeinet. Utførselsgangen går fremover under tungen i sulcus sublingualis (de to skrå forhøyningene under tungen) og ender opp bak fortennene i underkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus Facialis. | Spyttkjertlene er mange små kjertler i munnhulen som produserer spytt. Det er imidlertid i de tre store parene med spyttkjertler som produserer mest sekret, normalt ca. 1-2 liter i døgnet hos mennesker.
Spytt inneholder slimliknende stoff, mucin, et såkalt glukoprotein som virker smørende, samt det basiske enzymet amylase, som spalter stivelse (et polysakkarid) til disakkarider. Spyttet hjelper også til med oppdelingen av mat i munnhulen, gjennom å bløte den opp.
Undertungespyttkjertelen (glandula sublingualis) finner vi i sulcus sublingualis (de to skrå forhøyningene under tungen). Kjertelen tømmer sitt sekret i flere små og en stor utførselsgang like foran tungebåndet og bak fortennene i underkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus FacialisØrespyttkjertelen (glandula parotis) finner vi foran øret på den bakerste delen av underkjevens sidegren. Utførselsgangen løper fremover på utsiden av den store tyggemuskelen og kjertelen tømmer seg på innsiden av kinnet i høyde med 12-års jekselen i overkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus VagusUnderkjevespyttkjertelen (glandula submandibularis) finner vi bak musklene i munngulvet og ned under underkjevenbeinet. Utførselsgangen går fremover under tungen i sulcus sublingualis (de to skrå forhøyningene under tungen) og ender opp bak fortennene i underkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus Facialis. | Spyttkjertlene er mange små kjertler i munnhulen som produserer spytt. Det er imidlertid i de tre store parene med spyttkjertler som produserer mest sekret, normalt ca. | 9,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julius_II | 2023-02-04 | Julius II | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 1513', 'Kategori:Fødsler i 1443', "Kategori:Linjen d'Estouteville", 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra provinsen Savona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona i adelsrepublikken Genova, død 21. februar 1513 i Roma), var pave fra 1503 til 1513. Som pave fikk Julius II tilnavnet Krigerpaven. Pavenavnet hans derimot, skal han ikke selv ha valgt til ære for paven Julius I, men som en emulgering av Julius Cæsar. Julius II spilte en sentral rolle i høyrenessansen og etterlot seg en betydelig kulturell og politisk arv. Han regnes som en av de sterkeste og mest innflytelsesrike pavene gjennom tidene.
| Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona i adelsrepublikken Genova, død 21. februar 1513 i Roma), var pave fra 1503 til 1513. Som pave fikk Julius II tilnavnet Krigerpaven. Pavenavnet hans derimot, skal han ikke selv ha valgt til ære for paven Julius I, men som en emulgering av Julius Cæsar. Julius II spilte en sentral rolle i høyrenessansen og etterlot seg en betydelig kulturell og politisk arv. Han regnes som en av de sterkeste og mest innflytelsesrike pavene gjennom tidene.
== Tidlig liv ==
Giuliano della Rovere Albisola ble født i nærheten av havnebyen Savona i Republikken Genova. Han tilhørte huset della Rovere, en adelig, men fattiggjort familie. Giuliano var sønn av en av pave Sixtus IVs brødre, Raffaelo della Rovere. Hans mor var Theodora Manerola, som var av gresk avstamning. Hans onkel, som før han ble valgt til pave i 1471 hadde en høy posisjon hos fransiskanerne, tok ham under sine vinger, og sørget for at Giuliano fikk en god utdannelse i sin orden. Grunnutdanningen ble etterfulgt av et studieopphold i et fransiskanerkloster i La Pérouse. Giuliano trådte dog antagelig ikke inn i fransiskanerordenen som sin onkel, men ble sekularprest.
Han fikk tre døtre; det er noe uklart når de ble født, men det ser ut til å være etter at han ble presteviet, og kanskje også etter han ble biskop.
Som ung mann skal Giuliano ha vist tegn til å være en voldelig og grov person som også tok til svært stygt språk.
== Bispeutnevnelse, og kardinal ==
I 1471, rett etter at Sixtus IV hadde blitt valgt til pave, ble han utnevnt til biskop av Carpentras i Frankrike. Allerede samme år ble han også utnevnt til kardinal. Hans spesielle posisjon ble markert ved at han ble tildelt den tittelkirke hans onkel hadde hatt, San Pietro in Vincoli.
Han fikk i de følgende årene stadig tildelt nye bispedømmer, og hadde var til tider biskop av flere steder på en gang: Først Carpentras (1471–72); deretter Lausanne (1472–76), Catania (1473–74), Coutances (1476-77), Mende (1478–83), Viviers (1477-79), Sabina (1479–83), Bologna (1483–1502), Ostia (1483-1503), Lodève (1488–89), Savona (1499-1502), Vercelli (1502–03), og sist men absolutt ikke minst ble han i 1474 erkebiskop av Avignon, en tittel han hadde inntil han ble valgt til pave. Han var også abbed for flere klostre.
Han ble sendt som pavelig legat til Frankrike i 1480, og ble der i fire år. Han gjorde en svært god jobb der, og fikk dermed stor innflytelse i kardinalkollegiet. Under pave Innocent VIIIs pontifikat økte denne innflytelsen; det er tydelig at han var i stand til å stå på egne ben etter onkelens død. Men han oppnådde antagelig dette blant annet ved hjelp av å betale ut bestikkelser for å få Innocent valgt, slik at den nye paven sto i takknemlighetsgjeld til ham.Det hadde bygd seg opp en uoverensstemmelse mellom Giuliano og Rodrigo Borgia, og da Borgia ble valgt til pave under navnet Alexander VI i 1492 valgte Giuliano å søke tilflukt i Ostia. Noen måneder etter reiste han til Genova, hvor han oppfordret Karl VIII til å erobre Napoli.
Giuliano ble med kongen på felttoget, og de ankom sammen til Roma. Giuliano prøvde der å samle et konsil for å etterforske Alexander VI med tanke på å avsette ham. Ved å alliere seg med kongens minister Briçonnet, som fikk tilbud om et kardinalsembete, klarte paven seg unna.
Etter Alexanders død i 1503 støttet Giuliano kardinal Piccolomini fra Milano, som ble valgt og tok navnet Pius III. Det ble et svært kortvarig pontifikat; paven var alvorlig syk da han ble valgt, og døde bare omkring 10 dager senere.
== Pontifikat ==
Ved hjelp av dyktig manøvrering klarte Giuliano å få støtte fra Cesare Borgia, og ble enstemmig valgt til pave 1. november 1503. Han skal også i dette valget ha benyttet seg av bestikkelser. Konklaven som valgte ham var den korteste kjente i pavedømmets historie.
Hans første tiltak som pave var å kvitte seg med de verdslige maktpersoner som kontrollerte pavestolen. Ved hjelp av en komplisert strategi klarte han å gjøre det umulig for Cesare Borgia å fortsette å oppholde seg i Pavestatene. Selv om det var Borgia som fikk ham valgt, hadde han nemlig en godt begrunnet mistro til ham og resten av Borgia-familien. Han brukte deretter sin innflytelse for å skape fred mellom de to mektige familiene Orsini og Colonna, blant annet ble hans datter Felice giftet bort til Giovanni Giordano Orsini, og han klarte å knytte resten av den romerske adel til seg ved å gi dem fordeler som de higet etter.
Alle de kirkelige verv han hadde hatt før han ble valgt til pave, hadde vist seg svært innbringende, og midlene brukte han til å bestille kunstverker fra Bramante, Rafael og Michelangelo som til denne dag setter sitt preg på Roma. Han inviterte Rafael til Roma og var beskytter for Bramante. 18. april 1506 la han grunnstenen til den nye Peterskirken. Michelangelo fikk i oppdrag å dekorere det sixtinske kapell, som stod ferdig bare noen måneder etter Julius' død. Da Michelangelo hadde fått i oppdrag å bygge Julius IIs gravmonument av Julius II selv, dro han til Carrara for å finne de riktige marmorblokkene, men betaling fikk han ikke. Forbitret returnerte han til Firenze, men paven formildet ham ved å bestille en bronseskulptur av seg selv til domkirken i Bologna. Michelangelo foreslo at figuren kunne ha en bok i hånden, men Julius avslo: «Hva bryr jeg meg om litteratur? Et sverd skal jeg ha!» Skulpturen ble senere meget passende støpt om til en kanon.Etter å ha sikret sin posisjon i Roma, satte Julius igang med å kaste ut venetianerne fra Faenza, Rimini og andre byer i Italia som de hadde okkupert. Dogen i Venezia lot seg ikke bevege, og paven allierte seg med Frankrike og Tyskland for å undertvinge Venezia. I 1506 lyktes de i å ta Perugia og Bologna. To år senere var han i stand til å danne Cambrailigaen mot Venezia sammen med Ludvig XII av Frankrike, keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike og Ferdinand II av Aragon. Venezia ble satt under interdikt 27. april 1509. I slaget ved Agnadello mistet Venezia nesten all makt i Italia. Den franske kongen og den tysk-romerske keiseren var interessert i å sikre seg selv områder i Italia, og paven måtte snu seg rundt og alliere seg med venetianerne for å sikre sine egne interesser. Interdiktet ble opphevet 24. februar 1510, og i stedet ble Frankrike satt under interdikt. Paven forsøkte også å skape splid mellom Frankrike og England, for å minske presset mot Italia, men dette lyktes ikke. På en synode i september 1510 trakk de franske biskopene seg fra sine løfter om lydighet overfor Julius II, og de besluttet å forsøke å få paven avsatt.
I november 1511 ble et konsil samlet i Pisa for å vurdere avsettelse av paven. Julius klarte seg, og gikk inn i en ny allianse, den såkalte Hellige liga, med Ferdinand II av Aragon og venetianerne mot Frankrike. Etter en tid sluttet også keiseren deg til alliansen
Julius II innkalte til et konsil i Roma, som åpnet i 1512 og ble erklært for å være et økumenisk konsil, Det femte Laterankonsil. Han erklærte at dette var noe han hadde lovet å gjøre da han ble valgt, men at fiendtlig aktivitet i Italia hadde forsinket konsilet.
Franskmennene ble tvunget tilbake over Alpene i 1512, men dette betydde at andre igjen fikk innflytelse i Italia. Selv om Julius II nå hadde sikret Pavestatene, var hans drøm om et uavhengig italiensk kongedømme knust.
== Død ==
På Pinseaften i mai 1512 skal pave Julius II ha vært klar over at hans fysiske form var forverret og at han nå var svært dårlig. Helsen hans sviktet mer og mer, på tross av at de mange kommentarene han fikk av flere kardinaler på hvor frisk og fin han så ut. Han fortsatte derfor med sine vanlige aktiviteter; messer, besøk av kirker og større forsamlinger. Den 24. juni skal paven allikevel ha innsett sin sanne form og ble sengeliggende frem til januar 1513. I sin begrensede tilstand led Giuliano mye av feber, han mistet matlysten og legene klarte ikke å diagnostisere han. Han døde i Roma av feberen 21. februar 1513, og ble gravlagt i kirken San Pietro in Vincoli. Hans gravmonument av Michelangelo inkluderer den berømte statuen av Moses.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
Pave Julius II /1443-1513) *1481
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Herbert Immenkötter: «Julius II» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 811–815.
Olaf Klodt: Templi Petri instauracio: die Neubauentwürfe für St. Peter in Rom unter Papst Julius II. und Bramante (1505–1513). Verlag an der Lottbek, Jensen 1992, ISBN 3-86130-000-1
Christine Shaw: Julius II. The Warrior Pope. Oxford 1993.
Franz-Joachim Verspohl: Michelangelo Buonarroti und Papst Julius II. Wallstein-Verlag, Göttingen 2004, ISBN 3-89244-804-3
Volker Reinhardt (utg.): Die großen Familien Italiens (= Kröners Taschenausgabe. Band 485). Kröner, Stuttgart 1992, ISBN 3-520-48501-X.
== Eksterne lenker ==
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church | Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona i adelsrepublikken Genova, død 21. | 9,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor-Arne_Hetland | 2023-02-04 | Tor-Arne Hetland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske langrennstrenere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Eigersund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Tor-Arne Hetland (født 12. januar 1974) er en norsk langrennstrener og tidligere langrennsløper som fra 2016 til april 2018 var landslagstrener for skilandslagets herrelag. Fra august 2018 til april 2020 var han sportssjef for prosjektet Team China Meråker, og har siden mai samme år vært idrettssjef for Studentsamskipnaden i Gjøvik, Ålesund og Trondheim.Som aktiv skiløper representerte han Byåsen Idrettslag. Han vant NRKs Mesternes Mester i 2012.
Han vokste opp på Helleland, et mindre sted nord i Eigersund kommune.
| Tor-Arne Hetland (født 12. januar 1974) er en norsk langrennstrener og tidligere langrennsløper som fra 2016 til april 2018 var landslagstrener for skilandslagets herrelag. Fra august 2018 til april 2020 var han sportssjef for prosjektet Team China Meråker, og har siden mai samme år vært idrettssjef for Studentsamskipnaden i Gjøvik, Ålesund og Trondheim.Som aktiv skiløper representerte han Byåsen Idrettslag. Han vant NRKs Mesternes Mester i 2012.
Han vokste opp på Helleland, et mindre sted nord i Eigersund kommune.
== Karriere ==
=== Aktiv skiløper ===
Hetland tilhørte i flere år den absolutte verdenstoppen i langrennsprint. Han ble tidenes første verdensmester i langrennsprint (1,5 km) i Lahtis i Ski-VM 2001, og var med på laget som vant 4 x 10 km stafett. Sprintøvelsen kom også med på det olympiske programmet i OL i Salt Lake City 2002, og igjen gikk Hetland til topps. I VM 2003 i Val di Fiemme ble det bronsemedalje. I VM i 2005 i Oberstdorf ble det sølv. I sesongen 2004/2005 vant han verdenscupen i sprint, og kom på tredjeplass i verdenscupen sammenlagt. I desember 2005 ledet han verdenscupen 2005/2006 foran tyskeren Tobias Angerer, men endte til slutt på 3.-plass. I OL i Torino 2006 tok han sølv i sprintstafetten sammen med Jens Arne Svartedal.
5. januar 2007 ble han den første vinneren av sprinttrøya i Tour de Ski. Han vant en sprintetappe i Asiago 5. januar 2007, og ble nummer 5 i touren sammenlagt.
15. desember 2007, i starten på en ny sesong tok han en ny verdenscupseier, denne gang på 30 km friteknikk fellesstart i russiske Rybinsk.
I Tour de Ski 2007/08 vant han sprinttrøya sammen med Petter Northug. Også denne gangen ble han nummer 5 sammenlagt. Han kom på sjetteplass i verdenscupen denne sesongen.
Hetland vant sprinten i Praha i Tour de Ski 2008/09, og etter andreplassen i Nové Město tok han en solid ledelse i sprintkonkurransen. Han avgjorde kampen ved å vinne den første poengspurten på 20 km fellesstart, men han fikk ikke noen god sammenlagtplassering totalt. Hetland la opp som aktiv langrennsløper i 2009.
=== Trener ===
I sesongen 2009/10 var han trener for Tysklands landslag i sprintlangrenn. Før sesongen 2010/11 ble det inngått et samarbeid mellom de sveitsiske og tyske skiforbundene om en felles sprintgruppe med Hetland som trener. Han var trener for det sveitsiske sprintlandslaget til 2014.I mars 2016 tok han over som langrennstrener for det norske herrelandslaget. I forbindelse med dette har han på slutten av sesongen 2016/17 og starten av 2017/18 måtte tåle en god del kritikk i media for å ha utelatt Petter Northug fra skitroppen. Noen har gått så langt som å hevde at det går politikk i uttakene og at Hetland og landslagssjef Vidar Løfshus ikke klarer å opptre profesjonelt.Hetland sluttet i Norges Skiforbund i juni 2018.
=== Verdenscupseire ===
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tor-Arne Hetland – Olympics.com
(en) Tor-Arne Hetland – Olympic.org
(en) Tor-Arne Hetland – Olympedia
(en) Tor-Arne Hetland – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tor-Arne Hetland – FIS (langrenn)
(en) Tor-Arne Hetland – TheSports.org
(en) Tor-Arne Hetland – TheSports.org | }} | 9,898 |
null | 2023-02-04 | Schindler | null | null | null | Schindler kan referere til | 9,899 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.