url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Mirakelb%C3%A6r | 2023-02-04 | Mirakelbær | ['Kategori:Afrikas flora', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bær', 'Kategori:Krydder', 'Kategori:Sapodillefamilien'] | Mirakelbær er en planteart i sapodillefamilien. Den er en busk med spiselige røde bær som får sur mat til å smake søtt. Hvis man først spiser noen mirakelbær, kan man spise en sitron og kjenne søtsmak istedenfor sursmak. Effekten skyldes et glykoprotein som bæret inneholder, mirakulin, som binder seg til smaksløkene på tunga. Virkningen holder seg i minst 30 minutter.
Mirakelbær har ingen verdi som mat i seg selv og spises bare sammen med sure matvarer. Derfor regnes bærene ofte som et krydder. Arten vokser naturlig i tropisk Vest-Afrika, men dyrkes også i tropisk Amerika. Planten kan dyrkes som potteplante, og den lett å få til å trives. Den skal dyrkes i sur jord, slik som rhododendron.
| Mirakelbær er en planteart i sapodillefamilien. Den er en busk med spiselige røde bær som får sur mat til å smake søtt. Hvis man først spiser noen mirakelbær, kan man spise en sitron og kjenne søtsmak istedenfor sursmak. Effekten skyldes et glykoprotein som bæret inneholder, mirakulin, som binder seg til smaksløkene på tunga. Virkningen holder seg i minst 30 minutter.
Mirakelbær har ingen verdi som mat i seg selv og spises bare sammen med sure matvarer. Derfor regnes bærene ofte som et krydder. Arten vokser naturlig i tropisk Vest-Afrika, men dyrkes også i tropisk Amerika. Planten kan dyrkes som potteplante, og den lett å få til å trives. Den skal dyrkes i sur jord, slik som rhododendron.
== Eksterne lenker ==
(en) mirakelbær i Encyclopedia of Life
(en) mirakelbær i Global Biodiversity Information Facility
(en) mirakelbær hos ITIS
(en) mirakelbær hos NCBI
(en) mirakelbær hos The International Plant Names Index
(en) mirakelbær hos Tropicos
(en) Kategori:Synsepalum dulcificum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Synsepalum dulcificum – detaljert informasjon på Wikispecies | Mirakelbær er en planteart i sapodillefamilien. Den er en busk med spiselige røde bær som får sur mat til å smake søtt. | 9,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oddvard_Nilsen | 2023-02-04 | Oddvard Nilsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Høyre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske friidrettstrenere', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Ordførere i Askøy', 'Kategori:Personer fra Askøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hordaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Oddvard Nilsen (født 24. juni 1940) er en norsk tidligere politiker (H). Han var ordfører i Askøy kommune 1990–1993, innvalgt på Stortinget fra Hordaland 1993–2005 og Høyres parlamentariske leder 2001–2005.
Han er sønn av murersvenn Odd Nilsen (1917–1964) og industriarbeider Ellinor Jensen (1917–2003). Farsslekten har arbeidet innen murerfaget i flere generasjoner. Oddvard Nilsen er gift med Torill Nilsen (1948–), som var medlem av Askøy kommunestyre 1995–2003. Paret har tre sønner sammen, heriblant fylkesordfører Tom-Christer Nilsen (1969–) og friidrettsutøver Trond Erik Nilsen (1972–).
Etter militær grunnutdannelse tok han lærerskolen som privatist. Han har også vært trener og styremedlem i Norges Friidrettsforbund. Nilsen har sin bakgrunn fra skoleverket, og har vært rektor ved Kleppestø og Ravnanger ungdomsskoler på Askøy. Han var leder i Hordaland Høyre 1990–1994 og medlem av Høyres arbeidsutvalg 1996–2005. I stortingsperiodene 1993–2001 satt han i Stortingets samferdselskomité, siste perioden som komiteens leder. I perioden 2001–2005 var han medlem av Stortingets utenrikskomité. Da Jan Petersen ble utenriksminister, ble Nilsen valgt til parlamentarisk leder.
Etter tiden på Stortinget var Nilsen styreleder i Helse Vest RHF 2005–2014.Oddvard Nilsen ble den 11. mars 2006 utnevnt til æresmedlem av Hordaland Høyre.
| Oddvard Nilsen (født 24. juni 1940) er en norsk tidligere politiker (H). Han var ordfører i Askøy kommune 1990–1993, innvalgt på Stortinget fra Hordaland 1993–2005 og Høyres parlamentariske leder 2001–2005.
Han er sønn av murersvenn Odd Nilsen (1917–1964) og industriarbeider Ellinor Jensen (1917–2003). Farsslekten har arbeidet innen murerfaget i flere generasjoner. Oddvard Nilsen er gift med Torill Nilsen (1948–), som var medlem av Askøy kommunestyre 1995–2003. Paret har tre sønner sammen, heriblant fylkesordfører Tom-Christer Nilsen (1969–) og friidrettsutøver Trond Erik Nilsen (1972–).
Etter militær grunnutdannelse tok han lærerskolen som privatist. Han har også vært trener og styremedlem i Norges Friidrettsforbund. Nilsen har sin bakgrunn fra skoleverket, og har vært rektor ved Kleppestø og Ravnanger ungdomsskoler på Askøy. Han var leder i Hordaland Høyre 1990–1994 og medlem av Høyres arbeidsutvalg 1996–2005. I stortingsperiodene 1993–2001 satt han i Stortingets samferdselskomité, siste perioden som komiteens leder. I perioden 2001–2005 var han medlem av Stortingets utenrikskomité. Da Jan Petersen ble utenriksminister, ble Nilsen valgt til parlamentarisk leder.
Etter tiden på Stortinget var Nilsen styreleder i Helse Vest RHF 2005–2014.Oddvard Nilsen ble den 11. mars 2006 utnevnt til æresmedlem av Hordaland Høyre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oddvard Nilsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Oddvard Nilsen hos Stortinget
(no) Oddvard Nilsen hos Norsk senter for forskningsdata | Oddvard Nilsen (født 24. juni 1940) er en norsk tidligere politiker (H). | 9,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Special_Operations_Executive | 2023-02-04 | Special Operations Executive | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-11', 'Kategori:Etableringer i 1940', 'Kategori:Militære enheter under andre verdenskrig', 'Kategori:Opphør i 1946', 'Kategori:Spesialstyrker'] | Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946.
| Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946.
== Mål og strategi ==
Storbritannia var tidlig i krigen for svake militært til å gå til en større invasjon på kontinentet, men ved stadige raid og sabotasje ble det gjort betydelig skade. Tyskerne ble holdt i stadig uvisshet om hvor og når neste angrep kom. De måtte derfor spre sine styrker og dette førte til en svekkelse. Aksjonene ble gjennomført i samarbeid mellom mannskaper fra hæren, RAF og Royal Marines som var spesialtrent for slike oppdrag. De var organisert i særskilte «striking companies» eller «commandos». SOE og «commandos» var Winston Churchills hjertebarn.
Lord Mountbatten overtok som sjef for DCO (Directorate of Combined Operations) sommeren 1941. DCOs oppgave var koordinering mellom hær, marine og flyvåpen og vis-à-vis SOE. Denne type virksomhet fikk høyere prioritet og samkjøringen av de tre forsvarsgrener ble bedre. Det ble iverksatt angrep hvor hovedmålet var krigsøkonomisk og hvor mest mulig skulle ødelegges, mens kamp med tyskerne skulle unngås, andre ganger var hovedmålet nettopp å engasjere fienden i strid.
SOE fikk i begynnelsen mye motstand innad i den britiske militære, og det tok tid før de fikk bevist at de kunne gjøre nytte for seg.
== Operasjoner ==
=== I Norge ===
Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for norskekysten som operasjonsområde for aksjoner. SOEs norske seksjon la planer for en aksjon som ville dele Norge i to og for å etablere en base for britiske kommandosoldater ved Bodø. Disse planene ble imidlertid ikke iverksatt. SOE Norwegian Section rekrutterte sine første norske agenter høsten 1940 og opprettet da også en base på Shetland for operasjoner mot Norge. Seksjonen holdt til i Gaynes Hall nær St Neots i Cambridgeshire.
Fremstøtene i Norge i 1941 var de første offensive aksjonene etter en lang rekke nederlag. Man ønsket nå å uroe tyskerne, få dem til å spre forsvaret av kystene samt å ødelegge krigsindustri, skip og havner og – selvsagt – skaffe seg gode poeng for bruk i egen propaganda. Tyskerne på sin side svarte med å styrke forsvaret av Norge betydelig. Blant annet ble det etablert 160 nye kystbatterier. Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3—400 000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene.
Innsatsen i Norge ble organisert av SOE Norwegian Section som rekrutterte sine første agenter i allerede i 1940. Allerede før den formelle godkjennelsen var på plass i 1941 deltok norske styrker i et britisk raid mot Lofoten. SOEs norske seksjon organiserte (sammen med DCO), det vellykkede raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operasjon Claymore. Det gode resultatet førte til at SOE økte rekrutteringen av norske agenter fra april 1941. I juli fulgte så opprettelsen av et norsk frittstående kompani, Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1), bestående av norske menige og offiserer. Enheten er i Norge mest kjent som Kompani Linge. Kompaniet tilhørte den norske hær, men var under britisk kommando.
Det tok tid å avklare forholdet mellom SOE og de norske myndigheter. Det var norsk misnøye både pga. tyske represalier etter raid, og fordi man syntes britene opererte for selvstendig. Forsvarets Overkommando (FO) ble opprettet i Storbritannia i februar 1942. Dette la grunnlaget for klarere linjer og bedre samarbeid. SOE Norwegian Section ble reorganisert. Den skotske oberst John Skinner Wilson overtok ledelsen og vant stor tillit. Enkelte problemer gjenstod. SOE valgte lenge direkte kontakt med lokale motstandsenheter. Kommunikasjonen gikk derfor ofte utenom sentrale instanser: Milorgs Sentralledelse (SL) i Norge, Legasjonens Militærkontor (Mi) i Sverige og Forsvarets Overkommando (FO) i Storbritannia. Omstendigheten gjorde da heller ikke kommunikasjon, verken i form av reiser, møtevirksomhet, telefonsamtaler, brev osv., enkelt for noen av partene. Britene var heller ikke sikre på om regjeringen i London hadde hjemmefrontens fulle støtte. De siste problemer i forholdet mellom SOE og Milorg ble ryddet av veien under møter i Sverige i mai 1943.
Operasjon Claymore (Svolværraidet/Lofotraidet ) ble gjennomført 4. mars 1941. Målene befant seg i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. Claymore-operasjonen førte til at skip på tilsammen 19 000 tonn ble senket, blant annet et tysk fabrikkskip, 18 bedrifter ble ødelagt. 213 tyskere og 12 NS-medlemmer ble tatt til fange. Blant den lokale befolkningen valgte 314 å bli med over til Storbritannia for å melde seg som frivillige. Josef Terboven beordret kraftige represalier. Nærmere 100 mennesker ble arrestert og internert på Åneby i Hakadal for senere å overføres til Grini da leiren sto ferdig samme sommer. På britisk side var det stor tilfredshet med utfallet av Claymore. Man så det som et eksempel på et vellykket commando-oppdrag. 52 norske, blant dem Martin Linge, deltok.
6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater. De ble landsatt fra en destroyer og en sildeoljefabrikk ble ødelagt.
I romjulen 1941 (26. – 28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, Operasjon Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og Operasjon Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert. I Operasjon Archery deltok en styrke på 576 mann, av dem 51 offiserer. Blant disse var Martin Linge og 15 andre fra Kompani Linge. Fabrikker, lagerbygninger samt de tyske forlegningene ble påført skader og 8 skip ble senket. Angrepet var militært sett vellykket, men Linge selv falt. I operasjon Anklet i Lofoten deltok 300 mann, 77 av dem fra Kompani Linge. Ekspedisjonen var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery operasjonen. Styrkene trakk seg tilbake sammen med 266 norske som ville melde seg som frivillige. Også etter denne aksjonen ble det iverksatt kraftige represalier mot sivilbefolkningen. De britiske angrepene førte til at kløften mellom nordmenn og briter i synet på mål og midler i den militære motstand ble større.
I februar 1943 under Vemork-aksjonen («Operasjon Gunnerside») klarte norske SOE-agenter å sprenge Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Fabrikken produserte tungtvann som var viktig for tysk atomforskning og eventuell produksjon av atomvåpen. Dette var en viktig seier for SOE, som fikk vist at organisasjonen hadde mulighet til å utføre viktige oppdrag.
Videre angrep fra SOE fortsatte, til dels med store ødeleggelser og tap av mange liv. Også i Norge var det heftige meningsutvekslinger. Mange var uenig i valg av «krigsviktige» mål. Dessuten syntes mange at tapene av menneskeliv var for store sett i relasjon til hva man oppnådde militært.
=== I andre land ===
==== Frankrike ====
I starten ble flere agenter sluppet i fallskjerm over Frankrike, men det endte i fiasko, og hele det såkalte Prosper-nettverket ble tapt. Radiooperatørene ble brukt til å forlede britene, og på grunn av inkompetanse i F-seksjonens ledelse fikk de det. Fiaskoen holdt på å koste SOE sin eksistens. Stadig nye agenter ble sluppet ned utover i krigen, dessverre også til Prosper, og ved Operasjon Overlord var SOE inne med sin «Operasjon Jedburgh» for å assistere under den allierte landgangen i Frankrike.
Operation Josephine og Operation Josephine B ble gjennomført i juni 1941 som en sabotasjeaksjon på en viktig transformatorstasjon i Pessac. Første forsøk var ikke vellykket, men under andre forsøk ble seks av åtte tranformatorer ødelagt. Operasjonen var første sabotasjeaksjon utført av SOE i Frankrike og ble rapportert direkte til Winston Churchill som svært vellykket. Den endret i vesentlig grad oppfattelsen av SOE sitt arbeide i Frankrike.
==== Hellas ====
SOE's første operasjon var «Operation Harling» i Hellas. Målet var å sprenge en jernbanebro over elven Gorgopotamos. En gruppe fra SOE samt 150 partisaner, fra to separate motstandsgrupper, sprengte broen 25. november 1942. Rundt 15 sivile ble henrettet i etterkant som reaksjon fra italienerne som voktet broen, og dette første til at SOE senere ikke fikk hjelp av den greske motstandsbevegelse under forberedelsen til Invasjonen av Sicilia («Operasjon Husky»).
==== Nederland ====
SOE's seksjon N led en lignende fiasko som i Frankrike da flere radiooperatører ble fanget. På grunn av inkompetanse i N-seksjonens ledelse ble dette ikke oppdaget, og okkupantene kunne forlede Storbritannia i tre år i det såkalte Englandspiel. To agenter klarte å rømme fra fangenskapet, men ble ikke trodd. Leo Marks oppdaget inkompetansen og tok affære, men Englandspiel opphørte kun etter at RAF nektet å fly på oppdrag til Nederland på grunn av de forhøyde tapstallene.
== Kvinner i aktiv tjeneste for SOE ==
SOE hadde mer enn femti kvinner i aktiv tjeneste i løpet av krigen, fjorten av dem mistet livet bak fiendens linjer. 39 av de aktive kvinnelige agentene var franske, og tretten av dem overlevde ikke krigen. Den mest kjente av disse var antagelig Violette Szabó, en agent som ble arrestert i Frankrike og senere myrdet i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.
== Annet ==
Forfatteren Ian Fleming kjente både Maurice Buckmaster som var sjef for SOEs franske seksjon og Vera Atkins som var hans assistent fra sitt arbeid i marinens etterretningstjeneste under krigen. Vera Atkins var en så levende del av SOE at mange antok hun var den egentlige sjefen. Det sies at disse virkelige menneskene har gitt Fleming viktig inspirasjon da har utviklet skikkelsene M og Miss Moneypenny i sine James Bond bøker. Vesper Lynd i den første Bond-boken, Casino Royale (1953), er etter sigende inspirert av den vakre SOE-agenten Christine Granville.
== Se også ==
Oslogjengen
== Kilder ==
Operation Josephine B, National Archives, Kew, England, HS6 / 347 | Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. | 9,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Picpuspatrene | 2023-02-04 | Picpuspatrene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener'] | Picpuspatrene er det vanlige navnet på en katolsk kongregasjon. Det fulle navn er Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris (Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter og den uavbrutte tilbedelse av alterets sakrament), som forkortes SS.CC.. Kallenavnet kommer fra adressen til ordenens første hus i Paris, Rue de Picpus.
| Picpuspatrene er det vanlige navnet på en katolsk kongregasjon. Det fulle navn er Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris (Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter og den uavbrutte tilbedelse av alterets sakrament), som forkortes SS.CC.. Kallenavnet kommer fra adressen til ordenens første hus i Paris, Rue de Picpus.
== Historie ==
Kongregasjonen ble grunnlagt av pater Pierre Coudrin (1768–1837) og Henriette Aymer de la Chevalrie (1764–1834). Pater Coudrin hadde tidligere, i 1774, grunnlagt Selskapet for Jesu og Marias hellige hjerter. Begge måtte gå under jorden under den franske revolusjon. De samlet andre som var interessert i å opprettholde kirkens arbeid i Frankrike, og i 1800 grunnla de kongregasjonen, med både mannlig og kvinnelig gren, samt en legmannsgren der medlemmene ikke avlegger evige løfter og kan være gift. I 1837 ble den godkjent av pave Pius VII.
Det mest kjente medlem av kongregasjonen er pater Damien de Veuster (1840–1889). Han virket som prest på Molokai, der han drev et leprasykehus. Han ble selv smittet av sykdommen, og døde av den 15. april 1889. Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II i 1995 og helligkåret av pave Benedikt XVI 11. oktober 2009.
== Picpuspatrene i Norge ==
Picpuspatrene har sendt prester til Norge siden 1920. Det er i 2010 syv prester og en biskop fra kongregasjonen som gjør tjeneste i Den katolske kirke i Norge.
Legmannsgrenen, kjent som Legpicpus, ble etablert i Norge i 2003.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Congregation of the Sacred Hearts of Jesus and Mary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Alternativ hjemmeside
Hjemmeside for picpuspatrene i Norge
Oversikt over picpuspatrene i Norge | Picpuspatrene er det vanlige navnet på en katolsk kongregasjon. Det fulle navn er Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. | 9,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heia_bortelaget | 2023-02-04 | Heia bortelaget | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Fotball i Trøndelag', 'Kategori:Fotballsupporterklubber', 'Kategori:Kultur i Trondheim'] | Fanklubben Heia Bortelaget (av Lerkendal), FKHBAL, ble stiftet av noen fysikkstudenter ved Norges tekniske høgskole i april 1992. FKHBAL ble stiftet som en idealistisk supporterklubb hvor formålet er å heie bortelagene på Rosenborgs hjemmebane Lerkendal frem til seier. FKHBAL synes Rosenborg har vunnet altfor mye de siste årene.
Fanklubben har valgt rosa (lik den på hjemmesiden) som sin farge, siden det er en nøytral farge. Hadde rødt eller blått blitt valgt, ville de ikke kunne representere alle andre lag enn Rosenborg. En pokal deles ut til kapteinen på alle bortelag som vinner, og en annen pokal deles ut til dommere som dømmer straffe til bortelaget (eller gjør seg fortjent på annen måte).
Fanklubben fikk ikke veldig mye å juble for de første 13 årene av sin eksistens, siden Rosenborg vant serien hvert år fra 1992 til 2004.
| Fanklubben Heia Bortelaget (av Lerkendal), FKHBAL, ble stiftet av noen fysikkstudenter ved Norges tekniske høgskole i april 1992. FKHBAL ble stiftet som en idealistisk supporterklubb hvor formålet er å heie bortelagene på Rosenborgs hjemmebane Lerkendal frem til seier. FKHBAL synes Rosenborg har vunnet altfor mye de siste årene.
Fanklubben har valgt rosa (lik den på hjemmesiden) som sin farge, siden det er en nøytral farge. Hadde rødt eller blått blitt valgt, ville de ikke kunne representere alle andre lag enn Rosenborg. En pokal deles ut til kapteinen på alle bortelag som vinner, og en annen pokal deles ut til dommere som dømmer straffe til bortelaget (eller gjør seg fortjent på annen måte).
Fanklubben fikk ikke veldig mye å juble for de første 13 årene av sin eksistens, siden Rosenborg vant serien hvert år fra 1992 til 2004.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Fanklubben Heia Bortelaget (av Lerkendal), FKHBAL, ble stiftet av noen fysikkstudenter ved Norges tekniske høgskole i april 1992. FKHBAL ble stiftet som en idealistisk supporterklubb hvor formålet er å heie bortelagene på Rosenborgs hjemmebane Lerkendal frem til seier. | 9,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molokai | 2023-02-04 | Molokai | ['Kategori:157°V', 'Kategori:21°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Oseania', 'Kategori:Øyer i Stillehavet', 'Kategori:Øyer på Hawaii'] | Molokai (lokal skrivemåte Moloka'i) er den femte største øya i arkipelet Hawaii. Øya er omkring 61 km lang og 16 km bred, med et areal på 684 km². Molokai ligger omkring 40 km øst for Oahu. Den er dannet av to vulkaner; den største kalles Øst-Molokai, og den minste Vest-Molokai. Høyeste punkt er Kamakou (1 515 moh.). Nordsiden av krateret til Øst-Molokai kollapset, og steinen ligger spredd i havet nord for øya.
Molokai er en del av delstaten Hawaii, og ligger i Maui County, med unntak av halvøya Kalaupapa, som tilhører Kalawao County. Den er kjent som «Den vennlige øya» (Friendly Isle). Befolkningen er blandet, med en høy andel innbyggere av hawaiisk opprinnelse. Langs østsiden ligger det mange tradisjonelle hawaiiske fiskekulper; noen av dem har blitt restaurert i senere år. Det eldste leprasykehuset i USA ligger på øya. Sykehuset er spesielt kjent på grunn av pater Damien de Veuster (1840–1889), som virket der og selv døde av sykdommen.
Papohakustranden er en av de største strendene på Hawaii. Det ligger flere mindre hoteller og en ferielandsby på øya.
| Molokai (lokal skrivemåte Moloka'i) er den femte største øya i arkipelet Hawaii. Øya er omkring 61 km lang og 16 km bred, med et areal på 684 km². Molokai ligger omkring 40 km øst for Oahu. Den er dannet av to vulkaner; den største kalles Øst-Molokai, og den minste Vest-Molokai. Høyeste punkt er Kamakou (1 515 moh.). Nordsiden av krateret til Øst-Molokai kollapset, og steinen ligger spredd i havet nord for øya.
Molokai er en del av delstaten Hawaii, og ligger i Maui County, med unntak av halvøya Kalaupapa, som tilhører Kalawao County. Den er kjent som «Den vennlige øya» (Friendly Isle). Befolkningen er blandet, med en høy andel innbyggere av hawaiisk opprinnelse. Langs østsiden ligger det mange tradisjonelle hawaiiske fiskekulper; noen av dem har blitt restaurert i senere år. Det eldste leprasykehuset i USA ligger på øya. Sykehuset er spesielt kjent på grunn av pater Damien de Veuster (1840–1889), som virket der og selv døde av sykdommen.
Papohakustranden er en av de største strendene på Hawaii. Det ligger flere mindre hoteller og en ferielandsby på øya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Molokaʻi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | plassering =Stillehavet | 9,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arabisk | 2023-02-04 | Arabisk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arabisk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Algerie', 'Kategori:Språk i Bahrain', 'Kategori:Språk i De forente arabiske emirater', 'Kategori:Språk i Djibouti', 'Kategori:Språk i Egypt', 'Kategori:Språk i Eritrea', 'Kategori:Språk i Irak', 'Kategori:Språk i Israel', 'Kategori:Språk i Jemen', 'Kategori:Språk i Jordan', 'Kategori:Språk i Kuwait', 'Kategori:Språk i Libanon', 'Kategori:Språk i Libya', 'Kategori:Språk i Marokko', 'Kategori:Språk i Mauritania', 'Kategori:Språk i Oman', 'Kategori:Språk i Palestina', 'Kategori:Språk i Qatar', 'Kategori:Språk i Saudi-Arabia', 'Kategori:Språk i Somalia', 'Kategori:Språk i Sudan', 'Kategori:Språk i Syria', 'Kategori:Språk i Tanzania', 'Kategori:Språk i Tsjad', 'Kategori:Språk i Tunisia', 'Kategori:Språk på Komorene'] | Arabisk (اللغة العربي, al-luġatu l-ʿarabiya (klassisk arabisk utt.), eller العربية, al-ʿarabiya, eller enklere عربي, ʿarabī på standardarabisk eller selv ʿarbī) er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 200 millioner har arabisk som morsmål. Arabisk er også det liturgiske språket i islam, og Koranen er skrevet på klassisk arabisk. Språket tilhører den semittiske undergruppen av den afroasiatiske språkfamilien.
| Arabisk (اللغة العربي, al-luġatu l-ʿarabiya (klassisk arabisk utt.), eller العربية, al-ʿarabiya, eller enklere عربي, ʿarabī på standardarabisk eller selv ʿarbī) er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 200 millioner har arabisk som morsmål. Arabisk er også det liturgiske språket i islam, og Koranen er skrevet på klassisk arabisk. Språket tilhører den semittiske undergruppen av den afroasiatiske språkfamilien.
== Klassifikasjon ==
Arabisk er et språk i den semittiske språkgruppen, og er nært beslektet med for eksempel hebraisk. I likhet med hebraisk stammer arabisk blant annet fra akkadisk. Arabisk som språk er 2000 år gammelt. Tradisjonelt er arabisk klassifisert som et sørvestsemittisk språk, sammen med etiopisk og sør-arabisk.
== Standard og dialekt ==
Arabisk består av standardarabisk (MSA), også kalt fousha [‘s’ og ‘h’ uttalt hver for seg] (اللغة العربية الفصحى, al-luġatu l-ʿarabiyatu l-fuṣḥā) og klassisk arabisk (عربية القرآن, koranisk uttale: ʿarabiyatu l-qurʿāni). MSA er et begrep mest brukt av vestlige lingvister. Arabere selv refererer sjeldnere til dette skillet, og snakker gjerne bare om fousha og dialekt (اللَهْجَة, bl. a. al-lahja). Det finnes også flere lokale talemål eller dialekter. Det er store forskjeller mellom arabiske dialekter, større enn for eksempel mellom skandinaviske språk. Dialektene er regionale, med mange lokale avarter. Det eksisterer også dialekter som blir brukt av spesielle grupper, som nomadefolk (beduiner) eller religiøse minoriteter. Derimot er skriftlig standardarabisk nokså ensartet, slik at man uten større problemer kan lese aviser fra ulike arabiske land.
Vestlige språkforskere har betegnet den arabiske språksituasjonen som diglossi. Dette betyr at standardspråket regnes som et tillært språk. Ingen har MSA som morsmål selv om mange velutdannede personer kan hevde høy kompetanse i talt MSA. Kunnskapen om dette språket kommer gjennom utdanning, religiøse skoler, media og lignende institusjoner.
Fordi analfabetisme fortsatt er utbredt i deler av den arabiske verden, har mange brukere av diverse dialekter liten eller ingen kunnskap i MSA. Muntlig realisering av MSA (slik som i radio og fjernsyn) kan derfor ofte falle for døve ører.
== Geografisk utbredelse ==
Språket snakkes i Midtøsten og Nord-Afrika. Nesten alt av arabisk tekst skrives på MSA. Når det gjelder det skrevne ord er altså MSA så å si helt enerådende, både i aviser, magasiner, blader og når det gjelder faglitteratur og skjønnlitteratur. MSA er også det som brukes mest i TV og radio, samt det språket som anvendes i alle formelle sammenhenger. MSA bygger på klassisk arabisk. Grammatikken er nesten uendret, men ordbruken skiller seg vesentlig fra historisk bruk; det fins mengder av semantiske nytolkninger.
== Skriftsystem ==
Det er et eget arabisk alfabet for det arabiske språket, og skrives fra høyre mot venstre. I tillegg finnes det skrifttegn for korte vokaler, kasusendelser, ligaturer og diakriter. Disse skrifttegnene brukes i liten grad i vanlig skrift, men i Koranen og enkelte andre religiøse tekster. I moderne bruk brukes disse skrifttegnene ellers bare i situasjoner der misforståelser ellers kan oppstå.
== Grammatikk ==
Alle arabiske ord har røtter, og disse røttene består som regel av to eller tre konsonanter. Alle ord innen en bestemt rot er relaterte. Når man har lært seg hvordan dette fungerer, kan en gjette seg fram til meningen av et ukjent ord, om man kjenner et annet ord i samme rot.
MSA et VSO-språk, det vil si at verbet normalt kommer først i en setning, etterfulgt av subjektet og deretter objektet, som i eksemplet yuḥibbu al-māliku al-mālikata (elsker kongen dronningen) – «Kongen elsker dronningen». I dialektene er den vanligste setningsoppbygningen SVO, altså som i norsk: (Egyptisk dialekt) ana šarabt al-'ahwe – «Jeg drakk kaffe».
=== Verb ===
الفعل al-fiᶜl
Arabiske verb er basert på røtter, oftest tre konsonanter (noen ganger fire), som går igjen gjennom alle paradigmene. Foran, bak og mellom disse rotkonsonantene fylles vokalmønstre og konsonantprefiks, -suffiks og -infiks. Roten representerer en semantisk kjerne (f.eks. ’’k-t-b’’ «å skrive», ’’q-t-l’’ «å drepe», ’’ḥ-b-b’’ «å elske»). Fra roten dannes substantiv, adjektiv og verb. Roten kan forekomme i femten ulike former, og det er disse som utgjør bøyningsstammen til verbene. Formene assosieres med ulike semantiske funksjoner, men ikke alle røtter tar i bruk alle former, så formene bør helst ses som leksikalske kategorier. Rotkonsonanten kan betegnes av R1, R2 og R3 for henholdsvis den første, andre og tredje rotkonsonanten.
==== Former ====
Her presenteres verbstammen i verbets ti former. Når disse stammene konjugeres kobles de sammen med prefiks og suffiks for å danne fullstendige verbformer.
==== Konjugasjoner ====
اقتران iqtirān
Arabiske verb bøyes etter tre tall (entall, totall og flertall), tre personer (1., 2. og 3.) og to kjønn (hankjønn og hunkjønn). Noen av disse sammenfaller og det komplette antallet bøyningsformer i en verbkategori er tretten. Arabisk verbkonjugasjon tar to hovedformer: suffikskonjugasjon og prefikskonjugasjon. Hvorvidt det arabiske systemet baserer seg på et tids- eller aspektskille er ikke avklart, og derfor verserer mange ulike navn på de to konjugasjonene. Suffikskonjugasjonen kalles ofte perfekt(iv)/fortid (الماضي). Prefikskonjugasjonen kalles imperfekt(iv)/nåtid/presens (المُضارِع). Prefikskonjukgasjonen bøyes i fire modi: indikativ, konjunktiv/subjunktiv, jussiv og imperativ. Verbet har også tre infinitte former: verbalnomen, aktiv partisipp og passiv partisipp.
===== Suffikskonjugasjon / perfektiv =====
Endelser som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til perfektivstammen.
===== Prefikskonjugasjon / imperfektiv =====
Prefiks og suffiks som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til imperfektivstammen. Denne tabellen viser imperfekt i indikativ modus.
== Dialekter ==
MSA skrives i aviser, men brukes ikke muntlig i uformelle, dagligdagse sammenhenger. Her er det «dialekter» eller mer presist talemålet som kommer inn i bildet, nemlig den regionale arabisken. Denne varierer sterkt fra område til område.
Talemålsarabisk kan deles opp i hovedsakelig to hovedgrupper, vest- og østarabiske dialekter. De vestarabiske dialektene tales i hele Nord-Afrika med unntak av Egypt. De østarabiske dialektene anvendes i Midtøsten og Egypt. Talemålsarabisk skrives sjelden – med unntak av dialogpartier i for eksempel et dramamanuskript. Den største og best forståtte arabiske dagligdagsarabisken er egyptiskarabisk. Dette skyldes i det alt vesentlige egyptiske filmer og TV-serier. De vestarabiske dialektene er de som har de største variasjonene, og de som er mest påvirket av andre språk, som fransk, berbisk og andre språk.
Kommunikasjon mellom vestarabiske og østarabiske dialektbrukere kan by på store problemer. Det har vært vanlig å vurdere dialektbruk i offentlige sammenhenger som noe negativt. Men i de senere årene er dialektbruk i offisielle sammenhenger blitt mer utbredt. Dette varierer sterkt mellom regionene, men blant annet i Egypt og deler av Levanten er det i politiske sammenhenger vanlig å bruke dialekt med stort innslag av ord fra MSA. Dette er for eksempel svært utbredt i Libanon. Noen lingvister kaller dette for wusta, «mellom-fousha».
Arabisk er også det offisielle religiøse språket i islam. Koranen er skrevet på klassisk arabisk, også kjent som koransk arabisk. Dette var talespråket i Hijaz for rundt 1400 år siden, da Muhammed levde. Det har en del fonetiske avvik fra det man vanligvis betrakter som klassisk arabisk.
== Historie ==
I den arabiske språkhistorien deles utviklingen av det arabiske språket i to eller tre utviklingsfaser. al-jahiliyya (ignoransens periode) betegner språksituasjonen før islam. al-arabiyyatu al-fuṣḥâ (Det klare arabiske språket) eller fuṣḥâ at-turâth er det klassiske arabiske språket, brukt i Koranen og Hadith og i skriftlig og formell arabisk i den tidlige islamske perioden. Språket var ikke standardisert før åpenbaringen av Koranen. Moderne arabisk blir av og til omtalt som et eget språkhistorisk stadium også i den arabiske språkforskningen, fuṣḥâ al-hadîth. Dette begrepet er tilsvarende det vestlige språkforskere kaller Modern Standard Arabic (moderne standardarabisk), eller forkortet til MSA.
Det er uenighet om hvorvidt det koranske språket tilsvarer talemålet til beduinene i Hijjaz-området under den islamske profeten Mohammeds levetid. Vestlige språkforskere vil hevde at Koranen lå nært en samtidig poetisk standard (høyspråk), mens det tradisjonelle islamske synet er at Koranen ble åpenbart slik stammene i Mekka snakket. Det fantes dialektalske forskjeller mellom stammene i øst- og vest-arabia, noe som også kommer til syne i jahiliyya-litteraturen.
Under den islamske ekspansjonen spredte det arabiske språket seg til områder der arabisk tidligere ikke ble snakket. Gradvis erstattet arabisk lokale talemål, blant annet i Syria, Irak og Egypt og senere delvis i Nord-Afrika. De første arabiske dialektene skal ha oppstått i militærgarnisonene der de islamske hærene forskanset seg. Språket ble forenklet og tok opp i seg ord og uttrykk fra de lokale talemålene. Dette ses blant annet i Egypt, der mange ord og uttrykk på egyptisk dialekt er hentet fra det koptiske språket.
Videre oppsto det etter hvert et skille mellom dialektene i byene og i nomadestammene. Dette skillet blir på arabisk kalt ḥâydari og biddawi («sivilisasjonsspråk» og «beduinspråk»). Dialektene kan i mange situasjoner skille seg sterkt både syntaktisk og morfologisk fra standardarabisk. I dag mener enkelte språkforskere å se tendenser til at de arabiske dialektene nærmer seg hverandre på grunn av felles massemedia, blant annet film og satellitkanaler i den arabiske verden. Den egyptiske filmindustrien og musikk-kanalene er ofte siterte eksempler. Samtidig er mange av dialektene utenfor byene i nedgang på grunn av sterk urbanisering i de fleste områdene av den arabiske verden.
== Se også ==
Arabia
Arabisk alfabet
Arabere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pål Kristian EriksenNye språk i Norge. En språkodyssé Pax 2019 ISBN 9788253040325
Anne Hvenekilde (1981). Snakker du norsk? - Norsk arabisk ordliste. Cappelen. ISBN 8202020646.
== Eksterne lenker ==
Arabic, UCLA Language Materials Project University of California Los Angeles (UCLA). | |region=Den arabiske verden | 9,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bok_i_sentrum | 2023-02-04 | Bok i sentrum | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Festivaler i Oslo', 'Kategori:Litteraturfestivaler i Norge', 'Kategori:Opphør i 2006', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1996'] | Bok i sentrum var et årlig bokarrangement, som fant sted i Spikersuppa i Oslo 1996-2006. Bok i sentrum var et samarbeid mellom De norske bokklubbene og Tanum. Arrangementet inkluderte presentasjoner av årets bøker, og forfattere kom og leste fra sine bøker. I 2004 besøkte nærmere 55 000 mennesker arrangementet, noe som gjør dette til et av Norges største kulturarrangementer.
I 2008 ble Bok i sentrum erstattet av et tilsvarende arrangement kalt Bok i byen. Arrangører varTanum og Tanum bokklubber.
I 2010 arrangeres for første gang Oslo bokfestival, som er et samlet arrangement for hele bokbransjen.
| Bok i sentrum var et årlig bokarrangement, som fant sted i Spikersuppa i Oslo 1996-2006. Bok i sentrum var et samarbeid mellom De norske bokklubbene og Tanum. Arrangementet inkluderte presentasjoner av årets bøker, og forfattere kom og leste fra sine bøker. I 2004 besøkte nærmere 55 000 mennesker arrangementet, noe som gjør dette til et av Norges største kulturarrangementer.
I 2008 ble Bok i sentrum erstattet av et tilsvarende arrangement kalt Bok i byen. Arrangører varTanum og Tanum bokklubber.
I 2010 arrangeres for første gang Oslo bokfestival, som er et samlet arrangement for hele bokbransjen.
== Eksterne lenker ==
Bok i sentrum | Bok i sentrum var et årlig bokarrangement, som fant sted i Spikersuppa i Oslo 1996-2006. Bok i sentrum var et samarbeid mellom De norske bokklubbene og Tanum. | 9,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Misjon%C3%A6rene_av_den_Hellige_Familie | 2023-02-04 | Misjonærene av den Hellige Familie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener'] | Misjonærene av den Hellige Familie (latin Congregatio Missionariorum a Sancta Familia, forkortes M.S.F.) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt i 1895 av pater Jean Berthier fra La Salette i nærheten av Grenoble. Den har i 2004 omkring 950 medlemmer.
Kongregasjonen kom første gang til Norge i 1931, og har siden regelmessig stilt prester til disposisjon for tjeneste i Tromsø katolske stift. Det var i 2004 seks prester og en biskop (Gerhard Ludwig Goebel, død 2006) tilknyttet M.S.F. i Norge.
| Misjonærene av den Hellige Familie (latin Congregatio Missionariorum a Sancta Familia, forkortes M.S.F.) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt i 1895 av pater Jean Berthier fra La Salette i nærheten av Grenoble. Den har i 2004 omkring 950 medlemmer.
Kongregasjonen kom første gang til Norge i 1931, og har siden regelmessig stilt prester til disposisjon for tjeneste i Tromsø katolske stift. Det var i 2004 seks prester og en biskop (Gerhard Ludwig Goebel, død 2006) tilknyttet M.S.F. i Norge.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside (tysk)
M.S.F. i Norge | Misjonærene av den Hellige Familie (latin Congregatio Missionariorum a Sancta Familia, forkortes M.S. | 9,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Religi%C3%B8s_orden | 2023-02-04 | Religiøs orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Religion'] | En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer.
Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i for eksempel undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet.
Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner.
| En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer.
Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i for eksempel undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet.
Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner.
== Katolske ordener ==
I det katolske ordensvesenet skiller man mellom to kategorier: Ordener og kongregasjoner. Skillet er ofte vagt, og hva en sammenslutning defineres som avhenger oftest bare av hvilken formulering som er brukt i den pavelige godkjenningen. Generelt kan sies at alle de som ble stiftet før reformasjonen er ordener, mens flertallet av de som ble stiftet senere er kongregasjoner. I dagligtale omtales gjerne alle som ordener. En del bruker også ordet 'selskap' (latin societas) om sammenslutningen.
Ordener deles inn i to hovedgrupperinger etter hva slags liv medlemmene lever:
Kontemplative: Medlemmene er i større eller mindre grad isolert fra omverdenen.
Apostoliske: Medlemmene driver utadrettet virksomhet.Noen ordener, f.eks. dominikanerne, har både kontemplative og apostoliske grener.
En del ordener har blitt splittet, da gjerne ved at en del av ordenen har gått over (eller gått tilbake) til en strengere regel. Slike strenge grener markerer gjerne dette i navnet ved å legge til f.eks. av den strenge observans eller uskodd (man markerte strengheten ved å gå tilbake til å kun bruke sandaler, ikke sko).
Katolske ordener kan være kun for menn eller kun for kvinner, eller de kan ha to grener. Medlemmene må avlegge tre løfter: Om lydighet, kyskhet og fattigdom. Det kan også finnes flere grener, som enten er spesielle grupperinger for et av kjønnene (for eksempel en apostolisk gren i en orden av kontemplativ tradisjon), eller en legorden for medlemmer av begge kjønn (som da kan være gift). Mannlige medlemmer kan være ordinerte eller legmenn; kvinner kan ikke ordineres i den katolske kirke.
De fleste har egne ordensdrakter, men mange tillater også bruk av vanlige klær. En del av de mannlige ordnene bruker vanlige presteklær. I en del tilfeller er det eneste som skiller en ordens drakt fra en annens et lite symbol eller utformingen av krusifikset medlemmene bærer.
== Ridderordener ==
Hovedartikkel: Orden (utmerkelse).
I middelalderen oppsto det flere religiøse ridderordener. De var nært knyttet til det vanlige ordenslivet, ettersom medlemmene levde etter en regel og sto i kirkens tjeneste. Det var særlig i forbindelse med korstogene at ridderordnene vokste seg sterke. De fremste var Tempelridderordenen, johannitterordenen og Den tyske ridderorden.
Den eneste ridderorden som etablerte seg i Norge var Johanitterordenen, som hadde Varna kloster ved Værne gård i Rygge.
Orden som utmerkelse er fortjenesteorden, men kalles ofte ridderorden. De som får utmerkelsen kalles for ridder, men i flere fortjenesteordener er ridder den laveste grad, mens høyere grader kan være kommandør, storkorsridder og lignende.
== Se også ==
Liste over katolske ordener
Katolske klostre i Norge | En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). | 9,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forsterker | 2023-02-04 | Forsterker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Elektronikk', 'Kategori:Lydutstyr'] | Med forsterker menes her en elektronisk forsterker.
En forsterker er per definisjon en innretning som kan forsterke et signal (oftest strøm- eller spenningssignal) energetisk uten å forvrenge det i noen stor grad. Energien som tilføres signalet, blir hentet inn fra en ytre forsyning, oftest en spenningsforsyning. For å kunne forsterke et signal energetisk trenges en aktiv elektronisk komponent som et radiorør eller en transistor, med tilhørende periefere komponenter som motstander og kondensatorer.
Med en elektronisk forsterker menes ellers enten et apparat eller en elektronisk kopling som brukes i slike apparater.
| Med forsterker menes her en elektronisk forsterker.
En forsterker er per definisjon en innretning som kan forsterke et signal (oftest strøm- eller spenningssignal) energetisk uten å forvrenge det i noen stor grad. Energien som tilføres signalet, blir hentet inn fra en ytre forsyning, oftest en spenningsforsyning. For å kunne forsterke et signal energetisk trenges en aktiv elektronisk komponent som et radiorør eller en transistor, med tilhørende periefere komponenter som motstander og kondensatorer.
Med en elektronisk forsterker menes ellers enten et apparat eller en elektronisk kopling som brukes i slike apparater.
== Transduktor ==
(Magnetforsterkeren (transduktoren) er et unntak som forsterker ved at magnetiseringen i en spolekjerne forandres kontrollert. Den forsterker lite, forvrenger en del og har en lav øvre grensefrekvens.)
I figuren er G et jevnt AC hjelpesignal som metter kjernen ved amplitudene. Kjernen har en praktisk talt rettvinklet hysteresekurve med et klart metningspunkt. R symboliserer inngangssignalet ved variering av verdien, altså av viklingens strøm, og L er lasten, som ofte må befris for hjelpesignalets frekvens. Siden en liten økning i magnetsiseringen styrer store endringer i kjernens metning for hjelpesignalet, styrer inngangsstrømmen en adskillig større utgangsstrøm. Signalet som forsterkes kan ikke ha frekvenser som ligger mye over en tidel av hjelpespenningen sin frekvens.
== Apparater ==
Forsterkere i betydning apparater brukes for det aller meste til å lage lyd ved å drive høyttalere eller hodetelefoner og kan eksempelvis være
forforsterker (leverer signal til en effektforsterker)
riaa-forsterker (lavstøy, for platespillere)
mikrofonforsterker (lavstøy)
effektforsterker (til høyttalere eller hodetelefoner. Andre betegnelser er kraftforsterker og sluttrinn)
pa-forsterkere (effektforsterker til forsamlinger. (pa: eng: public address))
bassforsterkere (bare bassen, til basshøyttalere, til forsamlinger)
diskantforsterkere (bare diskanten, til diskanthøyttalere, til forsamlinger)
hi-fi-forsterker (forforsterker og effektforsterker i ett apparat)Apparater kan også være måleforsterkere for en mengde ulike laboratorieformål, som eksempelvis innen akustikk, fysikk eller kjemi.
Forsterkere i betydning av elektroniske koplinger finnes det et utall av. De brukes i et utall forskjellige apparater. Vi kan gruppere dem på forskjellige måter.
== Inn- og utsignaler ==
En inndeling etter inngangs- og utgangssignalenes type gir oss fire hovedgrupper.
Spenningsforsterker (spenning inn, spenning ut)
Strømforsterker (strøm inn, strøm ut) (typisk bipolartransistor, for eksempel)
Transresistansforsterker (strøm inn, spenning ut)
Transkonduktansforsterker (spenning inn, strøm ut) (typisk felteffekttransistor, for eksempel)De to siste betegnelsene oppstår av forsterkning som definert av utstørrelsen dividert på innstørrelsen som gir enten resistans eller konduktans. 'Trans' betegner at det ikke dreier seg om en elektronisk komponent.
I mange tilfeller er grensene ikke helt klare siden forsterkerne har inn- og utgangsresistanser, eller egentlig -impedanser. Strøminnganger har ideelt sett svært lav inngangsresistans, spenningsinnganger gjerne svært høy. Tilsvarende har spenningsutganger gjerne lav indre motstand og strømutganger høye.
== Operasjonsforsterker ==
En operasjonsforsterker er en sammensatt komponent som er konstruert så universelt som mulig. Signalmessig har den en topolet spenningsinngang og en enpolet spenningsutgang. Inngangene kalles den ikke-inverterende inngangen (med spenning Up) og den inverterende inngangen (med spenning Um). Forsterkningen er A og utgangsspenningen er derfor A(Up-Um), hvor A for det meste ligger i området 100 000 til 1 000 000 ganger for lave frekvenser. Utgangssignalet er selvfølgelig begrenset av spenningsforsyningen, som gjerne er symmetrisk om jord. Operasjonsforsterkeren selv har ingen jordtilkopling. Vi bestemmer oppførselen til den kretsen som vi vil oppnå ved å gi operasjonsforsterkeren en negativ tilbakekopling (eller positiv for oscillatorer). Forsterkningen A har en fundamental pol, altså en øvre grensefrekvens, og forsterkningen avtar til det halve for hver dobling av frekvensen over denne frekvensen. Dette gjør at operasjonsforsterkerens hastighet er gitt av det konstante produktet forsterkning ved en frekvens ganger denne frekvensen. Produktet kalles GBW-produktet (eng: Gain-Bandwidth product). (GBW = 10^6: 100x ved 10 kHz, 10x ved 100 kHz, 1x ved 1 MHz, for eksempel)
instrumentasjonsforsterker er en kopling som bruker 2-4 operasjonsforsterkere med et motstandsnettverk rundt for å lage en praktisk forsterker hvor begge inngangene blir høyohmige.
== Frekvens ==
Gruppering etter frekvensområdet som forsterkeren er tiltenkt kan også være fornuftig:
DC-forsterkere
lavfrekvensforsterkere
mellomfrekvensforsterkere (fra radioteknikk, en fast frekvens med en smal båndbredde)
høyfrekvensforsterkere (avstemt eller bredbånd)
== Fundamentale koplinger ==
Man kan gruppere etter koplingsmetoden for enkle kretser:
Bipolare transistorer
felles emitter-forsterker (mest effektforsterkning; både spenning og strøm forsterkes, mest brukt av disse tre)
felles kollektor-forsterker (også kalt emitterfølger, ingen spenningsforsterkning)
felles base-forsterker (ingen strømforsterkning, god for høye frekvenser)(tilsvarende felles- katode, anode, styregitter for radiorør og source, drain, gate for felteffekttransistorer)
== Karakterisering av forsterkere ==
En elektronisk forsterker sett som en enhet karakteriseres etter forskjellige viktige parametre som:
Forsterkningsmengde eller kort forsterkningen (eng: gain). Utgangsstørrelsen delt på inngangsstørrelsen
Dynamisk område til utgangen: Maksimalt linjært (uforvrengt) utgangssignal.
Dynamisk område for forsterkeren: Avstanden mellom maksimalt utgangsnivå og støyen.
Båndbredden; maksimal frekvens (= øvre grensefrekvens) minus minimal frekvens (= nedre grensefrekvens); ofte er også bare øvre grensefrekvens ment
Stigetid oppgis ved tilførsel av et sprangsignal. Den angir tiden det tar til utgangssignalet har steget tilsvarende etter spranget, med et oppgitt mål av toleranse (for eksempel 1 %). Stigetiden henger nøye sammen med øvre grensefrekvens.
Settling time. Tiden det tar for at utgangssignalet blir korrekt (innen en oppgitt grense som f. eksempel 0.1 %) etter en forstyrrelse
Stigehastigheten (eng: slew rate) er maksimal hastighet for forandringer i utgangssignalet, målt i V/s. Tallverdien kan være forskjellig for stigende og for synkende signaler.
Forvrengning, ofte oppgitt i prosent av utgangssignalets verdi. For målinger og for illustrasjoner brukes ofte sinussignalet.
Linjær forvrengning: Forskjellige frekvenser forsterkes i ulik grad. Denne forvrengningen er ofte ønsket og kontrolleres i audioforsterkere med tonekontrollene "bass" og "diskant".
Ulinjær forvrengning: Overføringsfunksjonen er ikke lineær. Det oppstår derfor nye frekvenser ved ulineær blanding av tilførte frekvenser eller det oppstår høyere harmoniske frekvenser av et tilført sinussignal. Summen av alle forvrengninger blir betegnet THD (eng: Total Harmonic Distortion) og blir oppgitt i % av styrken til det sinusformede målesignalet. Ellers kan hver enkelt harmoniske komponent angis separat, som 2. harmonisk og 3. harmonisk forvrengning. Uttrykket "3. harmoniske" er bare en annen måte å si "3x grunnfrekvensen" på. Ulinjær forvrengning er for det meste uønsket, men er nødvendig for funksjonen av blandetrinn (se superheterodynmottaker).
Støy (Eng: noise). Enhver forsterker tilføyer støy til signalet. For store signaler har det ingen praktisk betydning, men for små signaler kan støytilførselen være den viktigste parameteren. Små signaler kommer eksempelvis fra mikrofoner. Siden signalet blir forsterket av det første trinnet (inngangstrinnet) er problemet mindre for de følgende trinn. Inngangstrinnet er derfor det kritiske trinnet når det gjelder støy. Støyen er sammensatt av en uunngåelig fysikalsk gitt mengde og overskytende støy fra forsterkerelementene. I tillegg kommer eventuell støy fra forsyningen og elektromagnetiske felter fra omgivelsene.
Kvantiseringsstøy kalles den støyen som oppstår ved digital signalbehandling og som forårsakes av at det minst vektede bitet (LSB) ikke gir en korrekt analog verdi. Et 16 bits digitalsignal som i CD-er er akkurat godt nok til at kvantiseringsstøyen ikke merkes i lydsignaler.
Virkningsgraden er definert som kvotienten av total avgitt signaleffekt og total tilført effekt (signal og forsyning). Den oppgis oftest i %.
Linearitet (linjæritet) er et annet mål på forvrengning.
Maksimal Utgangseffekt oppgis for effektforsterkere.
== Effekttrinn ==
Effektforsterkere med to utgangselementer i brokopling inndeles gjerne etter klasser som sier noe om virkningsgraden til trinnet
Klasse A (begge utgangselementer drives linjært, store tap til utgangselementene)
Klasse B (Hvert element for sin strøm-halvperiode, adskillig mindre tap enn klasse A)
Klasse AB (Et lite område for små signaler gitt av biasstrømmen drives i klasse A, ellers drives trinnet i klasse B. Tap omtrent som klasse B)
Klasse C (Med klipping, oftest for avstemte slutt-trinn i FM-sendere. AM og SSB Single Side Band sendere bruker AB forsterkere). Utgangens svingekrets filtrerer ut klippingens harmoniske frekvenser
Klasse D (pulsbreddemodulering av symmetrisk forsyningsspenning, i prinsipp null tap.) Grunnfrekvensen er minst 2x signalets høyeste frekvens, for audio altså over 40 kHz.
(Klassene A og C er de eneste klassene som ikke trenger en brokopling, men kan bestå av kun ett eneste aktivt element.)
Hvert element behandler hele sinuskurven i klasse A, halve kurven i klasse B og noe over halve i klasse AB. Klasse C behandler mindre enn halve sinussignalet. Det er her alltid strømmen det er snakk om; spenningen gis av lastens impedans.
== Annet ==
Det finnes også spesielle forsterkere som kun finnes enkeltvis og klassifisering er upassende eller utjenlig.
differensialforsterkere brukes hyppig i inngangen til operasjons- og effektforsterkere.
isolasjonsforsterkere har galvanisk skille mellom inn- og utgang
summeforsterkere er en kopling som brukes i miksepulter; den summerer signalene fra et antall kanaler
logaritmiske forsterkere er ulinjære, men matematisk definerte
push-pull forsterkere har to elementer i brokopling
DC-forsterkere har ingen nedre grensefrekvens. Ved svært lave frekvenser blir 1/f støyen sterk. DC-forsterkere kan være meget hurtige; prefikset "DC" sier kun at nedre grensefrekvens er nullDenne listen kan fortsettes ad libitum og ad absurdum.
== Ufravikelige egenskaper ==
Prinsipielt viktig er det at alle aktive elektroniske forsterkere
tilføres energien fra en såkalt strømforsyning som oftest er en spenningsforsyning
adderer støy til signalet
innfører ulinjær forvrengning til signalet. (Det betyr at ved samtidige, men forskjellige innfrekvenser dannes det frekvenser i utgangssignalet som ikke er del av inngangssignalet.)
oppviser en frekvensgang, det vil si at forsterkningen er en funksjon av frekvensen. Dette kalles linjær forvrengning.
oppviser en fasedreiing mellom inngang og utgang. Oftest er fasedreiingen den deriverte av frekvensgangen. Unntaket er når signalet har flere enn en vei (parallelt) mellom inn- og utgang, og disse veiene er forskjellige.
== Chopper-forsterker ==
1/f støy setter en barriere for vanlig, linjær forsterkning av svært lavfrekvente og svake signaler. 1/f støyen øker sterkt når f går mot 0, og oppfattes som en varierende DC offsetspenning i forsterkertrinnet.
Signaler som har interessant informasjon ved svært lave frekvenser (1/1000 til 100 Hz) kan utelukkende forsterkes i såkalte chopper-forsterkere. Disse forsterkerne modulerer signalet opp til høyere frekvenser ved hjelp av en chopper (hakker) før forsterkning skjer. Chopperen består av fire analoge brytere i en brokopling og presenterer signalet til forsterkeren som avvekslende normalt og fasevendt, med en jevn frekvens. Forsterkningen foregår ved chopperfrekvensen og høyere frekvenser der kun termisk støy rår. Etter AC-forsterkning demoduleres signalet (det hakkes tilbake) slik at det igjen får sin opprinnelige form, men adskillig forsterket. Rester av hakkeprosessen fjernes til slutt med et lavpassfilter. Resultatet er en DC-forsterker med sterkt redusert 1/f støy og offset-feil. Reduksjonen er gitt av forsterkningsmengden slik at ved 100x forsterkning er 1/f-støyen og offsetfeilen redusert 100 ganger.
En chopper-forsterker er ikke det samme som en chopper-stabilisert forsterker. | Med forsterker menes her en elektronisk forsterker. | 9,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Religi%C3%B8s_orden | 2023-02-04 | Religiøs orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Religion'] | En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer.
Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i for eksempel undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet.
Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner.
| En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer.
Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i for eksempel undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet.
Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner.
== Katolske ordener ==
I det katolske ordensvesenet skiller man mellom to kategorier: Ordener og kongregasjoner. Skillet er ofte vagt, og hva en sammenslutning defineres som avhenger oftest bare av hvilken formulering som er brukt i den pavelige godkjenningen. Generelt kan sies at alle de som ble stiftet før reformasjonen er ordener, mens flertallet av de som ble stiftet senere er kongregasjoner. I dagligtale omtales gjerne alle som ordener. En del bruker også ordet 'selskap' (latin societas) om sammenslutningen.
Ordener deles inn i to hovedgrupperinger etter hva slags liv medlemmene lever:
Kontemplative: Medlemmene er i større eller mindre grad isolert fra omverdenen.
Apostoliske: Medlemmene driver utadrettet virksomhet.Noen ordener, f.eks. dominikanerne, har både kontemplative og apostoliske grener.
En del ordener har blitt splittet, da gjerne ved at en del av ordenen har gått over (eller gått tilbake) til en strengere regel. Slike strenge grener markerer gjerne dette i navnet ved å legge til f.eks. av den strenge observans eller uskodd (man markerte strengheten ved å gå tilbake til å kun bruke sandaler, ikke sko).
Katolske ordener kan være kun for menn eller kun for kvinner, eller de kan ha to grener. Medlemmene må avlegge tre løfter: Om lydighet, kyskhet og fattigdom. Det kan også finnes flere grener, som enten er spesielle grupperinger for et av kjønnene (for eksempel en apostolisk gren i en orden av kontemplativ tradisjon), eller en legorden for medlemmer av begge kjønn (som da kan være gift). Mannlige medlemmer kan være ordinerte eller legmenn; kvinner kan ikke ordineres i den katolske kirke.
De fleste har egne ordensdrakter, men mange tillater også bruk av vanlige klær. En del av de mannlige ordnene bruker vanlige presteklær. I en del tilfeller er det eneste som skiller en ordens drakt fra en annens et lite symbol eller utformingen av krusifikset medlemmene bærer.
== Ridderordener ==
Hovedartikkel: Orden (utmerkelse).
I middelalderen oppsto det flere religiøse ridderordener. De var nært knyttet til det vanlige ordenslivet, ettersom medlemmene levde etter en regel og sto i kirkens tjeneste. Det var særlig i forbindelse med korstogene at ridderordnene vokste seg sterke. De fremste var Tempelridderordenen, johannitterordenen og Den tyske ridderorden.
Den eneste ridderorden som etablerte seg i Norge var Johanitterordenen, som hadde Varna kloster ved Værne gård i Rygge.
Orden som utmerkelse er fortjenesteorden, men kalles ofte ridderorden. De som får utmerkelsen kalles for ridder, men i flere fortjenesteordener er ridder den laveste grad, mens høyere grader kan være kommandør, storkorsridder og lignende.
== Se også ==
Liste over katolske ordener
Katolske klostre i Norge | En liste over katolske ordener og kongregasjoner kan vanskelig bli komplett; selv ikke Vatikanet har full oversikt. Det finnes flere tusen kvinnelige sammenslutninger, og man har forlengst gitt opp forsøket på å lage en fullstendig liste. | 9,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Camus | 2023-02-04 | Albert Camus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Eksistensialisme', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Novellister', 'Kategori:Personer fra provinsen El Taref', 'Kategori:Pieds-noirs', 'Kategori:Romanforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 i Villeblevin i departementet Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.
| Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 i Villeblevin i departementet Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Camus ble født i Algerie av pied-noir herkomst (Algerie var på den tiden en del av Frankrike). Hans oppvekst utenfor det europeiske Frankrike hadde stor betydning for hans virke som forfatter. Han vokste opp i svært fattige kår, men klarte å komme inn ved universitetet. Der fikk han tuberkulose, en sykdom som fortsatte å plage ham resten av livet. I 1940 flyttet han til det europeiske Frankrike. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen og ble journalist i undergrunnsavisen Combat. Det var i denne avisen han ble kjent med Jean-Paul Sartre.
=== Forfatterskap ===
Camus hadde sitt gjennombrudd i 1942 med romanen Den fremmede, og ble straks anerkjent som forfatter. Han fikk utgitt tre romaner: Den nevnte Den fremmede, Pesten fra 1947 og Fallet fra 1956. Temaet i alle disse tre verkene er mennesker som forsøker å leve ærlig og uforstilt. I Pesten er budskapet at midt i lidelsen gjelder det å vise medmenneskene godhet. Om de gode gjerningene ikke redder oss, er de til hjelp mot tilværelsens meningsløshet. Fellesskapsfølelsen tjener til å gjenreise menneskets verdighet. I motsetning til Sartre stiller Camus opp absolutter som rettferd, lykke og godhet. Sartre trodde ikke på disse, og det utartet til en polemikk mellom de to som i 1952 satte punktum for vennskapet deres.
I Fallet har Camus et annet budskap. Det fortelles om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet.Camus ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957.
Som filosof orienterte han seg mot eksistensfilosofien og dens idé om menneskets totale frihet. Martin Heidegger, Karl Jaspers og Søren Kierkegaard er blant de filosofer som har hatt innflytelse på hans tenkning.
Hans filosofiske hovedverk er Menneskets opprør som ble utgitt i 1951. Det filosofiske essay Myten om Sisyfos fra 1942 er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse, og setter søkelys på selvmord. Han omkom i en bilulykke i 1960, 46 år gammel, i en Facel Vega. Bilen ble kjørt av hans forlegger Michel Gallimard, som også døde etter bilulykken.
Camus' grav er i kommunen Lourmarin i Vaucluse sør i Frankrike.
== Sitater ==
Alt som gjør livet rikere, øker samtidig dets absurditet.
Kunst og opprør vil først dø med det siste menneske.
Det finnes ord jeg ikke kan forstå. F.eks. synd.
== Hovedverker ==
Révolte dans les Asturies (1936)
L'Envers et l'endroit (1937)
Noces (1939)
L'Étranger (roman, 1942).– På norsk som: Den fremmede, oversatt av Leif Tufte (1946)
Le Mythe de Sisyphe (essay, 1942).– På norsk som: Myten om Sisyfos, oversatt av Johannes Skancke Martens (1953) og som Myten om Sisyfos: essay om det absurde, oversatt av Bernt Vestre (1994)
Caligula (dramatikk, 1944). – På norsk som: Caligula, til norsk ved Tove Bakke. Oppført ved Det norske teatret, 1998
Le Malentendu (1944)
Réflexions sur la Guillotine (1947)
La Peste (1947).– På norsk som: Pesten, oversatt av Johannes Skancke Martens (1949)
L'État de siège (1948)
Lettres à un ami allemand (1948; publisert under psevdonymet Louis Neuville)
Les Justes (1950). – På norsk som De rettferdige, oversatt av Pelle Christensen. Oppført ved Den nationale scene, 2002
Actuelles I, Chroniques 1944-1948 (1950)
L'Homme révolté (1951).– På norsk som: Opprøreren, oversatt av Bernt Vestre (1995)
Actuelles II, Chroniques 1948-1953
L'Été (1954)
La Chute (1956).– På norsk som: Fallet, oversatt av Johannes Skancke Martens (1957)
L'Exil et le royaume (Gallimard, 1957) noveller (La femme adultère, Le renégat, Les muets, L'hôte, Jonas, La pierre qui pousse) - På norsk som: Eksil og Kongerike
Réflexions sur la peine capitale (1957) Sammen Arthur Koestler.
Chroniques algériennes, Actuelles III, 1939-1958 (1958)
Les Possédés (1959) teateradaptasjon av romanen skrevet av Fjodor Dostojevskij
Carnets I, mai 1935-février 1942 (1962)
Carnets II, janvier 1942-mars 1951 (1964)
La Mort heureuse (1971)
Le Premier Homme (Gallimard, 1994 (posthumt).– På norsk som: Det første menneske, oversatt av Christine Amadou (1995).
Albert Camus, Maria Casarès. Correspondance inédite (1944-1959). Avant-propos de Catherine Camus. Gallimard, 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Camus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Camus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Camus på Internet Movie Database
(no) Albert Camus hos Nationaltheatret
(fr) Albert Camus på Allociné
(en) Albert Camus hos The Movie Database
(en) Albert Camus hos Internet Broadway Database
(en) Albert Camus på Apple Music
(en) Albert Camus på Discogs
(en) Albert Camus på MusicBrainz
(en) Albert Camus på Spotify
(en) Albert Camus på Songkick
(en) Albert Camus på Genius — sangtekster
Albert Camus på Facebook
(en) Nobelprisen i litteratur 1957 hos Nobelprize.org
(en) Albert Camus hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1957
(fr) Fonds Albert Camus - Cité du livre d'Aix en Provence
(fr) Société des Études Camusiennes Arkivert 6. januar 2018 hos Wayback Machine.
(en) The Albert Camus Society | | hovedinteresser=Etikk, menneskelighet, rettferdighet, kjærlighet, politikk | 9,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Camus | 2023-02-04 | Albert Camus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Eksistensialisme', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Novellister', 'Kategori:Personer fra provinsen El Taref', 'Kategori:Pieds-noirs', 'Kategori:Romanforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 i Villeblevin i departementet Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.
| Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 i Villeblevin i departementet Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Camus ble født i Algerie av pied-noir herkomst (Algerie var på den tiden en del av Frankrike). Hans oppvekst utenfor det europeiske Frankrike hadde stor betydning for hans virke som forfatter. Han vokste opp i svært fattige kår, men klarte å komme inn ved universitetet. Der fikk han tuberkulose, en sykdom som fortsatte å plage ham resten av livet. I 1940 flyttet han til det europeiske Frankrike. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen og ble journalist i undergrunnsavisen Combat. Det var i denne avisen han ble kjent med Jean-Paul Sartre.
=== Forfatterskap ===
Camus hadde sitt gjennombrudd i 1942 med romanen Den fremmede, og ble straks anerkjent som forfatter. Han fikk utgitt tre romaner: Den nevnte Den fremmede, Pesten fra 1947 og Fallet fra 1956. Temaet i alle disse tre verkene er mennesker som forsøker å leve ærlig og uforstilt. I Pesten er budskapet at midt i lidelsen gjelder det å vise medmenneskene godhet. Om de gode gjerningene ikke redder oss, er de til hjelp mot tilværelsens meningsløshet. Fellesskapsfølelsen tjener til å gjenreise menneskets verdighet. I motsetning til Sartre stiller Camus opp absolutter som rettferd, lykke og godhet. Sartre trodde ikke på disse, og det utartet til en polemikk mellom de to som i 1952 satte punktum for vennskapet deres.
I Fallet har Camus et annet budskap. Det fortelles om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet.Camus ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957.
Som filosof orienterte han seg mot eksistensfilosofien og dens idé om menneskets totale frihet. Martin Heidegger, Karl Jaspers og Søren Kierkegaard er blant de filosofer som har hatt innflytelse på hans tenkning.
Hans filosofiske hovedverk er Menneskets opprør som ble utgitt i 1951. Det filosofiske essay Myten om Sisyfos fra 1942 er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse, og setter søkelys på selvmord. Han omkom i en bilulykke i 1960, 46 år gammel, i en Facel Vega. Bilen ble kjørt av hans forlegger Michel Gallimard, som også døde etter bilulykken.
Camus' grav er i kommunen Lourmarin i Vaucluse sør i Frankrike.
== Sitater ==
Alt som gjør livet rikere, øker samtidig dets absurditet.
Kunst og opprør vil først dø med det siste menneske.
Det finnes ord jeg ikke kan forstå. F.eks. synd.
== Hovedverker ==
Révolte dans les Asturies (1936)
L'Envers et l'endroit (1937)
Noces (1939)
L'Étranger (roman, 1942).– På norsk som: Den fremmede, oversatt av Leif Tufte (1946)
Le Mythe de Sisyphe (essay, 1942).– På norsk som: Myten om Sisyfos, oversatt av Johannes Skancke Martens (1953) og som Myten om Sisyfos: essay om det absurde, oversatt av Bernt Vestre (1994)
Caligula (dramatikk, 1944). – På norsk som: Caligula, til norsk ved Tove Bakke. Oppført ved Det norske teatret, 1998
Le Malentendu (1944)
Réflexions sur la Guillotine (1947)
La Peste (1947).– På norsk som: Pesten, oversatt av Johannes Skancke Martens (1949)
L'État de siège (1948)
Lettres à un ami allemand (1948; publisert under psevdonymet Louis Neuville)
Les Justes (1950). – På norsk som De rettferdige, oversatt av Pelle Christensen. Oppført ved Den nationale scene, 2002
Actuelles I, Chroniques 1944-1948 (1950)
L'Homme révolté (1951).– På norsk som: Opprøreren, oversatt av Bernt Vestre (1995)
Actuelles II, Chroniques 1948-1953
L'Été (1954)
La Chute (1956).– På norsk som: Fallet, oversatt av Johannes Skancke Martens (1957)
L'Exil et le royaume (Gallimard, 1957) noveller (La femme adultère, Le renégat, Les muets, L'hôte, Jonas, La pierre qui pousse) - På norsk som: Eksil og Kongerike
Réflexions sur la peine capitale (1957) Sammen Arthur Koestler.
Chroniques algériennes, Actuelles III, 1939-1958 (1958)
Les Possédés (1959) teateradaptasjon av romanen skrevet av Fjodor Dostojevskij
Carnets I, mai 1935-février 1942 (1962)
Carnets II, janvier 1942-mars 1951 (1964)
La Mort heureuse (1971)
Le Premier Homme (Gallimard, 1994 (posthumt).– På norsk som: Det første menneske, oversatt av Christine Amadou (1995).
Albert Camus, Maria Casarès. Correspondance inédite (1944-1959). Avant-propos de Catherine Camus. Gallimard, 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Camus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Camus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Camus på Internet Movie Database
(no) Albert Camus hos Nationaltheatret
(fr) Albert Camus på Allociné
(en) Albert Camus hos The Movie Database
(en) Albert Camus hos Internet Broadway Database
(en) Albert Camus på Apple Music
(en) Albert Camus på Discogs
(en) Albert Camus på MusicBrainz
(en) Albert Camus på Spotify
(en) Albert Camus på Songkick
(en) Albert Camus på Genius — sangtekster
Albert Camus på Facebook
(en) Nobelprisen i litteratur 1957 hos Nobelprize.org
(en) Albert Camus hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1957
(fr) Fonds Albert Camus - Cité du livre d'Aix en Provence
(fr) Société des Études Camusiennes Arkivert 6. januar 2018 hos Wayback Machine.
(en) The Albert Camus Society | For artikkelen om den franske forfatteren, se Albert Camus. | 9,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karoline_Kr%C3%BCger | 2023-02-04 | Karoline Krüger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikere tilknyttet Kirkelig Kulturverksted', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Karolineprisen', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix'] | Karoline Krüger (født 13. februar 1970 i Bergen) er en norsk musikkartist og komponist. Hun ble landskjent i Norge da hun vant Melodi Grand Prix 1988 med «For vår jord», skrevet av Anita Skorgan og Erik Hillestad. Sangen kom på femteplass i Eurovision Song Contest samme år. De siste årene har Krüger etablert seg som komponist og låtskriver for andre artister, og hun har medvirket i en rekke teaterforestillinger. | Karoline Krüger (født 13. februar 1970 i Bergen) er en norsk musikkartist og komponist. Hun ble landskjent i Norge da hun vant Melodi Grand Prix 1988 med «For vår jord», skrevet av Anita Skorgan og Erik Hillestad. Sangen kom på femteplass i Eurovision Song Contest samme år. De siste årene har Krüger etablert seg som komponist og låtskriver for andre artister, og hun har medvirket i en rekke teaterforestillinger.
== Karriere ==
Som 11-åring tv-debuterte hun med en egenkomponert sang i programmet Halvsju på NRK. Fra 1986 var hun med i allsangprogrammet Syng med oss på NRK, og hun slo gjennom nasjonalt i 1988 da hun vant Melodi Grand Prix med sangen «For vår jord» – mens hun fremdeles var elev ved Bergen katedralskole. Hun kom deretter på en femteplass i Eurovision Song Contest 1988 i Dublin.
Senere samme år ga hun ut sitt debutalbum, Fasetter. Filmmelodien «You Call It Love» solgte samme år over 300 000 eksemplarer i Frankrike. Etter seks soloalbum har hun fra 2000-tallet beveget seg fra popsjangeren og over til teateret, både som sanger og skuespiller, og som komponist. Hun har medvirket i forestillinger som Peer Gynt – Verdensborger, Da Hana møtte henne, André Bjerke-forestillingen De to stemmer, Sondheims Company, Veggen og familieforestillingen Labyrinter! med tekster av André Bjerke. Musikken fra De to stemmer og Labyrinter! ble nominert til henholdsvis Spellemannprisen 2004 i klassen viser og Spellemannprisen 2018 i klassen barnemusikk.
I de siste årene har hun også markert seg i ren komponistsammenheng, og musikken til Veggen innbrakte henne NOPAs musikkpris 2011. Den kirkemusikalske trilogien Jakobmesse, med tekst av Erik Hillestad, har til nå vært fremført i flere nordiske land. Hun har de siste årene levert album-låtmateriale til flere norske artister, og sammen med Tor Åge Bringsværd skrev hun den musikalske fabelen De hellige tre narrer for kor og forteller, som ble urframført som dramatisert forestilling på NRK1 julen 2003. Fra 2014–2016 hadde hun en ledende rolle i oppsetningen om Hellemyrsfolket ved Den Nasjonale Scene i hjembyen Bergen.Siden debuten i 1988 har Karoline gitt ut ti solo- og duettalbum og medvirket på et titalls andre som komponist eller sanger. Hennes siste utgivelse var albumet Jul, et duettalbum sammen med ektemannen Sigvart Dagsland fra 2013.
== Annet ==
Karolineprisen er oppkalt etter Karoline Krüger. Prisen deles ut årlig til elever i videregående skole som kombinerer gode skoleresultater med topprestasjoner innen idrett, kunst og kultur.Karoline Krüger er gift med artisten Sigvart Dagsland, og paret har to døtre.
== Diskografi ==
Utdrag av Krügers singel- og albumutgivelser.
«I Know It's a Lie» (singel) (1986)
«You Call It Love» (singel) (1988)
«For vår jord» (singel) (1988)
Fasetter (1988)
L'etudiante – Studenten (1989)
En gang i alles liv (1991)
Fuglehjerte (1993)
Den andre historien (1996)
Sirkeldans (1999)
Jakobmesse (2003)
De to stemmer (2004)
To messer for kjærlighet (2013, med Erik Hillestad)
Jul (2013, med Sigvart Dagsland)
Labyrinter! (2018, med Fru Nitters Rytmeorkester)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Karoline Krüger på Internet Movie Database
(sv) Karoline Krüger i Svensk Filmdatabas
(en) Karoline Krüger på Discogs
(en) Karoline Krüger på MusicBrainz
(no) Karoline Krüger på Rockipedia | Karoline Krüger (født 13. februar 1970 i Bergen) er en norsk musikkartist og komponist. | 9,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2006 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2006 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sport i Torino', 'Kategori:Vinter-OL 2006'] | Vinter-OL 2006 var de 20. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 10. til 26. februar 2006 i Torino i Italia. Dette var andre gang Italia arrangerte vinter-OL, første gang var Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Det var totalt det tredje OL som ble arrangert i Italia, ettersom Sommer-OL 1960 ble holdt i Roma.
20 000 frivillige var involvert i lekene, og tok i mot utøverne, tilskuerne og journalistene, samt det å forberede arenaene til konkurransene. De paralympiske vinterlekene ble avholdt 10.–19. mars.
Konkurransene ble arrangert i sju byer: Torino, Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere.
Maskotene var «Neve» og «Gliz». «Neve» er en kvinnelig snøball, og «Gliz» er en energisk mannlig isbit.
| Vinter-OL 2006 var de 20. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 10. til 26. februar 2006 i Torino i Italia. Dette var andre gang Italia arrangerte vinter-OL, første gang var Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Det var totalt det tredje OL som ble arrangert i Italia, ettersom Sommer-OL 1960 ble holdt i Roma.
20 000 frivillige var involvert i lekene, og tok i mot utøverne, tilskuerne og journalistene, samt det å forberede arenaene til konkurransene. De paralympiske vinterlekene ble avholdt 10.–19. mars.
Konkurransene ble arrangert i sju byer: Torino, Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere.
Maskotene var «Neve» og «Gliz». «Neve» er en kvinnelig snøball, og «Gliz» er en energisk mannlig isbit.
== Valg av vertsby ==
Torino ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 109. sesjon i Seoul i Sør-Korea 19. juni 1999. IOKs evalueringskomité valgte ut to søkerbyer til den avgjørende avstemningen.
== Emblemet ==
Emblemet for de olympiske vinterleker i Torino forestiller den umiskjennelige silhuetten til Mole Antonelliana som preger bybildet i Torino og huser blant annet et kjent filmmuseum.
Emblemet er omformet litt for å gi inntrykk av fjell med iskrystaller hvor hvit snø møter blå himmel.
Krystallene er bundet sammen til å forme et nett, et nett av ny teknologi og den evige olympiske ånd av fellesskap mellom mennesker.
== Program ==
== Arenaene ==
Olympiske områder:
Torino
Bardonecchia
Cesana-San Sicario
Pinerolo
Pragelato
Sauze d'Oulx
SestriereOffisielle olympiske treningsområder:
Chiomonte
Claviere
PraliOlympiske fjelltreningsområder:
Torre Pellice
== Seremonier ==
=== Åpningsseremonien ===
Åpningsseremonien for de 20. olympiske vinterleker ble avholdt 10. februar på Stadio Olimpico di Torino. Seremonien var en hyllest til regionens kultur og historie, samt de olympiske leker. Den olympiske ilden ble tent av den italienske langrennsløperen Stefania Belmondo.
=== Avslutningsseremonien ===
Klokken 22.07 26. februar 2006 ble den olympiske ild slukket av tidligere alpinstjerne Isolde Kostner, 16 dager etter at langrennshelten Stefania Belmondo tente den.
Ved starten på avslutningsseremonien hadde publikum på et fullsatt Stadio Olimpico di Torino sett IOC-medlem og tidligere langrennsdronning Manuela Di Centa dele ut gullmedaljen på mennenes femmil til sin bror Giorgio. Det var første gang i vinterleker at en medaljeseremoni ble avholdt under avslutningsseremonien. Popstjernen Ricky Martin sang «Copa de la vida» under og etter fyrverkeriet.
== Resultater ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
=== Norske deltakere ===
Se Norge under Vinter-OL 2006 for utfyllende informasjonNorge deltok med 74 deltakere i Vinter-OL i Torino.
=== Deltakere per land ===
== Doping og utestegninger ==
=== Utestengninger ===
Tolv deltagere fra ulike land ble av Den internasjonale olympiske komité (IOK) utestengt fra konkurranser i fem dager på grunn av for høye nivåer av hemoglobin. De ble ikke offisielt ansett for å være dopet, men legene mente det ville være helsefarlig å delta med så høye nivåer.
De utestengte var:
Til og med søndag 12. februar:
Sean Crooks
Sergej Dolidovitsj
Jean-Marc Gaillard
Aleksandr Latsukin
Natalja Matvejeva
Kikkan Randall
Leif Zimmermann
Evi Sachenbacher-StehleTil og med tirsdag 14. februar:
Pavel Korosteljev
Nikolaj Pankratov
Alen Abramovic
Robel TeklamariamUtøvere med andre gangs utestengelse for fem dager på grunn av for høye hemoglobinverdier. Til og med tirsdag 21. februar:
Natalja Matvejeva
Nikolaj Pankratov
=== Dopede utøvere ===
Olga PyljovaDen russiske skiskytteren ble tatt for doping og ble av IOK fratatt sølvmedaljen på 15 km normaldistanse. Pyljovas sølvmedalje gikk til Martina Glagow, Tyskland mens Albina Akhatova, Russland fikk bronsemedalje.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 2006
(no) NRK.no (norsk flaggbærer)
(en) (fr) (it) Offisiell side – Athletes and teams (antall deltagende nasjoner)
(en) (fr) (it) Offisiell side – Medals (medaljestatistikk)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 2006 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 2006 Winter Olympics – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) (fr) (it) Offisiell side
(en) NBC Winter Olympics
(en) 2006 Torino Winter Olympics Blog
(en) Torino 2006 Olympics blog Skrevet av nordmann bosatt i Italia
(en) Torino 2006 Winter Olympics Newsfeeds
(en) (it) Bilder fra Torino | Italia | 9,715 |
null | 2023-02-04 | Tillitsvotum | null | null | null | Et tillitsvotum er en votering i en lovgivende forsamling med parlamentarisme der medlemmene gir sin støtte til regjeringen. | 9,716 |
null | 2023-02-04 | Bridge | null | null | null | Bridge er et kortspill for fire spillere, der to og to spiller som par. Det brukes en vanlig kortstokk med 52 kort (uten jokere), der alle kort deles ut slik at hver spiller har 13 kort. | 9,717 |
null | 2023-02-04 | Florence Nightingale | null | null | null | Florence Nightingale (født 12. mai 1820 i Firenze i Toscana, død 13. | 9,718 |
null | 2023-02-04 | Klassisismen | null | null | null | Klassisismen, eller også nyklassisismen, er betegnelsen på en periode i kunst, arkitektur og litteratur på 1700-tallet. Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstiden, men strekker seg egentlig fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske revolusjonen i 1789. | 9,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sider | 2023-02-04 | Sider | ['Kategori:Alkoholholdige drikker', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Epledrikker'] | Sider er en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra epler. Sider blir oftest produsert i områder der en dyrker mye epler. Nordvest-Frankrike, Nord-Spania, deler av Storbritannia og Tyskland har sidertradisjoner tilbake til middelalderen. Her har en dyrket fram eplesorter som er særlig godt egnet for siderproduksjon. Navnet sider kommer fra det hebraiske ordet sjekar, som betyr sterk drikk.
Alkoholinnholdet i sider kan være opptil 10% i typer som er laget av epler med mye sukker. Det er vanlig å holde temperaturen mellom 4 og 16 ℃ for å få til en langsom gjæringsprosess som framhever den rike eplesmaken.
Ved å destillere sider kan en lage eplebrennevin, som calvados eller applejack. Den franske drikken pommeau er en blanding av sider og calvados som blir drukket som aperitiff.
Sideraktige drikker kan også fremstilles av andre fruktsorter, som pære og fersken.
Ordet sider blir iblant brukt som produktnavn på alkoholfri eplemost tilsatt kullsyre eller på rusbrus med eplesmak.
| Sider er en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra epler. Sider blir oftest produsert i områder der en dyrker mye epler. Nordvest-Frankrike, Nord-Spania, deler av Storbritannia og Tyskland har sidertradisjoner tilbake til middelalderen. Her har en dyrket fram eplesorter som er særlig godt egnet for siderproduksjon. Navnet sider kommer fra det hebraiske ordet sjekar, som betyr sterk drikk.
Alkoholinnholdet i sider kan være opptil 10% i typer som er laget av epler med mye sukker. Det er vanlig å holde temperaturen mellom 4 og 16 ℃ for å få til en langsom gjæringsprosess som framhever den rike eplesmaken.
Ved å destillere sider kan en lage eplebrennevin, som calvados eller applejack. Den franske drikken pommeau er en blanding av sider og calvados som blir drukket som aperitiff.
Sideraktige drikker kan også fremstilles av andre fruktsorter, som pære og fersken.
Ordet sider blir iblant brukt som produktnavn på alkoholfri eplemost tilsatt kullsyre eller på rusbrus med eplesmak.
== Historie ==
Epler er krevende å dyrke, og epledyrkingen begynte derfor først i Hellas de siste århundrene før Kristi fødsel. Å produsere sider fra eplene er utfordrende, fordi celleveggene i epler er så harde at det krever stor kraft til å klemme nok eplesaft ut av eplene til at det lønner seg å lage sider. Romerne løste dette, men siderproduksjon i Romertiden krevde mye kapital og var begrenset til storgods. Det var først i middelalderen at sider ble noe mer enn et luksusprodukt for de rike. Det er også årsaken til at sider ikke har noe innfødt navn, men kun et navn avledet fra bibelen.
== Fransk sider ==
I Frankrike var sider, cidre, den viktigste drikken etter vin fra middelalderen fram til midten av 1900-tallet, da øl tok over utenfor kjerneområdene. Sidrene som blir laget i Bretagne og Normandie er vernet med merket om geografisk opphav. I tillegg til å drikke den, gjerne fra tradisjonelle keramikkopper, bruker en mye sider i normannisk matlaging.
== Spansk sider ==
I Asturias og Euskadi i Spania er sidra en tradisjonell drikk som gjerne blir helt opp i små glass med en armlengdes avstand til flasken. Dette gjør at drikken inneholder mye luft, slik at den en kort stund bobler slik som champagne.
== Irsk sider ==
I Irland har siderbrygging blitt oppmuntret av myndighetene og siderprodusenter fikk lenge skattelettelser. Det irske markedet er dominert av et enkelt merke, Bulmers. Irsk Bulmers har ingen forbindelse med den britiske sideren som selges under samme navn.
== Norsk sider ==
I Norge er det ikke lange tradisjoner for å produsere sider. Epledyrking kom til Norge i middelalderen, men det ser ikke ut til å ha vært noen særlig tradisjon for siderproduksjon i Norge før de siste 150 år. Erik Pontoppidan forteller fra Hardanger at det ble presset og kokt "most" på 1700-tallet, "dog ikke i stor mængde", men det er uklart om denne ble gjæret til sider.
Det finnes forskjellige eplesorter som er velegnet til sider, blant andre Aroma, Gravenstein og Torstein. I Hardanger finnes det mange bønder som brygger sider til eget bruk. Noen bønder har også lisens til å selge sider til gårdsmat. Det er 93 forskjellige norske sidere i salg på Vinmonopolet (2020), hvor flertallet er fra Hardanger.
Sider produseres også i Sverige.
== Litteratur ==
Arbo Høeg, Ove (1974). Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200089304.
Bruning, Ted (2012). Golden Fire: The Story of Cider. London: New Generation Publishing. ISBN 978-0-7552-1431-0.
Grønsnes, Astrid (1983). Epleboka. Oslo: Samlaget. ISBN 8252140904.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Apples, cider and Calvados in Pays d'Auge, Normandie multilingual | Sider er en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra epler. Sider blir oftest produsert i områder der en dyrker mye epler. | 9,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deisme | 2023-02-04 | Deisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deisme', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Religionsfilosofi'] | Deisme (av latin deus, gud) er innen religionsfilosofien en gudsoppfatning som innebærer at det finnes en transcendent (oversanselig, ikke mulig å oppfatte eller forstå) og personlig (et vesen/en kraft i seg selv og ikke noe diffusert) Gud, som har skapt verden, så har trukket seg tilbake og ikke lengre inngriper i verdens gang.
Etter skapelsen fungerer verden utelukkende i pakt med de rasjonelle lover som er nedlagte i den.
Dette gudsbegrep står dermed innenfor monoteismen, men i kontrast til f.eks kristendommens og jødedommens gudsbegreper. Deismen følger imidlertid jødedommen og kristendommen på en del viktige punkter, idet den også hevder at Gud har skapt verden og står utenfor verden. Men ettersom den i en forstand ser verden som et perfekt urverk, som kjører av seg selv uten Guds inngripen, adskiller den seg likeså på avgjørende punkter fra disse religionsoppfatningene.Deismen oppstod i 1600-tallets England og utgår fra antagelsen om en «naturlig religion», det vil si at kunnskap om Gud ikke kan utvinnes fra religiøse lærer, men bare fra menneskets naturlige moral. Den viktigste representanten for deismen var Herbert av Cherbury (1583–1648) som dypt påvirket opplysningstidens tenkning. En annen viktig person i sammenhengen var Matthew Tindal (1653–1733).
I det minste to av USA presidenter, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln, kan ha vært deister, skjønt helt sikkert er det ikke.
| Deisme (av latin deus, gud) er innen religionsfilosofien en gudsoppfatning som innebærer at det finnes en transcendent (oversanselig, ikke mulig å oppfatte eller forstå) og personlig (et vesen/en kraft i seg selv og ikke noe diffusert) Gud, som har skapt verden, så har trukket seg tilbake og ikke lengre inngriper i verdens gang.
Etter skapelsen fungerer verden utelukkende i pakt med de rasjonelle lover som er nedlagte i den.
Dette gudsbegrep står dermed innenfor monoteismen, men i kontrast til f.eks kristendommens og jødedommens gudsbegreper. Deismen følger imidlertid jødedommen og kristendommen på en del viktige punkter, idet den også hevder at Gud har skapt verden og står utenfor verden. Men ettersom den i en forstand ser verden som et perfekt urverk, som kjører av seg selv uten Guds inngripen, adskiller den seg likeså på avgjørende punkter fra disse religionsoppfatningene.Deismen oppstod i 1600-tallets England og utgår fra antagelsen om en «naturlig religion», det vil si at kunnskap om Gud ikke kan utvinnes fra religiøse lærer, men bare fra menneskets naturlige moral. Den viktigste representanten for deismen var Herbert av Cherbury (1583–1648) som dypt påvirket opplysningstidens tenkning. En annen viktig person i sammenhengen var Matthew Tindal (1653–1733).
I det minste to av USA presidenter, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln, kan ha vært deister, skjønt helt sikkert er det ikke.
== Se også ==
Rekonstruksjonistisk jødedom
Pandeisme
Teisme
== Litteratur ==
=== Historier ===
Betts, C. J. Early Deism in France: From the so-called 'deistes' of Lyon (1564) to Voltaire's 'Lettres philosophiques' (1734) (Martinus Nijhoff, 1984)
Craig, William Lane. The Historical Argument for the Resurrection of Jesus During the Deist Controversy (Edwin Mellen, 1985)
Hazard, Paul. European thought in the eighteenth century from Montesquieu to Lessing (1954). pp 393–434.
Herrick, James A. (1997). The Radical Rhetoric of the English Deists: The Discourse of Skepticism, 1680–1750. U of South Carolina Press.
Hudson, Wayne. Enlightenment and modernity: The English deists and reform (Routledge, 2015).
Israel, Jonathan I. Enlightenment contested: philosophy, modernity, and the emancipation of man 1670-1752 (Oxford UP, 2006).
Lemay, J. A. Leo, ed.Deism, Masonry, and the Enlightenment. Essays Honoring Alfred Owen Aldridge. (U of Delaware Press, 1987).
Lucci, Diego. Scripture and deism: The biblical criticism of the eighteenth-century British deists (Peter Lang, 2008).
McKee, David Rice. Simon Tyssot de Patot and the Seventeenth-Century Background of Critical Deism (Johns Hopkins Press, 1941)
Orr, John. English Deism: Its Roots and Its Fruits (1934)
Schlereth, Eric R. An Age of Infidels: The Politics of Religious Controversy in the Early United States (U of Pennsylvania Press; 2013) 295 pages; on conflicts between deists and their opponents.
Willey, Basil. The Eighteenth Century Background: Studies on the Idea of Nature in the Thought of the Period (1940)
Yoder, Timothy S. Hume on God: Irony, deism and genuine theism (Bloomsbury, 2008).
=== Primærkilder ===
Paine, Thomas (1795). The Age of Reason. Arkivert 16. august 2019 hos Wayback Machine.
Palmer, Elihu. The Principles of Nature. Arkivert 5. august 2019 hos Wayback Machine.
Deism: A Revolution in Religion, A Revolution in You. Arkivert 19. april 2009 hos Wayback Machine.
An Answer to C.S. Lewis' Mere Christianity. Arkivert 9. september 2019 hos Wayback Machine.
God Gave Us Reason, Not Religion. Arkivert 29. juli 2019 hos Wayback Machine.
Deism: An Anthology by Peter Gay (Van Nostrand, 1968)
Deism and Natural Religion: A Source Book by E. Graham Waring (Frederick Ungar, 1967)
The American Deists: Voices of Reason & Dissent in the Early Republic by Kerry S. Walters (University of Kansas Press, 1992), which includes an extensive bibliographic essay | Deisme (av latin deus, gud) er innen religionsfilosofien en gudsoppfatning som innebærer at det finnes en transcendent (oversanselig, ikke mulig å oppfatte eller forstå) og personlig (et vesen/en kraft i seg selv og ikke noe diffusert) Gud, som har skapt verden, så har trukket seg tilbake og ikke lengre inngriper i verdens gang. | 9,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Epigram | 2023-02-04 | Epigram | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Litterære sjangre'] | Et epigram er et kort, fyndig og ofte satirisk dikt som ofte gir uttrykk for en tanke eller beskriver en person. Ordet kommer fra gresk der epigramma betyr «innskrift» eller «påskrift».
| Et epigram er et kort, fyndig og ofte satirisk dikt som ofte gir uttrykk for en tanke eller beskriver en person. Ordet kommer fra gresk der epigramma betyr «innskrift» eller «påskrift».
== Historie og eksempler ==
I antikken besto epigrammet av ett heksameter og ett pentameter. Det ble ofte brukt i gravskrifter, men også i andre sammenhenger. Epigrammet kan ses som den eldste skriftlige litterære sjangeren, i og med at det verken var ment å synges eller resiteres.
I nyere tid bestod epigrammet gjerne av en kuplett (to verslinjer) og en kvartett (fire verslinjer). Epigrammet kunne også forfattes som en prosatekst av tilsvarende lengde.
I norsk litteratur er Ludvig Holberg (1684–1754) og Johan Herman Wessel (1742–1785) særlig kjent for epigrammer. Holberg skrev sine epigrammer på latin.
Johan Herman Wessel: Digterens Gravskrift over sig selv
Ludvig Holberg
== Se også ==
Epigraf
Epitaf
Motto
Aforisme
== Eksterne lenker ==
Søk på ordet «epigram» i norske ordbøker: Søk etter epigram i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok | Et epigram er et kort, fyndig og ofte satirisk dikt som ofte gir uttrykk for en tanke eller beskriver en person. Ordet kommer fra gresk der epigramma betyr «innskrift» eller «påskrift». | 9,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Epistel | 2023-02-04 | Epistel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Liturgi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Epistel (av gresk epistolē, «brev») er et uttrykk som brukes om brevene i Det nye testamentet i Bibelen. Det er også vanlig generelt å omtale skrivelser fra antikken til en eller flere personer som epistler.
Som litterær sjanger betegner uttrykket en prosatekst skrevet til en mottaker, reell eller fiktiv. Teksten kan gjerne være personlig, kåserende i stilen. Tidligere ble ordet også brukt om dikt skrevet i brevform, for eksempel Horats, Ovid.
Ordet er også kjent fra Carl Michael Bellmanns diktsyklus Fredmans epistlar som opprinnelig var tenkt som en parodi på Paulus' brev i Det nye testamentet.
| Epistel (av gresk epistolē, «brev») er et uttrykk som brukes om brevene i Det nye testamentet i Bibelen. Det er også vanlig generelt å omtale skrivelser fra antikken til en eller flere personer som epistler.
Som litterær sjanger betegner uttrykket en prosatekst skrevet til en mottaker, reell eller fiktiv. Teksten kan gjerne være personlig, kåserende i stilen. Tidligere ble ordet også brukt om dikt skrevet i brevform, for eksempel Horats, Ovid.
Ordet er også kjent fra Carl Michael Bellmanns diktsyklus Fredmans epistlar som opprinnelig var tenkt som en parodi på Paulus' brev i Det nye testamentet.
== Litteratur ==
Litterært begrepGustave Vapereau: Dictionnaire universel des littératures, Paris, Hachette, 1876, s. 715-6ReligionRégis Burnet: Épîtres et Lettres s2 Ie IIe, CERF, 2003 | Epistel (av gresk epistolē, «brev») er et uttrykk som brukes om brevene i Det nye testamentet i Bibelen. Det er også vanlig generelt å omtale skrivelser fra antikken til en eller flere personer som epistler. | 9,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Essay | 2023-02-04 | Essay | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Ordet essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke). Sjangeren fikk sitt navn fra Les Essais, en bok som den franske forfatteren Michel de Montaigne gav ut i 1580. Essay-sjangeren i fransk og norsk tradisjon skiller seg fra det engelske essayet (som ligner mer på en norsk skoleartikkel). Det norske essayet prøver ut en original tanke eller en spesiell synsvinkel på en sak, men behandler temaet saklig. I motsetning til artikkelen trenger imidlertid ikke essayet å se saken fra så mange sider, men man kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig. Som regel er norske essay underholdende og utfordrende i stilen, selv om setningene er fullstendige. Mens kåseriet gjerne er muntlig i formen og ironiserende i innholdet, er essayet skriftlig i formen og mer direkte filosoferende i innholdet. Derfor har det norske essayet mer til felles med avisenes kronikker, enn de humoristiske radiokåseriene.
Essayet er en metasjanger. Det handler om å stoppe opp og vurdere hva du holder på med. Dersom jeg skriver en avhandling om et emne, så kunne jeg plutselig stoppe midt ute i avhandlingen og si: Men stopp lite grann nå, det har vært et forferdelig vær i dag, og jeg lurer på om jeg skal skrive videre. Idet jeg skriver slik, blir jeg essayist. Da har jeg fått vist at jeg selv er til stede i teksten, og slik sett nærmer essayet seg lyrikken og fortellingen. Essayet er den viktigste litteraturformen i vårt samfunn. Det er den jeg tror mest på. Essayet er den sakprosaformen som tør å innrømme at den er kunstig. Den er altså kunstprosa.
| Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Ordet essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke). Sjangeren fikk sitt navn fra Les Essais, en bok som den franske forfatteren Michel de Montaigne gav ut i 1580. Essay-sjangeren i fransk og norsk tradisjon skiller seg fra det engelske essayet (som ligner mer på en norsk skoleartikkel). Det norske essayet prøver ut en original tanke eller en spesiell synsvinkel på en sak, men behandler temaet saklig. I motsetning til artikkelen trenger imidlertid ikke essayet å se saken fra så mange sider, men man kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig. Som regel er norske essay underholdende og utfordrende i stilen, selv om setningene er fullstendige. Mens kåseriet gjerne er muntlig i formen og ironiserende i innholdet, er essayet skriftlig i formen og mer direkte filosoferende i innholdet. Derfor har det norske essayet mer til felles med avisenes kronikker, enn de humoristiske radiokåseriene.
Essayet er en metasjanger. Det handler om å stoppe opp og vurdere hva du holder på med. Dersom jeg skriver en avhandling om et emne, så kunne jeg plutselig stoppe midt ute i avhandlingen og si: Men stopp lite grann nå, det har vært et forferdelig vær i dag, og jeg lurer på om jeg skal skrive videre. Idet jeg skriver slik, blir jeg essayist. Da har jeg fått vist at jeg selv er til stede i teksten, og slik sett nærmer essayet seg lyrikken og fortellingen. Essayet er den viktigste litteraturformen i vårt samfunn. Det er den jeg tror mest på. Essayet er den sakprosaformen som tør å innrømme at den er kunstig. Den er altså kunstprosa.
== Forskjellige typer ==
=== Personlig essay ===
Det personlige essayet skrives i jeg-form og bygger ofte på personlige erfaringer og refleksjoner. Essayet er heller ikke ensidig argumenterende eller misjonerende. Ofte er det vanskelig å se hva essayisten ‘egentlig’ mener. I essaysjangeren er det akseptert med ‘sidesprang’ fra hovedemnet, i form av innfall og digresjoner. I motsetning til kåseriet er essayet som regel ikke humoristisk, men det kan inneholde et snev av ironi, og det skal jevnt over være saklig, fordi essayet er en sakprosatekst. En kan kanskje si det slik at mens kåseriet har som mål å underholde og more, har essayet mer som formål å vekke til ettertanke.
=== Saksessay ===
Forfatteren av saksessayet setter selve saken i sentrum, mens forfatteren selv trer mer i bakgrunnen. Saksessay kalles også formelt essay eller vitenskapelig essay. Det saklige essayet har mye til felles med en skoleartikkel (leksikonartikkel), selv om det ikke her er et krav om objektivitet.
== Litteratur ==
Tor Eystein Øverås (red.) Hva er et essay?, Gyldendal 2014 ISBN 9788205475632
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Informalt essay (personlig essay); fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
Formalt essay; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Ordet essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke). | 9,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Internet_Explorer | 2023-02-04 | Internet Explorer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internet Explorer', 'Kategori:Opphør i 2022', 'Kategori:Windows-komponenter'] | Windows Internet Explorer (tidligere Microsoft Internet Explorer forkortet MSIE eller Microsoft Internet Utforsker), vanligvis forkortet IE var en serie grafiske nettlesere utviklet av Microsoft som har fulgt med alle versjoner av Microsoft Windows siden 16. august 1995. Det finnes også eldre versjoner for Mac OS og UNIX. Programvaren ble utfaset fra og med november 2020, og vil ikke bli videreutviklet eller støttet fra og med 15. juni 2022.Den siste utgaven er Internet Explorer 11 som ble lansert med Windows 8.1, men som senere ble gjort tilgjengelig som oppdatering til Windows 7.
I Windows 10 som blir tilgjengelig fra 29. juli 2015, blir medfølgende Internet Explorer 11 erstattet som standard nettleser, av den nyutviklede nettleseren Microsoft Edge, samtidig blir også flere eldre standarder som ActiveX-støtte fjernet. Den nye nettleseren støtter flere nyere webstandarder.
| Windows Internet Explorer (tidligere Microsoft Internet Explorer forkortet MSIE eller Microsoft Internet Utforsker), vanligvis forkortet IE var en serie grafiske nettlesere utviklet av Microsoft som har fulgt med alle versjoner av Microsoft Windows siden 16. august 1995. Det finnes også eldre versjoner for Mac OS og UNIX. Programvaren ble utfaset fra og med november 2020, og vil ikke bli videreutviklet eller støttet fra og med 15. juni 2022.Den siste utgaven er Internet Explorer 11 som ble lansert med Windows 8.1, men som senere ble gjort tilgjengelig som oppdatering til Windows 7.
I Windows 10 som blir tilgjengelig fra 29. juli 2015, blir medfølgende Internet Explorer 11 erstattet som standard nettleser, av den nyutviklede nettleseren Microsoft Edge, samtidig blir også flere eldre standarder som ActiveX-støtte fjernet. Den nye nettleseren støtter flere nyere webstandarder.
== Historie ==
Internet Explorer er basert på Spyglass-nettleseren fra Mosaic, som Microsoft kjøpte opp i 1995 for å etablere en konkurrent mot Netscape. Avtalen var at Spyglass skulle få en fast sum fire ganger i året, i tillegg til en avtalt prosent av Microsofts inntekter av nettleseren. Siden Microsoft inkluderte nettleseren med Windows, uten ekstra betaling for nettleseren, endte Microsoft opp med å kun betale grunnbeløpet. Spyglass gikk til sak mot Microsoft, og inngikk i 1997 et forlik verdt 8 millioner dollar.Microsoft har i flere rettssaker vært anklaget for å utnytte en allerede dominerende posisjon i operativsystemmarkedet til å oppnå en dominerende posisjon også i nettlesermarkedet ved å inkludere nettleseren med Windows.
Internet Explorer ble brukt av mange nye brukere som kom til Internett på slutten av 1990-tallet, ettersom brukerne slapp å lete etter alternativer; siden Internet Explorer ble levert sammen med Windows. Netscape ble passert rundt 1998. De siste årene har imidlertid Mozilla Firefox og de andre nettleserne øket sin markedsandel i Europa på bekostning av Internet Explorer.
=== Versjoner ===
== Funksjonalitet ==
I dag har Internet Explorer bl. a følgende funksjoner:
Historie-logg
Favoritter
RSS-støtte (Feeder)
Fanebasert visning av hver nettside
Miniatyroversikt over fanene. (Quick Tabs)
Anti-Phishing-filter
Phishing er forsøk på å etterligne et kjent nettsteds utseende for å svindle brukerne.Om ønskelig kan også brukeren aktivere sjekking av adresser mot en online-database, slik at man får beskjed med en gang man forsøker å gå inn på et kjent phishing-sted.
Søkefelt i grensesnittet for søkemotoren «Bing» som standard
Utskriftstilpasning
== Kritikk ==
Microsoft eier ikke enerettigheter for å benytte merkenavnet Internet Explorer. Dette er et navn som beskriver funksjonen til en nettleser og kan derfor ikke merkevareregistreres. Microsoft kritiseres blant annet for å bruke navnet på nettleseren sin for å utgi den som den eneste «Internett Utforsker»; noe som er hovedfunksjonen til alle nettlesere.
=== Kompatibilitet med standardene ===
En nettlesers primære oppgave er å tolke kodene som utgjør nettsiden og vise nettsiden i henhold til de definerte standardene. I mange situasjoner følger ikke Internet Explorer W3Cs standarder for hvordan disse kodene skal tolkes. Dette skaper en del hodebry for nettsideutviklere som forsøker å lage nettsider som vises riktig både i Internet Explorer og andre nettlesere.
En del kritikere mener Microsoft burde legge større ressurser i å støtte Cascading Style Sheets (CSS) bedre. Imidlertid kan det være plagsomt at forskjellige nettlesere tolker standardene forskjellig, og det finnes en del eksempler på at Internet Explorer bryter med W3Cs CSS- og HTML-standarder.Internet Explorer har fått kritikk for å forsøke å innføre egne defacto standarder gjennom markedsandeler og å ikke rette seg etter bransjeorganisasjonen W3C sine standarder. Det har ført til at kode som baserer seg på Microsofts proprietære standarder blir brukt, som gjør det vanskeligere for andre nettlesere å vise de samme dokumentene. Noen kritikere har hevdet at hensikten er at Microsoft ønsker kontroll over utviklingen av verdensveven.Et annet problem er at gjennomsiktige PNG-bilder ikke støttes av gamle Internet Explorer versjoner. Internet Explorer 7 og nyere støtter gjennomsiktige PNG-bilder.
Den forsøker dessuten å vise nettsider slik den tror forfatteren mente at de skulle vises, ved at den korrigerer for vanlige feil i HTML-kode og kommunikasjonen med webservere. Dermed vil slike feil ikke bli oppdaget og utbedret med det resultat at arbeidet for å standardisere HTML forsinkes.
En annen kritikk er at Internet Explorer følger med Windows og dermed hemmer konkurransebildet i nettleser-markedet fordi Microsoft har en dominerende posisjon i operativsystem-markedet. Denne kritikken, sammen med det faktum at den er praktisk talt umulig å avinstallere, var en viktig del av grunnlaget for antitrustsaken mot Microsoft på slutten av 1990-tallet.
=== Sikkerhet ===
Det oppdages av og til sikkerhetshull i Internet Explorer, noen av dem er alvorlige. Kritikere mener at Microsoft tidvis bruker for lang tid på å lansere oppdateringer som tetter disse hullene. Til gjengjeld er det enkelt å oppdatere med via Windows Update.
Det danske sikkerhetsselskapet Secunia karakteriserer sikkerheten til Internet Explorer 6 som «høyst kritisk», selv med de nyeste sikkerhetsoppdateringene. De fleste kjente sikkerhetshullene er rettet opp i versjon 7, som hevder å i langt større grad enn tidligere fokusere på sikkerhet.Noe av forklaringen på Internet Explorers sårbarhet er at de fleste angrep mot nettlesere rettes mot nettopp denne.
== Se også ==
Nettleser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Internet Explorer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
IEBlog – Weblog for utviklingsgruppen | Windows Internet Explorer (tidligere Microsoft Internet Explorer forkortet MSIE eller Microsoft Internet Utforsker), vanligvis forkortet IE var en serie grafiske nettlesere utviklet av Microsoft som har fulgt med alle versjoner av Microsoft Windows siden 16. august 1995. | 9,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IE | 2023-02-04 | IE | ['Kategori:Pekere'] | IE har flere betydninger.
Forkortelse for:
Internasjonal enhet, gjerne forkortet som IE i Norge og IU internasjonalt
Internet Explorer | IE har flere betydninger.
Forkortelse for:
Internasjonal enhet, gjerne forkortet som IE i Norge og IU internasjonalt
Internet Explorer | IE har flere betydninger. | 9,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mozilla_Firefox | 2023-02-04 | Mozilla Firefox | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri kryssplattform programvare', 'Kategori:Linux-programmer', 'Kategori:Nettlesere', 'Kategori:Programvare fra 2002'] | Mozilla Firefox er verdens tredje mest benyttede nettleser. Mozilla Firefox er utviklet og vedlikeholdes på dugnad av flere hundre frivillige, og Mozilla Corporation som koordinerer arbeidet. Firefox er programvare med fri og åpen kilde og er gratis.
| Mozilla Firefox er verdens tredje mest benyttede nettleser. Mozilla Firefox er utviklet og vedlikeholdes på dugnad av flere hundre frivillige, og Mozilla Corporation som koordinerer arbeidet. Firefox er programvare med fri og åpen kilde og er gratis.
== Historie ==
Mozilla Foundation ønsket at Firefox skulle bli en liten, rask, enkel og utvidbar nettleser, separat fra den større Mozilla-applikasjonssamlingen. Firefox er den offisielle nettleseren fra Mozilla-prosjektet, og inngår i en applikasjonssamling sammen med e-postleseren Mozilla Thunderbird og kalender-applikasjonen Mozilla Sunbird.
Prosjektet som senere ble Firefox startet som en eksperimentell gren av Mozilla-samlingen kalt «mozilla/browser» av Dave Hyatt og Blake Ross. Prosjektets grunnleggere hadde opprinnelig som mål å skape den best mulige nettleseren for Microsoft Windows. Etter tilstrekkelig utvikling ble en førsteutgave lagt ut for offentlig testing i september 2002 under navnet «Phoenix».
Navnet «Phoenix» ble beholdt til den 14. april 2003 da det ble endret på grunn av en varemerkekonflikt med BIOS-produsenten Phoenix Technologies. Det nye navnet, «Firebird» fikk blandet mottakelse. Sent i april samme år bestemte Mozilla Foundation at nettleseren skulle refereres til som «Mozilla Firebird» for å unngå forveksling med databasetjeneren Firebird. Langvarig press fra åpen kildekode-miljøet tvang imidlertid fram enda et navneskifte, og den 9. februar 2004 ble Mozilla Firebird omdøpt til «Mozilla Firefox».
Dette navnet ble valgt for sin likhet til «Firebird», men også for sin unikhet i dataindustrien. For å forsikre seg mot at enda et navneskifte ikke skulle bli nødvendig registrerte Mozilla Foundation i desember 2003 «Firefox» som et varemerke i USA.
== Utvikling ==
Mozilla Firefox beholder kryssplattformegenskapene til den opprinnelige Mozilla-nettleseren ved bruk av brukergrensesnittspråket XUL. XUL gjør det mulig å utvide nettleseren gjennom bruken av temaer og utvidelser. Flere var bekymret over sikkerheten rundt installasjonsprosessen til disse utvidelsene, og da Firefox 0.9 ble sluppet ut, åpnet prosjektet Mozilla Update, en nettside med godkjente temaer og utvidelser. På denne måten forhindrer man effektivt at ondsinnede utviklere lett kan få innpass på mange tusen brukeres maskiner, men reiser samtidig et krav til brukerne om at man følger opp med oppdateringer til utvidelsene etter behov.
Bruken av XUL skiller Firefox fra andre prosjekter som bruker Mozillas Gecko-renderingsmotor, slik som Galeon, Epiphany, K-Meleon og Camino, som bruker spesielle grensesnitt tilhørende sine respektive plattformer.
Man ser for seg at fremtidige versjoner av Mozilla kommer til å bestå av Mozilla Firefox sammen med Mozilla Thunderbird, en e-postklient bygget på lignende prinsipper som Firefox; for å erstatte den nåværende alt-i-ett-applikasjonssamlingen kjent som «Mozilla» (tidligere kjent under kodenavnet SeaMonkey). Etterhvert kommer alt offisielt arbeid i Mozilla Foundation til å være fokusert på en enkeltstående nettleser og e-post-klient, men stiftelsen forventer at individuelle og kommersielle brukere kommer til å fortsette å vedlikeholde SeaMonkey-applikasjonssamlingen. Mozilla Firefox fjernet mye av egenskapene og mye av brukergrensesnittet fra SeaMonkey-samlingen, fordi man mente at disse delene var unødvendige for de aller fleste brukere.
Forretnings- og IT-konsulentselskapet American Management Systems (AMS) kategoriserte i februar 2004 Mozilla Firefox (da Firebird) som et «Tier 1»-Open Source-produkt.
== Utvidelser ==
Mozilla Firefox har mulighet til å utvide funksjonaliteten med små tilleggsprogrammer. Disse kan lastes ned fra egen side.
== Se også ==
Mozilla Thunderbird
Fri programvare
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Mozilla Firefox – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mozilla Firefox – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Firefox Friends Firefox grasrotkampanje
Mozilla Norge Arkivert 19. september 2010 hos Wayback Machine. Norsk versjon av Firefox og brukerstøtte
De offisielle Mozilla Firefox-foraene fra MozillaZine
Temaer og utvidelser
Microsofts sikkerhetssjef bruker Firefox
Sikkerhetsselskapet Secunias sikkerhetsmeldinger angående Mozilla Firefox
Xiti Markedsandel i Europa.
Clicky Global markedsandel fra Clicky
Mozilla Firefox på openhub.net | | nyesteVersjon = 80.0. | 9,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurfyrste | 2023-02-04 | Kurfyrste | ['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysklands historie'] | Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første habsburgske keiseren Rudolf ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt den gyldne bulle. I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått. Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse riksfyrstedømmene fremfor hos keisermakten.
| Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første habsburgske keiseren Rudolf ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt den gyldne bulle. I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått. Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse riksfyrstedømmene fremfor hos keisermakten.
== Sammensetning av kurfyrstekollegiet ==
Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster, tre geistlige og fire verdslige
erkebiskopen av Mainz
erkebiskopen av Köln
erkebiskopen av Trier
pfalzgreven ved Rhinen
kurfyrsten av Sachsen
markgreven av Brandenburg
kongen av BöhmenI det 17. århundre ble kollegiet utvidet med
hertugen av Bayern
hertugen av Braunschweig-Lüneburg (det senere kongeriket Hannover)Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 1803 opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet Regensburg-Aschaffenburg. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i 1806. Disse var:
erkebiskopen av Salzburg
hertugen av Württemberg
markgreven av Baden
landgreven av Hessen-Kassel
== Kilder ==
Bagge, Sverre (2004). Europa tar form. Oslo: Cappelen.
Imsen, Steinar (2000). Europa 1300-1550. Oslo: Universitetsforlaget.
== Litteratur ==
Winfried Becker: Der Kurfürstenrat. Grundzüge seiner Entwicklung in der Reichsverfassung und seine Stellung auf dem Westfälischen Friedenskongress. Aschendorff, Münster 1973.
Alexander Begert: Die Entstehung und Entwicklung des Kurkollegs. Von den Anfängen bis zum frühen 15. Jahrhundert. Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-13222-5, (Schriften zur Verfassungsgeschichte 81).
Alexander Begert: Böhmen, die böhmische Kur und das Reich vom Hochmittelalter bis zum Ende des Alten Reiches. Studien zur Kurwürde und zur staatsrechtlichen Stellung Böhmens. Matthiesen, Husum 2003, ISBN 3-7868-1475-9, (Historische Studien 475).
Hans Boldt: Deutsche Verfassungsgeschichte. Band 1: Von den Anfängen bis zum Ende des älteren deutschen Reichs 1806. 2. durchgesehen und aktualisierte Auflage. Deutscher Taschenbuch-Verlag, München 1990, Mal:Falsche ISBN.
Arno Buschmann (Hrsg.): Kaiser und Reich. Klassische Texte und Dokumente zur Verfassungsgeschichte des Heiligen Römischen Reiches Deutscher Nation. 2 Bände. 2. ergänzte Auflage. Nomos-Verlags-Gesellschaft, München 1994.
Franz-Reiner Erkens: Kurfürsten und Königswahl. Zu neuen Theorien über den Königswahlparagraphen im Sachsenspiegel und die Entstehung des Kurfürstenkollegiums. Hahn, Hannover 2002, ISBN 3-7752-5730-6, (Studien und Texte / Monumenta Germaniae Historica, 30).
Axel Gotthard: Säulen des Reiches. Die Kurfürsten im frühneuzeitlichen Reichsverband. Matthiesen, Husum 1998, ISBN 3-7868-1457-0.
Klaus-Frédéric Johannes: Bemerkungen zur Goldenen Bulle Kaiser Karls IV. und der Praxis der Königswahl 1356–1410. In: FS Jürgen Keddigkeit, 2012, S. 105–120.
Klaus-Frédéric Johannes: Die Goldene Bulle und die Praxis der Königswahl 1356–1410. In: Archiv für mittelalterliche Philosophie und Kultur. Bd. 14 (2008) S. 179–199.
Martin Lenz: Konsens und Dissens. Deutsche Königswahl (1273–1349) und zeitgenössische Geschichtsschreibung. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2002, ISBN 3-525-35424-X, (Formen der Erinnerung 5), Rezension.
Hans K. Schulze: Grundstrukturen der Verfassung im Mittelalter. Band 3: Kaiser und Reich. Kohlhammer, Stuttgart u. a. 1998, ISBN 3-17-013053-6.
Hans K. Schulze: Grundstrukturen der Verfassung im Mittelalter. Band 4: Das Königtum. Kohlhammer, Stuttgart u. a. 2011.
Armin Wolf: Die Entstehung des Kurfürstenkollegs 1198–1298. Zur 700jährigen Wiederkehr der ersten Vereinigung der sieben Kurfürsten. 2. bearbeitete Auflage. Schulz-Kirchner, Idstein 2000, ISBN 3-8248-0031-4, (Historisches Seminar N.F. 11).
Armin Wolf (Hrsg.): Königliche Tochterstämme, Königswähler und Kurfürsten. Klostermann, Frankfurt am Main 2002, ISBN 978-3-465-03200-7, (Studien zur europäischen Rechtsgeschichte 152). | Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma). | 9,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilbotn | 2023-02-04 | Kilbotn | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder i Harstad', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Kilbotn er ei bygd i Harstad kommune. Den ligger sør for sentrum langs Tjeldsundet, nord for Nordvik og sør for Breivika.
Bygda er særlig kjent for senkingen 4. mai 1945 av depot- og hotellskipet MS «Black Watch», som ble brukt av tyskerne under andre verdenskrig.
Fotball og skiklubben Kilkam, også kjent som Kilkameratene, har tilhold innerst inn i botn. Denne klubben ble opprettet i 1938.
| Kilbotn er ei bygd i Harstad kommune. Den ligger sør for sentrum langs Tjeldsundet, nord for Nordvik og sør for Breivika.
Bygda er særlig kjent for senkingen 4. mai 1945 av depot- og hotellskipet MS «Black Watch», som ble brukt av tyskerne under andre verdenskrig.
Fotball og skiklubben Kilkam, også kjent som Kilkameratene, har tilhold innerst inn i botn. Denne klubben ble opprettet i 1938.
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20070928040727/http://www.kilbotn.com/ | Kilbotn er ei bygd i Harstad kommune. Den ligger sør for sentrum langs Tjeldsundet, nord for Nordvik og sør for Breivika. | 9,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kongelige_r%C3%A5d_(Storbritannia) | 2023-02-04 | Det kongelige råd (Storbritannia) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske domstoler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Storbritanniastubber', 'Kategori:Stubber 2018-12'] | Det kongelige råd (offisielt His Majesty's Most Honourable Privy Council) er et rådgivende organ (geheimeråd) for den britiske monarken. Rådet var tidligere en mektig institusjon, men har nå overveiende seremonielle oppgaver. Det meste av rådets myndighet ligger nå i en av komiteene, Det britiske kabinettet. Rådet innehar også juridisk myndighet, delegert til Juridisk komité.
| Det kongelige råd (offisielt His Majesty's Most Honourable Privy Council) er et rådgivende organ (geheimeråd) for den britiske monarken. Rådet var tidligere en mektig institusjon, men har nå overveiende seremonielle oppgaver. Det meste av rådets myndighet ligger nå i en av komiteene, Det britiske kabinettet. Rådet innehar også juridisk myndighet, delegert til Juridisk komité.
== Judisiell komité ==
Den judisielle komité ved Det kongelige råd er en av de øverste domstolene i Storbritannia, ved siden av Overhuset. Den fungerer også som høyeste domstol for britiske oversjøiske territorier og kronbesittelser, samt enkelte medlemsstater i Samveldet. Kjæremål til komiteen adresseres til Dronningen i Råd (His Majesty in Council), som så remitterer saken til Juridisk komité for «anbefaling». I republikker rettes kjæremålet direkte til komiteen. Tidligere ga komiteen enkeltanbefalinger, men siden 1960-tallet har det blitt åpnet for dissenterende uttalelser.
== Se også ==
Det kongelige råd for Canada
== Eksterne lenker ==
Nettside
Privy Council Office
Monarkiet og Det kongelige råd | Det kongelige råd (offisielt 's Most Honourable Privy Council) er et rådgivende organ (geheimeråd) for den britiske monarken. Rådet var tidligere en mektig institusjon, men har nå overveiende seremonielle oppgaver. | 9,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Legevendelrot | 2023-02-04 | Legevendelrot | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarks flora', 'Kategori:Kaprifolfamilien', 'Kategori:Karplanter på norsk rødliste', 'Kategori:Medisinplanter', 'Kategori:Naturlegemidler', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Røde blomster', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Legevendelrot (Valeriana officinalis) er en plante i kaprifolfamilien. Den kan bli 50–150 cm høy. De små rosa blomstene sitter i kroner, bladene er finnete og sitter parvis, og rotstokken er sterkt forgrenet.
Planten vokser i tempererte områder i Europa og Asia. Den foretrekker fuktig mark, og vokser så høyt som 2000 moh. Den er ikke vanlig i Norge, men finnes på Østlandet og i Hordaland.
| Legevendelrot (Valeriana officinalis) er en plante i kaprifolfamilien. Den kan bli 50–150 cm høy. De små rosa blomstene sitter i kroner, bladene er finnete og sitter parvis, og rotstokken er sterkt forgrenet.
Planten vokser i tempererte områder i Europa og Asia. Den foretrekker fuktig mark, og vokser så høyt som 2000 moh. Den er ikke vanlig i Norge, men finnes på Østlandet og i Hordaland.
== Egenskaper ==
Legevendelrot er kjent for sin beroligende og søvnfremmende effekt. Den beroligende virkningen har vært kjent siden oldtiden. Da ble urten kalt «phou», noe som sannsynligvis skyldes den ubehagelige lukten legevendelroten gir fra seg. «Phou» eller «fy» er det folk uvilkårlig sier når de lukter på tørket legevendelrot. Ifølge folketroen kunne urten vende alt vondt til godt, og den svenske botanikeren og legen Linné kalte den derfor «wenderot».
Husdyr, spesielt katter blir ivrige når de kjenner lukten av Valeriana. De kan bite og sutte på fingrene etter man har inntatt tabletter eller deler av roten.
== Bruk av planten ==
Det er rotstokken som brukes i naturmedisinen. Roten tørkes grundig ved en temperatur på max 40 grader og blir deretter malt. Smaken er søtlig og litt bitter.
Den inneholder to aktive stoffer. Det ene er en eterisk olje som bl.a. inneholder vendelsyre. Det andre består av fettbundne valepotriater, eddiksyre og andre syrer. Begge oljene virker beroligende.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) legevendelrot i Encyclopedia of Life
(en) legevendelrot i Global Biodiversity Information Facility
(no) legevendelrot hos Artsdatabanken
(sv) legevendelrot hos Dyntaxa
(en) legevendelrot hos ITIS
(en) legevendelrot hos NCBI
(en) legevendelrot hos The International Plant Names Index
(en) legevendelrot hos Tropicos
(en) Kategori:Valeriana officinalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Valeriana officinalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Valeriana officinalis – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 9,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mynteslekta | 2023-02-04 | Mynteslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Leppeblomstfamilien', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Urter'] | For betalingsmiddelet, se mynt.Mynteslekta (Mentha) er en planteslekt som tilhører leppeblomstfamilien.
| For betalingsmiddelet, se mynt.Mynteslekta (Mentha) er en planteslekt som tilhører leppeblomstfamilien.
== Arter ==
Det finnes en mengde arter av mynter. De kryssbefruktes lett, og det finnes derfor et utall av myntehybrider. Blant de vanligste som dyrkes som nytteplanter er peppermynte, grønnmynte (spearmint) og eplemynte (som tilhører under ullmynte). En art åkermynte er planten som japansk peppermynteolje lages av. Flere av myntehybridene som dyrkes her i nord er sterile. Det innebærer at de ikke formeres med frø. Dette gjelder blant annet peppermynte. Andre hybrider kan formere seg kjønnet og danne nye hybrider med andre arter eller en av foreldreartene. Dette gjør at det er veldig mange ulike hybrider innen denne slekten. Noen kan derfor være meget vanskelige å artbestemme. For å beholde de rene artene bør plantene formeres ved stiklinger, ettersom de krysser seg så lett.
Blant annet disse hybridene er egentlig krysninger av:
engmynte = krysning mellom åker- og grønnmynte
peppermynte = krysning mellom vass- og grønnmynte
temynte = krysning mellom åker- og vassmynteI artikkelen blir alle omtalt som arter, selv om dette ikke er korrekt om hybrider.
== Utbredelse ==
Av de viltvoksende to artene i mynteslekta, er det åkermynte som er mest vanlig, denne har også størst utbredelsesområde. Det finnes nesten over hele Norge, men sjeldnere fra Trøndelag til Tromsø i nord. Den andre arten, vassmynte, er vanligst i kystnære områder. Det er rapporteringer som ikke er blitt verifisert fra her og der på vestsiden av Mjøsa, Hadeland og Gudbransdalen nord til Vinstra. Mens det sikre funn som er lengst nord i innlandet, er ved Trandum Det finnes også en hybrid mellom disse. Den vokser hovedsakelig langs kysten nord til Buvika i Trøndelag. I innlandet er det verifiserte funn nord til grensa mellom Stange og Hamar. Det er andre artene og hybrider mellom disse, og arter som hører naturlig hjemme i Norge. De som ikke hører naturlig hjemme i Norge må man se på som hagerømlinger, eller et produkt av disse. De er fra et strengt økologisk stadpunkt uønsket i norsk natur.
== Utseende og kjennetegn ==
Blomstene kommer i kranser ved bladfestene langs stilken eller som tettsittende kranser i toppen av planta, som kan ha greiner. Da blir den aks- eller hodeformet. Begeret har fem tenner (sjeldent fire), og de er klokke- eller rørformet. Hos poleiemynte er de monosymmetriske. Krona har fire fliker, og de er utydelig monosymmetriske, med breiere overleppe. Blomstene er fra hvite til purpurrøde, og noen har litt innblandet lilla. Pollenbærerne stikker ut av blomstene hos alle de ekte artene, mens de er gjemte i krona hos hybridene. Blader og frø er tannede, men noen ganger er de utydelige tannede, særlig som unge. De sitter alltid motsatt på stilken. Bladene kan være lyst grønne (særlig grønn-, vass- og åkermynte), til nesten gråe (av hårene på bladene til gråmynte) og mørkerød-grønne (blant annet peppermynte).
=== Rot og spredning ===
Alle artene i mynteslekta sprer seg lett vegetativt, og de alle er flerårige. Når disse artene sprer seg, er det med små blader eller utløpere fra rota. Disse kan være under- eller overjordiske med skjellblader.
== Innhold og bruk ==
De fleste artene i mynteslekta, kan en destillere ut eteriske oljer. Noen stoffer i denne oljen fordamper lett, og har ofte en veldig sterk aroma. Eteriske oljer kan være farlige å bruke innvortes eller på hud i store mengder i ren form. De bør alltid blandes ut i andre oljer. Disse eteriske oljene inneholder mange forskjellige stoffer. Terpenene mentol (50% hos peppermynte) er en gjenganger hos de fleste av artene. Ellers har en menton, limonen (sitronaroma), fellandren, cineol, pinen, karvon, dihydrocarveulacetat, dihydrocumminolacetat og mange fler. Poleiemynte ansees som giftig og bør derfor ikke brukes under noen omstendigheter. Denne inneholder det giftige stoffet pulegon, inneholdet er opptil 80% av plantens eteriske olje. Det ble i gamle dager rapportert dødelige forgiftninger av poleiemynte. Da den virker abortfremkallende og noen ble overdoserte. Symptomene er kvelningsfornemmelser, oppkast, pustebesvær, økt blodtrykk, lammelser og minsket vannlating. Alvorligere symptomer er stoffskifteforstyrrelser, leverskader og en eventuelt død kommer av lammelse av åndedrettet.
=== Nærings og nytelsesmidler ===
Myntene er aromatiske urter, og brukes i stor utstrekning som smakstilsetninger i en lang rekke legemidler og nærings- og nytelsesmidler, for eksempel forskjellige godterier, tannkremer, krydder, likører, parfymer, teblandinger (ferske eller tørkede blader) og tobakk (da særlig mentol) osv.
=== Medisinsk bruk ===
I dag blir arter i mynteslekta mest brukt næringsmiddelindustrien, som nevnt ovenfor. Også i kosmetikkbransjen er dem i bruk. Da oftest som ekstrakt eller tilsetning av eterisk olje. Mens noen myntearter kan brukes også medisinsk. De har blant annet den egenskapen at de øker utskillelsen av fordøyelsesvæsker da spesielt galle. Mentol virker antiseptisk, avkjølende og rensende for hud og slimhinner. Den er således også slimløsende og urindrivende. Den kan brukes på lette betennelser og dårlig appetitt. Artene i mynteslekta skal også virke lindrende på nervesmerter og virke krampeløsende. De kan med fordel brukes ved forkjølelse og influensa. Mentolen øker tåreproduksjonen, som igjen hjelper til med å løse opp slim i nese og svelg. De kan også brukes ved magesmerter, og har blant annet en bevist betydelig symptomlindrende effekt ved irritabelt tarmsyndrom. Den kan også motvirke kvalme ved de virker med sin friske smak og krampeløsende virkning. Huden blir også irritert av eteriske oljer av arter i mynteslekta. Blodgjennomstrømningen øker av påsmøring av produkter, som inneholder eterisk olje eller dens innholdstoffer, og kan være til hjelp for å lindre en del støle og stive muskler.
== Andre «mynter» ==
Det finnes en rekke planter som har mynte i det norske navnet, men som ikke tilhører slekta Mentha:
Bakkemynteslekta (Acinos)
Bakkemynte (Acinos arvensis)
Hestemynteslekta (Agastache)
koreahestemynte (Agastache rugosa)
hestemynte (Agastache urticifolia)
Rosenmynteslekta (Calamintha)
Rosenmynte (Calamintha grandiflora)
Kransmynteslekta (Clinopodium)
Kransmynte (Clinopodium vulgare)
Kammynteslekta (Elsholtzia)
Kammynte (Elsholtzia ciliata)
Borremynteslekta (Marrubium)
Borremynte (Marrubium vulgare)
Monarda
Hestemynte (Monarda didyma)
Monarda fistulosa
Kattemynteslekta (Nepeta)
Kattemynte (Nepeta cataria)
Prydkattemynte (Nepeta ×faassenii)
Stor kattemynte (Nepeta grandiflora)
Møllekattemynte (Nepeta nuda)
Hagekattemynte (Nepeta racemosa)
Bergmynteslekta (Origanum)
Bergmynte (Origanum vulgare)
Gresk bergmynte (Origanum vulgare ssp. prismaticum)
Vill bergmynte eller kung (Origanum vulgare ssp. vulgare)
Sårmynteslekta (Sideritis)
Sårmynte (Sideritis montana)
== Se også ==
Krydderurt
Medisinsk urt
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005): Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, ISBN 978-82-05-32563-0, s. 673-678
Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8, s. 520-521
Høeg, Ove Arbo, red.; Christphersen, Anne Sofie Wyller; Faarlund, Torbjørn; Lauritzen, Eva Mæhre; Løkken, Sverre; Røssberg, Bjørn Olav; Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984): Våre medisinske planter, Det Beste A/S, ISBN 82-7010-156-7, s. 216-217
Grey-Wilson, Christopher; Blamey, Marjorie (1992): Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa, oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn; Sundig, Per. Teknologisk forlag. ISBN 82-512-0355-4, s. 344-345
Nielsen, Harald; Sivertsen, Bente (1979): Giftplanter, J.W. Cappelens forlag. ISBN 82-02-04225-9, s. 115
== Eksterne lenker ==
(en) mynteslekta i Encyclopedia of Life
(en) mynteslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) mynteslekta hos Artsdatabanken
(sv) mynteslekta hos Dyntaxa
(en) mynteslekta hos ITIS
(en) mynteslekta hos NCBI
(en) mynteslekta hos The International Plant Names Index
(en) mynteslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Mentha – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Mentha – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mentha – detaljert informasjon på Wikispecies
Status er: «spiselig» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund.Artskart Arkivert 8. mars 2016 hos Wayback Machine.
Artsdatabanken | | utbredelse=vokser vilt, eller dyrkes over store deler av verden. | 9,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samveldet_av_nasjoner | 2023-02-04 | Samveldet av nasjoner | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Det britiske monarkiet', 'Kategori:Internasjonale organisasjoner', 'Kategori:Permanente observatører i FN', 'Kategori:Samveldet av nasjoner'] | Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) er en mellomstatlig organisasjon av 54 suverene stater, hovedsakelig Storbritannia og tidligere britiske kolonier. Samveldet var tidligere kjent som Det britiske samveldet og har sitt opphav fra Det britiske imperiet.
15 av de 54 medlemsstatene i Samveldet har den britiske monarken som statssjef. Disse landene kalles samvelderiker (Commonwealth realms). Flertallet av medlemsstatene er republikker, mens noen andre har egne monarker. Kong Charles III er symbolsk overhode for Samveldet.
| Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) er en mellomstatlig organisasjon av 54 suverene stater, hovedsakelig Storbritannia og tidligere britiske kolonier. Samveldet var tidligere kjent som Det britiske samveldet og har sitt opphav fra Det britiske imperiet.
15 av de 54 medlemsstatene i Samveldet har den britiske monarken som statssjef. Disse landene kalles samvelderiker (Commonwealth realms). Flertallet av medlemsstatene er republikker, mens noen andre har egne monarker. Kong Charles III er symbolsk overhode for Samveldet.
== Historie ==
Samveldet er en fortsettelse av det britiske imperiet og har sitt utspring i imperiekonferansene, Imperial Conferences, som ble holdt på 1910- og 1920-årene. De britiske koloniene som allerede hadde selvstyre ble under disse konferansene tilkjent selvstendighet, noe som senere ble formelt bekreftet i Westminsterstatutten i 1931. Innenfor imperiet skulle alle stater være frie og likeverdige, men holdes sammen av en felles troskap til den britiske kronen.
Etter avkoloniseringen valgte de fleste tidligere britiske koloniene å bli medlemmer i Samveldet. Unntakene er Burma (selvstendig i 1948) og Sør-Jemen (1967) og noen andre stater som likevel ikke ble medlemmer. Irland var opprinnelig medlem, men forlot Samveldet ved innføringen av republikk i 1949.
I 1950 ble det akseptert at en medlemsstat i Samveldet kunne være republikk. India kunne dermed bli medlem i Samveldet til tross for at de året før hadde vedtatt en grunnlov som definerte landet som republikk. Denne endringen i Samveldets politikk ble kjent som'London-deklarasjonen. Den medførte at det samtidig ble opprettet en stilling som Samveldets overhode. Denne symbolske posisjonen ble besatt av kong Georg VI og ble overtatt av dronning Elizabeth II. Posisjonen er imidlertid ikke arvelig, det er opp til samveldelandene statssjefer å velge nytt overhode når det er behov for det.Medlemskapet er åpent for alle stater som deler Samveldets grunnleggende verdier og som har eller har hatt et konstitusjonelt bånd til Storbritannia eller et annet medlem i Samveldet, men unntak kan gjøres. Mosambik ble i 1995 det første medlemslandet som ikke hadde vært en koloni under Storbritannia eller noe annet land i Samveldet. Det andre medlemslandet som ikke tidligere har tilhørt Storbritannia eller et annet land i Samveldet var Rwanda, som ble medlem i 2009.Fiji, Nigeria og Pakistan har fått sine medlemskap suspenderte på grunn av militærkupp mot demokratiske regjeringer. Etter å ha vært utestengt siden 2006, fikk Fiji i september 2014 igjen fullverdig medlemskap. Sør-Afrikas medlemskap var suspendert på grunn av apartheid. Zimbabwe ble i 2002 suspendert på grunn av det som ble betraktet som manipulerte valg samt rapporterte trakasseringer av hvite bønder. Landet oppga i 2003 selv medlemskapet i protest. Gambia oppga selv medlemskapet i 2013, men ble medlem igjen i 2018.
== Medlemsstater ==
54 stater er medlemmer av Samveldet, hvorav 15 stater deler Charles III av Storbritannia som statsoverhode og er i personalunion:
1: Fiji forlot Samveldet i 1987, ble med igjen i 1997, suspendert fra 8. desember 2006, gjenopptatt i september 2014.2: Gambia forlot organisasjonen i 2013 og ble med igjen i 2018.3: Nigeria ble suspendert i 1995, men ble med igjen i 19994: Pakistan forlot Samveldet i 1972, men ble med igjen i 1989; var utestengt 1999-2004 og 2007-20085: Sør-Afrika forlot Samveldet i 1961, men ble med igjen i 1994
=== Tidligere medlemmer ===
Irland, forlot Samveldet i 1949
Zimbabwe, forlot Samveldet i 2003.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Commonwealth of Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Commonwealth of Nations – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) er en mellomstatlig organisasjon av 54 suverene stater, hovedsakelig Storbritannia og tidligere britiske kolonier. Samveldet var tidligere kjent som Det britiske samveldet og har sitt opphav fra Det britiske imperiet. | 9,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basilikum | 2023-02-04 | Basilikum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Leppeblomstfamilien', 'Kategori:Medisinplanter', 'Kategori:Urter'] | Basilikum er ettårige planter med hvite eller svakt rosalilla blomster som dufter nektar. Betegnelsen basilikum blir brukt både om slekten Ocimum og om den mest kjente arten Ocimum basilicum.
| Basilikum er ettårige planter med hvite eller svakt rosalilla blomster som dufter nektar. Betegnelsen basilikum blir brukt både om slekten Ocimum og om den mest kjente arten Ocimum basilicum.
== Sorter ==
Kanel-, anis-, krydder-, kamfer- og kryddernellik-basilikum.
Thaibasilikum er en kultivar tilhørende Ocimum basilicum.
Sitronbasilikum er en kultivar tilhørende Ocimum americanum.
Malintorvbasilikum er en kultivar tilhørende Ocimum basilicum.
Sarahlilbasilikum er en kultivar tilhørende Sluticum basilicum
Greek column basil og Thai lemon basil er kultivarer tilhørende Ocimum x citriodorum.
Helligbasilikum hører ikke til de nevnte kultivarene.
Alle disse selges også som frø i Norge.
== Bruk ==
Basilikum brukes i en rekke ulike matretter, og er blant annet en hovedingrediens i pesto.
Planten virker beroligende, løser opp spenninger og fremmer fordøyelsen. Tidligere ble basilikum ofte brukt mot hysteri.
=== Historie ===
Fra arkeologiske undersøkelser i Egypt vet man at basilikum ble brukt ved balsamering sammen med mange andre sterkt duftende krydder- og medisinplanter, balsameringsurter.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) basilikum i Encyclopedia of Life
(en) basilikum i Global Biodiversity Information Facility
(no) basilikum hos Artsdatabanken
(sv) basilikum hos Dyntaxa
(en) basilikum hos ITIS
(en) basilikum hos NCBI
(en) basilikum hos The International Plant Names Index
(en) basilikum hos Tropicos
(en) Kategori:Ocimum basilicum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ocimum basilicum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ocimum basilicum – detaljert informasjon på Wikispecies | * anisbasilikum | 9,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Planter | 2023-02-04 | Planter | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter', 'Kategori:Planteriket (Plantae)', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Planter (latin: Plantae) er eukaryote organismer eller «vekster» som ved hjelp av sollys driver fotosyntese, og som har spesielle celleorganeller, eller plastider kalt kloroplaster. Planter med primære kloroplaster omfatter følgende tre grupper:
Blåalger eller glaukofytter (Glaucocystophyta)
Rødalger (Rhodophyta)
Grønne planter som inkluderer grønnalger (Viridiplantae)Blåalger må ikke forveksles med det som tidligere kaltes blågrønnalger (blågrønnbakterier). Av de omkring 374 000 planteartene i verden, er det ifølge artsdatabanken 4 458 plantearter i Norge.
| Planter (latin: Plantae) er eukaryote organismer eller «vekster» som ved hjelp av sollys driver fotosyntese, og som har spesielle celleorganeller, eller plastider kalt kloroplaster. Planter med primære kloroplaster omfatter følgende tre grupper:
Blåalger eller glaukofytter (Glaucocystophyta)
Rødalger (Rhodophyta)
Grønne planter som inkluderer grønnalger (Viridiplantae)Blåalger må ikke forveksles med det som tidligere kaltes blågrønnalger (blågrønnbakterier). Av de omkring 374 000 planteartene i verden, er det ifølge artsdatabanken 4 458 plantearter i Norge.
== Plantenes definisjon og taksonomi ==
I botanikken er begrepet «planter» nokså flertydig. Flere definisjoner har vært i bruk gjennom tidene, som varierte i hvorvidt alger, bakterier eller sopp ble inkludert. Den følgende oversikten gjengir de mest vanlige mulighetene i synkende rekkefølge (dvs. at den første definisjonen resulterer i det videste plantebegrepet osv.).
«Planter» har blitt brukt for å betegne:
alle livsformer som ikke er dyr (dette inkluderer både alger, bakterier og sopp)
alle organismer unntatt dyr og sopp (dette inkluderer alger og bakterier)
landplanter og samtlige eukaryote alger
landplanter og de eukaryote algene som bærer primære kloroplaster
landplanter samt grønnalger (=Chloriobonta)
kun landplantene (=Embryophyta)Ingen av definisjonene er allment anerkjent, og det vitenskapelige navnet Plantae har blitt brukt om alle disse seks gruppene.
Det er imidlertid kun de tre siste – landplanter, grønnalgerog eukaryote alger – som er naturlige grupper. De tre første – bakterier, prokaryote alger og sopp – er kunstige samlebegreper.
Dessuten har de to siste gruppene alternative vitenskapelige navn, som man heller bør bruke for å unngå misforståelser. For tiden bruker man oftest det vitenskapelige navnet Plantae på planter med primære kloroplaster.
== Plantenes plassering ==
Plantene regnes innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien. Ofte opererer man med følgende evolusjonære hovedgrupper eller «riker» i den taksonomiske systematikken:
Prokaryoter:
Bakterier (Bacteria, Eubacteria)
Arkebakterier (Archaea)
Eukaryoter:
Protister (Protista)
Planter (Plantae)
Sopp (Fungi)
Flercellede dyr (Metazoa)Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper.
== Historisk oppfatning ==
Opprinnelig betegnet «planter» alle livsformer som ikke var dyr, eksempelvis i Linnés system. Denne grupperingen viste seg etter hvert å være kunstig. Som første skritt fjernet man sopp og bakterier fra «planteriket». Selv dette riket uten bakterier og sopp er imidlertid kunstig, fordi bl.a. landplanter antas å være i nærmere slekt med dyr enn med f.eks. gulbrune alger.
I «fem-rike-systemet», som er populært og fortsatt anvendes i biologien, er plantene (Plantae) ett av livets fem riker. I planteriket har man i nyere forskning inkludert flest mulig algegrupper uten at gruppen blir kunstig. Dermed blir riket en gruppe bestående av landplanter, grønne alger, rødalger og blåalger.
=== Oppdagelsen av primære kloroplaster ===
Alle eukaryote organismer som lever av fotosyntese, har spesielle celleorganeller, eller plastider, som heter kloroplaster. Ett av de store evolusjonsbiologiske gjennombruddene på 1900-tallet var erkjennelsen av at disse kloroplastene er forhenværende frittlevende organismer, som ble tatt opp i cellene som intracellulære symbionter (se endosymbiontteorien).
Mer spesifikt var det blågrønnbakterier (tidligere kalt blågrønnalger) som ga opphav til eukaryotenes kloroplaster. De «slukte» blågrønnbakteriene ble til såkalte primære kloroplaster i den eukaryote vertscellen.
I løpet av 1990-tallet ble det tydelig at det endosymbiotiske opptaket av blågrønnalger sannsynligvis bare skjedde én eneste gang. Imidlertid har det etter denne hendelsen skjedd flere endosymbiotiske opptak av eukaryoter med primære kloroplaster, dvs. at en eukaryot organisme uten kloroplast «slukte» en annen eukaryot organisme med kloroplast. Dette har gitt opphav til algegrupper med sekundære (bl.a. brunalger) og sågar tertiære kloroplaster.
Hvis det stemmer at primære kloroplaster bare ble ervervet en eneste gang i eukaryoetens historie, med unntak av amøben Paulinella som tilegnet seg en kloroplast relativt nylig evolusjonært sett, er gruppen som stammer ned fra denne arten, en naturlig gruppe. Primære kloroplaster finner man kun hos grønne planter, rødalger og en liten algegruppe som kalles blåalger (Glaucocystophyta). Andre tegn på et nært slektskap mellom disse gruppene er fremdeles usikre. Strengt tatt må også kloroplastene til andre alger (men ikke algene selv!) regnes som slektninger av grønne planter og rødalger.
== Planterikets grupper i bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) plante – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) plante i Encyclopedia of Life
(en) plante i Global Biodiversity Information Facility
(no) plante hos Artsdatabanken
(sv) plante hos Dyntaxa
(en) plante hos Fossilworks
(en) plante hos ITIS
(en) plante hos MycoBank
(en) Kategori:Plantae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Plant – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Plantae – detaljert informasjon på Wikispecies
(no) Planteriket Arkivert 14. april 2021 hos Wayback Machine. hos Artsdatabanken
Miljøstatus i Norge: Dyr og planter | | utbredelse=alle verdenshav og -deler | 9,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hastighet | 2023-02-04 | Hastighet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bevegelse (fysikk)', 'Kategori:Fysiske størrelser', 'Kategori:Grunnleggende konsepter i fysikken', 'Kategori:Hastighet', 'Kategori:Kinematikk'] | Hastighet er i fysikk definert som endring av posisjon per tid og det vil si at «hastighet» bekriver både «fart» og «retning» selv om «hastighet» normalt tillegges samme betydning som «fart » i dagligtalen. Hastighet er en vektor, det vil si at den har retning i rommet. Hastighetens absoluttverdi omtales ofte som fart. Enheten til hastighet er lengde over tid. SI-enheten er m/s, men km/t og knop er også vanlige enheter.
Mange symboler brukes til å beskrive hastighet, men v og u er vanligst. (Fet skrift er trykt notasjon for vektorer.)
Langs en rett linje er gjennomsnittshastighet v gitt ved
v
=
s
t
{\displaystyle v={\frac {s}{t}}}
hvor s er tilbakelagt strekning og t er tiden det tar. (Legg merke til at langs en rett linje er hastighet en skalar.)
| Hastighet er i fysikk definert som endring av posisjon per tid og det vil si at «hastighet» bekriver både «fart» og «retning» selv om «hastighet» normalt tillegges samme betydning som «fart » i dagligtalen. Hastighet er en vektor, det vil si at den har retning i rommet. Hastighetens absoluttverdi omtales ofte som fart. Enheten til hastighet er lengde over tid. SI-enheten er m/s, men km/t og knop er også vanlige enheter.
Mange symboler brukes til å beskrive hastighet, men v og u er vanligst. (Fet skrift er trykt notasjon for vektorer.)
Langs en rett linje er gjennomsnittshastighet v gitt ved
v
=
s
t
{\displaystyle v={\frac {s}{t}}}
hvor s er tilbakelagt strekning og t er tiden det tar. (Legg merke til at langs en rett linje er hastighet en skalar.)
== Måling av hastighet ==
Hastighet er en sentral størrelse og kan måles på mange måter. Noen metoder finner kun absoluttverdi, mens andre måler både fart og retning.
Den vanligste måten å måle hastighet på er å ta tiden for bevegelse mellom to punkter. Målingen er ofte indirekte, slik som speedometer i en bil som måler omdreiningshastighet på et hjul eller en aksling og regner om til hastighet på veien.
Hastighetsmåling ved hjelp av radar bruker dopplereffekten til å regne ut hastigheten.
I fly måles hastighet som forskjell mellom dynamisk trykk og statisk trykk. Dette gir et uttrykk for strømningshastigheten til luften rundt flyet.
I en ubåt måles lineær akselerasjon og rotasjon. Når disse måles kontinuerlig kan en også regne seg til hastighet og posisjon.
== Definisjon ==
Den matematiske definisjonen av hastighet er den tidsderiverte til posisjon r(t), dvs.
v
(
t
)
=
d
r
(
t
)
d
t
{\displaystyle \mathbf {v} (t)={\frac {\mathrm {d} \mathbf {r} (t)}{\mathrm {d} t}}\,}
Vanlig notasjon for tidsderivasjon er også
r
˙
(
t
)
{\displaystyle {\dot {\mathbf {r} }}(t)}
. Denne definisjonen gjelder også når hastigheten selv endrer seg med tiden. Skrevet ut i kartesiske koordinater er definisjonen
(
v
x
(
t
)
,
v
y
(
t
)
,
v
z
(
t
)
)
=
(
x
˙
(
t
)
,
y
˙
(
t
)
,
z
˙
(
t
)
)
{\displaystyle (v_{x}(t),v_{y}(t),v_{z}(t))=({\dot {x}}(t),{\dot {y}}(t),{\dot {z}}(t))\,}
== Eksempler ==
=== Eksempel: Bevegelse med konstant hastighet ===
Bevegelse med konstant hastighet v kan skrives
r
(
t
)
=
v
t
+
r
0
{\displaystyle \mathbf {r} (t)=\mathbf {v} t+\mathbf {r} _{0}\,}
=== Eksempel: Sirkelbevegelse ===
En sirkelbevegelse med radius r i xy-planet beskrives ved
r
(
t
)
=
r
0
(
cos
(
ω
t
)
,
sin
(
ω
t
)
)
{\displaystyle \mathbf {r} (t)=r_{0}(\cos(\omega t),\sin(\omega t))}
hvor
ω
{\displaystyle \omega }
er vinkelhastighet. Hastigheten er gitt ved den tidsderiverte
v
(
t
)
=
r
˙
(
t
)
=
r
0
ω
(
−
sin
(
ω
t
)
,
cos
(
ω
t
)
)
{\displaystyle \mathbf {v} (t)={\dot {\mathbf {r} }}(t)=r_{0}\omega (-\sin(\omega t),\cos(\omega t))\,}
det vil si jo større
ω
{\displaystyle \omega }
, jo større fart. | Hastighet er i fysikk definert som endring av posisjon per tid og det vil si at «hastighet» bekriver både «fart» og «retning» selv om «hastighet» normalt tillegges samme betydning som «fart » i dagligtalen. Hastighet er en vektor, det vil si at den har retning i rommet. | 9,736 |
null | 2023-02-04 | Vinter-OL 1968 | null | null | null | Frankrike | 9,737 |
null | 2023-02-04 | Grenoble | null | null | null | Grenoble er en by og kommune i det sørøstlige Frankrike ved foten av Alpene, der elven Drac flyter sammen med elven Isère. Grenoble er hovedstaden i departementet Isère, som ligger i regionen Auvergne-Rhône-Alpes. | 9,738 |
null | 2023-02-04 | Arne Ekeland | null | null | null | Arne Ekeland (født 14. august 1908 på Bøn i Eidsvoll, død 28. | 9,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Brandt | 2023-02-04 | Sverre Brandt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Teaterstubber'] | Sverre Brandt (født 3. mars 1880 i Trondhjem, død 16. juli 1962 på Lillehammer) var en norsk dramatiker og teatermann.
Etter at han i 1899 hadde tatt artium ved Trondhjems Kathedralskole studerte han ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania og tok juridisk embedseksamen. Som student skrev han studentkomedien Grambamboli og fikk den oppført. I 1908 startet han en sakførerforretning i Trondhjem.
Hans store interesse var teateret, og han var med på å få opprettet Trondhjems Nationale Scene i 1911. Han var forretningsfører for dette teateret til han i 1921 fikk tilbud om stillingen som økonomidirektør ved Nationaltheatret i Christiania, hvor han ble til 1948, da han gikk av med pensjon. Brandt skrev der Reisen til Julestjernen (1924), som oppføres med ganske jevne mellomrom på Nationaltheatret. Stykket har også vært vist i utlandet. Historien ble filmet i 1976. Denne filmens innhold er på flere steder svært forskjellig fra det opprinnelige manus. Det er også brukt annen musikk, ikke den originale komponert av Johan Halvorsen.
En ny versjon ble laget i 2012, som ligger nærmere originalen.
Sverre Brandt var også virksom som foredragsholder med motiver fra teateret og fra reiser.
| Sverre Brandt (født 3. mars 1880 i Trondhjem, død 16. juli 1962 på Lillehammer) var en norsk dramatiker og teatermann.
Etter at han i 1899 hadde tatt artium ved Trondhjems Kathedralskole studerte han ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania og tok juridisk embedseksamen. Som student skrev han studentkomedien Grambamboli og fikk den oppført. I 1908 startet han en sakførerforretning i Trondhjem.
Hans store interesse var teateret, og han var med på å få opprettet Trondhjems Nationale Scene i 1911. Han var forretningsfører for dette teateret til han i 1921 fikk tilbud om stillingen som økonomidirektør ved Nationaltheatret i Christiania, hvor han ble til 1948, da han gikk av med pensjon. Brandt skrev der Reisen til Julestjernen (1924), som oppføres med ganske jevne mellomrom på Nationaltheatret. Stykket har også vært vist i utlandet. Historien ble filmet i 1976. Denne filmens innhold er på flere steder svært forskjellig fra det opprinnelige manus. Det er også brukt annen musikk, ikke den originale komponert av Johan Halvorsen.
En ny versjon ble laget i 2012, som ligger nærmere originalen.
Sverre Brandt var også virksom som foredragsholder med motiver fra teateret og fra reiser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Sverre Brandt hos Nationaltheatret
(no) Sverre Brandt hos Sceneweb | Sverre Brandt (født 3. mars 1880 i Trondhjem, død 16. | 9,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reisen_til_Julestjernen_(film) | 2023-02-04 | Reisen til Julestjernen (film) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer basert på skuespill', 'Kategori:Filmer fra 1976', 'Kategori:Norske eventyrfilmer', 'Kategori:Norske familiefilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske julefilmer', 'Kategori:Norskspråklige filmer'] | For den nye filmen, se Reisen til julestjernen (2012)Reisen til julestjernen er en norsk eventyrfilm med julemotiv fra 1976 med Hanne Krogh, Knut Risan og Bente Børsum i noen av de ledende rollene. Regi er ved Ola Solum, som debuterte som regissør med denne filmen. Den har blitt vist på NRK hver julaften.
I 2012 kom en nyinnspilling i regi av Nils Gaup.
| For den nye filmen, se Reisen til julestjernen (2012)Reisen til julestjernen er en norsk eventyrfilm med julemotiv fra 1976 med Hanne Krogh, Knut Risan og Bente Børsum i noen av de ledende rollene. Regi er ved Ola Solum, som debuterte som regissør med denne filmen. Den har blitt vist på NRK hver julaften.
I 2012 kom en nyinnspilling i regi av Nils Gaup.
== Handling ==
Vi befinner oss i et lite kongedømme - et sted i Eventyrland. Et slott med tårn og spir kneiser over en liten middelaldersk landsby, omgitt av tykke murer. På slottet bor den lille kongefamilien - kongen, dronningen og deres lille datter, prinsesse Gulltopp - med sitt hoff. Rundt halsen bærer Gulltopp et vakkert gullhjerte hun har fått av moren, dronningen. Så en natt forsvinner Gulltopp fra slottet, på selveste julenatten. Hun er gått ut i skogen helt alene for å finne julestjernen, som hun ønsker seg av hele sitt hjerte. Hennes onkel, den forfengelige og maktbegjærlige greven, har forledet henne til det.
Når kongen og dronningen får vite at prinsessen er forsvunnet, blir de fra seg av sorg. Dronningen løper fortvilet ut i skogen for å lete etter henne. Kongen forbanner julestjernen, som han gir skylden for sin ulykke. Men kongens forbannelse får julestjernen til å slukne, og med den forsvinner også dronningen. Sorgen senker seg over landet. Et omreisende gjøglerfølge finner Gulltopp forfrossen og forlatt ute i skogen. De vet ikke at dette pikebarnet er den forsvunne prinsessen og tar henne med seg.
Mange år senere kommer det samme omreisende gjøglerfølget tilbake til slottet. Det er igjen julaften og i følget er også Sonja (Gulltopp) som er blitt en vakker unge pike. Når Sonja får høre om kongens sorg, tilbyr hun seg å finne julestjernen for kongen, slik at han kan få sin kone og datter tilbake. Vismenn har nemlig spådd at hvis stjernen begynner å lyse igjen, så vil også prinsessen og dronningen komme tilbake. Sonja går ut i skogen for å finne julestjernen. Men greven følger etter henne. Ute i skogen møter hun en gammel kone som selger julenek. Dette er dronningen som er blitt forvandlet til en gammel kone. Den gamle får øye på gullhjertet som Sonja bærer rundt halsen og forstår at dette er prinsesse Gulltopp. Den forfulgte Sonja får hjelp av kona og unnslipper greven. Men greven innhenter henne igjen. Da blir hun reddet av smånisser, som fører henne til Julenissens verksted. Julenissen sier hun skal få et ønske oppfylt, og Sonja ønsker at julestjernen igjen skal skinne over landet.
Ønsket går i oppfyllelse, men idet Sonja gledestrålende løper inn på slottet for å fortelle at stjernen er kommet tilbake, blir hun grepet av grevens menn og kastet i slottets mørkeste fangehull. Den gamle kona kommer til unnsetning og fører Sonja til kongen. Da kongen blir gjenforent med sin datter og ser at julestjernen er kommet tilbake blir det stor glede på slottet og i landet. Greven blir tatt til fange og den gamle konen forsvinner. Når prinsessen senere samme kveld vil takke den gamle dukker hun opp igjen. Etter at Sonja omfavner henne blir kona forvandlet til den vakre dronningen igjen og den lille kongefamilien blir gjenforent.
== Om filmen ==
Filmen er basert på Sverre Brandts kjente teaterstykke med samme tittel fra 1924, og er den første norske eventyrfilmen i spillefilmformat. Med et budsjett på nesten tre millioner kroner var dette på premieretidspunktet en av de dyreste norske filmene som noen gang var laget.
Reisen til Julestjernen er innspilt vinteren 1976 på Akershus slott og festning, Norsk Folkemuseum og ved Savalen på Tynset i Hedmark, Røros, Norefjell og Nannestad. Det kom ikke snø den vinteren og filmen var på nippet til å bli kansellert. Billass på billass med snø måtte kjøres til Akershus festning. Egil Monn-Iversen skrev flere nye sanger til denne filmen, som «Sonjas sang til julestjernen» med tekst av Axel Helgeland. Tekstilkunstner og kostymedesigner Kari Elfstedt sto for kostymene.
3. desember 1976 hadde filmen premiere på Klingenberg kino i Oslo og prinsesse Märtha Louise var æresgjest i salen. Den ble fremstilt i rundt 75 eksemplarer, mer enn ti ganger så mange som normalt for en norsk film på den tiden. Hanne Krogh som da var 19 år hadde sin debut på film med rollen som Sonja i «Reisen til Julestjernen». Harald Heide-Steen jr. måtte ta permanent for rollen som narr i Reisen til Julestjernen. Den ble han ikke kvitt på årevis.
Både Aftenposten, VG, Dagbladet og Dagsavisen gav de terningkast fire.Da filmen hadde 25-årsjubileum i 2001 ble den relansert med nye lydeffekter, oppfriskede farger og kontraster, nye for- og ettertekster, nye digitale bildeeffekter og ny stereomiks av lyden. Og 11. desember 2009 ble den også gitt ut på DVD.
Filmen ble tidligere vist hver julaften i samsending på NRK1 og NRK Super. Senere år er det kun NRK1 som viser filmen fra 1976, mens NRK Super viser nyinnspillingen fra 2012. Den er nå en viktig tradisjon for mange nordmenn på julaften formiddag.
== Rollebesetning ==
Ingrid Larsen – Prinsesse Gulltopp som barn
Hanne Krogh – Prinsesse Gulltopp/Sonja
Knut Risan – Kongen
Bente Børsum – Dronningen/Den gamle kona
Alf Nordvang – Greven
Harald Heide-Steen jr. – Narren
Anne Marit Jacobsen – Petrine
Knut Walle – Ole
Marit Syversen – Columbine
Rolf Just Nilsen – Harlekin
Bjarne Andersen - Astrologen
Willie Hoel – Vismann
Johannes Eckhoff – Vismann
Rune Ek – Vismann
Julian Strøm – Julenissen
Arne Lendel – Smånissesjef
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reisen til Julestjernen på Internet Movie Database
(no) Reisen til Julestjernen i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Reisen til Julestjernen hos Filmfront
(no) Reisen til Julestjernen på NRK TV
(sv) Reisen til Julestjernen i Svensk Filmdatabas | Reisen til Julestjernen er et norsk skuespill av Sverre Brandt fra 1924, oppført første gang andre juledag 1924. | 9,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stad | 2023-02-04 | Stad | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Vestland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stads geografi'] | Stad (Stadlandet, uttales Statt-) er ei halvøy i Stad kommune som stikker ut i havet, og utgjør den nordvestligste delen av Vestland fylke. I 2012 hadde halvøya 1650 innbyggere. Omtrent 407 av disse bor i Leikanger, som er handels-, skole- og kommunikasjonssenter på nordsiden av halvøya. På sørsiden ligger tettstedet Selje med 651 innbyggere (2013). De resterende innbyggerne på halvøya fordeler seg på bygdene Ervik, Hoddevik, Honningsvåg, Eltvik, Borgundvåg og Årvik.
Havet utenfor Stad kalles Stadhavet og er et farvann med krevende bølgeforhold for skipsfart i 90 til 110 dager i året. Høy sjø med bølgereflekser fra land gir vanskelige manøvreringsforhold. Stadhavet er derfor kjent som et av de mest værharde stedene langs norskekysten.
Fjellet ytterst på Stad heter Kjerringa, og kalles også Vestkapp, et virkemiddel i markedsføringen av området, fra 1980-årene.
| Stad (Stadlandet, uttales Statt-) er ei halvøy i Stad kommune som stikker ut i havet, og utgjør den nordvestligste delen av Vestland fylke. I 2012 hadde halvøya 1650 innbyggere. Omtrent 407 av disse bor i Leikanger, som er handels-, skole- og kommunikasjonssenter på nordsiden av halvøya. På sørsiden ligger tettstedet Selje med 651 innbyggere (2013). De resterende innbyggerne på halvøya fordeler seg på bygdene Ervik, Hoddevik, Honningsvåg, Eltvik, Borgundvåg og Årvik.
Havet utenfor Stad kalles Stadhavet og er et farvann med krevende bølgeforhold for skipsfart i 90 til 110 dager i året. Høy sjø med bølgereflekser fra land gir vanskelige manøvreringsforhold. Stadhavet er derfor kjent som et av de mest værharde stedene langs norskekysten.
Fjellet ytterst på Stad heter Kjerringa, og kalles også Vestkapp, et virkemiddel i markedsføringen av området, fra 1980-årene.
== Historie ==
På sørsiden av Kjerringa ligger bygda Ervika. Utenfor Ervika ble hurtigruta DS «Sanct Svithun» ved en feiltakelse bombet av kanadiske fly i 1943. Lokalbefolkninga i Ervika gjorde en heltemodig innsats ved å dra ut på havet i små båter i storm for å redde overlevende. Skipsklokken fra D/S «Sanct Svithun» henger i dag i kapellet i Ervika. Stad har mange rester av tyske festningsverk fra andre verdenskrig, bygd av østeuropeiske fanger.
Midt på Stad ligger Dragseidet. Navnet kommer av at vikingene brukte å dra båtene fra Leikanger på nordsiden til Drage på sørsiden. Dette var den enkleste og korteste veien over halvøya for å unngå det vanskelige havstykket utenfor. Navnet Drage er nevnt i skriftlige kilder fra 1338.På Dragseidet ble fire fylker kristnet i 997. Det er satt opp et minnesmerke over dette øverst på eidet. Dragseidspelet blir spilt her om sommeren nesten årlig og omhandler kristningen.
På gammelnorsk var navnet «Staðr» som betyr «det som står». Uttalen Stadt eller Statt skriver seg fra nederlandske kart og sjøfolk på 1500-1600-tallet.
== Vær og vind ==
Meteorologisk institutt har til enhver tid spesialvarsel med refraksjonsdiagram for farvannet utenfor Stad på Internett.
BarentsWatch har bølgevarsel for farleden rundt Stad
Værforholdene gjør at Stadlandet er et aktuelt og attraktivt område for utbygging av vindmøllepark, men det er også interessant for ornitologer. Myndighetene har foreløpig ikke gjort noen endeling avveining av de kryssende nærings- og miljøinteressene i området.
== Skipstunnel ==
Mange sjøfarende og kystbeboere ønsker å få bygd en tunnel gjennom halvøya. Stad skipstunnel er et planlagt anlegg som skal ha kapasitet for skip med 33 meters seilingshøyde, 21,5 meter bredde og 12 meter dypgående. Tunnelen er kostnadsberegnet til 1,7 milliarder kroner (inkl. mva, 2008). Med en slik tunnel vil hele skipsleia fra Stavanger til Molde være relativt skjermet. Tunnelen skal gå fra innerst i Kjødepollen til Moldefjorden. Her er Stad på det smaleste. «Kanaltunnel gjennom Stadt» var førstesidesak i Nordre Bergenhus Amtstidende allerede den 11. september 1874.
21. mars 2013 ble det kjent at regjeringen bevilger 1 milliard til tunnelen. Pengene kommer som en del av Nasjonal transportplan (NTP), som ble lagt frem for Stortinget 12. april. Byggingen av tunnelen er planlagt å starte i 2022, tidligere planlagt til 2018.
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Stadlandet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bølgevarsel for Stadt fra Barentswatch
Turistinformasjon fra Reisemål Stryn & Nordfjord | Stad (Stadlandet, uttales Statt-) er ei halvøy i Stad kommune som stikker ut i havet, og utgjør den nordvestligste delen av Vestland fylke. I 2012 hadde halvøya 1650 innbyggere. | 9,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Risan | 2023-02-04 | Knut Risan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret'] | Knut Risan (født 19. februar 1930 i Nidaros, død 1. februar 2011) var en norsk skuespiller.
Han debuterte på Nationaltheatret i 1956 som «Kasper» i Folk og røvere i Kardemomme by og spilte i 147 roller der fram til han ble pensjonert i 1998. Blant hans viktigste roller var tittelrollen i Tartuffe, «Nils Lykke» i Fru Inger til Østeraad, «Rørlund» i Samfundets støtter og «Wangel» i Fruen fra havet. Avskjedsforestillingen var Anton Tsjekhovs Måken. Risan hadde også gjesteopptredener ved Den Norske Opera, Den Nationale Scene og Riksteatret. Han hadde fortellerstemmen i filmen Tre nøtter til Askepott.
Han hadde flere roller i Fjernsynsteatret, blant annet som Torvald Helmer i Et dukkehjem, med Lise Fjeldstad som motspiller i rollen som Nora. Han spilte også Edmond Dantès i dramatiseringen av Greven av Monte Cristo tidlig på 1960-tallet.
Innenfor musikkteateret spilte han blant annet i Flaggermusen, Den glade enke og Tolvskillingsoperaen. Han hadde dessuten flere filmroller, blant annet som kongen i Reisen til Julestjernen. Han spilte «Blomsterhandler Rosengren» i barne-TV-serien Jul i Skomakergata. Han var også den norske fortelleren i Tre nøtter til Askepott. Risan jobbet i tillegg i flere år som stemme over programreklamer på TV 2. Med sin karakteristiske mørke stemme sto han for setningen «-Du tror det ikke før du får se det» i forbindelse med TV-serien The X-Files.Risan leste også inn en rekke lydbøker.
Risan mottok Per Aabels ærespris i 1993.
Risan var gift med skuespillerinnen Astrid Folstad. Sammen fikk de to barn.
| Knut Risan (født 19. februar 1930 i Nidaros, død 1. februar 2011) var en norsk skuespiller.
Han debuterte på Nationaltheatret i 1956 som «Kasper» i Folk og røvere i Kardemomme by og spilte i 147 roller der fram til han ble pensjonert i 1998. Blant hans viktigste roller var tittelrollen i Tartuffe, «Nils Lykke» i Fru Inger til Østeraad, «Rørlund» i Samfundets støtter og «Wangel» i Fruen fra havet. Avskjedsforestillingen var Anton Tsjekhovs Måken. Risan hadde også gjesteopptredener ved Den Norske Opera, Den Nationale Scene og Riksteatret. Han hadde fortellerstemmen i filmen Tre nøtter til Askepott.
Han hadde flere roller i Fjernsynsteatret, blant annet som Torvald Helmer i Et dukkehjem, med Lise Fjeldstad som motspiller i rollen som Nora. Han spilte også Edmond Dantès i dramatiseringen av Greven av Monte Cristo tidlig på 1960-tallet.
Innenfor musikkteateret spilte han blant annet i Flaggermusen, Den glade enke og Tolvskillingsoperaen. Han hadde dessuten flere filmroller, blant annet som kongen i Reisen til Julestjernen. Han spilte «Blomsterhandler Rosengren» i barne-TV-serien Jul i Skomakergata. Han var også den norske fortelleren i Tre nøtter til Askepott. Risan jobbet i tillegg i flere år som stemme over programreklamer på TV 2. Med sin karakteristiske mørke stemme sto han for setningen «-Du tror det ikke før du får se det» i forbindelse med TV-serien The X-Files.Risan leste også inn en rekke lydbøker.
Risan mottok Per Aabels ærespris i 1993.
Risan var gift med skuespillerinnen Astrid Folstad. Sammen fikk de to barn.
== Filmografi ==
2003 Nasse Nøff (orig. Piglet's Big Movie) ... Ugla (norsk stemme)
2001 Forviklinger på gården i to deler ... forteller
2000 Tigergutt (orig. The Tigger Movie) ... Ugla (norsk stemme)
1999 En annerledes jul ... forteller
1998 Mulan
1998 Skraphandlerne kommer tilbake ... forteller
1997 Den lille traktoren Gråtass ... forteller
1993 Tommelise (orig. Thumbelina)
1991 Sirre Strikk og Padde Ball på nye eventyr (orig. Kalle Stropp och Grodan Boll på svindlande äventyr)
1989 Den lille havfruen (orig. The Little Mermaid) ... Kong Triton (norsk stemme)
1988 Lille søster kanin + Sirre Strikk og Padde Ball (orig. Lilla syster kanin + Kalle Stropp och Grodan Boll)
1986 Mesterdetektiven Basil Mus (orig. The Great Mouse Detective) ... Basil Mus (norsk stemme)
1981 To gode venner – Todd & Copper (orig. The Fox and the Hound)
1979 Jul i Skomakergata ... Blomsterhandler Rosengren
1976 Reisen til Julestjernen ... Kongen
1973 Tre nøtter til Askepott ... forteller (voiceover)
1973 Robin Hood ... Robin Hood (norsk stemme)
1973 Et dukkehjem (TV) ... Torvald Helmer
1961 Sønner av Norge
1960 Venner ... Journalist i butikken
1937 Snehvit og de syv dvergene (orig. Snow White and the Seven Dwarfs) ... Lystig (norsk stemme)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Knut Risan på Internet Movie Database
(no) Knut Risan hos Nationaltheatret
(no) Knut Risan hos Sceneweb
(sv) Knut Risan i Svensk Filmdatabas
(en) Knut Risan hos The Movie Database
(en) Knut Risan hos Behind The Voice Actors
Om Knut Risan, fra filmfront.no
AftenpostenTV intervju med Knut Risan | Knut Risan (født 19. februar 1930 i Nidaros, død 1. | 9,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Ekeland | 2023-02-04 | Arne Ekeland | ['Kategori:Akershus fylkes kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Eidsvoll kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arne Ekeland (født 14. august 1908 på Bøn i Eidsvoll, død 28. februar 1994) var en norsk billedkunstner.Han studerte en kort tid med Axel Revold, men var ellers stor sett selvlært. Han var en av dem som holdt på med alle kunstarter - bl.a. silketrykk, tusjlaveringer, akvarell, gouach og selvfølgelig oljemaleri - som han er mest kjent for.
Han var en politisk maler, han var medlem av Norges Kommunistiske Parti, i mesteparten av sitt voksne liv. Mange av bildene hans var sterkt preget av hans politiske syn, anti-krig, humanisme, og skjønnheten han så rundt seg i naturen og familien sin. To gjennomgående tema er seksualitet og klassekamp.Hans monumentalmaleri «Frihetens søstre» (290 x 529 cm) henger i Stortingets trappehall.Ekeland mottok Statens kunstnerlønn fra 1958.
Hans atelier er åpent på Bøn i Eidsvoll. Ekelands maleri «I revolusjonens forgård» (1940) ble i 2008 gjengitt på et norsk frimerke, i serien Norsk kunst I.
| Arne Ekeland (født 14. august 1908 på Bøn i Eidsvoll, død 28. februar 1994) var en norsk billedkunstner.Han studerte en kort tid med Axel Revold, men var ellers stor sett selvlært. Han var en av dem som holdt på med alle kunstarter - bl.a. silketrykk, tusjlaveringer, akvarell, gouach og selvfølgelig oljemaleri - som han er mest kjent for.
Han var en politisk maler, han var medlem av Norges Kommunistiske Parti, i mesteparten av sitt voksne liv. Mange av bildene hans var sterkt preget av hans politiske syn, anti-krig, humanisme, og skjønnheten han så rundt seg i naturen og familien sin. To gjennomgående tema er seksualitet og klassekamp.Hans monumentalmaleri «Frihetens søstre» (290 x 529 cm) henger i Stortingets trappehall.Ekeland mottok Statens kunstnerlønn fra 1958.
Hans atelier er åpent på Bøn i Eidsvoll. Ekelands maleri «I revolusjonens forgård» (1940) ble i 2008 gjengitt på et norsk frimerke, i serien Norsk kunst I.
== Referanser == | Ekeland er et etternavn i bruk i Norge. Per januar 2020 var det nordmenn med dette navnet. | 9,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frelsesarmeen | 2023-02-04 | Frelsesarmeen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Frelsesarmeen', 'Kategori:Mottakere av Bergesens Almennyttige Pris', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Petter Dass-prisen'] | Frelsesarmeen (fra engelsk The Salvation Army) er et kristent kirkesamfunn som tilbyr omsorg for hele mennesket gjennom «suppe, såpe og frelse». Frelsesarmeen ble grunnlagt av ekteparet Catherine og William Booth i London 2. juli 1865 under navnet Christian Mission. Navnet Salvation Army, på norsk Frelsesarmeen, ble tatt i bruk i 1878.
| Frelsesarmeen (fra engelsk The Salvation Army) er et kristent kirkesamfunn som tilbyr omsorg for hele mennesket gjennom «suppe, såpe og frelse». Frelsesarmeen ble grunnlagt av ekteparet Catherine og William Booth i London 2. juli 1865 under navnet Christian Mission. Navnet Salvation Army, på norsk Frelsesarmeen, ble tatt i bruk i 1878.
== Frelsesarmeens begynnelse - internasjonalt ==
Frelsesarmeen startet i Øst-London i 1865 som en evangelisk vekkelsesbevegelse. Grunnleggerne Catherine og William Booth hadde bakgrunn fra Metodistkirken, men brøt med disse og startet sitt eget arbeid blant mennesker som ikke ble nådd av tradisjonelle kirkesamfunn, herunder fattige, alkoholikere, prostituerte og kriminelle.
I starten kalte de seg Christian Revival Association. De ville opprinnelig ikke starte en egen menighet, men hjelpe folk inn i eksisterende menigheter. Men de nyomvendte ville ikke forlate Catherine og William Booth, og de kristne kirkene ville ikke ta dem til seg. Derfor så ekteparet Booth seg nå nødt til å starte sitt eget arbeid for de nyeomvendte.
Fortsatt ville de ikke starte en ny kirke eller menighet så de kalte seg nå East London Christian Mission. Først da arbeidet startet utenfor Øst-London kalte de seg Christian Mission.
Catherine Booth var teologen, og William Booth var organisatoren. Begge var de særs gode forkynnere. Mange av dem som sluttet seg til Den kristne misjon, var med å forme den.
I 1878 forandret de igjen navn til The Salvation Army. Ganske snart utviklet Frelsesarmeen en militær oppbygging med et eget militært språk, og de begynte å bruke uniform og militære titler. William Booth hadde vært generalsekretær, men ble nå general.
Frelsesarmeen ble i sin tid ansett som den største kristne vekkelsen verden hadde sett. I løpet av sitt liv startet William Booth 1 000 menigheter i Storbritannia, og organisasjonen spredte seg over hele verden. I Norge startet Frelsesarmeen ca. 100 menigheter i løpet av 30 år.
== Frelsesarmeen i Norge ==
Det nittende århundre var preget av mange store vekkelser. Den norske kirke var fram til dette enerådende, men på denne tiden kom en rekke kristne «vekkelser» over landet. Den haugianske vekkelsen med Hans Nielsen Hauge hadde stor innflytelse, men også Brødremenigheten og Hernhutherne hadde stor fremgang. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, og dette åpnet for at frikirkelige, lutherske kirkesamfunn fritt kunne utøve sin virksomhet i Norge.
I 1855 startet baptistene sin første menighet i Norge, og i 1860 fulgte metodistene etter. 1870-årene var preget av flere store vekkelser som hadde sitt utgangspunkt i England og USA.
Første gang Frelsesarmeen er nevnt i Norge, er i «Luthersk Ugeskrift» 11. oktober 1879. Norske prester ble her advart mot denne nye sekten som var startet i England. Generelt var motstanden mot Frelsesarmeen stor fra Statskirkens presterI slutten av 1880-årene ble det i Kristiania dannet en liten gruppe kristne som kalte seg «Den kristne Allianse», som jobbet for sjelens frelse. Gruppens mest kjente medlemmer var bokhandler Hubert, urmaker Gerrar, postmester Jørgensen og garvemester P. Th. Halvorsen. Ryktet om Frelsesarmeen nådde dem og andre. Halvorsen startet sammen med en liten gruppe egne møter under valgspråket «Blod og ild». Det ble tatt kontakt med Hanna Ouchterlony i Stockholm med ønske om at hun skulle starte Frelsesarmeen i Norge. Hun sendte i 1887 derfor stabsoffiser A. G. Segersteen til landet for å rekognosere. Segersteeen fikk raskt kontakt med «Den kristne Allianse». På en samling med disse i august 1887 bad Segersteen om at Gud måtte gi Frelsesarmeen et hus i Oslo. Halvorsen eide en tomt på Grønland 9 i Kristiania, og byggingen av et hus for Frelsesarmeen var raskt i gang.
Søndag 22. januar 1888 sto lokalet på Grønland ferdig til den offisielle åpningen av Frelsesarmeen i Norge. Troppene som skulle beseire det norske folk, var tallmessig langt fra imponerende: åtte personer utgjorde hele styrken. Det er imidlertid karakteristisk at halvparten av disse åtte var kvinner, med Hanna Ouchterlony som leder. Da hun året før besøkte England ble hun forfremmet til kommandør, og hun var den første kvinnen utenom Booth-familien som fikk denne rangen.
På åpningsmøtet på Grønland var lokalet sprengt til bristepunktet. Folk var nysgjerrige på den nye bevegelsen som var kommet til landet. De første møtene fikk stor avisdekning. Kritikken i avisene var ulike: «Møtene gikk slag i slag med sang, taler, bønner og atter sang, uten spor av liturgisk orden». «Som en farse som må feies av med liv og fart for å kunne gjøre lykke». «Å dømme etter stemningen i går vil det antakelig ikke være lenge før det blir stiftet et norsk hovedkvarter».
Frelsesarmeen spredte seg raskt I Norge, noe som var helt i tråd med salvasjonistenes optimistiske motto: «Norge for Kristus».
Det første korpset utenfor Kristiania ble åpnet i Arendal den 11. mars samme år. Deretter fulgte Kongsberg, Horten, Drøbak, Hønefoss, Drammen og Kongsvinger. Allerede første året ble det opprettet ti korps i Norge, og det var ca. 30 offiserer.
Ved Frelsesarmeens 25-årsjubileum var det åpnet 93 korps i landet. I løpet av jubileumsåret 1913 ble det holdt 60 000 møter for barn og voksne. Den aller første nordmann til å lede Frelsesarmeen i Norge ble kommandør Joachim Myklebust, en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Han fikk den vanskelige jobben å lede organisasjonen gjennom krigsårene 1940–1945.
Frelsesarmeen ble startet i Norge 22. januar 1888 av Hanna Ouchterlony. Den første menigheten ble grunnlagt i Kristiania (Oslo).
Øverste leder for Frelsesarmeen Norge, Færøyene og Island er kommandørene Lisbeth og Knud David Welander.
Frelsesarmeen i Norge ble offentlig godkjent som eget trossamfunn i 2005 og hadde 1153 tilskuddstellende medlemmer i 2019.
=== Frelsesarmeens barn og unge (FABU) ===
Frelsesarmeens barn og unge er Frelsesarmeens arbeid med barn og unge i Norge, Island og Færøyene. Den sentrale administrasjonen befinner seg i Oslo på Frelsesarmeens Hovedkvarter. Men aktiviteten skjer ukentlig i gruppene og på sentrale og regionale leirer, kurs, cuper og konferanser. Hvert år blir det blant annet arrangert sommerleirer, konfirmasjonsleirer, nyttårskonferanser, lederkurs, cuper m.m.
Annethvert år møtes FAbU-tinget, som er organisasjonens landsmøte med valgte representanter fra hele landet. En av FAbU-tingets viktigste oppgaver er å lage en overordnet strategi, en handlingsplan for arbeidet som skal legges opp etter de to neste årene og velge nytt styre.
Konfirmantarbeidet til Frelsesarmeen vokser og vokser. FAbU arrangerer konfleirer hvert år på Jeløya, Moss, der ungdom fra hele landet deltar. Konfirmantuka inneholder mye etikk-undervisning, som for eksempel menneskeverd, rus, sex og samliv, bistand, identitet, kjøpepress, film og påvirkning. I tillegg får konfirmanten et introduksjonskurs om Frelsesarmeen, gudstjenester på kveldene, showkveld, morsomme og utfordrende uteaktiviteter, m.m. Noen konfirmantgrupper velger i tillegg til konfirmantuka å dra på egne turer, for eksempel til London hvor Frelsesarmeen startet. Dette skjer ofte i en del av skolens vinterferieuke. Konfirmasjonsdagen er selve høytidsdagen og markeres med en gudstjeneste på Frelsesarmeen. Gudstjenesten inkluderer en samtale mellom offiseren/konfirmantlæreren og konfirmanten, og en forbønnshandling. Konfirmasjonsdagen legges til en søndag i mai.
I Frelsesarmeens korps (menigheter) drives det ofte en eller annen form for aktiviteter. Det kan være juniorklubb, barnegospel, ungdomsklubb, matlaging, juniorhornmusikk, idrettslag, dansegruppe, søndagsskole m.m. Tilbudene varierer fra sted til sted, men det som er felles er at gruppene er åpne for alle som har lyst til å være med. Gjennom alle FAbUs aktiviteter ønsker man å dele den kristne tro og gi barna et positivt Guds bilde i tillegg til gode opplevelser gjennom gode og trygge fellesskap.
Dynamo er Frelsesarmeens ungdomsteam. Dette er et ettårig trainee-program i Frelsesarmeen, med disippeltrening og pionerarbeid 70 grader nord! Årets team har base i Vadsø, med arbeid også i Vardø og resten av Nord-Norge. Teamet er for de mellom 18 og 25 år som ønsker et spennende og utfordrende år.
Frelsesarmeens speidere (FAS) er en selvstendig organisasjon innenfor Frelsesarmeens barn og unge, og er tilsuttet NSF (Norges speiderforbund) som et korps. Det er ca. 700 frelsesarmespeidere, fordelt på i underkant av 20 grupper. Speidernes overordnede mål er å bringe evangeliet om Jesus til barn og unge. FAS oppgave er å utruste barn og unge til å bli alt de kan bli i møte med Gud, seg selv og andre mennesker. Friluftsliv, samfunnsengasjement, vennskap, kreativitet og livskvalitet kjennetegner speiderprogrammet. I løpet av et år arrangeres det lederkurs for peffer og speiderledere, rover 5 kamp og vandrersamling sentralt. Hvert 4.år arrangeres det FA speiderleir. Gruppene har egne møter og turer, og de fleste reiser på speiderleir hvert år. FAS har i likhet med FAbU et eget styre som velges på korpstinget, deres landsmøte som holdes hvert annet år.
== Frelsesarmeen i Danmark ==
Frelsesarmeen i Danmark, kalt Frelsens Hær, ble opprettet som frikirke i 1887 og hadde på sitt høyeste (omkring århundreskiftet 1900) 92 menigheter i landet.
Frelsens Hær finnes i dag i de fleste større byer fra Skagen i nord til Nykøbing Falster i syd og Esbjerg i vest til Rønne i øst. Hæren har p.t. 1047 soldater og 131 sivile medlemmer fordelt på drøyt 30 korps.Frelsens Hær begynte i juli 2008 å yte mikrolån til fattige i Danmark som er kommet i en vanskelig økonomiske situasjon. Frelsens Hær driver flere gjenbruksbutikker. Fra 2010 til 2013 opplevde Frelsens Hærs gjenbruksbutikker et fall i innlevering av tøy på omkring 25 prosent fra ca. 4.000 tonn til 3.000 tonn i året. Samtidig hadde butikkene flere kunder, hvilket ble tilskrevet finanskrisen. Frelsens Hær har også stått for innsamling av tøy til julehjelp til utsatte dansker.
== Organisasjon ==
Frelsesarmeens øverste leder på verdensplan er Generalen, med hovedkontor i London. Her sitter også stabssjefen og de internasjonale sekretærene. Stabssjefen er nestkommanderende, mens de internasjonale sekretærene har ansvar for hver sin del av verden. Generalen velges av Det høye råd som er en samling arméledere fra hele verden.
Brian Peddle som tiltrådte som general 3. august 2018.
Frelsesarmeen deler arbeidet inn i fem soner som igjen er delt inn i territorier med territorialledere. Et territorium består av enten et land, en del av et land (Australia og USA er for eksempel delt inn i flere territorier), eller flere land organisert innunder en territorialleder. Lederen for territoriet Norge, Island og Færøyene er kommandør, og har sitt hovedkvarter i Oslo.Norge, Island og Færøyene territorium er delt inn i seks divisjoner; Island og Færøyene, Nord-Norge divisjon (Nordland, Troms og Finnmark), Nordre divisjon (Trøndelag, Møre og Romsdal), Vestre divisjon (Rogaland, Hordaland, Agder, Sogn og Fjordane), Østre divisjon (Telemark, Buskerud, og Vestfold), Sentraldivisjonen (Oslo, Østfold, Akershus, Oppland og Hedmark). Hver divisjon har sin divisjonssjef og et divisjonshovedkvarter.Frelsesarmeen driver i dag sin virksomhet i 126 land. og er verdens nest største formidler av sosial hjelp, etter FN. I 2006 ble det brukt 2,6 milliarder dollar på å hjelpe mer enn 30 millioner mennesker, hovedsakelig i Afrika, men også mange andre steder i verden.
Tall fra 2014 viser at Frelsesarmeen har 17 193 aktive offiserer, 9 304 pensjonerte offiserer, og rundt 108 000 andre ansatte på verdensbasis.
== Sosialt arbeid - omsorg for hele mennesket ==
Det var ikke uten grunn at Frelsesarmeen startet i Øst-London. Denne delen av London hadde store problemer med rusmisbruk, prostitusjon og sosiale vanskeligheter. Frelsesarmeen så at mange av de prostituerte var helt nede i 11-12 årsalderen og fikk innført den seksuelle lavalder på 16 år. Dessuten startet Frelsesarmeen også de første arbeidsledighetskontorene og formidlet arbeid til arbeidsledige.
Som et resultat av dette var mange av de første «frelste» tidligere alkoholikere eller hadde annen brokete fortid. William Booth og Frelsesarmeen stilte strenge krav til sine nyomvendte. Blant annet skulle man sove med vinduet åpent om natten for å få frisk luft, og alle måtte gå en lang tur hver uke for å få mosjon. I det hele tatt var det en bevegelse som forandret folk, ikke bare deres Gudstro, men hele deres liv.
Et av William Booths motto var «Suppe, såpe og frelse». Og det skulle være i den rekkefølgen. Et menneske som ikke hadde mat tenkte ikke på Gud, det kjente bare sin sultne mage. Et menneske som var skittent turde ikke gå i en kirke. Når mennesket hadde fått dekket sine grunnleggende behov, kunne det bli frelst.
William Booth skrev også boken The darkest England and the way out. Boken skisserer en sosial plan for hvordan Englands sosiale problemer skulle løses. Boken var revolusjonerende i sin tankegang, og selv om store deler av boken aldri ble gjennomført, er den en del av pensum for sosialstudenter over store deler av verden i dag, blant annet i Sverige.
Frelsesarmeen har alltid drevet med sosialt arbeid og driver i Norge i dag en rekke tiltak med fokus på omsorg for hele mennesket. Blant annet drives lavterkeltilbud, botilbud og helsetjenester for rusmisbrukere, støtteprogram for barnefamilier, tiltak for å ivareta eldres psykososiale og ånedelige behov, institusjoner for barn og unge og mange andre sosialinstitusjoner. Mye av dette arbeidet kan gjøres, takket være uvurderlig innsats fra frivillige. Fretex, attføringsbedrift som skal bidra til at mennesker får arbeid gjennom arbeidsrettet rehabilitering, kompetansebygging og arbeidsformidling, er en del av Frelsesarmeen. 10 prosent av bruktomsetningen i butikkene går til Frelsesarmeens øvrige sosiale arbeid. Et eventuelt overskudd brukes til å videreutvikle arbeidstreningsplassene.
Barne- og familievern. Frelsesarmeens arbeid for utsatte barn og deres familier startet opp i 1907. Frelsesarmeens barne- og familievern skal bidra til at barn, unge og familier får en kvalitativ god omsorg til enhver tid.
Barne- og familievernet består av barne-/ungdomsinstitusjoner, senter for barn og familier, og familiekontakten Home-Start.
I tillegg til institusjonsdrift er det flere av institusjonene som også utfører tiltak på oppdrag fra kommunen.
Barnehager. Frelsesarmeen driver flere barnehager . Driften bygger på mer enn 100 års historie. Den første barnekrybben ble etablert allerede i 1894 og vår første barnehage, Solgry, åpnet i 1958.
Ettersøkelsesarbeid. Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid har som mål å finne mennesker som er kommet bort fra familier og venner. Frelsesarmeen jobber profesjonelt med dette og har et stort nettverk over hele verden. Arbeidet begynte i London på slutten av 1880-tallet i forlengelsen av Frelsesarmeens kamp mot hvit slavehandel og prostitusjon. I 1897 begynte man en tilsvarende virksomhet i Norge, blant annet som en følge av at mange familier mistet kontakten med barn og slektninger som utvandret til USA. I dag arbeider Frelsesarmeens ettersøkelsestjeneste først og fremst med familiegjenforening. Det gjelder både i Norge og internasjonalt.Fengselsarbeid. Frelsesarmeen har drevet med fengselsarbeid siden 1920 etter justisdepartementets godkjennelse til å gå inn i fengslene og besøke innsatte på cella. Det er ansatte og frivillige med ulik utdanning, yrkeserfaring og bakgrunn er besøkere. Ledelsen for fengselsarbeidet har utdannelse fra Frelsesarmeens offisersskole, helse- og sosialfaglig høyskoleutdannelse, og har bred erfaring med mennesker i vanskelige livssituasjoner. Frelsesarmeen har opparbeidet en unik kontakt og tillit til å møte straffedømte både i og utenfor anstalt.
Misjon og bistand. Frelsesarmeens misjon og bistand i Norge samarbeider med Frelsesarmeen i nærmere 40 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa. Gjennom prosjekter innen utdanning, helse og hjelp til selvhjelp, samt støtte til lokal Frelsesarmé, fadderordning og nødhjelpsarbeid, er målet å gi håp og verdighet til mennesker over hele verden.
Rusomsorg. Frelsesarmeens rusomsorg har hjelpetilbud over hele landet. Tilbudene strekker seg fra lavterskel- til botilbud til helsetjenester på et høyt faglig nivå. Mange av disse drives sammen med staten. Målgruppen er rusmiddelavhengige over 18 år som har behov for behandling, rehabilitering, omsorgs- og skadereduserende tjenester.Julegrytene. Frelsesarmeens julegryter er en tradisjon som innebærer at penger og julegaver samles inn i på steder der julegrytene står plassert. I over 150 byer og tettsteder er julegryta å finne. Siden 1901 har julegrytene varmet dem som trenger det aller mest i samfunnet vårt. Gavene i grytene blir til varme vinterstøvler, mat, fyring og gode opplevelser året igjennom
I 2014 ble det satt innsamlingsrekord, med over 32 millioner kroner.
== Medlemskap ==
Det er ulike måter å være tilknyttet Frelsesarmeen på:
Besøkende. Alle er
hjertelig velkommen hos Frelsesarmeen.
Frivillig. Frelsesarmeen
har frivillige i alle deler av organisasjonen.
Ansatt. Alle som ønsker det kan søke på
stillinger hos Frelsesarmeen.
Kirkerettslig
medlem. Enhver som ønsker det, kan bli kirkerettslig medlem av trossamfunnet Frelsesarmeen.
Soldat. En soldat har skrevet under på «frelsessoldatens pakt» som blant annet inneholder Frelsesarmeens 11 trosartikler (se under), og har anledning til å bruke uniform som et vitnesbyrd om sin tro og tilhørighet.
Offiser. Offiserer er utdannet ved Frelsesarmeens toårige offiserskole, hvor et av opptakskravene er at en først må ha vært soldat.
Tilhørig er et mindre forpliktende, men fullverdig og likestilt medlemskap. Som tilhørig benytter man ikke uniform, men bekrefter at man regner Frelsesarmeen for å være sin menighet.
== Kvinnenes plass i Frelsesarmeen ==
Kvinners likestilte rett til å forkynne evangeliet og inneha lederposisjoner har vært et kjennetegn ved Frelsesarmeen helt siden starten. Også da Frelsesarmeen "åpnet ild" mot Norge i 1888 var det en kvinne, svenske Hanna Ouchterlony, som gikk i front. Cathrine Booths betydning som teolog innen Frelsesarmeen var stor. William Booth var evangelisten som samlet de store skarene av ufrelste. Catherine Booth var den som i stor grad la grunnstenen for Frelsesarmeens teologi. Med pamfletten «Kvinners rett til å forkynne evangeliet» leverte hun ett av de første teologiske bidragene i en debatt som fremdeles pågår i enkelte kirkesamfunn.
Catherine ble aldri omtalt som «general» selv, og har i historien stort sett vært referert til som «armémoderen». Det er imidlertid liten tvil om at hennes innflytelse var like sterk som den hennes mann hadde. Ideologisk og teologisk betydde hun langt mer enn ham gjennom sine bøker og artikler, som alle er preget av en kvinne med en sterk intellektuell begavelse. Hun var også en betydelig taler, til tross for at hun som person var både sjenert og tilbakeholden. Hun var en av pådriverne for at Frelsesarmeen hadde full likestilling mellom kjønnene når det gjaldt pastortjenesten – offiserstjenesten. Kvinnelige pastorer var helt vanlig i Frelsesarmeen på 1800-tallet, og pionerene i en rekke land var kvinner. «Mine beste menn er kvinner», sa en gang William Booth.
== Frelsesarmeens seremonier ==
Frelsesarmeen bruker ikke sakramenter (nattverd og dåp) som fysiske handlinger eller ritualer, men har en spiritualistisk sakramentforståelse.
Barnevelsignelse
Frelsesarmeen er i tillegg til eller i stedet for barnedåp eller navnefest.
Barnevelsignelse er både for spedbarn og større barn. Verken barnet eller foreldrene behøver å være medlem av Frelsesarmeen for å benytte seg av dette tilbudet, og barnet blir heller ikke medlem av Frelsesarmeen gjennom barnevelsignelsen.
Begravelse
Det er da en offiser som forretter i begravelsen og bruker Frelsesarmeens seremonibok.
Bryllup
Fra sommeren 2005 har Frelsesarmeen full vigselsrett. Før denne tid kunne Frelsesarmeen holde festen, men ekteskapsinngåelsen måtte foretas ved en annen institusjon med vigselsrett, enten denne var kirkelig eller borgerlig.
Konfirmasjon
Frelsesarmeen har et konfirmasjonstilbud som er åpent for alle, uansett bakgrunn og tro. Ved konfirmasjon i Frelsesarmeen forsterkes den unges forankring i det kristne fellesskapet.
== Frelsesarmeens symboler ==
Frelsesarmeen bruker en rekke symboler:
Skjoldet
Historien til Frelsesarmeens røde skjold går tilbake til 1896, men det var først under første verdenskrig at det kom i vanlig bruk. Det er første gang omtalt i Frelsesarmé-magasinet All the World i juni 1917 med ordene «Skjoldet forteller om en åndelig kamp som varer så lenge som livet selv, og om at Gud gjennom Jesus er et skjold som frelser og bevarer oss gjennom alt.»
I løpet av de siste årene har skjoldet blitt etablert som Frelsesarmeens grafiske ansikt utad i stadig flere land. I Norge, Island og Færøyene ble det Frelsesarmeens offisielle logo i 1997.
Kronen
Frelsesarmeens krone, eller The Salvation Army Crest, er den internasjonale betegnelsen på våpenskjoldet som man i Norge gjerne kaller kronen. Den ble opprinnelig designet av kaptein William Ebdon i 1878.
Frelsesarmeens krone symboliserer hovedpunktene i Frelsesarmeens lære:
den runde figuren – sola – står for Den hellige ånds lys og ild
korset i sentrum viser til Jesu kors
bokstaven F står for «Frelse»
sverdene representerer frelseskrigen
de syv kulene representerer evangeliets syv sannheter
kronen minner om herlighetens krone som Gud vil gi til alle som holder ut til sluttFlagget
Det første Flagget til Frelsesarmeen ble presentert av Catherine Booth i Coventry i 1878. Hun forklarte at den blodrøde fargen sto for Jesu blod som kjøpte oss fri; at det blå var Guds utvalgte symbol på renhet; og at solen representerer lys, varme og menneskenes liv. Mottoet «Blod og ild» («Blood and Fire») peker på Lammets blod og Den hellige ånds ild, som ble skildret i Apostlenes gjerninger 2:2-4.
Fire år senere ble solen endret til en stjerne, antakelig på oppfordring fra svigersønnen Frederick Booth-Tucker som arbeidet i India hvor solen var et viktig ikke-kristent symbol.
Idag brukes flagget mest i forbindelse med seremonier slik som barnevelsignelse og begravelse. Frelsesarmeen bryter også vanlige flaggskikker ved at deres flagg ikke skal tas ned om natten. «Frelsesfanen vaier». Det blir sagt at Frelsesfanen er det eneste flagget som vaier rundt hele kloden.
== Tro og lære ==
Frelsesarmeens trosartikler
Vi tror Det gamle og Det nye testamentet i Den hellige skrift er inspirert av Gud, og at bare de gir den guddommelige rettesnoren for kristelig tro, lære og liv.
Vi tror det er bare en Gud, som er absolutt fullkommen, som har skapt, oppholder og styrer alle ting og er det eneste rette formålet for religiøs tilbedelse.
Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære.
Vi tror at i Jesu Kristi person er guddommelig og menneskelig natur forent, så han er både virkelig og sann Gud og virkelig og sant menneske.
Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede.
Vi tror den Herre Jesus Kristus ved sin lidelse og død har tilveiebrakt forsoning for hele verden, så alle som vil kan bli frelst.
Vi tror anger for Gud, tro på vår Herre Jesus Kristus og gjenfødelse ved Den hellige ånd er nødvendig for å bli frelst.
Vi tror vi blir rettferdiggjort av nåde ved å tro på vår Herre Jesus Kristus, og at den som tror, har vitnesbyrdet om det i seg selv.
Vi tror en stadig må lyde og tro på Kristus for å forbli frelst.
Vi tror alle troende har rett til å bli «hellige» ... helt igjennom, og at «ånd, sjel og legeme» kan bli «bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus kommer» (1. Tess. 5, 23).
Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de ugudelige går evig fortapt, og at de rettferdige blir evig salige.Frelsesarmeens internasjonale erklæring
Frelsesarmeen er en internasjonal evangelisk bevegelse, en del av den universelle kristne kirke.
Budskapet bygger på Bibelen
Tjenesten er motivert av kjærlighet til Gud
Oppgaven er å forkynne Jesu Kristi evangelium og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering.
== Utbredelse ==
== Litteraturliste ==
Richard Collier. Generalen. Dreyer, 1987. ISBN 82-09-10412-8
John Stanghelle. Kommandør av Guds nåde, en historie om Frelsesarmeen med fokus på offiser Anna Hannevik. Andresen & Butenschøn, 2002. ISBN 82-7694-044-7
Charles Norum. Med omsorg for hele mennesket, Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge gjennom 100 år : 1891 1. februar 1991. Oslo 1991. ISBN 82-992322-0-1
Charles Norum. Med kjærlighetens våpen: Frelsesarmeen i Norge 100 år : 1888 – 22. januar – 1988. Salvata forlag, 1987. ISBN 82-90222-26-2
Charles Norum (red.). Med en stjerne i hjertet, biografiske blad av Frelsesarmeens historie i Norge. Ansgar, 1991. ISBN 82-503-0989-8
Otto Brekke. Ikke ett håpløst tilfelle, Frelsesarmeens fengselsarbeid i Norge gjennom 75 år: 1920-1995. Hermon, 1995. ISBN 82-7067-254-8
Thomas Arnroth. Blod og ild, historien om William Booth og Frelsesarméen. Hermon, 1994. ISBN 82-7341-351-9
Frelsesarmeens troslære : håndbok. Oslo, 1975.
Nils-Petter Enstad. Tegnet i hendene – Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde. Genesis Forlag, 2001. ISBN 82-476-0193-1
Ordet om Frelse : Frelsesarmeens håndbok i troslære.Frelsesarmeens hovedkvarter, Oslo, 1999. ISBN 82-994511-1-6
Roy Hattersley. Blood & Fire. William and Catherine Booth and their Salvation Army. Abacus Book, Great Britain, 1999. ISBN 0-349-11281-9
Nils-Petter Enstad (red.). Den forlengede arm. Frelsesarmeens speiderarbeid gjennom 75 år (Oslo, 1998)
Nils-Petter Enstad. Vårherres sporhunder. Fortellinger fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (Oslo, 2012)
Nils-Petter Enstad (red.). "Så lenge..." William Booth for 100 år siden og i dag (Moss, 2012)
Per Arne Krumsvik (red.). Når så vi deg syk eller i fengsel? Frelsesarmeens fengselsarbeid 100 år (Frelsesarmeens Historiske Selskap, 2020)
== Annen relevant litteratur ==
Jørn-Kr. Jørgensen: Guddommelig kvinnelist. Lunde forlag. Om Othilie Tonning. ISBN 82-520-4744-0
Frithjof Mollerin: Et liv under flagget. Luther, 1985. ISBN 82-531-4181-5
Nils-Petter Enstad. I ferdiglagte gjerninger – Om Klara og Oskar Enstad, som reiste ut som misjonærer i besteforeldrealderen. Nye Luther Forlag, 1991. ISBN 82-531-9338-6
Inge Heggheim: Under frelsesfanen, glimt fra 100 års frelseskrig i Stavanger : 1890-1990. Stavanger korps, 1990. ISBN 82-992115-0-6
Nils-Petter Enstad: Kan ikke tie om Jesus. Frelsesarmeen i Askim 100 år. ISBN 82-91919-17-8
Kjell Lyster: 100 år på Grünerløkka, Oslo 3. korps' historie. Oslo, 1988.
Nils-Petter Enstad: Blikkfatet (roman). Genesis Forlag 1998. ISBN 82-476-0063-3
Charles Norum: Catherine og William Booth. Det visjonære ekteparet som grunnla Frelsesarmeen Lunde Forlag 2000 ISBN 82-520-3322-9
Nils-Petter Enstad: Hærrens lette tropper. Muntre historier om Guds glade krigere Commentum Forlag 2011
Emil Skartveit: Fylliker er også folk - Frelsesarmeens rusarbeid i Oslo siden 1891. I Byminner nr.2-2012, s.36-47
Nils-Petter Enstad: En liten slumsøster lå og skulle dø... Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (Frelsesarmeen, 2014)
Henry Holm: Solskinnskommandøren Th. Westergaard, Ansgar forlag, 1941
Henry Holm: Em hær på marsj, Norsk Litteraturselskap, 1962
Henry Holm: Han glemte ingen. Kommandør T.I. Øgrims biografi, Salvata Kristelig Folag, 1964
Otto Brekke: Hallelujatrompeten (selvbiografi), Eksodus forlag, 1993
Otto Brekke: Frontliv (selvbiografi), Genesis Forlag, 1998
Nils-Petter Enstad: Frelseskrig i en sørlandsby. Frelsesarmeen i Grimstad 125 år, 2016
Nils-Petter Enstad: Reinert Gundersen - gjetergutten fra Tvedestrand som ble internasjonal Frelsesarmé-leder Frelsesarmeens Historiske Selskap, 2016
Nils-Petter Enstad: Frelseskrig i Østfold, Frelsesarmeens Historiske Selskap, 2017
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Salvation Army – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Frelsesarmeen Norge
Fretex
Frelsesarmeen internasjonalt | Frelsesarmeen (fra engelsk The Salvation Army) er et kristent kirkesamfunn som tilbyr omsorg for hele mennesket gjennom «suppe, såpe og frelse». Frelsesarmeen ble grunnlagt av ekteparet Catherine og William Booth i London 2. | 9,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edgar_Julius_Jung | 2023-02-04 | Edgar Julius Jung | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offer for De lange knivers natt', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Ludwigshafen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske advokater', 'Kategori:Tyske politikere', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Edgar Julius Jung (født 6. mars 1894 i Ludwigshafen i Tyskland, død 30. juni 1934 i Oranienburg) var en tysk konservativ politiker og jurist. Han ble regnet som en av de fremste representantene for den såkalte konservative revolusjonære bevegelsen, som stod i opposisjon til Weimarrepublikken og dens liberale parlamentariske system. Han kom også i opposisjon til nazistene og ble av den grunn drept under De lange knivers natt. Jung deltok også i første verdenskrig.
| Edgar Julius Jung (født 6. mars 1894 i Ludwigshafen i Tyskland, død 30. juni 1934 i Oranienburg) var en tysk konservativ politiker og jurist. Han ble regnet som en av de fremste representantene for den såkalte konservative revolusjonære bevegelsen, som stod i opposisjon til Weimarrepublikken og dens liberale parlamentariske system. Han kom også i opposisjon til nazistene og ble av den grunn drept under De lange knivers natt. Jung deltok også i første verdenskrig.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jung vokste opp i et borgerlig hjem. Hans far Wilhelm Jakob Jung var først folkeskolelærer og deretter studieprofessor ved et lyceum for jenter. Edgar gikk på folkeskolen i Ludwigshafen, og deretter i samme by på et humanistisk gymnasium og tok abitur i 1913. I 1913 begynte han på studier i rettsvitenskap ved universitetet i Lausanne.
Da første verdenskrig brøt ut meldte Jung seg frivillig til 3. Königlich Bayerisches Chevaulegers-Regiment Herzog Karl Theodor, og oppnådde graden løytnant. Han deltok blant annet i slaget ved Verdun. Han gikk han over til feltartilleriet, ble løytnant i reserven, og så i 1918 kampflyver ved Diedenhofen.
Etter krigen ble han medlem av frikorpset Epp og var med på å slå ned Münchner Räterepublik våren 1919.
=== Sivil karriere ===
Etter krigen fortsatte han sine juridiske studier i Heidelberg og Würzburg, og etter statseksamen ble han i 1920 promovert til dr.jur. i Würzburg i 1920. I 1922 avla han assessoreksamen og ble så advokat i Zweibrücken i Albert Zapf' kanselli. I desember samme år giftet han seg.
I 1925 åpnet han en advokatpraksis i München og dempet sin politiske aktivisme noe.Som Carl Schmitt mente Jung, etter at han ble vitne til den ustabile Weimarrepublikken, at den liberale parlamentarismen kom til å bryte sammen og bli erstattet med et kommunistisk eller fascistisk/nazistisk regime. I 1923 hadde Tyskland allerede opplevet flere kuppforsøk, et kommunistisk i Bayern (den bayerske sovjetrepublikken) og i Berlin, og et nazistisk (ølkjellerkuppet i München).
Jung var på 1930-tallet taleskriver for rikskansler Franz von Papen (Det katolske sentrumspartiet), men ble drept av nazistene i 1934 under de lange knivers natt. Han ble arrestert 23. juni, fordi han hadde forfattet rikskanslerens såkalte «Marburg-tale», som tydelig formulerte den konservative kritikken mot nasjonalsosialistene, og særlig tok avstand fra raselæren. Den 30. juni ble han skutt i fengsel i Oranienburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi med tidslinje (tysk) | Edgar Julius Jung (født 6. mars 1894 i Ludwigshafen i Tyskland, død 30. | 9,746 |
null | 2023-02-04 | Peter Struck | null | null | null | Peter Struck (født 24. januar 1943 i Göttingen, død 19. | 9,747 |
null | 2023-02-04 | Vest-Tyskland | null | null | null | | | 9,748 |
null | 2023-02-04 | Otto Schily | null | null | null | Otto Georg Schily (født 20. juli 1932 i Bochum i Tyskland) er en tysk politiker (SPD) og advokat. | 9,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkesuverenitetsprinsippet | 2023-02-04 | Folkesuverenitetsprinsippet | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-10', 'Kategori:Politikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Suverenitet'] | Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten.Dette formuleres første gang i en uttalelse fra det engelske parlamentet sommeren 1649, etter oppgjøret med kong Karl I av England. Det ble med uttalelsen i første omgang, men prinsippet ble effektuert som parlamentarisk prinsipp i England fra 1689. John Locke omtalte dette prinsippet generelt i Two Treatises of Government (1689). Senere formuleres prinsippet endelig hos Jean-Jacques Rousseau i hans verk Contrat Social (1762), på norsk Samfunnspakten. Her fastsettes folket selv som suverent:
«Suvereniteten, som bare er en utøvelse av samviljen, kan aldri avhendes, og når suverenen helt og holdent er en kollektiv skapning, kan han bare representeres ved seg selv. I samme stund det kommer en tyrann, eksisterer ikke suverenen mer, og den politiske enheten er ødelagt»I Norges Grunnlov finnes referansen i paragraf 49:
«Folket udøver den lovgivende magt ved Stortinget...»Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt forsamling, eller gjennom direkte folkeavstemninger.
Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til liberalismens fremvekst på 1700- og 1800-tallet, og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den franske revolusjon, og den amerikanske uavhengighetserklæringen – i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814.
Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble det brukt som begrunnelse for å avvise Christian Frederiks planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten.
| Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten.Dette formuleres første gang i en uttalelse fra det engelske parlamentet sommeren 1649, etter oppgjøret med kong Karl I av England. Det ble med uttalelsen i første omgang, men prinsippet ble effektuert som parlamentarisk prinsipp i England fra 1689. John Locke omtalte dette prinsippet generelt i Two Treatises of Government (1689). Senere formuleres prinsippet endelig hos Jean-Jacques Rousseau i hans verk Contrat Social (1762), på norsk Samfunnspakten. Her fastsettes folket selv som suverent:
«Suvereniteten, som bare er en utøvelse av samviljen, kan aldri avhendes, og når suverenen helt og holdent er en kollektiv skapning, kan han bare representeres ved seg selv. I samme stund det kommer en tyrann, eksisterer ikke suverenen mer, og den politiske enheten er ødelagt»I Norges Grunnlov finnes referansen i paragraf 49:
«Folket udøver den lovgivende magt ved Stortinget...»Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt forsamling, eller gjennom direkte folkeavstemninger.
Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til liberalismens fremvekst på 1700- og 1800-tallet, og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den franske revolusjon, og den amerikanske uavhengighetserklæringen – i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814.
Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble det brukt som begrunnelse for å avvise Christian Frederiks planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6 | Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten. | 9,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1964 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1964 | ['Kategori:1964 i Østerrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Østerrike', 'Kategori:Vinter-OL 1964'] | Vinter-OL 1964 var de 9. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 29. januar til 9. februar 1964 i Innsbruck i Østerrike.
Varmt vær med fønvind forårsaket problemer for arrangørene da snøen smeltet og skisporene forsvant. Den østerrikske hæren bidro med å legge ut 20 000 m³ snø i skiløypene. Dette var også de første vinterlekene der datamaskiner ble benyttet, blant annet til elektronisk tidtaking.36 nasjoner deltok i lekene. «OL-dronning» ble Lidija Skoblikova, Sovjetunionen, med fire gull på skøytebanen. Sovjetunionen ble lekenes klart beste nasjon med hele elleve gullmedaljer. Norge vant tre gullmedaljer ved Tormod Knutsen i kombinert, Toralf Engan i hopprennet i stor bakke, mens Knut Johannesen vant 5000 meter i hurtigløp på skøyter.
| Vinter-OL 1964 var de 9. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 29. januar til 9. februar 1964 i Innsbruck i Østerrike.
Varmt vær med fønvind forårsaket problemer for arrangørene da snøen smeltet og skisporene forsvant. Den østerrikske hæren bidro med å legge ut 20 000 m³ snø i skiløypene. Dette var også de første vinterlekene der datamaskiner ble benyttet, blant annet til elektronisk tidtaking.36 nasjoner deltok i lekene. «OL-dronning» ble Lidija Skoblikova, Sovjetunionen, med fire gull på skøytebanen. Sovjetunionen ble lekenes klart beste nasjon med hele elleve gullmedaljer. Norge vant tre gullmedaljer ved Tormod Knutsen i kombinert, Toralf Engan i hopprennet i stor bakke, mens Knut Johannesen vant 5000 meter i hurtigløp på skøyter.
== Valg av vertsby ==
Innsbruck ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 56. sesjon i München i Tyskland 25. mai 1959.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
1 Det tyske laget bestod av utøvere både fra Vest-Tyskland og Øst-Tyskland.
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jorsett, Per; Gulbrandsen, Roy; Hoff, Truls, red. (1964). «De IX Olympiske Vinterleker Innsbruck 1964». Olympia 1964: Innsbruck, Tokyo. Oslo: Gyldendal. s. 5–50. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1964
Jorsett, Per (1920-) (1996). «Innsbruck 1964. De 9. olympiske vinterleker 1964». 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok. Oslo: Hjemmets bokforl. s. 114–117. ISBN 8259016818. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 1964 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1964 Innsbruck Winter Games Arkivert 28. januar 2010 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Østerrike | 9,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suverenitet | 2023-02-04 | Suverenitet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politisk terminologi', 'Kategori:Politiske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Statsvitenskap', 'Kategori:Suverenitet'] | Suverenitet er en eksklusiv rett til å styre over en geografisk region. Begrepet er sentralt i statsvitenskap og folkerett og henger nært sammen med ideer om stat, styring og demokrati. Suverenitet innehas i folkerettslig forstand av en stat, men i annen språkbruk sier man også at et styre, eller et individ kan ha suverenitet. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som Suverenen i den nasjonen.
| Suverenitet er en eksklusiv rett til å styre over en geografisk region. Begrepet er sentralt i statsvitenskap og folkerett og henger nært sammen med ideer om stat, styring og demokrati. Suverenitet innehas i folkerettslig forstand av en stat, men i annen språkbruk sier man også at et styre, eller et individ kan ha suverenitet. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som Suverenen i den nasjonen.
== Forskjellige betydninger av suverenitet ==
Suverenitet er et begrep som ikke er forbundet med en bestemt samfunnsform eller type av stat, og har endret seg over tid.
Innen folkeretten refererer det viktige suverenitetskonseptet til utøvelsen av en statsmakt. Innenfor området for en stats suverenitet har den enerett til å utøve jurisdiksjon, som andre stater plikter å respektere. Se territorialhøyhet. Staten har også enerett i å utøve jurisdiksjon på sine egne statsborgere i utlandet. Se personalhøyhet. Inngrep på en annen stats suverene område vil under normale omstendigheter utgjøre et brudd på folkeretten.
De jure suverenitet angår den lovbestemte retten til suveren maktsutøvelse, mens de facto suverentiet angår den faktiske evnen til å utøve suverenitet. (Dette er spesielt relevant i tilfeller der den vanlige oppfatningen om at de jure og de facto suverenitet eksisterer på et bestemt sted, til en bestemt tid og har sin kilde i en og samme organisasjon, viser seg å ikke stemme.) Andre lands myndigheter kan anerkjenne en stats suverenitet over et territorium, eller avstå fra å gjøre det.
Et eksempel: I teorien kan både Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan) anse seg selv som suverene myndigheter over både Fastlands-Kina og Taiwan. Noen stater anerkjenner Republikken Kina som den gyldige staten, mens de fleste nå anerkjenner Folkerepublikken Kina. Uansett er det Folkerepublikken Kina som de facto utøver suverenitet over Fastlands-Kina, mens Republikken Kina utøver suverenitet over Taiwan. Siden ambassadører bare utveksles mellom suverene organisasjoner, opprettholder land som anerkjenner Folkerepublikken de facto, men ikke de jure diplomatiske bånd med Taiwain ved å ha 'representasjonskontorer' i stedet for ambassader der.
Stammesuverenitet viser til den status som føderalt anerkjente amerikanske innfødte stammer har til å utøve begrenset jurisdiksjon innenfor, og noen ganger ut over, grensene til indianske reservater.
== Forskjellige perspektiver på suverenitet ==
Det finnes forskjellige perspektiver på det moralske grunnlaget for suverenitet. Disse perspektivene ligger til grunn for hvordan politikerne utformer sine respektive rettssystemer:
Ifølge James Sheehan kan suverenitet defineres som et krav om indre herredømme og ytre selvstendighet.
Tilhengere av prinsippet om kongers guddommelige rett tilkjennegir at monarken er suveren i kraft av en guddommelig rett, og ikke i kraft av folkets tilslutning. Dette medfører til syvende og sist et regime med absolutt monarki.
De fleste demokratier bygger på folkesuverenitetsprinsippet: i siste instans hviler suvereniteten hos folket, som frivillig overdrar utøvelsen av den til myndighetene eller herskeren.
Anarkister fornekter statenes og myndighetenes suverenitet.En grunnforutsetning for suverenitet i legalistisk forstand er eksklusiv jurisdiksjon. Nærmere bestemt: når en beslutning fattes av en suveren, kan beslutningen ikke underkjennes av en høyere instans. Videre er det vanlig oppfatning at suverenitet ikke bare krever en rett til å utøve makt, men også en faktisk anvendelse av denne makten (ingen de jure suverenitet uten de facto suverenitet). Med andre ord er det ikke nok å kun hevde suverenitet eller kun å utøve suveren makt – suverenitet forlanger begge elementene.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
== Suverenitet ==
«Concept of Sovereignty», av professor Richard Bourke, fra Youtube (engelsk)
«Theories of sovereignty», av professor Christopher Smith, fra Youtube (engelsk) | Suverenitet er en eksklusiv rett til å styre over en geografisk region. Begrepet er sentralt i statsvitenskap og folkerett og henger nært sammen med ideer om stat, styring og demokrati. | 9,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup | 2023-02-04 | Johan Sverdrup | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1816', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Redaktører for Verdens Gang (1868–1923)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1851–1853', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1854–1856', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1857–1858', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1862–1864', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1874–1876', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Larvik og Sandefjord', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
| Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
== Familie og oppvekst ==
Johan Sverdrup ble født på Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jacob Sverdrup (1775–1841) (Jacob Liv Borch Sverdrup) var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskolen i Norge i 1825. Georg Sverdrup, Jakobs bror, var professor og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll der han spilte en sentral rolle i utformingen av Grunnloven. Jakobs søster, Elisabeth Sverdrup (1773–1865) var huslærer for sine nevøer Johan og Harald Ulrik. Elisabeth Sverdrup var selvlært innenfor flere akademiske fag og lærte seg dessuten tysk i København, og hun var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer. Hun fikk Johan Sverdrup til å studere Rousseau og han lærte om Garibaldis virke i Italia. Hilde Diesen mener det særlig var fra "tante Lise" at Sverdrup fikk sine radikale ideer.
== Tidlig karriere ==
Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den første bestigning av Norges syvende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet.
Han arbeidet som sakfører i Larvik, og fra 1851 til 1858 representerte han denne byen og Sandefjord på Stortinget. I 1858 bosatte han seg permanent i Christianias utkant og representerte frem til 1885 Akershus amt. Han ble raskt en av de ledende opposisjonsmennene på Stortinget. Han aksepterte bondelederen Ole Gabriel Uelands store autoritet, men gjennom sin allianse med Ueland klarte han å få utvidet og delvis organisert opposisjonen slik at den omfattet store deler av bøndene og de radikale embetsmennene på Stortinget. Han forsøkte å få til en mer formell organisering av embetsmannsopposisjonen gjennom det såkalte sagførerpartiet, men tiden var ikke moden for et så radikalt skritt.
== På vei mot et politisk parti ==
I 1870 døde de to ledende politikerne i landet, Ole Gabriel Ueland, bondegruppens ubestridte leder, og Anton Martin Schweigaard, de ministerielles like ubestridte leder. De ministerielle fikk ingen ny lederskikkelse av samme format, men i bondegruppen gikk ledelsen over til Søren Jaabæk. Jaabæk var en markert og kontroversiell politiker. Hans tilnavn, Neibæk, henspiller på hans motvilje mot alt som kunne øke statens utgifter. Selv reformer som gavnet bøndene og deres innflytelse på styre og stell kunne han avvise utfra sin motstand mot økte statsutgifter.
Jaabæk på sin side anerkjente Sverdrup som den ledende strategen innen opposisjonen. Så lenge Sverdrups tanker ikke var for dyre, kunne han regne med Jaabæks støtte. Ved siden av sin spareiver var Jaabæk en uhyre dyktig organisator. Hans «Bondevenforeninger» fantes etterhvert over nesten hele landet, og de kan på mange måter sees som en forløper for det kommende Venstre-partiet.
I 1869 sanksjonerte kong Carl XV beslutningen om årlige Storting. Tidligere hadde Stortinget møttes hvert tredje år, og det viste seg etter hvert som det norske samfunnet ble mer sammensatt og komplisert, at dette var for sjelden. Samtidig var det ingen tvil om at en slik reform ville styrke Stortingets innflytelse på det politiske livet.
Regjeringen mente derfor at det var naturlig at denne reformen førte til en reformpause og at regjeringen fikk gjenytelser, blant annet gjennom oppløsningsrett.
== Statsrådssaken gjenopptas ==
I de siste årene hadde synet på Statsrådssaken endret seg totalt. Med en økende samling av opposisjonen, noe regjeringen så på med stor uvilje og mistro, var betydningen av statsrådenes nærvær i Stortinget ikke lenger så interessant. Derimot var opposisjonens mulighet for å stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, en mulighet som Sverdrup så som et skritt på veien mot det som var blitt hans politiske mål. I 1872 sa Johan Sverdrup:
«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet ... Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»
Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være.
I 1872 ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk ta det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I 1872 døde Carl XV, og hans bror Oscar II overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i 1859 mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i 1874, og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i 1877 og 1880.
Dermed hadde man kommet opp i et politisk uføre. Statsrådsaken var nemlig en grunnlovssak, så langt var det greit. Men Grunnloven, som hadde klare bestemmelser om kongelig veto i lovsaker, hadde totalt unnlatt å si noe om kongelig veto i grunnlovssaker. Denne unnlatelsen gav rom for tre tolkninger:
1) Kongen hadde ikke noe grunnlovsveto
2) Kongen hadde absolutt veto i grunnlovsspørsmål
3) Kongen hadde utsettende veto i grunnlovsspørsmål som i alle andre lovsakerI praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger – eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2?
== Striden blir hardere ==
Denne striden som i og for seg hadde startet som et spørsmål om en politisk reform, hadde nå blitt en storpolitisk krise. Ingen av partene kunne trekke seg tilbake uten å oppgi noe svært vesentlig. Kongen hadde nok kunnet sanksjonere uten å oppgi tanken om absolutt veto, men statsrådene under ledelse av statsminister Frederik Stang ville overhodet ikke være med på noe slikt.
For Sverdrups fløy var det umulig å trekke seg tilbake. Da ville de ha innrømmet et politisk nederlag med enorme konsekvenser, og tanken om Stortingets større betydning ville ha vært mer eller mindre umulig å gjennomføre uten kongens aktive støtte. Sverdrup valgte en vei som skulle få konsekvenser.
Den eneste demokratiske muligheten Sverdrup hadde igjen, var å stille regjeringen for riksrett. Dette våpenet var det eneste man kunne bruke for å få noen avsatt frem til 1884, hvor parlamentarismen medførte at man kunne stille et mistillitsvotum mot regjeringen eller enkelte statsråder.
Aldri tidligere hadde et valg vært preget av så mye agitasjon og valgkamp som dette valget. Selv om man ikke formelt hadde partier, var det vanskelig å bli valgt uten å gi uttrykk for om man støttet Sverdrup eller regjeringen. Sverdrup vant en knusende seier i 1882. Hans Venstre, som partiet kom til å hete, fikk 83 av 114 representanter. Venstre satt dermed med flertallet i Lagtinget og dessuten en stor majoritet i Odelstinget. Siden Lagtinget er riksrettsdommere, var det vesentlig for Sverdrup å få plasert sine tilhengere der, fordi han regnet med at Høyesterett, som utgjør resten av riksretten, trolig ville stemme mot å dømme statsrådene. Ettersom Odelstinget beslutter riksrett, trengte han et bekvemt flertall der også.
Opposisjonen var lammet, og riksretten trådte sammen høsten 1883. Utpå senvinteren var alle statsrådene dømt – noen til å miste sitt embete som statsråder, andre måtte betale bøter, men regjeringen var falt. I juni 1884 spurte kongen om Sverdrup ville bli statsminister og lede de forskjellige departementene. For første gang ble en politiker utnevnt til regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentantene bak seg. Parlamentarismen hadde fått sitt første gjennombrudd i Norge, og kongen og embetsmennene hadde lidd nederlag.
== Sverdrup som statsminister ==
Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj, og preget av mye turbulens. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre: Rene Venstre og Moderate Venstre.
Saken med Alexander Kiellands dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet. Den gikk over til Johannes Steen og Viggo Ullmann.
Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon lykkes mindre med dette som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, avholdsfolk, målfolk og lavkirkelige. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner.
Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra Høyre, behøvde den ikke å gå av. Høyres støtte til regjeringen viste seg ved valget i 1888 å ha vært en god strategi. Regjeringen hadde vist slitasje og Høyre virket modent for regjeringskontorene. I 1889 ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høyre og de radikale gjorde felles sak mot ham.
Johan Sverdrup døde 17. februar 1892 i Kristiania. Han ligger i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Ulike syn på Sverdrup ==
De fleste er enige om at Johan Sverdrup er en av de mest ruvende skikkelsene i norsk politisk historie. Men det videre synet på Sverdrup henger i stor grad sammen med politisk og historisk ståsted. Blant venstre-historikere som Sars og Bergsgaard ble Sverdrup sett på som skaperen av det moderne norske demokratiet, og i dag blir han gjennomgående fremstilt slik i historiebøker. Parlamentarismen og politiske partier har blitt en integrert del av vårt politiske liv, og Sverdrup regnes som opphavet til denne tradisjonen.
Videre fikk Sverdrup gjennomført flere reformer, som juryordningen.
Det finnes også historikere som, til tross for aksept av Sverdrups betydning på det politisk-organisatoriske området, i større grad vil peke på hans negative innflytelse på utviklingen i Norge. Det er et faktum at i de årene striden sto på, skjedde det svært mye mindre sosialpolitisk reformarbeid i videste forstand enn i tiårene før og etter. Sverdrups allianse med Jaabæk førte til at mye positivt og nødvendig stoppet opp eller ble redusert.
Noen mener at hans år som statsminister ikke var noen fordel for landet. Hans regjering tok mange initiativ, men hans manglende evne til å komme Venstres indre opposisjon i møte, førte til at mange av reformene stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning.
Uansett vil Sverdrup stå som den store reformatoren av det politiske liv i Norge. Det partistyrte Storting vi i dag aksepterer som selvsagt, er hans verk. Parlamentarismen er hans verk, selv om han ikke selv helt forsto konsekvensene av den.
== Statsrådposter ==
Fra 26. juni 1884 statsminister og regjeringssjef
Fra samme dato og til 16. juli 1884 også sjef for Revisjonsdepartementet
Fra samme dato også sjef for Marinedepartementet
Fra 30. april 1885 også sjef for Armédepartementet
Marinedepartemetet og Armédepartementet ble 1. september 1885 slått sammen til Forsvarsdepartementet, med Sverdrup som sjef
Regjeringen ble meddelt avskjed 12. juli 1889 med virkning fra påfølgende dag.
== Se også ==
Liste over de lengstsittende norske statsministre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Sverdrup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Sverdrup – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johan Sverdrup hos Norsk senter for forskningsdata
Johan Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
Politiske taler av Johan Sverdrup, virksommeord.uib.no Wikiquote: Johan Sverdrup – sitater | Sverdrup er en norsk slekt som opprinnelig stammer fra en landsby i Sønderjylland med samme navn. Slekten kom til Norge med fogd Peder Michelsen på begynnelsen av 1600-tallet. | 9,753 |
null | 2023-02-04 | Wolfgang Clement | null | null | null | Wolfgang Clement (født 7. juli 1940 i Bochum, død 27. | 9,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stemmerett | 2023-02-04 | Stemmerett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Valg'] | Stemmerett er retten til å avgi stemme ved valg til en nasjonalforsamling eller et annet bestemmende politisk organ. Stemmeretten er en menneskerett. Den er en del av demokratiet og en forutsetning for utøvelse av folkesuverenitetsprinsippet.
Stemmerett kan referere muligheten til å stemme til representative forsamlinger (for eksempel stortingsvalg, kommune- og fylkestingsvalg) eller retten til å avgi stemme i politiske enkeltsaker (folkeavstemning).
Enkelte land og organisasjoner har ikke bare stemmerett, men også stemmeplikt.
Stemmeplikt er særlig utbredt i Latin-Amerika. I Europa er det stemmeplikt i Belgia, Kypros, Hellas, Liechtenstein og den sveitsiske kantonen Schaffhausen.
Begrepet stemmerett brukes også om den innflytelse en aksjeeier kan ha i aksjeselskaper ved valg i generalforsamlinger.
| Stemmerett er retten til å avgi stemme ved valg til en nasjonalforsamling eller et annet bestemmende politisk organ. Stemmeretten er en menneskerett. Den er en del av demokratiet og en forutsetning for utøvelse av folkesuverenitetsprinsippet.
Stemmerett kan referere muligheten til å stemme til representative forsamlinger (for eksempel stortingsvalg, kommune- og fylkestingsvalg) eller retten til å avgi stemme i politiske enkeltsaker (folkeavstemning).
Enkelte land og organisasjoner har ikke bare stemmerett, men også stemmeplikt.
Stemmeplikt er særlig utbredt i Latin-Amerika. I Europa er det stemmeplikt i Belgia, Kypros, Hellas, Liechtenstein og den sveitsiske kantonen Schaffhausen.
Begrepet stemmerett brukes også om den innflytelse en aksjeeier kan ha i aksjeselskaper ved valg i generalforsamlinger.
== Kriterier for vurdering av stemmerett ==
Innen statsvitenskapen vurderes graden av stemmerett ofte etter følgende kriterier:
Er stemmeretten allmenn?Dersom grupper diskrimineres fra å stemme på grunn av kjønn, utdanningsnivå, språk, eiendomsbesittelse, politisk syn eller etnisitet regnes stemmeretten som begrenset, ikke allmenn. Hvis ingen eller svært få grupper er nektes å kunne stemme regnes stemmeretten allmenn. Å ekskludere personer under myndighetsalder eller som ikke er borgere i valgkretsen/landet regnes ikke som hinder for allmenn stemmerett. På 1800-tallet var ofte stemmerett til menn regnet som tilstrekkelig for at stemmeretten ikke var begrenset (derav navnet allmenn). Historisk har trenden vært at mange land har innført begrenset stemmerett for eiendomsbesittere og adelige, og senere har utvidet denne til å innbefatte hele den voksne befolkningen. Det er omstridt om fratakelse av stemmerett for kriminelle handlinger regnes som begrensning for allmenn stemmerett.
Er stemmeretten lik?I hvilken grad kan en si at hver stemme har samme vekt? I valgordninger basert på forholdstallsvalg har hver størst grad av likevekt. I valgordnigner med flertallsvalg stemmene var valgets vinner få større innflytelse enn de øvrige stemmene. I bedrifter er hovedregel at en aksje (ikke en person) har en stemme. Ved valg i aksjeselskaper kan selskapsvedtektene gi ulike aksjer forskjellig vekt, for eksempel kan såkalte A-aksjer ha stemmerett mens B-aksjer ikke har det eller selskapet kan kontrolleres av en "gyllen aksje" som har all stemmerett.
Er valget hemmelig?Dersom utenforstående kan vite hva en person stemmer i valg, åpner det for muligheten til å kjøpe stemmer, tvinge velgere til å stemme på en bestemt måte eller straffe de som har stemt i strid med makthavere. Derfor regnes hemmelig valg ofte som en forutsetning for fungerende demokrati. Vanskeligheter med å kunne holde valg hemmelige brukes ofte som argument mot avholde valg elektronisk utenom i valglokalene. I ledelse av organisasjoner og bedrifter er valgene langt sjeldnere hemmelige, fordi de som har valgt representantene ønsker oppsyn med hva representantene deres foretar seg.
Er valget direkte eller indirekte?Stemmes det direkte på en person eller sak, eller stemmes det en representant som skal avgjøre på vegne av den som har avgitt stemme? Tidligere var ofte politiske valg flertrinns, slik at den "rå" folkemeningen kunne "destilleres" på grunn av frykt for at demokrati utviklet seg til "pøbelvelde". Flere land har hatt indirekte valg, men dette har enten blitt avskaffet (som i Norge) eller de indirekte representantene har utviklet seg til en formalitet som valgmannskollegiet i presidentvalg i USA hvor valgmannskollegiet i seg selv ikke endrer utfallet av valget.
== Menneskerett ==
FN vedtok i 1948 at stemmerett var en menneskerettighet: «Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.»
== Stemmerett ==
En stemmeberettiget person er en som oppfyller kravene som skal til for å få stemmerett ved et valg. Man kan ha stemmerett til nasjonale eller lokale valg, i en forsamling, i et styre eller et trossamfunn.
Det settes krav for å bli stemmeberettiget og få stemmerett. Mange nasjoner setter krav til velgerregistrering, og kun de som er registrerte blir stemmeberettiget ved nasjonens demokratiske valg. Noen nasjoner, blant annet flere i Sør-Amerika, har stemmeplikt for alle de stemmeberettigede.
I USA varierer reglene, og man må registrere seg senest 30 til 8 dager før valget. Noen stater åpner i tillegg for registrering på valgdagen slik at man blir stemmeberettiget til valget selv om man ikke har registrert seg i tide.For å få stemmerett i et lands nasjonalforsamling må man være folkevalgt eller utnevnt. I det britiske underhuset er medlemmene folkevalgte, mens i det britiske overhuset, House of Lords er alle stemmeberettigede utnevnt av kongen eller de er biskoper utnevnt av den anglikanske kirken.
På en generalforsamling i et aksjeselskap kan det stilles strenge krav til stemmeberettigelse. Norges Bank sier at: De fleste markeder krever at en investor utsteder en fullmakt som gir en annen rett til å stemme i sitt sted. Andre markeder krever at en investor for å bli stemmeberettiget registrerer sine aksjer på nytt i eget navn, og ikke i navnet til depotbanken.Kravet for å stemme i en interesseforening kan være kun det å møte opp under en avstemning.
==== USA ====
I USA er de fleste valglovene gitt av delstatene. Grunnloven forbyr begrensninger av stemmerett basert bl.a. på rase, kjønn eller alder. Velgere må registrere seg på fylkesnivå og blir ikke automatisk registrert. Alle stater unntatt Nord-Dakota krever at velgere må være registrerte for å være stemmeberettigede. Bare statsborgere kan stemme i føderale valg, og om utenlandske statsborgere registrer seg betraktes det som et lovbrudd med strafferamme på 1 år i fengsel eller deportasjon. I mange stater er straffedømte ikke stemmeberettigede, enten til endt soning, til endt prøvetid eller til en individuell behandling har vært gjort. Kun Maine og Vermont lar straffedømte stemme uten begrensninger.
==== Australia ====
I Australia skjer velgerregistrering lokalt, men gjelder for alle valg. Registrering er obligatorisk, og man har 8 uker på seg etter man fyller 18 til å registrere seg. Det håndheves ingen straff overfor de som ikke registrerer seg. Om man flytter til en annen valgkrets må man informere valgkommisjonen om dette innen 8 uker, og valgkommisjonen sender påminnelse til de som kjøper hus eller leilighet. Australia har stemmeplikt ved statlige og føderale valg, og man kan bøtelegges (omkring A$20) for ikke å stemme uten å ha gyldig fravær.
==== Norge ====
I Norge er alle norske statsborgere over 18 år (det kalenderåret valget avholdes), som er eller har vært folkeregistrert i Norge, og ikke har mistet stemmeretten etter grunnlovens §53 stemmeberettigede ved offentlige valg. Utover det har de stemmerett i kommunestyre- og fylkestingvalg som er utenlandske statsborgere og har bodd i Norge de siste 3 årene, samt statsborgere i andre nordiske land som har vært bosatt i Norge senest 30. juni i valgåret.
=== Miste stemmerett ===
I Norge kan man ifølge grunnlovens §53 miste stemmeretten ved domfellelse eller om man er i fremmed makts tjeneste. En slik domfellelse kan også føre til at man mister stemmeberettigelsen i andre politiske organer.I USA har man kunnet nekte velgere å stemme dersom de ikke har fullført sjetteklasse i grunnskolen.Spørsmål om habilitet kan gjøre at man blir inhabil og ikke lenger er stemmeberettiget i en sak i et forum man ellers har stemmerett i.I aksjeselskaper vil styremedlemmer som blir fratatt rettslig handleevne eller blir satt i konkurskarantene miste stemmeretten. Selger man alle sine aksjer mister man stemmeberettigelsen i generalforsamlingen.
== Stemmerett i ulike land ==
Det kan settes forskjellige krav for å bli stemmeberettiget. Mange nasjoner setter krav til velgerregistrering, og kun de som er registrerte blir stemmeberettiget ved nasjonens demokratiske valg. Noen nasjoner, bl.a. flere i Sør-Amerika, har stemmeplikt for alle de stemmeberettigede.
=== Australia ===
I Australia skjer velgerregistrering lokalt, men gjelder for alle valg. Registrering er obligatorisk, og man har 8 uker på seg etter man fyller 18 til å registrere seg. Det håndheves ingen straff overfor de som ikke registrerer seg. Om man flytter til en annen valgkrets må man informere valgkommisjonen om dette innen 8 uker, og valgkommisjonen sender påminnelse til de som kjøper hus eller leilighet. Australia har stemmeplikt ved statlige og føderale valg, og man kan bøtelegges (omkring A$20) for ikke å stemme uten å ha gyldig fravær.
=== Norge ===
==== Historie ====
Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og jordeiende bønder. I 1814 kunne omkring 40 % av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg. Utover på 1800-tallet var andelen stemmeberettigede synkende fordi antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt, men fortsatt var den norske grunnloven en av de mest radikale og demokratiske forfatningene i Europa.I 1821 ble grunnloven endret slik at «rettighedsmænd i Finnmarken» fikk stemmerett, om de var fylt 25 år og hadde vært «rettighedsmænd» i fem år, dvs. betalt kommuneskatt og visse statlige avgifter, slik at de stod i skattemanntallet. Stemmerett fikk de fordi mange av dem var flyttsamer «som ofte ere eiere af Rensdyr og andet, der i virkelig Værdi langt overstiger den for Kjøbs- eller Ladesteders Indvaanere bestemte Sum». Reinsamer som betalte skatt, fikk dermed tidlig stemmerett.
Etter dette var reglene uendret til 1885. Stemmerett var utilgjengelig for den som verken hadde embete, jord, hus eller borgerskap. Reglene lot seg likevel omgå, om man enten ble
«proformaborger», siden håndverksloven innvilget borgerskap til alle, eller
«myrmand», ved å kjøpe en jordteig. Ordet oppstod ved valget i 1876, da 16 menn i Overhalla skaffet seg stemmerett ved å dele en myrteig mellom seg, med tre kvadrat-alen på hver.Det er anslått at i tiden 1860–1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett. Det er også anslått at vel 30 prosent av voksne menn hadde stemmerett i 1880. Mange middelklassegrupper, særlig offentlig og private funksjonærer, hadde ikke stemmerett, siden den var knyttet til eiendom og status som embetsmann. Mange, også innen embetsstanden, ønsket seg derfor en utvidelse av stemmeretten. Det ble derfor framlagt flere forslag til slik utvidelse gjennom 1860- og 70-årene, men etter hvert bredte det seg en skepsis til utvidelse, og det stilnet rundt saken. I 1884 vedtok Stortinget så en forsiktig utvidelse av stemmeretten som følge av parlamentarismens innføring; men fortsatt var stemmerett forbeholdt et mindretall av den voksne mannlige befolkningen, målt etter en gitt minste skattbar inntekt, nærmere bestemt 500 kroner på landsbygda og 800 kroner i byene.De som først foreslo innføring av allmenn stemmerett for menn, var Thranebevegelsen i 1850, og dette ble etter hvert diskutert i Stortinget. Det norske arbeiderparti og partiet Venstre ble forkjempere for alminnelig stemmerett for menn som ble innført i 1898.
===== Stemmerett for kvinner =====
Fra 1880-tallet reiste kvinnebevegelsen, anført av Venstre-politikeren og kvinnesakskvinnen Gina Krog, krav om kvinnelig stemmerett, særlig gjennom organisasjonene Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og endelig i 1913 allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg fra og med valget i 1915. Forslaget om allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg ble fremmet av Venstre og vedtatt enstemmig, etter nærmere 30 års kamp fra kvinnebevegelsen for dette.
Norge var blant de landene der kvinner fikk stemmerett forholdsvis tidlig. Blant de nordiske landene var det i Finland denne demokratiske reformen først ble gjennomført, der fikk både menn og kvinner allmenn stemmerett i 1906. I Danmark fikk kvinnene denne rettigheten i 1915, på Færøyene i 1916, og i Sverige i 1919. Kvinner i Sveits fikk ikke stemmerett før i 1971, og i Liechtenstein først i 1984.
==== I dag ====
Stemmeretten i Norge ble allmenn for menn over 25 år i 1898 og for kvinner i 1913. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år.
I Norge gis stemmerett ved stortingsvalg til norske statsborgere som er fylt 18 år eller fyller det i løpet av valgåret, og som er eller har vært folkeregistrert i Norge. Til sammenligning må en i f.eks. Sverige være fylt 18 år senest på valgdagen for å ha stemmerett. I Norge gis stemmerett ved kommunevalg til norske statsborgere som er fylt 18 år eller gjør det i løpet av valgåret samt til utenlandske statsborgere som oppfyller nevnte alderskriterier og har bodd mer enn 3 år i Norge.
Statsborgere fra andre nordiske land får stemmerett dersom de var bosatt i Norge senest 30. juli i valgåret.
Stemmerettsalder ved 18 år ble først fastsatt i Norge ved grunnlovsendring i 1978. 18 år er alderskriterium i mange land i verden.
Tidligere kunne man ifølge grunnlovens §53 miste stemmeretten hvis man for eksempel er i fremmed makts tjeneste eller deltar i aktiviteter myntet på å landsforræderi, forsøk på statsomveltninger og ulovligheter i forbindelse med valg. En slik domfellelse kunne også føre til at man mister stemmeretten i andre politiske organer. Denne loven ble opphevet i 2022.
=== USA ===
I USA er de fleste valglovene gitt av statene. Grunnloven forbyr begrensninger av stemmerett basert bl.a. på rase, kjønn eller alder. Velgere må registrere seg på fylkesnivå og blir ikke automatisk registrert. Reglene varierer, og man må registrere seg senest 30 til 8 dager før valget. Noen stater åpner i tillegg for registrering på valgdagen slik at man blir stemmeberettiget til valget selv om man ikke har registrert seg i tide.Alle stater unntatt Nord-Dakota krever at velgere må være registrerte for å være stemmeberettigede. Bare statsborgere kan stemme i føderale valg, og om utenlandske statsborgere registrer seg, betraktes det som et lovbrudd med strafferamme på 1 år i fengsel eller deportasjon. I mange stater er straffedømte ikke stemmeberettigede, enten til endt soning, til endt prøvetid eller til en individuell behandling har vært gjort. Kun Maine og Vermont lar straffedømte stemme uten begrensninger. I USA har man kunnet nekte velgere å stemmere dersom de ikke har fullført sjetteklasse på grunnskoletrinnet.
== Stemmerett i andre sammenhenger ==
Stemmeberettigelse er forbeholdt de som oppfyller spesielle kvalifikasjoner, for eksempel å være tillitsvalgt, å inneha en spesiell stilling, eller å oppfylle krav om medlemskap eller eierskap.
For å få stemmerett i et lands nasjonalforsamling må man være folkevalgt eller utnevnt. I det britiske underhuset er medlemmene folkevalgte, mens i det britiske overhuset, House of Lords er alle stemmeberettigede utnevnt av kongen eller de er biskoper utnevnt av den anglikanske kirken.
Tillitsvalgte i Den norske kirke er valgt av kirkens medlemmer og har stemmeplikt..
På en generalforsamling i et aksjeselskap kan det stilles strenge krav til stemmeberettigelse, mens kravet for å stemme i en interesseforening kan være kun det å møte opp under en avstemning.
I aksjeselskaper vil styremedlemmer som blir fratatt rettslig handleevne eller blir satt i konkurskarantene miste stemmeretten. Selger man alle sine aksjer mister man stemmeberettigelsen i generalforsamlingen.
Spørsmål om habilitet kan gjøre at man blir inhabil og ikke lenger er stemmeberettiget i en sak i et forum man ellers har stemmerett i.
== Se også ==
Valg
Kvinnelig stemmerett
Stemmeplikt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Virksomme ord, foredrag av Anna Rogstad, Arbeidersamfundets sal, Kristiania, 15. november 1888 | thumb|Eldre [[stemmeurne fra Sogn og Fjordane.]] | 9,755 |
null | 2023-02-04 | Lekmann | null | null | null | Lekmann, legmann, legperson, legfolk eller bare leg stammer fra det greske ordet laikos som betyr «tilhører folket». En lekmann er i religiøs sammenheng en person, gjerne en forkynner eller predikant, som tilhører menigheten, men som ikke er presteviet. | 9,756 |
null | 2023-02-04 | Junge Freiheit | null | null | null | Junge Freiheit («unge frihet», forkortet JF) er en tysk ukeavis for politikk og kultur som ble etablert i 1986. Den betegner seg som konservativ. | 9,757 |
null | 2023-02-04 | Moritz Bleibtreu | null | null | null | Moritz Bleibtreu (født 13. august 1971 i München) er en tysk skuespiller. | 9,758 |
null | 2023-02-04 | Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge | null | null | null | Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge e.V. | 9,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Styresmakt | 2023-02-04 | Styresmakt | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Myndigheter', 'Kategori:Organisasjonstubber', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2018-07', 'Kategori:Viktige stubber'] | En styresmakt/myndighet er en organisasjon som har myndighet til å vedta og håndheve lover for et gitt territorium, samt å treffe andre kollektive avgjørelser som angår territoriets innbyggere. En styresmakt er ofte inndelt i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter (maktfordelingsprinsippet). Det finnes styresmakter i stater og kommuner. En styresmakt kan organiseres med forskjellige styreformer:
| En styresmakt/myndighet er en organisasjon som har myndighet til å vedta og håndheve lover for et gitt territorium, samt å treffe andre kollektive avgjørelser som angår territoriets innbyggere. En styresmakt er ofte inndelt i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter (maktfordelingsprinsippet). Det finnes styresmakter i stater og kommuner. En styresmakt kan organiseres med forskjellige styreformer:
== Ulike styreformer ==
Utdypende artikkel: StyreformUlike myndigheter blir ofte inndelt etter antall personer som har politisk makt:
I et autokrati sitter kun en person ved makten. Denne kategorien inkluderer både det tradisjonelle eneveldet og enkelte moderne diktaturer.
I oligarkier deles den politiske makten mellom en liten gruppe personer.
Demokrati er en styreform som baserer seg på at folket bestemmer hva slags politikk som skal føres. Man deler tradisjonelt demokratiet i en direkte og en indirekte (representativ) variant.
Anarki innebærer mangel på politisk myndighet.
== Synspunkter og teorier om politisk myndighet ==
En styresmakt, eller politisk myndighet, blir ofte begrunnet med effektivitetsgrunner, at mer uformelle mekanismer, som kan fungere i mindre grupper, er upraktisk når en gruppe kommer over en viss størrelse. Derfor må det skapes spesielle institusjoner, som kollektivt utgjør den politiske myndigheten, for å vedta og håndheve lover og å fatte andre viktige avgjørelser.
Politiske filosofer som er negative til politiske myndigheter (som anarkister, nihilister og i noe mindre grad marxister) vektlegger derimot myndighetenes historiske røtter, at de, i likhet med privat eiendomsrett oppsto fra krigsherrers og despoters autoritet. På grunnlag av dette hevdes det ofte at politiske myndigheter eksisterer for å tvinge gjennom de sterkes vilje og å undertrykke de svake, for å beskytte og vedlikeholde de styrende klassers privilegier.
I motsetning til dette ser konservatismen positivt på politiske myndigheter. Myndighetene ses på som en faktor som skaper orden av kaos og som etablerer lover for å gjøre slutt på ”alles krig mot alle”. Historisk har politiske myndigheter blitt legitimert som noe som har fått sin autoritet fra en høyere makt, og dermed som noe undersåttene har en plikt til å underordne seg under.
Naturretter er grunnlaget for de fleste liberalisters syn på politiske myndigheter. Her anses alle mennesker å være født med visse naturretter og myndighetenes viktigste oppgave er å beskytte disse rettighetene.
En av de mest innflytelsesrike teoriene om politisk myndighet de siste hundre årene har vært tanken en såkalt samfunnskontrakt. Denne teorien har som utgangspunkt at politiske myndigheter er skapt for å ordne kollektive behov som man ikke kan ordne individuelt. Teorien er basert på ideen om at manneskene i utgangspunktet levde i en naturtilstand, som var alt annet enn harmonisk. Derfor inngår de en samfunnskontrakt for å løse de sikkerhetsproblemer naturtilstanden fører med seg. | En styresmakt/myndighet er en organisasjon som har myndighet til å vedta og håndheve lover for et gitt territorium, samt å treffe andre kollektive avgjørelser som angår territoriets innbyggere. En styresmakt er ofte inndelt i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter (maktfordelingsprinsippet). | 9,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_fotballklubber_i_Norge | 2023-02-04 | Liste over fotballklubber i Norge | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballag i Norge', 'Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over idrettslag', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Dette er en liste over fotballklubber i Norge. | Dette er en liste over fotballklubber i Norge. | Dette er en liste over fotballklubber i Norge. | 9,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaap_Stam | 2023-02-04 | Jaap Stam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dopingsaker i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for AFC Ajax', 'Kategori:Fotballspillere for FC Zwolle', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for PSV Eindhoven', 'Kategori:Fotballspillere for SC Cambuur', 'Kategori:Fotballspillere for SS Lazio', 'Kategori:Fotballspillere for Willem II Tilburg', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Cincinnati', 'Kategori:Fotballtrenere for Feyenoord Rotterdam', 'Kategori:Fotballtrenere for Jong Ajax', 'Kategori:Fotballtrenere for PEC Zwolle', 'Kategori:Fotballtrenere for Reading FC', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Nederlandske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Kampen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1996', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2004', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn'] | Jakob Stam (født 17. juli 1972) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for den amerikanske klubben FC Cincinnati.Han spilte for flere europeiske toppklubber, som Manchester United, Lazio og Milan, samt på Nederlands landslag. Han ble både i 1999 og 2000 kåret til den beste forsvarsspilleren i Mesterligaen. Stam har også jobbet som talentspeider for Manchester United etter han la opp i 2008.Stam startet i den lokale klubben DOS Kampen. I 1992 begynte den profesjonelle spillerkarrieren for Stam. Da ble han solgt til FC Zwolle, hvor han ble til 1993. I 1995 kom han til Willem II. Etter en 1–0-seier over Ajax, så kjøpte PSV Eindhoven ham, og her ble han fra 1996 til 1998. I PSV scoret han 11 mål.
To år senere, i 1998, så ble han solgt til Manchester United. Stam spilte tre sesonger i United, og han vant både Premier League, FA-cupen og Mesterligaen.
I 2001 gikk han til S.S. Lazio etter å ha kommet på kant med Sir Alex Ferguson. Mens han spilte for Lazio ble han utestengt i fem måneder for å ha testet positivt for nandrolon. Etter å ha anket dommen ble den redusert med én måned. Han ble i Lazio til 2004, før han ble solgt igjen. Nå gikk turen litt lenger nord i Italia, nemlig til AC Milan. Han ble solgt tilbake til Nederland i 2006. Ajax Amsterdam var klubben som kjøpte Stam. Han var kaptein i Ajax da han la opp 29. oktober 2007.Jaap Stam debuterte på landslaget 24. april 1996 mot Tyskland. Han spilte til slutt 67 kamper for sitt land, og scoret 3 mål. Han spilte i tre store mesterskap; VM i fotball 1998, EM i fotball 2000 og EM i fotball 2004.
| Jakob Stam (født 17. juli 1972) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for den amerikanske klubben FC Cincinnati.Han spilte for flere europeiske toppklubber, som Manchester United, Lazio og Milan, samt på Nederlands landslag. Han ble både i 1999 og 2000 kåret til den beste forsvarsspilleren i Mesterligaen. Stam har også jobbet som talentspeider for Manchester United etter han la opp i 2008.Stam startet i den lokale klubben DOS Kampen. I 1992 begynte den profesjonelle spillerkarrieren for Stam. Da ble han solgt til FC Zwolle, hvor han ble til 1993. I 1995 kom han til Willem II. Etter en 1–0-seier over Ajax, så kjøpte PSV Eindhoven ham, og her ble han fra 1996 til 1998. I PSV scoret han 11 mål.
To år senere, i 1998, så ble han solgt til Manchester United. Stam spilte tre sesonger i United, og han vant både Premier League, FA-cupen og Mesterligaen.
I 2001 gikk han til S.S. Lazio etter å ha kommet på kant med Sir Alex Ferguson. Mens han spilte for Lazio ble han utestengt i fem måneder for å ha testet positivt for nandrolon. Etter å ha anket dommen ble den redusert med én måned. Han ble i Lazio til 2004, før han ble solgt igjen. Nå gikk turen litt lenger nord i Italia, nemlig til AC Milan. Han ble solgt tilbake til Nederland i 2006. Ajax Amsterdam var klubben som kjøpte Stam. Han var kaptein i Ajax da han la opp 29. oktober 2007.Jaap Stam debuterte på landslaget 24. april 1996 mot Tyskland. Han spilte til slutt 67 kamper for sitt land, og scoret 3 mål. Han spilte i tre store mesterskap; VM i fotball 1998, EM i fotball 2000 og EM i fotball 2004.
== Karriere år for år ==
== Meritter ==
1996: KNVB Cup
1997: Eredivisie, Johan Cruyff-prisen, årets nederlandske spiller
1998: Johan Cruyff-prisen
1999: Mesterligaen, Premier League, FA-cupen, Intercontinental-cupen
2000: Premier League
2001: Premier League
2004: Coppa Italia
2006: Johan Cruyff-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Jaap Stam – Munzinger Sportsarchiv
(en) Jaap Stam – FIFA
(en) Jaap Stam – UEFA
(fr) Jaap Stam – LÉquipe
(en) Jaap Stam – Transfermarkt
(en) Jaap Stam – Transfermarkt (manager)
(en) Jaap Stam – national-football-teams.com
(en) Jaap Stam – WorldFootball.net
(en) Jaap Stam – Soccerbase.com
(en) Jaap Stam – FootballDatabase.eu | Stam (Leuciscus cephalus) er en fisk i karpefamilien. Andre navn er årbuk, breinakke og raufjæring. | 9,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Johansen | 2023-02-04 | Henry Johansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Fotballtrenere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris'] | Henry Høgfeldt «Tippen» Johansen (1904–1988) var norsk landslagskeeper i fotball. Han ble innmeldt i Vålerenga i 1918, etter at Olymp ble innlemmet i klubben. Han spilte på VIFs A-lag i perioden 1923–46.
Johansen debuterte på landslaget i 1926, og spilte sin siste, og 48. landskamp i 1938. Høydepunktet ble fotballturneringen i OL 1936 i Berlin, da Norge tok en meget overraskende bronsemedalje. Han var også Norges målvakt i fotball-VM i 1938.
«Tippen» ble tildelt Egebergs ærespris i 1938, for sin innsats på fotballbanen og i hoppbakken. At han var en allsidig idrettsmann, fremgår av følgende sitat, hentet fra boken Våre Egebergvinnere av Leif Lapidus: «Som skihopper ble han landskjent, som bandy- og ishockeyspiller nokså fryktet over en del av landet, og som tennisspiller nyter han alminnelig beundring omkring banen på Bryn.»
| Henry Høgfeldt «Tippen» Johansen (1904–1988) var norsk landslagskeeper i fotball. Han ble innmeldt i Vålerenga i 1918, etter at Olymp ble innlemmet i klubben. Han spilte på VIFs A-lag i perioden 1923–46.
Johansen debuterte på landslaget i 1926, og spilte sin siste, og 48. landskamp i 1938. Høydepunktet ble fotballturneringen i OL 1936 i Berlin, da Norge tok en meget overraskende bronsemedalje. Han var også Norges målvakt i fotball-VM i 1938.
«Tippen» ble tildelt Egebergs ærespris i 1938, for sin innsats på fotballbanen og i hoppbakken. At han var en allsidig idrettsmann, fremgår av følgende sitat, hentet fra boken Våre Egebergvinnere av Leif Lapidus: «Som skihopper ble han landskjent, som bandy- og ishockeyspiller nokså fryktet over en del av landet, og som tennisspiller nyter han alminnelig beundring omkring banen på Bryn.»
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i fotball (Norge)
== Se også ==
Bronselaget
== Litteratur ==
Viggo Johansen (1983). Vål'enga i våre hjerter. Grøndahl. s. 43–48. ISBN 8250406494.
== Eksterne lenker ==
(en) Henry Johansen – Olympedia
(en) Henry Johansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henry Johansen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Henry Johansen – Transfermarkt
(en) Henry Johansen – national-football-teams.com
(en) Henry Johansen – WorldFootball.net
(en) Henry Johansen – EU-Football.info
(no) Henry Johansen – Norges Fotballforbund
(en) Henry Johansen – FBref | Henry Høgfeldt «Tippen» Johansen (1904–1988) var norsk landslagskeeper i fotball. Han ble innmeldt i Vålerenga i 1918, etter at Olymp ble innlemmet i klubben. | 9,763 |
null | 2023-02-04 | John Carew | null | null | null | | landslagår = 1998–2011 | 9,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askeonsdag | 2023-02-04 | Askeonsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fastetiden', 'Kategori:Hebreerbrevet', 'Kategori:Liturgi', 'Kategori:Lukasevangeliet'] | Askeonsdag er i den vestkirkelige kristendommen den første dagen i fastetiden. Den faller 46 dager før 1. påskedag, men da søndagene ikke telles med i fastetiden faller den fra kirkelig synspunkt 40 dager før påske. Antallet dager er fastsatt til minne om Kristi 40 dager lange opphold i ørkenen. Datoen varierer ut fra når påsken faller, og askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars.
Bot er i Bibelen (både i GT og NT) flere ganger knyttet til faste, til og med dryssing av aske på hodet.
Askeonsdag er 22. februar i 2023, og 14. februar i 2024. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager.
| Askeonsdag er i den vestkirkelige kristendommen den første dagen i fastetiden. Den faller 46 dager før 1. påskedag, men da søndagene ikke telles med i fastetiden faller den fra kirkelig synspunkt 40 dager før påske. Antallet dager er fastsatt til minne om Kristi 40 dager lange opphold i ørkenen. Datoen varierer ut fra når påsken faller, og askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars.
Bot er i Bibelen (både i GT og NT) flere ganger knyttet til faste, til og med dryssing av aske på hodet.
Askeonsdag er 22. februar i 2023, og 14. februar i 2024. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager.
== Liturgi ==
Askeonsdag har tradisjonelt vært en dag hvor man minnes menneskets dødelighet. I Den katolske kirke inneholder liturgien utdeling av askekors. Asken kommer fra palmegrener fra fjorårets palmesøndag, som blir brent kort tid før askeonsdag, gjerne sammen med tidligere års hellige oljer. En geistlig tegner et kors med aske blandet med litt vann på pannen til hver enkelt av de troende, mens han sier noen ord som minner om menneskets dødelighet og/eller behovet for omvendelse. Det tradisjonelle formularet er: «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv; gjør bot så du kan ha evig liv».
Asken kan også drysses i korsform over den troendes hode, og dette ligger nærmest den eldste formen benyttet i riten. Dette minner mest om den gamle tradisjonen med å drysse aske på hodet som et symbol på anger overfor Gud.
== Historie ==
Det tidligste bevis for skikken er fra en liturgisk bok skrevet i Mainz ca. 960, og den ble gjort universell i den katolske kirke av pave Urban II i 1091. I katolsk tradisjon er askeonsdag en faste- og abstinensdag, hvilke betyr at de troende skal spise minst mulig og helt unngå kjøtt. Ortodoks faste begynner på en annen dag – dermed har man ikke askeonsdag.
Dagen før askeonsdag kalles på folkemunne fetetirsdag (Mardi Gras, Martedi grasso) og er avslutningen av den folkelige karnevalstiden.
== Aske i Bibelen ==
Bruk av aske ble i gammel tid et uttrykk for sorg. Da Tamar var blitt voldtatt av sin halvbror, «strødde [hun] støv på hodet, rev i stykker den side kjolen hun hadde på seg, og med hånden på hodet gikk hun skrikende bort» (2. Sam 13,19).
Samme gest kunne også uttrykke sorg over synder og mangler. I Jobs bok (Job 42,3 – 6) sier Job til Gud: «Hvem skjuler din plan med uforstand? For jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det. Så hør på det jeg nå sier: Jeg vil spørre deg, så kan du lære meg. Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» Profeten Jeremias oppfordrer slik til anger og omvendelse: «Mitt folk, min datter, bind sekkestrie om deg og velt deg i aske!» (Jer 6,26). Lignende eksempler finnes hos profeten Daniel (9,3) og i 1. Makkabeerbok (2,47) og en rekke andre steder.
I Det nye testamentet er det omtalt i Hebreerbrevet (Hebr 9,13) og i Lukasevangeliet (Luk 10,13) der Jesus formaner: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og sittet i sekk og aske.»
== Aske i tidlig kristendom ==
De kristne fortsatte å bruke aske som et ytre tegn på anger. Tertullian (c. 160 – c. 225) sa at syndbekjennelsen burde ledsages av å ligge i sekk og aske. Historikeren Eusebius (c. 260/265 – 339/340) forteller om en angrende apostat som dekker seg selv i aske da han tryglet pave Zephyrinus om å restituere ham og gi ham kommunion.
== Andre betydninger ==
I Australia kan askeonsdag (Ash Wednesday) også referere til de store skogbrannene som herjet 16. februar 1983 i Victoria og Sør-Australia. 75 mistet livet, og mer enn 200 hjem ble ødelagt.
== Litteratur ==
Ørnulf Hodne (1999). Norsk folketro. [Oslo]: Cappelen. s. 104. ISBN 8202186323.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ash Wednesday – kategori av bilder, video eller lyd på Commons http://www.katolsk.no/biografier/historisk/aske_ons
http://www.katolsk.no/praksis/syklus/artikler/askekors | thumb|Velsignelse av asken. | 9,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1924 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1924 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1924'] | Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
| Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
== Resultater ==
Bobsleigh
Curling
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Militært patruljeløp
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Norge under Vinter-OL 1924
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1924
(fr) Offisiell rapport Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. (program) | Frankrike | 9,766 |
null | 2023-02-04 | Regjeringssjef | null | null | null | En regjeringssjef er lederen for regjeringen, den utøvende myndigheten, i en stat, delstat eller annet selvstyrt område med et utøvende organ. Regjeringssjef er ikke det samme som statssjef; i mange land er statssjefen og regjeringssjefen to forskjellige personer (for eksempel en konge som statssjef og en statsminister som regjeringssjef). | 9,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diakon | 2023-02-04 | Diakon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirkelige stillinger', 'Kategori:Kirkelige titler', 'Kategori:Kristne begrep'] | En diakon er opprinnelig en ordinert person i en kristen kirke, i rangordningen plassert under kirkevergen. I enkelte protestantiske kirker har man diakoner. Det finnes også kvinnelige diakoner i enkelte kirker; disse har tradisjonelt blitt kalt diakonisser.
| En diakon er opprinnelig en ordinert person i en kristen kirke, i rangordningen plassert under kirkevergen. I enkelte protestantiske kirker har man diakoner. Det finnes også kvinnelige diakoner i enkelte kirker; disse har tradisjonelt blitt kalt diakonisser.
== Historie ==
Ordet diakon kommer fra gresk διάκονος (diakonos), som betyr tjener. Det blir i Apostlenes gjerninger (kap. 6) brukt om syv menn som ble utvalgt for å ta seg av hjelp til menighetens medlemmer og administrative oppgaver. Hjelp til fattige og trengende i en kristen menighet omtales derfor ofte som diakoni. I Romerbrevet 16,1 beskrives den første menighetsdiakon, eller på gresk διάκονον τῆς ἐκκλησίας (diákonon tes ekklesías), nemlig Føbe fra Kenkrea.
== Forskjell mellom kirker ==
I den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker og den anglikanske kirke er diakonene ordinert, mens det i de protestantiske kirker varierer om de er ordinert eller ikke. Deres oppgaver er i stor grad sammenfallende, men det er et noe forskjellig fokus på hva som er det sentrale i embetet.
=== Den katolske kirke ===
I Den katolske kirke er diakonene ordinert, og kun menn kan ordineres. En debatt om kvinnelige diakoner pågår.Det finnes to typer katolske diakoner: «Vanlige» og permanente. De førstnevnte er normalt prestestudenter, som blir diakonviet en viss tid før prestevigselen. Embetet er da av midlertidig karakter, ettersom det forventes at de vil bli presteviet. Enkelte avstår fra prestevigsel, og kan da fortsette som permanente diakoner. De permanente diakoner er menn som ønsker å gjøre en spesiell tjeneste i kirken, men som ikke føler at de har et prestekall. Gifte menn kan ordineres til permanente diakoner, men en mann som er ordinert til diakon kan ikke senere gifte seg. Den permanente diakoni var i lang tid svært lite utbredt, men etter Andre Vatikankonsil har den fått et oppsving.
Diakonene har egne oppgaver i liturgien, der de assisterer presten ved alteret. De har en egen liturgisk drakt, dalmatika, og bærer tradisjonelt stola skrått over brystet i stedet for hengende rett ned slik prestene har den. De kan forrette ved ektevigsel og dåp, men kan ikke høre skriftemål eller konfirmere.
Det er lang tradisjon for at diakonene har et spesielt ansvar for hjelp til fattige og trengende.
=== Ortodokse kirker ===
Hovedoppgaven til diakoner er liturgiske funksjoner, som å assistere presten ved alteret, å insensere menigheten og ikonene og å lede de troende i bønn. Gifte menn kan ordineres, men ordinerte diakoner kan ikke senere gifte seg.
=== Den anglikanske kirke ===
Det anglikanske diakonembetet er svært likt det katolske, og anglikanske diakoner er i stor grad engasjert i arbeidet for trengende. De kan være gift, og kan også gifte seg etter ordinasjonen, i likhet med anglikanske prester.
=== Protestantiske kirker ===
Det varierer fra en kirke til en annen om diakonene er ordinert eller om de bare utnevnes av menigheten. I Den norske kirke ansettes diakoner av de enkelte menigheter, og er normalt vigslet. Vigsling innebærer i Den norske kirke at vedkommende står under biskopens tilsyn. Reglementet sier at man kan bli diakon hvis man oppfyller ett av følgende krav:
Mastergrad med bachelor i helsefag, sosialfag eller pedagogikk og mastertillegget i diakoni
Teologisk embetseksamen og praktisk-kirkelig utdanning med hovedvekt på diakoni
Annen jevngod utdanning eller praksisI Norge har det vært drevet diakonutdanning ved Diakonhjemmet i Oslo siden 1890. I dag finnes det diakonale utdanningstilbud ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Menighetsfakultetet, VID vitenskapelige høgskole og Lovisenberg diakonale høgskole.
=== Siste dagers hellige ===
Diakonatet er det laveste embete i mormonernes prestelige hierarki. Det er en del av det såkalte aronittiske prestedømme.
Troende gutter ordineres normalt til diakoner når de fyller 12, dersom biskopen finner dem egnet. Hovedoppgaven er å dele ut sakramentet på sakramentsmøtene. Ved 14 års alder blir diakoner normalt ordinert til neste trinn, lærer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av diakon
Plan for diakoni – Den norske kirke | En diakon er opprinnelig en ordinert person i en kristen kirke, i rangordningen plassert under kirkevergen. I enkelte protestantiske kirker har man diakoner. | 9,768 |
null | 2023-02-04 | Oslo Elvesportsklubb | null | null | null | Oslo Elvesportsklubb (stiftet 31. mai 1979 som Oslo Padleklubb) er én av Norges eldste elvepadleklubber, som driver med elvepadling i kano og kajakk, rafting og elvebrett. | 9,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Industri | 2023-02-04 | Industri | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Industri'] | Industri (latin: industria, flid) er en form for økonomisk virksomhet som er kjennetegnet av at
Råvarer blir omskapte til ferdige produkter.
Produksjonen foregår i stor skala. Innsatsfaktorene som arbeidskraft og maskiner er utbyttbare.
Store forhåndsinvesteringer er nødvendig om det skal bli utbytte av det.
Produksjonen er standardisert. Det førte til at industrivirksomheter kunne produsere langt mer effektivt enn vanlige håndverksbedrifter.Innenfor sektorinndelingen av økonomisk liv regnes industri som en sekundærnæring.
For de fleste land var overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn preget av at industrisektoren vokste frem. Fagforeninger er et ektefødt barn av industrien, og arbeiderbevegelsen vokste ut av klubbene på industriarbeidsplassene. Industrien har også vært en viktig kunde for forskningsmiljøene. Dens store kapitalbehov har bidratt til finanssektorens sterke vekst. Endelig har industriens behov for kompetent arbeidskraft gjort det mye lettere politisk å innføre allmenn skolegang.
Det engelske ordet "industry" tilsvarer det norske bransje. Det er likevel vanlig å oversette music industry med musikkindustrien. I denne artikkelen brukes begrepet industri bare om økonomiens sekundærnæring.
| Industri (latin: industria, flid) er en form for økonomisk virksomhet som er kjennetegnet av at
Råvarer blir omskapte til ferdige produkter.
Produksjonen foregår i stor skala. Innsatsfaktorene som arbeidskraft og maskiner er utbyttbare.
Store forhåndsinvesteringer er nødvendig om det skal bli utbytte av det.
Produksjonen er standardisert. Det førte til at industrivirksomheter kunne produsere langt mer effektivt enn vanlige håndverksbedrifter.Innenfor sektorinndelingen av økonomisk liv regnes industri som en sekundærnæring.
For de fleste land var overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn preget av at industrisektoren vokste frem. Fagforeninger er et ektefødt barn av industrien, og arbeiderbevegelsen vokste ut av klubbene på industriarbeidsplassene. Industrien har også vært en viktig kunde for forskningsmiljøene. Dens store kapitalbehov har bidratt til finanssektorens sterke vekst. Endelig har industriens behov for kompetent arbeidskraft gjort det mye lettere politisk å innføre allmenn skolegang.
Det engelske ordet "industry" tilsvarer det norske bransje. Det er likevel vanlig å oversette music industry med musikkindustrien. I denne artikkelen brukes begrepet industri bare om økonomiens sekundærnæring.
== Ulike typer industri ==
Det finnes en menge typer industrier. Under følger en liste over noen av de viktigste typene.
=== Tekstilindustri ===
For svært mange land er tekstilindustrien den første moderne næringssektoren som etableres. Dette er en relativt enkel industri, der risikoen for å gjøre alvorlige feil er liten.
Tekstilindustrien sysselsetter tradisjonelt en stor andel kvinnelig arbeidskraft.
=== Prosessindustri ===
Prosessindustri er en form for industri som kjennetegnes av et enormt behov for energi. Dette kan være smelteverk og andre metallbearbeidingsvirksomheter.
Prosessindustrien er svært kapitalkrevende.
=== Verkstedsindustri ===
Verkstedindustri eller maskinindustri er industri som produserer varer av typen skip, biler og sykler.
Denne typen industri er relativt avansert. Den krever en stor nøyaktighet i utformingen av produksjonsprosessene. Arbeiderne må ha god skolering.
=== Næringsmiddelindustri ===
Næringsmiddelindustri består av bedrifter som produserer mat, øl, mineralvann og andre næringsmidler, blant annet gjennom foredling av jordbruksprodukter. I mange land, blant annet Norge, er næringsmiddelindustrien blant de mest beskyttede industrigrenene. Det skyldes primært sektorens nære forhold til landbruket, som også er beskyttet mot internasjonal konkurranse i de fleste industrialiserte land.
=== Kjemisk industri ===
==== Tradisjonell kjemisk industri ====
Den tradisjonelle kjemiske industrien leverer som navnet sier, kjemiske produkter, dette kan være halvfabrikata som inngår i annen industriproduksjon, eller ferdige produkter som dynamitt og legemidler.
==== Petrokjemisk industri ====
Se også petrokjemi og Petroleumsvirksomhet i Norge.Petrokjemisk industri baserer seg på råvarer fra petroleumsprodukter fra et raffineri, der olje og gass er destillert til ulike fraksjoner. I sin enkleste form er petrokjemisk industri oljeutvinnings- og raffinerings-anlegg, mens også fabrikker som leverer plastprodukter basert på olje- og gass-raffinater er i denne kategorien.
Langt de fleste petrokjemi]ske produkter har en av tre primær-prosesser som utgangspunkt:
Cracking
Reforming
Syntesegass-produksjonSyntesegass er i industriell sammenheng den vanlige betegnelsen for en blanding av hydrogen og karbonmonoksid. Denne blandingen er utgangspunkt for syntese av
ammoniakk og metanol
okso-prosesser (hydroformylering)
Fischer-Tropsch reaksjonerCracking omfatter alle petrokjemiske prosesser der formålet er å omforme store til mindre molekyler. Dette foregår ved termisk cracking, katalytisk cracking eller katalytisk hydrocracking.
==== Petrokjemisk industri i Norge ====
Mongstad
Rafnes
Kårstø
Slagentangen
=== Olje- og gassindustri ===
Etter krigen har det skjedd en omlegging i industrien til bruk av petroleum både som energikilde og råvare. Olje og gass transporteres vanligvis fra produsentlandet til det landet der det skal forbrukes. Raffineri og kjemisk industri foregår altså nær forbrukermarkedet. Denne situasjonen endres etterhvert som produsentlandene bygger foredlingsindustri.
==== Produksjon ====
Saudi-Arabia er verdens største eksportør av olje, og andre land i Midtøsten eksporterer også mye olje. Dernest følger USA og Russland.
==== Forbruk ====
USA har vært største forbruker av olje etter krigen. Generelt har energiforbruket i Vesten vært høyt. De senere år har forbruket i Kina og India økt til samme nivå som USA.
==== Transport ====
Petroleum transporteres med tankskip eller rørledning. Lokalt transporteres petroleum med tankbil eller jernbane.
=== Gjenvinningsindustrien ===
Avfalls- og gjenvinningsindustrien i Norge er en viktig leverandør til annen prosessindustri av råvarer og brensler foredlet fra avfall. De viktigste råvarene er metaller (jern, kobber, aluminium, sink, bly, tinn, nikkel, krom og legeringer), papir (aviser, journaler og emballasjepapp), trefiber, glass, forskjellige oljeprodukter, plast og kjemikalier.
== Industriens historikk ==
=== Verden ===
Industrien ble et hovedområde i næringslivet i Europa og Nord-Amerika under den industrielle revolusjonen. Gjennom utviklingen av nye teknologier, så som dampmaskiner og mekaniske vevstoler og spinnehjul, ble de gamle føydale og merkantile strukturene kastet om.
Storbritannia var det første landet som fikk en moderne industri. Det er vanlig å regne starten av den første industrielle revolusjon til 1730-tallet. Da ble de første viktige innovasjonene innen tekstilindustrien utført.
Den berømte Spinning Jenny ble utviklet av briten James Hargreaves, som søkte patent for oppfinnelsen i 1770. Da var det allerede mange som brukte oppfinnelsen hans, enten fordi de hadde laget kopier eller kjøpt dem. Også Hargreaves hadde solgt kopier, og han fikk ikke patent på oppfinnelsen. Med Spinning Jenny klarte spinnerne å lage garn svært mye raskere enn tidligere.
Fra Storbritannia spredte industrialiseringen seg utover Europa. Belgia, Frankrike og Danmark var land som var tidlig ute. Britiske emigranter til land som Australia, Canada og i særdeleshet USA tok med seg de industrielle spirene, som slo rot i de nye landene.
I den andre industrielle revolusjon vokste de store industrinasjonene USA og Tyskland frem for alvor. I den andre industrielle revolusjon var forbindelsen mellom forskning og næringsliv svært viktig. De viktigste oppfinnelsene skjedde innen forsknings- og kapitalintensive næringer, som kjemisk industri.
=== Norge ===
I Norge har det vært foredlet trevirke i sagbruk i flere hundreår, men dette blir ikke regnet som egentlig industri. Den norske industrialiseringen tok til så smått i 1815 i Tistedalen, men først i 1840-årene ble det fart for alvor, med etableringen av spinnerier og veverier som brukte mekanisk kraftoverføring fra elver og fossefall.
I andre halvdel av 1800-tallet ble Norge for alvor industrialisert. I begynnelsen var det tekstil- og treindustrien som dominerte. Siden skjøt verkstedsindustrien fart. Særlig i Oslo-området, blant annet langs Akerselva, ble det grunnlagt mange industribedrifter.
Ved begynnelsen av 1900-tallet kom moderne tungindustri til Norge. Sam Eyde var en sentral aktør, som grunnla både Norsk Hydro og Elkem. Tungindustrien ble først og fremst plassert i Norge på grunn av den rikelige tilgangen på elektrisk kraft til fremstilling av aluminium.
Fremstilling av tungtvann på Rjukan dannet grunnlaget til petrokjemisk industri. Norsk Hydro startet produksjon av kunstgjødsel, og etter hvert kom det flere produkter til. Mye av denne industrien ble lagt til Grenland i Telemark og til Mongstad i Hordaland.
== Industrisektorer og klassifikasjon ==
Primærnæring er jordbruk, gruvedrift og råvareutvinning. Sekundærnæring er foredling – som vanligvis betyr «industri». Tertiærnæring er service. Kvartærnæring er konsulenttjenester.
lettindustri – tungindustri
arbeidsintensiv industri – kapitalintensiv industri – kraftintensiv industri
Bransjer: kjemisk industri, petroleumsindustri, leverandørindustri, næringsmiddelindustri, reiselivsindustri, tekstil- og konfensjonsindustri, bergindustri, legemiddelindustri, møbelindustri, plastindustri, maritim industri, metallindustri, fiskeindustri, programvareindustri, papirindustri, underholdningsindustri, halvlederindustri.ISIC
ISIC(rev.4) står for International Standard Industrial Classification, den mest komplette og systematiske industri-klassifikasjon laget av United Nations Statistics Division.
ISIC Rev.4 er en standard klassifikasjon av økonomisk aktiviteter ordnet slik at enheter kan bli klassifisert i henhold til den virksomheten som de er en del av. Kategoriene til ISIC på det mest detaljerte nivå (klasser) are delineated according to what is, in most countries, the customary combination of activities described in statistical units and considers the relative importance of the activities included in these classes. While ISIC Rev.4 continues to use criteria such as input, output and use of the products produced, more emphasis has been given to the character of the production process in defining and delineating ISIC classes.
Yahoo!Finance
Industry Center by Yahoo!Finance viser historikk for selskaper og sektorer i næringslivet.
=== Industriklynger ===
== Industriens situasjon ==
=== Norge ===
I 2004 var 12,5 prosent av årsverkene i Norge utført i industrien. Det er en halvering siden 1970. Andelen av bruttonasjonalproduktet har i samme periode falt fra 33 prosent til 18 prosent. I forhold til bruttonasjonalproduktet i Fastlands-Norge har industriens andel falt fra 36 til 22 prosent.
De fleste som jobber i norsk industri, er ansatt i bedrifter i verkstedsindustrien, men flere av de største industribedriftene er innen prosessindustrien.
Mange av de norske industribedriftene er medlemmer av organisasjonen Norsk Industri. Noen store norske industribedrifter er Hydro, Aker Kværner, Elkem, Orkla, Veidekke og Kongsberg Gruppen.
Likevel spiller industrien en viktig rolle i norsk økonomisk politikk. Blant annet er det industriens organisasjoner, og særlig i verkstedsindustrien, som fullfører sine lønnsforhandlinger først, som det såkalte frontfaget. De andre lønnsoppgjørende skal holde seg innenfor rammen satt av frontfaget.
Grunnen til denne rekkefølgen er at industrien i hovedsak er konkurranseutsatt. En sterk lønnsvekst her kan føre til at den må legge ned virksomhet i Norge. Sterk lønnsvekst i skjermet sektor, som i hovedsak er den tjenesteytende sektoren, fører bare til at bedriftene fører kostnadene over på kundene sine. Det kan ikke industrien gjøre. Samtidig konkurrerer industrien og skjermet sektor om den samme arbeidskraften.
=== Verden ===
Industriens relative betydning har falt over hele den vestlige verden de siste 30 årene. Dette skyldes at produktivitetsveksten her har vært høyere enn i tjenestesektoren, og at etterspørselen etter produktene til tjenestesektoren har steget kraftigere enn industriprodukter.
Det skyldes også at industrien nå kjøper mange tjenester den tidligere produserte selv, som kantinedrift og renhold. Når kantinepersonalet er ansatt i et kantineselskap, regnes de som ansatt i tjenestesektoren, mens de regnes som industriarbeidere hvis arbeidsgiveren er en industribedrift.
== Industriens betydning ==
Tradisjonelt har industri vært sett på som en målestokk for hvor utviklet et land er (utviklingsland kontra industrialiserte land). Fra 1980-tallet og utover er denne tradisjonelle inndelingen blitt utvannet som en følge av handelsglobaliseringen. Høye lønnskostnader i I-landene har fått industrieiere verden over til å flytte produksjonen til land som tidligere ikke hadde noen særlig industri, uten at dette har fått de nasjonalt utviklende følgene industrialiseringen hadde fått i de tradisjonelle I-landene.
Lokalt på industristeder i Norge har industribedrifter som AS Norsk Jernverk, Norsk Hydro og Elkem i stor grad vært hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnene der de har holdt til, og steder som Mo i Rana, Svelgen, Høyanger og Årdal har vært forespeilet mørke framtidsutsikter i forbindelse med industrinedleggelser.
== Eksterne lenker ==
Standard for næringsgruppering - norsk industriklassifikasjon
Statistisk sentralbyrå: Industri | Industri (latin: industria, flid) er en form for økonomisk virksomhet som er kjennetegnet av at | 9,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_spr%C3%A5khistorie_(1830%E2%80%931900) | 2023-02-04 | Norsk språkhistorie (1830–1900) | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-10', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norsk språkhistorie', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Original forskning'] | I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde dansk som skriftspråk, men disse var i klart mindretall, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt. Johan Sebastian Welhaven var en tilhenger av denne ideen. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og Henrik Wergeland var en talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren Peter Andreas Munch argumenterte for, gikk ut på å konstruere et nytt språk basert på gammelnorsk. Ivar Aasen mente også at det skulle opprettes et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene.
| I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde dansk som skriftspråk, men disse var i klart mindretall, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt. Johan Sebastian Welhaven var en tilhenger av denne ideen. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og Henrik Wergeland var en talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren Peter Andreas Munch argumenterte for, gikk ut på å konstruere et nytt språk basert på gammelnorsk. Ivar Aasen mente også at det skulle opprettes et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene.
== Landsmål ==
Ivar Aasen fulgte noen av P.A. Munchs tanker og samlet inn opplysninger om norske dialekter. Han ga ut Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog i 1850. I 1853 ga han ut Prøver af Landsmaalet i Norge, og han hadde dermed lagt grunnen for et nytt norsk språk. Aasens nye språk bygget på dialektene fra Vestlandet, Agderfylkene, Telemark og Østlandet. Han var også i Oppland og Trøndelag. Han la ingen vekt på kjøpstedene, da han gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk, eller også identisk med de omkringliggende bygdemål. Han var imidlertid ikke ferdig med virksomheten. I sitt videre arbeid kom han frem til noen hovedkriterier når han skulle velge formen for det nye skriftspråket:
Det var folkespråket han skulle gjenreise, så han måtte finne en fellesnevner for dialektene der det var mulig. Flest mulig skulle kjenne seg igjen i språket.
Dialektene hadde sitt opphav i norrønt. Derfor ble norrønt en viktig rettesnor.
Stavemåten skulle vise om ordene var i slekt med hverandre. Stavemåten skulle også vise det felles norrøne opphavet.
Skriftspråket skulle ikke skille seg unødvendig mye fra dansk eller svensk, f.eks. valgte han former som «deim» og i flertall av substantiv: «tufterna», enda disse var sjeldne – her spilte også det historiske opphavet inn. I en valgsituasjon mellom dansk og svensk ble dansk foretrukket fordi det var mest kjent.
Aasen ville ha et så rent språk som mulig, uten danske og tyske fremmedord, fordi disse brøt med nasjonalistiske tendenser.I 1864 publiserte han andreutgaven av grammatikkboka og i 1873 kom ei ny ordbok. Her hadde han realisert sine normkrav.
Flere diktere, deriblant Åsmund Olavsson Vinje tok det nye «Landsmaalet» i bruk. Lærere som var rekruttert fra bondestanden ivret for å få skoleutgaver av Aasens bøker. På 1860- og 70-tallet møtte de kraftig motstand fra de konservative på Stortinget. Dette fikk landsmålstilhengerne til å skifte strategi. De fikk i 1878 vedtatt et forslag om at elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling. I 1885 fattet Stortinget Jamstillingsvedtaket. Landsmålet og «det alminnelige Bogsprog» skulle være likestilte i skolen og i offentlig administrasjon. I 1892 vedtok Stortinget å la hver skolekrets selv få velge sitt hovedmål.
== Riksmål ==
Omtrent samtidig som Aasen arbeidet med sitt, arbeidet Knud Knudsen på den fornorskingslinja Wergeland hadde slått inn på. Mens Aasen tok utgangspunkt i norske dialekter og ord og uttrykk som rådde på deler av landsbygda, tok Knudsen på den andre siden hensyn til «de dannedes» talemål og brukte dette som utgangspunkt. Det var først og fremst avstanden mellom tale og skrift han ville gjøre noe med. Han ville fornorske stavemåten og tillate særnorske ord og vendinger. Hans hovedprinsipper var:
Den ortofone metoden. Uttalen skulle gjengis lydrett. For å få til det måtte hver lyd gjengis med ett tegn. F eks. kunne bokstavene c, ch og q erstattes med k.
Hvis alle skulle bruke sin egen dialekt som utgangspunkt for den ortofone metoden ville det bli kaos. Derfor valgte han det mest utbredte lesespråket, dansk som utgangspunkt. Dansk var i hvert fall mest utbredt blant de «kondisjonerte».
Knudsen ville fjerne de typisk danske, bløte konsonantene fra ordene (b, d, g → p, t, k). «Kage» skulle bli «kake».
Som Aasen ville han ha et rent språk uten fremmedord.
I 1862 kom en rettskrivningsreform i modersmaalet etter sterk påvirkning fra Knudsen, med innføring av enklere stavemåter. I 1869 ble det avholdt et språkmøte i Stockholm hvor Knudsen og en del forfattere uoffisielt vedtok flere forenklinger. Blant annet ble aa erstattet med å, og store forbokstaver i substantiver falt bort. Det ble også vedtatt å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske. På sikt fikk disse vedtakene stor betydning, da forfatternes språk ble normgivende. Knudsen opplevde en annen seier i 1869 også. Han hadde lenge arbeidet for å styrke morsmålfaget i skolen, og skoleloven av 1869 innførte realartium ved siden av latinartium. Den høyere skolen var før dette bare en forskole til universitetet; nå ble den en høyere allmennskole.Jamstillingsvedtaket i 1885 var også en politisk støtte til Knudsens arbeid. Denne støtten skulle gjøre det mulig for ham å fremme mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Knud Knudsen har dermed hatt stor innflytelse på moderne riksmål og bokmål.
== Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900 ==
Forskerne er uenige om når allmenn lese- og skriveferdighet ble normen i landet. Noen mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, mens andre mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert, er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte Ringerike arbeiderforening en søknad til departementet om kjøpstadsrett for Hønefoss. 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «med iholden Pen». Vi må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet.
Ved inngangen til 1850-årene hadde Norge «det almindelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, den dansknorske skriftspråksnormen som opprinnelig var dansk og holdt seg gjennom 1800-tallet, selv om avstanden mellom dansk skriftspråksnorm og norsk dagligtale ble stadig tydeligere. Etter 1814 begynte nordmennene å kalle skriftspråket sitt for «norsk», og i Danmark ble det lagt merke til innslag i skriftspråket som avvek fra dansk. Andreas Listov (1817-89), dansk prest og politiker, samlet rundt 3.500 udanske ord fra norske bøker etter 1842. Disse ble utgitt i en ordsamling i København i 1866. Spennvidden var stor, for Listov hadde funnet udanske ord hos forfattere som stod hverandre så fjernt som J.S. Welhaven og Vinje.Ikke alle hadde tilgang på lesestoff og kunne vedlikeholde sine leseferdigheter. Landsmålet til Aasen var lansert, men ikke tatt i bruk. Scenespråket var preget av dansk, norske ord og vendinger ble sett på som vulgære. Knud Knudsen arbeidet for å endre på dette, og det fikk betydning på lang sikt.Mal:Klarggjør Flere kjente forfatterne begynte å fornorske sine tekster, de lot seg påvirke av Knudsen. Fornorskingen ble et virkemiddel for realismens dramatikere. De forskjellige vedtak og endringer som ble gjort de neste tiårene, la grunnen for bedre leseferdighet blant folk.Den teknologiske utviklingen spiller også en rolle. Papir ble lettere tilgjengelig, og muliggjorde masseproduksjon av trykte medier i større omfang. Oljelampa kom inn i de tusen hjem og ga bedre leselys, for å nevne noe.
Det nye landsmålet ble etter hvert en politisk sak og vant terreng. Flere og flere tok det i bruk, både i skjønnlitteratur og sakprosa. Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg er kjente eksempler. Industrialiseringen i denne perioden førte til at flere hadde behov for å lese og skrive. Samfunnet baserte seg mer og mer på skriftlig kommunikasjon. I skolene ble det etter hvert innført flere fag. Frem til 1860 var religion hovedfaget. Fra 1860 og utover tok skolen flere skritt mot et mer allment alfabetiseringsprogram.Det var også andre instanser som bidro til alfabetiseringen. Haugianerne måtte tyde Skriften for å arbeide med sin helliggjørelse, og Thranebevegelsen startet søndagsskoler. For thranittene var det en sammenheng mellom politiske mål og kravet om opplysning. Utover i perioden hersket fortsatt «det alminnelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, og jo flere som leste, jo flere tilegnet seg det. Aasen-normen ble ikke fullt ut behersket. Det var mange tilfeller av lokale vridninger, alt etter forfatterens egen dialekt. Vinje og Garborg utviklet f.eks. begge sine egne varianter av landsmål. Embetsstanden tviholdt på «sitt» skriftspråk helt til embetsmannsstaten falt i 1884, og trolig lenger. Sophus Bugge talte på riksmålsmøtet i Kristiania 28. november 1899. Da protesterte han beveget mot at «vort Maal, det almengyldige Skriftsprog, og det Talesprog, hvortil det naturlig støtter sig, skal være unationalt, endda vi er født i Norge af norske Forældre, endda vi taler og skriver det Sprog, vi har lært af Far og Mor, det Sprog som forstaaes over det hele Land.»Partiet Venstre satte målspørsmålet på den politiske dagsorden, og dette ga «målet» mye oppmerksomhet. Frykten for landsmålet i byene og i konservative kretser var en katalysator for fornorskingslinjen. Utviklingen gikk mot allmenn lese- og skriveferdighet, og språkproblemet ble ikke bare et politisk, men også et pedagogisk problem. Utenfor skolen fikk man stadig flere ulike publikasjoner i aviser og blader knyttet til nærings- og organisasjonslivet. Elevene hentet sine språklige forbilder i skolebøkene. P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet og Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen var de viktigste. Disse bøkene hadde en språkføring som var moderat fornorsket. Elevene snakket sine dialekter, leste moderat norsk og måtte til slutt skrive «det alminnelige Bogsprog». I tillegg ble det bestemt at elevene skulle lese både landsmål og riksmål. Med den dannede dagligtale som utgangspunkt ble rettskrivningen av 1907 innført.
== Wergelands argumenter for fornorsking ==
Henrik Wergeland hadde tre hovedargumenter:
Et stilistisk argument: Nordmenn har en indre trang til å bruke sitt eget språk, særlig for å beskrive landets natur. Her er det nasjonalromantikken som gjør seg gjeldende. Han mente at en kunstner trenger et norsk redskap for å beskrive norsk kultur og egenart.
Et nasjonalt argument: Norsk skulle bli et eget nasjonalspråk og et mellomspråk mellom dansk og svensk. Dette var i tråd med hans nasjonalistiske holding til åndslivets løsriving fra dansk. Et selvstendig folk måtte ha et selvstendig språk. Et eget språk fremmer egen nasjonal kultur.
Et demokratisk argument: Flere og flere ville lære og ta i bruk dette nye folkespråket dersom skriftspråket lignet mer på talemålet. Med dette argumentet ville Wergeland slå et slag for opplysningen. Bare gjennom opplysning kunne folk, dvs bøndene spesielt, få et bedre liv. Dette var helt i tråd med hans samfunnsengasjement. Det rådende skriftspråket var embetsstandens språk, og det hemmet folkeopplysningen.
== Hovedforskjellen mellom P.A. Munch og Wergelands syn på språkutviklingen ==
Munch mente at det beste var å ta utgangspunkt i den dialekten som var mest lik norrøn, og la den danne mønsteret for et nytt skriftspråk. Denne språkutviklingen måtte gå raskt, slik at ikke dansken ble fullstendig fordervet av fornorskingen.
Wergeland ville ha en gradvis fornorsking av dansken. Han mente Munchs metode var alt for radikal og omfattende. Bedre samsvar mellom skriftspråket og talemålet var hans mål.
== Opphavet til språkdebatten på 1830-tallet ==
Løsrivelsen fra Danmark i 1814 var den foranliggende årsak til at man fikk en språkdebatt. Den nye unionen landet gikk inn i var løsere enn den med Danmark. Nå hadde Norge et eget parlament og en ny grunnlov. Landet opplevde en nasjonalistisk selvstendighetsreisning. Spørsmålet ble debattert, og man endte opp med å kalle språket for «modersmaalet». Nå ble man spesielt oppmerksom på at det var stor avstand mellom «modersmaalet» og de forskjellige dialekter i landet. Wergeland var tidlig ute, og i 1830 kritiserte Welhaven ham for å mangle språklig og litterær musikalitet. Wergeland svarte på kritikken, og dermed var debatten i gang.
== Språksituasjonen i ==
=== 1830 ===
Offisielt skriftspråk er «det alminnelige Bogsprog»
Språkdebatten frem til nå hadde dreid seg om hva språket skulle hete
Språkdebatten i 1830-årene dreide seg om språkets innhold og bestanddeler
En gruppe ønsker fortsatt dansk språk
En annen gruppe ville fornorske dansken
En tredje gruppe ville skape et helt nytt norsk språk basert på norrøn eller norske dialekter
Språkdebatten opptok ikke de store massene. Det var intellektuelle og autoriteter som uttalte seg
Henrik Wergeland la fram et program for fornorsking (1833)
Varierende lese- og skriveferdighet blant befolkningen
=== 1840 ===
1840-årene ble tiåret med praktiske handlinger, fornorsking og innhenting av fakta om dialekter
I Norge var nasjonalromantikken rådende, og Asbjørnsen og Moe samlet inn folkeeventyrene. De fornorsket språktonen
Knud Knudsen publiserte sitt første innlegg i språkdebatten, og lanserte ideen om «de dannedes tale» som norm for fornorskingen
Ivar Aasen lanserte «Landsmaalet».
=== 1850 ===
Ivar Aasen utga Prøver af Landsmaalet og litteratur skrevet på landsmålet
Flere forfattere tok i bruk landsmålet
Det første teaterstykket på landsmål ble oppført i Kristiania i 1854: I Marknaden av Ivar Aasen ble blant annet vist for stortingsrepresentantene
Scenespråket i Kristiania var svært danskpreget. Knud Knudsen begynte sitt arbeid med å tillempe dansken til mer norsk uttrykksform.
=== 1860 ===
Ny skolelov. P.A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet inneholdt elleve tekster på landsmål og dialekt
Det første organiserte mållaget – Maalfelaget – ble etablert i Kristiania
Rettskrivningsreform i 1862. Knudsens ortofoni ble satt ut i praksis
Språkmøtet i Stockholm. Uoffisielle vedtak som senere får stor betydning
Landsmålforlaget Det Norske Samlaget ble stiftet.
Skolelov av 1869 innførte realartium.
=== 1870 ===
Vedtak: Elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling
Den første prekenen på landsmål. Forfatteren og presten Kristofer Janson holdt gudstjeneste i Fåberg kirke i Gudbrandsdalen
Det første innlegget på landsmål i Stortinget, av Niels Juel fra Hordaland
Knud Knudsen gikk fra «de dannedes tale» over til «den landsgyldige norske uttale» i 1876
Garborg begynte å gi ut Fedraheimen, et riksdekkende landmålsblad
Garborg publiserte Den nynorske Sprog- og Nationalitetsbevægelse
=== 1880 ===
ABC på landsmål
Embetsmannsstaten falt og parlamentarismen ble innført i 1884
Jamstillingsvedtaket i 1885
Fjelberg kommune i Hordaland var den første kommunen som vedtok å bruke landsmål som internt administrasjonsspråk
Snåsa sparebank ble stiftet i 1886, og hadde sine første vedtekter på landsmål
Knud Knudsen publiserer bok: Hvem skal vinne? satte frem mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Flere av dem ble gjennomført i 1907
Det nye testamentet kom ut på landsmål i 1889.
=== 1890 ===
Skolekretsene fikk selv velge sitt hovedmål, Målparagrafen
Nordahl Rolfsens lesebok ble innført i 1892. Boka inneholdt tekster på både landsmål og modersmål
Den første loven utformet på landsmålet ble vedtatt i 1892
Elever i den høyere skole fikk lovfestet rett til å skrive eksamenssvarene sine på landsmål
Første forelesning på landsmål. Kristofer Marius Hægstad ble oppnevnt til professor i landsmål og dialekter, og introduserte landsmål som målform for forelesninger ved det eneste universitetet i landet, i Kristiania.
== Knudsen og Aasen ==
Knudsen ville bygge det nye språket basert på «de dannedes tale». Aasen mente at det «reneste» norske lå i dialektene, for disse hadde utviklet seg fra norrøn tid uten påvirkning av fremmede språk. Knudsen var ortofonist, han ville at hver lyd i talespråket skulle ha sin bokstav. Aasen hadde ikke de samme tankene om dette. Han var mer opptatt av at ordene skulle vise norrønt opphav og slektskap med hverandre, han var altså for en etymologisk rettskrivning. Begge var purister, de ville ha et så rent, norsk språk som mulig uten fremmede innslag. Knudsen ville bruke tid på å innarbeide de nye norske formene i språket, det som kaltes «gradvishetens vej». Det ville ikke Aasen, han mente at det måtte kraftig lut til, og valgte «bråhastens vej». Knudsen uttrykte gjerne at det var veien og ikke målet han var uenig med målfolket om, og at det endelige målet hans var et språk som kunne gå for en modifisert utgave av landsmålet.Aasen arbeidet ved å vandre rundt i utvalgte deler av landet og samle inn materiale fra utvalgte dialekter. Han drev altså feltarbeid. Han ga ut grammatikkbok og ordbok (omtalt tidligere), som var et direkte resultat av hans feltarbeider. Han ga i 1853 ut Prøver af Landsmaalet, og for å gi klarhet i de etymologiske aspekter ved landsmålet, fulgte han opp i 1854 med En liden Læsebog i gammel norsk. Han ga også ut eventyr og sagn på landsmål. Han samlet også manns- og kvinnenavn i Norsk Navnebog i 1878. Hans arbeid var omfattende, han skrev også om plantenavn, stedsnavn, om språksaken, om latinske kontra gotiske bokstaver, forskjellige uttaler av bokstavkombinasjoner, andre språkemner og reiseskildringer.Knudsen ga i 1845 ut Om lydene, Lydtegnene og Retskrivingen i det norske Sprog. Det var her han ga lyd for at ortografien skulle reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Han fulgte opp i 1850 med sin programartikkel Om Norskhed i vor Tale og Skrift der han hevdet at et nytt skriftspråk måtte utgå fra det brukelige fellesspråk. I 1867 påpekte han skillelinjene, og mulighet for samarbeid i sitt og Aasens arbeid i Det norske målstræv. I 1876 ga han ut verket Den landsgyldige norske Udtale som la føringer for rettskrivningsendringer og for dagligtalen som grunnlag for opplesing i skolen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aschehoug og Gyldendas Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 8, s. 640
Aschehoug og Gyldendas Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 12, s. 436
Aschehoug og Gyldendas Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 15, s. 666
Egil Børre Johnsen (red), m. fl.:Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995: bd. 1
Andresen, Øyvind m.fl: Signatur 3: Det Norske Samlaget 2003
Engelstad, Arne m.fl: Bruer: H. Aschehoug & Co. 1996
Fossum, Kristin, Ugland, Ellen: Å lykkes med norsk språk: NKS forlaget 1995
== Eksterne lenker ==
Aasentunet
Språkhistorie for ungdomstrinnet
VGSkole: Språkhistorie etter 1814 | I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. | 9,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nr._91_Stomperud | 2023-02-04 | Nr. 91 Stomperud | ['Kategori:1937 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunst', 'Kategori:Introduksjoner i 1937', 'Kategori:Norsk kultur', 'Kategori:Norske tegneserier', 'Kategori:Tegneseriefigurer'] | Nr. 91 Stomperud, ofte bare kalt 91 Stomperud eller Stomperud, er en klassisk, norsk, humoristisk tegneserie om soldaten August Stomperud. Serien viser situasjonskomikk rundt livet i en norsk militærleir. Stomperud begynte som fast innslag i Norsk Ukeblad den 17. april 1937, i nr. 16 fra det året. Nr. 91 Stomperud var det første året bare en fornorsket og oversatt gjengivelse av Rudolf Peterssons populære svenske tegneserie, 91:an Karlsson (debut 1932). Etter hvert begynte man i større grad å gjøre tegneserien mer uavhengig av det svenske forbildet. Stomperud er i dag den eldste norske tegneseriefiguren som fremdeles kommer i nye serier (etterfulgt av Smørbukk som startet i 1938).
| Nr. 91 Stomperud, ofte bare kalt 91 Stomperud eller Stomperud, er en klassisk, norsk, humoristisk tegneserie om soldaten August Stomperud. Serien viser situasjonskomikk rundt livet i en norsk militærleir. Stomperud begynte som fast innslag i Norsk Ukeblad den 17. april 1937, i nr. 16 fra det året. Nr. 91 Stomperud var det første året bare en fornorsket og oversatt gjengivelse av Rudolf Peterssons populære svenske tegneserie, 91:an Karlsson (debut 1932). Etter hvert begynte man i større grad å gjøre tegneserien mer uavhengig av det svenske forbildet. Stomperud er i dag den eldste norske tegneseriefiguren som fremdeles kommer i nye serier (etterfulgt av Smørbukk som startet i 1938).
== Handling ==
Serien handler om militærlivets gleder og sorger og har den naive, men dog snille og rettskafne menig 91 (August) Stomperud fra Sørum i hovedrollen. Kjæresten, Petra, jobber for kapteinen i militærforlegningen, mens de andre viktigste offisersfigurene inkluderer den barske sersjanten, den tykkfalne ungkarsmajoren, den tørre og personlighetsblottede løytnanten og den hissige oppfinnerspiren obersten. 91s beste (u)venn, den listige, men uheldige menig 87, kjemper ustoppelig med ham om Petras gunst. Likevel er det ikke noen tvil om at August og Petra er de uadskillelige kjærestene. De fleste figurene i serien er basert på figurer fra den svenske versjonen.
== Historikk ==
Figuren 91 Stomperud var basert på den svenske tegneserien 91:an Karlsson, skapt av Rudolf Petersson i 1932. På norsk begynte serien som Stomperud i Norsk Ukeblad i april 1937 med én helside per nummer. Bladet brukte det første året rene gjengivelser av Peterssons manus, med tegninger av Thorbjørn Weea. Etter hvert ble imidlertid redaktøren Ernst Gervin ansvarlig for teksten, en utvikling som etter sigende skal ha vært et resultat av bruddet med nabolandet under krigen. I motsetning til den svenske versjonens snakkebobler, har Norges Stomperud-serie brukt replikker under serierutene nesten helt fra starten (bortsett fra de første ukebladsidene, som var oversatte snakkebobleserier av Petersson). Den er således en av de få norske seriene som ennå lages med tekst under bildene.
Stomperud ble fra starten et fast og stadig mer populært innslag i Norsk Ukeblad, allerede i 1938 begynte et årlig julehefte å komme ut. Juleheftet ble snart en av Norges mest solgte tegneserieutgivelser, og ble på det største trykket i opptil 200 000 eksemplarer hver jul. Årene 1950–1959 ble også et årlig vårhefte utgitt i samme format som juleheftet, skjønt ikke med like stor suksess. Den svenske versjonen av serien 91 Karlsson kommer også ut med et årlig julehefte (siden 1934), men det norske og svenske juleheftet er forskjellige på den måten at det svenske kun byr på opptrykk fra ukeblad, mens det norske inneholder spesialtegnede fortellinger.
I 1951 overtok Odvar Strand manus, mens Weeas assistent, Odd Jørgensen, overtok tegningen da Weea døde i 1961. Jørgensens assistent Leif Isaksen skrev manus til juleheftet fra 1973, og fikk fra 1974 ansvar for både tekst og tegninger til ukebladsidene og juleheftene. I Isaksens periode ble Stomperud gradvis en mer konservativ og fargeløs serie, som litt etter litt mistet kontakten med sin samtid. I tillegg ble historiene mer repeterende, i mange tilfeller direkte gjenbruk av tidligere striper; og de mer og mer stiliserte og kopipregede tegningene fjernet mye av Stomperuds detaljstemning. Etter eget utsagn hadde Isaksen ambisjon om å gjøre Stomperud «så aktuell og moderne som mulig». F.eks. tenkte han på 1970-tallet å «sende» Stomperud som FN-soldat til Libanon under den pågående borgerkrigen, men forlaget mente at krigen var for alvorlig til å spøke med, så idéen ble forkastet.I 1997 sluttet Isaksen å levere nytt stoff til den ukentlige helsiden (Norsk Ukeblad fortsatte å bruke opptrykk av gamle sider frem til 2009, da serien ble fjernet fra bladet). Isaksen fortsatte imidlertid å levere nytegnet stoff til juleheftene fram til 2005. Stomperud ble også, parallelt med Nils og Blåmann, avbildet på et norsk frimerke tegnet av Isaksen i 2000.
I 2005 tok Håkon Aasnes over som forfatter og tegner, og juleheftet for det året var delt på midten mellom ham og Leif Isaksen. Dessuten var dette det første juleheftet utgitt av Egmont Serieforlaget, og det første på 32 sider i stedet for de foregående års 16. Egmont utga også et Julekryss-hefte med Stomperud i 2005 for å markere skiftet, akkompagnert med tegninger av Leif Isaksen og Håkon Aasnes og noen eksklusive åtteruters serier av Aasnes; hvorav alle seriene hadde kryssord som tema. Fra og med juleheftet 2006 skriver og tegner Håkon Aasnes serien alene, og er i gang med å revitalisere og modernisere Stomperud med blant annet innslag av snakkebobler, flere kvinnelige, militære bifigurer samt større vekt på dagsaktuelle temaer og mer detaljerte, gjennomarbeidede tegninger enn Isaksen hadde. Tegnemessig minner Aasnes' stil om Thorbjørn Weea, den første og mest berømte norske Stomperud-tegneren.
Selv etter at Aasnes overtok juleheftet viste ikke Norsk Ukeblad noen interesse av å ansette ham som tegner av nye, ukentlige sider. Opptrykk av Odd Jørgensens 40 år gamle seriesider fortsatte kronologisk frem til den faste siden ble fjernet i februar 2009, tilsynelatende grunnet en mer 'feminin' omlegging av ukebladet.
Den svenske versjonen av Stomperud 91 Karlsson ble grunnlag for en serie spillefilmer på 40- og 50-tallet. Filmene tok seg dog store friheter fra serien. Noen Stomperud-film så aldri dagens lys, men på 1980-tallet ble det faktisk laget en kort, tegnet reklamefilm for Norsk Ukeblad med figuren; den ble produsert i England.
== Stomperud under andre verdenskrig ==
Ifølge tidsskriftet TEGN (03/2002), ble Norsk Ukeblad stanset i fire uker etter at Gervin og Weea drev gjøn med okkupasjonsmakten i et Stomperud-avsnitt i 1942. I februar 1943 ble så redaktør Gervin og illustratøren Gunnar Bratlie arrestert da sistnevnte tegnet en forside på bladet som latterliggjorde Hitler og Quisling. Dette førte til at Norsk Ukeblad, og dermed også Stomperud, ble lagt på is i to år. Da freden kom våren 1945 ble den omstridte forsiden trykket på nytt, og i samme nummer kom Stomperud tilbake til Norge etter eksil i England som krigshelt.
Stomperuds julehefte kom ikke ut krigsårene 1943-44.
== Utenfor tegneserierutene ==
=== Sørum IL og Stomperud-arrangementene ===
Seriefiguren August Stomperud er fra Sørum, og det lokale idrettslaget der har antatt figuren som sin maskot. Dette innebærer at de bruker både Stomperud-navnet og tegninger av figuren i ulike sportsantrekk og idrettsrelaterte situasjoner. Sørum Idrettslags stadion har fått navnet Stomperud stadion, og laget arrangerer årlig flere idrettsaktiviteter eller -konkurranser med fellesbenevnelsen «Stomperud Arrangementene». Per 2020 inngår følgende arrangementer:
Stomperudrittet (sykkelritt)
Stomperudmarsjen (turmarsj)
Stomperudløpet (landeveisløp)
Stomperudrennet (skirenn)
Stomperudkarusellen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om norske tegneserier 1935-1950 | Nr. 91 Stomperud, ofte bare kalt 91 Stomperud eller Stomperud, er en klassisk, norsk, humoristisk tegneserie om soldaten August Stomperud. | 9,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_(ball) | 2023-02-04 | Fotball (ball) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Baller', 'Kategori:Fotballutstyr'] | En fotball er en ball som brukes i flere forskjellige sporter, som fotball, amerikansk fotball og gælisk fotball.
En vanlig fotball består som regel av 12 femkant- og 20 sekskant-formede lærstykker som er sydd sammen rundt en indre pose av gummi, kalt blære. Denne fylles gjennom en ventil med luft for å gi ballen ønsket form. Fotballen finnes i forskjellige størrelser. Vi skiller mellom 3-er, 4-er og 5-er fotballer. I tillegg har vi trikseballer som er veldig små og som bruker først og fremst til teknisk trening.
Mønster og dekor på fotballen varierer fra produsent til produsent og merke til merke. Det er vanlig at det lages en ball til hvert store mesterskap.
| En fotball er en ball som brukes i flere forskjellige sporter, som fotball, amerikansk fotball og gælisk fotball.
En vanlig fotball består som regel av 12 femkant- og 20 sekskant-formede lærstykker som er sydd sammen rundt en indre pose av gummi, kalt blære. Denne fylles gjennom en ventil med luft for å gi ballen ønsket form. Fotballen finnes i forskjellige størrelser. Vi skiller mellom 3-er, 4-er og 5-er fotballer. I tillegg har vi trikseballer som er veldig små og som bruker først og fremst til teknisk trening.
Mønster og dekor på fotballen varierer fra produsent til produsent og merke til merke. Det er vanlig at det lages en ball til hvert store mesterskap.
== Eksterne lenker ==
(en) Balls by sport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | En fotball er en ball som brukes i flere forskjellige sporter, som fotball, amerikansk fotball og gælisk fotball. | 9,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nim | 2023-02-04 | Nim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Spillteori'] | Nim er et spill for to personer. Teorien om nim er svært viktig i kombinatorisk spillteori, som er en gren av matematikk.
En posisjon i nim består av noen hauger med objekter (for eksempel fyrstikker). Et trekk består av å fjerne en eller flere fyrstikker fra én haug. Man kan gjerne fjerne hele haugen. Den som tar den siste fyrstikken vinner.
En optimal strategi for dette spillet ble funnet av C. L. Bouton ved Harvard University i USA i 1902. Gitt en posisjon, skriver man antall fyrstikker i hver haug i det binære tallsystemet, og legger sammen alle tallene, uten å ta med tall i mente. Hvis resultatet blir null, kan man ikke vinne. Hvis resultatet er forskjellig fra null, kan man vinne ved å flytte til en posisjon med verdi null.
Har man for eksempel tre hauger med henholdsvis tre, fire og fem fyrstikker, blir resultatet slik:
3 011
4 100
5 101
_____
010
Resultatet blir 010, som er lik 2 i titallssystemet. Det finnes derfor et vinnende trekk, som vil være å redusere haugen med tre fyrstikker til én.
| Nim er et spill for to personer. Teorien om nim er svært viktig i kombinatorisk spillteori, som er en gren av matematikk.
En posisjon i nim består av noen hauger med objekter (for eksempel fyrstikker). Et trekk består av å fjerne en eller flere fyrstikker fra én haug. Man kan gjerne fjerne hele haugen. Den som tar den siste fyrstikken vinner.
En optimal strategi for dette spillet ble funnet av C. L. Bouton ved Harvard University i USA i 1902. Gitt en posisjon, skriver man antall fyrstikker i hver haug i det binære tallsystemet, og legger sammen alle tallene, uten å ta med tall i mente. Hvis resultatet blir null, kan man ikke vinne. Hvis resultatet er forskjellig fra null, kan man vinne ved å flytte til en posisjon med verdi null.
Har man for eksempel tre hauger med henholdsvis tre, fire og fem fyrstikker, blir resultatet slik:
3 011
4 100
5 101
_____
010
Resultatet blir 010, som er lik 2 i titallssystemet. Det finnes derfor et vinnende trekk, som vil være å redusere haugen med tre fyrstikker til én.
== Eksterne lenker ==
Nim-Spill skrevet i Javascript IE7 og FF3 kompatibel | Nim er et spill for to personer. Teorien om nim er svært viktig i kombinatorisk spillteori, som er en gren av matematikk. | 9,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Solberg | 2023-02-04 | Petter Solberg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Greta Molanders fond', 'Kategori:Norske rallycrossførere', 'Kategori:Norske rallyførere', 'Kategori:Personer fra Spydeberg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i rally', 'Kategori:WRC-førere'] | Petter Solberg (født 18. november 1974 i Askim) er en norsk tidligere profesjonell rally- og rallycrossfører fra Spydeberg i Østfold. I 2003 ble han første nordmann til å vinne rally-VM. Han ble i 2014 tidenes første verdensmester i VM i rallycross med en Citroën DS3 RX Supercar, som var bygget og driftet av Petter Solberg World Rallycross (RX) Team. Året etter gjentok han suksessen og forsvarte tittelen sin.
| Petter Solberg (født 18. november 1974 i Askim) er en norsk tidligere profesjonell rally- og rallycrossfører fra Spydeberg i Østfold. I 2003 ble han første nordmann til å vinne rally-VM. Han ble i 2014 tidenes første verdensmester i VM i rallycross med en Citroën DS3 RX Supercar, som var bygget og driftet av Petter Solberg World Rallycross (RX) Team. Året etter gjentok han suksessen og forsvarte tittelen sin.
== Rallycrosskarrieren ==
=== 2013 ===
Solbergs bilsportkarriere startet med radiostyrte biler, og han vant Tamiya Open som tidlig tenåring. Videre gikk veien til bilcross og senere rallycross i nasjonal klasse. I 1994 tok han steget over i rally.
I desember 2012 annonserte Solberg at han ikke hadde kommet til enighet med M-Sport om en kontraktforlengelse. Dermed mistet WRC den mest erfarne føreren i feltet. Solberg fikk kort etter tilbud fra andre bilsportgrener om kontrakter, deriblant i World Touring Car Championship (WTCC), men han valgte å takke nei. I stedet satset Solberg på rallycross-EM, relansert som Rallycross RX.
En avtale om å kjøpe ut en bil fra et etablert rallycrossteam ble brutt, og Solbergs PSRX-team måtte bygge bilen på egen hånd. Kun seks uker gjenstod til sesongstarten på Lydden Hill i England da chassiset ankom verkstedet i svenske Torsby. Døgnet rundt jobbet han sammen med et håndplukket mekanikerteam for å få bilen klar til løpet, men bilen kom ikke i god nok teknisk stand, og Solberg ble slått ut i semifinalen.
I tiden mellom første og annen EM-runde bygget PSRX bilen helt om, hvilket ga resultater umiddelbart i portugisiske Montalegre. På grunn av en tyvstart i finalen måtte Solberg gjennom alternativsporet to ganger på seks runder. Likevel presterte nordmannen tredjeplass i løpet. Til runden i Ungarn slet de med en motor som fusket, og heller ikke her ble det finaleplass.
Løpet i Finland bød på sesongens største seierssjanse. Før løpet løste teamet delvis problemene med motoren som fusket. I finalen, som han dominerte helt til det gjenstod en drøy runde, brakk en del i høyre hjuloppheng foran. Bilen gikk rett fram i neste høyresving, og Solberg måtte bryte løpet fra tet.
Neste Løp, på hjemmebane i Norge. Solberg vant alt fra fri trening til begge to heat lørdag. Dagen etter sørget en duell med Liam Doran for at hjulopphenget ble skadd. Mekanikerne jobbet på spreng for å få bilen klar til fjerde heat og manglet kun å skru til en mutter til styrestaget, men løpssjefen nektet teamet de få sekundene det ville ta de å gjøre det, og Solberg kjørte fjerde heat med viten om at bilen ville ikke holde til mål. Etter to runder var styringen i bilen ødelagt, og det samme var den største stjernens håp om å kjøre semifinalene på hjemmebane.
I svenske Höljes, like over grensen fra Elverum, ble det nok et teknisk drama for Solberg og co. Etter å ha byttet motor to ganger og ofret 30 EM-poeng kun for å gi publikum valuta, kom Solberg seg på spektakulært vis til finalen. I finalen startet han i bakerste rekke og fikk en så heftig start at han var på annenplass inn i første sving. I det øyeblikket det så absolutt lysest ut, eksploderte girkassen i bilen, og igjen ble det brutt løp fra en stor seierssjanse.
I august sto franske Loheac for tur; den store duellen med gjestefører Sébastien Loeb sto for tur. I annet heat røk motoren, men Solberg kontrollerte likevel ikke til plass i semifinalene. Den vant Solberg, men til finalen nådde aldri Loeb. Sesongens beste plassering ble det på Solberg, som kun måtte se seg slått av landsmannen Andreas Bakkerud.
I østerrikske Greinbach dominerte Solberg hele løpet helt fram til finalen. Der røk startmotoren idet starten gikk, og Solberg måtte sette igjen bilen på startstreken.
Også i siste EM-runde i tyske Buxtehude var Solberg i en klasse for seg, men ble offer for enormt press bakfra i starten, og han ble stanget ut av banen og totalskadet fronten på bilen.
De siste to løpene ble vunnet av nordmannen Alexander Hvaal. Samme mann ble hentet til Solbergs VM-team like før jul i 2013. I tidenes første VM-sesong i rallycross skal Solberg og Hvaal utgjøre et helnorsk VM-team.
==== EM i rallycross 2013 ====
31.3 - 1.4.2013: Lydden Hill i Wootton, England = 10.-plass
27.4 - 28.4.2013: Pista de Montegrale i Montegrale, Portugal = 3.-plass
25.5 - 26.5.2013: AMC Auto i Nyirad, Ungarn = 9.-plass
8.6 - 9.6.2013: Tykkimäen i Kouvola, Finland = 5.-plass
15.6 - 16.6.2013: Lånkebanen i Stjørdal, Norge = 13.-plass
6.7 - 7.7.2013: Höljesbanen i Höljes, Sverige = 6.-plass
31.8 - 1.9.2013: Citcuit de Lohéac i Lohéac, Frankrike = 2.-plass
14.9 - 15.9.2013: PS Racing Center Greinbach, Østerrike = 6.-plass
20.9 - 21.9.2013: Estering i Buxtehude, Tyskland = 6.-plass
=== 2014 ===
En ny rallycrossbil ble bygget til 2014-sesongen. Hovedendringen var en motor fra franske Pipo Moteurs. En enorm innsats ble lagt ned over vinteren av Solberg og teamet. Suksessen lot ikke vente på seg. Allerede i tidenes første VM-runde i rallycross ble det seier og VM-ledelse. Sesongen fortsatte på legendariske Lydden Hill i England, men i finalen snurret Solberg etter en duell mot Tanner Foust og endte sist.
Til hjemmerunden på Lånkebanen i Norge stilte Solberg som favoritt, og han ble kun slått av latviske Reinis Nitiss. Ferden fortsatte til finske Kouvola, der en massekrasj i semifinalen førte til at intercooleren ble ødelagt. PSRX-teamet fikk ikke tilmålt tid til reparasjon av arrangøren og ble til slutt fratatt finaleplassen. I den svenske VM-runden i Höljes kjempet Solberg igjen om seier, men fikk en punktering i finalen og måtte ta til takke med tredjeplass.
I belgiske Mettet helgen etter ledet Solberg finalen da de bakre støtdemperne brakk etter et hopp, og han mistet ledelsen og droppet til fjerdeplass i siste sving. Likevel tok han omsider tilbake VM-ledelsen fra Nitiss. Senere ble det klart at treer Johan Kristoffersson fra Sverige var diskvalifisert, og Solberg ble flyttet opp til tredjeplass i løpet.
Annen halvdel av sesongen startet i canadiske Trois-Riviéres, og Petter Solberg var i en klasse for seg med fem av seks mulige heatseirer, totalseier og økning av VM-ledelsen sammenlagt. Triumfferden fortsatte i Frankrike med finaleseier, og det samme i Tyskland i september.
Da 10. VM-runde gikk av stabelen i Italia, var det klart at Solberg kun måtte ha ni poeng mer enn finnen Toomas Heikkinen og sju mer enn Nitiss. Før finalen, og med både Heikinnen og Nitiss utslått, ble det klart at tredjeplass i løpet ville holde til VM-tittel. Solberg gikk offensivt ut og lå tidlig på annenplass i løpet bak svenske Timmy Hansen. Så røk høyre bakre støtdemper, og det ble en kamp om å redde tredjeplass. Til hell for Solberg fikk også tre andre biler i finalefeltet problemer, og nordmannen greide akkurat det som måtte til for å bli utropt til tidenes første verdensmester i rallycross. Solberg ble 28. september 2014 tidenes første verdensmester i rallycross, nesten elleve år etter at han ble 2003-verdensmester i rally.I Tyrkia ødela tekniske problemer med bilen for en topplassering, og han endte sist i finalen. Sesongavslutningen i argentinske San Luis ble kjørt på beste vis med fire av seks heatseirer, inkludert finalen.
Solberg vant til slutt VM-tittelen, fem løp og 24 heat. Han tok totalt ni plasseringer på seierspallen i løpet av tolv løp.
==== VM i rallycross 2014 (* også EM-runde) ====
3-4/5 Montalegre (Portugal) = SEIER
24-25/5 Lydden Hill (Storbritannia) * = 6.-plass
14-15/6 Hell-Lånke (Norge) * = 2.-plass
28-29/6 Kouvola (Finland) = 7.-plass
5-6/7 Höljes (Sverige) = 3.-plass
12-13/7 Mettet (Belgia) * = 4.-plass
7-8/8 Trois-Rivières (Canada) = SEIER
6-7/9 Lohéac (Frankrike) = SEIER
20-21/9 Buxtehude (Tyskland) * = SEIER
27-28/9 Franciacorta (Italia) * = 3.-plass
11-12/10 Istanbul Park (Tyrkia) = 6.-plass
28-29/11 San Luis (Argentina) = SEIER
== Rallykarrieren ==
Solberg startet rallykarrieren i Ford World Rally Team i 1999, men byttet til Subaru World Rally Team (SWRT) året etter, og han holdt sammen med den japanske bilprodusenten til og med sesongen 2008. Da førte den globale økonomikrisen til at Subaru la ned rallysatsingen. Med stor sponsorstøtte dannet Petter Solberg sitt eget privatlag fra 2009.
I 2002 vant Petter Solberg karrierens første VM-runde i rally, og han endte på annenplass i rally-VM sammenlagt. Året etter (2003) gikk han helt til topps og ble tidenes første norske verdensmester (WRC, World Rally Championships) i rally.
Petter Solberg har vunnet 13 VM-runder i karrieren (se under).
Også i 2004 og 2005 endte Solberg på annenplass sammenlagt bak verdensmester Sebastien Loeb. De påfølgende sesongene ble vanskelige med mye biltrøbbel.
Hans eget privatlag stilte til start i 2009 med en eldre Citroën Xsara WRC, men etter Rally Finland sto han over Rally Australia for å få tak i en ny rallybil. Det endte med at Solberg byttet til en Citroën C4, som han imponerte stort med i Rally Spania.
Under rallyet ble han intervjuet og spurt om han hadde noe å si til dem som hadde tvilt på føreren Petter Solberg. «Up yours!», var svaret.
Også i 2010 og 2011 kjørte Solberg fulle sesonger i rally-VM. 2010 bød på fem annen- og tre tredjeplasser. Året etter ble ikke like suksessfullt med kun to tredjeplasser.
I 2012 fikk Solberg fabrikksete i Ford, men kun fem tredjeplasser forble utbyttet. Han ble ikke enig med Ford-teamet om ny kontrakt for 2013 og endte med å avslutte rallykarrieren og bytte til rallycross.
=== Resultater ===
Solberg har 13 rundeseire i rally-VM. Her følger en oversikt:
Solberg har vunnet rally-VM sammenlagt én gang. Tabellen under viser totalplasseringene år for år:
== Annet ==
Høsten 2004 ble biografien Petter Solberg – 110 prosent lansert. Boken er ført i pennen av journalist og forfatter Geir Svardal og er også gitt ut på engelsk og japansk.
Petter Solberg ble i 2004 kåret til «The outstanding young person» av Junior Chamber International.
Solberg er tidenes best betalte norske idrettsutøver med en antatt årslønn på rundt 50 millioner kroner gjennom flere sesonger med Subaru. Han er bosatt i Gunnarskog sammen med sin svenske kone Pernilla (datter av Per-Inge Walfridsson, europamester i rallycross 1980), som selv var en dyktig rallyfører på 1990-tallet. Sammen har de en sønn, Oliver. Petter Solberg er yngre bror av rallyfører Henning Solberg.
Petter Solberg ble norgesmester i rallycross og bakkeløp i 1995 og 1996, og han ble norgesmester i rally i 1998.
Kartleser for Petter Solberg var fra 1999 til 2010 waliseren Philip Mills. Briten Chris Patterson har vært Petters kartleser siden 29. juni 2010.I 2017 fikk Solberg diagnosen sarkoidose. Sykdommen ble oppdaget etter at kragebeinet hans brakk under en ulykke under rallycross-VM i Latvia. Han ble innlagt på sykehus i Riga hvor de oppdaget en brun flekk på lungene hans. Han hadde følt seg slapp en stund, men trodde det skyldtes alderen.I 2019 var Petter med i kinodokumentaren Born2Drive, om hans sønn Oliver Solberg. Filmen ble den mest sette dokumentaren på kino i 2019, og ble nominert til Amanda for beste dokumentarfilm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Petter Solberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Petter Solberg – Munzinger Sportsarchiv
(en) Petter Solberg – Rallye-info.com
(en) Petter Solberg – eWRC-results.com
Wikiquote: Petter Solberg – sitater | norsk | 9,775 |
null | 2023-02-04 | Hex | null | null | null | Hex er et brettspill for to personer hvor målet er å lage en forbindelse mellom to motstående sider av brettet med sine egne brikker. Hex ble oppfunnet av Piet Hein i 1942. | 9,776 |
null | 2023-02-04 | Norsk språknemnd | null | null | null | Norsk språknemnd var en nemnd som ble opprettet ved stortingsvedtak 14. desember 1951, begynte sitt arbeid i 1952 og var underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet, Nemnden var et rådgivende organ, hjemlet i vedtekter,Vedtekter for Norsk språknemnd og utarbeidet læreboknormalen av 1959. | 9,777 |
null | 2023-02-04 | Girolamo Aleandro | null | null | null | Girolamo Aleandro della Mota (eller Hieronymus Aleander) (født 13. februar 1480 i Motta ved Treviso i den venetianske provins Friuli, død 1. | 9,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aldo_Manuzio | 2023-02-04 | Aldo Manuzio | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1515', 'Kategori:Fødsler i 1449', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Italienske forleggere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sermoneta', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aldo Manuzio, latinisert Aldus Manutius (født 1450 i Sermoneta ved Roma, død 6. februar 1515), var en italiensk boktrykker og forlegger. Hans utgaver av antikke greske verk ble en av de viktigste forutsetningene for 1500-tallets humanisme.
| Aldo Manuzio, latinisert Aldus Manutius (født 1450 i Sermoneta ved Roma, død 6. februar 1515), var en italiensk boktrykker og forlegger. Hans utgaver av antikke greske verk ble en av de viktigste forutsetningene for 1500-tallets humanisme.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Aldo Manuzio fikk under Gasparino da Verona i Roma og Guarino da Verona i Ferrara sin tids beste utdanning i latin og gresk språk. I 1482 besøkte han sin venn og studiekamerat Giovanni Pico i Mirandola, og fortsatte der sine studier i gresk. Her satte han seg som mål å redde den klassiske greske litteraturen for ettertida ved å få de viktigste verkene satt på trykk.
=== Virke ===
Han valgte seg Venezia som det mest passende stedet for å sette opp en trykkpresse. Her samla han rundt seg en stab av greske lærde. Han gjorde gresk til virksomhetens arbeidsspråk, og brukte også gresk privat. På et tidspunkt hadde han hele tretti greske skriftlærde og handverkere boende.
I 1495 hadde han klart første bind av Aristoteles' verker, som han avslutta med i alt fem bind i 1498. Ni komedier av Aristofanes kom i 1498; Thukydid, Sofokles og Herodot fulgte i 1502, Xenofon og Evripides i 1503 og Demosthenes i 1504. I 1509 kom et bind med arbeider av Plutark.
Krig og ufred satte en midlertidig stopper for forlagsvirksomheten, men i 1513 kom en utgivelse av Platons skrifter, og i 1514 Pindar, Hesykhios fra Milet og Athenaios. Da han døde i 1515 var han i gang med den første trykte oversettelsen av Septuaginta. Dette ble utgitt posthumt i 1518. I tillegg til de nevnte verkene – som alle var førsteutgaver – sto Manuncio bak en lang rekke opptrykk av manuskripter som var blitt trykt i andre italienske byer på samme tid.
Manutius' forlag utga også en lang rekke romerske og italienske klassikere. Her kan nevnes Polizianios samlede verker, Dantes Divina commedia, Petrarkas dikt, en samling latinske dikt fra tidlig kristen tid, Plinius' brev, Quintilian og Valerius Maximus – alt i enten førsteutgave eller med en til da ukjent kvalitet i papir og typer.
Til de latinske og italienske utgavene fikk han utviklet et elegant skriftsnitt som bærer hans navn (aldinsk, i dag bedre kjent som kursiv). Det påstås at snittet er modellert over Petrarkas håndskrift. Hensikten med denne typen var å få en smal og slank skrift til bøker i oktavformat, som Manuzio var den første til å trykke. Som trykker og forlegger var han ikke bare opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål; de skulle også ha en overkommelig pris. Det var også Manuzio som innførte den moderne bruk av det ortografiske tegnet semikolon («;»).
Han døde som en fattig mann, etter å ha gitt verden bokskatter som i dag omsettes for uhyre summer.
For å oppmuntre til studier i antikkens språk, diktning og kultur grunnla Manuzio i 1502 et akademi som han kalte «Nytt akademi». Et av akademiets mer berømte medlemmer var Erasmus av Rotterdam.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lowry, Martin: The world of Aldus Manutius. Business and scholarship in Renaissance Venice. Oxford 1979.
Lowry, Martin J. C.: «Aldus Manutius and Benedetto Bordon. In Search of a Link», i: Bulletin of the John Rylands University Library of Manchester, 66, (1983/1984).
Bibliotheca Aldina. A collection of one hundred publications of Aldus Pius Mautius and the Aldine Press, including some valuable Aldine conterfeits. Roma 1991.
Aldo Manuzio e l'ambiente veneziano. 1494-1515. (Libreria Sansoviniana, 16. juli – 15. september 1994.) A cura di Susy Marcon e Marino Zorzi.(Venezia 1994)
Cooper-Richet, Diana: «La redécouverte des éditions aldines au XIX siècle. Antoine Augustin Renouard, bibliophile, collectionneur et passeur culturel», i: The Renaissance in the Nineteenth Century. Utg. Yannick Portebois. Toronto 2003.
Schück, Julius: Aldus Manutius und seine Zeitgenossen in Italien und Deutschland, Hamburg 1862. | Aldo Manuzio, latinisert Aldus Manutius (født 1450 i Sermoneta ved Roma, død 6. februar 1515), var en italiensk boktrykker og forlegger. | 9,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cora_Sandel | 2023-02-04 | Cora Sandel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. april', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Cora Sandel er et pseudonym for den norske forfatteren Sara Cecilia Gørvell Fabricius (født 20. desember 1880, død 3. april 1974).
| Cora Sandel er et pseudonym for den norske forfatteren Sara Cecilia Gørvell Fabricius (født 20. desember 1880, død 3. april 1974).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Sara Cecilia Gørvell Fabricius ble født i Kristiania (Oslo). Hennes foreldre het Jens Schow Fabricius (1839–1910) og Anna Margareta Greger (1858–1903). Da hun var tolv år førte økonomiske problemer til at familien måtte flytte til Tromsø, hvor hennes far arbeidet som marineoffiser. Cora Sandel gikk på malerskole hos maleren Harriet Backer og reiste til Paris i 1905 da hun var 25 år. Hun bodde i Paris i 15 år. I 1913 giftet hun seg med den svenske skulptøren Anders Jönsson (1883–1965). I 1921 flyttet de til Sverige. Paret tok ut separasjon i 1922. Skilsmissen ble fullført i 1926, det samme året som Alberte og Jakob ble utgitt. Da var hun 46 år.
=== Forfatterinne ===
Under oppholdet i Frankrike begynte hun å skrive reiseskildringer og noveller. Diktningen hennes bærer preg av scenisk kvalitet og har en meget poetisk stil.
Alberte og Jakob (1926) ble den første i en trilogi sammen med Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Romanene om Alberte er en kvinnelig kunstners utviklingshistorie. Trilogien er sterkt inspirert av Cora Sandels eget liv. Alberte og Jakob forteller om livet i en nordnorsk by, Alberte og friheten er lagt til Paris i årene 1912-1913 og i Bare Alberte er handlingen lagt til både Norge og Frankrike.
I 2004 kom trilogien ut i en tekstkritisk utgave basert på førsteutgavene av bøkene. Dette fordi det i 1997 ble oppdaget at det var store uoverensstemmelser mellom disse og senere utgaver av bøkene, hvor både passasjer var blitt utelatt og ord hadde blitt byttet ut. Spesielt gjelder dette for Bare Alberte da det i 1941 ble fjernet tilsammen fire sider med politisk innhold. Passasjene, som ble sensurert av forlaget som måtte trå varsomt for ikke å bli overtatt av nazistene, inneholdt krasse utsagn om Tyskland og første verdenskrig.
Etterkrigsromanen Kranes konditori (1945) ble en enda større publikumssuksess, og ble dramatisert av Helge Krog bare noen måneder etter at boka kom ut. Romanen Kranes konditori handler om et tilfeldig møte mellom en mann og en kvinne på en kafé. Handlingen er konsentrert rundt dette møtet og hvordan sladderen og snakket om de to utvikler seg. Stykket er blitt satt opp med jevne mellomrom helt fram til i dag. Kranes konditori ble også filmatisert av den danske regissøren Astrid Henning-Jensen i 1951.
Romanene hennes førte til at hun fikk en umiddelbar plass i skandinavisk kanon, men det var ikke før 1960-tallet at hun fikk et gjennombrudd for et engelskspråklig publikum.
Hun ble hedret med St. Olavsorden i 1957. Hennes hjem i Tromsø, bygget i 1838, huser nå Perspektivet Museum.Både i Tromsø og i Stavanger er hun hedret med Cora Sandels gate.
Til tross for stor litterær suksess skjulte Sara Fabricius seg bak sitt pseudonym og levde et nokså tilbaketrukket liv. Hun døde i Uppsala.
== Bibliografi ==
Alberte og Jakob, roman 1926
En blå sofa, noveller 1927
Alberte og friheten, roman 1931
Carmen og Maja, noveller 1932
Mange takk, doktor, noveller 1935
Bare Alberte, roman 1939
Dyr jeg har kjent, noveller 1946
Kranes konditori, roman 1945 (filmatisert i 1951, Kranes konditori)
Figurer på mørk bunn, noveller 1949
Kjøp ikke Dondi, roman 1958
Barnet som elsket veier, tidligere uutgitte noveller og tegninger, 1973
== Litterære priser (utvalg) ==
1948 – Tidningen VIs litteraturpris
== Referanser ==
== Litteratur ==
Øverland, Janneken. Cora Sandel : en biografi (Gyldendal 1995) ISBN 82-05-22366-1 – Les i fulltekst
== Eksterne lenker ==
(en) Cora Sandel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cora Sandel på Internet Movie Database
(no) Cora Sandel hos Sceneweb
(no) Cora Sandel hos Gyldendal Norsk Forlag
(no) Cora Sandel i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Sandel og om Sandel hos Nasjonalbiblioteket.
(no) Cora Sandel i Store norske leksikon
(no) Cora Sandel i Norsk biografisk leksikon
(no) Cora Sandel på Fjordgaten | Core (engelsk for kjerne) kan sikte til: | 9,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Herzl | 2023-02-04 | Theodor Herzl | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1904', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1860', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sionister', 'Kategori:Østerrikske journalister'] | Theodor Herzl (født 2. mai 1860 i Pest i Østerrike-Ungarn, død 3. juli 1904 i Edlach an der Rax) var en østerriksk-jødisk journalist som grunnla den politiske sionismen.
| Theodor Herzl (født 2. mai 1860 i Pest i Østerrike-Ungarn, død 3. juli 1904 i Edlach an der Rax) var en østerriksk-jødisk journalist som grunnla den politiske sionismen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Herzl ble født i Budapest, men familien flyttet tidlig til Wien. Her ble han utdannet jurist, men han var mer interessert i journalistikk og litteratur. Som ung mann var han aktiv i Burschenschaften, som strebet etter tysk enhet under mottoet Ehre, Freiheit, Vaterland.
=== Tidlig virke ===
Hans tidlige arbeide hadde liten forbindelse til jødisk liv. Han var korrespondent for Neue Freie Presse i Paris, og skrev mer beskrivende enn politisk. Senere ble han litteraturredaktør for Neue Freie Presse. Herzl skrev også komedier og dramaer for Wiens teaterscener.
Som korrespondent i Paris dekket han rettssaken mot den jødiske offiseren Alfred Dreyfus, og Herzl ble forskrekket over den antisemittismen han så i Frankrike.
=== Engasjement for jødene ===
Etter denne erfaringen bestemte Herzl seg for å anvende sine kunnskaper og sin respekterte stilling til å hjelpe det jødiske folket. I 1896 publiserte han boken Der Judenstaat, hvor han hevdet at jødene måtte etablere sin egen stat. At den skulle ligge i Palestina var ikke opplagt for Herzl på dette tidlige tidspunkt. Han nevnte også Argentina som en mulighet på grunn av landets rike natur og store areal. Ved sionistkongressen i 1903 foreslo han at kongressen skulle anta Storbritannias tilbud om å åpne Østafrika for sionistisk immigrasjon, men kongressen bestemte seg for å satse på Palestina som det mest passende sted for en jødisk stat.
Før utgivelsen av Herzls bok hadde det allerede vært folk som siden 1860- og 1870-årene som fremholdt at det ikke fantes noe annet alternativ for jødene enn å danne en egen stat. Men det var Herzl som i praksis gjorde det mulig. Grunndidéen var å med hjelp av en eller flere stormakter å bygge opp jødestaten. Derfor kan man si at forskjellen mellom Herzls sionisme og tidligere sionistisk influerte idéer var at Herzls idéer, den politiske sionismen, i praksis var mer gjennomtenkt og mer praktisk gjennomførbar.
Tanken om at det jødiske folket skulle flytte til Palestina og danne Israel i smug var utenkelig for Herzl.
Ettersom det på Herzls tid særlig var jødene i Russland som ble forfulgt og massakrert, var det først og fremst de russiske jødene som støttet Herzls idé. Mange av de europeiske jødene, særlig i Østerrike, Tyskland og Frankrike, som var assimilerte, avviste imidlertid Herzls sionisme. Slik de så det, ønsket de ikke å forlate Europas teatre, kafeer og universiteter til fordel for en gold ørken. Mange av dem hadde holdt til i Europa i over et årtusen, og følte seg først og fremst som tyskere, franskmenn etc.
Mange av de østeuropeiske jødene, særlig de russiske, ble forfulgt i en grad at de så det som umulig å forbli der. En stor masseutvandring startet, først og fremst til USA, men også til Vest-Europa. Dette uroet de rikere jøder som i høy grad hadde blitt assimilert i de nasjonale bourgeoisier. Mange, deriblant også Herzl, mente at de fattige østeuropeiske jødene så å si dro antisemittismen med seg. Dit de fattige jødene kom, fikk også antisemittismen et oppsving, og dersom innvandringen til Vest-Europa ble for stor, skulle altså de selv ta skade, var et resonnement blant enkelte. På slikt vis ble også den tenkte jødestaten et tiltak for å se til at de fattige østeuropeiske jødene flyttet til et annet sted enn til Vest-Europa.
Målet var også at det var de fattige jødene som skulle være de aller første som dro til jødestaten og bygde opp det nye landet. Deretter skulle flere og flere mer velstående følge på.
Da Herzl døde av hjerteinfarkt i 1904, ble hans båre fulgt av over 6000 sørgende, og etter hans død kom arbeidet med hans idéer om en jødisk stat til å ble mer intensivt fulgt opp. De fortsatte anstrengelsene og forhandlingene ble etterhvert drevet frem av den fremstående jødisk-britiske professor i kjemi Chaim Weizmann.
Herzls idéer om en jødisk stat la grunnen til at Israel senere ble dannet. Herzl kom imidlertid ikke frem til dette helt på egen hånd; det lå i tiden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Herzl i Sånn er livet, NRK 2004 | Theodor Herzl (født 2. mai 1860 i Pest i Østerrike-Ungarn, død 3. | 9,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Der_Judenstaat | 2023-02-04 | Der Judenstaat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1896', 'Kategori:Sionisme', 'Kategori:Tysk litteratur'] | Der Judenstaat (tysk, jødestaten) er en bok av Theodor Herzl, hvor han argumenterer for etableringen av en jødisk stat i det på den tiden tyrkisk kontrollerte Levanten. Den ble først utgitt i Berlin og Wien i 1896 av M. Breitenstein's Verlags-Buchhandlung. Den ble utgitt på norsk under tittelen Jødestaten av L.S.P. Forlag i 2005.
Der Judenstaat er ikke et religiøst verk, men den har hatt stor betydning for moderne jødedom, idet den la grunnlaget for den politiske sionismen.
| Der Judenstaat (tysk, jødestaten) er en bok av Theodor Herzl, hvor han argumenterer for etableringen av en jødisk stat i det på den tiden tyrkisk kontrollerte Levanten. Den ble først utgitt i Berlin og Wien i 1896 av M. Breitenstein's Verlags-Buchhandlung. Den ble utgitt på norsk under tittelen Jødestaten av L.S.P. Forlag i 2005.
Der Judenstaat er ikke et religiøst verk, men den har hatt stor betydning for moderne jødedom, idet den la grunnlaget for den politiske sionismen.
== Eksterne lenker ==
«Der Judenstaat» (fulltekstversjon) | Der Judenstaat (tysk, jødestaten) er en bok av Theodor Herzl, hvor han argumenterer for etableringen av en jødisk stat i det på den tiden tyrkisk kontrollerte Levanten. Den ble først utgitt i Berlin og Wien i 1896 av M. | 9,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Exurge_Domine | 2023-02-04 | Exurge Domine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirkes dokumenter', 'Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Martin Luther', 'Kategori:Pavelige buller', 'Kategori:Reformasjonen'] | Exurge Domine eller Exsurge Domine var den pavelige bullen av 15. juni 1520 fra pave Leo X som fordømte en rekke av Martin Luthers teologiske standpunkter funnet i hans skrifter, og krevde at han skulle trekke tilbake 41 setninger innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon.
Bullen, som ble skrevet for paven av den florentinske kardinal Pietro de Accolti, representerer den første offisielle stillingtagen fra Pavestolens side mot den begynnende lutherske reformasjonsbevegelse. Den var i vesentlig grad redigert av Johann Eck og av den senere pavelige utsending til keiserhoffet Girolamo Aleandro.
| Exurge Domine eller Exsurge Domine var den pavelige bullen av 15. juni 1520 fra pave Leo X som fordømte en rekke av Martin Luthers teologiske standpunkter funnet i hans skrifter, og krevde at han skulle trekke tilbake 41 setninger innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon.
Bullen, som ble skrevet for paven av den florentinske kardinal Pietro de Accolti, representerer den første offisielle stillingtagen fra Pavestolens side mot den begynnende lutherske reformasjonsbevegelse. Den var i vesentlig grad redigert av Johann Eck og av den senere pavelige utsending til keiserhoffet Girolamo Aleandro.
== Forhistorie ==
Etter at Luthers 95 teser mot avlatshandelen (31. oktober 1517) ble kjent, skrev katolske teologer mot Luther og henviste til at avlatshandelen var godkjent av paven, som alle kristne burde adlyde. Dermed begynte avlatsstriden å bli utvidet til å gjelde pavens og konsilenes autoritet.
Erkebiskop Albrecht von Brandenburg av Magdeburg og Mainz innklaget Luther for Roma. I juni 1518 ble læreprosessen mot Luther åpnet i Roma. Det var meningen at Luther skulle svare seg for seg i Roma, men hans kurfyrste Fredrik den Vise av Sachsen fikk utvirket at han i stedet skulle avhøres av kardinal Cajetan, som var pavelig utsending til riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den 11. oktober 1518. Luther nektet å tilbakekalle noe.
Blant de få på katolsk side som virkelig hadde erkjent rekkevidden av tesene, var teologen Johann Eck i Ingolstadt. Han innså at de gikk langt utover en kritikk av den herskende avlatspraksis, men i sin konsekvens stilte spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat og endelig til den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv. I disputasen i Leipzig (27. juni–16. juli 1519) pekte han overfor Luther på konsekvensene av hans standpunkter, noe som kanskje bidro til å fremskynde en klarere avvisning fra Luthers side av mer grunnleggende deler av katolsk lære. Med dette resultat reiste Eck til Roma. Prosessen mot Luther var foran valget av keiser Karl V stoppet opp, og ble ikke gjenopptatt i Roma før i begynnelsen av 1520.
== Virkning ==
Paven utnevnte Johann Eck til å proklamere bullen i Tyskland, noe som sikkert var et uklokt valg ettersom Luther hadde en sterk personlig uvilje mot Eck, og fordi Eck også var mislikt både av mange humanister og alminnelige tyske troende. Hans ankomst sommeren 1520 til Tyskland med bullen utløste voldsomme mishagsytringer; det var bare så vidt mulig for ham å forkynne bullen i Meissen 21. september, Merseburg 25. september og Brandenburg 29. september, og han ble også møtt med sterk motstand i storparten av det øvrige Tyskland. Motviljen mot Eck smittet også over på den pavelige bullen, og det gikk til og med tregt med å få katolske biskoper til å akseptere dens proklamasjon.
Bullen hadde ingen virkning på Luther utover å befeste ham i kampen for sine standpunkter og sikkert fremskynde den. Etter banntrusselen utgav ham tre sentrale reformatoriske kampskrifter, der han heftig angrep pavedømmet og den bestående kirkelige orden med alle dens feil og mangler.
«Til den tyske nasjons kristne adel» (august 1520)
«Om kirkens babylonske fangenskap» (oktober 1520)
«Om et kristenmenneskes frihet» (november 1520)Luther fullførte bruddet på en måte som var synlig for alle. I Wittenberg oppfordret Filip Melanchthon universitetsstudentene til å begi seg til Elsterporten, der de avsang «Requiem eternam», drikkeviser og «Te Deum laudamus», hvorpå Luther satte fyr på bullen. Samtidig ble også de kirkelige rettsbøker brent.
Den 3. januar 1521 ble han høytidelig bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem.
== Se også ==
Martin Luther
Leo X
== Eksterne lenker ==
En side av advarselsbullen Exsurge Domine (facsimile) Vatikanets hemmelige arkiv | Exurge Domine eller Exsurge Domine var den pavelige bullen av 15. juni 1520 fra pave Leo X som fordømte en rekke av Martin Luthers teologiske standpunkter funnet i hans skrifter, og krevde at han skulle trekke tilbake 41 setninger innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon. | 9,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nasjonalflagg | 2023-02-04 | Liste over nasjonalflagg | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flagg', 'Kategori:Nasjonalsymboler'] | Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.
| Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.
== Se også ==
Flagg
Afrikanske flagg
Asiatiske flagg
Europeiske flagg
Nordamerikanske flagg
Oseaniske flagg
Søramerikanske flagg
== Eksterne lenker ==
Sodipodi: Flags (scalable vector graphic, public domain)
Flags of the World from CIA Arkivert 27. desember 2020 hos Wayback Machine.
Flags of the World (FOTW) | Elfenbenskystens flagg (fransk: Drapeau de la Côte d'Ivoire) ble tatt i bruk 7. august 1959, rett før landets uavhengighet fra Frankrike. | 9,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andre_intifada | 2023-02-04 | Andre intifada | ['Kategori:2000-årene i de palestinske territoriene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Israel–Palestina-konflikten', 'Kategori:Konflikter i 2000', 'Kategori:Konflikter i 2000-årene', 'Kategori:Konflikter i 2005', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen (arabisk:انتفاضة الأقصى, Intifāḍat El Aqṣa eller Intifāḍat Al Aqṣa; hebraisk: אינתיפאדת אל אקצה, Intifādat El-Aqtzah) viser til det andre palestinske opprøret som begynte 28. september 2000.
Den andre intifadaen var mer enn den første organisert av PLO og utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut i protest mot opposisjonsleder Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger. Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensninger som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, bl.a. med rakettangrep mot mål i Israel.Palestinsk taktikk varierte fra å utøve masseprotester og storstreiker, som ved første intifada, til store selvmordsbombeangrep og avfyring av Qassam-raketter mot israelske bosetningsområder. Israelsk taktikk varierte fra å lage grenseoverganger og å konstruere Vestbredden-barrieren, til og utføre ekstrajuridiske snikmord rettet mot militanter. Israel benyttet også utstrakt bruk av kollektiv avstraffelse overfor palestinerne. Dette innbefattet drap på sivile og bruk av tunge våpen mot den palestinske sivilbefolkningen og humanitære mål. Andre kollektive straffemetoder innbefattet blokader, portforbud, massearrestasjoner, samt ødeleggelse av boliger, boligkvarter og infrastruktur.
| Andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen (arabisk:انتفاضة الأقصى, Intifāḍat El Aqṣa eller Intifāḍat Al Aqṣa; hebraisk: אינתיפאדת אל אקצה, Intifādat El-Aqtzah) viser til det andre palestinske opprøret som begynte 28. september 2000.
Den andre intifadaen var mer enn den første organisert av PLO og utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut i protest mot opposisjonsleder Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger. Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensninger som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, bl.a. med rakettangrep mot mål i Israel.Palestinsk taktikk varierte fra å utøve masseprotester og storstreiker, som ved første intifada, til store selvmordsbombeangrep og avfyring av Qassam-raketter mot israelske bosetningsområder. Israelsk taktikk varierte fra å lage grenseoverganger og å konstruere Vestbredden-barrieren, til og utføre ekstrajuridiske snikmord rettet mot militanter. Israel benyttet også utstrakt bruk av kollektiv avstraffelse overfor palestinerne. Dette innbefattet drap på sivile og bruk av tunge våpen mot den palestinske sivilbefolkningen og humanitære mål. Andre kollektive straffemetoder innbefattet blokader, portforbud, massearrestasjoner, samt ødeleggelse av boliger, boligkvarter og infrastruktur.
== Tidslinje ==
== Se også ==
Operasjon «Defensive Shield»
Osloavtalen
Første intifada
Liste over kriger Israel har deltatt i
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Al-Aqsa Intifada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Intifada (arabisk انتفاضة, «å riste av») er et arabisk uttrykk for opprør eller motstand. Ordet blir også brukt i den alminnelige betydningen «å riste av seg». | 9,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Paul_Sartre | 2023-02-04 | Jean-Paul Sartre | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. april', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Eksistensialisme', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske etikere', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Franske sosialister', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jean-Paul Sartre (født 21. juni 1905, død 15. april 1980) var en fransk eksistensialistisk filosof, dramatiker, romanforfatter, politisk aktivist, intellektuell og litteraturkritiker. Han var en av de fremste innenfor filosofiske retninger som eksistensialisme og fenomenologi, og en av de ledende skikkelser innenfor fransk filosofi og marxisme på 1900-tallet.
Hans arbeid påvirket også sosiologi, kritisk teori, postkolonialistisk teori, og litteraturstudier. Han var også kjent for sitt åpne forhold til den framtredende feministiske teoretikeren Simone de Beauvoir. Han ble utropt til vinner av nobelprisen i litteratur i 1964, men avslo å motta den begrunnet med at «en forfatter burde ikke la seg bli forvandlet til en institusjon».
| Jean-Paul Sartre (født 21. juni 1905, død 15. april 1980) var en fransk eksistensialistisk filosof, dramatiker, romanforfatter, politisk aktivist, intellektuell og litteraturkritiker. Han var en av de fremste innenfor filosofiske retninger som eksistensialisme og fenomenologi, og en av de ledende skikkelser innenfor fransk filosofi og marxisme på 1900-tallet.
Hans arbeid påvirket også sosiologi, kritisk teori, postkolonialistisk teori, og litteraturstudier. Han var også kjent for sitt åpne forhold til den framtredende feministiske teoretikeren Simone de Beauvoir. Han ble utropt til vinner av nobelprisen i litteratur i 1964, men avslo å motta den begrunnet med at «en forfatter burde ikke la seg bli forvandlet til en institusjon».
== Liv og virke ==
=== Tidligste år ===
Sartre ble født i Paris, som sønn av marineoffiseren Jean-Baptiste Sartre (1874–1906). Hans mor, Anne-Marie Schweitzer (1882–1969), var av tysk-elsassisk opprinnelse, og hun var kusine av den tyske fredsprisvinneren Albert Schweitzer. Faren døde av en tropesykdom 15 måneder etter at Jean-Paul ble født, og hans unge mor reiste til sine foreldre, hvor han vokste opp under innflytelse av bestefaren Charles Schweitzer, en lektor i tysk, som underviste barnebarnet hjemme. Først som tiåring ble Jean-Paul sendt på skole, på det prestisjefulle gymnaset Lycée Henri-IV.
I 1917 giftet moren seg på nytt og flyttet med sin nye mann til La Rochelle – en begivenhet som gikk sterkt inn på Jean-Paul. Da bestefaren oppdaget at den da tolv år gamle Jean-Paul hadde stjålet fra husholdningspengene for å kjøpe godterier for å bli populær hos klassekameratene, brøt han med ham.
I 1920 ble han sendt tilbake til Paris, og fortsatte å gå på Henri-IV som internatelev. Her ble han kjent med den senere forfatteren Paul Nizan, som introduserte ham for samtidslitteratur. I 1922 avla han sin baccalauréat og besluttet, sammen med Nizan, å forsøke å komme inn på elitehøyskolen École normale supérieure. De begynte derfor ved Lycée Louis-le-Grand, siden forberedelsesklassene for École normale supérieure der angivelig var bedre enn ved Henri-IV.
=== Utdannelse ===
Sartre fikk sin utdannelse ved École Normale Supérieure i Paris. Her traff han også sin senere livsledsager Simone de Beauvoir.
=== Filosofiske og skjønnlitterære verk ===
Sartre er kjent som en av grunnleggerne av eksistensialismen. Væren og intet og Kritikk av den dialektiske fornuft regnes som hans to filosofiske hovedverk.Debutromanen Kvalmen (La Nausée) utkom i 1938, og Sartre produserte senere en mengde filosofiske, skjønnlitterære og politiske verker frem til sin død. Etter annen verdenskrig begynte han å utgi sitt eget tidsskrift, Les Temps modernes, sammen med Simone de Beauvoir, hans livsledsager.
=== Politisk aktivisme ===
Den andre verdenskrig åpnet Sartres øyne for en politisk virkelighet han ikke hadde forstått, men han ble tvunget til et stadig engasjement med den: «verden i seg selv ødela Sartres illusjoner om isolerte, selvbestemmende individer, og gjorde åpenbar hans egen personlige risiko i samtidens hendelser». Da han kom tilbake til Paris i 1941 dannet han motstandsgruppen «Socialisme et Liberté». I 1943, etter at gruppen ble oppløst, ble Sartre medlem av en annen motstandsgruppe for skribenter og forfattere, hvor han forble aktiv deltaker helt til krigens slutt. Han fortsatte å skrive som rasende, og det var grunnet denne «kritiske krigserfaringen og fangenskapet at Sartre begynte å bygge opp et positivt moralsystem og uttrykke det gjennom litteraturen».Etter august 1944 og frigjøringen av Paris skrev Sartre essayet Réflexions sur la question juive («Antisemitten og jøden»). I boken forsøkte han å forklare hatets etiologi (læren om årsaker) ved å analysere antisemittisk hat. Sartre var en meget aktiv bidragsyter til Combat. Det var en avis som ble opprettet under motstandskampen av Albert Camus, en filosof og forfatter som hadde tilsvarende overbevisninger. Sartre og de Beauvoir var venner med Camus fram til 1951, da Camus utga essayet L'Homme révolté. Senere, når Sartre ble karakterisert av en del forfattere som en motstandsmann, kritiserte den franske filosofen og motstandsmannen Vladimir Jankélévitch hans mangel på politisk forpliktelse under det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Frankrike, og tolket hans kamp for frihet som forsøk på å rettferdiggjøre seg selv. I henhold til Camus var Sartre en forfatter som drev motstandskamp, ikke en motstandsmann som skrev.
Både Sartre og Beauvoir engasjerte seg sterkt politisk mot den franske og internasjonale borgerligheten, og særlig mot den franske kolonialismen og undertrykkelsen av Algerie og USAs krigføring i Vietnam. I mai 1968 framsto han som en leder for både studentopprøret og arbeideropprøret.
På sine eldre dager ble han kalt for «Vestens intellektuelle samvittighet», og Sartre omtales fremdeles som en berømt intellektuell. Da han døde i 1980 ble han fulgt til graven av 50 000 mennesker.
== Filosofi ==
Sartre føyer seg inn i den eksistensielle tradisjonen etter blant annet Kierkegaard. I hans første filosofiske hovedverk, Væren og intet, forklarer han mennesket som eksistens. Vi er ikke noe annet enn det vi gjør, fordi vi alltid er utstyrt med fri vilje. Sartres eksistensfilosofi gir ingen mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, eller hevde at vi egentlig er bedre: en forfatter er for eksempel aldri bedre enn det som kommer fram av verkene hun har skrevet. Ifølge Sartre har vi mennesker en naturlig tilbøyelighet til å nekte for vår eksistensielle frihet – bevisst eller ubevisst –, og til å hevde at valget vårt ikke er fritt: vi klamrer oss til la mauvaise foi – eller «den vonde tro». Når vi blir bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. Angsten er redsel for oss selv, for vår egen eksistens. Sartre gir et talende eksempel om en mann som balanserer på en smal sti langs en avgrunn. Her kan mannen oppleve to typer frykt: den ene er frykten for å falle i avgrunnen, for å snuble, for en ytre fare. Den eksistensielle angsten er svimmelheten mannen plutselig opplever når han balanserer, angsten for at han selv skal kaste seg ut. Nå kjenner han på valget sitt, og han får angst.
Sartre diskuterer ofte menneskets erfaring med å føle seg overflødig, eller «kontingent». (Selv higet den unge Jean-Paul Sartre etter å bli en berømt forfatter, for å føle seg vesentlig og meningsfull, for å rettferdiggjøre egen eksistens – noe som blant annet kommer fram i selvbiografien Ordene.) For Sartre er ikke følelsen av kontingens uberettiget: Verden er verken skapt til oss eller for oss. Tingene slik de er for seg selv, ikke essensielt skapt for oss, er ting «i-seg». Bevisstheten vår, derimot, er ikke en ting «i seg», snarere virkeliggjør den seg bare ved å feste seg i relasjon til noe utenfor seg selv, vår væremåte er å være «et forhold til vårt eget forhold». Mens tingene er i-seg, er bevisstheten «for-seg»: væren-i-seg er det som væren-for-seg har som gjenstand.
I Sartres filosofi virkeliggjøres menneskets frihet ved at faktum – altså status quo – alltid overskrides: alt etter hvilket prosjekt bevisstheten har, vil situasjonen fremtre annerledes. Sartres stadige fokus på menneskets frie valg kan i utgangspunktet virke uforenlig med hans politiske ståsted som marxist. I Eksistensialisme er humanisme forklarer Sartre hvorfor humanisme er en nødvendig følge av hans eksistensialistiske filosofi, blant annet ved å understreke sine tanker om «den andre». Den individuelle handling forplikter alle mennesker. Når mennesket velger seg selv, velger det også alle mennesker. Sartre skiller seg fra nihilistiske filosofer med sin klare etikk: han vil nok være enig i at det ikke eksisterer noen essensielle moralnormer (mennesket skaper alltid seg selv og sine verdier), men ettersom vi er frie og ansvarlige er en god handling alltid en handling som ivaretar og oppmuntrer den andres frihet. Å sørge for alles like muligheter i et marxistisk samfunn, er for Sartre en slik mulighet.
=== Skjønnlitteratur ===
Sartre hadde suksess som forfatter innenfor en rekke litterære sjangre, og kom med betydelige bidrag til litteraturkritikken og den litterære biografi. Hans dramaer er rik på symbolisme, og fungerte også som virkemidler for å overføre hans filosofi. Det best kjente teaterstykket, Huis-clos («Ingen utgang») fra 1944, inneholder den berømte linjen «L'enfer, c'est les autres», som kan oversettes som «Helvete er andre mennesker». Bortsett fra virkningen fra hans roman La Nausée (Kvalmen, 1938), var Sartres fremste litterære skjønnlitterære verk hans frihetstrilogi, Les chemins de la liberté, som framstiller hvordan den andre verdenskrig påvirket Sartres ideer. På det viset presenterer dette tredelte verket en mindre teoretisk og mer praktisk tilnærming til eksistensialismen.
Til tross for likhetene med andre polemikere, romanforfattere, og dramatikere, har Sartres litterære verk blitt sammenlignet, ofte nedsettende, med hans kollega Albert Camus i den folkelige oppfatningen.
I 1948 plasserte den katolske kirke Sartres samlede verker på Index Librorum Prohibitorum (Liste over forbudte bøker).
== Bibliografi (utvalg) ==
Norske utgivelser i parentes.
==== Romaner ====
La Nausée (Kvalmen) – 1938
Les Chemins de la liberté 1-3 (Frihetens veier) – 1945-1949; ufullendt
Les Mots (Ordene) – 1964; selvbiografi
==== Novellesamlinger ====
Le Mur (Muren) – 1939
==== Dramaer ====
Les Mouches (Fluene) – 1943
Huis clos (For lukkede dører) – 1944
La putain respectueuse (Den anstendige skjøge) – 1946
Les Mains sales (Skitne hender) – 1948
Les séquestrés d'Altona (Fangene i Altona) – 1959
==== Filosofisk litteratur ====
L'Etre et le néant (Væren og intet) – 1943
Critique de la raison dialectique (Kritikk av den dialektiske fornuft) – 1960
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aronson, Ronald (1980): Jean-Paul Sartre – Philosophy in the World. London: NLB
Gerassi, John (1989): Jean-Paul Sartre: Hated Conscience of His Century. Volume 1: Protestant or Protester? Chicago: University of Chicago Press
Judaken, Jonathan (2006): Jean-Paul Sartre and the Jewish Question: Anti-antisemitism and the Politics of the French Intellectual. Lincoln: University of Nebraska Press
Kirsner, Douglas (2003): The Schizoid World of Jean-Paul Sartre and R.D. Laing. New York: Karnac
Scriven, Michael (1993): Sartre and The Media. London: MacMillan Press Ltd
Scriven, Michael (1999): Jean-Paul Sartre: Politics and Culture in Postwar France. London: MacMillan Press Ltd
Thody, Philip (1964): Jean-Paul Sartre. London: Hamish Hamilton
== Eksterne lenker ==
(en) Jean-Paul Sartre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Paul Sartre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Paul Sartre på Internet Movie Database
(da) Jean-Paul Sartre på Filmdatabasen
(en) Jean-Paul Sartre hos The Movie Database
(en) Jean-Paul Sartre hos Internet Broadway Database
(en) «Americans and Their Myths», Sartres essay i The Nation 18. oktober 1947
(en) Sartre Texts hps Philosophy Archive
(en) Sartre Internet Archive hos Marxists.org
(en) Det britiske Sartre-samfunnet
(fr) Groupe d'études sartriennes, Paris
(en) Sartre’s Critique of Dialectical Reason, essay av Andy Blunden
(en) Jean-Paul Sartre (1905–1980): Existentialism, Internet Encyclopedia of Philosophy Wikiquote: Jean-Paul Sartre – sitater | Jean-Paul Sartre (født 21. juni 1905, død 15. | 9,786 |
null | 2023-02-04 | Rush | null | null | null | Rush var et kanadisk progressivt rockeband bestående av bassist, keyboardist og vokalist Geddy Lee, gitarist Alex Lifeson og trommeslager og tekstforfatter Neil Peart. Rush ble dannet sommeren 1968 i Willowdale i Toronto, Ontario, Canada av Lifeson, Jeff Jones og John Rutsey. | 9,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simone_de_Beauvoir | 2023-02-04 | Simone de Beauvoir | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Franske etikere', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Simone de Beauvoir (fra 9. januar 1908 i Paris i Frankrike, død 14. april 1986 samme sted) var en fransk eksistensialistisk filosof, feminist, politisk aktivist og forfatter. Hun betraktet ikke seg selv som en filosof, men hadde en betydelig innflytelse innen både feministisk eksistensialisme og feministisk teori.Beauvoir skrev romaner, essayer, biografier, en selvbiografi og monografier om filosofi, politikk, og sosial emner. Hun er best kjent for sine romaner. Med L'Invitée (Gjesten, 1943) eksemplifiserte hun den eksistensialistiske roman; i et trekantdrama skildres først fra den ene romanfiguren, så fra den andre. Figurenes vesen er ikke gitt en gang for alle, men er summen av hva de er for andre. Les Mandarins (Mandarinene, 1954) gjør et statusoppgjør av etterkrigstidens feilslåtte forhåpninger. Hennes siste romaner beskriver den aldrende kvinnes problemer, tidvis noe langtekkelig, som Les Belles Images (Når masken faller, 1966). Hennes avhandling fra 1949, Le Deuxième Sexe, på norsk som Det annet kjønn, fikk derimot fornyet kraft og innflytelse under feminismens framvekst på slutten av 1960-tallet og framover. Det er en analyse av kvinneundertrykkelse og et grunnleggende verk for 1900-tallets feminisme.
Hennes livsledsager var Jean-Paul Sartre, og sammen utgjorde de formidabel intellektuell kraft i det franske kulturliv som strakte seg langt utover landets grenser.
| Simone de Beauvoir (fra 9. januar 1908 i Paris i Frankrike, død 14. april 1986 samme sted) var en fransk eksistensialistisk filosof, feminist, politisk aktivist og forfatter. Hun betraktet ikke seg selv som en filosof, men hadde en betydelig innflytelse innen både feministisk eksistensialisme og feministisk teori.Beauvoir skrev romaner, essayer, biografier, en selvbiografi og monografier om filosofi, politikk, og sosial emner. Hun er best kjent for sine romaner. Med L'Invitée (Gjesten, 1943) eksemplifiserte hun den eksistensialistiske roman; i et trekantdrama skildres først fra den ene romanfiguren, så fra den andre. Figurenes vesen er ikke gitt en gang for alle, men er summen av hva de er for andre. Les Mandarins (Mandarinene, 1954) gjør et statusoppgjør av etterkrigstidens feilslåtte forhåpninger. Hennes siste romaner beskriver den aldrende kvinnes problemer, tidvis noe langtekkelig, som Les Belles Images (Når masken faller, 1966). Hennes avhandling fra 1949, Le Deuxième Sexe, på norsk som Det annet kjønn, fikk derimot fornyet kraft og innflytelse under feminismens framvekst på slutten av 1960-tallet og framover. Det er en analyse av kvinneundertrykkelse og et grunnleggende verk for 1900-tallets feminisme.
Hennes livsledsager var Jean-Paul Sartre, og sammen utgjorde de formidabel intellektuell kraft i det franske kulturliv som strakte seg langt utover landets grenser.
== Liv og virke ==
Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir ble født i Paris i 1908. Hun gikk på et katolsk universitet for kvinner og etterhvert studerte hun på Sorbonne. Oppmuntret av sin filosofilærer begynte hun å forberede seg på en prøve i filosofi på en eliteskole i Paris. Kvinner hadde ikke adgang på skolen, men kunne gå opp til avsluttende prøve. Der møtte hun Sartre og fram til hans død forble de livskamerater. Beauvoir engasjerte seg politisk og særlig var hun opptatt av saker som spesielt berørte kvinners interesser, som frigiving av prevensjon, fri abort og økonomisk frihet for kvinner.
=== Filosofi ===
Simone de Beauvoirs filosofi beskrives gjerne som en blanding av ateistisk eksistensialisme og fenomenologi. Hennes filosofi omhandler i stor grad etikk og spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til sine medmennesker. Typisk for den franske eksistensialismen utfoldet Simone de Beauvoir sitt forfatterskap og sin filosofi vel så mye i romaner og teaterstykker, som i filosofiske avhandlinger. I et sett av selvbiografiske verker skildret hun i tillegg sin oppvekst og utvikling, sin kamp mot tradisjonens normer og verdier for å utvikle sitt eget ståsted.
=== Politikk ===
Hennes livsledsager var i mange år den kjente filosofen Jean-Paul Sartre. De ble kjærester i studietiden, og etterhvert gikk forholdet over i vennskap som varte livet ut. Beauvoir deltok livlig i den politiske og filosofiske debatten i Frankrike i etterkrigstiden. Hennes posisjoner var preget av en bred humanisme og et skarpt blikk for motsigelsene innen oppfatningene også til sine meningsfeller. Spesielt interessant var hennes skepsis til trekk ved Den franske motstandsbevegelsens retorikk under og etter krigen og til intellektuelles tro på sin egen politiske betydning. Hun kunne heller ikke følge mange eksistensialister inn i marxismen og partimedlemskap. Gjennom sine skrifter og sitt virke var hun en ruvende personlighet i fransk kulturliv i annen halvdel av 1900-tallet.
== Bibliografi ==
Beauvoirs mest kjente bok er Det annet kjønn (Le Deuxième Sexe), som er en av feminismens klassikere. Fra denne bok stammer hennes mest kjente sitat: «Man fødes ikke til kvinne, man blir det». Hun har også skrevet skjønnlitteratur og essayer.
=== Romaner ===
L'Invitée, 1943
Le sang des autres, 1945 (skrevet under krigen, utgitt august 1945)
Tous les hommes sont mortels, 1946
Mandarinene (Les mandarins, 1954) Den Norske bokklubben 1986
Når masken faller (Les belles images, 1966) Gyldendal 1968?
=== Essayer ===
Det er som forfatter av Det annet kjønn at Simone de Beauvoir lever videre i ettertiden. Boken har senere blitt både idealisert og rakket ned på. Den tilhører klart sin tid, fransk førtitall, og det er lett å avdekke hennes avhengighet av tidsbestemte stemninger og meninger. Men verket har en langt dypere betydning enn som så. Den la premissene for en diskusjon av kvinnens vesen som overhodet ikke er blitt uaktuell, og den inneholdt påstander som har bevart sin sannhet og aktualitet i foreløpig over femti år. Å hevde at det er det viktigste verket hittil skrevet innenfor en feministisk diskurs, er slett ikke irrasjonelt.
Pyrrhus et Cinéas (1944)
Pour une morale de l'ambiguïté (1947)
Eksistensialismen og den borgerlige snusfornuft (L'existentialisme et la sagesse des nations, 1948) Cappelen 1968
Det annet kjønn (Le Deuxième Sexe, 1949) Pax 1970
Privilèges (1955)
La Longue Marche (1957)
Alderdommen (La Vieillesse, 1970) Solum 2016
=== Memoarer og erindringer ===
Amerika fra dag til dag (L'Amérique au jour le jour, 1948) Pax 2005
En veloppdragen ung pikes erindringer (Mémoires d'une jeune fille rangée, 1958) Pax 1996
Moden alder' (La force de l'âge, 1960) Pax 2004
La Force des choses (1963)
En lett og rolig død (Une mort très douce, 1964) Solum 1982
Tout compte fait (1972)
La cérémonie des adieux (1981)
=== Noveller ===
La femme rompue, suivi de Monologue et de L'âge de discrétion, 1968
Quand prime le spirituel, 1979
== Priser (utvalg) ==
1983 – Sonningprisen
1954 – Goncourt-prisen for Mandarinene (Les Mandarins)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Moi, Toril (1995): Simone de Beauvoir: en intellektuell kvinne blir til, Gyldendal
Francis, Claude og Gontier, Fernande (1988): Simone de Beauvoir, Gyldendal
== Eksterne lenker ==
(en) Simone de Beauvoir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Simone de Beauvoir – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Simone de Beauvoir på Internet Movie Database
(no) Simone de Beauvoir hos Sceneweb
(en) Simone de Beauvoir hos The Movie Database
(ty) Biografi på Rowohlt forlag Arkivert 12. januar 2008 hos Wayback Machine.
(en) Bibliografi på phenomenologycenter.org
(en) «Simone De Beauvoir», i serien Great Lives, BBC Radio 4, 22. april 2011 | Simone de Beauvoir (fra 9. januar 1908 i Paris i Frankrike, død 14. | 9,788 |
null | 2023-02-04 | Måløy | null | null | null | | befolkning = | 9,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesteraalens_Dampskibsselskab | 2023-02-04 | Vesteraalens Dampskibsselskab | ['Kategori:1881 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigruterederier', 'Kategori:Norske rederier', 'Kategori:Næringsliv i Hadsel', 'Kategori:Næringsliv i Nordland', 'Kategori:OVDS', 'Kategori:Selskaper etablert i 1881', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1987', 'Kategori:Sjøfart i Nordland', 'Kategori:Vesterålen'] | Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) var et rederi som ble stiftet 10. november 1881 på Stokmarknes i Nordland fylke. Samme år ble rederiets første skip – DS «Vesteraalen» fra 1865 (tidligere DS «Arendal») kjøpt fra Arendals Dampskibsselskab. Selskapet drev med lokal rutetransport, og startet den første Hurtigruten i 1893 med skipet DS «Vesteraalen» fra 1891.
Hurtigruten drev de første årene både rutefart langs kysten, og faste cruiselinjer til blant annet Svalbard. Der oppe ble Hotellneset en viktig ilandstigningsplass for besøkende turistskip på slutten av 1800-tallet. Richard With var en pioner, og Vesterålens Dampskibsselskap startet i 1896 opp med seks sommerturer fra Hammerfest til 360 kroner, og reiste et turisthotell på Hotellneset hvor passasjerene kunne jakte i Adventdalen eller delta på fjordturer i påvente av neste ukes returskip. I 1897 førte Otto Sverdrup ders rutebåt S/S «Lofoten» på denne ruten, og selv om hotellet raskt ble avviklet så fortsatte cruiserutene utover 1900-tallet i konkurranse med Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Cruisebåtene besøkte mange områder, men Adventfjorden og Grønfjorden hadde bosetninger, skjermede fjordstrøk og rolige havner hvor grunnlaget var til stede for å legge inn både post- og varefrakt og aktiviteter for passasjerene. Passasjerene kunne få stemplet postkort med privat poststempel - hvorpå brevene ble tatt om bord i det samme skipet og medbragt til fastlandet og postlagt der. Hotellet var ikke lenge i drift, men det heiste norsk statlig postflagg og var således det første norske framstøt i retning av myndighetsutøvelse i området før gruvedriften tok til.
Selskapet fusjonerte i 1987 med Ofotens Dampskibsselskab, og det nye selskapet fikk navnet Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS). OVDS fusjonerte med Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i 2006 og dannet Hurtigruten Group, som senere ble omdøpt til Hurtigruten ASA.
| Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) var et rederi som ble stiftet 10. november 1881 på Stokmarknes i Nordland fylke. Samme år ble rederiets første skip – DS «Vesteraalen» fra 1865 (tidligere DS «Arendal») kjøpt fra Arendals Dampskibsselskab. Selskapet drev med lokal rutetransport, og startet den første Hurtigruten i 1893 med skipet DS «Vesteraalen» fra 1891.
Hurtigruten drev de første årene både rutefart langs kysten, og faste cruiselinjer til blant annet Svalbard. Der oppe ble Hotellneset en viktig ilandstigningsplass for besøkende turistskip på slutten av 1800-tallet. Richard With var en pioner, og Vesterålens Dampskibsselskap startet i 1896 opp med seks sommerturer fra Hammerfest til 360 kroner, og reiste et turisthotell på Hotellneset hvor passasjerene kunne jakte i Adventdalen eller delta på fjordturer i påvente av neste ukes returskip. I 1897 førte Otto Sverdrup ders rutebåt S/S «Lofoten» på denne ruten, og selv om hotellet raskt ble avviklet så fortsatte cruiserutene utover 1900-tallet i konkurranse med Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Cruisebåtene besøkte mange områder, men Adventfjorden og Grønfjorden hadde bosetninger, skjermede fjordstrøk og rolige havner hvor grunnlaget var til stede for å legge inn både post- og varefrakt og aktiviteter for passasjerene. Passasjerene kunne få stemplet postkort med privat poststempel - hvorpå brevene ble tatt om bord i det samme skipet og medbragt til fastlandet og postlagt der. Hotellet var ikke lenge i drift, men det heiste norsk statlig postflagg og var således det første norske framstøt i retning av myndighetsutøvelse i området før gruvedriften tok til.
Selskapet fusjonerte i 1987 med Ofotens Dampskibsselskab, og det nye selskapet fikk navnet Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS). OVDS fusjonerte med Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i 2006 og dannet Hurtigruten Group, som senere ble omdøpt til Hurtigruten ASA.
== Rederiets skip ==
Noen av rederiets gjenværende skip:
MS «Vesterålen» – I hurtigruten
MS «Lofoten» – I hurtigruten
MS «Finnmarken» (1956) – Museumsskip
DS «Børøysund» – I drift som veteranskip
DS «Hestmanden» – Restaurert til museumskip
MF «Vågan» - I drift på Vestfjorden
MS «Strønstad» - i bruk av SjøheimevernetNoen av rederiets tidligere skip:
DS «Vestfjord» (1863)
DS «Vesteraalen» (1865)
DS «Vaagan» (1869)
DS «Raftsund» (1872)
DS «Fiskeren» (1884)
DS «Narvik» (1890)
DS «Vesteraalen» (1891)
DS «Bodø» (1894)
DS «Nordland» (1898)
DS «Røst» (1898)
DS «Andenæs» (1903)
DS «Risøsund» (1904)
DS «Sortland» (1906)
DS «Richard With» (1909)
MS «Andenes»
MS «Stamsund»
MS «Hadsel»
MS «Vesterålen» (1950) (fra 1983 «Vesterålen II»)
MS «Kong Olav» (kjøpt fra Det Stavangerske Dampskibsselskap)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hurtigrutemuseet – Rederier Besøkt 31. august 2009
digitalarkivet Reklameplakater for Vesteraalens Dampskibsselskab fra 1930-tallet.
Riksarkivet – Prisliste fra 1917: «Vesteraalens Dampskibsselskab (Hurtigruterne) 2den Plads Priskurant» Besøkt 25. august 2008
http://www.sjohistorie.no | Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) var et norsk rederi som blant annet operererte hurtigruter. Selskapet het opprinnelig Ofotens Dampkibsselskap som ble etablert i Narvik i 1912. | 9,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Humanisme | 2023-02-04 | Humanisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Ateisme', 'Kategori:Filosofiske bevegelser', 'Kategori:Humanisme', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Religionsfilosofi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Humanisme (av latin humanus, «menneske(lig)», og -isme) er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.
Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser. Etter andre verdenskrig har også en ikke-religiøs eller sekulær humanisme vokst fram, som i stadig større grad forbindes med ordet humanisme. Ikke-religiøs humanisme er et siste skudd på stammen til en mangfoldig tankeretning som har sine røtter i den italienske renessansen på 1300- og 1400-tallet. Begrepet humanisme ble først brukt i Tyskland tidlig på 1800-tallet, og da som et eget livssyn.
Humanisme ble i 2012 inntatt i Grunnloven som en del av Norges verdigrunnlag. Dag Hareide gir en definisjon av begrepet slik det er brukt i Norge i dag i etisk-filosofisk forstand i boken Hva er humanisme. Der utleder han en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike livssyn (både religiøse og sekulære) og ideologier. Begrepet er også brukt i betydningen humanistiske fag og om en praktisk livsholdning.
| Humanisme (av latin humanus, «menneske(lig)», og -isme) er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.
Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser. Etter andre verdenskrig har også en ikke-religiøs eller sekulær humanisme vokst fram, som i stadig større grad forbindes med ordet humanisme. Ikke-religiøs humanisme er et siste skudd på stammen til en mangfoldig tankeretning som har sine røtter i den italienske renessansen på 1300- og 1400-tallet. Begrepet humanisme ble først brukt i Tyskland tidlig på 1800-tallet, og da som et eget livssyn.
Humanisme ble i 2012 inntatt i Grunnloven som en del av Norges verdigrunnlag. Dag Hareide gir en definisjon av begrepet slik det er brukt i Norge i dag i etisk-filosofisk forstand i boken Hva er humanisme. Der utleder han en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike livssyn (både religiøse og sekulære) og ideologier. Begrepet er også brukt i betydningen humanistiske fag og om en praktisk livsholdning.
== Begrepet humanisme ==
Begrepene «renessansen» og «humanister» skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og «humanister» som den dannelsesbevegelse som vokste frem i denne epoken.
Begrepet humanisme oppsto heller sent. Det er avledet av det latinske humanitas, som er et ord som ble benyttet allerede av Cicero. I tysk opplysningstid talte Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller om Humanität, og mente dermed menneskeligheten i seg selv. Men allerede på 1400-tallet kunne dannede mennesker oppfatte og betegne seg selv som «humanista», altså som humanister.
Det begrepsmessige skritt fra «humanist» til «humanisme» ble ikke tatt før i 1808 i et skrift av teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer med tittelen Der Streit des Philanthropinismus und Humanismus in der Theorie unserer Zeit. Så selv om man i den tidlige humanistiske epoke finner uttrykket «humanist» i full bruk, tok det altså flere århundrer før de holdninger, verdier og idealer som kjennetegnet renessansen, ble sammenfattet som en «-isme» og retrospektivt knyttet til renessansetiden.
Den historisk primære betydning av «humanisme» med epoketilknytning til renessansen, er i beslektet og litt utvidet forstand også uttrykk for et klassisk dannelsesideal som kom til uttrykk i vektleggingen av den klassiske (greske og romerske) kultur. Det er omdiskutert i hvilken grad denne humanismen også representerte en implisitt religions- og/eller kirkekritikk.
En beslektet bruk av ordet «humanist» er som betegnelse på fag som er knyttet til et humanistisk fakultet ved et universitet. En «humanist» kan være en betegnelse på en person utdannet i eller som virker innen et humanistisk fag, eksempelvis filosofi eller historie.
I nyere tid ble begrepet tatt i bruk for en filosofisk livsanskuelse, som imidlertid deler seg i en rekke til dels motsatte standpunkter (så forskjellige at det i mange tilfeller ikke lar seg påvise noe nært innholdsmessig slektskap mellom de forskjellige anskuelsene, se nedenfor «Moderne humanisme(r)»). Blant disse retningene, sannsynligvis påvirket av engelskspråklig bruk av termen, er humanisme som benevnelse på et organisert sekulært livssyn, i Skandinavia mest kjent som human-etikk, og i noen grad omtalt som livssynshumanisme eller sekulær humanisme.
Historisk har imidlertid humanismen i Europa vært nært knyttet til kristendommen, først som en tankeretning innenfor katolisismen, og på 1800-tallet som et protestantisk fundert livssyn. Sent på 1600-tallet oppsto dessuten en fritenkersk tradisjon som langt på vei baserte seg på humanistiske ideer. Religionskritikk og en sterk tiltro til menneskets rasjonelle evne sto her sentralt, samt overbevisningen om at man meget vel kan være et etisk godt menneske uten å tro på noen gud. Fritenkerne var også sterke forkjempere for menneskerettigheter og for tankens frihet. Begrepet human-etikk, som Harald Høffding formulerte på 1880-tallet, er myntet på tanken om at etikken er menneskeskapt, og ikke gitt oss av høyere makter.
Begrepet humanisme betegner også en mer allmenn praktisk livsholdning eller livsinnstilling som vil opprettholde visse verdier og idealer, og «humanist» kan ha omtrent samme betydning som «menneskevenn». Det humanitære aspektet står sentralt i humanismen, uten at ordet humanitær dermed blir synonymt med ordet humanisme, iallfall ikke hvis humanisme anses som et eget livssyn.
I Norge ble Nansenskolen opprettet i 1938 under navnet Norsk Humanistisk Akademi. I Norge i moderne tid er begrepet humanisme særlig knyttet til den liberale tradisjonen innen kristendommen, særlig miljøet rundt Nansenskolen. Det var Nansenskolen som introduserte begrepet i norsk sammenheng i etisk-filosofisk forstand. Ikke-religiøse humanister distanserte seg fra denne kristelige humanismen ved å stifte Human-Etisk Forbund i 1956. De brukte av den grunn betegnelsen human-etikere, og ikke humanister, om seg selv. Etter at humanisme-ordet ikke lenger forbindes med noe spesifikt kristelig, kaller også ikke-religiøse humanister seg humanister. Human-Etisk Forbund har tidligere vurdert å endre navn til Norsk Humanistisk Forbund, men forslaget fikk ikke tilslutning. Senere ble navnet Humanistforbundet tatt av en annen organisasjon, som siden skiftet navn til Humanistene. Humanistene uttaler at de er åpne både for «ikke-religiøse og religiøse humanister», og at de ønsker «å bidra til dialog og felles forståelse på tvers av religiøse og livssynsmessige ulikheter» i tråd med den klassiske definisjonen av humanismen. Humanistene/Humanistforbundet har også en sekulær humanistisk tradisjon som en viktig inspirasjonskilde, men uttaler at de skiller seg fra HEF gjennom at de «likestiller alle humanister – religiøse, ikke-religiøse og tvilende».Fra 2012 brukes begrepet humanisme i Grunnloven der det beskrives som en del av Norges verdigrunnlag. Begrepet er også brukt tilsvarende i skolens læreplaner siden 1980-årene. I forarbeidene til planene uttales det at det ikke er noen motsetning mellom religiøs og humanistisk, og at «det er den vide, klassiske humanisme-tradisjon det her er tale om, ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom», og at det «denne forståinga av humanismen, med vekt på den breie kulturtradisjonen som humanismen representerer, [som] vert lagt til grunn».I boken Hva er humanisme (2011) definerer Dag Hareide begrepet humanisme som en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike religiøse og ikke-religiøse livssyn og ideologier.
== Tidlige åndsretninger med humanistisk innretning ==
=== Humanistiske trekk i tidlig gresk filosofi ===
Antikkens greske tenkning var både preget av gudstro og av en ateisme der gudelæren ble erstattet av et abstrakt guddommelig prinsipp, på linje med naturlover. På et både religiøst og sekulært grunnlag skulle mennesket søke sin egen erkjennelse til sannhet. De panteistiske Tales av Milet og Xenofanes av Kolofon (500-tallet f.Kr.) la et grunnlag for senere gresk filosofi med humanistiske trekk. Tales var den som skal ha formet uttrykket «kjenn deg selv», og Xenophanes avviste gudene man trodde på i samtiden og talte mer om et guddommelig universelt prinsipp. Andre eksponenter for samme innretning ble Anaxagoras, Perikles, Protagoras, Demokrit og Thukydides.
Sokrates hevdet at erkjennelse av rett og galt er basert på fornuften. Tilsvarende hevdet stoikerne ifølge naturretten at mennesket har en naturlig felles erkjennelse av rett og galt.
=== Humanisme i kinesisk filosofi ===
Det er vanlig å knytte ordet humanisme til to av de tre filosofier eller verdisystemer som har dominert det kinesiske samfunn i sine respektive perioder: Konfutsianismen både i den kinesiske antikk og i sin nykonfutsianske utforming fra Song-dynastiet og frem til 1900-tallet, og legalismen som fikk utfolde seg i det despotiske Qin-dynastiet i antikken, 221 – 207 f.Kr. (Den tredje og ikke humanistiske statsideologi var maoismen).
Den eldste og klassiske konfutsianisme var klart teistisk og de senere former tok ikke avstand fra det, selv om bruken av begrepet «himmel» allerede på Han-dynastiets tid i praksis hadde fått en mer rasjonalistisk tendens som sto fjernere fra det religiøse. Allerede Xun Zi (kinesisk: 荀子, pinyin: Xúnzĭ, Wade-Giles: Hsüntse; 310-237 f.Kr.), som vel bare representerer en skoleretning innen den tidligste konfutsianismen, utviklet et fullstendig rasjonalistisk syn på universet der tankegangen er i det vesentlige naturalistisk. Etter hans død utviklet hans disipler av dette synet, som også var koblet til en overbevisning om menneskets iboende ondskap (i motsetning til den øvrige og egentlige klassiske konfutsianisme), et drakonisk system som forankret samfunnsets harmoni i herskerens resolutte maktbruk og strikte lovgivning. Dette ble kjent som legalismen, som skulle gå under da det dynastiet som forsøkte å styre etter det raskt brøt sammen. Konfutse formulerte den gylne regel «Det du selv ikke ønsker, gjør ikke det mot andre», som er en viktig bestanddel i en human etikk, og som deles av de fleste verdensreligionene.
Vel tusen år etter oppstod nykonfutsianismen i Song-dynastiet (960–1279), da en rekke filosofer utviklet et konfutsiansk humanistisk system som tok opp i seg elementer fra buddhismen og taoismen og der fremhevelsen av menneskets egenverdier var integrert i epokens sosialetikk og moral-metafysikk. De utdannede kinesiske klasser ble gitt et sammenhengende metafysisk system. Den religiøse forfedrekulten og den tilknyttede barnlige pietet ble beholdt, og hadde mye å gjøre med ønsket om sosial koherens og behovet for sosial kontroll.
Nykonfutsianismen fikk to hovedretninger, ingen av dem med noen plass for en personlig guddom. Den skoleretning som fulgte Zhu Xi (朱熹, Zhū Xī, Chu Hsi; 1130–1200) fastholdt at den ytterste realitet var «Den ypperste høyeste», som igjen var identisk med prinsippet li (理), en naturlig og uforanderlig «lov» som informerer alle fenomener. Tilhengerne av den skoleretning som fikk Wang Yangming (王阳明, Wáng Yángmíng; 1472–1529) som sin fremste eksponent forankret derimot den ytterste realitet i menneskets indre, i sinnet, men ikke på en individualistisk eller relativistisk måte – man kunne erkjenne den ved en overnaturlig, men samtidig menneskelig inngivelse. For dem var sinn og li en enhet. Man kan lett se at denne ytterste realitet var i høy grad en metafysisk størrelse, men man tenkte seg ikke en høyere personlig makt som hadde skapt denne realitet. At en slik tanke var fremmed betød riktignok ikke at den var umulig; det var snarere slik at kinesisk filosofi kretser om mennesket og lar ontologiske problemstillinger ligge. I det hele tatt har kinesisk filosofi generelt hatt en slik innretning, rettet mot moral, sosialetikk og politikk; den har i liten grad utmerket seg innen retninger som kosmologi, ontologi eller psykologi.
== De første egentlige humanister ==
Gudstro var en forutsetning for tenkningen i middelalderen. Tenkningen bygget videre på antikkens tro på menneskets muligheter. Mennesket ble betraktet som fritt, verdifullt og uavhengig.
=== De europeiske forløpere til humanismen ===
En første ansats til en kristelig-vestlig humanisme utviklet seg allerede på 1000-tallet. Filosofen og teologen Anselm av Canterbury (1033–1109) stilte i et nøkkelverk spørsmålet hvorfor Gud var blitt menneske (cur deus homo), og besvarte det på en måte som satte menneskets relasjon til Gud i et nytt lys, og understreket viktigheten av at det kristne menneske på sin frelsesvei måtte anstrenge seg for å etterligne (imitere) Gud. Fra dette ble «naturretten» utviklet som senere skulle ha stor betydning for rettighetstenkningen i amerikanske og franske revolusjonen og i menneskerettighetene.
Det menneskesyn som dette prosjekt bygget på, ble et av grunnlagene for den kristelige humanisme, som også fant næring i Aristoteles' og Platon. Den ble en slags kristen sokratisme (Kristenmenneske, kjenn deg selv) og introduserte et nytt aspekt ved syndsbegrepet og moralteologien ved at handlingers intensjonalitet blir viktige og der introspeksjon blir viktigere.
=== Banebryterne ===
Blant de første og viktigste personlighetene blant middelalderens klassiske humanister finner man Dante Alighieri (1265–1321) og Francesco Petrarca (1304–1374). Selv om det er Dantes Den guddommelige komedie som er blitt stående som det viktigste litterære bidraget fra denne perioden, så var det Petrarca som best formulerte humanismens grunnlag. Selv om Dante i sine bøker hadde en blanding av kristen og hedensk tankegang som vakte oppsikt, forholdt han seg til skolastikken i viktige spørsmål. Petrarca løsrev seg fra dette, og det er betegnende at han så på Roma ikke som kirkens sentrum, men som en by full av arvestykker fra klassisk tid. Hans fremste elev, Giovanni Boccaccio (1313–1375), ble i sin samtid kjent for sine verker som bidro sterkt til å spre humanismen (men i ettertid er han mest kjent for sitt erotiske verk Dekameronen).
== Humanismens blomstringstid ==
=== Humanismen i Firenze ===
Blant mennesker i maktposisjoner var Coluccio Salutato († 1406), kansler i Firenze, en av de første som sluttet seg til humanismen. Hans hovedbidrag var å fremme studiet av de gamle klassikeres forfatterstil ved brevskriving, og innhentet og fremmet studiet av bl.a. ciceronske episteltekster. Han forsvarte Petrarcas og andres interesse for klassikerne mot de anklager som til å begynne med kom om at dette ville fremme en beundring for hedenskapet. Inspirert av Coluccio ble det også et oppsving av studiet av klassisk gresk. Flere europeiske fyrster sluttet seg til bevegelsen utover i det 15. århundre.
Humanismen var en kulturell bevegelse, som gjenoppvekket og raffinerte språk (i særdeleshet gammelgresk), vitenskap, filosofi og poesi fra klassisk tid. De tok i bruk termen humaniora som betegnelse på antikkens visdom, og så den mellomliggende perioden, middelalderen, som mørk og barbarisk.
Fyrstehusene støttet generøst opp under den nye bevegelsen. Under Mediciene ble Firenze dens viktigste arnested, særlig under Cosimo (1429–64) og Lorenzo il Magnifico (1449–92). Den fremstående statsmannen Mannetti var en fremstående kjenner av gresk og latin; kamaldulensermunken Ambrogio Traversari (1386–1439) var også en lærd mann med en storslagen samling av de greske forfattere, og den første vestlige munk i den moderne tid som lærte seg hebraisk.
Nyplatonismen fikk med humanismen igjen stor betydning, etter å ha blitt erstattet av aristotelisk tankegang i det 12. århundre. Humanistene kom i konflikt med skolastikerne. Det var sentralt for humanistene at man måtte kunne drive fri forskning, uten å være bundet av teologiske læresetninger.
=== Humanismen i Pavens by ===
Denne skepsis betød likevel ikke at det ble noe brudd med den katolske kirke. Blant annet ble Carlo Aretino (Marsuppini) (1399–1453), kjent som en notorisk hedning av sine samtidige, tvert i mot invitert til Roma av pave Nikolas V for å oversette Homers verker. Denne paven regnes som den første egentlig humanistiske pave. I sitt korte pontifikat (1447–1455) opprettet han Vatikanbiblioteket, en institusjon som var inspirert av og selv skulle støtte opp om og anspore de humanistiske kjerneanliggender. Fra sitt dødsleie holdt han en tale til kardinalene om å styrke det som ettertiden skulle betegne som humanismen for at den romerske kirkes autoritet og sannhet skulle bli bedre forstått. Dette innvarslet et århundre da et stort antall humanistisk skolerte paver og enda flere kardinaler, biskoper og katolske institusjoner og læresteder fremmet humanistiske studier som et redskap for fordypet troserkjennelse.
=== Humanistiske studier ===
Humanistene la stor vekt på studiet av primærkilder, originaltekster, og satte studiet av senere tiders fortolkninger og kommentarer i annen rekke. Dette reflekteres i det hyppig brukte uttrykket ad fontes, eller «til kildene». Humanistisk utdannelse, kalt studia humanista eller studia humanitatis (studiet av menneskeheten), kretset rundt studiet av de fri kunster: Latinsk og gresk grammatikk, retorikk, poesi, moralfilosofi (etikk) og historie.
Humanistene på 1400-tallet var mer opptatt av klassisk latin enn av middelalderlatinen, som var en forenklet utgave av språket med mange nyord. Petrarca (1304–1374) kalte denne latin for barbarisk, og foretrakk den rene klassiske latin og de klassiske forfattere som Cicero og Vergil. Denne interesse førte til en saumfaring av klosterbiblioteker for glemte tekster. En slik bibliotekjeger, den pavelige sekretær Poggio Bracciolini (1380–1459), som skal ha kommet over femten klassiske forfatteres fullstendige verker, fant for eksempel Vitruvius' verker om kunst og arkitektur, noe som muliggjorde Filippo Brunelleschis (1377–1446) fullførelse av Il Duomo, domkirken i Firenze.
Humanismen avfødte også de nødvendige intellektuelle og filologiske redskaper for en klarere analyse av gamle tekster. Blant tekstkritikkens tidlige triumfer var Lorenzo Vallas (1406–1457) oppdagelse av at kilden for Den konstantinske skjenkelse var et falsum fra tidlig middelalder.
=== Humanismen i reformasjonstiden ===
En rekke av de ledende personligheter i reformasjonstiden, på alle sider av de konfesjonelle skillelinjer, var klare eksponenter for de humanistiske idealer. Det gjelder for eksempel Martin Luthers kanskje dyktigste medarbeider Philipp Melanchthon (1497–1560), hans motstander Erasmus av Rotterdam (1466–1536), og den senere helligkårede engelske kansler Thomas More (1478–1535) som engasjerte seg på katolsk side mot kong Henrik VIII av England. Også mange av de pavelige utsendinger og kuriekardinalene som engasjerte seg i striden, var humanister. Spesielt var Erasmus en fritenker som utviklet en syntese av kristendom og gresk filosofi.
=== Tidlig humanisme i Norge ===
Påvirket av humanismen ellers i Europa, vokste det frem humanistiske miljøer i Norge i andre halvdel av 1500-tallet og på begynnelsen av 1600-tallet. Humanistene var i hovedsak konsentrert i Bergen og Oslo, og har i ettertid blitt kalt Oslohumanistene og Bergenshumanistene. Humanistene var lærde kjennere av språk og historie, og de fleste av dem var prester eller lærere. De behersket latin og kunne derfor ha kontakt med andre lærde i Europa.
Den fremste av humanistene i Bergen var Absalon Pedersen Beyer og Peder Claussøn Friis. Beyer ble teologisk lektor i Bergen i begynnelsen av 1550-årene, og skrev blant annet Om Norgis Rige, et verk om Norges historie og et tidlig norsk-patriotisk skrift. Friis skrev Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse, et verk om norsk geografi, og han oversatte Snorre Sturlassons Heimskringla til dansk.
Blant Oslohumanistene var de mest fremtredende Jens Nilssøn og Hallvard Gunnarssøn. Begge skrev «tverrfaglige» verker om historie, religion, natur og geologi.
== Den tyske nyhumanismen ==
Opplysningstiden var preget av kritikk av den forhenværende dogmetro og fanatisme. Tenkerne hadde en avsvekket gudstro – innen deisme var gud en fjern skaper som ikke grep inn i virkeligheten.
Fra midten av 1700-tallet utviklet det seg en bevegelse i Tyskland som skulle få betegnelsen Den tyske nyhumanisme, på tysk: Neuhumanismus. Den grep fatt i, men videreførte på sin egen måte, de kunstnerisk-filosofiske strømninger fra den opprinnelige humanisme. Denne tyske humanismen satte kunsten i sentrum for det kulturelle liv, og blant dens fremste eksponenter regnes Johann Joachim Winckelmann (1717–1768), Johann Gottfried von Herder (1744–1803), Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832), Friedrich Schiller (1759–1805) og Wilhelm von Humboldt (1767–1805). Den videreførte også den typisk humanistiske høyaktelse for og intense beskjeftigelse med antikkens Hellas, og var dermed også en av de viktigste drivkreftene for utviklingen av klassisk arkeologi, både i Hellas og i Italia, og forsåvidt i hele middelhavsområdet.
På denne tiden var menneskerettigheter grunnlaget for etisk tenkning. Kant (1724–1804) formulerte sitt kategoriske imperativ som en allmenngyldig leveregel.
Nyhumanismen var også en pådriver for datidens tyske dikteres og bildende kunstneres begeistring for Italia. Den mest kjente av epokens tyske italiafarere var Goethe, men nevnes kan også Johann Friedrich Overbeck (1789–1869), Franz Pforr (1788–1812), Rudolph Schadow (1786–1822), Philipp Veit (1793–1877) og Peter von Cornelius (1783–1867).
Det var en av de tyske nyhumanister, Friedrich Immanuel Niethammer (1766–1848), som skulle skape ordet «Humanismus». Han brukte ordet for å beskrive en filosofi for sitt arbeid med pedagogikk innen kirken, som tok avstand både fra konservativ autoritær kirketradisjon og fra den radikale strømningen etter den franske revolusjonen. Mennesket måtte oppdras til å bli menneskelig og human.
== Nyere norsk kristen humanisme ==
I 1800- og 1900-tallets norske kulturliv har verdikonservativ kristen humanistisk tenkning preget personer som Johan Nordahl Brun (1745–1816, luthersk biskop), Niels Treschow (1751–1833), A. H. Winsnes (1889–1972) og Eiliv Skard. Idehistorikeren Winsnes tok kraftig oppgjør med «det naturalistiske og materialistiske livssyn».
De to fremste filosofiske skikkelser i samme retning etter Winsnes er Egil A. Wyller og Asbjørn Aarnes. Også Ronald Fangen (1895–1946) hører hjemme i den kristne humanistiske tradisjon.
De to stifterne av Nansenskolen; Norsk Humanistisk Akademi; Kristian Schjelderup (senere biskop) og Anders Wyller hadde et kristent livssyn, men valgte agnostikeren Fridtjof Nansens navn på skolen for å vise at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer.
== Karl Marx' bruk av humanismebegrepet ==
I sitt manuskript Privateiendom og kommunisme (1844) fremholdt Karl Marx (1818–1883) at
« … kommunisme som fullt utviklet naturalisme, er lik som humanisme, og som fullt utviklet humanisme er lik naturalisme».Videre vurderer han det slik at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevisstheten i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet, fremholder han i manuskriptet.
Disse tankene kunne imidlertid ikke utvikles eller gripes fatt i av samtiden, ettersom de var uttrykt i håndskrevne manuskripter fra hans Paris-opphold og som ikke ble utgitt før nesten hundre år senere. Det er også vanskelig å se begrepet humanisme eller tanker i denne retning videreutviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale fra ham.
== Moderne humanismer ==
Mens den egentlige humanisme entydig må knyttes til overgangen mellom middelalder og nytid, er begrepet senere blitt tatt i bruk, ofte nærmest som et honnørord, i nye sammenhenger.
I forhold til den moderne tid er det i tillegg til humanismen fra renessansen og med sine nyere utfoldelser tilkommet former for humanisme som er, eller kan være, ateistisk, religiøs, eller sekulær i sin selvforståelse. Humanismebegrepet benyttes også om noen politiske bevegelser.
Noen av disse humanismer anser seg som stående i en særlig relasjon til den opprinnelige humanisme, eller som særlig ektefødte arvtakere. Andre har et mer sammensatt bilde av sin kulturelle og filosofiske proveniens, eller oppfatter seg selv som bare en av mange moderne uttrykk av de historiske humanistiske idealer. Blant ledende humanistiske tenkere i den engelsktalende verden på 1900-tallet kan fremheves Bertrand Russell, Edward Morgan Forster og Julian Huxley (sønn av Thomas Huxley, mannen som utviklet begrepet agnostisisme).
I 1929 stiftet Charles Francis Potter organisasjonen First Humanist Society of New York, støttet av John Dewey, Helen Keller, Will Durant, Albert Einstein, Thomas Mann og andre fra tidens anerkjente åndselite. Organisasjonen proklamerte et positivt livssyn og i 1933 kom «Humanist Manifesto» fra den samme krets. Potter var prest i den unitaristiske tradisjonen og på 1930-tallet utgav han sammen med sin kone Clara Cook Potter boken Humanism: A New Religion. På 1930-tallet var Potter en velkjent forkjemper for kvinners rettigheter, abortrettigheter og avskaffelse av dødsstraffen. Potter mente at «humanisme er ikke noen avskaffelse av religionen, men en begynnelse på en virkelig religion» og forestilte seg humanisme som «a religion of common sense».I 1957 laget Julian Huxley det nye begrepet «transhumanisme» for å beskrive det synet at mennesket skulle bedre seg selv gjennom forskning og teknologi, muligens inkludert eugenikk, men viktigere forbedring av det sosiale miljø. Transhumanismen, som har gjennomgått forandringer etter Huxleys tid, er i løpet særlig av tiden etter 1990 blitt en eget samfunnsyn, livssyn og etisk system.
=== Sekulær humanisme ===
Sekulær eller ikke-religiøs humanisme avviser religiøs tro og eksistensen av noe overnaturlig. Med sin vektlegging av naturlige, vitenskapelige forklaringer assosieres den ofte med akademikere og vitenskapsfolk, siden det å postulere naturlige forklaringer er en allmenn vitenskapelig metode (som ikke nødvendigvis reflekterer forskerens livssyn). Sekulære humanister er ofte av den oppfatning at humanistiske prinsipper naturlig leder til sekularisme, ut fra grunnantakelsen om at etikken er menneskeskapt, og ut fra den intellektuelle arven fra opplysningstiden.
Denne humanismen må ikke forveksles med scientisme, som på et nærmest religiøst vis hevder at naturvitenskap kan gi svaret på alt. Sekulær humanisme betoner at menneskets rasjonelle og kritiske tenkning må gå ut over det vitenskapelige, ettersom naturvitenskap ikke kan gi svar på etiske, eksistensielle og estetiske spørsmål, som er blant de viktigste i menneskelivet. Naturvitenskap kan kun gi oss faktabaserte premisser for en argumentasjon på disse livsområdene. Den har omformet vårt syn på hvordan verden er bygd opp ved å kullkaste den kristne kosmologien, og gitt oss en faktabasert tankeramme for hva vi med rimelighet kan utsi om verden. Som et ledd i kritikken av kristendommen var dette svært viktig.
Da den sekulære humanismen kom i organiserte former etter andre verdenskrig, var dens fritenkerske aspekt fremtredende i form av en til dels krass religionskritikk. Samtidig tok den sterkt avstand fra totalitære bevegelser som kommunismen og nazismen, selv om disse var ateistiske. Ateisme måtte ledsages av et humanistisk menneskesyn, og av de etiske verdier som ligger til grunn for menneskerettighetene. Da UNESCO i 1965 utgav en bok om verdens ledende religioner og livssyn, kom humanismen med som det eneste livssyn i tillegg til verdensreligionene.Etter hvert er det blitt etablert organiserte sekulære humanist-grupper i mange land, og det er arrangert 15 humanistiske verdenskongresser, to av dem i Norge (1962 og 1986), i regi av International Humanist and Ethical Union, som ble stiftet i 1952 med støtte av flere av lederne i FN-systemets organisasjoner. UNESCOs første direktør, Julian Huxley, var stiftelsesmøtets president. Unionen skiftet i 2019 navn til Humanists International.
I dag er den sekulære humanismens religionskritiske aspekt mindre fremtredende enn tidligere, fordi kirken og kristendommen har mistet mye av sitt grep om folk flests livsanskuelse. Det henger sammen med at de vesteuropeiske samfunn er blitt stadig mer sekulære, noe som gjør polemisk religionskritikk mindre påkrevd. Spørreundersøkelser viser at om lag halvparten av befolkningen i Norge og Skandinavia for øvrig ikke har noen gudstro, og at de slutter opp om humanistiske verdier. Dermed har sekulær humanisme gått fra å være en liten opprørsbevegelse til å bli en hovedstrøm i tros- og livssynslandskapet.
==== Sartres humanistiske eksistensialisme ====
I 1945 holdt den franske ateistiske og marxistiske filosof Jean-Paul Sartre et foredrag med tittel «Eksistentialisme er en humanisme» på Club Maintenant i Paris. Det ble utviklet til en bok som kom ut det påfølgende år: «L'existentialisme est un humanisme». Denne boken ble snart ansett for retningsgivende for den nye franske eksistensialistiske bevegelse. Sartre beskriver sitt anliggende som humanistisk, men skjelner mellom to svært forskjellige betydninger av ordet humanisme. Primært taler han om en betydning som handler om at mennesket er av ypperste verdi, en betydning som Sartre avviser. Han fremhever så en betydning som går ut på at mennesket er sin egen lovgiver og må fatte sine egne beslutninger. Denne går han inn for, og sier at den innebærer ateisme.
I hans filosofiske system kommer menneskets eksistens kronologisk før dets essens. Det betyr at selv om mennesket eksisterer så finnes det intet som kan diktere dette menneskes karakter, livsinnretning eller lignende; kun mennesket kan definere sin essens. Som han sier i boken: «Det første er at mennesket eksisterer, så møter det seg selv, det bruser opp i verden – og definerer seg selv etterpå». Sartre avviser det han kaller «deterministiske unnskyldninger» og hevder at alle mennesker må ta ansvar for sine handlinger (fri vilje). Han taler også om en forlatthet som er en ensomhet noen ateister kan føle når det går opp for dem at det er ingen gud som våker over dem. Dette knyttes til fortvilelse og angst (eksistensiell angst).
Som kommunist var det viktig for Sartre å forsone sine tanker om menneskets fri vilje med marxismens lære om sosioøkonomiske krefter utenfor menneskets umiddelbare kontroll og som skulle spille en kritisk rolle for utformingen av dets liv. I sitt viktige verk Critique de la raison dialectique (kritikk av den dialektiske fornuft) av 1960 pekte Sartre på «humanistiske verdier» i Marx' tidlige verker. Han dro til Cuba for å møte Fidel Castro and Ernesto «Che» Guevara. Etter Guevaras død sa han at Guevara var sin tids mest fullstendige menneske.
==== Sekulær humanisme i Skandinavia ====
I Norge og Skandinavia har begrepet sekulær humanisme vært brukt tildels sammenfallende med humanetikk, et etisk system og senere et livssyn utviklet av Kristian Horn fra 1950-tallet og formidlet av organisasjonen Human-Etisk Forbund (grunnlagt 1956) i Norge og av Human-Etiska Förbundet i Sverige (grunnlagt 1979) i Sverige. Kristian Horn brukte ikke selv begrepet humanisme, men human-etikken knyttet an til viktige elementer fra den humanistiske tradisjonen i europeisk idéhistorie. Horn hentet begrepet human-etikk fra Harald Høffdings hovedverk Etik fra 1887. Høffding var inspirert av empirismen og utilitarismen (David Hume og John Stuart Mill), og vektla det såkalte «verferdsprinsippet» som grunnverdi. Den organisasjon Horn grunnla for å formidle human-etikken som etisk system og livssyn, begynte fra 1990-tallet med Levi Fragell som pådriver å bruke begrepet humanisme overlappende med begrepet human-etikk, men forslag om å endre navn på forbundet til Humanistisk forbund har ikke fått gjennomslag. I Sverige har Human-Etiska Förbundet i Sverige skiftet navn til Humanisterna. Den norske human-etikken kan innordnes enten som former for ateistisk, agnostisk eller sekulær humanisme, og har alltid sett seg selv som et alternativ til de religiøse livssyn og spesielt kristendommen.
En samlende fremstilling av det norske human-etiske livssyn foreligger ikke i strikt forstand, ut over antologien Verdier og verdighet (2013), med bidrag fra norske humanister. I 2021 utkom boka Humanismens idéhistorie, skrevet av Morten Fastvold, som spesielt vektlegger ikke-religiøs humanisme eller livssynshumanisme. Tidligere viste man gjerne til Corliss Lamonts bok The Philosophy of Humanism (1949) som etter initiativ fra Human-Etisk Forbund ble utgitt på norsk med tittelen Det humanistiske livssyn (1988). Der heter det sammenfatningsvis at «humanisme er en overnasjonal filosofi for alle mennesker og med universell gyldighet.» Også Richard Normans bok On Humanism (2004) ble oversatt til norsk som en innføring i sekulær humanisme.
Human-Etisk Forbund har vektlagt at de ikke ønsket noen endelig autoritativ fremstilling av sitt livssyn, fordi dette ville innebære etablering av en ny autoritet. Dette begrunnes med ønsket om at individene skal gjøre selvstendige vurderinger av de moralske utfordringer de står overfor. I 2006 vedtok imidlertid Human-Etisk Forbund et norsk humanistmanifest der det står at «humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet. I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk.» I 2016 gikk alle de nordiske sekulære humanistorganisasjonene sammen om et nordisk humanistmanifest der det slås fast at «Humanismen er et sekulært livssyn. Det har som utgangspunkt at mennesker er del av naturen, født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet.»
Dag Hareide, som skrev boka Hva er humanisme (2011), finner det problematisk å bruke begrepet humanisme om Human-Etisk Forbunds livssyn. Han uttaler at «jeg vet at Human-Etisk Forbund ser på humanisme som et livssyn, men jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Tanken er forvirrende. Det som er interessant er om du er ateist eller troende, eller om du for eksempel har tro på nyttefilosofi eller pliktetikk. Humanismen gir ikke svar på dette, og da skjønner derfor ikke hvordan humanismen kan fungere som et livssyn».
Til dette kan det sies at verken ateisme eller nyttefilosofi eller pliktetikk isolert sett utgjør noe livssyn. Et livssyn må både ha en oppfatning om hvordan verden er bygd opp, dvs. en kosmologi, samt om hva som er rett og galt, og hva som gir livet mening. Sekulær humanisme, eller livssynshumanisme, bygger i tillegg til ateisme på tanken om menneskets verdighet, kombinert med den naturalistiske forståelsen av mennesket som en dyreart fremkommet gjennom evolusjonen, og på grunntanken om at etikken er menneskeskapt. Det åpner for ulike måter å reflektere over etikk på, slik nyttefilosofi og pliktetikk er to eksempler på. Livssynshumanismen hevder dessuten at det ikke finnes noen objektiv mening i tilværelsen, noe som er en eksistensialistisk grunntanke. Ut fra alt dette er det opp til hvert enkelt menneske å finne mening i sitt liv. Innenfor dette vide livssynsmessige rammeverket finnes det mange måter å være humanist på. Det ville stride mot livssynshumanismens ikke-dogmatiske karakter å gi detaljerte forbud og påbud om hvordan hver enkelt bør leve.
=== Marxistisk humanisme ===
Som påvist ovenfor, brukte Karl Marx selv humanismebegrepet i dokumenter som ikke ble videreutviklet av ham selv eller andre i hans samtid. I Marx' senere og mest kjente arbeider vektlegges kollektive sosiale størrelser som klasser og klassekamp. Gjennom sin vektlegging av de ofte deterministisk forståtte «naturlovene» for samfunnsutviklingen (se Kapitalen (1867)), skyves også det individuelle menneskets handlingspotensial og ansvar i bakgrunnen. Det er også den kollektivistiske forståelsen av Marx' tenkning som har dominert den marxistiske tradisjonen.
Marxistisk humanisme som moderne begrep vokste frem lenge etter Marx' død, og var tildels en følge av skuffelsen over de inhumane trekkene ved regimene i Øst-Europa som kalte seg «sosialistiske» og «kommunistiske». Marxistiske humanister påberoper seg gjerne Marx' tidlige humanistiske skrifter, særlig de økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844, som var blitt oversatt og gjort kjent av Raja Dunajevskaja på 1930-tallet. Marxististisk humanisme står i opposisjon mot de «objektivistiske» tendenser i sosialteorien, særlig slik som Marx' utlegges innenfor den ortodokse kommunistbevegelsen (se den historiske materialisme).
Den marxistiske humanismen ville (gjen)etablere et rom for individene i marxistisk teori og praksis. Prahavåren i Tsjekkoslovakia i 1968 bragte ytterligere eksempler på marxistisk humanisme, likeså Edward Giereks mer liberale regime i Polen.
Blant de mest kjente marxistiske humanister er den tysk-amerikanske psykologen og filosofen Erich Fromm (1900–1980).
=== Antroposofi ===
Den filosofiske retningen antroposofi (av gresk «menneskevisdom») ser seg selv i en humanistisk tradisjon. Mer spesifikt betjener antroposofien seg i særlig grad av tankegods hentet fra nyhumanismen.
== Ikke-kristen religiøst forankret humanisme ==
På samme måte som innenfor den kristne tradisjonen, finnes det humanistiske tendenser og tradisjoner innenfor de andre verdensreligionene også.
=== Humanistisk jødedom ===
Den jødiske humanisme (eller humanistiske judaisme, jødedom) er en bevegelse innen jødedommen som legger vekt på jødisk kultur og historie i stedet for troen på en overnaturlig gud, som kildene til den jødiske identitet. Dens filosofiske utsyn har dermed en del til felles med den sekulære humanisme, selv om dens tilhengere også anser at dens røtter går tilbake til ca. det annet århundre, til Elisha ben Abuyah. Sekularisme og ikke-teisme fikk ikke særlig utbredelse blant jøder før på 1800-tallet, under Haskalah, hvis ledere for det meste forkastet enhver tradisjonell religiøs praksis til fordel for fornuft og vitenskapelig metodikk. Blant dem som rundt århundreskiftet til 1900-tallet bidro mest til humanistisk judaisme var Ahad Ha’am (fra Ukraina), hviterusseren Simon Dubnow (fra Hviterussland) og Chaim Zhitlovsky (fra Russland). Den fikk sin nyeste form da den ble grunnlagt som «Humanistic Judaism» i 1963 av den amerikanske rabbi Sherwin Wine. Flere menigheter kom seg til, og i 1969 ble de sammenknyttet i paraplyorganisasjonen «Society for Humanistic Judaism» (SHJ). i 1986 oppstod også en internasjonal struktur med medlemsorganisasjoner i 13 land: «The International Federation of Secular Humanistic Jews».
=== Buddhistisk humanisme ===
Buddhismen og den sekulære humanismen har en del møtepunkter idet buddhismen ikke har et personlig gudsbegrep, selv om den i høy grad har tro trancendentale krefter både i og utenfor mennesket og dets evner. Det finnes også strømninger som betegnes som buddhistisk humanisme. Buddha, den sentrale personen og grunnleggeren av buddhismen, regnes av mange som en slags humanist.
=== Humanisme i islamsk perspektiv ===
Islam betrakter mennesket som Guds høyeste skapning, noe som fremgår av skapelsesberetningen i Koranen (2/20-38) der Gud befaler engleskaren om å kaste seg ned foran Adam, som Gud hadde skapt og innblåst med sin ånd. Mennesket er videre den eneste av Guds skapninger som er fullstendig fri til å handle som det vil på jorden; det kan handle i samsvar med Guds vilje, eller imot Gud. Idealet er naturligvis det menneske som lever i pakt med Guds bud. At mennesket settes i en slik særstilling i skaperverket og en slik autonomi, gir islam et humanistisk perspektiv. Alt på jorden er skapt for menneskets skyld, alle Guds lover er til for menneskets beste.
=== Moderne konfutsiansk humanisme ===
Siden slutten av 1900-tallet har interessen for konfutsianismen blomstret opp både i Det fjerne østen og i Vesten, og inspirert av religiøs pluralisme og tanker om det liberale demokrati har man beynt å tale om en tredje epoke for den konfutsianske humanisme (de to første epoker regnes da for å være i Kina etter Qin-dynastiet og så i Song-dynastiet).
== Eksempler på annen moderne bruk av humanismebegrepet ==
=== Mario Rodriguez Cobos' nyhumanisme ===
New Humanism, eller Universal Humanism er navn på en filosofisk retning utviklet fra 1969 av argentineren Mario Rodríguez Cobos (pennenavn Silo). Denne filosofi henter inspirasjon fra Martin Luther Kings og Mahatma Gandhis ikkevoldsbevegelser.
=== Prabhat Rainjan Sarkars neohumanisme ===
Den indiske tenker Prabhat Rainjan Sarkar presenterte i 1982 de teorier han hadde utviklet om den menneskelige natur og hvordan individer og samfunn kan oppnå sine fulle potensial. Han kalte dette for Neo-Humanism. Grunnlaget for denne «nyhumanismen» er ifølge Sarkar den universelle kjærlighet. Det er en holistisk filosofi som tar for seg meningen med livet, samfunnets rolle, hvordan man klarer å forvise dogmer og begrensninger fra sitt sinn, og mange andre aspekter ved menneskelivet.
=== Psykologi, pedagogikk, litteratur ===
Det finnes også moderne skoleretninger innen både psykologi, pedagogikk og litteratur som betegner seg som humanistiske.
I humanistisk psykologi er menneskelige evner og egenskaper som kjærlighet, selvbevissthet, selvråderett, personlig frihet, ondskap, grådighet og andre menneskelige tendenser og tilstander, moral, kunst, filosofi, litteratur, vitenskap, liv og død, alle aktuelle og sentrale i humanistisk psykologi. Abraham Maslow, Carl Rogers og Rollo May var blant foregangsskikkelsene for utviklingen av den såkalt humanistiske psykologi i USA og Europa i etterkrigsårene.
Som retning innen pedagogikken kan man si at en humanistisk pedagogikk begynte å dominere flere skolestystemer på 1600-tallet. Uttrykket utdannelseshumanisme kan spores tilbake til 1800-tallet, og i USA var utdannelseskommisjonæren W.R. Harris av særlig betydning. For den generelle utvikling av elevenes evner fremholdt han det han kalte de fem vinduer til sjelen som verdt å satse på (matematikk, geografi, historie, grammatikk og litteratur/kunst). Utdannelseshumanister mener at «de beste studier for de beste barna» er de beste studiene for alle barn.
Selv om humanismen som skoleretning innen pedagogikken ble ansett som mindreverdig ut gjennom 1900-tallet som bragte en rekke pedagogiske nyvinninger, har den fremdeles noe gjennomslagskraft, særlig på enkelte eliteskoler og da særlig hva gjelder litteratur.
== Humanisme som verdigrunnlag i Norge ==
Gjennom flere lovendringer i perioden 2009–2012 har humanisme blitt beskrevet som en del av den norske statens verdigrunnlag.
I 2012 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens § 2, slik at paragrafen inneholder formuleringen «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Den offentlige skolens og barnehagens formålsparagrafer ble i 2009 og 2010 endret til at henholdsvis opplæringen og barnehagen «skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.»
Også før 2009 var begrepet humanisme brukt i læreplaner, slik som Mønsterplan for grunnskolen. NOU 1995: 9 understreker at det ikke er noe motsetningsforhold mellom «kristen» og «humanistisk». Utredningen siterer Innst. S.nr.96 1986-87, hvor det heter at «skolen skal i sin undervisning og virksomhet bygge på grunnleggende kristne og humanistiske verdier. Det er den vide, klassiske humanisme-tradisjon det her er tale om, ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom. I forbindelse med forarbeidene og debatten om M-87 sier Kirke- og undervisningskomitéen (med unntak av SVs representant) at denne forståinga av humanismen, med vekt på den breie kulturtradisjonen som humanismen representerer, vert lagt til grunn når humanismebegrepet vert omtala i andre deler av planen.»
=== Hva er humanisme – forsøk på en samlende definisjon ===
Dag Hareide, som har vært sentral i arbeidet med å formulere både den nye grunnlovsparagrafen og skolens og barnehagens formålsparagrafer, utgav i 2011 boken Hva er humanisme, i Universitetsforlagets «Hva er»-serie. Boken er et forsøk på å definere hva humanisme er i Norge i dag, slik begrepet er brukt i Grunnloven og skolens og barnehagens formålsparagrafer. Boken gir også en oversikt over humanismens historiske og filosofiske røtter.
Hareide tar utgangspunkt i menneskeverdet og utleder en etikk fra det, for å komme frem til en samlende definisjon av humanismen. Han mener humanisme kan bygges på seks søyler: Menneskeverdet, den gylne regel, dannelse, demokrati, den frie kritiske tanke og dialogen. Med dette utgangspunktet kan humanismen knyttes til ulike religioner, livssyn, ideologier og retninger.
I innledningen nevner Hareide at det finnes tre innfallsvinkler til å definere humanismen. I tillegg til innfallsvinkelen som tar utgangspunkt i menneskeverdet trekker han frem humanisme som avviser religion, som Hareide mener er en problematisk og lite samlende definisjon, samt synet om at mennesket skal være alle tings mål, som Hareide også mener er problematisk, ettersom natur og dyreliv da mister sin egenverdi.
== Kritikk av humanisme ==
Humanismen, dvs. den filosofiske tradisjon som går på tvers av religioner og livssyn og som vil hegne om menneskets iboende verdighet, har ikke vært uten kritikere. Særlig på sosialistisk og kommunistisk hold ble humanismen på 18- og 1900-tallet kritisert for å være borgerlig og reaksjonær. For eksempel angrep kommunisten Nordahl Grieg Nansenskolens humanisme på dette grunnlaget. En vanlig kritikk fra sosialistisk/kommunistisk hold var at humanismen var juridisk og moralsk i sin analyse av samfunnet, men ikke hadde noen sosiologisk analyse, og derfor var en «borgerlig tilsløring av de faktiske forhold i verden».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Carmelo Elorduy: Humanismo político oriental, Editorial B.A.C. (Biblioteca de Autores Cristianos), Madrid, 1967.
Eugenio Garin: Der italienische Humanismus, Bern 1947.
Wallace K. Ferguson: Renaissance Studies, Ontario 1963.
Kristeller, Paul Oskar: Der italienische Humanismus und seine Bedeutung,Basel-Stuttgart 1969.
Kristeller, Paul Oskar: The Classics and Renaissance Thought: [Lectures], Cambridge/Mass. 1955.
Baron, Hans: The Crisis of the Early Renaissance. Civic Humanism and Republican Liberty in Age of Classicism and Tyranny, revised one-volume edition, Princeton 1966.
Ferguson, Wallace K., The Renaissance in the Historical Thought, Five Centuries of Interpretation, Boston 1948.
B. L. Ullmann: The Humanism of Coluccio Salutati, Padua 1953.
B. L. Ullmann: Studies in the Italian Renaissance, Rom 1955.
Jacques Maritain: Humanisme intégral, Paris: Fernand Aubier, 1936
Richard Newald: Humanitas, Humanismus, Humanität, Essen 1947.
Walter Rüegg: Cicero und der Humanismus: Formale Untersuchungen über Petrarca und Erasmus, Zürich 1946.
P. Josef Schneider: Untersuchungen über das Verhältnis von humanitas zu Recht und Gerechtigkeit bei Cicero, Diss. Freiburg i.B. 1963.
Jacob Burckhardt: Die Cultur der Renaissance in Italien, Leipzig 1860.
Alfred von Martin: Salutati und das humanistische Lebensideal, Leipzig 1916.
Friedrich Immanuel Niethammer: Der Streit des Philanthropinismus und des Humanismus in der Theorie des Erziehungs-Unterrichts unsrer Zeit, Jena 1808.
Georg Voigt: Die Wiederbelebung des classischen Alterthums oder das erste Jahrhundert des Humanismus, 2 Bde. 3. Aufl., Berlin 1893 (Erstauflage in einem Band, Berlin 1859).
Jean-Paul Sartre: L'existentialisme est un humanisme, Paris: Nagel, 1946 [på norsk: Eksistensialisme er humanisme, Oslo: Cappelen, 2. utg. 1993, ISBN 82-02-13599-0]
John C. H. Wu: Chinese Humanism and Christian Spirituality, Jamaica, New York: St. John's University Press, 1965
=== Norskspråklig ===
(no) Dag Hareide, Hva er humanisme, Universitetsforlaget, 2011, ISBN 9788215015545
(no) Den norske humanismen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Morten Fastvold: Humanismens idéhistorie. Frihet, likhet og menneskeverd, Humanist forlag, 2021, ISBN 978-82-8282-194-0. | Humanisme (av latin humanus, «menneske(lig)», og -isme) er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning. | 9,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hinnstein | 2023-02-04 | Hinnstein | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Harstad', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Hinnstein er et fjell i Harstad kommune i Troms og Finnmark. Det ligger seks kilometer sør for Harstad sentrum og toppen ligger 560 meter over havet.
Fra toppen er det utsikt over Holtet, Medkila og Breivika, og den er kanskje en av områdets mest besøkte topper. Det tar deg opp blant vierkratt, fjellbjørk, blåbær og dvergfuru.
| Hinnstein er et fjell i Harstad kommune i Troms og Finnmark. Det ligger seks kilometer sør for Harstad sentrum og toppen ligger 560 meter over havet.
Fra toppen er det utsikt over Holtet, Medkila og Breivika, og den er kanskje en av områdets mest besøkte topper. Det tar deg opp blant vierkratt, fjellbjørk, blåbær og dvergfuru.
== Referanser == | Hinnstein er et fjell i Harstad kommune i Troms og Finnmark. Det ligger seks kilometer sør for Harstad sentrum og toppen ligger 560 meter over havet. | 9,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Realkonjunkturteori | 2023-02-04 | Realkonjunkturteori | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Økonomisk teori'] | Realkonjunkturteori (ofte forkortet til «RBC») er det aller enkleste moderne rammeverket for å redegjøre for konjunktursvingninger.
En standard realkonjunkturmodell er en modell hvor individene i samfunnet maksimerer nåværende og fremtidig velferd. Beskrankningene på optimeringsproblemet deres er de fundamentale, reelle nasjonalregnskapssammenhengene:
Produksjonstilnærmingen for å måle BNP
Inntektstilnærmingen for å måle BNP
Utgiftsstilnærmingen for å måle BNP
Bevegelsesloven for aggregert produktiv kapitalstokk
En stokastisk prosess for total faktorproduktivitet, estimert på historiske serierMålet på velferd er vanligvis en såkalt additiv-separabel nyttefunksjon. Dette er det vanligste og minst kontroversielle velferdsmålet i økonomi.
Det er flere misforståelser knyttet til såkalt realkonjunkturteori og mye støy som står i veien for reell forståelse. Den grunnleggende modellen bidrar til tross for sin enkelhet til viktig innsikt. Blant de groveste feilaktige påstandene er:
«Ufrivillig arbeidsløshet eksisterer ikke»: I den aller enkleste modellen som er skissert over eksisterer ikke arbeidsledighet, verken frivillig eller ufrivillig. I de mest stiliserte modellene hvor bibeskrankningene er de aggregerte nasjonalregnskapssammenhengene er fokuset for modellen gjennomsnittlig antall timer jobbet. Forskere har studert og fortsetter å studere modeller som kan redegjøre for variasjoner i arbeidsledighet og ledige stillinger over konjunktursykelen«Alle markeder klarerer til enhver tid»: Igjen, i de enkleste og mest stiliserte modellene, hvor bibeskrankningene er de aggregerte nasjonalregnskapssammenhengene, så blir det implisitt antatt at alle markeder er konkurranseutsatte. Dette er primært for å sikre konsistens mellom nasjonalregnskapssammenhengene i bibeskrankningene. Forskere har studert og fortsetter å studere modeller som kan redegjøre for imperfekt konkurranse og hvordan det kan bidra til konjunktursvingninger«Realkonjunkturmodeller kan ikke brukes til å studere nominelle størrelser som inflasjon»: Igjen, feil. Ett eksempel: såkalt nykeynesiansk teori er essensielt realkonjunkturteori med nominelle friksjoner.«Teknologiske sjokk alene vanskelig kan forklare store konjunktursvingninger»: Det som omtales som «teknologisjokk» er residualer i total faktorproduktivitet.Det interessante spørsmålet er hva total faktorproduktivitet er og hvorfor det endrer seg. Dette spørsmålet forener moderne makro- og mikroøkonomer som forsøker å forstå og tilnærmer seg dette spørsmålet fra hver sin side: Moderne makroøkonomer fra det aggregerte, men stadig mer disaggregerte data. Moderne mikroøkonomer fra det partikulære, men med stadig mer aggregerte konklusjoner.
| Realkonjunkturteori (ofte forkortet til «RBC») er det aller enkleste moderne rammeverket for å redegjøre for konjunktursvingninger.
En standard realkonjunkturmodell er en modell hvor individene i samfunnet maksimerer nåværende og fremtidig velferd. Beskrankningene på optimeringsproblemet deres er de fundamentale, reelle nasjonalregnskapssammenhengene:
Produksjonstilnærmingen for å måle BNP
Inntektstilnærmingen for å måle BNP
Utgiftsstilnærmingen for å måle BNP
Bevegelsesloven for aggregert produktiv kapitalstokk
En stokastisk prosess for total faktorproduktivitet, estimert på historiske serierMålet på velferd er vanligvis en såkalt additiv-separabel nyttefunksjon. Dette er det vanligste og minst kontroversielle velferdsmålet i økonomi.
Det er flere misforståelser knyttet til såkalt realkonjunkturteori og mye støy som står i veien for reell forståelse. Den grunnleggende modellen bidrar til tross for sin enkelhet til viktig innsikt. Blant de groveste feilaktige påstandene er:
«Ufrivillig arbeidsløshet eksisterer ikke»: I den aller enkleste modellen som er skissert over eksisterer ikke arbeidsledighet, verken frivillig eller ufrivillig. I de mest stiliserte modellene hvor bibeskrankningene er de aggregerte nasjonalregnskapssammenhengene er fokuset for modellen gjennomsnittlig antall timer jobbet. Forskere har studert og fortsetter å studere modeller som kan redegjøre for variasjoner i arbeidsledighet og ledige stillinger over konjunktursykelen«Alle markeder klarerer til enhver tid»: Igjen, i de enkleste og mest stiliserte modellene, hvor bibeskrankningene er de aggregerte nasjonalregnskapssammenhengene, så blir det implisitt antatt at alle markeder er konkurranseutsatte. Dette er primært for å sikre konsistens mellom nasjonalregnskapssammenhengene i bibeskrankningene. Forskere har studert og fortsetter å studere modeller som kan redegjøre for imperfekt konkurranse og hvordan det kan bidra til konjunktursvingninger«Realkonjunkturmodeller kan ikke brukes til å studere nominelle størrelser som inflasjon»: Igjen, feil. Ett eksempel: såkalt nykeynesiansk teori er essensielt realkonjunkturteori med nominelle friksjoner.«Teknologiske sjokk alene vanskelig kan forklare store konjunktursvingninger»: Det som omtales som «teknologisjokk» er residualer i total faktorproduktivitet.Det interessante spørsmålet er hva total faktorproduktivitet er og hvorfor det endrer seg. Dette spørsmålet forener moderne makro- og mikroøkonomer som forsøker å forstå og tilnærmer seg dette spørsmålet fra hver sin side: Moderne makroøkonomer fra det aggregerte, men stadig mer disaggregerte data. Moderne mikroøkonomer fra det partikulære, men med stadig mer aggregerte konklusjoner.
== Relaterte personer ==
Knut Wicksell
Ragnar Frisch
Robert Lucas
Finn E. Kydland
Edward C. Prescott
Kjetil Storesletten | Realkonjunkturteori (ofte forkortet til «RBC») er det aller enkleste moderne rammeverket for å redegjøre for konjunktursvingninger. | 9,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/80-%C3%A5rene | 2023-02-04 | 80-årene | ['Kategori:80-årene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tiår på 0-tallet'] | Se også 1980-årene30 | 40 | 50 | 60 | 70 ◄ 80 ► 90 | 100 | 110 | 120 | 130
-- 80
-- 81
-- 82
-- 83
-- 84
-- 85
-- 86
-- 87
-- 88
-- 89
Tiårsoversikt | Se også 1980-årene30 | 40 | 50 | 60 | 70 ◄ 80 ► 90 | 100 | 110 | 120 | 130
-- 80
-- 81
-- 82
-- 83
-- 84
-- 85
-- 86
-- 87
-- 88
-- 89
Tiårsoversikt | -- 80 | 9,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/90-%C3%A5rene | 2023-02-04 | 90-årene | ['Kategori:90-årene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tiår på 0-tallet'] | Se også 1990-årene40 | 50 | 60 | 70 | 80 ◄ 90 ► 100 | 110 | 120 | 130 | 140
-- 90
-- 91
-- 92
-- 93
-- 94
-- 95
-- 96
-- 97
-- 98
-- 99
Tiårsoversikt | Se også 1990-årene40 | 50 | 60 | 70 | 80 ◄ 90 ► 100 | 110 | 120 | 130 | 140
-- 90
-- 91
-- 92
-- 93
-- 94
-- 95
-- 96
-- 97
-- 98
-- 99
Tiårsoversikt | -- 90 | 9,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/70-%C3%A5rene | 2023-02-04 | 70-årene | ['Kategori:70-årene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tiår på 0-tallet'] | Se også 1970-årene20 | 30 | 40 | 50 | 60 ◄ 70 ► 80 | 90 | 100 | 110 | 120
-- 70
-- 71
-- 72
-- 73
-- 74
-- 75
-- 76
-- 77
-- 78
-- 79
Tiårsoversikt | Se også 1970-årene20 | 30 | 40 | 50 | 60 ◄ 70 ► 80 | 90 | 100 | 110 | 120
-- 70
-- 71
-- 72
-- 73
-- 74
-- 75
-- 76
-- 77
-- 78
-- 79
Tiårsoversikt | -- 70 | 9,796 |
null | 2023-02-04 | 60-årene | null | null | null | -- 60 | 9,797 |
null | 2023-02-04 | Albrecht av Brandenburg | null | null | null | Albrecht II av Brandenburg (født 28. juni 1490, død 24. | 9,798 |
null | 2023-02-04 | Wittenberg | null | null | null | Lutherstadt Wittenberg, er en by i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, beliggende ved Elben. Wittenberg har en rekke bygninger fra 1400- og 1500-tallet. | 9,799 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.