url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Claes_Gill | 2023-02-04 | Claes Gill | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 13. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske teatersjefer', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Odda kommune', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Claes Gill (født 13. oktober 1910 i Odda, død 11. juni 1973) var en norsk forfatter, journalist, dikter og skuespiller. Han ble født i Odda, men vokste hovedsakelig opp i Bergen, og bodde som voksen i Oslo. Han publiserte i 1939 diktsamlingen Fragment av et magisk liv, som ble fulgt i 1942 av Ord i jærn. Begge samlingene er tydelig inspirert av fransk symbolisme, og er tidlige eksempler på modernistisk form.
| Claes Gill (født 13. oktober 1910 i Odda, død 11. juni 1973) var en norsk forfatter, journalist, dikter og skuespiller. Han ble født i Odda, men vokste hovedsakelig opp i Bergen, og bodde som voksen i Oslo. Han publiserte i 1939 diktsamlingen Fragment av et magisk liv, som ble fulgt i 1942 av Ord i jærn. Begge samlingene er tydelig inspirert av fransk symbolisme, og er tidlige eksempler på modernistisk form.
== Liv ==
=== Barndom og ungdom ===
Gill var sønn av Daniel Jordal og Clara Christensen. Foreldrene var forlovet, men faren forlot moren før fødselen, som foregikk hos hennes tante og onkel i Odda. Barnet ble deretter overlatt til bestemoren Birgitte Christensen i Bergen, mens moren ble værende i Odda. Claes Gill vokste altså opp hos bestemoren i Skuteviksveien i Bergen, sammen med hennes yngste barn.
I 1914 giftet moren seg med ingeniøren Leif Gill, som ble Claes' stefar og ga ham sitt etternavn. Han hadde da fått arbeid ved smelteverket i Eydehavn, men Clara flyttet ikke fra Odda før i 1916, da hun tok Claes med seg til Eydehavn. Her ble han først undervist av guvernanter, før han begynte i 7. klasse ved Eydehavn skole høsten 1921. Hans klasseforstander var den senere statsråd Nils Hjelmtveit. Siden begynte han ved middelskolen i Arendal, men i 1926 ble Leif Gill oppsagt fra sin stilling ved smelteverket. Samme år døde moren av en hjertelidelse. Claes Gill og stefaren flyttet til Oslo, hvor Claes begynte ved Ris skoles reallinje i januar 1927.
=== I utlandet ===
Etter examen artium tok Claes Gill hyre hos Fred. Olsen & Co., og dro ut med skipet MS «Theodore Roosevelt» sommeren 1928. Skipet gikk gjennom Panamakanalen og opp til Vancouver, før det vendte tilbake til Oslo i desember samme år. Tilbake i Oslo ble Claes Gill uvenner med stefaren, og forlot landet etter bare noen dager. Om vinteren arbeidet han som gårdsgutt i Västergötland, før han dro videre til Danmark om våren. Sommeren 1929 var han tilbake i Oslo.
Nå fikk han hyre på hvalfangstskipet «Ronald», som dro ut fra Tønsberg i august 1929. Om vinteren drev skipet hvalfangst ved Antarktis, før det gikk innom Montevideo i Uruguay på vei tilbake til Norge. I Montevideo gikk Gill i land og ble der inntil han i november fikk hyre på det svenske skipet MS «Liguria», som gikk opp langs østkysten av Amerika til New York. Her, midt under depresjonen, levde han et par år, til dels ansatt ved forfatteren Nathanael Wests Hotel Sutton. Men han hadde ikke immigrasjonsvisum, så i juni 1933 ble han arrestert og sendt tilbake til Norge.
=== Dikter ===
Tilbake i Norge bodde han først hos sin onkel, læreren Jakob Kolrud i Fana utenfor Bergen. Han kom inn i kunstnermiljøet i Bergen, og fikk sine første dikt trykket i Bergens Tidende 15. september 1934. Blant hans omgangskrets her var maleren Waldemar Stabell og sakføreren og dramatikeren Elias Steen-Olsen, som også hjalp ham økonomisk. I 1935 flyttet han til Oslo, hvor han førte en omflakkende tilværelse, uten fast bopel. 1936–1937 arbeidet han en tid som huslærer på en gård i Modum. Hans første diktsamling, Fragment av et magisk liv, kom ut på Cappelen forlag i november 1939. Den neste samlingen, hans siste, Ord i jærn, kom ut i januar 1943.
Alle rettigheter – også oplesning – er forbeholdt forfatteren
Gills daværende forlegger Henrik Groth syntes forfatterens debutsamling Fragment av et magisk liv var såpass oppsiktsvekkende at han sørget for å få samlingen innbundet i kryssfinér. Tittelen er brent inn i omslaget. Det foreligger to nummererte og signerte serier av førsteutgaven med høy antikvarisk verdi. Samlingen Ord i jærn, hvis tittel alluderer til mangelen på ytringsfrihet under den tyske okkupasjonen av Norge, er innbundet i blendingsgardin. Under krigen offentliggjorde han også noen dikt i forskjellige magasiner og aviser, men etter krigen skrev han aldri mer poesi, med unntak av det ene diktet «Gloria Victis!», som han lot seg overtale til å skrive i forbindelse med oppstanden i Ungarn i 1956. Diktet sto trykket i Det Norske Studentersamfunds Ungarn-antologi.
=== Skuespiller ===
Etter at dikterkarrieren var over, viet han seg helt til teatret, både som skuespiller og instruktør. Mot slutten av krigen kom han i kontakt med Jens Bolling og andre unge skuespillere som ville studere skuespill etter Stanislavskijs system. Sommeren 1945 ble han valgt til sjef for det nye Studioteatret. Han brøt med Studioteatret alt året etter, men gjorde senere opptredener som gjest. I 1947 fikk han Conrad Mohrs legat for studier av sosialismen, som førte til at han foretok en reise i Sovjetunionen.
Til hundreårsdagen for Alexander Kiellands fødsel, i 1949, ble Gill bedt om å sette opp en dramatisering av Skipper Worse ved Rogaland Teater. Etter å ha vært skuespiller ved Riksteatret 1951–1952 kom han så tilbake til Stavanger som teatersjef ved Rogaland Teater fra 1952 til 1956. På 1950-tallet medvirket han også i flere spillefilmer. Han er særlig kjent for sin dype og spesielle stemme, og var mye brukt til opplesning i radio. Claes Gill tok aktiv del i kampen for riksmål og mot samnorsk på 1950-tallet.
== Filmografi ==
1969 – An-Magritt …. Bjelke
1967 – Cocktail party (TV)
1967 – Gutten som kappåt med trollet (dukkefilm) …. Talg-Petter/forteller
1962 – Kort är sommaren …. Mack
1961 – Briggen Tre Liljor …. Grille
1959 – Herren og hans tjenere …. Sugurd Helmer, biskop
1957 – Värmlänningarna …. Prosten
1955 – Det brenner i natt! …. Tim
== Verker ==
Fragment av et magisk liv (1939)
Ord i jærn (1942)
== Litteratur ==
Kjartan Fløgstad (1994). Portrett av eit magisk liv – poeten Claes Gill (revidert utg.). Oslo: Aschehoug. s. 305. ISBN 8203260012. – Les i fulltekst
Langslet, Lars Roar, Flikke, Geir (red.): Claes Gill – i skiftende perspektiv. Cappelen, 1992. ISBN 82-02-13343-2 – Les i fulltekst
Aarnes, Asbjørn (red.): I store linjers riss: Claes Gill. Gyldendal, 1973. ISBN 82-05-05998-5
Aarnes, Asbjørn: Det poetiske fenomen, Tanum, Oslo 1963.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Claes Gill på Internet Movie Database
(no) Claes Gill hos Sceneweb
(sv) Claes Gill i Svensk Filmdatabas
(da) Claes Gill på Filmdatabasen
(fr) Claes Gill på Allociné
(en) Claes Gill på AllMovie
(en) Claes Gill hos The Movie Database
Om Gill ved Eydehavnportalen
Claes Gill i NRK- opptak
Digitaliserte bøker av Claes Gill og om Claes Gill i Nasjonalbiblioteket. | Claes Gill (født 13. oktober 1910 i Odda, død 11. | 9,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aksel_Sandemose | 2023-02-04 | Aksel Sandemose | ['Kategori:Aksel Sandemose', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. august', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Nykøbing Mors', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Aksel Sandemose (født 19. mars 1899 i Nykøbing Mors, død 6. august 1965 i København) var en danskfødt forfatter, kjent for de psykologiske romanene En sjømann går i land (1931) og En flyktning krysser sitt spor (1933). Han er særlig kjent som mannen bak Janteloven, en tekst over de uskrevne «lovene» som preger mange skandinaviske småsamfunn. Sandemose emigrerte til Norge i 1929 og skrev på norsk, men med innslag av dansk. Med over 300 artikler var Sandemose blant de største bidragsyterne i bladet Aktuell i årene 1945–1965. Sandemose skrev innenfor mange sjangre i Aktuell. Blant annet rapporterte han fra rettssaken mot sexforbryteren Carl Jacob Schnitler og advarte mot hevn, fordi han mente Schnitler var en «meget syk mann».
| Aksel Sandemose (født 19. mars 1899 i Nykøbing Mors, død 6. august 1965 i København) var en danskfødt forfatter, kjent for de psykologiske romanene En sjømann går i land (1931) og En flyktning krysser sitt spor (1933). Han er særlig kjent som mannen bak Janteloven, en tekst over de uskrevne «lovene» som preger mange skandinaviske småsamfunn. Sandemose emigrerte til Norge i 1929 og skrev på norsk, men med innslag av dansk. Med over 300 artikler var Sandemose blant de største bidragsyterne i bladet Aktuell i årene 1945–1965. Sandemose skrev innenfor mange sjangre i Aktuell. Blant annet rapporterte han fra rettssaken mot sexforbryteren Carl Jacob Schnitler og advarte mot hevn, fordi han mente Schnitler var en «meget syk mann».
== Liv og virke ==
Aksel Sandemoses fødenavn var Axel Nielsen, men i 1921 endret han navn til Aksel Sandemose, en forenkling av Sandermosen i Maridalen, daværende Aker, der hans norske mor vokste opp. Oppveksten i byen Nykøbing på øya Mors i Limfjorden i Nord-Jylland ga stoff til en stor del av hans forfatterskap. Også tiden som sjømann i unge år er biografisk stoff i bøkene hans.Sandemoses mor som var fra Maridalen i Oslo, har gitt forfatteren noe han selv har beskrevet som «fedrelandsdrift» mot hennes hjemland. Etter forslag fra forfatterkollega Sigurd Hoel bosatte han seg i Norge i 1930. I Norge etablerte Sandemose seg straks som norsk forfatter gjennom å oversette deler av sitt danske forfatterskap til norsk, blant annet En sjømann går i land fra 1931. Hans sterke forhold til norsk i denne første tiden kommer blant annet til uttrykk i det Vinje-inspirerte enmannstidsskriftet Fesjå fra 1935, men norsk statsborgerskap fikk han først etter krigen. En forløper for det langt mer omfattende enmannstidsskriftet Årstidene – Brev fra Kjørkelvik som kom i 13 nummer i årene 1951–1955.
De første årene i Norge bodde han med sin første familie på Blylaget på Nesodden ved Bunnefjorden, fjorden rett sør for Oslo. Siden han var tilknyttet et miljø som arbeidet aktivt mot den tyske okkupasjonsmakten, valgte han i 1941 å flykte til Sverige. Tiden i Sverige var en vanskelig, men fruktbar tid for forfatteren. Hans andre hovedverk, Det svundne er en drøm, ble skrevet her og utgitt i Sverige med tittelen Det gångna är en dröm i 1944. En tittel som ikke er en oversettelse av den norske tittelen, siden den er en strofe hentet fra den svenske poeten Dan Anderssons verk.
Etter krigen flyttet Sandemose tilbake til Norge sammen med sin nye kone, Eva Borgen. Sandemose hadde lenge drømt om å flytte ut av hovedstaden og tenkte først på Trysil, men paret kom over det nedlagte småbruket Kjørkelvik i Søndeled i Aust-Agder på Sørlandet og kjøpte dette.
Etter ti gode på småbruket, begynte en tøff periode for Sandemose. Først mistet han den ene tvillingsønnen sin, Espen, og et par år senere døde også kona Eva. Sandemose har skildret hendelsene i Murene rundt Jeriko, en bok som han kaller en minnebok om disse som sto ham nær. Han flyttet så tilbake til Oslo, hvor han i 1963 giftet seg for tredje gang. Våren 1965 ble Sandemose syk og innlagt på Ullevål sykehus. Han begjærte seg flyttet til Militærhospitalet i København, hvor han døde i august samme år.
Etter sitt tredje hovedverk, Varulven i 1958, var Sandemose på slutten av femtitallet en av de fremste kandidatene til nobelprisen i litteratur. Hovedverkene En flyktning krysser sitt spor, Det svundne er en drøm og Varulven har gitt forfatterskapet en plass i verdenslitteraturen.
Sandemose var far til oppfinneren Bjarne Sandemose (1926–2013), bestefar til kunstneren Iben Sandemose og oldefar til filmregissøren Mikkel Sandemose. Han var også far til filosofen og forfatteren Jørgen Sandemose (1945-2019).
== Bibliografi ==
=== Romaner ===
1963 – Mytteriet på barken Zuidersee
1961 – Felicias bryllup
1960 – Murene rundt Jeriko
1958 – Varulven
1950 – Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy
1949 – Alice Atkinson og hennes elskere
1945 – Tjærehandleren
1944 – Det svundne er en drøm
1938 – Brudulje
1937 – Det stod en benk i haven
1936 – Vi pynter oss med horn
1933 – En flyktning krysser sitt spor
1931 – En sjømann går i land
1928 – Ross Dane
1927 – Klabautermanden (filmatisert i 1969, med tittelen Klabautermannen)
1924 – Mænd fra Atlanteren
1924 – Ungdomssynd
=== Fortellinger og noveller ===
1965 – Dans, dans Roselill
1946 – Agnes min deilige sommerfugl
1940 – Fortellinger fra andre tider
1939 – September
1937 – Sandemose forteller
1924 – Storme ved Jævndøgn
1923 – Fortællinger fra Labrador
=== Essays, epistler, artikler ===
1976 – Bakom står hin onde og hoster så smått
1973 – Epistler og moralske tanker
1972 – Som et nesehorn med hjernebetennelse
1960 – Murene rundt Jeriko
1954/1969 – Rejsen til Kjørkelvik
1951–1955 – Årstidene
1934–1936 – Fesjå
=== Politikk ===
1965–1966 – Verker i utvalg, I – VIII
1934 – Dødens agenter : Rustningsindustrien internasjonale
== Priser og utmerkelser ==
1959 – Doblougprisen
1948 – Gyldendals legat
1930 – Emma Bærentzens Legat
1927 – Carl Møllers Legat
== Referanser ==
== Litteratur ==
Steen Andersen: Nye forbindelser. Pejlinger i Aksel Sandemoses forfatterskab. Vordingborg: Attika 2015
Jørgen Sandemose, Flyktningen, Aschehoug (2004)
== Eksterne lenker ==
(en) Aksel Sandemose – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aksel Sandemose på Internet Movie Database
(no) Aksel Sandemose hos Sceneweb
(da) Aksel Sandemose på Filmdatabasen
(da) Aksel Sandemose på danskefilm.dk
(da) Aksel Sandemose på danskfilmogtv.dk
(en) Aksel Sandemose hos The Movie Database
(no) NRK: Lydfiler med Aksel Sandemose
(no) Diktning og sannhet – artikkel i Dagbladet om sønnen Jørgens biografi
(no) Aksel Sandemose i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Sandemose og om Sandemose hos Nasjonalbiblioteket. | Aksel Sandemose (født 19. mars 1899 i Nykøbing Mors, død 6. | 9,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnulf_%C3%98verland | 2023-02-04 | Arnulf Øverland | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateismeforkjempere', 'Kategori:Dødsfall 25. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fanger på Grini fangeleir', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Mot Dag', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske essayister', 'Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Ole Peter Arnulf Øverland (født 27. april 1889 i Kristiansund, død 25. mars 1968 i Oslo) var en norsk forfatter, lyriker, kritiker og riksmålforkjemper.
| Ole Peter Arnulf Øverland (født 27. april 1889 i Kristiansund, død 25. mars 1968 i Oslo) var en norsk forfatter, lyriker, kritiker og riksmålforkjemper.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Arnulf Øverland ble født i Kristiansund, og vokste opp i småborgerlige kår i Bergen. I 1904 flyttet han, foreldrene og de to brødrene hans til Kristiania. To år seinere døde faren. Øverland fikk i 1911 tuberkulose, og ble lagt inn på Gjøsegaarden sanatorium på Kongsvinger.
=== Forfatter ===
Samme år debuterte han som forfatter med lyrikksamlingen Den ensomme fest. Han ble sentral i det norske diktermiljøet i mellomkrigstiden, særlig i kretsen rundt det kommunistiske tidsskriftet Mot Dag. Han forlot sitt kommunistiske ståsted i løpet av 1930-tallet, på grunn av Josef Stalins politikk i Sovjetunionen.
Øverland var formann i Det Norske Studentersamfund i 1923, og i Forfatterforeningen 1923–1928. I 1945 ble han æresmedlem i Forfatterforeningen.
Arnulf Øverland var den siste i Norge som ble tiltalt for blasfemi, i 1933, etter å ha holdt foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby, en høvding innen den ortodokse del av norsk protestantisme. I foredraget tok han for seg likt og ulikt, både felleskristent tankegods og mer spesifikt norske protestantiske forhold. Han angrep også den katolske kirke. Han sammenlignet nattverden med «kannibalisk magi».
Saken endte med at Øverland, som ble forsvart av høyesterettsadvokat og senere høyesterettsjustitiarius Emil Stang, ble frikjent i lagmannsretten etter reglene om ytringsfrihet. Den siste domfellelsen for blasfemi fant derfor sted i 1912. Etter at Øverland ble frikjent for sine «tre foredrag til offentlig forargelse» i 1933, forble blasfemiparagrafen en «sovende» lovbestemmelse, og ingen ble tiltalt etter den før den ble endelig opphevet i mai 2015.
Han stilte seg meget kritisk til nazismen. I 1936 skrev han diktet «Du må ikke sove», som ble trykt i tidsskriftet Samtiden. Det slutter med: «Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. / Vår tid er forbi - Europa brenner». En kjent del fra diktet lyder: «Du må ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer dig selv!»
Under annen verdenskrig skrev han en rekke kjente motstandsdikt. Han ble arrestert i 1941 sammen med Margrete Aamot mens de holdt på med å utgi illegale skrifter. De satt i Møllergata 19, på Grini og i Sachsenhausen, men begge overlevde.
Øverland var en av de norske utsendingene til Haag-kongressen i 1948, som la grunnlaget for Den europeiske menneskerettskonvensjon, Europabevegelsen, Europarådet og Europa-colleget. Året etter var han blant grunnleggerne av Europabevegelsen i Norge.
Etter annen verdenskrig spilte Øverland en markant rolle i den norske språkstriden. Han var formann for Riksmålsforbundet fra 1947 til 1956 og i Forfatterforeningen av 1952 fra 1952–1953.
Arnulf Øverland var tilhenger av en tradisjonalistisk lyrikk, og kritiserte moderne poesi ved flere anledninger. Tradisjonell var han hele tiden, men særlig er han kjent for å ha startet den såkalte Tungetaledebatten i 1950-årene. Debatten brøt ut med hans tale «Tungetale fra parnasset», som ble publisert i Arbeiderbladet i 1954.Han fikk Statens kunstnerlønn fra 1938, og bodde i Statens æresbolig Grotten fra 1946 til sin død.
Øverland giftet seg i 1945 med Margrete Aamot.
== Bibliografi ==
=== Lyrikk ===
1965 – Livets minutter – lyrikk
1962 – På Nebo Bjerg – lyrikk
1960 – Den rykende tande – lyrikk
1956 – Sverdet bak døren – lyrikk
1947 – Fiskeren og hans sjel – lyrikk
1946 – Tilbake til livet – lyrikk
1945 – Vi overlever alt! – lyrikk
1940 – Ord i alvor til det norske folk – lyrikk (ny utgave 1959)
1937 – Den røde front – lyrikk
1936 – «Du må ikke sove» – dikt (del av diktsamlingen Den røde front fra 1937)
1934 – Riket er ditt – lyrikk
1934 – Jeg besværger dig – lyrikk
1929 – Hustavler – lyrikk
1927 – Berget det blå – lyrikk
1919 – Brød og vin – lyrikk
1915 – Advent – lyrikk
1912 – De hundrede violiner – lyrikk
1911 – Den ensomme fest – lyrikk
=== Novellesamlinger ===
1964 – Møllerupgåsens liv og himmelfart og andre troverdige betraktninger – noveller
1931 – Gud plantet en have – noveller
1923 – Deilig er jorden – noveller
1916 – Den haarde fred – noveller
=== Dramatikk ===
1917 – Venner, drama
1930 – Gi mig ditt hjerte, drama
=== Essays og artikler ===
1967 – Sprog og usprog – artikler
1964 – Hvor gammelt er Norge? – essays
1963 – I tjeneste hos ordene – artikler
1959 – Verset – hvordan blir det til? – essays
1958 – Om Gud skulde bli lei av oss – artikler
1956 – Riksmål, landsmål og slagsmål – essays
1954 – I beundring og forargelse – artikler
1952 – Har jorden plass til oss? – artikler
1949 – Nordiske randstater eller atlantisk fred – artikler
1949 – Bokmålet – et avstumpet landsmål? – artikler
1948 – Nøitralitet eller vestblokk – artikler
1948 – Hvor ofte skal vi skifte sprog? – artikler
1947 – Norden mellom øst og vest – essays
1946 – Det har ringt for annen gang – artikler
1940 – Er vort sprog avskaffet? – artikler
1939 – Forpostfektninger – essays
1935 – Det frie ord – essays
1933 – Tre foredrag til offentlig forargelse – artikler (gjenutgitt 2006, e-bok 2011)
1927 – Kapital og åndsarbeide – essays
1926 – Olav Duun – essays
1920 – Norske kunstnere. Edvard Munch – essays
=== Oversettelser ===
==== Teater (utvalg) ====
== Priser, utmerkelser og nominasjoner (utvalg) ==
1962 – Nominert til Nordisk råds litteraturpris for diktsamlingen Den rykende tande
1961 – Mads Wiel Nygaards legat
1951 – Norsk vinner av Doblougprisen
1935 – Vinner av Gyldendals legat
== Referanser ==
== Litteratur ==
Willy Dahl (1989). Arnulf Øverland : en biografi. Oslo: Aschehoug.
== Eksterne lenker ==
(en) Arnulf Øverland på Internet Movie Database
(no) Arnulf Øverland hos Nationaltheatret
(no) Arnulf Øverland hos Sceneweb
Om Arnulf Øverland på Akershus kulturnett
Kristendommen – den tiende landeplage. Full tekst av foredrag holdt i Studentersamfundet i 1933.
Digitaliserte bøker av Arnulf Øverland hos Nasjonalbiblioteket.
Arnulf Øverlands Galleri i Kristiansund
Bilde av Arnulf Øverland 14. februar 1949, Oslo Museum
Politiske taler av Arnulf Øverland, virksommeord.uib.no Wikiquote: Arnulf Øverland – sitater | Ole Peter Arnulf ØverlandDahl (født 27. april 1889 i Kristiansund, død 25. | 9,502 |
null | 2023-02-04 | Forfatterforeningen av 1952 | null | null | null | Forfatterforeningen av 1952 ble stiftet den 28. april 1952 av 32 norske forfattere i protest mot at Den norske Forfatterforening (DnF) lot seg representere i Norsk språknemnd, som hadde som formålsparagraf å arbeide for samnorsk. | 9,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martyr | 2023-02-04 | Martyr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske ord og uttrykk', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Martyrer'] | Martyr (fra gresk μάρτυς, 'vitne') er en person som gir sitt liv for sin religiøse tro eller for en spesiell sak. Historisk er begrepet særlig knyttet til kristendommen, spesielt til forfølgelsene i romersk tid og under misjonsarbeidet senere, men også i andre religioner er martyrbegrepet viktig.
| Martyr (fra gresk μάρτυς, 'vitne') er en person som gir sitt liv for sin religiøse tro eller for en spesiell sak. Historisk er begrepet særlig knyttet til kristendommen, spesielt til forfølgelsene i romersk tid og under misjonsarbeidet senere, men også i andre religioner er martyrbegrepet viktig.
== Kristendom ==
Martyriet er nevnt i Apostlenes gjerninger, der steiningen av Stefanus (som tradisjonelt kalles Kirkens proto-martyr) beskrives.
I romersk tid ble kristne ofte forfulgt for sin tro. Romerske myndigheter aksepterte at de dyrket en annen gud, men tillot ikke at de eksklusivt dyrket sin gud. De måtte også dyrke de hedenske guder, og i flere tilfeller ble ulykker og naturkatastrofer tilskrevet de kristnes motvilje mot å ofre til gudene. Det ble derfor krevd at kristne måtte vise sin lojalitet ved å ofre til en hedensk guddom; svært ofte til bildet av keiseren. Mange valgte å ikke gjøre dette, noe som førte til dødsstraff. Straffen ble gjerne fullbyrdet på spesielt smertefulle måter, som korsfestelse eller å bli kastet til ville dyr. Oldkirken stilte svært strenge krav til kristne, og det foregikk lenge en debatt om hva man skulle gjøre med de som falt fra når de ble stilt overfor valget mellom å utføre en hedensk ofring eller å dø. Etter hvert kom man til at det rette var å ta dem tilbake i kirken, men de måtte gjøre streng bot.
I misjonstiden som fulgte Romerrikets sammenbrudd i vest led også mange misjonærer martyrdøden under sine forsøk på å spre kristendommen.
I moderne tid har kristne martyrier ofte vært knyttet til politiske hendelser, som f.eks. prester og nonner som har blitt drept i Latin-Amerika fordi de har talt indianeres og fattiges sak. Det finnes ingen sikker oversikt over hvor mange kristne som blir drept under omstendigheter som gjør at de regnes som martyrer.
=== Katolsk og ortodoks syn på martyriet ===
I de kirker som praktiserer helgenkult regnes martyrene som en spesiell kategori. I Den katolske kirke er det en spesiell prosess for helligkåring av martyrer; blant annet kan kravet til dokumenterte mirakler bortfalle; man må dog gjennom en prosess for å avgjøre om det virkelig er et martyrium eller om det ligger andre grunner bak dødsfallet.
=== Intra-kristne martyrier ===
Til tider har forskjellige kristne grupper undertrykt hverandre med makt, og også de som ble drept i slike sammenhenger regnes ofte som martyrer. De sees da ikke som forsvarere av troen mot en ytre fiende, men som forsvarere av det deres kirke oppfatter som den sanne tro. Et tydelig eksempel på dette finner man i forbindelse med reformasjonen i England, hvor både katolikker og protestanter ble forfulgt under de forskjellige regenter. Begge regner de som ble brent i denne perioden som martyrer.
Slike martyrier har en helt spesiell plass hos anabaptister og mormonere, som regner sine røtter tilbake til martyriene i 16. og 17. århundre. Blant mennonitter og amish leses boken Martyrenes speil med beretninger om disse martyrene i mange hjem.
I Norge kjenner man til at to bønder ble brent i 1555 fordi de oppfordret til å minnes jomfru Maria på lørdagene, noe som er en katolsk tradisjon.
=== Norske martyrer ===
Den fremste av de norske martyrer er Olav den hellige, som falt i slaget ved Stiklestad i 1030.
St. Hallvard, en ung mann fra Lier, ble ifølge legende drept da han forsvarte en kvinne som var beskyldt for å stjele fra noen menn.
St. Sunniva var irsk, men døde på Selja, og regnes derfor ofte med blant norske martyrer.
=== Nestekjærlighetens martyrer ===
Enkelte mennesker har blitt kalt nestekjærlighetens martyrer, fordi de ofret liv og helse for andre mennesker som en følge av sin tro. Blant de mest framtredende i denne kategorien er jesuittnovisen Aloysius Gonzaga, som døde 23 år gammel etter å ha blitt smittet under arbeid med pestsyke.
== Islam ==
Innen islam er martyrbegrepet i moderne tid ofte knyttet til fundamentalistiske grupper. Det brukes mange ganger i politisk sammenheng, for eksempel i forbindelse med selvmordsbombere. Det klassiske, islamske martyrium er døden i krig mot vantro, og dette spilte en stor rolle i korstogstiden. En martyr er ifølge koranen garantert en plass i Paradis, og dette skulle øke moralen blant troppene. Dette betydde at mange var villige til å risikere livet i krig.
Det er mange forskjellige typer martyrer i islam, for mer info sjekk islamske nettsider
== Levende martyrer ==
Ordet martyr brukes også ofte om personer som ofrer mye, uten at de nødvendigvis blir drept. Dette kan for eksempel være personer som er villige til å gå i fengsel for sin tro eller overbevisning. Denne bruken anses av mange som uheldig; selv om det kan være snakk om et stort offer, er det en forskjell mellom å sette seg i eller bli satt i en reversibel situasjon og å ofre livet.
== Politiske martyrer ==
I politisk sammenheng brukes begrepet særlig om personer som ble myrdet for sin overbevisnings skyld, som f.eks. Martin Luther King jr. og Steve Biko. Det brukes også i tilfeller der det individuelle martyriet ikke kommer så klart fram, som for eksempel personer som blir drept under demonstrasjoner.
Noen ganger kan det være en overlapping mellom det religiøse og det politiske aspektet – Martin Luther King var både en religiøs leder og en politisk leder, og det kan argumenteres for at han gjorde sine politiske valg på grunn av sitt religiøse ståsted. Et annet eksempel på dette er Óscar Romero, erkebiskop i El Salvador, som ble myrdet mens han feiret messe, men av politiske årsaker. Den katolske kirke definerte han i utgangspunktet ikke entydig som martyr, men dette endret seg da det i 2015 ble kunngjort at han skulle saligkåres som martyr.
== Verdslige martyrer ==
I en del tilfeller omtales også personer som ikke ble drept som følge av et bevisst valg om noe som martyrer. Dette kan for eksempel være terrorofre, eller soldater som dør i krig. Særlig i USA har det vært vanlig at politikere omtaler falne soldater som martyrer, underforstått at de ofret seg for de verdier landet står for.
== Se også ==
Tro
Selvmordsbombere
Religionsfrihet
Einherjer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Martyrs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Martyr (fra gresk μάρτυς, 'vitne') er en person som gir sitt liv for sin religiøse tro eller for en spesiell sak. Historisk er begrepet særlig knyttet til kristendommen, spesielt til forfølgelsene i romersk tid og under misjonsarbeidet senere, men også i andre religioner er martyrbegrepet viktig. | 9,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Axel_Springer | 2023-02-04 | Axel Springer | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. september', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forleggere'] | Axel Cäsar Springer (født 2. mai 1912 i Hamburg-Altona, død 22. september 1985 i Berlin) var en tysk mediemagnat og eier av det konservative Axel Springer Verlag (nå Axel Springer). Han utga blant annet boulevardavisen Bild-Zeitung og den seriøse avisen Die Welt.
Springer var sønn av forleggeren Hinrich Springer, og gikk i lære som typograf i farens forlag, Hammerich & Lesser Verlag, før han jobbet i nyhetsbyrået Wolff og avisen Bergedorfer Zeitung. Fra 1934 hadde han ulike redaktørstillinger i to Hamburg-aviser. Han giftet seg med kjøpmannsdatteren Martha Else Meyer fra Hamburg i 1933, og de fikk en datter, Barbara, samme år. Meyer hadde jødisk mor, og de ble skilt i 1938. Springer ble erklært tjenesteudyktig og fritatt for verneplikt under andre verdenskrig. Han giftet seg for andre gang i 1939, med Frieda Berta Holm. Sønnen Axel Springer jr., som ble en kjent sportsfotograf og sjefredaktør i farens avis Welt am Sonntag, ble født i 1942.
I 1945 fikk Springer og hans far raskt trykkelisenser av den britiske okkupasjonsmakten i Hamburg, og begynte å bygge opp forlagsimperiet. Axel Springer Verlag ble grunnlagt i 1946, og de følgende årene grunnla eller overtok bedriften en rekke magasiner og aviser, blant dem Hör Zu!, Hamburger Abendblatt, Bild og Die Welt. Springer giftet seg for tredje gang i 1953, med Rosemarie Springer, som var kjent som dressurrytter og OL-deltager. På slutten av 1950-tallet overtok Springer også forlaget Ullstein. Springer giftet seg for fjerde gang med Helga Alsen Ludewig-Sarre i 1962.
Springer var selv sterkt konservativ og antikommunistisk innstilt. I 1967 begynte omfattende demonstrasjoner og protester fra venstreorienterte studentorganisasjoner mot Springer-pressen, som i deres øyne formidlet et borgerlig og verdikonservativt verdens- og politikkbilde og aktivt bekjempet kommunismen og den utenomparlamentariske opposisjon ledet av Rudi Dutschke. Protestene kulminerte med terrororganisasjonen Rote Armee Fraktions bombeangrep mot Springers Hamburg-kontorer, hvor 17 medarbeidere ble skadet. Forfatteren Heinrich Böll kritiserte Springer-pressen i sin roman Katharina Blums tapte ære.
Axel Springer var i 1980 en av grunnleggerne av en konservativ interesseorganisasjon og av Bürgeraktion Demokraten für Strauß, som støttet Franz-Josef Strauss som kansler ved det føderale valget.
Springer hadde etter hvert som truslene og protestene sto på som verst behov for et tilfluktsted. Han bygget en hytte på et bortgjemt sted i fjellet på Stranda på Sunnmøre, hvor han dro i all hemmelighet. Springer kom til Ålesund flyplass med privatfly og hadde med livvakter.Springer var sist gift med en av de tidligere barnepikene i Springer-huset, Friede Springer. Hun leder idag konsernet. Springer forpliktet arvingene til ikke å selge noe før 2015.
| Axel Cäsar Springer (født 2. mai 1912 i Hamburg-Altona, død 22. september 1985 i Berlin) var en tysk mediemagnat og eier av det konservative Axel Springer Verlag (nå Axel Springer). Han utga blant annet boulevardavisen Bild-Zeitung og den seriøse avisen Die Welt.
Springer var sønn av forleggeren Hinrich Springer, og gikk i lære som typograf i farens forlag, Hammerich & Lesser Verlag, før han jobbet i nyhetsbyrået Wolff og avisen Bergedorfer Zeitung. Fra 1934 hadde han ulike redaktørstillinger i to Hamburg-aviser. Han giftet seg med kjøpmannsdatteren Martha Else Meyer fra Hamburg i 1933, og de fikk en datter, Barbara, samme år. Meyer hadde jødisk mor, og de ble skilt i 1938. Springer ble erklært tjenesteudyktig og fritatt for verneplikt under andre verdenskrig. Han giftet seg for andre gang i 1939, med Frieda Berta Holm. Sønnen Axel Springer jr., som ble en kjent sportsfotograf og sjefredaktør i farens avis Welt am Sonntag, ble født i 1942.
I 1945 fikk Springer og hans far raskt trykkelisenser av den britiske okkupasjonsmakten i Hamburg, og begynte å bygge opp forlagsimperiet. Axel Springer Verlag ble grunnlagt i 1946, og de følgende årene grunnla eller overtok bedriften en rekke magasiner og aviser, blant dem Hör Zu!, Hamburger Abendblatt, Bild og Die Welt. Springer giftet seg for tredje gang i 1953, med Rosemarie Springer, som var kjent som dressurrytter og OL-deltager. På slutten av 1950-tallet overtok Springer også forlaget Ullstein. Springer giftet seg for fjerde gang med Helga Alsen Ludewig-Sarre i 1962.
Springer var selv sterkt konservativ og antikommunistisk innstilt. I 1967 begynte omfattende demonstrasjoner og protester fra venstreorienterte studentorganisasjoner mot Springer-pressen, som i deres øyne formidlet et borgerlig og verdikonservativt verdens- og politikkbilde og aktivt bekjempet kommunismen og den utenomparlamentariske opposisjon ledet av Rudi Dutschke. Protestene kulminerte med terrororganisasjonen Rote Armee Fraktions bombeangrep mot Springers Hamburg-kontorer, hvor 17 medarbeidere ble skadet. Forfatteren Heinrich Böll kritiserte Springer-pressen i sin roman Katharina Blums tapte ære.
Axel Springer var i 1980 en av grunnleggerne av en konservativ interesseorganisasjon og av Bürgeraktion Demokraten für Strauß, som støttet Franz-Josef Strauss som kansler ved det føderale valget.
Springer hadde etter hvert som truslene og protestene sto på som verst behov for et tilfluktsted. Han bygget en hytte på et bortgjemt sted i fjellet på Stranda på Sunnmøre, hvor han dro i all hemmelighet. Springer kom til Ålesund flyplass med privatfly og hadde med livvakter.Springer var sist gift med en av de tidligere barnepikene i Springer-huset, Friede Springer. Hun leder idag konsernet. Springer forpliktet arvingene til ikke å selge noe før 2015.
== Litteratur ==
Axel Springer, Hans Wallenberg (red.): Von Berlin aus gesehen. Zeugnisse eines engagierten Deutschen. Busse u. Seewald, Herf. (Januar 1985)
Axel Springer, Friede Springer (red.): Axel Springer. Die Freunde dem Freund, Ullstein, Bln. (1986)
Gerhard Naeher: Axel Springer. Mensch, Macht, Mythos., D. Straube Vlg., Erl. (1991)
Michael Jürgs: Der Verleger – Der Fall Axel Springer List Tb. (Oktober 2001)
== Referanser == | Axel Cäsar Springer (født 2. mai 1912 i Hamburg-Altona, død 22. | 9,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Real_Gone | 2023-02-04 | Real Gone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08', 'Kategori:Tom Waits-album'] | Real Gone er et album av Tom Waits og ble utgitt i Norge den 4. oktober 2004 på plateselskapet ANTI-. Albumet er skrevet og produsert av Tom Waits og Kathleen Brennan.
| Real Gone er et album av Tom Waits og ble utgitt i Norge den 4. oktober 2004 på plateselskapet ANTI-. Albumet er skrevet og produsert av Tom Waits og Kathleen Brennan.
== Sporliste ==
«Top of the Hill» – 4:55
«Hoist That Rag» – 4:20
«Sins of My Father» – 10:36
«Shake It» – 3:52
«Don't Go into That Barn» – 5:22
«How's It Gonna End» – 4:51
«Metropolitan Glide» – 4:13
«Dead and Lovely» – 5:40
«Circus» – 3:56
«Trampled Rose» – 3:58
«Green Grass» – 3:13
«Baby Gonna Leave Me» – 4:29
«Clang Boom Steam» – 0:46
«Make It Rain» – 3:39
«Day After Tomorrow» – 6:56
«Chickaboom» (skjult spor) – 1:17
== Kilder ==
(en) Real Gone på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Real Gone på Discogs
(en) Real Gone på MusicBrainz | lenke | 9,506 |
null | 2023-02-04 | Panevėžys fylke | null | null | null | Panevėžys fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger i landets nordøstligste del, og grenser til Latvia i nord, Utena fylke i sørøst, Vilnius fylke og Kaunas fylke i sør og til Siauliai fylke i vest. | 9,507 |
null | 2023-02-04 | Marijampolė fylke | null | null | null | Marijampolė fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger sør i landet i det historiske landskapet Suvalkia. | 9,508 |
null | 2023-02-04 | Rådyr | null | null | null | | rødlistereferanse=Lovari, S., Herrero, J. | 9,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bobby_Fischer | 2023-02-04 | Bobby Fischer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Islendinger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkspillere fra USA', 'Kategori:Stormestere i sjakk', 'Kategori:Verdensmestere i sjakk'] | Robert James «Bobby» Fischer (født 9. mars 1943, død 17. januar 2008) var en verdensmester i sjakk fra USA, de tre siste årene av livet var han islandsk statsborger etter vedtak i Islands parlament. Han ble kjent allerede som 13-åring i 1956 da han vant det som senere er blitt omtalt som århundrets sjakkparti.
| Robert James «Bobby» Fischer (født 9. mars 1943, død 17. januar 2008) var en verdensmester i sjakk fra USA, de tre siste årene av livet var han islandsk statsborger etter vedtak i Islands parlament. Han ble kjent allerede som 13-åring i 1956 da han vant det som senere er blitt omtalt som århundrets sjakkparti.
== Liv og familie ==
Bobby Fischers ble født 9. mars 1943 i Chicago og vokste opp i Brooklyn, New York. Han var offisielt sønn av den tyske biofysikeren Hans-Gerhardt Fischer. Ifølge FBI, som hadde en mappe på 750 sider på Bobby Fischer, var hans biologiske far ungarskfødte Paul Nemenyi (1895-1952) som var en brilliant matematiker. Nemenyi var universitetslærer ved Technische Universität Berlin til 1933 da han som jøde mistet jobben og utvandret til USA. I 1942 underviste Nemenyi ved Colorado State College i Fort Collins. Hans mor var legen Regina Wender som var jøde og stammet fra Sveits. Hun innvandret til USA som barn. I tenårene reiste Regina Wender til Berlin og møtte der Hans-Gerhardt Fischer som var av jødisk opphav. Da nazistene kom til makten i 1933 flyktet de to til Sovjetunionen (der Regina fikk mulighet til å studere medisin); de giftet seg i Sovjetunionen og Regina fødte der datteren Joan. I 1938 flyktet Regina til Paris og reiste hjem til USA, mens Hans-Gerhardt Fischer ikke fikk innreise og de ble formelt skilt i 1945. Regina studerte ved Univeristy of Denver mens Nemenyi var universitetslærer i Colorado. Regina ble gravid med Bobby mens Hans-Gerhardt var i Chile på den tiden ifølge FBIs dokumenter. Regina fortalte uklare historier om Bobbys far: Hun skal ha sett Hans-Gerhardt siste gang i 1939, en annen gang fortalte hun at Bobby ble unnfanget da hun møtte Hans-Gerhardt i Mexico. Peter Nemenyi, Paul Nemenyis sønn fra tidligere ekteskap, skal ha omtalt Bobby Fischer som sin halvbror. Paul Nemenyi støttet Regina økonomisk så lenge han levde. Fischer var ivrig antikommunist, hadde mange antisemittiske holdninger og benektet holocaust. Han er kjent for sin eksentrisitet, sin ukonvensjonelle opptreden og sine ekstreme politiske synspunkter. Oppførselen ved sjakkbrettet var upåklagelig.
I 2004 ble Fischer arrestert i Japan. Men han motsatte seg utlevering til hjemlandet, og frasa seg sitt amerikanske statsborgerskap. Fischer ble sluppet fri i 2005 etter å ha blitt innvilget statsborgerskap på Island, der han slo seg ned og levde sine siste år.
=== Dødsfall og etterspill ===
Fischer døde 17. januar 2008 på grunn av nyresvikt ved et sykehus i Reykjavík. Den 21. januar 2008 ble Fischer gravlagt ved en liten kirkegård utenfor byen Selfoss, 60 kilometer sørøst for Reykjavík. [1]
Fischers eiendom, og andre verdier, ble anslått til å være verdt cirka 2 millioner amerikanske dollar. Dette førte raskt til en rettslig konflikt som involverte krav fra forskjellige parter, blant annet Fischers japanske kone, Miyoko Watai. Hans påståtte filippinske datter, Jinky Young, og hennes mor, Marilyn Young. Samt hans to amerikanske nevøer, Alexander og Nicholas Targ, og deres far, Russell Targ. I tillegg til den amerikanske regjeringen som krevde ubetalte skatter.Marilyn Young påstod at hennes datter Jinky var Fischers biologiske datter, men dette ble bestridt. I tillegg ble gyldigheten av Miyoko Watais ekteskap med Fischer utfordret. Den 16. juni 2010 avgjorde en høyesterett på Island, til fordel for en begjæring om å grave opp Fischers levninger. Gravingen ble gjennomført 5. juli 2010 i nærvær av en doktor, en prest og en rekke andre deltakere.
En DNA-prøve ble tatt, og Fischers kropp ble deretter begravet en gang til. 17. august 2010 ble det kunngjort at resultatene av DNA-testing hadde utelukket Fischer som far til Jinky Young. Den 3. mars 2011 avgjorde en islandsk tingrett at Miyoko Watai og Bobby Fischer hadde giftet seg 6. september 2004, og at som Fischers enke og juridiske arving, hadde Watai derfor rett til å arve Fischers eiendom.
== Sjakk ==
Han ble verdensmester 1. september 1972 etter å ha beseiret sovjetrusseren Boris Spasskij i Reykjavík, som den eneste amerikaner i historien. Etter denne seieren sluttet Fischer helt å spille turneringssjakk. Han mistet tittelen 3. april 1975, etter at han nektet å stille opp for å forsvare tittelen.
Fischer blir ansett for å være en av de mest begavede sjakkspillerne gjennom alle tider.
I 1992 gjorde Fischer comeback da han vant en revansjematch mot Spasskij i Beograd. Matchen var et brudd på USAs sanksjoner mot Jugoslavia og medførte at amerikanske myndigheter utstedte en arrestordre på Fischer. Etter terrorangrepet 11. september 2001 uttalte Fischer til filippinsk radio at «Dette er virkelig strålende nyheter, det er på tide at jødene får sparket inn hodene. Det er på tide å gjøre seg ferdig med USA en gang for alle.» Det amerikanske sjakkforbundet inndro medlemskapet hans etter dette.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Bobby Fischer – Munzinger Sportsarchiv
(en) Bobby Fischer – chessgames.com
(en) Bobby Fischer – OlimpBase
(en) Bobby Fischer – 365Chess.com
Bobby Fischers uoffisielle hjemmeside
Bobby Fischer in the Dick Cavett Show 1972
Fischers intervju på filippinsk radio
65 kritiske stillinger fra Fischers partier | (2005–08) | 9,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordens_atmosf%C3%A6re | 2023-02-04 | Jordens atmosfære | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Jordens atmosfære', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jordens atomsfære er sammensatt av gasser, vanligvis omtalt som luft, som omgir planeten og holdes på plass av jordens tyngdekraft. Atmosfæren beskytter livet på jorden ved å absorbere ultrafiolett solstråling, varme overflaten gjennom varmelagring, kjent som drivhuseffekt, og å redusere temperaturforskjellen mellom dag og natt (døgntemperaturvariasjon).
De tre store bestanddelene av luften, og dermed i jordens atmosfære, er nitrogen, oksygen og argon. Etter volum inneholder tørr luft rundt 78 % nitrogen, 21 % oksygen, 1 % argon, 0,04 % karbondioksid og små mengder av andre gasser. Luft inneholder også en varierende mengde vanndamp. Luftinnhold og lufttrykk varierer i forskjellige lag, og luft som er egnet for fotosyntesen hos planter og respirasjon hos terrestriske dyr finnes bare i jordens troposfære og i kunstig atmosfære.
Atmosfæren har en samlet masse på om lag 5,15×1018 kg, der tre fjerdedeler av luftmassene befinner seg mellom bakken og cirka 11 km opp. Atmosfæren blir tynnere og tynnere med økende høyde over havet, men det er ingen klar grense mellom atmosfæren og verdensrommet. Flere lag blir definert i atmosfæren basert på deres egenskaper som temperatur og sammensetning. Studiet av jordens atmosfære og dens prosesser kalles atmosfærevitenskap.
| Jordens atomsfære er sammensatt av gasser, vanligvis omtalt som luft, som omgir planeten og holdes på plass av jordens tyngdekraft. Atmosfæren beskytter livet på jorden ved å absorbere ultrafiolett solstråling, varme overflaten gjennom varmelagring, kjent som drivhuseffekt, og å redusere temperaturforskjellen mellom dag og natt (døgntemperaturvariasjon).
De tre store bestanddelene av luften, og dermed i jordens atmosfære, er nitrogen, oksygen og argon. Etter volum inneholder tørr luft rundt 78 % nitrogen, 21 % oksygen, 1 % argon, 0,04 % karbondioksid og små mengder av andre gasser. Luft inneholder også en varierende mengde vanndamp. Luftinnhold og lufttrykk varierer i forskjellige lag, og luft som er egnet for fotosyntesen hos planter og respirasjon hos terrestriske dyr finnes bare i jordens troposfære og i kunstig atmosfære.
Atmosfæren har en samlet masse på om lag 5,15×1018 kg, der tre fjerdedeler av luftmassene befinner seg mellom bakken og cirka 11 km opp. Atmosfæren blir tynnere og tynnere med økende høyde over havet, men det er ingen klar grense mellom atmosfæren og verdensrommet. Flere lag blir definert i atmosfæren basert på deres egenskaper som temperatur og sammensetning. Studiet av jordens atmosfære og dens prosesser kalles atmosfærevitenskap.
== Sammensetning ==
Etter volum inneholder tørr luft 78,09 % nitrogen, 20,95 % oksygen, 0,93 % argon, 0,04 % Karbondioksid og små mengder av andre gasser, se tabell lenger ned.
Vanndamp står for omtrent 0,25 % av atmosfærens sammensetning sett i forhold til massen. Konsentrasjonen av vanndamp (som er en viktig drivhusgass) varierer betydelig, fra rundt 10 ppm av volumet i de kaldeste delene av atmosfæren til så mye som 5 % av volumet i varme fuktige luftmasser. Konsentrasjoner av andre atmosfæriske gasser er vanligvis referert til i relasjon til tørr luft (altså uten vanndamp). De resterende gasser er ofte referert til som sporgasser, blant disse er drivhusgasser, først og fremst karbondioksid, metan, lystgass og ozon. Filtrert luft inneholder spormengder av mange andre kjemiske forbindelser. Mange stoffer med naturlig opprinnelse kan være til stede i små mengder, men varierer lokalt og sesongmessing. Dette gjelder aerosoler, støv sammensatt av mineralske og organiske stoffer, pollen og sporer, sjøsprøyt og vulkansk aske. Ulike industrielle miljøgifter kan også være til stede som gasser eller partikler, som for eksempel klor (fritt eller i andre forbindelser), fluorforbindelser og kvikksølvdamp. Svovelforbindelser som for eksempel hydrogensulfid og svoveldioksid (SO2) kan være avledet fra naturlige kilder eller fra industriell forurensing.
Tre fjerdedeler av luftmassene befinner seg mellom bakken og cirka 11 km opp. Atmosfæren blir tynnere og tynnere med økende høyde over havet, men det er ingen klar grense mellom atmosfæren og verdensrommet. Kármánlinjen på en høyde av 100 km, eller 1,57 % av jordas radius, er ofte omtalt som grensen mellom atmosfæren og verdensrommet. Atmosfæriske effekter blir synlige når et romfartøy synker ned i en høyde av rundt 120 km ved retur tilbake til jorden. Flere lag kan identifiseres i atmosfæren basert på egenskaper som temperatur og sammensetning.
Studiet av jordens atmosfære og dens prosesser kalles atmosfærevitenskap. Noen tidlige pionerer innenfor feltet er Léon Teisserenc de Bort og Richard Assmann.
== Atmosfærens struktur ==
=== Hovedlagene ===
Generelt synker lufttrykket og tetthet med høyden oppover i atmosfæren. Men temperaturen har en mer komplisert profil enn bare høyde over havet alene, og kan være relativt konstant eller til og med øke med høyden i noen regioner. Fordi det generelle temperatur- og høydeprofilmønsteret er konstant og målbart ved hjelp av måleballonger, er temperaturkarakteristikker en nyttig målemetode for å skille lagene i atmosfæren. På denne måten kan jordens atmosfære deles (kalt atmosfæriske stratifisering) i fem hoveddeler. Unntatt eksosfæren, har atmosfæren fire hovedlag, nemlig troposfæren, stratosfæren, mesosfæren og termosfæren. Fra høyest til lavest er inndelingen av disse lagene:
Eksosfæren: 700 til 10 000 km
Termosfæren: 80 til 700 km
Mesosfæren: 50 til 80 km
Stratosfæren: 12 til 50 km
Troposfæren: 0 til 12 km
==== Eksosfæren ====
Eksosfæren er det ytterste laget av jordens atmosfære, det vil si det danner selve grensen for atmosfæren. Den strekker seg fra exobasen, som ligger på toppen av termosfæren i en høyde av cirka 700 km over bakken, til cirka 10 000 km, der den gradvis går inn i området der solvinden virker. Solvinden er for øvrig solens partikkelstråling ut i verdensrommet.
Dette laget er i hovedsak sammensatt av gasser med svært lave tettheter, som hydrogen, helium og flere tyngre molekyler, blant annet nitrogen, oksygen og karbondioksid, men i større konsentrasjon jo nærmere eksobasen. Atomene og molekylene er så langt fra hverandre at de kan bevege seg hundrevis av kilometer uten å kollidere med hverandre. Dermed oppfører ikke eksosfæren seg som en gass og partikler unnslipper stadig ut i verdensrommet. Disse frie partiklene følger ballistiske baner og kan migrere inn og ut av magnetosfæren eller solvinden.
Eksosfæren ligger for langt unna jorden til å være med i noen meteorologiske fenomener. Men aurora borealis (nordlys) og aurora australis (sørlys) oppstår i nedre del av eksosfæren, der dette fenomenet går et stykke inn i termosfæren. De fleste satellitter befinner seg i baner i eksosfæren.
==== Termosfæren ====
Termosfæren er det nest høyeste laget av jordens atmosfære. Den strekker seg fra mesopausen (som skiller den fra mesosfæren) på en høyde av cirka 80 km opp til termopausen ved en høyde av 500 - 1000 km. Høyden til termopausen varierer på grunn av endringer i solaktiviteten. Fordi termopausen ligger i nedre grense av eksosfæren, er den også referert til som eksobasen. Den nedre delen av termosfæren, fra 80 - 550 km over jordens overflate, inneholder ionosfæren.
Temperaturen i termosfæren øker gradvis med høyden. I motsetning til stratosfæren under, hvor en temperaturinversjon finner sted på grunn av at ozon absorberer stråling, skjer inversjon i termosfæren på grunn av den svært lave tettheten av dens molekyler. Temperaturen i dette laget kan stige så høyt som til 1500 °C, selv om gassmolekylene er så langt fra hverandre at dens temperatur i vanlig forstand ikke er særlig meningsfull. Luften er så tynn at et enkelt molekyl, for eksempel oksygen, beveger seg gjennomsnittlig 1 km for hver kollisjon med andre molekyler. Selv om termosfæren har en høy andel av molekyler med høy energi, ville det ikke føles varmt selv om et menneske skulle komme i direkte kontakt med den, fordi tettheten er for lav til å avgi noe energi av betydning til eller fra huden.
Dette laget er helt skyfritt og fritt for vanndamp. Imidlertid vil fenomener som ikke er av hydrometeorologi natur finne sted, som nordlys og sørlys som av og til forekommer helt ned i termosfæren. Den internasjonale romstasjonen går i en bane i dette laget, mellom 350 og 420 km.
==== Mesosfæren ====
Mesosfæren er det tredje høyeste laget av jordens atmosfære, og opptar området ovenfor stratosfæren og under termosfæren. Den strekker seg fra stratopausen i en høyde av cirka 50 km til mesopausen 80 - 85 km over bakken.
Temperaturen synker med økende høyde opp til mesopause som markerer det høyeste sjiktet av dette midtre laget av atmosfæren. Det er det kaldeste området i jordens atmosfære, og har en gjennomsnittlig temperatur på rundt -85 °C.Like nedenfor mesopausen er luften så kald at selv den svært knappe vanndamp i denne høyden kan være sublimert over til polare mesosfæeriske skyer. Dette er de høyeste skyene i atmosfæren og kan være synlig for det blotte øyet hvis sollys reflekteres mot dem en time eller to etter solnedgang eller tilsvarende lang tid før soloppgang. De er lettest synlige når solen er rundt 4° - 16° under horisonten. Noen typer lyn i den øvre atmosfæren omtalt som ånder og jetter kan opptre langt over nivået for troposfæriske tordenskyer. Mesosfæren er også det laget der de fleste meteorer brenner opp når de treffer jordens atmosfære. Det er for høyt over jorden til at jetfly og værballonger kan nå opp, og for lavt for romskip. Mesosfæren kan i hovedsak nås ved sonderaketter og rakettdrevne fly.
==== Stratosfæren ====
Stratosfæren er det nest laveste laget av jordens atmosfære. Det ligger over troposfæren og er atskilt fra denne av tropopausen. Dette laget strekker seg fra toppen av troposfæren på omtrent 12 km over bakken til stratopausen i en høyde av cirka 50 - 55 km.
Det atmosfæriske trykket i den øverste delen av stratosfæren er omtrent 1/1000 av trykket ved havoverflaten. Stratosfæren inneholder ozonlaget som er den del av jordens atmosfære som inneholder en relativ høy konsentrasjon av denne gassen. Stratosfæren definerer et lag der temperaturen øker med økende høyde over havet. Denne økningen i temperaturen skyldes absorpsjon av ultrafiolett stråling (UV) fra solen som skjer i ozonlaget, noe som begrenser turbulens og blanding. Selv om temperaturen kan være –60 °C ved tropopausen, er temperaturen i toppen av stratosfæren mye høyere, og kan være nær 0 °C.Den stratosfæriske temperaturprofilen skaper svært stabile atmosfæriske forhold, dermed mangler stratosfæren skytyper som skaper vær, som ellers er utbredt i troposfæren. Følgelig er stratosfæren nesten helt fri for skyer og andre former for vær. Imidlertid kan polare stratosfæriske eller perlemorskyer av og til observeres i nedre del av dette laget av atmosfæren, der luften er kaldest.
Stratosfæren er det høyeste laget som kan nås med jetfly.
==== Troposfæren ====
Troposfæren er det nederste laget av jordens atmosfære. Den strekker seg fra jordoverflaten til en gjennomsnittlig høyde av rundt 12 km, selv om troposfærens høyde faktisk varierer fra cirka 9 km ved polene til 17 km ved ekvator, men ytterligere variasjon forekommer på grunn av været. Troposfæren er avgrenset over av tropopausen, en grense som de fleste steder kan registreres ved en temperaturinversjon (det vil si et lag med relativt varm luft over et kaldere), og i andre deler av en sone som er isotermisk med høyden.Selv om variasjoner forekommer avtar vanligvis temperaturen med økende høyde over havet i troposfæren fordi den for det meste blir oppvarmet ved energioverføring fra jordens overflate. Dermed er den laveste delen av troposfæren (ved jordoverflaten) vanligvis varmest. Dette gir vertikal blanding av luftmassene (derfor opphavet til navnet fra det greske ordet τρόπος, tropos, som betyr «vending»). Troposfæren inneholder omtrent 80 % av massen til jordens atmosfære. Troposfæren har større tetthet enn alle de overliggende atmosfæriske lagene fordi vekten av de overliggende lagene gir sterk komprimering. Femti prosent av den totale massen til atmosfæren ligger i de lavere delene under 5,6 km av troposfæren.
Nesten all atmosfærisk vanndamp eller fuktighet finnes i troposfæren, dermed er det i dette laget at det meste av jordens vær foregår. Den rommer nesten alle typer av skyer som er forbundet med vær, som skapes av vindsirkulasjon. Svært høye cumulonimbus skyer kan imidlertid trenge gjennom tropopausen ved oppbygging av tordenvær nedenfra, og stige inn i den nedre del av stratosfæren. Det meste av konvensjonell lufttrafikk finner sted i troposfæren, og det er den eneste laget som kan nås med propelldrevne fly.
=== Andre lag ===
I tillegg til de fem hovedlagene som i stor grad er bestemt av temperatur, finnes det flere sekundære sjikt som kan være preget av andre egenskaper:
Ozonlaget som ligger i stratosfæren. I dette laget finnes ozon i konsentrasjoner av cirka 2 til 8 ppm, noe som er mye høyere enn i den nedre del av atmosfæren, men likevel er konsentrasjonen svært liten i forhold til de viktigste komponentene i atmosfæren. Ozonlaget er i hovedsak plassert i den nedre delen av stratosfæren fra cirka 15 - 35 km, selv om tykkelsen varierer både geografisk og sesongmessig. Om lag 90 % av all ozon i jordens atmosfære finnes i stratosfæren.Ionosfæren er en region av atmosfæren som er ionisert av solstråling. Det er her nord- og sørlys finner sted. Ved dagtid er utstrekningen fra 50 - 1000 km og inkluderer mesosfæren, termosfæren, og deler av eksosfæren. Imidlertid vil ioniseringen i mesosfæren i stor grad opphøre i løpet av natten, dermed opptrer nord- og sørlys normalt sett bare i termosfæren og den lavere eksosfæren. Ionosfæren danner den indre delen av magnetosfæren. Dette har den praktiske betydningen at den dermed påvirker utbredelsen av radiobølger på jorden.Homosfæren og heterosfæren er definert av at de atmosfæriske gassene er godt blandet. Homosfæren inkluderer troposfæren, stratosfæren, mesosfæren og de laveste delene av termosfæren, der den kjemiske sammensetningen av atmosfæren ikke er avhengig av molekylvekt fordi gassene er blandet av turbulens. Dette relativt homogene laget ender opp i turbopausen som ligger cirka 100 km, er selve atmosfærens grense som FAI definerer å være plassert cirka 20 km over mesopausen.I nivåer over turbopausen skjer transprotprosessen via diffusjon, dermed blir blandingen av gassene også mindre effektiv. Ultrafiolet lys her fører til at molekyler spaltes til atomer. Oksygen blir spaltet nederst, mens i en høyde av rundt 350 km vil mye av nitrogenet også være spaltet i atomer.Over denne høyden ligger heterosfæren, som også inkluderer eksosfæren, samt det meste av termosfæren. Her varierer den kjemiske sammensetningen med høyden. Dette er fordi avstanden som partikler kan bevege seg uten å kollidere med hverandre er stor sammenlignet med de bevegelser som forårsaker blanding. Dette gjør at gassene vil stratifisere på grunn av molekylvekt, der de tyngre molekylene som oksygen og nitrogen bare finnes i bunnen av heterosfæren. Derimot består den øvre delen av heterosfæren, nesten utelukkende av hydrogen som er det letteste grunnstoffet.Det planetariske grensesjikt er en del av troposfæren som er nærmest jordoverflaten, og er direkte berørt av den, først og fremst gjennom turbulent diffusjon. I løpet av dagen vil vanligvis det planetariske grensesjikt bli godt blandet, mens det om natten blir stabilt lagdelt med svak eller uregelmessig blanding. Dybden av det planetariske grensesjikt varierer fra så lite som cirka 100 m på klare, rolige netter opptil 3000 m eller mer i løpet av ettermiddagen i tørre regioner.Den gjennomsnittlige temperaturen i atmosfæren på jordens overflate er i noen kilder oppgitt til 14 °C, i andre 15 °C.
== Fysiske egenskaper ==
=== Trykk og tykkelse ===
Trykk og tetthet halveres for cirka hver femte kilometer opp fra jordoverflaten og til turbopausen. Under turbopausen er blandingsforholdet mellom de forskjellige gasstypene nesten likt. Over turbopausen er det derimot større spalting av molekyler til atomer, og lettere gasstyper overtar gradvis.Gjennomsnittlig atmosfærisk trykk ved havoverflaten er definert som en standardatmosfære på 101 325 pascal (760,00 Torr; 14,6959 psi; 760,00 mmHg). Dette er noen ganger referert til som én enhet av standard atmosfære (atm). Atmosfærens totale masse er 5,1480×1015 tonn. Dette er omtrent 2,5 % mindre enn det som ville være avledet fra den gjennomsnittlige havoverflatens trykk og jordens overflate på 510 072 000 km2, denne «manglende» delen er luftmasser som blir fortrengt av jordens fjellterreng. Atmosfærisk trykk er forøvrig den totale vekten av luften per arealenhet på det punktet der trykket blir målt. Dermed vil lufttrykket varierer med beliggenhet og vær.
Hvis hele massen av atmosfæren hadde en uniform tetthet, ville den hatt en klart adskilt grense i en høyde av 8,50 km over havet. At den avtar eksponentielt med høyden, slik at tettheten halveres for hver 5,6 km, eller med en faktor på 1/e hver 7,64 km, som er gjennomsnittlig skalahøyde for atmosfæren under 70 km. Men om atmosfæren skal modelleres mer nøyaktig må det tilpasses en ligning for hvert lag, denne må ta hensyn til temperatur, molekylær sammensetning, solstråling og tyngdekraft.
Oppsummert er massen av jordens atmosfære er fordelt omtrent som følger:
50 % er under 5,6 km.
90 % er under 16 km.
99,99997 % er under 100 km, altså kármánlinjen. Ved en internasjonal konvensjonen markerer dette starten der personer i et fartøy anses som astronauter.Ved sammenligning av toppen av Mount Everest på 8848 m, er kommersielle passasjerfly å finne mellom 10 og 13 km hvor tynn luft gir best drivstofføkonomi, værballonger når opp til rundt 30,4 km og den høyeste flyferden fant sted i 1963 med X-15 som oppnådde en høyde på 108 km.
Selv over kármánlinje kan atmosfæriske effekter som nord- og sørlys fortsatt oppstå. Meteorer begynner å gløde i denne regionen, men de som er av en viss størrelse kan ikke brenne opp før de trenger dypere ned. De ulike lag av jordens ionosfæren er viktig for forplantning av HF-radio, begynner noe under 100 km, og strekker seg noe over 500 km. Til sammenligning holder den internasjonale romstasjonen vanligvis til i en bane på 350 - 400 km, innenfor de F-laget av ionosfæren der den får så lite atmosfæriske luftmotstand at den bare trenger å slå på jetmotoren med flere måneders mellomrom for å korrigere hastigheten. Avhengig av solaktiviteten kan satellitter oppleve merkbar atmosfærisk luftmotstand så høyt som 700 – 800 km.
=== Temperatur og hastigheten til lyd ===
Delingen av atmosfæren i lag er for det meste utført med referanse til temperaturen og er omtalt ovenfor. Temperaturen synker med høyden over havet, men variasjoner i denne trenden begynner over 11 km, der temperaturen holder seg stabil gjennom en stor vertikal høyde gjennom resten av troposfæren. I stratosfæren som begynner cirka 20 km over havet, øker temperaturen med høyden. Årsaken til denne temperaturøkningen med stigende høyde er oppvarmingen i ozonlaget som skyldes absorpsjon av betydelige mengder ultrafiolett stråling fra solen ved dioksygen og ozongass i dette laget. Enda en region der temperaturen øker med høyden forekommer i termosfæren, der dette skjer i svært store høyder over 90 km, derfor har dette laget fått dette navnet.
Fordi lydens hastighet i en ideell gass med homogen sammensetning bare avhenger av temperatur, og ikke på trykk eller tetthet, vil lydens hastighet i atmosfæren avhenge av høyden med den kompliserte temperaturprofilen vist i illustrasjonen. Hastigheten er som en ser hverken avhengig av høyde eller endringer i tetthet eller trykk.
=== Tetthet og masse ===
Tettheten av luft ved havnivå er om lag 1,2 kg/m3. Tetthet er ikke da målt direkte, men beregnet ut fra målinger av temperatur, trykk og luftfuktighet ved anvendelse av ligningen for tilstanden for luft (en form av idealgassloven). Atmosfærisk tetthet reduseres etter hvert som høyden øker. Denne variasjonen kan omtrentlig modelleres ved hjelp av den hydrostatiske ligningen.
Den gjennomsnittlige vekten av atmosfæren er cirka 5 kvadrillioner (5×1015) tonn eller 1/1,200,000 av jordens masse. (Dette er nevnt over?). I henhold til det amerikanske National Center for Atmospheric Research er «den totale gjennomsnittlige massen av atmosfæren er 5,1480×1018 kg med et årlig variasjon på grunn av vanndamp på 1,2 - 1,5×1015 kg, avhengig av om data for overflatetrykk eller vanndamp er brukt, noe som er lavere enn tidligere anslag. Den midlere masse av vanndamp er beregnet til 1,27×1016 kg og massen av tørr luft er 5,1352 ±0,0003×1018 kg».
== Optiske egenskaper ==
Solar stråling (sollys) er den energien som jorden mottar fra solen. Jorden avgir også stråling tilbake til verdensrommet, men med lengre bølgelengder enn det menneskelige øye er i stand til å se. Denne typen stråling kalles infrarød stråling. En del av den innkommende og emitterte utstråling absorberes eller reflekteres fra atmosfæren.
I mai 2017 ble et helt spesielt fenomen registrert, da glitrende lys ble observert på himmelen, som fra tindring fra en satellitt i bane langt unna. Imidlertid ble dette funnet til å være reflektert lys fra iskrystaller i atmosfæren.
=== Spredning av lys ===
Når lyset passerer gjennom jordens atmosfære, oppstår interaksjon mellom fotoner og atmosfærens atomer slik at lysspredning oppstår. Hvis lyset ikke blir spredt i atmosfæren, kalles det direkte stråling og er det en ser hvis en ser direkte på solen. Indirekte stråling er lys som har vært spredt i atmosfæren. For eksempel på en overskyet dag uten skygge er det ingen direkte stråling som når jordoverflaten, men lyset som tross alt er tilstede skyldes spredning. Et annet eksempel er fenomenet som kalles Rayleigh-spredning der kortere (blå) bølgelengder spres lettere enn lengre (røde) bølgelengder. Dette er grunnene til at himmelen er blå, blåfargen skyldes spredt blått lys. Dette er også grunnen til at solnedganger er røde. Når solen er nær horisonten vil solstrålene passere gjennom mer av atmosfæren enn normalt. Mye av det blå lyset blir spredt ut, men det røde lyset blir da dominerende ved solnedgang.
=== Absorpsjon ===
Forskjellige molekyler absorberer forskjellige bølgelengder av elektromagnetisk stråling. For eksempel absorberer oksygen (O2) og ozon (O3) nesten alle bølgelengder kortere enn 300 nanometer. Vann (H2O) absorberer mange bølgelengder over 700 nm. Når et molekyl absorberer et foton så øker energi til det. Dette varmer opp atmosfæren, men atmosfæren avgir også stråling, noe som har en avkjølende effekt.
Det kombinerte absorpsjonsspektret av gasser i atmosfæren har «vinduer» med lav opasitet («ugjennomsiktighet»), slik at bare visse bånd av lys overføres. Det optiske vinduet går fra rundt 300 nm (ultrafiolet-C) opp til det området som det menneskelige øye kan se, altså det synlige spekteret (ofte bare kalt lys), på omtrent 400-700 nm og fortsetter opp til infrarød rundt 1100 nm. Det finnes også et infrarødt vindu og et radiovindu som overfører noe infrarød og radiobølger ved lengre bølgelengder. For eksempel går radiovinduet fra bølger på rundt én centimeter til rundt elleve meter.
=== Emisjon ===
Emisjon er det motsatte av absorpsjon, og skjer når et legeme avgir elektromagnetisk stråling. Legemer har en tendens til å slippe ut kvantiteter og bølgelengder av stråling som avhenger av deres «svart legeme-emisjonskurver». På grunn av dette har legemer med høy temperatur en tendens til å avgi mer stråling med kortere bølgelengde. Kaldere legemer derimot, slipper ut mindre stråling, men med lange bølgelengder. For eksempel har solen en temperatur på cirka 290 K med størst utstråling i nærheten av 500 nm, som er synlig for det menneskelige øyet. Jorden har en temperatur på rundt 290 K (17 °C) og størsteparten av strålingen fra den er i nærheten av 10 000 nm, en bølgelengde langt over det som er synlig for mennesket.
Drivhuseffekten er direkte relatert til effekten med absorpsjon og emisjon. Noen gasser i atmosfæren absorberer og emitterer infrarød stråling, men slipper sollys i det synlige spekteret rett gjennom. Noen eksempler på dette er CO2 og H2O.
Rundt 70 % av sollyset blir absorbert og varmer opp jordoverflaten. Av dette blir rundt 25 % blir absorbert i atmosfæren og 45 % ved bakken. Jorden varmes dermed opp av sollyset og sender ut derfor ut langbølget stråling (varmestråling eller infrarødt lys), noe som kalles terrestrisk stråling. Drivhusgassene i atmosfæren slipper gjennom den kortbølgete strålingen fra sola, men absorberer den langbølgete strålingen fra jorda.Den langbølgede strålingen fra bakken som absorberes av drivhusgassene fører til oppvarming av atmosfæren. Gassene her vil i neste omgang emitere den opptatte energien som sendes ut som varmestråling, altså langbølget stråling. Halvparten av den absorberte strålingsenergien blir sendt tilbake mot jordoverflaten, noe som kalles atmosfærisk tilbakestråling. Dette er forklaring på den økte temperaturen på jorden, som ville være en helt annen uten atmosfæren.Et eksempel på at atmosfæren avgir varmestråling (atmosfærisk tilbakestråling) på grunn av sin temperatur, er at jordens overflate kjøles ned raskere på klare netter enn på netter med overskyet himmel. Dette fordi skyer (vann) absorberer og emitterer mye infrarød stråling. Dette er også grunnen til at det blir kaldere om natten i høyereliggende områder.
=== Brytningsindeks ===
Brytningsindeksen for luft, det vil si luftens evne til å lede lys, er litt høyere enn 1. Systematiske variasjoner i brytningsindeksen kan føre til avbøying av lys som brer seg over lang optiske avstander. Ett eksempel er at det under visse omstendigheter er mulig å se et skip selv om det rent fysisk er under horisonten. Detter er kjent som luftspeiling og oppstår fordi lyset brytes i samme retning som krumningen av jordens overflate. Brytningsindeksen for luft er avhengig av temperaturen, slik at denne typen fenomener oppstår når temperaturforskjellene er store.
== Sirkulasjon ==
Atmosfærisk sirkulasjon er de store bevegelsene av luftmassene i troposfæren, og dette sammen med havsirkulasjon) er de viktigste mekanismene bak fordeling av varmeenergi på jorden.
Det er store variasjoner for den atmosfæriske sirkulasjonen fra år til år, men de grunnleggende mønstrene for sirkulasjonen forblir nokså konstante fordi disse bestemmes av jordens rotasjon og forskjellen i solinnstråling mellom ekvator og polene.
== Utviklingen av jordens atmosfære ==
=== Den tidlige atmosfære ===
Den første atmosfæren på jorden bestod av gasser fra solsystemets opprinnelse, hovedsakelig hydrogen. Det var trolig tilstedeværelse av enkle hydrider, slike som nå finnes i gasskjemper som Jupiter og Saturn, særlig vanndamp, metan og ammoniakk. Ettersom solsystemet stabiliserte seg forsvant disse gassene, delvis på grunn av solvinden.
=== Den andre atmosfære ===
Utgassing fra vulkanisme, supplert av gasser produsert i slutten av det tunge bombardement av jorden av store asteroider, fikk den neste atmosfæren til å oppstå. Den besto hovedsakelig av nitrogen og karbondioksid, samt inerte gasser. En stor del av karbondioksidutslippene ble snart oppløst i vann, og bygget opp karbonatavsetninger.
Forskere har funnet vannbaserte sedimenter som oppstod så tidlig som for 3,8 milliarder år siden. For om lag 3,4 milliarder år siden dannet nitrogen store deler av den stabile «andre atmosfæren». Atmosfæren har blitt påvirket av livet på jorden ganske tidlig i historien fordi primitive livsformer dukket opp så tidlig som for 3,5 milliarder år siden. Hvordan jorden på den tiden kunne gi et klima som var varmt nok til at flytende vann og livsformer kunne eksistere, samtidig som solen da den var ung ga ut stråling med 30 % lavere intensitet enn i dag, er et spørsmål kjent som svak-ung-sol-paradokset.
Geologiske registreringer viser imidlertid en kontinuerlig relativt varm overflate i jordens tidlige eksistens, med unntak av en istid for rundt 2,4 milliarder år siden. I slutten av Arkeikum (geologisk tidsskala) begynte det å utvikle seg en atmosfære med oksygen, sannsynligvis på grunn av fotosyntese hos blågrønnalger (oksygenkatastrofen). Disse er blitt funnet som fossiler fra stromatolitter som har eksistert for 2,7 milliarder år siden. Karbondatering tyder sterkt på vilkår lik dagens, og at de grunnleggende funksjonene i karbonkretsløpet ble etablert så tidlig som for 4 milliarder år siden.
Gamle sedimenter i Gabon datert til mellom 2 150 og 2 080 millioner år siden, gir en oversikt over jordens dynamiske oksygenevolusjon. Disse svingningene i oksygennivået ble trolig drevet av lomagundi karbonisotoputflukt.
=== Den tredje atmosfære ===
Den konstant forflytningen av kontinentene, kjent som platetektonikk, påvirker den langsiktige utviklingen av atmosfæren ved å overføre karbondioksid til og fra store kontinentale karbonatlagre. Fritt oksygen eksisterte ikke i atmosfæren før cirka 2,4 milliarder år siden, under oksygenkatastrofen og dets tilstedeværelse er antatt å skje ved utgangen av tiden der bundet jernformasjoner skapes.
Før denne tid ble det produsert noe oksygen ved fotosyntesen, men denne ble konsumert av oksidasjon av reduksjonsmaterialer, spesielt jern. Molekyler av fritt oksygen begynte ikke å hope seg opp i atmosfæren før produksjonen av oksygen begynte å overstige tilgjengelighet av reduksjonsmaterialer som fjernet oksygen. Dette tidspunktet innebærer et skifte fra en reduserende atmosfære til en oksiderende atmosfære. Innholdet av O2 har oppvist store variasjoner inntil det oppnådde en stabil tilstand på noe over 15 % ved slutten av prekambrium. I det følgende tidsrom fra 541 millioner år siden og frem til i dag, kjent som Fanerozoikum Eon, begynte oksygenkrevende livsformer (metazoa) å dukke opp.
Mengden av oksygen i atmosfæren har variert i løpet av de siste 600 millioner år, og nådde en topp på rundt 30 % for rundt 280 millioner år siden, altså betydelig høyere enn dagens nivå på 21 %. De to viktigste prosessene som styrer endringer i atmosfærens oksygeninnhold er: Planter som bruker karbondioksid fra atmosfæren, og slipper ut oksygen. Nedbryting av pyrit og vulkanutbrudd som fører til frigivelse av svovel i atmosfæren, som senere oksiderer og dermed reduserer mengden av oksygen i atmosfæren. Imidlertid vil vulkanutbrudd også frigjøre karbondioksid, som planter i neste omgang kan konvertere til oksygen. De eksakte årsakene til variasjonen i mengden av oksygen i atmosfæren er ikke kjent. Perioder med mye oksygen i atmosfæren er forbundet med rask utvikling av dyr. Dagens nivå på 21 % oksygen er høyt nok for rask utvikling av dyr.Den vitenskapelige konsensus er at de menneskeskapte klimagassene som for tiden akkumuleres i atmosfæren er den viktigste årsaken til global oppvarming.
=== Luftforurensning ===
Luftforurensning er innføring av kjemikalier, svevestøv eller biologisk materiale i atmosfæren som kan forårsake skade eller ubehag for organismer. Nedbryting av stratosfærisk ozon er forårsaket av luftforurensning, hovedsakelig fra klorofluorokarboner og andre stoffer som skader ozonlaget.
== Bilder fra rommet ==
19. oktober 2015 opprettet NASA et nettsted som viser daglige bilder av jordens dagside.. Bildene er tatt fra Deep Space Climate Observatory (DSCOVR) og viser jorden mens den roterer i løpet av en dag.
== Se også ==
Natthimmellys
Atmosfærisk elektrisitet
Biosfære
Global dimming
Kyoto-avtalen
Litosfære
Mellomistid
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Earth's atmosphere – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Air – sitater
Interactive global map of current atmospheric and ocean surface conditions. | Jordens atomsfære er sammensatt av gasser, vanligvis omtalt som luft, som omgir planeten og holdes på plass av jordens tyngdekraft. Atmosfæren beskytter livet på jorden ved å absorbere ultrafiolett solstråling, varme overflaten gjennom varmelagring, kjent som drivhuseffekt, og å redusere temperaturforskjellen mellom dag og natt (døgntemperaturvariasjon). | 9,511 |
null | 2023-02-04 | Hjortedyr | null | null | null | * andre hjortedyr | 9,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akersdalen | 2023-02-04 | Akersdalen | ['Kategori:Aker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Daler i Oslo'] | Akersdalen er et eldre navn på den delen av Østre Aker i dagens Oslo kommune som siden slutten av 1960-tallet kalles Groruddalen. Begrepet er også brukt om områdene langs Alnaelva helt ned til fjordenDet nye navnet Groruddalen ble første gang brukt i forbindelse med generalplanarbeidet i 1950. Det var et initiativ fra redaktøren i områdets lokalavis på 1950-tallet som populariserte det nye navnet. Navnet Akersdalen var lite kjent og lite i bruk.
| Akersdalen er et eldre navn på den delen av Østre Aker i dagens Oslo kommune som siden slutten av 1960-tallet kalles Groruddalen. Begrepet er også brukt om områdene langs Alnaelva helt ned til fjordenDet nye navnet Groruddalen ble første gang brukt i forbindelse med generalplanarbeidet i 1950. Det var et initiativ fra redaktøren i områdets lokalavis på 1950-tallet som populariserte det nye navnet. Navnet Akersdalen var lite kjent og lite i bruk.
== Referanser == | thumb|Akersdalen på den tiden da [[Aker kommune ble innlemmet i Oslo.]] | 9,513 |
null | 2023-02-04 | Grevefeiden | null | null | null | Grevefeiden var en hovedsakelig dansk borgerkrig, men med ringvirkninger i hele Nord-Europa. Konfliktens utfall kom til å berøre Norge ved at kong Christian III kom til makten og reformasjonen seiret. | 9,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solli_plass_(Oslo) | 2023-02-04 | Solli plass (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Frogner'] | Solli plass (uttales /su:li/ (høres ut som Sol-li) på Oslo Vest-sosiolekt. Uttale /suli/ (høres ut som Soll-i) er også vanlig forekommende, men helst i andre varieteter (f.eks. Oslo Øst)) er en plass i det vestlige Oslo sentrum, og ligger i bydelen Frogner.
Plassen har navn etter løkkeeiendommen Solli som strakte seg fra Drammensveien ved dagens plass og helt ned til Hjortnes. Løkkebygningen lå der hvor dagens Oslo handelsgymnasium ligger, og ble revet i 1940 da denne skulle oppføres.
Plassen er nå en rundkjøring i møtet mellom flere kryssende gater: Henrik Ibsens gate, Observatoriegata, Drammensveien, Bygdøy allé, Frognerveien og Sommerrogata. Plassen ble hetende Solli plass på slutten av 1880-tallet, oppkalt etter løkken Solli, som lå der Indekshuset nå ligger. Solli-løkken var i mange år et kjent bevertningssted, men ble revet for å gi plass til leiegårdskomplekset «Det engelske kvarter», fullført i 1886 etter tegninger av arkitekt Paul Due. «Det engelske kvarter» ble i sin tur revet for å skaffe tomt til det prisbelønte Ind-Eks-huset som sto ferdig i 1964 etter tegninger av arkitekt John Engh. På sørvestre hjørne av plassen ligger Nasjonalbiblioteket (det gamle Universitetsbiblioteket i Oslo), oppført 1914–1922 ved arkitekt Holger Sinding-Larsen, senere tilbygget flere ganger.
Navnet Solli plass ble brukt fram til 1985. Fra 1985 til 2004 het plassen offisielt «Lapsetorvet», til minne om et kallenavn som hadde en viss utbredelse på folkemunne tidligere på 1900-tallet. Folk flest og Oslo Sporveier fortsatte imidlertid å kalle plassen for Solli plass. Dermed vedtok bydelsutvalget på Frogner å gi plassen tilbake sitt gamle navn i 2004. Et busstopp like ved plassen, i Frognerveien, heter fortsatt Lapsetorvet.
| Solli plass (uttales /su:li/ (høres ut som Sol-li) på Oslo Vest-sosiolekt. Uttale /suli/ (høres ut som Soll-i) er også vanlig forekommende, men helst i andre varieteter (f.eks. Oslo Øst)) er en plass i det vestlige Oslo sentrum, og ligger i bydelen Frogner.
Plassen har navn etter løkkeeiendommen Solli som strakte seg fra Drammensveien ved dagens plass og helt ned til Hjortnes. Løkkebygningen lå der hvor dagens Oslo handelsgymnasium ligger, og ble revet i 1940 da denne skulle oppføres.
Plassen er nå en rundkjøring i møtet mellom flere kryssende gater: Henrik Ibsens gate, Observatoriegata, Drammensveien, Bygdøy allé, Frognerveien og Sommerrogata. Plassen ble hetende Solli plass på slutten av 1880-tallet, oppkalt etter løkken Solli, som lå der Indekshuset nå ligger. Solli-løkken var i mange år et kjent bevertningssted, men ble revet for å gi plass til leiegårdskomplekset «Det engelske kvarter», fullført i 1886 etter tegninger av arkitekt Paul Due. «Det engelske kvarter» ble i sin tur revet for å skaffe tomt til det prisbelønte Ind-Eks-huset som sto ferdig i 1964 etter tegninger av arkitekt John Engh. På sørvestre hjørne av plassen ligger Nasjonalbiblioteket (det gamle Universitetsbiblioteket i Oslo), oppført 1914–1922 ved arkitekt Holger Sinding-Larsen, senere tilbygget flere ganger.
Navnet Solli plass ble brukt fram til 1985. Fra 1985 til 2004 het plassen offisielt «Lapsetorvet», til minne om et kallenavn som hadde en viss utbredelse på folkemunne tidligere på 1900-tallet. Folk flest og Oslo Sporveier fortsatte imidlertid å kalle plassen for Solli plass. Dermed vedtok bydelsutvalget på Frogner å gi plassen tilbake sitt gamle navn i 2004. Et busstopp like ved plassen, i Frognerveien, heter fortsatt Lapsetorvet.
== Severdigheter ==
Severdigheter ved plassen er mønstret av hakekors på smijernsdørene til det tidligere Oslo lysverker i Sommerrogata (symbol på elektrisitet, ikke knyttet til nazismen), og statuen «Mannen med nøklene» fra skulpturgruppen «Borgerne i Calais» av den franske billedhuggeren Auguste Rodin i den smale Sommerroparken langs plassens nordside. Det var Frits Thaulow som ga skulpturen i gave til Oslo by, som kjente Rodin fra sin tid i Paris. Etter en opprivende debatt om plassering, der Thaulow ønsket Egertorget, ble skulpturen avduket i Sommerroparken i 1902. Inne i Nasjonalbibliotekets trappehall finnes tre store freskomalerier som samlet illustrerer Voluspå, utført i 1933 av Axel Revold og Per Krohg. Vestibylen til Indekshuset er utsmykket med det store materialbildet Sildefiske av Rolf Nesch. Det er i tillegg en statue av Winston Churchill plassert på fortauet ved Industriens og Eksportens Hus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Solli plass, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | [engelske kvarter, Oslo - Riksantikvaren-T001 01 0950.jpg|thumb|Solli plass med «Det engelske kvarter]» i 1950-årene. | 9,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solli_plass_(Oslo) | 2023-02-04 | Solli plass (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Frogner'] | Solli plass (uttales /su:li/ (høres ut som Sol-li) på Oslo Vest-sosiolekt. Uttale /suli/ (høres ut som Soll-i) er også vanlig forekommende, men helst i andre varieteter (f.eks. Oslo Øst)) er en plass i det vestlige Oslo sentrum, og ligger i bydelen Frogner.
Plassen har navn etter løkkeeiendommen Solli som strakte seg fra Drammensveien ved dagens plass og helt ned til Hjortnes. Løkkebygningen lå der hvor dagens Oslo handelsgymnasium ligger, og ble revet i 1940 da denne skulle oppføres.
Plassen er nå en rundkjøring i møtet mellom flere kryssende gater: Henrik Ibsens gate, Observatoriegata, Drammensveien, Bygdøy allé, Frognerveien og Sommerrogata. Plassen ble hetende Solli plass på slutten av 1880-tallet, oppkalt etter løkken Solli, som lå der Indekshuset nå ligger. Solli-løkken var i mange år et kjent bevertningssted, men ble revet for å gi plass til leiegårdskomplekset «Det engelske kvarter», fullført i 1886 etter tegninger av arkitekt Paul Due. «Det engelske kvarter» ble i sin tur revet for å skaffe tomt til det prisbelønte Ind-Eks-huset som sto ferdig i 1964 etter tegninger av arkitekt John Engh. På sørvestre hjørne av plassen ligger Nasjonalbiblioteket (det gamle Universitetsbiblioteket i Oslo), oppført 1914–1922 ved arkitekt Holger Sinding-Larsen, senere tilbygget flere ganger.
Navnet Solli plass ble brukt fram til 1985. Fra 1985 til 2004 het plassen offisielt «Lapsetorvet», til minne om et kallenavn som hadde en viss utbredelse på folkemunne tidligere på 1900-tallet. Folk flest og Oslo Sporveier fortsatte imidlertid å kalle plassen for Solli plass. Dermed vedtok bydelsutvalget på Frogner å gi plassen tilbake sitt gamle navn i 2004. Et busstopp like ved plassen, i Frognerveien, heter fortsatt Lapsetorvet.
| Solli plass (uttales /su:li/ (høres ut som Sol-li) på Oslo Vest-sosiolekt. Uttale /suli/ (høres ut som Soll-i) er også vanlig forekommende, men helst i andre varieteter (f.eks. Oslo Øst)) er en plass i det vestlige Oslo sentrum, og ligger i bydelen Frogner.
Plassen har navn etter løkkeeiendommen Solli som strakte seg fra Drammensveien ved dagens plass og helt ned til Hjortnes. Løkkebygningen lå der hvor dagens Oslo handelsgymnasium ligger, og ble revet i 1940 da denne skulle oppføres.
Plassen er nå en rundkjøring i møtet mellom flere kryssende gater: Henrik Ibsens gate, Observatoriegata, Drammensveien, Bygdøy allé, Frognerveien og Sommerrogata. Plassen ble hetende Solli plass på slutten av 1880-tallet, oppkalt etter løkken Solli, som lå der Indekshuset nå ligger. Solli-løkken var i mange år et kjent bevertningssted, men ble revet for å gi plass til leiegårdskomplekset «Det engelske kvarter», fullført i 1886 etter tegninger av arkitekt Paul Due. «Det engelske kvarter» ble i sin tur revet for å skaffe tomt til det prisbelønte Ind-Eks-huset som sto ferdig i 1964 etter tegninger av arkitekt John Engh. På sørvestre hjørne av plassen ligger Nasjonalbiblioteket (det gamle Universitetsbiblioteket i Oslo), oppført 1914–1922 ved arkitekt Holger Sinding-Larsen, senere tilbygget flere ganger.
Navnet Solli plass ble brukt fram til 1985. Fra 1985 til 2004 het plassen offisielt «Lapsetorvet», til minne om et kallenavn som hadde en viss utbredelse på folkemunne tidligere på 1900-tallet. Folk flest og Oslo Sporveier fortsatte imidlertid å kalle plassen for Solli plass. Dermed vedtok bydelsutvalget på Frogner å gi plassen tilbake sitt gamle navn i 2004. Et busstopp like ved plassen, i Frognerveien, heter fortsatt Lapsetorvet.
== Severdigheter ==
Severdigheter ved plassen er mønstret av hakekors på smijernsdørene til det tidligere Oslo lysverker i Sommerrogata (symbol på elektrisitet, ikke knyttet til nazismen), og statuen «Mannen med nøklene» fra skulpturgruppen «Borgerne i Calais» av den franske billedhuggeren Auguste Rodin i den smale Sommerroparken langs plassens nordside. Det var Frits Thaulow som ga skulpturen i gave til Oslo by, som kjente Rodin fra sin tid i Paris. Etter en opprivende debatt om plassering, der Thaulow ønsket Egertorget, ble skulpturen avduket i Sommerroparken i 1902. Inne i Nasjonalbibliotekets trappehall finnes tre store freskomalerier som samlet illustrerer Voluspå, utført i 1933 av Axel Revold og Per Krohg. Vestibylen til Indekshuset er utsmykket med det store materialbildet Sildefiske av Rolf Nesch. Det er i tillegg en statue av Winston Churchill plassert på fortauet ved Industriens og Eksportens Hus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Solli plass, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Frogner plass (1–2) er en trafikkert plass i Oslo vest, Bydel Frogner. Plassen ble i 2002 totalt rehabilitert fra å være et tradisjonelt T-kryss, til i dag å omfatte en større rundkjøring med trikkeholdeplass i midten. | 9,516 |
null | 2023-02-04 | Hegermanns plass (Oslo) | null | null | null | | navn = Hegermanns plass | 9,517 |
null | 2023-02-04 | Active Server Pages | null | null | null | Active Server Pages (ASP) er en teknologi for å lage websider som inneholder server-side scripts. ASP er utviklet av Microsoft, og ble utviklet spesifikt for å håndtere utvikling av webapplikasjoner. | 9,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Domb%C3%A5s | 2023-02-04 | Dombås | ['Kategori:62°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Dovre', 'Kategori:Dombås', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Dombås er et tettsted i Dovre kommune i Innlandet. Tettstedet har 1 161 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger lengst nord i Gudbrandsdalen.
| Dombås er et tettsted i Dovre kommune i Innlandet. Tettstedet har 1 161 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger lengst nord i Gudbrandsdalen.
== Historie ==
I eldre tider var Tofte Kongsgård vertshus og skysstasjon, det lå 10 km sørøst for Dombås. Men midt på 1800-tallet hadde også Dombås skysstasjon, og det kom jevnlig skolelærer til bygdas barn.Under felttoget i 1940 slapp tyskerne fallskjermjegere mellom Dombås og Dovre. Disse ble nedkjempet av Garden og Møre Regiment. Dette var de første «tapet» av et slag for de tyske hærstyrker. Under et tysk bombeangrep mot Dombås stasjon døde også den første amerikaner, Robert M. Losey, i den andre verdenskrig. Krigshistorisk landskap med informasjon og bilder fra krigshandlingene i Dombås-området og krigsårene finnes i Minneparken, midt i Dombås sentrum.
Dombås Hotell ble oppført i 1917, og brant i 2007. Bygging av et nytt hotell ble startet i 2012, og sto ferdig i mars 2014. Dovrefjell hotell ble nesten totalskadet i en brann i desember i 2014.
== Samferdsel ==
Dombås stasjon er overgangsstasjon for reisende mellom Dovrebanen og Raumabanen. Dombås er også et knutepunkt i veitrafikken: E6 møter her E136. E136 går fra Dombås til Ålesund gjennom Romsdalen.
== «Ekko fra Dombås» ==
Sangen «Ekko fra Dombås» ble skrevet av Erik Thoresen og Frank Robert. Erik Thoresen og Trekkspillkameratene spilte den inn i Oslo 3. september 1954. Sangen ble utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L. 3433.
== Lydopptak av dialekt fra Dombås ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Dovre kommune nettsted | |befolkningsår = | 9,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baskerland | 2023-02-04 | Baskerland | ['Kategori:1°V', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Baskerland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For regionen i Spania se Baskerland (autonom region)
Baskerland (baskisk: Euskal Herria; spansk: País Vasco; fransk: Pays Basque) er baskernes historiske landområder i den vestlige delen av fjellkjeden Pyreneene som strekker langs grensen av Frankrike og Spania langs kysten av Atlanterhavet, innerst i Biscayabukta. Det eldste dokumenterte navnet for området, Baskerland eller baskernes land, er datert til 1500-tallet. Baskisk nasjonalisme vokste frem på 1800-tallet.
Tradisjonelt består Baskerland av sju provinser. Det utgjør tre provinser i Frankrike og fire i Spania som i alt består av 684 kommuner. På den spanske siden er de selvstyrte regionene Baskerland og Navarra og på fransk side de nordlige fransk-baskiske områdene. De tradisjonelle baskiske regionene omfatter omkring 21 000 km² og et folketall på nesten tre millioner mennesker. Omkring en fjerdedel av innbyggerne er innvandrere, i hovedsak fra andre spanske provinser. Vel fire millioner mennesker i Spania har et baskisk familienavn. Den største baskiske provinsen er autonome Nafarroa, med hovedstaden Iruñea (Pamplona). Hovedstaden i det autonome Baskerland (Euskadi) er Vitoria-Gasteiz. Byene Donostia (San Sebastián) og Bilbo (Bilbao) er de mest kjente. På fransk side er Baiona (Bayonne), Miarritze (Biarritz) og Donibane (St. Jean-de Luz) de mest kjente byene.
Selv om de ikke er nødvendigvis synonyme, er konseptet om et enkelt kulturelt baskisk område som strekker seg over ulike regioner blitt nært tilknyttet politikken til baskisk nasjonalisme. Regionen er hjemmet til det baskiske folk (baskisk: Euskaldunak), deres språk (baskisk: Euskara), kultur og tradisjoner. Området er verken språklig eller kulturelt enhetlig, og bestemte områder har et flertall som ikke betrakter seg som baskere, eksempelvis sør i Navarra hvor folketelling i 1996 rapporterte at 71 prosent av befolkningen ikke identifiserte seg selv som baskere, skjønt færre mennesker i det samme området (53 prosent) motsatte seg grep for å støtte baskisk språk.
| For regionen i Spania se Baskerland (autonom region)
Baskerland (baskisk: Euskal Herria; spansk: País Vasco; fransk: Pays Basque) er baskernes historiske landområder i den vestlige delen av fjellkjeden Pyreneene som strekker langs grensen av Frankrike og Spania langs kysten av Atlanterhavet, innerst i Biscayabukta. Det eldste dokumenterte navnet for området, Baskerland eller baskernes land, er datert til 1500-tallet. Baskisk nasjonalisme vokste frem på 1800-tallet.
Tradisjonelt består Baskerland av sju provinser. Det utgjør tre provinser i Frankrike og fire i Spania som i alt består av 684 kommuner. På den spanske siden er de selvstyrte regionene Baskerland og Navarra og på fransk side de nordlige fransk-baskiske områdene. De tradisjonelle baskiske regionene omfatter omkring 21 000 km² og et folketall på nesten tre millioner mennesker. Omkring en fjerdedel av innbyggerne er innvandrere, i hovedsak fra andre spanske provinser. Vel fire millioner mennesker i Spania har et baskisk familienavn. Den største baskiske provinsen er autonome Nafarroa, med hovedstaden Iruñea (Pamplona). Hovedstaden i det autonome Baskerland (Euskadi) er Vitoria-Gasteiz. Byene Donostia (San Sebastián) og Bilbo (Bilbao) er de mest kjente. På fransk side er Baiona (Bayonne), Miarritze (Biarritz) og Donibane (St. Jean-de Luz) de mest kjente byene.
Selv om de ikke er nødvendigvis synonyme, er konseptet om et enkelt kulturelt baskisk område som strekker seg over ulike regioner blitt nært tilknyttet politikken til baskisk nasjonalisme. Regionen er hjemmet til det baskiske folk (baskisk: Euskaldunak), deres språk (baskisk: Euskara), kultur og tradisjoner. Området er verken språklig eller kulturelt enhetlig, og bestemte områder har et flertall som ikke betrakter seg som baskere, eksempelvis sør i Navarra hvor folketelling i 1996 rapporterte at 71 prosent av befolkningen ikke identifiserte seg selv som baskere, skjønt færre mennesker i det samme området (53 prosent) motsatte seg grep for å støtte baskisk språk.
== Etymologi ==
Navnet for Baskerland på baskisk er Euskal Herria. Navnet er vanskelig å oversette nøyaktig grunnet det mangefasetterte betydningene av det baskiske ordet herri. Det kan bli forstått som nasjon; fylke, land, folk, befolkning og by, landsby og bosetning. Den første delen, Euskal, er adjektivformen av Euskara, «det baskiske språk». Således er en mer ordrett oversettelse «landet/nasjonen/folket/bosetningen av det baskiske språk», forenklet til «der hvor de som snakker baskisk bor», et konsept som har blitt «Baskerland» i de fleste språk.
De to tidligste referanser (i ulike stavinger og forkledninger) er i et manuskript av den baskiske forfatteren Juan Pérez de Lazarraga (1548–1605) som er datert til tiden mellom 1564 og 1567: eusquel erria og eusquel erriau og heuscal herrian («i baskisk land») og Heuscal-Herrian i Joanes Leizarragas bibeloversettelse som ble utgitt i 1571.
== Geografi ==
Baskerland, eller mengden av distrikter som er befolket av baskere, Euskal Herria på baskisk, er først bevitnet som bestående av de sju tradisjonelle områder i Axulars eller egentlig Pedro Agerres litterære verk Gero («Senere»), utgitt 1643. Her forteller han at baskisk språk er snakket «i mange andre steder». En del baskere refererer til de sju tradisjonelle distriktene kollektivt som Zazpiak Bat, i betydningen «De sju [er] en», et motto som kom på slutten av 1800-tallet, også i forbindelse med det baskiske våpenskjold som ble formgitt av historikeren Jean de Jaurgain i 1897 for Congrès et Fêtes de la Tradition basque.
=== Baskerland i Spania ===
Baskerland i Spania eller sørlige Baskerland (spansk: País Vasco y Navarra; baskisk: Hegoalde) omfatter to hovedregioner: den baskiske autonome region med hovedstad Vitoria (baskisk: Gasteiz); og det autoriserte samfunnet i Navarra (spansk: Comunidad Foral de Navarra, baskisk: Nafarroako Foru Erkidegoa) med hovedstad i Pamplona (baskisk: Iruñea).
Den baskiske autonome region, bestående av et areal på 7 234 km² og av tre provinser, særskilt utpekt som «historiske territorier»:
Álava med hovedstad Vitoria (Gasteiz)
Bizkaia med hovedstad Bilbao (Bilbo)
Gipuzkoa med hovedstad San Sebastián (Donostia)
I tillegg er det en del kilder som betrakter to enklaver som del av den baskiske autonome region;
Enklaven Treviño, (280 km²), en kastiljansk enklave i Álava
Valle de Villaverde (20 km²), en kantabriansk ekslave i Bizkaia
Navarra har også to små administrative striper i Aragón kalt for Petilla de Aragón.det autoriserte samfunnet i Navarra, bestående av 10 391 km², er en enkelt provins og autonomt samfunn. Dets navn, her oversatt som «autorisert», er en historisk betegnelse for at det er opprettet med kongelig tillatelse. Den spanske konstitusjon av 1978 hevder at Navarra kan bli en del av den baskiske autonome region om det så besluttet av dets folk og institusjoner (Disposicion transitoria cuarta eller «Fjerde forbigående bestemmelse»). Til dags dato har det ikke vært noen gjennomføring av denne loven. Til tross for krav om folkeavstemning ved mindretallet på venstresiden og baskiske nasjonalister i Navarra, har det blitt motarbeidet av samtlige andre spanske partier og det styrende konservative partiet Unión del Pueblo Navarro («Folket i Navarras union»). Sistnevnte har gjentatte ganger bedt om en endring i konstitusjonen for å få fjernet denne paragrafen.
=== Baskerland i Frankrike ===
Baskerland i Frankrike eller nordlige Baskerland, baskisk Iparralde, er den vestlige delen av det franske départementet Pyrénées-Atlantiques. I de fleste samtidige kilder dekker det arrondissementet Bayonne og kantonene Mauléon-Licharre og Tardets-Sorholus, men kildene er ikke samstemte om statusen til landsbyen Esquiule (baskisk Eskiula). Innenfor disse konvensjonene dekket nordlige Baskerland (inkludert de 29 km² av Esquiule) et areal på 2 995 km².Baskerland i Frankrike er tradisjonelt inndelt i tre provinser:
Labourd med den historiske hovedstaden Ustaritz, hovedboområdet til dagens Bayonne
Nedre Navarra (Nafarroa Beherea) med historiske hovedsteder Saint-Jean-Pied-de-Port og Saint-Palais, hovedbosetningene til dagens Saint-Jean-Pied-de-Port
Zuberoa (Soule) med historisk hovedstad Mauléon-Licharre (også dagens hovedbosetning).Dette sammendraget gjør imidlertid det vanskelig å rettferdiggjøre inklusjonen av noen få kommuner i den nedre regionen Adour. Som framhevet av Jean Goyhenetche, det ville være mer nøyaktig å avbilde den som foreningen av fem enheter: Labourd, Nedre Navarra, Zuberoa (Soule), men også Bayonne og Gramont.
=== Demografi ===
Baskerland har en befolkning på bortimot 3 millioner per begynnelsen av 2006. Befolkningstettheten ved rundt 140/km² er over gjennomsnittet for både Frankrike og Spania, men spredningen av befolkningen er ganske ulikt, og er konsentrert rundt hovedbyene. En tredjedel av befolkningen befinner seg i det større storbyområdet Bilbao mens det meste av det indre og en del områder i Navarra har forblitt sparsommelig befolket: befolkningstettheten har kulminert på rundt 500/km² for Bizkaia, men faller til 20/km² i de nordlige indre provinser for nedre Navarra og Zuberoa, som begge er på fransk side av grensen.Et betydelig flertall av befolkningen i Baskerland lever innenfor den baskiske autonome region, som er de tre provinsene Álava, Gipuzkoa og Bizkaia: rundt 2 100 000, eller 70 prosent av befolkningen, mens rundt 600 000 lever i Navarra (20 prosent av befolkningen), og rundt 300 000 (løselig 10 prosent) i nordlige Baskerland, det vil si Baskerland på fransk side av grensen.José Aranda Aznar har skrevet at 30 prosent av befolkningen i den baskiske autonome region ble født i andre regioner av Spania og at 40 prosent av folk som bor i området ikke har en enkelt baskisk foreldre.
De fleste av disse folkene med avstamning fra Galicia og Castilla y León kom til Baskerland på slutten av 1800-tallet og gjennom 1900-tallet etter hvert som regionen ble mer og mer industrialisert og framgangsrik, og større arbeidsstokk var nødvendig for å støtte den økonomiske veksten. Etterkommerne av disse innflytterne fra andre delere av Spania har siden blitt betraktet som baskere, i det minste formelt.I løpet av de siste 25 årene har rundt 380 000 mennesker forlatt Baskerland og av disse har rundt 230 000 flyttet til andre deler av Spania. Flere av dem vender tilbake til deres barndomshjem når de blir pensjonister. Det er også en betydelig andel av innfødte baskere i denne gruppen som har flyttet grunnet et baskisk politisk miljø, inkludert drapene som ETA har vært ansvarlige for, ettersom de har oppfattet som altfor fiendtlig og farlig. Disse har blitt sitert til å være så mange som rundt 10 prosent av den baskiske befolkningen.
=== De største byene ===
== Genetikk ==
Som et folk som snakker et isolert språk, baskisk, omgitt av indoeuropeiske språk, har baskerne vært en magnet for tallrike forsøk på å knytte baskisk til andre språk, og skapt mange merkelige lingvistiske teorier. Ingen av disse har latt seg bevise. I dag er ti ganger så mange baskere som lever i Spania enn i Frankrike, men dette reflekterer ikke mønsteret fra tiden før romerne. Baskerne dukket opp i historien som et av mange folk som romerne bekjempet på Den iberiske halvøya. Over grensen i sørvestlige romerske Gallia opptrådte baskerne under et annet navn, Aquitani, aquitaniere, som snakket et språk som var forskjellig fra de keltiskspråklige gallere. Ingen fullstendige tekster på aquitansk har blitt bevart, men personnavn synes antyde en eldre form for baskisk. Stammenavn tyder på gallere var bosatt i den nordlige delen av området som romerne kalte Gallia Aquitania, mens aquitanierne holdt til nærmere Pyreneene. Likevel dekket disse langt større områder i Gallia enn på iberiske halvøya. Sør for fjellkjeden er det fra romersk tid kun tre inskripsjoner funnet i østlige Navarra på aquitansk/baskisk. Det er ingen tegn på baskiske stedsnavn i det området som nå er sørlige Baskerland. Regionen var keltisktalende. Det synes derfor som om baskisk språk spredte seg vestover fra Navarra og inn i Bizkaia, Gipuzkoa og Álava etter at Romerrikets sammenbrudd, Innvandringen har blitt datert til tiden 500- og 600-tallet.Baskisk språk har ord for domestiserte dyr og planter, noe som kan antyde at forfedrene til baskerne kom til Aquitaine med den neolittiske kulturen, bondesteinalderen. Det bryter med teorien om at de var en overlevning fra en eldre paleolittisk befolkning. En årsak til denne teorien er at den oppsto kom før genetikken og da kun blodtyper kunne sammenlignes. Baskernes høye andel av blodtypen rhesus negativ sammen med deres isolerte språk gjorde dem kandidat for denne opphavsteorien. Genetikken har derimot forskningsresultater som mitokondrielt DNA (mtDNA) og Y-kromosom (Y-DNA). Den mest vanlige vesteuropeiske haplogruppe av Y-DNA er R1b1a2 (M269) er like sterkt representert hos baskerne som hos deres naboer. Dens underavdeling R1b1a2a1a1b3 (L21), karakteristisk for Frankrike og De britiske øyer, er funnet hos omtrentlig 20 prosent av baskiske menn, og en sjeldnere undergruppe, R1b-M153 er funnet hos 17 prosent av baskiske menn og kun spredte tilfeller over resten av Iberia og sørlige Frankrike. Det er hva som er forventet fra en tid med liten folkebevegelse ut av dette området. Fra M153 utgikk R1b1a2a1a1b1 (DF27) og dens R1b-L21 er vanlig i Iberia. M153 oppsto sannsynligvis i den baskiske befolkningen fra en iberisk bakgrunn delt med folk som snakket andre språk.Ellers har baskerne bemerkelsesverdige lave frekvenser av Y-DNA-haplogruppene E, G og J som er assosiert med neolittiske bønder. I kontrast har de et betydelig nivå av en sjeldnere neolittisk markør, I2a1a (M26), rundt 7 prosent, funnet i kystregioner av Spania og Italia, og på Sardinia, hos kardialkeramikk-kulturen, men er ellers sjelden. Bemerkelsesverdig er et annet trekk, 6,25 prosent av Y-DNA E-V12* blant franske baskere. Denne haplogruppe er i dag funnet i høyeste konsentrasjoner sør i Egypt. I Europa finnes den noen få steder, hovedsakelig langs kysten av Middelhavet og på øyer som Sardinia, men aldri mer enn 1 prosent av befolkningen.Hva som også kan bli slått fast er at baskere i Frankrike og Spania utgjør genetisk sett en enhetlig gruppe og som kan bli skilt fra ikke-spanske europeiske befolkninger (som de i Frankrike og Sardinia) i løselig sett samme grad som disse kan skilles fra hverandre. Baskerne er et folk med sitt eget genetiske kjennetegn. Men de er moderne mennesker, ikke en oldtidslevning som mirakuløst har overlevd indoeuropeisk innvandring. De synes heller å være formet av lag på lag av folk som levde i dalene i Pyreneene. Deres høye nivå av mtDNA U5b antyder mesolittiske jegere og samlere. Deres Y-DNA 12a1a (M26) og kanskje E-V12* synes å knytte dem til en gren av tidlige bønder fra kardialkeramikk-kulturen, og ankomst i kobberalderen (perioden mellom steinalderen og bronsealderen) kan ha lagt igjen enda andel i den genetiske blandingen, den dominerende Y-DNA R1b1a2. Gitt usikkerhetene i dateringen synes det som om baskerne har et opphav fra noen få forfedre i enten en ekspansjon i neolittisk tid eller kobberalderen. En sjeldenhet av HV4a1 med opphav i Midtøsten har høyest andel i Baskerland. Om denne dateringen er korrekt, antyder det en bevegelse fra øst og til dette området i kobbertiden. Baskisk er også et språk preget av ord fra en tid med metall. Bronsealderens sammenbrudd i den østlige delen av Middelhavet kan være en mulig forklaringsmodell for folk som innvandret til Vest-Europa på denne tiden, og forklare slektskapet med den tidlige befolkningen på Sardinia. Tidlige baskere synes å ha innvandret til Pyreneene grunnet fjellkjedens ressurser på metall, særlig kobber.
== Historie ==
Se hovedartikkel, Baskerlands historie
=== Oldtiden ===
Opphavet til baskerne har vært omfattende diskutert og fremmet en rekke teorier ettersom baskisk er opprinnelig et særegent og isolert språk. I henhold til en del av disse teoriene kan baskerne ha vært de siste levningene av paleolittiske folk, de første steinaldermenneskene, i vestlige Europa, som ble assimilert av de indoeuropeiske innvandringen. Det gjelder særlig det området mellom Spania og Frankrike som arkeologene har gitt navnet Azilian, en kulturperiode i Vest-Europa ved slutten av eldre steinalder, kjent for sine små dekorerte kiselsteiner og for harpuner framstilt av hjortehorn. Den har fått sitt navn etter funnstedet Mas d'Azil i de franske Pyreneene.Baskiske stammer er nevnt av den greske forfatteren Strabon og den romerske forfatteren Plinius den eldre, inkludert stammenavn som Vasconum (vaskonere), Aquitani (aquitaniere) og andre. Det er betydelige bevis som viser deres baskernes etnisitet i romersk tid i form av baskiske stedsnavn, Julius Cæsars referanser til deres skikker og fysiske framtoning, de såkalte aquitanske inskripsjoner som nedtegnet navn på folk og guder (omtrentlig 100-tallet e.Kr., se aquitansk språk), og lignende.Geografisk har Baskerland vært befolket siden romersk tid av flere folkestammer: vaskonere, Varduli (vardulere), Caristii (karistere), Allotrigones (autrigonere), Berones (beronere), Tarbelli (tarbellere) og Suburates (suburatere). Det har vært teorier som hevder at med unntakene av autrigonere og beronere var dette stammer som ikke var indoeuropeere, men det er ikke nok informasjon om den etniske og språklige bakgrunnen til stammene lengst vekst. En del gamle stedsnavn, som blant annet Deba, Butrón, Nervión, og Zegama, kan antyde tilstedeværelsen av et ikke-baskisk folk ved et tidspunkt i forhistorisk tid. Oldtidens stammefolk ble sist sitert på 400-tallet, og deretter er alle spor av dem tapt, kun vaskonere kan fortsatt gjøres rede for, som strakte seg langt utenfor deres tidligere områder, det vil si dagens land Álava, og mest iøynefallende i områdene rundt Pyreneene og Novempopulania (latin for «landet med de ni folk»).Området til kantabrierne utgjorde antagelig det som i dag er Bizkaia, Cantabria, Burgos, og i det minste deler av Álava og La Rioja, det vil si vest for vaskonernes område i middelalderen, men det etniske vesen av dette folket, jevnlig fiender av og til sist beseiret av vestgotere, er ikke sikkert. Etter mye stridigheter med frankere og vestgotere, grunnla vaskonerne i og rundt byen Pamplona et eget kongedømme, oppkalt etter byen, i 824, forbundet med deres slektninger i det kortvarige muslimske Banu Qasi. Deres rike ble siden til kongedømmet Navarra.
Alle andre stammer på Den iberiske halvøy hadde i stor grad blitt assimilert inn i den romerske kulturen og språket mot slutten av den romerske perioden, senantikken, eller tidlig middelalder. Etniske baskere var bosatt øst i landområdene i Pyreneene (Pallars, Val d'Aran) fra 700- til 1000-tallet.
=== Middelalderen ===
I tidlig middelalder (fram til 800-tallet) var området mellom elvene Ebro og Garonne kjent som Vasconia, et uskarpt etnisk område og som politisk var i strid med å slå tilbake den frankiske føydale autoriteten fra nord og presset fra de iberiske vestgoterne og det islamske Córdoba-kalifatet i sør.Ved millennium-skiftet klarte kongehuset karolingerne å etablere et føydalt Vasconia (som ble Gascogne), fragmentert i tallrike fylker og distrikter, Fezensac, Bigorre, Astarac, Béarn, Tartas, Marsan, Soule, Labourd og videre, ut av tidligere stammesystemer og mindre riker. Sør for Pyreneene, foruten det før nevnte kongeriket Pamplona, etablerte Gipuzkoa, Álava og Bizkaia i de områdene som dag utgjør sørlige Baskerland fra 800-tallet og framover.
Disse vestlige områdene skaffet seg sikkerhet ved å inngå i allianse med kongedømmet Navarra i deres første perioder, men ble annektert av kongedømmet Castilla mot slutten av 1100-tallet, og således fratok Navarra direkte tilgang til havet. I senmiddelalderen markerte framtredende familier seg over hele det baskiske området, ofte i strid med hverandre for makt og utløste den blodige bandekrigen, baskisk Bando gerrak, som kun ble stoppet ved kongelig innblanding og gradvis skifte av makt fra rurale områdene på landet og til byene på 1500-tallet. I mellomtiden ble de fransk-baskiske områdene og grevskapene Lapurdi og Zuberoa, tidligere under engelsk overherredømme, til sist underlagt kongeriket Frankrike etter Hundreårskrigen, og hvor byen Bayonne ble det siste engelske forsvarsverket fram til 1453.
=== Moderne tid ===
I kongedømmet Navarra brøt det ut borgerkrig mellom føderasjonene til adelshusene Agramont (fransk: Gramont) og Beaumont, og det åpnet for den spanske erobringen av det meste av Navarra fra 1512 til 1524. Det uavhengige Navarra nord for Pyreneene ble underlagt det franske rike ved Henrik IV av Frankrike i 1620, til tross for det faktum at kong Henrik III av Navarra hadde forordnet Navarras evige uavhengighet fra Frankrike den 31. desember 1596. I tiårene etter den spanske annekteringen gikk Baskerland gjennom økende religiøs, ideologisk og nasjonal ensretning, fremmet av nye nasjonale ideer som ble omfavnet av de voksende spanske og franske eneveldige monarkiene i løpet av renessansen.Fra 1525 ble rettet beskyldninger om hekseri og trolldom i en rekke daler i Pyreneene som synes å ha oppstått grunnet bakteppet av de siste krigene. Det ble fulgt opp med innblanding fra den nylig opprettete eller reformerte institusjoner, i først hånd kongelige tribunaler og den spanske inkvisisjonen, en institusjon opprettet av den katolske kirke for å bekjempe alt hva som ble oppfattet som kjetteri og avvik fra den rette tro. Det første til en kjede av prosesser for å dømme i anklager om kjetteri og hekseri. Opphisset av religionskrigene (og siden også de franske religionskrigene), foruten striden om Navarra, førte bølgen av forfølgelser til et hysterisk toppunkt i 1609–1611 med baskiske heksedomstoler på begge side av den fransk-spanske grensen. Det var den største enkelthendelsen av denne typen forfølgelser i historien og ved slutten før det ebbet ut hadde rundt 7 000 tilfeller blitt undersøkt av inkvisisjonen.I fransk Baskerland gjennomgikk dets provinser en ytterligere minskning av selvstyre som varte fram til den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet, da de tradisjonelle provinsene ble omformet til å utgjøre det nåværende franske departement Basses-Pyrénées (nå hetende Pyrénées-Atlantiques), sammen med den tidligere provins Béarn, men nå en del av nevnte departement. I de sørlige, baskiske provinsene på spansk side av grensen, ble charterne oppretthold fram til karlistkrigene (de spanske borgerkriger) som begynte på 1800-tallet. Baskerne støttet karlistene, det vil si tronarvingen Don Carlos, hertug av Molina, i kampen for den spanske tronen og hans etterkommere i skriket om "Gud, Fedreland, Kongen". Charterne ble til sist opphevet i 1876. Den påfølgende sentraliserende status quo førte til utbredt misnøye og frustrasjon i de baskiske områdene. Det førte til opprettelsen av baskisk nasjonalisme mot slutten av 1800-tallet, oppildnet og påvirket av den generelle nasjonalismen som nasjonalromantikkens ånd hadde spredt over Europa.
Siden da har det vært gjort mange forsøk på å finne et nytte rammeverk for selvstyre for Baskerland. Anledningen synes å ha kommet med proklamasjonen av den andre spanske republikken i 1931 da utkast til ny lovgivning ble trukket opp for sørlig Baskerland; «Estatuto de Estella» Det ble derimot forkastet i 1932. I 1936 ble en kortlivet vedtekt om selvstyre godkjent av provinsene i Gipuzkoa, Álava og Bizkaia, men den spanske borgerkrigen forhindret videre framgang. Etter fascistenes seier og opprettelsen av Francisco Francos spanske diktatur ble en ny vedtekt formet som resulterte i opprettelsen av den nåværende Baskiske autonome samfunn og Navarra, også kalt for De historiske territorier. Det innebar en begrenset status for selvstyre, som begrenset av den spanske lovgivningen. Imidlertid forsøker en betydelig del av det baskiske samfunnet å skaffe seg en større grad av selvstyre (se Baskisk nasjonalisme), tidvis ved voldelige virkemidler. En baskisk, væpnet separatistorganisasjon, ETA, forkortelse for Euskadi Ta Askatasuna (norsk: «Baskerland og frihet»), ble etablert i 1958. Det er beregnet at ETA er ansvarlig for drapene av rundt 800 mennesker, de fleste av ofrene er spanske politimenn og militære. I september 2010 erklærte organisasjonen en våpenhvile som i 2011 ble gjort endelig. ETA har gitt uttrykk for at den ønsker å avvæpnes under internasjonalt tilsyn. Organisasjonen er regnet som en terroristorganisasjon av både EU og USA.Baskerland på franske side av grensen mangler enhver form for politisk eller administrativ anerkjennelse, men et flertall av de lokale representantene har drevet lobbyvirksomhet for å opprette et baskisk departement, men uten framgang.
== Universiteter ==
Det eldste universitet i Baskerland var Oñatiko Unibertsitatea (spansk: Universidad de Oñate), grunnlagt i 1540 i Hernani og flyttet til Oñati i 1548. Det eksisterte i ulike former fram til 1901. I 1868, for å kunne dekke behovet for videregående undervisning for å avhjelpe behovet for blant annet ingeniører i den voksende industrien i området Bilbao, ble det gjort et mislykket forsøk på å etablere et baskisk-navarrisk universitet. Først i 1897 ble Bilbaos tekniske skole for ingeniørkunst etablert, den første skole for denne undervisningen i Spania. Dette fakultetet er i dag en del av Universitetet i Baskerland, på baskisk Euskal Herriko Unibertsitatea (EHU) og på spansk Universidad del País Vasco (UPV). På bortimot samme tid ble det et pressende behov for næringsutdannelse, noe førte til etableringen av Det kommersielle fakultet av den katolske organisasjonen Jesuittordenen, og en del tid senere ekspanderte jesuittene deres universitet ved å grunnlegge Universitetet i Deusto (baskisk: Deustuko Unibertsitatea) mot slutten av århundret og hvor det kommersielle fakultetet ble integrert. Det er det eldste private universitet i Spania. Det har i dag campus i både i Bilbao og San Sebastián. Det første moderne offentlige baskiske universitetet var Universitetet i Baskerland som ble grunnlagt 18. november 1936 av det autonome baskiske regjering i Bilbao under den spanske borgerkrig. Det fungerte kun i kort tid før regjeringen ble beseiret av Francisco Francos fascistiske hær i 1939.
Flere fakulteter, som opprinnelig underviste på spansk, ble opprettet i den baskiske regionen i tiden under Francos diktatur. Et offentlig fakultet for økonomi ble grunnlagt i Sarriko (Bilbao) i 1960-årene, og et offentlig medisinsk fakultet ble også opprettet på samme tiår, og således utvidet den høyere utdannelse. Imidlertid var alle offentlige fakulteter i Baskerland organisert som lokalavdelinger av spanske universiteter. Eksempelvis var ingeniørskolen behandlet som en del av Universitetet i Valladolid, rundt 400 km unna Bilbao. Mangelen på en sentral styring av de offentlige fakultetene i området Bilbao, henholdsvis økonomi i Sarriko, medisin i Basurto, ingeniørkunst i Bilbao, gruvedrift i Barakaldo (etablert i 1910-årene), ble oppfattet som en stor hindring for den kulturelle og økonomiske utviklingen i området. Mot slutten av 1960-årene ble det rettet mange formelle henvendelser til Franco-regjeringen for å få etablert et baskisk offentlig universitet som kunne forene alle de offentlige fakultetene som allerede eksisterte i Bilbao. Som et resultat av disse anstrengelsene ble Universitetet i Bilbao grunnlagt tidlig i 1970-årene, og som siden har utviklet seg til Baskerlands universitet og med campus i de tre vestlige provinsene.
I Navarra blir det private og pavelige Universitetet i Navarra bestyret av den katolske organisasjonen Opus Dei og har et annet campus i San Sebastián. I tillegg er det også det Offentlige universitetet i Navarra med campus i Pamplona og i Tudela, bestyrt av myndighetene i Navarra. Mondragón Corporación Cooperativa, en sentralorganisasjon for kooperativer i Spania, og hovedkvarter i Mondragón i Baskerland, har etablert sine egne institusjoner for høyere utdannelse med Universitetet i Mondragon (Mondragon Unibertsitatea). Det er talløse andre betydelige baskiske kulturelle institusjoner i Baskerland og andre steder. De fleste baskiske institusjoner i USA er tilsluttet NABO (North American Basque Organizations, Inc.).
== Baskisk språk ==
Se hovedartikkel, Baskisk
Baskisk er betraktet som et isolert språk og snakkes av rundt 690 000 personer i Baskerland. Baskisk er i dag ett av få ikke-indoeuropeiske språk som tales i Vest-Europa, og det eneste isolerte språket på det europeiske kontinentet. Baskisk har holdt stand mot indoeuropeiske språk i tusener av år, blant dem keltisk, latin og dagens romanske språk som fransk og spansk. Det er en teori at det kan være en siste levning av språkene som ble talt i Europa før de indoeuropeiske språkenes inntog. Nesten alle baskiskspråklige er flerspråklige, og forstår også sine respektive staters nasjonalspråk. I spansk Baskerland (provinsene Gipuzkoa, Bizkaia, Nafarroa og Araba) har baskisk vært offisielt språk siden 1976. Frankrikes minoritets- og språkpolitikk tillater ikke engang at man har en offisiell opptelling av baskisktalende. Baskiske forbund har høyere tall for antall brukere, opptil to millioner, men da gjør man ikke forskjell på morsmålsbrukere og andre. I Spania har i dag rundt 4,5 millioner mennesker etternavn av baskisk herkomst. En total beregning av rundt 650 000 baskisktalende er det rundt 550 000 som lever på spansk side av grensen og resten på fransk side.I de historiske prosessene med etablere seg selv som nasjonalstater har både de franske som spanske myndighetene forsøkt mer eller mindre bestemt på å undertrykke baskisk språk og baskernes språklige identitet. Språket som er valgt i undervisningen i offentlig skole er det mest opplagte uttrykket for dette fenomenet, noe som har hatt en effekt på den nåværende statusen for det baskisk språk.
Til tross for at baskisk er snakket i et relativt lite område, har de berglendte og ulendte terrenget utenfor byene i Baskerland og relativ lav befolkningstetthet ført til en stor dialektvariasjon opp gjennom historien, noe som har ført til at både fransk og spansk har blitt benyttet som utvekslingsspråk. Da en standardisert utgave av baskisk ble innført i slutten av 1960-årene bidro det at baskisk ikke lenger ble betraktet – selv av de som snakket det – som uegnet i skolesammenheng.Frankrike har en lang historie i å forsøke med en total kulturell oppsluking av alle etniske minoritetsgrupper, inkludert de franske baskere, har Spania på sin side akseptert i perioder av sin historie en viss grad av språklig, kulturell og politisk selvstyre for baskerne. Totalt sett har det vært en gradvis endring mot spansk språk i de baskisktalende områdene av spansk Baskerland, et fenomen som i begynnelsen var kun begrenset for de øverste samfunnsklassene, men som i økende grad også har nådd ut til de lavere samfunnsklassene. I vestlige Bizkaia, det meste av Álava og sørlige Navarra har vært spansktalende i århundrer. Men under diktaturet til Franco forsøkte myndighetene å undertrykke den baskiske nasjonalismen da den hadde kjempet på republikanernes side under borgerkrigen i Gipuzkoa og Bizkaia. Generelt var den kulturelle aktiviteten det på denne tiden begrenset til folkeminne og den katolske kirke, men en begrenset grad av toleranse ble gitt baskisk kultur og språk i Álava og Navarra som ikke hadde aktivt støttet republikanerne i samme grad under borgerkrigen. I dag har Baskerland en del kulturell og politisk selvstyre og baskisk er et offisielt språk ved siden av spansk. Baskisk er favorisert ved en rekke språklige virkemidler støttet av de baskiske regionale myndigheter som har til mål å øke språkets anvendelighet. Imidlertid er den faktiske gjennomføringen av dens offisielle status spredt og problematisk, og avhengig av de ulike administrative nivåer til å gjennomføre den. Baskisk blir daglig snakket av rundt en fjerdedel og hovedsakelig i Gipuzkoa, i nordlige Navarra og de franske dalstrøkene av Pyreneene.
Den anti-baskiske regjeringen fra det konservative regionale partiet Unión del Pueblo Navarro har motsatt seg baskisk nasjonalistiske forsøk på å gjennomføre skoleundervisning på baskisk i hele Navarra, blant annet for det vil omfatte områder hvor det tradisjonelt ikke snakkes. Undervisning på baskisk er derfor begrenset til baskisktalende regioner i nordlige og sentrale Baskerland. I den sentrale regionen er det likevel begrenset, og fungerer best i private skoler. I sørlige områder har det betydd at skolebarn må reise lange strekninger hver dag for å få den nødvendige undervisning på baskisk. Selv i nordlige Baskerland er det klager på utbredelsen av baskisk, blant annet ved sykehus, biblioteker, ingen nyheter på baskisk i media, med unntak av en eneste baskiskspråklig radio i Pamplona.Europakommisjonen for regionale språk eller mindretallsspråk, som Spania har underskrevet, har utstedt et antall anbefalinger for å sikre reell offisiell status for baskisk språk (2004). En del av disse har vært å minske eller fjerne de språklige skillelinjene innenfor administrasjonen av Navarra for å sikre normal bruk av baskisk og hindre diskriminering av baskisktalende, søksmål mot avisen Euskaldunon Egunkaria, foruten også å garantere at fanger kan motta og sende ut brev på baskisk.Situasjonen for baskisk i den franske delen av Baskerland er «sårbar», i henhold til Unesco. Presset fra fransk som det godt etablerte offisielle språket og ulike offentlige hindringer og vanskeligheter, gjør at framtiden for baskisk som et levende språk i Frankrike er i beste fall usikker. Den 14. juni 2013, med henvisning til Falloux-loven av 1850 som erklærte at fransk var det offisielle språket i Frankrike, nektet byen Hendaye å finansiere en ny bygning for en baskiskspråklig skole. Den 6. november 2013 klagde Seaska, nettverket for de baskiske skolene i fransk Baskerland, den fransk stat inn for Unesco for ikke å følge opp sine internasjonale forpliktelser og for å overse minoritetene ved å krenke deres språklige rettigheter. Frankrike har signert Den europeiske pakt om regionale språk eller mindretallsspråk, men har valgte ikke å ratifisere den.
== Politikk ==
Tradisjonelt er baskisk politikk vært preget av ytterliggående akser; venstre-høyre og nasjonalisme-ikke-nasjonalisme. En tredje akse er akseptering eller ikke akseptering av ETAs voldelig linje. Gjennomgående og den viktigste politiske aksen er spørsmålet om nasjonalisme, herunder også spørsmålene om løsrivelse og uavhengighet til Spania. Tyngden i den nasjonalistiske dimensjon i baskisk politikk påtvinger en tendens mot en projeksjon av politikken til en konflikt mellom verdier og gjør den politiske debatten til en diskusjon om «absolutter». Dynamikken i de kontroversielle beslutninger idømt av spanske domstoler på baskiske nasjonalistpartier som ideologisk har stått ETA i mange år, har ført til en forvrengt representasjon av baskiske politikk i lokale råd og regionale parlament, foruten også en hyppig utveksling av en rekke partier som blitt etablert, oppløst, og dannet på ny under andre navn. Med valget i 2011 kom flere venstreorienterte baskiske nasjonalister til politisk makt i flere baskiske byer og samtidig annonserte den ekstreme separatistorganisasjonen ETA at den oppga væpnet kamp og la ned våpnene. Det har ført baskisk politikk mot en korsvei.Ved valgene til den spanske parlamentet i 2011 fikk venstreorienterte baskiske nasjonalist- og separatiskkoalisjonen Amaiur (tidligere Batasuna og Eusko Alkartasuna) fikk sju plasser i parlamentet, kun andreplass etter konservative UPN-PP (fem plasser) i stemmer i sørlige Baskerland, fulgt tett av det sosialdemokratiske Partido Socialista Obrero Español (Det spanske sosialistpartiet). Koalisjonen Geroa Bai (baskisk: «Ja til framtiden»), sammensatt for dette valget av ulike baskiske nasjonalistgrupperinger, sikret seg en plass i Navarra og sammen med Det baskiske nasjonalistparti som fikk fem plasser (alle fra den autonome basiske regionen).Til tross for Amaiurs resultater ble koalisjonen nektet en parlamentarisk gruppe i en til da særegen beslutning i det spanske parlamentet under begrunnelsen av koalisjonens parlamentsmedlemmer representerte to ulike valgkretser. Som et resultat forble Amaiur (femte politiske gruppe i det spanske parlamentet i det hele tatt) i Grupo Mixto med et mangfold av ulike partier fra over hele Spania mens den såkalte baskiske gruppen inkluderte fem medlemmer fra PNV og den autonome basiske regionen (Euskadi).
=== Partier med tilstedeværelse i spanske Baskerland ===
Det baskiske nasjonalistparti, baskisk: Euzko Alderdi Jeltzalea (EAJ-PNV-PNB) er det eldste av alle nasjonalistpartier, grunnlagt i 1895. Det er et kristendemokratisk og har utviklet seg mot mer moderat politikk, men holder fortsatt fast på kravet om selvstyre og eventuell uavhengighet. Det er hovedpartiet i den autonome basiske regionen og det partiet som får flest stemmer (rundt førti prosent av befolkningen), men dets tilstedeværelse i Navarra er svært liten og er innordnet Geroa Bai. I den franske delen av Baskerland er det marginalt.
Eusko Alkartasuna (EA) («Baskisk solidaritet») er en utbrytergruppe fra PNV siden 1984. Bruddet skjedde grunnet EAJ-PNVs kompromiss med spansk høyreside i Navarra mot meningene i de lokale avdelingene i bytte mot støtte i Bilbao. EA er ledet av den karismatiske lehendakari Carlos Garaikoetxea i årrekke. Partiet definerer seg som sosialdemokratisk og er langt mer bestemt i sine nasjonalistiske krav enn EAJ-PNV. EA fikk et dårlig valgresultat som førte til at partiet delte seg med en utbrytergruppe som opprette det halvhjertede Hamaikabat basert i Gipuzkoa. Under lederskapet til Peio Urizar fikk EA ny framgang og bevegde seg mot en forståelse med figurer nær tilknyttet tidligere Batasuna. Partiet var med på å bygge koalisjonen EH Bildu.
Sortu («Skape») er et parti som ble opprettet i februar 2011 og med en rekke kjente offentlige ansikter i spissen med målsettingen å fylle det sosiologiske og politiske tomrom som ble etterlatt av de forbudte partiene Euskal Herritarrok («Vi basiske borgere») og Batasuna («Enhet»). Partiets ideologi er baskisk nasjonalisme og sosialisme. Det avviser vold som et middel til å oppnå politiske mål, og verdsetter sivil og pasifistisk ulydighet som en legitim måte å motsette seg despotisk og autoritær politikk. Det er inkludert i koalisjonen EH Bildu.
Partido Socialista Obrero Español (PSOE), sosialdemokratisk, med avdelinger:
PSE-EE (blandet spansk og baskisk akronym for: «Sosialistpartiet for Baskerland» – «Baskiske venstre»)
PSN («Sosialistpartiet i Navarra»)
Partido Popular («Folkets parti»), konservativ, med avdelinger:
Partido Popular de Navarra, i kun Navarra
Partido Popular del País Vasco, i Baskerland
Izquierda Unida («Det forente venstre») venstreorientert dannet fra det tidligere kommunistpartiet, republikansk, med avdelinger:
Ezker Batua («Forente venstre») (EB-IU) i Baskerland
Izquierda Unida de Navarra (IUN) i Navarra
Aralar, utbryterfraksjon fra Batasuna, sterkest i Navarra. Politisk orientert mot uavhengighet og venstreorientert, avviser bruk av vold, alliert med Abertzaleen Batasuna.
=== Partier med tilstedeværelse i franske Baskerland ===
Parti socialiste («Det franske sosialistparti»), sosialdemokratisk, dekker hele Frankrike, men også baskiske områder.
Union pour un mouvement populaire («Union for en folkebevegelse»), konservativ, dekker hele Frankrike, men også baskiske områder.
Abertzaleen Batasuna («Patriotenes union»), radikal venstreorientert baskiske nasjonalistparti, alliert med Aralar.
Euskal Herria Bai (EH Bai), et koalisjonsparti dannet av Abertzaleen Batasuna, Sortu og Eusko Alkartasuna.
=== Baskisk nasjonalisme ===
Baskisk nasjonalisme omtales på baskisk som abertzale og betyr bokstavelig patriot, men har fått den politiske betydningen av baskisk nasjonalisme. Siden 1800-tallet har baskisk nasjonalisme krevd retten til i det minste en del former for selvstyre, noe som er støttet av rundt 60 prosent av baskere i Baskerland, og uavhengighet, som i samme område er støttet (i henhold til et stemmetall) av rundt 34 prosent. Kravet på uavhengighet er særlig uttrykt av baskiske nasjonalister på venstresiden. Retten til selvstyre ble hevdet av det baskiske parlament i 1990, 2002 og 2006.I henhold til Artikkel 2 i den spanske konstitusjonen av 1978 (spansk: Constitución Española): «Konstitusjonen er basert på den uløselige enheten av den spanske nasjon, det felles og udelelige hjemland til alle spanjoler.» Derfor, ettersom loven utelukker uavhengighet for spanske regioner, har en del baskere avholdt seg fra å stemme og en del har også stemt imot den i folkeavstemning av 6. desember det nevnte året. Imidlertid ble loven godkjent av et klart flertall på det spanske nivået, eller med enkelt flertall i Navarra og på baskisk nivåer. De autonome styrene for de baskiske regionene ble oppnådd ved en senere folkeavstemning, men selvstyre for Navarra (amejoramiento del fuero: «forbedring av privilegium») var aldri underlagt folkeavstemning, men kun godkjent av parlamentet i Navarra.
For Baskerland i Frankrike er det ikke mange kilder for spørsmålet om nasjonalisme.
=== Euskadi Ta Askatasuna (ETA) ===
Se hovedartikkel, ETAEuskadi Ta Askatasuna (ETA), baskisk for «Baskerland og frihet», er en bevæpnet baskisk nasjonalist- og separatistorganisasjon. Gruppen ble opprettet i 1959 og har siden utviklet seg fra en gruppe som fremmet tradisjonell baskisk kultur til å bli en paramilitær gruppe, eller terroristorganisasjon, med det mål å oppnå uavhengighet for Baskerland. ETA er hovedorganisasjonen for Den baskiske nasjonale frigjøringsbevegelsen, baskisk Euskal Nazio Askapenerako Mugimendua, ENAM, og er den viktigste deltaker i den spansk-baskiske konflikten. ETA erklærte midlertidig våpenhvile i 1989, 1996, 1998 og 2006, men deretter avbrutt den. Imidlertid den 5. september 2010 erklærte ETA permanent våpenhvile som fortsatt er gjeldende. Den 20. oktober 2011 annonserte ETA en «endelig opphør av sine bevæpnete aktivitet.»
== Sport ==
Baskerland har bidratt med en rekke idretts- og sportsfolk, hovedsakelig i fotball, rugby, sykling, jai-alai og surfing. Jai-alai er en sport som involverer å slå en ball mot en vegg i et rom med høy hastighet ved hjelp av en håndholdt redskap, cesta. Det er en variant av basiske pelota som foregår på en bane, men hvor man også slår en ball mot en vegg, enten med hånden eller med et redskap som en racket eller balltre. Røttene av disse typer ballspill har røtter tilbake til oldtidskulturer.
Den fremste sporten i Baskerland, som i resten av Spania og mye av Frankrike, er fotball. De fremste fotballagene er Athletic Bilbao, Real Sociedad, CA Osasuna, SD Eibar, Deportivo Alavés, Real Unión og Barakaldo CF som spiller i den spanske nasjonale liga. Athletic Bilbao har et vedtak på å kun ansette baskiske spillere. Denne politikken har blitt benyttet med variabel fleksibilitet. Real Sociedad hadde den samme politikken inntil de ansatte den irske angriperen John Aldridge i slutten av 1980-årene. Den mest kjente baskiske fotballspilleren gjennom alle tider er antagelig Andoni Zubizarreta. Han har fortsatt rekorden med flest opptredener i La Liga med 622 kamper og vant 6 ligatitler og 1 tittel i Mesterligaen. I dag (per 2015) er antagelig den mest kjente baskiske fotballspilleren Xabi Alonso, vinner av 2 titler i Mesterligaen, og som spilte for Real Sociedad, Liverpool FC og Real Madrid, og som i dag (per 2015) spiller FC Bayern München. Andre kjente baskiske navn er Mikel Arteta, Javi Martinez, Iker Muniain, Fernando Llorente og Ander Herrera.
Fotball vekker ikke den samme entusiasme i nord for grensen, men den franske baskiske regionen har likevel frambrakt to velkjente fotballspillere, Bixente Lizarazu og Didier Deschamps.
Sykkelsport er populær over hele Baskerland. Ved sykkelløp er det ofte at baskiske tilhengere er stilt på linje langs veiene og vifter med oransje, fellesfargen til sykkellaget telco Euskaltel, og har gitt betegnelsen «den oransje trengsel» under etappene i Pyreneene under Tour de France. Miguel Indurain ble født i Atarrabia (Navarra), og han har vunnet Tour de France fem ganger.
En annen baskisk syklist er Abraham Olano som har vunnet Vuelta a España (Spania rundt) og VM i landeveissykling. To profesjonelle sykkellag er baskiske Euskaltel-Euskadi og Movistar Team. Sykkellaget Caisse d'Épargne sporer sin historie tilbake til Banesto-laget som omfattet Indurain. Euskaltel-Euskadi er kommersielt sponset, men fungerer som et uoffisielt basisk nasjonallag og er delvis finansiert av de basiske myndigheter. Dets syklister er enten baskiske eller i det minste har vokst opp i den baskiske sykkelkulturen. Nåværende og tidligere medlemmer av laget har vært sterke utfordrere i Tour de France som er årlig i juli og Vuelta a España som kjøres i september. Laglederne har vært syklister som Iban Mayo, Haimar Zubeldia, Samuel Sánchez og David Etxebarria.
I nord, på fransk side av grensen, er rugby en annen populær sport innenfor det basiske samfunnet. I Biarritz er den lokale rugbyklubben Biarritz Olympique Pays Basque. Navnet er en referanse til klubbens baskiske arv. De spiller klubbfargene rødt, hvitt og grønt, og klubbens tilhengere vifter med baskiske flagg. De gjenkjenner også 16 andre klubber som «baskiskvennlige». Et antall av hjemmekampene som er spilt av Biarritz Olympique i Heineken Cup har blitt holdt på Estadio Anoeta i San Sebastián på spansk side av grensen.
Den mest berømte baskiske spilleren i Biarritz er den legendariske franske forsvareren Serge Blanco som har en baskisk mor. Michel Celaya var kaptein for både Biarritz og det franske nasjonallaget. Fransk spiller nummer 8 er Imanol Harinordoquy, som også spiller for Biarritz og basker. Aviron Bayonnais er en annen rugbyspiller med baskiske bånd.
Fjellklatring er populært i Baskerland grunnet områdets fjellrike landskap i Pyreneene. Alberto Iñurrategi, født i Aretxabaleta i 1968, er av de mest respekterte fjellklatrere i verden. Han har greid å krone de 14 fjelltopper som er på over åtte tusen meter i verden, alle av dem alpinklatring, det vil si uten oksygen, få leirplasser og uten støtte fra sherpaer. Det er noe som kun åtte andre i verden har oppnådd. En annen baskisk fjellklatrer, Juanito Oiarzabal, født i Vitoria i 1956, holder rekorden på 21 for antall klatringer over åtte tusen meter. Josune Bereziartu, født i 1972 i Lazkao, er den eneste kvinnelig fjellklatrer som har klart 9a/5.14d. Andre basiske klatrere er Iker Pou, Patxi Usobiaga, og Edurne Pasaban. Sistnevte, født 1973 i Gipuzkoa, ble i 2010 den første kvinne som har klatret alle de 14 fjell over åtte tusen meter.Baskiske sportstradisjoner er også knyttet til rurale fritidssysler som å konkurrere med slåmaskin og med en ljå, foruten å sage ved og tømmer. Man skårer poeng etter bestemte kriterier som tid, presisjon, eleganse og produktivitet.
== Noen kjente baskere fra historien ==
Den oppdagelsesreisende Elkano som fullførte den første verdensomseiling etter at Ferdinand Magellan ble drept på Filippinene, filosofer og forfattere Miguel de Unamuno og Joxe Azurmendi, forfatterne Pío Baroja, Robert Laxalt og Bernardo Atxaga, komponistene Juan Crisóstomo Arriaga, Jesús Guridi og Maurice Ravel, skulptøren Eduardo Txillida, Patxi Xabier Lezama Perier, den religiøse leder Ignatius av Loyola som grunnla Jesuittordenen, kongene og dronningene av Navarra, forfatteren Salvador de Madariaga og mannen som oppfant fotograferingen, Louis Daguerre, fotballspilleren Xabi Alonso som spiller for det tyske laget Bayern München.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Basque Country – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Eusko Jaurlaritza, de baskiske myndigheter
The Basque People in the Middle Ages, baskere i middelalderen
Bubers baskiske nettsted
Euskara Kultur Elkargoa, den baskiske kulturstiftelsen
EuskoSare, det globale baskiske samfunn | País Vasco Pays Basque | 9,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Batasuna | 2023-02-04 | Batasuna | ['Kategori:1978 i Spania', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baskerland', 'Kategori:Baskisk politikk', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1978', 'Kategori:Politiske partier i Spania', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Batasuna (baskisk for «enhet») er et politisk parti i Baskerland i Spania. Det ble grunnlagt i 1978 og regnes som ETAs politiske gren. Det har også gått under navnene Herri Batasuna («folkets enhet») og Euskal Herritarrok. Partiet ble i 2003 forbudt av Spanias høyesterett.
| Batasuna (baskisk for «enhet») er et politisk parti i Baskerland i Spania. Det ble grunnlagt i 1978 og regnes som ETAs politiske gren. Det har også gått under navnene Herri Batasuna («folkets enhet») og Euskal Herritarrok. Partiet ble i 2003 forbudt av Spanias høyesterett.
== Historie ==
Herri Batasuna stilte første gang til valg til Spanias nasjonalforsamling i 1979. Det fikk da 15 % av stemmene og tre representanter. I 1994 fikk partiet 16,3 % av stemmene og 11 av 75 plasser i det baskiske parlamentet.
I 1997 ble hele partiets ledelse på 23 dømt til sju års fengsel for samarbeid med ETA. En video, der væpnede og maskerte ETA-medlemmer deltok, og som partiet viste i valgkampen sto sentralt i saken. I juli 1999 ble dommen erklært forfatningsstridig av Forfatningsdomstolen og alle ble sluppet fri.I 2001 stilte partiet til regionvalg under navnet Euskal Herritarrok og fikk 10,1 prosent av stemmene.
I 2003 vedtok Spanias høyesterett å forby partiet på bakgrunn av loven om politiske partier av 2002. Forbudet ble bekreftet av den spanske Forfatningsdomstolen. Partiets advokater brakte saken inn for Den europeiske menneskerettsdomstol, som i juni 2009 konkluderte med at forbudet ikke bryter med Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950.I 2011 forsøkte tidligere medlemmer av Batasuna å danne et nytt parti, Sortu. Partiet ble raskt forbudt av spansk høyesterett. Som en reaksjon på forbudet gikk de baskiske småpartiene Eusko Alkartasuna, Alternatiba og uavhengige kandidater med bakgrunn i Batasuna sammen og dannet valgalliansen Bildu. Også Bildu ble forbudt i første rekke. Forbudet mot Bildu vakte voldsomme reaksjoner. Blant annet trakk det konservative partiet Det baskiske nasjonalistparti (EAJ-PNV) sin parlamentariske støtte til Spanias regjerende parti PSOE. Den 5. mai 2011 opphevde den spanske grunnlovsdomstolen forbudet og Bildu fikk stille til lokalvalget 22. mai. Ved det spanske lokal- og regionalvalget 22. mai fikk Bildu 26% av stemmene i spansk Baskerland.
== Se også ==
Bildu
Den baskiske nasjonale frigjøringsbevegelsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Timeline: Eta campaign, BBC News | Batasuna (baskisk for «enhet») er et politisk parti i Baskerland i Spania. Det ble grunnlagt i 1978 og regnes som ETAs politiske gren. | 9,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%A0iauliai_fylke | 2023-02-04 | Šiauliai fylke | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Šiauliai (fylke)'] | Šiauliai fylke (uttales: «sjæolæi», betyr «Skytternes by») er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger nord i landet, og grenser til Latvia i nord, Panevezys fylke i øst, Kaunas fylke i sør, Taurage fylke i sørvest, og mot Telsiai fylke i vest. Fylket har 285 870 innbyggere (2014).
| Šiauliai fylke (uttales: «sjæolæi», betyr «Skytternes by») er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger nord i landet, og grenser til Latvia i nord, Panevezys fylke i øst, Kaunas fylke i sør, Taurage fylke i sørvest, og mot Telsiai fylke i vest. Fylket har 285 870 innbyggere (2014).
== Historie ==
Det var under Storhertugdømmet Litauen på 1700-tallet at man innførte de første administrative regioner i landet.
Den russiske keiserinnen Katarina II gav Siauliai rettigheter som distriktssenter. De administrative inndelingene i det russiske keiserriket forble uforandret helt til slutten av Første verdenskrig, og da krigen gikk mot slutten, erklærte Litauen seg selvstendig i 1918.
Den 17. desember 1918 gikk det ut et sirkulære nr. 1 «Om kommuner i Litauen» som fastslo at hele Litauen ville bli inndelt i fylker (noen ganger oversatt til norsk som «distrikt» eller «regioner»). Det ble da opprettet 20 fylker i landet.
I 1937 var Siauliai fylke totalt 6042 km² stort, og hadde 210 000 innbyggere. Det var landets største fylke.
I 1940 da Sovjetunionen okkuperte Litauen og innførte det sovjetiske administrasjonssystemet, men det gamle (med fylker) var fremdeles i bruk en tid.
Men i 1950 ble fylkene avskaffet og hele området ble inndelt i mindre, kommunale enheter.
Først i 1994, fire år etter gjeninnføringen av litauisk selvstyre i 1990, ble fylkene gjeninnført.
== Litt om Siauliai fylke ==
Den største severdigheten i fylke er uten tvil Korshøgda ved Siauliai, to små kuller med flere hundretusener av store og mindre kors. Da pave Johannes Paul II besøkte Siaulai i 1998 satte han opp et lite kapell ved Korshøgda.
Byen Siauliai er kjent for møbel-, sykkel- og skinnproduksjon. I byen ligger i tillegg til det sentrale Ausra-museet, et par gods og flere gallerier, også en rekke mindre museer, f.eks. katteskulpturmuseum, radio- og fjernsynsmuseum, jernbanemuseum, ur- og klokkemuseum, fotomuseum, sykkelmuseum og et brannmuseum.
Den militære Zokniai-flyplassen ved Siaulai er landets største, og huser Natos baltiske jagerflybase. Siauliai fylke lider i 2004 av mangel på arbeidsplasser og fraflytting.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Šiauliai County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fylkeskart | Šiauliai fylke (uttales: «sjæolæi», betyr «Skytternes by») er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger nord i landet, og grenser til Latvia i nord, Panevezys fylke i øst, Kaunas fylke i sør, Taurage fylke i sørvest, og mot Telsiai fylke i vest. | 9,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olga_Tsjekhova | 2023-02-04 | Olga Tsjekhova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 14. april', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Gjumri', 'Kategori:Russiske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skuespillere'] | Olga Konstantinovna Tsjekhova (russisk Ольга Константиновна Чехова, tysk Olga Tschechowa) (født 14. apriljul./ 26. april 1897greg. i Aleksandropol i Russland (idag Gjumri i Armenia), død 9. mars 1980 i München) var en russisk-tysk skuespillerinne.
Hun ble født i Russland som Olga von Knipper i en tyskspråklig familie som opprinnelig stammet fra den tyske byen Saarbrücken. Familien var velstående og hadde gode forbindelser til tsarhoffet og den kunstneriske eliten i Russland. Etter skuespillerutdannelse i Moskva flyktet hun i 1921, 24 år gammel, fra det daværende Sovjetunionen til Tyskland, hvor hun ble en fremtredende tysk teater- og filmskuespillerinne. Hun ble oppdaget etter å ha spilt i filmen Schloß Vogelöd samme år, og gjorde sin scenedebut i 1925 på Berliner Renaissance Theater.
Hun hadde forlatt sin mann Mikhail Tsjekhov, nevø av Anton Tsjekhov, i Sovjet. Det er i ettertid blitt hevdet at hennes bror Lev Knipper, som hadde vært hvitegardist under den russiske borgerkrigen, vervet henne som sovjetisk agent, noe som gjorde at hun kunne få sin datter ut av Sovjet.
Etter andre verdenskrig slo hun seg ned i München og grunnla uten større suksess et eget filmselskap. I 1955 grunnla hun et kosmetikkfirma, som ble et av Vest-Tysklands største.
Hennes datter Ada Tschechowa og barnebarn Vera Tschechowa ble også berømte skuespillerinner.
Hennes selvbiografi Ich verschweige nichts utkom i 1952, og i 1973 kom erindringsboken Meine Uhren gehen anders.
| Olga Konstantinovna Tsjekhova (russisk Ольга Константиновна Чехова, tysk Olga Tschechowa) (født 14. apriljul./ 26. april 1897greg. i Aleksandropol i Russland (idag Gjumri i Armenia), død 9. mars 1980 i München) var en russisk-tysk skuespillerinne.
Hun ble født i Russland som Olga von Knipper i en tyskspråklig familie som opprinnelig stammet fra den tyske byen Saarbrücken. Familien var velstående og hadde gode forbindelser til tsarhoffet og den kunstneriske eliten i Russland. Etter skuespillerutdannelse i Moskva flyktet hun i 1921, 24 år gammel, fra det daværende Sovjetunionen til Tyskland, hvor hun ble en fremtredende tysk teater- og filmskuespillerinne. Hun ble oppdaget etter å ha spilt i filmen Schloß Vogelöd samme år, og gjorde sin scenedebut i 1925 på Berliner Renaissance Theater.
Hun hadde forlatt sin mann Mikhail Tsjekhov, nevø av Anton Tsjekhov, i Sovjet. Det er i ettertid blitt hevdet at hennes bror Lev Knipper, som hadde vært hvitegardist under den russiske borgerkrigen, vervet henne som sovjetisk agent, noe som gjorde at hun kunne få sin datter ut av Sovjet.
Etter andre verdenskrig slo hun seg ned i München og grunnla uten større suksess et eget filmselskap. I 1955 grunnla hun et kosmetikkfirma, som ble et av Vest-Tysklands største.
Hennes datter Ada Tschechowa og barnebarn Vera Tschechowa ble også berømte skuespillerinner.
Hennes selvbiografi Ich verschweige nichts utkom i 1952, og i 1973 kom erindringsboken Meine Uhren gehen anders.
== Filmografi i utvalg ==
1921: Schloß Vogelöd
1921: Hochstapler
1923: Et dukkehjem (Nora)
1923: Der verlorene Schuh
1924: Soll und Haben
1926: Die Mühle von Sanssouci
1926: Regimentets Don Juan (Der Feldherrnhügel)
1926: Familie Schimek
1926: Brennende Grenze
1928: En italiensk stråhatt (Un chapeau de paille d'Italie)
1928: Leve livet! (Moulin Rouge)
1928: Kjærlighetens flamme
1929: Der Narr seiner Liebe
1929: Die Siegerin
1930: En boksers kjærlighet
1930: Liebling der Götter
1930: Troika
1930: Veien til paradis (Die Drei von der Tankstelle)
1930: Verdenstenoren
1930: Den syngende kavaler
1930: Mary
1932: Trenck
1932: Spione im Savoy Hotel
1933: Der Choral von Leuthen
1933: Kjærlighetslek (Libelei)
1933: Kriminalpolitiet melder (Der Polizeibericht Meldet)
1933: En viss herr Gran (Ein gewisser Herr Gran)
1934: Zwischen zwei Herzen
1934: Verden uten maske (Die Welt ohne Maske)
1934: Maskerade
1934: Peer Gynt
1935: Regine
1935: Lockspitzel Asew
1935: Künstlerliebe
1935: Die ewige Maske
1935: Franz List spiller (Liebesträume)
1935: Ein Walzer um den Stephansturm
1936: Der Favorit der Kaiserin
1936: Min datter Peter (Seine Tochter ist der Peter)
1936: Et spill om en kvinne (Manja Valewaska)
1936: Petersburger Romanze
1936: Det hendte i Vien (Burgtheater)
1936: Hannerl und ihre Liebhaber
1937: Unter Ausschluß der Öffentlichkeit
1937: Liebe geht seltsame Wege
1937: Gewitterflug zu Claudia
1937: Die gelbe Flagge
1938: Es leuchten die Sterne
1938: Rote Orchideen
1939: Die unheimlichen Wünsche
1939: Ich verweigere die Aussage
1939: Parkstraße 13
1939: Den smukke venn (Bel Ami)
1939: Frigjort (Befreite Hände)
1940: Angelika
1940: Leidenschaft
1940: Der Fuchs von Glenarvon
1941: Menschen im Sturm
1942: Mit den Augen einer Frau
1942: Andreas Schlüter
1943: Reise in die Vergangenheit
1943: Gefährlicher Frühling
1943: Der ewige Klang
1944: Melusine
1948: Im Tempel der Venus
1949: Eine Nacht im Séparée
1950: Kein Engel ist so rein
1950: Der Mann, der zweimal leben wollte
1950: Maharadscha wider Willen
1950: Eine Frau mit Herz
1950: Zwei in einem Anzug
1950: Aufruhr im Paradies
1951: Das Geheimnis einer Ehe
1951: Mein Freund, der Dieb
1951: Begierde
1952: Hinter Klostermauern
1953: Alles für Papa
1954: Rosen-Resli
1954: Rittmeister Wronski
1958: U 47 – Kapitänleutnant Prien
1963: Jack und Jenny
1973: Die Zwillinge vom Immenhof
1974: Frühling auf Immenhof
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Olga Tsjekhova på Kino-Teatr (ru)
(en) Olga Tsjekhova på Internet Movie Database
(sv) Olga Tsjekhova i Svensk Filmdatabas
(da) Olga Tsjekhova på Filmdatabasen
(fr) Olga Tsjekhova på Allociné
(en) Olga Tsjekhova på AllMovie
(en) Olga Tsjekhova hos The Movie Database | Olga Konstantinovna Tsjekhova (russisk Ольга Константиновна Чехова, tysk Olga Tschechowa) (født i Aleksandropol i Russland (idag Gjumri i Armenia), død 9. mars 1980 i München) var en russisk-tysk skuespillerinne. | 9,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taurag%C4%97_fylke | 2023-02-04 | Tauragė fylke | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Litauenstubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tauragė (fylke)'] | Tauragė fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger i vestre del av landet, og grenser til Telsiai fylke i nord, Siauliai fylke i nordøst, Kaunas fylke i øst, Marijampole fylke og Russlands Kaliningrad oblast i sør. Fylket har 104 683 innbyggere (2014).Taurage fylke har et meget naturskjønt område langs den nordlige bredden av elven Nemunas mellom Seredzius og Jurbarkas. Våtmarksområdet sørøst for Pagegiai er et av de mest interessante områdene for ornitologer i landet. Fylket er et av de med minst industriarbeidsplasser og lavest gjennomsnittslønn i Litauen.
| Tauragė fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger i vestre del av landet, og grenser til Telsiai fylke i nord, Siauliai fylke i nordøst, Kaunas fylke i øst, Marijampole fylke og Russlands Kaliningrad oblast i sør. Fylket har 104 683 innbyggere (2014).Taurage fylke har et meget naturskjønt område langs den nordlige bredden av elven Nemunas mellom Seredzius og Jurbarkas. Våtmarksområdet sørøst for Pagegiai er et av de mest interessante områdene for ornitologer i landet. Fylket er et av de med minst industriarbeidsplasser og lavest gjennomsnittslønn i Litauen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tauragė County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tauragė fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger i vestre del av landet, og grenser til Telsiai fylke i nord, Siauliai fylke i nordøst, Kaunas fylke i øst, Marijampole fylke og Russlands Kaliningrad oblast i sør. | 9,524 |
null | 2023-02-04 | Telšiai fylke | null | null | null | Telšiai fylke er ett av ti fylker i Litauen. Det ligger i den vestlige delen av landet, og grenser til Latvia i nord, Šiauliai fylke i øst, Tauragė fylke i sør, og Klaipėda fylke i vest. | 9,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Klemperer | 2023-02-04 | Otto Klemperer | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wrocław', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske dirigenter', 'Kategori:Tyske komponister'] | Otto Klemperer (født 14. mai 1885 i Breslau, død 6. juli 1973 i Zürich) var en tysk dirigent. Med hjelp fra Gustav Mahler fikk han i 1907 ansettelse på et teater i Praha, og etablerte seg i 1920-årene som en av de førende dirigenter i Tyskland. I 1933 dro han til USA, men kom tilbake til Europa etter krigen. Klemperer ble i 1967 tildelt den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
| Otto Klemperer (født 14. mai 1885 i Breslau, død 6. juli 1973 i Zürich) var en tysk dirigent. Med hjelp fra Gustav Mahler fikk han i 1907 ansettelse på et teater i Praha, og etablerte seg i 1920-årene som en av de førende dirigenter i Tyskland. I 1933 dro han til USA, men kom tilbake til Europa etter krigen. Klemperer ble i 1967 tildelt den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, tidlig karriere ===
Klemperer ble født i Breslau. Han begynte sine studier på Dr. Hoch’s Konservatorium i Frankfurt am Main og fortsatte det i Berlin ved Stern’sches Konservatorium under James Kwast (klaver) og Hans Pfitzner (komposiajon og orkesterledelseg). Da han i 1905 fikk dirigere fjernorkesteret for Gustav Mahlers 2. symfoni under Oskar Fried, traff han komponisten personlig. De to ble venner, og Klemperer fikk i 1907 på Mahlers anbefaling stillin som korleder og senere kapellmester ved Deutsches Landestheater i Praha. I 1910 assisterte han Mahler ved uroppførelsen av hans 8. symfoni.
=== Teaterkarriere i Det tyske rike ===
Han kom deretter til Stadt-Theater Hamburg (1910–1912) og Stadttheater Barmen (1912–1913). Fra 1914 til 1917 var han Pfitzners stedfortreder ved Stadttheater i Straßburg og sjefsdirigent for Straßburger Philharmoniker. Deretter fulgte en tid som kapellmester, så som generalmusikkdirektør ved Operaen i Köln (1917–1924).
Ved den katolske geistlige Franz Xaver Münch, som han ble venn med, fant han i 1918 kontakt til Abtei Maria Laach og konverterte i 1919 til katolisismen. I Köln giftet han seg i 1919 med sangerinnen Johanna Geisler.
Fra 1924 til 1927 virket Klemperer som Generalmusikdirektor i Wiesbaden. Dette var etter eget utsang hans beste år. Deretter ledet han til 1931 Krolloper i Berlin. Klemperer ble berømt for sine oppsetninger av samtidsverker som for eksempel Arnold Schönbergs Die glückliche Hand, Leoš Janáčeks opera Aus einem Totenhaus, Igor Stravinskys Oedipus Rex og Paul Hindemiths Cardillac.
Klemperer opparbeidet seg ved sine oppsiktsvekkende oppføringer i tidssrommet mellom første verdenskrig og Hitlers Machtergreifung i 1933 ry på seg som en av Tysklands helt ledende dirigenter.
=== Emigrasjon 1933 ===
I 1933 ble Klemperer brennemerket som «Kulturbolschewist» og ilagt yrkesforbud som dirigent. Samme år emigrerte han til USA, der han ble dirigent for Los Angeles Philharmonic Orchestra. I sin tid i Amerika konsentrerte han seg om verkene til tyske klassikere og romantikere som Ludwig van Beethoven, Johannes Brahms og Gustav Mahler.
=== Retur til Europa 1947 ===
Ryyrt annen verdenskrig vendte han tilbake til Europa og ble musikalsk leder ved Statsoperaen i Budapest (1947–1950). Etter at han i tre år så var ved blant annet Montreal Symphony Orchestra, slo han seg ned i Sveits i 1954 og arbeidet for det meste med Philharmonia Orchestra i London, der han i 1959 fikk posten som sjefsdirigent på livstid.
=== Komponisten Klemperer ===
Selv om Klemperer ikke er så kjent som komponist, skrev han faktisk en rekke egne verker, blant annet seks symfonier, en messe, ni strykekvartetter, om lag hundre lieder og en opera ved navn Das Ziel.
=== Siste leveår ===
Mot slutten led Klemperer av en delvis lammelse som antagelig hadde bakgrunn i en hodeoperasjon i 1939. Dessuten fikk han en bipolar lidelse (manisk-depressiv sykdom) som han tidvis trengte klinisk behandling for. Ikke desto mindre var han yrkesaktiv til 1971. Mot slutten av livet gikk han tilbake til sin opprinnelige jødiske tro.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter Heyworth (utg.): Gespräche mit Klemperer. S. Fischer Verlag, Frankfurt am Main 1974, ISBN 3-10-033501-5.
Peter Heyworth: Otto Klemperer. Dirigent der Republik 1885–1933. Siedler, Berlin 1988, ISBN 3-88680-166-7.
Peter Heyworth: Otto Klemperer. His Life and Times: 1933–1973. Cambridge University Press, Cambridge 1996, ISBN 0-521-24488-9.
Charles Osborne: Otto Klemperer – Sagen Sie doch einfach Otto. Piper, München 1981, ISBN 3-492-02430-0.
Gesine Schröder: «Bruckners Achte – Klemperer – Leichtentritt. Zum Verhältnis von Dirigieren und Analyse». i: Musiktheorie. Heft 1 2003, S. 65–72, München 2003, ISSN 0177-4182.
Eva Weissweiler: Otto Klemperer: ein deutsch-jüdisches Künstlerleben. Kiepenheuer & Witsch, Köln 2010, ISBN 978-3-462-04179-8.
(de) Anton Würz: «Klemperer, Otto.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 12, Duncker & Humblot, Berlin 1980, ISBN 3-428-00193-1, s. 37 f. (digitalisering).
== Eksterne lenker ==
(en) Otto Klemperer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Otto Klemperer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Otto Klemperer på Internet Movie Database
(en) Otto Klemperer på AllMovie
(en) Otto Klemperer på Discogs
(en) Otto Klemperer på MusicBrainz
(en) Otto Klemperer på Spotify
(en) Otto Klemperer på AllMusic
(en) Otto Klemperer hos American National Biography | Otto Klemperer (født 14. mai 1885 i Breslau, død 6. | 9,526 |
null | 2023-02-04 | Giovanni Tonucci | null | null | null | Giovanni Tonucci (født 4. desember 1941 i Fano, Italia) er katolsk erkebiskop-prelat av Loreto og pavelig delegat til valfartsstedet der. | 9,527 |
null | 2023-02-04 | Utena fylke | null | null | null | Utena fylke er ett av ti fylker i Litauen. Fylket grenser til Panevezys fylke i nord, Latvia i nordøst, Belarus i øst og mot Vilnius fylke i sør. | 9,528 |
null | 2023-02-04 | Gustav Mahler | null | null | null | Wien, Østerrike-Ungarn | 9,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikis_Theodorakis | 2023-02-04 | Mikis Theodorakis | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Grekere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Greske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Lenins fredspris', 'Kategori:Personer fra Khíos', 'Kategori:Personer i eksil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Torturofre'] | Mikis Theodorakis (Μίκης Θεοδωράκης; født 29. juli 1925, død 2. september 2021) var en gresk komponist og politiker. Han har flere ganger hatt stillingen som direktør for gresk kringkastings symfoniorkester og kor.
Theodorakis ble født på øya Khíos. Faren var fra Kreta og moren fra Lilleasia. Han var en periode sterk kandidat til å bli president i Hellas, men mente selv at han var for gammel til embedet.Som barn lærte han seg å skrive musikk, selv om han ikke hadde tilgang til instrumenter. Etter å ha flyttet til det greske fastlandet fikk han sine første musikktimer i Pyrgos og Patras. I Tripolis grunnla han et kor, og som 17-åring ledet han sin første konsert.
Under andre verdenskrig var han aktiv i motstandsbevegelsen, og han ble tatt til fange og torturert. Under den greske borgerkrigen deltok han ikke i stridshandlingene. Han studerte på den tiden ved Athens musikkonservatorium under Philoktitis Economidis, og senere ved konservatoriet i Paris under Olivier Messiaen. Tiden i Paris påvirket hans skaperkraft sterkt, og blant annet dirigerte han under Eugène Bigots ledelse.
Hans første symfoni, Concerto for piano, første suite, første symfoni, ble svært godt mottatt internasjonalt. Han vant gullmedaljen ved musikkfestivalen i Moskva i 1957.
Han vendte omkring 1960 tilbake til Hellas og begynte å eksperimentere med tradisjonell gresk musikk. Hans sangsyklus Epitaphios, bl.a. sunget inn på plate av Nana Mouskouri i 1960, regnes som starten på en kulturell revolusjon. Med andre verker basert på gresk og internasjonal poesi ga han gresk musikk en ny status på verdensscenen, og ble gjennomgående genierklært av musikkritikere.I 1963 grunnla han Lambrakis demokratisk ungdom, og ble leder for denne venstreorienterte politiske bevegelsen. I 1964 ble han valgt inn i det greske parlamentet. Da juntaen tok makten i 1967 gikk han under jorden og grunnla Patriotisk front. Under Oberstregimet ble det etter Dekret nr. 13 forbudt å spille eller høre på hans musikk. Han ble arrestert og forvist til Zatouna sammen med sin kone Myrto og deres to barn Margarita og Giorgos. Senere ble han internert i en arbeidsleir i Oropos. En internasjonal solidaritetsbevegelse ledet av musikere som Leonard Bernstein og Harry Belafonte engasjerte seg sterkt i hans sak, og påvirket oberstene til å løslate ham og sende ham i eksil i 1970.
I eksiltilværelsen fortsatte han å arbeide mot juntaen, og for en samling av motstandsbevegelsen. Han holdt omkring tusen konserter i forskjellige land til støtte for kampen mot diktaturet.Juntaen kollapset i 1974, og Hellas ble en demokratisk republikk. Theodorakis vendte hjem i triumf, og var aktiv både som komponist og som politiker.
| Mikis Theodorakis (Μίκης Θεοδωράκης; født 29. juli 1925, død 2. september 2021) var en gresk komponist og politiker. Han har flere ganger hatt stillingen som direktør for gresk kringkastings symfoniorkester og kor.
Theodorakis ble født på øya Khíos. Faren var fra Kreta og moren fra Lilleasia. Han var en periode sterk kandidat til å bli president i Hellas, men mente selv at han var for gammel til embedet.Som barn lærte han seg å skrive musikk, selv om han ikke hadde tilgang til instrumenter. Etter å ha flyttet til det greske fastlandet fikk han sine første musikktimer i Pyrgos og Patras. I Tripolis grunnla han et kor, og som 17-åring ledet han sin første konsert.
Under andre verdenskrig var han aktiv i motstandsbevegelsen, og han ble tatt til fange og torturert. Under den greske borgerkrigen deltok han ikke i stridshandlingene. Han studerte på den tiden ved Athens musikkonservatorium under Philoktitis Economidis, og senere ved konservatoriet i Paris under Olivier Messiaen. Tiden i Paris påvirket hans skaperkraft sterkt, og blant annet dirigerte han under Eugène Bigots ledelse.
Hans første symfoni, Concerto for piano, første suite, første symfoni, ble svært godt mottatt internasjonalt. Han vant gullmedaljen ved musikkfestivalen i Moskva i 1957.
Han vendte omkring 1960 tilbake til Hellas og begynte å eksperimentere med tradisjonell gresk musikk. Hans sangsyklus Epitaphios, bl.a. sunget inn på plate av Nana Mouskouri i 1960, regnes som starten på en kulturell revolusjon. Med andre verker basert på gresk og internasjonal poesi ga han gresk musikk en ny status på verdensscenen, og ble gjennomgående genierklært av musikkritikere.I 1963 grunnla han Lambrakis demokratisk ungdom, og ble leder for denne venstreorienterte politiske bevegelsen. I 1964 ble han valgt inn i det greske parlamentet. Da juntaen tok makten i 1967 gikk han under jorden og grunnla Patriotisk front. Under Oberstregimet ble det etter Dekret nr. 13 forbudt å spille eller høre på hans musikk. Han ble arrestert og forvist til Zatouna sammen med sin kone Myrto og deres to barn Margarita og Giorgos. Senere ble han internert i en arbeidsleir i Oropos. En internasjonal solidaritetsbevegelse ledet av musikere som Leonard Bernstein og Harry Belafonte engasjerte seg sterkt i hans sak, og påvirket oberstene til å løslate ham og sende ham i eksil i 1970.
I eksiltilværelsen fortsatte han å arbeide mot juntaen, og for en samling av motstandsbevegelsen. Han holdt omkring tusen konserter i forskjellige land til støtte for kampen mot diktaturet.Juntaen kollapset i 1974, og Hellas ble en demokratisk republikk. Theodorakis vendte hjem i triumf, og var aktiv både som komponist og som politiker.
== Senere år ==
Theodorakis representerte kommunistpartiet, som han senere forlot, i parlamentet fra 1981 til 1986.
I 1983 ble Theodorakis tildelt Lenins fredspris av Sovjetunionen.
Fra 1989–1993 satt han igjen i parlamentet, men denne gangen for det konservative Nytt demokrati.
Fra 1990 til 1992 var han statsråd i Konstantin Mitsotakis' regjering.
I 1996 fremførte Theodorakis to konserter i Norge, i Saudahallen i Sauda.
I 2004 oppsto det sterk debatt omkring Theodorakis etter at han sammenlignet israelsk politikk i de okkuperte områdene med nazisme.I 2006 engasjerte Theodorakis seg mot at Europarådet skulle fordømme forbrytelsene begått av Sovjetunionen og andre kommunistiske diktaturer.Han protesterte mot reformene Hellas igangsatte for å motta økonomisk støtte fra EU i perioden fra 2010 til 2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(grk) Offisielt nettsted
(en) Mikis Theodorakis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mikis Theodorakis på Internet Movie Database
(sv) Mikis Theodorakis i Svensk Filmdatabas
(da) Mikis Theodorakis på Filmdatabasen
(da) Mikis Theodorakis på Scope
(fr) Mikis Theodorakis på Allociné
(en) Mikis Theodorakis på AllMovie
(en) Mikis Theodorakis hos The Movie Database | Mikis Theodorakis (Μίκης Θεοδωράκης; født 29. juli 1925, død 2. | 9,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Mykland | 2023-02-04 | Erik Mykland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kulturpris', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for FC København', 'Kategori:Fotballspillere for FC Utrecht', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fotballspillere for Panathinaikos AO', 'Kategori:Fotballspillere for TSV 1860 München', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Danmark', 'Kategori:Norske fotballspillere i Hellas', 'Kategori:Norske fotballspillere i Nederland', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske fotballspillere i Østerrike', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Risør kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Erik Mykland (født 21. juli 1971) er en norsk tidligere fotballspiller, kjent under kallenavnet «Myggen», nå spillende trener for Risør Fotballklubb og kretstrener i fotball for Agder Fotballkrets.
| Erik Mykland (født 21. juli 1971) er en norsk tidligere fotballspiller, kjent under kallenavnet «Myggen», nå spillende trener for Risør Fotballklubb og kretstrener i fotball for Agder Fotballkrets.
== Landslaget og Start ==
Han begynte sin karriere i hjembyen Risør, og var også en kort periode innom Bryne før han gikk til Start i 1989, hvor han fikk sin debut i toppserien. Mykland har en rekke U-landskamper, og debuterte på A-landslaget i en privatlandskamp mot Tunisia i 7. november 1990 (Resultat: 3–1). Til sammen har han 78 A-landskamper og scoret to landslagsmål. Han representerte Norge i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, og i EM-sluttspillet i 2000. På landslaget ble han spesielt kjent for sitt blikk og presise pasninger.
Mykland mottok Norges Fotballforbunds gullklokke etter kampen mot Sverige 5. juni 1994. I 1992 ble han kåret til Årets spiller i norsk fotball av VG.
== Utenlandske klubber ==
I tillegg til Start, har Mykland spilt for en rekke klubber i utlandet. Hans første utenlandsopphold var omkring årsskiftet i 1995, da han ble leid ut til den nederlandske klubben FC Utrecht. Dette oppholdet ble imidlertid ingen suksess, og han returnerte til Start etter noen måneder. Høsten 1996 ble han solgt til østerrikske FC Linz, hvor han hadde større suksess – og etter bare én sesong i Østerrike ble han solgt til den greske storklubben Panathinaikos. Etter tre sesonger i Hellas, dro Mykland til tyske TSV 1860 München og deretter til danske FC København. Det var i sistnevnte klubb at Mykland vant sitt første og eneste seriemesterskap i 2003. Mykland spilte bare 45 minutter den siste sesongen i FC København.Mykland la opp sommeren 2004 som følge av en akillesskade han har hatt hele livet og en kneskade som han hadde gått med i ett år.
== Comeback ==
9. juli 2008 ble det offentliggjort at Mykland skulle vende tilbake til fotballen. Etter tre måneders opptrening, gjorde han comeback for Start 5. oktober. Mykland kom på banen som innbytter mot Sandnes Ulf etter 58 minutters spill, til stor jubel fra over 11 000 tilskuere på Sør Arena.
21. oktober ble det gjennomført en operasjon av akillesenen til Mykland. Det knyttet seg stor spenning om han ble i stand til å trene for fullt og spille tippeliga for Start i 2009. Erik Mykland gjorde sitt comeback i Tippeligaen mot Tromsø. Etter tilsammen ni kamper for Start i sesongene 2008 og 2009, hvorav syv i Tippeligaen ble det i juni 2009 klart at Myggen legger opp proffkarrieren for godt.
== Trener ==
I november 2011 ble det kjent at Mykland var blitt rekruttert av Agder Fotballkrets for å trene øst-regionens 1998-kull. En måned senere ble det kjent at han skulle være spillende trener for Risør Fotballklubbs A-lag fra 2012, og at han hadde allerede tyvstartet sent i 2011.
== Annet ==
Mykland ga i 2008 ut boka Best med ball (ISBN 9788251625944) sammen med Viggo Strømme og Kristofer Hæstad. I 2000 kom Håvard Rem ut med biografien Erik Mykland: oppvekst, livsstil, EM 2000, spillestil (ISBN 9788203225345).
Mykland har også siden 2007 drevet «Myggen fotballskole» for barn på Kjempesteinsmyra i Risør.
== Landskamper ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Håvard Rem: Erik Mykland ISBN 82-03-22534-9
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Mykland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Mykland på Internet Movie Database
(de) Erik Mykland – Munzinger Sportsarchiv
(en) Erik Mykland – FIFA
(en) Erik Mykland – Transfermarkt
(en) Erik Mykland – national-football-teams.com
(en) Erik Mykland – WorldFootball.net
(en) Erik Mykland – FootballDatabase.eu
(en) Erik Mykland – EU-Football.info
(no) Erik Mykland – Norges Fotballforbund
(en) Erik Mykland – FBref | Mykland er ei bygd og tidligere kommune i Agder som utgjør omtrent halvparten av Froland kommune. I Mykland sentrum er det barneskole, barnehage, SFO, butikk, post i butikk, medisinutsalg, bussforbindelse til Evje og Arendal, bensinstasjon, ladestasjon for el-biler, kirke, skolemuseum, forsamlingshus, idrettsanlegg og lysløype. | 9,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salt_(kjemisk_forbindelse) | 2023-02-04 | Salt (kjemisk forbindelse) | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Salter'] | Et salt er i tørr form en kjemisk forbindelse bestående av krystalliserte ioner. Ordene salt og ioneforbindelse brukes ofte synonymt, for å beskrive en kjemisk forbindelse hvor atomene har dannet ioner og er knyttet til hverandre ved ionebinding. Salter dannes typisk i kjemiske reaksjoner mellom
en base og en syre, for eksempel 2NaOH + H2SO4 → Na2SO4 + 2H2O (natriumsulfat og vann).
et metall og en syre, for eksempel Mg + H2SO4 → MgSO4 + H2 (magnesiumsulfat og hydrogen).
et syredannende oksid og et basedannende oksid, for eksempel CO2 + CaO → CaCO3 (kalsiumkarbonat).Det vanlige bordsaltet/koksaltet, som i dagligtale omtales som salt, er natriumklorid, NaCl, og dannes for eksempel ved å blande saltsyre og natriumhydroksid: HCl + NaOH → NaCl + H2O.
Saltenes viktigste egenskaper er:
De danner (salt)krystaller med regelmessig geometrisk form.
De har høyt smeltepunkt, og koker ikke uten å først ødelegges.
De er harde og sprø.
Mange løses lett i vann (fordi vannets polare molekyler trekker ionene fra hverandre), men ikke i organiske løsemidler.
De leder elektrisk strøm i smeltet form og oppløst i vann (i disse tilfellene er ionene frie til å bevege seg), men ikke i ren, fast form (da ionene er for fast bundet til plassene sine).Salter navngis etter de ionene de består av. Kationet nevnes først, deretter anionet, for eksempel natrium-klorid. For å beskrive saltets minste enhet bruker vi ordet formelenhet, og formelenheten er i dette tilfellet ett natriumion og ett kloridion.
| Et salt er i tørr form en kjemisk forbindelse bestående av krystalliserte ioner. Ordene salt og ioneforbindelse brukes ofte synonymt, for å beskrive en kjemisk forbindelse hvor atomene har dannet ioner og er knyttet til hverandre ved ionebinding. Salter dannes typisk i kjemiske reaksjoner mellom
en base og en syre, for eksempel 2NaOH + H2SO4 → Na2SO4 + 2H2O (natriumsulfat og vann).
et metall og en syre, for eksempel Mg + H2SO4 → MgSO4 + H2 (magnesiumsulfat og hydrogen).
et syredannende oksid og et basedannende oksid, for eksempel CO2 + CaO → CaCO3 (kalsiumkarbonat).Det vanlige bordsaltet/koksaltet, som i dagligtale omtales som salt, er natriumklorid, NaCl, og dannes for eksempel ved å blande saltsyre og natriumhydroksid: HCl + NaOH → NaCl + H2O.
Saltenes viktigste egenskaper er:
De danner (salt)krystaller med regelmessig geometrisk form.
De har høyt smeltepunkt, og koker ikke uten å først ødelegges.
De er harde og sprø.
Mange løses lett i vann (fordi vannets polare molekyler trekker ionene fra hverandre), men ikke i organiske løsemidler.
De leder elektrisk strøm i smeltet form og oppløst i vann (i disse tilfellene er ionene frie til å bevege seg), men ikke i ren, fast form (da ionene er for fast bundet til plassene sine).Salter navngis etter de ionene de består av. Kationet nevnes først, deretter anionet, for eksempel natrium-klorid. For å beskrive saltets minste enhet bruker vi ordet formelenhet, og formelenheten er i dette tilfellet ett natriumion og ett kloridion.
== Se også ==
Elektrolyse | Et salt er i tørr form en kjemisk forbindelse bestående av krystalliserte ioner. Ordene salt og ioneforbindelse brukes ofte synonymt, for å beskrive en kjemisk forbindelse hvor atomene har dannet ioner og er knyttet til hverandre ved ionebinding. | 9,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauens_flagg | 2023-02-04 | Litauens flagg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeiske flagg', 'Kategori:Litauen'] | Litauen har siden 1918 hatt fem ulike flagg, to av dem okkupasjonsflagg påtvunget av Sovjetunionen, og tre under selvstendig styre.
Høsten 1918 fikk Litauen sitt første nasjonalflagg i moderne tid, en trikolor i gult, grønt og rødt, farger som ikke har noen spesiell tilknytning til litauisk historie eller tradisjoner. Rødt og grønt ble likevel valgt fordi disse fargene ofte er å finne i folkekunsten, mens gult ble lagt til for å skape et lysere flagg. Fargene gis en symbolforklaring der gult står for sol, lys og godhet, grønt for naturens skjønnhet, frihet og håp, mens rødt står for landet, mot, samt blodet som er ofret for fedrelandet. Dette flagget ble brukt til okkupasjonen i 1940, og var i forholdet 2:3.
Den 27. september 1940, etter den sovjetiske okkupasjonen, ble det innført et rødt flagg med «LIETUVOS TSR» (Litauens SSR) over hammeren og sigden.
Den 15. juli 1953 vedtok Det øverste sovjet i Litauen et nytt sovjetisk flagg i rødt, hvitt og grønt. Dette var i bruk til 1988.
Den 7. oktober 1988 kl. 10.00 ble den gamle trikoloren heist fra Gediminasåsen i Vilnius. Grunnloven i sovjetrepublikken ble senere endret av Det øverste sovjet i Litauen, men sovjetflaggets forhold 1:2 ble ikke endret, og ble derfor forholdet også på det «nye» flagget. Derfor er dagens flagg ikke i samme forhold som det litauiske flagget fra før andre verdenskrig.
Den 20. mars 1989 ble trikoloren offisielt flagg i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Den 11. mars 1990 erklærte Litauen seg selvstendig og flagget ble dermed igjen Litauens nasjonalflagg. 26. juni 1991 ble flagget regulert ved lov. Flaggloven ble endret i 2004. Dette innebar at fra 1. september 2004 ble Litauens flagg endret i forhold fra 1:2 til 3:5. Samtidig ble det historiske flagget, rødt med den væpnede rytteren, offisielt anerkjent som historisk nasjonalflagg. Det rangerer etter nasjonalflagget, men skal benyttes bestemte steder og på bestemte flaggdager. Samme flagg benyttes av Litauens marine som gjøs. Litauens orlogsflagg består av et liggende blått kors med den litauiske trikoloren i øverste venstre hjørne.
| Litauen har siden 1918 hatt fem ulike flagg, to av dem okkupasjonsflagg påtvunget av Sovjetunionen, og tre under selvstendig styre.
Høsten 1918 fikk Litauen sitt første nasjonalflagg i moderne tid, en trikolor i gult, grønt og rødt, farger som ikke har noen spesiell tilknytning til litauisk historie eller tradisjoner. Rødt og grønt ble likevel valgt fordi disse fargene ofte er å finne i folkekunsten, mens gult ble lagt til for å skape et lysere flagg. Fargene gis en symbolforklaring der gult står for sol, lys og godhet, grønt for naturens skjønnhet, frihet og håp, mens rødt står for landet, mot, samt blodet som er ofret for fedrelandet. Dette flagget ble brukt til okkupasjonen i 1940, og var i forholdet 2:3.
Den 27. september 1940, etter den sovjetiske okkupasjonen, ble det innført et rødt flagg med «LIETUVOS TSR» (Litauens SSR) over hammeren og sigden.
Den 15. juli 1953 vedtok Det øverste sovjet i Litauen et nytt sovjetisk flagg i rødt, hvitt og grønt. Dette var i bruk til 1988.
Den 7. oktober 1988 kl. 10.00 ble den gamle trikoloren heist fra Gediminasåsen i Vilnius. Grunnloven i sovjetrepublikken ble senere endret av Det øverste sovjet i Litauen, men sovjetflaggets forhold 1:2 ble ikke endret, og ble derfor forholdet også på det «nye» flagget. Derfor er dagens flagg ikke i samme forhold som det litauiske flagget fra før andre verdenskrig.
Den 20. mars 1989 ble trikoloren offisielt flagg i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Den 11. mars 1990 erklærte Litauen seg selvstendig og flagget ble dermed igjen Litauens nasjonalflagg. 26. juni 1991 ble flagget regulert ved lov. Flaggloven ble endret i 2004. Dette innebar at fra 1. september 2004 ble Litauens flagg endret i forhold fra 1:2 til 3:5. Samtidig ble det historiske flagget, rødt med den væpnede rytteren, offisielt anerkjent som historisk nasjonalflagg. Det rangerer etter nasjonalflagget, men skal benyttes bestemte steder og på bestemte flaggdager. Samme flagg benyttes av Litauens marine som gjøs. Litauens orlogsflagg består av et liggende blått kors med den litauiske trikoloren i øverste venstre hjørne.
== Eksterne lenker ==
The Lithuanian State flag Fra Seimas, Litauens nasjonalforsamling
Republic of Lithuania Law on the Lithuanian State Flag Flaggloven fra 1991
Republic of Lithuania Law on the National Flag and Other Flags, As last amended on 17 October 2006 | Litauen har siden 1918 hatt fem ulike flagg, to av dem okkupasjonsflagg påtvunget av Sovjetunionen, og tre under selvstendig styre. | 9,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NLA_H%C3%B8gskolen | 2023-02-04 | NLA Høgskolen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Høyskoler i Norge', 'Kategori:Kristne skoler i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanning i Bergen', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1968', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1996', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 2013', 'Kategori:Åsane'] | NLA Høgskolen er en privat, kristen høgskole. Høgskolen har omkring 2600 studenter og 253 ansatte fordelt på tre studiesteder: NLA Høgskolen Bergen, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand og NLA Høgskolen Staffeldtsgate i Oslo.
| NLA Høgskolen er en privat, kristen høgskole. Høgskolen har omkring 2600 studenter og 253 ansatte fordelt på tre studiesteder: NLA Høgskolen Bergen, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand og NLA Høgskolen Staffeldtsgate i Oslo.
== Studietilbud ==
NLA Høgskolen tilbyr grunnskolelærerutdanning i Oslo og Bergen. I Bergen finner man også barnehagelærerutdanning, sammen med bachelor- og mastergradsstudier i pedagogikk, interkulturell forståelse og teologi/praktisk teologi og ledelse. I Oslo og i Kristiansand tilbys bachelorgrader innen økonomi under navnet 'Hauge School of Management', samt bachelorgrader innen utøvende musikk og praktisk teologi.
Ved studiestedet NLA Mediehøgskolen Gimlekollen tilbys bachelor og mastergrad i journalistikk, bachelor- og årsstudier i interkulturell kommunikasjon, samt kommunikasjon og livssyn.
NLA Høgskolen Staffeldtsgate har et bachelorløp i menighet, musikk og ledelse (MML). Denne har som siktemål å utdanne rytmiske kirkemusikere. Det er mulig å bygge videre på bacheloren med ett tilleggsår for å få en utøvende bachelorgrad i tillegg. NLA har også en bachelor i Utøvende rytmisk musikk (URM) er en ren musikkbachelor som utdanner profesjonelle musikere. I tillegg tilbyr skolen årsstudium i låtskrivning og produksjon.
== Historie ==
Norsk Lærerakademi for kristendomsstudier (oppstart 1968) og pedagogikk (oppstart i 1977) i Bergen ble en realitet i september 1986. I 1995 ble NLA Lærerhøgskolen etablert i Bergen. I 2006 fikk høgskolen akkreditering og 1. januar 2013 fusjonerte NLA Høgskolen med Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo og Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand. Høsten 2013 kom Hauge School of Management til - en verdibasert utdanning i økonomi og ledelse, med utgangspunkt i NLA Høgskolen i Staffeldtsgate.
== Ledelse ==
NLA Høgskolen er en privat høgskole og eies av syv kristne organisasjoner.
Normisjon
NMS
Indremisjonsforbundet
NKSS
NLM
Søndagsskolen Norge
Den Evangelisk Lutherske Frikirke
=== Rektorer ===
Sigbjørn Sødal 2020–
Erik Waaler 2015–2020
Bjarne Kvam 2010-2015
Egil Morland 2004–2010
Njål Skrunes –2004
Arve Brunvoll 1992–1995
Ole Øystese 1985–
Trygve Bergem 1981–1984
Helge Mæhlum 1975–1977
Helge Mæhlum 1968–1969
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NLA Høgskolen | Navnet eller begrepet NLA har flere betydninger: | 9,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Luftambulanse_(selskap) | 2023-02-04 | Norsk Luftambulanse (selskap) | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1977', 'Kategori:Luftambulansetjenester', 'Kategori:Norske helikopterselskaper', 'Kategori:Norske helseselskaper'] | Norsk Luftambulanse AS er et privat helikopterselskap som driver luftambulansetjeneste med helikopter i Norge og Danmark.
| Norsk Luftambulanse AS er et privat helikopterselskap som driver luftambulansetjeneste med helikopter i Norge og Danmark.
== Bakgrunn ==
Selskapet ble etablert i 1977 og har hovedkontor i Oslo. Det opererer alle de 13 luftambulansebasene i Norge (Trondheim, Førde, Bergen, Stavanger, Ål, Dombås, Lørenskog, Arendal, Evenes, Brønnøysund, Tromsø, Kirkenes og Ålesund) på kontrakt fra den statlige Luftambulansetjenesten HF.
Norsk Luftambulanse leverer også den medisinske tjenesten til redningstjenestens base på Ørland, tidligere ble dette gjort også på Dombås. Norsk Luftambulanse er landets største operatør innen ambulanseflyging med helikopter. Tjenesten er fullfinansiert av staten. Selskapet har egen teknisk base på Gardermoen.
Selskapet opererer helikoptertypene Airbus H135 T3H, Airbus H145 T2 og AW139 fra Leonardo. Beredskapsbesetningen består av en flyger, en redningsmann og en anestesilege i hvert helikopter. Helikopterlegene er ansatt av helseforetakene og tilhører sykehusene på stedet hvor det er etablert helikopterbase. Av selskapets ansatte (2012) var en tredjedel flyvere, en tredjedel redningsmenn, og en tredjedel fordelt på medisinsk, administrativt og flyteknisk personell.Selskapet har tatt i bruk moderne utstyr for å forbedre sikkerheten i operasjoner under krevende forhold. Dette gjelder blant annet bruk av utstyr for lysforsterkning under nattforhold (NVIS-utstyr, NVG), GPS drevne kart (moving map) og GPS-basert instrumentinnflyginger til landingsplasser på sykehus.
Lars Egil Kobberstad er styreleder i Norsk Luftambulanse AS.. Han overtok vervet etter Steinar Sørlie som var styreleder fra oktober 2002 og dessuten også administrerende direktør i selskapet fra 2004. Syver Leivestad har vært administrerende direktør siden september 2010. Selskapet hadde i 2012 totalt 118 ansatte, og en omsetning på 262 millioner kroner. Selskapet er (2014) heleid av NLA Holding AS, som igjen er heleid av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
== Flåte ==
Airbus H135 T3 (Lørenskog, Ål, Dombås, Førde, Stavanger).
Airbus H145 T2 (Lørenskog, Evenes, Bergen, Trondheim, Arendal, Brønnøysund).
Agusta Westland AW139 (Ålesund, Tromsø)I september 2017 kom det første av 7 bestilte H135T3 helikoptre.. Den 1. juni 2018 ble Norsk Luftambulanse AS operatør på alle landets 12 legehelikopterbaser. I den nye kontrakten ligger blant annet avtale om innføring av nye helikoptre, flere reservehelikoptre og at det skal opprettes bakvakt for personellet. Man vil da være nasjonal operatør i Norge med sju H135, åtte H145 og to AW139.
Selskapet drifter fra 2014 tre statlige luftambulansebaser i Danmark: i Ringsted, Skive og
Billund.
=== Utviklingshelikopter ===
I januar 2021 mottok selskapet et H145 fartøy fra Airbus, som har status som «utviklingshelikopter». Målet er å drive forskning og utvikling av så vel flytekniske, flyoperative og medisintekniske prosjekter med formål å gjøre luftambulansen sikrere og mer pålitelig, uten å ta kapasitet fra helikoptrene som er på vakt.
== Ledelse ==
Norsk Luftambulanse AS har hatt følgende daglige ledere / administrerende direktører siden oppstarten i 1977:
1977-1978 Fred Øistein Andersen
1978-1980 Erik Berge
1980-1983 Nils Femris
1983-1985 Jens Moe
1985-1990 Knut G. Mjåvatn
1990-1996 Vidar Arnulf
1996-1999 Lars Rustad
1999-2002 Tore Talseth
2002-2003 Lasse Dahl (konst.)
2003-2006 Petter Lindgren
2006-2010 Steinar Sørlie
2010- d.d. Syver Leivestad
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Norsk Luftambulanse AS er et privat helikopterselskap som driver luftambulansetjeneste med helikopter i Norge og Danmark. | 9,535 |
null | 2023-02-04 | Agder og Telemark bispedømme | null | null | null | Agder og Telemark bispedømme er et bispedømme i Den norske kirken som omfatter menighetene i Telemark, samt tidligere Aust-Agder og Vest-Agder, med Kristiansand domkirke som bispesete. Bispedømmet er per 2020 organisert i ni prostier og 110 menigheter. | 9,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Base | 2023-02-04 | Base | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kjemiske forbindelser', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-06'] | For en annen betydning av base, se Landingsrunde.En base er et kjemisk stoff som er i stand til å motta ett eller flere H+-ioner. Definisjonen ble fremsatt av danske J. Brønsted i 1924. Typisk vil dette være ioner med negativ ladning, da hydrogenionet er positivt ladet. Definisjonen «stoff» begrenses ikke bare til stoffer på makronivå (synlig fast stoff, væske, gass), men inkluderer også molekyler og ioner på mikronivå.
| For en annen betydning av base, se Landingsrunde.En base er et kjemisk stoff som er i stand til å motta ett eller flere H+-ioner. Definisjonen ble fremsatt av danske J. Brønsted i 1924. Typisk vil dette være ioner med negativ ladning, da hydrogenionet er positivt ladet. Definisjonen «stoff» begrenses ikke bare til stoffer på makronivå (synlig fast stoff, væske, gass), men inkluderer også molekyler og ioner på mikronivå.
== Egenskaper til baser løst i vann, alkaliske løsninger ==
pH større enn 7.
Nøytraliserer en syre.
Smaker bittert.
Endrer farge på indikatorer (som lakmus, BTB, fenolftalein...) og noen plantefarger (blåklokke, rødkålsaft...). En base vil gi en annen farge enn en syre.
En baseløsning leder strøm
Føles glatte, da basiske stoffer sammen med proteiner i huden danner stoffer med egenskaper til såpe
Kan virke etsende, vær varsom med særlig øynene
== Sterke og svake baser ==
Baser klassifiseres, i likhet med syrer, som sterke og svake. Skillet mellom disse har intet med basens konsentrasjon å gjøre, men derimot med basens evne til å ta opp hydrogenioner.
En base klassifiseres som sterk dersom tilnærmet alle basepartiklene tar opp H+-ioner fra vannmolekyler. Vi sier at protolysegraden er tilnærmet 100%. Typiske sterke baser er baser basert på OH–-ioner, for eksempel NaOH (natriumhydroksid) (også kjent som kaustisk soda eller natronlut) eller Ca(OH)2 (kalsiumhydroksid). Alle sterke baser har en korresponderende svak syre (se Syre-base-par).
En base klassifiseres som svak når protolysegraden er mindre enn 5%. Her innstilles en kjemisk likevekt.
== Syre-base-par ==
En syre og en base utgjør et syre-base-par dersom forskjellen mellom dem er nøyaktig én H+. Et eksempel er NH4+ og NH3. Vi sier at NH4+ er den korresponderende syren til basen NH3.
En sterkere syre gir en svakere korresponderende base. Og omvendt gir en svakere syre en sterkere korresponderende base.
== Alkaliske løsninger ==
Du oppnår en alkalisk løsning ved å løse en base i vann. Da blir konsentrasjonen av OH–-ioner mye større enn konsentrasjonen av H3O+. Baser løst i vann vil derfor alltid gi en pH-verdi høyere enn 7 ([H3O+] << 10-7). Reaksjonen med vann gir hydroksidioner.
Jo høyere pH-verdien er, jo høyere er hydroksidkonsentrasjonen, og jo lavere er oksoniumkonsentrasjonen.
== Basekonstanten Kb ==
Kb, er et forholdstall som angir forholdet [syre]*[hydroksidion]/[base]
Eksempel
NH3 + H2O = NH4+ + OH-
Kb = [NH4+]*[OH-]/[NH3]
Eddiksyre: CH3COOH + H2O ↔ CH3COO- + H3O+
der Ka=([CH3COO-] [H3O+])/[CH3COOH]
Ammoniakk: NH3 + H2O ↔ NH4+ + OH-
der Kb=([NH4+] [OH-])/[NH3]
Ved hjelp av konstanten og en angitt konsentrasjon kan man beregne konsentrasjonene av de ion/molekyler som er involvert i uttrykket.
Basekonstantene gjør det mulig å stille opp de svake basene etter basestyrke. Det er imidlertid ikke vanlig å angi basekonstant for sterke baser, fordi her vil protolysegraden være tilnærmet 100%, og matematisk blir basekonstanten tilnærmet uendelig stor, ettersom basekonstrasjonen går mot 0.
== Se også ==
Syre
Salt (kjemisk forbindelse)
Elektrolyse | En base er et kjemisk stoff som er i stand til å motta ett eller flere H+-ioner. Definisjonen ble fremsatt av danske J. | 9,537 |
null | 2023-02-04 | Syre | null | null | null | En syre (ofte representert ved den generelle formelen HA [H+A−]) blir vanligvis beskrevet som et kjemikalie som øker vannets hydrogenionaktivitet når det blir løst opp. Løsningen har da en pH lavere enn 7,0 som er nøytral. | 9,538 |
null | 2023-02-04 | Norsk audiovisuell oversetterforening | null | null | null | Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO) er en fagforening som organiserer oversettere innen audiovisuelle medier, hovedsakelig innen kinematografisk-, fjernsyns-, video-, DVD- og internettmarkedene, det vil si som arbeider med oversetting og teksting av utenlandske filmer og liknende. | 9,539 |
null | 2023-02-04 | Tretten | null | null | null | | befolkning = | 9,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konsmo | 2023-02-04 | Konsmo | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Audnedal', 'Kategori:Bosetninger i Lyngdal', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1911', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Vest-Agder', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Agder'] | Konsmo (uttales Kånsmo) (med tettstedsnavn Helle) er ei innlandsbygd og et tettsted i Audnedal i Lyngdal kommune i Agder (tidligere Vest-Agder). Helle har tidligere vært regnet som et tettsted. Konsmo var tidligere egen kommune, og er en del av Audnedal kommune fra 1964.
Konsmo kirke er korsbygd (1802) med 400 plasser. Den ble restaurert i 1952. I den kirkelige organisering er Konsmo et sogn i Nord-Audnedal prestegjeld, tilhørende Mandal prosti i Agder og Telemark bispedømme.
I Konsmo er stier fra barnevandringene i årene 1830 til 1910 holdt i hevd, og det er også reist en skulptur for å minne om hardere tider med barnearbeid i Norge.
| Konsmo (uttales Kånsmo) (med tettstedsnavn Helle) er ei innlandsbygd og et tettsted i Audnedal i Lyngdal kommune i Agder (tidligere Vest-Agder). Helle har tidligere vært regnet som et tettsted. Konsmo var tidligere egen kommune, og er en del av Audnedal kommune fra 1964.
Konsmo kirke er korsbygd (1802) med 400 plasser. Den ble restaurert i 1952. I den kirkelige organisering er Konsmo et sogn i Nord-Audnedal prestegjeld, tilhørende Mandal prosti i Agder og Telemark bispedømme.
I Konsmo er stier fra barnevandringene i årene 1830 til 1910 holdt i hevd, og det er også reist en skulptur for å minne om hardere tider med barnearbeid i Norge.
== Historie ==
1837: Konsmo er en del av Audnedal formannskapsdistrikt sammen med Vigmostad, Spangreid og Valle.
1844: Konsmo og Vigmostad skilles ut og blir Nord-Audnedal kommue.
1911: Konsmo blir egen kommune.
1964: Konsmo blir del av Audnedal kommune sammen med Grindheim og litt av Bjelland.De eldre kommunale arkivkildene for kommunen finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller og skoleprotokoller.
== Eksterne lenker ==
(no) Konsmo kommune på Arkivportalen | Konsmo (uttales Kånsmo) (med tettstedsnavn Helle) er ei innlandsbygd og et tettsted i Audnedal i Lyngdal kommune i Agder (tidligere Vest-Agder). Helle har tidligere vært regnet som et tettsted. | 9,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Aukrust | 2023-02-04 | Kjell Aukrust | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kjell Aukrust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske humorister', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Personer fra Alvdal kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser'] | Kjell Aukrust (født 19. mars 1920 i Alvdal, død 24. desember 2002 i Oslo) var en norsk forfatter, karikaturtegner og illustratør.
Kjell Aukrust var en av landets mest folkekjære fortellere og humorister med et allsidig forfatterskap, illustrert med egne tegninger.
| Kjell Aukrust (født 19. mars 1920 i Alvdal, død 24. desember 2002 i Oslo) var en norsk forfatter, karikaturtegner og illustratør.
Kjell Aukrust var en av landets mest folkekjære fortellere og humorister med et allsidig forfatterskap, illustrert med egne tegninger.
== Liv og arbeid ==
Kjell Aukrust vokste opp på Storsteigen Landbruksskole i Alvdal, Østerdalen, hvor faren var bestyrer. Faren var rektor og Bondeparti-politikeren Lars Olsen Aukrust. Kjell var også bror av Odd Aukrust og nevø av Olav Aukrust. En annen onkel var Paal Aukrust, ordfører i Lom. Paal Aukrust var under krigen ordfører for Nasjonal Samling i Lom. Lars O. Aukrust var begeistret for Quisling og støttet Nasjonal Samling og frontkjemperne under krigen. Kjell Aukrust slet hele livet med minnet om familiens NS-sympatier.Som 16-åring ble han tatt opp ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo, hvor han fikk sin utdanning.
Under andre verdenskrig flyttet han hjem til Alvdal og reiste mye rundt i traktene og malte. Etter krigen arbeidet han i en periode som avistegner i Vårt Land og ble snart etablert som en særpreget yrkestegner.
På Mannskapsavisas førsteside 7. juni 1946 ønsket redaktør Odd Hjorth Sørensen Kjell Aukrust velkommen til tre måneders verneplikt. På grunn av en kneskade ble Aukrust vurdert til hjelpedyktig B og han ble satt til å tegne i Mannskapsavisa. De tre månedene ble til nesten 50 års tjeneste i Mannskapsavisa (Forsvarets Forum). – «Mitt eneste faste arbeid», ifølge Aukrust. I avisa tegnet Aukrust i begynnelsen vitsetegninger, men i 1951 skapte og tegnet han tegneserien n' Albert. Stripeserien var et fast innslag i stort sett hvert nummer av Mannskapsavisa fra oktober 1951 til januar 1969. Figuren er opphavet til Albertprisen, leiravisenes årlige «Oscar»-tildeling.
Aukrust er kjent for sine Flåklypa-historier og Flåklypa-tegninger. De kjente figurene fra Flåklypa ble alle «født» i Mannskapsavisa i en spalte Aukrust kalte «Våre Duster». Spalten «Våre Duster» («VD») eller, Organ for Landsforbundet av Våre Duster, dukket første gang opp i Mannskapsavisas januarutgave i 1954. Denne spalten gikk regelmessig i Mannskapsavisa til 1963.
Første «utgivelse» av den fiktive avisen Flåklypa Tidende sto i Mannskapsavisa den 6. februar 1967 (nr. 3). Flåklypa Tidende er en direkte «fortsettelse» av avisspalten «Våre Duster», som ble avsluttet i februar 1963.
Navnet Flåklypa er hentet fra stedet Flåklypa ved gården Flå i Bøverdalen, 8 kilometer oppstrøms fra Fossbergom (Lom sentrum) i Ottadalen i Innlandet fylke. Flåklypa er en trang passasje i Bøverdalen og i elva. Det var vanlig å kjøre høylass på elveisen og det hendte at høylass ble sittende fast mellom to store steiner i elva, derav navnet Flåklypa. Figurene i Aukrusts univers er spredt over hele landet med konsentrasjon i dalene på Østlandet blant annet i Valdres og Gudbrandsdalen.Filmen Flåklypa Grand Prix er den største suksessen i norsk filmhistorie og ble oversatt til mange språk. Stykket Krokryggen hadde premiere på Det norske teatret i Oslo 28. februar 1998.
I 1998 ble tegnefilmen Solan, Ludvig og Gurin med reverompa satt opp på kinoene over hele landet. I 2004 ble tegneseriejuleheftet Gurin med reverompa utgitt. Heftet ble tegnet av Svein Samuelsen. De senere juleheftene (fra 2005) har fått navnet Aukrust's jul.
Aukrust opptrådte i NRKs Nitimen som figuren Edmund Bakken og utviklet sammen med Kjell Syversen mange beretninger om reiser med en Harley-Davidson med sidevogn og andre kjøretøy i inn- og utland, blant annet til de andalusiske sletter.
Aukrust er blant annet representert i Nasjonalgalleriet og Museet for Samtidskunst. Huset Aukrust (tidligere Aukrustsenteret) i Alvdal er i sin helhet viet kunstnerens livsverk.
Aukrust giftet seg i 1947 med Kari Holter (1922–2020).
I 1996 ble Aukrustsenteret åpnet i Alvdal. Senteret var tegnet av arkitekt Sverre Fehn og ble offisielt åpnet av kong Harald 23. mai 1996. Aukrustsenteret byttet i 2019 navn til Huset Aukrust.
Ved 100-årsdagen for hans fødsel i 2020 ble Aukrust hedret med et frimerke med sitt portrett, tegnet av Egil Nyhus. Aukrusts tegninger hadde tidligere vært brukt på julefrimerker: to med Ludvig i 1988, og to nye i 2013: Solan Gundersen og «Nabonissen» fra Gurin med reverompa.
== Bøker ==
1958: Simen (fortellinger)
1960: Folk og fe (humor)
1960: Bror min (fortellinger)
1961: Muskedunder og sirupsnipper (skuespill) – dramatisert som Dobbelsats og freske fraspark (1962)
1962: Flåklypa (humor)
1964: Bonden (fortellinger)
1966: Je og 'n Solan (humor)
1968: RelsaFus
1970: Flåklypa Tidende (humor)
1973: Hilsen Solan og Nystumoen (humor)
1975: Flåklypa Tidende 5.årg. (humor)
1976: Flåklypa grand prix – med Ivo Caprino
1977: Muntre streker (tegninger) – med Audun Hetland, Pedro og Fredrik Stabel
1977: Ludvig (humor)
1979: Slipp ham inn! (erindringer)
1980: Humor og poesi i strek (tegninger)
1980: Tre små venner 1980 – samlet utgave av Je og'n Solan; Hilsen Solan og Nystumoen; Ludvig
1981: Vår humor II (fortellinger)
1981/1982: Hallstein (humor)
1983: Guttene på broen (humor)
1986: Reodor Felgen/Flåklypa Tidende nr.8 (humor)
1988: Lykkelig er den ... (humor)
1989: Reodor Felgens og min egen loggbok (intervju/humor)
1990: I lys av månen (utvalgte historier og hvordan de ble til)
1991: Gurin med reverompa (roman)
1992: Emanúel Desperados (humor)
1994: Takk for en dag (dagbok)
1994: Med Melvin til OL (humor)
1995: En liten og en små (erindringer)
1996: Krokryggen (humor)
1997: Hallstein Bronskimlet d.a.y. (humor)
1999: Ludvigs jul (fortellinger)
2000: Solans fest
2001: Aukrusts beste
== Filmer ==
Følgende filmer er laget med utgangspunkt i Aukrusts fortellinger eller inspirert av hans univers:
1963: Freske fraspark
1975: Flåklypa Grand Prix (animasjon)
1998: Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (animasjon)
2013: Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa (animasjon)
2015: Solan og Ludvig: Herfra til Flåklypa (animasjon)
2018: Månelyst i Flåklypa (animasjon)
== Litteratur ==
Jø, så fyse! En bok om Kjell Aukrust. Oslo: Helge Erichsens forlag. 1989. ISBN 8254500800.
Finn Jor (1993). Galleri Aukrust. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202140897.
Morten Harper (1997). Tegneserien i og utenfor rutene II : Tegneseriens triangel. Bø i Telemark: Telemark tegneserieverksted. s. 112–113. ISBN 8291418012.
Finn Jor: Kjell Aukrust med pensel, Pantagruel, 2001
Kjell Aukrusts verden – utvalg og presentasjon ved Anders Heger. Cappelen Damm 2020 ISBN 978-82-02-66355-1
Sigmund Løvåsen (2020). Kjell Aukrust : En biografi. Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-66442-8.
Kari Mari Jonsmoen, Stig Andersen og Gunnar Strøm (2020). Skarpt blikk, lyst sinn, kvass penn : Kunstneren Kjell Aukrust. ABM-media ISBN 978-82-93298-17-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kjell Aukrust på Internet Movie Database
(da) Kjell Aukrust på Filmdatabasen
(fr) Kjell Aukrust på Allociné
(en) Kjell Aukrust hos The Movie Database
(en) Kjell Aukrust – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Publikasjoner av Kjell Aukrust i BIBSYS
(no) Kjell Aukrust i Store norske leksikon
(no) Aukrustsenteret
(no) Flåklypa og deromkring - artikkel i Verdens Gang om stedsopphavet til «Flåklypa»
(no) NRK: Lydfiler med Kjell Aukrust
(no) Kjell Aukrust til minne i Forsvarets Forum
(no) Aukrust hos Stabel i Østlandets Blad
(no) Digitaliserte bøker av Kjell Aukrust og om Kjell Aukrust i Nasjonalbiblioteket. Wikiquote: Kjell Aukrust – sitater | Kjell Aukrust (født 19. mars 1920 i Alvdal, død 24. | 9,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roy_Jacobsen | 2023-02-04 | Roy Jacobsen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Fødsler 26. desember', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendalprisen', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen', "Kategori:Vinnere av Tarjei Vesaas' debutantpris"] | Roy Jacobsen (født 26. desember 1954 i Oslo) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanene Seierherrene i 1991 og Frost i 2004. Han var også nominert, som første nordmann, til The Man Booker International Prize i 2017, for romanen De usynlige.
Roy Jacobsen har gitt ut over 25 bøker og er oversatt til 41 språk. Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.
| Roy Jacobsen (født 26. desember 1954 i Oslo) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanene Seierherrene i 1991 og Frost i 2004. Han var også nominert, som første nordmann, til The Man Booker International Prize i 2017, for romanen De usynlige.
Roy Jacobsen har gitt ut over 25 bøker og er oversatt til 41 språk. Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jacobsen er oppvokst i Groruddalen i Oslo. I årene 1979–1986 bodde han på morens hjemplass på Solfjellsjøen i Dønna kommune i Nordland. Han hadde en rekke yrker, også etter debuten i 1982, før han ble forfatter på heltid i 1990.
=== Seierherrene ===
Såvel morens bakgrunn som egen oppvekst i Groruddalen utgjorde materialet for den bredt anlagte gjennombruddsromanen Seierherrene fra 1991, som kanskje mer enn noen annen norsk roman har tydeliggjort for et bredt publikum det fenomenet som er blitt kalt «den store klassereisen». Gjennom en enkelt families historie i to generasjoner skildres hvordan menigmanns kår i Norge i løpet av de siste 80 år i rivende fart har flyttet seg fra agrar- og proletarsamfunnets nedarvede, påtvungne betingelser og opp i et postindustrielt, høyteknologisk utdannelses- og velferdssamfunn med store valgmuligheter, men også til dels førte til en helt nyskapt identitetsfølelse for mange.
=== Biografi om Trygve Bratteli ===
Befatningen med temaene fra Seierherrene anvendte Jacobsen da han skrev biografen til Trygve Bratteli (1995).
=== Barrøy-serien ===
I 2013 kom romanen De usynlige ut. Boken handler om hvordan livet var på en øy på Helgelandskysten i 1920-årene. Dette ble den første boken i serien. Oppfølgeren Hvitt hav kom ut i 2015, i 2017 kom Rigels øyne og i 2020 kom Bare en mor.
=== Filmmanus ===
Jacobsen skrev manus til den danske filmen Valhalla Rising i 2008 sammen med Nicolas Winding Refn, som også regisserte filmen.
=== Verv og medlemskap ===
Han har vært medlem av Kringkastingsrådet, og er medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
I 2021 meldte han seg ut av Den norske forfatterforening etter over 35 års medlemskap, i protest mot at forfatterforeningen hadde undertegnet et opprop mot Ytringsfrihetskommisjonen.
=== Ordener og hedersbevisninger ===
Jacobsen ble i 2017 utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden i forbindelse med statsbesøket til Islands president i Norge.
=== Privatliv ===
Roy Jacobsen er gift med forfatter og førsteamanuensis Anneliese Pitz, og er bosatt i Oslo.
== Bibliografi ==
1982: Fangeliv (noveller), Cappelen
1984: Hjertetrøbbel (roman), Cappelen
1985: Tommy (roman), Cappelen
1987: Det nye vannet (roman), Cappelen
1988: Virgo (roman), Cappelen
1989: Det kan komme noen (noveller), Cappelen
1990: Ursula (barnebok), Cappelen
1991: Seierherrene (roman), Cappelen
1992: Fata Morgana (roman), Cappelen
1994: Den høyre armen (noveller), Cappelen
1995: Trygve Bratteli. En fortelling – biografi over Trygve Bratteli, Cappelen
1998: Ismael (roman), Cappelen
1999: Grenser (roman), Cappelen
2001: Fugler og soldater (noveller), Cappelen
2004: Det nye vinduet (noveller), Cappelen
2003: Frost (roman), Cappelen
2005: Hoggerne (roman), Cappelen
2007: Marions slør (roman), Cappelen
2009: Vidunderbarn (roman), Cappelen Damm
2011: Anger (roman), Cappelen Damm
2013: De usynlige (roman), Cappelen Damm
2015: Hvitt hav (roman), Cappelen Damm
2017: Rigels øyne (roman), Cappelen Damm
2019: På randen av Vigeland – selvbiografisk fortelling, Cappelen Damm
2019: Mannen som elsket Sibir (roman), Cappelen Damm
2020: Bare en mor (roman), Cappelen Damm
2022: De uverdige (roman), Cappelen Damm
== Priser ==
Tarjei Vesaas' debutantpris 1982, for Fangeliv
Cappelenprisen 1987
Notabeneprisen 1988
Kritikerprisen 1989, for Det kan komme noen
Bokhandlerprisen 1991, for Seierherrene
Scheiblers legat 1991
Ivar Lo-prisen 1994
Oslo bys kunstnerpris 1994
Årets europeer 2000
Riksmålsforbundets litteraturpris 2003
Gyldendalprisen 2005
Ungdommens kritikerpris 2005, for Hoggerne
Bokhandlerprisen 2009, for Vidunderbarn
Doblougprisen 2012
Nordland fylkes kulturpris 2017
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Roy Jacobsen i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
Roy Jacobsens forfatterside på Cappelen Damm
== Eksterne lenker ==
(en) Roy Jacobsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roy Jacobsen på Internet Movie Database
(da) Roy Jacobsen på Filmdatabasen
(da) Roy Jacobsen på danskfilmogtv.dk
(en) Roy Jacobsen hos The Movie Database
(no) NRK: Lydfiler med Roy Jacobsen
(no) Roy Jacobsen i Cappelens Damm Forlag
(no) Digitaliserte bøker av Jacobsen og om Jacobsen hos Nasjonalbiblioteket. | Roy Jacobsen (født 26. desember 1954 i Oslo) er en norsk forfatter. | 9,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rod_Stewart | 2023-02-04 | Rod Stewart | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Britiske låtskrivere', 'Kategori:Britiske sangere', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra Haringey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sir Roderick David Stewart CBE (født 10. januar 1945 i London) er en britisk musiker med skotske aner. Stewart er best kjent som soloartist, men han har også vært vokalist i flere rockeband, deriblant The Jeff Beck Group og The Faces. Han har hatt stor suksess med sin karakteristiske og lett gjenkjennelige hese stemme.
«Maggie May» (1971), «Sailing» (1975) og «Da Ya Think I'm Sexy?» (1979) er blant hans mest kjente låter,. Albumet Every Picture Tells a Story, som han gav ut i 1971, inneholder signatursangen «Maggie May». Stewart har solgt mer enn 130 millioner album verden over. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
| Sir Roderick David Stewart CBE (født 10. januar 1945 i London) er en britisk musiker med skotske aner. Stewart er best kjent som soloartist, men han har også vært vokalist i flere rockeband, deriblant The Jeff Beck Group og The Faces. Han har hatt stor suksess med sin karakteristiske og lett gjenkjennelige hese stemme.
«Maggie May» (1971), «Sailing» (1975) og «Da Ya Think I'm Sexy?» (1979) er blant hans mest kjente låter,. Albumet Every Picture Tells a Story, som han gav ut i 1971, inneholder signatursangen «Maggie May». Stewart har solgt mer enn 130 millioner album verden over. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
== Karriere ==
Stewart begynte sin karriere i London tidlig i 1960-årene som vokalist i band som Long John Baldry, Steampacket og Shotgun Express. Det var imidlertid først i 1968, da han ble en del av Jeff Becks band, at han begynte å nærme seg stjernehimmelen for alvor. Sammen med The Jeff Beck Group var han med på å gi ut album som Truth og Beck-Ola, som begge regnes som milepæler i rockehistorien. Spesielt førstnevnte regnes av mange som forløperen til heavy metal.
Etter utgivelsen av Beck-Ola i 1969, valgte imidlertid Stewart og hans gode venn Ron Wood å trekke seg fra Jeff Becks gruppe og istedenfor starte et nytt band sammen med de resterende medlemmene av 60-tallssuksessen The Small Faces. Bandet fikk navnet The Faces, og besto i tillegg til Stewart og Wood av Ronnie Lane på bass, Ian McLagan på keyboard samt Kenny Jones på trommer.
Samtidig begynte Stewarts solokarriere så smått å komme i gang. I 1969 gav han ut sitt debutalbum, An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (med tittelen The Rod Stewart Album i USA. Albumet huskes kanskje best for hans tolkning av Mike d'Abos «Handbags and Gladrags».
I denne perioden kom albumene på rekke og rad, både i form av solo- og bandutgivelser. I 1970 gav The Faces ut sitt debutalbum, First Step, før Stewart så gav ut sitt andre soloalbum, Gasoline Alley, senere samme år. Begge utgivelsene skulle imidlertid bli overskygget av hans neste soloalbum, Every Picture Tells a Story. «Maggie May», som opprinnelig var B-siden av singelen «Reason to Believe», ble en stor hit både i Storbritannia og USA, noe som også førte til at albumet nådde toppen av hitlistene. Every Picture Tells a Story regnes i dag som Stewarts klart beste album, og har også blitt kåret til ett av de beste rockealbumene noensinne flere ganger. På Rolling Stones liste over de 500 beste albumene noensinne, kom det på 172.-plass. Albumet regnes som en klassiker av musikkavisen Panorama.
Noen få måneder tidligere samme år kom The Faces' andre album, Long Player. Albumet ble en større suksess enn gruppens debutalbum, men mottakelsen kan likevel ikke sammenliknes med den de fikk med sitt neste album, A Nod is as Good as a Wink... to a Blind Horse, som ble utgitt allerede i slutten av 1971. Gruppen red da på en medgangsbølge etter utgivelsen av Stewarts Every Picture Tells a Story, og The Faces-albumet nådde således topp 10-listene i Storbritannia så vel som i USA. I tillegg fikk gruppen sin første og eneste topp 40-hit i USA med «Stay With Me».
Suksessen ble fulgt opp av et nytt soloalbum året etter. Da det utgjorde hans niende plateutgivelse på kun fire år, var tittelen Never a Dull Moment åpenbart på sin plass. Albumet fulgte opp i samme stil som det foregående soloalbumet, og ble også en stor kommersiell suksess med førsteplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i USA. Singelen «You Wear It Well» ble også en hit, spesielt i Storbritannia, der den nådde andreplass på hitlistene.
De neste årene gikk det lengre tid mellom plateutgivelsene. I 1973 gav The Faces ut Ooh La La, som nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia. Det skulle likevel vise seg å bli gruppens siste album. Etter avslutningsturneen i 1974 ble bandet oppløst som en følge av at Stewart ville satse på solokarrieren, mens Ron Wood tok over Mick Taylors plass i The Rolling Stones.
=== Fokus på solokarrieren ===
Sent i 1974 gav Stewart ut albumet Smiler, som selv om det nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, regnes som hans svakeste album på 1970-tallet. Med oppfølgeren gikk det imidlertid meget bedre. Atlantic Crossing, som kom ut året etter, ble en stor suksess, og inneholdt også balladen «Sailing», som fortsatt er en av Stewarts aller best kjente låter. Singelen nådde riktig nok ikke høyt opp på hitlistene i USA – der Stewart nå bodde – men den ble en enorm hit i Storbritannia. Den falt også i smak hos mange nordmenn, og holdt førsteplassen på VG-listen i hele 15 uker. Albumet solgte også svært godt i Norge, og holdt seg inne på VG-listen i hele 35 uker, med fire uker helt på toppen.
Også Stewarts neste album fikk en god mottakelse. A Night on the Town kom ut i 1976 og ble en stor kommersiell suksess. I USA ble det hans første album som solgte til platinaplate, mens det i Norge førte ham til førsteplass på VG-listen for andre og siste gang. Singelen «Tonight's the Night» ble en hit i flere land, og også «The First Cut is the Deepest» og «The Killing of Georgie» gjorde det forholdsvis godt på hitlistene.
Med utgivelsen av Foot Loose and Fancy Free i 1977 og Blondes Have More Fun året etter, fortsatte Stewart den gode trenden. Begge ble svært godt mottatt. Fra førstnevnte album kom «You're in My Heart» høyt opp på hitlistene, mens også «Hot Legs» og «I Was Only Joking» fikk en forholdsvis god mottakelse. Ingen av disse overgikk imidlertid «Da Ya Think I'm Sexy?» fra Blondes Have More Fun, som ble en enorm kommersiell suksess og nådde førsteplassen på hitlistene i både Storbritannia og USA. Singelen solgte godt også i Norge, men Bee Gees store hit «Too Much Heaven» gjorde at den aldri nådde høyere enn andreplass på VG-listen.
Til tross for at Stewarts karriere i denne perioden var på sitt beste kommersielt, fikk han likevel en del kritikk på slutten av 1970-tallet. Kritikerne hevdet at hadde gått bort fra sin opprinnelige «sound» for å selge mer plater. «Da Ya Think I'm Sexy», som var sterkt inspirert av discomusikk, sto sentralt i debatten, da mange anså den som selve manifesteringen av Stewarts musikalske utvikling. Andre sammenliknet låten med The Rolling Stones' «Miss You» som ble utgitt samme år, og mente at det var naturlig å la seg påvirke av strømningene i musikken i perioden.
=== Ny tid, også for Roderick David Stewart ===
1980-tallet ble en nedtur sammenliknet med tiåret før. Fra 1982 til 1988 hadde han bare tre singler som nådde topp 10 på hitlistene. Likevel hadde Stewart en del suksess også i denne perioden. Tonight I'm Yours solgte til platinaplate i USA, og både tittellåten og «Young Turks» ble store hits. «Baby Jane» ble i 1983 hans sjette og siste singel som kom på førsteplass på de britiske hitlistene, mens albumet Camouflage solgte til gullplate. Også coverversjonen av The Impressions-låten «People Get Ready» i 1985, der Stewart igjen samarbeidet med Jeff Beck, ble en suksess, sammen med balladen «Every Beat of My Heart» året etter.
I 1988 gav han ut albumet Out of Order, der både «Forever Young» og «Lost in You» kom høyt opp på de amerikanske hitlistene. I begynnelsen av 1989 la han ut på turné i Sør-Amerika, der han spilte for fulle hus over hele kontinentet. På El Monumental stadion i Buenos Aires hevdes det å ha vært mer enn 90 000 mennesker innenfor portene.1990-tallet begynte bra for Rod Stewart. I 1990 nådde han andreplass på de amerikanske hitlistene med en coverversjon av Tom Waits' «Downtown Train», før han så gikk helt til topps på listen tre år senere da han sammen med Sting og Bryan Adams spilte inn «All For Love» i forbindelse med filmen De tre musketerer. Året etter, i 1994, fikk han æren av å bli innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
Etter dette gikk det imidlertid nedover. Ingen av hans albumutgivelser på resten av 90-tallet ble spesielt godt mottatt. I 2001 kom imidlertid samlingen The Story So Far: The Very Best of, som ble en stor suksess. Albumet nådde topp 10 på de britiske hitlistene og toppet sågar listen i enkelte land, deriblant Frankrike og Belgia.
Etter årtusenskiftet har Stewart konsentrert seg om å lage album med amerikanske sanger fra 1930- og 1940-årene, noe han har hatt stor suksess med. Det første ble utgitt sent i 2002, mens det fjerde og foreløpig siste kom i 2005. Alle albumene har fått en svært god publikumsmottakelse, spesielt i USA. Stardust... The Great American Songbook, Vol. III nådde sågar førsteplass på hitlistene som første Stewart-album siden Blondes Have More Fun i 1979, i tillegg til at han vant sin første Grammy-pris for albumet. Ingen av de fire albumene har hatt dårligere enn fjerdeplass som høyeste plassering.
Rod Stewart spilte i Nevlunghavn i Larvik den 22. juli 2007 som en del av sin europaturné. Konserten var en gave fra Arthur Buchardt til alle ansatte på Radiumhospitalet. Stor innsats fra lokale støttespillere og ikke minst nærmere 20 000 publikummere bidro til et bra overskudd som ble donert til Kreftforeningen.
I 2012 ble Stewart for andre gang valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame, denne gang som medlem av The Faces.
Fra øvrige utmerkelser kan det nevnes: Brit Award 1993 (Outstanding Contribution to Music),
World Music Awards 2001 (Diamond Award), World Music Awards (Legend Award), UK Music Hall of Fame i 2006 og ASCAP Founders Award i 2011.
Time, utgitt i mai 2013, er første album siden Vagabond Heart fra 1991 der vokalisten selv har skrevet både tekster og musikk på de fleste sporene.
Albumets første uke gav blant annet relativt respektable plasseringer på de offisielle listene i følgende land: Irland (nr. 3), Canada (nr. 4), Tyskland (nr. 4), USA (nr. 7), Sverige (nr. 7) og Østerrike (nr. 7).
I Storbritannia debuterte albumet som nr. 1 i uke 20/2013 og er Rod Stewarts niende album som topper den offisielle listen UK Albums Chart. For året 2013 ble Time det 7. mest solgte album totalt i Storbritannia, samt det mest selgende i kategorien Rock.
Stewart er fortsatt meget aktiv som live artist. I 2013 ble det 62 offisielle konserter. For øvrig var det i Norge han holdt sine første konserter som solo artist, tilbake i november 1976. Publikumsrekorden er fra nyttårskonserten i 1994 på Copacabana Beach, der publikumstallet ble estimert til 3,5 millioner.
Stewart ble i 2016 utnevnt til Knight Bachelor. Han ble med det opphøyet i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn.
== Privatliv ==
I mai 2000, ble Stewart diagnostisert med skjoldbruskkjertelkreft, og gjennomgikk kirurgi samme måned. Sammen med stor redsel for sin helse, var kirurgien en fare for stemmen hans, og han måtte lære seg å synge igjen på nytt. Siden da har han vært aktiv med å opprette fond for "The City of Hope Foundation" for å finne en kur for alle former av kreft, spesielt for typer som angriper barn. I september 2019 røpet Stewart at han i 2017 var blitt diagnostisert med prostatakreft, og at han var blitt erklært frisk etter behandling.
I september 2002 ble Stewart's sønn, Sean, dømt til 3 måneder i fengsel for angrep på en mann utenfor en restaurant i Los Angeles. Sean Stewart ble dømt til å betale erstatning compensation og for behandling slik at han har kontroll på sinnet sitt og dessuten behandling for sitt narkotika og alkoholmisbruk.
Rod Stewart ble valgt til "Commander of the Order of the British Empire" (CBE) i 2007. Han ble adlet i 2016 for "services to music and charity".
Stewart ble beregnet til å ha en formue på 215 millioner pund på Sunday Times Rich List i 2021, noe som gjorde han til den tolvte rikeste personen i britisk musikkindustri. Han bor sammen med sin kone i Durrington House i Essex, en eiendom som verdt 4.65 millioner pund.
Rod Stewart har åtte barn med fem forskjellige mødre: Sarah Streeter født 6. november 1963. Mor: Susannah Boffey. Sarah ble oppdratt av sine adoptivforeldre: Gerald and Evelyn Thubron'. Han har også ett barn med hver av disse mødrene: Jennie Rylance, Dee Harrington og Britt Ekland. Han har datteren Kimberly Alana Stewart født 21. august 1979 og sønnen Sean Roderick Stewart født 1. september 1980 fra sitt første ekteskap, med Alana Stewart (1979–1984). Han har datteren Ruby Stewart født 17. juni 1987 sammen med Kelly Emberg. Han har datteren Renee Cecili Stewart født 1. juni 1992 fra sitt andre ekteskap, med Rachel Hunter (1990–2006). Han har barna Alastair Wallace Stewart (født 27. november 2005) og Aiden Patrick Stewart (født 16. februar 2011) i sitt tredje ekteskap, med Penny Lancaster Stewart (2007– )
== Utgivelser ==
=== Album ===
==== Med The Jeff Beck Group ====
Truth (1968)
Beck-Ola (Cosa Nostra) (1970)
The Best of Jeff Beck (1985)
==== Med The Faces ====
First Step (1970)
Long Player (1971)
A Nod Is as Good as a Wink...To a Blind Horse (1971)
Ooh La La (1973)
Coast to Coast: Overture and Beginners (konsertalbum) (1974)
Snakes And Ladders / The Best of Faces (1975)
The Best of The Faces (1977)
Five Guys Walk Into A Bar (2004)
==== Studioalbum som soloartist ====
An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (utgitt som The Rod Stewart Album i USA) (1970)
Gasoline Alley (1970)
Every Picture Tells a Story (1971)
Never a Dull Moment (1972)
Smiler (1974)
Atlantic Crossing (1975)
A Night on the Town (1976)
Foot Loose & Fancy Free (1977)
Blondes Have More Fun (1978)
Foolish Behaviour (1980)
Tonight I'm Yours (1981)
Body Wishes (1983)
Camouflage (1984)
Every Beat of My Heart (1986)
Out of Order (1988)
Vagabond Heart (1991)
Lead Vocalist (1993)
A Spanner in the Works (1995)
If We Fall in Love Tonight (1996)
When We Were the New Boys (1998)
Human (2001)
It Had to Be You: the Great American Songbook (2002)
As Time Goes By: the Great American Songbook 2 (2003)
Stardust: the Great American Songbook 3 (2004)
Thanks For The Memory: The Great American Songbook 4 (2005)
Still the Same... Great Rock Classics of Our Time (2006)
Soulbook (2009)
Once in a Blue Moon: The Lost Album (2010)
Fly Me to the Moon... The Great American Songbook Volume V (2010)
Merry Christmas, Baby (2012)
Time (2013)
Another Country (2015))
Blood Red Roses (2018)
The Tears of Hercules (2021)
==== Livealbum som soloartist ====
Coast to Coast: Overture and Beginners (kreditert Rod Stewart/Faces) (1974)
Absolutely Live (1982)
Unplugged... and Seated (1993)
Live 1976-1998 - Tonight´s The Night (2014)
==== Samleutgivelser ====
Sing It Again, Rod (1973)
The Vintage Years 69 – 70 (1976)
Best of Rod Stewart (1976)
Best of Rod Stewart, Volume II (1977)
Rod Stewart Greatest Hits Vol. 1(1979)
Hot Rods (1980)
The Best of Rod Stewart (1989)
The Rock Album (1989)
The Ballad Album (1989)
Storyteller – The Complete Anthology: 1964-1990 (1990)
Downtown Train – Selections From Storyteller (1990)
Handbags & Gladrags (1995)
The Very Best of Rod Stewart (2001)
The Story So Far: Very Best of Rod Stewart (2001)
Encore: The Very Best Of 2 (2003)
The Best Of... The Great American Songbook (2011)
== Konserter i Norge ==
Nidarøhallen – 1. november 1976
Konsertpaleet – 3. november 1976
Ekeberghallen – 5. november 1976
Ekeberghallen – 27. november 1978
Oslo Spektrum – 12. november 1998
Nevlunghavn Fjord Arena – 22. juli 2007
Ruten (Classic Rock Festival) – 23. mai 2008
Norwegian Wood – 16. juni 2013
== Utmerkelser (utvalg) ==
1993: Brit Awards for "Outstanding Contribution to Music"
1993: Legend Award fra World Music Awards
1994: Ble opptatt i Rock and Roll Hall of Fame (som soloartist)
2001: Mottok den aller første Diamond Award fra World Music Awards (for over 100 millioner solgte plater)
2005: Grammy Award for "For Best Traditional Pop Vocal Album" for Stardust ... The Great American Songbook Volume III
2005: Fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame (Hollywood Boulevard) for sine musikalske ytelser til musikkindustrien.
2006: Inntatt i UK Music Hall of Fame
2007: Ble tildelt en CBE i "2007 New Year Honours"
2011: Tildelt ASCAPs "Founders Award"
2012: Ble opptatt i Rock and Roll Hall of Fame (som medlem av Faces).
2016: Ble utnevnt til Knight Bachelor ved "2016 Birthday Honours"
== Referanser ==
== Kilder ==
Rod Stewart Fan Club, ved Smiler
Rod Stewart Fan Club, ved Mr Ian Roberts
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rod Stewart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rod Stewart – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rod Stewart på Internet Movie Database
(en) Rod Stewart hos The Movie Database
(en) Rod Stewart på Discogs
(en) Rod Stewart på MusicBrainz
(en) Rod Stewart på Spotify
(en) Rod Stewart på Songkick
(en) Rod Stewart på Last.fm
(en) Rod Stewart på Genius — sangtekster
(en) Rod Stewart på AllMusic
Rod Stewart på Twitter
Rod Stewart på Facebook
Rod Stewart på YouTube
Rod Stewart på YouTube
Rod Stewart på Myspace
Rod Stewart på Myspace | Rode var i tidligere tider: | 9,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barnevandringer | 2023-02-04 | Barnevandringer | ['Kategori:Barn', 'Kategori:Historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Barnevandringer er en type arbeidsvandringer; det betyr vanligvis regelmessige vandringer for å søke arbeid på store gårder, tilpasset sesonger i arbeidslivet. De vandrende for å søke arbeid er i dette tilfelle barn, og det dreier seg om barnearbeid. I Norge er barnevandringer et historisk fenomen, som kan spores i flere distrikter tilbake til 1700-tallet. Spesielt godt kjent er barnevandringene på Agder gjennom 1800-tallet, ikke minst på grunn av den norske filmen Yohan – Barnevandrer fra 2010.
Barnevandringer med tilhørende barnemarkeder er også dokumentert i andre europeiske land.
| Barnevandringer er en type arbeidsvandringer; det betyr vanligvis regelmessige vandringer for å søke arbeid på store gårder, tilpasset sesonger i arbeidslivet. De vandrende for å søke arbeid er i dette tilfelle barn, og det dreier seg om barnearbeid. I Norge er barnevandringer et historisk fenomen, som kan spores i flere distrikter tilbake til 1700-tallet. Spesielt godt kjent er barnevandringene på Agder gjennom 1800-tallet, ikke minst på grunn av den norske filmen Yohan – Barnevandrer fra 2010.
Barnevandringer med tilhørende barnemarkeder er også dokumentert i andre europeiske land.
== Barnevandringer på Konsmo i Vest-Agder ==
Midt på 1800-tallet var bjørn og ulv vanlige, og det var nødvendig å gjete buskapen. I begynnelsen av april, hvert år fra ca. 1830 til 1910, kom barn i alderen 7 til 15 år fra små gårder i Konsmo, Hægebostad, Kvås og Kvinesdal sammen i flokker ved Konsmo kirke for å gå til storgårdene lenger øst for å arbeide som gjetere. Målet var de rike jordbruksbygdene øst for Kristiansand: Tveit, Birkenes, Landvik, eller enda lenger østover. Ofte måtte barna gå 15–20 mil til fots. For året 1884 er det registrert at 22 barn bare fra Konsmo hadde forsømt skolen på grunn av gjeting på «Austlandet», dvs. østover.
Barna måtte også delta i annet arbeid på gården, fjøsstell, matlaging, slåttonn og snekring. Noen av barna kom til greie folk og ble godt behandlet, mens andre opplevde reine slavelivet. Først sent på høsten kunne de begi seg på hjemvei igjen.
Veiene barnevandrerne fulgte gikk på tvers av dalene. Landskapet var den gangen helt annerledes. Det fantes nesten ikke skog, og utmarka ble brukt til beitemark. Stykker av stiene barnevandrerne fulgte er fremdeles å finne, selv om mye i dag er nedbygd av veier og jernbane eller er oppdyrket og plantet til.
== Annet ==
I Konsmo finnes det også et eget barnevandringssenter med informasjon om barnevandringene, utstilling og fakta om hvordan barna hadde det på vandring.
== Filmatisering ==
Den norske filmen Yohan – Barnevandrer fra 2010 omhandler arbeidsvandringen av barn på Sørlandet mellom Vest- og Aust-Agder på 1800-tallet.I forbindelse med lanseringen av filmen ble det åpnet en barnevandringssti på 136 km gjennom 9 kommuner i Vest- og Aust-Agder.
== Litteratur ==
Gabriel Øidne. Barnevandringer I Vest-Agder heimbygdkunnskap. Flekkefjord 1955
Barnevandringer, Eide forlag, Bergen, 2001, ISBN 82-514-0623-4, utgitt med stønad fra Norsk kulturråd
Paul Sveinall: Ut, opp og fram. Barnvandring på Agder. 1720 - 1920 . Agder historielag. 2021.
== Eksterne lenker ==
http://www.barnevandring.no Arkivert 26. januar 2019 hos Wayback Machine.
https://web.archive.org/web/20170703074435/http://www.ikava.no/ | Barnevandringer er en type arbeidsvandringer; det betyr vanligvis regelmessige vandringer for å søke arbeid på store gårder, tilpasset sesonger i arbeidslivet. De vandrende for å søke arbeid er i dette tilfelle barn, og det dreier seg om barnearbeid. | 9,545 |
null | 2023-02-04 | Kriminallitteratur | null | null | null | Kriminallitteratur defineres gjerne som fortellinger om forbrytelser – som oftest drap – og oppklaringen av dem. Vanligvis regnes Edgar Allan Poes novelle Mordene i Rue Morgue (1841) som den første kriminalfortelling. | 9,546 |
null | 2023-02-04 | Fevik | null | null | null | | befolkning = | 9,547 |
null | 2023-02-04 | Nattverd | null | null | null | Nattverd («aftensmåltid»; tradisjonelt også nadverdOppslagsordet «nattverd» i Det Norske Akademis ordbok) eller eukaristi (gresk: εὐχαριστία, eukharistia, fra verbet εὐχαριστέω, eukharisteo, «gi takksigelse») er en kristen liturgisk handling som bygger på Jesu Kristi siste måltid med disiplene før korsfestelsen. Den kalles også kommunion (latin communio, 'fellesskap'), eller Herrens aftensmåltid. | 9,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Espen_Haavardsholm | 2023-02-04 | Espen Haavardsholm | ['Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske biografer', 'Kategori:Norske essayister', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Espen Linge Haavardsholm (født 10. februar 1945 i Oslo) er en norsk forfatter.
Han debuterte som 21 åring med novellesamlinen Tidevann (1966) og fikk sitt gjennombrudd med Zink (1971) og har senere utgitt romaner, dikt, essay, biografer m.m. Blant de mest sentrale romanverkene er trilogien om Nils Hå. Som biograf har han blant annet skrevet om Aksel Sandemose (1988), om motstandsmannen og morfaren Martin Linge (1993) og Johan Borgen (2000).Haavardsholm var en av de sentrale forfatterne rundt det litterære tidsskriftet Profil på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. I 1977 fullførte han filologisk embetseksamen (cand. philol.) med norsk hovedfag ved Universitetet i Oslo.
Han ble tildelt Aschehougprisen i 2006.Hans to noveller Zink og Istykker var utgangspunkt for filmen Det andre skiftet fra 1978.
| Espen Linge Haavardsholm (født 10. februar 1945 i Oslo) er en norsk forfatter.
Han debuterte som 21 åring med novellesamlinen Tidevann (1966) og fikk sitt gjennombrudd med Zink (1971) og har senere utgitt romaner, dikt, essay, biografer m.m. Blant de mest sentrale romanverkene er trilogien om Nils Hå. Som biograf har han blant annet skrevet om Aksel Sandemose (1988), om motstandsmannen og morfaren Martin Linge (1993) og Johan Borgen (2000).Haavardsholm var en av de sentrale forfatterne rundt det litterære tidsskriftet Profil på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. I 1977 fullførte han filologisk embetseksamen (cand. philol.) med norsk hovedfag ved Universitetet i Oslo.
Han ble tildelt Aschehougprisen i 2006.Hans to noveller Zink og Istykker var utgangspunkt for filmen Det andre skiftet fra 1978.
== Familie ==
Han er sønn av psykolog Borger Haavardsholm (1919–2007) og psykiater Kari Gunhild Abigael Vogt Linge (1918–2003), datter av motstandsmannen Martin Linge. På farssiden var han nevø av forfatter Haavard Haavardsholm (1924–1981), mens kunstneren Frøydis Haavardsholm var kusina til farfaren. Espen Haavardsholm var i sitt første ekteskap gift med forfatteren Liv Køltzow.
== Politikk ==
Haavardsholm var et aktivt medlem av AKP(m-l).
== Bibliografi ==
1966 Tidevann (novellesamling)
1968 Munnene (roman)
1969 Kartskisser (essaysamling)
1970 Den avskyelige snømannen (novellesamling)
1971 Zink (lesestykker)
1973 Grip dagen (diktsamling)
1975 Historiens kraftlinjer (roman)
1978 Boka om Kalle og Reinert (roman)
1980 Drift (roman)
1981 Svarte fugler over kornåkeren (historier)
1983 Store fri (roman)
1986 Roger, Gult (roman)
1988 Mannen fra Jante (portrett av Aksel Sandemose)
1990 Huleskyggen (roman)
1993 Litteraturhistorie for den videregående skolen
1993 Martin Linge – min morfar (biografi)
1994 Ikke søkt av sol (roman)
1995 Taushetens pris (essaysamling)
1996 Det innerste rommet (roman)
1996 Essays i utvalg (essaysamling)
1998 Italienerinnen (roman)
2000 Øst for Eden (En biografi om Johan Borgen)
2001 Lilit (roman)
2002 Noveller om ungdom (novellesamling)
2004 Gutten på passbildet (roman)
2006 Tjue (roman)
2008 Bildet på baksiden (roman)
2010 Et rom i flammer (biografier og memoarer, Oktober)
2011 Besøk på Ekely (roman)
2012 Dødsøyeblikket (noveller, Oktober)
2014 Til Nuuk (roman, Oktober)
2015 Svarte natta (noveller, Oktober)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NRK: Lydfiler med Espen Haavardsholm
Espen Haavardsholm i NRK Forfatter
Guri Kulås: For forfattar og 75 års jubilant Espen Haavardsholm ligg vona for framtida i praktiske løysingar, ikkje i idear. - Portrettintervju i Klassekampen 10. februar 2020
Digitaliserte bøker av Haavardsholm og om Haavardsholm hos Nasjonalbiblioteket | Espen Linge Haavardsholm (født 10. februar 1945 i Oslo) er en norsk forfatter. | 9,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_%C3%B8yer_i_Norge | 2023-02-04 | Liste over øyer i Norge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over øyer i Norge', 'Kategori:Øyer i Norge'] | Liste over øyer i Norge omfatter større øyer i Kongeriket Norge. Norges øyer i saltvann utgjør 85 360 km² (Bouvetøya, Peter I Øy og øyene på kysten av Dronning Maud Land inngår ikke i Kongeriket og inngår således ikke i dette arealet).
| Liste over øyer i Norge omfatter større øyer i Kongeriket Norge. Norges øyer i saltvann utgjør 85 360 km² (Bouvetøya, Peter I Øy og øyene på kysten av Dronning Maud Land inngår ikke i Kongeriket og inngår således ikke i dette arealet).
== Svalbard, Jan Mayen og Norges biland ==
Svalbard og Jan Mayen inngår i Kongeriket Norge, men ettersom disse øyene er adskilt fra fastlandet av store åpne havområder, er det naturlig å skille disse ut fra en oversikt over Norges største øyer.
== Største øyer ==
Nedenstående liste gir de største øyene i Norge med tilhørighet til fylke. Listen er ikke fullstendig for mindre øyer (særlig mindre enn 50 km²). Tall for areal er varierende og usikre. Areal angitt med to desimaler er målt på N50 kartdata ved hjelp av GIS (geografisk informasjonssystem).
== Øyer 100–200 km² ==
== Øyer 50–100 km² ==
== Øyer 20–50 km² ==
== Øyer 10–20 km² ==
== Øyer 1–10 km² ==
== Fotnoter ==
Jan Mayen er ikke formelt underlagt Nordland fylke, men administreres av Fylkesmannen i Nordland.
Fylkets største delte øy.
Fylkets største øy.
Kalles også Kjerkøy.
Kalles også Otrøya.
Norges største øy i ferskvann.
Norges største fluviale øy (øy i elv).
Høyden på Kvitøyjøkelen er målt på toppen av iskappen.
Øy i ferskvann (Innlandsøy).
Innlandsøy i ei elv (fluvial øy).
== Se også ==
Norges geografi
== Eksterne lenker ==
http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Storste-oy/Tabell/ | Liste over øyer i Norge omfatter større øyer i Kongeriket Norge. Norges øyer i saltvann utgjør 85 360 km² (Bouvetøya, Peter I Øy og øyene på kysten av Dronning Maud Land inngår ikke i Kongeriket og inngår således ikke i dette arealet). | 9,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Infrastruktur | 2023-02-04 | Infrastruktur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Infrastruktur', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Infrastruktur er den underliggende strukturen som trengs for å få samfunnet til å fungere mer eller mindre effektivt. Dette innbefatter blant annet veier og gater, flyplasser, havner (og farleder med fyrtårn, sjømerker osv.), jernbaner, kraftforsyning, telekommunikasjonsmidler (inkl. bredbånd), vann- og avløpsnett (kloakkanlegg) og avfallshåndtering.
Infrastrukturen må overvåkes, styres og vedlikeholdes. Det siste blir mer og mer aktuelt etter som infrastrukturen blir eldre, og i land som Norge er mange bekymret for et voksende vedlikeholdsetterslep. I 2010 ble dette beregnet til over 800 milliarder kr for offentlige bygg og anlegg. For nasjonale infrastrukturer i Norge er myndighetsansvaret fordelt på de enkelte transportetatene som Statens vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket og Avinor.
På en skala (1-7) for infrastrukturens kvalitet topper Sveits (6,7), Singapore og Tyskland (6,6) og Frankrike (6,5). Sist ligger Tsjad (1,5). Norge er nr. 20 (5,5).En byregion har vi dersom infrastrukturen er så bra at landlige steder (eller andre byer) rundt byen kan benytte seg av byens servicetilbud og jobbe der, jf. pendling.
| Infrastruktur er den underliggende strukturen som trengs for å få samfunnet til å fungere mer eller mindre effektivt. Dette innbefatter blant annet veier og gater, flyplasser, havner (og farleder med fyrtårn, sjømerker osv.), jernbaner, kraftforsyning, telekommunikasjonsmidler (inkl. bredbånd), vann- og avløpsnett (kloakkanlegg) og avfallshåndtering.
Infrastrukturen må overvåkes, styres og vedlikeholdes. Det siste blir mer og mer aktuelt etter som infrastrukturen blir eldre, og i land som Norge er mange bekymret for et voksende vedlikeholdsetterslep. I 2010 ble dette beregnet til over 800 milliarder kr for offentlige bygg og anlegg. For nasjonale infrastrukturer i Norge er myndighetsansvaret fordelt på de enkelte transportetatene som Statens vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket og Avinor.
På en skala (1-7) for infrastrukturens kvalitet topper Sveits (6,7), Singapore og Tyskland (6,6) og Frankrike (6,5). Sist ligger Tsjad (1,5). Norge er nr. 20 (5,5).En byregion har vi dersom infrastrukturen er så bra at landlige steder (eller andre byer) rundt byen kan benytte seg av byens servicetilbud og jobbe der, jf. pendling.
== Bærekraftig infrastruktur ==
Bygging og vedlikehold av infrastrukturen krever store ressurser. Ofte har valget av infrastruktur avgjørende betydning for helse og miljø, og slike spørsmål er ofte svært omstridt. Eksempler fra Norge er privatbilisme kontra kollektivtransport og sykkel, fly/høyhastighetstog, gasskraftverk/vindturbiner/energieffektivisering, kraftmaster kontra jordkabler eller sjøkabler.
Hensikten med forskningen innen bærekraftig infrastruktur er å danne grunnlaget for å utvikle nye strategier og teknologier for konstruksjon av bygninger og tilhørende infrastruktur, tilpasset forventede klimaendringer og fremtidige behov for redusert utslipp og gjenbruk av ressurser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskning – Forskning innen bærekraftig infrastruktur | Infrastruktur er den underliggende strukturen som trengs for å få samfunnet til å fungere mer eller mindre effektivt. Dette innbefatter blant annet veier og gater, flyplasser, havner (og farleder med fyrtårn, sjømerker osv. | 9,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Janteloven | 2023-02-04 | Janteloven | ['Kategori:Aksel Sandemose', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk kultur'] | Janteloven er en tekst skrevet av forfatteren Aksel Sandemose i 1933, og ble først presentert i verket En flyktning krysser sitt spor. Denne teksten gir et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling.
Janteloven lyder slik:
Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.Senere i boken kommer Sandemose opp med et 11. bud: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?
Sandemose sa dette om Jante: «Jante og Nykøbing er den samme by, så længe det gælder omridsene, naturen, de døde ting. Menneskene kan man lige så godt henføre til Ribe eller Arendal». I den kommenterte utgaven av romanen fra 1955 skriver Sandemose i forordet (s.13) om Jante: «Det viser seg kanskje best ved at mange har kjent igjen sitt eget hjemsted, -notorisk er det hendt med folk fra Arendal, Kristiansund, Tromsø og Viborg.»
| Janteloven er en tekst skrevet av forfatteren Aksel Sandemose i 1933, og ble først presentert i verket En flyktning krysser sitt spor. Denne teksten gir et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling.
Janteloven lyder slik:
Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.Senere i boken kommer Sandemose opp med et 11. bud: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?
Sandemose sa dette om Jante: «Jante og Nykøbing er den samme by, så længe det gælder omridsene, naturen, de døde ting. Menneskene kan man lige så godt henføre til Ribe eller Arendal». I den kommenterte utgaven av romanen fra 1955 skriver Sandemose i forordet (s.13) om Jante: «Det viser seg kanskje best ved at mange har kjent igjen sitt eget hjemsted, -notorisk er det hendt med folk fra Arendal, Kristiansund, Tromsø og Viborg.»
== Andre jantelover ==
Mange land har formulert prinsipper som har samme effekt som janteloven. For eksempel i Australia og New Zealand har høy valmue-syndromet (engelsk: tall poppy syndrome), som går ut på at blomster som vokser høyere enn omkringliggende blomster blir kuttet ned. Japansk kultur har et ordtak for at "spiker som stikker opp må slås ned".
== Se også ==
Høy valmue-syndromet (tall poppy syndrome), beslektet uttrykk
== Referanser == | Janteloven er en tekst skrevet av forfatteren Aksel Sandemose i 1933, og ble først presentert i verket En flyktning krysser sitt spor. Denne teksten gir et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling. | 9,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nettverk | 2023-02-04 | Nettverk | ['Kategori:Pekere'] | Nettverk er et system av samhandlende komponenter. Slike systemer kan ha vidt forskjellige formål og karakteristika. Noen eksempler:
| Nettverk er et system av samhandlende komponenter. Slike systemer kan ha vidt forskjellige formål og karakteristika. Noen eksempler:
== Infrastruktur ==
Datanettverk (flere datamaskiner koblet sammen i nettverk).
Kraftdistribusjonsnett (elektrisitetsdistribusjon)
Rørnett (vannforsyning, kloakk, gassforsyning, gass- og oljetransport).
Telekommunikasjonsnett
Transportnett som sammenbindinger av endepunkter i vei, jernbanestrekninger, båtruter, flyruter
== Teknologi ==
Digitalt nettverk – en sammenkopling av digitale (binære) nettverk, for realisering av kombinatorisk eller sekvensiell logikk.
Elektrisk krets
Kunstig nevralt nettverk, struktur for å modellere biologiske nettverk av nerveceller.
== Annet ==
Biologisk nevralt nettverk, en gruppe nerveceller (nevroner) som utfører en spesifikk funksjon
Kringkastingsnettverk, medieorganisasjon som distribuerer innhold fra en sentralisert kilde
Næringsvev eller næringsnett, innen biologi et nettverk av næringskjeder
Sosialt nettverk og forretningsnettverk og entreprenørnettverk, retninger innen fagfeltene sosiologi og økonomi
Kriminelt nettverk
Nettverksbygging eller nettoppbygging, uformelle møter mellom mennesker, for eksempel i Gutteklubben Grei
Seksuelt nettverk
== Se også ==
Nevralt nettverk (peker) | Nettverk er et system av samhandlende komponenter. Slike systemer kan ha vidt forskjellige formål og karakteristika. | 9,553 |
null | 2023-02-04 | Qt Development Frameworks | null | null | null | 1994 | 9,554 |
null | 2023-02-04 | Tyrkiske språk | null | null | null | Tyrkiske språk eller turkotatariske språk er en språkgruppe bestående av minst 35 språk, som til sammen utgjør en språkfamilie. Språkene blir talt fra middelhavet og det sørøstlige Europa i vest til det vestlige Kina, Mongolia og det nordøstlige Sibir i øst. | 9,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsunami | 2023-02-04 | Tsunami | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Naturkatastrofer', 'Kategori:Tsunamier'] | Tsunami (fra japansk 津波, bokstavelig «havnebølge»: tsu = havn og nami = bølge) eller flodbølge er havbølger framkalt av undersjøisk jordskjelv eller vulkanutbrudd. Slike forstyrrelser kan også være eksplosjoner, isbreer som kalver og faller i havet, jordskred, en enorm asteroide, og andre forstyrrelser kan føre til en bølge eller en serie av bølger, det vil si til en tsunami. I motsetningen til normale bølger som er skapt av vind, eller tidevann som skapes av tyngdekraft til månen og solen, er en tsunami skapt av forskyvning av vann. Tsunamier som treffer land kan gjøre enorm skade. Mange bruker ordet flodbølge om tsunamier, men ikke alle flodbølger er tsunamier, eksempelvis kan en stormflo arte seg som en flodbølge.
Bølger fra tsunamier minner ikke om normale undersjøiske strømmer eller havbølger ettersom deres bølgelengde er fra 10-12 kilometer lange. Framfor å framtre som en brytende bølge (store bølger som har nådd kritisk nivå), kan en tsunami isteden innledningsvis minne om en raskt, økende tidevann, og av den grunn er de også referert til som tidevannsbølger, men denne betegnelsen er ikke favorisert av det vitenskapelige miljø ettersom tsunamier ikke har noe med tidevann å gjøre. Tsunamier består generelt av en serie med bølger i en rekkefølge som strekker seg fra kun minutter til timer, og ankommer i et såkalt «indre bølgetog» (indre bølger svinger i havet og ikke på havets overflate). Høyden på bølgene kan bli opptil flere titalls meter ved store anledninger. Selv om virkningen av tsunamier er begrenset til kystområder, kan deres destruktive kreftene bli enorme og de kan påvirke et helt havbasseng. Tsunamien i Indiahavet i 2004 var blant de dødeligste naturkatastrofene i menneskelig historie med opp til 230 000 mennesker drept eller savnet i 14 nasjoner som grenset til Indiahavet. Bølgene som nådde Indonesia var over ti meter høye.
| Tsunami (fra japansk 津波, bokstavelig «havnebølge»: tsu = havn og nami = bølge) eller flodbølge er havbølger framkalt av undersjøisk jordskjelv eller vulkanutbrudd. Slike forstyrrelser kan også være eksplosjoner, isbreer som kalver og faller i havet, jordskred, en enorm asteroide, og andre forstyrrelser kan føre til en bølge eller en serie av bølger, det vil si til en tsunami. I motsetningen til normale bølger som er skapt av vind, eller tidevann som skapes av tyngdekraft til månen og solen, er en tsunami skapt av forskyvning av vann. Tsunamier som treffer land kan gjøre enorm skade. Mange bruker ordet flodbølge om tsunamier, men ikke alle flodbølger er tsunamier, eksempelvis kan en stormflo arte seg som en flodbølge.
Bølger fra tsunamier minner ikke om normale undersjøiske strømmer eller havbølger ettersom deres bølgelengde er fra 10-12 kilometer lange. Framfor å framtre som en brytende bølge (store bølger som har nådd kritisk nivå), kan en tsunami isteden innledningsvis minne om en raskt, økende tidevann, og av den grunn er de også referert til som tidevannsbølger, men denne betegnelsen er ikke favorisert av det vitenskapelige miljø ettersom tsunamier ikke har noe med tidevann å gjøre. Tsunamier består generelt av en serie med bølger i en rekkefølge som strekker seg fra kun minutter til timer, og ankommer i et såkalt «indre bølgetog» (indre bølger svinger i havet og ikke på havets overflate). Høyden på bølgene kan bli opptil flere titalls meter ved store anledninger. Selv om virkningen av tsunamier er begrenset til kystområder, kan deres destruktive kreftene bli enorme og de kan påvirke et helt havbasseng. Tsunamien i Indiahavet i 2004 var blant de dødeligste naturkatastrofene i menneskelig historie med opp til 230 000 mennesker drept eller savnet i 14 nasjoner som grenset til Indiahavet. Bølgene som nådde Indonesia var over ti meter høye.
== Historie ==
Mens Japan kan ha den lengste nedtegnede historien på tsunamier, markerer de rene ødeleggelsene etter jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet i 2004 det mest katastrofale av alle i moderne tid i antall døde. Regionen rundt Sumatra er heller uvante med tsunamier fra jordskjelv av forskjellig styrke som jevnlig opptrer utenfor kysten.Tsunamier er ofte en undervurdert fare i Middelhavet og i deler av Europa. Av historiske og nåværende (angående risikoantagelse) betydning er jordskjelvet i Lisboa i 1755 med påfølgende tsunami med bølgehøyde opp mot 20 meter; jordskjelvet i Calabria i sørlige Italia i 1783 som førte til anslagsvis like store tap som i Lisboa, opptil 50 000 mennesker; og jordskjelvet i Messina i 1908 hvor tsunamien krevde mer enn 123 000 liv på Sicilia og Calabria, og er en av de dødeligste naturkatastrofer i moderne Europa. Storeggaraset var ett eller flere gigantiske undersjøiske skred ute i Norskehavet som forårsaket en stor tsunami. De gikk samtidig som følge av hverandre, eller med kort tid mellom hvert skred. Dette skjedde for om lag 8 200 år siden. Tsunamien som skylte inn mot norskekysten og mot Island, Grønland, Shetland, Færøyene og Skottland. Bølgen er kartlagt til å ha vært 10-12 meter høy på kysten av Møre, inne i fjordene opp til 40-50 meter høy. På Shetland har bølgen vært minst 20 meter høy, og på Færøyene minst 14 meter. Så langt borte som i Lyngen i Troms har bølgen trolig vært minst fem meter høy.Så tidlig som 426 f.Kr. spurte den greske historikeren Thukydides i sin bok om peloponneskrigen om årsakene til tsunami, og han var en av de aller første som argumenterte at jordskjelv i havet måtte være årsaken.
Årsakene, i min mening, av dette fenomen må bli søkt i jordskjelv. Ved punktet hvor dets sjokk har vært mest voldelig er havet drevet tilbake, og brått kommer det tilbake med fordoblet kraft, og fører til oversvømmelser. Uten et jordskjelv kan jeg ikke se hvordan en slik ulykke kunne skje.
Den romerske historikeren Ammianus Marcellinus beskrev den typiske sekvensen til en tsunami hvor havet brått trekker seg tilbake og en påfølgende enorm bølge som følge av jordskjelvet ved Kreta i 365 e.Kr. som herjet og ødela storbyen Alexandria i Egypt:Marcellinus fortalte at kort etter daggry, og etter at det først hadde vært voldsomme tordenslag, og hele jorden rystet og skalv, før brått havet trakk seg tilbake. Dets bølger rullet utover havet og etterlot avgrunnen i dypet som berg og daler. Mangfoldige sjøskapninger lå igjen på bunnen sammen med skip som var strandet som de lå på tørt land. Undrende vandret folk ut og fanget fisk med hendene, og mens de drev på med dette kom brått havet tilbake i enorme bølger og oversvømmet med voldsom kraft øyene og omfattende områder på fastlandet. Vannet kom tilbake da de var minst forventet, slo flate talløse bygninger i byen og drepte mange tusener ved drukning. Skip ble ødelagt av de rasende elementene, og likene etter folk lå drept blant skipsvrakene, liggende opp eller ned. Andre store skip havnet oppå hustakene og andre ble kastet langt inn i innlandet...
== Kjennetegn ==
Tsunamier har særtrekk både hva gjelder årsak og adferd. En ting som skiller tsunamier fra andre bølger på havet, er at de opptrer som gruntvannsbølger. Det vil si at forholdet mellom vannets dybde og bølgelengden blir veldig lite fordi bølgelengden er enorm. Farten til en gruntvannsbølge er lik kvadratroten av produktet av tyngdeakselerasjonen (9,81 m/s² ) og dybden på vannet. Er dybden 4 000 meter, slik den gjerne er for eksempel i Stillehavet, vil altså en tsunami bevege seg med en hastighet på
4000
m
×
9
,
81
m
/
s
2
≈
200
m
/
s
=
720
k
m
/
t
{\displaystyle {\sqrt {4000\,\mathrm {m} \times 9,81\,\mathrm {m} /\mathrm {s} ^{2}}}\approx 200\,\mathrm {m} /\mathrm {s} =720\,\mathrm {km} /\mathrm {t} }
En tsunami kan ha bølgelengde over 100 km og periode på over én time. Dette gjør at energitapet er lite når den beveger seg. Den kan altså ikke bare bevege seg over lange avstander på kort tid, den taper heller nesten ikke energi på veien.
Tsunamier har i åpent hav ikke særlig stor amplitude (bølgehøyde), omkring en meter. Denne øker imidlertid når bølgen nærmer seg land og vannet blir grunnere. Da går nemlig farten ned, mens energimengden – som er avhengig av både høyden og farten – forblir mer eller mindre konstant. Dermed øker høyden på bølgen. Dette kan føre til at en tsunami som knapt er merkbar i åpent hav, vokser seg flere meter høy når den nærmer seg land. Når den nærmer seg land, kan en tsunami opptre som raskt synkende og stigende tidevann, en serie kraftige bølger eller bårer (herav det misvisende «tidal wave», som av og til brukes på engelsk). Ved landfall taper bølgen energi til friksjon, turbulens og refleksjon fra land, men likevel kan den vokse seg så høy som 10, 20 eller til og med 30 meter, og naturligvis gjøre enorm skade.
Her ligger også bakgrunnen for ordet tsunami, som direkte oversatt betyr «havnebølge». Fiskere kunne reise ut på fiske og selv om de ikke møtte store bølger underveis kunne de komme tilbake og finne landsbyen ødelagt av en kjempebølge.
== Hvordan tsunamier dannes ==
Tsunamier dannes ved vertikal forskyvning av vann. Jordskjelv i kollisjonssoner, (der to tektoniske plater kolliderer) kan gi en forskyvning av vann opp, i motsetning til jordskjelv ved andre typer plategrenser der platene går fra hverandre eller parallelt med hverandre. Slike tsunamier kan få enorm rekkevidde og har forårsaket flere av de mest dødbringende naturkatastrofer vi kjenner.
Andre årsaker, som undersjøiske ras eller vulkanutbrudd, kan også skape tsunamier. Lokalt kan en tsunami av disse fenomener bli langt kraftigere enn fra et jordskjelv, hvis skredet er stort nok. De kan gjøre stor skade lokalt, men rekkevidden en gjerne betydelig mindre enn det de seismiske havbølger kan oppnå. Utenfor kysten av Norge skapte dog Storeggaraset for ca. 8 000 år siden en tsunami som har gjort stort inntrykk på land.
Vulkanen Krakatau forårsaket en enorm tsunami, 30 meter høy, som tok tusenvis av liv langs kysten av Java og Sumatra.
Et ras i en fjordarm kan forårsake ødeleggende bølger når vannet som forskyves stiger der fjorden smalner og fjorden blir grunnere. I Norge har steinskred utløst slike bølger en rekke ganger, og flere steder regnes som truet. Det ustabile fjellpartiet Åkneset i Møre og Romsdal kan utløse en bølge som er beregnet til opptil 90 m. Eksempler fra nyere tid er Rissaraset i 1978, Tafjordraset i 1934 og Tjelle-skredet i 1756.
== Oversikt over kjente og ødeleggende tsunamier ==
11. mars 2011 - Jordskjelv utenfor Japan med etterfølgende tsunami koster over 27 000 mennesker livet. Den følgende Fukushima-ulykken er blant verdens mest alvorlige atomkraftulykker.
17. juli 2006 – Et undersjøisk jordskjelv i det samme området som jordskjelvet 2. juledag 2004 skaper en tsunami som rammer Indonesia. Nær 1000 mennesker omkommer.
26. desember 2004 – Det kraftigste jordskjelvet på 40 år, utenfor øya Sumatra i Indonesia, utløser bølger som ferdes tusenvis av kilometer gjennom Det indiske hav og skyller innover øyene i Bengalbukta og kystområder i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Bangladesh, Sri Lanka, Øst-Afrika og på Maldivene. Om lag 230 000 mennesker omkommer, det høyeste antallet i noen tsunami i historisk tid.
17. juli 1998 – Et jordskjelv til havs utløser bølger som rammer nordkysten av Papua Ny-Guinea, tar livet av omkring 2000 mennesker og gjør tusenvis hjemløse.
16. august 1976 – En tsunami koster 8000 mennesker livet i Morogulf-regionen på Filippinene.
28. mars 1964 – Et jordskjelv i Alaska sender av gårde bølger som blant annet totalødelegger tre landsbyer. 107 mennesker omkommer i Alaska og 11 i California.
22. mai 1960 – Et jordskjelv utenfor Chile skaper en tsunami som blir rapportert å være 11 meter høy. Den tar livet av 1000 mennesker i Chile og skaper store ødeleggelser på Hawaii, der 61 mennesker omkommer. Bølgen rammer også Filippinene og Okinawa, og i Japan over 17 000 km unna, mister 200 mennesker livet på grunn av bølgen.
9. juli 1958 - Et moreneskred i Alaska raser ut i Lituyabukten, som lager en megatsunami, og knuser to båter. Men båten til Howard Ulrich klarer seg igjennom denne hendelsen. Dagen etterpå er Don John Miller der, og han måler etterhvert bølgens maksimumshøyde til 524 m.
1. april 1946 – Et jordskjelv i Alaska skaper en tsunami som tar med seg et fyr og en fyrvokterbolig og koster fem mennesker livet. Noen timer senere når bølgen Hawaii, og 159 menneske der omkommer.
31. januar 1906 – Et jordskjelv genererer en flodbølge og tar livet av mellom 500 og 1500 mennesker i Colombia og Ecuador.
28. desember 1908 - Et jordskjelv i Messinastredet, mellom Sicilia og det italienske fastland, forårsaker store ødeleggelser i Messina på Sicilia, og utløser en opptil tolv meter høy tsunami, som rammer kysten på begge sider av Messinastredet. Mellom 100 000 og 200 000 omkommer i jordskjelvet og tsunamien.
17. desember 1896 – En tsunami skyller vekk hovedgaten og deler av en demning i Santa Barbara i California.
15. juni 1896 – Tsunamien etter Meiji-Sanriku jordskjelvet rammer Japan uten forvarsel. To bølger beregnet til å være opptil 38 meter høye treffer kysten. Feiringen av en religiøs høytid skjer på strendene, og bølgene tar livet av mer enn 22 000 mennesker.
27. august 1883 – Et utbrudd fra vulkanen Krakatau utløser en voldsom bølge som skyller innover kysten på Java og Sumatra. 36 000 mennesker omkommer.
1. november 1755 – Et jordskjelv i Atlanterhavet skaper en tsunami som rammer Portugal, Spania og Marokko. Lisboa rammes hardt av både jordskjelv, tsunami og brann.
21. juli 365 – Tusenvis mister livet i en tsunami i det sørøstlige Middelhavet etter et jordskjelv på Kreta. Alexandria i Egypt er blant de hardest rammede byene.
For omtrent 8 000 år siden - Et undersjøisk ras omtrent så stort som Island ved Storegga utenfor Møre og Romsdal fører til en stor tsunami som skyller inn mot norskekysten og mot Island, Færøyene, Shetland og Skottland. Flodbølga er kartlagt til å ha vært 10-12 meter høy på kysten av Møre – inne i fjordene opp til 40-50 meter høy – og ellers omkring 5-10 meter.
=== Andre tsunamier i Nord-Europa ===
5. juni 1858 rammet en tsunami Frankrike, Nederland og Danmark.
7. mai 1867 var det en mindre tsunami i Egersund-Flekkefjord-området, trolig forårsaket av et undervannsskred i Norskerenna.
=== Kjente norske flodbølger ===
Rasulykken i Loen i 1936
Tafjord-ulykka i 1934
Rasulykken i Loen i 1905
== Se også ==
Bølgen (film)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tsunamis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tsunami – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Slik oppstår en tsunami - Animasjon fra forskning.no 6. januar 2005 | Tsunami (fra japansk 津波, bokstavelig «havnebølge»: tsu = havn og nami = bølge) «Tsunami Terminology» , NOAA. «tsunami», Bokmålsordboka eller flodbølge er havbølger framkalt av undersjøisk jordskjelv eller vulkanutbrudd. | 9,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organisk_kjemi | 2023-02-04 | Organisk kjemi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemi', 'Kategori:Organisk kjemi'] | Organisk kjemi er den vitenskapelige studien av strukturen, egenskapene, sammensetningen og syntesen av organiske forbindelser. Alle organiske forbindelser er molekyler som inneholder karbon og hydrogen. I tillegg kan de inneholde en rekke andre grunnstoffer som nitrogen, oksygen, halogener, samt fosfor og svovel. Unntakene er karbonsyre, karbonmonoksid og karbondioksid, som hører inn under uorganisk kjemi selv om de er karbonforbindelser. Bakgrunnen for at de ikke regnes med er at de har egenskaper som gjør at de passer bedre sammen med uorganiske forbindelser.
| Organisk kjemi er den vitenskapelige studien av strukturen, egenskapene, sammensetningen og syntesen av organiske forbindelser. Alle organiske forbindelser er molekyler som inneholder karbon og hydrogen. I tillegg kan de inneholde en rekke andre grunnstoffer som nitrogen, oksygen, halogener, samt fosfor og svovel. Unntakene er karbonsyre, karbonmonoksid og karbondioksid, som hører inn under uorganisk kjemi selv om de er karbonforbindelser. Bakgrunnen for at de ikke regnes med er at de har egenskaper som gjør at de passer bedre sammen med uorganiske forbindelser.
== Historie ==
Skillet mellom organisk og uorganisk kjemi kan føres tilbake til oldtiden. Siden stoffer i bergarter, mineraler og malmer var tydelig forskjellige fra stoffer i levende organismer som dyr og planter. På 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet ble det klart at stoffene kunne deles i stoffer fra den livløse naturen og stoffer fra levende planter og dyr. Ingen hadde til da vært i stand til å fremstille organiske stoffer syntetisk, noe som førte til at man antok at det var en slags «livskraft» i de organiske stoffene. Senere har det vist seg at det er mulig å framstille både organiske og uorganiske stoffer syntetisk og dette tilsynelatende skillet mellom stoffene er ikke lenger gyldig. På den annen side er det visse likhetstrekk ved alle organiske stoffer som har ført til at det historiske skillet mellom stoffene er opprettholdt. Én av disse likhetstrekkene er at alle organiske stoffer inneholder karbon. Med noen få unntak regnes alle stoffer med forbindelser mellom karbon og hydrogen som organiske. Unntakene er karbonsyre, karbonmonoksid og karbondioksid.
== Klassifisering av organiske molekyler ==
Måten forbindelser organiske molekyler klassifiseres og navnsettes kalles nomenklatur. Dette er spesifikke regler for hvordan kjemiske forbindelser skal navnsettes etter type atomer. Alle forbindelser bør ha et navn som utvetydig bestemmer hvordan strukturen ser ut. Navn og inndeling av organiske forbindelser følger The International Union of Pure and Applied Chemistry, IUPAC.
Funksjonelle grupper
Organiske forbindelser kan bestå av andre atomer enn karbon og hydrogen, og de får ulike funksjonelle grupper.
Hydrokarboner – Alkoholer – Amider – Aminer – Merkaptaner – Etere – Aldehyder – Ketoner – Karboksylsyrer – Estere – Karbohydrater
=== Hydrokarboner ===
Klassifisering av organiske molekyler starter oftest med hydrokarbonene, som er de enkleste forbindelsene. Disse består kun av karbon og hydrogen. Karbon er grunnstoff nr. 6 og har 2 elektroner i innerste skall (S-skallet) og 4 i andre skall (P-skallet). Alle stoffer ønsker å oppfylle oktettregelen ved å ha 8 elektroner i ytterste skall, og karbonatomet vil derfor prøve å skaffe seg 4 elektroner til. Dette gjør det ved å binde seg til og dele elektroner med andre atomer. Hydrogen har bare ett skall og er derfor fornøyd med to elektroner. Den enkleste organiske forbindelsen oppstår når ett karbonatom binder seg til fire hydrogenatomer, CH4, som kalles metan.
Alifatiske forbindelser
Alifatiske forbindelser er kjeder av karbonatomer, rette eller med forgreininger. De deles inn i tre deler, avhengig av hvor mettet de er. Alkaner inneholder kun enkeltbindinger og er mettet, alkener er forbindelser med en eller flere dobbeltbindinger og alkyner inneholder trippelbindinger.
Alkaner
De fire første alkanene er metan, etan, propan og butan. De neste stoffene har fått sitt navn etter det greske tallet for hvor mange karbonatomer det inneholder.
pentan (pent betyr «fem», og pentan har 5 karbonatomer)
heksan (heks betyr seks", og heksan har 6 karbonatomer)
heptan
oktan
nonan
dekan
undekan
osv.Generell formel for alkaner: CnH2n+2 eks. pentan er C5H12 Alkener
Alkener får navn på samme måte som alkanene, men suffikset -an erstattes med -en, altså eten, propen, heksen osv. Alkener er som alkaner bortsett fra at de har en dobbeltbinding mellom karbonatomene. Ettersom metan kun består av ett karbonatom, eksisterer det ikke noe meten.
Generell formel for alkener: CnH2n eks. penten er C5H10 Alkyner
Alkyner får -yn, altså etyn, propyn, butyn, pentyn, heksyn osv., og har trippeltbinding mellom karbonatomene. Det finnes ikke metyn av samme grunn som det ikke finnes meten.
Generell formel for alkyner: CnH2n-2 eks. pentyn er C5H8
=== Aromater og sykliske forbindelser ===
Sykliske forbindelser kan også deles inn i mettede og umettede forbindelser. Sykliske forbindelser består av en eller flere ringer, vanligvis med seks karboner i ringen. Fem atomer i ringen er også vanlig, mens ringer med færre eller flere atomer er mindre vanlig. Sykliske forbindelser kan navnsettes som de alifatiske hydrokarbonene bare med syklo som prefiks. (Sykloalkan, sykloalken og sykloalkyn)
Aromatiske forbindelser inneholder konjugerte dobbeltbindinger, og en av de enkleste forbindelsene er benzen. Aromatikk i en organisk-kjemisk kontekst har ingenting med lukt å gjøre, men henviser til den spesielle elektronstabiliteten i hydrokarbonringer. Ringene inneholder vanligvis 5-8 karbonatomer.
Benzen – Toluen – Xylen – Anilin – Fenol – Naftalen
=== Alkoholer ===
Alkoholer er forbindelser som inneholder en eller flere OH-grupper. En OH-gruppe består av et oksygen- og et hydrogenatom. Hvis en alkohol består av to OH-grupper kalles den en diol og med tre alkoholgrupper en triol. Alkoholer har -ol i slutten av navnet, og de enkleste alkoholene heter derfor metanol, etanol, propanol osv.
Alkoholer er på grunn av oksygenet ikke hydrokarboner, og er mer stabile.
Alkoholer dannes når vann blandes med organiske stoffer med dobbeltbindinger.
=== Heterosykliske forbindelser ===
Heterosykliske forbindelser er sykliske organiske molekyler hvor ringen(e) inneholder minst ett annet atom enn karbon. Dette kan være oksygen, nitrogen, fosfor eller svovel. Forbindelser hvor ringene inneholder 5 eller 6 atomer er mest stabile og derfor vanligst.
Pyridin – Pyrrol – Tiofen – Furan – Imidazol
== Organiske reaksjoner ==
Organiske reaksjoner er kjemiske reaksjoner med organiske forbindelser. Det finnes en stor mengde reaksjoner som kan skje mellom organiske forbindelser, på grunn av alle de ulike funksjonelle gruppene. En kan tegne organiske reaksjoner med alle reaksjonstrinn for å forklare hvordan reaksjonene skjer. De vanligste reaksjonene er addisjonsreaksjoner (for eksempel å addere hydrogen til en dobbeltbinding), eliminasjonsreaksjoner (fjerning av hydrogen fra en dobbeltbinding), substitusjonsreaksjoner (bytte en funksjonell gruppe med en annen), redoksreaksjoner (oksidasjoner og reduksjoner), omleiringsreaksjoner, kondensasjonsreaksjoner (dannelse av ester med avspalting av vann) og polymeriseringsreaksjoner. Hver klasse kan igjen deles inn i ulike underklasser. Dannelse av nye organiske molekyler kalles syntese.
== Strukturoppklaring ==
Det finnes mange teknikker for å bestemme hvilken struktur en forbindelse har. Noen er nevnt under her:
Elementær analyse: Bestemmelse av hvilke grunnstoffer en forbindelse består av.
Infrarød spektroskopi (IR): Brukes for å bestemme funksjonelle grupper
Massespektrometri: Brukes for å bestemme molekylvekt på forbindelser og fragmenteringsmønster. Ofte koblet til en gass eller væske-kromatograf.
Kjernemagnetisk resonans (NMR) brukes for å bestemme sammensetningen av visse grunnstoffer, basert på deres kjemiske miljø. En av de viktigste teknikkene innen organisk kjemi.
Optisk rotasjon: Ser forskjell på enantiomerer av et kiralt molekyl basert på planpolarisert lys.
UV/VIS spektroskopi: Brukes ofte for kvantifisere mengde kjent forbindelse i en væskeprøve.Analytisk kjemi beskriver flere teknikker.
== Se også ==
Funksjonell gruppe
Kjemi
Liste over organiske forbindelser
== Litteratur ==
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om organisk kjemi, artikkel fra Nasjonal digital læringsarena | Organisk kjemi er den vitenskapelige studien av strukturen, egenskapene, sammensetningen og syntesen av organiske forbindelser. Alle organiske forbindelser er molekyler som inneholder karbon og hydrogen. | 9,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Runer | 2023-02-04 | Runer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn tid', 'Kategori:Runologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tegn'] | Rune (fra det norrøne rún, som betyr «hemmelighet») kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet.Ordet har fra gammelt av også hatt en rekke andre betydninger. I sagalitteraturen finner vi ordet brukt som betegnelse på en sang, et trylleformular, et magisk symbol, et mysterium og en hemmelig kunnskap. På to runesteiner fra Noleby og Sparlöse i Västergötland fra rundt år 800 kalles runer for reginkunnr, maktenes kunnen. Ordet kjennes ellers bare fra en strofe i Håvamål.
| Rune (fra det norrøne rún, som betyr «hemmelighet») kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet.Ordet har fra gammelt av også hatt en rekke andre betydninger. I sagalitteraturen finner vi ordet brukt som betegnelse på en sang, et trylleformular, et magisk symbol, et mysterium og en hemmelig kunnskap. På to runesteiner fra Noleby og Sparlöse i Västergötland fra rundt år 800 kalles runer for reginkunnr, maktenes kunnen. Ordet kjennes ellers bare fra en strofe i Håvamål.
== Betydninger av ordet «rune» ==
I en norrøn ordbok vil man finne følgende betydninger av ordet «rune»:
Mysterium, hemmelig kunnskap, lærdom, skaldekunst.
Hemmelig eller hvisket konversasjon (i skaldisk poesi)
Tegn brukt i magi
Runetegn
BokstavDe mange betydningene av ordet har dels ledet til en rekke teorier som knytter skriftsystemets opprinnelse til religiøs eller kultisk bruk. Det vises da blant annet til at da den misjonerende biskop Wulfila i det fjerde århundre oversatte bibelen fra gresk til vestgotisk, oversatte han ordet mysterion til runa. Det argumenteres derfor at de eldste urnordiske eller urgermanske betydningene av ordet kan ha vært «religiøst mysterie» eller «hemmelig, religiøst formula».Helt motsatt har det budt på betydelige problemer for forskerne at det kun er i få tilfeller man med noen sikkerhet kan si at omtalen av runer man finner i sagalitteraturen, retter seg mot skrifttegnene, eller om det kan vise til andre betydninger av ordet. Denne innvendingen fremholdes også om de strofer der det direkte snakkes om «å risse» eller «farge» runene – man kan fremdeles ikke med sikkerhet si at det henvises til skriftsystemet runer.Debatten mellom disse to synene har vært pågående blant runologene. Sistnevnte synspunkt, at man ikke ut fra sagalitteraturen kan slå fast at runene primært har oppstått ut fra religiøse eller kultiske behov, ble fremsatt av den danske professor Anders Bæksted på 1950-tallet. Han hevdet også at man må lete andre steder etter motivasjonen som lå bak runenes opprinnelse, og påpeker at en voksende økonomisk utvikling og en økende administrativ kompleksitet nødvendiggjorde et skriftspråk. Han mente det var dette som var årsaken til runenes opprinnelse, og at den religiøse og kultiske bruken var sekundær til disse pragmatiske behovene. Dette synet har vunnet stort gehør i fagmiljøene, og har i stor grad vært det rådende det siste halve århundret.
== Runene som skriftspråk ==
Se hovedartikkel: Futhark
En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i Norge, ble funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten. Innskriften lyder raunijaR («utfordrer», «reyner»), og stammer fra om lag 200 e.Kr. Mange runeinnskrifter er bevart fordi de ble risset og hogd i runesteiner.
De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre runerekken, som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingtiden. I synkopetiden (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, vikingtids- og middelalderrunene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen.
Runerekka ble også kalt fuþark.
Med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. Til kongelige og kirkelige skriv brukte man det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdagslige skriv, for eksempel merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske.
Etter om lag 1400 gikk runene ut av daglig bruk unntatt på Island og Gotland, men kunnskapen om dem besto. På 1200-tallet opplevde runene en mindre renessanse i Danmark, og Skånske Lov ble dermed skrevet på runer i perioden mellom 1202 og 1216, og påvirket det eldste danske skriftspråket. (Jyske Lov kom først i 1241.) Skånske Lov gjaldt Skånelandene, dvs Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. På Island praktiserte man runemagi langt innpå 1600-tallet; og samene fortsatte til innpå 1700-tallet. Basert på bøker trykt etter 1550, begynte folk å skrive «moderne» runeinnskrifter. Også bruken av runetegn blandet med latinske bokstaver i en lokal tradisjon i Dalarna i Sverige, synes å være en del av denne lærde, bokbaserte bruken.
Enkelte runetegn har også blitt brukt sammen med latinske, for eksempel ble m-runen maðr (= mann) ofte brukt som forkortelse for ordet «mann» midt inne i tekster som ellers er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven þ er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.
== Trolldomsruner ==
Alt i antikken mente man at det opprinnelig fantes et urspråk med skrifttegn direkte fra naturen. Adam kunne dermed lese dyrenes «merker» da han ga dem navn, det skrevne ordet Gud hadde etterlatt i verden, Guds signatur i skapelsen. Men djevelen hadde også satt sine merker. Krefter i naturen påvirket menneskene, men kunne også brukes av menneskene selv, bare de fant ut hvordan. De eldste islandske lovbøkene rommer derfor forbud mot å mane frem djevelen. Til Gud henvendte man seg med bønn, til djevelen med «galder» eller «tøveri». Trolldomsruner ble på 1600-tallet ansett som virkemidler innenfor djevelpakt og skademagi. I dokumenter etter den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson listes det opp hvilken effekt ulike trolldomsruner kan ha. Hele seks ulike runer anbefales mot søvnløshet, mens fire anbefales for å slippe at et troll eller en utburd gjør en gal. Én rune hjalp mot mørkredsel, en annen vernet mot å bli gravid, en tredje mot storm til sjøs. En fjerde holdt ljåen skarp, mens én vernet skip mot store fisk, og en annen hjalp mot forfølgelse av en død mann. En trolldomsrune kunne angivelig forvandle en mann til en hund, mens en annen kunne stevne djevelen, Tor og Odin og alle vetter for å oppnå hell og lykke. Noen runer skulle skrives med blod for å virke, og én trolldomsrune for å vinne en jente skulle ristes på en svinemage med eget blod fra venstre brystvorte. Deretter skulle jenten sove på den en hel natt. Enkelte trolldomsruner skulle risses inn i en ost for å virke. På 1600-tallet var det å være i besittelse av trolldomsruner nok til å bli utvist fra riket; å faktisk ha tatt dem i bruk, førte til dødsstraff ved halshugning.
== Se også ==
Futhark
Langkvistruner
Kortkvistruner
Dalruner
== Referanser ==
== Litteratur ==
Spurkland, Terje (2005). Norwegian Runes And Runic Inscriptions. Boydell Press. ISBN 978-1843831860. R. L. Page: Runes. London 1987.
== Eksterne lenker ==
(en) Runic writing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Runes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Omfattende oversikt over europeiske runer, også nordiske og nedlastbare fonter (på tysk)
Samnordisk Runtextdatabas
Tidsskriftet Nytt om Runer fra Universitetet i Oslo
Norske Runer
Runene: det første skriftspråket, artikkel hos Norgeshistorie.no | Rune (fra det norrøne rún, som betyr «hemmelighet») kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet.Terje Spurkland: Norwegian Runes and Runic inscriptions. | 9,558 |
null | 2023-02-04 | Organisk forbindelse | null | null | null | Organiske forbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder karbon, med unntak av karbonoksider, og salter av kullsyre og blåsyre (karbonater og cyanater). Organiske forbindelser kan også betraktes som kjemiske sammensetninger inneholdende redusert (i motsetning til oksidert) karbon. | 9,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helg%C3%B8ya_(Ringsaker) | 2023-02-04 | Helgøya (Ringsaker) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bosetninger i Ringsaker', 'Kategori:Innlandsøyer i Norge', 'Kategori:Ringsakers geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2023-01', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Hedmark', 'Kategori:Øyer i Innlandet'] | Helgøya ligger i Mjøsa i Ringsaker kommune i Innlandet fylke. Med et areal på 18,34 km² er den Norges største ferskvannsøy. Helgøya har siden 1957 hatt bruforbindelse til fastlandet (Nessundet bru). Øya har i dag omkring 600 innbyggere. Den viktigste næringsveien er jordbruk med korn- og potetdyrking.
Tidligere ble det oppgitt at Helgøya og Røssvassholmen hadde samme størrelse og areal, men nye beregninger fra Statens kartverk viser at Helgøya er 18,34 km² og Røssvassholmen er 17,39 km². Disse er basert på høyeste regulerte vannstand for hhv. Mjøsa og Røssvatnet.
| Helgøya ligger i Mjøsa i Ringsaker kommune i Innlandet fylke. Med et areal på 18,34 km² er den Norges største ferskvannsøy. Helgøya har siden 1957 hatt bruforbindelse til fastlandet (Nessundet bru). Øya har i dag omkring 600 innbyggere. Den viktigste næringsveien er jordbruk med korn- og potetdyrking.
Tidligere ble det oppgitt at Helgøya og Røssvassholmen hadde samme størrelse og areal, men nye beregninger fra Statens kartverk viser at Helgøya er 18,34 km² og Røssvassholmen er 17,39 km². Disse er basert på høyeste regulerte vannstand for hhv. Mjøsa og Røssvatnet.
== Severdigheter ==
Bergevika er en idyllisk havn på Hamar-siden av øya. Ettersom mye av strendene langs Mjøsa er langgrunn steinstrand, er Bergevika en av de få havnene som er velegnet å legge til for småbåter.
I tidsepoken kambrosilur for 400-600 millioner år siden - da mye av det som i dag utgjør Norge, befant seg sør for ekvator - ble det avsatt enorme mengder kalk i urhavet. I traktene rundt Mjøsa er dette bevart som kalkstein. Mjøskalken er fra sen ordovicisk tid og består av kalkstein og skifer i veksling, og det ses fossiler som armfotinger og blekkspruter, særlig i Bergevika, noe som førte til opprettelsen av Bergevika naturreservat 15. januar 1988 sammen med 66 andre fossilforekomster på Østlandet. I Bergevika begynte man med kalkbrenning i 1872, og herfra ble kalk fraktet ut med båt frem til 1952.I 1915 ble det i Nes kommunestyre besluttet å bygge ei brygge i Bergevika. Brygga med veg fra bygdevegen og ned til fjorden ble beregnet å koste 27 000 kr. På grunn av vanskeligheter under første verdenskrig ble arbeidet utsatt til 1920. Da brygga stod ferdig i 1923, kostet den kr. 104 000. Her var det daglig anløp av lokalbåter fram til ca. 1940. Lastebåtene gikk også inn her. Det var lossing av kull til kalkovnene, lessing av kalk og produkter fra landbruket.
Det var bygd flere kalkovner og også et jernbanespor for å frakte kalken fra bruddene på Helgøya. Kalken trengtes til mørtel ved husbygging i Hamar, Gjøvik og Lillehammer, men også i kjemiske prosesser på Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk. Men steinbruddet i Bergevika må ha vært åpnet alt på 1100-tallet, for Hamar domkirke og bispegården like bak er begge reist av stein fra blant annet Bergevika.Om vinteren var forbindelsen med fastlandet en isveg fra Sundet på Nes-siden til Nes. Resten av året ble småbåter benyttet for kontakt med land. Biltrafikken gjorde sitt inntog på Helgøya i 1920 og åtte år senere kom en ferge med plass til to biler eller én lastebil uten last. «Helgøya-ferja» fram til 1938 og M/F «Helgøya» med plass for femti passasjerer eller fire biler, eller en lastebil og to personbiler fram til 1957 gikk mellom Sundbrygga og Nes på det 900 meter lange sundet. 23. november 1957 ble Nessundet bru åpnet mellom Helgøya og Nes. Fra Nessiden går veien på molo til midten av sundet og fortsetter videre som bro.
M/F «Helgøya», som populært ble kalt «Vesleferja», ble ikke hugget opp, men solgt til en gårdbruker på Storøya i Tyrifjorden. Fergen var i opplag etter 1980 og ble senere sendt til Minnesund der den ble overtatt av Mjøssamlingene. Siden 1985 har Vesleferja besøkt Nes av og til under arrangementer. Den er en av tre eldre fartøyer som er bevart på Mjøsa. De andre to er Skibladner og slepebåten «Start» fra 1920.
== Sport ==
Fotballaget Helgøya FK holder til på Eksberget.
== Annet ==
Institusjonen Toftes gave befinner seg på Helgøya.
== Historie ==
=== De eldste tider ===
Helgøya har hatt bosetning fra ca. 2000 f.Kr. Det finnes flere fornminner på øya som med sin beliggenhet har hatt en strategisk betydning for lokale makthaverne helt fram til middelalderen.
Et av de viktigste fornminnene er gravhaugen på Hovinsholmen som er 35 meter i diameter og 6 meter høy. Etter tradisjonen ble Gudbrands herses sønn Guttorm hauglagt der etter hans død i strid mot Halvdan Svarte i 800-tallet. Haugen er utgravd flere ganger uten at det er gjort funn av betydning utover noen beinrester. Like ved gravhaugen lå et vollformet anlegg av jord. Vollanlegget var på ca. 10 x 12 m. Hovinsholmen er et populært mål for båtfolket.
Nordvest på øya ved Hornsodden kan man se flere gravrøyser fra jernalderen. Et meget stort antall fornminner tyder på bosetning av folk med høy byrd i tiden fram til slutten av vikingtiden.
Som regel viste undersøkelsene av stedsnavnenes opprinnelige betydninger hvordan bosetningen på øya hadde etablert seg og senere ekspandert utover det aktuelle landområdet, mot Nessiden indikerte stedsnavnene som Sund, Stav og Eik de eldste eiendommer som først var ryddet på Helgøya. Også der finnes mange gravfelt som åpenbart beviser eksistensen av et felles bosted etter ca. 2000 f.Kr på Nessiden mot sundet som var en viktig ferdselsvei over mot Nes i Ringsaker. Folkeveksten førte til at bosetningen ble spredt sørover og oppdelt i egne bosetningsenheter for de enkelte familiene i eldre jernalder frem til ca. 400 e.Kr. I perioden frem mot 1000 e.Kr hadde antallet bosetningsenheter bare stiget med tre ytterligere eiendommer. Ved inngangen til middelalderen var 14 faste bosetningsenheter etablert på Helgøya. Befolkningsveksten steg brått på Opplandene og øya var ikke noe unntak med utskillelse av nye bruk ved deling av gamle eiendommer eller nyrydding. Alle garder som sluttet på -rud ble ryddet i perioden 1050 til 1300. I år 1300 stod 29 sikre, 10 sannsynlige og 4 mulige gårdsbruk på Helgøya på tilsammen 43 bosteder. Svartedauden i løpet av vinteren 1349-1350 ble en katastrofe for befolkningen på øya, her som andre steder; to av tre bruk ble nedlagt og av de 29 sikre eiendommene var bare 14 tilbake.
Hovinsholmen som var ryddet i eldre jernalderen er den best kjente av Helgøyas gårder fra fortiden som har tilhørt riksråd Peder Griis i 1490-årene. Også der var det eneste kirkebygget etter skriftlige overlevninger i middelalderen oppført, på samme sted som et gudehov hadde stått før. Etter tradisjonen hadde trolig et annet kirkebygg vært oppført i Lodviken eller Presterudområdet et stykke vekk der et jorde het «kirkejordet» og det er funnet et geistlig segl ved huset som var datert til cirka 1300 e.Kr ved jordet. All kirketjeneste på Helgøya var overført til Nes kirke i 1612. Etter 300 år uten kirke på øya ble Helgøya kapell åpent i 1870.
=== Sakral betydning ===
Navnet Helgøya tyder på en religiøs tilstedeværelse for gudsdyrkelse og religiøse seremonier på et bestemt landområde. Navnet «den hellige øya» ble videreført til dagens navn på øya, som i lengre perioder var sentrum for gudsdyrkelsen i heinenes rike, senere kjent som Hedmark. Gården Hovinsholmen på sørsiden av øya tok sitt navn fra ei eng som het Hovin (tempelenga) der det må ha stått et gudehov. Der samlet bøndene seg til de store høytidene der flere guder ble dyrket og tilbedt. Tre sentrale åsaguder, Ull, Njord og Balder sto formodentlig sentralt på øya og i Mjøsregionen.
De første skriftlige beretningene som er bevart om Helgøya er fra 800-tallet. Etter sagnene bygget hedmarkingenes konge Øystein sitt kongssete på Hovinsholm som i flere slektledd bakover hadde tilhørt hans slekt. I tillegg til det lokale riket hadde kong Øystein også lagt Romerike lenger sørover under seg. Han gav dette riket til den ene sønnen, Sigtrygg, mens den andre, Øystein, fikk Hedmark. Men opplandskongen Halvdan Svarte gjorde krav på Romerike og gikk til krig ved midten av 800-tallet mot Sigtrygg. Sigtrygg ble drept, men hans bror Øystein prøvde senere å erobre tilbake brorens rike. Halvdan Svarte gikk mot hedmarkingene og drev dem nordover under kampene.
Fra Toten satte Halvdan Svarte over sjøen med en stor hær og rykket inne på Nes. Der ble kong Øystein beseiret i et slag som trolig skjedde i strøket Skjelve-By. Øystein flyktet opp i Gudbrandsdalen til den lokale kongen Gudbrand herse. De samlet en stor hær og kom sørover til Helgøya. Der stod Halvdan Svarte med hæren ved Hovinsholm på sørsiden av øya. Slaget på Helgøya ved Hovinsholm ble meget hardt og Gudbrand herses sønn Guttorm ble drept.
Arkeologene har i nærheten av Hovinsholm funnet flere spyd, sverd, pilspisser, knivblad og bronsespenner på et lokalt sted som het Mannlausa. Muligens hadde slaget som sluttet med seier for Halvdan Svarte funnet sted der. Halvdan oppholdt seg på øya om vinteren og sluttet forlik med Øystein som fikk tilbake halve Hedmark. Som sagt tidlig skulle kong Øystein ha hauglagt kongesønnen Guttorm på holmen utenfor Hovin som nå er nesten landfast med Helgøya.
=== Kampene om Helgøya ===
En urolig periode med kriger og maktkamp på flere århundrer startet etter Halvdan Svartes død på Mjøsaregionen. Blant annet ble det etablert en ordning med et signalsystem med varder, som ikke bare var oppført langs kysten og ferdselsvegene opp i landet, men også på Liåsen på Nes og Eiksberget på Helgøya. Begge de to vardene var i beredskap helt fram til 1780.
Harald Hårfagre erobret Hedmark etter en mordbrann i Ringsaker, men etter hans død gikk kontrollen til småkongene som innbyrdes slåss seg imellom det neste århundret. De norske kongene begynte en konsolidering av sin makt over Opplandene, som i årene mellom 1015 og 1230 ble tilholdssted for opposisjonen mot den norske kongemakten. Under de norske borgerkrigene ble Mjøsa meget viktig for de stridende partene, som straks merket seg Helgøyas strategiske rolle som base for en flåtestyrke på vannet.
En natt på høsten 1202 kom bøndene på Helgøya og området rundt seg ubemerket til Helgøya og nærmet seg gården (trolig Hovinsholmen). De væpnede bøndene støttet av flere overløpere fra baglerne stormet inn på gården og satte fyr på bygningene etter at de hadde drept vaktmennene. Baglerkonge Inge Magnusson og de fleste av hans menn ble massakrert av overmakten. Bøndene hadde med dette avsluttet den første baglerkrigen. Men bare tre år senere vendte baglerne tilbake med sitt nye kongsemne, Erling Steinvegg, og slo seg ned på Helgøya til stor misnøye for den lokale befolkningen. Først med baglerkongens død i 1207 vendte mer fredelige tider tilbake for beboerne på øya.
Ribbungopprøret ble en hard tid, etter seieren på Stange mot hedmarkingene som ble overrasket av et samlet angrep fra ribbungene vinteren i 1225. Den strategiske viktige Helgøya ble underlagt deres militære kontroll i to år. Sigurd Ribbung tok øya i bruk som base for sine styrker, og kunne ved behov bruke den som tilholdssted og som et siste tilfluktssted før en strategisk retrett.
I september 1225 kom Skule jarl med en stor hær nedover Gudbrandsdalen. En fortropp som rodde mot Hamar kom så overraskende på Sigurd at han bare så vidt kom seg ut på sitt skip rett fra et bad i byen. På Helgøya hadde han plassert sitt hærfolk sammen med krigsflåten på Mjøsa. Sigurd Ribbung som startet forhandlinger med jarlen og deretter kong Håkon Håkonsson, hadde i hemmelighet planlagt en retrett nordover på innsjøen til Ringsaker og opp i landet til Toten. Jarlen oppdaget dette for sent og valgte å vende hjemover til Nidaros med hæren. Men retretten fra Helgøya reddet krigsflåten som ble skjult i elveos og fjorder. Med de gjenværende skipene gjenvant ribbungene sitt herredømme over innsjøen. Kongen seilte sommeren 1226 med opptil femti skip opp til Mjøsa der han støtte på hele ribbungflåten. Istedenfor et sjøslag rømte ribbungene uten mye motstand.
Ribbungene kom tilbake med skip fra Vänern som de hadde dratt over Eidskog, og overrasket sysselmennene Guttorm Fjonk og Arne på Hol ved holmen nedenfor Hovinsholm der de bevoktet de mange skipene kongen hadde latt være igjen på Mjøsa. Overfallet som enten var på Hol i Nes eller på Hovinsholmen i Helgøya, ble blodig. Hele vaktstyrken som utgjorde en sveit ble utryddet. Det var siste gang ribbungene tok øya i besittelse. Ett år senere hadde opprøret gått i oppløsning, og kongen la Opplandene inn under seg.
=== Bispestriden om Helgøya ===
I 1202 like før overfallet hadde baglerkonge Inger gitt øya som gave til kirken på Hamar, men dette nektet birkebeinene å akseptere dersom de aldri villet godkjenne Inge som konge og kong Håkon Håkonsson naturlig nok mente at Inge hadde ikke noe med å gi bort det som var den rettmessige kongens farsarv etter kong Håkon Sverresson. Biskop Pål i Hamar, som overtok bispeembetet i 1232, nektet å gi fra seg øya som var underlagt kirkens kontroll som dens egne eiendommer. Baglerne var ved det tidspunktet kraftig presset på alle kanter og gav bort Helgøya for å sikre seg at Hamarbispen ville støtte dem fremfor birkebeinerne. Biskop Pål bestred kongens påståtte eiendomsrett, som gikk ut på arverett etter Hårfagreætten til øya der det var kongens rett å utnevne sine egne sysselmenn. Med gavebrevet fra 1202 startet biskopen en strid med kongen.
Bispestriden om øya førte til at Hamarbispen dro vekk fra landet og tok kontakt med paven i Roma. Tross pavens inngrep til støtte for Hamarbispen viste kongen seg urokkelig og hevdet bestemt at øya tilhørte kongen, og at bøndene der skulle betale skatt til kongen og ikke til kirken. Men biskop Pål bestred hele tiden kongens eiendomsrett; antakelig mente han at eiendomsretten egentlige tilhørte kongens motstanderne siden øya snarere var høvdinggods enn krongods. Etter flere år med skarp og langvarig strid mellom kongen og kirken kom det til forlik i 1237.
Hamarbispen oppgav Helgøya til kongen som stadfestet den kongelige eiendomsretten, men i vederlag fikk han flere store gårder av samme verdi som godset på Helgøya. Blant disse var både Hovinsholmen på Helgøya og Hol inne på Nes. De ble deretter kirkegods fram til reformasjonen i 1500-tallet. Et mindre klosterhospital var reist på Hovin. I 1240 under Skule Bårdssons opprøret gav han sin passive støtte til hertug Skule som plassert sin uektefødte sønn Peter Hertugson på Helgøya på Hovinsholmen. Den presteutdannede hertugssønnen fulgte med sin far under flukten til Nidaros.
=== Krongods og kirkegods ===
Helgøya ble hardt rammet av svartedauden. Så mye som en tredjedel av befolkningen døde. Som krongods betalte bøndene skatt til kongen, men den kirkelige innflytelsen var hele tiden sterk. De fleste jordrydningene ble gjort med Hamarbispens velsignelse, i følge Hamarkrøniken. Svartedauden innledet en nedgangstid, med en svakere kongemakt enn tidligere. I 1345 ga kongen fra seg retten til å kreve inn inntektene til det kongelige kapell, Mariakirken i Oslo. Gjennom de neste to århundrene gjennomgikk Helgøya en langvarig omstilling fra å være krongods til kirkegods.
Ved de seneste oversikter over Mariakirkens gods i 1542 var 23 gårder nevnt som kirkegods. Hamarbispen hadde da mistet de fleste nygårdene, og hadde bare igjen den store Hovinsholmen gård, hvor kongens sysselmenn bodde. Tross reformasjonen i 1537 fortsatte Mariakirken å besitte gods på Helgøya, men alt kirkelig gods hadde vært inndratt og omgjort til krongods bestyrt av utnevnte menn. Mariakirken opphørte i 1549, men den norske kansleren fortsatte tradisjonen og krevde inn avgifter fra dette rike distriktet.
Fram til 1645 hadde Mariakirkens gods, herunder Helgøya, vært under skiftende adelige herrer fra Peder Huitfeldt i 1547 til Jens Bjelke. I tre hundre år eksisterte forbindelsen mellom Mariakirken i Oslo og Helgøya, først som kirkegods og etter reformasjonen som krongods. Den siste kansleren hadde blitt eier av Hovinsholm med underliggende gods gjennom sitt ekteskap med Sofie Brockenhuus i 1610. To år i forveien hadde Sofie Brockenhuus overtatt dette godset som en del av arven etter sin onkel, Peder Brockenhuus.
=== Helgøya som adelsgods ===
Jens Bjelke, landets største jordegodseier, fikk etter flere års iherdig arbeid kombinert sitt gods på Hovinsholmen med resten av Helgøya. Avtalen omfattet overrekkelse av tre fullgårder, fjorten halvgårder og ni ødegårder, fra kong Kristian IV i 1645. Med dette ble hele øya et adelsgods underlagt Bjelkes bestyrelse. Verdien av godset på Hovinsholmen er så stor at stattholder Hannibal Sehested gjennom en kongelig intervensjon forsøkte å presse Bjelke til å selge det for en rimelig pris.
Bjelke nektet, fordi han kjente til den rådende godspolitikken i Norge, der adelen innførte og videreførte flere privilegier etter dansk mønster fra 1646. En konsentrasjon av jordegodsene var derfor i Bjelkes interesse, for å ha størst mulig råderett over beboerne som måtte betale mer skatt, avgifter, bøter og utføre pliktarbeid ovenfor adelen enn tidligere. Helgøya ble bokstavelig talt et «adelsrike», uten sidestykke i Norge. For å sitere N. Olssøn: «den hele ø var saa at sige et lidet rike for sig selv, i det hele et sjeldent smukt adelsgods om end ikke saa svært stort».
Bjelkefamilien bodde aldri selv på Hovinsholm, som hadde blitt et adelsgods videreutviklet fra veitslegodset i middelalderen for sysselmennene som fikk veitsleinntekter til deres drift på gården. Jens Bjelkes datter Sophie giftet seg med generalmajor Hans von Løvenhielm, som kjøpte Hovinsholm samt Ringsakergårdene Tjerne og Skredshol fra svogeren i 1682. Kort tid etter solgte han den videre til generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus, som nedstammet fra slekten som eide Hovinsholm rundt år 1600.
Etter Brockenhuus' død satt enken med gården til sin død i 1720. Familien som overtok hele øya medregnet Hovinsholmen, solgte først leilendingsbrukene på Helgøya på offentlig aksjon i 1720-1721. De fleste eiendommene ble kjøpt av de gamle leilendingene eller av andre nesninger som skaffet seg selveierstatus som gårdbruker. I 29. november 1723 ble setegården Hovinsholm bortsolgt på auksjon til Jens Halvorsen fra Nes. Adelsperioden på Helgøya ble avsluttet og øyværingene fikk samme administrasjon som resten av Norge, men de var blitt selveiere på sitt eget gårdbruk.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Egil Enemo, Helgøya : lokalhistoriske bruddstykker (1978) ISBN 82-990490-0-8
Gunhild Kolstad (redaktør), Nes bygdebok : 2. Bruks- og slektshistorie : 1. Helgøya (1990) ISBN 82-90945-01-9
== Eksterne lenker ==
Midtimjosa.no – Om Nes & Helgøya
Maps.Google.com – Kart over Helgøya
Vimeo.com – Videoreportasje om bakgrunnen for namnet Helgøya i førkristen religion | Helgøya kan sikte til | 9,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chlodwig_zu_Hohenlohe-Schillingsf%C3%BCrst | 2023-02-04 | Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayerske politikere', 'Kategori:Dødsfall 6. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Hersfeld-Rotenburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske utenriksministre'] | Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819 i Rothenburg an der Fulda, død 6. juli 1901 i Bad Ragaz i Sveits) var en politiker i Det tyske keiserrike (Liberale Reichspartei og Deutsche Reichspartei). Han var ministerpresident i Bayern, statssekretær og dermed leder av det keiserlige utenriksdepartement, og ministerpresident i Preussen. Endelig ble han Tysklands tredje kansler, etter Leo von Caprivi.
| Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819 i Rothenburg an der Fulda, død 6. juli 1901 i Bad Ragaz i Sveits) var en politiker i Det tyske keiserrike (Liberale Reichspartei og Deutsche Reichspartei). Han var ministerpresident i Bayern, statssekretær og dermed leder av det keiserlige utenriksdepartement, og ministerpresident i Preussen. Endelig ble han Tysklands tredje kansler, etter Leo von Caprivi.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hohenlohe-Schillingsfürst ble født i Rotenburg an der Fulda i dagens Hessen. Prins Clodwig var sønn av fyrst Franz Joseph (1787–1841) og prinsesse Konstanze av Hohenlohe-Langenburg. Han ble oppdratt i en katolsk konfesjon.
=== Karrière ===
Etter jusstudier i Göttingen og Bonn, gikk han inn i den prøyssiske diplomatiske tjenesten.I 1846 overtok han som fyrste av Hohenlohe-Schillingsfürst, som lå i Bayern, og gikk da ut av statstjenesten i Preussen.I 1847 giftet han seg med prinsesse Marie zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg (1829–1897), som han fikk tre sønner og to døtre med. En av sønnene ble fyrst Alexander zu Hohenlohe-Schillingsfürst (1862–1924).
=== Politiker i Bayern, revolusjonen i Tyskland 1848 ===
Under revolusjonen 1848 gikk han inn for et samlet Tyskland, og stilte seg til disposisjon for den midlertidige regjering i Frankfurt am Main. Han ble i 1848 ambassadør i Athen og i 1849 ambassadør i London.
=== Ministerpresident i Bayern ===
Etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 gikk han inn for en tettere union med Preussen, og senere samme år ble han utnevnt til ministerpresident i Bayern.Hohenlohe var som ministerpresident opptatt av å styrke båndene mellom Bayern og Det nordtyske forbund. Han reorganiserte den bayerske hær etter prøyssisk forbilde, fikk istand et militært forbund mellom Det nordtyske forbund og de tyske statene i sør. Han inntok en ledende rolle i etableringen av tollparlamentet, hvor han i 1868 ble valgt til visepresident. En kombinasjon av ultrakonservative katolikker og antiprøyssiske nasjonalister, tvang ham imidlertid til å gå av i begynnelsen av 1870. En særlig foranledning var hans avvisning av dogmet om pavelig ufeilbarlighet.
=== Riksdagsmedlem, diplomat og prøyssisk ministerpresident ===
Etter Tysklands samling i 1871, ble han 23. mars innvalgt i Riksdagen. Der ble en av visepresidentene, og var en ledende figur i grunnleggelsen av det liberale rikspartiet. Partiet arbeidet for å støtte opp under det nye riket, sikre en liberal utvikling og var imot «klerikal aggresjon», særlig representert ved Det katolske sentrumspartiet. Hohenlohe var en av støttespillerne for Bismarcks antipavelige Kulturkampf, og gikk inn for et forbud mot jesuittordenen. Han støttet også den såkalte prekestolsparagrafen og muligheten for å inngå borgerlig ekteskap.Hohenlohe ble utnevnt av Bismarck til ny ambassadør i Paris i 1874, hvor han ble i sju år. I 1878 deltok han på kongressen i Berlin som tredje tyske representant.Etter utenriksminister Bernhard Ernst von Bülows død, ble han i 1880 kalt til Berlin som midlertidig sjef for utenriksdepartementet, og personlig stedfortreder for Bismarck under dennes sykdom. I 1885 etterfulgte han general Manteuffel som riks-stattholder i Elsass-Lothringen. Han ble i Strasbourg (den gang kalt Strassburg) til oktober 1894.
=== Tysk kansler ===
På anmodning fra keiseren akseptert han å bli Leo von Caprivis etterfølger som tysk kansler, og samtidig Preussens statsminister. Som kansler holdt han seg mye borte fra offentligheten, og besøkte parlamentet svært sjeldent. Han gikk av som kansler og statsminister 17. oktober 1900, og døde ved Ragaz 6. juli 1901.
== Se også ==
Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürsts regjering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chlodwit zu Hohelohe-Schillingsfürsts memoarer (engelsk) | Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819 i Rothenburg an der Fulda, død 6. | 9,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Botho_zu_Eulenburg | 2023-02-04 | Botho zu Eulenburg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1831', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bartoszyce fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske politikere'] | Botho zu Eulenburg (født 31. juli 1831 i Wicken ved Bartenstein, daværende Østpreussen, død 5. november 1912 i Berlin) var en prøyssisk greve og statsmann.
Som innenriksminister under Bismarck igangsatte han en rekke anti-sosialistiske tiltak i 1878. Han var Preussens statsminister i et kort tidsrom på 1890-tallet, og var den siste statsministeren i Preussen som ikke også var tysk kansler inntil Paul Hirsch i 1918. Eulenburg ble gravlagt på gravlundene ved Halleporten.
| Botho zu Eulenburg (født 31. juli 1831 i Wicken ved Bartenstein, daværende Østpreussen, død 5. november 1912 i Berlin) var en prøyssisk greve og statsmann.
Som innenriksminister under Bismarck igangsatte han en rekke anti-sosialistiske tiltak i 1878. Han var Preussens statsminister i et kort tidsrom på 1890-tallet, og var den siste statsministeren i Preussen som ikke også var tysk kansler inntil Paul Hirsch i 1918. Eulenburg ble gravlagt på gravlundene ved Halleporten.
== Referanser == | Botho zu Eulenburg (født 31. juli 1831 i Wicken ved Bartenstein, daværende Østpreussen, død 5. | 9,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_Zweig | 2023-02-04 | Stefan Zweig | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerrikske dramatikere', 'Kategori:Østerrikske forfattere'] | Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden.
| Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden.
== Liv og virke ==
Stefan Zweig ble født inn i en velhavende østerriksk-jødisk familie. Faren, Moritz Zweig, var en bøhmisk tekstilfabrikant og moren, Ida Brettauer, kom fra en rik kjøpmannsslekt fra Hohenems i Vorarlberg.
På gymnasiet utviklet Zweig interessen for litteratur. Han studerte filosofi og litteraturvitenskap ved universitetet i Wien. Ved utbruddet av første verdenskrig var han som så mange andre patriotisk, men ble snart pasifist, dels pga. innflytelse fra sin venn Romain Rolland.
Zweigs tidlige lyrikk er influert av franske symbolisme, østerriksk impresjonisme og tysk nyromantikk.
Studiet av Freuds psykologi inspirerte Zweig til å skrive verk som skildrer kaotiske følelser og sjelelige kriser, som kortromanene Der Amokläufer (1922), Verwirrung der Gefühle (1927) og Schachnovelle (1942, filmatisert 1960). I miniatyrene Sternstunden der Menschheit (1927) skildrer Zweig historiske begivenheter med vidtrekkende konsekvenser. Samleverket Baumeister der Welt (1935) inneholder berømte dikterbiografier av Balzac, Dickens, Dostojevskij, Hölderlin, Kleist, Nietzsche, Stendhal og Tolstoj. I en rekke biografiske romaner skildret han historiske personligheter, Joseph Fouché (1929), Marie Antoinette (1932), Maria Stuart (1935) og Magellan (1938). Dessuten skrev Zweig legender, f.eks. Die Augen des ewigen Bruders (1922), Legenden (1945), essayer, librettoen til Richard Strauss' opera Die schweigsame Frau (1935) og gjendiktningen av Ben Jonsons Volpone (1925).
Zweigs personlige humanistiske og pasifistiske syn ligger til grunn for Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam (1934). I det selvbiografiske verket Die Welt von gestern (1942) maner forfatteren frem den svunne europeiske kultur som var hans eget livselement. Zweig var også en fremragende oversetter og en ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd. De fleste av hans bøker foreligger i norsk oversettelse.
Fra 1920 til 1938 var Zweig gift med forfatteren Friderike Maria f. Burger. Året etter at ekteskapet var oppløst, giftet Zweig seg med sin sekretær, Lotte Altmann. Begge ekteskapene var barnløse.
NSDAPs (nazipartiet) og Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland våren 1933 gjorde at Zweig forlot Østerrike i 1934 og emigrerte til Storbritannia. Frem til 1939 bodde han i London og deretter i Bath. Han fikk britisk statsborgerskap, men av frykt for å bli internert som enemy alien, reiste han og hustruen via New York, Argentina og Paraguay før han i 1940 endelig slo seg ned i Rio de Janeiro.
23. februar 1942 ble Stefan og Lotte Zweig funnet døde i sitt hjem i Petrópolis i Rio de Janeiro. Dødsattesten lyder på ingestão de substancia toxica – suicidio («inntak av giftig substans - selvmord»). I selvmordsbrevet skriver Zweig at han tok beslutningen «aus freiem Willen und mit klaren Sinnen». Zweig var preget av en lengre og stadig dypere depresjon som kom av fortvilelse over nazismen og frykten for den europeiske kulturs undergang, og den perspektivløse eksiltilværelsen.
Zweigs hus i Brasil ble i 2006 gjort om til et museum, Casa Stefan Zweig.
== Verk i utvalg ==
Silberne Saiten (1901), dikt
Die Liebe der Erika Ewald (1904)
Tersites (1907)
Brennendes Geheimnis (1911), novelle
Der Brief einer Unbekannten (1922), novelle
Verwirrung der Gefühle (1927) , novelle
Drei Dichter. Casanova – Stendhal – Tolstoi (1928), biografi
Joseph Fouché (1929), biografi
Marie Antoinette (1932), biografi
Maria Stuart (1935), biografi
Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam (1935)
Castellio gegen Calvin oder Ein Gewissen gegen die Gewalt (1936)
Ungeduld des Herzens (1939)
Die Welt von Gestern (utgitt posthumt i 1942)
Schachnovelle (1941)
Balzac biografi, fragment
== Oversatte bøker ==
Flukten, 1900
Amok. Oslo: Aschehoug. 1928.
Joseph Fouché: portrett av et politisk menneske. Oslo: Aschehoug. 1930.
Helbredelse ved aand: Franz Anton Mesmer - Mary Baker-Eddy - Sigmund Freud. Oslo: Aschehoug. 1931.
Marie Antoinette Billede av en gjennomsnittskarakter, 1933
Maria Stuart, 1936
Magellan: mannen og hans verk. Oslo: Aschehoug. 1938.
De utålmodige av hjertet, Roman, 1939
Verden av i går, en europeers erindring, 1948
Tolstoi, 1940
Verden av i går, 1951
Sjakknovelle. Oslo. 1951.
Evige øyeblikk: tolv historiske miniatyrer. Oslo: Aschehoug. 1952.
Leporella. Oslo: Aschehoug. 1954.
Den evige brors øyne , En legende 1959
Volpone : Komedie uten kjærlighet i tre, 1965
De utålmodige av hjertet, 1966
Legender, 1969
Verden av i går. Aschehoug. 1993. ISBN 8203172830.
I følelsenes vold. Oslo: Solum. 2000. ISBN 8256012366.
== Litteratur ==
(de) Janca Imwolde: Stefan Zweig. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
Stefan Schmidl: «Zweig, Stefan» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
(de) Ingrid Bigler-Marschall: «Zweig, Stefan» i Historisches Lexikon der Schweiz
Weil, Bernd A.: Schach dem Teufel. Erzählung in Anlehnung an die «Schachnovelle» von Stefan Zweig. Frankfurt am Main 1995, ISBN 3-89501-221-1
Müller, Hartmut: Stefan Zweig mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, ISBN 3-499-50413-8
Zweig, Stefan: Die Welt von Gestern – Die Erinnerungen eines Europäers, Autobiographie Stefan Zweigs, ISBN 3-596-21152-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefan Zweig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stefan Zweig på Internet Movie Database
(sv) Stefan Zweig i Svensk Filmdatabas
(fr) Stefan Zweig på Allociné
(en) Stefan Zweig på AllMovie
(en) Stefan Zweig hos The Movie Database
(en) Stefan Zweig hos Internet Broadway Database
(en) Stefan Zweig på Apple Music
(en) Stefan Zweig på Discogs
(en) Stefan Zweig på MusicBrainz
(en) Stefan Zweig på Spotify
(de) http://www.stefanzweig.de/
(de) http://www.sbg.ac.at/ger/zweig/home.htm – Internationale Stefan Zweig Gesellschaft
(en) http://www.stefanzweig.org/
(de) Stefan Zweig i Perlentaucher | Personer med Zweig som etternavn: | 9,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Prodigy | 2023-02-04 | The Prodigy | ['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artister innen elektronisk musikk', 'Kategori:Band etablert i 1990', 'Kategori:Britiske musikkgrupper', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Prodigy'] | The Prodigy er et engelsk elektronisk musikk-band etablert av Liam Howlett i 1990 i Braintree i Essex. Gruppen regnes som pionerer innen elektronisk dance music-sjangeren big beat sammen med artister og band som Fatboy Slim, The Chemical Brothers med flere. Sjangeren oppnådde allmenn popularitet på 1990- og 2000-tallet, hvor de ble kjent for konserter med høyt kvalitative opplevelser. De har solgt nesten 20 millioner plater på verdensbasis, noe som er unikt og historisk innen dance music.De opererer innenfor flere musikksjangere fra rave til hardcore techno tidlig på 1990-tallet, til alternative rock og big beat med punkinnslag i senere tid.
De nåværende medlemmene er Liam Howlett (komponist/keyboardist) og Maxim (MC-rapper/vokalist). Vokalist og danser Keith Flint var medlem frem til sin død i 2019. Leeroy Thornhill (danser/meget tilfeldig live keyboardist) var medlem fra 1990 til 2000, og den kvinnelige danseren/vokalisten Sharky var medlem i 1990. The Prodigy ble først kjent som del av undergrunns rave-scenen tidlig på 1990-tallet, og har siden da blitt meget populære og verdenskjente.
Deres største hits inkluderer «Charly», «Out of Space», «Smack My Bitch Up», «Voodoo People», «No Good (Start the Dance)», «Omen», hvor «Breathe» og «Firestarter» nådde førsteplassering i Norge.Keith Flint døde i sitt hjem i Dunmow i Essex 4. mars 2019.
| The Prodigy er et engelsk elektronisk musikk-band etablert av Liam Howlett i 1990 i Braintree i Essex. Gruppen regnes som pionerer innen elektronisk dance music-sjangeren big beat sammen med artister og band som Fatboy Slim, The Chemical Brothers med flere. Sjangeren oppnådde allmenn popularitet på 1990- og 2000-tallet, hvor de ble kjent for konserter med høyt kvalitative opplevelser. De har solgt nesten 20 millioner plater på verdensbasis, noe som er unikt og historisk innen dance music.De opererer innenfor flere musikksjangere fra rave til hardcore techno tidlig på 1990-tallet, til alternative rock og big beat med punkinnslag i senere tid.
De nåværende medlemmene er Liam Howlett (komponist/keyboardist) og Maxim (MC-rapper/vokalist). Vokalist og danser Keith Flint var medlem frem til sin død i 2019. Leeroy Thornhill (danser/meget tilfeldig live keyboardist) var medlem fra 1990 til 2000, og den kvinnelige danseren/vokalisten Sharky var medlem i 1990. The Prodigy ble først kjent som del av undergrunns rave-scenen tidlig på 1990-tallet, og har siden da blitt meget populære og verdenskjente.
Deres største hits inkluderer «Charly», «Out of Space», «Smack My Bitch Up», «Voodoo People», «No Good (Start the Dance)», «Omen», hvor «Breathe» og «Firestarter» nådde førsteplassering i Norge.Keith Flint døde i sitt hjem i Dunmow i Essex 4. mars 2019.
== Bandmedlemmer ==
=== Dagens medlemmer ===
Liam Howlett – keyboard, programmering, tekstforfatter (1990–)
Maxim – MC, vokalist, beatbox (1990–)
=== Dagens konsertmedlemmer ===
Leo Crabtree – trommer, perkusjon (2008–)
Rob Holliday – gitar, bass (2005–2006 og 2008–)
=== Tidligere medlemmer ===
Keith Flint – vokalist, danser (1990–2019, hans død)
Leeroy Thornhill – danser, tidvis keyboard på konserter (1990–2000)
Sharky – vokalist, danser (1990)
=== Tidligere konsertmedlemmer ===
Alex Roberts – gitar (2009)
Kieron Pepper – trommer, tidvis gitar (1997–2007)
«The Rev» – gitar (2007)
«Snell» – trommer (July 2007)
Brian Fairbairn – trommer (2007)
Jim Davies – gitar (1995–1996, 2002–2004)
Alli MacInnes – gitar (2001, 2002)
Gizz Butt – gitar (1996–1999)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Experience, XL Recordings, 21. september 1992
Music for the Jilted Generation, XL Recordings, 4. juli 1994
The Fat of the Land, XL Recordings, 30. juni 1997
The Dirtchamber Sessions, Vol. 1, XL Recordings / Beggars Group, 6. april 1999
Always Outnumbered, Never Outgunned, XL Recordings, 23. august 2004
Invaders Must Die, Cooking Vinyl, 23. februar 2009
The Day Is My Enemy, Take Me to the Hospital/Cooking Vinyl, Storbritannia og Three Six Zero Music/Warner Bros. Records, USA, 30. mars 2015
No Tourists, Take Me to the Hospital, 2. november 2018
=== Livealbum ===
World's On Fire, innspilt 24. juli 2010 i National Bowl, Milton Keynes, Storbritannia, 23. mai 2011
=== Singler og EP-er ===
What Evil Lurks, XL Recordings, februar 1991
Charly, XL Recordings, august 1991
Everybody In The Place, XL Recordings, februar 1991
Fire - Jericho, XL Recordings, 7. september 1992
Out Of Space, XL Recordings, 9. november 1992
Wind It Up (Rewound), XL Recordings, 29. mars 1993
One Love, XL Recordings, oktober 1993
No Good Start The Dance, XL Recordings, mai 1994
Voodoo People, XL Recordings, 7. november 1994
«Poison» (US), Virgin/EMI, 6. mars 1995
Scienide, promo, XL Recordings, mars 1995
«Firestarter», XL Recordings, 18. mars 1996
Breathe, XL Recordings, 11. november 1996
Mindfields, XL Recordings, 1996
Firestarter / Their Law, promo, Maverick, 1996
«Poison» (UK), XL Recordings, 16. juni 1997
Smack My Bitch Up, Warner Bros., 17. november 1997
Diesel Power, XL Recordings, 1997
Baby's Got A Temper, XL Recordings, 1. juli 2002
«Girls», XL Recordings, 30. august 2004
Girls/Memphis Bells, XL Recordings, 2004
Hotride EP, XL Recordings, 1. november 2004
«Spitfire (sang)», XL Recordings, 2004
«Voodoo People (Pendulum Remix) / Out Of Space (Audio Bullys Remix)», XL Recordings, 3. oktober 2005
«O», Vertigo, 13. februar 2009
«Invaders Must Die», Take me to the hospital, 3. mars 2009
«Omen», Cooking Vinyl, 16. februar 2009
Warrior's Dance, Cooking Vinyl, 11. mai 2009
Take Me To The Hospital, Take me to the hospital, 31. august 2009
The Added Fat EP, XL Recordings, 2012
The Night Is My Friend EP, Take me to the hospital, 2015
Roadblox (Paula Temple Remixes), R & S Records, 2015
The Day Is My Enemy, Take me to the hospital, 2015
Wall of Death, Take me to the hospital, 2015
Nasty, Take me to the hospital, 2015
Ibiza - Featuring Sleaford Mods, Take me to the hospital, 2015
Wild Frontier, Take me to the hospital, 2015
HMV Exclusive Remix EP, Take me to the hospital, 30. mars 2015
Android, Take me to the hospital, ukjent utgivelsesdato
=== Samlealbum ===
The Dirtchambers Sessions Volume One, 22. februar 1999
Their Law The singles 1990-2005, XL Recordings, 17. oktober 2005
Back To Mine, 21. februar 2006
The Prodigy – Experience / Expanded: Remixes & B-Sides, 4. august 2008
More Music for The Jilted Generation, 2008
The Fat of the Land Expanded, 2012
=== DVD ===
Their Law - The Singles 1990-2005, 17. oktober 2005
== Plasseringer ==
Plasseringene gjelder Norge og er hentet fra VG-lista.
=== Album ===
The Day Is My Enemy (2015) 1 uke i 2015, #17 som beste plassering
World's On Fire (2011) 1 uke i 2011, #34 som beste plassering
Invaders Must Die (2009) 4 uker i 2009, #10 som beste plassering
Their Law – The Singles 1990-2005 (2005) 1 uke i 2005, #6 som beste plassering
Always Outnumbered, Never Outgunned (2004) 2 uker i 2004, #5 som beste plassering
The Fat Of The Land (1997) 18 uker i 1997, 1998, #1 som beste plassering
Music For The Jilted Generation (1994) 13 uker i 1994, 1995, #12 som beste plassering
=== Singler ===
«Out Of Space» (Audio Bullys Remix) (2005) 1 uke i 2005, #20 som beste plassering
«Baby's Got A Temper» (2002) 3 uker i 2002, #13 som beste plassering
«Smack My Bitch Up» (1997) 7 uker i 1997, 1998, #8 som beste plassering
«Firestarter» (1996) 17 uker i 1996, #1 som beste plassering
«Breathe» (1996) 19 uker i 1996, 1997, #1 som beste plassering
«Poison» (1995) 19 uker i 1995, #5 som beste plassering
«No Good (Start The Dance)» (1994) 6 uker i 1994, #7 som beste plassering
== Konserter ==
Fra 8. juli 1994 til utgangen av 2013 har det blitt gjennomført cirka 780 konserter globalt sett.[trenger oppdatering] De har spilt i alle verdensdelene (bortsett fra Antarktis), hvor de fleste konsertene er gjennomført i Europa og da spesielt i hjemlandet Storbritannia med cirka 140.
I Asia er det først og fremst Japan som er mest besøkt. Kina, med Hongkong-konserten, ble besøkt så tidlig som i 1998. Afrika er minst besøkt med få konserter i Sør-Afrika. I Nord-og Sør-Amerika er det USA og Brasil som er de største konsert-markedene. I Oseania er det hovedsakelig Australia som er besøkt, hvor New Zealand er besøkt få ganger.
Året med flest konserter var i 2009 med tilsammen 114. Deretter følger 1997 med 87, 2005 med 74 og 1996 med 70 konserter.
De siste årene har det vært 40 konserter i 2010, 12 i 2011 og 29 konserter i begge årene 2012 og 2013.[trenger oppdatering]
=== Konserter i Norge ===
Ved utgangen av 2013 er det gjennomført 25 konserter i Norge.[trenger oppdatering] Oslo har vært besøkt flest ganger med 12 konserter, hvor Trondheim har hatt fire konserter og Tromsø har hatt to konserter. Og en konsert i Lillehammer, Arendal, Stavanger, Ålesund, Bodø, Tønsberg og Tysnes. Det skulle egentlig være en femte konsert (og den 26. konserten i Norge) i Trondheim i august 2019, men bandet avlyste alle konsertene etter Keith Flints død.
UKA, Trondheim, 8. oktober 1993
Sentrum Scene, Oslo, 26. november 1994
Hyperstate, Oslo Spektrum, Oslo, 30. april 1995
Seven Mountains Festival, Bergen, 14. mai 1995
Sentrum Scene, Oslo, 28. september 1995
UKA, Trondheim, 20. september 1995
Cybervision, Håkons Hall, Lillehammer, 17. februar 1996
Hyperstate, Oslo, 30. april 1996
Tromsøhallen, Tromsø, 1. mai 1996
Rockefeller, Oslo, 13. desember 1996
Kalvøyafestivalen, Oslo, 29. juni 1997
Oslo Spektrum, Oslo, 25. oktober 1997
UKA, Trondheim, 26. oktober 1997
Sentrum Scene, Oslo, 18. oktober 2005
Sentrum Scene, Oslo, 27. februar 2009
Hovefestivalen, Arendal, 25. juni 2009
Oslo Spektrum, Oslo, 14. november 2009
Rått og Råde, Stavanger, 3. september 2010
Døgnvillfestivalen, Tromsø, 4. september 2010
Jugendfest, Ålesund, 16. august 2012
Parkenfestivalen, Bodø, 18. august 2012
UKA, Trondheim, 7. oktober 2015
Oslo Spektrum, Oslo, 31. oktober 2015
Slottsfjellfestivalen, Tønsberg 12. juli 2017
Tysnesfest, Tysnes 13. juli 2018
Pstereo, Trondheim, august 2019
== Bibliografi ==
1995 Electronic Punks The Offical Story, Martin Roach, (Indepedent Music Press), ISBN 1-897783-04-3
1995 Adventures with the Voodoo Crew, Martin Roach, (Ebury Press), ISBN 0-09-186088-1
1996 The Prodigy Exit The Underground, Lisa Verrico, (Virgin), ISBN 0-7535-0063-9
1997 The Prodigy The Illustrated Story, Hamlyn, ISBN 0-600-59511-0
1997 Prodigy - Fat Of The Land melody, chords, lyrics Hal Leonard, ISBN 0-793-59172-4
1997 Prodigy The Fat Of The Land Official Book, Martin Roach, (Indepedent Music Press), ISBN 1-89-7783-12-4
1997 The Prodigy - Firestarters, John Keaton, (ufo music ltd.), ISBN 1-873884-85-0
1997 Prodigy An Illustrated Biography, Stuart Coles, (Omnibus Press), ISBN 0-7119-6718-0
1998 Prodigy 100% Unofficial Special, (Grandreams), ISBN 1-85830-636-1
1998 Music for the Voodoo People + bootleg CD of What Evil Lurks EP, V. Neri, (Sonic Book), ISBN 88-7226-404-9
2002 Prodigy, Martin James, (Sanctuary Publishing), ISBN 1-86-074356-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Prodigy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Prodigy på Internet Movie Database
(en) The Prodigy på Apple Music
(en) The Prodigy på Discogs
(en) The Prodigy på MusicBrainz
(en) The Prodigy på SoundCloud
(en) The Prodigy på Spotify
(en) The Prodigy på Songkick
(en) The Prodigy på Last.fm
(en) The Prodigy på Genius — sangtekster
(en) The Prodigy på AllMusic
The Prodigy på Facebook
The Prodigy på Instagram
The Prodigy på Twitter
The Prodigy på YouTube | | medlemmer = | 9,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leo_von_Caprivi | 2023-02-04 | Leo von Caprivi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1831', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer fra andre slesvigske krig', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske admiraler', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske marineoffiserer'] | Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. februar 1899 i Skyren i Brandenburg) var en tysk offiser og politiker. Han etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890, en stilling han holdt til 1894. Han var både general i hæren og viseadmiral i marinen.
| Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. februar 1899 i Skyren i Brandenburg) var en tysk offiser og politiker. Han etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890, en stilling han holdt til 1894. Han var både general i hæren og viseadmiral i marinen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Caprivi var av slovensk opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet Kopriva, stammet fra Koprivnik i Kočevski Rog, men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Han var eldste sønn av den prøyssiske Obertribunalrat og Kronsyndikus Leopold von Caprivi (1797–1865), medlem av Preußisches Herrenhaus, og hans hustru Emilie Köpke (1803–1871). Moren stammet fra et borgerlig hjem. Faren var teologiprofessor og leder for Berlinisches Gymnasium zum Grauen Kloster Gustav Köpke.
=== Karriere ===
Caprivi gikk i 1849 inn i hæren, og deltok i krigene mot Østerrike i 1866 og mot Frankrike i 1870. Etter hvert ble han general i infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for admiralitetet.
Caprivi ble i 1890 Bismarcks etterfølger som prøyssisk ministerpresident og tysk kansler. Leo von Caprivis regjering var preget av en ny kurs i både utenriks- og innenrikspolitikken. Han forsonte seg med sosialdemokratene, som hadde vært Bismarcks bitreste fiender. Videre førte han en pro-britisk utenrikspolitikk. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom Zanzibartraktaten, hvor britene avstod Helgoland (nå i Schleswig-Holstein) og Caprivistripen (i dagens Namibia) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk.
I hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen» ikke fornyet. Avtalen var resultatet av Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med Russland etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, noe som hadde ødelagt balansen i Bismarcks alliansesystem.
I 1892 måtte han gå av som prøyssisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det prøyssiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som prøyssisk statsminister, Botho zu Eulenburg. De ble i 1894 begge etterfulgt av fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.
En politiske årsak til Caprivis avgang som kansler var uenighet mellom ham og keiseren, om lovforslagene som skulle undertrykke sosialdemokratene, de såkalte Umsturzvorlage.SPD var partiet som ble knyttet til omveltning (Umsturz). Caprivi ønsket ikke å fremme forslagene (Vorlage) for Riksdagen, da han ikke regnet med de ville gå igjennom.
== Se også ==
Caprivi-stripen i Namibia, oppkalt etter Leo von Caprivi
Leo von Caprivis regjering
== Referanser == | Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. | 9,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intel | 2023-02-04 | Intel | ['Kategori:121°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Intel Corporation', 'Kategori:Selskaper notert på NASDAQ', 'Kategori:Sider med kart'] | Intel (NASDAQ: INTC) er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. juli 1968 av fysiker Robert Noyce, og kjemikerne Gordon Moore og Andrew Grove. Selskapet var verdens største innen halvlederteknologi frem til det ble forbigått av Samsung i 2017, og står bak x86-arkitekturen som benyttes i de fleste PC-er.
| Intel (NASDAQ: INTC) er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. juli 1968 av fysiker Robert Noyce, og kjemikerne Gordon Moore og Andrew Grove. Selskapet var verdens største innen halvlederteknologi frem til det ble forbigått av Samsung i 2017, og står bak x86-arkitekturen som benyttes i de fleste PC-er.
== Historie ==
Intel ble grunnlagt i Mountain View i California i USA av Robert Noyce og Gordon Moore, to av «de svikefulle åtte» som forlot Shockley Semiconductor Laboratory i 1957. «De svikefulle åtte» grunnla Fairchild Semiconductor i 1957, der Grove ble ansatt i 1963. De tre forlot Fairchild Semiconductors da de følte seg bedratt av sine eiere. En annen ansatt hos Fairchild, Jerry Sanders grunnla AMD i 1969, og en tenåring i nærmiljøet som Noyce veiledet, Steve Jobs, grunnla i 1976 Apple.
Intel er et sammentrukket ord av de engelske ordene integrated og electronics.Intels første produkter var skiftregistre og RAM-brikker og i 1970-årene ble de ledende på SRAM- og DRAM-type minnebrikker. Intel laget sin første kommersielle microchip Intel 4004 i 1971 og deretter Intel 8008 og i 1974 Intel 8080. I 1979 kom x86-arkitekturen med Intel 8086 som IBM tok i bruk. I 1980-årene overtok japanske produsenter minnemarkedet, men økt popularitet for IBMs «personlige datamaskin» overbeviste Moore om at fremtiden lå i mikroprosessorer. Da Intel 386 kom, valgte Intel å ikke lisensiere designet til andre produsenter, og AMD, som Intel fram til da hadde samarbeidet med, saksøkte dem, og Intel måtte i 1991 betale erstatning. Markedet vokste raskt i 1980-årene og Intel vokste raskt. Intel 486 kom i 1989, mens neste generasjon x86, som kom i 1993 ble kalt Pentium. Moore overlot direktørjobben til Grove i 1987.Etter 2000 sprakk dot com-boblen, og etterspørselen falt noe, blant annet fordi AMD hadde blitt en reell konkurrent. Selskapets direktør fra 1998 til 2005, Craig Barret, hadde forsøkt å spre risikoen ved å satse på andre markeder en mikroprosessorer, uten videre suksess.I 2005 overtok Paul Otellini, som i 2006 endret navnestretegi for Intels prosessorer, droppet Pentium-navnet og kalte prosessorene Celeron, Core i3, Core i5 og Core i7.
I 2010 startet en strategi med oppkjøp, og selskaper som McAfee, Infineon Technologies og, etter hvert, ble Altera kjøpt.
Brian Krzanich overtok som daglig leder i mai 2013, etter at Otellini pensjonerte seg.
I 2016 reduserte selskapet antall ansatte med 12 000 etter å ikke ha lykkes like godt på mobilmarkedet som på PC-markedet.
== Produkter og markedshistorie ==
Intels tidligste produkter inkluderte forskjellige typer minne, som DRAM, SRAM og ROM, men tidlig i 1980-årene kom Intel under trykk fra produsenter i Japan, som kunne lage minne av samme kvalitet som Intel for en lavere pris. Dermed skiftet Intel fokuset sitt til mikroprosessorer. Dette kulminerte etterhvert i at Intel 8086-prosessoren ble produsert og ble starten på Intels mest suksessfulle prosessorlinje.
Intels mest brukte prosessor i forbrukermarkedet er «Intel Core»-serien. Denne serien består av Core i3, Core i5 og Core i7.
Det er også produsert en Core i9 som er langt mindre vanlig, da den er langt dyrerer enn andre prosessoren i «Intel Core»-serien. Disse benytter også en annen «socket», som vil si at de bare er kompatibel med et fåtall hovedkort.«Intel Core»-prosessorene er i tillegg nummerert med generasjons-nummer, serienummer, og en bokstav som forteller noe om egenskapene til prosessoren.
Eksempel: Intel Core i7-6700K. Her forteller «i7» hvilken under-serie prosessoren tilhører. «6» forteller oss at prosessoren er fra sjette prosessor-generasjon. «700» er serienummer. «K» forteller at prosessoren kan bli overklokket. En «U» ville indikert at prosessoren er laget for strømsparing (typisk brukt i laptop), mens en «G» hadde indikert innebygd grafikk egenskaper.For hver generasjon intel lanserer døper de også arkitekturen prosessorene benytter for et unikt navn. Dette navnet er likt på i3, i5 og i7 of hver generasjon. Det vil si at en i3 og en i7 vil ha samme navn på arkitekturen så lenge de tilhører samme generasjon.
Sjette (6) generasjon i «Intel Core»-serien heter Skylake. Syvende (7) generasjon heter Kabylake. Åttende (8) generasjon heter Coffeelake.Per 20. september 2018 er åttende generasjonen den nyeste tilgjengelig på markedet, men en niende generasjon er bekreftet av intel, uten at en lanserings-dato er satt. Trolig kommer denne på markedet tidlig 2019.
== Se også ==
Atom
Centrino
Core Duo
Core Quad
Core i7
Celeron
Celeron D
Pentium 1-4
Pentium D
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Intel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Andy Grove interview by iinnovatecast
YouTube Intel Channel
Intel i Open Directory Project
Intel Organizational Chart Wiki Arkivert 17. oktober 2008 hos Wayback Machine. | Intel () er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. | 9,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederick_Lindemann | 2023-02-04 | Frederick Lindemann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Briter fra andre verdenskrig', 'Kategori:Briter fra første verdenskrig', 'Kategori:Britiske fysikere', 'Kategori:Britiske vicomter og vicomtesser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Baden-Baden', 'Kategori:Personer fra distriktet East Devon', 'Kategori:Raseteoretikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frederick Alexander Lindemann, 1. viscount Cherwell, (født 5. april 1886 i Baden-Baden i Tyskland, død 3. juli 1957 i London) var en britisk fysiker.
Han arbeidet 1914–1918 for det britiske flyvåpenet og var professor i Oxford fra 1919 til 1956. Han var vitenskapelige rådgiver til Winston Churchill i 1940 og formelt regjeringsmedlem som Paymaster General i 1942–45 og 1951–53. Det vitenskapelige arbeidet til Cherwell var mangfoldig. Hans navn er blant annet knyttet til det såkalte Lindemann-vinduet, som slipper bløt røntgenstråling igjennom.
Han var også en internasjonalt kjent tennisspiller. Han ble adlet (baron 1941, viscount 1956) for sin innsats i forsvaret av Storbritannia under andre verdenskrig. Han var en hovedperson bak den allierte teppebombingen av Tyskland under andre verdenskrig.
| Frederick Alexander Lindemann, 1. viscount Cherwell, (født 5. april 1886 i Baden-Baden i Tyskland, død 3. juli 1957 i London) var en britisk fysiker.
Han arbeidet 1914–1918 for det britiske flyvåpenet og var professor i Oxford fra 1919 til 1956. Han var vitenskapelige rådgiver til Winston Churchill i 1940 og formelt regjeringsmedlem som Paymaster General i 1942–45 og 1951–53. Det vitenskapelige arbeidet til Cherwell var mangfoldig. Hans navn er blant annet knyttet til det såkalte Lindemann-vinduet, som slipper bløt røntgenstråling igjennom.
Han var også en internasjonalt kjent tennisspiller. Han ble adlet (baron 1941, viscount 1956) for sin innsats i forsvaret av Storbritannia under andre verdenskrig. Han var en hovedperson bak den allierte teppebombingen av Tyskland under andre verdenskrig.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Lindemann stammet fra en innvandret tysk familie. Han var ett av seks barn av den i ca. 1871 innvandrede pfalziske tyske katolikken Adolf Friedrich Lindemann (1846–1931) og hans protestantiske hustru Olga Noble. Adolf Friedrich Lindemann var ingeniør og forretningsmann, og som hobbyastronom bygde han seg et eget observatorium i Sidmouth, der familien bodde.
At Frederick ble født i Baden-Baden, skyldtes at moren var til kur og behandling.
Etter skolegang i Skottland og Darmstadt studerte han ved universitetet i Berlin.
=== Karriere ===
Han utførte forskning innen fysikk ved Sorbonne som bekreftet hypoteser først fremsatt av Albert Einstein vedrørende svært lave temperaturforhold. For dette og annet vitenskapelig arbeid ble Lindemann valgt til Fellow i Royal Society i 1920.
I 1911 deltok han på Solvaykonferansen om «Radiation and the Quanta» der han var yngste deltaker. Under første verdenskrig sluttet han seg til Royal Flying Corps og arbeidet i Farborough, der han blant annet utviklet en matematisk forklaring på spin.
På slutten av krigen ble Lindemann utnevnt til professor i eksperimentell filosofi ved University of Oxford og direktør for Clarendon Laboratory på anbefaling av Henry Tizard som han hadde samarbeidet med i Berlin. I 1919 var Lindemann en av de første til å foreslå at partiklene som utgjør solvinden, protonene og elektronene, kan vise seg å komme fra sola. Etter alt å dømme var det ikke kjent for ham at Kristian Birkeland hadde kommet med samme forutsigelse allerede i 1916.
Han arbeidet også på teorier om varmekapasitet og temperaturinversjonslag i stratosfæren. I kjemisk kinetikk lanserte han i 1921 det som senere ble kalt lindemannmekanismen for unimolekulære reaksjoner.Lindemann hadde tro på at det beste ville være om en liten krets av intelligente og av aristokrater fikk styre verden, ville man få et fredsommelig og stabilt samfunn, «ledet av supermenn og tjent av heloter». Det var de som feilaktig trodde at han var jødisk, og de som mente han var anti-demokratisk, ufølsom og elitistisk.Lindemann var tilhenger av eugenikk, så ned på arbeiderklassen, homoseksuelle og negre, og støttet sterilisering av mentalt tilbakestående. Lindemann var uansett av vitenskapelig-nøktern, saklig-presis karakter, og derutover vegetarianer og ikke-røyker.I 1930-årene ble Lindemann en av Churchills vitenskapelige rådgivere under hans anstrengelser for å bevege Storbritannias regjering til å oppruste forsvaret. Etter utnevnelsen av Churchill til statsminister i mai 1940 ble Lindemann hans viktigste vitenskapelige rådgiver, og snart også utnevnt til Paymaster General. Samme post innehadde han også i Churchills annen regjering på 1940-tallet.
Lindemann etablerte en statistisk avdeling innen regjeringen, bestående av en gruppe fagfolk som hadde direkte tilgang til Churchill. Denne avdelingen komprimerte tusener av statistiske data til pregnante og utsagnskraftige grafiske og tabellariske anskueliggjørelser, som satte Churchill i stand til å få raskere og sikrere grep om sammenhenger og forhold og dermed fatte hensiktsmessige beslutninger.I 1942 fremla den lidenskapelige nazimotstanderen Lindemann et dokument for regjeringen (det såkalte «dehousing paper») som anbefalte at Royal Air Force utførte direkte og omfattende strategiske bombekampanjer mot viktige tyske byer. Dokumentet tok som utgangspunkt i inngående studier av virkningene av den tyske bombingen av engelske byer, som Birmingham og Kingston upon Hull. I dette dokument lå kimen til den beslutning at man ved teppebombing av de tyske storbyer skulle svekke den tyske sivilbefolknings krigsmoral (f. eks. Operation Gomorrha mot Hamburg). Til slutt gikk regjeringen inn for Lindemanns plan og ga marskalk Arthur Harris oppdraget å sette dette ut i livet med den britiske bombeflotilje (Area Bombing Directive).
I 1945, etter krigsslutt, gjenopptok han sin stilling i Oxford. Han bistod dessuten regjeringen som rådgiver innen atomforskningen, og ga opphav til blant annet Atomic Energy Authority, dem britiske atomenergimyndighet.
Han ble adlet som baron Cherwell i 1941 og forfremmet til viscount Cherwell året før han døde uten arvinger.
== Priser (utvalg) ==
1956 – Hughesmedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frederick Lindemann, 1st Viscount Cherwell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frederick Lindemann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frederick Lindemann hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Frederick Lindemann hos The Peerage | Frederick Alexander Lindemann, 1. viscount Cherwell, (født 5. | 9,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernhard_von_B%C3%BClow | 2023-02-04 | Bernhard von Bülow | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske ambassadører', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske utenriksministre'] | Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein Flottbek i Altona i Holstein, død 28. oktober 1929 i Roma) var en tysk politiker. Han var statssekretær og dermed leder av utenriksdepartementet, fra 1897 til 1900, og deretter rikskansler fra 1900 til 1909.
| Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein Flottbek i Altona i Holstein, død 28. oktober 1929 i Roma) var en tysk politiker. Han var statssekretær og dermed leder av utenriksdepartementet, fra 1897 til 1900, og deretter rikskansler fra 1900 til 1909.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bernhard von Bülow ble født inn i adelsslekten Bülow fra Mecklenburg. Han var sønn av utenriksminister Bernhard Ernst von Bülow.
Hans grandonkel Heinrich von Bülow, var prøyssisk ambassadør i Storbritannia fra 1827 til 1840, og giftet seg med en datter av Wilhelm von Humboldt.
Bernhard von Bülow var gift med prinsesse Maria Anna Zoë Rosalia di Camporeale, stedatter av den italienske statsminister Marco Minghetti.
=== Karriere ===
Bernhard von Bülow tjenestegjorde i sin ungdom som frivillig i den fransk-tyske krig. Etter krigen gikk Bernhard von Bülow inn i diplomatiet og ble legasjonssekretær i Paris, St. Petersburg og București. I 1888 ble han utnevnt til minister i București og i 1893 til Tysklands ambassadør i Roma.I 1897 ble han utnevnt til statssekretær i utenriksdepartementet av keiser Vilhelm II. Hans fremste oppgave som utenriksminister var knyttet til den tyske kolonialpolitikken. Tyskland utvidet i denne perioden sine kolonibesittelser, blant annet takket von Bülows innsats. Han klarte i 1899 gjennom diplomatiske forhandlinger å kjøpe øygruppene Mariannene og Karolinene fra Spania for 25 millioner pesetas og innlemme dem i det tyske kolonialveldet. Og ved Samoa-overenskomsten ble Tyskland herre over den viktigste av Samoa-øyen. For dette ble han utnevnt til greve (Graf).Keiser Vilhelm II utnevnte i oktober 1900 von Bülow til ny rikskansler da fyrst Hohenlohe gikk av. Bülow beholdt kanslerembetet i ni år. Gjennom en sterk evne til kompromiss og forhandling klarte han under vanskelige forhold å holde sammen en regjeringsblokk bestående av konservative og liberale. Han huskes som kansler best for sin aktive utenrikspolitikk og sitt engasjement for Tysklands kolonialpolitikk; dette engasjementet fortsatte også etter at han fratrådte som kansler. Bülow var en av de drivende kreftene bak Tysklands koloni i Kina (Kiautschou).
I 1905 ble greve von Bülow opphøyd til fyrste (Fürst) for sin innsats, først og fremst for den tyske utenrikspolitikk.
Sommeren 1909 mislyktes von Bülows regjeringskoalisjon med å få igjennom budsjettforslaget i den tyske riksdag. Bülow ble nødt til å fratre, og han forlot rikskanslerposten 14. juli 1909.Årene 1914–1915 var Bülow på nytt Tysklands ambassadør i Roma, denne gang med det uttalte oppdrag å overtale Italia til å slutte seg til sentralmaktene. Men han mislyktes med dette, og i april 1915 gikk Italia inn i første verdenskrig på de alliertes side. Bülow anså imidlertid at han hadde fått et håpløst oppdrag.
Da Theobald von Bethmann-Hollweg ble nødt til å fratre som rikskansler i juli 1917 var det mange som håpet på at von Bülow igjen skulle få bli rikskansler, men Wilhelm II valgte i stedet Georg Michaelis som ny kansler.
Etter krigen publiserte Bülow sine memoarer i fire tykke bind. Bøkene er et praktverk med mange bilder og faksimiler av dokument, men deres øvrige kildeverdi er omdiskutert.Fyrst Bernhard von Bülow døde 28. oktober 1929, dagen før børskrakket som var innledningen til den store depresjonen.
== Se også ==
Bernhard von Bülows regjering
== Referanser == | Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein Flottbek i Altona i Holstein, død 28. | 9,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theobald_von_Bethmann_Hollweg | 2023-02-04 | Theobald von Bethmann Hollweg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Barnim', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske innenriksministre', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske visekanslere'] | Theobald von Bethmann Hollweg (født 29. november 1856 i Hohenfinow i provinsen Brandenburg i Preussen, død 1. januar 1921) var en tysk politiker. Han var Tysklands kansler fra 1909 til 1917, og dermed store deler av første verdenskrig. Etter press mot keiser Vilhelm II, av Ludendorff og Hindendburg, gikk Bethmann Hollweg av sommeren 1917.
| Theobald von Bethmann Hollweg (født 29. november 1856 i Hohenfinow i provinsen Brandenburg i Preussen, død 1. januar 1921) var en tysk politiker. Han var Tysklands kansler fra 1909 til 1917, og dermed store deler av første verdenskrig. Etter press mot keiser Vilhelm II, av Ludendorff og Hindendburg, gikk Bethmann Hollweg av sommeren 1917.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bethmann Hollweg var sønn av den prøyssiske embedsmann Felix von Bethmann Hollweg. Bestefaren var August von Bethmann Hollweg, som hadde vært en fremtredende jurist, rektor for Humboldtuniversitetet i Berlin og prøyssisk kulturminister. Oldefar var Johann Jakob Hollweg, som hadde giftet seg med en datter av den velstående kristne frankfurterske bankierfamilien Bethmann, som hadde grunnlagt sitt bankforetak i 1748.Cosima Wagner var en slektning på von Bethmann-siden. Hans mor, Isabella de Rougemont, var fransktalende sveitsisk.
=== Utdannelse og tidlig karriere ===
Han ble utdannet på kostskolen Schulpforta og ved universitetene i Strassburg, Leipzig og Berlin.
I 1882 gikk han inn i det prøyssiske embedsverk. Han steg i gradene og ble president for provinsen Brandenburg i 1899. Samme år giftet han seg med Martha von Pfuel, niese til Ernst von Pfuel, Preussens statsminister. Fra 1905 til 1907 var Bethmann Hollweg Preussens innenriksminister, og deretter keiserlig statssekretær for det innenrikske fra 1907 til 1909.
=== Tysklands kansler ===
Da kansler fyrst Bernhard von Bülow gikk av i 1909 ble Bethmann Hollweg 14. juli 1909 utnevnt som hans etterfølger.Utenriks var Bethmann tilhenger av en detentepolitikk med Storbritannia, og han håpet å komme til noen slags avtale som kunne stanse landenes pengeødslende våpenkappløp til sjøs. Han mislyktes imidlertid, hovedsakelig på grunn av motstanden fra den tyske marineministeren Alfred von Tirpitz.
Til tross for de økende spenningene under den andre marokkanske krise i 1911, greide Bethmann i noen grad å bedre forholdet til Storbritannia. I samarbeid med den britiske utenriksminister Sir Edward Grey klarte Bethmann å minke spenningen etter Balkankrisene fra 1912-1913, og han fikk igjennom traktater om deling av de portugisiske kolonier og om Bagdadjernbanen.
Innenriks lyktes Bethmann også bare delvis. Hans «diagonalpolitikk», som tok sikte på å manøvrere mellom henholdsvis sosialistene og liberalerne på venstresiden og nasjonalistene på høyresiden, oppnådde bare å fremmedgjøre brorparten av det tyske politiske etablissementet.
==== Under julikrisen ====
Etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914 sørget Bethmann Hollweg og hans utenriksminister Gottlieb von Jagow for å forsikre Østerrike om Tysklands støtte uansett hva landet foretok seg mot Serbia. Mens Sir Edward Grey foreslo en meglingsvei for å dempe spenningen mellom østerrikerne og Serbia, manipulerte Bethmann Hollweg dette britiske budskap —for å avstyre muligheten for at Østerrike skulle avstå fra å gå til angrep på Serbia—ved å stryke siste setning fra Grays brev, der det het:
«Also, the whole world here is convinced, and I hear from my colleagues that the key to the situation lies in Berlin, and that if Berlin seriously wants peace, it will prevent Vienna from following a foolhardy policy.»
Da det østerriksk-ungarske ultimatum ble presentert for Serbia, avsluttet keiser Wilhelm II sitt sommercruise på det norske Vestlandet og hastet tilbake til Berlin.
When Wilhelm arrived at the Potsdam station late in the evening of July 26, he was met by a pale, agitated, and somewhat fearful Chancellor. Von Bethmann-Hollweg's apprehension stemmed not from the dangers of the looming war, but rather from his fear of the Kaiser's wrath when the extent of his deceptions were revealed. The Kaiser's first words to him were suitably brusque: «How did it all happen?» Rather than attempt to explain, the Chancellor offered his resignation by way of apology. Wilhelm refused to accept it, muttering furiously, «You've made this stew, Now you're going to eat it!»
I de siste dagene av juli 1914 ble det klart for tyskerne at britisk inntreden i en eventuell storkrig var uunngåelig. Bethmann-Hollweg syntes da å bli usikker og innstilt på å stå på bremsene, men Russlands store mobilisering den 31. juli tok begivenhetene kontrollen helt ut av hans hender.
==== Verdenskrigen ====
Bethmann Hollweg er lenge blitt betraktet som en krigstidspolitiker som gikk inn for en etter forholdene heller moderat politikk, skjønt han ofte ble utmanøvrert av militære ledere som fikk en stadig økende innflytelse på tysk politikk i sin alminnelighet. Men det er de politikere som mener at dette er et feilaktig bilde. Historikeren Fritz Fischer fremholdt på 1960-tallet at Bethmann Hollweg kom med større konsesjoner til den nasjonalistiske høyrefløy enn man tidligere hadde ment. Han var tilhenger av å fordrive polakker fra den såkalte polske grensenære sone, og for germanisering av polske områder ved tysk kolonisering.Han la frem septemberprogrammet, som skisserte aggressivt ekspansjonistiske tyske krigsmål. Etter at Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff etterfulgte den mindre effektive Erich von Falkenhayn i generalstaben sommeren 1916, svant Theobald von Bethmann Hollwegs forhåpninger til at den amerikanske president Woodrow Wilson kunne megle mellom de stridede. Bethmann Hollweg aksepterte i januar 1917 motvillig kravet om uinnskrenket ubåtkrigføring. Dette ble en viktig grunn til at USA samme år gikk inn i krigen.
Bethmann Hollweg, som hadde tapt all troverdighet og makt, forble kansler frem til juli samme år. Men da kom det til politisk opprør i Riksdagen, der en allianse mellom sosialdemokrater, progressive og Zentrum fikk vedtatt den skjellsettende Fredsresolusjonen. Ludendorff og Hindenburg truet keiseren selv med å gå av dersom han ikke avsatte Bethmann Hollweg. Han ble erstattet av den politisk heller ubeskrevne Georg Michaelis.
==== De siste leveår ====
Han fikk igjen internasjonal prominens i juni 1919, da han formelt anmodet de allierte og deres tilsluttede stater om å stille ham for retten i stedet for keiser Vilhelm II. Men The Supreme War Council bestemte seg for å ignorere hans ønske. Han ble ofte nevnt som en av dem som burde vært stilt for retten av de allierte for politiske forbrytelser i forbindelse med krigens utbrudd.
I sine siste leveår brukte Bethmann Hollweg mye av tiden til å skrive på sine memoarer. Litt etter jul i 1920 ble han forkjølet, og dette utviklet seg raskt til akutt lungebetennelse. Han døde av dette 1. januar 1921.
== Se også ==
Theobald von Bethmann Hollwegs regjering
== Referanser ==
== Verker i utvalg ==
Monografier
Englands Schuld am Weltkrieg. Rede des deutschen Reichskanzlers am 19. August 1915 und die anschließende Auseinandersetzung mit Sir Edward Grey, zusammengestellt in amtlichen Aktenstücken (= Volksschriften zum Großen Krieg. Bd. 54/55. Verlag des Evangelischen Bundes, Berlin 1915.
Italiens Treubuch. Reichstagsrede des deutschen Reichskanzlers wegen der Kriegserklärung Italiens an Österreich-Ungarn. Rieck, Delmenhorst 1915.
Speech – delivered in the Reichstag on Dec. 2nd, 1914 (= War tracts. No. 6). Deutsch-Amerikanischer Wirtschaftsverband, Berlin 1915.
Zehn Jahre Ententepolitik. Zur Vorgeschichte des Krieges. Rede des deutschen Reichskanzlers vom 19. August 1915. Stilke, Berlin 1915
Das Friedensangebot Deutschlands. Kaiserliche Order an Heer u. Flotte und Rede des Deutschen Reichskanzlers im Deutschen Reichstage am 12. Dezember 1916. Reimar Hobbing, Berlin 1916.
Wer ist schuld am Kriege? Rede des Deutschen Reichskanzlers im Hauptausschusse des Deutschen Reichstages am 9. November 1916. Hobbing, Berlin 1916
Die Kanzlerrede vom 27. Februar 1917. Elsner, Berlin 1917.
Betrachtungen zum Weltkriege. 2 Bände (Bd. 1: Vor dem Kriege. Bd. 2: Während des Krieges.). Hobbing, Berlin 1919–1921 (Nachdruck. ebenda 1989, ISBN 3-920460-48-0.
Friedensangebot und U-Boot-Krieg. Wortlaut der Aussage des früheren Reichskanzlers im Untersuchungsausschuß. Hobbing, Berlin 1919.Samlinger
Die Reichstagsreden des Kanzlers und des Schatzsekretärs zum Weltkrieg: An das deutsche Volk. 7 Reden. Heymann, Berlin 1915.
Reichstags-Reden. (a) Reichskanzler Dr. v. Bethmann-Hollweg über die politische und militaerische Lage, (b) Staatssekretaer des Reichs-Schatzamts Dr. Helfferich über die finanzielle Lage, (c) Staatssekretaer des Reichsamts des Innern Dr. Delbrück über die wirtschaftliche Lage. August 1915. Kriegs-Zeitung, Laon 1915.
Seven War-Speeches by the German Chanceller 1914–1916. Orell Füssli, Zürich 1916.
Sechs Kriegsreden des Reichskanzlers. Hobbing, Berlin 1916.
Bethmann Hollwegs Kriegsreden. Herausgegeben und eingeleitet von Friedrich Thimme. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart u. a. 1919.
== Litteratur ==
Monografier
Karl Heinz Abshagen: Schuld und Verhängnis. Ein Vierteljahrhundert deutscher Geschichte in Augenzeugenberichten. Union Verlag, Stuttgart 1961.
Luigi Albertini: The origins of the war of 1914. 3 Bände. Oxford University Press, London u. a. 1952–1957 (Nachdruck. Greenwood Press, Westport CT 1980), ISBN 0-313-22401-3;
Bd. 1. European relations from the Congress of Berlin to the eve of the Sarajewo murder.
Bd. 2. The crisis of the July 1914. From the Sarajevo outrage to the Austro-Hungarian general mobilization.
Bd. 3. The epilogue of the crisis of July 1914. The declarations of war and of neutrality.
Dieter Engelmann, Horst Naumann: Hugo Haase. Lebensweg und politisches Vermächtnis eines streitbaren Sozialisten. Edition Neue Wege, Berlin 1999, ISBN 3-88348-216-1.
Imanuel Geiss: Julikrise und Kriegsausbruch 1914. Eine Dokumentensammlung. 2 Bände. Verlag für Literatur und Zeitgeschehen, Hannover 1963–1964.
Walter Görlitz (Hrsg.): Regierte der Kaiser? Kriegstagebücher, Aufzeichnungen und Briefe des Chefs des Marine-Kabinetts Admiral Georg Alexander von Müller 1914–1918. Musterschmidt, Göttingen u. a. 1959.
Hansjoachim Henning: Deutschlands Verhältnis zu England in Bethmann Hollwegs Außenpolitik 1909–1914. Köln 1962 (Köln, Univ., Diss. v. 7. August 1963).
Theodor Heuss: Profile. Nachzeichnungen aus der Geschichte (= rororo 843). Ungekürzte Ausgabe. Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek bei Hamburg 1966.
Karl-Heinz Janßen: Der Kanzler und der General. Die Führungskrise um Bethmann Hollweg und Falkenhayn. (1914–1916). Musterschmidt, Göttingen u. a. 1967.
Konrad H. Jarausch: The Enigmatic Chancellor. Bethmann Hollweg and the hubris of imperial Germany. Yale University Press, New Haven CT u. a. 1973, ISBN 0-300-01295-0.
Reinhard Patemann: Der Kampf um die preußische Wahlreform im Ersten Weltkrieg (= Beiträge zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien. Bd. 26, ISSN 0522-6643). Droste, Düsseldorf 1964 (Zugleich: Dissertation, Universität Marburg, 1962).
Walther Rathenau: Tagebuch 1907–1922. Herausgegeben und kommentiert von Hartmut Pogge von Strandmann. Droste, Düsseldorf 1967.
André Scherer u. a.: L'Allemagne et les problèmes de la paix pendant la première guerre mondiale. Documents extraits des archives de l'Office allemand des Affaires étrangères. 4 Bände. Presses Universitaires de France, Paris
Bd. 1. Des origines à la déclaration de la guerre sous-marine à outrance (août 1914 – 31 janvier 1917) (= Publications de la Faculté des Lettres et Sciences Humaines de Paris-Sorbonne. Série: Textes. Vol. 3. 1962.
Bd. 2. De la guerre sous-marine à outrance à la révolution soviétique (1er février 1917 – 7 novembre 1917). (= Publications de la Faculté des Lettres et Sciences Humaines de Paris-Sorbonne. Série: Textes. Vol. 14 = Travaux de l'Institut d'Histoire des Relations Internationales. Vol. 4). 1966.
Bd. 3. De la révolution soviétique à la paix de Brest-Litovsk. (9 nov. 1917 – 3 mars 1918) (= Publications de la Sorbonne. Série: Documents. Vol. 26). 1976, ISBN 2-85944-002-X.
Bd. 4. De la paix de Brest-Litovsk à la demande d'armistice. (4 mars – 4 oct. 1918). (= Publications de la Sorbonne. Série: Documents. Vol. 27). 1978, ISBN 2-85944-010-0.
Eberhard von Vietsch: Bethmann Hollweg. Staatsmann zwischen Macht und Ethos (= Schriften des Bundesarchivs. Bd. 18, ISSN 0435-706X). Boldt, Boppard 1969.
Eberhard von Vietsch: Wilhelm Solf. Botschafter zwischen den Zeiten. Wunderlich, Tübingen 1961.
Günter Wollstein: Theobald von Bethmann Hollweg. Letzter Erbe Bismarcks, erstes Opfer der Dolchstoßlegende (= Persönlichkeit und Geschichte. Bd. 146/147). Muster-Schmidt, Göttingen u. a. 1995, ISBN 3-7881-0145-8.
Hans G. Zmarzlik: Bethmann Hollweg als Reichskanzler, 1909–1914. Studien zu Möglichkeiten und Grenzen seiner innerpolitischen Machtstellung (= Beiträge zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien. Bd. 11, ISSN 0522-6643). Droste, Düsseldorf 1957.Artikler
Ernst Deuerlein: «Theobald von Bethmann Hollweg.» I: Ernst Deuerlein: Deutsche Kanzler. Von Bismarck bis Hitler. List, München 1968, s. 141–173.
Karl Dietrich Erdmann: «Zur Beurteilung Bethmann Hollwegs» (mit Tagebuchauszügen Kurt Riezlers). In: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht. Jg. 15, 1964, ISSN 0016-9056, s. 525–540.
Fritz Fischer: «Theobald von Bethmann Hollweg (1856–1921).» I: Wilhelm von Sternburg (Hrsg.): Die deutschen Kanzler. Von Bismarck bis Schmidt (= AtV 8032). Aufbau-Taschenbuch-Verlag, Berlin 1998, ISBN 3-7466-8032-8, s. 87–114.
(de) Werner Frauendienst: «Bethmann Hollweg, Theobald Theodor Friedrich Alfred von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 188–193 (digitalisering).
Willibald Gutsche: «Bethmann Hollweg und die Politik der Neuorientierung. Zur innenpolitischen Strategie und Taktik der deutschen Reichsregierung während des ersten Weltkrieges.» I: Zeitschrift für Geschichtswissenschaft. Jg. 13, H. 2, 1965, ISSN 0044-2828, s. 209–254.
Wolfgang J. Mommsen: «Die deutsche öffentliche Meinung und der Zusammenbruch des Regierungssystems Bethmann Hollwegs im Juli 1917.» I: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht. Jg. 19, 1968, s. 422–440.
Alberto Monticone: «Bethmann Hollweg e il problema italiano nell'aprile 1915.» I: Dialoghi del XX edito da Il Sagiatore. Anno 1, No. 3, Settembre 1967.
Kurt Riezler: «Nachruf auf Bethmann Hollweg.» I: Die deutsche Nation. Jahrgang 3, 1921.
Egmont Zechlin: «Bethmann Hollweg, Kriegsrisiko und SPD 1914.» I: Der Monat. Heft 208, 1966, s. 21.
== Eksterne lenker ==
(en) Theobald von Bethmann Hollweg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Theobald von Bethmann-Hollweg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Reflections on the world war at archive.org | Theobald von Bethmann Hollweg (født 29. november 1856 i Hohenfinow i provinsen Brandenburg i Preussen, død 1. | 9,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelm_Krag | 2023-02-04 | Vilhelm Krag | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Norske teatersjefer', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vilhelm Andreas Wexels Krag (født 24. desember 1871, død 10. juli 1933) var en norsk lyriker, forfatter, journalist og kulturpersonlighet.
| Vilhelm Andreas Wexels Krag (født 24. desember 1871, død 10. juli 1933) var en norsk lyriker, forfatter, journalist og kulturpersonlighet.
== Oppvekst ==
Vilhelm Krag ble født i det som kaltes Madam Hamres hus i Kristiansand. Barnedåpen fant sted i Kristiansand domkirke 18. februar 1872. Her fikk barnet navnet Wilhelm Andreas Wexels, etter teologen og salmedikteren som døde i 1866.
Faren var veiingeniør og stortingsmann Peter Rasmus Krag. På grunn av arbeidet med vei- og utbyggingsprosjekter flyttet han stadig rundt i landet, og familiens seks barn har på grunn av dette alle forskjellige fødesteder. Blant hans søsken finner vi blant annet storebroren og sørlandsforfatteren Thomas Peter Krag (1868–1913), og forretningsmannen Nils Aall Krag (1863-1926).
I 1875 flyttet familien til eget hus i Østre Strandgate, i kvartalet mellom Kronprinsens gate og Holbergs gate. Hagen lå på andre siden av gaten, ned mot sjøen. Huset og gården til familien Krag lå på et sted som tilsvarer Østre Strandgate 53, en adresse som ikke lenger eksisterer. Krags barndomshjem brant ned under bybrannen i 1892, og på stedet ligger det nå en stor leilighetsbygning.
Allerede som 13-åring prøvde Krag seg som aviskorrespondent. Høsten 1885 rapporterte han i Lister og Mandals Amtstidende i forbindelse med en stor kunst-, maskin og landbruksutstilling i Kristiansand, og i 1889 var han korrespondent for Farsunds Avis. Krag debuterte som bokanmelder 1. september 1890, da han omtalte Knut Hamsuns Sult i Fædrelandsvennen.
Krag tilbragte sine 17 første leveår i Kristiansand, frem til han i 1889 begynte på latingymnaset i Kristiania.
== Forfatter og teatermann ==
Som 16-åring fikk Krag sitt første dikt på trykk i Fædrelandsvennen. Krag leste mye av Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, og fant mye inspirasjon i dem. Krag hadde skrevet flere dikt allerede før familien flyttet fra Kristiansand.
Gjennombruddet kom den 25. oktober 1890, da medstudenten Jens Thiis fremførte diktet «Fandango» i Studentersamfundet i Kristiania (dagens Oslo). Diktet markerer begynnelsen på nyromantikken i Norge, som var en lyrikkhistorisk periode Vilhelm Krag dominerte. Det nye innebar blant annet bruk av nye eksotiske og fremmede ord. Nyromantikken ble bekreftet i boken Digte, som ble utgitt i 1891.
Diktene Krag skrev var ofte melodiske, noe som inspirerte mange komponister, deriblant Edvard Grieg. Alt i alt kjenner man 40 komponister som satte toner til diktene i Krags første diktsamling.I sin første tid som forfatter søkte Krag etter motiver i Paris, og på reiser til Middelhavet, Algerie og Tunisia – sistnevnte førte til diktsamlingen Sange fra Syden i 1893.
Vilhelm var i likhet med sin bror, stemningsdikteren og prosalyrikeren Thomas Peter Krag, sterkt knyttet til sin barndoms Kristiansand. Sammen ble de opphavsmennene til «Sørlandets dikterskole» i norsk litteratur, og fikk seinere følge av Gabriel Scott og Olaf Benneche.
Et av Vilhelm Krags mest kjente verk med handling fra Sørlandet er Baldevins Bryllup (1900). Skuespillet dannet grunnlaget for filmen Baldevins bryllup fra 1926 og den svenske filmen Baldevins bröllop som kom ut i 1938. I 1926 skrev Krag Min barndoms have. Boken er en romantisk skildring av Kristiansand, Østre Strandgate og hjemmet han vokste opp i. Boka ble en stor suksess.
Krag ble ofte kalt Sørlandsdikteren, og skrev både lyrikk, noveller, romaner, skuespill og sakprosa. I sine tidligere år arbeidet han som tidsskriftredaktør, journalist og kunstkritiker. Han var skjønnlitterær hovedkonsulent for Aschehoug forlag fra 1911 og livet ut.
I 1900 bodde Krag i Oscarsgate 12 i Kristiania med sin kone Beate Krag (født Kielland, Stavanger 1876) og to døtre, Kirsten født i København i 1898 og Else, født 27. september 1899 i Stavanger. På dette tidspunkt ble Krag kalt forfatter og sceneinstruktør. I april 1903 flyttet Krag med familie til Østre Strandgate 17 i Kristiansand, men bodde der bare til 1904 før det igjen ble flytting til Kristiania. Samme år kjøpte Krag en stor eiendom på Kapelløya i Ny-Hellesund i Søgne kommune for 750 kroner. Eiendommen ble imidlertid solgt igjen i 1906 for 2 400 kroner.
I 1907 ble han instruktør og fra 1908 var han direktør ved Nationaltheatret. Så, i 1911, ble han den første, faste litterære konsulent i Aschehoug forlag.
I 1917 fikk han eiendommen «Havbugta» i Ny-Hellesund i gave fra venner. Krag bodde der store deler av året helt frem til sin død, 10. juli 1933.
I alt skrev Krag 43 bøker, dikt, prosa og skuespill. Han regnes som den mest tonesatte norske lyrikeren gjennom tidene nest etter Bjørnson. Nærmere hundre komponister har skrevet mer enn 300 melodier til diktene hans.
== Fremføring av Fandango ==
Jens Thiis, som var en av Vilhelm Krags venner, innførte et C-nummer i Studentersamfundet. Vilhelm Krag beskriver hendelsen slik:«Thiis vilde aabne sit C-Numer med mit Digt Fandango; det vilde jeg paa ingen Maade; jeg var saa ræd forat min Far skulde faa vide om det. (...) Først da alle mine Venner havde lovet mig dyrt og helligt, at de ikke skulde røbe min Anonymitet til noget Menneske, først da lod jeg Thiis faa Manuskriptet. Saa kom Aftenen. Studentersamfundets store Sal holdt paa at pudses op, saa vi holdt til i Læsesalen nedenunder; der var pakfuldt af Mennesker. Vilhelm Dons stod paa Formandspladsen ; der havde været en hidsig Diskussion til at begynde med; saa var Samfundsavisen læst op, derefter B-Numeret, som havde været mere end almindeligt morsomt; alle var rede til Løier og Latter; jeg skalv for Fandango og trak mig for Sikkerheds Skyld tilbage til en Søile bagerst i Salen. Thiis gik op paa Formandsstolen; han var bleg, saa jeg. Han var vel forberedt paa lidt af hvert. Men han stod saa ukuelig; han saa sig om næsten udfordrende. Alt blev stille. Jeg hørte hans Stemme langt borte; aldrig havde han læst bedre. Nu gjaldt det; fik vi nu Latteren over os, var alt tabt; samme Latteren vilde altid senere skylle over os. Men ingen lo; jeg saa paa Ansigterne rundt om; var der ikke en som saa sig om og smilte? Nei. Ikke en. Da Thiis var færdig, blev der aandeløst stille et Øieblik; saa brød Bifaldet løs. Forfatteren! raabtes der. Jeg blev stiv af Skræk, havde mest Lyst til at rømme, men kunde ikke røre mig af Flækken. Forfatteren! Da nævnte en mit Navn, og alle Ansigter vendte sig mod mig og alle Hænder klappede mod mig. Hvad vilde min Far sige, hvis han fik vide det?»
== Oppfinneren av Sørlandet og andre merkesaker ==
Det var Vilhelm Krag som tok i bruk betegnelsen Sørlandet 16. mars 1902 i Morgenbladet. Krag tok også til orde for å etablere et eget museum for Agdesiden og Setesdal, og han kjøpte gamle bygninger for å gi dem til museet. Noen av bygningene var fra Setesdal og kan ses i Olaf Isaachsens malerier av setesdalsinteriører.
Krag var også sterkt delaktig i at den planlagte Vestlandsbanen fra Oslo til Stavanger i stedet fikk navnet Sørlandsbanen.
Krags interesse for historie varte ved, og han tok initiativet til å få etablert Agder historielag. Det ble stiftet 28. mars 1914. Han arbeidet også for å få et eget Stiftsarkiv i Kristiansand. Tanken om dette begynte han å arbeide med allerede i 1895. Slike arkiv var allerede etablert i Bergen og Trondheim. Kristiansand stifts arkiver skulle på denne tiden skilles ut fra Riksarkivet og bli en egen avdeling. Men det skulle gå mange år før Agder fikk sin arkivinstitusjon. Statsarkivet i Kristiansand ble åpnet i 1935. Krag fikk ikke oppleve det. Han døde i 1933.
== Verker ==
== Om ham ==
Herman Smitt Ingebretsen: En dikter og en herre. Vilhelm Krags liv og diktning, Ascehoug 1942
Gunvald Opstad: Fandango. En biografi om Vilhelm Krag. Vigmostad og Bjørke 2002.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Digitaliserte bøker av Krag hos Nasjonalbiblioteket.
Slektsinformasjon om Vilhelm Krag
(no) Vilhelm Krag i Store norske leksikon
(no) Vilhelm Krag i Norsk biografisk leksikon | Vilhelm Andreas Wexels Krag (født 24. desember 1871, død 10. | 9,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ny-Hellesund | 2023-02-04 | Ny-Hellesund | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Kristiansand', 'Kategori:Fredede kulturmiljøer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Uthavner'] | Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne i Kristiansand kommune i Agder fylke, bestående av tre hovedøyer med gode havne- og innseilingsforhold. Øyene heter: Monsøya, Helgøya og Kapelløya.Stedet har 10-15 fastboende, og er dermed intet tettsted. Sommerstid er det et yrende liv av sommergjester i hus, hytter og naust. Det er stor båttrafikk gjennom hovedsundet, Hellesundet. I tillegg legger et stort antall båtturister seg til for et døgn eller tre, ikke minst er det fine havneforhold i den store, lune pollen mellom Helgøya og Kapelløya.
Ny-Hellesund regnes som en av landets best bevarte uthavner. Fylkeskonservatoren i Vest-Agder igangsatte fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund i 2009. Uthavnen ble fredet ved Kongelig resolusjon den 21. oktober 2016.
| Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne i Kristiansand kommune i Agder fylke, bestående av tre hovedøyer med gode havne- og innseilingsforhold. Øyene heter: Monsøya, Helgøya og Kapelløya.Stedet har 10-15 fastboende, og er dermed intet tettsted. Sommerstid er det et yrende liv av sommergjester i hus, hytter og naust. Det er stor båttrafikk gjennom hovedsundet, Hellesundet. I tillegg legger et stort antall båtturister seg til for et døgn eller tre, ikke minst er det fine havneforhold i den store, lune pollen mellom Helgøya og Kapelløya.
Ny-Hellesund regnes som en av landets best bevarte uthavner. Fylkeskonservatoren i Vest-Agder igangsatte fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund i 2009. Uthavnen ble fredet ved Kongelig resolusjon den 21. oktober 2016.
== Øyene ==
=== Kapelløya ===
Kapelløya (Kabeløya på gamle sjøkart) ble kalt «Vester Heløe» frem til 1640. Navneendringen har sammenheng med at det ble bygd et kapell her som stod frem til 1760. I tilknytning til kapellet var det kirkegård hvor «strandvaskere», dvs sjøfolk som drev døde i land etter forlis, fikk sitt siste hvilested. Kirkegården var i bruk til 1830. På Kapelløya ligger også «Det kongelige privilegerte gjestgiveri».
Mellom Kapelløya og Helgøya går Olavsundet som etter sagnet ble dannet da Olav den hellige slo med sverdet sitt mot fjellet på flukt fra forfølgere.
=== Helgøya ===
På Helgøya ligger eiendommen «Havbugta» hvor forfatteren Vilhelm Krag tilbragte store deler av året fra 1917 og frem til han døde 10. juli 1933.
Helgøya er også kjent for de store vardene på toppen av øya; silhuetten av disse gjorde uthavna identifiserbart fra sjøen. Motivet var Søgnes kommunevåpen.
Det store kystfortet som ble anlagt på øya under andre verdenskrig er også en attraksjon for besøkende.
=== Monsøya ===
På Monsøya, som er den største av de tre øyene, ligger «Vilhelm Krags brygge». Brygga stod ferdig i 1939 som et uvanlig, men nyttig minnesmerke over forfatteren som hadde en eiendom i Ny-Hellesund først fra 1904 til 1906 og siden bodde store deler av året i uthavnen.
I det gamle skolehuset på Monsøya etablerte skuespilleren Knut Walle Udhavn Teater hvor han i en årrekke spilte monologer for 30 tilskuere per forestilling.
Høsten 2006 var gården til Kåre Karlsen på Monsøya sted for innspilling av TV2 sin realityserie, Farmen.
== Historie ==
Ny-Hellesund var en viktig havn i seilskutetiden med gjestgiveri, handel, fiske og hummerfangst. Stedet hadde losstasjon og tollstasjon. Gjestgiveriet fikk kongelig bevilling i 1690. Huset som i dag er kjent som det kongelige privilegerte gjestgiveriet, hadde privilegier fra 1766. Tidligere var privilegiet knyttet til eiendommen "Tønvold" ved St. Olavs strand. Slektene Falck, Reymert og Langfeldt er særlig knyttet til de gamle gjestgiveriene i Ny Hellesund.
Losvesenet i Norge ble organisert på 1720-tallet og det ble opprettet losstasjon i Ny-Hellesund. Behovet for lokalkunnskap i manøvreringen fremgår også av dagens farvannsbeskrivelse: «Svært urent farvann med mange holmer og skjær. Relativt åpent farvann mellom de større øyene. Utenom disse løpene er farvannet vanskelig manøvrerbart.»
Farvannet var spesielt krevende den gangen seil var eneste fremdriftsmiddel. I tiden fra 1833 til 1915 omkom 19 av 74 av losene som hørte til Ny-Hellesund distrikt. I 1890 ble losoldermannstillingen overført til Kristiansand. Losstasjonene ble nedlagt i 1965. De to sørlandsslektene Langfeldt og Reymert dominerte gjennom flere slektsledd los-, skipper,- og redermiljøet i Ny Hellesund.
Ny-Hellesund fikk omgangsskole omkring 1775. Fast skole kom på 1820-tallet, først i leide lokaler. I 1835 var det første skolehuset ferdigbygd. Skolen ble nedlagt i 1963.
I 1790 fikk Ny-Hellesund fast tollstasjon. Tollstasjonen ble nedlagt i 1963.
Johan Martin Nielssen og Amaldus Nielsen er norske malere som har skildret Ny-Hellesund.
== Kystfortet ==
Under andre verdenskrig anla de tyske okkupantene et kystfort på Helgøya. Hensikten med anlegget var å beskytte kysttrafikken og den vestlige innseilingen til Kristiansand.
Arbeidet ble påbegynt i 1942 og blant annet deltok sovjetiske krigsfanger i arbeidet. Kilder opplyser at det var 80 krigsfanger på øya.
Fortet ble i sin tid kalt «Norges lille Gibraltar». Fortet hadde en bemanning på 150. Det var bestykket med fire 10,5 cm kyst-artillerikanoner (K 331) som hadde en rekkevidde på ca. 12 km. Til nærforsvar fantes maskinkanoner, bombekastere, flammekastere, mitraljøser og maskingevær. Videre var fortet utstyrt med radar, lyskastere og røykanlegg. Alt i alt ble det anlagt 31 bygninger i tre og 26 skuddsikre steinbunkere på området.
Avdelingen ble satt opp som en uavhengig artillerienhet i Tyskland i juli 1942. Den ble overført til Norge i mars 1943. Enheten som var del av Artillerieuntergruppe Sögne var underlagt Hærens kystartillerigruppe i Mandal.
Fortet ble nedlagt i 1945, alle bygninger revet, utstyret fjernet og anleggene forsøkt visket ut i de følgende 30-40 år. I 1987 startet Forsvarshistorisk Forening i Kristiansands-regionen restaurering. Flere 10,5 cm M/13 Schneiderkanoner er på plass i stillinger. Forsvarsstillinger, løpegraver, veier og tunneler i området er sikret og utbedret, slik at området er lettere tilgjengelig.
Okkupasjonsmakter rev ned de to originale vardene på toppen av Helgøya og etter krigen ble disse erstattet av to kopier.
== Befolkningsutvikling ==
1801 113 personer
1865 212 personer
1900 167 personer
2004 10 – 15 personer
== Referanser == | Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne i Kristiansand kommune i Agder fylke, bestående av tre hovedøyer med gode havne- og innseilingsforhold. Øyene heter: Monsøya, Helgøya og Kapelløya. | 9,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_Lafontaine | 2023-02-04 | Oskar Lafontaine | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Saarlouis', 'Kategori:Personer fra Saarlouis', 'Kategori:Politikere fra Die Linke', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske partiledere'] | Oskar Lafontaine (født 16. september 1943 i Saarlautern-Roden i Tyskland) er en tysk politiker, opprinnelig for SPD, siden for WASG og die Linke. Han var fra 1998 til 1999 føderal finansminister i Gerhard Schröders første regjering. Fra 1985 til 1998 var han ministerpresident i Saarland og fra 1995 til 1999 formann for SPD.
| Oskar Lafontaine (født 16. september 1943 i Saarlautern-Roden i Tyskland) er en tysk politiker, opprinnelig for SPD, siden for WASG og die Linke. Han var fra 1998 til 1999 føderal finansminister i Gerhard Schröders første regjering. Fra 1985 til 1998 var han ministerpresident i Saarland og fra 1995 til 1999 formann for SPD.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Oskar Lafontaine ble født i en katolsk håndverkerfamilie som sønn av en baker. Han har en tvillingbror ved navn Hans. Faren, Hans senior, falt 29 år gammel i april 1944 i kamp under annen verdenskrig; barna ble aldri kjent med ham. Barndommen tilbragte Lafontaine i Dillingen, dit hans mor Katharina Lafontaine, født Ferner (død 2006), var flyttet etter farens død og etterhvert fikk seg arbeid som sekretær.
Han bodde på katolsk internatskole, det biskoppelige konvikt i Prüm i Eifelfjellene, og gitt etter barneskolen der på det statlige Regino-gymnasium. Skole og internat gav en strengt konservativ og religiøs formasjon, og i 1962 tok han abitur. Som stipendiat for Cusanuswerk studerte fysikk i Bonn og Saarbrücken og avsluttet studiet i 1969 som diplomfysiker. Tema for hans diplomarbeid var dyrking av bariumtitanat-krystaller.
=== Politisk karrière ===
Lafontaine tilhørte SPDs venstrefløy, mens Schröder tilhører høyrefløyen som assosierer seg med Tony Blairs New Labour. Den 11. mars 1999 trakk Lafontaine seg fra regjeringen og som partiformann fordi han hevdet det var mangel på samarbeide i Schröders kabinett. I 2004 gikk han ut og angrep den tyske sosialdemokratiske regjeringen på grunn av dens innstramminger og reformer av velferdsstaten, og sa at han ville vurdere å støtte opprettelsen av et nytt parti til venstre for SPD. Han meldte seg endelig ut av SPD i mai 2005, og sluttet seg til det nye venstrepartiet WASG.
Han var medlem av Saarlands landdag mellom 1970 og 1975 og fra 1985 til 1998. I 1994 og fra 1998 til 1999 var han medlem av det tyske parlamentet. Ved de føderale valgene i 2005 ble han innvalgt i parlamentet på nytt for samarbeidslisten i Nordrhein-Westfalen mellom WASG og Die Linkspartei (Venstrepartiet).
Han var fra 2007 til 2010 leder i det nye tyske venstrepartiet Die Linke, sammen med Lothar Bisky.
Lafontaine var tredje gang gift med Christa Müller og har med henne sønnen Carl Maurice (født 1997). Han kunngjorde 12. november 2011 at han sto i forhold til Sahra Wagenknecht, og de to giftet seg i 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oskar Lafontaine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oskar Lafontaine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Oskar Lafontaine (født 16. september 1943 i Saarlautern-Roden i Tyskland) er en tysk politiker, opprinnelig for SPD, siden for WASG og die Linke. | 9,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rune | 2023-02-04 | Rune | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Annen betydning: RunerRune er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne ordet rún som betyr «hemmelighet».
| Annen betydning: RunerRune er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne ordet rún som betyr «hemmelighet».
== Utbredelse ==
Rune er et vanlig navn både i Norge og Sverige. Det er også noe brukt i Danmark. Formen Rúni er vanlig på Færøyene.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Rune og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Navnet er kjent i Norge fra 1300-tallet. Navnet var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca. 1950–1980.
== Kjente personer med navnet ==
Rune Slagstad (1945–), norsk redaktør, sosiolog, historiker og rettsteoretiker; tidligere nestleder i SV
Rune Gerhardsen (1946–2021), norsk politiker i Ap og skøytepresident
Rune Larsen (1948–), norsk musiker, programleder og produsent
Rune Belsvik (1956–), norsk forfatter
Rune Rudberg (1961–), norsk dansebandmusiker
Rune Bratseth (1961–), norsk tidligere landslagsspiller i fotball
Rune Djurhuus (1970–), norsk sjakkspiller
Rune Stordal (1979–), norsk skøyteløper
== Se også ==
Runer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Rune
(en) Think Baby Names: Rune | (Rúni) | 9,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hustad_leir | 2023-02-04 | Hustad leir | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byggverk i Hustadvika', 'Kategori:Fengsler i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneplikt'] | Hustad leir ligger ytterst ved Hustadvika i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Hustad fungerte fra 1950 til 2004 som arbeidsleir, administrasjons- og opplæringsinstitusjon for sivilt vernepliktige, det vil si militærnektere, fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Hustad leir omfatter i dag Hustad fengsel og Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK). Leiren eies av Justis- og beredskapsdepartementet.
| Hustad leir ligger ytterst ved Hustadvika i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Hustad fungerte fra 1950 til 2004 som arbeidsleir, administrasjons- og opplæringsinstitusjon for sivilt vernepliktige, det vil si militærnektere, fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Hustad leir omfatter i dag Hustad fengsel og Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK). Leiren eies av Justis- og beredskapsdepartementet.
== Historikk ==
Fra 1946 var Hustad leir straffarbeidsleir og politisk omskoleringsanstalt for landssvikdømte fra rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. I 1950 ble leiren omgjort til arbeidsleir for militærnektere i Norge. Sivilarbeiderne ble først satt til å arbeide for bøndene i Fræna og på leirens eget gårdsbruk, men mange protesterte og var misfornøyde med arbeidsinnholdet. De ønsket seg en mer meningsfull tjeneste med mulighet for å arbeide for fred og global rettferdighet. Med dette begynte kampen for en forskole for sivilarbeidere, en skole som på sikt skulle bli en allmenn utdanningsinstitusjon for samfunnsrelevant freds- og ikkevoldskamp i Norge. Forskolen for sivile tjenestepliktige ble omsider satt i gang høsten 1984, men ble nedlagt i 2002. Satsingsområdet til Siviltjenesteadministrasjonen på Hustad var volds- og konfliktforebyggende tiltak blant unge (VOKT).
Den 15. november 2004 ble siviltjenesteadministrasjonen ved Hustad leir lagt ned. Leiren ble fra 1. januar 2005 isteden omgjort til Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK), som fikk ansvar for «fotoboksene» langs landets veier, og til Hustad fengsel, et erstatningsfengsel for det gamle kretsfengselet i Molde. Oppgavene Siviltjenesteadministrasjonen Hustad hadde hatt, ble overført til Siviltjenesteadministrasjonen Dillingøy på Dillingøy i Østfold. De tidligere ansatte ved leiren fikk tilbud om å fortsette i de nye institusjonene på stedet.
== Se også ==
Hustad fengsel
Siviltjenesteadministrasjonen Dillingøy
Siviltjeneste
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Aldri glemme Hustad leir – rapport fra Hustad leir i Studvest, 31. oktober 2001 | Hustad leir ligger ytterst ved Hustadvika i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Hustad fungerte fra 1950 til 2004 som arbeidsleir, administrasjons- og opplæringsinstitusjon for sivilt vernepliktige, det vil si militærnektere, fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. | 9,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Flatland | 2023-02-04 | Hallvard Flatland | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Seljord kommune', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Programledere for TVNorge', 'Kategori:Programledere for TV 2', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens hederspris'] | Hallvard Bergfinn Flatland (født 10. februar 1957 i Seljord) er en norsk programleder i NRK, TVNorge, TV 2 og TV3. Han er mest kjent som underholdningssjef og programleder på Norges første kommersielle TV-kanal, TVNorge.
Han er utdannet lærer. Flatland startet i bladet Trav- og Galopp-Nytt i 1979. Han jobbet som travkommentator i NRK fra 1981 til 1986 og i TVNorge fra 1988 til 1994. Flatland solgte seg ut av TVNorge i 1993 med milliongevinst. Han hadde stor suksess som programleder for NRKs sendinger fra OL på Lillehammer i 1994. Han skapte Norges mest populære gameshow, Casino, og ledet dette på TVNorge fra 1989 til 1993 og på TV3 fra 2003 til 2004. I desember 2018 var han tilbake med 4 programmer av showet, i forbindelse med Casinos nærstående tyveårsjubileum.
Flatland kom i Økokrims søkelys høsten 2000 i forbindelse med saken mot travkusk Atle Hamre. Økokrim anklaget Flatland for grovt heleri og hvitvasking av penger i forbindelse med en overføring på 520.000 amerikanske dollar til hans bankkonto i Monaco. Økokrim mente det var hvitvasking av penger som Hamre fikk fra skipsreder Thor Christensen i forbindelse med utpressingen mot ham. Høsten 2003 ble Flatland frikjent for hvitvasking i Oslo tingrett, men han ble pålagt å sone 30 dager på grunn av falsk politiforklaring. Frikjennelsen i tingretten ble anket. Flatland ble i 2004 dømt av Borgarting lagmannsrett til seks måneders fengsel, hvorav to måneder betinget, og inndragning av 1.096.000 kroner for uaktsomt heleri. Flatland anket, men Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken hans. Selv betegnet Flatland saken som et justismord. I løpet av soningen skrev Flatland en bok om sine erfaringer med rettsprosessen, hvor Økokrim fikk betydelig kritikk.I 2008 var han etter et lengre opphold tilbake på TVNorge som programleder for gameshowet Power of 10. I tillegg har han kommentert golf på Viasat.
Høsten 2009 var han deltager i sesong 5 av Skal vi danse på TV 2, og kom der på tredjeplass.
I 2010 startet Flatland produksjonsselskapet NordicStories sammen med Stein-Roger Bull og Rune Trondsen. Selskapet har hatt stor suksess med sine produksjoner innen dokumentar og kultur.
I 2013 ble Flatland behandlet for T-celle lymfom ved Rikshospitalet, komplisert av hemofagocytisk lymfohistiocytoseHan er gift og har to døtre; blant dem Katarina Flatland, som er programleder på TV 2.
Hallvard Flatland vant årets ærespris under Gullruten 2014 på TV 2. Prisen ble delt ut av kulturminister Thorhild Widvey.
| Hallvard Bergfinn Flatland (født 10. februar 1957 i Seljord) er en norsk programleder i NRK, TVNorge, TV 2 og TV3. Han er mest kjent som underholdningssjef og programleder på Norges første kommersielle TV-kanal, TVNorge.
Han er utdannet lærer. Flatland startet i bladet Trav- og Galopp-Nytt i 1979. Han jobbet som travkommentator i NRK fra 1981 til 1986 og i TVNorge fra 1988 til 1994. Flatland solgte seg ut av TVNorge i 1993 med milliongevinst. Han hadde stor suksess som programleder for NRKs sendinger fra OL på Lillehammer i 1994. Han skapte Norges mest populære gameshow, Casino, og ledet dette på TVNorge fra 1989 til 1993 og på TV3 fra 2003 til 2004. I desember 2018 var han tilbake med 4 programmer av showet, i forbindelse med Casinos nærstående tyveårsjubileum.
Flatland kom i Økokrims søkelys høsten 2000 i forbindelse med saken mot travkusk Atle Hamre. Økokrim anklaget Flatland for grovt heleri og hvitvasking av penger i forbindelse med en overføring på 520.000 amerikanske dollar til hans bankkonto i Monaco. Økokrim mente det var hvitvasking av penger som Hamre fikk fra skipsreder Thor Christensen i forbindelse med utpressingen mot ham. Høsten 2003 ble Flatland frikjent for hvitvasking i Oslo tingrett, men han ble pålagt å sone 30 dager på grunn av falsk politiforklaring. Frikjennelsen i tingretten ble anket. Flatland ble i 2004 dømt av Borgarting lagmannsrett til seks måneders fengsel, hvorav to måneder betinget, og inndragning av 1.096.000 kroner for uaktsomt heleri. Flatland anket, men Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken hans. Selv betegnet Flatland saken som et justismord. I løpet av soningen skrev Flatland en bok om sine erfaringer med rettsprosessen, hvor Økokrim fikk betydelig kritikk.I 2008 var han etter et lengre opphold tilbake på TVNorge som programleder for gameshowet Power of 10. I tillegg har han kommentert golf på Viasat.
Høsten 2009 var han deltager i sesong 5 av Skal vi danse på TV 2, og kom der på tredjeplass.
I 2010 startet Flatland produksjonsselskapet NordicStories sammen med Stein-Roger Bull og Rune Trondsen. Selskapet har hatt stor suksess med sine produksjoner innen dokumentar og kultur.
I 2013 ble Flatland behandlet for T-celle lymfom ved Rikshospitalet, komplisert av hemofagocytisk lymfohistiocytoseHan er gift og har to døtre; blant dem Katarina Flatland, som er programleder på TV 2.
Hallvard Flatland vant årets ærespris under Gullruten 2014 på TV 2. Prisen ble delt ut av kulturminister Thorhild Widvey.
== TV-programmer ==
Flatland har vært programleder i følgende TV-programmer:
Casino – TVNorge (1989–1993, 2018), TV3 (2003–2006)
Sportsquiz – TVNorge (1991)
Vindu mot Lillehammer – NRK-TV (1994)
Fredagsbørsen – TV 2 (1999)
Ditt livs sjanse – NRK1 (2000)
Experimentet – TV3
Power of 10 – TVNorge (2008)
Landskampen – TV3 (2011)
Forræder – TV 2 (2022)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hallvard Flatland på Internet Movie Database
(no) Hallvard Flatland hos Filmfront
(en) Hallvard Flatland på Discogs | Hallvard Bergfinn Flatland (født 10. februar 1957 i Seljord) er en norsk programleder i NRK, TVNorge, TV 2 og TV3. | 9,575 |
null | 2023-02-04 | Narnia | null | null | null | Narnia-serien (også kalt Krønikene om Narnia og Legenden om Narnia) er en serie med syv barnebøker av den britiske forfatteren C.S. | 9,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tresteg | 2023-02-04 | Tresteg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsøvelser', 'Kategori:Tresteg'] | Tresteg er en øvelse i friidrett der de konkurrerende med tre påfølgende sprang (et hink, et steg og et avsluttende hopp) skal nå lengst mulig og lande i en sandgrop. Hopperen løper mot hoppgropen på en tilløpsbane og satser fra en planke. I satsøyeblikket skal ingen del av foten berøre bakken etter planken. Skjer dette, underkjennes hoppet, såkalt overtramp. Vanligvis har deltakerne seks forsøk hver i løpet av en konkurranse.
Tresteg er en gren i de olympiske leker og inngår i alle store mesterskap. Tresteg for herrer har vært med i samtlige moderne olympiske leker fra starten i 1896 i Athen, tresteg for kvinner kom med hundre år senere under OL 1996 i Atlanta.
| Tresteg er en øvelse i friidrett der de konkurrerende med tre påfølgende sprang (et hink, et steg og et avsluttende hopp) skal nå lengst mulig og lande i en sandgrop. Hopperen løper mot hoppgropen på en tilløpsbane og satser fra en planke. I satsøyeblikket skal ingen del av foten berøre bakken etter planken. Skjer dette, underkjennes hoppet, såkalt overtramp. Vanligvis har deltakerne seks forsøk hver i løpet av en konkurranse.
Tresteg er en gren i de olympiske leker og inngår i alle store mesterskap. Tresteg for herrer har vært med i samtlige moderne olympiske leker fra starten i 1896 i Athen, tresteg for kvinner kom med hundre år senere under OL 1996 i Atlanta.
== Rekorder ==
=== Utendørs ===
=== Innendørs ===
== Referanser == | Tresteg er en øvelse i friidrett der de konkurrerende med tre påfølgende sprang (et hink, et steg og et avsluttende hopp) skal nå lengst mulig og lande i en sandgrop. Hopperen løper mot hoppgropen på en tilløpsbane og satser fra en planke. | 9,577 |
null | 2023-02-04 | Georg von Hertling | null | null | null | Georg von Hertling (født 31. august 1843 i Darmstadt i storhertugdømmet Hessen, død 4. | 9,578 |
null | 2023-02-04 | United Airlines | null | null | null | For luftfartens plimsollere med lignende navn, se: United Airways | 9,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mol_(enhet) | 2023-02-04 | Mol (enhet) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dimensjonsløse størrelser', 'Kategori:Grunnleggende SI-enheter', 'Kategori:Kjemisk systematikk', 'Kategori:Kjemiske egenskaper', 'Kategori:Kjemiske enheter', 'Kategori:Tallord'] | Mol er den grunnleggende SI-enheten for stoffmengde. Symbolet for mol er mol.
Ett mol er fra 2019 definert som tallet 6,0221415 · 1023 (ca 6 med 23 nuller bak, eller 600 trilliarder, og tilsvarer Avogadros konstant).
Tallet brukes ofte i telling av elementærpartikler, dvs. atomer, molekyler, ioner eller elektroner. Tidligere ble ett mol definert som stoffmengden i et system som inneholder like mange elementære enheter som det er karbonatomer i 12 gram karbon-12. De elementære enhetene må identifiseres for at en angivelse av stoffmengde skal være meningsfylt. Disse vil mest typisk være bestemte atomer, ioner eller molekyler, men kan også være andre partikler, for eksempel elektroner.
Den molare massen til et stoff er massen til ett mol av stoffet. Denne sammenfaller kvantitativt med atommassen til den aktuelle partikkel, men med g/mol som enhet. For eksempel veier et hydrogenmolekyl 2,02 u, og H2 har følgelig en molar masse på 2,02 g/mol. Ett mol hydrogenmolekyler har altså en masse på 2,02 g.
I kjemiske ligninger angir kvantiteten av de forskjellige stoffene dets stoffmengde. Reaksjonsligningen
2
H
2
+
O
2
→
2
H
2
O
{\displaystyle \mathrm {2H_{2}+O_{2}} \rightarrow \mathrm {2H_{2}O} }
kan leses som at to mol hydrogenmolekyler og ett mol oksygenmolekyler gir to mol vannmolekyler. Det blir altså like mange vannmolekyler som det var hydrogenmolekyler og dobbelt så mange som det var oksygenmolekyler.
Mol brukes også innen biologi og legevitenskapen. F.eks. til å måle D-vitaminnivået i en blodprøve. Normalnivå er oppgitt til å være mellom 50-70 nmol/L. Altså bør det være minst 50 nanomol per liter blod. Dvs ca 10-9 · 50 · 6 · 1023 = 30 · 1015 = 30 billiarder D-vitaminer per liter blod.
| Mol er den grunnleggende SI-enheten for stoffmengde. Symbolet for mol er mol.
Ett mol er fra 2019 definert som tallet 6,0221415 · 1023 (ca 6 med 23 nuller bak, eller 600 trilliarder, og tilsvarer Avogadros konstant).
Tallet brukes ofte i telling av elementærpartikler, dvs. atomer, molekyler, ioner eller elektroner. Tidligere ble ett mol definert som stoffmengden i et system som inneholder like mange elementære enheter som det er karbonatomer i 12 gram karbon-12. De elementære enhetene må identifiseres for at en angivelse av stoffmengde skal være meningsfylt. Disse vil mest typisk være bestemte atomer, ioner eller molekyler, men kan også være andre partikler, for eksempel elektroner.
Den molare massen til et stoff er massen til ett mol av stoffet. Denne sammenfaller kvantitativt med atommassen til den aktuelle partikkel, men med g/mol som enhet. For eksempel veier et hydrogenmolekyl 2,02 u, og H2 har følgelig en molar masse på 2,02 g/mol. Ett mol hydrogenmolekyler har altså en masse på 2,02 g.
I kjemiske ligninger angir kvantiteten av de forskjellige stoffene dets stoffmengde. Reaksjonsligningen
2
H
2
+
O
2
→
2
H
2
O
{\displaystyle \mathrm {2H_{2}+O_{2}} \rightarrow \mathrm {2H_{2}O} }
kan leses som at to mol hydrogenmolekyler og ett mol oksygenmolekyler gir to mol vannmolekyler. Det blir altså like mange vannmolekyler som det var hydrogenmolekyler og dobbelt så mange som det var oksygenmolekyler.
Mol brukes også innen biologi og legevitenskapen. F.eks. til å måle D-vitaminnivået i en blodprøve. Normalnivå er oppgitt til å være mellom 50-70 nmol/L. Altså bør det være minst 50 nanomol per liter blod. Dvs ca 10-9 · 50 · 6 · 1023 = 30 · 1015 = 30 billiarder D-vitaminer per liter blod.
== Eksempel ==
I dette eksempelet brukes mol til å kalkulere mengden CO2 som skapes når man brenner 1 g etan.
Reaksjonsligningen for denne kjemiske reaksjonen er:
7
O
2
+
2
C
2
H
6
→
4
C
O
2
+
6
H
2
O
{\displaystyle \mathrm {7O_{2}} +\mathrm {2C_{2}H_{6}} \rightarrow \mathrm {4CO_{2}+6H_{2}O} }
Den sier at 7 oksygenmolekyler reagerer med 2 etanmolekyler og blir til 4 CO2-molekyler og 6 vannmolekyler.
Det første vi må finne ut er hvor mange etanmolekyler som blir brent. Vi vet at det var 1 g, så det vi trenger å vite er den molare massen til etan. Atommassen til hydrogen er 1u, og atommassen til karbon er 12u, så den molare massen til C2H6 blir (2 · 12) + (6 · 1) = 30 g/mol. Et mol etan veier 30 g. Da har 1 g etan stoffmengden 1/30 mol.
Vi kan nå regne ut antallet CO2 molekyler som ble dannet. Siden vi får 4 CO2-molekyler av 2 etanmolekyler, betyr det at for hvert etanmolekyl får vi 2 CO2-molekyler. Det betyr at det blir produsert 1/30 mol · 2 = 1/15 mol CO2.
Nå trenger vi den molare massen til CO2. Atommassen til karbon er 12u, og atommassen til oksygen er 16u, så den molare massen til CO2 blir 12 + (2 · 16) = 44 g/mol.
Til slutt finner vi at massen til produsert CO2 blir 1/15 mol · 44 g/mol = 2,93 g.
== Se også ==
SI-enhet
kjemi
fysikk
stoffmengde
molar masse
molar
Avogadros tall
== Eksterne lenker ==
BIPMs definisjon | | oppkalt_etter = | 9,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blink_(nettsamfunn) | 2023-02-04 | Blink (nettsamfunn) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2002', 'Kategori:Nettsamfunn', 'Kategori:Norske nettsteder'] | Blink var et norsk nettsamfunn som eksisterte fra 2002 til 2011. Her kunne brukerne treffe nye mennesker, snakke om felles interesser og skrive sine egne nyheter og meninger. Blink var kanskje Norges første allmenne sosiale nettmedium og hadde 300 000 brukere på det meste. I 2006 møtte de sterk konkurranse fra norske Nettby og etterhvert også Facebook. Konkurransen førte til at mange av medlemmene forsvant over til konkurrentene og i januar 2011 hadde de bare 4000 igjen, noe som ikke gav grunnlag for videre drift. Blink ble utviklet av DB Medialab for Dagbladet.no og ble lansert 1. februar 2002.
Nettstedet inneholdt (pr 22. mai 2006) 44 285 ulike grupper med ulike temaer, alt fra fanklubber, meningsmålinger, politiske diskusjoner til kåring av årets nisse og «blinker». Nettsamfunnet ble moderert av blinksmoderatorer, som var brukere av Blink med utvidede rettigheter.
| Blink var et norsk nettsamfunn som eksisterte fra 2002 til 2011. Her kunne brukerne treffe nye mennesker, snakke om felles interesser og skrive sine egne nyheter og meninger. Blink var kanskje Norges første allmenne sosiale nettmedium og hadde 300 000 brukere på det meste. I 2006 møtte de sterk konkurranse fra norske Nettby og etterhvert også Facebook. Konkurransen førte til at mange av medlemmene forsvant over til konkurrentene og i januar 2011 hadde de bare 4000 igjen, noe som ikke gav grunnlag for videre drift. Blink ble utviklet av DB Medialab for Dagbladet.no og ble lansert 1. februar 2002.
Nettstedet inneholdt (pr 22. mai 2006) 44 285 ulike grupper med ulike temaer, alt fra fanklubber, meningsmålinger, politiske diskusjoner til kåring av årets nisse og «blinker». Nettsamfunnet ble moderert av blinksmoderatorer, som var brukere av Blink med utvidede rettigheter.
== Historie ==
Utviklingsavdelingen i DB Medialab utviklet konsept og teknologi bak Blink siden 2001. Selskapet satte av store ressurser for å videreutvikle Blink. Flere fast ansatte moderatorer og dusinvis av frivillige sørget for å holde nettstedet mest mulig fritt for støy og misbruk.
Frem til 2006 var nettstedet kun tilgjengelig på adressen blink.dagbladet.no, men da kjøpte Dagbladet.no nettadressen blink.no, en adresse som var lettere å huske.
=== Striden med Nettby ===
Etableringen av Nettby skjedde på en slik måte at den førte til en langvarig juridisk strid mellom VG og Dagbladet, som endte med et forlik der VG-selskapet Nettby Community måtte betale 24 millioner til DB Medialab. DB Medialab gikk til sak mot programmerer Fredrik Kristiansen og VG Multimedia i 2008. Kristiansen jobbet i DB Medialab fra 2000 til våren 2006 og var sentral i oppbyggingen av Dagbladets nettsamfunn Blink, før han gikk over til VG Multimedia og på kort tid bygget opp Nettby. Dagbladet mente blant annet at Kristiansen opptrådte illojalt, og at han stjal med seg Blinks kildekode. Blink ble nærmest utradert da VG startet Nettby, og partene har vært svært uenige om hvor stort tapet har vært for Dagbladet.[1]
== b-post ==
Blinksamfunnet hadde et eget internt beskjedsystem kalt b-post. Dette gjorde det mulig for brukerne av Blink å sende meldinger til andre blinkere. Innretningen kan sammenlignes med elektroniske forums 'personlige meldinger'. B-post skilte seg likevel fra disse ved at meldingsystemet hadde et unikt, velkjent navn, samt at det ble benyttet av et stort antall brukere. I denne forbindelse lignet b-post på ordinær e-post, selv om teknologien og infrastrukturen ikke var sammenfallende.
== Blink Tidende ==
Dette var nettavisa for samfunnet i Blink City.
En interaktiv avis som tok pulsen på Blink og dets relaterte saker. Skribentene i gruppen var enten ansatte skribenter BT eller tilhørte BTs gruppe med freelance-skribenter. Disse var vanlige blinkere. BT ble opprettet 29. mars 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Blink | Blink var et norsk nettsamfunn som eksisterte fra 2002 til 2011. Her kunne brukerne treffe nye mennesker, snakke om felles interesser og skrive sine egne nyheter og meninger. | 9,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjord | 2023-02-04 | Fjord | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fjorder', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fjord er en landform som i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne.
Åpningen ut mot havet kalles fjordens munning og er ofte grunn. Fjordens innerste del kalles fjordbunnen. Er havrenna bredere enn den er lang, er det en bukt eller en vik.
I alminnelig, folkelig språkbruk kalles gjerne enhver langsmal bukt for fjord. Oslofjorden, Limfjorden, alle fjordene i Bohuslän og alle «fjärdarna» på den svenske østkysten og i de svenskspråklige områdene i Finland er ikke fjorder i den internasjonale, geologiske definisjonen. Flere innsjøer i Norge kalles fjord, for eksempel Tyrifjorden. Langs Mjøsa refererer folk gjerne til «fjorden». Til og med et havstykke kalles fjord, nemlig Vestfjorden. Derimot kalles fjordene i Alaska og i New Zealand gjerne for «sounds» eller «inlets», ikke fjorder.
| Fjord er en landform som i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne.
Åpningen ut mot havet kalles fjordens munning og er ofte grunn. Fjordens innerste del kalles fjordbunnen. Er havrenna bredere enn den er lang, er det en bukt eller en vik.
I alminnelig, folkelig språkbruk kalles gjerne enhver langsmal bukt for fjord. Oslofjorden, Limfjorden, alle fjordene i Bohuslän og alle «fjärdarna» på den svenske østkysten og i de svenskspråklige områdene i Finland er ikke fjorder i den internasjonale, geologiske definisjonen. Flere innsjøer i Norge kalles fjord, for eksempel Tyrifjorden. Langs Mjøsa refererer folk gjerne til «fjorden». Til og med et havstykke kalles fjord, nemlig Vestfjorden. Derimot kalles fjordene i Alaska og i New Zealand gjerne for «sounds» eller «inlets», ikke fjorder.
== Fjordens geologiske opprinnelse ==
Det er bred enighet om at ekte fjorder som Hardangerfjorden i hovedsak har blitt skapt av isbreers erosjon av berggrunnen. Fjordens karakteristiske morfologi har blitt dannet gjennom avsmeltningen fra isbretunger som har ligget i direkte kontakt med større vann, ofte havet. I takt med at isen smeltet, ble det avsatt sedimenter foran iskanten og den typiske fjordterskelen ble dannet. På grunn av fjordens morfologi og vannets saltvannsinnhold kan mange dyr som egentlig lever på dypere vann, klare å leve i den grunnere fjorden.
En fjord er således et undersjøisk dalføre. Typisk for denne landskapsformen er at den har et U-formet tverrsnitt. Dette skyldes at fjorden en gang i tiden ble gravd ut av en brearm fra en isbre under siste eller tidligere istider. Foran brearmen ble det avsatt en endemorene av grus og sand som dannet en undersjøisk barriere, gjerne kalt «fjordterskler» eller «ra».
Denne grunne terskelen i fjordmunningen gjør at fjordene er roligere enn det åpne havet, og fjordene er dermed ofte naturlige havner. Ulempen med fjordterskelen er den hindrer utskiftningen av vann, noe som gjør at for eksempel forurensning ofte blir værende i fjorden i lang tid. Det er derfor viktig at kloakk og annen forurensning ikke slippes ut i fjorder. Sidefjorder og fjorder med ekstra trangt og grunt innløp (poller) er ekstra sårbare og kan få bunnvannsforgiftning selv uten menneskelig påvirkning.
Sidefjorder danner ofte undersjøiske hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens Sognefjordens hoveløp er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til Hardangerfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann.De lengste fjorder i verden er:
Scoresbysundet på Grønland (350 km)
Sognefjorden i Norge (204 km)
Independencefjorden på Grønland (200 km)
Kangerlussuaqfjorden på Grønland (190 km)
Hardangerfjorden i Norge (179 km)
Dean Channel i Canada (170 km)
Puget Sound i USA (150 km)
=== Fjordsjøer ===
I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet. Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilder til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum. Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid, om lag 110 meter over omgivelsene. På Østlandet er det flere langstrakte fjordsjøer, for eksempel Randsfjorden og Mjøsa, som geologisk er del av de lange U-formede dalene som Gudbrandsdalen.Noen av disse innsjøene var saltvannsfjorder etter istiden, men avskåret fra havet på grunn av landhevingen. På slutten av istiden var Østlandet omrking 200 meter enn i dag, såkalte marine grense. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet
Tyrifjorden var deler av havet. Drammensdalen var en smale fjord. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen var under vann. Drammensfjorden var like etter istiden forbundet med Holsfjorden via Lierdalen slik at Finnemarka en periode var helt innringet av fjorder. Ved Notodden sto havet 150 meter høyere enn i dag. Havet strakte seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr.. Ved Minnesund er den marine grense på 192 meter, men det er liten marin påvirkning i Mjøsa fordi isfronten ved Minnesund trolig sperret for havet i form av «Romeriksfjorden». Da mjøsbassenget var isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa.Mofjorden i Hordaland er eksempel på en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden.Salvatnet ligger bare 9 meter over havet og ble skilt fra havet omkring 1000 år f.Kr.. I den dypeste delen (under 400 meter) av innsjøen er 2,9 % salt (mot 3,5 % i gjennomsnittlig sjøvann) og dette saltvannet antas å ha blitt værende siden Salvatnet var en fjord med saltvann. I de dypeste lagene er innsjøen uten oksygen i vannet. Grensen mellom monimolimnion (dype oksygenfattig og salte lag) og miksolimnion er skarp.
== Terskel ==
Fjordterskel er et gruntvannsområde i en fjord, laget av løsmasse-avsetninger fra endemorenen til isbreen som gravde ut fjordens dalføre i istiden(e). Terskelen(e) hindrer fri vannutveksling av fjordens dypere vannlag med havet utenfor. En fjordarm med terskel innenfor innløpet kalles en terskelfjord.
Gruntvannsområdet finnes i munningen av mange fjorder (også sidefjorder), og i varierende grad innover i, særlig, langstrakte fjorder. Enkelte morener ligger slik at indre fjordbasseng utgjør en poll.
Dype fjorder med relativt grunne terskler finnes blant annet på Vestlandet. Saltstraumen dannes der tidevannet passerer over en grunn terskel (om lag 30 meter) i et smalt sund mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden.Sognefjordens dypeste dele er omtrent ved Åkrestrand og Vadheim. Den ytre delen av fjorden (ved Losna og Sula) har en markert terskel med dybder på 100 til 200 meter, der stiger fjordbunnen brått fra 1200 meters dyp til omkring 100 meter. I Sognesjøen er det flere små trau (med dyp ned til 400-500 meter) med terskler mellom. På tvers av fjorden er det bunnen til dels helt flat med mindre enn 1 meter variasjon i dybde på 2 km tverrsnitt. Bunnen er dekket av fint materiale (leir) som ved Vangsnes er opp til 300 meter tykt. Mellom 50 og 180 km fra munningen er fjordbunnen relativt flat. Nesten alle sidefjorden danner hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste. I store deler av fjorden er det «brådypt» ved at de bratte fjellsidene fortsetter like bratt under vann.Navnet Sognefjorden henger sammen med ordet «sug» som trolig viser til suget eller de vanskelig strømforholdene som skapes når vannet strømmer gjennom fjordmunningen og over terskelen. Mens Sognefjorden blir jevnt dypere fra terskelen mot Nordsjøen og fra de innerste fjordarmene, består Hardangerfjorden av flere basseng skilt av terskler. Det varierende dyp med flere terskler skyldes trolig varierende bergarter. Den dypeste delen av Hardangerfjord er Samlafjorden mellom Jonaneset (Jondal) og Ålvik med en markert terskel ved Vikingneset i Kvam herad. Hissfjorden-Sildafjorden-Kvinnheradsfjorden danner et litt grunnere basseng på knapt 700 meters dyp, Husnesfjorden mellom Skorpo (ved Uskedalen) og Huglo danner et basseng på omkring 400 meters dyp. Ved Huglo og innløpet til Langenuen er det en terskel på omkring 150 meters dyp. Halsnøyfjorden danner et basseng til en terskel ved Otterøy litt innenfor Mosterhamn (Bømlafjordtunnelen går gjennom dette relativt grunne partiet), Bømlafjorden utenfor går ned til mer enn 400 meters dyp. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til hovedfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann. Sørfjorden har dyp på 300-400 meter og danner også en hengende dal.Bolstadfjorden er 160 meter på det dypeste. Bolstadfjorden er forbundet med Osterfjorden/Veafjorden over en terskel bare 1,5 meter under overflaten gjennom sund å mindre enn 100 meter bredde og med en svært sterk tidevannsstrøm. Fjorden mottar ferskvann fra Vossos nedbørsfelt på 1500 km2, ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer sirkulasjon av det tyngre saltvannet under slik at fjordbunnen har lag av organiske sedimenter og saltvannet er oksygenfattig.
== Hydrologi ==
Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. For eksempel har Sognefjorden et langt hovedbasseng på mer enn 1000 meters dyp, mens terskelen ved munningen er på 100 til 200 meter. Noen fjorder, som Hardangerfjorden, har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen. Ferskvann fra elvene har normalt markert effekt på vannet i overflaten, under de øverste metrene med brakkvann er saltholdinnholdet som i havet utenfor. Saltinnholdet i overflatevannet har betydning for fjordens biologi. Ferskvannstilførselen er størst ved snøsmeltingen i mai-juni og om høsten. En stor del av nedbørsfeltene ligger i fjellet der nedbøren blir lagret som snø til våren. Om vinteren har derfor mange fjorder normalt saltinnhold helt til overflaten, mens det om våren og forsommeren er en kraftig tilførsel av ferskvann. I områder med mye nedbør om høsten vil også dette komme som ferskvann til fjorden. I områder med vesentlig tilførsel av smeltevann fra isbreer vil saltholdigheten i overflaten være lav også på ettersommeren. I indre del av Hardangerfjorden varierer saltinnholdet i overflaten mellom 3 % i januar-februar og 1 % i juni-august i takt med vannføringen i Eio, Kinso, Opo og Tysso. Regulerte vassdrag har mindre svingninger i vannføringen med mer avløp om vinteren og mindre under snøsmeltingen våren. Ferskvann fører med seg næring i form av matjord og mineraler samt avrenning fra landbruk og kloakk. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden dyreplankton innover i de lange fjordene. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse. Den dype Bolstadfjorden har en terskel på bare 1,5 meter og ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer de tyngre saltvannet å sirkulere slik at det blir oksygenfattig.Den indre del av Drammensfjorden er skilt fra den ytre av en morene ved Svelvik. Tidevannet og overskytende ferskvann går gjennom den grunne Svelvikstrømmen (8 meter, mudret til 10 meter av hensyn til skipstrafikken) som er en av Norges sterkeste tidevannsstrømmer med opp til 5 knop. Fjorden er over 100 meter dyp innenfor. Drammenselva tilfører store mengder ferskvann til Drammensfjorden og innenfor Svelvik er fjorden markert mindre saltholdig enn havet generelt. Ved flom i Drammenselva dominerer ferskvann fjorden innenfor Svelvik.Målinger i Bolstadfjorden i april og august viste at under 50 meters dybde var vannet nesten oksygenfritt. I april var brakkvannslaget omtrent 5 meter tykt, mens det i august var 20 meter tykt. Fjorden er 160 meter dyp.Normalt blir fjordene tilført lite ferskvann i vinterhalvåret. Avkjøling av overflaten kombinert med vind gjør at fjordvannet blir gjennomblandet (ned til 100 meter eller mer) om vinteren. Dette vannet inneholder ferskvann fra sommeren og er lettere enn det mer salte vannet på kysten. Kraftig fralandsvind (vanlig i fjordstrøkene om vinteren) skaper strøm på overflaten ut fjorden slik at tyngre vann fra kysten trekkes inn over fjordterskelen og ned i fjordens dyp.I sommerhalvåret er det normalt stor tilførsel av elvevann innerst i fjordene. Dette ferskvannet blander seg med saltvann til et brakkvannslag som hever overflatenivået slik at det oppstår en strøm på overflaten ut fjorden. Denne overflatestrømmen blir gradvis saltere ved omrøring med litt dypere vannlag. Like under denne strømmen ut fjorden går en kompenserende strøm av saltere kystvann innover fjorden. På større dyp står under fjordterskelens nivå står det kalde vintervannet stille og er adskilt fra atmosfæren av brakkvannstrømmene øverst i vannsøylen. I en del fjorder er terskelen så grunn at vannet i dypet ikke skiftes ut hvert år og vannet blir oksygenfattig og ulevelig for en del fisk og dyr. I de mest ekstreme tilfellene der det alltid ligger en barriere av ferskvann på fjorden og det dessuten legger seg is skiftes vannet under overflaten aldri ut slik at fjorden blir oksygenfri og råtten. Drammensfjorden er et eksempel.
== Fjord - etymologi og bruk ==
Fjord er et av de få norske ord som er blitt internasjonale, spesielt i engelsk hvor det benyttes direkte. Det skotske ordet firth er et også lånord fra norsk.
Fjord kommer fra det norrøne fjǫrðr som kan bli trukket tilbake til det prehistoriske indoeuropeiske ordet *prtús, avledet av *por- eller *per, det vil si «gå», «passere» eller «å sette over på den andre siden».Fjord i grunnbetydningen «der man ferder over» har da samme opprinnelse med ordet «ferd» (reise), engelske fare. Engelsk firth er et lånord fra gammelnorsk. Verbet fare og substantivet ferje, engelske ferry, er av samme opprinnelse.Det indoeuropeiske *por- har gitt det greske poros. Det latinske ordet portus for havn er også beslektet og har gått inn i det tyske ordet Furt og det engelske ordet ford som betyr vadested, ord som gjenfinnes i både Frankfurt og i Oxford, som direkte oversatt til norsk blir Øksnevad, gresk Bosporos – okse-vadestedetFjord er felles i de skandinaviske språkene norsk, dansk og svensk. På islandsk er fjord fjörður, og på færøysk fjørður. På svensk finnes også i tillegg det mer dialektpregete ordet fjärd som er etymologiske det samme ordet. Fjärd benyttes hovedsakelig i navn om vannrenner rundt Østersjøen mens fjord benyttes om vannrenner rundt Nordsjøen. Svenskene skiller altså de to ordene i henhold til både vannrennens karakter og plassering grunnet gamle navnkonvensjoner. På gammelnorsk var genitiv av fjǫrðr fjaraðr, dativ var firði. Dativformen har blitt til det vanlige stedsnavnet Førde eller Førre.I Finland finnes det ikke fjorder, men det finske ordet som benyttes er vuono og det er ikke avledet fra det norrøne fjörðr.
Til tross for at fjord har gått inn i internasjonal terminologi er det likevel ikke universalt. Mange fjorder blir på engelsk kalt for «canals», «inlets» og «sounds», eksempelvis Hood Canal, Burrard Inlet og Puget Sound. På norsk er en kanal kun en kunstig gravrenne med vann i og brukes aldri som synonymt med fjord, slik som Sootkanalen, Göta kanal og Panamakanalen.
I norrøn tid ble -sær brukt om fjorder eller deler av fjorder, ifølge Oluf Rygh spesielt om fjordmunning som Sognsær (Sognesjøen). Strindsær (Strindfjorden) er en utvidelse eller en del av en fjord. Naumsær kan tidligere ha vært brukt om Namsens brede, sakteflytende munning og har senere gått over til å betegne hele vassdraget. Rygh antok at de aller eldste fjordnavnene har vært usammensatte, det vil si uten «-fjord» eller «-anger». Bunnefjorden ble i vikingtiden kalt Skjáldr. «Sogn» var opprinnelig navn på selve Sognefjorden og har gått over til navn på landskapet rundt fjorden. Oslofjorden er et gammelt navn for den stor fjorden innerst i Viken, et enda eldre navn er Fold eller Foldin. Langesundsfjorden ble i norrøn tid kalt Grenmarr, i betydningen sjøen utenfor grenenes land. «Marr» er et gammelt ord for sjø eller hav. Trondheimsfjorden ble i middelalderen bare kalt Fjǫrðrinn (Fjorden) og noe eldre navn er ikke kjent. Vefsnir var det gammelnorske navnet på Vefsnfjorden og var laget av elvenavnet Vefsna som er den største i området. Senere har Vefsn blitt navn på distriktet. Ofotfjorden ble i norrøn tid kalt Ófóti som senere gikk over til å være navn på distriktet Ofoten. Varangerfjorden ble i gammelnorsk tid (fra omkring år 800 eller tidligere) kalt Varanger eller Verangr, et navn som ble tatt inn i samisk språk.Det norrøne usammensatte Hvínir (etter elven Hvíni, den moderne Kvina) ble erstattet av Hvínirfjǫrðr (Fedafjorden). En lignende utvikling har skjedd med elvenavn der det eldre elvenavnet Hunn har blitt til Hunnselva; og Mosseelven har avløst det eldre Mors, Moss eller Mossa. Det er svært vanlig at fjordnavnet har blitt overført til bygda eller landskapet omkring, og denne betydningsutvidelsen kan ha skjedd allerede i forhistorisk tid. I nyere tid har det vært vanlig at «-fjord» (ubestemt form) har blitt erstattet av «-fjorden» (bestemt form).
=== -angr ===
I norrønt, trolig fra før vikingtiden - det er ikke brukt på Island, ble «angr» brukt som fellesnavn på fjorder, viker og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger, Mauranger, Malangen og Kvænangen, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder, bygder eller landskap for eksempel Varanger. «Angr» kan være relatert til gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal. Rygh skriver at «-angr» i Sør-Norge mest ble brukt om mindre fjorder og bukter, med unntak av Harðangr (Hardangerfjorden), og i Nord-Norge har det vært brukt om større fjorder. Rygh antok at «-angr» er eldre enn «-fjord» og at betydningen av «-angr» kan ha vært glemt allerede i vikingtiden og middelalderen. Omkring 80 fjorder i Norge har navn med «-anger» og halvparten av disse på Vestlandet.
== Falske fjorder ==
I norsk dagligtale har ordet fjord en bredere betydning enn i internasjonal språkbruk og i geologisk terminologi. Flere navn har for eksempel fjord-leddet i seg selv om de ikke er ekte fjorder:
En smal innsjødel som munner ut i en større innsjø har også gjerne fått navnet fjord — som Furnesfjorden i innsjøen Mjøsa. En del lange, fjordliknende innsjøer blir også kalt for fjorder. Tyrifjorden, Randsfjorden og Byglandsfjorden er eksempler på dette. Navngivingen kan henge sammen med at de ble brukte til ferdsel på samme måte som fjorder i havet. Flere av disse var etter istiden saltvannsfjorder som ble skilt fra havet på grunn av landhevingen. For eksempel strakte havet seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr..De fleste ekte fjorder i verden finnes langs kysten av Norge, Skottland, Island, Grønland og det østlige Canada omkring Nord-Atlanteren; langs kysten av Britisk Columbia (Vest-Canada) og Alaska (USA) langs det nordøstlige Stillehavet; langs kysten av Chile ved det sørøstlige Stillehavet og langs det sørvestlige New Zealand.
Avvik og rariteter:
Noen steder regner man at fjorden startet når de ytterste skjær var bak en, og en så land forut og etter hvert på sidene. Dette kan passe for ytre Oslofjorden, tidligere kalt «Viken», innløpet til flere sørlandsbyer, Ryfylkefjorden, Trondheimsfjorden og videre til Varangerfjorden. I tillegg får vi fjordnavn som Hafrsfjord, hvor «fjorden» er en stor morenesjø med seilbar havforbindelse.
Osterfjorden har den egenskap at man kan seile inn en lang og trang fjord som ikke stopper før man er tilbake til start. Osterøy er en «innlandsøy» helt omgitt av fjorder.
Limfjorden i nordlige Danmark er fjord i dansk språkbruk, mens den i engelsk språk er en «channel» (kanal) ettersom den er åpen i begge ender og deler øya Vendsyssel-Thy fra resten av Jylland. Definisjonsmessig er det i dag ikke en fjord i henhold til norsk språkbruk heller, men navnet er en konvensjon fra gammelt av. (Den har da i perioder vært lukket mot Nordsjøen også i historisk tid). Men dette heller ikke konsekvent den andre veien. «The Bristol Channel» ligner på en fjord. Det samme kan sies om «St. Lawrence Channel» i Canada.
Mens den lange fjordlignende buktene langs kysten av New England i USA noen ganger blir referert til som «fiards» (fjorder) er den eneste isbredannede fjorden i New England Somes Sound i Maine.
En del innlandsvann på Østlandet, dannet av isbreen, fått fjord i navnene. Utenfor Norge er det tre vestlige armer av New Zealands innsjø Lake Te Anau blitt navngitt som fjorder - North Fiord, Middle Fiord og South Fiord. En annen «ferskvannsfjord» i en større innsjø er Baie Fine som ligger ved det nordøstlige kysten av Lake Huron i Ontario i Canada.
== Velkjente fjorder ==
=== Nord-Atlanteren ===
==== Russland ====
Kolabukta, Murmanskfjorden (57 km)
==== Norge og Svalbard ====
De lengste fjordene:
Sognefjorden – 204 km – Sogn og Fjordane
Hardangerfjorden – 183 km – Hordaland
Trondheimsfjorden – 126 km – Trøndelag
Porsangerfjorden – 123 km – Finnmark
Lyngen – 121 km – Troms
Oslofjorden – 118 km – Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Østfold
Kvænangen – 117 km – Troms
Ullsfjorden – 110 km – Troms
Nordfjord – 106 km – Sogn og Fjordane
Isfjorden – 102 km – SvalbardNoen flere fjorder:
Geirangerfjorden (15 km)
Hjørundfjorden (33 km)
Lysefjorden (Forsand) (42 km)
Nærøyfjorden (19 km)
Varangerfjorden (90 km)Se også Liste over norske fjorder
==== Danmark og Kontinentet ====
Mariager Fjord (35 km)
Randers Fjord (30 km)
Vejle Fjord (23 km)
Flensburgfjorden (50 km)
Kielfjorden (17 km)
Schlei (42 km)
Limski kanal (6 km)
==== De britiske øyer ====
Firth of Forth, Skottland
Firth of Tay, Skottland
Cromarty Firth, Skottland
Killary Harbour, Irland (16 km)
==== Island ====
Borgarfjörður
Breidafjord
Eyjafjörður
Ísafjörður
Hvalfjörður
==== Grønland ====
Vest
Ilulissatfjorden (40 km)
Kangerlussuatsiaq (Evighetsfjorden) (75 km)
Kangerlussuaqfjorden (190 km)Øst
Scoresbysundet, Kangertittivaq (verdens lengste fjord, 313 – 350 km)
Kong Oskars Fjord
Independencefjorden (200 km)
==== Canadas østkyst ====
Hamilton Inlet (140 km)
Western Brook Pond (16 km)
Saguenayfjorden, Le Fjord-du-Saguenay (100 km)
=== Nordlige Stillehavet ===
==== Canadas vestkyst ====
Burrard Inlet (25 km)
Hastings Arm (30 km)
Dean Channel (170 km)
Douglas Channel (90 km)
Jervis Inlet (89 km)
Knight Inlet (125 km)
Portland Canal (115 km)
==== Alaska og USAs vestkyst ====
Collegefjorden
Lynn Canal (140 km)
Tracy Arm (50 km)
Puget Sound (150 km)
Hood Canal (104 km)
=== Sørlige Stillehavet ===
==== Chile ====
Aysénfjorden (70 km)
Messierkanalen (133 km)
==== New Zealand ====
Dusky Sound (40 km)
Doubtful Sound (40 km)
Marlborough Sounds
Milford Sound (17,5 km)
== Fjorder i kultur og historie ==
Fjordhest, også kalt fjording, er en svært gammel norsk hesterase, utviklet på Vestlandet. Den regnes som Norges nasjonalhest.
Slartibartfast, en fiktiv figur i den engelske forfatteren Douglas Adams' romanserie Haikerens guide til galaksen, vinner en pris for å ha laget fjordene i Norge.
I den engelske komigruppen Monty Pythons sketsj om den døde papegøyen hevder Michael Palin at John Cleeses døde papegøye, en såkalt «Norwegian Blue parrot» («Norsk blå papagøye») slett ikke er død, men isteden «bare vansmekter for fjordene».
== Se også ==
Liste over norske fjorder
Liste over fjorder på Færøyene
Liste over fjorder på Grønland
Liste over fjorder på Island
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nesje, Atle; mfl. «Sognefjorden : hvor mye fjernet isbreene?». I: Naturen, nr 5, 1992
Trømborg, Dagfinn. Geologi og landformer i Norge. Landbruksforl. , 2006. ISBN 82-529-2859-5
Aarseth, Inge. «Fjordene rundt Bergen – hvordan ble de dannet?» I: Stein, nr 3, 1998
Howe, J. A.; m.fl. Fjord Systems and Archives - Geological Society spesialpublikasjon nr 344, 1-3, 2010.
== Eksterne lenker ==
(en) Fjords – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fjord – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
fjords.com Startside – Vestnorske Fjorder
fjords.com Hva er en fjord, og hvordan ble fjordene til
verdensarv.com Vestnorsk Fjordlandskap
Miljøstatus i Norge: Vestnorsk fjordlandskap
regionalpark.no Nærøyfjorden Verdsarvpark
nittedal.kommune.no O Holtedahl: Fjell, daler og fjorder dannes
uio.no/miljoforum Forurensning i fjordene
Film locations og fotogalleri over de vestnorske fjordene | Fjord er en landform som i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne. | 9,582 |
null | 2023-02-04 | Nettsamfunn | null | null | null | Et virtuelt samfunn, e-samfunn eller nettsamfunn er en gruppe mennesker som i første rekke samhandler via et kommunikasjonsmedium som nyhetsbrev, telefon, e-post, sosial nettjeneste eller meldingstjeneste i stedet for å møtes ansikt til ansikt. Samhandlingen kan foregå for sosiale-, profesjonelle-, opplærings- eller andre formål. | 9,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Emmanuel_III_av_Italia | 2023-02-04 | Viktor Emmanuel III av Italia | ['Kategori:Albanske monarker', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Italienere fra første verdenskrig', 'Kategori:Italienske monarker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Viktor Emmanuel III av Italia (født 11. november 1869 i Napoli, død 28. desember 1947 i Alexandria) var konge av Italia 1900–1946. I løpet av hans regjeringstid deltok kongedømmet Italia i to verdenskriger, og inkluderte også hele den fascistiske perioden i landet.
| Viktor Emmanuel III av Italia (født 11. november 1869 i Napoli, død 28. desember 1947 i Alexandria) var konge av Italia 1900–1946. I løpet av hans regjeringstid deltok kongedømmet Italia i to verdenskriger, og inkluderte også hele den fascistiske perioden i landet.
== Bakgrunn ==
Han var det eneste barnet til kong Umberto I og hans hustru, prinsesse Margherita av Savoia. Margherita var datter av Ferdinand, hertug av Genova.
I kontrast til fetteren Emmanuel Filiberto av Aosta, som var nesten 2 meter høy, var Viktor Emmanuel svært lav, også etter den tids standard, med sin 1,53 meters høyde.
Han ble 24. oktober 1896 gift med prinsesse Elena av Montenegro.
Som kronprins ble han 19. september 1891 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden.
== Som konge ==
Han etterfulgte sin far Umberto i 1900 som Italias konge, etter at faren ble myrdet i Monza 29. juli dette året av anarkisten Gaetano Bresci.
Som person og konge var Viktor Emmanuel en noe sky og tilbaketrukket person, og kunne ikke fordra å måtte engasjere seg i det daglige og stressende politiske livet i Italia. Særlig var den urolige tiden etter første verdenskrig og før fascistenes maktovertakelse krevende for ham.
De første årene som konge støttet han visse liberaliseringer av den italienske konstitusjonen. Under den daværende grunnloven hadde kongen en viss politisk innflytelse, blant annet var det opp til ham å utnevnte statsministeren, uavhengig av dennes støtte i deputertkammeret.
=== Første verdenskrig ===
I 1915 sto han for beslutningen om at Italia gikk med i første verdenskrig, og dette var en av hans konstitusjonelle rettigheter. Samtidig grep han da inn i den politiske debatten, og avgjorde denne saken. Krigen hadde stor folkelig motstand og deputertkammeret hadde avsatt statsminister Antonio Salandra etter at hans regjering ønsket at Italia skulle gå inn i krigen.Viktor Emmanuel fulgte opp beslutningen ved å hyppig besøke fronten i Nord-Italia og gjennom sin omsorg for krigens ofre økte hans personlige popularitet.
=== Støtte til fascistene ===
I 1922 støttet han Benito Mussolini og fascistenes maktovertagelse i Italia i 1922. Hans aktive støtte gikk blant annet ut på at han etter noe nøling ikke ville undertegne statsminister Luigi Factas forslag til unntakslover da fascistene hadde iverksatt marsjen mot Roma, og han uttrykte tvil om hærens evne til å slå ned opprøret. De fascistiske styrkene var lojale mot kongen, og den militære lederen og en av organisatorene av marsjen mot Roma, Cesare Maria De Vecchi fortalte Mussolini at han ikke ville handle mot kongens ønsker. Mussolini vurderte på dette tidspunktet å forlate Italia, men fikk et telegram fra kongen som inviterte ham til Roma, og om formiddagen 10. oktober var den 39 år gamle Mussolini utnevnt til ny statsminister av kongen, uten noen tidligere relevante erfaringer og med svak støtte i deputertkammeret.
Kongen var i realiteten en marionett under fascistene, men var også enig i deres ekspansjonspolitikk i Albania og Abessinia. Han gjorde blant annet krav på tronen i begge land, som konge av Albania (1939–1943) og keiser av Etiopia (1936-1941, men dette ble ikke anerkjent av noen land.
=== Sviktende folkelig støtte ===
Flere utenlandske observatører hadde merket seg og rapportert ut at kongen ble møtt med applaus og noen gang jubel når han viste seg offentlig, i motsetning til de fascistiske lederne. Kongen hadde greid å holde på den folkelige støtten han hadde opparbeidet seg under første verdenskrig, og ble av mange sett på som en motkraft mot fascistene.
Etter hvert ble Viktor Emmanuel imidlertid stadig sterkere knyttet til fascistene utover på 1930-tallet. Blant annet ble han og Mussolini utnevnt til de første førstemarskalkene i Italia, en ny innført grad fra 1939 som høyeste i det militære. Videre var initiativene til tronene i Etiopia og Albania heller ikke så populære blant den italienske befolkningen, og var medvirkende til at han mistet mye av den folkelige støtten han hadde nytt i alle år.
=== Andre verdenskrig ===
Viktor Emmanuel var ikke deltakende i Mussolinis beslutning om å gå inn i andre verdenskrig på Tyskland side. Dette var også en beslutning som Mussolini traff til tross for advarsler om at Italia ikke var forberedt på krig. Den italienske krigsdeltakelsen ble også en katastrofe.
Han var imidlertid ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen, og da Roma ble bombet av de allierte 24. juli 1943 for første gang i sin 2 500 årige historie, var den folkelige støtten til kongen på et lavmål. Som følge av denne og den allierte landgangen på Sicilia fikk kongen til å skifte side og avsatte Mussolini og fikk ham arrestert.
8. september 1943 undertegnet han våpenhvileavtalen med de allierte.
Sønnen, kronprins Umberto ble i april 1944 utnevnt til riksforstander, og 5. juni overlot han også sine plikter til sønnen.
== Abdikasjon ==
Innen et år etter andre verdenskrigs slutt, ble det reist krav om folkeavstemning i Italia om monarkiet skulle fortsette, eller om det skulle innføres republikk. I et forsøk på å påvirke stemmegivningen, abdiserte Viktor Emmanuel 9. mai 1946. Abdikasjonen hjalp imidlertid ikke på stemmegivningen, da 54 % stemte for å innføre republikk i avstemningen den følgende måneden. Det var beskyldninger om at det hadde vært uregelmessigheter ved avstemningen, men dette ble aldri bevist.
Huset Savoia ble anmodet om å forlate landet, og kongedømmet Italia var blitt historie.
Victor Emmanuel flyttet til Egypt hvor han døde i Alexandria året etter. Han er begravet bak alteret i byens katolske kirke i Mansheya, viet til Katarina av Alexandria.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Victor Emmanuel III of Italy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victor Emmanuel III of Italy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Viktor Emmanuel III av Italia på Internet Movie Database
(en) Viktor Emmanuel III av Italia hos The Movie Database
(en) Viktor Emmanuel III av Italia på Discogs
(en) Viktor Emmanuel III av Italia hos The Peerage
Slektstre for dagens medlemmer av Huset Savoia
Biografi over kong Vittorio Emanuele III | Den salige Viktor III (opprinnelig Dauferius, klosternavn Desiderius, født ukjent dato, død 16. september 1087) var pave fra 24. | 9,584 |
null | 2023-02-04 | Montserrat | null | null | null | Montserrat er et britisk oversjøisk territorium i Karibia. FN regner Montserrat som et ikke-selvstyrt område. | 9,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leo_V | 2023-02-04 | Leo V | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Leo V er navnet på flere personer:
Pave Leo V, romersk-katolsk pave (903)
Keiser Leo V, bysantinsk keiser (813 – 820) | Leo V er navnet på flere personer:
Pave Leo V, romersk-katolsk pave (903)
Keiser Leo V, bysantinsk keiser (813 – 820) | Leo V er navnet på flere personer: | 9,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Thorkildsen | 2023-02-04 | Andreas Thorkildsen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 2006', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2003', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2005', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2007', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2009', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2011', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2013', 'Kategori:Diamond League-vinnere', 'Kategori:Europamestere i friidrett for Norge', 'Kategori:Friidrettsutøvere for SK Vidar', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kongepokalvinnere i friidrett', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske spydkastere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i spydkast', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:VM-sølvmedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett for Norge', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Andreas Thorkildsen (født 1. april 1982 i Kristiansand) er en norsk tidligere friidrettsutøver som konkurrerte i spydkast som representant for Kristiansands Idrettsforening.
Thorkildsen er innehaver av den norske rekorden på 91,59 m, og har også olympisk rekord på 90,57 m, satt i OL i Beijing, da han forsvarte sitt OL-gull fra Athen, og han er den eneste nordmann med to OL-gull i friidrett. 23. august 2009 ble han verdensmester i Berlin, og ble med det den første mannlige spydkasteren som har vunnet OL-, VM- og EM-gull. Han har vunnet seks kongepokaler.
Thorkildsen var tidlig ekstraordinært god i spydkast og innehar en rekke norske aldersrekorder fra 13 år og oppover. Han har også juniorrekordene for 19-åringer og 22-åringer, der U-19 rekorden er gjeldende verdensrekord for juniorer per 2009.Etter OL-sesongen 2008 ble Thorkildsen kåret til European Athlete of the Year, Årets friidrettsutøver, i Europa av European Athletic Association. Tidligere er det kun Trine Hattestad blant norske utøvere som har toppet denne kåringen. Hun vant etter sitt OL-gull i 2000.
Han la opp i mai 2016.
| Andreas Thorkildsen (født 1. april 1982 i Kristiansand) er en norsk tidligere friidrettsutøver som konkurrerte i spydkast som representant for Kristiansands Idrettsforening.
Thorkildsen er innehaver av den norske rekorden på 91,59 m, og har også olympisk rekord på 90,57 m, satt i OL i Beijing, da han forsvarte sitt OL-gull fra Athen, og han er den eneste nordmann med to OL-gull i friidrett. 23. august 2009 ble han verdensmester i Berlin, og ble med det den første mannlige spydkasteren som har vunnet OL-, VM- og EM-gull. Han har vunnet seks kongepokaler.
Thorkildsen var tidlig ekstraordinært god i spydkast og innehar en rekke norske aldersrekorder fra 13 år og oppover. Han har også juniorrekordene for 19-åringer og 22-åringer, der U-19 rekorden er gjeldende verdensrekord for juniorer per 2009.Etter OL-sesongen 2008 ble Thorkildsen kåret til European Athlete of the Year, Årets friidrettsutøver, i Europa av European Athletic Association. Tidligere er det kun Trine Hattestad blant norske utøvere som har toppet denne kåringen. Hun vant etter sitt OL-gull i 2000.
Han la opp i mai 2016.
== Familie ==
Andreas Thorkildsens far, Tomm Thorkildsen, var selv en habil spydkaster og har 71,64 meter fra 1974. Hans mor Bente (Amundsen) Thorkildsen er norsk mester på 100 meter hekk fra 1972, samt sølv fra NM i 1974 (for Hamar IL). Andreas Thorkildsen har en eldre bror, Christian, som er journalist og har laget dokumentarfilmen «Verdens sterkeste lillebror». Filmen omhandler Andreas sitt arbeid for å bli best i verden, men brødrenes krevende relasjon fikk mest oppmerksomhet.
Andreas Thorkildsen har vært bosatt i Oslo siden 2001. I årene 2005 til 2011 var han samboer med den norske hekkeløperen Christina Vukicevic. Forholdet mellom to av de største stjernene i norsk friidrett fikk mye oppmerksomhet i media.
== Idrettskarriere ==
=== 1993 - 1999 ===
Andreas Thorkildsen tok tidlig etter sin far og har konkurrert i spyd siden han var 11 år. Talentet var tydelig, og med en far med egen spyderfaring som trener ble teknikken god. Andreas Thorkildsen satte sin første av mange norske aldersrekorder i 1995, med 51,88 meter med 600 grams spyd (13 åringer). Etter dette slo han alle aldersrekorder i spyd med både 600 grams og 800 grams spyd, men unntak av rekordene for 15-åringer. 17 år gammel i 1999 var han med i europamesterskapet for juniorer og ble nummer 7.
==== Thorkildsens norske aldersrekorder ====
Spydet på 600 gram ble endret i 1999 og Thorkildsens rekorder med 600 grams spydet er med den gamle modellen. Fra 2002 ble spydvekten 700 gram innført som nytt spyd fra gutter 16 år, og Thorkildsens bestenotering med 600 gram for 16-åringer vil dermed ikke bli utfordret.
=== 2000 - 2003 ===
Fra 2000 tok Åsmund Martinsen over deler av treneransvaret sammen med far og Thorkildsen kastet til sin første medalje i et norsk mesterskap for seniorer. Han fikk sølv og tapte bare til Ronny Nilsen fra Norna Salhus. Samme år ble han med på det norske europacuplaget og i oktober 2000 vant han sølv i junior-VM bak sørafrikanske Gerhardus Pienaar.Etter videregående i 2001, flyttet Thorkildsen til Oslo og Åsmund Martinsen tok over hele treneransvaret. Thorkildsen meldte seg inn i Martinsens klubb SK Vidar. Martinsen er selv en tidligere spydkaster med personlig rekord på 68,12 meter og har bronse fra NM på Jessheim i 1994. I juni 2001 brøt Thorkildsen 80-metersbarrieren med 83,87 meter og verdensrekord for junior på Fana Stadion. Denne rekorden stod fram til mars 2011, da Zigismunds Sirmais kastet 84,47.. Han fikk sølv i junior-EM bak Aleksandr Ivanov. Hans første møte med et internasjonalt seniormesterskap gikk dårligere. Thorkildsen kastet 68,41 meter og ble sist i konkurransen. Han rettet opp inntrykket med å ta sitt første norske seniormesterskap med 79,98 meter på Marienlyst i Drammen. Til tross for et svakt VM lå det an til at Thorkildsen ville kunne ta opp arven etter de store norske spydkasterne Egil Danielsen, Terje Pedersen og Trine Hattestad.
I 2002 deltok han i sitt første Europamesterskap. Med sine 78,36 meter manglet Thorkildsen 68 cm på å bli blant de 12 som gikk videre fra kvalifiseringen. Han ble nummer 15. I NM i Sandnes dette året tapte Thorkildsen til bokser og spydkaster Pål Arne Fagernes, og fikk sitt andre NM-sølv. Ved slutten av året toppet han likevel statistikken som Norges beste spydkaster med sitt årsbeste på 83,43 meter.
I Paris-VM 2003 nådde Thorkildsen sin første internasjonale finale som seniorutøver. Han kastet 79,44 meter i kvalifiseringen, men skuffet litt med 77,75 meter i finalen og en 11.-plass totalt. Tidligere på året hadde han satt ny personlig rekord i et stevne i latviske Ventspils med 85,72 meter. I 2003 ble han norsk mester for andre gang med beskjedne 76,04 meter i Fredrikstad.
==== Thorkildsens juniorrekorder ====
=== 2004 - OL-gull ===
Friidrettssesongen 2004 begynte med mye oppmerksomhet for norsk spydkast. Ronny Nilsen sesongåpnet i mai med et OL-kvalifiserende kjempekast på 84,73 meter i et stevne i Tønsberg. Thorkildsen klarte ikke å erobre toppen av statistikken i Norge, men under Bergen Bislett Games kvalifiserte han seg til Sommer-OL i Athen med 84,12 meter, bak amerikaneren Breaux Greer, som vant med ny nordamerikansk rekord på 87,39 meter. Under DN Galan i Stockholm tok Thorkildsen sin første seier i en IAAF Grand Prix-konkurranse, og fikk revansje på Breaux Greer med 83,46 meter mot 78,52 meter. I London tre dager senere, 30. juli, hevet han sitt årsbeste til 84,45 meter på Crystal Palace.Thorkildsen lå et stykke nede på verdensstatistikken og fortsatt bak Ronny Nilsen ved inngangen til spydkonkurransen i Athen-OL. Spydkonkurransen ble ansett som svært åpen, men nordmennene var ikke regnet blant medaljefavorittene. Thorkildsen kastet 81,74 meter i kvalifiseringen, over kvalifiseringsgrensen på 81 meter, men i skyggen av Breaux Greers 87,25 m.I finalerunden åpnet Thorkildsen med 84,82 meter og tredjeplass etter første runde. Latvieren Vadims Vasiļevskis kastet personlig rekord med 84,95 meter og ledet med den regjerende verdensmesteren Sergej Makarov på andreplass. I andre runde var det Thorkildsen som kastet til personlig rekord (og norsk U-23 rekord) med 86,50 meter. I de påfølgende rundene klarte verken Vasiļevskis eller Makarov å påvirke resultatlisten, og endte med henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. Noe overraskende var Andreas Thorkildsen blitt olympisk mester i spyd, 48 år etter Egil Danielsens gull fra Melbourne (1956). Verdenslederen Aleksandr Ivanov ble nummer fem, mens sesongens jevneste kaster, Breaux Greers var småskadet og fikk finalens siste og 12.-plass. Thorkildsen beskrev seieren som «helt sinnssykt». Han ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris for prestasjonen.
Sesongen gav også Thorkildsen kongepokal sammen med hans tredje NM-tittel i Florø. Han avsluttet året som nummer to, etter Greer i IAAF World Athletics Final i Monaco. I desember ble det offentliggjort at Thorkildsen skulle tildeles Norske sportsjournalisters statuett og tittelen «Årets idrettsnavn» for sine prestasjoner i 2004-sesongen. Den nye olympiske mesteren stod likevel bokført som verdens syvende beste kaster med det 11. beste resultat etter sesongen. Thorkildsen ble nummer ni i kåringen av European Athlete of the Year Årets friidrettsutøver i Europa av European Athletics Association
=== 2005 - VM-sølv ===
Andreas Thorkildsen hadde en ny rolle dette året. Som olympisk mester steg forventningene til VM i Helsingfors. I juni slo han endelig Pål Arne Fagernes' norske rekord med 86,82 meter i «midtsommerlekene» i Kuortane. Hans tøffeste konkurrent, finnen Tero Pitkämäki, kastet årsbeste i verden med 91,53 i det samme stevnet. Thorkildsen flyttet sin norske rekord til 87,66 meter under Bislett Games, mens Sergej Makarov hadde da 90,33 fra det russiske mesterskapet i Tula. Før VM bekledde disse kasterne topp tre på verdensrankingen, med Breaux Greer en centimeter bak Thorkildsen.Det var bare Pitkämäki, Makarov og Thorkildsen som klarte kvalifiseringsgrensen på 81 meter på Olympiastadion i Helsingfors. Finalerundene gikk med regn og vind. Thorkildsen ledet med 86,18 meter etter tre runder, men fikk til slutt sølv bak overraskelsesmannen Andrus Värnik fra Estland, som toppet konkurransen med 87,17 meter i fjerde omgang.Thorklidsen vant NM i Bergen med 83,63 meter, et resultat som gav ny kongepokal. Han avsluttet sesongen med sin tredje norske rekord i 2005. 89,60 meter i IAAF World Athletics Final i Monaco. Pitkämäki, som bare ble nummer fire på hjemmebane i VM, vant med 91,33 meter. Thorkildsen endte sesongen som verdens tredje beste kaster på rankinglistene bak Pitkämäki og Makarov.
Han ble nummer ni i European Athletics Association sin kåring av Årets friidrettsutøver i Europa for andre år på rad. Han fikk plassen bak Pitkämäki, og delte niendeplassen med Andrus Värnik.
=== 2006 - EM-gull og over 90 meter ===
Før 2006-sesongen returnerte Thorkildsen til moderklubben Kristiansand IF, men ble boende i Oslo.
Z
12. mai brøt han 90-meterslinjen for første gang. Det var i Super Grand Prix i Doha, Qatar, og lengden 90,13 meter var ny norsk rekord, og banerekord. Under Bislett Games 2. juni satte han igjen norsk rekord, nå 91,59 meter. Han passerte samtidig milepælen 300 fot. Med sin nye rekord var han verdensleder inn mot EM i Göteborg, og måtte finne seg i å være favoritt. Outsider var Tero Pitkämäki som hadde vunnet IAAF Golden League i Paris. Spydfinalen i Göteborg ble dominert av Thorkildsen. Han tok ledelsen i andre omgang, holdt denne, og økte seiersmarginen i siste kast. Kastserien til europamesteren var imponerende: 1: 82,84 m, 2: 87,37 m, 3: 85,30 m, 4: 87,35 m, 5: 86,39 m, og til slutt 6: vinnerkastet på 88,78 meter.I DN Galan i Stockholm, 25. juli 2006 satte Thorkildsen ny banerekord med 89,78 meter. For dette ble han premiert med en diamant til en verdi av om lag 75 000 kroner. Thorkildsen tok dette året sin 5. NM-tittel og fikk sin 3. kongepokal på friidretts-NM på Bislett. I forbindelse med utdelingen av pokalene fikk forholdet til hekkeløperen Christina Vukicevic overraskende mye publisitet. Thorkildsen og Vukicevic var begge uttrykte klart at de ville skjerme privatlivet, men da begge vant kongepokal, var pressefotografene klare for blinkskudd. Utøverne nektet å stille opp på bilder sammen og Thorkildsen forlot stadionet for å slippe unna fotografene.Thorkildsen avsluttet sesongen sterkt, og vant sin første IAAF World Athletics Final i avskjedsstevnet til legenden Jan Zelezny, samt 2006 Verdenscupen i friidrett i Athen. Rekordkastet på 91,59 meter ga han topplassering på sesongens verdensranking for første gang. Han ble nummer tre i European Athletics Association sin kåring av Årets friidrettsutøver i Europa, hans hittil beste plassering i kåringen.
=== 2007 - VM-sølv ===
Thorkildsen brukte vinteren til alternativt arbeid da han ble hentet av den tidligere svenske fotballspilleren Martin Dahlin som modell for moteklær. Andre modeller som poserer for kolleksjonen til Dahlin var toppmodellen Marcus Schenkenberg og skuespiller Andreas Wilson.Målene for konkurransesesongen 2007 var Bislett Games, VM i Osaka, og å være med i kampen om Golden Leagues gullbarrer verdt 1 million dollar. Thorkildsens sesong startet bra, men konkurrentene var minst like godt forberedt. Han hadde 81,10 meter i Dakar, 86,39 meter i Doha og tredjeplass med 87,79 meter i Bislett Games 15. juni bak Tero Pitkämäki (88.78 m) og Breaux Greer (88.73 m). Thorkildsen vant DN Galan, 7. august i Stockholm med årsbeste på 89,49 meter, men ryggsmerter gjorde at han valgte å stå over NM i Askim den påfølgende helgen for å stå forberedt til VM i Osaka.Konkurransen i Osaka-VM var ventet å stå mellom sesongens tre beste kastere; Thorkildsen, Pitkämäki og Greer, med Vadims Vasilevskis som en outsider. Etter en noe usikker førsterunde la Pitkämäki listen på 89,16 meter. Thorkildsen svarte med 88,61 meter i samme omgang, og ingen andre meldte seg på i gullstriden. Konkurransen ble ikke mer spennende og en upresset Pitkämäki hadde allerede vunnet da han økte i siste runde til 90,33 meter. Thorkildsens sølv ble Norges eneste medalje i dette mesterskapet.Tilbake i Europa begynte han med seier og årsbeste i Zürich med 89,51. Han deltok på ytterligere tre stevner i september: Den 14.: 2.-plass i Brussel (86,14 m), den 16.: 4.-plass i Berlin (80,71 m) og til slutt sesongavslutning og 2.-plass i IAAF World Athletics Final i Stuttgart med 85,06 meter. Han ble etter sesongen 2007 kåret til årets norske friidrettsutøver for andre året på rad av Stiftelsen friidrettens venner.
=== 2008 - Nytt OL-gull ===
I et intervju i desember 2007 uttalte Thorkildsen at han på tross av ryggproblemene hadde som mål å vinne gull under OL i Beijing.
9. mai vant han sesongåpningen i Super Grand Prix-stevnet i Doha. Vinnerkastet var på 87,59 meter. Kastet var så langt årets nest beste resultat i verden.Den 1. juni 2008 var det sesongåpning for verdenseliten i Golden League-stevnet ISTAF, og dermed startet oppkjøringen til Sommer-OL 2008. Så langt i 2008 hadde seks utøvere kastet over 85 meter og fem av dem stilte opp i dette stevnet. Andreas Thorkildsen ble nummer to med
85,19 meter, én centimeter bak Tero Pitkämäki som vant med 85,20 meter.
Den 22. juli 2008 vant Thorkildsen spydkonkurransen i DN Galan med et kast på 87,36 meter.
I forkant av OL var Thorkildsen å regne som en av favorittene, men det lå noe usikkerhet rundt hans teknikk, dessuten var det flere konkurrenter med medaljesjanser enn det som hadde vært tilfelle de siste årene. Pitkämäki var fortsatt den klareste utfordrer, men australieren Jarrod Bannister hadde årsbeste i verden med 89,02 meter fra et stevne i Brisbane i februar. Videre hadde finnene fått frem en ny «Tero», Tero Järvenpää som kom til Kina med 86,68 meter. Latvieren Vadims Vasilevskis som vant sølv under OL i 2004 var tilbake med 85,78 meter ved inngangen til Kina-OL.Usikkerheten ble noe forsterket etter kvalifiseringsrundene i Beijing, 21. august. I kraftig regnvær skle Pitkämäki i sitt forsøk, og Thorkildsen turde dermed ikke legge mye i sitt forsøk. Han kastet 79,85 meter, og måtte ta ytterligere ett kast for å sikre avansement til finale. Det andre forsøket ble mislykket, og han «tråkket dødt». Thorkildsen stod som nummer ni av de tolv som gikk videre til finalen, og stod over sitt tredje forsøk. Vasilevskis viste styrke og vant kvalifiseringen med 83,51 meter foran Pitkämäkis 82,50 meter. Pitkämäki uttalte likevel at han fryktet at Thorkildsen ville komme sterkt tilbake i finalen etter den noe svake kvalifiseringen.Finalen i spyd under sommer-OL 2008 i Beijing 23. august startet noe forsiktig, og da Thorkildsen i første omgang kastet som nummer ti, hadde finnene Järvenpää og Pitkämäki levert kast på henholdsvis 83,95 meter og 83,75 meter og belagt de to øverste posisjonene. Thorkildsen svarte med 84,72 meter, tok ledelsen og gav den deretter ikke fra seg. I andre omgang økte han til 85,91 meter og til 87,93 i tredje kast uten at det hadde skjedd noen endring på de to neste plassene. I fjerde runde nærmet Pitkämäki seg noe med et kast på 85,78 meter, mens Thorkildsen nå klarte 85,13 meter. Den femte omgangen var uten vellykkede kast av finalistene da Andreas Thorkildsen avsluttet runden med karrierens nest lengste kast på 90,57 meter. Han hadde slått Jan Železnýs olympiske rekord fra Sommer-OL 2000 med 30 centimeter, og samtidig satt ny årsbeste i verden med sitt beste kast på over to år. I den siste omgangen overrasket den andre latvieren, Ainars Kovals, med ny personlig rekord på 86,64 meter, og knep sølvet foran Pitkämäki, som svarte på Kovals kast, men 86,16 meter holdt bare til bronse for den regjerende verdensmesteren.Thorkildsens prestasjon gjorde ham til den første nordmann med to OL-gull i friidrett, den fjerde spydkaster som har forsvart et OL-gull, og han ble omtalt som tidenes norske friidrettsutøver etter å ha tatt gull eller sølv i fem påfølgende internasjonale mesterskap.
=== 2009 - VM-gull ===
Thorkildsen sesongåpnet i Super Grand Prix-stevnet i Doha i Qatar, 8. mai. Der vant han med årsbeste i verden på 83,39 meter, men nådde ikke egne forventninger etter en skadefri sesongoppkjøring.Den 2. august kastet han 88,55 meter i en jevn serie under NM på Stampesletta i Lillehammer. Kastet gav Thorkildsen hans sjuende NM-tittel og fjerde kongepokal. To dager i forveien hadde han vunnet DN Galan i Stockholm med nok en jevn serie, og et bestekast på 86,85 meter.Thorkildsen kastet i VM-kvalifiseringens gruppe A fredag 21. august på Olympiastadion i Berlin. Han kastet dødt – 80,37 – 79,93 i sine tre kast, og ble nummer fire i sin gruppe. 82 meter gav automatisk kvalifisering til finalen, men etter regnopphold og vått banedekke var det kun to kastere fra gruppe B som kastet lenger enn Thorkildsen. Han fikk dermed sjette beste resultat, og 78,69 meter holdt til slutt for avansement.
Under finalen på mesterskapets siste dag, søndag 23. august, åpnet han også svakt med 77,80 i første kast, og lå som nummer fem før andre kast, uten at konkurrentene heller hadde prestert store lengder. Thorkildsens andre kast landet på 89,59 meter, og han ledet med over seks meter på nummer to, Guillermo Martínez fra Cuba. Thorkildsens tredje kast var på 88,95 før han tråkket dødt på det fjerde og stod over de to siste kastene. Martínez økte til 86,41 i sitt siste kast, mens Yukifumi Murakami fra Japan overraskende tok bronse med 82,97 meter. Duellen med finske Tero Pitkämäki uteble da finnen var plaget med sykdom og feber, og fikk en beskjeden femteplass med 81,90 meter.
Thorkilsen ble med det verdens første spydkaster med mesterskapstitler fra både EM, VM og OL. På dagen et år etter sin seier i OL, ble han igjen historisk.
=== 2010 - nytt EM-gull og diamantjakt ===
2010-sesongen ble innledet 23. mai, i et Diamond League-stevne i Shanghai. Thorkilsen vant stevnet med 86,11 meter i tredje kast. Spyd var ikke Diamond league-øvelse i dette stevnet. Hjemme i Norge konkurrerte han under Florø Friidrettsfestival den 29. mai og møtte Tero Pitkämäki i deres duell nummer 50. Thorkildsen vant med 90,37 meter mot finnens mer beskjedne 84,34 meter. Det ble Thorkildsens syvende konkurranse over 90 meter.I forbindelse med Bislett Games 4. juli dukket det opp en ny utfordrer til spydtronen, 22 år gamle Petr Frydrych fra Tsjekkia. Han hadde kastet 88,23 meter under et stevne i Ostrava den 27. mai, og det var kjent at den tidligere spydkjempen Jan Železný hadde treneransvaret for det unge talentet. Konkurransen fikk mye oppmerksomhet og den ble tett, med finnen Teemu Wirkkala som en joker til duellen. Thorkildsen vant med 86,00 meter, Frydrych fikk 85,33 og Wirkkala med 85,04. Oslostevnet dannet grunnlaget for en total dominans av Thorkildsen i Diamond league-stevnene som fulgte. Han vant de tre neste stevnene i serien: 12. juni, New York adidas Grand Prix, med 87,02 meter, 8. juli, Lausanne Athletissima, med 87,03 meter og 16. juli, Paris Meeting Areva, med 87,50 meter.Under alle stevnene var det lite kamp om seieren, men midt i denne seiersrekken kom en ny 22-åring på banen. Tyske Matthias de Zordo vant en konkurranse under litt vanskelige vindforhold med 83,80 meter. Thorkildsen klarte ikke å svare og fikk et overraskende nederlag med 82,98 meter. Tyske de Zordo skulle vise seg å bli den tøffeste utfordreren igjen under Spydfinalen i EM i Barcelona 31. juli.
Thorkildsen ble europamester i Barcelona 31. juli 2010 etter et bestekast på 88,37. Kvalifiseringa til finalen ble mer spennende enn forventet ut ifra at Thorkildsen i 2010 hadde vunnet alle unntatt en av konkurransene sine: Etter to døde kast, sikret han med et kast på 78,82 i tredje omgang, men gikk allikevel greit videre som 6. mann etter at kun tre deltakere klarte kvalifiseringsgrensa på 81 meter. Finalen skulle også by på overraskelser idet tyskeren Matthias de Zordo med et kast på 86,22 satte personlig rekord med nesten to meter allerede i sitt første kast. Imidlertid svarte Thorkildsen med å kaste 10 cm lenger i sitt første. Tyskeren, som var den eneste som hadde vunnet over Thorkildsen til da i 2010 (lag-EM, Fana, juni) forbedret sin nye rekord med ytterligere drøyt halvannen meter til 87,81 i andre omgang, men Thorkildsen svarte med det som skulle bli vinnerkastet, 88,37. Dermed har Andreas Thorkildsen tatt medalje i sitt sjuende mesterskap på rad.
=== 2011 - sølv i VM og Diamond League ===
Sesongen ble åpnet med et Diamond League-stevne i Doha i Qatar. Petr Frydrych vant stevnet, og Thorkildsen endte på femteplass med 83,63 meter som lengste kast. Plasseringen var hans svakeste siden Bislett Games 27. juni 2003, da han ble nummer seks med 80,10 meter. Sesongens andre Diamond League-stevne ble arrangert i Shanghai 15. mai, og Thorkildsen forbedret seg både resultatmessig og plasseringsmessig. Han kastet 85,12 i sitt tredje kast og kom på andreplass, kun slått av Tero Pitkämäki. Imidlertid fikk han en strekkskade i låret, som gjorde at han bl.a. må stå over Bislett Games i juni. Det første stevnet etter skaden ble Kuortane Games i Finland 25. juni. Hans lengste kast, 84,33 meter, holdt til seier mot de beste finske kasterne. Han var den eneste som kastet over 80 meter i dette stevnet. Også i neste stevne, som var Diamond League-stevnet i Lausanne, kastet han godt. Han kastet 88,19 meter i første kast, som var årsbeste for Thorkildsen, og 3 cm unna årsbeste i verden (Vadims Vasilevskis, 88,22). Dette holdt til seier, og han gjorde bare et kast til, som ble 84,20 meter, før han ga seg på grunn av at han kjente lyskeskaden sin.Den 10. juli satte han ny årsbestenotering i verden, da han vant Diamond League-stevnet i Birmingham. Han kastet 88,30 i sitt tredje kast, og vant stevnet, nesten fem meter foran tyske Matthias de Zordo, som greide 83,42. Denne lengden forbedret han allerede 29. juli, da han vant DN-galan i Stockholm. Der satte han ny årsbeste i verden denne sesongen med 88,43. Igjen kom Matthias de Zordo på andreplass, denne gangen med 84,37.Under gode forhold kastet han 90,61 meter under norgesmesterskapet på Byrkjelo. Karrierens tredje lengste kast var ny mesterskapsrekord, ny årsbeste i verden, og gav Thorkildsen hans sjette kongepokal.Torkildsen kom til friidretts-VM i sørkoreanske Daegu som en klar favoritt. Han hadde verdens tre beste kast, og ledet årsstatistikken med over 2 meter med sitt resultat fra NM på Byrkjelo. I likhet med kvalifiseringsrundene i de siste mesterskapene, kastet han også denne gang godt under egen kapasitet med serien 79,36 - 80,85 - 81,83. Han ble nummer fem i første kvalifiseringsgruppe, og nummer sju av de 12 som tok seg til finalen. 12.-plass hadde 81,03. Etter tre kast i finalen hadde han 80,75 meter som beste resultat, og gikk videre til de tre siste finalekastene med svakest resultatet av de 8 utøverne. Matthias de Zordo kastet 86,27 i første kast, noe som holdt til VM-gull. I fjerde runde forbedret Torkildsen seg til 84,78 meter, som ble hans lengste kast. Det holdt til sølvmedalje i mesterskapet, mens Guillermo Martínez tok bronse med 84,30. Torkildsen uttalte at han hadde flaks som fikk til det ene kastet på en dag da teknikken ikke stemte. Kastrekken ble 80,75 - 80,46 - 80,60 - 84,78 - dødt - 80,28. Hans nest beste kast hadde gitt 8.-plass.Ved Diamond League-avslutningen i Brüssel i september greide Thorkildsen bare femteplass, med 81,86 som lengste kast. De Zordo vant dette stevnet, og vant dermed også Diamond League sammenlagt i 2011, med 17 poeng. Andreas Thorkildsen vant tre enkeltseire i Diamond League 2011, og kom på andreplass med 14 poeng, mens Vadims Vasilevskis tok tredjeplassen med fire poeng.Til tross for sølv i både VM og Diamond League ble Thorkildsen rangert som verdens beste spydkaster i IAAFs poengstatistikk. Total endte han på 1373 poeng, mot de Zordos 1346 poeng. Nordmannen hadde fire av de seks lengste kastene i verden denne sesongen.
=== 2012 - jakt på OL-gull nummer 3 ===
Sesongen 2012 hadde EM og Diamond League, men Sommer-OL i London var Thorkildsens største mål. Den 19. mai sesongåpnet han i Shanghai med 79,53 meter, hans svakeste sesongåpning siden 2004. Han gav seg etter tre kast på grunn av en vrang akillessene. Stevnet ble vunnet av tsjekkeren, Vítezslav Veselý I Ostrava den 25. mai konkurrerte Thorkildsen igjen, denne gangen med årsbeste og 84,72 meter. Veselý vant, befestet seg som sesongens beste utøver og måtte finne seg i å være favoritt i forkant Bislett Games 7. juni. Der innfridde Veselý og kastet ny personlig rekord og årsbeste i verden med 88,11 meter. Thorkildsen fant ikke rytmen i en for øvrig svak konkurranse og ble nummer 3 med 82,30 meter.
Under EM i Helsingfors 28. juni trakk Thorkildsen seg etter tre kast, og endte som nummer 4 med beskjedne 81,55 meter. Grunnen til at han stoppet før 4. runde var en strekk i låret som han fikk under oppvarmingen. Veselý vant med 83,72 meter.I august deltok han ved OL i London. Han hadde det nest lengste kvalifiseringskastet, med 84,47 meter, kun slått av Vitezslav Vesely. I finalen greide han imidlertid ikke å kaste like langt. Det første kastet var såvidt over 70 meter, og dette kastet gjorde han dødt ved å tråkke over streken. Neste kast var på 82,63 meter, tredje kast tråkket han dødt, og fjerde kast ble 81,70 meter. Thorkildsen ble stående med 82,63 meter som lengste kast, og endte på 6.-plass i finalen. 19 år gamle Keshorn Walcott vant gullet i dette OL. Thorkildsen kastet 71,05 meter ved sesongens siste Diamond League-stevne, som gikk i Stockholm, og endte på 10.-plass i dette stevnet. På grunn av sine dårlige resultater på slutten av sesongen valgte han også å stå over NM i friidrett 2012.
=== 2013 - ny VM-sesong ===
Thorkildsen sesonåpnet ved Diamond League-stevnet i Doha 10. mai. Her kastet han tre døde kast, men greide 81,51 meter i sitt siste kast, som holdt til 3.-plass i dette stevnet. Vtezslav Vesel vant stevnet, med 85,09 meter, foran Tero Pitkämäki. Han stod over det neste Diamond League-stevnet, som var i Shanghai 18. mai, på grunn av krampe i lysken. Den 31. mai deltok han i et stevne i Dessau i Tyskland, der han kastet årsbeste for sin del, med 81,99 meter, og han sa etter stevnet at han ikke kjente noe til lyskeskaden. Han forbedret seg ytterligere da han deltok ved Hyundai Grand Prix Florø Friidrettsfestival 8. juni. Der fikk han til et sistekast på 84,64 meter, og vant stevnet. Bare fem dagere senere var det Bislett Games, men der fikk ikke Thorkildsen til de samme lengdene. Hans lengste kast ble 80,99 meter, og han endte med det på 6.-plass. Ved Lag-EM i friidrett 2013 i Gateshead kastet han 80,48 meter i sitt første kast, deretter 80,10 meter, før han gjorde to døde kast. Dette holdt til 4.-plass i spydkastøvelsen, men Norge kom nest sist i Super league i 2013, og rykket med det ned til First league.Ved Diamond League-stevnet Birmingham Grand Prix i slutten av juni fikk han imidlertid en ny seier, da han kastet 83,94 meter, og vant stevnet foran Ari Mannio og Dmitrij Tarabin. Roman Avramenko ledet lenge konkurransen, men Thorkildsen fikk til vinnerkastet sitt i femte kast, og Avramenko endte til slutt på 4.-plass. Den 4. juli sikret han seg nye Diamon League-poeng, da han kom på 2.-plass ved Athletissima-stevnet i Lausanne. Svenske Kim Amb, som satte ny personlig rekord på 84,33 meter i mai, vant stevnet med 82,65 meter, mens Thorkildsen kastet 81,54 som lengste kast.
=== 2014 ===
Hans første stevne i 2014 var Diamond League-stevnet i Eugene 31. mai. Vutezlav Vesely vant stevnet med 83,75 meter, med Thorkildsen på andreplass med 80,52 meter. Ved Bislett Games 11. juni endte han sist, med 72,40 som lengste kast.I juli bekjentgjorde han at han avslutter 2014-sesongen, på grunn av smerter i hofta, og at han dermed ikke deltar ved EM i friidrett 2014.
=== 2015–2016 ===
I juni 2015 meldte Thorkildsen at han kom til å stå over hele 2015-sesongen, men at han satser på comeback i 2016. I mai 2016 la han imidlertid opp. Da han la opp var han innehaver av norgesrekorden på 91,59 meter og olympisk rekord på 90,57 meter, som han satte i 2008. Under Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro, Brasil var han TV2s ekspertkommentator i friidrett sammen med Johan Kaggestad.
== Thorkildsens norske rekorder ==
== Internasjonale mesterskap ==
== Norske mesterskap ==
== Thorkildsens utvikling år for år ==
Denne oversikten viser Thorkildsens årlige utvikling i spyd (800 gram):
== Thorkildsens 90-meterskast ==
Per 14. august 2011 har Thorkildsen kastet over 90 meter i åtte konkurranser. Tabellen under gir en oversikt over Thorkildsens 90-meterskast.
== Trener ==
I 2018 begynte Thorkildsen å jobbe på WANG Toppidrett videregående skole i Oslo og er friidrettslinjens siste tilskudd til trenerstaben.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Andreas Thorkildsen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Andreas Thorkildsen – Olympics.com
(en) Andreas Thorkildsen – Olympic.org
(en) Andreas Thorkildsen – Olympedia
(en) Andreas Thorkildsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Andreas Thorkildsen – World Athletics
(en) Andreas Thorkildsen – Diamond League
(en) Andreas Thorkildsen – Track and Field Statistics | }} | 9,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uriel_Acosta | 2023-02-04 | Uriel Acosta | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1640', 'Kategori:Fødsler i 1585', 'Kategori:Jødiske filosofer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Porto', 'Kategori:Portugisiske filosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Uriel Acosta (født 1585, død 1640) var en portugisisk filosof av jødisk opphav.
Acosta ble født i Porto i Portugal i 1585 som Gabriel da Costa. Familien hans var jødisk, men hadde konvertert til katolisismen. Uriel Acosta overtalte familien til å gå tilbake til jødedommen, og de måtte flytte til Amsterdam. På grunn av sin heretiske filosofi ble han (som også Baruch de Spinoza) bannlyst av den jødiske menigheten. Etter en svært fornedrende seremoni da han søkte forsoning med menigheten begikk han selvmord i 1640.
| Uriel Acosta (født 1585, død 1640) var en portugisisk filosof av jødisk opphav.
Acosta ble født i Porto i Portugal i 1585 som Gabriel da Costa. Familien hans var jødisk, men hadde konvertert til katolisismen. Uriel Acosta overtalte familien til å gå tilbake til jødedommen, og de måtte flytte til Amsterdam. På grunn av sin heretiske filosofi ble han (som også Baruch de Spinoza) bannlyst av den jødiske menigheten. Etter en svært fornedrende seremoni da han søkte forsoning med menigheten begikk han selvmord i 1640.
== Referanser == | Uriel Acosta (født 1585, død 1640) var en portugisisk filosof av jødisk opphav. | 9,588 |
null | 2023-02-04 | Jørgen | null | null | null | Jörgen: | 9,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgine_Massa_Vasstrand | 2023-02-04 | Jørgine Massa Vasstrand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn kjent via pseudonym', 'Kategori:Norske bloggere', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jørgine Massa Vasstrand (født 1989, kjent som «Funkygine») er en norsk blogger, influenser og personlig trener.
| Jørgine Massa Vasstrand (født 1989, kjent som «Funkygine») er en norsk blogger, influenser og personlig trener.
== Biografi ==
Hun har norsk mor og italiensk far, og har vokst opp i både Italia og i Ålesund. Hun er kjent under navnet «Funkygine», og har blogget under det samme navnet siden 2014.Siden våren 2018 har hun også hatt en serie på VGTV, Vegard X Funkygine, sammen med den norske influenseren Vegard Harm, der hun skal hjelpe han å komme i form. Hun ble nominert til publikumsprisen foran Gullruten 2019.I 2018 ga hun ut sin første bok, Sterk utenpå, sterk inni. I 2019 kom hennes andre bok, Våre beste pastaretter. I 2020 utkom bok nummer tre, Råsterk hjemme.
Høsten 2019 kom hun på andreplass i TV2-programmet Skal vi danse.
Hun ble i 2019 nominert til prisen «Årets Navn» i VG som Christine Koht til slutt vant.Hun har fire barn.I 2019 fikk familien Vasstrand en egen dokusåpe, kalt Funkyfam. Per sommeren 2022 har serien kommet i tre sesonger med totalt 67 episoder.
I 2021 er Jørgine Vasstrand programleder for tredje sesong av NRK-serien Norges tøffeste. Hun deltok selv i sesong to av serien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Jørgine Massa Vasstrand på Internet Movie Database
Jørgine Massa Vasstrand på Facebook
Jørgine Massa Vasstrand på Instagram
Jørgine Massa Vasstrand på YouTube
Jørgine Massa Vasstrand på Snapchat | Jørgine er den kvinnelige formen av mannsnavnet Jørgen, dannet ved å legge til endelsen -ine. | 9,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiolin | 2023-02-04 | Fiolin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strengeinstrumenter', 'Kategori:Strykeinstrumenter'] | En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g(lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. Fiolinen er et fleksibelt instrument som kan brukes til mange musikkstiler. Den lages som oftest av tre, men kan også lages av karbonfiber som gir en mer høylytt klang.
En fiolinist holder som regel fiolinen vannrett utover fra halsgropen. En bruker venstre hånden for å holde strengene nede for å få ulike toner, og en kan skjelve med hånden for å få tonene til å vibrere (se vibrato). Man kan også berøre en strengs vibrasjonsnoder for å fremkalle flageolett-toner (harmoniske toner) som har høyere, og mer subtil klang. Det er mulig å spille toner på flere strenger samtidig, for å gi ut fulle akkorder. Høyre hånd brukes til å holde buen eller til å plukke strengene med (se pizzicato). I andre tradisjoner enn den vestlige klassiske kan en holde fiolinen noe annerledes. Mange fiolinister bytter ofte til bratsj for å teste ut det, det er da mange bratsjister som spiller fiolin.
Fiolinen kan brukes som soloinstrument, i grupper eller i større orkester. Instrumentet er brukt innen mange sjangere. Det er spesielt viktig innenfor vestlig klassisk musikk, jazz, folkemusikk, oldtime, bluegrass (og andre eldre eller rotekte former for countrymusikk) og karnatisk musikk, men fioliner blir også brukt i filmmusikk, pop og rock.
Fiolinfamilien, som inkluderer fiolin, bratsj og cello, ble utviklet fra instrumenter som vihuela og lira da braccio i Italia i første halvdel av 1500-tallet — trolig omkring 1520. I løpet av de neste to hundre årene ble fiolinfamilien videre utviklet og perfeksjonert av kjente fiolinmakere som Amati-familien og Antonio Stradivari.
Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt på posisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker som vibrato (skjelving), pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Giuseppe Tartini og den legendariske Niccolo Paganini.
I Norge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen, hardingfele. Den har fire spillestrenger og vanligvis fire til fem resonansstrenger. De siste gir et særpreget lydbilde. Hardingfeler er ofte rikt dekorert.
| En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g(lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. Fiolinen er et fleksibelt instrument som kan brukes til mange musikkstiler. Den lages som oftest av tre, men kan også lages av karbonfiber som gir en mer høylytt klang.
En fiolinist holder som regel fiolinen vannrett utover fra halsgropen. En bruker venstre hånden for å holde strengene nede for å få ulike toner, og en kan skjelve med hånden for å få tonene til å vibrere (se vibrato). Man kan også berøre en strengs vibrasjonsnoder for å fremkalle flageolett-toner (harmoniske toner) som har høyere, og mer subtil klang. Det er mulig å spille toner på flere strenger samtidig, for å gi ut fulle akkorder. Høyre hånd brukes til å holde buen eller til å plukke strengene med (se pizzicato). I andre tradisjoner enn den vestlige klassiske kan en holde fiolinen noe annerledes. Mange fiolinister bytter ofte til bratsj for å teste ut det, det er da mange bratsjister som spiller fiolin.
Fiolinen kan brukes som soloinstrument, i grupper eller i større orkester. Instrumentet er brukt innen mange sjangere. Det er spesielt viktig innenfor vestlig klassisk musikk, jazz, folkemusikk, oldtime, bluegrass (og andre eldre eller rotekte former for countrymusikk) og karnatisk musikk, men fioliner blir også brukt i filmmusikk, pop og rock.
Fiolinfamilien, som inkluderer fiolin, bratsj og cello, ble utviklet fra instrumenter som vihuela og lira da braccio i Italia i første halvdel av 1500-tallet — trolig omkring 1520. I løpet av de neste to hundre årene ble fiolinfamilien videre utviklet og perfeksjonert av kjente fiolinmakere som Amati-familien og Antonio Stradivari.
Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt på posisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker som vibrato (skjelving), pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Giuseppe Tartini og den legendariske Niccolo Paganini.
I Norge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen, hardingfele. Den har fire spillestrenger og vanligvis fire til fem resonansstrenger. De siste gir et særpreget lydbilde. Hardingfeler er ofte rikt dekorert.
== Deler ==
Fiolinen har kropp, hals og hode.
Kroppen består av bunn, sider (eller "sarg") og lokk.
Hodet kalles gjerne «snekka» eller «sneglen», og holder strengene i den ene enden. Det tilsvarer hodet på en gitar.
Det er fire strenger, stemt i henholdsvis G, D, A og E.
Strengeholderen holder strengene fast i motsatt ende av hodet.
Gripebrettet er der fiolinisten trykker ned strengene med fingrene.
Stolen holder strengene opp fra lokket og gripebrettet.
Lydpinnen er inne i kroppen og bidrar til å forplante lydvibrasjonene fra lokket til bunnen.
Bassbjelken er montert under lokket og har en viktig funksjon for forsterkning av dypere frekvenser.
Hakebrett bruker mange fiolinister fordi det hjelper til å holde fiolinen på plass.
Stemmeskruene sitter i hodet og brukes til å stramme eller slakke strengene.
Buen er en bøyelig og spenstig pinne med mange hår spent fast i hver ende. Stokken er tradisjonelt laget av tre, og hårene er fra hestehaler. Stokken kan også lages av andre spenstige materialer, f. eks. karbonfiber.
== Etymologi ==
Fele stammer fra norrønt fiðla, som tilsvarer gammelengelsk fiðele (herav engelsk fiddle, kjent fra sent 1300-tall), gammelhøytysk fidula (tysk Fiedel). Opprinnelsen er usikker. Ordet er antatt å stamme fra middelalderlatin vitula (strenget instrument, herav gammelfransk viole, italienk viola). En annen mulighet er at vitula er avledet av germansk. Fiolin er av nyere dato (1570-årene) og stammer fra italiensk violino (liten viola; viola da braccio = bratsj).Som regel brukes fiolin i forbindelse med klassisk musikk, mens fele særlig brukes i folkemusikk og annen populærmusikk. De brukes også om hverandre, f.eks. av Per Spelmann i sangen av samme navn. En felespiller kan, som bluegrass-felespilleren Alison Krauss, også ha utdannelse i klassisk fiolinspill.
== Se også ==
Fiolinbygging
Hardingfele
Karnatisk fiolin
Elektrisk fiolin
Bratsj
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Contemporary Violin: ExtENDed Performance Techniques, by Patricia and Allen Strange, ISBN 0-520-22409-4
The Fiddle Book, by Marion Thede, (1970), Oak Plublications. ISBN 0-8256-0145-2
Latin Violin, by Sam Bardfeld, ISBN 0-9628467-7-5
== Eksterne lenker ==
(en) Violins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Violin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'fiolin'».
(no) Norsk folkemusikksamling Feleverkene: Slåtter for vanlig fele (Universitetet i Oslo, Institutt for musikkvitenskap) | En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g(lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. | 9,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/British_Museum | 2023-02-04 | British Museum | ['Kategori:0°V', 'Kategori:1753 i England', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Arkeologiske museer', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:British Museum', 'Kategori:Etableringer i 1753', 'Kategori:Museer etablert i 1750-årene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vitenskap i 1753'] | British Museum er et av verdens største og mest berømte museer. Det ligger på Great Russell Street i Camden i London og ble grunnlagt i 1753 av Hans Sloane. Museet åpnet 15. januar 1759. British Museum eier om lag 7 millioner gjenstander, deriblant Rosettastenen og verker av Albrecht Dürer. British museum er Storbritannias eldste, største og mest populære museum. Det er et enormt oppbevaringssted for skatter fra hele verden, deriblant egyptiske mumier, samuraisverd, vikingvåpen og greske statuer.
British Museum ble etablert i 1753, hovedsakelig basert på samlingene til legen og vitenskapsmannen Hans Sloane. Museet ble første gang åpnet for offentligheten 15. januar 1759 i Montagu House i Bloomsbury, på stedet der dagens museumsbygning ligger. I løpet av de neste 250 årene har museet blitt utvidet flere ganger, hovedsakelig som et resultat av det britiske imperiets ekspansjon. Utvidelsene førte til at flere andre faglige avgreninger ble opprettet. Den første ble Natural History Museum, museets avdeling for naturhistorie i South Kensington i 1887. En del objekter i samlingen, mest kjent er Parthenonskulpturene som ble tatt fra Parthenontempelet i Athen, er kunstobjekter som er kontroversielle og som er blitt krevd tilbakelevert til sitt opphavsland av den greske stat.
Fram til 1997, da British Library, tidligere sentrert i Round Reading Room, ble flyttet til et nytt sted, var British Museum unikt ved at det huset både et nasjonalt museum med oldtidsgjenstander og et nasjonalt bibliotek i samme bygning. Museet er en ikke-departemental institusjon som er støttet av det britiske departementet for kultur, media og sport, og det er gratis inngang til museet, som med alle andre nasjonale museer i Storbritannia.
Siden 2002 har Neil MacGregor vært museets direktør.
I 2010 donerte John Sainsbury 25 millioner britiske pund til museet for å støtte finansieringen av en utvidelse i stor skala.
| British Museum er et av verdens største og mest berømte museer. Det ligger på Great Russell Street i Camden i London og ble grunnlagt i 1753 av Hans Sloane. Museet åpnet 15. januar 1759. British Museum eier om lag 7 millioner gjenstander, deriblant Rosettastenen og verker av Albrecht Dürer. British museum er Storbritannias eldste, største og mest populære museum. Det er et enormt oppbevaringssted for skatter fra hele verden, deriblant egyptiske mumier, samuraisverd, vikingvåpen og greske statuer.
British Museum ble etablert i 1753, hovedsakelig basert på samlingene til legen og vitenskapsmannen Hans Sloane. Museet ble første gang åpnet for offentligheten 15. januar 1759 i Montagu House i Bloomsbury, på stedet der dagens museumsbygning ligger. I løpet av de neste 250 årene har museet blitt utvidet flere ganger, hovedsakelig som et resultat av det britiske imperiets ekspansjon. Utvidelsene førte til at flere andre faglige avgreninger ble opprettet. Den første ble Natural History Museum, museets avdeling for naturhistorie i South Kensington i 1887. En del objekter i samlingen, mest kjent er Parthenonskulpturene som ble tatt fra Parthenontempelet i Athen, er kunstobjekter som er kontroversielle og som er blitt krevd tilbakelevert til sitt opphavsland av den greske stat.
Fram til 1997, da British Library, tidligere sentrert i Round Reading Room, ble flyttet til et nytt sted, var British Museum unikt ved at det huset både et nasjonalt museum med oldtidsgjenstander og et nasjonalt bibliotek i samme bygning. Museet er en ikke-departemental institusjon som er støttet av det britiske departementet for kultur, media og sport, og det er gratis inngang til museet, som med alle andre nasjonale museer i Storbritannia.
Siden 2002 har Neil MacGregor vært museets direktør.
I 2010 donerte John Sainsbury 25 millioner britiske pund til museet for å støtte finansieringen av en utvidelse i stor skala.
== Historie ==
=== Grunnleggeren Hans Sloane ===
Selv om British Museum i dag er et museum for kunst- og kulturobjekter og historiske oldtidsgjenstander, ble det grunnlagt som et «universalt museum». Dets opprettelse lå i testamentet til legen og naturforskeren Hans Sloane (1660–1753). I løpet av sitt liv hadde Sloane samlet svært mange sjeldenheter og rariteter, og siden han ikke ville at samlingen skulle deles opp og bli spredt etter sin død, testamenterte han den til kong Georg II av Storbritannia til nasjonen, til den betydelig summen 20 000 pund.På sin tid besto Sloanes samling av rundt 71 000 objekter, inkludert rundt 40 000 trykte bøker, 7 000 manuskripter, omfattende naturhistoriske prøver som besto av rundt 337 hefter med tørkede planter, trykk og tegninger, blant annet av Albrecht Dürer, foruten oldtidsgjenstander fra oldtidens Egypt, Hellas, Midtøsten, Asia og Sør- og Nord-Amerika.
=== Etablering (1753) ===
Den 7. juni 1753 ga Georg II sin formelle godkjennelse til en lov i parlamentet som gjorde det mulig å etablere British Museum. Denne loven la til ytterligere to biblioteker til Sloanes samling: Cotton-biblioteket, samlet av Robert Bruce Cotton, blant annet med verker datert tilbake til elisabethansk tid, og Harleys bibliotek, boksamlingen til jarlen av Oxford. Disse ble slått sammen i 1757 med Royal Library, det kongelige bibliotek som var boksamlingen til ulike britiske monarker. Til sammen hadde disse fire «etableringssamlingene» en rekke verdifulle bøker som er høyt skattet i dagens British Library, blant annet Lindisfarneevangeliene og den eneste bevarte boken med teksten til Beowulf.British Museum var det første i verden av sin type og en ny form for museum. Det var nasjonalt, og tilhørte således verken kirke eller konge, det var åpent for folk flest, også den «uopplyste» allmennhet, noe som var «uhørt» for enkelte, og dets mål var ambisiøst: å samle på alt. Sloanes samling, som besto av en omfattende blanding av ulike typer objekter, tenderte til å reflektere hans vitenskapelige interesser. Tilleggene med manuskripter fra Cotton og Harley introduserte elementer av litterær og oldstidsinteresse, og betydde at British Museum ble både et nasjonalt museum og et nasjonalt bibliotek.
=== Kuriosakabinett ===
Tillitsmannsstyret besluttet å omdanne et herskapshus fra 1600-tallet, Montagu House, som sted for museet. Det ble kjøpt fra familien Montagu for 20 000 pund. Styret hadde vurdert og avvist Buckingham House, et sted som i dag er Buckingham Palace, på grunnlag av kostnader og at det lå uegnet til.Med anskaffelsen av Montagu House ble de første utstillingsgalleriene og leserom for forskere åpnet den 15. januar 1759. I 1757 ga kong Georg II det gamle kongelige bibliotek og med den retten til en kopi av hver eneste bok som ble utgitt i Storbritannia, således sikret seg at museets bibliotek ville ekspandere i det uendelige. Overvekten av naturhistorie, bøker og manuskripter begynte å minske da museet i 1772 fikk sine første oldtidsobjekter av betydning: William Hamiltons samling av greske vaser. I løpet av få år etter at museet ble etablert begynte det å motta flere gaver, blant annet Thomasons samling av traktater fra borgerkrigen og David Garricks bibliotek av 1000 trykte skuespill.
=== Makelighet og energi (1778-1800) ===
Fra 1778 ble en utstilling av objekter fra Stillehavet brakt tilbake fra verdensomseilingene til kaptein James Cook og andre reisende som fascinerte de besøkende med glimt fra tidligere ukjente landområder. Testamenterte gaver bestående av bøker, inngraverte edelsteiner (gemmer), mynter, trykk og tegninger av Clayton Mordaunt Cracherode i 1800 gjorde mye for å øke museets omdømme; men samtidig ble Montagu House i økende grad overfylt og slitt, og det ble åpenbart at det ikke lenger var i stand til å hanske med den økende ekspansjonen av gjenstander.Museets første betydelige tillegg til dens samling av oldtidsgjenstander siden opprettelsen var fra William Hamilton (1730–1803), britisk ambassadør i Napoli, som solgte sin samling av greske og romerske gjenstander til museet i 1784 sammen med en rekke andre oldtidsobjekter og naturhistoriske prøver. En liste av donasjoner til museet, datert 31. januar 1784, viser til Hamiltons arv bestående av en «kolossal fot fra en Apollo i marmor». Det var den ene av to oldtidsobjekter i Hamiltons samling som var blitt tegnet for ham av Francesco Progenie, en elev av Pietro Fabris, som også hadde bidratt med en rekke tegninger av Vesuv, som Hamilton hadde sendt til Royal Society i London.
== Avdelinger ==
=== Avdeling for oldtidens Egypt og Sudan ===
British Museum huser verdens største og mest omfattende samling av egyptiske oldtidsgjenstander utenfor Det egyptiske museet i Kairo. En samling av stor betydning for dens variasjon, rekkevidde og kvalitet, og omfatter objekter fra alle perioder fra stort sett hvert eneste sted av betydning i Egypt og Sudan. Til sammen illustrerer de hvert aspekt av kulturen langs Nilen, inkludert Nubia, fra den førdynastiske neolittiske perioden (ca. 10 000 f.Kr.) og fram til den koptisk-kristne tiden (1100-tallet e.Kr.), en tidsperiode som strekker over 11 000 år.
Egyptiske oldtidsobjekter har utgjort en del av samlingene til British Museum helt siden det ble opprettet i 1753 da det mottok 160 egyptiske objekter fra Hans Sloane. Etter nederlaget til de franske styrkene under Napoleon i slaget på Nilen i 1801 ble franskmennene hadde samlet av egyptiske oldtidsgjenstander beslaglagt av den britiske hæren og fraktet til British Museum i 1803. Disse verkene, som blant annet innbefatter den berømte Rosettastenen, var den første betydningsfulle gruppe av store skulpturer som ble ervervet av museet. Senere da Storbritannia utpekte Henry Salt som konsul i Egypt, ble det samlet en enorm samling av oldtidsobjekter. De fleste av de objekter som Salt samlet ble kjøpt av både British Museum og Musée du Louvre i Paris. Ved 1866 besto samlingen i British Museum av rundt 10 000 objekter. Oldtidsgjenstander fra utgravninger begynte å komme til museet senere på 1800-tallet som et resultat av arbeidet til Egypt Exploration Fund, et privat britisk forskningsselskap som utførte arkeologisk arbeid i Egypt under ledelse av Ernest Alfred Wallis Budge. Samlingen besto av 57 000 objekter ved 1924. Aktiv støtte fra museet til utgravninger i Egypt fortsatte å resultere nyttige ervervelser gjennom hele 1900-tallet inntil endringer i egyptiske lover for utførsel av oldtidsgjenstander førte til en stopp i den til da frie utførselen. Størrelsen av de egyptiske samlingene i British Museum var uansett vokst til hele 110 000 objekter.Høsten 2001 ble de 8 millionene med objekter som utgjorde museets faste utstilling ytterligere utvidet med et tillegg på hele 6 millioner objekter fra Wendorfsamlingen som besto av gjenstander fra egyptisk og sudansk forhistorie. Disse ble donert av professor Fred Wendorf fra Southern Methodist University i Texas og besto av hele samlingen av gjenstander og miljølevninger fra hans utgravninger fra tiden mellom 1963 og 1997. De er underlagt avdelingen for oldtidens Egypt og Sudan.
De syv faste egyptiske galleriene ved British Museum, som omfatter museets største utstillingsareal (Rom 4 for monumentale skulpturer), kan kun vise fram rundt 4 prosent av hva museet eier av egyptiske gjenstander. Galleriene i tredje etasje har et utvalg av museets samling av 140 mumier og kister, den største utenfor Kairo. En høy andel av samlingen kommer fra graver eller kontekst assosiert med dødskulten, og det er i disse stykkene, særlig mumiene, som er mest ettertraktet av de besøkende.
Høydepunkter innen for samlingene er:
== Avdeling for gresk og romersk oldtid ==
British Museums avdeling for gresk og romersk oldtidsgjenstander er en av de største i verden og den mest omfattende fra den antikke verden med over 100 000 objekter. Disse strekker seg i dato fra begynnelsen av gresk bronsealder (rundt 3200 f.Kr.) til styret til den romerske keiser Konstantin den store på midten av 300-tallet e.Kr.
Minoisk og mykensk og Kykladisk kultur er også representert, og den greske samlingen omfatter også viktige skulpturer fra Parthenon i Athen i tillegg til elementer fra to av antikkens syv underverker; Mausoleet i Halikarnassos og Artemistempelet i Efesos.
Avdelingen huser også en av de mest omfattende samlinger av italiske og etruskiske oldtidsgjenstander og store grupper av materiale fra Kypros. Samlingen av smykker og bronser fra oldtiden, greske vaser og romersk glass og sølv er også av stor betydning.
Høydepunkter innenfor samlingene er:
== Avdeling for Midtøsten ==
Det som tidligere var avdelingen for oldtidens Fjerne østen, er siden blitt Avdeling for Midtøsten da samlinger fra den islamske verden fra avdelingen for Asia ble en del av den førstnevnte avdelingen. Med rundt regnet 330 000 objekter i samlingen har British Museum den største samlingen av mesopotamisk oldtidsgjenstander utenfor Irak. Beholdningen av assyrisk, babylonsk og sumerisk gjenstander er blant de mest omfattende i verden.
Samlingene representerer sivilisasjonene i oldtidens Midtøsten og dets tilknyttende områder. Disse omfatter Mesopotamia, Persia, Den arabiske halvøya, Kaukasus, deler av sentrale Asia, Syria, Palestina og Israels land, og de fønikiske bosetningene i vestlige Middelhavet fra forhistorisk tid og til begynnelsen av islamsk dominans på 600-tallet. Samlingen inkluderer seks ikoniske bevingede statuer med menneskehoder fra Nimrud og Khorsabad. Steinrelieffer av blant annet det berømte relieffet av kongelig løvejakt (Rom 10) som ble funnet i palassene til de assyriske kongene ved Nimrud og Ninive. Ashurbanipals bibliotek ved Ninive og sumerske skatter funnet i de kongelige graver ved Ur i Kaldea finnes også her.
De tidligste mesopotamiske objekter som kom til samlingene ble anskaffet av British Museum i 1772 fra William Hamilton. Museet skaffet på denne tidlige datoen et antall skulpturer fra Persepolis. Den neste betydelige tillegget i 1825 var samlingen til Claudius James Rich. Samlingen ble deretter dramatisk øket ved de arkeologiske utgravningene til Austen Henry Layard ved assyriske stedene i Nimrud og Ninive i tiden 1845-18511.
Ved Nimrud oppdaget Layard Nordvestpalasset til Asurnasirpal II, foruten også tre andre palasser og ulike templer. Han åpnet også palasset til Sankerib ved Ninive med «ikke mindre 71 haller». Som et resultat ble en stort antatt av bevingede statuer, basrelieffer, steler, inkludert den sorte obelisk til Salmanassar III fraktet til British Museum. Layards arbeid ble fortsatt av hans assistent, Hormuzd Rassam, og i 1852–1854 oppdaget han Nordpalasset til Asurnasirpal ved Ninive med mange storslåtte relieffer, inkludert den berømte kongelige løvejaktenscenen. Han oppdaget også Ashurbanipals bibliotek med en stor samling av brente leirtavler med kileskrift av stor betydning. William Kennett Loftus gjorde arkeologiske undersøkelser i Nimrud i tiden 1850–1855 og fant et bemerkelsesverdig forråd av elfenbein i Burntpalasset. Mellom 1878 og 1882 økte Rassam museets beholdning med utsøkte objekter, inkludert Kyrossylinderen fra Babylon, bronseportene fra Balawat, og en fin samling av urartiske bronseobjekter. Rassam samlet tusener av tavler med kileskrift, i dag er denne samlingen utvidet med ytterligere tavler fra 1900-tallet som ble fraktet ut ved Karkemisj i Tyrkia i årene 1911-1914, rett før utbruddet av den første verdenskrig, og på nytt i 1920, av D. G. Hogarth og Leonard Woolley, sistnevnte assistert av T. E. Lawrence. De mesopotamiske samlingene ble i stor grad økt ved utgravninger i sørlige Irak etter den første verdenskrig. Fra Tell al-Ubaid i 1919 og 1923–1924, ledet av H. R. Hall, kom bronseinnredning fra et sumersk tempel, inkludert løver i full størrelse og et panel med avbildning av Indugud, en ørn med løvehode. Woolley fortsatte med å grave ut Ur i årene 1922–1934, oppdaget de kongelige gravene fra 3. millennium f.Kr. En del av mesterverkene var blant annet «Urs fane», «Bukk i et kratt», «Urs kongelige spill» og to lyrer formet som oksehorn.
Selv om samlingene som sentrer om Mesopotamia er de omliggende områdene godt representert. Samlingen som dekket Akamenide-dynastiet ble beriket med tillegget av Oxus-skatten i 1897 ved overtagelse fra den tyske forskeren Ernst Herzfeld, og deretter av arbeidene til Aurel Stein. Fra Palmyra i dagens Syria finnes det en stor samling av bortimot førti gravbyster, anskaffet på 1800-tallet. En gruppe steinrelieffer fra utgravningene til Max von Oppenheim ved Tell Halaf ble anskaffet i 1920. Ytterligere materiale fra utgravningene til Max Mallowan ved Chagar Bazar og Tell Brak kom til i 1935–1938, og fra Woolley ved Alalak i årene rett før og rett etter den andre verdenskrig. Samlingen av palestinsk materiale ble styrket i 1980 ved anskaffelsen av rundt 17 000 objekter som ble funnet i Lakish av ekspedisjonen Wellcome-Marston som var aktiv i årene 1932–1938.
Et representativ utvalg, inkludert de aller viktigste stykkene, er på visning i 13 gallerier og totalt sett rundt 4 500 objekter. Den gjenværende utgjør en studiesamling som strekker seg i størrelse fra perlehalsbånd til store skulpturer. De inkluderer bortimot 130 000 leirtavler med kiletegn fra Mesopotamia.
Museets samling av islamsk kunst, inkludert arkeologisk materiale, teller rundt 40 000 objekter, en av de største i sitt slag i verden. Som sådan utgjør den en bred rekke av islamsk keramikk, malerier, fliser, metallarbeider, glass, segl, og inskripsjoner.
Høydepunkter innen for samlingene er:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en-GB) Offisielt nettsted
(en) British Museum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) British Museum – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | British Museum er et av verdens største og mest berømte museer. Det ligger på Great Russell Street i Camden i London og ble grunnlagt i 1753 av Hans Sloane. | 9,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Themsen | 2023-02-04 | Themsen | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:2°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Berkshire', 'Kategori:Elver i Buckinghamshire', 'Kategori:Elver i Essex', 'Kategori:Elver i Gloucestershire', 'Kategori:Elver i Kent', 'Kategori:Elver i London', 'Kategori:Elver i Oxfordshire', 'Kategori:Elver i Surrey', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Themsen', 'Kategori:Themsens vassdragsområde'] | Themsen (engelsk: Thames, uttale: ˈtɛmz ) er ei elv i den sørlige delen av England. Elva er best kjent ettersom den nedre delen renner gjennom sentrum av London, men elva renner også gjennom mange andre byer, herunder Oxford, Reading, Henley-on-Thames, Windsor, Kingston upon Thames og Richmond upon Thames. Themsen er 346 kilometer lang, med et nedbørfelt på 12 935 km².Themsen er den nest lengste elva i Storbritannia og den lengste elva som i sin helhet ligger i England. Den har sitt utspring ved Thames Head i Gloucestershire, og munner ut i Nordsjøen gjennom et stort estuar mellom Kent og Essex. Elva er påvirket av tidevannet opp til Teddington Lock i Londons vestlige forsteder. I London har tidevannet en høyde på opptil 7 meter. Nedbørfeltet omfatter en stor del av det sørøstlige og vestlige England og elva har over 18 sideelver som flyter inn i Themsen. Det ligger over 80 øyer langs elva, og den er hjemsted for et rikt dyre- og planteliv. Det er minst 214 broer som krysser elven og 17 tunneler som går under den. Det er også mer enn 200 roklubber ved elven.Elva har understøttet menneskelig aktivitet fra kilde til munning gjennom mange tusen år, og har gitt folk bosteder, vannkraft, mat og drikke. Den har også fungert som en hovedferdselsåre for internasjonal handel gjennom London havn, både direkte til steder langs sine egne bredder og gjennom elvas tilknytninger til det engelske kanalsystemet.
Themsen var i middelalderen og senere en veldig forurenset elv. Årsaken var at mengder av søppel og kloakk ble tømt i den. Først på midten av 1800-tallet anla Metropolitan Board of Works et kloakkanlegg i London slik at utslippene i elven ble sterkt begrenset. Elva har i senere år blitt et viktig fritidsområde som understøtter turisme, båt- og friluftsliv, og andre aktiviteter som roing, seiling og padling. Elva har hatt en spesiell tiltrekning på forfattere, kunstnere, musikere og filmmakere, og den er godt representert innen kunst.
Blant de mange broene som krysser Themsen er Tower Bridge den mest kjente. Populære landemerker som Big Ben, Houses of Parliament, London Eye og Tower of London ligger også ved Themsen.
| Themsen (engelsk: Thames, uttale: ˈtɛmz ) er ei elv i den sørlige delen av England. Elva er best kjent ettersom den nedre delen renner gjennom sentrum av London, men elva renner også gjennom mange andre byer, herunder Oxford, Reading, Henley-on-Thames, Windsor, Kingston upon Thames og Richmond upon Thames. Themsen er 346 kilometer lang, med et nedbørfelt på 12 935 km².Themsen er den nest lengste elva i Storbritannia og den lengste elva som i sin helhet ligger i England. Den har sitt utspring ved Thames Head i Gloucestershire, og munner ut i Nordsjøen gjennom et stort estuar mellom Kent og Essex. Elva er påvirket av tidevannet opp til Teddington Lock i Londons vestlige forsteder. I London har tidevannet en høyde på opptil 7 meter. Nedbørfeltet omfatter en stor del av det sørøstlige og vestlige England og elva har over 18 sideelver som flyter inn i Themsen. Det ligger over 80 øyer langs elva, og den er hjemsted for et rikt dyre- og planteliv. Det er minst 214 broer som krysser elven og 17 tunneler som går under den. Det er også mer enn 200 roklubber ved elven.Elva har understøttet menneskelig aktivitet fra kilde til munning gjennom mange tusen år, og har gitt folk bosteder, vannkraft, mat og drikke. Den har også fungert som en hovedferdselsåre for internasjonal handel gjennom London havn, både direkte til steder langs sine egne bredder og gjennom elvas tilknytninger til det engelske kanalsystemet.
Themsen var i middelalderen og senere en veldig forurenset elv. Årsaken var at mengder av søppel og kloakk ble tømt i den. Først på midten av 1800-tallet anla Metropolitan Board of Works et kloakkanlegg i London slik at utslippene i elven ble sterkt begrenset. Elva har i senere år blitt et viktig fritidsområde som understøtter turisme, båt- og friluftsliv, og andre aktiviteter som roing, seiling og padling. Elva har hatt en spesiell tiltrekning på forfattere, kunstnere, musikere og filmmakere, og den er godt representert innen kunst.
Blant de mange broene som krysser Themsen er Tower Bridge den mest kjente. Populære landemerker som Big Ben, Houses of Parliament, London Eye og Tower of London ligger også ved Themsen.
== Etymologi ==
Navnet Themsen, fra mellomengelsk Temese, er avledet fra det keltiske navnet for elv, Tamesas (fra *tamēssa), nedtegnet i latin som Tamesis og gitt moderne walisiske ordet Thames. Navnet hadde antagelig betydningen «svart» og kan sammenlignes med andre språkbeslektede ord som russiske темно (urslavisk: *tьmьnъ), sanskrit tamas, irske teimheal og walisiske tywyll, «mørke» (urkeltisk: *temeslos) og mellomirske teimen, «mørk grå», skjønt Richard Coates nevner andre teorier: Kenneth Jacksons teori er at det ikke er indoeuropeisk (og derfor av ukjent betydning), og Peter Kitsons forståelse er at det indoeuropeisk, men før-keltisk og indikerer betydningen «slam/slammete»/«leire/leirete», fra et rotord *tā-, «smelte».
Bemerk også andre navn på britiske elver som Teme, Tavy, Teviot, Teifi (sammenlign med Tafwys).
Elvens navn ble alltid uttalt med en enkel t-lys, /t/; den mellomengelske stavingen var vanligvis Temese og keltisk var Tamesis. En lignende staving fra samme tidsalder, rundt 1210, er funnet i Magna Carta som «Tamisiam».Den delen av Themsen som rant gjennom Oxford ble tidvis referert til som elven Isis. Historisk, og særlig i viktoriansk tid, var det en rekke kartografer som insisterte at det korrekte navnet for hele elven fra dens kilde og ned til Dorchester-on-Thames, og at kun fra dette punktet, hvor elven møter sideelven Thame og ble «Thame-isis» (etter sigende således forkortelse av Themsen) og derfor burde navngis som det. En del særskilte kart kan fortsatt betegne Themsen som «River Thames or Isis» ned til Dorchester, men siden tidlig på 1900-tallet har denne forskjellen gått tapt i vanlig bruk utenfor Oxford, og en del historikere mener at navn «Isis» er ikke mer enn en feilaktig sammentrekning av Tamesis, det latinske navnet for Themsen.Den engelske lingvisten Richard Coates mener at mens elven som en helhet ble kalt for Themsen, ble deler av den, hvor den var for bred til å krysses som vadested, ble den kalt for *(p)lowonida. Det ga navnet til en bosetning ved dens bredde som ble kjent som Londinium, fra de indoeuropeiske rotordene *pleu-, «flyte/strømme» og *-nedi, «elv», i betydningen som den flytende/strømmende elven, eller den bredtstrømmende, ikke-vadende elv.For sjøfarende handelsmenn har Themsen lenge blitt kalt for kun the London River, «London-elva». For beboerne i London er den ganske enkelt the river, «elva», eksempelvis i uttrykk som south of the river.
== Themsen i billedkunsten ==
Themsen i billedkunsten
== Se også ==
Liste over broer i London
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) River Thames – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nettsted for Port of London Authority Arkivert 22. februar 2008 hos Wayback Machine.
Nettsted for PortCities London
Port of London i 1819
Port of Tilbury | | munning = Nordsjøen ved Southend-on-Sea | 9,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albrecht_D%C3%BCrer | 2023-02-04 | Albrecht Dürer | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunstnere', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1528', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1471', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nürnberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske malere'] | Albrecht Dürer (født 21. mai 1471 i Nürnberg, død 6. april 1528 samme sted) var en tysk maler, tegner, grafiker, gullsmed og kunstteoretiker. Han regnes som den fremste billedkunstneren i det tyske rike under reformasjonen, og som en av de fremste kunstnere i den vestlige kunsthistorien. Det er hovedsakelig som grafiker at han har oppnådd denne anerkjennelsen.
| Albrecht Dürer (født 21. mai 1471 i Nürnberg, død 6. april 1528 samme sted) var en tysk maler, tegner, grafiker, gullsmed og kunstteoretiker. Han regnes som den fremste billedkunstneren i det tyske rike under reformasjonen, og som en av de fremste kunstnere i den vestlige kunsthistorien. Det er hovedsakelig som grafiker at han har oppnådd denne anerkjennelsen.
== Liv og arbeid ==
Dürers far Albrect Dürer d.e. var gullsmed og kom fra en landsby i Ungarn som het Ajtós, slik at han het Ajtósi. Ajtó er det ungarske ordet for dør, så han ble hetende Türer i Nürnberg, noe junior forandret til Dürer. Dette passet bedre med dialekten på stedet.
Dürer var opprinnelig gullsmed, et yrke han lærte seg av sin far. Mellom 1486 og 1490 gikk han i lære hos maleren Michael Wohlgemut, som introduserte ham for Martin Schongauers verker samt det nederlandske maleriet. Wohlgemuts malerverksted lå bare noen få hus fra barndomshjemmet.Mens han arbeidet hos Wolgemut var han blant annet involvert i å illustrere Nürnbergkrøniken.
Etter de tre årene som var obligatorisk læretid, reiste han vest- og sydover på sitt wanderjahr. Han var innom Elsass, og trolig Basel. Da faren skrev til ham og sa han hadde funnet ham en passende brud, kom han hjem. Dürer foretok senere flere reiser i Europa, blant annet til Italia og Nederland. Han fikk under disse utenlandsreisene avgjørende impulser fra den perspektiviske romoppfatningen samt figurmodellering gjennom forkortning. Innflytelsen fra Andrea Mantegna er her tydelig. Dürer formidlet sine opplevelser av kunsten sør i Europa til den tyske kultursfæren og la dermed grunnen for den tyske høyrenessansen.
Fra 1495, da Dürer grunnla sitt eget verksted i Nürnberg, vokste hans framgang og berømmelse. Han stiftet bekjentskap med flere av reformasjonens hovedskikkelser og kom under storfyrsten av Sachsens mesenskap. I 1512 ble han hoffmaler hos keiser Maximilian I og senere hos hans etterfølger Karl V.
Dürer var ung i en overgangstid hvor det gamle middelalderske livssyn kjempet mot alt det nye, mot humanisme og reformasjon. Ungdomstiden som var fylt av angst og uro, satte sitt preg på hans kunst. Som 24-åring laget han kobberstikket «Den fortapte sønn», sønnen bærer Dürers egne ansiktstrekk. Det at han fremstilte seg selv som deltaker i bildene, ble et gjennomgangstema i hans kunst. Tre år senere lager han et storverk over Johannes' åpenbaring. I fattigmannsboken Biblia pauperum illustrerer han gjennom femten blad Bibelens tekst. Dürer var et dypt religiøst menneske, og skildrer med en gripende kraft og et inntrengende alvor de bibelske fortellingene. Et eksempel er «De apokalyptiske ryttere», et tresnitt fra 1498.
Dürer følte gjennom hele sitt liv en trang til å forstå de nye renessanseprinsippene fra bunnen av, og tilførte dermed den tyske kunsten et nytt innhold. Generasjonene før ham hadde lagt stor vekt på å formidle lidelse og innlevelse i sin kunst. Vi finner dette også hos Dürer, men han tilfører en ny vilje til å se klart. Lidelsen i bilder blir til et objekt for et iakttagende subjekt. Dürer rettet ofte denne iakttagelsen mot seg selv, noe man kan se i hans selvportretter. De mest kjente av disse befinner seg i Louvre (1493), Prado (1498) og Alte Pinakothek, Nürnberg (1500).
Den grundige iakttakelsen finner vi også igjen i hans studier av naturen. De utallige skissene ble til for at han skulle lære seg hvordan elementene sto i forhold til hverandre, og som forstudier til tre- og kobberstikk og malerier.
En rekke av hans arbeider befinner seg i dag i kunstsamlingen Albertina i Wien.
== Utvalgte malerier ==
Selvportrett (1498)
Kongenes tilbedelse (1504)
Rosenkransfesten (1506)
Adam og Eva (1507)
Tilbedelsen av den hellige Treenigheten (1511)
Madonnaen med Jesusbarnet (1526)
De fire apostlene (1526)
== Utvalgt grafikk (tresnitt og kobberstikk) ==
Apokalypsen (1498; 15 tresnitt)
Mikaels kamp med dragen
Apokalypsens fire ryttere
Jomfru Marias liv (1500–1511)
Ridderen, døden og djevelen, kobberstikk (1513)
Melankolia I, kobberstikk (1514)
== Tegninger og andre arbeider ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bartrum, Giulia, Albrecht Dürer and his legacy: the graphic work of a Renaissance artist. London: British Museum Press 2002.
Luber, Katherine Crawford, Albrecht Dürer and the Venetian Renaissance. Cambridge: Cambridge University Press 2005.
Price, David, Albrecht Dürer's Renaissance: humanism, reformation, and the art of faith. Ann Arbor, Mich.: University of Michigan Press 2003.
== Eksterne lenker ==
(en) Albrecht Dürer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albrecht Dürer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albrecht Dürer på Internet Movie Database
(en) Albrecht Dürer på Discogs
(en) Albrecht Dürer på MusicBrainz
(de) Albrecht Dürer - Alte Pinakothek München
(no) Verk av Albrecht Dürer på nasjonalmuseet.no
(en) Omfattende galleri | Albrecht Dürer (født 21. mai 1471 i Nürnberg, død 6. | 9,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tower_Bridge | 2023-02-04 | Tower Bridge | ['Kategori:0°V', 'Kategori:1894 i England', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med feil bruk av malparametre', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer i London', 'Kategori:Broer åpnet i 1894', 'Kategori:Gangbroer', 'Kategori:Klaffebroer', 'Kategori:Londons severdigheter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Themsen', 'Kategori:Veibroer i Storbritannia', 'Kategori:Vernede byggverk i London'] | Tower Bridge er en kombinert klaffe- og hengebro over Themsen i det sentrale London. Broen ligger mellom London City Hall på sørbredden og Tower of London på nordbredden. Sistnevnte har også gitt navn til broen. Alle tårnene består av en stålkonstruksjon dekket med stein. Tower Bridge er den østligste av de sentrale London-broene, og den eneste klaffebroen over Themsen i London. Etter åpningen i 1894 er Tower Bridge blitt et landemerke i og ikon for London.
| Tower Bridge er en kombinert klaffe- og hengebro over Themsen i det sentrale London. Broen ligger mellom London City Hall på sørbredden og Tower of London på nordbredden. Sistnevnte har også gitt navn til broen. Alle tårnene består av en stålkonstruksjon dekket med stein. Tower Bridge er den østligste av de sentrale London-broene, og den eneste klaffebroen over Themsen i London. Etter åpningen i 1894 er Tower Bridge blitt et landemerke i og ikon for London.
== Bakgrunn ==
På 1870-tallet bodde det om lag en million mennesker øst for London Bridge, på begge sider av Themsen. Det var ikke noen måte å krysse elven på i umiddelbar nærhet. Alternativene var London Bridge i vest og en nærliggende gangtunnel. I offentligheten var det derfor et sterkt krav om en bro ved The Tower, og i 1876 utnevnte City Corporation en komite som skulle utrede dette nærmere. Brigde House Estate, som var blitt etablert for å finansiere byggingen av Old London Bridge, hadde vært så suksessrik at de kunne finansiere byggingen av den nye broen. Motstand mot broen fra eierne av dokkene i London Pool vest for broen ble løst ved hjelp av økonomisk kompensasjon for eventuelle tap. Broen måtte være konstruert slik at skip som skulle til dokkene i Pool of London kunne seile uhindret. Over 50 forslag ble vurdert. Sir Joseph Bazalgette, sjefingeniør i Metropolitan Board of Works, sendte inn flere forslag. Et av disse var en gigantisk buebro med en høythengende veibro under. Etter hvert sto valget mellom Bazalgettes moderne bro og en middelalderliknende vippebro utformet av Horace Jones, arkitekt i City Corporation. I egenskap av å være City Corporations egen arkitekt ble Jones bedt av komiteen om å gi sine vurderinger av Bazalgettes bro. Jones konkluderte med at Bazalgettes bro ikke ville være høy nok for skip til å passere under. I tillegg ville tilgangsveiene bli altfor bratte for hestekjerrer. Horace Jones ble derfor valgt til å utforme den nye broen.
== Bygging og konstruksjon ==
Det opprinnelige forslaget fra Horace Jones appellerte til City Corporation, siden broen ga tilgang for skip til London Pool, samtidig som broen harmoniserte med Tower of Londons gotiske stil. Horace Jones hadde ingen erfaring med å bygge broer, så han samarbeidet med ingeniøren John Wolfe Barry. Barry forbedret måten klaffene ble åpnet på, og i 1884 ble endelig forslag til bro sendt til parlamentet for godkjenning. Forslaget, som langt på vei minner om dagens bro, ble mye diskutert, men i 1885 ga parlamentet grønt lys til å bygge broen, og arbeidet startet i 1886. Året etter døde Horace Jones, og det ble opp til John Wolfe Barry å fullføre prosjektet. Han gjorde flere endringer, blant annet tilføyde han de to mindre tårnene i hver ende av broen. De to små tårnene var ikke med i det opprinnelige forslaget fra Horace Jones. Horace Jones hadde også planlagt å kle stålstrukturen med rød murstein, men hans assistent og etterfølger, George Stevenson, insisterte på å bruke stein i stedet. Vippearmene ble løftet ved hjelp av dampdrevet hydraulikk. Byggearbeidene var kompliserte. Blant annet krevde City Corporation at det under byggingen alltid skulle være fri passasje med en bredde på om lag 53 meter, slik at skip kunne passere. Kravet medførte at det bare var mulig å arbeide på ett hovedtårn om gangen, og prosjektet ble forsinket. Broen sto ferdig i 1894, fire år senere enn opprinnelig planlagt. Det kostet 1 200 000 pund å bygge broen, betydelig mer enn John Wolfe Barrys anslag på 750 000 pund. Store folkemengder var til stede da prinsen av Wales foretok den offisielle åpningen 30. juni 1894.En sjelden, privateid tunnel kalt Tower Subway ble åpnet under Themsen i 1868. På nordsiden gikk kabelvogner videre til Southwark, men disse var så langsomme at passasjerene foretrakk å gå gjennom tunnelen og betale en halvpenny for dette. Da Tower Bridge åpnet i 1894, kunne de krysse gratis, så tunnelen ble solgt til London Hydraulic Power Company, og inngikk frem til 1970-tallet i det 300 km nettverk av tunneler og sjakter som skar gjennom London for å dra opp scenetepper, hotellheiser osv. I dag er det bare fiberoptiske kabler i tunnelen som nå er stengt for publikum.
== Mottakelse ==
Arkitekturpressen var kritisk til den nye broen. Magasinet Builder nektet å trykke bilder av den ferdige broen, og trykket i stedet skisser av stålstrukturen. Avisene var positive. The Times beskrev broen som den største ingeniørkunst i den victorianske tidsalder. Illustrated London kalte broen et strålende og nyttig byggverk. Også offentligheten, både den britiske og den utenlandske, var positive til broen. Det vokste fram en stor stolthet, særlig blant de som bodde nær broen eller hadde arbeidet med broen, over at dette underet var blitt bygget. Den gotiske storheten sammen med den glidende åpningen av klaffene gjorde inntrykk.
== Nyere arbeider ==
I 1976 ble det hydrauliske systemet som ble brukt for å løfte vippearmene erstattet med elektriske motorer. I 1977 ble Tower Bridge malt rød, hvit og blå for å feire Dronning Elizabeth IIs 25-årsjubileum som dronning. Før dette var broen malt i en sjokoladebrun farge. I mai 2005 ble Tower Bridge stengt for biltrafikk i en uke på grunn av reparasjonsarbeider. I 2005 låste vippearmene seg fire ganger på grunn av problemer med sensorer som var blitt installert i 2002. En av stengningene varte i 10 timer. Sensorene ble byttet ut i 2006, til en kostnad av 20 000 pund. Sommeren 2008 ble det igangsatt oppussingsarbeider til en kostnad av 4 millioner pund. Kostnadene ble dekket av Bridge House Estates, en City of London-stiftelse. Arbeidene var planlagt å ta fire år. Blant annet ble gammel maling fjernet, og broen ble malt i blått og hvitt. Også interiøret i gangbroen ble renovert, inkludert installeringen av et nytt lyssystem. I forbindelse med oppussingsarbeidene ble det oppdaget at broen var blitt malt 14 ganger, og at den opprinnelig var malt i en grønn-blå farge. Senhøsten 2014 ble det installert glassgulv i de to gangbroene i Tower Bridge.
== Hendelser ==
I 1910 ble gangbroene stengt på grunn av lite bruk, kriminalitet og prostitusjon.I desember 1952 begynte brovokteren å åpne broen mens det fremdeles var trafikk på broen. Buss nr. 78 var på vei mot klaffeåpningen og sjåføren, Albert Gunton, bestemte seg for å akselerere for å hoppe over åpningen. Bussen hoppet om lag en meter før den landet på den nordlige siden. Ingen ble alvorlig skadet i hendelsen. City of London erkjente ansvar for ulykken, og bussjåføren fikk en belønning på 10 pund for sitt heltemot.I 1982 ble gangbroene åpnet igjen, inkludert en permanent utstilling med navn Tower Bridge Experience.I august 1999 førte den 60 år gamle Jef Smith to sauer over Tower Bridge. Jed Smith, Freeman of the City of London, utøvde sin historiske rett til saueføringen for å rette søkelys mot eldres rettigheter. City of London-politiet hadde gitt tillatelse til Jed Smiths demonstrasjon.I oktober 2003 ble broen stengt i fem dager da en mann utkledd som Spiderman klatret opp en krane i nærheten av broen. Mannen protesterte mot at han ikke fikk møte sin tre år gamle datter. Politiet ble kritisert for å ha stengt broen.I mai 2009 ble seks mennesker skadet da heisen i det nordlige tårnet falt tre meter.I juli 2009 hoppet den australske stuntmotorsyklisten Robbie Maddison over Tower Bridge.I oktober 2009 ble en stor varmluftsballong ført gjennom den åpne Tower Bridge i forbindelse med promotering av Pixar-filmen Up.I november 2011 ble det funnet fotografier av byggingen av Tower Bridge. Bildene viser tydelig stålkonstruksjonen som ble dekket av stein.Sommeren 2012 arrangerte London de olympiske sommerleker. Tower Bridge ble brukt i markedsføringen, blant annet ble de olympiske ringer hengt opp i broen.
I 2012 hadde City of London Festival 50-årsjubileum. I den forbindelse skrev komponist Samuel Bordoli musikkstykket Live Music Sculpture Two, som ble fremført på Tower Bridge den 8. juli 2012. 30 musikere fra Royal Academy of Music deltok i fremførelsen, som skjedde på den vestre gangbroen.I juni 2014 kjørte en turistbåt inn i broen, og ni mennesker ble skadet.I november 2014 ble et av de nye glassgulvene i gangbroene knust da en ølflaske falt på glassgulvet.
== Eierskap og bruk ==
Broen er eid, finansiert og driftet av City of London Corporation. Tower Bridge knytter sammen bydelene Southwark i sør og Tower Hamlets i nord. Nærmeste undergrunnstasjon på nordsiden er Tower Hill. Like i nærheten ligger også DLR-stasjonen Tower Gateway. Nærmeste undergrunnsstasjon på sørsiden er London Bridge i vest og Bermondsey i øst. Om lag 40 000 personer krysser broen hver dag, i bil eller til fots. Broen åpnes om lag 850 ganger hvert år. Tower Bridge er fredet.
== Se også ==
Liste over broer i London
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cookson, Brian. Crossing the River. The History of London's Thames River Bridges from Richmond to the Tower. Mainstream Publishing, 2006
Roberts, Chris. Cross River Traffic. A History of London's Bridges. Granta Books, 2006.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tower Bridge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tower Bridge Exhibition
Tower Bridge, Structurae
Tower Bridge, Emporis
Tower Bridge, Skyscrapernews
The Tower Bridge Info
Tower Bridge, h2g2 | Tower Bridge er en kombinert klaffe- og hengebro over Themsen i det sentrale London. Broen ligger mellom London City Hall på sørbredden og Tower of London på nordbredden. | 9,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atombombene_over_Hiroshima_og_Nagasaki | 2023-02-04 | Atombombene over Hiroshima og Nagasaki | ['Kategori:1945 i Japan', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bombing', 'Kategori:Japans historie', 'Kategori:Konflikter i 1945', 'Kategori:Manhattanprosjektet', 'Kategori:Militært materiell fra andre verdenskrig', 'Kategori:Operasjoner under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker oversatt tittel og mangler originaltittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs historie'] | Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet 6. og 9. august 1945 over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. De to atombombene drepte omlag 135 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange til av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres, slitt med senskader som kreft og misdanninger.
| Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet 6. og 9. august 1945 over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. De to atombombene drepte omlag 135 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange til av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres, slitt med senskader som kreft og misdanninger.
== Bakgrunn ==
Hovedgrunnen bak atombombingen var ønsket om å tvinge Japan til å overgi seg uten vilkår. Selv om mange ledende japanere var på gli til å kapitulere, hadde de ikke gått med på det de alliertes ultimatum om å gjøre det uten vilkår.
14. august, åtte dager etter det første atomangrepet og fem dager etter det andre, sendte den japanske regjeringen en formell kapitulasjon til USA. Amerikanerne hadde oppnådd det de ville, men atombombene som skulle plage ofrene i årene som kom, sto igjen.
Militæret valgte ut flere strategiske mål for bombene: Kyoto, Hiroshima, Yokohama, Kokura, Niigata og kanskje keiserpalasset i Tokyo. Kyoto ble tatt av denne listen på grunn av de mange gamle templene i byen. Nagasaki var et sekundærmål.
== Hiroshima i august 1945 ==
Hiroshima var av både militær og industriell betydning. Flere militære enheter var basert i nærheten, viktigst var hovedkvarteret til feltmarskalk Shunroku Hatas annen generalarmé, som sto for forsvaret av hele det sørlige Japan og holdt til i Hiroshimaborgen. Hata kommanderte om lag 400 000 mann. De fleste var stasjonert på Kyushu, der japanerne – ganske korrekt – regnet med at den allierte invasjonen var planlagt å finne sted. I Hiroshima var også hovedkvarterene til 59. armé, 5. divisjon og den nylig oppstilte 224. divisjon. Byen ble forsvart av fem batterier (7 og 8 centimeters (2,8 og 3,1 ")) luftvernkanoner fra 3. luftvernsdivisjon, med enheter fra 121. og 122. luftvernsregimenter og de 22. og 45. separate luftvernsbataljoner. Totalt var over 40 000 militære mannskaper stasjonert i byen.
Hiroshima var en mindre forsynings- og logistikkbase for det japanske militæret, men hadde også store lagre av militært utstyr. Byen var et kommunikasjonssentrum, en nøkkelhavn for skipsfart og oppmarsjområde for troppestyrker. Hiroshima var også den nest største byen i Japan som fortsatt var uskadet av luftangrep, bare Kyoto var større. Årsaken var trolig at Hiroshima ikke hadde noen flyproduksjon, noe som var XXI Bomber Commands prioritetsmål. 3. juni ble byen et forbudt bombemål, sammen med Kokura, Niigata og Kyoto.
Byens sentrum hadde mange bygninger av forsterket sement og lettere bygninger. Utenfor sentrum var det tett i tett med små treverksteder mellom boligene. Noen større industrianlegg lå i utkanten. Husene var av tre med teglsteinstak, og mange av industribygningene var bygd rundt rustverk av tre. Byen var dermed svært sårbar for brann.
Befolkningen i Hiroshima var kommet opp i over 381 000 tidligere under krigen, men systematiske evakueringer fra storbyene hadde senere redusert antallet. Da angrepet kom, hadde byen trolig 340 000–350 000 innbyggere. Beboerne undret seg over at byen var blitt spart for brannbombing. Noen spekulerte på om byen ble spart for å bli amerikansk militærokkupasjonshovedkvarter, andre trodde at deres slektninger i Hawaii og California hadde tryglet USAs myndigheter om å skåne byen. Men hele tiden ble det anlagt og utvidet branngater, helt frem til morgenen angrepet fant sted.
== Nagasaki i august 1945 ==
Nagasaki var en stor havne- og industriby som også spilte en stor rolle i den japanske krigsinnsatsen. Her ble det bygget skip og produsert ammunisjon og krigsmateriell. 90 prosent av arbeidsstyrken arbeidet i industrier av militær betydning. Nagasaki var ikke blitt brannbombet, men det skyldtes ingen reservering for en eventuell atombombe, men den vanskelige beliggenheten for nattradarledede bombefly.
Byen var tidligere blitt utsatt for mindre bombinger fem ganger. Selv om skaden var begrenset, førte den til omfattende evakuering, særlig av folkeskolebarn. I august var byen forsvart av 134. luftvernregiment av 4. luftvernsdivisjon med fire batterier (7 cm (2,8 ")) luftvernkanoner og to søkelysbatterier.Nesten alle bygninger var av tradisjonell japansk type, det vil si stort sett trebygninger. Boligområder og industri lå om hverandre. Da bombingen fant sted, hadde byen 240 000 japanske innbyggere, 10 000 koreanske innbyggere, 2 500 krigsinnkalte koreanske arbeidere, 9 000 japanske soldater, 600 krigsinnkalte kinesiske arbeidere samt 400 allierte krigsfanger i en leir nord for sentrum.
== Bombene ==
I de tre og et halvt årene som USA hadde vært med i andre verdenskrig, hadde landet satset på å utvikle en atombombe sammen med Storbritannia og Canada. Under det hemmelige Manhattanprosjektet gjennomførte USA 16. juli 1945 Trinityprøvesprengningen, som var verdens første kjernefysiske prøvesprengning.
De to bombene som skulle brukes over de japanske byene, fikk tilnavn. Hiroshimabomben ble kalt «Little Boy», og Nagasakibomben «Fat Man» på grunn av den runde fasongen.
«Little Boy» var en 4 tonn tung bombe med en kjernefysisk ladning på 64 kilo uran-235. «Fat Man» veide 4,5 tonn, og den kjernefysiske ladningen besto av 8 kilo plutonium-239.
== Eksplosjonen over Hiroshima ==
Klokken 08.15 ble Little Boy sluppet av bombeflyet Enola Gay og eksploderte 580 meter over bakken. Bomben laget en ildkule på over én million grader celsius og fikk i løpet av ett sekund en diameter på 280 meter. Overflatetemperaturen kom opp i 4 000 ℃ og skapte en sterk og varm trykkbølge som smeltet kjøretøyer og bygninger og gjorde mennesker og dyr til støv.
Man regner med at 118 000 sivilpersoner og militærpersonell i Hiroshima døde med det samme. Andre ble skadet direkte av gammastråling eller indirekte av trykkbølgen eller av bygninger som raste sammen. Rundt 48 000 bygninger ble jevnet med jorden i eksplosjonen, mens 22 000 ble sterkt ødelagt.
== Eksplosjonen over Nagasaki ==
Bombeflyet Bockscar skulle egentlig gått til Kokura, men byen var dekket av skyer og røyk. Niigata lå for langt unna, ettersom drivstoffet begynte å bli knapt. I stedet dro flyet til sekundærmålet Nagasaki. Skydekket lettet nok til at det kunne slippe bomben «Fat man» klokken 11.02. Bomben eksploderte 1650 fot (rundt 503 meter) over bakken, og sprengkraften er anslått å ha vært 21 kilotonn. Den eksploderte like over den ytre bydelen Urakami, der Urakamikirken, den største domkirken i Øst-Asia, lå.80 prosent av bygningene innen to kilometer fra senteret ble jevnet med jorden. Men denne bomben hadde industriområder som hovedmål og ble sluppet utenfor byen. Derfor ble tapet av menneskeliv mindre enn i Hiroshima, selv om denne bomben hadde mye mer sprengkraft.
Ved slutten av året var 74 000 mennesker som hadde opplevd angrepet, døde. Bare 150 av disse var militærpersonell.
== Argumenter mot og for bombingen ==
Motstandere av bombingen mener at Japan var i ferd med å overgi seg. Man mener òg at det hadde vært mulig å demonstrere bombene uten å bruke dem mot mennesker. Det argumenteres også med at USA hovedsakelig slapp de to bombene for å avskrekke sovjeterne, da forholdet til Sovjet allerede var i ferd med å bli dårlig.
De som mener det var riktig å bombe, hevder at Japan fremdeles var kampdyktig, og at en invasjon av landet ville kreve hundretusener allierte soldater og millioner av japanske liv. En demonstrasjon av bomben kunne medført at de japanske styrkene var bedre forberedt i fall den faktisk måtte brukes. En forlengelse av krigen ville også koste liv i andre land som var okkupert av Japan, som Kina.For krigsfanger i Japan – blant dem om lag 900 nordmenn – var det liten tvil: De takket bombene for å ha reddet deres liv.Bomben over Nagasaki ble likevel ikke den siste bomben som ble sluppet over Japan. 14. august ble Kumagaya utsatt for «konvensjonell» bombing, som medførte at 45 prosent av byen ble ødelagt, mens Nagasaki slapp noe billigere unna med 40 prosent ødeleggelse.
== Virkningen av bombene ==
=== Hibakusha ===
Like etter det blendende lyset og trykkbølgen fra atombombene kom bybranner som ødela mange av de gjenværende trehusene. Menneskene som hadde overlevd, opplevde både raske og langdryge ettervirkninger. Menneskene som ble påvirket av bomben, kalles på japansk for hibakusha. De er ennå en egen gruppe som kan oppleve å bli utstøtt, ikke få arbeid og ha problemer med å stifte familie i Japan.
Mellom 60 000 og 80 000 innbyggere døde med det samme. Barn som ble født etter angrepet, særlig dem som hadde vært utsatt for stråling som fostre, kunne ha store misdannelser. Tilsynelatende legede brannsår etter bombingen, kunne plutselig hovne opp og bli til tykke, stygge, keloide arr.
Antallet tilfeller av leukemi nådde et høydepunkt i 1950-årene blant dem som hadde blitt stråleskadet, og fra rundt 1955 økte antallet på flere andre typer kreft, som bryst-, lunge- og skjoldbruskkjertelkreft.
=== Minnesmerker ===
De to byene ble bygget opp igjen og er i dag preget av moderne japansk arkitektur. I hver av dem er det satt av plass til minne om atombombene og til støtte for fred. De har også museum som dokumenterer bomben.
Utenfor museet i Hiroshima er en åpen plass med en fredelig dam, der en flamme brenner for fred på jorden. Byen har flere minnesmerker, blant annet et som er tilegnet barna som døde av bomben, symbolisert av Sadako Sasaki.
Det mest kjente minnesmerket er atombombekuppelen, et bygg som var like under hyposenteret til bomben, men likevel ble stående. Bygget, som opprinnelig var en utstillingshall i vestlig stil, har fått en sterk symbolverdi, og er omdøpt til Atombombekuppelen. I 1996 ble det satt på UNESCOs liste over verdens kulturarv, på tross av protester fra USA og Kina.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Allen, Louis (1969). History of the Second World War. Volume 6. London: Purnell. s. 2566–2576.
Alperovitz, Gar; Tree, Sanho (1996). The Decision to Use the Atomic Bomb. New York: Vintage. ISBN 0-679-76285-X.
Asada, Sadao (1996). Hiroshima in History and Memory. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56682-7.
Bagby, Wesley Marvin (1999). America's International Relations Since World War I. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-512389-1. OCLC 38574200.
Bix, Herbert (1996). Hiroshima in History and Memory. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56682-7.
Bodden, Valerie (2007). The Bombing of Hiroshima & Nagasaki. Mankato, Minnesota: The Creative Company. ISBN 1-58341-545-9.
Bradley, F.J. (1999). No Strategic Targets Left. Paducah, Kentucky: Turner Publishing. ISBN 0-912799-07-2.
Brooks, Risa; Stanley, Elizabeth A. (2007). Creating Military Power: the Sources of Military Effectiveness. Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-5399-7.
Bungei, Shunjū Senshi Kenkyūkai (1981). The Day Man Lost: Hiroshima. Tokyo: Kodansha International. ISBN 0-87011-471-9.
Burchett, Wilfred (2004). Tell me No Lies. New York: Thunder's Mouth Press. s. 10–25. ISBN 0-224-06288-3. OCLC 61395938.
Campbell, Richard H. (2005). The Silverplate Bombers: A History and Registry of the Enola Gay and Other B-29s Configured to Carry Atomic Bombs. Jefferson, North Carolina: McFarland & Company. ISBN 0-7864-2139-8. OCLC 58554961.
Carroll, James (2007). House of War: The Pentagon and the Disastrous Rise of American Power. Boston: Houghton Mifflin Harcourt. ISBN 0-618-87201-9.
Christman, Albert B. (1998). Target Hiroshima: Deak Parsons and the Creation of the Atomic Bomb. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 1-55750-120-3. OCLC 38257982.
Chun, Clayton K. S. (2008). Japan, 1945: From Operation Downfall to Hiroshima and Nagasaki. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84603-284-4. OCLC 191922849.
Compton, Arthur (1956). Atomic Quest. New York: Oxford University Press. OCLC 173307.
Coox, Alvin D. (1969). History of the Second World War. Volume 6. London: Purnell. s. 2536–2544.
Coox, Alvin D. (1994). «Air War Against Japan». I Cooling, B. Franklin. Case Studies in the Achievement of Air Superiority. Washington, D.C.: Center for Air Force History. ISBN 0-912799-63-3. Besøkt 2. mars 2014.
Coster-Mullen, John (2012). Atom Bombs: The Top Secret Inside Story of Little Boy and Fat Man. Waukesha, Wisconsin: J. Coster-Mullen. OCLC 298514167.
Cate, James, red. (1953). The Pacific: Matterhorn to Nagasaki. The Army Air Forces in World War II. Chicago: The University of Chicago Press. OCLC 256469807. Besøkt 2. mars 2014.
Dietz, Suzanne Simon; Van Kirk, Theodore Jerome (2012). My true course: Dutch Van Kirk, Northumberland to Hiroshima. Lawrenceville, Georgia: Red Gremlin Press. ISBN 978-0-692-01676-3. OCLC 797975707.
Drea, Edward J. (1992). MacArthur's ULTRA: Codebreaking and the War Against Japan, 1942–1945. Lawrence, Kansas: University Press of Kansas. ISBN 0-7006-0504-5. OCLC 23651196.
Edwards, Jack; Walter, Jimmy (1991). Banzai you Bastards. London: Souvenir Press. ISBN 0-285-63027-X. OCLC 24908835.
Edwards, Pail N. (1996). The Closed World: Computers and the Politics of Discourse in Cold War America. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press. ISBN 0-262-55028-8. OCLC 807140394.
Feraru, Arthur N. (17. mai 1950). «Public Opinion Polls on Japan». Far Eastern Survey. Institute of Pacific Relations. 19 (10): 101–103. JSTOR 3023943. doi:10.1525/as.1950.19.10.01p0599l.
Fiévé, Nicolas; Waley, Paul (2003). Japanese Capitals in Historical Perspective: Place, Power and Memory in Kyoto, Edo and Tokyo. London: RoutledgeCurzon. ISBN 0-7007-1409-X.
Frank, Richard B. (1999). Downfall: The End of the Imperial Japanese Empire. New York: Random House. ISBN 0-679-41424-X.
Fujiwara, Akira (1991). Tettei kenshō Shōwa Tennō "dokuhakuroku". Tōkyō: Ōtsuki Shoten. ISBN 4-272-52022-9.
Giangreco, D. M. (2009). Hell to Pay: Operation Downfall and the Invasion of Japan 1945–1947. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 978-1-59114-316-1. OCLC 643381863.
Goldstein, Donald; Dillon, Katherine V; Wenger, J Michael (1995). Rain of Ruin: a Photographic History of Hiroshima and Nagasaki. Washington, D.C.: Brassey's. ISBN 1-57488-033-0. OCLC 31969557.
Gordin, Michael D. (2007). Five Days in August: How World War II Became a Nuclear War. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0-691-12818-9. OCLC 70630623.
Gowing, Margaret (1964). Britain and Atomic Energy, 1935–1945. London: Macmillan Publishing. OCLC 3195209.
Groves, Leslie (1962). Now it Can be Told: The Story of the Manhattan Project. New York: Harper & Row. ISBN 0-306-70738-1. OCLC 537684.
Gruhl, Werner (2007). Imperial Japan's World War II, 1931–1945. New Brunswick, New Jersey: Transaction Publishers. ISBN 978-0-7658-0352-8. OCLC 76871604.
Grunden, Walter E. (1998). «Hungnam and the Japanese atomic bomb: Recent Historiography of a Postwar Myth». Intelligence and National Security. 13 (2): 32–60. doi:10.1080/02684529808432475.
Ham, Paul (2011). Hiroshima Nagasaki. Sydney: HarperCollins. ISBN 978-0-7322-8845-7. OCLC 746754306.
Harvey, Robert (2007). American Shogun: General MacArthur, Emperor Hirohito and the Drama of Modern Japan. Woodstock, New York: The Overlook Press. ISBN 1-58567-891-0. OCLC 62134797.
Hasegawa, Tsuyoshi (2006). Racing the Enemy: Stalin, Truman, and the Surrender of Japan. Cambridge, Massachusetts: The Belknap Press of Harvard University Press. ISBN 978-0-674-01693-4.
Selden, Mark, red. (1997). Living with the Bomb: American and Japanese Cultural Conflicts in the Nuclear Age. New York: M.E. Sharpe. ISBN 978-1-56324-967-9.
Hixson, Walter L. (2002). The American Experience in World War II: The Atomic Bomb in History and Memory. New York: Routledge. ISBN 978-0-415-94035-1. OCLC 59464269.
Hoddeson, Lillian; Henriksen, Paul W.; Meade, Roger A.; Westfall, Catherine L. (1993). Critical Assembly: A Technical History of Los Alamos During the Oppenheimer Years, 1943–1945. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-44132-3. OCLC 26764320.
Hoyt, Edwin P. (2001). Japan's War: The Great Pacific Conflict. New York: McGraw-Hill. ISBN 0-8154-1118-9. OCLC 12722494.
Hubbell, Harry; Cheka, Joseph; Jones, Throyce (1969). The Epicenters of the Atomic Bombs. Reevaluation of All Available Physical Data With Recommended Values. Hiroshima: Atomic Bomb Casualty Commission. OCLC 404745043.
Ishikawa, Eisei; Swain, David L. (1981). Hiroshima and Nagasaki: The Physical, Medical, and Social Effects of the Atomic Bombings. New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-02985-3. OCLC 715904227.
Johnston, Barbara Rose (2008). The Consequential Damages of Nuclear War: The Rongelap Report. Walnutt Creek: Left Coast Press. ISBN 978-1-59874-346-3.
Jones, Vincent (1985). Manhattan: The Army and the Atomic Bomb. Washington, D.C.: United States Army Center of Military History. OCLC 10913875.
Jowett, Philip S.; Andrew, Stephen (2002). The Japanese Army 1931–45: 2 1942–45. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 978-1-84176-354-5. OCLC 59395824.
Kerr, E. Bartlett (1991). Flames Over Tokyo: the US Army Air Forces' Incendiary Campaign against Japan 1944–1945. New York: Donald I. Fine Inc. ISBN 1-55611-301-3.
Kerr, George D.; Young, Robert W.; Cullings, Harry M.; Christy, Robert F. (2005). «Bomb Parameters». Reassessment of the Atomic Bomb Radiation Dosimetry for Hiroshima and Nagasaki – Dosimetry System 2002 (PDF). Hiroshima: The Radiation Effects Research Foundation. OCLC 271477587. Arkivert fra originalen (PDF) 10. august 2015. Arkivert 10. august 2015 hos Wayback Machine.
Kido, Kōichi; Yoshitake, Oka (1966). (japansk). Tōkyō: Tōkyō Daigaku Shuppankai. ISBN 4-13-030012-1.
Knebel, Fletcher; Bailey, Charles W. (1960). No High Ground. New York: Harper and Row. ISBN 0-313-24221-6.
Krimsky, Sheldon; Shorett, Peter (2005). Rights and Liberties in the Biotech Age: Why We Need a Genetic Bill of Rights. Lantham: Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-4341-2.
Lewis, Robert A.; Tolzer, Eliot (August 1957). «How We Dropped the A-Bomb». Popular Science: 71–75, 209–210.
Lifton, Robert Jay (1991). Death in Life: Survivors of Hiroshima. Chapel Hill, North Carolina: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-4344-X. OCLC 490493399.
Long, Gavin (1963). The Final Campaigns. Australia in the War of 1939–1945. Series 1 – Army. Volume 7. Canberra: Australian War Memorial. OCLC 1297619. Arkivert fra originalen (PDF) 2. juni 2009. Besøkt 31. oktober 2011. Arkivert 25. mai 2009 hos Wayback Machine.
McCormack, Mary (2008). «Radiotherapy and Cancer». I Sean Kehoe. Cancer and Reproductive Health. London: Royal College of Obstetricians and Gynaecologists. ISBN 978-1-904752-61-5.
McNelly, Theodore H. (2000). Jacob Neufeld, red. Pearl Harbor to V-J Day: World War II in the Pacific. New York: Diane Publishing Co. ISBN 1-4379-1286-9.
Malik, John (September 1985). «The Yields of the Hiroshima and Nagasaki Explosions» (PDF). Los Alamos National Laboratory. Besøkt 9. mars 2014.
Miller, Richard Lee (1986). Under the Cloud: The Decades of Nuclear Testing. New York: Two-Sixty Press. ISBN 0-02-921620-6.
Monk, Ray (2012). Robert Oppenheimer: A Life Inside the Center. New York; Toronto: Doubleday. ISBN 978-0-385-50407-2.
Moore, Mike (juli–august 1995). «Troublesome Imagery». Bulletin of Atomic Scientists. Educational Foundation for Nuclear Science. 54 (4): 73–74.
Newman, Robert P. (1995). Truman and the Hiroshima Cult. East Lansing, Michigan: Michigan State University Press. ISBN 0-87013-403-5. OCLC 32625518.
Powaski, Ronald E. (1987). March to Armageddon: The United States and the Nuclear Arms Race, 1939 to the Present. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-536454-5.
Preston, Diana (2005). Before The Fallout: From Marie Curie to Hiroshima. New York: Walker & Co. ISBN 0-8027-1445-5.
Reischauer, Edwin O. (1986). My Life Between Japan And America. New York: Harper & Row. ISBN 0-06-039054-9. OCLC 13114344.
Rotter, Andrew J. (2008). Hiroshima: The World's Bomb. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280437-5.
Russ, Harlow W. (1990). Project Alberta: The Preparation of Atomic Bombs For Use in World War II. Los Alamos, New Mexico: Exceptional Books. ISBN 978-0-944482-01-8. OCLC 24429257.
Sandler, Stanley (2001). World War II in the Pacific: an Encyclopedia. New York: Taylor & Francis. ISBN 0-8153-1883-9. OCLC 44769066.
Schaffer, Ronald (1985). Wings of Judgment: American Bombing in World War II. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-503629-8. OCLC 11785450.
Selden, Kyoko Iriye; Selden, Mark (1990). The Atomic Bomb: Voices from Hiroshima and Nagasaki. Armonk, New York: M.E. Sharpe. ISBN 0-87332-773-X. OCLC 20057103.
Sharp, Patrick B. «From Yellow Peril to Japanese Wasteland: John Hersey's 'Hiroshima'». Twentieth Century Literature. 46 (2000): 434–452. JSTOR 827841.
Sherwin, Martin J. (2003). A World Destroyed: Hiroshima and its Legacies. Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-3957-9. OCLC 52714712.
Nuke-rebuke: Writers & Artists Against Nuclear Energy & Weapons. Iowa City, Iowa: The Spirit That Moves Us Press. 1984. ISBN 0-930370-16-3. OCLC 10072916.
Slavinskiĭ, Boris Nikolaevich (2004). The Japanese-Soviet Neutrality Pact: A Diplomatic History, 1941–1945. Nissan Institute/Routledge Japanese Studies Series. London; New York: RoutledgeCurzon. ISBN 978-0-415-32292-8.
Sodei, Rinjiro (1998). Were We the Enemy? American Survivors of Hiroshima. Boulder, Colorado: Westview Press. ISBN 0-8133-2960-4.
Stohl, Michael (1979). The Politics of Terrorism. New York: M. Dekker. ISBN 978-0-8247-6764-8. OCLC 4495087.
Sweeney, Charles; Antonucci, James A.; Antonucci, Marion K. (1997). War's End: An Eyewitness Account of America's Last Atomic Mission. New York: Quill Publishing. ISBN 0-380-78874-8.
Thomas, Gordon; Morgan-Witts, Max (1977). Ruin from the Air. London: Hamilton. ISBN 0-241-89726-2. OCLC 252041787.
Tibbets, Paul W. (1998). Return Of The Enola Gay. New Hope, Pennsylvania: Enola Gay Remembered. ISBN 0-9703666-0-4. OCLC 69423383.
Wainstock, Dennis D. (1996). The Decision to Drop the Atomic Bomb. Westport, Connecticut: Praeger. ISBN 0-275-95475-7. OCLC 33243854.
Walker, J. Samuel (januar 1990). «The Decision to Use the Bomb: A Historiographical Update». Diplomatic History. 14 (1): 97–114. doi:10.1111/j.1467-7709.1990.tb00078.x.
Walker, J. Samuel (April 2005). «Recent Literature on Truman's Atomic Bomb Decision: A Search for Middle Ground». Diplomatic History. 29 (2): 311–334. doi:10.1111/j.1467-7709.2005.00476.x. Besøkt 30. januar 2008.
Werrell, Kenneth P. (1996). Blankets of Fire: U.S. Bombers over Japan during World War II. Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press. ISBN 1-56098-665-4. OCLC 32921746.
White, Geoffrey. M. (juli 1995). «Memory Wars: The Politics of Remembering the Asia-Pacific War» (PDF). Asia-Pacific Issues (21). Besøkt 30. juni 2013.
Williams, M. H. (1960). Chronology, 1941–1945. Washington, D.C.: Office of the Chief of Military History, Department of the Army. OCLC 1358166.
Zaloga, Steven J.; Noon, Steve (2010). Defense of Japan 1945. Fortress. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-84603-687-9. OCLC 503042143. | | bilde = Cityscape of Nagasaki, Nagasaki Prefecture, island of Kyushu, Japan.. | 9,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boris_Spasskij | 2023-02-04 | Boris Spasskij | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske sjakkspillere', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Juniorverdensmestere i sjakk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske sjakkspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkstubber', 'Kategori:Stormestere i sjakk', 'Kategori:Stubber 2020-08', 'Kategori:Verdensmestere i sjakk'] | Boris Vasiljevitsj Spasskij (ru. Борис Васильевич Спасский; født 30. januar 1937 i Leningrad (nå St. Petersburg)) er en russisk sjakkspiller, tidligere verdensmester. Han representerte tidligere Sovjetunionen, men flyttet i 1975 til Frankrike, og er i dag fransk statsborger. Han fikk VM-tittelen etter å ha slått Tigran Petrosjan i en VM-kamp i 1969. Han beholdt tittelen til 1972, da han ble beseiret av amerikaneren Bobby Fischer i Reykjavík. Kampen hadde stor symbolverdi som en strid mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.
Siden Fisher var eksentrisk og spesiell, varte kampen lenge, og han klaget på blant annet at stolene var for dårlige, at bordene var for høye/lave, og at brikkene var "feil".
| Boris Vasiljevitsj Spasskij (ru. Борис Васильевич Спасский; født 30. januar 1937 i Leningrad (nå St. Petersburg)) er en russisk sjakkspiller, tidligere verdensmester. Han representerte tidligere Sovjetunionen, men flyttet i 1975 til Frankrike, og er i dag fransk statsborger. Han fikk VM-tittelen etter å ha slått Tigran Petrosjan i en VM-kamp i 1969. Han beholdt tittelen til 1972, da han ble beseiret av amerikaneren Bobby Fischer i Reykjavík. Kampen hadde stor symbolverdi som en strid mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.
Siden Fisher var eksentrisk og spesiell, varte kampen lenge, og han klaget på blant annet at stolene var for dårlige, at bordene var for høye/lave, og at brikkene var "feil".
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Boris Spassky – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Boris Spassky – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Boris Spasskij på Internet Movie Database
(en) Boris Spasskij på AllMovie
(de) Boris Spasskij – Munzinger Sportsarchiv
(en) Boris Spasskij – FIDE
(en) Boris Spasskij – chessgames.com
(en) Boris Spasskij – OlimpBase
(en) Boris Spasskij – 365Chess.com
(en) 60 kritiske stillinger fra Spasskijs partier | Sovjetunionen | 9,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Bye | 2023-02-04 | Erik Bye | ['Kategori:Akershus fylkes kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Fritt Ords Pris', 'Kategori:Musikere tilknyttet Kirkelig Kulturverksted', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske TV-personligheter', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangtekstforfattere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens hederspris', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris'] | Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk TV-personlighet, sanger og journalist. Han kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.
| Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk TV-personlighet, sanger og journalist. Han kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.
== Liv og virke ==
Erik Bye var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl. Han gikk på Nordstrand høiere skole, hvor han var en av drivkreftene i skolens teatergruppe. Han var skuespiller og revysjef for Nordstrandrevyen i 1941.
Han tok graden master of arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi ved University of Wisconsin i 1953. Han var journalist i Associated Press (1953–1955), i BBCs norske avdeling (1955–1958) og siden i NRK.
Han var gift med politiker Tove Billington Jørgensen (1928–2008) fra 1953 til sin død. Han har omtalt henne som «mitt livs kompass, navigatøren ombord.»Han ble ansatt i NRK i 1958. Bye var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK, hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør. I 1958 platedebuterte han på Brødrene Johnsens platemerke Rondo med «Vandringsvise», som var den første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. Da Brødrene Johnsen nedla sin grammofonplate-produksjon i 1959, fikk han kontrakt med Philips. I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier. Han har selv skrevet tekst og melodi til «Anna Lovinda».
Erik Bye var sentral i å legge grunnlaget for norsk TV-underholdning gjennom programmer som Vi går ombord og Lørdagskveld med Erik Bye. Han arbeidet blant annet tett med tv-produsenten og regissøren Johnny Bergh, som Bye kalte «sin høyre hånd og litt av venstre». Programmene på 1960- og 1970-tallet ble populære, og Bye vakte blant annet stor oppmerksomhet med Lørdagskveld med Erik Bye da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med Folk og røvere i Kardemomme by på norsk fjernsyn, noe som aldri var gjort tidligere. Han mottok i ettertid et brev fra en seer som selv var mor til et psykisk utviklingshemmet barn, og som takket ham fordi han fremstilte psykisk utviklingshemmede på en verdig måte. Hun skrev: «Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter i butikken.» Hans engasjement for de svake i samfunnet kom også til uttrykk i mange av sangene han skrev, blant annet visa Vår beste dag. Denne visa fikk på 2010-tallet stor oppmerksomhet da Marit Larsen lagde en versjon til en NRK-kampanje. Den ble utgitt av henne i 2011 og senere er den gitt ut av flere unge artister som Jan-Tore Saltnes (2018), Øystein Hegvik fra Idol (2018) og med Emma Wik fra the Voice (2022). Visa ble imidlertid opprinnelig skrevet til 100-årsjubileet til Hjemmet for Døve (nå Stiftelsen Signo), og ble første gang fremført med et orkester bestående av døve musikanter, noe som gjorde stort inntrykk på Bye.
Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en av redningsskøytene ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet.
I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU.Dokumentarfilmen Giganten (2005) skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden.
I 2005 ga Kirkelig Kulturverksted ut musikkalbumet En hildringstime - 16 artister hedrer Erik Bye, her finner vi artistene Anne Grete Preus, D'Sound, Lars Lillo-Stenberg, Åge Aleksandersen, Hellbillies, Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Rita Eriksen, Henning Kvitnes, Trond Granlund, Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, Henning Sommerro, Annbjørg Lien, Hans Fredrik Jacobsen som fremfører kjente viser av Erik Bye som «Vårherres klinkekule», «Vandringsvise», «Gå til onkel», «Anna Lovinda», «Skomværsvalsen», «Blå salme» og «Hildringstime».
== Utmerkelser ==
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1980)
Ridder av Den islandske falkeorden (1981)
== Priser ==
Norsk Lytterforenings pris 1964
Narvesenprisen 1965
Spellemannprisen 1972 i klassen mannlig artist
Årets Peer Gynt 1974
Juryens hederspris under Spellemannprisen 1981
Gammleng-prisen 1988
Årets verk (tekst) fra NOPA for «Utflaggingsvalsen» 1988
Fritt Ord-prisen 1989
Alf Prøysens ærespris 1989
Cappelenprisen 1993
Norsk kulturråds ærespris 1993
Kardemommestipendet fra NOPA i 1995
Tekstforfatterfondets ærespris i 1996
Gullrutens hederspris under Gullruten 1998
Skjæraasenprisen 2000
Spellemannprisen 2003 i klassen vise for albumet I dur og brott (med Marinemusikken)
Edvard-prisen 2004 i klassen tekst til musikk for teksten «Men når regnet en gang kommer»
== Bibliografi ==
Venners viser og egne vers – (1963) arrangert og illustrert av Odd Børretzen
Munnspill under åpen himmel (1966)
Spinn mitt hjul (1971)
Jeg vet en vind (1973) illustrert av Karl Erik Harr
Veien har ingen ende (1976) illustrert av Karl Erik Harr
Kompasset rundt – tekster i utvalg redigert av Odd Eidem (1980)
Å skyte en teddybjørn – erindringer (1987)
Fløyterens hjerte – dikt (1993) illustrert av Nils Aas
Tilbake til sangene – dikt og skisser (1994) illustrert av Nils Aas
Munnspill under åpen himmel (ny utgave) (1996)
Vinterlys (2001)
Byes beste – dikt, viser og fortellinger i utvalg (2004)
== Diskografi ==
Utdypende artikkel: Erik Byes diskografiStudioalbumVi går ombord (1960)
Erik Bye synger Skjæraasen (1966)
Jeg vet en vind (1972)
Gammel er min fjord (1974)
Blow, Silver Wind (1976)
En dobbel deylighet (1978) sammen med Birgitte Grimstad
Norske folketoner (1978)
Askøyarven vil vi verja: Erik Bye gjester Askøy (1978)
Ri ri på islandshest (1981), med barn fra Åssiden skolekor
Vandring på Vår Herres klinkekule (1985)
Langt nord i livet (1994)
Tilbake til sangene (1996)
I dur og brott (2003) sammen med Kongelige Norske Marines Musikkorps
Støv og stjerner (2003)SamlealbumGjensyn (1974)
En sang under skjorta (1995)
Hildringstimer (2004)
Høvdingen – de aller beste 1958–2004 (2005)
De beste (2012) samlealbumSingler/EP-platerVandringsvise/Pappas bånsull (1958)
Skomværsvalsen/Den glade hjemkomst (1958)
Skuffet ung herre med bil/Blåmanda blues/Frankie and Johnny/Calypso horn (1958) EP
Gå til onkel/Venezuela (1958)
Anna Lovinda/Kokken og båsen og fyrbøter Sam (1959)
Utrolig/Vandringsvise/Anekdote/Brev fra en sjømann (1959)
A-siden m.Odd Grythe/Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1959)
Så lenge skuta kan gå/Den sorte seiler (1962)
Pa's gone to the market/Little Liza from stony valley (1962)
A-siden med Mercanto-Kvartetten/Jonsoknatt (1966)
Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1968)
Jens Vankelmodig/Fløytespilleren (1969)
Kalle Petterson och Josefina/Rallar Kalle/Det går to svarte karer/Tømmerkoievise (1970) EP
Vesle Jente/Sank løv til et leie og kvist til et bål (1972)
A-siden med Josephine Baker/The climbers of tomorrows mountain (March of the 7th continent)
Kommer tid, kommer råd (1994)ReklamesinglerDette er Norge flexi-single utgitt av BP touring service/Norsk Brændselolje A/S
== Filmografi ==
1961 – I faresonen – Novellefilm
1966 – Reisen til havet – Hilmar, den farende fanten
2005 – Giganten – Dokumentar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Bye – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Bye på Discogs
(en) Erik Bye på MusicBrainz
(en) Erik Bye på Internet Movie Database
Erik Bye hos Sceneweb
Omtale i Norsk pop- og rockleksikon fra 2005
Erik Bye Arkivert 18. februar 2008 hos Wayback Machine. hos Cappelen Forlag
Erik Bye i NRKs forfatter-oversikt | Personer med Bye som etternavn: | 9,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lomma_full_av_regn | 2023-02-04 | Lomma full av regn | ['Kategori:1995 i Norge', 'Kategori:Introduksjoner i 1995', 'Kategori:Norske tegneserier'] | Lomma full av regn er en tegneserie av Jason som kom ut i 1995. Den fikk Sproingprisen for beste norske tegneserie i 1995, og ble i 1999 kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. Albumet var i stor grad Jasons gjennombrudd som serieskaper, selv om det ikke førte til at han ble kjent utenfor tegneseriemiljøet.
| Lomma full av regn er en tegneserie av Jason som kom ut i 1995. Den fikk Sproingprisen for beste norske tegneserie i 1995, og ble i 1999 kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. Albumet var i stor grad Jasons gjennombrudd som serieskaper, selv om det ikke førte til at han ble kjent utenfor tegneseriemiljøet.
== Sammendrag ==
En mann blir gravd ned i ørkenen av en såpebobleblåsende mann. Etter den såpebobleblåsende mannen har dratt blir den andre mannen reddet av en struts, og han begynner på reisen derfra. Samtidig i en by møtes en gutt og en jente da gutten faller av sykkelen og hun hjelper ham opp. De er ensomme begge to, men de blir godt kjent med hverandre. De fortsetter med å treffe hverandre og snakke om livet. De forelsker seg. Gutten jobber som polititegner og tegner til stadighet et romvesen som stadig raner forskjellige banker. En dag forteller jenta at hun tidligere hadde en overbeskyttende kjæreste som fortsatt tror han eier henne. Hun forteller at gamlekjæresten en gang skrøt av at han hadde som jobb å få mennesker til å forsvinne. Så får man se en såpebobleblåsende mann med solbriller som henger en mann.
En dag gutten og jenta sitter sammen og prater, ringer politikammeret til gutten og forteller at det har skjedd et nytt ran og at de har bruk for ham. Han drar til politistasjonen bare for å få beskjed om at de ikke har ringt etter ham. På vei ut på gaten igjen møter han den såpebobleblåsende mannen som truer ham på livet. Gutten får gå i siste liten. Sammen bestemmer gutten og jenta at de skal rømme, og hun finner frem en koffert full med penger som hun har gjemt unna for gamlekjæresten. De drar til Påskeøya.
På Påskeøya møter de romvesenet som stjeler alle pengene. Når han får vite at gutten har tegnet alle tegningene av ham blir han henrykt og ber om autografen. De har det fint på øya hvor de lever i fred en lang stund. Til slutt greier dessverre den såpebobleblåsende mannen å oppspore dem og han truer dem med en pistol. Akkurat når han skal til å skyte hopper den mannen som vi så ble gravd ned tidligere i boken opp og tar livet av den såpebobleblåsende mannen.
== Eksterne lenker ==
Anmeldelse av Morten Harper
Anmeldelse hos tegneserier.no | Lomma full av regn er en tegneserie av Jason som kom ut i 1995. Den fikk Sproingprisen for beste norske tegneserie i 1995, og ble i 1999 kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. | 9,599 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.