url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Boerkrigen | 2023-02-04 | Boerkrigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1898', 'Kategori:Konflikter i 1899', 'Kategori:Konflikter i 1900', 'Kategori:Konflikter i 1901', 'Kategori:Konflikter i 1902', 'Kategori:Kriger i Afrika', 'Kategori:Sør-Afrikas historie'] | Boerkrigen (også kalt «den annen boerkrig») er krigen fra ca. 1898 til 1902, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Oranjefristaten, nå en del av Sør-Afrika. Den ble utkjempet mellom boerne – eller afrikanerne, i hovedsak nederlandskættede sørafrikanerne – og britiske invasjonsstyrker fra Kapp-provinsen. Det brukes også enkelte ganger om en tidligere væpnet konflikt over den britiske annekteringen av Transvaal, fra 1880 til 1881; se Transvaalkrigen.
Boerne hadde ca. 4 000 falne i kamphandlingene, mot 22 000 på britenes side (av disse døde 16 000 av sykdom). For å effektivt kjempe imot boergeriljaen utvidet britene leirene som tidligere hadde huset kvinner, barn og andre ikke-stridende. De gjerdet inn kampområdene med piggtråd og brente farmene. De sperret også kvinner, barn og eldre inne i konsentrasjonsleire, ca. 200 000 (hvorav 80 000 sorte) på det meste. Av disse døde mer enn 25 000 av sult, sykdom og utmattelse. Tidligere var det bare krigsfanger som hadde blitt internert på denne måten i stor skala. Britene ble utsatt for mye kritikk i andre europeiske land for disse konsentrasjonsleirene, og boerkrigen ble sett på som et uttrykk for britisk imperialisme. Engelske fagforeninger med flere millioner medlemmer skrev opprop og demonstrerte mot politikken.Boerne brukte langvarig geriljataktikk, og den store forskjellen i tapstall skyldes først og fremst at britene møtte en fiende som kjente og utnyttet terrenget, unngikk større trefninger og brukte skarpskyttere. Britene svarte på dette med konvensjonell taktikk, hvilket betydde at skarpskytterne fikk «servert» relativt stillestående mål, og dermed kunne påføre dem store tap.
Britene, som da styrte Kapp-provinsen og Natal, gikk seirende ut av krigen og erobret de frie republikkene, noe som skapte vondt blod mellom engelsk- og afrikaanstalende hvite over det neste hundreåret. Det store antallet svarte døde på begge sider av krigen har vært oversett inntil nylig.
I Nederland og Tyskland var det sterkt engasjement for boernes sak, dels på grunn av at Den internasjonale boerliga hadde hovedkontor i Amsterdam og drev propagandaarbeid derifra. Det ble satt opp boerkomiteer i flere europeiske land og de samlet midler til boerbefolkningen i Sør-Afrika. I Sverige ble det anslått at 90 % av pressen og befolkningen var boervennlig.
| Boerkrigen (også kalt «den annen boerkrig») er krigen fra ca. 1898 til 1902, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Oranjefristaten, nå en del av Sør-Afrika. Den ble utkjempet mellom boerne – eller afrikanerne, i hovedsak nederlandskættede sørafrikanerne – og britiske invasjonsstyrker fra Kapp-provinsen. Det brukes også enkelte ganger om en tidligere væpnet konflikt over den britiske annekteringen av Transvaal, fra 1880 til 1881; se Transvaalkrigen.
Boerne hadde ca. 4 000 falne i kamphandlingene, mot 22 000 på britenes side (av disse døde 16 000 av sykdom). For å effektivt kjempe imot boergeriljaen utvidet britene leirene som tidligere hadde huset kvinner, barn og andre ikke-stridende. De gjerdet inn kampområdene med piggtråd og brente farmene. De sperret også kvinner, barn og eldre inne i konsentrasjonsleire, ca. 200 000 (hvorav 80 000 sorte) på det meste. Av disse døde mer enn 25 000 av sult, sykdom og utmattelse. Tidligere var det bare krigsfanger som hadde blitt internert på denne måten i stor skala. Britene ble utsatt for mye kritikk i andre europeiske land for disse konsentrasjonsleirene, og boerkrigen ble sett på som et uttrykk for britisk imperialisme. Engelske fagforeninger med flere millioner medlemmer skrev opprop og demonstrerte mot politikken.Boerne brukte langvarig geriljataktikk, og den store forskjellen i tapstall skyldes først og fremst at britene møtte en fiende som kjente og utnyttet terrenget, unngikk større trefninger og brukte skarpskyttere. Britene svarte på dette med konvensjonell taktikk, hvilket betydde at skarpskytterne fikk «servert» relativt stillestående mål, og dermed kunne påføre dem store tap.
Britene, som da styrte Kapp-provinsen og Natal, gikk seirende ut av krigen og erobret de frie republikkene, noe som skapte vondt blod mellom engelsk- og afrikaanstalende hvite over det neste hundreåret. Det store antallet svarte døde på begge sider av krigen har vært oversett inntil nylig.
I Nederland og Tyskland var det sterkt engasjement for boernes sak, dels på grunn av at Den internasjonale boerliga hadde hovedkontor i Amsterdam og drev propagandaarbeid derifra. Det ble satt opp boerkomiteer i flere europeiske land og de samlet midler til boerbefolkningen i Sør-Afrika. I Sverige ble det anslått at 90 % av pressen og befolkningen var boervennlig.
=== Nordmenns forhold til krigen ===
I 1899 reiste de norske kapteinene Allum og Grüner til Sør-Afrika for å studere utrustning, taktikk og forsvarsanordninger. Allum fulgte boerne (der hans egen bror var innrullert) mens Grüner fulgte britene. Allum møtte både Krüger og Reitz under oppholdet. Allum skrev om observasjonen blant annet i The Times og i Politiken. Han beskrev krigen som en frihetskamp for boerne.I Transvaal ble det satt opp et eget skandinavisk korps som skulle støtte boerne i kamp, 13 nordmenn deltok i kamp samt en norsk lege. Dette var ett av flere frivillige korps med utlendinger. Baden-Powell uttalte at skandinavene var de mest aggressive av boernes avdelinger og korpset gjorde seg særlig gjeldende i slaget ved Magersfontein i desember 1899. I Kapp-kolonien og Natal ble nordmenn innrullert på britisk side og norske forretningsfolk var pro-britiske. Misjonærene var positive boerne inntok Zululand i 1884 og også da britene annekterte området i 1887. Misjonsleder Lars Dahle ga klart uttrykk for støtte til britene. Nils Astrup skrev i Morgenbladet under krigen, blant annet «Thi hva man end kan sige om englænderne, maa man sige, at deres regimente er det bedste for Syd-Afrika, særlig hva missionen og den infødte angaar. De er jo ingen tvil om, at boerne har behandlet det infødte med haarhed og forakt.»Den vesle norske kolonien i Natal stilte med et geværregiment, samtidig var det et frivillig skandinavisk korps (omkring 250 mann) på boernes side. Det var altså nordmenn på begge sider.I Norge var det som i andre europeiske land engasjement i form av demonstrasjoner og opprop mot den britiske krigføringen. I Norge var det delte holdninger til krigen, men sympatien var mest med boerne. Rasmus Olai Steinsvik tok på lederplass i Den 17de Mai standpunkt mot britene og for boerne. Morgenbladet var klart probritisk. Halvdan Koht, Bjørnstjerne Bjørnson og Venstre uttrykte også støtte til boerne. Koht omtalte boerkrigen som en frihetskrig, og en kamp mellom kapitalisme og bondesamfunn. Jacob S. Worm-Müller forsvarte også boeren i den offentlige debatt i Norge, mens Henrik Ibsen var mer britiskvennlig.
== Referanser ==
== Se også ==
Slaget ved Spion Kop
Beleiringen av Ladysmith | Boerkrigen (også kalt «den annen boerkrig») er krigen fra ca. 1898 til 1902, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Oranjefristaten, nå en del av Sør-Afrika. | 9,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transvaalkrigen | 2023-02-04 | Transvaalkrigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1880', 'Kategori:Konflikter i 1881', 'Kategori:Kriger i Afrika', 'Kategori:Sør-Afrikas historie'] | Transvaalkrigen (også kalt første boerkrig) ble utkjempet 1880–1881 mellom boere og britiske styrker i Sør-Afrika.
Foranledningen var Theophilus Shepstones annektering av Transvaal i 1877 etter zulukrigen. Boerne, sørafrikanere hovedsakelig av nederlandsk avstamning, protesterte kraftig mot dette, og i 1880 gjorde de opprør. Krigen tok en annen vending enn britene hadde ventet da boerne drev geriljavirksomhet og påførte de britiske styrkene forholdsvis store tap ved bruk av skarpskyttere.
En britisk styrke under George Pomeroy-Collery ble beseiret i slaget ved Majuba Hill i februar 1881, og boerne fikk selvstyre i Transvaal.
| Transvaalkrigen (også kalt første boerkrig) ble utkjempet 1880–1881 mellom boere og britiske styrker i Sør-Afrika.
Foranledningen var Theophilus Shepstones annektering av Transvaal i 1877 etter zulukrigen. Boerne, sørafrikanere hovedsakelig av nederlandsk avstamning, protesterte kraftig mot dette, og i 1880 gjorde de opprør. Krigen tok en annen vending enn britene hadde ventet da boerne drev geriljavirksomhet og påførte de britiske styrkene forholdsvis store tap ved bruk av skarpskyttere.
En britisk styrke under George Pomeroy-Collery ble beseiret i slaget ved Majuba Hill i februar 1881, og boerne fikk selvstyre i Transvaal.
== Se også ==
Boerkrigen | Transvaalkrigen (også kalt første boerkrig) ble utkjempet 1880–1881 mellom boere og britiske styrker i Sør-Afrika. | 9,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_%C3%85ge_Fj%C3%B8rtoft | 2023-02-04 | Jan Åge Fjørtoft | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fotballspillere for Barnsley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Eintracht Frankfurt', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for IL Hødd', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Middlesbrough FC', 'Kategori:Fotballspillere for SK Rapid Wien', 'Kategori:Fotballspillere for Sheffield United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stabæk Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske fotballspillere i Østerrike', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Sande kommune i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn'] | Jan Åge Fjørtoft (født 10. januar 1967 i Ålesund) er en norsk tidligere fotballspiller, fotballtrener og sportskommentator.
| Jan Åge Fjørtoft (født 10. januar 1967 i Ålesund) er en norsk tidligere fotballspiller, fotballtrener og sportskommentator.
== Biografi ==
=== Som spiller ===
Som fotballspiller var han en målfarlig spiss som spilte for en rekke forskjellige klubber i Norge, Østerrike, England og Tyskland.
Han spilte 71 landskamper for Norge (hvorav 10 som kaptein), og scoret 20 mål. På landslaget huskes han for målet borte mot Polen den 13. oktober 1993, der han brukte «Fjørtoft-finten» og ga Norge ledelsen 2–0. Norge kvalifisert seg med det til VM i fotball i 1994 for første gang siden 1938.
Fjørtoft var Norges foretrukne spiss i kvalifisering til EM i fotball 1996 hvor han startet alle kampene. Hans siste kamp på landslaget var i september 1996, selv om han var med i spillertroppene også etter dette. Han la opp som spiller i 2002.
=== Etter endt spillerkarriere ===
Han jobbet en periode som ekspertkommentator for NRK, men sluttet i jobben da han ble manager for Lillestrøm, der han var fra 2004 til 2008.
I slutten av 2006 var han midlertidig trener for Lillestrøm, fra Uwe Rösler gikk av til Tom Nordlie overtok som trener. I denne perioden spilte klubben seks kamper i Royal League, med tre seirer og tre uavgjorte.
Mens han var manager i klubben, var Lillestrøm tapende finalist i cupfinalen i 2005 og Royal League-finalen 2006, men vant cupfinalen og ble Norgesmester i fotball i 2007.
Fjørtoft har jobbet med Champions League for Viasat siden 2004. De første åtte årene som programleder, men de siste årene har han vært intervjuer på indre- bane.
Fjørtoft var styreformann for MTG United for Peace, en stiftelse som arrangerer turneringer for barn i 12 land og som har hvert år en turnering i Oslo hvor 150 barn fra 12 nasjoner deltar. Målet er å bruke fotball til å skape forståelse og toleranse mellom barn fra forskjellige land og kulturer.Siden 2008 har Fjørtoft vært tilknyttet Norges Fotballforbund hvor han har jobbet med forskjellige prosjekter. Fjørtoft har vært med fra starten på "Handshake for Peace" i nært samarbeid med mannen bak prosjektet, Kjetil Siem. I 2014 ble Fjørtoft utnevnt som Internasjonal Rådgiver for det norske herrelandslaget i fotball.I januar 2015 ble Fjørtoft utnevnt av Kulturminister Widvey til å lede et strategisk utvalg som skal gi Regjeringen råd på hvilke måte de best kan bruke idretten i det norske samfunnet.
== Annet ==
Sesongen 2009–2010 stemte leserne av lokalavisen Swindon Advertiser fram sitt favorittlag gjennom tidene og Fjørtoft ble stemt fram som tidenes beste spiss på Swindon Town.
== Litteratur ==
Berthelsen, I., Berglund, T. H. og Odden, I.: Oppslagsbok om norsk fotball.
Fjørtoft, Jan Åge (1997). Elsket og hatet. Familievennen forlag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Åge Fjørtoft – FIFA
(en) Jan Åge Fjørtoft – UEFA
(en) Jan Åge Fjørtoft – Transfermarkt
(en) Jan Åge Fjørtoft – national-football-teams.com
(en) Jan Åge Fjørtoft – Soccerbase.com
(en) Jan Åge Fjørtoft – EU-Football.info
(no) Jan Åge Fjørtoft – Norges Fotballforbund
(en) Jan Åge Fjørtoft – FBref
(no) Jan Åge Fjørtoft på Twitter | | landslagår = 1986–1996 | 9,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nightwish | 2023-02-04 | Nightwish | ['Kategori:1996 i Finland', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1996', 'Kategori:Finske power metal-band', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Symfonisk metal-band'] | Nightwish er et symfonisk metal-band fra Finland dannet i 1996.
| Nightwish er et symfonisk metal-band fra Finland dannet i 1996.
== Historie ==
Tuomas Holopainen inviterte med seg gitarist Emppu Vuorinen og Tarja Turunen, som var skolens beste sanger. Før stiftelsen av Nightwish hadde ikke Turunen noen interesse for heavy metal, og visste knapt hva det var. Nightwish startet som et band som skulle lage «akustisk stemningsmusikk», men fant imidlertid fort ut at verken stemmen til Tarja Turunen, eller deres egen musikalske bakgrunn, passet helt til dette. Etter en tid ble Jukka Nevalainen hentet inn for å spille trommer, og Sami Vänskä kom inn som bassist.
=== 1997 – 2001 ===
I 1997 signerte Nightwish platekontrakt med Spinefarm Records og gav ut sitt første album ved navn Angels Fall First. I 1998 kom albumet Oceanborn, som var Nightwish sitt store gjennombrudd i Europa. Albumet er muligens den mest symfoniske av alle platene til Nightwish, med symfoniske sanger som «The Riddler», «Sacrament of Wildernes» og «Nightquest».
I 2000 kom albumet Wishmaster. Musikkstilen på dette albumet var noe forskjellig fra musikken fra Angels Fall First og Oceanborn. Albumet regnes av fans for å være en «glemt skatt». Etter suksessen med Wishmaster ble Sami Vänskä sparket fra bandet på grunn av musikalske uoverensstemmelser mellom Tuomas og han selv. Vänskä ville kjøre den samme stilen som på Oceanborn og Angels Fall First, mens Tuomas ville «se utover horisonten». Bandet sto nå i fare for å bli oppløst.
I 2001 kom EP'en «Over the Hills and Far Away» med fire sanger. Her var det blant annet en «remake»-versjon av «Astral Romance» hvor Tony Kakko fra Sonata Arctica synger. Senere kom CD-versjonen, og her var det, i tillegg til de 4 sangene fra EP-en, konsertversjoner av en del eldre sanger.
=== 2002 – sommeren 2005 ===
I 2002 kom albumet Century Child, et album som er beskrevet som det mørkeste av albumene deres. Marco Hietala (tidligere i Tarot og Sinergy) ble med i bandet som ny bassist. Han synger den mannlige vokalen på sangene «Dead to the World», «Ever Dream», «Slaying the Dreamer», «Feel for You» og Andrew Lloyd Webber-låten «The Phantom of the Opera».
I 2005 ble plata Once utgitt, og den gikk høyt opp på listene i mange land, deriblant Norge. Singelen «Wish I Had An Angel» er blitt en av de mest populære Nightwish-sangene i USA. Det er så langt den mest solgte platen til Nightwish. Den ble utgitt på Nuclear Blast.
Senere ga de ut samleplaten Highest Hopes – The Best of Nightwish, der de blant annet har med en nyinnspilt utgave av «Sleeping Sun», samt en coverversjon av Pink Floyds «High Hopes».
=== Høsten 2005 – 2009 ===
22. oktober 2005 ble Tarja Turunen sparket fra bandet, og Nightwish startet letingen etter en ny vokalist. En adresse ble lagt ut på hjemmesiden, og hvem som helst kunne sende inn opptak. Da fristen gikk ut 15. januar 2006, hadde de mottatt over 2 000 demoer. Svenske Anette Olzon ble 24. mai 2007 bekreftet som ny vokalist i Nightwish. Hennes første utgivelse med Nightwish var singelen «Eva». Singlen er kun gjort tilgjengelig over Internett, og alle inntekter vil gå til veldedige formål.
Singelen «Amaranth» kom i salg i august 2007. Den 26. september kom bandets sjette studioalbum, Dark Passion Play, og den 15. oktober innledet de en turné i Nord-Amerika. Dette var det første albumet med ny vokalist. 1. og 2. desember 2007 spilte Nightwish konsert på Sentrum Scene i Oslo.
I 2009 ga bandet ut konsertalbumet Made In Hong-Kong (And In Various Other Places) med opptak fra Dark Passion Play-turneen.
== Medlemmer ==
NåværendeTuomas Holopainen – Keyboard (1996–)
Emppu Vuorinen – Gitar (1996–)
Jukka Nevalainen – Trommer (1997–)
Floor Jansen – Vokalist (2013–)
Troy Donockley – Sekkepiper, fløyte, gitar, vokal (2013–)TidligereTarja Turunen — Vokalist (1996–2005)
Sami Vänskä — Bass (1998–2001)
Anette Olzon – Vokal (2007–2012)
Marco Hietala – Bass, Vokal (2001–2021)GjestemusikereTony Kakko – Sonata Arctica, synger på «Astral Romance» og live-versjonen av «Beauty and the Beast»
Tapio Wilska – Finntroll, synger på «Devil and Deep Dark Ocean» og «The Pharaoh Sails To The Orion»
Sam Hardvik – Stemmen på «Dead Boys Poem»
Ike Vil – Stemmen på «The Kinslayer»
== Utgivelser ==
StudioalbumAngels Fall First (1997)
Oceanborn (1998)
Wishmaster (2000)
Century Child (2002)
Once (2004)
Dark Passion Play (2007)
Imaginaerum (2011)
Endless Forms Most Beautiful (2015)
Human. :II: Nature. (2020)EP-erOver the Hills and Far Away (2001)SinglerThe Carpenter (1997)
Sacrament of Wilderness (1998)
Walking in the Air (1999)
Sleeping Sun (1999)
Deep Silent Complete (2000)
Ever Dream (2002)
Bless the Child (2002)
Nemo (2004)
Wish I Had an Angel (2004)
Kuolema Tekee Taiteilijan (2004)
The Siren (2005)
Sleeping Sun (2005)
Eva (internett-single) (2007)
Amaranth (2007)
Erämaan Viimeinen (2007)
Bye Bye Beautiful (2008)
The Islander (2008)
Storytime (2011)
Élan (2015)
Endless Forms Most Beautiful (2015)SamlealbumWishmastour 2000 (2000)
Tales from the Elvenpath (2004)
Bestwishes (Kun utgitt i Japan) (2005)
Highest Hopes (2005)DVD-erFrom Wishes to Eternity (2001)
End of Innocence (2003)
End of an Era (2006)
Showtime, Storytime (2013)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) Nightwish – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nightwish – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nightwish på Internet Movie Database
(en) Nightwish på Apple Music
(en) Nightwish på Discogs
(en) Nightwish på MusicBrainz
(en) Nightwish på Encyclopaedia Metallum
(en) Nightwish på SoundCloud
(en) Nightwish på Spotify
(en) Nightwish på Songkick
(en) Nightwish på Last.fm
(en) Nightwish på Genius — sangtekster
(en) Nightwish på AllMusic | Kides, Finland | 9,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marie_Curie | 2023-02-04 | Marie Curie | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Franske fysikere', 'Kategori:Franske kjemikere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske fysikere', 'Kategori:Polske kjemikere', 'Kategori:Polske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marie Curie (født Maria Salomea Skłodowska 7. november 1867, død 4. juli 1934), også kjent som Madame Curie eller Marie Skłodowska-Curie, var en polsk kjemiker og fysiker. Selv brukte Marie Skłodowska- Curie begge sine etternavn. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner innen naturvitenskap og den første som fikk nobelprisen to ganger - nobelprisen i fysikk (1903) og nobelprisen i kjemi (1911). Hun var også den første person som mottok nobelprisen innen to vitenskaper.
Hennes prestasjoner inkluderer etableringen av en teori om radioaktivitet (et begrep laget av henne), teknikker for å isolere radioaktive isotoper, og funnet av de to nye grunnstoffene, polonium og radium.
Selv om hun ble en lojal fransk statsborger, mistet hun aldri sin polske identitet. I 1898 oppkalte Marie det første nye kjemiske grunnstoffet hun oppdaget etter sitt hjemland, Polen, og kalte det polonium. I 1932 grunnla hun Radiuminstituttet (nå Maria Sklodowska-Curie Institutt for onkologi) i sin hjemby Warszawa, ledet av søsteren Bronisława.
| Marie Curie (født Maria Salomea Skłodowska 7. november 1867, død 4. juli 1934), også kjent som Madame Curie eller Marie Skłodowska-Curie, var en polsk kjemiker og fysiker. Selv brukte Marie Skłodowska- Curie begge sine etternavn. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner innen naturvitenskap og den første som fikk nobelprisen to ganger - nobelprisen i fysikk (1903) og nobelprisen i kjemi (1911). Hun var også den første person som mottok nobelprisen innen to vitenskaper.
Hennes prestasjoner inkluderer etableringen av en teori om radioaktivitet (et begrep laget av henne), teknikker for å isolere radioaktive isotoper, og funnet av de to nye grunnstoffene, polonium og radium.
Selv om hun ble en lojal fransk statsborger, mistet hun aldri sin polske identitet. I 1898 oppkalte Marie det første nye kjemiske grunnstoffet hun oppdaget etter sitt hjemland, Polen, og kalte det polonium. I 1932 grunnla hun Radiuminstituttet (nå Maria Sklodowska-Curie Institutt for onkologi) i sin hjemby Warszawa, ledet av søsteren Bronisława.
== Biografi ==
Marie Skłodowska-Curie ble født i Warszawa, Polen, som da var okkupert av Det russiske keiserdømmet. Hennes første år var vanskelige, moren hennes døde av tuberkulose. På skolen utmerket hun seg gjennom sin enorme minnekapasitet og høye arbeidsmoral.
Da hennes far, som hadde vært matematikk- og fysikklærer tapte sin formue på grunn av dårlige investeringer ble hun tvunget til å arbeide som lærer. Samtidig var hun aktiv ved det polsk-nasjonalistiske frie universitetet, hvor hun leste høyt for polske arbeiderkvinner. Til slutt kunne hun med økonomisk hjelp av sin eldre søster Bronia flytte til Paris, der hun først gikk på Collège Sévigné og senere studerte matematikk og fysikk på Sorbonne. I attenårsalderen begynte hun å arbeide som guvernante og med inntektene derfra klarte hun å finansiere søsteren Bronias medisinstudier i Paris.
Ved Sorbonne møtte hun Pierre Curie, som hun giftet seg med 25. juli 1895. De forsket sammen, og hun fikk adgang til laboratoriet på faghøyskolen han ledet i Paris. Sammen fant de et nytt grunnstoff, polonium, oppkalt etter Maries hjemland. Pierre, Marie og Henri Becquerel fikk nobelprisen i fysikk for denne oppdagelsen i 1903.
Pierre Curie døde i en trafikkulykke i Paris i 1906. Hans død var et stort slag for henne og innebar også et vendepunkt i hennes karriere idet hun overtok hans professorat ved Sorbonne-universitetet og dermed ble den første kvinnelige professoren i historien. Hun møtte mange fordommer, men hun mottok likevel nobelprisen i kjemi. Hun hadde nemlig klart å fastsette radiums atomvekt.
Den første verdenskrigen avbrøt hennes forsking, og hun satset heller på å utdanne røntgenpersonell, og hun arbeidet aktivt for å stille diagnoser for sårede soldater.
Skłodowska-Curie døde av leukemi i 1934, men var også sterkt plaget av andre sykdommer – hun hadde en øyesykdom som gjorde henne nesten blind, og fingertuppene var forbrente – noe som klart kunne tilbakeføres til hennes forskningsarbeid med stråling. Kunnskap om helsemessige virkninger av røntgen- og radioaktiv stråling var ikke tilgjengelig på den tiden.
Hennes datter Irène Joliot-Curie ble født i 1897.
== Forskningsinnsats ==
I 1896 avsluttet Marie sin lærerutdannelse. Henri Becquerel hadde tidligere oppdaget urans radioaktivitet, og Marie begynte nå å forske i radioaktivitet. Hun oppdaget at også thorium er radioaktivt, og at mengden av den radioaktive strålingen fra uran og thorium er uavhengig av hvilke kjemiske forbindelser stoffene inngår i, kun avhengig av mengden av uran og thorium. Fra dette konkluderte hun at radioaktivitet er en egenskap ved selve grunnstoffatomene som er uavhengig av molekylstrukturene som de inngår i. Hun begynte så å undersøke forskjellige radioaktive malmtyper, blant annet uranmalmen bekblende. Det viste seg at bekblende er mer radioaktivt enn den mengden av uran i malmen i seg selv berettiger til. Hun antok at den ekstra strålingen måtte stamme fra et inntil da ukjent grunnstoff.
Nå oppga Pierre sin egen forskning og begynte å samarbeide med Marie om å isolere dette nye grunnstoffet. De fant ut at radioaktiviteten kom fra vismut- og barium-fraksjoner i bekblenden. Marie arbeidet videre med vismut-fraksjonene. Da det lyktes å fjerne vismut fra disse fraksjonene ble restproduktet stadig mer radioaktivt. I 1898 hadde de et materiale som var 300 ganger mer radioaktivt enn uran. I en avhandling fra samme år beskriver de stoffet, som de mente inneholdt et ukjent metall med kjemiske egenskaper som ligner vismuts. De kalte metallet polonium etter Maries hjemland. I avhandlingen introduseres ordet radioaktivitet for første gang. Etter ennå noen måneders arbeide fant de at det også måtte være et nytt metall i barium-fraksjonene. Det kalte de radium. Til støtte for hypotesen om de nye grunnstoffene var også nye, aldri før sette spektrallinjer.
Nå begynte et storstilt, hardt arbeide med å raffinere tonnevis av bekblende for å isolere de nye grunnstoffene og få tilstrekkelig store mengder til at deres atomvekt og andre egenskaper kunne fastslås. I 1902 hadde Marie isolert en mengde radium, og i 1903 kunne hun i en doktoravhandling fastslå dets atomvekt.
I 1906, da Pierre døde i en trafikkulykke, ble Marie enke som 38-åring. Hun fikk tilbudt en pensjon, som hun avslo. I stedet overtok hun Pierres undervisningsforpliktelser ved Sorbonne og ble derved universitetets første kvinnelige foreleser. I 1908 ble hun også Sorbonnes første kvinnelige professor.
== Ettermæle ==
Henri Becquerel fikk sammen med Marie og Pierre Curie nobelprisen i fysikk i 1903 for deres forskning på radioaktivitet. Marie ble med det den første kvinnen som mottok en nobelpris. Da hun i 1911 fikk nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av polonium og radium og for sin isolering og analyse av radium ble hun også den første som har fått nobelprisen mer enn en gang.
Hun døde av leukemi og var også sterkt plaget av andre sykdommer som kan spores tilbake til et forskningsarbeide i spartanske omgivelser uten særlig kjennskap til de sunnhetsmessige skadevirkningene av elektromagnetisk (røngten-) og ioniserende stråling. Hennes aske ble 21. april 1995 flyttet til Panthéon i Paris – et eksklusivt hvilested for de mest fremtredende franskmenn. Hun er den første kvinne som har fått plass der på grunn av egne bedrifter.
Grunnstoffet curium er oppkalt etter Curie og hennes mann.
Hennes datter Irène Joliot-Curie fikk nobelprisen i kjemi sammen med sin mann Frédéric Joliot-Curie i 1935.
== Monumenter ==
Det er monumenter over Marie Curie er i to polske byer:
Lublin (Maria Skłodowska-Curie-Universitetet i Lublin)
Police i sentrum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marie Curie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Skłodowska-Curie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marie Curie på Internet Movie Database
(en) Marie Curie hos The Movie Database
(en) Nobelprisen i fysikk 1903 hos Nobelprize.org
(en) Marie Curie hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1903
(en) Nobelprisen i kjemi 1911 hos Nobelprize.org
(en) Marie Curie hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1911 | Irène Joliot-Curie (født 12. september 1897 i Paris, død 17. | 9,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frisinnede_Venstre | 2023-02-04 | Frisinnede Venstre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Frisinnede Venstre'] | Frisinnede Venstre var et konservativt politisk parti i Norge. Partiet ble dannet i 1909, i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. Frisinnede Venstre hadde også klare liberalistiske innslag og la stor vekt på åndsfrihet, individualisme, klassisk økonomi og motstand mot absolutte holdninger, spesielt i avholdssaken og målsaken. Partiet stod også for en strengere offentlig sparepolitikk og større skattelettelser enn Høyre. Frisinnede Venstres velgergrunnlag var trolig svært sammensatt, men lederskapet var preget av mindre forretningsdrivende og sysselsatte i frie yrker i byene.Frisinnede Venstre samarbeidet nært med Høyre og fungerte som fast koalisjonspartner i tidsrommet 1908–1940. De to partiene stilte ofte felleslister ved valg, og Frisinnede Venstre ble etter hvert oppfattet som et haleheng til Høyre. Fra 1920-årene hadde mange av Frisinnede Venstres ledende skikkelser koblinger til propagandaorganisasjonen Fedrelandslaget. I 1932 skiftet partiet formelt navn til Frisinnede Folkeparti. I løpet av 1930-årene smeltet partiorganisasjonen gradvis sammen med Høyre. I 1936 mistet partiet sin siste representasjon på Stortinget og var i praksis forsvunnet. Partiet ble ikke gjenreist etter den andre verdenskrig, men gikk inn i Høyre.
| Frisinnede Venstre var et konservativt politisk parti i Norge. Partiet ble dannet i 1909, i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. Frisinnede Venstre hadde også klare liberalistiske innslag og la stor vekt på åndsfrihet, individualisme, klassisk økonomi og motstand mot absolutte holdninger, spesielt i avholdssaken og målsaken. Partiet stod også for en strengere offentlig sparepolitikk og større skattelettelser enn Høyre. Frisinnede Venstres velgergrunnlag var trolig svært sammensatt, men lederskapet var preget av mindre forretningsdrivende og sysselsatte i frie yrker i byene.Frisinnede Venstre samarbeidet nært med Høyre og fungerte som fast koalisjonspartner i tidsrommet 1908–1940. De to partiene stilte ofte felleslister ved valg, og Frisinnede Venstre ble etter hvert oppfattet som et haleheng til Høyre. Fra 1920-årene hadde mange av Frisinnede Venstres ledende skikkelser koblinger til propagandaorganisasjonen Fedrelandslaget. I 1932 skiftet partiet formelt navn til Frisinnede Folkeparti. I løpet av 1930-årene smeltet partiorganisasjonen gradvis sammen med Høyre. I 1936 mistet partiet sin siste representasjon på Stortinget og var i praksis forsvunnet. Partiet ble ikke gjenreist etter den andre verdenskrig, men gikk inn i Høyre.
== Historie ==
=== Grunnleggelse ===
I 1903 hadde Høyre og moderate krefter i Venstre funnet sammen og dannet Samlingspartiet under ledelse av Christian Michelsen. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Etter unionsoppløsningen i 1905 var Samlingspartiet tiltenkt å fortsette i rollen som borgerlig samlingsalternativ ved stortingsvalget 1906, men samlingspolitikken overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet. Da unionsproblemene var løst, smuldret enigheten opp, og motsetninger som hadde vært skjøvet i bakgrunnen, blusset opp igjen.
Vinteren 1909 fikk Samlingspartiet sin arvtager i Frisinnede Venstre. Bakgrunnen for dannelsen var at partiet Venstre hadde blitt så stort at partiet var blitt politisk «utflytende» og omfattet både konservative og sosialliberale fløyer. Som følge av at Gunnar Knudsen markerte grenser mot partiet Høyre, valgte høyrefløyen i Venstre å bryte ut og danne et mer konservativt parti. Blant de som tok initiativ til det nye partiet, var den tidligere statsministeren Christian Michelsen, de tidligere statsrådene eller stortingsmennene Wollert Konow, Abraham Berge, Sofus Arctander, Magnus Halvorsen og Bernhard Hanssen, oppdageren og diplomaten Fridtjof Nansen, historiker Ernst Sars, overlege og tidligere stortingsmann Klaus Hanssen, forlegger William Nygaard, sosialøkonom Oskar Jæger, fabrikkeier Johan Throne Holst samt kvinnesaksforkjemperne Anna Rogstad og Margrethe Vullum.Ved konstitueringen i mars 1909 i Bærum ble Abraham Berge valgt til første formann, og året etter fikk partiet sitt hovedorgan i dagsavisen Tidens Tegn, hvor Ola Thommessen var redaktør. Michelsen og Nansen fremstod som partiets symbolske ledere. Som en arv fra embedsmannsstaten bar partiet med seg tanken om det opplyste lederskap, hvor beslutningsmyndighet hos fagfolk og skepsis til parlamentarismen stod sentralt.
=== Storhetstid ===
Frisinnede Venstre hadde fra begynnelsen et nært samarbeid med Høyre, la seg tett opp til deres politikk og inngikk i listeforbund. Ved stortingsvalget 1909 fikk Frisinnede Venstre inn 26 representanter på Stortinget og regjeringsmakt sammen med Høyre. Wollert Konows regjering måtte søke avskjed i 1912 etter at Konow hadde kommet med en støtteerklæring til landsmålet, noe som var uhørt i det riksmålsvennlige Høyre. Nanna With etablerte etter hvert en kvinneavdeling i partiet, Frisinnede Venstres Kvinnegruppe. Partiet fikk også en ungdomsorganisasjon, Unge Frisinnede. Den første kvinnen på Stortinget, Anna Rogstad, tilhørte Frisinnede Venstre og møtte for Høyre-statsminister Jens Bratlie 1912–1913, ettersom de var valgt for en fellesliste mellom de to partiene. Senere skulle eksempelvis Hulda Garborg, som representant for Frisinnede Venstre, bli det første kvinnelige medlem av Asker formannskap. Ved stortingsvalget 1912 fikk Frisinnede Venstre bare fire representanter og ved stortingsvalget 1915 bare én. Ved stortingsvalget 1918 opplevde partiet økt tilslutningen igjen og fikk ti representanter, og ved stortingsvalget 1921 fikk man valgt inn 15.
Etter Konows regjering deltok Frisinnede Venstre i forskjellige koalisjonsregjeringer med statsminister fra Høyre, avbrutt av noen rene Venstre-regjeringer, frem til dannelsen av Abraham Berges regjering i 1923. Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, hvilket gav den nye regjeringen problemer, og i 1924 måtte den søke avskjed. Stortingsvalget 1924 betydde en tilbakegang til elleve stortingsrepresentanter. Den forhenværende regjeringen ble i 1926 stilt for riksrett fordi den hadde støttet Den norske Handelsbank i 1923 uten å informere Stortinget, men alle de tiltalte ble frikjent idet de hadde handlet i god tro.
Trondheim Frisinnede Venstre fravek den nasjonale tendensen og stod usedvanlig sterkt, selv i de siste årene før krigen og den påfølgende nedleggelsen. Så sent som ved valget i 1937 ble det bystyrets tredje største parti med elleve representanter. Den senere statsministeren John Lyng ble høsten 1934 leder for en bystyregruppe med 16 medlemmer, og partiet hadde endatil ordføreren i byen i årene 1923–1925 og 1931–1934. Frisinnede Venstre samarbeidet med Høyre om makten og ordførervervet i byen i årene 1919–1935. Lyng var medlem av partiets hovedstyre fra 1936 og meldte overgang til Høyre i 1938. Avisen Dagsposten var partiets organ i byen, og i navnestriden der byen ble påtvunget navnet Nidaros mot lokalpolitikerne og folkets vilje, var Frisinnede Venstre og Høyre pådrivere for å beholde Trondhjem-navnet. Frisinnede Venstre hadde den tydeligste appellen til bypatriotismen, og partiets lokalpolitikere aksepterte aldri Trondheim-navnet som kompromiss.
=== Kursendring ===
I slutten av 1920-årene og utover i 1930-årene var den dominerende skikkelsen i partiet Rolf Thommessen, redaktør i partiorganet Tidens Tegn og sønn av Ola Thommessen. Den sterkt nasjonalistiske Rolf Thommessen var en viktig støttespiller for Fedrelandslaget fra stiftelsen i 1925, og han støttet Vidkun Quisling i begynnelsen av hans politiske karrière. Thommessen var egentlig kritisk overfor partivesenet, men var en periode nestformann i partiet og lot seg oppstille til Stortinget fra Akershus på en ren Frisinnede Venstre-liste ved stortingsvalget 1927 og representerte partiet på Stortinget sammen med skipsmegler Johan Henrik Bollmann fra Bergen denne perioden.
Frisinnede Venstres ideologi og politikk tok etter hvert til seg alternative tanker og løsninger som ikke var tradisjonelt borgerlige eller sosialistiske. Flere organisasjoner og personer hadde i mellomkrigstiden slike løsninger på den økonomiske krisen. Ettersom disse tankene ikke fikk hold i opinionen, ble partiet marginalisert. På bakgrunn av dette ble det gjort flere forsøk på å skille Frisinnede Venstre og Høyre fra hverandre, men sammenvevingen var så tett at det ikke lot seg gjøre. Fra slutten av 1920-årene eksisterte grupperinger under navnet Frisinnede Folkeparti, men man kan si at disse og Frisinnede Venstre i realiteten var avspeilinger av det samme, og i 1932 endret Frisinnede Venstre formelt navn til Frisinnede Folkeparti. Året etter ble Thommessen valgt til partiformann. Selv om Frisinnede Venstre hadde et kortvarig valgsamarbeid med det nystiftede Nasjonal Samling ved stortingsvalget 1933, er det mer omfavnelsen av alternative ideer som marginaliserte partiet.
Thommessen var engasjert i de fleste nyskapende politiske prosjekter på høyresiden i begynnelsen av 1930-årene, og han var den største pådriveren for blokksamtalene i perioden 1933–1936 mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Venstre og i en kort periode også Nasjonal Samling.
=== Forvitring ===
I løpet av 1930-årene smeltet mesteparten av selve partiorganisasjonen sammen med Høyre. Ved stortingsvalget 1936 stilte Frisinnede Venstre felleslister med Fedrelandslaget og tapte sin siste representasjon på Stortinget. På dette tidspunktet hadde de fleste i partiet gått inn i Høyre, og Rudolf Ræder og Trygve Swensen ledet i hver sin omgang de siste restene av det oppsmuldrede partiet frem mot den andre verdenskrig. Ræder var partiets eneste stortingsrepresentant fra 1934 og meldte for en periode overgang til Bondepartiet foran kriseforliket i 1935.Etter 1936 ble også Tidens Tegn gradvis kjøpt opp av en del folk tilknyttet Fedrelandslaget, deriblant Joakim Lehmkuhl og Thomas Olsen. I 1945 ble Frisinnede Folkeparti formelt nedlagt til fordel for Høyre. I 1990-årene utgav Høyre forøvrig tidsskriftet Tidens tegn, med klar hentydning til Frisinnede Venstres gamle avis.
Hvorfor partiet i liten grad blir husket i ettertiden har historikeren Hans Fredrik Dahl forklart slik: «Hvorfor har ingen hørt om partiet i dag? Fordi det er glemt — og fordi Høyre selv ikke vil huske på det, verken i sin jubileumshistorie eller i sin politiske tradisjon. De frisinnede hadde nemlig en lei tilbøyelighet. De så seg om etter nye og friske løsninger, speidet ut over bønders og småkjøpmenns horisont og lette etter store saker. Og 1920- og 30-tallets nye, store bevegelse på borgerlig side, det var fascismen.»
== Formenn ==
== Valghistorikk ==
Merknader
Valgsamarbeid med Høyre.
Valgsamarbeid med Nasjonal Samling.
Valgsamarbeid med Fedrelandslaget.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Carstens, Svein (1987). Det frisinnede Venstre 1909–1927 (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Trondheim.
Larsen, Tormod Karlsrud (2012). Rolf Thommessen og Frisinnede Folkeparti 1932–1936. Nasjonale samlingsbestrebelser (Masteroppgave i historie). Universitetet i Oslo.
Thommessen, Henrik P. (2009). Fra triumf til tragedie. Avisbedriften Tidens Tegn 1910–1941 (Doktorgradsavhandling i historie). Universitetet i Oslo.
== Eksterne lenker ==
Trondhjems frisindede venstre privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket, Dorabiblioteket Arkivert 24. juli 2015 hos Wayback Machine. | Frisinnede Venstre var et konservativt politisk parti i Norge. Partiet ble dannet i 1909, i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. | 9,605 |
null | 2023-02-04 | Arne Scheie | null | null | null | Arne Scheie (født 7. januar 1944 i Skedsmo) er en norsk tidligere sportskommentator. | 9,606 |
null | 2023-02-04 | Ivar Lykke | null | null | null | Ivar Lykke (født 9. januar 1872 i Trondhjem, død 6. | 9,607 |
null | 2023-02-04 | Europavei 18 (Norge) | null | null | null | | kart = | 9,608 |
null | 2023-02-04 | Christopher Hornsrud | null | null | null | Christopher Andersen Hornsrud (opprinnelig Christopher Andersen Horsrud, endret senere til Hornsrud; født 15. november 1859, død 12. | 9,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Offentlig_eiendom | 2023-02-04 | Offentlig eiendom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eierskap', 'Kategori:Opphavsrett'] | Offentlig eiendom (engelsk public domain) er åndsverk og fotografiske bilder som ingen har enerett til å råde over (opphavsrett til), enten fordi den opprinnelige rettighetshaveren selv har unntatt det fra rettsreglene om slik enerett, eller fordi verkets alder har overskredet grensen for hvor lenge noe kan være rettighetsbundet. I norsk rett kan begrepet offentlig eiendom virke noe misvisende, da råderetten normalt ikke overføres fra den opprinnelige rettighetshaveren til offentligheten, men snarere faller bort. I avtalesammenheng brukes derfor ofte begrepet «falt i det fri». Et mindre brukt uttrykk for public domain er allemannseie.
| Offentlig eiendom (engelsk public domain) er åndsverk og fotografiske bilder som ingen har enerett til å råde over (opphavsrett til), enten fordi den opprinnelige rettighetshaveren selv har unntatt det fra rettsreglene om slik enerett, eller fordi verkets alder har overskredet grensen for hvor lenge noe kan være rettighetsbundet. I norsk rett kan begrepet offentlig eiendom virke noe misvisende, da råderetten normalt ikke overføres fra den opprinnelige rettighetshaveren til offentligheten, men snarere faller bort. I avtalesammenheng brukes derfor ofte begrepet «falt i det fri». Et mindre brukt uttrykk for public domain er allemannseie.
== Vernetid ==
I Norge bortfaller opphavsretten til åndsverk normalt 70 år etter utløpet av rettighetshaverens dødsår, eller 70 år etter utløpet av det året åndsverket første gang ble publisert dersom rettighetshaver ikke er identifisert i publikasjonen. Verk fra andre land kan være underlagt kortere vernetid, basert på bestemmelsene i Bernkonvensjonen som sier at et verks vernetid ikke kan være lenger enn det som følger av lovgivningen i verkets hjemland. Standard vernetid etter konvensjonen er 50 år, og denne perioden kan ikke forkortes. Innen EØS-området, samt enkelte andre land (bla. USA) er vernetiden utvidet til 70 år, mens den i de fleste andre land vil være 50 år i tråd med konvensjonens hovedregel.
For fotografiske bilder uten verkshøyde bortfaller eneretten 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble laget.
Selv om vernetiden er utløpt vil opphavspersonens ideelle rettigheter fortsatt være i behold. Det er således ikke tillatt å sette verket inn i en krenkende kontekst, og man plikter å opplyse om opphavspersonens navn ved offentliggjøring av verket.
== Opphavsrettslisenser ==
Den enkelte opphavsmann står fritt til å bestemme at verket hans skal kunne utnyttes fritt av allmennheten, noe som normalt gjøres ved at verket tilgjengeliggjøres i tilknytning til spesielle lisenser som kan fastsette ulike bestemmelser for hvordan og i hvilke sammenhenger verket kan utnyttes (såkalt åpent innhold). De meste kjente er utarbeidet av Creative Commons, som har flere lisenser med ulike bestemmelser.
Wikipedia er et eksempel på et prosjekt som lisensieres under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår. I de siste årene har også flere forfattere gitt ut sine bøker under slike lisenser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Creative Commons | Offentlig eiendom (engelsk public domain) er også et begrep som brukes om åndsverk og fotografiske bilder som ingen har enerett til å råde over (opphavsrett til), enten fordi den opprinnelige rettighetshaveren selv har unntatt det fra rettsreglene om slik enerett, eller fordi verkets alder har overskredet grensen for hvor lenge noe kan være rettighetsbundet. I norsk rett kan begrepet offentlig eiendom virke noe misvisende, da råderetten normalt ikke overføres fra den opprinnelige rettighetshaveren til offentligheten, men snarere faller bort. | 9,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blodgivning | 2023-02-04 | Blodgivning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blod', 'Kategori:Serologi'] | Blodgivning innebærer at frivillige donorer gir blod med den hensikt at dette kan overføres til medisinsk trengende – ved såkalt transfusjon eller blodoverføring. Blodet kan enten gis med alle bestanddeler, for eksempel ved operasjoner eller skader som medfører blodtap, eller blodet fra en giver kan skilles, slik at en pasient bare får røde blodlegemer, en annen får blodplater og en tredje får plasma. Blod som blir for gammelt i blodbanken kan med blodgiverens samtykke benyttes til laboratoriebruk, for eksempel til produksjon av vekstmedier for bakterieprøver.
Det er pasienter med alvorlige sykdommer og alvorlige skader som står for det største behovet. Dette inkluderer sykdommer med økt blødning eller med redusert naturlig produksjon av blod. Blod kan ikke fremstilles kunstig og kan ikke lagres lenge. Ifølge Blodbanken kommer 50 prosent av befolkningen til å trenge en blod eller blodprodukter i løpet av livet.
Personer som gir blod kalles blodgivere eller donorer.
| Blodgivning innebærer at frivillige donorer gir blod med den hensikt at dette kan overføres til medisinsk trengende – ved såkalt transfusjon eller blodoverføring. Blodet kan enten gis med alle bestanddeler, for eksempel ved operasjoner eller skader som medfører blodtap, eller blodet fra en giver kan skilles, slik at en pasient bare får røde blodlegemer, en annen får blodplater og en tredje får plasma. Blod som blir for gammelt i blodbanken kan med blodgiverens samtykke benyttes til laboratoriebruk, for eksempel til produksjon av vekstmedier for bakterieprøver.
Det er pasienter med alvorlige sykdommer og alvorlige skader som står for det største behovet. Dette inkluderer sykdommer med økt blødning eller med redusert naturlig produksjon av blod. Blod kan ikke fremstilles kunstig og kan ikke lagres lenge. Ifølge Blodbanken kommer 50 prosent av befolkningen til å trenge en blod eller blodprodukter i løpet av livet.
Personer som gir blod kalles blodgivere eller donorer.
== Blodtyper ==
Det finnes flere blodtyper som er viktige å ta hensyn til under blodoverføring. I A, B, O systemet kan blodlegemene ha et antigen for gruppe A og for gruppe B, eventuelt begge. Fravær av gruppe A og B betegnes gruppe 0. I blodets plasma er det antistoffer mot A for de som ikke har blodtype A, og antistoff for B, for de som ikke har type B.
Blodtypene A, B, AB og 0 betegnes alle med + eller – etter for å angi RhD-gruppen.
Den sjeldneste blodtypen er AB-.
Rhesusfaktoren er et tredje antigen som ca. 85% av befolkningen har. Disse betegnes som Rhesus D positive. De Rhesus D negative mangler antigenet. Dersom de får Rh positivt blod i kroppen kan de utvikle antistoff (anti-D) mot rhesusfaktoren. Dette antistoffet (anti-D) kan også dannes under svangerskap eller etter fødsel der en mor som er RhD- bærer barn som er RhD+. Morens anti-D kan, dersom det kommer over i babyens kropp, ødelegge barnets røde blodlegemer slik at det får hemolytisk sykdom med forhøyet bilirubin, blir gul og må få lysbehandling (for å hjelpe å bryte ned bilirubinet) og evt blodoverføring.Dersom det ikke er nok blod av riktig blodtype, eller pasientens blodtype ikke er kjent (hastesituasjon) er det mulig å gi blod av gruppe 0 RhD- til alle. Da har giverens blod ingen antigener (A, B eller Rhesus faktorer) som reagerer med pasientens plasma. Blodtype 0 RhD- kalles derfor universell giver.
== Teknikker ==
Blod gis gjerne ved å tappe blod fra giveren ved sprøyter. Det er også mulig å gi kun blodplater og blodplasma ved hjelp av en aferesemaskin. Man får da mange ganger flere blodplater per tapping enn ved normal blodgivning. Plategivere kan gi så ofte som hver 14. dag da blodplater kun lever rundt en uke og vil reproduseres i løpet av få dager. Prosessen aferese (innsamling av blodplater, røde blodlegemer eller plasma) tar 1-2 timer, og giveren tappes for rundt 1/3 av platene, mens resten av bestanddelene i blodet gis tilbake. Normalt nivå av blodplater ligger mellom 150–400 x 10^9/liter, aferesegivere bør ha over 200.
Før en pasient får en pose blod fra blodbanken, eller ferskt blod fra en donor, gjøres en forlikelighetstest. Blodlegemer fra giveren blandes med plasma fra pasienten og blandingen legges på et objektglass under mikroskop. Normalt skal blodlegemene ikke reagere med serumet og blodlegemene ser normale ut. I dag gjøres dette elektronisk ved at et datasystem har blodtype til giver og pasient og kontrollerer at disse er forlikelige. Ved uforlikelighet (at blodet ikke passer) vil blodlegemene forandre form, bli mindre og «skrukkete» og klumper seg mer sammen, de aggregerer. Da har antistoffene fra pasientens plasma angrepet antigenene på overflaten av de røde blodlegemene fra giveren, og det vil være både unødvendig og farlig å gi denne blodposen til pasienten.
En annen reaksjon som må unngås, er at blodet levrer seg etter tapping. Da er det proteiner som er med i koaguleringsprosessen (levringsprosessen) som levrer blodet, på samme måte som når små blodårer er åpnet og koaguleringen stopper blødningen. Denne koaguleringen hemmes med en liten tilsetning av antikoagulant, ofte sitronsyre, i blodposen. Under tappingen ligger posen på en mekanisk vugge som sørger for at sitronsyren blander seg i alt blodet som tappes, slik at slik koagulering ikke skjer.
Slangen på posen med blod presses/varmes slik at man kan koble blodposen fra giveren uten at blodet kommer i kontakt med luft og omgivelser.
Det blir tatt mange blodprøver av blodgiveren ved første gangs registrering. Ved hver blodgiving blir en del av disse testene gjentatt for å bekrefte giverens blodtype, for å hindre at sykdommer som kan overføres via blod, utvikler seg uoppdaget, og blodprøver fra hver tapping, til hvert tappenummer skal finnes i blodbanken så man kan utføre forlikelighetstester mellom giverceller og pasientplasma ved behov. Blodgiverne blir spurt mange spørsmål for å oppdage om giveren kan ha blodsmittsomme sykdommer eller en livsstil som innebærer øket risiko for slike sykdommer.
Blodgivere som må begynne med faste medisiner må ofte slutte å gi blod for å hindre at pasientene får i seg uønskede medikamenter. Enkelte medisiner kan ha en effekt på det tappede blodets egenskaper (eks aspirin og blodplater), og mange medisiner tatt av blodgivere utelukker giveren av medisinske årsaker, dvs at det er det beste for giveren selv å ikke gi blod.
== Blodgivning i Norge ==
I Norge er blodgivning et offentlig ansvar og styres fra sykehus, men private organisasjoner som Norges Røde Kors organiserer tappestedene i flere byer. Den første blodbanken i Norge ble opprettet først i 1948 på Ullevål sykehus. Det finnes 30 godkjente blodbanker med tilsammen 69 tappesteder som alle er eid av helseforetakene. De 30 blodbankene er som små, lokale sparebanker som har sine testede og registrerte blodgivere, og de kan ikke gi på tvers. Norge har rundt 100.000 blodgivere, og mangler minst 25.000 for å kunne dekke en krisesituasjon. Særlig i ferier og rundt høytidene sliter så å si alle blodbankene med å få nok givere. Influensaen om vinteren er også et problem.I en reell krisesituasjon som krever umiddelbar livreddende behandling kan kun enheter som er klar til transfusjon bli nyttig. Det tar mange timer å få blod fra donor ferdig til transfusjon til pasient. Blodbankene må derfor ha nok lager av riktig type blod enhver tid. For eksempel i 22. juli 2011, da 77 ble drept og 31 skadde ble tatt inn på Ullevål sykehus, var iveren for å gi blod ekstrem stor, men blodbanken på sykehuset på de dagene kunne bare få blod fra 220 egne donorer. Resultatet til slutt ble slik at alle unntatt en av de 31 pasientene overlevde.En blodgiver kan gi 450 milliliter blod inntil fire ganger hvert år, begrenset av evnen til å reprodusere røde blodlegemer. Gjennomsnittlig gir hver norsk blodgiver nesten 2,3 ganger per år.
De fleste friske mennesker mellom 18 og 70 år kan gi blod, men ikke alle. En kan melde seg som blodgiver frem til en er seksti år. Enkelte andre ting også kan utelukke permanent eller midlertidig den enkelte fra å gi blod: kronisk/alvorlig sykdom, piercing i slimhinner siste måned, medisinbruk, narkotikamisbruk, å ha opplevd alvorlig allergiske reaksjoner, infeksjoner eller eksponering for infeksjon, menn som har sex med menn, å ha hatt kreft, å ha behov for tolk (f.eks døve og døvblinde). Det er noen unntak, men individuelle vurderinger gjøres av blodbankens lege. Kvinner skal ikke gi blod under svangerskap og heller ikke det første året etter en fødsel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.GiBlod.no
www.Blodbanken-Oslo.no | thumb|Amerikansk [[propagandaplakat fra andre verdenskrig som oppfordrer til å gi blod.]] | 9,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikingskipshuset | 2023-02-04 | Vikingskipshuset | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:1926 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Arkeologiske museer i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygdøy', 'Kategori:Byggverk fullført i 1926', 'Kategori:Byggverk tegnet av Arnstein Arneberg', 'Kategori:Etableringer i 1926', 'Kategori:Kulturminner i bydel Frogner', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Museer etablert i 1920-årene', 'Kategori:Museer i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sjøfartsmuseer i Norge', 'Kategori:Vikingtiden i Norge', 'Kategori:Vikingtidsmuseer', 'Kategori:Vitenskap i 1926'] | Vikingskipshuset, ofte kalt Vikingskipsmuseet, er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra Tune, Gokstadhaugen i Sandefjord, Oseberghaugen i Tønsberg og Borrehaugene i Vestfold. I tillegg til «Tuneskipet», «Gokstadskipet» og «Osebergskipet» finnes flere av gjenstandene fra Osebergfunnet, blant annet vognen, senger, sleder, bøtter, dyrehodeutskjæringer, billedtepper og teltstenger.
| Vikingskipshuset, ofte kalt Vikingskipsmuseet, er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra Tune, Gokstadhaugen i Sandefjord, Oseberghaugen i Tønsberg og Borrehaugene i Vestfold. I tillegg til «Tuneskipet», «Gokstadskipet» og «Osebergskipet» finnes flere av gjenstandene fra Osebergfunnet, blant annet vognen, senger, sleder, bøtter, dyrehodeutskjæringer, billedtepper og teltstenger.
== Bygningens historikk ==
På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble de store skipsgravene fra vikingtiden utgravet, og de rike funnene av skip og gravutstyr ble tatt hånd om av Universitetets Oldsaksamling. «Gokstadskipet» og «Osebergskipet» ble plassert i midlertidige skur bak Universitetsbygningene under svært dårlige bevaringsforhold. Spørsmålet om hvor de skulle utstilles permanent var et hett debatt-tema i årene etter funnet av «Osebergskipet» i 1903 og utgravningene i årene som fulgte.
Et forslag om å plassere dem i utsprengte haller under Nisseberget rett ved det nyoppførte Historisk Museum fikk stor oppslutning. Det ble lansert av arkitekt Fritz Holland i 1905 og publisert i dagspressen og i 1907 i Teknisk Ugeblad. Hollands prosjekt har påfallende likhet med det vikingskipshuset som senere ble realisert. Motstanderne, anført av Oldsaksamlingens leder, professor Gabriel Gustafson, gikk seirende ut av striden, og planene om Hollands «Vikingehal» ble endelig skrinlagt i 1912.
Professor Gustafssons plan var å la en permanent bygning for vikingskipene danne kjernen i at stort arkeologisk museum hvor alle skattene fra vikingtid og middelalder skulle samles i ett stort anlegg, praktisk lokalisert på nabotomten til Norsk Folkemuseum. I 1916 besluttet Stortinget at Gustafsons vikingskipshus skulle oppføres på Bygdøy som første byggetrinn i anlegget. En arkitektkonkurranse ble utlyst, og Arnstein Arneberg vant. Med bevilgninger fra staten kunne oppførelsen av hallen for «Osebergskipet» begynne, og skipet ble flyttet fra skuret i Universitetshagen i 1926. Fløyene til «Gokstad-» og «Tuneskipet» var ferdig i 1932. Den siste fløyen til utstilling av de rike gravfunnene fra Oseberg ble utsatt noe, og på grunn av krigen 1940–1945 ble den ikke ferdig før i 1957.
== Flytting av museet? ==
Etter at Kulturhistorisk museum i flere år hadde utredet en plan om å flytte vikingskipene og gravfunnene til et nytt museum innerst i Bjørvika, besluttet styret ved Universitetet i Oslo 20. desember 2006 å støtte forslaget. Det hadde da vært strid om flytteplanen både internt i fagmiljøet og i mediene. Enkelte mente at gravfunnene ikke ville tåle belastningene i forbindelse med pakking og transport. Særlig advarte man mot å flytte Osebergfunnene, som til dels er meget skjøre. Riksantikvaren foreslo blant annet å frede museumsbygningen med skipene som løst inventar for å hindre en flytting. Universitetet i Oslo kjøpte risikovurderinger om flyttesaken av bl.a. Norske Veritas, og Kulturhistorisk Museums opprinnelige konklusjon ut ifra disse var at flytting burde kunne gjennomføres uten større skader på skipene. Denne konklusjonen ble dog omstridt, blant annet på grunn av manglende vekt på det løse inventaret i skipene, og i november 2010 ble det fra statlig hold bestemt at man skulle sette ned en internasjonal ekspertgruppe for å gi en helhetlig vurdering av flytterisikoen. En eventuell flytting av funnene ville først kunne finne sted når spørsmålet om lokalisering var endelig avgjort og et nybygg sto ferdig oppført. Universitetet hadde opprinnelig tatt sikte på flytting i 2015.
I 2012 meldte NRK at flyttingen var kansellert. Ekspertgruppen som skulle vurdere risikoen ved å flytte skipene og de tilhørende gjenstandene fra Bygdøy til Bjørvika, konkluderte med at både skip og gjenstander måtte bli værende på Bygdøy. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen konkluderte at: "Diskusjonen om å flytte vikingskipene fra Bygdøy til Bjørvika er nå definitivt over."
== Nybygg på Bygdøy ==
Regjeringens vedtak om å ikke flytte skipene fra Bygdøy ble i 2013 fulgt opp med vedtak om delt lokalisering av Kulturhistorisk museum. Og i 2015 ga Kunnskapsdepartementet klarsignal for Statsbygg til å utlyse et skisseprosjekt for utbygging av eksisterende anlegg på Bygdøy.
Resultatet av arkitektkonkurransen forelå 13. april 2016, vinneren var AART architects med utkastet «Naust». Etter at det først ikke ble satt av penger til byggingen i statsbudsjettet for 2019, ble det i september samme år gitt klarsignal for å gå i gang med byggingen.
== Kulturminne ==
Vikingskipshuset er et kulturminne og har nummer 108686 i Riksantikvarens kulturminnebase.
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vikingskiphuset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vikingskipshuset, Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aftenposten om flyttingen
Uniforum om flyttingen Arkivert 1. januar 2007 hos Wayback Machine.
«Vikingskipshuset». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Vikingskipshuset, ofte kalt Vikingskipsmuseet, er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra Tune, Gokstadhaugen i Sandefjord, Oseberghaugen i Tønsberg og Borrehaugene i Vestfold. | 9,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansand_Dyrepark | 2023-02-04 | Kristiansand Dyrepark | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Kristiansand', 'Kategori:Etableringer i 1966', 'Kategori:Fornøyelsesparker i Norge', 'Kategori:Kristiansand Dyrepark', 'Kategori:Sider med kart'] | Kristiansand Dyrepark, ofte bare kalt Dyreparken, er en kombinert dyre- og fornøyelsespark utenfor Kristiansand i Agder, ved grensen til Lillesand. Parkselskapet ble etablert i 1964 og parken åpnet offisielt i 1966. Parken har utviklet seg til å bli den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge etter Holmenkollen. Parken, som i dag er en fritidspark med dyr, sommerteater og andre attraksjoner, har ca. 650 dyr fordelt på 127 forskjellige dyrearter. I 2021 hadde parken (inkludert Badelandet, som ble åpnet i 2010) 1 124 977 besøkende.
| Kristiansand Dyrepark, ofte bare kalt Dyreparken, er en kombinert dyre- og fornøyelsespark utenfor Kristiansand i Agder, ved grensen til Lillesand. Parkselskapet ble etablert i 1964 og parken åpnet offisielt i 1966. Parken har utviklet seg til å bli den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge etter Holmenkollen. Parken, som i dag er en fritidspark med dyr, sommerteater og andre attraksjoner, har ca. 650 dyr fordelt på 127 forskjellige dyrearter. I 2021 hadde parken (inkludert Badelandet, som ble åpnet i 2010) 1 124 977 besøkende.
== Historie ==
=== Etablering ===
Willy Tjomsaas tok initiativet til å danne parken. I 1965 ble Edvard Moseid ansatt i selskapet Kristiansand Dyrepark, og det var han som startet utbyggingen. Dørene åpnet offisielt 26. juni 1966. På 1970-tallet ble parken kjent som verdens største eksportør av kameler.
=== Sjimpansen Julius ===
De første sjimpansene ble født i hemmelighet; Julius, som ble den mest kjente av Dyreparkens dyr, ble født den 26. desember 1979. Julius vokste opp hjemme hos Edvard Moseid og ble TV-kjendis første gang i 1981. Julius ble gjennom dette parkens store attraksjon.
=== Kaptein Sabeltann og Kardemomme by ===
I 1983 ble parken utvidet. Den ble fra da av omtalt som dyre- og fritidspark. Artisten og forfatteren Terje Formoe arbeidet som markeds- og underholdningssjef i Dyreparken fra 1984 til 1994. Hans musikalske barne- og familieforestilling Kaptein Sabeltann dukket opp første gang i 1989. Teaterforestillinger med denne sjørøverfiguren har blitt vist i et eget amfiteater hver sommer siden og er i dag parkens største attraksjon. Fram til 2006 var det tilsammen solgt over 850 000 billetter til Sabeltann-forestillingene. En modell i full størrelse av forfatteren Thorbjørn Egners fantasiby Kardemomme by ble åpnet som et temaområde i parken 8. juni 1991.
=== Direktørskifte og videre utbygging ===
I 2000, etter 35 år, overlot Edvard Moseid ledelsen til andre. Moseid flyttet deretter til Afrika.
25. mai 2007 fikk parken og Norge løver for første gang. To hunner og to hanner ankom fra en dyrepark i Danmark. Samme år satte parken ny besøksrekord med 670 000 gjester. 31. mai og 1. juni 2008 fikk en av løvene i parken, Sera, fire avkom. Fredag 4. juli 2008 fødte også en annen løve, Kila, to løveunger.
Dyreparken åpnet 25. juni 2010 Badelandet etter å ha investert 115 millioner på det som er den største enkeltinvesteringen i dyreparkens historie.
Parken ble kåret til Årets grønne park for 2015.
== Seksjoner ==
Dyreparken består i hovedsak av to hoveddeler som er integrert, en dyrepark og en underholdningspark. Parken er delt i flere seksjoner:
=== Underholdning ===
Badelandet – Består av 12 sklier og 12 attraksjoner/bassenger. Krever egen billett. Åpnet i 2010.
Kardemomme by – Møt Kasper og Jesper og Jonathan, samt politimester Bastian og tante Sofie. Åpnet i 1991.
Kaptein Sabeltanns verden – Karibisk landsby med borg heksehus, og sjørøverteater. Åpnet i 1995.
Båtbasaren – Tivoliområde
Kjuttaviga – Amfiscene hvor Kaptein Sabeltann-forestillingene blir vist. Åpnet i 1983.
Sørlandsbrygga – Restaurantområde. Åpnet i 2012.
Abra havn - Overnattingsted i sjørøverstil. Åpnet mai 2012
Herli Land Forestillinger spilt siden 2005
Hakkebakkeskogen - Skuespillere viser frem kjente episoder fra Egners fortelling. Åpnet i 2015.
Hakkebakkeskogen Filmstudio- Tar deg med gjennom filminnspillingen av filmen Dyrene i Hakkebakkeskogen. Åpnet sommeren 2017, men senere lagt ned vinteren 2019.
Spøkelseshuset - Et spøkelseshus som viser marerittene til Kaptein Sabeltann. Åpnet 2018.
=== Dyr ===
Nordisk villmark – Nordiske dyr som ulv, jerv, gaupe og elg
Tropisk avdeling – Amfibiehus med slanger, krokodiller m.m. + Julius og mange andre aper i trærne på utsiden
Afrika – Afrikansk savanne, med sjiraffer, sebra, løver, geparder og andre afrikanske dyr
Asia – sibirske tigere samt orangutanger og gibbonaper
Heia – Område med bl.a steinbukker og dåhjorter
KuToppen – Bondegård åpnet i 2009, med vanlige norske gårdsdyr, basert på Barne-TV-serien med samme navn.
=== Besøkstall ===
1966: 109 895
1976: 190 000
1986: 260 000
1996: 526 000
2001: 528 850
2006: 626 037
2007: 670 746
2008: 631 210
2009: 695 039
2010: 758 390
2011: 818 000
2012: 975 000
2013: 869 813
2014: 896 778
2015: 1 025 096
2016: 1 006 559
2017: 946 895
2018: 996 198
2019: 1 009 164
2020: 913 437
2021: 1 124 977
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kristiansand Dyrepark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Badelandet | Åpnet | 9,613 |
null | 2023-02-04 | Stat | null | null | null | En stat er i dagligtale omtalt som et land eller en nasjon som har et sett institusjoner som innehar autoritet til å definere lover og regler som styrer folket i ett eller flere samfunn innenfor dette landet og har indre og ytre suverenitet over et bestemt territorium som oftest er definert av folkeretten. Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler. | 9,614 |
null | 2023-02-04 | Aksiom | null | null | null | Et aksiom (gresk: ἀξίωμα, aksioma, «grunnsetning») er en grunnsetning som aksepteres uten bevis, enten den er allment akseptert eller den er selvinnlysende sann. I epistemologien (læren om viten) står for eksempel kausalitetsaksiomet som et eksempel på et slik aksiom, likefullt representerer aksiomet og dens unntaksmessige rolle i vitenskapelig og normativ tenkning som en av filosofiens største utfordringer. | 9,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kanal%C3%B8yene | 2023-02-04 | Kanaløyene | ['Kategori:2°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:De britiske øyer', 'Kategori:Kanaløyene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øygrupper i Europa'] | Kanaløyene er en øygruppe utenfor kysten av Normandie, Frankrike, i Den engelske kanal. Øygruppen består av to bailiwicks (fogdesogn), som er kronbesittelser og inngår i hertugdømmet Normandie. Kanaløyene inngår i den større øygruppen De britiske øyer.
I 1204 mistet den engelske kongen kontrollen over fastlandet og etter det har Kanaløyene blitt styrt uavhengig av fastlandsnormandie.
Tyskland okkuperte Kanaløyene under andre verdenskrig. Victor Hugo tilbrakte mange år i eksil på Guernsey og skrev Les Misérables der.
Beboerne her har britiske pass med tittelen «British Islands, Bailiwick of Jersey» eller «British Islands, Bailiwick of Guernsey», i motsetning til britene, som har «United Kingdom».
Øygruppen er ikke medlem av EU.
| Kanaløyene er en øygruppe utenfor kysten av Normandie, Frankrike, i Den engelske kanal. Øygruppen består av to bailiwicks (fogdesogn), som er kronbesittelser og inngår i hertugdømmet Normandie. Kanaløyene inngår i den større øygruppen De britiske øyer.
I 1204 mistet den engelske kongen kontrollen over fastlandet og etter det har Kanaløyene blitt styrt uavhengig av fastlandsnormandie.
Tyskland okkuperte Kanaløyene under andre verdenskrig. Victor Hugo tilbrakte mange år i eksil på Guernsey og skrev Les Misérables der.
Beboerne her har britiske pass med tittelen «British Islands, Bailiwick of Jersey» eller «British Islands, Bailiwick of Guernsey», i motsetning til britene, som har «United Kingdom».
Øygruppen er ikke medlem av EU.
== Øyer ==
Bailiwick of Guernsey:
Guernsey
Alderney
Sark
Herm
Jethou
Brecqhou
Burhou
Lihou
andre mindre øyer og holmerBailiwick of Jersey:
Jersey
Minquiers
Ecréhous
== Eksterne lenker ==
States of Alderney
States of Guernsey
States of Jersey
Seigneur of Sark Arkivert 15. september 2019 hos Wayback Machine.
Channel Islands at Britlink | Bailiwick of Jersey | 9,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kronbesittelse | 2023-02-04 | Kronbesittelse | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kronbesittelser'] | Kronbesittelse er en stat som er underlagt den britiske monarken som sådan, i motsetning til oversjøiske territorier, som er underlagt den britiske statens overhøyhet. En kronbesittelse er ikke en del av Storbritannia. Det finnes tre kronbesittelser: Jersey, Guernsey (Kanaløyene) og Man.
Ved å være en uavhengig administrert embetsområde er kronbesittelser ikke en del av Storbritannia eller britisk oversjøisk territorium. De er selvstyrte besittelser underlagt den britiske kronen (definert som unike i hver jurisdiksjon). Imidlertid er kronbesittelsene internasjonal anerkjent som «territorier som Storbritannia er ansvarlig for». Som resultat av dette er de ikke medlem av Samveldet av nasjoner, EU, og andre internasjonale organisasjoner, men er medlemmer av Det britisk-irske råd. De er ikke en del av Den europeiske union (EU), men omfattes likevel av EUs tollunion og Storbritannias tiltredelsestraktat med EU regulerer ellers kronbesittelsenes forhold til EU.
Kronbesittelsene har gjennom sine lovgivende forsamlinger makt til vedta lovgivning som har effekt for dem selv, med samtykke fra kronen, Privy Council for Kanaløyene, og viseguvernøren for Man. I 2005 fulgte Jersey etter Man og Guernsey i å opprette rollen som førsteminister (Chief Minister) for å tjenestegjøre som øyas regjeringsleder.
| Kronbesittelse er en stat som er underlagt den britiske monarken som sådan, i motsetning til oversjøiske territorier, som er underlagt den britiske statens overhøyhet. En kronbesittelse er ikke en del av Storbritannia. Det finnes tre kronbesittelser: Jersey, Guernsey (Kanaløyene) og Man.
Ved å være en uavhengig administrert embetsområde er kronbesittelser ikke en del av Storbritannia eller britisk oversjøisk territorium. De er selvstyrte besittelser underlagt den britiske kronen (definert som unike i hver jurisdiksjon). Imidlertid er kronbesittelsene internasjonal anerkjent som «territorier som Storbritannia er ansvarlig for». Som resultat av dette er de ikke medlem av Samveldet av nasjoner, EU, og andre internasjonale organisasjoner, men er medlemmer av Det britisk-irske råd. De er ikke en del av Den europeiske union (EU), men omfattes likevel av EUs tollunion og Storbritannias tiltredelsestraktat med EU regulerer ellers kronbesittelsenes forhold til EU.
Kronbesittelsene har gjennom sine lovgivende forsamlinger makt til vedta lovgivning som har effekt for dem selv, med samtykke fra kronen, Privy Council for Kanaløyene, og viseguvernøren for Man. I 2005 fulgte Jersey etter Man og Guernsey i å opprette rollen som førsteminister (Chief Minister) for å tjenestegjøre som øyas regjeringsleder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) British Crown Dependencies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
States of Jersey
States of Guernsey
Isle of Man Government
Ministry of Justice UK | Kronbesittelse er en stat som er underlagt den britiske monarken som sådan, i motsetning til oversjøiske territorier, som er underlagt den britiske statens overhøyhet. En kronbesittelse er ikke en del av Storbritannia. | 9,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesterligaen_i_fotball_for_menn | 2023-02-04 | Mesterligaen i fotball for menn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:UEFA Mesterliga'] | Mesterligaen i fotball for menn (engelsk: UEFA Champions League) er en årlig europeisk fotballturnering avholdt av UEFA. Turneringen begynner på sensommeren og avsluttes i mai påfølgende år. Klubber som plasserer seg høyt nok i sine nasjonale fotballigaer får delta i turneringen. 26 av de 32 deltagende klubbene i gruppespillet er automatisk kvalifisert mens de resterende må gjennom kvalifisering.
| Mesterligaen i fotball for menn (engelsk: UEFA Champions League) er en årlig europeisk fotballturnering avholdt av UEFA. Turneringen begynner på sensommeren og avsluttes i mai påfølgende år. Klubber som plasserer seg høyt nok i sine nasjonale fotballigaer får delta i turneringen. 26 av de 32 deltagende klubbene i gruppespillet er automatisk kvalifisert mens de resterende må gjennom kvalifisering.
== Historie ==
=== L'Équipe og Real Madrid: en suksesshistorie ===
I løpet av sommeren 1953 spilte Wolverhampton Wanderers en rekke vennskapskamper på hjemmebanen mot utenlandsk motstand, blant annet Racing Club of Argentina, Spartak Moskva og Honvéd fra Ungarn. Wolves vant siste kamp mot Honvéd 3–2, noe som førte til at den britiske pressen utropte dem som "Verdensmestere".
Dagen etter Wanderers ble erklært verdensmestere av britisk media, publiserte L'Équipe følgende artikkel:
"Før vi erklærer at Wolverhampton er uovervinnelige, la dem dra til Moskva og Budapest. Og det er andre internasjonalt anerkjente klubber: Milan og Real Madrid for å nevne to. Et klubbverdensmesterskap, eller i det minste et europeisk, bør lanseres".
L'Équipe, som lenge hadde aksjonert for en europeisk klubbturnering for å avgjøre hvilken klubb var best på kontinentet, begynte på slutten av 1953 å jobbe for at denne drømmen kunne bli en realitet.
Støtte som prosjektet fikk fra Real Madrid i det øyeblikket ble avgjørende. UEFA og FIFA hadde vært likegyldige til denne ideen, og dette hadde ført til at L'Équipe hadde valgt å kontakte noen av de viktigste klubbene på kontinentet istedet. Santiago Bernabéu, presidenten i Real Madrid, som på den tiden var ofte omtalt som den mektigste klubben i Europa, var en av dem som hadde mest tro til denne turneringen. En konkurranse på europeisk nivå kunne få Real Madrid til å vokse til en større klubb, og dette likte Bernabéu.
Første møte mellom L'Équipe og Real Madrid tok sted i Paris i våren 1955. L'Équipe var representert av Gabriel Hanot og Jacques de Ryswick. Både presidenten og visepresidenten i Real Madrid, Santiago Bernabéu og Raimundo Saporta, deltok fra Real Madrid. Europacupen ga sitt første skritt etter dette møtet. Snart ville mange andre bli med.
I juni 1955 godkjente UEFA organiseringen av turneringen. Den ble kalt European Champion Clubs Cup (opprinnelig navn på fransk, Coupe des Clubs Champions Européens). Turneringen ble senere kjent i Norge under navnet Serievinnercupen.
Serievinnercupen ble første gang arrangert i 1955/56 som en ren cupturnering, men der lag som møttes spilte to kamper mot hverandre for å kåre en vinner. Det ble Real Madrid som kom seirende ut av denne første utgaven, der de slo Stade Reims 4-3 i finalen.
=== Serievinnercupen blir Champions League ===
Champions League erstattet i 1992/93 Serievinnercupen. Champions League ble det åpnet for at flere lag fra samme land kunne delta i turneringen. Det ble innført et gruppespill bestående av to grupper med fire lag, der vinnerne av gruppene møttes i finalen. Allerede i 1993/94 ble dette endret, da gikk de to beste lagene fra hver gruppe videre til en to-kamps semifinale.
== Format ==
I 1994/95 ble antallet runder før gruppespillet redusert fra tre til én, og antallet grupper utvidet til fire, der de to beste i hver gikk videre til kvartfinaler. Dette formatet ble beholdt helt til 1997/98 da man innførte to kvalifiseringsrunder som ledet opp til et gruppespill bestående av seks grupper med fire lag. Gruppevinnerne samt de to beste toerne avanserte til kvartfinalene.
I 1999/2000-sesongen ble ytterligere en kvalifiseringsrunde lagt til, og første runde i selve turneringen bestod nå av åtte grupper med fire lag, hvor de to beste fra hver gruppe gikk videre til et nytt gruppespill bestående av fire grupper med fire lag. Lagene som endte på tredjeplass i sine grupper, gikk inn i UEFA-cupens tredje runde. Fra det andre gruppespillet avanserte de to beste i hver gruppe til kvartfinalene.
Dette formatet medførte at antallet kamper ble i høyeste laget. Europas beste lag har en stor kampbelastning og antallet kamper i Champions League gjorde det ikke bedre. Derfor ble det andre gruppespillet kuttet ut fra 2003/04, slik at de to beste i hver gruppe går inn i to-kamps utslagsrunder som begynner med åttendedelsfinaler. Treerlagene i gruppespillet gikk inn i UEFA-cupens tredje runde, etter opprettelsen av Europaligaen gikk de åtte treerlagene til sekstendelsfinalene der.
Turneringen består per 2009/10-sesongen av tre deler. Først fire kvalifiseringsrunder der det spilles doble utslagskamper, deretter en runde med gruppespill, før det igjen spilles doble utslagskamper i åttendedelsfinalene til semifinalene. Finalen spilles som én enkeltkamp på nøytral bane.
Gruppespillet består av åtte grupper av fire lag som møtes to ganger hver. De to beste lagene i hver gruppe går videre til åttendedelsfinalen.
== Kvalifisering ==
Kvalifiseringen til turneringen bestemmes av lagenes plassering i deres hjemlige serie etter et kvotesystem der landene med de sterkeste seriene får tildelt flest plasser. Klubber som spiller i sterke ligaer kommer også inn på et senere trinn i turneringen. De tre sterkeste ligaene, etter UEFAs rangering, får vinneren og toeren i ligaen rett inn i gruppespillet, og lagene på tredje- og fjerdeplass kommer inn i tredje kvalifiseringsrunde. Det er ett unntak fra denne.
== Turneringsrekorder ==
Totalt 22 klubber har vunnet turneringen siden starten i 1955, med Real Madrid som den eneste klubben som har vunnet den 14 ganger, inkludert de fem første. Bare fire klubber har nådd ti eller flere finaler: Real Madrid (17), Milan (11), Bayern München (11) og Liverpool (10). Totalt tretten klubber har vunnet turneringen flere ganger: de fire nevnte klubbene, sammen med Ajax, Barcelona, Inter Milan, Manchester United, Benfica, Nottingham Forest, Juventus, Porto og Chelsea. Totalt tjue klubber har nådd finalen uten noen gang å ha klart å vinne turneringen.
Klubber fra ti land har levert turneringsvinnere. Spanske klubber har vært de mest suksessrike, og vunnet totalt 19 titler.
=== Antall pokaler per klubb ===
== Finalerekorder ==
Stadion med flest finaler: Wembley Stadium 6 finaler.
Mest folkerike finale: Real Madrid – Frankfurt på Hampden Park i Glasgow den 18. mai «1960» der 135 000 mennesker møtte opp.
Lag deltatt i flest finaler: Real Madrid, 16 finaler.
Lag med flest troféer: Real Madrid, 13 troféer.
Mest målrike finale: Real Madrid – Frankfurt spilte 7 – 3 i 1960.
Spiller med flest mål i en finale: Ferenc Puskás scoret 4 mål for Real Madrid i finalen i 1960.
== Hymne ==
Turneringens hymne, som har tittelen «UEFA Champions League Anthem» er skrevet av den britiske komponisten Tony Britten og er en adapsjon av «Zadok the Priest» (hentet fra Kong James' bibel) fra Coronation Anthems av Georg Friedrich Händel. Britten fikk oppdraget av UEFA i 1992 for bruk i turneringen som startet i august samme år. Hymnen blir framført av Royal Philharmonic Orchestra og sunget av Academy of St Martin in the Fields. Koret er i UEFAs tre offisielle språk: engelsk, fransk og tysk.
Hymnen er på tilsammen rundt tre minutter, og består av to korte vers og et kor-refreng til slutt. Kor-refrenget blir avspilt i forkant av alle kamper i turneringen, og ved start og avslutning av fjernsynsoverføringer fra disse.
== Troféet ==
Troféet ved ett vunnet mesterskap er en vandrepokal, som klubbene gir videre til neste års vinner. Hvis man i dag vinner turneringen fem ganger, får man lov til å beholde troféet. Da turneringen het Europa Champion Clubs Cup (Europacupen, Serievinnercupen), ble troféet beholdt ved tre seirer i strekk. Dette skjedde for Ajax, 1971–1973 og Bayern München, 1974–1976.
Seks klubber har vunnet troféet permanent:
Real Madrid, som vant de første fem turneringene i strekk fra 1956 til 1960.
Ajax, som vant tre turneringer i strekk fra 1971 til 1973.
Bayern München, som vant tre turneringer i strekk fra 1974 til 1976.
AC Milan, som vant sin femte turnering i 1994.
Liverpool, som vant sin femte turnering i 2005.
Barcelona, som vant sin femte turnering i 2015.
== Vinnere ==
== Norske spillere i finalen ==
Oppdatert 16. mai 2018
Følgende nordmenn har spilt i finalen.
Hassan El Fakiri var med i troppen til Monaco i 2004, men ble ikke byttet innpå under finalen.
== Norsk deltagelse ==
Rosenborg var første norske klubb til å kvalifisere seg til gruppespillet i Mesterligaen 1995/1996, og har deltatt totalt 11 ganger i gruppespillet. Senest i 2007/08. Klubbens beste prestasjon er avansement til kvartfinale i 1996/97-sesongen.
Molde kvalifiserte seg i 1999/2000-sesongen. Lillestrøm, Brann, Vålerenga, Stabæk, Strømsgodset og Bodø/Glimt har alle deltatt i kvalifiseringsrundene uten å gå videre til gruppespill.
== Se også ==
Tilskuere i sportsturneringer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) UEFA Champions League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | (14 titler)}} | 9,618 |
null | 2023-02-04 | Guernsey | null | null | null | Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey; fransk: Bailliage de Guernesey) er en britisk kronbesittelse i Den engelske kanal utenfor kysten av Normandie. Som en bailiwick, «juridisk område», består Guernsey ikke bare av de ti sognene på øya Guernsey, men også øyene Alderney og Sark, hver av dem selvstyrte besittelser med egne myndigheter, men også de små øyene Herm, Jethou, Brecqhou og Lihou og et antall mindre, ubebodde øyer. | 9,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Man | 2023-02-04 | Man | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Man', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Man (engelsk: Isle of Man, også stavet Mann; manx: Ellan Vannin eller Mannin) er en øy i Irskesjøen mellom England i øst, Irland i vest og Skottland i nord. Man er en kronbesittelse direkte underlagt Storbritannias monark. Man er ikke del av Storbritannia, men er avhengig av dem for militært forsvar, og er i hovedsak underlagt Storbritannias utenrikspolitikk. Man har imidlertid aldri vært del av Den europeiske union. Utover forsvar og utenrikspolitikk styres Man som en selvstendig stat med eget parlament og egne lover. Lover fra Storbritannia som påvirker Man må godkjennes av parlamentet i Man for å tre i kraft.Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey («Lakselv») og Snaefell («Snøfjell»). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Etter en periode med vekslende underkastelse overfor kongene i England og Skottland kom Man under føydalt overherredømme av den engelske krone. Man ble underlagt den britiske tronen i 1765.
| Man (engelsk: Isle of Man, også stavet Mann; manx: Ellan Vannin eller Mannin) er en øy i Irskesjøen mellom England i øst, Irland i vest og Skottland i nord. Man er en kronbesittelse direkte underlagt Storbritannias monark. Man er ikke del av Storbritannia, men er avhengig av dem for militært forsvar, og er i hovedsak underlagt Storbritannias utenrikspolitikk. Man har imidlertid aldri vært del av Den europeiske union. Utover forsvar og utenrikspolitikk styres Man som en selvstendig stat med eget parlament og egne lover. Lover fra Storbritannia som påvirker Man må godkjennes av parlamentet i Man for å tre i kraft.Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey («Lakselv») og Snaefell («Snøfjell»). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Etter en periode med vekslende underkastelse overfor kongene i England og Skottland kom Man under føydalt overherredømme av den engelske krone. Man ble underlagt den britiske tronen i 1765.
== Etymologi ==
Opprinnelsen til navnet Man eller Mann er noe usikker. På manx er Man kjent som Ellan Vannin, hvor ellan er et gælisk ord som betyr «øy». Den tidligste formen for Man er Manu eller Mana, som gir genitivnavnet Manann som fører til ordet Mannin, som får konsonantmutasjon når det blir brukt etter hunkjønnsordet Ellan, noe som gir Vannin. Disse formene er beslektet med navnet til en sjøgud i keltisk mytologi kjent som Manannan på irsk og som Manawydan på walisisk.Navnet er nedtegnet som Mona hos Julius Cæsar, 54 f.Kr., som Monapia eller Monabia hos Plinius den eldre, 77 e.Kr., som Monæda hos Klaudios Ptolemaios, 150, Mevania og Mænavia hos Orosius, 416, og Eubonia eller Eumonia hos irske forfattere i tidlig middelalder. I walisiske nedtegnelser er det Manaw, og i islandske sagaer er det Mön eller Møn.Selv om Man aldri ble underlagt Romerriket i den tiden da England var det (se Romersk Britannia), var øya kjent i greske og romerske nedtegnelser hvor det ble vekselvis kalt for Monapia, Mοναοιδα (Monaoida), Mοναρινα (Monarina), Menavi og Mevania. Mano og Manau, gammelwalisiske og gammelirske stedsnavn for Man, opptrer også i Manaw Gododdin, navnet på den smale kyststripen på sørsiden av Firth of Forth som var en del av det brittonsktalende kongedømmet Gododdin i tiden etter at romerne hadde trukket seg ut av Britannia. Navnet er antagelig knyttet til det samme navnet som på øya Môn og antagelig med det keltiske rotordet som er reflektert i walisiske mynydd, bretonske menez, skotsk-gæliske monadh, og som betyr «fjell». Disse er antagelig avledet fra det urindoeuropeiske rotordet *men-, «å heve seg, kneise», antagelig for å referere til at øya Man tilsynelatende stiger opp av horisonten i Irskesjøen.
== Naturgeografi ==
Man er en del av De britiske øyer, og er hovedsakelig en øy, beliggende på nordvestkysten av Europa. Øya ligger i Irskesjøen, omtrent midt mellom England, Skottland og Irland. Geografisk ligger Man nærmest Skottland, deretter England og så Wales. Den er omtrent 48 km lang og mellom 13 og 24 km bred. Øya har et flateinnhold på rundt 572 km².Man er dominert av to fjellhøyder, dekket av lyng eller gresskledd lyngmo. Det er et flatt lavlandsområde i nord, inkludert The Ayres (Mans nordligste punkt er Point of Ayre) og Ballaugh Curraghs, som har et rikt og verdifullt fugleliv. Sørøst langs halvøya Langness er det også flatt. Den ca. 160 km lange kysten rundt øya består av bratte klipper, men den er brutt opp med sandstrender her og der. Ingen steder er man mer enn ti km fra kysten. I nord er det også sanddyner som skiller viddene ved Ayres fra havet. Innlandet består av skogkledde daler, unntatt i sør, der det er mer nakent. Rundt førti prosent av øya er ubebodd. Foruten hovedøya Mann består Man av en del nærliggende mindre øyer: helt syd ligger Calf of Man, som kun er bebodd noen deler av året; Chicken Rock, der det står et ubemannet fyrtårn; og St Patrick's Isle og St Michael's Isle, som begge er knyttet til hovedøya med gangveg.Fjellene i nord og i sør er adskilt av en dal. Helt i nord er det meget flatt, lendet består hovedsakelig av avleiringer som ble bygget opp av moreneforskyvninger fra det vestlige Skottland i istidens kaldere epoker. Det er kun ett fjell som er høyere enn 600 meter: Snaefell (Snøfjell), som er på 620 meter over havet. Ifølge en gammel legende kan en fra fjelltoppen se seks kongedømmer: Man, Skottland, England, Irland, Wales og Himmelen. Enkelte tar med et syvende rike: enten Nord-Irland eller Neptuns rike (sjøriket).
=== Klima ===
Man har et temperert klima med kjølige somre og milde vintre. Gjennomsnittlig nedbør er høyere enn gjennomsnittet for De britiske øyer, på grunn av øyas beliggenhet vest for Storbritannia og med tilstrekkelig avstand fra Irland til at fuktigheten blir akkumulert fra Irskesjøen av de rådende sørvestlige vindene. Gjennomsnittlig nedbør er høyest på Snaefell, der det er rundt 1 900 mm i året. Ved lavere nivåer kan det bli rundt 800 mm i året. Temperaturene forblir ganske lave; høyeste målte temperatur er 28,9 ℃ ved Ronaldsway.
=== Flora og fauna ===
Man har et unikt plante- og dyreliv, hovedsakelig med arter som koloniserte øya i den korte perioden etter istiden da øya var landfast. Det er få pattedyr og enda færre reptiler, og grunnet avskogingen i middelalderen mangler en del fuglearter som nøtteskriker og hakkespetter.Ballaugh Curraghs, våtlandsområdet i nordvest, har et rikt og variert biologisk mangfold. Her ligger også Curraghs Wildlife Park, både en zoologisk hage og naturreservat. Området er viktig fordi det er bebodd av den nest største myrhauk i Europa, en fugl som kommer til området i løpet av vintermånedene. Andre fugler er blant annet vandrefalk, dvergfalk, rødstrupe, løvsanger, måltrost og jernspurv. Det er også underarter av gjerdesmetter, som muligens er endemiske for øya.
Området er også kjent for sitt mangfold av sommerfugler, og villmarksparken har en egen «Butterfly Walk» der publikum har anledning til å se insektene i deres eget miljø. Her finnes blant annet aurorasommerfuglen. Villmarksparken har en egen avdeling der det er samlet hundre ulike dyr fra andre steder i verden, blant annet pelikaner, otere og pingviner.
Ballaugh Curragh har også en av de største ynglende koloniene av ville wallabier på De britiske øyer. Disse pungdyrene synes å okkupere den samme økologiske nisjen som haren.Curraghs har et variert dekke av buskskog som omfatter blant annet piletrær, og torvmoser er ansvarlige for den store mengden brenntorv i området, som tidligere var en viktig kilde til brensel for befolkningen. Området er også habitat for seks ulike orkidéer, deriblant flekkmarihand.
Fugleobservatoriet på Calf of Man, etablert 1959 og offisielt britisk fugleobservatorium i 1962, driver detaljerte opptegnelser og ringmerking av lokale fuglearter, deres vandringer og hekking på øya. Noen av fuglene som holder til her, er krykkje og andre måsearter, lundefugl, lomvi, teist, alke, stormfugl (Fulmarus), skarver, og stormsvaler. Bemerk også at Calf of Man er hjem for en hekkende art havlire (vitenskapelig navn Puffinus puffinus), som er en stormfugl. På engelsk blir denne sjøfuglen kalt for «Manx Shearwaters» på grunn av dens tilstedeværelse i sjøen i nærheten av Man. Det er den eneste fugleart som har et navn som er tilknyttet Man. Tidligere hekket den der i tusentall før en fremmed art, brunrotten, invaderte øya.
Hver sommer fra midten av mai til midten av august kan man oppleve flokker av brugde (vitenskapelig navn Cetorhinus maximus), en haiart som er verdens nest største fisk.
Sosioøkonomiske faktorer som endrede jordbruksmetoder har påvirket fuglebestanden på Man. Studier har vist endringer i biodiversiteten. En tidligere vanlig art som viper er i dag sjelden på Man, mens gulspurv har forsvunnet helt fra øya.Man har et eget økosystem med særegne dyrearter som manxkatten, loaghtansau, mansk rovflue (Manx robber fly, først oppdaget på 1940-tallet), mansk kål (Coincya monensis subsp. monensis) og en egen tomatplante, Manx Marvel tomato. Samtidig har en rekke dyrearter dødd ut i møtet med moderne tid, blant annet en mansk storfeart (utdødd ca. 1815), mansk sauehund (coill), mansk hest (ca. 1820), og mansk gris, kjent lokalt som purrs (sannsynligvis utdødd på 1700-tallet).
== Demografi ==
I henhold til folketellingen i 2016 hadde Man 83 314 innbyggere. Av dem bodde 26 997 i øyas hovedstad Douglas.
Det meste av befolkningen er født på De britiske øyer, med 47,6 prosent på Man, 37,2 prosent født i England, 3,4 prosent født i Skottland, 2,1 prosent i Nord-Irland, 2,1 prosent i Irland, 1,2 prosent i Wales, og 0,3 prosent født på Kanaløyene.
Folketellinger har vært gjennomført på Man med ti års mellomrom siden 1821 med foreløpige årlige mellomtellinger fra og med 1966. Den er atskilt fra, men nært sammenkoblet med folketellingen i Storbritannia. Folketellingen for 2001 ble utført av Divisjonen for økonomiske og offentlige anliggender (Economic Affairs Division) under Mans finansdepartement og med hjemmel i Folketellingsloven av 1929.
=== Språk ===
Det offisielle språket på Man er engelsk. Mansk-gælisk har tradisjonelt blitt snakket, men er i dag betraktet som «kritisk truet».Kulturen på Man er sterkt påvirket av den felles opprinnelsen i både den keltiske og den norrøne kulturen. Det ble opprinnelig snakket mansk – et keltisk språk beslektet med skotsk-gælisk og irsk – kalt Goidelic Manx (Gaelg), men den siste innfødte og naturlige taleren døde i 1974. Mansk er blitt offisielt anerkjent som et rettmessig opprinnelig regionalt språk under Den europeiske pakt om regionale språk eller mindretallsspråk, stadfestet av Storbritannia den 27. mars 2001 på vegne av Mans regjering.
Ved hjelp av særlig norsk språkforsking ved Carl Marstrander tidlig på 1900-tallet ble mansk dokumentert i tide, og i de siste årene har det oppstått en fornyet interesse for språket. Det er i dag 27 kjente som taler språket naturlig og ytterligere 650 med god kjennskap til det. Siden 2003 har den tidligere skolebygningen i St John's School blitt benyttet for Bunscoill Gaelgagh (mansk for mellomskole). Høyere språkutdannelse er tilgjengelig ved Isle of Man College og Senter for manske studier. I henhold til folketelling av 2001 er det 1 680 av 76 315, det vil si 2,2 prosent av befolkningen, som hevder å ha kunnskap i mansk.
Et karakteristisk mansk uttrykk er Traa Dy Liooar, som betyr «det er nok tid» og representerer det typiske manske synet på tilværelsen.
=== Religion ===
Den dominerende religiøse tradisjonen på øya er kristen, og den gamle kristne kirken på øya er i dag medlem av det anglikanske fellesskapet. Bispedømmet på øya har en ubrutt historie fra 1154 og fram til i dag, men i løpet av denne tiden har det vært en del endringer i tradisjonen og detaljer. Tradisjonelt regnes Maughold av Man som Mans egen skytshelgen.
Som med alle gamle anglikanske kirker var bispedømmet en gang (og fram til reformasjonen) en del av den gang rådende hovedstrømning i den vestlige kristne kirke, den romersk-katolske kirke. Bispedømmet har i perioder vært en del av de nasjonale kirker i Norge (Nidaros erkebispedømme), Skottland, og England. Den manske kirke har også vært påvirket av den irske religiøse tradisjon. Etter 1541 har Mans biskop og 28 prestegjeld vært en del av York erkebispedømme.Det eksisterer også andre kristne kirker på Man. Det nest største kirkesamfunnet er metodistkirken, som er bortimot like stor som det anglikanske bispedømme. Det er åtte romersk-katolske sognekirker som er underlagt autoriteten til den romersk-katolske erkebiskopen i Liverpool. I tillegg er det fem baptistkirker, fire kirker i pinsebevegelsen, og to kalvinistiske kirker (United Reformed Church).Det er dessuten et lite jødisk samfunn på Man som har en synagoge i Douglas. En rekke jøder ble internert på Man under begge verdenskrigene.
== Historie ==
Øya Man ble atskilt fra Britannia og Irland en gang rundt 8000 f.Kr. og det synes som om folk tok seg over Irskesjøen og bosatte seg en gang før 6500 f.Kr. De første innbyggerne var jegere og samlere som levde av jakt og fiske, og de brukte redskaper tilvirket av stein og bein, noe som er funnet ved kysten. Disse er utstilt i Manx museum.Neolittisk tid markerte begynnelsen på steinalderjordbruket med bedre steinredskaper og tilvirkning av keramikk. Det var i denne perioden at megalittiske monumenter ble reist over hele øya. Disse finnes blant annet ved Cashtal yn Ard i nærheten av Maughold, Meayll-sirklene ved Cregneash og Ballaharra-steinene ved St John's. Det var også en samtidig lokal kultur ved Ronaldsway og påvirkning fra Bann-kulturene i Irland.I bronsealderen ble de store fellesgravene, megalittene, erstattet med mindre gravhauger. Likene ble lagt i dekorerte steinkister. Gravhaugene har skapt varige markører i landskapet på Mans landsbygd.Jernalderen ble begynnelsen på kulturell innflytelse fra keltisk språk og kanskje også en viss innvandring av keltisktalende folk fra Irland og England. Det er antatt at den første bølgen av folk og/eller kultur kom fra britonere, men det var tidlig innflytelse også fra irske keltere. Det er konstatert en viss endring i språket som ble benyttet i oghaminskripsjoner på denne tiden. Mansk-gælisk er nært beslektet med irsk og skotsk-gælisk. Det ble bygget bygdeborger på fjell og åskanter, og noe færre ute ved kysten. Bondegårdene bygde store keltiske rundhus for hele familien og husdyrene.I løpet av 800-tallet kom en ny bølge av folk og kulturinnflytelse til Man. Det var norrøne nordboere som seilte nedover kysten av Skottland på veg til Irland. Disse vikingene slo seg etter hvert ned på Man i et stort antall. Fra 900-tallet er det pålitelige skriftlige kilder som viser norrøn besittelse av Man. Disse nordboerne, sannsynligvis hovedsakelig med opprinnelse fra Norge, innførte sine egne ting-tradisjoner med etableringen av Tynwald (= Tingvoll), og mange landinndelinger på øya som fortsatt eksisterer. De etterlot seg også store steinkors med runeinskripsjoner og med en blanding av kristne og hedenske motiver. Mansk språk inneholder en del norrøn innflytelse, men den er relativ liten.
Den første formelle tilknytning til Norge fikk øya da den ble erobret og underlagt kong Magnus Berrføtt i 1098. Etter hans død i 1103 ble øya styrt av egne konger, som formelt sto i et vasallforhold til den norske kongen. Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus Berrføtt III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen. Kongedømmet omfattet også enkelte av øyene i Hebridene. Den norske kongens reelle kontroll over Man var liten, spesielt i de lange periodene med borgerkrig i Norge på 1100-tallet. Ingen norske konger etter Magnus Berrføtt kom til Man.
Det lokale parlamentet Tynwald ble opprettet i norrøn tid for over 1000 år siden. Det er lokalisert ved landsbyen St Johns på vestsiden av øya langs vegen mellom Douglas og Peel. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon.
Man var norsk skattland frem til 1266, da øya, sammen med Hebridene, ble avstått til Alexander III av Skottland ved Perthtraktaten. Den siste norrøne konge av Man var Godred IV Magnusson, og etter hans død i slaget ved Ronaldsway i 1275 hadde Skottland kontroll fram til Alexander III selv døde. Etter hans død tok Edvard I av England over øya i 1290. Fram til 1330-tallet skiftet den hender flere ganger, inntil den endelig kom under den engelske kongens kontroll.
I løpet av 1300-tallet ble øya dominert av Stanley-familien. Stanley holdt også tittelen som jarl av Derby, og fikk Man som familiens private eiendom av den engelske kongen, Henrik IV. I 1703 ved Forordningen om bosetning (Act of Settlement) ble bøndenes rettigheter sikret og markerte begynnelsen bort fra undertrykkende føydalt styre for Mans innfødte befolkning. I 1765 sikret imidlertid den britiske kronen seg direkte kontroll over øya, men uten å legge Man inn under det forente kongerike Storbritannia, hvilket ga grunnlaget for Mans status som kronbesittelse (i likhet med Kanaløyene).Selv om Tynwald etter 1765 fortsatt fungerte som lovgivende forsamling i en del saker, var Mans politiske system dominert av viseguvernøren og Det lovgivende råd. Begge var utnevnt av Storbritannia og all lovgivning var avhengig av kongelig, det vil si britisk, godkjennelse. Fra midten av 1800-tallet og over de neste drøye 100 år gikk Man fra å være styrt etter en britisk kolonial modell til å bli selvstyrt i de fleste indre anliggender. Samtidig utviklet Man seg til et representativt demokrati. Utviklingen innebar overføring til Tynwald av lovgivningsmakt på flere områder, men også at House of Keys overtok myndighet som tidligere lå til viseguvernøren, og til slutt overgang til regjeringsbasert styre i 1990.
Som milepæler i utviklingen regnes Isle of Man Customs, Harbours and Public Purposes Act av 1866 og Isle of Man Act av 1958, begge vedtatt av det britiske underhuset. Lovene økte de lokale myndighetenes handlingsrom, ikke minst økonomisk. I 1866 ble det også oppnådd enighet om at House of Keys, som tidligere var oppnevnt for livstid av viseguvernøren, skulle velges direkte. Tynwalds innføring av direkte skattlegging i 1918, var en annen viktig beslutning som økte Mans selvstyre og muligheter for økonomisk utvikling. Lovgivning med enkelt- og gradvise reformer angående Mans konstitusjon ble gitt i 1919, 1961, 1965, 1968, 1969, 1990 og 2006, men Man har fortsatt ingen samlet nedskrevet grunnlov.
Det ble tatt grep for å modernisere urbane strøk i takt med allmenn velstandsøkning, skjønt med langsommere utvikling i jordbruksområdene i innlandet. Fra 1840-tallet skjøt industrialiseringen på Man fart og øya produserte en tid 20 % av all sink og 5 % av alt bly på De britiske øyer. Gruvene i Laxey var de dypeste gruvene i verden på slutten av 1800-tallet. Øya utviklet seg også til et mål for masseturisme, hovedsakelig fra De britiske øyer, og hovedstaden Douglas ble utbygget i viktoriansk stil. Man fulgte etter hvert de sosiale reformer som først ble introdusert i England.
I løpet av den første og andre verdenskrig var øya benyttet som interneringsleir for fiendtlige borgere fra henholdsvis Sentralmaktene og Aksemaktene, foruten også antatte sympatisører eller andre personer som ikke hadde britisk statsborgerskap.I 1970 utgjorde jordbruk og fiske kun 5 % av de nasjonale inntektene, og falt til 3 % tiåret etter. Mekanisering av jordbruket minsket antallet bønder, overfiske knakk fiskeindustrien, og det kom et dramatisk nedgang i turistinntektene på 1980-tallet da irske og engelske turister begynte å trekke mot Spania isteden. Særlig perioden 1980-1986 opplevde hard nedgangskonjunktur. Mans regjering svarte med å gjøre øya om til et oversjøisk finanssenter med skattefordeler, og senere tiltrakk seg internasjonal forsikringsfirmaer. I 1982-1983 utgjorde finans 21 % av nasjonalinntektene, en andel som steg til 36 % i 1994-1995.
Det lovgivende råd, der viseguvernøren var den dominerende kraft, ble etter 1958 gradvis demokratisert. Fra 1980 er viseguvernøren ikke lenger medlem av Det lovgivende råd. Reformer i 1961 og 1978 overførte makt fra rådet til det valgte House of Keys. I 1990 ble den utøvende makt overført til Ministerrådet, en regjering ledet av en statsminister, valgt av og blant Tynwalds medlemmer. Dette har styrket det representative demokratiet, også fordi ministrene hentes blant medlemmene av House of Keys. Det lovgivende råd fungerer fortsatt som Tynwalds overhus.
Da Storbritannia ble medlem av Det europeiske fellesmarked i 1973, fikk Man særstatus, som innebærer at visse felles eksterne tollsatser og avgifter også omfatter Man, som da har tilgang til det indre marked for landbruks- og industriprodukter, men der alle andre direktiver og regler ikke gjelder for Man.
I de siste årene har Man evaluert og fått en forbedring og et større mangfold i landets inntektsgrunnlag, blant annet ved å modernisere og profesjonalisere turismen som har tatt seg opp igjen de siste årene. Samtidig har Storbritannia frivillig gitt både Man og Kanaløyene større selvstyre i indre anliggender. Ansvaret for posttjenester ble overført til Man i 1973. I kom 1979 lokal kontroll over forvaltningen av skatt og avgifter. Samme år fikk Man kontroll over skipsfartsforhold og kunne etablere eget skipsregister, noe som ble gjort i 1984. Ansvaret for telekommunikasjoner ble overført i 1984 og kontroll over Mans sjøterritorium fulgte i 1991.
I 1974 døde den siste innfødte taleren av mansk, men etter den andre verdenskrig har det likevel vært en fornyet interesse for mansk musikk, dans og språk som i de siste tiårene har ført til en større anerkjennelse for mansk kultur, blant annet ved etablering av den første manskspråklige barneskolen.
== Politikk og administrasjon ==
Man er en selvstyrt kronbesittelse, noe de har til felles med kanaløyene Jersey og Guernsey. Man er dermed et demokratisk monarki med dronning Elisabeth II som statssjef med tittelen «Lord of Mann» (to N-er). Dronningen er representert på øya av en viseguvernør (lieutenant Governor), som utnevnes av henne for en femårsperiode. Den utøvende myndigheten i regjeringen er Mans ministerråd (Council of Ministers of the Isle of Man), som består av medlemmer fra Tynwald. Det blir ledet av statsministeren (Chief Minister of the Isle of Man). Ministerrådet utgjør den største andelen av House of Keys. Selve navnet «House of Keys» går tilbake til middelalderen og har antagelig norrøn opprinnelse.Man er ikke en del av Storbritannia eller Den europeiske union, og er ikke representert noen av stedene. Utenrikspolitisk er Man underlagt Storbritannias regjering, som også har konsulæravtaler med og ansvar for forsvar av, øya.
=== Parlamentet – Tynwald ===
Det lokale styringsorganet er parlamentet Tynwald. Tynwald er et parlament med to kamre: House of Keys (direkte valg ved alminnelig stemmerett) og Det lovgivende råd (består av indirekte valgte) sammen med ex-officio (selvskrevne) embetsmenn. Disse to kamrene møtes sammen i felles seksjoner som Tynwald.
Tynwald vedtar lover og fører tilsyn med indre anliggender, skattepolitikk og sosialpolitikk. Eksterne anliggender, som forsvar og representasjon i utlandet, administreres på øyas vegne av britiske myndigheter. Man betaler en årlig godtgjørelse for disse tjenestene.
Tynwald ble formelt grunnlagt år 979 e.Kr. Det er antagelig det eldste kontinuerlige (uten avbrudd) parlament i verden.Det årlige seremonielle møtet skjer i juli på Tynwald-dagen, som også er Mans nasjonaldag, og blir fortsatt holdt på Tynwald Hill (Tynwald-vollen), hvor det blir gitt en kort beskrivelse av de nye lovene som har blitt skrevet av Tynwald i løpet av det siste året.
=== Politiske partier ===
De fleste politikere på Man blir valgt som uavhengige framfor som representanter for politiske partier. Selv om politiske partier eksisterer, er deres innflytelse ikke på langt nær så sterk som i Storbritannia. Det største politiske partiet er det nylig etablerte Liberal Vannin Party, som ønsker å fremme større uavhengighet for Man og mer ansvar for regjeringen. En nasjonalistisk pressgruppe er Mec Vannin, som ønsker å etablere Man som en selvstendig republikk.
=== Administrativ inndeling ===
Lokalstyret på Man er basert på det gamle kommunesystemet. Det er to typer lokale myndigheter: et bystyre for hovedstaden Douglas (Borough of Douglas), og styrene av «kommisjonærer» for bydistriktene Castletown, Peel og Ramsey, og landsbydistriktene Kirk Michael, Laxey, Onchan, Port Erin og Port St Mary, og 14 «kommunedistrikter» (de kommunene eller deler av kommuner som ikke faller innenfor de distriktene som er tidligere nevnt). Lokale myndigheter er underlagt overoppsyn til Mans regjerings Departement for lokalt styre og miljø (DOLGE).
=== Eksterne anliggender ===
Ifølge britisk lov er Man ikke en del av Storbritannia, men Storbritannia tar samtidig seg av Mans ytre anliggender som utenrikspolitikk og forsvar, og er øverste myndighet for å gi lover til landet, som deretter blir formelt vedtatt av Tynwald. Det er ingen uavhengig militære styrker på Man. Det er en uavhengig politistyrke som blir direkte kontrollert av Mans regjering, men som underkaster seg frivillig inspeksjon av britiske politiinspektører.Man har hverken medlemskap eller assosiert medlemskap i Den europeiske union. Protokoll 3 til Storbritannias Lov om tiltredelse til Romatraktaten gir tillatelse til at varer fra Man blir solgt uten toll. I samsvar med avtalene om toll og avgift med Storbritannia sørger dette for frihandel med Storbritannia. Mens varer fra Man fritt kan bli flyttet innenfor EU, gjelder ikke det samme for kapital og tjenester. Borgere fra EU har rett til å reise og bo på Man uten restriksjoner.
Man er ikke medlem av Samveldet av nasjoner, men ved sitt forhold til Storbritannia deltar Man likevel i flere institusjoner innenfor Samveldet, inkludert Samveldelekene og Samveldets parlamentariske forening.
Borgerskap i Man er styrt av britisk lov. Pass blir utstedt av Mans passmyndigheter som sier «British Islands – Isle of Man» på omslaget, men den nasjonale status på passet er ganske enkelt «Britisk borger». Selv om de med pass fra Man er britiske borgere, ettersom Man ikke er medlem av EU, har de som er uten besteforeldre født i Storbritannia (eller som ikke har levd uavbrutt for en periode av fem eller flere år i Storbritannia) ikke de samme rettigheter som andre britiske borgere med hensyn til å søke arbeid og etablere seg i EU-land. Pass fra Man kan bli utstedt til en hvilken som helst borger på Man (selv om denne personen har eller ikke har «mansk status» etter de lokale manske sysselsettingslovene). De kan også bli utstedt til britiske borgere med forbindelse til Man som bor i Storbritannia eller et hvilket som helst annet land i kronbesittelsen.
=== Flagg og symboler ===
I århundrer har Mans nasjonale symbol vært triskelet med tre bøyde bein i rustning og sporer. Symbolet er noenlunde likt med symbolet til Sicilias «Trinacria», men det har ikke vært påvist noen historisk forbindelse mellom disse to landene. Mans triskele har ikke en bestemt offisiell formgivning; regjeringens utgivelser, valuta, flagg, turistmyndigheter og andre benytter alle forskjellige varianter. De fleste, men ikke alle, bevarer den roterende symmetrien, noen går med klokken, andre den andre vegen. En del har øverste lår ved klokken 12.00, andre ved klokken 11.30 eller 10.00 og videre. En del har kneet bøyd i 90 grader, andre ved 60 grader, en del nærmere til 120 grader. Også graden av ornamentering av leggrustningen og sporene kan variere betydelig.
De tre beina viser til øyas motto, som kom til senere i symbolets historie: Quocunque Jeceris Stabit. Det er tradisjonelt blitt oversatt til engelsk fra latin som «Whithersoever you throw it, it will stand», eller på norsk «hvor hen du kaster det, vil det fortsatt stå».
Skjoldet med triskel av harniskkledte bein for kongen av Man, er gjengitt i Wijnbergen våpenrullen (fra ca. 1288). Mans kongevåpen er også med i to engelske våpenruller fra omtrent samme tid (Wallford's Roll).
Opprinnelsen til «Three Legs of Man» (som de vanligvis blir kalt) er forklart i en populær mansk legende ved at Manannan slo tilbake en invasjon ved å gjøre seg om til tre bein og rulle ned fjellet og således beseire fiendene som hadde gått i land.
Mans flagg inneholder også de tre bena, på rød bakgrunn. Flagget ble anerkjent 1. januar 1933, men er også kjent i bruk før den tid.
Triskele er også brukt i segl med våpenskjold av menn i Norge: Hallstein Thorleifsson i 1303 og Nikulas Hallsteinsson i 1345. Det er mulig at de hadde tilknytning til den gamle norske eller norrøne familien som styrte Man fram til 1200-tallet. Det er hevdet at fra disse mennene stammer deler av den norske Skanke-familien. Men Skankes slektsvåpen er bare ett harnisk- eller støvelkledt bein i skjoldet, og til dels et slikt bein som hjelmtegn. Slektsnavnet kommer fra det gammelnorske ordet skank, som fortsatt finnes brukt i en del norske dialekter for ordet fot. Skankevåpenet er derfor et såkalt talende våpen.
Den norrøne herskerfamilien ble værende på Man en del år etter at Skottland hadde annektert Man og øya opphørte da å være norsk skattland. Det er ikke påvist hvorvidt denne familien utvandret til Norge etter det siste forsøket på å gjeninnføre det tidligere manske styret ved opprøret i 1275 mot skottene. Opprøret feilet katastrofalt og endte med at hundrevis av opprørerne ble drept, inkludert den siste norrøne kongen av Man, Godred IV Magnusson, da mennene fra Man gikk på et nederlag i det avgjørende slaget ved Ronaldsway.
== Næringsliv ==
Fram til 1800-tallet var Mans økonomi basert på jordbruk (havre og korn) og fiske (sild). I løpet av 1800-tallet ble jordbruket effektivisert: brakkjord ble anvendt for åkermark og mer produktiv buskap ble avlet fram. Bly-, sølv- og kobbergruver ble etablert på midten av århundret, mest kjent er gruvedriften ved Laxey. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet økte turismen til Man mens gruveindustrien begynte å avta.
Fram til midten av 1900-tallet var øyas økonomi dominert av turisme. I begynnelsen trakk Man til seg viktorianske familier og ble siden et viktig feriested for britiske og irske turister fra middelklassen fram til 1950-tallet, men fikk deretter hard konkurranse fra den voksende charterindustrien. I løpet av 1950- og 1960-tallet tok Mans økonomi en annen retning etter en rekke politiske avgjørelser for å spre de økonomiske aktivitetene og således ikke gjøre Man avhengig av kun en næring som turisme. På begynnelsen av 1970-tallet var industriteknikk, turisme og finans de tre største sektorene.I løpet av de siste årene har Man utviklet en betydelig finansiell virksomhet. Man har en såkalt «lavskatt-økonomi» uten skatt på kapitalinvesteringer, ingen formuesskatt, ingen dokumentskatt og ingen arveskatt. Høyeste skatteprosent på inntekter er 18 prosent.
Internasjonal bankvirksomhet, fabrikkindustri og turisme danner pr. 2010 nøkkelsektorer i økonomien, mens tidligere viktige områder som jordbruk og fiske har fått minsket betydning for Mans bruttonasjonalprodukt per innbygger (GDP). Handel skjer hovedsakelig med Storbritannia, og Man er i tollunion med Storbritannia.
Regjeringen på Man har fremmet øya Mans mange lokalsamfunn og landskapsdetaljer som ideelt for produksjon av film, og bidrar derfor selv betydelig til finansieringen av filmer som blir spilt inn på Man. Siden 1995 har 90 filmer blitt gjort på Man.Mellom Storbritannia og Man ble det i 1999 strukket en elektrisk utjevningsledning som sikret øya strømforsyning. Den var i virksomhet fra november 2000, og med sine rundt 104 km mellom Bispham i Blackpool og Douglas er det den lengste undersjøiske vekselstrøm kraftforsyningsledning i verden.
=== Samferdsel ===
Lengden på veinettet på Man er ca. 800 km. Et særtrekk verdt å nevne er at på mange veier er det ikke fartsgrenser.
Jernbanen på Man har en samlet skinnelengde på 68,5 kilometer, hvorav 43,5 km er elektrifisert. Nettverket er delt inn i fem forskjellige systemer:
Isle of Man Steam Railway
Manx Electric Railway
Snaefell Mountain Railway
Douglas hestesporvei
Groudle Glen RailwayDe tre første linjene er operert av Isle of Transportation. Noen av trikkene er gamle i sin grunnleggende design, over 100 år, men motorer og teknologi ble på 1970-tallet overtatt fra kjøretøyer som i 1974 ble avskaffet av trikkesystemet i den tyske byen Aachen.
Det går rutefly mellom Mans flyplass ved Ronaldsway til Irland, England og Skottland, i tillegg til at det er fergeforbindelse til Irland og England.
Flyselskaper som flyr til Man:
Aer Arann fra Dublin, Manchester, Liverpool og London (Luton)
British Airways fra London (Gatwick og Luton) og Manchester.
Eastern Airways fra Bristol, Birmingham, Newcastle og Southampton
Flybe fra Birmingham
Loganair fra Glasgow
Manx2 fra Blackpool og Belfast, (tidligere British Northwest Airlines)Det går en høyhastighetsferge til Belfast, Dublin, Heysham og Liverpool:
Heysham (hurtigbåt: 2 t, ferge: 3 t. 30 min)
Liverpool (hurtigbåt: 2 t. 30 min, ferge 4 t.)
Dublin (hurtigbåt: 2 t. og 45 min, ferge: 4 t. 45 min)
Belfast (hurtigbåt: 2 t. og 45 min)Fergerutene opereres av Isle of Man Steam Packet Company. Hurtigbåtene går kun på sommeren, mens de vanlige fergene går hele året.
=== Kommunikasjon ===
Den fremste telefonoperatøren på Man er Manx Telecom. Øya har i utgangspunktet tre operatører for mobiltelefoni; Manx Telecom, Cloud9 og Sure (Cable & Wireless), men Cloud9 er for tiden ikke aktiv på Man. Bredbåndsleverandører for internettjenester er tilgjengelige via fire lokale operatører som er Wi-Manx, Domicilium, Manx Computer Bureau og Manx Telecom. Øya har ikke egen ITU-landkode, men benytter Storbritannias kode (+44), og landets telefonnumre er en del av Storbritannias nummerplan med lokale koder 01624 (landlinjer) og 07624/07924 (mobilnett).
I 1996 fikk Mans regjering tillatelse til å benytte .im som nasjonalt domenenavn for toppnivå (TLD) og har også ansvaret for dens bruk. På daglig basis blir domenet håndtert av Domicilium, en av internettoperatørene på Man.
I desember 2007 fikk Manx Electricity Authority og dets datterselskap innenfor telekommunikasjon, e-llan Communications, fullmakt til å opprette en ny fiberoptisk forbindelse som knyttet øya til det verdensomspennende fiberoptiske nettverket.
Posttjenester er nå underlagt Isle of Man Post, som overtok fra britiske General Post Office i 1973.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Man har tre radiostasjoner: Manx Radio, Energy FM og 3 FM.
Det er ingen egen fjernsynstjeneste på øya, og det skjer lokal overføring av analoge fjernsynssendinger fra BBC 1 og BBC 2 (med BBC North Wests regionale programmer), ITV1 (med Granada Televisions regionale programmer) og Channel 4. Freeview, en britisk fjernsynstjeneste som gjør det mulig å se på fjernsyn og høre på radio med digital teknikk, er tilgjengelig gjennom lokale sendere med en begrenset lokal tjeneste. I områder hvor geografien er egnet, kan disse sendingene bli mottatt direkte fra Storbritannia og Irland.
Mange TV-tjenester er tilgjengelige via kunstig satellitt, som Sky Digital og Freesat fra gruppen av satellitter ved 28,2° øst, foruten også tjenester fra en rekke andre satellitter over Europa som Astra ved 19,2° øst og Hotbird.
Man har tre lokale nyhetsaviser, alle ukentlige, og alle er eid av Isle of Man Newspapers. Isle of Man Courier (distribusjon 36 318) er fri og blir sendt ut til alle hjem på øya. De to andre nyhetsavisene er Isle of Man Examiner (opplag på 13 276) og Manx Independent (opplag 12 255).
== Kultur ==
Kulturen på Man er påvirket av dens keltiske og i en mindre grad av dens norrøne opprinnelse, skjønt øyas nære lokalisering og tilknytning til England, særlig i de siste 200 år som turistmål og nyere masseinnvandring av britiske arbeidstakere, har betydd at britisk påvirkning har vært dominerende helt siden slutten av 1700-tallet. Nyere kampanjer har forsøkt å styrke de gjenværende restene av opprinnelig mansk kultur etter en lang periode med anglifisering, og som et resultat av dette har det vært en økende interesse for mansk språk, historie og musikalsk tradisjon.
=== Folklore ===
I mansk mytologi ble øya styrt av Manannán mac Lir, en keltisk sjøgud, som ville trekke sin kappe av tåke over øya for å beskytte den mot fremmede som kunne tenke seg å invadere. En av hovedteoriene bak opprinnelsen av navnet «Mann» i øyas navn «Man» er at det navngitt etter Manannan.
I mansk folkeminnetradisjon er det mange fortellinger om mytiske vesener og figurer. Blant disse finnes Buggane, et ondskapsfullt troll som i henhold til en legende blåste taket av kirken St Trinian's Church i et raserianfall; Fenoderee er former for ånder eller alver; Moddey Dhoo, en spøkelsesaktig svart hund som vandret rundt på murene og i korridorene av festningen Peel Castle.
Det er også sagt at Man er hjemmet til alver, kjent lokalt som «småfolket» («the little folk» eller «themselves»). Det er en berømt bro kalt Fairy Bridge, som liten i størrelse, men hvor det er sagt at det betyr ulykke å ikke ønske alvene god morgen eller god kveld når man passerer den. Antagelig gjelder dette kun fotgjengere, da det pleide å være en tradisjon å legge igjen en mynt på broen for å sikre seg god lykke. En annen type alver er Mi'raj og Arkan Sonney, en slags hårete piggsvinlignende nisse med lange ører. De kalles også lykkegriser, men de er vanskelige å se.
En gammel irsk fortelling forteller hvordan Lough Neagh, en innsjø i Nord-Irland, ble dannet, ved at Irlands legendariske kjempe Fionn mac Cumhaill (på engelsk kjent som Finn McCool) skuffet opp en porsjon jord og kastet den mot en skotsk rival, men han traff ikke målet og jorda havnet isteden ute i Irskesjøen. Således oppsto øya Man.
Det har vært foreslått at Peel Castle er en mulig lokalisering for arthurianske Avalon. Dette stedet skal være heksenes hellige øy som er vanskelig å finne, siden den alltid er omgitt av tåke.
=== Den norrøne arv ===
Dagens Man er stolte av både sin norrøne og keltiske fortid, og få steder på De britiske øyer er den norrøne tilstedeværelsen mer framtredende enn på Man, noe som også framgår i opprinnelsen av våpenskjoldet med tre bein, og tinget på Tynwald. Manx Museum i Douglas og House of Manannan i Peel er to museer som begge gir et godt inntrykk av den 400 år lange tiden med norrøn tilstedeværelse på Man. Det finnes flere bosetninger fra vikingtiden, som ved The Braaid som har spor av både et keltisk rundhus og to norrøne langhus, et eksempel på sameksistens mellom de to befolkningene. Det er flere gravhauger etter nordboer over hele øya, som Cronk Mooar, Ballateare, Knock y Doonee og ved Balladoole. Ved sistnevnte ble en norrøn hedning på 900-tallet lagt til hvile i en båtgrav på toppen av en høyde hvor stående steiner former et skip. På St Patrick's Isle i Peel er det avdekket flere norrøne graver, hvor den mest framtredende var den til «The Pagan Lady» («Den hedenske frue»). Hennes smykker av rav og andre gravgjenstander er utstilt i Manx Museum.Manske runesteiner og manxkors av stein finnes i særlig rikt omfang på Man. Det har blitt bevart så mange som 26 runesteiner på Man, mot til sammenligning 33 i hele Norge. Det er funnet totalt 180 manxkors, keltiske høykors gjort på Man, hvor en del av disse er gjort av norrøne håndverkere som arbeidet i både keltisk og norrøn tradisjon. En av dem har selvbevisst identifisert seg selv som Gaute («Gautr gjorde den, og alle på Man»). De fleste står fortsatt i kirkegårder og kirker, som Kirk Andreas, Kirk Michael og den gamle kirken i Braddan.Gæliske stedsnavn finnes i Beg (liten), Bella (gård, huset til), Bayr (veg), og norrøne navn er i bruken med fell (fjell), rick/wick (vik, bukt), Cardle (fra kvernárdalr, kverndal, Eskdale (fra eskedalr, askdal), hvorav de mest kjente er Snaefell (Snøfjell), Laxey (Lakselv), Langness utenfor Castletown. Den langvarige norrøne perioden førte også til et betydelig antall norrøne personnavn, men i ettertid har bortimot alle blitt keltifisert, fått den irske endelsen Mac og gjennomgått en form for fonetisk forvanskning som gjør dem utydelige i dag. En del personnavn som Olave / Aulay (Olav), Cutell (Mac Kjetil), Crennell (fra Mac Ragnvald), Sytric (Sigtrygg) vitner også om nordboere.Også norrøn mytologi og forestillinger har satt sitt preg på Man, hvor torsdag ble sett på som en lykkebringende dag og egnet for bryllup. Balder er sporet i mansk folkeminne; «Baaltinn» viser til en lokal skikk med å tenne bål på fjelltopper, men senere ble brent bål på hver bella eller landsby for å la vinden drive røyken over åkrene, krøtterne og folk.
=== Manxkatten ===
Man er kjent for katterasen manxkatt, som mangler hale eller det meste av halen, noe som har ført til at den beroende på halelengden blir kalt for «Rumpy», «Rumpy-riser», «Stumpy» og «Longy». Manxkatter har lengre bakbein enn andre katter, noe som får dem til å ligne litt på hoppende kaniner når de løpet, særlig som kattunger.
Som navnet antyder, kommer manxkatten opprinnelig fra Man, men finnes nå også andre steder, særlig i USA. Det har vært mange mytiske forklaringer på hvorfor den mangler halen. Det skyldes at et dominant gen har oppstått gjennom mutasjon og deretter spredt seg blant kattene på Man. På grunn av den manglende halen får manxkattene ofte ryggproblemer. Det er ikke mange manxkatter igjen på Man, og de er sjeldne å se, men de finnes. Dens karaktertrekk er at de er vennlige, glade i vann og svært beskyttende for hjemmet. Det finnes også en semilanghåret variant på Man som kalles for cymrickatt.
=== Mat og drikke ===
Tradisjonelt har den nasjonale matretten på Man vært «Spuds and Herrin», det vil si bakte poteter og sild. Den enkle matretten er valgt for sin rolle i å støtte utkomme for bøndene på øya som dyrket jorda og fisket på sjøen i århundrer. En annen matrett som lenge var assosiert på Man er «kipper», røykt sild.
Et nyere krav på tittelen som nasjonalrett er chips, ost og saus. Denne blandingen finnes på de fleste gatekjøkken og består av tykke, oppkuttede chips (pommes frites), dekket med strimler av mansk cheddarost og dekket med en tykk saus.
Sjømat har tradisjonelt stått for en betydelig andel av den lokale maten helt siden nordmenn bosatte seg på øya og antagelig før den tid også. Selv om kommersielt fiske har dalt i de senere år, kan man fortsatt finne den lokale delikatessen, mansk røykt sild, som blir produsert ved røykerier i Peel på vestkysten av øya. Silda blir i dag fisket i Nordsjøen. Røykeriene produserer i dag også andre produkter, eksempelvis røykelaks og bacon.
Krabbe, hummer og kamskjell blir fisket kommersielt, og «Queen Scallop» (Dronning Kamskjell), i flertall kalt for «Queenies», ses på som en særlig delikatesse med en lys og søt smak. Torsk, lange og makrell blir ofte dratt opp for å havne på spisebordet og ferskvannsfisk som ørret og laks kan bli fisket i lokale elver og innsjøer, støttet av regjeringens utklekningsanlegg ved elven Cornaa på Man.
Det gjøres stordrift på krøtter, sauer, griser og fjærfe på gårdene på Man. Mansk lammekjøtt fra gårdene i fjellene er en populær matrett hos både lokale og turister. Loaghtan, en egen rase av manske sauer, har et mørkt kjøtt med et rikt smaksbilde som har funnet anerkjennelse hos kokker, blant annet på kokkeprogrammer som BBCs MasterChef.
Melk og ost blir produsert i meieriene på Man. Særlig Mansk ost har vært en suksess som finnes i røykte varianter og med ulike urtesmaker, og blir solgt i mange matvarekjeder i Storbritannia. Mansk ost tok bronsemedalje i den britiske osteprisen for 2005, og selger rundt 578 tonn om året.
Øl blir brygget på kommersiell skala av bryggeriene Okells Brewery (etablert i 1850) og Bushy's Brewery.
=== Idrett ===
Man er representert som nasjon i Samveldelekene og De internasjonale lekene for øyer eller «Øylekene», og var selv vertskap for de fjerde Samveldets ungdomsleker i 2001. Idrettsfolk fra Man har vunnet tre gullmedaljer i lekene; den siste var Mark Cavendish, en profesjonell syklist fra Man, i et såkalt «Scratch race» (hvor alle deltagere starter fra scratch (det vil si forfra på like vilkår) i 2006. Cavendish har hatt stor suksess i sykling og har vunnet 30 etapper i Tour de France til dags dato. Man startet «Øylekene» i 1985, og var også vert for lekene i 2001.
Idrettslag og individuelle deltagere fra Man deltar i mange sportsgrener eller idretter både på og utenfor øya, inkludert rugby, fotball, gymnastikk, hockey, nettball, bowling og cricket. Siden det er en øy, er det mange former for vannsport som er populære blant beboerne. Den kanskje mest populære idretten er fotball. I den største byen Douglas er det ni fotballklubber alene, av 27 klubber totalt på øya fordelt på to divisjoner.
Det viktigste motorsykkelløpet i verden avholdes på Man i forbindelse med Isle of Man TT Races. Det begynte i 1907 og avholdes årlig i slutten av mai og tidlig juni. Det er i dag et internasjonalt roadracing for motorsykler, og var tidligere en del av Verdensmesterskapet. Manx Grand Prix er motorsykkelløp for amatører og private deltagere som kjører de samme 60,72 km lange løpet som går om fjellet Snaefell i slutten av august og tidlig i september. I tiden når disse løpene foregår, er det trangt om hotellplass og det er vanskelig å ta seg fram over Man med bil, da store deler av vegnettet er sperret av midt på øya. Vegkanter, gjerder og trær langs vegbanen blir også polstret enkelte steder, men det er likevel hyppige skader og dødsfall som en følge av kappløpene. Det har vært 227 dødsfall siden 1907 og fram til dag, uten at det synes å ha lagt en demper på arrangørene.Cammag er den særegne nasjonalsporten på Man. Det minner om irske hurling og skotske shinty. Det er et lagspill som involverer en stokk (cammag) og en ball (crick), og med alt fra fire til hundrevis av spillere. Tidvis kunne hele byer og landsbyer delta eller spille mot hverandre. Det var en tid den mest populære sporten på øya, men dens popularitet dalte sterkt da fotball ble introdusert på begynnelsen av 1900-tallet. I nyere tid, i forbindelsen med gjenoppdagelsen av mansk kultur, har spillet blitt gjenopplivet med en årlig kamp ved landsbyen St John's.
== Kjente personer fra Man ==
Til tross for det våte og kjølige klimaet har den lave inntektsskatten og fraværet av skatt på personlige investeringer fått et mindre antall berømte mennesker til å bo på øya.
Den britiske racerkjøreren Nigel Mansell bodde på Man sammen med sin familie inntil han flyttet til USA.
Norman Wisdom, komiker og skuespiller, har bodd på Man i lang tid.
De tre brødrene Gibb i popgruppa Bee Gees ble født på øya før familien flyttet til Australia.
Jeremy Clarkson har et hjem i nærheten av Langness, nær Castletown.
Musikeren Rick Wakeman har levd på øya i mange år.
Saksofonist og fløytist Mel Collins ble født i Douglas 7. september 1947
Syklisten Mark Cavendish, som blant annet har vunnet 30 etappeseire i Tour de France, er fra Man.
== Se også ==
Kanaløyene
Norgesveldet
Kongedømmet Mann og Øyene
Sodor og Man bispedømme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Om våpenet med triskelHuitfeldt-Kaas, H.J. m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
Trætteberg, Hallvard: «Norge, Island, Man og Orknøyene», Heraldisk Tidsskrift, bind 2, side 450-467 (Man på side 465-466), København 1965-1969 (om våpenet i Wijnbergen våpenrullen og de to norske privatseglene)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Isle of Man – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isle of Man - Ellan Vannin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Offisielle nettsteder(en) Mans myndigheters offisielle hjemmeside
(en) Tynwalds hjemmeside (Parlamentet)Turistsider(en) VisitBritains side om Man
(en) (it) (nl) (es) (de) Mans turistbyrås hjemmeside
(en) Guide til ManAnnet(no) Ekte man-folk (VG)
(en) Isle of Man TTs hjemmeside
(en) Side om Man Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine. (The World Factbook)
(en) Satellittkart fra Google Maps
(en) Webkameraside fra Manx radio | Man (engelsk: Isle of Man, også stavet Mann;«Isle of Man», Encyclopædia Britannica. Sitat: «Isle of Man, also spelled Mann,.. | 9,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jersey | 2023-02-04 | Jersey | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Jersey', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jersey (jèrriais: Jèrri), offisielt Bailiwick of Jersey (fransk: Bailliage de Jersey; jèrriais: Bailliage dé Jèrri), «Området Jersey», er en kronbesittelse i Den engelske kanal, rett utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Området Jersey består av hovedøya Jersey sammen med omliggende småøyer og skjær, kollektivt kalt for Les Dirouilles, Les Écréhous, Les Minquiers, og Les Pierres de Lecq. Sammen med Guernsey, Sark, Alderney og noen mindre øyer utgjør Jersey øygruppen Kanaløyene. Jersey har en beregnet folkemengde på 99 500 (2014).Jersey var en del av hertugdømmet Normandie. De normanniske hertugene ble konger av England etter erobringen i 1066. Etter at Normandie gikk tapt for de engelske kongene på 1200-tallet, og hertugtittelen ble overgitt til Frankrike, forble Jersey og de andre Kanaløyene knyttet til den engelske tronen. Jersey er i dag et selvstyrt parlamentarisk demokrati under et konstitusjonelt (forfatningsmessig) monarki med sitt egne finansielle og rettslige systemer, og makt til selvbestemmelse og nasjonal selvråderett. Landet har utredet spørsmålet om nasjonal selvstendighet, men løsrivelse fra Storbritannia er ikke et aktuelt.Jersey er den største av Kanaløyene. Selv om Jersey og Guernsey jevnlig blir kollektivt referert til som Kanaløyene, er «Kanaløyene» ikke en konstitusjonell eller politisk enhet, men geografisk. Jersey har en særskilt tilknytning til den britiske kronen fra de andre kronbesittelsene Guernsey og Man (i Irskesjøen). Jersey er ikke en del av Storbritannia, og har en internasjonal identitet adskilt fra Storbritannia, men Storbritannia er forfatningsmessig ansvarlig for det militære forsvaret av Jersey.Jersey er innenfor Den europeiske union (EU) som et europeisk område som Storbritannia er ansvarlig for. Jersey er i seg selv ikke et fullstendig del av EU, men har et særskilt forhold ved at det blir behandlet som en del av Det europeiske fellesskap for frihandel av varer.Jersey snakket tidligere en egen dialekt av normannisk fransk kalt for jèrriais, men etter ankomsten av engelsk turisme og stort antall engelske innflyttere fra og med 1800-tallet ble engelsk språk stadig mer dominerende. Fra begynnelsen av 1960-tallet ble engelsk offisielt språk og kun et forsvinnende mindretall snakker jèrriais i dag.
| Jersey (jèrriais: Jèrri), offisielt Bailiwick of Jersey (fransk: Bailliage de Jersey; jèrriais: Bailliage dé Jèrri), «Området Jersey», er en kronbesittelse i Den engelske kanal, rett utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Området Jersey består av hovedøya Jersey sammen med omliggende småøyer og skjær, kollektivt kalt for Les Dirouilles, Les Écréhous, Les Minquiers, og Les Pierres de Lecq. Sammen med Guernsey, Sark, Alderney og noen mindre øyer utgjør Jersey øygruppen Kanaløyene. Jersey har en beregnet folkemengde på 99 500 (2014).Jersey var en del av hertugdømmet Normandie. De normanniske hertugene ble konger av England etter erobringen i 1066. Etter at Normandie gikk tapt for de engelske kongene på 1200-tallet, og hertugtittelen ble overgitt til Frankrike, forble Jersey og de andre Kanaløyene knyttet til den engelske tronen. Jersey er i dag et selvstyrt parlamentarisk demokrati under et konstitusjonelt (forfatningsmessig) monarki med sitt egne finansielle og rettslige systemer, og makt til selvbestemmelse og nasjonal selvråderett. Landet har utredet spørsmålet om nasjonal selvstendighet, men løsrivelse fra Storbritannia er ikke et aktuelt.Jersey er den største av Kanaløyene. Selv om Jersey og Guernsey jevnlig blir kollektivt referert til som Kanaløyene, er «Kanaløyene» ikke en konstitusjonell eller politisk enhet, men geografisk. Jersey har en særskilt tilknytning til den britiske kronen fra de andre kronbesittelsene Guernsey og Man (i Irskesjøen). Jersey er ikke en del av Storbritannia, og har en internasjonal identitet adskilt fra Storbritannia, men Storbritannia er forfatningsmessig ansvarlig for det militære forsvaret av Jersey.Jersey er innenfor Den europeiske union (EU) som et europeisk område som Storbritannia er ansvarlig for. Jersey er i seg selv ikke et fullstendig del av EU, men har et særskilt forhold ved at det blir behandlet som en del av Det europeiske fellesskap for frihandel av varer.Jersey snakket tidligere en egen dialekt av normannisk fransk kalt for jèrriais, men etter ankomsten av engelsk turisme og stort antall engelske innflyttere fra og med 1800-tallet ble engelsk språk stadig mer dominerende. Fra begynnelsen av 1960-tallet ble engelsk offisielt språk og kun et forsvinnende mindretall snakker jèrriais i dag.
== Etymologi ==
Kanaløyene er nevnt i den romerske Itinerarium Antonini («Augustus' reisebeskrivelser») som følgende: Sarnia, Cæsarea, Barsa, Silia og Andium, men Jersey kan ikke bli identifisert særskilt ettersom ingen av disse navnene samsvarer med det nåværende navn (som har oppstått senere). Navnet Cæsarea har dog blitt benyttet som det latinske navnet for Jersey (også i den franske versjonen Césarée) siden William Camdens verk Britannia, et topografisk og historisk undersøkelse av Storbritannia på 1600-tallet. Det er benyttet i formelle titler til foreninger og institusjoner i dag. Det latinske navnet Cæsarea er også blitt benyttet av Jerseys tidligere koloni, nå den amerikanske delstaten, New Jersey som Nova Cæsarea.Navnene Andium, Agna og Augia ble benyttet i antikken.
Opphavet til dagens navn Jersey og Jèrri er avledet fra jarð (norrønt for «jord») eller «jarl», eller kanskje et personlig navn, Geirr («Geirs øy»); Gersoi, Jersoi, Gerseie. Endelsen -ey betegner en øy, tilsvarende norrønt (som i Guernsey eller Surtsey).Støtte for en keltisk navnopprinnelse kan bli gjort fra det galliske gar (eik), ceton (skog). Det har også bli påstått at navnet er en forvansking av Cæsarea som har blitt påvirket av den gammelengelske endelsen ey for øy. Dette er kun mulig om den lokale uttalelsen av latinske Cæsarea ikke ble uttalt som kaisarea, men tfersarea.
== Geografi ==
Jersey er en øy som er 14 km lang og 8 km bred, og utgjør 118,2 km², inkludert utfylte landområder og tidevannssoner. Jersøy ligger i Den engelske kanal rundt 22 km fra Cotentinhalvøya i Normandie (Frankrike) og nord for Bretagne. Den ligger rundt 161 km sør for Storbritannia. Den er den største og sørligste av Kanaløyene. Jersey har en kystlinje på rundt 70 km. Jersey krever et territorialt havområde på 3 nautiske mil (5,6 km) og en eksklusiv fiskesone på 12 nautiske mil (22,2 km). Rundt 30 prosent av befolkningen er konsentrert i hovedstaden Saint Helier.
Det høyeste punktet Les Platons i sognet Trinity som er 136 meter over havet. Deler av sognet Saint Clement lå tidligere under havnivået, men byggingen av et dike og gjenfylling har utvidet landområdet. Terrenget er generelt lavtliggende på sørkysten, men stiger gradvis mot ulendte klipper på nordkysten. Meget store forskjeller i flo og fjære viser store flater av sand og klipper i sørøst ved fjære. Tradisjonelt har befolkningen samlet tang ved fjære som naturlig gjødsel.
Terrenget består av et platå som skråner fra lange bukter med strender i sør til kuperte og ulendte klipper i nord. Platået har innsnitt av daler som strekker seg generelt nord-sør. Den fremste ressursen på øya er jordbruksland. Rundt 66 prosent av øyas flate er benyttet til jordbruk.
== Klima ==
Klimaet på Jersey er temperert med milde vintre og milde til varme somre.Atlanterhavet har en modererende effekt på temperaturen på Jersey da vannet har større varmekapasitet enn luft og bidrar til å varme og kjøle øya gjennom hele året. Det en oppvarmende påvirkning på kystområdene om vinteren og en nedkjølingseffekt om sommeren. Den høyeste temperaturen som er målt var 36,0 ℃ den 9. august 2003, og den laveste temperaturen var −10,3 ℃ den 5. januar 1894. I sammenligning er det generelt høyere temperaturer på det britiske fastlandet som oppnådde 38,5 ℃ i Faversham i Kent den 10. august 2003. Påvirkningen fra Atlanterhavet og kystvindene fører til at Jersey er noe kjøligere enn Storbritannia i sommermånedene. Det er sjelden det snør på Jersey og noen år er det ikke snø i det hele tatt.
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2012 var 99 000. Folketellingen i 2011 viste et innbyggertall på 97 857. En tredel av befolkningen bor i hovedstaden Saint Helier.
Halvparten av innbyggerne er født på Jersey. Det har vært innvandring fra Storbritannia og andre europeiske land. I 2011 var 7 % av befolkningen født i Portugal med Madeira og 3 % i Polen. I alt 4 % var født utenfor Europa.
== Politikk ==
Jersey er et bailiwick (fogdesogn) med den britiske monarken som statssjef. Monarken er representert i fogdesognet av en viseguvernør. Det lokale styringsorganet er States of Jersey, som består av fogden (bailiff) og visefogden, 55 valgte medlemmer og 3 ex officio medlemmer uten stemmerett. De valgte medlemmene er: 10 senatorer (valgt hvert 6. år), 12 herredsoverhoder (connétables, kalles ofte for konstabler, representanter for prestegjeldene, valgt hvert 3. år) og 29 representanter (representerer valgkretsene, valgt hvert 3. år). Det er fem medlemmer uten stemmerett (ex officio) som er utnevnt av kronen: fogden (bailiff) og visefogden (lieutenant governor), domprost av Jersey (dean), regjeringsadvokat (attorney general) og stedfortreder for regjeringsadvokaten (solicitor general).Jersey har meget lav valgdeltagelse med kun 33 prosent i valget i 2005, noe som er langt under det europeiske gjennomsnittet på 77 prosent for dette året.Regjeringen er et råd av ministere (council of ministers), bestående av førsteministeren (chief minister) og ni andre ministre. Hver minister kan utpeke opp til to assisterende ministre. En administrerende direktør (chief executive) er leder for statsadministrasjonen. En del av regjeringens funksjoner blir utført i Jerseys tolv prestegjeld.
Som en kronbesittelse er Jersey selvstyrt med sitt eget uavhengige juridiske, administrative og finansielle systemer. I 1973 fastsatte Den kongelige kommisjonen for konstitusjonen pliktene til kronbesittelsene som det endelige ansvaret for «god regjering» av kronbesittelsene; ratifisering av øyas lovgivning ved kongelig resolusjon (order in council); internasjonal representasjon; underlagt å rådspørre øyas myndigheter før det inngås avtaler som angår dem; sikre at øya møter deres internasjonale forpliktelser; og øvelse av øyas militære forsvar.Hertugdømmet Normandie ble formelt overgitt til Frankrike ved traktaten i Paris i 1259.«Kronen» er definert av kronens regjeringsadvokater (law officers) som «kronen i Jerseys rettigheter». Monarkens representant og rådgiver på øya er Jerseys guvernør. Han er berøringspunktet mellom Jerseys ministre og Storbritannias regjering og utfører utøvende funksjoner i henhold immigrasjonskontroll, deportasjon, naturalisering (innvilge eller avslå statsborgerskap), og utstede pass.
== Økonomi ==
Jerseys økonomi er basert på finansielle tjenester (40% av bruttoverdi (GVA) i 2012), turisme og servicenæring (hoteller, restauranter, transport og kommunikasjon, totalt 8,4 % av GVA i 2012), detaljsalg og engros (7 % av GVA i 2012), konstruksjon (6,2 % av GVA i 2012), og landbruk (1,3 % av GVA i 2012).Takket være spesialisering i noen få sektorer med høy inntjening ved kjøpekraftsparitet har Jersey meget høy økonomisk utbytte per innbygger, betydelig foran de fleste i verdens mest utviklede økonomier. Bruttonasjonalinntekt i 2009 var på £3,7 milliarder (rundt regnet £40 000 per innbygger på øya). Imidlertid er ikke dette antydende for hver enkelt individuelle innbyggers kjøpekraft, og den faktiske levestandarden på Jersy er sammenlignbar med den i Storbritannia utenfor sentrale London. Øya er anerkjent som en av ledende oversjøiske finanssentre, men veksten innenfor denne sektoren har imidlertid ikke vært uten kontroverser da Jersey som et skatteparadis som har blitt kritisert som et sted hvor «Lederskap har i all vesentlighet blitt fanget av den globale finansen og hvis medlemmer vil true og skremme dissidenter.» I juni 2005 innførte myndighetene på Jersey loven om konkurranse (Competition Law 2005), basert på andre lovsystemer, for å regulere konkurranse og stimulere økonomisk vekst.Turisme gir ikke bare vekst til hotellnæringen, men også til detaljsalg og tjenestenæringen: i 2009 var det 685 200 besøkende som handlet for £230 millioner på Jersey. Tollfrie varer kan kjøpes på reise inn og ut av Jersey, men av mindre interesse for nordmenn som heller handler på Gardermoen.
I 2009 var 57 % var Jerseys areal jordbruksland, en økning fra året før. De fremste landbruksproduktene er poteter og meieriprodukter: landbrukets andel av GVA økte med 5 % i 2009, et femte etterfølgende år med vekst. Jerseyfe er en egen krøtterart som er kultivert på øya og kjent for sin rike melk og fløte. Dens kjøttkvalitet er også verdsatt, men i mindre skala. Det totale antallet kyr var i 2009 på 5 090 dyr. Kyrne er også eksportert til andre land, blant annet Norge. Fiskerier og akvakultur utnytter Jerseys maritime ressurser til en total verdi av over £6 millioner i 2009.Bønder selger ofte overskuddsmat og blomster i bokser langs landveiene ved å stole på ærligheten til kundene ved at de legger igjen den nøyaktige betalingen i en pengeboks og ta det de ønsker. På 2000-tallet har mangfoldet i landbruket og bedringer i planleggingsstrategien ført til at landbruksbutikker har erstattet mange tradisjonelle båser langs veiene.
53 460 mennesker var sysselsatt på Jersey per desember 2010: 24 % i finans- og juridiske tjenester; 16 % i engros og småhandel; 16 % i offentlig sektor; 10 % i utdannelse, helse og andre private sektortjenester; 10 % i byggebransjen og steinbryting; 9 % i hoteller, restauranter og barer.Jersey har sammen med Guernsey sitt eget lotteri kalt for Channel Islands Lottery som ble igangsatt i 1975.
Den 18. februar 2005 ble Jersey gitt statusen som Fairtrade Island, et system innen rettferdig handel.
== Historie ==
Jerseys historie er påvirket av øyas strategiske beliggenhet mellom nordkysten av Frankrike og sørkysten av England. Øyas historie strekker seg over ett tusen år.
La Cotte de St Brelade er et paleolittisk sted som var befolket før havet steg og omformet Jersey til en øy. Jersey ble sentrum for neolittisk aktivitet, som vist ved konsentrasjonen av dysser og megalittiske monumenter. Et av de fremste er en ganggrav på La Hougue Bie. Det er avdekket bosetninger i bronsealderen og tidlig jernalder flere steder på øya. I juni 2012 ble det annonsert at det ble avdekket i Grouville hva som ble konstatert som Europas største depotfunn jernaldermynter, kanskje av en verdi opp til 10 millioner pund. Funnet veide en tredjedels tonn og kan inneholde opp til 50 000 romerske og keltiske mynter. Dette kom etter et tidligere funn på rundt 60 jernaldermynter i de samme området.Det har blitt funnet romersk innflytelse, særskilt på steder nær kysten som Le Pinacle vest på øya. Nordvest på Jersey, ved Les Landes, er det funnet levninger av en primitiv struktur som kan være et gallisk-romerske tempel (fanum).
Jersey var en del av Neustria med den samme gallisk-frankiske som det europeiske fastlandet. Jersey, de andre Kanaløyene og Cotentinhalvøya (antagelig med Avranchin i Normandie) kom inn under kontrollen av hertugen av Bretagne under angrepene av vikinger fra Norden ettersom den franske kongen ikke var i stand til å forsvare dem. De forble imidlertid underlagt erkebiskopen i Rouen. Nordboere gikk i land på Jersey på 800-tallet, og samtidig etablerte seg i Normandie, noe som førte til opprettelsen av hertugdømmet Normandie. Kanaløyene ble underlagt hertugdømmet, sammen Cotentin og Avranchin av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie, og de ble normanniske øyer. Da dennes etterkommer Vilhelm Bastarden erobret England i 1066 ble hertugdømmet Normandie og kongedømmet England styrt av en monark. De normanniske hertugene eide betydelige eiendommer på Jersey, og normanniske familier som bodde på sine eiendommer etablerte mange av de normanniske familienavnene.
Kong Johan av England tapte imidlertid de engelske besittelsene i Frankrike i 1204 til kong Filip II August og tapte Normandie. Folket på Jersey og de andre Kanaløyene gjorde derimot opprør mot den franske kongen og opprettholdt overherredømme til den «rettmessige» hertug. Den engelske kongen behold således kontrollen over Kanaløyene. I Paris-traktaten av 1259 overga den engelske kongen formelt sine krav til hertugdømmet og tittelen som hertug av Normandie. Siden da har Kanaløyene været indre selvstyrte områder under den engelske og britiske kongen som en kronbesittelse. Kanaløyene ble således ikke lagt inn under kongedømmet England, men fikk to offiserer utnevnt, warden (i dag viseguvernør) og bailiff (form for lensmann). Opprinnelig hadde det engelske hoff (Royal Court) lovgivningsmakt over øya, men på 1500-tallet ble en lovgivende forsamling innenfor det kongelige hoff opprettet. Royal Court og the States hadde begge lovgivningsmyndighet fram til det ble fastsatt i 1771 med Code des Lois at the States hadde enerett på å opprette og utøve lovene på Jersey. Betegnelsen «States of Jersey» for de lokale myndighetene kommer fra franske États de Jersey. Lovgivningsmakten har sitt navn fra kongens eiendom/gods (engelsk: estates; fransk: états); kirken (sogneprestene for hvert av de tolv prestegjeld); og folket representert av connétables (valgte representanter for hvert prestegjeld) utgjør til sammen utgjorde lovgivningsforsamlingen som ble hetende States of Jersey.
Øyboerne var dyktige sjøfolk og kom til å seile over Atlanterhavet for å delta i torskefisket ved Newfoundland på slutten av 1500-tallet. I anerkjennelse for den hjelp som ble gitt til ham, ga kong Karl II av England bailiff og guvernør George Carteret en stor bevilgning på land i de amerikanske koloniene mellom elvene Hudson og Delaware som han samtidig døpte New Jersey. Dette området er i dag en delstat i USA.
Den 6. januar 1781 forsøkte en fransk invasjonsstyrke på 2 000 menn å erobre Jersey. Kun halvparten av den franske hæren klarte å komme fram og gå i land. Slaget på Jersey besto av rundt 9 000 menn som forsvarte øya. Slaget som utspilte seg på torget Royal Square i hovedstaden Saint Helier og varte i kun en halvtime. 16 briter døde mot 86 franske, men i tillegg kom en rekke sårede. Rundt 600 franske fanger ble tatt. Den franske kommandanten, baron Phillipe de Rullecourt, døde fra de sår han fikk under kampen, men det gjorde også den britiske kommandanten, major Francis Peirson. John Singleton Copley malte et ikonisk maleri i 1783 av den historiske hendelsen og major Peirsons siste øyeblikk.Handel la grunnlaget for framgang og velstand på øya, støttet av freden mellom England og Frankrike på 1800-tallet. Livet på Jersey besto av landbruk, mølledrift, fiske, skipsbygning, og produksjon av strikkevarer. Forbedringer i transport på 1800-tallet, særlig dampskip, førte til økt turisme og innvandring til øya.
Frivillige fra Jersey deltok i de britiske styrker under den første verdenskrig. Alle Kanaløyene ble okkupert av Nazi-Tyskland for det meste av den andre verdenskrig mellom 30. juni 1940 og frigjøringen den 9. mai 1945. Deler av befolkningen ble evakuert før den tiden, men de fleste måtte underkaste seg lidelsene fra okkupasjonen. De tyske troppene bygde mange befestninger ved hjelp av østeuropeiske slavearbeidere som døde av slitet og de umenneskelige forholdene. Etter at de allierte gikk land i Normandie under Operasjon Overlord i 1944 ble Kanaløyene isolert fra Frankrike og mistet tilgang på matressurser. Det brøt ut sult blant befolkningen som vedvarte fram til det svenske Røde Kors-skipet SS «Vega» ankom øya. Kanaløyene var blant de siste stedene i Europa som ble frigjort.
== Administrativ inndeling ==
Administrativt er Jersey inndelt i tolv prestegjeld. Alle grenser mot havet. De er oppkalt etter kristne helgener som deres sognekirke var dedisert til i oldtiden.
Kirkesognene i Jersey er videre inndelt i vingtaine, fransk for «gruppe av tjue». Det er en inndeling basert på historiske årsaker. I dag er de hovedsakelig benyttet for lokal administrasjon og som valgkretser.
Connétable, fransk for konstabel, henviser til den myndighetsperson som er valgt som representant for sitt prestegjeld. Vedkommende er valgt i et offentlig valg for en periode på fire år og representerer sitt samfunn i den statlige forsamlingen på jersey som kalles for States of Jersey (fransk: États de Jersey). Betegnelsen «States» er historisk og kan ikke oversettes med «stater», men er avledet fra franske états, tilsvarende engelske estates, og henviser til eiendom eller gods.
Procureur du Bien Public, fransk for «fullmektig for offentlige goder», er en juridisk og finansiell representant fra hvert prestegjeld (det velges to av dem). Disse har vært demokratisk valgt siden 2003 i henhold til Loven av 2003 om offentlige valg på Jersey. Tidligere hadde et råd av valgmenn i hver prestegjeld valgt procureur (fullmektig) i henhold til Loi (1804) au sujet des assemblées paroissiales. En Procureur du Bien Public er valgt for tre år som en offentlig tillitsperson for kapital/midler og eiendom i prestegjeldet og kan bli kontaktet når det er autorisert av prestegjeldets forsamling. Disse er et råd med beslutningsrett for lokalmyndighetene i hvert prestegjeld og består av alle berettigede velgere i prestegjeldene.
Hvert prestegjeld velger sin egen ordensmakt som «ærespoliti» (engelsk: Honorary Police; fransk: Police Honorifique). Medlemmer av denne ordensmakten er valgt av velgerne i de prestegjeld de betjener og er ikke betalt. De er valgt for en periode på tre år. Dette ærespolitiet har i århundrer blitt valgt for å gi støtte og hjelp til prestegjeldets connétable for å opprettholde lov og orden. De som er valgt fungerer som centenier, vingtenier og connétables offiser. Hver av dem med egne plikter og ansvar. Centenier (tidligere kalt for Chef de Police) er den eneste som har autorisasjon til anklage og fengsle lovbrytere. Tidligere fungerte centenier også som en form for varaperson for connétable, men den funksjonen har blitt avskaffet. Siden 1853 har det også vært en profesjonell og betalt politistyrke på Jersey, States of Jersey Police (SOJP), men har ikke selv autoritet til å anklage noen. Det må skje via centenieren.
== Kultur ==
=== Språk ===
Fram til slutten av 1800-tallet var jèrriais, en normannisk dialekt av fransk, språket som ble snakket på øya. Fransk (Jersey Legal French) ble benyttet som språket i forretningslivet og administrasjonen. Med innflytning og turisme fra De britiske øyer på 1800-tallet førte til en stadig raskere engelsk dominans. De første offisielle dokumenter skrevet på engelske kom tidlig på 1900-tallet og fra 1960-tallet var engelsk blitt offisielt språk på Jersey. I henhold til undersøkelse gjort i 2012 er det rundt 7 prosent av den eldre befolkningen som kan snakke jèrriais, 18 prosent av hele befolkningen som har en viss forståelse av språket. Tendensen er at stadig færre praktiserer språket. Det prestegjeldet med flest praktiserende er Saint Ouen (8 prosent) og lavest andel i Saint Helier (2,1 prosent). Det har vært en del anstrengelser på å gjenopplive språket i skolene.
Dialektene på jèrriais adskiller seg fonetisk og i ordvalget, om enn i mindre grad, mellom de tolv prestegjeldene. De fremste markerte forskjellene er hørt mellom de helt i vest og de helt i øst. Jèrriais preger uansett kulturen da de fleste gatenavn er fransk/jèrriais og mange har slektsnavn som indikerer jèrriais. Anglifiseringen av stedsnavn har økt med engelsk innflytning og engelsk dominans, også at stedsnavn og trafikkskilt i økende grad er blitt to-språklige.
=== Kunst ===
Jersey har flere megalittiske monumenter fra steinalderen, og en del neolittiske utskjæringer blant disse er blant de eldste framstilling av kunstnerisk vesen som er funnet på Jersey. Med kristendommen i tidlig middelalder ble kirkene kunstnerisk utsmykket, men den kalvinistiske reformasjonen på 1500-tallet førte til en ikonoklasme som har fjernet det meste, og kun fragmentariske veggmalerier gjenstår fra den rike middelalderarven. Eksempelvis kan man så vidt skimte veggmalerier av to erkeengler gjennom hvitkalkingen i det ene av de to kapellene på La Hougue Bie. Den engelske maleren John Everett Millais (1829–1896) var født i Southampton, men kom fra en framtredende Jersey-familie, og han tilbrakte det meste av barndommen på øya og beholdt en sterk tilknytning til Jersey livet ut. Han malte blant annet portrettet av Lillie Langtry.
=== Litteratur ===
Den litterære tradisjon kan bli ført tilbake til Wace, en poet fra 1100-tallet som ble født på Jersey, men tilbrakte livet i Normandie. Han skrev Roman de Brut – en historie om Britannia på vers; Roman de Rou – en historie om hertugene av Normandie på vers; og andre verker, også på vers, omhandler livene til Den hellige Margareta av Antiokia og Den hellige Nikolas av Myra.
Etter Wace er det lite bevart litteratur før det første trykkeriet ble opprettet på Jersey på 1780-tallet. Jèrriais i trykt skrift opptrådte første gang i aviser mot slutten av 1700-tallet, og det eldste identifiserte eksempelet på trykt poesi er et fragment av Matchi L'Gé (Matthew Le Geyt 1777–1849) datert til 1795. Poesien var ofte satirisk. Den første bok på jèrriais som ble utgitt var diktantologien Rimes et Poésies Jersiaises, regidert av Abraham Mourant i 1865.
Forfattere født på Jersey er blant annet Elinor Glyn, John Lemprière, Philippe Le Sueur Mourant, Robert Pipon Marett, og Augustus Asplet Le Gros. Frederick Tennyson og Gerald Durrell er blant de forfattere som skapte seg et hjem på Jersey. Blant samtidige forfattere basert på Jersey er spenningsforfatteren Jack Higgins. Den franske forfatteren Victor Hugo gikk i frivillig eksil på Jersey etter Napoleon III begikk statskupp i 1851. Hugo bodde fra 1852 og til 1855 på Jersey før han flyttet til naboøya Guernsey og hvor han ble værende til 1870.
Den fremste forfatteren på jèrriais på 1900-tallet var George Francis Le Feuvre (1891–1984) som utvandret til USA etter den første verdenskrig. I mer enn førti år, under forfatternavnet «George d’la Forge» sendte han en strøm artikler til Jersey som ble trykt i avisene. Et utvalgt har blitt trykt i boken Jèrri Jadis and Histouaithes et Gens d'Jèrri (1973).
=== Teater ===
Den mest kjente skuespilleren i Jerseys historie er Lillie Langtry (1853–1929), født Emilie Charlotte Le Breton. Hun var kjent for sin skjønnhet og sjarm, og etablerte seg som skuespiller fra og med 1881, og til sist drev sitt eget produksjonsselskap. Hun var også kjent for sine romantiske forhold til en rekke adelsmenn, blant annet prinsen av Wales, den senere kong Edvard VII av Storbritannia.
TV-serien Bergerac, produsert i årene 1981–1991 og med John Nettles, hadde handling fra Jersey i det fiktive Bureau des Etrangers i Jersey-politiet.
=== Musikk ===
Den tradisjonelle folkemusikken på Jersey var vanlig i rurale områder fram til midten av 1900-tallet. Den kan ikke skilles fra den franske musikktradisjonen, og de fleste sangene og melodiene har blitt dokumentert med nære paralleller eller varianter til tilsvarende fransk folkemusikk. De fleste bevarte tradisjonelle er også på fransk, kun et mindretall er på jèrriais.
Av samtidsmusikken har Nerina Pallot (født 1974) oppnådd internasjonal suksess, både som utøver og som låtskriver for andre. Det er en rekke musikkfestivaler på Jersey: Jersey Live, Jersey Dead, Rock in the Park, Avanchi presenterer «Jazz in July», musikkseksjonen ved festivalen Jersey Eisteddfod (første gang opprettet i 1908) og Liberation Jersey Music Festival.
=== Kino ===
Den første kinoen på Jersey ble etablert i 1909 av T.J. West i Royal Hall i St. Helier. Stedet ble kjent som «West's Cinema» i 1923, men bygningen ble revet i 1977. Den første lydfilmen som ble oppført var The Perfect Alibi og vist den 30. desember 1929 i Picture House i St. Helier. Jersey Film Society ble grunnlagt den 11. desember 1947 i Café Bleu ved West's Cinema. Den store Art Deco Forum Cinema ble åpnet i 1935. Under Nazi-Tysklands okkupasjon av øya ble stedet benyttet for vise fram nazistiske propagandafilmer.
Kinokjeden Odeon Cinema åpnet sin kino den 2. juni 1952, men eierne fikk senere hard konkurranse fra kinokjeden Cineworld Cinemas som åpnet en kino med 10 saler i desember 2002 ved det utbygde moderne havneområdet i St. Helier, «Jersey utgave av Aker brygge». Odeon stengte i 2008 og bygningen ble siden beskyttet som vernet bygning.Filmfestivalen Jersey Film Festival, ledet av Jersey-politikeren Kevin C. Lewis, har blitt holdt siden 1997. Det er en veldedighetsbegivenhet som viser nye, populære filmer og eldre, klassiske filmer utendørs på storskjerm med gratis tilgang. Festivalen blir holdt i Howard Davis Park i St Saviour i midten av august.Branchage Jersey internasjonale filmfestival har blitt holdt siden 2008 og tiltrekker seg filmprodusenter fra hele verden.
=== Media ===
BBC Radio Jersey har radiosendinger, og BBC Channel Islands News med hovedkontor på Jersey har nyhetstjenester for Jersey og Guernsey. ITV Channel Television har også regionale sendinger for Jersey og Guernsey. I tillegg finnes også Channel 103, en kommersiell radiostasjon og Radio Youth FM, en radiostasjon på Internett drevet av ungdommer.
Bailiwick Express er nyhetsavis på Internett. Sixbynine Ltd er en uavhengig utgiver som har produserer et livsstilsmagasin, Gallery, et eiendomsmagasin, Places og en årlig matmagasin, Appetite.
Jersey har kun en nyhetsavis, Jersey Evening Post, som utkommer seks dager i uken, og har utkommet siden 1890. Tidligere var det også en egen avis som skrev på fransk, Les Chroniques de Jersey, men den gikk inn i 1959. Jersey Evening Post har en fast ukentlig spalte skrevet på jèrriais.
=== Mat og drikke ===
Sjømat har tradisjonelt vært viktig for matkulturen på Jersey. Musling (kalt for moules), østers, hummer og krabber (særlig typen edderkoppkrabbe), sjøøre, og havål.
Melken på øya fra jerseyfe er meget rik, både fløte og smør, og har spilt en stor rolle i matstellet. Imidlertid har det aldri vært noen tradisjon i å framstille ost, i motsetningen til tradisjonen på Normandie, men en del ost blir produsert kommersielt. Jersey fudge, en form for bløt nougat, er framstilt fra melk av jerseyfe fra oversjøiske steder, og er et populært produkt for turister.
Jerseypoteter («Jersey Royal») er en lokal variant av en ny potetsort. Øya er også kjent for sine tidlige avlinger av «chats», småpoteter. Disse ble tradisjonelt dyrket fram ved hjelp av tang og tare som naturlig gjødsel, noe som har gitt dem en egen smak, men i moderne tid er det kun en liten andel som kultiveres ved den gamle metoden. Poteter blir spist enten kokt og servert med smør, eller stekt i smør.
Epler har historisk sett vært en viktig avling. Bourdélots er en matrett med innbakte epler, men den vanligste retten er lé nièr beurre, «svart smør», et mørk, krydret pålegg gjort av epler, eplemost og krydder. Eplesaft eller sider var tidligere en viktig eksportvare, men epleproduksjon dalte og nær forsvant på slutten av 1900-tallet. På 2000-tallet er det blitt gitt ny vekst, og foruten sider er også obstler (fruktbrandy) produsert. Annen alkoholholdige varer som blir framstilt er vin, og i 2013 ble den første kommersielle vodka framstilt fra jerseypoteter.
=== Sport ===
Jersey deltar i egen rett i Samveldelekene og i de internasjonale øylekene som arrangeres annet hvert år (første gang i 1997). I sportshendelser hvor Jersey ikke har internasjonal representasjon, kan de idrettsfolk som er dyktige nok velge å representere et av de andre britiske nasjonene (som England eller et av de andre).
Jersey er medlem av International Cricket Council (ICC), verdensorganisasjonen for cricket. Jerseys cricketlag spiller kamper mot de andre Kanaløyene, men konkurrerer også verdensdivisjonen 4, holdt i Tanzania i oktober 2008 etter å ha spilt seg opp fra verdensdivisjonen 5 som ble holdt på Jersey. De har også konkurrert i Europadivisjonen 2 som ble holdt på Guernsey i august 2008.
Jersey Football Association organiserer all fotball på Jersey og har 9 lag i sin øverste divisjon. For sesongen 2006-2007 var laget Jersey Scottish det fremste og Ross Crick den fremste målskåreren. Jerseys nasjonale fotballag spiller blant annet i de årlige Muratti-tevlingene mot Alderney og Guernsey. Denne konkurransen har vært holdt årlig siden 1905 (krigsårene unntatt).
Jerseys rugbylag er organisert innenfor Jersey Rugby Association (JRA), som igjen er medlem av Rugby Football Union (RFU) i England. Jersey tevler i det engelsk rugbysystemet.Jersey har to innendørs svømmehaller. Svømming i havet, brettseiling, kajakkpadling, og andre maritime aktiviteter er også praktisert. Jersey Swimming Club har i de siste femti årene organisert en årlig massemønstring ved å svømme fra Elizabeth Castle og til havnen i Saint Helier. Langt tøffere utfordring er tevlingen å svømme rundt hele Jersey, en prestasjon som kun et utvalg av svømmere har oppnådd. Royal Channel Island Yacht Club er basert på Jersey.
To profesjonelle golfspillere fra Jersey har vunnet tevlingen British Open sju ganger seg imellom. Harry Vardon har vunnet den 6 ganger og Ted Ray en gang. Begge har også vunnet US Open Championship en gang hver. Harry Vardons bror, Tom Vardon, også profesjonell golfspiller, har vunnet ulike europeiske turneringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jersey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jersey – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
States of Jersey, myndighetene på Jersey
Jersey Tourism, offisielt nettsted for turisme
Jerripedia, nettleksikon for historie og slektsforskning
Locate Jersey, nettsted for Jersey lokalt
BBC Jersey, Jersey hos BBC
Jersey Evening Post, lokalavis for Jersey
Prehistoric Jersey, forhistoriske Jersey | Jersey (jèrriais: Jèrri), offisielt Bailiwick of Jersey (fransk: Bailliage de Jersey; jèrriais: Bailliage dé Jèrri), «Området Jersey», er en kronbesittelse «Welcome to the States of Jersey». States of Jersey. | 9,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_engelske_kanal | 2023-02-04 | Den engelske kanal | ['Kategori:2°V', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Storbritannias geografi', 'Kategori:Sund i Storbritannia'] | Den engelske kanal (engelsk: The English Channel; fransk: La Manche, «erme»; bretonsk: Mor Breizh, «Bretonske hav») er sundet som skiller England fra Frankrike, og De britiske øyer fra det europeiske fastlandet. Den er en del av Atlanterhavet, og knytter dette til Nordsjøen. Grensa mot Atlanterhavet i Det keltiske havet trekkes langs linja mellom Ile d'Ouessant utenfor Bretagne og Scillyøyene utenfor Cornwall, mens linjen Calais – Dover danner grensen mot Nordsjøen.
Den er rundt 560 km lang og varierer i bredde fra 240 km på det bredeste til 33,1 km på det smaleste ved Doverstredet, det vil si mellom Dover og Calais, der den er 34 km bred. På sitt bredeste er den 240 km. Kanaløyene Jersey og Guernsey, samt flere andre øyer, ligger i kanalen, nærmest fransk side. Det er det smaleste av de grunne havene rundt den europeiske kontinentalhyllen og dekker et areal på rundt 75 000 km2.
| Den engelske kanal (engelsk: The English Channel; fransk: La Manche, «erme»; bretonsk: Mor Breizh, «Bretonske hav») er sundet som skiller England fra Frankrike, og De britiske øyer fra det europeiske fastlandet. Den er en del av Atlanterhavet, og knytter dette til Nordsjøen. Grensa mot Atlanterhavet i Det keltiske havet trekkes langs linja mellom Ile d'Ouessant utenfor Bretagne og Scillyøyene utenfor Cornwall, mens linjen Calais – Dover danner grensen mot Nordsjøen.
Den er rundt 560 km lang og varierer i bredde fra 240 km på det bredeste til 33,1 km på det smaleste ved Doverstredet, det vil si mellom Dover og Calais, der den er 34 km bred. På sitt bredeste er den 240 km. Kanaløyene Jersey og Guernsey, samt flere andre øyer, ligger i kanalen, nærmest fransk side. Det er det smaleste av de grunne havene rundt den europeiske kontinentalhyllen og dekker et areal på rundt 75 000 km2.
== Dannelse av kanalen ==
Før slutten på siste istid, for omkring 10 000 år siden, var De britiske øyer en del av det europeiske kontinentet. Da isen smeltet ble det dannet en stor ferskvannssjø i den sørlige delen av området som i dag er Nordsjøen. Vann rant ut fra denne sjøen til Atlanterhavet mellom Dover og Calais.
Omkring 6500 f.Kr. slipte kraftig erosjon bort kalk slik at Den engelske kanal ble dannet. Den har siden blitt bredere på grunn av bølgenes erosjon av kalkklippene, en prosess som fortsatt pågår.
== Kanaltunnelen ==
Det har lenge vært planer om å konstruere en tunnel under Den engelske kanal. I det 19. århundre ble det tatt flere prøver av grunnen, og man begynte å grave, men teknologien hadde ikke kommet langt nok til å klare prosjektet.
Først i 1994 åpnet Kanaltunnelen, med forbindelse mellom Cheriton i Kent på engelsk side og Sangatte på fransk side. Den er en jernbanetunnel, som brukes både til person- og godstransport.
== Spesielle krysninger av kanalen ==
=== Første luftferd ===
7. januar 1785 ble franskmannen Jean-Pierre Blanchard og amerikaneren John Jeffries de første som krysset kanalen med ballong.
=== Første svømmer ===
Den første som svømte over kanalen var Matthew Webb, i 1875. 6. august 1926 ble Gertrude Ederle den første kvinne som klarte å svømme over, og hun slo samtidig mannsrekorden med to timer.
=== Første i menneskedrevet fly ===
I 1979 vant Bryan Allen 100 000 pund da han ble den første som krysset i et menneskedrevet fly. Han hadde da tråkket pedalene på det omkring 35 kg tunge Gossamer Albatross i tre timer.
=== Første i motorisert fly ===
Den første som krysset kanalen i et motorisert fly var Louis Bleriot, i 1909.
=== Første frie svev ===
31. juli 2003 hopper den østerrikske fallskjermhopperen Felix Baumgarter ut av et fly omkring 9 000 m over Dover, og med spesielle vinger av karbon svevde han i fritt fall over til Calais der han åpnet fallskjermen.
=== Siste verdensrekord ===
Den siste verdensrekord som ble satt for en kanalkrysning var da Richard Branson slo rekorden for amfibiebil-krysning med omkring seks timer den 14. juni 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) English Channel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) La Manche - English Channel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Den engelske kanal i Store norske leksikon Fergeruter til det britiske fastlandet hos Wikivoyage
Oceanus Britannicus eller det britiske hav
Full Channel swim lists and swimmer information, liste over kanalsvømmere
Archives of long distance swimming, arkiv over langdistansesvømmere | Den engelske kanal (engelsk: The English Channel; fransk: La Manche, «erme»; bretonsk: Mor Breizh, «Bretonske hav») er sundet som skiller England fra Frankrike, og De britiske øyer fra det europeiske fastlandet. Den er en del av Atlanterhavet, og knytter dette til Nordsjøen. | 9,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fossekall | 2023-02-04 | Fossekall | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Norges fugler', 'Kategori:Spurvefugler'] | Fossekall (Cinclus cinclus) er en art i den monotypiske fossekallfamilien (Cinclidae), som ellers inkluderer fem arter i slekten fossekaller (Cinclus). Arten overlever i kraft av tretten underarter, hvorav én regnes som utdødd i 1945. Nominatformen er relativt tallrik i Norge og hekker i Skandinavia.
Fossekallen ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl, etter en lytteravstemning i NRK. Den ble også valgt til «Årets fugl 1997» av BirdLife Norge. Med sine karakteristiske «neiende» bevegelser og sin brunsvarte og hvite fjærdrakt trives fossekallen over det meste av landet vårt, i mange tilfeller året rundt.
| Fossekall (Cinclus cinclus) er en art i den monotypiske fossekallfamilien (Cinclidae), som ellers inkluderer fem arter i slekten fossekaller (Cinclus). Arten overlever i kraft av tretten underarter, hvorav én regnes som utdødd i 1945. Nominatformen er relativt tallrik i Norge og hekker i Skandinavia.
Fossekallen ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl, etter en lytteravstemning i NRK. Den ble også valgt til «Årets fugl 1997» av BirdLife Norge. Med sine karakteristiske «neiende» bevegelser og sin brunsvarte og hvite fjærdrakt trives fossekallen over det meste av landet vårt, i mange tilfeller året rundt.
== Etymologi ==
Det er uklart hva det vitenskapelige artsnavnet cinclus egentlig betyr, men det assosieres med det greske ordet kinklos (κιγκλος) og har vært benyttet til å beskrive et utvalg av små trostelignende vadefugler opp gjennom historien. Bechstein, 1804, kaller cinclus en «steinvelger», altså en fugl som velger seg steiner (å sitte på?). Både Aristoteles, Aristofanes, Aelianus og flere beskriver en liten stjertvaggende fugl med tilhold i vannkanten, uten at den lar seg identifisere nærmere.Det offisielle norske artsnavnet er fossekall. Denne benevnelsen sto første gang på trykk i 1715. Arten benevnes dessuten under en rekke lokale navn. Blant disse er elveprest, fosseskadde (Telemark), elvekall (Vestlandet og Nord-Norge), straumstare og kvernkall (noen steder i Sør-Norge). I Setesdal kalles den tvåtekone (vaskekone), og på Voss straumhest. Andre kjente navn på arten er elvekonge, tussefugl og vannstær.
== Biologi ==
Fossekallen blir omkring 17–20 cm lang. Hannen blir gjerne noe større enn hunnen og veier cirka 53–76 g, mens hunnen veier cirka 46–72 g (nominatformen). Både størrelsen og fargene i fjærdrakten varierer noe mellom de ulike underartene. Til sammenligning veier en dompap på omtrent samme størrelse bare 15-20 gram. Fossekallens tyngde skyldes massive knokler, som hjelper den å dykke. Derimot er den en klønete flyger.Fjærdrakten er brunsvart, med et markert hvitt felt på hals og bryst. Den varierer imidlertid noe mellom underartene, spesielt den brune underdelen. En av underartene (cashmeriensis) finnes dessuten i en variant som mangler den hvite brystflekken, og en annen (leucogaster) har en variant som har helt hvit buk. Kjønnene har tilnærmet lik fjærdrakt. Fasongen ligner på en gjerdesmett, med korte vinger, og en kort, litt oppreist hale, men fossekallen er mye større. Ungfuglene er grålige, med flekket grå og hvit underside.Et typisk kjennetegn for fossekallen er den ustanselige «neiende» bevegelsen fuglene har på land. Sangen består av pludrende og skurrende fløytetoner. Året igjennom frembringer den sitt sitrende «tsitt-tsitt-tsitt». Arten regnes stort sett som standfugl, men noen individer drar fra nordlige områder og overvintrer lenger sør. I Norge betyr dette at mange overvintrer i Danmark, Sør-Sverige, Sør-Finland og Baltikum. Fugler som lever i større høyder trekker også gjerne ned i lavlandet om vinteren.I Atlasfjellene i Afrika trives arten helst i høyder omkring 900–2 600 moh. I Afghanistan i høyder omkring 2 000–3 500 moh. Og i Himalaya i høyder på omkring 3 000–5 500 moh. Disse fuglene trekker gjerne ned i lavere høyder når hekketiden er over. I Himalaya til omkring 2 400 moh, men ellers i Asia til omkring 1 000 moh. I Europa overvintrer den fra havnivået og oppover.Fossekallen holder seg alltid i nærheten av rennende vann, der den dykker og svømmer korte strekk neddykket i vann på leten etter mat langs bunnen. Arten bruker vingene som svømmeredskap når den dykker, og «spaserer» deretter på bunnen, mot strømmen. Den lever i hovedsak av vanninsekter, larver, krepsdyr, småfisk og snegler som den jakter i vannmassene og langs bunnen, mer sjelden også små marine virvelløse dyr i kystsonen. Fossekallen foretrekker hurtigflytende klart ferskvann, som steinsatte bekker og elver med små fossefall, fossende stryk, kulper og stiller om hverandre, men den kan også finnes ved sakteflytende elver og stillestående vann, inkludert ved sjøen langs kysten. Fossekallen glir med vannstrømmen, dykker og løper på elvebunnen mens den plukker opp føde.Observasjoner i felt tyder på at både hanner og hunner er territorielle, men at hanner tar den dominerende rollen i forsvaret av territoriet. Hunnens sang ser ut til å fremkalle en lignende respons på hannens sang og kan spille en rolle i territorialitet eller kompisforsvar. Arten hekker i steinete klipper eller på kunstig oppførte konstruksjoner, som broer og lignende. Redet legges alltid nær rennende vann; på en fjellhylle, under broer og på lignende steder. Det bygges som en «hytte», med inngang nedenfra eller fra siden, og konstrueres gjerne av mose. Innvendig er det gjerne fôret med løv og strå. I februar–juni (mai–juni i Skandinavia) legger hunnen 4–5 (3–6, sjelden 7) hvite egg, som hun ruger ut alene i 15–18 dager. Ungene mates av begge foreldrene, og er flyvedyktige etter 20–27 dager, litt avhengig av utbredelsen.
== Taksonomi ==
Inndelingen av underartene trenger revisjon, spesielt siden det er oppdaget at cytokrom b sekvensene er i konflikt med underartenes antatte distribusjon i den vestre del av den palearktiske sone. Det er oppdaget svært komplekse fylogeografiske strukturer som involverer minst fem distinkte klader. Mange av variasjonene kan være klinale. Fugler mellom Altajfjellene og Transbajkal blir av og til anerkjent som baicalensis. De to foreslåtte rasene meridionalis (De østerrikske alper) og orientalis (Makedonia) er synonymisert med aquaticus, og rasen amphitryon (Nord-Tyrkia) er synonymisert med caucasicus. En form som av og til beskrives som sordidus er kun en mørk variant av leucogaster.
=== Inndeling ===
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020). Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).
Passeriformes, spurvefugler
Passeri, sangfugler
Cinclidae, fossekallfamilien
Cinclus, fossekaller
C. cinclus, fossekall
C. c. hibernicus, Irland, Indre Hebridene og det det vestre Skottland
C. c. gularis, Skottland (unntatt i vest), Wales og det vestre, sentrale og nordlige England
C. c. cinclus, nominatformen hekker fra Skandinavia og østover til Nordvest-Russland, samt sørover til Sørvest-Frankrike og nordvest på Den iberiske halvøy, samt på øyene Korsika og Sardinia i Middelhavet
C. c. aquaticus, det sentrale og sørlige Europa østover til Hellas
C. c. minor, Nordvest-Afrika
†C. c. olympicus, Kypros (1945)
C. c. caucasicus, Tyrkia, Kaukasus, Nord-Irak og Nord-Iran
C. c. rufiventris, Libanon og Vest-Syria
C. c. persicus, Zagrosfjellene (Sørvest-Iran)
C. c. uralensis, Uralfjellene (Vest-Russland)
C. c. leucogaster, fra Altajfjellene til Transbajkal i det sør-sentrale Russland, det nordlige Afghanistan, det nordvestre Pakistan og fra Tien Shan til Kunlun Shan i Kina, samt Mongolia
C. c. cashmeriensis, nordsiden av det vestre og sentrale Himalaya, fra Nord-Pakistan og øst til Sikkim
C. c. przewalskii, Bhutan og det sentrale Kina (sør til Gansu og det nordvestre Sichuan og sørover til det sørøstre og østre Xizang
C. pallasii, brunfossekall
C. mexicanus, gråfossekall
C. leucocephalus, andesfossekall
C. schulzi, ruststrupefossekall
== Kuriosa ==
NVEs informasjonsblad heter Fossekallen. Tre norske kraftverk er også oppkalt etter nasjonalfuglen vår; Fossekallen kraftverk i Moi (Lund kommune, Rogaland), Fossekallen kraftverk i Svelgen (Bremanger kommune, Vestland), og Fossekallen kraftverk i Gloppen (Gloppen kommune, Vestland).
Fossekallen Idrettslag er en sportsklubb på Ringerike som opprinnelig ble stiftet under navnet Skiklubben «Halden» i 1908 i Hønefoss, men alt året etter byttet klubben navn til Idrettslaget Fossekallen.Fossekallveien eksisterer som veinavn i både Fredrikstad (Rolvsøy), Hønefoss, Krødsherad og Sandefjord. Dessuten finnes Fossekallen som veinavn i kommunene Drammen, Steinkjer, Time og Ås.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fossekall – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Fossekall i Global Biodiversity Information Facility
(no) Fossekall hos Artsdatabanken
(sv) Fossekall hos Dyntaxa
(en) Fossekall hos Fauna Europaea
(en) Fossekall hos Fossilworks
(en) Fossekall hos ITIS
(en) Fossekall hos NCBI
(en) Kategori:Cinclus cinclus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cinclus cinclus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cinclus cinclus – detaljert informasjon på Wikispecies | Fossekall (Cinclus cinclus) er en art i den monotypiske fossekallfamilien (Cinclidae), som ellers inkluderer fem arter i slekten fossekaller (Cinclus). Arten overlever i kraft av tretten underarter, hvorav én regnes som utdødd i 1945. | 9,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Femtekolonne | 2023-02-04 | Femtekolonne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Krig', 'Kategori:Ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Femtekolonne er en betegnelse for borgere i et land som under krig sympatiserer med fienden og driver politisk og militært undergravingsarbeid bak egne linjer. En femtekolonnist kan være infiltratør, spion, sabotør eller simpelthen sympatisør.Uttrykket er først dokumentert under den spanske borgerkrig (1936–1939), da det ble brukt av nasjonalistgeneralen Emilio Mola. Han sendte styrker i fire kolonner mot Madrid, og under en radiotale sa han at det også var en femte kolonne (spansk: quinta columna) som var inne i byen allerede som politisk samarbeidet med Franco for å undergrave regjeringen.Det ble også brukt sammen med beskrivelsen av å være sionister av det kommunistiske styret i Polen i 1960-årene, da i sammenheng med utdrivelsen av de fleste resterende jøder som fortsatt befant seg i Polen etter den andre verdenskrig. Det har også blitt brukt av Lev Trotskij som navn på den sovjetiske Femte armé, men da uten noen spesiell betydning.
| Femtekolonne er en betegnelse for borgere i et land som under krig sympatiserer med fienden og driver politisk og militært undergravingsarbeid bak egne linjer. En femtekolonnist kan være infiltratør, spion, sabotør eller simpelthen sympatisør.Uttrykket er først dokumentert under den spanske borgerkrig (1936–1939), da det ble brukt av nasjonalistgeneralen Emilio Mola. Han sendte styrker i fire kolonner mot Madrid, og under en radiotale sa han at det også var en femte kolonne (spansk: quinta columna) som var inne i byen allerede som politisk samarbeidet med Franco for å undergrave regjeringen.Det ble også brukt sammen med beskrivelsen av å være sionister av det kommunistiske styret i Polen i 1960-årene, da i sammenheng med utdrivelsen av de fleste resterende jøder som fortsatt befant seg i Polen etter den andre verdenskrig. Det har også blitt brukt av Lev Trotskij som navn på den sovjetiske Femte armé, men da uten noen spesiell betydning.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bilek, Bohumil (1945): Fifth Column at Work, London: Trinity. Beskrivelse av den tyske minoriteten i Tsjekkoslovakia.
Loeffel, Robert (2015): The Fifth Column in World War II: Suspected Subversives in the Pacific War and Australia, Palgrave. | Femtekolonne er en betegnelse for borgere i et land som under krig sympatiserer med fienden og driver politisk og militært undergravingsarbeid bak egne linjer. En femtekolonnist kan være infiltratør, spion, sabotør eller simpelthen sympatisør. | 9,624 |
null | 2023-02-04 | Frode Grodås | null | null | null | Hønefoss Lillestrøm | 9,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Grete_Skjelbreid | 2023-02-04 | Liv Grete Skjelbreid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1996', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1997', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1998', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1999', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2000', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2001', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2002', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2004', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2005', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiskyting', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i skiskyting', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Fusa kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting'] | Liv Grete Skjelbreid (tidligere Skjelbreid Poirée; født 7. juli 1974 i Bergen, fra Hålandsdalen i Fusa) er en norsk tidligere skiskytter og tidligere ekspertkommentator.
Hun har vunnet åtte gullmedaljer i VM i skiskyting (seks individuelle, en i stafett og en i lagkonkurranse), to OL-sølv (ett i stafett), 1 OL-bronse og 22 enkeltseire i verdenscupen i skiskyting.
I Nagano-OL i 1998 fikk hun bronsemedalje på stafetten sammen med Norges lag, der også søsteren Ann-Elen deltok. Hun var norsk flaggbærer i vinter-OL 2002 i Salt Lake City. I Salt Lake City OL i 2002 ble hun den første norske kvinnen med individuell OL-medalje i skiskyting, da hun tok sølvmedalje på den innledende 15-kilometeren. På stafetten ble det også sølvmedalje – igjen sammen med storesøsteren. I 2000 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Hun ble den første kvinnelige skiskytteren som tok fire gullmedaljer i ett og samme verdensmesterskap, i Oberhof i 2004. Hun vant også verdenscupen sammenlagt i 2003/2004. 26. mars 2006 gjennomførte Skjelbreid sin siste internasjonale konkurranse i Holmenkollen. Etter at hun la opp som aktiv skiskytter, var hun i 16 år fram til 2022 en av NRKs ekspertkommentatorer på skiskyting.I perioden 1990–1993 var hun elev ved NTG Geilo. Fra 2000 til 2013 var hun gift med den franske skiskytteren Raphaël Poirée. I 2011 var hun med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK.
| Liv Grete Skjelbreid (tidligere Skjelbreid Poirée; født 7. juli 1974 i Bergen, fra Hålandsdalen i Fusa) er en norsk tidligere skiskytter og tidligere ekspertkommentator.
Hun har vunnet åtte gullmedaljer i VM i skiskyting (seks individuelle, en i stafett og en i lagkonkurranse), to OL-sølv (ett i stafett), 1 OL-bronse og 22 enkeltseire i verdenscupen i skiskyting.
I Nagano-OL i 1998 fikk hun bronsemedalje på stafetten sammen med Norges lag, der også søsteren Ann-Elen deltok. Hun var norsk flaggbærer i vinter-OL 2002 i Salt Lake City. I Salt Lake City OL i 2002 ble hun den første norske kvinnen med individuell OL-medalje i skiskyting, da hun tok sølvmedalje på den innledende 15-kilometeren. På stafetten ble det også sølvmedalje – igjen sammen med storesøsteren. I 2000 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Hun ble den første kvinnelige skiskytteren som tok fire gullmedaljer i ett og samme verdensmesterskap, i Oberhof i 2004. Hun vant også verdenscupen sammenlagt i 2003/2004. 26. mars 2006 gjennomførte Skjelbreid sin siste internasjonale konkurranse i Holmenkollen. Etter at hun la opp som aktiv skiskytter, var hun i 16 år fram til 2022 en av NRKs ekspertkommentatorer på skiskyting.I perioden 1990–1993 var hun elev ved NTG Geilo. Fra 2000 til 2013 var hun gift med den franske skiskytteren Raphaël Poirée. I 2011 var hun med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK.
== Meritter ==
=== Olympiske leker ===
3 medaljer (2 sølv, 1 bronse)
=== Verdensmesterskap ===
12 medaljer (8 gull, 3 sølv, 2 bronse)
*Lagkonkurransen ble fjernet som øvelse i 1998, og jaktstart ble lagt til i 1997, mens felllesstart ble lagt til i 1999 og miks-stafett i 2005.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liv Grete Poirée – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liv Grete Skjelbreid på Internet Movie Database
(de) Liv Grete Skjelbreid – Munzinger Sportsarchiv
(en) Liv Grete Skjelbreid – Olympedia
(en) Liv Grete Skjelbreid – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Liv Grete Skjelbreid – FIS (langrenn)
(en) Liv Grete Skjelbreid – IBU
(en) Liv Grete Skjelbreid – biathlon.com.ua | | vekt = | 9,626 |
null | 2023-02-04 | Nidelva | null | null | null | Nidelva er navnet på to norske elver: | 9,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidelva_(Agder) | 2023-02-04 | Nidelva (Agder) | ['Kategori:58°N', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Arendalsvassdraget', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Agder', 'Kategori:Elver i Arendal', 'Kategori:Elver i Froland', 'Kategori:Elver i Grimstad', 'Kategori:Elver i Nissedal', 'Kategori:Åmlis geografi'] | Nidelva er hovedelva i Arendalsvassdraget i Agder. Den har navnet fra der Nisserelva og Fyresdalsåna renner sammen, og til utløpet ved Arendal. Et tidligere navn på elva var Nidarå, dette navnet gjenfinnes ennå i firmanavn og lignende.
Elva Gjøv, med utspring i Nesvatn, renner også ut i Nidelva. Vassdraget er utbygd med flere kraftverk.
Nidelva er lakseførende på en 22 kilometer lang strekning opp til Evenstad kraftverk. Elva har ikke reproduserende laks, og det planlegges derfor kalking og kultivering.
Ved Rygene er gjennomsnittlig vannføring 110 m³/s. Den høyeste vannføringen ble målt høsten 1987. Da passerte ca. 1200 m³/s Rygene kraftverk.
Nidelva er en del av Arendalsvassdraget, som i norsk sammenheng er et av de mest regulerte vassdrag, med til sammen 16 kraftverk.
Nidelva har tre utløp, et mot Arendal, et mellom Hisøy og Gjervoldsøy og et på vestsiden av Gjervoldsøy.
| Nidelva er hovedelva i Arendalsvassdraget i Agder. Den har navnet fra der Nisserelva og Fyresdalsåna renner sammen, og til utløpet ved Arendal. Et tidligere navn på elva var Nidarå, dette navnet gjenfinnes ennå i firmanavn og lignende.
Elva Gjøv, med utspring i Nesvatn, renner også ut i Nidelva. Vassdraget er utbygd med flere kraftverk.
Nidelva er lakseførende på en 22 kilometer lang strekning opp til Evenstad kraftverk. Elva har ikke reproduserende laks, og det planlegges derfor kalking og kultivering.
Ved Rygene er gjennomsnittlig vannføring 110 m³/s. Den høyeste vannføringen ble målt høsten 1987. Da passerte ca. 1200 m³/s Rygene kraftverk.
Nidelva er en del av Arendalsvassdraget, som i norsk sammenheng er et av de mest regulerte vassdrag, med til sammen 16 kraftverk.
Nidelva har tre utløp, et mot Arendal, et mellom Hisøy og Gjervoldsøy og et på vestsiden av Gjervoldsøy.
== Navnet ==
Betydningen av elvenavnet er omdiskutert og ikke sikkert tolket. Ifølge Norsk stadnamnleksikon (4. utg. 1997) kan det bety:
til adverbet ned, gno. niðr, 'elva som ligg lågt nede' (Rygh)
i skyld med gotisk nidwa f 'rust'
med latin nitere 'skine', nitor m 'skin', altså 'den skinande elva' (E. Hellquist)
til nyislandsk niður m, gno. *niðr m? 'elvebrus', 'den brusande elva (M. Olsen)
til ei indoeuropeisk rot */nid/- 'strøyme', flyte' (J. Sandnes)
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andreas Vevstad: Arendalsvassdraget - et vassdrag i samfunnets tjeneste.
Nidelva - kulturhistorisk guide. AB Forlag 1991. | | fjerneste_kilde = Poddedalen | 9,628 |
null | 2023-02-04 | Airedale terrier | null | null | null | Airedaleterrier er den største av terrierrasene. Den ble avlet frem i Storbritannia på midten av 1800-tallet. | 9,629 |
null | 2023-02-04 | Norsk kaldblodstraver | null | null | null | thumb|Kaldblodstraveren Järvsöfaks | 9,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alderney | 2023-02-04 | Alderney | ['Kategori:2°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Kanaløyene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Alderney (fransk: Aurigny; auregnais: Aoeur'gny) er den nordligste øya i øygruppen Kanaløyene. Den er administrert under området Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey; bailiwick = «juridisk område»), en britisk kronbesittelse i Den engelske kanal utenfor kysten av Normandie. Øya er 5 km lang og 2,4 km bred. Dens areal er 8 km², noe som gjør den til den tredje største øya blant Kanaløyene, og den nest største innenfor området Guernsey.
Alderney ligger rundt 15 km vest for La Hague, spissen av franske Cotentinhalvøya i Normandie og 30 km nordøst for Guernsey, og 100 km fra sørkysten av Storbritannia. Den er den av Kanaløyene som ligger nærmest både Frankrike og Storbritannia. Den er adskilt fra Cap de la Hague av den farlige skjæret Alderney Race (fransk: Raz Blanchard).
Per april 2013 hadde øya en befolkning på 1 903 mennesker. Innbyggerne er tradisjonelt kalt «vaques» etter kyrne, eller for «lapins» etter de mange kaninene på øya. Tidligere kunne de bli omtalt som «ridunians», avledet fra latinske oldtidsnavnet Riduna. Det er kun et kirkesogn på Alderney, St Anne, og den dekker hele øya.
Hovedbyen, St Anne, historisk kjent som «La Ville», (eller «Byen» på norsk). I dagligtale kalles området rundt Victoria St som kun «Town». Byens «High St», som tidligere hadde en håndfull butikker, er i dag bortimot et fullstendig boligområde, og krysser Victoria St på dets høyeste punkt, og danner et således et T-kryss. Byens område har en imponerende kirke og et ujevnt brusteinsbelagt hovedgate: Victoria Street (egentlig Rue Grosnez – det engelske navnet ble opprettet i forbindelse med et besøk av dronning Victoria i 1854. Det er en barneskole, en videregående skole, et postkontor, foruten også hoteller, restauranter, banker og butikker. Andre bosetninger på øya er Braye, Crabby, Longis, Mannez, La Banquage og Newtown.
| Alderney (fransk: Aurigny; auregnais: Aoeur'gny) er den nordligste øya i øygruppen Kanaløyene. Den er administrert under området Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey; bailiwick = «juridisk område»), en britisk kronbesittelse i Den engelske kanal utenfor kysten av Normandie. Øya er 5 km lang og 2,4 km bred. Dens areal er 8 km², noe som gjør den til den tredje største øya blant Kanaløyene, og den nest største innenfor området Guernsey.
Alderney ligger rundt 15 km vest for La Hague, spissen av franske Cotentinhalvøya i Normandie og 30 km nordøst for Guernsey, og 100 km fra sørkysten av Storbritannia. Den er den av Kanaløyene som ligger nærmest både Frankrike og Storbritannia. Den er adskilt fra Cap de la Hague av den farlige skjæret Alderney Race (fransk: Raz Blanchard).
Per april 2013 hadde øya en befolkning på 1 903 mennesker. Innbyggerne er tradisjonelt kalt «vaques» etter kyrne, eller for «lapins» etter de mange kaninene på øya. Tidligere kunne de bli omtalt som «ridunians», avledet fra latinske oldtidsnavnet Riduna. Det er kun et kirkesogn på Alderney, St Anne, og den dekker hele øya.
Hovedbyen, St Anne, historisk kjent som «La Ville», (eller «Byen» på norsk). I dagligtale kalles området rundt Victoria St som kun «Town». Byens «High St», som tidligere hadde en håndfull butikker, er i dag bortimot et fullstendig boligområde, og krysser Victoria St på dets høyeste punkt, og danner et således et T-kryss. Byens område har en imponerende kirke og et ujevnt brusteinsbelagt hovedgate: Victoria Street (egentlig Rue Grosnez – det engelske navnet ble opprettet i forbindelse med et besøk av dronning Victoria i 1854. Det er en barneskole, en videregående skole, et postkontor, foruten også hoteller, restauranter, banker og butikker. Andre bosetninger på øya er Braye, Crabby, Longis, Mannez, La Banquage og Newtown.
== Historie ==
Alderney deler historie med de andre Kanaløyene ved at den ble oppdaget og bosatt allerede i neolittisk tid (bondesteinalderen) og det er flere dysser og megalittiske monumenter på øya.
Alderney ble annektert av hertugdømmet Normandie i 933, men ble beholdt av den engelske kronen da Normandie ble avstått til Frankrike i 1204. De britiske myndighetene bygde store befestninger på begynnelsen av 1800-tallet for å slå tilbake eventuelle franske angrep.Ved utbruddet av den andre verdenskrig ble hele befolkningen, rundt 1500 beboere, evakuert. Øya ble deretter okkupert av Nazi-Tyskland resten av krigen. Den siste som snakket den opprinnelige normannisk-franske dialekten auregnais døde på slutten av 1930-tallet, omtrent samtidig som øya fikk sin flyplass. Øya er i dag helt engelskspråklig som førstespråk.
== Geografi ==
Øya er 5 km lang og 3 km på sitt bredeste. Hovedstaden heter St Anne.
== Befolkning ==
Ved folketellingen i 2013 hadde Alderney en befolkning på 1 903. Dette var en nedgang på 17 % i forhold til 2001. Det har særlig vært en nedgang i barn og unge og befolkningen har blitt eldre. Mangel på arbeidsplasser bidrar til utvandring blant yngre, samtidig som fordelaktige skattevilkår bidrar til at øya tiltrekker seg pensjonister. Halvparten av Alderneys befolkning er 55 år eller eldre.
== Språk ==
Språket på øya er i dag engelsk med noe få mindre lokale dialektvarianter, og som på de andre Kanaløyene kalles generelt for kanaløyengelsk. I flere århundrer hadde øya sin egen dialekt av det normanniske språket som kalles auregnais, men er nå utdødd. Den siste innfødte taleren av auregnais døde en gang rundt 1960. Det ble hovedsakelig et muntlig språk, med kun noen få kjente dikt og skriftlige verker som benyttet det.Fransk var en gang i omfattende bruk på øya og hadde i økende grad erstattet auregnais siden slutten av 1800-tallet, men opphørte å være et offisielt språk siden 1966. Nedgangen til fransk som talespråk er delvis grunnet et stort antall av engelske og irske arbeidere som kom til øya fra 1850-tallet og framover, bygde festningsanlegg og drev servicetjenester for utstasjonerte militære garnisoner, og fransk falt ut av bruk og ble oversett, særlig i skolene, men også grunnet at det meste av befolkningen ble evakuert til Storbritannia i løpet av den andre verdenskrig.
Imidlertid er det en sterk kulturarv for begge språkene på øya: de fleste av lokale stedsnavnene er franske eller auregnais, og det samme er mange lokale etternavn. Uttalen av de ulike lokale navnene er også preget av dialekt, eksempelvis er Dupont uttalt som «dip-oh» framfor den tradisjonelle parisiske måten, og Saye (navnet på en strand på øya) er uttalt som «soy». Et eller to fransk/auregnais ord er fortsatt i daglig bruk, vraic, hvilket er tang og tare som samles opp og brukes som gjødsel i jordbruket.
== Politikk og administrasjon ==
Øya styres av et parlament kalt States of Alderney, som består av en president og ti medlemmer som velges hvert fjerde år. Presidenten leder parlamentets månedlige møter. Alderney har også to seter med stemmerett i Guernseys parlament.
Den daglige administrasjonen av øya utføres av tre komitéer – Plan- og finanskomitéen, Forvaltningskomitéen og Bygnings- og utviklingskomitéen – som støttes av et lite embedsverk. Skattepolitikken er Guernseys område, og Guernseys myndigheter har derfor ansvar for å gjøre tilstrekkelige ressurser tilgjengelig for Alderneys myndigheter.
Alderneys rettsapparat inkluderer én domstol – Court of Alderney. Neste instans er den kongelige domstolen i Guernsey, og deretter Kanaløyenes ankedomstol. Siste instans er Juridisk komité ved Det kongelige råd i Storbritannia.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Packe, Michael St John; Dreyfus, Maurice (1971): The Alderney Story: 1939-1949, Alderney Society, ISBN 0950466816
Raymond, Royston (1999): Alderney Place Names: Their Pronunciation, Derivation and Meaning, Alderney, ISBN 0-9537127-0-2
Lepelley, René (1999): Noms de lieux de Normandie, Paris, ISBN 2-86253-247-9
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alderney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alderney - Aurigny – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Informasjon for turister og besøkende
Alderneys opprinnelige språk auregnais, Société Jersiaise | Alderney (fransk: Aurigny; auregnais: Aoeur'gny) er den nordligste øya i øygruppen Kanaløyene. Den er administrert under området Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey; bailiwick = «juridisk område»), en britisk kronbesittelse i Den engelske kanal utenfor kysten av Normandie. | 9,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sakrament | 2023-02-04 | Sakrament | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dogmatisk teologi', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Sakramenter'] | Et sakrament (fra latin sacrare, 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. en diakon, prest eller biskop, og består etter kristen tradisjon av både synlige og usynlige elementer, det vil si at det antas at den fysiske seremonien har en metafysisk parallell.
| Et sakrament (fra latin sacrare, 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. en diakon, prest eller biskop, og består etter kristen tradisjon av både synlige og usynlige elementer, det vil si at det antas at den fysiske seremonien har en metafysisk parallell.
== Sakramentsforståelse ==
Sakramentsforståelsen er blant de viktigste skiller mellom de forskjellige kirkesamfunn. Det er ikke bare forståelsen av de enkelte sakrament som varierer; også antallet kirkelige handlinger man regner som sakramenter er forskjellig.
=== Katolske sakramenter ===
Den katolske kirke anerkjenner syv sakramenter:
Dåp
Nattverd
Ektevigsel
Ordinasjon (diakon-, preste og bispevigsel)
Konfirmasjon (i katolsk sammenheng gjerne kalt ferming)
Skriftemål
SykesalvingSakramentene sees som nådemidler, det vil si hjelpemidler for å oppnå frelse. De inngyder nåde i mottakeren ved egen kraft. Dette forstås ikke som at man tvinger Gud til å inngyde nåde hos noen, men som en oppfyllelse av den pakt som er inngått mellom kirken og Jesus Kristus.
De fleste sakramenter krever ordinasjon for å være gyldige, det vil si at de har effekt i teologisk forstand. Unntaket er dåp, som kan utføres av hvem som helst, til og med en ikke-kristen, så lenge de ytre former og intensjonen er riktige. For ektevigsel kreves kun diakonvigsel, for nattverd, skriftemål og sykesalving prestevigsel og for ordinasjon bispebigsel. I vestlige land er ferming i utgangspunktet forbeholdt biskoper, men kan etter tillatelse formidles av en prest. I ortodokse kirker og katolske kirker i det østlige middelhavsområdet foretas konfirmasjonen av prester.I tillegg til spørsmålet om gyldighet, som er et teologisk spørsmål, ser Den katolske kirke også på lovlighet, som er et kirkerettslig spørsmål. Dette omfatter for eksempel prestens status (en laisert prest kan bare i helt spesielle tilfeller formidle sakramentene lovlig) og andre omstendigheter som sted (for eksempel, ekteskap skal inngås i sognekirken såfremt det ikke er gitt til tillatelse til annet) og kontekst (for eksempel, nattverdselementene skal kun konsekreres under en messe, ikke under en andakt eller ved andre tilfeller). Man kan dermed få konstellasjoner hvor et sakrament er formidlet gyldig og lovlig (alt er som det skal være), gyldig men ulovlig (har den teologiske effekt, men bryter med kirkeretten) eller ugyldig og ulovlig.
=== Ortodokse sakramenter ===
Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker anerkjenner de samme syv sakramenter som den katolske kirke, men har ingen absolutt begrensning oppad. Dermed kan ortodokse særkirker anerkjenne andre kirkelige handlinger som sakramenter. Sakramentene omtales normalt som mysteriene.
=== Protestantiske sakramenter ===
De fleste protestantiske kirker regner sakramentene som ytre tegn på indre nåde, det vil si symboler på en indre hendelse. Det er altså ikke, som i katolsk og ortodoks sakramentslære, sakramentet som inngyder nåde – sakramentet er bare et tegn og et hjelpemiddel til å oppnå en personlig nådegave.
En unntagelse her er de lutherske kirker, som lærer at sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. For eksempel i nattverden mottar både troende og ikke troende Jesus Kristus reelt gjennom brødet og vinen (manducatio oralis, manducatio impiorum). Dette er det lutherske grunnlag for frelsesvisshet. Den lutherske sakramentforståelse skiller seg fra den katolske hovedsakelig ved en annen forståelse av begrepet nåde.
Antallet sakramenter som anerkjennes av protestantiske kirker varierer. Mange, inkludert de lutherske kirker, anerkjenner to sakramenter: Dåp og nattverd. Andre regner kun dåpen som et sakrament.
Noen kirkesamfunn har ingen sakramenter. For eksempel gjelder dette Frelsesarmeen, som dog ikke forbyr sine medlemmer å motta sakramentene i andre kirkesamfunn dersom de føler at dette hjelper dem i deres trosliv. Deres sakramentforståelse kan beskrives som spiritualistisk. Vennenes samfunn har heller ingen sakramenter, og de tillater ikke at man mottar dem andre steder.
Den anglikanske kirke er et særtilfelle; selv om kirken som helhet anerkjenner bare dåp og nattverd som sakramenter, er det en relativt stor gruppe (anglo-katolikker) som anerkjenner syv og har en lære om disse som er tilnærmet lik den katolske.
Blant anabaptister er det ikke uvanlig å regne fotvaskingen på skjærtorsdag som et sakrament.
=== Mormonere (De siste dagers hellige) ===
De siste dagers hellige anerkjenner de følgende sakramenter som krevd for frelse:
Dåp, som gjøres ved fordypning, hvori personen underkaster seg til Guds vilje ved Kristi nåde, får synders tilgivelse, og medlemskap i Hans kirke.
Nattverden skal være en fornyelse av paktene ingått ved det.
Konfirmasjon, hvori Den hellige ånds nådegave påføres.
Menners ordinasjon (innvielse til aronisk, og senere melkisedeksk prestelig embete) anses som nødvendig sakrament for kirkelige ordinanser de utfører å være gyldig i Guds åsyn — d.v.s., SDHe anerkjenner ikke andre kirkers ordinanser som gyldig i Guds åsyn for evigheten.
De holder med sykesalving slik det skildres i Jakobs brev.
To slags tempel-ordinanser er sakramenter krevd for adgang til den ypperste herlighet i den endelige, evig tilværelse:
Ektevigsel (skjønt man aksepterer andre kirkesamfunners og den kun offentlige), men det hevdes at deres egen tempel-ektevigsel er nødvendig for at ektet skal fortrinne døden, og at det paret og barna deres utgjøres da til evig institusjon.
Det er også “begavelser” i Tempelet som innebærer en rekkefølge sakramentale ordinanser.
I likhet med skriftemål, krever Kirken at alvorlige synder som kunne utsette personens medlemskap og frelse i fare tilstås og resolveres med en kirkeleder, som kan tilgi synder omvendt fra og erstattet for kirken, men personen må få Guds tilgivelse selv ved bønn, faste, o.l. Deretter gjenoppretter verdig nattverdsmottagelse dåpspaktens syndstilgivelse.
Fotvasking gjøres kun hos de SDHes tolv apostlers kvorum i tempelet i samheng med innvielse til det apostoliske embete.Alle Jesu Kristi Kirkes av Siste-dagers Helliges sakramenter, de fleste av som innebærer pakter med Gud Faderen hvori personen lover å lyde visse prinsipper for å motta tilsvarende velsignelser ved Kristi nåde, må få Løftets Hellige Ånds stempel for å bli evig gyldig.
== Referanser ==
== Se også ==
Sakramentalier | Et sakrament (fra latin sacrare, 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. | 9,632 |
null | 2023-02-04 | RA | null | null | null | Ra eller RA kan referere til: | 9,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raet | 2023-02-04 | Raet | ['Kategori:Agders geologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Finlands geografi', 'Kategori:Kvartærgeologi', 'Kategori:Ratrinnet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vestfold og Telemarks geologi', 'Kategori:Vikens geologi'] | Raet er den største sammenhengende randmorene eller endemorenen i Skandinavia. Den ble dannet under ett av breens siste store fremstøt i perioden yngre dryas (12 800–11 500 år siden).Da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av siste istid, kunne den stoppe i flere hundre år av gangen, den kunne også gjøre nye framrykkinger for så igjen å trekke seg tilbake. Der iskanten ble liggende stille, samlet det seg opp materiale som isbreen førte med seg fra innlandet: Stein, grus, sand og leirepartikler. Israndavsetninger eller endemorene kalles slike avsetninger, som dels er avsatt på land, dels i havet. Da isen trakk seg videre tilbake og landet hevet seg, ble disse avsetningene liggende igjen som svære voller i landskapet. Senere har disse avsetningene blitt påvirket av hav og nedbør, slik at på overflaten ligger det groveste materialet igjen. Graver man seg gjennom en endemorene, er det variasjonen i størrelsen på partiklene som er slående; en morene består av usortert materiale.
En kan identifisere flere trinn israndavsetninger eller ra-trinn i Norge. De eldste ligger ytterst mot havet og i havet, de yngste ligger i fjelldalene.
Raet har fra oldtiden til i dag vært viktig som ferdselsvei, i Norge spesielt i Vestfold og Østfold.
Randmorenene fra Yngre Dryas (Ra-trinnet) rundt hele Fennoskandia er et av verdens mest markerte og tydelige "minnesmerker” fra istidene.
| Raet er den største sammenhengende randmorene eller endemorenen i Skandinavia. Den ble dannet under ett av breens siste store fremstøt i perioden yngre dryas (12 800–11 500 år siden).Da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av siste istid, kunne den stoppe i flere hundre år av gangen, den kunne også gjøre nye framrykkinger for så igjen å trekke seg tilbake. Der iskanten ble liggende stille, samlet det seg opp materiale som isbreen førte med seg fra innlandet: Stein, grus, sand og leirepartikler. Israndavsetninger eller endemorene kalles slike avsetninger, som dels er avsatt på land, dels i havet. Da isen trakk seg videre tilbake og landet hevet seg, ble disse avsetningene liggende igjen som svære voller i landskapet. Senere har disse avsetningene blitt påvirket av hav og nedbør, slik at på overflaten ligger det groveste materialet igjen. Graver man seg gjennom en endemorene, er det variasjonen i størrelsen på partiklene som er slående; en morene består av usortert materiale.
En kan identifisere flere trinn israndavsetninger eller ra-trinn i Norge. De eldste ligger ytterst mot havet og i havet, de yngste ligger i fjelldalene.
Raet har fra oldtiden til i dag vært viktig som ferdselsvei, i Norge spesielt i Vestfold og Østfold.
Randmorenene fra Yngre Dryas (Ra-trinnet) rundt hele Fennoskandia er et av verdens mest markerte og tydelige "minnesmerker” fra istidene.
== Begrepet ra ==
Ordet ra er av gammelnorsk opprinnelse og betyr grusrygg.
Ordet brukes i norsk som et generelt begrep om endemorener; mer presist brukes ordet som et navn på Skandinavias største endemorene, Raet, som utgjør en sammenhengende geologisk struktur fra Finland gjennom Sverige og Norge til Kolahalvøya. Denne strukturen går store deler over land og andre steder er den undersjøisk. I Vestfold og Østfold er denne geologiske formasjonen svært synlig og velkjent. Ra-trinnet ble avsatt for ca. 10 600 år siden omkring en isbre som dekket mesteparten av Skandinavia, og hadde sitt senter over det som i dag er Bottenviken.
Raet, eller Vestfoldraet, som navn på denne lange jordryggen gjennom Vestfold er svært gammelt. I Horten kommune ligger gården Ra midt på raet. Ordet brukes (i ulike varianter og sammensetninger) som gårdsnavn mange steder i Norge, ofte på gårder som er lokalisert i forbindelse med endemorener, .
I dag tar vi kunnskap om morener og isbreer som en selvfølgelig ting, men kunnskapen om dette er ikke mer enn ca. 150 år gammel. Geologisk forskning omkring morenedanning i istiden tok til midt på 1800-tallet, og det tok lang tid før man kom fram til en forståelse for hvordan ra-trinnet danner en sammenhengende struktur.
== Ra-trinnet ==
Ra-trinnet kan følges fra Finland til Nord-Norge, noen steder i sjøen, andre steder langt inne på land. Fra Sverige følges ra-trinnet inn i Østfold ved Halden-Moss, det krysser Oslofjorden ved Jeløya og kommer opp på Vealøs i Horten, fortsetter gjennom Vestfold, følger riksvei 19 til Gulli, deretter gamle E18 til Larvik, gjennom Bøkeskogen, over Farriseidet og fortsetter utover Brunlanes, går ut i sjøen og er synlig over havnivå som øyer langs Telemark og Aust-Agder, Mølen, Stråholmen, Jomfruland, Målen, Merdø og Jerkholmen. På Hasseltangen øst for Fevik i Grimstad går ra-trinnet på land og fortsetter vestover til Rogaland og langs Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.
I Trøndelag kalles ra-trinnet for Tautra-trinnet, fordi iskanten krysset Trondheimsfjorden ved Tautra.
I Sverige er Ra-trinnet omtalt som mellomsvenske israndavsetninger, og den mest markante lokalitet har navnet Hindens rev. Dette er i terrenget et langt rett nes som strekker seg utover i innsjøen Vänern. I Sør-Finland fortsetter raet under navnet Salpausselkä. Her er det to store endemorenerygger.Ra-trinnet demmer opp flere innsjøer. I Østfold er Femsjøen og Vansjø blant sjøene som er dannet på denne måten, og i Vestfold gjelder dette både Borrevannet, Goksjø og Farris. I Aust-Agder demmer raet opp innsjøen Rore i Grimstad kommune. Salpausselkä, de store moreneryggene i Finland, demmer opp de finske innsjøene Ladoga og Saimen.
== Ytre Raet ==
Det er også en noe eldre moreneavsetning litt utenfor det store Raet, eller Ra-trinnet, og denne kalles gjerne Ytre Raet. Dette eldste raet dateres 250 år eldre enn hovedtrinnet. Den geografiske avstanden mellom Raet og Ytre Raet varierer. Avstanden er størst gjennom Sandefjord, Nøtterøy og Tønsberg, der Ytre Raet går over nordre del av Nøtterøy ved Kolberg, og fortsetter i Slagen over Tolvsrød, Ringshaug og Skallevold. I Brunlanes og ved Fredrikstad og Halden er avstanden kortere mellom de to ra-trinnene.
Ytre Raet bidrar til store gode jordbruksarealer i kommunene Sandefjord, Nøtterøy og Tønsberg.
== Veien på Raet ==
Raet brukes som stednavn for store deler av raet gjennom Østfold og Vestfold.
Raet var i oldtiden en praktisk ferdselsvei, bl.a. fordi det var så få vannløp å krysse. Da biskop Jens Nilsson dro på visitas til Østfold og Bohuslän på slutten av 1500-tallet, reiste han på Raet fordi det var lett fremkommelig. E6 i Østfold og E18 i Vestfold følger fremdeles Raet over lange strekninger. Raet trakk også til seg bosetninger, slik at de eldste, største og beste gårdene stadig ligger der. På samme vis ble jernalderens gravminner ofte anlagt langs Raet.Toppen av morenen har vært brukt som vei fra forhistorisk tid, og noen steder kalles veien Raveien. E18 fulgte lenge denne gamle traseen i Vestfold fra Sem til Farriseidet. Nå følger veien i hovedtrekkene en trasé på innsiden av raet. I Østfold følger E6 raet fra Halden til Moss. Stedet Helgeroa i Vestfold, nær Mølen, der raet går ned på sjøbunnen, var i en periode et sentralt knutepunkt for offentlig ferdsel, nettopp fordi stedet lå der den naturlige veien i retning østover gjennom Vestfold begynte.
Raveien er et kjent begrep i både Vestfold og Østfold. Raveien brukes som gatenavn langs deler av gamle Sørlandske hovedvei, E18, blant annet i Tønsberg kommune.
== Kildevann fra raet ==
Ut av Raet kommer flere steder kildevann. I Larvik tappes slikt vann på flaske og selges som Farris, i Grimstad springer en vannkilde tilegnet St. Olav ut av Raet like ved Fjære kirke.
== Naturvern på Raet ==
Under hele avsmeltningen hadde isranden et konsentrisk forløp på tvers av landegrensene. Israndsonene forflyttet seg over de nordiske regionene og dagens statsdannelser. Kun ved å betrakte Norden som helhet er det umulig å peke ut et representativt utvalg lokaliteter. Israndavsetningene gir kunnskap om klimaendringene da siste istid tok slutt. Et prosjekt i regi av Nordisk ministerråd har konkludert med at en rekke lokaliteter langs raets hovedtrinn bør vernes, slik at de er tilgjengelige for framtidig forskning om klimaendringer. Dette gjelder: Rokkeraet i Viken, Mølen i Vestfold, Jomfruland i Telemark, Jerkholmen i Agder, Lysefjorden i Rogaland, Ånneland i Sogn og Fjordane, Kaldvelldalen, Skaudalen, Skurvdalen og Ursøra i Trøndelag, Ramfjordmoen, Skardmunken og Strupskardelva i Troms og Skipagurra i Finnmark.Flere området av raet er vernet som nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater.
I Vestfold er flere landskapsvernområder og naturreservater. I Larvik finner vi Bøkeskogen og Mølen. I Sandefjord ligger Bokemoa.
I Kragerø kommune ligger Jomfruland nasjonalpark. I kommunene Arendal, Grimstad og Tvedestrand i Agder er Raet nasjonalpark, som dekker store deler av kysten i disse kommunene; her finnes blant annet Målen der raets topp stikker opp av sjøen som ei lita rullesteinsøy. Hasseltangen landskapsvernområde ligger der raet går opp på fastlandet i Grimstad kommune. Deler av verneområdene er naturreservater.
== Formidling ==
Gea Norvegica Geopark har som en av sine oppgaver å formidle kunnskaper om geologiens betydning, og har informasjonstavler bl.a. på Mølen i Brunlanes i Larvik kommune.
== Trinn i isavsmeltingen på Østlandet ==
Det eldste trinn i isavsmeltingen i Norge kalles Lista-trinnet som etterfølges av Spangereid-trinnet.På Østlandet er de ulike trinn i isavsmeltingen tydelig markert i landskapet med endemorener i flere trinn. Avsetningene på Østlandet er best undersøkt i norsk målestokk, og morenenetrinnene på Østlandet er derfor blitt referanseramme i nasjonal sammenheng. Hovedsakelig har det vært slik at isen har rykket fram samtidig i et større område.
Det eldste morenetrinn en ser spor etter i Ytre Oslofjord kalles Tjøme-Hvaler-trinnet og er ca. 12 400 år gammelt.
Det etterfølgende trinn kalles Ytre Raet og er ca. 12 050 år gammelt, mens hovedtrinnet, Ra-trinnet, er ca. 11 800 år gammelt.Et yngre trinn er Ås-Ski-trinnet, som også kalles Ski-trinnet og danner terskelen for Indre Oslofjord. Dette er ca. 11 400–11 600 år gammelt. Store sandterrasser er avsatt da isen lå ved Drøbak-Svelvik.
Neste stopp for iskanten kaller vi Akertrinnet i Groruddalen der morenen demmer opp Maridalsvannet, Bogstadvannet og Sognsvann. I Sylling demmer Akertrinnet opp Holsfjorden. Aker-trinnet er ca. 11 000 år gammelt. Eldre litteratur oppgir 9 800 år, men dette var basert på manglende kalibrering av karbon-14-metoden.På Romerike er det flere trinn hvorav Gardermoen-trinnet eller Hauerseter-trinnet er det mest markerte med store sandterrasser. Dette er om lag 10 800 år gammelt.
Deretter kommer Minnesundtrinnet som det siste før isen trakk seg tilbake for godt. Dette er ca. 10 700 år gammelt.
Endemorene er markeringer av forskjellige trinn i isavsmeltningen, og de må derfor ikke oppfattes som en referanse til isbreens største utbredelse i istiden.
== Se også ==
Fjordterskel
Salpausselkä
== Referanser ==
== Litteratur ==
Israndlinjer i Norden. Red. S.Andersen og S.S. Pedersen. Tema Nord 1998: 584. København 1998.
Tollefsrud, Jan-Inge, Tjøve, Even og Hermansen, Pål. 1991. Perler i norsk natur ? en veiviser. Aschehoug.
Tormod Klemsdal: Landformene i Østfold. Natur i Østfold 21. 2002
== Eksterne lenker ==
G11 Kvartærgeologi kompendium Del2 Høsten 1993
Tormod Klemsdal Landformer i Østfold
Geofunn: Monaryggen Arkivert 11. november 2017 hos Wayback Machine.
Eidsberg kommune Arkivert 2. mai 2021 hos Wayback Machine.
Steinkjer kunnskapsportal
Cappelens geografi
Geologisk leksikon | Raet er den største sammenhengende randmorene eller endemorenen i Skandinavia. Den ble dannet under ett av breens siste store fremstøt i perioden yngre dryas (12 800–11 500 år siden). | 9,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sark | 2023-02-04 | Sark | ['Kategori:2°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Kanaløyene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia articles incorporating a citation from the 1911 Encyclopaedia Britannica with Wikisource reference'] | Sark (fransk: Sercq; sarkesisk: Sèr eller Cerq) er en av Kanaløyene beliggende utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Det et er et kongelig len, som utgjør en del av Guernseys embetsområde, men med sitt eget parlament, egen domstol og sitt eget lovverk avledet fra normannisk lov. Øya har en befolkning på 476 innbyggere per januar 2018. Sark anses ofte for å være den siste føydalstaten i Europa. Øya styres av en lensherre (Seigneur of Sark eller Dame of Sark). Mange av øyas lover, spesielt relatert til arv og lensherrens myndighet, er uforandret siden de ble vedtatt i 1565 under dronning Elisabeth I.Sark, inkludert naboøya Brecqhou, har til sammen et areal på 5,44 km². Øya er 4,8 km lang og 2,4 km på sitt bredeste. Sark er en av få gjenværende steder i verden hvor biler er forbudt og kun sykler, traktorer og hestetrukne vogner er tillatt. Også skilsmisser var forbudt fram til reformloven av 2008.
I 2001 ble Sark utpekt som mørk himmel-samfunn (engelsk: Dark Sky Community) og som den første mørk himmel øya i verden. Hensikten er å unngå forurensning fra kunstig belysning i nærheten av et observatorium.
| Sark (fransk: Sercq; sarkesisk: Sèr eller Cerq) er en av Kanaløyene beliggende utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Det et er et kongelig len, som utgjør en del av Guernseys embetsområde, men med sitt eget parlament, egen domstol og sitt eget lovverk avledet fra normannisk lov. Øya har en befolkning på 476 innbyggere per januar 2018. Sark anses ofte for å være den siste føydalstaten i Europa. Øya styres av en lensherre (Seigneur of Sark eller Dame of Sark). Mange av øyas lover, spesielt relatert til arv og lensherrens myndighet, er uforandret siden de ble vedtatt i 1565 under dronning Elisabeth I.Sark, inkludert naboøya Brecqhou, har til sammen et areal på 5,44 km². Øya er 4,8 km lang og 2,4 km på sitt bredeste. Sark er en av få gjenværende steder i verden hvor biler er forbudt og kun sykler, traktorer og hestetrukne vogner er tillatt. Også skilsmisser var forbudt fram til reformloven av 2008.
I 2001 ble Sark utpekt som mørk himmel-samfunn (engelsk: Dark Sky Community) og som den første mørk himmel øya i verden. Hensikten er å unngå forurensning fra kunstig belysning i nærheten av et observatorium.
== Geografi og geologi ==
Sark består av to hoveddeler, Greater Sark og Little Sark i sør. De er forbundet av en smal landtange kalt La Coupée som er 91 meter land og har et fall på 100 meter på hver side. Beskyttende rekkverk ble bygget i 1900. Det er en smal vei dekket av betong som dekker hele landtangen. Denne ble bygget i 1945 av tyske krigsfanger under ledelse av det britiske ingeniørkorpset. Grunnet isolasjonen har innbyggerne på Little Sark hatt sin egen særskilt form eller dialekt av sarkesisk, den innfødte normanniske dialekt på øya.Det høyeste punkt på Sark er 114 meter over havet. En vindmølle, datert 1571, er funnet der, men dens roterende blader ble fjernet under den første verdenskrig. Det høyeste punktet er kalt Le Moulin etter vindmøllen. Plasseringen er også et høyeste punkt på Guernsey. Little Sark hadde en rekke gruver for utvinning av blyglans (den viktigste malmsorten for å framstille bly). Ved Port Gorey er det rester etter sølvgruver. Ved sørenden av Little Sark er Venus Pool og Adonis Pool, begge naturlige svømmebasseng som får friskt vann ved høyvann.
Hele øya er omfattende gjennomboret ved havnivået av naturlige grotteformasjoner som har gitt unikt habitat for mange maritime skapninger som sjøroser eller sjøanemoner. Disse kan bli sett ved lavvann.
Geologisk er Sark gjort hovedsakelig av bergarter som amfibolitt og granittisk gneis, oppstått av vulkansk magma (flytende steinmasse) kalt kvartsdioritt. Geologiske undersøkelser og bergdatering utført i 1990–2000 av geologer fra Oxford Brookes University har vist at gneis antagelig ble dannet for rundt 620–600 millioner år siden i sen prekambrium kadomske orogenese. Kappen med kvartsdioritt oppsto under denne kadomske deformasjonen og metamorfisk hendelsen.
Alle bergarter på Sark, og de på de nærliggende kanaløyene Guernsey og Alderney ble dannet under den geologiske aktiviteten i den kontinentale skorpeover en eldre subduksjonssone. Denne geologiske settingen vil ha vært analog eller overensstemmende med dagens subduksjonssone i stillehavsplaten som kolliderer under den nordamerikanske og den søramerikanske kontinentalplaten.
Sark utøver også jurisdiksjon over øya Brecqhou som ligger kun i underkant av hundre meter vest for Greater Sark. Det er en privat øy, men har blitt åpnet for noen få besøkende. Siden 1993 har Brecqhou vært eid av brødrene David og Frederick Barclay, som er medeier av avisen The Daily Telegraph, Hotell Ritz i London og flere kasinoer i Las Vegas. Sunday Times Rich List fra 2017 beregnet deres formue til 7,2 milliarder britiske pund. De har bestridt Sarks embetskontroll over øya. Imidlertid har kandidatene som har fremmet forretningsinteresser på øya ikke greid å vinne noen seter i parlamentet i valget som ble holdt i 2008 og 2010.
== Historie ==
=== Etymologi ===
Sarks etymologi er rett og slett ukjent. Lingvisten Richard Coates har forslått at i fraværet av en urindoeuropeisk etymologi, kan det være umaken verd å se etter en ursemittisk kilde for navnet. Det er for at de britiske øyer sannsynlig befolket fra Den iberiske halvøy etter siste istid. Coates foreslår en sammenligning mellom den antagelige rotordet av Sark, *Sarg-, og det ursemittiske *śrq, «rødme»; «stige» (som av solen); «øst» i henhold til Sarks posisjon som den øya som ligger lengst øst av øyene i Guernseygruppen.
=== Tidlig historie ===
Kanaløyene har vært befolket fra de eldste tider siden istiden. På Jersey har det blitt funnet tenner fra neandertalere, og på en grotte på samme øy finnes levninger fra mennesker for 100 000 år siden. Noen få bearbeidede steiner og flint bevitner om tidlig bosetning på Sark i megalittisk tid eller neolittisk tid (bondesteinalderen). Gjenstander som er opp til 3000 år gamle har blitt avdekket under en arkeologisk utgravning på Sark. Bevis på bosetning i bronsealderen og jernalderen ble funnet av en gruppe ledet av Barry Cunliffe fra Oxford Institute of Archaeology under hans andre utgravning på Sark. Det mest betydningsfull funnet var et arnested datert til rundt 1000 f.Kr.Forholdet mellom Gallia og Britannia før romernes invasjon ved Julius Cæsar synes å ha vært omfattende i 100-tallet f.Kr. Beviset er distribusjon av amfora med vin (amforatype Dressel 1A) som havnet i Armorica og med et betydelig antall fraktet over den engelske kanal til sørlige Britannia. Cæsar omtaler et gallisk folk i Bretagne, Curiosolitæ, kurisolittere. Mynter fra dette folket er funnet relativt tallrikt og indikerer at de var sannsynlige den fremste handelspartneren til de britiske stammene. På Guernsey og Hengistbury Head på kysten av Dorset, den fremst havnen i Britannia, er det funnet samme type keramikk og potteskår fra nevnte amfora. Den enkle forklaringen er at kurisoliterne fraktet italiensk vin og andre handelsvarer over kanalen og brukte Guernsey (og da antagelig også Sark) som mellomhavn. Deretter synes det som om romerne også bosatte seg på Guernsey og Sark fram til de trakk seg ut på begynnelsen av 400-tallet e.Kr.
I tiden etter Romerrikets sammenbrudd er det en historisk mørk tid hvor det uklart hva som skjedde på Sark. Det er kjent at med den nye kristne religionen som spredte seg over Europa, kom misjonæren Magloire av Dol fra Bretagne, senere helgenerklært, til Sark rundt 560. Han er kreditert for å ha opprettet et kloster nordvest på øya, et sted fortsatt kjent som La Moinerie, og derfra sendte han sine munker som misjonærer til de andre kanaløyene.Klostret overlevde flere angrep fra hedenske nordboere, vikinger, gjennom 800-tallet og fram til tidlig på 900-tallet. På denne tiden ble hertugdømmet Normandie etablert. Det første hertug var nordboeren Rollo, og hans sønn Vilhelm Langsverd tok besittelse over kanaløyene i 933. Uansett hvilket språk til da hadde vært dominerende på øyene, ble normannisk dominerende fram til moderne tid. Som følge av den normanniske erobringen av England i 1066 ved hertug Vilhelm av Normandie ble Sark forent og underlagt den engelske krone.I 1205 erobret den franske piraten munken Eustace (fransk Eustache le Moine) Sark og benyttet den som base for sine operasjoner. Derfra herjet han den engelske kysten, og kong Johan av England erklærte han lovløs, men ikke lenge etter utstedte benådning da han trengte piratens tjenester.
Da Johan av England tapte Normandie til Filip II August av Frankrike tidlig på 1200-tallet, forble kanaløyene lojale til den engelske krone. I takknemlighet for lojaliteten bevilget kong Johan øyene bestemte rettigheter og privilegier som tillot dem selvstyre.
I de neste århundrene var kanaløyene utsatt fra flere fiendtlige franske angrep. Ved 1274 hadde Sark en befolkning på rundt 400 innbyggere, de fleste sysselsatt med gårdsdrift, fiske og mindre lovlige aktiviteter som smugling. Det er antatt at svartedauden i tiden rundt 1348 bidro til en lang periode med avbefolkning på Sark.
=== Seigneur av Sark ===
Ved 1500-tallet var øya helt avbefolket og benyttet av pirater som tilflukt og base. Den engelske dronningen fryktet at Sark kunne bli okkupert av franskmennene. I 1565 fikk Helier de Carteret, seigneur av Saint Ouen på Jersey, letters patent, et rettslig dokument, fra dronning Elizabeth av England som ga ham Sark som len i all evighet på den betingelse at han holdt øya fri for pirater og bosatte minst førti menn der som var engelske undersåtter eller som sverget troskap til den engelske kronen. Det skal han ha gjort, en ed som på fransk lød som «Je demeure Votre homme lige à vous porter Foi et Hommage contre tous!» En ed som siden har blitt gjentatt av hans etterfølgere som lensherrer av Sark. Han leide ut 40 grunneiendommer eller tomter, kjent som tenements, til en lav leie til førti familier, de fleste fra Saint Ouen, på det vilkår at de bygde et hus hver og vedlikeholdt og holdt hevd hver eiendom og at hver grunneier hadde en mann bevåpnet med en muskett til forsvar av øya. Disse 40 grunneierne har overlevd til denne dag, dog med mindre endringer tomtegrenser. Plikten til forsvare øya er fortsatt opprettholdt.Den dag i dag er le seigneur (fransk for herren) den eneste som har rett til å holde duer og (fram til 2008) å eie ikke-kastrerte hunder. For sitt øyrike betaler han årlig 1,79 pund til Buckingham Palace, en sum som har vært uendret siden Helier de Carteret fikk øya i len av dronning Elizabeth I.
=== Nyere historie ===
Posisjonen som lensherre, le seigneur, er arvelig, men har også blitt solgt gjentatte ganger. Philip Carteret, 1. baronett, den fjerde seigneur av Sark, støttet rojalistenes sak under den engelske borgerkrigen. Han ble slått til ridder på stranden ved Saint Aubin på Jersey av den landsforviste Karl, fyrste av Wales i 1645 for sin lojalitet. Susanne le Pelley, den første dame av Sark, kjøpte lenet i 1730, og hennes dynasti styrte i flere generasjoner. Hennes etterkommer Pierre le Pelley III, den femtende seigneur, druknet i 1839 rett utenfor kysten av Sark da båten som skulle frakte ham til Guernsey ble tatt av en voldsom tidevannsbølge.
I 1844, desperat etter økonomiske midler for å fortsette utvinningen av sølvgruven på øya, søkte den sekstende seigneur, Ernest le Pelley, om kronens tillatelse for å pantsette Sarks len til den lokale John Allaire som hadde skaffet seg en formue på kaperfart. Etter at selskapet som drev gruven gikk konkurs, kunne ikke le Pelley betale pantsettingen og i 1849 ble hans sønn Pierre Carey le Pelley, den nye seigneur, tvunget til å selge lenet til Marie Collings for totalt 1 383 pund (6 000 pund mindre enn summen som var lånt og akkumulert renter på 616 pund 13 shilling.Marie Collings var dame av Sark i et år, men besøkte øya aldri, og hennes sønn William Thomas Collings arvet lenet. Den 28. november 1872 seilte han fra Sark, men båten rammet et skjær og sank. Collings berget såvidt livet, men bagasjen gikk tapt, og som inneholdt det originale charteret fra dronning Elizabeth fra 1565. En kopi av charteret er oppbevart ved Public Record Office i London. Hans sønn William Frederick Collings, den tjuende seigneur, arvet lenet i 1882, og betraktet som den mest ekstremistiske av dem alle, kjent for sin stahet, motstand mot geistlig autoritet, og sine drikkfeldighet. Han nektet å benytte penger på utbedringer av øya, men nektet også i 1899 å selge øya til en mann som ville bygge kasino er. Sarks befolkning likte Collings, men hans alkoholisme fikk ham til angripe prestens hustru med en stokk, skrive prestefiendtlig budskap på veggene og ri inn i hagene til folk. Hans bitre fiende var den franskfødte presten, som nektet å lese bønner for dronning Victoria, noe som fikk Collings til å storme ut av kirken for å klage til prestens overordnede.Han hadde ingen sønner, og hans eldste av to døtre, Sibyl arvet lenet i 1927. Hun satt med lenet til sin død i 1974. Hennes 47 år lange tid strakte seg over fire føydale overherrer: Georg V, Edvard VIII, Georg VI og Elizabeth II. Hun var enke i økonomiske vanskeligheter med seks barn da hun etterfulgte sin far. Hun satte i gang å styrke inntektene ved å oppmuntre turisme til Sark, som hun hengivent kalte for «føydalismens siste bastion i den vestlige verden». Hun giftet seg på nytt i 1929 til Robert Hathaway, men beholdt selv kontrollen over styringen av Sark.
=== Andre verdenskrig ===
Under den andre verdenskrig ble Sark, sammen med de andre kanaløyene, okkuperte av de militære styrkene til Nazi-Tyskland i tiden 1940 og 1945. På forhånd hadde ekteparet Hathaway anbefalt innbyggerne om bli værende. De som var født på øya ble værende, men engelskfødte ble evakuert, blant dem øyas eneste lege. Den 28. juni 1940 ble Guernsey og Jersey bombet, mens fiskebåtene på Sark ble skutt med maskingevær. Noen få dager senere ble Guernsey og Jersey invadert uten kamp da øyene hadde blitt avmilitarisert. Det tysk militærstyre på Sark begynte den 4. juli 1940 tre tyske offiserer, sammen med tyske soldater, gikk i land på Sark for å informere nytt, militært styre.
Ved å insistere på etikette greide Sibyl Hathaway gjennom hele krigen å kontrollere møter, forventet at de tyske offiserene bukket og kysset hennes hånd, og ettersom hun i mellomkrigstiden hadde arbeidet i Köln, snakket hun brukbart tysk og kunne konversere med okkupasjonsmakten. Det var en myk okkupasjon hvor innbyggerne behandlet tyskerne som turister. Man møttes på Mermaid Tavern og det ble organisert vennskapelige fotball- og cricketkamper. Det var opp til 200 tyske soldater stasjonert, etter hvert også tyske byråkrater som utstedte strengere ordrer, ofte uten logikk, som å begrense fisket uten å ta hensyn til tidevannet, noe som førte til redusert fangst, men lyttet etter hvert til rådene fra Sibyl Hathaway.I september 1942 kom tysk ordre om at alle menn av engelske foreldre skulle sendes til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Sibyl Hathaways amerikanskfødte ektemann ble sendt til Bayern i februar 1943 og satt innesperret resten av krigen. Britiske kommandoangrep angrep Sark flere ganger: operasjon Basalt skjedde natten til 3. og 4. oktober 1942, og tok en fange, mens operasjon Hardtack i desember 1943 var helt mislykket. Sark ble endelig frigjort den 10. mai 1945, en hel dag etter Guernsey.
=== Etterkrigsårene ===
Sibyl Hathaways ektemann Robert Hathaway var formelt seigneur i navnet til sin hustru. Han døde i 1954, og Sibyl Hathaway styrte da videre som enke fram til hun døde i 1974. Hennes sønn Michael Beaumont (fra første ekteskap) overtok som seigneur etter å ha lovet dronning Elizabeth troskap. Da han døde i juni 2016 overtok hans sønn Christopher Beaumont som den 23. seigneur.
=== Invasjonsforsøk ===
En arbeidsløs fransk kjernefysiker ved navn André Gardes, bevæpnet med et halvautomatisk gevær, forsøkte i august 1990 å invadere Sark. Han kom om natten og satte opp to plakater som erklærte at han ville overta øya neste dag klokken tolv. Den påfølgende dagen patruljerte han foran herregården i feltuniform og med våpen i hånden. Mens han satte seg på en benk ventet på at klokken ble tolv, kom øyas frivillige connétable og henvendte seg til franskmannen. Først ga han komplimenter for hans våpen, og da Gardes skulle skifte magasin på geværet, ble han taklet, avvæpnet og arrestert. Han ble dømt til sju dager i fengsel som han sonte på Guernsey. Gardes forsøkte på nytt året etter, men ble fanget opp på Guernsey.
=== Overgang til nytt regjeringsystem ===
Fram til 2008 var Sarks parlament (Chief Pleas) et enkeltkammer med 54 medlemmer, bestående av seigneur, seneskalk (engelsk: seneschal, tradisjonell tittel som kan oversettes som rikshovmester), 40 jordeiere og 12 valgte fullmektige. En endring av det tradisjonelle systemet ble fremmet av Barclay-brødrene, som hadde kjøpt øya Brecqhou for 2,33 millioner pund for å bygge sitt private palass i 1993, og siden kjøpt opp det meste av private forretninger på Sark, inkludert hotellene. Barclay-brødrene har benyttet ytterligere millioner til bygge sitt eget slott på Brecqhou, landskapspark, helikopterlandingsplass og landsby for de ansatte. De motsatte seg Sarks tradisjonelle og formelle overherredømme over Brecqhou.Deres premiss var at en endring var nødvendig for å overholde Den europeiske menneskerettskonvensjon, skjønt det har blitt forslått at deres innvending egentlig var knyttet til bestemte skattekrav på eiendom og arverett (Sarks gamle lov innebar primogenitur, førstefødselsrett, det vil si til førstefødt sønn hadde arverett) som hadde hadde innflytelse på deres besittelser. Det gamle systemet ble beskrevet som føydalt og udemokratisk ettersom jordeierne hadde rett til å sitte i Chief Pleas. Denne saken ble aldri helt løst da Barclay-brødrene trakk tilbake sitt søksmål etter at adskilte juridiske endringer på Sark gjorde det mulig å la alle deres barn arve Brecqhou.Den 16. januar 2008 og 21. februar 2008 godkjente Chief Pleas en lov for å reformere parlamentet til et kammer med 30 medlemmer og hvor 28 av medlemmene ble utpekt i valg på øya, et nedarvet medlem (seigneur) og et medlem (seneskalk) valgt for livet. Det kongelige råd i Storbritannia godkjente lovreformene på Sark den 9. april 2008. De første valgene under den nye loven ble holdt i desember 2008 og det nye kammeret hadde sitt første møte i januar 2009.En del innbyggere på Sark har klaget på at det nye systemet ikke er demokratisk og har beskrevet makten som den nye loven har gitt seneskalken, et ikke valgt medlem som i henhold til den nye loven kan sitte i kammeret livet ut, som kongelig eller diktatorisk. Appelldomstolen har slått fast at hans makt er et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon, og hans makt er emne for ytterligere juridiske utfordringer på dette grunnlaget.I 2012 rapporterte BBC Today om lokal engstelse over innflytelsen til David og Frederick Barclay på Sark. Innbyggerne følte seg truet av representantene til brødrene, som effektivt har kjøpt opp en tredjedel av Sark, og lokalt var det en frykt for de ville ta over alt. Magasinet The New Yorker illustrerte videre den pågående og eskalerende spenningene mellom Barclay-brødrene og lokalbefolkningen. Om valgresultatene på Sark ikke ble som brødrene ønsket, forelå det en trussel om at brødrene vil stenge sine forretninger på Sark, inkludert fjerning av opptil hundre arbeidsplasser. Private Eye rapporterte i 2017 rapportere om Barclay-brødrenes beslutning om stenge sin vingård og en rekke hoteller og butikker som de eier på Sark.
=== Status som mørk himmelsamfunn ===
I januar 2011 utpekte International Dark-Sky Association (IDA) Sark som Europas første mørk himmelsamfunn og som den første mørk himmeløy i verden. Denne betegnelsen viser at Sark er tilstrekkelig fri for lysforurensning til at det er mulig studere astronomi direkte med det blotte øye.
Selv om Sark ble støttet ved sin beliggenhet, sitt historiske forbud mot biler, og at det ikke finnes offentlig belysning, var det også nødvendig for de lokale beboerne til å gjøre enkelte tilpasninger, som lys ved sitteplasser, for å fjerne lysforurensning.
Som følge av en revisjon i 2010 av IDA ble Sark formelt utpekt i januar 2011. Belønningen er betydningsfullt i at Sark er det første øysamfunn som har oppnådd dette. Andre mørk himmelsamfunn opp til nå har hovedsakelig vært ubebodde områder og IDAs formann Martin Morgan-Taylor har priset Sarks innbyggere for deres innsats. Etter at Sark ble utpekt i 2011 har Sarks astronomiske samfunn arbeidet for å sikre økonomiske midler for et astronomisk observatorium på øya. I oktober 2015 ble Sarks observatorium offisielt åpnet av Marek Kukula, astronom ved Royal Observatory Greenwich i London.
== Politikk ==
Sark ble betraktet som den siste føydale stat i Europa. Sammen med de andre kanaløyene er Sark den siste levning av det tidligere hertugdømmet Normandie som fortsatte tilhører den britiske kronen. Sark tilhører kronen i egen rett og har et forhold til kronen via viseguvernøren på Guernsey. Formelt holder seigneuren øya som et len for kronen, som igjen er fordelt i len til grunneierne på øya for deres respektive tomter. De politiske konsekvensene av denne konstruksjonen ble avskaffet i senere år, særskilt i reformen av det lovgivende organ, Chief Pleas, noe som skjedde i 2008.
Selv Sark er geografisk plassert innenfor Guernsey, er Sark skattemessig fullstendig adskilt og har blitt har sin egen nasjonalitetsbetegnelse (landkode 680). Sammen med øyene Alderney og Guernsey, godkjenner Sark for tid til annen lovgivningen på Guernsey, som etter godkjennelse hos alle tres lovgivende organer, er gjeldende for hele jurisdiksjon Guernsey.Lovgivning gjeldende for Sark må være godtatt i Chief Pleas, men organet har delegert et antall forordninger som har gitt makt til parlamentet på Guernsey (States of Guernsey). Slik makt er imidlertid i hvert tilfelle emne for eventuell opphevelse, eller gjort ikke-gyldig, av Chief Pleas. Ved langvarig sedvane er Sarks straffelov blitt fastsatt av parlamentet på Guernsey, og denne sedvane ble lovbestemt i seksjon 4 av Sarks reformlov av 2008 hvor Sark strafferetten tilsvarer staten Guernseys.
=== Seigneur ===
Christopher Beaumont er 23. seigneur av Sark, etter å ha arvet posisjonen i 2016.
Seigneuren av Sark var, før de konstitusjonelle reformene av 2008, overhode for den føydale regjeringen på øya Sark (i tilfelle hvor seigneuren var en kvinne er tittelen dame). Mange av lovene, særskilt de som er relatert til arv og styret til seigneur, har endret seg lite siden posisjonen ble opprettet i 1565 under dronning Elizabeth I. Seigneur er den eneste som har rett til å holde duer og fram til 2008 eie ikke-kastrerte hunder. Det siste privilegiet ble opphevet grunnet politisk innvending fra Barclay-brødrene med henvisning til Den europeiske menneskerettskonvensjon.
=== Seneskalk ===
Fram til 2013 var seneskalk (seneschal) av Sark leder av Chief Pleas. Siden 1675 har han også vært dommer på øya (mellom 1583 og 1675 ble de juridiske funksjonene utøvet av fem valgte jurat (en som har avlagt ed) og en juge). Seneskalk er tradisjonelt utpekt av seigneuren, men det skjer nå formelt av en valgkomite bestående av seigneuren og to andre medlemmer utnevnt av seigneuren. I 2010 som følge av beslutning i Appelldomstolen har Chief Pleas besluttet å dele den doble rollen til seneskalken. Således har Chief Pleas siden 2013 valgt sin egen president som presiderer i de fleste tilfeller. Kun når Chief Pleas velger en president fungerer seneskalk fortsatt som forumets formann. Siden 1675 har vært 27 personer som har hatt posisjonen som seneskalk på Sark.
=== Landeierne ===
En betingelse for den kongelige tillatelse var at seigneuren måtte kunne forsvare Sark ved å bosette minst 40 bevæpnete menn. Derfor ble det fra hans len fordelt 39 tomter, hver tilstrekkelig for en familie, til bosettere, tenants. Senere ble en del av disse skilt fra hverandre og deler av landområdene til seigneuren ble solgt for å opprette flere tomter.
Opprinnelig hadde hvert overhode av tomtene rett til å stemme i Chief Pleas, men i 1604 ble denne retten begrenset til de 39 opprinnelige jordeierne ved kongelig brev, de såkalte Quarantaine Tenements (quarantaine: fransk for en gruppe på førti). De nye tomtene hadde hovedsakelig ikke plikt til bære våpen. I 1611 ble oppløsning av tomtene forbudt, men denne ordrene ble ikke umiddelbart fulgt.
På Sark er ordet tenant brukt (og ofte uttalt som på fransk) i betydningen føydal jordeier framfor den engelske betydningen lessee, forpakter. Opprinnelig ble ordet benyttet om hvilken som helst jordeier, men i dag er det hovedsakelig benytter for en av Quarantaine Tenements.
=== Chief Pleas ===
Chief Pleas (fransk: Chefs Plaids; sarkesisk: Cheurs Pliaids) er parlamentet på Sark. Det består av 28 medlemmer (conseillers), valgt for en periode på 4 år. I tillegg er seigneuren og en valgt president en del av de nevnte medlemmene, men de har ikke stemmerett. Periodene de sitter skiftende hvor halvparten av medlemmene starter i midten av perioden av andre halvpart. Således er 14 medlemmer på valg hvert andre år. I valgene er det de 14 kandidatene som får flest stemmer som er valgt. Prévôt (profoss), greffier (domstolsekretær), og treasurer (kasserer) kan også være til stede, men er ikke medlemmer. Kassereren kan uttale seg i Chief Pleas i saker om skatt og finans.
Om det ikke er flere villige kandidater enn det er antall posisjoner å fylle (inkludert midlertidige ledige posisjoner), da er alle kandidater erklært valgt, uten at noe faktisk valg er nødvendig. Det skjedde både i valgene til Chief Pleas i 2014 og 2016. Fram til 2008 besto Chief Pleas av jordeierne og 12 fullmektige (deputies) av folket som den eneste representasjon av flertallet, et embete innført i 1922. Seigneuren og seneskalken (som presiderer) er også medlem av Chief Pleas.
I 2003 stemte Chief Pleas endre det langvarige forbudet mot skilsmisse på Sark ved utvide den kongelig domstolen på Guernseys myndighet til å bevilge skilsmisse.Lovverket på Guernsey og lover vedtatt i det britiske parlamentet kan bli utvidet til å gjelde Sark med godkjennelse av Chief Pleas (hvilket også er tilfelle for de andre Kanaløyene). I praksis vedtar ikke Sark sine egne straffelover og ansvaret for disse er formelt delegert til Guernseys parlament (etter reformloven av 2008).
=== Myndighetspersoner ===
Daglige ledere på Sark er:
Seneskalk (Seneschal, dommer, tidligere også president for Chief Pleas) og fullmektig
Prevôt (lensmann ved domstolen og av Chief Pleas) og fullmektig
Greffier (sekretær) og fullmektig
Treasurer (kasserer, finans) og fullmektig
Connétable (konstabel) er senior blant de to politibetjentene og administrator av politiet
Vingtenier (andrekonstabel)Seneskalk, prevôt, og greffier er valgt av seigneuren, mens kasserer, og de to politioffiserene er valgt av Chief Pleas.
=== Clameur de Haro ===
Blant de gamle lovene på Kanaløyene er den gamle normanniske sedvane om Clameur de Haro. Ved å benytte dette innslaget i rettssystemet kan en person som mener seg krenket eller gjort urett gå til det sted hvor uretten skjedde og i to vitners nærvær si Fadervår på fransk og rope ut: «Haro, Haro, Haro! À mon aide mon Prince, on me fait tort!» Det vil si: «Hjelp, hjelp, hjelp! Støtt meg min fyrste! Jeg har lidt urett!» Det må deretter bli registrert hos greffier innen 24 timer. Den som ropet rettes mot må umiddelbart opphøre med sine krenkende handlinger, eller det går videre til domstolen. Den siste clameur, «utrop», som ble nedtegnet på Sark ble reist i juni 1970 for å forhindre bygging av en hagemur.
=== Tidsskrift ===
Siden 2009 har en beboer på Sark drevet et ukentlig nyhetsmagasin online kalt The Sark Newspaper (tidligere: The Sark Newsletter). Utgiveren er en tidligere langvarig ansatt hos Barclay-brødrene, som eier naboøya Brecqhou. Utgivelsen har sammenlignet de lokale myndighetene på Sark «med det fascistiske Tyskland på 1930-tallet.» I 2014 var det over 50 beboere på Sark som sendte klager til politiet over anklagene som ble gjort av magasinet.Siden 2011 har et kvartalsvis magasin kalt Sark Life kommet ut. Det er utgitt av Small Island Publishing, et selskap basert på Sark.
== Sarkesisk ==
Sarkesisk, engelsk: sercquiais, eller sarkese, eller Sark-fransk (Lé Sèrtchais) er den normanniske dialekt på Sark som i 1998 fortsatt ble snakket av noen få eldre beboere på Sark. På Sark er det tidvis kjent som patois, et fransk begrep som har betydningen «regionalt språk». Språkets tilbakegang har vært knyttet til ankomsten engelsktalende gruvearbeiere i 1835 og økende turisme i nyere tid.Sarkesisk er en etterkommer av jèrriais fra 1500-tallet, den normanniske dialekt eller språk som ble benyttet av de opprinnelige kolonister, de 40 familiene som kom hovedsakelig fra Saint Ouen på Jersey, men det er også innflytelse fra guernésiais, den tilsvarende og lignende dialekten eller normanniske språket på Guernsey. Selv om ordforrådet er sterkt preget av engelsk, har fonologien beholdt trekk som har gått tapt i jèrriais siden 1500-tallet. De fleste lokale stedsnavnene er på sarkesisk.
== Økonomi ==
=== Turisme ===
Sarks økonomi er hovedsakelig avhengig av turisme og ulike finansielle tjenester. Per 2018 har Sark to hoteller, La Sablonnerie Hotel (39 plasser) og Stocks Hotel Sark (82 plasser), men over tjue mindre gjestehus som har gjennomsnittlig 3 til 4 sengeplasser. Sark har ikke noe bedriftsregister og støtter seg på Guernsey Financial Services Commission. Som ekstrainntekt sitter innbyggerne i styrene i ulike postboksforetak. De rundt 500 innbyggerne har til sammen rundt 15 000 styreoppdrag. Inntektene fra dette kalles «lommepenger».
=== Skatt ===
Sark er skattemessig uavhengig av Guernsey og har således kontroll over hvordan skattene økes. Det finnes ikke skatt på inntekter eller arveavgift. Statlige inntekter kommer isteden fra såkalt synlig formue. Etter en rundvandring på øya hvert år gjør en særskilt skattekommisjon en vurdering av innbyggernes formue. Det er skatt på eiendom og skatt på hus og eiendom når de er solgt. Det er ingen moms på varer og tjenester, men tollavgift (impôts) på en en del varer som fraktes til øya på rundt 70–75 % av hva som kreves på Guernsey. En person er betraktet som beboer av skattehensikt om vedkommende har oppholdt seg på Sark for minst 90 dager i et skatteår.
== Utdannelse ==
Sark følger utdannelsesystemet i England, men ikke nødvendigvis helt konsekvent.
Det er kun en skole på øya, Sark School, som har elever fra 4 år og opptil 15 år. Skolen er inndelt i 4 klasser. Klasse 1 har barn i alderen 4 til 7 år; klasse 2 fra 7 til 9 år; klasse 3 har elever fra 9 til 14 år. Eldre elever i alderen 10 og 11 går i klasse 4. Videregående utdannelse (GCSE) blir som regel fullført på Guernsey eller i England. Siden 2006 har imidlertid et begrenset antall fått dette tilbudet på Sark.
== Befolkning ==
Noter:
Data for 1274 er for folketelling gjort før svartedauden.
Data for 1821–1971 er fra rapport fra Guernsey 1971.
2008 representerer kun de med stemmerett.
Data for 2012 representerer kun de som har signert for manntallsliste. Totalen er beregnet.
== Religion ==
Til felles med de andre Kanaløyene er Sark tilknyttet den engelske kirke ved Winchester bispedømme.
Sark har en anglikansk kirke, St. Peter's, bygget i 1820, og en metodistkirke.< John Wesley forslo første gang en misjon til Sark i 1787. Jean de Quetteville fra Jersey begynte deretter å holde prekener der, først i en hytte i Le Clos à Geon og deretter ved ulike hus rundt om på øya. Predikanter fra Guernsey besøkte Sark jevnlig, og i 1796 ble det bygget et kapell på en tomt som var donert av Jean Vaudin, leder for det metodistiske samfunnet på Sark. Den ble innviet av Jean de Quetteville i 1797. På midten av 1800-tallet var det en lien forsamling tilknyttet den strenge kristne kulten Plymouth Brethren. Dets mest kjente medlem var klassisisten William Kelly (1821–1906). Kelly var da lærer for barna til seigneuren.
Støttet av bevis fra navnene på tomtene La Moinerie og La Moinerie de Haut, er det antatt at Seigneurie, bygningen til seigneur, ble bygget på stedet som tidligere var klosteret til Magloire. Han hadde vært Samson av Dols etterfølger som biskop av Dol i Bretagne, men trakk seg tilbake og grunnla et kloster på Sark hvor han døde på slutten av 500-tallet. I henhold til Magloires helgenbiografi, Vita Sancti Maglorii, hadde klosteret 62 munker og en skole som underviste sønnene til adelsfamilier fra Cotentin på det franske fastlandet. Magloire ble helgenerklært og hans relikvier ble æret ved klosteret fram til midten av 800-tallet da angrep fra vikinger gjorde Sark til et utrygt sted å være. Munkene flyttet derfor til Jersey og tok relikviene med seg.
== Transport ==
Rederiet Sark Shipping Company betjener små ferger fra Sark til St. Peter Port på Guernsey. Det tar 55 minutter å reise de 14 km. En hurtigferge, drevet av det franske selskapet Manche Îles express, har reiser til Jersey. En båt som tar tolv passasjerer, «Lady Maris II», har faste ruter til Alderney.Det er forbud mot biler på Sark og det eneste kjøretøyer som er tillatt er vogner trukket av hester eller traktorer, eller batteridrevne små biler for eldre eller sykler. Passasjerer og varer ankommer fra Guernsey med fergen og blir transportert fra havnen med vogner trukket av traktor.
Det er ingen flyplass på Sark og flyvinger over Sark under 2400 ft (= 732 m) er forbudt av Air Navigation (Restriction of Flying) (Guernsey) Regulations 1985 (Guernsey 1985/21). Den nærmeste flyplassen er Guernsey Airport og Jersey Airport. Sark ligger direkte på linje for innfarten til rullebanen til Guernsey.
== Helse- og redningstjenester ==
En bosatt lege tilbyr helsevesen på Sark og er tilgjengelig ved ulykker og nødssituasjoner. Sarks ambulansetjeneste har to traktordrevne ambulanser, og kan behandle skader og frakte pasienter til havnen for overføring til Guernseys legebåt, Flying Christine III, operert av Guernseys ambulanse og redningstjeneste. En liten ambulansestasjon huser de to ambulansene til daglig.
Brann og redningstjeneste blir gitt av en uavhengig og frivillig tjeneste som ble etablert i 1958. Den ble først kalt Sark Fire Brigade, men heter nå Sark Fire Brigade. Tjenesten betjener to pumpekjøretøy og en universal trailer, alle tre må trekkes av traktorer grunnet forbudet mot andre former for motorfartøy på Sark. Den første brannstasjonen var en stor garasje, men i dag er tjenesten drevet fra brannstasjon bygget for dette formålet ved La Chasse Marette.
Livbåttjeneste er drevet av Royal National Lifeboat Institution (RNLI) fra Guernseys livbåtstasjon. Tjenesten er støttet av RNLI-stasjonene på Jersey og Alderney.
== Sport og idrett ==
Deltagelse i sport tenderer mot individuell sport fram lagsport, men til tross for Sarks lille befolkning stiller de lag i cricket, rugby og fotball. Sark konkurrerer i de toårige De internasjonale øylekene med sitt fotballag. Hvert år deltar Sark i Jersey Rowing Race sammen med Guernsey. Carl Hester, som er født på Sark, vant gullmedalje i Sommer-OL 2012. Han ble olympisk mester i hestesport under OL 2012 i London. Han var med på det britiske laget som vant i lagkonkurransen i dressur. En postboks ble malt i gullfarge for å feire begivenheten.
== Sark i kunst og litteratur ==
Det finnes flere eksempler på hvor Sark har vært inspirasjon eller blitt omtalt i kunsten og litteraturen.
=== Normannisk litteratur ===
Selv om det ikke finnes noen nedtegnelser av litteratur skrevet på sarkesisk, har litteratur skrevet på guernésiais og jèrriais omtalt Sark, eksempelvis av forfattere som Edwin John Luce, Thomas Grut, George F. Le Feuvre, og Denys Corbet.
=== Engelsk litteratur ===
Algernon Swinburne skrev et dikt, «In Sark», som ble omfattet i hans samling A Century of Roundels (1883).
Arthur Conan Doyles Sir Nigel (1906) har en bihandling hvor Black Simon fra Norwich, hvor en soldat reiste sammen med sir Nigel Loring i krigen. Han får tillatelse fra sir Robert Knolles til å gjøre landgang på Sark under dekke av mørket. Han tar sin venn bueskytteren Samkin Alward med seg og halshogde den (såkalte) kongen av Sark som betaling for et veddemål.
John Oxenham skrev Carette of Sark (1907) og i hans roman A Maid of the Silver Sea (1910) har handling fra sølvgruvene på Little Sark.
Romanen Mr Pye (1953) av Mervyn Peake, best kjent for hans Gormenghast-serie, har handling plassert på Sark. Peake bodde selv på Sark ved et tidspunkt. Romanen har blitt adaptert for radio og fjernsyn. TV-serien ble filmet på Sark med Derek Jacobi og Judy Parfitt i hovedrollene, og med en rekke av Sarks innbyggere i mindre roller.
Sibyl Mary Hathaway, den 21. seigneur av Sark, skrev sine memoarer Dame of Sark (1963), blant annet om hennes tid på Sark under den tyske okkupasjonen. Boken ble adoptert som skuespill og fjernsynsdrama med den samme tittel. Hun skrev også Maid of Sark, en historisk, romantisk roman, utgitt i 1939, med handling fra 1500-tallet. Den har handling knyttet til forsvaret av øya mot bretagnere.
Romanen Appointment with Venus (1962) av Jerrard Tickell har handling fra den fiktive øya Armorel, men er antatt å være basert på Sark. Filmen fra 1951 av romanen hadde lokalisering på Sark.
Sarah Caudwells The Sirens Sang of Murder (1989) har delvis handling fra Sark.
John C. Wrights roman Iron Chamber of Memory (2016) har handling fra Sark.
=== Fransk litteratur ===
Maurice Leblancs roman L'Île aux Trente Cercueils (1919, oversatt til engelsk som The Secret of Sarek) har en handling på en øy ved navn Sarek beliggende utenfor kysten av Bretagne, og som har opplagte likheter med Sark. I fortellingen blir Véronique d'Hergemont reddet av gentlemantyven Arsène Lupin fra en lokal overtro som krever at tretti kvinner må dø for å mildne hevngjerrige ånder.
=== I musikken ===
Den irske musikeren og sangeren Enyas album Dark Sky Island (2015) var inspirert av Sark utmerkelse som den første mørk himmeløy. Bestemte sanger på albumet, tittelsangen i særdeleshet, utforsker stjernene, himmelen og naturen.
=== TV ===
Tilpasningen til TV-drama i 1986 av Mr Pye skrevet av Mervyn Peake med Derek Jacobi med filmet på Sark. Den opprinnelige romanen hadde også handling fra Sark.
Sark var også lokalisering av den fjerde serien av The New Statesman, The Irresistible Rise of Alan B'Stard, og det samme var tilfelle tidvis med Jersey-baserte TV-serien om detektivserien Bergerac.
Deler av sjuende episode av den andre serien om TV-drama fra andre verdenskrig kalt Enemy at the Door har handling på Sark. La Coupée opptrer i en rekke av scenene. Den ble vist mellom 1978 og 1980.
Sark, og i særdeleshet Gouliot-grottene, opptrer i episode 8 av sesong 3 av BBCs TV-serie Coast.
Sark var emne for episoden av TV-kanalen ITVs serie om Storbritannias øyer i 2009, presentert av Martin Clunes. Øyboerne som var involvert i programmet var konstabel Alan Blythe og Rossford de Carteret.
Sark var emne for programmet Holiday Showdown på ITV2 hvor en familie valgte Sark som sitt feriested.
I episode 2 av ITVs miniserie Collision (2009), sier Guy Pearson (spilte av Nicholas Farrell): «Jeg vil flytte til kanaløyene; Sark. Ingen biler på Sark, jeg vil være i himmelen.»
I John Shuttleworths Southern Softies (2009) kan Shuttleworth og hans mannskap ikke finne sted å bo på Sark.
I serie 7 og 8 av BBCs serie An Island Parish følger de to anglikanske og metodistiske prestene på Sark.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barnett, A.J. (1977): The Constitution of Sark.
Cachemaille, Rev J.L.V. (1928): The Island of Sark.
Carteret, A.R. de (1956): The Story of Sark. London: Peter Owen Limited.
Coysh, Victor (1982): Sark: The Last Stronghold of Feudalism. Guernsey: Toucan Press.
Ewen, A. H.; de Carteret, Allan R. (1969): The Fief of Sark. Guernsey: Guernsey Press.
Hawkes, Ken (1995): Sark. Guernsey: Guernsey Press. ISBN 0-902550-46-2.
Johnson, Henry (2014): «Sark and Brecqhou: Space, Politics and Power» (PDF). Shima 8 (1), s. 9–33.
Johnson, Henry (2015): «The Sark/Brecqhou Dyad: Jurisdictional Geographies and Contested Histories» (PDF). Shima 9 (1), s. 89–108.
Karbe, Lars Cassio (1984): Das politische System der Insel Sark. Modelle europäischer Zwergstaaten – die normannische Seigneurie Sark (Sercq). Frankfurt am Main. ISBN 3-8204-7483-8.
Karlson, Ingemar (2018): De små folkens historia. Minoriteter i Europa, Lund: Historiska media,ISBN 978-91-7545-618-8.
Kursner, Geoffroy (2015): L'île de Sercq: Histoire du dernier état féodal d'Europe. Éditions du Menhir. ISBN 978-2-919403-27-1.
Lee, Eric (2016): Operation Basalt: The British Raid on Sark and Hitler's Commando Order. The History Press. ISBN 978-0750964364.
Rivett, Peter J. (1999): Sark: A Feudal Fraud? Devon: Planetesimal Publishing. ISBN 0-9534947-2-1.
Sack, John (1959): Report from Practically Nowhere. New York: Curtis Publishing Company. s. 26–42.
Toyne, S.M. (1959): Sark: A Feudal Survival. Eton, Windsor: The Shakespeare Head Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Sark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sark hos Wikivoyage
Government of Sark Arkivert 7. juli 2016 hos Wayback Machine., offisielt nettsted
BBC – Feudal island brings in democracy
St Peter's Sark
Chisholm, Hugh, red. (1911). «Sark». Encyclopædia Britannica. 24 (11th utg.). Cambridge University Press. s. 220. | | øy = Sark | 9,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nugatti | 2023-02-04 | Nugatti | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fabrikant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedingredienser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor opprinnelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matvaremerker', 'Kategori:Pålegg', 'Kategori:Søtsaker'] | Nugatti er varenavnet på et sjokoladepålegg laget av hasselnøtter og nougat. Pålegget produseres av Stabburet, og inneholder blant annet sukker, solsikkeolje, kakao, melk og hasselnøtter.Pålegget ble lansert i 1969, og er dermed litt yngre enn sjokoladepålegget Sjokade. Det blir solgt rundt 7 millioner bokser Nugatti årlig. Pålegget var først på pappbeger, senere på plastbeger, men blir også solgt i tuber. Det finnes i flere varianter; Nugatti, Nugatti Crisp, Nugatti Zero, Nugatti Air, Nugatti Nøttekrønsj og Nugatti Salt Karamell.
Nugatti med appelsinsmak var en utgave av Nugatti Max som var i produksjon i 2007, omtalt som en påskevariant av nugatti.
| Nugatti er varenavnet på et sjokoladepålegg laget av hasselnøtter og nougat. Pålegget produseres av Stabburet, og inneholder blant annet sukker, solsikkeolje, kakao, melk og hasselnøtter.Pålegget ble lansert i 1969, og er dermed litt yngre enn sjokoladepålegget Sjokade. Det blir solgt rundt 7 millioner bokser Nugatti årlig. Pålegget var først på pappbeger, senere på plastbeger, men blir også solgt i tuber. Det finnes i flere varianter; Nugatti, Nugatti Crisp, Nugatti Zero, Nugatti Air, Nugatti Nøttekrønsj og Nugatti Salt Karamell.
Nugatti med appelsinsmak var en utgave av Nugatti Max som var i produksjon i 2007, omtalt som en påskevariant av nugatti.
== Referanser == | Nugatti er varenavnet på et sjokoladepålegg laget av hasselnøtter og nougat. Pålegget produseres av Stabburet, og inneholder blant annet sukker, solsikkeolje, kakao, melk og hasselnøtter. | 9,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialistisk_Venstreparti | 2023-02-04 | Sosialistisk Venstreparti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1975', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialistisk Venstreparti', 'Kategori:Sosialistiske partier'] | SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
| SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
== Politisk plattform ==
SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning, avkriminalisering av ulovlige rusmidler og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i NATO, EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen. Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen, men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap.I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:
«Et Norge som deler godene»
«Frihet for alle, ikke for de få»
«En økologisk bærekraftig økonomi»
«Feminisme – frigjøring og likestilling»
«Global rettferdighet»
== Stortingsrepresentanter ==
SV har 13 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025.
== Ordførere ==
Marianne Borgen i Oslo (fra 2015)
Aase Refsnes i Steigen (fra 2019)
Yvonne Wold i Rauma (fra 2019)
Jan Olsen i Nordkapp (fra 2019)
Alf Normann Hansen i Gamvik (fra 2019)
Bjørnar Tollan Jordet i Tolga (fra 2019)
== Historie ==
SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.
EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre Om.
Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.
=== Forholdet til østblokken ===
Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977. Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer. SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.
=== Jugoslavia-krigen ===
I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.
=== Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II ===
I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.
Ved stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.
Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.
== Sosialistisk Venstrepartis ledere ==
Audun Lysbakken 2012-
Kristin Halvorsen 1997–2012
Erik Solheim 1987–1997
Theo Koritzinsky 1983–1987
Berge Furre 1976–1983
Berit Ås 1975–1976
== Parlamentariske ledere ==
Audun Lysbakken 2012 -
Bård Vegar Solhjell 2009 – 2012
Inge Ryan 2005–2009
Kristin Halvorsen 1997–2005
Kjellbjørg Lunde 1989–1997
Hanna Kvanmo 1977–1989For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.
== Partisekretærer ==
Audun Herning 2017–
Kari Elisabeth Kaski 2015–2017
Silje Schei Tveitdal 2009–2015
Edle Daasvand 2005–2009
Bård Vegar Solhjell 2001–2005
Turid Leirvoll 1993–2001
Bente Sandvig 1989–1993
Hilde Vogt 1985–1989
Erik Solheim 1981–1985
Liss Schanche 1979–1981
Lasse Jahnsen 1977–1979
Rune Fredh 1975–1977
== Valghistorikk ==
Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
== Litteratur ==
Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(se) Offisielt nettsted
(en) Sosialistisk Venstreparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
SU – Sosialistisk Ungdom
Valgresultater for SV i kommune- og fylkestingsvalget 2007 (NRK)
Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata | Demokratisk sosialismeRadikalfeminismeØkososialisme | 9,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoppuka | 2023-02-04 | Hoppuka | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hoppuka', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For «den norske hoppuka», se Raw Air.Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.
Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.
Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).
Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).
| For «den norske hoppuka», se Raw Air.Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.
Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.
Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).
Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).
== Hoppbakkene ==
== Historie ==
Ideen til Hoppuka ble utviklet i 1949 av medlemmer i skiklubbene i Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck. Men i årene etter 2. verdenskrig fikk ikke tyske hoppere delta i internasjonale renn, og utenlandske hoppere deltok ikke i Tyskland, derfor kunne planen om Hoppuka først settes ut i livet i 1952.
Den tysk-østerrikske hoppuka ble grunnlagt 17. mai 1952 i Innsbruck av Toni Glos, Emmerich Pepeunig (Innsbruck), Beppi Hartl, Franz Rappenglück (Partenkirchen), Andi Mischitz, Fred Triebner (Bischofshofen) samt Alfons Huber og Xaver Kaiser (Oberstdorf).
Fra starten av var tre rennsteder bestemt: Partenkirchen, som hadde arrangert sitt Nyttårsrenn helt siden 1921, Innsbruck og Bischofshofen. Man ønsket at de to landene skulle ha like mange renn, og SC Partenkirchen fikk i oppgave å finne det andre tyske rennstedet. Berchtesgaden, Füssen og Oberammergau ble tidlig vurdert. Disse stedene hadde erfarne hopparrangører og moderne hoppbakker, og det betød at man ikke ville trenge å bygge noen ny bakke eller bekymre seg for organiseringen av rennet. Men disse stedene hadde mye av det samme tilskuergrunnlaget som Partenkirchen, og SC Partenkirchen fryktet at de kunne miste tilskuere dersom et av de nevnte stedene ble valgt som arrangørsted. Derfor falt valget i stedet på Oberstdorf.
Den tysk-østerrikske hoppuka (Deutsch-Österreichischen Springertournee) ble offisielt stiftet 14. desember 1952 i Partenkirchen.
=== De første hoppukene ===
Den første hoppuka er den eneste som har begynt etter årsskiftet. Den startet 1. januar 1953 med nyttårshopprennet i Partenkirchen. 20 000 tilskuere fulgte det første rennet, som hadde 50 deltakere fra seks land (Tyskland, Østerrike, Sverige, Norge, Sveits og Jugoslavia (Slovenia)).
Asgeir Dølplads fra Norge vant det første rennet med hopp på 78,5 og 80 meter. 4. januar fant det andre rennet sted i Oberstdorf, med Erling Kroken (Norge) som vinner, og 6. januar vant Sepp Bradl (Østerrike) rennet i Innsbruck. Avslutningsrennet i den første hoppuka gikk i Bischofshofen 11. januar og ble vunnet av Halvor Næs, Norge. Sammenlagt i den første tysk-østerrikske hoppuka vant Sepp Bradl foran Halvor Næs og Asgeir Dølplads.
Selv om ikke hele verdenseliten deltok – blant annet manglet hele det sterke finske laget – var tilskuerantallet stort og arrangørklubbene fikk gode inntekter og ros fra hopperne. Kort tid etter at den første hoppuka var avsluttet, startet forberedelsene til den neste. Foran den andre hoppuka ble det gjort enkelte forandringer. Heretter åpnet hoppuka med rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember, og deretter nyttårsrennet i Partenkirchen 1. nyttårsdag. Rennet i Bergisel i Innsbruck gikk av stabelen 3. eller 4. januar, og Helligtrekongersdagsrennet i Bischofshofen (som også var blitt arrangert før Hoppuka ble startet) skulle avslutte hoppuka.
Allerede den andre hoppuka, 1953/54, var nær ved å bli avlyst på grunn av snømangel. Faktisk ble det bestemt at åpningsrennet ikke kunne arrangeres, men det østerrikske laget ble ikke varslet om avlysningen og møtte opp i Oberstdorf 27. desember. Da satte det plutselig inn med snøvær, og arrangøren ombestemte seg. De nordiske skiforbundene ble varslet, og SAS endret flyrutene slik at hopperne nådde fram i tide. 31. desember 1953 gikk så åpningsrennet i den andre hoppuka av stabelen i Oberstdorf.
De neste årene økte Hoppukas betydning. Tilskuermengden vokste, deltakerfeltet ble sterkere, og medieinteressen økte. Alt i 1956 sendte ARD nyttårshopprennet på TV, og fra 1960 ble alle de fire rennene TV-sendt. Dermed ble Hoppuka stadig mer kjent i Tyskland. Betydning for Hoppukas posisjon hadde det også at den første tysker kom på pallen sammenlagt, da Max Bolkart ble nummer 3 i 1956/57.
Hoppuka 1955/56 var ment å starte med et renn i Semmering i Østerrike 26. desember, som skulle inngå i sammenlagtresultatene i hoppuka. Det finske laget protesterte imidlertid på dette, fordi det ville føre til ekstra reisebelastning, og det endte med at rennet ikke talte med i hoppuka likevel. Dette året var igjen snømangel et stort problem. Rennene i Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck ble reddet ved at det ble hentet snø fra Alpene med lastebiler. Men i Bischofshofen lot ikke dette seg gjøre, og avslutningsrennet ble i stedet flyttet til Zinkenschanze i Hallein, ca. 20 km utenfor Bischofshofen. Pr. 2015 er dette den eneste gangen et renn i hoppuka er blitt arrangert et annet sted enn i de fire faste arrangørbyene. Den eneste andre gangen et renn i hoppuka er blitt flyttet, var i 2008, da rennet i Innsbruck ble avlyst pga. vind og det i stedet ble arrangert to renn i Bischofshofen.
I 1956 arrangerte Øst-Tysklands skiforbund et renn i Oberhof 1. juledag, med ambisjoner om at det skulle bli det nye åpningsrennet i Hoppuka. Imidlertid deltok bare tyske og østerrikske hoppere i dette julerennet; på grunn av transportproblemer valgte de andre landene å ikke sende hoppere til Oberhof.
Også foran den sjette hoppuka i 1957/58 var det planlagt et julerenn i Oberhof, 26. desember. Men dette året var det snømangel i Tyskland, og i motsetning til Oberstdorf og Partenkirchen greide man ikke å sette bakken i Oberhof i stand med tilkjørt snø. Julerennet ble flyttet til snøsikre Oberwiesenthal, men dette medførte enda høyere kostnader for reisen videre til Oberstdorf, og det østtyske forsøket på å utvide Hoppuka mislyktes. Likevel fikk østtyskerne noe å feire da Helmut Recknagel vant hoppuka foran to sovjetere, mens nordmennene og finnene ikke deltok. Recknagel vant igjen i 1959 og 1961. I 1960 ble Max Bolkart den første vesttyske hoppukevinneren.
=== Flaggstriden ===
Under den åttende hoppuka i 1959/60 oppsto den første store konflikten i Hoppukas historie. Vest-Tyskland og Østerrike anerkjente på denne tiden ikke Øst-Tyskland (DDR) som selvstendig stat, og tillot ikke at DDRs nasjonalflagg ble heist. Hopperne og lederne på det østtyske landslaget insisterte på at deres flagg på lik linje med andre nasjoners flagg skulle heises ved sportsarrangementer. Da dette ikke skjedde, reiste hele det østtyske laget hjem fra hoppuka. Lagene fra Polen, Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia reiste også hjem, i sympati med østtyskerne. I og med at heller ikke det norske og finske laget deltok, på grunn av at de prioriterte uttakningsrenn til OL i Squaw Valley, hadde denne hoppuka et ganske svakt deltakerfelt.
Arrangørene av Hoppuka ønsket ikke at det sterke østtyske laget skulle utebli på nytt, og sommeren 1960 forsøkte de å få myndighetene i Tyskland og Østerrike til å tillate at DDRs flagg ble heist. Politiske grunner gjorde dette umulig, og løsningen ble at man sluttet å heise deltakernasjonenes flagg før rennene, men bare flaggene til arrangørlandene og fanene til arrangørklubbene. Det østtyske laget godtok dette kompromisset, og stilte i hoppuka 1960/61 med toppet mannskap. Helmut Recknagel vant, og ble den siste tyske hoppukevinneren på nesten et tiår.
=== 1960-årene: Nordisk dominans ===
Nye politiske problemer fikk følge for Hoppuka. Et forbud mot at østtyske sportsutøvere fikk delta i konkurranser i Vest-Tyskland og omvendt gjorde at under hoppuka 1961/62 kunne hopperne fra DDR bare delta i de to siste rennene i Østerrike. Den tiende hoppuka innledet en periode med norsk og finsk dominans. Åtte år på rad ble hoppuka vunnet av hoppere fra disse landene, de tre siste årene av norske Bjørn Wirkola.
=== 1970-årene ===
Horst Queck fra DDR brøt den nordiske dominansen da han vant hoppuka 1969/70. I stedet ble DDR førende, med fem hoppukeseiere på ni år: 1969/70 Horst Queck, 1972/73 Rainer Schmidt, 1973/74 Hans-Georg Aschenbach, 1975/76 og 1976/77 Jochen Danneberg. dette tiåret økte kommersialiseringen av Hoppuka og skihopping generelt. Intersport ble Hoppukas første hovedsponsor, og hoppsporten utviklet seg mer og mer fra amatøridrett til profesjonell idrett.
=== 1980-årene ===
Hoppuka var fra 1979/80 en del av den nystartede verdenscupen. 1980-årene ble preget av Matti Nykänen (Finland) og Jens Weißflog (DDR), som begge kom på pallen fem ganger i løpet av tiåret. Hubert Neuper (Østerrike) vant i 1979/80 og 1980/81, deretter vant Manfred Deckert (DDR). I 1982/83 vant Matti Nykänen for første gang, foran Jens Weißflog, som på sin side vant de to neste hoppukene. I 1985/86 og 1986/87 vant østerrikeren Ernst Vettori. Nykänen vant igjen foran Weißflog i 1987/88, og året etter vant finske Risto Laakkonen med Nykänen på andreplass og Weißflog på tredje.
=== 1990-årene: V-stil ===
Etter at V-stilen var blitt innført på begynnelsen av tiåret økte hopplengdene. Hoppbakkene måtte moderniseres og ombygges med profil tilpasset den nye stilen. Jens Weißflog var den av de «gamle» hopperne som best klarte å tilpasse seg den nye stilen, og han ble den første til å vinne hoppuka fire ganger (83/84, 84/85, 90/91 og 95/96). I hoppuka 1996/97 ble knock out-systemet innført. (Se under.)
=== 2000-årene ===
Under den 50. hoppuka i 2001/02 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som vant alle fire rennene i samme hoppuke.
I 2006 ble det for første gang to sammenlagtvinnere, da Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen (Finland) fikk nøyaktig samme poengsum etter fire renn og åtte hopp.
Janne Ahonen ble den første til å vinne hoppuka fem ganger. Han vant i 98/99, 02/03, 04/05, 05/06 og 07/08.
Snømangel gjorde at rennet i Innsbruck i 2008 måtte avlyses. Rennet ble i stedet arrangert 5. januar i Bischofshofen, dagen før det egentlige Bischofshofen-rennet. Dermed ble denne hoppuka kun arrangert i tre bakker, dog med fire renn som vanlig, og vittige tunger omdøpte hoppuka til Trebakketurneringen (Dreischanzentournee). Dette var første gang Hoppuka ikke ble avholdt i fire bakker.
== Arrangementet ==
Hoppuka blir organisert av skiklubbene i arrangørbyene. De er Skiclub 1906 Oberstdorf, organisasjonskomiteen for nyttårshopprennet i SC Partenkirchen, Sport-Club Bergisel og Skiclub Bischofshofen.
Den vanlige rekkefølgen med åpningsrennet i Oberstdorf, deretter nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen, fulgt av rennet i Innsbruck og Helligetrekongersdagsrennet i Bischofshofen har bare blitt fraveket fem ganger. I den første hoppuka (1953) var nyttårsrennet åpningsrenn. I 1956/57, 1961/62 og 1962/63 ble rennet i Innsbruck arrangert som det andre rennet, 30. desember. I 1971/72 byttet rennene i Innsbruck og Oberstdorf rekkefølge.
Under hoppuka 1963/64 var for øvrig Bergiselbakken i Innsbruck under ombygging til OL 1964, men hoppukerennet ble gjennomført som vanlig, selv om bakken bare var provisorisk klar.
Siden 1972/73 har rekkefølgen på rennene ikke blitt forandret. Den eneste gangen nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen ikke har blitt avholdt på 1. nyttårsdag var i 1979, da dårlig vær gjorde at rennet måtte utsettes til 2. januar. Mellom 1975 og 2006 ble rennet i Bischofshofen avholdt fast på Helligtrekongersdag 6. januar. I 2007 ble rennet etter ønske fra TV-selskapene arrangert 7. januar, som var søndag. Datoene for rennene i Oberstdorf og Innsbruck avhenger av ukedagene. Vanligvis avholdes rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember (i de tidlige hoppukene noen ganger på nyttårsaften), mens rennet i Innsbruck avholdes 3. eller 4. januar.
== Knock out-systemet ==
En særegenhet ved Hoppuka er det omstridte knock out-systemet, som ble innført under hoppuka 1996/97. Før 2017/18 var de 10 beste (før 2006/07 de 15 beste) i verdenscupen automatisk kvalifisert til rennet i både verdenscupen og hoppuka. De som ikke var forhåndskvalifisert måtte hoppe en kvalifiseringsrunde der de 40 beste fikk delta i hovedrennet sammen med de 10 forhåndskvalifiserte. Etter 2017/18 må de 50 beste kvalifisere seg. I selve rennet går de 30 beste i første omgang videre til andre omgang.
Med knock out-systemet i hoppuka hoppes det i første omgang i «par», der vinneren av kvalifiseringen hopper mot nummer 50, nummer 2 mot nummer 49 osv. og vinneren av hvert par får hoppe andre omgang. I tillegg får de fem beste taperne (såkalte «lucky losers») være med i andre omgang. Dersom værforholdene gjør at det ikke kan arrangeres kvalifisering, eller at kvalifiseringen må arrangeres samme dag som hovedrennet, blir hovedrennet gjennomført på den vanlige måten, uten knock out-systemet. På grunn av dette var det under hoppuka 2007/08 bare i åpningsrennet i Oberstdorf at knock out-systemet ble brukt.
Med knock out-systemet er det teoretisk mulig at den 12. beste hopperen i første omgang kan bli slått ut (om han taper sin duell og blir slått av fem andre tapere), mens den nest dårligste (nummer 49) i første omgang kan gå videre (dersom han vinner sin duell og motstanderen gjør det dårligste hoppet i konkurransen). Dette kan skape en viss grunn for kritikk mot systemet.Dersom værforholdene endrer seg i løpet av omgangen, kan knock out-systemet være mer rettferdig enn den vanlige ordningen, siden de to som hopper mot hverandre vil få noenlunde like værforhold.
== Vinnere ==
Nasjonsmessig har Tyskland, Finland og Østerrike 16 sammenlagtseiere hver. (11 av Tysklands seiere har blitt tatt av hoppere fra DDR.) Norge har ti seiere, og Polen har fem seiere. Tsjekkia har to seiere, hvorav en for Tsjekkoslovakia, Slovenia og Japan har også to seiere. Sovjetunionen har én sammenlagtseier.
Janne Ahonen (Finland) er den eneste som har vunnet fem sammenlagtseiere, foran Jens Weißflog (DDR/Tyskland) med fire. Helmut Recknagel (DDR), Bjørn Wirkola (Norge) og Kamil Stoch (Polen) har tre seiere, mens Jochen Danneberg (DDR), Matti Nykänen, Veikko Kankkonen (begge Finland), Hubert Neuper, Ernst Vettori, Andreas Goldberger (alle Østerrike) har to seiere hver. Jens Weißflog og Bjørn Wirkola har flest seiere i enkeltrenn med ti hver, foran Janne Ahonen som har ni.
Under den 50. hoppuka i 2001/2002 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som har vunnet alle de fire rennene i samme hoppuka. Kamil Stoch (Polen) og Ryōyū Kobayashi (Japan) har også gjort det samme i henholdsvis 2017/2018 og 2018/2019.
Ved den 54. hoppuka i 2005/06 ble det for første gang to sammenlagtvinnere. Etter åtte hopp hadde Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen 1081,5 poeng hver. Det var for øvrig rekord i sammenlagt poengsum i hoppuka. Rekorden ble forbedret av Ahonen til 1085,8 poeng i 2007/08 og av Wolfgang Loitzl med 1123,7 poeng i 2008/09. Peter Prevc har forbedret poengrekorden i 2015/16 med 1139,5 poeng.
== Deltakende land ==
Første gang hoppere fra de ulike land deltok i Hoppuka, inkludert kvalifisering. Land som deltok første gang i samme sesong er listet alfabetisk. Til sammen har deltakere fra 38 land deltatt i konkurransen, hvorav 32 eksisterer i dag.
== TV-overføring ==
Det tyske kringkastingsselskapet ARD viste nyttårshopprennet på fjernsyn så tidlig som i 1956, og alle de fire rennene fra 1960. I Norge overførte NRK nyttårshopprennet for første gang i 1963. Arne Scheie var fast kommentator i Hoppuka fra 1973 til 2014.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thomas Karlsen Hoppuka - en reiseskildring Cappelen Damm 2019 ISBN 9788202588601
Katharina Scholz: Die Vierschanzentournee – Die Tournee als Auslaufmodell ?, i: Lars Nuschke: Vermarktungspotentiale des Spitzensports. Eine Betrachtung ausgewählter Fallbeispiele, Göttingen: Sierke Verlag 2007, s. 37-54, ISBN 978-3-940333-31-5
Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (s. 205-264)
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Four Hills Tournament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vierschanzentournee: Historie Hovedkilde for artikkelen. Se også undersidene | Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM. | 9,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_hoppukevinnere | 2023-02-04 | Liste over hoppukevinnere | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Hoppuka', 'Kategori:Lister over sportsutøvere'] | Liste over hoppukevinnere omfatter alle vinnerne siden den første hoppuka ble arrangert i sesongen 1952/53. Hoppuka har siden blitt arrangert hvert år. Den første vinneren var Sepp Bradl. Den finske skihopperen Janne Ahonen er den eneste som har vunnet sammenlagtseieren fem ganger.
Tyske Jens Weißflog har vunnet hoppuka fire ganger. Bjørn Wirkola, Helmut Recknagel og Kamil Stoch har vunnet tre ganger, og Wirkola er den eneste som har vunnet hoppuka tre ganger på rad. Sven Hannawald, Kamil Stoch og Ryōyū Kobayashi er de eneste som har klart å vinne alle fire rennene i den samme hoppuka.
Tyskland (med DDR), Finland og Østerrike har alle vunnet 16 ganger og Norge 11 ganger.
Listen nedenfor viser de tre beste i sammendraget i hoppuka:
| Liste over hoppukevinnere omfatter alle vinnerne siden den første hoppuka ble arrangert i sesongen 1952/53. Hoppuka har siden blitt arrangert hvert år. Den første vinneren var Sepp Bradl. Den finske skihopperen Janne Ahonen er den eneste som har vunnet sammenlagtseieren fem ganger.
Tyske Jens Weißflog har vunnet hoppuka fire ganger. Bjørn Wirkola, Helmut Recknagel og Kamil Stoch har vunnet tre ganger, og Wirkola er den eneste som har vunnet hoppuka tre ganger på rad. Sven Hannawald, Kamil Stoch og Ryōyū Kobayashi er de eneste som har klart å vinne alle fire rennene i den samme hoppuka.
Tyskland (med DDR), Finland og Østerrike har alle vunnet 16 ganger og Norge 11 ganger.
Listen nedenfor viser de tre beste i sammendraget i hoppuka:
== Nasjonskampen ==
== Fotnoter og referanser ==
== Kilder ==
(tysk) Hoppukas offisielle hjemmeside
(tysk) Skispringen.com med alle vinnere
Oppland Arbeiderblad – Tidligere vinnere | Liste over hoppukevinnere omfatter alle vinnerne siden den første hoppuka ble arrangert i sesongen 1952/53. Hoppuka har siden blitt arrangert hvert år. | 9,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_film | 2023-02-04 | Tysk film | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmhistorie', 'Kategori:Tysk film'] | null |
== Tysk ekspresjonisme ==
På 1920-tallet ble det laget et tjuetalls filmer i Tyskland som regnes som tysk filmekspresjonisme. Filmene kjennetegnes med fokus på skygger og menneskets underbevissthet.
== Under nasjonalsosialtistene ==
Etter at Hitler tok over makten i 1933 ble det produsert en del propagandafilmer for NSDAP. Den kanskje mest kjente av de nasjonalsosialistiske regissørene var Leni Riefenstahl som blant annet laget «Viljens triumf» «(Triumph des Willens»), en banebrytende propagandafilm om rikspartidagene i Nürnberg, og «Olympia», fra olympiaden i Berlin i 1936, en film feiret for sine estetiske kvaliteter.
== Etterkrigstiden ==
I etterkrigstiden har regissører som Volker Schlöndorff gjort seg bemerket, med bl.a. «Blikktrommen». Det samme gjelder Rainer Werner Fassbinder («Katharina Blums tapte ære» m.fl.)
Til de mest profilerte filmskapere i samtiden hører Roland Emmerich, Wolfgang Petersen («Das Boot» m.fl.), Florian Henckel von Donnersmarck, Caroline Link, Wolfgang Becker, Fatih Akin, Andreas Dresen, Uwe Boll, Dani Levy, Oskar Roehler, Uli Edel, Wim Wenders, Daryush Shokof, Werner Herzog og Tom Tykwer («Løp, Lola, løp!») samt Bernd Eichinger som døde i 2011.
== Referanser == | ==Tysk ekspresjonisme== | 9,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vennenes_samfunn | 2023-02-04 | Vennenes samfunn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1652', 'Kategori:Kristne samfunn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1650-årene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vennenes samfunn'] | Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, regnes som et kristent trossamfunn. Kvekerne er etablert i alle verdensdeler, med hovedvekt i Kenya og Guatemala. Alle i kvekersamfunnet regnes som likeverdige, som «prester», en lære avledet fra Nytestamentets Peters første brev 2:9 De inkluderer de med evangelisk, konservativ, liberal og tradisjonell kvekerforståelse av kristendommen. I ulik grad forsøker de forskjellige bevegelsene som utgjør kvekerne verden over å unngå trosbekjennelser og hierarkiske strukturer.Rundt 79 prosent av kvekerne verden over tilhører de «evangeliske» og «programmerte» grenene av bevegelsen – disse kvekerne dyrker sang og forberedt budskap fra Bibelen, koordinert av en prest. Rundt 11 prosent av kvekerne praktiserer ventende andakt, eller uprogrammert andakt hvor rekkefølgen i gudstjenesten ikke er planlagt på forhånd, og er overveiende stille, og kan bestå av en uforberedt preken fra de som er til stede. En del møter av begge typer har bokførte prester (Recorded Ministers) i deres møter, det vil si kvekere av begge kjønn som er anerkjent for å ha en gave i å preke, noe kvekerne anerkjenner.De første kvekere bodde i England på midten av 1600-tallet. Bevegelsen oppsto fra seekers, «søkerne» (eller legatine-arians, «misjonerende arianere») og andre dissentere fra protestantiske grupper som brøt ut fra den etablerte engelske kirke. Kvekerne, eller vennene som de gjerne kalte seg, særlig de som var kjent som Valiant Sixty («tapre seksti»), forsøkte å omvende andre til deres forståelse av kristendommen. De reiste rundt på De britiske øyer og oversjøisk for å preke evangeliet om Jesus Kristus. En del av disse tidlige kvekerprestene var kvinner, som på sitt vis var tidlige feminister. De baserte sitt budskap på den religiøse overbevisningen om at «Kristus har kommet for å lære folk om seg selv», og understreket de direkte forholdet til Gud gjennom Jesus, og en direkte religiøs tro i det universale presteskapet til alle troende. De framhevet en personlig og religiøs erfaring med Jesus, oppnådd gjennom direkte religiøs erfaring og lesning av Bibelen. Kvekerne fokuserte i sitt privatliv på å utvikle en oppførsel og en tale som reflekterte emosjonell renhet og Guds «underfulle lys».
| Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, regnes som et kristent trossamfunn. Kvekerne er etablert i alle verdensdeler, med hovedvekt i Kenya og Guatemala. Alle i kvekersamfunnet regnes som likeverdige, som «prester», en lære avledet fra Nytestamentets Peters første brev 2:9 De inkluderer de med evangelisk, konservativ, liberal og tradisjonell kvekerforståelse av kristendommen. I ulik grad forsøker de forskjellige bevegelsene som utgjør kvekerne verden over å unngå trosbekjennelser og hierarkiske strukturer.Rundt 79 prosent av kvekerne verden over tilhører de «evangeliske» og «programmerte» grenene av bevegelsen – disse kvekerne dyrker sang og forberedt budskap fra Bibelen, koordinert av en prest. Rundt 11 prosent av kvekerne praktiserer ventende andakt, eller uprogrammert andakt hvor rekkefølgen i gudstjenesten ikke er planlagt på forhånd, og er overveiende stille, og kan bestå av en uforberedt preken fra de som er til stede. En del møter av begge typer har bokførte prester (Recorded Ministers) i deres møter, det vil si kvekere av begge kjønn som er anerkjent for å ha en gave i å preke, noe kvekerne anerkjenner.De første kvekere bodde i England på midten av 1600-tallet. Bevegelsen oppsto fra seekers, «søkerne» (eller legatine-arians, «misjonerende arianere») og andre dissentere fra protestantiske grupper som brøt ut fra den etablerte engelske kirke. Kvekerne, eller vennene som de gjerne kalte seg, særlig de som var kjent som Valiant Sixty («tapre seksti»), forsøkte å omvende andre til deres forståelse av kristendommen. De reiste rundt på De britiske øyer og oversjøisk for å preke evangeliet om Jesus Kristus. En del av disse tidlige kvekerprestene var kvinner, som på sitt vis var tidlige feminister. De baserte sitt budskap på den religiøse overbevisningen om at «Kristus har kommet for å lære folk om seg selv», og understreket de direkte forholdet til Gud gjennom Jesus, og en direkte religiøs tro i det universale presteskapet til alle troende. De framhevet en personlig og religiøs erfaring med Jesus, oppnådd gjennom direkte religiøs erfaring og lesning av Bibelen. Kvekerne fokuserte i sitt privatliv på å utvikle en oppførsel og en tale som reflekterte emosjonell renhet og Guds «underfulle lys».
== Fredsarbeid ==
Kvekerne har en overbevisning om å jobbe for fredsarbeid og mange av kvekerne er pasifister, og deltar ikke i krig. De deltar i stedet aktivt i fredsarbeid på forskjellige måter.
Kvekerne fikk Nobels fredspris i 1947 gjennom sine internasjonale hjelpeorganisasjoner Friends Service Council (Storbritannia) og American Friends Service Committee (USA).Den amerikanske forfatteren, sosialarbeideren og foredragsholderen Jane Addams og den britiske diplomaten og politikeren Philip Noel-Baker, som begge har fått Nobels fredspris, var også kvekere.
== Historie ==
Det er en populær forestilling at betegnelsen «kvekere» kommer fra en rettssak mot kvekerlederen George Fox i 1650 av dommer Bennet ved Derby etter at Fox advarte sine tilhengere om «tremble at the Word of the Lord» («skjelve [= frykte] Herrens ord»), men betegnelsen hadde blitt benyttet tidligere i England om utenlandske sekter som fikk utbrudd av skjelving under religiøs ekstase eller hysteri, og det er det mest sannsynlige opphavet. Det ble uansett et offisielt navn for Religious Society of Friends (Vennenes samfunn). Begrepet er dokumentert fra tidlig på 1400-tallet som et substantiv fra quake («skjelving»).Vennenes samfunn ble stiftet i England i 1652 av George Fox. På slutten av 1600-tallet utvandret mange kvekere til Nord-Amerika. Forfølgelsen av kvekere i Nord-Amerika begynte i 1656 da to engelske kvekermisjonærer, Mary Fisher og Ann Austin, begynte å preke i Boston. De ble betraktet som kjettere ettersom de insisterte på individuelle lydighet til «det underfulle lys», en fast kvekerfrase som metafor på Kristus. De ble fengslet og forvist fra Massachusetts Bay-kolonien. Deres bøker ble brent og deres eiendommer konfiskert. I søken etter økonomiske muligheter og et mer tolerant miljø for deres religiøse samfunn, emigrerte en del kvekere til det som i dag er de nordøstlige regionene av USA tidlig på 1680-tallet.Mens det i en del områder som New England fortsatte forfølgelsen av kvekerne, greide de å etablere samfunn i Delawaredalen. De tre koloniene som aksepterte kvekere på denne tiden var West Jersey, Rhode Island og Pennsylvania hvor kvekere etablerte seg politisk. På Rhode Island var 36 guvernører kvekere de første hundre årene. West Jersey og Pennsylvania ble etablert av den velhavende kvekeren William Penn i henholdsvis 1676 og 1682. Pennsylvania var et amerikansk samvelde drevet under kvekerprinsippet. Penn signerte en fredsavtale med de innfødte indianerne representert ved Tammany, høvding for delawarestammen. Denne freden varte bortimot et århundre, fram til Penn's Creek-massakren i 1755. Tidlig kolonialistiske kvekere etablerte også samfunn og møtehus i Nord-Carolina og Maryland etter å reist fra forfølgelse av den anglikanske kirke i Virginia.Kvekerne brukte konsekvent tiltaleformen thou og thee (= du) til alle, i motsetning til det formelle you (som opprinnelig tilsvarte norsk De-form). Av respekt for Gud tok de av seg hatten når de preket eller bad, men ikke for noen dødelig. William Penn ble kastet ut hjemmefra av sin far fordi han ikke ville ta av seg hatten for kongen. Mannlige kvekere gikk aldri med rysjer eller sverd, kvinner brukte ikke smykker eller kniplinger. Klærne var sydd av ufarget ull. De spilte ikke musikk, leste ikke romaner og satte ikke opp gravsteiner. Kvinner, like godt som menn, kunne reise seg og tale i forsamlingen. De tiltalte ingen som mister fordi dette ordet stammer fra master, og deres eneste mester eller herre var Kristus. På samme måte ville de ikke titulere noen «my Lord», siden Kristus var deres eneste lord (= herre). De nektet å betale skatt og tiende til den anglikanske kirke, og å avtjene militærtjeneste og å avlegge ed. De nektet også å bruke de anerkjente navn på ukedager og måneder, siden disse stammer fra hedenske navn. Kvekerne skrev derfor ikke «28.oktober», men «den 28.dag i den tiende måned». Ukedagene var ikke mandag, tirsdag osv, men første dag, andre dag osv.Kvekernes puritanske levesett, kombinert med ideen om at noe av Gud er nedlagt i hvert eneste menneske, førte med seg et sterkt sosialt engasjement. Blant annet gjorde kvekerne mye godt for dem som satt fengslet. Under Napoleonskrigene ble mange norske sjømenn satt i fengsel i England. Her kom de i kontakt med kvekere som arbeidet blant fangene, og slik kom kvekerlæren til Norge. Her ble de første vennesamfunnene organisert i 1818. Kvekerne spilte en avgjørende rolle for slaveriets avskaffelse i Storbritannia, selv om de etterhvert fikk omfattende støtte fra metodistene.
== Troslære og gudsdyrkelse ==
Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring, og derfor som en viktig kilde til forståelse av Gud. Men de har et bibelsyn som avviker fra de fleste protestantiske kirker, idet de legger stor vekt på å forstå Bibelen i nåtiden ved hjelp av Den hellige ånd, og ikke gjennom bokstavelig fortolkning av det som er skrevet. Tankegangen bak dette er at Bibelen er skrevet for alle tider, og da ordene som faktisk er skrevet ned er knyttet til en spesiell tidsepoke og en kulturkrets kan den bare forstås ved hjelp av Den hellige ånd.
De regner normalt ikke seg selv som protestanter, men av historiske og læremessige årsaker plasseres de gjerne i denne kategorien. De samarbeider også i mange land, inkludert i Norge, tett med protestantiske kirkesamfunn.
Kvekerne anerkjenner ingen sakramenter, og har heller ingen fastlagte kirkelige ritualer. Deres viktigste form for felles gudsdyrkelse er den stille andakt.
De praktiserer ikke dåp. Barn som fødes inn i Kvekersamfunnet tas med til en spesiell andakt, der de kan ønskes velkommen inn i livet og inn i forsamlingen.
Ektevigsel foretas i en spesiell andakt, der de to foran forsamlingen avlegger sine ekteskapsløfter. I Norge er denne andakten tilpasset norsk ekteskapslovgivning, slik at kvekerne har vigselsrett.
Begravelser skjer normalt i form av en spesiell andakt. Av hensyn til familiemedlemmer som ikke er kvekere kan det ofte være salmesang og musikk i begravelser, men egentlig hører ikke dette til andakten. Den er i utgangspunktet stille, men det er åpent for å si noen minneord dersom noen ønsker det. De foretrekker at begravelser ikke skjer i vigslet jord, ettersom de ser på vigsling av kirkegårder som overtro, men i Norge er det kun i Stavanger at det finnes en egen, ikke-vigslet kvekergravlund.
Som samfunn feirer ikke kvekerne jul, påske og andre høytider. Det er ikke uvanlig at medlemmene markerer høytidene med sine familier, og en del bruker den liturgiske kalenderen som et redskap i sitt private bønneliv.
Kvekerne tar avstand fra all form for krig, og regner seg som pasifister. I land med verneplikt er det normalt at medlemmene nekter å utføre denne, fortrinnsvis gjennom å velge siviltjeneste der dette finnes.
Det finnes ingen spesiell lære om hva som skjer etter døden; noen mener at det finnes et liv etter dette, mens andre mener at det ikke gjør det.
== Struktur ==
Kvekerne mener at den sanne kirke er usynlig, åndelig og uten behov for særlig struktur. Deres struktur er dermed meget løst oppbygget, og baserer seg på månedsmøtet, som er den grunnleggende enhet innen organisasjonen. På møtene søker man å forene religiøs innsikt og praktiske oppgaver, slik at arbeidet med å styre forsamlingen kan foregå i tråd med samfunnets tolkning av Jesu lære. Den fremste tillitsvalgte har tittelen Skriver. Internt fungerer skriveren kun som et kontaktpunkt med visse praktiske oppgaver. Utad er skriveren registrert som forstander i henhold til norsk lov. Et skriverutvalg på 3-5 medlemmer står for den daglige driften. De har også Samfunnsrådet, som består av skriverutvalget, representanter for månedsmøtene og andaktsgruppene, og en representant for Kvekerhjelp.
Det finnes ikke noe presteskap; alle regnes som likeverdige.
Catherine Booth, kona til William Booth, kom fra en kvekerfamilie. Mange mener at denne bakgrunnen har vært med og satt sitt preg på Frelsesarmeen, ikke minst når det gjelder sakramentene. Flere av William Booths medarbeidere hadde kveker-bakgrunn, blant annet svigersønnen Arthur Booth-Clibborn.
== Vennenes samfunn i Norge ==
Den første kvekerforsamlingen i Norge ble stiftet i 1818. Det var på det tidspunkt ennå ikke tillatt å tilhøre kirkesamfunn utenfor Den norske kirke.
Vennenes samfunn er medlem av Norges Frikirkeråd og har observatørstatus i Norges kristne råd. Det er et registrert trossamfunn.
Det norske Kvekersamfunnets nødhjelpsorganisasjon heter Kvekerhjelp. Organisasjonen samarbeider med søstergrupper i andre land, og driver en rekke hjelpeprosjekter i utviklingsland.
Kvekersamfunnet i Norge hadde 145 tilskuddstellende medlemmer i 2019.Avholdsagitatoren Asbjørn Kloster fra Stavanger var kveker. Kunstmaleren Lars Hertervig kom fra en kvekerfamilie. Han ble født i Tysvær, der presten i 1827 skrev følgende til sin kirkelige overordnede «Quækersekten bær i sit skjød et i mig højeste Grad modbydeligt Foster - vild, ulovbunden Republicanisme eller til og med Anarchie, der er i stadig Opposition med den borgerlige og kirkelige Orden.»
== Litteratur ==
NorskeTeobald, J.W. Harvey (1900): Kevkerlære. En enkel redegjørelse, Stavanger: Vennenes Samfunn, blabok hos Nasjonalbiblioteket
Jones, Rufus M. (1947): Kvekernes tro og virke, Stabenfeldt Forlag
Aarek, Hans Eirik (1968): Finnes det en kvekermåte å leve på?, Stavanger: Vennenes SamfunnEngelskAbbott, Margery; Chijioke, Mary Ellen; Dandelion, Pink; Oliver, John William, red. (juni 2003): Historical Dictionary of The Friends (Quakers). Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-4483-4.
Bacon, Margaret Hope (April 2000): The Quiet Rebels: The Story of the Quakers in America. Pendle Hill Publications. ISBN 978-0-87574-935-8.
Bacon, Margaret Hope (Våren 2006): «Quakers and Colonization» i: Quaker History 95, s. 26–43.
Barbour, Hugh; Frost, J. William (1988): The Quakers. Historisk gjennomgang, inkludert mange biografier. Utgave online
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Quakerism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Quaker – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vennenes samfunn i Norge
Quakers hos DMOZ
Digital Quaker Collection, en liste kvekerlitteratur på engelsk
Post Reformation Digital Library, bibliotek av tidlig moderne kvekertekster | Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, regnes som et kristent trossamfunn. Kvekerne er etablert i alle verdensdeler, med hovedvekt i Kenya og Guatemala. | 9,641 |
null | 2023-02-04 | Venke Knutson | null | null | null | Venke Knutson (født 20. oktober 1978) er en norsk popartist. | 9,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skj%C3%A6rtorsdag | 2023-02-04 | Skjærtorsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Påske', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Skjærtorsdag er den kristne feiringen av Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen, og dermed innføringen av nattverden. Ordet betyr «renselsestorsdag», og kommer av norrønt skíra, «rense» (skjær = ren). Skjærtorsdag er en helligdag som feires siste torsdag før påske. Den tidligste datoen for skjærtorsdag er 19. mars og den seneste er 22. april.
Festen er godt dokumentert fra 300-tallet, og var da allerede en gammel tradisjon. I Jerusalem feiret man denne dagen to messer, en i kirkene for å markere slutten på fastetiden, og en på Golgata. I Roma ble den fram til 600-tallet feiret som markering av slutten på fastetiden, men i løpet av det århundret ble den omtolket til å hovedsakelig være en fest for innstiftelsen av nattverden.
Feiringen av to messer på denne dagen spredte seg ut over hele kristenheten. Den første av de to messene tjente til å forsone de botferdige syndere som var blitt ilagt kirkestraffer, den annen var mer direkte knyttet til innstiftelsen av nattverden. Den første messen er senere falt bort, men var lenge inkorporert som et element i den konsoliderte nattverdsmessen. Det er dette (bortfalte) elementet som har gitt dagen dens norske navn.
| Skjærtorsdag er den kristne feiringen av Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen, og dermed innføringen av nattverden. Ordet betyr «renselsestorsdag», og kommer av norrønt skíra, «rense» (skjær = ren). Skjærtorsdag er en helligdag som feires siste torsdag før påske. Den tidligste datoen for skjærtorsdag er 19. mars og den seneste er 22. april.
Festen er godt dokumentert fra 300-tallet, og var da allerede en gammel tradisjon. I Jerusalem feiret man denne dagen to messer, en i kirkene for å markere slutten på fastetiden, og en på Golgata. I Roma ble den fram til 600-tallet feiret som markering av slutten på fastetiden, men i løpet av det århundret ble den omtolket til å hovedsakelig være en fest for innstiftelsen av nattverden.
Feiringen av to messer på denne dagen spredte seg ut over hele kristenheten. Den første av de to messene tjente til å forsone de botferdige syndere som var blitt ilagt kirkestraffer, den annen var mer direkte knyttet til innstiftelsen av nattverden. Den første messen er senere falt bort, men var lenge inkorporert som et element i den konsoliderte nattverdsmessen. Det er dette (bortfalte) elementet som har gitt dagen dens norske navn.
== Liturgi ==
I kirker som regner nattverden som spesielt viktig feires den først og fremst som festen for innstiftelsen av nattverden. Nattverdsfeiringen får dermed en spesielt framtredende plass i tekster og bønner. I liturgien er det vanlig å ha med fotvask, til minne om at Jesus vasket disiplenes føtter før måltidet.
Den liturgiske fargen for skjærtorsdag er rød i katolsk, og protestantisk liturgi, fiolett i luthersk og hvit i ortodoks liturgi.
I den katolske kirke feires også normalt oljevigselsmessen på skjærtorsdag. I denne messen, som ble utskilt som en særskilt messe i 1955, velsigner biskopen de hellige oljer som brukes i kirkelige handlinger i løpet av det kommende år. Dette skjer i bispedømmets domkirke, med bispedømmets prester til stede. Ved samme anledning fornyer presteskapet sine presteløfter.
I katolsk liturgi tjener også fotvasken til å feire Kristi innsettelse av disiplene som apostler i hans prestedømme. I noen land er man ikke bare nøye med å avgrense antallet til dem som fotvaskes til tolv (det var tolv disipler), men passer på at det er menn (slik de katolske liturgiske bøker foreskriver). I noen katolske kulturer utstyres de gjerne med bandolærer med hvert sitt apostelnavn.
Dagen innleder påskens hellige triduum, til minne om de tre siste dagene før Kristi oppstandelse. Strengt tatt viser dette triduum til de tre dager Jesus lå i graven, men ettersom skjærtorsdag da blir én dag for tidlig, er det skjedd en betydningsforskyvning.
== Kommende skjærtorsdager ==
6. april i 2023
28. mars i 2024
17. april i 2025
2. april i 2026
25. mars i 2027
== Kristent forankrede skjærtorsdagstradisjoner ==
=== Syv kirke-besøk ===
Tradisjonen med å besøke syv kirker på skjærtorsdag er av meget gammel dato, og begynte antagelig i Roma. Den er kjent i mange land rundt om i verden, skjønt den lar seg bare gjennomføre i praksis på steder som er store nok til at det finnes syv kirker eller kapeller i rimelig avstand til hverandre slik at man kan foreta besøkene til fots.
I India er det imidlertid skikk å besøke fjorten kirker, én for hver korsveistasjon. Skjønt dette tradisjonelt skjer på skjærtorsdag, er det blitt vel så vanlig å gjøre det om morgenen på langfredag, eller på en hvilken som helst annen dag i fastetiden. Vanligvis går familiens medlemmer i samlet flokk, og på fastende mage. Også grupper i menighetene foretar besøkene.
På Filippinene kalles tradisjonen Visita Iglesia; folk besøker én, helst syv, noen ganger 14 kirker. Underveis er det vanlig å gå i andakt med markeringer av korsveistasjonene. Der det er syv kirker som besøkes, er det ofte naturlig å knytte hvert besøk til hvert av Jesu syv ord på korset, og til å be foran reservasjonsalteret der alterets hellige sakrament er blitt henbragt etter skjærtorsdagsmessen.
I Singapore følger kirkebesøkene kort etter skjærtorsdagsmessen. Her er det bønneprogrammet som gjennomgås Fader Vår, Hill deg Maria og Gloria Patri.
=== Maling av påskeegg ===
Maling av påskeegg kan i og for seg foretas på enhver egnet dag, men i noen land er det nettopp skjærtorsdag dette tradisjonelt finner sted. I Bulgaria er dette tilfelle; da foretar husholdningene også de øvrige forberedelser i hjemmene til Razpeti Petuk (korsfestelsesfredag), Velika Subota (store lørdag) og Velikden (store dag/påskedag).
== Utenomkristne sedvaner ==
I Sverige har det siden tidlig på 1800-tallet vært tradisjon med påskkärringar («påskekjerringer») på skjærtorsdag. Ifølge folketroen var påskekjerringer hekser som fløy på koster til møte med djevelen på Blåkulla natta før skjærtorsdag. I Sverige har det derfor vært vanlig at gutter og jenter går påskkärring på skjærtorsdag. Da kler barna seg ut som påskekjerringer med skjørt, forkle og skaut, kanskje også kaffekjele, og går fra dør til dør med små kort dekorert med tegninger, som de får godteri for. I Vest-Sverige har denne tradisjonen også foregått på påskeaften.
I 1790 ble følgende norske svarteboksråd gitt for å avsløre hekser: En skjærtorsdag morgen før soloppgang tas en bit av likkisten til en som er gravlagt en skjærtorsdag. Ta med biten i kirken uten at noen vet det, med et lite hull i. Når presten skifter preken, se på kirkefolket gjennom hullet. De som er hekser, blir da avslørt av et horn som kommer til syne i pannen på dem.Skjærtorsdag, som er fridag i Norge, men ikke i Sverige, har for mange nordmenn utviklet seg til en fridag med uteturer, begynnende hagearbeid, og kanskje handletur til svenske kjøpesentre nær norskegrensen, særlig i Strömstad. I flere år har man sett årlig tiltagende bråk med fyll og utagerende oppførsel. Dette førte til at Strömstad vedtok å holde Systembolaget (det svenske Vinmonopolet) stengt på skjærtorsdag i 2008.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådet: Påskeord
Skjærtorsdag Store norske leksikon | Skjærtorsdag er den kristne feiringen av Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen, og dermed innføringen av nattverden. Ordet betyr «renselsestorsdag», og kommer av norrønt skíra, «rense» (skjær = ren). | 9,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Lauvik | 2023-02-04 | Lars Lauvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Personer fra Fjell kommune'] | Lars Lauvik (født 21. september 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere som blant annet har utgitt Eon med tegneseriene Eon, Wildlife og Oppgulp. Før de ble samlet i Eon-bladet, ble seriene publisert i flere andre blader. Førstnevnte gikk fast i bladet Pondus siden det startet i 2000, og er en av de mest populære seriene som har vært i bladet, mens Wildlife var fast inventar i bladet Rocky. Lars Lauvik er sammen med Frode Øverli blant de sentrale personene i tegneseriemiljøet i Norge, (2005) og de har begge bidratt sterkt til at interessen for norske tegneserier har tatt seg opp. Det er likevel verd å merke seg at Lauvik inntil nylig ikke hadde fått sitt eget blad, mens tegneserieskapere med langt mindre fartstid enn ham har fått nettopp det.
Serien Eon går fast i blant annet Verdens Gang og Bergensavisen. Seriene til Lars Lauvik representeres av Bulls Press.
| Lars Lauvik (født 21. september 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere som blant annet har utgitt Eon med tegneseriene Eon, Wildlife og Oppgulp. Før de ble samlet i Eon-bladet, ble seriene publisert i flere andre blader. Førstnevnte gikk fast i bladet Pondus siden det startet i 2000, og er en av de mest populære seriene som har vært i bladet, mens Wildlife var fast inventar i bladet Rocky. Lars Lauvik er sammen med Frode Øverli blant de sentrale personene i tegneseriemiljøet i Norge, (2005) og de har begge bidratt sterkt til at interessen for norske tegneserier har tatt seg opp. Det er likevel verd å merke seg at Lauvik inntil nylig ikke hadde fått sitt eget blad, mens tegneserieskapere med langt mindre fartstid enn ham har fått nettopp det.
Serien Eon går fast i blant annet Verdens Gang og Bergensavisen. Seriene til Lars Lauvik representeres av Bulls Press.
== Utgivelser ==
== Priser ==
Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse, 1996 for Wildlife
Raptus-prisen til beste nykommer (debutant-prisen), 1998Han var nominert til sproingprisen i 2001 for sitt Wildlife-album.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://comicwiki.dk/wiki/Lars_Lauvik | Lars Lauvik (født 21. september 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere som blant annet har utgitt Eon«Lauvik Løfter Kortene» – www. | 9,644 |
null | 2023-02-04 | Arendalsvassdraget | null | null | null | | kart = | 9,645 |
null | 2023-02-04 | Nisser | null | null | null | Nisser er en innsjø i Nissedal og Kviteseid kommuner i Telemark. Den er en del av Arendalsvassdraget. | 9,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politisk_forsamling | 2023-02-04 | Politisk forsamling | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politiske forsamlinger'] | En politisk forsamling er en debatterende og besluttende forsamling, som regel med lovgivende makt, og ofte også bevilgende makt.
Politiske forsamlinger er kjent under mange navn, inkludert parlament, kongress, riksdag, kommunestyre (bystyre), fylkesting og senat. I politiske systemer med maktfordeling er den politiske forsamlingen jevnbyrdig med – og uavhengig av – den utøvende regjeringen. I parlamentariske systemer er den politiske forsamlingen overordnet.
| En politisk forsamling er en debatterende og besluttende forsamling, som regel med lovgivende makt, og ofte også bevilgende makt.
Politiske forsamlinger er kjent under mange navn, inkludert parlament, kongress, riksdag, kommunestyre (bystyre), fylkesting og senat. I politiske systemer med maktfordeling er den politiske forsamlingen jevnbyrdig med – og uavhengig av – den utøvende regjeringen. I parlamentariske systemer er den politiske forsamlingen overordnet.
== Eksempler ==
Stortinget i Norge
Oslo bystyre
Riksdagen i Sverige
Forbundsdagen i Tyskland
Parlamentet i Storbritannia
Europaparlamentet
Kongressen i USA
Argentinas nasjonalkongress
Nasjonalkongressen i Aserbajdsjan
Parlamentet i Ungarn
Generalforsamlingen i Uruguay
Den lovgivende forsamlinga i Costa Rica
Bystyret i Bergen
Tynwald på Man
Landstinget på Grønland
== Se også ==
Parlament | En politisk forsamling er en debatterende og besluttende forsamling, som regel med lovgivende makt, og ofte også bevilgende makt. | 9,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langfredag | 2023-02-04 | Langfredag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Påske'] | Langfredag (latin: Dies Passionis Domini, egentlig Herrens lidelsesdag) markerer i kristen tradisjon dagen da Jesus Kristus døde på korset, og markeres fredag før påske.
I Norge betraktes langfredag fremdeles som en viktig helligdag, en av de fire årlige som blant annet markeres med reklamefrie sendinger i kommersielle radio- og TV-kanaler.Benevningen «langfredag» kommer antagelig fra tradisjonen med at man på denne dagen skulle gjøre bot ved å arbeide hardt og/eller piske seg selv, ikke la barn leke, og på alle måter sørge over Jesu' død, slik at dagen føltes som «en lang dag.»Langfredag er en helligdag to dager før påsken begynner. Den tidligste datoen for langfredag er 20. mars og den seneste er 23. april. Langfredag faller på 7. april i 2023, og på 29. mars i 2024.
| Langfredag (latin: Dies Passionis Domini, egentlig Herrens lidelsesdag) markerer i kristen tradisjon dagen da Jesus Kristus døde på korset, og markeres fredag før påske.
I Norge betraktes langfredag fremdeles som en viktig helligdag, en av de fire årlige som blant annet markeres med reklamefrie sendinger i kommersielle radio- og TV-kanaler.Benevningen «langfredag» kommer antagelig fra tradisjonen med at man på denne dagen skulle gjøre bot ved å arbeide hardt og/eller piske seg selv, ikke la barn leke, og på alle måter sørge over Jesu' død, slik at dagen føltes som «en lang dag.»Langfredag er en helligdag to dager før påsken begynner. Den tidligste datoen for langfredag er 20. mars og den seneste er 23. april. Langfredag faller på 7. april i 2023, og på 29. mars i 2024.
== Historie ==
På slutten av 300-tallet ble det i Jerusalem feiret en lang gudstjeneste som begynte på kvelden skjærtorsdag. Den inkluderte en vandring langs Via Dolorosa som endte opp på Golgata. I Roma er langfredagsfeiringen dokumentert fra 600-tallet. Feiringen besto da av bibellesning og bønn, og de troende fikk nattverd som var konsekrert dagen før (se nedenfor).
Langfredag ble tidlig en dag knyttet til bot og faste. I katolsk og ortodoks tradisjon er det en abstinensdag, hvilket betyr at de troende ikke skal spise kjøtt, og at de bare skal spise maksimalt et fullt måltid og to små. Unge, gamle og syke er unntatt fra regelen om mengden mat som kan inntas, men ikke fra forbudet mot kjøtt.
== Liturgi ==
I den katolske kirke er langfredag en aliturgisk dag, det vil si en dag hvor man ikke feirer messe. Selv om navnet antyder at det ikke er noen liturgi, stemmer ikke det. Man konsekrerer dobbelt så mange nattverdsbrød på skjærtorsdag, og oppbevarer disse i et repositorium for utdeling i langfredagsliturgien. Liturgien består av bibellesninger med lidelseshistorien, høytidelige forbønner, hyllest av korset og utdeling av nattverden. Langfredag er andre dag i påskens hellige triduum.
Den liturgiske fargen er fiolett. Tidligere brukte man i den katolske kirke også svarte messeklær denne dagen. I den lutherske kirke i Norge er det forskjellige tradisjoner når det gjelder den liturgiske farge. Majoriteten av prester og menigheter bruker fiolett, slik som for fastetiden, palmesøndag og skjærtorsdag. Det er dog noen som velger å bruke svart som liturgisk farge på langfredag.
== Se også ==
Palmesøndag
Skjærtorsdag
Påskeaften
Påske
Bevegelige merkedager
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådet: Påskeord | Langfredag (latin: Dies Passionis Domini, egentlig Herrens lidelsesdag) markerer i kristen tradisjon dagen da Jesus Kristus døde på korset, og markeres fredag før påske. | 9,648 |
null | 2023-02-04 | Troposfæren | null | null | null | Troposfæren er den laveste delen av jordens atmosfære og det er i denne delen skyer og de fleste værfenomener dannes. Høyden av laget avhenger av hvor mye solenergi som når overflaten. | 9,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesosf%C3%A6ren | 2023-02-04 | Mesosfæren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jordens atmosfære'] | Mesosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger over stratosfæren og under termosfæren. Mesosfæren ligger på 50-80/85 km over jordas overflate. I dette laget avtar temperaturen med økende høyde.
Temperaturen i den øvre mesosfære faller til så lavt som 200K (~ -70 °C), varierende med breddegrad og årstid. Daglig brenner millioner av meteorer opp i mesosfæren som resultat av kollisjoner med gasspartikler i dette laget. Disse kollisjonene danner nok varme til å brenne opp det fallende objektet før det når bakken.
Stratosfæren og mesosfæren kalles også den midlere atmosfære. Mesopausen, som ligger i 80 km høyde, skiller mesosfæren fra termosfæren –- det nest ytterste laget i jordens atmosfære. Mesosfæren er en viktig del av atmosfæren. | Mesosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger over stratosfæren og under termosfæren. Mesosfæren ligger på 50-80/85 km over jordas overflate. I dette laget avtar temperaturen med økende høyde.
Temperaturen i den øvre mesosfære faller til så lavt som 200K (~ -70 °C), varierende med breddegrad og årstid. Daglig brenner millioner av meteorer opp i mesosfæren som resultat av kollisjoner med gasspartikler i dette laget. Disse kollisjonene danner nok varme til å brenne opp det fallende objektet før det når bakken.
Stratosfæren og mesosfæren kalles også den midlere atmosfære. Mesopausen, som ligger i 80 km høyde, skiller mesosfæren fra termosfæren –- det nest ytterste laget i jordens atmosfære. Mesosfæren er en viktig del av atmosfæren. | Mesosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger over stratosfæren og under termosfæren. Mesosfæren ligger på 50-80/85 km over jordas overflate. | 9,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekkokardiografi | 2023-02-04 | Ekkokardiografi | ['Kategori:Angiologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Medisinske undersøkelser', 'Kategori:Ultralyd'] | Ekkokardiografi, undersøkelse av hjertet med ultralyd. Kan være diagnostisk, eller for å veilede terapeutiske intervensjoner. Kalles i dagligtale på sykehus ofte ekko-Doppler, ekko for det todimensjonale strukturbildet, og Doppler for hastighetsmålingene.
Hjertet kan sees som to-dimensjonale skiver, som et tredimensjonalt volum eller kun langs en isolert stråle. Dette kan vises som stillbilder eller levende film. Hastighetsmålinger fra blod eller muskelvev kan vises isolert som kurver eller lagt oppå strukturbildene, med hastigheter og retninger fargekodet.
Fordeler med metoden er at den er ufarlig, rask, gir dynamisk informasjon om hjertet, relativt billig og kan brukes på et hvert legekontor.
Ulemper med metoden er at den er svært operatøravhengig og krever stor erfaring og ekspertise av brukeren, enkelte deler av hjertet og de store kar sees dårlig og det for mange problemstillinger er vanskelig/umulig å gi ut kvantifiserbare data.
| Ekkokardiografi, undersøkelse av hjertet med ultralyd. Kan være diagnostisk, eller for å veilede terapeutiske intervensjoner. Kalles i dagligtale på sykehus ofte ekko-Doppler, ekko for det todimensjonale strukturbildet, og Doppler for hastighetsmålingene.
Hjertet kan sees som to-dimensjonale skiver, som et tredimensjonalt volum eller kun langs en isolert stråle. Dette kan vises som stillbilder eller levende film. Hastighetsmålinger fra blod eller muskelvev kan vises isolert som kurver eller lagt oppå strukturbildene, med hastigheter og retninger fargekodet.
Fordeler med metoden er at den er ufarlig, rask, gir dynamisk informasjon om hjertet, relativt billig og kan brukes på et hvert legekontor.
Ulemper med metoden er at den er svært operatøravhengig og krever stor erfaring og ekspertise av brukeren, enkelte deler av hjertet og de store kar sees dårlig og det for mange problemstillinger er vanskelig/umulig å gi ut kvantifiserbare data.
== Utstyr ==
Ultralyden genereres av krystaller som settes i vibrasjon av elektrisk spenning. Lydbølgen rettes inn i kroppen, og når reflektert lyd kommer tilbake omdannes disse vibrasjonene til spenning. Det er altså (i de fleste tilfeller) de samme krystallene som vekselvis sender og lytter. Ved ekkokardiografi brukes frekvenser fra 1,5 MHz til 15 MHz. De lavere frekvensene vil gi god penetrasjon og bilder av dyptliggende strukturer, mens høye frekvenser gi bedre detaljoppløsning. Valg av frekvens blir derfor en avveiing mellom disse hensynene.
Krystallene er samlet i en rekke med fra 50-60 til over hundre krystaller, montert i en probe operatøren holder i hånden. Krystallene settes i svingninger uavhengig av hverandre, på denne måten dannes en ultralydstråle som er styrbar langs krystallrekkens lengderetning. Den avsøker altså hjertet i en vifteform. Ved enkelte nyere prober kan det være flere rader med krystaller.
Opptakene som gjøres lagres gjerne digitalt, og kan enkelt utveksles mellom sykehus. Teknologiene som benyttes utvikles raskt, og hva som er mulig å se og måle er i stadig endring.
== Hvordan dataene vises ==
=== M-mode ===
Dette er den eldste formen for ekkokardiografi. En enkelt ultralydstråle sendes inn, uten å sveipe. Bildet som vises på ultralydapparatets skjerm viser muskelens bevegelse langs ultralydstrålen. En kan tenke seg strålen som en tynn ståltråd stukket inn i hjertet og bildet en beskrivelse av begelsene langs tråden. Informasjonen oppdateres fler hundre ganger pr. minutt, og bildene har altså meget god tidsoppløsning. Metoden brukes først og fremst til å vurdere venstre hovedkammers bevegelse. Se illustrasjon 2.
=== 2D ===
Lar man ultralydstrålen i bevege seg litt mellom hver gang informasjonen oppdateres, kan man bygge opp et todimensjonalt bilde, et snitt gjennom hjertet. Se illustrasjon 1, øverst på siden. Gjøres dette raskt nok kan man oppdatere bildet flere ganger pr. sekund og vise hjertet mens det arbeider. Hvor mange bilder pr. sekund man får avhenger blant annet av hvor bredt bilde man lager, et typisk tall vil være 60 til 80 bilder pr. sekund.
=== 3D ===
De siste årene er det blitt mulig å gjøre opptak av tredimensjonale volumer. Dette har ennå ingen sikker plass i klinisk praksis.
=== Flowkurve ===
Ultralydsignalet som returnerer til proben behandles slik at man i stedet for et bilde av strukturer henter ut informasjon om hastigheten til ting som beveger seg, og kun de som beveger seg fort. Dette gir informasjon om hastighet og retning på blodstrømmer. Dette kan brukes til å vurdere trangheter i klaffer og blodårer, og å kalkulere pumpekamrenes slagvolum. Dataene presenteres som en kurve med hastighet over tid. Dette kalles Doppler-måling.
=== 2D med farge-Doppler ===
Deler man bildet opp i små celler og innhenter hastighetsdata separat for hver av dem og fargekoder gjennomsnittsverdien for hastighet og retning har man farge-Doppler. Legges dette bildet over et todimensjonalt bilde tatt opp samtidig kan man visuelt lete etter trangheter, lekkasjer og defekter. Se illustrasjon 3.
=== Vevs-Doppler ===
Hastighetsinformasjon fra vevet. Kan analyseres på flere forskjellige måter. Fortsatt et forskningsverktøy.
== Tilganger ==
Akustiske egenskaper ved forskjellige typer vev og indre organer organer legger begrensninger på fra hvilke avstander og vinkler hjertet kan betraktes og hvilke bilder som kan framstilles. For eksempel er lungene i praksis ugjennomtrengelig for ultralydbølgene på grunn av luften, mens leveren på grunn av blodet lar lyden forplante seg godt. Det er derfor vanskelig å se inn mange steder på brystkassa (thoraks), mens man kan se forbausende mye fra magen (abdomen) og opp, dersom mengden bukfett ikke er for stor.
=== Transthorakalt ===
Gjennom brystveggen. Den som skal undersøkes ligger på rygg, i sideleie, eller mer eller mindre sittende. Proben holdes mot brystveggen, i halsgropa (jugulum) eller rett under ribbeina. Hjertets venstre hovedkammer (ventrikkel), forkamrene (atrier) og klaffene mellom forkammer og hovedkammer sees bra. I tillegg sees klaffen ut av venstre hovedkammer og skilleveggen mellom hovedkamrene godt. Høyre hovedkammer, klaffen ut av denne og skilleveggen mellom forkamrene kan i praksis kun vurderes hos barn. En kan også vurdere eventuelle væskeansamlinger i hjerteposen (perikard). Deler av hovedpulsåren (aorta) og lungepulsåren kan også til en viss grad vurderes hos barn.
=== Transøsofagalt ===
Gjennom spiserøret. Pasienten er enten lett sedert (får beroligende medisiner) eller i full narkose (hos barn eller under operasjoner). En miniatyrisert probe legges ned i spiserøret. Selve proben vil da ligge rett bak eller under hjertet. Fordelen er at billedkvaliteten blir dramatisk bedre ettersom det er mindre annet vev mellom proben og hjertet. Ulempen er at det er kun enkelte strukturer man får sett godt fra disse vinklene. Det er forkamrene med inn- og utløp, utløpet fra venstre hovedkammer og hovedpulsåra. Skilleveggene mellomde to forkamrene og de to hovedkamrene sees svært godt. Metoden brukes derfor ved kateterbasert lukning av huller i disse skilleveggene. Den brukes også hyppig under hjerteoperasjoner for å veilede kirurgen.
=== Intrakardielt ===
Inne fra hjertet. En svært miniatyrisert probe føres inn i hjertet gjennom en blodåre, som regel fra lysken. Metoden er svært dyr, og er ikke alment utbredd.
=== Epikardielt ===
Mot hjertemuskelen. Dette kan gjøres under hjerteoperasjoner. Når hjertet er lukket, men brystkassen fortsatt åpen kan man sette en probe rett på hjertet for å vurdere resultatet av kirurgien. | Ekkokardiografi, undersøkelse av hjertet med ultralyd. Kan være diagnostisk, eller for å veilede terapeutiske intervensjoner. | 9,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helmut_Recknagel | 2023-02-04 | Helmut Recknagel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Øst-Tyskland', 'Kategori:Personer fra Landkreis Schmalkalden-Meiningen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Tyske skihoppere', 'Kategori:Verdensmestere i skihopping', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Helmut Recknagel (født 20. mars 1937) er en tidligere østtysk skihopper, en av de mestvinnende gjennom alle tider.
Recknagel var den første tyske (og ikke-nordiske) hopperen som tok OL-gull i skihopping. I 1960 vant han i Squaw Valley. Recknagel skilte seg ut ved at han hoppet med armene strukket ut foran seg. På den tiden var den såkalte finne-stilen den dominerende, der løperen hadde armene strukket langsmed kroppen, eller klistret til baklomma. I 1962 tok Recknagel en overlegen seier i VM-bakken i Zakopane.
Recknagel vant i tillegg hoppuka tre ganger – 1957/58, 1958/59 og 1960/61. Dette er bare blitt tangert av Bjørn Wirkola, Jens Weißflog (som senere passerte sin landsmann med 4 seire), og Janne Ahonen (som har hele 5 seire). I 1960 ble Recknagel tildelt Holmenkollmedaljen. På begynnelsen av 1980-tallet var han også på en snarvisitt i Norge.
| Helmut Recknagel (født 20. mars 1937) er en tidligere østtysk skihopper, en av de mestvinnende gjennom alle tider.
Recknagel var den første tyske (og ikke-nordiske) hopperen som tok OL-gull i skihopping. I 1960 vant han i Squaw Valley. Recknagel skilte seg ut ved at han hoppet med armene strukket ut foran seg. På den tiden var den såkalte finne-stilen den dominerende, der løperen hadde armene strukket langsmed kroppen, eller klistret til baklomma. I 1962 tok Recknagel en overlegen seier i VM-bakken i Zakopane.
Recknagel vant i tillegg hoppuka tre ganger – 1957/58, 1958/59 og 1960/61. Dette er bare blitt tangert av Bjørn Wirkola, Jens Weißflog (som senere passerte sin landsmann med 4 seire), og Janne Ahonen (som har hele 5 seire). I 1960 ble Recknagel tildelt Holmenkollmedaljen. På begynnelsen av 1980-tallet var han også på en snarvisitt i Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Helmut Recknagel – Munzinger Sportsarchiv
(en) Helmut Recknagel – Olympics.com
(en) Helmut Recknagel – Olympic.org
(en) Helmut Recknagel – Olympedia
(en) Helmut Recknagel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Helmut Recknagel – FIS (skihopping) | Helmut Recknagel (født 20. mars 1937) er en tidligere østtysk skihopper, en av de mestvinnende gjennom alle tider. | 9,652 |
null | 2023-02-04 | Christian Andreas Doppler | null | null | null | Johann Christian Andreas Doppler (født 29. november 1803 i Salzburg, død 17. | 9,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Doppler_(roman) | 2023-02-04 | Doppler (roman) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 2004', 'Kategori:Erlend Loe', 'Kategori:Norske romaner'] | Doppler er en roman skrevet av Erlend Loe, utgitt av Cappelen forlag i 2004. Den handler om Andreas Doppler og hans kamp mot det han kaller «flinkheten». Erlend Loe har skrevet to oppfølgere til Doppler, Volvo Lastvagnar (2005) og Slutten på verden slik vi kjenner den (2015).
| Doppler er en roman skrevet av Erlend Loe, utgitt av Cappelen forlag i 2004. Den handler om Andreas Doppler og hans kamp mot det han kaller «flinkheten». Erlend Loe har skrevet to oppfølgere til Doppler, Volvo Lastvagnar (2005) og Slutten på verden slik vi kjenner den (2015).
== Handling ==
Boka handler om Andreas Doppler, en mann som ikke liker andre mennesker og som føler at samfunnet har tatt gal retning. Han har kone og to barn, men etter å ha falt av sykkelen og slått seg et sted i skogen, fant han ut at han heller ville tilbringe tiden alene i skogen. Han flytter derfor ut i et telt i skogen, bare noen hundre meter inn i skogen utenfor Oslo. Han begynner etter hvert å «jobbe mot flinkheten».
Tidlig i boka dreper Doppler ei elgku, men elgkuas kalv blir igjen. Etter hvert tar Doppler elgkalven til seg, gjør den til sin bestevenn og gir den navnet Bongo.
Etter hvert bestemmer Doppler seg for å bygge en totempæl til ære for sin avdøde far. Denne skal være minst elleve meter høy, og han får Bongo og sønnen til å hjelpe seg.
Det er ingen klar relasjon mellom karakteren Doppler og selve dopplereffekten. Det kan hende at det er Doppler som står stille utenfor samfunnet og derfor opplever det i en annen frekvens enn samfunnet selv.
== Referanser == | Doppler: | 9,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camilla_Collett | 2023-02-04 | Camilla Collett | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1895', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Henrik Wergeland', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Norske essayister', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Eidsvoll kommune', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slekten Collett'] | Jacobine Camilla Collett (1813–1895) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér.
Hun er best kjent for sin ene roman, Amtmandens Døtre (1854–1855), som drøfter kjærlighetsekteskap kontra fornuftsekteskap, og viser hvilke begrensede muligheter kvinner har til å bli lykkelige i ekteskapet. Collett utga artikler, reisebrev og essay fra 1868 til 1885 og disse utgjør hovedtyngden av forfatterskapet. Et hovedtema i disse sakprosatekstene hennes er kvinnens begrensede stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Collett skrev også erindringsboken I de lange Nætter (1862) om sin egen familie. I ettertid er også hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene utgitt.
Collett var inspirator for kvinnesaksbevegelsen i Norge og ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening ved etableringen i 1884. Foreningens stifter Gina Krog skrev at «når vi kvinner av den yngre slekt kan ha en freidigere tro på vår sak enn Camilla Collett, da er denne tro for en stor del kjøpt oss for hennes smerte og ved hennes mot». Foreningen fikk i 1911 oppført monumentet «I storm».
I Colletts familie og krets finner man også flere andre fremtredende skikkelser i det norske samfunnet på 1800-tallet. Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann. Dikteren Henrik Wergeland var hennes bror. Hun var gift med jusprofessor Peter Jonas Collett.
| Jacobine Camilla Collett (1813–1895) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér.
Hun er best kjent for sin ene roman, Amtmandens Døtre (1854–1855), som drøfter kjærlighetsekteskap kontra fornuftsekteskap, og viser hvilke begrensede muligheter kvinner har til å bli lykkelige i ekteskapet. Collett utga artikler, reisebrev og essay fra 1868 til 1885 og disse utgjør hovedtyngden av forfatterskapet. Et hovedtema i disse sakprosatekstene hennes er kvinnens begrensede stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Collett skrev også erindringsboken I de lange Nætter (1862) om sin egen familie. I ettertid er også hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene utgitt.
Collett var inspirator for kvinnesaksbevegelsen i Norge og ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening ved etableringen i 1884. Foreningens stifter Gina Krog skrev at «når vi kvinner av den yngre slekt kan ha en freidigere tro på vår sak enn Camilla Collett, da er denne tro for en stor del kjøpt oss for hennes smerte og ved hennes mot». Foreningen fikk i 1911 oppført monumentet «I storm».
I Colletts familie og krets finner man også flere andre fremtredende skikkelser i det norske samfunnet på 1800-tallet. Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann. Dikteren Henrik Wergeland var hennes bror. Hun var gift med jusprofessor Peter Jonas Collett.
== Liv ==
Hun var det fjerde av fem barn av sognepresten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og Alette Dorothea Wergeland, født Thaulow. Dikteren Henrik Wergeland var hennes fem år eldre bror. Augusta Wergeland Vedøe var hennes to år eldre søster, mens Harald Wergeland var hennes ett år eldre bror. Hennes to år yngre bror var generalmajor Oscar Wergeland.
Hun vokste opp på Eidsvoll, der faren begynte som sogneprest i 1817. Hun fikk det meste av sin utdannelse ved å følge huslærernes undervisning av brødrene. Videre gikk hun ett år på Jomfru Pharos pensjonatskole for piker i Christiania (1826–27) og deretter to år (1827–29) ved brødremenighetens skole i Christiansfeld i den sørlige, tysktalende delen av Jylland. Utenlandsopphold var en del av hennes videre dannelse: faren Nicolai Wergeland tok henne med på reise til Frankrike, Tyskland og Nederland sommeren og høsten 1834. Hun oppholdt seg også i Hamburg 1836–37. Ungdomstiden i 1830-årene vekslet hun mellom å bo hjemme på prestegården i Eidsvoll og å bo hos venner i hovedstaden.
=== Forholdet til Welhaven ===
Hun møtte Johan Sebastian Welhaven hos kjøpmann Herre 24. januar 1830, der Welhaven var huslærer for sønnen, Bernhard Herre. Hans førsteinntrykk av henne har nedfelt seg i diktet «Soiree-billeder», utgitt 1845. Del to åpner slik:
Der kom en Stands i Soireen,
da Præstens Datter traadte ind,
og Sladren som gik om Theen,
blev stum ved hennes lette Trin.
Den fine Alf paa 16 Aar
var fostret i de grønne Dale,
og i vor vinterlige Dvale
vi studsede ved hennes Vaar.De to møttes med ujevne mellomrom i årene som fulgte når hun var på sine månedlange besøk i hovedstaden. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven må ha gjort forholdet mellom dem krevende. I 1834 da Camilla var i Paris for å komme over bruddet med Welhaven, besøkte hun en formiddag kirkegården Pere Lachaise og gravstedet til Abelard og Heloise. Hun ble da overveldet av en følelse av at også Welhaven ville komme dit en dag, og risset inn navnet sitt i brystet på Heloises statue. «Det var min eneste, min første og sidste Kjerlighedserklæring, tænkte jeg...Jeg var saa vis paa at han vilde staae engang paa Trinet ved Heloises Side.» Og Welhaven dro virkelig til Paris, men først i februar 1936. Kvelden før avreisen tok han farvel med Camilla som var på besøk hos Bernhard Herres familie. Da Herre fulgte henne hjem, stod Welhaven og ventet, og mens Herre hentet ham, satt Camilla på en frossen jordhaug med albuene på knærne og hånden under haken. Hun og Welhaven gikk deretter lenge rundt i gatene og snakket. Camilla skrev lite i dagboken om hva som ble sagt, men nevner at det plaget Welhaven at hennes familie stod i veien for et forhold, og at de burde bryte kontakten. Neste dag var han reist, men skrev til henne fra Arendal, at han hele tiden tenkte på henne og hadde drømt om henne. I drømmen så han henne i hagen i Bergen der han har vokste opp, og hans søster var der også og hadde kysset Camilla. Han har tenkt at ingen noen gang vil komme til å elske ham som Camilla, som ville være der om så hele verden forlot ham. Og han ba henne om å ikke reise noe sted før han selv kom tilbake, for skulle de skilles, måtte de først dele alt som hadde vært. Sist i brevet forlot han De-formen og skrev at han igjen holdt henne i armene sine, og følte savnet etter henne dypere enn noen gang.I 1837 bestemte hun seg for å avvikle forholdet. Da hadde Welhaven allerede fridd til Ida Kjerulf, en av Camillas venninner, som døde av tuberkulose ganske ung. Edvard Beyer oppsummerer tilhøvet mellom Camilla Collett og Welhaven slik: «For Welhaven ble forholdet til Camilla en «episode». For henne ble det skjebne.» Selv skrev hun i et brev til Welhaven mange år etterpå, i september 1859: «det føler jeg, var jeg bleven forenet med Dem, vilde jeg aldrig kommet til at skrive en Linie, det vilde da Alt ha gaaet i Dem.»
=== Ekteskap og enkestand ===
I mars 1839 forlovet hun seg med den jevngamle Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-kretsen. De hadde kjent hverandre lenge gjennom selskapslivet i Christiania, og han hadde vært betatt av henne lenge. I 1841 giftet de seg. Han var jurist, skribent og litteraturkritiker, og ble i 1848 forfremmet fra lektor til professor i lovkyndighet ved universitetet. I løpet av sju år fikk de fire sønner, Robert (1842), Alf (1844), Oscar (1845) og Emil (1848). To av barna ble senere kjent for sin egen virksomhet: historikeren Alf Collett og zoologen Robert Collett.
Peter Collett døde i 1851. Enkepensjonen var beskjeden, og Camilla måtte selge huset i Uranienborgveien – bak slottet, og greide aldri å skape et nytt hjem. Robert og Oscar vokste opp hos hver sin av farens brødre, Robert hos Johan Christian Collett og Oscar hos Carl Collett, mens Alf og Emil vokste opp hos sin mor. Hun bodde i København 1852–53 mens hun skrev Amtmandens døtre; i København igjen 1863–64; i Stockholm 1865–66 for sønnen Emils utdannelse; i København fra 1870 og deretter i en vandring mellom ulike bosteder i København, Modum Bad og Kristiania. Sønnen Alf Collett skrev at «Saalænge hun endnu havde sønner at forsørge, var hun mere bundet til hjemmet, men fra aaret 1862 befandt hun sig jevnlig paa reiser i udlandet, med længere ophold i Kjøbenhavn, Berlin, Paris, Stockholm, München og Rom.»Både som ung, i 1830-årene, og som enke, etter 1862, oppholdt hun seg jevnlig i europeiske storbyer.I 1876 ble hun, etter en del diskusjon, bevilget en halv diktergasje av Stortinget. Hun tok seg nær av forskjellen mellom de 1.600 kr som ble bevilget til mannlige forfattere og komponister, og de 800 kr hun selv fikk.
== Forfatterskap ==
I ungdommen, i 1830-årene, skrev hun brev, dagbøker og erindringer. Disse er bevart og utgitt i fem bind i perioden 1926–1934; de viser stor grad av selvransakelse og refleksjon over liv og roller. Dagboken fra forelskelsen i Welhaven utgjør en stor del av dette materialet; og i senere år la Collett tekstene til rette for at de kunne utgis etter hennes død. Ved utgivelsen i 1926 ble det omtalt som «1800-tallets kjærlighetsroman». Sammen med venninnen Emilie Diriks redigerte hun også et håndskrevet tidsskrift, Forloren skildpadde i seks hefter i november 1837; noe som kan tyde på at hun hadde ambisjoner om litterær virksomhet.Sammen med ektemannen skrev og publiserte hun noen tekster gjennom 1840-årene. Mest kjent er «Nogle Strikketøisbetragtninger» som sto i avisen Den Constitutionelle i 1842. Her gis en kritisk skildring av hvordan de såkalte dannede klasser omgås hverandre i hverdag og selskapsliv; hun hevder at mennene svikter sin forpliktelse til gjensidig utveksling av kunnskap og dannelse mellom kvinner og menn. Novellene «Kongsgaard» (1846) og «Et Gjensyn» (1850) ble trykt i samlinger som vennen Peter Christen Asbjørnsen utga. Ekteparet Collett kjente Asbjørnsen, og diskuterte eventyrutgivelsene. Med eventyrpastisjen «En vandring og et eventyr» i Den Constitutionelle i 1844 tok de til orde for en mer forfinet gjengivelse av folkeeventyrene. Novellesamlingen Fortællinger (1861) inneholder 8 tekster som dels skriver seg fra 1840-årene. Tekstene er inspirert av blant annet Maurits Hansen, gotiske romaner og Asbjørnsens eventyr overført til et finere borgerskapsmiljø.Nesten alt hun skrev ble utgitt anonymt, uten at hennes navn sto på bøkene eller ved artiklene. Dette gjaldt helt fram til tredje bind av Sidste Blade i 1873. Det siste bindet er signert med hennes eget navn. I hennes tid var det forventet at kvinner skulle utgi bøker anonymt eller med bistand av en mann.
I de lange Nætter (1862) er en erindringsbok om livet i prestegården på Eidsvoll, med portretter av blant annet broren Henrik og foreldrene. Den omtales som «en sterkt poetisk fremstilling av noen få episoder fra Camilla Colletts liv.» I fiksjonsform skildrer hun et kjærlighetsforhold som muligens kan være hennes og Jonas Colletts. Hun skriver om broren Henrik også i noen andre tekster.
=== Amtmandens Døtre ===
Sofies skjebne er hovedsak i romanen Amtmandens Døtre, som kom ut i to deler i 1854 og 1855. I romanen drøfter hun ulikhetene mellom menn og kvinner: «Kvinner hadde ingen innflytelse på sitt eget liv. Ettersom de ble definert som følelsesvesener, burde samfunnet ta den kvinnelige kjærlighetsevnen på alvor, men det skjer ikke. Det beste i kvinnene går til grunne fordi samfunnet ikke respekterer denne evnen.»Romanen skildrer familien Ramm som tilhører det finere borgerskap. Den består av foreldrene, en sønn og fire døtre. De to eldste døtrene gifter seg av plikt og fornuft, uten kjærlighet eller respekt for sin ektemann. Det meste av handlingen følger de to yngste døtrene, Amalie og Sofie. Amalie er forelsket i en fattig prest, Brandt. En eldre, rik prest frir til henne, men Amalie velger kjærligheten – uten at det gjør henne lykkeligere når hverdagens påkjenninger kommer. Hun er den eneste av amtmannens døtre som gifter seg etter sitt eget hjerte. Sofie er skremt av sine eldste søstres skjebner, og er redd for kjærligheten. Selv om hun er forelsket i huslæreren Georg Kold tør hun ikke å satse på ham. Hun gifter seg med Amalies frier, den gamle prosten Rein.
Som et svar på lesernes ønske om en lykkelig slutt på romanen, skrev Collett et forord til tredje utgave i 1879: romanen måtte ende slik, for slik er virkeligheten. Et kvinneliv er styrt av tilfeldighetene. Kvinnen er ikke tillatt å være aktivt medvirkende i sitt liv.Romanen er tydelig i sin kritikk av fornuftsekteskapet, men har et nyansert syn på hva som er den perfekte ektemann; presten Brandt er for varm, huslæreren Cold er for kald og reservert. En rød tråd i romanen er «sammenligningen mellom ekteskapet og døden. Et bryllup er en begravelse.»
=== Essays om litteratur og kvinnesak ===
Selv om Collett er mest kjent for romanen, ligger tyngden av forfatterskapet i essayene. «Kvinneperspektivet gjennomsyrer det meste av det Collett skriver. Men hun utfordrer også sin samtid ved å skrive om ting som kvinner ikke har skrevet om før.[...] Den røde tråden i essayene er kvinners posisjon, eller snarer mangel på sådan. Samtidig skriver Collett om alt mulig, gjerne i samme essay. Hun skriver om tiggere, mishandling av dyr, om hvem som får lov til å innta gatene, og er særlig opptatt av den franske revolusjon og byplanlegging.»
Hennes bruk av forord i bøkene sine, både i 1879-utgaven av Amtmandens Døtre og i fem andre bøker, var utypisk for nordisk litteratur i hennes tid, men trolig inspirert av forbildet George Sand. I forordene til essaysamlingene drøfter hun «det å skrive, det å være forfatter og særlig en kvinnelig forfatter.»I sine essay, artikler og reisebrev drøfter Collett kvinnens stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Avhandlingen «Kvinden i Litteraturen» fyller det meste av Fra de Stummes Leir (1877). I sin litteraturkritikk gjennomførte Camilla Collett en rent moralsk lesning. Hun sympatiserte med den kvinnelige hovedpersonen og anklaget de forfatterne som ikke leverte det hun betraktet som sanne skildringer. Hun drøfter særlig «En nys udkommen europæisk Literaturhistorie», som må være Georg Brandes' Hovedstrømninger i det 19. aarhundredes literatur. «Som essayist bedriver Collett en integrert litteraturkritikk og -historie, hele tiden med skarp brodd mot tidstypiske oppfatninger og stivnede forestillinger. At det er Georg Brandes hun utfordrer aller mest, viser med hvilken selvfølgelighet hun opptrådte på den litterære scenen. Med sin kritiske påståelighet og polemiske vilje holder hun Brandes’ Hovedstrømninger for publikum og peker på alle de vinterbleke punktene av sjåvinisme som har fatt være i fred under et dekke av mannlig vilje, kraft og melankoli. Søkelyset hun kaster på generaliseringene er blendende, og avstedkom flere vitnesbyrd om at Brandes selv syntes de var sviende.»I reisebrevet «Berlins gader», som ble publisert i Illustreret Nyhedsblad 1863, drøftet hun kvinners liv i lys av tanken om byen som offentlig scene. Det å ta en spasertur på boulevarden ble brukt som en metafor for å ta del i livet.Forfatteren Henrik Jæger skrev en artikkel om Collett i Nordisk Tidsskrift (1877) og beskrev forfatterskapet som «Tungsind, Grubleri, Selvfordybelse og atter Selvfordybelse.». Collett svarte med artikkelen «Et Gjenmæle»; hun tilbakeviste Jægers påstander og framstilte seg selv som en forfatter som tegner kvinnevirkeligheten slik den egentlig er, slik mennene ikke vil se den.Collett var en av Norges tidligste forkjempere for kvinners rettigheter. Hun kjempet ikke for politiske reformer, men for respekt og likeverd, og hun ble en viktig inspirasjonskilde for kvinnebevegelsen i Norge. I 1874 var hun initiativtaker til Læseforeningen for Kvinder. I essaysamlingen Mot strømmen (1879) skrev hun om temaer som prostitusjon, enkers kår og dyrenes sak. Hun skrev også om usunne damemoter, husmortilværelsen, ball og lettsindige forlovelser. Et gjennomgangstema i boka er at menn har et nedlatende syn på kvinner, og at kvinnene selv har for lav selvfølelse og for lite selvrespekt.
== Ettermæle ==
Mot slutten av sitt liv mottok Collett etterhvert bred anerkjennelse for sin innsats. En æresfest for henne i København i februar 1878 «rørte henne dybt», og ved 80-årsfeiringen i 1893 ble det holdt en fest for henne i Studentersamfundets lokaler i Christiania. Henrik Ibsen førte henne til bords, og professor Lorentz Dietrichson holdt festtalen. Dietrichson hadde også tatt initiativet til festen. Ved en 80-årsfest i Kvindelig leseforening sa Magdalene Thoresen at Collett var den andre egentlige forteller i norsk litteratur, etter Maurits Hansen.Hun ble det første æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening etter at NKF ble stiftet i 1884, og ble i 1893 æresmedlem i Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania og Norsk Kvindeforening til Dyrenes Beskyttelse.I en nekrolog i det danske tidsskriftet Kvinden og samfundet het det at «Er Kvinders Sind og Kvinders Kaar her i Norden anderledes end for fyrretyve Aar siden, saa maa Camilla Collett nævnes forrest blandt dem, som har skabt det ny, først og fremst nævnes som den, der har lidt mest for det, ja, givet sit Liv hen til Sorg for sin Sags Skyld.»I 1902 utlyste Norsk Kvinnesaksforening en konkurranse om et monument til hundreårsjubileet for Colletts fødsel; oppdraget gikk etter en lang prosess til Gustav Vigeland, og statuen «I storm» i Slottsparken ble reist i 1911. Ambrosia Tønnesen nådde ikke opp i konkurransen om monumentet i 1911, men en miniatyr av hennes skulptur ble laget i marmor. Den sto tidligere i lokalene til Kvindelig leseforening, men står nå i Nasjonalbiblioteket. Ingemund Berulvsons statue av henne på Strandpromenaden i Kristiansand ble avduket i 1964, i etterkant av 150-årsjubileet. Ada Madssens statue ved Eidsvoll kirke ble avduket i 1977.Åse Marie Nesse har skrevet diktet «Camilla Collett» med utgangspunkt i Vigelands skulptur: «Du frys i dine Sjal, Camilla Collett.» Nesse framstiller hennes skapingsstunder som brennende, «kvitglødande» i en «tapper og tidleg kamp / mot dei heilage allmenne kvinneburet». Men kampen er åpenbart ikke over. Diktet slutter slik: «Du frys på din sokkel / ennå - / er ikkje istida slutt?»Collett var avbildet på portrettsiden av den norske 100-kroneseddelen fra 1977 til 1994, som den første kvinne på en norsk seddel. Ved 150-årsjubileet i 1963 ble hun avbildet på to norske frimerker. 200-årsjubileet for hennes fødsel falt sammen med 100-årsjubileet for kvinnelig stemmerett; Posten Norge ga ut et frimerke med Collett og et med den første kvinnelige stortingsrepresentanten: Anna Rogstad.
== Bibliografi ==
1854–1855: Amtmandens Døtre – roman, omarbeidede utgaver utgitt 1860 og 1879
1861: Fortællinger – kortprosa
1862: I de lange Nætter – erindringer
1868: Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser, 1ste Række – artikler
1872: Sidste Blade. 2den og 3dje Række – artikler
1873: Sidste Blade, 4de og 5te Række – artikler
1877: Fra de Stummes Leir – artikler
1879: Mod Strømmen – artikler
1885: Mod Strømmen II – artikler
1892–1893: Skrifter I–X. Samlede verker.
1912–1913: Samlede verker. Mindeutgaven. 3 bind, inkl. Efterslæt (1837-1895)
1926–1934: Dagbøker og breve. Camilla Collett og Peter Jonas Collett. Redigert av Leiv Amundsen
Bd 1: Optegnelser fra ungdomsaarene. 1926
Bd 2: Breve fra ungdomsaarene. 1930
Bd 3: Frigjørelsens Aar : Brevveksling med P.J. Collett og andre 1838-1839. 1934
Bd 4: Før Brylluppet : Brevveksling med P.J. Collett og andre 1840-1841. 1933
Bd 5: Peter Jonas Collett. Studenteraar : oplevelser og refleksioner 1831-1838. 1934
== Referanser ==
== Litteratur om henne ==
Baugstø, Line: Camilla Collett, født Wergeland. Cappelen Damm, 2013. ISBN 978-82-7634-979-5. Biografi for ungdom
Benterud, Aagot: Camilla Collett : en skjebne og et livsverk, Oslo: Dreyer, 1947
Bergsøe, Clara: Camilla Collett : et Livsbillede, København: Gyldendal, 1902
Collett, Alf (1911). Camilla Colletts livs historie: belyst ved hendes breve og dagbøker. Kristiania: Gyldendal.
Gran, Gerhard: «Camilla Collett», i Norsk aandsliv i hundrede aar III. Kristiania: Aschehoug, 1913.
Hareide, Jorunn: «To pionerkvinner i dansk-norsk litteratur». I boka: Bokhistorie. Tore Rem (red.). Gyldendal, 2003. Om Camilla Collett og Magdalene Thoresen
Hareide, Jorunn. «Etterord.» I de lange nætter. Gyldendal, 1994
Haugen, Trond (red.): Å bli en stemme : nye studier i Camilla Colletts forfatterskap. Nasjonalbiblioteket; Novus forlag, 2014. ISBN 978-82-7099-777-0
Heber, Lilly: Camilla Collett, Kristiania: Gyldendal, 1913
Midttun, Birgitte Huitfeldt: «Etterord». Amtmandens døttre, 2006
Nielsen, Ragna: Camilla Collett, Stockholm, 1913
Siri Senje Biografien om Camilla Collett : stemmen fra de stummes leir 2013 ISBN 978-82-05-45205-3. . Biografi for ungdom
Steen, Ellisiv: Diktning og virkelighet : en studie i Camilla Colletts forfatterskap, 1947
Steen, Ellisiv: Den lange strid : Camilla Collett og hennes senere forfatterskap, 1954
Steen, Ellisiv: Camilla Collett, et minneskrift til 150-årsjubileet for hennes fødsel 23. januar 1963, 1963
Steen, Ellisiv (red): Camilla Collett om seg selv, 1985
Steen, Ellisiv: «Etterord». Amtmandens døttre, 1969
Selboe, Tone. Camilla Collett : engasjerte essays. Aschehoug, 2013. ISBN 978-82-03-35375-8
Steinfeld, Torill: Camilla Collett : ungdom og ekteskap. Gyldendal, 2012. ISBN 978-82-05-43007-5 Første utgave Den unge Camilla Collett. Et kvinnehjertes historie. 1996
Steinfeld, Torill: «Etterord». Amtmandens døttre, 1992
Ørjasæter, Kristin: «Kjærlighet og kvinnesyn i Camilla Colletts forfatterskap». I: P2-akademiet, W, 2002
Ørjasæter, Kristin: Camilla. Norges første feminist. Cappelen, 2003 ISBN 82-02-22516-7
Ørjasæter, Kristin: «Innledning». Amtmandens døttre, 2013
Littforsk 107 bøker, artikler og avhandlinger om Collett.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Camilla Collett – sitater
(en) Camilla Collett – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Camilla Collett i Norsk biografisk leksikon
Sofies historie Arkivert 2. april 2016 hos Wayback Machine.; fortellingeromhenne.no, nettutstilling fra KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning og Foreningen !les.
Digitalt fortalt: «Camilla Collett» (digital fortelling av Hilde Hagerup) (besøkt 8. mars 2012)
Hennes verker i fulltekst; Litteratur dokpro. UiO
Camilla Collett (1813–95) – kvinnesakspionér Arkivert 12. mars 2017 hos Wayback Machine.; wergeland2008.no
Collett-bibliografi : litteratur av og om Camilla Collett (Utarbeidet av Nasjonalbiblioteket)
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Camilla Collett, bøker om Camilla Collett, arkiv etter Camilla Collett
Digitalt tilgjengelig håndskrifter av Collett hos Gunnerusbiblioteket.
Eidsvoldsdatteren Pauline Camilla Wergeland | Jacobine Camilla Collett (1813–1895) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér. | 9,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingeni%C3%B8r | 2023-02-04 | Ingeniør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Studier', 'Kategori:Teknikk', 'Kategori:Yrkesbeskrivelser'] | Ingeniør er en yrkestittel som brukes av de som har høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag. Ingeniør som yrkestittel er først kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania. I motsetning til sivilingeniør og høgskoleingeniør er betegnelsen ingeniør ikke en beskyttet tittel i Norge. Ingeniørsoldater, tidligere også kalt sappører og pionerer, er militære spesialister som særlig arbeider med forsvarsanlegg, broer, skanser og andre byggverk.
Ordet ingeniør uttales på norsk «insjeniør» og er avledet av ingenium som på latin betyr «begavelse, oppfinningsevne» og i middelalderlatin «(krigs)maskin».
| Ingeniør er en yrkestittel som brukes av de som har høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag. Ingeniør som yrkestittel er først kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania. I motsetning til sivilingeniør og høgskoleingeniør er betegnelsen ingeniør ikke en beskyttet tittel i Norge. Ingeniørsoldater, tidligere også kalt sappører og pionerer, er militære spesialister som særlig arbeider med forsvarsanlegg, broer, skanser og andre byggverk.
Ordet ingeniør uttales på norsk «insjeniør» og er avledet av ingenium som på latin betyr «begavelse, oppfinningsevne» og i middelalderlatin «(krigs)maskin».
== Arbeid ==
En ingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor:
Forskning/utvikling
Arbeidsleder
Rådgiver/konsulentEn rådgivende ingeniør er en som gir råd til en oppdragsgiver (byggherre) innen virksomhet med bygg og anlegg eller andre typer prosjekter. Også betegnelsen konsulent blir brukt om ingeniører og arkitekter som bistår byggherrer, bl.a. i bustadoppføringslova. Rådgivende ingeniør kan være en prosjekterende, en prosjektleder, byggeleder eller lignende. Den som påtar seg slike oppdrag, innestår for å ha de nødvendige faglige kvalifikasjoner, og vil ellers kunne pådra seg erstatningsansvar.
For avtale med ingeniør som byggeleder, ren rådgiver eller prosjekterende finnes egne Norsk Standard (NS). Avtalevilkår i oppdrag for forbruker er regulert i bustadoppføringslova.
== Utdanning ==
Det tilbys ingeniørutdanning på mange universiteter og høgskoler i Norge. Bachelorutdanninger i ingeniørfag kjennetegnes ved at de er underlagt Forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning.
=== Opptakskrav ===
Ordinært opptak til ingeniørutdanning, krever generell studiekompetanse pluss fordypning i matematikk og fysikk (Matematikk R1 og R2 og Fysikk 1).
Man er imidlertid ikke nødt til å gå studiespesialiserende linje på videregående skole for å bli ingeniør. 1-årig forkurs og tresemesterordning (tress) tilbys på flere studiesteder i landet, og åpner for at en person med generell studiekompetanse kan oppnå spesiell studiekompetanse gjennom å bruke et år ekstra eller et par sommersemestre. I tillegg tilbys y-veien som et alternativ på enkelte institusjoner, hvor studenter med relevant fagbrev kan få et spesielt tilrettelagt studieløp.
=== Fagfelt ===
Fagfeltene innen ingeniørutdanning er bygg, data, elektro, kjemi, maskin og VVS Klima energi og miljø KEM. Innenfor disse fagfeltene tilbyr utdanningsinstitusjonene ulike studieretninger/studieprogram. Det er også mulig å utdanne seg som bioingeniør, men denne utdannelsen er helsefaglig og ikke underlagt Forskrift omrammeplan for ingeniørutdanning.
=== Videreutdanning ===
Etter fullført treårig ingeniørutdanning kan man velge å ta toårig påbygging til mastergrad (master i teknologi), som igjen kan danne grunnlag for opptak til doktorgrad.
== Krav om ingeniør ==
Med eksamen som ingeniør og praksis opp til 8 år oppfyller man, avhengig av oppgave, kravene for å være Ansvarlig søker/prosjekterende/kontrollerende (SØK/PRO/KPR) i tiltaksklasse 2 og Ansvarlig samordner/utførende (SAM/UTF) i tiltaksklasse 3.
Kravene gjelder for alt som bygges på fastland som er teknisk krevende eller hvor små feil kan ha større konsekvenser. Der hvor dyptgående kunnskap er nødvendig eller feil og mangler kan få katastrofale følger kreves utdanning som sivilingeniør eller tilsvarende utdanning med praksis.
Kravene gjelder alt fra hus, blokker, veier til bruer og annen teknisk bebyggelse.
== Arbeidsmarked ==
Etterspørselen er for tiden stor etter ingeniører, men er for øyeblikket lav innen olje- og gassrelaterte yrker.
== Fagorganisering ==
Forbundene som organiserer flest ingeniører i Norge er Industrienergi, NITO og Tekna.
== Tittel ==
Ingeniør er en tittel som brukes av dem som har en bachelorgrad i ingeniørfag eller som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse.
Kandidater som består eksamener ved Høyskole eller Universitet samt enkelte av Forsvarets tekniske skoler, får tittelen ingeniør påført sitt avgangsvitnemål. Ingeniør-tittelen er ikke lovbeskyttet.
== Historie ==
Begrepet ingeniør er kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania og ble den gang brukt om militære spesialister som bl.a. foresto byggverk. Mot slutten av 1700-tallet oppstod det et sivilt ingeniøryrke med bakgrunn i en teoretisk, teknisk utdanning. De første tekniske høgskoler ble opprettet på samme tid, og en av de første var Bergseminaret på Kongsberg, som fra 1757 utdannet bergingeniører. Denne undervisningen ble ved opprettelsen av Universitetet i Oslo i 1811 lagt under dette, og senere overført til Norges tekniske høgskole (nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) da den tok til med sin virksomhet i 1910.
Den klassiske oppdelingen av ingeniører var i følgende grupper; bergingeniører, bygningsingeniører, elektroingeniører, maskiningeniører og kjemiingeniører. Ved Norges tekniske høgskole utdanner man i tillegg: skipsingeniører, databehandlingsingeniører og sivilingeniører med teknisk fysikk som hovedfag. Grensene mellom disse gruppene er ikke skarpe, og en del får utdanning på mellomliggende spesialområder som petroleumsteknologi, marin teknologi, by- og regionplanlegging, økonomi, prosess- og produktteknikk, biofysikk og medisinsk teknologi, økonomi og administrasjon.
Det finnes i tillegg flere andre yrkestitler for ingeniører som henviser på hvilke arbeidsoppgaver man har fremfor typen utdanning, selv om de fleste i slike stillinger også har utdanning innen et ingeniørfelt, eksempelvis kunnskapsingeniør.
== Se også ==
Sivilingeniør
Høgskoleingeniør
HMS-ingeniør
Ingeniørsoldat – ingeniørbataljonen
DAK-operatør
== Litteratur ==
Pål Nygaard Ingeniørene kapittel 7 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av ingeniør
Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon
NAV varsler ingeniørmangel
DN: Saumfarer Europa etter ingeniører
Høgskolen i Oslo (HiO) - Ingeniør
Høgskolen i Østfold (HiØ) – Ingeniør
Rammeplan for ingeniørutdanning | NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon er en norsk organisasjon stiftet i 1936. Den er Norges største profesjonsorganisasjon for ingeniører og teknologer, med over medlemmer. | 9,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stratosf%C3%A6ren | 2023-02-04 | Stratosfæren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordens atmosfære'] | Stratosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger mellom troposfæren og mesosfæren. Ved ekvator starter stratosfæren om lag 17 km over jordoverflaten, og over polene ved om lag 8 km høyde. Grenseområdet mellom troposfæren og stratosfæren kalles tropopausen og er lavere over polene på grunn av mindre solenergi her.
Ozonlaget ligger i stratosfæren, omtrent 24 km over bakken. Ozonlaget absorberer ultrafiolett stråling og denne effekten, sammen med andre dynamiske og kjemiske prosesser, fører til at temperaturen i stratosfæren stiger med høyden. Toppen av stratosfæren kalles stratopausen, og temperaturen her er omtrent 0 °C. Denne temperaturstigningen med høyden gjør stratosfæren svært dynamisk stabil, og her er det ingen konveksjon eller turbulens. Kommersiell flytrafikk på tempererte breddegrader flyr som regel i de laveste nivåene av stratosfæren (i nær 10 km høyde) for å unngå atmosfærisk turbulens som man gjerne har i troposfæren.
En interessant egenskap ved den stratosfæriske sirkulasjonen er ”Den toårige oscillasjonen” (Quasi-Biennal Oscillation (QBO)) på tropiske breddegrader. Denne sirkulasjonen drives av atmosfæriske bølger som er konvektivt generert i troposfæren. QBO inkluderer en sekundær sirkulasjon som også er viktig for den globale transporten av gasser som ozon og vanndamp i stratosfæren.
Vinterstid på den nordlige halvkulen oppstår av og til en brå stratosfærisk oppvarming (sudden stratospheric warming). Dette kommer av absorpsjon av rossbybølger i stratosfæren. | Stratosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger mellom troposfæren og mesosfæren. Ved ekvator starter stratosfæren om lag 17 km over jordoverflaten, og over polene ved om lag 8 km høyde. Grenseområdet mellom troposfæren og stratosfæren kalles tropopausen og er lavere over polene på grunn av mindre solenergi her.
Ozonlaget ligger i stratosfæren, omtrent 24 km over bakken. Ozonlaget absorberer ultrafiolett stråling og denne effekten, sammen med andre dynamiske og kjemiske prosesser, fører til at temperaturen i stratosfæren stiger med høyden. Toppen av stratosfæren kalles stratopausen, og temperaturen her er omtrent 0 °C. Denne temperaturstigningen med høyden gjør stratosfæren svært dynamisk stabil, og her er det ingen konveksjon eller turbulens. Kommersiell flytrafikk på tempererte breddegrader flyr som regel i de laveste nivåene av stratosfæren (i nær 10 km høyde) for å unngå atmosfærisk turbulens som man gjerne har i troposfæren.
En interessant egenskap ved den stratosfæriske sirkulasjonen er ”Den toårige oscillasjonen” (Quasi-Biennal Oscillation (QBO)) på tropiske breddegrader. Denne sirkulasjonen drives av atmosfæriske bølger som er konvektivt generert i troposfæren. QBO inkluderer en sekundær sirkulasjon som også er viktig for den globale transporten av gasser som ozon og vanndamp i stratosfæren.
Vinterstid på den nordlige halvkulen oppstår av og til en brå stratosfærisk oppvarming (sudden stratospheric warming). Dette kommer av absorpsjon av rossbybølger i stratosfæren. | Stratosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger mellom troposfæren og mesosfæren. Ved ekvator starter stratosfæren om lag 17 km over jordoverflaten, og over polene ved om lag 8 km høyde. | 9,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manitoba | 2023-02-04 | Manitoba | ['Kategori:55°N', 'Kategori:97°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Canadastubber', 'Kategori:Manitoba', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1870', 'Kategori:Stubber 2021-12'] | Manitoba er en provins i Canada, med Winnipeg som hovedstad.
Manitoba ble skilt ut fra Nordvestterritoriene og offisielt anerkjent som provins av de føderale myndigheter 16. juli 1870 som Canadas femte provins. Slik ble Manitoba etablert som den første provinsen med utgangspunkt i de såkalte «Territories». Den er den østligste av de tre prærieprovinsene, de to andre er Alberta og Saskatchewan.
Manitoba ligger mellom provinsene Ontario i øst og Saskatchewan i vest, og i sør grenser Manitoba til delstatene Nord-Dakota og Minnesota i USA.
Hovedstaden Winnipeg er også den største byen med halvparten av provinsens innbyggere.
| Manitoba er en provins i Canada, med Winnipeg som hovedstad.
Manitoba ble skilt ut fra Nordvestterritoriene og offisielt anerkjent som provins av de føderale myndigheter 16. juli 1870 som Canadas femte provins. Slik ble Manitoba etablert som den første provinsen med utgangspunkt i de såkalte «Territories». Den er den østligste av de tre prærieprovinsene, de to andre er Alberta og Saskatchewan.
Manitoba ligger mellom provinsene Ontario i øst og Saskatchewan i vest, og i sør grenser Manitoba til delstatene Nord-Dakota og Minnesota i USA.
Hovedstaden Winnipeg er også den største byen med halvparten av provinsens innbyggere.
== Natur ==
Størstedelen av Manitoba består av grunnfjellsplatå med barskog, som går over i tundra i nord. Området dreneres av elvene Nelson og Churchill, som renner ut i Hudson Bay. Det høyeste punktet er Baldy Mountain som stiger 832 meter over havet, og ligger nær grensen til Saskatchewan. Den sørlig delen av Manitoba er flat og fruktbar. Klimaet er kontinentalt med varme somrer og svært kalde vintrer.
== Befolkning ==
Den etniske sammensetningen er variert. Etterkommere av skotsk-irske emigranter, tyskere, skandinaver, ukrainere og franskmenn er blant de viktigste etniske gruppene. I nord bor det indianere og inuiter. Omkring 75% av befolkningen bor i byer. Den største byen er hovedstaden Winnipeg.
== Næringsliv ==
Den sørlige delen av Manitoba hører til de beste jordbruksmarkedene i Canada, med dyrking av blant annet hvete, havre, bygg og poteter. Winnipeg er et av verdens ledende kornmarkeder. Husdyrholdet er betydelig, men mindre enn i naboprovinsene. Industrien er den dominerende næringsgrenen og sysselsetter cirka 53 000 personer, mest innenfor næringsmiddel og transportmiddel. Dernest kommer gruvedrift (nikkel, sink, gull og sølv.)
== Se også ==
Liste over Manitobas statsministre
Liste over Manitobas viseguvernører
President for Manitobas lovgivende forsamling
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Manitoba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Manitoba – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Manitoba er en provins i Canada, med Winnipeg som hovedstad. | 9,658 |
null | 2023-02-04 | Valkyrie plass (Oslo) | null | null | null | Valkyrie plass ligger på Majorstuen i Oslo. Plassen ligger mellom Bogstadveien og Valkyriegaten. | 9,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidsgiverforeningen_Spekter | 2023-02-04 | Arbeidsgiverforeningen Spekter | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Norske arbeidsgiverforeninger'] | Arbeidsgiverforeningen Spekter (tidligere Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning) ble etablert i 1993 som arbeidsgiverforening for fristilte statlige virksomheter. 6. juni 2007 ble navnet endret til Arbeidsgiverforeningen Spekter. I dag er Spekter åpen for alle bedrifter som ønsker medlemskap.
Arbeidsgiverforeningen Spekter er Norges tredje største arbeidsgiverforening (etter Næringslivets Hovedorganisasjon og KS).
Som en av hovedorganisasjonene i norsk arbeidsliv er Spekter en aktiv deltaker i trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets parter og Regjeringen. Spekter skiller seg ut med en forhandlingsmodell der lønnsdannelse og avtaleutvikling i størst mulig grad knyttes til den enkelte bedrift. Spekter representerer alle de statlige helseforetakene og har høy organisering innenfor områder som transport/logistikk og kultur.
| Arbeidsgiverforeningen Spekter (tidligere Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning) ble etablert i 1993 som arbeidsgiverforening for fristilte statlige virksomheter. 6. juni 2007 ble navnet endret til Arbeidsgiverforeningen Spekter. I dag er Spekter åpen for alle bedrifter som ønsker medlemskap.
Arbeidsgiverforeningen Spekter er Norges tredje største arbeidsgiverforening (etter Næringslivets Hovedorganisasjon og KS).
Som en av hovedorganisasjonene i norsk arbeidsliv er Spekter en aktiv deltaker i trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets parter og Regjeringen. Spekter skiller seg ut med en forhandlingsmodell der lønnsdannelse og avtaleutvikling i størst mulig grad knyttes til den enkelte bedrift. Spekter representerer alle de statlige helseforetakene og har høy organisering innenfor områder som transport/logistikk og kultur.
== Medlemsvirksomheter ==
Noen av de største og mest kjente medlemsvirksomhetene:
De statlige helseforetakene i Norge
En rekke teatre og orkestre
Flere av studentsamskipnadene i Norge
Avinor AS og Oslo lufthavn
Bane NOR SF
Go-Ahead Norge AS (Sørtoget)
Innovasjon Norge
Norges Bank
Norsk Medisinaldepot AS
Norsk rikskringkasting AS (NRK)
Norsk Tipping AS
Posten Norge AS
Statnett SF
Statskog SF
AS Vinmonopolet
Vygruppen AS
Vy Buss ASDet som særlig skiller Spekter fra de andre store arbeidsgiverforeningene, er at antallet medlemmer er relativt lavt. Med relativt få og store medlemmer blir Spekters produkter, forhandlingssystem og service i stor grad bygget på «skreddersøm» og direkte kontakt med medlemmene. Spekters forhandlingsmodell legger derfor vekt på at lønnsdannelsen og tariffavtalene i størst mulig grad skal knyttes til den enkelte virksomhet.
Administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter er Anne-Kari Bratten. Styreleder er Herlof Nilssen, som tok over etter Dag Mejdell.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Arbeidsgiverforeningen Spekter (tidligere Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning) ble etablert i 1993 som arbeidsgiverforening for fristilte statlige virksomheter. 6. | 9,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Majorstuen | 2023-02-04 | Majorstuen | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Majorstuen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Majorstuen eller Majorstua er et strøk i bydel Frogner i Oslo indre by. Etter bydelsreformen 1. januar 2004 ble den administrative enheten Majorstuen Uranienborg slått sammen med bydel Frogner. Bydelen er oppkalt etter et hus med et kjent bevertningssted som lå på østsiden av Sørkedalsveien ved det som i dag er T-banestasjonen Majorstuen. Det lå på en løkke under gården Blindern, som før 1759 må ha blitt forpaktet av ingeniørkaptein Michael Wilhelm Sundt (1729–1759) og etter ham av hans enke Anna Catharina født Petersen, som døde i 1812. På deres tid inneholdt huset bare stue, kjøkken og kammers. Neste forpakter, garver Jess Borgen, må ha fornyet huset eller bygget på 2. etasje mellom 1812 og 1818. Stuen ble flyttet i 1913 for å gi plass til Smestadbanens stasjonsbygning og står fortsatt på Husebyveien 12.
| Majorstuen eller Majorstua er et strøk i bydel Frogner i Oslo indre by. Etter bydelsreformen 1. januar 2004 ble den administrative enheten Majorstuen Uranienborg slått sammen med bydel Frogner. Bydelen er oppkalt etter et hus med et kjent bevertningssted som lå på østsiden av Sørkedalsveien ved det som i dag er T-banestasjonen Majorstuen. Det lå på en løkke under gården Blindern, som før 1759 må ha blitt forpaktet av ingeniørkaptein Michael Wilhelm Sundt (1729–1759) og etter ham av hans enke Anna Catharina født Petersen, som døde i 1812. På deres tid inneholdt huset bare stue, kjøkken og kammers. Neste forpakter, garver Jess Borgen, må ha fornyet huset eller bygget på 2. etasje mellom 1812 og 1818. Stuen ble flyttet i 1913 for å gi plass til Smestadbanens stasjonsbygning og står fortsatt på Husebyveien 12.
== Majorstua eller Majorstuen? ==
Det var ikke kapteinen selv, men lokalbefolkningen i tidligere Aker herred som gav huset dette kallenavnet. De snakket lokal dialekt og kalte huset «Majorstua» (uttalt med trykk på første stavelse og enstavelsestone). I datidens danske skriftspråk ble navnet skrevet «Majorstuen», og det ble også navnet på bevertningsstedet som eksisterte til huset ble revet. Navnet «Majorstuen» kjennes første gang skriftlig på et kart fra 1797, og i pantebøkene fra 1818. Dette ble etter hvert tatt i bruk som strøksbetegnelse, uttalt på den måten som språkpolitisk standpunkt dikterte. Da den første elektriske sporveislinjen ble åpnet i 1894, ble endestasjonens navn skrevet «Majorstuen». Samme navn fikk også stasjonen for Holmenkollbanen da den ble åpnet i 1898. Oslo kommune har godkjent begge formene for både byområdet («Majorstuen» i 1960 og «Majorstua» i 1965) og stasjonen («Majorstua» i 1960 og «Majorstuen» i 1965). Lokalskolens offisielle navn er «Majorstua skole», men skolen selv benytter skrivemåten «Majorstuen skole» på sine nettsider. Dagens lokale uttale av navnet er omstridt. Norsk stadnamnleksikon opplyser at uttalen er «Majorstua» (med trykk på andre stavelse og enstavelsestone). Jan Sigurd Østberg, tidligere leder i Selskabet for Oslo Byes Vel, mener at den lokale dialekten er «Majorstuen». Frogner bydelsutvalg forsøkte i 2010 å vedta «Majorstuen» og endelsen «-gaten» som offisielle skrivemåter i bydelen. Vedtaket om å skifte ut -a med -en viste seg å være ugyldig, og gateskilt med -a har blitt beholdt.
== Majorstuen i dag ==
Området er i dag kjent for sitt pulserende sentrumsliv, spesielt i handlegaten Bogstadveien. Strøket er dominert av leiegårder og forretningsgårder i mur (murbyen) fra 1880- og 1890-årene.
Majorstuen er også et viktig kollektivknutepunkt i Oslo, da alle t-banelinjene, tre sporvognslinjer og fem busslinjer trafikkerer stedet.
Majorstuen er også navnet på et norsk folkemusikkband, som i 2003 fikk Spellemannprisen for sitt debutalbum med samme navn.
Foreningen Oslo Science City har foreslått å omdøpe Majorstuen og Majorstuen stasjon til «Gateway Oslo Science City» i forbindelse med foreningens visjoner om utviklingen av Forskningsbyen, som foreningen omtaler som «Oslo Science City» også på norsk. Språkrådet har protestert mot forslaget om engelske stasjonsnavn og mot å erstatte de etablerte navnene i Majorstuen–Blindern–Gaustad–Ullevål-området med nykonstruerte navn. I desember 2021 uttalte direktør Åse Wetås i Språkrådet at navneforslaget «Oslo Science City» er «eit uttrykk for kunnskapsløyse og mangel på respekt for lovverket på språkfeltet».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Majorstua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kart med Majorstuen tegnet inn 1797 | mini|Restaurant Majorstuen, ca. 1913 | 9,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bogstadveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bogstadveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Frogner', 'Kategori:Veier på Majorstuen'] | Bogstadveien (1-73, 2-80) er en travel handlegate og innfartsåre i Oslo.
Hegdehaugsveien går over i Bogstadveien i krysset med Professor Dahls gate / Underhaugsveien, Veien går så over i Sørkedalsveien ved Majorstuen skole (nr. 74) og den sørvestlige undergangen til t-banen på Majorstuen stasjon.
Gaten het opprinnelig Sørkedalsveien, men byttet navn til Bogstadveien da den i 1878 ble innlemmet i Kristiania. I 1892 ble gaten utvidet i bredde for å tjene som hovedgate opp mot Majorstuen, og i 1932 ble gateløpet mer strømlinjeformet. I forbindelse med dette ble de to siste trehusene, Bauergården nr. 15 og 36, revet. I sistnevnte bodde Aasmund Olavsson Vinje, og ble der kjent med maleren Peder Balke. Den norske eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen bodde en periode i et lite trehus i krysset mellom Bogstadveien og Rosenborggaten.Bogstadveien utgjør en del av fylkesvei 168.
I Bogstadveien finner man mange av byens mer eksklusive klesforretninger. Veien er også kjent for sine to årlige arrangementer som kalles Bilfri Bogstadvei.
Gaten fra Sorgenfrigata til Parkveien ble oppgradert med prioritering av trikk og gående som mål. Fortauene fikk granittgulv med gatevarme. Anlegget ble åpnet i 2014 og ble designet av Bjørbekk & Lindheim.
| Bogstadveien (1-73, 2-80) er en travel handlegate og innfartsåre i Oslo.
Hegdehaugsveien går over i Bogstadveien i krysset med Professor Dahls gate / Underhaugsveien, Veien går så over i Sørkedalsveien ved Majorstuen skole (nr. 74) og den sørvestlige undergangen til t-banen på Majorstuen stasjon.
Gaten het opprinnelig Sørkedalsveien, men byttet navn til Bogstadveien da den i 1878 ble innlemmet i Kristiania. I 1892 ble gaten utvidet i bredde for å tjene som hovedgate opp mot Majorstuen, og i 1932 ble gateløpet mer strømlinjeformet. I forbindelse med dette ble de to siste trehusene, Bauergården nr. 15 og 36, revet. I sistnevnte bodde Aasmund Olavsson Vinje, og ble der kjent med maleren Peder Balke. Den norske eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen bodde en periode i et lite trehus i krysset mellom Bogstadveien og Rosenborggaten.Bogstadveien utgjør en del av fylkesvei 168.
I Bogstadveien finner man mange av byens mer eksklusive klesforretninger. Veien er også kjent for sine to årlige arrangementer som kalles Bilfri Bogstadvei.
Gaten fra Sorgenfrigata til Parkveien ble oppgradert med prioritering av trikk og gående som mål. Fortauene fikk granittgulv med gatevarme. Anlegget ble åpnet i 2014 og ble designet av Bjørbekk & Lindheim.
== Bebyggelse ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Oslo byleksikon: Bogstadveien
Joar Nyquist og P.D. Hofflund, red. (1955). Oslo gårdkalender: Nybygg 1925–1945 og 1945–1955. Oslo: Fredhøi.
Ragnar Olsen (2017). Gatevandring Majorstuen. Bok 1 (2. utg.). Oslo. s. 10–50. ISBN 978-82-999615-1-6.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bogstadveien (1-73, 2-80) er en travel handlegate og innfartsåre i Oslo. | 9,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palmes%C3%B8ndag | 2023-02-04 | Palmesøndag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Påske'] | Palmesøndag er i kristen tradisjon feiringen av Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Den feires siste søndag før påske. Navnet kommer av evangelienes beretning om at folk strødde palmegrener foran Jesus da han red inn i byen.Palmesøndag er en helligdag (siden den er en søndag). Den faller på 2. april i 2023, 24. mars i 2024, og på 13. april i 2025. Palmehelgen er helgen som sammenfaller med palmesøndag og innleder påskeferien. Den tidligste datoen for palmesøndag er 15. mars og den seneste er 18. april.
| Palmesøndag er i kristen tradisjon feiringen av Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Den feires siste søndag før påske. Navnet kommer av evangelienes beretning om at folk strødde palmegrener foran Jesus da han red inn i byen.Palmesøndag er en helligdag (siden den er en søndag). Den faller på 2. april i 2023, 24. mars i 2024, og på 13. april i 2025. Palmehelgen er helgen som sammenfaller med palmesøndag og innleder påskeferien. Den tidligste datoen for palmesøndag er 15. mars og den seneste er 18. april.
== Historie ==
På 500-tallet samlet kristne i Jerusalem seg på Oljeberget på palmesøndag. Etter lesning av evangeliet gikk de i prosesjon inn til byen. Tradisjonen spredde seg nokså raskt til hele østkirken.
I 7. og 8. århundre begynte man i vest med skikken å ta med palmegrener til kirken, og i det 9. århundre ble dette innført som en fast del av liturgien, og festen kan regnes som fullt innført også i vest fra denne tid. Omfattende opptag var fra 800-tallet særlig vanlig nord i Frankrike. Kirkens portaler og i noen tilfeller også byportene ble brukt som symboler på Jesus ankomst gjennom Jerusalems porter.Slaget ved Nesjar ved skjedde på palmesøndag og Sigvat Tordssons dikt om slaget er den første omtalen av en ukedag i norsk historie.
== Liturgi ==
Den liturgiske fargen er rød i den katolske kirke, fordi Palmesøndag er den første markeringen for Kristi lidelse. Men i den lutherske kirken i Norge er fargen fiolett, slik også for skjærtorsdag og langfredag.
=== Utendørs – prosesjon ===
I øst begynte man tidlig med store prosesjoner under feiringen av Palmesøndag. Festen kalles der ofte Inngangen i Jerusalem.
I vest tok det lengre tid, og helt fram til pave Pius XIIs reform i 1955 var festen nokså avdempet i den katolske kirke. Dette har også preget liturgien i de protestantiske kirker, som er inspirert av katolsk tradisjon. Palmesøndagsprosesjonen begynner med en lesning av den relevante evangelietekst og følges av at de troende vandrer med palmekvister i hendene, og inn i kirken, et opptog som får symbolisere inntoget i Jerusalem. Innen prosesjonen uttaler presten en velsignelse og stenker vievann på grenene og de forsamlede med en aspergil.
Etterhvert har også mange protestantiske menigheter og kirker innføre prosesjoner, og noen steder møtes flere menigheter for felles evangelielesning, etterfulgt av prosesjon tilbake til de enkelte kirker.
I den katolske kirke er det forventet at de troende tar vare på palmegrenene som brukes denne dagen. De blir så bragt tilbake til kirken og brent rett før Askeonsdag året etter, og asken brukes til utdelingen av askekors den dagen.
I land hvor palmegrener ikke er lett tilgjengelige brukes oftest grener fra eviggrønne trær; i Norge er tujagrener spesielt vanlig.
=== Innendørs ===
Vel inne i kirken feires det messe. I den katolske kirke unngås i den forbindelse evangelielys og røkelse. Lidelseshisorien (i løpet av en treårsperiode avvekslende fra Matteus-, Likas- eller Markusevangeliet) leses fortrinnsvis av tre personer. Den ene - tradisjonelt presten eller en diakon - leser Jesu ord, en annen leser «forteller»stemmens deler, og en tredje person leser alle utsagt som ikke er fra Jesus. Ved det punkt i lesningen at Jesus dør, er det katolsk skikk at alle kneler for en kort tid i stillhet /stille bønn
== Kommende palmesøndager ==
Disse datoene er beregnet etter den påskeregelen som gjelder i vestkirkene, inklusive den katolske og den lutherske kirke.
24. mars i 2024
13. april i 2025
29. mars i 2026
21. mars i 2027
9. april i 2028
== Se også ==
Skjærtorsdag
Langfredag
Påskeaften
Påske
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådet: Påskeord | thumb|350px|Fra en kirke på Filippinene. Presten velsigner palmegrenene. | 9,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bajaj | 2023-02-04 | Bajaj | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1945', 'Kategori:Indiske industriselskaper'] | Bajaj ble grunnlagt i 1945 og er et av Indias største industrikonsern. Bajaj produserer de italienske Vespa-scooterene på lisens. Mest kjente modeller er Bajaj Sunny, Bajaj Super og Bajaj Spirit.
I Norge er scootere og mopeder den kanskje mest kjente eksportvaren.
| Bajaj ble grunnlagt i 1945 og er et av Indias største industrikonsern. Bajaj produserer de italienske Vespa-scooterene på lisens. Mest kjente modeller er Bajaj Sunny, Bajaj Super og Bajaj Spirit.
I Norge er scootere og mopeder den kanskje mest kjente eksportvaren.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bajaj Group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bajaj ble grunnlagt i 1945 og er et av Indias største industrikonsern. Bajaj produserer de italienske Vespa-scooterene på lisens. | 9,664 |
null | 2023-02-04 | Spesialhopprenn i Garmisch-Partenkirchen | null | null | null | Spesialhopprenn for senior i Olympiabakken i Garmisch-Partenkirchen er et årlig arrangement innen skihopping som siden 1954 har vært renn nummer to av fire i den tysk-østerrikske hoppuka. Hopprenn i Garmisch-Partenkirchen har blitt arrangert siden 1921 med 1. | 9,665 |
null | 2023-02-04 | Fart | null | null | null | Fart er en størrelse som beskriver hvor langt en gjenstand beveger seg i løpet av en bestemt tidsenhet. | 9,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liturgisk_farge | 2023-02-04 | Liturgisk farge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Farge', 'Kategori:Liturgi'] | Liturgisk farge er de farger som brukes i forskjellige kristne kirker på de ulike dagene i kirkeåret. Ikke alle kirkesamfunn bruker liturgiske farger, og det er også variasjoner i hvilke farger man bruker.
| Liturgisk farge er de farger som brukes i forskjellige kristne kirker på de ulike dagene i kirkeåret. Ikke alle kirkesamfunn bruker liturgiske farger, og det er også variasjoner i hvilke farger man bruker.
== Historie ==
Å bruke vekslende farger er en svært gammel tradisjon, men fram til slutten av middelalderen var det ingen helt faste regler for hvilke farger som skulle brukes på de forskjellige fester. Gjennom middelalderen begynte man i Vest- og Sentral-Europa å knytte spesifikke farger til fester, men hvilke farger man valgte varierte fra en region til den neste. Det var også vanlig at man brukte de nyeste og flotteste messeklærne på de viktigste festene, uansett farge, mens man brukte de gamle og slitte messeklærne resten av året.
I 1570 vedtok Den katolske kirke universelle regler for liturgiske farger. Det var fortsatt en del lokal variasjon, men hovedlinjene var lagt. Ettersom dette i stor grad var en formalisering av noe som allerede var tradisjon mange steder, er det stort sett overensstemmelse mellom katolsk og protestantisk fargebruk. Ortodoks tradisjon har et noe annet fargevalg.
== Fargene ==
Hvilke farger som er med i utvalget har en praktisk forklaring. I antikken brukte man enten lin eller ull til liturgiske drakter, og opprinnelig hadde man to varianter: Bleket og ubleket. De blekede var de mest kostbare, og ble derfor brukt på viktige festdager; dermed ble det tradisjon for hvite drakter på disse dagene. Når man begynte å farge messeklærne var det viktigste fargestoffet purpur, som kunne gi forskjellige farger på tøyet, avhengig av hvor mye av det kostbare fargestoffet man brukte. Det minst fargede ble rosa, deretter kom fiolett, så rød (purpurrød) og til sist sort (egentlig en ekstremt mørk rødfarge). Ved å blande inn saltvann under fargingen fikk man grønt tøy. Senere har man også fått blå messeklær, en farge man ikke kan få ved farging med purpur, og gyllen farge har blitt et alternativ til hvitt.
I middelalderen fikk man en ny tankegang, etter at kunnskapet om purpurfarging hadde gått tapt. Rødt var solens og ildens farge, og derfor egnet for Gud Fader, og dermed for kongen, feltherrer, høyadelige osv. Blått var himmelens farge, og derfor egnet for Guds Sønn, og dermed også for Guds Mor. Grønt var åkrenes og skogenes farge, det vil si skapelsens farge, og derfor egnet for Den hellige ånd, for apostlene som bærere av Ånden og for biskopene som apostlenes arvtagere.
Dagens assosiasjoner er noe annerledes; se de enkelte farger nedenfor.
=== Sort ===
Sort var den mest dyrebare fargen, og ble brukt på enkelte store festdager. En av disse dagene var Langfredag. Når man etterhvert begynte å knytte sorte messeklær utelukkende til denne dagen ble den knyttet til sorg, og den ble derfor også tillatt ved begravelser og rekviemmesser.
=== Hvitt ===
Hvitt er lysets og renhetens farge. Som lysets farge skiller en liturgisk ikke mellom hvitt og gyllent (gult). Det er fargen for de store fester, f.eks. jul og påske. Hvite messeklær brukes derfor fremst på viktige Kristusfester og på Mariafester.
=== Rødt ===
Rødt er ildens og blodets farge, og er derfor knyttet til martyrfester (f.eks. 2. juledag som er Stefanusdagen) og pinse (Den hellige Ånd kom i form av ildtunger over apostlene).
=== Fiolett ===
Fiolett er fargen for det første tegn av dag på den sorte nattehimmelen. Det er varselfargen og forberedelsesfargen, og har dermed blitt botens farge, og er knyttet til faste- og adventstiden, og til andre botshandlinger.
=== Grønt ===
Grønt er åkrenes og skogens farge og står som tegn på vekst. Det er fargen for det alminnelige kirkeår, for de dager hvor det ikke er noen spesiell fest.
=== Rosa ===
Rosa er en gledens farge, som i liturgien kun brukes i den katolske kirke, og bare to dager i året. Dette ble innført fordi pavene i middelalderen pleide å dele ut en utmerkelse i form av en gyllen rose på 4. søndag i fasten, og man dekorerte derfor med rosa farge (på grunn av ordassosiasjonen) i kirkene. Dette ble tatt opp i messeklærne, og skikken ble utvidet til også å gjelde 3. søndag i advent.
== Forskjellige kirkers farger ==
=== Den katolske kirke ===
Den katolske kirke har et formalisert system, som hvert år angis i en liturgisk kalender utgitt av den Hellige Stol.
Grønt: Dager i det alminnelige kirkeår hvor det ikke feires en spesiell fest.
Fiolett: Fastetiden, adventstiden, Allesjelersdag, begravelser, rekviemmesser, spesielle botsmesser. Ved skriftemål bærer presten fiolett stola.
Rødt: Fester for martyrer, apostler og evangelister (unntatt Johannes), for Den hellige ånd, Palmesøndag, Langfredag og Pinsedag.
Hvitt: Jul, påske, andre Kristusfester (unntatt lidelsesfestene), Mariafester, fester for engler, helgener som ikke er martyrer, Johannes Døperens fødsel, Evangelisten Johannes, Peters stol, St. Paulus' omvendelse, ektevigsel. I flere asiatiske land er hvitt knyttet til sorg, og kan derfor brukes i begravelser og rekviemmesser.
Sort: Alternativ til fiolett på Allesjelersdag og i begravelser og rekviemmesser.
Rosa: Kan brukes 3. søndag i advent (Domenica Gaudete) og 4. søndag i fasten (Domenica Laetare).
Blått: I noen land tillatt på Mariafester.Gyllent eller hvitt kan erstatte alle andre farger dersom korrekt farge ikke er tilgjengelig. På store festdager er det tillatt å bruke de fineste messeklærne selv om de er i feil farge.
=== Lutherske kirker ===
Fargebruken i lutherske kirker følger i hovedsak den katolske, men da man ikke har helgenfester blir det mindre veksling. Det varierer også fra et kirkesamfunn til et annet hvor stor vekt man legger på fargebruken.
I Den norske kirke brukes rødt, hvitt, grønt og fiolett etter følgende regler:
Rødt: Pinse, samt ordinasjoner og martyr- og aposteldager.
Hvitt: Påske og jul, ektevigsel, dåp, konfirmasjon (ved de to siste kan også kirkeårstidens farge brukes)
Grønt: Det alminnelige kirkeår
Fiolett: Faste- og adventstiden, begravelser, skriftemål, sørgegudstjenester
=== Kalvinistiske kirker ===
Kalvinistene avskaffet liturgiske farger, og sort er derfor den dominerende farge.
== Farger i det katolske hierarki ==
I katolsk tradisjon er enkelte farger forbeholdt visse deler av hierarkiet. Dette gjelder bare i forbindelse med hverdagsdrakter, ikke messeklær. Hele drakten kan være i den spesielle fargen, eller bare et magebelte og en kalott.
Hvitt: Paven (men før 1555 brukte pavene i flere hundreår rødt)
Rødt: Kardinalene og erkebiskopen av Salzburg
Fiolett: BiskopeneInntil 1850 var biskopenes farge grønt, men det året endret pave Pius IX den til fiolett. Det er fortsatt vanlig at biskopene i sitt våpenskjold kroner selve våpenet med en grønn hatt.
== Eksterne lenker ==
Liturgiske farger (fra katolsk.no) | Liturgisk farge er de farger som brukes i forskjellige kristne kirker på de ulike dagene i kirkeåret. Ikke alle kirkesamfunn bruker liturgiske farger, og det er også variasjoner i hvilke farger man bruker. | 9,667 |
null | 2023-02-04 | Ivar Aasen-tunet | null | null | null | Ivar Aasen-tunet i Ørsta er et nasjonalt dokumentasjons- og opplevingssenter for nynorsk skriftkultur. Nybygget, som ble åpnet i juni 2000, er tegnet av arkitekten Sverre Fehn. | 9,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nynorsk_kultursentrum | 2023-02-04 | Nynorsk kultursentrum | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Norske kulturorganisasjoner', 'Kategori:Norske stiftelser', 'Kategori:Nynorsk', 'Kategori:Sider med kart'] | Nynorsk kultursentrum er en ideell stiftelse som arbeider for nynorsk skriftkultur i gjensidig samarbeid med Ivar Aasen-instituttet i Volda. Stiftelsen eier og driver Ivar Aasen-tunet, og gjennomfører et bredt kulturprogram året rundt. Høgdepunktet er Dei Nynorske Festspela i slutten av juni, en årlig feiring av den nynorske skriftkulturen.
21 fylker, kommuner, utdanningsinstitusjoner, kulturinstitusjoner og organisasjoner står bak stiftelsen: Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Litteraturselskapet Det Norske Samlaget, Det norske teatret, Sunnmøre Museum, Møre og Romsdal fylkeskommune, Ørsta kommune, Høgskulen i Volda, Volda kommune, Møreforsking Volda, Ivar Aasen-instituttet, Landssamanslutninga av nynorskkommunar, Vestmannalaget, Universitetet i Bergen, Møre Folkehøgskule, Universitetet i Tromsø, Rogaland fylkeskommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Hordaland fylkeskommune og Universitetet i Oslo.
Stiftelsen ble opprettet 31. august 1993 og er organisert med et styre og et råd.
| Nynorsk kultursentrum er en ideell stiftelse som arbeider for nynorsk skriftkultur i gjensidig samarbeid med Ivar Aasen-instituttet i Volda. Stiftelsen eier og driver Ivar Aasen-tunet, og gjennomfører et bredt kulturprogram året rundt. Høgdepunktet er Dei Nynorske Festspela i slutten av juni, en årlig feiring av den nynorske skriftkulturen.
21 fylker, kommuner, utdanningsinstitusjoner, kulturinstitusjoner og organisasjoner står bak stiftelsen: Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Litteraturselskapet Det Norske Samlaget, Det norske teatret, Sunnmøre Museum, Møre og Romsdal fylkeskommune, Ørsta kommune, Høgskulen i Volda, Volda kommune, Møreforsking Volda, Ivar Aasen-instituttet, Landssamanslutninga av nynorskkommunar, Vestmannalaget, Universitetet i Bergen, Møre Folkehøgskule, Universitetet i Tromsø, Rogaland fylkeskommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Hordaland fylkeskommune og Universitetet i Oslo.
Stiftelsen ble opprettet 31. august 1993 og er organisert med et styre og et råd.
== Eksterne lenker ==
Nynorsk kultursentrum sin hjemmeside er aasentunet.no | Nynorsk kultursentrum er en ideell stiftelse som arbeider for nynorsk skriftkultur i gjensidig samarbeid med Ivar Aasen-instituttet i Volda. Stiftelsen eier og driver Ivar Aasen-tunet, og gjennomfører et bredt kulturprogram året rundt. | 9,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aasen | 2023-02-04 | Ivar Aasen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Ivar Aasen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske leksikografer', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
| Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
== Biografi ==
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Hovedbygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en huspostill. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge Kjell Venås snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae.
=== Herøy ===
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel. Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen, der han hadde vært prest siden 1843, i september 1851 og i september 1855. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under biskop Neumann.
=== Solnør ===
Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae, og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene. Han forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann. På Solnør leste han blant annet Mauritz Hansens Grammatik i det danske og norske Sprog. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste Rasmus Rasks Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk. Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av P.A. Munch og Henrik Wergeland om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk. Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt, og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1909). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk. I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:
Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper?
=== Bergen ===
Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter Linnés system. I bagasjen var også manuskriptet til Den søndmørske Dialekt, en grammatikkstudie.Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som Lyder Sagen og Hans Holmboe. Gjennom Neumann kom han i kontakt med F.M. Bugge, som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han Wilhelm Frimann Koren Christie. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var Marius Nygaard, Henrik Krohn, Jan Prahl og Georg Grieg.
Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde.
=== Christiania ===
I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev Ludvig Daae kom til Christiania for å studere et par år tidligere. I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens Eilert Sundt oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og Aasmund O. Vinje ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet Dølen. Ifølge Hovden satte Aasen Bjørnson høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som Peer Gynt (1876) eller Et Dukkehjem (1880). Ibsens Rosmersholm kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862. Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene Mellem Slagene og En Fallitt, men ikke Maria Stuart eller Sigurd Jorsalfar (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos Paul Botten-Hansen i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk Ludvig Daae, tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen Anders Hovden støtte Aasen på Henrik Ibsen, og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen Bjørnstjerne Bjørnson med å oversette et stykke til dialekt. Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager:
Den gamle fixe Idee kommer atter ligesaa stærk som før, og heller sterkere end svagere; naar man saa ikke seer nogen Forløsning, medens tvertimod den ene Udsigt efter den anden forsvinder, saa bliver man altsaa gaaende i en stedsevarende Ærgrelse. Imidlertid kan man intet gjøre, saa længe man ikke har truffet den rette. Af dem, som man kjender, er der ingen, som man kan rigtig blive forelsket i; derimod seer man saa mange andre, som kunde blive ret alvorlig forlibt i, men deels faaer man vide, at de ere forpagtede, eller at de hører til en Stand, som gjør enhver Tilnærmelse umulig. En Hindring var det nu at i lang Tid, at jeg altid havde mine Tanker henvendte til Folk ude paa Landet, og ikke havde noget videre Bekjendtskab her i Byen; men dette har jeg nu i den sidste Tid søgt at rette paa, deels ved at modtage alle Indbydelser, og deels ved at opsøge Folk uden nogen innbydelse. Jeg kan saaledes fortælle, at jeg uden nogen Indbydelse har opsøgt et Par Søndmørs Folk i Vaterland, nemlig Hr Andersen fra Stranden og hans Kone; jeg har været hos dem og ædet Søndmørs Ball og Dravle; men nogen giftende Gjente fra Nordlandet vidst de ikke at skaffe. Jeg har været i Besøg hos fru Daae paa Asylet i Tomtegaden i Selskab med adskillig andet Folk; og jeg har dessuten besøgt flere Folk, som du ikke kjender; men med alt dette saa er jeg lige nær. Jeg har pratet mangfoldig meget med Damer og skrevet Stambogsblade til dem med meget siirlige Vers; jeg har endog vovet at vise mig i Theatret med en ung og smuk Dame ved Siden; og med alt dette er jeg lige nær. Jeg faar ikke smage saa meget som et Haandtryk engang.
=== Dialektstudier ===
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som Helgeland.
Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til Sogn. Den vinteren var han lenge i Sogndal, og han hadde personlig sans for sognemålet. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i Eivindvik, i Gulen ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i Nordhordland, «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I strilemålet fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset Det norsk Folkesprogs Grammatik som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania, og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen. I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.
=== Senere år ===
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.Ottar Grepstad understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på 2 800 bind.Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Trøytt naar soli ho stig i havstridsmann søkjer sitt svæve;
sæl no søv under hovustav
Ivar Aasen hin gjæve.
Minne vil vaka um denne grav
i all æve.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.
== Landsmålet lanseres ==
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).
I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken Prøver af Landsmaalet i Norge (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I Norske Ordsprog (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen Norsk Grammatik. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene.
=== Mottagelse i offentligheten ===
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet. P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.
=== Aasens «»språkidealer ===
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn -a, som også er flertallsendelse. Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne, men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men me ero; «eg hev», men me hava, og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men me fingo og me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var fra Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.
=== Bygge et språk ===
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.
I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:
(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.
Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:
Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.
Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.
Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.
== Arven etter Aasen ==
Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern.
Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.
Et oljefelt og en oljeplattform nær Edvard Grieg-feltet ved Stavanger er oppkalt efter Aasen.
== Se også ==
Wikiquote: Ivar Aasen – sitater
Språkhistorie 1800-tallet
Aasmund Olavsson Vinje
Leksikografi
== Bibliografi ==
=== Utgitte verker av Ivar Aasen ===
1833: Ny Vise om den sørgelige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig Ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet ; Tilligemed: En Trøstesang for en anfægtet og bedrøvet Sjel
1836: Mindesange i Anledning Sivert Rasmussen Aarflots tidlige Bortgang fra Verden den 25de Januar 1836 : indsendte af forskjellige Forfattere til Trøst og Beroligelse for den Afdødes Forældre og Sødskende
1842: Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog
1848: Det norske Folkesprogs Grammatik – Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
1850: Ordbog over det norske Folkesprog
1851: Søndmørsk Grammatik – gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane
1853: Prøver af Landsmaalet i Norge
1854: En liden Læsebog i gammel Norsk
1855: Ervingen : Sangspil i een Akt (syngespel, ny versjon 1873)
1856: Norske Ordsprog (endelig utgave 1881) – 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
1863: Symra : tvo Tylfter med nya Visor (endelig utgave 1875) diktsamling
1864: Norsk Grammatik – revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
1873: Norsk Ordbog – revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
1875: Heimsyn
1876: Norsk Maalbunad (utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
1878: Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne – faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
=== Samlinger av publiserte og upubliserte tekster ===
1923: Norske Minnestykke – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
1957–1960: Brev og Dagbøker - Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og en del andre etterlatte tekster.
1911-1912: Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
1842-1847: Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
=== Samlinger av forarbeider ===
Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
== Litteratur ==
Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477
Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – Les i fulltekst
Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – Les i fulltekst
Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivar Aasen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivar Aasen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aasentunet
Aasentunet. Årstallsliste
Aasentunet. Verk i fulltekst
Aasentunet. Bildegalleri
Ivar Aasen-sambandet
Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Ivar Aasen, bøker om Ivar Aasen, arkiv etter Ivar Aasen | Ivar Aasen-instituttet ved Høgskulen i Volda var fram til 2013 et forskningsinstitutt med knutepunktfunksjon for nynorsk skriftkultur. Fra 1. | 9,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storbritannias_politiske_system | 2023-02-04 | Storbritannias politiske system | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Britisk politikk'] | Storbritannias politiske system er basert på et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk styreform. Ordningen er blitt etterlignet verden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen.
Storbritannias konstitusjon er ukodifisert og delvis uskreven. Statsoverhode, og i teorien den endelige kilden for statsmakt, er den britiske monarken. Som et resultat av demokratisering og innføringen av folkesuverenitetsprinsippet er det idag formelt monarken gjennom parlamentet (Crown-in-Parliament) som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende kompetanse i siste instans. I realiteten er monarken i hovedsak en seremoniell institusjon, mens all makt i realiteten stammer fra det folkevalgte parlamentet. Uten tillit i parlamentet, må regjeringen gå.
| Storbritannias politiske system er basert på et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk styreform. Ordningen er blitt etterlignet verden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen.
Storbritannias konstitusjon er ukodifisert og delvis uskreven. Statsoverhode, og i teorien den endelige kilden for statsmakt, er den britiske monarken. Som et resultat av demokratisering og innføringen av folkesuverenitetsprinsippet er det idag formelt monarken gjennom parlamentet (Crown-in-Parliament) som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende kompetanse i siste instans. I realiteten er monarken i hovedsak en seremoniell institusjon, mens all makt i realiteten stammer fra det folkevalgte parlamentet. Uten tillit i parlamentet, må regjeringen gå.
== Lovgivende makt ==
Lovgivende makt utøves av Det britiske parlamentet. Parlamentet består av monarken som overhode og to kamre – Underhuset (House of Commons) med 650 medlemmer og Overhuset (House of Lords) med rundt 700 medlemmer. Underhuset blir valgt ved flertallsvalg i enmannskretser i en valgomgang.
== Utøvende makt ==
Utøvende makt tilfaller regjeringen (formelt Hans (eller Hennes) Majestets Regjering). Monarken utpeker en statsminister ut fra uskrevne regler om at statsministeren skal være det parlamentsmedlemmet som er best egnet til å kunne danne en regjering med støtte i Underhuset. Statsministeren velger deretter de andre ministrene som utgjør regjeringen og fungerer som politiske ledere for de forskjellige departementene og ministeriene.
== Dømmende makt ==
Overhuset fungerer som Storbritannias høyeste domstol. I praksis utøves denne funksjonen av et lite utvalg, kjent som Law Lords.
== Eksterne lenker ==
British Politics Society, Norway | Storbritannias politiske system er basert på et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk styreform. Ordningen er blitt etterlignet verden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. | 9,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aftenpostens_gullmedalje | 2023-02-04 | Aftenpostens gullmedalje | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Norske idrettspriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1933'] | Aftenpostens gullmedalje er en av de høyeste utmerkelser som blir utdelt innen norsk idrett. Gullmedaljen ble innstiftet i 1933 av Idrettsbladet. Året etter, i 1934, ble den overtatt av Morgenbladet, og fikk navnet Morgenbladets gullmedalje. Fra 1993 til 1996 het prisen Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje. Fra 1997 tok Aftenposten over prisutdelingen, og prisen ble hetende Aftenpostens gullmedalje.
| Aftenpostens gullmedalje er en av de høyeste utmerkelser som blir utdelt innen norsk idrett. Gullmedaljen ble innstiftet i 1933 av Idrettsbladet. Året etter, i 1934, ble den overtatt av Morgenbladet, og fikk navnet Morgenbladets gullmedalje. Fra 1993 til 1996 het prisen Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje. Fra 1997 tok Aftenposten over prisutdelingen, og prisen ble hetende Aftenpostens gullmedalje.
== Statutter ==
Aftenpostens Gullmedalje tildeles den norske kvinne eller mann som i kalenderåret etter komitéens innstilling har utført den største idrettsbragden. Medaljen kan ikke tildeles lag, men til en enkelt lagidrettsutøver hvis komitéen finner den berettiget.
Gullmedaljen kan bare utdeles en gang til en og samme person.
Hvis to eller flere kandidater etter komitéens mening står likt, skal det tas hensyn til hvilken betydning idrettsbragden har, eller kan få, for den bestemte idrettsgren.
Komitéen skal så vidt mulig unngå å utdele to medaljer i ett og samme år.
Komitéen kan, hvis ingen kandidater finnes verdig, unnlate å utdele Gullmedaljen et år.
Hvis Gullmedaljen ett år ikke utdeles, skal det ikke av den grunn deles ut to Gullmedaljer det påfølgende år.
Komitéen skal bestå av tre eller fem personer med grunnsolid kjennskap til norsk idrett.
Komitéens innstilling til utdeling av Gullmedaljen er suveren.
== Historikk ==
Langrennsløperen Sigurd Vestad ble den første mottaker av utmerkelsen i 1933 etter sin overlegne seier på femmila i Holmenkollen det året. Alpinisten Inger Bjørnbakken ble i 1958 den første kvinnelige mottaker av medaljen. Hun fikk den etter sitt gull i slalåm under VM i alpint.
Ved ti tilfeller har ikke juryen klart å skille mellom de beste og tildelt medaljen til to prestasjoner. Første gang, i 1947, var det prestasjonene til Leif Hveem og Hans Aasnes som ikke kunne skilles. Siden har prisen blitt tildelt to prestasjoner i 1955, 1957, 1965, 1987, 1989, 1992, 1993, 1994, og 1997. Fire ganger er prisen tildelt prestasjoner utført av lag, eller par. Dobbeltsculleren bestående av brødrene Alf og Frank Hansen vant i 1975. VM-tittelen til K2 til Einar Rasmussen og Olaf Søyland på K2 vant i 1979. Danserne Tone Nyhagen og Knut Sæborg vant i 1987, og i 1989 vant Rolf Thorsen og Lars Bjønness etter VM dobbeltsculler.
I 2012 ble medaljen for første gang tildelt en paralympisk utøver, da Sarah Louise Rung fikk den etter sitt gull på 200 meter fri under Paralympiske sommerleker 2012.De største idrettene etter antall vinnere er friidrett (16), langrenn (13) og skøyteløp (10). Blant klubber er Hamar IL mestvinnende med hele fem tildelinger. Tre utøvere fra Bærums Skiklubb har vunnet medaljen, mens ytterligere åtte klubber har to utøvere med medaljen.
== Oversikt over prisvinnere ==
== Galleri av vinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Aftenpostens gullmedalje – prisvinnere i Store norske leksikon
Aftenpostens Gullmedalje 1933-2021 på Aftenposten.no | Aftenpostens gullmedalje er en av de høyeste utmerkelser som blir utdelt innen norsk idrett. Gullmedaljen ble innstiftet i 1933 av Idrettsbladet. | 9,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Evensen | 2023-02-04 | Bernt Evensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kongepokalvinnere i sykkelsport', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i banesykling', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Norske skøytetrenere', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Oslo Skøiteklub', 'Kategori:Skøyteløpere for Sportsklubben Reidulf', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris'] | Bernt Sverre «Bæla» Evensen (født 18. april 1905 i Oslo, død 24. august 1979 samme sted) var norsk skøyteløper i verdensklassen, som også hevdet seg godt innen sykling. Han slo igjennom for fullt som skøyteløper i 1927, da han presterte å vinne NM, EM og VM i ett og samme år. Under OL i St. Moritz 1928 tok han gull på 500 meter, og medalje på samtlige tre distanser. (10 000 meter ble avbrutt på grunn av mildvær. Evensen hadde da nest beste tid. Det er uklart om det var planlagt å dele ut sammenlagtmedaljer slik det ble gjort 4 år før; Evensen ville i så fall ha vunnet.) Han representerte Oslo Skøiteklub og Sportsklubben Reidulf. Evensen hoppet av til Arbeidernes Idrettsforbund midt i sesongen 1935, og var med enkelte avbrudd aktiv på toppnivå til og med 1940.
Som syklist tok han 11 norske mesterskap, og vant seks seire i Nordisk mesterskap. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1928. Etter krigen var han trener for OSK frem til «skøyterevolusjonen» 1962/63.
Bernt Evensens barnebarn Stig Kristiansen var syklist, med OL-deltakelse og VM-bronse i lagtempo.
| Bernt Sverre «Bæla» Evensen (født 18. april 1905 i Oslo, død 24. august 1979 samme sted) var norsk skøyteløper i verdensklassen, som også hevdet seg godt innen sykling. Han slo igjennom for fullt som skøyteløper i 1927, da han presterte å vinne NM, EM og VM i ett og samme år. Under OL i St. Moritz 1928 tok han gull på 500 meter, og medalje på samtlige tre distanser. (10 000 meter ble avbrutt på grunn av mildvær. Evensen hadde da nest beste tid. Det er uklart om det var planlagt å dele ut sammenlagtmedaljer slik det ble gjort 4 år før; Evensen ville i så fall ha vunnet.) Han representerte Oslo Skøiteklub og Sportsklubben Reidulf. Evensen hoppet av til Arbeidernes Idrettsforbund midt i sesongen 1935, og var med enkelte avbrudd aktiv på toppnivå til og med 1940.
Som syklist tok han 11 norske mesterskap, og vant seks seire i Nordisk mesterskap. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1928. Etter krigen var han trener for OSK frem til «skøyterevolusjonen» 1962/63.
Bernt Evensens barnebarn Stig Kristiansen var syklist, med OL-deltakelse og VM-bronse i lagtempo.
== OL-medaljer ==
1928 St. Moritz - Gull i hurtigløp på skøyter, 500 meter
1928 St. Moritz - Sølv i hurtigløp på skøyter, 1 500 meter
1932 Lake Placid - Sølv i hurtigløp på skøyter, 500 meter
1928 St. Moritz - Bronse i hurtigløp på skøyter, 5 000 meter
== Meritter på isen ==
2 VM-titler
1 EM-tittel
4 NM-titler
4 OL-medaljer (1 gull, 2 sølv, 1 bronse)
== Personlige rekorder ==
43,2 – 1.31,9 – 2.20,6 – 5.01,0 – 8.36,7 – 17.30,2
== Sykling ==
NM i banesykling
1000 m: Seier i 1924, 28, 29, 30, 33 og 34
10000 m: Seier i 1928, 29, 30, 31 og 33
Nordisk mesterskap: Seks seiere (dobbelt i 1928 og 1934, 5000 i 1929)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lapidus, Leif (1946). «Bernt Evensen». Våre Egebergvinnere: femten allsidige idrettsmenn. Oslo: Høvik bokhandel. s. 67–74. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Bjørnsen, Knut (1932-2008) og Jorsett, Per (1920–) (1971). «Bernt Evensen – Taktikkeren fra Grünerløkka». Skøytesportens stjerner. Oslo: Cappelen. s. 64–67. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) Bernt Evensen – Olympics.com
(en) Bernt Evensen – Olympic.org
(en) Bernt Evensen – Olympedia
(en) Bernt Evensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bernt Evensen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Bernt Evensen – Speedskatingbase.eu
(en) Bernt Evensen – SpeedSkatingNews.info
(en) Bernt Evensen – SpeedSkatingStats.com
(en) Bernt Evensen – Cycling Archives
(no) Bernt Evensen i Store norske leksikon
(no) Bernt Evensen i Norsk biografisk leksikonSkøyter
Sykkel | | fnavn = Bernt Sverre Evensen | 9,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Styreform | 2023-02-04 | Styreform | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Statsvitenskap', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Styreformer'] | Styreform er måten en styresmakt, for eksempel en stat eller kommune, styres på.
En styreform omfatter en samling skrevne og uskrevne regler for organiseringen av myndighetene som treffer bindende beslutninger i et samfunn (Østerrud, mfl. 1997).
| Styreform er måten en styresmakt, for eksempel en stat eller kommune, styres på.
En styreform omfatter en samling skrevne og uskrevne regler for organiseringen av myndighetene som treffer bindende beslutninger i et samfunn (Østerrud, mfl. 1997).
== Innholdet i en styreform ==
En styreform oppfattes vanligvis å bestå av tre deler; en konstitusjon, en samling av mer praktiske spilleregler og en oppskrift på hvilke roller som skal inngå i styreformen.
Styreformen kan komme til uttrykk både i en skreven konstitusjon og mer uformelt i kulturelle normer representert ved tradisjoner og tilvant praksis for hvordan staten eller en statsleder kan styre landet. Som regel er det stort sammenfall mellom konstitusjon og kulturelle normer. I motsatt fall kan konstitusjonen vekke stor motstand slik det ofte skjer når en stat innfører eller pålegges å innføre en konstitusjon som bryter sterkt med de kulturelle normene.
Å innføre raskt eller påtvinge for eksempel de store som et stammesamfunn eller klansamfunn en kommunistisk eller demokratisk konstitusjon, vil derfor ofte føre til at staten og/eller en ytre påtvinger må ta i bruk ekstrem tvangsmakt over lengre tid for å håndheve konstitusjonen. Eksempler på dette finnes helt fra antikkens dager (Romerrikets problemer i Israel) og fram til våre dager (Englands, deretter Sovjetunionens og til sist USAs problemer i Afghanistan).
Under disse mer overordnede normene som konstitusjon og kulturelle normer, finnes mer konkrete «spilleregler» – gjerne i form av lover – som angir hva borgerne kan forvente av staten, hvordan staten skal behandle krav fra folk, hvordan den konkret kan treffe legale beslutninger som innbyggerne må bøye seg for og etterleve, osv. Og for det tredje rommer styreformen et visst antall roller (myndighetstruktur eller regimestruktur) som blant annet kan skille mellom politiske og administrative roller, definere ansvar knyttet til de ulike rollene i myndighetstrukturen, osv.
== Forståelsen av styreformer og klassene de settes inn i ==
Å klassifisere eller sette styreformer inn i ulike hovedgrupper etter i hvilken grad de hører hjemme i vedkommende hovedgruppe, er ingen enkel oppgave. Et monarki kan eksempelvis plasseres både i gruppen autokrati (absolutt monarki) og i gruppen demokrati (konstitusjonelt monarki). I tillegg er det ofte vanskelig å skille innbyrdes mellom ulike styreformer i en og samme gruppe, som for eksempel mellom despoti og diktatur.
En av flere årsaker til disse vanskene er også at klassifiseringer tar farge av den historiske epoken de lages i. Aristoteles opererte med tyranni som en styreform fordi han mente den kjennetegnet barbarenes styreform, og at den også var den beste for slike primitive folk. Klassifiseringer under den kalde krigen var ikke mindre tidstypiske eller mer politisk nøytrale. I Sovjetunionen ble vestlige styreformer klassifisert som oligarki mens egen styreform ble framstilt som demokratisk, i den forstand at flertallet av folket (proletariatet) ble sagt å styrte landet gjennom sitt parti, kommunistpartiet.
I vesten bar klassifiseringene preg av det motsatte. Her ble Sovjetunionen og i voksende grad Kina, Vietnam og Cuba, klassifisert som diktatur, og vestens styreformer som særdeles demokratiske og fri for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og annet styggedom som datiden (i både øst og vest) mente preget autokratiske styreformer.
I ettertid er det allment kjent at maktmisbruk, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter var til stede i begge leire. Konklusjonen bør derfor være at slike moralsk forkastelige ting ikke automatisk kjennetegner en spesiell type styreform. Heller er ikke moralsk høyverdige ting som for eksempel nestekjærlighet, solidaritet med utviklingsland og fredsarbeid er noe som automatisk kan tillegges en spesiell type styreform.
USA regnes av mange i dag som et av verdens ledende demokratier og som en forkjemper for demokratiets utbredelse i verden. Likevel har blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FN-organer i en rekke sammenhenger dokumentert at USA bryter og sågar aktivt motarbeider internasjonal rett, bryter menneskerettigheter i og utenfor USA, osv. I tillegg kan et land ha en demokratisk konstitusjon, men likevel i praksis bryte med denne konstitusjonen. Dette anskuliggjør at det er misvisende å tillegge en viss styreform – i dette tilfellet demokratiet – en eller flere gode eller onde egenskaper. Kun virkeligheten (empiri) og ikke et lands styreform, kan avgjøre et slikt spørsmål. Går man derfor virkeligheten nøyere etter i sømmene, kan for eksempel et demokrati eller et diktatur i et land vise seg å ha sterke innslag av andre styreformer.
Slike ting som er nevnt ovenfor, er viktig å ta med seg når man leser klassifiseringer og beskrivelser av styreformer. Det er viktig å huske at klassifiseringer og beskrivelser alltid vil være teoretiske idealtyper som ekstremt sjeldent finnes rendyrket i virkelighetens verden. Virkeligheten, empirien eller sannheten – om man vil – er alltid langt mer komplisert og aldri(!) så enkel som den framstår i klassifiseringer og i beskrivelser av ulike styreformer.
== Liste over styreformer ==
Anarki
Autokrati
Despoti
Diktatur
Monarki
Patriarkat
Hegemoni
Konkurransepreget oligarki
Inkluderende hegemoni
Demokrati
Direkte demokrati
Representativt demokrati
Presidentmodellen
Parlamentarisme
Westminster-modellen
Kleptokrati
Oligarki
Aristokrati
Kleptokrati
Plutokrati
Teknokrati
Republikk
Føderal republikk
Sosialistisk republikk
Teokrati
Islamsk republikk
Pavedømme
Sultanat
== Litteratur ==
Østerrud, Øyvind; Goldmann, Kjell; Pedersen, Mogens N. (red) (1997) «Statsvitenskaplig leksikon». Universitetsforlaget.
Dahl, Robert A. (1989) «Democracy and its Critics». New Haven, Yale University Press. | thumb|300px|[[Stemmeurnen er viktig i moderne demokratiske styreformer.]] | 9,674 |
null | 2023-02-04 | Kåseri | null | null | null | Kåseri er en ofte ironisk sakprosatekst, nært beslektet med essayet. Ordet kommer av fransk causer, som betyr å prate. | 9,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentsystem | 2023-02-04 | Presidentsystem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09', 'Kategori:Styreformer'] | Presidentsystem er en styreform i enkelte republikker. Modellen er statsform i blant annet USA, Mexico, Syd-Korea, Indonesia, Filippinene og de fleste statene i Sør-Amerika.
Modellen har tre karakteristiske trekk:
presidenten er både statssjef og regjeringssjef
presidenten er folkevalgt (i motsetning til å være valgt av den lovgivende forsamlingen)
presidenten sitter på åremål. Selv om presidenten kan stilles for riksrett for embetsmisbruk, kan han/hun ikke avsettes ved mistillitsvotum for udugelighet eller upopularitet.Under Weimarrepublikken ble parlamentarismen i praksis opphevet ved regjeringen Brünings tiltredelse i 1930.
| Presidentsystem er en styreform i enkelte republikker. Modellen er statsform i blant annet USA, Mexico, Syd-Korea, Indonesia, Filippinene og de fleste statene i Sør-Amerika.
Modellen har tre karakteristiske trekk:
presidenten er både statssjef og regjeringssjef
presidenten er folkevalgt (i motsetning til å være valgt av den lovgivende forsamlingen)
presidenten sitter på åremål. Selv om presidenten kan stilles for riksrett for embetsmisbruk, kan han/hun ikke avsettes ved mistillitsvotum for udugelighet eller upopularitet.Under Weimarrepublikken ble parlamentarismen i praksis opphevet ved regjeringen Brünings tiltredelse i 1930.
== Referanser == | Presidentsystem er en styreform i enkelte republikker. Modellen er statsform i blant annet USA, Mexico, Syd-Korea, Indonesia, Filippinene og de fleste statene i Sør-Amerika. | 9,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grete_Waitz | 2023-02-04 | Grete Waitz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1983', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:EM-bronsemedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Friidrettsutøvere for SK Vidar', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kongepokalvinnere i friidrett', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske langdistanseløpere', 'Kategori:Norske maratonløpere', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Hallvard-medaljen', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett for Norge', 'Kategori:Verdensmestere i terrengløp', 'Kategori:Verdensrekordsettere i friidrett', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Grete Waitz (født Grete Andersen 1. oktober 1953 i Oslo, død 19. april 2011) var en norsk friidrettsutøver, og Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom alle tider. Mest kjent var hun som maratonløper, med VM-gull, OL-sølv og ni seire i New York City Marathon. Hennes innsats som banebrytende kvinnelig langdistanseløper har hatt stor betydning for utviklingen av kvinneidrett.
| Grete Waitz (født Grete Andersen 1. oktober 1953 i Oslo, død 19. april 2011) var en norsk friidrettsutøver, og Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom alle tider. Mest kjent var hun som maratonløper, med VM-gull, OL-sølv og ni seire i New York City Marathon. Hennes innsats som banebrytende kvinnelig langdistanseløper har hatt stor betydning for utviklingen av kvinneidrett.
== Bakgrunn ==
Hun vokste opp på Keyserløkka og gikk på Hasle skole. Hun begynte karrieren som Grete Andersen, og utdannet seg samtidig til lærer. Hun giftet seg med Jack Henry Nilsen 27. juni 1975, og de tok da begge etternavnet Waitz. Jack Waitz ble hennes trener, i tillegg var Johan Kaggestad også sentral som trener i store deler av hennes karriere. I juni 2005 ble det offentlig kjent at hun var under medisinsk behandling for kreft.
== Mellomdistanseløperen ==
I begynnelsen av karrieren var hun mellomdistanseløper, og deltok på 1500 meter i OL i München i 1972. Hennes bestenoteringer på 1500 og 3000 meter, på 4.00,55 og 8.31,75, satt i henholdsvis 1978 og 1979, er fremdeles norgesrekorder. I 1975 og 1976 satte hun to ganger verdensrekord på 3000 meter. Hun har også to bronsemedaljer fra EM i friidrett, på 1500 meter i Roma 1974, og på 3000 meter i Praha 1978. I 1977 vant hun 3000 meter under verdenscupfinalen, mens hun ble nummer 2 i 1979.
Hun har 33 norgesmesterskap; 6 på 800 meter, 8 på 1500 meter, 5 på 3000 meter og 14 i terrengløp. Hun har 7 kongepokaler.
== Maratonløperen ==
Mot slutten av 1970-tallet valgte hun å satse på stadig lengre distanser. I tillegg til de årvisse triumfene i New York City Marathon (som hun vant i 1978–80, 1982–86 og 1988) vant hun London Marathon i 1983 og 1986 og ble fem ganger verdensmester i terrengløp (1978–1981 og 1983). I 1983 ble hun tidenes første verdensmester i friidrett, da hun på åpningsdagen kom alene inn på Olympiastadion i Helsingfors.
Det tidligere Grete Waitz-løpet (som nå heter Vårspranget) var oppkalt etter henne, og ble arrangert for første gang i 1984 og for siste gang i 2004. Løpet nådde 48 461 påmeldte deltakere i 1996 og antas å være verdens største kvinneløp gjennom tidene.
== Norsk flaggbærer ==
Waitz var norsk flaggbærer i Sommer-OL 1988 i Seoul.
== Utmerkelser ==
Kongen utnevnte 20. november 2008 Waitz til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes betydning som rollemodell». Waitz mottok St. Olavsmedaljen i 1981 og St. Hallvard-medaljen i 1989. Ingen har mottatt Sportsjournalistenes statuett for «Årets idrettsnavn» flere ganger enn Waitz. Hennes fire statuetter fikk hun i 1975, 1977, 1979 og etter VM-gullet i 1983. I 1974 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Hun fikk Morgenbladets gullmedalje i 1977. Som første utøver fikk Waitz Fearnleys olympiske ærespris uten å vinne OL, men på bakgrunn av sitt sølv fra Los Angeles OL 1984. Hun ble hedret med Hedersprisen på Idrettsgallaen 2008.Det er en statue av Grete Waitz i den norske paviljongen i Epcot i Walt Disney World i Florida og en annen utenfor «Maratonporten» (inngang 3 i syd) til Bislett stadion i Oslo. Plassen utenfor porten fikk i 2016 navnet Grete Waitz' plass.
The New York Road Runners Club sponser hvert år et halv-maraton i Central Park som heter «Grete's Great Gallop» til ære for Grete. Dette er i tilknytning til den årlige «Norwegian Festival» i starten av oktober som promoterer norsk mat, kultur og design.
1. oktober 2011 markerte Google det som ville vært hennes 58-årsdag ved å bytte ut den vanlige logoen på søkemotoren med et søk for «Grete Waitz». Dette er også kjent som Google Doodle.
Høsten 2021 ble Waitz hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 12 andre kjente lokale helter.
== Meritter i utvalg ==
VM-gull i maraton 1983
5 VM-gull i terrengløp (1978–1981 og 1983)
OL-sølv i maraton 1984
9 seire i New York City Marathon
2 seire i London Marathon
7 kongepokaler (1973–79)
33 individuelle norgesmesterskap
=== Medaljer i norske mesterskap ===
== Død ==
Waitz døde tirsdag 19. april 2011 etter en lengre tids kamp mot kreft.
== Grete Waitz i ettertid ==
Grete Waitz ble modellert av Nils Aas i 1992 og inngår i samlingen Nils Aas Kunstverksted på Inderøy.Grete Waitz var avbildet på haleflaten på EI-LND, en av Norwegian Air Shuttles Boeing 787 Dreamlinere.
== Se også ==
Norske rekorder i friidrett
Mestvinnende utøvere i NM i friidrett
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kirkebøen, Stein Erik (1986). «Grete Waitz : Ingen har rett til å kreve noe av meg». Idrettsjenter : veien til topps. Oslo: Universitetsforlaget. s. 79–86. ISBN 8200357570. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
== Eksterne lenker ==
(de) Grete Waitz – Munzinger Sportsarchiv
(en) Grete Waitz – Olympics.com
(en) Grete Waitz – Olympic.org
(en) Grete Waitz – Olympedia
(en) Grete Waitz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Grete Waitz – World Athletics
(en) Grete Waitz – Track and Field Statistics
Google Doodle
(no) Publikasjoner av Grete Waitz i BIBSYS | }} | 9,677 |
null | 2023-02-04 | Westminster-modellen | null | null | null | Westminster-modellen er en parlamentarisk styreform basert på Storbritannias politiske system. Modellen har sitt navn fra Palace of Westminster, parlamentsbygningen i London. | 9,678 |
null | 2023-02-04 | Volum | null | null | null | Volum er et geometrisk mål på romlig utstrekning, eller mengden plass et konkret objekt opptar. SI-enheten for volum er m3 (kubikkmeter). | 9,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Teresia_av_%C3%98sterrike | 2023-02-04 | Maria Teresia av Østerrike | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1780', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1717', 'Kategori:Huset Habsburg', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Personer fra den østerrikske arvefølgekrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk-romerske keiserinner', 'Kategori:Tyske monarker', 'Kategori:Østerrikere'] | Maria Teresia (tysk Maria Theresia, ungarsk Mária Terézia, tsjekkisk Marie Teresie; født 13. mai 1717 i Wien, død 29. november 1780 samme sted) var regjerende erkehertuginne av Østerrike, dronning av Ungarn, dronning av Böhmen, og statsoverhode av en rekke andre områder. Gjennom sitt ekteskap med den tysk-romerske keiser Frans I Stefan ble hun dessuten tiltalt som keiserinne. Hun var en av de mektigste herskere i Europa i sin levetid. Hos sin egen befolkning var hun veldig populær, blant annet på grunn av den liberale innenrikspolitikken hun førte.
| Maria Teresia (tysk Maria Theresia, ungarsk Mária Terézia, tsjekkisk Marie Teresie; født 13. mai 1717 i Wien, død 29. november 1780 samme sted) var regjerende erkehertuginne av Østerrike, dronning av Ungarn, dronning av Böhmen, og statsoverhode av en rekke andre områder. Gjennom sitt ekteskap med den tysk-romerske keiser Frans I Stefan ble hun dessuten tiltalt som keiserinne. Hun var en av de mektigste herskere i Europa i sin levetid. Hos sin egen befolkning var hun veldig populær, blant annet på grunn av den liberale innenrikspolitikken hun førte.
== Liv ==
Hun var den eldste dattera av keiser Karl VI og keiserinne Elisabeth Christine (født prinsesse av Braunschweig-Wolfenbüttel). Hennes eneste bror døde som spedbarn. Siden Karl VI aldri sluttet å håpe på en mannlig arving, fikk ikke Maria Teresia den utdannelse som forberedte henne på de utfordringene hun ville møte som monark, men utviklet seg til en bestemt ung dame.Den 12. februar 1736 giftet hun seg, 18 år gammel, med sin tremenning, hertug Frans av Lothringen. Gjennom giftermålet ble herskerhuset Habsburg-Lothringen grunnlagt, fordi Maria Teresia var huset Habsburgs arving. Frans sørget for at hans kone fikk en like god utdanning som en mannlig arving.I 1740 døde Karl VI uten sønner. Dermed arvet Maria Teresia i tråd med den pragmatiske sanksjonen hele habsburgriket. Ettersom hun var kvinne, var det likevel sterk opposisjon mot forslaget om å gjøre henne til arving. Bayern, Spania, Sachsen og Preussen forsøkte å utnytte Østerrikes antatte svakhet ved å gjøre krav på deler av habsburgriket, noe som var begynnelsen på den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748). Maria Teresia klarte imidlertid å forsvare mesteparten av besittelsene. I og med at Karl Albrecht av Bayern ble valgt til tysk-romersk keiser, ble også den 300 år gamle tradisjonen avbrutt at den tysk-romerske keiseren ble stilt av huset Habsburg. Karl Albrechts regjeringstid varte bare tre år, og Frans ble som Frans I Stefan valgt til ny keiser i 1745. Selv om han dermed innehadde den høyeste tittelen i riket, var det uten tvil hans kone Maria Teresia som, i egenskap som statsoverhode over en rekke store europeiske land, hadde mest reell politisk makt. Hun innsatte sin mann (og senere sin eldste sønn) som medregent, men disse blandet seg sjelden i hennes politiske beslutninger.Ekteskapet mellom Maria Teresia og Frans Stefan var hjertelig og paret fikk 16 barn. Frans Stefan døde i 1765, og Maria Teresia gikk fra denne dag og resten av livet kun kledd i svart.
== Barn ==
Maria Teresia og Frans I Stefan hadde 16 barn:
Maria Elisabeth (1737–1740)
Maria Anna (1738–1789)
Maria Karolina (1740–1741)
keiser Josef II av Det tysk-romerske rike (1741–1790) ∞ Isabella av Parma (1760–1763), ∞ Maria Josefa av Bayern (1765–1767)
hertuginne Marie Christine av Teschen (1742–1798) ∞ Albert
abbedisse Maria Elisabeth (1743–1808)
Karl Josef (1745–1761)
hertuginne Maria Amalia av Parma (1746–1804) ∞ Ferdinand
keiser Leopold II av Det tysk-romerske rike (1747–1792) ∞ Maria Ludovica av Spania
Karolina (*/† 1748)
Johanna Gabriele (1750–1762)
Maria Josefa (1751–1767)
dronning Maria Karolina av De to Sicilier (1752–1814) ∞ Ferdinand I Antonio
Ferdinand Karl Anton (1754–1806) ∞ Maria Beatrice d'Este
dronning Marie Antoinette av Frankrike (1755–1793) ∞ Ludwig XVI
erkebiskop og kurfyrste Maximilian Frans av Köln (1756–1801)
== «Giftemålspolitikken» ==
Maria Teresia prøvde å bygge allianser gjennom å inngå strategiske ekteskap for sine barn. Barna ble stort sett ikke spurt, men måtte føye seg i planene som moren deres hadde smidd for dem. Samtlige barn gjennomgikk en streng utdanning som skulle forberede dem på et liv ved fremmede hoff. Hun satset hovedsakelig på å styrke forbindelsene til huset Bourbon, som var den dominerende herskerslekt i Frankrike, Spania og Italia på denne tiden. Således måtte sønnene gifte seg med prinsesser av Parma, Spania og Modena. Flere av døtrene døde eller ble vansiret av kopper, slik at deres planlagte ekteskap måtte skrinlegges. Mens Marie Christine som eneste barn fikk velge ektefelle selv (en saksisk prins), ble Maria Amalia hertuginne av Parma, Maria Karolina (i sine to eldre søstres plass) dronning av De to Sicilier, og Maria Antonia (som Marie Antoinette) dronning av Frankrike.
== Utenrikspolitikk ==
Utenrikspolitikken var ellers dominert av motsetningsforholdet til Preussen, som i denne tiden styrket sin rolle i den europeiske og tyske politikken. Prøysserkongen Fredrik II ble på en måte Maria Teresias hovedfiende. Maria Teresias forsøk på å isolere Preussen gjennom traktater med Russland og Frankrike var bare delvis vellykket.
I den østerrikske arvefølgekrig lyktes Maria Teresia med å forsvare de habsburgske besittelsene mot kravene fra Bayern, Spania og Sachsen. De eneste tapene var Schlesien, som ble erobret av Fredrik II, og hertugdømmet Parma, som falt til huset Bourbon. Schlesiens tap ble endelig beseglet i syvårskrigen (1756–1763). Østerrike beholdt bare den sørligste fliken av provinsen (se Østerriksk Schlesien). Maria Teresias viktigste utenrikspolitiske rådgiver i disse krigene var greve Wenzel von Kaunitz.
På den andre siden utvidet Maria Teresia riket ytterligere i øst: 1772 ervervet hun Galicia og 1775 Bukovina. I den bayerske arvefølgekrig tilfalt dessuten Innviertel Østerrike, slik at grensen mellom Østerrike og Bayern ble skjøvet vestover frem til Inn og dermed fikk sin nåværende beliggenhet.
== Innenrikspolitikk ==
I 1749 begynte Maria Teresia med innføringen av en rekke innenrikspolitiske reformer i den opplyste absolutismens ånd. Hennes viktigste innenrikspolitiske rådgiver var greve Friedrich von Haugwitz.
Reformene innebar:
Forvaltningen ble sentralisert, dvs. delstatenes autonomi ble innskrenket.
I tråd med maktfordelingsprinsippet ble den lovgivende makt skilt fra den utøvende makt.
Rettsvesenet ble regulert gjennom bl.a. innføringen av strafferettslover.
Tortur ble avskaffet.
Betingelsene for livegne ble bedret.
Utdanningssituasjonen ble forbedret gjennom innføringen av den obligatoriske folkeskolen for alle barn.
Kirkens makt fikk satt statlige grenser.
Skattefritaket for adelen og presteskapet ble opphevet.
Handel og industri ble støttet.Det var ikke minst mange av disse reformene, kombinert med hennes mange barn og fromhet, som gjorde henne til en umåtelig populær monark hos sitt folk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maria Theresa of Austria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Theresia von Österreich – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Teresia av Østerrike på Discogs
(en) Maria Teresia av Østerrike hos The Peerage | Maria Teresia (tysk Maria Theresia, ungarsk Mária Terézia, tsjekkisk Marie Teresie; født 13. mai 1717 i Wien, død 29. | 9,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_M%C3%BCller | 2023-02-04 | Georg Müller | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Ikkenorske katolske biskoper i Norge', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mayen-Koblenz', 'Kategori:Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske biskoper', 'Kategori:Tyske katolske teologer', 'Kategori:Tyske picpusfedre'] | Georg Müller (født 7. juni 1951 i Volkesfeld (bispedømmet Trier) i Tyskland, død 25. oktober 2015 i Münster) var en tysk teolog og katolsk biskop-prelat av Trondheim stift.
Müller avla sine første løfter i Kongregasjonen av Jesu og Maria Helligste Hjerter og den evige tilbedelse av Det allerhelligste Altersakrament (Picpusfedrene, SS.CC.) 28. juli 1972, og evige løfter i 1977. Han ble presteviet 18. mars 1978 av Gerhard Schwenzer i Simpelveld i Nederland. I 1981 ble han uteksaminert fra Universitetet i Münster der han hadde studert teologi, og han ankom Trondheim senere samme år. Müller ble bispeviet i Trondheim av kardinal Edward Idris Cassidy i 1997.
Etter mangeårige konflikter i Trondheim stift fratrådte Müller sitt embete den 8. juni 2009 og flyttet tilbake til Tyskland. Den katolske kirke ved biskop Bernt Eidsvig medga i april 2010 at Müller hadde tilstått et seksuelt overgrep mot en mindreårig altergutt i St. Olav domkirke i Trondheim, og at dette var den egentlige bakgrunnen for Müllers avgang. Müller bestred selv å ha tilstått og mente beskyldningene om overgrep er falske.
| Georg Müller (født 7. juni 1951 i Volkesfeld (bispedømmet Trier) i Tyskland, død 25. oktober 2015 i Münster) var en tysk teolog og katolsk biskop-prelat av Trondheim stift.
Müller avla sine første løfter i Kongregasjonen av Jesu og Maria Helligste Hjerter og den evige tilbedelse av Det allerhelligste Altersakrament (Picpusfedrene, SS.CC.) 28. juli 1972, og evige løfter i 1977. Han ble presteviet 18. mars 1978 av Gerhard Schwenzer i Simpelveld i Nederland. I 1981 ble han uteksaminert fra Universitetet i Münster der han hadde studert teologi, og han ankom Trondheim senere samme år. Müller ble bispeviet i Trondheim av kardinal Edward Idris Cassidy i 1997.
Etter mangeårige konflikter i Trondheim stift fratrådte Müller sitt embete den 8. juni 2009 og flyttet tilbake til Tyskland. Den katolske kirke ved biskop Bernt Eidsvig medga i april 2010 at Müller hadde tilstått et seksuelt overgrep mot en mindreårig altergutt i St. Olav domkirke i Trondheim, og at dette var den egentlige bakgrunnen for Müllers avgang. Müller bestred selv å ha tilstått og mente beskyldningene om overgrep er falske.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720-1803) *1760
Kardinal Carlo Rezzonico den yngre (1724-1799) *1773
Kardinal Antonio Dugnani (1748-1818) *1785
Erkebiskop Jean-Charles de Coucy (1746-1824) *1790
Kardinal Gustave-Maximilien-Juste de Croÿ-Solre (1773-1844) *1820
Biskop Charles-Auguste-Marie-Joseph Forbin-Janson (1785-1844) *1824
Kardinal François-Auguste-Ferdinand Donnet (1795-1882) *1835
Biskop Charles-Emile Freppel (1827-1891) *1870
Kardinal Louis-Henri-Joseph Luçon (1842-1930) *1888
Kardinal Charles-Henri-Joseph Binet (1869-1936) *1920
Kardinal Maurice Feltin (1883-1975) *1928
Kardinal Jean Villot (1905-1979) *1954
Kardinal Edward Idris Cassidy (1924-2021) *1970
Biskop Georg Müller SS.CC. (1951-2015) *1997
== Referanser ==
== Litteratur ==
David: Ingen vei utenom – om oppgjøret med en katolsk biskop. St Olav forlag, Oslo 2010. ISBN 978-82-7024-235-1
== Eksterne lenker ==
Presentasjon på Den katolske kirkes offisielle norske nettsider | Georg Müller (født 7. juni 1951 i Volkesfeld (bispedømmet Trier) i Tyskland, død 25. | 9,681 |
null | 2023-02-04 | Gerhard Schwenzer | null | null | null | Gerhard Schwenzer (født 1. oktober 1938 i Lorch, bispedømmet Limburg i Tyskland) er en tyskfødt teolog og katolsk biskop emeritus av Oslo. Han ble bispeviet i Trondheim 7. desember 1975 og var fra 1983 til 2005 katolsk biskop av Oslo. Hans avskjedssøknad ble innvilget den 29. juli 2005, men han ledet inntil etterfølgerens tiltredelse den 22. oktober 2005 bispedømmet som apostolisk administrator. | 9,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerhard_Ludwig_Goebel | 2023-02-04 | Gerhard Ludwig Goebel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Ikkenorske katolske biskoper i Norge', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Personer fra Landkreis Altenkirchen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske katolske biskoper', 'Kategori:Tyske medlemmer av katolske ordener'] | Gerhard Ludwig Goebel (født 1. desember 1933 i Scheuerfeld (Sieg) i Tyskland, død 4. november 2006 i Kirchen (Sieg) i Tyskland) var katolsk biskop i Tromsø katolske stift. Goebel kom til Norge i 1962 og ble bispeviet i Peterskirken i Roma i 1979 av pave Johannes Paul II. Han ble i sitt embede inntil sin død.
I hans tid som leder av den katolske kirke i Nord-Norge ble det opprettet to nye menigheter (i Narvik og i Mosjøen), et nonnekloster (karmelsøstrenes kloster i Tromsø), et munkekloster (cistercienserklosteret i Storfjord nær Stamsund i Lofoten), to kapeller (i Kirkenes og i Alta) og en katolsk barneskole (i Bodø).
Den 29. mars 2006 ble biskopen utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, for sin innsats for kirke og samfunn.
| Gerhard Ludwig Goebel (født 1. desember 1933 i Scheuerfeld (Sieg) i Tyskland, død 4. november 2006 i Kirchen (Sieg) i Tyskland) var katolsk biskop i Tromsø katolske stift. Goebel kom til Norge i 1962 og ble bispeviet i Peterskirken i Roma i 1979 av pave Johannes Paul II. Han ble i sitt embede inntil sin død.
I hans tid som leder av den katolske kirke i Nord-Norge ble det opprettet to nye menigheter (i Narvik og i Mosjøen), et nonnekloster (karmelsøstrenes kloster i Tromsø), et munkekloster (cistercienserklosteret i Storfjord nær Stamsund i Lofoten), to kapeller (i Kirkenes og i Alta) og en katolsk barneskole (i Bodø).
Den 29. mars 2006 ble biskopen utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, for sin innsats for kirke og samfunn.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Henry Benedict Mary Clement Stuart of York (1725-1807) *1758
Pave Leo XII (1760-1829) *1794
Kardinal Chiarissimo Falconieri Mellini (1794-1859) *1826
Kardinal Camillo di Pietro (1806-1884) *1839
Kardinal Mieczyslaw Halka Ledóchowski (1822-1902) *1861
Kardinal Jan Puzyna z Kosielsko (1842-1911) *1886
Erkebiskop Józef Bilczewski (1860-1923) *1901
Erkebiskop Bolesław Twardowski (1864-1944) *1919
Erkebiskop Eugeniusz Baziak (1890-1962) *1933
Pave Johannes Paul II (1920-2005) *1958
Biskop Gerhard Ludwig Goebel (1933-2006 ) *1979
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biskop Goebels biografi på katolsk.no | Gerhard Ludwig Goebel (født 1. desember 1933 i Scheuerfeld (Sieg) i Tyskland, død 4. | 9,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_treenighet | 2023-02-04 | Den hellige treenighet | ['Kategori:3 (tall)', 'Kategori:Andre korinterbrev', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dogmatisk teologi', 'Kategori:Doktriner', 'Kategori:Gud i monoteistiske religioner', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Matteusevangeliet'] | Den hellige treenighet, (også Triniteten, Treenigheten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives.
| Den hellige treenighet, (også Triniteten, Treenigheten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives.
== Historie ==
Doktrinen er ikke eksplisitt nevnt i Det nye testamente. Tanken om Gud som en treenighet oppsto allikevel tidlig, som en følge av det nære bånd mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som beskrives i evangeliene. Etterhvert oppsto det strid omkring spørsmålet, og det ble særlig strid mellom arianerne og de som bekjente troen på treenigheten. Arius hevder at «det var en gang sønnen ikke var»:
Derfor er der tre væsener (hypostaser), Faderen, Sønnen og Helligånden. Og Gud, der er alle tings årsag, er den eneste uden begyndelse, men Sønnen, der blev født uden for tiden af Faderen og skapt og grundlagt forud for tidsaldrene, var ikke, førend han blev født, men, født uden for tiden forut alle, fikk han alene eksistens af den ene Fader. (Arius sitert etter Epiphanius).Dette ble et hovedtema på konsilet i Nikea i 325, og den nikenske trosbekjennelse er i hovedsak skrevet som en definisjon av treenigheten.
Den nikenske trosbekjennelse definerer personene som «homoousia» ('av samme vesen'), mens ikke-trinitarer definerte forholdet som «homoiousia» ('av lignende vesen'). Dette har senere blitt framhevet som en spesiell side ved kristen teologi; det kan komme til en splittelse over «en iota», et uttrykk som ble brukt for å uttrykke noe som var svært lite (jamfør 'ikke en tøddel').
== Treenigheten i Bibelen ==
Hverken ordet treenighet eller noen klar formulering av læren er eksplisitt nevnt i Bibelen, men teologer kan vise til flere steder i Bibelen som kan tolkes som støtte for doktrinen. Rent religionshistorisk kan formuleringen av treenighetslæren sies å være motivert både av Det nye testamentes identifisering av Jesus som Gud (Joh 1,1; 20,28) og Bibelens klare monoteistiske tendens.
I Det gamle testamente er det særlig Første Mosebok kap. 18 som nevnes; der viser Gud seg som tre menn for Abraham. Det er også enkelte steder at Gud omtaler seg selv i flertall. For eksempel Første Mosebok 1,26: "La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!". Det er uklart om dette kan være majestetisk flertall eller om det er en antydning om flere personer.
I Det nye testamente er den viktigste støtten for doktrinen dåpsformularet i Evangeliet etter Matteus (28,19). Andre tekster har også blitt framhevet, som den paulinske velsignelsen i Andre Korinterbrev (13,13).
== Forståelse av treenighetslæren ==
Troen på treenigheten regnes som sentralt i ortodoks, katolsk og i de mest utbredte former for protestantisk tro. Det er en vanlig oppfatning at det de troende må bekjenne er en tro på at Gud er én, men samtidig tre personer. Utover dette kreves det lite i forhold til erkjennelse av hvordan dette lar seg gjøre. Man avgrenser gjerne doktrinen først og fremst ved å forklare hva treenigheten ikke er; dette kalles gjerne 'negativ teologi'.
Det er sentralt i kristen lære at det bare finnes én gud. Dette er i overensstemmelse med oppfatningen til de to andre religioner som bekjenner seg til én Gud: Jødedommen og islam, og er eksplisitt angitt i Jesaja (GT) (44,6): «... foruten meg er det ingen Gud.». Samtidig hevder kristne at Gud eksisterer som tre personer (gresk hypostases), noe som av mange jøder og muslimer sees som en form for polyteisme. Treenighetslæren forklarer dette med at Gud er én natur, med én vilje, men han viser seg allikevel for menneskeheten i tre personer, som er likeverdige. Ut fra den athanasiske trosbekjennelse er Faderen den eneste av de tre personer som verken er født eller har utgått fra de andre. Sønnen er født, mens Den hellige ånd utgår fra Faderen (i vestlig tradisjon «fra Faderen og Sønnen», se Filioque).
En tradisjonell forklaring på forholdet mellom de tre personer kalles perikhoresis (gresk, betyr egentlig «danser omkring»). Teorien er at hver enkelt person fullstendig omgir de to andre, og at dette er tilfelle for alle tre. Dette refererer til Evangeliet etter Johannes, der Jesus sier «Jeg er i Faderen og Faderen i meg». Denne forklaringen er kjent fra Hilarius av Arles.
== Forskjeller mellom kirkesamfunn ==
Den vestlige tradisjon har en sterk tendens til å komme med positive uttrykk for forskjellige doktriner, mens den østlige tradisjon i stor grad nøyer seg med å definere bort det som er galt, og la det nøyaktige innholdet forbli et mysterium. I de kirkesamfunn som bekjenner treenighetslæren er det liten eller ingen forskjell i hva man tror på, men derimot enkelte forskjeller i hvordan man definerer det.
Et eksempel på dette er den vestlige formuleringen om at Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen. I den nikenske trosbekjennelse står det bare «fra Faderen», og østkirken holder på dette. Det står dog klart at man i ortodoks teologi ikke utelukker vestkirken har rett, og mange østlige teologer sier også at dette nok er den beste forklaringen, men man setter integriteten til trosbekjennelsen høyere enn ønsket om å definere doktrinen nærmere.
Protestantiske kirker bruker normalt den vestlige definisjonen, og selv om forståelse noen ganger kan avvike fra den vanlige katolske eller ortodokse forståelse, er forskjellen så minimal at man ikke finner feil i hverandres lære. Unntaket er en del mindre protestantiske kirker, som selv om de bekjenner troen på treenigheten legger et noe annet innhold i den. De vil dermed selv definere seg selv som trinitarer, mens andre kirker er usikre på den definisjonen.
== Ikke-trinitariske kirker ==
Flere kirker og trossamfunn har en ikke-trinitar forståelse av Gud (se: antitrinitarisme). Disse inkluderer De siste dagers hellige, Jehovas vitner, Kristadelfianerne, Christian Science, Enhetskirken, Unitarkirken, Iglesia ni Cristo og andre. Ut over det at de avviser treenighetslærenn varierer de enkelte kirkenes syn på Gud.
I en periode fra 1930- til 1960-tallet benyttet Iglesia Filipina Independiente et ikke-trinitarisk dåpsformular.
== Se også ==
Den vanhellige treenighet
Ikke-trinitariske samfunn
== Eksterne lenker ==
«Gud – én og treénig» (katolsk.no)
«Den Katolske Kirkes Katekisme» | Den hellige treenighet, (også Triniteten, Treenigheten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. | 9,684 |
null | 2023-02-04 | Nitrox | null | null | null | Nitrox er en pustegass som består av oksygen og nitrogen (som vanlig luft), men med en lavere eller høyere prosent oksygen enn normale 20,9% som er i luft. | 9,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trimix | 2023-02-04 | Trimix | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Gasser'] | Trimix er en pustegass som består av oksygen, nitrogen og helium. Den brukes oftes ved dype dykk for å unngå oksygenforgiftning og nitrogennarkose. Fordelen med trimix er at man minsker sjansen for nitrogennarkose (dybderus). Den største ulempen er at helium er et meget flyktig grunnstoff og derfor kommer fort inn i vevet. Dette fører ofte til at man raskere pådrar seg dekompresjonstid. Man kan med andre ord ikke gå direkte til overflaten uten dekompresjonsstopp.
Siden helium er så flyktig så vil den av samme årsak som den bygger seg opp i vevet også diffundere raskt. Dekompresjonstiden vil derfor ikke nødvendigvis bli lengre om dykket allerede krever deko iht lufttabeller.
Ved meget dype dykk så har trimix den fordelen at det kan forhindre høytrykks nervesyndrom. | Trimix er en pustegass som består av oksygen, nitrogen og helium. Den brukes oftes ved dype dykk for å unngå oksygenforgiftning og nitrogennarkose. Fordelen med trimix er at man minsker sjansen for nitrogennarkose (dybderus). Den største ulempen er at helium er et meget flyktig grunnstoff og derfor kommer fort inn i vevet. Dette fører ofte til at man raskere pådrar seg dekompresjonstid. Man kan med andre ord ikke gå direkte til overflaten uten dekompresjonsstopp.
Siden helium er så flyktig så vil den av samme årsak som den bygger seg opp i vevet også diffundere raskt. Dekompresjonstiden vil derfor ikke nødvendigvis bli lengre om dykket allerede krever deko iht lufttabeller.
Ved meget dype dykk så har trimix den fordelen at det kan forhindre høytrykks nervesyndrom. | Trimix er en pustegass som består av oksygen, nitrogen og helium. Den brukes oftes ved dype dykk for å unngå oksygenforgiftning og nitrogennarkose. | 9,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dykkecomputer | 2023-02-04 | Dykkecomputer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dykking'] | En dykkecomputer eller dekompresjonsmeter er en elektronisk enhet som brukes av apparatdykkere for å vise informasjon som er nødvendig for sikker dykking slik at trykkfallsyke unngås. Dykkecomputeren, som erstatter bruken av dykketabeller (men har de samme begrensingene), utfører en kontinuerlig beregning av partialtrykket av gasser i kroppen basert på den aktuelle dykkeprofilen. Den måler automatisk dybde og tid, og dykkeren trenger derfor ikke ha en separat dybdemåler eller klokke (bortsett fra som backup). Den er også i stand til automatisk å varsle om for hurtig oppstigning og manglende dekomprimering.
Mange dykkecomputere har i tillegg en rekke andre funksjoner som å måle temperaturen i vannet og hvor mye pustegass det er igjen på dykkeflasken (luftintegrert dykkecomputer).
| En dykkecomputer eller dekompresjonsmeter er en elektronisk enhet som brukes av apparatdykkere for å vise informasjon som er nødvendig for sikker dykking slik at trykkfallsyke unngås. Dykkecomputeren, som erstatter bruken av dykketabeller (men har de samme begrensingene), utfører en kontinuerlig beregning av partialtrykket av gasser i kroppen basert på den aktuelle dykkeprofilen. Den måler automatisk dybde og tid, og dykkeren trenger derfor ikke ha en separat dybdemåler eller klokke (bortsett fra som backup). Den er også i stand til automatisk å varsle om for hurtig oppstigning og manglende dekomprimering.
Mange dykkecomputere har i tillegg en rekke andre funksjoner som å måle temperaturen i vannet og hvor mye pustegass det er igjen på dykkeflasken (luftintegrert dykkecomputer).
== Informasjon fra en dykkecomputer ==
Forskjellige dykkecomputere viser forskjellig informasjon til dykkeren. De fleste computere viser følgende informasjon på en flytende krystall skjermm (LCD):
nåværende dybde
maksimal dybde under dykket
gjenværende dykketid uten dekompresjonsstopp (No stop time)
dykketid, som oftest målt fra slutten av siste overflateintervall
vanntemperaturMange dykkecomputere har også følgende tilleggsinformasjon:
nødvendig dekompresjonsstopp i dybde og tid
oppstigningshastighet
dykkeprofil ( som oftest ikke vist under dykket,men når det er overført til en PC)
gjennomsnittsdybde
klokkefunksjon
Noen dykkecomputere er laget for også å vise informasjon fra en sensor på dykkeflasken som gir:
flasketrykk.
estimert gjenværende tid på nåværende dybde basert på gjenværende gassmengde og konsum.Noen dykkecomputere er laget for også å vise informasjon fra en pulsmåler på dykkeren som gir:
estimert gjenværende tid på nåværende dybde basert på dykkerens puls.Noe av informasjon er kun tilgjengelig på overflaten for å unngå at dykkeren skal blir forstyrret av for mange opplysninger.
Tid til en kan fly. Viser tiden en må vente før en kan fly sikkert med fly og unngå trykkfallsyke
En logg med nøkkelinformasjon om tidligere dykk
Maksimaldykketider for å unngå dekompresjonsstopp på kommende dykk
== Informasjon med lydsignaler ==
Mange dykkecomputere har lydvarsling som for å advare dykkeren ved følgende tilfeller:
For hurtig oppstigning
Unnlatte dekompresjonsstopp
Overskridelse av maksimal operasjonsdybde (grense for maksimal oksygen dybde)
== Bruk ==
Dykkecomputere får strøm fra et batteri og lagt inne i en vanntett beholder. Computeren holder orden på dykkeprofilen ved å måle tid og dybde. Alle computere måler det omgivende trykk for å estimere partialtrykket (eller rettere sagt gasstensjonen) i kroppens vev. Mer avanserte computere tar også hensyn til vanntemperatur, tidligere oppstigningshastighet o.l. i sine beregninger.
Computeren bruker så profilen og en dekompresjonsalogritme for å estimere partialtrykket av inertgasser som har blitt løst i dykkerens vev. Basert på disse beregningene estimerer computeren når direkte oppstigning ikke lenger er mulig og hvilke dekompresjonsstopp som er nødvendige.
Eksempler på dekompresjonsalgoritmer er Buhlmanns algoritme, Multi-Tissue Model, Varying Permeability Model og Reduced Gradient Bubble Model
== Dykkecomputere til spesielt bruk ==
Noen dykkecomputere har funksjoner som gjør det mulig å beregne dekompresjon for andre pustegasser enn luft, for eksempel nitrox, ren oksygen, Trimix eller Heliox. De enkleste av disse beregner kun en eller to gasser, mens andre kan beregne mange forskjellige blandinger.
De fleste dykkecomputere beregner dekompresjon for åpne apparatdykkersystemer hvor andelen av pustegassen er konstant: Dette er konstant fraksjons computere. Andre modeller er konstruert for bruk sammen med rebreatherer som holder et konstant partialtrykk av gassene ved å variere balndingen av gassene: dette er konstant partialtrykk dykkecomputere.
== Advarsler ==
Den enkle bruken av dykkecomputere har på den andre side også noen faremomenter. De gir dykkere mulighet til å gjennomføre vanskelige dykk med lite planlegging. Dette kan føre til at dykkere går ut over sin kompetanse og erfaring fordi de stoler på computeren i stedet for skikkelig planlegging, disiplin og overvåkning.
Mange dykkecomputere har menyer, forskjellige valgbare opsjoner og varierende måter å vise informasjon på. Dykkere må derfor gjøre seg kjent med virkemåten på grunne og ukompliserte dykk før en prøver seg på mer krevende dykk.
Av sikkerhetsmessige grunner er det anbefalt at en lager seg en dykkeplan før dykket og at en følger denne under hele dykket, bortsett fra dersom det må avbrytes. Denne planen bør være innen for grensene til dykketabellene. Dette øker sikkerhetsmarginene og gir også en backup plan dersom computeren skulle slutte å fungere under vann.
Ulike merker og modeller av dykkecomputere bruker forskjellige dekompresjonsalgoritmer og sikkerhetsfaktorer. Noen produserer konservative dekompresjonsplaner, mens andre produserer aggressive dekompresjonsplaner. Hovedproblemet ved å etablere dykkecomputeralgoritmer er at gassabsorpsjonen og -avgivelsen under trykk i menneskekroppen fremdeles ikke er fullt ut forstått. Videre avhenger risikoen for trykkfallsyke også av den enkelte dykkerens fysiologi, kondisjon og helsetilstand.
Dykkere som ønsker å redusere risikoen for trykkfallsyke, kan ta flere forholdsregler, bl.a:
bruke dykkecomputere med en konservativ dekompresjonsmodell
bruke sikkerhetsfaktorer med dykkecomputere (f.eks. bruk av dykkemodus for stor høyde når man dykker ved havnivå)
tilføye ekstra sikkerhetsstopp under dypdykk
foreta en langsom oppstigning
tilføye ekstra sikkerhetsstopp på små dybder
ha et langt overflateintervall mellom dykkMange dykkecomputere går i "sperremodus" i 24 timer hvis dykeren bryter computerens sikkerhetsregler, for å fraråde dykkeren å utføre usikre dykk. I sperret modus viser computerne varsler om at dykkecomputeren ikke kan brukes.
== Eksterne lenker ==
Cochran produsent av dykkecomputere
Forstå Buhlmanns algoritme
Lenker vedrørende dekompression
Suuto produsent av dykkecomputere | En dykkecomputer eller dekompresjonsmeter er en elektronisk enhet som brukes av apparatdykkere for å vise informasjon som er nødvendig for sikker dykking slik at trykkfallsyke unngås. Dykkecomputeren, som erstatter bruken av dykketabeller (men har de samme begrensingene), utfører en kontinuerlig beregning av partialtrykket av gasser i kroppen basert på den aktuelle dykkeprofilen. | 9,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_biskoper | 2023-02-04 | Liste over norske biskoper | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over biskoper', 'Kategori:Norske biskoper'] | Liste over norske biskoper omfatter biskoper i Den norske kirke, den katolske kirke og andre kirkesamfunn med bispeembete.
| Liste over norske biskoper omfatter biskoper i Den norske kirke, den katolske kirke og andre kirkesamfunn med bispeembete.
== Biskoper i Den norske kirke ==
De biskopene som er utnevnt etter mai 2012 er utnevnt av kirkerådet. De tidligere er utnevnt i statsråd.
Ingeborg Midttømme – biskop av Møre bispedømme (fra 2008), 61 år
Halvor Nordhaug – biskop av Bjørgvin bispedømme (fra 2009), 69 år
Stein Reinertsen – biskop av Agder og Telemark bispedømme (fra 2013), 63 år
Olav Øygard – biskop av Nord-Hålogaland bispedømme (fra 2014), 66 år
Ann-Helen Fjeldstad Jusnes – biskop av Sør-Hålogaland bispedømme (fra 2016), 66 år
Herborg Oline Finnset – biskop av Nidaros bispedømme (fra 2017), 61 år
Kari Veiteberg – biskop av Oslo bispedømme (fra 2017), 61 år
Jan Otto Myrseth – biskop av Tunsberg bispedømme (fra 2018), 65 år
Anne Lise Ådnøy – biskop av Stavanger bispedømme (fra 2019), 65 år
Olav Fykse Tveit dr.theol – preses i Bispemøtet (fra 2020), 62 år
Kari Mangrud Alvsvåg – biskop av Borg bispedømme (fra 2022), 52 år
Ole Kristian Bonden – biskop av Hamar bispedømme (fra 2023), 52 år
== Biskoper i den katolske kirke i Norge ==
Bernt Ivar Eidsvig – biskop av Oslo katolske bispedømme (fra 2005), 69 år
Berislav Grgić – biskop-prelat av Tromsø katolske stift (fra 2008), 62 år
Erik Varden – biskop-prelat av Trondheim katolske stift (fra 2020), 48 år
== Andre kirkesamfunn ==
Christian Alsted – biskop i Metodistkirken for Norden og Baltikum (fra 2009)
Kjell Morten Bråten – Superintendent-pastor i Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke)
Thor Henrik With – biskop fra 2012 i Det evangelisk-lutherske stift i Norge
Torkild Masvie – biskop fra 2017 i Den lutherske kirke i Norge
Roald Nikolai Flemestad – biskop fra 2011 i Den nordisk-katolske kirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biskoper i Den norske kirke | Liste over norske biskoper omfatter biskoper i Den norske kirke, den katolske kirke og andre kirkesamfunn med bispeembete. | 9,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trykkfallsyke | 2023-02-04 | Trykkfallsyke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dykking'] | Trykkfallsyke (også kjent som dykkersyke, bends, decompression sickness, diver's disease, taravana eller caisson syke) opptrer vanligvis ved at nitrogengass som er oppløst i kroppen avgis for hurtig etter en for rask oppstigning etter et dypt eller langvarig dykk. Boblene kiler seg fast i små blodårer og kan gi symptomer og skader. Dette kan utløse smerter, særlig i leddene, såkalte bends. I alvorlige tilfeller påvirkes nervesystemet, og det kan forårsake lammelser i kroppen. Ved kraftig bobledannelse i blodet, chokes, oppstår det en livstruende tilstand der blodsirkulasjonen blir hemmet av store mengder gassbobler i hjertet og i lungenes blodårer.
| Trykkfallsyke (også kjent som dykkersyke, bends, decompression sickness, diver's disease, taravana eller caisson syke) opptrer vanligvis ved at nitrogengass som er oppløst i kroppen avgis for hurtig etter en for rask oppstigning etter et dypt eller langvarig dykk. Boblene kiler seg fast i små blodårer og kan gi symptomer og skader. Dette kan utløse smerter, særlig i leddene, såkalte bends. I alvorlige tilfeller påvirkes nervesystemet, og det kan forårsake lammelser i kroppen. Ved kraftig bobledannelse i blodet, chokes, oppstår det en livstruende tilstand der blodsirkulasjonen blir hemmet av store mengder gassbobler i hjertet og i lungenes blodårer.
== Henrys lov ==
Fra dykkefysikken skal du huske Henrys lov som sier at mengden gass som løses i en
væske er proporsjonalt med deltrykket av gassen over væsken. For at vi skal greie å
puste under vann må leveringstrykket i pustegassen være like stort som vanntrykket
som presser mot brystkassen. Vi vil puste inn et høyere deltrykk av inertgass
(vanligvis Nitrogen) som blir løst i blod og vev. Jo dypere vi svømmer – jo mer vil
løse seg.
Når vi svømmer opp mot overflaten så reduseres vanntrykket omkring oss -
dekompresjon. Da vil den motsatte prosessen skje: Gass som tidligere har vært oppløst
i blod og vevsvæsker vil danne gassbobler ("gå ut av løsning").
== Dykk innenfor tabellgrenser ==
Tidligere trodde man bobledannelse var et "alt eller intet" fenomen, altså at hvis man
fikk gassbobler så fikk man trykkfallssyke. I dag vet vi at dette er galt. Etter helt vanlige dykk, som har vært gjort innenfor tabellgrenser og uten symptomer av noen art, så kan forskerne høre at såkalte "stille gassbobler" føres med veneblodet tilbake til hjertet. Dette er gassbobler som har vært dannet ute i vevet. Fordi vi har et effektivt lungefilter vil vanligvis ikke slike "stille gassbobler" forårsake plager. Gassboblene vil bli fanget i de tynne kapillærene (hårrørs-årene) i lungene for deretter å bli luftet ut gjennom lungene. Ettersom man kan ha "stille bobler" uten å få trykkfallssyke, tror forskerne i dag at trykkfallssyke oppstår hvis boblene blir for mange, for store eller
hvis de vokser for raskt.
== Symptomer ==
Selv om trykkfallssyke skyldes gassbobler i vev og blod så er dette bare litt av
forklaringen på de mange (og ofte rare) symptomene som kan inntreffe ved
trykkfallssyke. Det er absolutt ikke alle symptomer som kan forklares med den
mekaniske ødeleggelsen en voksende gassboble forårsaker. I dag vet vi at det er
kroppens reaksjon på gassboblene, vel så mye som gassboblene i seg selv, som forårsaker symptomer. Ved trykkfallssyke har dykkeren ofte væskeunderskudd, dette
forverrer blodsirkulasjon i de minste årene der hvor stoffskiftet og gassutvekslingen
skjer. Blodplater (de som bidrar til å stoppe blødninger) og hvite blodlegemer (de som
dreper bakterier og andre mikroorganismer) blir "aktivert" av gassbobler. Ved
bobledannelse aktiviserer en rekke andre forsvarsreaksjoner i blodet lik dem man
kjenner ved infeksjon og allergiske reaksjoner. For deg som dykker betyr nok ikke
disse følgereaksjonene så mye, men det kan være nyttig å vite at trykkfallssyke er mye
mer enn gassbobler – det er like mye kroppens reaksjon på gassboblene.
== Behandling ==
Behandlingen *må tilpasses alvorligheten av skaden. Bevisstløse personer må få vanlig førstehjelpsbehandling. Denne består av stabilt sideleie og frie luftveier, eventuelt munn-til-munn-metode og hjertekompresjoner. Den skadde bør tørkes for å unngå nedkjøling. AMK må tilkalles (telefon 113) slik at personen raskest mulig kan komme til sykehus for behandling.
*NB! Som regel bør hver tilfelle av trykkfallsyke anses for "alvorlig". Derfor må AMK/dykklege og hyperbar oksygenbehandling iverksettes omgående. Dette er for øvrig krav som gjelder ihh til yrkesdykking og uhell i samband m sportsdykking bør ikke vurderes annerledes.
Ved alvorlige barotraumer og trykkfallssyke er det nødvendig med såkalt hyperbar oksygenbehandling. Dette vil si at personen plasseres i et trykkammer hvor man øker trykket tilsvarende ca. 18 meters dyp. Deretter reduseres trykket langsomt, noe som tilsvarer en langsom oppstigning.
Også ved lettere symptomer og mindre alvorlige dykkerulykker bør man oppsøke lege, ettersom symptomene ofte kan forverres.
== Referanser == | Trykkfallsyke (også kjent som dykkersyke, bends, decompression sickness, diver's disease, taravana eller caisson syke) opptrer vanligvis ved at nitrogengass som er oppløst i kroppen avgis for hurtig etter en for rask oppstigning etter et dypt eller langvarig dykk. Boblene kiler seg fast i små blodårer og kan gi symptomer og skader. | 9,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normandie | 2023-02-04 | Normandie | ['Kategori:0°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Normandie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
| Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
== Navnet ==
Normandies navn er fra bosetningen i dette området av hovedsakelig danske og norske nordboere, eller vikinger, fra 800-tallet og bekreftet ved avtale på 900-tallet mellom kong Karl III av Frankrike og den norrøne jarl Rollo. I det halvannet hundreåret som fulgte den normanniske erobringen av England i 1066, var Normandie og England knyttet sammen av anglo-normanniske herskere. Normannere er den betegnelse som er gitt til innbyggerne i Normandie, og regionen er hjemland til normannisk språk. Normandie på normannisk er Normaundie, avledet fra gammelfransk Normanz, bokstavelig nordboer.
== Historie ==
=== Før det franske herredømme ===
Normandie og Frankrike forøvrig ble i vikingtiden herjet av vikinger som med tiden helt overtok området, fordi Frankrike var svekket av borgerkrig. I 841 gikk det meste av landets krigsmakt til i et internt oppgjør, og landet kom ikke på full styrke før omkring 940. Allerede i 858 fikk Berno (Bjørn Jernside? (en sønn av Ragnar Lodbrok)) et len ved Seinens munning, imot at han holdt de andre vikinger unna, noe han ikke kunne klare særlig lenge, ettersom hans egne folk deserterte.
Senere fikk de en formell overdragelse av hele området mot å holde de andre vikinger vekk. Det skjedde da Rollo ble hertug av Normandie i 911. Det oppstod et nytt folkeferd, normannerne, som vikingerne kalte seg selv etter at de var blitt franske og kristne.
Rollos bakgrunn er sterkt omdiskutert. Den ikke spesielt etterrettelige normanniske historieskriveren Dudo av Saint-Quentin, som er hovedkilden, mener at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik»Skriftlige kilder i kristne Europa skilte ikke mellom de nordiske rikene slik at denne påstanden om opprinnelsessted bør kanskje betviles. Uansett har den ikke spesielt etterrettelige norske og islandske sagaoverlevering knyttet ham til Ragnvald Mørejarls sønn Gange-Rolv. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal forskere genteste to av hans etterkommere for å slå fast hvor han har sitt opphav.Rollo døde omkring 932 og ble etterfulgt av sin sønn og medregent Vilhelm Langsverd, som imidlertid ble myrdet i 942.
Rollos oldebarn, hertug Richard II av Normandie, tilbød kong Æthelred av England sin søster som hustru. Dette ekteskap dannet senere bakgrunnen for det krav som en senere etterkommer, Vilhelm Erobreren, reiste på den engelske trone. Han var blitt hertug av Normandie i 1035 og i 1066 inntok han England derfra.
For et og et halvt århundre etter den normanniske erobringen av England i 1066 var England og Normandie knyttet sammen over Den engelske kanal.
==== Tidlige regenter ====
Rollo, død cirka 932
Rollos sønn Vilhelm Langsverd, død 942
hans sønn Richard I av Normandie, født 933, død 996
hans sønn: Richard II av Normandie, død 1027
hans sønn: Richard III av Normandie, død 1027
hans yngre bror: Robert I av Normandie, død 1035
hans sønn: Vilhelm II av Normandie, Vilhelm Erobreren
=== Under Frankrike ===
Etter 1204 ble Normandie del av Frankrike, men ikke uomstridt. Senere kjempet Frankrike og England meget om området, inntil ca. 1450, da Frankrike slo England ut af området. (Kanaløyene var og er imidlertid fortsatt len under den engelske krone.)
Normandie hadde også en selvstendig lovgivning frem til den franske revolusjon.
I løpet av slaget om Normandie under den andre verdenskrig ble Normandie landingssted for invasjonen og frigjøringen av Frankrike og siden Europa fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Dette har blitt anerkjent som et vendepunkt i krigen i Vest-Europa.
Gjenoppbyggingen i departementet Calvados skjedde delvis med svensk bistand i form av «les suédoises», trehus i byggeelementer.
== Beskrivelse ==
Det kontinentale området som er under fransk overherredømme dekker 30 627 km² og danner overveiende andelen av Normandie og bortimot fem prosent av Frankrikes totale landområde. Normandie var tidligere delt i to regioner: Basse-Normandie (vest) og Haute-Normandie (øst). Kanaløyene (kalt Îles Anglo-Normandes på fransk) dekker 194 km² og består av to juridiske områder, Guernsey og Jersey, som begge er underlagt den britiske kronen.
Befolkningsandelen i Normandie består av rundt 3,45 millioner mennesker. Den kontinentale befolkningen på rundt 3,26 millioner utgjør rundt 5,5 prosent av Frankrikes totale befolkning (i 2005).
Basse-Normandie er et overveiende jordbruksområde med avl av kyr som den viktigste sektoren (skjønt med en nedgang fra 1970- og 1980-tallets høydepunkt). Bocage (småskogen) er et lappeteppe av mindre marker med høye hekker som er typisk for områdene i vest.
Haute-Normandie består av en høyere konsentrasjon av industri. Normandie er et område som framstiller betydelige mengder av sider (en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra eple), og produserer også Calvados, en destillert eplebrennevin. Andre aktiviteter av økonomisk betydning er meieriprodukter, lin (60 prosent av den franske produksjonen), hesteavl (inkludert to franske nasjonale avlsgårder), fisking, sjømat og turisme.
Normandie er også kjent for osten Camembert.
Regionen har også tre franske kjernekraftstasjoner.
== Bilder fra Normandie ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Normandie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Normandie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Normandie Héritage, kulturarven i Normandie (fransk)
The Norman Worlds, de normanniske verdener
Gallery of photos of Normandy, galleri av foto fra Normandie
New Normandy Commemorative Project Cauquigny, nye Normandies jubileumsprosjekt Cauquigny
Normandy official tourism board Arkivert 6. mars 2010 hos Wayback Machine., Normandies offisielle turistsenter
A History of Normandy, Normandies historie, – inneholder en nyttig liste og detaljer av de historiske herskerne i Normandie.
Western France Tourist Board, turistinformasjon for Normandie | Hertugdømmet Normandie stammer fra ulike folkegrupper, først og fremst norrøne fra Irland, norrøne fra Orknøyene, anglo-dansker fra danelov-området i det angelsaksiske England, dansker og en del nordmenn som både invaderte og innvandret til Frankrike i løpet av 800- og 900-tallet. Et len, antagelig som et fylke, ble dannet ved at kong Karl den enfoldige (898-922) avsto et område, formelt ved traktaten av Saint-Clair-sur-Epte i 911. | 9,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benito_Mussolini | 2023-02-04 | Benito Mussolini | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 28. april', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Italienere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Italienere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Italienske fascister', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Forlì-Cesena', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder («il Duce», «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.
| Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder («il Duce», «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.
== Barne- og ungdomsår ==
Benito Mussolini ble født i den lille norditalienske småbyen Dovia, en frazione av kommunen Predappio, ikke langt fra Forlì. Han var sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini og hans kone folkeskolelærerinnen Rosa (født Maltoni, død 1905). En kort periode var hun også sin sønns lærerinne. Hele kommunen Predappio hadde på dette tidspunktet en befolkning på drøyt 5 000 innbyggere.
Det var faren som bestemte hva sønnen skulle hete. Gutten ble med navnene Benito, Amilcare og Andrea oppkalt etter tre radikalismens helter: Benito – et spansk navn (den italienske formen er «Benedetto») – var etter Benito Juárez, den meksikanske reformist som ble president og som styrtet og lot henrette keiser Maximilian av Mexico. De to mellomnavnene Amilcare og Andrea var etter to av anarkososialismens datidige helter, Amilcare Cipriani og Andrea Costa. Navnene gjenspeilte farens brennende sosialisme med et anarkistisk islett.
Benito var den eldste av tre søsken. Hans søsken var Arnaldo (1885-1931) og Edvige (1888-1957). Arnaldo var forresten blitt oppkalt etter Arnaldo da Brescia, som ble henrettet i 1155 og ble hyllet av italienske sosialister som en opprørsmartyr for sin kritikk av kirkelig maktmisbruk.
Faren var medlem av den første internasjonale, likesom Marx og Engels, og var med i det lokale sosialistrådet. Benito Mussolini har beskrevet i sin første selvbiografi (1910/11) hvordan farens hjerte banket for sosialismens teorier, og hvordan han leste høyt for ham passasjer fra Kapitalen. I likhet med mange italienske sosialister som hadde vokst opp under østerriksk-ungarsk styre, var han imidlertid mer nasjonalistisk enn den internasjonalistiske sosialisme skulle tilsi.
Det var faren som skulle ha sterkest innflytelse på Benito.
Av verdslig gods hadde han ikke noe å gi i arv, men av åndelig gods etterlot han seg en skatt: Ideen.
Motsetningen mellom foreldrene vedrørende religion førte til at Benito, i motsetning til italienere flest, ikke ble døpt etter fødselen. Men, som et kompromiss med moren, tillot faren at gutten etter de to første års skolegang i Dovio og så i Predappio (1889–91) ble sendt til en internatskole drevet av salesianerordenen i Faenza.Men Benito hadde arvet farens hat mot tradisjonell religion, især mot katolisismen, og var også blitt temmelig stri. Da han var ti år gammel måtte skoleprestene tvinge den hylende protesterende Benito inn til skolemessen. Etter en serie med episoder ble han i 1894 straffet med å bli tilbakestilt fra fjerde til andre klasse; han hadde blant annet kastet stein på menigheten under messen, kastet et blekkhus mot en lærer, og knivstukket en medelev i hånden. Denne straffen gjorde at foreldrene fant det tjenlig å ta ham ut av skolen.
Etter å ha kommet over til en ny skole klarte han seg bedre, og fikk gode karakterer. Ved Carduccikollegiet i Forlimpopoli fikk han en god mellomeksamen i september 1898. Men han måtte ut derfra i oktober samme år etter et sammenstøt med en annen student og ble nødt til å fortsette som ekstern student.
== Tidlig politisk virke ==
=== Medlemskap i sosialistpartiet ===
I Forlimpopoli meldte han seg inn i Det italienske sosialistparti (Partito Socialista Italiano) i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer. Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, Legnano, Tolentino, Ancona og Castelnuovo Scrivia. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som sostituto aiutante (hjelpelærervikar), men det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i Pieve Saliceto i kommunen Gualtieri, den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder.
=== I radikale kretser i Sveits ===
Han dro i 1902 til Sveits først til Lausanne. Mussolini var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen ga ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.Han ble utvist fra Sveits to ganger. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han tatt med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i Bellinzona og så sendt ut. Imens var han blitt dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige kanton Ticino hjalp ham med å holde seg skjult.Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Der kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som Giacinto Menotti Serrati og Angelica Balabanoff; sistnevnte var en av Lenins medarbeidere. Hun lærte ham mer om marxismen og underviste ham i tysk, og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes markant.Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen Vilfredo Pareto ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne. Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle tanker skulle bli viktige for fascistene.I 1904 begynte Mussolini sin journalistiske virksomhet, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet «Proletario», og ble korrespondent for Milanoavisen «l'Avanguardia socialista». Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var fremherskende i den positivistisk pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg i stedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av Arturo Labriola.Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til Mussolinis eget revolusjonære konsept. Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme.
Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til. Han både gjennomgikk og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert kjent for å kunne konversere på direkten om obskure emner uten notater og med stor dybde. Han hadde ikke bare kunnskap om Marx og Friedrich Engels, men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og Immanuel Kant.Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med Buddha. Etter diskusjoner med den italienske metodistiske pastor Alfredo Taglialatela kom han til negativ konklusjon angjeldende Guds eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning. Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, «L'uomo e la divinità: Dio non esiste» («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i Madagaskar, ta arbeid for en sosialistisk avis i New York, eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten Vermont.
=== Gjenkomst til Italia ===
I november 1904 ble det i anledning av fødselen av en tronarving til den italienske trone, Umberto, utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10. bersaglieriregiment i Verona. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905, slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men måtte så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel.Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i Tolmezzo (Friuli), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon.På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole Collegio Civico i Oneglia på den italienske riviera, der han etter et språkkurs i Bologna hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi.
I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen La Lima. I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel heretiker), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen Giolitti og kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen.Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengslet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i Meldola.
I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en trattoria som han hadde kalt Il bersagliere, og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. I denne perioden publiserte Mussolini i Pagine libere (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i Lugano og redigert av Angelo Oliviero Olivetti) artikkelserien «La filosofia della forza» som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok.
=== Opphold i Trient ===
Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i Trento (Trient), som den gang tilhørte det østerrikske Tirol. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med Trieste var byen blitt et fokus for den italienske irredentistbevegelse.
I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad L'Avvenire del Lavoratore. Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med Alcide De Gasperi, redaktør for det katolske tidsskriftet Il Trentino.
Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet Il Popolo. Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, Cesare Battisti. Han var irredentist som kjempet for Trentinos løsrivelse fra Østerrike og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini.
Mussolini provoserte både sosialistene, kirken og myndighetene. I Il Popolos spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet «den hellige fra Susà», etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble senere utgitt som boken La santa di Susà.
Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt frilynt historisk føljetongroman Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo («Claudia Particella, kardinal Madruzzos elskerinne»). Vel var kardinalen en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform.
Den 10. september 1909 ble Mussolini fengslet i Rovereto etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot habsburgernes styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike og vendte så tilbake til Forlì.
=== Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia ===
Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, Partito Socialista Italiano (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen Forlì (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet L'idea socialista, som han gav det nye navnet La Lotta di Classe («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.Den 17. januar begynte han å kohabitere med Rachele Guidi, datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap» Det var en forbindelse med verken borgerlig eller kirkelig anerkjennelse.
Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet Soffitta. Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano.
Den 1. september 1910 ble datteren Edda (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele.
Den 29. september 1911 brøt den italiensk-tyrkiske krig ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene Kyrenaika og Tripolitania i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen Giolittis afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere den italienske trikolor over en møkkahaug. I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini sammen med sin republikanske venn Pietro Nenni med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i Bologna straffen til fem og en halv måned, og den 12. mars slapp han fri.
Fengslingen hadde kraftig styrket hans renommé som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist Olindo Vernocchi:
Fra i dag av er du, Benito, ikke bare representanten for Romagnas sosialister, men il duce for alle revolusjonære sosialister i Italia.
Dette synes å ha vært første gang han ble kalt il Duce (lederen, føreren); han var altså sosialistisk Duce før han ble fascist.
Under sosialistpartiets kongress i Reggio Emilia i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmann. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne (Leonida Bissolati, Ivanoe Bonomi, Angiolo Cabrini og Guido Podrecca) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet Avanti!. De ekskluderte dannet under Leonida Bissolati det nye Partito Socialista Riformista Italiano).Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia. Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens maksimalister. Han begynte å skrive i Paolo Valeras tidsskrift «Folla», under psevdonymet «det søkende menneske».
I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for Avanti!, som ble redigert og utgitt fra Milano. Opplaget steg nå svært raskt fra 20 000 til 100 000 eksemplarer.
I november 1913 startet Mussolini tidsskriftet Utopia; navnet var inspirert av Thomas Mores verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. Utopia reflekterte tydelig den innflytelsen som Georges Sorels syndikalisme hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels Réflexions sur la violence skrev Mussolini: «Det jeg er … skylder jeg Sorel. […] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske kohorters disiplin, kollektive energi, massenes makt» Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av det 15. århundre, en condottiere. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».Samme år angrep han på nytt den katolske kirken i skrift med boken Giovanni Huss il veridico («Jan Hus den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i Konstanz i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme.
Sosialistpartiets fremgang i de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som på den påfølgende partikongressen i Ancona i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med Giovanni Zibordi fikk han gjennom et vedtak om at frimureriet var uforenlig med sosialismen.
Som en av samtidens sosialister uttrykte det:
Denne unge revolusjonære er nå Det sosialistiske partiets hjerte og hjerne. Blant massene, men særlig den nye generasjon funksjonærer … er han som taler og skribent den som de fleste skatter, tilber og etterligner. Under sosialistkongressen i Ancona var hans vilje lov, og hans autoritet som en diktators…
Den 9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under den røde uke, en stor generalstreik. Ved regionalvalgene gikk det bare fremover for sosialistene.
Men så brøt første verdenskrig ut. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene sto på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med den sosialistiske internasjonalisme. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariatet, bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk nasjonalisme. Overfor Cesare Battisti uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av Risorgimento hadde begynt på.Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom Filippo Naldi, som var redaktør av den ledende Bolognaavisen Resto del Carlino, som tok kontakt med redaktør Mussolini i Avanti!. Hvor meget dette som faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.Da Mussolini lot det nøytralitetsskeptiske alternativet komme klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i Avanti! i artikkelen Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante, ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen.
Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, Il Popolo d’Italia. Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på Trippelententens side fra 1915 av.
Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914. Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen.
=== Politisk utvikling ===
Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under verdenskrigen og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel Trentino) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist.
Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske Unione Sindacale Italiana; syndikalister anført av Filippo Corridoni brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i Fasci d'Azione Rivoluzionaria (FAR – Den revolusjonære aksjons knipper). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse.
Videre kunne Mussolini støtte seg til Libero Tancredis anarkister, på irredentister som Cesare Battisti, og på Associazione Nazionalista Italiana. Også det patriotiske Partito Socialista Riformista Italiano under Leonida Bissolati og millionæren Filippo Tommaso Marinetti, grunnleggeren av futurismen, var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet Lacerba for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen.
Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i London ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot Østerrike-Ungarn.
Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske proletariat – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte. Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august 1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn.
I september 1915 fødte Rachele parets andre sønn, Vittorio. To måneder etter meddelte Ida Dalser ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito. (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.)
Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.) Ikke desto mindre skal Mussolini siden ha ført et utsvevende seksualiiv, og en av Mussolinis elskerinner var den jødiske intellektuelle Margherita Sarfatti, som i 1925 utgav boken The life of Benito Mussolini og gjorde «Il Duce» verdenskjent. Sarfatti holdt en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk rabbiner som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922. Med de nye raselovene av 1938 ble de imidlertid utelukket fra fascistbevegelsen.
I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved Flitsch/Tolmein («Caporetto-offensiven») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, i det som ble kalt de «de begge røde år» (Biennio rosso) å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra arditiene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (Squadristi) med finansiering fra industri- og landeiere.
Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og marxistenes rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. Nasjonalsyndikalistene ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister.
Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover.
Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som Fasci di combattimento (kampforbund). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, quadrumviratet Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono en høy grad av selvstendighet.
=== Fascistpartiet ===
Kort etter opprettelsen av Fasci di combattimento fulgte grunnleggelsen av Fascistpartiet. I dette partiet ble opptatt Marinettis Futuristiske parti. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning.
Jeg hadde den gang ikke noen doktrine i tankene ... Min personlige doktrine var selv på dette tidspunkt ennå ikke blitt til en ren aktivistisk doktrine.
Men et politisk program måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program:
Senking av stemmerettsalderen til 18 år, minimumsalderen for valgbarhet ned til 25 år, allmenn stemmerett også for kvinner.
Avskaffelse av senatet og dannelse av et nasjonalt teknisk råd for intellektuelt og manuelt arbeid, industri, handel og kultur.
Avskaffelse av verneplikten.
Avskaffelse av adelstitlene.
En utenrikspolitikk som «tar sikte på å ekspandere Italias vilje og kraft i opposisjon mot alle utenlandske imperialismer».
Øyeblikkelig ikrafttreden av en lov som begrenser arbeidsdagen til åtte klokketimer for alle arbeidere.
Innføring av minstelønn.
Opprettelse av regjeringsorganer styrt av arbeidernes representanter.
Reform av alderspensjonssystemet og fastsettelse av aldersgrenser for særlig risikofylt arbeid.
Krav om at alle landeiere skulle dyrke sine marker, hvis ikke skulle de eksproprieres og enten gis til veteraner eller til bondekooperativer.
Pålegge staten å bygge opp et «rigorøst sekulært» skolevesen for å «bedre proletariatets moralske og sosiale kår».
Innføre en høy progressiv beskatning på kapital som innebar en éngangs delvis ekspropriasjon av alle rikdommer.
Inndragelse av alt gods tilhørende religiøse samfunn og avskaffelse av pliktavgifter til bispedømmene.
En gjennomgang av alle militærkontrakter og inndragelse av 85 prosent av all krigsprofitt.
Nasjonalisering av all våpen- og sprengstoffindustri.I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk.
De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en proletarisk revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. Fasci di combattimento vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20 000 til nærmere 200 000. Etter biennio rosso fulgte «to svarte år» (Biennio nero).
Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og korporativistene på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for arbeidsgiverne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert.
Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle.
Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: «Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power». Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i Enciclopedia Italiana fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, Giovanni Gentile. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium.
Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet.
Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave Pius XI med sosialencyklikaen Quadragesimo Anno (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et korrektiv til både kapitalisme, sosialisme og fascisme.
Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.
== Mussolini som regjeringssjef ==
Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren Luigi Facta styrte uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn tropper for å knuse opprøret av frykt for at dette ville føre til et blodbad. I stedet ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjortene under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ.
Fascistpartiet fortsatte å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens det satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport, som viktige kriterier for å få Italia på fote igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922.
I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.
Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert, der landets næringsliv ble organisert i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer – og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for hver næringsgren. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet, innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og av personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926.
Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorden. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret.
Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det hadde fulgt i sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini stadig gjenvalgt som regjeringssjef av kong Viktor Emmanuel III hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt dopolavoro («etter arbeidet») ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å tilby en mengde aktiviteter etter arbeidstid, betalt av staten, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som totalitario, som på norsk kan oversettes til «helhetlig». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (stato organico), og «organisk» er et ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.
Mussolini mislikte også den «servile og fremmedartede» høflighetsformen lei. På italiensk betyr pronomenet lei både «hun» og høflig tiltale (norsk «De»). Mussolini ville ha slutt på at menn ble tiltalt med et hunkjønnsord, og innførte et påbud om i stedet å bruke formen voi (= dere), tilsvarende den franske høflighetsformen vous.11. september 1926 ble Mussolini utsatt for et attentat på plassen ved Porta Pia i Roma, da anarkisten Gino Lucetti kastet en bombe mot ham, uten noen virkning.
=== Krig i utlandet ===
I 1936 angrep og erobret italienske styrker Etiopia og gjorde landet til en del av sitt kolonirike i Øst-Afrika. Dette førte til at Italia ble internasjonalt isolert og utstøtt fra Folkeforbundet.
Samme år gjorde deler av den spanske hær opprør mot landets marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. De vestlige demokratiene holdt seg nøytrale i striden og nektet eksport av våpen til den lovlige regjeringen. Partene fikk imidlertid militærhjelp fra sine respektive støttespillere blant de autoritære statene og fra frivillige politiske sympatisører. Sovjetunionen forsynte regjeringsstyrkene med våpen og militære rådgivere, mens Italia og Tyskland sendte både våpen og militære mannskaper, særlig flystyrker. Til sammen mottok den spanske opprørshæren 70 000 italienske og 10 000 tyske støttetropper, og disse bedre utstyrte og bedre trente mannskapene, kombinert med egne folk, sikret nasjonalistenes leder, generalissimo Francisco Franco, den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter nasjonalistenes seier i 1939.
Italias intervensjon på Francos side forverret forholdet til Frankrike og Storbritannia, men førte til en tilnærming til Tyskland.
=== Forholdet til Tyskland og nasjonalsosialismen ===
I likhet med de fleste italienere både i og utenfor fascistpartiet tok Mussolini til å begynne med avstand fra Adolf Hitlers rasistiske ideologi, med antisemittisme og forherligelse av «den ariske rasen». Store deler av befolkningen i Italia og de andre middelhavslandene var ifølge nasjonalsosialistisk ideologi ikke «ariere». Men Italias tiltagende internasjonale isolasjon etter erobringen av Etiopia og støtten til de spanske nasjonalistene, sammen med de grunnleggende likhetstrekkene mellom fascisme og nazisme, førte Hitler og Mussolini sammen. I 1938 innførte Italia etter forbilde av de tyske Nürnberg-lovene nye raselover som fratok jødene deres statsborgerskap og adgang til offentlige stillinger. Mens Mussolini forlot sitt tidligere anti-tyske standpunkt og gikk stadig mer helhjertet inn på tysk side, forble hans utenriksminister (og svigersønn) grev Galeazzo Ciano skeptisk til tysk nasjonalsosialisme og ekspansjonisme, og han forsøkte forgjeves å bevare Italias nære forhold til vestmaktene
Mussolini aksepterte den tyske anneksjon av Østerrike i 1938 og medvirket til Münchenavtalen som førte til at Tyskland innlemmet det tsjekkiske området Sudetenland med overveiende tysktalende befolkning. Mens verden var opptatt av at Tyskland i strid med München-forliket invaderte Tsjekkoslovakia og gjorde Bøhmen og Mähren til et tysk protektorat i 1939, benyttet Mussolini anledningen til å realisere sine egne ekspansjonstiske mål ved å angripe Albania våren 1939 og skaffe seg et brohode på Balkan.
I mai 1939 gikk Italia og Tyskland sammen i Stålpakten, som garanterte gjensidig støtte dersom en av partene ble angrepet militært. Men da Tyskland ikke informerte Italia forut for invasjonen i Polen i 1939, erklærte Italia seg som en ikke-krigførende stat.
=== Andre verdenskrig ===
Da tyske tropper gikk inn i Polen og dermed utløste den andre verdenskrig, var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til denne situasjonen. Både grev Ciano og kongen advarte mot innblanding. Men da det sommeren 1940 ble klart at Frankrike ville lide nederlag, besluttet Mussolini å gå sammen med Tyskland for å få sin andel av byttet. 10. juni sendte Italia sin krigserklæring til Frankrike og Storbritannia og gikk over den franske grense i Alpene. Som belønning fikk Italia okkupere noen landområder langs grensen og den franske middelhavskysten.
Fra koloniene i Øst-Afrika angrep italienerne de britiske styrkene i Sudan, Kenya og Somaliland og hadde i begynnelsen fremgang. Da de italienske styrkene i kolonien Libya under general Rodolfo Graziani i september 1940 angrep britene i Egypt, rykket de fram til Sidi Barrani før de måtte stanse for å sikre forsyningslinjene. I 1941 gikk imidlertid de allierte til offensiv og trengte italienerne tilbake over grensen til Libya, og deres nederlag førte til at Tyskland gikk inn i krigen i Nord-Afrika med Afrikakorpset. I Øst-Afrika led Italia nederlag mot britiske styrker, som i løpet av 1941 erobret alle landets kolonier, inkludert Etiopia.
I oktober 1940 angrep den italienske hær Hellas fra det okkuperte Albania. Etter innledende fremgang ble også dette en militær katastrofe for Italia. Inbitt gresk motstand mot lite motiverte italienske tropper som var dårlig utstyrt for vinterkrig førte til at grekerne rykket over grensen og langt inn i Albania. Dette tvang Tyskland til å komme til unnsetning for å hindre alliert kontroll over Balkan. Tyskerne invaderte 6. april 1941 Jugoslavia for å sikre seg adkomst til Hellas. Italienerne deltok sammen med tyskerne i å nedkjempe jugoslavisk og gresk motstand, og som belønning fikk Italia okkupere deler av Hellas og kontroll over den nyopprettede staten Kroatia. Italienske styrker deltok også på østfronten sammen med tyskerne, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika inntil aksemaktenes endelige nederlag våren 1943. Mussolini fulgte også de andre aksemaktene og erklærte krig mot USA i 1941.
== Avsatt som statsleder ==
Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas, ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på Sicilia i 1943. Fascistpartiets øverste råd (Gran Consiglio del Fascismo) besluttet da at krigen var tapt for Italias del og avsatte med stort flertall Mussolini som statsleder. Blant dem som ga ham mistillitsvotum var svigersønnen grev Ciano. Det mange av dem som avsatte Mussolini ikke visste, var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble utnevnt til ny regjeringssjef, var marskalk Pietro Badoglio – en mann som hadde vært medlem av fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter utnevnelsen sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og den nye regjeringen brøt med aksemaktene og sluttet seg til de allierte og lot hæren gå sammen med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma. Mussolini selv ble arrestert på kongens ordre og holdt fanget på skisportsstedet Campo Imperatore i fjellområdet Gran Sasso i Abruzzo-regionen.
Mussolinis sønn Bruno Mussolini døde i 1943, litt over ett halvt år før faren ble avsatt og arrestert. Bruno var bombeflyger på italiensk side og hadde før krigen organisert en sivil luftfartsrute mellom Italia og Brasil. Det var den lengste sivile ruten i verden på den tiden, og tankanlegg ble bygd ut på en del mindre øyer underveis for å tanke opp passasjerflyene. Etter Brunos død skrev Mussolini den noe sentimentale boken Prater med Bruno.
== Leder av Salò-republikken ==
Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper under ledelse av Otto Skorzeny og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte Nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, eller «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò ved Gardasjøen. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen, var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet.
I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført et system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone, forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye Av disse planene ble aldri inført.
== Død ==
Den 28. april 1945 ble Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasoma, Paolo Zerbino og (dagen etter:) Achille Starace henrettet ved skyting av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i Sveits. Likene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham.
Mussolini ble først i stillhet gravlagt på umarkert sted på en krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde opp liket og plasserte det i en ny grav på Mussolinis hjemsted Predappio. Der ligger han fortsatt. Mussolinis familie skiftet ikke etternavn – hans yngste sønn Romano Mussolini var filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk. Han døde i 2006, og hans barnebarn Alessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet «Alternativa Sociale». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i Europaparlamentet.
== Mussolinis skrifter og verker i utvalg ==
L'uomo e la divinità: Dio non esiste (1904)
La filosofia della forza (1908)
La santa di Susà (publisert 12. juni 1909)
Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo (føljetongroman i Il Popolo over 57 dager, fra og med 20. januar 1910)
La tragedia di Mayerling (1910) (da upublisert)
Il Trentino veduto da un socialista (1911)
L'amante del cardinale (1911)
La mia vita (1911–12)
Giovanni Huss il veridico (1913)
Vita di Arnaldo (1932)
Scritti e discorsi (1914-39, 12 bind)
Parlo con Bruno (1941)
Pensieri pontini e sardi (1943)
Il tempo del bastone e della carota – Storia di un anno (ottobre 1942 – settembre 1943), artikler publisert i Corriere della Sera og senere utgitt samlet som bilag til samme avis 9. august 1944.Mellom 1951 og 1962 utgav forlaget La Fenice Mussolinis samlede verker i 35 bind, redigert av Edoardo og Duilio Susmel.
My Rise And Fall, New York:Da Capo, 1998, er en engelsk nyutgivelse av to selvbiografiske verker, som tidligere er blitt oversatt til engelsk. Den første ble publisert på engelsk som i 1928 som My Autobiography og ble skrevet av Mussolini i 1910-11 men med elementer fra senere skrifter, den andre – publisert på engelsk i 1948 som The Fall of Mussolini – ble skrevet mellom september 1943 og hans henrettelse i april 1945.
== Litteratur ==
Anthony L. Cardoza: Benito Mussolini: The First Fascist, Longman, 2005. ISBN 978-0321095879
Renzo De Felice: Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920, Einaudi, 1995, ISBN 8806139908
Emilio Gentile: Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925, Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996. ISBN 88-15-08365-0
Ivone Kirkpatrick: Mussolini. A study in Power, New York:Hawthorn Books, 1964, SIN: B0006BLX1S
Denis Mack Smith: Mussolini's Roman Empire, 1976.
Denis Mack Smith: Mussolini, 1981.
Ray Moseley: Mussolini: The Last 600 Days of Il Duce, Taylor Trade Publishing, 2004. ISBN 978-1589790957
== Referanser og fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
(en) Benito Mussolini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Benito Mussolini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Benito Mussolini på Internet Movie Database
(fr) Benito Mussolini på Allociné
(en) Benito Mussolini hos The Movie Database
(en) Benito Mussolini på Discogs
(en) Benito Mussolini på MusicBrainz
Mussolini-fakta (på dansk)
internasjonalt fascistisk forum
Fascismens lære av Mussolini 1932 (på engelsk)
Hyllningssider (på italiensk) | Alessandra Mussolini (født 30. desember 1962 i Roma) er en italiensk politiker, skuespiller, fotomodell og lege. | 9,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rebreather | 2023-02-04 | Rebreather | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk'] | En rebreather (eller en «gjenpuster») er en type pusteutstyr som gir en oksygenbasert pustegass og gjenbruker utpustet gass. Resirkuleringen av pustegass reduserer volumet på pustegass som en må bringe med seg. Det gjør denne typen maskiner til en lett og kompakt enhet for å forsyne mennesker, i miljøer der de ikke kan puste vanlig, med pustegass for en lang periode.
Rebreather teknologi blir brukt i mange sammenhenger:
under vann – hvor det er kjent som lukket SCUBA i motsetning til Akvalunge- type som er kjent som åpen SCUBA.
redning av folk i gruver der det kan være giftige gasser til stede eller mangel på oksygen.
Astronauter – der det er vakuum og ikke oksygen til stede for å opprettholde livsprosesser.
sykehus anestesi pusteapparater for å kontrollere hvilke gasser pasienten puster uten å endre atmosfæren til det sykehuspersonalet puster.
undervannsbåter og trykkamre hvor gassen i habitat må være sikker. Atmosfæren må inneholde nok oksygen for livsprosesser, men ikke så mye at det kan forårsake brann. Giftig karbondioksid må tas bort.Rebreatheren utnytter at utåndingsluft vanligvis inneholder tyve ganger mer gass enn det som kroppen metaboliserer. Rebreatheren er konstruert til å utnytte den brukbare delen av utåndingsluften på ny som innåndingsluft. Kroppen produserer som en del av metabolismen karbondioksid. Denne gassen er i større konsentrasjoner giftig og må derfor tas bort før den går i innåndingsluften.
Rebreatheren fanger utåndingsluften, tar bort karbondioksid og supplerer med ytterligere oksygen slik at pustegassen igjen kan forsyne dykkeren med en gass som opprettholder liv og gjør at dykkeren kan fungere normalt.
| En rebreather (eller en «gjenpuster») er en type pusteutstyr som gir en oksygenbasert pustegass og gjenbruker utpustet gass. Resirkuleringen av pustegass reduserer volumet på pustegass som en må bringe med seg. Det gjør denne typen maskiner til en lett og kompakt enhet for å forsyne mennesker, i miljøer der de ikke kan puste vanlig, med pustegass for en lang periode.
Rebreather teknologi blir brukt i mange sammenhenger:
under vann – hvor det er kjent som lukket SCUBA i motsetning til Akvalunge- type som er kjent som åpen SCUBA.
redning av folk i gruver der det kan være giftige gasser til stede eller mangel på oksygen.
Astronauter – der det er vakuum og ikke oksygen til stede for å opprettholde livsprosesser.
sykehus anestesi pusteapparater for å kontrollere hvilke gasser pasienten puster uten å endre atmosfæren til det sykehuspersonalet puster.
undervannsbåter og trykkamre hvor gassen i habitat må være sikker. Atmosfæren må inneholde nok oksygen for livsprosesser, men ikke så mye at det kan forårsake brann. Giftig karbondioksid må tas bort.Rebreatheren utnytter at utåndingsluft vanligvis inneholder tyve ganger mer gass enn det som kroppen metaboliserer. Rebreatheren er konstruert til å utnytte den brukbare delen av utåndingsluften på ny som innåndingsluft. Kroppen produserer som en del av metabolismen karbondioksid. Denne gassen er i større konsentrasjoner giftig og må derfor tas bort før den går i innåndingsluften.
Rebreatheren fanger utåndingsluften, tar bort karbondioksid og supplerer med ytterligere oksygen slik at pustegassen igjen kan forsyne dykkeren med en gass som opprettholder liv og gjør at dykkeren kan fungere normalt.
== Dykking med rebreathere ==
Rebreatherens hovedfortrinn fremfor andre pusteapparater er dens gode utnyttelse av gassen som benyttes. Ved dykking med en "Open circuit" Aqua-Lung, en annen form for SCUBA, frigjøres all gassen til omgivelsene når dykkeren puster ut. Lange og dype dykk med "open circuit" krever dermed en vesentlig større mengde gass enn ved bruk av rebreather. Den nødvendige gassmengden må medbringes av dykkeren, noe som medfører store og uhåndterlige flasker ved bruk av "open circuit" på slike dykk.
Innsparingen i gassforbruk ved Rebreather-dykking er også nyttig når pustegassene er kostbare, slik tilfellet er ved bruk av Helium- eller Heliox-blandinger i Teknisk Dykking. Rebreathere har også den fordelen at de produserer langt mindre (eller ingen) bobler i forhold til "open circuit" apparater. Dette innebærer at militær bruk av rebreather er svært vanskelig å oppdage, samt at marinbiologer og UV-fotografer i større grad unngår å skremme vekk det de studerer.
== Eksterne lenker ==
=== Rebreather-produsenter ===
Ambient Pressure Diving – Produsennt av Inspiration og Evolution rebreathere
Drager – Produsent av diverse semilukkede, runde rebreathere
Halcyon – Produsent av semilukket, rund rebreather
Jetsam Arkivert 28. november 2004 hos Wayback Machine. – Produsent av KISS'-rebreather
Dampmaskiner
=== Andre informasjonskilder ===
Richard Pyles rebreatherside Arkivert 11. juni 2019 hos Wayback Machine.
Tekniske aspekter ved Apollo
The Rebreather Site Lang liste over rebreathertyper (inkludert nitrox) i "database for oksygenrebreathere".
Diver Daves side
Karl Kramers side (mer historie) | En rebreather (eller en «gjenpuster») er en type pusteutstyr som gir en oksygenbasert pustegass og gjenbruker utpustet gass. Resirkuleringen av pustegass reduserer volumet på pustegass som en må bringe med seg. | 9,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Al_Capone | 2023-02-04 | Al Capone | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Italiensk-amerikansk mafia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for økonomisk kriminalitet', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Personer fra USA dømt for forbrytelser', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alphonse Gabriel Capone (1899–1947), best kjent som Al «Scarface» Capone, var en amerikansk gangster i 1920- og 1930-årene.
| Alphonse Gabriel Capone (1899–1947), best kjent som Al «Scarface» Capone, var en amerikansk gangster i 1920- og 1930-årene.
== «Scarface» blir født ==
Al Capone ble født i Brooklyn i New York. Foreldrene hans het Gabriel og Teresa Capone, som hadde innvandret fra Italia til USA i 1893. Al hadde åtte søsken. Gabriel, faren til Al, holdt på i salongen sin hvor han jobbet som frisør. Al ble utvist fra skolen i sjette klasse, etter at han hadde banket opp læreren sin og senere også blitt banket selv av rektoren.
Alphonse mente, som mange andre amerikanske barn, at USA var mulighetenes land, og også at det viktigste var å få makt. Men dette viste seg å være vanskelig da folk begynte å diskriminere ham pga. hans etniske bakgrunn. De «helamerikanske» elevene så ned på de utenlandske og arbeiderklassebarna. Capone konkluderte derfor med at den eneste måten han kunne få det som han ville, var å kreve det på kriminelt vis.
Capone tok mange forskjellige jobber, men sitt virkelige kall fikk han da han ble ansatt av Johnny Torrio (1882–1957) i en bar som vennen hans eide. Capone hjalp Torrio som «tok seg av» folk som ikke kunne eller ville betale tilbake sine lån, og det var i denne perioden at Al ble medlem i den såkalte «James Street-gjengen». Ikke lenge etter møtte han Mae Coughlin (1897–1986), som han fikk sønnen Albert Francis «Sonny» Capone med. Paret giftet seg 18. desember 1918.
== Suksess i Chicago ==
I 1919 tok livet hans en ny vending. Dette var ved begynnelsen av «forbudstiden», da produksjon og salg av sprit var forbudt i USA. Samme år dro Capone fra Brooklyn til Chicago for å unngå tiltale for mord, gambling, prostitusjon og spritsalg. Han forlot James Street-gjengen, og ble i stedet medlem i Five Points Gang, der han ble hovedassistenten til sin gamle venn Johnny Torrio. Al ble arrestert gjentatte ganger, men slapp fengsel da Torrio alltid fikk ham ut etter kort tid.
Da Torrio rømte fra USA, ble Capone sjef for den ulovlige sprithandelen i gjengen. Motstanden mot spritforbudet var økende i samfunnet, noe Capone tjente gode penger på, og han fortalte selv til en reporter at «Jeg tjener penger ved å tilfredsstille folk. Hvis jeg bryter loven, blir mine kunder … noen av de beste menneskene i Chicago, like skyldige som meg.» («I make money by supplying a public demand. If I break the law, my customers … some of the best people in Chicago, are as guilty as me.»)
Al beskyttet alt han eide og som han interesserte seg for. Han hadde mange voldelige oppgjør med andre rivaliserende familier/gjenger. Han var kjent for å drepe forretningspartnere som han anklaget for å svindle han eller annet. For eksempel drepte han på St. Valentines dag i 1929 syv medlemmer av George «Bugs» Morans gjeng i en garasje i Chicago. Han tydde også til vold og trusler når han skulle ta over småbutikker så vel som store firmaer. Etter hvert som Capones profitt økte, ble han i manges øyne mer og mer en respektert forretningsmann enn slem kriminell. Mange, til og med politimedlemmer, begynte å se opptil ham og beundre ham. Mellom 1927 og 1931, ble han ansett som en av de mektigste og mest innflytelsesrike menn i Chicago.
Men «Scarface» var på ingen måte verd beundringen han fikk. Også i rollen som respektert forretningsmann var han en kaldblodig kriminell, og ansvarlig for drap på hundrevis av mennesker. Videre bestakk han guvernører, borgermestere og andre mektige mennesker for å slippe innblanding i arbeidet sitt. I tillegg til bestikkelsene, sendte han også ut gjengmedlemmer for å true folk til å stemme på personene han hadde «kjøpt».
== En samfunnstrussel ==
Store deler av USA begynte etter hvert å se på Capone som en trussel, inkludert befolkningen i Chicago. På 1920-tallet ga president Herbert Hoover sin sekretær i oppdrag å finne en måte å få stoppet Capone og stilt ham for retten. Som så mange ganger tidligere i karrieren, kom Capone seg ut av fengsel, men like fullt var karrieren hans nå på hell. Grunnen var at flere og flere av hans egne mislikte ham stadig mer og fordi USA nå hadde gått inn i «Den store depresjonen», som var preget av stor arbeidsløshet og dårlige økonomiske tider.
Da U.S. Treasury gravde dypere i Capones kriminelle historie, fant de mer enn nok av beviser til å sende ham i fengsel for skatteunndragelse. I oktober 1931 ble Capone dømt til ti års straffarbeid. Først tilbrakte han to år i Atlanta i Georgia, senere ble han sendt til Alcatraz Island i San Francisco, California.
Etter å ha blitt løslatt på prøve i 1939 tilbrakte han resten av livet sitt i leiligheten i Palm Island i Florida, der han døde av hjertestans 25. januar 1947, 48 år gammel.
== Al Capone i populærkulturen ==
Det har blitt laget syv filmer om Al Capones liv: Al Capone, The Rising of Al Capone, The Shot, The Rising Enemy, The War, The Lost Honor, Scarface (1932, hvor hovedpersonen (Al Capone) var gitt navnet til Antonio «Tony» Camonte).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Laurence Bergreen (1996). Al Capone. Ein amerikanischer Mythos (tysk). München: Herbig. ISBN 3-7766-1967-8.
Neil Elliott (1985). My years with Capone: Jack Woodford and Al Capone (engelsk). Seattle: Woodford Memorial Editions. ISBN 0-9601574-4-1.
Fred D. Pasley (1931). Al Capone. The Biography of a Self-Made Man (engelsk). Faber. ASIN B000Z653OM.
Robert J. Schoenberg (2001). Al Capone. Die Biographie (tysk). Düsseldorf: Albatross. ISBN 3-491-96042-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Al Capone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Al Capone – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Al Capone på Internet Movie Database
(en) Al Capone hos The Movie Database | Alphonse Gabriel Capone (1899–1947), best kjent som Al «Scarface» Capone, var en amerikansk gangster i 1920- og 1930-årene. | 9,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Olav_Koss | 2023-02-04 | Johann Olav Koss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:IOK-medlemmer', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Enkeltdistanse', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Lørenskog kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Skøyteklubben -94', 'Kategori:Skøyteløpere for Strømmen Idrettsforening', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Johann Olav Koss (født 29. oktober 1968 i Drammen) er en norsk tidligere skøyteløper. I OL i 1994 toppet han sin karriere med tre gull i ett og samme mesterskap, og satte samtidig tre verdensrekorder. Han er stifter av og president i den humanitære organisasjonen Right To Play.
| Johann Olav Koss (født 29. oktober 1968 i Drammen) er en norsk tidligere skøyteløper. I OL i 1994 toppet han sin karriere med tre gull i ett og samme mesterskap, og satte samtidig tre verdensrekorder. Han er stifter av og president i den humanitære organisasjonen Right To Play.
== Bakgrunn ==
Begge foreldrene hans er leger. Familien flyttet fra Bergen til Drammen, og deretter til Lørenskog der Koss vokste opp.
== Idrettskarriere ==
Koss representerte Strømmen IF på skøytebanen, og vant landsmesterskapet, det uoffisielle norgesmesterskapet for 15-åringer, i 1983. Han ble norsk juniormester på skøyter i 1987, men lå et stykke bak de beste i junior-VM i 1986 og 1987. I 1988 debuterte han på seniornivå i VM på Medeobanen i Alma Ata, men han greide ikke å komme med på den avsluttende 10 000-meteren.
Året etter kom han på 8.-plass i VM. Gjennombruddet kom i 1990, da han vant verdensmesterskapet i Innsbruck i Østerrike. De neste fire årene kom han på seierspallen i samtlige EM og VM, og tok tre laurbærkranser. Koss deltok i sitt første OL i Albertville 1992, der han vant 1500-meteren fire hundredeler foran Ådne Søndrål, og tok sølv på 10 000 meter bak Bart Veldkamp. Med sitt OL-gull i franske Albertville ble han også livsvarig medlem av Gullklubben.
I 1994, hans siste år som aktiv løper, tok han tre gullmedaljer i vinterlekene på Lillehammer, og satte samtidig tre nye verdensrekorder i løpene i Vikingskipet på Hamar. To av disse rekordene ble ikke slått før klappskøytene ble tatt i bruk. Verdensrekorden på 10 000 meter ble 13.30.55, og ga et klart gull i OL.
Det amerikanske magasinet Sports Illustrated kåret Koss til «Årets idrettsutøver» dette året, og han mottok Fearnleys olympiske ærespris for sine prestasjoner på Hamar. Han ble tildelt Oscarstatuetten i 1990, 1991 og 1994.Etter at Peter Mueller mistet jobben som landslagstrener for de norske skøyteløperne i forkanten OL-sesongen 2010, ble Koss forespurt å hjelpe til i sesongen med å være assistenttrener for de kvinnelige norske OL-skøyteløperne.
== MOT, Olympic Aid og Right To Play ==
Koss var medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) 1999–2002. I 1994 var Koss med å starte kalenderprosjektet «Norske toppidrettsutøvere mot narkotika», sammen med treningskameraten Atle Vårvik. I 1997 ble arbeidet utvidet, og organisasjonen MOT ble stiftet av kameratene. Etter at Koss donerte OL-bonusen sin fra 1500 meter på Lillehammer til Olympic Aid, ble han engasjert i arbeidet for fattige barn. Da Olympic Aid gikk inn, stiftet han og er president i den humanitære organisasjonen Right To Play, og har i senere år viet seg til driften av denne. Koss styrte Right To Play fra sitt bosted i Canada før han flyttet tilbake til Norge i 2019.Kongen utnevnte 29. mars 2011 Koss til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for internasjonalt humanitært virke for barn og unge innen sport og idrett.» I 2015 ble han utnevnt til honorært medlem av Order of Canada for sine skøyteprestasjoner og for å ha grunnlagt Right to Play.Koss ble på nytt nominert til «Årets idrettsutøver» av Sports Illustrated i 2011 for sitt arbeid med Right To Play.
== Personlige rekorder ==
== Meritter ==
=== Verdensrekorder ===
Liste over verdensrekordnoteringer satt av Johann Olav Koss.
=== Norgesrekorder ===
Liste over norgesrekordnoteringer satt av Johann Olav Koss.
NB: Regelen om "Norsk rekord kan settes kun på NORSKE BANER" var gyldig t.o.m. 1993/94-sesongen !!
Resultater (fra utenlandske baner) som ble "oppjustert" til gjeldende norsk rekord er merket med a.
* = Beregnet ved datoskille (1. juli 1994) til den nye sesongen for endring av regel blir dette 3 år 7 måneder 24 dager.
=== Sammenlagt i Verdenscupen ===
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Johann Olav Koss – Munzinger Sportsarchiv
(en) Johann Olav Koss – Olympics.com
(en) Johann Olav Koss – Olympic.org
(en) Johann Olav Koss – Olympedia
(en) Johann Olav Koss – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Johann Olav Koss – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Johann Olav Koss – Speedskatingbase.eu
(en) Johann Olav Koss – SpeedSkatingNews.info
(en) Johann Olav Koss – SpeedSkatingStats.com
(en) Johann Olav Koss – TheSports.org
(no) Johann Olav Koss i Store norske leksikon
(no) Johann Olav Koss i Norsk biografisk leksikon
«Johann Olav Koss» (engelsk). Skateresults.com. Arkivert fra originalen 11. oktober 2009. Besøkt 3. desember 2011.
(en) Johann Olav Koss på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(en) Johann Olav Koss på data.isuresults.eu (distanseresultater) og på www.isu.html.infostradasports.com på ISU sine nettsider.
(en) Johann Olav Koss på SpeedskatingResults.com (personlige rekorder og resultater)
Hyllest i Skøytesport til Johann Olav Koss i forbindelse med hans 40-årsdag
Sportsprofil Arkivert 29. november 2014 hos Wayback Machine. på www.n-s-f.no Besøkt 20. des 2011.
(no) Koss-stiftelse har brukt norske bistandspenger på luksushotell og alkoholBilder(en) Bilder på SpeedSkatingPhotos.info/DesgPhoto.com | }} | 9,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alcatraz | 2023-02-04 | Alcatraz | ['Kategori:122°V', 'Kategori:1850 i California', 'Kategori:1972 i California', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1850', 'Kategori:Fengselsøyer', 'Kategori:Fengsler i USA', 'Kategori:Museer i California', 'Kategori:San Franciscos geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1972', 'Kategori:Øyer i California', 'Kategori:Øyer i Stillehavet'] | Alcatraz er ei øy i San Francisco-bukta, rett utenfor San Francisco. Stedet er kjent for å ha huset et fengsel med samme navn som øya.
På den 500 meter lange øya med sine 85 000 m² ligger også det eldste fyrtårnet på USAs vestkyst.
Det var den spanske forskeren Juan Manuel de Ayala som i 1775 seilte inn i San Francisco-bukta og ga alle øyene han fant der sine navn. Navnet Alcatraz er egentlig avledet av Isla de los Alcatraces "Pelikanenes øy". Den gang hekket mange pelikaner på øya.
I 1847 kjøpte den amerikanske militærguvernøren John Charles Fremont i California på vegne av USA øya for 5 000 dollar fra meksikanerne, og bebygde den i 1854 (ble fullstendig ombygd fra grunnen av i 1909). Militæret tok øya i bruk som "Fort Alcatraz" i 1859. De brakte krigsfanger dit fra 1861, her ble sørstatssoldater og mannskap fra et erobret handelsskip fra sørstatene internert under den amerikanske borgerkrigen. I 1903 var fengselet så forfallent at det måtte stenges. Planleggingen av et nytt hus begynte i 1906, men det store jordskjelvet i San Francisco samme år førte til at byggingen dro ut i tid, og stod ikke ferdig før i 1911.
Fortet ble nedlagt i 1933. Da begynte den endelige ombyggingen til en straffeanstalt, og den 1. januar 1934 ble Alcatraz omgjort til føderalt fengsel. Det som gjorde det særs velegnet var det iskalde vannet og de lumske strømforholdene. Dermed ble The Rock et ideelt sted for folk det var knyttet stor rømningsfare til. Alcatraz var i funksjon som høysikkerhetsfengsel fram til 1963. Blant berømte innsatte var Al Capone (1934–39), Robert Stroud (1942–59), Machine Gun Kelly (1934–51) og Alvin Karpis (1936–62).
I løpet av de 29 årene Alcatraz var i bruk, var det 36 rømningsforsøk. 15 av dem som prøvde å rømme ble drept under forsøket.
| Alcatraz er ei øy i San Francisco-bukta, rett utenfor San Francisco. Stedet er kjent for å ha huset et fengsel med samme navn som øya.
På den 500 meter lange øya med sine 85 000 m² ligger også det eldste fyrtårnet på USAs vestkyst.
Det var den spanske forskeren Juan Manuel de Ayala som i 1775 seilte inn i San Francisco-bukta og ga alle øyene han fant der sine navn. Navnet Alcatraz er egentlig avledet av Isla de los Alcatraces "Pelikanenes øy". Den gang hekket mange pelikaner på øya.
I 1847 kjøpte den amerikanske militærguvernøren John Charles Fremont i California på vegne av USA øya for 5 000 dollar fra meksikanerne, og bebygde den i 1854 (ble fullstendig ombygd fra grunnen av i 1909). Militæret tok øya i bruk som "Fort Alcatraz" i 1859. De brakte krigsfanger dit fra 1861, her ble sørstatssoldater og mannskap fra et erobret handelsskip fra sørstatene internert under den amerikanske borgerkrigen. I 1903 var fengselet så forfallent at det måtte stenges. Planleggingen av et nytt hus begynte i 1906, men det store jordskjelvet i San Francisco samme år førte til at byggingen dro ut i tid, og stod ikke ferdig før i 1911.
Fortet ble nedlagt i 1933. Da begynte den endelige ombyggingen til en straffeanstalt, og den 1. januar 1934 ble Alcatraz omgjort til føderalt fengsel. Det som gjorde det særs velegnet var det iskalde vannet og de lumske strømforholdene. Dermed ble The Rock et ideelt sted for folk det var knyttet stor rømningsfare til. Alcatraz var i funksjon som høysikkerhetsfengsel fram til 1963. Blant berømte innsatte var Al Capone (1934–39), Robert Stroud (1942–59), Machine Gun Kelly (1934–51) og Alvin Karpis (1936–62).
I løpet av de 29 årene Alcatraz var i bruk, var det 36 rømningsforsøk. 15 av dem som prøvde å rømme ble drept under forsøket.
== Frank Morris og Anglin-brødrene ==
De eneste innsatte som rømte fra Alcatraz var Frank Lee Morris og brødrene John og Clarence Anglin. Om natten 11. juni 1962 rømte de fra fengslet og er ikke sett siden. Det er fortsatt uavklart hva som hendte med dem, om de druknet eller klarte å komme seg over til fastlandet. Ingen lik er blitt funnet.
For å komme seg ut, gravde de hull rundt lufteventilen bakerst i cellen for å komme ut til en servicesjakt for kloakkrør og lufting. Derfra klatret de tre etasjer rett opp og igjennom et lufterør til taket av fengslet hvorfra de firte seg ned, klippet hull i gjerdet og padlet i en flåte laget av regnfrakker. Flåten er aldri blitt funnet.
For ikke å vekke mistanke, og for å ha best mulig med tid, lagde de en falsk lufteventil av papp som de satt på plass i hullet etter seg for å hindre at hullet ut fra cellen ble avdekket. De lagde også et dukkehode av toalettpapir, avispapir og sement fra hullet, som de la i sengen, slik at vaktene ikke skulle få noe mistanke før morgenen etter.
Fengselet ble stengt den 21. mars 1963 grunnet forfall og høye vedlikeholdskostnader.
Det er nå et fengselsmuseum som anløpes av passasjerbåt flere ganger om dagen.
== Kjente fanger ==
Al Capone
== Alcatraz i populærmedia ==
En oversikt over filmer der handlinga helt eller delvis er lagt til øya.
Hevneren fra Alcatraz (1967)
Dirty Harry tar hevn (1976)
Flukten fra Alcatraz (1979)
Døden på Alcatraz (film) (1995)
The Rock (film) (1996)
Alcatraz (TV-serie) (2012)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Alcatraz Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alcatraz Island – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Alcatraz er ei øy i San Francisco-bukta, rett utenfor San Francisco. Stedet er kjent for å ha huset et fengsel med samme navn som øya. | 9,695 |
null | 2023-02-04 | Ola By Rise | null | null | null | (0) | 9,696 |
null | 2023-02-04 | Eivind | null | null | null | | kjønn = gutt | 9,697 |
null | 2023-02-04 | Tørris | null | null | null | Tørris er et annet navn for fryst karbondioksid og ble oppdaget i 1835 av den franske oppfinneren Adrien-Jean-Pierre Thilorier. Uttrykket «dry ice» (engelsk: tørr is) kom i 1925 etter at det amerikanske selskapet DryIce Corporation of America registrerte det som varemerke. | 9,698 |
null | 2023-02-04 | Storebø | null | null | null | |befolkningsår = | 9,699 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.